-1- SPANSKESYKEN

Jeg kan huske tilbake til 1916 som er begynnelsen av denne boken om mitt liv. Det var under første verdenskrig og det var stor nød i Norge, grunnen var at vi ikke kunne importere varer fra England. Det var også det året hvor vi ble hjemsøkt av den dødelige smittsomme sykdommen som ble kalt Spanskesyken. Dette var en pest som gikk over hele landet – og på øyene omkring hvor vi bodde ble det båret ut en død fra hvert tredje hus. Hjemme hos oss ble alle barna og min far syke og sengeliggende, men da vi ble friske, ble min mor syk. Etter en knapp uke fødte hun en fortidlig født datter. De døde begge. Vi var vel for små til helt på forstå hvilken tragedien dette var for oss – men såpass skjønte vi at det ville bli vanskelig tider med mye gråt og kaos. Vi var vant med at folk døde, det var naturlig for oss og en begravelse var mer en praktisk løsning enn stor sorg. Det å vise følelser ved slike anledninger var ikke vanlig i vårt miljø. Jeg kan huske begravelsen av min mor – kisten sto innenfor inngangsdøren og min to år eldre bror sa til meg der vi sto ute på trappa at vi måtte være stille fordi mor hørte alt hva vi sa. Vi forsto ikke så mye av døden den gang og guttene, mine to brødre, virket tilsynelatende helt uanfektet av det som hadde hendt. Senere kom det mange naboer og mennene som skulle bære

1

kista om bord i skuta som først fraktet liket til kirken og senere til gravplassen. Etter dette begynte en ny hverdag for oss. En søster av min mor hadde lovet på dødsleiet å ta hand om oss, men hun hadde selv stor familie å ta hand om på naboøya så hun ble ikke lenge hos oss. Der sto far igjen med seks små barn, tre jenter og tre gutter i alderen 2 til femten år. Den yngste jenta på 2 år hadde nabofamilien lovet mor på dødsleiet at de skulle ta seg av henne, men fortsatt var det to jenter på henholdsvis fire og seks år som trengte omsorg.

Guttene var større og ville klare seg bedre sammen med far. Det var ikke lett å finne noen til å ta hånd om jentene, far reiste rundt omkring og forspurte om noen var villige til å ta dette ansvaret, men det var ikke lett. Unger var noe alle hadde mange av og de fleste hadde nok munner å mette. Men endelig fikk han noen som sa seg villige til å hjelpe – dette var ute på Mindlandet. Et barnløst ektepar og et par som hadde to voksne sønner som begge var reist til Amerika og siden ikke gitt lyd fra seg. Foreldrene og alle naboene trodde noe hadde tilstøtt dem siden de intet hørte. Disse bestemte seg for å ta seg av meg. De ønsket seg en arvtaker til gården som etter datidens målestokk var stor, med seks kuer, griser, hest og høns. De gamle som jeg allerede kalte dem, syntes det var på høy tid at de fant noen som kunne overta gården når den dagen kom.

Det er spesielt en ting jeg husker fra denne tiden før jeg dro til Mindlandet. Det kom en kvinne fra dette Mindlandet for å se på oss barna. Det var vel for å se om vi var friske og velskapte og ingen monstre. Jeg var i ferd med å feie gulvet da hun kom så hun tenkte nok at her var det en veldig flink jente, og det ble bestemt at jeg skulle være hos henne. Folk snakket mye om dette stedet som ble kalt Mindlandet, her var det fin jord og alle drev jordbruk. Her behøvde ingen reise til Lofoten, dette måtte være et spesielt land trodde vi.

Dagen for avreisen kom og det blåste kalt med småregn i luften. Vi skulle reise med dampbåten som gikk mellom øyene og vi kom fram utpå kvelden. Den gang var det ingen brygge å legge til slik at postbåten ble sendt ut for å hente oss. Det var nå grov sjø og sterk vind – og jeg forstår enda ikke hvordan min far klarte å ta seg ned leideren med min søster i armene . På dekket på dampbåten sto jeg og ventet, mannskapet visste ikke riktig hvordan de skulle få meg ned, men så tok de taljen som de brukte å heise ned varer, margarinkasser og slakt, og melkespanner, surret taljen under armene og ba meg holde fast før de slengte meg over rekke. Så der hang jeg over havet som et hai-åte til de fikk siktet inn postbåten og heist meg ned. Jeg kan ikke huske at jeg var særlig redd, man var så vant med å gjøre som man ble bedt om av de vokse, det ville nok gå bra. Alt var så nytt og spennende, jeg tror nysgjerrigheten overvant mye av redselen. Postbåten ble klarert og vi rodde i Land. Det var allerede blitt mørkt da vi nådde land, vi kunne ikke se en hånd foran oss, men min far som var vant med det meste tok seg direkte opp på veien

2

og derfra var det en kilometer å gå før vi kom til Øvergården der jeg skulle være. Far ble der en stund for å prate med de gamle, men måtte snart videre, han skulle videre til Nergården hvor min søster skulle være – siden ble det å ta dampbåten tilbake hjemOppe i Øvergården hvor jeg skulle bo fikk jeg først mat, for jeg var veldig sulten etter den lange reisa. De hadde en tjenestejente som hette Alda – hun var helt fantastisk. Stor, sterk og flink. Hun var av en stor søskenflokk inne i Vistem. På ovnen sto det allerede vann til oppvarming –jeg var jo ventet og det nå skulle jeg vaskes. Opp i trestampen skulle jeg bades. De gamle hadde satt seg på hver sin side av ovnen og ville være med på denne badeseremonien av den nyankomne. Alda fylte baljen med vann og tok av ett og ett klesplagg uten at jeg hadde tanke for å protestere. En fant seg i alt. Naken og spinkel løftet hun meg opp i stampen med vannet hvor jeg ble skrubbet både her og der. Etterpå ble jeg løftet opp og tørket. Så skulle håret kjemmes for å se etter lus. Om jeg hadde noen vet jeg ikke, det ble ikke snakket om den saken. Jeg ble påkledd av noen klær som jeg ikke hadde noen kjennskap tilfor jeg hadde ingen med meg. Alda løftet med opp i armene og viste meg fram for de gamle. De lo og var glade for det var ikke hver dag man fikk et nytt barn i huset. Det ble sagt god natt og jeg ble båret opp på loftet hvor jeg ble lagt i Aldas seng. Det var helt vanlig på den tiden at folk sov sammen, alltid sov det flere barn i en seng og de voksne hadde barn med seg i sine senger. Men da morgenen kom var ikke Alda særlig glad. Jeg hadde tisset på meg – og hun sa at hun ikke ville ha med seg en unge i sengen som tisset både på seg selv og på henne. Det ble da bestemt at det skulle flyttes inn en seng fra et annet rom til meg. Jeg fikk være med til låven hvor et bolstervar ble fylt med halm. Den ble behørig sydd igjen og dekket til med et laken. Mjukt og godt var det å ligge på og som teppe fikk jeg et vatteppe. I tillegg fikk jeg noe veldig fint – et hvitt lammeullskinn. Det var mest ment som dekorasjon, men jeg elsket det skinnet.

Jeg fikk være med i arbeidet på gården, men gjorde vel ikke stort, Alda var den som bestemte. De gamle var stille og snille og gjorde ikke noe vesen av at Alda bestemte det meste. Det var lange kvelder og lite å ta seg til på kveldene så Johan Paulus, mannen i huset, lærte meg og lese og skrive. Han hadde den tålmodigheten som skulle til for å lære meg dette. Da jeg var sku år og skulle begynne på skolen kunne jeg allerede lese og skrive. Læreren på skolen var veldig streng, han hadde vært kaptein i marinen, men på grunn av et lite handikap måtte han omskoleres til skolelærer. Det var beinhard disiplin, men når det var behov for vikar fikk vi kona hans som var den snilleste på hele øya. Vi var overlykklige når hun vikarierte. Det var jo bare et ti-talls elever delt på tre klasser, såkalt tre-delt skole. Med bare en lærer for alle elevene ble det en uke med skole hvorav to til tre uker fri imellom. Det samme ble det for alle tre

3

klassene. Dermed ble det ikke særlig lang skolegang, men vi lærte det grøvste av salmevers og om Herrens tukt og formaning. De samme bøkene ble lest om igjen og om igjen. Når leseboka var utlest var det bare å begynne på nytt fra starten. Det mest krevende var regning, her var læreren veldig flink og ga oss lærebøker med både brøk, desimaler og diverse utregninger av både kvadratisk og geometrisk art.I min tid i skolen var det ikke noe mobbing, vi kjente ikke ordet og skikkene var ellers veldig enkle. Vi hadde alle lang vei til skolen mens jeg var ganske heldig som bodde nærmest. Vi hadde brødskiver og melk med oss hjemmefra , og det hendte at melken var frossen når vi kom til skolen. Vi fikk sette ryggsekkene våre ved oven slik at den skulle tine til mattiden som var rundt klokken tolv. Ull-lua som jeg brukte måtte jeg alltid ha i sekken på skolen slik at ingen tok den på seg for da ble man straks smittet med lus, men det forhindret meg ikke i å prøve de andres luer – så lus kunne man ikke unngå.

Så en dag hendte det meg noe skrekkelig.. Hjemme var de blitt lei av at jeg fortsatt tisset i sengen. Så en dag kom en dame fra øya som skulle ta meg med til hovedøya hvor det fantes både dokter, prest og lensmann og alt som behøvdes. Damen skulle ta meg med til doktoren og jeg fikk med meg et brev til han. Ja, det var jo vel og bra, jeg visste jo ikke hva det handlet om. Underveis, mens de andre var oppe på dekk, åpnet jeg brevet og der sto det at jeg tisset i sengen hele tiden og at legen fikk undersøke meg nedentil. Jeg ble helt lamslått, men etter hvert glemte jeg brevet og vi kom oss i land. Damen tok meg med til legen og sa til han at jeg hadde med et brev til han. I mellomtiden skulle hun gå og handle og vi skulle møtes hos handelsmannen. når legebesøket mitt var over Jeg overleverte brevet og fikk et skrekkelig gråteanfall. Jeg tenkte med skrekk og gru at jeg måtte ta av buksene og han skulle se meg mellom beina. Noe så forferdelig kan jeg ikke overleve. Legen prøvde å roe meg ned og få meg til å slutte denne forferdelige gråtingen, han hadde jo lest brevet. Men da sa han til meg :”Det der er ingen ting å gråte for, det er mange barn som tisser i sengen. Slikt vokser man av seg. Så være ikke så lei deg for dette.” Jeg ble jo veldig lykkelig og glad for å høre dette og gråten stilnet etter hvert. Legen gikk ut i kjøkkenet og hentet verdens beste kokoskake til meg og sa: ”Nå skal du bare sitte der ute i venterommet”. Men da svarte jeg at avtalen var å treffe damen jeg var kommet med nede på butikken. Jeg sa adjø og gikk ned til butikken og omsider kom damen. Jeg skulle jo handle noen småting og legge i ryggsekken. Da jeg kom hjem var det ingen som spurte om noen ting. De trodde vel at tissingen skulle opphøre straks. Det gjorde det jo ikke , men kanskje dette var mer psykisk, legens måte å snakke med meg på var til stor hjelp, for nå gikk jeg og ventet på at dette skulle vokse av meg. Jeg visste det ville gå over og slik gikk det jo.

4

På skolen var jeg middelmådig – ikke for bra og ikke for dårlig, men fikk aldri noen anmerkninger selv om lærerne hadde sine favoritter. Det var heller dårlig hva det kulturelle angikk, jeg vet ikke om noen som leste en avis. Det var kun for å se etter ledige jobber dersom noen leste avisen. Vi hadde jo bare en lokalavis som hette Helgeland Blad. Den ser bedre ut i dag. Ellers hadde vi ukebladet Hjemmet. Dette bladet gikk fra hus til hus så det tilslutt var helt utslitt. Bøker var det heller ikke tilgang til for fattig-folk, nei det fikk holde med fortellinger om tusser og troll. Troll har vi jo alltid hadde nok av i Norge og det var kjærkomne historier.

Vi barn var jo veldig naive og kanskje jeg aller mest, men vi hørte desto mer og var veldig interessert i hva det voksne pratet om. Jeg husker spesielt en gang at to eldre damer satt og pratet. Da sa en av dem at det var underlig at ikke disse to jentene det var prat om ikke hadde fått noen barn så mange kavalerer de hadde hatt .Da sier Antonette, hun var jo alltid så klok : Nei, det vokser ikke gress på allfarvei”.En dag jeg skulle til Norbostad og handle drev jeg og hoppet fra den ene gresstuva til den andre. Da husket jeg hva Antonette sa – og jeg tenkte at hun slett ikke var så klok som folk sa for her var det jo masse gress på allfarsveien.

Da Alda sluttet kom det en ny tjenestejente som hette Bora. Hun hadde verdens nydeligste røde hår som var langt og tykt og som hun satte opp i nakken. Hun kom ikke alene, men hadde med seg en liten sønn på 3 år. Bora var både snill og flink og ordnet med det meste på gården. Husmenn var det også på gården og de ble hentet når noe ekstra skulle gjøres.

Så skjedde noe som skulle få store konsekvenser for alle på gården og hele bygda for øvrig. Det utrolig var at plutselig kommer den eldste sønnen Jørgen hjem fra Amerika. Plutselig sto han bare i stua – de gamle trodde ikke sine egne øyne. Han hadde jo odelsretten til gården og var kommet hjem for å overta den. Det var underlig at han ikke hadde skrevet et eneste brev i alle disse årene hvor foreldrene hadde vært urolige og bekymret seg for sønnen, men slik var vel ungdommen, de tenkte ikke på slikt. Han hadde vært med i 1. verdenskrig og vært stasjonert i Frankrike – dette for å få amerikansk statsborgerskap.Nå skjedde det mange ting i rask rekkefølge. Det var viktig for de gamle at han tok over gården så fort som mulig. Han var svært dyktig og hadde lært en hel del om jordbruk og ble en forgangsmann på mange områder i bygda. I tillegg var han veloppdragen, pen og dannet slik at han kunne velge og vrake i koneemner. Han fant sin kone på andre siden av øya, og det ble giftemål og bryllup. Nå viste det seg at hun hadde en datter fra et tidligere forhold , hun var omtrent på min alder 12-13 år. De flyttet straks inn på Øvergården og ble husfrue der. Kårstua var ikke bygd enda, men det ble satt fart i byggeprosjektet nede ved Fuglesangen, mens andre etasje ble gjort om til leilighet til de gamle

5

inntil videre. Det var jo et romslig hus. Så flyttet de gamle opp og fikk leve for selg selv. Den gamle husfruen hadde fått strupe-tuberkulose, og jeg ble nektet å gå opp til dem. Tiden gikk og jeg tror at etter ni måneder kom den første ungen. Jeg skulle passe på mens da mamma var ute på åkeren og hjalp til. Det var nå vi lurte nyfruen. Pannekaker var det beste jeg visste og gamlefrua passet på å lage disse når nyfrua var ute på åkeren. Da stilte jeg opp under kjøkkenvinduet hennes og hun stekte og sendte ned til meg. Jeg fikk ingen tuberkulosebasiller på tross av at sykdommen gikk som en farsott da også. Nyfrua var ikke snill og selvfølgelig aller minst mot meg. Det var jo slik at hun aller helst ville ha sin egen datter til gården. Av en eller annen grunn ønsket ikke Jørgen Bang å ha henne der. Han følte vel et ansvar å fortsette med å ta hand om meg, men her mente nyfrua at hun ikke hadde lovet noe som helst hva meg angikk. Nyfrua ville bli kvitt meg på et aller annet vis dermed hente sin datter til gården .En julaften måtte jeg gå i snø opp til knærne til Brasta med julegaver til hennes datter. Hun hadde vokst opp hos sine besteforeldre på morssiden. Jeg visste hva som var i pakken, det var lue skjerf og muffe i hvit astrakan. Jeg ventet jo på noe fint til meg selv også, men det ble bare en stripe halstørkle så skuffelsen var stor.

Det var veldig bra at Jørgen Bang kom hjem og tok over gården . Han var en ressurs for hele kommunen og det ble et mønsterbruk han overlot til sine etterkommere. Jeg hadde aldri reflektert over at jeg skulle ta over gården og fortsette der, det var helt likegyldig og uinteressant for meg. Det var bare en lettelse og slippe fra da jeg aldri har vært noen grovarbeider. På en gård i gamle dager var mye av grovarbeidet overlatt til kvinnene.

6

- 2 - HEVNEN ER SØT

Hilda, som den unge fruen het, skrev til kommunen og ba dem ta vare på meg. Hun verken kunne eller ville gjøre det, og de gamle var for gamle til å gjøre det, så det var bare en ting å gjøre – få meg bort derfra.Min far kunne ikke klare å ta seg av meg så kommunen måtte finne en ordning.

Jeg hadde enda ett år igjen av skolen, så de fikk meg plassert på en gård som het Vollan. Husfolket her var et ektepar med en voksen sønn, men det var frua som bestemte alt her ingen andre hadde noe de skulle sagt. Dem gikk til sin daglige dont på marmorbruddet, kom hjem og satt stilt og tyst til det ble leggetid., slik gikk dagene. Jeg savnet veldig livet på Øvergården, det hadde blitt mitt barndomshjem. Nesten ingen ting forbauset meg lengre, det var bare slik livet var, man skulle ikke vente seg noe godt her i verden. Jeg bare lengtet etter å reise bort. Det var denne lengselen etter å bli konfirmert og få reise ut i verden som holdt meg opp. På Vollan hadde jeg ikke den friheten jeg hadde hatt på Øvergården. Før Hilda kom til makten var jeg vant med at alle var snille. Det var ikke noen her på Vollan som var direkte slemme, men man fikk ikke gjøre noe som man selv syntes var moro.

7

Jeg husker spesielt en gang det skulle være fest på ungdomshuset. Det var nå blitt moderne med kort hår så jeg hadde et brennende ønske om å få klippet av meg mine to musefletter. Jeg tenkte hardt på hva jeg skulle gjøre og fant en løsning til slutt. Vi hadde en tjæregryte i uthuset. Vi brukte blant annet tjære og linolje til skosmurning den gangen for å gjøre vinterskoene vanntette.I uthuset satte jeg tjæregryte på kanten av ovnen og bøyde meg ned for liksom å smøre skoene. Selvfølgelig fikk jeg hele innholdet av tjære i hodet. Jeg fikk tørket av meg det grøvste, og sprang så inn og viste fram hva som hadde skjedd. Ja, da var det ingen annen råd enn å klippe av meg hele herligheten. Petrine var just ingen frisør så jeg så aldeles fæl ut – så jeg fikk da gå til Einara som kunne klippe meg ordentlig. Det ble stor forbedring. Kjolene skulle også være korte på denne tiden. Jeg tok med meg nål og tråd og satt på skoleveien og la opp kjolene så de ble mer moteriktig før jeg nådde fram til skolen. På tilbakeveien var det bare å plukke ut sytråden før man kom hjem. Det var bare slik det var, man skulle ha det trasig på alle vis. Tanken den gangen var at jo verre man hadde det, desto mer gudfryktig var man – og det var viktig. Da var man et bedre menneske – så på den tiden var jeg nok et veldig bra menneske.Familien på Vollan hadde et fint hus og bra økonomi. Frua var veldig snobbet og hadde mange sladrekjerringer som venninner. Hver ettermiddag hadde hun en ny venninne på besøk og da skulle det lages eggedosis. Det var min jobb å lage den med den følge at jeg spiste opp halvparten før den var ferdigvispet, det ble aldri oppdaget. Så skulle den til slutt blandes med likør og slås opp i to fine glass. Småkaker ble servert til og så var det å sitte i sørstuen og sladre over eggedosis og småkaker.Jeg hadde ikke mye å gjøre etter skoletid, så når leksene var gjort så jeg gikk gjerne opp i andre etasje og satte meg ved skorsteinen hvor jeg kunne høre på alt sladder nedenunder. Nå fikk den venninnen som hadde vært der dagen før gjennomgå Det ble også sladret om meg, om hvordan det skulle gå med den stakkaren når hun fikk mens, men de kalte det noe annet. Jeg hadde ingen begrep om hva de snakket om og bra var jo det. Det som var viktig for meg nå var å bli konfirmert. Det var trussel om at kunne du ikke katekismen og salmeversene på rams ville du ikke bli konfirmert. For meg var det det eneste jeg ønsket meg – bli konfirmert å få reise ut i verden.

Endelig opprant dagen da konfirmasjonskolen skulle begynne. Jeg ble innkvartert på Tjøtta – og skolen skulle vare en måned. Vi var fem jenter innkvartert i lang og vi skulle holde oss selv med tørrmat, middag spiste vi med familien. Jeg tror dette var den beste tiden jeg opplevde i Nord-Norge. Om ettermiddagene etter skoletid var vi ut og spaserte og flørtet med guttene og alt var bare moro. Nå skulle vi forberede klær til konfirmasjon. Den gikk over to dager, både lørdag og søndag. Det var to kjoler for de som hadde råd til det , en hvit kjole til søndag og svart til lørdag. Nå fike jeg også møte min far som jeg ikke hadde sett siden han forlot oss på Mindlandet elleve år tidligere. Han kom

8

til kirka og vi gikk til en syerske som skulle sy den svarte kjolen min. Jeg kjøpte selv en rosa hatt nede i butikken og jeg syntes den var verdens vakreste. En kveld tok jeg den på da jeg gikk ut, og noen gutter spurte: Hva er det for lags brødjern du har på hodet?” Siden våget jeg ikke å ta den på meg mer, men jeg gjemte den i mange år for den var svært pen.

Konfirmasjonstiden var over og dermed barndomstiden og nå skulle jeg først hjem til min far og siden finne arbeid et eller annet sted. Det var på våren dette og da jeg kom hjem hadde min far allerede spurt han som drev med fisketørking ute på bergene om jeg kunne få arbeide der. Det var ingen problem med det, alle andre jobbet jo også der. Vi gikk på klippfiskbergene hver dag hele sommeren, og jeg syntes livet lekte. Jeg fikk penger og frihet og med min første ukelønning kjøpte jeg meg min første tannbørste og en tube stomatol. Hvordan den skulle brukes hadde jeg lært gjennom ukebladet Hjemmet. M in far sto veldig på for å skaffe meg ny jobb når sommeren var på hell, det var ikke mulig å være bare hjemme. Han spurte skipperen om bord på jekta som gikk med fisk til Bergen og Haugesund om han trengte en hjemmehjelp. Han svarte noe som ingen av oss forsto: ”Kanskje det, jeg kan vel ikke lemne kjerringa alene med ho Elin”.

Ja det ble bestemt at jeg skulle tjenestegjøre hjemme hos dem i privathusholdningen inntil han kom hjem fra sørfra med avlevert fiskefangst. Jeg ble hentet av ham og reise med jekta hjem til han før han dro videre sørover. Han orienterte fruen om at han hadde tatt med meg , en jente fra Sør-Offersøy, som skulle være der sammen med henne og barna så lange han var sørpå. Han syntes ikke han kunne la henne være alene igjen med Elin. Slik ble jeg klar over hva det var i veien med Elin. Hun var meget spesiell og særegen person. Hun hatet mennesker, men elsket alle dyr. På gården hadde de noen kyr og småfe av ulike slag, disse stelte hun som om de var hennes barn, snakket med dem og stelte de etter beste evne. I huset skulle hun ta seg av gulvvasking og klesvask, mens matlagingen sto fruen for selv. Jeg så etter barna ettersom det var en stor elv like ved, barna var ofte nede ved elva og så etter fisk. Jeg kom dit i midten av uka, og søndag skulle jeg treffe en venninne som fra konfirmasjonen som var fra plassen. Vi skulle ut på veien å gå tur, det var ingen annen underholdning der. Vi gikk til brua der vi spilte monopol og danset, slik ble denne søndagen også. Det kom to gutter dit fra nabobygda, og siden jeg var en ny jente på stedet skulle dette utprøves. Den ene gutten var i 24 års-alderen og han ble veldig begeistret for meg. Gunnborg fikk selskap av den andre. Vi gikk der etter veiene og det ble spurt hvor man kom ifra, hvor gammel en var osv. Gutten foreslo vi skulle gå til et hus som var under bygging. Vi gikk dit og opp i andre etasje der vi sto ved et åpent vindu. Han klemte meg forsikret om hvor glad han var i meg, og plutselig kysset han meg. Jeg trodde jo han var litt underlig og ristet litt på

9

hodet for meg selv men lot det gå for denne gangen. På Mindlandet var det ingen som noensinne kystes. Det led mot kveld og det ble skumt slik at Gunborg og jeg måtte komme oss hjem. Dagene gikk fint om man ikke kom i veien for Elin, da kunne man få seg en skurefille rundt ørene. Fruen ventet på brev fra mannen, og en dag ba hun meg ta med Gunnborg å gå til handelsstedet når dampbåten kom for å se om det var noe brev fra han. Vi la i vei og da vi kom dit viste det seg at den som oppvartet meg slik forrige søndagen var sønn til handelsmannen og var den som ekspederte båten som kom til kai en der. Mens vi gikk der og ventet på at båten skulle komme var gutten så påtrengende at det ble for mye av det gode. Nå i etterhånd forstår jeg ikke at ikke hans foreldre sa fra at han skulle la meg, som bare var et barn, være i fred. Jeg var bare 14 år og så vel ut som en 12-åring. Men det virket som om foreldrene ikke hadde mot til å si ifra.

Vel, båten kom og posten ble sortert. Det var brev til fruen og jeg gjorde mine små innkjøp som jeg bar i en ryggsekk. Da Gunnborg og jeg skulle gå hjem skulle absolutt disse to guttene følge oss, noe som slett ikke var nødvendig. Underveis satte vi oss ned for å hvile, men det var ikke hvile gutten ville, det var noe helt annet. Sterk og ivrig som han ble jeg den tapende part her. Det gikk som det pleier å gå, som det alltid for det meste går til, det begynner med voldtekt. Jeg var rasende og skrek i raseri, jeg slo rundt meg og han visste ikke helt hvordan han skulle berolige meg. Han ba om forlatelse og mente ikke å gjøre meg noe vondt. Det var bare det at han var blitt så forelsket at han ikke kunne la meg være, men det skule aldri hende igjen. Han skulle følge meg helt hjem og han skulle bære ryggsekken min også. Vi begynte å gå hjemover og hav var så snill mot meg at jeg begynte å tilgi han, syntes hav var skikkelig grei på tross av det han gjorde. Veien var lang og mørk og han holdt rundt meg så jeg ikke skulle falle. Det ville jeg ikke gjort i alle fall, men da vi nærmet oss huset jeg bodde spurte han om å få komme å besøke meg på onsdagsnatten. Jeg vil komme så sent at alle har lagt seg. Du skal bare si meg hvilke rom du bor på. All kjente til huset. Det fløy en fan i meg, og tenkte at nå har jeg min sjanse til å ta hevn. Jeg sa til han at jeg bodde i siste rommet på baksiden og han visse godt hvor stigen brukte å henge. Vi skiltes med at han skulle komme på onsdagsnatten. Jeg ble jo litt nervøs utover dagen og lurte meg inn på Ellens rom og løftet av vindushaspene, denne kvelden gikk jeg tidlig til sengs. Barna hadde lagt seg og fruen lå i samme rom som dem, mitt rom var ved siden av dette. Jeg kledde av meg og la meg til å vente, tiden gikk sakte. Om litt hørtes et brøl som når man slakter en gris. Fruen sprang ut døren og sto bare og ventet på hva som skulle hende, da var jeg skikkelig nervøs. Etter alt bråket kom Elin ut i nattserken og svor og bannet. En mann hadde kommet inn på rommet hennes og befølt henne på hennes mest intime deler.. Hun hadde klort og sparket og han hadde kommet seg baklengs ut gjennom vinduet hvor hun hadde

10

fått rikelig anledning til å dra han etter håret og klore han opp i ansiktet så blodet rant. Fruen sto som en spørsmålstegn, men jeg tror faktisk hun hadde det ganske morsomt selv om hun ikke viste det. Siden ble det stille i huset og alle la seg til å sove. Neste dag var jeg redd det skulle bli avslørt at det var jeg som la bak dette opptrinnet. Fruen nevnte ikke hendelsen med et eneste ord, heller ikke Elin, men de undret seg nok hvem i herrens navn som gikk på frierfot til Elin. Hun var jo en kjent original i området. Jeg behøvde aldri mer hente post. Det var alltid noen i bygda som skulle reise inn dit med hest og vogn da de til og med handlet for naboene. Skipperen kom hjem som ventet og nå var min jobb slutt og han tok meg med til Sør-Offersøy.

- 3 - GLAD I KAKER

Så var jeg altså tilbake på Sør Offersøy og mitt barndomshjem. Min far og bror drev fiske og hjemme var det flyttet inn en kvinne med en handikappet sønn. Denne kvinnen kjente jeg selvsagt ,og jeg snakket med henne om at jeg måtte søke meg arbeid et annet sted da det ikke var plass til meg hjemme. Hun ba meg gå til naboen å låne Lofotposten hvor det var annonser om ledige jobber. Så ble gjort og jeg fant en annonse som passet meg. Det var som barnepike med noe lettere husarbeid i tillegg. Det var langt borte hjemmefra – helt oppe i Rønne i Vesterålen. Jeg fikk svar omgående om at jobben var min og at de ventet meg. Penger til billetten hadde jeg tjent til selv, ikke noe var brukt..Dette var nå sent på høsten og høststormen raste over Vestfjorden. Alle passasjerene lå og spydde, jeg forsto nok ikke da hvor alvorlig uværet var , så derfor var jeg ikke redd heller. Jeg satte all min lit til at alt var OK, og heldigvis gikk det bra. Vi skulle anløpe i Bodø, og nå hadde stormen gitt seg noe slik at passasjerene krøp nå fram på dekket og så gjorde også jeg. Det ble opplyst av kapteinen at vi skulle være tre timer i Bodø slik at vi kunne gå i land,

11

men måtte være tilbake innen et visst klokkeslett. Jeg sto nå der ved relingen noe tafatt og forfrossen da en ung gutt i 16-17 års alderen forsiktig og sjenert spurte om han kunne invitere på kaffe. Jeg takket beskjedent ja mens vi ventet på at båten skulle legge til land. Gutten hadde vært i Bodø før og kjente til kafè Norrønna. Vi gikk opp i 2. etasje og fram til kakedisken. Det var nesten få gjester der, men så mange flotte kaker som jeg aldri før hadde sett maken til. Jeg bestilte kaker av alle slag – to av den, og to av den og så videre, jeg trodde det skulle være slik og bestilte alt som så godt ut. Så spurte den toskete damen hva gutten skulle ha. Han ville bare ha en liten kjeks, og jeg var for sjenert til å si at jeg hadde bestilt til oss begge. Gutten var så sjenert at han bare lot som om alt var greit, og serveringsdamen var for dum til å begripe noen ting som helst. Vi satte oss ned ved et ledig bord og der kom kaffen og alle kakene til meg og kjeksen til gutten. Så satt vi der og kikket i gulvet begge to, sjenert og enfoldig som vi var på dette området og bare tidde. Hjemme hadde jeg fått lært at alt som var tatt for seg av måtte spises opp, så der satt jeg og klemte i meg alle kakene. Etterpå reiste vi oss fra bordet og gikk tilbake til båten, der forsvant han og jeg så ikke han mer. Han som betalte hele regningen hadde vel ikke regnet med en slik dyr og kakeglad jente. Båten fortsatte til Rønne og derfra skulle jeg videre til Rødøy.Jeg kom til en svært bra familie med to små barn. Mannen i huset skulle være borte over vinteren slik at de trengte en til å passe ungene mens fruen i huset tok seg av gårdsstellet. Hun var veldig flink til å arbeide og tok seg av alt utarbeid og stelte selv dyrene . I tillegg tok hun seg av snørydding slik at alt fungerte som det skulle. Dette var første gangen jeg hørte om flygende tallerkener. En slektning som bodde i nabogården hadde fått malaria – og en gang han var ute på ski hadde det kommet en UFO og landet. Han hadde iakttatt det hele, men når han fortalte om denne begivenheten han hadde sett om natten trodde folk han var blitt galen. Dette var også første gangen jeg kom i kontakt med postordrehandel. Fruen anbefalte Cock i Nor som lå i Bodø, dit skrev hun etter alt hva hun behøvde. Selv satt jeg med katalogen og ønsket meg alt jeg så der. Herfra kjøpte jeg meg mine første gummistøvler, kosakkstøvler med ekte astrakan øverst. Disse støvlene var min stolthet og varte i mange år.Vinteren gikk og det ble vår da mannen som avtalt kom hjem, dermed var min tid her over. Det var bare for meg å reise hjem til Helgeland igjen. Min far og bror var ute på reise, og den gamle damen med sin handikappete sønn bodde fortsatt der. – De skulle bygge om huset sitt så derfor var de der.

12

- 4 - SIRKUSET

Der sto jeg igjen – så nå tenkte jeg at her var det viktig å f å tak i Lofotposten , og det gikk jo greit. Der var det en annonse som jeg mente var noe for meg. Jeg svarte på annonsen og beskrev familiefoldet og fikk svar om at jeg var velkommen. De ville ha en ung jente og hun skulle skrive om seg selv Jeg la ut om alt og fikk skrive igjen til dem om at jeg ikke hadde penger til billetten – de måtte sende meg 25 kroner – jeg hadde kjøpt klær for alle pengene. Dagen etter tok jeg lokalbåten til Sandenssjøen og deretter hurtigruten. Vi hadde veldig fint vær på denne turen – det var jo vår aå alt var vel og bra. Denne gangen ble jeg ikke bedt inn på kaffe. Jeg kom fram til Melbu og en stor og sterk mann kom fram og spurte om jeg var Katarina Bugge-Jenen. Jod, det var jeg og han fulgte meg inn på baren på brygga. Her skulle jeg sitte til han var ferdig med ekspederingen av hurtigruten. Jeg spiste vafler og drakk kaffe mens jeg ventet i kanskje to timer. Da han kom og hentet meg bar han vesken min og vi gikk i nærmere to timer til fots. Endelig, langt ute på landet kom vi til et lite hus. Vi kom inn og ble ønsket velkommen av en dame som var like stor og enda mer rødmusset enn mannen. Jeg trodd disse to fylte opp hele huset – i alle fall

13

kjøkkenet. Her var jeg veldig velkommen og alt virket bra. I første etasje var det en dagligstue og kjøkken, og i andre etasje var det et stort rom som husfolket hadde selv, og jeg fikk det lille rommet over kjøkkenet. Jeg fikk opp hengt opp klærne og gjort rommet i stand. Vi spiste middag og fruen i huset vasket opp – jeg satt bare der slik som Henrik også gjorde. Utpå kvelden kom hans bror Karl Elverhøy på besøk. Vi ble bedt på kaffe og masse kaker som fruen hadde bakt. Hun var en skikkelig god husmor en kopi av hva jeg senere har sett som Mor Norge. Det ble mye prat mens vi drakk kaffe og de spurte meg om en masse ting. Det var meg og min familie som ar interessant. Jeg fortalte at jeg var morløs og så godt som farløs også ettersom jeg hadde vokset opp på en annen øy. Jeg fortalte om alt slik det virkelig var. Etter hvert gikk Karl Elverhøy hjem igjen. Han var fra en storgård – og var på besøk nesten hver eneste kveld etter arbeidsdagens slutt.. Jeg reflekterte aldri over at kona hans ikke var med noen gang. Dagene gikk, og jeg hadde fortsatt ingen å gjøre – knapt nok fikk jeg vasket opp koppene. Iblant fikk jeg mate hønene, men dagene gikk helst med ti å gå omkring i hagen å klø grisen bak ørene. Når man er så ung og dum så tenker man ikke så mye over tingenes tilstand. Hadde jo fritt hus og mat samt 20 kroner i måneden så jeg var såre fornøyd. Karl fortsatte å komme, og Henrik og kona begynte å gå ut på kveldene for å levne oss to alene hjemme. De gikk tur etter tur og noen ganger kom de og rev opp ytterdøren for å se om vi var blitt intim, men ikke var jeg interessert og sannsynligvis heller ikke han. Jeg hadde funnet meg en spesiell fritidssyssel ved å turne i tverrstang – her hang jeg hver kveld og gjorde kunster, så når dem rev opp ytterdøren så de meg som en ape som hang der og svingte. Tror ikke de satte særlig pris på slik oppførsel, men jeg fortsatte uten å tenke videre over det.

