Kaldere mot natten

Britt Karin Larsen

Kaldere mot natten

© CAPPELEN DAMM AS 2015ISBN 978-82-02-49282-31. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Ingeborg OuslandSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015Satt i 10,6/13,1 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhvereksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrek-

ning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, inter-esseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Med varme tanker til bibliotekarer og forskere i tre landså vel som skogens eget folk som har svart på spørsmålgjennom sju år og sju bøker, til veiviser Harald «Koa-Harald» Johansson, Jon Peistorpet og Nina Gabrielsensom fant igjen den gjenvokste stien til Vestaberget derbestemor vokste opp, og en stor takk til Tordis Fjeldstadsom greide å tyde og taste nesten uleselige manusark fraen forfatter med skjermangst og tidsnød.

I

Det finnes en verden barnet lengter etter å tilhøre, enverden av ord det ennå ikke forstår, det gråter av sultetter mer enn mat, hvor lenge kan det holde ut å ventefør det får bli en del av dette dyrebare?

Så lærer det ordene etter hvert, om det får leve, ogkanskje også å skrive dem.

Det som skrives kan komme av hat eller savn, tran-gen til å dele en tanke, ofte vet man ikke grunnen, mendrives videre, kan ikke stanse, må nå dette viktige sommå fanges, skrives ned, men er det mulig, kan det somer av betydning noen gang skrives?

Som liten tok Per papir fra vedkassa, glattet det utog lagde sine egne bokstaver før han hadde lært de rik-tige, nå sitter han på Mostamägg på benken der beste-far Taneli satt og kjenner både bokstaver og ord, menfinner ikke de rette, hvor er de som kunne uttrykke dethan helst ville sagt?

Elida pusler omkring og sier ingenting enda han hel-ler burde være opptatt med vinterveden nå. Gud gaham en tålmodig kone, bedre enn han hadde fortjent,av tålmodighet og for noen kroner de kan trenge harhun også tatt gamlekona fra Havukota inn i huset, somde dessuten er besvogret med, siden sønnen hennes blegift med Pers egen søster. Og nå lyder den gamles tynnestemme:

9

– Du og Nils var kamerater, men sønnen min fikkdet bedre enn deg, han og Elin fikk sitt eget småbruk iNörrje. Selv om det er krig og elendighet der, har de sitteget!

En svak triumf i stemmen over noe som endte godt,selv med en dårlig begynnelse, med sultne unger som blesatt på bygda etter at skomakermannen hennes døde.Alle vokste opp og skikket seg bra, og hun som en ganglevde på et jordgulv i Havukota kan av og til kaste etblikk bort på Pers slitte jakke på spikeren ved døra ogutbryte:

– Gud hjalp meg ut av fattigdommen, men så var jegpå bena sent og tidlig, jeg satte meg ikke ned før jeg varover nitti, jeg!

Den gamle snakker med klar stemme, og om hunikke får svar av de inne i huset får hun svar av fuglenenår hun går ut på tunet. Denne sommeren har det ogsåkommet nye fugler, synes hun, med toner hun aldri harhørt før, og hun lytter intenst til en fremmed kvitringsom blir gjentatt på nytt og på nytt.

– Å, sukker hun, – den som visste hva du prøver å si!Men dine egne forstår deg vel!

Alt levende har sitt språk, det tungeløse har også sitt,om det er skapt av Gud, men også det menneskeskaptekan tale, om man ikke alltid forstår det, instrumenter ogkirkeklokker er slike ting, og på denne dagen synes dengamle hun hører kirkeklokker.

– Hør klokkene! Er krigen kommet til Sverige også?Er det derfor de ringer?

Hun ser spørrende på Elida som også er kommet ut,og som vet at det ikke er mulig å høre klokkene helt tilMostamägg, det det nok er den gamles fantasi det ringeri, men så hender det i hvert fall noe i hennes liv, kanskjemer enn i andres.

10

– Krigen er ikke kommet til Sverige, og den gjør detikke heller, beroliger Elida.

