Historiar frå eit langt liv

av

Kåre Unneland

Mars 2014

2

INNHOLD FORORD ............................................................................................................................. 5 KAPITTEL I: INNLEDNING ............................................................................................... 6

Slekta vår ....................................................................................................................... 20 Ekteskap og familie ........................................................................................................ 24

KAPITTEL II: LOKALHISTORIER ................................................................................. 31 Et barneminne som sved ................................................................................................ 32 Historier om Tohjulstraktorer .......................................................................................... 33 Den første forelskelsen .................................................................................................. 34 Eivind Viken og storeveren ............................................................................................. 35 Kukkeluren ..................................................................................................................... 36 Unneland Tingstad i år 1590 .......................................................................................... 37 Gullfjellet – ei naturperle ................................................................................................. 39 Brenntorv frå Gullfjellet ................................................................................................... 41 I ”gamle dagar” Unneland ............................................................................................... 44 Unneland Skule 1879 – 1984 ......................................................................................... 47 Haukeland stasjon på Bergensbana ............................................................................... 50 Mjølkekøyring – eit 50-års minne ................................................................................... 52 Sivert Nesset fortel om isskjering på Haukelandsvatnet ................................................. 54 Brev-veksling mellom Syd-Dakota og Unneland i 1899 .................................................. 56 Vedlikehald av bygdevegar før siste krig ....................................................................... 59 Kittaren .......................................................................................................................... 61 Feta-Alfred ..................................................................................................................... 62 Reportasje i Hytteliv August 2003 .................................................................................. 64 Flyttesalget i LOG .......................................................................................................... 70 Fugleskremselskanonen ................................................................................................ 70 De gangene flaksen var på min side .............................................................................. 71 Seksualopplysning i Belgia ............................................................................................. 73 Seter frå Unneland ......................................................................................................... 75 Tante Kari og Onkel Alfred ............................................................................................. 76 Saltstamp / badestamp................................................................................................... 78 Gamal steingard på Unneland ........................................................................................ 78 Tysneshistorier ............................................................................................................... 80 Badstuhistorie ................................................................................................................ 81 Kvernhuset på Unneland ................................................................................................ 82 Arabiske historiar ........................................................................................................... 84 Vedlikehald av bygdevegar før siste krig ........................................................................ 86 Roger...et uønsket barn .................................................................................................. 87 Hans...en uheldig start på livet ....................................................................................... 88 Fiskehistorier .................................................................................................................. 88 Torskefiske i Lofoten mars 2003 .................................................................................... 89 Kysedamen .................................................................................................................... 90 Fantefølget ..................................................................................................................... 91 En dramatisk fjelltur ........................................................................................................ 92 Gutten uten tale.............................................................................................................. 93 Redningsoperasjon ........................................................................................................ 96 Orginalen fra Nå ............................................................................................................. 97 Sogneagenten ................................................................................................................ 99 Gamleskulen på Unneland ........................................................................................... 100 Fra barnemunn ............................................................................................................ 101 Telavågsteinen ............................................................................................................. 102

3

Rambjørsbekken .......................................................................................................... 103 KAPITTEL III: HISTORIAR FRÅ KRIGEN ....................................................................... 105

Tyskerleiren på Unneland 1940-1945 ........................................................................... 105 Historier om tiden som okkupasjonssoldat i Tyskland 1947 – 48 .................................. 109 Finnen i japansk fangenskap ........................................................................................ 111 Fangeleiren i Moldalia .................................................................................................. 112 Spionen Eivind Viken ................................................................................................... 113 Norske frontkjempere som falt i 1944 ........................................................................... 117 Tyskertøsen ................................................................................................................. 118 Russerfangen Nicolai 1944 .......................................................................................... 120 En hendelse i Køln. som gjorde meg godt .................................................................... 121 Rettsoppgjøret og krigens etterpåklokskap ................................................................... 122

KAPITTEL IV: JAKT OG FISKEHISTORIAR ................................................................ 123 Eit drama i villmarka ..................................................................................................... 123 Hjortejakt på Tysnes år 2000 ........................................................................................ 126 Hjortejakt på Tysnes 2001 ............................................................................................ 127 Hjortejakt på Tysnes hausten 2002 .............................................................................. 129 Hjortejakta 2003 ........................................................................................................... 131 Elgjakta 1996 ............................................................................................................... 132 Elgjakta 1997 ............................................................................................................... 134 Elgjakta 1998 ............................................................................................................... 136 Elgjakta 1999 ............................................................................................................... 137 Ei forunderleg ”jakthistorie” ........................................................................................... 138 Den store reinflokken på Dyranut ................................................................................. 139 Jakt på Hardangervidda ............................................................................................... 141 Den gamle mannen og storfisken ................................................................................. 143 Jegeren i fella ............................................................................................................... 145 Jakt + naturopplevelser ................................................................................................ 148 Den første hjortejakta ................................................................................................... 149 Cocker Spaniel " Sussi " og hjortejakten ....................................................................... 150 En veidemanns reise til de evige jaktmarkeder ............................................................. 151 Storfisken i Telavåg ...................................................................................................... 153 Tysneskveld Høstkveld på hytta ................................................................................... 154

KAPITTEL V: REISER ................................................................................................... 155 Mexico i indianernes og conquistadorenes fotspor des. 1996 ....................................... 156 Madeira ........................................................................................................................ 159 Romania Ferieparadiset under Cusesco ? ................................................................... 160 Kina mai 2000 .............................................................................................................. 162 Tunisia februar 1999 .................................................................................................... 166 Malaysia og Borneo mars 2002 .................................................................................... 168 Brasil januar 2000 ........................................................................................................ 172 Norsk høstfest i Nord-Dakota 1995 .............................................................................. 176 Sør-Afrika mars - april 1996 ......................................................................................... 177 Melbourne, Australia februar 1995 ............................................................................... 191 Sør-Afrika mars – april 1997 ......................................................................................... 201 Cuba - paradisøya i Karibien 1997 ............................................................................... 205 Vietnam desember 1998 .............................................................................................. 208 Zernits, Sveits juli 1977 ................................................................................................ 211 Egypt – Faraoenesland februar 1996 ........................................................................... 215 Tyrkia sommeren 2003 ................................................................................................. 218 Island, sagaøyen i vest - 2009 ...................................................................................... 220 Kenya 2008 .................................................................................................................. 223

4

Oljeleteren i Kenya ....................................................................................................... 227 KAPITTEL VI: LESERINNLEGG AVISER ..................................................................... 229

De glemte barnehjemsbarna ........................................................................................ 229 Veibygging ................................................................................................................... 229 Vold i hjemmet ............................................................................................................. 230 Dommedagsprofeter .................................................................................................... 231 Helse i natur - En solskinshistorie ................................................................................ 232 Eldresynspunkt ............................................................................................................ 232 Julepresangen ............................................................................................................. 233 Frelse verden – verdens navle er ikke Norge ............................................................... 234 Oppvarming - Folk Fryser ............................................................................................. 234 Selvforsvar ................................................................................................................... 235 Strømkrise .................................................................................................................... 236 Selvmordsbombere ...................................................................................................... 236 Forsvaret – aldri mere 9 April ....................................................................................... 237 Alkoholpolitikk .............................................................................................................. 237 Bistand – Vi er de beste – Heia Norge ......................................................................... 238 Gamle stadsnavn ......................................................................................................... 239 Skogen tar gårdene ...................................................................................................... 240 Landet vårt gror igjen ................................................................................................... 241 Synden ( glimt fra en barndom) .................................................................................... 242 Ryggplager ................................................................................................................... 246 Lottopremie – landet der alle har vunnet 1. premie i Lotto ............................................ 248 Rike Norge ................................................................................................................... 249 Tresko – den siste tresko generasjonen ....................................................................... 251 Rovdyrmerking ............................................................................................................. 252 Mangemillionær holder på å fryse ihel, ved siden av et kjempestort vedlager .............. 252 Tilgi dem ikke for de vet inderlig vel hva de har gjort .................................................... 253

KAPITTEL VII: DIKT OG SANGER ............................................................................... 255 Unnelandssang ............................................................................................................ 255 Bjørnavågsvisa ............................................................................................................ 256 Bestefarvalsen ............................................................................................................. 257 Hyldningskvad til Anders .............................................................................................. 258 Kjærleiksvise ................................................................................................................ 259 Hilsen til Erik ................................................................................................................ 260 Dikt til minne om Lillemor ............................................................................................. 261

KAPITTEL VIII: ETTERSKRIFT ................................................................................... 262

5

FORORD Dette heftet vert skreve etter påtrykk frå mine barn,

- særleg den yngste, Trond. Han meinte at alt eg

hadde skreve gjenom tidene, burde samlast mellom

to permar slik at det vart teke vare på. Slike ynskjer

vert ein sjølvsagt smigra av og det gjev mot til å

starta opp. Når eg no i år 2014 skriv mesteparten på

nynorsk so er det fordi denne målformen er i ferd

med å døy ut til fordel for riksmål og engelsk. Min

far skreiv i år 1905 eit brev til sin bror i USA på

dansk/riksmål for så i den siste delen å gå over til

den gryande nynorsken. No er det gått 100 år og

nynorsken sin tidsbolke er i ferd med å renne ut.

No er det meste av det materialet eg har liggjande

skreve for lang tid sidan slik at det no ikkje vert

presentert i kronologisk rekkjefølge. Dette kan virka forvirrande, men då må ein ha for auga at det

kan vera årevis mellom dei ymse hendingar som det er skreve om.

Når eg ser meg attende, so finn eg at eg har hatt ei interessant og godt liv. Når folk på min alder

seier at det ikkje har hendt noko serleg i deira liv, plar eg svara "då har du ikkje følgd med i timen

gut". Saka er den at det i vårt liv har skjedd ei større utvikling enn på 1000 år. Det er svært liten

forskjell på Harald Hårfagres levemåte og måten min bestefar levde på. Begge hadde

naturalhusholdning og levde av det garden gav og med litt handel med ost, smør, kjøtt, skinn m.m.

Det var først i dette århundre at industrien og skulane vart bygde særleg ut og saman med fridomen vi

fekk, gav oss grunnlaget for den velstand vi har i dag. Mange afrikanske land har i dag dei same

problema som vi hadde i starten av det 19. århundre; dårleg utdaning, dårleg helsetilbod, manglande

teknisk kunnskap og manglande kapital. Dei har desutan eit kjempeproblem i tillegg; korrupsjon.

6

KAPITTEL I: INNLEDNING

På alle Vestlandsgardar var regelen

at alle skulle ta del i arbeidet.

Leiketida var svært kort og borna vart

sett til arbeide alt før skulealderen.

Når "patriarken" hos oss både var

lærar og bonde, fall det sjølvsagt meir

arbeide på oss ungene enn på andre

gardar. Når eg i ettertid snakkar med

mine søsken, so meinar alle at "eg var

den som måtte arbeide mest". No var nok far ein forstandig mann som oppmuntra alle til å ta vidare

utdanning so langt dei ynskte og brukte mykje pengar til dette. Dei andre bønderne meinte at slikt var

bortkasta pengar og når du var konfirmert so var det berre å koma seg ut i løna arbeide.

Januar og februar var

tida for å tøma den

stappfulle møkkakjellaren.

Hesten Tor var spretten og

glad for å koma ut frå

stallen sin og spent for

møkkasleden. All lessing

og avlessing vart gjort

med møkkagreip og

haugane med gjødsel låg

som svarte fargeklattar

utover markene.

Om våren vart det so å ta fatt på det tunge arbeidet med å spreia gjødselen utover. Helst med stor

kraft slik at klumpane vart knuste. So fort telen var gått ut av marka var det å ta fram plogen og

pløya opp potetåkeren. Var det tung bø som skulle pløyast, måtte naboens hest hjelpa til ( 2 spann).

So vart åkeren harva og heile huslyden samla for å plukka stein. Dette kunne ta fleire dagar og

deretter vart naturgjødsel og kunstgjødsel spreidd utover før potetene vart sette ned.

7

Slåtten kunne vera lang og

strevsam, serleg i dårleg ver.

Far kjøpte hesteslåmaskin

rundt 1930 og det var eit stort

framskritt. Det meste av høyet

vart turka på hesjer der det var

7 strenger ovenfor kvarandre.

Kvar einaste høyfang måtte

ristast godt før det vart hengt

på hesja ellers ville det ikkje verta turka. Når flatane var ferdig slått med hesteslåmaskina, kom turen

til bakkane der langorven var det einaste som dugde. For å få godt bet, måtte slåtten gjerne starta i

femtida om morgonen når det enno var dogg i graset. Jobben med å køyra inn turt gras på låven var

berre moro og ekstra bonus fekk ein dersom styrtbya ramla ned på bølgeblikkstaket straks det siste

høylasset var berga i hus.

Når so høyslåtten endeleg var ferdig, kom

"slåttegrauten" av rømme på bordet og alle var

vel fornøgde. Hesten Tor fekk 14 dagar ferie

frå det tunge arbeidet og alle tevla om den fine

jobben å få lov å ri han til fjells. Håslåtten

hadde same mønster som høyslåtten, men

graset vart lagt i "håstakk" utanfor fjøset.

Dette var eit omstendeleg og nøyaktig arbeide

som ein ikkje kunne slarva med, ellers vart

graset surt. Håstakken vart til slutt dekka med sekker og tynga ned med steinar. Når so all slått var

ferdig, stod grasberging i den stupbratte Unnelandslia for tur. Her slo vi for det meste lyng og

bregner som vart bunta saman i store ballar og sendt tvers over dalen på løypestreng. Nede stod

kvinnene og løyste opp ballene og hengte alt opp i hesjer. Vi borna syntest dette arbeidet var veldig

spennande, særleg når ballane suste nedover i rasande fart for til slutt å enda med ein dunk ved sidan

av hesja.

Hausten var også ei travel tid med potet -opptaking, bærplukking m.m. Potetene vart pløygde opp

og deretter gravde fram med eit potetgrev. Alt vart sortert i store poteter, småpoteter og poteter med

råteskade. Potetene vart tørka ute på sekker og deretter kjørt inn i potetkjellaren. Vi hadde mykje

solbær og ripsbær og min jobb vart å reisa til byens torg og møta dei fine byfruene. Det ergra meg at

mange var so frekke at dei stua med nevane ned i litermålet for å få mest med seg. I september vart

8

det so sauesanking der fleire tusen

sauer vart samla rett ovanfor tunet

vårt. Ettersankinga kunne vara

over mange dagar og det var tida

då vi gutane kunne tena oss nokre

ekstra kroner med å henta ned dyr

frå fjellet. Eg kan minnast at

naboguten og eg sprang ei heil

dag etter sau med 2 lam for til

slutt å enda i Unnelandslia. Til

slutt sprengde me rett og slett dyra

og fekk hand om dei nede i Vikadalen. Me fekk 5 kr kvar av eigaren, men syntest nok at han var

gniten. Jommen var me spreke den gongen og godt kjente overalt i fjell og lid. Hausten førde også

med seg slakting og ein av jobbane var å halda lammet medan slaktaren slo det i svime med

øksehammaren før han stakk det. Blodet vart samla i ei bøtte og vi måtte røre heile tida slik at det

ikkje skulle trevla seg. Ferskt kjøtt var ikkje kvardagskost og pølsene mor laga av innmaten var

utruleg velsmakande. Blodpølse og blodpannekaker var godterier som høyrde hausten til.

For å halda varme i to ovnar og oppvarming av klesvask, trengte ein mykje ved og torv. All saging

og kløyving av ved vart gjort for hand. Dei tunnaste greinene vart lagt som for til kuene, medan

resten vart kappa, kløyvd og lagt til turking. So lenge det ikkje låg for mykje snø, vart sauene jaga til

Vemånen kvar morgon og henta igjen om kvelden. Typisk jobb for ein liten gutepjokk.

Eg har heile mitt liv hatt glede av å arbeide også på garden. Melking lærte eg tidleg og alt som 9

åring mjølka eg 3 kyr morgon og kveld(ifig. dagboka). Det året eg var 13, vart det min tur til å vera

"gardstyrar", ei oppgåve eg gjekk til med stor entusiasme. Eg stod gjerne opp klokka 4, selte på

hesten, spente for slåmaskina og slo ein stor teig slik at alt var klart for hesjing når dei andre stod

opp. Mine søsken klaga til far over at den nye "gardstyraren" kjørte dei for hardt, noko som prompte

vart avvist av "patriarken".

Sopass hardt som alle måtte arbeide på gardane, sjølv born, kunne ein i dag kanskje lure på kvifor?

Svaret er enkelt; det var for å overleve i ei tid då sjukekasse, alderstrygd og ledighetstrygd ikkje

eksisterte. Riktignok fantest det ei fattigkasse men den var vedhefta so mykje skam at eg kjenner

ingen som nytta ho. Når det var vanleg med 8-10 born på kvar gard, so vart det mange som vaks til

etterkvart og søkte arbeide. Mange var villige til å ta kvasomhelst for liten betaling, berre dei kunne

få tena litegrann. Lommepengar var eit ukjent begrep og 50 øre til kinobillett var ikkje å spørgja om.

9

Sjølv fanga eg småfugl i snarer om hausten og fekk 10 øre stykket levert i Bergen. Det var ingen

dyrevenner som fortalte meg at dette var ein lite human fangstmetode. Dei eldre ungdomane sprang

Gullfjellet rundt med børsa på jakt etter rype orrfugl og hare i forsøk på å skaffa seg litt

lommepengar.

No var det sjølvsagt ikkje berre arbeide i barndomen so litt tid for leik var det. Slåball i Geila var

umåteleg populært, ein sport som liknar mykje på den Amerikanske ballsporten. Den einaste

leikegåva eg kan huske, er eit Monopolspel med bittesmå blybilar som vi flytta rundt på spelekartet.

Eg gøymde dette som gull og berre utvalgte vener fekk lov å vera med og spele monopol. Leikar

ellers laga vi sjølv og det kunne vera bilar , hestar, vogner m. m. og fantasien erstatta det vi mangla

av materialar.

Etter middag klokka 12,

kvilte dei vaksne ein times tid

og då var det fullt firsprang til

Haukelandsvatnet for oss

ungane for å bada.

Symjeopplæringa fall på oss

sjølv og litt etter litt kunne vi

symja på djupet. Eg kan aldri

huske at vi nokonsinne kjeda

oss, mest avdi fritida altid var i

kortaste laget.

Om vinteren var det svært

populært å stå på ski og det

første paret eg hadde lagde bror

min av rogn. Den største feilen

med rogneskiene var at det

bøygde seg som sleameiar når

dei vart våte. Dersom det var

skareføre, stod vi på småski,

dvs ca 30 cm treski med stål

tynneband under. Det var moro

å gå opp i høgaste Haugen for så å settje utfor i rasande slalomfart ned mot vegen igjen. Når isen var

trygg på Haukelandsvatnet. spente vi snabelskøytene på oss og sette avstad. Ofte var Unnelandselvi

10

frose til og då var det å starte skøyteturen rett utanfor døra.

Når isen begynte å tine, var det ein spanande opplevelse å

konkurere om kven som våga hoppa frå det eine isflaket til

det andre. Det vart mange bløyter av dette, men det tok vi

som ein utfordring for å syna at vi ikkje var drittungar

lengre. Stort sett kan eg ikkje huske at nokon for og vakta på

oss i alle fall ikkje foreldra som hadde nok av andre ting å ta

seg til. Det var vel slik at dei eldste av borna såg etter dei

som var yngre.

Eg minnest at vi tevla om kven som kunne klatra høgast

opp i dei store grantrea som stod utanfor huset, helst ta med

handa i toppen. Om hausten var det å sanka hasselnøtter i skogen. Vi samla saman i ein sekk og la

nøttene med hams på under senga. Til jul vart dei so renska og dersom vi var heldige med tidspunktet

for hausting, smaka dei fortreffeleg. Eg trur eg har dei fleste på min alder med meg i at vi følte at det

vart for lite tid til leiking.

Vi hadde folkeskulen i det gamle skulehuset på Unneland, rett ved siden av heimen. Gutane måtte

skifta på å henta ved på loftet og fyra opp i den store "rundbrennaren" i skulestova. Om vinteren kom

ofte gutar og gjenter frå fjellgardane gåande i tresko og var det snø, so var det for far å finna tørre

sokkar medan deira eigne vart hengde opp til tørk rundt ovnen. Regelen for skulelæraren på den tid

var at han skulle vera streng, men rettferdig. Dette å læra elevane å skrive , lese og rekne vart for far

eit kall som han tok svært alvorleg. "Kunnskap skal styre rike og land", var hans yndlingsuttrykk og

han streva mykje for at Unneland skulle vera beste skulen i kommunen. Nokon form for

disiplinproblem eksisterte ikkje og vi lærte å ha respekt for dei eldre, og ikkje minst læraren som var

"høvdingen" i bygda og der alle vende

seg dersom noko skulle skrivast.

Denne sjølvsagte oppgåva har eg

delvis arva og eg har hatt glede av å

hjelpa bøndene med skriving og anna i

årtier. Folkeskulen gjekk som ein

røyk utan vesentlege vanskar.

Fridomsdagen 17. Mai var årets

storhende då vi fekk nye tøysko og

gjekk i prosesjon til kyrkja. Etter

11

andakt fekk me gratis skyss med Tisemonsen sin lastebil heimatt. So var det tale for dagen(av

læraren sjølvsagt) og deretter kappspringing over 100 meter. Eg var ledig og lett på den tiden og

fekk førstepremie kvart år i min klasse. Førstemann fekk velgja ut sin premie på lærarværelse og

tolleknivar var altid populært. Enno kan eg minnast ein flott kniv eg vant med sisselert slire, men

som eg mista oppe i Unnelandslia. I dagevis gjekk eg og leitte etter kniven og var mest på gråten av

fortvilelse. men vekke var han for altid.

Krigen kom brått og uventa ein vårdag i 1940, like etter at eg fylte 14 år. Straks vart huset fylt med

flyktningar frå byen og alle var vetaskremte. l dagane etterpå stod vi på Haukeland og såg tyske

lastebilar som kom frå Trengereid med såra og døde soldatar. Vi skulle snart verta betre kjende med

desse grønkledte herrefolkene som meinte dei var so mykje betre enn alle oss andre. På Unneland

bygde dei raskt opp ein leir og barakkene plasserte dei innimellom gardshusene slik at det skulle

verta vanskeleg for allierte fly å bomba utan samstundes å råka sivile. Dette var eit veterinærkompani

som tok seg av sjuke hestar frå heile Vestlandet og soldatane var stort sett litt eldre bondegutar frå

Westfalen. Offiserane held ein kadaverdisiplin med kjefting og smelling heile tida . Som eit

eksempel vart ein eldre soldat hengjande etter ved sprangvis framrykking og til straff måtte han med

full opp-pakning vandre rundt fotballmålet resten av dagen. No og då skreik ein av offiserene mot

han "Schneller Mann" og han auka takten igjen ei lita stund. Det var stadig konfliktar med bøndene

når hestane deira sprang utover åker og eng og då eg kunne litt tysk frå skulen, vart eg tilkalt for å

setja fram klager til "tysken" som dei sa. Det var fleire frå Unneland som tok del i krigen, men dei

norske styrkane vart snart rende overende av professjonelle soldatar med 2-3 års opplæring. Som

eksempel på vår naive krigserfaring, er den sanne historien om den norske kapteinen som bad

soldaten springe bort mot ein stein og dekka framrykkinga derifrå. Han snudde seg mot kapteinen

med ei fortvila mine og sa;" Ja, men det det er jo livsfårleg mann! " Ja, ja, all krig er egentlig

livsfårleg.

Soldatene hadde nærast ferie på Unneland og når dei skulle bytast ut med eit tilsvarande kompani

frå Russland, var dei ikkje so høge i hatten. Dei som kom frå krigen var so nervøse at vi rett so tidt

fekk ein maskinpistol i magen med ordre om å vise "Ausweis". Dei var vande med sabotørar i

Russland, men roa seg her ganske fort.

Mange soldatar likte å gå på ski og då to av dei prøvde å ta seg ned frå Rambjøra ein vinterdag

gjekk det gale og dei løyste ut eit snøskred og den eine soldaten omkom. Det vart sorg i leiren medan

alle vi rundt gleda oss stort for no vart det ein soldat mindre å jaga ut av landet. Kvar gong ein større

by i Russland vart erobra, held dei stor fest med rom iblanda varm rødvin. Då var det song og

fyllehyl til langt ut på morgonen. Etter ein slik fyllefest, skulle mor ned med mat til grisen og der

12

fann ho ein soldat som låg oppi halmbingen saman med grisen. Ho vinka på ein annan soldat som

held på å le seg ihel då han fant kopisen i grisebingen. Alle ville inn for å sjå på kompisen i bingen

og det vart kø utanfor grisehuset av soldatar. Sjølv fann vi ut for oss sjølv at det var nett der han

høyrde til.

Kompaniet fekk etterkvart tildelt russiske krigsfangar frå Laksevåg og det var eit sørgeleg syn då

dei kom. Tunne, utmagra og kledd i filler og tresko stod dei der forhutla og redde. Dei åt fiskeslo frå

avfallsdynga, planter og alt dei kunne finna og vi hjelpte dei alt vi kunne med mat. Etterkvart fekk

dei same maten som tyske soldatar og vart brått rundare i kroppen. Dei hadde til oppgåve å stelle

hestane og gå på luftetur med dei og det skal innrømmast at i denne leiren vart dei godt behandla. Ein

gong var det fotballkamp mellom tyskarane og russarane og einaste publikum var eg. Det gjekk

livleg for seg og det var sikkert 30 mann på kvart Iag. Alle vart ivrige og når russarane spelte med

tresko, so sprang dei desse av seg og til slutt svirra det tresko overalt i lufta og eg måtte stadig dukka.

Ingen veit kven som vant kampen og det var ingen applaus frå publikum.

Etterkvart vart det mindre futt i kampsongene då meldinga om tapet ved Stalingrad kom og dei

ferraste trudde vel lenger på mottoet om " strategisk tilbaketrekning lenger. Fredsbodskapet i Mai

1945 kom sikkert som ein lettelse for alle, også tyskarane. Russarane var meir skeptiske fordi ein

russisk soldat skulle altid spara siste kula til seg sjølv. Dei forventa difor å verta fengsla eller skotne

når dei kom heimatt. Straks krigen var over inviterte ein tysk løytnant meg inn til seg og gav meg sitt

private jaktgevær, kikkert og kniv. Eg kom gledestrålande heim med dette, men fekk ordre om å

returnere alt fordi dette var statens eigedom, sa far. Stor var skuffelsen då dei norske og engelske

soldatene kom og stjal alt som stjelast kunne. Det vart omtrent berre snaue barrakkene igjen til

staten. Det einaste eg fekk med meg, var ein gamal tungtrødd militærsykkel som eg grov ned i høyet

inntil det hadde roa seg og far forstod at staten ikkje fekk nokon verdiar att. Den same far var fast

bestemt på at det var vår eigen skuld at vi vart invaderte og at vi difor måtte finna oss i deira

retningslinjer. So mykje mangel som det var på mat overalt, meinte vi at han kunne føra opp ferre

dyr på oppgåva enn han hadde og so selgja dei svart til folk som kom på dørene. Aldri i livet om han

ville skrive falskt og aldri skulle det koma eit einaste menneske innanfor dørene og be om mat og gå

svolten utatt. Her var det ikkje rom for disputt og det måtte vi respektere.

13

Realskulen gjekk eg i Arna under krigen og det var mykje

flytting til ymse stader etterkvart som tyskarane hadde krav på

skulehusa. Samstundes vart leiren på Unneland bygd av norske

entrepenørar og kameratane mine fekk seg hjelpesjobbar og tente

gode pengar. Dei kunne gå på kino, kjøpe seg sigarettar og snop

og var i det heile på solsida, medan eg framleis var same

fattigfrantzen som sleit seg fram og tilbake til Arna på den tunge

tyskersykkelen og pugga gloser. Eg gjekk til rektor Skjerve og sa

eg ville slutta fordi eg meinte det ville veita vanskeleg å greia

eksamen og at eg heller vil begynna å arbeide og tene pengar. Han

sa då at han ville garantere at eg minst ville greia ein Mykje godt

til eksamen og at lærdomen ville vera godt å ta med når eg seinare

fann meg arbeide. Han verka so overbevisande at eg vart verande

på skulen og har sjølvsagt ikkje angra på det.

Etter eksamen var eg usikker på kva eg eigentleg ville her i livet og søkte på realgymnas,

jordbruksskule og handelsgymnas. Til den fyrste var søknaden for sein, til jordbruksskulen var eg for

ung, men på handelsgymnaset fekk eg plass i 1943. Her møtte eg mange pappagutar som var søner av

store forretningsmenn og berre gjekk der for moro skuld. So var det ein Vossing. ein Harding, ein

Sogning og eg som ikkje var bergensarar. Det vart mykje mobbing og herming etter bondegutane,

men det stilna etterkvart fordi vi var komne for å læra og ikkje fyrst og fremst for å festa. Det var

meir enn ein gong at dei kom til oss for å få hjelp og etterkvart vart vi aksepterte. Det var ei glede

større enn noko anna eg har opplevd då vi som blåruss dansa rundt i friheitsrus i gatene i Maidagane

1945. Meir enn 5 års trelldom og undertrykking av dei forhatte grønkledte, oppblåste og sjølvgode

tyskarane var endeleg over. Eksamen frå Handelsgymnaset var eit svært godt utgangspunkt for

arbeidsmarkedet og eg var enormt opptatt av 2 ting; byggja opp igjen landet og aldri meir 9. april.

Min første jobb vart på Hardanger Sunhordlandske der eg vart tilsett på kontoret. No var det

skulelærdomen som skulle praktiserast, men eg fekk fort læra at skal du klatra i ein stige so må du

starta på første trinnet. Som yngstemann vart eg tildelt dei kjedelege kontrolljobbane som kven som

helst kunne gjera og etter kort tid fekk eg jobb i Landbruksagenturet som "kontorsjef". No var det

berre sjefen, Ragnvald Mildestvedt og ei kontordame i firmaet so kven eg skulle "sjefa" over var nok

ganske uklart. Det vart til at eg starta dagen med å reise til eit lager, tappe opp sprøytemidlar på

kanner, sette ettiketter på for so å køyra til dampskipsekspedisjon for sending. Lastebilen eg køyrde

var ein håndstarta gamal Reo av eldre modell som streika rett som det var og som stendig prøvde å

knekka tommelfingeren min når han skulle startast. So var det inn på kontoret i Strandgaten 53 for å

14

I militæret 21 år gamal

skriva ut faktura og bokføra sendinga på kunden. Dermed hadde eg hand over heile prosessen og

fekk prøva korleis lærdomen frå Handelsgymnaset passa inn i det verkelege liv. Det måtte nok ein

særleg arbeidsvillig fyr til å gjera ein slik jobb, so det passa ganske godt på meg, og etterkvart vart

det tilsett både sjåfør, lagermann og ei kontordame til. Heretter vart bokhalderi og salg mine

viktigaste oppgåver og det trivdest eg betre med.

Då innkalling til militærteneste kom i 1947, var det ingen

som prøvde å lura seg unna. Tvertimot var dei nærast på

gråten dei som ikkje kom inn av helsemessige årsaker.

Nokon meir motiverte soldatar har knapt vore i Norge

tidlegare for ingen skulle ta oss på senga ein gong til.

Kanskje min far var like motivert då han låg på

Svenskegrensa i 1905 og dei slipte bajonettene sine og

gjorde seg klare til angrep av svenskane. Sjølv vart eg

innkalla til Bergbattaljon II og rekruttskulen var i

Fredrikstad. Vi budde 26 mann på rommet og slike forhold

hadde ingen godtatt i dag, men ingen protesterte den

gongen. Vi fekk den vanlege rekruttopplæringa og eg fekk

spesialopplæring som radiotelegrafist. Vi var stadig på

øving med kanoner og utstyr på Hjerkin og opplæringa

gjekk greit. I Fredrikstad var det ofte dans på festningen

like ved leiren og spreke soldater var altid populære hos damene.

Etter eit halvt år, vart vi sendte med troppetransportbåten

"Svalbard" til Hamburg og vidare til kaserna i ein mindre by

Holzminden i Sydtyskland. Det var eit sjokk å sjå Hamburg

der vi ikkje fann eit einaste heilt hus, berre ruinar. Folk tigga

etter mat og sigarettar og det tussete hovmodet til tyskarane såg

vi ikkje noko meir til. Vi syntest synd i dei. I Holzminden held

vi fram med treninga og hadde ellers oppgåve å støtta det

lokale politiet med vaktoppdrag. På eitt av desse oppdraga vart

eg kjend med ein politimann på min alder og vi avtalte å møtast

om laurdagen og gå på villsvinjakt. Fredag kveld vart han

skoten av dei sokalla " varulvar " som streifa rundt i skogane,

fordi han hadde fraternisert med oss. Dette var gamle nazistar

som ikkje hadde overgitt seg enno, men dei vart tekne etterkvart.

15

Stabsjersanten vår var ikkje særleg flink på kontoret og eg fekk i

oppdrag å hjelpe han. Det vart til at det var eg som skreiv ut

permisjonssedlane og dermed kunne eg gjeva meg sjølv so mange

eg ville. Det var nesten ikkje ei helg der eg ikkje var på tur til

andre byar som leiar for grupper opptil 10 mann. Hamburg,

Hannofer, Køln, Berlin, Stuttgardt og mange andre vart vitja. Julen

1947 var eg med ei gruppe på 30 mann til Kjøbenhavn og vi feira

jula hos private danskar. Der i huset sparte dei ikkje på verken vått

eller turt.

Ut på vinteren hadde vi ei manøver der ein av soldatene fekk

nesten armen reven av i ei granatulukke. Eg kjøyrde dagleg ein sju

tons radiobil som hadde mjuke fjerar og "pilledoktoren" sende meg avgarde med den hardt skadde

soldaten den lange vegen til sjukehuset i Hanover. Stakkaren svimte av etter kort tid og eg forstod at

det stod om liv. Undervegs kom eg til ein jerbaneovergang der dei køyrde fram og tilbake med nokre

skiftevogner. Då lokføraren ikkje reagerte på mi fløyting men tydelegvis heller saboterte og sperra

vegen unødvendig, tok eg fram mi erfaring med soldatar under krigen. Eg fata maskinpistolen og

klatra opp leideren til lokføraren, vifta med maskinpistolen mot han og brølte inn i øyra på han " du

får 5 sekund på å forsvinna frå overgangen, ellers bles eg hovudet av deg !" Han starta opp so fort at

hjula berre stod og spann før dei tok tak og han raste vekk. Det kom godt med at eg hadde lært

korleis ein tyskar var vand med å verta tilsnakka av ein soldat.

Eg likte meg godt i militære og hadde ingen vanskar med

tilpassinga eller kameratar og overordna offiserar.

Kameratskapet med Einar Dalsaune frå Hamar varer enno og

vi var saman dagleg i eit heilt år utan å veksla eit ukvemsord

til kvarandre. Eg fekk ubedt attest frå kapteinen som bl. a.

skreiv " Soldaten har utpregede lederegenskaper”. Dette å

organisera og løysa problem hadde eg lært alt frå barndomen

og det har eg hatt nytte av heile livet. Tida i militære ser eg

attende på med glede og med den jobben eg hadde fekk eg

farta heile Tyskland rundt og det var veldig stort for ein

bondegut frå Unneland, på den tida.

16

I 1948 overtok gartnerkooperativet L. O. G

(Landbrukets Emballageforretning og Gartnernes

Felleskjøp) Landbruksagenturet og jeg fulgte med på

lasset. ) dette firmaet ble jeg værende i 45 år inntil jeg

gikk av med pensjon i 1993. Våre kunder var i første

rekke gartnere og bønder, men også endel private og

firmaer. Det var ganske mye korrespondanse og det aller

meste av dette falt på meg. Jeg har altid lagt vinn på at

kundene skal få svar på det målføre de selv skriver og her

hadde jeg den store fordel at jeg behersket både nynorsk

og riksmål og dessuten brukbar tysk og engelsk.

Firmaet leverte alt en gartner trengte av veksthus,

varmeanlegg, vanningsanlegg, sprøytemidler, emballage og

en lang rekke rekvisita. Til bøndene gikk det mest på

sprøytemidler, tohjulstraktorer, slåmaskiner, fresere og

gjødselanlegg. Hovedkontoret var i 30 år på Nedre

Korskirkealmenning inntil vi flyttet til nybygg på Midtun i

1978 der vi også hadde lager. Utsalg til private hadde vi

fortsatt på den gamle adressen og på Midtun fikk vi et enda

større privatutsalg.

Fra en beskjeden start ble firmaet gradvis større og da jeg

pensjonerte meg som disponent, var antall ansatte øket til 45.

Jeg mener å kunne hevde at jeg har lagt ned en betydelig

arbeidsinnsats i disse årene. Når man kronisk er minst 1/2

menneske for lite, da faller byrdene på den som kan avløse alle. Det hendte mer enn en gang at jeg

tok på meg kjelerdress og var med og tømte en jerbanevogn med blomsterpotter når det var for få

folk som stilte opp.

Min hovedinteresse foruten bokholderi, var utvilsomt salg av maskiner til bøndene. Min sjef i

mange år, var Ragnvald Mildestvedt og det har ikke hendt en eneste gang at vi har kranglet eller at

han har kritisert meg og mine avgjørelser. Det var min oppgave å foreta innkjøp og hva enten jeg

handlet for 1000 kr eller 3 millioner (f.eks. i Tyskland) så stolte han fullt og fast på min avgjørelse. l

hele mitt yrkesaktive liv har jeg derfor hatt gleden av kunne ta viktige avgjørelser helt på egen hånd

og organisere min og andres arbeidsopplegg uten innblanding. Det er ikke mange forunt å ha det slik

17

på arbeide og det er derfor jeg ble så lenge i

samme firmaet, selv om avlønningen ikke

var den aller beste.

Nå var det ikke bare jeg som trivdest i

firmaet og jeg har personlig delt ut medaljer

til 5 medarbeidere som hadde mer enn 30

års fartstid hos oss. Flere andre hadde både

10-15- og 20 års innsats i firmaet. Mitt

motto var at dersom jeg la forholdene til rette for at

medarbeiderne kunne ha et meningsfylt arbeide så ville

de trivest ta fornuftige avgjørelser selv og dermed yde

større innsats. Noe av det fineste jeg har opplevd var når

folk sa at de trivdes og gledet seg til å gå på arbeide. Man

kan bli varm om hjerte av mindre. Jeg har altid lagt vekt

på det sosiale og sommerfestene og julbordsfestene er

høydepunkter som vi alle ser tilbake på med glede. Vi

hadde også jevnlige besøk til firmaets hytte i Telavåg og

sommerutflukt til Unneland med fotballkamp o. a. Jeg

innførte bedriftslegebesøk mange år før noen av de andre

avdelingene i firmaet og er sikker på at flere ansatte hadde god nytte av ordningen.

Nå var det selvsagt ikke bare solskinn og glede og skuffelsen over at noen misbrukte den utstrakte

tilliten de ansatte hadde, var smertelig. Jeg bebreider meg selv i ettertid for å ikke ha lagt inn

kontrollrutiner som kunne hindret slike hendelser. Dersom jeg skulle dele en viktig erfaring med

andre, så måtte det være å kvitte seg med misantroper som sår misnøye og splid innad i firmaet. De

er direkte livsfarlige og nærsagt uansett hva det koster, bør man kvitte seg med slike folk.

Dette å være 45 år i samme firma, er i dag nærmest utenkelig og man skifter nå minst 3-4 jobber i

livet. Når man som jeg har hatt uinnskrenket frihet til å gjøre hva man vil og har fått være med på en

rivende utvikling i bransjen, samt stortrivest i jobben, så har det ikke vært noe savn at man ikke har

vært ansatt i andre firmaer. Dette firmaet har vært drevet etter prinsippet om å løse de foranliggende

oppgaver på en praktisk og fornuftig måte. Etter jeg gikk av, kom Handelshøyskolefolkene i

ledelsen med sine teoretiske modeller og da gikk det nedenom med rekordfart. Jeg har ennå første

gangen tilgode å finne et firma som har lykkes med å drive etter en teoretisk modell. Det fungerer

nemlig ikke i praksis og jeg er takknemmelig for at jeg slapp å være med på det opplegget.

18

Familien Lillemor og Kåre Unneland

Yosemite Valley, California, 1993

Hustru Aud ( Lillemor)

F - 1928

Kåre

Foto fra 70 års dagen min

19

Borna våre: Anders Unneland (f. 1951), Ragnhild Overland (f. 1954) og Trond

Unneland (f. 1960):

20

Slekta vår

Det er over 200 år siden vi i 1814 ble løsrevet fra 400 års styre fra Danmark. Rett nok så var vi ikke

helt frigjorte for vi var gått over til en union med datidens seierherre, Sverige. Denne unionen varte

helt til den endelige avgjørelsen i 1905 da min far lå på svenskegrensen og slipte bajonetten fordi alle

trodde det ville bli krig. Det ble det ikke og endelig var vi en fri og uavhengig stat.

I året 1840 kom min oldefar Sjur f.1811 og min oldemor Gunhild f,1825 fra Romarheim og overtok

hovedbruket på Unneland som i mange år hadde vert i Munkeliv Klosters eie inntil reformasjonen da

embetsfolk i Bergen overtok. Unneland var da oppdelt i teigblandinger der gårdene eide litt her og litt

der alt etter boniteten noe som senere ble forbedret og man fikk all jord samlet rundt sine hus. De

fikk mange barn hvorav en ble min bestefar Nils f.1847 , gift med sitt søskenbarn Lisbeth f. 1851.

På billedet sitter deres eldste sønn Sjur 1876-1907 på venstre side av Nils og Lisbeth. Bak fra

venstre; Nicolai 1890-1958 USA, Lars 1885-

1953, USA, Anders 1877-1951 (min far)

Anna 1879-1928 (gift med Andreas

Haukeland) Marta 1888-1953 (gift Låstad-

Lonevåg ), Anna Karina 1882-1905 ugift.

Mine besteforeldre var dyktige arbeidsfolk

og bestefar var mye med i styre og stell.

Eldste sønn Sjur som overtok gården døde

vel 30 år gammel og min far som var

nesteldst overtok gården selv om han hadde slått seg ned som lærer på Nesttun. Onklene i Nord

Dakota startet på null og drev frem gode og driftige rancher. Nicolais barn er våre slektninger: Anna

på Haukeland fikk mange barn og de er alle i slekt med oss. Marta Låstad fikk ingen barn.

Man skal huske på at det stod ikke så rart til med grunnskolen den gangen og noen videre

utdannelse var knapt å tenke på. Det må ha vert et kollosalt løft å ha penger til lærerutdannelse for to

av barna, Anders og Marta fra inntektene fra et lite småbruk. Hvordan besteforeldrene greidde det, er

litt av et mirakel og jammen måtte det gå ut over andre behov. De satte hele tiden sin lit til Vårherre

for både mine oldeforeldre, besteforeldre og foreldre var var religiøse og hadde sin tiltro til Kirken,

men var ikke gjester på bedehusene.

21

”KUNNSKAP SKAL STYRA RIKE OG LAND OG TRUA SKAL BÅTEN BERA” ( tror det var noe

slikt). Dette var ett av min fars mange dikt og uttrykk han likte å referere til. Både han og søsteren

Marta var lidenskapelig opptatt å bringe lærdom ut til folket for det var en forutsetning for landets

fremgang . Nå skulle lærdomen uttrykkes på norsk og bare glemme det danske språket som hadde

dominert i 400 år. Som et eksempel så skrev min far i 1905 et brev på dansk til sin bror Lars i USA

for så i siste avsnittene å gå over til norsk mål. Mange vil sikkert minnes den strenge disiplinen som

det var i klasserommet, men med skole hver annen dag, var det ikke tid å spille til mas og kjas. I

mange skoler fikk elevene bank på den tiden, men jeg har ikke hørt at disse to lærerne brukte pisken,

men bare sin myndighet. Jeg har snakket med mange elever her på Unneland og alle sier at Anders

var streng, men rettferdig lærer. Lærerne følte det nærmest som et kall og et privilegium å få tilføre

lærdom til landets barn og ungdom som skulle bygge det nye landet med den nye friheten vi hadde

fått.

Regelen var at det var mange barn i familiene på den tiden , så også hos oss.

Midt mellom far og mor sitter Gunnar f.1930. på høyre side Magnus f. 1923 og på venstre Kåre f.

1926. I øverste rekke står Alv f.1921 til venstre,fulgt av Liv f.1914, Sigurd f.1912, Norvald f.1910,

Annlaug f.1918 og så Jørund f.1916. Altså i løpet av 6 år hadde de fått 4 barn i starten av sitt

ekteskap. Spør om vår mor hadde det travelt i tillegg til fjøsstellet og matlagingen . Tror de hadde en

dreng til hjelp på den tiden.

22

Nå var nok min far som både var

bonde og lærer bedre stilt

økonomisk enn de andre bøndene i

bygda,men det merket vi lite til.

Her var ikke snakk om å blamere

med penger så lommepenger

eksisterte ikke . Det fikk du fint

prøve å tjene selv, for mitt

vedkommende å sykle rundt med

aviser og fange trast i snarer til 10

øre stykket hos Rivelsrud i

Kjøttbasaren. Bibelen pålegger oss å avse 10 % til de fattige og min far fulgte det opp. Jeg minnes

med vemod min tur som tiåring med en hundrelapp rundt alteret i Arna Kirke. Pengeseddelen hadde

limt seg fast i fingrene mine og ville ikke slippe taket for jeg hadde så lyst på en sykkel, men jeg

måtte la den gå til slutt. Hvis noen gikk rundt med lodd eller en innsamling, så var det aldrig nei i

vårt hus.

Når nå landet skulle bygges med kunnskap, så var

skolegang utover grunnskolen et sterkt ønske fra far.

Her var det ikke noen grense for barnas ønsker og

behov. Det må vel betegnes som veldig bra å sende ut i

verden fra et Vestlandsk småbruk til vårt nyervervede

land, 1 organist/ lærer, 3 ingeniører, 1 møbel/ treskjærer,

1 handelsgynasiast, 1 industriarbeider og 2 med

husmorskoler/heimstadlære.Det er vel ingen tvil om at

når det gjelder at landet skulle bygges med kunnskap, så

hadde han oppnådd sine mål her.

Dette er ikke et forsøk på å skrive familiens livshistorie, men bare et følgeskriv til de gamle

billedene som følger artikkelen samt en bit av Norgeshistorie fra 1814 til 2014. Det er også historie

fra tiden med spade, ljåen, hest og vogn til fly internett og olje-plattformer.Vår familie er kjente for å

være gode arbeidsfolk hva enten man hadde høyere utdannelse eller ikke og er vel ansette i

arbeidslivet, noe vi alle kan være stolte av.

Jeg vil til slutt gi min uforbeholdne honør til min mor, et uselvisk menneske med en arbeidsinnsats

utenom det tenkelige. Jeg så henne aldrig sette seg ned uten å strikke eller sy. Hvis så skjedde, sovnet

23

hun momentant. Hun var altid først oppe og fyrte i ovnene, laget frokost, melket kuene og straks

ungene var sovnet, gikk hun til sengs. Hun var aldrig syk, klaget aldrig, slo aldrig, kjeftet skjelden og

var bare snill med oss ungene. Hvis noen i familien kjenner seg igjen, så er det mor vår de har arvet

det fra.

24

Ekteskap og familie

Rett etter krigen kom Aud Reidun Gundersen, en lyslokket

pen ungjente fra Helldal til Unneland på dans. Hun hadde en

søster Ellinor som var forlovet med nabogutten og på den

måten ble vi fort kjente med hverandre. Dette var et lykketreff

for meg og en mer humørfylt, pen og trofast hustru enn

Lillemor, som hun kaltes, kunne jeg ikke ønske meg. Vi

forlovet oss da jeg var i militære og i 1950 giftet vi oss,

samtidig som min søster Annlaug og svoger Nils Eknes.

Bryllupsturen gikk med en 600 kubikk F. N. motorsykkel til

Paris via båt fra Bergen. Alle bryllupsgjestene fulgte oss til

båten og kastet havregryn over oss da vi entret båten.

(risengryn var ikke å få kjøpt ennå)

Vi hadde aldri vært til sjøs tidligere

og hadde derfor kjøp inn

sjøsyketabletter som ble anbefalt å

spise hver tredje time. Vi ante ikke at

disse var sterkt søvndyssende og da

vi fortsatte å spise dem ble vi

liggende så lenge reisen varte, i 3

dager. Det var derfor to bleke nygifte

som endelig kom opp på dekk ved

innseilingen til Amsterdam og ble

møtt med samstemmige klappsalver

fra de øvrige passasjerer, som

selvsagt hadde observert at vi var

brudepar. Riktignok var vi nygifte,

men dette å dra bryllupsnatten utover

i 3 døgn, var vel i meste laget. Vi

kom oss helskinnet til Paris og

Europa forøvrig og var vel de første i

Norge som kom hjem igjen med

hjelmer, noe som var totalt ukjent hos oss på den tiden.

25

I 1951 kom Anders til verden og vi hadde da flyttet inn i den

tyske offisersboligen i Kjebotn. Som en kuriositet kan nevnes

at jeg nok var den første i bygda som gikk og trillet barnevogn

ute alene. Det var nok mange som trodde at Kåre hadde fått

seg et rivjern som kommanderte han til slikt

"kvinnfolkarbeide". I 1953 kjøpte vi Kjebotn av min far og

restaureringsarbeide kunne starte. Vi hadde selvsagt lite

penger og ombygging og forbedring foregikk i årtider etterpå,

alt etter hva vi hadde råd til. Vi har altid hatt aversjon mot for

mye gjeld og spinket og sparte heller inntil vi kunne investere i

noe nytt. Huset måtte isoleres i vegger, gulv og tak, vinduer

skiftes og ny inngang monteres. Mesteparten gjorde vi selv og

på den tiden var det vanlig både å være snekker, murer, elektriker og rørlegger selv. Med en

beskjeden lønning, sier det seg selv at levesettet og husholdningen måtte være beskjeden. Lillemor

plukket bær som hun syltet og saftet. Poteter dyrket vi selv og kjøtt fikk vi fra en okse som vi hadde i

fjøset på gården Fisk kjøpte vi rimelig direkte fra fiskere. Vi lærte oss å leve nøkternt og kjøpte aldri

nye ting annet enn kontant og har i alle år unngått økonomisk krangel i familien.

I 1954 kom så Ragnhild, en lenge

etterlengtet datter til verden og vi var vel

tilfreds med to barn i familien. Dette at

kona var hjemme med barna, var på den tid

en selvfølge, da noen barnehage ikke

eksisterte. Både våre og andres barn på den

tiden fant selv på leker og når de var små,

var moren altid tilstede og var det faste

punkt i tilværelsen. Jeg vil påstå at våre

barn ikke har tatt skade av å være hjemme

med mor, i stedet for barnehage, men dette vil nok dagens foreldre være uenige i. Så stilte vi heller

ikke så store materielle krav som de unge gjør i dag.

Noen kolleger og jeg kjøpte et naust i Telavåg og innredet dette til en trivelig "fiskebu" der vi har

hatt mange hyggelige turer. Turen ut startet først lørdag etter kl 14. 00 da denne dagen var kun halv

arbeidsdag. Vi måtte med ferge over til Sotra og det ble langt ut på ettermiddagen før vi var på

hytten. Vi satte garn og fisket fra de stupbratte fjellknausene ved sjøen og om søndagene var vi ute på

26

øyene og kokte kaffi og stekte pannekaker. Søndag ettermiddag var det så hjemtur som først endte

sent på kvelden i Kjebotn.

I 1960 kom Trond til

verden og det var stor stas

i familien. Når man har

utprøvd sine prinsipper om

oppdragelse forgjeves på

de 2 tidligere barna, så har

man endelig innsett at her

har man med 3

personligheter å gjøre som

ikke kan oppdras likt.

Trond var vel den som

fikk mest frie tøyler og ble

bortskjemt, særlig av

søsteren, uten at det ser ut til å ha skadet han. Da han var ett år, tok vi han med til Telavåg og han lå

i en sildekasse hele dagen ute på havet utenfor Sotra.

Etterhvert som han ble større, hadde Trond noen standardvitser som han fremførte i ethvert lag ;

”Hvorfor hesten ikke kom inn på kino? Jo, fordi han var blakk! Så var det han bonden som spurte

tjuagutten hvor trikken til Sandviken gikk ? Ja, står du her lenger så får du han midt i ræven!”

Vi har i alle år tatt barna med på turer til sjøen og på fjellet. Når de var små, ble de plasserte i

ryggsekken og ellers ble de tatt med på skiturer, gåturer og fisketurer. Dette tror jeg har satt sitt preg

på dem og ingenting gleder meg mere enn at de alle elsker fjellet og har stor glede av naturen. Selv

Trond som nå bor i USA må ha seg en tur i Gullfjellet så fort han er hjemmom, gjerne sammen med

Anders. Ragnhild stortrives i fjellet sammen med Pål.

27

Rundt 1970 fikk jeg kjøpt en tomt av

Gisle Færavåg, beliggende i nærheten av

vår venn Leif Rå sin hytte. Vi hentet

tømmer fra de stupbratte liene på

Unneland, kjørte stokkene til sagbruket og

fraktet de uhøvlede materialene med båt

til Bjørnavågen. Etter skisse fra meg,

tegnet arkitekt Eik en fiskebu nesten

formet som en paraply, med synlige

sperrer og de uhøvlede materialene både

inne og ute. Senere kom nøst, gjestebu,

sauna, utedo og 2 kaier i tillegg. Mesteparten gjorde vi selv og særlig Lillemor og Anders har stått på.

Som tidligere nevnt, trivest jeg godt med hardt arbeide og på denne hytten ligger det igjen mye

svette. Når man underveis ser hvor vellykket det blir (etter vår mening), så er det bryet verdt og vi

har hatt et utall herlige dager på Tysnes.

Årene har gått forbausende fort og plutselig var

barna store og har fått gått på de skolene de selv

ønsket. Stort sett har de økonomisk greid seg selv

og bare unntaksvis har vi støttet til. De har alle fått

med seg våre grunnleggende synspunkter om å være

ærlig , arbeidssom og leve et nøkternt økonomisk

liv. Både Lillemor og jeg var svært takknemmelige

for at det har gått så bra for våre barn. Flotte

barnebarn har vi fått i Kristel, Eskil, Erik og Patrick

og jeg holder hver og en like kjær. Alle våre 3 barn

tjener forholdsvis mye mer enn Lillemor og jeg

tjente tilsammen og det viser at de har gjort en

innsats i samfunnet og blir rettmessig belønnet for det. Vi har alle dager med rette vært stolte over

våre barn og vårt største ønske er at det skal gå dem vel videre i livet.

Et gammelt uttrykk sier at "sorgen og gleden skal vandre i sammen" og det har vi smertelig fått

erfare. Lillemor hadde bak seg en magesekkoperasjon og av den grunn gikk hun hvert halvår til en

kvinnelig lege for å få B-12 sprøyter. Hun klaget til legen over at hun var så forferdelig slapp at hun

måtte legge seg ned på sengen når hun kom fra arbeide, før hun begynte på middagen. Legen gav

henne bare nye pillere og anbefalte hun å bli førtidspensjonert, noe Lillemor nektet for hun trivdes

28

på arbeide. Dette forsatte i årevis inntil hun forlangte å komme til en spesialist hvor det sørgelige

resultatet kom frem, kreftsvulst så stor som en stor appelsin i egglederen. Med litt press og en god

del overtalelse fikk jeg henne inn på operasjonsbordet straks med påfølgende cellebehandling.

Kreftsvulsten hadde sansynligvis utviklet seg over mange år, iflg kirurgen og dette gjorde meg så

rasende at jeg skjelte ut den kvinnelige legen mye hardere enn jeg noengang har snakket til et

menneske. Når man over en lengere periode er ubegripelig trett, så burde enhver lege reagere.

Lillemor kom seg etter operasjonen og vi hadde gode år sammen, men det skulle ikke bli permanent.

Det ble til at den tidsinnstilte bomben blusset opp igjen og igjen Det ble nye operasjoner og nye

cellebehandlinger hvorav noen som hun kalte "fattigmannssprøyter" var så harde å gjennomgå at hun

heller ville dø enn å gjenta det flere ganger. Så var det perioder hvor optimismen rådet og vi hadde

det fint sammen, men vi var klar over at vi var på lånt tid. På Radiumhospitalet i Oslo var jeg heldig

å få plass til henne og hun ble operert 2 ganger der. Til slutt ble det Haukeland hvor hun var inntil

hun bad om å få komme hjem for å dø og like førjul i 1994 fikk hun sengen sin plassert i stuen med

utsikt over bygden. Hun fikk være tilstede på julaften og se at alle hennes nærmeste var rundt henne,

men noen julefeiring ble det selvsagt ikke. Den 26. desember 1994 sovnet hun stille inn mens Anders

Trond og jeg var tilstede. Jeg har på mine reiser sett mange mennesker som skulle være utrolig sterke

og kunne løfte hvad som helst. Lillemor overgikk dem alle i styrke og selv med de utroligste smerter,

hendte det aldri at hun klaget seg en eneste gang. Hun var hele tiden opptatt av at jeg og barna ikke

skulle bli belembret med hennes plager og dermed få en dårligere livskvalitet. Jeg har ihvertfall aldri

hørt om noe lignende, men det går inn i hennes livsfilosofi; alt her i livet skal gjøres for at mann og

barn skal ha det godt. Jeg er Lillemor takknemmelig livet ut for all den kjærliget og omsut hun alltid

hadde for meg og våre barn; vi kom foran alt annet.

Arna kirke var fullsatt i begravelsen og brorsønn Helge, holdt en fin preken. Jeg skrev "ei siste

helsing til Lillemor" som presten leste opp og i to av versene skrev jeg dette;

Då sjukdomen tok deg og vegen vart bratt

og uvissa tærde oss mangen ei natt

du sjølv gav meg trøysting og livsmot attende

kvart einaste lyspunkt til glede du vende

Om stien var kronglut og smerten var stor

du aldri deg klaga eit einaste ord

dei mange i livet som trudde seg sterke

eg ville dei høyra nå sjukdomen verke.

29

Jeg hentet en mosegrodd sten til Lillemors grav langt oppe på Dyranut på Hardangervidda og under

den stenen skal også jeg hvile sammen med Lillemor en gang. I Kjebotn falt den ene veggen ut og

savnet satte seg fast i brystet som en sår klomp som ikke ville løse seg opp.

Selv har jeg hatt utrolig lite alvorlig sykdom i mitt liv og har etter at jeg sluttet fortsatt gått til

samme bedriftslegen hvert år til kontroll. Det var ved en slik sjekk at det ble oppdaget prostatakreft

på et tidlig stadium. Med hjelp av strålebehandling og sprøyter fikk legene tatt knekken på kreften

og jeg ble erklært helt frisk. Dette regner jeg som en liten fotnote i forhold til hva Lillemor

gjennomgikk.

Jakt har altid vært en av mine store

interesser, særlig storviltjakt. Jeg var vel

den første som felte hjort på Unneland og

siden har det falt mange både her hjemme

og på Tysnes. Rensdyrjakt begynte jeg

med på Argehovd, innerst ved Møsvann,

ovenfor Rjukan i 1960. Det har blitt turer

hvert år i august og dyr har jeg felt

omtrent hver eneste år både til meg selv

og for andre. Jeg har utrolig mange fine

minner om milde augustdager oppe i

snaufjellet med gode kamerater og ofte

spennende jaktepisoder. De første årene

bodde jeg i hytten til Finn Andersen og senere hos Signe og Ingvald Gardsteig som har vært utrolig

gjestfrie med meg.

På Tysnes var jeg alltid velkommen hos den dyktigste hjortejegeren på øyen. Garasjeveggen er full

av bukkehorn og jakthistoriene blir man aldri lei av å høre. Gjestfriheten jeg møtte på fjellet, fant jeg

akkurat maken hos Marta og Otto Hillesvik på Amlandstø. Husrom mat og drikke stod altid klart når

hjortejakten begynte og vennligheten strålte mot meg når jeg steg ut av bilen.

Det er ganske utrolig at en enkelt mann skal finne den samme gjestfriheten gang på gang. Øystein

Breilid i Setesdalen møter meg bredbent og smilende på hyttetrappa hvert år i oktober når elgjakta

starter. Det er bare å sette ut over li og hei på elgjakt; når du kommer hjem, står middagen ferdig og

jeg blir møtt med en iskald øl på trappa. Jeg priser meg lykkelig som har funnet slike flotte

mennesker å være sammen med under jakt på hjort, rein og elg.