Nå skulle det være fest på ungdomshuset, og Karl skulle be meg med. Fruen var veldig nøye på at jeg skulle ta meg godt ut og sydde meg en kjole. Hun pyntet meg og jeg var veldig fin. Karl hentet meg og vi gikk til Melbus ungdomshus vor han betalte inngangsbilletten. Karl holdt seg mest inne i kafe`rommet, for meg var det jo dansen som var viktigst, så jeg ble værende inne i dansesalen der det kom en gutt og bød meg opp til dans. Vi danset sammen hele kvelden, han spanderte også plommegrøt med fløte, så gikk vi inn og danset videre. Karl så jeg ikke noe til så da gutten spurte om å få flge meg hjem sa jeg naturligvis ja til det. Han fulgte meg til døren og vi avtalte å møtes igjen onsdagskvelden – da skulle han hente meg.Jeg gikk til sengs men vaknet av at noen kom snublende opp trappa og inn på rommet mitt. Det var Karl som var fly forbanna fordi jeg hadde hatt følge med en annen gutt når det var han som hadde spandert meg inn på festen. Han rev av seg alle klærne og tvang meg ned i sengen. Jeg skrek som en stukken gris og og ba han dra herfra og at jeg aldri ville se han igjen. Da kom or Norge i døren – rødmusset og i lang hvit nattserk. Hun sto bare der og stirret, da syntes nok Karl at det ble pinlig at han forlot sengen straks. Han fikk klærne på seg i en

14

fart og for ned trappa uten et ord. Frua sa ikke et ord og forlot rommet mitt. Neste dag ble intet nevnt – ingen spørsmål – og Karl kom ikke tilbake. Etter to til tre uker hadde Karl fortsatt ikke vist seg og fruen sa en dag at de hadde så lite å gjøre at det var ingen mening i å ha meg der. Det var jo synd syntes jeg etter å ha reist den lange veien, og med den lønna jeg hadde fått rakk det bare til heimreisa. Hun skulle imidlertid prøve å skaffe meg en annen jobb der. Hun var med meg til en annen gård hvor dere tjenestejente hadde fått blodforgiftning i en arm og ikke kunne arbeide – nå hadde de tre kuer på sommerbeite og kona på gården som var tjukk og klumpet kunne ikke gå til sommerbeite og melke kyrne. Hun ble lykkelig over at noen kunne komme og være der til hennes tjenestejente ble frisk igjen. Den som var mest glad var meg.Dette var et eldre ektepar og jeg hadde det veldig godt her hos dem, og før dette arbeidet tok slutt hadde jeg klart å skaffe meg arbeid hos bryggeformannen på Mellbu. Dette var også en svært kjekk familie. Det eneste uromomentet i dette huset var en sønnedatter som var et lite troll og som gikk siste skoleåret der. Hun hadde bestemt seg for at så snart hun var konfirmert skulle hun dra til Trondheim og åpne hattebutikk. Hun oppførte seg som et troll mot sin farmor og loppet sin farfar for penger. Hun trengte pengene til å åpne butikken. Hun var skikkelig frekk og jeg syntes ikke noe særlig om henne. En dag fikk fruen i huset, Berit, besøk av en venninne. De to satt i kjøkkenet og pratet, og de ble snakk om meg og at jeg hadde vært ansatt hos Henrik Elverhøy. De snakket videre om at det sluttet nok ikke med denne her, denne jenta er hverken den første eller den siste. Nå først fikk jeg vite hva denne fine jobben hadde handlet om. Det var nemlig slik at på den store gården Elverhøy var det en familiekrangel på gang. Denne gården ville Henrik og hans kone ha og var de nærmeste og beste til det, men de hadde ingen barn og ingen arvinger. Nå skulle de lure Karl til å få en unge med en fattigjente som kom hit og de skulle naturligvis tilby seg å ta hand om ungen. Da Karl ikke var så mye å regne med så de det som sikkert at han ville gi sitt samtykke til at de adopterte ungen, slik kunne de få odelsretten tilbake – slik ville de lure oss begge. De trodde i sin enfoldighet at når to unge kom sammen og forholdene lå til rette så ville naturen gå sin gang og følgene av det bli deretter. Vel, slik gikk det ikke og jeg forlot stedet. I min jobb hos bryggeformannen gikk livet sin vante gang og barnebarnet ble etter konfirmasjonen sendt til Trondheim. Det kom en slektning av husfolket på besøk og ble veldig interesser i meg etter noen besøk.

Det var ikke mye å foreta seg her på Melbu bortsett fra noen ungdomsfester på sommeren. Det var ingen kino eller kafe å gå ut på, men en dag sto det en annonse i Lofotposten at et omreisende sirkus skulle komme til Stokmarknes. Plakater ble satt opp omkring på øya og jeg skrev til min søster, som da var kommet til Vesterålen , at vi måtte møtes på Stokmarknes og gå sammen på sirkus. Vi møttes ved ferjestedet og gikk sammen til teltplassen. Det var et

15

kjempetelt og mange store vogner. Vi fikk billett og gikk inn. Det var mange benker satt opp og det hang anordninger fra taket, storøyd så vil på alt dette underlige. Vi ble vist til våre plasser og det kom mange mennesker etter hvert, det var folk fra alle øyene omkring som kom til Stokmarknes som var selve sentret i Vesterålen. Forestillingen kom i gang, og det var hester og en vakker prinsesse som red , klovner og linedansere. Det glitret i klærne og alt var staselig. Sirkusdirektøren kom ned i manesjen og ropte til publikum at nå kunne en ung jente komme opp å få ri noen runder . på den fine hesten Den var så pyntet at den så ut som en general, men ingen meldte seg , så jeg tok sjansen og rekte opp handen akkurat som på skolen. Han ba meg komme ned og sa jeg ikke skulle være redd. De skulle ta godt vare på all sikkerhet . Jeg skulle stikke armene i noe og det var solide taljer fra taket. Han satte på meg et panneband med mye glitter og strass. En gutt i uniform kom og hjalp meg opp på hesteryggen. Hesten sprang fredelig rundt i manesjen, folk klappet og jeg følte meg både stolt og vakker. Plutselig gjorde hesten noen krumspring så jeg falt ut av salen, og nå fløy jeg rundt i manesjen til alles store fornøyelse – folk hujet og ropte og det var vel helst mine hvite underbukser som var morsomst og ga underholdning. Jeg fikk i alle fall mest applaus den kvelden. Endelig slapp jeg ned fra hesten og rev av meg stasen de hadde satt på hodet. Jeg var ikke særlig glad og takket ikke for turen i alle fall. Under pausen gikk vi utenfor teltet. En ung gutt som arbeidet ved sirkuset kom bort til min søster og meg og snakket med oss. Han syntes vel jeg var som en kollega etter min oppvisning. På sitt dårlige norsk spurte han om vi var fra øya noe vi benektet og forklarte vi var fra en annen øy. Han syntes ikke Norge var noe fint land sa han, nei, da skulle vi sett det landet han kom fra. Det landet hette Spania og det var sommer og sol hver eneste dag hele året – varme klær var ikke nødvendig, og han gjentok hvor vakkert det var og syntes Norge var trist. Sirkusfesten tok slutt, folk dro hver til sitt og min søster ventet på ferjen og jeg tok ferjen fra Stokmarknes til Mellbu. På hjemveien tenkte jeg mye på hva denne gutten hadde fortalt. Vi i Norge hadde jo midnattsola, men særlig varm var den ikke, og hva er bedre enn en solskinnsdag, så denne natten bestemte jeg meg for at dette landet Spania ville jeg se en gang.

Etter en tid hadde jeg imidlertid fått meg en kjæreste, trodde jeg. Han var ansatt på en ferje som gikk mellom Oslo og Lybeck og tiden kom da han dro tilbake til sin jobb. Da tenkte jeg at det var på tide også for meg å forlate Vesterålen. I første omgang reiste jeg til Ålesund fordi der hadde jeg 22 søskenbarn samt en onkel. Kjæresten og jeg reiste sammen med hurtigruta, han gikk av i Trondheim og jeg fortsatte til Ålesund. Jeg traff alle mine slektninger, men ingen brydde seg særlig om en ukjent slektning fra Nordnorgeee. Alle hadde nok med seg selv, her var det ikke noe vennskap eller selskap å hente. Derimot fikk jeg en god jobb hos en grossererfamilie. Her skulle jeg gå husmoren til hånde, jeg trivdes godt og hadde det bra på alle vis. Jeg holdt brevkontakt med kjæresten

16

hele tiden. Etter et halvt år utpå høsten/vinteren fikk jeg veldig vondt i halve kroppen og fruen sendte meg til doktoren. Her fikk jeg beskjed om at jeg ikke tålte klima på vestlandet og burde reise til Østlandet hvor det var tørrere og bedre klima.

- 5 - MIN MANN BJARNE

Jeg var glad og fornøyd med det da jeg syntes jeg hadde fått noe aldeles gratis. Nå kunne jeg gå hjem og fortelle husmora hvordan det sto til –jeg hadde fått revmatisme og burde dra til Østlandet. Jeg sa opp jobben og det ble bestemt når jeg skulle reise – nå tenkte jeg at det var muligheter å treffe kjæresten min igjen. Han kom jo til Oslo hver 14. dag. Jeg pakket i hop mine eiendeler i en unikaboks, som vi hadde på denne tiden og satte meg på toget. Det tok en hel natt før jeg kom til Østbanestasjonen i Oslo klokken 8 på morgenen. Kaldt og ufyselig var det ,ingen kafe så jeg så jeg begynte å gå oppover Karl Johans gate Jeg vill holde meg til hovedgaten som jeg kjente gjennom annonser og der visste jeg at arbeidsformidlingen lå i en tverrgate. Jeg kom oppover så jeg fikk se slottet på nært hold, og samtidig så jeg Grand kafe som akkurat hadde åpnet for dagen Inn gikk jeg og syntes det var veldig fint, men dette var jo Osloe så det skulle vel være slik. Kelneren drev på å pynte bordene og jeg satte meg ned ved en av søylene i kafeen. Mens jeg satt der kom det inn 4 sjøoffiserer dekorert

17

med masse gullsnorer. De satte seg ved et vindusbord og kelneren som enda ikke var helt ferdig med borddekningen gikk bort til dem. De pratet og lo av full hals seg imellom og jeg kom aldri til å glemme det jeg så, jeg var helt fasinert over deres elegante verdensvante måte å være på, og kelneren var svært nochalant da han kom med et askebeger og som han med en snurr satte på bordet. Han spurte hva de ønsket og de bestilte. Omside kom han til meg og spurte hva jeg ønsket. Jeg svarte på min nordnorske dialekt at kaffe og en vaffelkaka ville vært fint, og det fikk jeg. Her satt til til klokken ble 9 da arbeidsformidlingen skulle åpne. Dit gikk jeg da og satte meg blant alle de andre arbeidssøkende. Det ble endelig min tur der skulle mine attester granskes for å se hva slags arbeide jeg kunne passe til. Igjen måtte jeg vente noen timer og så ble jeg innkalt til kontoret. Det var en lærerfrue som ville intervjue meg og jeg passet visst inn så det var bare å følge med henne hjem straks til Hegdehaugsveien hvor de bodde. Det viste seg å være et lærerektepar med små unger hjemme som skulle sees etter. Jeg fikk hus og mat og litt lønn.

Straks jeg hadde adressen skrev jeg til kjæresten min og sa at nå var jeg i Oslo. Nå hadde ferjen kommet inn dagen etter og han fikk derfor posten raskt fra hovedkontoret. Han kom utpå ettermiddagen og læreren selv åpnet døren da han ringte på. Han ba om å få snakke med meg. Nå vill denne såkalte kjæresten at jeg skulle møte han på kvelden. Jeg spurte læreren, min arbeidsgiver, og jeg fikk gå ut på kvelden for å møte ham og det fikk jeg selvfølgelig lov til, men det var ikke meningen at jeg skulle komme hjem dager etter, men slik ble det. Han inviterte på veldig flott mat og vin og jeg sovnet på hotellrommet hans. Dagen derpå var det bare å ta rumpa mellom bena og komme seg tilake til jobben. Læreren selv åpnet døren og han ba meg gå å pakke sakene mine, de ville ikke ha noen tjenestejente som lå ute om natten. Vel, det var bare å pakke – si takk og adjø og så tilbake til arbeidsformidlingen igjen. Heldigvis var det ingen der som spurte om noen ting. Samme formiddlag hadde jeg fått ny jobb. Det het seg nemlig at nordlandsjentene var ettertraktet og de krevde lite. Den tiden i Oslo skulle man ikke ha store forventninger som hushjelp – det var stor arbeidsløshet og det var nok av hjelp å få selv om det var så miserabelt enkelte steder at jeg syntes synd om familien.

Husene var så gameldags og tungvinte at det var lett å forstå at ei husmor kunne trengte hjelp. I min nye jobb tok jeg ikke flere frikvelder, derimot hadde jeg fri hver onsdag ettermiddag. Dette var den tradisjonelle frikvelden for hushjelper, men siden det ikke var så mye å finne på var det snart nok med fritid. Det var skikkelig trasig arbeid med nesten ingen lønn utover kost og losji. Hver gang jeg fikk en ny jobb håpet jeg på bedre forhold – slik byttet jeg jobb nesten hver måned i håp om noe bedre. I løpet av 8 måneder hadde jeg hatt 9 forskjellige jobber, og en av de verste var hos en familie på Vestkanten, Oslos beste bydel. Der var ble jeg ansatt hos et rikt middelaldrende ektepar. Hun kom selv på

18

arbeidsformidlingen og hentet meg, dette var helt vanlig. Vel hjemme viste hun meg kjøkkenet, rommet mitt og vaskekjelleren. Den trasige mørke kjelleren med kokegryte hvor klærne ble kokt, siden skylt og så skulle vasken bæres opp på loftet for å henges til tørk. Jeg ble straks satt i vaskekjelleren for å fyre opp under gryta og starte vaskingen. Hun skulle å hente meg til frokost, men hun kom aldri. Da klokken var 11 gikk jeg opp på mitt rom, pakket mine eiendeler og dro fra huset bakveien. Jeg lurer på hva fruen sa når hun endelig kom ned i vaskekjelleren.

Slik gikk de første 8 månedene i Oslo. Jeg hadde endelig hellet med meg og fikk jobb på et hotell som anretningspike. Her skulle vi ta imot matfatene fra kjøkkenet og bære dem ut til luken i matsalen. Deretter skulle alle brukte tallerkener og bestikk bæres til kjøkkenet. Alt av mat skulle bæres tilbake til kjøkken, og kaffekopper og glass skulle vaskes i anretningen. Jeg syntes dette var en stor framgang. Jeg ble imidlertid oppmerksom på noe nytt, jeg så på Alma som serverte i matsalen og beundret henne samtidig som jeg var avindsjuk, tenk om jeg hadde hatt en så fin jobb, Alma gikk der mellom bordene og serverte og hun så ut som en dronning syntes jeg. Så ofte jeg kunne fulgte jeg henne med øynene og tenkte at dersom jeg noen gang i livet ville bli noe så var det slik som henne. Tenk, gå der i finklær å snakke med gjestene. Ja, det varte vel 3-4 måneder så skulle Alma reise på ferie. Hun var svensk og hadde ikke hatt ferie. Hun skulle være borte ganske lenge og jeg visste at de skulle søke en vikar for henne. Da gikk jeg til direktøren og ba om å få hennes jobb, men han prøvde å overbevise meg om at dette ville jeg ikke klare. Jeg svarte at jeg allerede hadde kjøpt en svart sateng-kjole og hadde spart alle pengene jeg hadde tjent slik at jeg kunne kjøpe resten av utstyret. Til slutt hadde jeg vel snakket han inn i et hjørne, men han sa ja, Katarina vi får vel prøve da. Den som var lykkelig var meg. Jeg kjøpte mansjetter, hodeband og alt som hørte til. Dagen kom da jeg sto i spisesalen. Direktøren med sin familie hadde et privat bord der. Familien, det vil si fruen og de to barna som gikk på universitetet var veldig snobbete. Det var slik at de nesten ikke snakket med personalet. Jeg serverte alle kunstens regler. Frokosten var veldig lett , da hadde vi stående buffet og det var bare å se til at det var kaffe, te og drikke nok i tillegg til grøt til dem som ville ha det. Direktøren vill alltid ha grøt hver morgen. En morgen jeg serverte grøten direktøren tok han tak i armen min, klappet meg på baken og sa at dette gjør du jo riktig bra. Ja, det var vel den lykkeligste dagen i mitt liv. Jeg svevde på skyer, nå var jeg godkjent i mitt nye yrke.

Vi hadde våre frie ettermiddager og da gikk jeg ut. Noe særlig mer å gjøre var det ikke enn å kikke i butikkvindu og spasere på Karl Johan. En kveld jag var på vei hjem møtte jeg en av gjestene. Det var en handelsreisende - en mann i 35-års alderen skulle jeg anta. Han hilste vennlig på meg og sa han hadde tenkt seg på Chat Noir og ba meg med dit. Vel., jeg tenkte nok at dette var absolutt

19

forbudt å ta imot en slik tilbud fra en gjest, men jeg tenkte at dette behøvde jo ingen å få vite noe om. Vi så revyen som var fantastisk etter mitt syn og under heimveien ble vi enige om at han skulle gå inn først slik at det ikke skulle bli mistenkt at vi hadde vært ute i lag. Etter et kvarter gikk jeg og rinte på og nattvakten åpnet, vi hadde en nattevakt som var utrolig streng og usympatisk. Det var alltid mørkt i bakgården så vi brukte alltid gå gjennom hotellinngangen fordi personalt bodde høyst oppe. Da jeg gikk gjennom korridoren og da jeg kom til min dør var det en som sto ved døren min og bare dro meg inn. Dette var ingen fin mann som jeg hittil hadde trodd. Redd som var for å miste jobben jeg nettopp hadde fått vå våget jeg ikke å rope om hjelp. Jeg trodde at jeg skulle kare av situasjonen selv.Men slik ble det ikke, han rev av meg klærne og trykket meg ned i sengen. Slik ble jeg liggende til han hadde sovnet. Da klarte jeg å komme meg opp å få på meg klærne. Jeg snek meg ut av rommet slik at nattevakten ikke skulle høre meg. Denne natten hadde jeg ikke blund på øynene, og neste morgen hadde jeg denne sadisten som frokostgjest. Det var bra jeg ikke hadde noe våpen, uten tvil skulle jeg gladelig skutt uten å tenke på konsekvensene. Han satt der og flirte, og jeg gikk som en ladd bombe som når som helst ville eksplodere. Heldigvis for meg skulle han reise samme dag. Hans utpakning var slutt og jeg slapp å se noe mer til ham.

Det gikk hele to måneder uten at noe hendte. Alma skulle komme tilbake og da skulle en av stuepikene ha ferie. Jeg spurte direktøren om å få hennes jobb, men da så han på meg og sa: ”Nei, vi har ikke så unge jenter til å arbeide på rommene. Der bruker vi bare de eldre stuepikene så det kommer ikke på tale.” Ja, jeg visste jo om disse reglene så det var jo for så vidt greit. Nå skulle jeg slutte, og jeg fikk verdens beste attest. Med denne fine attesten går jeg igjen til arbeidsformidlingen og blir henvist til en jobb på Majorstuens spisesal. Her fikk jeg ansettelse straks. I dette huset fantes det leiligheter og en stor spisesal samt selskapslokaler. Her skulle jeg arbeide sammen med Margit. Vi skulle gjøre reint i leilighetene på foremiddagen. Etter dette skulle vi være med å servere middagen klokken seks. Vi skulle dessuten være med på kveldene i selskapslokalene. Dette ble et nytt og meget interessant jobb og jeg hadde en god læremester i Margit. Nå fikk jeg lære alle triks innen hotell og restaurantnæringen, noe vi benyttet oss flittig av. Det var nemlig slik at rengjøringen av leilighetene og serveringen i spisesalen var enkelt nok - og bestyrerinnen var såpass alkoholisert at ved åtte - ni tiden på kvelden hadde vi vanskeligheter med å få henne inn på kontoret. Det var ingen av sjefene som var oppmerksom på dette, og vi stilte bare en flaske vin inn til henne og siden så vi ikke henne mer den dagen, slik hadde vi frie hender til å gjøre jobben slik vi helst ville ha den.

20

Det var mange stilige selskaper som ble holdt der, spesielt var det seilerselskapet som på sine glade møter bestilte mye portvin, jeg husker det var Sandemans som var deres favoritt-vin. Det sto ferdigsmurte smørbrød i kjøkkenet som koldjomfruen hadde gjort i stand. Dette var det eneste vi serverte, mens vin ble servert i massevis. Her var Margit veldig vågal og siden hun var min sjef og den som bestemte hadde jeg selvsagt ingen formening om annet at dette var helt i orden. Jeg gjorde presis som henne så da de fine herrene ble fulle nok var det bare å fylle opp med ”grønn genser” på Sandemansflasene. Ikke nok med det, hun hadde et annet system også. På et stort fat med vekslepenger, kroner og ører, så for hver flaske vi serverte tok vi den samme betalingen. Nå var dette på den tiden med funkismøbler hvor man mer lå enn satt, så da gjestene fikk vekslepengene igjen og nochalant stakk disse i lommen falt de ut av lommene og havnet i stolene og sofa. Derfor var det at straks gjestene var gått var det å fjerne putene og sope opp alle vekslepengene som lå igjen der. Vi tjente gode penger og nå hadde jeg nesten glemt hele fattig-Norge. Jeg følte meg veldig lukseriøs når vi på natten etter at selskapet var over – tok taxi ned til Humla der det ble holdt personalfest. Vi bodde veldig bra på et sted som ble kalt Palmehagen. Det var et moderne bygg med et stort festlokale som ikke hadde blitt brukt, der bodde vi fire jenter Det var en seng i hvert hjørne, og for å gjøre det litt privat spente vi opp laken foran sengene. Det var et vakkert rom med fine malerier og palmetrær og store gasskupler under taket. Ute i gangen var det kjøkken, bad og toaletter i tillegg til lagerrom. Det var her jeg ble kjent med min tilkommende mann .

Etter hvert ble vi så nære venner at han ville presentere meg for sine foreldre. Vi var ofte hos min blivende svigermor på besøk.

Tiden på Majorstuhuset hadde vært bra for meg. Det hadde gitt meg selvtillit og mot, Margit hadde vært en god læremester selv om jeg siden aldri fikk bruk for hennes taktikk med vekslepenger og vinfiksing. I Palmehagen var det ingen som hadde besøk av kjærester – det var ikke vanlig på denne tiden. Som tiden gikk sluttet jeg i min jobb på Majorstuhuset. Nå som jeg var blitt så ”nyrik” skrev jeg til min søster som var igjen oppe i Vesterålen. Jeg følte en viss forpliktelse overfor henne, hun var hos en svært fattig familie som ikke hadde gitt noen lønn i tiden hun var der, men snill og beskjeden som hun var syntes hun ikke det var riktig å bare forlate dem da fruen var syk og sengeliggende Jeg sendte penger til henne og straks kjøpte hun billett og kom til Oslo. Jeg var med henne til arbeidsformidlingen og sa hun ville arbeide på hotell. De ansatte så litt overasket på oss og ga oss en adresse til hotell Nobel der vi skulle spørre etter oldfruen. Hun var en eldre streng dame som spurte oss om hva min søster kunne og hvilke erfaring hun hadde. Vi sa som sant var hun var vant med husarbeid og stell av en sengeliggende dame. Hun spurte også hva jeg gjorde og stolt svarte jeg serveringsdame på Majorstuen. Min søster

21

fikk jobb og bosted og hun ble der i mange år og fikk etter hvert mer ansvarsfullt arbeide. Her var det både ordnet arbeidstid og tarifflønn.

Jeg hadde en søster til på Helgeland. De som hadde tatt seg av henne var nå døde og hun var plassert hos en nabo. Dette ble det ikke stort ut av, så jeg kjøpte en liten unikakoffert, en kjole, et par sko og strømper. Nå hadde hun reiseklær i tillegg til at jeg sendte reisepenger. Hun kom og fikk huspost, men etter kort tid fikk hun kjæreste, ble forlovet og gift og fikk sitt første barn.

For meg var det ikke mer snakk om en bedrøvelig huspost lengre. Med mine gode attester fikk jeg direkte ansettelse på hotell D’Àngleterre som værelsespike i 5.etasje her sammen med en annen jente som het Klara. Vi avløste hverandre – her var det også ordnet arbeidstid og tarifflønn. Det var en arbeidskrevende jobb. Det var mye servering på rommene – jeg tror det var en tid hvor det var vanlig med besøk på rommet. Fordelen med dette var at vi fikk tjente godt på drikkepenger. Nå var jeg blitt med sparsommelig da jeg var blitt forlovet og han maste om at vi skulle gifte oss. Jeg kunne jo bo på hotellet sammen med fire andre jenter, men det var sjelden jeg lå over der. Jeg leide meg et rom i byen hvor jeg kunne ta imot besøk på formiddagen. Selv om jeg var fri annenhver formiddag så var ikke min forlovede Bjarne det, og på den tiden var det ikke snakk om noe samboerforhold. Skulle man bo sammen var det bare å gifte seg. Jeg hadde ikke spesielt lyst å gifte meg, følte at det ikke var riktig, men uten familie eller noen å spørre om råd så veiledning. Bjarne var en levemann – det visste jeg. Han hadde en god jobb med god lønn, men det meste gikk til et liv i sus og dus. Han hadde fine vaner og var en skikkelig gourmet. Vi skulle til eksempel frotse i delikatesser og god vin på lørdagene. Han bodde hos sine foreldre med klarte likevel å bruke opp pengene sine. Til slutt ble det til at vi giftet oss, men jeg husker at jeg på bryllupsdagen spurte han om det var slik at jeg måtte gifte meg med han for å bli fri, men han var det ikke lett å bli fri fra. Vi gjorde som alle andre og leide en leilighet, der vi ved hjelp av våre lønninger skulle få til et hjem. Det var ikke lett eller gjort i en handvenning. Personlig syntes jeg å bli fattigere å fattigere som tiden gikk. En gang jeg var på varhuset Sten og Strøm fikk jeg se en lysblå drakt. Den passet meg akkurat og var helt nydelig men dessverre hadde jeg ikke penger til å kjøpe denne. Dette angrer jeg selv i dag. Det høres kanskje dumt ut, men jeg gikk etter mange år tilbake til butikken for å se om drakten var der, men selvsagt var den ikke det. Det var jo tross alt bare en lengsel. Den gangen fantes det ikke noen bruktbutikker eller loppemarked slik at det var like dyrt for alle å kjøpe klær. Jeg var jo naiv og litt dum og trodde at i et ekteskap skulle det finnes all salgs serviser og bestikk i nysølv. Bjarne hadde kjøpt to oljemaleri og et av dem var med tre hester på. Jeg lå ofte å så på hvor feilaktig hovene var malt og tenkte at disse skulle ha vært malt på en mer naturlig måte. Vel, Picasso var jo i full gang på denne tiden. Arbeidet mitt var vakter fra klokken tre til midnatt en

22

dag, og fra klokken sju til klokken tre den neste. Denne dagen kjøpte jeg alltid med meg middag til Bjarne fra restauranten, han skulle jo alltid ha delikatesser. De dagene jeg hadde seinvakt gikk han som oftest hjem til sin mor. Vi hadde tross mange uoverensstemmelser også noen gode dager. Bjarne var svært sportsinteressert uten at han selv var sportsmann. Hans favorittsport var boksing mente han, men vi gikk mye i Nordmarka på ski og om sommeren var det enten Oslofjorden og hans tilgang på ferieleiligheter via jobben, eller vi dro på landet.

Årene gikk og etter hvert holdt jeg ikke ut lengre dette livet med Bjarne. Jeg ville ha en slutt på denne tilværelsen, men dette kunne jeg ikke si til han. Hadde han visst at jeg planla og reise fra han ville han slått meg i hjel. Han ville aldri ha tolerert at jeg forlot han. Jeg begynte derfor å planlegg en måte å komme meg unna på. Utpå våren skrev jeg til et hotell på vestlandet som hadde annonsert etter hjelp. Jeg fikk jobben her i spisesalen, og det ble avtalt når jeg skulle møte opp. Nå gjensto det bare å komme seg unna uten å bli oppdaget. Ingen visste om dette – ikke min egen søster engang, så dette mente jeg skulle fungere. Det var bare en uke igjen til min avreise d jeg fikk brev fra hotellet hvor de beklaget at de ikke kunne ansette meg på grunn av krigserklæringen fra Tyskland mot England. De var avhengig av de engelske sommergjestene som var deres største kunder. Dette var en fortvilet situasjon for meg, jeg hadde jo sagt opp min jobb og en ny var ansatt – dette var tre dager før jeg skulle slutte på hotellet etter oppsigelsen..

- 6 RØMMINGEN –

Den dagen tyskerne invaderte Norge sto jeg ute på Karl Johan. En invasjon er ikke noe småplukk, det ble bombet rundt oss, og vi krøp ned i kjellere og satt der som rotter. De fleste tenkte vel på å rømme for å slippe unna elendigheten. Bjarne sa at nå reiser vi til Flisa stasjon - et sted oppe ved Glomma. Der hadde han slektninger på morssiden og der var vi i sikkerhet. Vi fikk bo hos hans slektninger og dem var glade for besøket og det vi kunne fortelle. Slik gikk vi der som to turister. Hver dag gikk vi ned til elven for å fiske noe vi begge likte godt. Det hendte ingn ting og Oslo var nå inntatt så der var heller ingen fare lengre. Han hadde jo sitt arbeid der som elektrisk sveiser på Nylands Bruk så han dro tilbake mens jeg ble igjen. Dette var jo veldig bra for meg – han fikk dermed ikke greie på mine rømmingsplaner. Han gjorde i tillegg noe som jeg syntes var veldig dumt, han sa nemlig opp leiligheten vår og pakket alle våre eiendeler hulter i bulter og satte det inn på oppbevaring. Han flyttet selv hjem til sine foreldre. Jeg ble etter hvert lei av å bo på Flisa så jeg flyttet tilbake til Oslo hvor jeg fikk ny jobb på hotell Atlas som stuepike. Dette var slett ikke samme

23

standard som på Angleterre, men det spilte ikke så stor rolle. Jeg fikk jo bo der slik var det bra. Slik situasjonen var nå var alle hotell okkupert av tyske offiserer, så også hotell Atlas selvfølgelig.

Det bodde en høy offiser her som alltid hadde sin sjåfør og sin oppasser med seg. Sjåføren var fra Østerrike og han og oppasseren fikk ikke være inne på rommet til offiseren. De oppholdt seg mest på vårt serveringssted i hotellet. Vi fikk god kontakt og snakket etter beste evne med hverandre på tysk. Østerrikeren som hette Carlos ble forelsket i meg fra første øyeblikk han så meg og fulgte meg med øynene hvor jeg enn gikk. Jeg fortalte at jeg var gift og at mannen min var svært sjalu. Dette fikk han ved selvsyn se da Bjarne kom og hentet og avleverte meg ved hotellet. Jeg forklarte til Carlos på mitt stotrende tysk at jeg hadde forøkt å rømme fra han, men nå var det ingen plasser igjen å rømme til. Etter noen måneder sa han: ”Du kan jo rømme til Østerrike”. .Nå tentes et nytt håp – jeg visste knapt hvor på kartet Østerrike lå, men ideen hadde fått grobunn. Vi diskuterte dette att og fram, men det var ikke helt enkelt å finne en løsning. Jeg ville jo ikke forlate alle sakene som Bjarne hadde stuvet inn på et lager – mange av disse tingene jeg hadde kjøpt var jeg blitt glad i. Fint satengsengetøy som jeg aldri trodde jeg ville få råd til å kjøpe igjen. Hva skulle neste sted bli? Jo, jeg skulle foreslå for Bjarne at vi skulle leie oss en ny leilighet og flytte sammen igjen. Dette var han jo straks enig i. Selv hadde han ikke penger – og ikke kunne han holde på penger, så det var helt greit så lenge jeg sto for husleien og øvrige kostnader. Han var jo spesielt sjalu for at jeg var på hotellet der han visste det fantes tyskere og hvor han ikke kunne passe på meg. Jeg hadde hellet med meg og fikk en liten leilighet på St. Olavs Plass. Dette var den fineste vi noen gang hadde hatt i tillegg til at det var veldig sentralt. Bjarne hentet alle våre saker og jeg gjorde alt i orden slik det skulle være.

Nå hadde jeg bestemt meg for å rømme til Østerrike, der visste jeg at han ikke kunne komme etter meg. Etter å ha vært hos politiet på Møllergate 19 og ba oss pass som jeg fikk i løpet av en uke. Nå gikk planen mest ut på hva jeg skulle ta med meg og få pakket slik at Bjarne ikke merket noe. Dagen jeg skulle stikke av var når han gikk på arbeid på morgenen. Billetten til toget hadde jeg allerede kjøpt så både dag og tid var klart. Det var nå bare å håpe at det ikke oppsto noen hindringer slik at han ikke skulle på jobben denne dagen, men dagen kom og alt gikk som smurt. Jeg var tidlig ferdig med pakkingen, og nå var jeg så oppsatt på å reise at jeg ikke brydde med særlig om kaffeserviset og teserviset som måtte stå igjen, mens sengetøyet fikk jeg pakket med meg samt sølvtøyet og symaskinen. Med denne bagasjen dro jeg til Østbanestasjonen tidlig på etttermiddagen. Her ble jeg sittende til klokken åtte på kvelden før toget skulle gå. Carlo Glas var som før sagt svært forelsket i meg selv om dette ikke var gjensidig fra min side. Jeg satte stor pris på han som en venn og respekterte han

24

for den omtanken han viste meg. Nå var det bare å se framover og dra til Lintz i Østerrike og begynne livet på nytt skulle jeg kunne overleve psykisk og fysisk.

