2001-03 Midtøsten i fokus

Organ for Med Israel For FredNr. 3/2001

OH

AYO

N A

VI (

GPO

)

YEHUDA HAIM SHOHAM (5 måneder) er kritisk skadet etter et palestinsk angrep. Bildet passer perfekt inn i Arafats plan: Terrortruslene og den stadige frykten vil til slutt tvinge Israel til å godta de palestinske kravene. Jødene skal ikke få leve et normalt liv.

DE DAGLIGE TERROREPISODENE er del av en bevisst strategi for å gjøre livet utålelig for israelerne. Bare når mange jøder dør samtidig reagerer verden. Hver gang kommer det sterk kritikk når Israel igangsetter aksjoner for å forsvare sine innbyggere.

STRATEGIENS MÅL er at alle palestinske yktninger fra 1948 og deres etterkommere fritt skal komme tilbake til selve Israel. Dermed er det slutt på den jødiske staten, og jødene er tilbake som diskriminert og forfulgt minoritet i alle arabiske land. SIDE 2

27. årgang

Vil gjøre livet utålelig

Jøde-hatetshistorieSPESIAL: S. 14-18

Yassir Arafats strategi for jødene:utålelig

MED ISRAEL

FOR FRED

www.israel-miff.no

Israel-miff.noLandets beste nettportal om Israel og konikten med palestinerne nner du på Israel-miff.no.Velkommen inn i ”Porten til Midt-Østen”!

2 Nr. 3/2001Besøk ”Porten til Midt-Østen”! Gå til www.israel-miff.no!

I artikkelen Hvorfor er det krig? på s. 12 tar vi opp grunnen til at Israel ikke har noe alternativ til å føre den krigen landet er påført.

Men det er åpenbart at verden mener at det skal være en enveiskrig. Ara-berne skal ha full rett til å drepe jøder (det kommer i høyden noen vage pro-tester, ingen konkrete tiltak), men Israel skal ikke ha rett til å forsvare seg på noen måte.

La oss nå gjennomgå noen av de tilta-kene Israel har brukt for å begrense sky-tingen og drapene på israelere. Samtlige tiltak er stemplet som ”krigsforbrytel-ser”, ”brudd på menneskerettighetene” eller lignende.

a) Israel stenger av grensene for å begrense at terrorister kan komme inn i Israel: Det kalles kollektiv straff, som rammer uskyldige, og skal stri mot men-neskerettighetene. Dette til tross for at de palestinske myndighetene oppmun-trer til terroren, slik at det i virkelighe-ten er tale om krig. Ingen andre land nektes å stenge av grensen mot noen som erklærer dem krig, dvs. hvor lan-dets ledere åpent på TV oppfordrer til drap og vold.

b) Når det skytes mot israelere, f. eks. fra Beit Jalla mot Gilo, har israe-lerne ikke lov å skyte tilbake. For de som skyter, gjør det fra boligområder. Så når israelerne skyter tilbake, vil de noen ganger treffe sivile hus og innbo, og sivile blir drept og skadet. – Dette er krav man ikke stiller til noen annen i verden som det blir skutt mot. Når Israel gjør det, er det ”brudd på menneskeret-tighetene”.

c) Når israelske soldater går inn i de palestinske områdene for å ødelegge baser for skyting og terror, er det brudd på avtaler og palestinernes rettigheter. Når hus, appelsinlunder m.m. blir brukt til å skyte mot israelerne fra, har isra-elerne ikke lov til å fjerne disse basene,

heller ikke etter å ha gitt en rekke advarsler. At det skytes med geværer, maskingeværer og bombekastere fra disse områdene, og noen ganger kastes håndgranater, har tydeligvis ingenting med saken å gjøre. For det er jo bare jøder det rammer.

d) Dersom det lykkes israelerne å arrestere noen terrorister, er det brudd på avtalene å holde dem fengslet. De er ”politiske” fanger, og det kan ikke bli ”framgang i fredsforhandlingene” uten at de slippes fri.

e) Det er altså meget klart at Israel ifølge verdens reaksjon ikke skal kunne forsvare seg på måter som kan føre til at sivile blir drept eller såret. Når så Israel i stedet sender raketter mot dem som er de virkelig skyldige, og som selv står bak drap på et stort antall israelere, er heller ikke det lovlig. Det kalles ”utenomretts-lige henrettelser”. Dette til tross for at ifølge alle avtaler skulle disse mennene vært fengslet av det palestinske styret og forhindret fra å gjøre sitt skitne arbeid.

f) Torsdag 9.8 drepte en selvmords-bomber minst 16 israelere på en pizza-restaurant i Jerusalem, og 130 ble såret, mange av dem alvorlig. Som vanlig var det største spørsmålet for mange hvil-ken ”hevn” israelerne ville gjennom-føre. Hva gjorde israelerne? De ødela noen bygninger til det palestinske styret, men de var tomme, så ingen ble drept. Og så overtok de Orient House, PLOs hovedkvarter i Jerusalem, hvor det er drevet mye aktivitet som strir mot inn-gåtte avtaler, og noen andre PLO-bygg i Jerusalem. Ingen ble drept. Nå skulle man tro at når israelerne gjengjelder en så stor terror-aksjon uten at noen blir drept eller såret, måtte verden være for-nøyd. Men nei. Norge og mange andre land (til og med USA) har protestert mot israelernes ”provokasjon”!

Legg sammen punktene i denne artik-kelen, så blir summen ganske klar: Jøder skal kunne drepes helt fritt, uten

at jødene selv skal kunne forsvare seg på noen måte. Avkledd alle fine ord er det dette nesten alle redaktører, kommentatorer og politikere i Europa og til dels USA mener. Men ingen ville ha stilt slike krav til noen ikke-jøder. Det er rendyrket antisemittisme.

En av de triste følgene av dette er at israelerne blir immune for kritikk, også i de tilfellene hvor kritikken kunne være berettiget. Slik er de fleste av oss: Når noen stadig hakker på oss, aldeles urettferdig, er vi lite innstilt på å lytte velvil-lig til eventuelle gullkorn som måtte komme inn i strømmen av hatske urettferdigheter.

OM

MIFFr MED ISRAEL FOR FRED er religiøst og partipolitisk nøytral. r Hovedformålet er å gi opplysninger som kan bidra til økt for-ståelse for Israel og jødenes situasjon. r Hos oss skal ulike oppfatninger komme til orde. Stikkordet er mangfold.r Les mer om oss på våre Internett-sider:www.israel-miff.no

Medlemskap og abonnementÅ være medlem i MIFF koster kr 240 for enkelt-medlemmer, kr 350 for ektepar.

Pensjonister og studenter betaler kr 150 for enkelt-medlemmer, kr 180 for ekte-par. Medlemmer får denne avisa gratis.

Det går an å abonnere på avisa uten å være medlem. Et abonnement koster kr 150.

Med Israel For Fred

Postboks 8848Youngstorget0028 OsloTlf. 22 11 26 30Fax. 22 11 20 [email protected]. nr.: 970 550 232

Midt-Østen i fokusNå oss best på e-post:[email protected]

Redaktør:Odd MyrlandBjaalandsgt. 324016 [email protected]. 51 58 01 65Mob. 95 88 69 77Fax: 85 02 25 75

Layout:[email protected]

Annonser:Conrad Myrlandmob. 950 81 882

Nyheter og kommentarerNår redaktøren selv skriver en så stor del av stoffet som tilfel-let er i denne avisa, er det van-skelig å skille mellom nyheter (som skal være nøytrale og ufar-get av journalistens egne opp-fatninger) og kommentarer. Men jeg forsøker. Når det står OM under en artikkel, er det ment å være en kommentar-artikkel.

KilderDen viktigste kilden for stoffet i denne avisa er Jerusalem Post på Internett. Men også Jerusa-lem Report er viktig. Andre kilder er mer sporadiske. Dessuten kan man trekke på stoff som er tilegnet i årenes løp.

ForfattereDersom det ikke har skjedd en feil/forglemmelse, har redaktø-ren skrevet alle artikler som det ikke står forfatternavn på.

Det er fritt å gjengi stoff fra denne avisa hvis kilde oppgis.

MedlemsregisterMIFF/MØIFPB 314097 [email protected]

LandsmøtetMIFF Kristiansand har invitert til landsmøtet 2002.

MIFF STYRET

Redaksjonen er avsluttet fredag 24. august 2001.

MED ISRAEL

FOR FRED

”Porten til Midt-Østen”MIFF utvikler en Internett-portal for alle med interesse for Israel og Midt-Østen. www.israel-miff.no vil være en port inn til en mengde informa-sjon om Midt-Østen generelt og Israel spesielt. Alle artikler i Midt-Østen i fokus blir lagt ut elektronisk. Det vil stadig legges til nye tjenester.

Medlemmer må gjerne gjøre “Porten til Midt-Østen” til sin startside på Internett.

Det nye styretr Gabriel Edland (bildet) fra Kristian-sand overtar som ny leder i Med Israel for fred. Edland har tidligere vært aktiv i MIFF Kris-tiansand, de senere år som leder av lokalfore-ningen. Han arbeider ved Gimlekollen høg-skole og mediesenter. Edland har også vært misjonær på Taiwan og i Hong Kong for Misjonssambandet.

Fra det tidligere styret fortsetter Gunnar Grav-dahl som nestleder. Eivind Eklund fortset-ter som styremedlem. Håkon Rudnick (Aren-dal) og Jan Benjamin Rødner rykker opp fra varamenn til styremed-lemmer. Frode Jacobsen (Bergen) ble gjenvalgt som styre-medlem.Ny sekretær er Astrid Flor fra Kristiansand.Tommy Bech og Morten Rasmussen er valgt som vararepre-sentanter.

Siden oktober 2000 har PLO trappet opp sin krig mot Israel. Denne kursen har støtte selv fra forholdsvis moderate med-lemmer slik som Ziyad Abu Ziyad. Han sa i forrige uke til et medlem av det kana-diske parlamentet at israelerne ikke skal få lov til å leve normale liv. De skal ikke kunne nyte konserter, gå ut og så videre. Da han ble spurt om han ikke var bekym-ret over de ødeleggende konsekvensene av en slik strategi på det israelske folket, svarte han: ”Det er bare den første, natur-lige reaksjonen i en stat i sjokk. Men når de kommer over sjokket, vil de bli drevet til å godta våre krav.” (Yigal Carmon i Jerusalem Post 7.6.01)

Det er altså ikke riktig når det fram-stilles slik at de 10-15 daglige terrorepi-sodene i Israel er på individuelt initiativ, noe Arafat dessverre ikke kan kontrollere. Det er en bevisst strategi for å gjøre

livet utålelig for israelerne. For å oppnå dette, er det viktig at verden fortsetter som nå: Sterk kritikk så snart Israel svarer, mens drap av jøder blir godtatt av verden – unntatt hvis mange dør samtidig. Med 1-4 om gangen er det nesten helt OK å drepe jøder, særlig i ”de okkuperte områ-dene”.

Til slutt skal Israel presses til å gi etter for hovedkravet: Full rett for de arabiske flyktningene fra 1948, og deres utallige etterkommere, til å vende tilbake til selve Israel. – Et mer kortsiktig mål er at flest mulig av de mest ressurssterke israelerne skal flytte til utlandet. Det vil svekke Israel på langt sikt.

Og dermed er det slutt på den jødiske staten, og jødene er tilbake til sin tidligere status: Diskriminert og til dels forfulgt minoritet i alle arabiske land og, når det passer slik, i Europa og resten av verden.

Arafats terror-strategi

Det er fritt å drepe jøder

GjenglemtPå landsmøtet på Solborg fol-kehøgskole ble en rød toalett-veske (pompadour) gjenglemt. Henvendelse Kari Surland Riska, tlf 51 62 46 90.

3Nr. 3/2001 Besøk ”Porten til Midt-Østen”! Gå til www.israel-miff.no!

31.7 angrep Israel hovedkvarteret til Hamas i Nablus med raketter avfyrt fra helikoptre. 8 personer ble drept, blant dem dessverre 2 barn som tilfeldigvis passerte da rakettene slo inn. For dette er Israel blitt sterkt fordømt, til og med av USA.

Hvorfor gjorde Israel dette? Blant de terroristene Israel drepte 31.7, var Jamal Mansour. Han var leder for Hamas i Samaria (på Vestbredden) og ledet det hovedkvarteret israelerne ødela (der hvor også to barn ble drept). Han var kjent for å ha ekstreme synspunk-ter, selv innenfor Hamas, som ellers består av muslimske fundamentalister. Han oppmuntret stadig til økt vold mot Israel, og gikk sterkt inn for selvmord-sangrep.

Han ble advart en rekke ganger om å slutte med terror-virksomheten, og han ble også fengslet en rekke ganger av de palestinske myndighetene. Men han overså alle advarslene og fortsatte for fullt. – I et intervju med BBC radio 9.1.01 sa Mansour at Hamas ikke så noe galt i drepe sivile israelere der det var mulig.

Jamal Salim har vært aktiv i terror siden 70-tallet. Israel har mange ganger forlangt at han skulle bli arrestert. Men Arafats folk var redd ham og forsøkte å unngå å provosere ham. På et Hamas-møte 24.4 sa han: ”Dere israelere, deres tur vil komme til å gråte over deres døde. Vi har forberedt 100 angrep.”

Også Fahim Ibrahim Mustafa Dawabsheh var blant dem som Israel forlangte arrestert, men som fikk være på frifot.

Det Hamas-hovedkvarteret i Nablus som Israel ødela, og hvor disse arbei-det, stod blant annet bak følgende:

1.6 Selvmordsbomben ved delfinariet i Tel Aviv hvor 23 unge israelere ble drept og 84 såret.

18.5 Selvmordsbomben ved inngan-gen til Sharon kjøpesenter i Netanya, hvor 5 sivile ble drept og 74 såret.

22.4 Selvmordsbombe nær en buss i Kfar Saba. En sivil ble drept, 47 såret.

28.3 Selvmordsbombe på parkerings-plassen ved Neveh Yamin bensinsta-sjon. To drept og 4 såret.

27.3 Selvmordsbombe nær en buss i krysset ved French Hill. 12 sårede.

4.3 Selvmordsbombe i Rehov Herzl i Netanya.

1.3 Selvmordsbombe ved Mi Ami-krysset. En drept, 12 såret.

1.1 Selvmordsbombe (i bil) i Netanya, 36 såret.

22.12 Selvmordsbombe ved Mehola-krysset, 3 soldater såret.

22.11 Bilbombe i Hadere, 2 drept og 61 såret.

Terror-lederne ble drept for å stanse deres aktivitet. Det har forhåpentligvis spart mange menneskeliv. Det er meget trist at to barn ble drept samtidig. Men når hovedkvarterene legges midt inne i bebyggelsen, kan man dessverre ikke unngå at også uskyldige noen ganger blir rammet. Slik er det i enhver krig.

Vi vil understreke at dersom det pales-tinske styret hadde oppfylt sine forplik-telser etter avtalene til å arrestere den slags folk, ville ikke Israel ha behøvd å drepe dem. Men slike mennesker kan ikke gå løse. Det håper vi at alle ved nærmere ettertanke forstår.

Fritt etter artikkel av Margot Dudke-vitch i Jerusalem Post 1.8.01.

Terrorledere likvidert

Terrorbekjempelse- Noe forteller vi åpent. Noe benekter vi at vi har gjort. Og noe vil for alltid forbli ukjent. [Statsminister Ariel Sharon 2.5 om hva Israel har gjort og gjør for å bekjempe terror.]

”Ikke reis til arabiske land”Statsministerens rådgiver i antiter-ror, brigadegeneral Yehiya Sasson, sa i august at han frarår israelere å reise til Jordan og andre arabiske land. Bakgrunnen er at en israelsk forretningsmann ble myrdet i Amman, og to grupper har erklært at de stod bak.

Mens det tidligere var mange israelske turister i Jordan, er det nå ”meget, meget få” som krysser grensen. Det er ennå ikke forbudt for israelere å reise til Jordan, men grensevaktene advarer dem mot farene.

Det er også farlig å besøke Egypt (inkludert Sinai), Marokko, Tunisia og Indonesia. (De fleste andre ara-biske land slipper ikke inn israelere uansett.) Dersom noen synes at de absolutt må reise dit (f. eks. pga. økonomiske forbindelser), bør de opptre så uforutsigbart som mulig, bytte hoteller m.m.

”Bosetningene” økerDet er ikke tvil om at de jødiske ”bosetterne” i Vestbredden og Gaza er utsatt for et sterkt psykisk press pga. all volden. Det har vært en alminnelig oppfatning at boset-terne forsøker å komme seg ut og tilbake til Israel (eller til ”trygge” land i Europa eller Amerika).

Tall som Innenriksdepartemen-tet har offentliggjort i august, viser at siden desember har antallet jøder på Vestbredden og i Gaza ikke gått ned, men økt, fra 203.067 i desem-ber til 208.015 i juni. Det er en økning på 2,43 prosent.

Selv i Gaza, hvor det kanskje har vært mest vold, er den jødiske befolkningen gått litt opp.

Det er sikkert mange forklarin-ger på tallene. Men så langt er det i hvert fall ikke noen flukt fra ”boset-ningene”.

”Bosetterne” på Vestbredden lever svært utrygt, spesielt når de blir nødt til å kjøre på veiene. Foto: Ohayon Avi (GPO)

Terrorlederne blir drept for å stanse deres aktivitet. Bildet viser en palestinsk bilbombe i Jerusalem. Foto: Amos Ben Gershom (GPO)

Litt etter litt er det opp-stått en situasjon på Vest-bredden som minner om den situasjonen israelerne kjenner så altfor godt fra Sør-Libanon (fram til de trakk seg ut sommeren 2000).

Til tross for store forskjel-ler i befolkningsstruktur og andre forhold, er det en del sentrale forhold som ligner:

Det blir en belastning å kjøre på veiene på grunn av skyting fra biler som kjører forbi, og en utstrakt bruk av bomber som eksplode-rer når biler eller personer kommer forbi. Slik var krig-føringen i stor grad i Liba-non også.

All militær aktivitet fra israelsk side som innebærer forflytninger, er utsatt og sårbar. Det er lett å sprenge bomber og å skyte på isra-elerne. Og den palestinske befolkningen støtter natur-ligvis angrepene fullt ut.

Arafat tror at det vil gå på Vestbredden som i Libanon: Til tross for sterke ord fra Israel nå i en tidlig fase av krigen, vil nesten daglige tap i form av drepte og sårede etter hvert slite israelerne ut og få dem til å trekke seg

ut av Vestbredden og Gaza. Det eneste Arafats folk må gjøre, er å sørge for at israe-lerne får store nok tap lenge nok.

I Libanon var det først og fremst soldater som ble drept. På Vestbredden er bosetterne et like viktig mål. Bosetningene er stort sett dårlig forsvarte, og det er lett å ramme bosetterne, spesi-elt når de kjører på veiene.

I tillegg har vi skytingen mot Gilo og noen av boset-ningene. Noen steder er det skutt med bombekastere, slik Hizbollah har skutt med raketter og bombekastere.

Det eneste Israel egentlig kan gjøre i denne saken, er å ramme det palestinske sty-rets økonomiske og militære mål, og samtidig forsøke å unngå sivile tap mest mulig. Om nødvendig må israelere gå inn i de palestinske områ-dene i stort antall og ta den tiden man trenger for å gjen-nomføre sine oppdrag.

Det er ingen grunn til å tro at det vil bli noen form for fred hvis ikke Arafat får et klart valg mellom fort-satt vold og en situasjon hvor hans eget styre bryter sammen.

”Libanonisering” - Hvis 20 mennesker ble blåst i lufta i London sentrum, ville jeg også ha vært veldig tøff. Statsminister Tony Blair etter et møte med statsminister Ariel Sharon i London 24.6.

Fra fredag 29. juni til søndag 1. juli var landsmø-tedeltakerne i MIFF samlet på Solborg folkehøgskole i Stavanger.

Fredag kveld åpnet leder Johann Bjerke landsmøtet, etter at den store forsamlin-gen hadde fått en hilsen fra tidligere Stavanger-ordføre-rer, Leif Måsvær.

Etter foredrag om “Jøder fra arabiske land” ved Odd Myrland, ble kvelden brukt til sosialt samvær, musikk og underholdning.

Generalforsamlingen Årsberetningene fra

hovedstyret og lokalforenin-gene ble lest opp. Regn-skap og revisors rapport ble gjennomgått. Nytt styre ble valgt, se side 2.

Etter generalforsamlingen holdt førsteamanuensis ved NTNU, Dagfinn Rian, fore-drag om de religiøse aspekter ved Midt-Østen-konflikten. Vi regner med at det kommer referat i neste nummer.

Lørdagen ble avsluttet med utflukt til Utstein klos-ter, årsmøtemiddag og sosi-alt samvær.

Konflikten i mediaSøndag foredro sjefredak-

tør i Dagen, Odd Sverre Hove, om Midt-Østen-kon-likten i norske media. Isra-els ambassaderåd i Norge, Sagi Karni, hilste landsmø-tet og foredro om den siste politiske utviklingen.

Landsmøtet 2001

RasismekonferanseI et brev til Torbjørn Jagland

oppfordrer Det mosaiske tros-samfunn i Oslo utenriksminis-teren til å innta standpunkter som vil bekjempe forslagene som har kommet fra arabisk hold til FNs konferanse mot rasisme og intoleranse i Durban.

DMT har forstått at kon-feransen ”skal bli brukt dels

til å banalisere og så tvil om det nazistiske folekmordet på den jødiske befolkningen i det okkuperte Europa, og dels til å re-introdusere det famøse FN-vedtaket ”Zionisme er lik rasisme”.”

- Norge må stå klart imot enhver slik tendens, heter det i brevet.


w Ikke noe valgt arabisk parlament har de siste 25 år klart å endre regjeringens politikk, selv ikke når misnøyen har vært stor.

Sharon rundt 1980: En gang, så vidt jeg husker var det rundt 1980, uttalte nåværende statsminister Ariel Sharon at når han ble statsminister, skulle han gi kong Hussein 14 dager på å komme seg ut av Jordan. Deretter skulle kon-trollen over landet gis til dem som er i flertall der, palesti-nerne. Dermed ville palesti-

nerne ha en stat, og det ville være åpenbart for alle at de ikke ville trenge en stat nr. 2.

Vestbredden og Gaza skulle, ifølge Sharons plan den gangen, være under delt kontroll av Israel og den palestinske staten i Jordan. Jøder skulle være statsborgere i Israel, arabere i den pales-tinske staten. Jo mer sam-

arbeidsvillig den nye staten viste seg å være, jo mer kon-troll kunne den få. Det skulle altså være en funksjonsde-ling, ikke en deling av land-områdene.Sharon nå: Disse tankene rant oss i hu da vi leste en mel-ding fra slutten av juni. Den gjengir statsminister Sharon slik: Det er viktig at Jordan

forblir en sterk stat. Dersom palestinerne skulle få kontroll over Jordan, vil en palestinsk stat strekke seg fra den irak-ske grensen til Petah Tikva. En slik stat vil utgjøre en stra-tegisk trussel mot Israel.

Så Sharon har nok skiftet oppfatning i løpet av de siste 20 åra.

OM

Sharon om Jordan: Ikke palestinsk

I alle arabiske land, uten unntak, blir store avgjørelser angående skjebnen til hele nasjoner og tiervis av mil-lioner mennesker tatt av en håndfull mennesker eller av eliter på noen hundre per-soner. Ofte har det vært de samme beslutningstakerne i flere tiår. Det finnes rik-tignok parlamenter, valg og stadig mer liberale masse-medier. Men likevel er de arabiske samfunnene spesi-elt upåvirkelige av politisk modernisering.

Den politiske herskerklas-sen i Jordan har nå en mulig-het for å forandre denne situasjonen og arbeide for en sunn, politisk utvikling som ikke har vært i noe arabisk land på mange år. Det kan skje hvis de forstår hvilke muligheter som ligger i debatten om en ny valglov i Jordan. Dette vil avgjøre om Jordan skal bryte ut av den faststøpte sløvheten man finner i de arabiske lan-dene.

