2 Områdebeskrivelser

2.1 Vegetasjonsgeografisk oversikt

Kart over lokal og regional variasjonDet kan skilles mellom to forskjellige typer av geografisk variasjon i naturen, lokal ogregional variasjon.

Vegetasjonskart og naturtypekart viser lokal variasjonLokal variasjon skyldes forskjeller i geoforhold (geologi, hydrologi, topografi m.m.) innenet areal. Et detaljert vegetasjonskart viser lokal variasjon gjennom arealfestet oversiktover vegetasjonstyper. En vegetasjonstype, for eksempel «blåbærskog», er en avgrensbarenhet som vanligvis består av mange arter, og som karakteriseres av sammensetning ogmengdefordeling mellom artene, fysisk utforming (vegetasjonssjikt og annen struktur) ogmiljøforhold. Enhetene på vegetasjonskartet kan defineres på ulike måter, noe som førertil mange typer av vegetasjonskart. Kartene vil og variere sterkt med målestokken. Beteg-nelsen vegetasjonskart bør begrenses til kart der enhetene er definerte vegetasjonstyper;dette er fulgt i denne rapporten. En god oversikt er gitt i «Vegetasjonstyper i Norge»(Fremstad 1997). I arbeidet med satellittkartlegging er enhetene også definert av plante-dekket, men ikke på plantesosiologisk grunnlag. Derfor kalles kartene som baseres påsatellittdata i denne sammenheng dels også for «naturtypekart» (ikke nødvendigvis etterhåndbokas definisjon). For å finne fram til fornuftige enheter for naturtypene, er godevegetasjonskart brukt som referanser som enhetene fra satellittopptakene er justert oppmot.

RegionkartRegional variasjon henger sammen med forskjeller i klimaet (nedbør, temperatur m.m.).Begrepet region brukes om denne variasjonen, og her følges begreper og resultater pre-sentert i «Nasjonalatlas for Norge, Vegetasjon» (Moen 1998), i det videre kalt vegetasjon-satlaset. Vegetasjons-tegionene er definert ut fra kriterier i plantedekket. Tilsvarende bru-kes begrepene &//ma-region,yZøra-region og/awna-region når henholdsvis klima, flora ogfauna danner inndelingsgrunnlaget.

Vegetasjonsregion er en samlebetegnelse på enheter som viser regional variasjon i vegeta-sjonen. Vegetasjonsregionene skilles primært etter utbredelsen av vegetasjonstyper, menogså artenes utbredelse er tillagt vekt i arbeidet med det norske vegetasjonsatlaset, der detskilles mellom to hovedtyper: vegetasjonssoner og vegetasjonsseksjoner.

Vegetasjonssone viser variasjon frå sør til nord, og med høyde (i belter) over havet. Varia-sjonen i soner henger sammen med forskjeller i varmemengden i vekstsesongen. I Norge(utenom Svalbard) finnes følgende soner: nemoral, boreonemoral, sørboreal, mellomboreal,nordboreal, lågalpin/sørarktisk, mellomalpin og høgalpin. I sør- og vestvendte lier gårvegetasjonssonene noe høgere enn i flatt terreng, mens sonene ligger noe lågere i nord- ogøstvendte lier. Spesielt kan vegetasjonssonene gå høgt i bratte, sørvendte lier, og dettegjelder alle vegetasjonssonene. I slike bratte lier kan sonene gå mer enn 100 m høgere enn

13

i flatt terreng, og i bratte nordvendte lier er det motsatt. De fire undersøkelsesområdeneinkluderer arealer fra alle disse sonene, unntatt nemoral sone, se tabell 1.

Vegetasjonsseksjon viser variasjon mellom kyst og innland. Variasjonen henger sammenmed forskjeller i oseanitet - kontinentalitet; f.eks. er vintertemperatur og luftfuktighetviktige klimafaktorer. I Norge finnes følgende seksjoner: sterkt oseanisk, klart oseanisk,svakt oseanisk, overgangsseksjon, svakt kontinental. De fire undersøkelsesområdene in-kluderer arealer fra alle disse seksjonene, unntatt sterkt oseanisk seksjon (tabell 1).

