Viola Shipman For alltid i ditt hjerte

For alltid

i ditt hjerte

Viola Shipman

For alltidi ditt hjerte

Oversatt av Kurt Hanssen

Viola Shipman

Originalens tittel: The charm bracelet

Oversatt av Kurt Hanssen

Copyright © 2016 by Viola Shipman

Sitatene fra Lewis Carrolls Alice i Eventyrland er hentet fra Zinken

Hopps oversettelse.

Norsk utgave:

© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-50478-6

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: David Baldeosingh og Michael Storrings

Omslagsfoto: sjø og himmel © Jaakko Parvala/Getty Images, jenter på

brygge © Philip og Karen Smith/Getty Images, luftballong © Hurst

Photo/Shutterstock, tekstur © Andrey_Kuzmin/Shutterstock

Sats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016

Satt i Baskerville 10,8/13 pkt. og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens

bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det

er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til mine bestemødre

… og til min mor

Takk for at dere lærte meg at

livets største gaver er de enkleste

og for at dere betrodde meg charmene deres,

noe som lærte meg den leksen på nytt.

Prolog

Halve hjerter-charmen

For et liv hvor vi aldri er skilt fra hverandre

4. juli 1953 – Lolly

I ldfluene blinket og lyste opp gangstien til Lost Land Lake.

«Så du det, Lolly?» lo mor i skumringslyset. «Naturen

gir oss en forsmak på fyrverkeriet.»

Jeg smilte og trakk inn luft gjennom nesen.

Hele verden luktet sommer: solkrem og stjerneskudd, grill-

fester og furunåler.

Øyenstikkere suste forbi ørene våre, som om et fiolinorkester

var sendt for å akkompagnere mor og meg mens vi gikk til bryg-

gen vår.

Jeg hadde nettopp blåst ut lysene på kaken til tiårsdagen min,

og faren min var i gang med å lage et bål for å grille marsh-

mallows med kjeks og sjokolade. Han hadde gitt meg gaven han

hadde kjøpt, min første fiskestang, så vi kunne tilbringe sønda-

gene sammen, men nå var det tid for gaven fra mor. Og den ga

hun meg alltid ytterst på bryggen.

Jeg famlet etter hånden hennes mens vi gikk utover i skum-

ringen, håndleddene våre kolliderte så det klirret i charmarm-

båndene våre. Jeg fniste. Av gammel vane begynte jeg å kjenne

etter charmene hennes, prøvde å gjette hva de var ved å ta

på dem uten å se. Det var en lek jeg fant på for mange år

siden.

«Babyskoen min!» sa jeg ivrig.

«For et liv fylt med glade, friske barn,» sa mor.

«En nøkkel!» hylte jeg.

«Fordi du åpnet hjertet mitt,» sa hun.

«Snøfnugg?»

«Ja,» sa hun. «For et menneske med mange sider.»

Fingrene mine fløy videre, og mor hadde en historie og en

forklaring til hver eneste charm. Jeg kunne dem nesten utenat,

og jeg lot fingrene spinne til jeg fant favorittene mine, de jeg

alltid lekte med. Flygelet med lokket som kunne åpnes og luk-

kes, skilpadden med grønne smykkesteinøyne hvor hodet beve-

get seg fram og tilbake, og en ønskebrønn hvor man kunne vri

på sveiven.

«For et liv fylt med skjønnhet, et liv fylt med langsomme, me-

ningsfylte avgjørelser, og et liv hvor alle dine ønsker blir opp-

fylt.»

Da vi nærmet oss enden av bryggen, kom fingrene mine

borti en charm som jeg ikke klarte å identifisere.

«Hva er denne, mamma?» spurte jeg. «Den kjenner jeg ikke

igjen.»

«Den …» Mor nølte, og stemmen hennes brast.

«Går det bra?»

«Det er gyngestolen min,» forklarte hun.

«Hva symboliserer den?»

«Den symboliserer …» – hun stoppet igjen, fikk igjen pusten,

som om hun akkurat hadde svømt tvers over innsjøen – «… et

langt liv med god helse.»

Vi satte oss på enden av bryggen og dinglet med beina ned i

vannet akkurat idet fyrverkeriet startet.

«Åååå!» sa jeg, like mye fordi det var kaldt i vannet som på

grunn av fyrverkeriet. «Wooooww!»

10 Viola Shipman

Fødselsdagen min falt på fjerde juli, akkurat som fødselsda-

gen til landet vårt, og jeg var et sommerbarn.

«Egentlig er alt fyrverkeriet til deg!» hvisket mor alltid, eks-

plosjonene drønnet over oss og ga gjenlyd fra vannet. «Verden

feirer at du er unik!»

Hvert år, så langt tilbake som jeg kunne huske, fikk jeg en

charm fra mor ved spesielle anledninger: Til jul, når vi reiste

bort og hvis jeg hadde fått gode resultater på skolen. Og hver

fødselsdag ga mor meg enda en charm til armbåndet mitt.

Det var ikke noe annerledes i år.

«Gratulerer med dagen, Lolly!» sa mor, la armene rundt meg

og kysset meg på hodet. «Er du klar til å resitere verset vårt

først?»

Jeg ristet på hodet.

«Hvorfor ikke?»

«Mamma! Jeg er for gammel til det nå.»