– Jasså, er det sikkert det?– Ja. Og nå er middagen ferdig, om du ikke for-

smår …Den gamle som lærte seg finere matlaging i Oslo kla-

ger sjelden, men forteller ofte og gjerne om den tidenhun hadde der, som husbestyrerinne, og om de vakrehvite forklærne hun gikk med da, hun har flere med segi en koffert, men det som tar mest plass er hattene hen-nes, hun sluttet med tørkle og begynte med hatt der iOslo, og etter middagen begynner hun å lete.

– Dere har sagt at vi får besøk, og da vil jeg se ordent-lig ut! sier hun. – Folk tror visst at vi på skogen er så fat-tige, at vi går i filler, men da skal de få se, ja, da skal defå se!

*

Det en ennå ikke vet er en pine å tenke på, for kunnskapsom ikke er nedskrevet vil forsvinne, vil bli borte meddet siste vitnet, den siste fortelleren, er tapt om noen år,en måned eller kanskje nå i dag, tenk om det alt er forsent?

To menn er på vei oppover stien, en forsker fra Fin-land som bærer en ryggsekk og koffert med opptaks-utstyr, den andre er en journalist som har fått nyss omhvor forskeren tenkte seg og har fått lov å slå følge, hanhar avtale med et blad som vil betale ham godt for littstoff om det gåtefulle folket her inne som er så fullt avovertro og en kultur som skulle vært død for lengst.

Journalisten må hele tiden stanse og tørke svetten,enda han er den som har minst å bære, plagsommemygg gjør det umulig å sette seg og hvile, de har ikkespist siden de forlot stasjonen og restauranten der.

– Hadde de nå enda hatt strøm her inne, så hadde dusluppet å slepe på det antikke utstyret og alle de voks-rullene! utbryter han til kameraten. – Her er jo alt sompå attenhundretallet! Er det nå sikkert at dette har noenhensikt, at de ennå snakker en finsk dialekt der dennemannen bor? Tenk om du som kommer hit helt fra Hel-sinki er blitt lurt?

Forskeren rister på hodet, han tror ikke det, han har

12

tillit til dette folket, og mannen de skal besøke er dess-uten en mann som nettopp har utgitt en diktsamling, såhan stoler på at han ikke er av det useriøse slaget.

Utenom mannens kone bor det dessuten en kvinne pånitti år i huset som skal kjenne det gamle finske språketenda bedre, og henne skal det bli særlig interessant å fåtil å snakke.

– Bare det ikke blir med deg som med en annen fors-ker jeg hørte om, sier journalisten, – da han endelig fantfram til en kone som kunne en gammel dialekt nektethun å si ett eneste ord, fordi hun var skamfull over åsnakke så gammeldags, hun ville vise at hun også haddefulgt med i tiden! Men nå driver jeg visst og prater ossbort, kan vi ha gått feil, tror du?

De er inne i et mørkt skogholt, kan de ha krysset en stiuten å ha sett den? Forskeren stanser, usikker, tar framkartet hvor han har avmerket plassen hvor torpet skalligge.

– Vi skulle kanskje fulgt den andre veien, det fantes joen bedre, sa de, men dette skulle være den snareste …

– Ja ja, bare vi slipper å ligge under åpen himmel inatt!

– Da får vi vel gjøre som folk her i traktene gjør, omde brått blir nødt til å ligge ute, ler den andre, – lageen seng av granbar og ta granbar over oss også, somdyne … Men den steinhaugen der borte er en rydnings-røys, ser det ut til. Da er ikke torpet langt unna.

Det lysner endelig, de ser et lite jorde, eller en eng. Derde nærmer seg sørfra er det låven de kommer til først,og så dukker de andre husene opp, de former ikke et fir-kanttun, ligger liksom mer uregelmessig plassert, og etlite hus ligger helt for seg selv nede ved bekken, det ernok badstua.

Der ser de tjernet også, som de har hørt om, med en

13

holme som har ett eneste tre, en gammel furu. Nå skyerdet over, det blir visst regn, bra at de slapp å ligge ute.

Mostamägg heter torpet, det betyr visst Svartberget,og med en himmel som mørkner nå passer det liksom tilnavnet. Men så stille det er, er det ingen hjemme?

– Bare de ikke har vært dumme nok til å ta imotflyktninger fra Norge, så de er blitt arrestert alle sam-men! mumler journalisten, som har hørt at blant sven-skene finnes det nazister som samarbeider med tyskernei Norge, at krigen der har satt forholdet mellom to landpå en ny prøve.