7 - I ØSTERRIKE UNDER EN BRENNENDE KRIG

En verden var ånen for meg. Jeg hadde bestemt meg for å reise til Linz, byen som Carlos kom fra. Han snakket så varmt og patriotisk om denne byen i Østerrike. Etter ankomst Lintz tok jeg inn på hotell og her ble jeg bare i to dager da jeg ikke likte denne byen noe særlig – jeg syntes det var en stein-ørken. Jeg tenkte med meg selv at siden jeg først var ute og reiste så kunne jeg like gjerne dra videre til Wien hvor jeg trodde jeg ville trives bedre. Tidlig en morgen kom jeg til Wien, og jeg ba sjåføren på mitt haltende tysk om å kjøre meg til et billig hotell. Han kjørte meg til hotell Mariehilfer. Her ankom jeg ved ti-tiden på formiddagen. Etter knapt å pakket ut tenkte jeg at her må jeg skaffe meg en jobb fortest mulig. Pengene jeg hadde begynte å skrumpe inn så noe lengre hotellopphold hadde jeg ikke råd til. Jeg gikk ut på byen og kom til Ringstrasse, jeg visste at dette var hovedgaten som gikk i ring rundt sentrum av byen. I denne gaten ville jeg holde meg slik at gikk ikke jeg ikke gikk meg vill. Jeg så etter hotellskilt, men det var bare store flotte bygninger med masse statuer så jeg skjønte etter hvert at dette var regjeringsbygg og offisielle bygninger.

25

Jeg kom etter hvert il Nationalteatret og litt bortenfor der så jeg et hotellskilt på andre siden av gaten. Det var stort og flott, men ettersom det var det første hotellet jeg hadde sett var det bare å gå inn. Hovedinngangen var det ikke å tenke på å gå inn så jeg lette etter personalinngangen som var gjemt på baksiden. Jeg kom vel inn bak spisesalen skulle jeg anta i et arbeidsrom for betjeningen. Her spurte jeg etter direktøren. Etter hvert kom det en gammel og snill gubbe med hvitt skjegg og presenterte seg som direktør Meyer. På mitt dårlige tysk forklarte jeg at jeg var her for å søke jobb. Han målte meg fra topp til tå og spurte selvsagt hvor jeg kom fra og hvem jeg var. Jo da, jeg var jo norsk og svarte som best på alle spørsmål – også om hvorfor jeg befant meg i Østerrike . Det var vanskelig å svare at jeg hadde rømt fra min ektemann – må mitt vis var jeg jo der som flyktning. Etter at han hadde spurt om alle mulige ting bestemte han seg for at jo da, jeg skulle få jobbe der som ”trinkelnerin”. Jeg skulle starte allerede dagen etter så jeg måtte forberede meg. Dette var et stort og mektig hotell og i spisesalen satt det bare høye offiserer. Der var det åtte servitører og tre ”trinkelnerin” som serverte drikke. Nå må jeg bekjenne at serveringen var svært enkel og lett, det var mer vår måte å opptre på som hadde betydning. Denne spisesalen var delt i tre stasjoner for oss serverte drikkevarer. Vi bare viste fram vinkartet og de bestilte hvilket nummer de ønsket. Bordene var dekket på forhand med uker, bestikk og glass. Merkelig nok skulle de aller fleste ha en vin som het Liebfraumilch og iblant noe mineralvann. Som tidligere nevnt var serveringen problemfri. På tross av krig og uro gikk servitørene i svarte smokingdresser og jentene i svarte kjoler med et kokett lite forkle. .I tillegg skulle vi ha halvhøye hæler på skoene. De fleste servitørene var enten tsjekkere eller polakker, men en av jentene var fra ”Wienerinn”. Jeg hadde behov for et sted å bo og spurte hvor det kunne finnes et rimelig rom. Hun bar meg gå til romformidlingen som lå like ved. På min første frivakt gikk jeg dit og her fikk jeg anvist et rom i Fjerde Besirk. Dette var hos et eldre ektepar hvor mannen jobbet på Nationalteatret som kostymeansvarlig . De spurte meg om hvor jeg jobbet, og da jeg svarte hotell Imperial ble de helt forskrekket. De trodde nesten ikke det var sant at jeg jobbet på byens fineste hotell – og ikke nok med det, det var Hitler skulle bo når han var i Wien. Alle gjestene på hotellet tilhørte generalstaben – de aller høyeste sjefene innom krigsmakten.I matsalen var de ikke noen form for bråk eller høye tonefall. Det var så stille selv om mange satt rundt bordet. De spiste sin mat og drakk sin gode vin og samtalene var stille. De ville aldri kommet på å si noe rosende til betjeningen, de var korrekte ut i pingerspissene, men i kulissene var det neppe så stillferdig. Jeg visste ikke hvorfor, men vi fikk ikke lov til å snakke noe annet enn tysk, regelen ble så klart ikke overholdt blant polakkene og tsjekkerne når direktørene ikke hørte det. Vi hadde to direktører, den ene var noe striks, den andre, direktør Meyer var snill som julenissen. Det var alltid han man kontaktet om det var noe. Etter ca. ett år i spisesalen var det en tsjekker som ikke kunne fordra

26

meg. Jeg forsto han sa noe om meg til sine landsmenn slik at de fikk seg en god latter på min bekostning. Dette syntes jeg var utrivelig å arbeide med så jeg spurte direktør Meyer om å få flytte til Kafeen. Det var en stor kafeen. Det var en stor kafe og restaurant i tilknytning til selve hotellet. Vel, direktør Meyer hadde tydeligvis lagt merke til tsjekkeren som hakket på meg, og snill som han var sa han ja til dette ønsket mitt. Da flyttet over til kafe Haus holdt de gamle gjestene på å besvime. Det hadde aldri hendt i kafe Haus`historie at en dame eller jente skulle servere der. Her gikk de gamle kelnerne i sine gamle smokinger – og slik hadde det alltid vært, noen forandring på det var utelukket . Men etter som tiden gikk ble de vant med at jeg gikk der og serverte kaffe og la fram aviser til dem så vel som til alle andre og det ordnet seg etter hvert.

Jeg har alltid vært en urolig sjel og syntes ikke så veldig om å gå der blant de gamle gubbene selv om de både var trivelig og korrekte. Jeg sa opp min stilling til direktør Meyer. Slik tiden var med krig var det ikke bare å si opp jobben sin, det fantes lover som bestemte at man ikke fikk si opp jobben sin uten særdeles viktige årsaker. Han ordnet opp for meg og jeg tok det litt med ro nå. Jeg ville blant annet ha et bedre sted å bo. Jeg fikk en bolig i Rathausstrasse 1, hos en doktor Kottnauer. Han og søsteren bodde i en leilighet ved siden av og vi ble gode venner. Mitt neste arbeidssted var på Der Goldene Vogel i Praterstrasse. Der var jeg som vanlig servitør. Her var vi åtte stykker. Nå som jeg hadde bolig skrev jeg til min søster som kom til Wien og delte bolig med meg. Den nye restauranten var en slags folkets hus kafeteria så vi hadde veldig mye matservering. Her i Østerrike var det svært blandet befolkning med mange utlendinger og selvsagt militære soldater. Arbeidet begynte etter hvert å røyne på beina. Noen servitører hadde fått tak i hølyskaftede snøsko noe jeg ikke klarte å skaffe. Det gikk derfor ut over beina som stadig ble verre og da jeg måtte skifte stasjon midt mot kassereren og her ble jeg nøye fulgt med øynene av kassereren som også var fruen i huset. Det var ikke lett å skaffe maten fort nok ut av kjøkkenet – her gjalt det spisse albuer og høye rop og skrik. De fleste ble jo stamkunder etter hvert og de ville man jo gjerne prioritere. De som ville bli betjent av meg satte seg ved de bordene som var min stasjon. Alle ropte og skrek om å få oppmerksomhet først. Kassereren som var stor nazist syntes at jeg gjorde forskjell på utlendingene og at soldatene ikke fikk den oppmerksomhet de fortjente.

En dag etter at jeg hadde vært der i ca. ett år, ble hun så rasende på meg etter at noen militærfolk klaget på meg fordi jeg ikke serverte dem fort nok, at hun ringte Gestapo. Hun beklaget seg høylytt over denne norske jenta som saboterte de militære gjestene. Jeg ble jo skrekkslagen selvfølgelig. Jeg visste jo alt m Gestapo sitt rykte om hva makt dem hadde til å gjøre med deg som dem ville. Enten ble man oppsagt uten videre eller man ble plassert blant de andre som ventet på transport. Heldivis skjedde ingen av delene så etter dette sjokket ble

27

ikke livet noe bedre akkurat. Jeg følte meg under oppsikt hele tiden, og som før nevnt kunne man ikke på denne tiden si opp sin stilling uten videre. Man kunne bare slutte dersom man fikk sparken, og de skulle det gode grunner til før man ble oppsagt. En dag gikk jeg til legen fordi jeg følte meg uvel – dette var mest psykisk. Legen sa jeg hadde en mørk flekk på ene lungen og skulle absolutt ikke arbeide med mat og anbefalte meg frisk luft fra barskogen. Jeg satt der og følte en usigelig glede, han skrev dessuten hvor jeg skulle reise og at jeg skulle få nærmere beskjed. Jeg mottok et papir som jeg skulle levere til arbeidsgiveren. Her sto det naturligvis at jeg ikke skulle arbeide med mat og at jeg skulle sendes bort til barskog og frisk luft. Je la pipiret fra legen foran nesen på heksa, hun leste og ble knallrød i fjeset. Hun kunne ikke annet enn la meg gå straks. Jeg gikk hjem og var verdens lykkeligste menneske.

Det hadde hendt mye de siste årene jeg var i Østerrike. Carlos hadde besøkt meg mange ganger og jeg hadde fått sett mye da han hadde tatt meg med over alt. Noe særlig forelsket i Carlos var jeg ikke, men jeg sysntes det var bra når han kom og bra når han reiste. Det var så mange andre kavalerer og vi levde som om hver dag var den siste. Det var viktig å få med seg alt, revy, kino, teater, alt utenom dans, det fikk vi ikke lov til. Vi rakk med ye, et slikt rikt liv var jeg ikke vant med – dette var noe annet enn fattig-Norge. Alt var nytt og spennende for meg. Språket lærte jeg fort, de spurte alltid om jeg kom fra nord i Tyskland. Min søster hadde kommet også og hadde fått jobb på Guldenfogel, men etter at jeg sluttet lyktes også hun i å få slutte. Hun fikk blodforgiftning i en fot og fikk derfor slutte da hun hadde problemer med å gå. Lykkelig og fri visste jeg at nå måtte jeg få meg en jobb som ikke låste meg fast. Et vikariat hadde vært ideelt. Det var godt om arbeid og fortjenesten var god. Jeg fikk brev fra legen om et sted i Tyrol som ville være bra for min helsetilstand. Hit reiste jeg med både tog og buss og underveis så jeg store forlegninger som jeg antok var militærforlegninger. Omsider kom jeg fram til gården hvor jeg skulle innkvarteres. Det var vanlige bondegårder som tok mot gjester som ble sendt dit av sykekassen. Her skulle jeg bo og spise sammen med familien.

Neste dag tenkte jeg på hva legen hadde sagt om å puste inn barskogluft og gikk derfor mot et område med barskog et godt stykke fra husene. Her ruslet jeg rundt og pustet inn denne helsebringende luften. Etter en stund så jeg en mann komme gående mot et høydedrag som også var mitt mål for turen. Her møttes vi, og han forsto straks at jeg ikke var tysk og det skjønte jeg at han heller ikke var etter språkproblemene. Han var franskmann og tilhørte en fangeleir som var plassert nært gården jeg bodde. Han var den eneste av fangene som fikk bevege seg utenfor leiren. Han var veldig pen, høy og blond og på min egen alder. Han sa vi måtte sørge for å ikke bli sett sammen av de militære vaktene, det var ikke tillatt å og ble det oppdaget ville han bli innesperret og hva som ville skje med meg visste han ikke. Det var jo noe som jeg visste, omgang med krigsfanger, og

28

jøder var strengt forbudt. Vel, dette forhindret oss ikke i å avtale nytt møte neste dag inne i skogen hvor vi etter hvert fant små gjemmsteder og følte oss trygge. Vi fortalte hverandre om våre liv, om familien og alt som var i tiden. Vi ble veldig forelsket i hverandre og visste ikke hva som ville skje etter at mine tre ukers rekonvalesens var over og jeg måtte tilbake til byen. Det var for langt unna til å kunne møtes igjen, men vi svor evig troskap å ville vente på hverandre til krigens slutt. Med dette sluttet mitt besøk i barskogen. Det varte ikke lenge etter hjemkomsten før denne episoden med franskmannen var glemt. Jeg gikk heller ikke tilbake til legen – noen følelse av at det var noe galt med lungene har jeg heller aldri hatt. Det var vel bare vår herre som ville hjelpe meg i en vanskelig situasjon.

Tilbake i Wien tok jeg bare korte ansettelser. Vi gikk mye ut, hver kveld var vi på Rauthauskeller og spiste middag og vi ble kjent med mange mennesker på denne måten. Her var det alltid noe som skjedde. På denne tiden var det matrasjonering av alle slag. Vi hadde moro av å bytte fleichmerken mot brotmerken og eller andre vareslag som var vanskelige å få fatt i. Dessuten fantes en svartebørs som var flittig brukt. Det var en stor fordel å jobbe på restaurant – her kunne det skaffes etterspurte merker. Spesielt landbruksprodukter som flesk, egg, smør og lignende. Sko og klær fra Italia var på svartebørsen. Jeg glømmer aldri en taftdrakt jeg fikk sydd der – verdens vakreste syntes jeg. Min søster tok også bare korttidsjobber, noe annet torde vi ikke. Nå ville vi se mer enn Wien og vi ga oss i vei til Salzburg. Her ville vi bli om vi følte for det, men selv om her var vakkert følte jeg ikke for å bli her. Etter noen uker dro vi til Innsbruck hvor vi begge fikk jobb som servitører på en restaurant som hette Swartsenadler som lå på Mariehilferstrasse. Dette var et populært sted hvor eierne var sympatisk og alt var bra. Foruten flyalarmen som gikk ofte gikk livet sin vante gang. En dag etter at flyalarmen hadde gått kom den store smellen. En bombe hadde falt ned i hovedgaten like ved restauranten med den følge at trykket blåste ut vinduer og slo oss inn mot kjøkkenveggen, men vi fikk ingen skader. Det var bare noen få av gjestene som hadde fått små splintskader. Her var det bare å plukke sammen sakene og dra hjem til hybelen å tilbringe lørdagskvelden der. Jeg kan huske at det var kommet nysnø så alt var dekket i hvitt.

Den følgende søndag tok jeg taubanen opp til Igels for å komme litt ut av byen. På dette skiresortet fantes både barer og kafeer. Under oppstigningen sto jeg og så ut av heisvognen og tenkte at det kunne være mulig å gå ned igjen til Innsbruck. Skulle det komme et flyangrep kunne jeg jo gjemme meg i den lille trekanten i muren som jeg hadde sett fra heisen, men det ble til at jeg tok heisen ned også. Grunnen var et luftangrep og en bombe hadde falt ned på muren der jeg hadde tenkt å søke ly under nedturen til fots. Vår Herre hadde nok en gang holdt sin hånd over meg.

29

I Innsbruck var vi igjen blitt arbeidsledige, og nå ble vi tilbudt serveringsjobb på et vintersportssted som hette Kuthei. Vi visste ikke hvor langt inne i fjellet dette stedet lå, men på prospektkortene så det veldig fint ut. Det var ingen kjørevei dit så man måttte ta seg fram dit på ski. Gjester og betjening skulle samles på stasjonen med bare en lett oppakning på ryggen. Vi skulle gå puljevis med hver vår fører slik at vi ikke gikk oss vill. Min søster og jeg havnet i hver vår pulje – hun var i den siste. Jeg var uvant med skigåing og ble så sliten at jeg var nær ved å stupe. Omsider kom vi til en rasteplass hvor det var mat og drikke, jeg klarte ikke å åpne flasken med mineralvann og jeg begynte å storgråte. Men jeg fikk hjelp til å åpne flasken og stillet tørsten. Vi kom endelig fram til hotellet ved 11-tiden på kvelden. Nå var det bare å få anvist rom og stupe til sengs. Min søster kom først tre dager senere. Hun hadde ikke hatt det så tungt som meg og var slett ikke så utslitt som jeg hadde vært.

Dette var et herlig hotell med mange skiturister. I tillegg til oss var det en ansatt fra Tyrol. Arbeidet var passelig avpasset i vakter med mye fritid og søvn nok. Etter to dager kom gjestenes og vår bagasje etter uvisst på hvilken måte. Noe helikopter var det ikke i alle fall. Dette var et snøparadis og vinteren gikk så altfor fort. En dag skule jeg følge med en gruppe på tjue mennesker innover i fjellet da et fiendtlig fly kom i lav høyde og begynte å skyte på oss. De trode vel vi var en militærpatrulje. Heldigvis ble ingen truffet, men det var en tankevekker å vite at noen ville en til livs i en skibakke. Kunne de ikke se at vi var sivilister med sportsklær i alle mulig farger? Da skisesongen tok slutt var det tilbake til Innsruck, vente til bagasjen kom og så videre til Wien igjen.

Doktor Kottnauer – som jeg leide rom av – hadde ikke fått husleien betalt på flere måneder, men han hadde ikke bekymret seg over det da alle mine saker sto igjen. Jeg forsøkte å skape meg et hjem der, etter krigen var det meningen at Carlos og jeg skulle gifte oss og bosette oss i Østerrike. Nå var det å søke seg nytt kortidsarbeid. Et var luksus å få seg noen dager fri mellom hver jobb, og jeg gikk hver fjortende dag til Diana bad som lå midt i byen. Det var et herlig bad med massasje og badstu , ansiktsmaske og avslappningsrom hvor man slappet av/sovnet i ren velvære, deretter var det hårvask og ansiktspleie, fotpleie og manikyr. Her kunne vi tilbringe hele dagen. Og på restauranten kunne vi spise og drikke mellom de forskjellige behandlingene. I tillegg til dette fantes et bad som het Genseheifiel som for meg var noe helt spesielt. Dette var et friluftsbad ved Alte Donau v til Donau som strakte seg stille og fint mot land der det var bygd en fin badeplass. Her badet jeg og rodde i kano. Jeg gikk ut på restaurant og traff kavalerer som alltid ville by på underholdning eller selskap. Det var mye å velge mellom, om ikke annet så var det jodling og tyrolermusikk på mange steder omkring.Krigen kom stadig nærmere og vi begynte å tenke på hvor det ville være best å være å på krigens slutt. Russerne hadde stor framgang mot de tyske troppene,

30

og jeg hadde alltid hatt skrekk for russerne. Vi ble skremt med dette som barn og etter hvert bestemte vi oss for å reise heim til Norge. Jeg leide ut leiligheten til to dansk jenter som var koldjomfruer på Imperial og de skulle betale husleien til Kottnauer. En stor del av mine eiendeler lot jeg stå igjen her.

8 - MIN VENNINNE SARA -

Nå var avreisen klar, billetten var kjøpt fram til Norge og alt var pakket og klart. Da jeg kjøpte billetten ble jeg spurt om jeg ville ha forsikring, men dessverre var jeg dum og takket nei. Symaskinen min hadde fått en dask på nedturen og da hadde jeg ikke fått noe igjen, så derfor hadde jeg ingen tro på forsikrng lenger. Vi satte oss på toget til Berlin der vi tenkte å ble noen dager. Det var slik at vi kunne hoppe av hvor som helt og reise videre siden. Vi hadde mange bekjente fra tiden på høyfjellshotellet Kuthei boende i Berlin og ville hilse på dem. Det var blant annet noen hollendere som drev reisebyrå her i Berlin og de ble veldig glad over å hilse på oss igjen. Vi fortalte vi var på vei til Norge – og da de hørte at min søster hadde ganske mye penger på seg ba de oss gå inn på Deutche Bank da det ikke var særlig lurt å reise med så mange penger. Vi gjorde som anbefalt og da vi kom ut fra banken gikk flyalarmen. Banken hadde en stor bunker og vi stormet inn der alle i nærheten. Slik sto vi som sild i tønne og så smalt det. En bombe falt inn i hovedinngangen til banken og trykket hvirvlet opp så mye støv at det ble helt mørkt inne i tilfluktsrommet. I tillegg gikk lyset, men det kom

31

tilbake etter en stund og vi grå ansikter foran oss over alt. Da begynte tyskerne og rope ”einen grunnen hout”. Da tekte jeg: de er like alle sammen, straks de ser at de overlever er dt det jordiske de tenker på Hovedinngangen til bunkeren var stengt så vi måtte klatre opp gjennom en nødutgang som var en smal vindeltrapp i andre enden og det tok evigheter før alle kom seg ut i dagslyset.

Da vi var på besøk hos våre venner hollenderne ble vi spurt om vi ikke hadde lyst til å fly. Nei, herregud, hvem vil vel fly? Slikt var ikke vanlig for den gemene hop på denne tiden. Jo, de kunne ordne med plass til oss på et militærflytil København og derfra kunne vi ta toget videre til Norge. Dette syntes jeg hørtes veldig spennende ut, jeg var på denne tiden ganske uforfær med det meste og ikke redd for noen ting. Vi tok imot tilbudet om flybiletter. Dagen etter dro vi til Tempelhof og gikk om bord i et fly med bare offiserer. Vi undret oss over at de tok om bord så mye sprit som ble servert om bord. Etter en tid ble vi gjort oppmerksom på at fiendlige fly nærmet seg så vi måtte returnere til Tempelhof og gå ned i bunkerne og vente. Man skulle jo tro at vi ble redd, jeg vet ikke om min søster var redd, men jeg hadde ikke tanke for det at vi skulle ta toget. Det var bare å komme seg opp fra bunkeren da signalet faren over kom og så dro igjen. Denne gangen med en stor omvei , jeg tror faktisk vi så svenskekysten før vi kom til Kastrup. Her dro vi straks til jernbanestasjonen og fortsatte videre med toget over Sverige til Nore. Her kunne vi jo gått av toget i Sverige, men det falt oss ikke inn. Mulighetene visste vi, men vi syntes det var feigt på noe vis så det var ikke aktuelt.

Vel framme på Østbanestasjonen i Oslo fikk vi se et oppslag om husformidling – dit gikk vi og ble vist til en adresse oppe i byen. Her var det en frue som leide ut rom i leiligheten sin. De var et stortrom hvor det bodde to jenter, og her var plass til to jenter til i et annet rom. Vi var lykkelig over å ha fått tak over hodet – det var svært vanskelig å skaffe seg et sted å bo på denne tiden. En av jentene her hette Anna og kom ra Sørlandet. Den andre hette Sara og ko nordfra, men hadde for noen dager siden kommet fra Berlin. Der hadde hun bodd i to år og arbeidet som frisørdame som var hennes yrke. Vi ble så bestevenner, og vi hadde mange felles minner fra krigssonene. Berlin lå i ruiner noe Wien ikke var da. Nå var spørsmålet hva vi skulle gjøre i Norge. På et vis var vi heldig som ikke hadde noen tilknytning til Tyskland, men på den andre siden var det ikke bare å g til arbeidsgivere å få sg arbeid straks, de ville jo vite hva du hadde gjort de siste årene. Vi kunne jo ikke komme med at vi hadde vært i Tyskland eller Østerrike – her var det ulike meninger – blant befolkningen. Vel, for min søster og meg var det ikke vanskelig, vi bare gikk til militærkasserne og vi fikk jobb straks, det var ikke det verste. Min bagasje som jeg hadde sendt med toget kom bare den ene fram. Den andre som innholdt alle min klær – skikkelig fine klær som jeg hadde fått kjøpt på svartebørsen i Østerrike den kom aldri fram. Den kofferten som kom fram innholdt bare det gamle skrotet som jeg ikke ville

32

blande med de fine klærne. Så der sto jeg i min musgrå drakt og hadde ikke annet å ha på meg. Dette var katastrofalt for meg fordi jeg ikke eide noen klemerker her i Norge. Dessuten var det ingen klebutikker igjen lenger. Ikke var det noe å få kjøpt på svartebørsen heller og ingen ting hadde jeg å bytte bort. Jeg fikk noen gamle brukte klær her og der av bekjente og fikk omsydd og snudd en gammel frakke til kåpe. På denne svarte kåpen fikk jeg satt på en rødrevskrage så den ble svært så elegant. Det gikk mot vår og krigens slutt. Alle var glade og lykkelige og i særdeleshet over å ikke ha noe med tyske forbindelser å gjøre. De norske jentene som hadde vært sammen med tyskerne fikk klippet av seg håret som straff av de norske guttene. De fikk gå med tørkle på hodet denne frigjøringsvåren.

Vel, vel, tiden gikk og nå begynte enn annen krigsmakt å innvadere Norge. Engelskmenn kom på gjestebesøk til landet. For oss jenter var det like bra med engelsmenn som med tyskere, vi hadde ikke greie på eller hadde forstand på politikk. Vi var blitt invitert på offisersball, men hadde dårlig med finklær, så det var å samle sammen tøystykker av forskjellige sorter stoff å skjøte de sammen til et stykke stort nok til å sy kjole av. Vi fikk engelske kavalerer og av disse fikk vi forskjellige saker som var rene luksusen for oss, blant annet husker jeg corn biff. En av disse englene ga med to par nylonstrømper, i tillegg fikk je en flaske likør. Dette var nyttige ting i byttehandeln – hva kunne jeg ikke få for det?

Som alt annet hadde dette også en ende og flåtebesøket tok slutt. Før jeg kom tilbake til Oslo fra Østerrike hadde jeg gjennom felles kjente hørt at min tidligere ektemann hadde tatt ut skilmisse, var lykkelig omgift og flyttet til Ålesund. Denne sommeren etter krigen skulle vi gjøre så mye som mulig mens vi enda ikke hadde tatt oss noe arbeide. Min søster og meg kjøpte oss hver vår sykkel og bega oss ut på landeveien med Hardangervidda som mål for uren. Det var et overmodig mål fordi veiene var fryktelig dårlige med gjørme og hull. I en utforbakke skled jeg på løsgrusen og ble liggende midt i veien med sykkelen over meg. Nå kom der en stor lastebil med kassen fyll av tyske miitære som nordmennene skulle sende tilbake til Tyskland. Hldigvi klarte lastebilen å stoppe, og sjåføren beordret noen til å hjelpe meg ut av veien. De lot meg ligge på veikanten for å se om noen kom for å ta hand om meg. Jeg hadde pådratt med hjernerystelse og kunne ikke huske noen ting. Etter lang ventetid kom det en bil som hjalp meg. Min søster som var syklet i forveien begynte å lure på hvor jeg var blitt a så hun kom tilbake og fikk forklaringen. Det ble bestemt at jeg skulle fraktes til nærmeste jernbanestasjon og så videre med ambulanse til Ulleål sykehus. Jeg husket ingen ting før jeg ble hentet på jernbanestasjonen av ambulansen. Jeg ble liggende å Ullevål i en uke. Siden vi var blitt lurt på Hardangerturen vår bestemte vi oss for å reise opp til vårt barndoms Nord-Norge.

33

Jeg hadde ikke sett mitt barnomshjem siden jeg var 14 år, og jeg hadde fosørget meg selv siden jeg var 15 – det kjentes som et århundre. Vel, i kjøpte billett til Mosjøen – siden skulle vi ta dampbåten videre til Mindlandet. Vi kom tdlig på dagen til Mosjøen så vi hadde god tid til å se oss omkring og vi gikk ned til havna for å spørre hvor dampbåten til Mindlandet la til. Vi så tre menn som arbeidet med å losse trelast om bord i en båt, så vi spurte dem hvor dampbåten til Mindlandet la til kai. Dette var på en onsdag, og søndagen etter fikk vi se disse tre karene igjen og vi ble presentert for hverandre. Det viste seg at de var våre brødre – vi ble jo både glad og overrasket. Her ble vi hele søndagsettermiddag og fikk beskjed om at vi ville bli hentet neste dag slik at vi skulle få se hvor vi ble født og og i tllegg treffe vår far. Vår mellomste bror kom og hentet oss neste dag med båten. Her hjemme var det masse folk så vi følte at vi ikke kunne overnatte – det var ikke plass til oss. Vi ønsket heller ikke å bli over, min søster husket ikke noe igjen av stedet, hun var bare fire år da vi ble tvangsflyttet herfra og hadde aldri sett stedet igjen. Jeg ble en uke på Mindlandet og etter det tok jeg dampbåten tilbake til Mosjøren og siden tilbake til Oslo.

Tilbake i hverdagen i Oslo hadde de fleste unge bare en tanke i hodet: Ut fra Norge! Drømmen var jo Amerika, men å ha kontakter over der var ikke alle forunt, slett ikke meg og min venninne, vi måtte finne på noen annet. I Norge var det slett ikke noen framtid for oss, vi hadde vært i Østerrike og Tyskland under krigen, det var lite populært. Nei, nå måtte vi prøve å få oss arbeide på nærmere hold. Slik situasjonen var for oss var det ikke bare å reise ut av Norge – vi trengte pass og fast arbeide dokumentert dit skulle. De passene vi hadde var ubrukelige så vi late som om at vi aldri hadde hatt noe pass. Sara og jeg begynte å lese jobbannonser fra nobolandene hvor vi muligens kunne få jobb. Til vår glede fikk Sara jobb i Gøteborg på en salong hvor jeg eter hvert også fikk jogg som servitør på Bornholm som koldjomfru på Rønnes største hotell. Glad som bare det satt vi der med brev som beviste vi hadde fått jobb i Sverige så nå gjalt det å få pass. Dette var ikke så helt enkelt, man ble utspurt om alle mulige ting, hva man hadde gjort under krigen, hvor og hvem og så videre . Heldigvis hadde Sara en bekjent som tydelig hadde en innflytelsesrik stilling, hun sa at hun og en venninne så gjerne ville ha pass – og han skrytte litt av sin stilling og sa at det kunne jo han alltids ordne, slike bekjente han jo så han skulle hjelpe til med det.

34

9 - ROM MED PROBLEMER –

Typen til Sara ga beskjed til politiet at de skulle skrive ut pass til oss og at vi hadde fått jobb i Sverige. Vi hadde vel ikke tenkt å reise slik på direkten, men et pass var jo greit å ha i alle fall. Nå satt vi der med både pass og jobb i utlandet. Det var bare å pakke snippveska . Sara var jo rett ut formuende i forhold til meg –hun hadde klær og noen ganger fikk jeg låne en bluse eller jumper. Så kom dagen da vi satt på toget til Sverige. Sara gikk av i Gøteborg og jeg skulle gå av i København for å ta fergen over til Rønne. Tollen kom inn på toget og vi måtte vise fram alt vi eide. Der gikk likørflasken som hadde vært mitt byttemiddel, men nylkonstrømpene fikk etter mye om og men beholde. De fant dessuten bankboken min med 22000 kroner på. Dumme som de var undret de seg på om jeg hadde tenkt å ruinere Norge. Det ble mye styr om bankboken som de tok mot at jeg fikk kvittering på det. Kanskje var den i tryggere hender nå, det var slett ikke bra å ha så mye penger – det var mange spørsmål om hvor disse pengene var kommet fra. Vel, jeg hadde tjent gode penger i Østerrike og sendt mine penger til banken hjem til banken i Oslo. Slik situasjonen var i Norge var det ingen ting å få kjøpt, og sparsom var jeg av fødsel så slik ble pengene spart. De ville komme til nytte ved en anledning regnet jeg med, men det skulle ta flre

35

år. Den norske kronen i utlandet var lite verdt – men etter hvert kom disse pengene godt med i Gøteborg.

Vel framme i København tok jeg inn på et hotell som hette Hotell Norrland. På kvelden gikk jeg en kveldstur og fant en danserestaurant som var bra. Jeg jobbet jo innen denne bransjen og gikk neste dag for å snakke med jentene som jobbe der. Jeg fortalte at jeg var underveis til Bornholm hvor jeg hadde fått jobb som koldjomfru. Da sa dem til meg: ”Er du aldeles galen, skal du reise til Bornholm? Vet du ikke at øya er full av russere?” Dette visste ikke jeg, og nå hade jeg ikke annet å gjøre enn å reise til Gøteborg – et eller annet arbeid fikk jeg vel der. Jeg skrev et brev til Sara og sa at jeg ikke kunne reise til Rønne på grunn av den russiske invasjonen der. Jeg ville til Gøteborg etter et par dagers opphold i København og ba henne møte meg på stasjonen. Hun hadde fått rom i Ørgyte og dette rommet var for to –og alt var avklart med husvertinnen.

Sara fortalte videre noe jeg syntes var enda bedre. Vertinnen hadde spurt om Sara ville leie hele leiligheten g leie den ut annenhands da hun skulle reise til Småland å bli noen år. Hennes kjæreste var skomaker og arbeidet i Småland – nærmere bestemt Jønkøping. Sara hadde svart nei til dette da dette ikke var hennes yrke, men min venninne som jeg nå skal hente har vært hotellvertinne i hele sitt liv og har god erfaring med slikt. Dette var jo dobbelt gledelig. Vi hadde knapt kommet inn før vertinnen spurte om jeg kunne hyre ut leiligheten underhand og se til utleien av den. Selvsagt takket jeg ja til dette – og betingelsen var at vi bodde gratis og dersom vi fikk mer i leie enn avtalt, skulle det tilfalle oss. For øvrig ble vi enige om hva vi skulle sende henne i måneden. Det var to jugoslavere i ett rom og to andre utlendinger av ukjent nasjonalitet i ett annet rom og en svenske i ett rom. Vi hadde mange hyggestunder med svensken som het Andersson. Han var ofte på kjøkkenet og pratet med oss, han sa at hvis holdt kaffe skulle han holde ”dopp”. Dette dopp skjønte vi ikke i begynnelsen, men etter som han kom hver dag skjønte vi jo etter hvert at det var kaker. Vertinnen hadde allerede reist til Småland og jeg hadde hellet med meg å få jobb på hotell Pallas som stuepike, men jeg sa at dette ikke passet meg og søkte serveringsjobb. Direktøren sa til meg at til våren ville de åpne Hageforeningen og der skulle jeg få jobb. Jeg gikk på jobb hver eneste dag og kjøpte klær for hver eneste krone jeg tjente. Utleie av rommene gikk fint – og alt var bare fryd og gammen.

I Gøteborg fikk jo også kavalerer, og min venn var fra Lerum. Han kom til Gøteborg hver tirsdag da han hadde fri med en konfekteske til meg Sara og en venn av han gikk ofte ut på restaurant Garland på kvelden. Her var det dans –noe vi ikke hadde fått lov til under krigen – så nå skulle dette tas igjen. Vinteren gikk, og da våren kom og med den politiet. Det var de to jugoslavene som bodde her som politiet ville ha en samtale med. Nå ville politiet snakke med

36

eieren av husværet, og jeg fortalte at hun hadde reiset il Småland så nå var jeg vertinnen her. De ble svært overrasket, et stort og fint familiehus uten noen som helst løyve til utleie og ikke nok med med det, en norsk jente som i sin tur leide ut til utlendinger. Ja, dette var toppen av frekkhet syntes de. Nå måtte hun komme tilbake og melde seg for politiet straks. Hun kom og overtok kommandoen. Noe særlig fortjeneste hadde jeg ikke hatt av dette, men vi bodde jo billig –nærmest gratis dessuten hadde vi vært herrer i eget hus. Straks Tregårdforeningen (Hageselskapet) åpnet dørene for sommeren var jeg og snakket med dem om jobb. Nå hadde jeg fått meg klær samt sykkel. Det ble to fine år i Gøteborg med variert arbeid og arbeidsgivere.

