Alt må vike for natten

Delphine de Vigan

Alt må vike fornatten

Roman

Oversatt av Agnete Øye, MNO

Delphine De ViganOriginalens tittel: Rien ne s'oppose à la nuit

Oversatt av Agnete Øye

Copyright © 2011, Editions JC Lattès

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2012

ISBN 978-82-02-37901-8

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Elisabeth Vold BjoneOmslagsfoto: © Frédéric Pierret

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Oversetters anmerkning: Oversettelsen avBaudelaires dikt «Invitasjon til en reise» er hentet fra Charles

Baudelaire: Prosadikt, gjendiktet av Tore Stubberud, Dreyer forlag,1981.

En dag jeg sto og malte, invaderte det svarte hele lerretet,formløst, kontrastløst, ugjennomskinnelig.

I dette ekstreme mørket så jeg på en eller annen måte detsvartes negasjon.

Teksturvariasjonene gjenspeilte i større og mindre gradlyset, og fra alt det mørke strålte det ut en klarhet, et billedliglys med en særskilt følelsesmessig kraft som forsterket mintrang til å male.

Mitt redskap var ikke lenger det svarte, men dette gåtefullelyset som kom fra det svarte.

Pierre Soulages

Til Margot

Første del

Moren min var blå, en blek blåfarge blandet med aske-grått, og hendene var forunderlig mye mørkere enn ansik-tet da jeg fant henne hjemme den januarmorgenen. Somom hun hadde blekkflekker der fingerleddene bøyde seg.

Moren min hadde vært død i flere dager.Jeg vet ikke hvor mange sekunder, for ikke å si minut-

ter, som gikk før jeg fattet det, enda situasjonen var sååpenbar (moren min lå i sengen og reagerte ikke på noejeg sa eller gjorde), en svært lang stund, klossete og oppka-vet, helt til et skrik trengte seg opp fra lungene, som etterflere minutters åndedrettsstans. Fremdeles, mer enn to årsenere, er det en gåte for meg hvordan hjernen i så langtid kunne beskytte seg mot å sanse min mors kropp, sær-lig lukten, hvordan kunne den bruke så lang tid på å godtaden kjensgjerningen som lå der, rett foran meg? Det er ikkedet eneste spørsmålet jeg sitter igjen med etter at hun døde.

Fire–fem uker senere, i en tilstand av sløvhet og usedvan-lig mørke, ble jeg tildelt Bokhandlerprisen for en romander en av personene var en mor som fant tilbake til språ-ket etter mange års stillhet, innestengt i seg selv og tilbake-trukket fra alt. Jeg hadde gitt boken til min egen mor førden kom ut, sikkert stolt over at jeg var blitt ferdig med enny roman, men like fullt klar over at jeg vred kniven om iet åpent sår, selv om det var gjennom en fiksjonsfortelling.

Jeg husker ingenting av stedet der prisutdelingen fantsted og heller ikke noe fra selve overrekkelsen. Jeg var nok

11

fremdeles skrekkslagen; men jeg smilte i alle fall. Da minebarns far noen år tidligere bebreidet meg for at jeg flyktetfremover (under henvisning til min fortvilende evne til åsette opp et tappert ansikt uansett omstendigheter), haddejeg pompøst svart at jeg var i livet.

Jeg smilte også under middagen som ble holdt til ære formeg, mens det eneste jeg var opptatt av, var å holde megoppreist, og deretter sitte pent på stolen, ikke plutselig kol-lapse ned i tallerkenen med en stupende bevegelse som dengangen jeg var tolv år og kastet meg med hodet først ut iet tomt svømmebasseng. Jeg husker den fysiske, nærmestidrettsaktige fornemmelsen denne anstrengelsen innebar,ja, jeg måtte holde meg oppreist, selv om ingen lot seg lure.Jeg følte at det var bedre å holde sorgen inne, binde denfast, kneble den til jeg endelig fikk være alene, enn å gi etterfor det som bare ville være et langt skrik eller enda verre,en ralling, som dessuten sikkert bare ville ha slengt meg igulvet. Alt jeg hadde opplevd de siste månedene hadde gåttså umåtelig fort, og nok en gang la livet listen for høyt.Derfor følte jeg at det eneste jeg kunne gjøre så lenge fal-let varte, var å sette opp et tappert ansikt eller holde stand(selv om det bare var skuespill).