Så hører de ei ku raute fra fjøset, og da de banker pådøra til den grå bygningen som er våningshuset, svarerdet innenfra, det finnes folk der, de er ventet. Døra er sålav at journalisten, den høyeste av de to, må bøye seg,og det tar tid å venne øynene til halvmørket, men man-nen der inne håndhilser på dem og viser dem bort til etbord som kona i huset alt hadde dekket til dem før hunmåtte i fjøset.

Først etter noen minutter får de øye på den gamlekvinnen som også nå har forberedt seg til gjestenesankomst, hun sitter pyntet og fin på krakken inntilovnen, med flere kjeder rundt halsen og en merkelig hattsom ikke likner på noe annet.

– Hun var i et fint hus før, hos en skuespiller! siermannen lavt. – Da de måtte si henne opp fikk hun hat-ten som avskjedsgave, den er visst fra et kostymela-ger …

Nå ser de tydelig kvinnens fint opptegnede øyebrynog pudderhvite kinn, er det hun som skal kunne finsk?Urørlig, som en statue sitter hun der, og forskeren somkanskje mener at han bør si noe, mumler:

– Det var da en fin hatt … Er vi kommet til Mosta-mägg nå?

14

Det nikkes bekreftende, og det gjentas at de bare måvær så god sette seg, og forskeren kan endelig setteutstyret fra seg. Så forstår de etter hvert at den gamleikke er eldstemor i huset, men en de har tatt til seg fordihun er røket uklar med sine egne barn, vanligvis spiserhun for seg selv ved et lite bord ved den sengen hvor hunsover, men i dag skal hun spise sammen med gjestene.

– For det er jeg som ennå snakker finsk! kommer detbrått i en stolt tone fra den gamle. – Som en av de sisteher i skogen, skulle jeg tro!

Døra åpnes igjen der en kvinne kommer inn fra fjøset,hun veksler blikk med mannen mens den gamle snakkervidere på en blanding av svensk og noen ord forskerenfra Finland heller ikke later til å forstå, der han er opp-tatt med å montere utstyret han har med. Så stirrer allepå voksrullen som roterer ved hjelp av en fjær, og påstiften som lager små spor i den.

– Kan De snakke høyere? spør forskeren og lener segfram mot den gamle. – Det blir ingenting av opptaketom De snakker for lavt!

Nå husker hun ikke ordene, virker det som, nå kom-mer det andre i stedet. Av og til stanser hun og stirrer uti luften, konsentrerer seg, så kommer det en lang regleav ord som i hvert fall for journalisten er helt ubegripe-lige.

Den merkelige hatten, en rekvisitt hun bærer medtydelig stolthet, journalisten er plutselig ved å knekkesammen i latter, men greier å ta seg inn. Forskeren skif-ter rull og vil at de andre i huset også skal snakke, ja,han vil ha en samtale på dette spesielle språket, menbegge vegrer seg. De vil at den eldste skal snakke, sidendet er hun som kan mest.

En gammel og nesten glemt dialekt, er denne kvinnenkanskje den eneste som behersker den?

15

Så vil den gamle høre opptaket, høre sin egen stemmefra en voksrull, og forskeren bytter stift, stiften for inn-spilling kan ikke brukes for avspilling. Så samles de overlyden av en stemme fra en rull, den gamles øyne viderseg ut i vantro, en menneskestemme fra noe som ikke eren munn, hvordan er det mulig?

– Det er …Journalisten som noterer ivrig på blokken har et ord

på tungen nå, vil hjelpe den gamle å finne et uttrykk.Kanskje trolldom er ordet? Men nå er det blitt endamørkere utenfor, og da det første tordenskrallet lyderkommer det et klynk fra den gamle og hun rygger til-bake fra det underlige apparatet på bordet, med en hvis-king:

– Det er ikke av Gud, dette! Han kan ikke ha mentat en rull skulle kunne snakke! Og nå kommer straffe-dommen!