Etter to år hadde jeg fått nok av Gøteborg. En urolig sjel som jeg alltid hadde vært ville jeg nå prøve lykken i Stockholm. Jeg pakket sammen sakene samt to potteplanter og satte kursen for Stockholm. På jernbanestasjonen her så jeg en annonse om ledig rom i Dalagatan. Jeg tok en taxi dit og vertinnen var en trivelig dame med en datter på 10 år og en mann som drakk. Hun hadde et stort behov for å snakke og jeg fortalte henn om min reise. For meg var det viktig å få en fast bolig og hun skulle ringe inn en annonse for meg på sin telefon.Etter et par dager var annonsen inne og telefonen begynte å ringe. Det var mange tilbud, ekle gubber som gjerne ville ha en ung jente i huset, dessuten var det tilbud om barnevakt, husstell og eller diverse andre tvilsomme tilbud. Utpå formiddagen var det bedre svar å få så jeg bestemte meg for en mann i 55-års alderen som virket grei og distingsvert og leiligheten lå i 7.etasje. Leiligheten var stor og rommet jeg skulle ha var stort og det var veldig bra. Jeg skulle bare betale 25,- kroner for måneden. Her skulle jeg en gang i uken vaske kjokkengulvet og baderommet. Jeg ante ikke om han var enslig eller ikke, det framgikk ikke. Jeg sa meg interessert og ba om å få rommet. Vel, jeg skulle komme dit dagen derpå utpå ettermiddagen. I mellomtiden reiste jeg til den andre adressen, dette var på Søder i et eldre trehus. Jeg går opp og treffer mannen – der ble vi stående som slått av lynet og jeg husket knapt hva jeg skulle gjøre der, men omsider fikk jeg summet meg og sett på rommet. Ja, det var greit og det kostet kroner 25 pr. måned mot at jeg vasket hans rom samt vårt felles kjøkken.

Alt var nå såre vel, det eneste var at jeg var blitt dødelig forelsket i denne mannen og jeg trodde det var gjensidig, noe jeg kunne lese i øynene hans, så der sto vi. Jeg våget ikke å ta rommet, hvordan skulle det gå? Jeg mente at dette måtte tas langsomt så jeg takket nei til rommet, men ha ba om å få treffe meg igjen. Hvor og når skulle jeg få bestemme selv. Jeg visste om et sted som het Svampen og vi bestemte å treffes der på lørdagskvelden ved 7 tiden.. Jeg gikk tilbake med en lykkefølelse i kroppen som nesten gjorde vondt og ønsket tiden til lørdag måtte gå fort. Jeg tok det første rommet jeg hadde sett på og flyttet dit på onsdag ettermiddag. Mannen var hjemme og ønsket meg velkommen. Jeg gikk til sengs tidlig og neste morgen var jeg oppe ved 9-tiden. Da var mannen

37

også oppe og han ba meg bli med på tur i den svenske skjærgården i det nydelige høstværet. Han skulle ta med niste g drikke for dagen og båten hans lå nede ved havnen ved Grand Hotell. Glad og fornøyd takket jeg ja, jeg elsket å havet, båt og fiske. Mannen var ensom ungkar og jeg ville gjerne glede han med mitt selskap. Vel om bord i båten la vi i vei til første strandhugg som jeg ble fortalt hette Fjæderholmarna. På øye ble det dekket opp med både duk på bakken og godt sittepledd. Nå smakte det veldig godt med denne sene frokosten. Mens vi satt der i solen ba han meg gå ned til stranden å bade, nei, jeg betakket meg fordi noen badedrakt hadde jeg ikke tatt med meg. Men det syntes han var helt unødvendig da det bare var oss to her på øya – vi behøvde vel ikke være sjenert for hverandre. Da begynte jeg jo å lure på hva jeg hadde gitt med ut på og så nå mannen i et annet lys. Her ble det ikke noen bading uten badedrakt svarte jeg temmelig skarp, dessuten var vannet kaldt og jeg var slett ingen vannrotte.Her var det viktig å være lur og diplomatisk – vi brøt opp etter hvert og gikk tilbake til båten. Vi fortsatte turen i skjærgården, men stemningen var noe spent, i alle fall fra min side. Ut på ettermiddagen skulle vi i land på en annen øy for å spise. Her begynte han å klå på meg, og da det ikke førte fram ble han mer voldelig. Min styrke hadde han nok feilberegnet, og vi gikk tilbake til båten hvor turen fortsatte utover. Det begynte å bli kveld og mørkt før vi kom fram til Sandhamn. Noe mer mat hadde vi ikke igjen så vi gikk til en restaurant hvor han kjøpte fine smørbrød og vin. Her var det tett med båter så jeg følte meg trygg for natten – det var bare å skrike på hjelp. Meningen var at vi skulle ligge ved en øde strand, men den gang ei. Det ble brytekamp hele natten til han sovnet ved 4-5 tiden på morgenen. Klokken var nærmere 9 vakne han og satte stevnen mot Stockholm. Dagen gikk uten flere angrep og vel hjemme utpå ettermiddagen og gikk straks inn på rommet og låste døren Jeg sovnet straks og sov hele natten. Jeg våknet opp ved sjutiden på morgenen at noen krafset på døren. ”Nå begynner han igjen”, tenkte jeg. Hvordan skulle jeg komme meg herifra, med eller uten klærne mine? Ved ti-tiden var han så rasende at han holdt på å sprenge inn døren. Jeg sto i vinduet og tenkte: ”Skal jeg ofre en av blomsterkrukkene mine for å påkalle oppmerksomhet? Men fra vinduet så jeg bare skolebarn langt borte i en annen gate. Jeg så ingen i gaten hvor jeg bodde og heller ikke i parken, så der sto jeg med min blomsterkrukke..

Nei, tenkte jeg, jeg får vente til det blir stille, da skal jeg forsøke å åpne døren å komme meg ut til ytterdøren for å skaffe meg hjelp. Etter en halv time ble det stille så nå var øyeblikket her til min flukt. Vel framme ved ytterdøren ble jeg stoppet av 7 lås nedover dørkarmen. Jeg prøvde med den nøkkelen jeg hadde fått, men hvilke av låsene den passet til visste jeg jo ikke. Like etter var han bak meg, den fine herren som jeg trodde dette var forsøkte å rive meg bort fra døren. Jeg sparket og skrek om at han skulle slippe meg ut – jeg klorte meg fast i døren. Det var nok et skikkelig rabalder jeg laget for plutselig var det noen som nesten

38

slo inn døren utenfra. Da plukket han fram flere nøkler og låste opp. Utenfor sto to store politimenn i tillegg til hele nabolaget. Ja, selv i trappen sto det folk, og jeg styrtet gråtende ut til den ene politimannen og fortalte hva som hadde skjedd – at han hadde låst meg inne. Jeg sa ikke noe om voltektsforsøk slik at alle naboene fikk høre det. Jeg ba en av politimennene om å være med meg inn for å hente sakene mine. De ba meg om ikke å være redd da ville stå i døren til jeg hadde pakket ferdig. Jeg vasket ansiktet, pakket klærne og med mine to blomsterpotter i bærkassen var jeg klar til avreise. Mannen sprang som en galning att og fram og kjeftet og smelte hele tiden – Gud vet om hva.Nå kom jeg på at sykkelen min sto i kjelleren. Nå hadde han allerede stengt døren, men politiet ringte på og han åpnet straks. Her fikk de nøkkelen til kjelleren og sykkelen ble hentet og lastet med flyttelasset. Ute på gaten sa politiet at nå var det ikke mer dem kunne gjøre, så nå måtte jeg klare resten selv i fortsettelsen. Der sto jeg, hva nå? Skulle jeg dra tilbake til Dalagatan igjen? Rommet jeg kunne få leie hos min nyvunne kjærlighet var jo tross alt en nødløsning, men det ble til det at jeg dro dit tross alt.

- 10 - MITT ANDRE EKTESKAP –

Dette hadde jeg ikke tenkt meg fra starten av. Det var jo forsmedelig å gå tilbake nå å si at jeg godtok rommet. Vårt første møte hadde jeg ikke tenkt meg på denne måten. Nøden gjorde at jeg måtte svelge stoltheten, og jeg følte meg temmelig liten der jeg sto på fortauet med sykkelen og bærkassen. Jeg fant en taxi som kjørte meg til Dalagatan, og hvem andre kommer gående på grusgangen fra huset og ut porten enn Hans, min nye kjærlighet. Han ble jo svært overrasket og undret på hva som hadde hendt hvorpå han fikk historien om innelåsningen og at politiet hadde kommet meg til unnsetning. Resten av historien ville jeg fortelle siden. Sykkelen, bærkassen og kofferten ble båret opp i leiligheten. Her var det ikke særlig lukseriøst eller rent, men det var det råd med senere. Hans hadde vært på tur ut for å spise lunsj og ba meg følge med -noe jeg selvsagt gjerne ville. Jeg var både sulten og oppbrakt. Vi tok sporvognen til Svampen og gikk inn på Sturehof der jeg snart forsto han var godt kjent. Jeg spiste verdens beste lunsj – atnoe så enkelt som frityrstekt strømming skulle smake så godt. Vårt avtalte første møte var nok tenkt mye mer romantisk, men nå ble det slik det ble. Jeg fortalt ikke så mye under lunsjen og hva som hadde hendt og ikke spurte han heller. Han så vel at jeg var svært

39

oppbrakt. Vi reiste tilbake og gikk hver til vårt. Jeg satte i gang med å vaske å gjøre i stand på rommet.Søndagen var vi igjen ute sammen for å spise middag og nå fortalte vi om oss selv. Det var vel mest jeg som fortalte og han hørte på. Det var veldig interessant for han å høre om min tid i Østerrike under krigen – og heldigvis dømte han meg ikke for mitt opphold der. Selv var han født i Sverige av tyske foreldre, men hadde studert i Heidelberg. Under hele oppveksten hadde han vært mye i Tyskland - noe som førte oss nærmere. Vi snakket bare tysk med hverandre. Tyskere sto ikke særlig høyt i kurs etter krigen, men det var for meg som for så mange andre, vi forsto oss ikke på politikk og krig. Selvsagt kunne vi historien om landet vårt og storhetstiden da vikingene reiste land og strand og røvet til seg andre land og fryktelige herjinger med vold og voldtekt og kvinner som de tok med seg tilbake til Norge. Dette hørte liksom til vårt lands stolthet. Jeg hadde nok med min egen lille krig. I mitt tilfelle ville jeg reist hvor som helst i verden, hva hadde vel jeg med krigen å gjøre? Jeg forsto en hel mer under mitt opphold i Østerrike – dette var den beste skolen jeg noen gang hadde hatt. Livet besto av mer enn arbeid og atter arbeid, noe som man måtte gjøre i Norge for å overleve – dette var den eneste lærdommen jeg hadde fra Norge. Jeg klaget ikke, jeg var både stolt og glad for min identitet og min oppvekst der.

Jeg ble svært fornøyd med rommet mitt etter, etter at mitt var gjort i stand vasket jeg kjøkkenet og naturligvis også Hans` rom. Husleien var 25,-kroner i måneden samt vasking. Dagene gikk og jeg søke arbeid og dette fikk jeg i spisesalen på hotell Reisen. Her trivdes jeg ikke, og flyttefugl som jeg var sluttet jeg etter tre måneder. På en av mine fridager bestemte jeg meg for å overraske Hans. Jeg sa til han at når han kom hjem skulle vi gå ut å spise middag. Vel, i stedet gikk jeg til Kornhamnstorget og kjøpte fin garnsild. Jeg dekket fint til på kjøkkenbordet – og han ble allerede trappen møtt av en herlig duft av nystekt høstsild med løk. Han ble veldig overrasket og glad og sa han hadde nå hadde han lært å kjenne meg på en annen måte enn før, så ikke fortell meg at veien til mannens hjerte ikke går gjennom magen. Han fridde til meg flere ganger, men jeg hadde opparbeidet meg et slags selvforsvar. Forelsket var jeg jo fortsatt, men ville ikke komme lykken i forkjøpet. Vi hadde derimot bestemt oss for å ringforlove oss, ringer ble kjøpt og Hans skulle ta vare på dem til en bestemt dato.

Vi bestemte oss for en lørdagskveld på Mosebacke – der skulle vi ha supe’ med dans og der skulle ringene settes på. Det ble en vellykket og romantisk kveld, Hans kysset meg og vi danset hele kvelden. Vi gikk omsider hjem til St. Paulsgatan hvor han gikk inn og åpnet døren til mitt rom med egen nøkkel, dørene mellom våre to rom hadde aldri vært åpnet før. Nå fikk jeg se at på innsiden av døren var det et rødt silkeband med en rosett over døren til hans rom. Nå hentet han en saks og jeg måtte klippe over bandet – nå gikk vi inn til

40

hans rom og fra nå av var vi et par. Vi feiret jul sammen og vi hadde bestilt bord på Mosebacke for nyttårskvelden. I romjulen var jeg til byen og kjøpte min første lange kjole, lysblå prinsessefasong med firskåren hals og masse vidde i skjørtet. Jeg var i sjuende himmel, hverdagen kom vel snart nok så det var bare å nyte dagene . Det ble til at vi lagde mat hjemme og gikk ut når det ellers passet. Hans syntes jeg var en flink husmor – og noen betaling for hybelen kom ikke på tale nå. På denne tiden gikk vi mye ut, både på kino og andre fornøyelser. Da våren kom hadde min søster og Sara også kommet til Stockholm fra Gøteborg. De hadde leid seg husrom på nordsiden av byen. Jeg hadde i løpet av våren fått meg jobb på restaurant Lindgården hvor også min søster fikk seg jobb. Her kunne det være svært hektisk iblant, spesielt lørdager og søndager, og min søster som ikke var særlig psykisk sterk begynte å storgråte og ville rømme vekk. Sommeren var over, og Hans var sjalu over at jeg jobbet på restaurant så han foreslo at jeg begynte å reise sammen med han. Han hadde faste hoteller for utpakning av parfyme og bijouteri for et firma som het Plunky. Jeg skulle få et utvalg av kolleksjonen og besøke bijouteributikker og parfymerier. Slik ville jeg ha noe å gjøre på dagene. Alle bestillingene jeg fikk gikk til Plunky og her ble alt pakket med navn og adresse. En dame sendte alle våre bestillinger med forskuddsbetaling. På denne måten tjente jeg ikke noe, men klarte så vidt betale min egen reise.

Den kommende sommeren skulle vi reise til Norge på ferie til et lite sted ute i Oslofjorden. Jeg kjente til dette stedet gjonnom min søster som hadde jobbet der en sommer. På overfarten med ferjen kjente jeg meg litt uvel, så jeg tok noen piller som riktignok var gamle fra krigstiden. Vel framme ble jeg veldig dårlig så det var bare å ringe til legen. Han kunne ikke finne ut hva som var galt, men jeg fikk mer medisin som kanskje kunne hjelpe. Etter noen dager hadde jeg oppsøkt tre forskjellige leger uten at de kunne finne ut hva som feilte meg. Jeg ble til slutt hentet til sykehuset med ambulanse. Her kunne overlegen fortelle at det var medisinforgiftning i siste stadiet, så det var bare å ligge der å se hvilken vending dette tok. Etter en uke var jeg bra nok til å utskrives og jeg dro tilbake til pensjonatet. Nå mistet jeg håret i store dotter så det var bare å få lue på seg.

Høstreisen gikk som vårreisen men idet jeg hadde fått litt mer erfariang gikk det noe bedre. Vi hadde imdlertid byttet leilighet fra St. Paulsgatan til Brannkyrkgatan. St Paulsgatan skulle rives og det skulle oppføres en stor blokk der. Jeg hadde etter hvert begynt å lengte etter å få barn igjen noe jeg hadde gjort allerede i Oslo på tross av det forholdet som skrantet. I min tid i Wien hadde Carlos tatt meg med til en gynekolog for undersøkelse da han lengtet veldig etter å få barn med meg. Her ble jeg fortalt at en eggleder var operert bort og den andre var tett slik at barn kunne jeg ikke få. På tross av dette håpet jeg jo tross alt på et under. Ut på våren kjente jeg noe uvanlig skjedde med meg,

41

så jeg oppsøkte gynekolog. Ja her fikk jeg klar beskjed om at jeg var gravid – jeg tenkte at han kunne ikke mye om sitt fag for jeg visste jo at jeg ikke kunne få barn. Ukene gikk og jeg gikk jo med en liten forhåpning om at han kanskje tross alt hadde rett. Jeg tok derfor kontakt med en annen kjent gynekolog for å få hans syn på saken. Jo da, her fikk jeg samme beskjed: du er gravid! Nå fikk jeg i tillegg skrevet ut ekstratilskudd på mat som vordende mødre fikk. Da første trodde jeg på det og gikk hjem i lykkerus. Her fortalte jeg Hans den store nyheten. Han ble slett ikke lei seg, men kanskje ikke så glad som meg, han hadde tre barn fra tidligere ekteskap, han hadde nemlig vært gift to ganger før så noen nybegynner på området. Vi giftet oss og hadde en beskjeden seremoni hos byfogden med bare våre nærmeste venner tilstede.Dette ble for meg en lykkelig sommer. Vi gikk på friluftsbadet Tantolunden og badet og koste oss. Fødselen ble beregnet til slutten av august, og den 29. nedkom jeg med et vakkert og velskap guttebarn som fikk navnet Torbjørn. Det var skikk den gangen å døpe barnet dagen etter fødselen på sykehuset. Her var det kapell. Min søster kunne aldri glemme den stemningsfulle handlingen der Hans gikk fram til døpefonten med gutten i armene og holdt han fram mot presten og vannet. Hans og min søster var faddere. Hun tenkte stadig på at dette øyeblikket skulle vært foreviget. Vi gikk ut og spiste en god lunsj og selv var jeg bare lykkelig over alt og at jeg ikke hadde dødd under medisinforgiftningen. Det var denne som hadde forårsaket omveltningen i kroppen min slik at jeg kunne bli gravid – nå var jeg husmor på ordentlig. Her var det å være hjemme å passe barnet og stelle hus og hjem, og Hans syntes jeg var flink. Han kom hjem hver dag til middag og nå tok han arbeidet mer seriøst enn før.

Hans hadde begynt å spekulere på å gjøre seg til selvstendig næringsdrivende Dette opptok mye av tiden hans, det var mange telefonsamtaler, møter og arbeide utover kveldene så jeg ble nesten lei av det hele. Han tok arbeidet med seg hjem og alt handlet om salg og forretninger som jeg ikke forsto så mye av. Vi hadde flyttet til Brennkyrkgatan, men også dette var et gammelt hus. Jeg hadde jo lært hvor slitsomt det var med kakkelovner som ga lite varme – mest arbeid. Skikkelig varmt fikk jeg bare på kjøkkenet som hadde en god vedkomfyr. Tankene mine gikk til tiden som hushjelp i Oslo, og jeg sa fra til Hans at dette orket jeg ikke lenger – noe han forsto. Vi hadde jo ikke vært så mye hjemme før, nå var det helt annerledes. Hans kjente en østerriker som hette Pollan som var kommet til Sverige etter krigens slutt. Han ville gjerne skape seg en framtid i Sverige og ville gå i kompaniskap med min mann. Det gikk en tid før Pollan fikk sitt statsborgerskap noe som behøvdes for å bli medeier rent juridisk i firmaet, men etter hvert ordnet det seg: Kompanjonger hadde de tross alt vært helt fra begynnelsen. Utpå vinteren hadde Hans fått kontakt med en entrepenør i et boligbyggelag. Vi var og så på tre forskjellige leiligheter og bestemte oss for den ene. Entrepenøren vill absolutt overta vår gamle leilighet

42

uvisst av hvilken grunn. Det var kø i boligbyggelaget, men vi skulle få gå foran de andre, så slik fikk vi ny leilighet. Dette var rene himmelrike. Etter at vi hadde flyttet inn ville Hans kjøpe et mahognybord med stoler for å ha i spisestuen, men dette satte jeg meg imot. Her ville jeg ha solide bjørkemøbler som gutten kan få leke med uten tanke på at de er for fine. Denne sommeren reiste jeg med Torbjørn på ferie til Oslo. Her skulle jeg blant annet besøke min venninne Anne som også var gift med en liten sønn. Hun bodde ute i Bærum hos sine svigerforeldre. Mannen hadde allerede gått fra henne og hun strevde i tillegg med å pleie den lille gutten som hadde eksem over hele kroppen. Forholdet til svigerforeldrene var heller ikke det beste. Jeg besøkte også min søster som hadde fått mange barn under krigsårene.

Jeg gikk til banken med mine papirer og fikk overført pengene mine til Sverige. Den norske krona hadde fått mer verdi selv om den lå godt under den svenske .

Som nygift trengte jeg mange ting til huset og barnet, så pengene kom godt med. Jeg var overbegeistret for vaskekjelleren og de hjelpemidler som fantes der. I begynnelsen var det en dame som viste oss til rette om hvordan alt fungerte – det var bare å sette seg opp på en liste når vi skulle vaske tøy. Hverdagen begynte og den ene dagen var den andre lik. Det var bare en forskjell for nå hadde Hans leid lokale i sammen hus og firmaet var registrert. Jeg så ikke mye til han om dagen og jeg syntes freden hadde senket seg over hjemmet slik det skal være. Pollan begynte som innkjøper av varer. Han reiste blant annet til Jugoslavia og Polen og ellers land omkring i Europa. Det kom til nye varer så det var viktig å følge med. Hans fortsatte som reisende, han kjente sin kundekrets og alt gikk bra for oss.

43

- 11 - HANS GÅR BORT -

Urolig som jeg alltid hadde vært – trekkfuglen i min vill noe mer – jeg var ikke helt fornøyd med tilværelsen som den var. Jeg hadde lest en bok om en handelsreisende i Guatamala og hadde fått veldig lyst til å besøke dette landet. Jdet var nå viktig å overbevise Hans, og jeg forsøkte å gjøre Sverige så usselt som mulig. Tenk på solen og varmen der i Guatamala – her i Sverige var det grått og kaldt så han var jo helt enig i at det var usselt klima her. Vi var kommet så langt med våre planer at da han ga meg tre bismarklenker i gull sa han: ”Du må være klar over at skulle vi komme ut i vanskligheter i Guatamala må du selge disse armbandene. Så det må du ikke ta så tungt.” Jeg klaget over det meste i Sverige, dyrt og trasig på alle vis for å overbevise Hans og gjøre han positiv til flyttingen. Livet gikk sin gang, og Pollos og Hans reiste rundt for å skaffe nye salgsartikler. En høst skulle min mann fly til Barcelona og siden til Mallorca for å kjøpe mallorcaperler. Det hadde blitt en stor industri der. I Barcelona bodde Hans på et pensjonat som var tysker men var gift med en peruviansk dame. Her hadde han fått nye forretningskontakter og da han kom hjem fra Mallorca skulle han se på muligheten for import av nellik til Sverige når markedet var undersøkt her. Andre sommeren ettr Torbjørns fødsel skulle vi reise til Norrkøping – nærmere bestemt Huseby slott som da var et pensjonat..

44

Vi hadde en fin tid der, men en dag sa fruen at det var siste året de drev pensjonatet. De hadde tenkt å legge ned virksomheten å reise til Mallorca. Dette var spennende syntes jeg, tenk at folk som eide dette fine stedet torde å slutte å prøve noe helt nytt. Året etter gikk med sine små og store hendelser. Forretningen gikk bra og likeså samarbeidet.

Dette året hadde Hans bestilt sommerferie til oss på Jylland. Han var ikke helt i form før avreisen. Han var trøtt og sliten så jeg mente vi ikke behøvde å reise til Jylland, vi kunne reise til Saltsjøbaden og bo på Grand Hotell der så får du i alle fall hvile og avkopling fra hverdagen. Nei, dette ville han ikke høre snakk om, og å gå til legen var utelukket før ferien.

Vi dro til Jylland som planlagt, og vi kom til en fint pensjonat med masse god mat. Det var en sommer med masse vind slik at det var en stadig sandblåst som gjorde at vi nesten ikke kom oss ut. Dette stedet lå jo på sanddyner ute på nordre Jylland. Det endte med at vi bare ble sittende inne og spise og drikke, vi flyttet oss fra bord til bord. Da våre 14-dagers ferie var slutt skulle vi ta ferjen tilbake til Gøteborg. Vo hadde reservert familiekupe på toget. Vi dro av sted og ved ankomst til Gøteborg skulle vi ta taxi jernbanestasjonen. Han ba taxien stoppe og vente utenfor et apotek. Vi satt der og ventet lenge før en ansatt ved apoteket kom ut til oss. Hun fortalte at Hans måtte til sykehuset og at vi måtte forsøke å få tak i hans søster som bodde i Gøteborg. Vi fikk tak i søsteren og forklarte at han var på Sahlgrenska sykehus og vi var jo nervøse begge to. På morgenen dagen derpå reiste jeg ned til Østbanestasjonen for å hente mine kofferter som var satt igjen der kvelden før. Da fikk jeg høre i høytaleren: ”Fru Buchenheim, fru Buchenheim, meld deg i resepsjonen.” Her lå det en beskjed fra sykehuset om å melde meg der straks. Da jeg ankom dit med taxi var min mann død. Han hadde fått EKG o lå med armene hevet over hodet. På morgenkvisten hadde han bedt sykepleiersken hente en avis. Barbereren var inne hos han og barberte han og han hadde fått dagens nyheter levert inn til seg. Barbereren begynte å se at han gjorde noen rare bevegelser – han vrenge øynene og gjorde underlige miner. Han ropte på legen straks, men det var lite han kunne gjøre. Han døde av hjertekrampe. Det tok lang tid før det ble klargjort med transport til Stockholm. Imidlertid fikk jeg kjøpt plass på kirkegården og ordnet med gravstein. Det var nå bare å vente til kisten kom fra Gøteborg.

45

- 12 - ENSOM -

Ja, der sto jeg selvfølgelig helt lamslått – alt hadde skjedde så fort. Et begravelsesbyrå tok seg av alt det praktiske. Han søster var den som bevarte hode og hjalp meg med det meste i denne tiden. Jeg ble kledd opp i helt svart med sørgeflor – det ble kremering og begraving på Norra kirkegård i Stockholm. Hva skulle jeg gjøre nå? Først tenkte jeg å fortsette med forretningen som Hans hadde drevet. Jeg tenkte at min søster kunne være hjemme å passe Torbjørn, hun hadde jo selv en lite gutt. Men jeg følte meg ikke kompetent til å overta hans business . Nå ville Pollan gjerne overta – han så sin store sjanse nå som han hadde juridisk og personlig mulighet til det. Dette gikk i orden og jeg solgte min andel i forretningen til Pollan til en pris vi ble enige om. Han skulle betale dette avdragsvis så den saken var grei. Nå var det bare å vente på booppgjøret som ville ta sin tid. Jeg var hjemmeværende og passet barna, på den måten kunne min søster jobbe som servitrise. Høsten og vinteren gikk, jeg syntes livet var trist. Jeg hadde mistet så mye så syntes jeg. Jeg hadde i tillegg til å miste min mann også mistet reisen vi hadde bestemt å ta til Kanariøyene denne vinteren. På denne tiden var ikke charterreiser enda blitt en realitet. Reisen til Guatamala var skrinlagt på grunn av borgerkrig og kommunismen som hadde slått rot der.

46

Jeg tok fram europakartet og la det på kjøkkenbordet. Jeg bestemte for ikke å reise til Kanariøyene, der var det jo bare øyer som var vanskelige å komme til og fra. Nei, da tar jeg heller syd Spania i stedet og jeg valgte Malaga som holdeplass. Jeg ble straks mer optimistisk, noe skulle jeg i alle fall finne på. Nå som jeg hadde en sønn på tre og et halvt år var det utelukket å tenke på en jobb i mitt gamle yrke. Det var ikke barnehager på denne tiden – ikke var jeg spesielt interessert i det heller.

47

- 13 - FLYTTINGEN TIL SPANIA -

Nå som jeg hadde bestemt for å reise til Spania begynt jeg å planlegge. Min søster skulle forsøke å få tak i en leilighet hvor noen kunne passe gutten når hun var på jobb – arbeide måtte un jo. Jeg bestemte meg for å leie ut min leilighet for ett år. Dette var den tiden jeg hadde tenkt å tilbringe i Spania. Jeg fikk kontakt med flere som var interessert i å leie samtidig som jeg satte inn en annonse uten tanke på at det skulle være noen som hadde noe i Malaga til utleie. Utrolig nok fikk jeg svar fra en sjøkaptein som bodde i Ekorrbacken i Saltsjøbaden. Han både skrev og ringte meg og fortalte han hadde en nybygd villa like utenfor Malaga i Paolo så denne kunne jeg få leie. Han var svært velvillig og ville sende folk til å møte meg på flyplassen. Dagen for avreise ble bestemt. Jeg skulle reie med SAS og underveis skulle jeg stoppe noen dager i Sveits. Siden reiste jeg videre til Barcelona. Der ble jeg noen dager hos det tysk-peruvianske ekteparet min mann hadde blitt kjent med og som hadde et pensjonat her. Siden reiste jeg videre til Malaga via Madrid. På grunn av regn kunne vi ikke reise videre til Malaga for på en uke da flyplassen bare var en gessbane.

48

Det var ikke noe særlig trivelig å bli gående i Madrid, men Pradomuseet gjorde inntrykk også på Torbjørn. Et av maleriene der forstilte en kvinne som ammet et barn og ble kalt melkeveien. Nå så lenge etter kan jeg ikke i detalj huske hvordan det var, men i alle fall kjente Torbjørn igjen stemningen i bildet. Ved senere besøk i Madrid har jeg lett etter dette maleriet men ikke funnet det.

Omsider hadde flyplassen i Malaga blitt så tørr at vi kunne dra og vi to var de eneste passasjerene hit i tillegg til mye last. Jeg hadde imidlertid gitt beskjed til sjøkaptein Bernhard at vi kom med dette flyet. På flyplassen i Malaga sto en flokk med svartmussige menn som ville ta vare på bagasjen og meg og å vise meg villaen i Paulo. Jeg ønsket en taxi slik at de fikk ta en annen. Sjåføren fikk adressen og vi dro dit sammen i to biler.

Jeg så meg om i huset og det var jo bra nok, en jeg sa likevel nei takk selv om jeg hadde betalt husleie for to måneder på forskudd. Nå tenkte jeg å dra tilbake til stasjonen for å hente bagasjen. Under veis dit møtte vi en bil – det fantes ikke så mange av dem på denne tiden. Den møtende bilen så en lyshåret damemed en like lyshåret gutt og han tenkte at dette er jo de jeg skulle møte. Han snudde og kom etter oss og fikk stoppet taxien. Han presenterte seg som senor Palm, var finlands - svensk og hadde lovet sin gode venn sjøkapteinen å møte meg og hjelpe meg til rette. Jeg sa at jeg nettopp kom fra huset og var ikke interrresert i å leie det da jeg ikke likt omgivelsene. Jeg flyttet over fra taxien til hans bil og han hentet min bagasje på stasjonen. Han kjente til et bra hotell opp på Limonar hvor jeg fikk rom med fll pensjon.

Den finnlands-svensken, eller herr Palm, fortalte at han var gift med en svensk dame og hadde tre barn i småbarnsalder. De hadde kommet til Malaga for ca ett år siden og leid et hus med på playaen i Torremolinos. Dette hadde e snart blitt lei av og nå hadde de en liten finca (bondegård) ute i Churiana. De ville gjerne at jeg kom på besøk så snart som mulig – det skulle kona hans bi svært glad for. Vi var nokså jevngamle forsto jeg. På hotellet jeg bodde gikk det ikke så bra, Torbjørn nektet å oppføre seg som en skikkelig oppdragen gutt. Han bråkte ved bordet g nektet å spise og alle ble oppmerksom på oss. Her var så fint at det ble brukt hvite bomullshansker under serveringen og engelskmennene skrelte appelsiner med kniv og gaffel. Dette har gikk bare ikke så jeg tok kontakt med en av de eldre engelske damene og spurte om de hadde bodd der lenge. Samtidig spurte jeg om hun kanskje kjent noen nordmenn i området. Joda, hun kjente en norsk familie hvor mannen var maler – og hun trodde han kunne snakke spansk.

Det var nå viktig at hun viste meg hvor de bodde. Vi gikk dit – et sted som hette St. Ines, og her spurte jeg om hjelp til å finne et bosted der jeg selvkunne lage maten til Torbjørn som ikke ville spise og bare levde på brus. Etter et par dager

49

kom han tilbake og sa han hadde funnet et rom til oss i ”block canto”. Her skulle jeg få et stort rom med balkong og tilgang til kjøkken. Hit flyttet jeg så snart jeg kunne. Her var to store bygninger – de største og nyeste i Malaga. Midt imot dette lå et enetasjes hus med en kafe, tapasbar og aviskiosk. Her var et sted som folk samlet seg. Vi hadde nå flyttet inn,og jeg gikk og handlet på butikken. Jeg pekte på brød, olje og grønnsaker. Jeg lærte snart hva jeg skulle ha – brødet var veldig godt og det ble ellers spist mye bananer og tomater som var billig her. En dag jeg gikk inn på tapasbaren satt det to høymælte og glade svenske gubber der. Selvsagt hilste jeg på dem. Den en hette von Zeipel og den andre var Carlo Lokrantz. Dette var to glade gutter som jeg tror var mest her i Spania fordi vinen var billig og behagelig klima. Carlo var en kunnskapsrik og belest herremann, det ble sakt at han snakket 12 språk. Det var heller ingen feil på hans høgskånske – det var bare en feil med han – han utnyttet ikke sin kunnskaper. Nå ba jeg disse to glade herrene om hjelp til å finne meg et bosted da mitt nåværende rom bare var en nødløsning. Von Zeipel var alltid hjelpsom. Med hans hjelp fikk jeg tak i et hus på østsiden av Malaga. Eierinnen hette Donna Theresa. Hun bodde i den ene leiligheten i underetasjen og jeg fikk den midt i mot. De andre to leilighetene var utleid til skolerom og skoleklasser. Hjemmehjelp fikk jeg straks noe som var bra, nå lærte jeg meg å lage spansk mat og hva d forskjellige ingrediensene hette. Jeg var ikke så veldig glad i denne leiligheten heller – og da von Zeipel og Carlos stadig snakket om Torremolinos dro jeg dit for å se med rundt.

Jeg kan huske det som i går, det var den 1. mars 1953. Torbjørn og jeg hadde reist til Torremolinos med buss fra Malaga, det tok en halv time.

Jeg likte denne byen straks, vi gikk til hotell St. Klara og derfra ned til stranden. Herfra spaserte vi langs hele stranden og gikk opp mot byen den veien hvor nå Casa Suecia ligger.

Vel tilbake i Malaga snakket vi om turen til Torremolinos og da Donna Theresa hørte om det, sa hun at der i Toremolinos bodde det bare rikinger og amerikanere – så dit måtte jeg ikke flytte til. Hver dag gikk jeg omkring for å gjøre meg kjent med det spanske levesettet, og så på alle disse små svartkledde kvinnene som handlet bønner og erter i disse små butikkene. På markedet var det ferskvarer - høns ble slaktet på stedet – og det var mye fisk som jeg aldri hadde sett før. Det var høyt støynivå, alle ropte og skrek i munnen på hverandre for å tilby sine varer.

