Den sanne historien om

Pinocchiosnese

En roman om En forbrytElsE

De

n s

an

ne

his

torie

n o

mP

ino

cc

hio

sn

es

e

Denne romanen er et ondt eventyr for voksne barn. Den handler også om et annet eventyr, om en tredokke med en

nese som vokser hver gang han forteller en løgn. Men det er også en fortelling som

kobler tsar Nikolai II, Sir Winston Churchill, president Vladimir Putin til kriminalkom-

misær Evert Bäckström, den ufordragelige antihelten med sine kontroversielle meto-

der. Hadde det ikke vært for dem, ville denne historien aldri ha hendt.

«Jeg har et drap til deg, Bäckström,» sa vakt- havende ved Solna-politiet.

«På denne tiden av døgnet?» sa Bäckström. «Da må det være kongen eller statsministeren?»

«Det er faktisk enda bedre.»

«Få høre!»

«Thomas Eriksson,» svarte vakthavende.

«Advokaten,» sa Bäckström. Det kan ikke være sant, tenkte han.

Dette er den beste dagen i mitt liv, konstaterte Bäckström, da han ankom åstedet om morgenen 3. juli og fant advokat Thomas Eriksson død.

Leif GW Persson er kriminolog og professor i politiforskning. Han er Sveriges ledende kriminalekspert og har også skrevet ti romaner. Han forrige krimroman, Den døende detektiven (2010) ble kåret til Årets beste svenske og nordiske kriminalroman.

Persson har for tiden sitt eget populære program i SvT, Veckans brott, og han er hele Sveriges «deckar-kung».

Sagt om Perssons bøker: «Leif Gustav Willy Persson (for å bruke hans fulle navn) skriver med en misunnelsesver-dig flyt, fortellingen formelig flommer bort-over sidene, og det finnes knapt et eneste dødpunkt i handlingen.»

Kurt Hansen, Dagbladet

«En herlig bok.» Terje Stemland, Aftenposten,

om Den som dreper dragen, forrige Bäckström-bok.

«Magisk!» Expressen om Den døende detektiven

www.schibstedforlag.no

ISBN: 978-82-516-5526-2

Omslag: Marina MattsonNorsk Design: Juve designForfatterfoto: © Fredrik Hjerling

Leif GW Persson

Den sanne historienom Pinocchios nese

Oversatt av Henning Kolstad

Originalens tittel: Den sanna historien om Pinocchios näsaCopyright © 2013 Leif GW Persson

Denne utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2014Published by agreement with Salomonssons Agency, Stockholm

Omslagsdesign: Marina MatssonNorsk omslag: Ole Peder Juve/Juve Design

Forfatterfoto: Fredrik HjerlingSats: Type-it AS, TrondheimSatt med: Sabon 10.5/12.1

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2014ISBN 978-516-5526-2

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven elleravtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med

norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Dette er et ondt eventyr for voksne barn, og hadde det ikkevært for den siste tsaren av Russland, Nikolai II, den britiskestatsministeren sir Winston Churchill, Russlands presidentVladimir Putin og kriminalkommissær Evert Bäckström vedVästerort politidistrikt i Stockholm, ville det som historienhandler om, aldri ha hendt.

I den forstand er dette en fortelling om det totale og ende-lige resultatet av handlinger som fire menn utfører i løpet aven periode på over hundre år. Fire menn som aldri traff hver-andre, som så avgjort levde i ulike verdener, og den eldste avdem ble myrdet førti år før den yngste av dem i det hele tattvar født.

Som så mange ganger tidligere, uansett hvilket selskapeller hvilke omstendigheter han havner i, er det også EvertBäckström som skal sette sluttstrek for historien.

Leif GW PerssonProfessorvillaen, Elghammar

våren 2013

IDen beste dagen i

kriminalkommissærEvert Bäckströms liv

1

Det var mandag 3. juli, men selv om det var mandag og kom-missær Bäckström var blitt vekket midt på natten, skulle hanalltid tenke på den dagen som den beste i hele hans liv. Jobb-mobilen hadde begynt å ringe nøyaktig fem om morgenen, ogsiden mennesket som ringte ikke ville gi seg, hadde han ikkenoe valg.

