Bente René Linmo

© Schibsted Forlag AS, Oslo 2015© Bente René Linmo, tekst

Omslagsillustrasjon: Even Bøthun/ Christer SveenOmslagsdesign: Ole Peder Juve, Juve design

Ombrekking: Type-it AS, Trondheim 2015Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2015

ISBN: 978-82-516-8565-8

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i

strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til alle leserne som har fulgt Aleksanderpå hans eventyrlige reise

KAPITTEL 1

Ondskapen våkner

D agens første, forsiktige solstråler rørte vedDeimos, vulkanen som reiste seg majeste-tisk i det frodige landskapet ute ved kysten

i kjempenes land. De steinete, kjegleformede fjellsi-dene glitret som av gull når bitte små dråper av duggbadet i lyset fra den røde morgensola.

Hvite søyler av røyk hadde steget opp fra krateretde siste månedene, ytre tegn på liv fra en vulkan somhadde dormet i flere hundre år. Omverdenen vissteingenting om det som var i ferd med å skje i densindre.

Ganon Myathin ventet utålmodig dypt inne i vul-kanens mage. Sinnet hans var formørket, og tankenedreide seg om hevn. Den mektige Sakarias Kahlan,trollmannen som hadde beseiret ham i kamp, var ikkei live lenger. Men trollmannen hadde etterkommere,og den viktigste av dem alle ble kalt lysbæreren.

7

Fra minnene til heksa Miranda hadde Ganon hen-tet fram bildet av motstanderen: en ung, mørkhå-ret gutt, med krefter han ennå ikke hadde lært segå mestre. Blodtørsten rev i Ganon og sendte rystel-ser gjennom Deimos, som forplantet seg som småjordskjelv utover det grønne landskapet. Kahlansblodslinje skulle utryddes.

Hundrevis av kilometer unna, i en grotteåpning iden veldige Taranisfjellkjeden, sto to dverger fra DeGrå Grottene og holdt øye med vulkanen i det fjerne.Ronan, den eldste av dem, løftet en monokulær kik-kert opp mot det ene øyet og rettet den mot hori-sonten. Kikkertsiktet fanget opp store flokker medfugler på vei bort fra kysten.

«Noe er i ferd med å skje der borte, Kelmi,» sahan bekymret til sidemannen, en ung dverg medfletter i det svarte skjegget. «Fuglene flykter fraområdet, og krateret slipper ut mer røyk enn noengang.»

«Trollmannen Nicolas ba oss varsle ham hvis noeskjedde med Deimos,» minnet Kelmi, uten å taøynene fra horisonten. Han strøk hånden over denblankslipte øksa han hadde i beltet, og visste at tidenfor kamp nærmet seg.

I vulkanens indre vendte Ganon sansene opp motSkyggene, de spøkelsesaktige skikkelsene som sålojalt hadde voktet over ham siden han først krøp inn

8

i vulkanen, etter det skamfulle nederlaget mot Kah-lan. De hvisket til ham om en fredfylt verden, hvorGanon Myathins navn var henvist til barnefortellin-ger og Vidinas historiebøker.

Rasende over å ha blitt glemt ga Ganon fra seg etbrøl som fikk hele fjellet til å skjelve. «Jeg skal gjen-oppstå,» sverget han hvesende til Skyggene. «Og jegskal få min hevn. Alle i Vidina skal nok en gangfrykte mitt navn!»

Hissig, grå røyk begynte å velte ut av det veldigekrateret, som slo sprekker av de ødeleggende rystel-sene skapt av Ganons vrede. Magma presset seg oppfra underjordiske kammer dypt inne i vulkanen, ogskjøt fart etter hvert som den nærmet seg overflaten.Presset på kraterbunnen ble snart for stort, og detkollapset i en svart sky av aske, som ble kastet flerekilometer til værs.

