Trollskallen

Alexander Løken

Trollskallen

© CAPPELEN DAMM AS 2014ISBN 978-82-02-42650-71. utgave, 2. opplag 2014

Omslagsdesign: Anders Bergesen/SuperultraplusSats: Type-it AS, Trondheim 2013

Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen 2014 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80g Munken print cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Sølvskrinet

Kristiania, 3. mai 1887

– For et begredelig liv.Edvard trakk den altfor store ullfrakken tettere rundt

seg. Den hadde mistet sin siste knapp tidligere på dagen,og han måtte holde den lukket med den ene hånden.Regnvannet strømmet mellom brosteinene, og selv støv-lene hans var gjennomvåte. De hadde vært gode å hagjennom vinteren, men de hadde sikkert varmet sine tid-ligere eiere bedre enn de varmet han.

Edvard trykket seg nærmere murveggen. Etter å haløpt ærender for de lokale kjøpmennene hele formidda-gen, var han lite glad for å måtte stå her i øsregnet. Van-ligvis var det yrende liv, barneskrik og støy fra hestekjer-rer i denne gaten. Nå lå den helt øde. Fornuftige folkholdt seg inne i uvær som dette.

Men Edvard hadde et viktig ærend. Han dro en krøl-lete lapp opp fra lommen. Den snirklete skriften var nes-ten uleselig. Men beskjeden var kort, og Edvard haddeomsider klart å tyde den:

5

Til Edvard FrostHent pakke i Tomtegaten, tirsdag ettermiddag, klokkenseks.R.W.

Med det røde strikkeskjerfet tørket Edvard vannet vekkfra ansiktet. Han myste gjennom regnet. Tomtegaten varen ganske bred gate. Falleferdige trehus og glisne skursto side om side med murhus som var farget mørkegråav regnet.

Han hadde mistet oversikten over hvor lenge hanhadde ventet. Klokken hadde vist litt over fem da hanpasserte Domkirken, men nå måtte den være nærmeresju.

Edvard var kjent for sin pålitelighet. Som løpegutthadde han mange trofaste kunder rundt om i byen. Hanleverte pakker, brev og kontrakter, til bakere, slaktere,bankmenn og notarer. Og til velstående kjøpmenn somga han sjenerøse tips på en god dag. Eller et par karamel-ler på en dårlig.

Edvard var ikke nødvendigvis foreldreløs. Han boddepå et barnehjem, Graahaven guttehjem, og han fikk ikkemindre tips av å nevne det. Men han hadde fremdelesen far ute på havet et sted. Eller i en fremmed havn iSør-Amerika eller Orienten. Eller kanskje på bunnen avAtlanterhavet, for den saks skyld. Moren hans derimothadde dødd av sykdom noen år tidligere. Så det var ikkeutenkelig at Edvard var foreldreløs. Han kunne bareikke vite helt sikkert.

Regnet hamret så tungt mot brosteinene at Edvardikke hørte den hestetrukne vognen med det samme. Denrundet hjørnet og kom nedover gaten i stor fart. To para-finlykter flakket gjennom striregnet. Vognen bråstoppet

6

foran Edvard. Han følte seg liten ved siden av de svartehestene. De vrinsket urolig og prustet skyer av dampfra neseborene. Kusken satt urørlig under en regnkappe.Han stirret tomt framfor seg.

Vognen hadde så vidt stoppet da døren smalt opp. Enmann klatret raskt ned fra vognen. Han var pent kledd,i svart fra topp til tå. Øynene var skjult i skyggen av enflosshatt, og han hadde en flat nese og bred munn. Hanhadde korte bein til å være så høy. Den stinne magenog de lange armene gjorde at han liknet en gorilla. Synetfikk Edvard til å rygge helt inntil den kalde murveg-gen.

«Hvor er professoren?» spurte mannen. Han hadde engrumsete stemme.

«Han er hjemme, vil jeg tro,» svarte Edvard nølende.Mannen bøyde seg ned så han sto ansikt til ansikt med

Edvard.«Ja vel? Og hva er så du for et merkelig, lite vesen?»Guttene på barnehjemmet syntes også at Edvard var

merkelig. Han hadde vokst opp i bedre kår enn de flesteav de andre foreldreløse, og passet ikke helt inn blant detøffe gateguttene. Så han holdt seg mest for seg selv.