«Jaaa,» svarte Bäckström.«Jeg har et drap til deg, Bäckström,» sa vakthavende ved

Solna-politiet.«På denne tiden av døgnet?» sa Bäckström. «Da må det

være kongen eller statsministeren?»«Det er faktisk enda bedre.» Kollegaen hadde vanskelighe-

ter med å skjule sin begeistring.«Få høre.»«Thomas Eriksson,» sa vakthavende.«Advokaten,» sa Bäckström, som hadde vondt for å skjule

sin forbauselse. Det kan ikke være sant, tenkte han. Det eraltfor godt til å være sant.

«Selvsamme. Med alt det dere har hatt dere imellom, villejeg være den første til å gi deg den gode nyheten. Det varNiemi på teknisk avdeling som ringte og sa at jeg skulle vekkedeg. Så jeg må virkelig få gratulere, Bäckström. Gratulerer fraoss alle her på stasjonen. Da ble det tross alt du som trakkdet lengste strå til slutt.»

«Han er helt sikker på at det er et drap? At det er Eriksson?»«Hundre prosent. Niemi er hundre prosent sikker. Det

9

stakkars offeret vårt ser visst ganske jævlig ut, men det erham, ja.»

«Jeg får prøve å holde ut sorgen,» sa Bäckström.

Dette er den beste dagen i mitt liv, tenkte han da han avsluttetden korte samtalen.

Lys våken var han også, krystallklar i hodet, og en dagsom denne gjaldt det å ta godt vare på resten av dagen, hvertminste fnugg av den. Ikke kaste bort et eneste sekund.

Først tok han på seg slåbroken og gikk ut på toalettet for ålette på trykket. Det var en rutine han hadde lagt seg til alle-rede tidlig i livet, og siden hadde han fulgt den nøye. Lette påtrykket før han la seg og straks han hadde stått opp, uansettom det trengtes eller ikke, og helt uavhengig av det den pro-stataplagede mannlige omgangskretsen hans visstnok bruktemesteparten av sin våkne tid på.

Rene høytrykkspyleren, tenkte Bäckström tilfreds menshan sto der med supersalamien i et fast grep i høyre hånd ogkjente hvordan væskenivået sank i de veldimensjonerte nedreregionene hans. Nå får vi fylle opp igjen, tenkte han og avslut-tet med et par skikkelige salamirøsk for å presse ut det sistesom kunne ha samlet seg der, selv i løpet av en helt drømmeløsnatt.

Så gikk han rett ut på kjøkkenet for å ordne seg en solidfrokost. En raus stabel ekstra tykke skiver dansk bacon, firespeilegg stekt på begge sider, ristet brød med ekstrasaltet smørog rikelige mengder jordbærsyltetøy, ferskpresset appelsin-juice og en stor kopp sterk kaffe med varm melk. En drapsgåtevar ikke noe en ga seg i kast med på tom mage, og gulrøtterog havrekli var sikkert en medvirkende årsak til at det så oftegikk rett i dass for de radmagre, enfoldige kollegene hans.

Mett og fornøyd gikk han ut på badet, stilte seg i dusjenog såpet seg inn gang på gang mens han lot det varme vannetskylle over den godt avrundede og harmonisk bygde kroppen.Så frotterte han seg tørr og fin før han barberte seg med en

10

vanlig, grei høvel og rikelige mengder skum. Til slutt pussethan tennene med den elektriske tannbørsten, og for sikker-hets skyld gurglet han seg med et forfriskende munnvann.

Til slutt, med etterbarberingsvann, deodorant og annenvellukt nøye fordelt på samtlige strategiske steder på denkroppen som var hans tempel, kledde han seg med omhu.Gul lindress, blå linskjorte, svarte, håndsydde italienske skoog et fargesprakende silkelommetørkle stukket ned i bryst-lommen, som en siste hilsen til hans kjære drapsoffer. En dagsom denne måtte en ikke slurve med detaljene, så i anledningdagen byttet han også sin vanlige Rolex i stål med den i hvittgull som han hadde fått til jul av en takknemlig bekjent somhan hadde hatt mulighet til å hjelpe ut av en liten knipe.