Og derfor har jeg også lenge visst at det er bedre å ståoppreist enn å legge seg ned, og at man må unngå å se ned.

I månedene som fulgte, skrev jeg en annen bok som jeghadde tatt notater til i noen måneder. I ettertid forstår jegikke hvordan det var mulig, om det da ikke var fordi detikke fantes annet å ta seg til når barna hadde gått på skolenog jeg befant meg i et tomrom, ikke annet enn stolen foranden flimrende datamaskinen, jeg mener ingen andre stederå sette seg, å gjøre av seg. Etter elleve år i den samme be-driften – en jernneve som hadde tappet meg for blod – varjeg nettopp blitt oppsagt og følte meg litt svimmel av dethele. Og da jeg fant Lucile i leiligheten hennes, så blå ogubevegelig, forvandlet svimmelheten seg til redsel, og red-selen til tåke. Jeg skrev hver eneste dag, og ingen andre vet

12

hvor mye den boken, som slett ikke har noe med min morå gjøre, like fullt er preget av hennes død og den sinnsstem-ningen det satte meg i. Og så kom boken ut, uten at morenmin var der til å legge igjen de mest usannsynlig komiskebeskjeder på telefonsvareren om mine ymse tv-opptrede-ner.

En kveld samme vinter, da vi var på vei hjem fra tannle-gen og gikk side om side på det smale fortauet i rue de laFolie-Méricourt, spurte sønnen min helt uten forvarsel oguten at noe i samtalens løp hadde noen naturlig forbindelsemed spørsmålet:

«Bestemor … begikk hun på en måte selvmord?»

Selv når jeg tenker på dette spørsmålet nå, blir jeg rørt,ikke for innholdet, men på grunn av formen, dette på enmåte i munnen på en niåring, en forsiktighet overfor meg,en måte å føle seg frem på, å gå på tærne. Men det var kan-skje et oppriktig spørsmål: Omstendighetene tatt i betrakt-ning, så måtte vel Luciles dødsfall anses som et selvmord?

Den dagen jeg fant moren min, kunne jeg ikke hentebarna. De ble hos faren. Dagen etter fortalte jeg dem atbestemor var død, jeg sa visst noe slikt som «Bestemor erdød», og besvarte spørsmålene deres med «Hun valgte åsovne inn» (enda jeg hadde lest Françoise Dolto). Noenuker senere ble jeg altså satt til veggs av sønnen min: Kallen spade for en spade. Bestemor hadde begått selvmord,ja, hun hadde blåst seg i luften, dratt ned rullegardinen,trukket inn årene, stengt butikken, sagt stopp, basta, ter-minado, og hun hadde hatt gode grunner for å komme tildenne konklusjonen.

Jeg husker ikke lenger når jeg kom på ideen om å skriveom moren min, rundt henne, med utgangspunkt i henne,jeg vet hvor sterkt jeg motsatte meg denne tanken, og jegholdt den på avstand så lenge jeg kunne, ramset opp heleskaren av forfattere som hadde skrevet om mødrene sine,fra de eldste til de nyeste, bare for å bevise for meg selvhvor uttværet emnet var, jeg jaget bort setningene som

13

dukket opp sent på natten eller i forbindelse med et minne,utallige romanbegynnelser i alskens former der jeg ikkeville høre det første ordet, jeg satte opp en liste over alleproblemene jeg garantert kom til å støte på og de uante fa-rene jeg ville utsette meg for med et slikt prosjekt.

Moren min utgjorde et altfor omfattende, for mørkt, fortrøstesløst landskap; kort sagt altfor halsbrekkende.

Jeg overlot til søsteren min å hente brev og dokumenterog de tekstene Lucile hadde skrevet, og legge dem i en egeneske som hun snart skulle sette i kjelleren.

Jeg hadde verken plass eller krefter til det.

Og så begynte jeg å greie å tenke på Lucile uten å få puste-problemer: måten hun gikk på, med kroppen lutende frem-over og vesken skrått over brystet, hengende på hoften,måten hun holdt sigaretten på, flatklemt mellom fingrene,måten hun trengte seg inn i metrovognen på med hodetførst, de skjelvende hendene, den presise formuleringsev-nen, den korte latteren som hun liksom selv ble forbløffetover, endringen i stemmen når hun ble grepet av en følelseselv om det ikke alltid var spor av den i ansiktstrekkene.

