Hvilken fred? · Det går ikke mot varig fred og færre kriger – slik det ble hevdet etter murens fall og Sovjetunionens oppløsning. Krigen mot Irak og sabelras-linga overfor Iran,

Hvilken fred?

MARXIST-LENINISTISKE HEFTER 9

2

MARXIST-LENINISTISKE HEFTER

3


Dette heftet er utgitt med støtte fra NORAD

gjennom Studieforbundet for Folkeopplysning.

Forlaget Revolusjon 2003

Innhold

LATIN-AMERIKA

Ecuador ser rødt ........................... side 4

Merknader til spørsmålet om imperialismen ............................... side 6

MIDTØSTEN

De iranske monarkistenes nye strategi .................................. side 17

LATIN-AMERIKA

Nederlag for regimet i Colombia .................... side 19

AFRIKA

Krigen i Elfenbenskysten og dens konsekvenser ............... side 22

2


3


Forord

Det går ikke mot varig fred og færre kriger – slik det ble hevdet etter murens fall og Sovjetunionens oppløsning. Krigen mot Irak og sabelras-

linga overfor Iran, Syria, Nord-Korea og Cuba varsler tvert i mot om flere.Samtidig vokser motstanden verden over. Antikrigsbevegelsen i Europa har i

2003 hatt et omfang som savner sidestykke. I Sørøst-Asia og ikke minst i hele Latin-Amerika foregår det omfattende sosiale og politiske kamper mot nyli-beralismen og USA-imperialismen og dens institusjoner. I Afrika våkner flere sosiale bevegelser, samtidig som kontinentet er herjet av borgerkriger. I Irak og Afghanistan blir motstanden mot okkupantene (deriblant Norge) stadig mer velorganisert og hardtslående. I Iran kjemper folket mot presteveldet – men vil like lite som irakerne la seg «frigjøre» av den amerikanske imperialismen.

Beskrivelsen som gis av det offisielle Norge og i «de frie mediene», er at det pågår en nødvendig krig mot terror ute i verden. Her har Norge sin

naturlige plass i rekkene, sammen med de øvrige demokratiene (les: de vest-lige imperialistmaktene). Derfor må det gamle vernepliktsforsvaret legges om til å bli en mobil og fredsopprettende drapsmaskin i det fjerne utland. Eller for å si det rett ut: Det trengs norske leiesoldater for å verne norske investeringer, ressursrøveri og our way of life.

I den grad det forekommer norsk politisk kritikk av USA, går den stort sett ut på at president Bush er for aggressiv og udiplomatisk – rent ut sagt; for dum og utålmodig. Slik blir imperialisme, krig og undertrykking redusert til et spørsmål om hvem som til enhver tid er president i USA, mens den europeiske imperialismen tidvis blir presentert som et mer «sivilisert» alternativ.

En annen president i USA løser selvsagt ingen verdens ting. Det er imperial-ismen og utbyttinga som er problemet.

Det kan være nyttig – for ikke å si nødvendig – å betrakte verden diametralt motsatt av det «typisk norske» utkikksvinduet. I dette heftet får de revo-

lusjonære kreftene i land som Elfenbenskysten, Iran, Ecuador, Colombia og Den dominikanske republikk komme til orde.

Oslo, desember 2003

4


5


Ecuador ser rødt

Valget i oktober og november 2002 sikret seier for venstresidas kandidat, Lucio Gutierrez, over høyresidas Alvaro Noboa. Dette var en historisk seier over den korrupte eliten i landet, som ble muliggjort gjennom støtten fra Movimiento Popular y Democratico (MPD) og det marxist-leninistiske partiet PCMLE, samt fra indianernes organisasjoner som CONAIE og Pachakutik.

Det var også historisk at fronten MPD, som aktivt støttes av PCMLE, gikk inn i regjeringa. Det viste seg i løpet av få måneder at president Gutierrez bøyde av for IMF og svek sine valgløfter. I denne situasjonen bestemte MPD å trekke seg fra regjeringa. Både MPD og PCMLE har høstet nye og viktige erfaringer.

Revolusjon har snakket med en kamerat fra sentralkomiteen

i PCMLE, der vi ba om partiets vurderinger av den aktuelle

situasjonen.

– Det har aldri før vært en regjering i landet som har hatt støtte

fra revolusjonære på venstresida, og slett ikke noe ML-parti! Vårt

parti var avgjørende for at Guiterrez vant valget. For første gang

i historia ble høyresida, den økonomiske makta, slått. For første

gang var det folk i regjeringa som ikke kom fra borgerskapet.

Avgjørelsen vår om å gå inn i regjeringa har gitt viktige erfa-

Ecuador har de

siste åra opplevd

massive, folke-

lige opprør mot

privatisering, IMF

og den amerikan-

ske imperialis-

mens base nord i

landet, som blant

annet blir brukt

i operasjonene

mot nabolandet

Colombia.

Partiet PCMLE

er et av de mest

erfarne i den mar-

xist-leninistiske

bevegelsen, og

har stor masse-

innflytelse i

Ecuador.

UTSIKT FRA

LATIN-AMERIKA

4


5


ringer. Prosjektet vårt var å kjempe innad i regjeringa på grunnlag av deltakelsen fra

den revolusjonære venstresida gjennom massemobilisering.

Så erfarte vi byråkratiets rolle, at regjeringa la seg flat for USA-imperialismen, og

vi trakk MPD ut av regjeringa. Indianerne ble derimot værende. Det førte til splittelse

innad i indianerbevegelsen. Lederne forrådte indianerne ved å bli værende i regjeringa.

Presidenten savner i dag folkelig støtte, han har mistet prestisje (pga underkastelsen

for IMF og så videre). Den personen som sto ham nærmest forlot regjeringa.

– Er de revolusjonære mulighetene blitt bedre eller dårligere etter at MPD forlot

regjeringa?

– De objektive mulighetene er gode og store. I motsetning til for eksempel indianer-

nes partier, har det ikke vært splittelse eller større uenigheter innad i MPD omkring

regjeringsspørsmålet. MPD er i dag hovedkrafta på venstresida, og den viktigste krafta

mot regjeringa.

Vi vil gå framover med andre politiske saker. Vi vil forhindre at regjeringa retter

våpnene mot partiet. Derfor mobiliserer vi massene ut på gatene. Regjeringa prøver å

splitte indianerne ved å tilby dem forskjellige regjeringsposter. Pachakutik (det indi-

anske partiet) er splittet på grunn av regjeringsdeltakelsen. CONAIE (føderasjonen

av de indianske bevegelsene) opplever splittelse mellom ledelsen og grunnplanet på

grunn av regjeringsdeltakelsen.

– Kan regimet komme til å ty til voldelig undertrykking av venstreopposisjonen?

– Vi ser noen autoritære trekk ved Guiterrez. Det er vi som er den vesentlige oppo-

sisjonen. Og presidenten har sagt offentlig at han vil rette våpen mot partiet vårt. Alle-

rede nå er ledere for bevegelser blant fattigbønder og andre blitt utsatt for angrep.

Hvordan vil partiet møte dette? Først og fremst ved å forsterke massekampen ytter-

ligere. Selvsagt tar vi også andre forholdsregler, som f.eks. å innskjerpe sikkerheten

rundt lederne av partiet.

