ORGANISTEN

Erlend Loe ❧ Petter Amundsen

ORGANISTEN

© J.W. Cappelens Forlag AS, 2006Utgitt i CUB-serien første gang i 2007

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-49272-4

1. utgave, 1. opplag 2015

Illustrasjoner: Petter Amundsen

Omslag: Alice Lima de Faria

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2015

Trykt på 70 g Munken Print Cream 1,8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

TIL LESEREN

I denne boken gjengis en del engelske tekster. Disse tekstene eroversatt i de tilfellene hvor innholdet er viktig for argumentasjo-nen. Utdrag fra Shakespeares skuespill er derimot i hovedsak ikkeoversatt. Årsaken er at det kryptografiske systemet vår bok setterseg som mål å avdekke stort sett kun tar utgangspunkt i enkeltord-og setninger. Denne boken handler ikke om hvor fantastisk Sha-kespeares dramatikk er, men om den sinnrike tilstedeværelsen avskjult mening som ligger innbakt i den og om hva dette kan inne-bære.

En del illustrasjoner finnes i egne billedlegg, paginert med romertall.

7

INNLEDNING

Hvor Petter og Erlend møtes for første gang og Petter antyder enstorslagen teori som får Erlend til å tenke at enten er mannen ge-nial eller gal, og hvis han er gal, vil det utvilsomt være interessant åfinne ut mer om ham.

Syv–åtte måneder før min periode som filmkonsulent i NorskFilmfond var over, fikk jeg en uvanlig henvendelse. En produsentringte og ba om et møte, men ville ikke si over telefon hva detgjaldt. Jeg kjente ham ikke fra før, men jeg måtte ta ham på alvor,på samme måte som man må ta omtrent alle henvendelser alvorlignår man har en slik jobb. Sånn er det når man representerer staten.Alt er gull inntil det motsatte er bevist. Vi avtalte et møte.

En ukes tid senere dukket tre karer opp på mitt kontor. To avdem var filmfolk og jeg hadde en vag fornemmelse av å ha sett demfør, i forbifarten på en eller annen festival eller lignende, men dentredje dro jeg ikke kjensel på. Han presenterte seg som PetterAmundsen, organist. Det var han som var sjefen, fikk jeg inntrykkav. De andre to skulle lage filmen, men Amundsen satt på nøkke-len til hva det hele skulle handle om.

Produsenten innledet med å forklare at han for noen år sidenskrev en bok om et uoppklart mysterium i skjærgården utenforKragerø. Petter Amundsen hadde lest boken og bestemt seg for åløse mysteriet. Han undersøkte dokumenter på Riksarkivet og fradet kongelige biblioteket i København, samt et kart på et museum.Ved hjelp av disse fant han det som ingen andre klarte, selv om

7

8

mange hadde forsøkt. Dette hadde han gjort på egen hånd, formoro skyld, ble det fremstilt som. Resultatet var at en kontakt varblitt etablert mellom filmprodusenten og organisten.

En stund senere tok Amundsen kontakt fordi han mente hanhadde gjort en ny oppdagelse. Det var dette prosjektet de haddeoppsøkt meg for å få støtte til å utvikle slik at det kunne bli en do-kumentarfilm for kino. De kunne allerede love at stoffet var kon-troversielt så det holdt og utvilsomt ville kunne gjøre furore i bådeinn- og utland, og det på en skala intet annet norsk prosjekt noen-sinne har vært i nærheten av.

De tok kontakt med meg fordi de trodde jeg kunne hjelpe dem åholde tunga rett i munnen når det gjaldt det dramaturgiske aspek-tet ved fortellingen, og ikke minst fordi de hadde et behov for stat-lige penger. Jeg satte meg tilbake i stolen, allerede nokså skeptisk,og ventet på å få høre et eller annet med mer kjøtt på beina.Amundsen tok ordet. Dette handler om Shakespeare, sa han. Kan-skje den største forfatteren verden har fostret, og helt uten tvil denviktigste for det engelske språket. Men i snart fire hundre år hardet stadig dukket opp forskere og andre figurer som har trukketShakespeares identitet i tvil. Det fins en mengde teorier og littera-tur rundt dette emnet, men ingen har klart å bevise noe som helst,like lite som verdens Shakespeare-professorer og -forskere harklart å grave frem særlig mange detaljer fra Shakespeares liv. Manvet at han har levd, men livet hans er dårlig dokumentert og detfins ikke noe brev eller notat fra hans hånd. Likevel er Shakespe-are-tradisjonen så sterk at man i dag ikke holder seg for god for åpublisere stadig flere artikler og bøker om Shakespeares liv ogvirke og barndom og kjærlighetsliv og you name it. Man har aldrifunnet noen av Shakespeares originalmanuskripter. Ikke ett. Noenhar ment at Francis Bacon skrev stykkene, andre at de er skrevet avet kollektiv, og det fins en rekke andre forslag til hvem som stårbak. Senest i skrivende stund (høsten 2005) hører jeg på radioen atto engelskmenn mener å ha dokumentert at en kar som heter

8

9

Neville kan ha skrevet Shakespeare-stykkene. Dette er med andreord en høyst levende tradisjon. Men hittil har alle påstander frem-stått som indisier og løse spekulasjoner som man kan ta til seg ellerla være. Det har vært et spørsmål om tro. Men Petter Amundsenhar avdekket gåten og sitter på bevis som vil ryste litterater ogandre når han gjør dem kjent.

Hva slags bevis? spør jeg.Det tar vi ikke her og nå, sier han. Først må han vite om jeg er

positiv til å støtte prosjektet og at jeg holder det jeg får høre formeg selv. Foreløpig har Amundsen kun innviet de to filmfolkene isin oppdagelse, og hver nye person som innvies i hemmelighetenutgjør en klar risiko. Hvis opplysningene siver ut, mister de kon-trollen. De kunne ha gått til BBC eller Discovery Channel eller tilHollywood, for den saks skyld, og sikkert fått tilsagn om produk-sjon på dagen, men da ville de samtidig ha mistet råderetten overstoffet. Petter Amundsen sier han vet hva han sitter på, og han måta forholdsregler for å beskytte sin oppdagelse.

Han forteller videre om Oak Island, en privateid øy utenforNova Scotia, hvor det i lange tider har pågått skattejakt. Noengutter begynte å grave der for et par hundre år siden. De fant ensjakt fylt av jord som var avdelt av trelemmer hver tredje meter.Etter å ha gravd seg tretti meter ned, kom de i skade for å utløse ensinnrikt konstruert mekanisme som i løpet av én natt fylte sjaktenmed vann. Noen hadde altså, etter alt å dømme, bygd denne sjak-ten på en måte som skulle hindre slike som dem i å finne det som erbegravd der. Etter denne episoden har mange villet grave, men deter komplisert og kostbart, og eierinteressene på øya er også slik atdet er vanskelig å få tillatelse til å komme dit for å gjøre undersø-kelser. Men Amundsen og filmfolkene har vært der. De har utførtmålinger som kun har gjort Amundsen sikrere i sin sak. Andreskattejegere vet ikke hva de leter etter der ute, men Amundsen ersikker på at så vel henvisninger i Shakespeares tekster som funn påstedet, tyder på at det på Oak Island ligger begravet objekter som

9

10

har direkte tilknytning til Shakespeares opphav. Kanskje er det tilog med manuskriptene selv, bevart i kvikksølv.

