Hvilken fred?
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER 9
2
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
3
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
Dette heftet er utgitt med støtte fra NORAD
gjennom Studieforbundet for Folkeopplysning.
Forlaget Revolusjon 2003
Innhold
LATIN-AMERIKA
Ecuador ser rødt ........................... side 4
Merknader til spørsmålet om imperialismen ............................... side 6
MIDTØSTEN
De iranske monarkistenes nye strategi .................................. side 17
LATIN-AMERIKA
Nederlag for regimet i Colombia .................... side 19
AFRIKA
Krigen i Elfenbenskysten og dens konsekvenser ............... side 22
2
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
3
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
Forord
Det går ikke mot varig fred og færre kriger – slik det ble hevdet etter murens fall og Sovjetunionens oppløsning. Krigen mot Irak og sabelras-
linga overfor Iran, Syria, Nord-Korea og Cuba varsler tvert i mot om flere.Samtidig vokser motstanden verden over. Antikrigsbevegelsen i Europa har i
2003 hatt et omfang som savner sidestykke. I Sørøst-Asia og ikke minst i hele Latin-Amerika foregår det omfattende sosiale og politiske kamper mot nyli-beralismen og USA-imperialismen og dens institusjoner. I Afrika våkner flere sosiale bevegelser, samtidig som kontinentet er herjet av borgerkriger. I Irak og Afghanistan blir motstanden mot okkupantene (deriblant Norge) stadig mer velorganisert og hardtslående. I Iran kjemper folket mot presteveldet – men vil like lite som irakerne la seg «frigjøre» av den amerikanske imperialismen.
Beskrivelsen som gis av det offisielle Norge og i «de frie mediene», er at det pågår en nødvendig krig mot terror ute i verden. Her har Norge sin
naturlige plass i rekkene, sammen med de øvrige demokratiene (les: de vest-lige imperialistmaktene). Derfor må det gamle vernepliktsforsvaret legges om til å bli en mobil og fredsopprettende drapsmaskin i det fjerne utland. Eller for å si det rett ut: Det trengs norske leiesoldater for å verne norske investeringer, ressursrøveri og our way of life.
I den grad det forekommer norsk politisk kritikk av USA, går den stort sett ut på at president Bush er for aggressiv og udiplomatisk – rent ut sagt; for dum og utålmodig. Slik blir imperialisme, krig og undertrykking redusert til et spørsmål om hvem som til enhver tid er president i USA, mens den europeiske imperialismen tidvis blir presentert som et mer «sivilisert» alternativ.
En annen president i USA løser selvsagt ingen verdens ting. Det er imperial-ismen og utbyttinga som er problemet.
Det kan være nyttig – for ikke å si nødvendig – å betrakte verden diametralt motsatt av det «typisk norske» utkikksvinduet. I dette heftet får de revo-
lusjonære kreftene i land som Elfenbenskysten, Iran, Ecuador, Colombia og Den dominikanske republikk komme til orde.
Oslo, desember 2003
4
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
5
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
Ecuador ser rødt
Valget i oktober og november 2002 sikret seier for venstresidas kandidat, Lucio Gutierrez, over høyresidas Alvaro Noboa. Dette var en historisk seier over den korrupte eliten i landet, som ble muliggjort gjennom støtten fra Movimiento Popular y Democratico (MPD) og det marxist-leninistiske partiet PCMLE, samt fra indianernes organisasjoner som CONAIE og Pachakutik.
Det var også historisk at fronten MPD, som aktivt støttes av PCMLE, gikk inn i regjeringa. Det viste seg i løpet av få måneder at president Gutierrez bøyde av for IMF og svek sine valgløfter. I denne situasjonen bestemte MPD å trekke seg fra regjeringa. Både MPD og PCMLE har høstet nye og viktige erfaringer.
Revolusjon har snakket med en kamerat fra sentralkomiteen
i PCMLE, der vi ba om partiets vurderinger av den aktuelle
situasjonen.
– Det har aldri før vært en regjering i landet som har hatt støtte
fra revolusjonære på venstresida, og slett ikke noe ML-parti! Vårt
parti var avgjørende for at Guiterrez vant valget. For første gang
i historia ble høyresida, den økonomiske makta, slått. For første
gang var det folk i regjeringa som ikke kom fra borgerskapet.
Avgjørelsen vår om å gå inn i regjeringa har gitt viktige erfa-
Ecuador har de
siste åra opplevd
massive, folke-
lige opprør mot
privatisering, IMF
og den amerikan-
ske imperialis-
mens base nord i
landet, som blant
annet blir brukt
i operasjonene
mot nabolandet
Colombia.
Partiet PCMLE
er et av de mest
erfarne i den mar-
xist-leninistiske
bevegelsen, og
har stor masse-
innflytelse i
Ecuador.
UTSIKT FRA
LATIN-AMERIKA
4
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
5
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
ringer. Prosjektet vårt var å kjempe innad i regjeringa på grunnlag av deltakelsen fra
den revolusjonære venstresida gjennom massemobilisering.
Så erfarte vi byråkratiets rolle, at regjeringa la seg flat for USA-imperialismen, og
vi trakk MPD ut av regjeringa. Indianerne ble derimot værende. Det førte til splittelse
innad i indianerbevegelsen. Lederne forrådte indianerne ved å bli værende i regjeringa.
Presidenten savner i dag folkelig støtte, han har mistet prestisje (pga underkastelsen
for IMF og så videre). Den personen som sto ham nærmest forlot regjeringa.
– Er de revolusjonære mulighetene blitt bedre eller dårligere etter at MPD forlot
regjeringa?
– De objektive mulighetene er gode og store. I motsetning til for eksempel indianer-
nes partier, har det ikke vært splittelse eller større uenigheter innad i MPD omkring
regjeringsspørsmålet. MPD er i dag hovedkrafta på venstresida, og den viktigste krafta
mot regjeringa.
Vi vil gå framover med andre politiske saker. Vi vil forhindre at regjeringa retter
våpnene mot partiet. Derfor mobiliserer vi massene ut på gatene. Regjeringa prøver å
splitte indianerne ved å tilby dem forskjellige regjeringsposter. Pachakutik (det indi-
anske partiet) er splittet på grunn av regjeringsdeltakelsen. CONAIE (føderasjonen
av de indianske bevegelsene) opplever splittelse mellom ledelsen og grunnplanet på
grunn av regjeringsdeltakelsen.
– Kan regimet komme til å ty til voldelig undertrykking av venstreopposisjonen?
– Vi ser noen autoritære trekk ved Guiterrez. Det er vi som er den vesentlige oppo-
sisjonen. Og presidenten har sagt offentlig at han vil rette våpen mot partiet vårt. Alle-
rede nå er ledere for bevegelser blant fattigbønder og andre blitt utsatt for angrep.
Hvordan vil partiet møte dette? Først og fremst ved å forsterke massekampen ytter-
ligere. Selvsagt tar vi også andre forholdsregler, som f.eks. å innskjerpe sikkerheten
rundt lederne av partiet.
Så selv om Guiterrez-prosjektet kollapset, så gjorde ikke den folkelige bevegelsen
det. Hvorfor kollapset dette prosjektet? Det var tre viktige grunner til det:
1) Vi hadde ikke styrke nok til å øve tilstrekkelig press mot Guiterrez. Dette var vår
svakhet. 2) Guiterrez forrådte prosjektet/programmet som han var blitt valgt på. 3) Det
var opportunisme i Pachakutik, som ønsket seg taburetter.