Så selv om Guiterrez-prosjektet kollapset, så gjorde ikke den folkelige bevegelsen

det. Hvorfor kollapset dette prosjektet? Det var tre viktige grunner til det:

1) Vi hadde ikke styrke nok til å øve tilstrekkelig press mot Guiterrez. Dette var vår

svakhet. 2) Guiterrez forrådte prosjektet/programmet som han var blitt valgt på. 3) Det

var opportunisme i Pachakutik, som ønsket seg taburetter.

I 2004 blir det lagt opp til prisøkninger på gass og olje. Det bygger opp til nye

klassekonfrontasjoner. PCMLE og MPD forbereder seg på det som kommer.

6


7


Merknader til spørsmålet om imperialismen

Av Arbeidets Kommunistiske Parti – PCT, Den dominikanske republikk

I de siste åra har debattene i politiske og akademiske kretser vært konsentrert om globalisering og nyliberalisme, og imperialismen som sådan har vært et tema som er kommet i annen rekke. Men spørsmålet om imperialismen tvinger seg fram når politiske posisjoner og linjer skal fastsettes.

Først er det viktig å se på det nyeste og mest grensesprengende forslaget som er satt

fram i de siste åra – «Imperie»-teorien til Michael Hardt og Toni Negri, der de prøver å

knesette en ny teori for imperialismen.1 Ifølge denne teorien skal den globale kapitalen

nå ha skapt «én imperial hersker». Det knyttes til at de dominerende sektorene i de

utvikla landa så vel som utviklingstendensene står i forhold til bare ei stormakt. Og det

er skapt en ny juridisk orden, uttrykt i FN og inspirert av USAs forfatning, og denne

ordenen tar nå hånd om landas nasjonale suverenitet.

Ideer om ultraimperialismeI denne teorien, som er basert på den militære og økonomiske makta til de imperialis-

tiske statene, og på at FN og andre stater underkaster seg deres mål, inngår det også

andre oppfatninger slik at det minner om «superimperialisme»-teorien slik den blei

framsatt av Kautsky og andre i mer moderne tid – en teori om «ei framherskende stor-

makt i en ensretta verden».

Det som nylig hendte i forbindelse med den angloamerikanske aggresjonen mot

6


7


Irak, viser en umiddelbar svakhet ved denne teorien. Aggresjonen

blei gjennomført med knapp margin og med aktiv opposisjon (om

enn ut fra sekundære motiver) fra et flertall i FNs Sikkerhetsråd,

som i samsvar med teorien som hevder at det finnes en «imperi-

emakt», måtte ha vært den militære generalstaben for den globale

makta.

Total globalisering?I praksis finnes det ikke noen elementær fellesnevner som tillater

at den herskende klassen kan oppnå total globalisering. Selv om

markedet er blitt globalt integrert, er det et faktum at det er delt

i tre store regionale sentra som er hovedseter for de overnasjo-

nale selskapene. De er dominert av interessene til ulike deler av

borgerskapet, som handler gjennom sine regjeringer, stater og

forskjellige institusjoner og forsvarer sin finansielle og politiske

status.

De overnasjonale selskapene, som jo tolererer at samtidas øko-

nomiske makt er kjennetegna ved ensidighet, har grunnleggende

en spesifikk, men ikke en global territorial tilhørighet slik Negri

og Hardt antyder. Financial Times la den 10. mai 2002 fram data

for eiendommene til de 500 største selskapene av denne typen.

Ifølge denne informasjonen tilhører 48 prosent av disse selska-

pene USA-kapitalister, 30 prosent tilhører europeiske og 10 pro-

sent japanske.

Sjøl om det i siste instans er den økonomiske makta til disse

selskapene som bestemmer politikken, er både WTO, IMF og

Verdens økonomiske forum sentra for forhandlinger, der de deltar

med representanter for sine land. Der kjemper de for å forsvare

interessene sine, og de inngåtte avtalene tar hensyn til eiendom-

mene til kapitalistene i de respektive landa. Konfliktene mellom

Boeing og Airbus på det verdensomspennende luftfartsmarke-

det blir avgjort av forhandlere fra statene de tilhører territorialt,

og ikke direkte mellom dem. Det samme skjer i konkurransen

mellom Toyota/General Motors og Chrysler/Daimler Benz.

Sjøl om USA er den imperialistiske hovedmakta, kan en ikke si

Den dominikan-

ske republikk er

som mange andre

latinamerikanske

land preget av

sosial og politisk

kamp. En gene-

ralstreik mot IMF

og prisstigninger

fant sist sted den

11. november, der

8 mennesker ble

drept. Det regje-

rende partiet PRD

er søsterparti til

Det norske Arbei-

derpartiet…

Dokumentet vi

her gjengir et lite

utdrag av, er del

av en omfattende

analyse gjort av

Partido Commu-

nista del Travajo

(PCT).

UTSIKT FRA

LATIN-AMERIKA

8


9


”

at EU eller Japan er underkasta denne makta. I handelskonfliktene

mellom dem er for eksempel Frankrikes holdning forskjellig fra

holdninga til et underkasta land som Argentina. Japan tigger ikke

om kreditter fra IMF, enda det i hovedsak har behov for det, og

Tyskland er en hovedaktør i G8.

Hovedfaktoren når en skal vurdere en bestemt samfunnsstruktur,

er eiendomsretten til produksjonsmidlene. Det faktum at det eksis-

terer en overnasjonal lederelite og et sjikt av byråkrater med det

mest opphøyde ansvar i spissen for de globale institusjonene, gjør

således ikke disse til en globalisert samfunnsklasse. Eiendoms-

retten til produksjonsmidlene som bærer de store transnasjonale

selskapene, tilhører nasjonale territorier og statene som utøver

suverenitet over dem. Det finnes ingen dekning for framstillinga i

«Imperie»-teorien, som hevder at «den globale makta ikke har noe

territorialt sentrum» (Hardt og Negri, 2000).

Er den leninistiske teorien om imperialismen gyldig?I si tid analyserte Lenin de karakteristiske trekka ved imperialis-

men, det vil si:

1. Økende konsentrasjon av produksjonen.

2. Bankkapitalen smelter sammen med industrikapitalen til et

finansoligarki.

3. Kapitaleksporten blir viktigere i forhold til vareeksporten.

4. Økende tendens til at det kapitalistiske systemet blir mer

spekulativt og snyltende.

5. Det dannes internasjonale monopolgrupper som tar staten i

sin tjeneste, og stormaktenes regjeringer konkurrerer om å

dele opp verden.

6. I forlengelse av det siste punktet konkluderte han med at

imperialismen har en nødvendig tendens til å føre til krig.

Spørsmålet er om disse karakteristiske trekka fortsatt er til stede.

Vårt svar er ja. La oss se:

Hovedfaktoren

når en skal

vurdere en

bestemt sam-

funnsstruktur, er

eiendomsretten

til produksjons-

midlene.

95 prosent av

transaksjonene

er spekulative

og har brutt kon-

takten med den

virkelige økono-

mien.

8


9


1. I 1995 presenterte FNs undersøkelsesinstitutt (UNRISD) en undersøkelse som

gjorde rede for at i de første fem åra av 1990-tallet «brukte de viktigste flerna-

sjonale selskapene direkte eller gjennom underleverandører 150 millioner men-

nesker», cirka 6 prosent av den arbeidsaktive befolkninga på kloden (omlag 2,5

milliarder mennesker). Selskapene kontrollerte 70 prosent av verdenshandelen og

75 prosent av alle direkte investeringer som blei gjort i verden.