Også var jo håret hans ganske snodig: Det var heltgrått. Ikke lyst og tynt som håret til en gammel mann,men stritt, og mørkegrått som jern. De andre barnamente at han måtte ha blitt skremt så kraftig i barndom-men at håret hadde mistet all farge. Det kunne i så fallikke Edvard huske. Men han hadde ingen bedre forkla-ringen på hvorfor han hadde grått hår i en alder av fjor-ten år.

«Jeg heter Edvard Frost,» svarte Edvard og rakte man-nen den håndskrevne beskjeden. «Jeg ble sendt for åhente en pakke.»

7

«Ingen har fortalt det til meg!» buldret mannen. Hankastet et raskt blikk på lappen.

«Jeg er en forretningsmann. Jeg forventer en viss pro-fesjonalitet.»

Han fnyste. «Og jeg hater barn!»«Gi meg pakken, så skal jeg komme meg av gårde,»

sa Edvard. Han prøvde å skjule at stemmen skalvlitt.

Mannen kikket betenkt rundt seg. Han pustet tungtog virket utålmodig. Omsider boret han blikket i Edvardigjen.

«Si meg, herr Frost, verdsetter du livet ditt?»Mannen ventet ikke på svar. Isteden dro han fram

en liten gjenstand fra frakkelommen. Forsiktig plassertehan den i hånden til Edvard.

Det var et lite sølvskrin. Ikke større enn en snus-dåse, dekorert med sirlige mønstre og tegn. Lokket varutsmykket med små, røde edelstener, og det var forseg-let med en lås.

«Hva du enn gjør,» hveste mannen, «uansett hvor fris-tende det måtte være, så må du ikke under noen omsten-digheter åpne dette skrinet. Aldri!»

«Hva mener De?» stotret Edvard fram. «Hvorforikke?»

Mannen hvisket nå.«Åpner du skrinet, kan du regne med å tilbringe res-

ten av livet ditt på et galehus. Skrike til det bare er fillerigjen av stemmebåndene dine. Klore på veggene til fin-gertuppene dine er filt ned til bare beinstumper!»

Han lo en hul latter, tok tak i vogndøren og svingte seginn.

«Eller kanskje du er heldig og bare kreperer med éngang.»

8

Han smelte igjen døren, og ble oppslukt av mørket.Edvard hørte bare en lav, monoton latter.

«Hils professoren,» kom det fra vognen, «og si at Sel-skabet ikke gjør forretninger med snørrvalper.»

I det samme lot kusken pisken lyne over hesteryg-gene. Med et rykk satte vognen av gårde nedover gaten.Edvard ble stående og se etter den. Snart skimtet hanbare de duse parafinlyktene gjennom tåken. Han puttetdet lille sølvskrinet i jakkelommen. Hjertet hans banketraskt. Han hadde knapt lagt merke til at regnet haddelettet.

Edvard småløp nedover de glatte brosteinene. Han smattinn en sidegate, plasket gjennom gjørmen ved noengamle rønner i Vognmandsgaten og hoppet gjennom ethull i et plankegjerde.

Etter noen få minutter sto han andpustent foran envindskjev bygård. Det skrøpelige taket så ut som detkunne rase ned på fortauet hvert øyeblikk. Midt på inn-gangsdøren hang det en dørhammer. Den var formetsom et glefsende ulvehode. Edvard banket på døren,tre ganger. Slagene gjallet hult i trappeoppgangen bakdøren. Han ventet litt, men ingenting skjedde.

Edvard pleide å gå innom professoren et par ganger iuka for å høre om han trengte hjelp med noe. Professo-ren hadde ofte noen brev som måtte postes, eller andreærender til Edvard. Og han betalte bra. Men denne mor-genen hadde ingen åpnet. Husholdersken som bodde iførste etasje, hadde heller ikke vært å se. I stedet haddeprofessoren kastet den krøllete lappen ut av vinduet sitti fjerde etasje. Beskjeden om å hente pakken i Tomtega-ten.

Edvard banket tre ganger til. Plutselig åpnet det

9

samme vinduet i øverste etasje seg med en svak knirking.Han kikket opp. Noe ble kastet ut og smalt i bakkenforan han. Det var en stor jernnøkkel. Også den var for-met som et ulvehode. Han vred nøkkelen om i låsen ogskjøv opp den tunge døren.

