27Nr. 38 / 26. september–2. oktober 2014Morgenbladet

ESSAYET idEEr

smurt sosiale medier med «positive, interessante og noen vil kanskje si, frigjørende elementer» mens sannheten er at alle direkte og indirekte be-skjeder fra internettet kan få en så stor plass hos mange unge – og voksne – at de delvis mister selv-følelsen i betydningen «hva vil jeg, hva er viktig for meg og hvordan vil jeg leve?». Men nok av dette og tilbake til temaet overvel-delse, som jeg mener dette handler mest om. For cirka ett år siden, på en helt vanlig dag, gikk jeg inn på hjemmekontoret mitt for å gi meg i kast med dagens arbeid. Det var en fredag, alt var som vanlig, bortsett fra at jeg de siste ukene hadde følt meg noe mer sliten enn jeg burde. Da e-posten be-gynte å fylle skjermen, skjedde noe underlig. Det begynte å pipe i ørene, prikke i hodet og rundt munnen, tungen klebet seg til ganen, jeg ble svim-mel, kvalm og rar. Hjerneslag, tenkte jeg. Fillern. Jeg akte meg ned trappen og gjorde som det står i førstehjelpsboken, låste opp døren, før jeg med stort besvær greide å ringe til min søster som er sykepleier. Hun kom, fikk meg ned på sofaen med pledd og pute, ringte doktormannen min og 113. Så begynte kroppen min å skake, riste og hoppe ufrivillig opp og ned mens tennene klapret i munnen. En helt ny opplevelse for meg, og ganske skremmende. Mannen min rakk frem før ambu-lansen, og da jeg så hans rolige ansikt i døråpnin-gen, insisterte jeg på å annullere nødropet, uten å få noen støtte for det. Da ambulansen kom, ba jeg beskjemmet om unnskyldning for bryet, sa at det

var sikkert ikke noe, at jeg aldri hadde ringt 113 før, men at jeg betalte skatt og så videre. Det var jo fint, knegget de to ambulansefolkene, nå over-tar vi, og så gjør du bare det vi sier, ikke sant? Søster og mann ble sendt på kjøkkenet for å lage kaffe, og for å gjøre en lang historie kort: Det feilte meg angivelig ingenting, men det tok meg tre må-neder å slå på pc-en igjen. Jeg var matt, utslått, nede, alt var et slit, ingenting føltes bra, livet var tungt. Jeg skjønte etter hvert at det hadde vært altfor mye av alt, lenge.

Nicholas Carr, som skriver om teknologi og kultur, sier i sin bok The Shallows: What the Inter-net Is Doing to Our Brains, at menneskehjernen elsker variasjon og forandring og alt som er nytt, og derfor er internettet et perfekt sted for oss å være. Men, og det er et stort men: Internettet er i ferd med å forandre hvordan vi tenker, arbeider og forholder oss til hverandre. Vi forstyrrer oss selv mye mer enn vi gjorde før, vi er mindre tål-modige når vi må konsentrere oss, og vi sliter mer med å lagre kunnskap i langtidsminnet. Vi risike-rer å bli overfladiske, mindre kontemplative og mer ytre-styrte. Carr betrakter fortsatt seg selv som en storforbruker av digitale verktøy, men da han begynte å skrive på The Shallows, oppdaget han at konsentrasjonen glapp mange ganger i timen og at prosjektet ikke kom skikkelig i gang. Han måtte ta grep. Det var hardt i begynnelsen, og han beskriver både tilbakefall og episoder med

«net-binging», men etter hvert begynte han å få kontrollen tilbake: «I started to feel generally calmer, more in control of my thoughts and less like a lab rat pressing a lever, and more like, well, a human being. My brain could breathe again.»

Når én av tre ungdommer i Novas undersøkelse rapporterer at livet er et slit, må vi ikke overse at to av tre ikke synes det, og det er virkelig godt nytt. Men vi mennesker er forskjellige fra vi er små barn, og vi må innse at noen er mer innadvendte eller har skjørere grenser enn andre og at de derfor lettere blir overveldet. Omgivelsenes krav om eksponering og oppfordring til utadvendthet kan kollidere hardt med personens behov for pe-riodisk tilbaketrekning. Dette krysspresset kan føles uutholdelig og føre til overveldelse og emo-sjonelt kaos. Er presset utenfra massivt og kon-stant nok, vil noen hver, ikke bare de innadvendte eller sårbare, kunne få problemer med regulering av følelser, tanker og atferd, og regulering er et stikkord her. De aller fleste trenger å koble seg av med jevne mellomrom, hengi seg uforstyrret til seg selv og til sine nærmeste, men mange gjør ikke det, og dermed får ikke hjernen deres noen nede-tid. De blir hva filosof Arne Johan Vetlesen kaller «det døgnåpne mennesket», og er man «døgnå-pen», tenker jeg, vil det nødvendigvis måtte for-styrre kontakten med venner og familie – og kon-takten med en selv.

