«Catch-22 er en av de mest fenomenale engelskspråklige romanene pågrunn av Hellers evne til å få deg til å le på bokstavelig talt hver enesteside, mens han skriver om den mørkeste av alle menneskers tilstander,

krig. Jeg er fremdeles lamslått av den boken.»Entertainment Weekly

«Først en bok, i dag et begrep. Men stadig er Catch-22 et fyrverkeriav ord […] Den norske oversettelsen ved Herbert Svenkerud vil blistående som en av etterkrigstidens, ja, kanskje århundrets, lysende

oversetterprestasjoner.»Per Egil Hegge, Aftenposten

«I Catch-22 skapte Heller en av litteraturens mest elleville anti-helter[…] Men først og fremst er Catch-22 en uhyggelig morsom roman,

en glitrende satire, ikke bare over krigens idioti, men også overdet amerikanske samfunn, over byråkrati, kapitalisme og korrupte

ledere.»Marie Simonsen, Dagens Næringsliv

«En vilt original, grotesk og makaber roman, en blendende prestasjonsom vil opprøre like mange lesere som den vil begeistre.»

New York Times

«Dette er litteraturens svar på rock n'roll. Det finnes ingen bok somdenne. Overraskende kraftfull.»

Esquire Magazine

«[…] ble en enorm suksess, med salg i mangfoldige millionereksemplarer, en filmsuksess – og tittelen en del av

"hverdagssproget".»Svein Johs Ottesen, Aftenposten

«Dette er ikke bare den beste amerikanske romanen om annenverdenskrig, dette er den beste amerikanske romanen om hva som

helst på mange år.»The Nation

Joseph Heller

Catch-22

Oversatt av Herbert Svenkerud

Joseph HellerOriginalens tittel: Catch-22

Oversatt av Herbert Svenkerud

Opprinnelig utgave: Copyright © 1955, 1961 by Joseph HellerCopyright renewed © 1989 by Joseph HellerPreface Copyright © 1994 by Joseph Heller

Published by arrangement with Simon & Schuster, IncAll rights reserved

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 1994Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013

ISBN 978-82-02-40841-1

1. utgave, 1. opplag 2013

Omslagsdesign & illustrasjoner: Paul BaconTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Pianosa er en øy. Den ligger i Midelhavet ca. 13 kilometer sydfor Elba. Den er meget liten og kan forståelig nok ikke rommealle de hendelsene som er beskrevet i boken.

Så vel bakgrunnen for denne roman som personene er opp-diktet.

Innhold

Innhold. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Texas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Clevinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Havermeyer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Doktor Daneeka. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Høvding Hvite Villhavre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Sultne Joe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .McWatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Løytnant Scheisskopf . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Major Major Major Major. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Wintergreen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kaptein Black . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Bologna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Major … de Coverley . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kid Sampson . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Piltchard & Wren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Luciana . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Soldaten i hvitt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Soldaten som så alt dobbelt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Oberst Cathcart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Korporal Whitcomb . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .General Dreedle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Borgermester Milo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Nately og gamlingen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Milo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Feltpresten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

79

20273948627383

100128137145161172178187202216228241254274292306327

7

Aarfy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Søster Duckett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Dobbs. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Peckem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Dunbar. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Mrs. Daneeka. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Yo-Yo’s teltkamerater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Natelys hore . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Thanksgiving Day . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Krigeren Milo. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kjelleren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .General Scheisskopf . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Lillesøster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den evige stad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Paragraf 22. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Snowden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Yossarian . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

352361377392407420426433443453464480483498518530543

kapittel 1

Texas

Det var kjærlighet ved første blikk.Første gang Yossarian fikk se feltpresten, ble han vilt forels-

ket.Yossarian lå på sykehuset med et levertilfelle som minnet om

gulsott, men som ikke riktig var gulsott. Legene var litt i vill-rede fordi det ikke riktig var gulsott. Hvis det utviklet seg tilriktig gulsott, kunne de behandle ham for det. Hvis det ikkeble gulsott, men ga seg av seg selv, kunne de friskmelde ham.Men dette at det hele tiden ikke riktig var gulsott, det forvirretdem.

Hver morgen troppet de opp, tre energiske og alvorligemenn med besluttsomme lepper og ubesluttsomme øyne, fulgtav energiske og alvorlige søster Duckett, en av avdelingssøst-rene, som ikke kunne fordra Yossarian. De leste på tavlen vedfotenden av sengen og spurte utålmodig hvordan det gikk medsmertene. De virket irritert over at han hver gang sa de var li-kedan.

«Fremdeles ingen avføring?» spurte obersten.Legene vekslet øyekast da han ristet på hodet.«Gi ham en pille til.»Søster Duckett noterte at Yossarian skulle ha en pille til, og

alle fire fortsatte til neste seng. Ingen av søstrene likte Yossa-rian. I virkeligheten var leversmertene forsvunnet, men Yossa-rian sa ingen ting, og legene fattet aldri mistanke. Det enestede mistenkte ham for, var at han hadde hatt avføring uten å sidet til noen.

På sykehuset hadde Yossarian alt han trengte. Maten varslett ikke verst, og den ble servert på sengen. Det vanket eks-

9

tra kjøttrasjoner, og utover de varme kveldene fikk han og deandre pasientene iskald fruktsaft eller sjokolademelk. Bortsettfra legene og søstrene var det ingen som forstyrret ham. En li-ten stund om formiddagen måtte han sensurere brev, men der-etter hadde han fri og kunne tilbringe resten av dagen med åligge og dovne seg med god samvittighet Han hadde det fintpå sykehuset, og ettersom han alltid hadde godt og vel åtteog-tredve i feber, var det ingen sak å trekke ut oppholdet på ube-grenset tid. Han hadde det tilogmed finere enn Dunbar sommåtte la seg ramle overende på gulvet tre ganger om dagen forå få sine måltider servert på sengen.

