VL Litteratur bilaget 2015

Essay Gud i samtidslitteraturen Paal-Helge Haugen Jan Ove Ulstein Tor Obrestad Eldrid Lunden Jon Fosse Jan Kjærstad Kim Leine Per Petterson Nils-Øivind Haagensen Birger Emanuelsen Jens Bjørneboe Karin Moe Tore Renberg Oskar Stein Bjørlykke Kjartan Fløgstad Arnold Eidslott Beate Grimsrud Knut Ødegård Torgeir Schjerven Steinar Opstad Gert Nygårdshaug Dan Aleksander Andersen Freddy Fjell-heim Kjersti Annes datter Skomsvold Gunnar Wærness Jan Inge Sørbø Erling Kittelsen Kjersti Bronken Sende rud Håvard Rem Gerd Grønvold Saue Arnfinn Haram Stein Mehren Jan Jakob Tønseth Inger Elisabeth Hansen Øyvind Rimbereid Geir Gulliksen Solveig Mette Tjeltveit Terje Dragseth Karl Ove Knausgård Edvard Hoem Sigrid Undset Gabriel Scott Ronald Fangen Alfred Hauge Svein Ellingsen Eyvind Skeie Ingrid Stor-holmen Haldis Reigstad Hanne Ørstavik Lars Amund Vaage Anne Oterholm Margaret Skjelbred Levi Henriksen Tore Stubberud Lars Petter Sveen Atle Næss Anne Gjeitanger Tom Egeland Trude Teige Jo Nesbø Tor Edvin Dahl Simon Stranger Anne Bøe Marit Kaldhol Bjørn Olav Nordal Laura Djupvik Håvard Syvertsen Hanna Dahl Bjarte Breiteig Gaute Heivoll Bjørn Sortland Harald Rosenløw Eeg Aina Basso Lene Ask Jan Roar Leikvoll Dag Solstad Litteratur bilag Prester i skjønn litteraturen Lese høyt er skum-melt Kristian Lundberg Svetlana Aleksijevitsj Mikhail Sjolokhov Edvard Hoem Tegneserier Gabriel Moro Lars Fiske Hanne Sigbjørnsen

LITTERATUR

Karl Ove Knausgård alias Lucky Luke/Illustrasjon Gabriel Moro

vårt land tirsdag 17. november 2015

2 litteratur

Gud i samtidslitteratureninnholdSide 12: Prester i skjønnlitteraturen Side 16: Tro og viten om Guds eksistensSide 18: Lese høyt er skummelt

Leder

Illustrasjon: Ørjan Jensen

Utgitt av Vårt Land 17. november 2015

Redaktør Alf Kjetil Walgermo

Presentasjon Sverre Egner Bruun

Litteraturhistoria viser oss at Bibelen i lange periodar har vore «den store koden» til å lese og forstå vestleg skjønnlitteratur. Uttrykket kjem frå den kanadiske litteraturforskaren Northrop Frye, ein av viktigaste internasjona-le litteraturteoretikarane i det førre hundre-året, og ein forløpar for den amerikanske lit-teraturprofessoren Harold Bloom. I boka Den store koden (på engelsk: The Great Code: The Bible and Literature) skriv Frye om Bibelens innverknad på vestleg kunst og litteratur.

Bibelen har kanskje ikkje det same hege-moniet i dag som i tidlegare tider. Ikkje minst er vi blitt betre kjente med litteratur frå andre tradisjonar, som den asiatiske og arabiske. Dei fleste av oss er opne for å lese forfattarar som ikkje har tilhaldsstad i den vestlege litteratu-ren.

Fleire og fleire forfattarar skriv med ut-gangspunkt i vestleg kultur og islam. Fram-leis er det ikkje snakk om så mange norske forfattarar som britiske og franske. Nyleg fekk forfattaren Mathias Énard den prestisjefylte franske Goncourt-prisen for romanen Bous-sole – på norsk: Kompass – om ein auster-riksk musikkvitar som reiser i Midtausten. Det interessante var at alle dei fire nominerte bø-kene til Frankrikes viktigaste bokpris dreidde seg om forholdet mellom vestleg og islamsk kultur.

Det er altså ikkje berre Michel Houelle-becq som skriv om Vesten og islam, om nokon skulle tru det.

Religion er blitt ein vesentleg faktor når vi ser på dei viktige strøymingane i den vestlege litteraturen. Den viktige amerikanske littera-turkritikaren James Wood er ikkje åleine om å antyde at religionen i dag har overtatt den plassen i litteraturen som politikken hadde for nokre år sidan.

Her i Noreg ser vi at dei skjønnlitterære for-fattarane i større grad enn tidlegare skriv med Bibelen som eit viktig referansepunkt. På dei neste sidene har vi gjort ein større gjennom-gang av dette temaet, og konklusjonen er gan-ske klar: Gud er for alvor attende i samtidslit-teraturen. Som ein bonus har vi intervjua Jan Kjærstad, med fleire, om prestar i litteraturen.

Vi trykker Alf van der Hagens intervju med den svenske forfattaren Kristian Lundberg, som snakkar kompromisslaust om kristen-dom og sosialisme. Og vi har eit visst søkelys på Sovjetunionen, med fyldige essay om dei to nobelprisvinnarane Svetlana Aleksijevitsj og Mikhail Sjolokhov. For lesarar som har større affinitet for USA, intervjuar vi Edvard Hoem om den nye utvandrarromanen hans.

Elles byr vi både på teikneseriar, religions-filosofi og det å snakke om angst hjå barn. Det skulle vere mykje å ta tak i.

Skulle du få lyst på endå meir litteraturstoff, kan vi tipse om podkastane som ligg ute på sida til Litterært skriftemål, Vårt Lands eksis-tensielle bokbad.

Vårt Land tek litteraturen på alvor, og opp-fordrar lesarane våre til å gjere det same.

den store koden

vårt landtirsdag 17. november 2015

litteratur 3

Gud er for alvor tilbake i den norske

skjønn littera turen. Og han har neppe tenkt å

forsvinne med det første.

Gud i samtidslitteraturen Y

Side 20: Alf van der Hagen intervjuer Kristian Lundberg Side 26: Nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj Side 30: Slik ble Mikhail Sjolokhovs Stille flyter Don endret

Side 34: Tegneserier Lars Fiske Gabriel Moro Hanne SigbjørnsenSide 38: Edvard Hoem

Essay

Siri Hustvedt alias Wonder Woman Illustrasjon: Gabriel Moro


litteratur 3

Gud er for alvor tilbake i den norske

skjønn littera turen. Og han har neppe tenkt å

forsvinne med det første.

Gud i samtidslitteraturen Y

Side 20: Alf van der Hagen intervjuer Kristian Lundberg Side 26: Nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj Side 30: Slik ble Mikhail Sjolokhovs Stille flyter Don endret

Side 34: Tegneserier Lars Fiske Gabriel Moro Hanne SigbjørnsenSide 38: Edvard Hoem

Essay

Siri Hustvedt alias Wonder Woman Illustrasjon: Gabriel Moro


4 litteratur

Alf Kjetil [email protected]

I 1999 skreiv litteraturvitaren Eivind Tjønneland artikke-len «Kulturradikalismens fjerde fase» i tidsskriftet Vagant. I artikkelen etter-lyste Tjønneland ei revita-lisering av kulturradika-lismen og uttrykte med eit fyndord at norske forfatta-rar var på lemenmarsj mot Gud. I dag kan det synast

som om Tjønneland ikkje var presis nok i analysen. Forfattarane var ikkje på le-menmarsj mot Gud – det var sjølve grun-nen som flytta seg.

Denne grunnen har flytta seg gradvis dei seinare åra. Det er ikkje svært lenge sidan det var tilnærma vasstette skott mellom det kyrkjelege og det litterære miljøet. Bibelen var kanskje ikkje radert ut av den norske skjønnlitteraturen mot slutten av 1970-talet, men berøringsang-sten blant forfattarane var i hovudsak sterk.

Situasjonen i dag er langt ifrå den same. Då Bibelen kom i ny omsetting i 2011, hadde tolv skjønnlitterære forfattarar stått sentralt i arbeidet. Forfattarane har ikkje berre gitt opp berøringsangsten for Bibelen. No er dei i tillegg med på å forme Guds ord.

Tendens. Innslaget av bibelsk språk og tanke er stort i dagens norske skjønn-

litteratur. Vi ser ei større opning for det religiøse enn det har vore på store delar av 1900-talet. Det er såpass merkbart at vi kan snakke om ei overordna linje, om ikkje ein tendens.

Gud er for alvor tilbake i skjønnlittera-turen. Og han har neppe tenkt å forsvinne med det første.

Tidsskilje. No er det ikkje noko nytt at Gud og bibeltekst nedfeller seg i norske bøker, men det kan vere på sin plass å spørje: Korleis kom vi hit?

Hadde vi spurt før Ibsens og Hamsuns tid, ville nok mange ha undra seg over spørsmålet. Gjennom store deler av den vestlege litteraturhistoria har forfatta-rane skrive i dialog med Bibelen. Frå slut-ten av 1800-talet og utover på 1900-talet vann derimot kulturradikalismen større og større terreng, effektivt utbreidd av litterære kapasitetar som Sigurd Hoel og Arnulf Øverland, så vel som den generelle samfunnsvinden.

Eit nytt litterært tidsskilje fekk vi med Profil-generasjonen, gruppa av venstre-orienterte studentar som tok over stu-denttidsskriftet Filologen i 1966 og endra namnet til Profil. Profil-generasjonen blei talerøret for ein ny generasjon, sjølv om blant andre Espen Haavardsholm har røpa at motivet i like stor grad var å bli kjente forfattarar. Jan Erik Vold, Dag Sol-stad, nemnte Haavardsholm, Liv Køltzow, Tor Obrestad, Eldrid Lunden og Paal- Helge Haugen var nokre av dei mest sen-trale namna i denne krinsen.

Religiøst språk. La oss sjå litt nærmare på nokre av desse profilerte forfattarane. I vår fylte Paal-Helge Haugen 70 år. Sa-man med nettopp Jan Erik Vold og Eldrid Lunden blir han rekna blant dei frem-ste poetane i sin generasjon. Haugen var frå midten av 1960-talet inspirert av den engelskspråklege modernismen. Vi tenker fort på T.S. Eliot. På same måten som sin

britiske forgjengar, har Haugen vore opp-tatt av å lade lyrikken med eit religiøst språk. Gs bok i samlinga Kvartett (2008) var ein naturleg oppfølgjar til Haugens samtale med eldre sakrale tekstar og bi-beltekstar som har vore ei gjennomgå-ande åre i forfattarskapen hans. I dag er Haugen ein av dei tolv som deltok i om-settingsarbeidet med Bibel 2011, og han er blant dei 88 norske forfattarane som går i poetisk samtale med Bibelen i lyrikkanto-logien som Jan Ove Ulstein og eg rediger-te i fjor, Bibeldikt.

Der var forresten også Tor Obrestad og Eldrid Lunden med, sistnemnte i samtale med ikkje mindre enn tre bibeltekstar samstundes. Mens Liv Køltzow skriv inn bibelsitat i si nye bok, Melding til alle rei-sende. Profil-generasjonen profilerer seg ein smule annleis i dag enn dei gjorde på 1960- og 1970-talet.

Gudsomgrep. Når vi snakkar om Profil-generasjonen, kjem vi sjølv-sagt ikkje utanom Dag Solstad, ein av hoggestabbane for Eivind Tjønnelands lemenmarsjkritikk i 1999. Solstads ro-man Professor Andersens natt (1996) kan på mange måtar stå som ein av dei viktigaste markørane for den religiøse vendinga i skjønnlitteraturen mot slutten av 1990-talet. I denne romanen interes-serer Solstad seg for gudsomgrepet, noko han seinare kritiserte at ingen hadde merka seg ved i resepsjonen av boka. Det ligg mykje interessant teologi i professor Andersens spontane tanke: «Ingen kan ha sin egen Gud. Selv ikke den gudløse.» Som romanforteljaren resonnerer: «Ved dette hadde professor Andersen anerkjent Gud, ikke Guds eksistens i og for seg, men som begrep ...»

Professor Andersens natt kan mogleg-

Paal-Helge Haugen har vore opptatt av å lade lyrikken sin med religi-øst språk. I vår fylte han 70 år. X

Foto: Lars O. Flydal/arkiv

Sigurd Hoel var ein sentral forkjempar for kulturradikalis-men. X Foto: NTB scanpix

Essayvårt landtirsdag 17. november 2015

litteratur 5

vis sjåast som eit førevarsel eller del av førstegrøda i ein sein 1990-talslitteratur som interesserte seg for Gud. Romanen skulle heller ikkje bli noko enkelttilfelle kva gjeld Solstads interesse for metafy-sikk i litteraturen. Det går an å hevde at Solstad dei seinaste to tiåra har vore meir opptatt av metafysikk enn av politikk i bøkene sine. Det rimar i så fall godt med den toneangivande amerikanske littera-turkritikaren James Wood, som meiner at religionen i dag har tatt rolla til poli-tikken, noko han uttrykte i eit intervju eg gjorde med han for Vårt Lands litteratur-magasin i fjor haust. Wood er interessert i det faktumet at vi framleis har dei religiø-se tradisjonane med oss – som spøkelse – trass i dei sterke sekulære impulsane i det moderne samfunnet.

Guds trone. Solstads roman 16.07.41 føyer seg til dette biletet, der den sjølvbio-grafiske romanpersonen ser far sin som ein engel i skyene og går vidare til reflek-sjonar om himmelen og evigheten. Solstad skriv oppsiktsvekkande: «Så jeg Guds trone? Ja, jeg mener det, jeg kunne godt se Guds trone og skarene som var sam-let omkring den. Men Gud selv så jeg ikke, han var fraværende for meg.»

Endå ein gong: Solstad diskuterer gjerne omgrepet Gud – slik han også lar roman-

personen Bjørn Hansen vere «alene med sin Gud» i 17. roman (2009) – og han et-terlyser meir metafysisk spekulasjon i skjønnlitteraturen. I eit klassisk Vinduet-intervju frå 1999, signert Tom Egil Hver-ven, seier Solstad at han vil innføre Gud som ein dimensjon i samfunnet, men at han ikkje sjølv ønskjer å ha eit gudsfor-hold – ein posisjon som fleire forfattarar etter kvart skal synast å ta.

Solstad utdjupar sjølv mykje av dette stoffet i Alf van der Hagens samtalebok Dag Solstad. Uskrevne memoarer, som blant anna kjem inn på Solstads oppvekst med barnebibel, søndagsskule og barne-teater i Indremisjonen, i tillegg til disku-sjonar om gudsomgrepet hans.

Ikkje dogmatisk. Solstad er langt ifrå den einaste blant dei mest profilerte nor-ske forfattarane som interesserer seg for det metafysiske. Jon Fosse, som nyleg fekk Nordisk råds litteraturpris for romantrilo-gien Andvake, Olavs draumar og Kvelds-vævd (med samletittelen Trilogien), er eit anna godt døme. Fosse, som for ikkje så lenge sidan konverterte til katolisismen, har i lang tid vore opptatt av religiøse og mystiske tematikkar i bøkene sine, og han har samanlikna skrivinga si med bøn.

Dette må ikkje mistolkast som at Fosse skulle bruke litteraturen til å fremje dog-matiske standpunkt, noko han har vore

svært tydeleg i å avvise. Dette ville då også redusert bøkene hans

på ein framand og utilbørleg måte. Det handlar ikkje om

dogmatikk hjå Fosse, men om mennesket i møte

med dei store reali-tetane. Teologen Jan-Olav Henrik-sen er berre ein av

mange som har interessert seg

for Fosses ro-man Morgon

og kveld og peika på korleis Fosse vever saman teologiske tema og folkelege erfa-ringar på ein open og udogmatisk måte. I fagboka Fra svar til undring. Kristendom i norske samtidstekster, som kom i fjor, gjer Henriksen ei teologisk og religionfiloso-fisk lesing av denne romanen, som også var nominert til Nordisk råds litteratur-pris.

Evangelietekst. Juryen som nominerte Trilogien til prisen, trekte fram i grunn-gjevinga at Fosses tekstar gir assosiasjo-nar til både evangelietekst, visjonsdik-ting og kristen mystikk. I den første boka, Andvake, minner opningsscena til dømes sterkt om juleevangeliet frå Bibelen. Olavs draumar lener seg mot Draumkvedet og kristen visjonsdikting frå mellomalderen, mens Kveldvævd har trådar av og referan-sar til kristen mystikk.

Desse religiøse innslaga karakterise-rer ikkje berre Fosses prosatekstar, men er også til stades i dramatikken og ikkje minst i lyrikken hans. Til dømes kling den jordnære og himmelvendte Stein til stein (2013) umiskjenneleg av religiøse ord og tankebygningar innanfor eit univers som gjerne kan ha Kristus som hjørnestein, slik eg formulerte det då eg meldte boka for to år sidan. Salmen «Nattsalme» er i så fall det naturlege punktumet for rørsla mot Gud i denne diktsamlinga. Fosse er også med i Bibeldikt, i samtale med Jesaja

Ufortent nåde. I dette essayet skal vi berre så vidt sneie innom Jan Kjærstad, som er Fosses gamle kamerat og med-redaktør av tidsskriftet BØK i perioden 1993 til 1997. Teologiutdanna Kjærstad er i haust aktuell med romanen Slekters gang, der han mellom anna lét ein prest miste trua mens han står på preikestolen (les in-tervju med Kjærstad lengre bak). Kjærstad er eit godt døme på ein forfattar som har med seg mykje av bibelsk språk og tan-kestoff i skrivinga si, utan at han så ofte

U «Så jeg Guds trone? Ja, jeg mener det, jeg kunne godt se Guds trone og skarene som var samlet omkring den.

Men Gud selv så jeg ikke, han var fraværende for meg.»Dag Solstad, frå romanen 16.07.41

Juryen som nominerte Jon Fosses Trilogien til Nordisk Råds litteraturpris, trekte fram i grunngjevinga at Fosses tekstar gir assosia-sjonar til både evangelietekst, visjonsdikting og kristen mystikk. I den første boka, Andvake, min-ner opnings-scena sterkt om juleevange-liet frå Bibelen. Olavs draumar lener seg mot Draumkvedet og kristen vi-sjonsdikting frå mellomalderen, mens Kveldvævd har trådar av og referansar til kristen mystikk.

Dag Solstads roman Professor Andersens natt (1996) står som ein av dei vikti-gaste markørane for den religiøse vendinga i skjønnlitteratu-ren mot slutten av 1990-talet.

Dag Solstad har dei seinaste to tiåra vore meir opptatt av metafysikk enn av politikk i bøkene sine, skriv Alf Kjetil Walgermo. X Foto: Erlend Aas/NTB scanpix/arkiv

Y

Essay

Jan Kjærstad er eit godt døme på ein forfattar som har med seg mykje av bibelsk språk

og tankestoff i skrivinga si. Foto: Erlend Berge


litteratur 5

vis sjåast som eit førevarsel eller del av førstegrøda i ein sein 1990-talslitteratur som interesserte seg for Gud. Romanen skulle heller ikkje bli noko enkelttilfelle kva gjeld Solstads interesse for metafy-sikk i litteraturen. Det går an å hevde at Solstad dei seinaste to tiåra har vore meir opptatt av metafysikk enn av politikk i bøkene sine. Det rimar i så fall godt med den toneangivande amerikanske littera-turkritikaren James Wood, som meiner at religionen i dag har tatt rolla til poli-tikken, noko han uttrykte i eit intervju eg gjorde med han for Vårt Lands litteratur-magasin i fjor haust. Wood er interessert i det faktumet at vi framleis har dei religiø-se tradisjonane med oss – som spøkelse – trass i dei sterke sekulære impulsane i det moderne samfunnet.

Guds trone. Solstads roman 16.07.41 føyer seg til dette biletet, der den sjølvbio-grafiske romanpersonen ser far sin som ein engel i skyene og går vidare til reflek-sjonar om himmelen og evigheten. Solstad skriv oppsiktsvekkande: «Så jeg Guds trone? Ja, jeg mener det, jeg kunne godt se Guds trone og skarene som var sam-let omkring den. Men Gud selv så jeg ikke, han var fraværende for meg.»

Endå ein gong: Solstad diskuterer gjerne omgrepet Gud – slik han også lar roman-

personen Bjørn Hansen vere «alene med sin Gud» i 17. roman (2009) – og han et-terlyser meir metafysisk spekulasjon i skjønnlitteraturen. I eit klassisk Vinduet-intervju frå 1999, signert Tom Egil Hver-ven, seier Solstad at han vil innføre Gud som ein dimensjon i samfunnet, men at han ikkje sjølv ønskjer å ha eit gudsfor-hold – ein posisjon som fleire forfattarar etter kvart skal synast å ta.

Solstad utdjupar sjølv mykje av dette stoffet i Alf van der Hagens samtalebok Dag Solstad. Uskrevne memoarer, som blant anna kjem inn på Solstads oppvekst med barnebibel, søndagsskule og barne-teater i Indremisjonen, i tillegg til disku-sjonar om gudsomgrepet hans.

Ikkje dogmatisk. Solstad er langt ifrå den einaste blant dei mest profilerte nor-ske forfattarane som interesserer seg for det metafysiske. Jon Fosse, som nyleg fekk Nordisk råds litteraturpris for romantrilo-gien Andvake, Olavs draumar og Kvelds-vævd (med samletittelen Trilogien), er eit anna godt døme. Fosse, som for ikkje så lenge sidan konverterte til katolisismen, har i lang tid vore opptatt av religiøse og mystiske tematikkar i bøkene sine, og han har samanlikna skrivinga si med bøn.

Dette må ikkje mistolkast som at Fosse skulle bruke litteraturen til å fremje dog-matiske standpunkt, noko han har vore

svært tydeleg i å avvise. Dette ville då også redusert bøkene hans

på ein framand og utilbørleg måte. Det handlar ikkje om

dogmatikk hjå Fosse, men om mennesket i møte

med dei store reali-tetane. Teologen Jan-Olav Henrik-sen er berre ein av

mange som har interessert seg

for Fosses ro-man Morgon

og kveld og peika på korleis Fosse vever saman teologiske tema og folkelege erfa-ringar på ein open og udogmatisk måte. I fagboka Fra svar til undring. Kristendom i norske samtidstekster, som kom i fjor, gjer Henriksen ei teologisk og religionfiloso-fisk lesing av denne romanen, som også var nominert til Nordisk råds litteratur-pris.

Evangelietekst. Juryen som nominerte Trilogien til prisen, trekte fram i grunn-gjevinga at Fosses tekstar gir assosiasjo-nar til både evangelietekst, visjonsdik-ting og kristen mystikk. I den første boka, Andvake, minner opningsscena til dømes sterkt om juleevangeliet frå Bibelen. Olavs draumar lener seg mot Draumkvedet og kristen visjonsdikting frå mellomalderen, mens Kveldvævd har trådar av og referan-sar til kristen mystikk.

Desse religiøse innslaga karakterise-rer ikkje berre Fosses prosatekstar, men er også til stades i dramatikken og ikkje minst i lyrikken hans. Til dømes kling den jordnære og himmelvendte Stein til stein (2013) umiskjenneleg av religiøse ord og tankebygningar innanfor eit univers som gjerne kan ha Kristus som hjørnestein, slik eg formulerte det då eg meldte boka for to år sidan. Salmen «Nattsalme» er i så fall det naturlege punktumet for rørsla mot Gud i denne diktsamlinga. Fosse er også med i Bibeldikt, i samtale med Jesaja

Ufortent nåde. I dette essayet skal vi berre så vidt sneie innom Jan Kjærstad, som er Fosses gamle kamerat og med-redaktør av tidsskriftet BØK i perioden 1993 til 1997. Teologiutdanna Kjærstad er i haust aktuell med romanen Slekters gang, der han mellom anna lét ein prest miste trua mens han står på preikestolen (les in-tervju med Kjærstad lengre bak). Kjærstad er eit godt døme på ein forfattar som har med seg mykje av bibelsk språk og tan-kestoff i skrivinga si, utan at han så ofte

U «Så jeg Guds trone? Ja, jeg mener det, jeg kunne godt se Guds trone og skarene som var samlet omkring den.

Men Gud selv så jeg ikke, han var fraværende for meg.»Dag Solstad, frå romanen 16.07.41

Juryen som nominerte Jon Fosses Trilogien til Nordisk Råds litteraturpris, trekte fram i grunngjevinga at Fosses tekstar gir assosia-sjonar til både evangelietekst, visjonsdikting og kristen mystikk. I den første boka, Andvake, min-ner opnings-scena sterkt om juleevange-liet frå Bibelen. Olavs draumar lener seg mot Draumkvedet og kristen vi-sjonsdikting frå mellomalderen, mens Kveldvævd har trådar av og referansar til kristen mystikk.

Dag Solstads roman Professor Andersens natt (1996) står som ein av dei vikti-gaste markørane for den religiøse vendinga i skjønnlitteratu-ren mot slutten av 1990-talet.

Dag Solstad har dei seinaste to tiåra vore meir opptatt av metafysikk enn av politikk i bøkene sine, skriv Alf Kjetil Walgermo. X Foto: Erlend Aas/NTB scanpix/arkiv

Y

Essay

Jan Kjærstad er eit godt døme på ein forfattar som har med seg mykje av bibelsk språk

og tankestoff i skrivinga si. Foto: Erlend Berge

skriv eksplisitt om religiøsitet. Jonas Wer-geland, den mest kjente romanpersonen hans, frå trilogien Forføreren, Erobreren og Oppdageren, finn ifølgje Kjærstad nåde og blir tilgjeven utan å ha fortent det. Det var på teologistudiet Kjærstad forstod at han ville bli forfattar.

Kjærstad fekk Nordisk råds litteratur-pris for Oppdageren i 2001. Etter dette har fire norske forfattarar fått prisen: Lars Saabye Christensen (som også er med i Bibeldikt), Per Petterson, Merethe Lind-strøm og Jon Fosse. Kanskje kan vi også nemne norsk-danske Kim Leine, som fekk prisen for Profetene i Evighetsfjorden, ei fortelling som handlar om ein pastor, ein kateket og dei religiøse svermarane Maria Magdalene og Habakuk.

Håpefull bøn. Per Petterson skal ikkje gløymast når vi snakkar om Gud i littera-turen. I romanen Jeg nekter er han tettare på religiøse tematikkar enn han har vore tidlegare. Men i denne samanhengen vil eg trekke fram Nils-Øivind Haagensen, som var nominert til Nordisk råds litte-raturpris for diktsamlinga God morgen og god natt for to år sidan. Midtpartiet av denne boka var særleg sterkt, forma som ei tvilande, men håpefull bøn til Gud.

Også i diktsamlinga Spredning (2014) kjem det midtvegs eit gripande dikt forma som ei bøn i språkleg oppløysing: «Kjære G / d s e i h / t g v p m ...» Diktar-eget ber for mor si, som er dødssjuk, men maktar ikkje eingong å formulere bøna.

I Spredning opnar Haagensen for at Gud sit i ein av krokane i diktet ... «Gud eller noe à la Gud». Han fører vidare den leitande henvendinga frå God morgen og god natt, der eitt av dikta høyrest slik ut:

«kjære Gud / jeg føler meg så langt borte fra deg / jeg kan ikke for at jeg ikke tror på at du hører meg / jeg kan ikke for at jeg ikke tror på

deg / tenker jeg / jeg bare håper / jeg vet jo ingenting om deg og / ingen jeg kjenner vet noe om deg / ikke slik vi vet om hverandre / når vi snakker om deg / snakker vi som regel om noe annet / noe trist / noe ubegripe-lig / og det er aldri meningen at vi skal huske det vi sier / bare huske hverandre / at vi har hverandre / som vil si ingenting / jeg håper jeg snart kan gjøre noe mer / enn å håpe / amen»

På mange måtar har Gud aldri vore borte frå litteraturen. Det bibelske språket er så fundamentalt for vestleg språk og tenking at det framleis er integrert i dag-legspråket vårt. Bibelsk inspirasjon er ofte tydeleg i tittelbruk, slik vi til dømes kan sjå det hjå Birger Emanuelsen, som fekk både Ungdommens kritikerpris og Sørlan-dets litteraturpris for romanen Fra jorden ropet blodet. Både denne tittelen og den førre, For riket er ditt, er tydelege bibelal-lusjonar. Slik har det vore lenge, forfatta-rar er glade i bibelske uttrykk og allusjo-nar. Vi hugsar til dømes Jens Bjørneboes Den onde hyrde frå 1960, ein av dei meir effektive omskrivingane. Ja, om vi skal rekne med alle bibelallusjonane som for-fattarar nyttar seg av i bøkene sine, trur eg vi skal leite lenge for å finne ein einaste gjennomført heidensk forfattar i Noreg.

Gudeleg selskap. Når eg i dette es-sayet snakkar om Gud i samtidslitteratu-ren, ser eg først og fremst på tilfelle der Gud viser seg i bøkene på andre vis enn i bibeluttrykk som er absorberte av det norske språket. Avantgarde-dronninga Karin Moe gjorde ei liknande, men meir avgrensa, øving for 16 år sidan og jakta på Gud i samtidslitteraturen anno 1998 – der heldt ho seg til bøker der Gud var nemnt ved namn. I tillegg til Tore Renbergs sterkt religiøse bok Renselse, og meir openberre kandidatar som Oskar Stein Bjørlykkes Skrift og Arnold Eidslotts Passchendaeles ruiner, trekte ho blant anna fram Kjartan Fløgstads Kron og mynt, Beate Grims-

ruds Å smyge forbi en øks, Knut Ødegårds Missa og Torgeir Schjervens En nåde uten mål. Fleire andre poetar er med på lista, ikkje minst Steinar Opstad, som vi skal komme attende til. Også Gert Nygårds-haug var den gongen med i det gudelege selskapet, med romanen Prost Gotvins geometri.

Debatten som rulla og gjekk i 1999 viste at det allereie hadde kome til eit vende-punkt – Gud hadde gjort markant nedslag i litteraturen. Det var ikkje berre fordi Karin Moe hadde begynt å lese Bibelen og hevda at det gjekk føre seg ei «kultur-vekking» i Noreg. Noko var i emning, som skulle bli meir og meir naturleg, meir og meir omfattande, meir og meir relevant. Innan alle sjangrar ser vi ei aukande in-teresse for det religiøse og bibelske utover på 2000-talet.

Dekonstruksjon. Steinar Opstad var al-lereie i gang. Poeten som i mine auge er blant dei to, tre fremste i Noreg, var frå debutsamlinga Tavler og bud (1996) i gang med å bruke bibelske ord og vendingar i nye samanhengar. Ein kan fint bruke Jacques Derridas teoriar om dekon-struksjon til å vise korleis Opstad bryt ned meiningsinnhaldet i det bibelske språket for deret-ter å bygge det opp att. Opstads diktsamlingar frå debuten og fram til den seinaste Å, høye dag (2013) viser ein poet i ny-skapande omgang med det re-ligiøse språket. I diktsamlinga Synsverk (2002) har Opstad eit dikt – «Avlåst område» – som samanfatter denne poetiske praksisen på ein fin måte, å «skrive ord over ord / og male bilder over bilder»:


6 litteratur

I romanen Jeg nekter frå 2012 er Per Petterson (bildet under) tettare på reli-giøse tematikkar enn han har vore tidlegare.

Anne Oterholm er ein av våre mest markan-te forfattarar som har skrive innsiktsfullt om religion. I Sann-heten (2004) søker hovud-personen Mats Sjøli Gud, på jakt etter fel-lesskapet i den kristne trua. X Foto: NTB scanpix/

arkiv

Poeten Steinar Opstad har frå debutsamlinga Tavler og bud (1996) i gang brukt bibelske ord og vendingar i nye samanhengar. Foto: NTB scanpix/arkiv


litteratur 7

Parken er låst om kveldenog Gud er der inne.Profeten sover utenfor i mørkei ei skjorte som engang var hvitsom en gjerningsmanns hendereller en mordersom aldri blir avslørt.

Jeg stryker profetens ryggfor jeg handler når jeg skriver:Jeg er en som dikter, men er ikke en dikter.Øyet mitt er borte fra Gud.Jesus og et gjerde skiller ossog noen spørom ikke engang Gud kan redde meg.

«Nei, ikke engang Gud»,skriver jeg og smilerfor jeg kjenner de troskyldigeuten å omgås dem.De jeg omgås er forbryteresom skriver ord over ordog maler bilder over bilder.

I det heile er Gud tydeleg til stades i den norske poesien. Dan Aleksander An-dersen brukar dei tre krossa på Golgata som struktur for diktsamlinga Mirakelet. Blendverk (2014). Himmelen stod sentralt også i den førre diktsamlinga hans, Krise i Jammerdarn (2012). Noko av det mest sentrale i Andersens

dikting er å la førestellingane om frelse og himmelen brytast mot det fysiske men-nesket. I dikta hans undersøker han blant anna kroppens glede og frykt i møte med frelsa og trua.

Freddy Fjellheim tek i den nye dikt-samlinga Vergeløs (2014) utgangspunkt i søken etter Gud, og undersøker «det sva-kes» tilstand. Tidlegare har han mellom anna gitt ut diktsamlingane Kristus kom-mer – og Maria (2003) og Mennesket har korsets form (2009).

Kjersti Annesdatter Skomsvold kom i forfjor med diktsamlinga Litt trist mate-matikk, der ho opererte med eit bibelsk persongalleri beståande av blant andre Lasarus, Jesus, Abel og Gud.

Gunnar Wærness kom for ein del år sidan med diktsamlinga Hverandres, der eit av dikta var ei henvending til bøna – «Kjære bønn», eit dikt som P2s Ordfront kåra til årets beste. I fleire av diktbøkene hans har dei bibelske Mose-bøkene vore eit viktig førelegg, slik det også var i forfjor med Tungen og tåren. Midtdelen i boka har til og med tittelen «Landet Esau, 1. Mosebok, kap. 25-33». Bibelfortellinga om Esau og Jakob blir eit tyngdepunkt i samlinga.

Jan Inge Sørbø, Jan Ove Ulstein og Oskar Stein Bjørlykke har alle vore viktige namn

når det kjem til poesi med religiøst inn-hald. Det same kan seiast om ein

diktar som Erling Kittelsen, med si konstante interesse

for ulike kulturar sine le-vevis og livssyn. Kjersti

Bronken Senderud er ein annan poet

som er inspirert av fleire religiøse tradisjonar i si dikting, ikkje minst den budd-histiske.

Mange språk. Sørlendingen

Håvard Rem har lenge operert i det religions poetiske feltet, ikkje berre med nylege balladar om Hans Nielsen Hauge og Petter Dass. Rem stod blant anna bak Poetens evangelium i 1993, ei samling av bibelske dikt som artisten Morten Harket tonesette på debutplata si som soloartist. Her fann du både Jens Bjørneboe, Inger Hagerup, Kaj Skagen, Erik Fosnes Hansen og Georg Johannesen.

Ein salmediktar som Gerd Grønvold Saue skal vi heller ikkje gløyme. Dåps-salmen Det skjer et under i verden er eit høgdepunkt i norsk salmediktning. Andre sentrale salmediktarar er Svein Ellings-en, Eyvind Skeie, Vidar Kristiansen, Liv Nordhaug og Haldis Reigstad.

Knut Ødegård har eg så vidt allereie nemnt. Ødegård, som også er littera-turkritikar i Vårt Land, er vel den nor-ske poeten som i dag er omsett til flest språk. Religiøse tematikkar er ein viktig del av diktinga hans, ikkje minst etter at han konverterte til katolisismen i 1992. Den omtalte diktsamlinga Missa frå 1998, som mange meiner er høgdepunktet i forfattarskapen hans, kan lesast som ei kristen bøn og går i tett dialog med ledda i den katolske messa. I samlinga Stephen-sen-huset frå 2003 skriv Ødegård eit om-fattande dikt om Judas Iskariot.

Uventa hald. Av og til slår poesien inn også frå uventa hald. Dominikararmun-ken Arnfinn Haram døydde brått under ein sykkeltur i Nordmarka for tre år si-dan. Dei som følgde bloggen hans, visste nok at Haram sysla med lyrikk. For meg var det likevel ei overrasking, eg har også sagt «openberring», å lese diktsamlinga Babylonsk harpe, etter at ho blei gitt ut posthumt i 2013. Eg opplevde Harams dikt som ein tidlaus pust inn i den nor-ske samtidslyrikken. Dikta er både enkle, slik dei kan vere enkle hos Jon Fosse og Olav H. Hauge, og lærde, slik dei kan vere lærde hos Arnold Eidslott – den norske poeten som framfor alle har skrive om

U Steinar Opstad bryt ned meiningsinnhaldet i det bibelske språket for deretter å bygge det opp att. Opstads diktsamlingar frå debuten og fram til den seinaste Å, høye dag (2013) viser

ein poet i nyskapande omgang med det religiøse språket. Alf Kjetil Walgermo

Kjersti An-nesdatter Skomsvold kom i forfjor med diktsam-linga Litt trist matematikk, der ho opererte med eit bibelsk persongal-leri beståande av blant andre Lasarus, Jesus, Abel og Gud.

Religiøse inn-slag karakteri-serer ikkje ber-re Jon Fosses prosatekstar, men er også til stades i drama-

tikken og ikkje minst i lyrik-ken hans.

Jens Bjørneboe var ein av for-fattarane som nytta i bibel-ske uttrykk og allusjonar i sitt forfattarskap, som i romanen Den onde hyrde frå 1960. X Foto: Sverre A. Børretzen/Aktuell / NTB scanpix

Y

Essay


litteratur 7

Parken er låst om kveldenog Gud er der inne.Profeten sover utenfor i mørkei ei skjorte som engang var hvitsom en gjerningsmanns hendereller en mordersom aldri blir avslørt.

Jeg stryker profetens ryggfor jeg handler når jeg skriver:Jeg er en som dikter, men er ikke en dikter.Øyet mitt er borte fra Gud.Jesus og et gjerde skiller ossog noen spørom ikke engang Gud kan redde meg.

«Nei, ikke engang Gud»,skriver jeg og smilerfor jeg kjenner de troskyldigeuten å omgås dem.De jeg omgås er forbryteresom skriver ord over ordog maler bilder over bilder.

I det heile er Gud tydeleg til stades i den norske poesien. Dan Aleksander An-dersen brukar dei tre krossa på Golgata som struktur for diktsamlinga Mirakelet. Blendverk (2014). Himmelen stod sentralt også i den førre diktsamlinga hans, Krise i Jammerdarn (2012). Noko av det mest sentrale i Andersens

dikting er å la førestellingane om frelse og himmelen brytast mot det fysiske men-nesket. I dikta hans undersøker han blant anna kroppens glede og frykt i møte med frelsa og trua.

Freddy Fjellheim tek i den nye dikt-samlinga Vergeløs (2014) utgangspunkt i søken etter Gud, og undersøker «det sva-kes» tilstand. Tidlegare har han mellom anna gitt ut diktsamlingane Kristus kom-mer – og Maria (2003) og Mennesket har korsets form (2009).

Kjersti Annesdatter Skomsvold kom i forfjor med diktsamlinga Litt trist mate-matikk, der ho opererte med eit bibelsk persongalleri beståande av blant andre Lasarus, Jesus, Abel og Gud.

Gunnar Wærness kom for ein del år sidan med diktsamlinga Hverandres, der eit av dikta var ei henvending til bøna – «Kjære bønn», eit dikt som P2s Ordfront kåra til årets beste. I fleire av diktbøkene hans har dei bibelske Mose-bøkene vore eit viktig førelegg, slik det også var i forfjor med Tungen og tåren. Midtdelen i boka har til og med tittelen «Landet Esau, 1. Mosebok, kap. 25-33». Bibelfortellinga om Esau og Jakob blir eit tyngdepunkt i samlinga.

