Villmann og lamGrete Marie Johnsen

©Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2016Trykk: Wittusen & Jensen

Papir: G Print 150 gSats: Sabon 11/14 pkt.

Grafisk utforming: Terje NielsenCoverdesign: Kjetil Warren / Wisuell design

Illustrasjoner: Grete Marie JohnsenFoto: Privat

ISBN: 978 82 83300 82 6

BIOGRAFI/FAKTA

INNHOLD

FORORD s 6VILLMANN OG LAM s 8HEKSESKUDD? s 12PAPPA KUNNE DØ! s 15NOEN NERVETRÅDER FUNGERER s 18FØR ULYKKEN s 21TILBUD OM MAGETRALLE s 27 MEKKE HANDIKAPPBIL s 28 LENKET TIL EN STOL s 30 PASIENTER ER FOLK s 37 UTEN FASIT s 43 I SKOGEN s 47 SEKSUALITET s 49 ULENDT TERRENG s 52 URINVEIER s 58 GRAVEMASKIN s 62 VAREBIL s 70 UTBEDRINGER AV HYTTA s 72 HENTE VANN s 74 DUSJ s 76 KJETTINGER s 78 VASKE KLÆR s 81 TABUER s 84 INVASJON AV MUS OG FLÅTT s 88 KJØP AV SNØSCOOTER s 91JUL PÅ HYTTA s 95 NÆRMESTE PÅRØRENDE s 97RÅKA s 100FUGLEVENNER s 109EGENRÅDIG PASIENT s 113TID s 119FORFALL s 122NY GIV s 124MED ASSISTANSE FRA DEG s 129ETTERORD s 135

6 7

FORORD

– Marie, jeg er veldig takknemlig for at du vil skrive historien om pappa og skjebnen hans!

Birgitte blunker vekk en tåre og holder rundt kaffekoppen med begge hendene, som om hun henter styrke fra den varme drikken. Marie, som sitter tvers overfor henne, er utpekt til å skrive historien om faren, Steinar Magnussen. Birgitte senker skuldrene og puster ut, med kraft i stemmen fortsetter hun: – Det står respekt av alt han har klart. Andre bør få høre om hvordan han takler livet med en lam kropp. Det kan gi håp til mange for- tvilte pårørende og mennesker som gjennomgår en krise.

De to kvinnene, Birgitte i trettiårsalderen og Marie rundt seksti, har sunket ned i hver sin retro lenestol på kafeen i Tøns-berg bibliotek. Store glassvegger omgir det enorme rommet og taket buer seg med synlige, vifteformede stålkonstruksjoner. Lokalet summer av stemmer og klirr fra kopper og bestikk. På en barkrakk sitter en gutt med øreplugger og pc. Litt borten-for løfter en mor babyen opp av vogna, en bibliotekar nikker og haster videre med ei bok i hånden.

Marie smiler og sier: – På tross av det åpne rommet, skaper stolene og det slitte, gamle teakbordet en intim atmosfære. De åpner for minner.

Hun rører sukker inn i cappuccinoen, smaker på skummet øverst på kaffen og nikker til Birgitte: – Hvorfor velger du nett- opp meg til å skrive denne historien?

– Jeg har lest noen av artiklene og bøkene dine, og liker din presise uttrykksmåte.

Hun plukker fram noen avisutklipp fra veska si og legger dem på bordet. – Dessuten, sier hun med et lite smil, – du er på samme alder som pappa, kanskje samtalen flyter lettest mellom jevngamle?

6 7

Hun snakker om faren i årene før han ble lam, tørker vekk nye tårer når minnet om den rystende beskjeden kom. Et smil lys-er opp ansiktet, og optimismen stiger i stemmen når hun forteller om hvordan livet hans har formet seg etter ulykken.

– Siden ulykken rammet pappa og kampen for egenverdet begynte, har både han og den nærmeste familien tenkt på å dele opplevelsene. Kan historien hjelpe, vil vi bidra både med fakta og følelser.

– Ti år ligger mellom sjokket og dagen du ringte meg, sier Marie. – Kanskje tiden er moden?

Hun noterer, setter to streker under ordene: Vilje og mes- tring. – Nå har jeg fått et lite innblikk, sier hun og legger blokka og pennen i veska. – Du må snakke med faren din, forsikre deg om at han vil bli utlevert og dokumentert. Uansett vil jeg gjerne høre hvordan det går.

***

Etter et par uker ringer Birgitte. – Jo, pappa vil fortelle! Én ting er viktig for ham, avgjørende, sier han, alt skal være sant, ellers hjelper det jo ikke andre. Han sier at dette ikke er noe even-tyr!