Etter at han hadde bestemt seg for å tilbringe resten av kri-gen på sykehuset, skrev han til alle han kjente og fortalte at hanvar lagt inn, men han nevnte ikke noe om årsaken. En dag fikkhan en bedre idé. Han skrev til alle sine kjente at han skulle utpå et meget farlig oppdrag. De ba om frivillige. Det er megetfarlig, men noen må jo gjøre det. Jeg skal skrive igjen så snartjeg kommer tilbake. Siden hadde han ikke skrevet til noen.

Alle offiserene på avdelingen måtte sensurere brev for de me-nige, som holdt til på en avdeling for seg selv. Det var en kjede-lig jobb, og Yossarian var skuffet over å oppdage at de menigestilværelse bare var ubetydelig mer interessant enn offiserenes.Etter den første dagen var nysgjerrigheten hans oppbrukt. Forå bryte ensformigheten, fant han på litt av hvert å more segmed. Ned med alle beskrivende ord! erklærte han en dag, ogdermed forsvant alle adjektiver og adverber ut av de brevenesom passerte mellom hendene hans. Dagen etter erklærte hankrig mot artiklene, men allerede neste dag nådde skaperevnenhans nye høyder da han fant på å stryke alt unntatt bestemteog ubestemte artikler. Det førte til mer dynamikk i de interli-neære spenninger, syntes han, og dessuten ble budskapet i bre-vene i de aller fleste tilfelle langt mer universelt. Så fant han påå stryke deler av hilsener og underskrifter, mens han lot selveteksten være urørt. En gang strøk han alt unntatt Kjære Maryi et brev, og nederst skrev han: Jeg lengter så skrekkelig etterdeg. A. T. Tappman, feltprest i De forente staters hær. A. T.Tappman var navnet på feltpresten i gruppen.

Da han hadde brukt opp alle mulighetene i brevene, be-

10

gynte han å gå løs på navnene og adressene utenpå konvolut-tene; han strøk hjem og gater og tilintetgjorde hele byer meden skjødesløs fingerferdighet som om han skulle ha vært Vår-herre selv. Ifølge paragraf 22 skulle sensurerende offiser settenavnet sitt på de brevene han sensurerte. De fleste brevene lesteikke Yossarian i det hele tatt, og på dem skrev han sitt egetnavn. På dem han leste, skrev han Washington Irving. Da detbegynte å bli ensformig, skrev han Irving Washington. Menkonvoluttsensureringen fikk betenkelige følger og forårsaketen svak bølge av uro i en eller annen høyere militær stab, somsørget for å få sendt en mann fra sikkerhetstjenesten ned på av-delingen. Han ble innlagt som pasient, men alle visste at hanvar sikkerhetsoffiser fordi han ustanselig spurte etter en mannved navn Irving eller Washington, og fordi han allerede etterførste dagen ikke gad sensurere brev. Han syntes det var forkjedelig.

Det var en hyggelig avdeling de lå på denne gangen, en avde hyggeligste han og Dunbar noen gang hadde ligget på. Dehadde også med seg den fireogtyve år gamle jagerflykapteinenmed glissen, gyllen bart som var blitt skutt ned over Adriater-havet midt på vinteren uten engang å bli forkjølet. Nå var detimidlertid sommer, og denne gangen var kapteinen ikke blittskutt ned; han påsto tvert imot at han hadde influensa. Denforvirrede kapteinen lå i sengen til høyre for Yossarian, frem-deles på maven som om han skulle være forelsket, med mala-ria i blodet og baken full av moskitobitt. Midt imot Yossarianlå Dunbar, og ved siden av Dunbar artillerikapteinen som Yos-sarian ikke lenger spilte sjakk med. Kapteinen var en fremra-gende sjakkspiller, og det var alltid interessant å spille medham. Yossarian hadde sluttet å spille med ham fordi partieneble så interessante at det ble rent tåpelig. Så var det Texas fraTexas, velutdannet, med et utseende som om han var tatt rettut av en farvefilm, og med den patriotiske innstillingen at vel-stående mennesker – pene mennesker – burde få flere stem-mer enn løsgjengere, horer, forbrytere, undermålere, ateisterog umoralske mennesker, kort sagt mennesker uten penger.

Den dagen Texas ble bragt inn, lå Yossarian og forsøkte åfå litt rytme inn i brevene han sensurerte. Det var som van-

11

lig en fredelig og varm dag uten bekymringer. Heten pressettungt mot taket og dempet alle lyder. Dunbar lå ubevegelig påryggen igjen og stirret opp i taket som en dukke. Han strevdehardt med å forlenge livet. Han gjorde det ved å rendyrke kjed-sommeligheten. Dunbar strevde så hardt med å forlenge livetat Yossarian trodde han var død. De la Texas i en seng midt irommet, og det varte ikke lenge før han begynte å belære demom sitt syn på saker og ting.

Dunbar satte seg opp i sengen som et skudd. «Der har videt» utbrøt han opphisset. «Det var noe som manglet, hele ti-den har jeg visst det var noe som manglet, og nå vet jeg hvadet er.» Han slo knyttneven i håndflaten. «Ingen patriotisme!»erklærte han.