Før 1997 kunne en velger i Jordan stemme på like mange kandidater som det var mandater i deres valg-krets. (Dersom det var slik i Norge, ville vi altså kunne stemme på like mange kan-didater som antallet manda-ter fylket vårt har, uavhengig av liste/parti.) Dermed kunne folk stemme på sitt førstevalg, som ofte blir avgjort ut fra stammetilhø-righet. Men de kunne også stemme på den kandidaten de foretrakk av ideologiske grunner, og siden på kan-didater man vil støtte av andre grunner. Ved dette opplegget kom det forholds-vis mange medlemmer fra opposisjonen inn i parla-mentet.

I 1997 ble valgloven endret. Nå kan hver velger bare stemme på en kandi-dat fra sin egen valgkrets (mange kretser med en valgt representant fra hver). Dermed blir det stamme-tilhørighet som avgjør det meste, og islamistiske og venstreorienterte kandidater får liten oppslutning. Dette styrker den tradisjonelle maktstrukturen, styret av de konservative, gamle menn.

Under dette systemet blir også få kvinner valgt.

Det er nå mange forslag til endringer i valgloven. Det som virker mest sannsynlig akkurat når dette blir skre-vet, er at antallet represen-tanter i parlamentet blir økt fra 80 til minst 100. Hver velger skal kunne stemme på 3 kandidater: En kandi-dat i egen valgkrets, som nå. Så en kandidat hvor som helst i landet, alternativt fra samme fylke. Og så på en kvinnelig kandidat til man-dater som skal være reser-vert for kvinner.

Men det er jo ikke bare et spørsmål om hvem som sitter i parlamentet. Det er vel så viktig hvilken innfly-telse parlamentet har. Og der er inntrykket at ikke noe valgt arabisk parlament de siste 25 årene har klart å endre i særlig grad den politikken regjeringen har bestemt, selv ikke der folket åpent viser sin misnøye med denne politikken.

Dette har Jordan nå en mulighet til å endre til det bedre.

Fritt etter en artikkel i Daily Star, Beirut, 6.6.01. Gjengitt i oversettelse i Jerusalem Post 11.6.

Jordansk politikk

Kong Abdullah: Det foregår nå en debatt om ny valglov i Jordan. Utfallet av debatten vil avgjøre om landet kan bryte ut av den faststøpte politiske sløvheten som man finner i de arabiske lan-dene.

Saudi-Arabia står for 25 % av verdens oljeproduksjon, og har langt større kjente oljereserver enn noe annet land i verden. USA er sterkt avhengig av denne oljen for å sikre at det ikke blir olje-mangel og/eller at prisen på olje stiger for sterkt. Så da Saddam Hussein nylig truet med å kutte sin olje-produksjon, forsikret saudi-araberne straks at de i så fall ville øke sin produksjon til-svarende.

Saudi-Arabia på sin side er avhengig av amerikanske styrker for å forhindre at Irak og andre naboland går løs på sin oljerike nabo. Herskerne der ønsker også at USA skal dempe konflik-ten mellom Israel og pales-tinerne såpass at følelsene hos de islamske fundamen-talistene skal flamme altfor sterkt opp.

Et eksempel5. april i år hadde det

vært et møte i Tel Aviv mellom sikkerhetssjefer fra Israel, USA og det pales-tinske styret. Etter møtet, da palestinerne var kommet like ved grensen til Gaza, ble det skutt fra den palestin-

ske konvoien mot de israel-ske soldatene, som besvarte ilden. (Dette er Israels ver-sjon. Palestinernes er at det begynte med at israelerne forsøkte å drepe en eller flere av dem.)

20 minutter etter ringte telefonen hos den amerikan-ske visepresidenten, Dick Cheney, som er en av de mektigste mennene i admi-nistrasjonen. Cheney kjente straks igjen stemmen. Det var prins Bandar bin Sultan, Saudi-Arabias ambassadør i USA, som står presidenten og mye av administrasjo-nen ellers nær. Arafat er nemlig lite populær i Det hvite hus, så han ringte kron-prins Abdullah i Saudi-Ara-bia. (Kong Fahd har ikke fungert som konge siden han fikk slag for noen år siden.) Han fikk sin ambas-sadør til å ta saken. Like etter ringte den amerikan-ske utenriksministeren, Colin Powell, til statsmi-nister Sharon og irettesatte ham for det som skulle ha skjedd.

BalansegangSamtidig som herskerne i

Saudi-Arabia har et meget

nært forhold til USA, må de passe på at det ikke ser slik ut. Dette er av innenrikspo-litiske grunner, både fordi USA er en vederstyggelig-het i noen muslimers øyne og fordi USA er venn av Israel.

Nylig ”fornærmet” kron-prins Adbullah USA ved å avslå en invitasjon til Det hvite hus. Det ble offent-liggjort, og Abdullah scoret opptil flere poeng i enkelte kretser på det.

Men man lar ikke det som måtte være av slike ”reak-sjoner” gå ut over de øko-nomiske forbindelsene. Det er mange kontrakter, noen av dem er verd hundrevis av milliarder kroner.

Forholdet til Israel

I juni var kronprins Adbullah i Damaskus. Der sa han bl. a. at Sharon kan gjøre hva han vil i dag, den er kanskje hans dag. Men i morgen, hvis Gud vil, er det vår tur. ”Da vil de som har spilt arabisk blod på vårt arabiske land måtte betale for hver dråpe”.

USA kommenterer ikke slike uttalelser. Det kom-menterer heller ikke åpenbare og grove mennes-kerettighetsbrudd i Saudi-Arabia. Landet behandles med den største forsiktig-het.

Under president Clinton ble forholdet mellom USA og Saudi-Arabia svekket. Clinton var, etter saudisk oppfatning, for opptatt av menneskerettigheter. Og så maste han om å opprette forbindelser med Israel. Bush, derimot, tar Saudi-Arabia for hva det er, og det liker de mye bedre.

Saudi-Arabia er USAs største våpenkunde. Siden 1989 skal landet ha kjøpt for nesten 400 milliarder kroner i våpen. Det gjelder fly, pans-rede kjøretøyer, angrepshe-likoptre og mye annet.

Israel liker salget dårlig, ikke minst fordi det lett kan bli et skifte i regimet i Saudi-Arabia, slik at enda mer fanatiske muslimer plutselig sitter med en stor mengde topp moderne våpen.

Kort referat av en lang artik-kel av Janine Zacharia, Jeru-salem Post 29.06.01.

USA og Saudi-Arabia

Våren 1998 avtalte Vati-kanet og noen jødiske orga-nisasjoner at det skulle nedsettes en kommisjon av jøder og katolikker som skulle studere materialet i Vatikanet om den 2. ver-denskrig, nærmere bestemt hvilken rolle den daværende paven, Pius XII, spilte i den forbindelsen. Den katolske kirken er i ferd med å gjøre ham til en helgen. Mange jøder finner det usedvanlig lite passende.

Kommisjonen ble ned-satt. Den skulle ta utgangs-punkt i materiale som

allerede var offentliggjort. Men der opplysninger man-glet, kunne den spørre om å få se annet materiale også. Dette er problematisk rent metodisk. For det er jo ikke alltid så lett å vite hva man skal spørre etter når det er tale om ukjent stoff. Men kommisjonen gikk i gang. Den kom etter hvert med omtrent 50 forespørsler til Vatikanet om å få adgang til materiale som ikke var offentliggjort. Hver eneste forespørsel er blitt avslått.

Etter nesten to år gav kommisjonen opp. Alle

medlemmene, også de katol-ske, skrev under på en erklæ-ring: ”Vi kan ikke se noen vei framover for tiden og tror at vi må innstille vårt arbeid inntil videre.”

Vatikanet har svart at dette er en ”klart uriktig opp-førsel”, og at noen av de jødiske medlemmene har startet en ”bakvaskelses-kampanje mot kirken”. Kommisjonen sprer det inn-trykket at Vatikanet gjem-mer bort dokumenter, mens det i virkeligheten er tale om å ”gjøre dem klar”. Det er ikke forklart på en overbevi-

sende måte hvorfor det tar å lang tid å gjøre dokumenter ”klar”, og hva dette innebæ-rer.

”De som mener at han [Pius XII] fortjener å bli helgen, burde ønske anled-ningen til å forsvare hans pavedømme åpent, i stedet for å bruke en omhyggelig sensurert versjon som etter-later åpne spørsmål. Vi ønsker ikke å baktale kirken, bare å vite hele sannheten,” sier Jerusalem Post i den leder-artikkelen som er kilden til denne artikkelen (9.8).

Vatikanet og 2. verdenskrig


w - Vårt prosjekt ble mislykket, sier avgått amerikansk ambassadør i Israel, Martin Indyk.- Det har vært svikt i lederskap på arabisk side.

w Det var Ehud Barak som presset på under Camp David-forhandlingene. De massive innrømmelsene var likevel ikke nok for Arafat.

De siste 8 årene har Martin Indyk vært USAs ambassadør i Israel i to omganger og en del av den indre krets i Clinton-admi-nistrasjonen i Midtøsten-saker. Han har vært en av arkitektene bak ”fredspro-sessen”.

I et avskjedsintervju i Jerusalem Post (gjengitt 06.07.2001) sier han at Clin-ton-administrasjonen kom med en følelse av at det fantes en reell mulighet for å omforme Midtøsten, å oppnå en omfattende fred.

Men vi ”må si etter 8 år at vårt prosjekt ble mislykket”. Grunnen var bl. a. at det var ”en fundamental svikt i lederskap på arabisk side”, både fra Syrias Hafez Assad og fra Yasser Arafat. Nå etterpå tror Indyk ikke at Arafat noen gang virkelig gav opp tanken på vold som et middel for å nå sine mål.

På lederplass samme dag kommenterer Jerusalem Post Indyks tanker, og sier bl. a.:

”… hovedfeilen ved Oslo-prosessen var akkurat dette: USA og Israel nektet å for-

lange at Arafat skulle leve opp til alle sine forpliktel-ser.

Arafat valgte å ty til vold fordi han regnet med at det ville svare seg, og at risikoen for at det ville slå feil var lav. Det faktum at Arafat kunne regne med at internasjonale samfunnet ville hjelpe ham med å tjene på vold har vært den største strukturelle trus-selen mot fredsprosessen, og det er også den største trusselen i framtida.”

Det er en vanlig opp-fatning at Clinton var så desperat etter å vinne en Nobelpris mens han var president at han framskyn-det timeplanen for fredsfor-handlinger i Midtøsten, og at det var en grunn til at det gikk galt. Men det var ikke tilfellet, ifølge en amerika-ner som stod begivenhetene nær.

Det var stort sett [Israels statsminister Ehud] Barak som bestemte timeplanen, og som presset på for å få toppmøtet på Camp David [sommeren 2000]. Hvis Clinton gjorde noen feil i den forbindelsen, var

det å svare positivt på hen-vendelser fra den israelske lederen.

Hovedgrunnen til at det gikk galt på Camp David, var at palestinerne ikke kunne få seg til å innrømme, og offentliggjøre, at Baraks for-slag var et gjennombrudd for freden. De fikk seg ikke til å rose det motet og den dristigheten Barak viste ved slike gjennombrytende for-slag.

Men Baraks taktikk spilte også en rolle. I ettertid kan vi se at palestinerne ikke var i stand til å svelge så omfat-tende innrømmelser så raskt. Det kan tenkes at Arafat

hadde godtatt forslagene hvis han hadde kunnet vise sitt folk at de israelske inn-rømmelsene ble framskaffet gjennom harde forhandlin-ger.

USA gjorde den feilen å satse alt på Camp David-forhandlingene. Det fantes ingen alternativer når de slo feil.

Dette er synspunkter James Rubin la fram i et intervju med Herb Keinon i Jerusalem Post 29.06.01. Rubin var i mange en nær medarbeider av Clintons utenriksminister, Madeleine Albright.

”Som en forsvarer av Oslo-avtalen, burde [utenriksminister Shimon] Peres være den første til å forstå at den største man-gelen ved Oslo-avtalen ikke var innholdet i den, men at Israel og USA overså Arafats åpenbare brudd på den, bl. a. bestem-melser om å forby folk å drive voldspropaganda og å ha ulov-lige våpen.”

Slik kommenterer en leder-artikkel i Jerusalem Post en åpen konfrontasjon mellom Sharon og Peres på et regjeringsmøte. Peres ville la Arafat slippe å oppfylle alle betingelsene i den amerikanske Tenet-planen, bl. a. å arrestere terrorister. Avisen påpeker at det vil føre til at ter-roren fortsetter.

Avisen mener at utbruddet på regjeringsmøtet ikke behø-ver å svekke regjeringen. Men betingelsen er at regjeringen er samlet om at Arafat må over-holde alle avtaler.

Barak og ClintonO

HA

YON

AV

I (G

PO)

Hva som gikk galt

OH

AYO

N A

VI (

GPO

)

Under sitt besøk i USA i juni viste statsminister Sharon et kart til president George W. Bush. Der hadde han antydet en løsning med en palestinsk stat med begrenset suverenitet.

Sharon spesifiserte ikke hvor mange prosent av områdene på Vestbredden og i Gaza som skal gis over til palestinerne.

Han sa at han er villig til å gi palestinerne et sam-menhengende område. Som det nå er, ligger de palestinske områdene mer som ”øyer”, omringet av områder kontrollert av Israel.

Sharon gjorde det klart at Øst-Jerusalem vil forbli under israelsk suverenitet.

Israel vil ha sikker-hetssoner i Jordan-dalen og langs grensen fra før 1967.

Sharons fred

Arafat gav ikke opp vold

SA’A

R YA

’ACO

V (G

PO)

OH

AYO

N A

VI (

GPO

)


w Mange palestinere har blitt politisk apatiske. Mange som har mulighet, ytter til utlandet.

w Sharon-regjeringens vedtak om å sette ut anbud på 700 nye boligenheter på Vestbredden er uklokt, mener Naomi Chazam fra Meretz. Det er lite overbevisende å kalle det “naturlig vekst”.

Naomi Chazan er medlem av Knesset for det venstreo-rienterte partiet Meretz, som ikke ønsker å delta i en Sharon-regjering. Hun har en fast spalte i Jerusalem Post. 13.4 brukte hun den til å skrive om de jødiske boset-ningene på Vestbredden og i Gaza under overskriften The settlement folly (bosetnings-dumheten). Her er noen av hennes synspunkter, fritt gjengitt:

Sha ron- r eg j e r ing ens vedtak om å sette ut anbud på 700 nye boligenheter på Vestbredden er uklokt, på et meget uheldig tidspunkt og dumdristig. I en situasjon hvor volden er kommet ut av kontroll og frykten for terror øker, kan en slik plan bare kaste olje på ilden.

Som man kunne vente, er det kommet hard for-dømmelse fra utlandet. Alle EU-statene har tatt avstand fra dette. Til og med Bush-administrasjonen, som ellers har vært forsiktig med å kri-tisere Israel, har kalt dette en provokasjon. Det pales-tinske styret bruker det til å ta til orde for internasjo-nal overvåking. Det er også delte meninger i regjeringen om dette.

Det var boligminister Nathan Sharansky som tok initiativet til dette prosjektet.

Chazan tror at han gjorde det for å signalisere at Israel vil beholde kontrollen over bosetningene. Det er i så fall det samme som å sette en bom for framgang som kan lindre dagens vanskelige situasjon.

I retningslinjene som ble vedtatt for denne regjerin-gen (som Chazans parti står utenfor), står det at det ikke skal bygges nye bosetninger på Vestbredden og i Gaza. Å bygge nye boligområder, noen ganger et stykke unna de tidligere områdene, og si at det ikke er nye bosetnin-ger (bare er utvidelse av de gamle), er i beste fall å tøye sannheten. Det er å støtte bosetning under en annen overskrift.

Å kalle det ”naturlig vekst” er også lite overbe-visende. På grunn av situa-sjonen står det minst 9.000 tomme boliger på Vestbred-den og Gaza. De som vil flytte vekk, finner ikke kjø-pere. Det skulle være helt unødvendig å bygge nye boliger i denne situasjonen. Dersom det er noen natur-lig vekst i befolkningen, kan den flytte inn i de boligene som står der allerede.

Sharon sier at han fortset-ter sin forgjengers politikk. Og det er riktig at alle isra-elske regjeringer har støttet

bosetninger ved direkte øko-nomisk støtte, skattelette og med hjelp til vakthold og beskyttelse. Under Netany-ahu ble 42 nye bosetninger opprettet. Det siste året under Barak ble det bygd over 2.000 hus i bosetnin-ger.

Men at tidligere regjerin-ger har gjort dette, er ingen grunn til å fortsette. Det gjelder særlig ikke nå, når alle bosetningene risikerer å bli beskutt av palestinere. De fleste bosetningene er i dag en sikkerhetsrisiko av verste grad.

Det har aldri vært enig-het om bosetningene blant de israelske jødene. De er tvert imot den saken som setter dypere og skarpere skiller enn noen annen. Det er heller ikke enighet blant jødene i Israel om å bygge i de områdene som man regner med vil bli beholdt av Israel.

Bosetninger ble opprettet, og nå utvidet, av tre grun-ner: For det første å bidra til å oppfylle visjonen om et ”Stor-Israel” ut fra religiøse og nasjonale ideologier. For det andre for å skille mellom palestinske befolkningsom-råder og hindre at pales-tinerne får kontrollere et sammenhengende område på Vestbredden og i Gaza.

For det tredje er det noen som bruker bosetningene for å forhindre en levedyk-tig fredsavtale.

[Chazan nevner ikke den fjerde grunnen, som har vært viktig for en del bosetningers ved-kommende: Militær sikker-het, å bidra til at israelske styrker kan komme fram til og holde stillinger som er viktige i tilfelle av et stor-angrep fra øst. Det gjelder særlig bosetningene i Jor-dan-dalen, men også noen andre.]

Mer enn noen gang før er bosetningene i dag en mili-tær, økonomisk, politisk og moralsk belastning. I stedet for å forsterke dem, bør regjeringen være ærlig med seg selv og befolkningen og innrømme at de fleste, om ikke alle, bosetningene vil en gang bli avviklet.

Hvis regjeringen vil gjøre noe som kan øke mulig-hetene for fred, bør den bestemme seg for å fjerne den lille og fanatisk provo-serende jødiske bosetningen i Hebron. Det ville kunne være begynnelsen på å få til en forståelse mellom Israel og naboene, med håp om en levelig framtid for alle.

Bosetningsdumheten

Alle EU-statene har tatt avstand fra Sharon-regjeringens bosettingspolitikk. Meretz kritiserer sterkt utbygningene. Foto: Milner Moshe GPO)

Larry Derfner, som er journalist i Jerusalem Post, har forsøkt å finne ut holdnin-gene til palestinerne på Vest-bredden og til dels i Gaza. Han har snakket med Khalil Shikaki, som leder The Pales-tinian Center for Policy and Survey Research i Ramallah. De andre palestinerne han snakket med, ønsket å være anonyme. Denne artikkelen refererer noen poeng fra Derfners artikkel, som stod i 24.06.01.

Fortvilt situasjonMer enn 500 palestinere er

drept, og tusener er gjort til krøplinger eller hardt skadet i utallige trefninger. Og tre millioner menneskers dag-ligliv er mer og mindre stoppet opp på grunn av avstengningene.

Politisk har intifadaen gjort slutt på velviljen fra israelsk side. Et tilbud fra Ehud Barak som var langt bedre enn noe annet Israel er kommet med tidligere, er nå blitt uaktuelt. Store beløp i støtte fra USA er tapt. Isra-elerne er blitt mer kyniske, de har valgt Ariel Sharon som statsminister, og den amerikanske regjeringen er mer likegyldig enn den tidli-gere administrasjonen.

Hva tenker palestinerne?

Mange israelere, og utlen-dinger også, spør seg selv: Kan ikke palestinerne se hvor forgjeves det hele er? Hvorfor stanser de ikke volden og forsøker å for-handle igjen?

Det store flertallet av palestinerne tenker ikke slik. De ser at de har betalt en høy pris, og de kan ikke se noen særlig gevinst på kort sikt. Men alternativet, å legge ned våpnene og gjenoppta freds-prosessen, ser enda verre ut, det er helt utenkelig. De ser det slik: Det er så mange som er drept og skadet, vi kan ikke stanse nå og la deres offer være forgjeves. Det store flertallet av pales-tinerne mener at det ikke er noe alternativ til intifadaen. Ca. halvparten tror at med nok tid og press fra utlandet, vil Israel gå trøtt og trekke

seg ut av Vestbredden og Gaza.

Det er en ”taus minori-tet”, kanskje 20-25 %, som lurer på om utbyttet står i forhold til ofrene. De ser på intifadaen som en blind-gate. Men ingen kan si slikt offentlig. Den som går inn for å stanse intifadaen, er ”forræder”, og deres syns-punkter kommer ikke fram i mediene.

En del av dette mindre-tallet er blant de ca. 100.000 som har mistet sitt arbeid i Israel på grunn av inti-fadaen. Men det er ulike meninger i denne gruppen. – Det er en tendens at pales-tinere som kjenner israelere personlig og privat, har et mer nyansert syn enn det flertallet som ikke gjør det.

Derfner spør en av de ”moderate” om hvem han mener bør erstatte Arafat. Han nevner to kandidater: Abu Mazen og Jibril Rajoub.

De mener at israelernes bosetninger er en viktig kilde til strid. Ifølge palestinerne har bosetterne det med å gå inn i palestinske lands-byer, knuse vinduer, rive opp trær og begynne å skyte. Noen ganger har de eskorte av hæren på sine tokt. De fleste palestinerne mener at våpenhvilen bare forplikter dem i forhold til innbyg-gerne i selve Israel, ikke i forhold til bosetterne.

Det er ulike versjoner av det meste av det som skjer. En eldre palestinsk kvinne ble påkjørt av en israelsk bil. Ifølge israelske medier var det et vanlig uhell. Palesti-nerne tror at det var over-lagt drap.

Men situasjonen er van-skelig: Palestinerne oppnår lite med krigen, og forhand-linger blir oppfattet som kapitulasjon. Hva skal de så gjøre? Shikaki svarer: Jeg tror ikke at det palestinske samfunnet har et svar på det spørsmålet.

Mange palestinere er blitt politisk apatiske. Det er van-skelig å få folk til demon-strasjoner. Mange av dem som har råd til det, forlater området for å dra til Vesten, helst Canada eller USA.

Holdningen blant palestinerne


w Hvorfor blir ikke Bill Clinton, Colin Powell og den belgiske regjering stilt for retten før Ariel Sharon?

Belgia har påtatt seg å være ”menneskerettig-hetenes hvite ridder”, som den israelske avisen Ha’aretz skriver. Når dette skrives, er en dommer i ferd med å vurdere om Israels statsminister, Ariel Sharon, skal tiltales for krigsforbrytelser fordi han ikke forhindret at kristne libanesere (ara-bere) drepte palestinere (andre arabere) i Beirut sommeren 1982.

BelgiaBelgia var direkte og indi-

rekte ansvarlig for store redsler i det som en gang het Belgisk Kongo. Ifølge David Susskin, en av lederne i det jødiske samfunnet i Belgia, spilte Belgia en lig-nende rolle da tidligere stats-minister Patrick Lumumba ble ”eliminert” i 1961 som den Israel spilte ved massa-kren i Beirut i 1982. Men det er neppe noen belgier som er dømt for noe av dette.

Belgia har heller ikke tatt seg tid til å klargjøre skikke-lig hvor omfattende belgie-res samarbeid med nazistene var under 2. verdenskrig.

Men manglende oppryd-ning i eget hus er ikke noe hinder for å bli verdensmes-ter i kamp for ”rettferdig-het” andre steder. Belgia har derfor laget en lov som til-later belgiske domstoler å ta opp en hvilken som helst ”forbrytelse mot mennes-kerettighetene” begått hvor som helst i verden. 70 % av belgierne støtter det ”etiske diplomatiet”. Belgia var også pådriver for EU-sanksjo-nene mot Østerrike (de er vel nå stort sett opphevet).