I 2004 blir det lagt opp til prisøkninger på gass og olje. Det bygger opp til nye
klassekonfrontasjoner. PCMLE og MPD forbereder seg på det som kommer.
6
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
7
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
Merknader til spørsmålet om imperialismen
Av Arbeidets Kommunistiske Parti – PCT, Den dominikanske republikk
I de siste åra har debattene i politiske og akademiske kretser vært konsentrert om globalisering og nyliberalisme, og imperialismen som sådan har vært et tema som er kommet i annen rekke. Men spørsmålet om imperialismen tvinger seg fram når politiske posisjoner og linjer skal fastsettes.
Først er det viktig å se på det nyeste og mest grensesprengende forslaget som er satt
fram i de siste åra – «Imperie»-teorien til Michael Hardt og Toni Negri, der de prøver å
knesette en ny teori for imperialismen.1 Ifølge denne teorien skal den globale kapitalen
nå ha skapt «én imperial hersker». Det knyttes til at de dominerende sektorene i de
utvikla landa så vel som utviklingstendensene står i forhold til bare ei stormakt. Og det
er skapt en ny juridisk orden, uttrykt i FN og inspirert av USAs forfatning, og denne
ordenen tar nå hånd om landas nasjonale suverenitet.
Ideer om ultraimperialismeI denne teorien, som er basert på den militære og økonomiske makta til de imperialis-
tiske statene, og på at FN og andre stater underkaster seg deres mål, inngår det også
andre oppfatninger slik at det minner om «superimperialisme»-teorien slik den blei
framsatt av Kautsky og andre i mer moderne tid – en teori om «ei framherskende stor-
makt i en ensretta verden».
Det som nylig hendte i forbindelse med den angloamerikanske aggresjonen mot
6
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
7
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
Irak, viser en umiddelbar svakhet ved denne teorien. Aggresjonen
blei gjennomført med knapp margin og med aktiv opposisjon (om
enn ut fra sekundære motiver) fra et flertall i FNs Sikkerhetsråd,
som i samsvar med teorien som hevder at det finnes en «imperi-
emakt», måtte ha vært den militære generalstaben for den globale
makta.
Total globalisering?I praksis finnes det ikke noen elementær fellesnevner som tillater
at den herskende klassen kan oppnå total globalisering. Selv om
markedet er blitt globalt integrert, er det et faktum at det er delt
i tre store regionale sentra som er hovedseter for de overnasjo-
nale selskapene. De er dominert av interessene til ulike deler av
borgerskapet, som handler gjennom sine regjeringer, stater og
forskjellige institusjoner og forsvarer sin finansielle og politiske
status.
De overnasjonale selskapene, som jo tolererer at samtidas øko-
nomiske makt er kjennetegna ved ensidighet, har grunnleggende
en spesifikk, men ikke en global territorial tilhørighet slik Negri
og Hardt antyder. Financial Times la den 10. mai 2002 fram data
for eiendommene til de 500 største selskapene av denne typen.
Ifølge denne informasjonen tilhører 48 prosent av disse selska-
pene USA-kapitalister, 30 prosent tilhører europeiske og 10 pro-
sent japanske.
Sjøl om det i siste instans er den økonomiske makta til disse
selskapene som bestemmer politikken, er både WTO, IMF og
Verdens økonomiske forum sentra for forhandlinger, der de deltar
med representanter for sine land. Der kjemper de for å forsvare
interessene sine, og de inngåtte avtalene tar hensyn til eiendom-
mene til kapitalistene i de respektive landa. Konfliktene mellom
Boeing og Airbus på det verdensomspennende luftfartsmarke-
det blir avgjort av forhandlere fra statene de tilhører territorialt,
og ikke direkte mellom dem. Det samme skjer i konkurransen
mellom Toyota/General Motors og Chrysler/Daimler Benz.
Sjøl om USA er den imperialistiske hovedmakta, kan en ikke si
Den dominikan-
ske republikk er
som mange andre
latinamerikanske
land preget av
sosial og politisk
kamp. En gene-
ralstreik mot IMF
og prisstigninger
fant sist sted den
11. november, der
8 mennesker ble
drept. Det regje-
rende partiet PRD
er søsterparti til
Det norske Arbei-
derpartiet…
Dokumentet vi
her gjengir et lite
utdrag av, er del
av en omfattende
analyse gjort av
Partido Commu-
nista del Travajo
(PCT).
UTSIKT FRA
LATIN-AMERIKA
8
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
9
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
”
at EU eller Japan er underkasta denne makta. I handelskonfliktene
mellom dem er for eksempel Frankrikes holdning forskjellig fra
holdninga til et underkasta land som Argentina. Japan tigger ikke
om kreditter fra IMF, enda det i hovedsak har behov for det, og
Tyskland er en hovedaktør i G8.
Hovedfaktoren når en skal vurdere en bestemt samfunnsstruktur,
er eiendomsretten til produksjonsmidlene. Det faktum at det eksis-
terer en overnasjonal lederelite og et sjikt av byråkrater med det
mest opphøyde ansvar i spissen for de globale institusjonene, gjør
således ikke disse til en globalisert samfunnsklasse. Eiendoms-
retten til produksjonsmidlene som bærer de store transnasjonale
selskapene, tilhører nasjonale territorier og statene som utøver
suverenitet over dem. Det finnes ingen dekning for framstillinga i
«Imperie»-teorien, som hevder at «den globale makta ikke har noe
territorialt sentrum» (Hardt og Negri, 2000).
Er den leninistiske teorien om imperialismen gyldig?I si tid analyserte Lenin de karakteristiske trekka ved imperialis-
men, det vil si:
1. Økende konsentrasjon av produksjonen.
2. Bankkapitalen smelter sammen med industrikapitalen til et
finansoligarki.
3. Kapitaleksporten blir viktigere i forhold til vareeksporten.
4. Økende tendens til at det kapitalistiske systemet blir mer
spekulativt og snyltende.
5. Det dannes internasjonale monopolgrupper som tar staten i
sin tjeneste, og stormaktenes regjeringer konkurrerer om å
dele opp verden.
6. I forlengelse av det siste punktet konkluderte han med at
imperialismen har en nødvendig tendens til å føre til krig.
Spørsmålet er om disse karakteristiske trekka fortsatt er til stede.
Vårt svar er ja. La oss se:
Hovedfaktoren
når en skal
vurdere en
bestemt sam-
funnsstruktur, er
eiendomsretten
til produksjons-
midlene.
95 prosent av
transaksjonene
er spekulative
og har brutt kon-
takten med den
virkelige økono-
mien.
8
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
9
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
1. I 1995 presenterte FNs undersøkelsesinstitutt (UNRISD) en undersøkelse som
gjorde rede for at i de første fem åra av 1990-tallet «brukte de viktigste flerna-
sjonale selskapene direkte eller gjennom underleverandører 150 millioner men-
nesker», cirka 6 prosent av den arbeidsaktive befolkninga på kloden (omlag 2,5
milliarder mennesker). Selskapene kontrollerte 70 prosent av verdenshandelen og
75 prosent av alle direkte investeringer som blei gjort i verden.