Dette begynner å smake av fugl. Skattejakt med vannlåser ogkister med innhold som vil kunne omskrive historien. Det lar seghøre. Men jeg må likevel ta mine forbehold. Konspirasjonsteorie-ne rundt Shakespeare representerer et emneområde jeg ikke vetnoe om. Antakelig er jeg ekstremt lettlurt. Jeg sier at det virkerspennende, men at jeg ikke har noe apparat for å avgjøre her og nåom Amundsen er genial eller om han er en tulling.

Jeg takker ja til å møte dem om et par uker for å få flere detaljer.Før disse tre banket på kontordøren min, hadde jeg et nokså

normalt og avslappet forhold til Shakespeare og hans verker. Jeghar sett et lite antall teateroppsetninger og en god del filmer basertpå stykkene hans, direkte eller indirekte. En sommer for noen årsiden lå jeg i en hengekøye på fjellet og leste en håndfull av stykke-ne hans på engelsk og hadde glede av det. Jeg gjorde det mest fordijeg syntes det var på tide. Jeg følte at jeg ikke lenger kunne værebekjent av ikke å ha lest stykkene hans i original versjon, og jeghusker jeg tenkte at det var flott, at det var en språklig nytelse, athan skaper karakterer og situasjoner og ikke minst konflikter somer tydelige og derfor tiltrekkende. Jeg dro vel også litt på smilebån-det et par ganger fordi han ikke holder seg for god til å la ånder ogspøkelser og hva det nå kan være dukke opp fra ingenting når detpasser ham.

Jeg har altså ikke lest alle stykkene hans, og jeg er heller ikkeoverdrevent interessert i de jeg har lest. Men jeg aksepterer at Sha-kespeare er stor, større enn de fleste, og at man ikke kommer uten-om ham dersom man er interessert i drama og litteratur. Samtidiger jeg, uten at jeg egentlig har formulert det for meg selv før nå, littlei av Shakespeare. Kan dere ikke bli ferdige med ham, har jeg veltatt meg i å tenke, på samme måte som jeg enkelte ganger har tattmeg i å lengte etter at teatrene skal spille Ibsen litt mindre frekvent.Det er på sett og vis så åpenbart at det ligger en slags fallitterklæ-

10

11

ring i å sette opp Hamlet enda en gang, Et dukkehjem enda engang, i stedet for å se seg om etter noe mer duggfriskt. Men ipåvente av det nye geniale må man spille det gamle geniale. Detsier seg selv.

Jeg vil også skyte inn at det fascinerer meg at noen kan være såtoneangivende som Shakespeare, fire hundre år etter sin død. Haner til stede i mange moderne drama, noen ganger uten at mottage-ren er klar over det, og sikkert av og til uten at skaperen er klar overdet. Shakespeare er på en måte så universell at temaene og motivenehans er med oss også selv om vi kun har perifere kunnskaper omstykkene hans. Jeg så de fleste av Kurosawas filmer før jeg forsto atdet var en forbindelse mellom ham og Shakespeare. Og barn serDisneyfilmen Løvenes konge gang på gang uten å ane at historien erdirekte inspirert av Hamlet: Den onde løven Scar får sin vesle nevøSimba til å føle skyld i sin fars, kongens, grusomme død. Simbarømmer fra flokken og fortrenger fortiden, før den innhenter hamog et oppgjør er uunngåelig, etc, etc. Det er store og evige problem-stillinger, og det er drama og tragedie for alle pengene.

Men mine Shakespeare-kunnskaper slutter omtrent her. Dess-verre. Jeg har ikke vært klar over at det fins kontroversielle teorierom at andre har skrevet stykkene hans. I en presset situasjonkunne jeg sikkert ha holdt det gående en stakket stund med å kon-versere om filmer som er basert på Shakespeare-stykker, men såville jeg ha blitt avslørt. Det jeg forsøker å understreke, er at jeg eren dilettant på Shakespeare, som på mye annet, for øvrig. Imidlertidfascinerer det meg å møte mennesker som ikke er dilettanter, mensom har satt seg grundig inn i et eller annet og som dermed vågernoe. For slik jeg ser det, er det langt skumlere å snevre seg helt innpå ett felt enn det er å kunne litt av alt. Dermed blir jeg umiddelbarttiltrukket når for eksempel organisten Petter Amundsen feier inn påmitt kontor, og kan mye om noe som jeg ikke kan noe om.

Jeg gledet meg med andre ord til å møte Amundsen og filmfolke-ne igjen.

11

12

Neste møte skulle finne sted i Skøyen kirke, hvor Petter Amund-sen er organist. Jeg hadde knapt nok vært i det området av byentidligere. Det er et strøk med relativt store villaer, mange penger ogtrær og parker og gravlunder. Kirken ligner slett ikke på en klas-sisk kirke, men er kanskje det som må kalles moderne. Ikke spesi-elt fin. Ikke spesielt stygg. Oransje i fargen. Med det samme jegåpnet kirkedøren, slo en fuge av Bach imot meg. Jeg sto og lyttet enliten stund før jeg ga meg til kjenne. Jeg hadde nokså nylig anskaf-fet meg et piano selv og jeg drømte, og drømmer, om å kunnespille brokker av Bach og Mozart og de andre guttene. Dette er na-turligvis omtrent uoppnåelig, jeg har aldri hatt en pianotime i mittliv. Jeg kan noter fordi jeg spilte klarinett som barn, men kjempermeg frem på pianoet og tar en dag av gangen, som det heter. Nokom det. I kirken satt uansett Petter Amundsen og spilte orgel. Ogorgelmusikk i kirker er alltid mer tiltrekkende når kirken er tom.Jo tommere, jo bedre, på en måte. Nå var den helt tom. Det var littmagisk å stå der, men etter hvert så han at jeg hadde kommet oghan sluttet å spille. Jeg ble vist inn i et tilstøtende rom og bedt om åskrive under en taushetserklæring. Det jeg nå skulle få ta del i,måtte forbli konfidensielt.

Jeg fikk se Amundsens faksimile av førsteutgaven av Shakespe-ares verker fra 1623, og en overheadprosjektør ble slått på. Deret-ter fikk jeg presentert deler av Amundsens teori. Kjernen i det heleer at han har funnet skjulte budskap i Shakespeares tekst. Alleredei forordet (To the Reader) finner han koder som peker videre inn iboken, til spesifikke sider, som igjen peker videre til bestemte ordog kombinasjoner av ord. For at det hele skal stemme, ser det ut tilat en del sider bevisst er paginert feil, noe som ingen så langt harklart å finne en logisk årsak til. Navnet eller ordet «Bacon» utpe-ker seg gjentatte ganger som et ord opphavsmannen eller opphavs-mennene til teksten har villet peke ut for en observant leser. Klaretegn hinter også om at Oak Island er innbakt i teksten. Og mye an-net. Amundsen hevder med andre ord at den eller de som skrev

12

13

Shakespeares tekster, hadde en agenda i tillegg til å skrive utsøktdramatikk. De har skapt verker som er gjennomkodet så grundigat det har tatt verden hundrevis av år å forstå hva som egentlig lig-ger i dem.