Ved å kombinere soner og seksjoner oppnås det som kalles vegetasjonsgeografiske regio-ner (kan og kalles soneseksjoner), og i vegetasjonsatlaset er det 26 slike regioner, se fig. 1.

Tabell 1. Undersøkelsesområdenes tilhørighet til vegetasjonssoner og vegetasjons-seksjoner (etterMoen 1998). Antallet av X viser hvor stor andel av sone og seksjon det er for hvert testområde (X= liten andel, XXX = stor andel).

Veg

etas

jons

sone

rV

eget

asjo

ns-

seks

jone

r

Areal i kmBeliggenhet i moh.Høgalpin soneHøgde i moh.Mellomalpin soneHøgde i moh.Lågalpin soneHøgde i moh.Nordboreal soneHøgde i moh.Mellomboreal soneHøgde i moh.Sørboreal soneHøgde i moh.Boreonemoral soneHøgde i moh.Nemoral sone

03 Sterkt oseanisk seksjon

02 Klart oseanisk seksjon

01 Svakt oseanisk seksjon

OG Indifferent seksjon

Cl Svakt kontinental seksjon

Grenland6230-498-

-

-

-

(X)400-X250-400XXX0-250-

-

XX

XXX

--

Follo6000-313-

-

-

-

-

(X)200-400XXX0-200-

-

-

XXX

--

Levanger6660-820-

-

X650-X400-650X200-400XX0-200-

-

-

XX

XX

--

Nordreisaca. 7000-1209X1200-X900-1200X600-900X120-600X0-120-

-

-

-

-

X

XXX

(X)

e

14

2.2 Nordreisa

Fig.2. Reisadalen med Josvatnet (Foto: Bernt Johansen)

Nordreisa kommune utgjør en av i alt fem kommuner i Nord-Troms-regionen. Kommu-nen har et samlet areal på 2972,7 km2 og har et variert landskap som strekker seg frakystområder i nord og nordvest til typiske viddeområder i sørlige og sørøstlige deler avkommunen. Kommunen er sentrert omkring Reisaelva som har sitt utløp ved grensa motFinland og slynger seg som en sentral midtlinje mot nordvest. Reisaelva har et nedbørs-felt på 2516 km2. Deler av nedbørsfeltet ligger i Finnmark fylke, og omlag 5 km2 i Fin-land. Resten ligger i Troms, Nordreisa kommune.

Berggrunnen i Nordreisa kan grovt deles i to hovedgrupper med grunnfjell i de sørlige ogsørøstlige deler av kommunen og kambrosilur-bergarter langs det meste av hoveddalføret.I sonen med kambrosilur-bergarter finnes avgrensede områder med vulkanske bergarter.Fjellområdet Røyelkampen er et eksempel på dette. Kambrosilur-bergartene innen kom-munen er i hovedsak skifrige. Selve dalføret utgjør et viktig geologisk skille med bergar-ter av "Alta-skifer"-type nord for dalføret og mer kalkholdig skifer på sørsiden av dalen.I nedre deler av hoveddalføret finnes og betydelige lag av marmorholdig berggrunn. Denkalkrike berggrunnen legger grunnlag for et rikt og variert planteliv i det meste av kom-munen.

Vegetasjonssonene som Reisadalen kan deles inn i er mellomboreal i dalbunnen, nordbo-real med fjellskog i dalsidene og lågalpin fra 600 moh. Videre er det mellomalpin fra 900-1000 meter og innslag av høgalpin sone i 1200-1300 meters høyde. Klimatisk tilhører demest kystnære områdene i Nordreisa en svakt oseanisk seksjon med årsnedbør opptil1000 mm. Nedbørsmengdene avtar raskt oppover hoveddalføret. De indre deler av kom-munen tilhører en svakt kontinental seksjon, et klima med kalde vintre, varme somre oglave nedbørsmengder gjennom året.