– Ja, da er det bare å finne en dato for det første intervjuet, svarer Marie.

Birgitte blir stille, så sier hun, forsiktig: – Han har en beting- else til.

– Ja?– Intervjuene må foregå på hytta hans. Han mener at der vil

historiene flyte lettest fram i erindringen. Det var jo på den lille plassen i skogen det meste foregikk

8 9

VILLMANN OG LAM

En dag i juni reiser Marie på sin første tur innover i Tele-marks skoger. Hun er utrustet med en stor termos, erfaringen til-sier at det som regel er greit å komme i gang over en kopp kaffe. Like viktig er blokk og blyant, notere ned stikkord om stemning, tidslinje, fragmenter av historier. Kan jeg innfri forventningene til Steinar Magnussen og familien? Blir historien god nok til at et forlag vil publisere den? Et omfattende prosjekt er i støpeskjeen, tenker hun for seg selv der hun tar seg fram på en smal grusvei, stadig dypere innover i skogen.

***

Steinar venter ved bommen, noen kilometer fra hytta. De håndhilser og presenterer seg, men kjører videre uten å starte opp en samtale. Straks de er ute av bilene, peker han mot et tjern og en flåte som ligger fortøyd et par meter fra land.

– Den kjøpte jeg i mai, på Finn.no. Stabile greier. Flåten er av typen som Forsvaret bruker, den består av flere elementer, med et enkelt grep kan de hukes fra hverandre. Både de svære gummi-pongtongene, tredekket og badetrappa, alt sammen fikk plass på bilhengeren. Det er ikke til å tro, flåten er jo bortimot tre ganger tre meter og nesten en meter i høyde!

– Tenker du at samtalene skal foregå der ute?– Ja, det er fint å sitte ute på tjernet, der har vi sol det meste

av dagen. Vasstrukken gressvoll suger hjulene til seg, tuer med lange

strå står som hinder i ei slalåmløype. Armstyrken til den rygg-margsskadde mannen er det ikke noe i veien med, 60-åringen i sin manuelle rullestol krongler seg bortover mot tjernet. Han bukserer sitt velbrukte framkomstmiddel; gummibelegget er

8 9

10 11

flekkvis slitt bort på ringene, de som han bruker for å trille stolen. Sitteputa viser spor av mange års slitasje med huller og tynnslitt stoff. Forhjulene er av forskjellig fabrikat. Da ett av dem knakk sammen, forteller Steinar, rotet han bare i reservelageret sitt og fant et slitt, men brukbart hjul. Mannen tar seg fram til vann-kanten, der graver hjulene seg ned i grus og mudder, erfarent vipper han stolen og balanserer på bakhjulene. Han løfter blikket og nikker: – Her må det legges ei planke. Nei, det blir bedre med to, mumler han. – Nå er det for plundrete å komme over på land-gangen. Han peker:

– Den snekret jeg sammen av to lange, solide planker med bord tett i tett på tvers. Som du ser, hviler den på steiner i vann-kanten og strekker seg skrått opp til den nærmeste kanten av flåten. Han lander stolen, bøyer seg fram, plukker opp en stein, presser den ned i en fordypning, griper tak i et hjørne av landgang- en og lirker den noen centimeter til seg. Han retter seg opp, smiler som snarest i konsentrasjonen, holder seg igjen fast i drivringene, bikker stolen bakover, ekser og vrir slik at forhjulene treffer den første tverrplanken. Et svakt stønn slipper fram bak sammenbitte tenner. Det durer i plankene når hjulene ruller over dem. Vel oppe på dekket, kneiser han med nakken og smiler til Marie. Hun står fremdeles inne på land, følger med på strabasene. Hvordan blir flyten i samtalene, tenker hun. Det avhenger av fortrolighet, hvor mye intervjuobjektet er villig til å åpne seg.

Steinar kommenterer sin egen bragd: – Heldigvis er jeg både slank og lett! Men to planker skal på plass i overgangen. Et flir brer seg over ansiktet. – Er det virkelig sant? At jeg mot alle odds får oppleve å sitte her etter at jeg ble syk? Det er elleve somre siden forrige gang jeg satt ute på en flåte. Den gangen var jeg en frisk mann, i slutten av førtiåra, nå er jeg lam fra navlen og helt ut i stortåa. Han slår ut med armen, ler. – For en flott sommerdag å innvie den nye flåten! Blikk stille på tjernet, som alltid skinner sola her inne i denne perlen av et sted. Han triller stolen mot den ytterste enden, prøver alle kantene, knegger fornøyd, øynene

10 11

glitrer. – Krenger ikke det minste! Denne er både større og mer solid enn den gamle. På den måtte jeg sette sjøbein for ikke å ramle uti. Plankene knakk forresten sammen da en fyr hoppet for å teste om den var begynt å råtne. Etter at isen herjet, løste den seg opp, og flyteelementene av isopor seilte som snøhauger nedover bekken i vårløsninga. Han knikser med nakken og legger til: – Den var ikke egnet for rullestol. Her, derimot, kan jeg holde selskap, sitte og fiske, kanskje overnatte? Ved å hekte på flere elementer, er det fullt mulig å bygge den større.