Da Edvard satte foten på det første trappetrinnet, lahan merke til at trinnene var støvete. Som om det varlenge siden noen hadde gått der. Han bega seg oppover.Trappen knirket og knurret i protest.

Døren i øverste etasje var kanskje ikke så merkelig i segselv, men heller det som var dandert rundt den. Remsermed hvitløk hang fra dørkarmen. På hver siden av dørenhang det forskjellige talismaner og dinglet i lange sno-rer. Det var kors i flere varianter. Noen av jern, andre isølv. Noen latinske ord var skrevet med kritt på døren.Edvard forsto ikke betydning av ordene, men han kjenteigjen språket. Han likte nemlig å bla i gamle bøker i bib-lioteket til professoren. Når professoren hadde litt ledigtid og tillot det. Hvis han var i riktig godt humør, hendtedet at han fortalte Edvard om eventyrene sine i Det fjerneØsten.

Uka før hadde Edvard levert en gammel bok til profes-soren. Den hadde vært så stor og tung at han hadde værtnødt til å bære den på ryggen, bundet fast med strop-per. Professoren hadde forsvunnet inn i biblioteket medboken og glemt å betale Edvard. Det var tydeligvis enviktig bok.

Edvard banket på døren. Han fikk ikke svar, så hanåpnet den forsiktig. Da han krysset dørterskelen, la hanmerke til en tykk stripe med salt. Edvard visste hva detbetydde: Uvedkommende ingen adgang.

10

Leiligheten var kun opplyst av noen halvveis ned-brente vokslys. Luften var tykk og innestengt, og en tungdis omkranset lysene. Edvard bevegde seg forsiktig inn-over i leiligheten. Det knirket svakt i gulvplankene.

Hva har skjedd her? Han lot blikket streife over detdunkle rommet. Aller mest hadde han lyst til å løpe utigjen, men nysgjerrigheten tok overhånd.

Det var en nedslitt leilighet med blasse, grønne tapeter.Møblene hadde professoren tatt med seg fra hjembyen iTyskland. Bortsett fra dem han hadde brakt med seg frareisene sine.

Langs alle veggene var det bokhyller. De var overfyltav eldgamle bøker og papyrusruller. Noen steder hangdet falmede fotografier av professoren på sine mangereiser. Edvard hadde gjenkjent Egypt, der professorenposerte på en kamel foran Sfinksen. Og Kina, der profes-soren sto og røykte en pipe på den kinesiske mur. Det varogså bilder fra andre steder i Det fjerne Østen: Nepal,Tibet og Japan.

Edvard hadde alltid syntes at professoren hadde enveldig ren og ryddig leilighet til å være en gammel ung-kar. Ikke så mye som et støvkorn dekket de utalligebokrekkene. Men nå så det ut som om en virvelvindhadde passert gjennom stua, innom bokhylla, og overskrivebordet. Gulvet var nærmest dekket av papirer ogbøker. Noen av bøkene var revet i stykker, og løse arklå strødd overalt. Langs et bord sto det flere reagensglassog målebegre. Væsker i forskjellige farger hadde rent nedpå gulvet eller hang som slimete istapper langs bordkan-ten. Det var flere ukjente og ubehagelige lukter i leilighe-ten, men stanken av svovel var mest gjennomtrengende.Det sved i nesa.

11

Edvard tørket noen svettedråper fra pannen. Han såseg rundt. En smal lysstripe trengte ut fra en halvåpendør. Det var døren til biblioteket.

Edvard stilte seg utenfor og lyttet. Han kunne høreen svak knitring fra peisen innenfor. Igjen kjente hantrangen til å løpe ut på gaten. Isteden trakk han pus-ten dypt og la hånden på dørhåndtaket. Sakte skjøv hanopp døren. I det svake lyset fra peisen kunne han så vidtskimte konturene av bokhyllene, mahognibordet og enstor globus.

Plutselig skvatt han til. Ved siden av peisen, i dengamle skinnstolen, var det noe som bevegde seg.

«Professor Wolf?» hvisket han. «Er det Dem, profes-sor?»

Det knirket i stolen. Han så tydelig omrisset av et men-neskehode mot tapetet.

«Har du skrinet, Edvard?» hørtes en tynn, hviskendestemme fra mørket.