Vegetasjonsutformingen innen kommunen er variert med et viddelandskap dominert avrishei og fjellbjørkeskog i sørøst, områder med middels rik fjellvegetasjon på nordsida avdalen og rik fjellvegetasjon på sørsida. I områder med marmorhorisonter er vegetasjonen

15

ekstremrik og en rekke sjeldne fjellplanter er lokalisert til disse områdene. Eksempelviser fjellområdet Jav'reoai've fredet p.g.a. forekomst av en rekke sjeldne fjellplanter. Skogs-områdene er lokalisert langs hoveddalføret med furuskog og blandingsskog på grov mo-rene og elveavsetninger i dalbotnen. Langs selve elveløpet finnes en rekke forekomster avfrodig gråorskog mens liene er dominert av bjørkeskog. Mye av bjørkeskogen er av høg-staude- og lågurt-type, mens i områder med grovt morenemateriale dominerer utformingermed fjellkrekling og blåbær i feltsjiktet. I de innerste delene av kommunen er det etpotensiale for å få utviklet lavrik fjellbjørkeskog. Lavdekket er i dag borte, dels sterktnedtrampet som et resultat av intensiv reinbeiting gjennom de siste årtier.

Myr er sparsomt representert langs selve hoveddalføret. I områdene rundt Røyelen finnesenkelte myrområder av en viss størrelse. I hovedsak finnes myrområdene som små flek-ker langs fjellfoten. De indre delene har derimot betydelige myrareal lokalisert til Reisanasjonalpark. Av strandvegetasjon er deltaområdet i utløpet av Reisaelva karakterisertsom verneverdig i nasjonal sammenheng (Fjelland et. al. 1983).

Bosettinga strekker seg om lag 6 mil oppetter dalføret. Ovafor Sappen bor det lite folk.Jordbruk og skogbruk har tradisjonelt vært en viktig næringsvei for folk i dalen. Viderehar reindrifta satt sitt preg på utformingen av vegetasjonen, særlig i de indre delene avkommunen.

2.3 Levanger

Fig. 3. Forramyrene med Forra og kantskoger, mot øst fra fly. Myrområdene tilhører klartoseanisk seksjon hovedsakelig i nordboreal vegetasjonssone. (foto: Per Moen)

Det meste av undersøkelsesområdet ligger i Levanger kommune, men også betydeligearealer i nord ligger i Verdal kommune; de aller sørligste delene ligger i Stjørdal. Områdetstrekker seg frå havnivået ved Trondheimsfjorden i nord til fjellområdene i Kliningen (ca.820 mon.) i sørøst, se fig. 4 og 5.

16

Berggrunnen i området er variert, og store områder i nord og vest har kalkrike bergarter (bl.a.fyllitt, grønnstein, glimmerskifer, og i Tromsdalen kalkstein) som forvitrer lett og gir et godt ognæringsrikt jordsmonn. I sørøst dominerer surere og hardere bergarter (bl.a. gneis) som gir et

~j fattigere jordsmonn. Omkring en tredjedel av landarealet innen undersøkelsesområdet liggernedenfor marin grense, som i området ligger på ca. 180 moh. Dette området har betydelige

' arealer med tykke avsetninger av marin leke. Ellers er størstedelen av området dekket av morene--^ materiale, bare små områder (spesielt i fjellområdene i sør) har bart fjell i dagen.x

~3 Hovedtrekk i vegetasjonen_ Det foreligger en rekke botaniske arbeider fra undersøkelsesområdet. Spesielt viktige for- å sammenligne med satellittbildene er gode vegetasjonskart. Det foreligger flere slike kart,

-^ noe som også var viktig ved valget av Levanger-området. Følgende arbeider medvegetasjonskart, eller vegetasjonskart uten rapport i målestokk 1:10 000 foreligger: ØvreForra (70 km2, Moen et al. 1976), Rinnan (30 km2, Jordregisterinstituttet 1974), Tromsda-len (24 km2, Moen & Moen 1977), Borrsåsen (3 km2, Moen, B. F. 1979), Rinnleiret (l