Marie henter en campingstol fra bilen og setter seg ved siden av ham, lar notatblokk og blyant ligge i fanget. Hun sier: – Jeg tenker å notere underveis når du forteller. Mellom hvert intervju skriver jeg teksten inn på data. Jeg ser for meg at vi møtes flere ganger i sommer og at jeg bruker vinteren til selve manus. Det blir antagelig både mail og telefoner når vi kommer så langt! Hun smiler. – Her og nå, til vi kommer inn i en rutine, vil jeg bare lytte, ikke bryte av minnerekkene. Høres det greit ut? Steinar svarer ikke, men lar blikket flyte over det lille tjernet, følger kanalen, skimter vannet bortenfor. Over på den andre siden ruver en ås, høyt oppe i bratthenget tegner ei tørrgran seg som et kors mot den blå himmel- en. På en av greinene sitter en sort fugl, antagelig en ravn. Seilende på usynlige luftstrømmer nærmer en annen seg, de flyr begge inn over storskogen. Enda høyere oppe formes ei smal, hvit stripe. Han skygger for øynene: – En hilsen fra forventningsfulle nordmenn med kurs for brennvarme og lediggang. Fytte rakkern! Nei, langt her nede på ei glenne dypt inne i Telemarks skoger, med ørret som vaker og vannet rent som fra en kilde, finnes livet som jeg elsker. Her opplever jeg meg selv som en del av naturens rytme. Jeg bodde her gjennom alle årstidene, i pakt med fuglene, hundene, isen på tjernet, snøen på trærne, kulda om vinteren, varmen om sommer-en, dag etter dag, time for time, ja, hele tiden.

Marie skrur lokket av termosen, heller over i to krus, rekker det ene til ham. Han tar en slurk, men ser ut til å være langt inne i minnebanken.

12 13

HEKSESKUDD?

Marie bryter inn i Steinars taushet, spør lavmælt: – Hvordan skjedde det?

Han plasserer kaffekruset i setet, mellom lårene. Idet han tenner en sigarett, kikker han som snarest på henne, før blikket igjen streifer over grantoppene, som om han er aleine på flåten.

– Jeg bodde i Sandefjord den gangen. Det var fremdeles vinter, kalenderen viste 4. mars. Lufta var klar og kald, nymånen lyste hvitt over blank is i løypa. Men for det meste var snøen kram, en perfekt kveld for en skitur. For første gang skulle ung-hunden Gjesper prøve seg som trekkhund. Yr og forventningsfull rykket den i selen, jeg fikk nesten ikke spent beltet om midjen min. Da jeg grep stavene, satte han av sted, logret og travet med løftet hode, over snødekte Gogsjø, videre innover i skogen. Begge to strakk ut, gjorde det vi likte aller best, å være aktive ute i naturen. Jeg lyttet til suset fra trærne, skaren som raspet under skiene, gledet meg over turen som lå foran meg.

– Jeg var ute i flere timer. Da jeg kom hjem, kokte jeg kaffe og heiv i meg et par brødskiver. Det var min tørn til å ha ei våke-natt med tispa Silju, hun ventet sitt første valpekull. Hele lange natta satt jeg på huk, hvilte ryggen mot en vegg. Det var god temp- eratur i rommet og jeg duppet av, tenkte på turene som familien min tok den gangen jeg var liten. Fatter´n hadde en gammel bil, og med den reiste vi fra Gjelleråsen nord for Oslo til mors for- eldre i Ådalen på Ringerike. Fiskeutstyret var alltid med, og straks vi var framme, dro fatter´n og jeg sammen med onklene mine til Ådalselva for å fiske ørret. Mor og søstera mi ville heller være hjemme hos besteforeldrene og tantene.

Steinar bryter av sin egen fortelling for å understreke: – Jeg har aldri bodd i en by eller et tettbygd forsted. Nei, på nittenfem-ti- og sekstitallet, lå Gjelleråsen langt ute på landet. Der var det

12 13

mye spennende å finne på for en liten gutt. I skogholtet bak huset ble kongler og kvister til levende dyr. De glatte steinene i bekken var spennende å balansere på, kjerr og kratt ble gjemmesteder. Noen søndager dro fatter´n og jeg på tur til gode fiskesteder. Bare oss to med niste, termos og saftflaske.