«Du har rett,» skrek Yossarian tilbake. «Du har rett, duhar rett, du har rett. Varme pølser, baseballaget fra Brooklyn!Mammas kjøttkaker! Det er det vi slåss for, alle sammen. Renog skjær egoisme! Men de pene menneskene – hvem slåss fordem? Hvem slåss for flere stemmer til de pene og pyntelige heri verden? Det finnes ingen patriotisme, det er saken. Og ingenmatriotisme heller.»

Underoffiseren på Yossarians venstre side lot seg ikke affi-sere. «Dra til helvete,» sa han trett og snudde seg over på denandre siden for å sove.

Texas viste seg å være både hyggelig, gavmild og sympatisk.Etter tre dager var det ingen som tålte ham.

Han fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på dem, og alleunngikk ham – alle unntatt soldaten i hvitt som ikke hadde noevalg. Soldaten i hvitt var tullet inn i gips og gasbind fra topptil tå. Han hadde to ubrukelige ben og to ubrukelige armer. Dehadde smuglet ham inn på avdelingen om natten, og de andreante ikke at han var der før de våknet morgenen etter og så deto fremmede bena som var heist opp fra hoftene og de to frem-mede armene som var hengt loddrett opp, alle fire lemmenesprikende uhyggelig ut i luften og holdt oppe av mørke bly-lodder over den ubevegelige skikkelsen. På innsiden av beggealbuene var det sydd inn lepper med glidelås. Gjennom demble han tilført en klar væske fra en klar flaske. Et sinkrør ragettyst opp fra gipsen over lysken hans, forbundet med en tynn

12

gummislange som førte avfallsstoffene bort fra nyrene og lotdem dryppe med regelmessige drypp ned i en klar, tilkorketflaske på gulvet. Når flasken på gulvet var full, var flasken overalbuene hans tom, og de to flaskene ble i en fart ganske enkeltbyttet, slik at væsken kunne dryppe tilbake i ham igjen. Deteneste de i virkeligheten så av soldaten i hvitt, var et frynset,svart hull over munnen hans.

Soldaten i hvitt var blitt kjørt inn ved siden av Texas, ogTexas satt på sengekanten dagen lang og snakket hull i hodetpå ham med velmodulert medfølelse. Texas brydde seg aldriom at han ikke fikk noe svar.

Temperaturen ble tatt to ganger om dagen på avdelingen.Tidlig om morgenen og sent om ettermiddagen kom søsterCramer med et glass fullt av termometere og arbeidet seg opplangs den ene siden av midtgangen og ned langs den andremens hun delte ut termometere til alle pasientene. Soldaten ihvitt tok hun seg av ved å stikke termometeret inn i hulletover munnen hans, og der lot hun det henge, balanserende iden svarte åpningen. Når hun kom tilbake til mannen i denførste sengen, tok hun termometeret og noterte temperaturen,og deretter gikk hun til neste seng og fortsatte runden rundt engang til. En ettermiddag etter at hun hadde fullført den førsterunden og for annen gang kom til soldaten i hvitt, skjønte hunav termometeret at han var død.

«Morder!» sa Dunbar rolig.Texas så opp med en usikker grimase.«Drapsmann!» sa Yossarian.«Hva er det dere to snakker om?» spurte Texas nervøst.«Du myrdet ham,» sa Dunbar.«Du drepte ham,» sa Yossarian.Texas rygget tilbake. «Er dere ikke riktig kloke? Jeg har ikke

tatt i ham engang.»«Du myrdet ham,» sa Dunbar.«Jeg hørte du drepte ham,» sa Yossarian.«Du drepte ham fordi han var farvet,» sa Dunbar.«Dere er sprø, begge to,» skrek Texas. «Niggere slipper ikke

inn her i det hele tatt. De har en spesiell avdeling for niggere.»«Sersjanten smuglet ham inn,» sa Dunbar.

13

«Han som er kommunist,» sa Yossarian.«Og dette har dere to visst om!»Underoffiseren på Yossarians venstre side var uberørt av

hele affæren med soldaten i hvitt. Underoffiseren var uberørtav alt som foregikk, og han sa aldri noe, med mindre det varfor å lufte sin irritasjon.

Dagen før Yossarian traff feltpresten, eksploderte en ovn ikjøkkenet og satte fyr på veggen. En intens varmebølge slogjennom hele bygningen. Selv på Yossarians avdeling, tredvemeter unna, kunne de høre brølet fra flammene og den skarpeknitringen i det brennende treverket. Røken virvlet forbi deoransjefarvede vinduene. I løpet av et kvarter var brannbilenefra flyplassen der for å bekjempe brannen. I en hektisk halv-time så det ut til litt av hvert. Så begynte brannfolkene å fåovertaket. Plutselig hørte de den velkjente, monotone brum-mingen fra bombeflyene som kom tilbake fra sine oppdrag, ogmennene måtte rulle sammen slangene og dra i full fart tilbaketil flyplassen for det tilfelle noen av flyene skulle styrte ned ogbegynne å brenne. Men flyene landet i god behold. Så snart detsiste hadde tatt bakken, kastet brannmennene bilene rundt ograste tilbake oppover bakken mot sykehuset for å ta opp kam-pen mot flammene igjen. Da de kom frem, var det over. Bran-nen hadde sloknet av seg selv, sloknet helt og holdent uten atdet var så mye som en glo igjen å pøse vann på, og de skuffedebrannmennene hadde ikke annet å gjøre enn å drive omkringog drikke lunken kaffe og forsøke å velte sykepleierskene over-ende i en eller annen ledig seng.

