1

DET UOPPLØSELIGE EPISKE ELEMENT I JAKOB-SKIVES VEI 23: 1997-2000

Rosenborg --- Real Madrid Jeg ringte på og Trond Erling åpna, vi bar opp madrassen fra gjesterommet. Det var meg og Sigbjørn og Trond Erling i sofaen, det var Ola og Kristian Kaffe på madrassen. Det var pringles, cola, toblerone, potetskruer på stuebordet av glass og fake marmor, det var Rosenborg --- Real Madrid på en tretti tommers Sony. Det var Jamtfall, Brakstad, Brattbakk, Skammelsrud. Det var Hierro, Raul, Redondo, Morientes. Det var Trond Erlings mors hjemmekontor, det var snø, det var plog, det var lyden av vannkokeren og mora som kom gående med koppen sin, mora som smilte til oss guttene, sa god match, heia Rosenborg, og vi som unisont mumla noe sånt som, takk for det, mora skjøv døra igjen. Det fantes pizza --- grandiosa pimpa med bogskinke og ekstra ost --- som ble båret inn fra kjøkkenet, det fantes paprika, det fantes ketsjup og bananer, det fantes bilder fra CISV-leiren som Trond Erling var med på i Loose, det var lagbilder av en guttecup som vi hadde vunnet, det var meg i tropisk shorts og keeperhansker. Det var Morientes, Raul --- jævelen med eselnesen som alltid kyssa bryllupsringen etter å ha scora, det var bildene av spanske skjønnheter på tribunen, babes. Det var iraneren som ankom først godt ut i andre omgang. Han kom listende opp trappa i ullsokker og joggedrakt, hvem hadde invitert han? mumla vi --- han satte en kjekspakke på bordet, sa halois og satte seg ned i sofaen, det ble nesten ikke plass. Iraneren var tynn som en pilk, luktet brunost og eddik og på laget var han plassert på høyreback. Han spilte alltid i joggesko, faren hans satt i fengsel. Det var Roar Strand som scora i det 42, det var vi som heiv oss i armene på hverandre, la oss ned i en haug på gulvet, gjorde jokkebevegelser på de som ble liggende under, sugde fiktive kuker, det var Kristian som løfta akvariet med fire gullfisker, det holdt på å gå galt,

2

vi satte det på plass. Iraneren så på oss, ville ikke jokkes på. Strukturene la seg på ny; balansen mellom sofa og madrass ble gjenopprettet, og et nytt avspark fant sted. I pausen jokka Ola på hunden som mora til Trond Erling lånte i en uke for å se om det var noe hun ville fortsette med, jeg pissa på dosetet foret med noe rosa tyll, åpnet skapene, så hodepinetabletteskene, de franske parfymene, deodorantene, ikke noe spesielt over det. Noen tok i døra, den var låst, jeg ble allikevel redd, pikken hang ut. Andre omgang begynte. Jeg krenget meg plass i sofaen. Det lå skavler med snø i utkanten av banen, det var boblejakke, det Nils-Arne med frostpust og vanter. Og endelig, Harald Brattbakk som scora i det 53, og igjen det samme ritualet; kameratene som rulla oss rundt på gulvet for å signalisere lykke, samhold, fellesskap, eventuelt ensomhet, livsudyktighet, umodenhet, mens vi ropte og skreik så høyt at mora til Trond Erling kom ut og var redd for at noen holdt på å bli drept. Jeg sto å slo iranere på rumpa med en teppebanker, skamma meg foran mora, Kristian knuste et stettglass og skamma seg han også, beit av en plombe og ble sittende å kjenne på skaden med tunga resten av omgangen. Da kampen var over, tok iraneren med seg kjekspakka og gikk med en gang uten en gang å si hade, eller egentlig husker jeg ikke. Vi andre i ble sittende å zappe mellom kanalene, Trond Erling hadde parabol. Bragstad ble intervjua. Skytescener på TV1000. Sigbjørn tulleringte Hedda Kise, jeg tulleringte Vidar Teisen. Vi sa til slutt hade til mora til Trond Erling, bar madrassen ned på gjesterommet, gikk hjem. Det snødde. Rosenborg --- Olympiakos Jeg ringte på, Trond Erling åpna, vi bar opp madrassen fra gjesterommet. Det var meg og Sigbjørn og Trond Erling i sofaen, det var Ola og Kristian Kaffe på madrassen. Det var pringles, cola, toblerone. Det var Rosenborg --- Olympiakos. Det var Hoftun, Rushfeldt, Brattbakk, Skammelsrud og Strand. Det var Karataidis, Mavrogenidis, Giannakopoulos, Sfakianakis, Ofori-Quaye. Det var Trond Erlings mor som rettet mattetentamener på