Ånden i biblioteket

Skikkelsen lente seg framover og ble delvis opplyst avglørne i peisen. Det var et spisst ansikt. Nesten fugleak-tig, med dyptsittende øyne.

«Kom nærmere, gutt,» hvisket han hest. «Gi meg skri-net!»

Bukkeskjegget var litt mer raggete enn vanlig. Han såsliten ut. Men det var uten tvil Rüdiger Wolf, tidligereprofessor i historie ved Det Kongelige Frederiks Univer-sitet og forfatter av en rekke bøker om folketro, sagnog myter. Svarte ringer under øynene røpet at han ikkehadde sovet på lenge.

Edvard famlet seg gjennom det mørke rommet. Hanunngikk så vidt å snuble i bokstablene på gulvet. Dendesperate mannen satt framoverlent og stirret intenstpå ham. Edvard tok sølvskrinet ut av jakkelommen. Derøde steinene glitret i takt med de døende glørne i peisen.Professoren snappet skrinet til seg og holdt det grans-kende mot peislyset. Han lot en uklippet fingernegl gliover skrifttegnene.

«Glimrende. Glimrende!» sa han med et lite snev avtysk aksent.

Edvard kjente professoren godt, men skikkelsen somsatt og mumlet til seg selv, var som en fremmed.

13

«Professor Wolf, hva har skjedd?» Edvard satte segned på en fotskammel. «Hele leiligheten Deres er rasert,og De sitter her og gjemmer Dem i mørket!»

Professoren sluttet å granske skrinet. Han kikket ner-vøst rundt seg.

«Det var boken, Edvard!» hvisket han. «Boken duleverte til meg. Det er en eldgammel bok. Ikke skrevet avén forfatter, men av mange. De første sidene er skrevetav menn som har vært døde i hundrevis av år.»

Han stirret på Edvard.«Jeg fant en besvergelse. Skrevet på et språk som vel-

dig få mennesker kjenner til, og som enda færre snakker.Et dødt språk. Skriften var nesten falmet bort. Jeg skulleikke gjort det, men fristelsen ble for stor! Jeg leste besver-gelsen, og noe ble sluppet fri. Noe ondt.»

Edvard kikket seg over skulderen.«Hva var det?» hvisket han. Strupen føltes tørr. «Var

det en demon? Eller en ond ånd?»Professor Wolf lente seg nærmere.«En slags blanding, kan man vel si,» svarte han.

Øynene hans flakket nervøst rundt i rommet.«I Tyskland kaller vi det en poltergeist. En bankeånd.

Svært farlige, lumske vesener. De små rakkerne er usyn-lige og beveger seg usett fra rom til rom. De fleste gjørikke så mye annet enn å flytte på ting og lage skumlelyder om natten. Men noen poltergeister plager og pinerdeg til du går fra forstanden: bråker, skremmer bortgjester, river hull i klærne dine, putter glasskår i skoenedine, forgifter maten din eller sørger for at den råtner.Åpner vinduer når det er kaldt, lukker dem igjen nårdet er varmt. Urinerer på såpestykket ditt og gjør unev-nelige ting med tannbørsten din. Hvert sekund av hvertminutt. Hver time av hver bidige natt og dag. Piner og

14

plager deg til du ikke vet hva som er opp og ned, ut oginn!»

Professor Wolf tok en pause, nærmest andpusten. Hanklødde seg i det korte, grå håret.

«Man slipper aldri unna!» Han så på Edvard med etforpint blikk. «Denne poltergeisten var av den farligstesorten. Den klarte å skremme bort alle i hele bygården.»

«Men hvordan blir man kvitt sånne poltergeister, ellerhva de heter?» spurte Edvard. Han lurte i et øyeblikk påom professor Wolf faktisk hadde gått fra forstanden.

«Jeg hadde en motbesvergelse skrevet ned på en papir-lapp,» hvisket professoren. «En setning man skulle lesehøyt for å jage bort slike vesener for godt.» Han lente segtilbake i stolen.

«Men jeg har visst … mistet den. Så nå har jeg brukthele uka på å finne lignende besvergelser i bøkene mine,og til og med prøvd å skape mine egne. Hele tidenhar dette vesenet plaget meg på de forferdeligste måter.Holdt meg våken i dagevis. Jeg tror jeg er i ferd med ågå fra forstanden. Eller kanskje jeg allerede har gjort det,men er for gal til å innse det selv.»