2. Året før presenterte FNs utviklingsprogram (UNPD) en rapport som viste at de

fem største bil- og oljeselskapene i verden (General Motors, Ford, Toyota, Exxon

og Shell) hadde forretningsinntekter som var nesten det dobbelte av BNP til alle

landa i Sørøst-Asia, tre ganger så store som BNP til alle landa i Afrika sør for

Sahara, og nær 800 milliarder dollar mer enn BNP til nesten 50 mindre utvikla

land.

3. En rapport fra FNs Konferanse om handel og utvikling (UNCTAD) forteller

at 100 overnasjonale finansselskaper ikke er noen motor i den internasjonale

produksjonen. De er involvert i et salgsvolum på 2 billioner dollar og utnytter 6

millioner mennesker, de har 3,4 billioner dollar i aktiva, eller en sjettedel av alle

aktiva på kloden. To tredeler av disse aktivaene er lokalisert i disse selskapenes

opprinnelsesland: USA, Japan og medlemsland i EU.

4. For å få bekrefta Lenins påstand om at kapitaleksporten øker raskere enn vareek-

sporten, er det nok å legge fram data fra Det latinamerikanske og karibiske øko-

nomiske systemet, SELA. De viser at i den nærmeste fortida har verdenshande-

len økt med 137 prosent og handelen med foredla varer med 146,7 prosent, mens

de direkte utenlandsinvesteringene har økt med 368 prosent (SELA, 1996).

5. Om det skulle være nødvendig å påvise den grunnleggende snylterkarakteren til

vår tids kapitalisme, vil vi anslå at på grunn av virkninga av globaliseringa og

finanskapitalens dominans over de andre formene for kapitalistisk eiendom, så

blir det på det globale finansmarkedet daglig foretatt transaksjoner i planetarisk

målestokk «… og 95 prosent av disse transaksjonene er spekulative og har brutt

kontakten med den virkelige økonomien, det vil si med virkelig produksjon eller

handel» (Osvaldo Martinez, Havana 2002).

Vi ser det slik at mesteparten av disse ressursene er identisk med en masse av fiktiv

og spekulativ kapital, den såkalte «finansboblen», en vandrende dollarkilde som har

gjort stor skade i mange av de latinamerikanske økonomiene. Det er i høy grad på

grunn av denne fiktive kapitalen at finansene vokser raskere enn BNP og handelen i de

10


11


fleste landa som inngår i OECD (Toussaint, Caracas 1998).

I 1975 utgjorde utenlandsk valuta til betaling for omsetning av

varer og tjenester 80 prosent av verdens samlede valutatransak-

sjoner. Resten, 20 prosent, gikk med til valutaspekulasjon. Tjue år

seinere hadde det skjedd ei radikal endring: 97,5 prosent av den

totale valutahandelen skjedde i spekulasjonshensikt, og bare de

resterende 2,5 prosent dekka virkelige transaksjoner med varer og

tjenester.

Banker som blant andre Chase Manhattan, Bank of America,

Barclays og Sumitomo får mellom 20 prosent og 50 prosent av sine

inntekter gjennom valutaspekulasjon (Pius Okigbe, Havana 1999).

Iboende tendens til krigSom et annet element i den parasittiske karakteren som Lenin

avslørte ved de uproduktive utgiftene i monopolkapitalismen, må

vi se den iboende tendensen til opprustning og krig. Bare i 1998

blei det i hele verden brukt 780 milliarder dollar på våpen, og 90

prosent av beløpet blei brukt av stormakter med vetorett i Sikker-

hetsrådet, særlig USA, Storbritannia og Frankrike (UNPD 1998).

Etter hendelsene 11. september 2001 har den militaristiske tenden-

sen økt ytterligere.

En rask analyse av posisjonene og de siste handlingene til USAs

regjering etter 11. september gir tilstrekkelig med argumenter til å

svare ja på spørsmålet om Lenins teori om imperialismen er bruk-

bar eller ikke.

Hovedelementene i den aktuelle USA-politikken var fastlagt

lenge før det som hendte 11. september. Sjøl om disse hendelsene

har bidratt til å få den uttrykt som ei linje for «preventive angrep»,

som er vesentlig i president Bush’ doktrine om nasjonal sikkerhet,

var hovedaksene begynt å trekkes opp og til og med bli realisert

tidligere.

Fokus på Sentral-AsiaNoen amerikanske strateger, blant dem tidligere sikkerhetsrådgiver

Zbigniew Brzezinski, har gjennom lang tid advart mot muligheten

Rett fra levra«Vi har 50 pro-sent av verdens rikdom, men bare 6,3 prosent av dens befolk-ning. . . I denne situasjonen er det ikke til å unngå at vi blir gjenstand for misunnelse og motvilje. Vår virkelig oppgave i den kom-mende perioden er å utvikle et mønster av forbindelser som gjør det mulig for oss å bevare denne tilstanden av ulikhet. Vi bør slutte å snakke om høyning av levestandard, menneskeretter og demokra-tisering. Den dagen er ikke langt unna når vi blir nødt til å handle i rene maktbegreper. Jo mindre vi da hemmes av ide-alistiske slagord, desto bedre.»

George Kennan, strateg i ame-rikansk UD, 1948

10


11


for at det skal vokse fram et «Stor-Kina». 2

I oktober 1999 tok USAs forsvarsdepartement en beslutning som i en viss grad

endra landets militære geografi ved at den militære oppmerksomheten blei overført fra

Stillehavet til Sentral-Asia. Overkommandoen skulle ta seg av Persiabukta direkte og

har i tillegg fått ansvaret for hele Sentral-Asia, i en radius som strekker seg fra Ural-

fjella til Kinas vestgrense.

Grunnen til dette vedtaket ligger i den vekta som USAs strateger antar de må legge

på å erobre, beskytte og sørge for forsyninger av vitale ressurser, det vil si hovedsake-

lig olje, naturgass og vann. «Mens det under den kalde krigen blei skapt skiller og

allianser etter ideologiske linjer, er det nå økonomisk konkurranse som styrer de inter-

nasjonale forholda, samtidig som konkurransen om tilgang til vitale rikdommer har

skjerpa de økonomiske forholda.» (Michael T. Klare, Foreign Affairs 2001).

Det samme året, i 1999, la Det nasjonale sikkerhetsrådet fram sin årlige rapport om

sikkerhetspolitikken for presidenten. Rapporten påviste at USA ville ha vital interesse

av å sikre seg oljeforsyninger utenfra, og ga derfor følgende anbefaling: «Vi må være

bevisste om nødvendigheten av regional stabilitet og sikkerhet i nøkkelområdene for

produksjonen, for å sikre vår tilgang til disse ressursene så vel som fri transport av

dem.»

I tillegg til behovet for olje og naturgass dreiv bekymringa for vann – en stadig mer

begrensa ressurs i likhet med andre naturressurser – USA-imperialismen til å utarbeide

den nye geografien for mulige internasjonale konflikter. Det førte til en sterk interesse

for å rekolonialisere visse territorier noe som i alle fall vil bidra til å framtvinge ei viss

omfordeling av kloden.

