2

Maskinen treprenør3115 Fon

Alt i graving, planerina og transport

Telefon 97496

3112 Revetal Telefon 96 007

3

FORORD"Ramnesiana" fyller fem år iårc Dette vårt

første jubileum markeres ikke på annen måte enn

at vi nevner det her og at vi bestreber oss på

å bringe interessant stoff også i dette nummereHovedartikkelen blir historien om Hans Morten

Thrane Esmark, som var sogneprest i Ramnes i

tiden 1849 - 1869° Den er skrevet av Kaare Frø­

land, som har hatt et stort arbeide der, og det

er grunn til å takke ham for det.

Som vanlig bringer vi referat fra Ramnes

Historielags siste årsmøte, og nevner også de

vellykkede møter historielaget har holdt på

Brår. Noen rusletur ble det ikke i sommer, men

det er vårt håp at en slik kan arrangeres neste

sommer.

I dette nummer begynner vi presentasjonen av

gamle hus i Ramnes kommune, og vi skriver om

både skolestua på Hoie, sommerfjøs i Fon og

lukasstua i Fon0 Vi ajosurfører dessuten arbeidet

med restaureringen på Brår» Den gamle ekserser­

plassen på Svinningen skal leserne også få an­

ledning til å lese omcVi håper at dette nummer av "Ramnesiana"

faller i smak. I redaksjonen: Per Bjerkø,

Håkon Westby og Tore Asplin,,

4

Årsmotet 1982Ramnes Historielags årsmøte i 1982 ble avviklet på Brår

tirsdag 13.april. Møtet ble ledet av formannen Frederik Wedel Jarlsberg,

Av årsberetningen fremgikk at laget har hatt tre styremøter, tre medlemsmøter og en rusletur i Røssedalen sommeren 1 981 . På medlemsmøtene har man hatt meget gode foredragsholdere, nemlig Hans Gerhard Sørensen, som fortalte om gamle Melsomvik, Axel Thv. Marthinsen,som fortalte om gamle kaffekjeler og andre kjeler, og Olav Bø, som ga til beste fra sitt folkeminnestoff.

Et fyldig nummer av "Ramnesiana", 52 sider, kom ut i des­ember måned.

Ramnes Historielag hadde pr. årsmøtet 110 betalende med­lemmer.

Regnskapet ble referert og viste et solid overskudd, takket være gode tilskudd. Til restaureringen av Brår hadde man inn­tekter på henimot 140.000 kroner, og da var Norsk Kulturråds tilskudd på 75.000 kroner ikke regnet med. Hittil var brukt 101.000 kroner, slik at man med Kulturrådets tilskudd disponerte ca. 112.000 kroner. Dugnadsinnsatsen er kalkulert til vel 70.000 kroner, og det er heller beskjedent regnet.

193 av de 200 Hans Gerhard Sørensen­bildene er solgt. Rest­opplaget holdes igjen til styrets disposisjon. Salget har gitt en inntekt på ca. 84.500 kroner, som er gått inn i restaureringsregnskapet„

Huskomiteens formann Hans Ramm orienterte om hva som står igjen av restaureringen. 1.etasje er ferdig, bl.a. er innredet et rom med inventar fra det tidligere kommunelokalet på Firing. Kommunen har deponert et bilde fra 1902. I 2.etasje er tenkt innredet til vevstuer. Nytt skjul skal settes opp. Parkeringsplass skal anlegges, og haven skal opparbeides. Man regner med å fullføre de resterende arbeider i løpet av 1982.

På årsmøtet ble det en diskusjon om utleie av Brår, og styret fikk fullmakt til å fastsette en passende pris på 200 kroner og lavere, alt ettersom man leide hele 1.etasje ellerdeler av denne.

Det ble enighet om å arrangere en ny rusletur til sommeren,kanskje til Lyngås og med Brår som endepunkt. Signe Haug, som

5

er formann i Ramnes Pensjonistforening, overrakte en dukke til formannen, og dermed fikk Brår sin husfrue. Hun er over 100 år gammel og ble funnet i en skuff i en kommode fra Kranstads døds­bo. Både kommoden og dukken ble skjenket Brår, og nå hadde altså fru Haug sydd flotte klær til den» Den side kjolen har fått en varm gul farve.

Det ble gjenvalg over hele linjen, og styret har denne sajnmensetning: Frederik Wedel Jarlsberg, formann, Torbjørg Holt­ ung, Annie Skaug, Kaare Frøland, gj.st., og Paul Vik, gj.st. Varamenn: Sverre Holtung, Ingegerd Mender, Dagny Tafjord og Lars Skaug. Red.komite: Per Bjerkø, Håkon Westby og Tore Asplin. Revisorer: Olav Bogstad og Eivind Bjune. Huskomite: Hans Ramm, formann, Gunnulf Flåtten, sekretær/kasserer, Olav Anthonisen, Mildrid Nyhus, Thorleif Haug og Reidar Fadum. Valgkomite: Sven Nyhus og Dagny Tafjord.

På møtet ble opplyst at historielaget er interessert i gamle bilder. Vivestad bibliotek har fått en fin liten samling, og slik bør man ha i arkiv på Brår også ­ og dessuten til bruk i"Ramnesiana".

Etter deilig bevertning leste Arnt Brekke fra sin minne­ oppgave for eldre. Han var en av de tre som representerte Vest­fold i landskonkurransen.

Til høyre over­rekker Signe Haug den over 100 år gamle dukken til for­mannen Frederik Wedel Jarlsberg

6

Professor Olav Bø ved kaffebordet sammen med (fra venstre) Dora G-ulsett, formannen Frederik Wedel Jarlsberg og Sigrid Holtskog.

Utenom årsmøtet har Ramnes Historielag i dette arbeidsår avviklet tre meget hyggelige og interessante møter i huset på Brår. Det begynte 2.desember med Hans G-erhard Sørensen- kveld, der kunstneren fra Melsomvik avslørte en ny side av sitt talent, nemlig å være en ordets mester. Han kåserte over emnet gamle dager i Melsomvik, og det var både rørende og morsomt, skrevet og fortalt lyrisk og levende og i en fin form. Fullt hus på Brårl

Det fortsatte 11.februar, og da var Axel Thv. Marthinsen fra Tønsberg på besøk. Han kåserte om gamle kaffekjeler og andre kjeler*» Mange av de fremmøtte hadde med seg gamle kjeler, og Marthinsen hjalp til med å finne alder på dem og dessuten fortelle hvordan man skulle reparere og ta godt vare på disse klenodier*

11 .mars var det fullt hus på Brår igjen, for da holdt professor Olav Bø fra universitetet i Oslo (folkeminnevitenskap) foredrag om hvordan han reddet våre gamle kulturskatter fra glemselen. Uhyre interessant, professor Bø kunne ha holdt på lenge utover den kveldenl

7

Gamle hus i Ramnes:

Det første skolehuset som Ramnes kommune kjøpte lå på Vestre Hoie, Her er et bilde av huset slik det ser ut idag. Huset eies av Ole Olsen.

8

Det nye skjulet under bygging.

På Brårtunet har det vært arbeidet en god del også i 1962. Hans Ramm kan gi denne rapporten til "Ramnesiana":

- Skjulet er nå ferdig. Det ble en stor jobb. Vi gravde ned til fjell, murte opp mur rundt, fylte med pukk og støpte betonggulv. Skjulet er reist av vanlig reisverk og kledd med raftekledning av rubord. På taket er det god gammeldags tegl- stein etter pålegg av riksantikvaren.

- Dugnadsgjengen har ikke vært stor, men veldig villig slik at det hele har glidd greit. I tillegg til dugnadsinn-satsen har vi leid en mann i tre uker til tømmermannsarbeid.

Den nye skjulbygningen ble opprinnelig tegnet med klosetter,og skjulets grunnflate ble utgravd sammen med den planlagte vann- og kloakkgrøfta. Det viste seg da atx fjellet lå like under bakken hele veien slik at en eventuell sprenging og graving for å få ført fram vann og kloakk ville bli meget kostbart. Derfor ble disse planene forkastet, og klosettene er nå flyttet til den søndre enden av kjelleren. Derfra er de også lett tilgjengelige utenfra gjennom kjellerdøren på sør. Dermed har de midlertidig installerte toalettene fra sommeren 1981 blitt avløst av de permanente.

- Hvorfor måtte det gamle skjulet rives?- Det var for råttent og dårlig, og lå også delvis rett

9

på jordbakken. Vi var nødt til å bygge nytt på skikkelig grunn­mur.

­ Mye som gjenstår?­ De største arbeidene rent

økonomisk skulle nå være unna­gjort på Brårtunet. Det gjen­står litt ominnredning i annen etasje, opparbeidelse av park­eringsplass og ellers opprydding rundt hele eiendommen. Vi må gjøre utendørsanlegget penere, og folk som er interessert i å gjøre en innsats, kan bare hen­vende seg til meg, sier Hans Ramm.

H.W.Hans Ramm (tilv.), Olav Hund­ stuen og Mathias Himberg.

10

Gamle hus i Ramnes:

SVINNINGEN

Et hus som har en trygg plass i Ramnes' historie, er det gamle våningshuset på Svinningen. Huset ble bygd i to etapper.Den søndre delen ble oppført tidlig på 1700-tallet, og ble brukt av Vestre Jarlsbergske kompani, som på 1800-tallet hadde ekserser-plass på Svinningen. Denne delen hadde to rom i hver etasje. Det østre og største rommet i annen etasje ble fra 1837 brukt til formannskapsmøter.

Den nordre delen ble bygd i 1790-årene. Hele bygningen var av tømmer i to etasjer. Den søndre delen ble revet for 8 - 1 0 år siden og var da i en meget dårlig forfatning. Den nordre delen, som fortsatt står igjen, var i bruk til 1956. Siden har huset stått tomt og forfalt. Særlig er taket dårlig.

Olav Horntvedt på Svinningen forteller at hans bestefar Ole Horntvedtsom guttunge bodde på Horntvedt på Hjerpekjønn, og da handlet han på butikken på Svinningen - eller på Sukke i Høyjord. Det var altså butikk i huset på Svinningen også.

11

Bestefaren husket også at hans far Johan Johansen for- talte at han hadde plukket kuler ut av trærne i skogen ved Svinningen, og det skrev seg selvsagt fra den gang det var barske soldater tilstede der. I skogen finnes også gamle rester etter skyttergraver.