Denne belgiske loven åpner for ganske interes-sante tider:

Allerede tatt opp4 personer fra Rwanda er

dømt for å ha vært delaktige i folkemordet der.

Det er utstedt arrestordre på den fungerende utenriks-ministeren i Kongo. Kanskje vil en arrestordre utstedt av en belgisk dommer måtte gjennomføres i hele EU-

området, evt. EØS-områ-det.

Det er tatt opp saker som angår den tidligere dikta-toren i Chile, Pinochet. Likeså er Kabilla fra Kongo, Kagama fra Rwanda, en rekke personer fra Marokko, Guatemala, Iran og Kam-bodsja til vurdering. Noen har lagt fram saken mot Ariel Sharon. Det arbeides med å få diktatoren i Irak, Saddam Hussein, for belgisk rett. Og noen arbeider med en sak mot ledere i Elfenbeinskys-ten.

Under forberedelse

Noen, til og med noen arabere, synes det virker litt underlig hvis det skal reises rettssak mot Ariel Sharon for ikke å ha forhindret massakrer, mens de som fak-tisk drepte palestinerne, skal gå fri. Noen palestinere er derfor i gang med å forbe-rede sak mot disse kristne.

Men det har vært mange massakrer i Libanon, flere av dem visstnok større enn den Sharon er blitt knyttet til. Derfor vil kristne liba-nesere reise sak mot pales-tinere for massakrer de har gjennomført. Yasser Arafat er en naturlig tiltalt i den for-bindelsen, men det er flere andre også.

Også noen israelere arbei-der med å forberede sak mot Yasser Arafat.

FramtidsutsikterI og med saken mot uten-

riksministeren i Kongo, og en eventuell sak mot stats-minister Ariel Sharon, er det tydelig at belgiske domsto-ler også kan gå løs på sit-tende toppolitikere i ulike land. Hittil har de hatt diplo-matisk immunitet. Men en slik gammel overtro opphe-ver belgierne enkelt og greit. Det vil nok lette internasjo-nal politikk.

Saken mot Ariel Sharon viser at nå skal man ikke bare dømme dem som har gitt ordre til krigsforbrytel-ser eller har utført dem, slik det har vært før. Nå skal man også ta dem som burde ha kunnet tenke seg hva som ville skje og ikke har for-hindret det eller stoppet det raskt nok.

Dette åpner for interes-sante muligheter:

Den politikken de kine-siske lederne har ført i Tibet, står så avgjort ikke for en granskning etter menneske-rettighetene. Det er sikkert flere, både nåværende og tidligere ledere i Kina, som bør arresteres og bringes til Belgia. For ikke å snakke om alle de som ikke har gjort nok for å stanse disse brud-dene.

Og hva med krigføringen i Tsjetsjenia? Det er jo helt opplagt at det bør utstedes arrestordre på Putin, og sik-kert et stort antall andre rus-sere i toppstillinger. Bring dem til Belgia!

Det lekker forsiktig ut litt av og til om at franskmenn gjorde fryktelige ting i Alge-rie. Men så vidt jeg kan se, arbeides det hardt for å legge lokk på det hele. Jeg tror at få eller ingen er dømt for massakrene og terroren. Det er nok lettere i Frank-rike også å gå løs på jøder enn på seg selv. Et stort antall politikere og militære i Frankrike bør fraktes til Belgia.

Men dette er ikke alt. Mange, også en del gode og kunnskapsrike nordmenn, mener at de alliertes bom-bing av Serbia var en krigs-forbrytelse, i det minste deler av den. Det vil si at folk som Bill Clinton og stats-minister Tony Blair bør stil-les for retten. Kanskje noen belgiere var med på dette også? Eller i hvert fall burde de vite om hva som skjedde, og forsøkt å stanse det. Det spørs om ikke hele den bel-giske regjeringen bør bures inne. Og alle andre allierte regjeringer.

Hvorfor bare Belgia?

Det er den belgiske nasjo-nalforsamlingen selv som har bestemt at deres retts-vesen skal ha denne rollen. Men det er jo ingen grunn til at belgierne skal være alene om en slik rolle. Vil man gjøre det virkelig interessant her i verden, bør alle kunne stille alle for retten. Da kan det bli spennende for noen hver å dra på tur. Og det blir sikkert veldig enkelt og greit å drive internasjonal poli-tikk.

Bare tenk når den store dagen kommer da Saddam Husseins domstoler kan stille dem for retten som han mener har brutt mennes-kerettighetene, og utstede arrestordrer som blir gjen-nomført i mange land!

Golfkrigen 1991: Titusener massakrert

Tirsdag 16.01.2001 i år stod det en artikkel i Stavan-ger Aftenblad. Den var skre-vet av Ingeborg Eliassen. Hun er regnet som en meget solid journalist.

Vi skal gjengi noe fra denne artikkelen. Hun for-teller hvordan de allierte rullet fram og drev irakerne på flukt: De irakiske sol-datene, ”deres familier og kuwaitiske medløpere fylte filene i begge kjøreretninger i flere kilometer på motor-veien ut av Kuwait City i retning av Irak-grensen. De brukte alt som kunne rulle og gå”. Det var alle slags militære og sivile kjøretøyer. Irakerne rasket med seg alt mulig ”fra sin styrtrike nabo da de dro: TV-er og kjøle-skap, elektriske støpsler og strykejern, møbler, lamper og sykehusutstyr. Det var et nedlesset følge.”

Men de kom ikke langt: ”Ved et fjellpass utenfor byen ble de første kjøretøy-ene i konvoien bombet av vestlige fly, som så fortsatte med resten av køen. Av 320 tonn ammunisjon av utar-met uran som USA og Stor-britannia har vedgått at de brukte under krigen, ble mye lagt igjen” i dette området, som ble kalt Dødsdalen.

”- Jeg satt i en bil og greide å komme meg ut før den ble gjennomboret av raketter. Nesten ingen i min enhet overlevde, sa Khadim, en furet mann i 40-årene, til Aftenbladet i Basra i novem-ber 1999.

De som ble truffet, levde ikke lenge nok til å fortelle om de lavtgående flygende stridsvognene A-10, gjerne påmalt haikjeft, som pepret granater mot dem.” En del norske soldater kom på busstur noen uker etterpå, og fikk se denne streknin-gen. De så vrak som stod ”ett til tre i høyden i flere kilometer bortover”. Et

ukjent antall lik var da fjer-net og lagt i massegraver i sanden utenfor veien. De fikk høre at 24.000 mennes-ker ble massakrert på sju minutter! Flere spurte om dette var nødvendig, skriver Eliassen.

La oss understreke igjen at dette dreide seg om sivile og militære irakere som var under retrett.

Og hvem var øverstkom-manderende for denne mas-sakren, som jo var av en ganske annen størrelses-orden enn noe Israel har vært borti, både direkte og indirekte? Joda, det var den samme amerikanske uten-riksministeren (George Powell) som i disse dager kritiserer Israel bl. a. for å drepe en liten gruppe enkelt-mennesker som aktivt står bak krigen mot Israel, som sender ut selvmordsbom-bere m. m.

Powell er selvsagt en av mange amerikanere (pluss briter og andre allierte) som bør stilles for belgisk rett eller en internasjonal dom-stol, i hvert fall lenge før Ariel Sharon kommer i nær-heten av den. Og det er ikke en gang ment å være ironisk når jeg skriver det. Og nå har vi ikke en gang nevnt Vietnam-krigen.

Forskjell på jøder og mennesker

Gamle visdomsord skal man lytte til, de inneholder mye sannhet. Et norsk ordtak sier: ”Det er forskjell på far og katten.” Det er i hvert fall helt åpenbart for-skjell på jøder og mennes-ker.

Det skulle ikke forbause meg om belgierne finner ut at dette bærer galt av sted, og endrer loven slik at en hel del av foranstående blir umulig. Det skulle ikke for-bause meg om det til slutt er nesten bare Ariel Shar-ons sak som står igjen. Og det skulle ikke forbause meg dersom en belgisk rett inn-kaller Elie Hobeika og andre som faktisk gjorde dette i 1982 som vitner (med immunitet) mot Ariel Sharon, og bruker forbry-ternes vitnemål til å dømme Sharon fordi han ikke for-hindret dem i å gjøre det de gjorde. Deretter kan Elie

Hobeika bli en høyt respek-tert president i Libanon, og Sharon kan dømmes til feng-sel på livstid.

Noen vil kanskje si at fore-gående avsnitt er useriøst. La oss håpe det. Men et slikt forløp ville i hvert fall være i nøye samsvar med hvordan mediene (i Norge og sikkert resten av Europa) har dekket saken. I Norge ble den ene massakren i Libanon så vidt jeg husker dekket om igjen hvert eneste år i minst 10 år, med nesten all vekt på Israels ”indirekte” rolle. Elie Hobeika, som ledet grup-pen som faktisk gjen-nomførte dette, har vært regjeringsmedlem, på tale som presidentkandidat og er fremdeles medlem av parla-mentet, og det har han fått være i fred. Arafat og mange andre som står bak andre store massakrer i Libanon har jo fortsatt å være fram-tredende. Og om alle andre massakrer i Libanon har det vært taust.

Det er forresten ikke bare israelere man vil dømme. Tidligere utenriksminister Henry Kissinger i USA er jøde. Det finnes krefter som arbeider for at han, alene blant alle amerikanere, skal stilles til ansvar for det som måtte ha vært galt med USAs politikk.

ErstatningerEt klart eksempel på hvor

inngrodd antisemittismen er i Europa, finner vi i erstat-ningsspørsmålet. Det er forståelse for at palestinerne avviste et tilbud om erstat-ninger på over 1 million kroner for hver mann, kvinne og barn som flyktet i 1948.

Men Østerrike har tilbudt jødene 20-30.000 kr for hver jøde som bodde i Østerrike i 1938. (Nesten alle ble enten flyktninger eller ble drept.) Det beløpet synes man er rimelig.

Hver for seg kan disse satsene (over en million til noen og under 30.000 til andre) kanskje være greie nok. Men holdt opp mot hverandre blir de reinspikka antisemittisme, godtatt i ”de beste kretser”. Det forteller klart om hvilken verdi verden setter på ulike men-nesker.

OM

Lov og rett i Belgia Lov og rett i Belgia


Falash MuraIsrael tar inn minst 100 innvandrere fra Etiopia per uke, og regner med ca. 6.000 i år. De to fore-gående årene var antal-let ca. 2.000.

Jødene som kommer er såkalte falash mura, jøder (eller deres etter-kommere) som gikk over til kristendommen under press, men som nå er gått tilbake til jøde-dommen.

En fordel med den nåværende situasjonen, hvor turismen til Israel er lav, er at det er god plass til innvandrere på hoteller og andre insti-tusjoner.

Israel er hjemme Ira Millman gikk sammen med sin datter Dani (12 år gammel) i en gate i Tel Aviv. Familien hadde flyttet fra USA til Israel noen få måneder før. Det var etter den fryktelige terror-aksjo-nen som drepte over 20 israel-ske ungdommer.

Dani snudde seg mot faren og sa: ”Hvis noe skulle hende med meg, vil jeg du skal vite at det var her jeg ønsket å være.”

Det er ingen grunn til å legge skjul på at Israel har hatt problemer med å innordne jødene fra Etiopia i samfunnet. Deres kultur er så for-skjellig fra den israelske at det er vanskelig å få alt til å stemme. Alle tal-lene i denne artikkelen er minst et år gamle.

Over 60.000 jøder er kommet fra Etiopia de siste par tiårene. Over 15.000 til er født i Israel.

Situasjonen er ikke hel-svart. Det finnes nå bl. a. vellykkede akademikere fra Etiopia, selv om det ennå er ganske få. Det er 3 eti-opiske jurister. Det var en lege som er utdannet i Israel og to til som var utdannet før de kom til Israel. Noen få ingeniører er utdannet på den tekniske høgskolen. Og det blir stadig flere regn-skapsfolk, dataprogramme-

rere og offiserer i hæren. Det finnes også et dusin rabbinere med etiopisk bak-grunn. På høgskolene går det mer enn 850 ungdom-mer av etiopisk bakgrunn.

Etiopierne slipper å betale skolepenger. De har også noe lettere opptakskrav enn andre ungdommer (den ulike kulturbakgrunnen til handikap ved mange tester).

Det er anklager mot sko-lesystemet fordi det styrer for mange av de etiopiske ungdommene mot jobber i skolen og i sosialvesenet, hvor de kan arbeidet med ”sine egne”. Når dette blir drevet for langt, er det ska-delig, mener mange.

Mange av de mest vel-lykkede har gått i en ”ung-domslandsby”. Der lærer etiopierne å være stolte av sin egen kultur. Men det blir også forlangt at de yter det samme som andre: Det må være førsteklasses.

Jo yngre man er når man kommer til Israel, jo mer sannsynlig er det at de vil gjøre det bra. Nesten ingen ”suksess-historier” er eldre enn tidlig i 30-åra.

Jo yngre jødene fra Etiopia er når de kommer til Israel, jo mer sannsynlig er det at de vil lykkes. Foto: Ohayon Avi (GPO)

Ifølge tall fra FN vil antal-let palestinere som bor i området vest for Jordan-elven (Israel, Vestbredden og Gaza) være større enn antallet jøder i året 2050. FN-organet venter at det da vil være 11,8 millioner palestinere mot 10,1 millio-ner jøder.

Man venter også at antal-let irakere vil øke med 132 % mens antall iranere vil øke med 62 %.

Slike rapporter bygger naturligvis alltid på bestemte forutsetninger (utviklingen i levestandard, barnetall, inn-vandring, utvandring m.m.). Dersom dagens fødselshyp-

pighet holder seg, vil pales-tinerne bli like mange som jødene raskere enn FN-rap-porten forutsetter. Arafat har oppfordret (senest i høst etter at intifadaen begynte) til å få flest mulig barn, og det følger svært mange opp.

w Over 60.000 jøder er kommet fra Etiopia til Israel de siste tiårene. Integreringen i det israelske samfunnet har vært smertefull, men ser ut til å lykkes.

w Målet med Intifadaen er “en uavhengig palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad”, opplyser Marwan Barghouti som er leder for Fatah.

Jødene fra Etiopia

Marwan Barghouti er blitt en kjent mann det siste året. Han leder Fatah, som er Arafats egen organisasjon i PLO. I begynnelsen av juli ble det offentliggjort et intervju av ham i New Yorker, intervjueren er Jeffrey Gold-berg.

I intervjuet sier Barghouti at målet for intifadaen er ”en uavhengig palestinsk stat med Jerusalem som hoved-stad”. Da Goldberg påpekte at dette var jo det statsmi-nister Ehud Barak tilbød, svarte han: ”Vi må ha 100 %

av Gaza, 100 % av Vestbred-den, 100 % av Øst-Jerusa-lem og rett for flyktningene til å vende hjem.”

Når dette er oppnådd, sier Barghouti, vil palestinerne arbeide for ”noe større”. ”Jeg har alltid ment at en god ide ville være en stat for alle folkene,” sier Barghouti. ”Vi trenger ikke kalle den Palestina. Vi kan kalle den noe annet.”

I en slik stat vil araberne, slik befolkningsutviklingen ser ut nå, ganske snart komme i flertall.

PLO-talsmannen i Jeru-salem, Faisal Husseini (som døde av sykdom nylig), snak-ket tidligere om forsoning mellom israelere og pales-tinere og var regnet som ”moderat”. Men nå i april sa han i en tale i Beirut: ”Vi kan tape eller vinne, men våre øyne vil fortsatt være festet på det strate-giske målet, nemlig Palestina fra [Jordan]-elven til [Mid-del-]havet. Samme hva vi oppnår nå, kan det ikke få oss til å glemme denne høy-este sannhet.”

Først Palestina, så ”større ting”

- Vi kan tape eller vinne, men våre øyne vil fortsatt være festet på det strategiske målet, nemlig Palestina fra [Jordan]-elven til [Middel-]havet, sa Faisal Husseini. Bildet er fra Jaffa. Foto: Mark Neyman (GPO)

Flere palestinere enn jøder

2050: Antallet palestinere vil overgå antallet jøder vest for Jordan-elven. Her fra en israelsk fødestue i Jerusalem. Foto: Milner Moshe (GPO)

- Yasser Arafat har fullført sin historiske rolle. Kanskje vil den neste generasjonen bli mer pragmatisk og vende seg mot fredsprosessen.Forsvarsminister Binyamin Ben-Eliezer, Arbeiderpartiet, 5.6.

- Arafat er ikke problemet, det palestinske folket er problemet.Utenriksminister Shimon Peres, Arbeider-partiet. Han sa at alle som venter på Arafats etterfølger, vil ”få Hamas”.


Da jeg var ei lita jente i New York, sendte min mor meg i seng en kveld det gikk et program på TV om Holo-caust. Men det mor ikke visste, var at jeg kunne høre lyden på soverommet mitt. Derfor hørte jeg hvordan båten St. Lois seilte fra land til land, fra havn til havn, med jøder som hadde unn-sloppet Hitler. Ingen hadde plass til dem. Dermed lærte Hitler at han kunne gjøre hva som helst med jødene. Jeg hørte om dødsleirene, om gasskamre osv.

Dagen etter spurte jeg mor hva hun og de andre jødene i USA hadde gjort for jødene i Europa. Hun svarte at det hadde vært en demonstrasjon i Madison Square Garden. De hadde altså egentlig ikke gjort noe. Jeg skammet meg på deres vegne. Jeg bestemte meg for å gjøre det jeg kunne for at noe slikt aldri skulle ramme mitt folk en gang til.

Tidlig i tyveårene flyttet jeg derfor til Israel. Jeg har alltid vært litt overrasket at så få andre fra USA har gjort det, for det er i Israel det jødiske folkets framtid skapes. Men de kom i hvert fall på besøk.

Men nå, når sannhetens øyeblikk er kommet og hele verden igjen lukter jødeblod, og seks millioner jøder igjen blir stadig mer isolert og angrepet og urettferdig bak-talt, nå er flyene og hotel-lene tomme.

Jeg ser de samme bildene som dere på BBC og CNN, av død og skader. Men bildene lyver. Sannheten er at vi riktignok er blitt noe mer forsiktige. Men livet går videre som vanlig: Jeg spa-serer i de rolige, skjønne gatene i Jerusalem. Jeg sender mine barn på skolen i busser. Jeg reiser til Tel Aviv og Haifa og Netanya. Dersom jeg hadde reist med undergrunnsbanen i New York, eller gått i deler av Bal-

timore, Los Angeles, Miami eller andre byer, ville det vært langt farligere enn det er i Israel.

Derfor sier jeg til mine jødiske brødre og søstre i utlandet: Kom og se for et vidunderlig land vi jøder har skapt. Israel er det jødiske folkets livsforsikring. De tapene og ofrene vi har hatt, er for å sikre alle jøder. Nå er det på tide å stille opp, å la araberne og verden få se at vi ikke søker dekning når vi blir angrepet.

Om du ikke gjør det for Israels økonomi, eller for å styrke israelernes moral, så gjør det for din egen del. En gang vil ditt barn, barne-barn eller oldebarn spørre: ”Hva gjorde du da jødene ble angrepet?” Da må du kunne gi dem svar som gjør at du, og de, kan føle seg stolte.

Forkortet utgave av en artikkel av Naomi Ragen (Jerusalem Post 28.06.01).

I artikkelen Jødene må stå sammen av Naomi Ragen leser vi at det er farligere i storbyene i USA enn i Israel. Det fikk oss til å gå inn på CIAs internettsider og ta for oss levealderen i noen land. Dette tallet sier svært mye om livskvaliteten i et land, selv om det naturligvis er

mange andre viktige fakto-rer også.

Det viste seg da at leveal-deren for menn er høyere i Israel (76,57 år) enn i Norge (75,73 år). For kvinner ligger Israel (80,67 år) noe lavere enn Norge (81,77), men høyere enn Danmark (79,27 år). I total levealder ligger

Israel litt under Norge (78,65 og 78,57 år), men høyere enn Danmark (76,54).

Israel er et land i ”A-klas-sen”, et godt land å bo i, og ikke farligere å feriere i enn mange andre land hvis man ikke oppsøker de far-ligste stedene.

Det var ikke klokt av uten-riksminister Shimon Peres å utnevne Carmi Gillon som ny ambassadør til Danmark. Han er en tidligere sjef for den israelske sikkerhetstje-nesten, og ikke diplomat. Det siste demonstrerte han tydelig da han i klartekst støttet bruk av tortur i kamp mot terror. Selv en nybe-gynner burde klare å unngå å gå i en så tydelig felle. Og å sende en tidligere hemmelig agent som ambassadør nå under den palestinske opp-standen, er lite lurt. Slike folk bør holdes ute fra ram-pelyset, særlig i utlandet, og aller mest i Skandinavia.

Men når det er sagt, må det også sies at de virkelig skyldige er de falske elemen-tene i Danmark som går inn for å arrestere Gillon – intet mindre – når han kommer til København. Det er så anti-israelsk at det lyser av det.

For de ville aldri gå inn for noe slikt hvis Vladimir Putin

kom til København, selv om han er en tidlligere KGB-sjef som nok har gjort både en og to ting som Gillon aldri kunne ha tenkt seg en gang. Som statsminister jevnet han Grozny med jorden, drepte tusener av barn, kvinner og gamle. Den kinesiske lede-ren Li Peng ville også være velkommen, mannen bak massakren på ”Den him-melske freds plass” og som slavebinder, torturerer og henretter sine egne borgere. Og naturligvis er de arabiske lederne velkommen, selv om deres hemmelige tjenester gjør mye verre ting mot deres egne folk enn Israels sikkerhetstjeneste gjør mot utlendinger som selv inn-rømmer at de er ute for å ødelegge Israel.

Den store tragedien er at europeere ikke forstår hvilken situasjon Israel er i. Selv slipper de naboer som den syriske forsvarsministe-ren Mostafa Tlass, som har tatt til orde for at ”hver

araber skal drepe en jøde”, iranske mullaher som bygger atomvåpen for å utslette jødenes stat, statslønnede egyptiske journalister som sier at jødene bør kastes på sjøen og Hamas-lærere som lærer små barn å hate og bli selvmordsbombere midt i en flokk israelere. Den slags er utenkelig for danskene. Men israelerne er truet på livet, og er nødt til å få de opplysningene vi trenger for å forhindre massedrap.

Vi lærte i fjor at problemet med palestinerne, og resten av den arabiske verden, ikke er hvor stort Israel skal være. Det er at Israel i det hele tatt finnes. Den nåværende kampen mot jødenes stat blir ført av selvutnevnte ledere i den siste regionen som avviser vestlige idealer om politisk, økonomisk og kulturell frihet.

Fritt og forkortet etter en artikkel i Jerusalem Post av Amotz Asa-El, som er redak-tør for uke-utgaven.

Badetøy med tilbehør -spør etter

w Europa ønsker velkommen statsledere som oppfordrer hver araber til å drepe en jøde og som bygger masseødeleggelsesvåpen.

w En gang vil ditt barn, barnebarn eller oldebarn spørre: “Hva gjorde du da jødene ble angrepet?” Da må du kunne gi dem svar som kan gjøre dem stolte.

Danmarks skam Jødene må stå sammen

Høy levealder i Israel

Fra Fatah Fatah er Arafats egen organisasjon, som igjen er en del av PLO. Onsdag 20.6 utstedte denne organisasjonen et flygeblad: ”Bosetterne og soldatene skal ikke få ro en eneste dag. Den militære fløyen [av Fatah] er ikke bundet av avta-lene [som USA ved CIA-sjef Tenet har fått i stand]… Vi vil drepe dere [israelske bosettere og soldater] ved hvert veikryss, i hver gate, blant steiner og trær. Alt det forsvaret dere organi-serer vil ikke beskytte dere.”

Når Israels venner har for-søkt å forklare hva som er bakgrunnen for den volden vi ser i Midtøsten nå, får vi gjerne tilbake en ”forkla-ring” som er ment å skyve våre argumenter til side: Dersom dere vil se hvem som har skylden, så bare se på antall drepte. For hver jøde som blir drept, er det flere arabere. Det viser at Israel har skylden.