3

hjemmekontoret, hun sa det, hun ristet på hodet, det var snø, det var plog, en skål med mandariner, en vannkoker som bobla, blubba. Det var ostesmørbrød og ikke pizza --- nederlag --- det var melonskiver og ikke taffelsticks, nederlag. Det var Trond Erlings mor som gikk på butikken, men spurte først om vi mangla noe, men ingen som sa noe, selv om vi kanskje mangla sure padder, kanskje litt nonstop, nederlag. Det var jævelen Mavrogenidis som scora i det førtiåttende, men det var Rushfeldt som svarte i det førtiniende. Det var vi som heiv oss i armene på hverandre, la oss ned i en haug på gulvet, gjorde jokkebevegelser på de som ble liggende under og sugde nye fiktive kuker, det var Kristian som løfta akvariet med fire gullfisker, det holdt på å gå galt, vi satte det skvulpende akvariet på plass. Strukturene la seg på ny; balansen mellom sofa og madrass ble gjennopptrettet, et nytt avspark. Men så var det tromsøtrollet som dobla i det sekstiniende, og vi som heiv oss i armene på hverandre, la oss ned i en haug på gulvet, gjorde jokkebevegelser på de som ble liggende under og sugde nye fiktive kuker. Den Djordjevic scora i det åttiåttende og ting ble tragisk. Det blei til slutt 2-2, vi reiv oss i håret, zappet litt, så på skyting på TV1000, sjekket de nye filmene som sto stablet i hylla på tv-bordet. Ola spurte hvor er iraneren? Trond Erling svarte: Veit ikke. Vi zappa litt mer, så starten på From Dusk til Dawn, men det ble for sent, hustelefonen ringte, det var til Sigbjørn, han sa: ja, mmm, ok, ja, jeg kommer, han la på og sa til oss, jeg må dra. Jeg foreslo om vi skulle smake på konjakken til mora, hun var jo borte, hadde så lyst til å bryte en jævla fuckings grense, flaska var tung i hånda, vi sendte den rundt, bare Ola spyttet ut i glasset med cola, fylt munnen med krokanrull, sa fy faen. Vi andre ble fnisete, måtte gjemme flaska under putene da moren plutselig kom hjem, hun hadde skinnhanskene på og en stor pose med en purre stikkende opp, hun sa, er kampen ferdig? Ja, svarte vi. Er vi glade eller triste? Triste, svarte jeg. Å, sa mora til Trond Erling. Sigbjørn tulleringte Steinar Bastesen, mens vi andre satt å så på. Han gjorde stemmen sin til, vi lo med hendene foran munnen.