Jan Inge Sørbø, Jan Ove Ulstein og Oskar Stein Bjørlykke har alle vore viktige namn

når det kjem til poesi med religiøst inn-hald. Det same kan seiast om ein

diktar som Erling Kittelsen, med si konstante interesse

for ulike kulturar sine le-vevis og livssyn. Kjersti

Bronken Senderud er ein annan poet

som er inspirert av fleire religiøse tradisjonar i si dikting, ikkje minst den budd-histiske.

Mange språk. Sørlendingen

Håvard Rem har lenge operert i det religions poetiske feltet, ikkje berre med nylege balladar om Hans Nielsen Hauge og Petter Dass. Rem stod blant anna bak Poetens evangelium i 1993, ei samling av bibelske dikt som artisten Morten Harket tonesette på debutplata si som soloartist. Her fann du både Jens Bjørneboe, Inger Hagerup, Kaj Skagen, Erik Fosnes Hansen og Georg Johannesen.

Ein salmediktar som Gerd Grønvold Saue skal vi heller ikkje gløyme. Dåps-salmen Det skjer et under i verden er eit høgdepunkt i norsk salmediktning. Andre sentrale salmediktarar er Svein Ellings-en, Eyvind Skeie, Vidar Kristiansen, Liv Nordhaug og Haldis Reigstad.

Knut Ødegård har eg så vidt allereie nemnt. Ødegård, som også er littera-turkritikar i Vårt Land, er vel den nor-ske poeten som i dag er omsett til flest språk. Religiøse tematikkar er ein viktig del av diktinga hans, ikkje minst etter at han konverterte til katolisismen i 1992. Den omtalte diktsamlinga Missa frå 1998, som mange meiner er høgdepunktet i forfattarskapen hans, kan lesast som ei kristen bøn og går i tett dialog med ledda i den katolske messa. I samlinga Stephen-sen-huset frå 2003 skriv Ødegård eit om-fattande dikt om Judas Iskariot.

Uventa hald. Av og til slår poesien inn også frå uventa hald. Dominikararmun-ken Arnfinn Haram døydde brått under ein sykkeltur i Nordmarka for tre år si-dan. Dei som følgde bloggen hans, visste nok at Haram sysla med lyrikk. For meg var det likevel ei overrasking, eg har også sagt «openberring», å lese diktsamlinga Babylonsk harpe, etter at ho blei gitt ut posthumt i 2013. Eg opplevde Harams dikt som ein tidlaus pust inn i den nor-ske samtidslyrikken. Dikta er både enkle, slik dei kan vere enkle hos Jon Fosse og Olav H. Hauge, og lærde, slik dei kan vere lærde hos Arnold Eidslott – den norske poeten som framfor alle har skrive om

U Steinar Opstad bryt ned meiningsinnhaldet i det bibelske språket for deretter å bygge det opp att. Opstads diktsamlingar frå debuten og fram til den seinaste Å, høye dag (2013) viser

ein poet i nyskapande omgang med det religiøse språket. Alf Kjetil Walgermo

Kjersti An-nesdatter Skomsvold kom i forfjor med diktsam-linga Litt trist matematikk, der ho opererte med eit bibelsk persongal-leri beståande av blant andre Lasarus, Jesus, Abel og Gud.

Religiøse inn-slag karakteri-serer ikkje ber-re Jon Fosses prosatekstar, men er også til stades i drama-

tikken og ikkje minst i lyrik-ken hans.

Jens Bjørneboe var ein av for-fattarane som nytta i bibel-ske uttrykk og allusjonar i sitt forfattarskap, som i romanen Den onde hyrde frå 1960. X Foto: Sverre A. Børretzen/Aktuell / NTB scanpix

Y

Essay


8 litteratur

Gud i dikta sine.Som nemnt har Jon Fosse nyleg trekt

fram bøna som nøkkelen for skrivinga si. Eg trur det er ein nøkkel også for Arnfinn Harams poesi, slik han heile vegen er i kontakt med både seg sjølv og med Gud. Dikta hans rører seg i eit tydeleg kris-tent univers, eit katolsk univers, der heile verda syng mot Skaparen.

Før si tid. Sidan eg nemnte Arnold Eidslott: Diktaren frå Sunnmøre kjem på mange måtar i ein klasse for seg. No har Eidslott truleg skrive si siste diktsamling, men han har i fleire tiår vore blant Noregs fremste poetar og kanskje også forut for si tid. Mitt inntrykk er at ein del personar i det litterære og akademiske miljøet har vore litt skeptiske til det religiøse i Eids-lotts dikting, sjølv om han også er blitt høgt verdsett. Kanskje vil han bli løfta fram endå høgare i framtida enn han har vore dei siste åra – det kan vere berre eit tidsspørsmål.

Ein annan bauta i den norske lyrikken skal også vere nemnt: Stein Mehren har vore meir og meir opptatt av transcen-dens utover i den svært sterke forfattar-skapen sin.

Nye dikt.Ser vi på diktsamlingane som er komne i år, finn vi mykje av det same: Om Gud ikkje er inkarnert i den norske samtidslyrikken, er han i alle fall til stades i vesentleg grad.

Jan Jakob Tønseth er ein av dei mest sjeldne blomane i den norske bokfloraen. For nokre år sidan kom han med ei novelle om disippelen Peter i den Nordisk råd-nominerte von Aschenbachs fristelse (2006). For to år sidan overraska

han med ein roman om proste-morfaren i Nord-Noreg, Prosten. I år lukkast Tønseth å overraske endå ein gong, med diktsam-linga Muntre dødsdikt. Her skriv Tønseth ein både personleg og bibelsprengt lyrikk som i tillegg til reine bibeldikt, inkluderer bibelske fantasiar og dikt om Jesus, bryst-kreft og Fagervann.

Inger Elisabeth Hansen skriv i samtale med blant anna Forkynnaren i den bra-geprisnominerte diktsamlinga Å resirku-lere lengselen, avrenning foregår. «Dikta i denne samlinga er ikkje berre miljømed-vitne, dei er også religiøse, politiske og samfunnsengasjerte – ikkje meint som låsande kategoriar, men som ei opning mot noko større,» skreiv eg då eg nyleg meldte boka i Vårt Land.

Forkynnaren er også ein referanse for Solveig Mette Tjeltveit, som debuterte i haust med Noo gode gnu. Det bibelske aspektet – sjølv om dette også kan gjelde for andre religiøse tekstar – blir mellom anna understreka av at dikta er sett opp som bibeltekst, med vers. Det poetiske eg-et vekslar mellom å vere både Gud og gnu, samt menneske og andre dyr.

Også den erfarne Terje Dragseth har ei rekke bibelske og religiøse referansar i Jeg skriver språket, som til sams med den førre diktsamlinga, Bella Blu, kan lesast som ei skapingssoge i skrift. I begge desse samlingane er Dragseth i dialog med Jo-hannes’ Openberring.

Dragseth er også ein av forfattarane i Bibeldikt, der Noregs fremste poetar har

skrive nye dikt i samtale med bibeltekstar, eit dikt for

kvar dag i kyrkjeåret.

Ikkje minst viser Bibeldikt at norske for-fattarar i dag ikkje sjenerer seg for å skri-ve i uttalt samtale med Bibelen. Som eg og Jan Ove Ulstein skriv i føreordet til boka, nærmar dei 88 forfattarane seg bibelteks-tane både tvilande, truande og undrande. Blant dei mange forfattarane som er med, finn vi mellom andre Øyvind Rimbereid, Geir Gulliksen, Cecilie Løveid, Gro Dahle, Inger Bråtveit og Ingrid Storholmen. Det siste publiserte diktet til avdøde Torunn Borge står også her.

Knausgård til nattverd. Sjølv om Gud kanskje er aller mest synleg i poesien, er han også tilstadeverande i den norske romanen. Dag Solstad og Jon Fosse er al-lereie nemnt. Karl Ove Knausgård er ein annan av dei store kanonane. Knausgård fekk eit internasjonalt gjennombrot med romanen En tid for alt, som fortalte histo-ria til englane og Noa. Også i Min kamp-bøkene finst det religiøst stoff, ikkje berre når Knausgård går til nattverd eller ser eit Jesus-ansikt i havet. Blant anna spelar Augustins Bekjennelser med når Knaus-gård skriv sitt femte bind, som kombinert syndsvedkjenning og forsvarstale.

Knausgård har tidlegare uttrykt at han vart påverka av arbeidet med omsettinga av Bibelen, der han jobba med 1. Mose-bok – kanskje først og fremst ved at han blei ein grundigare og betre lesar. Og i boka Sjelens Amerika, som av enkelte er blitt omtalt som «Min kamp 7», står det ein tekst om nåde som Knausgård skreiv i 2010, truleg mellom Min kamp 5 og Min kamp 6: «Det vi har glemt, er Kristus, det uhørte i hans ord om å vende det andre kinnet til, det uhørte i tilgivelsen, den enorme, men også selvutslettende kraften den har, og hvordan alle mennesker og alt menneskelig blir forbundet i det.»

Djup nerve. Edvard Hoem og Hanne Ørstavik er sentrale namn når vi snakkar om Gud i litteraturen. Hoem trefte ei djup

Hanne Ørstavik har i ei rekke bøker temati-sert religiøse spørsmål. Ikkje minst skriv ho svært godt om tema som kny-ter seg til reli-gion og kropp, skriv Alf Kjetil Walgermo. YY Foto: Erlend Aas / NTB scanpix/arkiv

I 2014 kom Lars Petter Sveen (bildet under) med romanen Guds barn. Sveen tek utgangspunkt i og diktar rundt Bibelens for-teljingar frå Det nye testamentet. Jesus er med i forteljinga, men er i bakgrunnen. Disiplane hans har ei viktigare rolle. Det har også soldatane som var med på å drepe små-barn.

Edvard Hoems openheit for religionen har truleg vore ein faktor i hald-ningsendringa vi har sett blant norske forfatta-rar dei seinare åra. Y Foto: Baard Bøe/arkiv

Med diktsam-linga Muntre dødsdikt over-raskar Jan Jakob Tønseth endå ein gong. Her skriv Tønseth ein både personleg og bibelsprengt lyrikk.


litteratur 9

nerve i det norske samfunnet med ro-manen Mors og fars historie (2005). Ikkje berre fekk han Melsomprisen og vart no-minert til Nordisk Råds litteraturpris og Kritikerprisen, han nådde eit breitt lag av lesarar med forteljinga om korleis lekpre-dikant-faren og mora, som tidlegare fått barn med ein tysk soldat, møtte kvaran-dre. Hoem, som også har markert seg som salmediktar, er ein viktig samfunnspå-verkar og opinionsdannar – i arven etter Bjørnstjerne Bjørnson, om vi skal fleske til ein smule. Eg ser ikkje bort frå at Hoems openheit for religionen har vore ein faktor i haldningsendringa vi har sett blant nor-ske forfattarar dei seinare åra. (Les elles intervju med Hoem ein annan stad i dette litteraturbilaget!)

Hanne Ørstavik er på same vis eit av dei viktigaste namna i nyare norsk skjønnlit-teratur. I ei rekke bøker har ho tematisert religiøse spørsmål, frå den litt destruktive religiøsiteten i Like sant som jeg er virke-lig (1999), til skildra av presten Liv i Pre-sten (2004) og forteljinga om misjonær-farmora i kallet – romanen (2006). Ikkje minst skriv Ørstavik svært godt om tema som knyter seg til religion og kropp. Ho er også Bibeldikt-forfattar og ein av dei som tidleg var med som konsulent på den nye bibel omsettinga.

Mange namn. Forfattarane som har merka seg ut med religiøst stoff i bøkene sine dei seinare åra, er så mange at det nesten er farleg å nemne namn – fordi det finst andre som også burde vore nemnt. Men vil peike på nokre få til:

Lars Amund Vaage og Anne Oterholm er to av våre mest markante forfattarar som har skrive innsiktsfullt om religion. Vaage skriv i romanen Tangentane (2005) om presten Hans som skal halde si siste preike. I Oterholms Sannheten (2004) sø-ker hovudpersonen Mats Sjøli Gud, på jakt etter fellesskapet i den kristne trua.

Eg vil også nemne Margaret Skjelbred,

som skriv om oppveksten sin i eit haugi-anarmiljø i Mors bok (2009).

Levi Henriksen er mellom anna kjent som ein dyktig skildrar av lågkyrkjeleg kristendom. I romanen Harpesang (2014) er dette aspektet endå tydelegare til sta-des enn tidlegare. Også Tore Stubberuds roman Reiseklar (2014) tek for seg haugia-nismen og det lågkyrkelege.

Lars Petter Sveen fekk nyleg Sultpri-sen 2015. I fjor kom Sveen med romanen Guds barn, der han tek utgangspunkt i og diktar rundt Bibelens forteljingar frå Det nye testamentet. Romanen er ikkje først og fremst ein historisk roman, snarare ein samtidsroman der Sveen sirklar inn vond-skapen, med tragedien på Utøya som ein av referansane. Også Jesus er med i fortel-jinga, men i bakgrunnen. Disiplane hans har ei viktigare rolle. Det har også solda-tane som var med på å drepe småbarn, og ein bande med landevegsrøvarar.

Ein annan som har brukt romanper-sonar frå Jesu tid i det siste, er Atle Næss. Han har skrive ein roman om Paulus, basert på brevet til Filemon, med tittelen Teltmakeren (2012).

Mens Anne Gjeitanger, Dag Solstads og Per Pettersons tidlegare forlagsredaktør på Oktober, er ute i det nyreligiøse landska-pet med påståtte kanaliseringar frå Maria Magdalena – og Jesus! – i bøkene Pistis Maria (2014) og I kamelens øye (2015).

Gud i krimmen. Bibelen er med andre ord til stades i store og ulike delar av den norske skjønnlitteraturen. Gud finst også i spenningslitteraturen og krimmen. Spen-ningsforfattaren Tom Egeland, som på mange vis går Dan Brown i næringa, men gjer betre research, grip stadig til bibelsk og religiøst stoff når han skriv bøkene om arkeologen Bjørn Beltø – frå Sirkelens ende (2001) til Den 13. disippel (2014).

Trude Teiges krim Jenta som sluttet å snakke har handling lagt til innsida av eit

bedehusmiljø. Ingar Johnsruds krim Wie-nerbrorskapet tek utgangspunkt i religiø-se sekter. Johnsrud var VGs krimreporter i Knutby.

Til og med Jo Nesbø spekkar krimro-manen Sønnen (2014) med bibelsk stoff, og i den nye Mere blod (2015) skildrar han eit læstadianarmiljø i Finnmark.

Skildra pinsemiljø. I dette essayet vil det føre for langt å komme inn på namn som Tor Edvin Dahl – som på sett og vis føre-greip den religiøse vendinga i litteraturen med skildringa av eit pinsemiljø i romanen Guds tjener i 1973. Olav Mosdøl skal også nemnast.

Eg kan heller ikkje gå nærmare inn på forfattarar som Simon Stranger, Anne Bøe, Marit Kaldhol, Bjørn Olav Nordal, Laura Djupvik, Håvard Syvertsen, Hanna Dahl, Bjarte Breiteig og Gaute Heivoll – som alle

Karl Ove Knausgård har uttrykt at han vart påverka av arbeidet med omsettinga av Bibelen, der han jobba med 1. Mosebok – kanskje først og fremst ved at han blei ein grundigare og betre lesar. X

Foto: Berit Roald/NTB scanpix

Arnfinn Haram (i midten, under) døydde brått under ein sykkeltur i Nordmarka for tre år sidan. Diktsamlinga Babylonsk harpe blei gitt ut posthumt i 2013. – Eg opplevde Harams dikt som ein tidlaus pust inn i den norske samtidslyrikken, skriv Alf Kjetil Walgermo. X Foto: Lars O. Flydal/arkiv

Margaret Skjelbred tek oppgjer med barnetrua i Mors bok (2009). X Foto: Lars O. Flydal/arkiv

U Det vi har glemt, er Kristus, det uhørte i hans ord om å vende det andre kinnet til, det uhørte i tilgivelsen, den enorme, men også selvutslettende kraften den

har, og hvordan alle mennesker og alt menneskelig blir forbundet i det.Karl Ove Knausgård, frå Sjelens Amerika

Y

Essay


litteratur 9

nerve i det norske samfunnet med ro-manen Mors og fars historie (2005). Ikkje berre fekk han Melsomprisen og vart no-minert til Nordisk Råds litteraturpris og Kritikerprisen, han nådde eit breitt lag av lesarar med forteljinga om korleis lekpre-dikant-faren og mora, som tidlegare fått barn med ein tysk soldat, møtte kvaran-dre. Hoem, som også har markert seg som salmediktar, er ein viktig samfunnspå-verkar og opinionsdannar – i arven etter Bjørnstjerne Bjørnson, om vi skal fleske til ein smule. Eg ser ikkje bort frå at Hoems openheit for religionen har vore ein faktor i haldningsendringa vi har sett blant nor-ske forfattarar dei seinare åra. (Les elles intervju med Hoem ein annan stad i dette litteraturbilaget!)

Hanne Ørstavik er på same vis eit av dei viktigaste namna i nyare norsk skjønnlit-teratur. I ei rekke bøker har ho tematisert religiøse spørsmål, frå den litt destruktive religiøsiteten i Like sant som jeg er virke-lig (1999), til skildra av presten Liv i Pre-sten (2004) og forteljinga om misjonær-farmora i kallet – romanen (2006). Ikkje minst skriv Ørstavik svært godt om tema som knyter seg til religion og kropp. Ho er også Bibeldikt-forfattar og ein av dei som tidleg var med som konsulent på den nye bibel omsettinga.

Mange namn. Forfattarane som har merka seg ut med religiøst stoff i bøkene sine dei seinare åra, er så mange at det nesten er farleg å nemne namn – fordi det finst andre som også burde vore nemnt. Men vil peike på nokre få til:

Lars Amund Vaage og Anne Oterholm er to av våre mest markante forfattarar som har skrive innsiktsfullt om religion. Vaage skriv i romanen Tangentane (2005) om presten Hans som skal halde si siste preike. I Oterholms Sannheten (2004) sø-ker hovudpersonen Mats Sjøli Gud, på jakt etter fellesskapet i den kristne trua.

Eg vil også nemne Margaret Skjelbred,

som skriv om oppveksten sin i eit haugi-anarmiljø i Mors bok (2009).

Levi Henriksen er mellom anna kjent som ein dyktig skildrar av lågkyrkjeleg kristendom. I romanen Harpesang (2014) er dette aspektet endå tydelegare til sta-des enn tidlegare. Også Tore Stubberuds roman Reiseklar (2014) tek for seg haugia-nismen og det lågkyrkelege.

Lars Petter Sveen fekk nyleg Sultpri-sen 2015. I fjor kom Sveen med romanen Guds barn, der han tek utgangspunkt i og diktar rundt Bibelens forteljingar frå Det nye testamentet. Romanen er ikkje først og fremst ein historisk roman, snarare ein samtidsroman der Sveen sirklar inn vond-skapen, med tragedien på Utøya som ein av referansane. Også Jesus er med i fortel-jinga, men i bakgrunnen. Disiplane hans har ei viktigare rolle. Det har også solda-tane som var med på å drepe småbarn, og ein bande med landevegsrøvarar.

Ein annan som har brukt romanper-sonar frå Jesu tid i det siste, er Atle Næss. Han har skrive ein roman om Paulus, basert på brevet til Filemon, med tittelen Teltmakeren (2012).

Mens Anne Gjeitanger, Dag Solstads og Per Pettersons tidlegare forlagsredaktør på Oktober, er ute i det nyreligiøse landska-pet med påståtte kanaliseringar frå Maria Magdalena – og Jesus! – i bøkene Pistis Maria (2014) og I kamelens øye (2015).

Gud i krimmen. Bibelen er med andre ord til stades i store og ulike delar av den norske skjønnlitteraturen. Gud finst også i spenningslitteraturen og krimmen. Spen-ningsforfattaren Tom Egeland, som på mange vis går Dan Brown i næringa, men gjer betre research, grip stadig til bibelsk og religiøst stoff når han skriv bøkene om arkeologen Bjørn Beltø – frå Sirkelens ende (2001) til Den 13. disippel (2014).

Trude Teiges krim Jenta som sluttet å snakke har handling lagt til innsida av eit

bedehusmiljø. Ingar Johnsruds krim Wie-nerbrorskapet tek utgangspunkt i religiø-se sekter. Johnsrud var VGs krimreporter i Knutby.

Til og med Jo Nesbø spekkar krimro-manen Sønnen (2014) med bibelsk stoff, og i den nye Mere blod (2015) skildrar han eit læstadianarmiljø i Finnmark.

Skildra pinsemiljø. I dette essayet vil det føre for langt å komme inn på namn som Tor Edvin Dahl – som på sett og vis føre-greip den religiøse vendinga i litteraturen med skildringa av eit pinsemiljø i romanen Guds tjener i 1973. Olav Mosdøl skal også nemnast.

Eg kan heller ikkje gå nærmare inn på forfattarar som Simon Stranger, Anne Bøe, Marit Kaldhol, Bjørn Olav Nordal, Laura Djupvik, Håvard Syvertsen, Hanna Dahl, Bjarte Breiteig og Gaute Heivoll – som alle

Karl Ove Knausgård har uttrykt at han vart påverka av arbeidet med omsettinga av Bibelen, der han jobba med 1. Mosebok – kanskje først og fremst ved at han blei ein grundigare og betre lesar. X

Foto: Berit Roald/NTB scanpix

Arnfinn Haram (i midten, under) døydde brått under ein sykkeltur i Nordmarka for tre år sidan. Diktsamlinga Babylonsk harpe blei gitt ut posthumt i 2013. – Eg opplevde Harams dikt som ein tidlaus pust inn i den norske samtidslyrikken, skriv Alf Kjetil Walgermo. X Foto: Lars O. Flydal/arkiv

Margaret Skjelbred tek oppgjer med barnetrua i Mors bok (2009). X Foto: Lars O. Flydal/arkiv

U Det vi har glemt, er Kristus, det uhørte i hans ord om å vende det andre kinnet til, det uhørte i tilgivelsen, den enorme, men også selvutslettende kraften den

har, og hvordan alle mennesker og alt menneskelig blir forbundet i det.Karl Ove Knausgård, frå Sjelens Amerika

Y

Essay


10 litteratur

er vel verdt ein studie, ikkje minst fordi dei er framifrå forfattarar.

Går vi litt attende i tid, er det uråd å komme utanom namn som Ronald Fan-gen, Alfred Hauge, Gabriel Scott og Sigrid Undset.

Eg har heller ikkje sagt noko om bar-ne- og ungdomslitteraturen og teikneseri-esjangeren, der det også er mykje å finne av eksistensielt stoff. Sentrale ungdoms-bokforfattarar som Bjørn Sortland og Ha-rald Rosenløw Eeg har gjennomgåande eksistensielle tematikkar i bøkene sine. Aina Basso skriv om hekseprosessane i Nord-Noreg i romanen Inn i elden, som var nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Eg kan også minne om ein fabelaktig teikneserieskapar som Lene Ask. Særleg er debuten hennar frå 2006, Hitler, Jesus og farfar, eit høgdepunkt. Det same er teikneserieromanen som kom i fjor, Kjære Rikard, som skildrar ei brevveksling mel-lom guten Rikard og misjonærforeldra hans på Madagaskar.

Kristus-figur. Eg vil likevel runde av dette essayet med å trekke fram ein an-nan forfattar, nemleg Jan Roar Leikvoll. I haust kom nemleg den posthume boka Forkynnaren, eit manus som låg att etter Leikvoll då han brått døydde i fjor.

I Forkynnaren møter vi ein gammal mann som står opp frå eit sjukeleie og ror

utover fjorden, driven av eit sterkt kall. Teksten er i nærmast ein kontinuerleg samtale med Bibelen, der både Det gamle testamentet og Det nye testamentet spe-lar med. Den gamle mannen Hans liknar både ein gammaltestamentleg profet og ein gammal vestlandspredikant, og står på mange vis fram som ein Kristus-figur.

Når vi snakkar om Gud i samtidslittera-turen, er Leikvolls posthume roman eitt av dei vakraste og mest interessante døma.

Fornya samfunnskraft. Eg har tidlega-re skrive i Vårt Land at religionen har fått fornya samfunnskraft i Noreg på slutten av 1990-talet og utover i det nye tusenåret. Samtidslitteraturen speglar dette. Auka innvandring er ein viktig årsak, med dei nye impulsane dette har ført med seg. Flei-re og fleire – også forfattarane – har fått auga opp for at religion, samfunn og kultur ikkje er separate storleikar, men noko som

grip inn i kvarandre på mange vis.Innslaget av islam i den norske skjønn-

litteraturen er også på veg til å bli større, sjølv om det framleis ikkje finst svært mange romanar eller novelle- og diktsam-lingar med islam som ein naturleg og in-tegrert del. Ei kartlegging i Vårt Land viste likevel at det finst nokre namn å merke seg, som Mahmona Khan, Mina Bai, Amal Aden, Kristian Klausen, Steffen Sørum, Walid al-Kubaisi, Thorvald Steen, Torgrim Eggen, Maria Navarro Skaranger og Brage-pris-aktuelle Ayse Koca.

Det som i alle fall er sikkert, er at reli-gionen framleis er uløyseleg knytt til det å vere menneske. Dermed er han også ein essensiell faktor for utforsking av iden-titet, noko som gjer det nødvendig for kunsten og litteraturen å handsame han. Dette er ein gammal kunnskap. Sjølv Je-sus formidla bodskapen sin i kunstnar-leg form, gjennom likningar. Dei bibelske salmistane skreiv noko av den vakraste poesien i verdshistoria.

Eivind Tjønnelands opprop om kultur-radikalismens fjerde fase er inntil vi-dare blitt hengande i lufta. Det litterære klimaet i Noreg tek i staden innover seg det vi kunne kalle for den danske filoso-fen Søren Kierkegaards spenn mellom kristendom og kulturradikalisme. Det er openbert at fleire og fleire norske forfatta-rar finn dette spennet litterært og eksis-tensielt stimulerande.

Det er nesten uråd å komme utanom Gud når ein les det beste av den nye nor-ske skjønnlitteraturen.

Aina Basso skriv om heksepro-sessane i Nord-Noreg i romanen Inn i elden. X Foto: NTB scanpix

Inger Elisabeth Hansen skriv i samtale med blant anna For-kynnaren i den brageprisnomi-nerte diktsam-linga Å resirku-lere lengselen, avrenning fore-går. X Foto: Aschehoug

U Når vi snakkar om Gud i samtidslitteraturen, er Jan Roar Leikvolls posthume roman eitt av dei vakraste og

mest interessante døma. Alf Kjetil Walgermo

Jan Roar Leikvoll (i midten) si bok Forkynnaren kom i haust. Manuset låg att etter Leikvoll då han brått døydde i fjor. Teksten er ein nærmast kontinuerleg samtale med Bibelen, skriv Alf Kjetil Walgermo.

Lene Ask skil-drar ei brev-veksling mellom guten Rikard og misjonærforel-dra hans på Ma-dagaskar i teik-neserieromanen Kjære Rikard.

Essay

Billetter: ofo.no / billettservice.no 815 33 133 / Pris fra kr. 100 til kr. 320 Oslo Filharmoniske Kor / Øystein Fevang, dirigent

Cathrine WinnesDirigent

Tine Thing HelsethTrompet

Bror Magnus TødenesTenor

Herborg KråkevikSolist og konferansier

OsloFilharmonien−+Julekonserter14.12. 15.12.16.12. 17.12.

© Herborg Kråkevik © Nordic Artists© Anne Liv Ekroll, NRK© Brita Nordholm


10 litteratur

er vel verdt ein studie, ikkje minst fordi dei er framifrå forfattarar.

Går vi litt attende i tid, er det uråd å komme utanom namn som Ronald Fan-gen, Alfred Hauge, Gabriel Scott og Sigrid Undset.

Eg har heller ikkje sagt noko om bar-ne- og ungdomslitteraturen og teikneseri-esjangeren, der det også er mykje å finne av eksistensielt stoff. Sentrale ungdoms-bokforfattarar som Bjørn Sortland og Ha-rald Rosenløw Eeg har gjennomgåande eksistensielle tematikkar i bøkene sine. Aina Basso skriv om hekseprosessane i Nord-Noreg i romanen Inn i elden, som var nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Eg kan også minne om ein fabelaktig teikneserieskapar som Lene Ask. Særleg er debuten hennar frå 2006, Hitler, Jesus og farfar, eit høgdepunkt. Det same er teikneserieromanen som kom i fjor, Kjære Rikard, som skildrar ei brevveksling mel-lom guten Rikard og misjonærforeldra hans på Madagaskar.

Kristus-figur. Eg vil likevel runde av dette essayet med å trekke fram ein an-nan forfattar, nemleg Jan Roar Leikvoll. I haust kom nemleg den posthume boka Forkynnaren, eit manus som låg att etter Leikvoll då han brått døydde i fjor.

I Forkynnaren møter vi ein gammal mann som står opp frå eit sjukeleie og ror

utover fjorden, driven av eit sterkt kall. Teksten er i nærmast ein kontinuerleg samtale med Bibelen, der både Det gamle testamentet og Det nye testamentet spe-lar med. Den gamle mannen Hans liknar både ein gammaltestamentleg profet og ein gammal vestlandspredikant, og står på mange vis fram som ein Kristus-figur.

Når vi snakkar om Gud i samtidslittera-turen, er Leikvolls posthume roman eitt av dei vakraste og mest interessante døma.

Fornya samfunnskraft. Eg har tidlega-re skrive i Vårt Land at religionen har fått fornya samfunnskraft i Noreg på slutten av 1990-talet og utover i det nye tusenåret. Samtidslitteraturen speglar dette. Auka innvandring er ein viktig årsak, med dei nye impulsane dette har ført med seg. Flei-re og fleire – også forfattarane – har fått auga opp for at religion, samfunn og kultur ikkje er separate storleikar, men noko som

grip inn i kvarandre på mange vis.Innslaget av islam i den norske skjønn-

litteraturen er også på veg til å bli større, sjølv om det framleis ikkje finst svært mange romanar eller novelle- og diktsam-lingar med islam som ein naturleg og in-tegrert del. Ei kartlegging i Vårt Land viste likevel at det finst nokre namn å merke seg, som Mahmona Khan, Mina Bai, Amal Aden, Kristian Klausen, Steffen Sørum, Walid al-Kubaisi, Thorvald Steen, Torgrim Eggen, Maria Navarro Skaranger og Brage-pris-aktuelle Ayse Koca.

Det som i alle fall er sikkert, er at reli-gionen framleis er uløyseleg knytt til det å vere menneske. Dermed er han også ein essensiell faktor for utforsking av iden-titet, noko som gjer det nødvendig for kunsten og litteraturen å handsame han. Dette er ein gammal kunnskap. Sjølv Je-sus formidla bodskapen sin i kunstnar-leg form, gjennom likningar. Dei bibelske salmistane skreiv noko av den vakraste poesien i verdshistoria.

Eivind Tjønnelands opprop om kultur-radikalismens fjerde fase er inntil vi-dare blitt hengande i lufta. Det litterære klimaet i Noreg tek i staden innover seg det vi kunne kalle for den danske filoso-fen Søren Kierkegaards spenn mellom kristendom og kulturradikalisme. Det er openbert at fleire og fleire norske forfatta-rar finn dette spennet litterært og eksis-tensielt stimulerande.

Det er nesten uråd å komme utanom Gud når ein les det beste av den nye nor-ske skjønnlitteraturen.

Aina Basso skriv om heksepro-sessane i Nord-Noreg i romanen Inn i elden. X Foto: NTB scanpix

Inger Elisabeth Hansen skriv i samtale med blant anna For-kynnaren i den brageprisnomi-nerte diktsam-linga Å resirku-lere lengselen, avrenning fore-går. X Foto: Aschehoug

U Når vi snakkar om Gud i samtidslitteraturen, er Jan Roar Leikvolls posthume roman eitt av dei vakraste og

mest interessante døma. Alf Kjetil Walgermo

Jan Roar Leikvoll (i midten) si bok Forkynnaren kom i haust. Manuset låg att etter Leikvoll då han brått døydde i fjor. Teksten er ein nærmast kontinuerleg samtale med Bibelen, skriv Alf Kjetil Walgermo.

Lene Ask skil-drar ei brev-veksling mellom guten Rikard og misjonærforel-dra hans på Ma-dagaskar i teik-neserieromanen Kjære Rikard.

Essay

Billetter: ofo.no / billettservice.no 815 33 133 / Pris fra kr. 100 til kr. 320 Oslo Filharmoniske Kor / Øystein Fevang, dirigent

Cathrine WinnesDirigent

Tine Thing HelsethTrompet

Bror Magnus TødenesTenor

Herborg KråkevikSolist og konferansier

OsloFilharmonien−+Julekonserter14.12. 15.12.16.12. 17.12.

© Herborg Kråkevik © Nordic Artists© Anne Liv Ekroll, NRK© Brita Nordholm


Flatøybok er det største og vakreste sagaverket skapt på Island. Med Saga Boks utgivelse av verket på norsk får vi nå tilgang til en unik kilde til historisk innsikt som

kan utvide vår forståelse av den norrøne kulturarven og kristningen av Norgeunder Olav Tryggvasons kongegjerning.

Eit av dei flottaste verka i den norrøne sagalitteraturen – KlassekampenHistorien om den unike sagaboken Flatøybok er rett og slett fantastisk – Aftenposten

Bør finnes i alle møblerte hjem – Roy Jacobsen Et nærmest uuttømmelig skattkammer. – Harald F. Stjernholm, CogitoStor litteratur med betydelig egenverdi. – Statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag, Kulturdepartementet

En maktdemonstrasjon – Carline Tromp, Argument

sagaskatten

FLATØYBOKbind i & i i

Å R E T S M E S T E K S K L U S I V E B O K G AV E

* Eksklusiv praktbok. Hvert bind bundet i skinn.

* Ment som lærdomsgave til nye generasjoner. * Bind 1 solgt i over 5000 eksemplarer.

* Inneholder stoff som kun finnes i Flatøybok og som gir et nytt perspektiv på Snorres kongesagaer.

* 28 malerier av den prisbelønte kunstneren Anders Kvåle Rue med vakker ornamentikk i middelalderstil.

Bind 1 innhold, bl.a: Det eldste kjente kristne hyllingskvadet bevart i Norden fra 1153, Norges opphav, myten om Nor og Gor, Jomsvikingene, m.m. Forord av HM Kong Harald, HM Dronning Margrethe og Islands president HE Olafur Ragnar Grimsson.

Bind 2 innhold, bl.a: Hjadingekampen – vikinger fanget i evig strid, kristningen av Norge og Island, Olav Tryggvasons maktkamp og fall i slaget ved Svolder, pilegrimen Gaut finner Olav som munk i Syria, oppda-gelsen av Vinland.

S E V Å R N E T T S I D E w w w. S A G A B O K . N O F O R S P E S I A LT I L B U D. K A N O G S Å K j ø P E S I B O K H A N D E L E N .

BIND 1: 599,-BIND 2: 699,-(VEIL. PRIS)


12 litteratur

Arne [email protected]

Tøyen kirke har lenge vært et kulturminne. Med Jan Kjærstads roman Slekters gang er kirken i høst også skrevet inn i det litterære minnet. Forfatteren valgte Tøyen og lar

Konrad Steen gi begrunnelsen:Konrad nøt synet: en kirke til forveksling lik gråbeingårdene rundt, bygd i en brosteins gate som i sin tid stinket av hestemøkk og utedoer, koks- og kullfyring, ja, som fremdeles hadde mye av denne eimen igjen. Slik skulle det være: Kirken plassert midt i det sydende sam-funnet, midt i folks travle hverdagsliv.

Et lite smell. Kjærstad vet å velge øyeblikkene som skal få avgjørende innvirkning, hendelsene som tvinger fram et vannskille, et før og et etter.

Konrad står på prekestolen i Tøyen kirke, han aner ingenting om at troen skal ryke, at han midt i en setning skal fornemme noe av det samme som når et utspent tau ryker med et lite smell.

Prekestolsdramaet starter på side 222, og først 19 sider senere runder forfatteren den av:

Han lovte seg selv at han aldri skulle fortelle noen om denne opplevelsen, røpe at han hadde mistet troen. Ikke engang til en kjæ-reste, hvis han noen gang fikk en kjæreste igjen.

Flere prester. De siste tjue årene har framstillingen av prester i skjønnlitteraturen endret seg radikalt. Den selvrettferdige hykleren er erstattet av en person det går an å kjenne seg igjen i og kanskje til og med like.

Konrad Steen er ikke årets eneste romanprest. Eigil Steinsfjords roman Trolig utro begynner slik: «Det er noe rart med presten Jan Vik, han har vært død, men se, han lever». Prestens nærdødenopplevelse er ikke lett å få til å passe inn i dogmatikken. Ola Jonsmoens roman Ametyst handler om presten Morten Furu Eriksen som en «representant for et høyst vanlig menneske». Svein Roger Nilsen har skrevet en novelle med fengselspresten Arnt i samlingen Den forstenede byen. Arnt blir introdusert slik: «Faren hans var prest. Moren var ingenting. Arnt undret seg over Gud fra

tidlig av.» Men mer om Arnt senere.

Rikt stoff. Kjærstads roman har fått blandede mottakelser. En ting er kritikerne samstemte om. De tier om presten. At en prest mister troen i en julepreken, har ikke gjort inntrykk. Kjærstad mener det kan tilskrives at kritikere må lese fort. Selv er han ikke i tvil om at historien er noe av det beste i romanen.

– Det er noe du vet når du har lillefingeren i gull. Historien er egentlig verdig en hel roman. Jeg har ofte drømt å skrive en roman om en prest. Det trenger ikke være en som mister troen. Jeg tror det å være prest i dag er et så rikt stoff at det roper etter å bli belagt i en rekke fargerike historier, sier Kjærstad.

Antihelter. Forskeren og teologen Rolv Nøtvik Jacobsen har lenge merket seg en «radikal endring i måten prester er framstilt på i skjønnlitteraturen». Noen vil steile over historien om presten som mister troen og tier om det. Presten Konrad Steen er likefullt et sympatisk bekjentskap, mener Jakobsen, og sier Steen føyer seg inn i den nye rekken av skjønnlitterære prester.

– Mens romanprester tidligere ble framstilt som hyklere med manglende samsvar mellom liv og lære, er vår tids geistlige romanfigurer gjennomgående sympatisk framstilt som sårbare mennesker leseren kan leve seg inn i, sier Jakobsen.

Få har gjort seg bedre kjent med skjønnlitteraturens prestestand enn førstebibliotekaren ved NTNUs senter for kultur og vitenskapshistorie. Fra 1891 henter han fram selveste Knut Hamsun som sannhetsvitne: «...helt siden Kierkegaards Dage har det næsten været Skik og Brug hos os at gøre Præsterne lidt værre end andre Folk i Litteraturen.»

– Kan vi si at prestene har gått fra å være hyklere til å være antihelter?

– Ja, presten Liv hos Hanne Ørstavik og Hans i Lars Amund Vaages Tangentane er, om ikke tapere, en type antihelter. Konrad Steen er vel mer en slags helt på sitt snodige vis, sier Jakobsen.

Godt stoff. Selv om forskeren ikke har tellet prestene i de siste ti års litteratur, legger han vekt på at prester er med i mange sentrale og gode bøker. Dessuten har kioskromanserien Bergfoss en kvinnelig prest i hovedrollen. Henne kommer vi også tilbake til.

– Internasjonalt er Marilyn Robinsons Gilead et viktig eksempel, en roman som skal være president Obamas yndlingsbok.

Fra hykler til antihelt

Presten Konrad Steen mister troen mellom ordene «ære» og «være» i juleprekenen. Slekters gang heter romanen han lever i.