Jeg tenkte at jeg ikke måtte glemme den skarpe, absurdehumoren hennes og hennes særegne fantasi.

Jeg tenkte på at Lucile i tur og orden hadde vært forels-ket i Marcello Mastroianni (som hun presiserte: «Jeg targjerne fem av samme sorten»), i Joshka Schidlow (en tea-terkritiker i Télérama som hun aldri hadde sett, men somhun roste for hans penn og intelligens), i en forretnings-mann ved navn Édouard og som vi aldri fikk vite hvemegentlig var, i Graham, en ekte uteligger i 14. arrondisse-ment, til tider fiolinist og død for annen manns hånd. Jegsnakker ikke om de mennene som var en del av livet hennesi virkeligheten. Jeg tenkte på at moren min hadde delt enhønsegryte med Claude Monet og Immanuel Kant i løpetav én og samme kveld, et sted i en fjern forstad før hun drohjem med T-banen, og at hun var blitt fratatt råderett overegen bankkonto i flere år fordi hun hadde delt ut penger

14

på gaten. Jeg tenkte på at mor hadde hatt kontroll over da-tasystemet på jobben, og dessuten over hele det offentligetransportsystemet i Paris-regionen, og at hun hadde dansetpå kafébord.

Jeg vet ikke nøyaktig når jeg ga etter, kanskje den da-gen jeg skjønte i hvor stor grad skrivingen, min egen skri-ving, var knyttet til henne, til hennes fantasiforestillinger,til de øyeblikkene av galskap da livet var blitt så tungt forhenne at hun måtte flykte, da hun bare kunne gi uttrykkfor smerten gjennom dikt og fabel.

Da ba jeg søsknene hennes om å snakke om henne, om åfortelle. Alt som ble fortalt – både av dem og andre, folksom hadde kjent Lucile og den muntre og ødelagte familienvår – ble tatt opp. Jeg lagret timer på timer med numeriskeord på datamaskinen, timer ladet med minner, tausheter,tårer og sukk, latter og betroelser.

Jeg ba søsteren min om å gå i kjelleren og hente opp bre-vene, tekstene, tegningene, jeg lette, romsterte, krafset oggrov. Jeg tilbrakte timevis med å lese alt om og om igjen,se på filmer, bilder, jeg stilte de samme spørsmålene omigjen, og flere til.

Og til slutt forsøkte jeg, som så mange forfattere før meg,å skrive min egen mor.

I over en time hadde Lucile betraktet brødrene sine somhoppet fra bakken til steinen, fra steinen til treet, fra treettil bakken, i en usammenhengende dans som hun haddeproblemer med å følge, og nå hadde de samlet seg i en ringrundt noe hun antok var et insekt men ikke kunne se, ogsøstrene kom umiddelbart løpende til, oppkavet og hek-tiske, og prøvde å kile seg inn midt i flokken. Da jentenefikk se krypet, ga de seg til å hyle, skulle tro noen prøvdeå skjære strupen over på dem, tenkte Lucile, så skingrendeskrek de, særlig Lisbeth, som hoppet omkring lik en gei-tekilling, mens Justine ropte på Lucile med sin mest gjen-nomtrengende stemme for at hun skulle komme med eneneste gang. Lucile, som satt i lys silkekreppkjole med benai kors så det ikke skulle bli noen krøller i stoffet og sok-kene trukket stramt over anklene, hadde overhodet ikketenkt å røre seg. Hun gikk ikke glipp av et sekund i sce-nen som utspilte seg foran henne der hun satt på benken,men hun ville ikke for alt i verden minske avstanden somskilte henne fra brødrene og søstrene, som for øvrig haddefått følge av andre barn, tiltrukket av ropene. Hver tors-dag sendte Liane, moren, hele ungeskokken bort til par-ken, uten unntak, de eldste hadde ansvaret for å passe påde minste, og den eneste instruksen var at de ikke skullekomme tilbake før det var gått to timer. Søskenflokkenforlot leiligheten i rue de Maubeuge med stor ståhei, gikkde fire etasjene ned, krysset rue Lamartine og rue Roche-chouart før de gikk inn i parken, triumferende og iøynefal-

16

lende, for ingen kunne unngå å legge merke til disse barna,den ene bare måneder yngre enn den andre, så blonde i hå-ret at det nærmet seg hvitt, med lyse øyne og støyende le-ker. I dette tidsrommet la Liane seg på første og beste sengog sov blytungt, to timers stillhet for å hente seg inn ettergjentatte svangerskap, fødsler og ammeperioder, netter av-brutt av gråt og mareritt, klesvask og skitne bleier, ustan-selige måltider.