4

Jeg så på tingene på rommet til Trond Erling. Så på utvalget av plakater han hadde på veggene, kjente lukta fra Trond Erlings skolesekk --- salami, penal, kvess --- ikke noe spesielt over det. Vi bar madrassen ned til gjesterommet og gikk hjem. De snødde ei. Rosenborg - Galatasaray Jeg ringte på, men denne gangen var det Trond Erlings mor som åpna. Jeg sa hei, og gikk stille inn i gangen, hengte av meg jakka på en knagg i stedet for bare å slenge den ned på gulvet. Mora stilte spørsmål, jeg svarte nei, ja, kanskje, satte skoene fint ifra meg ved støvlettene til mora. Spurte ikke noe om madrassen, mora hadde ingenting med dette å gjøre. Det var bare Sigbjørn og Trond Erling som satt der oppe foran fjernsynet, de spilte et dataspill, jeg spurte kanskje litt irritert om vi ikke skulle hente madrassen fordi kampen begynte jo snart, de sa, ok, de sukket, skrudde av spillet, vi gikk ned og hente madrassen på gjesterommet og bar den opp. Det ringte på og Ola og Kristian Kaffe kom, det snødde inn i gangen, hvert fall føltes det slik, vi var svært unge. Det var meg og Sigbjørn og Trond Erling i sofaen, det var Ola og Kristian Kaffe på madrassen. Mine kamerater. Mine kamerater. Vi slo aldri hverandre med våte håndduker. Vi sentret på trening, syklet sammen, jokket bare for gøy. Det var pringles, cola, toblerone, et Pyton-blad. Det var Arason, Basma, Mini og Jan Derek, som kjempet for oss. Det var Taffarel, Kafkas, Belözoğlu, Kerimoğlu, Şükür som skulle hugges ned. Det var toblerone, toffy, snickers skjørt i små kubber. Det var cola, taffel-stics. Det skulle bli høydepunktet i Rushfelds karriere og kanskje liv, da han putta tre på rappen. Vi rulla rundt i armene på hverandre og ropte Rush, Rush, Rush! Vi velta ei potte så jord velta utover og måtte støvsuge mens mora til Trond Erling sto å så på med armene i kryss. Jeg jokka på Trond Erling, Trond Erling jokka på Sigbjørn, Sigbjørn jokka på meg, vi lo, hvorfor, why jokka vi så mye? Sigbjørn tulleringte tysklæreren, men la på da tysklæreren sa: Er det deg Sigbjørn? Vi bar madrassen ned til

5

gjesterommet og gikk hjem. Sigbjørn ligna på en fyr som ville bli holdt i hånda. 50 uker gikk. Rosenborg --- Feyenoord Jeg ringte på og Trond Erling åpna, vi bar opp madrassen fra gjesterommet. Det var meg og Sigbjørn og Trond Erling i sofaen, det var Ola og Kristian Kaffe på madrassen. Det var et stort fat med druer og mandariner. Det var saltstenger som Trond Erling drev og beit av saltkubbene av. Når han var ferdig bet han på neglene på samme måte. Det så vondt ut. Det var krokanrull, pringles og blod. Det var Arason, Basma, Carew, Berg og Jan Derek på vår halvdel, det var Bosvelt, van Gobbel, de Haan, van Wonderen og Dahl Tomasson. Det var også Ruby, som var tysk utvekslingsstudent som satt med oss, han var en liten spedbygget gutt fra Köln som minnet mindre om et menneske og mer om en flaggermus. Skimtet jeg vinger? Vi måtte snakke engelsk, men ingen kunne snakke engelsk, eller ingen turte. Bare Trond Erling. Han hadde tross alt vært på utveksling. Kampen begynte. Det var stille i sofaen, ingen sa noe fra madrassen, vi hørte blubbinga fra vannkokeren, lyden av et ark som falt ned på gulvet, det var snø, det var plog, det var Ruby som skrelte mandarinen i et skrell og holdt den opp foran Trond Erling som ei dau rotte. O lord, sa jeg. De lo mest seg i mellom, Trond Erling hadde vendt seg vekk og ut fra oss, kameratene. De frøys på Lerkendal, Berg spilte med vanter, Mini i stillongs. Det luktet gryte i huset, Trond Erling og Ruby hadde laget pølsegryte til middag, mora spurte om noen ville ha, men ingen ville det, alle hadde spist. Når Tomassen scorte i det 12 høres dommedagsklokkene fra skapet med pent bestikk og juleasjetter. Nei, det var brøytebilen. Det var håpløst, jeg tenkte at Tomassen og Ruby har ødelagt livet mitt, at jeg ville gi opp, bare legge med ned og bli liggende. Men så var Carew som var framme og scora, vår nye