«Du blir aldri for gammel til det. La oss si det sammen, da!»

Denne charmen

Er så du skal vite …

Ansiktet til mor lyste opp da hun begynte på verset. Plutselig var

det som å hoppe ut i vannet en varm dag, jeg klarte ikke å stå

imot. Så jeg ble med:

At for hvert skritt på veien

Har jeg elsket deg høyt

Så hver gang du åpner

En liten eske fra meg

Husk da at alt sammen

Begynte med Deg og Meg.

11FOR ALLTID I DITT HJERTE

Mor strålte av glede og ga meg en klem. «Vær så god,» sa hun,

og tok opp en liten pakke fra jakkelommen sin.

Jeg rev opp den bitte lille esken, og som vanlig lå det en sølv-

charm oppå en liten trone av fløyel.

«Hva er det, mamma?» spurte jeg, og myste i mørket.

«Det er et halvt hjerte. Det symboliserer et liv hvor vi aldri er

fra hverandre.»

Jeg tok charmen ut av esken og studerte den mens jeg strøk

fingrene over det delikate omrisset.

«Hvor er den andre halvparten?»

«Her,» sa hun, og viste meg armbåndet sitt, som hadde like

mange charmer som det var kuler på juletreet vårt. Så grep hun

håndleddet mitt, festet charmen og la hånden min mot hjertet

sitt. «Og her. Du vil alltid være en del av meg.»

Jeg smilte og lente meg inntil mor. Hun var varm og trygg og

luktet som en blanding av peoner og solkrem.

«Se her, når man setter sammen charmene våre,» sa hun,

og forente de to halvdelene av hjertet vårt, «står det MOR OG

DATTER. De utfyller hverandre. Så uansett hva som skjer fra

nå av, vil jeg alltid være en del av deg, og du vil alltid være en

del av meg. Kan du love meg én ting, Lolly?»

«Hva da, mamma?»

«Lov meg at du alltid vil fortelle historien vår og at du alltid

vil være deg selv.»

«Det lover jeg, mamma,» sa jeg.

Mor smilte og så ut over innsjøen mens fyrverkeriet lyste opp

kveldshimmelen. Hun la armen rundt skulderen min og trakk

meg enda tettere inntil seg.

«Jeg vil alltid være hos deg, Lolly. Spesielt når du har på deg

armbåndet. Det vil alltid være fylt med minner om livet vårt

sammen. Ingen kan ta det fra oss.»

Hun kysset meg på kinnet mens fyrverkeriet eksploderte

over oss.

«Jeg vil alltid være glad i deg, Lolly,» sa hun.

12 Viola Shipman

«Jeg vil alltid være glad i deg også, mamma.»

Et vindkast feide over vannet og opp på bryggekanten, så det

klirret i armbåndene våre.

«Du vet, noen mener at de hører stemmene til familien sin

i denne innsjøen: I ropet fra natteravnen, i skriket til smålom-

men, kvekkingen til oksefrosken,» hvisket mor. «Men jeg hører

stemmene til familien min i klirringen fra charmene mine.»

Hun sa det på en måte som ga meg gåsehud. Det var så vak-

kert at jeg måtte se på mor. Lysglimt fra fyrverkeriet lyste opp

det krøllete, blonde håret og fregnene på de rosenrøde kinnene.

Det var som om en million kameraer med en million blitslam-

per tok bilde av henne, så jeg aldri skulle glemme hvordan hun

så ut i dette øyeblikket.

Jeg så enda nøyere på henne, og det var da jeg la merke til tå-

rene som strømmet nedover ansiktet hennes.

Et år senere var min elskede mor borte, død av kreft.

4. juli 2013

Fyrverkeriet drønner over hodet mitt, vekker meg fra dette min-

net.

Jeg er sytti år nå. Mor og far er borte for lenge siden. Mannen

min er død, datteren min, Arden, er voksen og bor i Chicago,

fem timer unna, barnebarnet mitt, Lauren, er på universitetet.

I altfor mange år nå har jeg feiret fødselsdagen min alene. Men

likevel, når jeg ser opp på kveldshimmelen, blir jeg fortsatt for-

hekset av den enkle skjønnheten til sommerfyrverkeriet, og jeg

blir fortsatt overveldet av minner.

Idet hodet mitt vender seg oppover, kan jeg kjenne tårene

som renner nedover ansiktet mitt.

Mor tok kanskje med seg halvparten av hjertet mitt, men jeg

fikk beholde alle charmene hennes, og hun hadde rett: Charm-


armbåndet er en konstant påminnelse om hvor høyt hun els-

ket meg.

Jeg lovet meg selv at jeg ville dele familiehistorien vår med

Arden og Lauren, for så lenge historiene våre blir levert videre

til dem vi elsker, vil ingen av oss egentlig dø. Jeg begynte å for-

telle dem om familien vår da begge var småjenter, men så ble de

opptatt av andre ting, og livet – slik livet gjør – spretter av gårde

som en flat, liten stein over Lost Land Lake.

Jeg prøver å minne dem om historien vår og tradisjonene

våre gjennom charmene som jeg fortsatt sender dem, men dat-

teren min har ristet av seg både fortiden vår og meg, som om

vi var en jakke hun ikke lenger liker å gå med. Og det stikker

i hjertet at hun ikke er her, akkurat som den første frostdagen i

oktober.