Så da vet vi hvem som hadde skylden for Golfkri-gen i 1990-91, da langt flere irakere ble drept enn alli-erte. For ikke å snakke om Kosovo-krigen, hvor de alli-erte ikke hadde drepte i det hele tatt. – Det er en helt utrolig ”logikk”, spesielt siden det nettopp er drepte barn som var selve poenget med ”intifadaen”.

Som en har sagt: Andre fører krig ved å forsøke å drepe fiendens soldater. Arafat fører krig ved å legge opp til at fiendens soldater

skal måtte drepe hans egne barn.

Like mange israelere drept

Ifølge en artikkel i Jeru-salem Post 10.8 av Arieh O’Sullivan er tallene på drepte nå annerledes enn før. Det begynte 1.6, da en selvmordsbomber drepte 21 unge israelere i Tel Aviv. Israel unnlot å komme med et bomberegn, slik mange hadde ventet. En bakgrunn for det var at Arafat lot seg presse (særlig av den tyske utenriksministeren) til å erklære en våpenhvile.

Siden denne ”våpenhvi-len” og fram til artikkelen ble skrevet (antakelig 9. eller 10. august, altså ca. 70 dager) har palestinerne utført over 1200 angrep. I alt 61 isra-elere er drept, av dem 7 soldater. De aller fleste isra-elerne var fredelige sivile. I den samme perioden er 57 palestinere drept. Noen av dem ble drept ved ”arbeids-uhell” da de holdt på å montere bomber som skulle brukes mot jøder. De fleste andre ble drept i forbin-delse med angrep på israe-lere. Noen er terrorledere.

Uansett: I denne perioden ble det drept flere jøder enn arabere.

Antall drepte

Siden selvmordsbomben som drepte 21 ungdommer i Tel Aviv 1. juni, er det drept flere jøder enn palestinere i konflikten. Her fra selvmordsbom-ben ved pizzarestauranten i Jerusalem. Foto: Ohayon Avi (GPO)


Tempelfjellet Under forhandlingene

sommeren og høsten 2000 gikk daværende statsminis-ter i Israel, Ehud Barak, med på at palestinerne skal overta kontrollen over de delene av Jerusalem hvor det bor arabere. Dette har flere sikkerhetspolitiske sider (se artikkelen Jerusalems strate-giske stilling på s. 6 i nr. 2/01). Men ellers fant mange isra-elere det rimelig.

Annerledes fortoner det seg med de helligste stedene i Jerusalem, særlig Tem-pelfjellet. (Vestmuren, som mange i Norge kaller Kla-gemuren, er en del av Tem-pelfjell-området.) De fleste israelerne vil innrømme at også muslimene har rett til området. I praksis har mus-limene hatt den daglige kon-trollen der siden 1967, og de fleste israelerne ville kunne gå med på å gi dem en enda sterkere stilling.

Men det har ikke vært nok for muslimene. Det er kommet en strøm av utta-lelser, fra Arafat og nedover til gateguttene, om at jødene overhodet ikke har noe med Tempelfjellet å gjøre. Det har aldri stått noe jødisk tempel der. Arafat avviste også med forakt å skrive under på at palestinerne ikke ville ødelegge de arkeolo-giske restene av templet under Tempelplassen.

Sterke reaksjonerDette har ført til sterke

reaksjoner i Israel, også blant sekulære israelere på ven-stresiden. Det har også ført til sterke reaksjoner at mus-limene har drevet utgravin-ger på Tempelfjellet uten noen arkeologisk kontroll. Ulike israelske regjeringer, fra Binyamin Netanyahus av, har bøyd seg for trusler om ikke å stanse vandalismen.

Akkurat nå har Israel en regjering som sier at den ikke vil oppgi kontrollen over hele Jerusalem og over Tem-pelfjellet, selv om vi må lure på hva kontrollen skal bety i praksis når muslimene kan drive nesten fritt der. Men saken kommer nok på bordet igjen i framtida.

På vegne av alle muslimer

Da Tempelfjellet var på forhandlingsbordet somme-ren og høsten 2000, sa Arafat at han ikke kunne forhandle om muslimske, hellige steder. De tilhører alle muslimene, ingen ara-bisk leder har rett til å gi bort dette, sa han. President Mubarak i Egypt og andre arabiske ledere kom med lig-nende uttalelser. Det førte til at mange jøder begynte å uttale seg på samme måten: Ingen jøde, heller ikke Isra-els regjering, kan gi bort enhver kontroll over Tem-pelfjellet, jødedommens hel-ligste steder, på egenhånd. Her følger noen av uttalel-sene:

Dekanus ved Simon Wiesenthal-senteret

Rabbi Marvin Hier, deka-nus ved Simon Wiesenthal-senteret, har skarpt kritisert statsminister Ehud Barak.

Da Arafat avslo Baraks tilbud i Camp David i juli, sa han at han bare var ”vaktmester” for de hellige muslimske stedene, og han kunne ikke ta en slik avgjø-relse alene. Han måtte råd-føre seg med muslimer over hele verden. ”Det slo meg som ganske besynderlig at statsministeren i Israel ikke føler det på samme måten,” sa Hier. Han sa at en så kolossal avgjørelse ikke kan bli tatt i regjeringsrommet til staten Israel, for Tempelfjel-let tilhører ikke Israels regje-ring. Det tilhører det jødiske folket, både de som lever nå, de som er døde og de som skal bli født i framtida.

Arafat kontrollerte alle-rede Tempelfjellet på en dag-til-dag-basis. Det er derfor ingen grunn til å utvide hans posisjon på en måte som gjør at jødene mister hele retten til Tempelfjellet.

Overrabbiner LauDet er to overrabbinere

i Israel. Litt forenklet kan vi si at en av dem er religi-øst overhode for jøder fra arabiske land, den andre for

jøder av europeisk bak-grunn. Sistnevnte heter Yis-rael Lau. Han overlevde dødsleiren Buchenwald.

I en kommentar til for-handlingene om Jerusalem sier han at jødenes rett til Tempelfjellet skriver seg fra da Abrahams ofret Isak, det fant sted der. Det var grun-nen til at David kjøpte stedet for 3.000 år siden, sier over-rabbiner Lau. (Se 1Krøn 21:22-24, 2Krøn 3:1).

Dette var stedet hvor Davids sønn Salomo bygde templet og hvor Ezra og Nehemja bygde det opp igjen. Templet ble ødelagt før Islam oppstod. Over-rabbineren tilføyde at staten Israel respekterer alle religi-oners rett til å tilbe Gud og har ikke skadet eller ødelagt moskeer eller kirker. Men staten Israel har ingen reli-giøs eller historisk rett til å oppgi suvereniteten over Tempelfjellet. Det betyr ikke at Israel trenger å ha fysisk kontroll over området. ”I praksis har wakf [det mus-limske rådet] administrert Tempelfjellet, men juridisk tilhører det oss,” sa Lau.

Andre faktorerDersom palestinerne har

suvereniteten over Tempel-fjellet, vil det si at palesti-nere vil kunne stå der og kaste stein eller skyte på jøder som ber ved Vestmu-ren uten at israelske politi og soldater kan gripe inn. Med den historien av ”demon-strasjoner” som har vært fra palestinernes side, og ver-dens støtte eller i beste fall manglende reaksjon, vil det i praksis bety at jødene blir utestengt fra det helligste stedet i verden for dem. Og siden dette skal være en varig avtale, vil det si at verden finner det rimelig at jødene skal stenges ute fra sitt helligste område for alltid.

Stengt i dagTempelfjellet har for øvrig

vært stengt for jøder siden urolighetene brøt ut i slut-ten av september.

I BibelenBeersheba ligger i det

nordlige Negev. I nærheten av Beersheba åpenbarte Guds engel seg for Hagar og Ishmael (1Mos 21:14-21). Der gravde Abraham en brønn (1Mos 21:30) og plan-tet en tamarisk (v. 33). Isak gravde en brønn og bygde et alter der (1Mos 26:23ff). Det var på vei fra Beers-heba til Haran Jakob hadde sin drøm om himmelstigen (1Mos 28:10ff). Jakob ofret også et slaktoffer der på vei til Josef i Egypt (1Mos 46:1). I nærheten av Beers-heba fikk profeten Elija en kake og vann av en engel (1Kong 19:5).

Vi kjenner uttrykket ”fra Dan til Beersheba” (1Sam 3:20 og flere andre steder). Beersheba var den sørligste og Dan den nordligste byen i Israel (nå ligger Eilat lenger sør). Fra Dan til Beersheba er det bare ca. 23 mil, det gir et bilde av hvor lite Israel er. Beersheba er ikke omtalt i Det nye testamentet.

Byen i dagBeersheba har nå 190.000

innbyggere. Hele 65.000 av dem er kommet de siste få årene, de fleste fra det tidligere Sovjetunionen. Ca. 8.000 er fra Etiopia.

”Russerne” har gjort det ganske godt. Man kan høre mye russisk i gatene. I noen deler av byen er det skilt med bare russiske skrifttegn. De russisk-talende har seks representanter i bystyret.

Når det er en stund siden man sist var i Beersheba, kan man bli forbløffet over hvor raskt byen har utviklet seg. Det er vakre bydeler med røde tak, og brede gater som

ligger fint i landskapet. Det er to store handlesentre og et nytt flott rådhus.

Ledigheten er ikke så verst, det er skapt mange jobber i Beersheba. Detalj-handelen har økt enormt, og man kan kjøpe nesten alt mulig i Beersheba nå. Det har vært mye bygging. Mye er gjort for å forskjønne byen, den er mer grønn enn før. Det finnes nye skoler.

Den store fordelen Beers-heba har å tilby dem som lurer på hvor de skal slå seg ned, er forholdsvis god plass. Resten av landet er så overfylt.

Negative forholdMen ikke alt er bare nytt

og flott. Bykjernen er skit-ten og nedslitt. Forsvaret har lagt beslag på mye av Gam-lebyen, og har bl. a. lagre der. Hæren har også lagt beslag på store områder nord og sør for byen, det begrenser utvidelsesmulighetene. Byen har ikke noe skikkelig teater eller konsertsal, ikke kva-litetsrestauranter, ikke noe galleri eller museum. Dette er dårlig når en tenker på at Beersheba er sentrum for hele Negev.

Kommunen er konkurs

Det største problemet i Beersheba er kommunen og kommune-økonomien . Byen har en historie av kor-rupsjon i ledelsen. Dagens ordfører, Ya’acov Terner, er en tidligere flygerhelt, og han er regnet som en ærlig mann. Men han har arvet en kjempemessig gjeld. Og så har han arvet en kom-muneadministrasjon som er styrt av en knallhard fag-forenings-mafia. ”Fagfore-

ningen er problem nr. 1,” sier Terner, som selv tilhø-rer Arbeiderpartiet.

Blant annet er det en masse overflødige jobber. Og de er i stor grad gitt til slektninger av fagfore-ningsledere. En konsulent mener at 350-500 ansatte må sies opp. Det er stadig streiker. Verken denne ord-føreren eller de tidligere har klart å få ryddet opp i for-holdene.

Det store antallet innvan-drere er også et problem. Selv om de fleste av dem har klart seg bra, trenger 23 % offentlig støtte.

Regjeringen satser på Negev

I en tid hvor det er nasjonal samlingsregjering, og regjeringen har lovt å ikke utvide bosetningene på Vestbredden og i Gaza, er det stor enighet om å satse på Negev. Det var jo David Ben-Gurions tanke: Få ørke-nen Negev til å blomstre.

Det er mange som mener at de kommunale myndig-hetene må avsettes, og så må regjeringen utnevne sterke folk til å styre byen på nor-malt vis. Hva som blir løs-ningen, er ikke godt å si. Men slik som nå kan det ikke fortsette stort lenger.

I Beersheba ligger Ben-Gurion-universitetet, som er regnet som ett av de beste i Israel. Det skal opprettes en høyteknologi-park i sam-arbeid med universitetet. Håpet er at det vil få fart på næringslivet.

Det har også i mange år vært tale om et hurtigtog mellom Beersheba og Tel Aviv. Hvis og når det kommer, vil det også kunne bidra.

Krise i Beersheba

w Bykjernen i Beersheba er skitten og nedslitt.Det er ikke noe skikkelig teater eller konsertsal, ikke noe galleri eller museum.

w Palestinsk suverenitet over Tempelfjellet vil bety at man fritt kan la stein og bomber regne over jødene som ber ved Vestbredden.

Beduinene i Negev har sitt største marked i Beersheba. Foto: Gefen Ya’acov (GPO)

Tempelfjellet


SASScandinaviaHotel -Thulinsgt. 6og BiskopGunnerusgt. 3Oslo 1NorwayTelefon:22 11 29 22

KIBBUTZ-OPPHOLD

Er du mellom 18-35 år?Reis til en kibbutz i

Israel som volontør.

Vi hjelper deg med reisen og oppholdet.

NORKIVPB 716, Sentrum, O106 Oslo

Tlf: 63 87 73 96 Fax: 63 87 31 73

DE KJØPER

KLÆR OG SKOBEST OG BILLIGST

Jacobsen & Bekker A/SSøndre gate 24 - Trodheim

telefon: 73 52 19 43

JØDENE - GUDS VITNERJødene har vært Guds vitner

gjennom hele historien. Les vår artikkel om dette

og deres stilling i våre dager, i neste utgave av vårt blad.

Vi behandler også mange andre emner og profetier som er lite kjent og forstått.

Bladet er en gave. Skriv til: MED ÅPEN BIBEL, Boks 57, 1324 Lysaker

Retten til å vende tilbakeUri Avneri har i mange år stått på ytre venstre fløy i Israel. I dagens situasjon er han full av kritikk mot Israel, men har knapt et eneste forslag til at palestinerne muligens kunne gjøre ett og annet annerledes.

Sarah Honig (fast kommen-tator på høyresiden i Jerusalem Post) kommenterte dette i sin artikkel 12.4. Der skriver hun bl. a.: PLO ble opprettet i 1964 før en forsvarskrig [i 1967] gav oss kontrollen på den andre siden av ”den grønne linjen” [grensen fra 1949]. Hvis vi gav tilbake til det siste sandkornet, ville det ikke løse noe. Det er derfor Baraks sjokkerende inn-rømmelser ikke var store nok.

Avneri vet dette. Før Oslo-avtalen ble inngått [i 1993] deltok han sammen med Arafat på jordansk TV og la begeis-tret ut om to stater som skulle leve sammen i harmoni. Arafat avbrøt ham: ”Det vil bare være en palestinsk stat i hele Pales-tina.”

Derfor uttalte [det arabiske] Knesset-medlemmet Azmi Bishara nylig i et ærlig øyeblikk: ”Flyktningenes rettigheter går foran rettighetene til en pales-tinsk stat. Det har ingen hen-sikt å opprette en [palestinsk] stat uten at araberne får rett til å vende tilbake til selve Israel. Konflikten må bringes tilbake til der den startet i 1948.”

Siden ”rett til å vende tilbake” er et kode-uttrykk for at Israel skal ødelegges, er det klart at selv ikke det minste området med jødisk suverenitet vil bli godtatt [av araberne]. Arafat vil ikke gå med på noe mindre enn selve Israels eksistens. [Det vil ikke være mulig med noe kom-promiss som innebærer en leve-dyktig jødisk stat, uansett hva Israel gjør og innrømmer.

Og dette til tross for at etter 1948 har praktisk talt alle jødene flyktet fra de arabiske landene, de fleste til Israel. Og slik for-holdet er for minoriteter der, har de ingenting å vende tilbake til.]

Terrorfrykt50 % av israelske barn har holdt seg hjemme fra skoleturer i år fordi foreldrene deres fryktet for deres sikkerhet.

Minister for indre sik-kerhet, Uzi Landau, var en av dem som kriti-serte tidligere statsmi-nister Ehud Barak aller sterkest fordi han ikke gjorde noe for å beskytte Tempelfjellet mot utgra-ving og ødelegging av det muslimske rådet, wakf.

Men nå, flere måne-der etter at han selv ble den ansvarlige ministe-ren, er situasjonen den samme: Luftfotos tyder på at en stor steinkutter ødelegger eldgamle stei-ner og bruker dem i nye byggeprosjekter. Ingen vet sikkert hva dette egentlig er. Men fra tid-ligere vet vi at i den fyll-massen som er gravet ut og kastet tilfeldige steder, finnes minst en stein som kan være fra Templet. Se artikkelen

Funn på Tempelfjellet i nr. 1/2001.

Siden ”intifadaen” startet i september, har bare muslimer fått lov til å gå opp på Tem-pelplassen. Ikke en gang arkeologer fra myndig-hetene, og ingen uav-hengige journalister, har fått lov til å kontrollere hva som egentlig skjer.

Dette er veldig for-skjellig fra hva Landau og flere andre i dagens regjering sa i opposi-sjon.

Det er opprettet en komite av arkeologer, forfattere (bl. a. Amos Oz) og andre offentlige personer. Komiteen presser på for å få vite hva som egentlig skjer. Men det kommer bare vage svar fra de isra-elske myndighetene. – Både statsminister Ariel

Sharon, lederen for de arkeologiske myndighe-tene, politiet og utdan-ningsminister Limor Livnat har avslått å møte komiteen.

Det kan tenkes at hensynet til sikkerheten kan berettige dagens forbud mot at ikke-mus-limer får besøke Tem-pelfjellet. Men dette kan ikke betraktes som en varig og godtatt tilstand. Men at journalister og fagfolk ikke får kon-trollere på en skikkelig måte hva som foregår på Tempelfjellet, det kan overhodet ikke godtas. Det vil i så fall også gjøre slutt på eventuelle urettferdige beskyldnin-ger.

Fritt etter en leder i Jerusalem Post 13.07.2001.

-Ikke noe tempelSjeik Muhammad Sayyed Tan-tawi er en muslimsk lærd av toppklasse ved Al-Azhar-uni-versitetet i Egypt.

Nylig sa han til en gruppe stu-denter at det ikke finnes rester av noe tempel under Al-Aksa-moskeen (på Tempelplassen) i Jerusalem. Når Israel hevder det, er det for å villede verdensopi-nionen. (Khaleej Times, United Arab Emirates, 3.8.2001, ifølge oversettelse til engelsk i Jerusa-lem Post).

Både Arafat og mange av hans toppfolk har sagt dette mange ganger i den senere tid.

Mange frykter at palestinerne er i ferd med å gjøre utsagnet sant. Det foregår nemlig gra-ving, og palestinerne har brakt inn steinkuttere som bruker gamle steiner til nye bygninger. Israel har bøyd seg for truslene om en sterk økning i volds-spiralen hvis dette arbeidet blir undersøkt. Så ingen israelsk jøde og ingen uavhengig fagperson vet hva som egentlig foregår.

Åpne Tempelfjellet for kontroll! Nedgang for hoteller Hotellene i Jerusa-lem hadde en ned-gang i gjester på 71 % i mars og april i år sammenliknet med samme periode i fjor. Halvparten av de ansatte, 3.400, er opp-sagt. Og flere oppsi-gelser er ventet.

Turistministeren, Rehavam Ze’evi (fra Nasjonal Union, som hører til på ytre høyre fløy) har bedt f inansminis teren Silvan Shalom (Likud) om NIS 400 millioner til å hjelpe turistnæringen over krisen. Han fikk tilbud om NIS 5 mil-lioner.

Binyamin Ben-Eliezer er en av de to kandidatene til å bli leder i Arbei-derpartiet. (Favoritten heter Avraham Burg og er ”stortingspre-sident”, valget skal finne sted i septem-ber.) Ben-Eliezer er regnet som ”hauken” av de to. Han er forsvarsminister i Sharon-regjeringen.

1.7 svarte han på spørsmål fra Foreign Press Association (for-eningen for utenland-ske journalister). Han var meget forsiktig med å uttale seg.

M.h.t. fredsproses-sen, sa han at han hadde vært blant de få som støttet Ehud Baraks vilje til å gi omfattende og pine-fulle innrømmelser.

”Vi kan forhandle om nesten alt,” sa han, ”unntatt palestinernes rett til å vende tilbake [til selve Israel] og Israels rett til Tempel-fjellet.”

Han mente at boset-tere som går løs på palestinsk eiendom, skal straffes. Det er regjeringen og de mili-tære som skal holde orden.

Det har vært mye snakk om å fjerne 15 utposter, små boset-ninger som er bygd ulovlig og som er van-skelige å forsvare. Han gav ikke noe klart svar på det. Han går inn for å stanse videre utbygging av boset-ninger i henhold til Mitchell-kommisjo-nens rapport.Foto: Sa’ar Ya’acov, GPO

Ben-Eliezers syn Det israelske Arbei-derpartiet driver med en midlertidig ledelse, etter at tidligere stats-minister Ehud Barak trakk seg som leder da han tapte valget for Ariel Sharon.

Til høsten skal par-tiet velge ny leder. Foreløpig har to kandi-dater meldt seg: Avra-ham Burg (som er ”stortingspresident”) og Binyamin Ben-Eliezer, som er forsvarsminister i Sharon-regjeringen. Burg regnes som favo-ritt. Han sier at Arbei-derpartiet har sviktet fra fattige velgerne, og lover et krafttak for mer utjevning.

Men en menings-måling i begynnelsen av juni tyder på at det er forholdsvis uin-teressant hvem som leder Arbeiderpartiet. Dersom Burg skulle stille mot statsminister

Ariel Sharon, ville han få bare 22 % av stem-mene, ifølge målingen. Ben-Eliezer ville få 12 %. Og skulle tidligere statsminister Binyamin Netanyahu forsøke seg, ville han få 24 %. Så foreløpig tyder alt på at Sharon står bomsterkt i det israelske folket.

I løpet av sommeren har Sharons populari-tet riktignok falt en del. Det er verd å merke seg at de fleste ikke synes at Sharon er for sterk i sin politikk over-for palestinerne, men for svak. Det ser ut for at et økende fler-tall i Israel står til høyre for Sharon. Denne kri-tikken vil neppe føre til at flere stemmer på Arbeiderpartiet, sna-rere tvert imot. Men det kan komme til å styrke Netanyahus sjanser til å vippe Sharon av pinnen.

Sharon er populær


www.israel-miff.noPorten til

www.israel-miff.no

Med Midt-Østen i fokus - hver dagBesøk

31.7 kom det en artik-kel på Dagbladet, Inter-nett. Den var skrevet av Jan-Erik Smilden og het Israelernes bløff. Den handlet om forhand-lingene mellom israe-lerne og palestinerne på Camp David somme-ren 2000. En leser ber oss om å kommentere innholdet.

PåstandeneSmildens artikkel bygger

på en artikkel av Robert Malley, som deltok i Camp David-forhandlingene som spesialrådgiver for Bill Clin-ton. Denne artikkelen, som stod i The New York Review of Books, har skapt debatt i Israel og verden ellers. Den var skrevet sammen med Hussein Agha, som er tid-ligere rådgiver for Arafat. Smildens hovedpåstand er at når Israel har gitt Arafat hele skylden for at forhand-lingene ble mislykket, er det propaganda (”bløff ”). Det må minst være en skylde-ling mellom PLO-lederen Arafat, Israels daværende statsminister Ehud Barak og president Clinton. Ja, egent-lig hadde vel Israel den stør-ste skylden.

Når palestinerne ikke godtok det tilbudet de fikk, hadde det bl. a. følgende grunner:

Ehud Barak utsatte gjen-nomføringen av tidligere inngåtte avtaler, fordi han ville få alt inn i den varige avtalen. Bl. a. lot han være å gi Arafat kontrollen over tre landsbyer nær Jerusalem, slik det var avtalt. Dette økte palestinernes mistro til israe-lerne generelt og Barak spe-sielt.

Det israelerne kom med på Camp David, var ikke

ferdig utarbeidde forslag. Det dreide seg om skisser. I begynnelsen sa israelerne at dette var deres endelige tilbud, men siden endret de standpunkt en rekke ganger. Til slutt var det ikke klart for noen hvor langt israelerne egentlig var villige til å gå.

Palestinerne oppfattet ikke Israels tilbud som ”generøst”. For dem er det ikke snakk om å ”få”, men om å ”få tilbake” det som selvsagt er deres.