Foran entréspeilet foretok han sluttkontrollen: Seddel-klemmen i gull med en passelig mengde kontanter, det lille fut-teralet i krokodilleskinn med alle kortene hans, begge deler ivenstre bukselomme, nøkkelknippet og mobilen i høyre, densvarte notisboken, med pennen festet i permryggen, i venstreinnerlomme – og hans beste venn, lille Sigge, hvilte trygt iankelhylsteret på innsiden av venstre bein.

Bäckström nikket anerkjennende til det han så. Nå gjen-sto det aller viktigste. En passelig dose maltwhisky fra krys-tallkaraffelen som sto på bordet i gangen. To halspastiller imunnen så fort den gode ettersmaken hadde lagt seg, pluss enneve ekstra pastiller i sidelommen på jakken for alle tilfellersskyld.

Da han kom ut på gaten, skinte solen fra en skyfri himmel.Og selv om det bare var i begynnelsen av juni, var det alle-rede tjue grader i skyggen. Den første ordentlige sommerda-gen, akkurat det en hadde rett til å forlange på en dag somdenne.

Vakthavende i Solna hadde sendt en uniformert bil fra or-densavdelingen med to yngre karer; to magre, kvisete typer,men han bak rattet hadde i alle fall skjønt det grunnleggende

11

når det gjaldt protokoll. Han både holdt opp døren og skjøvfrem førersetet slik at Bäckström kunne sette seg i bakse-tet uten å behøve å sitte på kjeltringplassen og krølle denvelpressede buksen.

«God morgen, sjef,» sa sjåføren og nikket høflig. «Ingendårlig dag, dette.»

«Nei, det blir visst en ordentlig kanondag,» konstatertekollegaen. «Forresten var det hyggelig å få treffe deg, kom-missær.»

«Ålstensgatan 127,» sa Bäckström og nikket kort. Og forå skjerme seg mot flere synspunkter tok han demonstrativtopp den svarte notisblokken og gjorde et første tjenestenotat.«Kriminalkommissær Evert Bäckström forlater sin bopel påKungsholmen 07.00 for å kjøre til åstedet,» skrev Bäckström,men budskapet var tydeligvis ikke klart nok, for allerede førde hadde svingt ut i Fridhemsgatan, bar det løs igjen.

«Underlig affære, dette her. Vakthavende fortalte at detvisstnok er denne advokaten, denne Thomas Eriksson, somer drapsofferet vårt.»

Sjåføren nikket før han tok ny sats.«Det må vel være veldig uvanlig, dette her. At noen dreper

en advokat, mener jeg.»«Ja, det skjer vel nesten aldri,» istemte kollegaen.«Nei, dessverre,» sa Bäckström. «Dessverre skjer det vel

altfor sjelden.» To jubelidioter til, tenkte han. Hvor kommerde fra? Hvorfor blir det aldri slutt på dem? Hvorfor må allebegynne i politiet?

«Tror du han kan ha vært innblandet i noe svineri, sjef?Han var jo advokat, så det er kanskje en viss fare for det?»

Nå hadde jævelen snudd seg også. Han snakket direkte tilBäckström.

«Det var nettopp det jeg tenkte å grunne litt på,» sa Bäck-ström avmålt. «Mens dere kjører meg til åstedet i Ålstensga-tan. I total taushet.»

Endelig, tenkte han. Ti minutter senere stanset de utenfor

12

en stor, skinnende hvit murvilla i femtitallsfunkis, med egenstrand, båthus og brygge rett ut i Mälaren. Stedet hadde sik-kert kostet eieren mer enn en vanlig politimanns livstidslønnfør skatt.

Ikke noe dårlig åsted, hva nå jævelen skulle med den kåkennå for tiden, tenkte Bäckström.