Forfatteren Jan Kjærstad mener prestefor-tellingen er gull.

Prester i romaner

Y Helt fra 1800-tallet har romanprester ofte vært framstilt som hyklere og verre enn andre

Y Fra 1990-tallet framstår romanprestene i større grad som mennesker leseren kan identi-fisere seg med

Y Prester er overrepresentert i moderne skjønnlitteratur

Y Prestens befatning med liv og død gjør rollen interessant for forfattere

Y Prestens avhengighet av egen tro gir rollen en særegen fallhøyde

Forskeren og teologen Rolv Nøtvik Jacob-sen mener presterollen har vært gjen-nom en radial endring i norsk skjønnlitteratur.

U

Min sym-pati lig-ger hos den svake presten. Ikke den syndige hykleren, men de heroiske som kan-skje drik-ker for mye, men hjelper men-nesker til å overleve i en hard hverdag.Jan Kjærstad

Prester i skjønnlitteraturen


litteratur 13

Jan Kjærstad har skrevet Tøyen kirke inn i norsk littera-turhistorie med fortellingen om presten Kon-rad Steen som mister sin tro på prekesto-len inne i kir-ken. Her er han sammen med bymisjonsprest Kari Veiteberg. Foto: Erlend Berge

Selv om interessen har vært der lenge, er den blitt tydeligere. Om en sammenlig-ner med andre yrkesgrupper, så er prester svært overrepresentert i skjønnlitteratu-ren. Gode forfattere vet at det er godt stoff i presteskikkelsen, sier Jakobsen.

På spørsmålet om hvor ofte vi leser om prester som mister sin tro, viser Jakobsen først til Hanne Ørstaviks roman Presten.

Fallhøyde. – Det er en diskusjon om Ør-staviks prest har så mye tro. Hun er først og fremst et menneske som sliter med skyld og skam og med språket. Presten i Lars Amund Vaages Tangentane sli-ter også med meningen med det hele. Vi snakker om yrkesutøvere som er avhengig av en indre tro for å kunne fortsette. Det skaper en fallhøyde som det er interessant for forfattere å skrive om.

Å si at kirken er full av hyklere, tror han forfatterne ikke er opptatt av.

– Ofte vil tapet av tro dreie seg om tapet av livsmening, tror han.

Midt på 1990-tallet kom Jon Fosse med sin roman Melancholia i to bind. I slutten av første bind har forfatteren Vidme sett et maleri av sin slektning Lars Hertervig. Det har truffet noe i ham – som et glimt av noe guddommelig, selv om det er et ord han nødig bruker. Den kristendomsskye forfatteren bestemmer seg for å oppsøke den lokale presten for å få svar på om kir-ken kan romme hans religiøsitet.

Fosse tegner så tre bilder av prester. Den ene er den presten Vidme hadde forven-tet å finne i bydelen Åsane ved Bergen der han bor: «ein tidleg aldra, danna og belesen mann», en som er «forsiktig med å bruke ordet kristen», kort og godt «ein audmjuk mann».

Gitarpresten. Så er det den presten for-fatteren Vidme ikke vil treffe, en gitarspil-

lende prest med vakker kone og lydige barn. Nå sitter han i en nokså tom leilighet med en ung kvinne og vikarprest som har servert ham te og etter hvert vin. Han fin-ner ut at hun antagelig er like så utilpass som han selv.

Kollegene Jon Fosse og Jan Kjærstad er også venner. I den tiden Fosse skrev på Melancholia, drev de tidsskriftet Bøk sammen. De har gått i hver sin retning. Mens Kjærstad forlot troen under teolo-gistudiet, har Fosse beveget seg inn i Den katolske kirke.

Kjærstads hovedperson gir ikke fra seg prestejobben. I 1938 er bydelen Tøyen et grått arbeiderstrøk der Konrad Steen vil fortsette å være et øre for mennesker som vil fortelle sine historier.

– Det de ofte trenger, er et lyttende øre, ikke et fasistsvar. Det er kanskje et forsøk på å opphøye skjønnlitteraturen dit den hører hjemme som noe som ble skapt før

Eigil Steins-fjords roman Trolig utro handler om pre-sten Jan Vik som har vært gjen-nom en nær-døden-opple-velse.

Y

Prester i skjønnlitteraturen

vårt land tirsdag 17. november 2015vårt land tirsdag 17. november 2015

14 litteratur

Synnøve Erik-sens roman-serie Bergfoss om en tenåring og hennes mor som er prest.

Svein Roger Nilsen skriver om fengsels-presten Arnt som er preget av sin betingel-sesløse tro. Foto: Paal Audestad

religionene, sier Kjærstad.

Troens landskap. Oskar Stein Bjørlykke har registrert at prester er en yndet figur i romanlitteraturen, «som oftest i en nega-tiv setting». Selv har han valgt presten som romanfigur fordi han da er nær miljøer han kjenner og måter å tenke på som han vil formidle.

I romanen Skrift møter vi presten Fred-rik Dale. Han opplevde en overveldende sorg da kona hans døde. To år etter tårner det seg opp i en troskrise. Hele romanen handler om hvordan han jobber seg ut av mørket.

– Skal jeg komme inn på en person som står i en kristen kontekst, er det lett å gripe til presten, sier Bjørlykke.

På livet løs. Tar en presterollen på alvor, mener han den er spennende.

– Den går på livet og døden løs. Det tror jeg kan være en forklaring på at mange har begynt å hente prester inn i romaner, også forfattere med andre ståsteder enn jeg, sier forfatteren.

Også i bøkene Presta-Svein (1989) og Agape (1992) henter Bjørlykke stoff fra prestegårdsmiljøer, prestehjem og teologi studier. Mens presterollen tidli-gere har vært dominert av embetsslekter, har Bjørlykke særlig interessert seg for 1900- tallets nyrekruttering av prester fra bondestand og lavkirkelighet og den bal-lasten de hadde med seg.

– Jeg har også vært opptatt av den rekrutteringen som skjedde fra det kristne klubbmiljøet gjennom KFUK/KFUM, sier Bjørlykke.

Fengselspresten. Arnt har det til fel-les med mange prester at han er født i en prestefamilie. Svein Roger Nilsen skisserer faren som en streng mann som ikke evner å hjelpe gutten i hans leting etter Gud. I fengselet leder Arnt en bibelgruppe der fangene diskuterer Jobs bok. I en samtale om hva Job trodde om Gud, vender fan-gene seg mot fengselspresten:

«Har du tvil noen gang, Arnt?»Han fant ikke noen vei ut av dette direkte spørsmålet, så han nikket bare og forsøkte å få dem med tilbake til der de hadde vært.

Arnt er også utfordret av en venn, både på tro og karrierevalg. Etter en rockekon-sert møtes de middelaldrende over noen øl. Mens vennen henter en ny runde, ten-ker han det hele igjennom.

Arnt tittet på de ujevne mursteinsveggene rundt seg. Det var frelse, tro og vilje til tro. Han hadde bare det siste. Andre hadde det på samme måte, selvsagt, han var ikke unik. Og kanskje måtte det være nok, livet ut. Han hadde ikke krav på noe. Det hadde ingen. Be-tingelsesløs tro.

Julaften igjen. Jan Kjærstad tror det fin-nes prester som har forlist når det gjelder den religiøse troen, men som holder munn om det.

– De trives med å være prest og gjør en heidundrendes jobb. I de anledninger hvor det kreves at man bruker de riktige terme-ne, er ikke det så vanskelig for dem.

Selv om han selv mistet troen og er ut-meldt av kirken, blir han med familien i Uranienborg kirke til julegudstjeneste.

– Mens jeg skrev denne romanen, ble jeg med og hørte soknepresten holde en virkelig flott julepreken. I konklusjonen sa han at dette er en historie vi vil være i. Jeg merket at det var et berøringspunkt i det jeg da satt og skrev på. Jeg vet at folk som er ganske kirkefremmede, går i kirken for

å høre ham. Det er nok en stor kompli-ment. Alle gode prester er storytellers, sier Kjærstad.

Er forfatterne de nye teologene? Rolv Nøtvik Jakobsen stilte spørsmålet i for-bindelse med en drøfting av sentrale for-fatteres aktive bidrag til den siste bibel-oversettelsen. Mens forfattere blir mer og mer opptatt av teologi, mener han å se at presters interesse for litteratur er vok-sende. Jan Kjærstad synes det er en god spissformulering, men han har ikke sett det samme.

Ordløs innsikt. – Det som gjør at mange kan kjenne seg halvt igjen, er at fellesnev-neren for både skjønnlitteratur og teologi er mystikken og jakten på det man ikke kan kle i ord. Når du velger å bruke livet ditt på å skrive, er det i bunn og grunn i slekt med det teologien driver med: Du forsøker å gestalte en dyp innsikt ved ord. Det er et paradoks at jeg bruker 500 sider på å si at romanens viktigste beholdning er ordløs.

Det bringer oss tilbake til Jon Fosse. Nå til kvekeren Fosse.

– Kvekerne tier stille sammen for å nå det indre lyset. Ser du på bøkene hans, både dikt, prosa og drama, så finner jeg en søken etter det indre lyset. Det er et slags mystisk prosjekt. Mye mer enn at han blir teolog, så er det mystikken som er det minste felles multiplum. Det finnes en fin bok om ham som heter Det lysende mørket. Lyset går igjen i mange av bøkene hans, også den siste trilogien er en vand-ring i regn og mørket, og en leting etter lys, sier Kjærstad.

Bergfoss. I 1969 sjokkerte Inger Lise Rypdal med sangen om Fru Johnsen. Den handlet om hykleriet innerst inne i en fjord der det «bodde tusen frelste, pluss en tenåring, og hennes unge mor». Over 30 år senere skriver Synnøve Eriksen roman-serien Bergfoss om en annen tenåring og hennes mor.

«At de fikk en kvinnelig prest her i Bergfoss, var ille nok i seg selv, men å opptre i shorts og T-skjorte, og attpåtil ha en unge uten no-ensinne å ha vært gift! En prest som fødte et barn utenfor ekteskapet! Det gikk ikke an! Og for et barn! Dette vesenet som kun var iført en grønn kjole så kort og trang at den virket direkte uanstendig, og med hår så snauklipt at det sto av seg selv, og til og med var lilla! Det verste torde hun nesten ikke å tenke på. Hjelpe og trøste oss alle! Prestens unge datter hadde piercing ved det venstre øyenbrynet.»

Omvendte roller. Rollene er snudd. Nå er det presten Anette Borge som sjokke-rer. Serien var ferdigskrevet for 12 år siden og er utgitt på nytt. Nå skriver Eriksen på serien om Jordbærdamene. Hun beskriver selv Anette Borge som «en veldig posi-tiv, livsglad og tolerant prest, en alenemor med tenåringsdatter.»

– Hvorfor ble det slik?– Fordi det er den delen av kristendom-

men jeg kjenner og hører til. Det var helt naturlig for meg. Jeg setter henne jo opp mot mørkemenn slik som presten Åge Skjærsvik, sier Eriksen.

– Hvorfor valgte du en prest? – Jeg ville fortelle om en enslig mor som

kom flyttende til dette stedet og tenkte først på en lærer. Det ble for kjedelig. Jeg så for meg et veldig godt menneske, og det var et eller annet ved rollen som appel-lerte.

Krimprest. Forfatteren har opplevd at kvinnelige teologer har interessert seg for

Anette Borge. Også Tor Edvin Dahl har en kvinnelig prest i noen av sine bøker. Øst-kant-presten Pernille og hennes dr. Wat-son, transvestitten Roger, bekler hovedrol-lene i en serie kriminalromaner. Selv om vi ikke har hørt om Pernille på noen år, utelukker forfatteren ikke at hun vil dukke opp i enda en roman.

– Død er hun ikke, sier Dahl.– Hvorfor en prest?– Jeg skrev krimromaner av polititypen

under pseudonymet David Torjussen. Det ga meg lyst til å gjøre noe helt annet under eget navn. Det er en gammel krimtradi-sjon med prester som detektiver, for ek-sempel Chestertons Father Brown. Rollen egner seg fordi prester blir betrodd hem-meligheter, og de har en moralsk vinkling på sitt liv som gjør at de passer til rollen. I mine historier har presten god tid som gjør at hun kan prate med folk og finne ut av ting. Dessuten – en kvinnelig prest er

U

Presterollen går på livet og døden løs. Det kan være en forklaring på at mange har begynt å hente prester inn i romaner.Oskar Stein Bjørlykke, forfatter

U

Den nydelige, whiskydrikkende presten i Graham Greenes roman Makten og æren. Jan Kjærstad om sin litterære favorittprest

Y

Prester i skjønnlitteraturenvårt landtirsdag 17. november 2015 vårt landtirsdag 17. november 2015

en interessant skikkelse i seg selv, sier Dahl.

Levende litteratur. Før var det to bibliotek i bygda, ett hos læreren og ett hos presten. Menighetsprest Hjalmar Kjelsvik er på den bakgrunnen i tvil om dagens prester er mer litteraturbevis-ste enn før.

– I mitt arbeid dukker romanfigurer og hendelser opp både i sorgarbeid og i prekenforberedelser. Mange teologer har en bevissthet om den medhjelperen litteraturen kan være i å belyse viktige spørsmål i en bibeltekst, sier Kjelsvik.

Han vil ikke uttale seg om hvorvidt det er en dreining over tid i hvordan prestene fremstilles i skjønnlitteratu-ren.

– Mitt inntrykk er likevel at roman-presten har beveget seg ned fra pide-stallen, og nå befinner seg på bakken

der presten ufarlig- og alminneliggjø-res. Det løper sammen med min erfa-ring. For 30 år siden ble jeg tiltalt med De og omtalt som presten, mens det nå er du og Hjalmar, sier han.

Gullmedalje. Om Jan Kjærstad skal velge seg en favorittprest fra litteraturen?

– Da blir det den nydelige, whiskyd-rikkende presten i Graham Greenes ro-man Makten og æren. Jeg tror veldig på den kjempende humanisten som beve-ger seg i grenselandet mellom religion og humanisme – der mange av Greenes skikkelser befinner seg. Jeg har vel-dig sympati for den svake presten, ikke den syndige hykleren, men de virkelig heroiske som kanskje drikker for mye, men hjelper mennesker til å overleve i en hard hverdag. De skulle ha fortje-nestemedaljen i gull alle sammen, sier Kjærstad.

W Jan Kjær-stad utenfor Tøyen kirke som ble bygget i 1907. Kirke-bygget smelter sammen med de andre grå-beingårdene i Herslebs gate på Tøyen i Oslo. Foto: Erlend Berge

Boka kjøpes i din lokale bokhandel eller på www.verbumforlag.no

Dialoger om tro

ALF VAN DER HAGEN

Meningen med livet?Dialoger om tro

Forfatter Alf van der Hagen samtaler med Gerd-Liv Valla, Henning Hagerup, Geir Lippestad, Vigdis Hjorth, Shoaib Sultan, Hans Fredrik Dahl, Simona Vaduva, Anne Kristin Aasmundtveit, Tom Egeland, Terje Kvam, Terje Nordby, Elisabeth Thorsen, Lars Petter Sveen og Erik Hillestad.

Kr 348,-

vårt land tirsdag 17. november 2015vårt land tirsdag 17. november 2015

14 litteratur

Synnøve Erik-sens roman-serie Bergfoss om en tenåring og hennes mor som er prest.

Svein Roger Nilsen skriver om fengsels-presten Arnt som er preget av sin betingel-sesløse tro. Foto: Paal Audestad

religionene, sier Kjærstad.

Troens landskap. Oskar Stein Bjørlykke har registrert at prester er en yndet figur i romanlitteraturen, «som oftest i en nega-tiv setting». Selv har han valgt presten som romanfigur fordi han da er nær miljøer han kjenner og måter å tenke på som han vil formidle.

I romanen Skrift møter vi presten Fred-rik Dale. Han opplevde en overveldende sorg da kona hans døde. To år etter tårner det seg opp i en troskrise. Hele romanen handler om hvordan han jobber seg ut av mørket.

– Skal jeg komme inn på en person som står i en kristen kontekst, er det lett å gripe til presten, sier Bjørlykke.

På livet løs. Tar en presterollen på alvor, mener han den er spennende.

– Den går på livet og døden løs. Det tror jeg kan være en forklaring på at mange har begynt å hente prester inn i romaner, også forfattere med andre ståsteder enn jeg, sier forfatteren.

Også i bøkene Presta-Svein (1989) og Agape (1992) henter Bjørlykke stoff fra prestegårdsmiljøer, prestehjem og teologi studier. Mens presterollen tidli-gere har vært dominert av embetsslekter, har Bjørlykke særlig interessert seg for 1900- tallets nyrekruttering av prester fra bondestand og lavkirkelighet og den bal-lasten de hadde med seg.

– Jeg har også vært opptatt av den rekrutteringen som skjedde fra det kristne klubbmiljøet gjennom KFUK/KFUM, sier Bjørlykke.

Fengselspresten. Arnt har det til fel-les med mange prester at han er født i en prestefamilie. Svein Roger Nilsen skisserer faren som en streng mann som ikke evner å hjelpe gutten i hans leting etter Gud. I fengselet leder Arnt en bibelgruppe der fangene diskuterer Jobs bok. I en samtale om hva Job trodde om Gud, vender fan-gene seg mot fengselspresten:

«Har du tvil noen gang, Arnt?»Han fant ikke noen vei ut av dette direkte spørsmålet, så han nikket bare og forsøkte å få dem med tilbake til der de hadde vært.

Arnt er også utfordret av en venn, både på tro og karrierevalg. Etter en rockekon-sert møtes de middelaldrende over noen øl. Mens vennen henter en ny runde, ten-ker han det hele igjennom.

Arnt tittet på de ujevne mursteinsveggene rundt seg. Det var frelse, tro og vilje til tro. Han hadde bare det siste. Andre hadde det på samme måte, selvsagt, han var ikke unik. Og kanskje måtte det være nok, livet ut. Han hadde ikke krav på noe. Det hadde ingen. Be-tingelsesløs tro.

Julaften igjen. Jan Kjærstad tror det fin-nes prester som har forlist når det gjelder den religiøse troen, men som holder munn om det.

– De trives med å være prest og gjør en heidundrendes jobb. I de anledninger hvor det kreves at man bruker de riktige terme-ne, er ikke det så vanskelig for dem.

Selv om han selv mistet troen og er ut-meldt av kirken, blir han med familien i Uranienborg kirke til julegudstjeneste.

– Mens jeg skrev denne romanen, ble jeg med og hørte soknepresten holde en virkelig flott julepreken. I konklusjonen sa han at dette er en historie vi vil være i. Jeg merket at det var et berøringspunkt i det jeg da satt og skrev på. Jeg vet at folk som er ganske kirkefremmede, går i kirken for

å høre ham. Det er nok en stor kompli-ment. Alle gode prester er storytellers, sier Kjærstad.

Er forfatterne de nye teologene? Rolv Nøtvik Jakobsen stilte spørsmålet i for-bindelse med en drøfting av sentrale for-fatteres aktive bidrag til den siste bibel-oversettelsen. Mens forfattere blir mer og mer opptatt av teologi, mener han å se at presters interesse for litteratur er vok-sende. Jan Kjærstad synes det er en god spissformulering, men han har ikke sett det samme.

Ordløs innsikt. – Det som gjør at mange kan kjenne seg halvt igjen, er at fellesnev-neren for både skjønnlitteratur og teologi er mystikken og jakten på det man ikke kan kle i ord. Når du velger å bruke livet ditt på å skrive, er det i bunn og grunn i slekt med det teologien driver med: Du forsøker å gestalte en dyp innsikt ved ord. Det er et paradoks at jeg bruker 500 sider på å si at romanens viktigste beholdning er ordløs.

Det bringer oss tilbake til Jon Fosse. Nå til kvekeren Fosse.

– Kvekerne tier stille sammen for å nå det indre lyset. Ser du på bøkene hans, både dikt, prosa og drama, så finner jeg en søken etter det indre lyset. Det er et slags mystisk prosjekt. Mye mer enn at han blir teolog, så er det mystikken som er det minste felles multiplum. Det finnes en fin bok om ham som heter Det lysende mørket. Lyset går igjen i mange av bøkene hans, også den siste trilogien er en vand-ring i regn og mørket, og en leting etter lys, sier Kjærstad.

Bergfoss. I 1969 sjokkerte Inger Lise Rypdal med sangen om Fru Johnsen. Den handlet om hykleriet innerst inne i en fjord der det «bodde tusen frelste, pluss en tenåring, og hennes unge mor». Over 30 år senere skriver Synnøve Eriksen roman-serien Bergfoss om en annen tenåring og hennes mor.

«At de fikk en kvinnelig prest her i Bergfoss, var ille nok i seg selv, men å opptre i shorts og T-skjorte, og attpåtil ha en unge uten no-ensinne å ha vært gift! En prest som fødte et barn utenfor ekteskapet! Det gikk ikke an! Og for et barn! Dette vesenet som kun var iført en grønn kjole så kort og trang at den virket direkte uanstendig, og med hår så snauklipt at det sto av seg selv, og til og med var lilla! Det verste torde hun nesten ikke å tenke på. Hjelpe og trøste oss alle! Prestens unge datter hadde piercing ved det venstre øyenbrynet.»

Omvendte roller. Rollene er snudd. Nå er det presten Anette Borge som sjokke-rer. Serien var ferdigskrevet for 12 år siden og er utgitt på nytt. Nå skriver Eriksen på serien om Jordbærdamene. Hun beskriver selv Anette Borge som «en veldig posi-tiv, livsglad og tolerant prest, en alenemor med tenåringsdatter.»

– Hvorfor ble det slik?– Fordi det er den delen av kristendom-

men jeg kjenner og hører til. Det var helt naturlig for meg. Jeg setter henne jo opp mot mørkemenn slik som presten Åge Skjærsvik, sier Eriksen.

– Hvorfor valgte du en prest? – Jeg ville fortelle om en enslig mor som

kom flyttende til dette stedet og tenkte først på en lærer. Det ble for kjedelig. Jeg så for meg et veldig godt menneske, og det var et eller annet ved rollen som appel-lerte.

Krimprest. Forfatteren har opplevd at kvinnelige teologer har interessert seg for

Anette Borge. Også Tor Edvin Dahl har en kvinnelig prest i noen av sine bøker. Øst-kant-presten Pernille og hennes dr. Wat-son, transvestitten Roger, bekler hovedrol-lene i en serie kriminalromaner. Selv om vi ikke har hørt om Pernille på noen år, utelukker forfatteren ikke at hun vil dukke opp i enda en roman.

– Død er hun ikke, sier Dahl.– Hvorfor en prest?– Jeg skrev krimromaner av polititypen

under pseudonymet David Torjussen. Det ga meg lyst til å gjøre noe helt annet under eget navn. Det er en gammel krimtradi-sjon med prester som detektiver, for ek-sempel Chestertons Father Brown. Rollen egner seg fordi prester blir betrodd hem-meligheter, og de har en moralsk vinkling på sitt liv som gjør at de passer til rollen. I mine historier har presten god tid som gjør at hun kan prate med folk og finne ut av ting. Dessuten – en kvinnelig prest er

U

Presterollen går på livet og døden løs. Det kan være en forklaring på at mange har begynt å hente prester inn i romaner.Oskar Stein Bjørlykke, forfatter

U

Den nydelige, whiskydrikkende presten i Graham Greenes roman Makten og æren. Jan Kjærstad om sin litterære favorittprest

Y

Prester i skjønnlitteraturenvårt landtirsdag 17. november 2015 vårt landtirsdag 17. november 2015

en interessant skikkelse i seg selv, sier Dahl.

Levende litteratur. Før var det to bibliotek i bygda, ett hos læreren og ett hos presten. Menighetsprest Hjalmar Kjelsvik er på den bakgrunnen i tvil om dagens prester er mer litteraturbevis-ste enn før.

– I mitt arbeid dukker romanfigurer og hendelser opp både i sorgarbeid og i prekenforberedelser. Mange teologer har en bevissthet om den medhjelperen litteraturen kan være i å belyse viktige spørsmål i en bibeltekst, sier Kjelsvik.

Han vil ikke uttale seg om hvorvidt det er en dreining over tid i hvordan prestene fremstilles i skjønnlitteratu-ren.

– Mitt inntrykk er likevel at roman-presten har beveget seg ned fra pide-stallen, og nå befinner seg på bakken

der presten ufarlig- og alminneliggjø-res. Det løper sammen med min erfa-ring. For 30 år siden ble jeg tiltalt med De og omtalt som presten, mens det nå er du og Hjalmar, sier han.

Gullmedalje. Om Jan Kjærstad skal velge seg en favorittprest fra litteraturen?

– Da blir det den nydelige, whiskyd-rikkende presten i Graham Greenes ro-man Makten og æren. Jeg tror veldig på den kjempende humanisten som beve-ger seg i grenselandet mellom religion og humanisme – der mange av Greenes skikkelser befinner seg. Jeg har vel-dig sympati for den svake presten, ikke den syndige hykleren, men de virkelig heroiske som kanskje drikker for mye, men hjelper mennesker til å overleve i en hard hverdag. De skulle ha fortje-nestemedaljen i gull alle sammen, sier Kjærstad.

W Jan Kjær-stad utenfor Tøyen kirke som ble bygget i 1907. Kirke-bygget smelter sammen med de andre grå-beingårdene i Herslebs gate på Tøyen i Oslo. Foto: Erlend Berge

Boka kjøpes i din lokale bokhandel eller på www.verbumforlag.no

Dialoger om tro

ALF VAN DER HAGEN

Meningen med livet?Dialoger om tro

Forfatter Alf van der Hagen samtaler med Gerd-Liv Valla, Henning Hagerup, Geir Lippestad, Vigdis Hjorth, Shoaib Sultan, Hans Fredrik Dahl, Simona Vaduva, Anne Kristin Aasmundtveit, Tom Egeland, Terje Kvam, Terje Nordby, Elisabeth Thorsen, Lars Petter Sveen og Erik Hillestad.

Kr 348,-


16 litteratur

Lars O. [email protected]

Forfatterne Bjørn Are David-sen og Atle Ottesen Søvik er misfornøyde med nivået på debatten om Guds eksistens – både for og i mot. Temaet

har en tidløs appell og er ikke blitt min-dre aktuelt i nettalderen.

– Vi vil heve standarden, gjennom en grundig gjennomgang av argumenta-sjonen som støtter opp om Guds eksis-tens – og motargumentene. Det er mye villfarelse rundt tematikken, mener forfatterne.

Argument. Den nye boken er en for-enklet versjon av Eksisterer Gud? som kom i 2013. Gud – mer enn feelgood? kommer etter en oppfordring fra ung-domsprester, som ønsket seg et verktøy i drøftelsen av de store spørsmålene med voksen ungdom.

– Naturvitenskapen tilfører oss sta-dig nye begreper og viten – som igjen avler nye argumenter, sier Atle Ottesen Søvik.

– Hva er ditt beste argument for Guds eksistens?

– Fysikerne har kommet med mye ny informasjon bare det siste tiåret. Det er blitt til det vi kaller fininnstil-

lingsargumentet – at det er så utrolig mange parametre som skal stemme overens for at jorden og vår eksistens skulle oppstå. Oddsene for at vi skal ha blitt til av oss selv blir ufattelig lave, og det blir urimelig å hevde at vi er blitt til ved en tilfeldighet. Det i seg selv styrker argumentasjonen for at det ligger en guddommelig skaperkraft bak det hele, mener Søvik.

Drøm. Søvik mener spørsmålet om Guds eksistens er avgjørende for hva vi tenker om rett og galt.

– Vi lever ut fra det vi tror om de store spørsmålene, til forskjell fra de mindre eksistensielle spørsmålene. For å spisse det kan vi si at vi ikke vet noe som helst – bortsett fra at tanken selv finnes. Alt kan være en drøm. Vi bør tro på det som er best begrunnet, slik må vi også forhol-de oss til Guds eksistens, sier Søvik.

Han deler forholdet til en guddom i to deler.

– På den ene siden har vi rasjonelle argumenter som avgjør hvilke svar vi anser som best, og hva vi velger å tro på. Når det gjelder den personlige troen, blir det et spørsmål om tillit, og et ønske om fellesskap med en guddom, sier han.

Søvik har doktorgrad på det ondes problem.

– Mange spør om Gud virkelig finnes

Jakten på Guds eksistens

– Eksisterer Gud? Spørsmålet er gammelt. I boken Gud – mer enn feelgood? presenteres ingen fasit. Men nye argumenter drøftes – både gode og dårlige.

U

Vi vet ikke noe som helst – bortsett fra at tanken selv finnes. Atle Ottesen Søvik, professor i systematisk teologi ved Menighetsfakultet

Tro oG viTen

BØKENE KJØPER DU I DIN LOKALE BOKHANDEL ELLER PÅ WWW.LUNDEFORLAG.NO

Qureshi vokser opp i et trygt, muslimsk hjem, og beskriver hvordan han i oppveksten utvik-ler en stor lidenskap for islam. Så begynner han å studere, og gjennom en kristen studiekame-rat møter han sterke argumenter for Jesu oppstandelse og rett til å hevde at han er Gud. Ute av stand til å avvise argumentene,

og uvillig til å gå i konflikt med sin muslimske arv, trekkes Qureshi inn i en intens indre kamp. Han ønsker å utfordre Bi-belen, begynner å lese den, og ender til sin forskrekkelse opp med et nært forhold til Jesus.

Nabeel QureshiSØKTE ALLAH, FANT JESUS

Kr 249,-

Tom Doyle med Greg WebsterLIVSFARLIG TRODE FØLGER JESUS UANSETT PRIS. SANNE HISTORIER FRA MIDTØSTEN

Ville du holdt på din kristne tro selv når den satte livet ditt i fare? Ville du stått fast hvis fa-milien din var truet?

Boken er en henvendelse fra tidligere muslimer i land som Syria, Iran, Egypt og Libanon.

De vil dele sine historier med deg som ennå kan bekjenne troen fritt. Fortellingene slår pusten ut av enhver som leser, og budskapet ryster, beriker og fornyer.

Tom Doyle vet hva det handler om. Han har jevnlig kontakt med kristne som set-ter livet på spill for sin tro, og arbeider utrettelig for å bistå dem som må betale dyrt for å følge Jesus.

Tom Doyles bok Drømmer og syner er trykket i fire opplag.

Ny bok av forfatteren av bestselgeren Drømmer og syner:

Kr 249,-

Kr 249,-

Trond VorhaugDET MESTE SOM SKJER, ER USYNLIGPå kort tid skjer det masse ek-stremt i livet til Sindre på 18. Mest sånne ting han ikke selv ville ha valgt. Med hodet fullt av spørsmål ender han opp i stua til den noe sære 76-åringen Al-bus Sørensen, som er hekta på Starbuckskaffe og Romerbrevet – og som påstår at det meste som skjer, er usynlig!

En roman for og om ungdom – og sentrale trosspørsmål.

«Dette er en bok som er skrevet for unge mennesker. Men den bør også leses av oss som er litt lenger ut i livet – ikke minst hvis vi har lederansvar for ungdom. Trond Vorhaugs bok gir oss både kunnskap, ideer og inspirasjon som kan være til stor nytte når vi får være medvandrere med unge mennesker.»

Svein Granerud


W Bjørn Are Davidsen (t.h.) og Atle Ottesen Søvik vil øke bevissthe-ten rundt argumentene om Guds eksis-tens – både for og i mot. Foto: Lars O. Flydal

midt i all elendighet og lidelse i verden. Men selv om jeg skulle komme med en løsning på det ondes problem, er ond-skapen der. Spørsmålet er om det blir selvmotsigende i forhold til om man tror på en Gud eller ikke. Gud ønsker å realisere ulike verdier, ikke bare en himmel med engler og fravær av lidel-se. Men også vår verden, der lidelsen er mulig, mener han.

Bjørn Are Davidsen vil bidra til økt

kunnskap om den logiske tilnærmin-gen, slik at man ikke står hjelpeløs i møte med gode motargumenter.

Synsing. – Det kan argumenteres lo-gisk, vitenskapelig og historisk for Guds eksistens. I vår kultur har det vært så lett å tro på Gud, at vi ikke har lært oss å formulere argumentene godt nok, mener han.

– Vi vil ta et steg til siden fra syns-ing og følelser for å se om det er mulig å belyse de aller største spørsmålene ved hjelp av fornuft. Pascals gudsbevis er ett av de mest kjente, og dårligste. Han sannsynlighetsberegner at kostnaden ved å tro er liten, mens belønningen er enorm. Vi er opptatt av å skape bevisst-het om at det finnes gode og dårlige argumenter, og at det er mulig å finne rasjonelle grunner for å finne frem til et kristent gudsbegrep, sier Davidsen.

Ideal. Han ser ikke bare motsetnin-ger mellom tro og fornuft.

– De kan forenes. Det meste av det vi tenker oss, er ut fra tro, mer eller min-dre begrunnet – som at Rosenborg skal vinne neste hjemmekamp. Men blind tro er vel ikke et ideal i noen sammen-heng, mener han.

– Mye taler for at Gud finnes, men vi gjemmer ikke bort innvendingene, sier Davidsen.

Aktuell Bok

YBjørn Are Davidsen og Atle Ottesen Søvik står bak boken Gud – mer enn feelgood? (Efrem Forlag).

YBoken drøfter de store spørsmålene rundt fornuft, vitenskap og tro.

YBoken er tilrettelagt for trosopplæring i kirken, og nettbasert undervisningsmateria-le finnes fritt tilgjengelig.

YBjørn Are Davidsen jobber med innovasjon i Telenor. Sivilingeniør og studier i sosialan-tropologi og pedagogikk. Aktiv blogger og debattant.

YAtle Ottesen Søvik er professor i syste-matisk teologi ved Det teologiske Menig-hetsfakultet. Har doktorgrad om det ondes problem.


Bøkene � nner du hos din kristne bokhandelog i vår nettbutikk www.hermon.no(Fri frakt ved kjøp over kr. 249)

Ordretelefon 63 80 30 99 HERMON FORLAGHERMON FORLAG

NYHETER fra Hermon & Genesis Forlag

John SolsvikFlukten fra Nazistene– Jakov Adlers livshistorieDen israelske legen Jakov Adlers (f. 1933) livshistorie er en triller, der fl ukten fra nazistene og innsatsen i Israels mange kriger etter 1948 fanger leseren.

Kr. 298 Innbundet

Chris MitchellDestinasjon JerusalemMidtøstenkorrespondent Chris Mitchell forteller fra egne reiser i IS-kontrollerte områder, om kris-tenforfølgelse, skrekkvelde, mot-standskamp – og viser at terror-”statens” egentlige mål er Den evige stad: JERUSALEM!

Kr. 228 Storpocket

Gary Chapman & Chris FabryGuds overveldende nådeI denne boken vil du høre nåden kalle, du vil bryte ut i latter på grunn av nåden, ta til deg nåden og overstrømmes av den, og du vil bli kjent med den overveldende nåden som du får del av i Jesu kjærlighet.

Kr. 199 Hardcover gavebok

Helene Rask#SJEFENDine følelser, tanker og handlinger er et uttrykk for hvordan ditt indre trives med faktorer som relasjoner, miljø, kosthold og livsstil. #SJEFEN vil gi deg innsikt i ulike metoder og verktøy som kan hjelpe deg til å leve det livet du selv ønsker deg. Kr. 348 Storpocket

Forskning viser at fargelegging er en e� ektiv måte å redusere stress på. Mens du fyller disse vakkert ut-formede illustrasjonene med nydelige farger, kan du ta deg tid til å grunne over rikdommen i Hans Ord, Hans uendelige trofasthet, og dybden av Hans kjær-lighet til deg. Kr. 179/stk Heftet


W Bjørn Are Davidsen (t.h.) og Atle Ottesen Søvik vil øke bevissthe-ten rundt argumentene om Guds eksis-tens – både for og i mot. Foto: Lars O. Flydal

midt i all elendighet og lidelse i verden. Men selv om jeg skulle komme med en løsning på det ondes problem, er ond-skapen der. Spørsmålet er om det blir selvmotsigende i forhold til om man tror på en Gud eller ikke. Gud ønsker å realisere ulike verdier, ikke bare en himmel med engler og fravær av lidel-se. Men også vår verden, der lidelsen er mulig, mener han.

Bjørn Are Davidsen vil bidra til økt

kunnskap om den logiske tilnærmin-gen, slik at man ikke står hjelpeløs i møte med gode motargumenter.

Synsing. – Det kan argumenteres lo-gisk, vitenskapelig og historisk for Guds eksistens. I vår kultur har det vært så lett å tro på Gud, at vi ikke har lært oss å formulere argumentene godt nok, mener han.

– Vi vil ta et steg til siden fra syns-ing og følelser for å se om det er mulig å belyse de aller største spørsmålene ved hjelp av fornuft. Pascals gudsbevis er ett av de mest kjente, og dårligste. Han sannsynlighetsberegner at kostnaden ved å tro er liten, mens belønningen er enorm. Vi er opptatt av å skape bevisst-het om at det finnes gode og dårlige argumenter, og at det er mulig å finne rasjonelle grunner for å finne frem til et kristent gudsbegrep, sier Davidsen.

Ideal. Han ser ikke bare motsetnin-ger mellom tro og fornuft.

– De kan forenes. Det meste av det vi tenker oss, er ut fra tro, mer eller min-dre begrunnet – som at Rosenborg skal vinne neste hjemmekamp. Men blind tro er vel ikke et ideal i noen sammen-heng, mener han.

– Mye taler for at Gud finnes, men vi gjemmer ikke bort innvendingene, sier Davidsen.

Aktuell Bok

YBjørn Are Davidsen og Atle Ottesen Søvik står bak boken Gud – mer enn feelgood? (Efrem Forlag).

YBoken drøfter de store spørsmålene rundt fornuft, vitenskap og tro.

YBoken er tilrettelagt for trosopplæring i kirken, og nettbasert undervisningsmateria-le finnes fritt tilgjengelig.

YBjørn Are Davidsen jobber med innovasjon i Telenor. Sivilingeniør og studier i sosialan-tropologi og pedagogikk. Aktiv blogger og debattant.

YAtle Ottesen Søvik er professor i syste-matisk teologi ved Det teologiske Menig-hetsfakultet. Har doktorgrad om det ondes problem.


Bøkene � nner du hos din kristne bokhandelog i vår nettbutikk www.hermon.no(Fri frakt ved kjøp over kr. 249)

Ordretelefon 63 80 30 99 HERMON FORLAGHERMON FORLAG

NYHETER fra Hermon & Genesis Forlag

John SolsvikFlukten fra Nazistene– Jakov Adlers livshistorieDen israelske legen Jakov Adlers (f. 1933) livshistorie er en triller, der fl ukten fra nazistene og innsatsen i Israels mange kriger etter 1948 fanger leseren.

Kr. 298 Innbundet

Chris MitchellDestinasjon JerusalemMidtøstenkorrespondent Chris Mitchell forteller fra egne reiser i IS-kontrollerte områder, om kris-tenforfølgelse, skrekkvelde, mot-standskamp – og viser at terror-”statens” egentlige mål er Den evige stad: JERUSALEM!

Kr. 228 Storpocket

Gary Chapman & Chris FabryGuds overveldende nådeI denne boken vil du høre nåden kalle, du vil bryte ut i latter på grunn av nåden, ta til deg nåden og overstrømmes av den, og du vil bli kjent med den overveldende nåden som du får del av i Jesu kjærlighet.