På et øyeblikk var den rolige vulkanen forvand-let til en dødelig fontene, som spydde ut rødglødendelava, og slynget steiner på flere tonn ut i landska-pet under seg. Den brennende lavaen rant nedovervulkanens sider, som åpne blodårer på et levendevesen, og slukte alt på sin vei. Trærne ved foten avDeimos tok fyr av varmen, og ble til svaiende fak-ler, som førte ilden videre til resten av skogen. Flam-mer skjøt oppover de tørre trestammene, lekendelett, som om de hadde en egen vilje, til hele sko-

9

gen rundt vulkanfjellet var et inferno av ild, røyk oggnister.

Ronan og Kelmi var sjokkerte tilskuere til detsom skjedde ute ved kysten. Dype drønn nådde demgjennom den stille luften, og bakken vibrerte adva-rende under føttene deres. Den ugjennomtrengelige,svarte asken skygget snart for den stigende sola, ogla landskapet på den andre siden av Skaret i mørke.

«Vi må dra til Duron med det samme,» sa Ronanutålmodig. «Vi må advare trollmannen om det somhar skjedd. Lysbæreren må få sin fødselsrett!»

I samme sekund lød et øredøvende smell fra vul-kanen, som sendte begge dvergene ned i knestående,mens de holdt seg for ørene. Ronan følte den enetrommehinnen sprekke, og kinnet ble varmt og fuk-tig da en tynn blodstripe fant veien ut av øret. Svim-mel og forvirret, og med varm aske regnende ned overseg, tvang han seg på beina og rettet kikkerten motDeimos på ny.

Den ene siden av vulkanen hadde kollapset, ogen drepende sky av smeltet vulkansk aske bevegetseg i rasende fart nedover den bratte fjellsiden. Denpyroklastiske strømmen tilintetgjorde alt i sin vei, ogbegravde landskapet under i en meter med kvelende,brennhet aske, før den raste ut over havet og fortærteøyene som lå nærmest kystlinjen.

Forferdet ble Ronan vitne til at en mørk skikkelse

10

steg opp av vulkanens inferno, opplyst av lavaensrøde glød for et øyeblikk, før den forsvant inn i røy-ken. Dvergen var ikke et øyeblikk i tvil om hvem detvar han hadde sett i kikkertsiktet. Ganon Myathinhadde gjenoppstått.

11

KAPITTEL 2

En telefonsamtalefra mumiens krypt

A leksander Villander syklet gjennom midt-byen i Trondheim i et halsbrekkende tempo.Skoledagen var endelig over, og han kunne

krysse av nok en dag på kalenderen, som telte firedager til sommerferien. Det mørke håret beveget segi vinden, og de blå øynene fulgte årvåkent med påtrafikken som dundret forbi. Han virket som en hvil-ken som helst fjortenåring der han manøvrerte seggjennom lyskryssene med hårfin margin.

En ambulanse med blålys og sirener blåste forbi påvei til en eller annen ulykke. Aleksander bremset såvidt, før han satte opp farten igjen.

Han nærmet seg bygården i sentrum der han boddesammen med foreldrene Adele og John og lillesøste-ren Emma. Den høye murbygningen fra tidlig

12

1900-tallet hadde vært hjemmet deres i litt over ettår nå. Han syklet inn gjennom porten i bakgårdenog låste sykkelen før han smatt inn bakdøren. I post-kassen ventet en rosa konvolutt med hans navnutenpå.

I leiligheten i femte etasje var det bare den dem-pede kvitringen fra to grønne undulater som møtteham. Foreldrene var på jobb, og Emma hadde fio-lintime etter skolen. Han sparket av seg skoene ogslengte jakken over skohylla, så svingte han innomkjøkkenet og forsynte seg med et glass juice før hangikk inn på soverommet.

Sengen sto uoppredd ved et overfylt nattbord, påveggene hang plakater av rockeband og et stort stjer-nekart, mens de gjenglemte leksene lå oppslått påskrivepulten. Det var ingenting i rommet somavslørte at han ikke var en vanlig gutt. Men hanvar uvanlig, han var en lysbærer. Aleksander varetterkommeren av en mektig trollmann, og han varutvalgt til å være en slags superhelt i et magisk landsom lå bak steinveggen i Erkebispegården.