30

Pensjonist høres for mange skremmende ut. Ikke for meg, for jeg hadde forberedt meg i god tid og

bygget en snekkerbu på ca 30 m2. Arbeide med tre har altid fasinert meg, men noen "finsnekker" har

jeg aldri vært. Nå ble det stort sett benker og bord av lerk det gikk i og pågangen etter produktene

var større enn produksjonen.

Om sommeren samlet jeg einestokker for ben og armlener på Tysnes og kom meg dermed ut på tur

i skogen. Om vinteren ble det så å fyre opp i ovnen, sette radioen på fullt og så gå løs på arbeidet.

Det virker kanskje litt patetisk, men jeg hadde den største gleden av å skape noe, ikke primært å

tjene penger. ) fjellet innover mot Redningshytten laget jeg gratis 16 benker hvor turgåere kan få

sette seg ned for å hvile. Hvis noen ber meg lage noe ferdig innen kort tid, avslår jeg uansett pris.

Så lenge jeg kan huske har mye av livet bestått i plikter, krav. forventninger og selvpålagte

utfordringer. Som pensjonist er det en lise for første gangen å kunne være økonomisk og pliktmessig

fullstendig fri og kunne gjøre akkurat det men selv vil. Da kan jeg med god samvittighet si neitakk

til hastearbeider.

Reisevirksomheten har vært ganske stor etter at jeg ble pensjonist. Omtrent hvert år har jeg foretatt

lengere turer til forskjellige land. Jeg savner Lillemor på slike reiser, men etterhvert forstår man at

livet som enslig må man bare venne seg til. Jeg har aldri hatt vansker med å komme i kontakt med

andre turdeltakere og har funnet mange venner på turene. Det begynner å bli vanskelig å finne land

der jeg ikke har vært, men man kan selvsagt reise oppigjen i egne fotefar. Noen av reisene har jeg

berettet skriftlig om og det følger vedlagt i eget avsnitt.

Livet har fart fint med meg og jeg har ingenting å

klage over. Jeg er vel kanskje av den mening at

Vårherre hjelper den som hjelper litt til selv, dvs at

man må stå på selv og skal man få noe ut av livet, så

må det angripes. Det er ikke å forvente at noen skal

komme inni stuen til meg og lage et strukturert

opplegg for et lykkelig liv Når man som jeg har hatt

en kjærlig og god kone flinke barn og barnebarn, og

god helse og økonomi så ville det være fullstendig

bak mål å gi seg til å klage på småergrelser i livet. Jeg

er kommet til siste avsnitt i livet og nyter hver dag jeg

våkner frisk og opplagt.

31

KAPITTEL II: LOKALHISTORIER

Gjennom årene er jeg blitt bedt om å bidra med lokale historier fra mitt hjemsted Unneland til et

tidsskrift som kommer ut i Arna en gang pr. år. I tillegg har jeg tatt med litt av hvert fra et langt liv

både hjemme og ute.

Oppveksten med en lærer som far var både streng og pliktoppfyllende. Den største byrden lå likevel

på min mors skuldre med ni barn, mange dyr å melke og en gammeldags husholdning, uten dagens

hjelpemidler. Jeg kan ennå se henne for meg der hun står over kobbergryten i kjelleren og koker

klær, for etterpå å slå hull i elveisen for å skylle dem.Hun var alltid den første oppe om morgenen for

å fyre opp i ovnen og koke kaffi, deretter en lang og stri arbeidsdag for tilslutt å sovne over

strikketøyet om kvelden.

”Du arme mor som slit så fælt, at sveitten er som blod” er omtrent det Vinje skreiv og det passer for

min mor. Jeg har alltid hatt lett for å overføre mine tanker til skrift og noe av det jeg har skrevet,

finnes i dette kapitlet.

32

Et barneminne som sved

Min kamerat Odmund og jeg var vel omtrent 12 år den gangen og da regnet man med at slike gutter

arbeidet nesten som en voksen. Alle på den alderen jobbet på gårdene hele dagene, men fikk fri en

times tid etter middagen da de voksne tok seg en blund. Da var det å styrte mot Haukelandsvannet for

det var der vi hadde lært å svømme og det helt på egen hånd.

Nå var det søndag og vi hadde hele dagen fri og kunne bade og svømme alt vi orket. Som gutter

flest hadde vi det herlig. Nå var det likevel en del truende skyer mot vest og det kunne nok komme

noe regn i løpet av dagen. Olga , som bodde på nærmeste gården kom ned til oss og fortalte at de

hadde mye tørt høy stående ute på hesjene, men ingen mannfolk var hjemme til å kjøre høyet i hus og

nå så det ut til å komme regn. Hvis vi ville kjøre inn høyet for henne, skulle hun lage sjokoladekakao

og pannekaker og vi kunne få spise alt vi orket. Dette å hjelpe en nabo var ikke ukjent og serveringen

etterpå var nok det som fristet mest. Det var nemlig ikke hverdagskost å få kakao laget av sjokolade

og så pannekaker alt man ønsket i tillegg. Som sagt, vi var vante med å arbeide og selte opp hesten i

en fart og kjørte ut med høyvognen. Først tok vi begge alt høyet ned fra hesjene. Deretter leste den

ene høyet oppå vognen og den andre stod oppi og fordelte høyet utover. Så var det å kjøre vognen inn

på kjørebroen og lesse høyet oppi høystolet. Utigjen i full fart for regnværet så ut til å nærme seg og

her var det mange hesjer som skulle tømmes. Vi gikk bare i korte bukser og det glinset av svette i de

brune guttekroppene der høyfrø og rusk klepet seg fast. Vi jobbet ekstra hardt for å bli ferdige før

regnet kom og så frem til et svalende bad i Haukelandsvannet etterpå. Etter noen timer, ble vi

skrubbsultne og nystekte pannekaker surret rundt i tankene. Det kunne vel ha vært ca. 4 timer før

jobben var ferdig og vi kunne sele av hesten og tjore den fast ute på marken. Vi visste for oss selv at

vi hadde gjort en skikkelig jobb og hadde en inderlig god følelse da regnet begynte å tromme på

høyløens bølgeblikkstak. Det var derfor 2 forventningsfulle, nyvaskede gutter som møtte opp på

trappen for å motta den lovede belønningen for jobben. Vi ble ikke budt inn slik vi hadde forventet,

men derimot ble vi møtt av en flirende Olga som skadefrod slengte til oss;" trodde dere virkelig at

dere skulle få noe"? Moren stod bak og hadde heller ikke noe å tilføre og de lukket bare døren og

forsvant. Vi ble bare stående og måpe og se uforstående på hverandre for deretter å rusle slukøret

hjem i regnværet. En ting var å bli lurt trill rundt og ikke fått den lovede belønning, men det verste

var å bli hånet med en skadefryd for vår troskyldighet, det var nesten ikke til å bære.

Jeg kan ennå huske at vi la planer om hevn, bl.a. at vi skulle knuse den nye sykkelen hennes, eller

skremme vettet av henne når hun kom hjemigjen fra dans m.m. Nå ble det desverre ikke noe av

sykkelknusingen for en slik gjerning ville være like ille som å knuse en bil i dag og straffen ville blitt

nådeløs.

33

Dette ble mitt første møte med et menneske med ondt sinnelag og heldigvis har jeg vært forskånet

fra å møte denne typen igjen. De fleste folk jeg senere har hatt kontakt med, har heldigvis hatt flere

positive enn negative sider. Den dag i dag har jeg vondt for å følge bibelens påbud om å vende det

annet kinn til når du får en lusing. Bare en Jesus er i stand til å tilgi en slik nedrig behandling av en

guttonge. Vi blir stadig påminnet om at alle menneskelige avvik også er en del av Vårherres

skaperverk, men slike som Olga ville jeg for min del ha forståelse for hvis han hadde hoppet over i

skapelsesprosessen.

Historier om Tohjulstraktorer

Undertegnede har vært med på hele den eventyrlige

perioden med tohjulstraktorer i Norge. Blant de mange tusen

kjøpere, var det naturligvis mange som var totalt ukjente med

traktorer og behøvde ganske inngående opplæring. Likevel

oppstod det et stort antall pussige episoder hvorav jeg tar

med noen ganske få;

En bonde/fisker kjøpte seg for første gang en "sjølgåande

maskin" og var mektig stolt av sitt vidunder. Nå var denne motostandard tohjulstraktoren utstyrt med

hjulkoplinger på hvert hjul slik at ved å koble ut det ene hjulet, så var det lettere å svinge. Da kunden

kom kjørende med sin traktor og hjemmelaget henger nedover mot kaien og handelsmannen, så

koplet han like godt ut begge hjulene for å få større fart i unnabakken. Derved virket heller ikke

bremsen og han raste forbi kaiskuret i vill fart mens han fortvilet ropte" pro, pro pro". Mann med

traktor og henger havnet i sjøen med et kjempeplask og og stoppet først på 15 m dyp. Noen dager

etter kom han inn til vårt verksted for å få maskinen reparert. Dette var imidlertid en sindig kar som

hadde følgende svar på hvordan det var der nede på 15 m? "Åh du veit da, va myrkt"!

En av disse herlige Hardangerkonene som ordner opp i alt om nødvendig, kom busende inn på vårt

kontor en tidlig morgen. Vi måtte omgående hente inn deres tohjulstraktor med frontvogn og reparere

den samme dag, var ordren. Hun skulle ha den med seg hjem med rutebåten i reparert stand samme

ettermiddag. Nå var ikke dette helt enkelt og jeg prøvde å roe ned damen med en kopp kaffi mens

maskinen ble hentet inn til verkstedet. Jeg fant det naturlig at det var, hun som, tok seg av saken for

hennes brave ektemann var kjent for å være si på siderflaska det ganske år. Hun var mer enn villig til

å fortelle om den store katastrofen; "Han Ola kom nett kjøyrande etter vegen og so plutseleg skjente

han utfor vegen og rett mot Sørfjorden”.

34

Heldigvis stoppet den ville ferda mot ein apal ellers hadde han havna i sjøen" "Men, hvordan i

verden kunne dette gå til”, spurte jeg. "Ja, kan du skjøna da" svarte hun "da var no ikkje da at han

var fastande helle”, sa hun i fult alvor. Det var selvsagt lett for meg å forstå hennes logiske

resonnement; hvis han hadde vært fastende, så ville det vært naturlig at han hadde vært skjelvende og

ukonsentrert.

Den første forelskelsen

Jeg var 17 år i 1943 og vi var kommet midtveis i den lange verdenskrigen. For å komme litt bort fra

hjemstedet, tok jeg sommerjobb på den stor gården til Hermann Oppen på Sokna i Hallingdalen.

Dette var en storgård med egen sveiser som stelte de 60 kuene. Så var det gårdstyreren samt 2

drenger; Trond 19 år og jeg. Klokken 07.00 stod vi utenfor eierens veranda og han ga oss dagens

arbeidsoppgaver. Han hadde i tillegg til melkeproduksjon, noen enorme kålrot og jordbæråkrer som

vi såg ingen ende på når de skulle renses for ugress. Fru Oppen var gniten og maten så passe god

med skummet melk og mye lungemos (noe jeg har hatet siden) Vi tok det igjen om natten da vi stjal

fløte og jordbær og spiste så det tutet ut ørene. En gang verten hadde stort selskap, satt vi drengene

på kjøkkenet og kjente den gode lukten fra svinekotelettene som var tiltenkt gjestene. Da listet Trond

og jeg oss bort til grytene og sleiket på alle kotelettene slik at vi også fikk litt av smaken.

Om lørdagene var det dans på en av låvene i bygden, selv om tyskerne hadde forbudt all dans. Alle

bygdas tømmerhoggere kom hjem fra skogene og nå var tiden inne til storfesting. Når så mange

sprengkåte mannfolk kom sammen og drakk seg fulle, endte det alltid før eller senere med slagsmål.

Det kunne være sjalusi eller uoverensstemmelser som skulle gjøres opp. Trekkspilltonene spilte opp

og dansen var i full gang og alt gikk pent og pyntelig for seg. Så ble det gjerne litt uro og skubbing

ved inngangen til låven før to mann braket sammen. Jeg husket spesielt at bror til den ene prøvde å

skille de to med det resultat at hans egen bror smelte til han.

Nå var det 2 brør som sloss og den tredje bror skulle ordne opp i familiesituasjonen. Det gikk ikke

bedre enn at han selv fikk seg en killevink og plutselig var 3 brør i vilt slagsmål inntil også disse ble

skilt.

Jentene syntest vist at det var spennende med Trond og meg som var utenbys gutter og vi var

mektig populære. Det var særlig en jente på 25 år som var spesielt interessert i meg. Hun hadde

nettopp slått opp med gutten sin fordi han drakk for mye. Det gikk som det måtte gå, han eglet seg

inn på meg og bød på juling noe han ikke ville få vansker med siden det var en voksen mann. Da

trådte Trond fram, stor og bredskuldret og forkynte høyt og tydelig at "hvis noen har noe uoppgjort

35

med Kåre, så går det gjennom meg". Ingen hadde noen lyst på å kjenne Trond sine knyttnever og det

hele stilnet av.

Jeg dristet meg til å be om å få følge Gunhild, som hun het, hjem og det var slett ingen negative

svar. Sommernatten var lys og vakker og vi hadde slett ingen hast med hjemturen gjennom skogen.

Gunhild var nok langt mer erfaren enn den unggutten jeg var og kysset så inderlig at det svimlet for

en stakkar. Fuglene hadde forlengst startet morgenkonserten og den fløyelsmyke natten var i ferd

med å gå over til morgen, men ingen ville avslutte den vare stemningen med et oppbrudd. Tvertimot

fant vi stadig påfunn for å forlenge turen ytterligere fordi vi begge visste at dette var øyeblikk som vi

begge ville minnes lenge. Midt inne i skogen var det et lite tjern og jeg brettet galant ut jakken for

Gunhild slik at ikke den storblomstrede sommerkjolen skulle bli skitten. Et ekorn pilte frem og

tilbake og var tydelig interessert i disse skapningene nede ved tjernet. Nå er det slik at ethvert eventyr

tar slutt og da solen strålte gjennom tretoppene, var det tid for oppbrudd. Vi listet oss inn på

kjøkkenet og Gunhild laget frokost til oss begge før foreldrene stod opp.

Det var en lang vei å gå hjem og langt ut på søndag formiddag før jeg kom frem. Jeg gikk som i en

lykkerus og priste meg lykkelig som hadde funnet en slik flott gjente. At hun mandag morgen reiste

til Oslo for å studere, hadde hun ikke fortalt meg. Jeg var vel gjerne en slags erstatning for tapt

kjærlighet til gutten sin som hun hadde slått opp med og nå ville hun bare prøve om våpnene hennes

fortsatt virket og at pilene var spisse. I ettertid kan jeg vel innse at det var et lett bytte å sende pilene

mot en yngling på 17 år fra Vestlandet. Jeg prøvde da heller ikke å unngå å bli truffet og selv om jeg

falt pladask, fikk jeg ikke varige skade av skuddet, men kan med glede ta minnet frem igjen på mine

gamle dager.

Eivind Viken og storeveren

Det var slik på Unneland som i dei fleste bygder at bøndene hadde felles storever til paring av

sauene. Likeeins hadde dei felles okse for kuene.

Eivind var ikkje den som skygga unna ein fest eller eit slagsmål so mandagane var nok ikkje den

beste dagen å be han om ei teneste, mora, Anno i Vikjæ purra han likevel utpå formiddagen og ba

han gå med den eine sauen til storeveren som stod hos Nilsane. Det vart både protestar og bannord

før Eivind endeleg kom seg ut av køya. Halvt i svime fann han ut at det var best å få jobben unnagjort

før han fekk seg mat i livet. Han fann ein taustomp og ramla inn i sauefjøset der han fekk hand om

sauen. Det var ikkje lange vegen til Nilsane og då han kom ned i det halvmørke sauefjøset, festa han

taustompen til næraste stolpen før han slepte ut storeveren. Denne stolpen held oppe ei større platting

der omlag 20 høns hadde vagla seg. No ville ulukka at Eivind hadde tatt feilt dyr til paring og i

36

staden for den paringsklare sauen, hadde han teke deira eigen ver.

Når no desse 2 verane møttest, so bar dei i hop med ein einaste

gong i ei vilt slagsmål. Stolpen som held oppe plattingen for

hønene vart reven vekk med ein gong og hønene flaksa skræmde

rundt verane. Då stolpen rauk overende slo han sund den einaste

pæra i det vinduslause fjøset og det vart stummande mørkt

Hønsene kakla, verane slost og sauene breka medan Eivind rota

rundt i blinde for å finna døra igjen. Han var uheldig å koma

mellom dei stridande og fekk seg nokre skikkelege killevinkar.

Langt om lenge fann han endeleg utgangen og kom seg ut

blåslegen og full av ullhår, skitt og hønsehår.

Moralen i denne sanne historia blir vel at du ikkje må drikka så mykje med helgene at du om

mandagen ikkje ser forskjell på ein sau og ein ver.

Kukkeluren

Lars Unneland, sønn av Rasmus Unneland (Fetarasmus), emigrerte til Amerika som ganske ung.

Han var født i 1905 og hendinga han fortalte om skjedde då han var omlag 6 år dvs. ca 1911. I alle år

hadde han halde denne opplevinga for seg sjølv for ikkje å fornerma slektningar av dei som det

handla om. Når han no hadde passert dei 70 år, torde han ta fram det som hende han som 6 åring og

som hadde sett seg fast i minnet hans for resten av livet.

På Vikalemmen budde det ein einsleg original som dei kalla "kukkeluren" som millom andre

påfunn alltid gjekk med raud toppluve. Om dette var ein sokalla 'legdekall' eller ein gamal ungkar

viste han ikkje om.

No var "kukkeluren" komen til vegs ende og krokut og bøygd som han var i levande live, fant dei han

i same stillingen som død, dvs sitjande i senga. l ei lita bygd som Unneland, er eitkvart dødsfall eit

nyhende som straks spreier seg til alle gardane. Når so Larsa-Rasmus og LangeSjuren drog mot byen

i langsleden, so viste sjølvsagt alle at dei for avgarde for å henta kista. Det varde og rakk før dei kom

heimatt ut på kvelden godt påseila og fulle der dei sat og song oppå kista. Dei hadde sjølvsagt nytta

høvet til å skjenka seg når dei likevel var på bytur. Vesle Lars var som alle andre nyfiken på å sjå

korleis dette ville gå og lurte seg bort til Vikagarden og rakk sovidt opp til kjøkkenglaset med

nasetippen og fekk sjå inn. Gangen og kjøkkenet var same romet og trappa opp til lemmen var godt

synleg. No gjekk denne trappa i ein sving og dei 2 fulle naboane fann ut at kista ikkje let seg

manøvrere opp til lemmen. Dei hadde nok med å halda seg på beina sjølv fordi dei hadde drege inn

37

mykje snø på kjøkkengolvet med støvlane og kista. Det var ikkje anna råd enn at Kukkeluren måtte

berast ned til kjøkkenet for so å verta lagt i kista. l mellomtida hadde Kukkeluren stivna i sitjande

stilling og let seg ikkje retta ut i full lengde. Dei bar han difor mellom seg i sitjande stilling og det

gjekk bra inntil dei kom til trappa. Då gjekk det ikkje betre enn at dei begge glei og miste Kukkeluren

øverst i trappa Han kom baklengs på ryggen med den raude topplua fastfrosen til hovudet i full fart

ned trappa, auka farten ytterlegare i svingen for deretter å rasa over kjøkkengolvet og først stansa rett

framom nasetippen til vesle Lars. Han slapp taket i vinduskarmen og sprang for livet heimatt. Han

var nesten like stiv som Kukkeluren, men det var av skrekk.

Ei mannsalder etterpå stod denne hendinga like klårt i hovudet til Lars. Korleis det gjekk med

gravferda til Kukkeluren kunne han ikkje minnast.

Unneland Tingstad i år 1590

Folk på Unneland dreiv med krøter då som no. Det var viktig å berga so mykje høy som mogeleg

for å kunna overvintra flest mogeleg kyr. Dei gode beitene i fjellet måtte nyttast ut til somardrift.

Ikkje alle gardar rundt Bergen hadde so gode fjellbeiter. Dei flate myrane på Unneland vart stort sett

nytta til slåtteland eller beiteland, da folk enno ikkje kjende til grøfting. Bakkar og hellingar med

naturleg avrenning var viktige til åkerbruk og der vart det sådd havre og bygg. Det var alltid mangel

på gjødsel og det var rekna for ei god avling om ein kunne hausta 2 tønner korn for kvar tønne ein

sådde. Åkrane vart spavende med trespader og mannekraft var det einaste som dugde i dei bratte

bakkane.. Etter at kornet var hausta med sigd, og sidan turka, vart det handtreska på lovegolvet.

Sidan gjekk turen til bygdekverna for maling.

Hausten var også tida for heimeslakting eller levering av slaktedyr til Bergen. Dyra som var feita

opp på kraftig fjellgras vart jagde i flokkar over Borgeskaret eller over Kolstien og ned til

slakteplassen på Årstad. Det kom også store flokkar same vegen frå Hardanger og Voss over

Gullfjellet, ned forbi Svartevatn, Osevatn og til ein samleplass i Geila på Unneland. Herifrå var det ei

makeleg dagsreis til Bergen (Årstad).

Bøndene på Unneland har vel i dei fleste år vore leilendingar som betalte årlege leige til eigaren. I

år 1323 kjøpte abbed Ivar frå Munkeliv kloster Unneland av Endrid Jonsson og i år 1348 kjøpte

klosteret Skjoldal. Før den tid kan dei ha vore sjølveigande bønder, men det er uvisst. Seinare skifte

gardane eigarar mange gonger og etter reformasjonen, vart det ofte kongen som sette garden i pant og

dei kom seinare i eiga til prestar, embedsmenn eller rike kjøpmenn. Leiga og ellers skattar til konge,

prest og til mange krigar, vart betalt med smør, korn, skinn, kjøtt, talg, sølvting eller pengar. Stort sett

38

Eit kart frå 1805 syner at alle hus på

Unneland stod samla i ein firkant rundt

«Storehagen». Det einaste huset som

no står att, er huset til Sigurd

Unneland. Fjøs, løe og bustadhus er

bygd saman, noko som var vanleg i

eldre tider. Det er mykje truleg at

dette huset var tingstove 1590 då huset i

alle høve er svært gamalt.

var byrdene som leilendingane var pålagde, nestan umenneskeleg harde, og dei fleste levde eit

strevsamt og hardt liv.

År 1590 vart eit merkeår for Unneland då leidangstinget det året vart sett på garden. Heilt sidan

Gulatingsloven rundt år 1000 kunne kongen kalle inn bøndene til leidang «når det byd oss tilgangs»

som det heiter. Seinare vart dette organisert og delt opp i skipreide, der kvart skipreide skulle byggja

og utrusta ein båt som alltid skulle vera kampklar. Båtane var vanlegvis 20 sesser eller 25 sesser å då

måtte det 40 eller 50 karar til for å ro (halvparten på kvar side). Dei som budde innanfor skipreidet

skulle utrusta karane med øks, spyd eller sverd. Dessutan skulle kvar mann stilla med boge og 2

tylfter med pilar.

Vidare måtte dei ha smør og mjøl for 2 månader. Til båten måtte dei byggja naust og sy segl. Det

siste vart ofte lagra i steinkyrkja (Fanakyrkja?)

Unneland høyrde til Skjold skipreide saman med

Rolland, Tungeland, Espeland, Lone, Hauge, Haukeland,

Neset, Skjoldal, Lid og tidlegare Fana + Årstad og

Fyllingsdalen. I Nordafylket var det i det heile 11 skipreide

i Nord-hordland, 11 i Sunnhordland, 5 i Hardanger og 5 på

Voss, som alle var organiserte på same måten som Skjold

skipreide. Tek vi for oss heile landet, so vart det ein

verkeleg stor flåte.

Det var folksamt på Unneland hausten 1590. Fyrst og

fremst skulle det ordnast med mat og husrom til

tingmennene, vanlegvis 8-10 mann. Desse var valde av

bygdelaget sine fremste menn og dømde i tvistemål

mellom bøndene. Det kunne vere alt frå grensetvistar til

krangel om buskap, tjuveri o.a. I større saker, vart

tvistemåla lagde fram for Gulatinget i Bergen. På leidangstinget på Unneland denne hausten, vart det

halde våpeninspeksjon. Alle frie menn skulle syna at dei held sine våpen i orden f.eks. sverd, øks

eller spyd. Dei som ikkje møtte opp, vart ilagde klekkelege bøter. Så vart vedlikehaldsplan og

kostnad for båt og naust lagd fram. Det vart avgjort kven som skulle stilla som mannskap på båten og

kven som skulle vera kokk i 1591. Deretter vart leidangs-skatten bestemt og denne måtte betalast av

alle bøndene i skipreidet. Denne gjekk til drift og vedlikehald av båt og naust og utgifter til

mannskap. So vart det til slutt avgjort kvar vårtinget i 1591 skulle haldast. Det vart til slutt ført til

39

protokolls at gardane på Unneland ikkje skulle betala leidangs-skatt det året avdi tinget var sett der på

garden og del held tingmennene med hus og mat.

So vart det atter ro på Unneland og bønder og tingmenn gjekk eller reid kvar til sitt. Veger for

vogner var enno ikkje laga og krøtterstiar vart nytta både av folk og fe. Mange hadde hestar, men dei

vart nesten berre nytta til riing eller kløvtransport. Hestereiskap var lite kjend så til åkerarbeide vart

det berre nytta mannekraft. Dette med kløving av varer var sjølvsagt viktig då ein ikkje kunne bera

alt på ryggen. Transporten mellom dei ymse landsdelar gjekk stort sett med båt, men skulle varene

inn og ut av bygdene, ja då måtte kløvhesten til. Det var like naturleg for innlandsbonden å kløve opp

sin hest som det var for fiskaren å heise eit segl.

Dette med hestekløving vart nytta heilt opp til vårt århundre. Som døme kan eg nemna at min far

fylgde min bestefar med ei kløv smør over Borgaskaret til Bergen ca. 1890. Dei overnatta i ei

halmseng i Hollendergata for 25 øre og fekk gratis lus med seg heimatt til stor fortvilnad for

bestemor mi. Tida som er borte kan ingen henta att, men av og til kan det vera forvitneleg å dra ein

liten flik til side og få eit glimt av våre forfedres liv. So får kvar einskild lata fantasien spinna vidare

om korleis det var å leva på den tid.

Gullfjellet – ei naturperle

Sjølve namnet kan kanskje tyda på at dei i gamle dagar sette gyllnamn på slikt som dei rekna vera

svært verdfullt. Det same gjorde dei med mange gode dyr f.eks. kunamn som Gullrose m.m. Nokon

meinar at det rette namnet på fjellet skulle vore Gulfjellet avdi det lyser i gult gras når sola skin på

fjellet om hausten.

Vestsida av fjellet har i alle år høyrt til bøndene på Unneland og Fjellgardane. Dette å ha gode

somarbeite i fjellet var eit gode som bøndene visste å setja pris på. Dyra fylgjer etter groen (nye

spirar) etterkvart som snøen smeltar og der finn dei det kraftigaste graset. I gamle dagar var det viktig

å overvintra flest mogeleg dyr - for så å feita dei opp på sumarbeite og levera dei som slakt til byen

om hausten. Mange bønder kjøpte gjerne fleire dyr frå andre distrikt med dårlegare beiter og jaga så

store flokkar til fjells. Det var og vanleg å leiga inn kyr som mjølka lite, men som seterjentene såg

om, og mjølka ut det vesle dei kunne. Når så hausten kom, fekk eigaren frå nabodistrikta kyrne igjen

gratis og han hadde dermed spart sine eigne somarbeiter.

Det var fleire setrar i Gullfjellet og det var ein strevsam jobb for budeiene å finna alle kyrne og

mjølka dei. Når so dette var gjort, vart det å setja kursen heimatt og ta del i gardsarbeidet. I fjellet var

det og fleire uteløer der turka fjellgras vart lagt inn og seinare køyrt heim på slede om vinteren.

40

Framleis står det att ei slik løe ved Korlatjønn (restaurert). Fjellslåtten vart gjort langt utover hausten

og kvaliteten på graset var nok ikkje alltid like bra.

Torv til brensel var spadd opp om sumaren og lagt til tørk. Budeiene såg etter desse og snudde og

krakka (setja opp mot kvarandre) skivene. Kvar gard hadde sitt eige torvhus kledd med brake for god

gjenomlufting. Dei stod alle i Tausamyrane som vel har fått namnet etter alle tausene (tenestejentene)

som arbeidde der under torvonna. Vinteren vart nytta til å køyra torvsekkene heim til gards. Tre var

det lite og ingenting av fordi krøtera åt opp alle dei nye spirene og torva vart difor brenselet dei måtte

lita på. Det hendte jamvel at dei reiste heilt til Songstad og kjøpte seg ved på rot. Eitt av torvhusa og

likeeins Askjelsetra kan ein finna på setermuseet på Stendafjellet.

Fiske var og svært viktig

og kvar gard kunne fiska

med eit bestemt antall

garn om hausten. Dermed

vart dei store fiskane

tekne opp (opptil 2 kg) og

dei mindre vart sparte til

neste år. Når dei i nyare

tid slutta med garnfiske,

vart det fort overbefolka

og fisken fekk for lite mat

og vart tunn og liten.

Jakt i Gullfjellet har i

alle år vore ei god

attåtinntekt på gardane.

Det var fyrst og fremst rype og hare som vart fanga eller skotne og det var lett å finna kjøparar i

Bergen. Orrejakt var det og mykje av, og jakt på rev vart dreven heile året (også hijakt). Småfugl som

trast m.m. vart fanga i snarer - og dette var smågutane sitt felt. Jakt er ikkje berre matauk, men ein

sport som vert dreven den dag i dag. No er det hjortejakta som er den viktigaste etter at dei kom hit

etter krigen (1950-60).

Gullfjellet vart etterkvart eit populært skiområde for folk frå Bergen i tida før krigen. Ekstratog vart

sett opp til Trengereid og mange hundre gjekk over toppen kvar skihelg. Gullfjellskongen, Anton

Berge fekk sett opp varderekkjer og bygde opp Redningshytta. På Haukeland stod lastebilar i kø for å

Kåre Unneland til venstre, Lars Unneland (midten) og Håkon Korsøen

kviler seg på ein av dei mange benkene som er i Gullfjellet.

41

frakte folk til og frå Osevatnet. Smågutar selde mjølk og brus til skifolket og tente seg nokre kroner

på dette. Framleis er det mange friluftsfolk som nyttar Gullfjellet både vinter og sumar, serleg når det

i dag er ein fin parkeringsplass ved Osevatnet.

Fallrettar har alltid vore verdifulle for industrien, og trikotasjefabrikken Stephansen A/S sikra seg

desse på eit tidleg tidspunkt. Med tunnel frå Osevatnet og til Espeland, har denne krafta sikra drifta

ved fabrikken heilt opp til våre dagar. Med auka folketal og strengare krav til drikkevatn, vart Bergen

interesserte i Gullfjellsvassdraget. Trass i sterk motstand, er utbygginga no fullført og reint vatn frå

denne naturperla strøymer no i røyrledningane i Bergen.

Gullfjellet har ikkje lenger den same økonomiske verdi som i gamle dagar. Men framleis ligg

fjellet der nokså urøyrd til hugnad for alle som finn glede i å vitja eit av Bergens finaste fjell.

Gullfjellet - gull verdt for friluftsfolk!

Brenntorv frå Gullfjellet

Snøen kom tidleg den hausten og Gullfjellet fekk kvithuva på lenge før folk var ferdige med

uteslåtten i Liane. Seinare skifta det med snø og slaps heilt til oppunder jol. Retteleg turrafrost med

skikkeleg sleaføre, det såg det ut for at folk skulle verta snytte for i år.

Vedaskykkja vart meir slunken for kvar dag - og å setja jola til utan rikeleg med brenntorv var

utenkeleg. Han far selte Blakken ein gråblank veslejolaftamorgon og drog innover Dalane mot

Gullfjellet og torvhuset. No eller aldri skulle brenntorvet i hus! Bak på torvsleden og oppå alle dei

tomme torvsekkene sat ein gutalark på 8 - 9 år som hadde truga seg til å vera med. Det gjekk lysteleg

innover Dalane, men alt i Fræskaret låg snøen djupare, og i Fræskarmyra gjekk hesten gjennom

snølaget og ned i væta. Der måtte dei stoppa eit bel og få snøklumpane av hesteføtene.

Ved Osavatnet var det monaleg meire snø. Spadane måtte fram med Fiskhamaren der ei snøfonn

låg på skrå ned mot vatnet. Her oppe var snøen turrare, men no la det til med tette snøbyger, og

dagen var så myrk at ein kunne tru natti aldri ville sleppa taket. Det gjekk seinare og seinare dess

høgare dei kom, og frå Askjelsetra til Heimstekleiva låg snøen djup og tung. Dei spadde seg trutt

oppover eit stykkje, og deretter drog dei hest og slede etter. Då dei endeleg nådde Tausa-myrane, var

det knapt eit einaste torvhus å sjå i alt snørokket. Dei kjende seg likevel godt igjen og fann torvhuset,

men det var heilt nedsnødd og forblåse. Hesten var driv-våt og fekk torvsekkene til deksel og litt høy

å bita i. Far og son grov seg fram til døra. Sjølve torvhuset var berre 3 x 3 m med dør i brystinga.

42

Askjelsetret i Gullfjellet med tilbygg for fjøs og

torv. Restaurert og flytta til Fanaseteren.

Taket var dekt med never og torv, og sidene hadde brakakledning som gjorde at vinden kunne blåsa

gjennom utan at regnet kom inn. Neste veggen hadde steinheller og det same var det på golvet.

Dei fylte torv i nokre sekkjer av det fyrste stålet slik at det var råd å koma i hus for verste uveret.

Innimellom alt torvet var det lunare, og dei fekk seg litt mat. Spekekjøtet og flatbrød smakte som

kongsmat.

Det var rart å tenkja på: Dette var same staden der

heile huslyden hadde vore samla tidleg på sumaren til

torvskjering. I torvholo stod då far sjølv med torv-

spaden og skar store firkanta stykkje med svart

glinsande torv og kasta opp på bakken. Ungane la dei

på torvstongi og bar dei ut på berg eller turre bakkar.

Der stod mor og skar torvi opp i mindre stykkje

omlag så store og tjukke som ei tjukk lesebok. Andre

ungar la så desse utover til turk. Dess svartare jordi

var, dess betre. Brun «mosetorv» var dårleg brensel og

lite å samla på.

Ved middagsleitet kl. 12 var det matøkt med gryn mjølsgraut og surmjølk. Spør om det smakte

etter ei stri økt. Dei vaksne drog jakka over hovudet og tok seg ein lur etter maten. Ungane syntest

torvdagane var reine ferien i høve til kva dei elles måtte gjera. Dei sprang berrføtte rundt til dei andre

ungane i torvmyra og leikte og lo. Maken til moro som dagane i torvmyra kunne ein vanskeleg

oppleva.

Etter enno ei arbeidsøkt var det nons. Skiver

med sirup og kaffi kom fram. No rauk det rundt

alle torvhus, og den skarpe eimen frå brent brake

og kaffi la seg over Tausamyrane. Dei hadde

løyst døri av torvhuset og lagt ho på bakken til

bord. Soli gjekk ned i Tausamyrane og skuggane

vaks oppover Skitremane. Det var tid for heimtur.

Seinare var det snarturar inn om kveldane for å

krakka torvi, dvs. å setja 2 og 2 opp mot ein annan

med den våte sida ut. Dersom veret var lageleg, kunne dei så etter nokre veker bera torvi i huset.

Middags-stund rundt torvhusdøri i

Tausamyrane - ca. 1925.

Grautkrukka ved sida av matmori.

Frå venstre: Milly Unneland, Hans

Bjørndal, Amalie Unneland.

43

Dette var mura opp av torv og var stødig. Torvi vart borne inn i kiper og tømt i stålet. Når dette var

fullt, vart ny stolbru laga nær døri og huset vart fylt opp til mønet.

Nei, her var ikkje tid for vakre sumardraumar. Snøen smaug seg inn mellom brakakledningane og

la seg som eit fint teppe over torv og vadmålskledde karar. Full fart ut i snøstormen med fylte

torvsekker - som vart forsvarleg surra til sleden. Blakken var glad han fekk røra på seg og bykste

framover i laus-snøen i kåte kast. No bar det på heimveg.

Noko lett heimferd skulle det likevel ikkje vera. Snøen kom ikkje lenger ovanfrå - han kom rett

imot! - Det var snøstorm i fjellet. Sleden var tung no med fullt torvlass, og hesten vart fort trøytt av

byksinga! No stod han still med snø oppunder buken og ville ikkje meir. Det vart å ta spadane fatt og

prøva laga ein opning for hest og slede. So var det å hjelpa til alt dei orka med å skuva på sleden,

men det gjekk ikkje lenger enn det var spadd snø vekk. Det var mest mørkt før dei nådde

Fiskhammaren, og dei lurte på å køyra over isen der det var mindre snø. Dei slo det frå seg då isen

enno var utrygg. Det vart å spa og slita på nytt so dei mest kjende blodsmaken i munnen. Gjeva opp

og lessa av? Aldri i livet - torvet skulle heim til jol, kva det so kosta!

Då dei nådde brui ved Osavatnet var både hesten og karane heilt utmatta . Heldigvis hadde folk frå

Minde nyss køyrd forbi så dei slapp spa so mykje no. Stormen var likevel so sterk at berre hesten var

heilt viss på å finna vegen, so dei let han gå som han sjølv ville. Då dei kom forbi Instefossen, fekk

guten sitja oppå torvlasset og kvila seg. Han trong om det.

Hesten var ihuga no når det gjekk unnabakke, og fortare gjekk det des nærare stallen han kom. (Det

var som han skjøna at snøstormen og fjellet måtte han koma seg bort frå snarast). Det var mørkt før

dei nådde heimen, og folk hadde ottast korleis det hadde gått med dei. Torvet vart bore inn i

vedskykkja av ivrige hender, og køyrekarane fekk vrengt av seg vadmålskleda. Hesten kom på stallen

og vart strigla turr. Sjølvsagt kytte dei ikkje av ein slik vanleg tur i Gullfjellet. Det fastfrosne skjegget

til far, den bleike guten og den sveitte hesten fortalde likevel folk at dette hadde vore ein hard tur

utanom det vanlege.

Det vart nok brenntorv til koking og varme denne jolaftan og. I stallen brente ljoset lenge, og

krybba vart fylt opp med havre av ivrige barnehender. Det var nok Blakken å takka mest for at

heimvegen vart funnen og at brenntorvet kom i hus. Utpå nyåret måtte vel veret laga seg slik at resten

av torvet kunne køyrast heim.

Brenntorv har alltid vore mykje nytta av bøndene på Unneland og Fjellgardane. Heilt opp til siste

verdskrig i 1940 skar dei framleis torv i Tausemyrane i Gullfjellet. Tyskarane skar brenntorv her

44

under krigen. Gullfjellet har og vore mykje brukt til beitemark både for eigne og andre sine storfe og

småfe. Dyri heldt nyrunningar nede slik at det vaks lite skog i utmarki. Mange bruk hadde ikkje anna

brenne enn torv. Til oppfyring vart nytta brakje i mangel av noko betre. Med fyring i 2 stover og

dertil kjøkken, gjekk det med store mengder torv.

Svart, god torv var eit ypperleg brensel, men det vart mykje

oske og rusk av det. Sjølve torvskjeringa gjekk føre seg etter at

kyrne var løyste om våren, men før slåtten. Heile huslyden var

med, og det høvde oftast slik at alle bøndene var i torvmyri

samstundes. I Tausemyrane var det vanlegvis omlag 15 torvhus

spreidde utover. Husi vart sette på turre bakkar, so nær myri

som mogeleg. Reisverket vart laga av bjørkestokkar.

Brakakledning, nevertak, torvtak og steinheller fann dei i

nærleiken. For karane som «stakk» torvi i torvhola, kunne det vera eit hardt og tungt arbeid. Alle

hjelpte til så godt dei kunne med ymse oppgåvor.

Det knytte seg ofte ljose minne til torvtakinga. Alltid vart det gjort i godt ver, og mykje folk var

samla på ein stad, med drøs og kaffi for dei vaksne og litt leik og moro for ungane. Dette var vel den

tids form for «ferie». Det måtte vel kunna kallast «arbeidsferie», men var i alle høve ei forandring i

det daglege slitet på gardane. I frå tidleg på våren til seine hausten vart den eine «onni» avløyst av

den neste, og torvonni var berre ei i rekkja. Noko feriereise elles var heilt ukjend for folk.

Torvi vart kjørt heim på slede om vinteren. Dei laut passa på at det var tenleg skiføre. Best var det

å få turrfrost med tenleg sledaføre, tilfrosne vegar og myrar - og deretter høveleg med snø. Då kunne

dei lessa opptil 12 sekker på kvar slede, og det gjekk lysteleg heim.

Det kan enno verta torvskjering i Tausemyrane.

I ”gamle dagar” Unneland

Unneland og omegn var klostereige før 1660 åra. Munkane leigde vekk mange av gardane til

embetsfolk og kjøpmenn mot avgift. Slik gjekk det også med garden Unneland. Seinare fekk dei

kjøpe garden. Dei fleste eigarane budde eller hadde budd i Bergen.

I 1806 var det kjøpmann Wiese som eigde Unneland. Han selde til småbrukarar i 1839, og dei vart

sjølveigarar.

Cornelius Minde sitt torvhus i

Tausamyrane. Restaurert og

flytta til Fanaseteren.

45

GRØFTEGRAVING PÅ UNNELAND 1923.

Sigurd Unneland, Kristen Ramsdal, Anlaug,

Alf og Jørund Unneland.

Huset til Sigurd Unneland er i dag det

eldste huset på Unneland.

Alle husa var samla rundt Storehagen, med ei flate i midten. Bøndene hadde forskjellige eigedomar

som var spreidd rundt heile Unneland. (teigblanding).

Den beste jorda var i bakkane, og den vart nytta til

poteter og korn. Kornet vart malt i eit stort kvernhus

som stod ved nye brua på Unneland.

På den tida var det ingen veg til Espeland, det var

berre ein sti. Dei hadde berre kjerreveg til

fjellgardane. Når dei skulle til byen reid dei over

Borgeskaret. Til Unneland høyrde Fjellgardane,

Ramsdal, Bjørndal, Minde, men ikkje Skjoldal. Før

1910 var det berre to gardar på Minde. Alle dyra var

i ein flor, og bustadhusa stod i saman med fjøset, og

dei kunne gå frå bustadhusa og inn i fjøset. Fyrste garden på Minde vart bygd i 1774. I dag er det 3

gardar i Minde, 4 gardar i Bjørndalen, 2 gardar i Skjoldalen, 2 gardar i Ramsdalen og ein gard i

Harbalen.

Mjølka frå fjellgardane måtte køyrast til

meieriet på Haukeland (Bergensmeieriet). Då

det vart nedlagt, køyrde dei mjølka til den

gamle skulestova på Unneland, der

mjølkebilen henta ho. Fjellgardane byttest om

å køyre. Det var med hest og vogn. Det var

ikkje alltid like lett om vinteren. I bekmørke

om morgonen var det av og til hesten sjølv som

fann vegen. Utskifting i 1925 gjorde slutt på

teigblandingen. I dag er det 10 bruk på Unneland.

Unnelandsfolket har alltid vore gode handelsmenn. Heilt frå munketida har dei kjøpt fe om våren,

sendt dei til fjells om sommaren, og sendt dyr til slakt om hausten. Dette var ei solid binæring til

jordbruket. Det blir enno sendt sauar og fe på beite i fjellet. Borna måtte hjelpa til på garden frå dei

var ganske små. Fritid var det lite av.

Arthur Unneland fortel: Garden hadde støl oppi Harbalen. Han vart bedt om å vera «budeie» 12-13

år gamal. Fyrste året skulle han få ein sykkel i løn. Klart han slo til ! Andre året fekk han 40 kr.

månaden, det var 10 kr. meir enn ei inne-taus hadde. Tredje året vart det hagl-gevær.

46

I elva var det fine aurar å få. Ein gong hadde han og broren fått i oppdrag å hente heim kyrne. Det

skulle skje fort, for dei skulle ta inn håne i håstakk før den vart for tørr. Gutane lurde fiskestong med

seg, kom 1/2 time for seint, og faren var ikkje blid. Dei bad han gå inn på kjøkkenet. Der låg 7 store,

feite aurar, og det vart ingen kjeft å få.

Namnet Unneland

Eit gamalt sagn som går på Unneland, som opprinneleg heiter Audnorland, seier det kjem frå ein

gong heile «gjelet» var fyld med snø. Då vart det utløyst eit skred som tok heile Unneland og drap

alle menneska. Det einaste levande som var att var ein hane som stod på myrane og gol.

Difor heiter det Audnorland, Aud av øde. Staden der hanen skal ha stått, vert den dag i dag kalla

beinhaugane. Mange lo godt av denne historien. Folk meinte det aldri ville gå an å fylla heile

«gjelet». Men i 1944 gjekk det eit skred ned på same plassen, og snø og stein stoppa 50-60 m frå der

som garden hadde lagt. Og det verste av alt, «gjelet» hadde ikkje vore halvfylt med snø ein gong.

Ellers har det vore mange ulike skrivemåtar på gardsnamnet Unneland: Inrumlaundom, Arneland,

Honeland Wenneland og Ockens gave.

I 1940 vart det bygd ein tysk leir på Unneland. Tyskarane fekk leiga ti mål av eigedomen til ein

bonde. Det var mest tyskarar som budde i leiren, men seinare kom det også russiske fangar dit. Dei

budde i ei eiga russarbrakke. Tyskarane trente og arbeidde i leiren. Leiren si hovudoppgåve var å

lækja, operera, trimma og pussa hestar. Tyskarane kjøpte opp hestar frå heile Vest-Noreg og' sende til

leiren på Unneland. Ein reknar med at det var mellom 100 og 200 hestar på Unneland.

Rett som det var dreiv tyskarane med

eksersisøvingar. Dei trena då på helsing, vending

eller marsjering. Her var tyskarane harde. Det skulle

ikkje mykje slurv til før ein fekk straffeeksersis. To-

tre gonger i veka hadde dei skyte-øvingar. Dei skaut

liggjande på hundre eller hundreogfemti meters hald.

Blinkane var diverre på andre sida av bygdevegen

slik at vegen vart sperra medan skytinga stod på. Endå verre var det når tyskarane øvde med

mitraljøse. Hestane på gardane vart skremde, og ofte måtte ein gå frå arbeidet.

Åtferda til tyskarane var i dei fleste tilfelle korrekt, men somme gonger gjekk dei over grensa. Ofte

festa dei slik at det var skriking og skråling heile natta. Tjuande april var festdag utan like. Då hadde

Hitler fødselsdag. Ein gong var det ein soldat som hadde drukke så mykje at han ikkje fann vegen

47

heim att til brakka. Omsider fann han den og klatra opp i det han trudde var overkøya. Om morgonen

skulle ei bondekone ned i fjøset. Tyskaren låg då i grisebingen i djup svevn saman med grisen.

Direkte konfrontasjonar med bygdefolket var det få av. Ein gong vart eit skilt som synte vegen til

leiren på Unneland øydelagt. Tre gutar vart arresterte. Etter ei tid slapp dei fri att.

Somme av tyskarane lika å fiske i Haukelandsvatnet, det var ål, gjedde og aure dei fanga. Utpå

hausten går auren opp i elva. Då sette tyskarane garn framføre elvemunningen. Det var ulovleg, og

folk kasta garna på land. Då vart tyskarane rasande. Ei tid etter var to smågutar ute og gjekk langs

vatnet. Den eldste fann ei snor med ein angel i. Han drog i snora, og dermed small det. Det var ei

mine, og guten vart hardt skadd.

Det var ein relativt liten leir som var på Unneland. Men for folket på staden fekk han mykje å seia

under og dei første åra etter krigen. Bøndene streva hardt med å riva husa og å fjerna grunnmurane

etter tyskarbrakkene. Nokre står enno.

Unneland Skule 1879 – 1984

Skule har det også vore i gamle tider i det dei eldre lærde

kunnskapen frå seg til dei yngre. Det var likevel fyrst etter

reformasjonen i 1539 at det vart pålagt tvungen opplæring.

Skulen var sokalla omgangsskule og kvar gard vart pålagt

å halda hus til borna og læraren. På garden skulle læraren

få mat og opphald og løna måtte han sjølv krevja inn ein

eller 2 gonger i året. Sjølv om løna var knapp nok, så

hadde han store vanskar med å få folk til å betala. Ja, stundom vart han bydd juling i stadenfor løn, så

læraryrket var lite påakta. Det var gjerne folk med fysisk handikap som gjorde at dei ikkje kunne

gjera militærteneste - som valde å verta lærar. Dei fleste vart ikkje mange åra i yrket - gjerne 8-10 år.

Sjølv om alle borna skulle ha 2-3 mndr. skulegong for året, var det likevel få som kunne lese og

skrive langt inn i det 18. århundre.

I 1827 var omgangsskulen på Unneland fordelt med 3 1/2 dag pr. år for desse gardane

Minde - 2 gardar. Neset - 3 gardar.

Bjørndal - 2 gardar. Unneland - 5 gardar.

Ramsdal - 1 gard. Lid - 2 gardar. Skjoldal - 2 gardar.

48

UNNELAND SKULE CA. 1930.

Eivind Viken, Ivar Skjoldal, Jorund Unneland, lærar Anders

Unneland., Klara Unneland Myklebust, Annlaug Unneland,

Johanna Unneland, Ida Unneland, Hjørdis Sundland, Ole

Neset.John Langenes, Anna Unneland, Jon Sundland, Marvin

Unneland, Asbjørn Unneland, Audun Unneland, Alf Unneland,

Albert Jonsen.

Totalt 59 1/2 skuledag. I rapporten det året står det: «Da de fleste mænd er fattige folk, turde man

ikkje pålegge lengre skolehold. »

Skulehuset på Unneland vart bygd i 1877/78 og kosta 400 spesiedalar. Av dette måtte krinsen sjølv

betala 1/4 del, herredet 1/4 del og fylket resten. Det vart ein bitter strid om plasseringa av skulehuset,

då Fjellgardane ville ha huset i Ramsdalen, som var meir midt i krinsen. Dette vart avslege av

herredstyret, men det vart sendt fleire klager over stadvalget. Tomten vart stilt gratis til rådvelde av

Lars L. Unneland (bestefar til nolevande Leif) mot at han fekk nytta gjødselen frå skuledo i åkrane

sine.

I 1879 vart det bestemt

at storskulen skulle vera

på Haukeland saman med

Lono, Hauge og Borgo -

tilsaman 86 born i 2

klassar. Unneland hadde

framleis småskulen og

Fjellgarden fekk 3 veker

særskule om vinteren,

grunna lang skuleveg.

Fjellgarden fekk sitt eige

skulehus i 1895 då det

vart flytt frå Haugland.

På denne tida vart Baste

Hauge tilsett som lærar

frå 1879 til 1910. Der-

etter Anders Askeland til

1916 og så Anders

Unneland heilt fram til 1940, då det nye skulehuset vart bygd. Dei viktigaste faga var etter timetalet

desse: Norsk, kristendomskunnskap, skriving, lesing.

Dersom vi tenkjer oss skulen på Unneland for ca. 60-65 år sidan, så var det berre eit klasserom i

gamle skulehuset. Du kom fyrst inn i ein gang og rett fram var eit lite lærarværelse. Til venstre førde

døra inn i klasserommet som hadde grønne tømmervegger. Det var lause pultar til kvar elev. Like

innom døra stod ein rund høg ovn med kvite porselenshandtak. Gutane måtte om vinteren henta ved

på loftet og syta for fyringa på skuledagen. Alle spente av seg treskorne utanfor skulesalen og gutane

49

17. MAI PÅ UNNELAND 1927.

Med flagget: Harald Nævdal (1923-1948),

ved sida av: Sverre Unneland (1913

1962). Bak desse: Norvald Unneland

(1910-1940), Eivind Viken.

Fotograf: Sjur J. Unneland.

la lua si oppå komfyren som stod i gangen. Det var heller golvkaldt i rommet og når ungane kom

lang veg i tresko frå Fjellgardane, var dei ofte våte på beina. Nilsa-Andersen var meir enn ein gong

heime og henta turre labbar til ein våt stakkar.

Når læraren kom inn, reiste heile flokken seg og helsa «god morgon». Deretter var det

morgonsong: «Sjå soli sprett i Austerrett» og elevane fekk setja seg. Alle hadde stor respekt for

læraren og noko form for bråk eller uro eksisterte ikkje. Når undervisninga var i gang, var det ikkje

ein einaste elev som torde gjera anna enn det han var pålagt. Nilsa-Andersen var heilt oppslukt av læ-

rargjerninga si - og såg det som sitt kall at alle skulle kunna lesa, skriva og rekna før dei slutta skulen.

Ja, stundom gløymde han klokka og det kunne gjerne gå ein halv time over tida før han sende ungane

heim til 1 times middag.

I friminutta vart det spelt Hauk og Due på skuleplassen og stundom slåball i Geila. Om vinteren var

det ekstra moro å skli på treskorne på frosen elv, men ofte kom nokon innatt med «syltelabb». Dette

med treskorne var ellers ofte eit problem, når alle storma ut på ein gong og skulle finna rette skorne.

Ein vende seg ellers til kunsten å springa med tresko, men vanskeleg er det for den som ikkje er øvd.

Dersom klassen skulle fotograferast, var det om å gjera å finna fram stasklærne. Ingen ville la seg

fotografere i tresko - og dersom det berre var eitt par skikkelege sko i huslyden, ja så var det berre ein

som stilte opp frå den heimen.

Om våren vart ungane sende på granplanting for bøndene i 2 dagar. Alle gledde seg kolossalt til

desse dagane og bonden som dei planta for var raus med betalinga; ei appelsin på kvar elev. Spør om

det vart spart på denne og spør om ho smakte! Som avslutning på dagen var det kappspringing frå

Liane og ned. Den dag i dag kan vi sjå resultat av plantinga i form av fine og hogstmodne plantefelt.

17. mai var ein stor dag og alle elevane stilte

opp og gjekk til kyrkja i Indre Arna. Turen

gjekk gjennom Nesurane, då det på den tida

ikkje var veg til Espeland. Det vart sjølvsagt å

gå også tilbake og etterpå var det kappspringing

i vegaskiftet med høgtideleg premieutdeling.

Kvar elev gjekk på skulen berre to dagar for

veka. Mange som hadde lett for å læra, syntest

det var moro å gå på skulen og sleppa det harde

arbeidet dei ellers måtte gjera heime. Det var nok

50

Eit nostalgisk interessant postkort

bilete av Haukeland år 1915. Frå

høgre ser me:Eit damplokomotiv inne

på stasjonsområdet,

stasjonsbygningen, Meieriet,

Thunestveit, Ishuset, Tandes bustad-

hus, Tandes løe. Legg merke til

tregrind mellom Meieriet og

Thunestveit. Biletet er utlånt av Astrid

Andersen, Haukeland.

også dei foreldre som syntest det var viktigare at ungane var i arbeid enn å gå på skulen, men læraren

var streng med at alle skulle møta opp. Ved dagens slutt reiste heile flokken seg og song: «Fager

kveldsol smiler» og elevane fekk gå heimatt.

Når sju år var gått med skule, var tida komen for konfirmasjonen. Førebuinga var hos presten ein

gong for veka frå kl. 10.00 og då måtte ein starta heimanfrå kl. 08.00. Sjølv om det var mykje

pugging av salmevers, så var desse dagane å rekna som fridagar. Alle gjekk i saman og hadde det

moro undervegs. På Espelandsmyrane stod eit gamalt kvernhus og der vart det rissa inn eit strek for

kvar gong dei gjekk forbi og dermed visste ein kor mange gonger det var att. Sjølve konfirma-

sjonsdagen vart slutten på barndomen og frå den dagen vart du rekna for å vera vaksen. For dei aller

fleste vart dette slutten på all skulegang og hardt arbeid venta.

I desse omlag 60 år som det gamle skulehuset var nytta på Unneland, har Anders Unneland vore

lærar i nærpå halve tida. Nilsa-Andersen som han vart kalla til dagleg, var ein streng og rettferdig

lærar, og mange lever framleis i dag som gjer seg nytte av lærdomen dei fekk av han.

Haukeland stasjon på Bergensbana

Jernbana til Voss vart opna i 1883 og var smalspora

inntil 1904. I 1908 vart Bergensbana til Oslo teken i bruk

og dei 2 største byane i landet var dermed knytte saman.

Det var mykje politisk kamp før det vart vedteke å

byggja jernbane, men då arbeidet starta i 1875 vart det

mest kamp om arbeidsplassane. Det kunne vera opptil

1800 mann i arbeide samstundes og dei tente frå 2 til 4 kr.

pr. dag, med 12 timars arbeidsdag. Det kom mange

svenskar hit og dei fekk ofte formannsjobbar avdi dei var

vande med slikt arbeide. Fleire av dei vart verande i

landet som baneformenn o.l.

Den fyrste teikninga av Haukeland stasjon er datert 24.

april 1879 (oppført i 1883) - og endra 29.04.1929. Det er

ikkje svært mykje skildnad på teikninga frå 1929 og slik

hovudhuset ser ut i dag. Seinare er det kome til godshus. Alle hus vil varta rivne i 1991.

51

I første høgda på hovudhuset var kontor, venterom med spyttebakk, telegrafrom og overnat-

tingsrom for gjestar. I andre høgda var det full bustadrom for stasjonsmeistaren. Den fyrste meistaren

på Haukeland, var Tande og han var godt likt av folket i bygda. Dei kunne nærsagt koma natt eller

dag for å henta varer, han var alltid villig til å hjelpa dei. I den fyrste tida var han åleine og måtte

også inspisera lina mellom Bratland og Espeland før toga kom. Til det nytta han ein hand-dreven

dressin. Det har vore mange avløysarar og meistarar på Haukeland m.a. Knut Horvei, Hole,

Edvardsen (1925-36) Abrahamsen (1937-50) Nordstrøm, og til slutt Tørud som var meistar inntil

stasjonen var lagt ned i 1964.

Ein stasjonsmeistar var ein mektig mann med fast arbeid og inntekt som det stor respekt av.

Stasjonen skulle vera presentabel og dei tolte ikkje slurv og uorden. Det vart fortalt om Hole at dei

kunne sjå han tidleg sundag morgaon der han plukka fyrstikker og sigarett-stumper i berre skjorta.

Mang ein bonde fekk seg ein overhøvling dersom hesten hadde lagt frå seg lort på stasjonsområdet.

Etterkvart kom det telegrafister og stasjonsbetjentar til hjelp då trafikken auka. Dessutan var det

kryssing på Haukeland og dei måtte gå lange vegar ut i pensane når toga skulle kryssa. Det kunne

vera både kaldt og keisamt å stå der ute med lykta eller flagget og venta på toget.

Stasjonen var eit naturleg samlingspunkt i bygda der varer og post vart henta og levert og der dei

hadde telegrafsamband med andre stasjonar. Det var også einaste måten å få varene ekspedert på før

bilane kom til bygda. Meieriet tok mot mjølk frå heile dalen og sende opptil 40 stk. 50 1 spann vidare

med bana kvar dag. Fra meieriet like ved var det tralleskinner opp til stasjonen og trallene vart

sveivde opp med spanna på.

På denne tida fantest ikkje kunstgjødsel og bøndene nytta difor mykje latrinegjødsel og

kjøkkenavfall frå byen til å gjødsla åkrane med (kaup). Som eit døme kom det 448 hl. latrine, og

2100 hl. boss til sidesporet på Lone i året 1886. Der vart det henta av bøndene med hest og vogn. I

året 1899 kom det til Haukeland m.a.: 94 tonn korn og mjøl, 17 tonn kull, 30 tonn teglstein o.l., 40

tonn plankar og bord og 500 tonn gjødsel. Det vart hovedsakeleg sendt mjølk til Bergen - 230 tonn.

Is-skjering på Haukelandsvatnet var ei kjærkomen ekstra-inntekt for ungdomen. Isen vart skoren i

blokker og ført på band frå vatnet og oppi jernbanevogner. Desse vart sende til Georg Lund sin

isforretning ved Solheimsvatnet der isen vart lagra i torv og flis. Her kunne så «IsaLund» levera is

heile sumaren til hotell, restaurantar, båtar og private. Årsbehovet var 12.000 tonn.

Persontrafikken var sjølvsagt viktig for alle som sokna til stasjonen. Det fyrste året gjekk det tog kl.

6.58 og kl. 16.38 og dei nytta omlag 1 time til byen. Frå byen gjekk dei klokka 14.15 og 18.15.

52

Haukeland meieri

Billettprisen var 70 øre på 2. klasse og kr. 1,40 på fyrste. Det synest vera svært rimeleg, men med

dagløner på 2-4 kr, vart det likevel dyrt for dei fleste.