På grunn av tilgjengeligheten på olje og naturgass ville Midtøsten, Kaspihavet og

Sør-Kina, Algerie, Angola, Tsjad, Nigeria, Sudan, Colombia og Venezuela bli en del

av geografien som måtte kontrolleres eller kjempes om. Når det gjaldt vannressursene,

ville det dreie seg om områder med store elvesystemer – som Nilen, Jordan (Palestina,

Israel, Jordan, Libanon og Syria), Tigris og Eufrat (Irak, Iran, Syria og Tyrkia), Indus

– (Afghanistan, Pakistan og India).

Ny kamp om territorierIfølge denne konfliktgeografien kan vi forstå hvorfor Irak og Afghanistan blei okku-

pert, så vel som den økte oppmerksomheten mot området rundt Persiabukta. Det

samme gjelder Andes-initiativet og Plan Puebla Panamá, som er uttrykk for en generell

interesse for naturressursene i Latin-Amerika, men spesielt for Amazonas, Chiapas-

12


13


regionen og oljen i Venezuela. Opprøret i Colombia og generelt veksten av de folke-

lige bevegelsene i Sør-Amerika er to faktorer som i særlig grad øker imperialistenes

bekymring for den regionale stabiliteten og får dem til å ta fram nykolonialiseringspla-

nen.

En undersøkelse utført av USAs energidepartement konkluderer med at hvis olje-

forbruket hvert år øker med 2 prosent, vil et forbruk på 77 millioner fat om dagen, slik

det var i 2000, i år 2020 ha økt til 110 millioner fat. Hvis det går slik, vil det samla

forbruket fram til dette året ha kommet opp i 670 milliarder fat, det vil si to tredeler av

de kjente reservene i verden.

Strategien for «preventive angrep», som har kampen mot terrorisme som alibi, er

linja som fører USA-imperialismen til å innta eller i det minste nærme seg områdene

der disse ressursene ligger – direkte eller indirekte.

Vi er vitne til et scenario der kampen om territorial kontroll er reist på ny. I åra da

den såkalte «nye økonomien» ga prøver på hvordan den igjen kunne føre den kapitalis-

tiske økonomien til nye høyder og gjenopprette den gjennomsnittlige profittraten, var

det mange som mente at den militære og politiske rivaliseringa mellom stormaktene

ville forsvinne, og at erobring og konsolidering av en dominerende stilling på marke-

dene ville skje i kraft av produktivitet og teknologiske framskritt.

I tråd med det som blei hevda ovenfor, ville de undertrykte massene verden over bli

betrakta under en overveiende økonomisk synsvinkel.

Den kapitalistiske krisa som nå utvikler seg, har modifisert denne vurderinga i

betydelig grad. De politiske og statlige organa vil nå stå i sentrum for utviklinga på

verdensbasis.

Aggressiv statlig intervensjonPresident Bush’ sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice sier:

«Det var noen som hevdet at statene og deres militærvesen ikke lenger var rele-

vante, at det bare var de globale markedene vevd sammen av den nye teknologien som

betydde noe.» Når det blir forsøkt å hamre inn i den offentlige opinionen og bevisst-

heten i byene i USA at terrorisme er en katastrofal trussel og hovedfaren for freden

og den amerikanske friheten – så er det USA-imperialismens påtrengende behov for

å ta kontroll over områder av stor strategisk betydning som er det reelle kravet. Det

er grunnen til at hun hevder at det er et spørsmål om «sunn fornuft at USA må være i

stand til om nødvendig å handle før truslene blir til virkelighet.»

Derfor vil USA «i det 21. århundret opprette og opprettholde militære styrker på et

12


13


”

slikt nivå at ingen kan utfordre dem». 3

I samsvar med denne linja har USA økt forsvarsbudsjettet og

gitt rustningsindustrien nye oppdrag ved hjelp av statlige bevilg-

ninger. Og ettersom det skjer i en situasjon med budsjettunder-

skudd, kommer ressursene som skal finansiere programmet, fra

utbytting av underkasta nasjoner, fra landets egen arbeiderklasse

og nedskjæring av sosiale rettigheter den har tilkjempa seg. Men

de kommer også fra kreditter som ytes av finanssektoren, noe som

fører til en sammensmelting av staten, krigsindustrien og finans-

kapitalen. Nylig har Kongressen gitt presidenten fullmakt til å øke

statsgjelda med opptil 7,38 milliarder dollar.

Slik skal aggressiv statlig intervensjon og opprustning være

vesentlige faktorer for å få fart på USAs økonomi, samtidig som

det skaper viktige militære muligheter.

Som følge av rivaliseringa mellom imperialistene er en ver-

denskrig fortsatt en mulighet på lengre sikt, men for tida og på

kort sikt gir konkurransen seg uttrykk i krigsliknende konflikter

av middels eller lav intensitet i visse regioner og sub-regioner,

noe som faktisk skjer nå. Men i disse konfliktene skjer det ingen

direkte konfrontasjoner mellom militære styrker fra de imperialis-

tiske landa.

Konklusjoner Aldri før har menneskeheten hatt så store muligheter til å skape

velstand. Den vitenskapelig-tekniske revolusjonen som har skjedd

de siste åra, er uttrykk for enorme framskritt for produktivkref-

tene. Men trass i denne kapasiteten til å forbedre de materielle og

åndelige forholda for menneskeheten generelt og for arbeiderne

spesielt, så har fattigdommen nådd et nivå uten sidestykke i histo-

ria.

Ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) var det

– før den nåværende krisesyklusen satte inn med nedgang – 150

millioner arbeidsløse i verden. Til dette tallet kan en legge at

25–30 prosent av arbeidsstyrken er undersysselsatt.

I sin rapport for året 1998 påviste UNPD at 1,6 milliarder

Det skjer en

sammensmelting

av staten, krigs-

industrien og

finanskapitalen.

Som følge av

rivaliseringa

mellom imperia-

listene er en ver-

denskrig fortsatt

en mulighet på

lengre sikt, men

for tida og på

kort sikt gir kon-

kurransen seg

uttrykk i krigslik-

nende konflikter

av middels eller

lav intensitet

14


15


mennesker har det verre nå enn for 15 år siden. 1,3 milliarder har

mindre enn en dollar om dagen å leve av, og av dem finnes 110

millioner i Amerika, 970 millioner i Asia og 200 millioner i Afrika.

Milliarder lever uten tilgang til rennende vann, og 70 land har

mindre inntekter enn de hadde i 1960- og 1970-åra.

Det råder allment en revolusjonær situasjonFra et teoretisk synspunkt foreligger det en generelt revolusjonær

situasjon, det vil si det Marx beskreiv som «at samfunnets produk-

tivkrefter kommer i konflikt med de rådende produksjonsforhol-

dene».

Produktivkreftene er utvikla til et nivå en knapt kunne drømme

om, som følge av kapitalismens tvingende behov for å revolusjo-

nere dem uten stans, mens det ikke har skjedd noe med de sam-

funnsmessige forholda. Kapitalismens krise er et utslag av denne

motsigelsen, som igjen skyldes de to grunnleggende motsigelsene

som Marx oppdaga.

Motsigelsene mellom imperialistene er et tidstypisk trekk i vår

epoke. I de foregående åra har intensiteten i motsigelsene vært

lav, men krisa gjør at de bryter ut igjen. Aggresjonskrigen står nå

på dagsordenen, som følge av den imperialistiske politikken for å

rekolonialisere territorier og striden om en ny omfordeling.