Feltpresten kom dagen etter brannen. Yossarian var opp-tatt med å stryke alt unntatt kjærlighetserklæringer da pres-ten satte seg på en stol mellom sengene og spurte hvordan detsto til. Han hadde satt seg litt på skrå, og kapteinsstripene påskjortekraven hans var det eneste Yossarian kunne se av of-fisersdistinksjoner og andre insignia. Yossarian hadde ingenanelse om hvem han var, og gikk ut fra at det var en lege elleret annet fjols.

«Ikke så verst,» svarte han. «Jeg har litt vondt i leveren, menjeg kan jo ikke akkurat påstå jeg har levd særlig regelmessig idet siste, så alt i alt må jeg nok si jeg har det ganske bra.»

14

«Det var godt å høre,» sa feltpresten.«Ja,» sa Yossarian, «det er godt.»«Jeg skulle ha kommet før,» sa feltpresten, «men jeg har fak-

tisk ikke følt meg helt frisk selv heller.»«Det var leit å høre,» sa Yossarian.«Bare litt snue,» tilføyde feltpresten raskt.«Jeg har feber i over åtteogtredve,» sa Yossarian like raskt.«Det var ille,» sa feltpresten.«Ja,» sa Yossarian, «det er ille.»Feltpresten vred litt på seg. «Er det ikke noe jeg kan gjøre

for Dem?» spurte han etter en stunds forløp.«Nei, nei.» Yossarian sukket. «Legene gjør alt som står i

menneskelig makt.»«Nei, nei.» Det hørtes som et svakt ekko. «Jeg mente ikke

nettopp det. Jeg tenkte på sigaretter eller bøker eller … noe åleke med?»

«Nei, nei,» sa Yossarian. «Jeg har alt jeg trenger. Tusentakk. Det er bare helsen det står på.»

«Så synd.»«Ja,» sa Yossarian. «Det er synd.»Feltpresten vred på seg igjen. Han så seg om et par ganger,

stirret opp i taket og deretter ned i gulvet. Han trakk pustendypt.

«Jeg skal hilse fra løytnant Nately,» sa han.Det ergret Yossarian at de tydeligvis hadde felles kjente. Det

så ut til å være grunnlag for en prat likevel. «Kjenner De løyt-nant Nately?» spurte han motvillig.

«Ja, jeg kjenner løytnant Nately temmelig godt.»«Han er litt snål, synes De ikke?»Feltpresten smilte forlegent. «Det er jeg redd jeg ikke kan ut-

tale meg noe om. Jeg tror ikke jeg kjenner ham så godt.»«De kan ta mitt ord for det,» sa Yossarian. «Han er helt

sprø.»Stillheten lå tung mellom dem, og feltpresten funderte lenge

før han brøt den med et plutselig spørsmål: «De er kapteinYossarian, ikke sant?»

«Nately fikk en dårlig start her i livet. Han kommer fra engod familie.»

15

«Unnskyld meg,» sa feltpresten fryktsomt. «Jeg har kanskjebegått en meget stor feil. Er De kaptein Yossarian?»

«Ja,» sa kaptein Yossarian. «Jeg er kaptein Yossarian.»«Fra skvadron 256?»«Fra skvadron 256,» svarte Yossarian. «Jeg visste ikke det

var flere som heter kaptein Yossarian. Så vidt jeg vet, er jeg deneneste kaptein Yossarian jeg kjenner, men jeg kjenner jo egent-lig ikke så mange.»

«Jeg forstår,» sa feltpresten ulykkelig.«De har kanskje tenkt å skrive et symbolsk dikt om skvad-

ronen vår?» spurte Yossarian. «I så fall …»«Nei,» mumlet feltpresten. «Jeg har ikke tenkt å skrive et

symbolsk dikt om skvadronen.»Yossarian rykket til da han plutselig fikk øye på sølvkorset

på den andre siden av feltprestens skjortekrave. Han ble vir-kelig overrasket for han hadde aldri snakket med en feltprestfør.

«Så, De er feltprest,» utbrøt han ekstatisk. «Jeg visste ikkeDe var feltprest.»

«Joda,» svarte feltpresten. «Visste De ikke at jeg var felt-prest?»

«Neivisst. Jeg ante ikke at De var feltprest.» Yossarian stir-ret på ham med et stort, henrykt flir. «Jeg har aldri sett en vir-kelig feltprest før.»

Feltpresten rødmet og stirret ned på hendene sine. Han varspinkel av vekst, om lag toogtredve år gammel og hadde brunthår og brune, flakkende øyne. Ansiktet var smalt og temme-lig blekt. En uskyldig ansamling av gamle kvisemerker prydetkinnene hans. Yossarian fikk lyst til å hjelpe ham.

«Er det ikke noe jeg kan gjøre for Dem?» spurte feltprestenigjen.

Yossarian ristet på hodet, fremdeles med et bredt flir. «Nei,jeg beklager, jeg har alt jeg trenger, jeg har det egentlig ganskebra. Jeg er faktisk ikke engang syk.»

«Det er fint.» Ikke før hadde feltpresten sagt disse or-dene, før han angret og kjørte knokene inn i munnen med etforskrekket hikst, men Yossarian forholdt seg taus og skuf-fet ham. «Jeg må se til de andre pasientene fra skvadronen

16

også,» sa feltpresten til slutt unnskyldende. «Jeg ser antagelig-vis innom Dem i morgen igjen.»