Hvorfor? Svaret på det er omfattende, sier Amundsen. Vi kommer tilbake

til det. Men muligens handler det om å styrke engelsk språk ogkultur i møte med den nye verden som engelskmenn hadde begyntå kolonisere på denne tiden. Dette er den virkelige Da Vinci-koden, sier han også. Dan Browns bok er spennende og bra, menproblemet er at han ikke skiller mellom fantasi og virkelighet.Dermed forsvinner fascinasjonen for dem som kjenner stoffetgodt. Kodene i Shakespeares verker er derimot helt reelle. De kanikke avfeies som spekulasjoner. De fins og de kan pekes på.

Jeg må naturligvis innrømme at jeg ikke har lest Da Vinci-koden. Jeg har en slags hjerneskade som hindrer meg i å tilegnemeg det samme som alle andre på samme tid som dem. Jeg kangodt lese en bok før alle andre gjør det, eller en god stund etterpå,men ikke samtidig. Hvis man var ungdom på åttitallet og vanket ilignende wannabe-kunstnermiljøer som meg, så har man det sånn.Men kanskje må jeg fire på prinsippet i dette tilfellet. Vi får se.Hvis det er nyttig at jeg som konsulent for dette filmprosjektet le-ser Da Vinci-koden, så gjør jeg naturligvis det. Sier jeg.

Vi diskuterer deretter hvordan en film kan legges opp. Egnerden seg for eksempel ikke bedre som tv enn som kinofilm? Mensvaret er nei. De vil på kino. Og så videre. Enden på det hele blir atjeg lover å støtte filmen i utviklingsfasen. Jeg vet fortsatt ikke omAmundsen er et geni eller en raring, men dette er helt klart ensjanse som må tas. Det fins nok av pirrende elementer i prosjektet.Dessuten tenker jeg at jeg kan lære et eller annet, og det er jo aldriå forakte. Vi skilles som venner og vel forlikte, og jeg hører ikkefra Amundsen eller filmfolkene på en stund.

Det neste som skjer, er at Amundsen og de to filmfolkene kobler

13

14

seg til en mer erfaren produsent. Denne produsenten skriver søk-naden for å få penger ut fra filmfondet, jeg signerer tilsagnsbrevetog utviklingsprosessen begynner. Avtalen er at de skal sette i gangog så skal jeg komme inn og kommentere etter hvert.

Noen måneder senere ringer Amundsen meg en ettermiddag.Han vet at jeg snart er ferdig som filmkonsulent, og spør om jegkan hjelpe ham med å gjøre en bok av Shakespeare-stoffet. Det erlitt uklart hva som ligger i spørsmålet. Skal jeg skrive boken ellerskal jeg kommentere det han skriver? Han vet ikke helt selv, menhan vet at han trenger en å spille ball med. Min første reaksjon er åsi tvert nei. Jeg er, som sagt, snart ferdig som konsulent og harlenge sett frem til å skrive egne ting. Og jeg skal være et halvt århjemme med min yngste sønn. Det kan også være et habilitetspro-blem knyttet til først å gi prosjektet støtte som konsulent, og deret-ter jobbe med det. Hva vet jeg? Under samtalens løp merker jeg li-kevel at prosjektet er for spennende til ikke å vurderes grundig.Hjernen jobber på spreng med å samle grunner til å si nei, men jeger like fullt på nippet til å si at vi godt kan snakke om det. Hvis jegskal spekulere over hvorfor jeg ikke bare sier nei med det samme,tror jeg det er fordi jeg liker paradigmeskifter. Når gamle vedtatteteorier faller og tar med seg etablerte forskermiljøer, karrierer ogskjebner, så er det noe betagende brutalt over det. Tanken på å haen rolle i et slikt spill virker tiltrekkende på meg. Jeg innrømmerdet gjerne. Og jeg kommer uansett aldri til å være hjernen bak det.Kun en formidler. En mellommann. Og mellommenn kan tilgis.Jeg visste ikke bedre, kan jeg si etterpå. Og så lenge ingen liv hargått tapt som følge av min skriving, vil jeg på sett og vis kunnekare meg videre. Skrekken er naturligvis å bli en nyttig idiot for enPetter Amundsen som viser seg å være en bløffmaker. Det at jeghar brukt mitt navn og rykte til å bære frem en kontroversiell teorisom ikke holder mål, kan naturligvis vise seg å ha sin pris, menhva så? Jeg har ikke så fryktelig mye å tape. Det står langt mer påspill for Amundsen. Det jeg har sett av ham så langt, pirrer langt

14

15

mer enn det skremmer. Jeg tror på mannen. Jeg tror i hvert fall påat han er overbevist om at det han har funnet, er sensasjonelt. Detholder foreløpig.

Petter bor på Smestad og jeg sykler dit en dag etter jobb. Et fly-gel står i stuen. Han serverer rester fra 17. mai-feiringen dagen førog vi diskuterer begynnelsen på hans bok, som jeg har lest på for-hånd. Han legger opp til en fiksjon, hvor en mannlig hovedpersonmå overbevise sin svært skeptiske kjæreste, Robenna Castella, omat Shakespeares verker ikke er skrevet av Shakespeare. Det kansikkert fungere, men jeg sier at denne formen for fiksjon ikke ernoe jeg har erfaring med eller stor interesse for, og derfor ikkeføler at jeg kan skrive. Og det fins mange andre som kan gi hambedre råd underveis i skrivingen enn det jeg kan. Vi snakker fremog tilbake om dette. Mens vi snakker, får jeg et innfall som jeg for-følger: Hvis du vil skrive en bok i Da Vinci-kode stil, sier jeg, er jegneppe den rette å samarbeide med. Hvis du derimot kan se for degen dokumentarisk tekst hvor Petter er Petter og Erlend Erlend,altså en tekst om deg og meg og om dine forsøk på overbevise megog leseren om at teorien din har livets rett, så vil jeg vurdere å blimed. Petter tenker seg litt om og sier at det absolutt er en mulighet.

Da jeg etterpå står i gangen og tar på meg sykkelhjelmen, fortel-ler Petter at han i tillegg til å være organist og Shakespeare-para-digme-knuser, har et agentur og importerer gelatinplater fra Tysk-land. Han selger platene videre til norske dagligvarekjeder.