Lucile satte seg alltid på den samme benken, litt unna,men tilstrekkelig nær det strategiske punktet som besto avklatrestativer og dumphusker, ideell når det gjaldt å haoverblikk over det hele. Noen ganger gikk hun med på åleke med de andre, noen ganger ble hun sittende, for å sor-tere i hodet, forklarte hun, men hun gikk aldri nærmereinn på hva det var, eller gjorde bare en ubestemmelig hånd-bevegelse som omfattet omgivelsene. Lucile sorterte skrik,latter, gråt, de som kom og gikk, den uopphørlige støyenog uroen hun levde midt oppe i. Uansett, Liane var gra-vid igjen, de kom snart til å bli sju, og deretter utvilsomtåtte og kanskje enda flere. Noen ganger undret Lucile påom det fantes grenser for morens fruktbarhet, om magenhennes kunne fylles og tømmes på denne måten uten stansog frembringe lyserøde og glatte babyer som Liane sluktemed latter og kyss. Men kanskje kvinner var underlagt etbegrenset antall barn som Liane snart hadde nådd, slik atkroppen hennes endelig ville bli fri. Med bena i luften, sit-tende nøyaktig midt på benken, tenkte Lucile på babyensom skulle komme, fødselen var beregnet til november. Ensvart baby. For hver kveld før hun sovnet på rommet tiljentene, som allerede var fylt av tre senger, drømte Lucileom en fullstendig og uopprettelig svart lillesøster, lubbenog skinnende som en blodpølse, som brødrene og søstreneikke ville våge å nærme seg, en lillesøster som ingen forstohvorfor gråt, som ville skrike uten stans og som foreldrenetil slutt ville overlate til henne. Lucile skulle ta babyen un-der sine vinger og opp i sin egen seng, og hun skulle væreden eneste som tok seg av den, enda hun ikke kunne fordra

17

dukker. Den svarte babyen skulle fra da av hete Max, ak-kurat som mannen til Madame Estoquet, lærerinnen, somvar lastebilsjåfør. Den svarte babyen skulle tilhøre hennebetingelsesløst, adlyde henne under alle omstendigheter ogbeskytte henne.

Justines skrik rev Lucile ut av tankene. Milo hadde satt fyrpå insektet, som gikk opp i flammer på under et sekund.Justine søkte tilflukt i fanget på Lucile, den lille kroppenristet av gråt. Da Lucile strøk søsteren over håret, la hunmerke til strimen av grønt snørr som rant nedover kjo-len. Det gikk ikke i dag. Hun løftet Justines hode med enbestemt bevegelse og ga henne beskjed om å pusse nesen.Lillesøsteren ville vise henne liket, og Lucile reiste seg tilslutt. Det var ikke stort annet igjen av krypet enn litt askeog en inntørket bit av skallet. Lucile sparket litt sand overdet, før hun løftet benet og spyttet i hånden for å gni san-dalen ren. Deretter tok hun et lommetørkle opp fra lom-men, tørket tårene og nesen til Justine før hun tok ansik-tet hennes mellom hendene for å kysse det, et hørbart kysssom Lianes, med leppene presset tett mot de runde kin-nene.

Justine løp bort igjen, bleien hennes hadde løsnet litt. Deandre hadde allerede kastet seg ut i en ny lek, denne gangsamlet rundt Barthélémy. Han ga ordrer med høy stemme.Lucile satte seg på benken igjen. Hun betraktet søsknenesom spredte seg, samlet seg i klynge og spredte seg igjen,det var som om hun så på en blekksprut eller en manet,eller ved nærmere ettertanke, et klebrig, mangehodet dyrsom ingen hadde sett før. Det var et eller annet ved dettemangeformede vesenet som hun ikke kunne sette finge-ren på – enda hun var sikker på at hun også tilhørte det,slik hvert ledd fortsatt er en del av meitemarken selv nårdet rives av – noe som dekket henne fullstendig, druknethenne.