I helgene var det stor trafikk av byfolk som skulle «på landet». Rundt 30 åra kom det ofte ekstratog

med folk som skulle på skitur i Gullfjellet - både til Haukeland og Trengereid.

Korleis forholda kunne vera på Haukeland, skreiv ein reserve-telegrafist som kom til Haukeland

for å løysa av meisteren som vart sjuk på sjølve julaftan i 1914. «Datteren møtte meg på plattformen

med nøklene og hun pekte på et rødt hus hvor jeg skulle overnatte. Jeg kunne ikke komme fra

tjensten før kl. 9 om kvelden og fikk tildelt et råkaldt værelse, men ingen mat. Ikke ville jeg be om

noe heller på julekvelden. 1. juledag kom meiersken opp på stasjonen og spurte om jeg hadde fått noe

mat. «Nei, ikke i dag og ikke i går» svarte jeg. Da ble jeg straks bedt inn til henne og fikk servert en

deilig frokost».

Haukeland stasjon er i dag ikkje i bruk og varer og folk nyttar bil og buss. Vi skal likevel vera klar

over at jernbana og stasjonen var det største som hendte i bygda i siste århundre. Det var ein

uvurderleg forbetring for bygda og hadde stor innflytelse på utviklinga. Bana knytta bygda og byen

nærare saman.

Sjølv har eg nytta Haukeland stasjon som utgangspunkt for reiser til byen kvar arbeidsdag frå 1943

til bana vart lagt ned 1. august 1964. Det er god grunn til å takka alle hyggelege meistarar og

betjentar på Haukeland som har stått til dei reisande si teneste i alle desse åra. Dei var alle yrkes-

stolte medarbeidarar som utførde eit samfunnsgagnleg arbeid til beste for landet og bygda.

Mjølkekøyring – eit 50-års minne

Min bestefar Nils Unneland var med og starta Bergen Meieribolag i 1888. Bakgrunnen for dette var

jernbana som gav bygdene eit godt samband med byen.

Då Haukeland meieri vart bygt same året, måtte bøndene sjølv

organisera mjølketransporten fram til meieriet. Det vart difor

starta med «mjølkelag» og i mi heimbygd var det slike lag på

Neset (ca. 5 stk.), Unneland (ca. 10 stk.), Fjellgardane (ca. 12

stk.), og Lid (ca. 5 stk.)

Dei fleste lag hadde kjøpt ei felles «mjølkevogn» med fjører

som berre vart nytta til denne transporten. På Unneland hadde dei

53

og eit felles vognhus som nærast også vart eit samlingspunkt for bøndene. Dette vognhuset stod først

bak «Mikkjelsløa» og seinare i Geila - der det framleis står.

Når Våga-Olaien, Lange-Sjuren, Mikkjels-Johannes, Larsa-Rasmussen, Feta Alfred og Spikenes

Ola'n samlast i vognhuset med mjølkespanna om morgonen, var det moro å vera gutepjokk og

tilhøyrar. Utanom storpolitikken, var største moroa å finta kvarandre på ein indirekte måte, nærast eit

ordkløyveri. Vi smågutane fylgde andaktsfylte med på passe avstand, spente på kven som gjekk av

med sigeren i dag.

Ung-gutane sin jobb var ellers å stå tidleg opp når ein hadde «mjølkeveka». Det vart å fora hesten

og seinare sele han opp og spenne han for mjølkevogna. Spanna skulle så lessast opp og delvis

hentast langs vegen på veg til meieriet.

På meieriet kjørte vi opp på ein liten rampe langs huset og lempa spanna av - for deretter å binda

hesten langs ein stokk lenger borte. Så var det å tøma kvart spann opp i eit kar for veging og deretter i

større 50 l spann, som vart sett i vatn for kjøling. Dei tomme spanna tok vi så utatt i vogna. Deretter

var det å levera sirupsspanna (ca. 3-5 1) inn til Eiken på Samvirkelaget for fylling av sirup frå store

eikefat. Sirupen var så tjukk og seig at det kunne gå lang tid før spanna vart fylte, særleg om vinteren.

Kvar dag var det handling til mjølkeleverandørane hos Thunestveiten og på Samvirke. Brød,

sukker, mjøl o.l. putta vi ned i dei tomme spanna - og la tilbake resten av pengane (Dersom dei ikkje

hadde «krita»). Særleg var det moro å koma inn til bakaren (Sivert Hus) hos Thunestveiten der det

alltid lukta godt av nybakt brød.

Ja, så var det å levera og henta post på stasjonen og fordela han i mjølkespanna. Dersom ein då

ikkje hadde tømt spanna skikkeleg, så var det nok mange som fekk våt post og halvvåte brød. Kvar

bonde hadde plikt på seg til å vaska spanna skikkeleg, men ikkje alle var like pertentlege. Soleis kom

det ein gong både brev og aviser ut av mjølkespannet då det vart tømt på meieriet. Dei hadde

«gløymt» å vaska spannet!

Heimturen gjekk fort unna og litt kappkøyring med dei andre mjølkekøyrarane var vanleg. Spanna

vart lempa av etterkvart som ein køyrde forbi gardar og rampar - og so var ein endeleg heime langt ut

på formiddagen. Om kvelden var det so å gjenta same turen, men varehandling slapp ein då avdi

forretningane var stengde.

Om vinteren vart det nytta slede til mjølkekøyring og det kunne verta mang ein sur tur. Vi hadde

ikkje klede og utstyr som idag, men eit hesteteppe tok av for verste kulden.

54

Eg minnest at vi hadde ein somardreng ein gong som var ustyrleg pratsom. Han kunne prata i

timesvis og vart aldri uttøymd. Når han så køyrde til meieriet, så stoppa han for kvart menneske for å

slå av ein prat. Resultatet vart at han vende hesten til denne uvanen. Seinare kunne vi køyra i fint trav

før hesten så plutselig sette alle fire beina kontant i bakken når han traff eit menneske etter vegen.

Dette var svært ubehageleg for det var ikkje alltid vi hadde noko usnakka med alle folk som vi møtte.

Dessutan fauk ein framover mjølkespanna og det var uvanleg å helsa på folk i liggjande stilling.

Mjølkekøyrarane var den tids buss-sjåførar og dei som skulle til og frå stasjonen fekk gratis skyss

med mjølkeruta. Om hausten hende det ofte at vi smågutar tok ein ekstra tur til meieriet og

oppstallingsplassen for hestane. Hausten var nemleg tida for snarefangst av trast. Prisen var 5 øre for

syngerose og 10 øre for svarttrast. Svære inntekter for gutar som aldri fekk lommepengar. Snara laga

vi av hasselgreinar og sjølve lykkja av hestetalg. (Hestehalen). Enkelte hestar hadde lang og svart

hale og dei var serleg ettertrakta. Denne trafikken var dårleg likt' av heste-eigaren og det var viktig å

ta så lite av halen at eigaren ikkje såg det. Det var likevel ikkje til å unngå at dei mest populære

hestane fekk ei heller pjuskete hale etterkvart. Hestetalgene tvinna vi saman med aske til ein tråd. Av

denne laga vi så ein rennelykkje til snara. Som åte nytta vi rognebær som vi lagra i høy utover

hausten.

Dei var ofte svært unge desse mjølkekøyrarane, men ein skal hugsa at vi var voksne opp med

hestar og kyr og visste korleis vi skulle handsama dei. Ungane vart sette til arbeid nærsagt før del

begynte på skulen og vi lærte oss fort til å ta ansvar. Sjølv har eg ei dagbok som synar at eg som 9-

åring måtte mjølka 3 kyr før eg gjekk på skulen. Det same gjentok seg om kvelden. Slik var det også

på dei andre gardane og ein 12 åring vart nesten rekna for ein vaksen mann. Det å kunne meistra ein

hest, var difor ei naturleg sak for oss. Likeeins å svinga eit fullt mjølkespann oppi vogna.

Mjølkekøyring med hest held fram til lenge etter siste krigen - og vart då avløyst av lastebilar. I dag

vert mjølka henta av tankbilar og mjølkekøyring for 50 år sidan er berre eit minne.

Sivert Nesset fortel om isskjering på Haukelandsvatnet

Det var ein beinkald januarkveld i 1917 og myrke hadde forlengst

senka seg over Haukelandsvatnet. Ein bleik måne over Unnelandslia

lyste opp isflata for ein sliten Sivert som var på veg heim til Neset.

Då han starta frå Haukelandssida surkla det i skoene og vatnet

kjentest nestan varmt. No fraus skoene meir og meir til og vart

steinharde og følelsen i tærne forsvant litt etter litt. Vadmolsbuksa og

55

jakka vart også stiv og uhamsleg, men held likevel merkeleg godt på varmen. Det einaste turre på 23-

åringen var skinnhuva som han hadde trekt godt ned i panna. Hadde han vore ute for ei ulukke eller

gått gjennom isen? Nei, Sivert var på veg heim etter 10 timars hardt arbeid med isskjering på

Søyletjønna.

Han Isa-Lund var viden kjent for sitt lager av is på Minde. Vanlegvis vart isen skoren på

Haukelandsvatnet eller på Søyletjønna. To hestar dro fyrst ein «isplog» over flata og skar firkantar på

I alen (63 cm) og deretter vart dei hakka frå kvarandre med breie spett. Dersom isen var 5 tommar

tjukk, vog ei slik blokk 50 kg, 10 tommar 100 kg o.s.v.

Hestar med slede stod klar til å køyra isblokkene til stasjonen for opplessing på jernbanevogner.

Kvart lass var på 500 kg og sidan det i dag berre var lette 50 kg’s blokker, måtte Sivert ta dei i fanget

og lessa åleine. Dermed gjekk han søkkvåt heile dagen. Mange av karane klumpa seg saman i

matpausane hos bakaren til Thunestvedt. Bakaren var passe glad for dette, men syntest synd i dei og

let dei varma seg ei stund.

Sivert gjekk og funderte over rykta som gjekk om at arbeidsgjevaren ville setja ned akkorden. Rett

nok var 3-4 kr. dagen verkeleg god betaling, men det var no også ein jobb med livet som innsats.

Best å skunda på og få skifta klær. Ein lungebetendelse no ville vera ein sikker slutt både på jobben

og livet.

Dei hadde det i grunnen betre dei som stod med piggar og lempa inn på vognene. Toget vart sendt

til Minde og isen lagra innanfor store steinmurar med 1/2 meter svartjord oppå som isolasjon. Isen

held seg heile sumaren og dette var einaste måten å kjøla ned matvarer som mjølk, kjøt m.m. og det

var difor bruk for store mengder. Ja, sjølv ved dødsfall kom isen til nytte. Alle visste at eit lik skulle

liggja i ei veke før gravferda i tilfelle avlidne var «skinndau». Difor vart det lagt eit trau med is under

kista for å få kjøla ned lufta. Huff, nei dette var ikkje noko hyggeleg å tenkja på.

Parafinlykta lyste frå heimehuset då han kom inn på Nesbukta, og han småsprang den siste bakken

opp til huset. Han vart sitjande lenge framfor ovnen før frosne sko og labbar let seg, løysa opp. Så

vart det å setja føtene i kaldt vatn - inntil følelsen kom igjen i tærne.

Sivert fekk vanskar med eine foten etter den vinteren, og ankelen hovna opp og det sette seg verk i

han. Doktoren skar hol på fleire stader for å få letta trykket, men ingenting hjelpte. Som siste utveg

gjekk Sivert til slutt - med alt han hadde tent - til ein kvakk-salvar som for 100 kroner garanterte han

frisk ått ved hjelp av grautomslag. Men sjølv denne «mirakelkuren» kunne ikkje hjelpa Sivert Nesset.

Då det sette seg tuberkulose i såret, måtte foten kappast. Om Sivert følte seg «handikappa» straks

56

etter, så har han i praksis synt seg som ein fullverdig arbeidskar etterpå. Han har dyrka mark og drive

sin gard med flid og tolmod. Dei lett-tente pengane han fekk for isskjering i 1917 merka han før livet.

Men ikkje verre enn at minne og humør framleis er like bra i dag i sitt 89 år.

Brev-veksling mellom Syd-Dakota og Unneland i 1899

Dette er utdrag av eit brev som er skrive i 1899 av Nils A. Undeland - Bryant - Syd-Dakota til

Anders Unneland - Haukeland, Bergen. Diverre er delar av brevet borte, og dette er årsaka til at ein

ikkje får samanheng i alt.

Nils Undeland f. 1866 - død 1941 i USA,

gift med Augusta Bjørndal - f. 1877 - død 1941 i USA.

Son av Anders Larson Romarheim (Hausbok - Audland 207).

Nils og Augusta hadde 4 born.

Noksaa fort, endsjønt jeg ogsaa nu mange ganger kunde ønske meg at have det anderledes, saa er

jeg nu nogsaa tilfreds og maa sige «hvad man ikke kan faa, er ikke at tenke paa». Jeg bliver mere

tilfreds for hver gang jeg faar tale med en som har været tilbage til Gamlelandet for det er nu alltid

«hvor smaat alle ting saa ud hjemme» unntagen fjellene, «som ter seg større end før».

Naar en tænker sig om, saa maa han i virkeligheden indrømme at America er et storartet land og

tænker sig det bedre og foreid for noget land i verden. Men jeg skal sige ogsaa, at om der existerer

tilfredshet ngen stæds i verden, og en søger efter den, saa maa han ikke tro at han finder den i

America for saa synes det for mig.

For saa snart en stiger af jernbanen (jeg mener en ungdom, og jeg mener en innvandrer) saa er

moroen forbi, saa er det at tilbringe flere aar i et slags trællestand (før man kommer ind i sproget og

faar skrabet nogle penger til beste, og saa er det kulde og saa er det varme, vind og veier af

forskjellig slags som en maa venne seg til, men det kan nu ikke falde alle lige hårdt, et aarstid eller to

saa er alting alright.

For min del saa var det ensomheden her ude paa de vide prærier som gjorde mig utilfreds, men en

venner sig ogsaa til det saa at han endog glæder sig i den, og om han kommer indi tummelen, haster

ud af den saa fort han kan. Jeg skal ogsa sige at de Forenede Stater har nesten alle slags klimaer og

paa tusendvis serverdigheder og like mange forholder, saa man maa ikke tage i betragtning hvad en

enkelt mand skriver fra en enkelt plads.

Naar vi sammen her taler om «Gamlelandet» o.s.v. (resten av brevet mangler).

57

(Fra et senere utdrag av brevet). Der var ogsaa flere partier som jeg deltog i. Lars Langenæsset er

her endnu og han og en anden ar faaet sig op smedverksted og tænker at han vil nok klare sig med

tiden.

Svarbrevet er skrive av: Anders Unneland - f. 1877 - d. 1951 (Audland 237 b), gift med Berta

Unneland f. 1886 - død 1966. Brevet skreiv han då han var 22 år og nettopp hadde hatt fyrste

læraråret sitt etter lærarskule-utdanning på Notodden. Originalen er hos son til Nils Undeland: Ernest

Underland Route 3 - Belfield North Dakota. Desse breva er maskinskrivne i januar 1980 av son til

Anders Unneland: Kåre Unneland.

Han var en tur en 3 uger før jul, Nordover til Maitines i Næse, som brugte at leve paa gaarden som

Mons i Næse lever paa. Tænker du har hørt tale om Lars. De lever omkring 300 mile Nord herfra.

Alle dem i fra Næse lever i nærheden av hverandre og nedsten alle tror jeg er i live. Vi har ogsaa

faaet at vide hvor Nygaardsfolkene lever, det er noget nærere hertil, du hørte vel snak om dem ogsaa.

Skulde ogsaa like at se dem, men har ikke haft tid dertil endnu. Har du gjort noget med at faa greie

paa vaar slæktstavle endnu? Tenker det var et vanskeligere arbeide end som du fra først af tænkte.

Jeg talte med en gammel Vossing for en tid siden, han var fra Brækhus var det og han kunde

næsten faa os i slækt med sig, men jeg fikk forliden tid til at tale med ham og han kunde ikke være

sikker paa hvad gaard vaare forfædre kom fra, men vil se ham senere.

Vinteren her hvor jeg er har været god ikke meget kold og ikke nogen sne, mens andre stæder der

har været meget sne og koldere, men har aligevel adskilligt vækslende. Kan ikke tænke paa mere af

interesse og vil afbryte. Du er paa det venligste hilset fra mig.

NA. Undeland.

Kjære morbroder Nils.

Tusind tak for brevet. Det er lenge siden jeg modtog det og jeg maa nok bede om unskyldning for at

det blev saa lenge før jeg skrev.

Dine breve er altid lige interesante, ikke mindst det siste, saa det var ikke af den grund. Men jeg fik

brevet en stund før jeg skulde reise fra Osterfjoden og saa tænkte jeg det fikk være med skrivingen til

jeg kom hjem. Men hjemme blev det saa knapt om tid. Jeg er altsaa reist fra Osterfjorden, reist for

godt. Som jeg vist har fortalt, er det bare vikarpost paa et aar jeg havde og den posten var det ude

med nu i sommer.

58

Nu i ferien har jeg sendt mange ansøgninger ud og for en uge siden fik jeg tilbud paa en post syd i

Stavangerfjorden i Suldal. Den kom jeg til at tage og skal reise dertil den 29. september. Hvorledes

posten er ved jeg ikke sikkert, men netop af de daarligste er han ikke.

I dag fik jeg beskjed fra presten i Hosanger om at jeg kunde faa mig en vikarpost inde i

Osterfjorden på Romarheim, der hvor dine forældre og mine besteforeldre er fødd og baarne. Men

den kunde jeg altsaa ikke tage nu og ikke havde jeg tat den om jeg ikke var ansat heller, siden det

bare var vikarpost. Jeg likte meg meget godt i Osterfjorden. Folket var kjekke og imødekommende

mod sin lærer. Jeg var indover fjorden flere ganger, saaledes til Romarheim, Vetle-Arudal, Vike og

Mo. Jeg havde lyst at se hvor mine besteforeldre havde levt sit ungdomsliv.

I sommer har jeg altsaa været hjemme. Jeg kom hjem netop da slaatten begynte, jeg var ude første

dagen med langorven og siden har jeg arbeidt med indhøstningen med de andre intil vi nu bare har

potetene igjen. Vi har havt et riktig godt veir i sommer, næsten uavbrudt solskinsveir hele tiden, saa

folk knapt mindes det saa godt. Høst-avlingen blir over middels baade med hø, korn og poteter.

Andre steder, især paa Østlandet har det vært vel tørt.

Gaardsarbeide er det sundeste og bedste arbeid en kan ønske seg, og en gaardsbruger som har en

passelig gaard staar sig godt og dertil har lidt hjelp med arbeidet, han kan vist ikke ønske sig bedre

stilling. Jeg trives meget godt med den slags arbeide. Bror min, Sjur, har ikke været hjemme stort i

sommer, han har været ude på sommerarbeide. Til høsten skal han begynde med bygningsarbeide.

Med Nils Larsen gaar det bra. Han begyndte at styre gaarden i aar, men faren hjelper han med

arbeidet og med kjøb og salg av kjør. Mathilde er fremdeles ikke meget sterk, dog ikke verre end i

vinter. Sjur Jakobsen arbeider med sin hønseforretning som før.

Min bedstefar Sjur døde nu i sommer. Han var 88 aar gammel. Du sandser vist hvor mange folk

her var, to-tre paa hvert hus - og nu var bedstefar den sidste. Allesammen er døde. Nu, ved hans

begravelse var alle hans efterkommere samlet. Der var da i alt 55 med børn og barnebørn og

barnebørnbørn, ja nogle af dem var ikke tilstede.

Jeg har sat mig for at skrive opp slegten lige fra min bedstefars bedstefar og udover til vaar tid.

Det er et meget intressant arbeid, bare skade at jeg kan gjøre det saa udet fuldstendigt, ikke

fødselsdatum for nogen og ikke dødsdatum for de som er døde. Du ved vist at vi i grunden er

Vossinger baade du og jeg. Din fars bedstefar, Nils, var fra en gaard paa Voss som hed Hjørnevik

fortalte min bedstefar, Sjur. Men dette ved du vist meget bedre enn jeg. Her interesserer folk sig

overmaade lidet for sin slegt. Lenger end søsken og søskenbarn har de ikke stort greie paa. Men det

59

er galt. Den første historie man skulde bære var historien om sin nærmeste slegt. For hvert menneske

har igrunden en slegts-historie.

Det var meget kjækt at lære for mig det Du fortalte om Amerika. Slikt kan synes altfor verdagsligt

at fortælle for dere kan du kanskje synes, men for oss som er langt fra slige forhold, er alt sligt

intressant, selv det minste.

Vi lever alle vel her hjemme. Min mor har været lidt utidig af sig igaar og i dag, men ellers er hun

bra frisk, saa hun kan deltage med i arbeidet ude. Vi har været bra mange om arbeidet i sommer.

Begge mine søstre som er komfirmerede, har været hjemme og saa jeg og Lars den nest-yngste af

mine brødre. Han skal komfirmeres nu i høst. Han er sterk og flink til at arbeide, har været med og

slaat hø fra først til sidst og slaar nesten ligesaameget som en voksen. Naar Lars komfirmeres, er det

bare to igjen, Marta og Nikolai som er ukomfirmerede. Hos din bror Askild lever de ogsaa vel, fra

han skulde jeg hilse saa flittigt til dig. Han har været uden tjensetedreng i sommer. Anna har maattet

hjælpe han mest med slaaten.

No er sumaren snart forbi og hausten er komen. Dagene vert kortare og kortare og natti lenger,

marki og trei tek til aa gulna og kvitna og desse vene kvikke smaafuglar reiser mot sud. Den lange

myrke vinteren nermar seg. Hausten er trist, men likevel ven. Trist fordi me veit at det er resten av

sumaren og fyrstninga av vinteret, og vakker med sitt rike fargeskifte paa mark og skog. Ei helsing

sender eg fraa hausten i Norig 1899.

Eg ynskjer gjerne brev snart veit du det er eg inkje verd avdi eg skreiv so seint, men ein annan

gong skal eg skriva snarare. Og so ei venleg helsing fraa mine foreldre og søsken og meg sjølv. Hels

ogsaa Sjur og Pernille fraa dei same, um det høver so.

Din systerson. Anders. Send brevet heim, so sender dei det til meg. DS

Vedlikehald av bygdevegar før siste krig

For bygdevegane fantest det omtrent ikkje noko maskinelt utstyr. Alt måtte gjerast for hand, gjerne

med hjelp av spade, pikke og trillebåre. Rundt 1930 vart det bygd veg frå Langenesvegen til

Espeland. Tidlegare hadde det vore ein sti som gjekk over "kloppane" som var ein og annan stein

som ein kunne stiga på over myra. Der ein traff på store steinar eller fjell, vart det å bora hol med bor

og meisel. Deretter å sprengja med dynamitt. Etterpå vart steinane kjørt på plass i vegen med

hestekjerre eller slede. Var dei for store vart det å slå dei sunde med slegge. Dei lærte seg snøgt å

finna kor steinen hadde "gangen" sin dvs. kor han let seg dele med minst kraft. Det nytta nemleg

60

Bygging av Nesvegen ca 1937,

Foran: Peder Nesset. Bak: Oskar

Ramsdal, Ingvald Næss, Pedersen,

Martin Ramsdal og Albert Henriksen.

Bygging av Nesvegen ca 1937, frå venstre:

Peder Nesset, Martin Ramsdal, Ingvald

Næss Og Oskar Ramsdal

ikkje å dunka laus korsomhelst, og ta ut kreftene

forgjeves. Når so steinen var delt, so tok arbeidet til

med å laga kultstein for vegen. Dei sette seg då ned på

lave krakkar, der det berre var eit bein under, slik at dei

sat nærast bakken. Denne krakken vart kalla "jomfru",

utan at ein veit årsaka. So var det å slå med

steinhamaren på dei mindre steinane til dei vart enno

mindre og egna seg til kult. No var det å finna eit

høveleg grustak der grusen vart pikka ut og dei største

steinane sorterte vekk. Jord og torv måtte ikkje

blandast med grusen som so vart lest opp på hestevogner og kjørt fram til nyvegen og spreidd utover.

Mindre steinar vart rakte ut og plasserte under neste lag grus. Alle vegarbeidararhadde trillebårer

med jernhjul og det var ein kunst å trilla ei tungt tretrillebåre, full av stein på ein 10 cm brei planke

utan at det gjekk utanfor. Alle hadde moro med nybegynnarane som tippa utfor i begynnelsen inntil

dei fekk "trillebårsertifikatet" som det heitte. På sidene av vegen måtte det gravast ut gode grøfter for

å leia vatnet vekk. Det gjekk seint framover med vegen sjølv om det vart sett mange mann på

arbeidet. Det var stor arbeidslediget rundt 1930, so folk stod i kø for å tena seg nokre kroner og

unngå å måtta gå på fattigkassa for hjelp. Det var rekna for å vera så stor skam at ingen gjekk der før

nauda tvang dei.

Vår gard på Unneland og nabogarden hadde felles

utmark langs Gullfjellsvegen i Vemånen. Difor var

gardane pålagt pliktarbeide med vedlikehaldet på

denne strekningen. Grusen pikka vi utfrå små grustak

langs vegen, leste han opp i kjerra med spade og

kjøyrde so avgarde med hest og vogn til starten på

strekningen mot Skjoldal. Grusen vart tippa av

vogna og spreidd utover med spade. Der stod

naboen og jevna grusen utover med ei jernrive og

raka ut dei største steinane som vart lagt på ytterkantane. Det hardaste arbeidet var nok å pikka ut

grusen frå grustaket, men med litt tolmod, so fekk vi det til. I dag ville vel foreldra verta tiltalte for

barnearbeide, men på den tida arbeidde alle born på gardane slik at det var heilt naturleg og vanleg å

sjå born i arbeide ute. Vi var veldig stolte når jobben endeleg var ferdig og den nygrusa vegen låg der

jevn og fin og med alle grøftene rensa for jord og stein. Eg kan ikkje minnast om gardane fekk noko

61

av kommunen for arbeidet, men vi borna fekk ihvertfall med oss stolthet og gleda over vel utført

arbeide.

Kittaren

Dette er en sann historie om originalen Kittaren i Bergen. Rundt 1947 hadde vårt firma kontorer i

Hollendergt. 13. Nærmeste nabo var Indremisjonens herberge så det var mer enn en forkommen

stakkar som kom innom der for en natt eller to. Blant disse var den berømte Kittaren som hadde fått

navnet fordi han en gang hadde kittet vindusglassene for folk. Nå var han skrøpelig og gikk enten

med krykke eller stav etter et fall fra et stillas. Kittaren gikk ikke alltid lovens rette vei og etter at han

ikke kunne delta i anstrengende raid mere, var han nå gått over til megler for tyvegods. Hva han ikke

visste om kjøpere og helere til tyvegods, var ikke verdt å vite og for en liten provisjon satte han

selger og kjøper i forbindelse med hverandre.

Kittaren var lynende intelligent og var alltid sin egen forsvarer i retten. Hvis han var tiltalt etter feil

paragraf, stusset han ikke på å irettesette påtalemyndighetene. Han ble dradd til retten etter at en

kvinne hadde født et barn som hun påstod at Kittaren var far til. Eventuelt kunne en annen av gatens

løse fugler være faren, kalt "Rauen" fordi han hadde ildrødt hår. Kittaren bedyret sin uskyld og

forsvarte seg med en veltalenhet som overgikk mange profesjonelle forsvarere. Til slutt spurde

dommeren om han kunne tenke seg til hvem faren kunne være? "Den saken er opplagt" svarte

Kittaren, "hvis ungen er født med rødt hår, så er Rauen faren". " Hvis derimot ungen er født med

stav, så er det jeg som er faren" Det brøt ut latter i den alvorlige forsamlingen.

Kittaren hadde den uvanen at han satte seg på vår trappe i Hollendergt. og bommet penger fra

forbipasserende, noe som gjorde at folk kviet seg for å gå forbi han. Jeg gjorde da en avtale med han

om at han skulle sitte på Centraltrykkeriets ubrukte trappe rett over og tigge og som erstatning for

eventuelle tapte inntekter, kunne han hver julaften heve kr. 20,- i firmaets kasse. Han møtte presis

opp hvert år.

Når høststormene satte inn og kulden nærmet seg, ble det for kaldt for Kittaren å ligge ute. Han

grep da sin stav og knuste en god del speilglassruter hos Sundt og andre inntil politiet kom og tauet

han inn. Dette var også hensikten for å få gratis kost og losji om vinteren og være med på å lage

gyngehester på arbeidsstuen, der han var kry av han var ansvarlig for å lage rompehullene på

trehestene, noe av det viktigste iflg. han selv.

På sine gamle dager havnet Kittaren på et hjem for tørrlagte alkoholikere i Fana. Det ble selvsagt

ikke mere drikking og heller ikke noe pengeforbruk. Med sans for det dramatiske, skrev han i sitt

62

testamente at alle pengene etter han (oppspart pensjon) skulle fordeles likt blant de oppmøtte på hans

begravelse. Dette ryktest blant byens løse fugler og Kittaren fikk følge av en stor sørgeskare og " på

alle stiar ferdast det mykje godtfolk" som det står i sagaen. Alle ventet spent på at Kittarens siste

ønske skulle oppfylles og det ble det i form av kontanter.

Århundrets fyllekalas i Bergen ble resultatet og det gikk gjetord om festen i mange år etterpå. Alle

sovnet i en salig rus og Kittaren hadde sikkert i levende live smilt for seg selv med tanken på

kommende fest som var vel en av de få han ikke fikk være med på.

Slik endte livet til en av de mange originaler i Bergen.

Feta-Alfred

En av mine nærmeste naboer var Alfred eller FetaAlfred som han ble kalt til daglig. Han var en

optimistisk og glad kar som alltid prøvde å finne de lyse sidene i livet. Slike folk lever gjerne ikke et

rettlinjet og strukturert liv, men overfører til gjengjeld sitt smittende humør til sine omgivelser. Både

før og etter krigen måtte melken kjøres til Haukeland med hest og vogn og til dette bruk hadde man

en felles fjervogn som stod i vognhuset ved "Mikkjelsløa". Særlig om vinteren når det var lite å

gjøre, samlet karene seg her etter at melkespannet var lesset på vognen og gutalarken hadde dradd til

Haukeland. Langesjur, LarsaRasmus, SpikjeOla, MikkjelsJohannes og ikkje minst muntrasjonssjefen

FetaAlfred var samlet for å løse verdens problemer. Sistnevnte diktet historier fortere enn hunden

lopper seg og påstod alltid at "det stod i bladet" ettersom han var en av de få som abonnerte på Gula

Tidende. Han overgikk seg selv i oppfinsomhet og naboene korset seg over denne verdens synder og

spetakkel. Hvis det ble for usannsynlig og det ble lagt inn protester, så var alltid svaret det samme

"det stod i bladet" og det som der stod kunne selvsagt ingen protestere på. Alfred var utvilsomt

bygdas historieforteller, isenesetter og skuespiller. Alle var innforstått med at alt gjerne ikke var helt

sant, men det ble utført på en så elegant og intens måte at det var bare å gi seg over for skuespillet. Vi

småongene lå på taket og hørte på samtalene der småfinting naboer imellom hørte med til opplegget.

Alfred hadde alltid tid til en prat med oss unger og skrønene fortsatte i samme tempo til stor

fornøyelse for alle. Lenge trodde jeg på en av hans yndlingshistorier om alle måsene som var

kommet til Unneland. Det var nemlig han selv som hadde fått dette til fordi han hadde tatt ut alle

hønseeggene fra Sivert Nese sine høner og erstattet dem med måseegg. Stor var forbauselsen til

Sivert, fortalte han da alle kyllingene hans plutselig ble hvite og lettet fra hønsegården. "Dette er

årsaken til alle måsene på Unneland" fortalte han,"egentlig er det Sivert sine måser alle sammen"

63

Slik kunne han dikte historier, den ene mer usannsynlig enn den andre, til forbauselse, men også

glede for oss unger.

Karistova var egentlig et bitte lite hus for såkalte "vilkårsfolk", eller pensjonister ville man si i dag.

Selv med en anseelig flokk unger, var huset mer enn bra nok for en optimist som Alfred. Jeg var en

av de få som fikk komme inn i den lille stuen der et rundt bord dominerte rommet. Alle fikk bruke

tollekniven og skjere inn sine merker i bordet til min store forbauselse, og misunnelse. Slikt var tabu

hos oss der en streng og taus lærer forlangte proper oppførsel. Den løsslupne tonen som Alfred hadde

ute, fortsatte han med hjemme, der han spøkte og lo. Men, av og til innhentet alvoret husbonden når

f.eks. det var slutt på veden og ingen middag var å få før ny ved var skaffet tilveie. Da så man Alfred

med en kjelke i spissen for en ungeflokk på vei til Pinnelien for å hente ved. Like etter så man sur og

hvit røyk stige opp fra Karistova fra fersk bjørkeved som brenner selv om den er våt. Freden var

gjenopprettet i stova inntil bjørkeveden var brent opp. Vi andre naboene sørget for at det alltid var

tilstrekkelig tørr ved til neste vinter, men den metoden var ukjent for Alfred som bokstavelig talt

levde fra hånd til munn og som tok ethvert nederlag med et smil.

Jeg tenker ofte på Evert Taubes vise om han som danset rundt i nattskjorten med en krans om hodet

og forestilte en brud. Dette var Alfred i et nøtteskall og selv om han også hadde sine "bekymmer"

som det står i sangen, så kunne vi aldri merke det fordi hans gode humør overstrålte hele hans

tilværelse.I ettertid kan man klart se at Alfred var en berikelse for hele bygden for optimister blir man

uvilkårlig glad i.

Jeg tenker tilbake på FetaAlfred med glede og alle hans usannsynlige historier som han hadde lest

om i "bladet".

64

Reportasje i Hytteliv August 2003

PRAKTFULLT: Hytta sett fra vest. I bakgrunnen ser vi et gløtt av badstuen og tunet.

65

SJØBUA: Nord for hytta er en liten vik. Her ligger

nøstet med båt og garn og redskaper.

HJEMMELAGET: Trappen og inngangspartiet

følger terrenget oppover. Hodet på veggen er

motorsagarbeid og gave fra en venn. Bordet og

benkene i forgrunnen er også snekret av Kåre

Unneland. Bak den utvendige kledningen av grove

uhøvlede og ukantede bord skjuler det seg et

tradisjonelt bindingsverk med 10 cm isolasjon.

Selv vil Kåre Unneland helst kalle den jakt-

og fiskerbu. Hytta ble til i en tid da økonomien

satte klare begrensninger. Tomten kom han over

da han hjalp en venn i nærheten med noe

murarbeid. Bonden som eide grunnen var ufør

og pengelens.

Strandsoneloven var underveis og ville trolig

gjøre eiendommen verdiløs. Det måtte bygges i

full fart, men med tre barn i den "dyreste"

alderen, ble det ikke aktuelt med noe jaktslott i

første omgang.

Jeg gikk i skogen til min bror, i de bratte

liene på Unneland (langt øst i en av

Bergens utkanter), og fikk hogge der. Etter

å ha dratt tømmeret ned til veien, fikk jeg

det på sagbruk. Tanken var å bygge en

naturvennlig hytte. Den skulle ikke stikke

seg ut, men følge terrenget. Man skulle sitte

som i en hule, med ilden i midten, ryggen

fri og utsikten mot sjøen foran.

Arkitekt Bjørn Eik i firmaet Reirbygg

fikk oppdraget med å skissere en fornuftig

løsning. De ble enige om plasseringen av

hytta og at den helst skulle gå så i ett med

omgivelsene at den var en fare for nærsynte

folk. Det skulle være synlige rundstokker i

taket og uhøvlede og ukantede bord

(villmarkspanel) både utvendig og

innvendig.

66

KJØKKENET: Midt i stuen troner Jøtulpeisen. Den hengende taklampen til venstre er bit av en bjørkestokk med påsatte lysestaker. Vedkurven nede til venstre er en uthulet stamme (nok et motorsagarbeid). På kjøkkenbenken skimter vi en okseformet fjøl. Den er til å banke kjøtt på. Koppene henger i einerkroker under kjøkkenhylla. I bakgrunnen er spisekroken med utsikt mot vågen.

PRAKTISK: Finmasket not under taket gir et lunere preg. Stokken er til å henge sengetøyet luftig om vinteren.

Hytta ble reist på noen uker i 1972 med

familien som arbeidskraft og litt hjelp fra

en bygningsmann til råbygget, som er

tradisjonelt bindingsverk. Taket ble tekket

med torv fra nærmeste omegn. Alle ma-

terialer måtte fraktes sjøveien. Midt i

hytta ble det plassert en åpen Jøtul-peis.

Langs veggene snekret de enkle benker.

Skumplastmadrasser gjør nytten som

sitte- og soveunderlag. Spiseplassen i

hjørnet har utsikt mot vest og vågen.

Soverommet med dobbeltseng og

inngangspartiet ligger noen trappetrinn

ned.

Hytta ligger oppetter en steinknaus og

følger terrenget. Ikke en eneste liten stein

er skutt vekk, men naturen er ødsel på

Tysnes: Terrenget var bare myr og masse

skog. Alle trær måtte felles og røttene gra-

ves opp for hånd.

- Det var egentlig langt mer arbeid å

rydde plassen enn å sette opp selve hytta.

For ikke å snakke om jobbingen med tunet

vi laget siden, sukker Kåre Unneland.

Fra hytte til tun

67

De kaller Tysnes GudeØya fordi det er

så frodig her. I 1980-årene bygget vi etter

hvert gjestehus på 3 x 6 meter med bord

og tre hjemmelagde senger, og badstu på

2 x 2 meter. Begge er bygget av

tynningsvirke; altså trær som tynnes ut i

skogen og som ellers bare har verdi som

brensel.

Stokkene ble slisset på to sider og laftet

sammen ved hjelp av motorsag. Mellom

stokkene la vi laftefilt. Denne

byggemåten egner seg bare for steder der

det er forholdsvis lunt. Sutaket må gå

langt ut for å hindre slagregn mot

veggene.

- Først bygget vi ferdig hjemme på

Unneland, merket stokkene, tok dem ned,

fraktet "byggesettene" til Bjørnavågen, og

satte dem opp igjen. Senere fikk vi naust

og to kaier. Mellom alle disse bygningene

opparbeidet vi plen, slik at det hele

danner et tun. Alt er basert på en slags

form for antiplast-filosofi. Vi har prøvd å

nytte bare naturlige materialer både inne

og ute. Gamle møbler hjemmefra er

bannlyst. På hytta skal det være totalt

annerledes. Den skal være et sted der man

kan koble fullstendig av med koselig

inneplass og ellers mest mulig

uteaktiviteter, sier friluftsmannen Kåre

Unneland.

VARMESTUE: Badstuen, bygget av slisset tynningsvirke, med trapp i tømmer. Noen få minutter med motorsag var alt som skulle til etter at stokken var satt opp.

TUNET: Det store treet er vakkert, men har vokst seg så mye kraftigere siden hytta ble bygget at det er blitt diskusjonstema. I bakgrunnen ser vi badstuen og litt av tunet.

68

VIKA: Hvis man ikke er veldig glad i å gå lange veier i kupert terreng, er båt eneste naturlige fremkomstmiddel til Bjørnavågen. Inne i vågen er det ganske lunt, og båten ligger trygt ved bryggen. Bildet er tatt fra knausen sør for hytta. Skogkledde holmer og skjær er det flust av i Tysnes-skjærgården.

Naturliv

Bjørnavågen er kjent som en

god fiskeplass. Skjærgården er

et virvar av viker, sund og

skogkledde holmer. Innløpet er

trangt og grunt. Under krigen lå

MTB’er i dekning i vågen som

er ca 300 meter i diameter. I

landskyggen fra den tette

skogen var de vanskelige å

oppdage, og større fartøyer

stakk for dypt og kom ikke inn.

I dag er skogen jaktterreng og

turområde.

Kåre Unneland er hjortejeger

og har dessuten falkeblikk for

rare røtter og greiner. Han ser

mulighetene og snekrer både

møbler, knagger og lysestaker

av ting han finner på sin vei.

Særlig den seige eineren er

velegnet virke. Hytta har verken

innlagt vann eller strøm. Men

Kåre Unneland er raus med

stearinlys. Med bål på peisen,

rødvin i glasset, gode venner,

mørket ute og tusen tente lys, er

verden slett ikke verst.- Det ble

omtrent dobbelt så bra som

ventet. Tunet var den nest

største positive overraskelsen. Men aller best er gleden ved å skape noe selv og bruke dine egne

ideer. Å gjøre som du selv vil, gripe mulighetene og la tingene bli til underveis.

PEIS: Selvmurt utepeis med lyktestolper og rustfri stålplate til steking. Det lille huset i bagrunnen er badstuen.

69

SPISEPLASS: Spisekroken har utsikt mot

sjøen. Over er kjøkkenet med einerkroker til å

henge kopper på. Stolene er egen produksjon

med råmaterialer fra distriktet.

STUEN: Et gløtt innover i stuen som har tre soveplasser i tillegg til soverommet. Stående

ukantet og uhøvlet panel og finmasket not under taket preger interiøret. I bakgrunnen et veggur

av 3" furusnitt.

FANTASIFULLT: Spisekroken med hjemmelagde

møbler i bjørk og utsikt mot sjøen.

70

Flyttesalget i LOG

I 1980 skulle vi endelig flytte lageret fra de vanskelige forhold i Skuteviksbodene (rett nedenfor

Rothaugen ), og til vårt nybygg på Midtun. I den forbindelse fant jeg ut at vi burde kvitte oss med

mest mulig av lageret for å slippe transporten oppover til det nye lageret. Jeg satte derfor inn en stor

annonse med trillebårer til kr.100 og hagemøbler m.m. med 50 % rabatt. Lagerfolkene pluss 3

ekspeditører stod klar til å ta imot kundene. Fra tidlig om morgenen strømmet det på med kunder og i

den trange gaten stoppet snart all trafikk opp med biler som kom både fra nord og sør for å ta del i

billigsalget. Politimesteren hadde sendt ut en betjent for å kjøpe en trillebår, men meldte straks fra

om kaoset som var oppstått i Skuteviken. Tunellene til byen var ikke bygget og all trafikk fra nordre

bydel skulle passere Skuteviken der alt stod i stampe . Ingen ville flytte på seg før de hadde fått

handle og varene var utsolgte på kort tid. Folk var rasende og følte seg lurte og de både truet og

skjente på våre ansatte. En tid var det så ille at de vurderte å svømme over bukten for å komme seg

bort fra menneskemassene. Politimesteren beordret alle betjenter han hadde til å rydde opp i floken,

men det var ikke lett for alt stod i stampe i begge retninger og det var ingen plass for at noen kunne

snu. Til slutt fikk politiet ryddet unna en del biler utover kaiene slik at den første trafikk-knuten

kunne løse seg langsomt opp. Det gikk flere timer før trafikken løp normalt igjen.

Billigsalget var vellykket, men det anbefales ikke å foreta i en smal gate på innfartsveien til en by.

Fugleskremselskanonen

Fra LOG s buttikk på Nedre Korskirkealmenning solgte vi alt som våre hagekunder trengte, enten

det var private eller frukthagebønder. Denne hendelsen skjedde rundt 1980 og vår store nyhet den

gangen var at vi for første gang kunne tilby et effektivt fugleskremsel i frukthagene. Fra Holland

hadde vi importert ett parti effektive små kanoner som ble drevet av vanlig propangass. Jeg tok ut et

eksemplar og sammen med sommerhjelpen kjørte vi ytterst ut på Skoltefrunnskaien der vi koplet den

sammen med en propanflaske og jeg åpnet for det første skudd. Det ble en skikkelig smelll utover

Vågen og vi returnerte tilfreds hjem igjen.

Etter en stund, fant denne ungdomen ut at han ville prøve kanonen på nytt og monterte den da i

lageråpningen ut mot den trange Bankgaten, hvoretter han åpnet ventilen. Kanonen ble da stående ca.

1 m over fortauet med munningsrøret rett ut. Akkurat idet det første skuddet smalt, passerte et eldre

ektepar like forbi og fikk det enorme smellet bokstavelig talt rett i ørene. Nå er det vesentlig forskjell

i om man avfyrer et skudd ut mot sjøen i det fri eller i den trange Bankgaten med murbygning rett

imot. Det smalt som et bombenedslag og ekteparet kastet seg ned i pannikk, alle bilene stoppet opp

på Nedre Korskirkealmenning, hele personalet i banken kom rennende i vinduene mot Bankgaten,

71

alle folk stanset opp i forskrekkelse og en kvinne skrek i høy fortvilselse i gaten ved siden av. Det var

nemlig på den tiden man daglig leste i avisene om bombing og terror i Belfast, og nå var den

tydeligvis også kommet til fredelige Bergen!

Bortsett fra ekteparet, var det ingen som skjønte hvor dette fryktelige smellet kom fra og ungdomen

forstod straks at han hadde gjort noe galt. Nå var kanonen innstilt på intervall slik at det skulle gå

noen minutter mellom hvert skudd og han skrudde straks kranen igjen. Nå var imidlertid kanonen

links gjenget slik at i stedet for å stenge den, så åpnet han for enda mere gass. Trafikken hadde så

smått begynt å bevege seg igjen, folk fortsatte sine gjøremål, bankfolkene hadde returnert til sine

pulter og ekteparet hadde nettopp kommet opp i stående stilling, da smalt det på nytt og det enda

høyere! Ekteparet kom seg hurtig i horisontalstilling igjen,trafikken stoppet totalt opp, bankfolkene

kom igjen løpende og alle folk stivnet til som statuer i gatene. Den samme kvinnen skrek om mulig

enda høyere på Nedre Korskirkealmenning og bydelen stod helt stille en stund.

Ungdomen var imidlertid ikke tapt bak en vogn for nå skrudde han igjen rette veien, drog igjen

porten ut mot gaten og løp så i full fart ut på Almenningen og gestikulerte og pekte opp mot den

rykende skorsteinen til Sparebanken. Alle folk fulgte i retningen som han pekte og forstod straks at

de hadde vært vidne til en kraftig skortsteinseksplosjon og at vi var blitt forskånet for

Belfasttilstander denne gangen.

Ungdomen var sikkert kry for å ha avfyrt det største smellet i byens historie, nesten av samme

decibel som da den tyske ammunisjonsbåten eksploderte på havnen i 1944.

PS. Kanonene ble ingen suksess for i hagene ble spurvene vande med smellene og fortsatte

morellespisingen som vanlig ds.

De gangene flaksen var på min side

Det finnes et engelsk uttrykk som heter "A narrow escape" som best kan oversettes med; "det var

såvidt han greidde seg".

I min barndom var det såvisst ingen barnehagetante som passet på oss. Med 9 barn hadde

foreldrene liten tid til å følge med hva barna foretok seg til enhver tid. Derfor lekte vi helt på egen

hånd der de større søsken holdt et lite øye med de mindre. Å klatre helt i toppen på de aller høyeste

grantrærne, var et vågestykke som ikke alle torde være med på. Skøyting på elveisen og på

Haukelandsvannet var moro, selv om jeg mer enn en gang gikk gjennom isen ved elvemunningen og

kom søkkvåt hjem igjen. I all lek lærte vi å ta vare på oss selv. Arbeidet på gården startet egentlig før

72

skolealderen og fortsatte hvert år inntil man reiste ut som voksen. I min dagbok leser jeg at jeg som

10 åring måtte melke 3 kuer hver morgen før jeg gikk på skolen. Hvis noen hadde fortalt

gårdbrukerne at dette var ulovlig barnearbeide, tror jeg de hadde ledd seg skakke for alle skulle yde

sitt for familiens eksistens. Jeg lærte tidlig at oppgavene skulle løses selv om de var vanskelige eller

håpløse og den lærdomen har jeg hatt bruk for i hele livet. Nå er det slik at noen har oftere flaks i sitt

liv enn andre og jeg føler at jeg i disse historiene har hatt flaksen på min side;

Vi var to jegere som lenge hadde speidet etter hjort i de bratte Unnelandsliene- og felt mange hvert

år. Nå var tiden der da hjorten forsynte seg av det kraftige gresset på innmarken. Tydelige spor viste

hvor de hadde krysset veien om natten på sin vandring fra skogen og ned til myrene. Vi startet derfor

grytidlig i halvmørket om morningen og fulgte skogkanten inntil vi fant dyresporene. I kikkerten

kunne vi se noen mørke skygger nede på sletten og så var det bare å vente på skytelys. Da det lysnet

litt mere, smøg jeg meg som førstemann bak en haug for å komme i skytestilling. Kompisen gikk like

bak og i det jeg løftet geværet for å sikte meg inn på dyret, smalt det like bak med og skuddet pløyde

jorden opp mellom beina mine. Han hadde nok brutt en viktig regel om at man først skal ta av

sikringen i det man skal skyte.

Det skjedde en tidlig morgen at jeg kjørte min Honda Civic på vei til jobben. I Helldalen kom det

en stor trailer i mot meg der veien er på det smaleste- med en liten murkant på hans høyre side og en

høy mur på hans venstre side. Derfor holdt han godt over den gule stripen fordi han var redd den lille

støpekanten på høyresiden. Jeg møtte han rett under den høye muren og i det vi passerte hverandre,

fall en ca. 60 cm verktøyluke ut fra traileren og traff min bil. Luken pløyde seg gjennon skjermen på

min bil inntil den traff dørstolpen hvorefter den fløy 15m opp i hagen på Helldalstunet. Hvis den

hadde truffet hjulet, ville bilen surret rundt og blitt knust mellom traileren og muren. Hadde luken

kommet høyere, ville den ha kuttet meg i fillebiter. En usikret verktøykassedør er livsfarlig for andre

traffikanter. Bilen min ble totalvraket.

Det var glimrende månelys den natten og under slike forhold har jeg felt mange hjorter. Som kjent

er det forbudt å jakte med kunstig lys og månelyset er det ikke noe kunstig ved. På vei til jaktområdet

satt min gode kamerat ved siden av meg med geværet på fanget. Han var en ypperlig jeger som felte

en lang rekke dyr i sitt liv. Jeg kjørte uten lys på bilen for ikke å skremme dyrene og før vi kom helt

frem til der vi skulle forlate bilen oppdaget vi flere hjorter ute på en myr. Jeg stoppet bilen med

motoren i gang og steg ut av bilen for med kikkerten å kunne avgjøre hvilke dyr det var. Jeg hadde

akkurat løftet kikkerten opp, da det smalt og skuddet strøk så tett forbi at det sved i øret av

kruttslammet. Jeg ble totalt døv på øret for en stund. Nærmere døden kan man ikke komme. Som min

andre kompis, hadde nok også denne kompisen løst av sikringen for tidlig.

73

Jeg var i arbeide i L.O.G. i 45 år og stortrivdes der, ikke minst fordi jeg hadde frie hender og kunne

ta mine egne avgjørelser. Lenge før de øvrige avdelinger innførte jeg bedriftslegeordning der alle ble

undersøkte en gang pr. år. Etter at jeg ble pensjonist, fortsatte jeg med legebesøkene for egen regning

og det ble da oppdaget prostatakreft. Jeg fikk valget mellom operasjon med mulige bivirkninger, eller

østrogentabletter og strålebehandling. Jeg valgte det siste og ble erklært 100 % frisk og har vært det

siden. Alle menn over 30 år bør ta blodprøve hvert år for å se om de har utviklet prostatakreft.

Min eldre bror som bodde ganske nær meg, fant jeg 2 ganger etter slaganfall. Da han var frisk etter

det siste, hentet jeg han på Haukeland sykehus og kjørte ut mot trafikklyset. Da det ble grønt i

trafikklyset, kjørte jeg ut i krysset hvor jeg ble påkjørt på min venstre side. Hele døren ble presset inn

og sikkerhetsselene presset lungene sammen så jeg ikke fikk puste. Jeg åpnet min brors sele og døren

på hans side, hvoretter jeg skubbet han ut i gaten. Selv stupte jeg ut på samme siden og rullet meg

rundt i skjermer og knust glass inntil jeg fikk pusten i gang. Vi hadde begge brukne ribbein m.m og

havnet inn på sykehuset igjen. Politiet mente jeg hadde hatt utrolig flaks for bare uken før var en

kvinne omkommet på samme sted og på samme type påkjørsel. Bilen min ble totalvraket. Motparten

hadde kjørt mot rødt lys.

Det var gått 10 år siden min vellykkede prostatabehandling og jeg følte at jeg hadde vansker med

avføringen. Ved kontroll på Haraldsplass ble det konstatert kreft på tykktarmen. Jeg var heldig igjen

for kreften hadde ikke spredd seg og svulsten lot seg fjerne med en operasjon og uten at man behøvde

legge ut tarmen. Igjen følte jeg å ha flaksen på min side og at jeg fikk tatt ondet ved roten før det

utviklet seg til en livstruende krise. Jeg kom utigjen etter 4 dager og trengte ingen hjelp til å komme

meg ovenpå igjen.

Jeg er dypt takknemmelig for at jeg i disse prekære tilfellene hadde flaksen på min side og at jeg

ved sykdom har hatt god hjelp av legene. Det gir meg også en påminnelse om at de gode dagene ikke

er en selvfølge og at man må ta vel vare på dem når de er der.

Seksualopplysning i Belgia

På en av mine tidlige foretningsreiser besøkte jeg et firma i Belgia. Jeg ble vel mottatt av eieren

som også tok meg hjem til seg og presenterte meg for kona og barna. Jeg husker ikke grunnen, men

det ble til at jeg overnattet hos familien over helgen og fortsatte reisen på mandag.

Familien var katolikker og som skikken var, ble det bedt for maten og takket for maten med

foldede hender noe som egentlig er en fin skikk og som jeg var vant med fra min barndom. Søndagen

fulgte jeg familien til høymesse noe de gjorde hver søndag. Etter høymessen gikk kone og barn hjem

74

for å lage middag og mannen og jeg gikk på bar slik som de fleste fedre gjorde. Jeg tenkte med gru

på hva indremisjonsfolkene hjemme ville si om en slik oppførsel av en kristen mann. Unskyldningen

ville vel vært at som katolikk, var han vel egentlik ikke skikkelig kristen, så noe slikt var vel å

forvente.

Det skulle bli mer i vår samtale på baren som jeg ikke hadde forventet. Han spurte om hvor mye

seksualundervisning jeg hadde fått av mine foreldre, noe jeg med skam måtte innrømme var lik null.

Selvsagt hadde vi inngående kjennskap til forplantningen blant dyr, noe vi lærte alt fra vi var små. På

vår gård stod foreningsværen og det var ofte min oppgave å løse den når naboer kom med sauer som

skulle bedekkes. Det samme var tilfelle med å slippe oksen til brunstige kyr. Hunder og katter paret

seg som den naturligste ting i verden og ingen tenkte noe mere på det. Når det galdt mennesker

derimot,så var dette et tabu som ikke ble omsnakket og som man forventet skulle kunne skje uten

noen form for opplæring.

Min venn belgiseren hadde omtrent samme erfaring, men bodde ikke på noen gård og hadde ikke

den naturlige forhold til dyrs forplanting som jeg hadde. Han gikk derfor inn i ekteskapet med null

erfaring og null opplysning om et naturlig seksual-liv. Det var direkte flaut å snakke med partneren

om slike ømtålelige ting og derfor gikk det mange år før de endelig fant ut hvordan hver enkelt

ønsket å ha det i ekteskapet. Da de selv fikk barn, var det fremdeles ikke vanlig å gi barna seksuell

opplysning og de ville gå inn i ekteskapet like uvitende som sin far og mor.

Da hans eldste sønn skulle gifte seg for ca. 1 år siden, bestemte han seg for at sønnen skulle ha

mere kjennskap til seksual-livets mysterier enn han selv hadde hatt. Han skulle slippe å prøve og feile

i årevis før han fant ut av det mest elementære forholdet mellom kvinne og mann. De beste

forutsetninger for å tale et direkte språk om emnet, måtte være sjefsmammaen på horehuset. Han

gjorde derfor avtale om at sønnen skulle få 1 times undervisning om emnet hver dag over 5 dager.

Hun fikk forskuddsbetaling for undervisningstimene og forsikret faren om at ingenting skulle være

ukjent for den kommende brudgom hva angår det seksuelle forhold mellom mann og kvinne. Hun

regnet seg for å være spesialist på området og alt skulle belyses med et direkte språk.

Hvordan undervisningen foregikk ble ikke omtalt for faren, men han håpet at det ikke var noe

grønskolling som gikk inn i ekteskapet og at han hadde lært de mest elementære reglene for hvordan

en kvinne ønsker å ha det i ekteskapet, når det gjelder seksual-livet.

75

Da jeg var på dette besøket ca. 1956,var ekteskapet bare ett år gammelt og så ut til å fungere

perfekt. Jeg kan huske at jeg nærmest ble sjokkert av historien den gangen og knapt trodde den kunne

være sann.

I ettertidens lys kan det kanskje tenkes at den gode belgiseren var foran sin tid. Nå er tidene helt

annerledes og seksualundervisningen foregår både i skolene og i bladene, noe som er nødvendig og

riktig.

Seter frå Unneland

Ingen veit heilt sikkert når tid setret vart bygd, men det er nok etter 1840 då fleire søsken frå

Romarheim kjøpte seg gardar på Unneland, sokalla teigblanding med eitt stykke her og eitt stykke

der. Før den tid, var det på Unneland berre ein etter måten stor gard som no vart delt opp.

Seterbygningen var eigd av 3 gardar; Fetane, Nilsane og Askjelane

der setret fekk navnet etter sistnevnde; Askjelssetret fordi dei hadde

bygd til fjøs for dyra i eine enden. Jentene som held til på setra, kalla

dei tauser enten dei var frå gardane eller dei var innleigde. I den

første tida vart mjølka kinna til smør eller ysta til ost. Då stien

innover i fjellet vart bytt ut med veg, vart mjølka bore heim til Unneland. Det vart gjerne til at etter

kveldsmjølkinga so overnatta budeia i setret og tok so både kvelds og morgonmjølka med seg heim

dagen etter. Gullfjellet har altid vore rekna som førsteklasses fjellbeite og ofte tok bønderne mot kuer

frå andre stader om sumaren og som betaling fekk dei "mjølka ut kua" dvs. tida før ho skulle kalva

igjen og det var lite mjølk i ho. Dei fleste tausene syntest vel om turane til fjells fordi det var

avveksling i det daglege strevet og dei følte seg frie. Det var store vidder for kyrne å gå på og dei

både lokka og ropa for at dyra skulle koma nærare. Dei mjølka i eit spann og so vart mjølka tømt opp

i ei ryggjaspann slik at det vart lettare å bera heim til setret. Mellom øktene var det tausene si

oppgåve å snu "krekkjene" dvs.torvstykkja som skulle turkast på begge sidene. Då det var mange

torvhus, var det og mange tauser i arbeide samtidig og framleis vert myra der dei stakk torv kalla

"Tausamyrane"

Tante Kari frå Osterøy var taus for vår gard ein sumar og ho fortalde at det var eit av dei finaste

minne ho hadde då jo fekk vera i fjellet. Særleg minnest ho laurdagane då gutane kom på vitjing med

toradaren og dei spela opp til dans på setervollen. Ho var so sprek at ho tok tak i hemsen med begge

hendene og svinga seg opp i eit einaste sprang. Seterlivet var gildt å få vera med på for alle.

76

Alting har ein ende og etter 1940 var det slutt på seterdriften og setret gjekk til forfall for kvart år.

Ingen ville spandere tid og pengar på vedlikehaldet og til slutt var glasa knuste og døra stod open for

kven som helst. Då taket ogso byrgja leka, tok eg kontakt med Setermuseet på Stendafjellet og etter

mykje fram og attende med eigarane, skreiv dei under på at setret skulle flyttast dit.

Eg er glad for at setret vert teke vare på og kan synast fram for framtidige generasjonar og syna

korleis utmarka i Gullfjellet vart utnytta i tidlegare tider.

Tante Kari og Onkel Alfred

Kari var min mors søster og drev i mange år kafeer på forskjellige steder i Bergen. Hun serverte

altid store porsjoner med god mat og en av stamgjestene var Alfred Espeland fra Åsane. Alfred hadde

en stor brun dølahest og kjørte jern for Carl S Johannessen til bedrifter rundt i byen. Alt ble

håndlesset opp på hans 4-hjulsvogn og håndlesset av når hesten hadde dradd vognen frem til

mottakeren. Da kom Alfreds kjempekrefter til nytte og med en kropp på 190 cm og 120 kg

muskelbunter lesset han tunge jernbjelker med letthet.