Ifølge palestinerne var det langt fra at Israel tilbød over 90 % av Vestbredden, slik vi er blitt fortalt. Robert Fisk, Midtøsten-korrespon-dent i den britiske avisen The Independent, har regnet ut at palestinerne ville ha fått 46 % av Vestbredden til rådighet hvis de hadde god-tatt Baraks tilbud. Forskjel-len skyldes at Fisk regner Øst-Jerusalem som en del av Vestbredden, at Israel ville lease bosetnings-områ-der og grenseområder mot Jordan i 25 år (dette områ-det regner israelerne med som innrømmelse, men ikke palestinerne), og at han har regnet med en israelsk buf-fersone rundt de palestinske områdene.

FNs spesialutsending, Terje Rød-Larsen, støtter Malleys framstilling i et intervju i New York Times, og mener at begge parter må ta sin del av skylden for fias-koen.

Så langt et referat av Mal-leys synspunkter, slik de er gjengitt i artikkelen i Dagbla-det. Fra andre kilder vet vi også at palestinerne reagerte sterkt på veiene. Israelerne ville beholde veier som skar seg gjennom landskapet på en slik måte at det palestin-ske området ble delt i enkla-ver.

Videre forhandlinger

I artikkelen i Dagbladet finner jeg ikke noe om at prosessen gikk videre etter at Camp David-forhandlin-gene i første omgang var avsluttet. Først fortsatte den fram til slutten av septem-ber, da intifadaen brøt løs. Deretter fortsatte den helt til president Clinton gikk av i januar. Hele tiden var utvik-lingen at palestinerne fikk tilbud om mer og mer.

I løpet av denne tiden ble det klart for et stort fler-tall av de israelske jødene (også mange som tidligere hadde tilhørt venstresiden) at palestinerne ikke vil gå med på en fred som vil føre til at det etterpå finnes en uavhengig stat med et jødisk flertall, uansett gren-ser. La oss se litt på de ulike saksfeltene.

Skrittvis eller total-løsning?

Oslo-prosessen er basert på en trinnvis tilnærming. Det vil si at begge parter skulle gi litt hver slik at de kom nærmere hverandre, og så skulle de fortsette med det til det var mulig med en varig løsning.

Tidligere statsminister Ehud Barak var skeptisk til dette. Grunnen var at for-melen ikke fungerte: Mens Israel gjennomførte i det minste en del av sine inn-rømmelser, så palestinerne ganske enkelt bort fra sine: Nesten ingen ulovlige våpen ble inndradd og terror-milit-ser ble ikke avvæpnet. Stoff som fremmer hat ble ikke fjernet fraTV, skoler og mos-keer. Terror ble ikke seriøst straffet. Det var etter hvert ikke noe skikkelig samarbeid om sikkerhet. – På disse feltene gjorde palestinerne

sine ”innrømmelser” i alle forhandlingsrundene, de samme ”innrømmelsene” hver gang.

Dette blir kalt ”salami-taktikk”: Israel gir mer og mer, og gir samtidig bort sine forhandlingskort. For etter hvert som palestinerne får mer og mer uten å gi noe tilbake, står Israel sva-kere og svakere i forhand-lingene. Barak ønsket å stoppe dette. Han ønsket å få en samlet, varig avtale hvor begge parter måtte gjøre innrømmelser, og som begge parter kan leve med i lengden.

Nedenfor er Clintons siste forslag, som Israel stort sett sa ja til, og som palestinerne stort sett avviste.

Clintons siste forslag

Landområder: Palesti-nerne skal ha hele Gaza. På Vestbredden skal Israel beholde de områdene hvor det er mest jødiske boset-tere, 4-6 % av Vestbredden. Palestinerne skal få områ-der i Israel (ved Gaza) til

erstatning for de områdene av Vestbredden som Israel skulle beholde. Netto skal palestinerne ha mer enn 95 % av Vestbredden (ikke medregnet de jødiske byde-lene i Øst-Jerusalem).

Israelerne skal kontrollere veier mellom ”sine” områ-der. De vil også ha en vei fra Ma’ale Adumim til Døde-havet. Palestinerne skal ha en åpen vei gjennom Israel mellom Vestbredden og Gaza.

Sikkerhet: Bortsett fra de små justeringene som er nevnt, skal den palestinske staten ha grensen fra før 1967. Israels sikkerhet skal garanteres av en interna-sjonal styrke som ikke kan fjernes uten at begge parter blir enige i det.

Israel skal kontrollere deler av Jordan-dalen i 3 år, og ha stasjoner for tidlig varsling i 10 år. Dessuten skal Israel kunne ha militære lagre flere steder på Vest-bredden. I tilfelle en krigs-situasjon skal Israel kunne sende inn tropper. Den internasjonale styrken (hvor

det også skal være et israelsk element) skal bl. a. sørge for at den palestinske staten ikke har militære styrker. Etter 10 år er altså israelsk kontroll slutt.

Jerusalem: I prinsippet skal jødiske bydeler høre under Israel, bydeler med arabisk befolkning under den palestinske staten. Israel skal kontrollere det jødiske kvarteret og Vestmuren, samt Oljeberget. Palesti-nerne skal ha full suvereni-tet over Tempelplassen, men et internasjonalt organ skal sørge for at jødiske rettighe-ter til de arkeologiske restene av det første og andre tem-pelet blir ivaretatt.

Dette siste avviste pales-tinerne med forakt: Jødene har ingen rettigheter, og det har aldri vært noe tempel der.

Flyktninger: De palestin-ske flyktningene skal kunne bosette seg i den palestinske staten, inkludert de områ-dene som blir overtatt av selve staten Israel. De skal også kunne bosette seg i andre land, inkludert Israel.

w Palestinerne ville ikke gå med på en fred som ville opprettholde en uavhengig stat med jødisk ertall.

Hvorfor er det krig? Hvorfor er det krig?

w Jødene har ingen rettigheter til Tempelplassen. Det har aldri vært noe tempel der, mener palestinerne.

w Palestinerne var villig til å godta Israels eksistens, men ikke dets moralske legitimitet.

Hadde bare innrømmelsene kommet i bytte for en varig fred, men det endte med blod og tårer. Foto: Ohayon Avi (GPO)


Men disse landene (inklu-dert Israel) skal selv kunne bestemme hvor mange flykt-ninger de vil ta imot. Israel skal anerkjenne et moralsk ansvar for flyktningene, og delta i arbeidet med å normalisere forholdene for dem.

Dette avviste palestinerne totalt. De forlanger rett for alle flyktningene og deres etterkommere til å flytte til selve Israel, og få tilbake sine eiendommer der. (Dette uten hensyn til at det har flyktet flere jøder fra ara-biske land enn arabere fra Israel, og at det var en befolkningsutveksling.)

Hva mer skrev Malley-Agha?

Det er nok ikke mange som vil benekte at også Barak gjorde feil på Camp David. Ifølge artikkelen i Dagbladet har Rød-Larsen sagt at i så komplekse for-handlinger kan ikke partene unngå å begå feil.

Spørsmålet er om Baraks feil er nok til å forklare brud-det. Med andre ord: Dersom Barak hadde gjort alt riktig, ville det da ha blitt en løs-ning? Eller er det umulig med en løsning som pales-tinerne kan godta, og som samtidig sikrer Israel en rimelig mulighet for å over-leve som stat?

Shlomo Avineri er pro-fessor i politisk vitenskap på Det hebraiske universi-tetet i Jerusalem. Han til-hører venstresiden i Israel. Han gjengir følgende punk-ter fra Malleys artikkel (fritt gjengitt):

Arafat ønsket ikke denne forhandlingsrunden. Og da han gikk med på den, var han ”mer innstilt på å over-leve enn på å nyte godt av den”. Med andre ord: Han hadde bestemt seg for å ikke inngå noen varig avtale.

Malley-Agha karakterise-rer selv den palestinske delegasjonens interne meka-nismer (forholdet mellom deltakerne) slik at de gjorde det ”praktisk talt umulig å gjennomføre slike bytte-

handler som et kompromiss uunngåelig medfører”.

Ifølge Malley-Agha koker det hele ned til at Arafat ikke var interessert i en løsning som Israel kan leve med. Ingen av Baraks innrøm-melser gikk langt nok fordi, når det kommer til stykket, var palestinerne ”villig til å godta Israels eksistens, men ikke dets moralske legitimi-tet”.

Dette er kjernen i saken, og den egentlige grunnen til at palestinerne ”insisterer på … flyktningenes rett til å vende tilbake til hjemmene de mistet i 1948” og at de insisterte på full suverenitet over Tempelfjellet: ”avtalen måtte gi dem suverenitet, ellers ville det ikke bli noen avtale”. [Det er en suve-renitet som brukes til å benekte at det jødiske folket har noen som helst tilknyt-ning til Tempelfjellet og som vil stenge det fullstendig ute.]

Konklusjon: Dersom vi ser perioden fra Camp David-forhandlingene star-tet sommeren 2000 til Clin-ton gikk av som president i januar 2001, er det klart at Arafat ikke ville godta en fred som fortjener navnet, en fred som gjør det mulig for jødene å ha sin stat.

Det avgjørende for mange israelere er kravet om at flyktningene fra 1948 fritt skal kunne vende tilbake til sine hjem i Israel. Når dette er et ufravikelig krav, er det ikke egentlig noe å forhandle om. Kravet om total pales-tinsk kontroll over Tempel-plassen, uten noen form for deling, virket også sterkt på mange.

Sommeren og høsten 2000 var et stort flertall i Israel villige til å gi meget omfattende innrømmelser. Hadde det dreid seg ute-lukkende om landområder, ville de trolig ha gått enda lenger. Men bare i bytte for en varig fred. Skal det være krig, må Israel tenke først og fremst på sin sik-kerhet.

w Sommeren og høsten 2000 var majoriteten i Israel klar til å gjøre store innrømmelser. Men det var en klar betingelse at dette måtte føre til en varig fred. I en krigssituasjon må Israel først og fremst tenke på sin sikkerhet

Det er en omfattende og meget vennlig kontakt mellom Israel og Tyrkia. Den israelske avisen Ha’aretz kaller Tyrkia for ”Israels nest beste venn” (etter USA).

Handelen (utenom mili-tære produkter) er på 10 mil-liarder kroner i året. 330.000 israelske turister legger igjen over 2 milliarder kroner årlig i Tyrkia. Israelske bedrifter forhandler om store inves-teringer. En avtale om å kjøpe vann fra Tyrkia ventes i nær framtid. I tillegg kommer våpenhandel og militært samarbeid.

Nylig var det en stor felles-øvelse i Tyrkia mellom israel-ske, amerikanske og tyrkiske fly. Tidligere har slike øvel-ser mest vært orientert mot redningsaksjoner. Nå var det trening i luftkamp, flyangrep mot bakken og fylling av

drivstoff i luften. Dette er nok en viktig faktor som bidrar til at Syria og kanskje Irak tenker seg om en gang eller to ekstra før de finner på noen eventyr i forholdet til Israel. Tyrkia har et sterkt forsvar.

I dagens situasjon mellom Israel og palestinerne blir det nære forholdet også en tyrkisk støtte-erklæring til Israel. Fram til tidlig på 90-tallet unnlot Tyrkia å opprette formelle forbindel-ser med Israel på grunn av konflikten med palestinerne. Og for to og tre år siden utsatte Tyrkia felles marine-øvelser pga. konflikten med palestinerne.

I stedet for å ta palesti-nernes og arabernes parti, opptrer tyrkerne nå som budbringere og til en viss grad meklere, en rolle som

ligner noe på Norges. Det er ingen tilfeldighet at den tid-ligere presidenten i Tyrkia, Suleiman Demirel, satt i Mitchell-komiteen sammen med bl. a. Torbjørn Jag-land. Men Israels forhold til de tyrkiske myndighetene er nok atskillig varmere enn til de norske.

De to landene er i ferd med å utvikle sine forbin-delser. Det er bl. a. tale om samarbeid mellom våpenin-dustriene, og Israel bidrar til å forbedre tyrkernes pan-servogner og fly. Tyrkerne overveier også å kjøpe luft-vern- og panservern-raketter fra Israel for flere milliarder kroner. Samarbeidet mellom de to landene omfatter en rekke institusjoner, ikke bare forsvaret.

Hva binder de to landene sammen? Først og fremst en

felles interesse av å motvirke at de mer ekstreme muslim-ske kreftene skal få for mye makt. Derfor er Tyrkia også interessert i Israels rakett-forsvar. Ifølge Barry Rubin i Jerusalem Post er det for tiden lite sannsynlig at ekstreme muslimer skal få makten i Tyrkia.

Det er verd å huske at det er like mange mennes-ker i et utvidet Midtøsten med tyrkisk bakgrunn som med arabisk. Det bor millioner av etniske tyrkere i Azerbaijan, Uzbekistan, Kazakhstan, Turkmenistan og Kirgizistan. Disse lan-dene, som tilhørte det tid-ligere Sovjetunionen, har gode forbindelser med Israel selv om de har muslimsk bakgrunn. Også 20 % av befolkningen i Iran er etniske tyrkere.

Tyrkia:

-Israels nest beste vennStatsminister Ariel Sharon i møte med Tyrkias president Sezer Ahmet under statsbesøket i begynnelsen av august. Foto: Amos Ben Gershom (GPO)

”Tempelfjellet i våre hender”Da israelerne hadde fått kontrollen over hele Jerusa-lem under seksdagerskrigen sommeren 1967, var det et spørsmål om hvordan begivenheten skulle med-deles offisielt. Det var for-slag om ”Jerusalem er fritt”. Men generalen, Motta Gur, sa: ”Tempelfjellet er i våre hender.” For det var det jødene har drømt om siden det andre templet ble øde-lagt i år 70.

Foto: Milner Moshe (GPO)


JødehatetsHvorfor er jødene blitt så sterkt forfulgt opp gjennom historien? Hva er det med dem som gjorde hatet så sterkt at det gav gro-bunn for nazismen, som gikk inn for å drepe hver eneste jøde i verden? I denne artik-kelen skal vi forsøke å belyse jødenes his-torie, særlig i Europa, og hvilke psykologiske mekanismer som har gjort jødene så utsatt. Vi skal ikke påstå at vi bringer det hele og fulle svaret på hvorfor det er jødehat. Men, i hvert fall: Vi vil forsøke å gi en bakgrunn ut fra his-torien.

På Jesu tid, dvs. omkring år 0, ble landet mest kalt Judea, selv om Judea også bare var en landsdel. Andre landsdeler var Samaria og Galilea. Det var romerne som styrte landet. For dem var Judea en del av Syria, slik det framgår av jule-evangeliet: ”Det var mens Kvirinius var lands-høvding i Syria”. Dette omfattet altså også jødenes land.

OpprørPå slutten av 60-tallet

gjorde jødene opprør mot romerne. Men i år 70 ble opprøret slått ned. Verst gikk det ut over Jerusalem, som var omringet gjennom lang tid. Hundretusener omkom av sult og i kamper, og de overlevende ble solgt som slaver. Prisen på slaver i romerriket sank drastisk på grunn av det store tilbudet.

Omkring år 130 gjorde jødene i Israel et nytt opprør. Også det ble mislykket. Etter det opprøret gikk romerne virkelig hardt til verks. Jerusalem fikk et nytt navn, og alt som minte om jødene skulle fjernes fra byen. Det ble ikke bare for-budt for jøder å bo der, de fikk til og med streng straff

for å komme innenfor syns-vidde av den hellige byen. Romerne la også sterke begrensninger på jødenes religionsutøvelse i resten av landet. Det førte til at mange jøder følte at de ble presset ut av landet sitt.

PalestinaDet var i denne for-

bindelsen romerne tok i bruk Palestina som offisielt navn. Det er en vanlig opp-fatning at ordet betyr Filis-terland. Filistrene var et folk som bodde i den sørvestlige delen av landet. Gaza var for øvrig en av filistrenes byer. Dette lille hjørnet av landet ble kalt Filisterland på kong Davids tid. Ingen steder i Bibelen er navnet brukt på hele landet, men det finnes eksempler fra annen litteratur på at det er skjedd. Omkring år 130 etter Kristus var det 6-700 år siden filistrene forsvant som eget folk. Antakelig begynte de å snakke jødenes språk, hebraisk, tok deres religion og gikk opp i det jødiske folket. Det var derfor ingen saklig grunn til å kalle Israel for Palestina, for det fantes ikke lenger en eneste filis-ter. Romerne brukte dette navnet for å svekke jødenes tilknytning til det.

Mange jøder ble altså flyt-tet vekk fra landet sitt, med mer og mindre tvang, på 100-tallet. De som flyttet noenlunde frivillig, havnet oftest i nabolandene. Men de fleste slavene og en del andre havnet i Europa. Dermed var jødene spredt til store deler av verden.

”Innvandring” i folket

Det var forresten ikke noe nytt at det bodde jøder i mange land. Dels hadde jøder flyttet ut tidligere også, på samme måte som mange nordmenn har gjort. Som vi ser en rekke steder i det nye testamentet, var det også mange ikke-jøder som ble jøder ved å gå over til jøde-nes religion (Matt 23:14, Apg 2:11, Apg 6:5, Apg 10:1ff, Apg 13:43, Apg 13:50, Apg 17:4). Særlig i

Ikke-jøder kan bli jøder ved å gå inn i jødisk tradisjon. Når man lever som jøde, går en ikke bare inn i jødenes tro, men også inn i det jødiske folket. Dette betyr at nazistenes snakk om den ”jødiske rasen” er noe stort sludder. Rasemessig varierer jødene fra folk som er blonde og blåøyde til helt svarte, med alle varianter imellom.

OH

AYO

N A

VI (

GPO

)


med hovedvekt på EuropaJødehatets historie

perioden like før kristen-dommen kom, var det mange opplyste mennesker i Hellas, Italia og andre land som gikk over til jødenes tro fordi de syntes den var mer avansert enn deres egen. Etter jødisk oppfat-ning blir disse menneskene jøder. Utlendinger kan bli nordmenn ved å flytte hit og bo her, og etter to-tre generasjoner er de å regne for innfødte nordmenn. Ikke-jøder kan bli jøder ved å gå inn i jødisk tradisjon. De ber sine bønner, holder sabbaten og de jødiske høy-tidene, spiser bare mat som er godtatt av den jødiske tro, osv. Når en slik lever som jøde, går en ikke bare inn i jødenes tro, men også inn i det jødiske folket.

Dette betyr at nazistenes snakk om den ”jødiske rasen” er noe stort sludder. Rasemessig varierer jødene fra folk som er blonde og blåøyde til helt svarte, med alle varianter imellom. Det er bare å snu seg rundt i gatene i Israel, så ser en det. De fleste ser ut som sør-europeere eller nord-afrikanere. Men vi finner de fleste andre rase-typer også blant israel-ske jøder.

KristendommenKristendommen ble stats-

religion i Romerriket på 300-tallet. Og etter hvert som kristendommen ble mer og mer enerådende, kom jødene i en mer og mer utsatt stilling som eneste religiøse minoritet. Den katolske kirken, som den gangen var den eneste (selv om det nok også fantes en rekke ”kjetterbevegel-ser”), gjorde krav på ufeil-barlighet, og truet med store straffer fra Gud for den som tillot seg å tenke og mene noe særlig selv.

Det at det fantes noen som ikke trodde på kirkens dogmer, og likevel hadde det godt, var en fare for kir-kens meningsmonopol. Kir-kens trusler fikk likesom ikke så stor vekt. Og dessu-ten: Jødene er jo ikke kristne,

men de bygger også på det gamle testamentet. Derfor ligger mange tanker i den jødiske religionen nokså nær de kristne tankene, men ofte med en annen vri. Kirken var alltid redd for såkalt ”jødisk smitte”. Det vil si at folk tok over tanker og ideer fra jødene slik at noen av deres kristne oppfatninger ble justert. Kort sagt: Det at jødene fantes og var synlige mange steder, økte faren for at folk tenkte selv og ikke slukte den katolske kirkens lære rått.

For å hindre at jødene ble for vellykkede, slik at det kunne være fristende for folk å høre for mye på dem, måtte man gjøre det vanskelig for dem. Det ble satt strenge regler for hvilke yrker jødene kunne ha. Ikke minst ble det viktig at jødene ikke fikk eie jord, og dermed ikke kunne bli bønder. De aller fleste menneskene var jo bønder på denne tida. Og ellers ble det satt grenser for jødenes livsutfoldelse. Disse

begrensningene skiftet fra tid til tid og sted til sted. Men de gjorde at jøder flest var fattige, ofte enda fattigere enn sine kristne naboer.

KorstogDa korstogene begynte

på 1000-tallet, fulgte ei fryk-telig tid for jødene. Kors-togene var store hærer av soldater, bønder og andre fra ulike deler av Europa. De dro til det hellige landet, det nåværende Israel. De kristne korsfarerne ville befri dette landet fra muslimene, som styrte der. Men rett som det var fikk noen den tanken at det var nå litt galt å reise helt til Israel for å drepe vantro mennesker når det fantes andre vantro like i nabolaget. Så overfalt kors-farerne jødeghettoen med plyndring, voldtekt og drap.

1500-talletPå 1500-tallet ble diskri-

mineringen av jøder for alvor satt i system. Det var, igjen, den katolske kirken som stod bak. Det er forres-

ten ingen grunn for luther-ske kristne til å føle seg bedre enn katolikkene når det gjel-der jøder. Luther, som levde i denne tida, viste ikke noen kjærlighet til jødene han heller. Tvert imot: Noe av det styggeste som er sagt om jøder, er det Luther som har sagt. Nazistene kunne bruke mange av hans utta-lelser i sin groveste propa-ganda.

Nå ble ghettoen innført for alvor. Ordet betyr visst-nok støperi. I Venezia i Italia ble det nemlig bestemt at jødene bare skulle ha lov til å bo innenfor tomta til et ned-lagt støperi. Ideen fenget, og snart ble jødene innestengt i ghettoer over hele Europa.

Sammen med ghettoen gikk en systematisk diskri-minering. Den varierte litt med tid og sted. Men her er noen regler som var i bruk. Ikke alle disse reglene gjaldt overalt hele tida, og de ble ikke alltid håndhevet like strengt. Men de lå hele

tida som en trussel i bak-grunnen.

- Jødene måtte ha klær som klart viste at de var jøder.

- Jøder og kristne hadde ikke lov til å omgås hver-andre privat.

- Jøder måtte ikke eie jord.

- Jøder kunne ikke handle med nytt, bare med brukte ting.

- Jødiske leger kunne ikke behandle kristne pasienter.

- Jødene måtte betale store ekstra-skatter.

- Jødene kunne ikke ha offentlige stillinger.

- Jødene fikk ikke bevege seg utenfor ghet-toen hvor de bodde hvis de ikke hadde bestemte ærender.

For jødene har vi altså det paradoksale at de hadde det ille i middelalderen, men fikk det enda verre da middelalderen tok slutt og andre mennesker fikk mer frihet og opplysning. Og,

som nevnt: Bakgrunnen for denne offisielle diskrimine-ringen var nok først og fremst frykt for jødisk smitte, dvs. at jødiske ideer skulle svekke den katolske kirkens makt over befolk-ningen. Tilsvarende tanker gjorde seg gjeldende i en rekke protestantiske områ-der også. Det lysende unn-taket var Nederland. Den reformerte kristendomsfor-men der brukte det gamle testamentet mye, og der ble jødene møtt med toleranse og respekt.

SyndebukkDen offisielle motviljen

mot jødene skapte grobunn for et uoffisielt fiendskap også. Og det var ofte enda verre. Det hadde mange grunner, som vi skal komme tilbake etter hvert. Men en hovedårsak var behovet for en syndebukk. Udugelige herskere, generaler som hadde tapt en krig, upopulære geistlige: Mis-nøye kunne avledes ved å rette oppmerksomheten mot jødene. I og med at jødene var isolert og folk flest ikke kjente dem, kunne man få folk til å tro nesten hva som helst om jødene.