Svinningen ble nedlagt som ekserserplass i 1830. Artig er det at familien Ramm kom til Hamnes på grunn av ekserser- plassen. Løytnant Jens Kristian Ramm - Hans Ramms oldefar - kom til Svinningen som offiser og ble gift med den ene av to frøkener på Tufte, nemlig Sissel Helene Tufte. Det henger for-resten et bilde av løytnant Jens Kristian Ramm i Jarlsberg Hovedgård. Løytnanten var også bærer av en militærtradisjon da han nedstammet fra en rekke offiserer i slekten.

Hvis noen vet mer om Svinningen som ekserserplass, stiller vi gjerne "Ramnesiana"s spalter til disposisjon*

Hvor Svinningen ligger? I bunnen av Tinghaugbakken. Etter å ha passert gården der tar man av til høyre istedenfor å kjøre opp bakken. I skogkanten ligger det gamle ekserserhuset og formannskapshuset.

HW

Idag er det gamle huset i Svinningen noe amputert.

12

Gamle hus i Ramnes:

SVERDRUPSK SOMMERFJØS I FON

Det er sikkert mange som drar kjensel på huset på bildet.Det ligger noe ensomt til vest for fylkesvegen mellom Holtung og Fon. Ved nærmere gransking viser det seg at huset er et gammelt sommerfjøs fra en gang på 18oo-tallet. Sommerfjøset ligger på eiendommen Store Fon og eies av Halvor Fon.Bok nr. 62 i Ramnes Almues Boksamling , som ligger nedstøvet på herredshuset , har sammenheng med sommerfjøset i Fon. Boken er et omfattende referat av det årlige møtet i "Foreningen til Diskusjon af Landbruksanliggender" år 1878. Møtet tok opp en rekke interessante emner , bl. annet fordeler og ulemper med gjødselkjellere.

13

I diskusjonen deltok gårdbruker 0. Bærøe fra Flår iVåle , han som tidligere var amtsagronom, og uttalte følgende:" Med Hensyn til Gjøselens Opbevaring om Sommeren, som jo heller ikke er uvæsentlig, hvor man har egne Fjøse til Dyrene for denne Aarstid, benytter man i mit amt meget almindelig de saakaldte Sverdrupske Sommerfjøse, som jeg anser for at være de bedste og hensiktsmæssigste for vor Ægn, og det netop af den Grund, at de ere opsatte paa høie Pillarer eller Stolper, saaatRummet under dem kan benyttes som Gjødselkjeller."Det er god grunn til å regne med at sommerfjøset i Fon er etslik "Sverdrupsk sommerfjøs".Hvem er så denne Sverdrup ?.Vi må regne som sikkert at det dreier seg om Jacob Liv Borch Sverdrup (1775 - 1841). Han fikk stor betydning for landbruket i Vestfold først som bestyrer på Jarlsberg og senere som grunnlegger og "rektor" på Norges første landbruksskole , som kom igang i 19 25 på Semb i Borre.

M e n g d e r a v t i l b u d L a v p r i s h e l e å r e t .5 k g . m a r g a r i n . 1 0 k g . s u k k e r . 2 0 k g . m e l . b l e i e r o g v a s k e p u l v e r

R e p r e s e n t a n t f o r N O R O L b e n s i n o g f y r i n g s o l j e .

K o m m i s j o n æ r f o r P e n g e ­l o t t e r i e t o g N o r s k T i p p i n g .

M e d i s i n u t s a l g . V a r e o m b r i n g e l s e .

14

3112 Revetal Tlf. 96 001 (62 639).

15

Gamle hus i Ramnes:

HVA VIL SKJE MED LUKASSTUA?

Stor interesse er i disse dager knyttet til det vesle hvite huset ved Fon kirke. Fra gammelt heter huset "Lukasstua"I nyere kommunale papirer brukes navnet "Kirketun".Det store problem med Lucas-stua er at den står på et område som er avsatt til parkeringsplass i reguleringsplanen for Krakkenområdet. Sagt på en annen måte: Enten må Lukasstua vekk eller må reguleringsplanen endres.Historien til huset kommer godt fram i en artikkel Chrf. Holt hadde i Tønsbergs Blad 28/11-1964. Se neste side l I sammenheng med arbeidet med reguleringsplanen fikk kommune-ingeniøren istand en befaring av huset høsten 1981.Lars Rode fra Riksantikvaren deltok i befaringen. Noen dager senere fikk kommunen dette brevet fra Riksantikvaren:

16

Lucas-stuen i Fon — og litt mer gammeltI gamle dager sto det flere stuer rundt om i bygdene. De sto på gårdens eie, het det. En­kelte husmenn som ikke hadde egen plass, kunne bo i en stue på eiet, men som regel ble stu­ene bebodd av håndverkere og andre som ikke var knyttet til jordbruket som eiere eller byg- selsmenn.De fleste av disse stuene er nu borte og tomten jevnet ut. Men tett ved Fon kirke står de en stue som er oppført før 1750 Den er kjent under navnet — Lucas-stuen — (Har forresten byttet navn i senere tid).Jeg er spurt om å finne ut hvem det var som satte navne­stemplet på stuen. Følgende personalia vil si oss det:En Lucas Pedersen Lund flyt­tet til Fon fra Stokke sogn, der han og Mari Olsdatter ble viet 11. nov. 1721. Når de kom til Fon, vet vi ikke. Barna er født for kirkebøker ble ført for Ram­nes.Lucas levde til 1744 og ble 63 år gammel. Mari dode på Krak- keneiet 1753 — 64 V-> år. Eieren av Lucas-stuen betalte en liten årlig avgift til Krakken. Lucas og Mari hadde disse to barna:1) Lisbeth Lucasdatter, f. ca. 1726 — død ugift i Lucas-stuen 1805. Lisbeth var vanfør og ube­midlet. men hun eide halvpar­ten i stuen, kan hende ved arv efter foreldrene.2) Ole Lucasen (Lund) f. 1728. Dod som underklokker og skoleholder i Fon 1787 i Lucas- stuen. Gift 20. desember 1769 m. Kristine Larsdatter, Fon. Som enke ernærte hun seg av å sy og spinne. Levde til 1801. Ved skifte efter henne ble stuen,

som besto av stue, kammer og kjøkken, taksert til 12 riksdaler. Det var ingen barn. Neste un- dcrklokker ved Fon var Anders Olsen, men han bodde ikke i Lucas-stuen. Kona het Berte Thorsdatter. Anders nevnes og­så som skoleholder. Død på Hei­erstad 1802 i en alder av 75 år. Barn: Ole, Karin, Marte og An­ne.Som nr. tre av skoleholdere og klokkere i Fon finner vi:

Anders Pedersen Aas. Bod­de 1803 i Lucas-stuen, men fa­milien flyttet snart til Heier­stad. Med sin hustru Karen an- dersdatter hadde Anders 10 barn.Begge døde på Horn i Fon. Anders i året 1849, 79 år gam­mel, Karen levde til 1864 og ble 87 år.I året 1806 kom en slekt fra Botne til Lucas-stuen. Det var Augustinus Jensen Ende (u/ Solberg). Han skal være født 1755 og gift 1787. Kona, Per- nille Olsdatter, var fra Askjer i Fon. Født 1758, død i Lucas- stuen 1838. Augustinius som var skomaker, var død 1815.Av deres barn vil vi her bare nevne to sønner:1) Ole Augustiniusen f. 1791. Ble skomaker som faren. Han ble boende i stuen til sin død 1869. Gift 1835 med Maren Kri- stie Hansdatter fra Sulutvet, som levde til 1855. To døtre lev­de opp og ble gift.2) Anders Augustiniusen, f. 1794, død 1857 på Solberg i Fon. Han ektet i 1831 Marte Kristine Paulsdatter, datter til Paul Paulsen Solberg. Det ser ut til at Anders overtok svigerfarens gård.

17

Vi ser av kildene at den tid­ligere lensmannsgården Solberg ikke bare ble delt i to jevne bruk, men det ble frasolgt noen småbruk, nemlig Rovegårdene og Persrydningen. Anders bodde på det sistnevnte stedet. Vi vil her nevne at enker bygslet bort en tomt til «Kirkesamfunnet»i Fon. Det var i 1873. Hun var fodt 1804 og levde til 1874, og tilhørte da nevnte kirkesam­funn. På tomten ble oppført et forsamlingshus, som står der

fremdeles. Sønnesønn til Anders Augustiniusen, Mathias Solberg (f. 1870), Aever fremdeles, 94 år gammel.For å avslutte med Lucas-stu- en, vil vi nevne at den ble solgt til en storbonde på Store Fon for 16 riksdaler. Senere er stu­en blitt solgt tilbake til beboer ne. Siste eier var visstnok Kri- stiane Kristoffersen. Hun solg­te den om lag 1916 til Ramnes kommune (Kirkestyret), som for tiden leier den bort.Chrf. Holt.

FON KIRKES OMGIVELSER, RAMNES KOMMUNE0 "LUKAS-STUA" ELLER "KIRKETUN” , G.NR. 139, B.NR. 13.

Riksantikvaren oversender vedlagt rapporten fra første- antikvar Lars Roede etter befaringen 7. september i år.