Dette blir bedre og bedre.Noen uker etter har Petter og jeg et møte med Anders Heger på

Cappelen. Petter vil ha et forlag i ryggen. Han vil ha en intensjons-avtale slik at vi kan jobbe med dette og være rimelig sikre på at detfins noen i andre enden som er villige til å utgi resultatet. Før møtethar Heger googlet Petter Amundsen og mistenker at dette har noemed Shakespeare og Oak Island å gjøre. Petter legger frem enlight-versjon av det samme foredraget han ga meg i Skøyen kirke.Heger er fullt klar over at dette vil være en sensasjon dersom det

15

har noe for seg, men han er bedre skodd enn meg og dermed merpå vakt. Han stiller oppfølgingsspørsmål som røper at han til enviss grad er inne i problemstillingen, og at han ikke syns at han fårnok. Han vil ha mer. Han vil se bevisene. Men Amundsen holderkortene tett til brystet og gir bare fra seg akkurat nok til at Hegerskal kunne ane dimensjonene. Vi får vår intensjonsavtale, selv omden er svært lite forpliktende når det kommer til stykket. Det stårbare at Cappelen vil utgi boken dersom den tilfredsstiller dereskrav til kvalitet.

La oss håpe den gjør det.

HOVEDPUNKTER:� Shakespeares evne til å ha skrevet skuespill har vært omdisku-

tert siden 1700-tallet. Det er mange kandidater som fremholdessom den egentlige opphavsmann eller -kvinne. Dette synet påShakespeare blir bestemt avvist av litteraturvitere knyttet tiluniversiteter.

� Shakespeares manuskripter ble sist sett i 1623 i forbindelse medutgivelsen av den store samleutgaven av skuespillene. Dennekalles gjerne The First Folio – førstefolioen.

� Førstefolioen er svært verdifull, men ikke særlig sjelden. Detfins rundt regnet 230 eksemplarer i verden. Årsaken til denhøye verdien ligger i at i mangel av manuskripter er førstefo-lioen det nærmeste man kommer original Shakespeare.

16

17

1. MØTE

Hvor Petter forteller litt om seg selv, om frimureri, om en kodeFrancis Bacon laget i sin ungdom og om hva denne koden har ågjøre med Shakespeares gravstein.

En diktafon er innkjøpt og ligger på bordet foran Petter Amund-sen idet vi innleder vårt første møte en novembermorgen i 2005.Vi begynner med å diskutere betingelsene for samarbeidet. Even-tuelle inntekter skal deles halvt om halvt for all fremtid. Vi skalbegge kunne avbryte samarbeidet når som helst dersom den andreikke svarer til forventningene, og motparten kan i så fall ikke be-nytte det eksisterende materialet på egen hånd. For mitt vedkom-mende kan det skje dersom Amundsens teori viser seg å være forpussig eller spekulativ eller på andre måter utilfredsstillende. Forhans vedkommende blir det dersom min fremstilling av ham ellerav teorien hans avviker for mye fra hans egen versjon. Dette er an-takelig en helt uvanlig paragraf å nedfelle i en samarbeidskon-trakt, men i dette tilfellet er den helt nødvendig for oss begge to.Jeg aner egentlig ikke hva jeg begir meg inn på. Det gjør neppe Pet-ter heller. Derfor er det viktig å fastslå at ingen av oss kan gå bakden andres rygg med et materiale som er fremskaffet i fellesskap.For prosessen er det nødvendig å være sikre på at vi begge gjør vårtbeste. Det blir ingen bok hvis ikke begge er fornøyd. En hel del do-kumentarbøker ville aldri ha kommet ut dersom opphavsmennenehadde undertegnet en slik kontrakt.

17

18

Ok, Petter Amundsen, nå er jeg spent. La oss komme i gang. Detførste jeg vil vite litt om, er hvem du er, slik at jeg kan gjøre megnoen tanker om dine forutsetninger for å påstå det du nå etterhvert kommer til å påstå.

Jeg er født i Oslo og har bodd her under hele oppveksten, først påTåsen og deretter på Vettakollen. Oppveksten var enkel og gutteak-tig med mye ski og Idrettslaget Heming. Kultur sto ikke akkuratmitt hjerte nærmest, men min mor sørget i hvert fall for at jeg lyttettil mye klassisk musikk, både hjemme og på konserter. Det er hunsom har dyrket frem det lille jeg har av kulturell ballast. Jeg har hattmange, og til dels sære, altoppslukende interesser opp gjennomårene. Jeg kastet diskos og støtte kule, var opptatt av fugler, og harjevnt over satt meg mål som har vært nokså ambisiøse. Det har aldrivært et problem at enkelte av tingene jeg drev med, har kunnet væresosialt stigmatiserende. Jeg begynte å spille piano hos den lokalespillelærerinnen, Ingeborg Thrane i Risbakken 24, i likhet med flereav de andre guttene i klassen. Etter halvannet år gadd jeg ikke mer.

Var du ikke flink?

Jeg var vel helt gjennomsnittlig flink. Var ikke spesielt interessert iå øve. Jeg var neppe noe talent, så det har vært en viljesak. Når jegvil noe, så skjer det selv om jeg kanskje ikke har de aller beste for-utsetninger for å gjennomføre det. For å spille piano eller orgel, erdet en fordel å være utrustet til det fra naturens side, men jeg hartvert imot et handikap. Jeg har en senesammenvoksning mellomringfingeren og lillefingeren på høyre hånd. Kirurger har bekreftetat disse to fingrene har en felles muskel der de normalt skulle hatthver sin. Det ville ikke ha vært til å leve med dersom jeg haddevært pianist og avhengig av å nyansere melodilinjen med ulikkraft. Men i og med at jeg spiller orgel, går det, for der skal tan-gentene stort sett bare trykkes ned og så går resten av seg selv.

18

19

Grunnen til at jeg spiller orgel, er at jeg var barnevakt for søsterenmin en kveld i 1977. Da så vi en gammel italiensk sort-hvitt filmpå svensk tv hvor en eldre mann viste en gravid kvinne vakre byg-ninger og kunst og den slags, i Roma eller Firenze. Tanken hansvar at hvis hun så vakre ting, ville barnet bli vakkert. De gikk inn ien kirke og der satt det en munk og spilte orgel. Han spilte natur-ligvis Bachs toccata i d-moll, og jeg visste umiddelbart at detteskulle jeg også gjøre.

Familien Amundsen har ikke hatt noen store kirketradisjoner.Ingen har vært organister. Men musikkinteressen har vært til stedei familien. Det har vært noen pianospillende leger og ingeniører også videre. Og fars tante, Signe Amundsen, var en fetert operasan-gerinne med Wagner som spesialitet.

Hva gjorde foreldrene dine?

Far var vinagent, og jeg begynte etter hvert å jobbe i hans vinagen-tur. Han innarbeidet blant annet Jägermeister i Norge, og jeg harfremdeles en Jägermeister-treningsjakke som jeg bruker når jegjogger. Den er veldig lite diskré. Oransje.

Mor er pensjonert sosionom, og er lidenskapelig korist og mid-delalderentusiast.

Jeg brukte penger jeg hadde tjent på å gå med avisen, til å kjøpemin tysklærers harmonium, og så var jeg i gang. Etter hvert ble detmusikklinjen på Foss gymnas og deretter musikkhøyskolen.