Så mens jeg ber om at de vil komme hjem igjen, fortsetter jeg

livet alene: Hver eneste fjerde juli, mens fyrverkeriet eksplode-

rer, leser jeg fortsatt verset til mor høyt til innsjøen på fødsels-

dagen min. Og som alltid får vinden det til å klirre i charm-

armbåndet mitt – nå er det tyngre enn armbåndet til mor noen

gang var – og så lukker jeg øynene og lytter til charmene.

Gratulerer med dagen, Lolly, kan jeg høre mor si.

14 Viola Shipman

Del 1

Varmluftballong-charmen

For et liv fylt med eventyr

Kapittel 1

Mai 2014 – Arden

Arden Lindsey innså for sent at hun ropte høyt.

Hun reiste seg og smelte igjen døren til kontoret sitt

i kjendismagasinet Paparazzi, full av raseri over den elendig

skrevne artikkelen som hennes ferskeste nettmedarbeider akku-

rat hadde levert.

Beyoncé rocket den «nylig ikke-gravide magen» med sushi?

Kødder du med meg?

Simóne var alltid mer interessert i champagne og bakgrunns-

dansere enn i å skrive pirrende overskrifter og setninger med

flyt.

«Og hvor mange ganger kan du bruke en form av ordet

‘synge’?» brølte Arden videre. «Synge? Sang? Sanger? Synge-

dame?»

Arden trakk pusten dypt.

«Og kunne du i det minste gjøre et forsøk på å kode artikke-

len til nettet?» mumlet hun for seg selv.

Arden sank ned i stolen, bevegelsen fikk den svarte luggen

til å falle foran ansiktet, og den tykke, svarte brilleinnfatningen

hoppet på nesen hennes.

Hun tok av seg brillene, lukket øynene og gned seg i tinnin-

gene. Hun kjente allerede den dumpe dunkingen som fortalte at

en hodepine var i ferd med å nærme seg, akkurat som de vibre-

rende skinnene til El-toget, som gikk utenfor de hippe kontor-

lokalene til Paparazzi i en gammel lagerbygning i River North,

annonserte at et tog var på vei.

Du kan ikke stoppe dette toget heller, tenkte Arden, og tok to para-

cet fra vesken akkurat idet El-toget dundret forbi vinduet.

Arden stakk pillene i munnen og helte i seg resten av latten.

Hun trakk pusten dypt, gjorde et forsøk på å kanalisere sin indre

yogi, dyttet brillene opp på nesen og plasserte fingrene over

Mac-en som en profesjonell pianist.

I kulissene med Beyonc[AKUTT AKSENT «e»]

(Bare [KURSIV «Paparazzi»] Var Der!)

Av Simóne Jaffe

[P]

Er alle single damer klare til å feste, for det er [KJEN-

DIS_LENKE Beyonc[AKUTT AKSENT «e»]!]

[P]

Popdivaen, som skal framføre sitt [LENKE «Mrs. Carter

Show»] fredag og lørdag på [LENKE «United Center»],

holdt en privat fest på [LENKE «Sunda»] for å feire sin

ankomst til [LENKE «Chicago»], hvor hun spiste sushi og

saki med [ØKONOMI_LENKE «Jay-Z»] og kjendisvennin-

nene [KJENDIS_LENKE «Gwyneth Paltrow»] og [KJEN-

DIS_LENKE «Alicia Keys»].

Når Arden Lindsey var i gang, var det som om sjelen hennes

plutselig forlot kroppen og nå svevde over henne under det åpne

rørsystemet og trebjelkene i det trekkfulle lagertaket.

Hun kunne se hendene sine fly over tastaturet og bruke tas-

ter som de færreste var borti noen gang.

18 Viola Shipman

Klammer og parenteser, tall og &-tegn.

Arden hadde en jobb som de færreste visste eksisterte.

Arden tilbrakte dagene med å redigere og skrive om, med å

optimalisere for søkemotorer, klikke, kode, alt det ingen tenkte

over når de leste magasinet på sin bærbare pc, iPad eller mobil,

men som gjorde reklamekundene fornøyde og gjorde Paparazzi

til verdens mest brukte kjendisnettsted.

Arden klikket seg gjennom bildene som Paparazzis fotograf

hadde sendt ved daggry: Beyoncé som klemte Gwyneth, Jay-Z

med solbriller. Kjempehøye Kimora i høyhælte sko.

Og selvsagt var Simóne fantastisk.

Simóne så ut som om hun også hørte til på sidene i Paparazzi:

fyldig, mørkt hår, blek hud med smaragdgrønne øyne, eksotisk,

men tilgjengelig, en slags ste-Kardashian. I virkeligheten var Si-

móne omtrent én meter og femti høy og veide omtrent førtifem

kilo. Men på bilder så hun ut som en stjerne.

Og hun oppførte seg som en stjerne i tillegg. Hun kunne små-

prate med kjendiser på en måte som fikk dem til å tro at hun

hørte hjemme i deres innerste krets. Hun kunne få dem til å

snakke åpent etter et par drinker.

I hvert fall hvis hun husket å ta notater, tenkte Arden.

Mens Arden studerte bildene, oppdaget hun plutselig sitt eget

speilbilde på skjermen, det bleke ansiktet og den kjedelige kjo-

len stilt opp mot skjønnheten til Alicia Keys og Kelly Rowland.