Kr. 199 Hardcover gavebok

Helene Rask#SJEFENDine følelser, tanker og handlinger er et uttrykk for hvordan ditt indre trives med faktorer som relasjoner, miljø, kosthold og livsstil. #SJEFEN vil gi deg innsikt i ulike metoder og verktøy som kan hjelpe deg til å leve det livet du selv ønsker deg. Kr. 348 Storpocket

Forskning viser at fargelegging er en e� ektiv måte å redusere stress på. Mens du fyller disse vakkert ut-formede illustrasjonene med nydelige farger, kan du ta deg tid til å grunne over rikdommen i Hans Ord, Hans uendelige trofasthet, og dybden av Hans kjær-lighet til deg. Kr. 179/stk Heftet


18 litteratur

Olav Egil [email protected]

Alfred er en nervøs, liten tass. Han har fått lekse på skolen – han skal snakke om den svære blåhvalen. Foran hele klassen. Han

blir svimmel, får vondt i magen (som alltid når slikt skjer). Det handler Alfred må lese høyt om.

Fri meg fra frykten. – Jeg har hatt veldig mye vondt i magen selv opp gjennom årene, sier Mina Lystad. – Det er jo vanlig når det er noe man ikke tørr. Og så fikk jeg lyst til å skrive om nettopp de erfaringene jeg har gjort. Som i stor grad handler om det å tørre, om å fri meg fra frykten, ikke lenger være redd for å være redd.

– Så Alfred er deg?– Du kan si at jeg kjenner Alfred

godt. Poenget med Alfred er at han forstår og er modig midt i nervøsite-ten. For min erfaring er at nettopp det er nøkkelen til å komme igjennom, uansett hva magevondten kommer av. Frykten for det å snakke høyt, det å ta rommet når det forventes av en, er en universell tilstand. Jeg tror mange – mor og far også – kjenner seg igjen i en slik magevondt- og angstutløsende situasjon.

Hvalen viktigere. Alfred tenker at oppgaven er for stor. Han er modig, og han er nervøs. Han innser at når han begynner å tenke at oppgaven blir for stor, så klarer han ikke å gjøre det han

er aller mest redd for. Han vil egentlig sitte på rommet sitt i all evighet. Men skjønner også at det er ikke mulig.

– Det er jo sånn at når man er veldig nervøs og angstfylt, har man også stor fantasi fordi man ser jo for seg ... ikke sant ... at ting kan skje. Så når Alfred går i gang, klarer han på en måte å sette seg utenfor seg selv og tenke at hvalen er viktigere enn nervøsiteten. Det handler det om. Det kan vi alle lære noe av.

Alt blir annerledes. – Men så blir han kvalm, den episoden er det mange som har opplevd – «jeg har så vondt i magen, jeg vil ikke gå på skolen i dag»?

– Ja, ja, ja – men det er jo det som er interessant med angst og nervøsi-tet, synes jeg selv, at det er en så fysisk opplevelse i egen kropp. Du får symp-tomer. Og rommet rundt deg blir helt annerledes enn det var for fem minutter siden ... lydene blir annerledes, luk-tene blir annerledes.

– Men Alfred går i gang?– Ja, han går. Selv om han ikke

klarer å spise frokost og har lyst til å kaste opp. Han står i det, hele veien.

Forløsende. – Må alle lese høyt?– Det er et godt spørsmål. Ikke

nødvendigvis. Men det er viktig å tørre å se det litt i øynene, selv om du er overbevist om at du kommer til å besvime. Du gjør jo ikke det, og den erfaringen tror jeg du vokser på.

– Dette er det skrevet mye om, skjønnlitterært og fagbokaktig. Du vel-

Alfred har ‘vondt i magen’Alfred tør ikke lese høyt på skolen. Barnebokforfatter Mina Lystad skjønner det veldig godt.

Aktuell Barnebok

Mina LystadalfrEd må lEsE høyt

Aschehoug

U Rommet rundt deg blir helt annerledes enn det var for fem minutter siden ... lydene blir anner l edes, luktene blir annerledes. Mina Lystad

Alfred overvinner tilslutt blåhvalen. X Illustrasjon fra

boken

ger skjønnlitterær barnebok?– Jeg har jobbet mye med formidling i

TV-produksjoner og andre ting. For meg handler det om å kunne snakke om angst og nervøsitet uten at det blir for mørkt. Og da er det fint for meg å gå inn i det med en skjønnlitterær penn og det litt forenklete, dette utrolig presise språket som må til i en barnebok. Det var en forløsende måte for meg også. Skriver du for barn, må du rett inn i

det. Ungene er ikke opptatt av alt mikk-makeriet, det må være tydelig og rent hva

det handler om. – Og så overvinner Alfred blåhvalen?

– Tenk det, det trodde han ikke da han begynte.

Lese høyt

Inge EidsvågUNDERVEISVandringer i et landskap mellom tro og tvil

Hvis noen for 60 år siden hadde spurt Inge Eidsvåg om hans tro, ville svaret ha vært enkelt. Når han blir spurt om sin tro i dag, blir blikket flakkende og stemmen usikker. Hva tror han egentlig på? Er det noe igjen av barnetroen?Det er dette Underveis handler om, en livsynssreise som har vart i mer enn seksti år – og som ennå ikke er slutt.

En sterk bok fra et konfliktfylt område.

Foto og tekst av Leif Magne HelgesenForord av Per Oskar Kjølaas

Kr 349,-Kan bestilles på din lokale bokhandler.

FRA VESTBREDDENNY BOK!


18 litteratur


Alfred er en nervøs, liten tass. Han har fått lekse på skolen – han skal snakke om den svære blåhvalen. Foran hele klassen. Han

blir svimmel, får vondt i magen (som alltid når slikt skjer). Det handler Alfred må lese høyt om.

Fri meg fra frykten. – Jeg har hatt veldig mye vondt i magen selv opp gjennom årene, sier Mina Lystad. – Det er jo vanlig når det er noe man ikke tørr. Og så fikk jeg lyst til å skrive om nettopp de erfaringene jeg har gjort. Som i stor grad handler om det å tørre, om å fri meg fra frykten, ikke lenger være redd for å være redd.

– Så Alfred er deg?– Du kan si at jeg kjenner Alfred

godt. Poenget med Alfred er at han forstår og er modig midt i nervøsite-ten. For min erfaring er at nettopp det er nøkkelen til å komme igjennom, uansett hva magevondten kommer av. Frykten for det å snakke høyt, det å ta rommet når det forventes av en, er en universell tilstand. Jeg tror mange – mor og far også – kjenner seg igjen i en slik magevondt- og angstutløsende situasjon.

Hvalen viktigere. Alfred tenker at oppgaven er for stor. Han er modig, og han er nervøs. Han innser at når han begynner å tenke at oppgaven blir for stor, så klarer han ikke å gjøre det han

er aller mest redd for. Han vil egentlig sitte på rommet sitt i all evighet. Men skjønner også at det er ikke mulig.

– Det er jo sånn at når man er veldig nervøs og angstfylt, har man også stor fantasi fordi man ser jo for seg ... ikke sant ... at ting kan skje. Så når Alfred går i gang, klarer han på en måte å sette seg utenfor seg selv og tenke at hvalen er viktigere enn nervøsiteten. Det handler det om. Det kan vi alle lære noe av.

Alt blir annerledes. – Men så blir han kvalm, den episoden er det mange som har opplevd – «jeg har så vondt i magen, jeg vil ikke gå på skolen i dag»?

– Ja, ja, ja – men det er jo det som er interessant med angst og nervøsi-tet, synes jeg selv, at det er en så fysisk opplevelse i egen kropp. Du får symp-tomer. Og rommet rundt deg blir helt annerledes enn det var for fem minutter siden ... lydene blir annerledes, luk-tene blir annerledes.

– Men Alfred går i gang?– Ja, han går. Selv om han ikke

klarer å spise frokost og har lyst til å kaste opp. Han står i det, hele veien.

Forløsende. – Må alle lese høyt?– Det er et godt spørsmål. Ikke

nødvendigvis. Men det er viktig å tørre å se det litt i øynene, selv om du er overbevist om at du kommer til å besvime. Du gjør jo ikke det, og den erfaringen tror jeg du vokser på.

– Dette er det skrevet mye om, skjønnlitterært og fagbokaktig. Du vel-

Alfred har ‘vondt i magen’Alfred tør ikke lese høyt på skolen. Barnebokforfatter Mina Lystad skjønner det veldig godt.

Aktuell Barnebok

Mina LystadalfrEd må lEsE høyt

Aschehoug

U Rommet rundt deg blir helt annerledes enn det var for fem minutter siden ... lydene blir anner l edes, luktene blir annerledes. Mina Lystad

Alfred overvinner tilslutt blåhvalen. X Illustrasjon fra

boken

ger skjønnlitterær barnebok?– Jeg har jobbet mye med formidling i

TV-produksjoner og andre ting. For meg handler det om å kunne snakke om angst og nervøsitet uten at det blir for mørkt. Og da er det fint for meg å gå inn i det med en skjønnlitterær penn og det litt forenklete, dette utrolig presise språket som må til i en barnebok. Det var en forløsende måte for meg også. Skriver du for barn, må du rett inn i

det. Ungene er ikke opptatt av alt mikk-makeriet, det må være tydelig og rent hva

det handler om. – Og så overvinner Alfred blåhvalen?

– Tenk det, det trodde han ikke da han begynte.

Lese høyt

Inge EidsvågUNDERVEISVandringer i et landskap mellom tro og tvil

Hvis noen for 60 år siden hadde spurt Inge Eidsvåg om hans tro, ville svaret ha vært enkelt. Når han blir spurt om sin tro i dag, blir blikket flakkende og stemmen usikker. Hva tror han egentlig på? Er det noe igjen av barnetroen?Det er dette Underveis handler om, en livsynssreise som har vart i mer enn seksti år – og som ennå ikke er slutt.

En sterk bok fra et konfliktfylt område.

Foto og tekst av Leif Magne HelgesenForord av Per Oskar Kjølaas

Kr 349,-Kan bestilles på din lokale bokhandler.

FRA VESTBREDDENNY BOK!


litteratur 19

– Det handler om det å tørre, om å fri seg fra frykten, ikke lenger være redd for å være redd, sier Mina Lystad om bar-nebildeboken Alfred må lese høyt! Det er noe hun regner med å måtte hjelpe datteren Ellinor med også, etter hvert. Foto: Dorthe Karlsen

Levde med angst. – Det er nesten så du ser situasjonen som en kvalitet?

– Ja, jeg tror det kan være det. Jeg har hatt perioder selv, hvor jeg har vært helt lammet av sånt. Jeg er ganske utadvendt som type, og likevel har jeg hatt mye angst helt siden jeg var lita jente, panikkangst. Så for å mestre det, har jeg vært nødt til å flytte det rundt med noen mestringsstrategier, som gjør at ... ja, absolutt, at det er masse kvaliteter i det, også.

– Hvor mye skal foreldrene presse?– Det vet jeg ikke. Nå sitter jeg her med en

åtte uker gammel baby på fanget. Hun kom samme dag som Alfred kom fra trykkeriet. Jeg lærer vel underveis, men å lese boken og snak-ke om den etterpå kan jo være et råd ...

Sier Mina Lystad.

Lese høyt

kjell arnold nyhus U Alminnelig - Jon Fosse og mystikken

«... han har skrevet en bok som engasjerer, og som dessuten er en fin innføring i mystikkens tankeverden (...) kirken trenger slike prester, litteraturen også.» vårt land

Innbundet, kun kr 198,-

bjørn are davidsen og atle ottesen søvik Gud – mer enn feelgood? Om fornuft, vitenskap og tro

l i v e ts s to r e s p ø r s må l diskuteres i lys av fornuft og vitenskap – på en måte som viser at dette ikke står i motsetning til kristen tro.

Forfatterne er to drevne myteknusere og viser at kristendom ikke trenger å bortforklare, men kan forklare mye.

Om univers og tilfeldigheter, Guds eksistes og Bibelen, at det er fornuftig å tro på Jesu oppstandelse, om en ny horisont for det ondes problem – og om dårlige gudsargumenter…

Boken er velegnet også for unge lesere. Kr 249,- aktuell I bokhandelen / portofrItt fra efremforlag.no

arnfinn haram Tre florentinarar Essay og artiklar om religion, kultur og samfunn

«Harams essay syner historisk innleving, fin menneskekunne, vit på estetikk ikkje mindre enn på etikk. Og så forteljargåve!» dag og tid Forord av Jon Michelet

Igjen tilgjengelig, heftet kr 339,-

tidløs

nyhet

Henrik SyseDET VI SIER TIL HVERANDREOm tanke, tale og toleranseHvorfor er ytringsfrihet så viktig? Og er det mulig å snakke om etikk og ansvar som man forsvarer ytringsfriheten?

Filosof Henrik Syse utforsker disse spørsmålene og bruker sin lange erfaring innen arbeidslivsetikk og fra Pressens Faglige Utvalg, samt eksempler fra hverdagens etikk, til å argumentere for etiske grenser og moralsk ansvar side om side med en bred og robust ytringsfrihet – med rom også for det som er plagsomt eller krenkende.


20 litteratur

Alf vAn der HAgen [email protected]

Kristian Lundberg er mest kjent for arbeiderromanen Yarden, den første i hans så-kalte Malmø-trilogi. Boken fikk enorm oppmerksom-het, både blant lesere og ikke minst kritikere. Bjørn Gabrielsen skrev i Dagens

Næringsliv: «Lundbergs biografi ligner på en co-untryvise, med alkoholisme, døde barndomsven-ner og mye juling. Men til tross for moderne språk og tematikk tilhører Lundberg, med sin kretsing rundt begrep som skam og arv, en mye eldre tra-disjon. Forfatteren skildrer simpelthen soning for sine synder, ikke som en selvvalgt, masochistisk lek, men som en skjebne han ikke slipper unna. Og frelsen, antyder han, finnes i kjærligheten. Man kan knapt forestille seg mer provoserende littera-tur i vår tid.»

– Kristian Lundberg, til Klassekampen i 2014 sa du: «Jeg opplever meg ikke som en kristen forfat-ter, jeg opplever meg ikke som en arbeiderforfatter. Og jeg er begge deler.»

– Ja, jeg er den jeg er: kristen og sosialist. Men det sitatet – «alkoholisme, skyld, skam, synd og døde barndomsvenner …» – en slik bok vil vel in-gen lese! Men en sånn bok har jeg altså skrevet.

– Ja, du har faktisk det.– Så jeg får stå for det. Jeg er interessert i spørs-

målene om skyld, skam og synd, ut fra en politisk og en kristen overbevisning, Men det er spørsmål som interesserer meg som menneske, ikke først og fremst som forfatter.

Kastet ut. – Du kommer fra bydelen Rosengård i Malmø, som en av få uten innvandrerbakgrunn, et tøft miljø. Vokste opp med en syk mamma og en fraværende far. Fire søsken. Ingen kristen oppdra-gelse, du hadde ingen barnetro?

– Nei, jeg ble kastet ut fra konfirmasjonsunder-visningen, fordi jeg var så bråkete. Det fantes ingen ting i mitt liv som pekte ut dette som en sannsynlig overbevisning jeg kunne modne inn i. Men slik er det blitt.

– Hvor besværlige var tenårene dine?

– For meg var de ikke så besvær-lige, men for men-neskene rundt meg

– Kristendommen i sin natur er så radikal at den på sett og vis opphever sosialismen, sier Kristian Lundberg.

Solidaritet koster

U Jeg ble nykter da jeg var 26. Da var det ennå fem–seks stykker tilbake, som jeg kunne treffe på ulike herberger, eller ute i byen. I dag er ingen av dem igjen. Ingen.

Y

Kristian Lundberg


litteratur 21

Kristian Lundbergs bøker drei-er seg blant annet om arbeidet ved Malmø havn. Foto: Drago Prvulovic/

TT/NTB scanpix/arkiv

Kristian Lundberg


22 litteratur

var de det. Selv var jeg lykkelig ubevisst, slik tenåringer er. Å vokse opp med en schizofren mor betydde ikke at jeg reflek-terte over henne som syk. Det var snarere en tilstand man gradvis vente seg til. Ting som i dag fremstår fullstendig absurde, var en slags normalitet. Slik var det bare, man tenkte ikke over det.

I samme båt. – Hva med den sosiale ut-sattheten?

– Det var både på godt og vondt å vokse opp i en segregert del av byen. Man mer-ket egentlig ikke noe utenforskap før man kom inn til sentrum. Og dit kom man uan-sett ikke, for vi hadde ikke penger til bus-sen. Alle hadde det like dårlig. Alle foreld-re var like syke, på ulike måter, om ikke i psykisk sykdom, så i alkoholisme eller fengselsopphold, et cetera. Det var snarere en normaltilstand at ingen gikk på skolen.

– En normaltilstand?– Ja.– Men du gikk vel på skolen?– Nei, jeg gikk aldri på skolen.– Skulket du?– Jeg sluttet helt i åttende klasse.– Du har ingen høyere utdannelse?– Nei, åttende var det høyeste. Senere

fikk jeg det som kalles tilpasset studie-gang, og det førte til den eneste tilknyt-ningen jeg hadde til kirken, for da ble jeg tvangskommandert til å rake gresset på kirkegården. Det er mitt bidrag til Svenska kyrkan, og det var et kleint bidrag, skal jeg si deg.

Startet tidlig. – Alkoholisme, sa du. Når begynte du å drikke?

– Det var i tolvårsalderen, da begynte alle vi å drikke og misbruke.

– Sniffe?– Alt mellom himmel og jord.– Hvor lenge kan man holde på med

det?– De første som begynte å dø bort, var i

14–15-årsalderen. Siden har de bare for-svunnet. I prinsippet er alle menneskene jeg omgikk med borte.

– Når ble du selv nykter?– Da jeg var 26. Og da var det ennå

fem–seks stykker tilbake, som jeg kunne treffe på ulike herberger, eller møte når jeg var ute og gikk i byen. I dag er ingen av dem igjen. Ingen. Og det er en merkelig følelse å ha den biologiske, fysiske alderen jeg har, og samtidig være 96 år gammel, i den forstand at ingen er tilbake som kan minnes meg. Det finnes ingen som kan korrigere mitt eget minne, ingen som kan tre frem og si: «Nei, nå dikter du opp, det der var ikke sant!» Jeg husker tydelig da den siste i bekjentskapskretsen døde, og det gikk opp for meg: «Nå er det bare du igjen.» Det var veldig underlig, det kjentes som å gå fra å være 47, som jeg var da, til å bli 96.

Vil ikke krenke. – Du har brukt din litteratur også til å gi stemmer til disse døde?

– Det er så sin sak å skrive selvbiogra-fisk med mennesker i sin nære omgivelse som lever og som kan skrive tilbake. Men å skrive selvbiografisk om mennesker som har forsvunnet og som aldri mer kan gjøre sin stemme tydelig, gir et helt annet alvor og en langsomhet i selve arbeidet. Det

siste man vil er jo å krenke.– Du skriver åpent om hvordan du

ikke ble god når du drakk, at du hadde en kjæreste som gikk fra deg på grunn av dette. Men jeg har inntrykk av at du hadde poesien og Gud i ditt liv, lenge før du ble nykter?

– Det er det som er så absurd, for omtrent samtidig som jeg begynte å drikke, begynte jeg også å lese littera-tur på alvor. Og i det miljøet jeg vokste opp, var det uhyre problematisk å være et lesende og skrivende menneske.

– Var det pinlig?– Det var et svakhetstrekk hinsi-

des alt. Et homsestempel. Dermed det ble enda viktigere for meg å skrive og lese, siden jeg fysisk måtte kjempe meg til retten til det.

Helt på felgen. – Ved begynnelsen av 20-årene var du husokkupant, dere hadde en poesigruppe, Malmø-ligaen. Hvordan så du på deg selv? Var du allerede kristen og sosialist, el-ler mest opprører og anarkist?

– På den tiden var jeg nok troende på et emosjonelt plan, og også sosialistisk innrettet på en emosjonell måte. Utgangs-punktet var følelsen av å være helt nede, fullstendig på felgen. Opplevelsen av å ikke ha noen ting, ikke eie noe, ikke være noe, ikke ha man-dat til noe. Min politiske overbevisning ble dermed at jeg hadde like stor rett til å snakke som dem som snakket. I min ek-sistensielle fattigdom, i følelsen av å være helt forlatt, vokste også min kristne tro. Det var enkelt for meg å gå videre, teolo-gisk, ut fra vissheten av at jeg lå helt nede. Dette vevdes sammen og ble til en hel-het, som jeg i dag kan resonnere om rent intellektuelt. Men selve følelsen av å være eksistensielt på bar bakke var grunnleg-gende. Senere fikk jeg også et politisk og religiøst perspektiv på dette med skyld og skam, ettersom jeg gjorde saker og ting som jeg ikke ville gjøre.

– Det var ikke bare teori?– Det var ikke noe akademisk reson-

nement. Og senere, da jeg ble nykter, ble det enda mer praktisk og handlingsrettet, for da måtte jeg spørre: «Hvordan skal jeg leve med meg selv når jeg bærer en skyld? Hvordan skal jeg kunne sone en skyld som jeg åpenbart bærer på. Hvordan skal jeg kunne skjemmes over meg selv, kan jeg i det hele tatt gjøre det?» Og da ble kristendommen en vei inn i dette.

Tvangsinnlagt. – Bekjente du dine syn-der, skriftet du for en prest, eller hvordan artet dette seg rent praktisk?

– Rent praktisk var jeg faktisk tvangsinnlagt i en behandling …

– For avrusning?– Presis. Jeg kunne ikke lenger ta vare

på meg selv. Da jeg langsomt frisknet til, og skylden og skammen innhentet meg, begynte jeg å forstå hvordan alt hadde blitt og hva jeg hadde gjort. Men jeg hadde ingen redskaper til å håndtere dette. Der-med ble jeg tvunget til, for første gang i mitt liv, å konkret søke åndelig veiledning. Det var en absurd følelse av at det her makter jeg ikke selv. Alltid tidligere i mitt liv, hvor mislykket det enn ble, så var det

jeg som gjorde det. Nå var jeg for før-ste gang i mitt liv tvunget til å spørre

noen til råds. Da oppsøkte jeg en prest. Jeg fortalte ham at det kjentes som jeg hadde krenket selve skapelsen. Det var sånn det føltes. Som om jeg hadde begått en grunnleggende systemfeil, ikke mot individet i seg selv, at jeg var dum mot Lars eller stjal fra Stina. Nei, jeg hadde på et vis krenket skapel-sen, selve naturen. Presten ga meg et velplassert svar: «Ja, men det har du gjort!» Hvilket var det helt riktige sva-ret å gi meg, i stedet for å komme med en floskel og si at «alle mennesker er like mye verdt, tørk bare tårene, du». Nei, man kan faktisk krenke skapel-sen. Men da kan man også forsones

med den. Hadde jeg ikke fått den skylddefinisjonen og fått høre at jeg hadde gjort galt, da hadde jeg heller ikke kunnet forsones. Da

kunne det gått meg dårlig. Da er det ikke sikkert jeg hadde blitt nykter.

For skyld og skam er virkelige følelser, og da fins det også redskaper. Det ble den store innsikten hos meg.

Ikke fred med Gud. – Da fikk du altså fred med din

Gud? Men måtte du ikke også gjøre opp med menneskene du

hadde krenket?– Jeg fikk absolutt ikke fred med min

Gud, og har aldri hatt som noe mål å holde fred med ham. Ikke han med meg heller! Det er et veldig dysfunksjonelt for-hold! Men ja, jeg søkte opp alle mennes-kene jeg hadde gjort ille. Ba om unnskyld-ning, forklarte situasjonen, spurte hvor-dan jeg skulle kunne gjøre det godt igjen. Det var et langt arbeid som tok mange, mange år.

– Mange år?– Det var jo heller ikke slik at alle ville

treffe meg igjen. Jeg fikk vente lenge på noen av dem før de ville treffe meg.

– Er du nå ferdig med alle på listen?– Ja, nå har jeg vært nykter i 22 år, og

er endelig ferdig med den gamle listen. Nå har jeg bare igjen listen over dem jeg har gjort ille mens jeg var nykter.

– Jeg liker ikke så godt ordet klasse-reise, men det er jo relevant for ditt liv. For etter dette kom du inn på det litterære parnasset, ga ut kritikerroste bøker, ble en kjent litteraturanmelder.

– Klassereise er et komplekst begrep. Min reise gikk ikke bare fra én sosial gruppe til en annen, det var også en hel-bredelsesreise fra psykisk sykdom hos min mor, en tilfriskningsreise fra alkoho-lismen, en reise fra bostedsområdene jeg hadde vokst med og de adferdsmønstre og forestillinger som var gyldige der. Hele livet hadde jeg lært at om det ligger pen-ger på bordet, så har jeg rett til å ta dem. Så kommer jeg plutselig i en sammenheng hvor man faktisk legger penger fra seg på bordet og går derifra. Å forlate en sosial gruppe og få en ny økonomisk status, var det minst interessante. Det mest interes-sante var å befinne seg i helt nye sam-menhenger.

– Etter hvert som venn etter venn døde bort, fantes det nesten ingen ting i mitt liv som minnet meg på den jeg hadde vært

Kristian Lund-berg Yarden. En fortelling kom på norsk i 2011

Malmø-trilogien

Kristian Lund-berg Og alt skal være kjærlighet kom i 2012

Kristian Lund-berg En hjemby kom i 2013

U I min eksisten-sielle fattigdom, i følelsen av å være helt forlatt, vokste også min kristne tro.

U Jeg fikk absolutt ikke fred med min Gud, og har aldri hatt som noe mål å holde fred med ham. Ikke han med meg heller!

Y

Kristian Lundbergvårt landtirsdag 17. november 2015

litteratur 23

og hvor jeg kom fra. Også områdene jeg hadde vokst opp i, hadde blitt ytterligere segregert, de var forvandlet til borettslag der det hadde kommet inn en ny sosial gruppe. Ingenting vitnet om hvordan det så ut der bare 15 år tidligere. Min sønn ble også eldre, da han kom i 15–16-års-alderen, kunne han ikke forstå meg, når jeg snakket om visse ting som fattigdom. Han forestilte seg at når man åpner døren til kjøleskapet, vil det være mat der. Om pengene tar slutt, kan man ringe hjem og få nye. Man kan gjøre visse ting med sitt liv. Man kan reise. Da jeg vokste opp, tok jeg det for gitt at det fantes ingenting, og at ingen ville hjelpe meg. Sånn så det ut. Jeg måtte klare meg helt selv.

Timebetalt havnearbeider. – Men så, i 2006, falt du, fra kultursidene i avisene, til havna i Malmø som timebetalt lønns-arbeider. Det laveste man kan komme. Jeg antar at du ikke oppsøkte havna som en Günter Wallraff for å skrive en bok? Du må ha hatt behov for å tjene raske pen-ger?

– Ja, det var en tvangssituasjon. I min egen klassereise mistet jeg gradvis interes-sen for litteratur. Den ble innholdsløs for meg. Meningsløse, emblematiske gester og attityder. Karriereveier til nye sosiale grupperinger. For meg hadde jo litteratu-ren frem til da vært på liv og død! Jeg skrev fordi alt annet var umulig! Jeg leste for det handlet om liv og død! Plutselig var litte-raturen en karrierevei. Det syntes jeg var på grensen til krenkende. Til slutt ble jeg aktivt og passiv deprimert av hele denne forestillingen. Og på toppen var jeg jaget av en restskatt som jeg aldri klarte å betale tilbake. Til slutt tenkte jeg: Jeg får begynne med kroppsarbeid. For det er der jeg kom-mer fra. Det er dette jeg kan. Det var det jeg drev med før jeg ble forfatter. Da be-gynte jeg som timebetalt vikar arbeider på Yarden, og ble der et par års tid.

– Hvorfor tok du den hardeste og dår-ligst betalte jobben?

– Jeg hadde ingen akademisk erfaring. Jeg hadde bare skrevet 20 bøker, så jeg kunne ikke troppe opp på et kontor og si: «Vil dere ansette meg?» Jeg hadde in-gen annen arbeidserfaring en kroppsar-beid, ikke annet å tilby enn den jeg kunne presentere med kroppen. Ingen utdan-ning, de fleste har i hvert fall gymna-set, jeg hadde ingen ting. Dermed ble jeg daglønn arbeider, sammen med første-, andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere

fra Malmøs segregerte områder, der jeg selv hadde vokst opp. Jeg hadde kjent disse menneskenes foreldre. Der nede på Yarden var jeg på ett plan fullsten-dig på bar bakke, og

samtidig kjente jeg meg hjemme, for første gang på mange år. Jeg var full-stendig solidarisk. Allting var enkelt og konkret. For meg er kjærlighe-ten konkret. Nåden er konkret. Solidariteten er

konkret. Og der nede på havna fantes plutselig alt

dette samlet.

– Og dere hjalp hverandre, der på hav-na, også helt konkret?

– I takt med at jeg hadde gjort sosial og litterær karriere, hadde jeg på et vis mistet innholdet i begreper som solida-ritet og nåde. Glemt at solidaritet koster noe, at man må være forberedt på å ta den kostnaden. Hele Yardens område er en gigantisk parkeringsplass i Østre havn med åtte til ti tusen fabrikknye biler som skal skipes videre ut til resten av Sverige. Det er et inngjerdet område med vak-ter og kameraer, alt er belyst, det finnes intet sted hvor du ikke er synlig. Bortsett fra en eneste liten plass, og der hadde vi parkert en bil. Den av oss som var trøt-test, fikk alltid sove i den bilen. Skulle det bli oppdaget, ville vi andre seks som job-bet sammen med ham, miste arbeidet på flekken. Og der kom det tydelig til meg, at solidaritet ikke handler om å skrive arti-kler eller like Facebook-innlegg eller dele ting på Twitter. Solidaritet betyr stillings-takelse som får konsekvenser. Alternativet var å velge å ikke være solidarisk. Men jeg skulle ikke kunne leve med meg selv om jeg visste at jeg ikke lot ham få sove. Der kom også den kristne etikken inn: «Du er trøtt, da skal du få sove, du er sulten, da skal du få mat.»

– Og der kommer den setningen, som jeg ofte hører deg si og skrive: «Skal jeg ta hånd om min broder?»

– Ja, presis. Det ble så tydelig. Det finnes ikke noe mandag klokken tre, da kan jeg tenke meg å ta hånd om ham. Det finnes bare et ja, eller et nei. På det svaret bygger jeg etterpå mitt ideologiske og teologiske bilde. Enten er et menneskes verdi ukren-kelig, eller ikke. Man kan ikke bli krenket visse dager. For meg finnes det visse ab-solutte sannheter, om den betingelsesløse kjærligheten, om den absolutte nåden og om solidariteten. Der finnes det ikke for-handlingsrom. Der er det svart eller hvitt. Ingen gråsoner.

– Men du, dette er Loven. Det blir veldig strengt, hvis du må gi den vilkårsløse nå-den til alle mennesker hele tiden.

– Jeg har heller ikke sagt det er enkelt. Men jeg tror det finnes en redsel for fore-stillingen om absolutte sannheter; at visse verdier er ukrenkelige. Men at i tapet av den tanken åpner det seg faktisk noe som er betydelig mer farlig og ubehagelig.

– Din andre bok i Malmø-trilogien heter Og alt skal være kjærlighet. Hvordan vet du at du har opplevd den store, betingel-sesløse kjærligheten som du snakker om her?

– Mange har en forestilling om at krist-ne mennesker har et slags forsprang, at saker og ting liksom blir enklere da. Men det er ikke enkelt å elske, og det er ikke ukomplisert å bli elsket. Jeg vil si at det er det vanskeligste som fins. Og samtidig det mest svimlende som fins. Vi har en banal forestilling om at kjærligheten skal være enkel, ukomplisert og selvsagt. I sakens kjerne er det akkurat som å komme til tro. Det gjør vondt, man faller, man blir for-tvilet, men i mellomrommene finnes det intense, svimlende øyeblikk av konkret nåde og kjærlighet.

Kristus kom fordi vi var syke. – Te-maet for denne samtalen er sosialisme og kristendom. I Norge har Jonas Gahr Støre snakket åpent om sin kristne tro. Jon Fos-se, som før stemte på NKP, er blitt kato-likk. Ser du en felles bevegelse på offensi-ven innenfor kulturliv og politikk, eller er både kristendommen og sosialismen på vikende front, på tross av folk som deg?

– Jeg synes kristendommen i sin natur er så radikal at den på sett og vis opphe-ver sosialismen. Jeg tror ikke man kan ha et politisk oppdrag og en tro uten å være forberedt på å gå hele veien, og faktisk føre en kamp. Kristus kom fordi vi behøv-de ham. Han kom fordi vi var syke. Om du har et politisk oppdrag som består i å forhindre syke i å komme til lege, da er du fortapt … Jeg begynte å interessere meg for den lavkirkelige bevegelsen, vekkelsesbe-vegelsen, og leste om de første baptistene og avholdslosjene i Gøteborg på midten av 1800-tallet. De skrev: «Vi skal ikke gjøre noen forskjell på mennesker på grunn av klasse, kjønn eller rase.» Dette var i 1850. Den samme holdningen finner jeg hos baptistene, de tok konsekvensene av sin tro og ble landsforvist fra Sverige, for de nektet å adlyde en øvrighet. «Slik er vi,» sa de, «slik leser vi Bibelen, dette gjør vi.» Jeg oppdaget at avholdsbevegelsen, arbei-derbevegelsen og frikirkebevegelsen var den første kollektive bevegelsen som sa at «vi» er større enn «jeg». De var beredt til å ta konsekvensene av en slik innsikt. Jeg vil oversette denne innsikten til: «Jeg tror, og derfor handler jeg slik.» Eller: «Jeg tror, det vil si: Jeg adlyder ikke grensepoli-tiet, jeg adlyder Gud.» Det er veldig enkelt, men det innebærer konsekvenser. For jeg vet jo ikke hvordan min tro ville se ut om jeg sa: «Jeg adlyder grensepolitiet, men ikke Gud.»

– Du vet like godt som meg at mange rundt i verden sier at de lyder Gud og Al-lah, og gjør grusomme gjerninger i Guds navn. Det der blir jo bare verre og verre?

– Men da lyder man jo ikke Gud. For Gud er den vilkårsløse kjærligheten: For-soningen, nåden, barmhjertigheten, tilgi-velsen. I samme sekund som man går over de grensene, handler man ikke lenger på

U For meg finnes det visse absolutte sannheter, om den betingelsesløse kjærligheten, om den absolutte nåden og om solidariteten. Der finnes det ikke forhandlingsrom.

U I min egen klassereise mistet jeg gradvis interessen for litteratur. Den ble innholdsløs for meg.

– Man kan faktisk krenke skapelsen. Men da kan man også forsones med den, sier Kristian Lundberg.

Kristian Lundberg

Y Svensk forfatter, 49 år

Etter debuten i 1991 har han utgitt 25 bøker i sjangre fra lyrikk til kriminalro-maner

YDet store gjennombruddet kom med den selvbiografiske Malmø-trilogien der han forteller om sin tid som sjauer på Malmø havn

Y Trilogien er oversatt til norsk og utgitt på Flamme forlag: Yarden, Og alt skal være kjærlighet og En hjemby

Y

Kristian Lundberg


22 litteratur

var de det. Selv var jeg lykkelig ubevisst, slik tenåringer er. Å vokse opp med en schizofren mor betydde ikke at jeg reflek-terte over henne som syk. Det var snarere en tilstand man gradvis vente seg til. Ting som i dag fremstår fullstendig absurde, var en slags normalitet. Slik var det bare, man tenkte ikke over det.

I samme båt. – Hva med den sosiale ut-sattheten?

– Det var både på godt og vondt å vokse opp i en segregert del av byen. Man mer-ket egentlig ikke noe utenforskap før man kom inn til sentrum. Og dit kom man uan-sett ikke, for vi hadde ikke penger til bus-sen. Alle hadde det like dårlig. Alle foreld-re var like syke, på ulike måter, om ikke i psykisk sykdom, så i alkoholisme eller fengselsopphold, et cetera. Det var snarere en normaltilstand at ingen gikk på skolen.

– En normaltilstand?– Ja.– Men du gikk vel på skolen?– Nei, jeg gikk aldri på skolen.– Skulket du?– Jeg sluttet helt i åttende klasse.– Du har ingen høyere utdannelse?– Nei, åttende var det høyeste. Senere

fikk jeg det som kalles tilpasset studie-gang, og det førte til den eneste tilknyt-ningen jeg hadde til kirken, for da ble jeg tvangskommandert til å rake gresset på kirkegården. Det er mitt bidrag til Svenska kyrkan, og det var et kleint bidrag, skal jeg si deg.

Startet tidlig. – Alkoholisme, sa du. Når begynte du å drikke?

– Det var i tolvårsalderen, da begynte alle vi å drikke og misbruke.

– Sniffe?– Alt mellom himmel og jord.– Hvor lenge kan man holde på med

det?– De første som begynte å dø bort, var i

14–15-årsalderen. Siden har de bare for-svunnet. I prinsippet er alle menneskene jeg omgikk med borte.

– Når ble du selv nykter?– Da jeg var 26. Og da var det ennå

fem–seks stykker tilbake, som jeg kunne treffe på ulike herberger, eller møte når jeg var ute og gikk i byen. I dag er ingen av dem igjen. Ingen. Og det er en merkelig følelse å ha den biologiske, fysiske alderen jeg har, og samtidig være 96 år gammel, i den forstand at ingen er tilbake som kan minnes meg. Det finnes ingen som kan korrigere mitt eget minne, ingen som kan tre frem og si: «Nei, nå dikter du opp, det der var ikke sant!» Jeg husker tydelig da den siste i bekjentskapskretsen døde, og det gikk opp for meg: «Nå er det bare du igjen.» Det var veldig underlig, det kjentes som å gå fra å være 47, som jeg var da, til å bli 96.

Vil ikke krenke. – Du har brukt din litteratur også til å gi stemmer til disse døde?

– Det er så sin sak å skrive selvbiogra-fisk med mennesker i sin nære omgivelse som lever og som kan skrive tilbake. Men å skrive selvbiografisk om mennesker som har forsvunnet og som aldri mer kan gjøre sin stemme tydelig, gir et helt annet alvor og en langsomhet i selve arbeidet. Det

siste man vil er jo å krenke.– Du skriver åpent om hvordan du

ikke ble god når du drakk, at du hadde en kjæreste som gikk fra deg på grunn av dette. Men jeg har inntrykk av at du hadde poesien og Gud i ditt liv, lenge før du ble nykter?

– Det er det som er så absurd, for omtrent samtidig som jeg begynte å drikke, begynte jeg også å lese littera-tur på alvor. Og i det miljøet jeg vokste opp, var det uhyre problematisk å være et lesende og skrivende menneske.

– Var det pinlig?– Det var et svakhetstrekk hinsi-

des alt. Et homsestempel. Dermed det ble enda viktigere for meg å skrive og lese, siden jeg fysisk måtte kjempe meg til retten til det.

Helt på felgen. – Ved begynnelsen av 20-årene var du husokkupant, dere hadde en poesigruppe, Malmø-ligaen. Hvordan så du på deg selv? Var du allerede kristen og sosialist, el-ler mest opprører og anarkist?

– På den tiden var jeg nok troende på et emosjonelt plan, og også sosialistisk innrettet på en emosjonell måte. Utgangs-punktet var følelsen av å være helt nede, fullstendig på felgen. Opplevelsen av å ikke ha noen ting, ikke eie noe, ikke være noe, ikke ha man-dat til noe. Min politiske overbevisning ble dermed at jeg hadde like stor rett til å snakke som dem som snakket. I min ek-sistensielle fattigdom, i følelsen av å være helt forlatt, vokste også min kristne tro. Det var enkelt for meg å gå videre, teolo-gisk, ut fra vissheten av at jeg lå helt nede. Dette vevdes sammen og ble til en hel-het, som jeg i dag kan resonnere om rent intellektuelt. Men selve følelsen av å være eksistensielt på bar bakke var grunnleg-gende. Senere fikk jeg også et politisk og religiøst perspektiv på dette med skyld og skam, ettersom jeg gjorde saker og ting som jeg ikke ville gjøre.