— km2, Eklo 1980). Ellers har materiale fra landsplan for myrundersøkelser (Moen et al.—, 1983) og materiale fra arbeidet med å kartlegge biologisk mangfold i Verdal kommune

(Fremstad, 2000) vært brukt.J

Innen området er det markerte forskjeller i plantelivet mellom låglandet ved Trondheims-— fjorden og de høyereliggende delene lenger sør og øst. Den naturlige vegetasjonen i låg-^ landet er dominert av høgvokst og tett bar- og lauvskog, dessuten inngår noen høgmyrer.

I dag er låglandet dominert av dyrka mark. I høyereliggende områder, 400-500 moh., er9 skogen mer lågvokst og glissen, og myrene dekker store arealer, spesielt er bakkemyrene

typiske. Over skoggrensa veksler landskapet mellom nakne rabber, lesider med lyngvekster,* snøleier og grunne myrer.

Innen undersøkelsesområdet er det sørboreal sone som dekker låglandet, oppover til knapt% 200 moh. I store trekk er det sammenfall mellom marin grense og øvre grense for sørbore-

alen, og dette er klart den mest markerte biologiske grensen i denne delen av landet. En* rekke varmekrevende vegetasjonstyper og plantearter er eksklusivt knyttet til sørborealen.a Mellomboreal sone dominerer i høgdebeltet 200 til 400 moh. Fortsatt er barskogen rela-

tivt tett og produktiv, og velutviklet gråorskog finnes ved vassdrag og i rike lier, menJ^ edelløvskog mangler. Noe dyrka mark ligger i mellomborealen, men svært lite sammen-

lignet med sørborealen. Myrene har skiftet fra høgmyr i sørboreal til bakkemyr som også^ finnes i nordboreal og lågalpin sone. Nordboreal sone er fjellskogsona med glissen, låg-^ vokst skog og store åpne myrområder. Tradisjonell dyrka mark mangler helt. Sona strek-

ker seg oppover til den klimatiske skoggrensen som ligger på 650-700 moh. Over dette% dekker lågalpin sone alt av fjellvegetasjon innen undersøkelsesområdet.

ai™ De høyereliggende områdene (over ca. 400 moh.) ligger i «klart oseanisk seksjon» (O2),ga mens låglandet ligger i «svakt oseanisk seksjon» (Ol). Typiske trekk som skiller O2 fra

O l er vanlig forekomst av bratte bakkemyrer (helling fra 15 - 25°), terrengdekkende myr% og vegetasjonstyper og arter med klart oseanisk utbredelse. Myrene i O2 er ellers preget

av den vestlige arten rome, den forekommer mer spredt i O l. Motsatt finnes det vegetasj ons-^ typer og arter i O2 som mangler eller er svært sjeldne i O l.

17

Fig. 4. (over) Verdal med Verdalselva og Leksdalsvatnet til venstre. Borrsasen i Levanger vises ne-derst midt i bildet, og Øvre Forra med Forramyrene og Færen (de vestlige deler) øverst til høgre. 3Dbilde med SPOT 4 data drapert på 100 meters digital terrengmodell.

Fig. 5. (t.v.) Kart overvegetasjonssonering i detsamme området. Den rødestreken avgrenser under-søkelsesområdet. Sør-,mellom- og nordboreal oglågalpin sone har h.h.v.fargene lys gul, grønn, lysgrønn og orange. Kartet erlaget ut frå definertehøgdetall for sonene i ulikedeler av området (verdieri Moen 1987, 1998).Grunnlaget for terreng-modellen er N50 høyde-kurver og vanntema, som giren mer detaljert terreng-modell enn den lands-dek-kende digitale terrengmo-dellen, DTED.Det er ikke tatt hensyn til atvegetasjons-sonenes høgdevarierer noe med eksposi-sjons-retningen.