En eller annen form for begavelse måtte du vel i så fall ha?

Ja, på min måte. Jeg var intenst opptatt av det jeg ville oppnå ogdessuten har jeg et analytisk sinnelag. Dette har tydeliggjort hvasom står mellom meg og det jeg ønsker å oppnå. Når det har værtnødvendig, har jeg satt alle krefter inn på å nå mine mål.

Var målet å bli organist i en kirke i Oslo?

19

20

Nei.

Kan man bli virtuos organist?

Ja. Det var nok helst det jeg ville, men på opptaksprøven til mu-sikkhøyskolen ble jeg overtalt til å ta kirkemusikk. Det er jeg gladfor i dag. Og særlig med tanke på dette prosjektet, for jeg har lærtmye om kirkehistorie og symbolikk som har satt meg på sporet aven del av de tingene vi skal snakke om etter hvert. Men min vei tilkirken har vært nokså lang. Etter hvert har jeg fått snekret sam-men en kristendomsforståelse jeg kan leve med. I dag føler jeg atjeg kan forsvare min plass som ansatt i den norske kirken. Og jegtrives. Jeg spiller i alle kirkelige sammenhenger. Jeg er ansatt iSkøyen kirke, men spiller i tillegg ofte i begravelser og brylluper ien hel del andre kirker i Oslo.

Etter at jeg var ferdig utdannet, reiste jeg rundt og holdt konser-ter, men jeg har ikke sansen for hotellivet. Dessuten kan det værefrustrerende hvis man går i dybden og øver inn et godt konsertpro-gram og det kommer ti stykker for å høre på. Da er det bedre åspille et ordentlig postludium i en vanlig gudstjeneste hvor det sit-ter hundre mennesker som setter pris på det de hører. Det henderlikevel at jeg spiller konserter. Men ambisjonene forandrer seg nårman blir eldre. Dessuten liker jeg å drive med en del andre ting.Om vinteren er jeg for eksempel skiinstruktør på Tomm Murstadskiskole. Og jeg kjører veteran-slalåmrenn. Det er ren vilje. Jeg harbestemt meg for å slå de jævlene som alltid slo meg ned i støvleneda vi var i tenårene. Det var særlig en som gikk i klassen min somvar veldig god. For noen år siden utfordret jeg ham til å stille i nor-gesmesterskapet for veteraner, og slo ham. Han klarte ikke å ta detpent. Han har beklaget senere at han ikke håndterte det som hanburde. Igjen handler det om vilje mer enn om å ha forutsetningenei orden. Vilje samt en viss analytisk evne. Det er mitt talent.

20

21

Har du parallelt med gelatinsalg og orgelspilling og Tomm Mur-stad skiskole lest mye historie og litteratur og den slags?

Jeg har hele tiden lest mye i forbindelse med de interessene jeg harhatt. Og interessene har ofte vært svært intense og oppslukende.

Kan du gi meg eksempler?

Jeg ble for eksempel medlem av frimurerlosjen nokså tidlig, og datrålet jeg biblioteket deres for å finne ut av hva frimureriet handletom. Det ble noen hyllemeter.

Der kom det. Petter Amundsen er altså frimurer. Mine varselklok-ker ringer temmelig høyt. Jeg vet nesten ingenting om frimurere,hvor de kommer fra eller hva deres historie er. Jeg vet heller ikkehva de dypest sett ønsker å oppnå, men jeg ser for meg et broder-skap som hygger seg, og kjøper biler og andre varer og tjenester avhverandre til gunstige priser og ellers hjelper og beskytter hverand-re når det trengs. Det er for tidlig å si om dette får konsekvenser forPetters troverdighet i mine øyne. Foreløpig får jeg late som ingen-ting og forsøke å vise meg som mer tolerant enn jeg vanligvis er.

Frimurer, altså. Javel. Da antar jeg at du har vokst opp i kretserhvor eldre menn har lagt merke til dine kvaliteter og på en måteguidet deg inn i frimureriet? Må man ikke bli anbefalt?

Nei, sier Petter. Det var ikke slik. Det er mange organister i losjenog jeg kom inn i det via orgelspillingen. Det virket rett og slettspennende.

Men man kan vel ikke bare banke på og si at man vil bli medlem?

Jo, det er nettopp slik det foregår. Man skal selv ta kontakt og si atman vil være med.

21

22

Men noen må gå god for deg?

Ja, man må ha faddere. Men såfremt man har en relativt plettfrivandel og ellers er tilregnelig, får man bli medlem.

Og så er det vel noe med å være kristen?

Ja, man må bekjenne seg til den kristne tro. Eller i det minste ha enidé om gud. I enkelte utenlandske frimurersammenhenger liggerbåde Talmud, Koranen og Bibelen fremme under seremoniene.

Er det at du er eller har vært frimurer en viktig del av dette pro-sjektet?

I aller høyeste grad. Men jeg vil skyte inn at jeg ikke er frimurer.Ingen er det. Men jeg er opptatt i frimurerordenen. For tiden harjeg satt meg litt på sidelinjen. Jeg ble ofte brukt som organist undertilstelningene og det hadde en tendens til å ta litt overhånd. Somorganist sitter man dessuten på galleriet og er ikke egentlig med.

Hvis det er viktig at jeg forstår disse frimurertingene, burde dukanskje sette meg ordentlig inn i dem?

Vi kommer garantert inn på frimureri. Det har vært avgjørende.Men her er det også viktig å si at grunnen til at jeg har kunnettrekke de konklusjonene jeg har gjort, er at jeg har en tilfeldigblanding av kunnskap. Frimureriet er en viktig brikke av det. Kir-ketilknytningen er også viktig, men kanskje ikke fullt så viktigsom frimureriet.

Gråter man og holder rundt hverandre og erkjenner og forstår tingpå disse losjemøtene?

22

23

Det har jeg ikke vært borti. Men man blir overveldet av hvor riktog fantastisk flott det er.

Mener du menneskesinnet? Eller broderskapet? Eller hva?

Dette er helt annerledes enn den verden vi vanligvis opererer i. Deter eksotisk og verdig, stilig, gjennomført ordentlig, med et vakkertspråk, flotte omgivelser og mysterier. Det er lett å gjøre narr avdette for utenforstående, men vi som er med, gis skjellsettendeopplevelser. Noen sier at den dagen de ble opptatt i ordenen er denstørste dagen i deres liv. De skuler kanskje bort på ektefellen nårde sier det, og vet at de burde ha sagt bryllupsdagen eller den da-gen det første barnet ble født, men de sier det likevel.

Greit. Men hva var det du kom i kontakt med der som gjør at visitter her i dag?

Symbolverdenen. Rett og slett. Frimurerpraksisen er gjennomsyretav symboler. Dobbel og tredobbel og firedobbel og femdobbel be-tydning. At mye av dette kan være utviklet fra tempelridderorde-nen, passer veldig godt inn nå som jeg kan se hele bildet. Det hand-ler om broderskap over hele verden, også på tvers av religioner.Men frimureriet har ikke noen direkte sammenheng med at jegkom inn i Shakespeares kodeverden, ei heller orgelspillingen. Disseelementene lå der mer som muligheter som kunne brukes da jegkom på sporet av det vi nå skal snakke om.