– Da jeg var 12 år, flyttet familien til sjøkanten, og havet ble en viktig arena: Stup og svømming i sommertiden, isfiske og skøyter om vinteren. På barneskolen vant jeg både skøytemester-skap og langrenn.

– Som voksen bevilget jeg meg ei uke fri hvert år. Da forlot jeg jobben og familien og reiste til Femundsmarka, nasjonalpark-en med snaue fjelltopper og glissen vegetasjon, kortvokst furu og heier med lav, men først og fremst et mangfold av sjøer og vass-drag over et stort område, forbi riksgrensen og videre innover i nabolandet. Der padlet jeg kano sammen med en venn. Begge fulgte vi nøye med på vind og vær. Blåste det opp ei lita sky i syns- randen, kunne vi være ille ute i den lette kanoen av aluminium, langt ute på et av vannene. Vi fisket og stekte ørret i glørne fra bålet, satte opp et lite telt, krøyp ned i soveposene og sovnet til vindens sus eller de uendelige viddenes stillhet.

Steinar møter blikket til Marie og sier med varme: – Ei uke hver høst levde jeg i pakt med elementene. Jeg har alltid elsket livet ute i skogene og på fjellet, det er meg i et nøtteskall.

– Hvordan gikk det med valpingen den natten i mars?– Jeg våknet, sjekket om valpingen var i gang og døset vid-

ere. Ingen valping skjedde. Jeg var stiv og lemster etter å ha sittet ukomfortabelt i det som for meg fortonte seg som ei uendelig lang natt. Utpå morgenkvisten strakk jeg meg, prøvde å våkne skikke-lig. Plutselig skar akutte smerter gjennom ryggen, de var verre enn stølhet, som elektriske støt. Jeg husker at jeg stønnet: – Faen. Nå har jeg fått hekseskudd. Smerten tvang meg til å gå krumbøyd ut av døra. Med hendene på knærne stoppet jeg, trakk inn den kalde og friske morgenlufta. I det samme kjente jeg en nummenhet som spredde seg fra livet og ned mot beina. Jeg nærmest stolpret bort

14 15

til et buskas for å tisse. Vantro mer så enn merket jeg at det var vanskelig, det var som om de normale mekanismene ikke fungerte, urinen bare siplet ut.

– Smertene i ryggen herjet, nummenheten krøyp lenger ned- over lårene. Jeg ringte til en nabo, han kom raskt med bilen sin og kjørte meg til nærmeste sykehus. Der ble det konstatert akutt prolaps. Ferden gikk videre til fylkessykehuset i Tønsberg, nå med ambulanse.

14 15

PAPPA KUNNE DØ!

– Fikk du noe fornuftig ut av pappa? Birgitte ringer til Marie og er spent på hva han fortalte.

– Den første dagen med intervju inne på hytta, brakte opp en rekke minner: Korte glimt og lange sekvenser, men også følelser. Jeg har laget en foreløpig tidslinje, men trenger selvfølgelig mange flere historier og mye redigering før det ligner på et bokmanus.

– Skal vi treffes på den samme kafeen? Birgitte er ivrig. – Vi kan fortsette samtalen der?

Marie møter opp et kvarter før avtalt tid og går bort til disken, kjøper en kopp cappuccino og et wienerbrød. Den gode myke stolen er ledig, hun lener seg tilbake og blar gjennom notat- ene. Her er det skisser til flere kapitler, tenker hun, men i dag er fokuset på opplysninger fra Birgitte. Pennen blir klisset av melis og syltetøy, og Marie angrer på at hun lot seg friste av den gode duften. Hun tar med pennen og går for å finne en vask. Idet hun kommer ut fra toalettet, ser hun at Birgitte vinker. Marie peker, og de to styrer seg inn mot det slitte teakbordet.

Nysgjerrig spør Birgitte: – Husket han detaljer? Hva med følelser, tonet han ned? Hun smiler: – Når han mimrer til meg, finnes det både sinne og forakt, men for det meste er han blid.