– Det var ikke bare teori?– Det var ikke noe akademisk reson-

nement. Og senere, da jeg ble nykter, ble det enda mer praktisk og handlingsrettet, for da måtte jeg spørre: «Hvordan skal jeg leve med meg selv når jeg bærer en skyld? Hvordan skal jeg kunne sone en skyld som jeg åpenbart bærer på. Hvordan skal jeg kunne skjemmes over meg selv, kan jeg i det hele tatt gjøre det?» Og da ble kristendommen en vei inn i dette.

Tvangsinnlagt. – Bekjente du dine syn-der, skriftet du for en prest, eller hvordan artet dette seg rent praktisk?

– Rent praktisk var jeg faktisk tvangsinnlagt i en behandling …

– For avrusning?– Presis. Jeg kunne ikke lenger ta vare

på meg selv. Da jeg langsomt frisknet til, og skylden og skammen innhentet meg, begynte jeg å forstå hvordan alt hadde blitt og hva jeg hadde gjort. Men jeg hadde ingen redskaper til å håndtere dette. Der-med ble jeg tvunget til, for første gang i mitt liv, å konkret søke åndelig veiledning. Det var en absurd følelse av at det her makter jeg ikke selv. Alltid tidligere i mitt liv, hvor mislykket det enn ble, så var det

jeg som gjorde det. Nå var jeg for før-ste gang i mitt liv tvunget til å spørre

noen til råds. Da oppsøkte jeg en prest. Jeg fortalte ham at det kjentes som jeg hadde krenket selve skapelsen. Det var sånn det føltes. Som om jeg hadde begått en grunnleggende systemfeil, ikke mot individet i seg selv, at jeg var dum mot Lars eller stjal fra Stina. Nei, jeg hadde på et vis krenket skapel-sen, selve naturen. Presten ga meg et velplassert svar: «Ja, men det har du gjort!» Hvilket var det helt riktige sva-ret å gi meg, i stedet for å komme med en floskel og si at «alle mennesker er like mye verdt, tørk bare tårene, du». Nei, man kan faktisk krenke skapel-sen. Men da kan man også forsones

med den. Hadde jeg ikke fått den skylddefinisjonen og fått høre at jeg hadde gjort galt, da hadde jeg heller ikke kunnet forsones. Da

kunne det gått meg dårlig. Da er det ikke sikkert jeg hadde blitt nykter.

For skyld og skam er virkelige følelser, og da fins det også redskaper. Det ble den store innsikten hos meg.

Ikke fred med Gud. – Da fikk du altså fred med din

Gud? Men måtte du ikke også gjøre opp med menneskene du

hadde krenket?– Jeg fikk absolutt ikke fred med min

Gud, og har aldri hatt som noe mål å holde fred med ham. Ikke han med meg heller! Det er et veldig dysfunksjonelt for-hold! Men ja, jeg søkte opp alle mennes-kene jeg hadde gjort ille. Ba om unnskyld-ning, forklarte situasjonen, spurte hvor-dan jeg skulle kunne gjøre det godt igjen. Det var et langt arbeid som tok mange, mange år.

– Mange år?– Det var jo heller ikke slik at alle ville

treffe meg igjen. Jeg fikk vente lenge på noen av dem før de ville treffe meg.

– Er du nå ferdig med alle på listen?– Ja, nå har jeg vært nykter i 22 år, og

er endelig ferdig med den gamle listen. Nå har jeg bare igjen listen over dem jeg har gjort ille mens jeg var nykter.

– Jeg liker ikke så godt ordet klasse-reise, men det er jo relevant for ditt liv. For etter dette kom du inn på det litterære parnasset, ga ut kritikerroste bøker, ble en kjent litteraturanmelder.

– Klassereise er et komplekst begrep. Min reise gikk ikke bare fra én sosial gruppe til en annen, det var også en hel-bredelsesreise fra psykisk sykdom hos min mor, en tilfriskningsreise fra alkoho-lismen, en reise fra bostedsområdene jeg hadde vokst med og de adferdsmønstre og forestillinger som var gyldige der. Hele livet hadde jeg lært at om det ligger pen-ger på bordet, så har jeg rett til å ta dem. Så kommer jeg plutselig i en sammenheng hvor man faktisk legger penger fra seg på bordet og går derifra. Å forlate en sosial gruppe og få en ny økonomisk status, var det minst interessante. Det mest interes-sante var å befinne seg i helt nye sam-menhenger.

– Etter hvert som venn etter venn døde bort, fantes det nesten ingen ting i mitt liv som minnet meg på den jeg hadde vært

Kristian Lund-berg Yarden. En fortelling kom på norsk i 2011

Malmø-trilogien

Kristian Lund-berg Og alt skal være kjærlighet kom i 2012

Kristian Lund-berg En hjemby kom i 2013

U I min eksisten-sielle fattigdom, i følelsen av å være helt forlatt, vokste også min kristne tro.

U Jeg fikk absolutt ikke fred med min Gud, og har aldri hatt som noe mål å holde fred med ham. Ikke han med meg heller!

Y

Kristian Lundbergvårt landtirsdag 17. november 2015

litteratur 23

og hvor jeg kom fra. Også områdene jeg hadde vokst opp i, hadde blitt ytterligere segregert, de var forvandlet til borettslag der det hadde kommet inn en ny sosial gruppe. Ingenting vitnet om hvordan det så ut der bare 15 år tidligere. Min sønn ble også eldre, da han kom i 15–16-års-alderen, kunne han ikke forstå meg, når jeg snakket om visse ting som fattigdom. Han forestilte seg at når man åpner døren til kjøleskapet, vil det være mat der. Om pengene tar slutt, kan man ringe hjem og få nye. Man kan gjøre visse ting med sitt liv. Man kan reise. Da jeg vokste opp, tok jeg det for gitt at det fantes ingenting, og at ingen ville hjelpe meg. Sånn så det ut. Jeg måtte klare meg helt selv.

Timebetalt havnearbeider. – Men så, i 2006, falt du, fra kultursidene i avisene, til havna i Malmø som timebetalt lønns-arbeider. Det laveste man kan komme. Jeg antar at du ikke oppsøkte havna som en Günter Wallraff for å skrive en bok? Du må ha hatt behov for å tjene raske pen-ger?

– Ja, det var en tvangssituasjon. I min egen klassereise mistet jeg gradvis interes-sen for litteratur. Den ble innholdsløs for meg. Meningsløse, emblematiske gester og attityder. Karriereveier til nye sosiale grupperinger. For meg hadde jo litteratu-ren frem til da vært på liv og død! Jeg skrev fordi alt annet var umulig! Jeg leste for det handlet om liv og død! Plutselig var litte-raturen en karrierevei. Det syntes jeg var på grensen til krenkende. Til slutt ble jeg aktivt og passiv deprimert av hele denne forestillingen. Og på toppen var jeg jaget av en restskatt som jeg aldri klarte å betale tilbake. Til slutt tenkte jeg: Jeg får begynne med kroppsarbeid. For det er der jeg kom-mer fra. Det er dette jeg kan. Det var det jeg drev med før jeg ble forfatter. Da be-gynte jeg som timebetalt vikar arbeider på Yarden, og ble der et par års tid.

– Hvorfor tok du den hardeste og dår-ligst betalte jobben?

– Jeg hadde ingen akademisk erfaring. Jeg hadde bare skrevet 20 bøker, så jeg kunne ikke troppe opp på et kontor og si: «Vil dere ansette meg?» Jeg hadde in-gen annen arbeidserfaring en kroppsar-beid, ikke annet å tilby enn den jeg kunne presentere med kroppen. Ingen utdan-ning, de fleste har i hvert fall gymna-set, jeg hadde ingen ting. Dermed ble jeg daglønn arbeider, sammen med første-, andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere

fra Malmøs segregerte områder, der jeg selv hadde vokst opp. Jeg hadde kjent disse menneskenes foreldre. Der nede på Yarden var jeg på ett plan fullsten-dig på bar bakke, og

samtidig kjente jeg meg hjemme, for første gang på mange år. Jeg var full-stendig solidarisk. Allting var enkelt og konkret. For meg er kjærlighe-ten konkret. Nåden er konkret. Solidariteten er

konkret. Og der nede på havna fantes plutselig alt

dette samlet.

– Og dere hjalp hverandre, der på hav-na, også helt konkret?

– I takt med at jeg hadde gjort sosial og litterær karriere, hadde jeg på et vis mistet innholdet i begreper som solida-ritet og nåde. Glemt at solidaritet koster noe, at man må være forberedt på å ta den kostnaden. Hele Yardens område er en gigantisk parkeringsplass i Østre havn med åtte til ti tusen fabrikknye biler som skal skipes videre ut til resten av Sverige. Det er et inngjerdet område med vak-ter og kameraer, alt er belyst, det finnes intet sted hvor du ikke er synlig. Bortsett fra en eneste liten plass, og der hadde vi parkert en bil. Den av oss som var trøt-test, fikk alltid sove i den bilen. Skulle det bli oppdaget, ville vi andre seks som job-bet sammen med ham, miste arbeidet på flekken. Og der kom det tydelig til meg, at solidaritet ikke handler om å skrive arti-kler eller like Facebook-innlegg eller dele ting på Twitter. Solidaritet betyr stillings-takelse som får konsekvenser. Alternativet var å velge å ikke være solidarisk. Men jeg skulle ikke kunne leve med meg selv om jeg visste at jeg ikke lot ham få sove. Der kom også den kristne etikken inn: «Du er trøtt, da skal du få sove, du er sulten, da skal du få mat.»

– Og der kommer den setningen, som jeg ofte hører deg si og skrive: «Skal jeg ta hånd om min broder?»

– Ja, presis. Det ble så tydelig. Det finnes ikke noe mandag klokken tre, da kan jeg tenke meg å ta hånd om ham. Det finnes bare et ja, eller et nei. På det svaret bygger jeg etterpå mitt ideologiske og teologiske bilde. Enten er et menneskes verdi ukren-kelig, eller ikke. Man kan ikke bli krenket visse dager. For meg finnes det visse ab-solutte sannheter, om den betingelsesløse kjærligheten, om den absolutte nåden og om solidariteten. Der finnes det ikke for-handlingsrom. Der er det svart eller hvitt. Ingen gråsoner.

– Men du, dette er Loven. Det blir veldig strengt, hvis du må gi den vilkårsløse nå-den til alle mennesker hele tiden.

– Jeg har heller ikke sagt det er enkelt. Men jeg tror det finnes en redsel for fore-stillingen om absolutte sannheter; at visse verdier er ukrenkelige. Men at i tapet av den tanken åpner det seg faktisk noe som er betydelig mer farlig og ubehagelig.

– Din andre bok i Malmø-trilogien heter Og alt skal være kjærlighet. Hvordan vet du at du har opplevd den store, betingel-sesløse kjærligheten som du snakker om her?

– Mange har en forestilling om at krist-ne mennesker har et slags forsprang, at saker og ting liksom blir enklere da. Men det er ikke enkelt å elske, og det er ikke ukomplisert å bli elsket. Jeg vil si at det er det vanskeligste som fins. Og samtidig det mest svimlende som fins. Vi har en banal forestilling om at kjærligheten skal være enkel, ukomplisert og selvsagt. I sakens kjerne er det akkurat som å komme til tro. Det gjør vondt, man faller, man blir for-tvilet, men i mellomrommene finnes det intense, svimlende øyeblikk av konkret nåde og kjærlighet.

Kristus kom fordi vi var syke. – Te-maet for denne samtalen er sosialisme og kristendom. I Norge har Jonas Gahr Støre snakket åpent om sin kristne tro. Jon Fos-se, som før stemte på NKP, er blitt kato-likk. Ser du en felles bevegelse på offensi-ven innenfor kulturliv og politikk, eller er både kristendommen og sosialismen på vikende front, på tross av folk som deg?

– Jeg synes kristendommen i sin natur er så radikal at den på sett og vis opphe-ver sosialismen. Jeg tror ikke man kan ha et politisk oppdrag og en tro uten å være forberedt på å gå hele veien, og faktisk føre en kamp. Kristus kom fordi vi behøv-de ham. Han kom fordi vi var syke. Om du har et politisk oppdrag som består i å forhindre syke i å komme til lege, da er du fortapt … Jeg begynte å interessere meg for den lavkirkelige bevegelsen, vekkelsesbe-vegelsen, og leste om de første baptistene og avholdslosjene i Gøteborg på midten av 1800-tallet. De skrev: «Vi skal ikke gjøre noen forskjell på mennesker på grunn av klasse, kjønn eller rase.» Dette var i 1850. Den samme holdningen finner jeg hos baptistene, de tok konsekvensene av sin tro og ble landsforvist fra Sverige, for de nektet å adlyde en øvrighet. «Slik er vi,» sa de, «slik leser vi Bibelen, dette gjør vi.» Jeg oppdaget at avholdsbevegelsen, arbei-derbevegelsen og frikirkebevegelsen var den første kollektive bevegelsen som sa at «vi» er større enn «jeg». De var beredt til å ta konsekvensene av en slik innsikt. Jeg vil oversette denne innsikten til: «Jeg tror, og derfor handler jeg slik.» Eller: «Jeg tror, det vil si: Jeg adlyder ikke grensepoli-tiet, jeg adlyder Gud.» Det er veldig enkelt, men det innebærer konsekvenser. For jeg vet jo ikke hvordan min tro ville se ut om jeg sa: «Jeg adlyder grensepolitiet, men ikke Gud.»

– Du vet like godt som meg at mange rundt i verden sier at de lyder Gud og Al-lah, og gjør grusomme gjerninger i Guds navn. Det der blir jo bare verre og verre?

– Men da lyder man jo ikke Gud. For Gud er den vilkårsløse kjærligheten: For-soningen, nåden, barmhjertigheten, tilgi-velsen. I samme sekund som man går over de grensene, handler man ikke lenger på

U For meg finnes det visse absolutte sannheter, om den betingelsesløse kjærligheten, om den absolutte nåden og om solidariteten. Der finnes det ikke forhandlingsrom.

U I min egen klassereise mistet jeg gradvis interessen for litteratur. Den ble innholdsløs for meg.

– Man kan faktisk krenke skapelsen. Men da kan man også forsones med den, sier Kristian Lundberg.

Kristian Lundberg

Y Svensk forfatter, 49 år

Etter debuten i 1991 har han utgitt 25 bøker i sjangre fra lyrikk til kriminalro-maner

YDet store gjennombruddet kom med den selvbiografiske Malmø-trilogien der han forteller om sin tid som sjauer på Malmø havn

Y Trilogien er oversatt til norsk og utgitt på Flamme forlag: Yarden, Og alt skal være kjærlighet og En hjemby

Y

Kristian Lundberg


24 litteratur

oppdrag fra Gud.– Det er et faktum at nestekjærligheten,

sosialismen, nåden er felles grunnverdier både i kristendommen og sosialismen. Men sosialismen i Europa sliter kraftig, og har vel egentlig spilt fallitt. I Norge finnes det knapt et sosialistisk parti å stemme på lenger. Hvordan ser du på venstresidens krise i Europa?

– Først må jeg si at jeg ikke har noen som helst slags helgenaktig forestilling om meg selv. Jeg snakker om den vilkårsløse solidariteten og kjærligheten ut fra viss-heten om at vi er ufullkomne, at vi brister og at vi faktisk krenker skapelsen. Men vi kan regulere den eksistensielle skylden. Hovedgrunnen til at den svenske ven-stresiden har kollapset, og at det har gått såpass raskt, er at den ikke lenger svarer ideologisk når markedet stiller økono-miske krav. Man snakker om kostnader for mennesker, og sier at det koster så og så mye å ta i mot mennesker, mens sva-ret naturligvis skulle være: «Nei, men vi er solidariske. Vi tar imot.» I stedet har vi tilpasset vår ideologiske tenkning et mar-kedsliberalt mikrobudsjett, der alt og alle skal legges inn på kostnadssiden. Jeg me-ner det betingelsesløse svaret må være ja. Eller nei. Vi kan ikke svare at et menneske koster 17,50!

Solidaritet koster. – Norge regner fortsatt på konkret antall mennesker fra Syria, og spør hvor mange vi kan ta imot. Refrenget er at «vi kan ikke hjelpe alle»?

– Faktum er at solidaritet koster. Da får vi velge: Enten høyne skattene, ta fra vår velstand og gi til dem som ikke har. Eller si: Nei, dere er ikke velkomne. Vi kan ikke si at vi vil ta imot 43 mennesker. Før eller senere koker det ned til det ideologiske grunnprinsippet om alle menneskers li-keverd. Vårt svar kan ikke være økono-misk. Det er der vårt nederlag ligger. Vi mister oss selv i økonomiske termer vi ikke engang har utdanning til å håndtere! Vi er forpliktet til å svare ideologisk. Eller teologisk. Eller svaret kan også være øko-nomisk, hvis vi med åpne øyne velger å svare på den måten. Men venstresiden har ikke svart noe som helst. Den har i hvert fall ikke svart ideologisk. Og Den sven-ske kirken har ikke engang svart teolo-gisk: Alle mennesker har rett til å eksis-tere. Menneskets verd er ukrenkelig. Det er absolutt. Det er bare å åpne døren og slippe inn!

– I Norge har faktisk kirken engasjert seg for papirløse, og kirkeasylet eksisterer fortsatt, selv om det er under press.

– Jeg vet. Men det fins ikke i Sverige. Det har vært flere skandaler, der det svenske grensepolitiet har gått inn i kirker og klos-tre og hentet ut papirløse mennesker for å deportere dem. Da burde kirkens svar være: Nei, slik gjør vi ikke. Det finnes visse prinsipper som er absolutte. Dere krenker ikke et kloster. Dere krenker ikke et kir-kerom. Dere krenker ikke et menneske.

– Er dette blitt debattert i Sverige?– Ikke det minste. Jeg besøkte regel-

messig fem kristne som skulle deporteres, og som senere forsvant. Det vanskelige med slike folk, er jo at man ikke vet hvil-

ken skjebne de møter. Det kan jo faktisk tenkes at de talte sant. At de med rette er livredde. At de faktisk blir henrettet når de kommer frem. Vi forsøkte å få Den sven-ske kirken til å besøke disse fem kristne. Men de hadde ikke anledning, fordi mot-taket lå utenfor deres geografiske dek-ningsområde. Her hadde altså tro og overbevisning blitt forvandlet til et slags tjenestemannsembete, der man snak-ker om geografiske posisjon i stedet for å spørre: «Skal jeg ta hånd om min bror? Ja, eller nei?» «Ja,» svarer man da, og rei-ser dit. Man svarer ikke: «Nei, det ligger i feil geografisk område, vi kan ikke ta oss dit.» Dette var jo ikke et lovløst område i Amazonas, det lå rett bak motorveien! Her hadde den teologiske og ideologiske utarmingen nådd sitt absolutte nullpunkt. Dette er den banale ondskapen, når nes-tekjærligheten forvandles til tjeneste-mannsspørsmål. Når solidariteten blir innholdsløs, og man kan gjemme seg fra å ta et personlig ansvar. Hvem som helst i den menigheten kunne stått fram og sagt: «Nei, men jeg kjører bare bort dit.» I stedet var det fem aktivister som fikk håndtere disse menneskene, inntil de forsvant, og aldri mer kom tilbake.

Flyktninger forsvinner. – Du skriver om dette i dine to bøker fra 2014, en artik-kelsamling og en diktsamling. Du er altså blitt aktivist nå?

– Jeg har vel på et vis alltid vært det, uansett om jeg skriver eller ikke … Det er fem slike forvaringssteder i Sverige, for mennesker som har fått nei på søk-nad om opphold, og som man mistenker skal forsvinne og oppholde seg papirløst i landet. Det er ditt aller siste oppholds-sted før du sendes ut av landet. Jeg besøkte regelmessig folk i et slikt forvaringssted utenfor Helsingborg i Skåne. Det er som et varetektsfengsel, ganske enkelt. Du er fra-tatt alle menneskelige rettigheter, du kan deporteres hvilket øyeblikk som helst. Det er også uhyre komplisert å få medisinsk behandling i et mottak.

– Mange kjenner ikke til det, men det oppbevares også mange barn i slike for-varingssteder. I Sverige har vi et sys-tem hvor de bruker røntgen av tenner og håndledd på folk man ikke kan bestemme alderen på. Alle innen legevitenskapen og migrasjonsmyndighetene vet at en slik bestemmelse har en feilmargin på seks år. Det vil si at noen som er 14, kan se ut som 20 på et røntgenbilde. Det innebærer at du kan bli definert som 20 år og plassert i et mottak, mens du rent biologisk er 14. Den debatten fins ikke i Sverige. Den omvendte debatten, derimot, om skjeggebarn, den har vi hele tiden, om folk som er 20, men sier at de er 16 for å komme inn under 18-årsgrensen.

– Folk forsvinner fra disse mottakene, skriver du?

– En venn jeg hadde kontakt med i lang tid hadde en dag gått ut av sin bo-lig og bare forsvunnet. Han ble plassert i forvaring så langt borte fra sitt hjemme-miljø man bare kunne. Ingen visste hvor han befant seg. Etter noen måneder fikk hans kone og datter til slutt kontakt med

ham. Og etter et år i forvaring ble han deportert ut av landet. Man kan mene hva man vil om flyktningpo-litikk, men ingen kan vel si at dette er en rimelig og anstendig måte å behandle et annet menneske på. Og skulle det finnes tvil om metoden man bestemmer folks alder på, da burde man vel heller frigi enn å felle? Men vi har, bisart nok, vent oss til en mentaliteten der vi heller må være harde og umenneskelige, enn generøse og gjestfrie.

– Hvordan har du håndtert denne virkeligheten litterært? Hvordan skrive dikt om dette?

– Jeg begynte med å skrive artikler, for jeg syntes sys-temet var så motbydelig. Så kjente jeg at det ikke holder å skrive, jeg må gjøre noe konkret. Så begynte jeg å arbeide aktivt med papirløse, til jeg kjente at heller ikke det er tilstrekkelig. Jeg ville ikke bare skrive dagsaktuelle debattinnlegg, ikke bare gi grøt til den som er sulten, jeg ville også vitne om dette. Bære vitnesbyrd om at jeg har sett dette. At det fins. Det kunne jeg gjøre litterært i en diktsamling som er en collage av brev, intervjuer og rent lyrisk materiale, vevet sammen til noe som kan strekke seg ut i tid og rom, som et vitnes-byrd om noe som er fullstendig urettfer-dig.

Hvite busser. – Diktsamlingen kom ut i Sverige i fjor, og heter Vi är de döda, nu snart, en dokumentarisk og lyrisk skild-ring av mennesker som på forskjellig måte er satt i forvaring?

– Denne forvaringen benevnes i Sverige omtrent som et skap. Tenk deg at det fin-nes et system der man oppbevarer men-nesker, setter dem til side, ganske en-kelt henger dem fra seg som en frakk og går videre. Det ble så utrolig smertefullt å være vitne til hjelpeløsheten, både hos dem som deportertes, og hos slektningene som var igjen, som ikke hadde noen mu-lighet til å gjenopprette forbindelsen med dem som forsvant. Det var slik at vi sa: «vi kommer på tirsdag», men da vi kom på tirsdag, var rommet tomt, eller det satt et annet menneske i det rommet. Og da vi spurte, hvor ble det av ham, så var det in-gen som kunne svare på det.

– Hvordan ble de hentet?– Man deporterte ikke lenger i busser

med firmanavn på, men hadde hvitmal-te, anonymiserte busser, for at ingen skal kunne boikotte busselskapene som deltar i dette. En gang i tiden i Sverige fantes det hvite busser som hentet folk. Nå finnes det hvite busser som kjører folk ut. Der kan vi se hvordan historieløsheten tar over. Ingen ser det absurde og ironiske i at man faktisk benevner det som hvite busser. Det er blitt helt ukomplisert å si at femti men-nesker ble kjørt avgårde i hvite busser.

Intervjuet sto første gang på trykk i magasinet Plot, utgave 35, 2015. Intervjuet ble gjort under Ibsen- og Hamsundagene i Grimstad i august 2015.

U Man deporterte ikke lenger i busser med firmanavn på, men med hvitmalte, anonymi serte busser, for at ingen skal kunne boikotte buss selskapene som deltar.

Y

KrIstIan LundberGvårt landtirsdag 17. november 2015

Underveis i bokarbeidet har jeg bøyd meg ned og siktet langs disse historielinjene. Og da har det avtegnet seg et knekk-punkt, nettopp i 1970-tallet. Samfunnet forandret seg på denne tiden. Kirken også. Før 1970-tallet var det norske samfunnet enhetlig. Etter 1970-tallet var det pluralistisk. Før 1970-tallet var kirken fortsatt en autoritær struktur. Etter 1970-tallet var autoritet definitivt ute, og kirken begynte kavet sitt med å gjenvinne øyekontakt med landets befolk-ning. Kavet har vært like krampaktig og endeløst som angeren over tidligere tiders autoritetsbruk.

I debatten om kirkens fremtid og struktur hører jeg knapt noen henvisning til 1970-tallet og Jesusbevegelsen. Forstå-elig nok, for den tiden og bevegelsen er jo glemt.

Denne påfallende glemselen har gitt arbeidet med denne boka et frydefullt sidespor: Jeg forvalter hemmeligheter. Der, i dette tiåret, finnes det faktisk virk-somme og gode eksempler på hvordan troende mennesker i felleskap, det vil si kirken, kan være en alternativ, motkultu-rell kraft.

Utdrag fra boka

www.vlforlag.no

På 1960- og 70-tallet gjennomgikk Vesten en kulturrevolu-sjon. Motkulturene sprang fram med sine kampsanger, protesttog og fargerike paroler. Hippiebevegelsen kom til med sin flower-power-utopi. Utopien kollapset. Og midt i det hele ble verden vitne til fremveksten av nok en beve-gelse: Jesusvekkelsen. Freakere fortalte om et personlig møte med Jesus og brukte Apostlenes gjerninger som brukerveiledning til livet.

Bevegelsen bredte seg med storm i kastene. Kirke-ledere spådde at dette ville bli den største, kristne vek-kelsen noensinne. Den var på alles lepper, også i Norge. Riksmediene spekulerte i når fenomenet skulle komme til Norge og kunne tilslutt slå fast under store overskrif-ter: «JESUSREVOLUSJON NÅR NORGE».

Jesusvekkelsen levde side om side med andre sosiale, politiske eller religiøse vekkelser som preget landet på 1970-tallet. Men hvor kom den egentlig fra, og hvor ble det av den?

Peter Svalheim

iSB

N 9

78-8

2-93

368-

13-7

Peter Svalheim (f. 1958) er syke-pleier, lærer, litteratur kritiker, bokby-gründer, journalist og forfatter. Han har tidligere utgitt barnebøker og biografien Kraftverket: Odd Hoftun – et portrett av et livsverk (2009).

ÅRETS UTGIVELSER FRA VÅRT LAND FORLAG

Ett land – to folkHvordan jødene ble israelere og arabere ble palestinere Erling RimehaugPris: 349,-

«Rimehaug har klart det kunststykket å skrive en bok om Midtøsten som både Palestinakomiteen og MIFF anbefaler. Han må vel være omtrent den eneste som noen gang har klart dét.» «Erling Rimehaugs bok er noe så sjeldent som en kjærlighetserklæring til både jøder og palestinere.» Fra anmeldelse i avisen Dagen

ett land to folkHvordan jøder ble israelere og arabere ble palestinere

Erling Rimehaug

Vårt

lan

d f

orl

ag

ettland tofolk

Erling Rimehaug

«Rimehaugs bok er velskrevet med innsikt og empati for palestinere og israeleres situasjon. Forfatteren er kunnskapsrik, han skriver med forstå-else, samtidig som han er kritisk. Men bl.a. hans syn på boikott av Israel er jeg uenig i. Som i Sør-Afrika mener Palestinakomiteen boikott kan være et virkemiddel for å få til en politisk løs-ning, noe som er forutsetningen for at forsoning kan finne sted.»

ØyVind Sagedal, fungerende leder av Palestinakomiteen

«Alle knuste drømmer til tross, i hvert kapittel avslører Erling Rimehaug sin store kunnskap og varme kjærlighet til begge folkene som er låst i konflikt. [...]»

Conrad Myrland, daglig leder Med Israel for fred

9 788293 368113

isbn 978-82-93368-11-3

www.vlforlag.no

ett landto folk er en enkel, historisk og journalistisk innføring i konflikten mellom Israel og Palestina. Hvordan gikk det til at millioner av jøder fra hele verden flyttet til et lite landområde i hjertet av Midtøsten, og hva skjedde med folket som al-lerede bodde i området? Hvordan preger denne konflikten de som bor der i dag, og hvorfor er det så vanskelig å finne gode, fredelige løsninger på en konflikt som har pågått i snart hundre år?

erling rimehaug har et nært og engasjert forhold til både israelere og palestinere. Han har dekket kon-flikten som journalist og redaktør i mer enn 30 år.

«[...] Teksten oser av oppriktig engasjement for to folk i samme land, den forklarer historiske hendelser og kom-pliserte sammenhenger på en kompetent og lettfattelig måte, samtidig som den er forsiktig , ikke-dømmende og omsorgsfull i sin beskrivelse. [...]»

anne Sender, sekretariatsleder for Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, tidl. forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo og mottaker av Fritt Ord-prisen (2014)

«Erling Rimehaugs bok er en lettfattelig og nyansert inn-føring i konflikten i Det hellige land. Både historien og den aktuelle situasjon er godt beskrevet. [...]»

trond BakkeVig, prost og tilrettelegger av samtaler og samarbeid mellom jødiske, kristne og muslimske ledere i Det hellige land

erling riMehaug er historiker, journalist og avisredaktør. Han har skrevet en rekke bøker, og flere av dem er oversatt til svensk og dansk. Han har tidligere skrevet to bøker om Israel og Palestina, Hellig land, evig strid? (2005) og Veien til Betle-hem (2013).

Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-talletPeter SvalheimPris: 379 ,-





Utdrag fra boka

www.vlforlag.no




JesusvekkelsenPETER SVALHEIM

en fortelling fra 70-tallet

Peter Svalh

eim

Omslagsfoto: Lars BjerkeOmslagsdesign: Frode Helland Forfatterportrett: Håvard Krogedal

Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet

iSB

N 9

78-8

2-93

368-

13-7


Hvis jeg har en sjel Fortellinger fra klosteret i fengseletKjell Arnold NyhusPris: 349,-

En sommer går åtte langtidsdømte fanger i Halden fengsel i kloster. Fengselsprest Kjell Arnold Nyhus forteller historien om en annerledes soning. Kan et menneske forandre seg?

Det er noe jeg må si deg. Kan det knuste bli helt etter utroskap?Laila DahlPris: 299,-

«Å rasere sitt liv kan gå på noen minutter. Men det kan ta år å bygge det opp igjen.»

Laila Dahl

Vårt Land forlagLaila D

ahl

Kan det knuste bli helt etter utroskap?

Det finnes ingen håndfaste tall på hvor vanlig utroskap er. Det er nærmest umulig å fastslå da utroskap er noe som skjer bak lukkede dører, og vi kan derfor regne omfattende mørketall og at utroskap er vanligere enn de fleste av oss tror.

For Laila Dahl var sjokket var totalt. I uker og måneder etter at hennes mann gjennom 25 år erkjente utroskap kjente hun seg ikke igjen i sitt eget liv. Den som har vært der, vet hva hun snakker om. Dette er boken hun selv hadde behov for i turbulensen som fulgte sviket. Boken består av to deler. Den første delen inneholder forfatterens personlige historie. Her har også Lailas tidligere mann skrevet to kapitler. I den andre delen tar Laila Dahl i bruk sitt yrke som terapeut. Hun beskriver utroskap som en flukt fra indre og ytre konflikter og gir håp om følelsesmessig helbredelse, uansett om man velger å fortsette eller avslutte relasjonen etter utroskap.

Laila Dahl er svensk artist og utdannet par- og relasjonsterapeut. Hun driver TerapiStudion och Parterapi Stockholm og tar oppdrag som foredragsholder. I 2005 ga hun ut sin første bok Vad heter din längtan?

Han sukket dypt enda en gang. Jeg var livredd for hva som

skulle komme og stirret på ham, som en som venter på et slag.

«Ok», sa han og rakte meg et bilde. «Dette er sønnen min.

Han er 12 dager gammel.»

Et slag hadde vært å foretrekke.

«Å rasere sitt liv kan gå på noen minutter.Men det kan ta år å bygge det opp igjen.»

«Utroskap skaper sterke følelser og reaksjoner, selv om man skulle tro at alle de milliarder av sanger, romaner, filmer og magasinartikler om temaet frem til nå ville ha gjort oss immune. Det skjemtes og raljeres med kynisk skadefro om utroskap. Det finnes knapt en såpe eller film som ikke berører temaet, og iblant kan det nesten virke som vi har blitt litt avstumpet. Som når selveste svenskekongen havner i rampelyset eller når Arnold Schwartzenegger påstås å ha forsynt seg flere ganger utenfor ekteskapet.

Samtidig er det de sterke følelsene (ikke minst frykten) dypt der inne hos oss alle som gjør det mulig å skape fete overskrifter rundt temaet. Utroskap på nært hold er nemlig noe helt annet enn på film. Den skjærer dypt og gjør ufattelig vondt.»Fra forordet

9 788293 368106

Som om Gud ikke finnes Hva skjer når livet sekulariseres?Magnus MalmPris: 349,-

Hvorfor forlater noen troen mens andre blir? Hva vil det si at «samfunnet sekulariseres»?SOM OM GUD

IKKE FINNESisbn 978-82-93368-09-0

MAGNUS MALM

HVA SKJER NÅR LIVET SEKULARISERES?3680907882939

ISBN 9788293368090

Magnus Malm (f. 1951) er svensk for-fatter, foredragsholder og tidligere journalist og tidsskriftredaktør. Han jobber til daglig med retreater og vei-ledning, og har gjennom en årrekke vært sentral i retreat-bevegelsen i Norden. Malm har skrevet en rekke bøker, mange av dem er oversatt til flere språk.

Som om Gud ikke finnes er hans niende bok på norsk.

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Så kom mennesket og sekulariserte alt sammen.

Dette korte sammendraget av verdens- historien vekker helt motsatte reaksjoner, avhengig av hva man tenker om Gud. Noen føler lettelse, som om de har blitt fridd fra et åk. Andre føler sorg, som om de har mistet en sammenheng.

Men også innenfor disse to gruppene vil det finnes store forskjeller. For enkelte kan et åk hovedsakelig være et symbol på en verden vi ikke lenger lever i, en udramatisk konstatering av at vi nå har bedre måter å frakte ting på. Det er litt som på museum: «Gammelt bæreredskap, ikke rør gjenstanden.» For andre kan åket representere en ytterst personlig erfaring, der gnagsårene etter en undertrykkende religiøsitet fremdeles svir og hemmer bevegelsesfriheten.

Blant de sørgende vil reaksjonene spenne fra en vag følelse av noe som fantes en gang, et dunkelt minne som vekker vemod og lengsel … til en åpenlys fortvilelse over tingenes tilstand: Hvordan skal vi klare å snu sekulariseringen? Hva vil skje med kirken? Har Gud glemt oss?

Utdrag fra boken

Foto: Håvard Krogedal

Hvorfor vender stadig flere ryggen til Gud og kirken? Hvorfor slutter folk å tro på Gud? I vårt samfunn er oppslutningen om kirken dalende, samtidig kan det være ubehagelig for kirkens folk å diskutere hvorfor det er slik.

Denne boken er skrevet i overbevisning om at kirken har alt å vinne på å snakke i klartekst om sekulariseringen. Hvis en person forlater Gud, har hun grunner til å gjøre det, og kirken skylder å respektere og lytte til henne. Å forakte eller dømme forsterker bare sekulariseringen og stenger for en dialog som er livsviktig for begge parter. Som om Gud ikke finnes er begynnelsen på en samtale og et forsøk på å forstå.

Sekularisering er et mysterium. Like umulig som det er å forklare hvordan det går til når et menneske kommer til tro, like umulig er det å utrede alle de komplekse faktorene som får en person til å vende seg bort fra Gud. Likevel er det viktig å, så langt det er mulig, prøve å forstå hvorfor folk forlater kirken og Gud. Ellers øser kirken vann med sil.

Fra forordet

«Færre går i kirken. Og selv vi som går der, lever lett vår hverdag som om Gud ikke finnes. Hvordan havnet vi her, og hvor går den smale veien nå? Magnus Malm byr som før på skarpe analyser, talende eksempler, levende bibelbruk og sjelesørgerisk varme.»

Knut Grønvik, sokneprest og forfatter

SOM

OM

GU

D IKKE FI

NNES

www.vlforlag.no

Det er mye man ikke måTomas SjödinPris: 299,-

Tomas Sjödins tekster tar ofte utgangspunkt i det hverdagslige, men på underlig vis sitter man alltid igjen med opplevelsen av å ha fått ny livsvisdom.

Presten og ateistenDidrik Søderlind / Stian Kilde AarebrotPris: 349,-

Dette er ingen debattbok. I stedet er det en samtale i ingen-mannsland mellom skyttergravene som preger ordskiftet om religion. Det er en åpenhjertig dialog om tro, tvil, savn og håp.

DIDRIK SØDERLIND

STIAN KILDE AAREBROT

PRESTEN

OG

ATEISTEN

Kan ateister ha religiøse opplevelser? Hva skjer med en kristen når Jesus ikke lar høre fra seg?

Stian Kilde Aarebrot er prest. Didrik Søderlind er ateist. De er kompiser, hvordan har det seg at de, som har mye annet til felles i livet, har så forskjellig livssyn? Gjennom brevskriving blir de bedre kjent med hverandre og hva de tror på. De går til skriftemål, Søderlind utfordres til å be mens Aarebrot må faste fra all bønn. De forsøker både å sette seg i hverandres sted og å sette hverandre fast gjennom utfordrende spørsmål. Vi får lese om en prest som har hatet Gud og en ateist som egentlig synes det kunne vært litt ålreit å tro. Dette er ikke en debattbok. I stedet er det en samtale i et ingenmannsland mellom skyttergravene som preger ord-skiftet om religion. Det er en åpenhjertig dialog om tro og tvil, savn og håp.

DID

RIK SØD

ERLIND

OG

STIA

N KILD

E AA

REBROT

PRESTEN OG ATEISTEN

Stian Aarebrot er kristen. Han er prest og daglig leder av nettverket Substans, som prøver å omsette kristen tro til handling. Han er blant annet forfatter av Bli hos meg (2007), som handler om gudsnærvær. Didrik Søderlind er ateist, rådgiver i Human-Etisk Forbund og redaktør av tidsskriftet Humanist. Han har skrevet mye om religion, blant annet i boken Kristen-Norge: En oppdagelsesreise (2010). Begge to er spaltister i Vårt Land.

www.vlforlag.no

ISBN: 978-82-82-104-9

www.humanistforlag.no

Kjøp bøkene i din lokale bokhandel eller på www.vlforlag.no


24 litteratur

oppdrag fra Gud.– Det er et faktum at nestekjærligheten,

sosialismen, nåden er felles grunnverdier både i kristendommen og sosialismen. Men sosialismen i Europa sliter kraftig, og har vel egentlig spilt fallitt. I Norge finnes det knapt et sosialistisk parti å stemme på lenger. Hvordan ser du på venstresidens krise i Europa?