En dag ble jeg veldig forundret over noe som hendte i en av gatene i arbeiderstrøket. Dette var et svært uvanlig syn for oss nordboere, og jeg har heller ikke glemt denne episoden. Her lå en fattig liten jente på ca 10-12 år og skurte gulvet i en butikk. Det var ikke så mye dette som forbauset meg, jenter i

50

denne alderen kunne arbeide godt, det visste vel jeg, og det hadde ingen vondt av. Nei, det var noe helt annet som forundret meg. Det kom en prest gående i sine svarte gevanter og jentungen kastet fra seg skurefilla, tørket hendene på kjolen og sprang presten i møte. Her tok han i hendene og kysset dem og i ærbødighet bøyde hun seg helt ned i gaten. Jeg ble helt målløs, tenk hvilken respekt for vår Herre og hans tjenere som ble vist her. Dette ser man ikke mye av i dag.

Jeg gikk rundt med andre planer og tanker i hodet. Uken etter turen tilTorremolinos fikk jeg med meg von Zeipel igjen, han skulle blant annet hjelpe meg med språket – og vi tok bussen som vanlig til Torremolinos. Her var trangt om sitteplasser, men etter en tid ble det en ledig plass som jeg tok. Her satt det en dame midt i mot meg – og hun tenkte nok som meg – hun der ser ikke spansk ut, så hun spurte meg forsiktig på engelsk om jeg også skulle til Torremolinos. Ja, åpen og pratsom som alltid svarte jeg at jeg var på tur dit for å leie meg et hus om det var mulig. Nå ble hun veldig glad for det var akkurat det hun skulle der å gjøre også. Hun skulle se på et lite hus som hennes mann hadde sett på tidligere. Underlig nok ble det dette lille huset som siden skulle bli min spisesal. Jeg forklarte henne at jeg hadde med en svensk mann som kunne snakke godt spansk – og han skulle være behjelpelig med oversetting.

Imidlertid var det kommet fram at jeg snakket tysk – og da hun var tysk ble det bare snakket tysk heretter mellom oss. Hun hadde bodd i Milano de siste årene, og med disse språkkunnskapene klarte hun seg godt i Spania – disse to språkene var ganske like. Edit, som damen hette foreslo derfor at jeg skulle sende svensken i retur til Malaga – vel framme i Torremolinos fikk han returbillett og to øl og alle var glad og fornøyd.

Nå begynte vi å se oss omkring. Først gikk vi nedover Calle St. Miguel mot havet, men det så ikke ut for å være noe ledig hus her, så vi gikk opp i byen igjen og videre til Calvario. Her var det et hus med et skilt som sa det var til leie – dette huset så bra ut. Mens vi sto der og betraktet huset kom det noen naboer som lurte på om vi var hus-spekulanter og ville se huset inni. I så fall skulle de hente eieren som bodde like ved. Eieren kom, Marques de Beide, og han var svært imøtekommende. Huset besto av stue, spisestue, tre soverom og kjøkken med utgang til en kjøkkenhage i tillegg til en liten hageflekk foran. Dette var noe jeg virkelig likte og jeg leide huset for ett år – husleien betalte jeg på forskudd for hele året. Husverten ba om to kvitteringen – dette var vel av skattemessige hensyn. Nå var det bare å dra tilbake til Malaga å pakke sammen der. Sara skulle komme til Spania straks jeg hadde skaffet en adresse her. Hun hadde helst lyst å reise til Syd-Afrika, men ville nå hit å se om det var noen framtid her først.

51

Dagen kom da vi skulle flytte til Torremolinos. Vi hadde bestilt drosje og den sto der og ventet med all vår bagasje – men best av alt var at skolen hadde fått fri og der sto læreren i spissen for å vinke oss adjø. De ropte hurra og vinket, og Sara som var kommet ned hit følte seg som adelig – ja, nesten som dronningen av England så hun vokste litt ekstra. Vi fikk installert oss i Calvario og fikk ansatt en hjemmehjelp, daglig gikk vi til torget og lærte oss både spanske ord og hva ting kostet. Vi gikk dessuten daglig til stranda. Torbjørn satt i barnevogna og i trappene måtte han bæres både opp og ned –men denne mosjonen kom godt med. Min venninne Edit bodde fortsatt i Malaga men kom ofte til Torremolinos på besøk. De ble bare en kort tid i Spania denne gangen men skulle komme tilbake neste året og da skulle hun og mannen bo hos meg. Dagene gikk og vi gikk hver eneste dag ned til Bar Central for å se på folkelivet. Det var dessuten like mange esler som mennesker i parken. Et par utenlandske biler var det også som dro forbi og det virket som om Torremolinos hadde framgang på turisfronten. På hotell St. Klara budde det engelskmenn, men de besøkte ikke bykafeen. En og annen skandinav kunne vi også se, men å gå fram å hilse på slik min far gjorde å spørre hvor de kom fra, hvor de skulle eller hva de het, det turde jeg ikke.

Dagene gikk og den ene var den andre lik. Det var soling og bading. Hjem for å spise og så ut på byen eller til Bar Central som den gangen var stedet hvor noe skjedde – om det skjedde noe da, det var heller sjelden. Jeg var for det meste hjemme om kveldene, men en dag sa Sara til meg at jeg fikk slutte å gå der å sørge over min mann og alt snakket om savnet av han og så videre. Hun sa videre at jeg hadde jo en sønn som gjerne ville se en glad og fornøyd mamma i blant. Nå går vi ut i kveld og du blir med og ser på livet. Vel, litt motvillig gikk jeg med på det, jeg syntes faktisk litt synd på Sara som slett ikke behøvde å dele min sorg, så jeg gikk ut med henne en kveld så hun kunne få se på livet. Hjemmehjelpen skulle passe Torbjørn til vi kom tilbake – hun skulle bare ligge på sengen min. Uten noen forventinger gikk vi og satte oss på terrassen på Bar Central hvor vi bestilte kaffe. Etter en stund kom kelneren bort med to glass søtlig vin som vi ikke hadde bestilt. Vi protesterte jo, men da pekte kelneren på to smilende herrer inne i baren. Da forsto vi jo at dette var vi blitt spandert på av disse og vi smilte hjertelig tilbake. Endelig hadde det hendt noe spennende, og da disse to herrene forsto at vi var vennlig innstilt kom de og spurte om vi ville være med dem på en annen bar i byen. Jo da, vi forsto jo at de kanskje syntes det var generende å sitte her hvor både familien og naboer så hvem de snakket med.Uten å hefte mer tid her gikk vi med dem videre til neste sted – her var det masse skalldyr og vi ble bedt om bare å forsyne oss. Vi spiste kongereker, frityrstekt småfisk og mye annet vi ikke kjente navnet på i tillegg til deilig vin. Vi fortsatte vår vandring til enda andre steder og kom til en liten fiskerlandsby. Det hadde nå bestemt seg for hvem de ville ha av oss så Aexandro holdt meg i

52

armen og ville klemme meg og viste seg kjærlig. Det samme gjorde Paco mot Sara – nå var vi liksom blitt så godt kjent av vi nesen forsto hverandre, jeg var jo allerede blitt forelsket i min nye venn. Jeg tenkte: Hvordan er det mulig å bli så fort forelsket? Han var svært sjarmerende så jeg klarte ikke å motstå kyssene og kjærtegnene han ga meg. Jeg syntes vi snakket tydelig og klart med hverandre, men det var vel kjærlighetens språk Vi trakk oss litt tilbake fra de andre, og da vi gikk hjem fra fiskerlandsbyen var jeg allerede vilt forelsket. Tenk at jeg, så for etter min manns død kunne forelske meg. Han var sjarmerende, hadde vakre øyne og som han kunne kysse! Dette smakte av kjærlighet på langt hold.Vi kom hjem til huset og der satt Sara og hennes kavaler noe tafatte. Jeg gikk inn og vekket hushjepen som sov godt ved siden av Torbjørn, hun sto opp og gikk hjem. Alexandro ble med inn og han gikk og så seg rund i huset. Det var blant annet et ekstra soverum som jeg uten noen baktanke viste fram – og dette syntes han var utmerket for oss to. Her inne havnet vi etter hvert og han låste døren. Varmen var allerede tent og vi ble der natten over med stor overbevisning om vår kjærlighet. Jeg ville at han skulle gå da klokka var seks på morgenen. Anstendig som man var ville jeg ikke at naboene skulle se at jeg hadde karer på besøk om natten. Han viste på klokken sin at han ville vaære til klokken åtte, men jeg holdt på mitt og karen måtte gå nå. Siden fikk jeg forklaringen. Han hadde nettopp flyttet til Fuengerola hvor han hadde kjøpt kinolokale og nå hadde han ikke noen buss dit før klokken var åtte.Neste dag da jeg møtte Sara var hun litt sur på meg. Hennes kavaler hadde vært litt spesiell og sær og hadde knapt tatt i henne. Vel, jeg gikk der og ventet på at Alexandro skulle komme tilbake på besøk, men det gikk to dager, tre dager. Da tenkte jeg at her må noe gjøres uten at det ser for pågående ut. Jeg snakket med Sara om at vi skulle invitere til party og innby Carlos og von Zeipel i tillegg til disse to spanjolene. Da kunne vi i tillegg få litt språkhjelp til diverse spørsmål og svar. Jeg dro til Malaga og inviterte svenskene – de var rene velvilligheten selv. Vi bestemte dag og tid – og til spanjolene skrev vi invitasjon etter ordboken som vi ba kelneren på Bar Central levere til dem. Alt klaffet, og dagen og gjestene kom. Hushjelpen hadde frityrstekt fisk og laget majones og vi hadde kjøpt brød og masse vin. Alt smakte fortreffelig – og språkbarrieren ble fort overvunnet med de språkmektige svenskene. De slo om seg på alle slags språk og vi hadde en trivelig og morsom kveld. De ble ikke vist så mye kjærtegn ettersom kvelden skred fram, men et øyeblikk alene på kjøkkenet med Alexandro viste han sin kjærlighet i et hett kyss.Natten skred fram og plutselig var Alexandro forsvunnet. Jeg hadde sett han gå inn på Saras rom og lagt seg på sengen der, det var helt OK, vi fortsatte å ha det moro ute i stuen, og svenskene var verdensmestre i å underholde.Plutselig så jeg at Sara var forsvunnet, jeg lette etter henne i kjøkkenet, hagen og på badet. Til slutt jeg inn på rommet hennes, og hva får jeg se? Der lå hun og Alexando i samleiestilling. Jeg ble først stum av raseri, men dette raseriet brøt snart ut i handling. Jeg tok spanskefaen i bukseræva og kragen og kastet han

53

handfast rett ut. Jeg gikk deretter løs på resten av selskapet, skrek som en gal og kastet ut alle sammen, en for en. Yttertøy, jakker og ullgensere, sko og støvler for ut. De andre trodde nok jeg hadde fått et eller annet slags anfall – og det var et jo – et skikkelig raserianfall. Nå var turen kommet til Sara. De var jo ikke bare å kaste henne ut, men jeg spurte hva slags menneske hun egentlig var. Hun forsvarte seg med at hun ville se hvor langt Alexandro ville gå, på den måten ville det jo vise seg hvor mye han elsket meg. Vel, forklaringen var like frekk som situasjonen. Vi satt der og kranglet til klokken ble sju på morgenen. Det ble snart slutt på vårt fortatte nære vennskap, og det ble slutt på bar- og strandbesøkene sammen.

Min tyske venninne Edit og hennes mann kom på besøk – og dette var plaster på såret. De fikk vårt ”kjærlighetsrom” og freden var opprettet igjen. Edit ble min beste venninne hele livet ut. Da sommeren var over kjøpte de seg et hus i Calvario og her skulle Edit bo. Det ble også bestemt at min søster skulle ned tilTorremolinos og bli her over vinteren. Sara skulle reise hjem utpå høsten og alt var tilbake i gammelt gjenge. Den eneste forskjellen var at vi fikk ”turistsyken”. Vi spiste kulltabletter, drakk isvann og levde eller ekspertenes råd, men det var ingen bedring å spore. Denne sykdommen medførte at jeg ble veldig tynn – å gå til en spansk lege kom ikke på tale. Her fikk man jo bare kulltabletter, så jeg bestemte meg for å reise hjem til Sverige når min søster kom ned – da skulle jeg oppsøke lege straks. Det var så ille at magen skvulpet som en tønne vann når jeg rørte på meg. Siden Sara også skulle hjem begynte vi å se på muligheter til reiseplan. Vi ble enige om en å reise med en båt fra Cadiz til Gøteborg. Det ble mange dager om bord og det var veldig sørgelig at jeg ikke kunne nyttiggjøre meg den gode maten om bord . Det var likevel en hyggelig atmosfære ved rundbordet vi satt mye latter underveis.

Sara og jeg hadde jo blitt venner igjen etter historien i Torremolinos og hun hadde en historie ville fortelle meg. Jeg forsto hun hadde et stor behov for å få dette fortalt. Vel, det hadde seg slik at en kveld hun var ute og gikk i sidegatene til San Miguel så hun en taverna hvor det satt noen gubber og koste seg med vin. Vel, det var vel ikke verre enn at hun også kunne gå inn dit. Det var et mørkt og dystert lokale, men i bakgården med fire, fem bord. Her satt gubbene og spilte terning – så Sara satte seg ned ved et av bordene og bestilte et glass rødvin og reker. Dette smakte aldeles herlig, hun satt under akasiatreet i den varme kvelden og nøt livet og moret seg over de gamle gubbenes prat rundt terningsbordene som oppførte seg som unger når de vant. Slik satt hun og filosoferte da hun så en pen kar med et vinglass i handa komme bort til bordet og spurte om han fikk sitte ned ved hennes bord. Ja, med et stort smil viste hun at begge stolene var ledige så vær så god sitt. Han prøvde å innlede en samtale, men hun bare ristet på hodet og sa hun ikke snakket spansk. Dette lærte man seg snart å si. Han spilte veldig overrasket, men hun satte pris på hans selskap

54

likevel. Han hadde jo selvsagt sett henne sitte der i ensom majestet og tenkt at: der sitter en enslig dame – en utenlandsk en attpå til, og hun skal bli min. Han spurte hvor hun kom fra – kanskje Paris? Nei, sa hun, hun kom fra Norge. Han forsto ikke dette så hun tegnet et europakart til han og viste hvor Paris lå, siden London, Berlin og her er Stockholm og så Oslo som lå i Norge. Dessuten foirklarte hun at Norge var et langt land og at hun fra den nordre delen. Konversasjonen gikk godt og hun forsto at han var i politiet og bodde i Cariguela, en fiskerlandsby like ved Torremolinos. Han var en flott kar, høy og stilig og da hun viste på klokken at hun måtte gå, ønsket han å få treffe igjen neste dag. Etter mye fingerspråk ble de enige om klokkeslett for neste kveld, og med kyss på handa gikk de hver til sitt. Neste kveld tok Sara med seg ordbok spansk/svensk og hadde allerede gjort klar en setning til hilsen. Han kom som avtalt og bestilte vin, reker og frityrstekt småfisk. De skålte og spiste og nøt kvelden og med hjelp av ordboken fikk de i gang en skikkelig samtale. Men også denne kvelden tok slutt – og han var ivrig etter å treffe henne igjen. Det ble flere kvelder og nå ville han holde handen og kysse henne på kinnet. Den siste kvelden de var ute sammen hadde han funnet fram i ordboken at de skulle spasere utover en høyde å nyte utsikten over Middelhavet. De sto og kysset å så på landskapet da det begynte å lukte forferdelig – ja det luktet direkte mannskjit som vi sier på godt nord norsk. De flyttet seg litt etter hvert, men lukten var like ille, det må ha vært en pinfersk og nylagt en. Det ble veldig pinlig etter hvert – den nyvunne kavaleren begynte å se på klokken, og med en tafatt hilsen gikk de hver til sitt. Sara gikk hjem og vasket skoene lenge og vel og satte dem ut til lufting. Ja, det var slutten på den romansen. Det samme gjorde vel Paco skulle man anta. Det var vel bare jeg som kunne se det komiske i denne situasjonen. Jeg kjente til spanjolenes naturlige væremåte med hensyn til å dekke sine nødvendige behov. Nå fikk vi oss en skikkelig latter og det var nok herlig for henne å få fortelle om denne romansen som hadde sluttet så bedrøvelig. Det som hendte med meg og min spanjol var den forelskelsen over for lengst, ja det stoppet den natten jeg hev han ut. Sara fortalte at dette med Paco var den eneste romansen hun hadde hatt i Spania på de seks månedene hun hadde vært her. Båtturen tok slutt, Sara ble igjen i Gøteborg og jeg gikk av i Gøteborg og fortsatte videre til Stockholm hvor jeg måtte ta inn på hotell da leiligheten var utleid.

55

- 14 - BJARNE

Det første jeg gjorde i Stockholm var å gå til Sødersykehuset og fortelle om min turist-sykdom og kulltablettene som ikke virket. Etter undersøkelsen fortalte legen meg at jeg i tillegg til ”turist-syken”var gravid i femte måned. Jeg ble sittende som frosset fast i stolen! Han sa jeg kunne få snakke med en dame og jeg fortalte om Spania og alle reisene – at jeg var nylig blitt enke og alt som hadde hendt de siste årene. Hun foreslo så at jeg kunne få ta abort helt uten videre –men nei, det kom ikke på tale for meg. Jeg hadde jo lengtet med syk etter barn. Hun ble svært glad over at jeg svarte slik, og hun sa hun respekterte og satte pris på min karakter og pågangsmot. Dette mente hun med min viljestyrke skulle gå svært bra. Nå var situasjonen helt forandret, jeg kunne jo ikke komme hjem til nabolaget med en liten sønn eller datter. Naboene ville jo straks regne ut a dette var en ekstra knekt. Slik var på denne tiden synd og skam og spesielt for en sørgende enke. Hva skulle jeg gjøre? Det beste ville nok være å bli i Spania i tre fire år til, da ville det ikke være så lett å regne seg fram til unnfangelsen. Jeg gikk opp til leiligheten min og spurte nordmannen som leide den om han var interessert i fortsatt leie, men det var ikke aktuelt. De skulle flytte til våren. Jeg gikk til Polland og spurte om penger, men for øyeblikket

56

hadde han ingen ting. Jeg gikk til banken og tok ut mine egne penger som jeg sydde inn i foret på kåpen – det var jo forbudt å ta med mer enn 700 kroner til utlandet.

Tilbake i Spania var det bare å vente på fødselen først og fremst. Det var en regntung og kald vinter dette året. Min søster og jeg satt så der med hver vår lille sønn, noen store utskeielser ble det ikke mye av, men en kopp kaffe ble det i blant på Bar Central. Torbjørn lærte seg raskt språket, han hadde fått en liten venninne som het Rosa. De var sammen sent og tidlig, og etter et halvt år snakket han flytende spansk og hadde glemt alt svensk. Nå forsto vi ikke hverandre språklig, men det gikk jo på vane og det daglige likevel. Siden jeg nå hadde bestemt meg for å bli i Spania 3 – 4 år til, måtte jeg finne et sted å bo for meg og barna. Min venninne Edit gikk med meg for å se på lokaler som kunne egne seg som restaurant i Malaga, jeg måtte jo finne på noe å tjene penger på.

Jeg fant et hus i Cuesta del Tajo med en liten hage på baksiden. Jeg syntes dette så bra ut og fikk vite at huset tilhørte en notario (sorenskriver) fra Malaga som hadde brukt det som sommerresidens. Huset var ganske forfallen i underetasjen, men andre etasje var ganske bra. Badreromsgulvet hang som en gynge slik at her måtte det nye bjelker til og repareres samtidig med første etasjen. Jeg spurte en eldre tysk dame som hadde bodd her i årevis hva hun syntes jeg skulle gjøre. Ja, bare kjøp, sa hun. Jeg skal komme å hjelpe deg med oversettelsen når byggmesteren kommer. Jeg så aldri noe til henne, men kjøpet gikk greit og jeg ble ikke lurt av noen, så ærlige folk finns det også.

Den 19. april ble min andre sønn, Bjarne, født. Dette var på doktor Nabonas klinikk i Malaga – her hadde jeg gått til kontroll hele svangerskapet. Straks før fødselen kom han inn på fødestuen og sa jeg skulle få svensk lystgass. Nei, jeg bare slo fra meg, noen lystgass ville jeg slett ikke høre snakk om – jeg hadde det veldig vondt. Barnet ble jo født etter hvert og lagt naken på sengen til meg. Det var bare jeg som hadde fått et laken slengt over meg. Nå kunne min venninne Edit komme inn. Hun hadde jo hjulpet meg med taxi og fulgt meg inn. Hun var forskrekkelig nervøs, men da hun fikk se gutten var skrekken over. Hun hadde ikke barn selv og var overlykkelig over at alt gikk bra og var stum av beundring for den nyfødte. Den lille lå der på sengen så Edit måtte til slutt gå å hente en nonne som hentet barnet, vasket og stelte han og kom tilbake ed an påkledt og han ble lagt til brystet. Dette var en klinikk som var betjent av nonner som var snill og omtenksom. Jeg ble flyttet til enerom, og her fikk jeg blant annet varm melk. Det var veldig god mat og her ble jeg værende en uke. Min venninne Edit kom på besøk hver dag og en dag ble Edit bedt om å gå ned til Registro

57

Civil og oppgi navnet på barnet og på faren. Dette var helt nytt for meg og jeg visste ikke hva jeg skulle kalle barnet. Jeg visste bare at det skulle være helnorsk og vakkert. Nå hadde jeg jo allerede Torbjørn, så flere bjørner kunne hun ikke ha. Jeg tenkte på navnet Bjarne, det var riktignok navnet til min norske mann, men det brydde jeg meg mindre om. Det var dessuten navnet på min skoleforelskelse også. Nå kom nonnen inn igjen og maste. Hun skulle ha fri noen dager så derfor hastet det med å få avklart navnet. Etternavnet var det ingen problemer med. Da jeg var i Sverige og fikk vite at jeg var gravid, fikk jeg til presten i vår menighet og spurte om jeg kunne bruke min avdøde manns etternavn. Ja, det var ikke noe problem, her gikk et barns interesse foran en død’s, så den saken var klar. Etter at jeg kom hjem igjen skulle min søster reise tilbake til Sverige. Hun skulle ta toget fra Malaga. Vi hadde jo hatt hjemmehjelp før min søster kom ned, men den tiden hun hadde vært her nede hadde vi ikke hatt noen hjelp. Nå hadde jeg behov for en barnepike, og det fikk jeg da vi skulle flytte inn i eget hus.. Den første tiden var ikke særlig god, det var mye grønt og mye mygg. Heldigvis fikk jeg tak i gasstoff til å ha over barnesengen jeg hadde kjøpt.

En ny epoke i livet begynte nå. Det var viktig å få tak i murere og byggearbeidere. Jeg hadde ikke så mye peiling på muring og reparasjoner, men fikk tak i folk som skulle ta jobben. Vi avtalte pris – og jeg ante ikke om det var dyrt eller billig men tok i mot tilbudet. Jeg syntes det dro ut med tiden de brukte, men til neste arbeid vi skulle ha gjort ville vi skaffe oss prosenter både på materialer og lønn. Jeg ville være med til Malaga for å sette meg inn i priser og hvor man kjøpte materialer. Det fungerte bra. Nå hadde jeg dessuten ansatt en barnepike samt enda en dame som tok seg av innkjøp og matlaging. Jeg hadde ansatt nabokvinnen rett over gaten, og det var dumt, hun ble for husvarm etter hvert. Hennes to sønner jobbet også for meg en tid. Dette ble første høsten i vårt nykjøpte hus. En dag jeg kom fra Malaga hadde det vært pøsregn hele dagen, og det som møtte meg var et trist syn, hele hagen, eller patio, som spanjolene kaller det, lå nede i naboens patio. Muren hadde gitt etter i regnet og dratt hele hagen vår med seg i sluket. Avløpet hadde ikke klart å ta unna – så nå var det bare å begynne å bære ut all gjørme, sand og stein og begynne å grunfeste muren igjen. Flaks at ingen var i patioen da dette hendte. Huset ligger i en bratt skråning – her snor veien seg nedover mot Middelhavet og stranda. Det var nå nabokrangele begynte. Siden all jorda nå lå nede hos naboen var berget rent og glatt og her fikk jeg satt peler for å få bygget opp i høyden. Jeg hadde bestemt meg for å bygge boliger her. Det ble mye arbeid med å bygge opp og grunnfeste muren en mur på fem seks meter. Dessuten ble det uventa utgifter, men slik er det ofte i byggningsverden, stadige overraskelser.

58

En søndag tok jeg Bjarne med i vognen og med Torbjørn ived handa skulle vi besøke en ny venninne oppe i sentrum. Hun var dansk og fraskilt og hadde to barn på ti og tolv år. Hun hadde leid et hus i Torremolinos og tenkte på å åpne en pensjonat. Hun hadde en gjest allerede som hette Jack Duane. Emmy, som dansken het, var en lettlivet jente som var veldig sosial og like å gjøre seg kjent med flest mulig. Hun hadde en annen dansk venninne på besøk som spådde i kort. Da jeg kom til Emmy som Bjarne i vogna og Torbjørn lekte med hennes to store gutter. Hennes leieboer skulle ha kaffe så Emmy ba spådamen legge en stjerne for meg. Hun satt der og så ikke opp fra kortene, men ba meg ta av halve kortstabelen og legge den ved siden av. Så begynte hun etter en lang tids stillhet. Hva er du leter etter? Sier hun. Du skal bli her nede der du er – siden sa hun noe mer ubetydelig. Med Emmy og barna springene omkring tenkte jeg ikke mer på dette før på heimveien. Hva mente hun? Hun kjente jo ikke meg og ikke visste hun hvor jeg bodde heller. Kunne hun vite at jeg lette etter et høvelig sted for restaurant i Malaga? Hva mente hun med at jeg skulle bli der nede? Tankene ville ikke slippe taket, og senere på kvelden gikk jeg ut for å se nærmere på huset.

Hva kan jeg gjøre her? Et pensjonat eller en form for utleie - det hadde jeg ikke tenkt på. Det skulle jo passe mye bedre for meg som hadde to barn å ta seg av, dessuten var jo det et yrke jeg kunne. Jeg ble veldig begeistret for tanken og bestemte meg samme kveld for at dette skulle jeg gjøre. Nå slapp jeg å leite etter noe lokale i Malaga. Jeg tenkte at her i Torremolinos er det jo ikke mange leietakere, men når huset er ferdig trenger vi kanskje ikke så mye for å leve. Det var i alle fall en god begynnelse. Nå konsentrerte vi oss på gateplanet. Jeg hadde allerede leid ut ett rom til en norsk kunstmaler og hans danske kone. Det var et enkelt rom med en seng på 90 centimeter, men de hadde ikke noe imot å ligge trangt. Straks vi var ferdig ned flyttet vi ned slik at våre rom i andre etasje ble ledig – disse ble også straks utleid. Vi hadde selvfølgelig våre vansker også, og en av hushjelpene, naboen rett over gata, måtte sies opp. Hun tok seg store friheter og hun sprang rundt i huset etter Torbjørn for å gi han en omgang juling. Han lærte mange stygge ord av ungene omkring, og disse brukte han flittig, han var jo bare seks år.

Jeg ble etter hvert kjent med et engelsk ektepar som var en av mine naboer. De hadde en stor hage, eller rettere sagt en fredet tomt. De skulle reise hjem til England å være over sommeren og ga meg nøklene til sin hage som lå like ved min. Jeg skulle ta inn materialer gjennom dere hage om sommeren. Nå tenkte jeg: Nå eller aldri! Jeg hadde en ny byggmester som hadde lært meg å kjøpe materialene selv, betale ut lønninger og føre regnskap. Jeg måtte nå få en arkitekt til å godkjenne tegningene mine og de var enkle. Det var tre rom, med hver sitt lite kjøkken og dusjrom. I tillegg ble det en vasketerrasse som ble husets beste investering. Her var det bare å jobbe på høytrykk. All materialen som skulle inn måtte fraktes gjennom hagen til engelskmannens hus, det var

59

vanskelig å komme til lhuset så det ble mye bæring og frakting med esel. Vi ble ferdige med hovedbygget innen de kom tilbake, og de ble veldig sure. Bygget i seg selv generte dem ikke, men de sa liksom opp vennskapet med oss. Mange år senere døde han faktisk i armene mine. Jeg var på vei opp til Torremolinos da hushjelpen deres kom springende for å hente legen. Jeg tenkte at ved et slikt tilfelle går jeg inn for å se om det er noe jeg kan gjøre. Mannen satt på en stol og frua sto og holdt om han –hun ble glad over å se meg, og ba meg holde han slik at hun kunne springe opp trappen å hente medisinen hans. Hun brukte lang tid å å finne den da hun var veldig nervøs. Han døde derfor bokstavelig i armene mine, så da hun kom ned med medisinen dro han sitt siste åndedrag. Vi sto der og holdt om han til legen kom.

Et tilfelle jeg husker godt var like før jul det første året i nyhuset. Vi hadde stoppet all byggevirksomhet den 15. desember som skikken er her i Spania. Jeg hadde hatt disse naboguttene tvers over gaten i arbeid, og den ene av dem ville gjerne fortsette å arbeide alene, Jeg hadde lite lyst å ha bare en i arbeid med å legge terrasse, men ville helst ikke ha bare en av dem i huset. Han var nok litt påvirket av sprit denne dagen, og jeg sto der på kontoret med døren åpen – og nabofamilien som bodde tvers over så og hørte alt. De visste at han hadde et vanskelig lynne, og han truet meg med både det ene og det andre, Foreldrene våget ikke gripe inn og var bekymret for hva som ville hende. Etter en time gikk han endelig – uten å ha slått meg i hjel som han hadde lovet. Nå kunne jeg låse døra og freden var atter tilbake. Etter hvert kom barnepiken og hushjelpen forskrekket fram – jeg hadde hatt Bjarne på armen hele tiden, så kanskje var det grunnen til at jeg unngikk juling. Nå fikk begge brødrene beskjed om oppsigelse, og etter at moren som var nabokona hadde sluttet hos meg som barnepike, hadde jeg ansatt en jente som gjorde jobben veldig bra. Jentene var flinke og laget også mat i tillegg til barnepass. Torbjørn vil jeg si passet seg selv. Han var sammen med ungene i nabolaget hele tiden og kom mange ganger ikke hjem for å spise. Da måtte en av barnepikene gå ned til stranden med en potetomelett (tortilla) så han ikke skulle svelte i hjel. Han kom som oftest bare hjem når han var sulten. Om sommeren la seg sammen med fiskerne om kvelden – det var bare å ta et teppe med seg å rulle seg ned på sanden. Det var flott i Andalucia på denne tiden, ingen behøvde å låse dørene på natten – det gjorde vi heller ikke på Casa Suecia.

Når vi hadde klart å spare sammen noen svenske kroner var det viktig å få mest mulig ut av dem i pesetas som den spanske valuta het. Vi reiste derfor til Tanger i Marokko mange ganger for å veksle. Det var der vi fikk den beste kursen. Man våget ikke å ta med så mye hver gang i fall man skulle bli

60

oppdaget. På en av disse reisene traff jeg en diplomatfrue som hette Amanda. Hun hadde to barn fra før og fikk en spansk sønn her nede. V var liksom i samme båt og hadde samme interesser. Hver måned fikk hun utbetaling fra sin mann, de var ikke skilt så hun fikk for alle barna uansett farskapet. Hun fikk aldri disse pengene å rekke til, og hun kom stadig til meg for å låne, hun betalte som oftest tilbake. Hun var en god venninne som hadde stor bil så vi fikk plass til alle barna når vi i blant dro på søndagsutflukt sammen. Hun var veldig omsorgsfull overfor meg og ville absolutt at jeg skulle ta kontakt med Alexandro og fortelle han om sin sønn. Hun maste stadig om dette og tl slutt fikk hun meg til å reise ned til Fuengerola der han bodde og arbeidet. Han var i kinoen og hun ba han komme ned til bilen hvor jeg satt og ventet. Han kom og satte seg inn i bilen og vi kjørte sørover langs kysten. Alexandros gode venn Paco visste jo om barnet, så vi regnet med at han var ikke helt uforberedt. Utenfor en restaurant i Marbella ble vi satt av utenfor en restaurant og vi fikk beskjed om at vi ville bli hentet om en time. Vi gikk inn på restauranten og bestilte noe lett, men samtalen gikk tregt og var slett ikke hjertelig, og jeg så han var temmelig skamfull. Vi tenkte jo begge to på siste gangen vi hadde sett hverandre. Jeg har i ettertid ledd godt av dette, men den gangen var det ramme alvor. Jeg hadde ikke så veldig mye å si til han, og ikke spurte han mye heller. Han kjente seg forbigått at han ikke hadde fått vite av meg at vi ventet barn sammen, det hadde såret hans stolthet. Da timen nesten var omme unskyldte han seg og sa han skulle på toalettet, men han kom ikke inn igjen, han bare forsvant. Amanda ville ikke at jeg skulle gi etter og ville ha meg til advokat for å få bidragspenger – jeg måtte jo tenke på guttens framtid. Jeg var slett ikke noe interessert i dette, men hun ga seg ikke. Amanda hadde en advokat, og hun ba Edit om at hun måtte forklare for advokaten om farskapet og spørre om hvilke rettigheter jeg hadde. Adokaten forklarte at dette kunne være farlig. Alexando kunne selv ta advokat og be om å få gutten og slik kunne jeg miste mine rettigheter til sønnen. Jeg ante ikke hvor juridisk rett han hadde, men jeg ble livredd. Kvinner har i Spania hadde jo ikke så de skulle sagt på denne tiden, så jeg ba om regningen for konsultasjonen og ba han glemme hele saken. Jeg bestemte meg der og da for at ingen i hele verden skulle få vite hvem som var hans biologiske far. Som årene gikk fikk han i ettertid den beste faren i verden.

Amanda sluttet da med maset sitt, men for hver måned kom hun i pengeknipe og ville låne. En gang vi reiste til Tanger sammen var det på samme viset. Hun fikk låne et større beløp og en kvittering ble skrevet med sted, dato og underskrift. Dette beløpet fikk jeg ikke tilbakebetalt, og da jeg ville kreve henne for beløpet, holdt hun seg bare unna veien. Jeg spurte en advokat, men da han så at pengene var lånt i Tanger sa han: ”Du som er resident i Spania har ikke lov å gjøre noen form for utbetalinger eller utlån i utlandet. Du vil aldri få retten til å gi deg rett her, det eneste du kan oppnå er bøter i stedet.” Det ubetalte lånet er

61

gjemt og glemt for lenge siden, men det jeg ikke har glemt er historien hun fortalte meg på hotellrommet da bønneutroperen ikke lot oss få sove. Jeg kan selv i dag få meg en god latter av den historien. Kan du tenke deg en sofistikert dame av aristokratiet.

