View
34
Download
0
Category
Preview:
DESCRIPTION
Men han klarte å styre seg — for ellers ville det nok bli bråk, og da kunne det hende at faren i rent raseri ble hjemme! Hvem kan vite hva slags tanker voksne kan få? «Vi vil snart bli kjent med kameraten din,» sa moren til Anton. «Og foreldrene hans også, naturligvis.» - PowerPoint PPT Presentation
Citation preview
Men han klarte å styre seg — for ellers ville det nok bli
bråk, og da kunne det hende at faren i rent raseri ble
hjemme! Hvem kan vite hva slags tanker voksne kan få?
«Vi vil snart bli kjent med kameraten din,» sa moren til
Anton. «Og foreldrene hans også, naturligvis.»
«Foreldrene hans?» utbrøt Anton. «Naturligvis,» sa
moren, «vi vil da vite hvem vår sønn blir venner med.»
«Men jeg er da ikke venn med foreldrene!» ropte Anton.
«Likevel!» sa moren. «Hvor bor
forresten kameraten din?» «Vi må skynde oss,» avbrøt
faren, «kom, Helga!» «Ja, jeg kommer straks,» sa
moren. Anton som alt hadde begynt å håpe at han
skulle slippe å svare, begynte å stamme: «Han — han
bor like ved k-kirkegården.» «Hvor?» utbrøt moren
forferdet, men faren tok henne forsiktig i armen og
trakk henne med ut i trappeoppgangen.
«Skjønner du ikke at han bare lurer deg,» lo han.
«Hvor fins det noe slikt? Karneval om sommeren,
vampyrer, kirkegård!» På trappeavsatsen snudde han
seg enda en gang og vinket. «Ha det, Anton!» moren
vinket også, men hun virket urolig og ettertenksom.
Hadde hun fått mistanke? Anton lukket døra og gikk inn
på rommet sitt. Fra vinduet kunne han se at foreldrene
satte seg inn i bilen og kjørte av sted. Forhåpentligvis
gikk det ikke så lang tid før Rydiger kom !
Sola hadde gått ned. Stor og rund stod månen på
himmelen. Seks etasjer under ham var gatelyktene blitt
tent. En stor svart sommerfugl flagret der, kom langsomt
nærmere og begynte å stige i vide svinger, helt til den var
på høyde med Antons vindu. I samme øyeblikk
gjennomgikk den en merkelig forandring: først dukket
det fram to føtter under vingene, så viste det seg to
hender, og til slutt så Anton et uhyggelig hode som bare
var så altfor kjent for ham. Det var den vesle vampyren
som med en imponerende sving landet i vinduskarmen
ved siden av Anton. «Som du skremte meg!» gispet
Anton. «Hva mener du med skremte?» sa vampyren og
ristet på seg. «Flyr du alltid som en nattsvermer?» spurte
Anton. «Unnskyld?» utbrøt vampyren, og øynene hans
glitret rasende. «Det var ingen nattsvermer, men en
flaggermus!» «Det så jeg ikke,» sa Anton forlegen.
Alltid måtte han tråkke i salaten! Men vampyren var ikke
særlig nærtagende. Han satte alt opp et vennlig ansikt, så
langt han kunne det som vampyr. «Er du alene?» spurte
han. Anton nikket. «Jeg har tatt med noe til deg!» Og
fram fra kappen sin trakk han enda en kappe, med
samme snitt og like svart. At det var en ekte vampyr-
kappe, kjente Anton igjen på de mange blodflekkene og
lukta av fuktig jord, råttent tre og innestengt gravluft.
«Ta den på deg,» hvisket vampyren. «Ska jeg ta den på
meg?» spurte Anton engstelig. «Ja, sett i gang!»
«Ja men,» mumlet Anton. Han tenkte plutselig på
fortellingen om maskeraden. Kanskje han ville forvandle
seg til vampyr når han tok på seg kappen? Riktignok
måtte ofrene i de fortellingene han hadde lest, bli bitt av
en vampyr — men visste han hva den vesle vampyren
hadde tenkt å gjøre med ham? Han begynte å skjelve
voldsomt, og tok noen usikre skritt bakover. «Men
Anton,» sa vampyren, «jeg trodde da vi var venner!»
«J-ja,» stammet Anton, og i opphisselsen snublet han i
skoleveska ved siden av skrivebordet og falt så lang han
var på golvet. Vampyren hjalp ham opp på beina igjen.
«Tror du at jeg kunne gjøre deg noe?» spurte han og så
lurende på Anton i øyekroken. «N-nei,» sa Anton og
rødmet, «jeg tenkte bare at kanskje kappen ...
Men det er naturligvis bare t-tull,» tilføyde han. «Ja
visst!» bekreftet vampyren, tok kappen opp fra golvet og
rakte den til Anton. «Her, ta den på deg!»
Anton merket med ett at han ble forferdelig kvalm, men
likevel tok han kappen og trakk den langsomt over hodet.
Vampyren så på ham med lysende øyne. «Og nå — nå
kan du fly!»
«Fly?» spurte Anton. «Hvordan da?»
«Ikke noe er lettere enn det!» ropte vampyren, hoppet
opp på skrivebordet og slo med armene. «Du tenker
bare at armene dine er vinger! Og så beveger du dem
som vinger, helt rolig og i takt. Opp, ned, opp, ned ...»
Han hadde bare gjort noen få vingeslag før han begynte
å sveve.
Denne teksten er hentet fra boka ”Den Vesle Vampyren”
den tyske forfatteren Angela Sommer-Bodenburg.
Den vesle vampyren er en barnebokserie på foreløpig
nitten bøker av den tyske forfatteren Angela Sommer-
Bodenburg. De tolv første bøkene er oversatt til norsk,
oversatt av Tormod Haugen og utgitt av Gyldendal.
Bøkene har solgt over 10 millioner titler og er oversatt til
30 språk. Serien handler om vennskapet mellom
menneskebarnet Anton Bohnsack og vampyrbarnet
Rydiger von Schlotterstein
Andre viktige personer er Antons foreldre, som for all del
ikke må finne ut at Rydiger ikke bare er en gutt som liker
å kle seg ut, Rydigers lillesøster Anna, som har en sterk
(og gjengjeldt) romantisk interesse i Anton, Rydigers
storebror, den oppfarende Lumpi, og Rydigers andre
slektninger, som alle er vampyrer (den vi støter mest på
er Tante Dorothea). Jeg håper dette har gitt dere lyst til å
lese mer om Anton og Rydiger.
Recommended