De dominerende motsigelsene mellom de imperialistiske landa

og verdens nasjoner er likeså et karakteristisk trekk ved vår tid.

Tesen om det «svake leddet» i den imperialistiske lenka er basert

på denne kjensgjerninga.

Den antirevolusjonære offensiven er svekkaDen anti-revolusjonære offensiven som blei satt i gang på slutten

av 1980-tallet, er nå blitt svekka. Det har ført til økende og noen

steder i verden stor folkelig mobilisering, særlig blant arbeiderne.

Svært viktig er det at manifestasjoner som umiddelbart tar sikte på

å kjempe for rettigheter og interesser, smelter sammen med mot-

standen mot imperialismens angrep. Dette er et viktig trekk ved

virkeligheten i dagens verden.

”

Aggresjonskrigen

står nå på dags-

ordenen, som

følge av den

imperialistiske

politikken for å

rekolonialisere

territorier og stri-

den om en ny

omfordeling.

Den anti-revolu-

sjonære offen-

siven som blei

satt i gang på

slutten av 1980-

tallet, er nå blitt

svekka.

14


15


Etter nyliberalismens fiasko når det gjelder å holde liv i kapitalismen, ser vi hvordan

staten igjen påtar seg rollen som aktiv medhjelper. I strid med reglene i EU har den

franske staten ytt både politisk og økonomisk bistand til flere selskaper. Det skjedde

nylig med Alston SA, som fikk overført cirka 3,5 milliarder slik at det blei redda fra

konkurs. Liknende holdninger har tidligere kommet dataprodusenten Group Bull SA

og France Telecom til gode – selskapene fikk overført henholdsvis 450 og 9 milliarder

euro. (Wall Street Journal, 2003)

I USA har regjeringa gjort det samme med luftfartsindustrien.

Spørsmålet om staten kommer på ny i fokus. Dette er et spørsmål knyttet til det

sosialistiske idealet som marxist-leninistene må utvikle og drive propaganda for, med

støtte i marxismens universelle prinsipper så vel som ut fra de feilslåtte erfaringene i

Øst-Europa.

Virkeligheten i verden i dag stiller oss overfor den påtrengende viktig oppgaven å

løse spørsmålet om revolusjonens subjektive faktor.

Arbeidets kommunistiske parti, PCT,

Den dominikanske republikk, august 2003.

Originaldokumentet er sterkt forkortet og noe redigert.

Mellomtitler er satt til av Revolusjon.

NOTER1 Hardt, Michael and Negri Antonio; “Imperious”.

Paidós, Barcelona 2000.2 Zbigniew Brzezinski “The Great World-wide

Board: the American supremacy and its geo-

strategic considerations”; Paidós, Barcelona 1998.3 Condoleezza Rice i en konferanse ved Manhattan

Institute i New York, 1. oktober 2002.

16


17


Mens Iran med god grunn frykter at landet kan bli den neste brikken i USA-imperialismens «dominospill», øker den politiske uroa i folket. På den ene sida prøver det sittende regimet å legge seg flat for imperialistenes krav, og på den andre sida ser vi en studentbevegelse som er imot den islamske republikken, og demokratisk, uavhengig, kampvillig og revolusjonær.

I denne situasjonen prøver både imperialistene og de gamle tilhen-

gerne av sjahen å fiske i rørt vann. George Bush, Colin Powell og

andre imperialister snakker stadig om sin støtte til studentene, idet

de prøver å bruke studentbevegelsen til å bringe de iranske myn-

dighetene til knefall for USA. Samtidig prøver de også å utnytte

sine gamle forbundsfeller, sjah-tilhengere og tidligere Savak-agen-

ter i eksil, til samme formål.

De europeiske, og norske, imperialistene, ligger heller ikke på lat-

sida. De har bokstavelig talt investert – som det norske Statoil – i

reformbevegelsen, nettopp for å avverge at den folkelige misnøyen

skal eksplodere i en ny og framskreden revolusjon. Tildelinga av

Nobels fredspris til den modige advokaten Shirin Ebadi er en del

av dette bildet – samtidig som Ebadi er en av de ganske få virkelig

verdige mottakerne av denne prisen.

De gamle monarkistene prøver også å øke forvirringa. Nylig har

monarkistene i Iran endra taktikken sin, og roper ikke så høyt

om at de vil ha Pahlevi-dynastiet tilbake. I den anledning brakte

Toufan i høst en artikkel som advarte mot denne politikken.

På de neste sidene følger hovedpunktene i denne artikkelen.

UTSIKT FRA

MIDT-ØSTEN

«Tildelinga av

fredsprisen til

Shirin Ebadi frem-

mer kampen i

Iran. Regimet er

kommet ett skritt

nærmere grava.»

«De europeiske

imperialistene

motsetter seg

USAs aggresjon

og streben etter

hegemoni fordi

de ved denne

korsveien ikke har

nok styrke til å

dominere og plyn-

dre verden sånn

som de ønsker.

Tildelinga av

Nobels fredspris

til Shirin Ebadi

må forstås ut fra

denne synsvinke-

len og disse moti-

vene.»

Toufan nr. 16

16


17


De iranske monarkistenes

nye strategiUSA-imperialismen bruker millioner av dollar på støtte til monarkiet i Iran, CIA gir

direkte støtte til det gamle regimets agenter. «Kongen» uten trone eller krone reiser fra

det ene universitetet til det andre sammen med sine amerikanske venner og holder taler

for iranske venner som er tent på det amerikanske demokratiet. Han sprer propaganda

via amerikanske satellitter til Iran for å påvirke ungdommen der – i håpet om at ira-

nerne ikke skal feire Studentenes dag (til minne om studentene som blei skutt ned av

sjahens regime i 1953), Kvinnedagen eller første mai.

Tidligere snakka monarkistene ganske enkelt om at monarkiet måtte gjenopprettes

i Iran, fordi monarkiet er arvelig og går til den avdøde sjahens eldste sønn. Men det

tøvet holder ikke lenger, for folket vil ikke godta et tåpelig menneske som konge på

grunnlag av slektskap og arv. Siden monarkistenes politikk for å bringe sjahens sønn

og Pahlevi-dynastiet tilbake slo feil, har de gått innfor en ny taktikk med samme mål.

Nå argumenterer de med at nederlaget for Pahlevi-dynastiets herredømme i Iran ikke

var noen avvisning av monarkiet som sådant, og med at pro-monarkistenes demokra-

tiske rettigheter må respekteres i framtidige folkeavstemninger når de vil ha fram den

styreformen de foretrekker.

Slik ser det ut til at monarkistene er blitt demokrater, mens de forsvarer den anti-

demokratiske ideen om å gi en person makta for livstid og overføre makta til familien

hans – uansett om den nye kongen er kapabel eller ikke, om han er gal eller ond, og

sjøl om han ikke kan byttes ut. Monarkistene foretrekker det anti-demokratiske valget

av en monark framfor en president som skal velges hvert fjerde år!