Ja, dette var hennes siste erobring. Hun var blitt kjent med og oppvartet av en vakker mann fra Malaga. Han ville treffe henne igjen og ville ha en mer intim og privat møteplass enn hotell. Det var det bare ikke å tenke på, det ville vært svært umoralsk i Andalucia på denne tiden. Hun var inne på tanken at hun kunne invitere han hjem til meg, men kom i siste øyeblikk på at han var sigøyner. Dette ville bli avslørt straks at han var sigøyner, både av naboer og tjenestejentene. Det hemmelige og intime møte ville hun ikke gi seg på, så hun foreslår at de skal dra på telttur og nyte friluftslivet. Dette synes han var en god ide, hun sklle ordne med alt. Stor bil hadde hun, det var bare å laste inn telt og alle andre nødvendigheter for en utflukt. Typen ble hentet og det baropp i fjellheimen. Her fant de campingplass. Dette var helt ideelt og de slo seg ned . Han laet for i stand til bål og mat og vin ble hentet fram. Det var bare idyll, de reiste omkring til de små landsbyene omkring og beundret naturen. Den tredje og siste dagen var det begynt å mørkne før de kom fram til leirplassen. Nå ba han henne stoppe et stykke derfra, han skulle ut en tur og straks være tilbake. Etter en stund kom han med en bylt under armen. Vel tilbake i campen åpnet han byten og dro fram en nyslaktet h øne. Hun visste ikke om hun skulle le eler gråte, han hadde vært innom en bondegård og knabbet denne. Leirbålet ble tent, høna ble ribbet på ekspertvis og satt over bålet på pinner. Med brød og vin som tilbehør ble dette et av de beste måltider av fugl hun noen gang hadde spist. Neste dag ble teltet og utstyret pakket i bilen og de reiste hjem. Dette var siste gang de så hverandre, men hun var takknemlig for å ha lært en annen kultur og folkeslag å kjenne. Selv er hun gått bort for lenge siden. Hennes tre barn har studert og jobber i Sverige.

Etter det tidligere nevnte advokatbesøket bestemte vi tre damer oss for å gå ut for å drikke kaffe og snakke om hendelsen med advokaten. Amanda sier da at hun hadde hatt stor nytte av dette, nå visste hun bedre hvordan hun skulle legge opp sitt krav. Jeg ble jo forbannet og sur, hun hadde brukt meg å lære seg på. Denne fine diplomatfruen var både gjerrig og utspekulert, nå skulle hun flå denne stakkars kro- eieren som var far til hennes yngste sønn. Her hadde hun gått og spist det siste halve året det beste og dyreste han kunne finne. Han hadde da gitt henne en solstråle av en sønn. Han ble betalt for og hadde alle rettigheter som de øvrige to barna hennes. Det ble en noe opphisset diskusjon, men hun kom stadig og hilste på likevel.

Jeg reiste med toget til Sverige for å pakke ned noen nødvendigheter å ta med tilbake til Spania. Min søster bodde nå i leiligheten og betalte leien for den.

62

- 15 DEN STORE OVERSVØMMELSEN –

Mens jeg var i Sverige hadde jeg en svensk kjenning som bodde på Casa Suecia som huset nå var døpt til. Hun skulle holde oppsyn med barna og barnepikene. Torbjørn var som barn flest på den alderen full av virketrang og nysgjerrighet. Han hadde en kompis som var mye sammen med han og de skulle en dag undersøke noen fuglereder høyt over taket. Torbjørn ramlet utfor taket men ble hengende etter haken på en smijernsspiss. Han ble i all hast kjørt til hospitalet og ble behandlet der. Han kom seg fort igjen, og vi må bare takke vår Herre å takke for at det gikk så bra. Jeg fikk det travelt med å komme tilbake etter denne hendelsen. Reisene til Tanger fortsatte som før og jeg lærte stadig mer om hva og hvordan man skulle forholde seg. Byggearbeidene var ikke ferdige enda – det gjensto mange detaljer. Tredje etasje skulle utbygges slik at vi kunne utvide med en etasje.

Jeg skrev hjem til Polland i Sverige og ba om penger. Han skyldte en hel del, men ba om å få mer tid da han ikke hadde noen kontanter akkurat da. Jeg følte

63

meg temmelig hjelpeløs og tenkte at jeg får vel gjøre som min mann vill gjort: La det gå inn til et inkassobyrå. Pengene ble innkassert og satt inn på konto, men denne løsningen angrer jeg på. Polland tok dette tungt, vi hadde jo alltid vært gode venner. Jeg ba min søster gå til banken å ta ut pengene og sende meg, noe jeg trodde skulle være en sikker måte. Hun gikk til bankdirektøren, de ble enige om at de ikke skulle ruinere Sverige så pengene skulle bli stående der. Jeg måtte nok hente de selv – noe som lignet den norske tollen og bankboken som jeg ikke fikk med meg over grensen til Sverige. Det ble til enda en reise til Sverige og nå måtte det spikres sammen en stor kasse som jeg skulle få sendt ned med alt som sto i kjeller og loft etter min avdøde manns foreldrehjem. I Casa Suecia trengtes alt, det ble godt nyttet og nå var huset nesten ferdig og alle rom var utleid.

Da byggingen var avsluttet begynte en ny periode i livet. Nå var det kontorarbeid og utleie som sto i fokus. Vi hadde en spansk dame som var kokke, en som vasket rommene og en som vasket tøy. Det var ingen store industrimaskiner til tøyet, det var Casa Suecia for beskjeden til å ha, så det ble gjort på den gammeldagse måten. Det var sluttspurt i arbeidet på den siste terrassen, så jeg var oppe og pratet med arbeiderne da jeg så et følge av mange mennesker komme nedover Cuesta del Tajo. Dette må være nordmenn eller svensker tenkte jeg, og da skal de hit til Casa Suecia. Jeg gikk ned for å ta i mot følget.

Det viste seg å være som jeg trodde. De kom inn og presenterte seg som herr og fru Nord med følge. Familien Nord hadde nettopp kommet og hadde leid seg et hus i El Pinar, hvor han skulle drive pensjonat med utleie. De hadde med seg kokke fra Sverige samt to leietakere. Den ene av disse skulle senere bli min tilkommende mann. Per Nord var veldig entusiastisk, men det gikk ikke så veldig lang tid før pengene tok slutt, og da han ikke hadde noen inntekter var det bare å avslutte foretaket her i Spania. Jeg kjøpte alt av det utstyret som han hadde så som nye madrasser og sengeklær. Alt som de ikke kunne ta med seg ble kjøpt av meg, likeså kjøpte jeg brukte ting av andre som var her og måtte reise hjem igjen. Da Nord stengte sitt pensjonat flyttet Gustav, en av leietakerne, til Casa Suesia. Han fikk et rom og jeg tenkte vel ikke noe mer på den gjesten enn på noen av de andre. En ettermiddag sto jeg på farten til Malaga da en av rengjøringshjelpene ropte til meg. Hun sa at på nummer en bodde en gjest som ikke hadde vært ute på tre dager så han måtte være syk. Da kom jeg på at det var der den svensken bodde. Jeg gikk til rommet hans og så at mannen var syk. Han hadde betente mandler og feber, så jeg fikk laget i stand te med sitron og noe flytende mat. Etter dette fikk han flytte til et rom som var bedre. Han ble etter hvert bedre og ville så gjerne hjelpe til – snill og omtenksom var han også mot barna.

64

Bjarne var i 2 – 3 års alderen og omtenksomheten han viste gutten gikk rett til morshjertet. Han passet også kontoret, tok imot gjester, og etter hvert oppdaget han at her kunne det gjøres forretning. Svenskene hadde begynt å kjøpe hus her nede, og siden han hadde arbeidet innen boligmarkedet i Sverige, foreslo han at vi skulle ta vare på disse muligheten her nede. Det var ikke så vanskelig på denne tiden, vi averterte i svenske aviser, og med en gammel skrivemaskin av typen Halda som vi hadde fått kjøpt her nede kom vi i kontakt med mange kunder og folk som også aldri ble kjøpere. Jeg forstår enda ikke hvordan vi klarte med vårt første salg. Det var tre eldre brødre fra Sverige. To av dem hadde vært forretningsmenn, og den tredje var ingeniør. Vi hadde et objekt som passet akkurat som dem ville ha det. Det var en stor høyde med to villaer og masse plass til videre utbygging. De virket noe skeptisk og vi hadde litt problem med å få skrevet kontrakt. Språket var jo alltid en hindring, jeg kunne jo bare det jeg hadde lært meg av handverkerne mine. Gustav kunne ingen ting, verken av kontraktsriving eller av språket, men han visste hvordan et salg skulle utføres. Han forslo vi gikk til notaren for å høre hvordan vi skulle løse dette. I gikk som tankt dit og der fikk vi snakke med hans to kontormedarbeidere so attpå til var søstre. Jeg forklarte hva problemet var, og de sa jeg skulle ta med selgeren så skriver vi en privat kontrakt mot en bestemt liten pengesum. Dette behøvde ikke notarien vite noe om. Dette hørtes strålende ut både for oss, selgeren og kunden. Nå gjensto det å overbevise kundene om at dette var sikkert. Dette ble godtatt og selgeren fikk sine handpenger. Det ble bestemt hvilken dag skjøtet skulle skives. Vi gikk alle opp til notarien den avtalte dagen, og alt gikk veldig høytidelig for seg. Selgeren fikk sine penger, og kjøperen fikk noen store gammeldagse nøkler. Vi sa høflig adjø og pustet lettet ut. Utenfor fikk Gustav og jeg vår provisjon som var avtalt fra før. Kontraktskriversken fikk sin belønning, og alle var glad og fornøyd. Nå innså jeg at dette var noe å satse på. Det neste huset vi solgte lå i Fuengerola og der fikk vi bar problemer. Provisjonen fikk vi ikke utbetalt da selgeren fikk rede på at vi ikke var autoriserte meglere. Han bare lot være å betale oss. Nå mistet jeg interessen, så mye arbeid med så usikker betaling. Gustav ga seg derimot ikke, vi skulle fortsette. Nå hadde han i tillegg begynt å fri til meg, og jeg syntes han var god å ha, men så mye lengre hadde jeg ikke tenkt å gå.

Livet på Casa Suecia gikk bra, vi leide ut alle rommene straks de ble ledige. Men noen skjær i sjøen var det jo. Jeg hadde jo bestemt meg for å kjøpe nabohuset. Dette var eneste muligheten jeg hadde for å bygge ut å få til et større pensjonat. Det hadde stått ledig og til salgs lenge, jeg hadde snakket med eieren og vi var enige om prisen, også om når privatkontrakten skulle skrives. Noen få dager før dette hadde imidlertid en amerikanerinne kommet med et bud som var mye høyere enn mitt, så det var jo klart at hun valgte å selge det til henne. Dette var et hardt slag for meg og det var vanskelig å akseptere. Amerikanerinnen

65

kjøpte i tillegg huset som lå ved siden av dette. Hun hadde god hjelp av en Puertorikaner som hadde slått seg ned som megler her. Jeg så han der med både arkitekt og byggmester og det tok ikke lang tid før bygging var i gang. Alt skulle ombygges og fornyes, det var noe storslagent og ikke sånt pusleri som ble gjort på Casa Suesia. Huset skulle være ferdig før jul slik at alle hennes møbler og øvrig inventar fra Long Island (Amerika) skulle komme i hus. Det sto lagret i kontainer mens byggingen pågikk. Ryktene gikk om at hun var rik som et troll og at hun hadde en gullhøne. Byggmesteren hennes visste dette da han hadde vært hjemme hos henne der hun nå leide – han skulle dit for å diskutere byggingen. Personlig orket jeg ikke synet av henne, hun hadde jo ødelagt for alle planene jeg hadde om utvidelse og betraktet henne som min fiende – hun hadde jo kjøpt huset jeg skulle ha. Jeg så henne iblant oppe på terrassen for å se på byggingen, da vinket hun gjerne til noen amerikanske venner som også bodde i samme gaten lenger mot øst. Det var bare en mur på ca en meter som skilte terrassene våre, jeg ba derfor murerne mine bygge muren opp slik at den ble to meter høy, hun skulle ikke ha gleden av å se over til min side. Hun forsto vinket, så nå var vi skikkelige uvenner.

På Casa Suecia fortsatte byggingen i tillegg til reparasjoner og utleie. I tillegg var det visning for kunder, men å selge var ikke bare lett. Gustav var derimot sikker på at vi etter hvert ville lykkes. Amerikanerinnen Vinny Adrians ble ferdig med sin bygging. Det ble møblert etter alle kunstens regler, og den nye fine bilen hennes sto foran inngangen. I midten av desember fikk vi en veldig nedbørsperiode med regn som ingen i manns minne hadde sett maken til. Det begynte å regne ut på ettermiddagen og på kvelden brast en demning oppe i byen og hele Torremolinos holdt på å flyte bort inn i El Bajandillo. Huset ligger i en bakke og ble derfor ekstra utsatt for flommassene ovenfra. Gjestene kom for å se på hva som sto på, det var mange kvinnelige gjester både fra Norge, Sverige, Holland og Danmark. Vi samlet oss på kontoret hvor vi kunne se gaten og holde øye med hva som skjedde. Naboene ovenfor oss kom også ned til oss, der sto vannet høyt allerede. Da vannmassene tok hjørnet av nabohuset nedenfor og familien sto på trappen, da ble gode råd dyre. Karfolket fant fram reip som murerne hadde brukt og knyttet en stein i enden. Denne ble kastet ned til nabohuset – familien knytte reipet fast i jernsprinklene i vinduet og på denne måten, ved å holde fast i tauet, kunne de ta seg fram til Casa Suecia og redningen innendørs. Alle var jo søkkblaute, men de ble tatt hand om av gjestene våre og gitt lånt tørt tøy. Det var blitt ganske seint på kvelden da jeg kom til å tenke på amerikanerinnen. Karfolket så at trappen tilhuset hennes var borte og at vannmassene holdt på å undergrave hele huset hennes. Vi diskuterte hva vi skulle gjøre og gikk opp på patioen for å få en ide om hva vi kunne gjøre. Den eneste muligheten var over muren mellom våre to terrasser. Vi fant en ganske lang stige samt at murerne visste om en måte som skulle kunne hjelpe

66

folk å klatre over muren. To av karene klatret over fra min terrasse og tok seg ned til henne der hun satt vettskremt. Hun forsto at de kom til hennes unnsetning og at de kom fra Casa Suecia. Hun var veldig glad for at vi hadde tenkt på henne. Hun kom seg over til oss med glans, hun var i god form og tross alt bare sekstito år. Her sto der med tårer i øynene og så på meg før hun falt meg om halsen. Slik sto vi og klemte hverandre som to gamle venninner. Hun spurte forskremt: ”Hva skal vi gjøre nå?” ”Ingen ting”, svarte jeg, og Casa Suecia er en bombesikker plass å være. Du skal få rom her hos oss og jeg tok henne med for å vise henne rommet. Hun kom plutselig på at hun ikke hadde noen klær med seg, bare det hun gikk og sto i. Vi spurte da noen av karene om de kunne hente noen klær til henne, og det skulle gå bra. De begynte med noen som hang på hengere, men dette var for lite så etter hvert kom de med klær i kofferter og vesker. Til sist hentet de alt som var på badet av både sminke, kremer og andre toalettartikler og alt ble båret inn til rommet hennes. Plutselig kom hun på noe som var glemt, nemlig Gullhøna! På ny måtte karene over muren for å hente denne som sto på nattbordet hennes. Jeg var jo veldig nysgjerrig på denne høna, og forundret så jeg karene komme tilbake over muren med en gullhøne i vanlig størrelse. Hittil hadde jeg trodd dette var en spøk, men nei da, gullhøna ble varsomt båret til rommet hun hadde fått.

Vi trakk oss ned til kjøkkenet som var det eneste stedet som var varmt og tørt. Her så jeg at noen av de norske damene holdt på å koke noe i en gryte. De hadde samlet sammen to flasker rødvin og nå koke de sammen med vatten, sukker, kanel og nellik. Dette ble nå blandet med rødvin. Alle sto der i ring med hver sin kaffekopp og ventet på å få drikken servert . Dette gjorde godt etter den våte og kalde opplevelsen på terrassen. Vi snakket om hvor flink Vinny hadde vært å ta seg over muren, da hun fortalte om all maten hun hadde stående. Hun hadde invitert noen amerikanske venner til kvelden for å innvie nyhuset, men da det begynte å regne så veldig hadde de avlyst dette. Hun hadde sett at flommen tok bilen – så den er vel bare skrot nå. I tillegg var det nok store vannskader på huset. Vel, karene hadde jo nå trening i å klatre over muren, så maten skulle hentes. Det var en kjempestor gryte med suppe som sannsynlig var nok til tjue mennesker. De tok med alt av mat og brød samt mye fin vin. Heldigvis hadde vi stort bondekjøkken på Casa Suecia som hadde plass til alle, og nå ble alt som kunne brukes til å sitteredskap benyttet. Karfolket fortsatte å bære, og til slutt kom de med en stor ferdigstekt kalkun som bakeren hadde stekt for henne samme dagen. Nå var all maten nede på vårt kjøkkenbord, men vi manglet tallerkener og bestikk til alle, så de norske damene fikk gå opp til sine rom å plukke sammen hva dem kunne finne. Da alle hadde fått spiseredskap var det bare å sette i gang å spise. Det var mat nok til alle og det ble en oppløftet og trivelig kveld tross været og flommen. Vinny ble kveldens hovedperson som

67

tross språkvansker viste med all tydelighet at hun trivdes og at maten hennes ble satt stor pris på.

Kvelden gikk fortere enn vi ventet, klokken nærmet seg tolv og den store flommen var nesten over. Naboene tok seg hjem og vi andre gikk og la oss. Vinny så jeg ikke før neste morgen da hun kom ned med noen vesker og klær over armen, nå skulle hun gå til sine amerikanske venner som bodde like øst for oss – disse som hun pleide å vinke til fra verandaen. Neste dag skulle hennes venner komme å hente resten av klærne og å betale for oppholdet. Vi var nå blitt riktig gode venner og gammelt uvennskap var glemt. Etter noen dager kom Bjarnes gudmor og hentet han for et par uker, de hadde hørt om oversvømmelsen og ville ha han til oppryddingen var over. Det lå et tykt lag med gjørme i gaten og det var jo der barna lekte mest. Jula sto nå for døra og etter som vi alle på Casa Suecia var blitt som en storfamilie, foreslo de norske damene at vi skulle feire jula sammen. De skulle stå for arbeidet bare vi kjøpte inn skinke, kål og poteter. Det ble en fantastisk julaften med mat og en surkål som bare nordmenn kan lage den. Alt var fryd og gammen, noen julegran hadde vi ikke, slikt fanns ikke her på denne tiden, men vi sang norske julesanger og syntes ikke vi savnet noe som helst. Gustav var eneste hane i kurven og trivdes veldig bra med det. På nyttårsaften hadde vi fyrt på peisen og vi samlet oss alle i salongen hvor det ble drukket kaffe og gløgg – vi sang alle de kjære julesangene og ved ellevetiden foreslo Synnøve Figenschou at vi skulle gå opp til La Manana – hun skulle spandere på Gustav og meg. De fleste vill være med på dette, men noen syntes de var for gamle til å gå på nattklubb, dessuten måtte jo noen være hjemme å se til barna. Vi andre kledde oss om og vi gikk i samlet tropp opp til nattklubben i fantastisk varmt vær med stjerneklar himmel. El Manana var en drøm. Vi var heldige og fikk bord og danseplassen var ute blant palmene. Levende musikk skapte stemning, her var det ingen hip-hop dansing, det var ”Blue Hawai” og ”Det var på Capri vi møttes”, er det å undres på at natten ble en drøm? Ved to-tiden ville Gustav og jeg gå hjem, mens resten av selskapet ble igjen. På Casa Suecia satt damene som ble igjen der fortsatt foran peisen, så da vi kom gikk de til sengs, og vi inntok plassen. Gustav hadde jo under dansen fått holde om meg og nå ville han kysse og klemme og det gikk som det pleier å gå. Vi sov på divanen i salongen til på morgenkvisten før vi gikk hver til sitt. Neste dag skyldte jeg på champagnen og sa til meg selv at dette skulle ikke bli noen vane. Hvordan det enn var så hendte det stadig vekk, jeg ville ikke at det andre i huset skulle vite om at vi hadde en særlig kontakt, så det ble en del hemmelige møter oss imellom.

68

Så hendte det noe i slutten av januar. Megleren til amerikanerinnen kom til meg på Casa Suecia med spørsmål fra Vinny om jeg ville kjøpe huset hennes. Jeg skulle få det billig om handelen gikk fort. Det var jo ingen ting jeg heller ville enn dette, så svaret var ja, men hvor jeg skulle ta pengene fra visste jeg ikke enda. Med tanke på at det var påkostet så mye var huset billig, og alt inventaret fulgte med i kjøpesummen. Vi ble enige om at jeg skulle ringe om en uke for å bestemme når jeg kunne overta. Spørsmålet var, hvordan skulle jeg få tak i penger? Jeg fikk samle sammen alt av sparepenger og resten fikk jeg låne i banken. Dette huset måtte jeg bare ha, alt annet fikk vente eller utsettes. Nå hadde vi etter jul hatt hell med å selge to villaer til et svensk ektepar. Av forskjellige årsaker skulle de ikke overta før i mai måned, men da de hørte om mitt problem betalte de provisjonen på forskudd så dette var jo til stor hjelp. Da jeg hadde skrapet sammen pengene ringte jeg megleren og avtalte dag og tid for møte hos notarien (sorenskriveren) som var den beste i Malaga området. Vi kom dit og kjøpebrevet ble underskrevet, jeg fikk nøkler og Vinny fikk pengene som megleren sat og talte opp. Selv fikk han en provisjon som var avtalt på forhånd. Kjøpet var klart, huset mitt, og jeg var lykkelig. Nede på gaten ville Vinny vi skulle gå å drikke kaffe og skåle for handelen. Dette falt i god jord og vi gikk til et konditori like ved. Hun var fortsatt en god venn, hun var åpen og pratet om alt. Hun hadde vært gift tre ganger, de to siste ektemennene hadde hun truffet på cruise. De hadde dødd, den ene etter den andre. Av sin siste mann hadde hun arvet et hus på Long Island som var soldt fordi hun ville kjøpe et lite hus i Spania i nærheten av sin venner der. Hun var nå lei av å ha hus, det var bare til bry. Nei hun skulle kjøpe seg en moderne fin leilighet med så få eiendeler som mulig. Hun var lei av å holde rede på alle sine saker, nå ville hun bare reise på cruise – det var livet for henne. Noen ny mann var hun ikke interessert i heller, men skulle det komme noen i henes vei, så visste man jo aldri. Vi sa adjø og klemte hverandre som de to gode venninner vi var blitt, det var siste gang jeg så henne.

Jeg var ikke så rent lite nysgjerrig på huset, så jeg var snart der og låste meg inn. Der sto alt som etter oversvømmelsen. Teppet i salongen var selvsagt ødelagt, men ellers så jeg mange brukbare saker og ting og jeg var helt overveldet at hun hadde latt alt dette stå. Vinnys interesse hadde ikke vært husholdningssaker eller andre nyttige ting. Nå ble dette huset en god unnskyldning for meg og Gustav å gå til, her kunne vi være uforstyrret. Vi diskuterte hvordan det best kunne bygges sammen med Casa Suecia. Nå begynte Gustav for alvor å gå på frierføtter, og det var vel meste det samtalen dreide seg om. Han var blitt en god venn av huset og var til stor hjelp. Han hjalp til på kontoret og med gjestene som kom fra alle verdens kanter. Noe språkkunnskaper hadde han ikke, men jeg fantes jo alltid i nærheten. Slik gikk dagene og månedene. Han var jo ikke ansatt, bare bodde der med oss. Han fikk hus, mat og litt lommepenger, men

69

dette var ingen god løsning. Han viste jo tydelig at han svermet for meg, men i begynnelsen var jeg slett ikke interessert og syntes det var greit slik det var. Han kunne jo ikke gå det som en gårdskar og hvor jeg la beslag på pengene vi tjente, jeg hadde jo barna å tenke på. Jeg hadde ikke hatt forstand nok til å søke enkepensjon etter min mann, ingen hadde heller opplyst meg om mine rettigheter. Jeg dro derfor til advokaten som hadde hjulpet meg med huskjøpet og forklarte han at jeg hadde tenkt å gifte meg. Jeg ville nå ha en sikkerhet om at Casa Suecia og det nye huset ville tilhøre bare meg og få en ekteskapspakt underskrevet på dette. Han forsto veldig godt dette og nå følte jeg meg mer fri til å gjøre hva jeg ville. Gustav hadde gjort seg helt uunnværlig, jeg kunne nå ikke tenke meg en dag uten han. Noen eiendom kunne ikke jeg selge, han var eksperten på eiendomshandel som ga mye større inntekter enn Casa Suecia gjorde. Det var noe mer usikkert, men Casa Suecia var et godt ansikt utad.

70

- 16 MITT SISTE BRYLLUP -

Sa kom dagen da jeg svarte ja, og alt skulle bli så annerledes. Med barna var det ikke noe problem, de hadde et fint forhold til Gustav. Han hadde virkelig arbeidet seg inn i familien og huset. Det hersket en opprømt stemning og alt skulle gå veldig fort. Gustav hadde imidlertid ikke tenkt på hvor vi skulle gifte oss, så han spurte meg. Dette visste ikke jeg heller, her var jo alle katolikker of noen andre institusjoner fantes ikke. Å reise til Sverige var helt uaktuelt i min økonomiske situasjon akkurat nå. Etter noen dagers spekulasjon kom min tyske venninne Edit på besøk og jeg fortalte henne om situasjonen. Hun kom straks på at det var jo bare å reise til Gibraltar, dit var det jo bare tre timers kjøring. Men det var jo ikke bare å gi seg i vei dit på lykke og fromme. Vi husket da på en engelsk konsul vi hadde hjulpet med å leie et hus i Bacandello. Han hadde arbeidet i Gilbraltar i militæret der. Vi gikk til han og forklarte at vi ønsket å gifte oss og om det var mulig i Gibraltar? Jo, han visste akkurat hva vi måtte gjøre. Han skulle imidlertid ta kontakt med den rette institusjonen og han måtte

71

få alle opplysninger, men han måtte få ringe fra oss da han ikke hadde telefon selv.

Neste dag kom konsulen opp til oss og ringte til Gilbraltar. Fordi jeg var enke behøvde han bare passet mitt, Gustav derimot som var skilt måtte ha pairer på dette som bevis. Han måttte derfor skrive til Sverige etter disse papirene. I tillegg trengte vi to vitner ved bryllupet. Tid for giftermålet måtte avtales to dager før. Vi fikk adressen av konsulen og alt var klart så langt. Nå var det bare å vente på papirene fra Sverige. Når vi fortalte våre venner som hadde kjøpt eiendommer av oss, fikk de vann på mølla. De ville alle være vitner til bryllupet, det kunne ikke være bedre, vi hadde allerede begynt å tenke på hvem det skulle være. Dette skulle bli spesielt, de hadde heller ikke vært i Gibraltar. Jeg fikk sydd en lysegrønn lang kjole, i tillegg hadde jeg en vakker lys kåpe fra Sverige. Gustav kjøpte mørk dress med hvit skjorte. Papiret kom og tid hos institusjonen ble bestilt, nå kunne festen begynne. Vi tok den gamle bilen vår og hentet våre vitner og så bar det i vei. Vel framme lot vi bilen stå på en parkeringsplass og fikk en drosjesjåfør til å ta oss rundt dit vi ønsket. Han visste om alle adressene jeg ga han og han hadde tid til å vente – dette var noe vitnene ønsket.

Vi fikk oss en skikkelig sightseeing rundt Gibraltar før vi skulle til registrerings kontoret klokken elleve. Endelig var tiden inne, og med brudebuketten i handa ankom vi kontoret. Vi ble først møtt av en tilsynsmann som vi forklarte ærende vårt til. Vi ble bedt om å vente til en embetsmann kom, og da han kom ble brudeparet bedt om å komme inn. Vi var alle festkledde så han så vel ikke hvem som var brudepar eller vitner. Vi gikk fram og viste fram våre papirer som han etter en kort kikk la fra seg på bordet. Han sa navnet mitt og ba meg gjenta det han leste. Første setningen kom og det var noe helt annet enn den hverdagsengelsken som jeg var vant med. Jeg gjorde så godt jeg kunne og hermet etter og forsto nok at det var noe religiøst. Han fortsatte med tre-fire lignende setninger. Jeg rakk å tenke: Hva er nå dette for et ritual? Jeg hadde aldri vært med på noe slikt enda jeg hadde vært gift to ganger før. Vel, nå var det Gustavs tur, og det gikk ikke bra i det hele tatt. Han var ikke så flink å herme. Embetsmannen spurte om vi ville ha hverandre, og dette kunne han vel ha spurt om i første omgang. Vitnene sto der aldeles forskrekket og tenkte at dette blir det jo ikke noe ekteskap av. Da vi hadde overbevist han om at vi ville ha hverandre, sluttet seremonien med en lang ramse. Etterpå ble vi bedt om å sitte ned, vi ble ikke bedt om å kysse hverandre hvilket var bra. Vi var alle veldig glad da han tok fram et langt papir og begynte å skrive på det, dette måtte vel være ekteskapsbeviset. Det ble stemplet og ferdig underskrevet. Nå var han

72

smilende og blid som vanlig og kjente en stor lettelse. Han skulle ha noen pund som ble betalt av vitnene, vi trykket hverandes hender og ble ønsket lykke til.

Nede på gaten sto drosjen og ventet og vi dro til fotografen, her ble vi fotografert både sittende og stående både med og uten vitner.

Ute i drosjen ble den bedt om å kjøre til nærmeste gullsmed i Gibraltar. Her skulle jeg velge meg en presang. Det var mye vakkert i solid gull og til slutt var det ekteparet Pramm som valgte ut ring og øredobber til meg i gull og smaragd. Det var bare å takke og ta imot. Nå gikk turen til den beste restauranten som hette ”Fox and Hound”. Av brudebuketten forsto de det var noe ekstra med oss og vi fikk restaurantens fineste bord. Menyen var også helt enestående og vitnene skulle også her betale kalaset. De syntes de hadde fått være med på noe enestående selv om de hadde hatt hjertet i halsen på registreringskontoret. Det ble mye moro og gode historier ved bordet – og de sa at dersom noen av dem skulle gifte seg om igjen så skulle det ikke bli i Gibraltar. Etter en lang og god middag dro vi ut på byen , men mett og trøtt som vi var så måtte vi tenke på at vi hade tre timers kjøring tilbake til Torremolinos. Vi tok en pause underveis hjem, vel hjemme fortalte vi alle om vårt giftemål og det ble ny feiring, nå med kake som var blitt bestilt på forhånd.

En ny hverdag begynte, nygift, forelsket og kompanjonger med en sterk tro på felles framtid. Vi hadde fullt opp med gjester så det var nok å gjøre. På sommeren hadde vi byggearbeid på gang, både i salongen og spisesalen. Jeg hadde lært en hel del under byggingen her på Casa Suecia så nå kunne jeg være behjelpelig for kunder under deres bygging som de ville foreta her nede. Det var både morsomt og lærerikt, det ble mange bekjente og mange forretningsforbindelser etterhvert. Det var spesielt en handel som jeg minnes som noe langdryg. Vi hadde annonsert i Sverige etter gjester og kunder. En av disse var et ektepar som hadde kjøpt et gammelt hus av oss rett overfor Casa Suecia. De hadde tenkt å få seg en framtid her. Huset skulle rives og det skulle bygges en restaurant og to boenheter. Det var vi som skulle står for byggingen og det ble bestilt både byggmester og arkitekt for jobben. Alt etter som bygget skred fram ble penger sendt ned, som oftest var det fruen som sto for det. De kom også flere ganger ned for å se til at alt gikk bra før åpningen av restauranten. Vi så jo at forholdet dem imellom ikke var det beste, det var han som bestemte og hun hadde lite eller ingen ting å si. Tross dette var det hun som åpnet restauranten, han hadde fortsatt saker som skulle avsluttes hjemme i Sverige, men barna var kommet ned og datteren hadde begynt på internatskole i Ronda. Mannen kom også ned men restauranten gikk veldig dårlig. Med sitt noe vanskelige lynne var han nok ikke rett mann til jobben, det var mye bråk og lite ro og fred.

73

En morgen kom han og ba om en bevitnesle på navne-underskriften. Dette gjorde en svensk jente og jeg – og her leste vi at det var fruen som sto som eneeier av eiendommen. Vi forsto jo av oppførselen hans at det hadde vært bråk hjemme hos han. Han ville at vi først skulle leie ut restauranten og siden forsøke å selge den. Fruen som ikke hadde noe hun skulle ha sagt gikk selvsagt med på det. Restauranten ble utleid, først til en, så til en annen, men de måtte gi opp og den ble så forsøkt solgt. I mellomtiden hadde Einar, som mannen het, gjort en handel hos oss. Dette var et utleieprosjekt og derfor mye lettere å handtere. En chilener kom til oss og ville kjøpe og Einar ble forespurt. Kjøperen betalte handpenger, men det kom ingen penger etter dette. Kjøperen ble oppsagt og det gikk til rettssak. Ved slike anledninger måtte man ha advokat, og det ble en som hette Chuchill. Han anmeldte dette og dette er en langtekkelig affære her i Spania. Einar var i mellomtiden blitt forbannet både på oss og advokaten, men det var vi ikke så lei oss for, vi var også forbannet på Einar fordi han hadde kastet ut kona og funnet seg en ny dame. Vi hadde stor sympati for Britt, som fruen het, hun som så trofast hadde sendt ned penger under byggingen.

Senere en gang jeg var i Stockholm kom jeg på dette brevet vi hadde bekreftet underskriften på og ringte til Britt. Jeg forklarte saken for henne og spurte om hun hadde brevet enda. Hun ble veldig glad for muligheten til kanskje å få noe igjen av pengene hun hadde investert. Med dette originalbrevet gikk vi til Churchill, og han viste ikke Einar noen nåde. Tomten var jo fremdeles vår, og den rettmessige eieren av byggningene var jo hun som hadde pliktmessig betalt alle avdragene. Grunnen til at hun var blitt kastet ut var at hun hadde blitt værende for lenge i Stockholm etter farens død og tiden med booppgjøret. Hun hadde ikke en gang fått klærne sine med seg, og etter som hun var en kvinne lite mot og selvstendighet var det bare for henne å reise tilbake til Stockholm og til leiligheten hun arvet etter sin far. Retten gikk sin sakte gang. Chileneren som først hadde kjøpt huset hadde kjøpt flere hus med restauranter eller barer og som han så leide ut til interesserte landsmenn, tok skikkelig dyr leie, helst på forskudd, selv hadde han bare betalt et ubetydelig beløp handpenger. Som nevnt kverner juridiske saker langsomt slik at det kunne gå opp til to år hvor han fikk leieinntektene for eiendommen. Hadde hadde hellet med seg med sine to landsmenn som huset og baren var utleid til. De ville kjøpe huset og de kjente ingen annen eier han de hadde leid av. Nå visste de at det var en prosess mot dem, men skjebnen vill det annerledes. Einar hadde fått solgt sin andre del også, det vil si den utleieboligen. Etterpå sier han til Churchill at han ville ha en bedre advokat og dette støtte yrkesstoltheten til Churchill. Nå ville han også hevne seg på Einar. Den nye advokaten hadde forlangt leietakerne ut da det var nye kjøpere til huset. Han tenkte ikke i det hele tatt på konas dokument som sa hun var den rettmessige eieren da hun hadde stått for all betalingen. Han fikk gode handpenger og kontrakt på den videre betalingen. Selv var han underveis til

74

Sverige med flyttelasset som var søkklastet med brennevin. Han ble stoppet i tollen med de konsekvensene det medførte. Nå arbeidet Churchill energisk med å finne en notarie som ville godta et så enkelt eierdokument som dette hadde bevitnet – de var jo dessuten fortsatt gift. En fredags ettermiddag ringte Churchill oss og spurte om vi kunne få tak i Einars kone snarest mulig for nå visste han gjennom juridiske vinklinger at oppsigelsen av de to leietakerne skulle skje på onsdag. De to engelskmennene som leide hadde hørt om salget til chileneren. De hadde jo selv tenkt seg å kjøpe huset men trodde ikke det hastet.