Professor Wolf satt i dype tanker en stund. Så kikkethan opp på Edvard. «Du åpnet det vel ikke?» spurte hanbrått.

Edvard skvatt til.«Sølvskrinet?»Professoren tok seg i det.«Nei, selvfølgelig ikke. Da ville du ikke ha sittet her.»Han gransket skrinet igjen.«Det er uerstattelig,» sa han tankefullt. «Ikke på

grunn av sølvet, eller rubinene. Eller det at det er så gam-melt. Det er det som gjemmer seg inni.»

15

En plutselig lyd fikk Edvard til å bråsnu seg. Det var somen lav hvesing. Han stirret mot det ene hjørnet av rom-met.

Noe befant seg i den mørke kroken. Noe som pustet.Men det var ingenting å se. Edvard snudde seg igjen. Pro-fessor Wolf sto halvveis oppreist med kulerunde øynerettet mot hjørnet. Uten å ta blikket fra kroken hviskethan til Edvard: «Når jeg sier fra, løper du alt du orkermot døren. Ikke se deg tilbake. Ikke nøl. Bare løp.»

Lyden var høyere nå. Som pusten til et stort dyr. Rolig,litt surklende.

Edvard reiste seg sakte fra fotskammelen. Han snuddeseg mot døren. Med hamrende hjerte siktet han seg innmot døråpningen.

«Nå!» ropte professoren. «Løp!»

Edvard bykset over fotskammelen. Han landet i en sta-bel med bøker og mistet fotfestet i et lite øyeblikk. Lydenfra hjørnet ble høyere og høyere. Noe var på vei motdøren. På vei mot han!

Edvard snublet gjennom rommet, stupte gjennom dør-åpningen og landet på magen. Bak han tumlet profes-soren over terskelen. Han smelte igjen døren i sammesekund som noe braste inn i den fra den andre siden. Pol-tergeisten bevegde seg raskt. Nå kom det tydelige lyderfra loftet rett over hodene deres. Som skrapende klør.Professor Wolf grep Edvard i skjerfet og dro han påbeina.

«Vi har ingen tid å miste!» ropte professoren. «Polter-geisten vet at enden er nær. Han begynner å bli desperat.Vi er i stor fare.»

Edvard ble nærmest dratt over stuegulvet. Han snub-let i sine egne bein, men gjenvant balansen. De stormet

16

nedover gangen mot soverommet. I voldsom fart tum-let de inn i det mørke værelset. Edvard ramlet tvers overen gammel smijernsseng og braste i gulvet på den andresiden. Fortumlet kom han seg opp på knærne. Han såprofessor Wolf smelle igjen døren.

«Hold deg i dekning!» ropte professoren og vred omnøkkelen. «Han kommer til å prøve seg igjen!»

I det samme smalt noe inn i døren fra den andre siden.Murpuss drysset fra taket. Edvard hørte hvordan pol-tergeistens klør skrapte mot gulvet før den braste inn idøren igjen. Den traff så hardt at et bilde datt ned fraveggen. Glasset ble knust mot gulvplankene. Professo-ren sto med ryggen mot døren og de lange beina plan-tet foran seg. I den ene hånden holdt han sølvskrinet.Med tommelen fiklet han desperat med låsen på skri-net.

«Edvard!» ropte han. «Lukk øynene og hold hen-dene foran. Ikke åpne dem uansett hva som skjer! Uan-sett!»

Nå hadde professoren fått opp låsen. Han holdt skri-net lukket med tommelen. Med den ledige hånden vredhan forsiktig om nøkkelen til soveromsdøren. Edvardknep igjen øynene og holdt hendene foran. Han hørtepoltergeistens klør skrape mot tregulvet utenfor. Så komden løpende mot døren, i vill fart. Men i stedet for etbrak hørte Edvard at døren ble åpnet innenfra.

«Schreckliches Dämon!» brølte professoren.I det samme hørtes et fryktelig hyl. Ikke som fra et

menneske eller dyr, men som fra tusen demoner somskrek i kor. Edvard gispet av smerte. Det kjentes utsom om noen stakk glødende strikkepinner i ørene hans.Han holdt hendene over ørene i stedet, mens han knepøynene hardere igjen. Gjennom øyelokkene kunne han

17

se et skarpt fiolett lys. Han krøllet seg sammen bak sen-gen med ansiktet mot gulvet. Smerten i ørene var uuthol-delig.