Død over sjahenHar monarkistene virkelig blitt demokrater? Eller er det slik at de har endra metode

for å bedra? Først brukte monarkistene på en bedragerisk måte kravet om «demokrati»

og «toleranse for andre synspunkter» for å gjøre seg sjøl akseptable for opposisjonens

18


19


møter og diskusjoner. Noen opportunister og uklare intellektuelle blei lurt av denne

politikken. Så anklagde monarkistene sine motstandere for å være anti-demokatiske og

diktatoriske, og de anklagde tilhengerne av republikk for å være umedgjørlige fordi de

ikke anerkjente monarkistenes rettigheter. Det som faktisk skjer, er at monarkistene

prøver å oppheve resultatet av den folkeavstemninga som den iranske revolusjonen var,

da landets monarki blei kasta på historias skraphaug en gang for alle.

Slagordet «Død over sjahen» gir framleis gjenlyd i det iranske folkets ører. Den

iranske revolusjonen hadde en anti-monarkistisk karakter, og ødeleggelsen av et despo-

tisk monarki var et helhjerta krav fra hele nasjonen. Men monarkistene respekterer

ikke dette resultatet av revolusjonens folkeavstemning. De er despotisk innstilt, fordi

de bare aksepterer resultatet av de valgene som blei påtvunget massene i sjahens tid.

Monarkistene prøver forgjeves å gjenvinne makta med bedrag og ved hjelp av råtne

intellektuelle. Det er de revolusjonæres plikte å føre diskusjonen om monarki og repu-

blikk ut til massene og forklare hva den dreier seg om – og å reise spørsmålet om sty-

reformen så vel som andre spørsmål om sjah-regimets praksis i fortida.

Sjahens sønn – en vanlig borger?Sjahens sønn er utdanna og opplært av imperialistene. Han blir støtta av funksjonærer,

ideologer, veiledningseksperter og høyere offiserer fra farens regime. Framfor alt får

han støtte fra imperialistene og massemediene deres. Sjahens sønn er en enkeltperson,

og den eneste imperialistene promoterer for å erstatte sjahen.

Monarkistene argumenterer nå med at sjahens sønn har like stor rett som enhver

annen iransk borger til å nominere seg selv som president – enda til som president på

livstid (konge!). Vi spør monarkistene hvordan folket kan ha tillit til en person som har

arva en kriminell bakgrunn.

Irans anti-monarkistiske opposisjon bør sette opp et anklageskrift mot sjahens

regime og be sjahens sønn – i egenskap av vanlig borger – om å svare oppriktig på det

linje for linje. Når han har gjort en allsidig kritikk av farens regime og forbrytelsene

som hans familie og venner har begått i fortida, kan han få samme rettigheter som en

vanlig iransk borger. Gjennom en slik prosess, som organisasjonen vår har foreslått, vil

avsløringa av monarkistene nå et punkt der de blir nødt til å blotte seg ytterligere og ta

fram bildene av Bush, Cheney, Rumsfeld og Wolfowitz fra lommene sine.

Toufan International nr. 15/2003 (organ for Arbeidets parti i Iran)

18


19


Nederlag for regimet i Colombia

Colombia er et nøkkelledd i USA-imperialismens innsats for å bevare kontrollen over sin «bakgård» i Latin-Amerika. Gjennom den såkalte Plan Colombia tar USA sikte på å fastholde en jernhard politisk, økonomisk og militær kontroll over landet – med kampen mot terrorisme og narkotikaproduksjon som påskudd. Samtidig er den økonomiske situasjonen i landet kritisk på grunn av de store byrdene ved utenlandsgjelda.

For å styrke sin stilling og sikre seg støtte til en politikk med blant

annet kraftige nedskjæringer i den offentlige sektor, tiltak mot

uønska politikere og reduksjon av antallet plasser i nasjonalfor-

samlinga, Kongressen – men økte bevilgninger til det militære

– satsa Colombias president Alvaro Uribe på ei folkeavstemning. I

denne folkeavstemninga skulle velgerne svare på 15 spørsmål, og

Uribes kampanje for Ja-svar gjorde det klart at han ville betrakte

et positivt utfall som ei støtte til sin egen person og politikken han

sto for. Folkeavstemninga møtte sterk motstand fra fagforenin-

gene, den politiske venstresida og folket ellers.

Folkeavstemninga blei avholdt 25. oktober, dagen før det skulle

UTSIKT FRA

LATIN-AMERIKA

Colombia er ver-

dens blodigste

land. Bare i 2002

ble 184 fagfore-

ningsfolk drept.

Domingo

Tovar Arritea er

leder for avdelinga

for menneske-

rettigheter i den

colombianske

landsorganisasjo-

nen CUT. Han var

en frontfigur i den

aktive boikottkam-

panjen mot Uribes

folkeavstemning

den 25. oktober.

Fem dager etter

ble han ringt opp

på mobilen sin

og fikk beskjeden:

«Nederlaget i fol-

keavstemninga vil

koste deg livet».

20


21


holdes riksvalg og lokalvalg i California. Valgordninga er slik at minst 25 prosent av de

registrerte stemmeberettigede (ca. 25 millioner) måtte delta for at avstemninga skulle

være gyldig. Særlig på grunn av ei kraftig kampanje for hjemmesitting blei avstem-

ninga et nederlag for Uribe. Ikke på noen av de 15 spørsmåla greide han å få nok støtte

til å oppnå de 6.267.443 nødvendige stemmene.

Etter folkeavstemninga offentliggjorde Colombias Kommunistiske Parti (Marxist-

Leninistisk) ei erklæring som vi gjengir nedenfor i noe forkorta utgave.

Erklæring fra Sentralkomiteen i Colombias Kommunistiske Parti (Marxist-Leninistisk)Summen av hjemmesittere og nei-stemmer vant over Uribe og oligarkiet som kneler

for Washington, slik at han ikke fikk den nødvendige støtta på 6,3 millioner stemmer.

Betydninga av den aktive hjemmesittinga lørdag 25. oktober blei bekrefta da stemme-

tallet blei fordobla og kom opp i 12 millioner på valget av rådsforsamlinger, ordførere

og guvernører.

Folkets misnøye med Uribe blir også bekrefta når en veit at han også blei beseira i

en del av de viktigste byene og regionene i landet, der kandidatene fra opposisjonen

og forskjellige andre politiske partier vant. Flertallet av disse kandidatene var støtta av

progressive organisasjoner, demokratiske organisasjoner og organisasjoner på venstre-

sida, sjøl om opportunistiske tilhengere av Uribe i en del tilfeller hadde infiltrert dem.

Valgnederlaget for Uribe blir enda verre på grunn av den omfattende hjemmesittinga,

et uttrykk for hvor langt folket er villig til å gå for å avvise det herskende systemet.

Seieren tilhører det store flertallet av colombianere, til de sosiale, økonomiske,

politiske og militære organisasjonene deres. Den aktive hjemmesittinga var ei politisk

bevisst handling, resultatet av en stor og flott jobb gjennomført ved diskusjoner og

debatter i møter og forsamlinger av arbeidere og folket ellers, så vel som ved arbeids-

nedleggelser og revolusjonære militære aksjoner som blei meldt i nyhetene før og etter

valgdagen.

Som følge av Uribes nederlag oppstår det faktisk ei politisk krise som ødelegger

det mediaskapte bildet av hans popularitet, avslører falskheten ved hans «uomtviste-

lige lederskap», og bekrefter ille gi miteten til en president som nå føler seg pressa til

å gjøre endringer for å beholde makta. Ikke nok med det – fire dager etter at folkeav-

stemninga slo feil, blei han stilt overfor det faktum at han måtte se prosjektet sitt gå

i oppløsning og risikere hele den reformen han gjerne ville gjennomføre. Han måtte

20


21


også se på at Kongressen avviste loven hans om gjenvalg, et av de forslaga han helst

ville ha igjennom. Det hadde fått ham til å sette i gang ei politisk kampanje der han

satsa hele sin prestisje og gjorde folkeavstemninga også til et valg som gjaldt ham per-

sonlig.