2. Året før presenterte FNs utviklingsprogram (UNPD) en rapport som viste at de
fem største bil- og oljeselskapene i verden (General Motors, Ford, Toyota, Exxon
og Shell) hadde forretningsinntekter som var nesten det dobbelte av BNP til alle
landa i Sørøst-Asia, tre ganger så store som BNP til alle landa i Afrika sør for
Sahara, og nær 800 milliarder dollar mer enn BNP til nesten 50 mindre utvikla
land.
3. En rapport fra FNs Konferanse om handel og utvikling (UNCTAD) forteller
at 100 overnasjonale finansselskaper ikke er noen motor i den internasjonale
produksjonen. De er involvert i et salgsvolum på 2 billioner dollar og utnytter 6
millioner mennesker, de har 3,4 billioner dollar i aktiva, eller en sjettedel av alle
aktiva på kloden. To tredeler av disse aktivaene er lokalisert i disse selskapenes
opprinnelsesland: USA, Japan og medlemsland i EU.
4. For å få bekrefta Lenins påstand om at kapitaleksporten øker raskere enn vareek-
sporten, er det nok å legge fram data fra Det latinamerikanske og karibiske øko-
nomiske systemet, SELA. De viser at i den nærmeste fortida har verdenshande-
len økt med 137 prosent og handelen med foredla varer med 146,7 prosent, mens
de direkte utenlandsinvesteringene har økt med 368 prosent (SELA, 1996).
5. Om det skulle være nødvendig å påvise den grunnleggende snylterkarakteren til
vår tids kapitalisme, vil vi anslå at på grunn av virkninga av globaliseringa og
finanskapitalens dominans over de andre formene for kapitalistisk eiendom, så
blir det på det globale finansmarkedet daglig foretatt transaksjoner i planetarisk
målestokk «… og 95 prosent av disse transaksjonene er spekulative og har brutt
kontakten med den virkelige økonomien, det vil si med virkelig produksjon eller
handel» (Osvaldo Martinez, Havana 2002).
Vi ser det slik at mesteparten av disse ressursene er identisk med en masse av fiktiv
og spekulativ kapital, den såkalte «finansboblen», en vandrende dollarkilde som har
gjort stor skade i mange av de latinamerikanske økonomiene. Det er i høy grad på
grunn av denne fiktive kapitalen at finansene vokser raskere enn BNP og handelen i de
10
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
11
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
fleste landa som inngår i OECD (Toussaint, Caracas 1998).
I 1975 utgjorde utenlandsk valuta til betaling for omsetning av
varer og tjenester 80 prosent av verdens samlede valutatransak-
sjoner. Resten, 20 prosent, gikk med til valutaspekulasjon. Tjue år
seinere hadde det skjedd ei radikal endring: 97,5 prosent av den
totale valutahandelen skjedde i spekulasjonshensikt, og bare de
resterende 2,5 prosent dekka virkelige transaksjoner med varer og
tjenester.
Banker som blant andre Chase Manhattan, Bank of America,
Barclays og Sumitomo får mellom 20 prosent og 50 prosent av sine
inntekter gjennom valutaspekulasjon (Pius Okigbe, Havana 1999).
Iboende tendens til krigSom et annet element i den parasittiske karakteren som Lenin
avslørte ved de uproduktive utgiftene i monopolkapitalismen, må
vi se den iboende tendensen til opprustning og krig. Bare i 1998
blei det i hele verden brukt 780 milliarder dollar på våpen, og 90
prosent av beløpet blei brukt av stormakter med vetorett i Sikker-
hetsrådet, særlig USA, Storbritannia og Frankrike (UNPD 1998).
Etter hendelsene 11. september 2001 har den militaristiske tenden-
sen økt ytterligere.
En rask analyse av posisjonene og de siste handlingene til USAs
regjering etter 11. september gir tilstrekkelig med argumenter til å
svare ja på spørsmålet om Lenins teori om imperialismen er bruk-
bar eller ikke.
Hovedelementene i den aktuelle USA-politikken var fastlagt
lenge før det som hendte 11. september. Sjøl om disse hendelsene
har bidratt til å få den uttrykt som ei linje for «preventive angrep»,
som er vesentlig i president Bush’ doktrine om nasjonal sikkerhet,
var hovedaksene begynt å trekkes opp og til og med bli realisert
tidligere.
Fokus på Sentral-AsiaNoen amerikanske strateger, blant dem tidligere sikkerhetsrådgiver
Zbigniew Brzezinski, har gjennom lang tid advart mot muligheten
Rett fra levra«Vi har 50 pro-sent av verdens rikdom, men bare 6,3 prosent av dens befolk-ning. . . I denne situasjonen er det ikke til å unngå at vi blir gjenstand for misunnelse og motvilje. Vår virkelig oppgave i den kom-mende perioden er å utvikle et mønster av forbindelser som gjør det mulig for oss å bevare denne tilstanden av ulikhet. Vi bør slutte å snakke om høyning av levestandard, menneskeretter og demokra-tisering. Den dagen er ikke langt unna når vi blir nødt til å handle i rene maktbegreper. Jo mindre vi da hemmes av ide-alistiske slagord, desto bedre.»
George Kennan, strateg i ame-rikansk UD, 1948
10
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
11
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
for at det skal vokse fram et «Stor-Kina». 2
I oktober 1999 tok USAs forsvarsdepartement en beslutning som i en viss grad
endra landets militære geografi ved at den militære oppmerksomheten blei overført fra
Stillehavet til Sentral-Asia. Overkommandoen skulle ta seg av Persiabukta direkte og
har i tillegg fått ansvaret for hele Sentral-Asia, i en radius som strekker seg fra Ural-
fjella til Kinas vestgrense.
Grunnen til dette vedtaket ligger i den vekta som USAs strateger antar de må legge
på å erobre, beskytte og sørge for forsyninger av vitale ressurser, det vil si hovedsake-
lig olje, naturgass og vann. «Mens det under den kalde krigen blei skapt skiller og
allianser etter ideologiske linjer, er det nå økonomisk konkurranse som styrer de inter-
nasjonale forholda, samtidig som konkurransen om tilgang til vitale rikdommer har
skjerpa de økonomiske forholda.» (Michael T. Klare, Foreign Affairs 2001).
Det samme året, i 1999, la Det nasjonale sikkerhetsrådet fram sin årlige rapport om
sikkerhetspolitikken for presidenten. Rapporten påviste at USA ville ha vital interesse
av å sikre seg oljeforsyninger utenfra, og ga derfor følgende anbefaling: «Vi må være
bevisste om nødvendigheten av regional stabilitet og sikkerhet i nøkkelområdene for
produksjonen, for å sikre vår tilgang til disse ressursene så vel som fri transport av
dem.»
I tillegg til behovet for olje og naturgass dreiv bekymringa for vann – en stadig mer
begrensa ressurs i likhet med andre naturressurser – USA-imperialismen til å utarbeide
den nye geografien for mulige internasjonale konflikter. Det førte til en sterk interesse
for å rekolonialisere visse territorier noe som i alle fall vil bidra til å framtvinge ei viss
omfordeling av kloden.