*

Det sitter en kvinne alene og ser ut gjennom vinduet,før hun ble enke fikk hun av og til kjenne mannens armrundt skuldrene eller hånden hans rundt sin, det er lengesiden, men ofte lar hun høyre hånden kjenne varmen fraden venstre, det kan likne varmen fra et annet menneskeog gi et streif av glede, og hvor viktig er ikke det strei-fet? Hun sitter og ser mot skogen der den gamle veiengår, den som i bygda kalles finneveien fordi den førte tilFinnskogen. For finnene var den bygdeveien fordi denførte til bygda, eller kirkeveien fordi den en gang førtetil nærmeste kirke, men nå har de lenge hatt sine egnekirker der inne, både på norsk og svensk side.

Selv har hun gått denne veien så mange ganger at hunkjenner hver stein de første kilometerne, men helt framhar hun aldri gått den, fordi den er over tre mil. Finneneovernattet ofte hos kjentfolk underveis, men nå er detlenge siden den nye bilveien kom, og rutebilene, snarter det vel bare turgåere som bruker gamleveien som engang delvis var kjerrevei, nå er den en sti blant andrestier, bare. Nå krever det også grenseboerbevis av allesom ferdes både i bygda og skogen, så turistene tør velheller ikke bruke stien mer, og den gamle jøden som sel-ger klær og av og til går denne veien har hun ikke settpå lenge, kan ryktet om at han er blitt tatt av tyskerne

17

være sant? Selv har hun kanskje også fremmed blod iårene, hun som hadde en mørkhåret far hun aldri fikkse, mange av taterslekt er også rømt til Sverige for åberge seg, kanskje tyskerne ville banket på døren hoshenne om ikke håret nå var blitt grått?

En fremmed i bygda, hun rakk visst aldri å bli noeannet, kanskje fordi hun hadde det for godt sammenmed mannen sin mens han levde, og ikke gikk aktivtinn for å bli kjent med andre, selv om han oppmuntrethenne til å delta i en syforening sammen med nabokvin-nene, dit hun flere ganger var blitt invitert.

– Men jeg føler meg så utenfor blant dem! kunne hunsvare, – jeg som ikke bryr meg om å sy engang!

De andre hadde dessuten barn, og selv fikk hun aldrinoen, det gjorde henne også annerledes, når de snakketi vei om ungene sine hadde hun lite å komme med.

Hjemme hos mannens halvbror, som er bygdasstørste skogeier har hun heller aldri følt seg akseptert.En gang var brødrene blitt uvenner på grunn av noe arv,så forholdet mellom dem var ikke hjertelig. Nå er dennebroren en gammel mann, som svinger innom gårdsplas-sen hennes i sin bil omtrent en gang i måneden, åttiårin-gen vil kanskje finne ut om hun som er seksti fremdeleslever, og at alt er i orden med huset som vil tilfalle hamnår hun dør.

Et hus hvor noen har ligget død i månedsvis kan blivanskelig å selge, eller leie ut, om det er det som er pla-nen, skogeieren vil kanskje ha frigitt penger til kjøp avenda mer skog?

Nei, slike stygge tanker må hun jage vekk, for de vilslå tilbake på henne selv, det stygge vil feste seg i hjertet,i ansiktet, øynenes uttrykk, og slik vil hun bli enda merensom.

Men skogen, den har trøstet henne, blant trærne føler

18

hun seg slett ikke så alene som hun ofte kan væreblant mennesker, og de gangene det har kommet turisterinnom henne og spurt om den gamle finneveien har hunvært glad for å kunne hjelpe.

Nå er situasjonen en annen, turistene fra Oslo søkertil fjellbygdene, ikke til grensestrøkene hvor det kryr avtyske veisperringer og vakter, og de som velger gjen-grodde stier gjennom skogen i stedet for den nye bil-veien er ikke vanlige turgåere.

De er flyktninger, ofte.Hvis hun går til nordsiden av huset kan hun se sol-

datene som patruljerer ved brua over elva. På sørsidahar hun utsikt mot et småbruk der det bor en lastebil-sjåfør med familien sin, men siden han alltid parkererbilen bak hushjørnet kan hun nesten aldri se om han erhjemme eller ikke, hun hører bare bilen når den passe-rer, ofte sent om kvelden, han henter av og til varer iOslo, kanskje lenger fra også.