Alfred kom skjelden i klammeri og unngikk slosskamper. Han var redd at hans krefter skulle skade

folk som prøvde å provosere han. Det påståes at man kun en gang virkelig så at han nyttet kreftene

sine på annet enn jern. Under krigen var det en del ungdommer som meldte seg inn i hirdens

ungdomskorps og spradet rundt i flotte uniformer. Da Alfred kom forbi kjøpesenteret Sundt en

ettermiddag, stod 2 slike hirdmenn og prylte på en guttonge som hadde slengt ukvemsord mot dem.

Det hadde samlet seg en hel del mennesker som stod og så på opptrinnet, men ingen våget å gjøre

noe med det og risikere å havne i fengsel. Alfred bare banet seg vei frem til hirdene og tok en mann i

hver hånd, løftet dem over hodet og kylte begge inn i et blomsterbed som stod lenger ute i gaten. Så

børstet han liksom noen innbilte støvkorn av dressen, snudde seg rundt og ruslet hjem, uten å han

ytret et eneste ord. Han ble aldrig anmeldt selv om halve byen kjente Alfred og hans brune dølagamp.

Det hendte at tante Kari og Alfred reiste på landtur til oss på Unneland. Om sommeren kom de i

karjolvogn og om vinteren i spiss-slede. Jeg kan ennå huske at Alfred og jeg tok oss en tur rundt

Haukelandsvannet med Brunen forspent sleden. Jeg fikk sitte foran med teppe rundt meg, mens

Alfred satt høyere på kuske-setet bak. Fra hestehovene føk det digre snøklumper rundt ørene mine og

ved rolig gang kunne jeg kjenne den stramme lukten av snus og aquavitt fra Alfred. Ja, for sterkt

brennevin hørte med når man skulle på landtur. Det var forøvrig fast takst blant hestefolkene at man

tok seg en dram og en øl på "Vågen" før man gikk hjem til middag. Han tålte greit en halv flaske

dram uten at det viste på han. At han var den sterkeste blant de sterke, var alminnelig godtatt. Men,

da han veddet om en hel flaske at han skulle løfte hesten sin, da mente kompisene at han hadde gått

77

forlangt og de veddet i mot. Hele gjengen møtte opp på avtalt tid for dette var en begivenhet som alle

ville se på. Alfred akte seg forsiktig under hestens mage og reiste seg deretter forsiktig opp. Alles

øyner var rettet mot hestens ben og da alle bena hadde forlatt stallgolvet, ble det øredøvende

klapping. Belønningsflasken kom frem og gikk på omgang til den var tom.

En sommerdag da Kari og Alfred var på besøk hos oss, gikk han og ruslet rundt på søndags

formiddag. Ungdommene var som vanlig samlet i Geila for å konkurrere i diskos-kasting og

kulekasting. Det var Edvin, Sverre, Eivind og mange andre som hadde dette samlingspunktet. Alfred

gikk bort til dem og spurte hva de drev med. Han fikk forklart at denne 7 kilos kulen skulle man

kaste lengst mulig og bruke teknikken med å bøye seg bakover først for så å skyve den kraftig

fremover samtidig som man selv gikk noen skritt frem. Dette med riktig teknikk var helt avgjørende

for et godt resultat,fikk han forklart. Alfred brydde seg ikke om noen teknikk, men tok kulen som om

det var en liten stein og kastet den omtrent 3-4 meter lenger enn den lokale rekorden. Gjengen gikk

tidlig hjem til middag den søndagen.

Da min bror Magnus giftet seg, fikk Alfred litt mer å drikke enn normalt og noen ville ha han til å

demonstrere kreftene sine for gjestene. Langt om lenge gikk han med på det og Magnus steg opp på

hans høyre utstrakte hånd fra et bord og jeg på den venstre, alt mens vi holdt noen fingrer på hans

hode for å holde balansen. Da hadde han omtrent 75 kg. på hver arm og det uten noen synlige

anstrengelser.

Når man i gamle dager løftet alt for hånd, f.eks. 100 kg. sekker, så ble selvsagt folk sterkere enn de

er i dag. Men Alfred var nok likevel i en særstilling som byens sterkeste mann. Så hadde han da også

en førsteklasses kokk i tante Kari, noe han viste å sette pris på. Var Alfred grov-kornet og barsk, så

var Kari mild og blid og var altid hyggelig mot oss barn. Byturene ble altid avsluttet med et besøk

hos Tante Kari og Alfred.

Litt etter litt overtok lastebiler den tunge transporten,men Alfred holdt ut helt til pensjonsalderen.

Dermed var en epoke i tungtransporten i Bergen over og sterke menn som Alfred var det ikke bruk

for lenger.

78

Saltstamp / badestamp

Denne stampen har sikkert fulgt gården på Unneland i mange generasjoner kanskje siden 1840 da

min bestefar kom til Unneland. Han var viden kjent for å være nevenyttig og var også bygdas smed

og altmuligmann og er da gjerne den som har laget stampen.

Slike stamper ble ofte nyttet til salting og langtidslagring av kjøtt. Når dyrene ble slaktet om

høsten, så var det bare noen få måltid man fikk med ferskt kjøtt og det resterende ble saltet ned i

stamper og tønner. Utenom dette ble stampen også nyttet til lagring av hjemmebakt flattbrød når den

var tømt for kjøtt. Det var oftest bakstekjerringer som gikk rundt på gårdene og bakte de store rundte

flattbrødene. Flattbrød ble satt frem til hvert middagsmåltid. Tønnene stod altid på "utelemmen" som

var passe kjølig og med lett adkomst.

Til jul ble stampen vasket grundig med "brakalog"dvs. brake som var kokt opp for å nyttes til

rengjøring sammen med grønsåpe. Det luktet friskt og godt etter en slik en slik vask. På selve julaften

ble så stampen tatt inn i bestemorstuen og fylt med varm vann. Yngstemann fikk første grundige vask

og deretter kom nestemann i rekken. Jeg kan ikke huske at det ble byttet vann for hver unge og det

ble nok vasket minst 2 barnekropper før vannet ble byttet ut. Man hadde en herlig følelse når man

nytørket og velstelt tok på seg besteklærne for å feire jul med lutefisk, gang rundt juletreet og ikke

minst åpning av presanger. Vi unger ga hverandre selvlagede ting eller en blyant eller viskeler og fra

foreldrene kom det strikkede ting pluss en kjøpt "byting" f.eks. en leke.

Ta vare på denne stampen...den er en del av vår historie.

Gamal steingard på Unneland

På Unneland og på mange andre Vestlandsgardar var det ingen tømmerskog til å byggja gjerder

mellom gardane. Gjerdenetting var enno ikkje oppfunnen og det einaste ein hadde nok av var stein.

Difor var steingjerder den vanlegaste måten gjerda inn sin eigedom mot naboane. Slike steingardar er

no freda og ein finn dei overalt i landet. Var det noko folk lærde seg alt i ung alder, so var det å mura

gråsteinsmurar av alle typer stein.

Ein slik fin steingard finn ein på grensa mellom Unneland og

Neset. Garden går frå Elvebakken opp til toppen av Vemånen,

kanskje i ei lengde av ca.500 m. På dei fleste stadene er muren

nokso smal slik at ein stein dekkjer nesten heile bredda. Som oftast

er det mindre stein som er nytta med ein og annan stor innimellom.

79

På mine mange tur og jaktdagar i Vemånen har eg ofta undra meg kor dei har fått steinane frå fordi

lende på begge sider er fjellgrunn utan lause steinar. For mange år sidan spurde eg min granne,

Johannes Unneland ( født 1886) om kven som hadde laga denne vakre steingarden. Han hugsa godt

frå sin tidlege barndom at ei lang rekkje med legdekarar bar på steinar like frå elva og oppover. Dei

hadde alle ein tomsekk liggjande på ryggen og la so steinane oppå sekken alt medan dei held steinane

fast med nevane heil nederst på ryggtavla. I dag har deler av garden ramla saman, men det meste er

framleis like fin. Der garden er i full høgd, har eg rekna at det går med ca. 50 steinar pr. meter so det

vart mange turar for legdekallane. Det var solid arbeide desse karane gjorde og denne steingarden vil

stå som eit minnesmerke i generasjonar framover og minna om ei svunnen tid.

I gamle dagar var det kvar enkelt huslyd som måtte syta for dei gamle og sjuke i slekta. Likevel var

det altid nokon som ikkje hadde slektningar til å hjelpa seg. Difor vart det på 1700 talet innført

legdeordningen. Herredstyret kunne påleggja dei einskilde gardane å ta mot eit legdemenneske for

kortare eller lengere tid, alt etter gardens storleik. Det kunne jamvel handa at dei vart verande der i

fleire år. Dei var nok sikkert ikkje altid like velkomne til små gardar som hadde meir enn nok med å

livberga seg sjølv. Denne legdeordninga vart nytta like til år 1900 då Fattigforsørgelsen vart innført, i

dagleg kalla fattigkassa. Det var då nemnder som avgjorde kven som skulle få hjelp frå det

offentlege. Dei aller fleste prøvde å unngå fattigkassa fordi det var rekna som ei skam å ikkje greia

seg sjølv. I 1936 vart so alderstrygda innført som i 1966 var avløyst av Folketrygda slik vi har det i

dag.

I statistikken for 1927 var det totalt 24000 som fekk støtte frå fattigkassen. Mellom desse finn me

mange eldre, sjuke, åndsvake, arbeidslause(54%),drikkfeldige og til slutt dovenskap, 99 stk=0,4%.

Vi må vel kunna rekna med at det helst var dei arbeidslause legdekarane som rundt 1896 vart sett

til kjempeoppgåva å byggja denne stor muren på Vemånen.

80

Tysneshistorier

Da vi bygget hytta på Tysnes, ble

det mange historier etterhvert og

denne er nokså spesiell. Vi hadde hatt

en stri formiddagsøkt og la oss på

soveposer på berget utenfor hytta. Jeg

lå i midten med Lillemor på ene siden

og Trond på den andre, alle i badetøy.

Plutselig kjente jeg noe krisle nedover

nakken og jeg bøyde meg frem og bad

Lillemor se etter hva dette var.

Ingenting,var svaret selv om dette

gjentok seg 2 ganger. Nå har du vekket meg sa hun og gikk inn i hytten. Da kjente jeg at noe rørte

seg på min mage og trodde det var en padde, men det var det ikke . En stor huggorm gled sakte over

navelen på vei mot Trond på den andre siden. Jeg skrek opp og fikk Trond vekk, samtidig som jeg lot

ormen fortsette sin ferd og gled av min nakne mage. Deretter fant jeg en stokk og slo den til døde.

Jeg forklarte Trond at det var vi som var inntrengere på denne plassen og at ormen også hadde rett til

å være der. Likevel må man kunne si at det var en skremmende opplevelse.

Kåre Færavåg og høna

Kåre var en skøyer som ofte kom på besøk til oss på hytta. Han likte godt å prate og tok seg gjerne

en øl eller dram hvis noen bød han. Besøket kunne ofte vare hele søndag ettermiddag og vårt håp var

at han snart måtte hjem til middag, men dengang ei. Til slutt greide han ikke å styre seg lenger, men

kom med sitt standarduttrykk " nu hadde det vært godt med aftens". Det fikk han selvsagt og rodde

glad og fornøyd hjem utpå kvelden.

Det er usagt hvem som styrte hjemme hos Kåre, men selv var han ganske sikker. Han berettet om

en tvist han hadde hatt med kona der han bestemt hadde irettesatt henne. " Hun bruste opp med

fjørene " sa han " men da jeg snakket til henne, la hun fjørene pent sammen igjen". "Slik skal det

gjøres hvis maken begynner å bli oppstanasig" sa han med bestemt røst, samtidig med et glimt i øyet.

Både han og alle i hans omkrets var klar over Kåres begrensede bestemmelsesrett hjemme. Som sagt,

Kåre var en skøyer som altid var i godt humør og som vi alle minnes med glede.

81

Trond og trillebåren

Det er to kaier på hytten og hvis det blåser på den ene, kan vi flytte til den andre. Når vi om

kveldene grillet over en jerngryte, så satte jeg denne opp i trillebåren og kunne dermed flytte ilden

dit det blåste minst. Dette var en genial "oppfinnelse" som innbragte 10 lodd i premie fra en avis.

Fremdeles nytter vi denne metoden når vi er på hytten.

Da Trond med familie og sin amerikanske svigerfar besøkte hytten, ville de selvsagt også grille ute.

Nå var det slik at Trond ikke kunne finne gryten og derfor fyrte han likegodt direkte opp i trillebåren.

Så satt de da der, hele familien og koste seg på kaien om kvelden, med åpen ild og med forventning

om en hyggelig grillaften. Nå er imidlertid naturens lover slik at alle ting utvider seg i varme, noe

som burde være kjent for en ingeniør og en professor. Da gryten manglet, ble nemlig trillebårbunnen

rødglødende og gummihjulet varmere og varmere, inntil det eksploderte med et fryktelig brak.

Ildtunger og glødende trebiter føk omkring samtidig som trillebåren veltet. Svigerfaren som hadde

vært med på landgangen i Normandie, reagerte lynraskt som en god soldat er trent til, og kastet seg i

dekning. Heldigvis kom ingen til skade, men selv akademikere lærte at de ikke kan trosse naturens

lover.

Badstuhistorie

Badstuen i kjelleren med tilstøtende kjellerstue har vært ivrig benyttet av både voksne og

ungdomer. Det var mere en en gang at de unge samlet seg der nede for å spille gramofon og drikke

brus og øl, helt uforstyrret av oss voksne.

Ragnhild kunne vel være rundt 15-16 år da hun samlet en del veninner til en kosekveld. Jeg sa som

sant var at når jeg hadde mine venner på besøk, så pleide vi å ta badstu og rulle oss i snøen etterpå.

Det var lett å se på Ragnhild at dette måtte være manneregler som ikke passet for unge gjenter. En

liten time etterpå hørte vi ville hyl fra plenen utenfor der 8 gjenter badet i snøfonnene med holoy og

latter. Dette falt tydeligvis i smak for gjengen kom stadig tilbake for å ta badstu.

Den ene gjenten fant ut at hun ville løpe litt oppover veien til nærmeste gård, som stod ubebodd og

runde rundt husene og så tilbake. Avstand kunne vel være 150 meter og det var ingen veilys på den

tiden. Det vil si at det var et lys ved siden av broen der alle postkassene stod og det fatale skjedde at

mens hun løp rundt husene, var naboen kommet for å hente avisen sin. Han var sterkt religiøs og nå

stod han under lyset og leste litt på overskriftene i dagbladet Dagen. Gjenta stod på andre siden av

broen i mørket under en stor gran og trippet helt netto. Det går særlig utover bena når man står i ro i

snøen i 10 kuldegrader, men også kroppen ellers begynte å bli sterkt avkjølt. Her begynte det å gå på

82

helsa løs og hun styrtet over broen i fullt firsprang,rett forbi naboen som fikk hakaslepp og mistet

avisen. Her stod han en fredelig vinterkveld under lampen og fordypet seg i religiøse betraktninger

for så i neste øyeblikk å bli forstyrret av en naken kvinne med langt sort hår som kom fra det store

mørket og forsvant videre inn i neste mørke. Dette kunne bare være Forsynet som satte han på en

prøvelse for å se om han fordypet seg mere i skriften enn i en naken dame.

Det er vanskelig å avgjøre om han bestod Herrens prøvelse, men mest sansynlig gjorde han det

ikke for den enslige naboen ble uken etterpå liggende med en kraftig lungebetendelse som nesten tok

knekken på han.

Vi har så få naboer her på Unneland at jeg måtte be Ragnhilds veninner om ikke å utsette mine

naboer for flere slike prøvelser og bli stående i timevis og vente under lyspæren på at huldra skulle

komme løpende over broen igjen.

Kvernhuset på Unneland

Til alle tider har folk vore avhengige av å få malt kornet sitt. Før poteter og andre rotvekster fann

vegen til oss, var kornmat hovudkjelda som mat. Flatbrød var viktigaste brødet hos oss og det tålte

lenge lagring utan å missa verdi. Til å mala kornet vart det gjerne nytta små kvernesteinar der den

øvste vart dreia rundt for hand ved hjelp av ein pinne. Dette var sjølvsagt eit tungt arbeide som tok

lang tid. Etterkvart vart det difor bygd ei lang rekkje kvernhus langs bekker og elvefar.

Kvernesteinane var monaleg større og vatnet var kraftkjelda som dreiv steinane rundt. Det var ofte

fleire som gjekk saman om slike kvernhus eller betalte for å nytta kverna.

På Unneland vart det bygd eit forholdsmessig stor kvernhus som

kunne ta i mot korn for maling frå heile Langedalen. Kvernhuset

vart sett opp omlag 50 meter ovanfor noverande bru på Unneland.

Det var bestefar til nolevande Signe Hals ( f 1914) som bygde

kvernhuset. Hans navn var Jakob Sjursen Romarheim ( 1844-

1913) og som navnet seier so kom han frå Romarheim og busette

seg på Unneland slik mange av hans slekt gjorde. Kona var Kari

Nilsdatter Dyrkollbotn (1848-1913) Foreldra til Signe Hals

fortalde henne at sjølve kvernekallen vart bygd heime i " Nora stovo" som i dag er målt til 4,5 m.

Fyrst måtte dei to "hjula" lagast og "spilene" derifrå festast til ein solid og svær aksling. Deretter vart

sjølve vass-skovlande monterte mellom "hjula" og det heile var klart til å demonterast igjen og flytta

til kvernhuset. Det vart bygd solide steinmurar som akslingen kunne kvila på og sentrum av

akslingen var av jern med ein førhøyning ytterst som låg i eit spor og hindra ujevn gang. So vart det

83

bygd tilførselslukt av tre som førde vatnet direkte mot skovlane. Sjølve kvernhuset var mykje større

enn dei fleste kvernhus vi ser i mange bygder. Frå akslingen i underetasjen vart krafta overført med

flatreimar opp til andre høgda der dei store kvernsteinane svivde rundt. Kornet vart tømt opp i ei trakt

som smalnast til nede og berre ganske lite korn kom ned til midten av steinane. I same romet var det

ein vedovn med ei stor plate der kornet vart turka før det vart malt. Eg hugsar at det vart malt korn

der under krigen og då eg skulle henta det nymalte kornet, so kjende eg den gode lukta av det varme

mjølet. Ellers hadde vi gutane moro av å få det kjempestore hjulet til å gå rundt utan vatn ved at vi

saman la tyngda på eine sida og når hjulet langsomt gjekk rundt, so følgde vi med og sprang fort over

akslingen og fekk dermed auka farten.Når hjulet var 4,5 meter i diameter, so var det god plass for

gutalarkar der. Det kunne sjølvsagt vera farleg, for fall du ut, so vart du kverka mot steinmurane på

sidene. Ein gong då vi var to som leika der inne, so var det ein fante som smurde akslingen med feitt

og hjulet gjekk fortare og fortare og vi sprang for livet der inne. Til slutt orka vi ikkje springa stort

lenger og ein vaksen kar kom og fekk sett bremsene på like før vi stupte.

I dette kvernhuset var det også ein diger slipestein der Jakob Sjuren tok mot ljåar frå fabrikkar for

sliping. Etter slipingen, vart dei sendt vidare til grossistane i Bergen.

Kvernhuset fekk ein brutal endeligt då ei stor snøskred raste ned frå Tverrmeisa i 1944 og knuste

alt til pinneved. Begge bruene vart tetta att av store bjørketre og vatnet fløymde utover åker og eng

og gjorde stor skade. Dei tyske soldatane på Unneland spente før 4 hestar og prøvde å dra vekk trea

frå bruene og lukkast til slutt med det. Kvernhuset vart smadra under tonnevis med stein og grus.

Familien Jørn Karlsen bur no i Jakob Sjur sitt hus og er eigar av kvernhustomten. Kopi av

panteboka frå 27.desember 1890 har han enno i huset og den syner at tomten vart seld av 3 eigarar i

Unnelandsnæset for Kr 10,- " til Jakob S. Unneland og hans efterkommere, som disses lovlige og

rettmessige eiendom, der aldrig igjen kan fratages disse "Kvernhuset vart truleg bygd like etterpå i

1891. Den nye eieren fikk uinskrenket vannrett og hadde rett til å lage demning i elven ovenfor

kvernhuset, noko han og gjorde.

Kvernhuset på Unneland er borte for alltid, men minnene om huset lever framleis att millom eldre

folk.

84

Arabiske historiar

I slutten av det 18. århundre, emigrerte

ein mann frå Unneland til Amerika. Kona

hans som var frå Bjørndalen innved

Gullfjellet vart med han.

Ein dag rundt 1960 dukka sonen hans,

Ernest Unneland, uventa opp på faren sin

heimstad og det vart til at eg tok meg av

han. Denne Ernest snakka vår dialekt,

men på ein svært gammeldags måte. Eg tok han med til alle hans slektningar her og alle stader venta

den beste maten dei hadde; rjomegraut, raspeballar, spekekjøt m.m. og som skikken er hos oss so sa

dei alle "forsyn deg meir", noko han følte at han måtte. Etter 4 dagar ringte han frå hotellet og sa at

han vart liggjande nokre dagar for magen hadde slått seg vrang og han hadde ikkje tålt den kraftige

kosten. Liten og spinkel som han var, hadde han forsynt seg meir enn han ville fordi han ikkje ville

fornærma nokon og resultatet vart sengeliggje.

Ernest jobba som oljeleitar i Østen og kom på sumarbesøk kvart år til oss. Han fortalte då nokre

historiar som syner korleis forholda var då olje-eventyret starta. Dei hadde lokale beduinar som la ut

ledningar frå sentralbilen ut i ørkenen og festa små sprengladningar i enden. Når desse vart sprengde,

kunne dei i bilen skapa eit bilete om grunnforholda og sjå om det var olje under.

Han vart godt kjend med kokken på laget som snakka litt engelsk. Denne kokken hadde ein bror

som var kokk hos kongen av Saudi Arabia. I slike høve vart huslyden til folk som arbeidde hos

kongen halde som gissel for seg sjølv som garatnti for at husbonden ikkje skulle finna på noko gale.

Noko av historien vidare kan eg sjølv minnast, nemleg at kongen reiste til Italia for ein operasjon.

Det stod millom anna i avisene her at han hadde tinga 2 av dei største hotella i Roma for å ha plass til

alle tenarane og alle konkubinane. No vart det slik at mens kongen var borte so starta ein revolusjon i

landet hans. Oppstanden vart slått ned og dei skuldige vart eit hovud kortare medan andre berre fekk

armar kutta av. Styresmaktene meinte at denne kokkebroren delvis var skuldig og som straff vart den

"reine" og mest verdifulle høgrearmen hans kutta av. I slike høve vert mannen lagt i bakken av sterke

karar, eit tau vert festa til langfingeren og strama opp av ein mann. So tek avrettaren ein sløv kniv og

skjerer armen av i albogen for deretter å putta stompen i kokande olje, for å stoppa blødinga.

85

No synte det seg at etter nærare gransking, so hadde ikkje denne kokken gjort so mykje gale at

burde missa sin "reine" høgrearm. Difor vart han på ny innkalt til dei ansvarlege som beklaga feilen

og gav han ei fyrsteleg erstatning i form av 5 spreke kamelar og dermed var saka opp og avgjort.

Kamelane var bundne saman frå snut til hale i ei rekkje og kokken fata glad og fornøgd fatt i taumane

til fyrste dyret og sette kursen mot utgangen. Men stopp litt! Der stod forsyne meg same

avrettargjengen og venta på han igjen og la han i bakken og kutta av venstrearmen hans i full fart.

Det var nemleg den dei skulle ha teke i fyrste omgang. Når han so hadde fått erstatta feilen med å få

5 kamelar, so var no tida komen for å straffa han med å utføra den opprinnelege straffa, nemleg å

mista venstrearmen. Dermed var retten si avgjerd utført og alt var som det skulle vera, bortsett for

kokken som ikkje kunne koka meir utan armar. Protestar mot kongedømet høyrde ikkje heime på den

tida og gjer det framleis ikkje.

Sultanen av Abu Dabi

Dette vesle landet består mest av ørkensand og nokre få oaser. Då dei fann olje der, so putta

sultanen alle pengane under hovudputa for å sikra seg at dei ikkje vart stolne. Engelsmennene tok han

med til pengevelvet i Bank of London og han fekk då tiltru til at dei kunne ta vare på dei.

Ørkenfolkene fekk 8 kroner for dagen for å hjelpa oljeleitarane ute i sand-dynene. På den tida

styrde Nasser i Egypt og over radioen oppmoda han alle arabarar til laga revolt og streika. Dette

høyrde desse beduinarane og dei la ned arbeidet og nekta å gjera noko meir før løna vart heva.

Amerikanarane stod i radiokontakt med sjeiken og sa at det ikkje ville verta meir oljeleiting før dette

problemet var løyst. Sjeiken sende i all hast ut eldste sonen som som kom rasande over

bakkekammen i ein svær jeep og stoppa ved urosenteret. Han steig opp på ein kasse og spurde sine

undersåtter kva som var gale og kvifor dei ikkje ville arbeida. Ingen svarte og det heile såg ut til å

vera heilt fastlåst. Men, so endeleg kom ein kar fram og kravde meire løn dersom arbeidet skulle

verta utført. Juniorsjeiken høyrde tålmodig på han til han var ferdig, steig so ned frå krakken, gjekk

bort til mannen og skaut han med 2 skot med ein perlemorbesatt revolvar. " Er det so fleire som har

noko å klaga på "? sa han, men ingen svarte. Han svinga seg opp i jeepen igjen og forsvant over

sand-dynene med ei sky av støv bak bilen . Dermed var arbeidet i full gang igjen og takka vera Ernest

og andre er landet eitt av dei rikaste i heile Midt-Austen, sett i forhold til folketalet.

Både Saudi-Arabia og Abu Dabi har det same styresettet i dag som dengong og slike historiar som

desse kan like godt henda i dag.

86

Vedlikehald av bygdevegar før siste krig

For bygdevegane fantest det omtrent ikkje noko maskinelt utstyr. Alt måtte gjerast for hand, gjerne

med hjelp av spade, pikke og trillebåre. Rundt 1930 vart det bygd veg frå Langenesvegen til

Espeland. Tidlegare hadde det vor ein sti som gjekk over "kloppane" som var ein og annan stein som

ein kunne stiga på over myra. Der ein traff på store steinar eller fjell, vart det å bora hol med bor og

meisel. Deretter å sprengja med dynamitt. Etterpå vart steinane kjørt på plass i vegen med hestekjerre

eller slede. Var dei for store, vart det å slå dei sunde med slegge. Dei lærte seg snøgt å finna kor

steinen hadde "gangen " sin dvs. kor han let seg dele med minst kraft. Det nytta nemleg ikkje å dunka

laus korsomhelst, og ta ut kreftene forgjeves. Når so steinen var delt, so tok arbeidet til med å laga

kultstein for vegen. Dei sette seg då ned på lave krakkar, der det berre var eitt bein under, slik at dei

sat nærast bakken. Denne krakken vart kalla "jomfru", utan at ein veit årsaka. So var det å slå med

steinhamaren på dei mindre steinane til dei vart enno mindre og egna seg til kult. No var det å finna

eit høveleg grustak der grusen vart pikka ut og dei største steinane sorterte vekk. Jord og torv måtte

ikkje blandast med grusen som so vart lest opp på hestevogner og kjørt fram til nyvegen og spreidd

utover. Mindre steinar vart rakte ut og plasserte under neste lag grus. Alle vegarbeidarar hadde

trillebårer med jernhjul og det var ein kunst å trilla ei tungt tretrillebåre, full av stein på ein 10 cm

brei planke utan at det gjekk utanfor. Alle hadde moro med nybgynnarane som tippa utfor i

begynnelsen intil dei fekk "trillebårsertifikatet" som det heitte. På sidene av vegen måtte det gravast

ut gode grøfter for å leia vatnet vekk. Det gjekk seint framover med vegen sjølv om det vart sett

mange mann på arbeidet. Det var stor arbeidslediget rundt 1930,so folk stod i kø for å tena seg nokre

kroner og unngå å måtta gå på fattigkassa for hjelp. Det var rekna for å vera så stor skam at ingen

gjekk der før nauda tvang dei.

Vår gard på Unneland og nabogarden hadde felles utmark langs Gullfjellsvegen i Vemånen. Difor

var gardane pålagt pliktarbeide med vedlikehaldet på denne strekningen. Grusen pikka vi ut frå små

grustak langs vegen, leste han opp i kjerra med spade og kjøyrde so avgarde med hest og vogn til

starten på strekningen mot Skjoldal. Grusen vart tippa av vogna og spreidd utover med spade. Der

stod naboen og jevna grusen utover med ei jernrive og raka ut dei største steinane som vart lagt på

ytterkantane. Det hardaste arbeidet var nok å pikka ut grusen frå grustaket, men med litt tolmod, so

fekk vi det til. I dag ville vel foreldra verta tiltalte for barnearbeide, men på den tida arbeidde alle

born på gardane slik at det var heilt naturleg og vanleg å sjå born i arbeide ute. Vi var veldig stolte

når jobben endeleg var ferdig og den nygrusa vegen låg der jevn og fin og med alle grøftene rensa

for jord og stein. Eg kan ikkje minnast om gardane fekk noko av kommunen for arbeidet, men vi

borna fekk ihverfall med oss stotlhet og gleda over vel utført arbeide.

87

Roger...et uønsket barn

På Kvinneklinikken i Bergen har det kommet mange barn til verden, deriblant en skjønn liten gutt

som senere fikk navnet Roger. Han var på alle måter velskapt, men var desverre ikke planlagt eller

ønsket av sine foreldre. Faren var sjømann og seilte i utenriksfart og

moren var trise på hurtigruten til Nord-Norge. Vi var fra før av

godkjente som faddere og fra sosialkontoret fikk vi forespørsel om

vi kunne ta vare på dette nyfødte barnet " en liten stund " til

foreldrene hadde fått orden på tilværelsen. Da vi så den vesle tassen,

var vi fortapte med en gang og tok han med til Kjebotn der våre

andre barn også ble glad i han. Roger var en utrolig snill gutt som

sov hele natten og bare ga lyd fra seg når han ville ha mat. Særlig

husker jeg at han elsket å bade og vannspruten stod veggimellom på kjøkkenet når kveldsstellet

startet. Han oppfattet Lillemor som sin mor og da han ble større ropte han mamma til henne. Den

egentlige moren var av og til innom, men fikk ikke god kontakt med barnet. Faren besøkte gutten en

eneste gang uten noen særlig begeistring. Året gikk som en røyk og både Lillemor og jeg var helt

fortapte i i den snille gutten. Det kom derfor som et sjokk på oss da moren troppet opp og ville ha

gutten med seg for nå hadde hun flyttet sammen med Rogers far igjen og alt var sol og glede. Det

kan vanskelig beskrives med ord hvordan vi hadde det da moren med det store krusete håret bar

gutten ned bakken mot drosjen, alt mens han slo ut med armene og ropte " mamma, mamma,

mamma" mot Lillemor. Det finnes et utrykk som heter å rive hjertet ut av folk og det var akkurat slik

vi følte det.

Mere sorg skulle det bli for mormoren i Nord-Norge trodde antagelig at vi var millionærer som

burde "melkes" for penger og varer. Stadig fikk vi høre hvor elendig gutten hadde det mens moren

arbeidet på båtene. Det manglet klær og skor og lite penger var det til mat og medisiner. Vi sendte og

sendte, men behovet så ut til å øke tilsvarende, samtidig som vi led og hadde det vondt for gutten. Til

slutt oppsøkte jeg moren da båten hennes var i byen og bad om å få adoptere Roger slik at han kunne

komme unna mormorens elendighet. Det kom ikke på tale med noen adopsjon, men vi fikk nå likevel

slutt på alle tiggebrevene.

Roger fikk en søster før foreldrene igjen skilte lag og både han og søsteren har vistnok gjort det bra

senere i livet. Selv lærte vi at det er smertefullt å engasjere seg for mye i små barn som man må

forvente blir tatt fra en før eller senere.

88

Hans...en uheldig start på livet

Vi ble stadig bedt om å ta hjem barnehjemsbarn fra Skottegaten for kortere perioder slik at de

kunne komme seg ut fra institusjonen. Ett av disse barna var 6 år gamle Hans(oppdiktet navn) som

hadde et vanskelig liv. Moren var i en periode sammen med en medisinerstudent, samtidig som hun

ble intenst kurtisert av en annen student. Det endte med at hun slo opp med den første og valgte

nummer 2. Dette ble et tragisk feilgrep for det hun ikke visste, var at hun var gravid med nummer 1

og fødte med tiden en gutt. Han var som en tro kopi av den egentlige faren og ble fra første dag hatet

av mannen som moren hadde giftet seg med. De fikk senere en datter som ble forgudet av faren. Til

slutt ble det så ille i hjemmet at gutten ble sendt på barnehjem for å stues vekk. Mannen nektet moren

å besøke gutten, noe hun likevel gjorde i smug. Det endte med at Hans sluttet å snakke og man fikk

ikke et ord av han. Han var intelligent og vi lo og hadde det moro når han var hos oss om helgene,

men ikke et ord kom fra hans lepper. Legene mente at hans talevegring var et resultat av

familiesituasjonen,noe som synest forståelig. Tenk at voksne folk kan hate et lite barn som ikke har

bedt om å komme til verden? Da jeg leverte Hans tilbake til barnehjemmet, så jeg at ungene lekte og

lo og det så ut til at de hadde det godt. "Alt ser fint ut på et slikt hjem" sa bestyrerinnen, "men det er

desverre slik at 2 mennesker ikke kan dele kjærligheten på 32 barn, og derfor er det fint at dere tar

dem med ut iblant" Selv ble vi ikke så knyttet til barn vi kun hadde om helgene, men jammen lærte vi

at mange hadde ublide skjebner her i livet. Vår datter Ragnhild sa en gang som voksen at hun trodde

alle barn hadde det slik som oss i Kjebotn. Mange har fått erfart at det slett ikke er tilfelle.

Fiskehistorier

Helt fra jeg var liten gutt har jeg vært fasinert av fiske og jakt. Det ble mange turer med

fiskestangen i Unnelandselven etter ørreten. Når høstregnet kom, vandret storørreten opp fra

Haukelandsvannet til elvene for å gyte og da var tiden inne for å hente de virkelig store. Hvis da

elven etter en flom sank igjen, var det en morsom sport å ta ørretene med hånden. Man stryker

ørreten varsomt under buken fremover til man når tolknen og så setter man langfingeren innimellom

pustegjellene og kniper til. Stekt nytrukket ørret surret i rømme kan måle seg med allverdens retter. I

voksen alder fanget min nabo Sverre og jeg mange ørreter med lys og håv om natten. Det falt ikke i

god smak for elveeierne og de dannet et lag med det formål å kultivere fisket. Stor var vår

forbauselse da vi fikk melding om at vi var tildelt oppgaven å passe på at ingen drev lysfiske om

natten! Snakk om innful avgjørelse som gjorde slutt på vår spennende nattaktivitet.

Når den første snøen falt før jul, var tiden inne for røyefiske i Haukelandsvannet. Første oppgave

var å fange en røye slik at vi kunne få nytte rogn som agn. Ellers nyttet vi tynn messingstreng som vi

89

laget en løkke av og tredde den så varsomt inn over fisken for så å rykke den på land med stangen.

Fersk røye fra strendene i Langeneset var ikke å forakte.

I gamle dager hadde hver gård rett til å fiske med garn på vannene i Gullfjellet og man kunne få

ørret på opptil 2kg. De som ikke giddet å dra helt opp i fjellet for å fiske, var de ivrigste for å få

stanset garnfiske "fordi vannene ble tømt for fisk" Dermed formerte fisken seg i rekordfart inntil alle

var like knøttsmå og uegnet som mat. Jeg fikk lov til å starte opp et Grunneiernes fiskelag og

sammen med 2 naboer tok vi opp ca. 10-12000 småfisk med garn hvert år. Dermed ble det mere mat

til de gjenværende fiskene og vekten økte til ca.250 gr.pr. fisk. Dermed kom misunnelsen på banen

igjen og vi ble beskyldt for å tømme vannene for fisk, selv om alt vi foretok oss var i samarbeide med

fiskerikonsulenten for Hordaland. Dermed ble det full stopp igjen og utviklingen til overbefolkning

og bare småfisk gikk i rekordfart. Da Bergen Vannverk overtok vannene, ble det fiskeforbud.

I Rambjørsvannet har jeg fanget ørret med garn og likedan i Litlagullfjellsvannene selv om de

tilhører naboene på Romslo. En stille varm høstnatt på fjellet med nytrukket ørret på pannen, er ikke

å forakte.

Som liten gutt innbilte de store guttene oss at hvis man spiste hjertet rått fra den første fisken man

fikk, ville fiskelykken følge deg resten av livet. Jeg gjorde så og de hadde rett for fiskelykken har

fulgt meg hele livet, inntil det kulminerte med en 8o kilos sverdfisk på stang på Hawai.

Torskefiske i Lofoten mars 2003

Skonnerten Anna Rogde ble bygget i Namdalseid i 1868 etter oppdrag fra Isak Rogde. Han kom fra

fjellgården Rogdo i Hardanger og fikk med seg 2 kompanjonger til å finansiere båten. Båten er 92

foot laster 66 tonn,har 444 kvm. seil og har 2 master med seil for begge master. Dessuten har den

tverrseil(råseil) og fokkseil fremme. Det trenges 10 mann for å betjene båten for fulle seil. Skuta er

usedvanlig stødig i sjøen og under seiling er det svært skjelden at sjøen slår over dekket. Båten var

regnet for å være en skarpseiler da den gikk i fraktefart med tørrfisk og saltfisk fra Nord-Norge til

Bergen og nedover til Europa, fortrinnsvis Portugal. Isak Rogde gjorde det svært bra med denne

båten og allerede etter 4 år, kunne han betale ut sine kompanjonger og bli ene-eier til skuta.

Isak møtte den fagre Anna på Tjøtta i Lofoten og etter giftermålet, slo de seg ned på fjellgården

Rogdo og Isak døpte båten opp etter sin kone Anna og slik fikk den navnet den har hatt inntil i dag,

Anna Rogde..Nå ble det slik at den fagre Anna mistrivdest på denne fjellgården mens mannen seilte i

fraktefart. Svigerfaren tilbød han tomt med kai på Tjøtta og de bosatte seg der resten av livet

90

Tilsammen fikk de 13 barn og flere av barna ble sjømenn som faren. Fraktefarten gikk bra og Isak

fikk bygget ytterligere 4 liknende båter som også deltok i samme fraktefarten.

Anna Rogde har vært i samme families eie i alle disse år og har seilt i 100 år . Etter at den har lagt i

opplag ganske lenge, ble den overlatt gratis til en fortidsminneforening i Harstad. De startet et

møysommelig restaureringsarbeide som kostet flere millioner, delvis sponset av banker og andre.

Etter at den siste opp-pussingen var ferdig våren 2003, startet første tokt med betalte gjster fra

Løddingen den 19.mars. Jeg deltok der sammen med 11 andre deltakere og et mannskap på 8

ulønnede entusiaster. Det er køyplass til 20 mann i det ombyggede lasterommet, der man også spiser.

Køyeplassen er begrenset og passer vel ikke særlig bra for folk over normal størrelse.

Fisketuren gikk utover mot Svolvær og vi fanget endel torsk på veien utover. Det var stiv kuling så

vi prøvde å holde oss mest inne i fjordene. I Svolvær var det landligge grunnet storm og det lå

hundrevis av fiskebåter inne av samme grunn. Vi hadde en udmerket kokke ombord som serverte oss

nytrukket kokt torsk. Kongen får ikke bedre mat.

Det passet slik at jeg hadde min 77 årsdag i Svolvær og inviterte gjster og mannskap på ekte Mack-

Akkevitt ombord. Det ble sang og taler for jubilanten og en gylden anledning for alle å delta i festen.

Jeg måtte fortelle om fjorårets bursdag som jeg feiret langt inne i jungelen på Borneo.

Vinden stilnet av etter noen dager og vi heiste seil og dro innover til Trollfjorden for å dra mere

torsk. Selv om kvantumet ikke var det største, så var kvaliteten desto bedre og alle fikk fisk

etterhvert.

Denne gangen kom vi oss ikke ut på fiskebankene der stortorsken vandrer, men likevel var

samtlige deltakere fornøyde med de 4 dagene vi tilbragte ombord denne flotte skuta med sine stolte

tradisjoner. Det er moro se at det ennå finnes entusiaster som bruker tid og penger på å ta vare på en

viktig del av vår kystkultur, noe som burde tillegges våre myndigheter. Det er bare å bøye seg i

ærbødighet for slike folk og takke for alt de har gjort og fremdeles gjør.

Kysedamen

Når man er ute på reiser, blir det ofte lange timer å vente på innsjekking, passkontroll og

sikkerhetskontroll. Deretter kan det bli ytterligere lenge å vente til ens eget fly kommer på skjermen.

Det blir da god tid til å observere de øvrige reisende og gjerne ta en prat hvis ikke språket er en

hindring.

91

Det var på en flyplass i Brasil at jeg uforvarende satte meg ned rett ovenfor et

amerikansk ektepar. Mannen var velkledd og i en alder av omtrent 80 år. Men det

var kona hans som vakte berettiget oppmerksomhet. Hun hadde tydeligvis tatt alle

tilgjengelige upplifts av ansiktet som er mulig. Det fantest ikke en rynke igjen å se

og ansiktet var slett som en barnerumpe. Hun hadde tettsittende jumpers som

tydelig fremhevet de små kulerunde bystene omtrent som en syttenåring. På

hendene hadde hun hvite hansker som dekket alt nedenfor jumpersarmene. Bokstavelig talt toppen av

alt, hun hadde en lyserød kyse på hodet som kledelig rammet inn babyfacet og dette ansiktet var det

eneste huden som man kunne se for nedentil hadde hun en si kjole. Hvis man så det hele litt på

avstand, ville man tro det var en gammel bestefar som hadde med seg et barnebarn. Jeg har aldrig sett

noe så forferdelig for da hun reiste seg for å gå på toalettet, kunne man se på ganglaget at mennesket

var minst 80 år. Alle må selvsagt få gjøre hva de vil, men dette var et skue som jeg aldrig har sett før.

Jeg vil 1000 ganger heller se en eldre dame med mange skrukker i ansiktet etter et langt og strevsomt

liv. Å få et oppkvikkende smil fra en slik dame, er positive minner som jeg gjerne tar vare på. Det

gjenspeiler at hun har levd et innholdsrikt liv. Kysedamen var et skrekkeksempel på hva man gjør for

å innhente "ungdomen".

Fantefølget

Noe som var like sikkert som årstidene, var at vi fikk besøk av sigøynere om sommeren. De kom

gjerne flere familier samtidig kjørende med hest og vogn. Ofte syntest vi hestene så elendige ut,

magre og ustelte og av en helt annen rase enn de lyse fjordingene våre. Vognene var fulle av alt de

trengte på turen som sengeklær, verktøy, kokekar m.m. På baksiden av vognene hang det altid en

rekke med kjeler og spann som de hadde med for salg.

Sigøynerne gikk fra gård til gård og tilbø seg å reparere takrenner , lodde kjeler og spann og ellers

forefallende arbeide. Konene tigget etter mat og lovet et langt og velsignet liv til de som gav noe,

men forbannet og lyste sykdom og elendighet over de som ikke gav noe. Det er selvsagt ingen som

liker å bli " lyst i bann" så for sikkerhets skyld fikk de noe på omtrent hver gård. Når kvelden kom,

var det å søke ly for natten, og det ble altid på vår gård, noe alle kjente til. Som kristen kirkemann var

det min fars plikt å hjelpe folk i nød og slik ble det hvert år. Alle fikk ta inn på låven etter at far

hadde forlangt fyrstikker, piper og tobakk utlevert. Det var slik at også kvinnene røykte pipe, noe

som var helt uhørt på den tiden og regnet som "fantefakter". Neste morgen ble det litt lett

morgenvask i elven for sigøynerne før mor kom ut på tunet med kaffi og brød. Om natten hadde

hestene fått lov å beite på et utmarkstykke. De fikk så betaling for det de hadde reparert av spann og

92

kjeler og takket far høflig i hånden for oppholdet. Kjerringene overøste mor med velsignelser om et

langt og sykdomsfritt liv og om mange og flotte barn og barnebarn.

Som barn var vi altid litt redde for disse svartmuskede utlendingene som snakket helt anderledes

enn noen vi kjente. Samtidig var det veldig spennende med et slikt avbrudd i den vanlige rutinen.

Slike fantefølger var helt vanlig på våre kanter i tiden før siste verdenskrig og fremdeles finnes det

noen som reiser rundt slik, men nå i flotte campingvogner.

En dramatisk fjelltur

Helt fra våre barn var små, har vi tatt dem med på turer i fjellet og på sjøen. Dette har bl.a. resultert

i at de har blitt glade i naturen og bruker den slik vi selv gjorde. Det var sikkert ikke like behagelig å

sitte sammenkrøket i en ryggsekk da de var for små til å gå selv, men dette har de sikkert glemt

forlengst. Når de nå kommer på besøk, så er det altid lagt inn en tur til Gullfjellet,noe som gleder

meg like mye hver gang.

Dette som jeg nå skal berette skjedde da Trond kunne vel være mellom 4 og 5 år og var en vilter

krabat som gutter på den alderen skal være. Søndagsturen denne gangen gikk langs Fiskedammen

(der vi hadde en dam og satt ut fisk), videre over Hestskosleppen(en naken bergrabb der en hest

hadde gått skoen av seg) og videre til Vemånstoppen. Etter en rast med kakao og kaker, ville jeg

prøve en annen retur der jeg tidligere hadde gått på jakt. Vår nabo hadde felt all skog som brensel og

terrenget var åpent og fritt,men det var veldigt bratt med gamle trestubber og enkelte steiner

innimellom.Vi hadde vel bare gått noen få meter mens Trond bøyde seg fremover samtidig som jeg

holdt han i hånden, da jeg plutselig snublet. Da jeg stupte rett ned i den bratte lien, glapp taket i

gutten. Det som da hendte, har jeg aldrig hørt om tidligere for han krøllet seg sammen som en ball

og forsvant i rasende fart nedover gresstustene. Det hele skjedde på et blunk og ingen menneske

kunne rekke å løpe så fort nedover det stupbratte terrenget at man kunne nå han igjen. Gutten rullet

som et sykkelhjul hit og dit innimellom stubber og steiner for sekunder etterpå å forsvinne ut av mitt

syne. Jeg visste udmerket godt at denne ferden ville ende i et 12-15 m stup med en steinur under. Jeg

så for meg Tronds visse død og bebreidelsen mot meg selv økte etterhvert som jeg løp og skred

nedover i desperasjon. Hvis det er noe som heter "englevakt" så var det i så fall en engel som hjalp

Trond den dagen. Den eneste busken som stod igjen i dette skogsfeltet, var omlag 150 cm høy og

formet som en V. Gutten lå på tvers av dette V formede treet og var fullstendig uskadd. Hvordan han

kunne trille i rasende fart nærmere 100 m innimellom trestubber og steiner for til slutt å ende uskadd

foran en busk, vil bli en gåte resten av mitt liv. Jeg skalv som et ospeløv mens jeg gråt og lo da jeg

kunne bære gutten videre ned mot veien og hjem.

93

"Lykken er bedre enn forstanden" heter det og i dette tilfelle stemte regelen ,heldigvis.

Gutten uten tale

GUTTEN SOM SLUTTET Å SNAKKE

En historie over 3 akter

Første akt; ( slik det kunne ha skjedd)

Ola og Kari vokste begge opp i en liten Vestlandsbygd. Lik alle andre barn, måtte de tidlig ta del i

gårdsarbeidet for dette med at barnearbeide var ulovlig var ennå ikke kommet i lovs form.De lærte

seg tidlig å måtte ta ansvar og at bare ved iherdig innsats, ville man oppnå resultater.

Da skolen startet,var det naturlig å møtes der gårdsveiene gikk sammen i et veikryss. Hvis den ene

var tidlig ute, ble det å vente til den andre dukket opp. Etterhvert ble det nok en del erting av de

øvrige skolekameratene om at Ola og Kari var kjærester, men det brydde de seg lite om. De var

begge flinke elever og fikk skryt av lærere og foreldre for deres lærevillighet og flid. Foreldrene

oppmuntret dem til videre utdannelse etter skoleslutt og støttet dem med penger så godt som de

kunne. Det ble derfor til at Kari utdannet seg til sykepleier og Ola gikk løs på legestudiene. Når de nå

begge kom til byen, utviklet det gode vennskapet seg til at de ble permanent kjærester og flyttet

sammen. Kari ble ferdig først og tok seg jobb på sykehuset mens Ola fortsatte studiene.

Ola hadde altid vært interesert i idrett og deltatt i alle typer konkuranser alt fra barnsben av.

Etterhver ble fotball den store hobbyen og han overtok trenerjobben til stedets juniorlag. Dette

medførte mange treningskvelder og helgereiser og akkurat denne interessen delte ikke Kari med han.

Hun ble derfor tidlig den såkalte "fotballenken" som satt mye alene hjemme og ventet på sin

samboer. De hadde nå vært sammen omtrent hele livet og den store kjærligheten var vel nærmest gått

over til et godt og stabilt vennskap. Ola hadde et rolig og godt humør med et godt utviklet sosialt

sinnelag og med sine lyse krøller kunne han være et godt parti for mange kvinner, men det kom ikke

på tale for Kari var og ble hans store kjærlighet.

Olas beste kompis,Per, var hans strake motsetning med sine sorte krøller,smilehul og smittende

latter.Han var singel, men flørtet i øst og vest og var legendarisk for sine mange kvinneerobringer.

Det var ikke nei i hans munn da Ola spurde om han ikke kunne ta Kari med seg ut på dans når han

var bortreist slik at hun ikke satt hjemme og kjedet seg. Per tok oppgaven alvorlig og la inn hele sin

sjarm i omgang med Kari som på sin side syntest denne flørtingen var spennende. Etterhvert ble

flørtingen såpass intens at dansen og klemmingen gikk over til et annet stadium med kyssing og Per

94

la ikke skjul på at han var vill etter Kari. Nå ble det til at de traff hverandre omtrent hver kveld når

Ola var på trening og Kari ble mer og mer rådvill om hva dette ville føre til. Da Ola ble borte en helg

på en samling fra fredag til søndag, endte det med at Kari ble med Per hjem etter dansen og

overnattet der i 2 netter. Kari følte at nå var loddet kastet og hadde ikke mot til å se Ola i øynene etter

denne helgen. Per på sin side lovet henne gull og grønne skoger og et eventyrlig liv hvis hun ville

gifte seg med han. Det ble derfor til at Kari satte seg ned og skrev et avskjedsbrev til gode snille Ola ,

alt men tårene trillet i strie strømmer nedover kinnene. Lite ante hun at avskjeden skulle koste henne

langt flere tårer enn hun visste at det fantest i kroppen hennes.

De to turtelduene praktiserte sin kjærlighet i et tempo som bare nyforelskede gjør og det kom

derfor ikke som noen overraskelse at Kari oppdaget at hun var gravid. De så derfor fremtiden lyst i

møte med en baby i familien og en økonomisk trygg fremtid med Per som nyutdannet lege. Lykken

syntest uendelig og de mørke skyene som truet i horisonten, hadde de på det tidspunktet ingen

mulighet for å observere.

Akt 2 (virkeligheten)

Mor og jeg ble kontaktet av Sosialkontoret i Bergen om å ta opp til oss en gutt for helgebesøk. Vi

var tidligere godkjente for slike oppdrag og hadde hatt en nyfødt gutt hos oss i ett år tidligere. Moren,

som var trise på Hurtigruten, var kommet i vansker fordi guttens far var dradd til sjøs og forlatt både

mor og barn. Gutten som ble døpt Roger hos oss, var en fantastisk snill og grei gutt som ikke

forvoldte oss en eneste våkenatt. Vi hadde bare glede av han og det brakte oss stor sorg da moren

etter ett år forlangte han utlevert. Han hylte og skrek "mamma" etter Lillemor da moren med det store

viltre håret bar han ned til bilen. Senere ble vi stadig kontaktet av mormoren om alt som de manglet

til denne gutten. Til slutt forstod vi at vi ble utnyttet og da vi ba om å få adoptere gutten,ble det slutt

på tiggingen. Senere sendte vi en temmelig kostbar presang til guttens konfirmasjon,men fikk ingen

takkebrev. Det ryktes at det har gått bra med Roger senere i livet,men oss har han ikke kontaktet

igjen,selv om ham har vært i Bergen. Det er vel kanskje et sårt kapittel i familiens historie dette med

hans opphold hos oss og at de helst vil glemme det.

Vi forlovte oss på at slike oppdrag ville vi ikke påta oss igjen, det ble for sårende og vanskelig.

Derimot hadde vi flere gutter oppe hos oss om helgene for at de skulle få komme seg ut fra

barnehjemmet i Skottegaten. Det kom derfor ikke som noen overraskelse da vi igjen ble kontaktet om

å ta opp en 5 år gammel gutt Hans (oppdiktet). Det som var spesielt med Hans,var at han hadde

mistet språket dvs han hadde sluttet å snakke. Ellers var han smilende og blid og koste seg virkelig

her i Kjebotn. Jeg tok han med på fisketur og han var med på fjellturer med hele familien. Matlysten

95

var upåklagelig og han skrattet og lo når jeg kitlet han så humøret var på topp så lenge han var hos

oss. Da jeg leverte han tilbake søndag kveld bemerket jeg til bestyrerinnen at det så ut for at alle

barna lekte og lo og hva var da hensikten med at vi tok gutter med hjem til oss? " Jo,sa hun alt ser bra

ut men det er bare en umulighet for 2 voksne mennesker å dele på kjærligheten til 32 barn" Kloke ord

som flere burde legge seg på minne.

Nå var nå dette med Hans og hans manglende språk et spesielt tilfelle, fortalte hun. Moren hadde

nærmest vært forlovet med en legestudent på sykehuset. Da han var mye på reise, ble det til at

kameraten hans skulle holde damen med selskap slik at hun ikke skulle kjede seg. Det gikk ikke

bedre enn at hun byttet over til "hjelperen" og slo opp med samboeren. De var heldige og fikk en flott

sønn som de døpte Hans og alt var sol og glede. Nå viste det seg at Hans ble en lyslugget krabat alt

mens både moren og faren var mørke. Faren fikk sin mistanke bekreftet etter noen år om at ikke han

men den tidligere samboeren var far til gutten og at han var unnfanget helgen før de slo opp. Etter

den dagen hatet han barnet og hva det gjorde med gutten kan man bare tenke seg. De fikk en gjente

etter ytterligere 2 år og da gutten ble nærmere 4 år, ble forholdene uholdbare hjemme i legefamilien.

Hans ble plasert i Skottegaten barnehjem og moren ble nektet ethvert besøk hos gutten og det ble felt

flere tårer enn hun noensinne trodde det fantes. Det ble opplyst at gutten hadde snakket normalt i

tidligere barneår, men at han nå hadde opphørt å si noe. Barnehjemmet hadde kontaktet leger og

psykologer og de var samstemte om at påkjenningene for gutten hadde vært så store at resultatet ble

talenekt.

Akt 3 Etterord

Vi hadde gutten hos oss i flere helger, men så ble vi ikke kontaktet mer og vi håpet at noen kanskje

hadde tatt til seg Hans som fostersønn.

Hvis Hans lever, så er han i dag en voksen mann på rundt 40 år og forhåpentlig har han slik som

Roger et godt liv med kone og barn og en god jobb. For begge guttene og flere med dem, ble vi bare

et lite komma i deres liv som de forlengst har glemt. Selv sitter vi igjen med en taknemmelig følelse

for at guttene har gjort våre liv rikere ved at vi har kunnet gi en hjelpende hånd til dem i en vanskelig

del av livet.

Lillemor og Kåre

96

Redningsoperasjon

EN HURTIG REDNINGSOPERASJON

Under krigen 1940-1945 kom det selvsagt ingen nye biler inn til landet for privat bruk. Både

lastebiler og personbiler gikk for en stor del på knott, dvs tørr knottved fortrinnsvis laget av or(older).

Bilene hadde en stor sylinder som fungerte som enslags ovn og denne måtte fyres opp i god tid før

kjøringen startet. Det ble derfor kun nyttekjøring etter veiene og transporten ellers skjedde med tog

eller knottfyrt buss. Trafikken ellers bestod av militære kjøretøyer og da de også hadde sparsomt

med bensin, så man stadig transporter med 2 spanns hester og 4-hjulsvogner.

Da krigen var over, var vår beskjedne bilpark totalt nedslitt og trafikken etter veiene var minimal.

Nye biler var rasjonerte til leger, politi, brannvesen og offentlige tjenester. For et vanlig menneske å

få kjøpe seg bil, syntest like vanskelig som å komme seg inn til sankt Peter.

"Alt er en overgang" sa reven da de flådde skinnet av han. Overgangen til nyere biler kom

etterhvert og etter en tid ble det lovlig for firmaer å fornye bilparken og det trengtes. Som et

eksempel kjørte jeg en 15 år gammel Reo lastebil da jeg startet i Landbruksagenturet i 1947. Bilen

måtte startes med håndsveiv og nåde den som ikke passet tommelen når motoren slo kontra og

sveiven kom som uvær tilbake. Det var stadig tull med motorene på den tiden og et vanlig syn var å

se biler stå langs veikanten med panseret oppe. Med vårt våte Vestlandsvær var det oftest fuktighet i

coilen som var årsaken til motorstopp.

Det var stor stas i L O G da vi fikk kjøpe en personbil til bruk for selgere og til bruk ellers. Så rundt

1950 en gang hadde jeg denne bilen med meg hjem og var på vei tidlig en vårmorgen til arbeide

igjen. Dette var en av de dagene da vinterkulden ikke hadde sluppet taket helt, men våren var klar til

å overta. Alle veier var bare og de fleste helt isfrie, likevel kunne det være glatt på utsatte steder

f.eks. ved et vann. Som vanlig var det omtrent ikke trafikk etter hovedveien, men da jeg kom til

Søylevannet, merket jeg at grepet på veien ikke var bra. Plutselig oppdaget jeg at det lyste ute i

vannet og utrolig nok, der lå en personbil opp-ned med frontlysene på. Det var så grunnt der at

hjulene kun lå 15-20 cm under vann. Ingen biler var i nærheten, men sannelig dukket det opp en

kranebil på vei fra byen. Han hadde en av disse nye kranene som kunne skyves utover eller oppover

og som vi var så imponerte over. Jeg forklarte han hurtig om situasjonen og medhjelperen hengte seg

opp i enden av kranen og skjøv han ut over personbilen der han festet kroken rundt bakakslingen. Det

hele skjedde på noen få minutter og der stod bilen trygt oppe på veien igjen med begge dørene åpne

og vannet rennende ut. Det var ingen mennesker inni, men da vi så oss rundt, oppdaget vi våte

fotspor mot et hus på andre siden av veien så dette måtte være fra bilføreren Well, kranbilsjåføren var

97

hastig for å komme på jobb og det samme var jeg og vips så var alle borte og bilen stod igjen i

samme retningen som den hadde forlatt veien.

Jeg har ofte tenkt på hvilke tanker bileieren gjorde seg da han kom ned igjen til bilen sin og fant

den på veien bare minutter etter at han kravlet seg opp fra vannet. For han ble dette et mysterium

resten av livet.

Orginalen fra Nå

En original med god forstand

Odd Aakre fra Nå i Hardanger var en liten undersetsig mann og med sitt ustelte skjegg så han

nærmest litt uryddig ut. " Man skal ikke skue hunden på hårene" sies det og det skjulte seg mye

visdom og god forstand bak pannen på Odd. Med kun folkeskolen som bakgrunn, bygget han opp en

mekanisk bedrift som ble kjent over hele Vestlandet. For å få kunne sprøyte alle fruktrærne i en

frukthage, må man skaffe seg kraftige høgtrykks-sprøyter. Her konstruerte og laget Aakre sprøyter

som overgikk de utenlandske både i kvalitet og ydelse. Bonden blandet sprøytevesken i store kar ved

uthuset og pumpet den ferdige vesken gjennom galvaniserte rør utover i forskjellige retninger for

deretter ved hjelp av slanger og sprøyterifler å spre det utover frukt-trærne. Som et lite apropos kan

nevnes at av de tonnevis med sprøytemidler som vi den gang solgte, er alle forbudt i dag, grunnet

giftfare. Aakres sprøyter var uovervinnelige og vi solgte både dem og hans ryggtåkesprøyter i store

antall over hele landet.

Hver vinter reiste jeg og en kollega fra Oslo på besøk til Odd for å diskutere neste års produksjon.