På grunn av tilgjengeligheten på olje og naturgass ville Midtøsten, Kaspihavet og
Sør-Kina, Algerie, Angola, Tsjad, Nigeria, Sudan, Colombia og Venezuela bli en del
av geografien som måtte kontrolleres eller kjempes om. Når det gjaldt vannressursene,
ville det dreie seg om områder med store elvesystemer – som Nilen, Jordan (Palestina,
Israel, Jordan, Libanon og Syria), Tigris og Eufrat (Irak, Iran, Syria og Tyrkia), Indus
– (Afghanistan, Pakistan og India).
Ny kamp om territorierIfølge denne konfliktgeografien kan vi forstå hvorfor Irak og Afghanistan blei okku-
pert, så vel som den økte oppmerksomheten mot området rundt Persiabukta. Det
samme gjelder Andes-initiativet og Plan Puebla Panamá, som er uttrykk for en generell
interesse for naturressursene i Latin-Amerika, men spesielt for Amazonas, Chiapas-
12
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
13
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
regionen og oljen i Venezuela. Opprøret i Colombia og generelt veksten av de folke-
lige bevegelsene i Sør-Amerika er to faktorer som i særlig grad øker imperialistenes
bekymring for den regionale stabiliteten og får dem til å ta fram nykolonialiseringspla-
nen.
En undersøkelse utført av USAs energidepartement konkluderer med at hvis olje-
forbruket hvert år øker med 2 prosent, vil et forbruk på 77 millioner fat om dagen, slik
det var i 2000, i år 2020 ha økt til 110 millioner fat. Hvis det går slik, vil det samla
forbruket fram til dette året ha kommet opp i 670 milliarder fat, det vil si to tredeler av
de kjente reservene i verden.
Strategien for «preventive angrep», som har kampen mot terrorisme som alibi, er
linja som fører USA-imperialismen til å innta eller i det minste nærme seg områdene
der disse ressursene ligger – direkte eller indirekte.
Vi er vitne til et scenario der kampen om territorial kontroll er reist på ny. I åra da
den såkalte «nye økonomien» ga prøver på hvordan den igjen kunne føre den kapitalis-
tiske økonomien til nye høyder og gjenopprette den gjennomsnittlige profittraten, var
det mange som mente at den militære og politiske rivaliseringa mellom stormaktene
ville forsvinne, og at erobring og konsolidering av en dominerende stilling på marke-
dene ville skje i kraft av produktivitet og teknologiske framskritt.
I tråd med det som blei hevda ovenfor, ville de undertrykte massene verden over bli
betrakta under en overveiende økonomisk synsvinkel.
Den kapitalistiske krisa som nå utvikler seg, har modifisert denne vurderinga i
betydelig grad. De politiske og statlige organa vil nå stå i sentrum for utviklinga på
verdensbasis.
Aggressiv statlig intervensjonPresident Bush’ sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice sier:
«Det var noen som hevdet at statene og deres militærvesen ikke lenger var rele-
vante, at det bare var de globale markedene vevd sammen av den nye teknologien som
betydde noe.» Når det blir forsøkt å hamre inn i den offentlige opinionen og bevisst-
heten i byene i USA at terrorisme er en katastrofal trussel og hovedfaren for freden
og den amerikanske friheten – så er det USA-imperialismens påtrengende behov for
å ta kontroll over områder av stor strategisk betydning som er det reelle kravet. Det
er grunnen til at hun hevder at det er et spørsmål om «sunn fornuft at USA må være i
stand til om nødvendig å handle før truslene blir til virkelighet.»
Derfor vil USA «i det 21. århundret opprette og opprettholde militære styrker på et
12
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
13
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
”
slikt nivå at ingen kan utfordre dem». 3
I samsvar med denne linja har USA økt forsvarsbudsjettet og
gitt rustningsindustrien nye oppdrag ved hjelp av statlige bevilg-
ninger. Og ettersom det skjer i en situasjon med budsjettunder-
skudd, kommer ressursene som skal finansiere programmet, fra
utbytting av underkasta nasjoner, fra landets egen arbeiderklasse
og nedskjæring av sosiale rettigheter den har tilkjempa seg. Men
de kommer også fra kreditter som ytes av finanssektoren, noe som
fører til en sammensmelting av staten, krigsindustrien og finans-
kapitalen. Nylig har Kongressen gitt presidenten fullmakt til å øke
statsgjelda med opptil 7,38 milliarder dollar.
Slik skal aggressiv statlig intervensjon og opprustning være
vesentlige faktorer for å få fart på USAs økonomi, samtidig som
det skaper viktige militære muligheter.
Som følge av rivaliseringa mellom imperialistene er en ver-
denskrig fortsatt en mulighet på lengre sikt, men for tida og på
kort sikt gir konkurransen seg uttrykk i krigsliknende konflikter
av middels eller lav intensitet i visse regioner og sub-regioner,
noe som faktisk skjer nå. Men i disse konfliktene skjer det ingen
direkte konfrontasjoner mellom militære styrker fra de imperialis-
tiske landa.
Konklusjoner Aldri før har menneskeheten hatt så store muligheter til å skape
velstand. Den vitenskapelig-tekniske revolusjonen som har skjedd
de siste åra, er uttrykk for enorme framskritt for produktivkref-
tene. Men trass i denne kapasiteten til å forbedre de materielle og
åndelige forholda for menneskeheten generelt og for arbeiderne
spesielt, så har fattigdommen nådd et nivå uten sidestykke i histo-
ria.
Ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) var det
– før den nåværende krisesyklusen satte inn med nedgang – 150
millioner arbeidsløse i verden. Til dette tallet kan en legge at
25–30 prosent av arbeidsstyrken er undersysselsatt.
I sin rapport for året 1998 påviste UNPD at 1,6 milliarder
Det skjer en
sammensmelting
av staten, krigs-
industrien og
finanskapitalen.
Som følge av
rivaliseringa
mellom imperia-
listene er en ver-
denskrig fortsatt
en mulighet på
lengre sikt, men
for tida og på
kort sikt gir kon-
kurransen seg
uttrykk i krigslik-
nende konflikter
av middels eller
lav intensitet
14
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
15
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
mennesker har det verre nå enn for 15 år siden. 1,3 milliarder har
mindre enn en dollar om dagen å leve av, og av dem finnes 110
millioner i Amerika, 970 millioner i Asia og 200 millioner i Afrika.
Milliarder lever uten tilgang til rennende vann, og 70 land har
mindre inntekter enn de hadde i 1960- og 1970-åra.
Det råder allment en revolusjonær situasjonFra et teoretisk synspunkt foreligger det en generelt revolusjonær
situasjon, det vil si det Marx beskreiv som «at samfunnets produk-
tivkrefter kommer i konflikt med de rådende produksjonsforhol-
dene».
Produktivkreftene er utvikla til et nivå en knapt kunne drømme
om, som følge av kapitalismens tvingende behov for å revolusjo-
nere dem uten stans, mens det ikke har skjedd noe med de sam-
funnsmessige forholda. Kapitalismens krise er et utslag av denne
motsigelsen, som igjen skyldes de to grunnleggende motsigelsene
som Marx oppdaga.
Motsigelsene mellom imperialistene er et tidstypisk trekk i vår
epoke. I de foregående åra har intensiteten i motsigelsene vært
lav, men krisa gjør at de bryter ut igjen. Aggresjonskrigen står nå
på dagsordenen, som følge av den imperialistiske politikken for å
rekolonialisere territorier og striden om en ny omfordeling.