Aleksander kastet seg ned på sengen og åpnetden rosa konvolutten. Brevet hadde kommet heltfra Vidina, og var krøllete etter den lange ferden.Han glattet det ut med håndflaten og leste de førstelinjene:

13

Håper alt står bra til!

Her har det skjedd mye siden forrige brev. Husker du

babyrosellaen som tante Taran gjemte i en kasse inne på

kontoret? I vår brøt den seg ut av gartneriet. Du kan tro

det oppsto panikk da en kjøttetende plante på størrelse

med en robåt slepte seg inn i kantinen mens vi spiste fro-

kost. Pappa ville drepe den, men Taran overtalte ham til

å la den leve. Lulu (det er navnet til rosellaen) er ikke

farlig for mennesker, for Taran har gjort den til en vege-

tarianer! Pappa ble rasende likevel og sendte Lulu rett

til overflaten. Nå lever hun vilt i Vidina et sted.

Aleksander husket godt den lille babyplanten med derøde blomstene på hodet. Nori hadde spådd at denkom til å spise alle i undervannsbyen Varga når denble større. Brevet fortsatte.

Mamma hørte et skremmende rykte sist hun var på over-

flaten. Det har begynt å ryke fra vulkanen Deimos. Hva

tror du det betyr? Har heksa Miranda greid å vekke

Ganon?

Aleksander løftet blikket fra papiret. Ganon Myat-hin var en ond mann som for mange hundre år sidenhadde hersket over, og skapt kaos i Vidina. Hanhadde startet kriger, og spredt frykt blant befolknin-gen. Trollmannen Sakarias Kahlan, Aleksanders for-

14

far, hadde beseiret ham i kamp og reddet Vidina framørket.

Jeg lengter etter å få være på overflaten, men pappa sier

at det ikke er trygt.

Nori var Il Virosa, en folkegruppe som var ettersøktfor sin fortid som pirater. De måtte leve i skjul for åunngå å bli satt i fengsel. Det var lett å gjenkjenneen Il Virosa på øynene, intenst grønne med en gulsirkel rundt iris.

Vidina er rammet av tørke. Innsjøer tørker ut, og avlin-

ger blir ødelagt av salt regn. I havet dør korallrevene.

Miranda misbruker vannsteinen, og det skaper kaos.

Nicolas må få tatt fra henne steinen!

Skriv snart!

Mange klemmer fra Nori.

PS. Nicolas har vært på besøk i Varga flere ganger de

siste månedene. Han og pappa holder hemmelige møter

til langt på natt. Et eller annet er på gang.

Aleksander la fra seg brevet og tenkte tilbake. Detvar hans feil at heksa skapte trøbbel i Vidina. Forett år siden, da han fulgte en magisk katt inn ien antikvitetsbutikk, hadde han funnet en gammelskinnbok og et magisk kart som avslørte en portal

15

ved Nidarosdomen. Lillesøsteren hadde forsvunnetinn i portalen, og for å redde henne fra den ondeheksa Miranda hadde Aleksander vært tvunget til ågi heksa Havets Safir, en magisk stein som ga eierenkontroll over elementet vann.

Tankegangen ble avbrutt av den monotone ringin-gen fra en mobil inne i stua.

En kvinnestemme ropte høyt i den andre endenda Aleksander svarte. Forbindelsen var så dårligat han måtte trykke mobilen helt inntil øret for åhøre.

«Mormor?» spurte Aleksander forbauset. «Jeg kannesten ikke høre deg.»

«Jeg vet det, jeg ringer fra en krypt.»«En hva?»«En krypt!» ropte mormoren. «Jeg står ved siden

av en tre tusen år gammel mumie. Han ligner påmorfaren din.»

Aleksander la hånden over munnen og undertryk-ket en latter.