«Det er snilt av Dem,» sa Yossarian.«Jeg kommer bare hvis De virkelig ønsker det,» sa feltpres-

ten og bøyde hodet sjenert. «Jeg har lagt merke til at enkeltefinner det påtrengende.»

Yossarian strålte av velvilje. «Jeg vil gjerne De skalkomme,» sa han. «Jeg synes ikke det er påtrengende.»

Feltpresten strålte takknemlig tilbake og kikket deretter nedpå en papirlapp han hele tiden hadde holdt skjult i hånden.Han beveget leppene svakt mens han tellet sengene på avdelin-gen; så stanset blikket hans tvilende ved Dunbar.

«Tør jeg spørre,» hvisket han lavt, «om det der er løytnantDunbar?»

«Ja,» svarte Yossarian høyt. «Det der er løytnant Dunbar.»«Takk skal De ha,» hvisket feltpresten. «Hjertelig takk skal

De ha. Ham må jeg besøke. Jeg må besøke alle som tilhører vårskvadron.»

«De som ligger på de andre avdelingene også?» spurte Yos-sarian.

«De som ligger på de andre avdelingene også.»«Vær forsiktig på de andre avdelingene, fader,» sa Yossa-

rian advarende. Det er der de har de sinnssyke. De andre av-delingene er fulle av gærninger.»

«De behøver ikke kalle meg fader,» avbrøt feltpresten. «Jeger anabaptist.»

«Jeg mener det på ramme alvor med de andre avdelingene,»fortsatte Yossarian barskt. «Og tro ikke at MP-ene kan hjelpeDem, for MP-ene er de sprøeste av alle sammen. Jeg skullegjerne ha blitt med Dem over, men faktum er at jeg er livenderedd. Den slags er smittsomt, vet De. Dette her er den enestenormale avdelingen vi har. Alle er gærne unntatt vi. Forsåvidter vi sannsynligvis den eneste normale avdelingen i hele ver-den.»

Feltpresten reiste seg raskt og smøg seg noen skritt bort frasengen til Yossarian. Så nikket han med et forsonlig smil oglovte å oppføre seg med all mulig forsiktighet. «Men nå måjeg bort og se til løytnant Dunbar,» sa han og ble fremdeles

17

stående, halvveis tvilende. «Hvordan er egentlig løytnant Dun-bar?» spurte han endelig.

«God som gull,» forsikret Yossarian ham. «En virkeligprins. En av de beste og minst hengivne menn i hele verden.»

«Jeg mente det ikke på den måten,» sa feltpresten, fremde-les hviskende. «Er han svært syk?»

«Neida, han er ikke stort syk. Han er ærlig talt ikke syk i dethele tatt.»

«Fint.» Feltpresten sukket lettet.«Ja,» sa Yossarian. «Det er fint.»«En feltprest,» sa Dunbar da feltpresten hadde vært borte

hos ham og var gått igjen. «Så du det? En virkelig feltprest!»«Var han ikke søt?» sa Yossarian. «Synes du ikke de burde

gi ham minst tre stemmer?»«Hvem er det du egentlig snakker om?» spurte Dunbar mis-

tenksomt.I en seng for seg i den lille private avdelingen i den ene enden

av salen, ustanselig og utrettelig opptatt bak den grønne skil-leveggen av finér, lå den høytidelige, middelaldrende oberstensom hver dag fikk besøk av den stillferdige unge piken meddet nydelige ansiktet og det krøllete, askeblonde håret somikke var sykesøster og ikke lotte og ikke rødekorspike, mensom likevel dukket opp i feltsykehuset på Pianosa hver enesteettermiddag, iført lekre og ytterst smarte sommerkjoler i pa-stellfarver og hvite pumps med halvhøye hæler under de alltidsnorrette nylonstrømpesømmene. Obersten kom fra samban-det, og nå ble han holdt i ånde dag og natt med å ekspedereslimholdige meldinger fra sitt eget indre til firkantete lapper avgasbind som han omhyggelig forseglet og slapp ned i en tildek-ket hvit bøtte ved siden av sengen. Det var et prakteksemplarav en oberst. Han hadde råtten munn, råtne kinn, råtne, triste,mugne øyne. Ansiktsfarven hans var som matt sølv. Han hos-tet stillferdig og varsomt og førte gasbitene langsomt opp tilleppene med en motvilje som allerede syntes medfødt.

Obersten befant seg i en virvel av spesialister som stadig vari ferd med å spesialisere seg på å finne ut hva som feilte ham.De slynget lysstråler inn i øynene hans for å finne ut om hankunne se, kjørte nåler inn i nervene hans for å høre om han

18

kunne føle. Han hadde en urolog for urinen, en lymfolog forlymfen, en endokrinolog for de endokrine organer, en psyko-log for psyken, en dermatolog for derma, en patolog for patos,en cystolog for cystene og en skallet og pedantisk cetolog fraden zoologiske avdelingen på Harvard, som hensynsløst varblitt sjanghaiet inn i saniteten av en defekt anode i en IBM-maskin og nå tilbragte sine timer hos den døende obersten medå diskutere Moby Dick med ham.