Marie prikker med kulepennen på notatene sine og ser på Birgitte. – Jeg tror vi bør ha med noen opplevelser fra en av de nærmeste. Kan du tenke deg å fortelle mer om reaksjonen din da du fikk vite om ulykken? Birgitte ser rundt seg, noen vandrer med bøker, andre med kaffekopp og asjett. Hun synker sammen, blir liten i stolen. – Vet du, jeg trenger tid for å summe meg. Det er veldig sterke følelser som kommer fram. Kan jeg skrive ned det jeg husker og sende deg en mail? – Klart du kan, men kan-skje du vil fortelle det du kommer på her, spontant? Så sender heller jeg et utkast til deg? – Jo, svarer Birgitte, hun blir stille, før

16 17

hun sier: – Vi kan forsøke å gjøre det på den måten. Det startet med at jeg fikk en melding om at pappa var dårlig. Jeg reagerte med å løpe inn på badet. Min første tanke var at jeg måtte dusje og skifte og komme meg til sykehuset i Tønsberg med en gang! Pappa hadde muligens fått blodpropp i hjernen. Han kunne dø! Det var en skrekkopplysning. Han kunne dø fra meg, uten at jeg var hos ham!

– Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg vært pappajente, og vi har hatt et nært og åpent forhold. I mine øyne har han alltid vært en sterk og arbeidsom mann; om kveldene og i helgene var han i gang med et eller annet, sjelden satt han stille i sofaen. Det var uvirkelig at han lå i ei sykeseng, kanskje døende. Jeg ringte til mamma for å spørre hva jeg skulle gjøre. Hun overtalte meg til å vente hjemme. – Hva kan vel du gjøre på sykehuset? spurte hun. – Pappa blir jo undersøkt for å finne ut av hva som feiler ham.

– Uvissheten var fryktelig. Hva kunne ha skjedd? Fikk jeg se ham igjen? Time etter time travet jeg fram og tilbake i leiligheten og levde med en enorm angst, den slukte meg helt.

Birgitte tar seg til hodet og forteller at en durelyd trengte inn i kaoset. – Det tok tid før jeg skjønte at det var dørklokka. Bror-en min, Runar, sto utenfor boligblokka og trykket på callingen. Jeg løp ut i oppgangen, omfavnet lillebror, hulket mot skulderen hans.

– Et par dager seinere gikk vi begge to på toget og reiste nedover fra Oslo for å besøke pappa. Vi rasket på oppover syke-husbakken, støvlene klasket ned i skittent snøslaps, tunge dråper traff hodet, skuldrene, ansiktet. Et iskaldt vinddrag strømmet mot oss. Jeg skalv, tårene rant, jeg klemte hånden til Runar. Han smilte oppmuntrende, men øynene hans var blanke. Inne i hallen spurte vi en av de frivillige fra Røde Kors om hvor nevrologisk avdeling lå. Kvinnen fulgte oss oppover trapper, gjennom korri-dorer og store dører, helt fram. Der overtok en pleier, gikk med oss det siste stykket nedover til riktig rom, banket på døra.

– Det er åpent, kom inn!

16 17

– Runar smilte og hvisket til meg: – Det er i hvert fall liv i ham.

– Vi listet oss over gulvet og bort til senga ved vinduet. Med et hikst bøyde jeg meg over pappa, klemte ham, fuktet ansiktet hans med tårestrømmen min. Han spøkte med at hekseskuddet bare var noe forbigående. – Snart spretter jeg rundt igjen, løper om kapp med bikkja, og før dere aner, drar vi alle tre en tur på hytta.

– Tror du han mente det? – Jeg vet ikke om han virkelig mente det, eller om han ville

skåne oss fra sannheten. Uansett fant broren min og jeg trøst i at han ikke var døende, noe som jo var forespeilet oss ved den første telefonoppringingen om pappas tilstand.

– Kan du huske hva som gjorde størst inntrykk denne første gangen du besøkte ham?

– Ja, det glemmer jeg ikke. Han lå i senga med hvite hender, ingen svarte render under neglene, ingen mørke furer med olje. Jeg var 24 år, og hele livet hadde jeg forestilt meg at hendene til faren min var randete og mørke av inngrodd verkstedskitt. Neg- lene hans var alltid svarte, uansett hvor mye han skrubbet seg. Jeg trodde ikke det gikk an å vaske vekk, at fargen var preget inn i huden. Bildet av pappas hvite never gjorde et uutslettelig inntrykk.

18 19

NOEN NERVETRÅDER FUNGERER

Marie vil vite mer om Steinars tre første uker som pasient, de han tilbrakte på fylkessykehuset i Tønsberg. Han har lovet å ta med epikrisene, all dokumentasjon om sykdom og behandling, til det neste intervjuet. En godværsdag i juli treffes de to igjen. Ute på flåten rekker Steinar en ringperm full av papirer til Marie. Hun blar, peker på en setning og kikker bort på ham: – Er dette diagnosen du fikk? Spinalis anterior syndrom Th4.

– Ja, og oversatt til norsk kan en vel si ryggmarginfarkt med lammelse av kroppen nedenfor navlen, eller som jeg sier: Lam fra navlen og ned.