Det hele begynte egentlig tidlig på 90-tallet da vi ventet vår førstedatter, og jeg trengte et videokamera for å filme henne. For åskaffe penger til et slikt kamera valgte jeg å selge en fin Patek Phil-lippe-klokke. Da oppdaget jeg at det fantes et spennende markedfor brukte klokker. Jeg solgte klokken, men kastet meg straks pågaleien med å selge og kjøpe klokker, både nye og gamle. Delvis

23

24

handlet det om sportsmodeller av Rolex som man kjøpte her iNorge og solgte med meget pen fortjeneste i Italia. Men aller mesthandlet det om Swatch-klokker. Det var Swatch-feber på dentiden. Jeg skaffet meg informasjon til jeg behersket emnet. Det varet stort samlermarked for Swatch-klokker, jeg måtte sette meg inni auksjonskataloger og lære meg hvilke modeller som var etter-traktet. Når jeg reiste rundt og solgte vin og brennevin, dro jeg all-tid innom den lokale urmakeren for å se etter interessante klokker.Ofte fant jeg modeller som hadde ligget usolgt i mange år og vargull verdt. Det hendte jeg kjøpte både ti og femten klokker medkvantumsrabatt. Senere solgte jeg dem ut av landet gjennom nett-verket jeg hadde opparbeidet. Det hendte også at det kom tyskeoppkjøpere og ville se hva jeg hadde å tilby. Jeg hadde en del flaks istarten og ble hektet. Men plutselig dabbet interessen av. Det bleet slags krakk i markedet. Noen av disse klokkene ble tross alt om-satt for hundreogfemtitusen kroner. Vi snakker om plastklokker.Det var vanvittige tilstander.

Aner man konturene av en slags entreprenørånd?

Tja. Jeg har alltid likt å tjene penger. Helt fra tidlig i tenårene harjeg regnet ut hvor mye jeg måtte jobbe for å kunne skaffe meg detjeg ønsket meg. Jeg gikk som sagt med aviser fra jeg var nokså ung,og tok jobber når de bød seg. Men klokkemarkedet dabbet altsåav. Jeg klarte å selge meg ut i tide, og syntes det hadde vært spen-nende. Det var på mange måter synd at denne muligheten tok sluttakkurat da jeg hadde funnet ut hvordan jeg kunne utnytte situa-sjonen. Jeg måtte finne på noe annet å lære på samme måte, noesom ikke tok slutt etter noen uker eller måneder. På den måtenkom jeg borti børsmarkedet.

Jeg var i militæret og så filmen Rollebyttet med Eddie Murphyog Dan Ackroyd og ble fascinert av hvordan de klarte å utnyttevarebørsene. Jeg ante ikke at det fantes egne børser for appelsin-

24

25

juice eller pork bellies (grisemager), men det gjør det, og det er or-dentlige markeder, det skjønte jeg etter hvert. Det som er spennen-de er at man kan sikre seg rettighetene til for eksempel en stor trai-lerlast med pork bellies for en ganske liten pengesum, man kansitte på pork bellies for la oss si hundre tusen kroner ved å legge totusen på bordet. Hvis disse grisemagene stiger fra hundretusen tilhundreogfemtusen, har man tjent fem tusen. Da har man ikketjent fem prosent, men tohundreogfemti prosent, fordi man barehar satset to tusen kroner. Det handler om å sitte på rettigheter ogselge seg ut igjen i god tid før leveransen av de faktiske grisema-gene skal effektueres, er du med?

Jeg tror det.

Hvis du sitter på grisemager som skal leveres i mai, bør du helst hasolgt deg ut i mars. Men du kan også selge før du har kjøpt noesom helst. Dette er spekulasjoner på høyt nivå, med store mulighe-ter, og naturligvis mange fallgruber.

Jeg fant uansett ut at jeg skulle sette meg inn i alt dette. Jeg lestealt jeg kom over og begynte å studere teknisk børsanalyse. Denmenneskelige psykologien i dette fascinerte meg, og det fins desom hevder at det er mulig å si noe rasjonelt om dette markedet utfra trender og sykluser. Noen hevder med andre ord at man medkunnskap om hvordan det har gått før, kan si noe om hvordan detvil gå i fremtiden. Jeg ble hektet og trengte en lærepenge for å innseat jeg ikke visste nok. Den kom da jeg trodde jeg var i ferd med ågjøre en perfekt dagshandel med bomull. Jeg satt i bilen utenforRema 1000 i Lierbyen, var stor kar og la inn kjøpsordre på dagensaller høyeste kurs. Det endte med at jeg solgte meg ut på den allerlaveste. Dårligere kan det ikke bli. Jeg bestemte meg der og da for ålære mer, og oppdaget etter hvert selve lyset innen teknisk børs-analyse: William D. Gann.

Gann var en legendarisk trader som døde midt på 1900-tallet.

25

26

Han var helt rå. Han hadde noen metoder som gikk utenpå alt an-net og han etterlot seg naturligvis store summer da han døde. Hansendte brev med aksjeråd ut til abonnenter. Disse brevene eksiste-rer og hvem som helst kan sjekke at han i 1928, året før det storekrakket på Wall Street-børsen, helt nøyaktig forutså at børsen villenå en topp den 3. september 1929. Han traff datoen og han traffbørstoppen på noen få desimaler nær. Han hadde en metode for åsi noe om markedet som ingen andre har klart å kopiere, verken ihans egen tid eller senere. Han baserte seg på en slags syklisk ana-lyse hvor han så på pulsen og rytmen i markedet. Da jeg fant dettetenkte jeg bare yes!, dette skal jeg til bunns i.

Så jeg begynte å studere Gann til fulle. Men det viste seg raskt atmannen var mer gåtefull enn de fleste. Han ga ikke fra seg hemme-lighetene sine. Han røpet noen av dem, men ikke alle. Det sommangler for å se hele bildet, har han, etter eget sigende, beskrevet idenne boken her.

Da Amundsen sier dette siste, løfter han frem en bok fra en bunkesom hele tiden har ligget på bordet mellom oss. Han holder denfrem. Tittelen er Tunnel Thru the Air.

Gjengitt med tillatelse fra Lambert-GannPublishing – www.wdgann.com

26

27

Dette er en slags profetisk roman som Gann utga i 1927, fortsetterAmundsen. I denne boken har Gann for eksempel skrevet omhvordan hvetemarkedet skulle gå fremover. Hvis man lager énkurve basert på hans forutsigelser og én kurve for det faktiskemarkedet i samme periode, er det ikke til å tro. Resultatet utford-rer det man tror kan være mulig. Han skrev blant annet at årenefra 1940–44 ville være en tøff tid for Amerika, og han beskriverhvordan japanske fly slipper bomber over USA.

Snakker vi om rasjonelle fenomener her eller rett og slett overna-turlige?