"Lukas-stua" bør etter Riksantikvarens oppfatning be-vares på grunn av historisk og antikvarisk verdi og bli stående som et karakteristisk trekk i bygningsmiljøet ved Fon kirke0

Bevaringsverdien er imidlertid neppe tilstrekkelig til å forsvare fredning. Den beste løsning, også for en frem-tidig bruker, er at eiendommen reguleres for bevaring etter 3ygningslovens § 25 nr. 6, om spesialområder. Reguleringsbestemmelsene bør gi retningslinjer for antikvarisk pleie av eksteriøret. Riksantikvaren vil eventuelt gi forslag til bestemmelsenes ordlyd.Vi anmoder Ramnes kommune om å samarbeide med Fon menighetsråd og bygderåd for om mulig å gi huset en funksjon til beste for lokalsamfunnet. Dersom noe egnet formål ikke peker seg ut, vil den beste løsningen være å sette huset istand som bolig- eventuelt etter salg til en privatperson. Eieren vil kunne oppnå et gunstig husbanklån på antikvarisk grunnlag»

Riksantikvaren antar at kommunens kalkyle fra endel år tilbake var i høyeste laget.Med dagens pengeverdi mener vi derimot at kr. 250.000 bør være tilstrekkelig til å utbedre huset til en rimelig boligstandard. Det forutsettes da at mest mulig av de eldre konstruksjoner og detaljer bevares.Riksantikvaren vil gjeme bli informert om den videre behandling av saken, og ser frem til et samarbeid med fremtidig eier eller bruke r

18

Fon bygderåd drøftet Lukasstua på sitt møte 9/11-19 81 uten å komme fram til ordninger for å bevare huset. Heller ikke Fon menighetsråd fant det mulig å bruke huset til formål innen sitt arbeidsfelt (møte 24/2-1982).1 de kommunale dokumenter går det også fram at Terje Hegg er interessert i å overta huset for å sette det opp på gammel grunnmur på Skrikestad.Det siste som er skjedd i saken er vedtak i Ramnes kommunestyre2 6/11 om å trekke området rundt kirken ut av reguleringsplanen for Krakken. På denne måten utsettes avgjørelsen om Lukasstuas framtid, samtidig som resten av reguleringsplanen kan få sin stadfesting om kort tid.Det gamle hvite huset ved Fon kirke , som i mer enn 2oo år har hatt en forholdsvis beskjeden stilling, har på sine gamle dager blitt et offentlig problem. Løsningen på dette problemet blir ventelig å finne i disse alternativene:1. Riving.2. Riving og flytting til ny tomt , f.eks. til Skrikestad.3. Salg til privatperson for restaurering slik Riksantikvaren

foreslår.Kanskje er det også andre forslag . Vi har notert oss tanker om restaurering av huset for bruk som posthus/bibliotek for Fon. Ennå mangler avslutningen på Lukasstuas historie. Om den blir kort eller lang , må avgjøres om ikke lenge. Huset står nå ute av bruk , og erfaringsmessig betyr det sterkt forfall.

Revisjonsfirmaet Brataas & SvendsenStatsautorisert revisor

3110 Ramnes. Tlf. 96600.

REVISJON- REGN SKA PSOPPL EGG- SKA T TESA KER

19

Hans MortenThrane EsmarkSokneprest tål Ramnes 1849 —1869Av Kaare Frøland

Innhold:1. INNLEDNING2. FAMILIE, OPPVEKST, UTDANNELSE3. MANGEARTET VIRKSOMHET I BREVIK4. MINERALOGEN OG GEOLOGEN5. ESMARK OG RAMNES6. KJEMIKEREN7. PRESTEN OG SKOLEMANNEN

a. Den religiøse situasjonen i Ramnes

b. Striden om skolenc. Bruddet med kirken

8. AVSLUTTENDE BEMERKNINGER

1. INNLEDNINGDet er i år 100 år siden sokneprest Esmark døde. I mange

sammenhenger er ennå navnet hans kjent. I Tromsø Museum har hans samling av mineraler vært av grunnleggende betydning helt opp til våre dager. Selv om hans bok om potetdyrkning forlengst har mistet sin betydning, er ikke hans oppfinnelser på kjemiens og sprengstoffenes områder glemt. Som prest og skolestyreformann vant han ikke den samme heder som på de vitenskaplige områder.Men vi kan si at også på dette område kan vi den dag i dag muligens se virkningene av hans gjerning, i negativ betydning kanskje, fordi han ikke maktet den oppgaven han prøvde å løse.Vi vet at den menighet som rev seg løs fra hans skole og fra hans kirke, ennå ikke er vendt tilbake.

20

Esmark var ikke bare sokneprest, han var også ordfører, og formann både i skole- og fattigkommisjonen, dvs. både sjelesørger, politiker, skolemann, sosialarbeider ved siden av å være vitenskapsmann. Han skulle forene kravet fra myndig-hetene om større opplysning om verden omkring med haugianernes visshet om at denne verden måtte lukkes inne fordi den var ond. Det gikk ikke. Oppgaven var umulig!

2. FAMILIE, OPPVEKST, UTDANNELSEDe opplysninger vi har om første del av Esmarks liv, har

vi i det vesentlige fra datteren, Birgithe Esmarks biografi, nedtegnet i 1888 i Ramnes soknepresteembetes kallsbok.

Hans Morten Thrane Esmark var født 21. august 18 01 på Kongsberg. Hans far var bergrettsassessor Jens Esmark, fra 1815 professor i mineralogi. Familien flyttet da til Kristiania. Moren var Vibecke, datter av oberberghauptmann Morten Thrane Bruenneck. Det var fire brødre og en søster i alt, to av brødrene døde unge. Den tredje bror, Lauritz, ble professor i Zoologi. Søsteren Elise Vibecke døde ugift i 1869, samme år som Esmark reiste fra Ramnes.

Datteren forteller at Esmarksøsknene fikk soknepresten til Rakkestad, Aschehoug, som huslærer, "som ved sin strenge hensyns-løse behandling og ved den dengang brukelige puggemetode gav dem avsmak på lesning, hva min far ofte fortalte mig". Men etter to år, forteller datteren, fikk familien professor Christoffer Holmboe som lærer, og han leste med dem inntil faren tok examen artium i 1821.

Hans Morten Esmark hadde utpreget naturvitenskapelige interesser som sin far, og hadde under farens veiledning til-egnet seg store kunnskaper i mineralogi, geologi og kjemi. Som student underviste han andre studenter i disse fag. Det var teologi som ble hans egentlige universitetsstudium. Jakob Schetelig har i Norsk Biografisk Leksikon hevdet at teologien bare var et "brødstudium" for ham, og studiet fanget ikke hans interesse. Han oppnådde bare å få "non" til embetseksamen i 1825. Det er tydelig at Schetelig har Birgithe Esmark som kilde til opplysningen om at teologien ble vegen til en hurtig

21

embetseksamen og til en sikker inntekt. En annen kilde, sokneprest Torbjørn Frolich, fremstiller saken noe annerledes:Han sier at det var faren som bestemte at han skulle studere teologi, og slik at han som prest skulle få sitt virke i det rike mineralfelt, Bamble, Dette virker lite sannsynlig, det var nok Hans Morten som selv valgte, kanskje fordi han, som Frolich sier "hadde den fremste betingelse for prestegjerningen, hjertens godhet og indre trang til hjelpsomhet, hvor denne trengtes."3. KANG-EARTET VIRKSOLTHET I BREVIIC

Ifølge datteren har Esmark selv fortalt at han kunne få flere prestekall på Vestlandet. Men etter farens råd om ikke å reise for langt fra Kristiania, valgte Esmark det residerende kapellani i Eidanger med bolig i Brevik. Han ble utnevnt i 1826.

Fra første stund dyrket Esmark sine interesser for mineralogi og geologi. Denne side av virksomheten vil jeg komme tilbake til nedenfor.

Hans virketrang slo ut for fullt. Ved siden av pliktene som residerende kapellan, gjorde han også tjeneste for sokne­presten i Bamt3e og Langesund og likeledes for presten Gustav A. Lammers i Skien under sykdom og annet fravær. Både han og hans hustru virket dessuten nærmest som leger for folk i distriktet. Esmark må ha vært en utpreget praktisk natur. Han arbeidet for at Brevik skulle få kjøpstadsrettigheter og eget tollvesen. Han bygget og drev et kalkbrenneri i Trosvik, han var jeger og dyktig idrettsmann. "Han kunne dukke og svømme under to båter, der rodde side og side. Og på skøiter hoppet han over en hest i fullt trav."

Også i politikken deltok han. Han ble valgt til stedets første ordfører etter at formannskapslovene trådte i kraft i 1837. I 1839 ble han valgt som 2. varamann til Stortinget fra Bratsberg amt.

Esmark giftet seg i 1829 med Ulrikke Benedicte Wiborg, datter av kjøpmann Simon Wiborg i Brevik. De fikk 8 barn, hvorav 2 døde som små. Av Esmarks etterkommere er to omtalt i Norsk Biografisk Leksikon: Axel Thrane E., f. 1836. Også han etterlot seg en stor mineralsamling som ble kjøpt inn til Upsala Universitet, og Birgithe E.', f. 1841, som har vært en hovedkilde til første del av denne artikkel. Hun vokste opp i Ramnes og det het at hun led her meget under ensomheten og savnet av kameratene.

22

Hun kom til å velge snegler (mollusker) som spesialstudium.Hun har skrevet avhandlinger i vitenskapelige tidsskrifter.En snegle "Pisidium Esmarkiana" er oppkalt etter henne. Hun må ha vært et usedvanlig begavet menneske, svakelig som ung, energisk og sterk som voksen, dypt religiøs, virksom for misjon, avholdssak og mange andre ideelle nasjonale og internasjonale organisasjoner.

Esmark søkte flere ganger andre kall. Særlig ønsket han seg Eidanger, men det heter at prosten ikke ville anbefale ham fordi han eide kalkbrenneriet "som dreves for at tjene lidt til hans talrige families underhold, da lønnen var aldeles utilstrekkelig".

Han ble utnevnt til sokneprest i Ramnes 17. november 184 9 og familien reiste fra Brevik i juni året etter. Esmark var blitt en populær mann, særlig som prest og samfunnsmenneske.Det vitner hans avreise fra Brevik om. I "Brevigs Adressetidende" blir avreisen skildret: "I søndags sagde Hr. Pastor EsmarkBrevigs Menighed Farvel, og man kan bogstavelig sige, at Menig- heden også personlig var tilstede for at byde Hr. Pastoren Farvel, thi en sådan menneskemasse erindrer ingen at have seti Brevigs kirke ..... "

Og med presten foran alteret sang menigheten Filip Nicolais adventsalme "Af Hoiheden oprunden er", om hvem det heter at den er diktet i en "hellig Henrykkelse", og det var vel kanskje i en lignende stemning presten valgte ut denne salmen der symbolene er hentet fra mineralogien:

"Du skinnende Jaspis og Rubin,Indgyd udi mit Hjertes Skrin Til dig Kjærligheds Brynde,At jeg maa dig af Hjertens Grund Ælske og ære i Allenstund Og faa hos dig god Ynde

Og så heter det videre:

23

"Efter endt Gudstjeneste modtoges Hr. Pastoren og Fruei Præsteboligen af en Deputation .... der overragte Præste- familien tvende i Christiania forarbeidede overmåde smukke Frugtvaser af Solv som en "Erindring fra Brevigs Bys Indvånere til Hr. Pastor H.M.T. Esmark, 1850". Dagen etter forlot familien Brevik under salutt og flagging fra land og fartøyer.

4. MINERALOGEN OG GEOLOGENEn gang, ved siste årshundreskifte , kom mineralogen

professor Brøgger på en ekskursjon med sine studenter til en holme i Langesundsfjorden. Der samlet han sine studenter, blottet sitt hode og sa: "Her, mine herrer, skal vi ta av oss hatten til ære for pastor Morten Esmark, thi her har han nedlagt et meget fortjenestefullt arbeide og gjort nogen av sine smukkeste opp-dagelser" .