– Her står det: «Steinar Magnussen er ved godt mot på syke-huset. Han gjør noe fremgang med ledelse av fysioterapeut.» Hva betyr det?

– I korte perioder, det dreide som om et par minutter, satt jeg faktisk på sengekanten, uten at overkroppen tippet verken framover eller bakover. Det inspirerte, i timevis trente jeg ved å strekke ut beina i senga, overbevist om at leggene og føttene flyttet på seg og at jeg kunne sprike med tærne. Øynene oppfattet ikke noen bevegelser, men følelsen var reell. Tegnene på at det gikk framover de første dagene på sykehuset, gjorde at jeg ble en kreativ pasient, og jeg spurte en av fysioterapeutene: – Hva med å henge ei slynge opp i taket? Da kan jeg heise beina opp og ned, trene flere muskelgrupper. Forslaget ble ikke iverksatt, men jeg var hele tiden en optimistisk pasient. Jeg trodde jeg skulle bli bra! En annen form for trening var å stå i en «prekestol», en inn- retning hvor man legger armene over en kant og henger i denne høye «stolen» med føttene på gulvet. Et slikt hjelpemiddel kan brukes hjemme i garasjen, tenkte jeg fornøyd, fram til jeg blir helt frisk. Hvordan sveise sammen noe lignende?

Steinar tenner på sneipen: – Jeg ville ganske snart opp av den

18 19

forbanna senga, henvendte meg til en av pleiern og ba om frisk luft og en røyk.

Pleieren gikk for å hente en rullestol, men kom tomhendt tilbake. – Det finnes ingen ledige rullestoler på hele sykehuset. Beklager! Jeg trodde ikke på ham, ikke en rullestol å oppdrive? Steinar ser på Marie, sier: – Jeg ble ikke sint på den stakkars pleieren, men fleipet med ham. – Er vi for mange her, eller er det kutt i budsjettet? Jeg kunne godt spøke, men fikk ikke ro, følte meg innestengt på et rom langt oppe i etasjene. Hva gjør jeg? Etter at tanken hadde surret ei stund, husket jeg en kar som hadde vært kunde på bilverkstedet mitt, han arbeidet på en hjelpemiddelsentral. Kanskje Olav Jensen kunne hjelpe? Jeg blad-de fram til navnet på telefonlista, trykket ned tasten. Det ringte et par ganger før en stemme svarte: – Hallo?

– Hei, Olav. Steinar her. Du har fått med deg hva som har skjedd? Ikke det? Jeg har havnet på sykehuset, beina lystrer ikke.

– Det var da som bare! Olav hørtes forskrekket ut. – Nei, det visste jeg ikke, er jo ei stund siden vi møttes.

– Nå er det jaggu bra at jeg kjenner en fyr som deg! Ja, du jobber vel fortsatt på hjelpemiddelsentralen? Uten å vente på svar, fortsatte jeg: – Har du en rullestol å avse? Her klarer de ikke å grave fram en eneste ledig stol, og jeg kan ikke ligge og late meg hele dagen.

– Det oppsto en pause, før Olav svarte: – Skal se hva vi har. Hvor treffer jeg deg?

– Nevrologisk på Tønsberg.– Vi prater mer når jeg kommer. Ses!Steinar flirer. – Gjett om jeg var fornøyd! Det fantes en

løsning! Jeg husker ennå at jeg gledet meg til å farte rundt i korri-dorene, ta heisen ned til bakkenivå, kjøpe sjokolade i kiosken, en cola, peanøtter. Da middagen var unnagjort, banket det på døra, inn kom Olav med en sammenleggbar rullestol. Han slo den ut og trillet den bort til senga mi, glante rundt seg. Det var ingen flere pasienter i rommet, bare tomme senger og ingen stoler. Han satte seg i rullestolen.

20 21

– Takk for at du kom allerede i dag, sa jeg og fortalte om hvordan prolapsen hadde skjedd. Olav kastet et raskt blikk på meg som lå der, utstrakt i senga, hodet flatt mot puta, armer og hender i ro på dyna. Her, rett ut i ei sykehusseng, befant verk-stedarbeideren seg, jeg som alltid sto bøyd over en motor eller lå på ryggen under en bil i oljeflekket tøy, med en skiftenøkkel på baklomma og en sneip i munnen. Skjønner det var vanskelig for ham å møte blikket mitt. For å bryte tausheten som oppsto, sa jeg: – Nå skal jeg få på meg buksene og prøve om den virker. Olav reiste seg, stakk hendene i lommene og glante ut av vinduet før han nikket mot meg og sa: – Det er fælt, det her. Ja, nå får jeg komme meg av gårde.