De dominerende motsigelsene mellom de imperialistiske landa
og verdens nasjoner er likeså et karakteristisk trekk ved vår tid.
Tesen om det «svake leddet» i den imperialistiske lenka er basert
på denne kjensgjerninga.
Den antirevolusjonære offensiven er svekkaDen anti-revolusjonære offensiven som blei satt i gang på slutten
av 1980-tallet, er nå blitt svekka. Det har ført til økende og noen
steder i verden stor folkelig mobilisering, særlig blant arbeiderne.
Svært viktig er det at manifestasjoner som umiddelbart tar sikte på
å kjempe for rettigheter og interesser, smelter sammen med mot-
standen mot imperialismens angrep. Dette er et viktig trekk ved
virkeligheten i dagens verden.
”
Aggresjonskrigen
står nå på dags-
ordenen, som
følge av den
imperialistiske
politikken for å
rekolonialisere
territorier og stri-
den om en ny
omfordeling.
Den anti-revolu-
sjonære offen-
siven som blei
satt i gang på
slutten av 1980-
tallet, er nå blitt
svekka.
14
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
15
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
Etter nyliberalismens fiasko når det gjelder å holde liv i kapitalismen, ser vi hvordan
staten igjen påtar seg rollen som aktiv medhjelper. I strid med reglene i EU har den
franske staten ytt både politisk og økonomisk bistand til flere selskaper. Det skjedde
nylig med Alston SA, som fikk overført cirka 3,5 milliarder slik at det blei redda fra
konkurs. Liknende holdninger har tidligere kommet dataprodusenten Group Bull SA
og France Telecom til gode – selskapene fikk overført henholdsvis 450 og 9 milliarder
euro. (Wall Street Journal, 2003)
I USA har regjeringa gjort det samme med luftfartsindustrien.
Spørsmålet om staten kommer på ny i fokus. Dette er et spørsmål knyttet til det
sosialistiske idealet som marxist-leninistene må utvikle og drive propaganda for, med
støtte i marxismens universelle prinsipper så vel som ut fra de feilslåtte erfaringene i
Øst-Europa.
Virkeligheten i verden i dag stiller oss overfor den påtrengende viktig oppgaven å
løse spørsmålet om revolusjonens subjektive faktor.
Arbeidets kommunistiske parti, PCT,
Den dominikanske republikk, august 2003.
Originaldokumentet er sterkt forkortet og noe redigert.
Mellomtitler er satt til av Revolusjon.
NOTER1 Hardt, Michael and Negri Antonio; “Imperious”.
Paidós, Barcelona 2000.2 Zbigniew Brzezinski “The Great World-wide
Board: the American supremacy and its geo-
strategic considerations”; Paidós, Barcelona 1998.3 Condoleezza Rice i en konferanse ved Manhattan
Institute i New York, 1. oktober 2002.
16
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
17
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
Mens Iran med god grunn frykter at landet kan bli den neste brikken i USA-imperialismens «dominospill», øker den politiske uroa i folket. På den ene sida prøver det sittende regimet å legge seg flat for imperialistenes krav, og på den andre sida ser vi en studentbevegelse som er imot den islamske republikken, og demokratisk, uavhengig, kampvillig og revolusjonær.
I denne situasjonen prøver både imperialistene og de gamle tilhen-
gerne av sjahen å fiske i rørt vann. George Bush, Colin Powell og
andre imperialister snakker stadig om sin støtte til studentene, idet
de prøver å bruke studentbevegelsen til å bringe de iranske myn-
dighetene til knefall for USA. Samtidig prøver de også å utnytte
sine gamle forbundsfeller, sjah-tilhengere og tidligere Savak-agen-
ter i eksil, til samme formål.
De europeiske, og norske, imperialistene, ligger heller ikke på lat-
sida. De har bokstavelig talt investert – som det norske Statoil – i
reformbevegelsen, nettopp for å avverge at den folkelige misnøyen
skal eksplodere i en ny og framskreden revolusjon. Tildelinga av
Nobels fredspris til den modige advokaten Shirin Ebadi er en del
av dette bildet – samtidig som Ebadi er en av de ganske få virkelig
verdige mottakerne av denne prisen.
De gamle monarkistene prøver også å øke forvirringa. Nylig har
monarkistene i Iran endra taktikken sin, og roper ikke så høyt
om at de vil ha Pahlevi-dynastiet tilbake. I den anledning brakte
Toufan i høst en artikkel som advarte mot denne politikken.
På de neste sidene følger hovedpunktene i denne artikkelen.
UTSIKT FRA
MIDT-ØSTEN
«Tildelinga av
fredsprisen til
Shirin Ebadi frem-
mer kampen i
Iran. Regimet er
kommet ett skritt
nærmere grava.»
«De europeiske
imperialistene
motsetter seg
USAs aggresjon
og streben etter
hegemoni fordi
de ved denne
korsveien ikke har
nok styrke til å
dominere og plyn-
dre verden sånn
som de ønsker.
Tildelinga av
Nobels fredspris
til Shirin Ebadi
må forstås ut fra
denne synsvinke-
len og disse moti-
vene.»
Toufan nr. 16
16
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
17
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
De iranske monarkistenes
nye strategiUSA-imperialismen bruker millioner av dollar på støtte til monarkiet i Iran, CIA gir
direkte støtte til det gamle regimets agenter. «Kongen» uten trone eller krone reiser fra
det ene universitetet til det andre sammen med sine amerikanske venner og holder taler
for iranske venner som er tent på det amerikanske demokratiet. Han sprer propaganda
via amerikanske satellitter til Iran for å påvirke ungdommen der – i håpet om at ira-
nerne ikke skal feire Studentenes dag (til minne om studentene som blei skutt ned av
sjahens regime i 1953), Kvinnedagen eller første mai.
Tidligere snakka monarkistene ganske enkelt om at monarkiet måtte gjenopprettes
i Iran, fordi monarkiet er arvelig og går til den avdøde sjahens eldste sønn. Men det
tøvet holder ikke lenger, for folket vil ikke godta et tåpelig menneske som konge på
grunnlag av slektskap og arv. Siden monarkistenes politikk for å bringe sjahens sønn
og Pahlevi-dynastiet tilbake slo feil, har de gått innfor en ny taktikk med samme mål.
Nå argumenterer de med at nederlaget for Pahlevi-dynastiets herredømme i Iran ikke
var noen avvisning av monarkiet som sådant, og med at pro-monarkistenes demokra-
tiske rettigheter må respekteres i framtidige folkeavstemninger når de vil ha fram den
styreformen de foretrekker.
Slik ser det ut til at monarkistene er blitt demokrater, mens de forsvarer den anti-
demokratiske ideen om å gi en person makta for livstid og overføre makta til familien
hans – uansett om den nye kongen er kapabel eller ikke, om han er gal eller ond, og
sjøl om han ikke kan byttes ut. Monarkistene foretrekker det anti-demokratiske valget
av en monark framfor en president som skal velges hvert fjerde år!