Ellers så det ut som det pleide. Blått og hvitt sperrebåndrundt tomten og en god del av gaten på begge sider av huset.To patruljebiler og en kommandobil fra ordensavdelingen, ogminst tre biler fra krimmen; altfor mange uvirksomme kolle-ger sto der og hang sammen med de øvrige som allerede haddesamlet seg. Noen journalister med vedhengende fotografer ogminst én kameramann fra en av TV-kanalene, ti–tolv nysgjer-rigperer, atskillig mer velkledd enn slike pleide å være, og på-fallende mange av dem hadde med seg en eller flere hunderav varierende størrelse.

Men uttrykket i øynene deres var det samme. Et snev avredsel innerst inne, men mest forventning, og håpet som bun-net i at selv om det verste hadde skjedd, hadde det i alle fallikke rammet dem. Hvilken rolle spiller vel alle dager unntattén i forhold til et helt liv, tenkte Bäckström. Et helt liv medden enslige dagen som ble den beste i ditt liv.

Så gikk han ut av bilen, nikket til den kvisete sjåføren ogden like kvisete kompanjongen hans, nøyde seg med bare åriste på hodet mot mediegribbene, og satte kurs mot inn-gangsdøren til huset, som for bare noen timer siden haddevært hans siste drapsoffers hjem. Ikke den første marsjen ihans liv i et slikt ærend, helt sikkert ikke den siste, men dennegangen var det hele en ren fornøyelse, og hadde han bare værtalene, skulle han steppet opp trappen til offerets hus.

IIUken før den beste dagen

var en helt vanlig uke.På godt og vondt

2

Mandag 27. mai, en uke før mandagen som skulle bliden beste i hans liv, hadde vært som mandager pleide. Ethakk verre enn en vanlig mandag, til og med. Og denhadde begynt på en måte som trosset all menneskelig for-stand, selv for en innsiktsfull og lutret mann som EvertBäckström.

I rent bokstavelig forstand dreide det seg om to rene dus-tesaker som av ubegripelige grunner hadde havnet på nett-opp hans bord. For det første, en vanskjøttet kanin somfylkesmyndighetene i Stockholm hadde tatt hånd om. For detandre, en fin mann med tilknytning til hoffet, som var blittmishandlet med en kunstkatalog fra det velkjente auksjons-firmaet Sotheby’s i London. Som om dette ikke var ille nok,skulle forbrytelsen til overmål ha funnet sted på parkerings-plassen utenfor Drottningholms slott, bare hundre meter frarommet hvor Hans Majestet Kongen av Sverige, Carl XVIGustaf, vanligvis inntok sin nattehvile.

I noen år hadde kriminalkommissær Evert Bäckström arbei-det i Västerort politidistrikt som sjef for avdelingen som etter-forsket alvorlige voldsforbrytelser. Dette var ikke noe dårligrevir, og hadde det ligget i USA, der vanlige mennesker haddenoe de skulle ha sagt, ville Bäckström naturligvis vært selv-skreven som deres folkevalgte sheriff. Tre hundre og femtikvadratkilometer land og vann mellom den store innsjøenMälaren i vest og Saltsjön i øst. Mellom tollerne ved grensen

17

til det indre Stockholm i sør, og Norra Järva, Jakobsberg ogMälarens ytre skjærgård i nord.

Selv pleide han å tenke på det som sitt eget BäckströmCounty med nærmere tre hundre og femti tusen innbyggere.Finest av alle var Hans Majestet Kongen og familien hans,som bodde på de kongelige slottene ved Drottningholm ogHaga. Og dessuten et dusin milliardærer og atskillige hundresom hver for seg var god for mange millioner. I den andreenden var det noen titusener som ikke hadde penger til mat,folk som måtte leve på sosialen eller begå forbrytelser for åta seg fra den ene dagen til neste. Pluss alle vanlige mennes-ker, selvfølgelig. Alle de som bare holdt på med sitt, forsørgetseg selv og ikke gjorde noe stort nummer av tilværelsen. I allefall fant de sjelden på noe som kunne havne på Bäckströmsskrivebord i det store politihuset i Solna.