Nå henger det en duk på klessnoren i hagen der, serhun, kanskje en som er for fin til å vaskes med andreduker, siden den henger der alene. For litt siden dro entysk motorsykkelpatrulje forbi, den er ikke kommet til-bake ennå. De tyskerne hun selv har støtt på har oppførtseg høflig, men de mistenker kanskje ikke eldre damerfor å være involvert i motstandsarbeid heller.

Sorgen og ensomhetsfølelsen nå er vel prisen hunbetaler for at hun og mannen hadde et godt samliv. Hunvar heller ikke så flink til å besøke moren sin de sisteårene hun levde, fordi det var så langt å reise, er det kan-skje slik at hun får det hun har fortjent, rett og slett?

Når en er ensom gjelder det å finne små ting å gledeseg til, et ekstra godt måltid en lørdagskveld, en litenkake og et glass sherry etterpå, hun har hørt at en ikkeskal drikke alene, men hun er jo alltid alene, så når

19

skulle hun ellers drukket? Og når flasken varer fra jultil jul, nesten, hvilken fare kan hun da sveve i?

Den vakre duken på snora, hun kan nesten se fargenepå broderiene på den, om hun bruker mannens gamlekikkert. Nå kommer motorsykkelpatruljen tilbake, oghun senker kikkerten, går inn og setter på litt kaffe, deter så fint vær, hun vil drikke kaffe ute i dag.

Et kvarter senere ser hun at duken på snora også erborte, enda den ble hengt ut for bare en time siden, menting tørker vel fort når det er slik sol.

Hjertet hennes slår fortere, og om natten har hunvanskelig for å sove, kommer ikke lastebilen, har sjåfø-ren alt kommet i vanskeligheter? Men uansett har hunbestemt seg, og neste dag går hun ned til kona som eralene hjemme og i ferd med å kna en brøddeig, to andreemner står til heving i hvert sitt vaskevannsfat.

Kvinnen ser sliten ut.– Trodde du det var tyskerne igjen? sier den besø-

kende lavt. – De har vært her flere ganger, ikke sant?– Jo.– Jeg kunne hjulpet til.– Hjelpe til? Hva snakker du om?– Du vet hva jeg mener. Jeg er ingen angiver. Dere er

sikkert i faresonen, og har vært det lenge, men jeg har etstort hus med god plass til folk som har kommet vestfraog trenger hvile noen timer før de fortsetter østover.

Kvinnen svarer fremdeles ikke, men så ser hun opp,med øynene fulle av tårer.

– Jeg er så sliten. Ola skulle vært her i går kveld, menhan er ennå ikke kommet. Jeg kan jo si at du har værther, om han kommer tilbake i det hele tatt!

*

Å komme for sent er ofte forskerens skjebne der hanomsider kan dra ut i felten, kanskje kommer han tids-nok til noe, men det viktigste, kommer han ikke ofte forsent til det viktigste?

På et gjestgiveri på Finnskogen samler forskerenmaterialet sitt, legger forsiktig voksrullene inn i futte-ralene, han har gjort mange opptak, folk har ikke værtuvillige til å snakke, men bare de færreste kunne noefinsk, og han de kalte Dikter-Per kunne kanskje minstav alle. Så var han blitt tipset om å dra videre til Val-kola, men Hans som var bonde der var oppvokst i Oslo,så der var det i stedet en tjenestejente på over åtti sompratet i vei, ja, sang også, det fikk han i hvert fall fes-tet til rullen, men da kvinnen fikk høre sin egen stemmeble hun stum, det var ikke mulig å få en lyd ut av henneetterpå.

Overalt fikk han høre om alle som kunne snakke fly-tende finsk, men at de var døde nå. Det var snakk omen østlig finsk dialekt som hadde fått beholde sitt alder-dommelige preg, og noen få av de spesielle ordene harhan kanskje fått festet til rullene, men om han barehadde kommet femti år før, hva kunne han ikke da hafått med seg, en språklig skatt kunne han ha tatt medhjem til Helsinki!