Dette er redskaper Gann brukte for å tjene penger, så jeg vil si atdet er rasjonelt. Poenget er at jeg bestemte meg for å lære hvordanGann kunne gjøre det han gjorde. Bokutgaven jeg har, er en origi-nal førsteutgave. Der fins det passasjer som er veldig viktige for åkomme til bunns i hva han egentlig drev med. Det skjønte jeg førstetter hvert. Gann sier i forordet at boken har skjult mening og atden må leses flere ganger før man kan forstå den.

Boken refererer flere ganger til Bibelen. Gann var for øvrig ogsåfrimurer. Jeg leste boken og skjønte ikke så mye. Men jeg leste ro-manen igjen og begynte å studere teksten nærmere. Jeg fikk ogsåhint fra noen som hadde hørt, at noen andre hadde hørt, og så vi-dere. Etter hvert avtegnet enkelte ting seg som muligheter. Plutse-lig en dag gikk noe opp for meg. Jeg skrev en artikkel i et ameri-kansk trading-magasin om det jeg hadde funnet, og inviterte til etgruppearbeid for å plukke boken fra hverandre.

Helt siden 1927 har ingen klart å komme til bunns i dette?

Det fins dem som hevder at de har klart det. Noen av dem har gjortlignende ting som Gann ved å forutse bevegelser på børsen, bli

27

28

rike, etc. Jeg tror likevel at de kun har forstått deler av hans bud-skap. Jeg fikk respons på artikkelen min og vi ble etter hvert engruppe på fem som mailet frem og tilbake om Ganns uløste myste-

«Tunnel thru the Air» er mystisk og inneholder en verdifull hemmelighet, skjult iforkledd språkdrakt. Noen vil finne den ved første gangs gjennomlesning, andrevil se det den andre gang de leser boken, men de fleste vil oppdage den skjultehemmeligheten når de leser den for tredje gang.

Gjengitt med tillatelse fra Lambert-Gann Publishing – www.wdgann.com

28

29

rier. Per i dag har vi skrevet tusenvis av e-poster til hverandre omdenne boken. Vi har lest den forlengs og baklengs og opp og ned,og det er mye jeg kan si om den, men her vil jeg nøye meg med å siat Gann har skjult budskapet sitt gjennom en form for kodeskri-ving som kalles steganografi.

Steganografi betyr å skjule koder slik at man kun finner dem ved ålete aktivt. Ytre sett er Ganns bok en vanlig roman med en vanlighandling.

Steganografi – Kunsten åskrive på en skjult måte,kryptografi. Oxford EnglishDictionary – 1933

Det som fikk meg på sporet av det vi nå skal snakke om er noe somstår på side 126 i denne boken: «Lord Bacon, the literary geniusand philosopher lifted The Bible one day above his head and saidThere God speaks».

Dette er bare tull. Francis Bacon er ikke kjent for å ha gjort det.Det samme gjelder «literary genius». Bacon var statsmann og filo-sof, men har aldri vært regnet som litterært geni. Et annet sted om-taler Gann Shakespeare som litterært geni. Etter hvert forsto jeg atGann var god venn med en kar som het Manly P. Hall, som harskrevet bøker om esoteriske emner. Han har omtalt Bacon somShakespeare, og han har beskrevet Bacons kodesystem i detalj. Detvar med andre ord en mulighet for at det kunne ligge et eller anneti dette stoffet som ville være verdt å grave i. Etter hvert som vi fikkskannet boken og gjort teksten søkbar, oppdaget vi at ordet kodenevnes to ganger, henholdsvis på sidene 238 og 283. For en sommeg er disse omstokkede sidetallene et hint om at her er det noesom må undersøkes nærmere.

29

30

Gruppen har i dag kommet veldig langt i å forstå denne boken,men arbeidet er ikke fullført, og dette er ting jeg ikke kan gå nær-mere inn på her og nå. Hvis jeg noen gang klarer å komme tilbunns i Ganns metoder, kommer jeg til å holde tett. Poenget er atda jeg selv begynte å studere Bacons koder, så skiftet min opp-merksomhet fra Gann til Bacon.

Et kontrollspørsmål vil jo være å spørre deg om hvorfor du ikke ersøkkrik i dag.

Det er rett og slett fordi jeg ikke har klart å løse gåten ennå. Menaltså; over til Bacon og koden hans.

Amundsen trekker nå frem en kopi fra en bok om koder og visermeg Bacons kodesystem. Han forteller at det dreier seg om et fem-

Bacon: The Advancement of Learning (1640) s. 266

30

31

bits system med to variabler. Fem-bits betyr at hvert symbol, idette tilfellet er det bokstaver, bygges opp av fem enheter. Her bru-kes A-er og B-er.

Dette må du forklare nærmere.

Jeg var som sagt overhodet ikke opptatt av Bacons koder eller Sha-kespeare før jeg begynte å nøste i Ganns bok. Men jeg måtteundersøke det på samme måte som hundrevis av andre muligespor. Til dags dato har jeg ikke funnet noen referanser til at Baconløftet Bibelen over hodet og sa «There God speaks». Det skillerseg med andre ord ut. Jeg bestemte meg for å sette meg inn iBacons kodeverden, og søkte etter mer informasjon. Jeg kom overen bok som heter The Cipher in the Plays and on the Tombstone,av Ignatius Donnelly. Den ble utgitt i 1899. Donnelly laget et heltkodesystem rundt Shakespeare og Bacon, og det er lite sannsynligat det stemmer. Jeg vil ikke assosieres med Donnelly. Jeg tror hanbare roter, og han kommer med en rekke udokumenterte påstan-der. Men noe som er viktig for meg er at han åpner boken med føl-gende dikt:

Gode venn, for Jesu skyld la værÅ grave i støvet innkapslet herVelsigne den mann som bevarer disse steneOg forbannet være han som flytter mine bene.

Dette er epitafen, altså gravskriften, på Shakespeares grav.Donelly nevner videre noe som en Mr. Hugh Black skrev i North

American Review fra 1887. Jeg skaffet meg naturligvis dette tids-skriftet.

31

32

North American Review No. CCCLXXI. October 1887 s. 422–423.

Dette gjør du for å komme til bunns i gåten W.D. Gann og ikkefordi du plutselig er hektet på en helt annen gåte?

Absolutt. På dette tidspunktet er jeg langt inne i Gann og gjør altfor å avsløre kodene hans. For å forstå Gann må jeg lære megBacons koder, og for å lære Bacons koder må jeg lese Donnelly ogNorth American Review fra 1887 og mengder med andre bøker ogtidsskrifter.

Jeg forsto først ingenting av alle A-ene og B-ene. Men Donnellysbok har noen trykkfeil, så jeg måtte gjøre kodeløsningene hans pånytt. Den gang hadde jeg ikke tilgang til all informasjonen om em-

32

33

net som jeg har skaffet meg senere. Det var i grunnen bra, for ellershadde jeg oversett trykkfeilen som fikk meg til å løse koden påegen hånd.