Den melankolske livstrettheten som mange unge opplever, springer sannsynligvis oftere ut av en tilstand av langvarig og kronisk overstimulering enn av en diffus psykisk lidelse. Jeg skulle ønske vi kunne kutte ut overskrifter om selvmord, de-presjon, selvskading og spiseforstyrrelser et øye-blikk – tilstander som dominerer hver gang vi snakker om jenters vanskeligheter – og skrive litt om den mindre støyende diagnosen: «helt normal overveldelsesreaksjon». Samtidig bør vi være like opptatt av dem som befinner seg på den motsatte enden av aksen – guttene som lider av «undervel-delse» – slik Landesmans ørkesløse, unge menn gjør. Den store gruppen av gutter som hvert år faller ut av skolen, havner i en tilstand av emosjo-nell og kognitiv understimulering, noe som kan gi den samme følelsen av identitetsforvirring og me-ningstap som de unge, overstimulerte jentene opplever. For mye og for lite kan bli like galt.

Jeg sitter på terrassen med syttenåringen min i armkroken. Det er fortsatt litt sommer i septem-ber, fuglene hakker fornøyde på eplene i hagen, og vi driver med det vi liker aller best, snakker om livet. Temaet er «likes». Om man kan bli like hekta på «likes» som på dop, alkohol og nye klær. Jeg sier at jeg tror det, at det ikke kan utelukkes at man får en liten dopamindusj hver gang man får posi-tiv respons på noe man har postet på Facebook eller andre sosiale medier. Og at det motsatte kan skje dersom man ikke får respons. At da kan man bli frustrert, føle seg rastløs, mislykket og ukon-sentrert. Men så kommer kanskje en «like» eller to eller ti, og så tingler lykkefølelsen i noen sek-under. «Bilder er kanskje verst», sier syttenårin-gen. «Profilbilder og selfies, for de krever liksom respons, og venninner har plikt til å ‘like’, ellers er man nesten slem. Så derfor hagler det med ‘søta, søta, hjerte, hjerte, hjerte’ når noen har postet et nytt bilde. Hvis man er blitt sånn skikkelig hekta på respons, mamma, er det noe man kan gjøre?» Vi snakker litt om det. Er enige om at et hekt kan være vanskelig å bli kvitt fordi det setter seg i kroppen, i tankesystemet og i følelsesapparatet. Undrer oss om en avhektingsgruppe for «likes-avhengige» hadde vært bra. En slags AA-gruppe hos helsesøster på skolen? «Hei, jeg heter Char-lotte, og jeg er hekta på ‘likes’.» Alle: «Hei Char-lotte, velkommen i gruppa.» Vi ler, men latteren vår er alvorlig.

Foto: Julia NorlaNder

Diagnose: OverveldelseMøtte veggen Å sette grenser, disiplinere seg og ignorere er blitt livsnødvendig, ellers drukner vi, skriver Sissel Gran, som her forteller om sitt eget sammenbrudd.

UNGDATA Ʌ I august lanserte

Nova (Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) rapporten «Ungdata. Nasjonale resultater 2013».

Ʌ Rapporten baserer seg på svar fra mer enn 63 000 ungdomsskoleelever – hver tredje ungdomsskoleelev i 2013. I tillegg presenteres svar fra nær 15 000 ungdommer i første trinn i videregående opplæring.

Ʌ Resultatene vitner om en veltilpasset og hjemmekjær ungdomsgenerasjon. Samtidig oppgir hver tredje norske ungdom at de er «ganske mye» eller «veldig mye» plaget av tanker om at «alt er et slit» eller at de «bekymrer seg for mye for ting».

Sissel GranSamlivsterapeut og forfatterideer@morgenbladet.no

Det feilte meg angivelig ingenting, men det tok meg tre må-neder å slå på pc-en igjen.