6

tanks på topp, det hadde bare gått 21 minutter. Men bare jeg reiste meg opp og ville feire på gulvet som vanlig, jeg ville jokka, jeg ville klemme, men ingen andre reiste seg, Ruby så på meg, ’’Was gibt es gis?’’ eller noe sånt, jeg husker ikke, jeg kunne ikke tysk. Ola så også på meg, men reiste seg ei. Jeg satte meg ned i sofaen, den svette, grå skinnsofaen. Og så et nytt avspark, jeg rakk ikke en gang skamme meg ferdig, før Kalou la på til 1-2 til for nederlenderne. Ruby ropte fullträffer, hatet ham, de mørke øynene, oppstoppernesen, den smattene måten å fortære en IFA-pastill. Great goal, sa Trond Erling, hva hadde skjedd med oss? Kameratene? Mora kom inn i rommet og sa at vi var så stille. Taper vi? Hun hadde omsorgsfulle øyne. Sto og hakket noe på kjøkkenet. Jeg savnet iraneren, tenkte at han skulle vært her, at han tilhørte oss, at vi trengte han, kunne tenkt meg å smake på de iranske kjeksene, turte ikke sist. Kampen var ferdig, vi gikk ned. Sigbjørn gidder ikke kødderinge lenger. Jeg måtte derfor ofres og ringte hun jeg var forelska i --- hjertet slo, hjertet slo --- men det var faren hennes som tok telefonen, det var håpløst. Vi bar madrassen ned til gjesterommet, vi dro hjem. Det snødde, eller ikke. Paris st. Germain - Rosenborg. Jeg ringte på og Ruby åpna, Helo, sa han, Helo, repeterte jeg. Trengte heldigvis ikke si noe mer, Ruby hadde lært meg, vi bare bar opp madrassen fra gjesterommet. Det var meg og Sigbjørn og Trond Erling i sofaen, det var Ola og Kristian Kaffe på madrassen. Ruby hadde en fri rolle, han byttet hele tiden plass, tenkte annerledes, hadde et internasjonalt snitt. Ingen hadde vært i Paris, eller vent litt, Ruby hadde det, han snakket fransk, hadde på seg Germain-drakt under hettegenseren. Jeg likte det ei. Vi heia på Stensaas, Brattbakk, skjelettet Bergdølmo og den nyinnkjøpte Christer George, lynvingen, rapartisten. Det var Rabésandratana, Cissé, Lanoizelet, Arteta og Anelka. Men igjen den samme stillheten. Bare Ruby holdt ordet. Kunne sanger på fransk. Det blei et helvete. Bortsett fra at George putta to i sin

7

første kamp, så scora franskmennene syv. Ingen tegn til jokking. Bare et rom med noen unge gutter som forsøkte å være unge gutter og samtidig lære noe nytt. Det var snickers, Paris, kulde, det var cola i stettglass, kyllingpotetgull. Vi bar ned madrassen og gikk hjem. Det snødde litt mindre enn nesten ingenting. Rosenborg --- Bayern München --- Meshuggah Jeg angret som ei bikkje: jeg hadde tatt en radikal beslutning og satt plutselig i baksetet på en rånerbil på vei til Lerkendal. Det var vinter, allerede mørkt, vi lå jevnt i hundre og tjue. I framsetet satt Brita, ei jente jeg bare kjente litt og broren hennes som var råner. Vi hørte vikingrock, Hellhammer, Amon Amarth. Ingen sa noe, vi var en stille gruppe, vi tenkte ikke verdig, det var mørkt, jeg satt med boblejakka hele veien dit, jeg hadde ikke lært noen ting, for når jeg gikk ut var det kaldt, isende kalde. Råneren gikk først, jeg var litt redd ham. Han hadde parkert et stykke unna, vi måtte gå fort for å rekke fram, først utenfor inngangen fikk jeg billetten min. Jeg tenkte på mora til Trond Erling som sikkert satt på kontoret sitt og rettet tentamener, tenkte på den varme stua, på Sigbjørn som lå på madrassen, det hvite, tynne håret hans, den trivelige kurven med strikketøy, ukebladstabler. På snickersen, på tobleronen. Lurte på om Ruby var der, jeg savnet til å med han, den jævla lille mannen. Jeg kunne ikke snakke med Brita, hadde nesten aldri hørte henne si noe som helst før hun plutselig spurte meg om jeg var interessert i en gratisbillett til Lerkendal. Det var Johnsen, Knutsen, George, Basma, Sørensen for oss. Det var Kuffour, Jancker, Salihamidzic, Sforza, Zickler, og Kahn: Dyret. Maskinen. Det luktet kaffe og frost på Lerkendal. Spillerne jogga og slengte på armene. Munchen var alt for store favoritter, man så det på hvor rett linje de løp etter under oppvarminga. Vi hadde allerede tapt i Tyskland, hadde blitt rundpult. Kampen begynte, jeg frøys. Det var Carsten Jancker som scora det første målet, ingen virka overraska over det, jeg rista litt på hodet, tenkte aldri det skulle snu. Men