Lucile hadde alltid vært den mest fåmælte av dem alle.Og når Barthélémy eller Lisbeth banket på døren til toa-

18

lettet der hun stakk seg vekk for å lese eller slippe bort frabråket, befalte hun med en stemme som avverget ethvertforsøk på gjentakelse: La meg være i fred.

Luciles mor dukket opp på grusgangen ved inngangen tilparken med løftet arm, strålende og vakker. Liane fangetlyset på uforklarlig vis. Kanskje på grunn av det lyse håretog det store smilet. Kanskje på grunn av den tilliten hunhadde til livet, det at hun satset alt, uten å holde noe til-bake. Barna løp mot henne, Milo kastet seg i armene hen-nes og klamret seg til klærne hennes. Liane begynte å le,og gjentok flere ganger med syngende stemme: Mine småkonger.

Hun kom for å hente Lucile til fotograferingen. Veddenne erklæringen ble det utstøtt rop av begeistring ellerprotest – enda fotograferingen var avtalt flere dager tid-ligere, et voldsomt spetakkel, mens Liane roste Lucile forat hun hadde klart å holde seg plettfri, og samtidig greideå få gitt sin eldste datter Lisbeth noen instruksjoner. Hunmåtte sette de fire minste i badekaret, sette over poteteneog vente på at faren kom hjem.

Lucile grep moren i hånden, og så satte de kursen motmetroen. Lucile hadde vært modell i noen måneder. Hunhadde gått visninger for kolleksjonene til Virginie ogL’Empereur, to finere klesmerker for barn, vært modell iflere reklamer og blitt avbildet på motesidene i forskjel-lige aviser. Året før hadde Liane betrodd Lisbeth at jule-middagen og alle gavene var betalt takket være fotografi-ene i Marie-Claire og Mon Tricot, to moteserier der Lucilehadde vært stjernen. Brødrene og søstrene deltok av og tilpå noen fotoserier, men Lucile var den mest etterspurte.Lucile likte fotograferingen. Noen måneder tidligere varveggene på metroene blitt dekket av enorme plakater foren tekstilkjede, der man kunne se ansiktet hennes i stor-format med bakoverstrøket hår, rød genser og tommelenopp, fulgt av slagordet «Ganske enkelt Intexa». Samtidig

19

hadde alle barna i klassen hennes og alle klasser i Parisfått et skriveunderlag med et påtrykt bilde av Luciles an-sikt.

Lucile likte fotograferingen, men det hun likte aller best,var stunden sammen med moren. Turen frem og tilbakemed metroen, ventetiden mellom tagningene, sjokolade-bollen de kjøpte i nærmeste bakeri når de kom ut, dennestjålne tiden som bare var viet henne uten at noen andrebarn kunne komme og forlange å få holde Liane i hånden.Lucile visste at disse stundene snart kom til å forsvinne, forLiane hadde sagt at når skolen startet igjen etter somme-ren, var Lisbeth gammel nok til å følge Lucile til fotogra-feringen, eller hun kunne jo også gå alene.

Lucile tok på seg det første antrekket, en innsvingetkjole med smale, blå og hvite striper, med en påsydd vo-lang som stakk noen centimeter ut under skjørtet. Når hunsnurret rundt, sto kjolen ut som en blomsterkrone og blot-tet knærne hennes. Friserdamen hadde kjemmet håret hen-nes omhyggelig og festet det på siden med en hjerteformetspenne. Lucile betraktet de svarte lakkskoene hun nett-opp hadde tatt på seg, de var fullkomment blanke, uten eneneste ripe, akkurat slike sko hun drømte om og som villefå søstrene til å bli grønne av misunnelse. Hvis hun var hel-dig, kunne hun kanskje få beholde dem. For den første fo-toserien skulle Lucile posere sittende med et lite fuglebur iarmene. Så fort Lucile hadde inntatt posituren, kom assis-tenten bort for å spre volangen rundt henne. Lucile greideikke ta blikket fra fjærkreet.