Hun kikket nøyere på håret til Kelly Rowland, studerte det,

lurte på om den glatte manken egentlig var en parykk.

Nå, det var en fin parykk, mamma, klukklo hun, og husket de pin-

lige parykkene moren hennes hadde gått med for å underholde

sommerturistene i hjembyen.

[FOTOKODE: «TZQ189&04L»]

Arden så gjennom artikkelen en siste gang før hun lastet den

opp til Paparazzi.com, med et fantastisk bilde av Beyoncé og

Gwyneth som klemte hverandre øverst på siden under et rødt

banner som danset og ropte: «NYHETSVARSEL!»


Arden tok kaffekoppen og sendte den i en bue mot søppelbøt-

ten. Hun reiste seg og gikk bort til vinduet i åttende etasje, som

hadde et lite glimt av utsikt – mellom togets høybane og skyskra-

perne rundt henne – mot Lake Michigan.

Det var en vakker dag i midten av mai, og solskinnet gjorde

vannets overflate til et kaleidoskop.

Arden så på de dypgrønne bølgene, som fikk båtene langs

stranden til å gynge opp og ned.

Hun hadde vokst opp ved Michigansjøen, tilsynelatende en

million kilometer unna – «på den andre siden», som Chicago-

folk pleide å kalle sine motstykker i Michigan.

Det fantes bare én innsjø, men for Arden var den virkelig

«stor», og da hun var liten, var det som om den skilte henne fra

resten av verden.

«Jeg kjenner ikke saltlukten,» pleide kjendiser fra LA og New

York å si når de besøkte Chicago. Eller: «Kan man ikke se over

til den andre siden?» – ute av stand til å forstå hvor stor og frisk

Michigansjøen var.

«Godt jobbet med Beyoncé-saken.»

Arden snudde seg da hun hørte sjefens stemme.

«Takk,» sa hun til Van, og la merke til Zac Efron-frisyren og

sløyfen hans.

«Den har bare ligget online et par minutter, og den har alle-

rede blitt sett av noen tusen,» sa han. «Jay-Z har allerede teks-

tet meg for å takke oss fordi vi lenket til alle forretningsgreiene

hans. Vi gjør en kjempejobb, ikke sant?»

Vi? Du er kanskje redaktør for Paparazzi.com, og vi dekker kanskje de

kongelige hver eneste dag, men det gir deg likevel ikke rett til å bruke det kon-

gelige «vi» når du snakker om det jeg gjør, tenkte Arden.

«Ja,» sa Arden isteden. Det var så vidt hun klarte å la være å

himle med øynene.

Hun nølte.

«Tror du det er mulig at jeg kan få dekke etterfesten hennes

i morgen kveld?»

20 Viola Shipman

«Det høres ut som en god idé, men vi trenger deg her,» sa Van

og smilte, like nedlatende som eksmannen hennes hadde vært

når hun snakket om å skrive romanen sin.

Selv etter ti år kunne ikke Arden tro at eksen hennes fortsatt

kranglet med henne om alt – skriving, penger, nyheter – alt unn-

tatt sin egen datter. Han sloss ikke engang for å få foreldreretten.

Han ville ikke ha Arden. Han ville ikke ha Lauren. Den iskalde

holdningen hans hadde smittet over på Arden, lammet hennes

vilje til å stå imot ham, og som et resultat av det hadde hun endt

opp med altfor lite økonomisk bidrag fra ham. Nå hadde eksen

ny familie, ny kone og et nytt liv uten dem.

«Hvordan skulle vi overleve uten deg?» spurte Van.

Arden smilte av ironien i spørsmålet, før hun snudde seg for

å se ut av vinduet i et forsøk på å skjule skuffelsen og frustrasjo-

nen.

«La Simóne gjøre det,» fortsatte han. «Det er sånt hun lever

for. Hun kommer uansett til å bli vår neste featurejournalist.»

Arden rykket til, som om sjefen hadde kommet bort og klas-

ket til henne. Av gammel vane dro hun seg i øreflippen, en

uvane hun hadde lagt seg til for mange år siden da hun så på

Carol Burnett Show sammen med moren. Det ble til en nervøs

rykning da hun begynte i barnehagen og var redd for å gå fra

moren.

«Bare dra deg i øreflippen som Carol,» hadde Lolly sagt

utenfor fellesrommet. «Det er en lydløs måte å fortelle meg – og

deg – at alt kommer til å gå bra.»

Arden ble stående med ryggen mot Van helt til hun hørte at

han gikk. Van var – hva? – ti år yngre enn henne og den sjuende

sjefen hun hadde hatt på ti år? De kom og gikk som pene leke-

tøysoldater, sto tiden sin ut, helt til hovedkontoret i New York

kalte på dem, eller så havnet de i People, Entertainment Weekly eller

Entertainment Tonight.

Ingen vil skrive lenger, de vil bli kjendiser akkurat som folkene de skriver

om, sukket Arden.


«Post!»

Arden hørte et kraftig dunk, snudde seg og så at det lå et fjell

med post som var i ferd med å skli utover skrivebordet hennes.

Hun gikk bort og begynte å bla gjennom den.