– Først må jeg si at jeg ikke har noen som helst slags helgenaktig forestilling om meg selv. Jeg snakker om den vilkårsløse solidariteten og kjærligheten ut fra viss-heten om at vi er ufullkomne, at vi brister og at vi faktisk krenker skapelsen. Men vi kan regulere den eksistensielle skylden. Hovedgrunnen til at den svenske ven-stresiden har kollapset, og at det har gått såpass raskt, er at den ikke lenger svarer ideologisk når markedet stiller økono-miske krav. Man snakker om kostnader for mennesker, og sier at det koster så og så mye å ta i mot mennesker, mens sva-ret naturligvis skulle være: «Nei, men vi er solidariske. Vi tar imot.» I stedet har vi tilpasset vår ideologiske tenkning et mar-kedsliberalt mikrobudsjett, der alt og alle skal legges inn på kostnadssiden. Jeg me-ner det betingelsesløse svaret må være ja. Eller nei. Vi kan ikke svare at et menneske koster 17,50!

Solidaritet koster. – Norge regner fortsatt på konkret antall mennesker fra Syria, og spør hvor mange vi kan ta imot. Refrenget er at «vi kan ikke hjelpe alle»?

– Faktum er at solidaritet koster. Da får vi velge: Enten høyne skattene, ta fra vår velstand og gi til dem som ikke har. Eller si: Nei, dere er ikke velkomne. Vi kan ikke si at vi vil ta imot 43 mennesker. Før eller senere koker det ned til det ideologiske grunnprinsippet om alle menneskers li-keverd. Vårt svar kan ikke være økono-misk. Det er der vårt nederlag ligger. Vi mister oss selv i økonomiske termer vi ikke engang har utdanning til å håndtere! Vi er forpliktet til å svare ideologisk. Eller teologisk. Eller svaret kan også være øko-nomisk, hvis vi med åpne øyne velger å svare på den måten. Men venstresiden har ikke svart noe som helst. Den har i hvert fall ikke svart ideologisk. Og Den sven-ske kirken har ikke engang svart teolo-gisk: Alle mennesker har rett til å eksis-tere. Menneskets verd er ukrenkelig. Det er absolutt. Det er bare å åpne døren og slippe inn!

– I Norge har faktisk kirken engasjert seg for papirløse, og kirkeasylet eksisterer fortsatt, selv om det er under press.

– Jeg vet. Men det fins ikke i Sverige. Det har vært flere skandaler, der det svenske grensepolitiet har gått inn i kirker og klos-tre og hentet ut papirløse mennesker for å deportere dem. Da burde kirkens svar være: Nei, slik gjør vi ikke. Det finnes visse prinsipper som er absolutte. Dere krenker ikke et kloster. Dere krenker ikke et kir-kerom. Dere krenker ikke et menneske.

– Er dette blitt debattert i Sverige?– Ikke det minste. Jeg besøkte regel-

messig fem kristne som skulle deporteres, og som senere forsvant. Det vanskelige med slike folk, er jo at man ikke vet hvil-

ken skjebne de møter. Det kan jo faktisk tenkes at de talte sant. At de med rette er livredde. At de faktisk blir henrettet når de kommer frem. Vi forsøkte å få Den sven-ske kirken til å besøke disse fem kristne. Men de hadde ikke anledning, fordi mot-taket lå utenfor deres geografiske dek-ningsområde. Her hadde altså tro og overbevisning blitt forvandlet til et slags tjenestemannsembete, der man snak-ker om geografiske posisjon i stedet for å spørre: «Skal jeg ta hånd om min bror? Ja, eller nei?» «Ja,» svarer man da, og rei-ser dit. Man svarer ikke: «Nei, det ligger i feil geografisk område, vi kan ikke ta oss dit.» Dette var jo ikke et lovløst område i Amazonas, det lå rett bak motorveien! Her hadde den teologiske og ideologiske utarmingen nådd sitt absolutte nullpunkt. Dette er den banale ondskapen, når nes-tekjærligheten forvandles til tjeneste-mannsspørsmål. Når solidariteten blir innholdsløs, og man kan gjemme seg fra å ta et personlig ansvar. Hvem som helst i den menigheten kunne stått fram og sagt: «Nei, men jeg kjører bare bort dit.» I stedet var det fem aktivister som fikk håndtere disse menneskene, inntil de forsvant, og aldri mer kom tilbake.

Flyktninger forsvinner. – Du skriver om dette i dine to bøker fra 2014, en artik-kelsamling og en diktsamling. Du er altså blitt aktivist nå?

– Jeg har vel på et vis alltid vært det, uansett om jeg skriver eller ikke … Det er fem slike forvaringssteder i Sverige, for mennesker som har fått nei på søk-nad om opphold, og som man mistenker skal forsvinne og oppholde seg papirløst i landet. Det er ditt aller siste oppholds-sted før du sendes ut av landet. Jeg besøkte regelmessig folk i et slikt forvaringssted utenfor Helsingborg i Skåne. Det er som et varetektsfengsel, ganske enkelt. Du er fra-tatt alle menneskelige rettigheter, du kan deporteres hvilket øyeblikk som helst. Det er også uhyre komplisert å få medisinsk behandling i et mottak.

– Mange kjenner ikke til det, men det oppbevares også mange barn i slike for-varingssteder. I Sverige har vi et sys-tem hvor de bruker røntgen av tenner og håndledd på folk man ikke kan bestemme alderen på. Alle innen legevitenskapen og migrasjonsmyndighetene vet at en slik bestemmelse har en feilmargin på seks år. Det vil si at noen som er 14, kan se ut som 20 på et røntgenbilde. Det innebærer at du kan bli definert som 20 år og plassert i et mottak, mens du rent biologisk er 14. Den debatten fins ikke i Sverige. Den omvendte debatten, derimot, om skjeggebarn, den har vi hele tiden, om folk som er 20, men sier at de er 16 for å komme inn under 18-årsgrensen.

– Folk forsvinner fra disse mottakene, skriver du?

– En venn jeg hadde kontakt med i lang tid hadde en dag gått ut av sin bo-lig og bare forsvunnet. Han ble plassert i forvaring så langt borte fra sitt hjemme-miljø man bare kunne. Ingen visste hvor han befant seg. Etter noen måneder fikk hans kone og datter til slutt kontakt med

ham. Og etter et år i forvaring ble han deportert ut av landet. Man kan mene hva man vil om flyktningpo-litikk, men ingen kan vel si at dette er en rimelig og anstendig måte å behandle et annet menneske på. Og skulle det finnes tvil om metoden man bestemmer folks alder på, da burde man vel heller frigi enn å felle? Men vi har, bisart nok, vent oss til en mentaliteten der vi heller må være harde og umenneskelige, enn generøse og gjestfrie.

– Hvordan har du håndtert denne virkeligheten litterært? Hvordan skrive dikt om dette?

– Jeg begynte med å skrive artikler, for jeg syntes sys-temet var så motbydelig. Så kjente jeg at det ikke holder å skrive, jeg må gjøre noe konkret. Så begynte jeg å arbeide aktivt med papirløse, til jeg kjente at heller ikke det er tilstrekkelig. Jeg ville ikke bare skrive dagsaktuelle debattinnlegg, ikke bare gi grøt til den som er sulten, jeg ville også vitne om dette. Bære vitnesbyrd om at jeg har sett dette. At det fins. Det kunne jeg gjøre litterært i en diktsamling som er en collage av brev, intervjuer og rent lyrisk materiale, vevet sammen til noe som kan strekke seg ut i tid og rom, som et vitnes-byrd om noe som er fullstendig urettfer-dig.

Hvite busser. – Diktsamlingen kom ut i Sverige i fjor, og heter Vi är de döda, nu snart, en dokumentarisk og lyrisk skild-ring av mennesker som på forskjellig måte er satt i forvaring?

– Denne forvaringen benevnes i Sverige omtrent som et skap. Tenk deg at det fin-nes et system der man oppbevarer men-nesker, setter dem til side, ganske en-kelt henger dem fra seg som en frakk og går videre. Det ble så utrolig smertefullt å være vitne til hjelpeløsheten, både hos dem som deportertes, og hos slektningene som var igjen, som ikke hadde noen mu-lighet til å gjenopprette forbindelsen med dem som forsvant. Det var slik at vi sa: «vi kommer på tirsdag», men da vi kom på tirsdag, var rommet tomt, eller det satt et annet menneske i det rommet. Og da vi spurte, hvor ble det av ham, så var det in-gen som kunne svare på det.

– Hvordan ble de hentet?– Man deporterte ikke lenger i busser

med firmanavn på, men hadde hvitmal-te, anonymiserte busser, for at ingen skal kunne boikotte busselskapene som deltar i dette. En gang i tiden i Sverige fantes det hvite busser som hentet folk. Nå finnes det hvite busser som kjører folk ut. Der kan vi se hvordan historieløsheten tar over. Ingen ser det absurde og ironiske i at man faktisk benevner det som hvite busser. Det er blitt helt ukomplisert å si at femti men-nesker ble kjørt avgårde i hvite busser.

Intervjuet sto første gang på trykk i magasinet Plot, utgave 35, 2015. Intervjuet ble gjort under Ibsen- og Hamsundagene i Grimstad i august 2015.

U Man deporterte ikke lenger i busser med firmanavn på, men med hvitmalte, anonymi serte busser, for at ingen skal kunne boikotte buss selskapene som deltar.

Y

KrIstIan LundberGvårt landtirsdag 17. november 2015




Utdrag fra boka

www.vlforlag.no




Peter Svalheim

iSB

N 9

78-8

2-93

368-

13-7


ÅRETS UTGIVELSER FRA VÅRT LAND FORLAG

Ett land – to folkHvordan jødene ble israelere og arabere ble palestinere Erling RimehaugPris: 349,-

«Rimehaug har klart det kunststykket å skrive en bok om Midtøsten som både Palestinakomiteen og MIFF anbefaler. Han må vel være omtrent den eneste som noen gang har klart dét.» «Erling Rimehaugs bok er noe så sjeldent som en kjærlighetserklæring til både jøder og palestinere.» Fra anmeldelse i avisen Dagen

ett land to folkHvordan jøder ble israelere og arabere ble palestinere

Erling Rimehaug

Vårt

lan

d f

orl

ag

ettland tofolk

Erling Rimehaug

«Rimehaugs bok er velskrevet med innsikt og empati for palestinere og israeleres situasjon. Forfatteren er kunnskapsrik, han skriver med forstå-else, samtidig som han er kritisk. Men bl.a. hans syn på boikott av Israel er jeg uenig i. Som i Sør-Afrika mener Palestinakomiteen boikott kan være et virkemiddel for å få til en politisk løs-ning, noe som er forutsetningen for at forsoning kan finne sted.»

ØyVind Sagedal, fungerende leder av Palestinakomiteen

«Alle knuste drømmer til tross, i hvert kapittel avslører Erling Rimehaug sin store kunnskap og varme kjærlighet til begge folkene som er låst i konflikt. [...]»

Conrad Myrland, daglig leder Med Israel for fred

9 788293 368113

isbn 978-82-93368-11-3

www.vlforlag.no

ett landto folk er en enkel, historisk og journalistisk innføring i konflikten mellom Israel og Palestina. Hvordan gikk det til at millioner av jøder fra hele verden flyttet til et lite landområde i hjertet av Midtøsten, og hva skjedde med folket som al-lerede bodde i området? Hvordan preger denne konflikten de som bor der i dag, og hvorfor er det så vanskelig å finne gode, fredelige løsninger på en konflikt som har pågått i snart hundre år?

erling rimehaug har et nært og engasjert forhold til både israelere og palestinere. Han har dekket kon-flikten som journalist og redaktør i mer enn 30 år.

«[...] Teksten oser av oppriktig engasjement for to folk i samme land, den forklarer historiske hendelser og kom-pliserte sammenhenger på en kompetent og lettfattelig måte, samtidig som den er forsiktig , ikke-dømmende og omsorgsfull i sin beskrivelse. [...]»

anne Sender, sekretariatsleder for Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, tidl. forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo og mottaker av Fritt Ord-prisen (2014)

«Erling Rimehaugs bok er en lettfattelig og nyansert inn-føring i konflikten i Det hellige land. Både historien og den aktuelle situasjon er godt beskrevet. [...]»

trond BakkeVig, prost og tilrettelegger av samtaler og samarbeid mellom jødiske, kristne og muslimske ledere i Det hellige land

erling riMehaug er historiker, journalist og avisredaktør. Han har skrevet en rekke bøker, og flere av dem er oversatt til svensk og dansk. Han har tidligere skrevet to bøker om Israel og Palestina, Hellig land, evig strid? (2005) og Veien til Betle-hem (2013).

Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-talletPeter SvalheimPris: 379 ,-





Utdrag fra boka

www.vlforlag.no




JesusvekkelsenPETER SVALHEIM

en fortelling fra 70-tallet

Peter Svalh

eim

Omslagsfoto: Lars BjerkeOmslagsdesign: Frode Helland Forfatterportrett: Håvard Krogedal

Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet

iSB

N 9

78-8

2-93

368-

13-7


Hvis jeg har en sjel Fortellinger fra klosteret i fengseletKjell Arnold NyhusPris: 349,-

En sommer går åtte langtidsdømte fanger i Halden fengsel i kloster. Fengselsprest Kjell Arnold Nyhus forteller historien om en annerledes soning. Kan et menneske forandre seg?

Det er noe jeg må si deg. Kan det knuste bli helt etter utroskap?Laila DahlPris: 299,-

«Å rasere sitt liv kan gå på noen minutter. Men det kan ta år å bygge det opp igjen.»

Laila Dahl

Vårt Land forlagLaila D

ahl

Kan det knuste bli helt etter utroskap?

Det finnes ingen håndfaste tall på hvor vanlig utroskap er. Det er nærmest umulig å fastslå da utroskap er noe som skjer bak lukkede dører, og vi kan derfor regne omfattende mørketall og at utroskap er vanligere enn de fleste av oss tror.

For Laila Dahl var sjokket var totalt. I uker og måneder etter at hennes mann gjennom 25 år erkjente utroskap kjente hun seg ikke igjen i sitt eget liv. Den som har vært der, vet hva hun snakker om. Dette er boken hun selv hadde behov for i turbulensen som fulgte sviket. Boken består av to deler. Den første delen inneholder forfatterens personlige historie. Her har også Lailas tidligere mann skrevet to kapitler. I den andre delen tar Laila Dahl i bruk sitt yrke som terapeut. Hun beskriver utroskap som en flukt fra indre og ytre konflikter og gir håp om følelsesmessig helbredelse, uansett om man velger å fortsette eller avslutte relasjonen etter utroskap.

Laila Dahl er svensk artist og utdannet par- og relasjonsterapeut. Hun driver TerapiStudion och Parterapi Stockholm og tar oppdrag som foredragsholder. I 2005 ga hun ut sin første bok Vad heter din längtan?

Han sukket dypt enda en gang. Jeg var livredd for hva som

skulle komme og stirret på ham, som en som venter på et slag.

«Ok», sa han og rakte meg et bilde. «Dette er sønnen min.

Han er 12 dager gammel.»

Et slag hadde vært å foretrekke.

«Å rasere sitt liv kan gå på noen minutter.Men det kan ta år å bygge det opp igjen.»

«Utroskap skaper sterke følelser og reaksjoner, selv om man skulle tro at alle de milliarder av sanger, romaner, filmer og magasinartikler om temaet frem til nå ville ha gjort oss immune. Det skjemtes og raljeres med kynisk skadefro om utroskap. Det finnes knapt en såpe eller film som ikke berører temaet, og iblant kan det nesten virke som vi har blitt litt avstumpet. Som når selveste svenskekongen havner i rampelyset eller når Arnold Schwartzenegger påstås å ha forsynt seg flere ganger utenfor ekteskapet.

Samtidig er det de sterke følelsene (ikke minst frykten) dypt der inne hos oss alle som gjør det mulig å skape fete overskrifter rundt temaet. Utroskap på nært hold er nemlig noe helt annet enn på film. Den skjærer dypt og gjør ufattelig vondt.»Fra forordet

9 788293 368106

Som om Gud ikke finnes Hva skjer når livet sekulariseres?Magnus MalmPris: 349,-

Hvorfor forlater noen troen mens andre blir? Hva vil det si at «samfunnet sekulariseres»?SOM OM GUD

IKKE FINNESisbn 978-82-93368-09-0

MAGNUS MALM

HVA SKJER NÅR LIVET SEKULARISERES?3680907882939

ISBN 9788293368090

Magnus Malm (f. 1951) er svensk for-fatter, foredragsholder og tidligere journalist og tidsskriftredaktør. Han jobber til daglig med retreater og vei-ledning, og har gjennom en årrekke vært sentral i retreat-bevegelsen i Norden. Malm har skrevet en rekke bøker, mange av dem er oversatt til flere språk.

Som om Gud ikke finnes er hans niende bok på norsk.

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Så kom mennesket og sekulariserte alt sammen.

Dette korte sammendraget av verdens- historien vekker helt motsatte reaksjoner, avhengig av hva man tenker om Gud. Noen føler lettelse, som om de har blitt fridd fra et åk. Andre føler sorg, som om de har mistet en sammenheng.

Men også innenfor disse to gruppene vil det finnes store forskjeller. For enkelte kan et åk hovedsakelig være et symbol på en verden vi ikke lenger lever i, en udramatisk konstatering av at vi nå har bedre måter å frakte ting på. Det er litt som på museum: «Gammelt bæreredskap, ikke rør gjenstanden.» For andre kan åket representere en ytterst personlig erfaring, der gnagsårene etter en undertrykkende religiøsitet fremdeles svir og hemmer bevegelsesfriheten.

Blant de sørgende vil reaksjonene spenne fra en vag følelse av noe som fantes en gang, et dunkelt minne som vekker vemod og lengsel … til en åpenlys fortvilelse over tingenes tilstand: Hvordan skal vi klare å snu sekulariseringen? Hva vil skje med kirken? Har Gud glemt oss?

Utdrag fra boken

Foto: Håvard Krogedal

Hvorfor vender stadig flere ryggen til Gud og kirken? Hvorfor slutter folk å tro på Gud? I vårt samfunn er oppslutningen om kirken dalende, samtidig kan det være ubehagelig for kirkens folk å diskutere hvorfor det er slik.

Denne boken er skrevet i overbevisning om at kirken har alt å vinne på å snakke i klartekst om sekulariseringen. Hvis en person forlater Gud, har hun grunner til å gjøre det, og kirken skylder å respektere og lytte til henne. Å forakte eller dømme forsterker bare sekulariseringen og stenger for en dialog som er livsviktig for begge parter. Som om Gud ikke finnes er begynnelsen på en samtale og et forsøk på å forstå.

Sekularisering er et mysterium. Like umulig som det er å forklare hvordan det går til når et menneske kommer til tro, like umulig er det å utrede alle de komplekse faktorene som får en person til å vende seg bort fra Gud. Likevel er det viktig å, så langt det er mulig, prøve å forstå hvorfor folk forlater kirken og Gud. Ellers øser kirken vann med sil.

Fra forordet

«Færre går i kirken. Og selv vi som går der, lever lett vår hverdag som om Gud ikke finnes. Hvordan havnet vi her, og hvor går den smale veien nå? Magnus Malm byr som før på skarpe analyser, talende eksempler, levende bibelbruk og sjelesørgerisk varme.»

Knut Grønvik, sokneprest og forfatter

SOM

OM

GU

D IKKE FI

NNES

www.vlforlag.no

Det er mye man ikke måTomas SjödinPris: 299,-

Tomas Sjödins tekster tar ofte utgangspunkt i det hverdagslige, men på underlig vis sitter man alltid igjen med opplevelsen av å ha fått ny livsvisdom.

Presten og ateistenDidrik Søderlind / Stian Kilde AarebrotPris: 349,-

Dette er ingen debattbok. I stedet er det en samtale i ingen-mannsland mellom skyttergravene som preger ordskiftet om religion. Det er en åpenhjertig dialog om tro, tvil, savn og håp.

DIDRIK SØDERLIND

STIAN KILDE AAREBROT

PRESTEN

OG

ATEISTEN

Kan ateister ha religiøse opplevelser? Hva skjer med en kristen når Jesus ikke lar høre fra seg?

Stian Kilde Aarebrot er prest. Didrik Søderlind er ateist. De er kompiser, hvordan har det seg at de, som har mye annet til felles i livet, har så forskjellig livssyn? Gjennom brevskriving blir de bedre kjent med hverandre og hva de tror på. De går til skriftemål, Søderlind utfordres til å be mens Aarebrot må faste fra all bønn. De forsøker både å sette seg i hverandres sted og å sette hverandre fast gjennom utfordrende spørsmål. Vi får lese om en prest som har hatet Gud og en ateist som egentlig synes det kunne vært litt ålreit å tro. Dette er ikke en debattbok. I stedet er det en samtale i et ingenmannsland mellom skyttergravene som preger ord-skiftet om religion. Det er en åpenhjertig dialog om tro og tvil, savn og håp.

DID

RIK SØD

ERLIND

OG

STIA

N KILD

E AA

REBROT

PRESTEN OG ATEISTEN

Stian Aarebrot er kristen. Han er prest og daglig leder av nettverket Substans, som prøver å omsette kristen tro til handling. Han er blant annet forfatter av Bli hos meg (2007), som handler om gudsnærvær. Didrik Søderlind er ateist, rådgiver i Human-Etisk Forbund og redaktør av tidsskriftet Humanist. Han har skrevet mye om religion, blant annet i boken Kristen-Norge: En oppdagelsesreise (2010). Begge to er spaltister i Vårt Land.

www.vlforlag.no

ISBN: 978-82-82-104-9

www.humanistforlag.no

Kjøp bøkene i din lokale bokhandel eller på www.vlforlag.no


Svetlana Aleksije-vitsj er fra Hviteruss-land. Hun har skrevet en rekke bøker om Sovjet-samfunnet. I år får hun Nobelprisen i litteratur. Foto: Margarita Kabakova

Selges i bokhandel og på www.komforlag.no

Karsten Alnæs & Notto R. Thelle

HVA ER DA ET MENNESKE?

Nyhus & Nyhus

KRISTEN TRO

«Brev som berører, perler i prosa. …sterke utsagn om aktualiteten og sprengkraften i Jesu lignelser.»

Ingeborg Tveter Thoresen, forfatter«…makter å utvide de tradisjonelle fortolkningene

av lignelsene.»Eskild Skjeldal, forfatter

«Her leveres en oppdatert innføring i kristen tro. Den er original, ærlig, fri for klisjeer og engasjerer både

tanke og følelser. Denne boka har jeg ventet på!»Halvor Nordhaug, biskop i Bjørgvin.

Notto R. Thelle

JULEEVANGELIET

Formidler juleevangeliet på en inspirerende, innsiktsfull og vakker måte. Alle tiders gavebok.

Kr 249

Kr 249

Kr 329


Svetlana Aleksije-vitsj er fra Hviteruss-land. Hun har skrevet en rekke bøker om Sovjet-samfunnet. I år får hun Nobelprisen i litteratur. Foto: Margarita Kabakova

Selges i bokhandel og på www.komforlag.no

Karsten Alnæs & Notto R. Thelle

HVA ER DA ET MENNESKE?

Nyhus & Nyhus

KRISTEN TRO

«Brev som berører, perler i prosa. …sterke utsagn om aktualiteten og sprengkraften i Jesu lignelser.»

Ingeborg Tveter Thoresen, forfatter«…makter å utvide de tradisjonelle fortolkningene

av lignelsene.»Eskild Skjeldal, forfatter

«Her leveres en oppdatert innføring i kristen tro. Den er original, ærlig, fri for klisjeer og engasjerer både

tanke og følelser. Denne boka har jeg ventet på!»Halvor Nordhaug, biskop i Bjørgvin.

Notto R. Thelle

JULEEVANGELIET

Formidler juleevangeliet på en inspirerende, innsiktsfull og vakker måte. Alle tiders gavebok.

Kr 249

Kr 249

Kr 329


litteratur 27

Astrid Fosvold [email protected]

Årets nobelpris-vinner i litte-ratur, Svetlana Aleksijevitsj, er en hviterus-sisk journalist og forfatter som

har markert seg med en helt sær-egen dokumentarsjanger basert

på muntlige kilder. Som i et flerstemmig kor inngår

intervjuer, betroel-ser, vitnesbyrd og enkelte skriftlige kilder fra hele det gamle Sovjetsam-veldet i storverket Utopiens stemmer. Av kilometerlange opptak skriver

hun fortellinger

som blir små fortettede livsløp. Til sammen blir dette en dokumenta-risk krønike om Sovjetunionen.

Partibok som bibel. «Vekk med kirkeklokkene – opp på traktoren. Om Gud visste vi bare en ting – at han ikke fantes. Marxismen ble vår religion. Partiboken er min Bibel. Vi ville bygge et himmelrike på jord. Vi sprengte kirken. I to hun-dre år hadde den stått der. Et sted vigslet gjennom bønn, som man sier. På dette stedet bygget vi byens offentlige toalett.»

Vailij Petrovitsj har vært med-lem av kommunistpartiet siden 1922, og vi møter han i Slutten for det røde mennesket. Tiden second hand. For sovjetmennesket ble religionen erstattet av troen på Fedrelandet, og en blind tillit til systemet og makthaverne. Flere av dem som intervjues i boken, inn-gikk i statsapparatet i Sovjet, og de er fortsatt overbeviste kommu-nister. Deres livsmening bestod i

at de var del av noe som er større enn dem selv. Samfunnet de var med på å bygge, skulle overgå alle andre samfunn. De savner den gamle staten. For dem var utopien levende – den tilbød lykkerus og eufori. De føler seg sveket etter Sovjets sammenbrudd og påpeker at de som før arbeidet som høy-skolelærere, i dag lever av å plukke sneiper på gata.

Samtidshistorie. «De bøkene jeg skriver, er både et dokument og samtidig mitt bilde av tiden. Jeg sam- ler detaljer og følelser

ikke bare fra et enkelt menneskeliv, men også

fra hele tidsatmosfæren, fra dens rom og dens stem-

mer.» I Slutten for det røde mennesket. Tiden second

hand er vitnesbyrd fra hele epoken med, like fra

Sovjetunionens opp-rinnelse til sam-

menbruddet.

Nobel prisvinner Svetlana Aleksijevitsj' episke storverk forteller Sovjetsamveldets historie flerstemt.

Svetlana Aleksijevitsj

YForfatter og journalist.

YFødt 1948 i Ukraina, bosatt i Hvite-russland.

Y I høst fikk hun Nobelprisen i littera-tur for sine flerstemmige dokument-arbøker om mennesker fra det gamle Sovjetunionen.

YStorverket Utopiens stemmer består av bøkene Krigen har intet kvinnelig ansikt (1985), De siste vitnene (1985), Kister av sink (1991), Bønn for Tsjerno-byl (1996) og Slutten for det røde men-nesket. Tiden second hand (2013).

Monumentalt og uforglemmelig

UDeres livs-mening bestod i at de var del av noe som er større enn dem selv.

Y

Svetlana alekSijevitSj


28 litteratur

Aleksijevitsj går inn i vakuumet som oppstår når et helt regimes fremstilling og forståelse av seg selv kastes på skraphaugen. Hun graver frem og skaper en ny fortelling om Sovjetunionen – fortalt av de som bodde der, på deres premisser. Og hun skriver samtidshistorie. Under kuppforsøket mot Gorbatsjov i 1991 intervjuer hun folk på den røde plass da hendelsen skjer, og får et helt unikt tidsbilde inn på diktafonen.

Nettopp muntlige trekk, mange pauser og gjentagelser, korthugde utsagn, følelsesutbrudd og avbrutte tankerekker – snarere enn lengre resonnementer – gjennomsyrer tekstene. I Sovjetunionen ble folket truet til taushet. Etter Tsjernobyl katastrofen og den meningsløse krigføringen i Afghanistan blir de som er berørt, skremt til å tie. De nektes talerett – en egen stemme – og de nektes innsyn i og viten om det som angår deres livs tragedier. Svetlana Aleksijevitsj gir de tause stemme og hun lar nettopp det talte språket stå i fokus. Avhengig av hvem som snakker, kan talen være springende eller tettvevd. Når intervjuene får denne formen, motsies både statens måte å overse enkeltindividet på, og taleforbudet. Mange menneskers små sannheter trer inn i stedet for makthavernes enetale.

Bygget nedenfra. Prosjektet er grunnleggende antiautoritært. Slutten for det røde mennesket er bygget opp nedenfra, og ikke noe sted i fortellingen etableres et utsiktspunkt hvor vi kan skue ut over den. Vi får altså ikke noe overblikk eller utsyn over tekstene. Slik er fremstillingen fundamentalt annerledes i sin form enn vanlige historiefortellinger, der forfatterne skriver langs de store linjene for å etablere overblikk og utsyn. I Aleksijevitsj' fremstilling kommer vi aldri over individnivå og den lineære sammenstillingen av enkeltskjebner: «Jeg skriver korn for korn, smule for smule.» Den enkelte i gruppen er fortellingens omdreiningspunkt.

Sovjetmakten ofret individet til fordel for kollektivet. Enkeltmennesket var ingenting verdt. Det er bare som del av et kollektiv, brikke i det store samfunnet, individet hadde verdi i Sovjetstatens ideologi. Når Svetlana Aleksijevitsj lar enkeltindividenes sannhet og erfaringer danne grunn

laget i fortellingen, er dette i seg selv å gjøre opprør mot

idégrunnlaget sovjetsosialismen består av. En

anonym kilde kritiserer bøkene hennes: «Sannheten kan bare søkes av

spesialutdannede mennesker: dommere, viten

skapsmenn, prester. Du burde ikke ha en sånn tillit til mennesket … til den menneskelige sannhet … Historien er ideenes liv. Det er ikke menneskene som skriver den, men tiden.»

Kjerne av hukommelse. Aleksijevitsj lar nettopp menneskene skrive historie. Hukommelsen og minnene til de hun intervjuer, danner kjernen i bøkene. Det er deres sjels sanne erfaringer hun fanger. Mange sterke enkeltskjebner griper fatt i meg når jeg leser om unge liv som aldri ble fulle livsløp. Barn fødes og vokser opp i fangeleirer. «Homo Sovjeticus er et menneske som har et særskilt forhold til lidelse og død.»

I Kister av sink intervjuer Aleksijevitsj mennesker som har deltatt i krigen i Afghanistan eller har mistet sine nære og kjære i krigen. Denne boka er vond å lese. Vi møter konkrete skildringer av hvordan mennesker lemlester og dreper hverandre – krigens gru i minste detalj – og hele tiden fra enkeltindividets ståsted. Heller ikke her finner vi spor av tradisjonell fortelling om krigføring som ville gitt oss overblikk over krigshandlingene og utviklingen i krigen. Vi kommer rett inn i lidelsen til den enkelte og her holdes vi fast.

Den enkeltes smerte. I den totalitære stats ideologi kan individet ofres på vegne av folket. Hos Aleksijevitsj leser vi om de enkelte soldaters krig –

Kister av sinkOversatt av Alf B. GladKagge forlag 2015

Slutten for det røde mennes-ket. Tiden se-cond handOversatt av Dagfinn FladøyKagge forlag 2015

Krigen har intet kvinnelig ansikt Oversatt av Alf B. Glad Kagge forlagAnmeldt i Vårt Land 12.08.2014

i norsk utgave

Y


Boka kjøpes i din lokale bokhandel eller på www.bibel.no

KierkegaardSØREN KIERKEGAARD

Liljen på marken og fuglen under himmelenTre gudelige taler

«Se på himmelens fugler, akt på liljen på marken». Hos liljen og fuglen er det glede. Der finnes det ingen bekymring. Gleden er en spontan livsytring, sier Kierkegaard. Men man må begynne med kunsten å være taus. Denne påminnelsen om tausheten har et ekko i vår tid, om det så heter meditasjon, retreat eller mindfullness – det handler om å søke stillhet og nærvær. Først må man lære å tie, sier Kierkegaard, deretter kan man lære å bie, og til sist må man lære å lide. Liljen på marken og fuglen under himmelen utgis for første gang på norsk. Boken er oversatt av Knut Johansen, og Marius Timmann Mjaaland har skrevet innledningen til den norske utgaven. Søren Kierkegaard (1813 – 1855) var en dansk filosof, religiøs tenker og forfatter. Han anses som Nordens mest betydningsfulle filosof gjennom tidene. Kr 248,-


28 litteratur

om den enkeltes smerte. Når alle disse partikulære fortellingene til sammen utgjør den store fortellingen om Sovjets krig i Afghanistan, er dette fundamentalt regimekritisk. I tillegg river denne fremstillingsformen ned ethvert forsøk på å fremstille et samlet helteepos om denne krigen.

Det vi derimot forstår, er at det store Fedrelandet, som flere av soldatene villig går i krigen og ofrer livet sitt for, spiser soldatene sine. De får verken mat, klær eller medisiner. De slaktes for å styrke heltefortellingen til det synkende skipet som Sovjetsamveldet er i 1986. Alle tier om erfaringene fra krigen, de har munnkurv. Det provoserer Aleksijevitsj. Hun vil egentlig også tie, for hun klarer ikke å skrive mer om krig etter Krigen har intet kvinnelig ansikt, men kan ikke la være når hun overalt opplever myndighetenes propaganda. Forfatteren må fortelle om den uretten som begås. Hennes egen stemme er mer nærværende enn i de andre bøkene og hun tør å være eksplisitt regimekritisk.

Kritikken ble for sterk kost og Aleksijevitsj ble rettsforfulgt da boka utkom i Hviterussland i 1991. Et arkivdokument fra 1996 forteller om folkets lengsel etter en sterk lederskikkelse med imperialistisk sinnelag. I 2015 har Vladimir Putin vist sitt sanne ansikt.

Lidelse og skjønnhet. Både Slutten for det røde mennesket og Kister av sink forteller om smertefulle skjebner som får meg til å huske skikkelser som Sonja i Forbrytelse og straff og Tolstojs Anna Karenina. Enkelte livsfortellinger har mer lidelse og paradoksalt nok også mer skjønnhet enn andre. Lidelse og lidenskap går hånd i hånd når sjelenes kronikør redigerer. Bønn for Tsjernobyl åpner med en fortelling om en kvinne som blind av kjærlighet ofrer barnet i livmoren for å være hos sin døende ektemann. Boka er uhyggelig fordi konsekvensene av katastrofen er uoverskuelige, det er så mange som får livene sine ødelagt fordi de er helt uvitende om både at dette er en katastrofe og alt hva det innebærer. Befolkningen blir så grundig sveket av de som har ansvar. Vi møter flyktninger fra de

gamle sovjetstatene som ikke har noe annet sted å dra enn til Tsjernobyl – de er uønsket overalt. I Tsjernobyl finner de frem til fraflyttede hus i sonen som de bosetter seg i.

Hos Aleksijevitsj overgår livet enhver fiksjon. Forfatterens talent til å lytte seg frem til de enkelte livshistoriene, motta betroelsene og det mesterlige redigeringsarbeidet får frem sjelenes melodi og stemmenes toneleie i fortellingene. Dette bidrar til at verkene blir litterære. Når stemmene orkestreres av en litterær maestro, dannes de lange episke linjene som gjør Utopiens stemmer til et monumentalt og helt uforglemmelig verk om Sovjetunionen.

Bønn for TsjernobylOversatt av Hege Susanne BerganSolum forlag 2014

26. april 1986 går atomkraftverket i Tsjer-nobyl i lufta. Eksplosjonen og den påføl-gende brannen førert til at en radioaktiv støvsky sprer seg over omtrent hele Europa. Boka Bønn for Tsjernobyl er uhyggelig fordi konsekvensene av katastrofen er uoversku-elige. Tusener får livene sine ødelagt fordi de er helt uvitende om både at dette er en katastrofe og alt hva det innebærer. Foto: Igor Kostin/AP Photo/NTB scanpix

USvetlana Alekssje-vitsj for-teller om smerte-fulle skjebner som får meg til å huske skikkel-ser som Sonja i Forbry-telse og straff og Tolstojs Anna Karenina.

i norsk utgave


Sprudlende morsomt om politiske klovnerier med en dyster slagside. […] Dette stoffet er som skreddersydd for Emberlands velutviklede smak for de bisarre aspektene ved høyreradikale bevegelser, og teksten er gjennomsyret av godmodig ironi.

Jon Rognlien, DAGBLADET

Terje Emberland

DA FASCISMEN KOM TIL NORGEDen Nasjonale Legions vekst og fall, 1927–1928

349,-

Halvor Tjønn

RUSSLAND BLIR TILFra vikingene til Ivan den grusomme

399,-

Lise Foss

VIA FRANCIGENAI pilegrimsspor gjennom Italia

299,-

Sigurd Sørlie

SOLKORS ELLER HAKEKORSNordmenn i Waffen-SS 1941–1945

399,-

Ulf Luthman

PILEGRIMSVEIEN TIL SANTIAGO DE COMPOSTELAEn moderne vandring langs tusenårige ferdselsveier

349,-

En fortelling om fyrstene, menneskene og slagene som vevde det tidlige Russland sammen i et nasjonalt, økonomisk, sosialt og mentalt fellesskap. Halvor Tjønn har skrevet den første bredt anlagte boka på norsk om Russlands tidlige historie. Russland blir til er første bind i en trilogi om hele Russlands historie

[...] teksten er både informativ og interessant. Og den inspirerer oss til å la nordlige fjelltrakter vente i år — for å velge Via Francigena.

VAGABOND

Av de om lag 4 500 nordmennene som gikk i tysk krigstjeneste under andre verdenskrig, havnet det store flertallet i SS-avdelinger på østfronten. Hvem var de, og hvorfor vervet de seg? Hva slags virkelighet opplevde de som soldater i tyske utdannelsesleirer, ved fronten og i de okkuperte områdene?

Førsteinntrykk: god størrelse, en bok du kan ha med deg på selve turen. Gode, lett leselige detaljkart for hver av de 32 dagene, og masse praktiske tips når det gjelder gjennom-føring av turen. [...] En riktig god bok, både for planlegging og gjennomføring.

VAGABOND

www.dreyersforlag.no


28 litteratur

om den enkeltes smerte. Når alle disse partikulære fortellingene til sammen utgjør den store fortellingen om Sovjets krig i Afghanistan, er dette fundamentalt regimekritisk. I tillegg river denne fremstillingsformen ned ethvert forsøk på å fremstille et samlet helteepos om denne krigen.

Det vi derimot forstår, er at det store Fedrelandet, som flere av soldatene villig går i krigen og ofrer livet sitt for, spiser soldatene sine. De får verken mat, klær eller medisiner. De slaktes for å styrke heltefortellingen til det synkende skipet som Sovjetsamveldet er i 1986. Alle tier om erfaringene fra krigen, de har munnkurv. Det provoserer Aleksijevitsj. Hun vil egentlig også tie, for hun klarer ikke å skrive mer om krig etter Krigen har intet kvinnelig ansikt, men kan ikke la være når hun overalt opplever myndighetenes propaganda. Forfatteren må fortelle om den uretten som begås. Hennes egen stemme er mer nærværende enn i de andre bøkene og hun tør å være eksplisitt regimekritisk.

Kritikken ble for sterk kost og Aleksijevitsj ble rettsforfulgt da boka utkom i Hviterussland i 1991. Et arkivdokument fra 1996 forteller om folkets lengsel etter en sterk lederskikkelse med imperialistisk sinnelag. I 2015 har Vladimir Putin vist sitt sanne ansikt.

Lidelse og skjønnhet. Både Slutten for det røde mennesket og Kister av sink forteller om smertefulle skjebner som får meg til å huske skikkelser som Sonja i Forbrytelse og straff og Tolstojs Anna Karenina. Enkelte livsfortellinger har mer lidelse og paradoksalt nok også mer skjønnhet enn andre. Lidelse og lidenskap går hånd i hånd når sjelenes kronikør redigerer. Bønn for Tsjernobyl åpner med en fortelling om en kvinne som blind av kjærlighet ofrer barnet i livmoren for å være hos sin døende ektemann. Boka er uhyggelig fordi konsekvensene av katastrofen er uoverskuelige, det er så mange som får livene sine ødelagt fordi de er helt uvitende om både at dette er en katastrofe og alt hva det innebærer. Befolkningen blir så grundig sveket av de som har ansvar. Vi møter flyktninger fra de

gamle sovjetstatene som ikke har noe annet sted å dra enn til Tsjernobyl – de er uønsket overalt. I Tsjernobyl finner de frem til fraflyttede hus i sonen som de bosetter seg i.