Denne krisa har fått Uribe til å manøvrere for å gjenvinne den politiske kontrollen

ved hjelp av sin anti-demokratiske «Plan B». Det virker da som om han vil ha reprise

på folkeavstemninga med andre metoder, ved å gi inntrykk av at han vil endre behand-

linga av utenlandsgjelda.

Idag gjør den sterke koalisjonen mot folkeavstemninga seg klar til å stanse regjerin-

gas «Plan B». På fascistisk vis gir ikke regjeringa opp, men prøver med andre midler

å presse på folket det den ikke greide å oppnå ved avstemninga – sjøl om Uribe før

avstemninga, da han trudde han skulle få det som han ville, uttrykte sin «respekt for

det folket sier ved avstemninga»

Som reaksjon på den nåværende krisa må den demokratiske og progressive koa-

lisjonen kjempe mot all slags politikk som vil legge store byrder på folket. Den må

motsette seg betaling av utenlandsgjelda og frihandelsavtalen. Den må kreve skatte-

nedsettelse for folket og gå imot alle ytterligere bevilgninger til det militære. Den må

kreve ei politisk løsning på den væpna konflikten og den humanitære striden. Den må

stille opp til forsvar for menneskerettighetene, for borgernes friheter og rettigheter, for

den politiske friheten som blir angrepet under påskudd av kampen mot terrorisme, for

størrre investeringer i den sosiale sektoren for å redusere arbedsløsheten og den store

fattigdommen. Alle dise måla gir et klart signal om behovet for å fortsette og skjerpe

kampen og dra fordel av den gunstige situasjonen som opposisjonen mot regimet nå

befinner seg i. Fjellene i Colombia, 31. oktober 2003

Geriljaen i ColombiaI førti år har geriljaen kjempet imot oligarkiet og USAs medløpere i Bogota. Den revolusjo-

nære geriljaen kontrollerer store områder av landet. Gjennom blant annet Plan Colombia

prøver USA å utvide «krigen mot terror» til å knuse de revolusjonære geriljaorganisasjonene

FARC, ELN og EPL. Francisco Caraballo er kommandant for folkets frigjøringshær EPL og

leder av Colombias Kommunistiske Parti (ML). Han har sittet fengslet siden 1994.

22


23


Om krigen i Elfenbenskysten og dens konsekvenser

Uttalelse fra Den Fjerde Konferansen mellom Afrikas Kommunistiske Partier i Cotonou, Benin, mars 2003

De afrikanske kommunistiske partier har vært samlet til sin fjerde konferanse i Coto-

nou, hvor de har utvekslet synspunkter om krisa i Elfenbenskysten (Cote d’Ivoïre). I

forhold til den reaksjonære borgerkrigen i dette landet erklærer de følgende:

Elfenbenskysten har siden den 19. september 2002 befunnet seg i en tilstand med

reaksjonær borgerkrig. Det er uten tvil den alvorligste krisa som arbeiderklassen og

folkene i Elfenbenskysten og i landene omkring har vært i siden disse landas formelle

selvstendighet i 1960.

Hva er motivene for krigen, og hva er dens dypereliggende årsaker? Hvilke aktører og konsekvenser har krigen?Elfenbenskysten er en tidligere fransk koloni som oppnådde formell uavhengighet i

1960. Kolonialismens avslutning i Elfenbenskysten også starten på den franske nykolo-

nialismen, en ny form for imperialistisk overherredømme. Fra 1960 til 1990 ble denne

franske nykolonien regjert av statspartiet PDCI-RDA (Elfenbenskystens Demokratiske

Parti – Afrikansk Demokratisk Samling) med autokraten Houphouet-Boigny i spissen.

Krisa i det nykoloniale systemet, som siden 1980 har preget Elfenbenskysten som

følge av den økonomiske krisa og folkemassenes heroiske kamp for frihet og brød,

førte i 1990 til en svekkelse av autokratiets fundament og dets eneste parti, PDCI-

RDA. Denne delseieren for de folkelige massene avfødte en rekke politiske partier og

masseorganisasjoner (bl.a. det marxistisk-leninistiske Elfenbenskystens Revolusjonære

Kommunistiske Parti (PCRCI), som ble stiftet i 1990, o.a.). Med hensyn til disse poli-

tiske partier er man nødt til å nevne dem som representerer middelklassen, som gjen-

nom lang tid var blitt undertrykt av PDCI-RDA og utelukket fra makta.

22


23


Disse partiene, FPI (Elfenbenskystens Folkefront), PIT (Elfenbenskystens Arbeider-

parti), USD (Unionen av Sosialdemokrater) m.fl., konkurrerer med hensyn til program,

taler og praksis med PDCI (Elfenbenskystens Demokratiske Parti) om å være lakeier

for den internasjonale imperialismen, især den franske imperialismen. Etter Houp-

houet-Boignys død (i 1993, o.a.) og som følge av interne spenninger, ble PDCI-RDA

splittet i to: Alassane Ouataras RDR (Republikansk Samling, o.a.) og Konan Bédiés

PDCI. Disse to «houphouetiske» partier og de småborgerlige partiene vil kjempe en

nådeløs kamp for den nykoloniale makt og enda gå så langt som til å bringe den nød-

vendige politiske stabilitet for sikring av deres imperialistiske herrers interesser i fare.

De borgerlige partier har i sin innbyrdes kamp brukt forskjellige metoder: religi-

onskrig, oppiskning av rasehat, sjåvinisme, fremmedhat, antidemokratisk lovgivning,

voldsom undertrykkelse osv. Denne skånselsløse kampen har tatt forskjellige former:

aktiv boikott av valget i 1995, forsøk på statskupp, statskupp i 1999 osv.

Disse konfrontasjoner mellom de borgerlige fraksjoner utrykker den franske impe-

rialismens klare fiasko i forhold til å oppnå enhet mellom dens lakeier og har ført til

Guinea, Sierra Leone, Liberia, Elfenbenskysten, Burkina Faso, Ghana, Togo og Benin – fransk, britisk og amerikansk imperialisme står bak rekken av borgerkriger i mange vestafrikanske land.

24


25


krigen som pågår.

Derfor: Det avgjørende motiv i denne krigen er å sikre franske interesser i Elfen-

benskysten og det vestlige Afrika.

De dypereliggende årsaker kan oppsummeres på følgende måte:

• Den franske imperialismens intervensjon for å innsette velvillige lakeier som kan

sikre det nødvendige politiske klima for den imperialistiske utplyndringa, og for å for-

svare sine interesseområder i Vestafrika særlig overfor den amerikanske imperialismen.

• Suksessive borgerlige regjeringers antidemokratiske, sjåvinistiske og fremmedfi-

endtlige politikk; nådeløs maktkamp mellom forskjellige borgerlige fraksjoner.