RitualmordEn populær beskyldning

mot jødene var at de driver med ritualmord. Det vil si at de slakter et kristent barn for å bruke blodet av dette barnet i sine gudstjenester, fortrinnsvis i påsken. Denne beskyldningen har rammet jødene hundrevis av ganger, og nesten hver gang har den ført til store lidelser i det aktuelle området. Ofte ble det pogrom: Store meng-der pøbel overfalt jødenes ghetto, hvor de plyndret, voldtok og drepte i dagevis. I tillegg til de rene voldshand-lingene jødene var utsatt for, måtte små og store leve med den stadige frykten.

Vi trenger vel nesten ikke si at beskyldningen om ritualmord aldri noen gang er blitt bevist. Jødene har forbud i sin religion mot å

OH

AYO

N A

VI (

GPO

)

På 1500-tallet ble diskrimineringen av jøder for alvor satt i system. Det var igjen den katolske kirken som stod bak.Men Luther viste heller ikke noen kjærlighet til jødene. Tvert imot: Nazistene kunne bruke uttalelser av Martin Luther i sin groveste propaganda mot jødene.


spise blod og blodmat av dyr, det står i Bibelen (bl. a. i 5Mos 12:23-24). Det er ingenting som skulle tilsi noe annet enn at det å spise menneskeblod vil bli møtt med avsky hos alle jøder. Den katolske kirken har ved flere anledninger undersøkt påstanden om ritualmord grundig, og hver gang kon-kludert med at påstanden er falsk. Det forhindrer ikke at en del katolske geistlige har fyrt opp under slike anklager når de syntes det passet.

RenterDet var andre forhold

som kunne bidra til at jøde-hatet blomstret, også utover den offisielle motviljen mot jødene. Et av dem har bak-grunn i det gamle testamen-tet, hvor det heter: ”Du skal ikke ta renter av din bror.” Dette førte lenge til at kristne ikke hadde lov til å ta renter når de lånte ut penger. (Nå tolker vi det slik at vi ikke skal ta urimelig høy rente. Men i middelalderen var renteforbudet absolutt.) Det skapte behov for å omgå regelen. Kloke hoder fant da ut at jøder bare er bundet av budet når det gjel-der andre jøder, de kan ta renter av kristne. Dermed var det åpnet for jødiske banker. Ofte var de jødiske bankeierne rene stråmenn for kristne herskere. De tok rente av sine utlån, og fyr-sten tok klekkelige avgifter slik at det meste i virke-ligheten tilfalt ham. Noen ganger var det bare formelt at jødene eide pengene de lånte ut. Men uansett: Dette førte til at enkelte jøder ble, eller i hvert fall framsto som, rike. Selv om de fleste jødene fortsatt var meget fattige, førte det til misun-nelse hos mange, og til hat mot de griske jødene.

HandelNoe lignende gjaldt

jødiske handelsmenn og diplomater. Jødene hadde sitt hebraiske fellesspråk, som de fleste kunne nok av til at de kunne gjøre seg rimelig forstått. Mange jøder hadde utstrakt kontakt med trosfeller i andre land og til dels innenfor helt andre kul-turer. Det var f. eks. i stor grad jøder som formidlet kontakten mellom Europa og den arabiske verden. Dette gjorde at jødene var regnet som gode handels-menn, med et mer inter-nasjonalt syn enn de fleste

Fortsettelse: Jødehatets historie med hovedvekt på Europa

andre, og med evne til å til-passe seg kulturforskjeller. Med jødiske handelsmenn i de fleste større sentra kunne jødene åpne nye markeder. En del fyrster gav derfor privilegier til enkeltjøder og utnyttet deres dyktighet. Noen herskere betraktet hele den jødiske menigheten som en ressurs. Dette førte til mye misunnelse, og det så mye mer som den katolske kirken og andre ofte pustet til misunnelsens glød. Men, igjen: De fleste jødene fort-satte å være fattige, i hvert fall helt fram til 1800-tallet.

Arabiske landEn sak til vil vi under-

streke: Det som er skrevet i denne artikkelen, gjelder først og fremst Europa. Men det aller meste var på samme måte i arabiske land også. Ghettoen ble innført tidli-gere i den islamske verden enn i Europa, og diskri-mineringen var av omtrent samme type. Heller ikke i de arabiske landene var det sjelden med angrep på jødenes ghettoer - med plyndring, voldtekt og drap. Ritualmordbeskyldninger var mer sjeldne, men fore-kom og ble vanligere etter hvert. I tillegg hadde mus-limene en egen måte å ta jøder på: Man kunne beskylde dem for å ha forbannet profeten. Mot en slik beskyldning hadde

jøden ikke en sjanse, med mindre han hadde musli-mer som så seg tjent med å beskytte ham. For en jødes vitnemål i retten hadde ingen vekt mot en muslims vitnemål, uansett. Dette kunne tidvis føre til at jødene kom fullstendig i lommen på muslimske beskyttere, de ble nesten slaver.

Upopulære yrkerNoen steder brukte fyr-

stene bevisst jødene til upo-pulære jobber. I og med at så mange yrker og mulig-heter var stengt for jødene, måtte de ta det de kunne få. I Ukraina var det jøder som var skatteoppkrevere. De kom rundt på gardene til folk og skulle drive inn skatt i en uvillig befolkning. Fyrsten forlangte penger, og skatteoppkreverne måtte ofte ta i bruk ganske harde metoder overfor fattige mennesker. Det la grobunn for et jødehat som av og til eksploderte i svære massa-krer, hvor tusenvis av jøder ble drept. Dermed hadde herskeren, som skulle ha pengene, avledet misnøyen fra seg selv.

Begrensede yrkesmuligheter

Mange yrker og mulighe-ter var stengt for jødene. De kunne f. eks. ikke bli bønder. Ofte var det også

lagt begrensninger på deres rett til å drive handel. Men en geskjeft var nesten alltid åpen: Å bli kramkar. I tidligere århundrer var det mange steder flere timer eller kanskje dager å reise til nærmeste butikk hvor folk kunne få kjøpe sysaker, knapper, belter, smykker og andre småting. Noen gjorde seg derfor et levebrød av å gå omkring på landsbygda med en stor ryggsekk full av ting folk kunne ha bruk for. Når kramkaren var jøde, var det lett for jødenes fiender å beskylde ham for å ta uri-melige priser.

HygieneDette med renslighet var

det liten forståelse for i Europa før langt ut på 1800-tallet. En følge av all skitten var at smitte trivdes godt. Det ble lett epide-mier, og mange ble syke og døde. - Jødene hadde neppe mer forståelse for hygiene enn folk flest. Bak-terier var ukjent for alle. Men jødisk religion hadde lover for hygiene. Det var strenge forskrifter for hvor-dan mat skulle behandles. Man skulle vaske hendene før man spiste, osv. Disse reglene gjorde at jødene ble mindre utsatt for smitte enn andre. Når det da ble en epi-demi, kunne alle se at færre jøder enn kristne døde av sykdommen. Konklusjonen

gav seg selv: Jødene forgiftet brønnene. Jødene ble ikke syke fordi de naturligvis ikke forgiftet sine egne brønner. Dette ble trodd i vide kret-ser, og bidro sterkt til jøde-hatet.

Jordskjelv i Palestina

Det var det samme jøde-hatet i de muslimske lan-dene også. Vi skal nå nevne en enkel episode fra Israel, som europeerne den gangen kalte Palestina. Landet ble styrt av tyrkerne, flertallet var arabere. I året 1837 inn-traff et stort jordskjelv i og ved byen Safed. Ca. 5.000 mennesker omkom. Jord-skjelvet utløste store volds-handlinger mot jødene, med drap og terror. For hvorfor skulle vel Allah sende jord-skjelv hvis det ikke var som en straff for synder? Og hva kunne være større synd enn at vantro jøder bodde i området? Tilsvarende uan-gripelige logikk ble også brukt i andre deler av den muslimske verden og i det kristne Europa når naturka-tastrofer inntraff.

Sosial samvittighet

I århundrer har jødene hatt en høyt utviklet sosial samvittighet. Alle hadde plikt til å hjelpe dem som trengte det. Jødiske menig-heter hadde en slags syke-

hus. Var en jøde tatt som slave, hadde alle jøder plikt til å kjøpe ham fri. Når en jødisk menighet ble for-fulgt et eller annet sted i verden, hjalp andre jøder ofrene etter evne. En annen sak som kunne vekke mye misunnelse hos ikke-jøder: I perioder hvor det store flertallet av Europas befolk-ning var analfabeter, kunne nesten alle jødiske menn lese. Det dreide seg om Bibelens hellige språk, hebraisk, og hensikten var å kunne lese de hellige tek-stene. Fram til 1800-tallet var det få jøder som hadde noen særlig verdslig lærdom. Men på det religiøse feltet var mange jøder spreng-lærde. Det var nok av og til en tendens til at jødene så ned på de uvitende, kristne bøndene de bodde blant og at de kristne på sin side følte seg noe underlegne overfor jødene. Og er det noe som kan føre til hat, er det følelse av underlegenhet.

Men jødene ble også møtt med forakt. Fram til ca. år 1800 var jødene stort sett meget fattige. De bodde i trange ghettoer. Selv om folketallet økte sterkt, fikk jødene vanligvis ikke lov til å utvide ghetto-området. Altså måtte de bygge i høyden. Det hendte da at de høye husene raste sammen. Det var en tendens til at slikt skjedde når det var bryllup eller en annen stor begiven-het som samlet mange folk og belastet de skrøpelige konstruksjonene ekstra mye. Jødene bodde ofte enda dårligere enn sine kristne naboer.

PasifisterEn annen faktor som

bidro til at jødene ble foraktet: Fra middelalderen og i århundrer etterpå var de pasifister. Riktignok er jødisk religion ikke pasifis-tisk. Men både i Europa og i den arabiske verden var det strenge straffer for jøder som bar - for ikke å si brukte - våpen. Også selvforsvar var forbudt. I denne situa-sjonen utviklet jødene selv en gjennomført pasifistisk holdning.

Det var derfor en trygg geskjeft for guttunger å kaste stein på jødiske kremmere som kom forbi. Ikke fordi man i og for seg ønsket jøden noe vondt. Nei, men man viste overle-

Fram til 1800 var det ingen tvil blant jødene eller deres omgivelser at de var et folk. De kalte seg for ”am Israel”, Israels folk. Napoleon gav jødene alle rettigheter i Frankrike, men bare som en religiøs minoritet.

17Nr. 3/2001 Besøk ”Porten til Midt-Østen”! Gå til www.israel-miff.no!genhet overfor den redde, svake jøden. Dette bildet av den fredelige jøden godtok jødene faktisk selv også. De satset på at fornuftige argu-menter ville vinne fram til slutt. Dersom det slo feil, prøvde de på bestikkelser. At jøder flest var fattige, og at de var svake og hjelpeløse, nørte opp under den for-akten mange følte overfor dem. For oss som har vokst opp med at jødenes stat Israel er en militær super-makt som ikke lar seg by noe, virker det kanskje ufat-telig å høre dette. Men det var ikke før i vårt århundre at en gruppe jøder i Israel begynte med selvforsvar, under sterk motstand fra mange som mente at de forrådte alle jødiske idealer. Etter den 2. verdenskrig, og massemyrderiene som fant sted der, er pasifismen langt på vei død i det jødiske folket. Men i tidligere tider var bildet av den svake jøden med og skapte en komplisert kombinasjon av religiøst hat, misunnelse, underlegenhetsfølelse og forakt i de kristne omgi-velsene. Dette gav grobunn for holdninger som i siste omgang muliggjorde nazis-men.

Folk og religionFram til ca. år 1800 var

det ingen tvil verken blant jødene selv eller deres omgi-velser om at jødene var et folk. De kalte seg for am Israel, Israels folk. Men med Napoleon ble det annerledes. Han gav jødene alle rettigheter, men bare som en religiøs minoritet i Frankrike, ikke som et eget folk. De fleste jødene godtok dette. Men fordi det nasjonale er så dypt innar-beidet i den jødiske troen, førte dette i mange tilfeller til at også den religiøse delen av jødenes liv ble svekket. Spesielt ble Messias-håpet svekket hos mange, tanken om at en gang skulle han lede alle verdens jøder vende tilbake til fedrenes land, Israel og opprette et fredens rike der. Men i Øst-Europa og særlig i de arabiske lan-dene var det stort sett som før.

Kulturell blomstring

Tilbake til Vest-Europa. Med en svakere religiøs bevissthet begynte jødene for alvor å utfolde seg på andre felter. Mens deres lærdom tidligere oftest var rent religiøs, kastet jødene seg nå over medisin,

naturvitenskap, filosofi og andre forskningsgrener. Også innen kunst fikk jødene en blomstringspe-riode. Vi har før nevnt jødene som dyktige forret-ningsfolk, ikke minst takket være en omfattende kon-takt med jøder i mange land. Med større frihet blomstret dette enda mer og omfattet atskillig flere jøder. Mens jødene før år 1800 stort sett hadde vært fattige og med middelalderske holdninger, var Vest-Europas jøder nå oftest å finne i middelklas-sen, og ikke få kom med i eliten på ulike felter. Det samme gjelder i USA. Det er typisk at det lille jødiske folket, som i dag består av ca. 13 millioner mennesker verden over, har fått ca. 17

% av alle Nobel-prisene som er gitt.

Nytt grunnlag for jødehat

Dermed skiftet jødehatet karakter, særlig i Vest-Europa: Det religiøse elementet i jødehatet lå ennå under, i den forstand at kirken på grunn av gammel uvilje mot jødene vanligvis ikke gikk imot jødehatet og dermed i virkeligheten godtok det. Men med økt opplysning forsvant mange av de tidligere grunnene til jødehat: Det var få som helt trodde på ritualmord, eller på at epidemier skyldtes at jødene forgiftet brønnene. Jødene fikk adgang til alle yrker, og var dermed ikke spesielt utsatt som skatte-oppkrevere eller lignende.

Og når jødene ble godtatt som statsborgere i et land, begynte de å gjøre militær-tjeneste på like linje med andre folk. Det viste seg da at jødene ikke er feigere eller svakere enn andre folk.

Men det skulle mer til enn nye tider for å gjøre slutt på århundrers jødehat, spesielt siden den katolske kirken og andre kirker snarere opp-muntret enn motarbeidet hatet. Det var fremdeles sterke motiver til å beholde jødene som fiender og mot-standere.

For det første behovet for syndebukk, som ikke endret seg. Udugelige stats-ledere, generaler som tapte en krig, bedriftsledere som gikk konkurs - det var mange

som trengte noen å legge skylda på.

For det andre misunnel-sen, som økte etter hvert som jødene ble stadig mer vellykket i å utnytte de nye mulighetene utenfor ghet-toen.

For det tredje behovet for noen å se ned på og for-akte. Det kan være en god følelse at i hvert fall noen er underlegne.

For det fjerde fikk nasjo-nalstatene behov for noe som kunne forsterke sam-holdet. Ikke noe er så bra for samholdet som å ha en felles fiende. Men å gjøre nabofolk til fiender, kunne ofte være farlig. Det kunne lede til kriger og problemer.

Dessuten hadde nabofolk vært deler av samme impe-rium noen få år før, og det var begrenset hvilke løgner man kunne innbille folk om dem. Med jødene var det annerledes. Både ens forel-dre og besteforeldre hadde hørt at det var noe galt med jødene.

Noen mener at en femte faktor hører med: Det sterke jødehatet er uforklarlig hvis vi ikke har med noe om onde åndsmakter, djevelen, i tillegg til de andre for-klaringene. Det skal vi ikke gå nærmere inn på i denne artikkelen. Men det er nok tilfelle i Norge at mange som har vokst opp i hjem hvor jødene var regnet som Guds folk, og hvor man trodde på profetiene, kjemper mot sin barndoms Gud ved å kjempe mot Israel.

RaseNår behovet for jødeha-

tet var klart, mens grunnla-get ble svekket, måtte man finne nye begrunnelser. Og dermed er vi over på opp-takten til den største tra-gedien: Jødene ble definert som en laverestående rase. Den overlegne rasen var noe man kalte den ariske rasen. Innenfor den igjen var det den germanske greina som var den beste, den greina tyskere, skandinaver, neder-lendere og briter var regnet for å tilhøre. Denne ideen er ikke eldre enn fra slutten av det forrige århundret. Tidligere var jødene regnet som en religion som også utgjorde et folk. Når en jøde skiftet religion og ble kristen eller muslim, var han ikke lenger jøde. Riktignok var det ofte en viss skepsis til nyomvendte jøder. Mange skiftet nemlig religion bare for å unnslippe diskrimi-nering og forfølgelse, men fortsatte å holde på deler av sin jødiske religion. Men likevel: Jøden hadde mulig-het for å flykte over i fler-tallet. Men når jøden nå ble definert som rase, var denne utveien stengt. Jødene var ubønnhørlig overlatt til en grusom skjebne.

Dette med en jødisk rase er altså noe stort tull. Som nevnt hadde det vært et utstrakt skifte av religion både til og fra jødedommen i oldtida og siden. Noen jøder ser ut som skandinaver, noen er helt svarte, mange ser ut som sør-europeere eller nord-afrikanere. Du finner de samme rase-variasjonene blant jødene som blant verdens

Det var alltid behov for en syndebukk. Jødenes nyvunne frihet gav suksess, og de ble straks utsatt for misunnelse. I de nye nasjonalstatene i Europa passet det å ha en folkegruppe selv de fattigste og mest forkomne innbyggere kunne forakte.

OH

AYO

N A

VI (

GPO

)

Jødene ble denert som en laverestående rase. De var ubønnhørlig overlatt til en grusom skjebne.

OH

AYO

N A

VI (

GPO

)


folk ellers. Og forresten: Jødene ville selvsagt ha vært like fullverdige mennesker om de virkelig hadde vært en egen rase, hva de altså ikke er. Men jødehatet trengte en begrunnelse, derfor godtok folk tøvet.

Den internasjo-nale jødedommen

Vi har tidligere nevnt at jødene ofte var glimrende handelsfolk: De hadde sitt hebraiske fellesspråk, de hadde utstrakt kontakt med trosfeller i andre land, og jødene hjalp hverandre inn på de ulike markedene. Dette førte til mye misun-nelse, og det gav opphav til myten om den inter-nasjonale jødedom. Det skal være en slags mystisk, jødisk, hemmelig frimurer-orden som har makt til å styre verdensutviklingen og som har langsiktige planer for et jødisk verdensherre-domme.

Det var særlig fra slutten av forrige århundre dette ble påstått. Et sentralt doku-ment i forbindelse med dette er Sions vises protokol-ler. De blir utgitt for å være referater fra møter i den første sionistkongressen i Basel i 1897. Men de ekte referatene etter konferansen ble utgitt. De har et ganske annet innhold.

Allerede i 1921 avslørte The Times at disse proto-kollene er et plagiat av et verk rettet mot Napoleon den 3. Man har bare byttet om slik at alt det negative blir tillagt jødene. En ren forfalskning, altså. Det for-hindrer ikke at de såkalte protokollene ble brukt i stor utstrekning i Nazi-Tyskland, eller at de fremdeles blir utgitt og brukt i arabiske land. - La oss tilføye at vi som forsøker å forklare Isra-els stilling i verden, kunne være fristet til å ønske oss at jødene virkelig hadde så stor makt i verden. Men det er ingenting som tyder på det, verken i FN eller andre steder. Og slett ikke i NRK.

Tanken om den interna-sjonale jødedom har vært brukt til å bevise at jødene ikke er å stole på. De for-råder villig landet de bor i. Det er bare det at ingenting tyder på at flere jøder enn andre folk har vært dømt for landssvik i de ulike lan-dene. Under 1. verdenskrig var jødene overrepresentert blant dem som ble dekorert

Fortsettelse: Jødehatets historie med hovedvekt på Europa

Jødehatet er fremdeles sterkt i store deler av verden. Den store forskjellen mellom før og nå er at alle forfulgte jøder har en nødhavn i Israel.

for tapperhet, på begge sider av fronten. De viste altså sin lojalitet mot landet hvor de bodde. Likevel: Etter krigen skyldte mange tyskere tapet på jødene.

NazismenJødehatet har gjort seg

gjeldende hele tida gjennom de siste 1900 år, både i Europa og i den arabiske verden. Det nådde sitt uhyg-gelige høydepunkt under nazistenes forsøk på å utrydde jødene. Det finnes noen som har den frekkhet å benekte, eller i hvert fall bagatellisere, at jødeutryd-delsene fant sted. Noen påstår at få jøder ble drept, og i hvert fall ikke i gass-kamre. Andre innrømmer at det skjedde, men det var langt færre ofre enn de 6

millionene som er det offi-sielle tallet. Vi skal nå si litt om det.

Man regner det som bevist at ca. 5.200.000 jøder ble aktivt drept av nazistene, de fleste med gass eller sky-ting. I tillegg døde mange jøder som en mer og mindre direkte følge av sult, mis-handling og kulde i fan-geleirer, under transporter som foregikk i åpne vogner med et minimum av mat og drikke sommer som vinter, osv. Naturligvis kan ingen si helt sikkert hvem av disse menneskene som ville ha dødd av alderdom, sykdom eller ulykker uansett i løpet av krigen. Men sammenlik-ner vi med normal døde-lighet for den aktuelle perioden, ser vi at det var en overdødelighet på over en

million. Det vil si at tallet 6 millioner drepte jøder heller er for lite enn for stort.

Den største dødsleiren het Auschwitz. Som alle andre dødsleirer la tyskerne den i Polen. Kommandanten for Auschwitz het Hoess. Etter krigen ble han stilt for retten. Der innrømmet han at ca. to og en halv millioner jøder ble drept i hans leir.

For dem som trenger bevis på at masseutryddelse ved bruk av giftgass fant sted, finnes det nesten utal-lige vitnesbyrd. De er fra tyskere som var med på det som skjedde, fra noen få fanger som klarte å flykte, noen flere fanger som over-levde helvetet, samt fra tvangsarbeidere fra Polen og andre land.

Av de ca. 2.000 norske jødene klarte ca. halvparten å flykte til Sverige eller Eng-land. Resten ble tatt av tys-kerne og sendt til Tyskland. Ca. 700 av dem kom til Auschwitz. Av dem var det 12 som overlevde krigen, 11 menn og 1 kvinne. Bare ganske få norske jøder kom levende hjem fra Tyskland. Blant disse få er den kjente psykiateren Leo Eitinger og Herman Sachnowitz, som har skrevet boka Det angår også deg om sine uhyg-gelige opplevelser. Også Herman Kahan overlevde Auschwitz.

Før krigen bodde det 250.000 jøder i Tyskland, 70.000 i Jugoslavia, ca. 1 mil-lion i Romania, ca. 3 millio-ner i Polen, 140.000 i Latvia, 100.000 i Litauen, ca. to og

en halv million i den delen av Russland som ble okkupert av tyskerne, osv. Dette er ikke tomme tall. Det finnes utallige vitnesbyrd om land-områder hvor jødene var i flertall, hvor dagligspråket var jiddisch, hvor folk gikk i synagoger. I Polen, f. eks., var store områder jødiske.

Vårt spørsmål til nynazis-tene er da: Hvor er disse menneskene og deres etter-kommere i dag? I Polen kan man i dag bare finne noen ganske få tusen jøder. Før krigen var det altså ca. 3 millioner jøder i Polen. Innvandringen til USA etter krigen har vært så begrenset at bare en mindre del av alle disse jødene kan være der. I Israel er det vel 2 millio-ner jøder av europeisk bak-grunn, og en stor del av disse familiene kan dokumentere at de kom til Israel før 2. ver-denskrig. Vårt spørsmål er altså: Hvis det ikke var noen millionutryddelse av jøder i Europa, hvor på denne planeten er disse jødene og deres etterkommere i dag? Spørsmålet kan selvsagt ikke besvares. 6 millioner jøder ble drept.

Situasjonen i dagJødehatet er fremdeles

sterkt i store deler av verden. I Øst-Europa gir mange jødene skylda for alt som går galt. Verst er dette kanskje i deler av det tidligere Sovjet-unionen. Der mener mange at det var jødene som gjorde at kommunismen fikk makta i 1917, jødene gjorde at kommunismen falt sammen nå, og dessuten skyldes mat-mangelen at jødene spiser opp maten. Jødene har ingenting i Russland å gjøre. Men de må ikke få lov til å reise til Israel, de skal straffes for sine påståtte synder. Alle jøder skal straffes for alle jøders virkelige og påståtte synder.