Hos Aleksijevitsj overgår livet enhver fiksjon. Forfatterens talent til å lytte seg frem til de enkelte livshistoriene, motta betroelsene og det mesterlige redigeringsarbeidet får frem sjelenes melodi og stemmenes toneleie i fortellingene. Dette bidrar til at verkene blir litterære. Når stemmene orkestreres av en litterær maestro, dannes de lange episke linjene som gjør Utopiens stemmer til et monumentalt og helt uforglemmelig verk om Sovjetunionen.

Bønn for TsjernobylOversatt av Hege Susanne BerganSolum forlag 2014

26. april 1986 går atomkraftverket i Tsjer-nobyl i lufta. Eksplosjonen og den påføl-gende brannen førert til at en radioaktiv støvsky sprer seg over omtrent hele Europa. Boka Bønn for Tsjernobyl er uhyggelig fordi konsekvensene av katastrofen er uoversku-elige. Tusener får livene sine ødelagt fordi de er helt uvitende om både at dette er en katastrofe og alt hva det innebærer. Foto: Igor Kostin/AP Photo/NTB scanpix

USvetlana Alekssje-vitsj for-teller om smerte-fulle skjebner som får meg til å huske skikkel-ser som Sonja i Forbry-telse og straff og Tolstojs Anna Karenina.

i norsk utgave


Sprudlende morsomt om politiske klovnerier med en dyster slagside. […] Dette stoffet er som skreddersydd for Emberlands velutviklede smak for de bisarre aspektene ved høyreradikale bevegelser, og teksten er gjennomsyret av godmodig ironi.

Jon Rognlien, DAGBLADET

Terje Emberland

DA FASCISMEN KOM TIL NORGEDen Nasjonale Legions vekst og fall, 1927–1928

349,-

Halvor Tjønn

RUSSLAND BLIR TILFra vikingene til Ivan den grusomme

399,-

Lise Foss

VIA FRANCIGENAI pilegrimsspor gjennom Italia

299,-

Sigurd Sørlie

SOLKORS ELLER HAKEKORSNordmenn i Waffen-SS 1941–1945

399,-

Ulf Luthman

PILEGRIMSVEIEN TIL SANTIAGO DE COMPOSTELAEn moderne vandring langs tusenårige ferdselsveier

349,-

En fortelling om fyrstene, menneskene og slagene som vevde det tidlige Russland sammen i et nasjonalt, økonomisk, sosialt og mentalt fellesskap. Halvor Tjønn har skrevet den første bredt anlagte boka på norsk om Russlands tidlige historie. Russland blir til er første bind i en trilogi om hele Russlands historie

[...] teksten er både informativ og interessant. Og den inspirerer oss til å la nordlige fjelltrakter vente i år — for å velge Via Francigena.

VAGABOND

Av de om lag 4 500 nordmennene som gikk i tysk krigstjeneste under andre verdenskrig, havnet det store flertallet i SS-avdelinger på østfronten. Hvem var de, og hvorfor vervet de seg? Hva slags virkelighet opplevde de som soldater i tyske utdannelsesleirer, ved fronten og i de okkuperte områdene?

Førsteinntrykk: god størrelse, en bok du kan ha med deg på selve turen. Gode, lett leselige detaljkart for hver av de 32 dagene, og masse praktiske tips når det gjelder gjennom-føring av turen. [...] En riktig god bok, både for planlegging og gjennomføring.

VAGABOND

www.dreyersforlag.no


Thomas ReineRTsen BeRg [email protected]

Mange for-fattere har opplevd å bli sensurert. Men ikke alle forfatte-

re har opplevd å diskutere den kommende boken sin med en fyr som ikke bare kan hindre utgivelsen, men også tvangs-sende deg hundrevis av mil av gårde til en fjern og kald ut-post, eller få tatt livet av deg og slettet hele forfatterskapet ditt. Slik var det da den sovjetiske forfatteren Mikhail Sjolokhov ved flere anledninger møtte Stalin – diktatoren som både hjalp ham og la planer for å få ham drept.

Sjolokhovs hovedverk er romanen Stille flyter Don. Den ble gitt ut i fire bind fra 1928 til 1940, og da han fikk Nobel-prisen i 1965, var det «för den konstnärliga kraft och ärlig-het, varmed han i sitt Donska epos har gestaltat ett historiskt skede i ryska folkets liv». Ro-manen har blitt sagt å være det eneste verdifulle verket som ble gitt ut under de harde, sta-linistiske årene da så mange forfattere ble sensurert, fengs-let, deportert og skutt.

Grell kontrast. Ved før-ste øyekast kan Sjolokhov se

ut som en grell kontrast til de som led en verre skjebne: Han fikk medlemskap i kommu-nistpartiet i 1932, ble medlem av Det øverste sovjet i 1937, delegat til alle partiets kon-gresser fra og med 1939, var en venn av Maksim Gorkij – selve patriarken i sovjetisk litteratur – og fikk Stalinprisen i 1941. Alt dette var likevel ikke nok til å slippe sensur og livsfare.

Sjolokhov var bare litt over 20 år gammel da han begyn-te på Stille flyter Don i 1925. Da hadde han allerede hatt en rekke noveller på trykk i ungkommunistenes aviser, senere gitt ut som Fortellinger fra Don, der hovedtemaene for forfatterskapet var fastlagt: Den russiske borgerkrigen (1917–1922) og Don-kosakke-nes liv.

I likhet med Tolstojs Krig og fred, en bok den ofte blir sam-menlignet med, er Stille flyter Don et verk der en families liv utfolder seg mot en bred bak-grunn av historiske begiven-heter. I sentrum står kosak-ken Grigori Meljekhov og hans kjærlighet til Aksinja. Hand-lingen snor seg fra 1912 og steppe landskapet rundt Don, første verdenskrig, den øster-riksk-ungarske fronten, den russiske revolusjonen og ko-sakkopprørene mot bolsjevi-kene til de rødes endelige seier over de kontrarevolusjonære hvite styrkene i 1922. Grigori befinner seg i løpet av borger-

krigen på både den hvite og den røde siden.

Suksess. Stille flyter Don ble en umiddelbar suksess hos leserne. Bind I og II solgte i hundretusener. Den slo an hos både arbeidere, hvitsnipper, studenter, bønder og soldater, og ble derfor av enkelte sett på som suspekt. En leser skrev til Sjolokhov: «Folk fra alle klas-ser liker Stille flyter Don. Dette fører til noen betenkeligheter. Romanen mangler klassebe-vissthet – klassefienden blir ikke angrepet, og det sym-patiseres ikke med de fattige kosakkene.» Sjolokhov sa seg enig, og mente at de ideolo-giske manglene hans skyldtes

Stille endres

Don

For femti år siden fikk sovjeteren

Mikhail Sjolokhov Nobelprisen i

litteratur. Det var etter at han hadde

omskrevet den mest kjente boken

sin etter stalinistiske prinsipper.

Mikhail Sjolokhov

YSovjetrussisk forfatter, født 1905, død 1984.

YFikk Nobelprisen i litteratur i 1965.

YEr mest kjent for sitt verk Stille flyter Don som kom i fire bind (1928–1940).

YBle med i bolsjevikhæren i den russiske borgerkrigen, bare 13 år gammel.

YVar i alle år trofast mot det sovjetiske kommunist partiets linje.

Hvem er Jesus Kristus? Hva betyr det at mennesket er skapt i Guds bilde? Hva kjennetegner det kristne fellesskapet? Dette er bare noen av de spørsmålene en grunnbok i dogmatikk forsøker å besvare. Denne boken tar utgangspunkt i luthersk kirkelig tradisjon, men i større grad enn tidligere fremstillinger re� ekterer boken over dagens økumeniske situasjon. Alle som vil ta et dypdykk i kristen tro, vil ha stor glede av boken.

www.lutherforlag.no

Harald HegstadGud, verdenog håpet.Innføringi kristen dogmatikk379,-

G.K. ChestertonDet evigemenneske329,-

Stefan GustavssonSkeptikerens guide til Jesus 2: om Jesuidentitet ogoppstandelse249,-

Hva er det, om noe, som gjør et menneske til et menneske? Dette er spørsmålet G.K. Chesterton starter med i sin klassiske oppdagelses-reise i menneskehetens historie. Chesterton varbritisk journalist og forfat-ter, og er i Norge mest kjent for historiene om Father Brown. Dette er en modernisert versjon av Sigrid Undsets opprinnelige oversettelse fra 1931.

I Skeptikerens guide til Jesus del 2 fortsetter vi den lett tilgjengelige, men samtidig dypt pløyende reisen gjen-nom historien for å få svar på hva vi egentlig kan vite om Jesus. Om Jesus og de første kristne hadde rett i sine påstander, er han ikke bare kristendommen, men hele

menneskehetens hovedperson. Ingen spørsmål kan derfor være viktigere enn å undersøke spørsmålene om Jesus identitetog oppstandelse.

«I en totalt forvaltet og tvangsmessig normalisert virkelighet, er ikke noe mer helsebringende nødvendig enn tenkere som går motstrøms og dermed forsvarer den enkeltes rett

til å � nne sin egen vei.»

Trond Berg Eriksen, professor i idéhistorie, i forordet

STEFAN GUSTAVSSON

Om Jesu identitet og oppstandelse

SKEPTIKERENS GUIDE TIL JESUS 2

LU

TH

ER

FO

RL

AG

ter, og er i Norge mest kjent

Dette er en bok som mange vil ha nytte av – ikke bare studenter – på tvers av konfesjonelle grenser.

Professor Sr. Else-Britt Nilsen, tidl. leder av Norges kristne råd


litteratur 31

Mikhail Sjolokhov (1905-1984) er blant de største forfatterne fra sovjetperioden. Han var hele tiden lojal til kommun-nistpartiet og overlevde Stalins terror. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1965. Sjolokhov er mest kjent for den episke romanen Stille flyter Don (1928-1940, fire bind). Her er han i sitt arbeidsrom i landsbyen Vemenskaja. Foto: Novosti Y

mikhail Sjolokhov


Thomas ReineRTsen BeRg [email protected]

Mange for-fattere har opplevd å bli sensurert. Men ikke alle forfatte-

re har opplevd å diskutere den kommende boken sin med en fyr som ikke bare kan hindre utgivelsen, men også tvangs-sende deg hundrevis av mil av gårde til en fjern og kald ut-post, eller få tatt livet av deg og slettet hele forfatterskapet ditt. Slik var det da den sovjetiske forfatteren Mikhail Sjolokhov ved flere anledninger møtte Stalin – diktatoren som både hjalp ham og la planer for å få ham drept.

Sjolokhovs hovedverk er romanen Stille flyter Don. Den ble gitt ut i fire bind fra 1928 til 1940, og da han fikk Nobel-prisen i 1965, var det «för den konstnärliga kraft och ärlig-het, varmed han i sitt Donska epos har gestaltat ett historiskt skede i ryska folkets liv». Ro-manen har blitt sagt å være det eneste verdifulle verket som ble gitt ut under de harde, sta-linistiske årene da så mange forfattere ble sensurert, fengs-let, deportert og skutt.

Grell kontrast. Ved før-ste øyekast kan Sjolokhov se

ut som en grell kontrast til de som led en verre skjebne: Han fikk medlemskap i kommu-nistpartiet i 1932, ble medlem av Det øverste sovjet i 1937, delegat til alle partiets kon-gresser fra og med 1939, var en venn av Maksim Gorkij – selve patriarken i sovjetisk litteratur – og fikk Stalinprisen i 1941. Alt dette var likevel ikke nok til å slippe sensur og livsfare.

Sjolokhov var bare litt over 20 år gammel da han begyn-te på Stille flyter Don i 1925. Da hadde han allerede hatt en rekke noveller på trykk i ungkommunistenes aviser, senere gitt ut som Fortellinger fra Don, der hovedtemaene for forfatterskapet var fastlagt: Den russiske borgerkrigen (1917–1922) og Don-kosakke-nes liv.

I likhet med Tolstojs Krig og fred, en bok den ofte blir sam-menlignet med, er Stille flyter Don et verk der en families liv utfolder seg mot en bred bak-grunn av historiske begiven-heter. I sentrum står kosak-ken Grigori Meljekhov og hans kjærlighet til Aksinja. Hand-lingen snor seg fra 1912 og steppe landskapet rundt Don, første verdenskrig, den øster-riksk-ungarske fronten, den russiske revolusjonen og ko-sakkopprørene mot bolsjevi-kene til de rødes endelige seier over de kontrarevolusjonære hvite styrkene i 1922. Grigori befinner seg i løpet av borger-

krigen på både den hvite og den røde siden.

Suksess. Stille flyter Don ble en umiddelbar suksess hos leserne. Bind I og II solgte i hundretusener. Den slo an hos både arbeidere, hvitsnipper, studenter, bønder og soldater, og ble derfor av enkelte sett på som suspekt. En leser skrev til Sjolokhov: «Folk fra alle klas-ser liker Stille flyter Don. Dette fører til noen betenkeligheter. Romanen mangler klassebe-vissthet – klassefienden blir ikke angrepet, og det sym-patiseres ikke med de fattige kosakkene.» Sjolokhov sa seg enig, og mente at de ideolo-giske manglene hans skyldtes

Stille endres

Don

For femti år siden fikk sovjeteren

Mikhail Sjolokhov Nobelprisen i

litteratur. Det var etter at han hadde

omskrevet den mest kjente boken

sin etter stalinistiske prinsipper.

Mikhail Sjolokhov

YSovjetrussisk forfatter, født 1905, død 1984.

YFikk Nobelprisen i litteratur i 1965.

YEr mest kjent for sitt verk Stille flyter Don som kom i fire bind (1928–1940).

YBle med i bolsjevikhæren i den russiske borgerkrigen, bare 13 år gammel.

YVar i alle år trofast mot det sovjetiske kommunist partiets linje.

Hvem er Jesus Kristus? Hva betyr det at mennesket er skapt i Guds bilde? Hva kjennetegner det kristne fellesskapet? Dette er bare noen av de spørsmålene en grunnbok i dogmatikk forsøker å besvare. Denne boken tar utgangspunkt i luthersk kirkelig tradisjon, men i større grad enn tidligere fremstillinger re� ekterer boken over dagens økumeniske situasjon. Alle som vil ta et dypdykk i kristen tro, vil ha stor glede av boken.

www.lutherforlag.no

Harald HegstadGud, verdenog håpet.Innføringi kristen dogmatikk379,-

G.K. ChestertonDet evigemenneske329,-

Stefan GustavssonSkeptikerens guide til Jesus 2: om Jesuidentitet ogoppstandelse249,-

Hva er det, om noe, som gjør et menneske til et menneske? Dette er spørsmålet G.K. Chesterton starter med i sin klassiske oppdagelses-reise i menneskehetens historie. Chesterton varbritisk journalist og forfat-ter, og er i Norge mest kjent for historiene om Father Brown. Dette er en modernisert versjon av Sigrid Undsets opprinnelige oversettelse fra 1931.

I Skeptikerens guide til Jesus del 2 fortsetter vi den lett tilgjengelige, men samtidig dypt pløyende reisen gjen-nom historien for å få svar på hva vi egentlig kan vite om Jesus. Om Jesus og de første kristne hadde rett i sine påstander, er han ikke bare kristendommen, men hele

menneskehetens hovedperson. Ingen spørsmål kan derfor være viktigere enn å undersøke spørsmålene om Jesus identitetog oppstandelse.

«I en totalt forvaltet og tvangsmessig normalisert virkelighet, er ikke noe mer helsebringende nødvendig enn tenkere som går motstrøms og dermed forsvarer den enkeltes rett

til å � nne sin egen vei.»

Trond Berg Eriksen, professor i idéhistorie, i forordet

STEFAN GUSTAVSSON

Om Jesu identitet og oppstandelse

SKEPTIKERENS GUIDE TIL JESUS 2

LU

TH

ER

FO

RL

AG

ter, og er i Norge mest kjent

Dette er en bok som mange vil ha nytte av – ikke bare studenter – på tvers av konfesjonelle grenser.

Professor Sr. Else-Britt Nilsen, tidl. leder av Norges kristne råd


litteratur 31

Mikhail Sjolokhov (1905-1984) er blant de største forfatterne fra sovjetperioden. Han var hele tiden lojal til kommun-nistpartiet og overlevde Stalins terror. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1965. Sjolokhov er mest kjent for den episke romanen Stille flyter Don (1928-1940, fire bind). Her er han i sitt arbeidsrom i landsbyen Vemenskaja. Foto: Novosti Y

mikhail Sjolokhov


32 litteratur

«påvirkningen fra det småborger-lige miljøet» der han satt og skrev, landsbyen Vesjenskaja langs Don. Han innrømmet at han ikke var fornøyd med de siste delene av ro-manen, og skulle revidere den.

Mange av medlemmene i foren-ingen for proletarforfattere likte heller ikke boken. De mente den glorifiserte reaksjonære kosakker,

fremstilte de hvite som drevet av edle motiver mens bolsjevike-ne var usympatiske og slemme, og at boken manglet en objek-tiv skildring av kampen mot de kontrarevolusjonære.

Bokprat med Stalin. Denne kritikken fikk konsekvenser da bind III skulle gis ut. De tolv første kapitlene ble trykket i tre

utgaver av tidsskriftet Oktiabr tid-lig i 1929. Så tok det slutt. I et brev til en venn skrev Sjolokhov den 1. april 1930 at redaktøren hadde «foreslått endringer som er totalt uakseptable for meg». Oktiabr vil-le kutte tre fjerdedeler av teksten. Også andre var misfornøyde med bind III. I begynnelsen av 1931 sa en høytstående person i det hem-melige politiet direkte til Sjolok-hov: «Din Stille Don står nærmere de hvite enn oss.»

Den 6. juni 1931 skrev Sjolokhov til Maksim Gorkij at stridens kjerne var at han skulle ha rettferdiggjort et kosakkopprør mot bolsjevikene ved å skrive om hvor dårlig de røde hadde behandlet dem. Men om noe, skrev han, så hadde han «med hensikt utelatt» noen av de styg-geste episodene, som henrettelsen

av 62 eldre kosakker uten lov og dom.

En måned etter møtte han Gorkij og Stalin i en residens utenfor Moskva. Det var den andre gangen Sjolokhov møtte Stalin. De hadde møtt hveran-dre første gang i januar året før, og praten de da hadde hatt om kollektiviseringen av jordbru-ket, inspirerte Sjolokhov til å begynne på romanen Ny jord. Men nå gjaldt det Don. «Noen tror», sa Stalin, «at bind III av Stille flyter Don vil bli tatt imot med glede av de hvite emi-grantene. Hva sier du til det?» Sjolokhov svarte: «Hvilken glede for de hvite! Et fullsten-dig nederlag i regionene Don og Kuban!» Stalin konkluderte: «Vi skal publisere bind III av Stille flyter Don.»

Rene og ranke. Etter 1934 ble «sosialistisk realisme» innført som et ideal i sovjetlit-teraturen. I motsetning til vår egen sosialrealisme, den som ofte handlet om rus, skilsmisser og mobbing, hadde denne en mer uto-pisk karakter: Litteraturen skulle ligne på propagandaplakatene der lykkelige bønder og arbeidere lev-de i et idealsamfunn.

Dette fikk konsekvenser for Stille flyter Don. Den ble utsatt for politiske og puritanske revisjoner. Særlig gikk det ut over skildringen av karakteren Ilja Buntsjuk. All ro-mantikk og alle følelser han hadde for kjæresten, ble fjernet for at han skulle fremstå som en stødig bol-

sjevik. Blant annet forsvant hele reaksjonen hans på at kjæresten ble skutt, der han krabbet rundt på alle fire med ansiktet nede i bak-ken «som et pisket dyr», frådet og mumlet uforståelige ord. Senso-rene mente dette var «overdreven naturalisme». I den nye versjonen nøyde han seg med å rette seg opp, snu seg brått og gå «unaturlig rak i

ryggen» videre.Sensorene var mer opp-

tatt av at bolsjevikene skulle fremstå rene og ranke enn at de hvite skulle være kom-plett onde. Resultatet ble at de hvite fikk være sammen-satte mennesker med et bredt arsenal av følelser og gode og dårlige sider, mens de røde ble dehumaniserte sjablonger som oppfylte de politiske og moralske idealene. Alle skild-ringer av at de spyttet, ban-net, var skitne eller hadde sex ble fjernet.

Folk som falt i unåde ble naturlig nok rensket ut av bo-ken. I 1936 ble eksempelvis en referanse til bolsjeviken Sergej Syrtsov strøket – året etter ble han skutt. Samtidig fikk boken nye partier der Lenin ble introdusert som en heltekarakter for å styrke den sovjetiske dimensjonen. Mange av disse endringene er det grunn til å tro at Sjolok-

hov godtok.

Døden nær. Stalin viste seg å være en ganske upålitelig venn. Vinteren 1938 befant utgivelsen av fjerde og siste bind seg i et død-vann. På denne tiden skal Stalin ha sagt til Sjolokhov: «Du må foran-dre slutten på romanen og vise oss hvem Grigori Meljekhov er – en rød kosakk eller en del av det hvite avskummet!»

Den store terroren, Stalins kam-panje for å renske opp i partiet, hæren og kulturlivet, var på sitt

Mikhail Sjolokhovs orginamanus til Stille flyter Don fra 1928. Foto: Wikipedia Commons

Omslaget til Stille flyter Don fra 1961. Roma-nen ble oversatt av Ivar Digernes og utgitt i 1956 på Tiden.

Y

mikhail Sjolokhov

www.norsk-bibel.no

[email protected] Tlf. 22 00 73 70 – 47 48 44 30

• NB88/07 bokmål• 2416 sider• 15000 vers-for-vers kommentarer• 150 notater om kultur og historie• 114 artikler • 350 ordstudier • 95 kart • Evangelieharmoni • Stort emneregister • Bibelatlas med register• Stor Bibelordbok • Og mye mer …

Den mest omfattende ett-binds studiebibel på norsk, sammen med den konkor-dante Norsk Bibel NB88/07.

Stivbind i forsterket shirting kr 495,-

«Vår tids beste hjelpe-middel til bibellesning!»

Bibellærer Mikkel Vigilius

Redaktører: Enok Kråkenes og Asbjørn Kvalbein

Sort mykt skinn med gullsnitt kr 1095,-

BIBELENRESSURS

DEN STORENORSKE

STUDIEBIBELEN

Skinnutgaver

BIBELENDEN HELLIGE SKRIFT

9 x 13 cm, (lommeutgaven)*12 x 18 cm (normalutgaven) eller 14 x 21 cm (storskriftutgaven)Bokmål/nynorsk, gullsnitt Sort, burgunder, brun Fra kr 398,- til kr 878,-*) lommeutgaven kun i bokmål

“Norsk Bibel er fortsatt mitt førstevalg!” Prof. Sverre Bøe – Fjellhaug

Norsk Data-BibelFor Windows - oppdatert utgave!

Et verktøy med fantastiske muligheterfor alle som ønsker å studere Bibelen.Med enkle tastetrykk kan du slå opp,sammenlikne bibeloversettelser, finne

ordforklaringer i bibelleksikonog mye mer.

Grunnpakke kr 545,- Utvidet pakke kr 945,-

Prøv den gratis i 3 - 4 uker. Last ned en prøveversjon fra

www.norsk-bibel.no/pages/gratis-demoversjon

Nå trykt i 8

000!

Utvidet

Pakke

nå med

Bibel 2011!


litteratur 33

aller hardeste denne vinteren, og Sjolokhov tok en stor sjanse da han nektet å kompromisse.

Mot slutten av 1938 la det hem-melige politiet NKVD planer for ham. En teori ble fabrikkert der Sjolokhov planla et kosakkopprør mot sovjetregimet. Men den som ble satt til å «bekrefte» teorien og spionere på forfatteren, partiar-beideren Ivan Pogorelov, trodde ikke noe på den. I stedet advarte han Sjolokhov.

Forfatteren reiste til Moskva. På et møte der blant andre Stalin og Nikolaj Jezjov, lederen for NKVD, var til stede, tok Sjolokhov ordet og krevde at NKVD måtte slutte med alle bakvaskelser og volde-lige aksjoner. Stalin spurte en lokal NKVD-leder om han hadde fått i oppdrag å trekke Sjolokhov ned i søla. Ja, svarte han, det hadde han fått av en annen leder, og opp-draget hadde vært sanksjonert av Jezjov. Jezjov benektet ethvert kjennskap til dette. Stalin avsluttet møtet med å garantere Sjolokhov sikkerhet.

Sjolokhov valgte, i hvert fall offisi-elt, å se det slik at Stalin hadde hjul-pet ham igjen. I dag er det vanske-lig å se for seg at noen kan ha satt i gang en prosess mot Sovjets mest kjente forfatter uten at Stalin visste om det. Man regner også med at det var Stalin som forsinket utgivelsen av siste del i to år.

Nye revisjoner. Andre verdens-krig førte også til forandringer i Stille flyter Don. En scene fra første verdenskrig, der en russisk soldat

U

At Sjolokhov fikk Nobelprisen viser at Stille fly-ter Don er så god at den ikke kunne ødelegges fullstendig av ivrige sensorer.

sparer en tysker fordi han forstår at de begge er arbeidere og bør være solidariske med hverandre, ble fjernet i 1941-versjonen. Den nasjonalistiske stemningen førte også til at internasjonalistiske sitater fra Lenin ble strøket.

I 1953, året Stalin døde, kom den mest reviderte versjonen av alle. Hele fire hundre politiske korreksjoner ble gjort. Her er det blant annet lagt inn lange passasjer om Stalins rolle i borgerkrigen: «Stalin avviste

Josef Stalin og hans hemmelige politi, NKVD, styrte Sovjetunionen med jernhånd etter Lenins død i 1924. Millioner ble henrettet etter summariske rettssaker eller forsvant Gulagleirene. Forfatteren Mikhail Sjolokhov overlevde utrenskningene. Foto: AP Photo/NTB scanpix/arkiv

Trotskijs defaitistiske plan, utarbei-det en strategisk plan som skulle knuse kontrarevolusjonen i sør, og sendte den til Lenin. Den 15. oktober skrev Stalin sitt historiske brev til Lenin fra Serpukhov.» Deretter lim-te sensorene rett og slett inn dette «historiske» brevet som strekker seg over fire lange avsnitt.

Det var lite Sjolokhov kunne gjøre for å hindre sensorene. Det eneste han kunne, var å endre påstanden «nylig gjennomgått og revidert av forfatteren» til «nylig gjennomgått og revidert» i 1953-utgaven. Etter at Stalin døde, derimot, og det politiske klimaet mildnet, ble mange av end-ringene fjernet i atter nye utgaver som virkelig var «revidert av forfat-teren».

At Sjolokhov fikk Nobelprisen vi-ser at Stille flyter Don er så god at den ikke kunne ødelegges fullsten-dig av ivrige sensorer. Fortellingen insisterer på å gi en rettferdig be-handling av begge sider i borgerkri-gen, på å vise menneskelige liden-skaper og svakheter, og sette huma-nismen over ideologien.

Den norske utgaven av Stille fly-ter Don ble gitt ut på Tiden i 1956, oversatt av Ivar Digernes, og bærer delvis preg av endringene som ble gjort. For eksempel er Buntsjuks fortvilelse over Anna borte, mens Syrtsov, som falt i unåde, er med. Å gi ut en versjon basert på alle de ulike versjonene, forsøksvis i tråd med hvordan Sjolokhov ville hatt det, vil kreve et filologisk masto-dontarbeid og uansett basere seg mye på gjetninger. Vi vil aldri få vite hvilke endringer han godtok.

Samtalene fra Litterært skriftemål kan også høres som podkast. Hør kulturredaktør Alf Kjetil Walgermo i samtale med Nils-Øivind Haagensen, Brit Bildøen, Ingvild H. Rishøi, Terje Dragseth, Simon Stranger og Helga Flatland på littskrift.no

00:00 39:34


34 litteratur

Olav [email protected]

Tegneserieekspert Morten Harper har skrevet flere bøker om tegnese-rienes form, historie og innhold. Han har også anmeldt tegneserier i blant annet Aftenposten, Dagens Nærings-

liv og Le Monde diplomatique.– Grunnen til at så mange flere har hatt et

godt forhold til tegneserier de siste 15 årene, skyldes også en større modning hos serieska-perne. Vi har fått flere dyktige tegnere med personlige uttrykk, og som har vært bevisste på hva strekene deres skal formidle, sier Harper.

Dokumentarisk vending. Han mener at teg-neseriene midt på 2000-tallet tok en dokumen-tarisk vending som ga sjangeren et løft.

– Samtidig var også tiden blitt mer moden for tegneserier. Post-modernismen hadde langt på veg brutt ned barrieren mellom finkultur og annen kultur, og en ny generasjon ble premiss-leverandører i kulturlivet.

Her på berget hevder Harper at Lars Fiske og Steffen Kverneland ble toneangivende for den nye trenden da de i 2004 kom med serien om Olaf G – tegneren Olaf Gulbransson som var kjent allerede på slutten av 1800-tallet. Han trekker også fram Kanon-antologien deres om Edvard Munch og Kurt Schwitters. Munch var den første tegneserien som ble nominert til Brageprisen i sakprosa, en pris den også vant.

– Det at tegneserier ikke lenger bare ble gitt ut som føljetonger i hefter, men også som roma-ner i bokformat, betydde også en del. Det gjorde det lettere for forfatterne å bli premissleveran-dører. Tegneseriebøkene har dessuten kommet inn under Kulturrådets innkjøpsordning, for-klarer Harper.

Grovkornet. Selv om statusen og markedet for tegneserier er blitt større, minner han om at miljøet i Norge for nokså får siden fremdeles ikke var større enn at et par-tre dyktige tegnere kunne skape en ny trend. Etter hvert som det kom flere tegnere, ble det også flere stilretnin-ger.

– Mens serier som Pyton og Pondus kunne være nokså grovkornete, med karikaturer som overskred virkeligheten, har vi også fått stadig flere hefter og bøker som er mer realistiske. Selv om det fremdeles er typisk for mange tegneseri-er at de er et forstørrelsesglass av virkeligheten.

Motpol. Harper sier de siste årenes tegnese-rier har vært en motpol til eldre tiders tegnese-rier som for eksempel Stomperud, Vangsgutane og Smørbukk.

– De var mer moralistiske og mindre groteske, med en mindre rendyrking av en per-sonlig stil som vi kan se hos nyere tegneserie-skapere som for eksempel Lars Fiske, Steffen Kverneland og det siste helt store stjerneskud-det, Bendik Kaltenborn, sier 42-åringen som en periode var president i Norsk Tegneserieforum.

– Er det en tegneserieform du savner i Norge?– Satiren. Knut Nærum hadde det i serien

Bloid. Vi ser det i noen få andre serier, som for eksempel reportasjeboken Moskva. Ellers er det lite, sier Harper.

Kvinnene kommer. Forfatter og tegneserie-redaktør i Egmont, Tonje Tornes, har registrert at stadig flere kvinner sender inn forslag til teg-neserier. En viktig årsak tror hun er Lise Myhre-Hestnæs’ internasjonale suksess med Nemi, som etter Frode Øverlis Pondus er den mest solgte tegneserien her i landet.

– Lise Myhre-Hestnæs har vært viktig for hele tegneseriemiljøet. I et tidligere mannsdo-minert yrke, sannsynligvis fordi menn var mer villige til å kaste seg ut i en økonomisk usikker bransje, er hun en flott plogspiss for kvinner, sier Tornes.

Mens tegneseriemiljøet i Sverige domineres av kvinner, sier redaktøren at Norge nå sakte, men sikkert kommer etter.

– Vi ser det også på nettet, hvor vi følger hittil uoppdagede tegneserietalenter med argusøyne, at kvinner er på fremmarsj. Det var der vi kom over Hanne Sigbjørnsen, på tegneseriebloggen hennes. Nå debuterer hun med Tegnehannebo-ken, sier Tornes.

Selvbiografisk. Bokaktuelle Hanne Sigbjørn-sen, som tidligere i år ble tildelt Pondus-prisen, sier Tegnehanneboken er en personlig og i høy-este grad selvbiografisk tegneseriebok.

– At opplevelsene som skildres i boken, gjøres med humor i både skrevet og tegnet form, gjør det lettere og mindre flaut for meg å stå frem med dem. Naturligvis overdriver jeg, men mye mindre enn de fleste nok vil tro, sier 25-årin-gen.

Sigbjørnsen tror formen hun har valgt gjør at mange lesere lettere vil kjenne seg igjen i historiene. Hun legger ikke skjul på at hun har flest kvinnelige lesere.

– Selv om jeg regner meg som feminist, har jeg ingen slik agenda i det jeg skriver og tegner. Det handler rett og slett mye om det å være jente, sier Bryne-jenta som med sin enkle, naivistiske strek nå ser en mulighet til å kunne leve av det som alltid har vært drømmen hen-nes.

Skøyer strekene som ble realistiske og grovkornete

Da post-modernismen brøt ned barrieren for finkultur og annen kultur, fikk tegneseriene en helt annen status og utbredelse her i landet, hevder norsk tegneserieekspert.

10 på topp

Morten Harper har rangert Norges ti beste norske tegneserier i kronolo-gisk orden.

Klassikeren Smørbukk av Jens R. Nilssen, Sol-veig Muren Sanden, Håkon Aasnes med flere (julehefter siden 1941)

Den norske Asterix Truls og Trine av Dag Kolstad, Terje Nordberg og Arild Midthun (julehefter 1983-85, oppfølger kommer i år)

Satirisk nasjonalepos avsluttes: Drama i Bayern av Bomann (1987)

Ambisiøst historisk drama: Solruns Saga av Bjørn Ousland og Eirik Ildahl (1988-93)

Historiefortelleren Nielsen: Jazzbasillen av Christopher Nielsen (1990)

Sin tids mest vitale striper: Våre venner menneskene av Karine Haaland (1999)

Vår internasjonale stjerne fant formen: Vent litt... av Jason (bokutgave 2002)

Duoens første store samarbeid: Olaf G av Lars Fiske og Steffen Kver-neland (2004)

Bra for barna: Rabbel av Anna Fiske (flere hefter og samlebøker 2005-09)

Tegneseriero-man for totusentallet: Fallteknikk av Inga Sætre (2011)

En av Norges fremste tegneserieeksperter, Morten Harper, mener nyere tegneserier er en klar motpol til eldre tiders tegneserier.

Hanne Sigbjørnsen debuterer med Tegnehanneboken. X Illustrasjon: Egmont forlag

TEGNESERIERvårt landtirsdag 17. november 2015

litteratur 35

W Morten Harper mener Lars Fiskes og Steffen Kvernelands serie om Olaf G i 2004, representerte et vendepunkt i norsk tegneserielitteratur. X

Tegneserier

YModerne tegneserier oppstod på slutten av 1800tallet, som regel som magasinillustrasjoner.

YKjente norske tegneserieforfattere er Steffen Kverneland, Lars Fiske, Anna Fiske, Bendik Kaltenborn, Lise MyhreHestnæs, Frode Øverli, Lars Lauvik, Christopher Nielsen og Børge Lund.

Moro- streker med forfattereKjente forfattere lot seg ikke be to ganger da Gabriel Moro spurte om de ville la seg intervjue som tegneseriefigurer.Olav [email protected]

Boken De forvandlede, som består av ti forfatterintervjuer i tegneseriefor-mat, skal sannsynligvis lanseres in-ternasjonalt. At Karl Ove Knausgård, den eneste norske forfatteren som ble

spurt om å være med, valgte å være Lucky Luke, overrasket ikke forfatteren.

– Knausgård skriver jo raskere enn sin egen skygge, og er sannsynligvis litt lykkelig for tiden også. I hvert fall pratet han så mye at jeg bruker 20 sider på ham i boken, som er lengst av alle in-tervjuene, sier Gabriel Moro.

Wonder Woman. Den amerikanske og norskæt-tede forfatteren Siri Hustvedt ville først være en krysning mellom Daffy Duck og Wonder Woman.

– Hun valgte til slutt det siste, tøff som hun også kan være i skrivingen sin. Andre forfattere trengte mer tid til å finne sin tegneseriefigur, noen trengte også litt drahjelp. De tok det veldig seriøst. Jeg tror alle til slutt følte at de ble en figur som sa noe om dem selv, sier forfatteren og litteraturkritikeren.

Originalt grep. Moro tror ikke det finnes en lig-nende bok, i hvert fall ikke med forfattere. Selv fikk han ideen til prosjektet da han for ti år siden intervjuet den amerikanske forfatteren George Saunders som figuren Charlie Brown fra

Knøttene.– Det intervjuet er med i bo-

ken i en nytegnet form. For-øvrig fremstår jeg selv i boken som Snoopy,

der jeg sitter bak lap-topen min på toppen av hundehuset. Snoopy er en karakter jeg kan kjenne meg igjen i, sier 34-årin-gen.Grunnen til at nesten alle

han spurte sa ja, også de stør-ste internasjonale forfatter-navnene, tror han skyldtes at de syntes det var et morsomt og originalt konsept.

Da Moro i 2013 fikk nobelvinneren J.M. Coetzee til Litteraturfestivalen på Lille-

hammer, opplevde han at den medi-esky forfatteren sa nei til å bli intervjuet, men ja til å stille opp som tegneseriefigur i boken De

forvandlede.– En annen grunn til den positive

innstillingen, skyldes nok at statusen til tegneserier i dag er en helt annen enn for en del år siden, tror Gabriel Moro.

Nobelvinneren J.M. Coetzee som Asterix.

Karl Ove Knausgård måtte bli Lucky Luke. – Han skriver jo raskere enn sin egen skygge, sier Gabriel Moro.

W Siri Hustvedt endte til slutt opp som Wonder Woman.Alle illustrasjo-ner fra boken De forvandlede/Aschehoug

Gabriel Moro står bak intervju og tegneserieboken De forvandlede. Foto: Ida Skivenes

Y

TEGNESERIER


34 litteratur


Tegneserieekspert Morten Harper har skrevet flere bøker om tegnese-rienes form, historie og innhold. Han har også anmeldt tegneserier i blant annet Aftenposten, Dagens Nærings-

liv og Le Monde diplomatique.– Grunnen til at så mange flere har hatt et

godt forhold til tegneserier de siste 15 årene, skyldes også en større modning hos serieska-perne. Vi har fått flere dyktige tegnere med personlige uttrykk, og som har vært bevisste på hva strekene deres skal formidle, sier Harper.

Dokumentarisk vending. Han mener at teg-neseriene midt på 2000-tallet tok en dokumen-tarisk vending som ga sjangeren et løft.

– Samtidig var også tiden blitt mer moden for tegneserier. Post-modernismen hadde langt på veg brutt ned barrieren mellom finkultur og annen kultur, og en ny generasjon ble premiss-leverandører i kulturlivet.

Her på berget hevder Harper at Lars Fiske og Steffen Kverneland ble toneangivende for den nye trenden da de i 2004 kom med serien om Olaf G – tegneren Olaf Gulbransson som var kjent allerede på slutten av 1800-tallet. Han trekker også fram Kanon-antologien deres om Edvard Munch og Kurt Schwitters. Munch var den første tegneserien som ble nominert til Brageprisen i sakprosa, en pris den også vant.

– Det at tegneserier ikke lenger bare ble gitt ut som føljetonger i hefter, men også som roma-ner i bokformat, betydde også en del. Det gjorde det lettere for forfatterne å bli premissleveran-dører. Tegneseriebøkene har dessuten kommet inn under Kulturrådets innkjøpsordning, for-klarer Harper.