Men ikke alle som bodde der var slik anlagt, dessverre.I løpet av ett år ble det anmeldt nærmere seksti tusen forbry-telser i distriktet. Et flertall av dem var riktignok simple ty-verier, skadeverk og narkotikaforbrytelser, men det ble ogsåbegått flere tusen voldsforbrytelser, og hvis en betraktet kri-minaliteten i Västerort som helhet, strakte den seg over heleden sosiale skalaen. Fra en håndfull gangstere i smalstripetdress som begikk økonomiske forbrytelser for hundrevis avmillioner, til alle de tusen som nasket alt fra oksefilé og falu-korv til sminke, øl og hodepinetabletter på supermarkedenei områdets kjøpesentra.

Med nesten alle disse var det så praktisk at Bäckström gablaffen i dem. Bäckström arbeidet med alvorlige voldsforbry-telser. Det hadde han gjort i hele sitt liv som politimann, oghan aktet å fortsette med det til den delen av livet hans tokslutt. Drap, mishandling, voldtekter og ran. Pluss alle andremerkverdigheter som eksisterte innimellom disse kategoriene,i form av pyromaner og pedofile, voldsmenn, tribunebøllerog assorterte gærninger. Til og med en og annen blotter ogkikker som kunne tenkes å gå med mer håndfaste ambisjoner.

18

Slike saker var det også mer enn nok av. Tusenvis av anmel-delser i året havnet hos avdelingen for alvorlige forbrytelser.Det var alle disse sakene som ga politilivet hans innhold ogmening, og skulle han få gjort noe på det feltet, gjaldt det førstog fremst å kunne skille stort fra smått. Men mandagen førden mandagen som skulle bli den beste i hans liv, hadde handessverre ikke lykkes så godt på det punktet.

Ved Bäckströms avdeling for alvorlige forbrytelser begyntede alltid uken med et morgenmøte hvor de oppsummerte denmenneskelige elendigheten som hadde funnet sted uken før,rustet seg for det som ville komme i den nye uken, og tok forseg en og annen gammel surdeig som var altfor velgjæret tilat de bare kunne bære den ned i kjelleren og skyve den ut avtankene.

Til hjelp hadde Bäckström drøyt tjue medarbeidere, hvoravén var både stillfaren og fullt oppegående, og et halvt dusinsom i det minste gjorde det han ba dem om. Med de øvrigevar det som det pleide, og hadde det ikke vært for Bäck-ströms sterke hånd og faste ledelse, ikke minst hans evne til åskille stort fra smått, ville kjeltringene selvsagt ha tatt maktenallerede fra første stund.

Ny uke, morgenmøte; kommissær Evert Bäckström måtteatter heve rettferdighetens sverd, og all pirkingen frem ogtilbake med fru Justitias vektskåler overlot han så inderliggjerne til alle skjønnåndene og permbærerne i politiledelsen.

3

«Vær så god og sitt,» sa Bäckström og sank ned på sin van-lige plass ved kortenden av det lange konferansebordet. Derelate, udugelige noksagter, tenkte han mens han lot blikketgli over medarbeiderne. Mandag morgen, tomme øyne baktunge øyelokk, betydelig flere kaffekopper enn notisblokkerog hevede penner. Hva er det som har hendt med etaten?tenkte kriminalkommissær Evert Bäckström. Hvor er det blittav alle skikkelige politimenn som meg?

Deretter overlot han ordet til sin nærmeste mann, som selv-sagt var en kvinne; kriminalinspektør Annika Carlsson, 37.En fryktinngytende skikkelse som så ut som om hun tilbraktemesteparten av tiden i Solna-politiets eget treningsstudio nedei kjelleren. Sikkert i andre og mer nattlige kjellerhull også,for den del, men akkurat det der ville han helst ikke tenkepå.