«Hvor lenge har den vært død?» spurte hun.Det virket ikke som om fotografen, som var opptatt med

innstillingene, hørte det. Lucile så seg rundt, fast bestemtpå å fange blikket til en eller annen som kunne tenkes åsvare. En praktikant på rundt tjue år kom bort.

«Sikkert temmelig lenge.»«Hvor lenge da?»«Jeg vet ikke helt, et år, kanskje to …»«Døde den i den stillingen?»

20

«Ikke nødvendigvis. Han som jobber med sånt, har somoppgave å stille den slik han vil.»

«Er det en som stopper ut dyr?»«Ja, akkurat.»«Hva er det han putter inni?»«Halm, tror jeg, og sikkert noe annet også.»

Fotografen ba om taushet, fotograferingen skulle begynne.Men Lucile fortsatte å se på fuglen, fra undersiden, på jaktetter en åpning.

«Hvor er det man putter tingene inn?»

Liane ga Lucile beskjed om å tie stille.Da stylisten ba om det, tok Lucile på seg en skidress i

ulltrikot (hun poserte med staver i hendene mot en lys ku-lisse av tykk papp), et tennisantrekk med et hvitt, plissertskjørt som alle venninnene hennes ville ha drømt om, ogtil slutt et badeantrekk som besto av en overdel, en buksemed høyt liv og en badehette i kraftig plast som hun syn-tes var latterlig. Men Lucile var så vakker at ingentingkunne ødelegge det. Overalt hvor Lucile gikk, tiltrakk hunseg blikk og beundring. Folk roste de regelmessige ansikts-trekkene, de lange øyevippene, øynene med en farge somskiftet fra grønt til blått via alle mulige metalliske nyanser,det sjenerte eller freidige smilet, det utrolig blonde håret.Lucile hadde lenge blitt ille til mote over oppmerksomhe-ten hun var gjenstand for, det ga henne en følelse av at detklebet seg noe klissete til kroppen hennes, men som sjuår-ing hadde Lucile reist veggene rundt et tilbaketrukket romsom bare tilhørte henne selv, et rom der de andres larm ogblikk ikke fantes.

Positurene fulgte på hverandre i konsentrert taushet, i taktmed skiftende kulisser og lyssetting. Lucile gikk fra på-kledningsavlukket til podiet og fra podiet til påklednings-avlukket, poserte, lot som om hun beveget seg, gjorde desamme bevegelsene om igjen, ti ganger, tjue ganger, uten

21

et eneste tegn til tretthet eller utålmodighet. Lucile var ly-dig, forbilledlig lydig.

Da seansen var over og Lucile kledde på seg, spurte sty-listen om Liane kunne tenke seg en ny fotoserie for Jardindes Modes som var planlagt til etter sommerferien. Lianesa ja.

«Og den lille, han som ble med Lucile en gang, litt yngreenn henne?»

«Antonin? Han er nettopp blitt seks år.»«Han er ganske lik henne, ikke sant?»«De sier så, ja.»«Ta ham med, så gjør vi en serie med begge to.»

På metroen tok Lucile morens hånd og slapp den ikke påhele turen.

Da de kom inn i stuen, var bordet dekket. Georges, Lucilesfar, hadde nettopp kommet hjem og satt og leste avisen.Barna styrtet frem som ett eneste menneske, Lisbeth, Bar-thélémy, Antonin, Milo og Justine, kledd i like frottépyja-maser som Liane hadde kjøpt tidlig på vinteren, og medlike luksustøfler med tredoble såler på føttene, som dok-tor Baramian hadde gitt dem. Noen måneder tidligere, ut-slitt av bråket fra etasjen over og overbevist om at barnatil Liane og Georges gikk rundt i tresko, hadde doktor Ba-ramian sendt sekretæren sin for å få vite skostørrelsene de-res. Deretter sendte han dem et par tøfler hver så fort hanoverhodet rakk det. I virkeligheten var det, utover den al-minnelige uroen, Milo, som flyttet seg effektivt rundt menshan satt på potten – potten, bena, potten, bena – som varden mest bråkete. Rørt over legens vennlighet forsøkte Li-ane å dempe sønnen ved å plassere ham, fremdeles på pot-ten, oppå en kommode. Milo brakk kragebenet og spetak-kelet fortsatte.