Vi tok fergen over til Utne der en liten buss førte oss videre til Nå. Det var mildvær, men etter frosten

stod de glatte hjulsporene igjen etter bussens tidligere turer. Det var kun 2 strikkende damer i bussen

utenom oss og de var helt uforstyrret av kjøreturen. Bussen slingret seg frem i sporene og der disse

var fyllt opp med vann og frosset igjen, satte sjåføren på ekstra speed for å komme hurtig over. Vi

klamret oss fast til setene hver gang bakbarten av bussen skled faretruende mot fjorden før den igjen

kom inn på sporet igjen. Damene virket helt uforstyrret av kjøreturen og plukket rolig opp igjen

strikkemasken som gjerne falt av hver gang vi nesten forlot veibanen. Damenes opptreden beroliget

oss.

Hos Aakre gikk vi gjennom de nyheter han kunne vise frem og sammen satte vi opp årets

pumpebehov. Han hadde bygget seg en flott enebolig der han bodde helt alene, mens vi skulle

overnatte på et pensjonat. Han viste seg å være en ypperlig vert og kom opp fra kjelleren med et

spekelår under hver arm og med siderflasker i begge sidelommene. Dette var vårt første møte med

98

Hardangers edle kvalitetsvarer og vi forsynte oss rikelig av både det tørre og det våte. Det ble

ettehvert et lystelig lag med et utall gode historier. Odd var en ivrig reinsdyrjeger og jeg fortalte han

om avisens beskrivelse om jakten på Hardangervidda der drikking og skyting foregikk ukontrollert. "

Bare overdrivelse" sa Odd, men på min forespørsel måtte han innrømme at det hadde vært " noen

småepisoder". Blant annet hadde en nabogruppe skutt på traktorhjulet hans, men det var nå ikke noe

problem å lappe hjulet igjen. Ja,så hadde han mistet en termos, men det var nå så gammel at det ikke

var noe å snakke om. Han hadde jaktet lenge og satt seg bak en stein for å hvile og satt ryggsekken

opp på steinen bak seg og "ja så hadde bare en jeger tatt feil og skutt på ryggsekken, men som sagt

termosen var gammel og burde fornyes likevel, så det var egentlig ikke noe tap." Ein skal aldrig tru

på det som står i avisa" sa han " for dei hausar opp små bagateller til noko store greier".

Enhver lykkelig sammenkomst har en slutt, men den ble svært problematisk for oss. Sideren har

nemlig den egenskapen at den ikke angriper hodet, men derimot bena slik at når man etter en

hyggelig stund prøver å reise seg opp for å gå, ja så svikter bena. Dette ble vår store overraskelse og

på isglatte, ustrødde veger ble det en temmelig vinglete hjemtur til pensjonatet. Jeg kan forsikre at

dette ble mitt første og siste møte med Hardangers nasjonaldrikk og jeg er sikkert ikke den eneste

som har fått seg overraskelse over dens uventede bivirkninger.

Like i nærheten av Nå ligger Velure der det årvisst går snøskred som stenger veien i flere dager(nå

er veien overbygget). Dette å fjerne en slik samling av snø, stein ,trær og jord er altid vanskelig å få

gjort, sælig på den tid uten dumpere og andre tyngre maskiner. Odd hadde likevel løsningen og

plasserte en rekke med 3" alluminiumsrør, fulle av hull på tvers av skredet hvorefter han pumpet opp

8 graders sjøvann og lot det renne i flere dager. Til slutt var all snøen smeltet bort og bare skrotet lå

igjen og lot seg lett fjerne. Enkelt ,lettvindt og nesten uten omkostninger hadde Odd løst et lokalt

problem.

Odd Aakre fikk leiet inn en fraskilt dame med ett barn til å stelle for seg slik at neste gang vi kom

på besøk, ble det oppdisking med reinsdyrstek og vin på bordet. Sideren holdt vi oss klokelig unna av

bitter erfaring. Odd giftet seg etter en tid med den selvsamme damen og fikk en rekke

etterkommerer, som fortsatt driver den mekaniske bedriften.

Odd har forlengst falt bort, men jeg minnes han som en av våre mange bygdeoriginaler som tross

manglende utdannelse fikk brukt sine gode evner til nytte for landet.

99

Sogneagenten

I den tida eg var i L O G hadde vi mange salgsagentar ute i bygdene som tok opp ordrar på

sprøytemidlar til alle fruktdyrkarane rundt i landet. Det var slik at ingen kunne driva fruktdyrking og

få kvalitetsvarer utan at trea vart sprøytte mot sopp og småkryp. Ingen visste den gongen at dei fleste

midland var fårlege for folk og dei aller fleste er forbodne i dag og erstatta med meir ufarlege midlar.

Agenten vår i Sogn var ein liten snakkesalig kar som var omtrent ufør grunna poliomelitt i barneåra

og venstrehanda hans var ubrukeleg. Men,det han mangla i fysisk utrusting,det tok han igjen i

kjeften. Han hadde ei utruleg evne til å koma seg inn med folk og kom han seg først inn i huset, so

gjekk han ikkje utigjen utan ein ordre i neven. Originalen sendte han inn til vårt kontor, og sjølv

hadde han kopi for årsoppgjeret og provisjonsutbetalingen.

Ut på seinhausten kom han so til årets bytur og årets begivenheit. Vi vart sitjande heile dagen og ta

fram alle fakturaene over hans ordrer og telja saman alle summane. På den tida var alle

lønsutbetalingar i kontantar og han fekk og ein temmeleg stor sum utbetalt. Han hadde ei stor

seddelbok med 4 lommer i og etter at alle sedlane var komen på plass, so sette han ei solid

metallklype over det heile. Etterpå baud eg han ut på middag og fylgde han fint på plass til

Hordaheimen der han budde. Eg takka for godt samarbeide og vona han ville koma fint heimatt med

Sognebåten neste dag.

Dagen etter, i tretida var eg oppringt av ein ukjent mann som spurde om eg kjente NN(agenten)

fordi han hadde bedt om at eg vart oppringt. Den ukjente hadde vorte kontakta av agenten vår fordi

han ikkje visste kor han var. Telefonen kom frå Kvamskogen, omlag einog einhalv times kjøretur frå

Bergen. Eg drog sjølvsagt opp med ein gong og møtte ein ubarbert,fyllesjuk og uflidd mann som var

frykteleg glad for å sjå meg igjen. Han hadde vore på byen (med full lommebok) og møtt 2 uvanleg

kjekke karar som hadde spandert brennevin på han, alt han ville ha. Ja,so var det plutseleg kome 2

uvanleg vakre møyer til bordet og den eine hadde sett seg på fanget hans og klemt han både her og

der. Då lokalet skulle stengjast, ville dei ha han med på ei hytte dei hadde og drosje vart tinga. Det

siste han kunne minnast, var at han sette seg inn i bilen og det neste var at han vakna åleine på ei

ukjend hytte neste dag, med tom lommebok. Der fordufta eit heilt års innsats som agent for LOG.

Eg tok han med meg på kontoret slik at han fekk stelt seg og spanderte so barbering hos næraste

frisør. Han vart verande på mitt kontor til Sognabåten gjekk om kvelden, men eg måtte handla 2

flasker Brandy Spesial for å koma heimatt til kameratane utan dram, det var umogeleg. Han fekk med

seg rikeleg med pengar som forskudd for neste år slik at ikkje kona skulle få mistanke om hans

"eventyr" i Bergen.

100

Dette er vel ei typisk historie om dei mange som har vorte "bondefanga " i Bergen gjenom tidene

Gamleskulen på Unneland

Eg forstår det slik at Grendalaget er litt usikre om kva dei skal gjera med dette gamle huset.

Vedlagt sender eg kopi av ein artikkel som eg skreiv om skulehuset.

Etter krigen ville Bergen kommune kvitta seg med huset fordi det var bygd nytt skulehus i 1940.

Dei sende då tilbod til bygda om at dei kunne få overta huset for kr 1,- Indremisjonen sende i

løyndom inn søknad om å overta huset åleine, men fekk svar om at dette måtte heile bygda

bestemme. Vi som meinte heile bygda måtte verta eigarar organiserte folk til møtet og det gjorde

også indremisjonen. Det vart eit skarpt ordskifte som enda med eit fleirtall for at huset skulle vera for

alle i bygda og grendalaget stod som eigarar. Indremisjonen nekta å vera med fordi verksamheita

ikkje var i samsvar med deira oppfatning.

Rundt 1960 var det ein del born i bygda og

interessa for at huset kunne nyttast til noko

vart vekt. Det vart skipa Unneland

bordtennisklubb og kjøpt inn bord og utstyr.

Skulestova var diverre for liten og bygdalaget

skaffa då pengar til reparasjon av huset. Syster

mi, Annlaug var gift med Nils Eknes og budde

i same huset som eg i Kjebotn. Nils var

tømmermann og han og eg starta utbetring av

huset, Det vart uløna arbeide kvar kveld ein

heil vinter. Ned med skorsteinen, rive alle

innvendige veggar og tetta taket. So var det å

kle alle veggene med panel og senka taket

innvendig. Det var mykje meir arbeide enn nokon hadde trudd, men på den tiden var me vande med

dugnad og tenkte ikkje på¨å be nokon om hjelp. Med nye gardiner, var no huset klart til

bordtennisklubben. Interessa var veldig stor og omlag kvar einaste kveld vart det spela bordtennis,

også delvis av vaksne. Borna vart fort gode spelarar og deltok i Norgesmeisterskapet der dei henta

inn fleire fyrstepremiar. Nokre var med på å representere Norge i internasjonale meisterskap. Det var

liv og røre kvar kveld i gamle skulehuset!

Seinare vart det bygd på ei kjøkken på baksida av huset slik at ein kunne laga til mat og drikke,

men framleis vanta det innlagt naudsynleg vatn. På sauesankingsdagen i september vart det seld

101

suppe, kaffi og kaker og dette var den største inntekta for bordtennisklubben.

Etterkvart som borna vart vaksne og det ikkje kom til nye born, so minka det raskt med aktiviteten

på huset og det har stått mykje tomt i dei seinaste åra. No har ildsjeler lagt på nytt tak,slik at det ikkje

lek meira.

Eg vil råda til at Grendalaget syter for at huset ikkje går til nedfalls og at naudsynleg skifting av

nokre kledningsbord vert utført,maling av huset og kanskje skifta nokre glas. Dette er berre bagatellar

i forhold til alt arbeide som tidlegare er utført. No er det svært mange eldre folk i bygda, men det kan

igjen koma bornefamiliar hit og då vil det vera kjekt for borna å ha ein samlingsplass.

Gamleskulehuset på Unneland er 133 år gamalt og har vor bygda sitt samlingspunkt i generasjonar.

Lat oss ta vare på huset for framtida.

Fra barnemunn

Da Flesland flyplass ble åpnet, ble det anledning til å melde seg på til en liten flytur over

Vestlandet. Slik ble det at mor, Anders og jeg meldte oss på en slik tur en søndag ettermiddag. Været

var flott og vi steg fort opp til marsjhøyde. Flyvertinnen opplyste over høytaleren at hvis det var folk

som hadde noen spørsmål, så måtte de bare melde fra til henne når hun gikk i midtgangen. Da hun

passerte oss, stoppet Anders henne og spurte om "når tid kommer vi opp til Jesus ”? Flyvertinnen ble

svar skyldig.

Vi var også bare de samme tre som stod på en plattform en helt annen gang og ventet på

Vossatoget på vei hjem. Anders gikk frem og tilbake med hendene på ryggen og kikket mot

tunellåpningen der toget skulle komme fra. Han henvendte seg til en eldre dame og spurte "veit du

om toget tutar når det kjem ? " "Nei det gjer det ikkje " sa dama. Så henvendte han seg til en

jerbanemann og stilte samme spørsmål og fikk til svar at "jo, toget tutet" Da snudde Anders seg til

dama igjen og sa "dar fekk du for du feis i kjerka". Dette var eit helt lokalt uttrykk vi hadde som ikke

var beregnet for offentligheten.

Ragnhild og mor var på vei til byen med tog fra Haukeland og ble sittende rett ovenfor

blomsterhandler Reiertsen som var en svært omfangsrik person med en enorm mage. Ragnhild stirret

som forhekset på denne store mannen og tilslutt dyttet hun bort i moren og pekte mot Reiertsen "

mor, sjå på denne tjukke mannen " Mor hysjet på henne og prøvde å kikke uanstrengt ut vinduet. Da

de gikk av toget sa moren " Slike ting kan vi snakke om når vi kommer hjem igjen Ragnhild ".

102

Byturen gikk fint med det obligatoriske kafebesøk bl.a. og da de tok toget hjem igjen,hvem andre

enn den samme Reiertsen satt rett ovenfor dem på nytt. Ragnhild stirret igjen fasinert på den enorme

magen og dyttet bort i moren " sant vi skal snakke om denne tjukke mannen når vi kommer hjem

igjen? ".

Trond hadde tidlig fått for seg at å fortelle vitser,var populært i forsamlinger. Da Ragnhild ble

komfirmert og hele slekten var samlet, bød anledningen seg. Jeg opplyste ved kaffen at hvis noen

hadde noe på hjertet, så var det fritt frem. Trond spratt opp som en ball og startet omgående med

første vits. Mor drog han ned igjen og ba han sitte rolig, noe han oppfattet slik at vitsen skulle

fremsies sittende. Han fortsatte derfor med fortellingen om hesten som ikke kom inn på kino. Noen

som visste svaret ? " Jo, fordi han var blakk ! ".

Neste fortelling var om bonden som kom inn til Bergen og spurte en tjuagutt om hvor trikken til

Sandviken gikk ?. Jo, sa gutten " hvis du står her lenger nå, så får du han midt i ræven !".

Telavågsteinen

Vi var fem kamerater som i 1955 kjøpte et nøst nord

for Telavåg og innredet det til en fiskebu. Det har vært

stor aktivitet der med mange familiebesøk i alle disse år

inntil det ble solgt til ny eier i 2006.

Kysten av Telavåg består enkelte steder av stupbratte

klipper -oppmot 10 m høye. På ett av disse stedene er

klippen kløvd av en 50-80 cm bred kløft som går omlag

10 m innover i terrenget, helt opp til overflaten. Når vi

rodde forbi dette stedet, kunne vi se en stein som hadde

kilt seg fast oppe i denne kløften og alle beundret denne

flotte brunrøde steinen som var formet som et hjerte. En skjelden dag da sjøen var helt stille, tok jeg

en planke med meg og pirket ned steinen til havoverflaten og ved hjelp av flere planker endelig opp i

båten. Deretter bar det opp i tilhengeren og hjem til Kjebotn der den ble liggende i årevis i hagen.

Ingen hadde sett en slik type stein før med spetter ev rørdbrunt, hvitt og blått, men vi gjorde ikke

noen undersøkelser om steintypen. Derimot fikk bygdas ungdomer forsøke seg på å løfte steinen,

men ingen klarte det Jeg lovte at den som løftet steinen, skulle få sitt navn inngravert i sølvplate og

festet til steinen for all ettertid. Lillemor mente at hun hadde så god rygg at med remmer rundt

steinen og opp bak hennes rygg, skulle hun greie å løfte steinen. Da hun prøvde å løfte, smalt det som

et skudd da en hovedmuskel i ryggen brast rett av. Det ble rett på sykehuset der hun ble innlagt. Jeg

103

bebreider meg selv for toskeskapen.

I 2004 bygget jeg en liten 60 cm varde av fine steiner med en rustfri stålpinne på toppen der jeg

plaserte steinen oppå. Den flotte formen kom nå til sin rett idet hele steinen ble løftet opp og kunne

betraktes fra alle kanter ved oppkjørselen til huset.

I oktober 2008 var jeg på et foredrag om steinfylket Hordaland og alt steinene var nyttet til

gjennom tidene. Geologen kunne på forespørsel opplyse at min Telavågstein ble kalt Rombeporfyr

og var ca. 250 million år gammel. På den tiden flommet 1000 graders størknet lava opp til overflaten

der krystaller drev rundt som små båter og dannet disse mønstrene av rødbrune, hvite og gråblåe

biter. Steinsorten er veldig skjelden i verdenssammenheng og finnes bare i Osloregionen, i Kilmajaro

og på Sydpolen. For 10-15 000 år siden ble da denne steinen ført med isen fra Osloregionen, skurt og

formet, for til slutt å sette seg fast i kløften i Telavåg. I de neste tusener av år har så sjøen tordnet

innover i kløften og bearbeidet steinen videre til dagens hjerteform. Steinsorten har ingen

forretningsmessig verdi og nyttes bla. ikke til gravstener, da den ikke lar seg splitte i flate heller.

Dette er historien om Telavågsteinen som i dag pynter opp innkjørselen til Kjebotn Steinen har

historiens sus over seg og jeg håper at de som kommer etter meg tar vare på den og minnes historien

bak den.

Er det noen som vil løfte den og få sitt navn i sølvplate festet i fronten , så tar jeg med glede den

kostnaden.

Rambjørsbekken

Før jeg forlater Unneland, vil jeg skrive litt om denne bekken som iflg. segnet har en dramatisk

historie. Muntlige beretninger over mange generasjoner forteller at en snørik vinter hadde fyllt

Rambjørsjelet og at et snøskred så løsnet og drepte alt folk og fe på Unneland, bortsett av en hane

som stod igjen på Beinhaugane og gol. Kanskje navnet Audnordalen på det 13. århundre bekrefter

historien ?

Vi har i alle dager ment at dette er en god historie forfattet av en mann med god fantasi, inntil

jordskredet kom under krigen og sopte med seg det store kvernhuset,fyllte begge broene og grus,jord

og stein flommet over våre myrer. Tyskerne trodde først det var sabotasje, men hjalp til med sine

veldig store Hansahester og fjernet trærne foran begge broene. Kjellerne ble fyllt med vann og fra

smalehuset fikk vi reddet ut sauene like før de druknet. Elvevannet flommet over støvlene i tunet vårt

og det ble et stort arbeide å få ryddet opp våre slåttemarker. Plutselig kom vi til å tenke på det gamle

104

sagnet og forstod straks at hvis dette hadde vert på et tidspunkt da gjelen hadde vert fyllt med snø, så

hadde alle våre hus røket med.

Min far, Anders Unneland, var sterkt opptatt av at en eventuell fremtidig skre ikke skulle ta våre

hus og tok kontakt med skreeksperter som så vidt jeg husker laget en plan for å føre elven tilbake til

sitt opprinnelig leie, lenger mot nord-øst. Det ble tegnet inn en støpemur som ville hindre elven til å

gå rett ned mot broen. Denne planen satte Rasmus Unneland seg sterkt i mot og påstod at bekkens

leie bestandig hadde vert rett ned. Jeg snakket med Hjalmar Unneland og Alfred Bjørndal som begge

hadde fanget fisk med nevene der bekken gikk tidligere, men Rasmus nektet for at det kunne være

sant. Nå viser kartet fra 1805 tydelig hvor bekken gikk opprinnelig før Rasmus sakte og tålmodig var

oppe og grov litt etter litt inntil det nye leiet var utgravd og det gamle tettet igjen. Nå er det Wencke

Unneland, 3 dje generasjon etter Rasmus som eier dalestykket der bekken går. Forhåpentlig er det

mulig å påvirke henne til å tillate bygget en lemur på stedet og føre bekken tilbake til sitt opprinnelig

leie. Hvis jeg hadde bodd i gamlehuset, ville jeg satt alt inn på å realisere min fars plan for bekken og

fått skremyndighetene til å bekrefte nødvendigheten for planen.

105

KAPITTEL III: HISTORIAR FRÅ KRIGEN

Tyskerleiren på Unneland 1940-1945

Det heile starta eigentleg den 8.april 1940 då vi var samla rundt radioapparatet og høyrde at 50

tyske båtar, derimellom mange krigsskib,hadde passert Kattekatt. Eg hugsar godt at min far då sa at

det var berre ein stad desse hadde tenkt seg og nemleg Norge. Altså ein skulelærar på Vestlandet

kunne forutsjå denne krigen som kom heilt uventa på regjeringa, stortinget og våre generaler i

forsvaret. Dette kosta landet mange tapte liv og mykje skade og i ettertid var det ei skam at ikkje

nokon vart stilte til ansvar for denne tabben og straffa. Hitler sitt resonnement var enkelt og klårt;

"den som ikkje kan og vil forsvare seg, har ikkje rett til å ha sin fridom."

Den 9.april starta med intens skyting og flydur over Bergen og total panikk mellom folk flest.

Utover dagen strøymde det på med folk frå byen og skulestova og heimen vår vart fylt opp av

flyktningar. Nokre folk på Unneland røymde i panikk til fjells"for det skulle stå eit slag på

Unneland". I dagane etterpå strøymde det på med tyske soldater mot Trengereid og med døde og

såra soldatar tilbake. Vi syntest at soldatane såg skræmande ut med sine hjelmar, gevær og

handgranatar stekt ned i dei høge skaftestøvlane.

Utpå sommaren kom det stendig tyske offiserar til Unneland og kikka nedover dei flate myrane

våre og vi trudde kanskje dei ville laga ein liten flyplass her. Til slutt kjøpte dei eit mindre område

for soldatbarakker. Seinare utvida dei området monaleg og bygde hestestallar for omlag 200 hestar,

garasjar, smie, ridehall, sjukestove, kantine. kjøkken, toilettar, bunkers og mitraljøsestillingar,totalt

26 bygningar. Bygningane vart sette mellom alle dei sivile husa og malte i dei same fargane.

Bunkersane var berekna for soldatane og ingen vart bygde for oss sivile. Med fleire

veterinæroffiserar var Unneland veterinærkompani no klart til å ta i mot sjuke hestar frå heile Vest-

Norge.

Det var helst eldre soldatar i kompaniet der alle var mellom 30 og 60 år, men yngre offiserar.

Majoren, kapteinen, løytnantar og fenrikar budde i offiserbustaden som låg litt unna hovudleiren. Vi

vart storleg overraska over den beinharde jerndisiplinen som herska der nokon form for diskusjon

var heilt utenkeleg og ein ordre vart å utføra utan å kny det minste. Vanleg straff var å sitja på huk

med børsa framfor seg på utsrakt arm for so å hoppa framover som ei kanin. Eg kan minnast ein

soldat som ikkje greide å springa framover i et øvelsesangrep fort nok. Som straff måtte han midt i

somarheten ta på seg frakk gevær og all utrustning og gå rundt fotballmålet resten av dagen

Oppstillingsplassen var midt mellom barakkene og her var det flaggheising kl 7 kvar morgon,

106

eksersering og utdeling av dagens plikter. Under marsj var det plikt å syngja dei vanlege Horst

Wessel kampsongane, millom andre "Und denn wir fahren gegen Engeland". Det var framgong på

alle frontar og alle spøkte og lo med at no var det like før dei kunne "liggja i dei engelske lordane

sine himmelsenger og sparka oppetter tapeterne med skaftestøvlane sine". Dersom det var nokon

som var i mot Hitler og systemet, kunne ein i so fall ikkje sjå det på dei begeistra ansikta som strålte

av lukke over alle sigrane som stadig tikka inn frå Austfronten der millionvis av russarar var tekne til

fangar. Alle norske radioar var inndregne, men då eg på den tiden lærde meg tysk på skulen, kunne

eg fylgja med på høgtalarane ute på plassen. Alle eg snakka med fortalde om at den tyske arme var

uovervinneleg og at dei skitne, rundhova russarane var for feige til å sloss når dei kom i krig. Til

slutt byrja eg nesten å tvila sjølv når eg såg korleis dei erobra heile Europa og deler av Afrika.

Etter en tid kom det omlag 100 russiske krigsfangar frå Laksevåg til leiren. Dei såg forkomne ut i

dei vatterte uniformene sine og med tresko på føtene. Stakkarane var heilt utsvoltne og åt alt frå

syrestilk til rotne sildehovud som tyskarane hadde kasta i elva. Vi gav dei alt vi kunne avstå av mat

og vart fort vener med desse fangane. Her var det ingen gestapistar so russarane fekk vanleg

soldatkost og kom seg fort. Dei hadde sjølvsagt inga løn, men dei var flinke til å laga trefigurar og

ellers ringar som dei banka ut av småpengar og bytte då til seg tobakk. Dei vart sette til reinhald i

stallane og til å lufta hestane etter vegen og eg trur dei likte seg på Unneland. Det er vel alminneleg

kjent at tyskarane let 3,5 millionar russiske krigsfangar svelte ihel eller myrda på annan måte under

krigen. På Unneland var det eit godt forhold mellom russarane og tyskarane. Som einaste tilskodar

fekk eg sjå på då 30 tyskarar og 30 russarar hadde fotballkamp på rideplassen. Etter kort tid sparka

russarane av seg treskoene for å springa like fort som tyskarane og lause tresko svirra rundt i lufta

overalt. Kampen vart uavgjort.

Ein av desse, Nicolai, var ikkje stort eldre enn eg og vi vart gode vener. Når det sat 10-12 fangar

rundt ei stor tønne og skrelte poteter rett utanfor stova vår, reiste brått Nicolai seg opp og song ein

strofe frå ein russisk folkesong. Straks etter fylgde dei andre opp med 4 stemig klang so vakkert at

du kjende ribbeina røre på seg. Eg hadde aldrig høyrt noko so eineståande fint. Her satt dei forkomne

i eit framand land og lengta heim til sine og det einaste Stalin hadde lova dei, var fengsel på livstid i

Sibir, eller ei kule for panna. Ein russisk soldat skulle altid spara siste kula til seg sjølv slik at han

ikkje skulle vera til nytte som fange hos fienden. Eg fekk aldrig eit einaste teikn frå desse fangane,

so Stalin heldt nok lovnaden sin.

Dei tyske soldatane bar eit merke på belta sine med innskrifta "Gott mit uns". Ein skulle tru at dei

hadde Gud med seg for det eine landet etter det andre vart erobra og byane i Russland som Kiev,

Sebastopol oa. For kvar stor siger, vart det festa til langt på natt med varm vin tilsett rom og då var

107

det ikkje ende på alle sigersongane frå kantina. Etter ein av desse festane fann mor mi ein av

soldatane liggjende i halmbingen saman med grisen. Ho vinka på ein av dei andre soldatane og han

ropte på fleire og til slutt stod det kø av soldatar som ville sjå på stakkaren. Sjølv meinte vi at han

hadde kome på rette plassen. Eg hugsa serleg ein kar som kvar dag sat på ein skulepult utanfor det

gamle skulehuset og skreiv brev til kona si i Tyskland. So ein dag eg gjekk forbi sat man og gret so

han rista. Eg spurde om heimen hans kanskje var bomba eller noko hadde skjedd med kona eller

ungen. Nei, men det høyrdest ut som det var noko som var like ille fordi på oppstillingen den

morgonen var han vorten vraka som korporal til fordel for ein annan som vart forfremma og han

måtte framleis finna seg i å vera visekorporal. Her sat det also ein voksen mann og gret fordi han

ikkje fekk dirigere og gå fyrst i laget på 10 mann!

Ein tysk soldat skulle aldrig gjeva opp og då dei ein vinterdag skulle ha ei vogn opp ein bratt

bakke der ein fjording var forspent, gjekk det gale. Hesten hadde somarsko på og uansett kor mykje

dei piska han so greidde han ikkje å dra vogna opp. Til slutt tente dei på halm under magen på

hesten, men utan at det hjelpte. Eg bad om at dei ikkje måtte pina hesten slik og fekk då lov å snakka

med hesten, men heller ikkje eg fekk han til å rikka seg. Då reiv offiseren revolvaren ut av hylsteret

og skaut hesten på flekken. Deretter vart det henta inn 15-20 mann som skuva vogna opp bakken. No

var det slik at dei kunne ta ein mykje slakkare veg som berre var berre 200 m lengere men det kom

ikkje på tale. Når offiseren hadde bestemt noko, skulle det gjenomførast uansett kva det kosta for ein

tysk soldat gav aldrig opp!

No hendte det likevel at ein soldat møtte veggen då han prøvde å gå ned ved Rambjørsbekken ein

vinterdag med mykje snø. Han og kameraten løyste ut eit snøskre og den eine sette livet til. Min

kyrkjetrufaste far hadde denne tørre merknaden på hendinga "ja,ja so vert det ein mindre å jaga ut av

landet vårt"

Då kompaniet fekk marsjordre til Russland, var nok ikkje humøret på topp. Desse uvitane, dumme

russarane hadde teke Stalingrad og var på full marsj mot vest. Grunnen til tyskarane sin strategiske

tilbaketrekning, fekk vi fortalt, var at russen berre pøste på med folk og tok lite hensyn til om mange

falt (nett slik som dei sjølv hadde gjort då dei gjekk mot aust) Soldatane som kom til Unneland frå

slagmarken, var totalt overnervøse og forlangte legimitasjon berre vi gjekk utanfor døra. Dei roa seg

etter kvart og forstod at det ikkje krydde med partisanar overalt. Det var ein heilt annan og meir

dempa lyd i kampropa og songen til desse soldatane som såg ut for at dei ikkje var heilt sikre på

sigeren enno. Stort sett oppførde dei tyske soldatane seg korretkt ovenfor oss sivile og det var oftast

berre små episodar f.eks. at hestane reiv seg laus og trakka ned åker og eng. Det einaste alvorlege

var at ein soldat som fiska ved elvemunningen nytta ruse noko bøndene såg på med uvilje og kasta

108

rusa på land. Han hengte då på ein handgranat og 9 åringen Knut Bertelsen som fiska langs elvi, tok

opp denne runde klumpen som kanskje var festa til rusa med ein tunn tråd. Han visste sjølvsagt ikkje

kva dette var og drog ut splinten og høyrde då ei tikking som ei klokke, Handgranaten eksploderte

og reiv av han handa og delvis foten. Kameraten,Nils Algerøy, som fiska på andre sida av elvi,

sprang etter hjelp og sjølv soldatar frå leiren 6-700 m unna kom tilstades. Dr Serck Hansen på

Haukeland Sjukehus lappa saman Knut sin fot, men armen var det ingenting å gjera med. Knut

greidde seg godt seinare med berre ein arm og arbeidde for fullt heile livet,sjølv om han innimellom

kunne ha mareritt om den fatale fisketuren ved Unnelandselvi. Han må vel vera ein av dei få som

har kome i frå det med livet etter at ein handgranat eksploderte i handa hans. Soldaten vart sendt til

straffekompaniet i Russland, noko som er gjevngodt med dødsdom for desse karane må gå fyrst og

trakka i minefelta ved framrykking.

På Unneland har det i alle generasjonar vorte fortalt ei segn om at ei stor snøskred ein gong kom

frå Rambjøra og sopte med seg alle husa (i gamle dagar var alle husa samla i eit tun der vårt

gardshus står i dag). Difor var det eldste namnet på Unneland skreve som Audnorland (Audeland?),

men vi trudde det berre var ei segn frå folks fantasi. Men i 1944 kom eit jordskred nedover midt på

natta med dunder og brak og tetta til framfor begge bruene med store tre slik at vatnet fløymde over

elvekantane og utover bøen og inn i leiren. Tyskarane vart heil ville og trudde det voldsome

rabalderet var bombing eller sabotasje, men dei roa seg etterkvart og no fekk vi nytte av dei

kjempestore Hansahestane til å dra vekk dei store trea som stengte for fri flyt i elva. Etter dette slutta

vi å flire av den gamle segna for alle forstod at dersom dette hadde vore på vinteren då

Rambjørsjuvet plar vera fyllt med snø, so ville det gått ille med både oss og tyskarane.

Det var utvilsamt ei lette for alle då 8.mai 1945 opprant og vi kunne heisa det norske flagget over

leiren. Tyskarane tok det heile med fatning og dei korkje gret eller feira avslutningen. Sjølve

avviklinga av leiren bør vi forbigå i stillheit for dei norske soldatane forsynte seg grovt av dei

verdiane som fantest og lite og ingenting vart staten og landet tilgodesett med. Sjølv fekk eg eit

jaktgevær og kikkert av ein Østerisk offiser som viste bilete heimanfrå på at dette var hans private

eigedom. Far forlangte retur omgåande for dette høyrde staten til, men han måtte seinare vedgå at

slik gjekk det ikkje.

Alle på Unneland og dei aller fleste i Norge hata tyskarane inderleg og ynskte dei dit peparen gror.

Det var heller ingen jenter som gjekk med tyske soldatar, men vi som budde midt inne i leiren var

nøydde til å snakka med dei no og då om praktiske ting, og serleg eg måtte ofte trå til som tolk. I

ettertid har ein funne i dei tyske arkiva at Unneland skulle vera sentrakommando for Vestlandet i fall

Bergen vart erobra av Engelsmennene. Dette forklarar kvifor tyskarane sette opp 4-5 barakker i

109

utmarka ved Ramsdalsskiftet utan at dei nokon gong var i bruk. Dei skulle sjølvsagt vera

reservebustader dersom overkommandoen flytta til Unneland.

Mitt personlege inntrykk var at dei tyske soldatane var svært oppglødde for Hitler og systemet so

lenge dei gjekk fram på alle frontar. Begeistringa stilna betrakteleg når russarane og vestmaktene

rulla innover dei tyske grensene, men enno hadde dei nok sine håp om at nye våpen skulle hjelpa dei

til å vinne.

Etter krigen har eg reist mykje i Tyskland og møtt mange tidlegare soldatar der mange skryt av at

dei var i Norge for å beskytta oss mot England under krigen og kor kjekt dei hadde det her. Sjølv var

eg okkupasjonssoldat i Tyskland i 1947 og det kunne ikkje falla meg inn å skryta av det til ein tyskar

FORDI INGEN SOLDATAR SOM OKKUPERAR EIT LAND, ER POPULÆRE. Akkurat dette har

aldrig gått opp for dei tyske veteranane so her er det ein mentalitetsforskjell.

Det er å vona at komande generasjonar held sverdet sitt blankt og at Unnelandsfolket slepp å finna

framande lands flagg vaie over bygda fleire gonger.

Historier om tiden som okkupasjonssoldat i Tyskland 1947 – 48

Vi bodde i Holzminden i Syd-Tyskland i en militærleir som var kommet uskadd fra krigen. Alt

materiell slik som kanoner, gevær, uniformer, biler m.m. var engelsk og vi var underlagt Yorkshire

Regiment. Ved øvelser konkurrerte vi ofte med engelske bataljoner og var altid fullt på høyde med

dem.

Mine tysk og engelsk-kunnskaper kom godt med og likedan dette at jeg hadde sertifikat, noe som

var skjelden blant ungdomene på den tid. Det ble omtrent hver helg sendt avgårde grupper av

soldater på velferdspermisjoner til andre byer hvor det var organisert overnattingsmuligheter. Jeg var

blant de heldige som fikk kjøre og lede noen av disse gruppene til byer som Køln, Stuttgart,

Hamburg, Berlin m.fl. til Berlin var toget eneste fremkomsmulighet siden vi måtte passere den

russiske sone. Vi stoppet der en hel uke og overnattet ved siden av Reichsportfelt, der olympiaden

var i 1936. Berlin var minst like knust som de andre større byene i Tyskland og besto stort sett av

ruiner.

Vi var 5 mann som ble inviterte til den franske sonen av tilsvarende antall franske soldater. Jeg var

tolk og prøvde å holde samtalen i gang på haltende fransk. Der fikk vi for første gang servert

froskelår som forrett, noe som ikke falt helt i smak blant de norske soldatene. Vi satt i en svær

kantine og kunne bestille hva vi ønsket fra den rikholdige menyen. Fransmennene drakk vin til

110

maten, mens vi holdt oss til ølet og stemningen steg

etterhvert. Det hele ble avsluttet med et glass god

konjakk til kaffen. I kantinen hadde de en rikholdig

bar og nå mente vi at det var vår tur til å spandere.

Men nei, franskmennene ville ikke ha noe å drikke og

avslo tilbudet. Vi prøvde igjen og igjen å forklare at

de ikke skulle betale, men lykkes ikke å få dem til å ta

i mot vårt tilbud. Vi spurte om de var dårlige i magen,

redde for neste dags hodepine eller hva som feilte

dem, men de bare smilte og ristet på hodet.

Det var tydeligvis oppstått en kulturkollisjon fordi

franskmennene hadde drukket god vin til maten,

konjakk til kaffen og DE VAR METTE BÅDE MED

MAT OG DRIKKE. Vi med vår norske tradisjon

hadde ennå ikke startet drikkingen noe våre verter

ikke skjønte det dugg av. Vi hadde ingen opplæring eller adgang til alkohol under hele krigen og her

satt vi plutselig foran en kjempebar med sterkt supsidierte priser uten at vi skulle drikke! Ingen av

oss hadde tendenser til noe flatfyll, men vi rakk da noen drinker før vi gikk på dans.

Danselokalet var nede i en kjeller og benket rundt veggene satt minst 100 damer i sin fineste stas.

Et flott danseorkester spilte og det var kun soldater som

bød opp til dans. Sivile mannfolk fantes ikke og i denne

forsamling hadde de ikke aktuell valuta, nemlig sigaretter.

Den som hadde sigaretter, kunne nemlig bytte til seg hva

som helst slik som brød, frukt, melk klær og alt annet. Her

var altså dansestedet bare møtepunktet for handelen der 1

pakke sigaretter var prisen for en kort lykkestund og 2

pakker for hele natten. I en fullstendig knust by var det

mangel på absolutt alt og sigaretter var nøkkelen til

oppfyllelse av dine ønsker og derfor lot mange moralen

fare. " I nødens stund spiser fanden fluer" er et uttrykk som

passer for disse husmødrene som spedde på familiens

økonomi med litt soldatfraternisering.

111

Nå var det min oppgave å få gjengen med meg hjem til den engelske sonen og turen ville gå

gjennom den russiske delen. Her var regelen slik at du kunne passere om dagen, men om natten

måtte transporten skje gjennom undergrunnsbanen. På ett av stedene skulle vi bytte tog og mens vi

ventet på neste, hadde jeg behov for å slå lens. Toilett fantes ikke og jeg gikk derfor opp i ruinene og

gjorde mitt fornødne. Plutselig fikk jeg øye på 2 russiske soldater på hurtig marsj mot meg og jeg løp

ned igjen i full panikk. Russerne hadde nemlig moro av å arrestere soldater som ikke fulgte reglene

og beholdt dem gjerne i ukevis før de slapp fri. Vi kom hjem igjen da det lysnet av dag.

Som nevnt var sigaretter et udmerket byttemiddel og da jeg gikk til den lokale tannlegen i

Holzminden, ble jeg spurt om å betale med sigaretter. Tannlegen var fra Øst-Tyskland og noe

moderne utstyr kan man ikke si at han hadde. Selve boringen foregikk ved hjelp av en slags

spinnerokklignemnde gjenstand. Når han trådde hurtig på pedalen, så gikk boren rundt og han fikk

gjort arbeidet sitt. I mitt tilfelle var det nødvendig med en krone av gull på tannen og prisen ble satt

til 3 pakker sigaretter. Tannlegen gjorde en udmerket jobb og gulltannen har jeg fremdeles.

Utenfor leiren vår var det altid samlet noen som ville bytte sigaretter mot hjemmebrent. Det var

gitt ordre om å jage disse kramkarene bort, men de kom stadig igjen. Ikke alle har et nøkternt forhold

til alkohol og 2 ganger fikk noen soldater dilerium, noe som er temmelig skremmende å oppleve.

Ordren om å få disse hjemmebrentfolkene bort fra inngangen ble skjerpet. En forsiktig tilsnakking

fra en soldat er noe tyskerne ikke vil forstå. Jeg ble derfor bedt om å være med på noen vakter for å

lære hvordan en soldat snakker til en sivil tysker. Selv om det var mot deres vanlige oppførsel, så

viste jeg dem at et kraftig brøl og vifting med maskinpistolen var et effektiv middel til å få dem

vekk. Det nytter ikke med norsk høflighet mot slike folk.

Finnen i japansk fangenskap

Det kunne vel være rundt 1960 at jeg var på forretningsreise i Tyskland. På den tiden importerte vi

flere tusen tohjulstraktorer og motorslåmaskiner fra Firma Gutbrod i Bubingen, Saar og det var jeg

som stod for importen og kontakten med fabrikken. Ved slike besøk, ble gjestene installerte på et

jaktslott i høyden utenfor byen. Maten og rommene var førsteklasses og direktøren, eksportsjefen

m.fl. gjorde sitt ytterste for at kundene skulle føle seg hjemme.

På ettt av disse besøkene ble jeg kjent med en forhandler fra Finnland som var litt eldre enn jeg.

Han kunne fortelle en forunderlig historie om sin tid som sjømann. Under krigen mønstret han på en

Amerikansk båt som førstereisgutt, noe han senere angret bittert på. Like etter at Japanerne angrep

Pearl Harbour, ble nemlig skipet han jobbet på oppbragt av en Japansk fregatt og ført til havn. Hele

mannskapet ble ført til fangenskap noe som betød fornedrelse, lite mat og torturlignende

112

avstraffelser. De som forsøkte å rømme, ble halshugget i nærvær av samtlige fanger. Andre

forseelser kunne resultere i å sitte i et lite rom under ett blikktak i stekende sol en hel dag. Etter en

slik opplevelse, prøvde man å unngå å irritere fangevokterne.

Kapteinen oppmuntret mannskapene med at de ville få sin hyre inn på konto i Amerika hver

måned og hadde dermed noe å se frem til når dette vanviddet var over. Hver eneste dag under

fangenskapet tenkte finnen på dette og lovet seg selv at når den tid kom, så skulle hvert eneste øre

skusles bort til fest og moro. Det var denne drømmen som gjorde at han holdt ut de forderdelige

forholdene og ikke bukket under slik som mange gjorde. Drømmen om fest, moro og ikke minst

kvinner, var det første han tenkte på om morgenen og det siste i hans hode når han sovnet.

Det var som å våkne opp til en annen virkelighet da den lenge ettertraktede freden endelig opprant.

Etter diverse viderverdigheter, kom de endelig tilbake til Amerika. Kapteinens lovnad om utbetaling

av oppspart hyre , holdt stikk og det var en velholden unggutt som returnerte til Finnland og den grå

hverdag. Han fikk mange velmente råd om hva han burde bruke pengene til. bygge hus f.eks. eller

sette dem inn i banken. Han avviste alle gode forslag for nå skulle drømmen realiseres:

Hans første skritt var et besøk på et modellbyrå med tilbud til den første og beste modellen om en

gratis reise i hele Europa med innkvartering på 5 stjerners hotell. Reaksjonen var positiv og med

lomma full av gryn ble kursen satt mot Tyskland og innkjøp av en Mercedes bil. Deretter fikk alle de

største byene i Europa besøk inklusiv spillecasinoet i Monacco, Roma og Venedig med romantisk

båt-tur fikk han også med. England var siste stopp før hjemreisen og der ble Mercedecen solgt og

resten av pengene festet opp. Det var akkurat nok penger til hjemreisen og den grå hverdag. Han

takket høflig modellpiken for en særdeles hyggelig reise over 3 uker og har senere aldri sett henne

igjen. Finnen ble senere gift og var en vanlig familiefar da jeg møtte han.

HAN HADDE GJENNOMFØRT SIN LOVNAD OG SIN DRØM

Fangeleiren i Moldalia

I januar 1944 hadde fangeleiren i Moldalia overteke alle fangane frå Ulven leir. Der var då ca. 200

fangar og ca. 25 tyske soldatar. Ein del av fangane hadde arbeid på skomakar- eller

skreddarverkstaden i leiren. Vaskeriet og kjøkkenet gav også arbeid til nokre. Andre fangar vart sette

til vedhogging rundt om i liene. Lastebilar vart brukte til å transportera fangar frå Moldalia til eit

grustak i Indre Arna der dei arbeidde.

113

I leiren sat det både kriminelle og politiske fangar. Nokre var «vanlege» brotsmenn som ville vorte

straffa enten det var krig eller ikkje. Andre sat der for å ha gjeve mat til fangane, hatt radio, drege

seg unna tysk tvangsarbeid, distribuert illegale aviser, vore med i heimefronten eller på andre måtar

arbeidd mot tyskarane.

Dei norske fangane klarte seg tolleg bra i leiren. Det var verre med dei russiske. Dei norske

fangane fekk ta imot pakkar utanfrå, med mat, sko og underklede. Men dei russiske fangane fekk

ikkje ta imot noko. Det var dødsstraff for å gje ein russar mat.

Jonsokafta 1944 var det bryllaup i Bjørndalen. To tyske soldatar, Eberl og Fuchs, kom forbi saman

med nokre fangar, og spurde om å få vera med. Det fekk dei lov til mot at fangane også fekk vera

med. Etter dette fekk Elisabet og Alfred Bjørndal ta imot fangar til hjelp i slåtten. Det kom då 6-8

fangar 5-6 dagar i veka utover sommaren. Dei kom tidleg om morgonen og var der heile dagen. Kvar

kveld fekk dei med seg 8-10 liter mjølk. Denne sommaren leverte ikkje Alfred Bjørndal mjølk til

meieriet.

Hausten 1944 sende gestapo to menn til Moldalia. Dei hadde fått greie på at det gjekk så fritt for

seg der oppe. Desse to mennene skremde fangane slik at dei nekta å ta imot mat. Det vart då også

slutt på ordninga med å senda fangar i Bjørndalen.

Spionen Eivind Viken

En av mine naboer, Eivind Viken ble sendt 8 ganger over Norsjøen fra

England for å rapportere om tyske båttransporter langs kysten. For det

meste ble det å ligge i urer og huler og hele tiden med frykten for å bli tatt

og gå en sikker torturdød i møte. Han ble dårlig behandlet etter krigen og

emigrerte til Australia der jeg har hatt timelange samtaler med han. Hans

dramatiske liv vil jeg prøve å skrive om i et separat hefte.

Jeg følte at bygda burde gi han en form for oppreising, og samlet inn

penger til en bautastein med hans relieff og denne 4 tonns steinen ble

avduket i 1995 der Eivind og hans kone Olga var tilstede. Talen jeg skrev til avdukingen var denne;

Eg vil fyrst ynskje gjester og bygdefolk velkomne til avduking av denne bautasteinen. Særleg er

hovudpersonen Eivind Viken og kona Olga velkomne - heilt frå Melbourne i Australia. Unneland er

ein liten skulekrins, men også her var det mange som på ymse vis gjorde motstand mot okkupantane

under siste verdskrigen. Vi hadde folk som segla ute under krigen på norske krigsskip i årevis.

114

Mange tok del i kampane den 9. april, nokre var i polititroppane i Sverige, fleire formidla nyheiter

frå forbudte radioar, nokon hjelpte krigsfangar med mat, enkelte rapporterte om troppeforflytningar,

tok ulovlege bilde av militære m. m. Når Eivind no er vald å skulla representera alle desse, så har det

sin særlege grunn:

Etter 5 lange år som spion langs kysten, var han ved fredsslutninga 8. mai 1945 avskoren frå å

fortelja om sin innsats. Både han og dei omlag 200 andre hemmelege agentane skulle framleis vera

klar til ytterlegare innsats for landet dersom russarane gjekk til åtak på Vest-Europa. Dei måtte

skriva under på at det dei hadde vore med på ikkje skulle offentleggjerast før 40 år var gått, dvs

1985. Det vart difor ikkje gjort noko særleg ære på han fordi ein ikkje visste kva han hadde utført.

Eivind var ikkje utlært i noko yrke, men køyra bil kunne han, og etter å ha skaffa seg ein gammal

lastebil, søkte han myndigheitene om "køyreløyve". Det var 21 løyve som skulle tildelast og 22 som

søkte. Eivind var den einaste som ikkje fekk løyve, medan mange av dei andre som hadde køyrt for

tyskarane, fekk sine. Då øverstkommanderande på Vestlandet, general Roscher-Nielsen høyrde

dette, ville han personleg ringja Kong Håkon og få omgjort vedtaket, men Eivind avslo hjelpa.

Dersom landet ikkje kunne påskynda 5 års spioninnsats med eit skarve lastebil-løyve, kunne han like

gjerne forlate landet. Eivind emigrerte til Australia som ein nedbroten, bitter og skuffa mann - og har

vore der snart i 50 år. Det er difor ikkje utan grunn at bygda idag vil prøva å retta opp den urett som

var gjort mot Eivind og å syna takksemd for det han gjorde for landet under krigen.

Eivind Viken er født i 1916 og vaks opp til å verta ein friskus, idrettsmann og friluftsmenneske. I

sin ungdom var han med på omtrent alt som var av idrett; hopp, langrenn, skøyter, løp, høydehopp,

kule, diskos, sykkeløp mm. Seinare i livet vart det mykje golf i Australia. Premieskapet hans er

velfylt med premiar og pokalar og særleg i hopp har han mange fyrsteplassar.

I ungdomstida var det mykje arbeisløyse og dårlege tider i landet, og inntekt frå jakt var ofte

einaste lommepengane han hadde. Militærtenesta avtente han som gardist hos Kongen. Han vart fort

eit føredøme for dei andre og fekk korporaltittel og vart brakkesjef. Då Russland angreip Finland i

1939, melde Eivind seg til den sokalla Finlandskrigen. Denne var slutt i 1940, og den 9. april reiste

Eivind frå Sverige og tok del i kampane på Midtskogen ved Elverum. Då kampane der var over,

reiste han til Nord-Norge og rakk såvidt fram før kampen også der var slutt. Eivind var fast bestemt

på å halda fram kampen for landet og tok seg fram med jernbanetog over Russland til India og så via

Syd-Afrika med båt til England.

Det var naturleg for dei militære å setja Eivind til spion langs norskekysten og morse over om all

tysk båttrafikk. Til slike jobbar lyt ein ha folk med fast karakter, uredde og med evne til å tola

115

ekstreme fysiske og psykiske belastningar. Eivind synte i praksis at han hadde desse eigenskapane,

og det var ikkje utan grunn dei sende han over Nordsjøen heile 9 gonger, meir enn nokon andre i

gruppa. Vi kan vanskeleg forestella oss korleis det er å vera plassert på ei øde øy, liggja under

presenningar i urar o.l. i opptil 8 månader. 2 mann byter på å halda vakt, 4 timar fri - 4 timar vakt.

døgn etter døgn, månad etter månad. Telegrafera til England om alt som seglar forbi, alt medan tyske

peilebåtar stadig prøver å finna kor signala kjem frå. Når du soleis ligg på ei slik øy, så er du på ein

måte sjølv ein fange, utan muligheit for å røma, då der ikkje finst båt. Vert du peila inn, så går du

den visse død i møte, d.v.s. ein smertefull torturdød. Vert tyskarane for nærgåande, so lyt han be om

hjelp - og vart meir enn ein gong henta av skøyter eller MTB-båtar midt på natta, rett framom nasa

på tyskarane. Vel tilbake i England var det ofte for å få veta at andre kameratar ikkje hadde vore like

heldige, og at dei var skotne av tyskarane.

I mai 1942 vart han henta på Stavaneset av eit Catalina Vingtor sjøfly med norsk mannskap. Han

tok med seg i flyet dei norske hjelparane. Flyet letta rett over ein tysk vaktbåt som ikkje skaut -

truleg fordi dei vanskeleg kunne tru at eit fiendtleg fly kunne vera så frekk at dei landa langt inne i

ein norsk fjord. Denne flyturen vart rekna for ein så stor bragd, at heile mannskapet fekk Kong

Håkons Krigskors med Sverd - ei av dei høgaste utmerkingar som vart gjevne. Eivind vart kalla inn

til audiens hos Kong Håkon.

På ein av turane var tyskarane på sporet etter Eivind, og alle hus på alle øyane vart ransaka. Det

var tilslutt berre fire hus igjen då dei gav opp, og i eitt av desse låg Eivind i dekning. Utruleg flaks.

Det vil ta for lang tid å nemna kvar enkelt tur som Eivind tok over Nordsjøen, men alle var ei

prøve for han fordi han alltid vart sjøsjuk.

For sin innsats for landet fekk Eivind både norske og engelske utmerkingar, alle vel fortente;

1. DSC - Distinguished Service Cross

2. Kings Medal for Courage

3. St. Olavs medalje med eikeløv

4. Deltakarmedalje

5. Kong Håkons medalje

6. Finlandsmedalje.

I Australia har Eivind og Olga bygd seg ein fin heim, og dei har med ærleg arbeid og flid kome seg

fram. Dei har reist mykje rundt i landet på anlegg, og det nye fedrelandet har drege nytte av deira

arbeidsinnsats. Eivind har alltid sett ærleg arbeid og rettferd i høgsetet. Til tross for eit tilsynelatande

116

barskt ytre har han eit varmt hjarta for dei svake i samfunnet. Det landet han kjempa for i 5 år har

framleis ein stor plass i hjarta hans. Vi som er samla her er glade for å kunna fylla hjarta hans med

takksemd for det han gjorde for landet. Det er ei særleg glede å få avduka ei bauta over deg, Eivind,

medan du er tilstades. Lat denne bautaen stå her på Unneland i framtida og minna oss om at

fridomen er vert å kjempa for, og at vi også i framtida må verna om han.

Frå grend til grend vil vi senda idag

ei helsing til Eivind sin minnesteinsdag.

Vi vil heise vårt flagg langt her oppe i nord

og til ære for deg - og med utvalgte ord.

Der du fødtes var grauten sovisst ikkje feit,

og på lukke med medgang, du slett ikkje leit.

Derfor tidleg til arbeid du sette din hug

og ei reise i utferd, det sat som eit sug.

Då når Finland i aust sat i klemma så fast

du til pant settefridom, om so livet det brast.

Berre kremen av ungdom har mot til slik ferd

det å kjempe for andre sitt menneskeverd.

Då han Fritz inntok landet med vald og med svik,

du tok framigjen Kragen, som deg sjølv var du lik.

Der det står på som hardast med kamp og med gny

der var Eivind å finna med børsa på ny.

Der kor striden var bitter og spenninga størst

mellom nordmenn i England du alltid var først.

Som spion kom du heimatt til øyer og fjell

sjølv Gestapo i Bergen du lurte dei lell.

På Australias strender du sette ditt bu

sidan krigen du bur der, og trivast må tru.

Titt du minnest di heimbygd ved soleglads fall

det å lengta tilbake, tilslutt var ditt kall.

Lat oss fylla vårt krus, deg det vel vere undt

sjølv ei skål eller to fann du alltid var sundt.

Lat oss skåle for vennskap på livets veg,

lat oss skåle, men denne gong berre for deg.

Som han Terje frå Viken i sagaen stor

du tok folket i forsvar med meir enn med ord.

Her til minne vi reiser ein bauta i stein

blant dei fremste, du var nummer ein.

117

Du har ofte Eivind skrytt av kona di, Olga, og at ho skal ha æra for at det har gått so bra i det nye

landet. Når ettervirkningane frå krigstida var iferd med å bryta deg ned og nervane var tynnslitte, var

det Olga som berga deg meir enn ein gong. Du lærte til slutt at ei varm hand å halda i var betre enn

pistolen du hadde under hovudputa i mange år. Det er difor naturleg å be deg Olga føreta sjølve

avdukinga av bautasteinen.

Denne bautasteinen er reist med hjelp

frå:

Bygdefolket i Unnelands krins

Bygdefolk i Amerika

Kulturkontoret - Indre Arna

Sparebanken Vest - Indre Arna

Sæthre Steinindustri - Arnatveit

Oddvar Nævdal - entreprenør

Bilethoggar Nils Aas, Oslo har

laga relieffet.

Hjarteleg takk for all hjelp!

Helsing Kåre Unneland

Norske frontkjempere som falt i 1944

Det har vært flere innlegg om at staten bør sørge for at levningene av disse soldatene bringes hjem

til Norge og begraves her. Det er forståelig at pårørende gjerne ser at dette blir gjort , men nå er det

såpass lenge siden at de døde må få ligge i fred der de falt. Man skulle tro at dette måtte være en sak

for frontkjemperkamerater som etter krigen jevnlig har kommet sammen og ikke blande inn den

norske stat.

Det er mildt sagt at vi foraktet disse forræderne som gikk inn i

den tyske arme og sverget troskap til Hitler. De var nok ganske

sikre på at de tyske Ubermenchen var uovervinnelige og at de

selv ville få fremtredende plasser i det nye 1000 års riket. Det

var på den tiden ingen sorg å spore blant den jevne nordmann

for hver gang en av disse frontkjemperne falt for en russisk

kule. Når det nå skrives at de ble slaktet ned av russerne, så tror jeg at den største slaktingen på

Østfronten stod nok tyskerne og medløperne for selv.

Jeg har etter krigen snakket med dusinvis av tyske soldater, men aldrig har de eller de norske

frontkjemperne noensinne sett overgrep, deportasjoner eller dårlig behandling av fanger. Etter deres

118

mening førte de hele tiden en renslig og fin forsvarskrig ! Alle som jeg har møtt har uten unntagelse

ment at " det var ille med den krigen" og underforstått var det ille at de ikke vant den. Det er vel ikke

å forvente at de skulle innrømme at de i 5 år var med på et vanvittig krigseventyr isenesatt av en

østerisk korporal som trollbandt et helt folk med sine germanske ideer. Det var ergo vi som ikke

deltok i dette eventyret som tok feil!

Det ville vekke litt forståelse for saken hvis gjenlevende frontkjempere ville stå frem og innrømme

at de gjorde en grov feil ved å stille opp på overgripernes side. Jeg mener at mine skattepenger kan

nyttes bedre enn å brukes til å hente hjem overløperes levninger fra Russland.

Tyskertøsen

Hun ble som 17 åring sendt fra øyen de bodde på inn til nærmeste by for å søke arbeide.

Arbeidskontoret hadde bare tlbud om kokketjeneste på nærmeste tyske militærleir og der ble hennes

skjebne beseglet for resten av livet. Når 400.000 soldater invaderer et land, da oppstår det en enorm

etterspørsel etter kvinner. I dette tilfelle hadde den tyske kokken en åpenbar fordel i det han arbeidet

daglig med jenten og han la øyeblikkelig inn 5.gearet og sjarmerte den uerfarne ungpiken i senk. Ikke

lenge etterpå giftet de seg og graviditet kom som forventet og hun fødte en velskapt pike. De som

innlot seg med tyske soldater, ble regnet som person non grata av omtrent hele den norske befolkning

og ansett som forædere. Selv om Jesus sa at man skulle elske sine fiender, så føyde han ihverfall ikke

til at man skulle ligge med dem. Ille var det at de ubedt hadde voldtatt landet vårt og plaget oss sent

og tidlig, men dette at noen var så glad i en fiende at hun ville elske han, det var liksom toppen. Så

den som fikk en tysker til kjæreste, hun mistet automatisk hele sin omgangskrets og ofte hele sin

familie.

Krigen gikk sin gang og i 1944 ble hele kompaniet hvor kokken arbeidet sendt til hardt tiltrengte

avløsninger av krigstrette soldater i Russland. Kona og barnet hadde ingen steder i Norge hvor de

kunne slå seg ned og var uønsket i barndomshjemmet der tre brødre var medlemmer i

hjemmefronten. Det ble derfor til at hun reiste til Oslo og videre med et troppetransportskip til

Hamburg. Der havnet hun opp i byens intense bombeangrep hver eneste dag. Ut og inn av

bunkersene med en hylende og sulten unge og stadig tigging etter mat på dårlig tysk. Til slutt var det

en kvinne som fant frem en barnevogn til henne og hun kunne starte mot målet i Syd-Tyskland hvor

hennes svigerforeldre bodde. Hun trasket og gikk, haiket hvis mulig og måtte stadig kaste seg ned i

veigrøften når flyene sendte haglskurer av kuler mot autobanen. Mat tigget hun på gårdene og stjal

kålrot, poteteter og grønsaker ellers der det var å finne. Av og til sendte bønderne hundene på de som

kom om natten for å stjele. Hun brukte nærmere 5 uker på reisen mot syd og endelig dukket den

119

uskadde lille landsbyen opp og hun kunne hvile ut etter strabasene .Tynn som en pinne, ustelt og

uvasket så hun nærmest ut som et skremsel, men hun hadde berget både sitt og barnets liv.

Det neste kapitlet ble nesten like vanskelig som det siste for melk var ikke å oppdrive og hennes

egen melkeproduksjon hadde opphørt. Av svigerfaren fikk hun låne såpass med penger at hun fikk

kjøpt seg en ku, men hadde ingen beitemark for dyret. Hun gikk derfor i timevis og leide kuen sin

langs offentlige veier for å opprettholde melkeproduksjonen og dette holdt hun på med til krigens

slutt og var som de fleste andre glade for at marerittet var over.

Etterkrigstiden var vanskelig for alle i Tyskland og for hennes del var det utenkelig å be om hjelp

fra Norge for der hadde hun for all tid skjemt ut hele familien med sitt giftermål. Det ble bare igjen å

bite tennene sammen og ta dag for dag de neste årene inntil mannen kom tilbake fra Russisk

fangenskap i 1950. Nå så det endelig ut for at lykken skulle smile til henne igjen og i løpet av de

nærmeste årene fikk hun ytterligere to jenter til. Mannen hadde fått seg arbeide og de hadde kjøpt seg

en leilighet.