Død over sjahenHar monarkistene virkelig blitt demokrater? Eller er det slik at de har endra metode
for å bedra? Først brukte monarkistene på en bedragerisk måte kravet om «demokrati»
og «toleranse for andre synspunkter» for å gjøre seg sjøl akseptable for opposisjonens
18
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
19
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
møter og diskusjoner. Noen opportunister og uklare intellektuelle blei lurt av denne
politikken. Så anklagde monarkistene sine motstandere for å være anti-demokatiske og
diktatoriske, og de anklagde tilhengerne av republikk for å være umedgjørlige fordi de
ikke anerkjente monarkistenes rettigheter. Det som faktisk skjer, er at monarkistene
prøver å oppheve resultatet av den folkeavstemninga som den iranske revolusjonen var,
da landets monarki blei kasta på historias skraphaug en gang for alle.
Slagordet «Død over sjahen» gir framleis gjenlyd i det iranske folkets ører. Den
iranske revolusjonen hadde en anti-monarkistisk karakter, og ødeleggelsen av et despo-
tisk monarki var et helhjerta krav fra hele nasjonen. Men monarkistene respekterer
ikke dette resultatet av revolusjonens folkeavstemning. De er despotisk innstilt, fordi
de bare aksepterer resultatet av de valgene som blei påtvunget massene i sjahens tid.
Monarkistene prøver forgjeves å gjenvinne makta med bedrag og ved hjelp av råtne
intellektuelle. Det er de revolusjonæres plikte å føre diskusjonen om monarki og repu-
blikk ut til massene og forklare hva den dreier seg om – og å reise spørsmålet om sty-
reformen så vel som andre spørsmål om sjah-regimets praksis i fortida.
Sjahens sønn – en vanlig borger?Sjahens sønn er utdanna og opplært av imperialistene. Han blir støtta av funksjonærer,
ideologer, veiledningseksperter og høyere offiserer fra farens regime. Framfor alt får
han støtte fra imperialistene og massemediene deres. Sjahens sønn er en enkeltperson,
og den eneste imperialistene promoterer for å erstatte sjahen.
Monarkistene argumenterer nå med at sjahens sønn har like stor rett som enhver
annen iransk borger til å nominere seg selv som president – enda til som president på
livstid (konge!). Vi spør monarkistene hvordan folket kan ha tillit til en person som har
arva en kriminell bakgrunn.
Irans anti-monarkistiske opposisjon bør sette opp et anklageskrift mot sjahens
regime og be sjahens sønn – i egenskap av vanlig borger – om å svare oppriktig på det
linje for linje. Når han har gjort en allsidig kritikk av farens regime og forbrytelsene
som hans familie og venner har begått i fortida, kan han få samme rettigheter som en
vanlig iransk borger. Gjennom en slik prosess, som organisasjonen vår har foreslått, vil
avsløringa av monarkistene nå et punkt der de blir nødt til å blotte seg ytterligere og ta
fram bildene av Bush, Cheney, Rumsfeld og Wolfowitz fra lommene sine.
Toufan International nr. 15/2003 (organ for Arbeidets parti i Iran)
18
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
19
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
Nederlag for regimet i Colombia
Colombia er et nøkkelledd i USA-imperialismens innsats for å bevare kontrollen over sin «bakgård» i Latin-Amerika. Gjennom den såkalte Plan Colombia tar USA sikte på å fastholde en jernhard politisk, økonomisk og militær kontroll over landet – med kampen mot terrorisme og narkotikaproduksjon som påskudd. Samtidig er den økonomiske situasjonen i landet kritisk på grunn av de store byrdene ved utenlandsgjelda.
For å styrke sin stilling og sikre seg støtte til en politikk med blant
annet kraftige nedskjæringer i den offentlige sektor, tiltak mot
uønska politikere og reduksjon av antallet plasser i nasjonalfor-
samlinga, Kongressen – men økte bevilgninger til det militære
– satsa Colombias president Alvaro Uribe på ei folkeavstemning. I
denne folkeavstemninga skulle velgerne svare på 15 spørsmål, og
Uribes kampanje for Ja-svar gjorde det klart at han ville betrakte
et positivt utfall som ei støtte til sin egen person og politikken han
sto for. Folkeavstemninga møtte sterk motstand fra fagforenin-
gene, den politiske venstresida og folket ellers.
Folkeavstemninga blei avholdt 25. oktober, dagen før det skulle
UTSIKT FRA
LATIN-AMERIKA
Colombia er ver-
dens blodigste
land. Bare i 2002
ble 184 fagfore-
ningsfolk drept.
Domingo
Tovar Arritea er
leder for avdelinga
for menneske-
rettigheter i den
colombianske
landsorganisasjo-
nen CUT. Han var
en frontfigur i den
aktive boikottkam-
panjen mot Uribes
folkeavstemning
den 25. oktober.
Fem dager etter
ble han ringt opp
på mobilen sin
og fikk beskjeden:
«Nederlaget i fol-
keavstemninga vil
koste deg livet».
20
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
21
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
holdes riksvalg og lokalvalg i California. Valgordninga er slik at minst 25 prosent av de
registrerte stemmeberettigede (ca. 25 millioner) måtte delta for at avstemninga skulle
være gyldig. Særlig på grunn av ei kraftig kampanje for hjemmesitting blei avstem-
ninga et nederlag for Uribe. Ikke på noen av de 15 spørsmåla greide han å få nok støtte
til å oppnå de 6.267.443 nødvendige stemmene.
Etter folkeavstemninga offentliggjorde Colombias Kommunistiske Parti (Marxist-
Leninistisk) ei erklæring som vi gjengir nedenfor i noe forkorta utgave.
Erklæring fra Sentralkomiteen i Colombias Kommunistiske Parti (Marxist-Leninistisk)Summen av hjemmesittere og nei-stemmer vant over Uribe og oligarkiet som kneler
for Washington, slik at han ikke fikk den nødvendige støtta på 6,3 millioner stemmer.
Betydninga av den aktive hjemmesittinga lørdag 25. oktober blei bekrefta da stemme-
tallet blei fordobla og kom opp i 12 millioner på valget av rådsforsamlinger, ordførere
og guvernører.
Folkets misnøye med Uribe blir også bekrefta når en veit at han også blei beseira i
en del av de viktigste byene og regionene i landet, der kandidatene fra opposisjonen
og forskjellige andre politiske partier vant. Flertallet av disse kandidatene var støtta av
progressive organisasjoner, demokratiske organisasjoner og organisasjoner på venstre-
sida, sjøl om opportunistiske tilhengere av Uribe i en del tilfeller hadde infiltrert dem.
Valgnederlaget for Uribe blir enda verre på grunn av den omfattende hjemmesittinga,
et uttrykk for hvor langt folket er villig til å gå for å avvise det herskende systemet.
Seieren tilhører det store flertallet av colombianere, til de sosiale, økonomiske,
politiske og militære organisasjonene deres. Den aktive hjemmesittinga var ei politisk
bevisst handling, resultatet av en stor og flott jobb gjennomført ved diskusjoner og
debatter i møter og forsamlinger av arbeidere og folket ellers, så vel som ved arbeids-
nedleggelser og revolusjonære militære aksjoner som blei meldt i nyhetene før og etter
valgdagen.