8

det gjorde det og Skammelsrud utligna --- han holdt armene nede og fikk pressa ned skuddet --- jeg reiste jeg meg ikke en gang, men ble bare sittende å klappe i hanskene, smilte til Brita, hadde ikke en eneste tanke på brystene hennes, på skrittet hennes. Det kom først i bilen hjem. Råneren spilte Meshuggah og mellom dobbelpedalene tenkte jeg på skrittet til Brita, at jeg la en hånd ned i det, at jeg tok av henne trusa, buksa, og så bøyde henne bakover i setet ved å skru på den runde bryteren ved setet, satte meg selv ned i gulvet, med ryggen til hanskerommet, men nei, det ble så vanskelig å se for seg, selv ikke i fantasien greide jeg å pule Brita i en bil, hvordan fikk de det til? Jeg gav opp. Tok henne med meg et annet sted, til bomberommet, til mopedrommet, til gymsalen, til handikaptoalettet. Det var mørkt i bilen. Jeg tenkte ikke verken på Jancker eller Skammelsrud, men på å kle av Brita og så pule henne i bomberommet under skola, i lukta av olje, beis, plank og malekoster. Jeg tok en hånd ned i skrittet og runka. De beste stedene var de lange mørke strekkene med dårlig gatebelysning rundt Stjørdal, Vuddudalen, da var det bare meg og henne i bomberommet. Jeg kom utenfor kirka på Åasen og kneppa igjen buksa uten å tørke opp. Det sved. Med ett møtte jeg blikket til råneren i speilet og ble redd for å dø, men han visste ingenting, han ikke sett noe, bare senkte blikket igjen, gasset oss hjem. Et grønt gelejuletre lyste over dæsjbordet. Dette er Meshuggah, sa han, og det var det eneste han sa i løpet av hele turen. De slapp meg av ved postkassene, jeg sa takk for turen og gikk hjem. Det snødde hardt som dobbelpedaler. 50 uker gikk. Porto --- Rosenborg Jeg ringte på, Trond Erling åpna, vi bar opp madrassen fra gjesterommet. Det var meg og Sigbjørn og Trond Erling i sofaen, det var Ola og Kristian Kaffe på madrassen. Det var pringles, cola, toblerone. Ruby var for lengst

9

glemt. Alle snakket norsk. Det var våre Arason, Saarinen, Kvarme, Berg, Rushfeld. Det var de andre, Baía, Costa, Capucho, Pinto, Deco. Trond Erlings mor sto lent til kjøkkenbenken og venta på vannkokeren, hun hadde laget pizzaboller, lagt fra på ei fjøl, det var vakkert. Kristian plukka ut purren. Det var toblerone, taffelstics. Det ble ingen mål til oss, det ble ingen jokk for oss, det var stettglass, akvarium, det var vinter, kaldt, det snødde, man hørte en brøytebil. Pena scora på en helvetes heading i det 73 og vi tapte. Det var en av de dårligste Champions-league sesongene, men vi gråt av andre ting, så ikke lenger rett på kampen, men litt over, litt på siden. Det var stille rundt husene, i nabolaget, noen luftet ut middagslukt, men ellers, hus, hekker, skufler, kratt, poser, sandkasser, stativer, rekkverk, stiger, buer, piper, spedbarnsdødelighet. Snart skulle alt løses opp, tannreguleringen rives av, livet ta brå og uforutsigbare retninger. Det var meg og Sigbjørn og Trond Erling i sofaen, det var Ola og Kristian Kaffe på madrassen. Vi skulle snart bære madrassen tilbake til gjesterommet og gå hjem.