Plutselig en dag løp det inn en melding om at hennes mor var død og hun bestemte seg for å møte

opp i begravelsen Hun tok toget gjennom Danmark og videre over Stokholm. Der ble hun sittende

ovenfor en kar hun mente å kjenne og spurte om broren ville vedkjenne seg henne. Det viste seg at

denne broren hadde slått seg ned i Sverige der både han og to andre brødrene hadde flyktet under

krigen. Det ble en tårefylt begravelse og bitterheten over hennes svik var tydelig å merke, selv om

ingen direkte bebreidet henne. Hun var glad for å reise tilbake til sin egen familie ved første

anledning.

Årene gikk og gjentene ble voksene etterhvert og det ble giftermål og 3 svigersønner i familien.

Økonomien hadde ikke vært den beste i alle disse år fordi mannen var mye plaget med helsen etter

tiden i fangenskapet i Russland. Det som likevel ble positivt etter noen år, var at kontakten med

hjemstedet ble tydelig bedre etterhvert." Tiden leger alle sår" sies det og hele familien hadde

hyggelige turer oppigjen til hjemstavnsøyen og familien der. Da alt så ut til det beste for hele

familien fikk hennes man plutselig slag og døde momentant. Hennes elskede var borte for altid og

hun satt igjen med en enorm sorg.

Samme året som hun mistet sin mann, fikk hun besøk av en representant fra Tysklands største

lotteri om at hun hadde vunnet 1. premien som var veldig stor. Hun ble anbefalt å dele gevinsten opp

i 5 deler og sette det inn i 5 forskjellige banker og ikke fortelle det til en sjel.

Nå hadde hun råd til å kjøpe seg en flott enebolig og bygge hus til alle sine døtre. Det eneste som

120

var ille, var at hennes mann ikke fikk oppleve noen gang å kunne leve i rikdom. Med så mye penger

kunne hun også realisere sin drøm om en hytte på hjemstedet i Nord-Norge. Her ble det ikke snakk

om bare hytte til henne, men likegodt 3 hytter ekstra til sine døtre og svigersønner. De er pr dags dato

alle integerte i lokalsamfunnet og godtatt av alle på øyen. Det er ikke en eneste sommer at ikke alle

hyttene er besatt av barn og barnebarn og det er liv og røre overalt med fiskemuligheter i fleng. Alle

er enige om at mormor er den beste i verden og at sommrene på øyen er paradis for alle.

Snipp snapp snute, så endte denne livshistorien godt til slutt likevel.

Russerfangen Nicolai 1944

På Unneland i Arna vart det bygd ein tysk militærleir for eit veterinærkompani med omlag

200 soldatar. Dei tok mot sjuke hestar frå heile Vestlandet og til å husa desse vart det bygd

fleire store bustadsbarakker og hestestallar med operasjons-salar. Alle barakkene vart bygde

innimellom 5-6 gardshus slik at det var nærmast omogeleg å bomba leiren utan å råka dei

sivile husa. Den næraste barakka stod ikkje meir enn 10 m frå vårt heimahus og vi kunne

fylgja med alt som skjedde på ekserserplassen og ellers i leiren.

Tyskarane hadde stendig bruk for fleire

soldatar på Austfronten og til å stella, pussa og

mosjonera alle hestane, fekk dei sendt oppover

frå Laksevåg ein heil del russiske krigsfangar.

Dei var eit sørgeleg syn då dei kom i tresko og

filler og so utmagra at dei knapt kunne stå. Vi

gav dei alt vi kunne av mat men likevel leita dei

stendig etter etande i avfallsdunkar mo.l. Dei

tyske soldatane var stort sett bønder frå Westfalen og ingen gestapister so no fekk dei vanleg

soldatkost og kom seg fort. Dei trivdest godt på Unneland, men var sikre på at dei ved

heimkomsten ville få ei kule mot hovudet av Stalin for ein russisk soldat skulle altid spara

siste kula for seg sjølv.

Nicolai var ein av fangane som berre var 19 år og berre eitt år eldre enn eg og hadde bursdag på

same dag som meg i mars. Vi vart gode vener og prata saman nesten til dagen. Han fekk kart og

kompass frå meg fordi han ville røme dersom han vart sendt austover. Fangane hjelpte til også på

kjøkkenet og ei av oppgåvene var potetskrelling der det sat 8 mann rundt ein stor balje poteter med

kvar sin kniv i handa rett ut for kjøkkenet vårt. Nocolai hadde ei framifrå songstemme og som

forsangar reiste han seg brått opp og stemde i med ein folkesong frå Russland. Dei andre fangane

121

følgde opp med firstemmig song Plutseleg vart dei alle so ivrige at dei reiste seg med kniven i eine

handa og ei potet i den andre og tok so kraftig i at det gjalla mellom husa. Når so den eine songen

var slutt, so sette dei seg igjen inntil NIcolai igjen baud opp til ny song og på nytt vart dei like ivrige.

Eg hadde aldri høyrt noko so vakkert og det kjentest som songen fekk ribbeina mine til å vibrera.

Sjølv dei tyske soldatane stoppa opp og vart ståande og lytta til songen. Det var noko sårt og

vemodig over songen for desse forpinte stakkarane som var i eit framant land og lengta heimatt til

sine og som berre venta på ei kule eller Sibirfengsel ved heimkomst.

Eg høyrde aldri meir frå Nicolai eller frå nokon av dei andre fangane, men eg minnes han på vår

felles bursdag den 21.Mars

En hendelse i Køln. som gjorde meg godt

Vi som vokste opp under krigen 1940-45 var ganske samstemte i vårt hat til tyskerne. Disse

hovmodige storsnutete bleiene som mente de var så mye bedre enn alle andre, irriterte oss

grenseløst. Det var likevel lite vi kunne gjøre med det annet enn å reise oss fra togsetet eller bussetet

når en tysker satte seg ned, og dermed vise vår forakt. Mange ganger ble de rasende for slik

oppførsel, men dette kunne de ikke gjøre noe med, mens vi gledet oss innvendig.

Etter krigen ble det min jobb å handle nye traktorer fra Tyskland og det må innrømmes at de alltid

har vært dyktige med leveringene og kvalitetene. På en slik reise havnet jeg sammen med en kollega

i Køln. Det var lite å foreta seg om kvelden og vi spurte oss frem til en restaurant med bar og litt

underholdning. Ved siden av oss satt en lang fyr, litt eldre enn oss sammen med en dame. Han hørte

at vi var norske og begynte å skryte over alle stedene han hadde vært i Norge under krigen. Dette er

totalt uforståelig for meg og selv om jeg har vært okkupasjonssoldat i Tyskland i 1947-48, ville det

aldrig falle meg inn å skryte over det for en tysker. Vi snudde ryggen til denne tyskeren og viste

tydelig at vi ikke var interesserte i hans meritter i Norge. Han begynte da å provosere meg på tysk og

hevdet at vi hadde behandlet Hamsun så dårlig etter krigen. Jeg svarte på tysk at vi oppfattet Hamsun

som en landsforræder og hvis en forfatter hadde gjort noe tilsvarende i Tyskland, så ville han blitt

skutt. Han sa da at "det må bare være barbarer som kan behandle en rettferdig mann på en slik

grusom måte". Til det spurte jeg om det kunne tenkes å finne en tilsvarende rettferdig mann mellom

de 6 millioner jøder som hans folk gasset ihjel. Han reiste seg i raseri og kom mot meg mens han

viftet med de lange armene sine. Jeg har aldrig vært noen slåsskjempe, men forstod at her nyttet det

ikke med noe diplomati lenger. Da han kom nærmere fant jeg ut at det beste var å slå til først og

langet ut en høyrehock mot haken hans. Jeg ble nesten like forskrekket som han over resultatet; han

føk nærmest over sitt eget bord som knakk sammen som en fyrstikke, suppetallerkener og ølglass

122

havnet i veggen og kona falt bakover med et vilt hyl. Politiet var på pletten omtrent med det samme

og det ble et svare oppstyr. Gjestene rundt hadde observert samtalene og kunne bektefte at tyskeren

hadde provosert meg og startet slagsmålet. Det hele endte med at han måtte betale all skaden selv og

vi ble kjørt gratis hjem til hotellet i Svartemarja (første og eneste gangen).

Jeg har sjelden i mitt liv følt meg så vell som den kvelden på hotellet. Det lå 5 års

nedverdigelse og forbannelse i dette ene slaget og det gjorde meg godt.

Rettsoppgjøret og krigens etterpåklokskap

Det har vært en rekke artikler om rettsoppgjøret etter krigen der flere føler seg urettmessig dømt og

dårlig behandlet av myndighetene. Etter 5 års undertrykking av mer enn 300.000 tyske soldater og

deres norske lakeier, er det utrolig at vårt land kunne få samfunnet til å fungere så kort tid etter 8. mai

1945. Dette skyldest i stor grad at vi hadde godt organiserte hjemmestyrker og norske politisoldater

fra Sverige som kunne fylle vacumet som oppstod.Vi var alle glade for at disse soldatene ikke angrep

tyskerne under krigen ,noe som ville resultert i vilkårlige og summariske henrettelser av sivile. Hvis

det hadde blitt invasjon,ville de kunne ha anrettet stor skade på de bakre linjer for tyskerne, noe som

var oppgaven deres.

Gestapistene, torturistene, norske medløpere, tyskertøser o.a. kan være glade for at de ble arresterte

og satt i leir og tatt hånd om og dermed unngikk de gatens parlament der de ikke kunne forvente noen

nåde. De som voktet fangene bar på 5 års djevelsk undertrykkelse på sine skuldrer der noen kanskje

hadde grusome minner om en iheltorturert far, eller en bror,mor eller søster i tysk konsentrasjonsleir.

De hadde som andre ungommer mistet 5 av sine beste år der alle måtte gå med bøyet nakke, sulte

fryse og blindt adlyde en fremmed makt. Bibelen sier at vi skal elske våre fiender, men noen og

enhver ville ha vansker med å følge dette påbudet i maidagene 1945 da man endelig kunne bøye

nakken på disse hovmodige okkupantene og deres medløpere.Ingen hadde noen medfølelse for at de

ble strengt behandlet i fangenskapet og hvis det kunne være enkeltilfeller av unødvendig makt, så kan

det forklares i folkets rettferdige raseri. Det ble ihvertfall ikke meddelt om fanger som kastet seg ut

av fengselsvinduet for å dø slik de norske motstandsfolk gjorde under krigen.

Jeg synest vi skal være stolte over at vi var istand til å få samfunnet til å fungere så kort tid etter

krigen og at de som svek oss ble dømt på en forsvarlig måte. At de dømte mener seg urettsmessig

fengslet og straffet,viser bare at deres innstilling ikke har forandret seg og få har vel stått frem og

beklaget det de hadde vært med på.Vi skal være glade for at vi ikke fulgte Italias eksempel der

diktatoren Mussolini og kona ble hengt opp ned av folkemenden. Så får vi heller finne oss i at noen

graver frem noen få enkelttilfeller som ikke skygger for helheten i rettsoppgjøret etter krigen.

123

KAPITTEL IV: JAKT OG FISKEHISTORIAR

Helt siden jeg var liten gutt har jeg interessert meg for fiske og jakt. Unnelandselven var et fint sted

å starte med fiske og siden ble det mye fangst i Telavåg og på Tysnes. Jeg var den første som felte

hjort på Unneland og siden har jeg jaktet på reinsdyr, elg og hjort i mer enn 50 år og felt flere dyr

hvert år. Jakt og fiskehistoriene i denne boken er bare et lite utsnitt over alle mine opplevelser. Hodet

mitt er fullt av fantastiske turer i skog, fjell og daler og jeg ser tilbake på disse årene med glede. De

fleste turene endte uten fangst, men det gjorde meg ikke lei, for naturopplevelsene satt igjen i

kroppen i lange tider.

Eit drama i villmarka

Kveldsmørket kjem sigande innover storskogen ein oktoberkveld. Eit lett tåkeslør legg seg

langsomt over vassfylte myrer - som små flimrande teppe. Dyra i skogen er i ferd med å gå til ro.

Fuglane har vagla seg for natta - og berre eit og anna trasteskrik er å høyra her og der. Den fullkome

stilla og ro råder, og til slutt kan du høyra ditt eige hjarte slå der du ligg og vaktar på storhjortane sin

nattplass. Då, med eitt blir stilla flerra av tre hese brøl frå ein bukk på den andre sida av dalen. Det

blir etterfølgt av tilsvarande brøl frå «min» plass-bukk rett på andre sida av opninga i skogen. Sjølve

brøla er eigentleg ein nasal lyd som kan minna om ei slags heftig snorking. Det er likevel så kraftig

at eg har ei kjensle av at ribbbeina mine dirrar i takt med lyden.

124

Dette er eine av hjorten sin måte til å markera sit eige område på under brunst-tida, eit område som

berre er hans. Før den tid har han grave opp brunst-holer rundt dette område - gjerne i blaute

småpyttar, og desse har han så overstrøytt med ei blanding av urin og brunst. Deretter rullar han seg i

pyttane og blir gnidd inn med denne blandinga. Han har no varsla alle andre bukkar at dette området

er oppteke og kjem nokon innanfor her, blir det kamp.

Det er nesten alltid dei største og eldste bukkane som lagar sitt eige område eller revir med eit

harem som blir nøye vakta. Dei unge bukkane blir av-viste berre med å truga dei med geviret (horna)

eller ein slags «sermoniell» kraftoppvisning der dei kan få sjå breisida og musklane. Dersom ei av

hjortekyrne kjem for langt ut mot naboreviret, blir ho bestemt losa tilbake. Kronhjorten går då rundt

henne og senker hovudet mot kua - er dette nok til at ho går attende til samleplassen.

Nye støytvise brøl frå kronhjorten på andre sida av dalen fortel at han er komen mykje nærare.

«Min» hjort som no er komen fram i lysninga, svarer med ein gong på brølet. Han har med seg eit

harem på fire kyr med årskalvar og to fjorårskviger. Først kom kalvane ut - stilt som dei kom ingen-

stad frå- plutselig berre var dei der. Like etter kom kyrne og kvigene og ei god stund deretter

storbukken. Han har eit imponerande gevir med 13 taggar, og av desse står dei øverste på kvar side

som ei krone (av dette kronhjort). Under haka og nedover halsen har han eit langt «skjegg». Han har

ein imponerande nakke og går litt lutande framoverbøygd som om frampartiet er litt for tungt i

forhold til resten. Bakenden er også litt nedsenka - og dette fortel at her har ein framfor seg ein øksen

gubbe som er vaksen for kamp. Han fnyser gjennom nasebora og sparkar i bakken så jord og

småkonglar fyk omkring. Ei av kyrne dreg seg litt unna, men blir fort sett på plass med ei trugande

rørsle. Der er svært sjeldan at det blir verkeleg storkamp mellom bukkane, for dei fleste avgjersler

blir tekne på «sermoniell» bakgrunn, med truing, framvising av styrke, brøl osv. Det er berre når to

likeverdige motstandarar trakkar i kvarandre sitt revir - at det blir verkeleg kamp.

Nye gjennomtrengjande brøl frå kronhjorten framfor meg får det til å kjennast kaldt nedover

ryggen. Den strame brunstlukta står som ein eim frå storbukken som legg geviret bakover ryggen og

brøler trugande mot skogen på andre sida av sletta. Dette er ikkje villmarkseventyr lenger, det er

verkeleg livet i villmarka! Eg kjenner meg plutseleg heilt tørr i munnen - og kulden som kraup

nedover nakkehåra heldt fram nedover og gjev ei lett skjelving i heile kroppen. Gudskelov at

vinddraget står frå dyra mot høgda eg ligg på. Eg hadde lite mot på å bli trudd som ein konkurrent i

denne situasjonen! Kyrne og kalvane beiter roleg rundt og lar seg ikkje påverka av dei mektige

brøla. Men storbukken er uroleg og skraper med framføtene og rotar i bakken med geviret. Han har

tydeleg fått teften av inntrengjaren og førebur seg til oppgjerdet. Brøla frå dei to rivalane kjem

nærmare, og brått, som skoten ut av ei øsje, står den andre storbukken i skogkanten. Brøla frå

125

bukkane stoggar momentant og ei illevarslande stille breier seg over plassen. Dei to kamphanane tek

mål av kvarandre. Dei andre dyra stoggar beitinga og løfter hovuda av-ventande.

Det kjennest som tunga mi er fastlima i ganen - og eg prøver forgjeves å fukta henne. Teppet går

opp for eit drama som blir gjenteke i skogen kvar haust over store deler av Europa. Få menneske får

oppleva det på nært hald. Som på signal styrer dei to bukkane mot kvarandre i langsomt tempo.

Haldninga er høgreist, nærmast stivbeint, og alle musklar er spente til brestepunktet. Hovudet er

delvis bøygd mot jorda for å visa dei skræmelege taggane på geviret. Like før dei møtest, svingar

båe av slik at dei går forbi kvarandre i forholdsvis sikker avstand. Brått så snur båe og kjem motsett

veg og går forbi kvarandre på nytt. Ingen brøling, ikkje skraping, ikkje beiting, berre opphissa

pusting. Då, med eitt snur den eine for enden av plassen og no går dei ved sida av kvarandre. Det ser

ut til at dei er likesæle med kva den andre gjer, men dette er berre innbildning, den minste rørsle blir

vel vakta av den andre.

Då, endeleg skjer det noko dramatisk. Kven som går til åttak er uråd å seia, for alt skjer i brøkdelen

av eit sekund. Båe dyra vrir seg rundt ein kvart omdreiingog tørnar saman gevir mot gevir. Det ser ut

til båe legg heile si kraft og tyngde i samanstøyten. Lyden av horn mot horn lyder som børseskot i

kveldsmørket. No kjem den eigentlege kraftprøva og alle musklar står i heilspenn. Dette er ein prøve

på å halda ut, og etter ei stund blir den eine pressa attende nokre meter inntil han finn nytt feste for

bakbeina. Så skyver han den andre bakover inntil han på si side finn betre feste. Etter ei stund

begynner dei å dreia i ring og jorda sprutar opp i det augesprossane på gevira borer seg ned i jorda.

Dei kjempande pustar tungt. Hittil er kampen uavgjort og dei løyser opp gevira og går nokre meter

frå kvarandre. Deretter vender dei hovudet bort frå motstandaren. Dermed gjev dei teikn til at no er

det tid til pause. Så tek dei på nytt mål av einannan, og fortare enn menneskeauga kan oppfatta det er

dei innvikla i ein ny og innbiten kamp. Mose og jord fyk omkring og pusten går merkbart fortare.

Båe dyra er i ypparleg form, og sjølv om dei ikkje et noko særleg i brunsttida, har dei lagt seg opp

rikeleg feitt og styrke i sommartida.

Det er tydeleg at inntrengjaren er yngre enn forsvararen. han må stadig vekk rygga tilbake for den

eldre og meir rutinerte motstandaren. Til slutt innser han vel at slaget er tapt, for brått nyttar han

høvet då trykket er litt mindre til å hiva seg rundt i 180 grader og spring i forrykande galopp inn i

skogen. Sigerherren føl med ein gong etter, men ikkje lenger enn inn til skogkanten. Han sender eit

triumferande sigersbrøl etter taparen. Han prøver å jekka seg ned, men sinnet og kamplysten er enno

ikkje borte. Difor krafsar han med framføtene, brummar og fektar med geviret mot innbilte

motstandarar. Endeleg kjem han ruslande attende til valplassen med tunge skritt og legg seg for å

kvila. Pusten går enno tungt og eit forsøk på eit nytt trugande brøl blir berre ei hes ralling. Det er tid

126

for å kvila ut for neste kamp mot ein annan rival - kanskje alt i morgon. Dei andre dyra legg seg også

ned og jortar. Freden kviler over skogen.

Eg er så stiv av spenning og frost at bein og armar verkar heilt kjenslelause. Munnen er turr, og eg

kunne neppe fått ein lyd ut or strupen om det trongst. Forsiktig glir eg frå den mosegrodde knausen

der brisken hadde skjult meg for dyra. Langsomt slepp eg meg nedover ei slukt til eg er så langt nede

at eg er sikker på at dyra ikkje kan høyra meg. Ein våt mosedott i munnen får mjukt opp tunga, og

etterkvart får eg føling tilbake i bein og armar. Eg famlar meg tilbake over myr og bekkefar til eg

kjem på kjende stiar. Eit dramatisk skodespel har vore framført for eitt einaste menneske i kveld. Det

blir teke oppatt tusenvis av gonger kvart einaste år, men herre sjeldan og aldri får nokon oppleva det.

Denne gongen var eg den heldige.

Hjortejakt på Tysnes år 2000

Det er ein av desse fine haustdagane i september med solrike dagar og kjølige netter. Eg har fått

vera med på Otto sitt jaktlag og startar søket omlag klokka halv seks om morgonen. Skogsstien held

hjortane opne, men det gjeld å fara varsamt fram for trakkar ein på ein kvist, høyrer hjorten det på

fleire hundre meter. Litt lenger framme kjem eg fram til ei lita tjønn, omlag 70-80 m i diameter. Her

må eg bøya meg langt ned og gå krokrygga langs stien vidare i von om at eventuelle dyr på motsatt

side ikkje vil verta merksame på meg. Ansiktet har eg kamuflert med ein duk og på hendene har eg

grøne hanskar. Det er framleis so mørkt at eg ikkje kan observera dyr på andre sida av tjønna sjølv

med kikkert. Endeleg når eg fram til utløa og kan der slappa av i god ly. No er det berre å smørja seg

med tålmod og ikkje virra fram og attende i synet for hjorten. Kattugla er i ferd med å avslutta

nattekonserten, men ellers er det heilt stille. Nokre haustgule bjørkeblad virvlar stille mot bakken og

fortel at sumaren er på hell. Ei einsleg svarttrost har vakna til liv og er forviten på kva type som no er

komen innanfor hennar revir. Ho kaklar og kjem stendig nærare, men då eg lear på ein fot, set ho i

gang konserten og flyg oppi næraste tre. Like etter er familien samla nede på myra for å innta dagens

frokost. Ei lett skvalping i tjønna fortel at minken har starta morgonfisket og deretter breier den store

stilla seg ut igjen over landskapet.

I aust står grantrærne i skarp kontrast mot solgul himmel. Det er lyst nok for dagens jakt, og

plutseleg får eg auge på tre dyr under morgonskodda som har sveva nokre meter over tjønna og

myra. Det er tydeleg kolla med kalv og sannsynlegvis ein bukk. Men kven er bukk og kven er kolla?.

Dyra oppfører seg merkeleg og set på sprang langs skogkanten for deretter å beita litegrann. Like

fort spring dei so attende til utgangspunktet for å beita der igjen. Eg forstår ingenting og oppfattar

dette som ein leik. Eg har høve til å skyta fleire gonger, men vil nødig ta feilt dyr. Slik held dei på

127

ein halvtime, men framleis kan eg ikkje sjå forskjell på greinene i

bakgrunnen og hjortehorn. Eg er heilt stiv av spenning og av å

halda børsa oppe i skytestilling so lenga. Då plutseleg ser eg at

det mørkaste dyret hoppar opp på den lysaste hjorten og røpar

dermed kven som er bukk.. Eg løysar sikringen og vil la skotet gå

men dengang ei. Kolla er godt lei av all denne renningen av

bukken og stikk til skogs. Snipp snapp snute, so var morgonjakta

ute. Seinare var det felling av hjort, men det er ei anna historie.

Hjortejakt på Tysnes 2001

Eg har hatt mange jaktopplevingar med Otto Hillesvik på

Tysnes. Han er ein erfaren hjortejegar og ikkje mange på Tysnes kan slå han i antall felte dyr.

Dessutan er han ein god skyttar og som profesjonell slaktar er det ein fornøyelse å sjå eit dyr som

han har flådd. Dette året hadde me vore heldige og fatt 3 dyr på ganske kort tid. Det vart difor mykje

svette og mykje blod før skrottane hang ferdige på låvebrua.

Då eg om fredagen henta Lillemor på

fergekaien, var eg difor både trøytt og sliten og

eg sa til henne at no var eg dyktig lei av

hjortelukt og blod. Det var riktignok enno eit

dyr igjen på Færavåg, men det fekk no heller

gå igjen. Haustkvelden var mild og fin då me

rodde frå Færavågskaien mot hytta. Enkelte

haustgule blad dreiv i vestavinden og

brislingen putra som flak bortetter sjøen.

Innimellom skvatt og kokte det i og rundt brislingsamlingane når småpala gjekk til angrep. Og

ovanfrå stupte gråmåsen glupsk nedover for å få sin del av overskotet Me hadde god tid og rodde

seint alt medan eg fortalte om jakta som nettopp var avslutta for året. Me hadde runda Håneset og

var rett ut for Bleikli då Lillemor dunka i meg og peikte innover mot husa. Der stod det forsyne meg

to hjortar og beita fredeleg. Det var som nokon hadde kveikt ein rakett i ræva på meg. Den rolege

roinga gjekk brått over til fossroing så årane stod i heilspenn. Inn gjennom sundet og til hytta gjekk

det med rekordfart. Der vart det å lempa varer og utstyr i land og lada børsa på ny. "Kor vart det av

han som var så lei av hjortelukt og blod at han mesta måtte kasta opp?" spurde Lillemor. "Eg er

ikkje kvalm lenger" svara eg kort og skuva i frå land.

128

No var det verkeleg hast for

mørket kom sigande. Det vart å

ro over vågen og prøva snika

seg opp på ein liten ås rett opp

for Bleikli. Der hadde eg ikkje

vore før og kom ut i eit ulende

med mannshøge brakar som eg

måtte trua meg igjennom.

Hastverk hadde eg og nokon

stillfarande framrykking kom

ikkje på tale. Eg rekna med at

so lenge eg var på denne sida av

kollen, ville ikkje lyden bera

ned til dyra. Vadmelsjakka kjentes tung og varm og sveitten blanda seg med brakanåler og

småkvistar.

Endeleg nådde eg fram til utkiksplassen, men derifrå var det umogeleg å sjå ned til husi på grunn

av skogen som stod i vegen. Eg kraup på alle fire vidare mot ein berg-knaus lenger framme, men

framleis hadde eg ikkje fritt syn mot dyra. No var det berre minuttar om å gjera før det vart for mørkt

til å skyta. Den siste utvegen var å reisa seg opp i full høgde og vona at eg då ville kunna sjå

hjortane. Det var

ikkje eit einaste

tre der eg stod så

nokon støtte for

børsa var ikkje å

tenkja på. Som

tenkt så ,gjort og

der stod begge

dyra!, rett framfor

huset. Straks noko

kom opp for

himmelsynet,

reiste dei opp

hovuda og kikka oppover. Her var det ikkje mange sekund å kasta bort og eg lyfta geværet og skaut

med ein einaste gong, i ståande stilling. Munningsflammen blenda meg fullstendig og då eg fekk

129

synet attende, var begge dyra borte. Eg rekna med at eg hadde bomma då det var mykje nedoverskot

og dei går lett over. So vart det å kava seg nedover for å vera sikker og sanneleg, der låg det ein liten

bukk, spinndaud. Eg stakk han og la på veg attende over åsen til båten. Var det vanskeleg å driva

framrykking, so var tilbaketrekkingen sanneleg ikkje betre. No var det verkeleg vorte mørkt og det

vart å trakka nærast på måfå i urahol og blautmyrar. Brakabuskane var ikkje det spor meir

medgjerlege i mørket enn då eg gjekk framover og meir enn ein gong måtte eg henta luva mi som

vart hengjande att. Eg var glad då eg endeleg nådde i båten og kunne ro rundt odden og leggja til

Bleikli sin kai. No hadde eg enno eit problem og det var ryggen som på den tida hadde slått seg heilt

vrang. Nokon draging i bøygd stilling, var ikkje å tenkja på. Det vart å setja seg på bakenden, ta eit

godt tak i øyro på dyret og dra det til seg ein halvmeter. So var det å flytta seg litt lenger bak og ta eit

nytt nappetak. "Nød lærer sjuk jeger å finna ei løysing" kunne verta eit nytt ordtak. Eg var ikkje lite

glad då eg endeleg kunne tippa bukken frå kaien og rett ned i båten so blodet skvatt.

Det var lys på kaien og overalt i hytta då eg eg runda neset i stumrande mørke. Inne hadde mor fyrt

på peisen og toddyen vart skjenkt oppi fortare enn eg fekk støvlane av meg. Ho var verkeleg glad for

å få meg heimatt og sjølvsagt gratulerte ho meg med dyret. Etter andre toddyen, gjekk flåinga med

liv og lyst med parafinlampe som lyskjelde i naustet.

Pussig nok, eg kjende ingenting til kvalmen!

Hjortejakt på Tysnes hausten 2002

Smygjagt i skogen er alltid krevande og spennande. I dei siste åra har likevel lauvskogen teke

overhand fordi kyr, sau og geit ikkje beitar lenger. Då blir det nestan umogeleg å drive smygjakt der

lauvskogen står so tett som ein jungel. Posteringsjakt rundt dyrka mark er då eit godt alternativ, men

det krev stor varsemd og stort tolmod.

Midt i det vesle dalføret med skog på begge sider ligg ei lita tjønn med tilsig frå ei liten bekk.

Hjorten sin tydelege sti kom frå ein planteskog oppe i lia, gjennom litt bjørkeskog. Over bekken og

fram på myra. Eit godt skjul fant eg på motsatt side med ypperleg utsikt. No gjeld det å liggja roleg i

minst 2 timar inntil mørket kjem.

Det vert god tid til å fundere over livet når ein ligg slik åleine ute i naturen. Godt å kjenne etter kor

heldig ein er som kan praktisera tusener av års nedarva jaktinstingt frå våre forfedre. Dei som er i

mot jakt, burde vitja ein småbrukar eller fruktbonde på Vestlandet og høyra hans meining når 12-15

hjortar har beita på garden hans heile somaren.

130

Ein vert var for alle lydar og synsinntrykk når ein ligg slik. Ei kongeørn seglar høgt oppe over

dalen, forfølgd av to ravnar som plagar ho alt i ett. Ørna flyg uforstyrra vidare utan å ensa

plageåndene. Ein kaklande flokk grågjess har plogforma kurs rett mot syd og varmare land. Eit par

ender kjem seglande stille ned til nattelegeret på tjønna.

So med eitt startar eit intens spetakkel av trastene inne i planteskogen på andre sida. No er hjorten

utvilsamt på veg mot dalen og beitelandet. Det er enno ei stund til myrket kjem og eg nyttar

kikkerten flittig. Då ser eg tydeleg eit hovud innimellom buskane og berre øyro rører seg fram og

tilbake. Slik kan hjorten stå i lange tider heilt urørleg for å sikra seg at vegen er klar. No nærmar

skumringstimen seg då alt stilnar av og fuglande teier.

Hei, sjå der! Sanneleg er det noko brunt som rørte seg inne i det høge hausgraset! Eg kjende hjarta

banka fortare og fann fort fram kikkerten. Det var nok berre Mikkel Rev som også var ute på jakt.

Han spratt opp og ned i dei forunderlegste stillingar i forsøk på å skrema musene fram. Ja ja, skit jakt

Mikkel!

Sola hadde forlengst krope over dei høgste toppane og haustmørket kom sigande over myra. Eit

lett tåkeslør la seg over tjønna og skjulte småørreten som var oppe for å henta seg kveldsmat.

Hjorten stod framleis dørg i ro og venta på mørket. Det gjorde også dei to kattuglene som pleide å ha

ein konversasjon tvert over dalen. Med kveldsmørket kom den totale stilla der liksom alt og alle

venta på noko dramatisk.

Utan dramatikk, utan ein lyd og utan at eg hadde sett noko, var det plutseleg eit dyr ute på myra.

Det var utan tvil junior som ikkje greide halda seg lenger, men vart frista av den saftige håa. Nokre

minuttar senare var også kua komen ut, lydlaust også ho. No var spenningen heilt på topp og eg

kjende ei blanding av kulde og jaktfeber sildre nedover ryggen. Akkurat slik hadde mine forfedre

lagt for å felle vilt til livets ophald, men måtte nok koma seg mykje nærare for å fella hjorten med pil

og boge.

Endeleg, der høyrde eg eit tydeleg byks då sistemann hoppa over bekken. Sjølv om det no var

ganske mørkt, kunne eg tydeleg sjå at dette var eit mørkare og større dyr. Bukkane let alltid dei

andre dyra gå først ut og han kjem ikkje fram før alt er klarert. Eg følgde med han gjennom

nattkikkerten på børsa, men han stelde seg alltid so ulagleg til at eg ikkje kunne skyta. No var det

like før det vart for mørkt til å kunna skyta og då han endeleg sette breisida til let eg skotet gå. Dei

fleste jegerar har det som meg, at sjølv om du kjenner jaktfeberen, so vert du heilt roleg når skotet

skal gå. Ein lysande flamme stod ut frå børsa og blenda meg fullstendig. Då synet kom igjen var

dyrene borte men eg høyrde tydeleg kor det rasla av hjorteføter oppi skogen. Bukken fann eg daud

131

på andre sida av bekken. Skogens konge på Vestlandet fekk ein brå og smertefri død- og eg bøyer

meg over han i ærbødigheit.

PS. Denne forteljinga vil eg tilegna den

beste og største hjortejegeren eg kjenner,

Otto Hillesvik på Amlandstø. Han er ein

framifrå skyttar og framifrå jeger som har

lært meg og andre mykje om jakt og

slakting. Sjølv har han felt over 200

hjortar og garasjeveggen har snart ikkje

plass til fleire bukkehorn. Sjølv om han

nå er på veg til sitt åttiande år, så har han

felt dyr heilt til i fjor. "Du vert aldrig

utlært hjortejeger" seier Otto , Det er det

som gjer at denne jakta er den mest

krevande og dermed mest spennande

storviltjakta i Norge". Eg vonar Otto vil få mange gode år framover og kunna gjeva oss gode tips om

hjortejakt også i åra som kjem.

Hjortejakta 2003

Det var første jaktdagen på Tysnes og dagen begynte med lett skyet og stille vær. Like før det

lysnet, snek jeg meg forsiktig nedover stien mot et lite gårdsbruk som ikke er i drift. Tidligere har

jeg skutt flere dyr der og da plassen ligger ensomt til pleier dyrene å stoppe litt der på tilbakeveien til

skogen. Jeg hadde tett skog på begge sider av veien og ville være vanskelig å se med slik bakgrunn.

Hvis vinden er gunstig, så vil likevel dyrene oppdage enhver bevegelse i terrenget fordi de har

videosyn , mens vi nærmest har tunellsyn. Da jeg forsiktig nærmet meg det åpne lendet, tok jeg opp

kikkerten og så da to dotter ute på myren som antagelig var dyr. Det var for langt hold å skyte, så jeg

tok en omgående tur inn i skogen og snek meg langs en gammel løe som lå mye nærmere myren. Jeg

var i helspenn da jeg forsiktig stakk hodet utenfor veggen og oppdaget et dyr litt opp i skråningen på

andre siden av myren. Dyret så opp med en gang og jeg visste at jeg da bare hadde tre sekunder på

meg til å skyte før det ville forsvinne. Jeg hadde allerede geværet oppe i skytestilling og lot skuddet

gå på frihånd, uten støtte. Dyret rullet ned fra skrenten og to andre dyr dukket frem litt lenger oppe.

Jeg hadde allerede nytt skudd i børsa og siktet meg inn på en bukk. I brøkdelen av et sekund mens

jeg prøvde å finne bogen på dyret, spratt han til og forsvant inn i skogen. Dermed var det slutt på den

jakten og ungdyret ble kjørt til slaktebua hos Otto for slakting.

132

Min venn Otto Hillesvik har innredet sin garasje til en fortreffelig slakteplass. Her finnes stativ til

å legge dyret på, her er taljer, godt lys og spylemuligheter. Rett ved siden av garasjen har han et

fluesikkert rom hvor kjøttet kan henge til modning. Vifte gir kjølig og god lufting. Jeg har slaktet

mange dyr i mitt liv, men makan til Ottos trivelig slakteplass, har jeg ikke opplevd. Mange burde

følge hans eksempel og bruke litt tid på å gjøre den årvisse slaktingen mere trivelig.

Elgjakta 1996

Skogen hadde såvidt begynt å gulne, men morgenen var klar og fin med et lett tåkeslør over de

laveste myrdrag. Det var den 5. oktober 1996 og første jaktdag på elg i Bjelland i Setesdal. Min venn

Øystein hadde som vanlig vekket meg med en solid frokost, oppvarmet vann og fyr på peisen.

Jeg satt bak en busk i Urdalen og ventet på at jaget skulle begynne. Av erfaring visste jeg at dette å

sitte rolig er alfa og omega for en mann på post. Da plutselig og uten forvarsel, dukker en ungku opp

i skogkanten, stanset og kikker utover myren. Jeg ble sittende uten å røre meg inntil den plutselig

gjorde er byks over veien og forsatte over myren. Jeg sikter i forkant av bogen og skuddet senker

dyret i kne. Neste skudd var et rent avlivingsskudd og første dyr var dermed felt før jakten egentlig

var begynt. De øvrige dyrene i jaget fikk lurt seg forbi skytterrekken og dermed var det bare jeg som

var den heldige.

Jagere og skyttere samler seg så rundt bålet med kaffi og pølsegrilling. Man var enig om ar dyret

var felt på en lagelig plass, rett ved siden av veien.

Neste jag skulle gå over Ørneheia og jeg ble passert ved "Unnelandsplass", ei myr der jeg noen år

tidligere hadde skutt to elger. En rotvelt ga ypperlig skjul, god støtte for geværer og plassen tillot fin

oversikt over myra. Ventetiden gir rom for etterranke og takknemmeligher for at man i en alder av

70 år får delta i jaktlivets gleder fremdeles. En uke på Hardangervidda i slutten av august er noe de

fleste bare kan drømme om. Nydelig vær og en to timers oppstigning fra hytta hver morgen får fart i

blodomløpet. Dyr var der også, men bare på naboterrenget. Men slik er jakten og dette å felle 3 dyr

på like mange minutter som jeg gjorde i fjor, det er ikke dagligdags. Da gikk det bedre på

hjortejakten på Tysnes der jeg fikk felt dyr etter lange ventetider både morgen og kveld, men med

sitrende spenning i hver minutt. Solen forgyller bjørkeskogen og ett og annet gult løv dalte sakte mor

jorden. En fjern ljoming fra jagerne fortalte meg ar det årlige drama i skogen var på gang. Det er

ganske utrolig ar et såpass stort dyr som en elg kan bevege seg så stille i skogen, men det gjør den

virkelig.

133

Som troll av en eske dukker plutselig en stor ku ut av skogkanten og fortsatte over myren. Det var

ingen tid å miste og da den bare løp sakte fremover, satte jeg skuddet igjen i forkant av bogen. Dyrer

bråvendte og løp mot skogen igjen og da jeg trodde at jeg bare hadde såret den, måtte jeg skyte den i

ryggen, halvt bakfra. Jeg så at den ramlet inni buskene, men idet jeg reiste meg for å gå frem, dukker

en okse med "sykkelstyre" ut fra skogen. Han hadde større hast enn kua og bare min plystring fikk

den til å stoppe noen sekunder. Med godt anlegg og 50 meters hold, bestemte jeg meg for å skyte

like bak bogen for å ødelegge minst mulig kjøtt. Dette burde normalt gitt et godt og drepende

lungeskudd, men oksen fortsatte som ingenting i samme retning. Noen busker gjorde ar jeg ikke fikk

satt inn flere skudd og mismotet sniker seg over meg for at jeg kunne bomme på et såpass fint hold.

Med nytt skudd i løpet prøver jeg å snike meg etter dyret da jeg plutselig så en voldsom risting i

noen småbusker. Der var oksen som gjorde sine siste krampetrekninger og et skudd i hodet sendte

den over til de evige jaktmarkeder. Senere viste det seg at kua hadde fått hjerteskudd og oksen

lungeskudd, så noe mer skyting var egentlig unødvendig, men det kan man aldri vite i øyeblikket.

Rune dukket opp og gratulerte meg med dyret, men lurte på om jeg hadde bommet en del siden det

var avfyrt såpass mange skudd. Jeg pekte da mot den andre enden av myra og han satte store øyne da

han fant kua der. Jaktleder, Ola, kom på radioen og lurte på hvem som dundret og skjøt så fælt. Rune

svarte på radioen "Vestlendingen har skutt en okse" "Forresten har han skutt en ku også" " Han der

fyren må dere av-vepne" svarte Ola. Unødvendig, svarte Rune, han har ikke flere skudd igjen !

"Gudskjelov," svarte Ola, "så kan det kanskje bli en mulighet for oss andre også"

Nå var det likevel Ola som først kom frem med en

miniflaske og gratulerte meg. Tre elger på første

jaktdagen hadde ikke hendt før på denne garden..

Etterhvert samlet både jagere og skyttere seg ved dyrene

og vekter, skuddtreff og skytevinkel ble flittig

kommentert. Etter at innmaten var tatt ut av dyrene, ble et

tau festet gjennom neseborene og de ble dradd

forbausende lett mot en traktorvei. Der møtte Oddvar opp

med traktoren og med ett dyr i frontskuffa og 2 i bakskuffa ble det litt av en triumf-ferd gjennom

bygda. Med såpass mange mann gikk flåingen med liv og lyst og vektene viste seg å være 1 190 kg

på kua, 150 kg. på oksen og 125 kg på kviga.

Neste dag fikk jeg utlevert et leketøysgevær og 5 tomme patroner. Til nød kunne jeg få beholde

kniven for å sende Vestlendinger i skogen "det er fali det". Resten av jaktuken gikk uten resultat for

noen av oss, men med lange turer i et praktfullt terreng og med spenning i hvert skritt.

Ola Breilid og meg.

134

Jeg takker først og fremst Øystein for førsteklasses mat og god forpleining. Det fremkom litt

klager på at Ola sin ved varmet for mye, men klagen ble prompte avvist. Forøvrig ytret jeg ønske om

at Øystein kanskje kunne sende en av de to huldrene han hadde besøk av hver natt, over til mitt rom,

men der var han direkte av-visende. Så vil jeg takke alle skyttere og jagere for at de sendte dyrene på

min post og ikke minst vil jeg takke grunneierne for at jeg gratis får være med på så mye spennende.

Elgjakta 1997

Jegere og jagere våknet til en strålende høstmorgen den 5. oktober 1997. Alle var spente og

opprømte foran årets elgjakt. Taktikk og posteringer ble ivrig diskutert og formann Oddvar lot hver

enkelt skytter trekke posteringsplass. Sjefsjagerne gjentok fjorårets krav om buffet og massasje av

Thai jenter på banken, men dette ble blankt avslått også av den nye formannen. Det ble derfor å

forsette årets jag med ømme muskler og de vanlige medbragte fire skivene. Etter fjorårets

vellykkede jakt med tre felte elger for mitt vedkommende, ble jeg tildelt tomhylser i år slik at andre

også skulle få en tjangs. Dette hadde jeg imidlertid forutsett og hadde fylt lommene med skarpe

skudd (i fjor hadde jeg for få skudd med meg). Skytterne inntok sine posisjoner og før jakten

egentlig hadde begynt, ble det felt en kalv i Urdalen. Etter en halvtimes jag, smalt det igjen fra

skogsveien i Urdalen og de avtalte 2 varselskudd fortalte oss at et ungdyr hadde falt for en kule fra

Ola. Da ingen flere dyr kom frem, samlet skyttere og jagere seg til en velfortjent pause med kaffi og

bål. I Trøndelag hadde jeg kjøpt en T-skjorte med innskriften "ELGJAKTA 1997". Jeg opplyste at

dette var ment som "ledertrøya" som jeg hadde tiltenkt meg selv, men at jeg nå motvillig måtte

overlate den til Ola med pålegg om å ha den på natt og dag under hele elgjakta. Skulle det komme

inn protester fra kona Mette grunnet svettelukt, så ble det bare for henne å flytte inn på et annet rom

inntil videre. Seremonien ble avsluttet med en liten "tår". Men nå dukket det opp protester fra

jagerne som rettmessig ønsket å opplyse om hvem som hadde jaget elgen fram. Ja, så ble det en

minitår også på dem og samtidig fikk kalveskytteren en flaske øl med elgmotiv på og applaus fra

samtlige.

135

Neste jag gikk over Ørneheia og selv fikk jeg min gamle post på Unnelands-plass. Solen hadde i

mellomtiden kommet opp og solstrålene spilte i høstvåte gule blader. Jeg hadde god oversikt over ei

lita myr og satt helt stille bak en rotvelte. En stor rødrev med sin hvite haletipp kom ruslende på sin

evige jakt etter smågnagere. Vi var begge i en jaktsituasjon og jeg ønsket ikke å forstyrre en

"kompis" som var ute i et lignende ærend som meg selv. Den hadde ingen aning om at noen satt bak

roten og "prøvesiktet" på han.

En kraftig husjlyd bak meg fikk blodet til å fosse i årene og jeg snudde meg forsiktig, bare for å

oppdage at en tiur hadde satt seg i en furu omlag 50 meter bak meg. Men regelen er klar ;er du på

storviltjakt, ja så er det bare storvilt du kan skyte på. Ett skarpt skudd noen hundre meter lenger oppe

flerret stillheten og uvilkårlig

grep jeg fastere om kolben. I

slike tilfeller er det ikke

uvanlig at dyr kommer

rennende i stor fart til en av

postene. Da de avtalte

varselskuddene uteble, var

det et tegn på at skytteren

enten hadde bommet eller

ikke fant dyret igjen. Det ble

136

derfor å avbryte jakten og hente ettersøkshund. Den var i stand til å oppspore dyretog det ble hurtig

avlivet. Det er enhver jegers soleklare plikt å gjøre alt man kan for å finne og avlive et såret dyr. Det

er imidlertid helt umulig å garantere at slikt ikke hender for elg og hjort kan vandre temmelig langt,

selv med et drepende skudd.

Det var en oppløftet stemning i slaktebua da tre dyr skulle flåes. Arbeidet gikk med liv og lyst og

historiene og vitsene kom som haglskur. Noen hadde en kvesser på vesten og delte gjerne med

kamerater i gleden over en vellykket jaktdag. De neste dagene drev noen av oss litt posteringsjakt og

litt lurejakt, men dyrene lurte oss hver gang. Selv hadde jeg to muligheter for skudd men hver gang

stod dyrene i skjul slik at det var uforsvarlig å la skuddet gå. I Nauterheia så vi både elg og hjort uten

å komme på skikkelig skuddhold, men spenningen hadde vi. Bare det finnes dyr i området så er det

helt i orden at de er smartere enn oss og lurer seg unna. Det er bare slik all jakt er og det er alle

jegere innforstått med. Øystein var min ypperlige vert som vekket meg hver morgen med varmt vann

og kjempefrokost. Gerd hadde vært i Danmark og proviantert og vi gjorde flere forgjeves forsøk på å

gjøre kål på både det våte og det tørre hun hadde kjøpt inn til oss.

Elgjakten 1997 var vellykket og jeg takker alle som var med og sender en spesiell hilsen og takk til

Øystein og Gerd for et alle tiders opphold.

Elgjakta 1998

Den 5. oktober startet med nydelig vær og solskin over åser og fjell. Det første jaget gikk over

Åsen, men dessverre, dyrene lot seg ikke jage ut. Vi hadde stor tro på at neste jag over Breilidfjellet

skulle gi resultater, men også denne gangen ble vi skuffet. Litt mismot spredde seg og da god kaffe "

kurerer all gruff" tok vi like godt spisepause med kaffebål. Øystein delte ut "jagerbevis" selv om

jagerne ikke hadde fått frem dyr. Beviset måtte derfor oppfattes som honnør for hederlig innsats.

Etter litt diskusjon ble det bestemt at nå stod Ørneheia for tur. Selv ble jeg plassert ved Gytjønn og

fant meg ett godt skjul like ved Beverdammen. Min erfaring er at man skal snike seg stille inn på

posten og være så rolig som mulig. Det hender ofte at det er dyr like i nærheten og prating og

hosting hører dyrene over lang avstand.

Det er ganske utrolig at man får voksne folk til å sitte å vente i timevis på at noe skal skje. Nå er

det trivelig å se på de vakre høstfargene som farger åsene omkring og høre på ravnene som kretser

høyt oppe og bare venter på festmåltidet. Samtidig blir man fylt av takknemlighet for at man

fremdeles kan være med både på reinsdyr, hjorte og elgjakt. En kraftig grynting får meg øyeblikkelig

i alarm og sannelig, der braser 2 store dyr nedover åsen på andre siden av bekken. Jeg prøver å

137

plystre for å få dem til å stoppe i traktorveien, men de fortsetter i full fart. Jeg bestemmer meg for å

skyte den fremste, men med sola rett inn i siktet, ble det vanskelig og jeg holdt skuddet igjen da kua

braste ned mot bekken og kom nærmere meg. Nå kunne jeg ikke bruke anlegget for børsa lenger og

buskene gjorde at jeg måtte skyte stående på frihånd ( noe jeg helst unngår). Det første skuddet

sendte kua rett i bakken uten at hun gikk et eneste skritt mer. Bukken snudde seg og kom noen skritt

rett mot meg slik at det ble et skudd forfra, noe han ikke reagerte på, men løp oppover. Jeg tok en

omvei og fant han igjen ganske snart, tydeligvis hardt såret. På det neste skuddet stupte han og det

tredje var rent avlivningsskudd i nakken.

Like etterpå ble kalven

skutt lenger borte ved Gytjen

og Kevin felte sin første elg

en halv time senere. Dermed

var kvoten full og humøret

var på topp da Oddvar kjørte

4 elg på traktoren hjem til

flåplassen. Da jagerne kom på

plass, fortalte de at Erling

mente Bosnierne hadde startet

krig ved Gytjønn slik som det

stadig smalt derfra. Ellers viste slaktevekten 186 og 176 kg på de 2 dyrene jeg skjøt.

De neste dagene gikk Øystein og jeg på lurejakt i det flotte høstværet og det bekymret oss ikke at

vi ikke så flere dyr. (hjort og rådyr). Elgjakten 1998 er nå historie og jeg takker alle hyggelige folk

jeg har truffet under jakten og spesielt Øystein som overgår seg selv hver gang som den perfekte

kokk og vert på hytten. Tusen takk for meg!

Elgjakta 1999

Årets elgjakt startet i strålende solskinn den 5. oktober. De nye jegerne fra Stegane meldte seg på

og det var flere som jaktet enn som jaget. Erling holdt en fin tale for Øystein og overrakte en

fotomontasje til applaus fra de tilstedeværende. Jagerne gjentok sitt tidligere krav om Thai-masasje

på Banken, men dette ble avvist av formannen.

Første jag gikk over Åsen og videre over Breilidfjellet i ett eneste jag. Før alle jegerne var kommet

på plass, kom en kvige ut på myrene i Urdalen og Ola var heldig og fikk skutt den i det den skulle

krysse bekken. Noen flere dyr kom ikke frem og et visst mismot spredte seg under kaffepausen.

138

Humøret ble ikke vesentlig bedre da også neste jag over Ørneheia ble resultatløst. Endel jegere gikk

hjemigjen over Øvre og Nedre Støylehei, men ingen spor var å se. Noen av oss møttest i slaktebua til

Odd der vi fikk kaffi og nogot attåt i det vi innviet "hvileplassen" han har laget i tiknyting til

slaktebua.

Neste dag gikk Ånen og jeg til Haugland sin hytte der jeg fikk post på en liten kolle i utkanten av

myra. En fantastisk fin plass med utsikt i 360 grader der det var muligheter for dyr fra alle kanter.

Det er en naturopplevelse av de skjeldne å sitte der med alle sansene åpne og nyte den flotte naturen

og samtidig være årvåken for alle lyder. Jeg må ha sittet ganske stille for en røy kom flaksende og

satte seg i en kolle like i nærheten. Odd og Erling kom frem til slutt, men ingen elg var å se. Vi

foretok ytterligere to nye jag som heller ikke brakte frem noen dyr. Slik er jakten når dyrene har

mere flaks enn jegerne eller er smartare.

Neste dag opprant med regn og tåke, noe som gjorde enhver jakt umulig.

Jeg takker alle i jaktlaget for hyggelig samvær og spesielt Øystein for eminent koking og

førsteklasses vert.

Ei forunderleg ”jakthistorie”

Vi låg ved siden av kvarandre på standplassen og hadde skytetrening føre haustjakta. Han kunne

vel vera i 40 åra og skytinga hans var det lite å utsetja på. Som vanleg er når jegerar treffest, vart det

mange jakthistoriar og skrøner. No skal ikkje eg avgjera kva kategori historia han fortalde høyrer til,

men som guten sa "er det ikkje sant, so er det i alle fall godt påkome".

Det var ei seinsomarnatt at han kom i bra fart frå Austlandet. Det hadde vorte sein avslutning på

kurset og i staden for å overnatta enno ein gong på hotellet, bestemte han seg for å nytta natta til å

køyra heim. Veret far fint og kjøleg og det gjekk fort unna med Volvo stasjonsvogna, då det omtrent

ikkje var nokon trafikk. Han gledde seg til å overaska kone og born med heimkomst før enn

forventa.

Då han passerte Samnanger, var det ein knapp time igjen før han var heime og han gassa litt ekstra

på og vona at fartskontrollørene hadde tatt fri for natta. Plutseleg hogg han bremsene i for rett over

vegen sprang det ein hjort i fullt galopp. Han var ikkje bort i dyret som likevel vart blenda av lyktene

på bilen og stupte rett inn i eit buss-skur. Han stogga og rygga litt attende slik at skuret vart opplyst

og der låg hjorten spinndaud. Det var ein halvtannaåring som soleis enda sine dagar. Desverre hadde

han ingen kniv på seg so det var lite han kunne gjera. Det var nokså øde og forlatt der det skjedde og

139

å vekkja folk opp klokka 4 om natta for å be dei ringja viltnemda, det kvidde han seg for. På den

andre sida kunne han ikkje la dyret verta liggjande der og om nokre timar ville kjøtet vera utskjemt.

Han bestemte seg for å lempa hjorten inn i Volvoen og køyra heim for å foreta slaktinga i kjellaren

og so ringja viltnemnda neste dag. Som tenkt så gjort; Volvoen vart rygga inn til buss-skuret og etter

litt sliting og lemping, fekk han det livlause dyret inn i bilen.

Livet var sanneleg merkeleg; her hadde han streva og gått i dagevis sist haust på hjortejakt, men

ikkje lukkast å koma på skothald. So plutseleg og utan forvarsel, fekk han eit dyr so å sei opp i

fanget. Han tenkte med eit smil på kor forundra kone og born ville verta når han drog ut ein hjort av

bilen

Lenger kom han ikkje i tankegangen, for no vart det eit forferdeleg rabalder bak i bilen. Det

dundra og smallt og klirra i knuste glas. Bilen begynte å skjena frå eine sida til den andre alt

ettersom det rasande og fortvila dyret kasta seg rundt. Med eitt skjøna han at hjortebukken berre

hadde vore svimeslått etter samanstøyten med sement-buss-skuret og no var han tydelegvis

"gjenoppstått" frå dei døde. Det var sjølsagt berre å stoppa kontant og lista seg bak og opna luka.

Inga makt i verda ville kunne halda denne bukken som no var heilt desperat. Etter nokre korte

orienterings-sprell såg han utvegen og ut for han som ein pil og raste oppover næraste lid som om

han hadde styggen i helane. Han er vel einaste hjorten på våre kantar som ufrivillig fekk hike med

ein Volvo. Ja, kva med Volvoen? Jau den måtte sendast til karosserimakaren for omfattande

reparasjonar. Sjølv om dei er rekna for sterke bilar, så er dei vel ikkje konstruerte for åtak innvendig

frå ein rasande bukkehjort.

"Tvilar du på historien" sa mannen, "I så fall skal eg personleg køyra deg til verkstaden so du kan

få sjå på bilen". Det var ikkje naudsynleg, eg trudde mannen og om det ikkje skulle vera sant, so var

det i alle fall ein god historie som eg hermed delar med andre.

Den store reinflokken på Dyranut

Sola hadde så vidt rundet fjellet på motsatt side, da jeg strevde meg oppover den bratte lien mot

Dyranut. Klokken var ennå ikke syv, så det ville være for tidlig å skyte ennå.

Halv-veis oppe i lien kikket jeg mot åskammen der naboene hadde sitt terreng og stivnet til. Over

hele åskammen stod det hundrevis av bukkehorn og de tegnet nærmest en skog mot solen. Det var et

fantastisk syn og det gav håp om muligheter for jakt i løpet av dagen. Vel fremme på toppen, kunne

jeg fortelle de øvrige jegerne om dyreflokken og vi var enige om at når naboene nådde opp til

jaktterrenget sitt og begynte å skyte, så kunne det også komme dyr til oss.

140

Det ble en varm og solrik

augustdag og vi koste oss med

nykokt kaffe og la opp slagplanen.

Hvis og når dyrene kom innpå vårt

terreng, skulle vi spre oss i

terrenget slik at ihverfall noen

skulle få skyte. Timene gikk

langsomt og vi mente at naboene

sannsynligvis hadde festet for

lenge dagen i forveien og derfor kom sent i gang. Endelig smalt det 3 skudd, like etter hverandre og

spenningen økte betraktelig da vi la oss på post. Det kunne vel kanskje ha gått 10 minutter da vi fikk

et syn som ingen av oss vil glemme. Fremover fra synsranden veltet det dyr i et antall som om hele

terrenget beveget seg. De kom samlet i småtrav og ingen av dyrene skilte seg ut fra flokken. Vi var 4

garvede reinsdyrjegere som lå på post og et slikt syn hadde ingen av oss opplevd tidligere. Det var

enighet om at flokken var på minst 1500 dyr og storebukkene holdt seg midt i flokken som vanlig,

godt beskyttet av simler og kalver. Vi låg på toppen av en åsrygg og flokken kom langsetter et liten

dal, rett nedenfor oss på ca 100 meters avstand. Første mann på nærmeste post kunne ikke skyte midt

inni flokken og nr. 2 hadde samme problemet. Da dyrene også passerte nr. 3 uten å bli påskutt, var

det bare meg igjen. Da hele flokken hadde passert, hang det en liten bukk 2-3 m bak de andre og det

ble hans skjebne. Skuddet sendte han rett i bakken og alle dyrene tverrvendte og kom tilbake. Jeg

skjøt ytterligere to dyr og de andre jegerne skjøt fullt hus.

Nå var dyrene totalt desorienterte og ledersimla bestemte seg for å løpe over den kollen som jeg

satt på. Jeg stod bak en stein og 1500 dyr raste forbi meg på begge sider uten å ense meg. Tunga stod

rett ut av munnen på dyrene og det dundret og durte i bakken alt mens småstein og mose føk til alle

kanter. Jeg stod stille som en saltstøtte, fullstendig overveldet av det enorme skuespillet som

foregikk så nær meg at jeg kunne tatt på dyrene. Det hele var fort over og dyrene forsvant

kilometervis innover Hardangervidda, mens jeg stod lamslått tilbake. Jegerne samlet seg hos meg og

alle var enige om at noe slikt hadde de aldri opplevd eller hørt om. Det måtte være dette århundres

opplevelse.

Dyrene ble gjort opp og jeg la 2 reinsdyr med skinnet på i en nærliggende tjønn der

kortinnehaverne kunne hente kjøttet neste dag. Det ene dyret flådde jeg og bar ned til hytten på

kvelden. Det var trøtte og velfornøyde jegere som vaglet seg den kvelden med opplevelser som

mange nok ville misunt dem. Denne gangen var flaksen på vår side.

141

Jakt på Hardangervidda

I 36 år har eg jakta rein på austsida av Hardangervidda, innerst ved Møsvann, rett opp for Rjukan.

Jakta startar den 20 august og for det meste har eg hatt fint ver. Det er mange jakthistoriar som eg

kunne skriva om og nokre få bomturar som sjølvsagt ikkje vert nemnd.

Ofte ser det dårleg ut med dyr og dei som finst, står på naboterrenget. Slik var det også dette året

eg skal fortelja om. Austadvinden hadde jaga alle dyra mot Numedal og det fine veret gjorde at dei

ikkje rikka seg derifrå. Dei fleste jegerane

hadde roa seg ved hyttene eller reist

heimatt, men eg hadde erfaring for at den

som jaktar mest, får største sjangsane.

Derfor nista eg meg ut for fleire dagar og

sette kursen for Vollohytta som ligg ved ei

høgde næraste naboterrenget mot aust.

Hytta er svært primitiv med steinmurar og

litt treverk i fronten. Ein brisk og ein ovn er

stort sett inventaret og musene hadde teke

over som innbyggjarar. Ingen reinsdyr var å sjå og då kveldsmørket senka seg, var det å tenna ovnen

og stearinlyset og få seg litt mat. Ein liten dram avslutta kveldsøkta. Det var ikkje anna å gjera enn å

krypa i soveposen og lytta til bølgeblikktaket som hadde starta kveldskonserten i nattevinden.