Kapellaniet i Brevik sto nok lokkende for den unge nybakte prest med de mange interesser. Han visste at området var rikt på mineraler. Det heter om dette i datterens beretning at han stadig foretok geologiske studier i omegnen, særlig på de mange øyer og holmer mellom Langesunds- og Langangs - og Eidangerfjorden.

Han oppdaget i denne tid åtte nye mineraler, bl.a. radiolitt, thorit, paræolit. Jacob G.C. Schetelig nevner også ægirin og erdmannit. "Han stod dessuten i forbindelse med mange av da-tidens fremragende utenlandske mineraloger, som han skaffet materiale til deres undersøkelser, og har derved ydet videnskaben betydelige tjenester. Han interesserte sig også for forsteininger og har fundet og beskrevet flere nye arter av trilobiter". (Schetelig) Professog A. Erdman i Stockholm oppkalte et nytt mineral, esmarkit, etter ham. Dette mineral er meget sjeldent, og er en "lysegrønn varietet av Ortoklas-feltspat fra Bamble".(Se herom nedenfor)

Hans navn ble kjent i vitenskapelige kretser over hele Europa, og han hadde stadig besøk av innen- og utenlandske vitenskapsmenn, også etter at han hadde flyttet til Ramnes. Men alt tyder på at hans virke som geolog i hovedsak falt på hans tid i Brevik.

Det er usikkert om den interessante geologi i Ramnes (Se Ramnesiana for 1979, 80 og 81) har medvirket til at han søkte embetet i Ramnes.

Esmark var medlem av en rekke vitenskapelige foreninger

24

både i Norge, Sverige, Storbritannia og i Frankrike.Som nevnt innledningsvis forærte Esmark sin betydelige

mineralsamling til det nylig opprettede naturhistoriske muséumi Tromsø, og dette er omtalt i Tromsø Muséums årsberetning for 1882.

Jeg har besøkt geologisk avdeling ved Tromsø Muséum i høstog sammen med konservator Per Bøe sett samlingen til Esmark. Kopi avEsmarks katalog over mineralsamlingep, der hver av de 1200mineraler er beskrevet, har konsevator Bøe sendt sammen med et brevsom det kan være av betydning å gjengi noe av:

"Samlingen har dessverre ikke alltid vært tatt godt nok vare på. I mellomkrigsårene ble samlingen lagret på et fuktig og rått sted og etikettene som fulgte med hver prøve ble skadet og til dels helt ødelagt. Da samlingen omsider ble tatt hånd om på en skikkelig måte var verdien av en del prøver redusert fordi etikettene var uleselige. En del av forklaringen på denne beklagelige håndtering av en verdifull samling ligger nok i det forhold at Museet ikke hadde noen geologstilling og ingen geologisk fagkyndig tilknyttet institusjonen i tidsrommet 1890 til 1947.Esmarks samling utgjør i dag grunnstammen i Tromsø Museums mineralogisamling og er generelt et viktig og særegen del av Museets totale samling. Samlingen inngår i en større mineralsamling, og Esmarks prøver står her sammen med andre prøver av nyere innsamlingsdato. Dette er for tiden det mest hensiktsmessige for oss. Men en gang i fremtiden når mineral samlingen forhåpentlig har vokst seg større kan det bli aktuelt å skille ut Esmarks samling i en separat enhet. Ved siden av å ha stor faglig og geologisk verdi har samling­en også kulturhistorisk verdi. Dette siste henger sammen med at samlingen kom i stand i første halvdel av forrige århundre i en pionertid for faget mineralogi/geologi som en moderne vitenskap. Dertil kommer at H.M. Esmark trolig er den første amatørgeolog her i landet med en stor mineral­samling som er systematisk bestemt og ordnet. Disse forhold­ene tilsammen gjør samlingen spesiell verdifull for Tromsø Muséum. Det er helt klart at verdien av denne enestående samling øker etter som tiden går. Jeg kan garantere at den vil bli tatt godt vare på, og det kommer ikke på tale å gi bort, eller bytte bort noen av Esmarks prøver. Så vidt jeg vet har noe slikt heller ikke forekommet tidligere.Hvis jeg skal gi en generell karakteristikk av samlingen, så må det være at den består av relativt små prøver. Som praktprøver betraktet er kvaliteten variabel. Her en en god del pene og tildels sjeldne prøver av mineraler/krystaller som enkeltindivider og i aggregater, og en del mer ordinære ting. Samlingen inneholder prøver fra Norge og utlandet, inkludert Island og Færøyene. Måten Esmark har fått tak i prøvene på er et interessant spørsmål, har han for eksempel arvet noe fra sin far, geologiprofessor Esmark?. Jeg kan tenke meg at mange av prøvene er skaffet ved bytting med andre samlere.H.M. Esmark var tydeligvis en dyktig mineralog ved siden

25

av å ha andre gode egenskaper. Det fantes en tid et mineral som var oppkalt etter H.M. Esmark, nemlig esmarkitt (se kopi fra Askehougs store leksikon). Jeg vil anta at de fleste som er kjent med geologiens historie i Norge setter dette navnet i forbindelse med H.M. Esmarks far, geologi- professoren Jens Esmark. Det materiale som man en gang trodde var et nyoppdaget mineral og som fikk navnet esmarkitt, har etter nyere undersøkelser med moderne metoder og utstyr vist seg å være en blanding av flere kjente mineraler. Esmarkitt er derfor "avlivet" som et eget mineral.Etter som Tromsø Muséum har et spesielt forhold til H.M. Esmark synes jeg det er hyggelig og fremfor alt interes-sant at det finnes personer som interesserer seg for dette interessante menneske. Vi er her på Muséet takknemlig over å bli delaktig i alle opplysninger om Esmark som er ukjente for oss."

(Fotokopi av 1. side av Esmarsk katalog over mineral- samlingen ved Tromsø Muséums samt av en tilfeldig side av katologen.)

26

5. ESMARK OG RAMNESDet heter i et skrift fra 1895, "Svend Foyn, Et mindeskrift"

ved H.B. Klæboe: "Paa den tid (ca. 1840?) udlovede den norske stat en præmie for den, der kunde opfinde pulver til en eksplo­derende harpun. Foyns gamle, gode ven, sokneprest til Ramnæs, der, som bekjendt, kunde noget mere enn sin bornelærdom, som det heder, opfant et saadant antændingspulver. Dette kommer nu Foyn tilgode. Foyn fortalte om dette, at Esmark, overgav kaptein Fredrichsen at prøve sin opfindelse i Fredriksværn. Prøven viste det gunstigste resultat, men kaptein Fredrichsen fik den udsatte præmie. Esmark bad nu om, at ret maatte blive ret, da han var opfinderen, men blev ikke hørt; han fik dog som be­lønning Ramnæs sognekald. Nu lader Esmark Foyn faa vide den hemmelige pulversammensætning, og saa konstruerer Foyn endelig den nye granatharpun".

Denne beretning er interessant, men den er ikke riktig i enkelthetene. At Esmark ble sokneprest i Ramnes som et plaster på et sår, er heller ikke riktig. Spørsmålet om antændings­ pulveret skal jeg komme tilbake til nedenfor. Hvorfor søkte da Esmark Ramnes soknekall? Neppe på grunn av geologien som kunne være interessant nok.

Det kan muligens være noe i at Esmark ville bo noe nærmere Tønsberg og Svend Foyn som han etterhvert kom i nært samarbeid med. Esmarks kone var dessuten noe i slekt med Svend Foyn.Men helst var vel det hele en tilfeldighet. Ramnes var et ordi­nært prestekall med residerende kapellan og en prektig beliggende prestegård med stor jordvei og skog. Dette tiltalte nok den praktiske prest med de mange interesser.

"Det var ikke let strax at finde sig tilrette på det fremmede sted, hvor befolkningen var mere spredt end i en by, men efterhånden blev det bedre, ettersom far lærte at kjende bygdens folk, hvorav han måske satte mest pris på flere av anexets bønder", har datteren Birgithe senere skrevet i kalls­ boken i Ramnes.

Selv om Esmark nok ikke var helt ukjent med kirkelig strid,­ han kjente til den uregjerlige Lammers i Skien som brøt med statskirken i 1856, var han nok uforberedt på de vanskelighetene som haugianerne kom til å representere i hans embetstid i Ramnes. Dette forhold vil jeg komme tilbake til senere.

Allerede mens han var i Brevik hadde Esmark interessert seg for gjødselsspørsmål, og i 184 0 oppfant han en metode for til­

27

beredelse av juteavfall og dyriske levninger, bl.a.hvalkjøtt, til framstilling av guano. Datteren forteller i kallsboken at han hadde stor interesse for driften av preste­gården. Han søkte stadig med sine kjemiske kunnskaper å fremme jordbruket, "og det var ham ligefrem en sorg ved afreisen at se den gå over i en forpakters hender". Som et synlig resultat av Esmarks forsøk som agronom, kom i 1871 hans skrift "Oplys­ ninger betræffende Dyrkningen af Poteten, dens Syge og Midlerne herimod". (Se f.eks. Per Bjerkøs omtale av dette skrift i Ramnesiana 1977).

Det fortelles også at Esmark var interessert i meteorologi.Han studerte almanakken, og bøndene rystet på hodet når de så 4­5 mann slå høyet på prestegården på Re i øsende regnvær.Når prestegårdsjordene var ferdig slått, kom godværet og presten fikk høyet vel i hus, mens bøndene omkring gjorde det motsatt.Men til sist gjorde alle som presten, fortelles det.

Esmark fortsatte sin gjerning som "doktor" også i Ramnes.Det fortelles at Svend Foyn, alltid hadde med seg en medisin som Esmark. hadde funnet opp. Et helt skipsmannskap som var angrepet av nervefeber, ble reddet fra døden av Esmarks medisin.Han etterlot seg en stor bok, "Doktorboken", med en mengde resepter, husråd og andre oppskrifter. Den er nå kommet bort.En medisin, "Frk. Landstads pulver", som Esmark har funnet opp, har visstnok vært i vanlig salg på apotekene.

Esmarks virksomhet i Ramnes var mangfoldig. Ved siden av virksomheten som prest og alle de andre mer eller mindre viten­skapelige syssler han drev med, var han også ordfører en periode (1852 ­ 1855), lovbefalt formann i skolestyret og dessuten formann i fattigstyret til 1865 da den første ikke­prest Christen Hansen Ramnes overtok etter Esmark.