I enkelte arabiske land er det er det ikke stort bedre. Men det er nå svært få jøder igjen i den arabiske verden. Nesten alle har flyktet, de fleste til Israel. Det har flyk-tet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel.

Israel finnesDen store forskjellen

mellom før og nå er at i dag finnes Israel, jødenes egen stat. Der har alle forfulgte jøder en nødhavn.

OH

AYO

N A

VI (

GPO

)


Tommy Bech

Forfatteren er 1. varamann i MIFFs hovedstyre. Han er student, og har bakgrunn i bl. a. Unge Høyre og i FN-tjeneste.

Historieløsheten om konflikten her hjemme er stor og holdnin-gen til hvordan konflikten kan løses varierer mellom de ulike partiene fra de meget Palestina- vennlige RV og SV til Israel-venner i FrP og KrF. Her hva partiene mener om Midtøsten:

Fremskrittpartiet støtter FNs beslutning om det jødiske folks rett til et nasjonalt hjem-land i Israel, i tråd med FNs vedtak, og vil understreke at en fredsløsning i Midtøsten ikke må innebære en trussel mot Israels eksistens.

Kristelig Folkeparti: Kon-flikten i Midt-Østen kan bare løses gjennom gjensidig tillit og nødvendig vilje til kompromis-ser mellom partene i konflik-ten. Norge bør fortsatt bidra med ulik form for støtte til fredsprosessen, både praktisk og økonomisk. Kristelig Fol-keparti arbeider for at Israel kan få leve i fred innenfor trygge og internasjonalt aner-kjente grenser. KrF anerkjen-ner også palestinernes rett til selvstyre og eget territorium basert på den løsning partene selv kommer fram til. KrF støt-ter en fredsprosess som har dette som mål. Det er avgjø-rende for å nå fram til et positivt forhandlingsresultat at partene avstår fra ensidige tiltak, og at terroren bekjempes aktivt

Venstre: Fredsprosessen i Midtøsten: Norge har et spe-sielt ansvar for å bidra til å få fredsprosessen i Midtøsten på sporet. Norge må basere sitt engasjement på palestinernes rettmessige krav om en egen stat, og Israels rett til å eksis-tere innenfor trygge grenser. Norge må støtte en varig freds-løsning basert på de relevante FN-resolusjonene. Dette inne-bærer at Israel må trekke seg tilbake fra Vestbredden, Gaza og deler av Øst-Jerusaleum, og at de ulovlige bosettingene på okkupert land må tilbake til palestinsk kontroll. De palestinske flyktingene må få kompensasjon for tapte eien-dommer og påførte lidelser, og det internasjonale samfunn må bidra til dette. Norge må kon-sekvent ta avstand fra bruk av vold. Den militære sterkeste part har et særlig ansvar for å vise tilbakeholdenhet, særlig overfor barn og andre sivile, En varig fred kan bare baseres på at fredlig sameksistens har

bred folkelig støtte på begge sider. Norge bør derfor trappe opp støtten til folk-til-folk sam-arbeid i Midtøsten, særlig i regi av frivillige organisasjoner.

Arbeiderpartiet og Høyre: Bemerkelsesverdig er det at Arbeiderpartiets program ikke sier noe sier om konflikten i Midtøsten spesielt, men er opp-tatt av å styrke FNs mulighet til å håndtere slike konflikter. Høyres program sier lite om denne typen konflikthåndterin-ger.

Litt om dagens situasjon

I begynnelsen av august var 516 palestinere, 147 israelere og 14 israelske arabere drept siden opprøret mot israelsk okkupa-sjon begynte i slutten av sep-tember 2000. Blant de drepte er flere små barn som har blitt kaldblodig likvidert av pales-tinske terrorister som er i hellig krig mot Israel, samt palestin-ske opprørere i ung alder som blir skutt av israelske soldater. Hatet mellom de stridene par-tene er enormt. Hamas ser ut til å kunne fortsette sin ter-rorkampanje med selvmords-bomber og vil ikke stoppe før de har tatt over herredømmet over hele Palestina, også det som nå er staten Israel. Sharon vil ikke forhandle før volden opphører.

Israel blir ofte sterkt fordømt av verdensopinionen for sin maktbruk, bl. a. overfor stein-kastende ungdommer. Men Israels venner kan forstå Israels situasjon, da steiner kastet av ungdom eller flygende brann-bomber kan drepe. Det er ingen enkel sak for noen få unge soldater, konfrontert med flere hundre fiendtlige demon-stranter, å foreta dype juridiske distinksjoner ved åstedet.

Den israelske hærens ”etiske kode” sier: ”In evaluating the risk to self and others, they will use the appropriate stan-dards and will exercise constant care to limit injury to life to the extent required to accom-plish the mission.” De som skal etterleve dette, er stort sett ikke vervet personell, siden IDF er en vernepliktig hær. Solda-tene og det lavere befalet er unge mennesker, ofte i slutten av tenårene. Mitchell-rapporten mener at det er viktig at hæren benytter seg av mer erfarne og autoritære soldater til disse sensitive områdene for å sikre kvaliteten i beslutningsproses-sene.

Norge avstod fra å stemme for FN-resolusjonen som

omtalte Israels maktbruk som ”grave and massive violations of the human right of the Palestinian people by Israel”.

Mitchell-komiteen

Mitchell-komiteens Fact-Finding Commite fra april 2001 (også kalt Report of The Sharm el-sheik Fact-Finding Comittee) med deltakelse fra blant annet Norge (Torbjørn Jagland), er det tyngste doku-mentet for å bidra til å skape fred i Midtøsten. Komiteen vil bygge tillit mellom partene og gjenoppta forhandlingene.

Mitchell-rapporten under-streker PLOs ansvar og minner om brevet til Rabin fra Arafat 9.9 1993 som sa; ”The PLO com-mits itself to the Middle East proc-ess, and to a peaceful resolution of the conflict between the two sides and declares that all outstanding issues relating to permant status will be resolved through negotiations.” Helt siden FN-resolusjon 242 har FN gjort det klart at en ikke kan akseptere ekspandering gjen-nom militære midler, men aner-kjente samtidig Israels rett til territorial integritet. Forhand-linger blir nytteløse dersom avtaler ikke etterleves (pacta sundt servanda). Israel er god-kjent og lovlig internasjonalt akseptert som selvstendig stat.

Mitchell-rapporten går ikke imot en internasjonal beskyt-telsesstyrke under FN-mandat, men denne trenger støtte fra begge parter i konflikten. Israel har hittil ikke villet godkjenne en slik styrke.

Rapporten konkluderer med at Israel må skille mellom terrorisme på den ene siden og protesterende demonstran-ter, inkludert steinkastendende ungdommer. Terror er i inter-nasjonal litteratur er definert som overlagt drap og skade av tilfeldig utvalgte ikke-kom-battanter for å oppnå politiske hensikter.

Komiteen understreker at Israel ikke gjennomfører de samme standarder for opptre-den for palestinerne som de stiller til israelere som bor i de okkuperte områdene. Kol-lektiv avstraffelse må det bli en slutt på, og man må for-søke å bygge bro mellom de enorme forskjellene som finnes i kultur, levesett og moralnor-mer mellom de to ulike folke-gruppene.

Komiteen understreker også at et behov for at de steder som er sett på som hellige av muslimer, jøder og kristne, må bli behandlet med respekt.

(Artikkelen er forkortet. Red.)

Nils Tore Gjerde

Helt overraskende trakk de syriske styrkene seg ut av Libanons hovedstad Beirut i siste delen av juni, etter lang tids press, spesielt fra kristne politikere og den maronit-tiske kirken. Men kravet om at syrerne også måtte for-late Libanon har fått økende støtte – også fra muslimsk og drusisk hold – etter den isra-elske tilbaketrekningen fra Libanon på forsommeren i fjor.

Dette er neppe et forvar-sel om at syrerne helt uten videre vil oppgi sin mer enn 25-årige kontroll – og okku-pasjon – over Libanon. Men presset har nok føltes ster-kere i Beirut-området enn i resten av landet. Her bor mange kristne, og folk er kanskje mer politisk bevisst enn på landsbygda. Ved par-lamentsvalgene i fjor høst gjorde opposisjonen nær-mest rent bord og tok alle mandatene med unntak av ett. Den svært så syrisk-

vennlige statsministeren, Hoss, kom ikke engang inn i parlamentet.

Utmarsjen fra Beirut gir likevel et signal om hvilken vei vinden blåser. De som har støttet seg til Syria og de syriske styrkene, må være forberedt på å stå på egne bein politisk, og bare dette kan føre til en mer selv-stendig libanesisk kurs fra regjeringskontorene i hoved-staden. Det kan til og med bli en politisk nødvendighet å distansere seg fra Syria.

Men mer enn noen gang er det nødvendig med klar tale fra det internasjonale samfunnet, Norge inkludert. Syria må få marsjordre ut av hele Libanon, ikke bare Bei-rut-området. Det er viktig at man støtter det demokra-tiske Libanon som ønsker fred, frihet og uavhengighet for det libanesiske folk. Syria må nå etter hvert forholde seg til Libanon som en suve-ren og uavhengig stat, ikke som et syrisk lydrike!

Syria ut av Beirut

Israel og de norske partieneIsraels ”sikkerhetsregjering” eller ”indre

regjering” består av 3 personer: Statsminister Ariel Sharon (Likud), utenriksminister Shimon Peres (Arbeiderpartiet) og forsvarsminister Binyamin Ben-Eliezer (Arbeiderpartiet). Disse tre tar de viktigste avgjørelsene.

Binyamin Netanyahu sier at Sharon ikke kan handle som han egentlig ønsker, fordi han er Arbeiderpartiets gissel. Men ifølge menings-målingene har Sharon ingenting å frykte fra Arbeiderpartiet ved et valg. Et valg ville gi høyresiden 75 av de 120 mandatene i Knes-set.

Likevel frykter Sharon et valg nå. Det er fordi han frykter at Netanyahu skal overta makten i Likud. Riktignok står Sharon ster-kere i befolkningen enn Netanyahu gjør. Men det er partiorganene i Likud som velger stats-ministerkandidat, og det er usikkert om de vil velge Sharon eller Netanyahu.

Denne frykten for Netanyahu er det Peres og Arbeiderpartiet kan utnytte.

Netanyahu driver nå og forsøker å bygge opp en politisk plattform ved en forsiktig kri-tikk av regjeringen og påstander om at han selv ville ha gjort det mye bedre. Det kan slå to veier: Folket og partiet kan komme til å få tillit til ham og gå inn for å innsette ham i stedet for Sharon. Eller det kan bli oppfattet som illojalitet, som et forsøk på å sko seg på Israels vanskelige situasjon.

Det gjenstår å se hvilken vei det går. Uan-sett taler alderen imot Ariel Sharon. Han er 73 år gammel. Men han har nylig erklært at han regner med å stille ikke bare ved valget i 2003, men også i 2007. Da vil han i så fall være 79 år. (Shimon Peres er nå 78 år.)

Netanyahu og regjeringen

Israel bruker mer av sitt brutto nasjonalpro-dukt på utdanning enn gjennomsnittet i vest-lige land. Det ligger f. eks. høyere enn land som USA, Sverige, Danmark og Australia.

I 1997 brukte Israel 9,1 % av BNP på utdan-ning. Gjennomsnittet i OECD var 6,6 %. I 1999 hadde tallet i Israel økt til 9,8 %, som utgjorde ca. 90 milliarder kroner.

En av grunnene er at en større del av befolk-ningen i Israel er ungdom enn i de andre landene (haredim og arabere får mange barn, innvandring av unge).

Ifølge tall justert for kjøpekraft (priser) bruker Israel (3.939 USD) noe over gjennom-snittet for OECD (3.769 USD) pr. elev. 77 % av utgiftene går til lønnskostnader.

Utdanning

- Det kan ikke fortsette slik. Problemet er ikke bare det antallet mennesker som blir [drept og] såret. Vi kan ikke godta at 700.000 mennesker i Jerusalem skal leve under beleiring.Ordføreren i Jerusalem, Ehud Olmert, som kommentar til en serie bomber i sentrum av Jerusalem.


I lengre tid har represen-tanter for kvinnene i Israel, som i Norge, forlangt full likestilling i forsvaret. Ikke i forpliktelser for alle, natur-ligvis, men i muligheter for dem som ønsker det. Nylig nådde denne utviklingen et høydepunkt ved at den første kvinnen bestod alle prøver og ble kamppilot.

Kvinner har lenge gjort militær førstegangstjeneste i Israel, selv om det har vært mye lettere for dem enn for mennene å slippe av reli-giøs overbevisning og andre grunner. Mens mennene har hatt 3 år (4 år hvis de ble

offiserer), har kvinnene hatt 2 år. Deretter har mennene hatt reservetjeneste (”rep”) hvert år til langt oppe i 40-årene, selv om byrden av dette har vært svært ulikt fordelt mellom ulike avde-linger.

Nå er det bestemt at også kvinner skal kunne innkalles til reservetjeneste til de fyller 38 år. Er de mødre eller gra-vide, skal de slippe. Det vil si at vi taler om et mindre-tall av kvinnene. Hvor mye tjeneste de skal gjøre, vil avhenge av sikkerhetssitua-sjonen.

Israelske menn har 3 års militærtjeneste (4 hvis man er offiser), og siden ca. en måned i året til man er et stykke oppe i 40-årene. Det blir til sammen 5-7 år i uni-form.

Ca. en av ti soldater er innom et militært fengsel (det vi kaller ”kakebu”) i løpet av tjenestetiden. Ca. 70 % kommer for å ha vært borte uten lov

(”tjuvperm”), 20 % for brudd på disiplinen og 4 % for narkotika. Resten har stjålet eller brukt våpen på en ulovlig måte.

Det er sjelden man finner narkotika-bruk i kampavdelinger og blant offiserer. Som regel gjel-der det heller ikke soldater som utfører førstegangstjenesten.

w Israel har nylig fått sin første kvinnelige kamppilot. Kvinner har 2 år verneplikt, og kan med ny lov bli innkalt til repetisjonsøvelser frem til fylte 38 år.

w Israels forsvarsindustri eksporterer for over 20 milliarder kroner i året. Intifadaen har hittil ikke slått noe særlig ut i salgstallene.

Israels forsvarsindustri eksporterer for over 20 mil-liarder kroner i året. Det er mange begrensninger: Diplomatiske og militære forhold, og venner (les: USA) som ikke liker kon-kurranse fra Israel. F. eks. var det inngått kontrakt på over 2 milliarder kroner med

Nederland om å kjøpe pan-servernraketter av typen Gil, som israelerne mener er ver-dens beste. Men partier på venstresiden presser regje-ringen til å gå fra kontrakten med Israel. – Ellers har inti-fadaen ikke virket noe særlig på eksporten, ifølge en isra-elsk talsmann.

I juni er Israels forsvars-industri representert på en messe i Paris med bl. a. føl-gende produkter:

En turbojet-motor som bl. a. kan brukes til cruise-raket-ter. Israel har en rakett med en rekkevidde på 400 km.

Arrow antirakett-raketter med det tilhørende radar-systemet.

En fly-til-fly-rakett som kan treffe fiender som er utenfor synsvidde.

Israel legger fram sin evne til å oppgradere gamle fly, både fra Vesten og Russland.

Ubemannede fly.

Stiller ut på messe i Paris

Arrow-systemet på utstillingen i Paris. Foto: Sa’ar Ya’acov (GPO)

Kvinner i forsvaret Kvinner skal nå kunne innkalles til reservetjeneste frem til de fyller 38 år, hvis de ikke er gravide eller mødre. Foto: Ohayon Avi (GPO)

10% i ”kakebu”


Israelerne har lettere adgang til etterretning om terror enn tidligere. Det kan virke overraskende, så fiendt-lig som atmosfæren er.

Men tidligere ble det meste av terroren drevet av Hamas og andre sterkt islamske grup-per som er vanskelige å infil-trere. Nå blir det meste av volden drevet av Tanzim og andre grupper som er langt mer åpne. Det er lettere for israelerne å finne ut av dem.

Flere ”medløpere” er hen-rettet av det palestinske styret. Det kan gjøre det vanskeli-gere for Israel. De skal ha for-talt israelerne hvor ledere for

volden oppholder seg, slik at israelerne kunne drepe dem. Israel kjører nå åpent en kam-panje hvor de som står bak drap, selv blir drept som fien-der. Det pågår en krig, og da er det rimelig at de som står bak den, får smake sin egen medisin.

Men stort sett er de som blir drept folk som Israel har bedt det palestinske styret om å arrestere, og som skulle vært i fengsel i følge avtalene. Det er mennesker som aktivt står bak terrorhandlinger, og som planlegger nye. Det er altså ikke snakk om straff, men om å avverge nye terrorangrep.

w Det israelske forsvaret blir sterkere og sterkere, mens alle de arabiske hærene utenom den egyptiske har problemer med å få kjøpt inn nytt utstyr.

w Israel har nå 1280 Merkava-stridsvogner.Araberne får stadig ere bakke-til-bakke raketter.Syria har 26 Scud-utskytningsramper.

Når det ikke blir krig i Midtøsten, skyldes det først og fremst at det israelske forsvaret er ansett som overlegent. Araberne tør ikke gå til krig. Dette er hoved-synspunktet fra Jaffee Center for Strategic Studies nå i juni.

Det betyr ikke at en krig med Syria kan utelukkes. Den syriske diktatoren Bashar Assad, som er ung og uerfaren, kan komme til å gi Hizbollah lov til å gå så langt at situasjonen blir opp-trappet uten at noen egent-lig vil det. Men senteret tror at faren for dette ikke er så stor.

MilitærbalansenNår man skal vurdere

maktforholdet mellom Israel og nabolandene, må man ta hensyn til kvaliteten og antallet av de ulike konvensjonelle styrkene, og likeså av ukonvensjonelle våpen. Den politiske styrken til de ulike aktørene spiller også inn. Det nære forholdet mellom USA og Israel i for-svarsspørsmål er en viktig faktor.

Ifølge senteret blir det israelske forsvaret sterkere og sterkere, mens alle de ara-biske hærene utenom den egyptiske har problemer med å få kjøpt inn nytt utstyr.

Egypt er blitt utstyrt av USA med toppmoderne Abram-tanks, F-16 kampfly

og den sterkeste marinen i området.

Selv om Israel står ganske sterkt akkurat nå, er det ikke sikkert at det fortsetter slik. Iran og Irak vil om ikke altfor lenge få massedraps-våpen og raketter med lang nok rekkevidde til å kunne sende dem mot Israel.

Men hittil er det israelske forsvaret overlegent i militær teknologi, avanserte våpen, kommunikasjon og etterret-ning. – For første gang er det offentliggjort tall som viser at Israel nå har 1.280 Merkava-tanks, som er laget i Israel. – Slik araberne ser det, sakker de akterut sna-rere enn å ta Israel igjen.

På ett område gjør ara-berne framgang: De får stadig flere bakke-til-bakke-raketter. Syria har nå 26

utskytningsramper for Scud-raketter.

Det er alminnelig antatt at Israel har et stort antall atomvåpen. Disse våpnene kan uansett ikke brukes i konflikten med palestinerne og Hizbollah.

Konflikten med palestinerne

Når noen framstiller Israel som den store Goliat i for-hold til palestinerne, er det både riktig og galt. Israel har naturligvis maktmidler som overgår mange ganger det palestinerne kan stille opp med. Men av moralske og politiske grunner kan Israel ikke bruke en stor del av disse midlene.

Det palestinerne håper på, er tydeligvis nettopp at Israel

skal bruke for mye av sin makt, og at det skal bli et uhell, slik at de kan sende rundt bilder av hauger med døde og sårede. Håpet er så at det internasjonale sam-funnet skal gripe inn, og at det blir en løsning hvor palestinerne kan fortsette sin terrorkrig mot Israel uten at Israel kan gjøre så mye imot det. Dersom Israel skulle gå altfor langt i verdens øyne, kan det hende at de ara-biske nabolandene vil føle seg tvunget til å gå til krig, selv om de regner med å tape.

På den andre siden: Er det store terroraksjoner, kan presset fra den israelske befolkningen bli så stort at regjeringen må gå til dras-tiske tiltak. Og jo større terroren mot Israel er, jo

sterkere tiltak fra Israels side vil verden godta.

Spørsmålet er også hvor mye den israelske befolk-ningen tåler før utvandring i større skala begynner. En stor utvandring er hva pales-tinerne håper på i denne omgangen. Hensikten er å endre den demografiske balansen mellom folkegrup-pene i arabernes favør. Hittil har israelerne vist seg sterke psykisk. Men det er klart: Situasjonen er en belast-ning.

Det er vanskelig å si hvor mye palestinerne tåler før de gir opp og går med på en løsning Israel kan leve med. Det ser ut for at lederne satser på at de tåler svært mye.

Militærbalansen: Israel sterkestStiller ut på messe i Paris

IAI, Israel Aircraft Indus-tries, er den israelske flyin-dustrien. Den ble opprettet i 1953 for å vedlikeholde de israelske flyene, som var kjøpt i utlandet. Men etter hvert begynte man å lage en del av flyene selv, siden også andre produkter. Nes-her-flyet var med i Yom Kip-pur-krigen i 1973. IAI laget også fremragende raderer og raketter. IAI begynte også etter hvert å lage mange typer kommunikasjonsut-styr.

I 1986 var en prototyp av Lavi-flyet, et helt moderne kampfly, ferdig. Men i 1987 ble prosjektet skrinlagt. Det førte til at ca. 1⁄4 av de 22.000 ansatte mistet jobben. Like-vel var flyet ikke bortkastet, for mye kompetanse ble utviklet som hjalp konser-net videre.

Da Sovjetunionen brøt sammen og den kalde krigen tok slutt, redusert mange land forsvarsbudsjettene. Det førte til krise i våpen-industrien. Fra 1992 – 1996 gikk også IAI med bety-delige underskudd. Men da mange konkurrenter for-svant, ble det mulig for dem som er igjen å klare seg.

Arbeidsstyrken ble skåret ned til 14.000 ansatte. På det verste godtok de ansatte en reduksjon i lønnen for å holde det gående. Fra 1997 av har IAI gått med over-skudd.

I 1998, som er det siste året vi har tall fra, var salget på nesten 15 milliarder kroner og overskuddet på 400 millioner. Salget viser fortsatt en økende tendens.

ProdukterIAI lager etter hvert ikke

bare militære produkter, ca. 40 % av salget er nå sivile produkter. Det gjelder bl. a. forretningsjetflyene Galaxy og Astra.

Oppgradering av sivile fly, bl. a. ombygging av Boeing 747 (jumbojets) til lastefly.

Oppgradering av kampfly, ikke minst aktuelt for mange land som fikk utstyr fra Sov-jetunionen før 1990.

En rekke raketter (bl. a. båt-til-båt, fly-til-fly osv.).

Israel er verdensleder i utvikling og salg av droner, små ubemannede fly som IAI selger til og med til USA. Nato har bl. a. brukt droner mot Serbia. Israel har selv brukt dem til å oppspore og

noen ganger ødelegge fien-dens radar-anlegg. – Det er nå på tale å utvikle et ube-mannet kampfly.

Et annet produkt er Arrow. Det er en anti-rakett-rakett, og regnes som den beste i sitt slag i verden i dag. Mange land frykter angrep med atomvåpen, gass eller bakterier. Arrow kan skyte ned fiendtlige raketter lenge før de når målet.

IAI lager også moderne radarer og andre systemer for elektronisk etterretning og for tidlig varsling. Dette kan forhindre overraskelses-angrep og dermed gjøre at fienden tenker seg om noen ganger ekstra før man går til krig.

MarkederUSA er det største

eksportmarkedet, men salget øker raskt til land i Asia. Tyrkia er i ferd med å bli en viktig kunde.

Ett av problemene for IAI er for tiden å skaffe nok kvalifiserte folk. Den store veksten i nystartede høytek-nologibedrifter gjør at det er mangel på kvalifiserte folk innen elektronikk.