Gustav kom og fortalte om hva som var på gang og sa vi måtte ringe Einars kone om dette. Dersom hun kom i tide med de originale papirene fra oss kunne salget gå direkte til leietakerne. Vi ringte til Sverige, men fikk ikke svar. Vi kontaktet datteren som fortalte at mora var på Kanariøyene. Leietakerne nesten gråt og ba meg reise til Las Palmas og prøve å finne henne der. Noen adresse hadde vi ikke, men hvilken øy hun var på visste hun. Jeg pakket og gjorde meg klar til reisen og dro av sted på søndag.

Mandag morgen sto jeg klar med drosje for å bli kjørt til reisebyråer som hadde chartergjester. Jeg fikk ikke noe positivt svar her, så da klokken var tolv var jeg i ferd med å gi opp letingen. Jeg var nå i sentrum, og jeg gikk inn på alle steder med hotellskilt og spurte. Tenk dere min forbauselse da jeg gikk inn på et lite hotell som hadde svenske gjester og spurte i resepsjonen og fikk svaret: Jo, hun bodde der men var gått til markedet for ca fem minutter siden. De regnet med at hun straks var tilbake. Jeg satte meg ned og ventet, og etter en time kom Britt spaserende inn som den selvfølgeligste ting i verden. Jeg forklarte i korte trekk hva som sto på, og hun ble både glad og overrasket og forsto hele opplegget. Jeg ble med opp i leiligheten hvor hun laget en god lunsj før vi måtte av sted å skaffe oss billetter til dagen etter. Portieren hjalp oss med dette så det var bare å gå til reisebyrået og hente disse. Senere på kvelden gikk vi ut på et danssted og tidlig nest morgen fløy vi til Malaga hvor Gustav ventet på oss.

Det var å komme seg i full fart til Casa Suecia å sette fra seg bagasjen før det bar til notarien hvor avtalen var klokken halv elleve. Leietakerne kom i møte med oss, de visste jo jeg hadde funnet Britt da jeg hadde ringt hjem kvelden før. Nå ble tomten overført til Brit og samtidig ble boligen overført til leietakerne som de nye kjøperne. De hadde ikke penger nok, men fikk låne av Gustav inntil videre. Britt fikk pengene kontakt og gjorde opp med Gustavs mellomhavende. Dagen etter, på onsdag måtte de nyslåtte eierne stille opp i retten, de viste fram sin fotokopi av kjøpet og oppsigelsen kunne det dermed ikke bli noe av. Britt ble i Torremolinos noen dager for siden å reise tilbake til Kanariøyene. Fra den andre eiendommen som Einar hadde fikk hun ikke engang sine klær igjen, så dette var egentlig en rettferdig deling. Einar kunne ikke komme tilbake til

75

Spania igjen da han hadde solgt noe han ikke eide til den chilenske advokaten, slik var ganske farlig her i landet. Da Britt kom tilbake til Stockholm ble det rettsak om Einars smuglerforsøk. Britt forsikret seg en plass på tilhørerbenken og da saken begynte virket det som om dommeren mente dette var en ganske alvorlig affære. Dette var jo ingen liten sykketyv akkurat. En svenske med eiendom og forretninger i Spania. Einar fortalte om sitt salg og at dette var bare overskuddslager fra forretningen. Dommeren spurte om fruen hadde fått sin del av fortjenesten, men da svarte han at nei, hun skal ikke ha en rustspiker en gang. Jeg vet ikke hva dommeren syntes, men Einar fikk en vilkårlig dom, ble fratatt spriten og fikk noen bøter. Min mann og jeg skulle til Canada og derfra til Hawai hvor vi skulle være en måned. Britt som ikke hadde vært noen andre steder enn på Kanariøyene vill gjerne være med oss på denne turen nå som hun hadde penger. Vi fikk en flott tur og bestemte at vi skulle gjøre det samme om ti år, men det har ikke blitt noe av det – Hawai ligger lang, langt borte.

- 17 DET AMERIKANSKE SE FØRERKORTET

Det som jeg nå skal fortelle om hendte den første gangen jeg ble med min mann til Amerika. Min yngste sønn var også med og på denne turen kjøpte vi en bil i New York som vi kjørte med helt ned til Florida. I Everglades så vi på alle de ekle krokodillene, siden reiste vi til Sarasota for å hilse på min gamle venninne Sara. Vi hadde tenkt å bli her to til tre uker og leide derfor en bungalow. Min venninne var svært glad for besøket og hun tok oss med til den fine stranden hvor vi badet og hadde det bare skjønt. På kvelden kom hun til oss på besøk, og det ble mye snakk om hva som hadde hendt de siste årene og jeg fikk ikke noe medhold i at jeg ikke hadde hatt tid til å ta sertifikat. Nå mente de at jeg skulle benytte denne anledningen hvor jeg ikke hadde noe annet å gjøre de nærmeste ukene til å kjøretimer. Mannen min og min venninne var hjertens enig og hun kjente til en kjøreskole like i nærheten. Ja, neste dag stilte jeg opp i køen for å få læreboken. Da det endelig ble min tur ble jeg tildelt et skjema med spørsmål med henvisning til en bås/avlukke hvor jeg skulle svare på diverse spørsmål, så skulle jeg komme tilbake.

76

Jeg forsto jo etter hvert at dette var den teoretiske prøven, så av ren nysgjerrighet begynte jeg å lese spørsmålene. Jeg ser jo at dette er jo ikke så veldig vanskelig, jeg kan jo mye av dette, så jeg fylle ut etter beste evne for å se hvor langt jeg kom. Jeg syntes selv det gikk ganske bra så jeg gikk optimistisk tilbake med skjema og stilte meg igjen i køen. Da det ble min tur leste damen igjennom formularet og sa: ”Nei, her er det to feil, det er bare å gå hjem å lese og komme tilbake.” Jeg fikk tak i læreboken og min mann og venninne forhørte meg og de var veldig imponert. Nå hører det med til historien at jeg hadde vært en bra læremester for min sønn som også leste til førerprøven, leksene hans var riktignok på spansk men innholdet var stort sett det samme. Jeg leste på spreng en hel uke, og gikk så tilbake til kjøreskolen for å prøve igjen. Jeg gikk utlevert spørreskjema, men dessverre var dette med nye spørsmål enn sist. Men jeg tenkte at det får vel våge seg en gang til og besvarte etter beste evne. Foran meg i køen sto en amerikansk dame som skulle fornye sitt sertifikat, men dessverre fikk hun ikke det på grunn av noen feil. Hun sto der og diskuterte og ekspeditrisen ble veldig irritert etter hvert. Så kom da min tur, hun fortalte at jeg hadde en feil, men det hadde man lov å ha, så jeg betalte noen dollar og sa takk og adjø. Jeg hadde det travelt med å komme meg ut i venterommet hvor min mann satt og ventet. Jeg viste fram plastkortet jeg hadde fått og mannen min trodde det var noe helt annet enn det det var. Jeg hadde det travelt med å komme meg ut derfra, tenk om hun hadde gjort en feil og ville ha meg tilbake.

På hjemveien kjørte vi inn på en besinstasjon og spurte om dette var det amerikanske sertifikatet. De hørte jo vi var utlendinger og så lenge på oss. De snodde opp og ned på sertifikatet og sa at dette var helt korrekt og ekte. De lurte vel på hvor dumme vi egentlig kunne være, tre voksne mennesker, men dem visste jo ikke hvor lettvint det hadde vært å skaffe seg førerkort – paradokset var jo at jeg ikke kunne kjøre bil. Gleden sto i taket, nå hadde vi nytt førerkort og å kjøre kunne jeg jo lære meg i Spania – noe jeg også gjorde. Nå kunne jeg nyte ferien, det ble to fine uker i Sarasota med soling og bading på den fantastiske vakre Lido stranda ved Mexiko gulfen. En så fin og hvit strand har jeg sett og heller ikke maken til rent og blått vann. Selv om vi kom fra Torremolinos var vi veldig imponert. Her hadde vi mange fine utflukter med bil og dessuten var vi på dypvannsfisk uten noen fangst. Min venninne som var frisør ønsket nå å bytte yrke. Hun var veldig lei av klipp og krøll så etter en del diskusjon skulle hun prøve seg i resepsjon på cruice-skip eller lignende jobb. Hun ble med til Miami og oppsøkte flere cruise ekspedisnjoner hvor hun fylte ut søknadsskjema med vedlagt foto. Dessverre kom det ingen tilbud.

77

Vi reiste derfra til Cape Canaveral, og deretter til Clearwater hvor vi skiltes og hun tok bussen tilbake til Sarasota. Vi fortsatte reisen videre til Disneyworld – det var jo sønnen vår sin store drøm. Her ble vi i flere dager før vi tok Highway 75 nordover alle statene – og på denne turen var vi innom Majaklinikken i Minesota hvor vi hadde bestilt undersøkelse av Bjarne som led av en ukjent sykdom. Etter dette kjørte vi gjennom Canada tilbake til New York hvor vi fikk fraktet bilen til Stockholm. Selv fløy vi hjem til Spania, men etter dette ble det flere reiser til Amerika og mange biler fraktet over Atlanteren til Sverige. Blant annet to sine to brødre og en til en til en kompis samt en til seg selv. I den første bilen som ble sendt hjem hadde jeg pakket en hel del saker jeg hadde kjøpt omkring på min reise rundt Statene. Det var mest pyntegjenstander og souvenirer. I tillegg til handduker, gardiner og annen tekstil som vi ikke hadde maken til verken i Sverige eller i Spania. Dette kom dessverre aldri fram – det viste seg at det var ulovlig å ha noe inne i bilene som ble fraktet som eksport. Dette var jo veldig leit, men det var jo egentlig ikke noen store kostbarheter egentlig.

Vi hadde mange fine turer uten komplikasjoner med unntak av den gangen vi var til Hawai og hadde med vår venninne Britt. Vi fløy fra Madrid til Montreal, og på hjemreisen fra Montreal fikk vi høre at flybilletten våre var en dag for gamle. Hva skulle vi gjøre nå? Vi var dessuten nesten pengelens, og vi gikk til en bekjent av oss i den spanske foreningen og fortalte om dette. Han så på billettene og sa liksom for seg selv: ”Om jeg nå hadde denne røde pennen”. Vi forsto ikke hva han mente med det, bare det at vi skulle komme tilbake om en time. Da timen var omme var vi der og han ga oss billettene tilbake og ba oss reise til flyplassen. Glad, men med hjertet i halsen reiste vi ut, og innsjekket ble vi. Mens vi satt der i ventehallen ble det opplyst over høytaleren at flyet var innstilt og ikke ville gå før neste dag, men at det var ordnet med hotellrom for oss i byen. Vi fikk buss inn dit og fikk rom på hotellet hvor vi hadde det svært bra og fikk oss en god natts søvn. Neste morgen etter frokost ble vi skysset til flyplassen. Når vi fortalte om dette tilfellet til Montreal-spanjolens gode venn her i Spania sa han: ”Ja, han har jo vært lenge ansatt ved flyselskapet så han vet vel hva han gjør” Ja, det var det med den røde penna.

Hjemme i Spania fikk jeg en snill og tålmodig kjørelærer. Jeg var jo blitt sektisju år den gangen og kanskje ikke så lærenem lenger, men til sutt våget jeg meg ut på egen hand, og siden har jeg kjørt en hel del. Min amerikanske førerkort ble byttet om til en spansk, det var ingen problem med det. Noen veldig god sjåfør ble jeg vel ikke, spesielt dette med å rygge og lukeparkere. En gang da jeg skulle ut fra en parkering kom jeg bort i en annen bil og laget en liten bulk. Vel, høflig og ærlig skrev jeg en lapp hvor jeg beklaget uhellet og satte mitt visittkort på ruten. Etter fire dager kom det en mann i 50-60 åra opp til Casa Suecia, nybarbert og luktet godt av eue-de-cologne gjorde han og spurte Gustav som var ute i hallen om han traff meg her. Jo da, sa Gustav, det er min

78

kone og hun har fortalt meg om uhellet. Jeg har hennes bilforsikring liggende her så vi kan fylle ut skjema og du skal få alle data. Mannen var veldig lei seg – han virket helt desillusjonert. Han hadde ikke noen interesse av min bilforsikring, nei han ville nok heller behold bulken som et minne av donna La Suecia som han aldri fikk treffe.

- 18 SKOLEÅRENE –

Med to barn og alt hva det innbar så tenker jeg på skolegangensom var mange og lange år. Min eldste sønn Torbjørn hadde jeg tenkt skulle gå på nonneskolen her i Torremolinos. De hadde en avdeling for gutter på begynnerstadiet. Det var nå på tide at kan kom i gang med skolen, og en dag var jeg veldig bestemt. Jeg tok Torbjørn i handa og fikk han med meg til skolen. Mens vi sto utenfor skoledøra slapp jeg handa hans for å ringe på, og vips var han borte. Nonnen kom ut og jeg bare sto der og ristet på hodet , det var bare å gå hjem igjen. En av hushjelpene fikk gå ned på stranda å lete han opp – han trengte jo mat så hun fikk med seg osteomelett og brød. Han var oppvokst med all den friheten som fanns – og det var mange kompiser å dele den med. Noen klokke var umulig å følge, det var bare trøtthet og sulten som bestemte tiden. Torremolinos var på denne tiden en trygg og fin plass, og guttene bodde nesten på stranda blant fiskerne. Her badet de, sov og spiste, dykket etter blekksprut og ellers bare lek

79

og moro. Skole – det var bare dumt. Hans venner gikk heller ikke på skolen, den skolen som var her var da ikke så mye å skryte av heller. Det var to veldig strenge internatskoler, en Jesuittskole i Malaga og så var det Los Salesianos. Det ble til slutt bestemt at han skulle få plass på Los Salesianos.

Torbjørn ble på Los Salesianor i ett år. Han skrev ofte hjem og ba om mat som jeg måtte ta med når jeg kom på besøk. Det var sardiner, tunfisk og andre småting som var spiselig. Det lå 30 elever på hvert rom, her sto sengene på geledd og det rådde en disiplin og orden som var utrolig. Det var prester som styrte skolen, og foreldrene fikk bare komme på besøk om søndagene. Her fikk vi sitte i en stor sal og elevene ble oppropt etter tur og orden. Det var som sagt god disiplin men ikke særlig god mat. Det var linser og erter, erter og linser, enkel og mettende, slik var det bare. Nå tente jeg at Hans, hans avdøde far, ville ha sett han i bedre omgivelser enn dette, og det gjorde faktisk vi også. Jeg bestemte meg for å ta han ut av skolen til neste år, og få han inn på skole i Stockholm. Jeg tilsatte en svensk sykepleier som vi var blitt kjent med her i Spania mens hun var her med sin syke ektemann. De fikk bo på Casa Suecia under oppholdet her nede og skulle ha oppsyn og pass på alt fungerte. Vi kjøpte en gammel bil som ble lastet med alle nødvendigheter, og etter mange om og men kom vi til Stockholm hvor Torbjørn fikk begynne i andre klasse. Han kunne ikke et eneste svensk ord, men barn tilpasser seg fort og fikk fort mange venner. I nærheten var det en fargehandel med diverse andre småting som var eiet av et svensk ektepar uten barn. Mannen kunne snakke spansk etter flere år i Argentina, her ble Torbjørn stamgjest og de ble venner for livet. Liljeberg og fru Lilly tok seg av Torbjørn og tok han med på alt av interesse. Museer, sport og reiser og Torbjørn ble som en sønn i huset. Jeg tok meg korttidsarbeid på Brenda Tomten, og da noen måtte være hjemme for å se til at alt fungerte der ble det Gustav sin jobb. Men man skal aldri være for glad, i februar fikk jeg beskjed om at det var en veldig verdiøkning på Casa Suesia slik at jeg ville få en skikkelig skattesmell. Jeg kunne ikke skrive spansk så jeg gikk til det spanske konsulatet og ba dem hjelpe meg å skrive til min spanske advokat i Malaga. Dette gjorde en tjenestemann på sin fritid – han skrev til advokaten der jeg ba om at han måtte redde meg ut av dette uføret. Nå hastet det med at vi reiste tilbake. Det var nå viktig å få noen til å se etter Torbjørn da jeg ikke ville ta han ut av skolen. Jeg annonserte og fikk et ungt par, fruen ventet barn og de hadde ingen steder å bo før til sommeren. Dette passet oss begge utmerket. Nå hadde Torbjørn noen som bodde hjemme, som laget mat, vasket klærne og så til at han gjorde lekser. Han var likevel mest nede hos sine nyvunne venn spansktalende venn. Der fikk han hjelp til å lese og dette var viktig da han selvsagt lå etter klassen i dette. Liljenberg tok seg veldig av Torbjørn, det ble hans andre hjem i Sverige, og på slutten av skoleåret flyttet han inn hos dem. Det påfølgende året søkte vi Torbjørn inn på internatskole, denne lå i Viggbyholm, og alt ble nå mye enklere. Jula feiret han hos Liljenbergs og somrene i Spania. Han ble student

80

på Viggbyholm , siden ble det universitetstudier. Nå hadde han truffet en søt engelsk jente og det endte med giftemål da han var i tjueårene. Siden har ikke mamma hatt stort å si.

Min andre sønn, Bjarne, var en vill krabat og ubeskrivelig sjarmerende. Han var vanskelig å få hjem til måltidene og levde de herlige frie livet på stranden som sin bror Torbjørn hadde gjort. Vi ble jo lei etter hvert å lete etter han hver dag for å få noe mat i han, men vi avtalte med en restaurant at han kunne gå dit å få mat. Det var jo omelett med poteter eller noen fiskerett. Noe dyrt var det ikke, og de skulle skrive opp alt han spiste så skulle vi betale hver lørdag. Dette gikk fint, restauranten som het Miquel de la Playa ordnet med mat og regningen var aldre særlig dyr, det var enkelt kost og enkel cola det gikk på. Hans beste venn hette Jimmy Adler og de holdt sammen i tykt og tynt. Det var en svensk grevinne som kom som gjest til Casa Suecia. Hun trengte et ungt spansk par til hjelp med herregården sin i Sverige og lurte på om vi hadde noen vi kunne anbefale. De skulle da ta seg av Bjarne det første skoleåret, de hadde selv tvillinggutter som var jevngamle med han.

Gustav reiste omkring i omegn her og forhørte seg om noen kunne være interessert i å dra til Sverige, Bjarne hadde ikke noe imot å følge med. Et ungt spansk par var villig å prøve lykken i Sverige og alt så ut til å gå bra og de reiste av sted. Utpå høsten ringte greven og sa at han nok måtte sende Bjarne hjem igjen. Han egne gutter hadde satt låven i brann og brent opp en hel del redskaper. Grevinnen var for øyeblikket i Italia og forstanderinnen kunne ikke klare med alt alene. Vi dro til flyplassen for å møte Bjarne som kom glad og fornøyd i møte med oss. Han hadde kjøpt en flaske konjakk til pappa og en sjokoladeeske til mamma. Det var en finne som hadde hjulpet han med dette på flyet. Nå var siste høsttermin og vårerminen mistet, men det bekymret slett ikke Bjarne, her traff han igjen sin kompis Jimmy og friheten. Den påfølgende sommeren hadde vi noen gjester fra Linkjøping på Casa Suecia. De var gamle bekjente av min mann og hadde to døtre i 13 – 14 års alderen. De ville at Bjarne skulle være hos dem og Gustav hadde med seg seks barn i bilen til Sverige. To var våre, en var Gustavs datter, en tilhørte min søster og to tilhørte våre gode venner. De ble avlevert etter tur og orden hjemme i Sverige, og da det ble Bjarnes tur satte han i gang i å gråte og var aldeles fortvilt. Det var jo synd på han, men etter hvert ordnet det seg.

Jentene gjorde alt for at han skulle trives, det var jo veldig mye nytt for han her, men vinteren gikk og våren kom. I april skulle jeg hjem til Stockholm så jeg reiste til Linkjøping for å hente Bjarne. Jeg tenkte at når jeg er hjemme i Sverige skal jo gutten så klart være hos meg. Familien i Linkjøping syntes dette var synd – de ville gjerne beholde han til skoleåret var omme. Da sa Bjarne på ren Linkjøpingsdialet: ”Åt helvete med dom i Linkjøping”. Han mente han kunne snakke svensk bra nok. Påfølgende skoleår hadde jeg en familie boende i

81

Stockholm som skulle passe Bjarne og skolegangen her. Det gikk bra, og jeg er veldig takknemlig til fru Scheil. En dag kom Bjarne hjem fra skolen og følte seg uvel. Hun ringte til legen – og han ble straks innlagt på sykehuset med for operasjon i urinveien. Jeg ble oppringt fra Karolinska sykehus om tilstanden og jeg dro straks med første fly til Stockholm. Alt gikk bra og skoleåret var snart over og neste skoleår skulle han til Viggbyholm der hans bror gikk.

Bjarne var nå 17 år og dette året dro vi til Norge på ferie.

Det viste seg nå at han hadde noen feil i bevegelsene – litt usikker gange. Dette bekymret meg veldig, jeg skjønte jo at dette ikke var riktig. Vi tok han med på flere undersøkelser. Deriblant ble han liggende to måneder på Sødersykehuset for utredninger. Vi var dessuten innom Majo-klinikken i Minnesota som skal være verdens beste, men heller ikke her ble det stilt noen diagnose. Bjarne ble tynnere og verre som tiden gikk. De trodde det var Parkinson, men det viste seg å være feil. Sykdommen var ukjent på denne tiden, men ett år etter hans død fikk vi diagnosen. Det var Hungtingdom Schorea. Nå snakkes det mye om denne sykdommen i samband med Parkinson. Denne sykdommen hadde han arvet etter sin biologiske far som fikk sykdommen ved 50 års alderen og døde da han var 55. Da hadde han allerede to barn til. Ja, dette var harde ti år for oss alle, han døde 27 år gammel, men han har mange gode minner etter seg.

- 19 PELSER -

Vi skulle til New York og Montreal der Gustaf hadde sine forretnings-forehavende. Nå ville han ta meg med til et pelsmarked å kjøpe en minkpels til meg. Han hadde en god bekjent som hadde kjøpt en villa av han i Torremolinos og som hadde fortalt om at Stockholms største pelsforretning gjorde sine innkjøp her. Han hadde lovet denne karen at han skulle gå innom å hilse fra han dersom han kom til Montreal, så vi gikk jo dit så klart nå han insisterte på at han ville kjøpe meg en minkpels. Det første vi så da vi kom inn på kontoret var et stort bilde av Sten Ericsom, det var derfor ikke vanskelig å huske på hilningen fra han. Det ble store klemmer ut av det, herr og fru Ericson hadde vært svært gode kunder her. Jeg skulle jo bare ha en minkjakke, og utrolig nok fant jeg verdens fineste jakke som passet perfekt. Glad og fornøyd og med mons-pairer

82

dro vi tilbake til Torremolinos og siden til Stockholm. Vel hjemme kom en venninne på besøk og stolt viste jeg fram jakken. Hun ville jo prøve den også, så seg i speilet både en og to ganger og sa: ”Hvor mye skal du ha for den?” Forbauset sa jeg jo at den ikke var til salgs, hun sa at hun ikke kom til å ta den av seg så det var bare å si en pris – det var bare å si en pris. Min mann kom inn og sa hun kunne komme å være med oss til Cananda neste gang vi reiste dit, men hun var sta og sa at jeg kunne kjøpe meg en ny selv når vi reiste neste gang.

Vel, tenkte jeg, du er jo min venninne og rik som et troll er du, så du skal få betale så det svir. Hun skrev ut en sjekk uten å blunke, og der sto hun med min fine pels og jeg med en sjekk i handa. Etter et år eller var det to var vi tilbake i Montreal. Vi fant igjen to modeller av jakken, men kvaliteten var ikke den samme som den første. Gustaf insisterte at jeg kjøpte begge jakkene – så slik ble det. Jeg tok pelsene med meg til Sverige. Min venninne som hadde kjøpt min første pels var blitt enke og hadde flyttet fra Strandvegen og kjøpt en villa utenfor Stockholm. Der hadde hun hatt innbrudd, pelsen og selvsagt mye annet var forsvunnet. Nå da hun fikk høre at jeg hadde to stykker, fikk hun kjøpe den ene. Nå ville deg seg slik at også vi fikk innbrudd selv om vi bor i tredje etasje. Men tyven klatret over taket og tok seg inn gjennom balkongdøren og der sto det så laglig til en handlevogn som han bare hadde å fylle opp. Pelsen gikk i samme slengen også så klart. Neste besøk i Montreal ble igjen en pels innkjøpt, en svært dyr og fin pels denne gangen. I det våte høstværet i Stockholm har det ikke blitt så mye bruk for pelsen, jeg syntes den var litt for fin til å utsettes for futig vær selv om Gustaf maste om at jeg skulle bruke den, så neste gang i Montreal måtte jeg kjøpe en mindre fin og mer passende pels som kunne brukes. Dette ble min femte minkjakke – så derfor sitter jeg nå med to stykker hjemme i Stockholm – og vi som aldri er i Sverige da det er vinter og pelsvær!

Min sønnedatter skal overta den ene jakken, vi er samme størrelse. Vel, her slutter min pelshandel som jeg aldri vil glemme.

83

- 20 BESØK I MITT BARNDOMS NORGE –

Vi dro hjem til Stockholm for skoleavslutningen til Bjarne da han var 17 år. Etter dette hadde vi tenkt å ha ferie, men vi visste ikke helt hvor vi skulle dra. Gustaf foreslo vi skulle kjøre til Norge. Jeg ble jo veldig overrasket, jeg hadde nesten glemt Norge, men etter en tid begynte jeg å huske steder og episoder, og jeg tenkte at det kunne være veldig interessant å få se igjen min barndoms dal. Vi forberedte oss til turen og reiste først via Oslo for å hilse på min søster og hennes familie. Etter dette la vi i vei til Nord-Norge med Steinkjer som første stopp underveids. Etterpå kjørte vi vei 117 som er kystveien opp til Helgeland. Det var herlig vær og en vakker dag bare slik det kan være der oppe i nord når været er bra en forsommerdag. På et av våre stoppested for lunsj kastet Gustaf ut fiskesnøret, lasteslukstangen hadde vært viktig å få med seg, og nå beit småsei og torsk som aldri før. Fisken blei renset og tatt hand om, og Gustaf var lykkelig, stolt og glad. Ferden gikk videre, og det ble mange ferger før vi kom

84

fram til Mindlandet ved 11-tiden på kvelden. Havet lå der speilblankt, sola ga et orangerødt skinn over himmelen, ja, jeg var helt betatt, det var nesten som en religiøs opplevelse. Vi kom til Tjøtta, og det var underlig å kjøre i land her. Alt var som jeg husket det fra jeg var konfirmant. Gresset var like grønt, kirken sto der og huset vi hadde bodd i mens vi gikk på konfirmasjonsskolen sto også der da jeg var 14 år gammel. Det var riktig nok noen flere hus nå – og over sundet var det nå bygget bru. Jeg visste at straks etter brua skulle jeg kunne se mitt barndomshjem og jeg ba Gustaf ta av til høyre slik at vi fikk bedre utsikt over stedet jeg var født. Vi kom til Sandnessjøen midt på natten for å skaffe oss et hotellrom der. Mens vi sto der kom en dame på motorsykkel og hun stoppet for å se på fremmedfolket som far alltid sa. Hun sa da: ”Er ikke du søster il Karl?” Selvsagt svarte jeg ja, og var veldig overrasket. Da får dere komme hjem og helse på han da, sa hun. Jeg hadde ikke gjort meg noen forstilling om mine brødre, jeg trodde faktisk ikke at de bodde der enda. Vi fikk med oss det nødvendigste og gikk langs fj æra i følge med denne damen. Vi gikk opp til huset, nå kjente jeg igjen jordkjelleren og alt det andre. Det var jo ikke her jeg hadde vokst opp og hadde derfor ikke så sterke minner om stedet annet enn under konfirmasjonstiden da jeg var 14 år. Min svigersøster gikk inn og vekket min bror, ned kom en litt eldre kar i ustrøken skjorte og vannkjemmet hår. Han hilste på oss og alt virket litt uvirkelig. Min søster og jeg hadde aldri hatt noen kontakt med noen her oppe i nord siden vi forlot stedet. Vi visste jo ikke noe om hverandre – om de vi var levende eller døde.

Vi satt og snakket til klokken ble fire på morgenen. Da hadde stormåsen våknet og funnet Gustafs fiskemorter på stuetrappen. Karl, min bror tok og kastet dem utover marken og Gustaf ble veldig lei seg for det. Da sa min bror at han skulle få være med han ut og fiske neste dag, da skal du få ordentlig torsk. Så var den sorgen slukket, min bror sa at slik fisk som han hadde fått spiste ikke en gang katten her oppe. Vi overnattet på luftmadrasser og Bjarne lå på sofa. Vi hadde jo teltutstyr i bilen og min bror ønsket at vi skulle være der noen dager. Neste dag ble alt hentet ut av bilen og fraktet fram til min brors hus. Det var ikke bilvei helt fram til huset så en vogn ble brukt til frakting. Gustaf var ute med min bror på fisking og været var fantastisk med sol fra skyfri himmel. Min bror hadde fortsatt fiske etter min far og bodde hjemme, det hadde vært helt naturlig for han. Karl hadde seks barn som alle var bosatt rundt i Norge, men om sommeren kom alle hjem på ferie – det var ingen bedre plass for dem. Jeg skal aldri glemme denne St. Hansaften hvor Gustav og jeg satt på kjøkkenet i mitt barndomhjem og spiste nyfanget uer. Ungdommene var ute på fest og Bjarne var selvsagt sammen med dem. Kjæreste var det ikke vanskelig for han å få da han var påfallende pen, stilig og sjarmerende.

85

- 21 MØTET MED JØRGEN BANG –

Nå som vi hadde bestemt oss for å bli en uke bestemte jeg meg for å besøke Mindlandet. Det var jo ikke så helt enkelt da Gustaf var ute på fisking med min bror hele dagen. Fiske og jakt var jo ele livet for Gustaf så jeg måtte være overbærende. Men en dag tok jeg bilen og reiste inn til Tjøtta hvor det gikk ferge til Mindlandet. Da jeg kom til fergestedet ba de meg snu bilen og rygge inn. Jeg fikk jo panikk, jeg var svært dårlig til den slags kjøring, men av en eller annen grunn klarte jeg det uten å havne i havet.

Bilen var jo spanskregistrert, så da jeg gikk ut av bilen kom en dame med sydlandsk utseende bort til meg og spurte på flytende spansk hvor jeg skulle hen. Hun trodde vel jeg hadde tatt feil av veien, men jeg svarte jeg skulle til Mindlandet. Hun ble svært overrasket og lurte på hva i all verden jeg skulle gjøre der. Jeg sa det var ganske naturlig at jeg ville se stedet der jeg hadde vokst opp. Hun ble enda mer overrasket over dette, jeg så i det minste ikke særlig spansk ut, mens jeg tenkte med meg selv at hva gjør nå denne østerlandske

86

jødinnen her ute i øygarden? Jeg spurte om hun snakket norsk, ja, hun hadde bodd her i seks år og spurte på godt nordnorsk hvor jeg hadde vokst opp og hos hvem. Jeg sa Jørgen Bang og det viste seg han var hennes svigerfar. Hun hadde truffet hans sønn i Libanon da han var stsjonert i FN styrkene der, og han hadde tatt henne med seg hjem til den lille lye i Nord-Norge. Hun var nå fruen i huset og ba meg komme å hilse på. Jeg lovet det, og tenkte at her finnes vel bare skolehuset og Øvergården igjen som interesserer meg. Vi kom i land med en underlig følelse.

Jeg tok meg god tid på veien og stoppet opp ved de forskjellige husene jeg kjente igjen fra før. Skolehuset sto der som før, men de store myrområdene var borte. Jørgen som den driftige karen han var hadde dyrket opp alt til åker. Det var en foregangsmann som ble til stor nytte og glede da han kom hjem fra Amerika – de trodde jo han var blitt borte for alltid.

Etter et langt og nostalgisk opphold på skolegården kjørte jeg til Øvergården. Det så annerledes ut og var nybygd. Jeg kom inn i et stort moderne kjøkken med alle salgs husholdningsmaskiner. De hadde to små gutter på fire – fem år. De så veldig norsk ut. Inne i stuen så jeg bilder av mine fosterforeldre, det var godt å se dem igjen. Stua var hjemmekoselig og et var orden på alle ting, både ute og inne. I hagen var alle de store trærne borte, men nå var det mer lys og luft inne i huset. Vi ble lenge sittende og prate og drikke kaffe. Fruen var bereist og hadde vært både i Franskrike og Spania og snakket flere språk. Jørgen var blitt gammel og skral, men hadde et rom i andre etasje. Han sov nå, men jeg ba dem hilse han fra meg, om han huset meg da. De gamle hadde bygget flyttet i andre etasje da Jørgen kom fra Amerika og overtok gården. Kårstua ble bygget til tredje generasjon, altså til Jørgen Bangs datter og hennes mann. Vi skiltes og sa vi ville komme igjen med Gustaf og min yngste sønn, jeg ville de skulle se hvor jeg hadde vokst opp. Etterpå kjørte jeg den nye veien rundt øya og stoppet ved alle hus og små gårder jeg kjente igjen, til slutt kom jeg til fergeleiet. Her ble jeg bedt om å snu bilen og rygge om bord, nå gikk det merkelig nok greit nok, min redsel for brygger og kaier har aldri sluppet taket uansett hvem som kjører. Vi dro tilbake slik at min mann og yngste sønn fikk se Øvergården og mitt sted jeg hadde vokst opp på. De syntes det var velstelt og vakkert, og Jørgen hadde bedt jødinnen at dersom jeg kom igjen ville han hilse på meg. Ja, jeg ble vist inn i en liten leilighet med en stue og et soverom. Det var trivelig og pent møblert. Han lå i sengen og jeg gikk fram og tok han i handa. Jeg var svært overrasket at han bare snakket engelsk og for høflighets skyld svarte jeg på samme språk. Han virket veldig glad for å se meg og spurte om hvordan livet hadde artet seg etter at jeg forlot som 14-åring. Han fortalte om alt han hadde gjort for å forbedre gården og dessuten hjulpet stedet med råd og dåd. Han fortalte om sine andre to døtre og hvor de bodde og hvordan det hadde gått med dem i livet. Han ba meg gå bort til et hjørneskap i stuen og hente en flaske vin og to glass. Dette gjorde jeg og satte alt på bordet ved

87

sengen der jeg skjenket i dem. Han skålte med meg og jeg sa den vanlige frasen om at jeg ønsket han god bedring og at han måtte få mange gode år framover. Da begynte han å gråte, jeg vet ikke om han syntes synd på seg selv nå da han var gammel og sengeliggende, kanskje han tenkte på sin kone som hadde vært død i mange år nå og som hadde vært ekkel mot meg. Han sa ikke med et eneste ord at han kjente meg igjen, og hvorfor snakket han bare engelsk. Dette har jeg lurt på i alle disse årene. Han visste jo hvem jeg var, det hadde han gitt uttykk for til jødinnen, og han var slett ikke glemst.