Obersten var en såre undersøkt mann. Det var ikke det or-gan i kroppen hans som ikke var blitt medisinert og mishand-let, støvtørket og drenert, plukket på og fotografert, tatt ut,plyndret og satt inn igjen. Den slanke, ranke og velsoignerteunge piken rørte ofte ved ham der hun satt ved sengen hans ogsmilte vemodig – et fullkomment bilde på korrekt og anstendigsorg. Obersten var høy, tynn og lut. Når han reiste seg for ågå, bøyde han ryggen enda mer og fikk kroppen til å se ut somen stor bulk hver gang han med den ytterste varsomhet og medsmå bevegelser fra knærne og ned satte det ene benet nølendeforan det andre. Han hadde fiolette poser under øynene. Pikensnakket lavt, tilogmed lavere enn obersten hostet, og ingen avoffiserene på avdelingen hadde noen gang hørt stemmen hen-nes.

På mindre enn ti dager hadde Texas tømt avdelingen forpasienter. Artillerikapteinen var den første som brøt sammen,og deretter startet flukten for alvor. Dunbar, Yossarian ogjagerflykapteinen rømte samme morgen, alle tre. Dunbar varblitt kvitt svimmelhetsanfallene sine, og jagerflykapteinen pus-set nesen. Yossarian sa til legene at smertene i leveren haddegitt seg. Vanskeligere var det ikke. Selv underoffiseren stakkav. På mindre enn ti dager drev Texas alle på avdelingen til-bake til tjenesten – alle unntatt sikkerhetsoffiseren som varblitt smittet av jagerflykapteinen. Han ble forkjølet og fikklungebetennelse.

kapittel 2

Clevinger

På sett og vis hadde sikkerhetsoffiseren flaks, for utenfor syke-huset var krigen fremdeles i full gang. Menn ble vanvittige ogfikk medaljer for det. Over hele verden, på begge sider av fron-tene, ofret unge gutter og menn livet for noe man hadde for-talt dem var fedrelandet, og ingen syntes å bry seg om det, allerminst de guttene som ofret sine unge liv. Det var ingen endei sikte. Den eneste enden i sikte var Yossarians egen, og denkunne han ha ligget på til dommedag om det ikke hadde værtfor den patriotiske Texas med de langstrakte dobbelthakeneog det deigete, pløsete, uforstyrrelige smilet uavlatelig klistrettvers over fjeset som bremmen på en svart tredveliters hatt fraville vesten. Texas ville at alle på avdelingen unntatt Yossa-rian og Dunbar skulle være lykkelige. Han var faktisk megetsyk.

Men Yossarian kunne ikke være lykkelig selv om Texashadde villet han skulle være det, for utenfor sykehuset var detfremdeles ikke noe hyggelig i gang. Det eneste som var i gang,var en krig, og ingen andre enn Yossarian og Dunbar syntes åta seg nær av det. Da Yossarian forsøkte å minne de andre omdet, trakk de seg unna og trodde han var blitt gal. Selv Clevin-ger som burde ha visst bedre, men som ikke gjorde det, haddebeskyldt ham for å være gal sist de hadde vært sammen, det vilsi like før Yossarian hadde søkt tilflukt på sykehuset.

Clevinger hadde stirret apoplektisk på ham og skreket opp-hisset mens han dundret med nevene i bordplaten: «Du er full-stendig skjør!»

«Hva er det egentlig du forlanger av menneskene?» spurteDunbar trett over bråket i offisersklubben.

20

«Jeg mener det,» fastholdt Clevinger. «Dette er ikke spøk.»«De forsøker jo å ta livet av meg,» sa Yossarian rolig.«Ingen forsøker å ta livet av deg,» skrek Clevinger.«Hvorfor skyter de på meg da?» spurte Yossarian.«De skyter på alle,» svarte Clevinger. «De forsøker å ta livet

av alle.»«Mener du det gjør saken bedre?»Men Clevinger var alt halvveis oppe fra stolen sin i rettfer-

dig vrede; øynene hans var fuktige og leppene skjelvende ogblodløse. Som alltid når de trettet om prinsipper han trodde li-denskapelig på, endte det med at han gispet rasende etter luftmens han blunket forbitrelsens påståelige tårer tilbake. Det varmange prinsipper Clevinger trodde lidenskapelig på. Han varsinnssyk.

«Hvem er forresten de?» ville han vite. «Hvem er det du sik-ter til når du sier de vil ta livet av deg? Hvem?»

«Hver eneste en,» sa Yossarian.«Hver eneste en av hvem?»«Hver eneste en av hvem tror du?»«Jeg har ingen anelse.»«Hvordan kan du da nekte å tro på dem?»«Fordi …» Clevinger frådet og ble stum av fortvilelse.Clevinger mente virkelig han hadde rett, men Yossarian

kunne bevise sin påstand, ettersom mennesker han ikke en-gang kjente, skjøt på ham med kanoner hver gang han fløy oppi luften for å slippe bomber på dem, og det var ikke noe mor-somt i det hele tatt. Og hvis ikke det var morsomt, var det enmasse andre ting som heller ikke var morsomme. Det var ikkenoe morsomt å bo som landstryker i telt på Pianosa med stinnefjell bak seg og et stille, blått hav foran seg, som på et øyeblikkkunne sluke en mann med krampe og levere ham på strandentre dager senere, gratis og franko, oppblåst og blå og råtnende,med vannet silende ut gjennom kalde nesebor.