«Bare det vanlige,» sa hun, og rotet seg gjennom pressemel-

dinger og forhåndsprøver på kjendisparfymer. Returadressen

på en polstret konvolutt fanget Ardens oppmerksomhet, og pul-

sen slo raskere. Ardens skrivebord begynte å vibrere, og da hun

kikket ut gjennom vinduet, så hun El-toget hyle forbi igjen mens

skinnene ristet voldsomt. Hun kjente at hodepinen var i ferd

med å komme tilbake.

Arden løftet den polstrede konvolutten og tok en saks fra et

Paparazzi-krus på skrivebordet for å åpne den.

Et lite kort ramlet ut.

Ardens hjerte gjorde et lite hopp. Morens vakre håndskrift

var ikke lenger den uttrykksfulle, kursive løkkeskriften fra ung-

dommen. Isteden var den hakkete, skrå, sammenkrøket.

Hun leste kortet:

ALICE:

Men jeg vil ikke treffe gale folk.

KATTEN:

Det er ikke til å unngå.

Vi er gale alle sammen her.

Kjære deg, hvordan går det med skrivingen?

Husk at vi må være litt GALE av og til for å finne lykken.

Håper du kan komme på besøk i sommer. Jeg savner deg og elsker deg av hele

mitt hjerte!

Varme hilsener til Lorna Lauren.

Mamma

Ardens puls begynte å banke i tinningene, deretter i øynene.

Lorna? Å, mamma, sa Arden til seg selv da hun oppdaget mo-

rens tabbe. Hvordan kunne du skrive navnet til barnebarnet ditt feil?

22 Viola Shipman

Arden tok konvolutten og holdt den opp ned. En liten eske

ramlet ned på skrivebordet. Hun åpnet den, og oppå en liten

trone av fløyel lå en sølvcharm av Hattemakeren.

«Alice i Eventyrland !» Arden smilte. «Favorittboken min!»

Arden studerte charmen, la den i håndflaten og strøk fing-

rene over den.

Holder du fortsatt på med charmene, mamma? Tror du fortsatt at de lik-

som er magiske?

Hun tenkte på morens armbånd som var fullt av charmer,

armbåndet som hun aldri tok av seg, armbåndet som gjorde

Arden sprø i oppveksten, fordi det klirret ustanselig.

Hvor lenge er det siden Lauren og jeg har vært hjemme i Michigan? Hvor

blir det av tiden? Arden fikk et stikk av skyldfølelse, og så plinget

det i laptopen.

Deadliner. Det er der tiden blir av.

Arden tok opp kortet og leste det en gang til.

«Håper du kan komme på besøk i sommer.»

Moren hennes ba nesten aldri om noe, i hvert fall ikke besøk.

Arden syntes det var tøft å dra hjem, det var nesten som da Alice

ramlet ned i kaninhullet. Det var ikke enkelt for Arden å vokse

opp i Småby-Amerika. Hun hadde vært en klossete unge, og det

var ikke enkelt å ha en mor som Lolly Lindsey.

«Ikke det at hun er slem,» sa Arden til charmen, som om den

var en psykiater. «Det er bare det at hun er …»

«Debbie Reynolds!»

Ja! Nettopp!

Fantastisk. Alltid på scenen, tenkte Arden.

«Arden?»

Arden skvatt og snudde seg og så at Van sto i døråpningen,

den blå sløyfen med gule båter rykket under haken hans.

Vent. Jeg sa ikke det? gikk det opp for henne.

«Debbie Reynolds dater en tjuefemåring! Saken kommer nå!

Vi har den eksklusivt. Vi må ha den på nettet om under et kvar-

ter!»


«Selvsagt,» nikket Arden. Van hadde allerede begynt å gå da

hun ropte: «Men når det er gjort, tror jeg at jeg tar en tidlig

lunsj, hvis det er greit. Jeg trenger litt frisk luft.»

Van stoppet, tok tre skritt baklengs og sjekket klokken, før han

stakk ut en finger mot Arden.

«Greit. Du må være opplagt. Men det er likevel for tidlig. Si

heller en sen lunsj, ok? Det skjer mye her i dag. Ingen planer i

kveld, ikke sant? Eller i helgen? Forfremmelsen til nettredaktør

henger fortsatt i løse luften …» la Van til.

Arden åpnet munnen for å svare, men Van var borte.

24 Viola Shipman

Kapittel 2

Mai 2014 – Lauren

Pablo Picasso sa en gang: «Alle barn er kunstnere. Problemet er

hvordan man skal fortsette å være kunstner når man blir voksen.»

Lauren la fra seg det innrammede sitatet hun hadde på skri-

vebordet på studenthybelen, og stirret på MacBook-en,

økonominotatene var utydelige foran øynene hennes.

En varm bris strømmet inn gjennom vinduet til Laurens rom

og rusket i det blonde håret hennes.

Hun trakk pusten dypt, lukten av Michigansjøen og den kom-

mende sommerluften fylte lungene og rommet hennes, den søte

duften av blomster og ferskvann, nyslått gress og varme, lukten

av … håp.

Hun hørte lekne skrik utenfor og reiste seg, bøyde seg over

skrivebordet for å studere det hun så: Studenthybelen på North-

western Universitys campus hadde utsikt mot innsjøen og stu-

dentstranden. Selv om brisen fra innsjøen fortsatt var litt kald,

kastet gutter med bar overkropp frisbee, og jenter i bikinitopp

sugde til seg solstråler.