Som følge av Uribes nederlag oppstår det faktisk ei politisk krise som ødelegger
det mediaskapte bildet av hans popularitet, avslører falskheten ved hans «uomtviste-
lige lederskap», og bekrefter ille gi miteten til en president som nå føler seg pressa til
å gjøre endringer for å beholde makta. Ikke nok med det – fire dager etter at folkeav-
stemninga slo feil, blei han stilt overfor det faktum at han måtte se prosjektet sitt gå
i oppløsning og risikere hele den reformen han gjerne ville gjennomføre. Han måtte
20
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
21
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
også se på at Kongressen avviste loven hans om gjenvalg, et av de forslaga han helst
ville ha igjennom. Det hadde fått ham til å sette i gang ei politisk kampanje der han
satsa hele sin prestisje og gjorde folkeavstemninga også til et valg som gjaldt ham per-
sonlig.
Denne krisa har fått Uribe til å manøvrere for å gjenvinne den politiske kontrollen
ved hjelp av sin anti-demokratiske «Plan B». Det virker da som om han vil ha reprise
på folkeavstemninga med andre metoder, ved å gi inntrykk av at han vil endre behand-
linga av utenlandsgjelda.
Idag gjør den sterke koalisjonen mot folkeavstemninga seg klar til å stanse regjerin-
gas «Plan B». På fascistisk vis gir ikke regjeringa opp, men prøver med andre midler
å presse på folket det den ikke greide å oppnå ved avstemninga – sjøl om Uribe før
avstemninga, da han trudde han skulle få det som han ville, uttrykte sin «respekt for
det folket sier ved avstemninga»
Som reaksjon på den nåværende krisa må den demokratiske og progressive koa-
lisjonen kjempe mot all slags politikk som vil legge store byrder på folket. Den må
motsette seg betaling av utenlandsgjelda og frihandelsavtalen. Den må kreve skatte-
nedsettelse for folket og gå imot alle ytterligere bevilgninger til det militære. Den må
kreve ei politisk løsning på den væpna konflikten og den humanitære striden. Den må
stille opp til forsvar for menneskerettighetene, for borgernes friheter og rettigheter, for
den politiske friheten som blir angrepet under påskudd av kampen mot terrorisme, for
størrre investeringer i den sosiale sektoren for å redusere arbedsløsheten og den store
fattigdommen. Alle dise måla gir et klart signal om behovet for å fortsette og skjerpe
kampen og dra fordel av den gunstige situasjonen som opposisjonen mot regimet nå
befinner seg i. Fjellene i Colombia, 31. oktober 2003
Geriljaen i ColombiaI førti år har geriljaen kjempet imot oligarkiet og USAs medløpere i Bogota. Den revolusjo-
nære geriljaen kontrollerer store områder av landet. Gjennom blant annet Plan Colombia
prøver USA å utvide «krigen mot terror» til å knuse de revolusjonære geriljaorganisasjonene
FARC, ELN og EPL. Francisco Caraballo er kommandant for folkets frigjøringshær EPL og
leder av Colombias Kommunistiske Parti (ML). Han har sittet fengslet siden 1994.
22
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
23
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
Om krigen i Elfenbenskysten og dens konsekvenser
Uttalelse fra Den Fjerde Konferansen mellom Afrikas Kommunistiske Partier i Cotonou, Benin, mars 2003
De afrikanske kommunistiske partier har vært samlet til sin fjerde konferanse i Coto-
nou, hvor de har utvekslet synspunkter om krisa i Elfenbenskysten (Cote d’Ivoïre). I
forhold til den reaksjonære borgerkrigen i dette landet erklærer de følgende:
Elfenbenskysten har siden den 19. september 2002 befunnet seg i en tilstand med
reaksjonær borgerkrig. Det er uten tvil den alvorligste krisa som arbeiderklassen og
folkene i Elfenbenskysten og i landene omkring har vært i siden disse landas formelle
selvstendighet i 1960.
Hva er motivene for krigen, og hva er dens dypereliggende årsaker? Hvilke aktører og konsekvenser har krigen?Elfenbenskysten er en tidligere fransk koloni som oppnådde formell uavhengighet i
1960. Kolonialismens avslutning i Elfenbenskysten også starten på den franske nykolo-
nialismen, en ny form for imperialistisk overherredømme. Fra 1960 til 1990 ble denne
franske nykolonien regjert av statspartiet PDCI-RDA (Elfenbenskystens Demokratiske
Parti – Afrikansk Demokratisk Samling) med autokraten Houphouet-Boigny i spissen.
Krisa i det nykoloniale systemet, som siden 1980 har preget Elfenbenskysten som
følge av den økonomiske krisa og folkemassenes heroiske kamp for frihet og brød,
førte i 1990 til en svekkelse av autokratiets fundament og dets eneste parti, PDCI-
RDA. Denne delseieren for de folkelige massene avfødte en rekke politiske partier og
masseorganisasjoner (bl.a. det marxistisk-leninistiske Elfenbenskystens Revolusjonære
Kommunistiske Parti (PCRCI), som ble stiftet i 1990, o.a.). Med hensyn til disse poli-
tiske partier er man nødt til å nevne dem som representerer middelklassen, som gjen-
nom lang tid var blitt undertrykt av PDCI-RDA og utelukket fra makta.
22
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
23
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
Disse partiene, FPI (Elfenbenskystens Folkefront), PIT (Elfenbenskystens Arbeider-
parti), USD (Unionen av Sosialdemokrater) m.fl., konkurrerer med hensyn til program,
taler og praksis med PDCI (Elfenbenskystens Demokratiske Parti) om å være lakeier
for den internasjonale imperialismen, især den franske imperialismen. Etter Houp-
houet-Boignys død (i 1993, o.a.) og som følge av interne spenninger, ble PDCI-RDA
splittet i to: Alassane Ouataras RDR (Republikansk Samling, o.a.) og Konan Bédiés
PDCI. Disse to «houphouetiske» partier og de småborgerlige partiene vil kjempe en
nådeløs kamp for den nykoloniale makt og enda gå så langt som til å bringe den nød-
vendige politiske stabilitet for sikring av deres imperialistiske herrers interesser i fare.
De borgerlige partier har i sin innbyrdes kamp brukt forskjellige metoder: religi-
onskrig, oppiskning av rasehat, sjåvinisme, fremmedhat, antidemokratisk lovgivning,
voldsom undertrykkelse osv. Denne skånselsløse kampen har tatt forskjellige former:
aktiv boikott av valget i 1995, forsøk på statskupp, statskupp i 1999 osv.
Disse konfrontasjoner mellom de borgerlige fraksjoner utrykker den franske impe-
rialismens klare fiasko i forhold til å oppnå enhet mellom dens lakeier og har ført til
Guinea, Sierra Leone, Liberia, Elfenbenskysten, Burkina Faso, Ghana, Togo og Benin – fransk, britisk og amerikansk imperialisme står bak rekken av borgerkriger i mange vestafrikanske land.
24
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
25
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
krigen som pågår.
Derfor: Det avgjørende motiv i denne krigen er å sikre franske interesser i Elfen-
benskysten og det vestlige Afrika.
De dypereliggende årsaker kan oppsummeres på følgende måte:
• Den franske imperialismens intervensjon for å innsette velvillige lakeier som kan
sikre det nødvendige politiske klima for den imperialistiske utplyndringa, og for å for-
svare sine interesseområder i Vestafrika særlig overfor den amerikanske imperialismen.
• Suksessive borgerlige regjeringers antidemokratiske, sjåvinistiske og fremmedfi-
endtlige politikk; nådeløs maktkamp mellom forskjellige borgerlige fraksjoner.