Esmark kom i 18 6 2 opp i en kjedelig sak med kommunebestyrelsen. Datteren skriver utførlig om saken i kallsboken. Det dreier seg om den gamle stallen på prestegården som var "aldeles ubrugelig". Menigheten vegret seg for utgiftene med nybygget "hvortil efter sigende særlig en formående mand skulde være årsag(?)".Datteren skriver videre:"Fader, der gjerne vilde leve i god forståelse med sin menighed, men for hvem det også var en pligt at påse, at prestegården ikke tabte sine rettigheder, så sig tilsidst nødt til at forelægge sagen for regjeringen, der på­ lagde far at føre process, som kun kan være yderst pinligt for en prest og sjelesørger, selv om han har den allerstørste ret".

28

Resultatet av Esmarks prosess på vegne av staten var at kommunen tapte. I kommunebestyrelsens møte 9. juli 1862 protokollerte man bl.a. følgende: "Ved Stiftsoverrettens Dom af 27. Jan. 1862er Ramnes kommunebestyrelse paa dens Almues Vegne bleven til- pligtet at opføre og vedligeholde i Eftertiden Stadsbygningen paa Ramnes Prestegaard, som skal indeholde Stald med 11 Spiltoug, Høilade, Laave, Underlaave med Broe, ....". Det endelige resultat av denne saken ble et slags kompromiss. Noe ble repa-rert, og noe ble nyoppført, og vedlikeholdsplikten ble under-streket. Avtalen ble undertegnet av Esmark og ordfører Hans Moss som da var residerende kapellan og bodde på Krakken.

"Alt dette gik far nær til hjerte, især da en eller anden endog havde fået indbildt folk i bygden, at far af ond villie havde tilbageholdt beviserne forat skaffe bygden størst mulig udgift. Han følte og led under miskjendelsen, som han aldrig helt forvandt, selvom forholdet gjennom årene blev noget bedre..."

6. KJEMIKERENBirgithe Esmark forteller at faren elsket kjemien. "En af

de ting, der skaffede ham meget arbeider og bitre skuffelser, var hans utrættelige arbeid med Knaldsatser og sprængprosjek- tiler. Han kom i forbindelse med daværende kaptein F.... Far arbeidede flittig for at finde den kemiske forbindelse og var heldig nok til at finde en sådan, som han meddelte F., medens denne skulde skaffe de mindre vigtige ting tilveie. Far, der havde enualmindelig god tro til andre, tog ingen garantier, men svarede uforbeholdent på alle de utallige spørgsmål, der rettedes til ham, ... og det hele endte med, at far blev til- sidesat, ja miskjendt, og den anden ble lønnet for det hele".

Dette er omtrent alt som datteren forteller om Esmarks virksomhet som "sprengstoffekspert", en virksomhet som etterhvert utviklet seg til et nært og vellykket samarbeid med Svend Foyn. Heller ikke Klæboe forteller hele historien i det avsnitt som er sitert innledningsvis i forrige avsnitt.

Jeg skal derfor under dette punktet prøve å framstille hovedpunktene i den utvikling som forbinder Esmarks navn til Svend Foyn og hvalfangsten.

Arne Odd Johnsen har i sitt verk "Den moderne Hvalfangstens historie 1864 - 1905" og i en omfattende artikkel i Norsk Hvalfangst-Tidende fra juni 1943 om Esmark og den moderne hval-fangsten, skildret samarbeidet mellom Foyn og Esmark. Jeg vil

29

nedenfor bruke Johnsens framstillinger som hovedkilde i dette avsnittet.

Begynnelsen var visstnok slik: Staten hadde i tiden omkring 1840 oppstilt en premie for oppfinnelsen av en tennsats for utskutte bomber som ekploderte først ved anslag. En rekke fag­folk arbeidet forgjeves med oppgaven, men det lyktes Esmark å løse problemet i all stillhet midt i 1850 årene. Og deretter fulgte den begredelige historien at en annen, som Esmark hadde samarbeidet med, fikk både æren og pengepremien. Men uansett: Spesialist var han blitt på både tennsatser og prosjektiler. Og det ble Svend Foyn i Tønsberg klar over og søkte bistand hos Esmark. Samarbeidet mellom dem var det beste, og de utvekslet idéer gjennom 8 ­ 10 år . Johnsen har gjennomgått og brukt Esmarks "Annotationsbog" (Opptegnelsesbok) for 1862 ­ 82 som en del av kildematerialet, og sier at den er "virkelig noe utenfor det alminnelige. Her finnes naturvitenskapelige iakt­tagelser side om side med oppskrifter på legemidler oppfunnet av sokneprest Esmark selv .... Her finnes også interessante opp­lysninger vedrørende jordbruk og jordbruksmetoder, fysiske eksperimenter, opptegnelser av høyst forskjellige personligeoppfinnelser....." I boken finnes også notater som direkteeller indirekte forteller om samarbeidet mellom Foyn og Esmark når det gjelder spørsmålet om granatharpunen som skulle gjøre hvalfangsten lønnsom. Disse notatene skriver seg fra årene 1862 ­ ca. 1872, dvs. fra tiden for den moderne hvalfangsts g j ennombrudd.

Det var særlig tennsatsen og dens sammensetning som har opptatt Esmark, men det er også forhold som tyder på at sam­arbeidet omfattet nærmest hele granatharpunen. Svend Foyn har selv beskrevet hvordan han tok i bruk Esmarks "kjemiske blanding" som muliggjorde at eksplosjonen kom i rette øyeblikk. Foyn har skrevet om dette i et brev til Finnmarksposten i 1892:

"­Artilleri og Kemi var mig aldeles ubekjendt; vi fik da ogsaa 4 alvorlige Kanonsprængninger hvorved dog Gud ske Lov ingen mistede Livet, men flere blev saarede. Ved egen Hjelp naaede jeg frem til at bringe Kanonen i fuld­ stændig Orden, men i Kemien stod jeg længe fast. Jeg dannede mig et nyt Granatsystem for riflede Staalkanoner og Projek­ tiler; men uden Explosionssprængning inde i Hvalen indsaa jeg, at den vilde være umulig at tage. Efter mange for­

30

gjæves Forsøg vandt jeg dog frem til at faa en farefri exploderende Granat, der gik som den bedste Riflekugle, og jeg troede at have overvundet Vanskelighederne. Ved Prøven paa Hvalen viste det sig imidlertid at Projektilet altid gik gjennom dem, og exploderede paa den anden Sidei Luften. Den var altsaa ubrugelig. Da fik jeg lære af Pastor Esmark en kemisk Blanding, der afgav et exploderende Pulver. Jeg omdannede nu mine Redskaber, saa at Harpunen med et velrettet Skud fastholdt Hvalen, der blev dræbt saagodtsom paa Stedet ved Explosion inde i Dyret. Nu kunde man hale det til Siden af Hvalbaaden, og den Hval, hvortil jeg i Begyndelsen benyttede 15 Kanoner, bliver nu dræbt ved én Kanon alene."

Til slutt gjengis et notat fra Esmarks "Annotasjonsbog" s. 98 som et eksempel på arbeidet med antenningsrøret:

"Antændelse for Bombepilen efter nyeste Forbedring.30 Dele Chlor Kali,12 do. Zinober,4 11 Svovelblomme,2 " Kul af Nøddetræe.

Disse Dele blandes meget vel sammen. Zinoberen og Svovel- blommen rives først sammen; derefter rives Kullet for sig selv til et Støv, som blandes vel og rives sammen med før- nævnte Blanding. For sig selv rives Chlor Kaliet saa fiint som mulig, hvorefter det blandes vel til førnævnte og rives sammen med en Kork. Naar Pulveret skal benyttes i Røret, blandes det med Collodium til en Grød, som bringes i Messing-røret, hvorefter Glasrøret med Svovelsyren i, nedtrykkes saa langt ind i Messingrøret, at der bliver et Rum for Korken i den øvre Ende. Antændelsens Hurtighed avhænger af, hvor meget Skydebomuld der indeholdes i Collodiet, almindelig Collodium giver 2 a 3 Secunders Mellemtid, mindre Skydebomuld, som er opløst i samme Portion Nafta, en kortere Mellemtid, mellem Brekket af Glasrøret og Antændelsen".(Det følgende notat kommer i direkte tilslutning til det

foregående, men er overkrysset i boken:)

31

1. En Kork, som er saa lang og afpasset at den kan sættes lige saa langt ned i Messingrøret, som den staaer udenfor. I Denne Kork er indsat en Spiger, som vender Hovedert indad i Røret. Ved Anstødet tryk­kes Korken ind i Røet, hvorved Hovedet paa Spigeren knuser Glasrøret i Enden.2. Et Messigrør som i Enden har en Fals, at det ved Anstødet ikke kan trykkes læng­ ere ind i Bomben. Røret bør passe nogen Lunde til Aabningen, hvori det indsættes. Satsen, som blandes med Collodium til en Grød, kommes i Messingrøret og trykkes saa langt ned at den kommer til at omgive Svovelsyrerøret, naar dette stikkes ned i Røret."

7. PRESTEN OG SKOLEMANNEN_Den_religiøse_situasjon_i_Ramnes.

Det har etter hvert kommet en del litteratur som behandler spørsmål i tilknytning til det emne som skal behandles under dette punkt. Jeg vil særlig peke på John Rønningens "De bedrøvede menn", Otto Gjerpes "Fedrearv og barnefostring " og Arne Aakerholdts "Hovedtrekk av haugebevegelsen i Nordre Vestfold . . .. " Jeg vil derfor her bare skissere hovedpunktene i den situasjon som var tilstede i indre Vestfold ved midten av 1800­tallet.