– Han snudde, glemte å hilse adjø og skrittet raskt ut gjen-nom døråpningen. Jeg trillet ut i de lange korridorene, kjørte med heisen ned til kiosken i første etasje. Her vrimlet det både av personer som var uniformert i hvitt eller grønt, pasienter i stoler, noen med rullator, gående, andre ble støttet, besøkende med en blomsterbukett i hånden, et helt samfunn. Jeg trillet videre ut til røykeområdet. Parkeringsvakten gikk runder, hun svingte bort til meg, sa spøkefullt: – Du må ha deg litt luft?

– Nei, jeg bare kontrollerer at du gjør jobben din skikkelig.– Surt å sitte her? Det er jo et ufyselig vær.– Jeg fryser ikke og litt yr har jeg aldri brydd meg om.– Inne på avdelingen var tonen også lett. Jeg fleipet med en

av spesialistene som undersøkte meg: – Om to år kommer jeg tilbake. Da skal jeg sparke deg i leggen!

– Ingen visste jo helt hva som hadde skjedd, noen ende-lig avklaring var ikke framlagt, fysioterapeuten arbeidet daglig med kroppen min. Steinar stryker hendene over lårene og ser på Marie: – Fremdeles har jeg delvis følelse i den lamme kroppsdel-en. Noen ganske få nervetråder fungerer! Det er sjelden at «kom-plette» skader er helt komplette.

20 21

FØR ULYKKEN

– Skal vi gå løs på tiden før prolapsen? spør Marie. – Jeg trenger noe bakgrunnsstoff. Vi kan jo starte med å snakke om hvor du har arbeidet?

– Som tenåring jobbet jeg på en bensinstasjon på hjemsted- et mitt, Melsomvik i Vestfold. En dag ringte en onkel og spurte om jeg ville arbeide på anlegg, være med å sette opp store lagerbygninger av stålkonstruksjoner? Jeg var nitten år den gang- en og takket ja, syntes det hørtes spennende ut. I flere år lå jeg på anlegg rundt om i landet. Det var slik jeg traff kvinnen som jeg seinere giftet meg med. Vi etablerte oss i Melsomvik. Som seks- ogtjueåring ble jeg far til en datter, tre år seinere fikk vi en gutt.

– På denne tiden arbeidet jeg som bilmekaniker i Sandefjord. Etter å ha vært ansatt både i byggebransjen og på forskjellige bilverksteder, vokste stadig trangen til å bestemme over egen ar-beidsdag, egen rytme, slippe å bli fortalt hva jeg til enhver tid skulle gjøre eller hvordan. Jeg sa opp en trygg jobb og leide lokaler som egnet seg til bilverksted. Med gode skussmål bygget jeg raskt opp en kundekrets. Oppretting av biler ble hovedgesjef-ten; som en tilleggsnæring dreiv jeg bilutleie sammen med en kol-lega. Det å være selvstendig næringsdrivende krevde mye, både lange arbeidsdager, regnskap og kontakt med kundene. Den lille fritiden jeg hadde, brukte jeg til å bygge om huset til generasjons-bolig - en leilighet til mor, en til min egen familie og en til søsteren min og hennes familie.

– Da jeg rundet tretti år, sleit jeg med høyt blodtrykk og følte meg nedkjørt, var også preget av psykiske nedturer. I sju år gikk jeg i terapi hos en psykolog, men det reddet dessverre ikke vårt konfliktfylte ekteskap. Boligen ble lagt ut for salg, familien oppløst, mor fikk tildelt omsorgsleilighet, selv leide jeg en hybel. På et tidspunkt var jeg fryktelig lei av alt. – Faen, bilene dreper

22 23

meg! Jeg slynget ut ordene i den store verkstedhallen og slengte skiftenøkkelen veggimellom. Jeg forsvant ut, orket ikke å være på jobben. På veien hjem tenkte jeg at livet og helsa er mitt ansvar, et valg må tas.

– Det første grepet ble å kutte ut leiebilforetaket og avslutte samarbeidet med kollegaen. Deretter begynte prosessen med selve verkstedet; si opp leieavtalen, selge maskiner og verktøy, sortere og kaste. På det verste tenkte jeg at absolutt alt skulle vekk! Aldri mer reparere en eneste jævla bil! Men jeg beholdt i hvert fall noe verktøy, for i det minste å skru på min egen, godt brukte bil. Et halvt år gikk med til avviklingen, og jeg levde på overskuddet etter salget av huset. Hva jeg skulle leve av når de pengene var borte, ante jeg ikke. Som selvstendig næringsdrivende hadde jeg ikke hatt råd til personforsikring, men i tiden som sykemeldt tik-ket det inn en liten utbetaling fra trygdevesenet.