• Innblanding fra nykolonialistiske makter under ledelse av Blaise Compaoré (presi-

dent i Burkina Faso) og Charles Taylor (tidligere president i Liberia – Red), som virker

for den franske imperialismen og for sin egne interesser ved politisk, logistisk og mili-

tært å yte hjelp til bestemte væpna grupper i Elfenbenskysten.

Denne reaksjonære krigen stiller regjeringspartiet FLI og dets allierte i «Fedre-

landsfronten » overfor rebellene, MPCI (Elfenbenskystens Patriotiske Bevegelse, o.a.),

MPIGO (Det Store Vests Ivorianske Folkebevegelse) og MJP (Bevegelsen for Rettfer-

dighet og Fred), og RDR. Krigen er en fortsettelse av den reaksjonære politikken som

de forskjellige borgerlige fraksjoner og deres herre, den franske imperialismen, har

ført. Det er en reaksjonær krig, fordi den ikke er massenes verk for sin frigjøring. Den

står i motsetning til deres håp og interesser.

Denne reaksjonære borgerkrigen har noen umiddelbare politiske konsekvenser:

• Styrking av imperialismens herredømme med Linas-Marcoussis-avtalen og FN-

resolusjon 1464, som omdanner Elfenbenskysten fra en fransk nykoloni til et FN-pro-

tektorat som er overdratt til Frankrike.

• Fascistisering av det nykoloniale regimet i Elfenbenskysten.

• Risiko for voksende nasjonalistiske, sjåvinistiske og fremmedhatske strømninger i

Elfenbenskysten og Burkina Faso. Fare for internasjonalisering av krigen.

Krigens økonomiske og sosiale konsekvenser er tragiske:

• Katastrofe for økonomiene i regionen, spesielt i Elfenbenskysten og dets naboland,

Burkina Faso, Mali og Niger.

• Risiko for en ny devaluering av CFA-francen (i 1994 ble CFA-francen, som er

valutaen i Elfenbenskysten og 13 andre vest- og sentralafrikanske land, devaluert med

100 % i forhold til den franske franc, o.a.).

• Risiko for en humanitær katastrofe som rammer folkene i regionen (folkeforflyt-

24


25


ning, flyktningestrømmer, epidemier, sult osv.).

• Massive krenkelser av menneskerettighetene (kollektive mas-

sakrer, lemlestelser, pogromer, politiske mord osv.).

I forhold til denne ødeleggende, reaksjonære krigen erklærer de

underskrivende kommunistiske partiene at de:

• Fordømmer den reaksjonære borgerkrigen i Elfenbenskysten

og krever dens øyeblikkelige og betingelsesløse opphør.

• Fordømmer den internasjonale imperialisme, særlig den fran-

ske, og krever de franske og andre utenlandske troppers tilbake-

trekning fra den franske militærbasen.

• Fordømmer innblandingen fra Blaise Compaoré og Charles

Taylor og krever tilbaketrekning av deres leiesoldater og stopp for

deres hjelp til de væpnede opprørsgrupper i Elfenbenskysten.

• Fordømmer FPI’s antidemokratiske, frihetsdrepende og sjåvi-

nistiske politikk, en politikk som fremmer krigen.

Afrikas kommunistiske partier oppfordrer arbeiderklassen og

folkene i hvert enkelt land i Vestafrika til:

• Å kjempe for folkelig suverenitet, frihet og ekte uavhengighet.

• Å utvikle solidaritet og vennskap mellom folkene.

• Å forbinde sin kamp mot den reaksjonære borgerkrigen med

kampen for revolusjonen og sosialismen.

De oppfordrer arbeiderklassen og folkene i verden til å støtte

kampen som arbeiderne og folkene i Vestafrika fører imot denne

reaksjonære borgerkrigen.

Cotonou, mars 2003

Benins Kommunistiske Parti (PCB)

Elfenbenskystens Revolusjonære Kommunistiske Parti (PCRCI)

Øvre Voltas Revolusjonære Kommunistiske Parti (PCRV)

UTSIKT FRA

VEST-AFRIKA

Folkene i Vest-

Afrika har vært

herjet av kriger

i mer enn ti år,

ofte i form av

kriger mellom

ulike etniske

grupper. Borger-

skapet utnytter

de forskjellige

etniske fraksjo-

nene. Krigene

blir en egen

industri sammen

med diamant-

virksomheten.

Det er flernasjo-

nale interesser

i mineralres-

sursene. Det

nasjonale bor-

gerskapet øker

sine rikdommer,

mens krigene

skaper flere flykt-

ninger.

26


27


Disse heftene er utkommet i serien marxist-leninistiske hefter

1. Kommunistisk opprop (Quito-erklæringa 1994)

2. Arbeiderklassen – i vekst og endring

3. Maoismen – et revolusjonært blindspor

4. Menneskerettigheter, demokrati, sosialisme

5. Om folkestyre og proletariatets diktatur

6. Et sosialistisk Norge – en drøm med solide røtter i virkeligheten

7. Utkast til marxist-leninistisk manifest

8. Oktoberrevolusjonens internasjonale karakter (J.V. Stalin)

9. Førkrigstid?

Heftene koster kr. 20,– per stykk pluss porto.

Bestill fra vår postadresse eller fra [email protected]

Marxist-leninistiske hefter

Et sosialistisk Norge– en drøm med soliderøtter i virkeligheten!

6

mailto:[email protected]

26


27


Send meg bladet og alle hefter i ett år for kr. 100,-

Jeg vil ha mer informasjon om ML-gruppa Revolusjon

Kontakt meg på tlf eller på epost @

Send et gratis prøvenummer av bladet til

Navn .......................................................................................................

Adresse...................................................................................................

Poststed ..................................................................................................

Send inn slippen til Revolusjon, boks 4480 Nydalen, 0403 Oslo

Abonnér på Norges eneste marxist-leninistiske tidsskrift!

Hefter som utkommer i skriftserien følger med abonnementet.

Nettmagasinet: www.revolusjon.no

http://www.revolusjon.no

Forlaget Revolusjon

ISBN 82-91924-09-0

Det går ikke mot varig fred og færre kriger – slik

det ble hevdet etter murens fall og Sovjetunionens

oppløsning. Krigen mot Irak og sabelraslinga overfor Iran,

Syria, Nord-Korea og Cuba, varsler tvert i mot om at flere

imperialistiske kriger er i anmarsj.

Samtidig vokser motstanden mot det imperialistiske

verdensbildet. Antikrigsbevegelsen i Europa har i 2003

hatt et omfang som savner sidestykke. I Sørøst-Asia og

ikke minst i hele Latin-Amerika foregår det omfattende

sosiale og politiske kamper imot nyliberalismen og USA-

imperialismen og dens institusjoner. I Afrika våkner flere

sosiale bevegelser, samtidig som kontinentet er herjet av

borgerkriger. I Irak og Afghanistan blir motstanden mot

okkupantene (deriblant Norge) stadig mer velorganisert.

I Iran kjemper arbeiderne og folket mot presteveldet

– men vil like lite som irakerne la seg «frigjøre» av den

amerikanske imperialismen.

I dette heftet får de revolusjonære kreftene i land som

Elfenbenskysten, Iran, Ecuador, Colombia og Den

dominikanske republikk komme til orde.

Documents

Hvilken fred? · Det går ikke mot varig fred og færre kriger – slik det ble hevdet etter murens fall og Sovjetunionens oppløsning. Krigen mot Irak og sabelras-linga overfor Iran,