Og så, da Edvard trodde hodet skulle eksplodere, bledet helt stille. Den eneste lyden han kunne høre, var hanseget hjerte. Det hamret mot innsiden av ribbeina. Edvarddristet seg til å åpne et øye på gløtt. Rommet var heltmørkt igjen. En røyksøyle steg opp mot taket borte veddøren. Skjelvende reiste han seg.

Professor Wolf lå så lang han var, med armene ogbeina ut til sidene. Helt urørlig, og blek som et lik.Edvard hoppet over senga i et byks og begynte å riste dengamle mannen i skuldrene.

«Professor Wolf!» ropte han. «Våkn opp! Professor!»Professoren sperret opp øynene og higet etter luft.«Gi … Gi meg skrinet, Edvard,» mumlet han svakt,

mens han prøvde å løfte seg opp på den ene albuen. Hantok seg til bakhodet. Der hadde en stor kul dukket oppetter møtet med tregulvet. Døren til gangen var åpen, ogved dørterskelen sto sølvskrinet. Like helt, med lokketpå. En tynn røyksøyle steg opp.

Edvard satte seg på huk foran skrinet. Han løftet detforsiktig med begge hender. Sølvskrinet kjentes varmt ut.Det så ut som juvelene funklet mer enn tidligere. Hanrakte skrinet til professoren.

«Det virket!» utbrøt professor Wolf og holdt skrinetframfor seg. «Vi tok den!»

Edvard sperret øynene opp.«Er poltergeisten fanget i skrinet?» utbrøt han forbau-

set. «Hva var det lyset? Og den forferdelige lyden?»«Så, så, Edvard!» sa professor Wolf og reiste seg fra

gulvet på stive bein. «La meg forklare.» Han klappetEdvard på skulderen.

18

«Skrinet ble funnet av gravrøvere for nærmere tretti årsiden. Selv fant jeg det blant eiendelene til en smugler pået galehus i Luxor. Senere forærte jeg det til en mystiskklubb kalt Kristiania Okkulte Selskab. For noen dagersiden fikk jeg gitt instrukser til husholdersken min omhvordan hun kunne kontakte Selskabet og be om skrinettilbake. Men det var umulig for meg å hente det selv, der-for måtte jeg overlate jobben til deg.» Han studerte skri-net med et fascinert blikk.

«Sølvskrinet ble smidd i fjerne tider,» fortsatte pro-fessor Wolf. «Det er en sjelefanger. Det stjeler sjelen tilenhver som åpner det.»

Edvard stirret på det lille sølvskrinet.«Så hvis jeg hadde åpnet skrinet …?» begynte han.«Helt riktig!» fullførte professoren. «Da hadde skri-

net sugd sjelen ut av deg, og etterlatt kroppen din som ettomt skall. Men poltergeisten derimot, hadde ikke lengernoen kropp. Den var kun en hvileløs sjel. Så derfor kas-tet jeg skrinet mot døråpningen, sånn at jeg ikke skullevære nærmest. Det ville vært fatalt! Den stakkars polter-geisten derimot …» Han knipset med fingrene.

«Vel, borte ble den. Nå er den trygt forvart i skrinetsammen med alle de andre som har vært så uheldige ååpne det.» Han smilte fornøyd. «Det var et sjansespill.Men det virket!»

«Men jeg hørte jo at den traff døren,» utbrøt Edvard.«Jeg hørte klørne dens mot gulvet!»

«Hørte, ja!» sa professoren. «Men hva så du egentlig?Poltergeister er farlige og slue. De kan flytte ting medtankene. De kan få gjenstander til å riste og bevege seg.De kan spille ørene dine et puss. Men du kan aldri sedem, de har nemlig ingen kropp.»

Edvard sa ingenting. Ettermiddagens begivenheter

19

hadde gjort han fullstendig utslitt. Alt dette pratet omonde ånder og sjelefangere gjorde han svimmel.

Professoren så på Edvard, som om han leste tankenehans.

«Kom!» sa professor Wolf. «La oss gå ut en tur. Jegkunne trenge litt frisk luft.»