Da presten Esmark kom hit i 18 50 og så seg om, var ikke bare omgivelsene og menneskene fremmede for ham. Han forlot en by med åpent utsyn mot sjøen, og kom til et bygdesamfunn der ikke mye hadde forandret seg de siste hundre år, og mangt var inne­stengt. Man merket nok at noe var i ferd med å endres. Kommune­lovene aktiviserte befolkningen mer og mer, den begynnende industrialisering hørte man i et hvert fall om. Konventikkel­ plakaten var tatt bort. Man hørte at det dannet seg menig­heter utenfor statskirken. Grundtvigianismen vant tilhengere i Norge, men professor Gisle Johnson mobiliserte mot den. Den hadde "norskdom, fridom og kristendom", nettopp i denne rekke­følge, som motto. Det var særlig de to kapellanene Christian H. Muller i Stokke og Andreas Aa. Kjonig i Andebu som mest representerte Johnson­bevegelsen. Birgithe Esmark forteller at de to kapellanene "havde et ufrit lovsyn på kristendommen,

32

der ganske skjulte den frie nåde i Kristo" . Resultatet av Johnson-bevegelsen ble en vekkelse av store dimensjoner, og skillet mellom troende og vantroende ble trukket skarpt opp.Men dette var ikke det viktigste: Vi hadde en nesten 50 årgammel haugiansk tradisjon i Ramnes. "I intet prestegjeld var ... haugianismen så sterk og alminnelig utbredt som i Ramnes", har en kirkehistoriker sagt. Den viktigste bæreren av haugianismen i Ramnes var Christoffer Kjønnerød (1782-1864) og Nils Christoffersen Heierstad (1814-1877). De var som ett, ble det sagt. Et rikt religiøst liv utfoldet seg. Oppbyggelsesmøter ble holdt rundt om på gardene, f.eks. Jahre, Solberg, Kjønnerød ("hvor fader til den nuværende kirkesanger i Ramnes (Christen Kjønnerød) boede, af far sat meget hoit som menneske og kristen) og hos Jakob Skrigstad", skriver Birgithe Esmark. "Det var den sterke haugianske botsforkynnelse som lød fra Kjønnerød og hans venner. Derfor kunne de også kjenne seg nært knyttet til den fremstående haugianske vekkelsespredikanten Elling Eielsen helt fra han besøkte grevskapet første gang i 1834", har Otto Gjerpe skrevet.

Men de forskjellige retningene som hadde vokst opp, krysset hverandre, og de kom til å støte hverandre bort under strid. "Frugten af den falske Aand begynte snart at vise sig, først hos de Lærde og saa hos mange Lægfolk, som jeg ogsaa i flere Aarhavde kjendt ..... Nu begyndte disse læge Mænd at slaa af paaSandheden og kaldte det Kjærlighed og Visdom* O, en forvendt Kjærlighed og Visdom", skrev Nils Heierstad.

Kjønnerød, Heierstad og de andre "trosbrødrene" fryktet for det som skulle komme. De så Antikrist, og de rustet seg.De sang en salme som begynner slik:

O Christne Sjæle, se paa Tidens Tegn,O Vee, Med List og Svig saa ynkelig En farlig Tid visst nærmer sig

Da Esmark kom til Ramnes med sin familie i juni 1850, gledet han seg, og han ønsket frimodig å være med på å lede utviklingen i den retning han så den. Han visste ikke da at han som prest og skolemann gikk vanskelige tider i møte.

Det synes helt klart at Esmark forsto den religiøse situa-sjon han var kommet opp i. Han deltok ikke i den religiøse

33

striden som de forskjellige parter med vekslende styrke var med i. Han stilte seg passiv til den. Men om dette betydde at han var mindre interessert i teologi, slik det er sagt, er ikke sikkert.

Datteren sier det slik i kallsboken: "Far billigede ikke lægmandsvirksomheden, som jo var almindeligt blandt de ældre prester, men optrådte aldrig mod dem; det vilde jo også have afstedkommet bitterhed og uvillie". Otto Gjerpe har i sin verdifulle bok om det evangelisk-lutherske kirkesamfunn bemerket at forholdet "måtte bli særlig vanskelig når en mann av denne støpning (Esmark) skulle få så lang virketid i en bygd med så sterke religiøse tradisjoner som Ramnes".

Det var først når den nye skoleloven skulle virkeliggjøres i Ramnes at striden fikk et mer akutt preg.

b___Str iden _om_ sko len.I 1860 kom "Lov om Almueskolen paa Landet", og tre år etter

forelå stiftsprost Peter Andreas Jensens "Læsebog for folke-skolen og Folkehjemmet". Til sammen representerte loven og boka selve Antikrist for haugianerne i Ramnes. Loven endret skolen fra å være en kristendomsskole til en allmenndannende skole. Men det var ingen begeistring å spore i bygda for den nye loven, for den betydde nye utgifter, fast skole og mer undervisning. Både i 1863 og i 1864 (i 1863 var kapellan Moss ordfører) nektet kommunestyret å bevilge de nødvendige midler.

Leseboka var en konsekvens av loven fordi. den forlangte at undervisningen også skulle omfatte jordbeskrivelse, naturkunn-skap og historie. Leseboka inneholdt stoff ut over lovens krav. Den inneholdt også prøver på mytologi, folkediktning og nordisk litteratur.

Gjerpe har litt dramatisk beskrevet situasjonen slik:"To livssyn og to kulturformer sto mot hverandre: Pietisme og grundtvigianisme, bonde og embetsmann".

Det var ikke bare i Ramnes det sto strid om leseboka, men her ble den særlig hard, og fikk store virkninger.

På møte i skolestyret 13. juli 1865 forelå forslag om å innføre Jensens lesebok i Ramnes. Esmark var formann, kapellanen i Fon, Hans Moss, som hadde vært ordfører fra 1856 til 1863 var også med i skolestyret sammen med en lærer og åtte gårdbrukere. Dertil kom lærerne i bygda. Da ble stillingen 8-8, altså like mange for som mot leseboka. Esmark brukte sin dobbeltstemme

34

til fordel for boka, og vedtaket var et faktum. Dermed var denne striden akutt.

Nils Christoffersen Heierstad var nå den ledende haugianer i Ramnes. Gamle Christoffer Kjønnerød var død året før.Heierstad skrev i 1876 boken "Et Blik paa Antikristen og de sidste Tiders Tegn", og hendelsene omkring lesebokstriden og bruddet med statskirken noen år senere, danner hovedinnholdet i boka. Jeg vil nedenfor sitere forholdvis lange utsnitt fra denne boka for å gi et bilde både av argumentinnhold og -metode.

"Nu begyndte den Aand at vise sig i Skolerne som fornemmelig aabenbarede sig i de saakaldte Læsebøger, som Børnene skulde læse i. Det virkede paa mange, fornemmelig de Forældre, for det første, som havde sine Børn paa Skolerne, om de samme end var uomvendte. De sagde: de havde hverken seet eller hørt saadant før, at ikke Børnene maatte først lære at læse Guds Ord, forinden de begyndte med noget andet. Endel af dem mod- stod det længere, men efterdi de ikke havde andet at modstaa med, end sine egne Kræfter, saa gik de med, ved at de høiere Personer sagde dem imod; men de Troende kunde ikke formedelst sin Samvittighed og Guds Ord. Det gik da saaledes til: Jeg og nogle med mig gik da først paa Skolen og bad Skolelæreren, om vore Børn maatte læse i Guds Ord og tillige forelagde ham det store Ansvar, vi og han paadrog os; han blev rørt til Taarer. Jeg mindede ham om, at han havde havt alvorlige Kald paa sig fra Gud, saa han denne Gang sagde: jeg tror jeg ikke kan være Skolelærer; men det gik som det oftest gaar med Guds Kald: han blev ikke tro derover, men han sagde dog ogsaa nu: denne Lære og Læremaade er ikke ret for Gud; men sagde han: mine Overmænd - Præsterne, Direktøren og Flere befaler mig det. Hvad skal jeg gjøre? Vi sagde efter Apostlerne: man bør adlyde Gud mere end Menneskene; men saasnart vi var gaaet fra hverandre, saa skrev han dog en Klage over mig, og sendte den til Stiftsdirektionen; men først gjennom Skolekommissionen. Han beskyldte mig for, at jeg hadde gjort Oprør, paa Skolen; det smertede mig, thi jeg elskede hans Sjel; denne Klage kom tilbage med den Paaskrift: hvis jeg ikke gjør mere saadant, skulde jeg dennegang slippe Straf. En Tid derefter kom Sognepræsten for at examinere Børnene; jeg og nogle andre af Troesbrødrene fik tale med ham før Examen begyndte. Vi bad ham om vore Børn maatte over- høres og kathekiseres i og af Guds Ord, nemlig i det nye Testamente Sandhed til Gudfrygtighed af Pontoppidan og Luthers Kathe- kismus; men han sagde nei. Vi spurgte ham hvorfor? Han svarede: fordi mine Overmænd tillader det ikke. Vi spurgte ham om han ikke er vor Sjelesørger? han svarede: ja.... Jeg spurgte ogsaa denne vor Præst, om han troede, han eller nogen kunde paa Dommens Dag staa for Gud og sige: mine Overmænd vare imod mig og derved blive undskyldt, naar vi hadde gjort det, vi vare overbeviste om var imod Guds Ord; han begyndte at græde og sagde: Jeg ser det er galt, jeg finder intetandet Raad end at søge Afsked fra mit Embede; thi, sagde den stakkels Mand, jeg har tjent saalænge i mit Embede, jeg tror jeg faar en god Pension. Dere faar gaa ud af Stats-kirken, sagde han. Jeg svarede ham, er dette ret? og forelagde ham noget af Kirkehistorien, hvor mange, der havde strevet for Sandheden indtil Blodet; vi havde lidet eller