21

Han er alene nå, journalisten er reist tilbake medartikkelen sin og fotografier av en kvinne utspjåket i enhatt fra et kostymelager, han hadde kanskje sett det forseg på en eller annen forside, men så hadde den yngrekvinnen lagt hånden på armen hans og hvisket:

– Vær så snill, ikke bruk det bildet, om ungene hen-nes får se det blir de så lei seg …

– Lei seg for at moren liker å pynte seg, bare?– Nei, men … hun ville vel bare vise at ikke alle Finn-

skogens kvinner går med skaut, skaut er jo gammeldagsnå, men den hatten, den … Hun har sikkert seks for-skjellige, fra den tiden hun var i Oslo, men hun tok påseg den verste …

Journalisten som hadde lite lyst til å ta hensyn tilkvinnenes forskjellige former for skamfullhet, men øns-ket en god historie med et godt bilde til hadde motstre-bende gitt etter, og stemningen i det vesle huset var ikkeså god, bedre ble den heller ikke da han ville spanderelitt medbragt konjakk på dikteren, og skåle for bokasom var utkommet.

Da hadde hun som het Elida sett så skremt ut at jour-nalisten hadde prøvd å roe henne ned:

– Dere er da vel ikke avholdsfolk her i huset? De er nåvel ikke redd for å la Deres mann ta et eneste lite glass,det må han da vel ha fortjent?

Senere, på gjestgiveriet, var han nesten kommet ikrangel med forskeren over denne episoden, da forske-ren mente bladmannen hadde snakket som om han selvvar full, siden han ikke kjente til forholdene og dermedikke til mulige årsaker til kvinnens tydelige angst. Dautbrøt han:

– Forholdene, vi så nå vel forholdene, begge to! Dersitter den stakkars mannen i en gudsforlatt avkrok hvorantagelig ingen verdsetter det han strever med, han er i

22

stedet blitt gjort narr av helt siden guttedagene, har jeghørt, fordi han har syslet med dikt! Han burde ha kom-met seg vekk, burde ha bodd et sted hvor han hadde hattlikesinnede han kunne ha snakket med, han må da velbli nesten gal av det livet han har nå!

– Men det er skogen som gir ham diktene, sier han jo.– Det er skog utenfor Oslo også, han trenger bare ta

trikken et stykke, så er det skog, bare skog!Samtalen foregikk i kafeen, og flere av de omkring-

sittende kikket på dem da stemmene ble høyere. Enmann som satt alene rett bortenfor mumlet litt for segselv mens han lyttet, han var rødmusset i ansiktet ognesen var enda rødere enn resten av ansiktet, liknet nes-ten på rødvinen i glasset han hadde foran seg.

– Han kunne hatt en verre kone, han kunne hatt ensom min! Per er heldig, tross alt, for han har fått ros avkona si, i hvert fall av og til, mens jeg, jeg fikk bare håns-ord, jeg gjorde aldri noe som var riktig noen gang, jeg!

Utenfor stanser en lastebil, og diskusjonen mellom deto stilner et øyeblikk mens alle ser ut. Fram fra presen-ningen som dekker lasteplanet kryper to menn og hop-per ned, så forsvinner de inn i en annen bil.

Gjestgiverkona har også stått og sett dette.– Hadde de ikke tid til å få seg en kopp kaffe engang?

undrer hun. – De pleier å være sultne, mange av de somkommer. Og de vet at her er de trygge, hos meg finnesdet ingen nazister, ikke det jeg vet om, i hvert fall!

*

I krig så vel som i fred der penger er mangelvare gårkvinner bøyd og ser etter mat, og leter også etter noe ådrøye den med så andres liv kan berges litt til, først ogfremst andres liv, ungenes, mennenes, kuas liv over vin-teren.

Hver vinter gikk Elin langs veien med en spade ogreddet hestegjødsla, den ga næring til lågen de kokte tilkua, det var flere som hastet langs veien og hentet tingfra den mørke stripa i midten, gjerne mens de rundepærene ennå dampet, ja, det kunne være rene kampenom å komme først for dem som hadde ei ku, og førtælen kom i bakken den høsten hadde de også fått lovå plukke gjenglemte poteter på noen av bøndenes åkrer,det ble nesten to bøtter fulle.