«Er Adele hjemme?»Aleksander svarte at moren fortsatt var på jobb.«Fortell Adele at jeg kommer på besøk i sommer.»«Er det sant?»«Jeg ringer ikke helt fra Egypt for å lyve,» svarte

mormoren utålmodig. «Jeg kommer om fem dager.Dere må hente meg på flyplassen.»

16

«Ja, okei.» Aleksander presset mobilen mellom øretog skulderen mens han skriblet ned beskjeden på engrønn post-it.

Mormoren sa et eller annet som forsvant i telefo-nens skurring.

«Hva sa du?» spurte Aleksander.«Jeg ringer når jeg er på flyplassen i Egypt!» ropte

mormoren. Så ble linjen brutt.Aleksander ble stående med mobilen i hånden og

et overrasket uttrykk i ansiktet. Han hadde ikke settmormoren på mange år. Hun var arkeolog, akkuratsom Adele, og hadde bodd i Egypt de siste ti årene,hvor hun lette etter mumier i eldgamle gravkamre,skjult av den golde ørkensanden.

Det gikk i ytterdøren, og elleveåringen Emma kominn med fiolinkassen i hånden. Lillesøsteren varmørkhåret som broren og faren, men hadde arvet detrunde ansiktet til moren.

«Mormor kommer i sommerferien,» sa Aleksander,og slapp mobilen ned på bordet.

«Gjør hun? Jeg håper hun har med gaver.» Emmarakte broren et par solbriller med en stygg gullinn-fatning. «Jeg har sjekket den nye fiolinlæreren. Haner ok.»

Aleksander tok imot de forheksede brillene hanhadde fått av trollmannen Nicolas. Brillene avslørteom en person var ond eller god. Så langt hadde

17

han funnet ut at alle lærerne på skolen hadde kje-delige, grå skyer svevende over hodet, og at byensbussjåfører var omgitt av en sint rød tåke.

«Jeg skal prøve dem på mormor,» mumlet han forseg selv. «Kanskje de avslører om hun er vidineren ifamilien.»

Emma slengte seg ned på sofaen mens hun blun-ket tungt. Aleksander satte solbrillene på nesa og såned på søsteren. Emma pleide å være omgitt av enfrisk gul farge, men i dag svevde en mørk sky oppeved hodet hennes. Den var på størrelse med et epleog nesten gjennomsiktig. Hvis han stirret rett påden, forsvant den, men hvis han flyttet blikket litt tilsiden, så var den der igjen.

«Jeg drømte om Miranda i natt.»Aleksander kikket brydd over brillekanten. «Hva

drømte du? Gjorde hun noe?»«Hun så på meg og sa et eller annet.» Emma vred

på seg. «Det var bare en drøm, men det var ekkeltlikevel. Jeg fikk ikke sove etterpå.»

«Glem den heksa,» sa Aleksander med en grimase.«Nå lager vi middag til mamma og pappa kommerhjem.»

En rykende varm lasagne sto klar på et dekketkjøkkenbord da foreldrene kom inn døren noen timersenere. Faren kom først med tweedjakken over skul-deren og en sprengfull arbeidsmappe under armen.

18

Moren fulgte like bak, med flekkete klær og et strå-lende smil om munnen.

«Vi fant to store jerngryter i dag,» sa moren fornøydmens hun løsnet den blonde fletten. Adele tilbraktedagene på Tiller hvor de hadde gjort store arkeolo-giske funn fra jernalderen. «En av grytene hadde todøde rotter inni. Ekkelt.»

Emma stoppet med lasagne halvveis opp til mun-nen. «Mamma, jeg spiser.»

«Beklager, vennen min,» unnskyldte hun og kyssetdatteren på pannen.

«Mormor ringte,» sa Aleksander og ga moren lap-pen med beskjeden. «Hun kommer på besøk om femdager.»

«Det var sannelig en overraskelse,» utbrøt Adele.«Sa hun noe om hvorfor hun kommer?»

Aleksander ristet på hodet.«Moren min hater å fly,» mumlet Adele betenkt.

«Det må være noe spesielt hun har i tankene sidenhun kommer hele den lange veien fra Egypt for åtreffe oss.»

19