Shakespeares epitaf er nemlig skrevet med både store og småbokstaver om hverandre i et tilsynelatende irrasjonelt mønster.Hvis man lar hver gruppe på fem bokstaver representere en nybokstav, slik Bacons kode legger opp til, får man imidlertid føl-gende sett med bokstaver:

I. Donnelly: The Cipher in the Plays and on the Tombstone (1899) s. 10. Når vibruker Bacons alfabet vil de 22 gruppene stå for disse 22 bokstavene.

Der Donnelly har funnet en E i tredje linje, oppdaget jeg at det skalvære en F.

Akkurat på dette stedet er forskjellen på E og F ganske stor.Donnelly skriver at man får frem bokstavene i Shakespeares navnnår man dechiffrerer epitafen hans med Bacons system. Men fordihan har funnet en E i stedet for en F, går han glipp av at også fire avFrancis Bacons bokstaver dukker opp i det samme mønsteret,nemlig de to første bokstavene i begge navnene hans. Siden detteikke var beskrevet noe annet sted, ante jeg at det kanskje var be-

33

34

gynnelsen på noe. Jeg tror ikke på søte tilfeldigheter. I hvert fallikke til det motsatte er bevist. Alle ting må forfølges til de kan ute-lukkes. Jeg finner altså initialene til han som har utarbeidet dennekoden, samt initialene til ham hvis døde legeme, eller det som erigjen av det, ligger under steinen som epitafen er skrevet på. Detpirrer meg.

På dette tidspunktet visste jeg svært lite om Francis Bacon oghadde overfladisk kunnskap om Shakespeare. Jeg hadde sett noenfilmer basert på hans stykker og hørt på Arne Nordheims Stor-men. Det var alt. Men med den erfaringen jeg nå hadde medBacons kode, løste jeg resten av koden på epitafen, vil jeg påstå.Det jeg da fant, gjorde at jeg sporenstreks la til side arbeidet medGanns bok. Jeg har ikke sett meg tilbake siden.

Men hva med Hugh Black i North American Reveiw? Kom hanaldri så langt som du?

Han kom et godt stykke, men han gjorde en grell tabbe og er blittufarliggjort og latterliggjort av ettertiden. Han har seg selv åtakke. Han har tolket uten å ha dekning for det. Han fant boksta-vene i Shakespeares navn, men der han ikke var sikker lenger, tokhan en kjempesjanse. Han kom frem til at den fulle meningenskulle være «FRA BA WRT EAR AY, som ble til: Francis Baconwrote Shakespeare’s plays. Og det holder ikke. Av de bokstavenehan satt med, kan du lage hva som helst. hvis du er så romslig atdu tillater EAR for Shakespeare, kan alt skje. Og når det sitter endel mennesker klare og venter på å sette deg til veggs, var dette litesmart. Han serverte kritikerne sitt eget hode på et sølvfat. ExitHugh Black.

Men ikke desto mindre har altså Donnelly plukket dette opp tolvår senere?

34

35

Donnelly hadde sin egen vri på dette her. Men han gjorde det alt-for komplisert. Min løsning er derimot meget enkel. Den dekoderepitafen, men den bygger også en bro mellom gravstenen og Sha-kespeares verker. Hvis en slik link ikke fantes, kunne man innven-de at stenen er laget av noen som ville manipulere historien. Mennår man finner at det er et samsvar mellom den som har konstru-ert koden og de som har utgitt førstefolioen med Shakespearessamlede verker i 1623, blir det langt mer interessant.

Så på et tidspunkt gled din oppmerksomhet fra Gann og til Sha-kespeare?

Det var 3. januar 2002. Da løste jeg epitaf-koden ferdig og laGann til side.

Har ingen andre løst dette før deg?

Nei. Ikke som jeg vet. I alle fall har ingen beskrevet det.

For en skeptiker er det tross alt et forsonende trekk at du var i ferdmed å lete etter noe annet da du oppdaget dette.

Det vil jeg tro.

Men hva med gravsteinen? Fins den? Kan jeg beskue den?

Nei. Og det er naturligvis synd. Men den er godt beskrevet, blantannet refererer Halliwell-Phillipps til den originale stenen i 1882,og beklager at den ble byttet ut med den som ligger der idag.

35

36

Halliwell-Phillipps: Outlines of theLife of Shakespeare (1882) s. 171:Begravelsen ble forrettet på denfølgende torsdag, 25. april 1616, daalt som var dødelig hos den storedramatiker ble stedt til dets sistehvilested i den vakre kirken i hansfødeby. Hans legeme ble plassert vedåpningen i koret, som var det rettebegravelsessted for dem som eidetidligere kirkegods. (Med et slikteierskap fulgte vedlikeholdsplikt fordenne delen av kirken.) Graven liggernær nordveggen av koret, noen fåskritt unna det gamle benhuset, hvordørbuen med sine gamle støtterfremdeles er å se. Graven ble dekketmed en stentavle som hadde følgendeinskripsjon: Good friend, osv.

Og Halliwell-Phillipps fortsetter om stenen: (It . . . )

[Gravhellen] hadde, ved midten avforrige århundre [altså ca. 1750]sunket, og var blitt liggende undergulvnivå, og for omtrent 50 årsiden var stenen såpass redusert atet vandalistisk forslag ble fremmetom at den skulle fjernes, og at enny helle skulle erstatte den gamle,for å markere Shakespeares grav.Den nye stenen skulle bære detgamle diktet med sine farvel-linjer,men heller intet mer. Det originaleminnesmerke er nå vandret hedenfra sin rettmessige plass, og ingenvet hvortil. Et offer til den sinnssyke tilbedelse av orden og ryddighets ære, denillgjerningsdemon som har ødelagt så mange av de uerstattelige relikvier fra gamleEngland og hennes begavede sønner.

36

En Shakespeare-biograf som het Charles Knight reiste rundt i Eng-land og forsøkte å dokumentere det som var mulig å finne. Hanskrev av den opprinnelige gravstenen. Kort tid etter var stenen borte.

Er dette kontroversielt? Fins det Shakespeare-forskere som tvilerpå at denne inskripsjonen er ekte?

Ikke som jeg vet. Og både Phillipps og Knight var hardcore tradi-sjonalister. De ville ikke ha likt tanken på spekulasjoner om atandre enn Shakespeare selv har skrevet verkene. Knight hadde nokblitt lei seg hvis han hadde visst at hans avskrift skulle gi vann påmølla til dem som mener at Francis Bacon er opphavsmannen tilShakespeares tekster, altså de såkalte Baconianerne.

Dette er bakgrunnen for det hele. Dette er starten.

HOVEDPUNKTER:� Bacon laget en berømt kode som han publiserte i 1624, ett år

etter at den store samleutgaven av Shakespeares skuespill kom ut.� Hugh Black benyttet denne koden i 1887 under et forsøk på å

tolke Shakespeares merkelige, originale gravsten.

Baconian – I modernetid brukt som referansetil teorien om at FrancisBacon skrev skue-spillene som er blittakkreditert Shakespe-are. Oxford EnglishDictionary supplementI A-G (1972)

37