Bøye seg etter mat, grave den opp, siden det er i jordaden er. På andre siden av havet går også en gammelkvinne og bøyer seg, hun plukker planter ved et indi-anerreservat, bruker en kunnskap som snart er borte,stoler mer på naturen enn på de hvites tabletter, somkanskje selges mer for fortjenestens enn for sunnhetensskyld, enda mange av de unge helst vil ha tabletter nå,tabletter som kan dempe mange slags smerter, men kande gi et bedre liv?

Kanskje David som forlot de hvite og kom tilbake til

24

sine egne og giftet seg med hennes brordatter spiste formange tabletter mot den indre smerten, da verken beste-far Peyote eller alkoholen hjalp mer.

Han som en gang ble valgt inn i stammerådet og varså fast bestemt på å hjelpe folket sitt greier visst ikkehjelpe seg selv engang, hva var det som gikk så galt?

Den gamle reiser hodet ved lyden av en fugl, men detvar ikke den hun frykter, det var ikke en ugle denne gan-gen.

– Du kom tilbake, David, du ønsket ikke å svikte oss.Men kanskje sviktet du deg selv?

Nå går hun og leter etter andre ting som kanskje kanhjelpe, gir ikke opp, selv om hun må gå lenger enn huntrodde for å finne det. Hun er trett da hun kommer til-bake, og glad for at brordatteren har kommet sammenmed den vesle Deborah, de to får alltid bo hos henne nårDavid er opptatt med drikkingen sin, og i vinduskarmenhar jentungens mor noen tobakksplanter hun prøver åfå til å vokse.

– Nå er huset vårt fullt av drukkenbolter som ser segselv som lederne for stammen vår, sier kvinnen bittert.– Og de ser fremdeles på David som en slags sjef. Omhan hadde sluttet å drikke ville de kanskje også sluttet,men han er blitt så annerledes, han tenker visst ikke påandre mer. Ja, kanskje bortsett fra den hvite kvinnen,henne tenker han kanskje ennå på. Så er det vel hun somhadde og fremdeles har hjertet hans, om han har noehjerte mer!

Deborah som har vannet plantene hører morensnakke om faren som hun er glad i, at han ikke har noehjerte mer og innvender stille:

– Pappa er snill! Hvem er den hvite kvinnen?Den gamle tar barnet inntil seg og hysjer:– Ingen! Det er ingen hvit kvinne, bare en dame faren

25

din kjente for lenge siden, hun kom hit til reservatetfordi hun underviste på skolen.

– Hvor er hun nå da?– Nei, ingen har sett henne på lenge, så hun er kan-

skje død.– Hadde hun med seg brennevin da hun kom hit, kan-

skje? Det var de hvite som kom med brennevinet forlenge siden, slik at de lettere kunne bedra folket vårt! Atvi skjærer oss på knuste tomflasker er de hvites skyld.

Den gamle kvinnen ser på Deborah og moren hennesmed tårer i øynene, for det som en gang begynte så bragikk visst galt for David. Er det bare drukkenbolter somser ham som en leder nå fordi de får lov til å drikke hosham? Ble han kanskje aldri helt akseptert av de andrefordi de følte han var blitt ødelagt av en barndom hosde hvite? Enda så populær han ble med motorsykkelenhan hadde fått fra sin hvite familie? Den hadde men-nene i stammen greid å kjøre i stykker. Og så var detogså noe med den hvite kvinnen han hadde hatt kontaktmed, ting ble ikke bedre etter det.

Sønnen fra første ekteskap forlot både faren og reser-vatet, ingen har hørt noe fra ham på lenge, men konahan fant for femten år siden holder ennå ut, slik hunselv holdt ut med sin egen mann til han døde, nå vet hunnesten ikke hvordan hun greide det, vet denne kvinnenhvordan hun greier det, tro?

– Hva driver David med nå da, når han ikke drikker?spør hun lavt.

– Han lager disse bildene på neverflak som faren ogsåholdt på med, men han får jo ingenting for dem. Og såfikk han dette tilbudet om noe han kunne tjent pengerpå en sommer, ved å opptre i stammedrakt på hesteryg-gen på et sirkus!

– Å.

26

– Ja, det er vel der vi ender, som underholdning forde hvite på et sirkus. Det er flere som har valgt det for åoverleve. David nektet, og det er jeg stolt av, at han ikkeer villig til hva som helst er jeg fremdeles stolt av!

*