• Innblanding fra nykolonialistiske makter under ledelse av Blaise Compaoré (presi-
dent i Burkina Faso) og Charles Taylor (tidligere president i Liberia – Red), som virker
for den franske imperialismen og for sin egne interesser ved politisk, logistisk og mili-
tært å yte hjelp til bestemte væpna grupper i Elfenbenskysten.
Denne reaksjonære krigen stiller regjeringspartiet FLI og dets allierte i «Fedre-
landsfronten » overfor rebellene, MPCI (Elfenbenskystens Patriotiske Bevegelse, o.a.),
MPIGO (Det Store Vests Ivorianske Folkebevegelse) og MJP (Bevegelsen for Rettfer-
dighet og Fred), og RDR. Krigen er en fortsettelse av den reaksjonære politikken som
de forskjellige borgerlige fraksjoner og deres herre, den franske imperialismen, har
ført. Det er en reaksjonær krig, fordi den ikke er massenes verk for sin frigjøring. Den
står i motsetning til deres håp og interesser.
Denne reaksjonære borgerkrigen har noen umiddelbare politiske konsekvenser:
• Styrking av imperialismens herredømme med Linas-Marcoussis-avtalen og FN-
resolusjon 1464, som omdanner Elfenbenskysten fra en fransk nykoloni til et FN-pro-
tektorat som er overdratt til Frankrike.
• Fascistisering av det nykoloniale regimet i Elfenbenskysten.
• Risiko for voksende nasjonalistiske, sjåvinistiske og fremmedhatske strømninger i
Elfenbenskysten og Burkina Faso. Fare for internasjonalisering av krigen.
Krigens økonomiske og sosiale konsekvenser er tragiske:
• Katastrofe for økonomiene i regionen, spesielt i Elfenbenskysten og dets naboland,
Burkina Faso, Mali og Niger.
• Risiko for en ny devaluering av CFA-francen (i 1994 ble CFA-francen, som er
valutaen i Elfenbenskysten og 13 andre vest- og sentralafrikanske land, devaluert med
100 % i forhold til den franske franc, o.a.).
• Risiko for en humanitær katastrofe som rammer folkene i regionen (folkeforflyt-
24
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
25
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
ning, flyktningestrømmer, epidemier, sult osv.).
• Massive krenkelser av menneskerettighetene (kollektive mas-
sakrer, lemlestelser, pogromer, politiske mord osv.).
I forhold til denne ødeleggende, reaksjonære krigen erklærer de
underskrivende kommunistiske partiene at de:
• Fordømmer den reaksjonære borgerkrigen i Elfenbenskysten
og krever dens øyeblikkelige og betingelsesløse opphør.
• Fordømmer den internasjonale imperialisme, særlig den fran-
ske, og krever de franske og andre utenlandske troppers tilbake-
trekning fra den franske militærbasen.
• Fordømmer innblandingen fra Blaise Compaoré og Charles
Taylor og krever tilbaketrekning av deres leiesoldater og stopp for
deres hjelp til de væpnede opprørsgrupper i Elfenbenskysten.
• Fordømmer FPI’s antidemokratiske, frihetsdrepende og sjåvi-
nistiske politikk, en politikk som fremmer krigen.
Afrikas kommunistiske partier oppfordrer arbeiderklassen og
folkene i hvert enkelt land i Vestafrika til:
• Å kjempe for folkelig suverenitet, frihet og ekte uavhengighet.
• Å utvikle solidaritet og vennskap mellom folkene.
• Å forbinde sin kamp mot den reaksjonære borgerkrigen med
kampen for revolusjonen og sosialismen.
De oppfordrer arbeiderklassen og folkene i verden til å støtte
kampen som arbeiderne og folkene i Vestafrika fører imot denne
reaksjonære borgerkrigen.
Cotonou, mars 2003
Benins Kommunistiske Parti (PCB)
Elfenbenskystens Revolusjonære Kommunistiske Parti (PCRCI)
Øvre Voltas Revolusjonære Kommunistiske Parti (PCRV)
UTSIKT FRA
VEST-AFRIKA
Folkene i Vest-
Afrika har vært
herjet av kriger
i mer enn ti år,
ofte i form av
kriger mellom
ulike etniske
grupper. Borger-
skapet utnytter
de forskjellige
etniske fraksjo-
nene. Krigene
blir en egen
industri sammen
med diamant-
virksomheten.
Det er flernasjo-
nale interesser
i mineralres-
sursene. Det
nasjonale bor-
gerskapet øker
sine rikdommer,
mens krigene
skaper flere flykt-
ninger.
26
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
27
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
Disse heftene er utkommet i serien marxist-leninistiske hefter
1. Kommunistisk opprop (Quito-erklæringa 1994)
2. Arbeiderklassen – i vekst og endring
3. Maoismen – et revolusjonært blindspor
4. Menneskerettigheter, demokrati, sosialisme
5. Om folkestyre og proletariatets diktatur
6. Et sosialistisk Norge – en drøm med solide røtter i virkeligheten
7. Utkast til marxist-leninistisk manifest
8. Oktoberrevolusjonens internasjonale karakter (J.V. Stalin)
9. Førkrigstid?
Heftene koster kr. 20,– per stykk pluss porto.
Bestill fra vår postadresse eller fra [email protected]
Marxist-leninistiske hefter
Et sosialistisk Norge– en drøm med soliderøtter i virkeligheten!
6
26
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
27
MARXIST-LENINISTISKE HEFTER
Send meg bladet og alle hefter i ett år for kr. 100,-
Jeg vil ha mer informasjon om ML-gruppa Revolusjon
Kontakt meg på tlf eller på epost @
Send et gratis prøvenummer av bladet til
Navn .......................................................................................................
Adresse...................................................................................................
Poststed ..................................................................................................
Send inn slippen til Revolusjon, boks 4480 Nydalen, 0403 Oslo
Abonnér på Norges eneste marxist-leninistiske tidsskrift!
Hefter som utkommer i skriftserien følger med abonnementet.
Nettmagasinet: www.revolusjon.no
Forlaget Revolusjon
ISBN 82-91924-09-0
Det går ikke mot varig fred og færre kriger – slik
det ble hevdet etter murens fall og Sovjetunionens
oppløsning. Krigen mot Irak og sabelraslinga overfor Iran,
Syria, Nord-Korea og Cuba, varsler tvert i mot om at flere
imperialistiske kriger er i anmarsj.
Samtidig vokser motstanden mot det imperialistiske
verdensbildet. Antikrigsbevegelsen i Europa har i 2003
hatt et omfang som savner sidestykke. I Sørøst-Asia og
ikke minst i hele Latin-Amerika foregår det omfattende
sosiale og politiske kamper imot nyliberalismen og USA-
imperialismen og dens institusjoner. I Afrika våkner flere
sosiale bevegelser, samtidig som kontinentet er herjet av
borgerkriger. I Irak og Afghanistan blir motstanden mot
okkupantene (deriblant Norge) stadig mer velorganisert.
I Iran kjemper arbeiderne og folket mot presteveldet
– men vil like lite som irakerne la seg «frigjøre» av den
amerikanske imperialismen.
I dette heftet får de revolusjonære kreftene i land som
Elfenbenskysten, Iran, Ecuador, Colombia og Den
dominikanske republikk komme til orde.