Teltet Yossarian bodde i, lå klint inntil den smale, gusten-grønne skogtappen som skilte Dunbars leir fra hans egen. Likeved siden av lå grøften etter den nedlagte jernbanen, og i grøf-ten løp rørledningen som førte flybensinen ned til tankbilenepå flyplassen. Takket være Orr, som han bodde sammen med,

21

var teltet det mest luksuriøse i hele leiren. Hver gang Yossariankom tilbake fra en av sine ferier på sykehuset eller fra permi-sjonsturene til Roma, ble han overrasket over å finne en ellerannen innretning som Orr hadde installert – rennende vann,peis, sementert gulv. Yossarian hadde valgt ut stedet, og hanog Orr hadde reist teltet sammen. Orr, som var en flirendepygme med ving og tykt, bølget, brunt hår med midtskill, stiltesine kunnskaper til rådighet, mens Yossarian, som var større,bredere, sterkere og raskere, gjorde det meste av arbeidet. Debodde der helt alene til tross for at teltet var stort nok til seks.Da sommeren kom, rullet Orr opp teltveggene for å la denfriske brisen som aldri blåste, lufte teltet riktig ut.

Vegg i vegg med Yossarian bodde Havermeyer som var galetter peanøttkarameller og bodde helt alene i et tomannstelthvor han hver natt skjøt bittesmå markmus med de digre ku-lene fra en 45 kalibers revolver han hadde stjålet fra den dødemannen i teltet til Yossarian. Bortenfor teltet til Havermeyersto det teltet McWatt ikke lenger delte med Clevinger, somennå ikke var kommet tilbake da Yossarian kom ut fra syke-huset. Nå delte McWatt teltet med Nately som var i Roma påjakt etter en søvnig hore han var blitt dypt forelsket i, men somvar blitt lei av jobben sin og av ham også. McWatt var sinns-syk. Han var flyver, og så ofte han fikk anledning til det, tokhan flyet sitt så lavt ned over Yossarians telt som han vågetfor å se hvor mye han kunne skremme ham, og han elsket åkomme brølende i sinnssvak lav høyde over treflåten som hus-ket på tomme oljefat utenfor sandbanken på den ulastelige,hvite stranden hvor soldatene badet nakne. Det var ikke lett ådele telt med en sinnssyk mann, men Nately brydde seg ikkenoe om det. Han var også sinnssyk og hadde tilbragt alle fri-dagene sine med å arbeide på offisersklubben som Yossarianikke hadde vært med på å bygge.

Det var etter hvert blitt mange offisersklubber som Yossa-rian ikke hadde vært med på å bygge, men stoltest var han avden på Pianosa. Den sto der som et traust og sinnrikt monu-ment over hans faste besluttsomhet. Yossarian gikk aldri bortfor å hjelpe til så lenge arbeidet pågikk, men deretter gikk handit ofte, så fornøyd var han med den store, flotte, rommelige,

22

spontekte bygningen. Offisersklubben var virkelig et første-klasses byggverk, og hver gang Yossarian betraktet den, ban-ket hjertet hans av mektig stolthet over at han ikke hadde lagtned et minutts arbeid der.

De hadde sittet fire stykker sammen ved et bord i offisers-klubben den siste gangen da han og Clevinger hadde beskyldthverandre for å være sinnssyke. De satt lengst inne, ved ter-ningbordet hvor Appleby alltid så sitt snitt til å vinne. App-leby var like god til å kaste med terninger som han var til åspille bordtennis som han var til alt annet. Alt Appleby gjorde,gjorde han godt. Appleby var en lyshåret gutt fra Iowa somtrodde på Gud, Moderskapet og Den amerikanske livsformuten noen gang å ha tenkt over noe av det, og alle som kjenteham, likte ham.

«Jeg avskyr den tosken,» brummet Yossarian.Krangelen med Clevinger hadde begynt noen minutter tidli-

gere da Yossarian forgjeves hadde forsøkt å finne et maskin-gevær. Det var en livlig kveld. Det var livlig ved baren, det varlivlig ver terningbordet, det var livlig ved bordtennisbordet. Desom Yossarian ville meie ned med maskingeværet, var opptattborte ved baren med å synge sentimentale slagere de aldri blelei av. Istedenfor å skyte dem, satte han hælen hardt ned på enbordtennisball som kom trillende mot ham fra racketen til enav de to offiserene som spilte bordtennis.

«Den Yossarian,» lo de to offiserene og ristet på hodet ogtok ned en ny ball fra esken på hyllen.

«Den Yossarian,» hermet Yossarian.«Yossarian,» hvisket Nately advarende.«Skjønner du nå hva jeg mener?» spurte Clevinger.Offiserene lo igjen da de hørte hvordan Yossarian hermet

etter dem. «Den Yossarian,» sa de høyere.«Den Yossarian,» sa Yossarian som et ekko.«Yossarian, vær så snill,» bønnfalt Nately.«Skjønner du nå hva jeg mener?» spurte Clevinger. «Han er

antisosial og aggressiv.»«Ah, hold kjeft!» sa Dunbar til Clevinger. Dunbar likte Cle-

vinger fordi Clevinger kjedet ham og fikk tiden til å gå lang-somt.

23

«Appleby er ikke her engang,» fremholdt Clevinger trium-ferende til Yossarian.

«Hvem er det som har sagt noe om Appleby?» ville Yossa-rian vite.

«Oberst Cathcart er ikke her heller.»«Hvem er det som har sagt noe om oberst Cathcart?»«Hvem faen er det du hater da?»«Hvem faen er her? Si meg heller det!»«Jeg har ikke tenkt å krangle med deg,» sa Clevinger fast.

«Du vet ikke engang hvem du hater.»«Alle som forsøker å forgifte meg,» sa Yossarian.«Det er ingen som forsøker å forgifte deg.»«Har de kanskje ikke hatt gift i maten min to ganger? Hadde

de kanskje ikke gift i maten min da vi bombet Ferrara og un-der den store og ærerike beleiringen av Bologna?»