Liane sendte Lucile i dusjen mens de andre satte seg tilbords.

22

For ikke så lenge siden hadde Liane gitt opp å få barnatil å be bordbønn. Klovnestrekene til Barthélémy – somgjentok morens bønn med lav stemme og begynte hverkveld med «Hellige Maria Guds dritt», noe som påkaltealminnelig munterhet – hadde til slutt vunnet over tålmo-digheten hennes.

De var nesten ferdige med suppen da Lucile satte seg,med nakne føtter og vått hår.

«Nå, skjønnheten min, er du blitt fotografert?»Georges’ blikk på datteren var likesom fullt av undring.

Lucile hadde noe mørkt ved seg som minnet om ham selv.Helt fra hun var liten, hadde han aldri greid å bli klok påLucile. Dette at hun isolerte seg, trakk seg unna, alltid sattpå den ene siden av stolen, som om hun ventet på noen,var sparsom med språket, som om hun, hadde han av ogtil tenkt, anstrengte seg for ikke å kompromittere seg selv.Men han visste at Lucile ikke gikk glipp av noe, ikke enlyd, ikke et bilde. Hun oppfanget alt. Trakk inn alt. Som deandre barna ønsket Lucile å behage ham, higet etter hanssmil, hans bifall, hans ros. Som de andre ventet hun på atfaren skulle komme hjem og noen ganger, når Liane opp-fordret ham, fortelle om arbeidsdagen sin. Men Lucile varmye mer knyttet til ham enn noen av de andre.

Og Georges, fascinert, greide ikke ta blikket fra henne.

Flere år senere fortalte moren om den tiltrekningen Lucileøvet på folk, denne blandingen av skjønnhet og fravær,måten hun lot seg beglo på, fortapt i egne tanker.

Flere år senere, da Lucile selv var død, lenge før hun bleen gammel dame, fant man igjen reklamebilder av en smi-lende og naturlig liten pike blant sakene hennes.

Flere år senere, da man skulle tømme Luciles leilighet,oppdaget man innerst i en skuff en hel filmrull med bilderav liket av faren hennes, tatt av henne og fra alle vinkler,kledd i en beige eller okergul dress, samme farge som opp-kast.

Døden som mulighet (eller snarere vissheten om at dø-den kunne kaste seg frem når som helst) kom inn i Luci-les liv sommeren 1954, dagen før åtteårsdagen hennes. Frada av skulle døden være en del av Lucile, en bruddlinje,eller kanskje heller et avtrykk, uutslettelig, på samme måtesom den runde urskiven med tykke streker som hun senereskulle få tatovert på håndleddet.

I slutten av juli dro Liane og barna til L., en liten landsbyi Ardèche der foreldrene til Georges bodde. Noen søsken-barn kom også, det var bare Barthélémy som manglet, et-tersom han hadde vært så uregjerlig i ukene før ferien atforeldrene hadde bestemt seg for å sende ham på ferie-koloni. Liane var sju måneder på vei. Lucile savnet den eld-ste broren sin, som alltid hadde fylt tilværelsen med uro,erting og uforutsigbare vågestykker. Barthélémy var i allefall underholdende, samme hvor plagsom han kunne være,tenkte hun.

Dagene gikk i augustvarmen, milde og runde, barnalekte i hagen, badet i elven Auzon og formet ting av elve-leiren. I den store lærerboligen midt i landsbyen fikk Lianehjelp av svigerforeldrene og kunne hvile seg. Georges varblitt igjen i Paris for å arbeide.

En ettermiddag da Lucile satt og øvde på piano, ble hagenfylt av skrik. Ikke de skrikene fra lek og krangling som hunikke engang la merke til lenger, nei, mye skarpere skrik,

24

skrik av redsel som hun ikke kjente igjen. Lucile stoppet åspille, holdt hendene i ro over tangentene, hun lyttet til or-dene uten å forstå dem, men den tynne stemmen til Milo– eller var det et annet barn? – hadde til slutt nådd inntil henne, fullstendig tydelig: «De har falt nedi, de har faltnedi!» Lucile kjente hjertet hamre i magen, og deretter ihåndflatene, hun ventet noen sekunder til før hun reisteseg. Det hadde skjedd noe, det visste hun, noe uopprettelig.Så hørte hun hylene til Liane og styrtet ut av huset. Hun såat barna hadde samlet seg rundt brønnen, Justine med etfast grep i morens skjørt, mens Liane hang over det svartehullet der hun ikke kunne skimte bunnen og hylte sønnensnavn.