Men én fordel hadde hun. Ingen av de andre våget å motsiakkurat henne, derfor førte hun dem raskt gjennom listenmed det som hadde skjedd uken i forveien og i løpet av hel-gen. Oppklart og uoppklart, suksesser og fallitter, nye opp-lysninger og tips, oppdrag og ordrer som ventet i uken de varpå vei inn i. Selvsagt alt det andre av praktisk og administ-rativ karakter som man forventet at alle ved avdelingen satteseg inn i.

Det hele gikk som en lek. Det var unnagjort på mindreenn en time, og kriminalinspektør Carlsson kunne til og medsette spiss på gjennomgåelsen ved å fortelle at drapet begått

20

tre døgn tidligere var oppklart, tilstått og overlatt påtalemyn-digheten.

Gjerningsmannen deres hadde vist seg å være en usedvanligimøtekommende fyllik. På fredagskvelden hadde han og hanskjære kone begynt å krangle om hvilket TV-program de burdese. Da hadde han gått ut på kjøkkenet, hentet en forskjærknivog satt sluttstrek for diskusjonen. Så hadde han ringt på hosnaboen for å låne telefonen hans og ringe etter sykebil.

Naboen hadde ikke vært hjelpsom. Klok av tidligere skadehadde han nektet å åpne; i stedet hadde han ringt til politiet.Den første patruljen var på plass allerede etter ti minutter,men da kollegene fra ordensavdelingen hadde tatt seg inn ileiligheten, var det ikke lenger aktuelt med noen hjelp. I ste-det hadde de satt håndjern på den nybakte enkemannen ogringt etter teknikere og etterforskere for å ta fatt på de merrutinemessige delene av politioppdraget.

Allerede under det første avhøret neste morgen hadde dennærmeste pårørende tilstått. Han var riktignok ikke sikkerpå alle detaljer, for det hadde blitt en hel del i løpet av kvel-den, men han ville likevel si at han allerede savnet sin kone.Vel hadde hun vært både vrang, langsint og generelt umuligå leve med – først og fremst fordi hun drakk så jævlig – mentross alle disse feil og mangler ville han understreke at hanfaktisk savnet henne.

«Da takker vi,» sa Bäckström tilfreds, og antakelig var det derhan i øyeblikkets oppstemthet tråkket feil. I stedet for bareå avslutte møtet, trekke seg tilbake til stillheten på sitt egetkontor og gjøre seg klar til lunsj i god tid, nikket han vennligtil sin nærmeste medarbeider og stilte helt feil spørsmål.

«Jaha, ja,» sa Bäckström. «Da er vi vel stort sett ferdige?Eller har du noe mer før vi begynner å gjøre litt vanlig,hederlig politiarbeid?»

«Jeg har to ting,» sa Annika Carlsson. «Ganske merkelige,kan en trygt si.»

21

«Få høre,» sa Bäckström og nikket oppmuntrende. Heltintetanende, som han jo tross alt var.

«Klart,» sa Annika Carlsson og trakk av en eller annengrunn på de brede skuldrene. «Den første saken dreier seg omen kanin. Ja, i alle fall i begynnelsen, for å si det sånn.»

«En kanin,» sa Bäckström. Hva faen snakker mennesketom, tenkte han.

«En kanin som fylkeskommunen tok hånd om fordi eierenhadde vanskjøttet den,» forklarte hun.

«Hvordan faen vanskjøtter du en kanin?» spurte Bäck-ström. «Har gjerningsmannen vår puttet den i mikroen?» Vardet ikke slik alle vordende seriemordere begynte karrieren,tenkte han. Med å mikre kaniner og kjøre katten i tørketrom-melen? Dette blir bare bedre og bedre, tenkte han, og detvar han ikke alene om å synes, etter ansiktsuttrykkene til deandre tilstedeværende å dømme. Plutselig riktig opplagte oginteresserte, noe de på ingen måte hadde vært mens de gjen-nomgikk alle de menneskelige voldsofrene og de forskjelligelidelsene deres.

«Nei,» sa Annika Carlsson og ristet på hodet. «Jeg er redddet er en atskillig sørgeligere historie enn som så.»