Musene likte selskapet mitt og kravla rundt meg på alle kantar, men då dei starta trimløpet over

ansiktet mitt, vart det nok for meg. Eg tente lyset igjen og skar ein stor skalk av brødet som hang i

taket og la den på golvet. Dette var det dei trengte for no heldt dei seg på golvet resten av natta.

Straks det vart lyst, var eg på

beina og etter 5 minuttars marsj

var eg på toppen bak hytta og

speida innover dei store

Mjågeflottene Framleis ingen dyr

å sjå, men vinden hadde dreia litt

mot vest og det var eit godt tegn.

Mesteparten av dagen gjekk med

turar på toppen og nedatt til

hytta. Det var såpass tørt og fint

at til slutt gjekk eg på berre

142

sokkelesten og let støvlane stå att ved hytta og lufte seg.. Men so skjedde det som alltid er like

uforklarleg; ein flokk på omlag 50 dyr stod rett bak toppen omtrent som dei var dala ned frå

himmelen. Dei var urolege og drog seg etterkvart inn på "mitt" område og eg trudde at dette skulle

bli ei lett jakt. Det var sjølvsagt ikkje tid til å henta støvlane og kven bryr seg om slikt når du har dyr

sopass nære. Men kvar gong eg skulle åla meg inn på dei, so flytta dei seg litt og eg lurte meg etter.

Slik gjekk det gong etter gong og no var det ikkje berre turre bakkar, men myrar og sumpar. Dei

småsprang no over dalføret og forsvant bak neste kolle og eg på fullt firsprang etter så myrspruten

stod om sokkane. Men då eg kom dit var dei enno lenger oppe på baksida av kollen og ny-

springmarsj av meg på mi side. Slik sprang eg i 5-6 etappar og kikka over kammen, men kvar gong

var dei flytta enno lenger vekk. No visste eg at til slutt ville dei nå eit bratt fjell der dei ikkje ville

koma lenger og eg roa meg ned til sakte gange.

Rett tenkt var det for då eg forsiktig kikka over kanten hadde dei lagt seg ned på ei hylle omlag

100 meter nedanfor. Eg tok meg god tid og fekk pusta ut etter springmarsjen samstundes som eg fant

eit godt anlegg for rifla på ein stein. Deretter kasta eg ein stein nedover lia og alle dyra reiste seg.

Det var god tid til å leita ut den finaste bukken, sikta temmeleg lavt nede på dyret og la skotet gå.

Alle dyra skvatt til, men vart ståande og lura på kor skotet kom ifrå. Bukken hadde stupt med

eingong og då eg gjekk nedover, forsvant dei andre mot vest. Eg gjorde opp dyret og steina det ned i

ei ur fordi det var lettaste å ta det med på heimvegen. Ei fille på hornet ville halda vekke ravn og rev

i minst eit døgn.

Eg var temmeleg støl og sliten etter springmarsjen, men då eg kom meg oppatt på fjellkollen fekk

eg sjå eit syn som eg var åleine om. Heile dalføre var fullt av dyr og rundt hytta stod det dyr i

hundrevis. Borte var stølheit og såre føter. Det var mange på hyttene som ikkje hadde fått dyr og dei

ville sikkert verta takksame dersom eg felte for dei. Problemet var at det var so mykje å velgja

mellom at eg ikkje visste kor eg skulle starta. Helst ville eg ha dei nærast hytta slik at det vart kort

veg å bera. Eg lurte meg over dalføret, skremte ein del dyr, men nye kom stadig til. Alle var på

flyttefot mot vest, mot vinden. Det var ikkje vanskeleg å fella eit nytt dyr og på nytt vart det slakting

på sokkelesten. Før eg var ferdig, kom det ein ny flokk som spreidde seg på begge sider og eg laut

sleppa kniven og fella endå ein ungbukk. So var det same slaktinga igjen og då eg var ferdig, var det

langt på ettermiddagen. Ein trøytt og sliten jeger kom endeleg fram til hytta, berre for å finna at det

stod fullt av dyr like inn til veggene. Det vart for freistande og når dei no stod sopass lagleg til, vart

det enno eit dyr på lista som måtte bøta med livet. Alle skrottane let eg liggja der dei datt og sytte

berre for at det hang noko på dei som kunne skrema ravnane.

143

Tilbake på hytta var eg temmeleg utkøyrt og eg tok meg ein dram som gjekk rett til hovudet. Det

var ikkje å tenkja på å gå 2 timar heimatt med kjøttbør. Med so mykje mat liggjande rundt i

terrenget, var det enkelt å dela brødet med musene. Til gjengjeld plaga dei meg ikkje denne natta og

om dei so gjorde ville eg ikkje ha merka noko for eg sovna som ein stein.

Denne gongen var eg den heldige som fekk oppleva det store villmarkseventyret.

Den gamle mannen og storfisken

Som 70 års-presang til meg selv, valgte jeg en rundreise i Amerika med Hawaii som sluttmål. Den

største av øyene kalles The Big Island og har et svært variert landskap fra vulkansk ørken, frodige

skoger, grønne sletter, flotte sandstrender og til snødekte topper. Her finnes alle typer variasjoner fra

tropisk klima til behageligere temperaturer i høyere deler av øyen. Det moderne samfunn har

innvandret øyen og den opprinnelige kulturen finnes bare på turistshowene.

En Canadier tok med seg en nabo og jeg ble invitert med på havfiske. Vi leiet en 28 fots plastbåt

med skipper og hjelpesmann. Det ble fisket med tre stenger og som agn ble benyttet noen store

fargesprakende "filler " som lignet på en liten blekksprut. Båten gikk med 8 knops fart og agnet ble

derfor dradd i overflaten. Det var mange båter ute på havet og alle holdt seg bare ca en halv times

gange fra øyen. Skipperen satt på et plattform nokså høyt oppe og speidet etter tegn til fisk. Dagen

var varm og fin (ca. 30 grader) og medbragt kjøleboks sørget for nedkjølt drikke.

Som vanlig er blant fiskere, gikk praten livlig om den gang man "hadde den store fisken på

kroken", men som glapp da den skulle hales i land. Jeg måtte da fortelle om den fiskefamilien som

levde stille og rolig i sin elvekulp, men der den ene fisken var ekstra liten. Han hadde et inderlig

ønske om å bli stor. Broren ga han da et tips om at den hurtigste måten å bli stor på var å bite på

Kåre sin krok!

De langsomme dønningene og varmen gjorde oss døsige, men vi våknet fort opp da snellen min

begynte å hvine. Farten ble satt ned og etter en halvtime , hadde jeg min første fisk ombord. Det var

en Tunfisk på 5-6 kg og jeg var selvfølgelig kry. Til min store forundring tok skipperen fisken under

armen og satte deretter en slange i kjeften på den og pumpet sjøvann inn. Dette holdt han på med en

god stund, samtidig som hjelperen på en eller annen måte fikk festet en større angel utenpå fisken.

Deretter ble den kastet på sjøen igjen og jeg måtte sette bremsen temmelig hardt på snellen så ikke

hele linen skulle løpe ut. Ingen kommentarer ble utvekslet, men det lå i luften en at noe stort var i

gjære. Den store stillhet senket seg; ingen pratet, ingen spiste eller drakk og bare den jevne

motorduren fortsatte. Forventningene var til å føle på.

144

Som alltid kommer det

uventet og overraskende, den

hylende snellen, stangen som ser

ut som den vil knekkes og en

voldsom hvit pisking av

havoverflaten flere hundre meter

lenger bak. Nå har du fått "the

big one " sa skipperen tørt. " Ta

det helt rolig, så skal vi ta visse

foranstaltninger her". Jeg kjente

en varm sitring i nakken i det

jeg forgjeves prøvde å stoppe snørets ville ferd ut av snellen.

Først da båten stoppet, fikk jeg kontroll over situasjonen. Jeg ble spent fast til stolen og fikk på

meg en vest med hylse for fiskestangen. Fra vesten gikk det kjetting fremover til begge sider av

snellen slik at når jeg nå tok spenntak og bøyde meg bakover , så reiste jeg samtidig stangen opp. Nå

var det "bare" å sveive alt man orket, samtidig som stangen gikk nedover igjen. men det var ikke

mange omdreininger jeg fikk tatt for hver gang.

Tungt var det også. Alle fulgte spent med og

svetten silte av meg i varmen. Både skipperen og

hjelperen var flere ganger frempå med forslag om

at de kunne overta slitet for den "gamle mannen",

men dette av-viste jeg med forakt. Om det så var

det siste jeg skulle foreta meg her i livet, så skulle

jeg personlig dra inn denne ruggen. Etter en times

arbeide begynte jeg selv å tvile på om jeg noen

gang ville få fisken ombord for det gikk utrolig

tregt og det var et spørsmål om hvem som hadde

mest krefter. Etter ytterligere en halv time, kunne

jeg tydelig se den et stykke bak båten og på

stangen kunne jeg kjenne at nå var den temmelig

utkjørt. Det siste stykket opp mot skutesiden gikk

forholdsvis fort, og skipperen hogg tak i fisken

med kleppen. Det var en sverdfisk (Blue Marlin)

og hjelperen holdt den fast med et godt grep rundt

145

det 40 cm. lange sverdet, mens skipperen klubbet den til døde. Alle hjalp til med å få den inn på

dekket hvor den ble lagt på en presenning, fylt med is. Skipperen heiste flagget som viste at vi hadde

fanget en Blue Marlin og selv fikk jeg en velfortjent iskald øl. Den smakte.

Tunfisken var like hel i magen på sverdfisken så agnet fikk jeg tilbake. Sverdet bruker den til å

svimeslå byttet for så å gå tilbake og sluke fisken. Sverdet er som grovt sandpapir og tunfisken

hadde tre 1 cm. brede striper på hver side som viste hvordan den var angrepet.

Vi fisket resten av dagen, men ingen store fisker lot seg friste av blekksprutimitasjonene. Klokken

5 samlet alle som hadde fått sverdfisk (4 båter) seg på en spesiell del av havnen, hvor fiskene ble

veiet og fotografert sammen med de stolte fiskere. Skipperen fikk fisken av meg og den ville bli å

finne i Honolulu neste morgen. Vekten var 80 kg og denne gangen behøvde jeg ikke å juge på

størrelsen.

Jegeren i fella

Stolt og utfordrende la den hornene bakover, løftet snuten og brølte vilt mot den tette granskogen.

Den stutte kraftige halsen med lang man, den litt hengende buken og det nedsenkede avrundede

bakparti fortalte at her stod områdets konge, kronhjorten. Jeg hadde flere ganger hørt smell av

hjortehorn, så uten kamp hadde den ikke blitt hersker. Ja, en av rivalene var endatil blitt jaget midt ut

på et jorde på formiddagen. Den måtte gå en forsmedelig spissrotgang mellom beboelseshusene for å

kunne flykte tvers over dalen til skogen på den andre siden.

Med kikkerten kunne jeg like etterpå se enda to dyr et stykke unna. Det var hjortekuen og kalven

som nappet rognløv og som dermed røpet sitt nærvær. Kalven hadde den karakteristiske oppreiste

hodestillingen med en fordypning i overgangen mellom kropp og hals. Var man ellers i tvil, ville den

spisse bakstussen og den rette rygglinjen røpte at dette var et ungdyr. Moren stoppet opp rett som det

var og lyttet intens nedover mot dalen. Det var som om den var klar over at på andre jaktdagen kan

man ikke være varsom nok. I den stupbratte lien med en blanding av bar og løvskog hadde den

tilbragt sommeren og der var den omtrent umulig å komme innpå. Fristelsen til litt kostforandring

hadde natten før fått familien til å foreta et dumdristig besøk i naboens kløvereng. De rykende ferske

sporene slo meg i møte om morgenen og fortalte sitt avslørende bevis. I natt skulle storhjorten bli

min.

Juniors lave tomannstelt ble hurtig rigget opp i et halvt opptørket elveleie ned tett løvkratt på

begge sider. Noen ekstra busker ble stukket ned i sanden bak teltet og dannet en ypperlig kamuflasje.

Gode ullklær + sovepose gjorde natteleiet behagelig. Intens måneskinn gav tilstrekkelig lys til mitt

146

natt-kikkertsikte. Det tette og lave teltet holdt menneskelukten inne og det som eventuelt måtte sige

ut, ble hurtig trukket nedover av elvesuget. Fra teltåpningen hadde jeg ypperlig sikt over kløverenga.

Et lett skoddeslør drev nedover dalen og trolske skygger svevde mot meg og ble oppsugd av

elvedraget. Var det et godt jakt-tegn?

Det skulle et minimum av fantasi til å tenke seg mine skinnkledde forfedre i samme situasjon. Alle

dyrenavn i området fortalt sin historie om spennende jakt og fangst og... hva i heiteste, der var da for

pokker kommet en mørk flekk i skogkanten! Opp med kikkerten og intens stirring mot flekken! Var

det hjort, kunne den gjerne stå en time, før den våget seg ut på åpen mark. Nå, vel jeg hadde natten

foran meg og litt av forfedrenes tålmodighet under fangst måtte vel sitte igjen.

Noen langtrekkende rifle hadde de ikke til hjelp, så evnen til å kunne komme innpå dyrene og

følge spor måtte være høyt utviklet. Dessuten var nok sanser som syn, hørsel, lukt og "dyreteft" ikke

Ødelagt av tobakk og diesel m.m.

Timene renner fort i slike stunder og et blikk på uret fortale at midnatt forlengst var passert.

Kanskje jeg hadde slumret et Øyeblikk, men ble vekket av korte heftige "rapp" - "rapp" - "rapp". Jeg

var lys våken på et Øyeblikk og løftet hodet forsiktig. Dyrene beitet ikke foran meg på kløverenga,

men bak meg på andre siden av elvekanten! Dette var en strek i regningen og i det lave teltet kunne

jeg umulig reise meg opp og skjære hull i den andre enden. Støyen ville jage dyrene bort. De

småpratet (nærnest gryntet) og beitet, og jeg hadde tydeligvis hele familien stående mindre enn 3

meter bak meg en stund hørtes et kjempeplask i elven litt lenger oppe, og det var ingen tvil om, at

147

storgubben sjølv var på vei nedover. han stoppet av og til og beitet på elvekanten. Det sitret i meg av

spenning, og jeg var nå ikke lenger i tvil - teltet stod midt i dyrenes innfallsport til kløverenga !

Historier om rasende kronhjorter i brunstida virvlet gjennom hodet. Var det ikke på disse kanter en

danskekonge ble spiddet ihjel av kronhjorten? Stakkars mann! Forresten var ikke min egen situasjon

stort lysere - fastklemt som jeg var inne i en sovepose og med 0,20 mm nylonduk mellom ryggen

min og en 300 kg's helspent muskelbunt med minst 14 takkers horn.

En truende pusting fortalte meg at den nå var kommet helt innpå teltet og faktisk stod over meg.

Det var selvfølgelig innbilning, men jeg følte en stram brunst-lukt strømme inn l teltet. Situasjonen

var omsnudd og jeg var plutselig i den jagedes stilling. Et kraftig slag med forbeina eller et

frontalangrep med horna, ville hurtig sende meg over til de evige jaktmarker - i selskap med

danskekongen. Slik må antagelig hjortekalven føle seg når den like etter fødselen blir stukket vekk

mens moren er ute og finner mat. Hund og rev stryker like forbi den uten å få teften av den - men

den er skrekkslagen, for blir den oppdaget er det forbi!

Det føltes som om den hadde stått der en evighet, og mine spente muskler begynte å verke. Føttene

brente i bunnen av soveposen. Det raste noe nedover teltduken og jeg ventet bare på en

gjennomtrengende smerte i ryggen. Det føltes som em kald gufs rusket i nakke hårene og smøg seg

nedover ryggraden. Jeg dykket uvilkårlig hodet ned i soveposen. Dette var slutten!

Et advarende grynt fortalte at raseriet ennå ikke hadde tent i han og meddelte bare at stien var

sperret av et usselt menneskekryp. Et kort drønn i elvekanten var alt som hørtes da den jumpet opp

og forsvant i mørket. Det var tydelig å høre at retretten foregikk i rolige former med lett småprating

innimellom.

Langsomt våknet den skrekkslagne jeger til liv igjen og krøp ut av teltet for å få et overblikk på

den andre siden av elven. Mørket stod som en mur der skyggen av "Hjortehaugen" lå over myra.

Ingen dyr var å se, men da jeg reiste meg opp i full høyde, hørtes et brøl fra det tette Plantefeltet inne

i stup-mørket. Ligg unna - dette er mitt revir!

Jeg følte meg tilfreds med jakten da jeg slumret inn like før lyset strømmet nedover fjellsiden i øst.

Utgangen på denne jaktnatten var lykkelig både for kronhjorten og meg. Det ble ikke flere "møter

mellom oss men til neste høst gleder jeg meg til igjen å høre dens hese brøl fra "Hjorthaugen". Var

det forresten kloven eller hornet han slepte nedover teltduken?

148

Jakt + naturopplevelser

Det er en av disse høstklare dagene på Vestlandet med skyfri himmel og solskinn. Nettene er

kjølige og gradestokken kryper nedover mot null med lett rim og morgentåke over lavtliggende

myrer. Rognebærene faller fullmodne mot jorden og høstgult 1øv virvler sakte i vinden. Det er jakt-

tid på hjort og luften er fylt med spenning og forventning.

I likhet med mange andre hjortejegere vil jeg prøve å felle dyret på innmarken der grønne enger

frister mere enn skogen. Et av de mange forlatte småbrukene har tydelige ferske hjortespor rundt

husene. Vindretningen blir fastslått og jeg finner meg et vindfall i skogkanten. Skal man drive denne

formen for jakt, må man være på plass flere timer før mørkets frembrudd. Jeg har med et godt

liggeunderlag og nå er det bare å legge seg ned og holde seg helt i skjul i lang tid.

Slike ventestunde, gir en tid til ettertanke og akkurat slik har tusener av forfedre ligget og ventet på

sitt bytte, sikkert ikke med gode liggeunderlag. Fuglene er fremdeles i virksomhet og aktiviteten

nede i hovedbygda høres ennå med motordur og hundeglam. Solen går mot vest og lyser høstgul mot

fjelltoppene på andre siden av dalen. Mørket kommer langsomt og siger innover mark og tun.

Plutselig blir det en intens kakling av trast og småfugler inne i skogen - og jeg kan faktisk høre på

fuglene at hjorten nærmer seg skogkanten og dermed forstyrrer fuglen på kvisten. Av og til høres en

ny lyd, når hjorten biter i en gren for deretter å slippe den. Jeg ligger fremdeles helt stille uten å

kikke frem -for nå starter hjortens observasjonstime. Fugleskrikene opphører og hele skogen stilner

av -det er skumringstime. Av erfaring vet jeg at hjortene nå står helt i skogkanten -lytter og kikker,

for å se og høre om noe uvant forekommer. Slik kan de stå i opptil 1 time og et hvitt ansikt på andre

siden av myren er et dårlig varsel.

Det blir stadig mørkere og nå er det knapt en halv times skytelys igjen. Da plutselig høres et

tydelig sprang -og deretter den karakteristiske hush-hush lyden når dyret beiter på marken. Jeg

trekker myggnettet over hodet og kikker forsiktig over rotvelten. Sannelig -der står dyret, men

selvsagt er det lokkemat, nemlig kalven. Nå tør jeg følge med i kikkerten og like etter dukker kolla

opp som troll av eske. Jeg løfter langsomt rifla opp og observerer med kikkertsikte. Kolla snur seg

stadig mot skogen og jeg hører tydelig at kvister brytes der inne. Skogens konge kommer alltid sist -

når alt er klarert.

149

Jeg har et udmerket

kikkertsikte og kan ennå

skyte sikkert noen

minutter -dette blir

spennende. Storebukken

er ute på myren uten at

jeg kan se at den kom -

han nærmest fløt inn i

landskapet. Nå er det

ingen tid å miste og jeg

legger siktekrysset på

bogen puster dypt ut -og

trekker av. En blågul

flammerøyk stikker ut fra løpet, men selve skuddet registrerer jeg ikke. Bukken spretter til siden -

løper mot skogen, men faller om etter ca. 50 m. Kolla og kalven stirrer uforstående på bukken noen

sekund -før de i fullt sprang er inne i skogen på en blunk.

Bukken har staselig gevir med 11 takker. Traktor og hjelp hentes og slaktingen går unna med spøk

og latter. Et høstdrama i skogkanten er avsluttet -slik det har foregått i uminnelige tider.

Den første hjortejakta

Under krigen var det nokon som hadde sett

nokre kvigespor i snøen på Gullfjellet. Ingen

savna kviger og folk meinte at det kanskje

var eit dyr frå Samnanger som hadde vorte

gåande igjen. Etter krigen var det likevel

fleire som hadde sett hjort og etterkvart vart

det gjeve fellingsløyve. Ingen i dette

århundre eller i det forrige har fortalt om

hjort på desse kantar og årsaka til at dei no

har slått seg til her, er m.a. at folk slutta å

sende krøtera på fjellet og dermed vart

terrenget frigjort. Av heimevernet hadde eg

kjøpt meg ein Mauser rifle og det same

hadde Elias.

150

Men hjorten er ikkje lett å lure og særleg ikkje av to heilt uerfarne jegere. Men, så plutseleg ein

dag, det kunne vel vera i 1950, kom ein gutunge springande og fortalte at det stod ein hjort bak ei

bjørk rett opp for Nesviki. Då vi kom ned, stod det ei heil folkemengde og glodde på dyret. Dei aller

fleste hadde aldri sett ein hjort før og det var stor oppstandelse. Hjorten trudde nok at han stod i

skjul, men heile framparten var godt synleg. Det var eit ungdyr og dei har nok ikkje alltid lært seg til

å vera forsiktig nok.

Ja, så stod vi der med Mausarane våre og skulle skyta storvilt for første gongen med 50-60

mennesker rundt. Det var nok ikkje akkurat slik me hadde tenkt oss premieren, men no var det ingen

vei utanom. Elias meinte at han fekk gå opp til Algerøy sine hus og ta han dersom eg bomma. Eg tok

han hardt i armen og fortalte han at enten fekk han skyta samtidig med meg, ellers fekk han luska

seg heimatt. Det sista var sjølvsagt umogeleg med så mange tilskodarar. Så var sikten rydda for folk

og vi brukte ein av bilane som anlegg for børsene. Eg talde til 3 og skota kom i rask rekkefølge.

Hjorten stupte og folk jubla og ropte hurra. Vi drog han ned til vegen og alle samla seg i beundring

for det fine dyret. Mykje folk var det frå før, men no var heile vegen stengt i begge retningar. Vi

fekk fatt i ei høyvogn og drog så opp til vognhuset til Sigurd, med alle ungane på Unneland på slep.

Slaktinga var vel ikkje profesjonell , men vi fekk no skinnet av og kula hadde gått rett gjennom

hjarta. Kven si kule det var, vart vi aldri enige om, men den eine hadde bomma. Seinare har eg lært

at å telja til 3 og at so fleire skyt, er nærmaste bortkasta fordi han som ligg ved sida ikkje kan

bestemma sjølv når tid han skal senda skotet. No har ikkje dette nokon betydning for historia, men

syner kor uerfarne vi var den gongen.

Dette var første hjorten som var skoten på Unneland på mange hundre år. Det var moro å få vera

med på dette og eg minnest det like godt i dag i 1996.

Cocker Spaniel " Sussi " og hjortejakten

Sussi hadde flere ganger funnet igjen dyr for meg. Jakten foregår som oftest om morgenen eller

om kvelden og selv med et hjerteskudd eller lungeskudd kan de være i stand til å gå opptil 100 m

eller mere. Hun var ikke opplært til å følge blodspor, men hadde vært med på slakting mange ganger

og visste hva som var i vente. Når jeg viste henne skuddstedet, gikk hun linjen rett til dyret med en

gang selv om det var mørkt. De tre gangene hun hjalp meg, var det i tett eineskog og dyrene var

døde da hun fant dem. Det hører med til historien at hun freste mot Lillemor da hun kom inn mens

jeg slaktet. Dette skulle ikke uvedkommende blande seg inn i.

Nå ville tilfellet det slik at Sussi var med i bilen da Anders var ute for en stygg ulykke på glatt

føre. Hun ble lam i bakparten og dyrlegen sa at vi kunne ha henne en stund i tilfelle det bedret seg.

151

Vi laget plass til henne på ett av soverommene og stelte med henne etter beste evne.

Jakt-tiden kom og Elias og jeg var ute hver morgen og hver kveld, uten resultat. Så plutselig en

ettermiddag begynte Sussi å klynke og bære seg og selv om jeg gikk inn til henne så fortsatte

klynkingen. Jeg sa til Elias at enten kreperer bikkja i dag eller så føler hun på seg at vi vil få dyr.

Elias hadde ingen tro på det siste, men jakte skulle vi i alle tilfeller. Vi gikk innover i Dalen og jeg

foreslo at han skulle gå over Fosshaugane og kaste stein nedover plantefeltene. Selv satte jeg meg på

sydsiden av et gjel rett under Loftingsberget. I slike gjel vil alltid luftstrømmen enten gå oppover

eller nedover, aldri tvers over. Etter en times venting, dukket den første bukken opp over åskammen

og skuddet sendte han kast i kast nedover lien. Den neste kom så frem til samme plassen og ble

stående og glo etter den første. Det gikk samme vei med nummer to og flere hadde vi ikke bruk for

denne dagen. I samme øyeblikk fortalte Lillemor, stoppet Sussi med klynkingen hjemme på rommet.

Det ble selvfølgelig noen smakebiter på henne fra slaktet.

Flere dager gikk, uten flere dyr å se. Så en søndag formiddag startet samme levenet igjen med en

klynking så det hørtes ut som hun skulle dø. Nå følte jeg meg mere trygg og kunne kry fortelle Elias

at i dag blir det dyr igjen. Hvor skulle vi nå gå ? Vi prøver Mollalia, sa jeg og dermed trasket vi

avgårde. Før vi var kommet helt opp til vanndammen, traff vi Andreas Håvardsthun som var ute og

trente en traverhest. "Er det dårlig med hjort"? spurte han, hvilket vi bare kunne bekrefte. "Hva får

jeg hvis jeg peker ut et dyr til dere"? ville han vite." En stek så stor som du kan greie å spise " svarte

jeg. " Ja, der står han" svarte han og pekte på en bukk på andre siden av myren, ca. 200 meter borte.

Det var en enkel oppgave å felle dyret og i samme nuet sluttet Sussi å klynke.

Jeg har kviet meg for å fortelle denne historien til andre for det hørest ut som en skrøne. Nå ville

tilfellet at min gode venn og jaktkamerat på Tysnes, Otto Hillesvik, hadde en hund som oppførte seg

nøyaktig på samme måte. Det er mere mellom himmel og jord enn vi kan forstå.

En veidemanns reise til de evige jaktmarkeder

Han Aasmund var gammel nå og kom stadig tilbake til "de gamle dager" da han var ung og sprek.

Han bodde nå på den innerste garden ved det 4 mil lange Møsvann, det samme vann som gav kraft

til Rjukan. Gården hadde han overtatt for mange år siden fra 2 eldre onkler. Her oppe i 900 meters

høyde var det fjell vann og vidder på alle kanter og milevis til sivilisasjonen. Om sommeren ble det å

ro de 4 milene til nærmeste vei eller ta fjellet fatt. Vinterstid gikk det lettere på ski eller med hest og

slede. Før isen frøs seg sterk, var de helt avskåret for forbindelse med andre.

152

Asmund drev i mange år som reinsdyrgjeter på Hardangervidda, et område han kjente som sin

egen bukselomme. Det krever folk med god helse og god orienteringsevne for å gjete en flokk med

halv-ville reinsdyr. En god gjeterhund må alltid følge med og hunden blir fort en venn for gjeteren.

Tykke vadmelsklær holdt ute den verste kulden og tørker på kroppen etter en regnskur. Maten bestod

stort sett av tørket reinsdyrkjøtt, havregryn iblandet fett og selvsagt kaffi pluss tobakk. Til

overnatting ble det bygget opp noen enkle steinbuer hist og her, men oftest ble det å krølle seg

sammen under en steinhelle og dra jakka over hodet. Blåste det opp til full storm vinterstid, var det

ofte vanskelig å finne dyrene igjen og det kunne gå dagevis med leting før de dukket oppigjen. Hvis

flokken blandet seg med ville reinsdyr, måtte han sette hunden på flokken og jage alle bortover

fjellet. Som oftest ble det til at hans egen flokk sakket akterut fordi de var minst redde for hunden.

Selv om han som voksen mann med familie begynte som bonde, var interessen for jakt like

levende og det var alltid rikelig med kjøtt på Argehovd, som gården heter. Det året han fylte 80 år,

skjedde det merkelige at 3 reinsdyr tok til å beite rett nedenfor stuevinduet. Han vekket sine 2 sønner

og bad dem finne frem børser og skudd. Det ble en forferdelig romstering der alle skuffer og skap

ble endevendt før patronene endelig dukket opp. Dyrene stod der fremdeles og den høsten ble det

kort vei å bære kjøtt til huset. Siden den dag kunne man høre klirring av patroner i Aasmunds lomme

året rundt. Det skulle ikke skje igjen at han skulle mangle skudd når høvet om lettvint jakt bød seg

igjen!

Nedenfor Aasmund bodde hans venn Jon i en liten koie og på sine gamle dager hadde disse to

erfarne jegerne mange minner å dele. Jon var også en dyktig jeger og hva disse to ikke visste om

jakt, var ikke verdt å vite.

Nå nærmet Jon seg de 90 og hans tid var ute. Aasmund som var på samme alder falt helt sammen

da Jon var borte og livsgnisten var på lavmål. Hele sommeren maste han på sin sønn om at de måtte

slagte et lam. Sønnen mente at de hadde nok kjøtt i fryseren og trengte ikke å slagte før til høsten.

”Det høver seg ikkje å servera frose gjøt i gravferd" var svaret han fikk. Dette gjentog seg flere

ganger og svaret var alltid det samme:" I gravferd må det vera ferskt kjøt".

Aasmund sov i stuen og det ble til at han lå der mesteparten av dagen. En dag mange jegere var

samlet i stuen, spurte han om noen hadde en flaske dram. En jeger hentet en flaske og Aasmund bød

alle på en dram i eggeglass. Selv tok han en dugelig slurk og skrøt av innholdet "dette var et

skikkelig sterkt brennevin". Så bad han en av karene vaske seg på ryggen som fremdeles bulet av

kraftige muskler. Deretter bad han alle jegerne gå for nå ville han sove.

153

Dette var nok Aasmunds avskjed med gode venner og alle som var der merket den spesielle

stemningen for samme ettermiddag sovnet den gamle jeger stille inn.

Det finnes en liten øy på Møsvann der kirken og skolehuset står. Familien gravde selv opp graven

og langt over 100 mennesker møtte opp til begravelsen. Prestens ritual er som i andre kirker, men

familiens mannfolk graver på kisten. Etter en stund stiger 4 nye menn frem og klapper graverne på

akslen for så selv å fortsette pågravingen. Når graverne er ferdige, legger de spadene i kors over

graven samtidig som hele gravfølget kneler på bakken og leser Fadervår sammen. Han Asmund fikk

viljen sin og gravfølget fikk ferskt kjøtt og brennevin og øl som skikken hadde vært i alle år. Han

Aasmund Argehovd hadde flyttet til de evige jaktmarkeder.

Storfisken i Telavåg

Vi var 6 arbeidskamerater som kjøpte et nøst i Telavåg og bygget om til en røff hytte. Havnen er

udmerket og holmer og hav er like utenfor med uante fiskemuligheter. Her har jeg tilbragt mange

ferier med familien og hentet vinterforsyningen av fisk.

En høstdag bestemte min venn Håkon Korsøen og jeg at vi skulle dra på linefiske og samtidig

skyte alker. Anglene med makrell lå ferdige i stampen og det lange tauet som skulle føres fra linen

og opp til blåsen, lå kveilet opp i en annen stamp. Vi nyttet en 6 meter lang livbåt med

påhengsmotor. Været var fint og sjøen så rolig som man kan forvente ytterst mot Nordsjøen.

Plutselig fikk jeg øye på en kjempestor fisk som svømte rolig helt inn til en av de små øyene. Vi ble

helt ville i nikkersen og bestemte oss for at den fisken skulle bli vår! Jeg tok enden av tauet som vi

hadde liggende i tønnen og festet den til en stor klepp som vi hadde med oss. Jeg stod fremme i

baugen og dirigerte Håkon til høyre og til venstre alt etter hvor fisken svømte. Endelig kom jeg så

nær at jeg med et kraftig hogg fikk kjørt kleppen i nakken på fisken. Det siste jeg husker, var en

enorm splitthale for himmelsynet før minst 100 liter sjøvann ble skyllet over meg og jeg tumlet

bakover til jeg lå mellom bena på Håkon. Tauet forsvant over ripa så det røk av det og stoppet først

på ca 200 meter. Jeg tok forsiktig i tauet og konstaterte at vi nok hadde "fast fisk". Det ble bestemt at

vi skulle prøve å dra den inn mot en liten vik på Lyngholmen, skyte den i hodet, slepe den inn til

hytten, heise den opp i kranen og tilkalle Bergene Tidende for reportasje. Tidligere besøkende hadde

tegnet opp de største fiskene de hadde fått. Vi fant ut at denne var på størrelse med båten, ca 6 m

lang og derfor skulle vi tegne den opp på hyttens utside og med andre farger enn hytten slik at

besøkende selv kunne se størrelsen.

Dette var nå likevel teorien, å gjennomføre det bød på problemer. Håkon bakket mot Lyngholmen

mens jeg dro i tauet alt jeg kunne. Jeg måtte hele tiden være ytterst forsiktig for hvis tauet viklet seg

154

rundt foten, ville jeg havnet på havets bunn for fisken rykket stadig for å komme løs. Vi holdt vel på

med dette noen timer og lykkes til slutt å få den inn til innløpet for fjorden der den nå var kommet

opp til 50 meters dyp. Nå var vi mere optimistiske og så endelig at teorien så ut til å stemme. På en

eller annen måte hadde noe av tauverket viklet seg rundt en heisekrok som vi hadde på båten og da

fisken foretok et nytt rykk, røk det fingertykke tauet. På nytt havnet jeg i bunnen på båten og jeg

følte at hele båten revnet i stykker. Vi var vel helst heldige at tauet røk, ellers hadde vel brugden

dradd hele båten under. Det var nemlig ingen fisk vi prøvde å fange men en hval på omtrent 2 tonn.

Brugden drar nemlig om høsten inn til holmer og skjær for å kvitte seg med ubehagelig utøy ved å

skubbe seg mot stein og fjell. Det var noen slukørede fiskere som måtte innse at slaget var tapt.

Yrkesfiskerne i Telavåg mente at vi var spenna gærne og kunne prise oss lykkelige at den ikke

hadde slått med halen mot båten som den i så fall hadde knust til pinneved, like enkelt som man

tråkker på en fyrstikkeske. Fikk de brugder i garnene, så kuttet de hele garnet og lot hvalen gå ein

egen vei. Vi hadde senere moro av at man stadig observerte ubåtantenner i Hardangerfjorden og

mente at det var russiske ubåter. Vi viste bedre og at dette bare var vår brugde som svømte rundt

med kleppen og tauet som så ut som en antenne.

Tysneskveld Høstkveld på hytta

Kveldsmørket kommer langsomt sigende over Askilsholmen der våre venner Leif og Magnhild

holder til. Den begivenhetsrike dagen med fiske og jakt er over- og roes ned med en liten dram på

nøstetrappen. Det er tid for refleksjoner over livet og tilværelsen. Hvorfor skal akkurat jeg være

heldig å ha en kjærlig og god kone og barn som skikker seg vel. Jeg føler meg rik som bl.a. har denne

velsignede jakt og fiskebuen med et ukjent antall arbeidstimer som bakgrunn. Fantasien har fått løpe

løpsk med mange rare løsninger Jeg gleder meg over resultatet som ble over all forventning. Så går

tankene videre til alle jaktene jeg har hatt i terrenget like rundt her og alle koselige kvelder med

jaktkameratene. Mye god fisk har jeg også dradd opp og hatt som herremåltid sammen med

Lillemors dyrkede poteter og grønsaker.

Livet er godt i slik en stund og glasset nesten tomt. Fuglesangen har stilnet, vinden faset ut og

mørket omslutter naturen. Bare en svak sus høres fra Sagvatnbekken i det fjerne.

Jeg skåler for dagen og stunden og tar meg inn til Lillemor der 45 stearinlys er tente og godlukten

fra suppen slår meg imøte mens lyset fra peisen kaster flagrende skygger mot veggene.

Takk for enda en lykkelig dag. Bjørnavågen,høsten 1985, Kåre

155

KAPITTEL V: REISER

Slekten på Unneland har alltid hatt utferdstrang. To onkler og to av mine brødre reiste til USA og

vår sønn Trond har bosett seg der. Jeg reiste mye i Tyskland, Østerike, Sveits, Portugal og Frankrike

i forretningsøyemed og på mange av reisene var min kone Lillemor med. Som pensjonist og

enkemann har jeg besøkt ganske mange land og noen av reisene er beskrevet i dette kapitlet, men på

langt nær alle. I motsetning til mange pensjonister, har jeg ingen vansker med å komme meg over

dørstokken og dra av gårde når anledningen byr seg.

”Du må skyta når høve byr seg” sa gamle Aasmund og det same gjeld om høvet byr seg om en

reise til andre land og andre kulturar. Har berre gode minner igjen fra alle mine turar i inn og utland.

156

Mexico i indianernes og conquistadorenes fotspor des. 1996

Når jeg kommer hjem igjen fra reiser i andre land, er det mange som ber meg fortelle fra turene og

dette er da en svært kort beretning fra en reise til Mexico i desember 1996. Landet har snart 100 mill.

innbyggere, hvorav 20 mill. bor i selve Mexico city. Ca 55% er Mestisjer, dvs. en blanding av hvit og

indianer, 29 % er rene indianere og 16 % er av spansk opprinnelse.

Etter at kirken og koloniherrene i århundrer har disponert den beste jorden, førte en revolusjon i

1917 til at jorden ble delt ut igjen til bøndene og hver mann kunne eie inntil 20 hektar hver. Mais har

i alle år vært de viktigste vekstene, men det dyrkes nærsagt alt som kan gro. Oljeinntektene er store

og minst like viktig som hos oss. Det sies likevel å være en utbredt korrupsjon i landet og dette er

svært ødeleggende for landets fremgang.

Selve Mexico by ligger på et høyfjellsplatå i ca. 2000 m. høyde, omkranset av fjell i det fjerne og

med milevis av kanaler og vann. Da spanjolen Hermann Cortez og hans menn kikket ned mot byen i

1519, fikk de en sjokkopplevelse de ikke kunne glemme. De så ned på en fantastisk by med

pyramider og templer som lyste gult, hvitt og rødt i kveldssolen. Kanaler og broer bandt de

forskjellige bydeler sammen og alt var godt organisert av Azekerhøvdingen Montezuma. Det bodde

på denne tiden ca 500.000 mennesker i byen, en av datidens største byer. En av Azekernes store

høvdinger hadde for lenge siden reist mot øst og lovd å komme tilbake. Nå var han tydeligvis

kommet, men du verden som han hadde forandret seg! Langt hår i ansiktet (indianere har ikke

skjegg) og ridende på et dyr de aldri hadde sett før, en hest. Han ble tatt vel i mot og gitt kostbare

gullsmykker. Men nå var Cortez virkelig blitt tørstig på gull og da han ikke kunne få mere, la han

indianerhøvdingen i lenker. Han hadde for få mann med seg til å starte en krig, så han snek seg ut

igjen og først i 1521 erobret han byen og nå ved hjelp av Azekernes fiender som han fikk med seg.

Han drepte ned for fote og mesteparten av innbyggerne strøk med av sykdommer som spanjolene

bragte med seg. Alt gull ble smeltet om til barrer, templer og pyramider ble revet og stenene brukt til

bygging av kirker.

Innenfor dette områdd på 2 x 3 mil ligger da dagens Mexico City, en av verdens mest forurensede

byer. På de verste dagene blir bilbruken sterkt redusert og solen titter først frem gjennom disen ut på

ettermiddagen. Som drikkevann, nyttes grunnvannet og denne uttappingen gjør at byen stadig synker(

9 m siden 1960). Den gullforgylte katedralen på 100 x 40 m er avstivet innvendig på alle kanter for

ikke å falle sammen. Flere av de eldste bygningene i sentrum kan ikke nyttes lenger. Byens

etnografiske museum viser indianernes kulturskatter og levemåter helt siden de kom til America for

over 30.000 år siden over Beringstredet. Byen er i dag en sydende maurtue og det som slår en mest er

157

de enorme kirkene med deres rikdommer og de tusener som sitter utenfor og tigger til mat. Et så rikt

land burde kunne fø sine innbyggere på en verdig måte.

I Mexico finnes et stort antall indianerstammer og vi besøkte templer og ruiner etter flere

forskjellige. De templene som spanjolene ikke har revet, har stort sett grodd til som store hauger og

først utgravd i de siste år. Felles for de fleste indianere var at de hadde mange guder, men solguden

og regnguden var blant de viktigste. På et av fjellene skrellet de av toppen og lagde en flate på

300x200 m for så å bygge templer og pyramider opp på toppen. Folk måtte gå en lang tur ned i dalen

for å dyrke mais og bære opp vann om kveldene (slavenes arbeide). Pyramidene er ikke bygget med

enorme stener som i Egypt, men med nevestore stener lagt pent oppå hverandre. Det hele ble så

dekket med et tykt lag gips og deretter malt i forskjellige farger, fortrinnsvis rødt (blodet av en

cactuslus gav rødfargeri) Ornamenter, dyrehoder og alle slags tegn prydet forsidene på både templer

og pyramider. Dette stedet like ved dagens by Oaxaca, ble bygget ca. år 300 før Kristus og forlatt ca

år 700 etter Kristus, uvisst av hvilken grunn. Aztekerne begravde ikke sine ledere og prester inne i

pyramidene (slik som Egypterne ), men utenfor. Alle gravene var tomme bortsett fra grav nr 7 der de

fant landets største smykkesamling ( Nå på museum ).

Prestene astrologene og religionen styrte alt hos Aztekerne. Deres kalender var innrisset på en rund

sten og var like god som vår. De hadde fått det for seg at solguden forlangte ferskt blod og

menneskeofring var dagligdags. På toppen av tempelet stod en stenstøtte på ca I m høg og kvadratisk

ca. 30x30 cm flate på toppen. Her ble stakkaren lagt med ryggen opp på steinen og så holdt 4 mann

offeret fast i armer og ben. Presten skjærte så ut hjertet mens mannen levde og holdt det opp mot

solen. Vanligvis var det slaver som måtte bøte med livet men da de skulle innvie et av de største

templene gikk det med 20.000 mann og prestene brukte 4 dager på ofringen. De hadde også et slags

ballspill (gummiball) der man skulle få ballen gjennom hullet på motstanderens 1 m store stein.

Premien for vinnerlaget ble hentet ut av sjefen for laget selv; han ble ført direkte til offersteinen og

fikk dermed fribillett til gudene. Når mange av indianernes faste boplasser ble forlatt, så kjenner man

ikke årsaken til dette (spanjolene ødela alle skrifter) om det var jordskjelv tørke eller fiender som

tvang dem vekk. Det kan også tenkes at da de ofrede alltid skulle være unge menn, så ble det gjerne

ingen til å føre slektene videre.

Ikke langt fra byen Pablo ligger verdens største pyramide, 480 x 480 m. Den er bare delvis utgravd

og en fredet kirke på toppen gjør utgravingane vanskelig. De aller fleste pyramider har få eller ingen

innvendige rom, men i denne har man hittil funnet 5 mil med innvendige ganger i mannshøyde. Ingen

vet hva de har vært nyttet til. l dette området må antagelig religionen stå sterkt for det bor i dag

158

50.000 mennesker der og de har 200 kirker til rådighet. Den katolske kirke står forøvrig sterkt i hele

Mexico og religionen spiller en stor rolle i dagliglivet for de fleste.

Sølv har alltid vært viktig for Mexico og byen Tacho er sølvbyen fremfor noen. Byen har 200.000

innbyggere og ligger oppetter en fjellside og med trange smug som Bergen. Det finnes 200

sølvsmeder og utsalgssteder for sølv og her kan man handle billig, hvis man pruter.

Vi var 8 svensker + meg på turen og hadde en 50 seters Mercedes til disposisjon. Vi flyttet hver

dag og hotellene og maten var helt topp. Maten var kanskje litt sterkt krydret og Tequillabrennevin

var hard for magen, men med litt trening gikk det bra. Turen ble avsluttet med 3 dager på en

fisker/badeby på Vestkysten, Porto Vallarta. Hotellkomplekset var som hele Unneland med

bygninger som omkranset svømmebassengene og Stillehavet der Haukelandsvatnet ligger. Selv ble

jeg installert i en suite på 120 m2, med 2 TV’er. 2 store altaner, nedsenket badekar med trapper og

egen baravdeling. Spør om svenskene ble misunnelige? Jeg sa for spøk at i utlandet blir alle

nordmenn regnet som blåøyde sjeiker og at dette var årsaken til at suiten falt på meg. Svenskene

syntest ikke denne vitsen var særlig morsom.

"Hensikten med enhver reise, er å vende hjem" sies det og selv om man har vendt seg til 30 grader

både i luften og i sjøen, så er det friskt å bli møtt med 10 kuldegrader ved hjemkomsten.

Dette er da et forsøk på å få med noen bruddstykker fra en særdeles interessant reise til et for meg

ganske ukjent land. Flott natur, rikt land på kulturminner og med mange muligheter i fremtiden, og

med forhåpentlig litt bedre fordeling av godene.

159

Madeira

En perle i Atlanterhavet -

ikke langt fra Canariøyene.

I år 1418 blåste det en

kraftig storm utenfor

Afrika og 2 portugisere

havnet på denne øde,

skogvokste øyen i

Atlanterhavet. Den ble

anektert av Portugal som

sendte folk over for å

brenne skogen og dyrke

jorden på denne lavaøyen. Da øyen består av bratte fjellsider overalt, ble det bygget terrasser i

enorme antall hvor man dyrket druer, bananer, sukker-rør og grønnsaker. Det sies at det i "Vest

Norge er så bratt at man må dyrke jorden på begge sider"

Vi har nærmest steppeland hos oss sammenlignet med Madeira. Helt fra sjøkanten og langt opp i

fjellsiden avløser den ene terassen den andre og alt vedlikehold og arbeid gjøres for hånd. Traktor og

hest er ikke å se, men kjiper og bæretau er vanligere. Under drue-"trærne" dyrkes alle typer

grønnsaker og poteter såes og høstes hele året. Mangen har bygget et lite skur hvor eierens eneste ku

fores og gir melk til hele familien. Mange har gjerne en sau eller geit i tillegg og som står i tau på

beite.

Da skogen ble brent forandret klimaet seg og i syd hadde man kun 400 mm nedbør, men nordsiden

fikk 2000 mm. For å kunne utnytte nordsidens overflod, ble det bygget store bassenger der vannet ble

deretter ledet rundt fjellet i vann kanaler til sydsidens terrasser. Disse kanalene (fra 30 cm. til 80 cm.

brede) kalles "levadaer" og er 281 mil lange. Slaver fra Afrika + straff - fanger fra Portugal hakket og

spadde ut disse kanalene, samtidig som en sti ble lagt ved siden av for vedlikehold. I dag er det

turistene som rusler på disse stiene og man må bare beundre det som er gjort og hvor stille og greit

vannet flyter forbi åkrer og eng -gjennom landsbyer og rundt bergnabber. Ønsker man vann til sin

åker, er det bare å åpne for en sideport og la vannet strømme fritt utover. Landsbyens kvinner sitter

langs levadaene og vasker og skyller sitt tøy. For at jordsiden ikke skal rase ut, er det plantet Calaer

på sidene og røttene holder jorden på plass. Man kan tenke seg hvilken opplevelse det er når

160

hundretusener av Calaer blomstrer samtidig langs kanalene. Øyen har forøvrig et enormt antall

blomster og blomstrende trær. Den er ikke uten grunn kalt "blomsterøyen".

Det er naturligvis et rikt fiske utenfor Madeira og fisketorget bugner av eksotiske fiskeslag.

Restaurantene tilbyr fisk, skjell og østers i rikt utvalg -foruten alle typer kjøtt. Prisene er omtrent som

hos oss.

Madeira er nå for full fart inn i turistalderen og det bygges hoteller overalt, særlig i og rundt

hovedstaden Funchal. Selv om det ikke finnes badestrender, så har de alle svømmebassenger og i

stille vær kan man også gå ned blant rullesteinene og bade i Atlanterhavet. Det er en herlig følelse og

sitte på balkongen mens solen går ned i vest, nippe til den lokale og søte Madeiravinen og lytte til

havets rulling av småsteiner, frem og tilbake, frem og tilbake osv. Med temperaturen på ca. 18 o om

natten og 25 - 28o om dagen, kan man vanskelig finne behageligere klima for en nordboer. Øyen

betegnes som "stedet for nyforelskede og pensjonister" -og med rette. Her er nesten ingen diskoteker

eller støyende musikk. Gater og veier innbyr ikke til hastigheter og hva skulle man haste avsted for

med så mye blomsterprakt på alle kanter? Vandringen langs Levadaene er en opplevelse og man

behøver slett ikke å være i kjempeform for å gjennomføre de letteste.

Madeira er en øy man gjerne vender tilbake til: behagelige temperaturer, eventyrlig blomsterprakt,

nydelige landskaper, god mat, rolige omgivelser og anledning til lange eller korte vandringer (ta med

gode sko).

Romania Ferieparadiset under Cusesco ?

En regntung søndag i juni 1985 stiger 100 glade og forventningsfulle turister ombord i det russiske

jetflyet med kurs for Romania. Man ser for seg solfylte feriedager med varme strender, fråtsing i

billige sydfrukter og temperamentsfull sigøynermusikk.

Nåvel, litt kaldt vann fikk vi bokstavelig i hodet ved landing i Konstanza, for det dårlige været

hadde fulgt med oss. Vi lurte litt på om det hadde vært kapringsforsøk på flyplassen for

maskinpistolene hang løst på alle de fremmøtte militærfolkene.. Vi ble behørig fulgt med bevæpnede

vakter ombord i bussene.

Bussreisen til badebyen Neptun foregikk om natten og belysningen underveis var minimal. En og

annen gang raste en mørk skygge i mot oss i natten, syklistene hadde nemlig ikke lykter. Plutselig var

hele veibanen opplyst og en bevæpnet kontrollpost stoppet og kontrollerte alle biler. Alle biler senket

farten og blinket med lysene for å markere at de ville stoppe. Hadde en farlig forbryter rømt eller

161

hadde en revolusjon startet? Nei, de permanente kontrollhusene med lyskastere på taket og

maskingevær var nok et fast innslag i dette landet.

Neptun er bygget som en badeby med mange hoteller og omtrent ingen lokal beboelse. Hotellet

skulle være 3 stjerners, men oppfylte på langt nær betegnelsen. Parkene rundt var store og fine og

badestranden like ved. Dessverre holdt sjøen kun 15 grader og vi omdøpte prompte Svartehavet til

Svartishavet. Snøen holdt tydeligvis på å smelte langs Donaus bredder. Motorplenklippere var det

ikke behov for så lenge 5 mann med enormt store ljåer sørget for klippingen. Tempoet var passe

bedagelig og de brukte 5 dager på å slå plenen rundt vårt hotell. Etterpå var det like mange kvinner

som raket sammen gresset og bar det bort ved hjelp av 2 staurer med netting mellom stokkene. Pent

ble det til slutt og man holdt 10 arbeidstakere beskjeftiget.

I en sosialistisk stat som Romania har man ikke bruk for banker. Veksle penger kunne man få gjort

i hotellene, men enhver romener opptrådte som veksler til 30-40 % bedre pris, selv med trussel om

fengselsstraff. Med utenlandsk valutta kunne man nemlig handle i dollarbutikker der utvalget var

mye bedre enn i lokalforretningene.

Vi gledet oss til å fråtse i sydfrukter, men det måtte i så fall være i gamle inntørkede kålhoder, som

var det eneste torghandlerne hadde å tilby + av og til litt tomater og agurker. ikke et eple eller en

appelsin, ikke en drue, ikke melk og det i et land som normalt flyter ev melk og honning og hvor

vinmarkene strekker seg endeløst mot horisonten. Export, export sier rumenerne når man spør. På de

enorme blomkålmarkedene står militære med maskinpistoler og vakter på arbeiderne at de ikke

stjeler av lasset, men ikke et eneste blomkål når til hjemmemarkedet. Folk mangler det mest

elementære behov og værelsespiken rundkysser deg når hun får en strømpebukse i gave. Rumenerne

er ikke så dumme at de ikke skjønner at de ligger minst 30 år etter Europa i utvikling og at

kommunismen har spilt fallitt.

Det finnes topp restauranter i Romania med utsøkt mat og feiende sigøynermusikk. Den vanlige

restaurant derimot serverer rikelig , men dau og kjedelig mat. Brødet smakte omtrent som surt

langebrød og ble båret ut og inn til alt var spist. Hvis man traff på en rumener på badestranden, så var

det en som var sendt hit fordi han hadde gjort seg fortjent til en ferie. Maten de hadde med seg på

stranden var tørt brød og vann.

Det vanket nok annet enn tørt brød og vann på presidentens sommersted omlag 2 km fra Neptun.

Vaktene stod tett som hagl rundt eiendommen og geverpipene innbød ikke til noen videre diskusjon.

I likhet med undertegnede likte presidenten å gå tidlig til køys og bestemte derfor at alt skulle være

stille i byen klokken 22-00 til stor fortvilelse for alle nattklubbene. For å sikre seg at ingen svømte

162

over viken og bort til hans palass, ble det bestemt at alle som var på stranden etter kl.22.00, ville bli

skutt.

Hvorfor ikke forlate landet, spurte jeg en tysktalende rumener? Jo, loven sa at det var helt i orden,

men søkeren skulle først spørres om årsaken. Det var ikke sagt om hvor mange ganger man skulle

utspørres, så dermed ble man plaget natt og dag med spørsmål, intil man ga opp det hele.

Selv da vi var okkuperte under siste krig, var kontrollen ikke så intens som man her kontrollerte

sine egne innbyggere. Det er sundt å få oppleve igjen hvordan det er å leve i ufrihet og føle redselen

krype nedover nakken. Hyggelig å få et smil igjen fra en ung maskin pistolmann i avgangshallen som

takk for en pakke amerikanske sigaretter og en sjokolade, puttet forsiktig inn i hans hånd. Vi var også

glade for en sjokolade-en gang for lenge siden.

Vi klappet da vi landet på Flesland i regnvær, flere kilo lettere og mer begeistret for eget land og

demokrati enn noen gang før

Kina mai 2000

Når man skal fortelle om en 14 dagers reise i dette enorme landet, så blir det som om man skulle

beskrive hele Europa på noen få sider. Jeg forsøker derfor bare å ta med det som jeg ikke visste fra

historiebøkene og som jeg fant interessant og eller påfallende.

Noen tørre tall viser at landet snart har 1.3 milliarder mennesker og antallet øker med 1 mill. Pr

måned, trods for påbudet om bare ett barn pr. familie. Det finnes noen millioner millionærer og en

god del millioner velstående, men den overveiende del er fortsatt risdyrkere og lever svært enkelt. 40

millioner mennesker døde under Maos kultur-revolusjon, og en stor del av disse var lærere og høyt

utdannede folk og landet ble satt mange år tilbake i utvikling. Etter 1980 har man gradvis lempet på

statsdirigeringen og gitt provinsene større frihet til selv å bestemme utviklingen. Shanghai f.eks. Med

sine 15 mill. Innbyggere startet en enorm byggeboom og sentrum med sine over 500 hypermoderne

skyskrapere ser ut som New York i mer moderne utgave. Fjersyntårnet er 468 m. høyt og rommer

restauranter og hotell. Trafikken går delvis i opp-bygget bronett tvers gjennom byen med 4 baner i

hver retning. Et stort antall renholdere sørger for rene og fine gater og fortau. Et stort antall

utenlandske firmaer har allerede etablert seg og flere står for tur. Bilene er av nyere dato og flere

moderne enn i våre gater. Ingen av de jeg var sammen med hadde trodd at noe slikt fantes i Kina.

Byen tar da også sikte på å bli Østens finans-sentrum og konkurrere ut Hongkong i løpet av noen å få

år.

163

Peking er hovedstaden og har med omland omtrent samme antall innbyggere som Shanghai.

Skyskrapere dominerer også sentrum her og alle ambassadene med vepnede vakter utenfor døgnet

rundt. Den Himmelske Fredsplass er 400 mål stor flate med Maos mousuleum i den ene enden og et

stort stygt russisk konstruert seiersbygg på siden. Tusentalls turister driver frem og tilbake, men

ansamlinger av mennesker er forbudt. Rett ved siden av går man inn i Den forbudte by som er et 700

mål stort område der byen ble bygget ca. år 1400. Rundt byen ble det anlagt en bred vollgrav og en

20 m høy mur ble reist, godt nedgravet slik at ingen kunne grave seg inn. 1 million mann arbeidet i

15 år med byen som består av et stort antall hus og palass. Keiseren var eneste " riktige" mannfolk

der da de øvrige innbyggeren var konkubiner eller evenukker. Ja,også keiserinnen da. Unge gutter ble

hentet inn fra land-distriktene og manndommen regelrett kuttet av. En gang pr måned gikk en

delegasjon ut blant folket og hentet inn 400 jomfruer som ble fremstilt for keiseren. Noen ble valgt ut

hver gang og det var en stor ære for da var familien sikret økonomisk. Hver elskovsstund hos

keiseren ble nøye protokollert slik at han skulle være sikker på at det var hans ekte sønn. (jentebarn

ble ikke medregnet). For at man skal forstå byens dimensjoner, ble det opplyst at hele 6000 kokker

sørget for maten. Det var ofte branner i byen fordi innbyggerne stjal av de store verdier som fantes og

når varetellingen stod for tur, ble det satt fyr på bygningene for å skjule tyveriene. Utenfor byen ved

et vann bygget keiseren et sommerpalass for sin mor. For at hun skulle kunne spasere beskyttet for

sol og regn, ble det anlagt et 900 m. langt overbygg rikelig dekorert i taket med flotte farger.

Går man til Pekings parker en tidlig morgen i 6-7 tiden, finner man tusenvis av spretne

morgenfugler som praktiserer en slags yogaøvelse, enten alene eller i grupper. Noen har sabler, noen

fargeglade lommeduker og de fleste bruker bare hele kroppen hender og føtter. Det er enslags strekk

og tøyøvelse i sakte kino. Det siste nye påfunn som er blitt populært, er pardans. Det ser unektelig litt

merkelig ut når man ser flere hundre par svinge seg til tango eller foxtrott klokken halvsju på

morgene og de så ut til å fryde seg. Felles for alle i parken, er at de er helt oppslukt av sine gjøremål

og lar seg ikke affisere av tilskuere.

Xian er en tidligere hovedstad i Kina som under Tang dynastiet ble bygget ut til en millionby. Det

ble bygget en mur rundt byen og den står der også i dag. Muren er 12 km lang og 20 m høy. Den er

så bred at 4 biler kan om nødvendig kjøre ved siden av hverandre.

Ca. 30 km fra byen prøvde en bonde i 1974 å grave seg en ny brønn og da han kom ned på 5 meters

dybde, støtte han på et terrakottahode. Dette ble starten på et av Kinas største turistattraksjoner.

Keiseren ved år 210 før Kristus, Qin Shi Huang Di, hadde fått for seg at hans dyktige soldater skulle

kopieres i Terrakotta og være hans hjelpere også i hans neste liv (hans gravhaug ligger like ved). Han

kalte inn hundretusener av arbeidere, kunstnere og skulptører. De gjenskapte hans soldater i full

164

størrelse med bronsespyd, buer og uniformer. Alle figurene ble malte i korrekte farger (fargene er

borte nå) og med seg hadde de hester og vogner. Alle offiserene ble oppstilt i egne avlukk og

generalen var 1,95 høy. Soldatene stod oppstilte etter hverandre med 4 mann i bredden. Totalt 6000

mann. Mellom rekkene var det voller, ca 2 m høye og det ble lagt kraftige tømmerstokker oppå

vollene , slik at soldatene var dekket av et tak med sivmatter oppå stokkene. Så ble det hele påskyflet

5 m jord. Da keiseren etter en tid ble styrtet, tok gravrøvere seg inn for å hente ut de verdifulle

bronsespydene. De hadde med seg fakler og takbjelkene tok fyr og dermed ramlet det hele sammen. I

dag er det bygget et flott museum over hele flaten og en stor del av soldatene er gravd frem og limt

sammen. Det er en underlig følelse å gå nær de flotte skikkelsene og se på hvilke klær og sko de

hadde på seg for 2.200 år siden og avlese de forskjellige ansiktsuttrykk på soldatene. Man får liksom

en andektig følelse lignende den man får når man besøker Egypts pyramider. En egen avdeling i

museet har utstilt keiserens paradevogn i bronse, forspent 4 terrakottahester. Dette stedet er utvilsomt

et av de mest populære turistmålene i Kina og det myldret av folk der fra hele verden.