18

2.4 Follo

Fig.6. Follo-regionen preges av intensivt jordbruk. Aningen t.v., Ås og Ski øverst i bildet. Utsnittav 3D-modell basert på IRS satellittbildekart og drapert på 100 meters digital terrengmodell.

Undersøkelsesområdet i Follo strekker seg fra østsiden av Oslofjorden østover gjennomFrogn, Ås og Ski kommuner omtrent til grensa mot Østfold. I sør inngår deler av Vestbykommune. Mot nord avgrenses området ved nordspissen av Nesodden kommune, Oppe-gård, og de sørligste deler av Østmarka i Oslo. Utsnittet har en vertikal utstrekning frahavets overflate til høyeste punkt, Tømmerås i Østmarka, som ligger 313 moh. Områdetdekkes av landskapsregionene Oslofjorden, Leirjordsbygdene på Østlandet og Skogtraktenepå Østlandet (Elgersmaa & Asheim 1998). Landskapet har vært gjenstand for menneske-lig aktivitet i tusener av år, og det finnes knapt urørt natur. Både jordbrukslandskap ogskog er sterkt påvirket av menneskelige inngrep og intensivt utnyttet gjennom lang tid.Regionen er blant de med høyest oppdyrkingsgrad i landet.

Fra Oslofjorden stiger landet relativt markert til rundt 100 moh. Videre østover karakteri-seres topografien av et slakt bølgende jordbrukslandskap i veksling med lave åsrygger.Mot nord stiger landskapet mot de skogkledde åstraktene i Sør- og Østmarka. Noen sprekke-daler bryter den nokså jevne topografien enkelte steder, som i dalsøkket mellom Aningenog Oslofjorden.

Berggrunnen består i hovedsak av sure bergarter som granitter og gneiser av ulik sam-mensetning og opprinnelse (Sigmond et al. 1984). Stedvis finnes mer basiske bergartersom amfibolitt og i forkastningssoner kalkspat. Det meste av området ligger under maringrense og det finnes betydelige brerandavsetninger etter siste istid, som Ås-Ski-trinnet,som ble avsatt da isen gjorde en stopp i tilbaketrekkingen for ca. 10400 år siden. Avset-ningene har vært av stor betydning for jordbruket fra de første bosetninger og fram til idag.

19

Klimaet er karakterisert ved varm og tørr sommer og forholdsvis mild vinter. I Ås ergjennomsnittlig årstemperatur 5,3 °C, med minimum i januar og februar på -4,8 °C, ogmaksimum i juli på 16,1 °C. Gjennomsnittlig årsnedbør ligger på 785 mm. Det meste avområdet ligger i boreonemoral sone, de høyereliggende områder (over 200 m) tilhørersørboreal sone. Området er svakt oseanisk.

Følgende bakgrunnsmateriale har vært tilgjengelig; verneplan for edelløvskog (Korsmo1974, Fylkesmannen i Oslo og Akershus 1978), verneplan for vann og våtmark (Fylkes-mannen i Oslo og Akershus 1987), botaniske undersøkelser i Smihagan edelløvskogs-reservat (Korsmo et al. 1996) og verneplan for barskog (Korsmo & Svalastog 1993). Vik-tigst var likevel data fra pågående kartlegging av biologisk mangfold i kommunene Frogn,Ski og Ås. Dette har muliggjort direkte sammenligning av tolkede lokaliteter fra satellitt-bilde og klassifikasjon av lokaliteter under feltbefaring.

2.5 Grenland

Fig. 7.3D oversiktsbilde(IRS-data) fra Porsgrunn og Gjerpensdalen i Skien. Borgåsen er midt ibildet. Basaltområdet med frodig lauvvegetasjon (rødbrunt) er godt synlig i åssiden øst forGjepensdalen.

Området ligger i Porsgrunn, Skien, Siljan og Bamble kommuner og har et variert land-skap som omfatter kystområder med skjærgårdsmiljø ved Langesundsfjorden, rikejordbruksbygder, kulturlandskap og bebyggelse/ industri langs Skienselva. I åsene om-kring hoveddalføret er det variert skogsterreng, dels preget av aktiv skogsdrift.