35

intet tænkt paa at benytte Disenterloven dennegang; thi vi havde ikke sett i Troen, hvad der staar i Math. 24, 15, 16,17, 18 i den Grad, som vi siden ved Guds Ord og den Hellig Aands Lys har seet. Nu spurgte jeg atter den omtalte Præst, om han vilde overhøre og kathekisere vore Børn i Guds Ord?Han svarede atter: Nei, da svarede jeg med de andre af Brødrene, som vare med, at vi maa negte formedelst vor Samvittighed, at lade læse og blive kathekiseret i det som han vilde, naar han kunde negte vore Børn Guds Ord; da fik ikke vore Børn nogen Examen. Nu igjennem Frygt og Bævelse tog alle de Troende sine Børn ud af denne Skole, og det gik saa i flere Menigheder heromkring, og flere af Verdens Mennesker, som saa efter sin Kundskab med sin Forstand, hvor gruelig det var; thi de hørte af sine Børn, endog naar de sov, igjennem Drømme, at de talte om de Pasasier eller Eventyr, som de havde læst paa Skolen, og sang paa National- sange; dette forskrækkede ogsaa flere af Forældrene....Den benævnte Sognepræst skrev nu til Stiftsdirektionen, at vi havde nægtet ham at kathekisere eller overhøre vore Børn i det, man kalder Læsebøger. Nu ble af dem berammet et Møde i vort Præstegjæld, hvor Sognepræsten, Kapelan og Skole- kommissionens Medlemmer vare forsamlede; tillige alle de Forældre, som havde taget sine Børn ud af disse offentlige Skoler, skulde møde. De to Præster forsøgte at faa os til enten at bringe vore Børn igjen ind i Skolen eller at vi maatte vedtage de Lærefag, som efter deres Instruks, som de mente, var efter Skoleloven. Disse benævnte Præsten var ikke haarde; thi deres Samvittighed vidnede vist imod dem.Jeg spurgte; hvorledes de forstod Skoleloven, nemlig § 5, hvor der staar: A. Læsning, om det ikke kunde forstaaes saa: at det ligesaavel kunde menes at læse Guds Ord, som det de kalder Læsebøger. Sognepræsten svarede: Vi Præster forstaar, at det er at læse i Læsebogen. Jeg spurgte Skolekommissionen hvorledes de forstod denne Paragraf i Loven? de svarede: de havde ikke tænkt derpaa, jeg sagde: det er jammerligt at høre, da nogle af Eder haver siddet her i dette vigtige Kald i længere Tid, og ikke betænkt § 5 i Loven.... Nu forlangte Sognepræsten, at vi maatte opgive de Bøger, som vi vilde bruge til Lærebøger for vore Børn. Vi opgav det nye Testamente efter en Udgave af 1744, Sandhed til Gud- frygtighed af Pontoppidan, Luthers liden Kathekismus af de uforandrede Udgaver, samt Bibelhistorie, naar den samme var forfattet og nedskrevet ved den rette Aand. Vi vilde og, at Børnene skulde lære at skrive og regne, og lod dem ogsaa vide, at dersom vore Børn havde saadanne Evner og Gaver, at de kunde lære mere end det fornødne i Kristendomskund- skap, for at beredes til Konfirmation, saa vilde vi ogsaa lade dem læse Jordbeskrivelse, Naturlære og Grammatik; men vi lod dem vide, at vi slet ikke hverken vilde eller kunde modtage disse Bøger, af Jensen eller lignende, naar ikke Guds Aand gik igjennem dem, og at Intet maa sættes ved Siden eller over Guds Ord. Dette blev altsammen nedskrevet og sendt til Stiftsdirektionen.0, hvilken Sorg og Smerte forvoldte dette hos alle Troende; men det holdt os, ved Guds blotte Naade, i Bøn og Selvprøve, Nat og Dag, og Sorgen var da ogsaa for vore Børn, hvorledes vi skulde faa lært dem. For en Tid lærte vi dem hjemme; indtil Gud gjorde det saa, at nogle af de Troende begyndte at være Skolelærere. Vi begyndte at holde Skole i Husene, ligesom de Gamle, og som vi endnu gjør......

36

En Tid derefter kom vor Provst (prost Beylegaard) , og holdt et Møde med Præsterne, hvor vi atter blev anmodet om at møde. Han holdt et Foredrag, hvori han fremlagde, at vi paadrog os en stor Ulykke baade paa Sjel og Legeme, og kommer til at bøde eller straffes, naar vi ikke bringer vore Børn paa deres Skoler. Vi svarede: at vi vilde ogsaa modtage dette, eller den Ulykke han kaldte det, om Gud vil. Jeg tænkte paa hvad Christus siger: der falder ikke et Haar av vort Hoved, uden Gud vil. Han forelagde os, efter sin Tre, hvor nyttigt det var, at lade Børnene læse i den saakaldte Læsebog, og at det var Ubarmhjertighed mod vore Børn, at de skulde tvinges til at læse Guds Ord; men tilsidst sluttet han med, at han ikke viste med Ord at sige os, hvor- meget Ondt vi paadrog os, ved at vedblive som vi hadde begyndt. Saa blind var ogsaa dette Menneske. Der gik da En tilbage med sine Børn, som nok ikke havde mere end et tomt Bifald af Sandheden; thi han frygtede for Bøder eller Straf; men de Troende blev mere bestyrkede i sin Tro; thi det er som Luther siger: Naar Troen faar Modstand saa voxer den. Dette var om Høsten 1865.Om Vaaren derefter 1866, kom Direktøren to Gange efter hverandre, denne Sommer, og vi blevearmodet af Sognepræsten om at møde ham. Første Gang talte han ikke om andet end det Provsten havde talt om, nemlig: om den Straf eller store Bøder vi paadrog os, naar vi ikke vilde modtage de Lærefag, som han og de andre af øvrigheden befalede. Vi svarede atter: man bør adlyde Gud mere end Mennesker, og efter det første Bud: Du skal ikke have fremmede Guder for mig; thi høit er Herrebud; men høiere er Guds Bud. Længere ud paa Høsten kom han atter igjen, da skulde alle de Forældre, som havde taget sine Børn ud af Skolen møde ham, og tage med sig alle sine Børn, som vare skolepligtige. Han gik da frem saaledes: Ved de, sagde han, at jeg er en Øvrighedsperson? Vi svarede ja. Han tog da en Bog. Vi kjendte Bogen; den kaldtes ogsaa Naturlære. Direktøren spurgte da Forældrene: Naar jeg, som er en Øvrighedsperson, beder Eder om, at Eders Børn maa komme frem til mig for at læse et Stykke, i hvilken Bog jeg vil; tør I da nægte det? Flere af Forældrene sagde: Vi tillader det ikke, uden du lader dem læse Guds Ord. Da skjældte han paa dem og lovede dem Ulykke; andre af For-ældrene svarede han paa Spørgsmaalet: Dersom du har mere Magt over vore Børn, som vi. Disses Børn tog han til sig, og de læste nogle Fortællinger om Verdens Ting, af benævnte Bog. Men den største Sorg og Smerte for mig og de andre Troende var, ogsaa da at høre og se Frugterne af den gruelige Antikristens Aand; thi den tiltog mere og mere. Vi maatte med Smerte høre af Præsterne og Lærerne, og derefter mange Lægfolk, fornemmelig dem, som bekjendte Guds Ord, de sagde og siger det end mere nu, at Kirkelærernes Skrifter, er ikke Guds Ord; men det er Menneskeord, at noget af det er sandt og noget ikke sandt. Luther, Pontoppidan, Franke og alle de øvrige Kirkefædres Skrifter, har de gamle Troende troet at være Guds Ord, og tillige formanede mig og andre, baade Præster, Lærere og tillige Forældre dertil.......Tredie Gang Direktøren kom igjen, slog han af og sagde: vi kunde lære vore Børn i hvilke Lærebøger vi vilde, og bruge vore private Skoler, naar vi vilde undergaa at være ham og de andre Øvrighedspersoner lydige. Vi svarede:

37

I alt, som ikke er imod Guds Bud og Ord, - vi sagde og siger: vi vil give Keiseren det, som Keiserens er, og Gud det, som Guds er. Math. 22, 21....Vi havde Brevskiftninger med Elling Eielsen fra Amerika.Han havde besøgt os personlig i Aaret 1862 og 1863, hvor vi nød stor Bestyrkelse for vor Tro. Han opklarede meget af den falske Aands Retning, som allerede da var begyndt.Han sagde baade den Tid og gjennem Brevene, at der var ingen anden Raad for os, end at gaa ud af det man kalder Stats-kirken; han sagde tillige, at det ingen Kirke var, naar ikke Guds Ord læres purt og rent, som vi siden har seet.Det virkede Gru og Forskrækkelse i mange af os.Igjennem 1867, kom vi i alvorlige Tanker og Spørgsmaal, om hvad vi skal gjøre, og de Troende bad og læste Guds Ord af Nød og Trang, for at Gud af sin store Naade ved sin værdige Hellig Aand, kunde ved sit Ord faa vist os, hvad vi skulde gjøre.Saaledes igjennem 1868, paa den samme benævnte Maade. Flere og flere tog sine Børn ud af de offentlige Skoler; ja flere af Verdens Mennesker bad os tage sine Børn paa vore Skoler...

Det er nok en del kommentarer av kritisk karakter man kan gjøre til Heierstads framstilling. Noen passasjer er direkte ulogiske og ganske visst forvridd, f.eks. når Heierstad legger følgende i Esmarks munn: "Jeg ser det er galt, jeg finder intet andetRaad and at søge Afsked fra mit Embede, thi, sagde den stakkels Mand, jeg har tjent saalenge i mit Embede, jeg tror jeg faar en god Pension. Dere faar gaa ud af Statskirken, sagde han".

Esmark har ikke selv kommentert det som skjedde i disse vanskelige årene. Men datteren har skrevet om disse hendelsene, uten å kjenne til hvordan Heierstad hadde framstilt saken. I kallsboken skriver hun: "Men hvad der satte hans tålmodighed paa en hård prøve og skaffede ham mange ubehageligheder, var deres (motstanderne av leseboka) sneversyn - ikke at tillade sine børn at lære andet end religion. Han forsøgte ofte i private samtaler at forklare dem, hvor de skadde børnene og bragte dem ind i en kummerlig tilsværelse, og at de blot vilde høste utak. Men alt forgjæves; meget mere ansaa de det for en djævelens snare".

I mai 1866 tok de første fedre barna ut av den offentlige skolen i Ramnes, og underviste dem selv. Den private skolen spredte seg: To år etter skjedde bruddet i Våle, deretter i Botne og Andebu.

Men kontrollen med de private skolene lå fremdeles til embetsverket, og dette forlenget striden, fram til neste stadium

38

i utviklingen i bruddet med kirken. John Rønningen har i sin interessante bok "De bedrøvede menn" sitert et brev av privat karakter fra Skoledirektøren til prost Beylegaard etter eksamen i november 1769:"- Imidlertid var jeg i Ramnes for at være til-stede ved Examen med Separatistenes Børn. Denne blev ogsaa holdt, dog ikke uden Rivninnger. Forældrene som havde ledsaget Børnene, nægtede at lade disse examinere i anden Bog end Det nye Testamentet. Dersom ikke Pasagen med Sognepresten havde fundet sted, kunde efter min Mening ogsaa dette have ladet sig gjøre, thi her gjaldt jo kun intet andet end en blot og bar Prøve i Læsning. Nu gik det ikke an. Til Sogneprestens und- skyldning, skal jeg efter hvad jeg bragte i Erfaring, anføre at disse fanatiske Folk, ikke alene vilde emancipere sig fra Læsning i verdslige Fag, men fra alt som ikke i strengere For-stand kan henføres under det Religiøse".

c_1__Bruddet_med_kirken.Avstanden var i virkeligheten ikke stor fra bruddet med

skolen og fram til bruddet med kirken.For trosbrødrene i Ramnes var skolens egentlige mål å føre

de unge fram til konfirmasjonen .Og det var statskirken som sto for den, og presten hadde fremdeles tilsyn med undervisningen. Derfor ble bruddet med de offentlige skoler bare noe halvveis. Striden fortsatte, den gikk bare over i ny skikkelse.