Etter at uken var omme fortsatte vi turen nordover. Vi besøkte Vesterålen, Stokmarknes og Melbu. Jeg hadde så mange minner herfra fra 15 års alderen og fram til 19-20 årene. Vi dro også til Lofoten, det var jo stedet alle snakket om. Det ble veldig mange ferier på Mindlandet, men væet var ikke alltid like fint som den første sommeren. Jeg brukte å si det slik at den sommeren hadde narret oss til å komme tilbake år etter år.Året etter kunne min bror leie ut et hus til oss, han ville vi skulle kjøpe det, og det hadde vi også gjort om ikke hadde hendt det som hendte. Vi ville at min bror skulle komme til Spania å være over vinteren. Han var blitt pensjonist og kunne slippe vinteren alene. Han ville først en tur til Lofoten for å si farvel til alle sine venner der – og det ble hans siste reis. Han omkom i en drukningsulykke så der ble alle drømmer om framtida skrinlagt. Vi ga ikke opp å dra til Nord-Norge, men da det ikke var husvære å få leie, kjøpte Gustaf en husvogn og installerte den på en tomt like ved min brorsønn hus. Han ble nå Gustafs fiskerkompis og nå kjøpte vi en båt selv. Uten båt kunne vi ikke gjøre stort, nå var vi selvforsørget. Vi fisket til oss elv,til alle kattene i området og til stormåsen. Gustavf trivdes som fisken i vannet og faktisk bedre enn meg. Husvogna gjorde nytten og med stort fortelt, lagerrom og WC på baksiden kunne vi ikke ha det bedre. Vann og strøm fikk vi fra vår brorsønn like ved.

Bjarne kunne bare være med oss i tre år, etter dette måtte han tilbringe tiden på Erstadgårdklinikken i Nacka hos dokter Vretthammer. Ellers var han sammen med oss i Stocholm og til Spania, med unntak av de siste åra, da ble det Dalens sykehus i Kærtorp. Hver gang vi reiste til eller fra Helgeland gjorde vi en runde rundt Nordkalotten. Det ble Stockholm-Haparanda, Finland og opp til Kirkenes, deretter alle fjorder og øyer tilbake til Helgeland. Ellers var det vice versa. På Casa Suecia måtte dem klare seg uten oss lange tider om gangen, men telefonen ble flittig brukt hele tiden så vi hadde oversikten. Skulle det hende noe alvorlig fikk vi ta fly ned når som helst. Etter mange år syntes vi at vi hadde fått nok. Været hadde de siste somrene vært elendig, så vi ga hele herligheten til min brorsønn. Vi tenkte å ta en sjøreise med Hurtigruta, men etter det blir det vel slutt på norgesturene for mitt vedkommende.

88

- 22 FAMILIEN -

Det første året vårt på Casa Suecia holdt vi barnedåp for Bjarne. Han hadde fått navn, men her hvor vi bodde Bajondillo ble han bare kalt Nene, noe de som kjenner oss bruker den dag i dag. Nene betyr gutt på spansk, og her kunne dem jo i alle fall ikke uttale Bjarne. Han ble døpt i en kirke i Malaga som jeg tror var protestantisk, den lå i hvert fall like ved den engelske kirkegården. Madrina Ludvigsen, en meget vennlig og distingvert dansk dame var Gudmor som kom fra en fin familie. Hun kom i ettertid til å kjøpe et hus av oss i Marbella. Hun var alltid så glad i Bjarne og var virkelig slik en gudmor skal være. Etter dåpen samlet vi oss på Casa Suecia hvor det ble servert smørbrød og kaffe og drikke av ulike slag. Bjarne var alltid så glad i festligheter, og vi hadde jo mange bekjente og venner som samlet seg hos oss, dette var til stor glede for Bjarne som alltid ba om fest når han var hjemme i skoleferiene. Gjestene blandet seg med i disse festlighetene og på den måten tullet det på seg med bekjente av ulike nasjoner.

89

Vi var blitt kjent både i Amerika, Canada, og hele Europa samt fra Østasia. En gang husker jeg det kom en amerikaner med en avis under armen og spurte om dette var Casa Suecia. Han hadde med seg en artikkel fra en amerikansk avis om dette koselige stedet i Torremolinos, og da han skulle hit ønsket han å få hilse på oss og gjøre seg kjent med stedet. En annen gang kom det en canadier til oss, og jeg spurte han hvordan han hadde funnet fram til oss. Jo, han hadde truffet en landsmann i Grekenland og sagt at han skulle til Malaga. Da fikk han høre at det skulle han ikke, nei, han skulle til Torremolinos og ta inn på Casa Suecia, der er det som hjemme hadde vennen sagt.

Det var mange familier som bodde hos oss. Vi kunne jo språket og snakke sammen. Den første tiden annonserte vi i svenske aviser etter gjester, men det be ikke nødvendig etter som tiden gikk. Gjestene våre skaffet selv nye gjester til oss. Når amerikanerne hadde sine baser her i Spania var det Casa Suecia som var deres hovedkvarter for soldatene på permisjon – det var mange av dem. Vi levde på amerikanske matrasjoner som soldatene hadde med. Det var jo bra med all den amerikanske maten, men etter som tiden gikk ble det mye bedre også her å få tak i mat. Da jeg kom hit fantes det ikke smør, margarin eller pålegg, men det var jo olivenolje nok. Egg var det jo nok av, og med det og olivenolje laget vi majones. Ut på ettermmiddagen da det ble tid til å sette seg ned ble det te og smørbrød med majones og tomat. ”Das smekt gut weiss du”, var den faste kommentaren fra Edit. Gustaf fikk jo venne seg til vårt tyske prat, men han var jo nødt til det og han lærte seg mye tysk selv på grunn av dette.

Så lenge vi bodde på Casa Suecia var vi jo selv nattevakt her. Vi byttet om å stå opp når det ringte på porten. Klokken fem om morgenen en gang i juni ringte det på porten og det var Gustafs tur til å gå ut og svare. Vel der sto det fem engelske jenter med bagasje rundt seg, de var både frosne og trøtte. Vi hadde ikke noe ledig rom til dem, og vi vet ikke om det var blitt feil med bestillingen eller hva det var. Det kunne være mange som tok telefonen hos oss og som ikke hadde notert dette. Gustaf ba dem komme inn, vi får se hva vi kan gjøre. De ble veldig glade og kom inn med alt de hadde av reiseeffekter. Gustaf laget te og omelett og så gikk han og kikket i protokollen over bestillinger. Der så han at to rom ville bli ledige dagen etter og de kunne få overnatte på sofa og gulv til neste dag. De fikk en stabel med tepper og da vi sto opp ved åttetiden neste morgen vandret jentene rundt og følte seg som hjemme. Jeg satt på kontoret da jeg hørte den si: Se for en vakker gutt som er inne på kontoret. Jeg kikket opp og så at det var Torbjørn som de mente. Barna hadde nå kommet hjem på skoleferie. Torbjørn og Hans ble gode venner med jentene og Jane som senere ble hans kone var uadskillige. Hun reiste tilbake til England og han til Sverige, men det ble mange reiser for dem fram og tilbake. Jane kom til Sverige og ble der ett år og hun lærte seg godt svensk Torbjørn fikk ikke lov å slutte sine studier, noe han gjorde det senere i England. Han bare kjøpte hus og bygde om , dette var hans store interesse og hobby og slett ikke alltid like lønnsomt. Noen år senere, noen

90

gode og andre dårlige år, var det på tide for Torbjørn å overta Casa Suecia. Jeg var kommet opp i årene og nå var Bjarne var død. Det var til han jeg hadde tenkt å gi Casa Suecia, men skjebnen ville det annerledes. Nå var jeg glad for at Torbjørn kunne og ville overta mitt livsverk og føre det videre. Det er hans sønn Daniel som i sin tur skal overta denne lille perlen etter sin far. Dette er noe jeg har bestemt og forsikret meg om. Torbjørn har lært seg mye om bygging i England og dette kom godt med under restaureringen av Casa Suecia. De siste årene var det blitt lite vedlikehold og reparasjoner. Jeg trodde jo det bare ble til at jeg måtte selge, men så kom Torbjørn inn i bildet og han fikk jo gjøre det han likte best her i verden, bygge om, restaurere og reparere. Dessverre har han ødelagt den praktiske fungsjonen vi hadde i det første bygget – det som ligger på gatenivået. Utover det har han gjort mange forbedringer og det var absolutt nødvendig. Jeg må le når jeg sitter og ser på bilder fra bryllupet deres i England. Noe mer engelsk skal man lete etter. Først var det seremonien i kirka, deretter til en restaurant med tilhørende seremonimester og det hele. Jeg hadde kjøpt ny kjole og kåpe og hatt. Den fine kjolen som jeg hadde med meg var ikke blitt godtatt. Bjarne var i en for stor dress og Gustaf og Trygve hadde lånt frakk og høg hatt. Hver gang jeg ser disse bildene av oss får jeg meg en god latter, de ligner mer sirkusdirektører – temmelig ulikt det de vanligvis brukte. Brudeparet var og er vakre, det er jo det som smelter en morshjerte. Nå var det litt problemer med navnene da vi ikke alle hette Thoren til etternavn. Jeg var jo gift til navnet, men Bjarne og Thorbjørn hette Bucheim. En gang beklaget Torbjørn seg over dette og at de på skolen trodde han var utlending. De ble enige om at Gustaf skulle adoptere begge barna. Jeg var jo ikke bare glad for dette, jeg syntes jo Torbjørn skulle beholde farsnavnet. Jeg så jo det praktiske i dette, og Gustaf var jo nå deres far i fysisk forstand, så nå hadde vi alle samme navn.

91

- EPILOG -

Da jeg kom til Spania første gangen var den 15. februar 1953. Da hadde jeg bestemt meg for å bli her ett år, men slik det utviklet seg bestemte jeg meg for å bli noen år til. Jeg ønsket ikke å komme hjem til leiligheten i Sverige med en liten gutt så fort etter min manns død – da skulle vel naboene få noe å snakke nom. De ville nok snart finne ut av at tidsrammen ikke stemte , det var viktig å finne et hjem for meg og barna og etterpå finne en inntektekstskilde, problemet var, hvordan skulle dette gjøres? Med den spanske borgerkrigen hadde landet blitt veldig fattig og utarmet, men solen, menneskene og naturen var jo slik jeg jeg alltid hadde sett dem, snille, sjarmerende og vennlige . Det var derfor ikke noe tungt valg å bli værende her. Jeg trengte i første hand et hjem for meg og barna og kjøpte derfor et lite hus som trengtes renoveres. Etterpå tenkte jeg å arbeide på en kafe eller reaturant i Malaga. Men skjebnen ville det annerledes og bedre.

Jeg hadde fått tak i en veldig flink barnepasser i Torremolinos, men før jeg flyttet inn hadde jeg en nabo til hjelp. Det skulle blant annet være å ølage mat, jeg ville jo selv være med i byggingen av for å lære meg mest mulig. Nå innså jeg at det ville bli veldig mye mer arbeid enn først antatt. Jeg gjorde en avtale med byggherren om at jeg skulle få være med alle steder hvor priser ble avtalt –

92

og slik fortsatte vi under hele arbeidet under arbeidsperioden. Nabofrua som jeg hadde ansatt som barnepike for Torbjørn ble oppsagt, hun hadde helt andre oppdragelsesmetoder enn de jeg hadde. Jeg fikk tak i en ung jente fra landet, og det gikk fint. En av naboene var ikke helt glad fo meg og mitt og hun drev med direkte mobbing mot alt vi sto for. Mine arbeidere bare lo av dette og hun fikk svar på tiltale ved kroppspråk deres. Hun beskylte oss blant annet for å kaste søppel og skitt ned på hennes hage. Til slutt måtte jeg gå til politiet og anmelde henne.

Vi ble begge innklat til retten. Jeg var jo alene med min dårlige spanske, men hun måtte også opp i vitneboksen. Hun valgte å gjøre en nesten kvalifisert sirkusoppvisning for retten, og de lot henne bare gå, men dommeren gjorde en merknad om at hun skulle hentes inn av Guardia civil. Hun ble hektet inn og geleidet opp hovedgaten mot byarresten med beskjed om at dersom hun ikke oppførte seg som folk og ville la meg være i fred skulle hun utvises fra Torremolinos for lang tid. Neste dag fikk hennes snille mann komme å hente henne, men med beskjed om at dersom hun ikke oppførte seg som folk flest og lot meg være i fred så skulle hun utvises fra Torremolinos for lang tid. Slik var det den gangen, mange kvinner holdt sammen og var vanskelige – det var både slektskap og vennskap dem imellom, mennene deres ar som oftest fiskere og levde mest på stranden og la seg aldri opp i kvinnenes gjøren og laden. De som trodde at jeg var lettskremt som var alene med to barn to skammelig feil.

Jeg var heldig og hadde veldig flinke murere, ja alle arbeiderne var flinke og snille. De ble jo mine venner og hadde ingen ting i mot at jeg fulgte med på arbeidet hele dagen. Jeg ville jo lære såp mye som mulig. Jeg hadde overtatt alt materialinnkjøp og ledet byggearbeidet. Arkitekten ble uvenn med meg, han ville ha det på sin måte, og jeg på min, så han overlot hele greia til meg. Så sto vi der da, arbeidsfolk, gjester, personalet, barna og meg. Det var egentlig bare bra, vi trivdes med tingene slik de var, vi leide ut straks noe ble ledig, ofte var det kunstnere som kom som leietakere, folk som så seg etter bosted, andre etter et levebrød i et annet land. Jeg hadde behov for hvert et eneste øre jeg kunne tjene. Det skulle jo også møbleres og alt kostet penger. Hjemme i Stockholm sto jo mange ting som kunne brukes her, men å få det hit til Spania var ikke helt lett. Tilbake i Stockholm fikk jeg en snekker til å lage meg en stor trekasse som jeg pakket med alle de ting jeg hadde behov for i Spania. Her fikk jeg blant annet plass til sengeklær og husholdningsartikler av alle slag, Spania var et u-land på denne tiden. Dette ble sendt med båt, selv reiste jeg med toget over Paris begge veier.

Et gammelt hus blir nok aldri ferdigbygget. Det tok i alle fall utrolig lang tid med datidens arbeidsmetoder. Gjesteantallet og utleien ble på Casa Suecia en suksess selv om dette var i liten skala. Etter cirka tre år hadde vi både hus, hjem og inntekt. Vi trivdes veldig godt, så noen tilbaketur til Sverige kom ikke på

93

tale. Nå hadde jeg også truffet min tredje og siste mann her nede. Siden han også hadde vært innom eiendomsbransjen prøvde vi oss på det her nede.

Vi har jo hatt hellet med oss her. Vi tok jo på oss noe villabygging og reparasjoner til folk som kjøpte av oss eller gjennom oss. Etter hvert kjente jeg meg så sikker innen bransjen at jeg påtok meg både bygging og innredning av forretninger med samme profil som de hjemme i Stockholm. Dette var et stort prosekt og jeg skaffet arbeidsfolk til oppdraget, denne utbyggingen varte i fem måneder, og det ble en suksess både for meg og eieren.

Etter dette tok jeg meg en ferie og dro til Stockholm. Her var min mann akkurat nå, og mine barn gikk på internatskoler. Casa Suecia hadde gode ansatte som tok seg av alt der. Vi kjøpte og der ble det mye ombygging og tilbygging. Her bor vi nå, men jeg drar jo ned til Casa Suecia for å se hva min sønn driver med. Han gjhør akkurat som jeg –han reparerer og bygger om og det virker fortsatt som om gamle hus aldri blir ferdige. Men vakkert er det – alt p på Casa Suecia er i andalusisk-arabisk stil. Etter dette skal min sønnesønn overta og min drøm er at det skal være i familien i mange år framover. Jeg er veldig glad for at min skjebne ble Spania.

- MIN BARNDOMS DRØM -

Jeg hadde en drøm i min barndom som jeg så gjerne skulle ønske var sann. Jeg vill aldri godta eller akseptere at min mor var død, jeg fornektet virkeligheten og levde på en livsløgn. Vi var to søstre som var fire og seks år gamle som måtte reise til Mindlandet til fremmede mennesker. Dette var ikke noe særlig morsomt, vi følte oss ensomme og vi fikk bare besøke hverandre en gang i uken. Min søster fikk aldri komme til meg, så det var mest jeg som måtte besøke henne. Vinteren var lang, kald og mørk. Det var å gå tidlig til sengs, elektrisk lys var det jo ikke, så oljelampene måtte ikke brennes i utide. Det ble mye tid til overs til drømmer – og jeg levde som i to forskjellige verdener. En var på Mindlandet og den andre var i drømmen hos min mamma.

Mine to beste venner i denne tiden var Alda og Bora. De var ansatt som hushjelper på Øvergåden. Disse to kunne mange historier og alltid var det noe i disse fortellingene som kunne benyttes i mine drømmer. Kanskje var det dem som lærte meg å tro på fantasiene mine slik at de ble virkelig for meg. Hjemme

94

hos mamma var allting så lyst og vennlig. Mamma klarte å få til alt – og vi fikk alt som vi ønsket oss. Aldri var det noen krangel mellom oss søsken, det eneste sørgelige var at mamma hadde så veldig mye å gjøre. Det var stadig noen som kom til henne, og det var mange som skrev for å be henne om råd og dåd. Hun kunne det meste, og alle stolte på hennes råd og omdømme. Hun skrev også artikler i Helgelands Blad, og hun måtte lese alle aviser for å holde seg à jour, i tillegg fikk hun tilsendt bøker hun bestilte. Etter hvert måtte hun tilsette en hushjelp som hun fikk gjennom en annonse i Helgelands Blad.

Denne hushjelpa skulle være stor, sterk og flink. Ja, hun fikk en del svar og bestemte seg for en jente fra Wistern. Denne jenta var eldst i en søskenflokk på ni, vi var alle veldig spent på hvordan hun var – og da hun kom var vi aldeles målløs. Hun hette Alda, var stor og sterk og mine brødre som da var åtte, tretten og fjorten år gamle ble fort klar over at her var det ingen vits å prøve seg med noe tull. Hun var veldig flink, og mamma var overlykkelig. Vi lystret henne i alt – hun hadde en autoritet som ikke tålte noen motsigelse. Mamma sa at dersom vi ikke gjorde som hun sa ville hun dra i fra oss. Da ville det bli som før og ingen av oss ville ha det slik. Alda var både snill og morsom, på kveldene fortalte hun historier –det kunne hun i hopetall. Slikt hadde aldri mamma tid til, og pappa kunne bare fortelle om julenisser og troll, men han fortalte jo også om nøkken, men det endte med at vi ble mørkeredd.

Noen ganger fikk min eldste bror være med pappa å handle. Alt måtte jo bæres hjem i ryggsekk, og vi barn ventet spent på når de kom over bakkene. Pappa hadde alltid mye å fortelle når han kom, han brukte lang tid både hos handelsmann og posthuset. Disse stedene var nyhetssentraler og det ble brukt mye tid her til utveksling av lokale nyheter. Mamma hadde mye penger og disse kom i posten, noen la også penger i brevene som kom. Dampbåten kom med frakt og post tre ganger i uken, men pappa gikk hver dag til handelsmannen, det var ikke alltid han skulle kjøpe noe, han syntes vel det var godt å komme seg ut litt. Han var jo vant med å dra ut på fiske og å hente melken på hjemveien. Da det var fjære på ettermiddagen var det å dra ned å grave etter makk til å egne lina med. Slik gikk livet, dra lina på formiddagen, komme hjem med fisken, og den vi ikke kunne spise selv tok han med til handelsmannen og solgte der.

Hjemme var det mamma og Alda som bestemte alt, de var for øvrig sjelden enige. Vi jenter fikk tidlig begynne å hjelpe til – vi måtte i alle fall lære å strikke strømper og lappa klær. Alda fikk lov til å sy på mammas nye symaskin, det var en ting hun var veldig redd for. Nå i vår skulle Harald konfirmeres, og da var han å regne som voksen og skulle ut i verden og tjenes sitt brød. Mamma vill ikke at noen av guttene skulle bli fiskere, og noe anlegg for dette hadde verken Harald eller Gustav. Mamma satte inn en annonse i Trondheim tidende om

95

lærlingeplass i butikk eller innom handtverk, hun fikk mange svar. Hun så fram til at de store guttene skulle ut av huset, da ville det bli bedre plass på stueloftet. Vi var tross alt åtte som sov der. Alda hadde fått kjøkkenloftet alene, og nå som mamma hadde fått mer tid til overs kunne hun ta seg litt fritid. Nå var det blitt slik at på kveldene etter at grynmelsgrøten var spist så satte vi oss i stua for å lytte på mamma når hun leste fra sine bøker. Av og til ville hun at noen av de eldste guttene skulle lese, men det ble sjelden noen suksess.

Da mamma leste var det levende og vi så for oss alt som i virkeligheten. Hun leste blant annet fra Markens Grøde av Hamsun og da gråt vi alle. Hun sa at de var tvillingsjeler, og at hun skulle ha kunnet skrive en maken bok. Nå ville hun ha tak i alt han hadde skrevet og lese det. Noen ganger fortalte hun hva hun tenkte å skrive, men vi barn forsto jo lite og ingenting av det. Pappa og Alda var mektig imponert. Nå hadde hun bestemt seg for å ordne opp med de nyfødde og mishandlede barna. Disse stakkars barna ble jo surret sammen til en rull som var en letthandterlig bylt, men de hadde jo ingen bevegelsesfrihet. Denne linningen ville hun ha en slutt på, dette måtte jo være en pine for barna – tenk deg selv om du var surret sammen som en pølse.

Vi jenter syntes jo veldig synd på disse barna og vi gråt over det. Mamma sa også at hun lage et tilbygg på baksiden av huset. Dette skulle være veldig praktisk, men hun ble ikke helt enig med seg selv i hvordan det skulle bli uten å ødelegge utseende til huset. Pappa sa ingen ting, det var mamma som styrte dette, hun betalte og sto for alt slikt, mens hun hele tiden insisterte at vi måtte være veldig sparsom. Hvert år gikk vi til kirken på konfirmasjonssøndagen. Vi fikk alltid nye klær til denne dagen. En nabo av oss sydde nye kjoler til denne dagen. Den gangen Harald var konfirmert husker jeg kjolen min var rosa med to volanger og rund hals. Den var så fin at alle så på meg og ønsket seg maken. Etter denne dagen skulle Harald til Trondheim i lærlingeplass, og Gustav skulle dit neste år. Det var bare Karl som ikke ville høre snakk om noe slikt, han skulle bli fisker som sin far og reise til Lofoten.

Mamma brukte tiden til å skrive, og hun mottok masse post også. Folk skrev til henne og spurte om alt mellom himmel og jord, og alt hadde hun svar på. Mamma ville at pappa skulle slutte å dra til Lofoten på vinteren. Hun ville ha han hjemme og gjøre utearbeidet. Han skulle gå til handelsmanne og hente melk med seg på hjemveien, hun mente det var bedre å kjøpe melk hos naboen ellers ble det for mye arbeid. Det var langt til sommerbeite som man måtte gå til morgen og kveld, så kuene var solgt og det ble flere sauer etter hvert. Vi hadde høner, ender og gris. Det var et tungvint og gammeldags jordbruk som lå på veldig fruktbar mark. Det var veldig vakkert her på sommeren, holmer og skjær og fine boplasser. Hit var det min farfar kom fra Brønnøysund, kjøpte land og bygde hus.

96

Min farbror Birger bodde på Hamnes og var utlært snekker. Han hadde vært hjemme hos oss og laget hyller til mammas korrespondanse. Mamma holdt til i stua og der var det vi også helst ville være. Kjøkkenet ble for lite for oss alle. Hun hadde begynt å skrive bøker, men fikk nesten aldri arbeidsro . Den første boken var ferdig, den inneholdt gode råd og informasjon om almenne spørsmål. Dette boken var veldig populær, hun var meget intelligent og hadde greie på det meste. Hun ba også farbror Birger bygge et uthus på gården, dette ble kalt eldhus og lå et stykke fra selve gården. I tillegg ble det bygget et snekkerverksted. Her kunne pappa ha sine fiskersaker også. Dette ble et tilholdssted for brødrene mine når de ikke var på skolen. I snekkerboden ble det laget møbler, skrin og forskjellige nyttegjenstander. Guttene gikk ikke på skolen om vinteren. Uvær og lang vei gjorde dette vanskelig, så vi hadde bare sommerskole. Jeg var enda for liten til å gå på skole. Det gikk ofte en frakteskute til Mosjøen som fraktet materialer til byggearbeidet. Mamma sto for bestillingene – og varene ble losset like inntil hjemmet der hadde vi fint havneanlegg. Det ble mye byggearbeid etter hvert da mamma også ville ha et tilbygg på husets bakside. De voksne beklaget seg over at vinteren var lang, men vi barn syntes ikke det, vi laget vår egen underholdning.

Mamma hadde nå bestemt seg for å få seg en skikkelig arbeidsplass, hun var lei å sitte klemt inne i hjørnet av stuen, så nå måtte onkel Birger snu om hele underetasjen slik at stuen ble kjøkken og kjøkkenet gjort om til stue. Nye dører ble satt inn og andre stengt. Reolene som var satt opp før fikk bytte plass til det tidligere kjøkkenet. Nå ble dette kalt kontoret – noen i nabolaget visste at det var navnet på slike rom. Nå var det mye bedre for oss alle. Alda vasket og laget mat og holdt striks disiplin på oss barna. Alda nektet å vaske klær ute i skottet, det ble for tungvint, hun mente at den beste plassen for dette ville være eldhuset. Her kunne det stenges av et rom som skulle fungere som vaskerom. Farbror Birger fikk oppgaven med snekkerarbeidet med deling av rommet. Her ble nå satt inn en ovn med en stor gryte i, den som før hadde stått ute og som var fyrte opp under om sommeren. Nå ble all storvasken gjort i eldhuset og klekoking gjort her og Alda var glad. Regnvannet ble samlet opp, dettte ble varmet opp til badevann som ungene etter tur fikk seg en rundvask i, en stor trestamp gjorde nytten som badekar.

Guttene var det umulig å få klærne av, håret ble vasket og kjemmet og så fikk de ordre om å vaske seg skikkelig. Før var det bare et lite vaskefat som ble brukt, nå skulle alle i badestampen. Pappa hadde sine betenkeligheter, hadde hadde fått for seg at man ville bli syk av å vaske seg på vinterstid, det skulle bare bades på sommeren da det var varmt i været mente han. Tross protester ble det som Alda og mamma bestemte. Alda var snill og flink. Hun var veldig glad i å danse, så da det var fest på lokalet gikk hun dit selv på kullsvarte vinteren. Hun lærte både Harald og Gustav og danse, det tok sin tid med list og lempe. Musikk var det vanskelig med, men de sang jo kostervalsen og lærte seg trinnene etter

97

hvert. De var jo veldig sjenert og hadde lite selvtillit disse guttene så det var viktigfor dem å bli mer utadvendt. Alda var musikalsk og kunne både synge og danse foxtrot og ringlender. Stadig tok hun seg noen dansetrinn på stuegulvet, det lettet på stemningen for da visste vi hun var i godlune. Utpå ettermiddagen var det helgerengjøring på gang, gulvene ble skurt og guttene ble sendt etter einer som siden ble hakket og strødd over det nyskurte gulvet.

Det var alltid Karl som var med far ute på fiske. Fisk var det nok av og det var mest fisk som ble spist hjemme hos oss. Alda var veldig flink å lage til fisken slik at vi fikk variasjon, det var vi ikke så vant med. Ut på vinteren kom skreien med lever og rogn, og sommermaten var ofte seimølje. Vi laget fiskekaker og fiskeboller – mat manglet vi aldri, poteter hadde vi selv og som mamma sa, ”spisekammeret har vi rett utenfor stuedøren”. Ofte ble det stekt potetkaker da brødet ikke strakk til.

Så hendte noe trist for oss, Alda skulle reise fra oss. Hun hadde blitt veldig tjukk, og mamma sa hun hadde funnet seg en mann, men eldste brorer vår sa at hun skulle ha barn. Husker dere ikke hvor tjukk katta ble da den skulle ha unger? Men vi trodde tross alt mer på det mamma sa, og nå var det å skaffe en ny tjenestejente. Mamma satte inn en annonse i avisen, og etter flere svar bestemte hun seg for en jente fra Brønnøysund som hette Bora. Hun ankom og var mye større og tjukkere enn Alda, i tillegg hadde hun stort krøllet rødt hår. Det var utrolig vakkert syntes jeg når hun satte det opp i en knute i nakken. Hun hadde masse fregner, nydelig hud, og alle sa hun var veldig vakker. Men Bora kom ikke alene til oss. Hun hadde med seg en liten sønn på tre år. Han var litt tilbakestående, men stille og snill og lekte helst med seg selv. Bora verken danset, sang eller fortalte historier, men hun var veldig flink til å lage mat. Mamma satte stor pris på henne, hun kunne lage veldig god mat ut av lite. Hun hjalp til med reparasjon av klær og kunne både karde og spinne. Ullgarnet ble brukt til strikking av gensere, strømper og vanter.

Det var bare på kveldene at mamma hadde tid til overs til skrivingen. Hun hadde jo allerede gitt ut en bok om hus, hjem og gode råd om barnestell, matlaging samt enkle sykdommer. Som tidligere nevnt ble denne boken svært populær og solgte godt. Fortsatt strømmet det på med brev der folk ville ha personlig råd og veiledning om forskjellige ting. En dag kom det et brev som gjorde henne veldig rådløs. Nå måtte hun diskutere dette med Bora og Stina. Pappa sa aldri noe, han forsto seg ikke på slike kvinnfolkting. Det var brev fra en ung jente som ba om hjelp. Hun var blitt med barn og var ikke velkommen hjem, de hadde utstøtt henne og sa hun hadde skjemt ut slekta. Nå bodde hun hos en fattig familie som ikke så seg råd til å ha henne lengre. Ingen av kvinnene hjemme hos oss kunne finne noen løsning på dette problemet. Da sa mamma at da får vi ta henne hit til oss, vi har jo bedre med plass nå som hun hadde fått innredet to små rom oppe på loftet. Gustav og Karl lå på det ene

98

rommet og nå kunne Helena, som jenta hette få det andre roimmet. En dag kom hun med dampbåten og pappa var og tok imot henne. Hun hadde en kofferte med fine klær. Hun ble fort kjent med familien og vi likte henne veldig godt. Jordmora kom og klemte henne på magen og sa dette skulle nok gå bra, alt så bra ut. Om dagene hjalp hun til med strikking og sying, det var stor slitasje på klær. I tillegg måtte det syes barnklær til den nye babyen, og denne skulle ikke linnes, den saken var klar. Det ble sydd en sparkepose og ellers ting som var nyttige, så nå var det bare å vente. Det var kollosalt spennende.

Mamma hadde imidlertid skrevet til foreldrene til jenta og fortalt at vi hadde tatt imot jenta og bodde i huset hos oss. Det ble aldri svar på dette brevet, men mamma fortsatte å skrive til dem. Våren kom og med den babyen som var en gutt. Gustav fikk springe å hente jordmora da tiden var inne og jordmora kom i god tid. Det ble varmet vann og det hersket et ro og stillhet i huset så man kunne høre nåla falle. Det var mye springing opp og ned fra loftet, og vi jenter følte med den fødende. Mor hadde ikke fått noen etter meg, så vi visste ikke noe om hva som egentlig foregikk. Endelig kom jordmora ned med et lite knytte i armene. Hun satte seg foran ovnen og vasket barnet før det fikk klær på seg. Så gikk hun opp med den nyfødde. Denne dagen fikk vi jenter gå opp å hilse på. Tredje dagen kom naboene med barselgrøt. Helena spiste alt hun orket, resten fikk vi. Dette var ikke noen grynmelsgrøt, dette var skikkelige saker laget av fløte slik skikken var. Dette var jo veldig snilt av dem, selv om mamma sa at de var mest kommet av nysgjerrighet. Mamma skrev igjen til foreldrene og fortalte om dette nydelig guttebarnet og barnebarnet dem hadde fått og hun håpet dem tok i mot en slik gave fra Vårherre. Det er jo en gave å få barn her i livet. Ja, nå ble det andre boller. De skrev tilbake og var veldig takknemlige for at mamma hadde tatt seg av alt og samtidig skrevet. De ville straks komme å hente sitt barn og barnebarn hjem.

De hadde leid seg en skute og trodde vel de kunne legge til kai hos oss. Vi så jo båten ute på fjorden fra stuevinduet, og pappa sprang ned til sjøen og rodde ut i robåten for å møte dem. Helenas mamma var stor og tjukk og kunne ikke ta seg ned i jollen hvor mannen sto, men i pappas robåt klarte hun å komme opp i. Mannen hadde laget en leider som fungerte som en trapp og fruen klatret meget fornemt ned i robåten. Så var det bare å ro i land med foreldrene og sette de på tørt land. Alle kom opp og inn – de hilste først på mamma og så hilste de på datteren. Vi satt omkring og så storøyd på og stemningen var meget trykket, ingen våget å vise følelser. Men dette tok mamma seg av på sitt fantastiske vis. Hun førte ordet, spurte og svarte selv på det meste, så de bare svarte bare ja, og nikket. De kikket o på den nyfødde og virket både stolte og glade.

Nå ville mamma by på kaffe, men dette sa de var helt unødvendig. De så vel at huset var fullt av unger og folk, men mamma insisterte at dette hadde hun forberedt seg på. Bora hadde stekt vafler og vispet krem, det var vanligvis slikt

99

som man serverte til storfint besøk. Jo da, kaffen ble drukket og samtalen gikk lett og ledig med mamma som ordstyrer. Vi barna satt der som tente lys, vi sa ikke et eneste ord. Vi visste at vi skulle ti stille når de voksne snakket. Mannen spurte om pappa ville være med han om bord i skuta. Han hadde tatt med noen saker til oss, så de rodde ut for å hente dette. De kom tilbake med båten fullastet av allverdens godsaker. Det var kjøtt, flesk, smør, to sorter mel. Vi satt der aldeles målløs. De sa at dem hadde stor gård, så dersom vi trengte bjørkeved skulle vi få det skuta kunne bære. Kanskje blir det noe annet også sa de, og disse ble mammas venner for livet.

Slik var min barndoms drøm. Den var for meg veldig virkelig og nær, jeg drømte jo om at mamma var hovedpersonen og alt skulle hende hjemme på Åneset. Nå som jeg er gammel er barndomsdrømmen igjen blitt livaktig og virkelig for meg.

100

101

102