«De har gift i alles mat,» beriktiget Clevinger.«Og hva er forskjellen?»«Og det var ikke engang gift!» skrek Clevinger opphisset;

han ble mer og mer påståelig etter hvert som han ble mer ogmer forvirret.

Så langt tilbake han kunne huske, forklarte Yossarian Cle-vinger med et tålmodig smil, hadde folk lagt planer om å drepeham. Noen brydde seg om ham, andre ikke, og de som ikkebrydde seg om ham, hatet ham og la seg etter ham. De hatetham fordi han var assyrer. Men knekke ham kunne de ikke,erklærte han overfor Clevinger, for han hadde en sunn sjel i etrent legeme og var sterk som en okse. De kunne ikke ta knek-ken på ham, for han var Tarzan, Mandrake og Lyn Gordon.Han var Bill Shakespeare. Han var Kain, Ulysses, Den fly-vende hollender; han var Lot i Sodoma, Deirdre med sorgene,Sweeney blant nattergalene i trærne. Han var vidunderstoffetZ-247. Han var …

«Vanvittig!» avbrøt Clevinger skingrende. «Det er det du er!Splitter pine gal!»

«… fenomenal. Jeg er sterk som faen. Ingenting biter påmeg. Jeg er et ekte supramenneske.»

«Supermenneske!» skrek Clevinger. «Supermenneske?»«Supramenneske,» rettet Yossarian.

24

«Gi pokker nå karer,» ba Nately forlegent. «Alle ser hit-over.»

«Du er gal!» hylte Clevinger vilt, og øynene hans sto fulle avtårer. «Du har et Jahve-kompleks!»

«Jeg tror alle er Natanael.»Clevinger holdt brått inne midt i et utbrudd. «Hvem er Na-

tanael?» spurte han mistenksomt.«Hvilken Natanael?» spurte Yossarian uskyldig.Clevinger unngikk behendig fellen. «Du tror alle er Jahve.

Du er ikke stort bedre enn Raskolnikov …»«Hvem?»«… Raskolnikov, ja! Raskolnikov som …»«Raskolnikov!»«… som – ja, jeg mener det – mente han kunne rettferdig-

gjøre å drepe en gammel kvinne …»«Ikke bedre enn?»«Rettferdiggjøre, ja, det er riktig – med en øks! Og jeg kan

bevise det for deg!» Clevinger gispet som rasende etter luft ogregnet opp alle symptomene til Yossarian: en grunnløs tro påat alle omkring ham var sinnssyke, en selvmorderisk trang tilå meie ned vilt fremmede mennesker, en konsekvent forfalsk-ning av alle erindringer, en fjollete mistanke om at folk hatetham og sammensverget seg om å drepe ham.

Men Yossarian visste han hadde rett fordi – som han for-klarte for Clevinger – han etter sin beste overbevisning aldrihadde hatt urett noen gang. Hvor han enn snudde seg, var detbare sinnssyke mennesker å se, og en så fornuftig ung mannsom han selv hadde mer enn nok med å bevare perspektivetblant så mye galskap. Og det var påkrevet at han gjorde det,for han visste at hans liv var i fare.

Da Yossarian kom tilbake til skvadronen fra sykehuset,gransket han mistenksomt alle han møtte. Milo var også borte,som så mange andre, men han var bare i Smyrna for å overvåkefikenhøsten. Det gikk utmerket i messen under Milos fravær.Yossarian hadde reagert med glupende appetitt på den pikanteduften av velkrydret lammestek som drev inn til ham der hanhumpet av sted i sykebilen langs den kronglete veien som låsom et medtatt strømpebånd mellom sykehuset og leiren. Til

25

lunsj var det shish-kabob, digre, saftige kjøttskiver som frestepå spidd over trekullene som argsinte smådjevler, etter at deførst hadde ligget og godgjort seg i toogsytti timer i en hemme-lig blanding som Milo hadde stjålet oppskriften på fra en kjelt-ring av en levantinsk kjøpmann; hvoretter de ble servert medpersisk ris og aspargesskudd, fulgt av kirsebæris til dessert ogtil slutt rykende kopper nykokt kaffe med Benedictiner og kon-jakk. Måltidet ble servert i enorme tallerkener på damaskdu-ker av de fremragende italienske messetjenerne som major …de Coverley hadde kidnappet på fastlandet og overlatt til Milo.

Yossarian proppet i seg i messen til han trodde han skullesprekke, og deretter lente han seg tilbake i stolen, mett og dø-sig og med restene og smaken klebende til ganen som en seighinne. Ingen av offiserene i skvadronen hadde noen gang spistså godt som de nå regelmessig gjorde i messen til Milo, ogYossarian undret seg av og til på om ikke det tross alt veideopp alt det andre. Men så rapte han og kom til å tenke på atde forsøkte å ta livet av ham, og styrtet i vill fart ut for å leteetter doktor Daneeka for å bli satt på bakken og sendt hjem.Han fant doktor Daneeka, sittende på en høy krakk i solskin-net utenfor teltet sitt.

«Femti bombetokt,» sa doktor Daneeka og ristet på hodet.«Nå vil obersten ha femti tokt.»«Og jeg som bare har femogførti!»Doktor Daneeka var urokkelig. Han var en nedtrykt, fugle-

lignende mann med en velskrubbet rottes avsmalnende trekk idet spadeformede ansiktet.

«Femti tokt,» gjentok han og fortsatte å riste på hodet.«Obersten vil ha femti utførte oppdrag.»