Det som i første omgang la en bremse på utviklingen fram til det endelige brudd, var nok Hans Nilsen Haugs testamente fra 18 21 der han bl.a. hadde skrevet at det var hans vilje at man skulle holde seg til "vår stats religion", og så het det videre: "..så I mottar av de offentlige lærere alt hva deres offentlige embete medfører. I går da i kiren, annammer sakramentene...."

Som vi har sett av sitatene fra Heierstads bok under forrige punkt, hadde Heierstad og hans folk personlig kontakt med Elling Eielsen både i 1862 og 1863. "Han (Eielsen) sagde baade den Tid og gjennem Brevene, at der var ingen anden Raad for os, end at gaa ud af det man kalder Statskirken". Det er sagt at Eielsen sto så sterkt blant dem at de til slutt fulgte hans råd, på tross av hva Hauge hadde sagt. Eielsen ble altså deres sannhetsvitne.

Det som sto igjen for trosbrødrene fra Ramnes og fra nabo-bygdene var å besegle enigheten: Det første store møte ble holdt i Sandar høsten 1869, våren etter kom møte på I-Ialem i

39

Andebu og det tredje på Verp i Våle. Vinteren 1871 fikk vi 14-mannskomitén med medlemmer fra Fon, Ramnes, Andebu, Våle og Botne. De sendte brev med bønn om hjelp til Kongen. Det kom aldri fram. Dem 24. november 1871 kom de første utmeldelser i Ramnes.

Men da hadde Esmark allerede tatt sin avskjed og forlatt Ramnes. Og det ble Joachim Simon Voss som tok imot utmeldel- sene. "Havde han havt kjendskab til forholdene, havde han aldrig sat sin fod i Ramnes, ytrede han en gang", står det notert i kallsboken for Ramnes.

8. AVSLUTTENDE BEMERKNINGERDe fleste av dem som har skrevet om de hendelser som jeg

har behandlet under avsnittet om Esmark som prest og skole-mann, synes mer eller mindre tydelig å gi Esmark "skylden" for de splittelser som fant sted i Ramnes. Først ved at "trosbrødrene" tok barna ut av de offentlige skolene og siden meldte seg ut av statskirken og laget sitt eget kirkesamfunn.

John Rønningen har til og med funnet at biskopen overfor Kirkedepartementet har antydet at både Esmark og kapellan Moss hadde "sviktet som sjelesørgere", og i dette så man en vesentlig årsak til det som hadde skjedd.

Var det rimelig å vente at han ville kunne makte å hindre bruddene i den opphetede religiøse atmosfære han virket i i Ramnes? Hvem kunne makte den oppgaven? Et sitat fra Ibsens Brand faller meg i hu:

"Legg slikt et mål på hvem du vil og se om noen strekker til".Han var ingen stor teolog og sjelesørger, har enkelte

sagt. Til og med i kallsboken for Ramnes står det notert, uvisst av hvem, at han "neppe (var) nogen fremragende prest" hva nå det må bety. Og hans datter har sagt at han valgte teologien som "brødstudium". Han fikk non contemnendus til eksamen, laveste ståkarakter. Også det forhold at han hadde utpregede naturvitenskapelige evner og interesser, blir i denne sammenheng brukt som "bevis" for at han sviktet.

De kilder som hittil har stått til rådighet for omtale av disse forhold, er merkelig ensidige, de er preget av sterke følelser og av behov for å ha "rett". Esmark selv har ikke bidratt med opptegnelser eller på annen måte forklart hendel-sene .

40

John Rønningen er sin bok "De bedrøvede menn" inne på en interessant teori. Han sier at bruddet med statskirkeprestene var foregått på et langt tidligere stadium, og, sier han "derfor kan ikke prestenes opptreden under gjennomføringen av skoleloven sees som en hovedårsak. Derimot er det grunn til å tro at prestene i Ramnes over en lengere periode delvis hadde sviktet som sjelesørgere. Det hadde antagelig vært tilfelle helt siden hundreårsskiftet da Jacobi (1773 - 1815) og Teilmann (1801 - 1815) kjempet mot den bevegelse som grodde fram etter Hauge". Interes-sant er det også å se at Heierstad nevner at Eielsen allerede i 1862 og 1863, altså før leseboken forelå, sa at det ikke var noen annen råd "end at gaa ud af det man kalder Statskirken". Birgithe Esmark har i kallsboken nevnt en annen grunn for hendelsene: Det var ikke Jensens lesebok, men "jalusie fra en del af lægpredikanternes side mod de vakte prester (Muller og Kjonig?) og deres innflytelse, påstås af samtidige lægpredi- kanter, som ikke billigede udtrædelsen og blev stående". Det ser ut til at Birgithe Esmark har senere sokneprest Sønnichsen (1884 - 1894) som kilde for bemerkningen.

Det sentrale spørsmål er: Var det Esmark som bar 'fekylderi'for det som hendte?

Jeg tror ikke vi har grunnlag for å svare entydig på spørsmålet. Jeg tror nok at sterke personligheter ofte har avgjørende betydning for historiens gang. Men her må vi huske på at det også var andre sterke personligheter som spilte en rolle, og som innvirket på resultatene.

La oss prøve å sammenfatte: Esmark var ikke bare sokneprestog vitenskapsmann. Han var også bygdas ordfører i årene 1852 - 1855, valgt ved første mulighet etter at han kom til Ramnes. Han var også lovbefalt formann i skolestyret og i fattigstyret. En sokneprest i Ramnes var altså på Esmarks tid - foruten prest og sjelesørger - også den ledende politiker og administrator, - han var "bygdefar" som også gikk med doktor- veska. Han var lærer for lærerne samtidig som han drev en stor gård, delvis som "forsøksgård". Og Esmark kom til et bygde-miljø som sosialt sett var stillestående og nokså alminnelig, men som religiøst sett var oppisket og sterkt preget av mange motsetninger. Kampen om de religiøse standpunktene preget det vesle samfunnet. Vi vet at Esmark mislikte legmannsbevegelsen, men vi vet også at han var forsiktig for ikke å blåse til ilden. Han var nok klar over at pietismen med røtter fra århundret før,

41

sammen med Kjønnerøds og Heierstads haugianisme ville reise seg mot den nye skoleloven som han som prest var tvunget til å sette ut i livet. Vi vet også at utmeldelsene av kirken kom etter at Esmark hadde tatt avskjed (20.11.69) og forlot Ramnes (ved nyttår). Vi vet også at Esmarks avskjed ikke ble tillagt noen betydning i følge den beretning som Heierstad skrev i 187 6, og Heierstad nevnte ikke med ord at Esmark var noe "verre" enn andre prester. Og dessuten kom det til brudd med skole og kirke også i de andre bygdelag omkring.

Vi vet at Esmark var en usedvanlig begavet mann. Han hadde "den fremste betingelse for prestegjerningen, hjertens godhet og indre trang til hjelpsomhet" som en annen prest har sagt om ham. Han likte mennesker, og gledet segover det han så som framskrittet. Som vitenskapsmann hadde han erfart lovmessigheter i naturen, og at det krevdes både prøving og feiling for å finne dem. Han var nok mer beskjeden som teolog enn som naturvitenskapsmann. Det kan være to årsaker til det: Enten at man vet for lite og mangler interesse og legning, eller at man - på tross av non til eksamen i teologi - har erhvervet seg så dyp forståelse omkring de evige ting, at det mante til større menneskelig beskjedenhet enn den han fant i Ramnes.

Birgitte Esmark på vei til feltarbeid i *Nord-Norge 1882.

42

43

Fig. 3.Kartet viser to faser av landhevningen i Ramnes: Umiddelbart etter at breen hadde trukket seg tilbake nordvest for Vivestad (ca. lo 5oo år før nå) og for ca. 8000 år siden.I den første fasen er landområdene markert med svart.Havet for ca. 8000 år siden er markert med striper.Landet steg ca. loo m. i de første 25oo år etter at breen forsvant.På de siørre øyene i ishavet innvandret først gras og urter, seinere vier og brisk. Øvrig liv var i hovedsak havdyr og sjøfugl.For 8000 år siden var det meste av Ramnes dekket av furu-, hassel- og bjørkeskog med osp, rogn, eik og alm som spredte bestand. Or hadde nettop innvandret og begynte å gjøre seg gjeldende, særlig langs strandkanter ved innsjøene og langs fjordene.Radiokarbondateringer av skjell:Ved Tjuveberget, Solberg i Fon, 135 m. o.h.

947o i 13o år før nåtid, T-3109.Moland grustak i Andebu, llo m. o.h.

926o - 80 år før nåtid, T-3567.Østersbanke ved Gravdal i Andebu, 42 m. o.h..

626o - 90 år .før nåtid, T-372o.

44

45

Revetal Autoservice, tlf. 62 674 Erik Rustan A/S, tlf. 62 682 Arve Gran A/S, tlf. 62 632

Gransbua, tlf. 62 711 Nille A/S, tlf. 62 717

Revetal Damefrisør, ttf. 62 637 Kai Kjær, frisør, tlf. 62 633 Skohornet A/S, tlf. 62 643 Eva Textil A/S, tlf. 62 596 Bispeveien Kro, 62 750

Tannlege Geir Aker, tlf. 62 748 Fysioterapeut Pål Hotvedt, tlf. 62 751

Våle Sparebank, filial Revetal

46

MalingTapetsering

TepperGulvbelegg

Høytrykksprøyting

A l t i m a l i n g o g g u l v b e l e g g u t f ø r e s

SYNTES DE DERES

FORSIKRINGER

BLE DYRE I ÅR?

SPØR OSSDET KAN LØNNESEG!

REIDAR FADUM3110 Ramnes Telefon 96156

47

48

49

50

Rannes Historielag har mange medlemmer, men trenger flere. Er djj medlem? Årskontingertten er bare 20 kroner pr. medlem - og 100 kraner for livsvarige medlemmer. Må har vi fått Brår, og regner med adskillig virksomhet der i årene fremover» Hjertelig velkommen med i laget, på våre møter, turer og s amme nkomster i

Medlemskontingent kan du sende til Ramnes Historielag, 3.110 Ramnes , postgironummer 3824299. Medlem blir man ved å hen-vende seg til Annie 5kaug.

INNHOLD

TØNSBERGS AKTIETRYKKERI