Et eller annet med det hverdagslige synet av medstudentene

som hadde en bekymringsløs dag fikk Lauren til å reise seg, rive

av seg den lilla Wildcat-hettegenseren og gå bort til staffeliet

som sto ved skrivebordet.

Hun løftet penselen.

«Iskrem!»

Lauren skvatt da romvenninnen feide inn i rommet som en

tornado, de mørke krøllene fløy rundt hodet. I hendene holdt

hun to kroneiser.

«Jeg tenkte vi kunne ha godt av dette,» sa Lexie, og snakket

enda fortere enn den typiske New York-stilen hennes, «siden vi

må sitte inne og pugge til eksamen på en nydelig dag, og … vel,

jeg fant akkurat ut at Josh holder meg for narr igjen.»

«Hva?» Lauren grep iskremen fra romvenninnen med den

ene hånden og viftet med penselen mot Lexie med den andre.

«Hva har han gjort denne gangen?»

«Jeg fant ut at han skal ta med seg Grace for å se Beyoncé på

United Center denne helgen!»

Lexie slikket på isen. «Han lovet å ta med meg!» sa hun.

Skuldrene hennes sank. «Det skulle være vår siste, store date før

vi drar hjem i sommer.»

«Dump den taperen,» sa Lauren og la fra seg penselen.

«Nå!»

Lexie fortsatte å slikke på isen, så ble de brune øynene store.

Lauren skjønte det med én gang: Romvenninnen hadde en

plan.

«Kan ikke moren din skaffe oss billetter til konserten?» tigget

hun. «Slik at vi kan spionere på ham?»

Lauren himlet med øynene, tok en stor bit av iskremen og

satte seg på sengen. «Teknisk sett kan hun det. Men du vet at

hun aldri ville finne på å spørre. Det er liksom ikke henne.»

«Jeg nekter å tro at moren din jobber i Paparazzi og aldri bru-

ker noen av kontaktene sine.»

«Hun ville aldri finne på å ta en sånn sjanse. Jeg er sikker på

26 Viola Shipman

at hun dekker konserten … fra kontoret,» sa Lauren, før hun la

til: «Lexie, du må glemme ham. Han er ikke bra for deg.»

Lexie reiste seg, stakk den halvspiste isen i munnen og be-

gynte å tekste.

«Ferdig!» sa hun etter et par sekunder.

«Så romantisk,» sa Lauren, og så begynte hun å le av rom-

venninnen. «Forresten, har du skjønt at du ser ut som en gravid

kenguru?»

Lexie kikket ned på den store magen sin og lo så hun nesten

holdt på å bli kvalt av kroneisen som hun fortsatt holdt mellom

leppene.

«Jeg glemte meg,» mumlet hun gjennom iskremen, stakk

hånden ned i den overfylte lommen på hettegenseren og tømte

ut en flom av konvolutter og pakker på sengen. «Her. Post.»

Lauren spiste resten av isen før hun gikk bort og begynte å

bla gjennom posten som lå strødd utover romvenninnens seng.

For hver konvolutt hun åpnet, ble hun litt mer bekymret:

Oppslag om praktikantplasser i firmaer og banker på Fortune

500-listen, tidsplaner for jobbintervjuer på campus, varsler om

jobbmesser. Det var sent i skoleåret, og hun hadde ignorert alt

sammen. Og hun hadde fortsatt ikke fortalt moren at hun sto

uten praktikantplass eller sommerjobb.

Lauren sukket. «Dette takler jeg ikke,» sa hun og bøyde

hodet slik at de blonde lokkene ramlet ned foran ansiktet.

«Det kommer ikke til å ødelegge framtiden din,» sa Lexie.

«Hvorfor forteller du ikke bare moren din at du ikke er fornøyd

med studieretningen din?»

«Du har truffet henne,» sa Lauren. «Det er en god stund

siden lykkelig var en del av livet hennes.»

«Hvis du er ulykkelig nå,» sa Lexie, «kan du bare forestille

deg hvordan du vil ha det om tjue år.»

Lauren sukket.

«Hei, hva er det der?» spurte Lexie plutselig, og pekte på en

polstret, brun konvolutt på den lilla NU-puten.


Laurens navn sto på konvolutten, men hun kjente ikke igjen

den skjeve håndskriften før hun så avsenderadressen i Michi-

gan.

«Bestemor!» sa Lauren, og rev ivrig opp konvolutten og fant

et kort og en liten eske.

«Jeg tror jeg vet hva det er.» Lexie lo og kastet seg ned på sen-

gen. «Åpne den.»

Lauren flikket opp den lille esken og fant en sølvcharm av en

luftballong.

«Les kortet,» sa Lexie hektisk.

Lauren smilte og tenkte på Lolly. Hun forgudet bestemoren

– de sprø parykkene, den bekymringsløse oppførselen, kjærlig-

heten til naturen, viljestyrken.

Lauren åpnet kortet og begynte å lese, stemmen hennes ble

beveget etter hvert som hun leste:

Denne charmen er for et liv fylt med eventyr!

Husk … YOLO!