Grovkornet. Selv om statusen og markedet for tegneserier er blitt større, minner han om at miljøet i Norge for nokså får siden fremdeles ikke var større enn at et par-tre dyktige tegnere kunne skape en ny trend. Etter hvert som det kom flere tegnere, ble det også flere stilretnin-ger.

– Mens serier som Pyton og Pondus kunne være nokså grovkornete, med karikaturer som overskred virkeligheten, har vi også fått stadig flere hefter og bøker som er mer realistiske. Selv om det fremdeles er typisk for mange tegneseri-er at de er et forstørrelsesglass av virkeligheten.

Motpol. Harper sier de siste årenes tegnese-rier har vært en motpol til eldre tiders tegnese-rier som for eksempel Stomperud, Vangsgutane og Smørbukk.

– De var mer moralistiske og mindre groteske, med en mindre rendyrking av en per-sonlig stil som vi kan se hos nyere tegneserie-skapere som for eksempel Lars Fiske, Steffen Kverneland og det siste helt store stjerneskud-det, Bendik Kaltenborn, sier 42-åringen som en periode var president i Norsk Tegneserieforum.

– Er det en tegneserieform du savner i Norge?– Satiren. Knut Nærum hadde det i serien

Bloid. Vi ser det i noen få andre serier, som for eksempel reportasjeboken Moskva. Ellers er det lite, sier Harper.

Kvinnene kommer. Forfatter og tegneserie-redaktør i Egmont, Tonje Tornes, har registrert at stadig flere kvinner sender inn forslag til teg-neserier. En viktig årsak tror hun er Lise Myhre-Hestnæs’ internasjonale suksess med Nemi, som etter Frode Øverlis Pondus er den mest solgte tegneserien her i landet.

– Lise Myhre-Hestnæs har vært viktig for hele tegneseriemiljøet. I et tidligere mannsdo-minert yrke, sannsynligvis fordi menn var mer villige til å kaste seg ut i en økonomisk usikker bransje, er hun en flott plogspiss for kvinner, sier Tornes.

Mens tegneseriemiljøet i Sverige domineres av kvinner, sier redaktøren at Norge nå sakte, men sikkert kommer etter.

– Vi ser det også på nettet, hvor vi følger hittil uoppdagede tegneserietalenter med argusøyne, at kvinner er på fremmarsj. Det var der vi kom over Hanne Sigbjørnsen, på tegneseriebloggen hennes. Nå debuterer hun med Tegnehannebo-ken, sier Tornes.

Selvbiografisk. Bokaktuelle Hanne Sigbjørn-sen, som tidligere i år ble tildelt Pondus-prisen, sier Tegnehanneboken er en personlig og i høy-este grad selvbiografisk tegneseriebok.

– At opplevelsene som skildres i boken, gjøres med humor i både skrevet og tegnet form, gjør det lettere og mindre flaut for meg å stå frem med dem. Naturligvis overdriver jeg, men mye mindre enn de fleste nok vil tro, sier 25-årin-gen.

Sigbjørnsen tror formen hun har valgt gjør at mange lesere lettere vil kjenne seg igjen i historiene. Hun legger ikke skjul på at hun har flest kvinnelige lesere.

– Selv om jeg regner meg som feminist, har jeg ingen slik agenda i det jeg skriver og tegner. Det handler rett og slett mye om det å være jente, sier Bryne-jenta som med sin enkle, naivistiske strek nå ser en mulighet til å kunne leve av det som alltid har vært drømmen hen-nes.

Skøyer strekene som ble realistiske og grovkornete

Da post-modernismen brøt ned barrieren for finkultur og annen kultur, fikk tegneseriene en helt annen status og utbredelse her i landet, hevder norsk tegneserieekspert.

10 på topp

Morten Harper har rangert Norges ti beste norske tegneserier i kronolo-gisk orden.

Klassikeren Smørbukk av Jens R. Nilssen, Sol-veig Muren Sanden, Håkon Aasnes med flere (julehefter siden 1941)

Den norske Asterix Truls og Trine av Dag Kolstad, Terje Nordberg og Arild Midthun (julehefter 1983-85, oppfølger kommer i år)

Satirisk nasjonalepos avsluttes: Drama i Bayern av Bomann (1987)

Ambisiøst historisk drama: Solruns Saga av Bjørn Ousland og Eirik Ildahl (1988-93)

Historiefortelleren Nielsen: Jazzbasillen av Christopher Nielsen (1990)

Sin tids mest vitale striper: Våre venner menneskene av Karine Haaland (1999)

Vår internasjonale stjerne fant formen: Vent litt... av Jason (bokutgave 2002)

Duoens første store samarbeid: Olaf G av Lars Fiske og Steffen Kver-neland (2004)

Bra for barna: Rabbel av Anna Fiske (flere hefter og samlebøker 2005-09)

Tegneseriero-man for totusentallet: Fallteknikk av Inga Sætre (2011)

En av Norges fremste tegneserieeksperter, Morten Harper, mener nyere tegneserier er en klar motpol til eldre tiders tegneserier.

Hanne Sigbjørnsen debuterer med Tegnehanneboken. X Illustrasjon: Egmont forlag

TEGNESERIERvårt landtirsdag 17. november 2015

litteratur 35

W Morten Harper mener Lars Fiskes og Steffen Kvernelands serie om Olaf G i 2004, representerte et vendepunkt i norsk tegneserielitteratur. X

Tegneserier

YModerne tegneserier oppstod på slutten av 1800tallet, som regel som magasinillustrasjoner.

YKjente norske tegneserieforfattere er Steffen Kverneland, Lars Fiske, Anna Fiske, Bendik Kaltenborn, Lise MyhreHestnæs, Frode Øverli, Lars Lauvik, Christopher Nielsen og Børge Lund.

Moro- streker med forfattereKjente forfattere lot seg ikke be to ganger da Gabriel Moro spurte om de ville la seg intervjue som tegneseriefigurer.Olav [email protected]

Boken De forvandlede, som består av ti forfatterintervjuer i tegneseriefor-mat, skal sannsynligvis lanseres in-ternasjonalt. At Karl Ove Knausgård, den eneste norske forfatteren som ble

spurt om å være med, valgte å være Lucky Luke, overrasket ikke forfatteren.

– Knausgård skriver jo raskere enn sin egen skygge, og er sannsynligvis litt lykkelig for tiden også. I hvert fall pratet han så mye at jeg bruker 20 sider på ham i boken, som er lengst av alle in-tervjuene, sier Gabriel Moro.

Wonder Woman. Den amerikanske og norskæt-tede forfatteren Siri Hustvedt ville først være en krysning mellom Daffy Duck og Wonder Woman.

– Hun valgte til slutt det siste, tøff som hun også kan være i skrivingen sin. Andre forfattere trengte mer tid til å finne sin tegneseriefigur, noen trengte også litt drahjelp. De tok det veldig seriøst. Jeg tror alle til slutt følte at de ble en figur som sa noe om dem selv, sier forfatteren og litteraturkritikeren.

Originalt grep. Moro tror ikke det finnes en lig-nende bok, i hvert fall ikke med forfattere. Selv fikk han ideen til prosjektet da han for ti år siden intervjuet den amerikanske forfatteren George Saunders som figuren Charlie Brown fra

Knøttene.– Det intervjuet er med i bo-

ken i en nytegnet form. For-øvrig fremstår jeg selv i boken som Snoopy,

der jeg sitter bak lap-topen min på toppen av hundehuset. Snoopy er en karakter jeg kan kjenne meg igjen i, sier 34-årin-gen.Grunnen til at nesten alle

han spurte sa ja, også de stør-ste internasjonale forfatter-navnene, tror han skyldtes at de syntes det var et morsomt og originalt konsept.

Da Moro i 2013 fikk nobelvinneren J.M. Coetzee til Litteraturfestivalen på Lille-

hammer, opplevde han at den medi-esky forfatteren sa nei til å bli intervjuet, men ja til å stille opp som tegneseriefigur i boken De

forvandlede.– En annen grunn til den positive

innstillingen, skyldes nok at statusen til tegneserier i dag er en helt annen enn for en del år siden, tror Gabriel Moro.

Nobelvinneren J.M. Coetzee som Asterix.

Karl Ove Knausgård måtte bli Lucky Luke. – Han skriver jo raskere enn sin egen skygge, sier Gabriel Moro.

W Siri Hustvedt endte til slutt opp som Wonder Woman.Alle illustrasjo-ner fra boken De forvandlede/Aschehoug

Gabriel Moro står bak intervju og tegneserieboken De forvandlede. Foto: Ida Skivenes

Y

TEGNESERIER


36 litteratur


Spranget fra teg-neseriedebuten i bladet KOnk som 15-åring til den meritterte tegneserieska-perens aktuelle

bok Automobilfabrikken Fiske er minst et sjumilssteg, kanskje mer, tror 49-åringen som er blitt priset av Kulturdeparte-mentet og har tegnet for Nor-dens største aviser.

– KOnk var et humorblad med både snill og grovkornet humor. Den nye boken er do-kumentarisk og biografisk, som ikke er nytt for meg. Men jeg har aldri før involvert min egen familie, og vår familiehistorie, slik som nå, sier Lars Fiske.

Fiskelykke i familiefabrikkDa Lars Fiske skulle lage tegneserie om faren og farfarens automobilfabrikk på Kambo utenfor Moss, lot han først moren og brødrene sjekke innholdet.

Lars Fiske

Y 49 år. Bor i Oslo. Gift med Anne Fiske.

Y Tegneserieskaper, illustratør og barne-bokforfatter.

Y Aktuell med boken Au-tomobilfabrikken Fiske.

Y Debuterte som tegner 15 år gammel i humorbladet KOnk. Y Har senere tegnet

for blant annet musikkavisen Nye Takter, Af-tenposten, Spirit, Natt & dag, Dagens nyheter og Nöjesguiden.

Y Har sammen med Steffen Kverneland gitt ut de kritikerroste og prisbelønte bøkene Olaf G og Kanon.

Y Mottatt en rekke priser og holdt mange utstillinger.

W Lars Fiske tegnet med sin egen strek.

TEGNESERIER

«Det er en spennende, skremmende og ikke minst tankevekkende roman …» Mari Reinholt Aas, Vårt land «En god og meget spennende roman som anbefales på det varmeste.» Audun Mosevoll, Dagen «Den er et praktstykke av et kunstverk ...»Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

SIMON STRANGER Det som en gang var jord

Pris 299,-Foto: André Løyning


litteratur 37

Fiskelykke i familiefabrikkTidligere har han tegnet per-

soner han ikke har kjent, noen ganger har de også vært døde.

– Naturligvis har jeg prøvd å være mest mulig etterrette-lig da også, men denne gangen var det også fint at moren min og brødrene mine ikke hadde noen innsigelser til innholdet. Dessverre rakk ikke onke-

len min, som også er en del av handlingen, å se tegningene før han døde.

Overhørte bilpratet. I opp-veksten var bærumsgutten Fiske veldig lite interessert i bilfabrikken som farfaren ble direktør for 1917, og faren overtok ansvaret for i 1967.

– Da jeg litt utpå 2000-tallet

fattet mer interesse for denne delen av familiehistorien, tenkte jeg at faren min skulle få fortelle den. Som liten regis-trerte jeg at han noen gan-ger snakket om bilfabrikken, men jeg fulgte ikke godt nok med. Da jeg mange år senere ønsket å høre om denne delen av familiehistorien, ble pappa alvorlig syk og døde. De mange spørsmålene jeg hadde på tunga, fikk jeg aldri noe svar på. Jeg måtte forsøke å finne det ut på egen hånd, sier teg-neserieskaperen.

For å komme tettere på faren og farfarens arbeid med bilfa-brikken, tok han blant annet sertifikat.

– Jeg var blitt 39 da jeg begynte å ta kjøretimer, og 40 da jeg fikk sertifikat. Bortsett fra at jeg tidlig var fast leser av tegneseriebladet Tempo, hvor det var massevis biler, har ikke biler vært viktig for meg.

Personlig stil. Det som ikke har forandret seg, fra de før-ste strekene i Konk i 1981, til den illustrerte boken om den største satsningen noensinne på bilproduksjon i Norge (på

lisens fra svenske Scania-Va-bis), er den klare og enkle lin-jen med de rene flatene, som Fiske allerede 12 år gammel lot seg inspirere av den franske tegne serien Tintin.

– Det ble starten på utvik-lingen av min egen personlige strek, hvor jeg alltid har vært opptatt av at tegningene skal være lette å forstå. Jeg har job-bet veldig detaljert, uten at det skal gå ut over lesbarheten. I Automobilfabrikken Fiske har jeg derimot forenklet uttrykket

en del, sier Lars Fiske. 20 år etter at Lars Fiske slo

igjennom for alvor som tegner i svenske Dagens Nyheter og norske Natt & dag, Spirit og Af-tenposten, er han dypt takk-nemlig for at han har kunnet jobbe med, og leve av, sin store lidenskap så lenge. En liden-skap han deler med sin sven-ske kone, forfatteren og tegne-ren Anna Fiske.

– Vi inspirerer hverandre. Som tegner går man ofte veldig dypt inn i seg selv, og man kan

bli litt fjern og bortreist. Det har vi en gjensidig forståelse for, Anna og jeg.

Som tegneseriemaker føler han seg privilegert som har kunnet jobbe med egne pro-sjekter, uten å måtte ta hensyn til hva et bokmarked måtte ønske seg.

– Jeg har ikke akkurat tjent ekstremt mye penger på dette. Derimot har jeg fått utvikle min egen stil, og nå senest blitt enda bedre kjent med familien jeg vokste opp med, sier Lars Fiske.

W Lars Fiskes nye tegneserie bok handler om livet ved Norsk Auto-mobilfabrikk AS på Kambo utenfor Moss. Både farfaren og faren var direktører ved fabrikken. Illustrasjon fra boka Automobilfabrikken Fiske/No Comprend Press.

U Bortsett fra at jeg tidlig var fast

leser av tegneserie-bladet Tempo, hvor det var massevis biler, har ikke biler vært viktig for meg. Lars Fiske

TEGNESERIER

KABB har julegavene!

Velg blant mange ulike lydbøker

Bestilles på lydbokhandel.no telefon 69816981 [email protected]

Mama MaggieAv Eyvind SkeieLuther Forlag

Pris kr 325,-

Julekrybbenen julekalenderAv Birgitte Elin BjørnstadLuther ForlagPris kr 200,- Pris kr 200,-

Mitt umulige barnAv Jostein Ørum25 adventsmeditasjonerVerbum Forlag

Mens du hvilerAv Tomas SjödinVårt Land Forlag

Pris kr 250,-

Marius Timmann Mjaaland (red.):

§ 2 Ingen adgang til riket?

Et kritisk blikk på Grunnlovens tilblivelse og dens innledende bestemmelse om «statens off entlige religion» i paragraf 2. Hva var det som gjorde at «verdens mest liberale grunnlov» da den ble til i 1814, også hadde verdens mest illiberale paragraf som utelukket jøder, jesuitter og munkeordener fra riket? Boken retter et kritisk søkelyset på denne

siden av Grunnloven og gir samtidig et verdifullt innblikk i hvordan loven har preget det norske samfunnet frem til i dag.

Blant bidragsyterne er Jonas Gahr Støre, Håkon Harket, Robert Danieluk, Øyvind Norderval, Dag Michalsen, Vibeke Blaker Strand, Torkel Brekke og Anne Sender.

ST. OLAV FORLAG

som gjorde at «verdens mest liberale grunnlov» da den ble til i 1814, også hadde verdens mest illiberale paragraf som utelukket jøder, jesuitter og munkeordener fra riket? Boken retter et kritisk søkelyset på denne

198.-


36 litteratur


Spranget fra teg-neseriedebuten i bladet KOnk som 15-åring til den meritterte tegneserieska-perens aktuelle

bok Automobilfabrikken Fiske er minst et sjumilssteg, kanskje mer, tror 49-åringen som er blitt priset av Kulturdeparte-mentet og har tegnet for Nor-dens største aviser.

– KOnk var et humorblad med både snill og grovkornet humor. Den nye boken er do-kumentarisk og biografisk, som ikke er nytt for meg. Men jeg har aldri før involvert min egen familie, og vår familiehistorie, slik som nå, sier Lars Fiske.

Fiskelykke i familiefabrikkDa Lars Fiske skulle lage tegneserie om faren og farfarens automobilfabrikk på Kambo utenfor Moss, lot han først moren og brødrene sjekke innholdet.

Lars Fiske

Y 49 år. Bor i Oslo. Gift med Anne Fiske.

Y Tegneserieskaper, illustratør og barne-bokforfatter.

Y Aktuell med boken Au-tomobilfabrikken Fiske.

Y Debuterte som tegner 15 år gammel i humorbladet KOnk. Y Har senere tegnet

for blant annet musikkavisen Nye Takter, Af-tenposten, Spirit, Natt & dag, Dagens nyheter og Nöjesguiden.

Y Har sammen med Steffen Kverneland gitt ut de kritikerroste og prisbelønte bøkene Olaf G og Kanon.

Y Mottatt en rekke priser og holdt mange utstillinger.

W Lars Fiske tegnet med sin egen strek.

TEGNESERIER

«Det er en spennende, skremmende og ikke minst tankevekkende roman …» Mari Reinholt Aas, Vårt land «En god og meget spennende roman som anbefales på det varmeste.» Audun Mosevoll, Dagen «Den er et praktstykke av et kunstverk ...»Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

SIMON STRANGER Det som en gang var jord

Pris 299,-Foto: André Løyning


litteratur 37

Fiskelykke i familiefabrikkTidligere har han tegnet per-

soner han ikke har kjent, noen ganger har de også vært døde.

– Naturligvis har jeg prøvd å være mest mulig etterrette-lig da også, men denne gangen var det også fint at moren min og brødrene mine ikke hadde noen innsigelser til innholdet. Dessverre rakk ikke onke-

len min, som også er en del av handlingen, å se tegningene før han døde.

Overhørte bilpratet. I opp-veksten var bærumsgutten Fiske veldig lite interessert i bilfabrikken som farfaren ble direktør for 1917, og faren overtok ansvaret for i 1967.

– Da jeg litt utpå 2000-tallet

fattet mer interesse for denne delen av familiehistorien, tenkte jeg at faren min skulle få fortelle den. Som liten regis-trerte jeg at han noen gan-ger snakket om bilfabrikken, men jeg fulgte ikke godt nok med. Da jeg mange år senere ønsket å høre om denne delen av familiehistorien, ble pappa alvorlig syk og døde. De mange spørsmålene jeg hadde på tunga, fikk jeg aldri noe svar på. Jeg måtte forsøke å finne det ut på egen hånd, sier teg-neserieskaperen.

For å komme tettere på faren og farfarens arbeid med bilfa-brikken, tok han blant annet sertifikat.

– Jeg var blitt 39 da jeg begynte å ta kjøretimer, og 40 da jeg fikk sertifikat. Bortsett fra at jeg tidlig var fast leser av tegneseriebladet Tempo, hvor det var massevis biler, har ikke biler vært viktig for meg.

Personlig stil. Det som ikke har forandret seg, fra de før-ste strekene i Konk i 1981, til den illustrerte boken om den største satsningen noensinne på bilproduksjon i Norge (på

lisens fra svenske Scania-Va-bis), er den klare og enkle lin-jen med de rene flatene, som Fiske allerede 12 år gammel lot seg inspirere av den franske tegne serien Tintin.

– Det ble starten på utvik-lingen av min egen personlige strek, hvor jeg alltid har vært opptatt av at tegningene skal være lette å forstå. Jeg har job-bet veldig detaljert, uten at det skal gå ut over lesbarheten. I Automobilfabrikken Fiske har jeg derimot forenklet uttrykket

en del, sier Lars Fiske. 20 år etter at Lars Fiske slo

igjennom for alvor som tegner i svenske Dagens Nyheter og norske Natt & dag, Spirit og Af-tenposten, er han dypt takk-nemlig for at han har kunnet jobbe med, og leve av, sin store lidenskap så lenge. En liden-skap han deler med sin sven-ske kone, forfatteren og tegne-ren Anna Fiske.

– Vi inspirerer hverandre. Som tegner går man ofte veldig dypt inn i seg selv, og man kan

bli litt fjern og bortreist. Det har vi en gjensidig forståelse for, Anna og jeg.

Som tegneseriemaker føler han seg privilegert som har kunnet jobbe med egne pro-sjekter, uten å måtte ta hensyn til hva et bokmarked måtte ønske seg.

– Jeg har ikke akkurat tjent ekstremt mye penger på dette. Derimot har jeg fått utvikle min egen stil, og nå senest blitt enda bedre kjent med familien jeg vokste opp med, sier Lars Fiske.

W Lars Fiskes nye tegneserie bok handler om livet ved Norsk Auto-mobilfabrikk AS på Kambo utenfor Moss. Både farfaren og faren var direktører ved fabrikken. Illustrasjon fra boka Automobilfabrikken Fiske/No Comprend Press.

U Bortsett fra at jeg tidlig var fast

leser av tegneserie-bladet Tempo, hvor det var massevis biler, har ikke biler vært viktig for meg. Lars Fiske

TEGNESERIER

KABB har julegavene!

Velg blant mange ulike lydbøker

Bestilles på lydbokhandel.no telefon 69816981 [email protected]

Mama MaggieAv Eyvind SkeieLuther Forlag

Pris kr 325,-

Julekrybbenen julekalenderAv Birgitte Elin BjørnstadLuther ForlagPris kr 200,- Pris kr 200,-

Mitt umulige barnAv Jostein Ørum25 adventsmeditasjonerVerbum Forlag

Mens du hvilerAv Tomas SjödinVårt Land Forlag

Pris kr 250,-

Marius Timmann Mjaaland (red.):

§ 2 Ingen adgang til riket?

Et kritisk blikk på Grunnlovens tilblivelse og dens innledende bestemmelse om «statens off entlige religion» i paragraf 2. Hva var det som gjorde at «verdens mest liberale grunnlov» da den ble til i 1814, også hadde verdens mest illiberale paragraf som utelukket jøder, jesuitter og munkeordener fra riket? Boken retter et kritisk søkelyset på denne

siden av Grunnloven og gir samtidig et verdifullt innblikk i hvordan loven har preget det norske samfunnet frem til i dag.

Blant bidragsyterne er Jonas Gahr Støre, Håkon Harket, Robert Danieluk, Øyvind Norderval, Dag Michalsen, Vibeke Blaker Strand, Torkel Brekke og Anne Sender.

ST. OLAV FORLAG

som gjorde at «verdens mest liberale grunnlov» da den ble til i 1814, også hadde verdens mest illiberale paragraf som utelukket jøder, jesuitter og munkeordener fra riket? Boken retter et kritisk søkelyset på denne

198.-


38 Litteratur


Edvard Hoem satte i fjor ild i norsk leselyst med utvandrerromanen Slåttekar i himmelen. Den varmet, smertet og ropte på fortsettelse, så fort råd var: For hvor-dan gikk det egentlig

med Eilert, den seksten og et halvt-årige fræningen, som faren, Knut Hansen Ne-sje med slitt uro og skår i hjertet satte på båten fra Kristiansund til Amerika den 17. mai 1892? Ville han overleve? Ville faren og familien få se ham igjen? Kom han til å skrive hjem? Han brøt opp, for å finne nytt liv – uten armod.

Det er svar underveis: Den nye roma-nen, fortsettelsen Bror din på prærien, er leseklar denne uka.

Legger av gårde. – Hva er det som gjør at utvandrer- og innvandrerfortellinge-ne aldri blir «gamle», men leses og leses: Steinbeck, Moberg, mange – og dine bø-ker går i opplag så det suser?

– Jeg tror det er to ting, sier Edvard Hoem.

– Vi tror ofte at det er fordi alle har en sånn erfaring i familien, og det er det sikkert noe i. Nesten alle familier har jo noen som dro. Men jeg tror det er dypere enn som så. Det handler om dette med å bryte opp og satse alt, for å finne et nytt liv et annet sted. Det er en fascinerende tanke for oss som lever nå, også. Vi gjør det ikke, men vi tenker jo tanken - eller har tenkt tanken på et eller annet tids-punkt. Det blir forsterket av det vi ser for tiden: At folk legger av gårde. Det krever et utrolig mot å dra av gårde sånn. Mot det ukjente.

Plogen rett i jorda.– I dag er det mange som ikke kommer fram, slik var det vel også den gangen. Eller at de bukket under dit de kom. Men Eilert klarte det ...

– Ja, han kom jo til ingenting ... ingen-ting. Det var et indianertråkk der, sånn at han kunne opparbeide en vei – tråkket var to spor gjennom landskapet. Om det var to indianere som hadde ridd ved siden av hverandre eller om det var bisonokser som hadde gått der og lagd disse spore-ne, det visste han jo ikke. Han kjente ikke temperaturforholdene, han kjente ikke jordsmonnet. Det var bare å sette plogen i jorda.

– ... og bygge?

– Du bygde jo gjerne et hus på 12/24 fot og en liten låve. Det var minstemålet fra kanadiske myndigheter for at du fikk lov til å ta land. Og så måtte du dyrke seks acres det først året, og ti det neste. Etter tre år kunne du søke om statsborgerskap og varig eiendomsrett til denne jorda. Men du måtte bevise det først.

Godt levebrød. – Altså et slags asylmot-tak, du måtte bevise ... ?

– Ja, det var jo på en måte det. Forskjel-len var bare at de var ønsket dit de kom. De hadde jo agenter i USA og Europa som ropte at Alberta-prærien kunne ta imot 50 millioner mennesker til og at de var velkomne, alle som en. De brukte svære plakater som viste Canadas ridende po-liti – hestehovene var røde fordi de red gjennom frodige jordbærlandskaper og fagre damer som ventet på innvandrerne. Det var en propagandamaskin av en an-nen verden. Agentene fikk én dollar for et barn, to for en kvinne og tre for en mann de klarte å hyre inn, så det gikk an å gjøre et levebrød av det. Du kom med det du hadde, og innordnet deg det som var.

– Vi kom med vår kultur – og fylte præ-rien?

– Ja, sånn er det jo med forflytting. Jeg var oppe i Setesdal i fjor og leste fra Slåtte kar i himmelen. Da kom det tre italienere bort til meg og sa at de av for-skjellige grunner hadde giftet seg med norske kvinner og de kjente hverandre. De hadde havnet der. Men vet du hva? De hadde for sikkerhets skyld meldt seg inn i det som heter Høgnorsklaget, som driver med Ivar Aasen-språk! Fordi de ønsket å være tradisjonsforvaltere. Som italienere så de det som sin plikt å være med på å bevare tradisjonen.

Sprenge vinduene. – Når jeg leser Slåtte kar i himmelen og Bror din på præ-rien, lukker bøkene og tenker, har jeg hodet fullt møblert av personer jeg både kjenner, liker og ikke liker, det ville ikke falle meg inn at de ikke har eksistert?

– Historien er egentlig én jeg hørte fra min far da jeg var bitteliten. Om han som var slåttekar på Gørvell-garden og hadde et lite bruk i Rekneslia og som i 40 år gjorde slåtten for andre. Han opplevde at alle sønnene hans ble borte. Jo, det er en roman, det tror jeg er viktig å understre-ke. Men det er også noen modeller her – særlig Eilert, da.

– Eilert har du dokumentert ... gjennom brever og andre ting?

– Jeg har jo til og med møtt Eilert, jeg husker han jo, jeg var sju år. Han kom til

Norge siste gang 1956 – en rugg på 125 til 150 kilo og nesten to meter på strømpe-lesten. Jeg trodde han skulle sprenge vin-duene med sangen sin da han kom ned-over trappa på Hoem. Det var barndom-mens salmer og sanger, da: Jeg oppdaget for ikke lenge siden at det var «Jeg er en seiler på livets hav» han sang, da han var ferdig med arbeidet for dagen, langt inne på Alberta-prærien. Og det var «Vi skal møtes hist ved floden». Når du drar så langt fra dine egne, er det jo det som blir akutt – at du skal møtes hist ved floden, det blir ganske viktig.

Fram og tilbake. – Har du noen idé om hvordan han tedde seg i begynnelsen, da han kom til Amerika. Han var jo en vel-lykket utgave av innvandreren?

– Alt tyder på at ungdomstida var frem og tilbake og her og der, han visste ikke helt hvordan han skulle te seg. Så opplev-de han på et tidspunkt et slags guddom-melig hint, mente han selv, at han skulle reise inn på Alberta-prærien og gjøre fire ting: Han skulle bygge opp en farm, han skulle skaffe seg familie, bygge hus og ha redskap og alt det der. Han skulle lage vei. Så skulle han starte skole. Og deret-ter, på toppen av det hele, bygge Gudsriket på Alberta-prærien. Det var litt av et kall. Som én sa til meg: Når du overlever vinte-

Lengselen etter å bryte opp

– Det er ikke så underlig, dette at vi bryter opp og satser alt, for å finne et nytt liv et annet sted, sier forfatteren Edvard Hoem.

Aktuell Bok

Edvard HoemBrOr din på præriEnForlaget Oktober

– Når du overlever vinteren på Alberta-prærien, kan du ikke ha en sånn «cirkatro». Du må ha en slik ... skikkelig bombastisk tro, sier Edvard Hoem om Eilert som utvandret til Canada bare 16 år gammel.

Slåttekar i him-melen (2014) var første bind i Edvard Hoems utvandrerro-maner.

U

Han kom jo til in-genting ... ingenting. Det var et indianer-tråkk der, sånn at han kunne oppar-beide en vei. Edvard Hoem

Edvard HoEmvårt landtirsdag 17. november 2015

Litteratur 39

Edvard Hoem forteller i boken Bror din på præ-rien om livet til sekstenåringen Eilert som dro over Atlanteren for å søke lykke i Amerika i 1892. Det er en fortsettelse på romanen Slåttekar i himmelen (2014), som var en av fjorårets mest leste. Det hand-ler om å søke livet. Og lykken. Begge foto: Erlend Berge

ren på Alberta-prærien, kan du ikke ha en sånn «cirkatro». Du må ha en slik ... skik-kelig bombastisk tro, du kan ikke gå rundt å tvile på det ene og det andre. Det syntes jeg var fint.

Forberedte jul. – Og dette Gudsriket som han skulle «bygge», hva besto det av?

– Det gjaldt jo å samle nordmenn, da. De møttes første gang i en by som hette Bawlf i 1905. Det var et lekmannsmøte, et haugia-nermøte, og da var Eilert med. De bestemte seg for å grunnlegge det som heter Alberta indremisjonsselskap. Det var norske hau-gianere, ikke sant, som bestemte seg for å gjøre seg gjeldende i norske bosettinger rundt omkring i Alberta. Og Eilert, som hadde sju års skolegang og knapt nok det, var en spydspiss i kampen for å reise Cam-rose Lutheran College. Det var en hjørne-stein. Bibelskolen blir liten i sammenlig-ning – der gikk barna og fikk elementær utdanning. Det var alvor. Men også humor og moro, kristne skulle ha et godt og rikt liv. Eilert startet foreninger som skulle for-berede jul og øve på leik og sang og den slags.

– Alvor og fryd, prøve alt, ta vare på det gode?

– Ja, slik var kristendommen. Og: Det er et svært spenn mellom glede og kjærlighet på den ene siden, og livsproblemene på den andre. En roman, mener jeg, skal ta høyde for begge, alltid. Livets største fryd og stør-ste sorger samtidig, de fleste liv er sånn.

Det store hjulet.– En kan saktens gå litt surr i dette med det historiske og det ikke-historiske, her. Men du brenner etter å for-telle denne «lille» historien, den er del av en større fortelling om oss alle?

– Poenget er vel at det var først da jeg skjønte at det er utvandringen som er bak-teppet for min oldefar, der han går med ljåen sin i slåttonna, gikk det opp for meg at tingene henger sammen. Utvandringen var det store, historiske hjulet som preget livet hans. Han var i mot den, han mente at folk skulle dyrke Norges jord og bli her. Og at framgangen lå like om hjørnet og at Norge snart ville bli uavhengig og få jernbaner og alt mulig. I brevene hans til Eilert er det sta-dige påminnelser om at nå går det så fint i Norge, han prøver å lokke Eilert hjem igjen. Det er det lille og det store hjulet, som jeg kaller det. Det store hjulet er at det utvan-dret 800.000 mennesker i løpet av 100 år.

Reist på motorsykkel. Nå – slik har diktere det – reiser Edvard Hoem rundt og forteller om boka, den skal selges også, ikke bare skrives. Det kan være slitsomt, men «kona mi», som han sier, «mener jeg ser gladere ut når jeg kommer hjem enn da jeg dro». For folk kommer med histori-ene sine, de forteller. Det er store historier. Og etter den forrige boka har han møtt folk som har reist på motorsykkel for å se ste-dene.

– Det er jo artig, sier han.– Når du avslutter Bror din på prærien,

slik: «Eilert hadde vore sju år på Alberta-prærien og var komen nesten halvvegs på si livsreise, da han såg seg tilbake for første gong» – da får vi rimeligvis vite hvordan det går ... i en tredje roman?

– Da blir det vel kanskje det ...

Edvard HoEm

Y


Litteratur 39

Edvard Hoem forteller i boken Bror din på præ-rien om livet til sekstenåringen Eilert som dro over Atlanteren for å søke lykke i Amerika i 1892. Det er en fortsettelse på romanen Slåttekar i himmelen (2014), som var en av fjorårets mest leste. Det hand-ler om å søke livet. Og lykken. Begge foto: Erlend Berge

ren på Alberta-prærien, kan du ikke ha en sånn «cirkatro». Du må ha en slik ... skik-kelig bombastisk tro, du kan ikke gå rundt å tvile på det ene og det andre. Det syntes jeg var fint.

Forberedte jul. – Og dette Gudsriket som han skulle «bygge», hva besto det av?

– Det gjaldt jo å samle nordmenn, da. De møttes første gang i en by som hette Bawlf i 1905. Det var et lekmannsmøte, et haugia-nermøte, og da var Eilert med. De bestemte seg for å grunnlegge det som heter Alberta indremisjonsselskap. Det var norske hau-gianere, ikke sant, som bestemte seg for å gjøre seg gjeldende i norske bosettinger rundt omkring i Alberta. Og Eilert, som hadde sju års skolegang og knapt nok det, var en spydspiss i kampen for å reise Cam-rose Lutheran College. Det var en hjørne-stein. Bibelskolen blir liten i sammenlig-ning – der gikk barna og fikk elementær utdanning. Det var alvor. Men også humor og moro, kristne skulle ha et godt og rikt liv. Eilert startet foreninger som skulle for-berede jul og øve på leik og sang og den slags.

– Alvor og fryd, prøve alt, ta vare på det gode?

– Ja, slik var kristendommen. Og: Det er et svært spenn mellom glede og kjærlighet på den ene siden, og livsproblemene på den andre. En roman, mener jeg, skal ta høyde for begge, alltid. Livets største fryd og stør-ste sorger samtidig, de fleste liv er sånn.

Det store hjulet.– En kan saktens gå litt surr i dette med det historiske og det ikke-historiske, her. Men du brenner etter å for-telle denne «lille» historien, den er del av en større fortelling om oss alle?

– Poenget er vel at det var først da jeg skjønte at det er utvandringen som er bak-teppet for min oldefar, der han går med ljåen sin i slåttonna, gikk det opp for meg at tingene henger sammen. Utvandringen var det store, historiske hjulet som preget livet hans. Han var i mot den, han mente at folk skulle dyrke Norges jord og bli her. Og at framgangen lå like om hjørnet og at Norge snart ville bli uavhengig og få jernbaner og alt mulig. I brevene hans til Eilert er det sta-dige påminnelser om at nå går det så fint i Norge, han prøver å lokke Eilert hjem igjen. Det er det lille og det store hjulet, som jeg kaller det. Det store hjulet er at det utvan-dret 800.000 mennesker i løpet av 100 år.

Reist på motorsykkel. Nå – slik har diktere det – reiser Edvard Hoem rundt og forteller om boka, den skal selges også, ikke bare skrives. Det kan være slitsomt, men «kona mi», som han sier, «mener jeg ser gladere ut når jeg kommer hjem enn da jeg dro». For folk kommer med histori-ene sine, de forteller. Det er store historier. Og etter den forrige boka har han møtt folk som har reist på motorsykkel for å se ste-dene.

– Det er jo artig, sier han.– Når du avslutter Bror din på prærien,

slik: «Eilert hadde vore sju år på Alberta-prærien og var komen nesten halvvegs på si livsreise, da han såg seg tilbake for første gong» – da får vi rimeligvis vite hvordan det går ... i en tredje roman?

– Da blir det vel kanskje det ...

Edvard HoEm

Y


Velkommen til en hyggelig handel hos Vivo bokhandel, tidligere kjent som Bok & Media

Bodø, Bryne, Drammen, Finnsnes, Grimstad, Haugesund, Kristiansand, Lillesand, Lillesand Senter, Lillestrøm, Lyngdal, Mandal, Molde, Malvik, Nærbø, Oslo, Torp,Trondheim, Tønsberg, Ulsteinvik og Ålesund vivo.no

Vivo er latin og betyr “Jeg lever”Vivo eies av Normisjon og NLM. Vi formidler kristen tro gjennom litteratur og kultur.

NYHET

MIN FØRSTE SALMEBOK

Min første salmebok er en inngang til salmenes verden for barn fra 0 til 10 år.

Salmer er poesi. Det går ikke lang tid før de små fester seg ved enkeltord og melodistrofer og begynner å synge med. Salmene synges inn i barnets øre og sinn fra de er ganske små, og lager en klangbunn de har med seg resten av

livet.

De 153 salmene er hentet både fra Norsk salmebok 2013 og andre kilder. Boken

inneholder enkle barnesalmer, salmer fra vår egen tid og kjernesalmer som har fulgt oss

gjennom generasjoner. Alle melodiene i boken har noter med besifring. En QR-kode gir tilgang

til å høre innspilling av alle salmene.

Hvert kapittel innledes med en tegneseriestripe. De tar utgangspunkt i hverdagslige situasjoner

og gir hjelp til å samtale om innholdet i salmene.

Min første salmebok er utarbeidet i et samarbeid mellom Eide forlag og Den norske kirke /

Kirkerådet. Vårt ønske er at boken skal være en døråpner for salmesang både for små og større

barn.

Min førstesalmebok

Min første salmebok er en inngang til salmenes verden for barn fra 0 til 10 år. Salmer er poesi. Det går ikke lang tid før de små fester seg ved enkeltord og melodistrofer og begynner å synge med. Salmene synges inn i barnets øre og sinn fra de er ganske små, og lager en klangbunn de har med seg resten av livet.

De 153 salmene er hentet både fra Norsk salmebok 2013 og andre kilder. Boken inneholder enkle barnesalmer, salmer fra vår egen tid og kjernesalmer som har fulgt oss gjennom generasjoner. Alle melodiene i boken har noter med besifring. En QR-kode gir tilgang til å høre innspilling av alle salmene.

Hvert kapittel innledes med en tegneseriestripe. De tar utgangspunkt i hverdagslige situasjoner og gir hjelp til å samtale om innholdet i salmene.

Min første salmebok er utarbeidet i et samarbeid mellom Eide forlag og Den norske kirke / Kirkerådet. Vårt ønske er at boken skal være en døråpner for salmesang både for små og større barn.

Min første salm

ebok

,!7II2F1-jcgach!ISBN 978-82-514-0815-8 www.eideforlag.no

295,-

Kom innom din lokaleVivo bokhandel,

vis frem app-en og fåDen lille kristenquizboka

gratis!

LAST NEDNORSK SALMEBOK APP TIL DIN SMARTTELEFON

Documents

VL Litteratur bilaget 2015