– Ellen, en kvinne jeg hadde kjent i mange år, gikk også gjennom en vond skilsmisse. Vi to fant trøst i å snakke sammen. Depresjonen slapp ikke taket, men å kunne dele med en likesin-net, det gjorde dagene utholdelige og brakte håp for tiden fram-over. Jeg var stadig oftere innom hos henne. Vi fant ut at jeg like godt kunne flytte inn. Jeg sa opp hybelen, lagret eiendelene på en låve, og tok kun med meg klærne mine. Ellen og jeg hadde en stor felles interesse, nemlig hunder. Begge to trivdes ute i naturen, vi gikk lange turer og følte oss virkelig samstemte. Etter et par år kjøpte vi forlovelsesringer.

– Det var i august, høsten før skaden inntraff, at et venne- par tipset om ei lita hytte som skulle selges. Utropsprisen virket latterlig lav, antagelig fordi hytta var i dårlig forfatning og uten innlagt vann og strøm. Eiendommen lå langt inne i Telemarks skoger, og hadde i sin tid vært benyttet av grunneiere når de hugg og fløtet tømmer. Paret kjente til stedet, og de fortalte:

– Innsjøen utenfor hytteveggen er mer som et tjern å regne, med sine 70 meter over til andre bredden. En naturlig kanal fører videre innover til to større vann. Om vinteren fryser alle tre

22 23

vannene, men bekken som renner forbi hytteveggen, den sildrer uten stans. Det finnes ikke avsig fra gårdsbruk eller industri. I regionen er det byggeforbud, kun et par gamle hytter ligger i om-rådet, men de er lite i bruk.

– Jeg ble så ivrig, kunne knapt vente til mandag når meglerkontoret åpnet. De ga meg nøkler til bomveien og et enkelt kart, jeg reiste direkte for å se på hytta. På stedet, en liten, vakker perle, kjente jeg i dypet av hjertet at gleden sprang fram. En ro åpnet for et savn, det hadde kanskje vært der siden jeg var gut-tunge? Det ble budrunde, summen steg flere ganger. Jeg hang med og fikk tilslaget. Den endelige prisen lå faretruende tett oppunder maksgrensen av lånemuligheter, men det holdt! Lykken over igjen å eie en plett på jord, fjernet på et vis tunge og depressive tanker. Det eneste stedet hvor jeg føler at jeg fungerer og kjenner glede, er jo ute i naturen. Der puster jeg fritt, tenker klart og henter ny energi. Dagen da hytta ble min, var en skikkelig opptur.

Marie ler og reiser seg fra campingstolen. – En lykkelig ende, etter mange vonde år! God grunn til å bevilge oss en pause.

Hun småløper ned landgangen og bort til bilen sin, en Peugeot som hun kaller Lille Blå, henter en kurv, den er fylt opp med brød og pålegg, termos, frukt og sjokolade. Steinar finner fram en gammel matboks med luftehull i lokket. Flere meite-marker krøller seg, en velges ut og blir tredd inn på fiskekroken. Snøret fra teleskopstanga suser gjennom lufta, marken og søkket forsvinner i tjernet. Steinar plasserer enden av stanga mellom to planker på flåtedekket, den hvite og røde duppen flyter snart rol-ig og ringene på overflaten glattes ut. Ingen bevegelse merkes hos fiskeren heller, hendene ligger foldet i fanget, han er langt borte i minnene.

– Jeg ble lam seks uker etter at jeg fylte femti år. På den tiden holdt jeg fremdeles på med å rydde opp i livet mitt. Skilsmissen gikk hardt inn på meg og preget barna. De mistet jo hjemmet sitt, nærheten til farmor og lekekameratene. I mange år led jeg kvaler fordi jeg ikke klarte å holde familien samlet. Da jeg møtte

24 25

veggen fullstendig og måtte avvikle jobben, var jeg langt nede. Etter hvert viste deg seg at forholdet som jeg hastet inn i, det ble stadig dårligere. Det å komme ut i skogen eller innover fjellene ble helt avgjørende for at jeg skulle holde meg oppreist.

Ørret spretter, en til høyre, en til venstre, over mot den an-dre siden, gjør rundkast i lufta, et plask og de forsvinner under vannlinjen. En bevegelse i duppen henter mannen ut av roen, han løfter stanga, sveiver, marken henger på, men ingen fisk. Fingrene leter fram tobakkspakka, de ruller vant en sigarett og fester den i munnvika. Marie kaster et blikk mot duppen, som flyter rolig i vannskorpen. – Jeg trenger mat! Tror neppe jeg orker å vente på en ørretlunsj!

Vil du lese resten?

«Villmann og lam» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på

www.forlagshusetivestfold.no