I vest domineres berggrunnen av grunnfjellsbergarter, gneis, granitter/gneisgranitt og noeamfibolitt. Tvers gjennom området; fra Langesund, over Eidangerhalvøya, Porsgrunn/

20

Skien og nordover opptrer en sone med kalkstein og skifere fra kambro-silurtiden (400-570 mill. år). Disse lagene sees i dag som karakteristiske rygger NV-SØ i området, oftemed en brattkant mot vest, jfr. Frierflaugene (se foto s. 8). I permtiden var det stor geolo-gisk aktivitet, jordskorpen "revnet" fra Skagerak til Mjøsa og lavaer og dypbergarter bledannet. Bergartene etter disse hendelsene finner vi i åsene på østsiden av Gjerpensdalenog i området ved Langgangen og Siljan. Disse består av synenitter (inkludert larvikitt ognordmarkitt), noe rombeporfyr og basalt. Basaltlavaen er særlig rik på plantenæring ogfinnes innenfor testområdet i et markert felt øst for Gjerpensdalen.

Slik landskapet i området fremtrer i dag er det preget av hendelsene under og etter sisteistid. Under avsmeltningen etter siste istid ble det dannet israndavsetninger ved Eidanger,Nenset/Borgåsen og Geiteryggen. Isranddeltaet ved Geiteryggen ble dannet for ca 10 000år siden, her er sand/gruslagene over 100 m dype.

Etter istiden sto havet innover landområder som i dag er tørrlagt. I Grenlandsområdet ermarin grense ca 150 moh. Store deler av de områder som da var oversvømt (bl.a. Gjerpens-dalen) har i dag havavsetninger av silt/leire. I havavsetninger er det noen steder dannetvelutviklede ravinelandskap. De øvrige områder, utenom israndavsetningene, har i dagvanligvis et tynt og usammenhengende dekke over berggrunnen av morene eller forvitrings-jord. Skienselva skjærer gjennom området og det er dannet elveterasseer og deltaområder(bl.a. Herøya). Det er lite myrområder. Unntak er Gjerpensdalen hvor det har vært bety-delige myrareal på dårlig drenerte havavsetninger.

Vegetasjonsgeografisk ligger området i den boreonemorale sone, en overgangssone mel-lom varmekjære lauvskogsdominerte områder og de boreale barskogsområdene. De høy-ereliggende og nordlige deler av testområdet inngår i sør-boreal sone. Området ligger iden svakt oseaniske vegetasjonsseksjon. Vegetasjonen preges av overgang fra rike edel-løvskoger i de lavereliggende områdene og til barskogsområder høyere opp i landskapet.I solvendte lier med godt jordsmonn er det varmekrevende lauvtrær som eik, ask, lind oghassel. Skoglandskapet domineres av bjørk og gråor som går over i rene barskoger i densørboreale vegetasjonssonen.

De kalkrike kambro-silurområdene kjennetegnes av et rikt biologisk mangfold medvegetasjonssamfunn av edellauvskoger, kalkfuruskoger og bl.a. sjeldne orkideeer. Devarmekjære edellauvskogene i varme lisoner og de meget artsrike kulturlandskap gir etrikt dyreliv, til dels med sjeldne fuglearter som vepsevåk og hvitryggspett og medleveområder for mange rødlistearter av både høyere- og laverestående dyre- ogplantegrupper.

Det er særlig kvaliteter knyttet til gjenværende edellauvskogsområder, kalkskog påkambrosilurisk berggrunn, kulturlandskapet i Gjerpensdalen og biotoper knyttet til gjen-værende våtmarksområder og myrer som er viktig å følge i Grenland.

Det er gjort en del tidligere undersøkelser i området av bl.a vegetasjon (Hesjedal 1981,Bjørndalen 1986), sammenstilling av biologisk mangfold-registreringer i Skien (Lia 1998),berggrunnsgeologi (Dons, Jorde 1978) og kvartærgeologi (Østmoe m.fl. 1985).

21