IAI blomstrer Kabel Israel har lagt en optisk kabel langs hele grensen mot Libanon. Den knyt-ter sammen alle utposter med kom-mando-, etterret-nings- og kommunikasjons-nettverk. Optiske kabler bruker lys til å formidle informa-sjon.

Den er 12 mil lang og skal brukes flittig av de overvåkings-avdelingene som vokter grensen 24 timer i døgnet. Den går fra Middelhavet til Hermon, og koster 250 millioner kroner.

Kabelen er nød-vendig fordi den store mengden av etterretningsmate-riale ville overbelaste en vanlig, sikker tele-fonlinje. Israelerne mener at det som sendes i kabelen, ikke kan avlyttes. De tror at en superdatamas-kin ville trenge syv år på å knekke koden.

Etterretning

Gilo er en bydel i Sør-Jeru-salem, og ligger like ved Beit Jalla, som er under kontroll av Arafat. Siden intifadaen star-tet i september 2000, har Gilo vært utsatt for mye skyting fra Beit Jalla. Nå i august begyn-ner bygningene i Gilo etter hvert å bli ”skuddsikkert”.

Det betyr bl. a. at minst ett rom i hver av 620 leiligheter har fått skuddsikre vinduer. Det er første stadium. Så skal

arbeidet starte med å gjøre resten av rommene skuddsi-kre. Også 240 leiligheter til skal sikres.

Men innbyggerne føler like-vel situasjonen som en stor belastning. De ønsker seg til-bake til et normalt liv, der de kan bevege seg hvor de vil og oppholde seg hvor de vil uten alltid å måtte tenke på faren for å bli skutt.

Skuddsikkert i Gilo


w I 1960 utgjorde jordbruksprodukter ca. 20% av BNP. Nå er tallet nede på 2% av BNP. Bare 3% av arbeidsstyrken er sysselsatt i landbruket. Eksporten økte med 7% fra 1989 til 1999.

w Det er ca. 270 kibbutzim i Israel, med til sammen ca. 130.000 innbyggere. I løpet av 80-tallet opparbeidet kibbutzene seg en gjeld på 40 milliarder kroner.

KibbutzimDet er ca. 270 kibbutzim i Israel, med til sammen ca. 130.000 innbyggere. Det er 2,2 % av befolkningen. Men de står for 38 % av Israels jordbruksproduksjon og 6,3 % av den samlede produk-sjonsverdien (mange kibbut-zer framstiller mye annet enn jordbruksprodukter også).

Nå er det ikke uten videre slik at 2,2 % av befolkningen står for 6,3 % av verdiskap-ningen. For ca. halvparten av kibbutzene har utenfor-stående ansatte. Det er et brudd med de opprinnelige idealene, som tilsa at bare kibbutzens egne medlem-mer skulle arbeide i den.

Det er flere brudd på de gamle idealene. Det gamle var: Alle spiste sammen i spisesalene. Barna besøkte foreldrene, men bodde sammen med de andre barna og sov i sovesaler. Det var ingen penger i kib-butzen, prinsippet var ”fra enhver etter evne, til enhver etter behov”. Ellers fikk man penger når man skulle ut av kibbutzen. Kibbutzens biler ble brukt etter behov. Dersom noen arbeidet uten-for kibbutzen (f. eks. ved at man solgte malerier), gikk pengene til kibbutzen.

Nå er det mye som er annerledes. I ca. halvparten av kibbutzene betaler man sine måltider med kreditt-kort, og man får penger som man kan bruke i kibbutzens butikk. 2/3 krever medlem-mene penger for strøm. Mer enn 1/3 tillater medlem-mene å eie egne kjøretøyer.

I løpet av 80-tallet opp-arbeidet kibbutzene seg en gjeld på 40 milliarder kroner. Tidlig på 90-tallet skjedde en sanering: Regjeringen avskrev 8 milliarder, ban-kene avskrev 15 milliarder, andre kreditorer 1,6 milli-arder. Resten av gjelda skal betales over lang tid, hvis den ikke blir dekket ved at kibbutzen selger eiendeler eller landområder.

Å dyrke Israels land var en viktig del av selve den zionistiske ideologien. Ved det skulle det skapes en sterk, produktiv og selv-forsynt type jøde, noe helt annet enn ghettojøden som var tvunget til å drive små-handel og ikke fikk eie jord.

I kibbutzen ble disse tan-kene kombinert med ulike former for kollektivisme og sosialisme. Jaffa-appelsiner fra Israel ble selve nasjonal-symbolet.

Men nå sliter jordbruket i Israel. Fortjenesten har gått ned for de fleste. Israelerne har kommet med mange nyvinninger på ulike felter. Men så går det et år eller to eller tre, og så kommer andre land etter. Og siden disse landene ofte har langt lavere lønninger enn israelerne, er det vanskelig å konkurrere. Dermed må israelerne stadig finne på nye ting, og det er ikke alltid lett.

I 1960 utgjorde jordbruks-produkter ca. 20 % av BNP (brutto nasjonalprodukt). Nå er tallet nede på 2 % av BNP, og 3 % av antall sys-

selsatte. Jordbrukseksporten økte med ca. 7 % fra 1989-1999, mens den totale eksporten ble omtrent doblet. Antall sysselsatte i jordbruket fortsetter å minke.

Det er blomster som gir størst inntekter i jordbruket nå, i hvert fall på eksport-markedet.

Fram til 1985 kunne man gjøre det godt som bonde i Israel. Man var skjermet for utenlandsk konkurranse. Inflasjonen var høy. Men så foretok regjeringen en rekke tiltak som til sammen førte til at lånene ble dyrere å betjene, konkurransen fra utlandet ble sterkere, offent-lige subsidier ble sterkt redu-sert og kostnadene steg. Alle disse forandringene kom samtidig, og de var ikke ventet. Det førte bl. a. til at kibbutzer og moshaver satt med kjempemessige lån som de ikke lenger kunne betjene, investert i produk-sjoner som ikke lenger var særlig lønnsomme.

En måte å styrke økono-mien på, var å begynne med

turisme, industriproduksjon og annen virksomhet ved siden av jordbruket. Det har mange kibbutzer gjort. En annen måte er å bruke utenlandske arbeidere og gi dem lavere lønn enn israe-lere kan godta. Det har styr-ket konkurranseevnen. Dels har man brukt palestinere fra Vestbredden og Gaza, særlig som sesongarbeidere. Etter at den første intifa-daen startet i 1987, og nå etter at den andre startet i fjor, dreier det seg mest om arbeidere fra Romania, Thai-land, Filippinene, Ghana og andre land. (Det er noe slikt som 200.000 slike arbeidere i Israel, lovlig og ulovlig. 20-25.000 av dem arbeider i jordbruket.)

Et stort problem akkurat nå er mangel på vann. Vannkvotene blir stadig redusert. En annen begren-sende faktor er land, jord-bruksområder. I en raskt økende befolkning trenger innbyggerne stadig større områder til bo-områder. Og med dårlig lønnsomhet i

jordbruket, svarer det seg å selge til andre formål.

I alt er 4,2 millioner mål tilgjengelig for jordbruk. Men det meste av denne jorda er i ørken- eller halv-ørken-strøk i Negev. Nesten en million mål har ikke nok vann til at det kan dyrkes noe annet enn korn, og da ikke hvert år. Bare halvpar-ten av jorda har kunstig van-ning, fordi det ikke er nok vann.

De sentrale områdene er også de mest fruktbare. Men det er der presset til å bygge veier, boliger, industrisoner osv. er størst.

Men forskningen fortset-ter. Blant nye produkter er tomater som kan lagres i lang tid, å endre duften av blomster ved bioteknologi, framskaffe planter som tåler giftige kjemikalier i jorda og som tåler vann med et visst saltinnhold. Det siste er viktig. Mer og mer av Israels vann får et visst sal-tinnhold. Det blir utviklet vaksiner mot ulike plante-sykdommer.

Israel er fremdeles selv-forsynt med de fleste jord-bruksproduktene, unntatt korn og storfekjøtt.

Europa er det største eksportmarkedet. De viktig-ste produktene er produkter som leveres utenom seson-gen, samt nye varianter av gamle produkter. For noen produkter eksporterer Israel nå frø i stedet for selve avlin-gen. Noen av de nye produk-tene kan Israel nå ta patent på. Det beskytter for konkur-ranse fra lavkostland. Mange av disse produktene trenger lite vann, noe som er veldig fint i dagens situasjon.

Men fortsetter tørken, kan det bli en ny, alvorlig krise, og det kan spøke for selv-forsyningsgraden. Proble-met med manglende jord er der uansett. Kanskje vil jordbruk mer og mer bestå av dyrking i veksthus med vitenskapelige metoder og få ansatte. Det vil trolig bli lite behov for de gamle jordbrukskoloniene.

Sammendrag av en artikkel i Jerusalem Post av Blake Lam-bert.

Jordbruket i økonomisk krise Selv om hveten modner i Negev, går inntektene i landbruket ned og Israel blir mindre og mindre konkurransedyktig på det internasjonale markedet. Foto: Gefen Ya’acov (GPO)

israel-miff.no


Vi gratulerer Jødisk Nasjonalfond med 100-års jubileetVi takker også alle Israelvenner for generøs støtte til JNFs mange viktige miljøprosjekter i Israel.Da JNF ble stiftet under den 5. Zionistkongress i 1901, var formålet å kjøpe jord i Det Hellige Land for å skape grunnlaget for jødisk bosetting. Siden den gang har tusener av jøder og kristne over hele verden hjulpet til med å gjøre drømmen til virkelighet. I dag er den viktigste oppgaven å bygge ut flere vannreservoarer for å avhjelpe Israels største problem: Vannmangelen.

Vil du gratulere JNF med 100-årsjubileet?

Det kan du gjøre ved å støtte treplanting og vannreservoarer i Israel.

Bidrag sendes til Jødisk NasjonalfondBoks 8871, Youngstorget, 0028 OsloNytt gironr.: 7877.08.76817

OBS! Nytt tlf. nr. 22 11 28 14

KEREN KAYEMET LEISRAEL

JØDISKNASJONALFOND NORGE

Berit Demborg

Dette reservoaret ble påbegynt i 1999, i et jord-bruksområde ca. 300 meter syd for kibbutz Hagoshrim som ligger i Galilea i det nordlige Israel, ca. 5 km øst for Kiryat Shmona, Israels nordligste by.

Reservoaret skal rumme 600.000 kubikkmeter renset kloakkvann fra kibbutzene Dafna, Dan, Shoar Yishuv og Sair, et område hvor man finner mange populære turistmål.

Reservoaret har som sitt viktigste mål å lagre renset kloakkvann fra jordbruksko-loniene i nord. Dernest gjel-der det å utnytte det lagrede

vannet til avlinger som egner seg til slik vanning og derved minske behovet for å bruke rent drikkevann til jordbru-ket. Vannet fra det nye reser-voaret vil hjelpe til med irrigasjon av 600 mål avlin-ger på jord som eies og drives av kibbutzer og mos-haver i området. Velegnede avlinger velges etter samråd med Landbruksdeparte-mentet.

Også i Galilea finnes det store områder som er for tørre til å utnyttes til jord-bruk. Vann fra det nye reservoaret vil sette bøn-dene i stand til å utnytte disse områdene produktivt. Planen var å avslutte arbei-det med reservoaret som-

meren år 2000: Utgraving, rørledninger, elektroniske ledninger, isolasjon mot lek-kasje og tap av vann, gjerder og tilkjøringsveier. Omkost-ningene er beregnet til 8 mil-lioner NIS (ca 18 millioner NOK), hvorav ca. halvdelen dekkes av JNF.

Navnet Hagoshrim sym-boliserer en bro mellom Israel og Diaspora (utlan-det). Kibbutzen ble grunn-lagt i 1948 av innvandrere fra Tyrkia, på et område som er ca. 5000 mål. Befolkningen er 580 medlemmer, inklu-sive 170 barn.

Hovednæringsveier er: Kyllingoppdrett, avocado og sharon-frukttrær og andre jordbruksprodukter i for-

hold til etterspørsel i marke-det og vannforsyning.

Kibbutzen har et godt gjestehus som gjerne tar imot gjester for ett eller flere døgn. Elven Dan renner gjennom kibbutzen og videre til Shmurat Tal nasjo-nalpark og naturreservat. I parken er det utstilling av førhistoriske ruiner og kar, en kanaanitisk begravelses-plass og arkeologiske rester fra hellenistisk, romersk, byzantinsk og tidlig hebraisk tid.

De fire nordiske landene vil gå sammen om å hjelpe dette området med bedre vannforsyning til jordbru-ket.

JNFs nye vannprosjekt:

Hagoshrim, reservoaret i Galilea

Hva er Jødisk Nasjonalfond?Berit Demborg

- Over 220 millioner trær på over 900 tusen mål jord.

- Skoger, parker, utendørs rekreasjonsområder med over 12 mill. besøkende om året.

- Omsorg for 400 000 mål naturlig skog.

- Økologisk rehabilitering, bedring av landskaps- og miljøkvalitet.

- Å berike Israels vannø-konomi med demninger og reservoarer, å gi nytt liv til Israels forurensede elver.

- Å rulle ørkenen tilbake og hindre at den sprer seg, å rydde områder for turisme og utendørs rekreasjon.

- Å forberede tomter til boliger for nye immigranter, å utvikle og ta vare på Isra-els jord og nasjonale land-områder.

- Og fremfor alt: Det pri-vilegium det er å ta direkte del i Israels nasjonale gjen-reising.

KEREN KAJEMET LEISRAEL - JEWISH NATIONAL FUND (KKL/JNF) ble stiftet av Theodor Herzl under den 5. Zionistkongress i Basel i 1901. Formålet med fondet var å samle penger til kjøp av jord i det daværende Pales-tina og skape grunnlaget for en jødisk stat. Da FN i 1947 skulle avgjøre hvordan den nye staten skulle se ut, var det KKLs jord som skapte grunnlaget for hvor gren-sene skulle trekkes.

Det neste skritt var uttør-ring av sumper og tre-planting. Slik ble KKL verdens første miljøorgani-sasjon. Keren Kajemet Leis-rael betyr “Et evig fond for det jødiske folk”. Jorden som tilhører KKL skulle ikke kunne selges, bare bygs-les - leies - ut, og slik er reglene fremdeles. Pengene til jordkjøp kom fra rike jøder over hele verden, men ikke minst fra de BLÅ BØSSER som fantes i alle jødiske hjem.

I dag er KKLs hovedopp-gave ikke mer jordkjøp, men jordforbedring og utvikling av landet med treplanting og bygging av vann-reservo-arer. Man eksperimenterer med bl.a. å hindre erosjon og utvikle vekster som kan klare seg med lite vann, brakk-vann og renset, resirkulert kloakkvann.

Handlingsplan Negev er et program for utvikling av Negev-ørkenen for det 21. århundre. Negev-ørkenen utgjør ca. 60 % av Israel, men har foreløpig under 10% av befolkningen. Planen går ut på å investere store beløp i Negev, bl.a. ved bygging av store vannreser-voarer for å sikre fremskritt og øke utviklingen, fremme befolkningstilvekst og gjøre Negev til et vekstområde. Det avgjørende vil være å skape nye arbeidsplasser, gi innbyggerne høyere leve-standard og livskvalitet og skape økonomisk stabilitet.

KEREN KAJEMET NORGE ble stiftet i 1917 som en underavdeling av Norsk Zionistforening. Pen-gene kom inn ved salg av trediplomer, innskrivning i THE GOLDEN BOOK og tømming av BLÅ BØSSER. Denne virksomheten fort-satte efter krigen under ledelse av John Jacobsen og senere Leon Leimann.

I 1985 ble ledelsen over-tatt av Berit Demborg og Celia Gorlèn, med eget kontor. Man gikk også ut til det kristne samfunn, hvor vi i dag har våre beste og mest trofaste givere, med appell om å støtte miljøarbeidet i Israel . På den norske veggen i Yatir i den nordlige delen av Negev, fins det ca. 200 plater med navn på givere, de fleste kristne, som har gitt penger til egen lund , 1000 trær, eller egen skog , 10.000 trær. Vi har også et spesielt skogprosjekt i Martyrsko-gen : SAMUELS PLAZA - til minne om norske jøder som ble drept i Auschwitz.

Av Ruth Yossian. Over-satt av Berit Demborg

Jerusalem er omgitt av fjell, plantede nåleskoger og naturlig skog, parker og rekreasjonsområder anlagt av Jødisk Nasjonalfond, som også holder dem ved like og utvikler dem videre. Med treplanting, veiarbeid og bygging av lekeplasser skaper JNF aktive rekrea-sjonsområder med flotte utsiktspunkter i og rundt hovedstaden. Denne kjeden av skoger og åpne områder kalles “Jerusalems Krone”, en levende grønn lunge rundt Jerusalem og forste-dene.

Her er en liste over noen av JNF-skogene:1. RAMOT-SKOGEN ved forstaden Ramot i Nord-Jerusalem.2. GILO-SKOGEN nær forstaden Gilo i Syd-Jeru-salem med et stort rekrea-sjonsområde og masser av lekeapparater bygd av trær som er tynnet ut.3. FREDSSKOGEN i Abu Tor-området ved foten av Armon Hanaziv-promena-den. Skogen ble plantet etter 6-dagerskrigen i ingen-mannsland mellom den vestlige og østlige bydelen.

Skogen har skyggepaviljon-ger, hvileplasser, hager og flotte utsiktspunkter.4. HALPERT OBSER-VASJONS-PUNKT øst for Mt. Scopus-campus ved Hebrew University. i byens nordlige del. Stedet har en storartet utsikt over den judeiske ørken, Moab-fjellene og Syd-Jerusa-lem.5. KENNEDY MEMO-RIAL syd for Jerusalem. Minnesmerket ble reist like etter mordet på pre-sident John F. Kennedy. Minnesmerket er formet som en avbrukket tre-stamme. Her er det en imponerende utsikt over Jerusalems omgivelser mot nord og syd, og på en klar dag kan man se helt til Middelhavet.6. MAALE CHAMISHA-SKOGEN. Denne skogen er plantet nær Kibbutz Maale Chamisha. Skogen er en blandingsskog av gamle nåletrær og flere forskjel-lige typer løvtrær, mange av dem sjeldne i Israel. Langs adkomstveien er det plassert gjenstander som minner om uavhengighetskrigen i 1948. I nærheten er det også et minnesmerke over soldater som falt i krigen.

Jerusalem:

JNFs skoger

Returadresse: Midt-Østen i fokus, PB 31, 4097 SOLA

www.israel-miff.noPorten til

www.israel-miff.no

Med Midt-Østen i fokus - hver dagBesøk

MED ISRAEL FOR FREDMEDLEMSREGISTERET/ MØIF

Pb 314097 SolaNavn:

Adr.:

Postnr./Sted:

q Enkelt-medlem/ MIFF 240,-q Ektepar/ MIFF 350,- q Pensjonist/student /MIFF 150,-q Pensjonist ektepar /MIFF 180,- Abonnement på Midt-Østen i fokus er inkludert.

q Abonnere på Midt-Østen i fokus 150,-

q MOTTA MIDT-ØSTEN I FOKUS GRATIS TO PRØVENUMMER

Porto

MED ISRAEL

FOR FRED

Aksjonsnummer, mai 2001

Eller send inn på e-post: [email protected]

Pene produkter fra landet som flyter av melk og honning

Skulle du vært i Israel? Prøv: www.israelimport.no

Morten I Refsaas ImportHjelms gate 6 A0355 Oslo

Tlf. 22 69 85 97Fax. 22 69 16 98

[email protected]

Klassiske 7-armede lysestaker

Smykkeskrin

Diverse CD’er

fra 108,88

fra 100,-

fra 100,-

Når Genesaretsjøen er full, ligger vannspeilet 208,1 m under havflaten. Etter to vintre nesten uten regn, ligger det i juni på 213,14 m. Det er under det som tidligere var ”den røde linjen”, nedre grense for hvor langt ned vannspeilet fikk komme. Før det (forhåpentligvis) kommer regn neste vinter, er vannstanden beregnet til å synke til 215,10 m under havet.

Men det er ikke alt. De vannførende lagene med grunnvann er også sterkt overpumpet. Det er en reell fare for at vannet i alle store drikke-vannskilder i Israel kan få forringet kvalitet og bli varig udrikkelig.

En av grunnene er at jordbrukssektoren har brukt for mye vann av drikkevannskvalitet. Til mange typer avling kunne man ha brukt avfalls-vann og annet vann av dårligere kvalitet, kanskje litt renset.

Forventet forbruk i Israel i år er 1,6 milliarder m3 med vann. I et år med gjennomsnittlig nedbør blir vannkildene fylt opp med 1,55 milliarder m3, altså 50 millioner m3 mindre. Den raskt økende befolkningen gjør at behovet øker med 25 m3 i året. Og så har nedbøren vært under middels de siste årene.

Det er altså i utgangspunktet et økende under-skudd. Men mye av problemet kan løses ved at gårder og byer får vann av lavere kvalitet, at vann av drikkevannskvalitet bare blir brukt til å drik-kes.

I mange år har det vært tale om avsalting av sjøvann. Nylig åpnet et israelsk firma et avsal-tingsanlegg på Kyprus. Og nå er 4-5 anlegg under bygging i Israel. Men de to første vil ikke stå fer-dige før mot slutten av 2003. De er i Ashkelon og Ashdod, og skal skaffe over 200 millioner m3

av drikkevann. Til disse anleggene er i drift, må Israel forsøke å få importert vann fra Tyrkia. I heldigste fall kan det begynne i annet halvår av 2002.

Fritt etter en artikkel i Jerusalem Report av Andrew Friedman.

Grønne plener Avigdor Lieberman er minister for nasjo-nal infrastruktur. I sommer foreslo han at det skulle bli et totalforbud mot å vanne plener, også offentlige parker, i august og septem-ber. Grunnen er en vannsituasjon som i økende grad er desperat. – Riktig-nok ville plenene da bli svidd. Men ifølge eksperter ville plan-tene ikke bli øde-lagte, de ville komme tilbake når vannin-gen begynte igjen.

Men forslaget ble avvist av Knesset. I stedet ble det for-budt å vanne på dagtid. Det vil bety en noe mindre for-dampning og en liten innsparing, men det monner ikke noe særlig.

Og ellers føler mange israelere seg ikke forpliktet til å gjennomføre noen tiltak. Som en sa: ”I 25 år har regjerin-gen latt være å gjøre noe med vannet. Og så vil de ha meg til å betale prisen nå? Ikke tale om.”

VannkriseAmerikanske kristneI mars var den israelske rabbineren Berel Wein på besøk i USA. Han har en fast spalte i Jerusalem Post. Han skriver bl. a. om det inntrykket han fikk ut fra alle dem som uttalte seg til ham (som er kledd slik at alle kan se at han er jøde). Her er hans uttalelser om dette, fritt gjengitt:

Det er mye støtte for Israel i USA. En stor del av denne støtten bygger på religion og tro, først og fremst kristen tro. For mange kristne amerikanere er Jerusalem og Tempelfjel-let steder som er virkelige for dem på en måte som Kosovo og Bagdad ikke er.

Når palestinerne sier at jødene ikke har noen histo-rie på Tempelfjellet, at det aldri har vært noe jødisk tempel der, er det blasfemi for de fleste kristne. Det er å fornekte deres eget reli-giøse grunnlag og det som står i Bibelen.

Wein tenker ikke her på fundamentalistiske, kristne grupper som er trofaste venner at Israel fordi de har en sterk, messiansk tro. Han tenker på de brede lag av kristne som ikke er ”født på ny”, men som forstår hvor falske mange av pales-tinernes påstander virkelig er.

Israelsk mesterskap i svømming på Wingate instituttet. Ayalon Shilo crawler seg inn til en god tid. Foto: Ohayon Avi (GPO)

Alex Averbuch har israelsk rekord i stavhopp. Her svinger han seg over listen i de 16. Makkabeerlekene i juli. Foto: Ohayon Avi (GPO)

Documents

2001-03 Midtøsten i fokus