Antonin og fetteren Tommy hadde lekt på lokket overbrønnen da plankene ga etter. Foran øynene til de andrebarna falt de to guttene nedi. Tommy hadde dukket opp tiloverflaten igjen med én gang, de kunne se ham og snakkemed ham, vannet var iskaldt, men det virket som om hangreide å holde seg over vann. Antonin var ikke kommetopp igjen. Til brannmannskapene kom, måtte de holdetilbake Liane som ville stupe ned, svigerforeldrene måttehjelpe hverandre med å holde henne fast. Etter noen mi-nutter begynte Tommy å gråte, og stemmen hans ga en un-derlig gjenklang, fjern og nær på en og samme tid, og Lu-cile tenkte at det kanskje lurte et uhyre på ham nedenfra,kanskje det gnagde på føttene hans og ville trekke ham nedi det tomme dypet.

Hele tiden hadde hun stått litt for seg selv, en meterbak moren som hun så kjempe med en ukjent voldsom-het. For første gang leste Lucile bønnene sine taust, allehun kunne, Fader vår og Hill deg Maria full av nåde, utenå nøle, uten å gjøre feil. Brannmannskapene kom medfullt utstyr, og barna ble sendt til naboene. De lette lengeetter kroppen til Antonin før de fant den. Brønnen løp uti en sisterne. Antonin hadde mistet bevisstheten og druk-net.

25

Georges kom i all hast fra Paris. Antonin var blitt kledd ihvitt og lagt på loftsrommet, og Liane forklarte de andrebarna at Antonin var blitt en engel. Nå bodde han høyt deroppe i himmelen og kunne se ned på dem.

Det var bare de eldste barna som fikk se ham under lik-vaken. Mens bønnene ble lest, kjærtegnet Lucile de lubnehendene til det døde barnet, kalde og myke, men etter somtimene gikk, ble Antonins hender stive, og Lucile begynteå tvile på om han kom til å gjenoppstå med det første. Hunså på det glatte ansiktet, armene som lå langs kroppen ogden halvåpne munnen, som om han nettopp hadde sovnetog fremdeles pustet.

Begravelsen fant sted noen dager senere. Lisbeth og Lucilevar kledd i like kjoler (det var blitt satt sammen sørgedrak-ter ut fra det som fantes i koffertene) og sto klemt inn-til hverandre med den viktige minen som fulgte med sta-tusen som eldste barn. Da kisten var blitt senket, sto deved siden av foreldrene, ranke som to i-er, og tok imotkondolansene. Familien og naboene hadde defilert forbi imørke antrekk, og Lisbeth og Lucile fulgte med på ritua-lene: hender som ble trykket eller lagt på noens skuldrer,omfavnelser, beherskede hulk, hvisking i øret, trøstendeog oppmuntrende ord de ikke hørte annet av enn et med-lidende sus, gjentatt ti–tjue ganger. Snart greide de ikke åhøre annet, de så på hverandre for hver nye visling, og littetter litt boblet den hysteriske latteren opp, uimotståelig.Georges sendte dem av gårde for å roe seg ned litt lengerborte.

Antonin var blitt en engel og så på dem. Lucile forestilteseg den lille kroppen hengende i luften med armene i kors,vektløs.

I noen dager til trodde hun at han skulle komme til-bake og at de sammen skulle passe geitene ovenfor lands-byen og gå og se på kaninungene til Madame Lethac, at deskulle følge det tørre elveleiet på jakt etter leireforekoms-ter.

26

I slutten av måneden dro en venninne av familien forå hente Barthélémy i Sør-Frankrike. Da Barthélémy komhjem fra feriekolonien, var broren hans død og begravet.Han gråt i tre dager, det var ingenting som kunne roe ham.Han gråt høylytt helt til han var utmattet.

Siden ble Antonins død ikke annet enn en underjordisk,seismisk bølge som stadig rørte lydløst på seg.