Kjærlig hilsen

Bestemor

«Vet hun hva ‘you only live once’ betyr?» spurte Lexie og åpnet

laptopen før hun stoppet da stemmen hennes sprakk. «Beste-

moren din er så omtenksom. Jeg savner min bestemor. Jeg var

så glad i henne.»

Lauren masserte skulderen til romvenninnen, Lexies ord ga

dyp gjenklang. «Hun er fortsatt med deg,» sa Lauren.

«Jeg vet det,» sa Lexie og bet seg i leppen før hun skiftet

samtaleemne. «Økonomieksamen. Det er vel tid for å lese, ikke

sant?»

Lauren ga charmen et lite kyss, før hun forsiktig festet luft-

ballongen til armbåndet. Hun gikk bort til skrivebordet og plas-

serte Lollys kort ved siden av Picasso-sitatet mens hun strøk

fingrene over ordene bestemoren hadde skrevet. Hun kikket

28 Viola Shipman

bort på Lexie og tenkte på hvordan det ville være å miste beste-

moren sin.

Er hun sytti nå? Er det i det hele tatt mulig? undret Lauren.

Lauren så opp og studerte hele samlingen av akademiske,

kunstneriske og sportslige utmerkelser som hang på veggen, og

sukket.

Du har så rett, bestemor. Jeg trenger et eventyr.

Lauren stirret ut av hybelvinduet igjen, på ungdommene som

lekte omkring nede ved innsjøen. Hun lukket øynene.

Da hun var liten, besøkte hun bestemoren hver eneste som-

mer i Scoops, Michigan, i huset hennes ved Lost Land Lake.

Det var den beste tiden i livet hennes, selv om morens forhold

til sin egen mor alltid hadde virket like kjølig som kroneisen hun

og bestemoren spiste nesten hver eneste sommerdag.

«Er du ikke enig i at det er verdt å få iskremhodepine, kjære?»

pleide bestemoren å si mens hun masserte Laurens tinninger

med brannbilrøde negler.

Hos bestemoren var hver eneste dag et eventyr: Hun lærte

henne å svømme, å male, å tro at alt var mulig.

«Det aller viktigste i verden er å le og drømme, kjære,» pleide

hun å si til Lauren. «Det er sånt man glemmer når man blir vok-

sen.»

Lauren tenkte på Picassos ord igjen, vendte tilbake til staffe-

liet og fant fram malingstubene.

Hun kunne se for seg bestemorens ansikt, høre latteren hen-

nes, kjenne varmen hennes. Lauren tenkte på økonomiprøven

hun burde pugge til istedenfor å male.

Jeg skulle ønske jeg kunne male på heltid, tenkte Lauren, og så på

veggen med utmerkelser. Alle de gangene jeg kom på listen over de beste

resultatene, alle de gangene jeg vant idrettsstevner, uten at han brydde seg.

Det fantes ingen bilder av Laurens far i rommet. Bortsett fra

et og annet brev og sjekken til bursdagen og til jul hadde hun

ikke sett faren sin på mange år. Han hadde forlatt henne, og hun

hadde ingen planer om å treffe den nye familien hans.


Det var helt og holdent Laurens egen innsats at hun studerte

på Northwestern: Karakterene og prisene hadde selvsagt hjul-

pet, men det var talentet hennes – kunsten hennes – som hadde

skaffet henne studieplassen.

Men da Lauren skulle pakke sakene sine til det første semes-

teret på skolen, skjedde det noe som forandret livet hennes: Hun

fant de stygge brevene fra faren på loftet. Hun oppdaget detal-

jene i skilsmisseoppgjøret i garasjen. Hun avdekket de ubetalte

regningene og bankutskriftene i morens skatoll, og da moren

var på jobb, leste hun dagboken som moren hadde stappet ned

i en skoeske under sengen. Det var da Lauren oppdaget sann-

heten: Faren hadde nektet å hjelpe Arden med barnebidrag.

Av og til må man gi slipp på lidenskapen sin for å overleve, hadde

moren skrevet i dagboken.

Skyldfølelsen overveldet Lauren. Hun tok morens pikenavn.

Før det hadde hun aldri forstått hvor mye moren hadde ofret,

og hun lovet seg selv å gjøre det samme: En kvart million dol-

lar for en utdannelse innen kunst var ikke realistisk. Hvordan

kunne hun forvente at moren skulle betale tilbake alle de pen-

gene? Men en økonomieksamen og deretter en MBA? Med det

kunne hun hjelpe moren med å komme seg ut av de økonomiske

vanskene. Hun kunne også hjelpe til med å bli kvitt det helvetet

som faren hadde laget.

Og etter det, hvis det ikke er for sent, kan jeg fortsatt male, sverget hun.

Nå forsto Lauren morens mantra: «Vær fornuftig,» pleide

hun å si. «Vær forsiktig. Legg planer.»

Det var den rake motsetningen til bestemoren: «Drøm, kjære

deg. Drøm!»

Til tross for at Lauren burde lese, begynte hun å male, pen-

selstrøkene var det eneste som betydde noe.

«Wow,» sa Lexie til slutt, og rev Lauren ut av transen. «Jeg

mener, wow.»

Lauren stoppet og studerte verket som var i ferd med å tre

fram.

30 Viola Shipman

Når hun malte, forsvant verden rundt henne. Hun levde i ma-

leriet.

«Du vet vel hvor talentfull du er, ikke sant?» sa Lexie. «Det er

en begavelse.»

Lauren smilte og tok prøvende på det fortsatt våte lerretet,

som om maleriet var en fugl som hun ikke ville skremme med

brå bevegelser. Når det ble ferdig, skulle det forestille bestemo-

ren som slikket på en kroneis som smeltet raskt i sommersolen,

det aldrende ansiktet var en blanding av barnslig lykke og gamle

rynker.

«Du har øynene hennes,» la Lexie til. «Samme farge som

himmelen akkurat nå. Jeg må bruke fargede kontaktlinser hvis

jeg skal se sånn ut, vet du.»

Lauren smilte. «Takk for at du er sånn en god venn og rom-

venninne.»

«Det var ikke lett.» Lexie lo. «Husker du?»

Lauren nikket.

Da Lauren begynte på Northwestern, ble den første spennin-

gen avløst av noe som nesten lignet depresjon, etter at hun opp-

daget morens økonomiske problemer og skiftet studieretning.

De kommer til å tvinge meg til å bo sammen med en kjedelig jente som

ikke vil gå ut og som elsker statistikk, var Lauren overbevist om.

Lauren hadde vært kaldere enn en Chicago-vinter mot Lexie

de første ukene de bodde i studenthybelen. De tok statistikk

sammen, og Lauren var merkbart stresset.

«Hvordan kan man kalle dette ‘en enkel, men omfattende

innføring i statistikk’?» spurte Lauren på rommet deres, med

hevet stemme. «Det er ikke en valp. Datautvinning? Kvantita-

tive strategier? Ærlig talt.»

«Skal jeg hjelpe deg?» hadde Lexie spurt en kveld. Lauren

skjønte at romvenninnen forsøkte å roe henne ned.

«Det går bra,» hadde Lauren svart. «Jeg er ikke Suze Orman,

som deg.»

«Vet du hva?» hadde Lexie sagt. «Jeg gidder ikke mer. Ikke


vil du ha hjelp. Ikke vil du snakke. Ikke vil du bli kjent med meg.

Du vil bare ha noen å syte til. Greit. Jeg stikker.»

Dermed samlet hun sammen sakene sine og gikk, døren

slamret igjen bak henne.

I frustrasjon hadde Lauren begynt å male. Langsomt dukket

det fram en liten jente i en roterende flytering, en storm nærmet

seg i horisonten over innsjøen.

Lauren hadde sovnet klokken ett om natten, og da hun våk-

net, så hun at Lexie sto og studerte maleriet.

«Du vil egentlig ikke studere økonomi, eller?»

Lauren hadde ristet på hodet og begynt å strigråte.

«Fortell meg hva det er,» sa Lexie. «Vær så snill.»

Fra da av hadde de to vært uatskillelige. Etter at Lauren for-

talte bestemoren hvor hjelpsom Lexie hadde vært, hadde Lolly

sendt jentene to puslespill-charmer, på den ene sto det «Beste»

og på den andre «Venner», og de gikk med dem som om de var

religiøse symboler.

«Jeg kan vel ikke utsette det uunngåelige lenger,» sa Lauren

og ristet på hodet for å vende tilbake til nåtiden. «Blir du med,

så finner vi et sted å pugge?»

«Ja visst. Jeg skal bare gjøre meg klar, ok?»

«Klar til hva da?»

«Jeg er singel igjen,» sa Lexie. «Jeg kan ikke vise meg for folk

når jeg ser sånn ut.»

«Skynd deg da,» sa Lauren, og samlet håret i en løs hestehale

og knyttet en tynn jakke rundt livet.

«Du trenger visst ikke gjøre noe, eller?» sukket Lexie, og for-

svant inn på badet som lå mellom deres og nabojentenes rom.

«Gi meg fem minutter, ok?»

Lauren ristet på hodet og satte seg på sengen. Hun visste at

fem minutter i Lexies hode var tjue minutter i virkeligheten.

Hun stirret på maleriet. Jeg savner bestemor. Hvorfor skal livet alltid

være sånn? Lauren kjente mobilen vibrere i lommen, og tok den

opp fra jeansen.

32 Viola Shipman

Kan vi møtes til en sen lunsj? tekstet moren hennes.

Forbereder meg til å pugge til økonomieksamen med Lexie. Jeg får til en

veldig sen lunsj. 3?

Ok. Møt meg under Marilyn. Glad i deg!

Ok. Jeg også.

Lauren stoppet og begynte å tekste igjen.

Har du også fått en charm fra bestemor?

Ja. En hattemaker.

Jeg er litt bekymret for henne.

Laurens hjerte begynte å banke fortere da hun tenkte på

bestemoren som var så langt borte. Da tekstet moren hennes:

Jeg også. Vi snakker om det.

Lauren klukket. Når moren sa «snakke», var det ofte mer

Judge Judy enn en samtale.

«Klar?» Lauren tok vesken og ventet på Lexie.

«Et par minutter til,» sa Lexie. «Håret vil ikke samarbeide.»

Lauren falt bakover på den bitte lille sengen og kikket på kor-

tet fra bestemoren. Solen kikket inn gjennom vinduet og skinte

på maleriet av bestemoren, og det så ut som om det strålte et

indre lys fra henne.


Documents

Viola Shipman For alltid i ditt hjerte