Etter to timers

flyreise (bare flotte nye

Aerobusfly på hele

reisen) fløy vi over et

fantastisk landskap

med tusenvis av

grønnkledte bratte

topper med irrgrønne

rismarker innimellom.

Vi landet ved byen

Guilin som er kjent for

å ha et av de flotteste

landskaper i Kina.

Fjelltoppene så ut til å være 2-300 m høye og var bevokst av busker og ypperlig sted for de mange

geiter. Enkelte steder lå risterrasser som blinkende perler oppetter fjellsidene og folk stod i åkrene og

satte ned risplanter i hurtig tempo. Man høstet 3 avlinger pr. år. Et besøk i en kjempestor opplyst

grotte stod på programmet. Deretter bar det ombord på en flatbunnet båt for å seile nedover Lifloden

med alle toppene stikkende opp på begge sider. Det var nesten som man følte en slags Lofotenvegg

på sidene. Om kvelden ble det tid til skarvefiske der eieren staker båten fremover den grunne floden

for så å kommandere fuglene til å stupe uti. Fremme på bambusflåten sin har han 2 sterke

parafinlykter og skarvene har en ring rundt halsen som hindrer dem i å sluke de store fiskene. Når

165

skarven så har tatt en stor fisk, så jumper han oppå flåten for å spise den, hvoretter eieren tar den ut

og slenger fisken oppi en korg. Skarvene og eieren er selvsagt nære venner og når fuglen er ca 7 år

og ikke kan fiske lenger, får han en skånsom død i det han får drikke seg til døde på søt vin. Deretter

blir han behørig begravet.

Et av høydepunktene på en Kinareise er å besøke Den Kinesiske Mur. Man hadde lenge før Kristi

Fødsel bygget forskjellige murer som beskyttelse mot "bandittene fra nord" dvs. mongoler og

tartarer. Keiseren som anla terrakottahæren samlet landet til ett rike og startet i 221 f.k. å binde

sammen de forskjellige murene. Han brukte 300.000 slaver til arbeidet og etter 10 år, var hele muren

ferdig i en lengde på 600 mil (omtrent Norge på langs?) Muren er temmelig bred og mange steder 20-

30 m høy. Det er skyteskår på begge sider og trapper der terrenget er bratt. Vakttårn er bygget med

visse mellomrom og alt er fremdeles i perfekt orden. Den går over dype daler, stupbratte sider og

høye fjell som man bare aner i horisonten. Det må ha vært et umenneskelig slit å frakte all steinen

som trengtes og der ligge det mye svette igjen og mange stupte nok under arbeidet. Det er unektelig

en underlig følelse å få anledning til å ta en par timers spasertur opp til en av de mange toppene.

Kina har en lang rekke flotte padogaer og Konfucilis og Buddha er den religionsom er mest

utbredt. Det virker unektelig litt uvant å se alle menneskene som med røkelse i hendene bukker og

ber til de mange Buddha figurene. Han ser forresten alltid blid ut der han skinner med sin runde

mage.

Det ble også anledning til å besøke en risbonde som kanskje er representativ for den største del av

befolkningen. Han bodde svært enkelt der kjøkkenet med grue var midtpunktet. Soverommet rett

innenfor og grisene i rommet ved siden av. Han avlet 100 griser pr. år og hadde en liten risåker rett

utenfor. Så hadde han i likhet med de fleste kinesere, en gammel sykkel. Han visste selvsagt at vi

kom og virket tilsynelatende glad og fornøyd. Det livet han førte hadde hans forfedre hatt i tusener av

år og da er det ikke opp til meg å bedømme om han har et godt eller dårlig liv.

Denne risbonden representerer kanskje vår gammeldagse oppfatning av Kina. Ingen kan likevel se

bort fra at landet er inne i en rivende utvikling der risbonden og skyskraperne er ytterpunktene. Hele

verden står på landets dørterskel for å komme inn i dette enorme markedet og det nye regimet lar

verden investere, forhåpentlig til gagn for landet.

Som sagt, dette er bare et kort innblikk i dette enorme landet og turen med Tematur anbefales på

det sterkeste.

166

Tunisia februar 1999

Det er en kald morgen ned mot null her ved Saharas utkant i Tunesia. Kamelene (eller riktigere

dromedarene) protesterer tydeligvis når eierne strammer de primitive salene oppå ryggene deres. Vårt

reisefølge på ca 30 stk. skal se soloppgangen fra dromedar-ryggen i Saharaørkenen. Det gjelder å

holde godt fast når dyret reiser seg, men siden går det i behagelig voggende takt bortover de gulbrune

sanddynene. Vanligvis er det ingen vekster her, men grunnet regnet i vinter, titter en og annen Gyvel

eller lignende opp, noe som dromedarene stadig vil ha seg en bit av. Morgenlyset blir stadig sterkere

og på et blunk stiger den gule, varme solskiven opp i øst slik den har gjort for tusener av karavaner i

alle år. Dyrene har utrolig brede klover og har ingen vansker med å følge berberen som går foran. Vi

fjerner oss lenger og lenger fra oasen og etter en time ser vi bare sanddyner i alle retninger. Utrolig

vakkert, men sikkert skremmende hvis man ikke visste hvilken vei man skulle ta.

Før vi snur hjemover, fyres det opp med kull i en sinkbøtte og vi får servert søt mynt-the fra små

glass. Dromedarene leies rundt i terrenget slik at de får forsyne seg av de små buskene som har hvite

små klokkeblomster. Etter endt tur smaker det med en god frokost på hotellet.

Berberne som bor langs

Sahara og i og rundt

Atlasfjellene er litt

mørkere i huden enn

Tuneserne og de har eget

språk som det ikke blir

undervist i Offisielt språk

er Tunisisk og deretter

Fransk. Myndighetene

prøver å få berberne til å

bosette seg fast slik at

barna skal få skolegang.

Noen bor fremdeles en del av året i sandsteinsboliger som er gravet ut i terrenget. De har samme

temperatur, i boligen hele året og ingen utgifter til vedlikehold. Jeg overnattet på et slikt hotell og det

var helt o.k. da det er veldig lite og spredte vekstområder for geit, sau og dromedarer, må folket ut på

vandring med sine telt for å finne mat til dyrene. Til gjengjeld spiser de alt som vokser over jorden.

Hver eneste liten flokk på 8-10 dyr blir gjetet fra soloppgang til solnedgang året rundt, Gjeterne går i

tykke rødbrune ullkapper og med turban på hodet kan de mestre både kulde og varme

167

De fleste familier i Tunisia driver med håndknyting av tepper, i nydelige farver og etter eldgamle

tradisjoner. Før de kan presenteres for salg, må de godkjennes av myndighetene. I de fleste hjem

finner man disse enkle vevoppsett der kvinnene sitter på golvet og knyter tepper. De rimeligste har

50.000 knuter pr. Kvadratmeter og kvinnen bruker 1 måned på dette. Dyrere blir det og lengere tid

går med når teppet har 90.000 knuter eller 150.000 pr. Kvadratmeter. For de fattigste som bare har 1

dromedar og 10-15 sauer er dette et verdifullt tillegg til økonomien. Dyrking av poteter og grønsaker

til eget bruk, er også nødvendig for å overleve.

I en av berberlandsbyene var det markedsdag med et yrende liv. De ropte og gestikulerte for å

tiltrekke seg kjøpere til såkorn, gryn, krydder, grønsaker, brukte sko og klær. Særlig ivrige var

"apotekerne " som kunne kurere alle sykdommer på mennesker og dyr. De hadde alt fra apehjerner til

slangeblod og urter og oljer av alle slag.

Oasene med vannkilder er en livsbetingelse for å kunne holde liv i folk og fe. Noen er ganske store

og der er det alltid en slags landsby, mens andre igjen bare består av noen palmetre. Vi besøkte en av

de store der de hadde 50.000 daddelpalmetre. Ekstra vann ble hentet fra 1000 m. dybde og det holdt

75 grader og måtte først avkjøles før det kunne brukes. Daddelpalmene ble pollinerte for hånd og de

ble høstet 1 gang for året, også for hånd da de ikke tåler slag eller støt. Arbeiderne fikk lønn i gang pr

år og det var 20 % av avlingen. I mellomtiden måtte de leve av grønsaker og frukt som de dyrker

under palmene. Hver palme gir ca 100 kg. Og de får kr.7 pr. Kg. Alt arbeide oppe i de høye palmene

foregår uten tau eller sikkerhetsnett og de klatrer som apekatter,

Regnet i vinter var lenge ventet og gjorde at busker og vekster blomstret opp. I første omgang

renner mesteparten videre og trenger ikke ned i jorden. Dermed blir det straks store oversvømmelser

og i Atlasfjellene kjørte vi mange steder som i et elvefar. Fra tidligere oversvømmelser så vi flere

landsbyer som var forlatt og hvor bare murene stod igjen, fyllt opp med grus og slam. Folket hadde

bygget på nytt i et høyere område.

Den delen av Tunisia som ligger i nord mot Middelhavet er grønn og fruktbar. Her dyrkes

grønsaker, appelsiner, epler, bananer og fremfor alt, oliven. Under Romertiden, ved ca år 1 sendte

guvernøren ut forordning om at " oliventrærne skal plantes med 25 m avstand til alle kanter og jorden

under skal pløyes og holdes svart slik at regnet kan trenge ned til treets røtter". Slik dyrkes oliven

fremdeles i dag på de 50 mill. Trær i landet og olivenolje er viktigste eksportvare. Fosfatfabrikkene

eksporterer også mye. Frukteksporten er også vesentlig. Det er ellers svært lite industri i landet og

svært mange av landets 9 mill. Innbyggere er arbeidsledige. Ungdomen henger rundt på gatehjørnene

168

overalt og håper på en tilfeldig jobb. President Borguiba begynte å bli senil i 1993 og " noen kom

sammen og avsatte han og utnevnte en ny president"

Stort sett ser det ut for at folk i Tunisia har det bedre enn mange andre i Afrika. Hvis man spaserer i

millionbyen Tunis, så er ikke påkledningen vesentlig annerledes enn i Oslo. Det måtte i så fall være

de mange moskeer man har i Tunisia der folket er muslimer.

Før Kristi fødsel regjerte folket i Kartago over hele Nord-Afrika, de fleste øyene i Middelhavet og

Syd-Spania. Etterhvert som Roma vokste, ble det krig mellom disse 2 store. Romerne kalte

Kartagerne for Punere ( de gikk i purpurkapper og pun betyr purpur)

I den første punerkrigen erobret Romerne en del av øyene i Middelhavet mens punerne under

ledelse av Hannibal i den andre Punerkrigen gikk fra Spania over Alpene, nedover Italia og stoppet

først utenfor Romas murer. Ca. 150 før Kristus startet den 3. Punerkrigen i det 250 krigsskip la til

ved Kartagos havn i NordTunesia og og der blokkerte soldatene all tilførsel til byen i 3 år. Da byen til

slutt overgav seg, brente Romerne alle bygningene, rev alle murer og strødde salt i åkrene for at intet

skulle gro der mer. Nå var Romerne verdensherrer.

Etterhvert fant Romerne ut at dette var en fruktbar provins og de bygget Kartago opp igjen med 15

m høye murer rundt og 10 m brede. Her bygget de så bl.a. et 4000 kvadratmeter stort badekompleks

med varme og kalde bad, sauna, hvilesal m. m.. Deler av dette komplekset er synlig den dag- i, dag

og Tunesiens største turistattraksjon.

Tunesien går fremover med stormskritt mot et moderne samfunn. De er livredde for infiltrasjon fra

nabolandene Algeria og Libya. Når vi nærmet oss grensene, så vi Helikopterpatruljer og bevæpnede

bilpatruljer overalt.

Landet er vakkert med flotte badestrender, nydelige golfbaner og en stadig økende turisttrafikk.

Malaysia og Borneo mars 2002

En naken mann, kun iført hofteklede med hud som blank mahogny, står bredbent på en

bambusflåte som sakte glir nedover floden. Foran han, med bena i kors, sitter hans kone, kanskje 14-

15 år gamniel. Hennes bare armer gir god beskyttelse til hennes nyfødte barn. Mannen, kvinnen og

deres barn er Negritos i Malaysiar regnskog. Deres eneste eiendeler er et blåserør med forgiftede

piler, en stor Machetekniv og jungelfrukt.

169

Flåten deres beveger seg sakte nedover den brune floden. Fra den tette jungelen på begge sider,

titter nysgjerrige aper på de nye inntrengerne. For å unngå store stener og nedfalne tømmerstokker,

manøvrerer den unge mannen flåten med en lang stokk. Mannen, kvinnen og barnet omsluttes av en

tidløs jungel som ikke har forandret seg på millioner av år. Deres liv deles ikke inn i timer dager og

uker. De lever i det 20. Århundre , men kunne like gjerne vært i år 0. Lik hans far, farfar og alle hans

forfedre lever den unge mannen i en tidløs tilværelse. Slektens historie ble aldri skrevet ned, men

overført fra munn til munn.Nåtiden er det han har rundt seg for øyeblikket og fremtiden ligger rundt

neste sving. Negritos, lik alle de øvrige urinnvånere i Malaysia, befolker den eldste jungelen på vår

planet. Mens ismassene krøp nedover den nordlige halvkule, sov Malaysias jungel sin 100 millioners

søvn uforstyrret.

Selv i år 2002 lever

fremdeles mange

urinnvånere i Malaysisas

og Borneos jungler slik

som ovenfor beskrevet.

Man sitter igjen ned mange

og store inntrykk etter en

slik rundfart i et for meg

totalt ukjent land. Jeg

kommer til å berette litt om

det jeg fant var uventet og i

de fleste tilfeller positivt

overrasket. Reisefølget bestod for det meste av svensker, 2 dansker og jeg som eneste nordmann.

Bussene var alle aircondisjonerte og hotellene var helt førsteklasses.Vår svenske guide, Lena, var et

oppkomme av viten om alt fra historie, mat, kultur, planter, dyr m.m.

Reisen startet i Singapore, den vesle øyen på 2-3 mil i diameter, med en av verdens travleste

havner. Alt rent, fint og effektivt, der det å kaste et papir fra seg på gaten koster 2000 kr i bot og det

doble neste gang. Dersom det skjer enda en gang blir navn og billede over synderen satt opp i

avisene. Tyggegummi er strengt forbudt.

Det indiske hav og Stillehavet blir delt ved Malakkastredet der en 1 km. lang bro fører fra

Singapore til Malaysia. Engelskmennene sprengte broen under siste krig, men led likevel et smertelig

nederlag for japanerne 2 uker senere. Malaysia har en blodig historie å se tilbake på De har vært

underlagt Hollendere, Portugisere, Engelskmenn, Japanere inntil de slo seg sammen til egen stat i

170

1957. På vår side av kloden, mener vi at den andre verdenskrigen startet med Hitler i 1939.På disse

kanter er man mer opptatt av Japanernes invasjon i Mansjuria i 1937 der mere enn 20 mill.

Mennesker ble myrdet.

Da Japanerne angrep Pearl Harbour i 1941, og bragte U.S.A. inn i krigen, startet japsene et lenge

forberedt angrep på Malaysia samme dag. De landsatte 10.000 spesialtrente jungelsoldater lengst

nord på Malakkahalvøen. Disse lett armerte soldatene på sykler erobret på kort tid hele halvøen for

tilslutt å innta Singapore. Engelskmennene hadde sine kanoner rettet mot sjøen der enhver inntrenger

normalt ville angripe. Men Japanerne svermet inn fra "landsiden" og overmannet den "uovervinnelige

festningen Singapore".

Malaysia er bundet sammen til en stat av flere forskjellige delstater. Noen av disse delstatene har

sin egen sultan (uten reell makt) og kongen i landet hentes fra en av disse sultanstatene. Dette unge

landet har, som oss, vært heldige og funnet olje. Noe av disse pengene har de utvilsomt brukt på å

forbedre infrastrukturen i f.eks. veier, kommunikasjon m.m. Det følest som et paradoks at dette

"fattige" landet har en rekke flotte 4-felts autostradaer som alle er godt vedlikeholdt, samtidig som vi

Vestlendinger kjører rundt på tildels geitestier. Landet har også satset på palmeoljetrær der trærne

etter 4 år gir en stor klase med nøttelignende frukter. Disse behandles kjemisk og man får så

palmeoljer i forskjellige kvaliteter, hvorav noe kan nyttes til brennstoff. Man var lenge plaget av at

rotter og mus spiste opp avlingene, inntil man skaffet tilveie kvelerslanger som tok seg av tyvene.

Disse spiste seg så store at de også tok småbarn, så da ble slangene byttet om til dagens ugler som er

mere fredelige.

Kuala Lumpur er hovedstaden i landet og må uten tvil være verdens mest grønne hovedstad. Det er

satt av rikelig plass til busker, blomster og trær og alt er perfekt vedlikeholdt. Moderne arkitekter har

fått boltre seg med kreative løsninger på de mange nye skyskrapere. Det-er bygget en ny moske i

sentrum, et nydelig bygg. Utenfor byen skyter boligblokkene opp og den jevne mann greier seg med

ett rom og altan. Kjøkken er unødvendig da alle folk spiser ute, noe som er mye billigere enn å lage

maten selv. Malayserne vasker sitt rom hver dag "for ellers vil ikke de gode åndene komme på

besøk". Folk går ellers i nyvaskede klær hver dag en regel som gjelder for alle. Maten er mye

kinesisk inspirert med kokt ris i mange varianter, kylling, grønsaker, lammekjøtt m.m. alt tilsatt

forskjellige sterke sauser.

Innbyggerne består av 60 % Malaysere, 30% kinesere og resten indere, hvite og div. andre.

Malayerne, som er muslimer, har regjeringsmakten, mens kineserne har 94% av alle verdier. Dette

skapte oppstand for kort tid siden og hundrevis av kinesere ble drept. Så ble det vedtatt en ny lov som

171

gir Malayerne alle forretter til hus, leiligheter, utdannelse og alle investeringer. Nå protesterer

kineserne og kaller det med rette for apartheid. Landet har en lang rekke fanatiske religioner noe som

kan bli vanskelig å hanskes med i fremtiden.

En del av Borneo hører til Malaysia og turen dit tar ca .2 timer med fly. Resten av Borneo hører til

Filippinene og en liten sultanstat, Brunei. Her fant man også olje og sultanen og familien er søkkrike

med 150 luksusbiler og mere enn 200 veddeløpshester. Noe kommer også folket tilgode for her

betaler ingen skatt, lege eller tannlegehonorar Øyen er dekket med regnskog på omlag 60%, men her

forsvinner nye skogområder i rekordfart. Regjeringen tildeler nemlig sine egne statsråder visse

arealer der de selv tar alle inntektene. Dette må være typisk " bukken og havresekken". Det burde

være grunnlag for intensivt jordbruk på denne fruktbare jorden, men det ser man lite av. Bortsett fra

en og annen teplantasje, pepperplantasje o.l. så er lite oppdyrket. Hver familie ser ut til å ha sin egen

have der de dyrker bananer, grønsaker, frukt m.m. til eget bruk.

Det ble tid til et besøk-til jungelfolket som bor på såkalte "langhus" der opptil 30-40 familier bor

sammen. Huset står på høye peler og halve langhuset er fellesareal, mens hver familie har en dør inn

til sitt private rom Disse husene er luftige og praktiske og gir en felles beskyttelse mot inntrengere og

hodejegere fra andre stammer. Dette med å samle skaller fra andre stammer er en gammel skikk og

hensikten var å ta med seg fiendens kunnskap som jo sitter i hodet. Offisielt er det forbudt i dag, men

hva som foregår dypt inne i jungelen er det ingen som kan kontrollere.

Jungelfolket går bare iført et lendeklede og jakter med blåserør. De dypper pilene i en bedøvende

gift og etter kort tid faller apen eller fuglen mot jorden og giften generer ikke menneskene. Vi ble

transportert til jungelfolket i lange smale kanoer med plass til 4 i hver. Turen innover den brune

floden, var et eventyr i seg selv. Vel fremme viste høvdingen oss en sti inn i jungelen og forklarte

hva de brukte de forskjellige planter og urter til Det var nesten ingen sykdom som han ikke hadde en

kur for. Fra ett av trærne kunne han hente ut rent vann da treet samlet vann som i en beholder

.Jungelen er egentlig full av fugler og dyr som folket drar nytte av, En nykommer vil omkomme

ganske snart, hvis man ble plassert inne i dette ufremkommelige villnisset.

Vel tilbake til langhuset, ble vi servert risvin og folket tok på seg farverike lendeklede og danset for

oss. Det var ingen tvil om at den smygende kattemyke dansen symboliserte jakt og kamp.

Medisinmannen viste stolt frem 2 sorte hodeskaller som hadde tilhørt japanere. Under krigen fikk

jungelfolket godt betalt for hver japsehode de kunne vise frem.

Vi hadde flere jungelturer og på en av disse var vi heldige å fikk se de skjeldne neseapene. Særlig

hannene utvikler noen kolossale neser som visstnok skal være seksuelt tiltrekkende på hunnene. De

172

store nesene medførte imidlertid et ekstra problem når han skulle spise. Man så stadig at hannen

måtte løfte opp nesen med den ene hånden for å kunne få mat i seg.

Borneo har et rehabiliteringssenter for orangutangen. Vi fikk være med inn i jungelen da apene

skulle fores. Vokteren la en bøtte bananer opp på en platting der vi hadde god utsikt til. Plutselig så

vi bevegelser inne blant tretoppene og 2 orangutanger svingte seg fremover fra tretopp til tretopp.

Apene har egentlig 4 hender og fra toppen av et tre lener han seg bakover slik at han kan nå bort til

neste topp. Nå har han 2 festepunkter i hvert tre og er ganske sikker. Hvis han skal videre, så foregår

dette på samme måten, inntil han nådde frem til plattingen som han klatret ned til. Dette var en stor

hann og en mindre hunn som forsynte seg med bananer for så å klatre opp til svimlende høyder og

sette seg rolig på toppen for å nyte maten. Senteret får ofte inn apeunger man har funnet og hvor

moren vanligvis er skutt av krypskyttere. Etter en viss tid ved senteret hvor apene langsomt må lære

seg å finne mat selv, blir de satt ut i jungelen igjen, langt fra senteret

Reisen til Malaysia og Borneo var en interessant og lærerik tur. Mange «aha» opplevelser og mye

flott natur og mye kultur. Mesteparten var ukjent for meg og jeg ble gledelig overrasket over folks

vennlighet overfor turistene Det var forresten veldig få turister så det var ingen kø foran

severdighetene. Såpass "ungt" land som Malaysia er, synest jeg de har kommet svært langt og vi er

ikke i nærheten av å kunne vise f.eks. slike veier og skyskrapere som de har bygget på kort tid.

Brasil januar 2000

Brasil er like stort som Europa og denne beretningen tar bare for seg en bitte liten del av Nord-Øst

Brasil der Temareiser i år har åpnet en helt ny rundreise. Denne regionen med sine 30 mill.

Innbyggere, er utvilsomt en av de karrigste i hele landet.

Da portugiserne kom til denne regionen, fant de svære områder med ypperlig tømmer langs hele

kysten. Indianerne ble tatt som slaver for å felle det såkalte "Brasil-tømmeret" for eksport til Europa.

Da man senere startet med enorme sukkerplantasjer, nektet indianerne å stille opp på åkerarbeida og

de rømte derfor lenger inn i landet eller ble delvis utryddet. Deretter startet slavetransporten av negrer

fra Angola og Nigeria i et antall av 3 mill. I motsetning til Nord-Amerika der hele familier emigrerte

til den nye verden reiste bare Portugisiske mannfolk til Brasil. Som slavedrivere hadde de alle

rettigheter og dermed kom det mange sort/hvite barn til verden, såkalte mulatter som senere er

blandet ennå mere ut. Selv påstår Brasilianerne (og de har kanskje rett) at de har verdens vakreste

sjokoladebrune kvinner. De må nok være attraktive for det kryr av herlige unger overalt. Lenger inne

i landet der indianerne dominerte, kalles disse blandingsfolkene for mestisjer.

173

Fremdeles er sukkerproduksjonen dominerende i området langs kysten. I hele denne regionen

hersker det fortsatt Feudalforhold der all jord tilhører de få som selv skjelden bor på hasiandaene,

men er flyttet til de store byene eller til Europa.

Turen ble foretatt med en ypperlig luftkondisjonert buss og vi 26 deltagere hadde god plass. Guiden

var svensk og navnet Leif Erikson kledde han godt for han hadde et helt utrolig kjennskap til landet

og folket og var vitebegjærlig til tusen.

Vi var innom et Frasiskanerkloster fra 1500 året og senere besøkte vi en stor rekefarm. Her pumpet

de inn sjøvann til store flate områder der rekene ble foret (De ville ikke fortelle hva de foret med).

Produksjonen var på 70 tonn pr uke som ble levert ferskt eller frosset til hele regionen. Det passet

udmerket å avslutte dagen med et udmerket rekemåltid på en restaurant.

Kystlandskapet ble forlatt og vi kom opp på høyfjellsplatået som egentlig ikke er særlig høyt, men

til gjengjeld utrolig tørt og karrigt. Det hadde ikke regnet på 3 år og det kunne man se på de utmagre

husdyrene overalt. Nå hadde imidlertid regnet kommet og gresset ble grønnere for hver dag, til stor

glede for dyr og mennesker. Området ligner på en savanna med glissen trebevokst (ca 1-3 m høye).

Her beiter svære flokker med kyr, sau og geit. Gjeterne bruker hest og når man ser de ri, så er det

som hest og rytter er smeltet sammen. De bruker mye lærbukser og lærjakker for ikke å rive seg på

tornene på trærne. Oppe på dette høyfjellsplatået kan man se milevis i alle retninger før øyet møter en

fjellkjede langt borte. Folket her er utrolig fattige og hver dag er en kamp for å skaffe nok mat til

familien. De bor i små hus laget av teglstein og med vinduer uten glass. Husene består vanligvis av 2

soverom pluss kjøkken hvor de spiser. Størrelsen er omtrent som en litt stor garasje og bortsett fra

sengene og kokekar, finnes ingenting. Jordgulv gjør renholdet vanskelig, men folk var rene i klærne

og ungene lekte og lo som de gjør andre steder. De var ikke vante med turister og i byene der vi

stanset, samlet de seg rundt oss og pekte og lo og syntest sikkert vi var noen underlige forvokste

personer. Selv var de alle små og tynne og vi så ingen som behøvde avmagringskur.

Så lenge de store godseierne nekter å gi fra seg noe jord, så vil fattigdomen fortsette og med den

følger kriminalitet. På disse ekstra øde områder fikk vi derfor følge av armerte politifolk. Her tok

man øyensynlig ingen sjangser på noe overfall. Med så mye armod, er det forståelig at ungdommen

forlater området i titusenvis og reiser inn til de store byene der de havner i slumstrøkene. Da 60% av

befolkningen er analfabeter, har de ikke store sjansjer på arbeidsmarkedet. Fremdeles er det mange

foreldre som lar være å sende barna på skole fordi de må være hjemme og arbeide.

174

Hotellene på denne turen var ikke av første klasse, men det var vi forberedt på. De var imidlertid

rene og luftkondisjonerte og varmen gjorde at man bare behøvde et tynnt laken over seg. Maten

kunne variere men de fleste stedene kunne tilby en god buffe.

Vi besøkte en svært gammeldags sukker-rørpresse der 2 valser presset saften av rørene. Det ble

samlet opp i et underliggende kar for deretter å bli fordelt i 4 store kjeler. Her ble saften kokt for til

slutt og tørke opp til brunsukker-plater. Eieren, som var analfabet, var synlig stolt av "fabrikken" sin

der alle hans 17 barn arbeidet. Jeg spurte gjennom tolk om han selv hadde tid til å arbeide, hvoretter

han svarte med et smil at "jeg har satt av 1 time pr døgn til arbeide". Selv om fabrikken bare bestod

av et rustent tak og en hostende dieselmotor, så var han berettiget stolt. Naboen laget ikke brunsukker

av saften, men tilsatte gjær og destillerte brennevin. Det ble bare brent 1 gang og holdt 45% sprit.

Den ble levert på 5 1iter kanner og smakte ikke godt.

Vi besøkte 2 forskjellige steder der det er funnet fotavtrykk av dinosaurer som levde for ca 50 mill.

Ar siden. Avtrykken var ca. 50 cm. I diameter og hadde 3 store hønselignende klør. Et annet sted tok

vi oss inn i en canyon der en hel serie av hulemalerier var avdekket. De fleste forestilte dyr. Det var

utrolig varmt nede i denne canyonen, så det var godt å komme inn i en kald buss igjen.

En hasiendaeier hadde invitert oss hjem til seg. Han bodde ikke der fast, men kun når han var på

korte visitter. Hele hans fremtreden vitnet om en mann med makt og som fremstod som den store

sjef. Huset var svært enkelt innredet, men i størrelse og form totalt annerledes enn arbeidernes

boliger. Vi ble servert gode fruktdrikker-og-som en kuriositet skulle vi få prøve å melke en av hans

mange kuer. De som prøvde seg, fikk bare ut noen dråper. Der skåret jeg høyt og melket spannet

halvfullt på et øyeblikk. Lunsjen inntok vi senere på dagen på et usiktspunkt der vi kunne se milevis

utover et dalføre.

Neste dag besøkte vi byen Mosore som har 200.000 innbyggere. Markedet bugnet av alle typer

frukt og grønsaker. Noe turistsuvenirer fantes ikke på hele området så de var nok ikke vante med

slike besøk. Et besøk på en katolsk kirkegård, gjør et mektig inntrykk. Store steinsarkofager og

nærmest mausoleer dominerer hele området. Dette er nok bare for de rike og mange hadde bilde av

avdøde på stenene.

Natal er regionens største by med 700.000 innbyggere. Den er moderne som de fleste byene i

Brasil. Så nært ekvator er det sommer hele året og de enorme sand-dynene og milevis med gulhvit

sand-strender trekker turister fra storbyene i sør.Byen har 7000 Buggies, som er små åpne jeeper for

4 personer. Med et slikt kjøretøy kan man forsere over de opptil 60 m høye sand-dynene. Selv fikk

175

jeg antagelig den tøffeste buggiedriveren i byen som nesten skremte vettet av meg med sine halsløse

manøvrer.

Som badeby er Natal suveren med sitt varme og klare vann og sine milevis med strender.

Strandselgerne er ikke pågående og dersom man ikke er opptatt av bading, kan man betrakte alle de

vakre Brassene som spaserer i strandkanten.

Ved innsjekking på mitt hotellrom, ble min overraskelse stor da jeg ble møtt av en kjempestor

fruktkorg med alle sydens frukter og blomster. En hjertelig hilsen fra Sissel og damene på Star-tour

fulgte med. Veldig hyggelig!

Denne reisen i Nord-Øst Brasil var litt utenom det vanlige i det den nærmest var fri for andre

turister. Den bragte oss til for oss helt ukjente men interessante områder. Den kan trygt anbefales til

folk som vil være med på noe nytt og som ikke er redde for å gå ned noen klasser når det gjelder

hotellkomfort.

176

Norsk høstfest i Nord-Dakota 1995

"På alle stiar ferdast det folk" skreiv Snorre, og det same kan seiast om vegane til Minot, Nord-

Dakota i 4 dagar i

oktober kvart år. Norsk

høstfest samlar kvart år

omlag 65.000

skandinavætta

amerikanarar til

haustfest. Minot er

provinshovudstad med

30.000 innbyggjarar,

men under haustfesten

strøymer det inn folk frå heile Nord-Amerika og Canada.

Dei kjem ikkje til fots - må vita - men i "motorhomes" så store som bussar - og gjerne med

privatbilen hengjande bak til småhandling. I hundretal linjer dei opp rundt dei 5 utstillingshallane og

koplar til straum og vatn.

Hallane har navn etter hovudstader i Skandinavia; Oslo, Stockholm, København, Helsinki og

Reykjavik. Kvar hall har underhaldning dagen til ende, med sitjeplasser rundt scena. Av norske

artistar kan nemnast; Steinar Albrigtsen, Karoline Kruger og ikkje minst Bjøro Haaland og Steven

Ackles som alltid hadde fulle hus. Folkedansarar og spelemenn frå Gudbrandsdalen hadde og sine

forestillingar. I hallane ellers var det "stands" overalt med typisk skandinaviske varer som treskurd,

rosemaling, veving og ikkje minst strikkejakker (mange frå Dale).

So var det maten då, med lutefisk, raspeballar, spikekjøt, lefser m.m. Populært alt saman og svært

billeg, som all mat er i Amerika. For 30-40 kroner kan ein få seg ein god middag.

I ishockyhallen var det stor forestilling kvar kveld med kjende amerikanske artistar. I hallane ellers

var det folkedans kvar kveld med tjo og hei! Sjølv om ein dagen lang kunne kjøpa alkohol, såg du

aldri ein einaste full mann. Det ser ut for at når det er lett tilgang til billeg alkohol, så er det ikkje så

interessant lenger.

Folk var vennlege og i festhumør. "Hei, kor kjem du ifrå?" var standardspørsmålet. Når dei høyrde

at eg var norsk, var neste kommentar; "mine besteforeldre kom frå Seljord, Valdres, Mosjøen "eller

liknande" og so var samtalen igang.

177

Der er mange farmarar samla i Minot, og dei såg alle ut til å ha gjort det bra. Nokre hadde tydeleg

gjort det litt for bra, for du såg eindel "slanke-Bjørnar" på festen. Når ein vert so omfangsrik at ein

ikkje kjem seg ned i ein vanleg stol med armlener, då er det vel knapt særleg sundt lenger.

Utanfor hallane køyrde eit 2-spann med fjordingar born rundt på plassen. Kusken fortalde at hans

"Fjordhestorganisasjon" talde medlemer i Nord-Amerika og Canada med over 1500 fjordhestar.

Kvart år vart det halde utstillingar, konkurransar og kåringar med norske domarar.

Området i Nord-Dakota er for det meste heilt flatt og utan skog. Dei dyrkar kveite, mais og fleire

andre sortar + ein del kvegdrift. De fleste hadde ingen låve, for kornet vart levert direkte til siloane.

Kjøttkveget gjekk ute heile året, sjølv i streng vinterkulde. Store høystakkar stod ute på jordet til mat.

Ellers var ofte åkrane heilt runde for lettare å kunna pløye og vatne området. Avstanden til naboen

var vanlegvis så stor at du følte deg nokså åleine ute på dei store viddene.

Ein og annan stad dukka det opp ei gamal trekyrkje med mosegrodde gravsteinar rundt. Dei fleste

hadde skandinaviske navn, men etterkomarane nytta ikkje kyrkja lenger. Dei hadde flytta til næraste

tettstad og reiste berre ut til farmen for å så og hauste.

Dei norskætta amerikanarane har gjort det godt i Nord-Dakota og er stolte av røtene sine. Mange

har framståande politiske posisjonar og er anerkjente som gode borgarar av landet.

Frå Minot var det å stiga på toget (Amtrack) og til ei 28 timers reise over solsvidd åkerlandskap,

over fjellpass og ned til skogkledde åser og sletter, til Seattle - Bergen sin venskapsby.

Sør-Afrika mars - april 1996

Urbefolkningene Khoikhoi og San har bodd i Sør-Afrika (S-A) i titusentals år. Man har funnet

verktøyrester som er 40 000 år gamle. De europeiske betegnelser på disse to folkegrupper var

hottentotter og buskmenn. Disse folkegrupper blev borttrengt av innvandrende bantufolk fra nord og

som er forfedre til dagens svarte i S-A.

Den portugisiske sjøfareren Bartkolomeu Diaz var den første europeer som oppdaget Sør-Afrika, i

1488. Portugiserne bunkret langs kysten og drev byttehandel med khoikhoi-folket.

En europeisk bosetning ble det først i 1652. I 1647 gikk den hollandske båten "Harlem" på grunn i

det farlige farvannet utenfor Kapp Gode Håp, men besetningen lyktes ta seg i land. I Holland trodde

man at besetningen hadde omkommet. Overraskelsen var derfor stor da man etter et år oppdaget at

mannskapet hadde lykkes ta seg i land og levde i beste velgående. Dette gav ideen til at man skulle

178

etablere en handelsstasjon her som skulle forsyne Ostindiske kompaniets handelsskip til og fra det

fjerne østen med ferskvarer og vann. Jan van Riebeck ble 1652 sendt ned for å bygge et fort og en

forsyningsbase. Hollendere ble oppfordret til å slå seg ned som bønder for å møte behovet av

proviant. Van Riebeck grunnla Kappstaden og ble også den første guvernøren i Kappprovinsen.

Disse hollenderne ble begynnelsen til boerne (boer = bonde). Det kom også til å inngå tyskere og

hugunotter fra Frankrike. Boerne ble tallrike og mektige etter hvert, og de kom på kant med

Ostindiske kompaniet. Fordi det var en motstand fra khoikhoierne å arbeide på boernes gårder, ble

det importert slaver fra Asia og fra andre deler av Afrika. Blandingen av alle disse folkegruppene er

opprinnelsen til den nuværende "farvede" gruppe.

De hollandske kolonistene la under seg større og større områder og i slutten av 1800-tallet var den

østre grensen 1200 km fra Kappstaden. Det kom nå ofte til stridigheter med afrikanske stammer.

I 1795 blandet engelskmennene seg inn i kampen om S-A, og i 1806 tok de kontroll over hele

Kapkolonien. Dette var jo midt under napoleonskrigene, og England var redd for at Frankrike skulle

slå seg ned i S-A og dermed true sjøfarten til fjerne østen. Under britisk styre ekspanderte kolonien

østover langs kysten og det var stadig strider med først og fremst xhosa- og zulufolkene. Det

eksisterte på denne tiden en rekke afrikanske kongedømmer, og zulu-staten var den mektigste.

Boerne var misfornøyde med det britiske styret. De trakk seg lengre og lengre østover etterhvert

som-Kapp-provinsen utvidet seg østover. Til slutt bestemte de seg for å begi seg i nordøstlig retning

for å slå seg ned i et nytt område for der å gjenvinne sin frihet og selvstendighet. Denne vandringen

startet i 1834 og er kjent som det store "trekket", og pionerer som ledet denne folkevandringen blev

kalt "voortrekkerne". Vandringen var meget strabasiøs. De utkjempet mange strider med zuluene

samtidig som de markerte sin uavhengighet mot engelskmennene.

Voortrekkerne ønsket å slå seg ned i Natal. Deres leder Piet Retief begav seg 14/10-1837 med en

gruppe menn til Natal og innledet forhandlinger med zulu-lederen Dingane. De ble enige om at

Voortrekkerne, mot en viss motprestasjon, skulle få slå seg ned mellom elvene Tugela og

Umzimvubu, og en traktat skrevs under. Mens boerne gjorde seg klare for å dra tilbake 6/2-1838, ble

de av Digane invitert på en fest. Dingane gikk under festen til angrep på Retief og hans menn og alle

ble drept. Etter at boerne hadde slikket sine sår planla de hevn. Deres leder var nu S.Pretorius. Etter

et mislykket første forsøk vant de et avgjørende slag mot zululederen Dingane ved Blood River den

16/12-1838. En styrke på bare 530 boere beseiret 12000-15000 zuluer uten at en eneste voortrekker

blev drept!. Så forteller historien skrevet av seierherren. Voortrekkerne betraktet seg selve som

179

bærere av kristendommen og sivilisasjonen og Dingane som forsvarer av barbariet. Denne dagen den

16/12 markeres hvert år ettersom den er S-A's nasjonaldag.

I 1843 blev Natal annektert av engelskmennene, og voortrekkerne begav seg ut på vandring igjen. I

1852 anerkjente britene Transval som selvstendig provins for voortrekkerne og to år seinere ble

Oranjefristaten også anerkjent. I 1877 brøt britene traktaten og annekterte Transval, og dermed brøt

det ut krig mellom England og boerne. Denne "første frigjeringskrigen" førte til at britene led flere

nederlag, og de måtte innrømme boernes selvstyre. Voortrekkeren Paulus Krager ble Transvals

president 1883. Han var uforsonlig og nektet de britiske innvandrernes krav på politiske rettigheter.

Dermed bidrog han til den "andre frigjeringskrigen", 1899-1902, som endte med boernes nederlag.

Det er denne krigen som kalles "boerkrigen" (i S-A kalt "den engelske krigen"). I 1910 blev Cape,

Natal, Transval og Oranjefristaten slått sammen til et land: Sør-Afrikaunionen. I 1961 forlater Sør-

Afrika Commonwealth og blir republikk. Kanskje den viktigste årsaken til boerkrigen var at man i

1886 fant gull i Johannesburg som lå i boerrepublikken Transval, og at britene ville ta del av den

rikdommen. Under boerkrigen opprettet britene verdens første konsentrasjonsleir. Som en slags straff

ble boernes familier fengslet i konsentrasjonsleirer, og totalt døde 26 000, de fleste av sykdommer.

Winston Churchill var i S-A under boerkrigen som krigskorrespondent. Han ble tatt til fange, men

lyktes å rømme.

Apartheidpolitikken startet allerede 1910 da Sørafrikaunionen ble dannet, og som stette for denne

politikken har stadig nye lover tilkommet. For eks. setter en landlov fra 1913, Native Land Act,

tilside 13% av landarealet til den svarte befolkningen og 87% til det hvite mindretallet (10% av

befolkningen). Utdannelsessystemet har resultert i at 46% av den svarte befolkningen, men bare 1%

av den hvite, i dag er analfabeter. Tvangsforflyttning av milliontals svarte. Et flertall massakre har

funnet sted under årenes løp. For eks. i Bulhoek 1921 hvor arme og politi drepte 183 ubevæpnede

bonder, og i massakren i Sharpville 1961 hvor 67 mennesker ble drept ved en fredelig demonstrasjon.

I 1976 åpnet politiet ild mot flere tusen demonstrerende skoleelever som protesterte mot regjeringens

påbud at undervisningen skulle skje på afrikaans. Flere hundre barn ble såret og drept.

Befolkningen ble på grunn av sin rase inndelt i følgende fire grupper (1993):

1. Svarte, 76,4%

2. Hvite, 12,6%

3. Farvede, 8,5%. Dette er etterkommere etter hollandske innvandrere,

hottentotter og bushmenn samt slaver som ble hentet fra andre deler av Afrika og

fra hollandske kolonier i Asia.

180

4. Asiater, 2,5%. Dette er indier, men også en liten del kinesere. Denne gruppen

ble rekruttert av britene for å arbeide på sukkerplantasjene og i gruvene.

Allerede i 1912 ble ANC (African National Congress) innstiftet. Denne organisasjonen hadde som

oppgave å bekjempe rasediskrimineringen. ANC ble forbudt i 1961 etter massakren i Sharpville.

Apartheidpolitikken ble, bl.a. på grunn av at mange land innførte sanksjoner mot S-A, avskaffet

1994. Frie valg ble holdt, og ANC-lederen Nelson Mandela ble valgt til president. Nelson Mandela

ble 1962 arrestert og anklaget for landsforræderi. Han ble dømt til livstids fengsel. I 1990, etter et

opphold på 27 år i fengsel, ble han løslatt. Mesteparten av tiden satt han på Robben Island utenfor

Kappstaten. Av forståelige grunner er han meget populær i S-A. Det gir seg for eks. uttrykk i at når

han besøker sykehuset for helsekontroll, så raser aksjekursene!

Mandelas andre kone, Winni Mandela, var aktiv ANC-medlem under alle år Nelson Mandela satt i

fengsel. Hun hadde også en vanskelig tid med fengsling, bannlysning, trakasserier samtidig som hun

hadde små barn. Winni Mandela ble i Nelson Mandelas regjering minister for departementet Kultur

og Vitenskap. Men hun gjorde seg der umulig. For eks. krevde hun at kabinpersonalet på fly skulle

meddele sikkerhetsforskriftene på S-A's alle 11 offisielle språk.

Torsdag 21/3,

Avreise fra Skellefteå kl.10,15 mot Arlanda. Olaf møtte på Arlanda etter å ha reist med natt-tog fra

Kongsvinger. Avreise fra Arlanda kl.15,15 med Boeing 737 til Heathrow. Etter å ha ventet i 5 timer

fortsatte kl.22,25 med Boeing 747(jumbojet) mot Johannesburg.

Fredag 22/3

Ankom som planlagt til Johannesburg kl 10,35 lokal tid etter en effektiv flytid på 10 timer og 10

minutter. Tidsforskjellen er 1 time føre Skandinavia. Mens vi var der nede overgikk man i Europa til

sommertid og det ble da samme tid. Vi ble innkvartert på Hotel Holiday Inn Garten Court i Santton

utenfor Johannesburg.Vi startet med et besøk i Gold Reef City. Det er en gullgruve som er i drift og

samtidig er en turistgruve. Vi kjørte heis ned 225 meter og gjorde en rundvandring. Gruva er 3200

meter dyp, men det er ingen drift i de dypere delene og gruva er vattenfyllt opp til ca.1500 m.

På grunn av den store kriminaliteten bor turistene i utkanten istedenfor inne i Johannesburg. Det

finnes i Johannesburg 5-stjernes hotell som har blitt nedklasset til 2-stjerne fordi det mangler gjester.

I Johannesburg bor ca 700 000 mennesker i bykjernen, men inklusive forstedene tror man det

finnes mellom 3 og 4 millioner. I 1886 ble det oppdaget gull her. Finneren, som forresten var en

australier ved navn Harrison, solgte sine rettigheter til noe som skulle bli verdens største

181

gullforekomst for £10. Området kalles Witwatersrand. Malmforekomsten har stort sett form som ei

skive med tykkelse fra 1 dm til et par meter og som stuper 30 grader ned. Lengden er 100 km og

bredden ca 8 km. De dypeste gruvene er 4500 m, og temperaturen der nede er 35 grader høyere enn

på markoverflaten. Det har vert totalt 62 gullgruver, men av disse er i dag 28 i drift. Den

gjennomsnittlige gehalten i malmen man bryter er 4 gram gull per tonn. Den årlige produksjonen er

600 tonn rent gull.

Det er en stor illegal innvandring fra nabolandene Mocambique, Zimbabwe, Botswana og Namibia.

Sør-Afrika er jo et rikt land i sammenligningen.

Lørdag 23/3

Utflukt til hovedstaden Pretoria. Her ligger regjeringsbygningen som ble bygd 1904. Det var

samme år som Sør-Afrikarepublikken ble dannet og ble en del av British Commonwealth. Man taler

om at Sør-Afrika har tre hovedsteder: Pretoria hvor regjeringen finnes, Kappstaden som er plassen

for parlamentet og den tredje er Bloemfontein hvor høgste domstolen har sitt sete. Presidenten

alternerer mellom å bo i Pretoria og i Kappstaden med 6 måneder på hvert sted. Ved vårt besøk

bodde han i Kappstaden.

På grunn av den høye kriminaliteten så vi her eksempel på hvordan man beskytter sin eiendom. I de

finere villastrekene var det en høy mur rundt tomten, og ved siden av den solide grinden var det en

plakat hvor det var angitt hvordan eiendommen var beskyttet. Det kunne for eks.være løse hunder

eller vakter som skyter uten varsel.

Søndag 24/3

Besøk i Soweto som ligger straks utenfor Johannesburg. Dette er en by for de svarte

gruvearbeiderne. De fikk ikke bo i Johannesburg, men ble henvist til et separat område et stykke

utenfor. Dette er et bedrøvelig syn. Her bor 2 millioner mennesker, og mange bor i et ghetto hvor

husene er små blikkskur som står tett i tett. Vi var inne i et av disse skjulene. Det var på noen få

kvadratmeter, ganske rent og pent, men her bodde en familie med 8 barn. I denne store byen finns det

bare et sykehus.

Vi besøkte et minnesmerke til minne om barnemassakren 21/6-1976. President Nelson Mandela

avduket minnesmerket på nasjonaldagen den 16/12-1992.

Vi besøkte også Voortrekker-monumentet denne dag. Dette er et meget stort og meget stilig

monument. Det har en grunnflate på 40,5m x 40,5m og en høyde på 41m. Monumentet er til minne

om vootrekkernes vandring med alle dess strabaser fra de forlot Kappprovinsen 1834 til

182

boerrepublikken Transval ble opprettet 1852. Inne i monumentet kan man på alle fire veggene følge

voortrekkernes historie i form av kunstferdig utført relieff. På monumentets topp er det en åpning, og

kl 12.00 den 16/12 faller solstrålene gjennom denne åpning på inskripsjonen på gulvet "Ons vir jou

Suid Afrika". Dette betyr "vi for deg Sør-Afrika" og er ei strofe fra nasjonalsangen. Solstrålen

symboliserer guds velsignelse av voortrekkernes arbeide og forhåpninger.

Om ettermiddagen reiste vi med vår buss til Malelane hvor vi tok in på Sun Lodge Hotel. Det var

en tur på 35 mil fra Johannesburg. Vi hadde et forferdelig regnvær med meget kraftig torden. Det

hadde blitt mørkt, men lynet gjorde at himmelen var mer eller mindre opplyst. Det måtte ha vært

meget ubehagelig for sjåføren. Det småregner da vi går til sengs om kvelden. Vi er nå i sydvestre

hjørnet av Kryger Park.

Mandag 25/3

Dette ble en maratondag. Vekking 4.45 og avreise med buss 5.15 for å gjøre safari i Kryger Park.

Størrelsen er 35x6 mil (= halve Danmark). Parken har fått sitt navn etter Paulus Kryger som var

president i boerrepublikken Transval. Det gjelder å være tidlig ute fordi dyrene er mest i bevegelse

tidlig om morgenen. Vi kjørte i 2 spesialbygde jeeper med plass for 9 personer i hver. Det ble mye

kjøring og bare på asfaltveier. Det var ganske tett vegetasjon som ikke tillot kjøring utenfor veien. I

vår jeep så vi bøffel, elefanter, gnu, vannbukk, impalaer, villsvin og en krokodille. Det er som sagt

ganske tett vegetasjon og sammenlignet med Kenya så er Krygerparken mye bedre for dyrene, men

ikke så bra for turister. Vel tilbake startet vi på en kveldssafari i en "farm range" i nærheten. Der gikk

vi over i 2 spesialbygde jeeper. Sjåføren hadde børse! Farmen er på 3000 ha (= 30 km2). Her finnes

bl.a.13 neshorn, men ingen elefanter, løver eller sjiraffer. Vi så 2 "hvite" neshorn, den ene på ganske

nære hold. Tross sin vekt på 2,5 tonn så er den forbausende lett på foten. Under et stopp i parken ble

vi servert vin og champagne. Det var en stjerneklar kveld og vi fikk undervisning i hvordan vi med

hjelp av sydkorset kan beregne retningen mot syd. En medhjelper til sjåføren hadde lyskaster i

hånden, og på hjemveien kunne vi se impalaer og vannbukk. Vi var hjemme kl.20.45.

Tirsdag 26/3

Dagen startet med en "Bush-walk" i Malelane-reservatet føre frokost. Vi hadde en meget dyktig

kvinnelig guide (hennes mann er manager på farm range som vi besøkte). Det var interessant å se

hvordan man verner om alt levende. Til og med edderkoppspinn gikk man rundt for ikke å ødelegge.

Det tar bare 20 min for en edderkopp å spinne et komplisert nett om kvelden, men om morgenen

spiser den opp det for å spinne nytt nett neste kveld.

183

Etter frokost reiste vi til Blyle River Canyon. Dette er en kolossal canyon som er 800 m dyp. Etter

lunch på Aventøra Resort beså vi Bourkes Potholes, en merkelig terrengformasjon hvor vann med

grus og stein har dreiet ut flere jettegryter til et 30m dypt elvegjel.

Deretter besøk i Pilgrims Resort. Her startet gullgraving 1876, men det pågikk bare i 3 år. Man

vasket fram gull fra sand (alluvialt gull), og det fortelles at man fant en nugget på 1 kg. Den

bebyggelsen som da ble oppført har man bevart og restaurert, og hele gaten er i den gamle stilen.

Bussreise sydover til Hazyview for middag og overnatting på Sabi River Sun Hotel. Det var på

golfbanen ved dette hotellet som reiselederen fortalte at det en morgen lå en krokodille ved hull nr

13, men med velvillig assistanse fra naturparkens personal ble den hentet tilbake til parken igjen.

Ingen som vi snakket med kunne bekrefte at det var sant, men det blev også sagt at en morgen gikk

det 8 flodhester på golfbanen!

Onsdag 27/3

Avreise med vår buss kl 8.45 til byen Nelsprut og fly videre til Durban hvor vi tok inn på

Tropicana Protea Hotel. Sightseeing i Durban hvor vi bl.a. besøkte en botanisk have.

Etter valget i 1994 er det fri sykepleie for gravide og for barn under 6 år. Sangoma er navnet på den

type av naturleger som finnes i Sør-Afrika. De innfødte bruker hovedsakelig sangomaer, men nå for

tiden skjer et samarbeide mellom sangomaer og vanlige leger. På et sted så vi et marked hvor det

foregikk salg av "medisiner"= urter, bark, røtter og mye rart. Alt så ut for å være tørket. Salget

skjedde på fortauet og på en strekning av sikkert 100 m.

Man regner med at 1 million mennesker er HIV smittet i S-A. Befolkningsøkningen er 2,6% per år,

men er bare 0,8% for de hvite. En stor barneflokk blir ansett som et tegn på velstand. Den

gjennomsnittlige livslengden er 63 år.

46% av de svarte og 1% av de hvite er analfabeter. Dette er resultatet av en bevisst politikk under

apartheidregimet. Ved å hindre de svarte fra skolegang og utdannelse kunne man holde et lavt

lønnsnivå, og risikoen for opprør er mindre. Arbeidslønnen for arbeidere er 2500-3000 Rand/måned

(sa 4000-4800 NOK/måned.

Torsdag 28/3

Avreise med buss nordover langs kysten. I Empangeni ble det i 1851 dannet en norsk

misjonsstasjon og det blev grunnlaget for den seinere bebyggelsen. Videre på vår vei passerte vi

Richards Bay og her ligger verdens største aluminiumsfabrikk.

184

Et meget interessant besøk gjorde vi i Dumazulu hvor vi var i en "Kraal". Det er en landsby hvor

Zulu-folket bor. Etter en spasertur gjennom tett vegetasjon kom vi fram til kraalen. Husene er som

kuppler ca 6 m i diameter og 4 m høye i midten. Man bygger først et skall av passe tykke greiner

eller tynne stammer og som man deretter dekker med gress. Dette er vanntett. Gresset må man bytte

etter 3 år.

I kraalen ble vi også budne på en danseoppvisning, men først var det en seremoni hvor vi skulle

smake på deres øl (2% alkohol) som brygges på mais. Det var ingen stor smaksopplevelse. Derimot

var den akrobatiske dansen til bare trommer severdig. Dansegruppen besto av sa. 15 menn, 7 kvinner

og en gutt på 7 år. Vår kvinnelige lokale guide, Mildred, en tykk og trivelig zuludame, fortalte oss

om seder og bruk og livet i en kraal. Ugifte kvinner gikk toppless og ellers også lite kler. Derimot

giftte` kvinner hadde en spesiell drakt hvor en slags hatt også inngikk. Den første beretningen om

Zulu-folket er fra 1820-tallet. De hadde da ikke noe skriftspråk, så det man vet om zuluene er fra

muntlige tradisjoner. Da vi forlot leiren sa vi "siabonga" (adjø) til hverandre. Vi inntok vår lunch på

zuluvis på en restaurant i nærheten. Man bytter nu et turiststed i Dumazulu. Husene har navn etter de

forskjellige stammene og husene bærer også preg av stammenes byttestil.

Vi gjorde en båttur i Santa Lucia National Park, en fin tur føre solnedgangen. Vi så to store flokker

med flodhester i vannet, sikkert 6-8 i hver. For ikke å forstyrre flodhestene kjører ikke båten for

nære, men ved hjelp av kikkert kunne vi se meget godt. To fiskeørner fikk vi også se. Temperatur

24°C kl 17.00.

Vi ble vitner til en demonstrasjon hvor zuluene protesterte mot et forslag om at de ikke skal få lov

til å bære tradisjonelle våpen, dvs. spyd. Øyensynligt skjer det drap med disse våpen som

myndighetene nå forsøker å hindre.

Sør-Afrika er stor produsent av sukkerrør, 3 millioner tonn sukker per år. Sukkerrørene vokser året

rundt, og det betyr at innhøstning, planting og andre arbeider er planlagt slik at arbeidet ute på feltet

pågår jevnt hele året. På 1800-tallet kom det 160 000 indier til Sør-Afrika for å arbeide på engelske

plantasjer.

Det er 11 offisielle språk i S-A. Det er engelsk, afrikaans og 9 forskjellige stammespråk. Her inngår

selvsagt zulu og dessuten xhosa som også er stammen Nelson Mandela kommer fra.

Camilla(vår guide) leste en zulu-saga for oss i bussen. Zuluene hadde jo ikke tidligere noe

skriftspråk, så deres eventyr er nedtegnet på senere tid. Hva som særpreget berettelsen var at mye var

i direkte tale og at det var mange gjentagelser. Vi overnattet på Karos Richards Hotel i Richard Bay.

185

Fredag 29/3

Avreise kl 10.00 til flyplassen i Durban og fly kl 17.30 sydvestover langs kysten til Port Elizabeth.

Dette er S-A’s femte største by med 1.5 mill. innbyggere inkl. forsteder, og det er den største

hamnebyen. Overnatting på Marine Protea Hotel. Vi har i dag endelig fått en bedre buss. Den er

gammel, men den er større og det renner ikke vann fra air condition systemet.

I Umhlanta gjorde vi en park- og strandtur før vår lunch. Vi besøkte en zoologisk have med

massevis av fugler, store og små, farverike og vakre. En flokk knallrøde ibiser tiltrakk seg

oppmerksomheten. Papegøyene er alltid morsomme. Den blå trane er S-A's nasjonalfugl, men den

minsker dessverre i antall og er truet.

Lørdag 30/3

Med vår buss forflytter vi oss i dag veststover langs den såkalte Garden Route. Navnet kommer av

at området er meget rikt på vekster. Vi gjorde en tur i Tsitsikama National Park. Den er på 650 km2,

og her finnes 24000 av S-A’s 25000 arter. Det er mer enn hva som finnes på hele den nordlige

halvkule. Her fantes Stinkwood tre og Yellowwood tre. Et yellowwodd tre var 800 år gammelt og var

36,6 m høgt. Et imponerende tre, men tross alt lite sammenlignet med Sequoia gigantea i Amerika

som kan bli 100 m høgt og 4000 år gammelt. Et stort yellowwood tre ramlet ned kl.17.00 den 31/12 -

1994 og ligger no der som et monument. Man har bygd opp en plattform inntil så turister kan få se

(men ikke røre).

På et sted passerte vi ei bro over en canyon og det var 120 m ned. Vi gikk og av bussen og spaserte

over broa, og det var så det kjentes i magen. Neste stopp var i Krysna National Lake Park hvor vi

inntok vår lunch på en båttur i lagunen. Parken er på 150 km2. En nordmann ved navn Thesen var på

vei forbi her til Australia 1857. Han stoppet her og han trivdes så bra så han bosatte seg her. Han

startet båtbyggeri og drev med trelasthandel og han ble meget stor. Firmaet ble solgt 1994.

Vår bussreise fortsetter til George hvor vi tar inn på Far Hills Protea Hotel. Her blir vi i to netter.

George var de engelske kolonistenes østre utpost i Kapp-provinsen. Her bedrevs slavehandel, og det

finnes enno ei stor eik inne i sentrum som har merker i barken etter slavenes kjeder.

Søndag 31/3

12°C om morgenen. Vi begynte dagen med et besøk i Cango-grotten. Den blev funnet 1774 og den

har spor etter khoikhoi stammens grottemalinger som man tror er flere tusen år gamle. Det offentlige

tok i 1928 over ansvaret for grottene, og man bygde da trapper og gjorde den tilgjengelig for turister.

Vi gjorde en vandring i en del av grotten som er totalt 5000 m lang. Det største rommet vi var i er 16-

18 m høgt, 48 m bredt og 90 m langt. De istapplignende kalksteinsformasjonene som dannes oppover

186

fra golvet heter stalagmitter og de som henger ned fra taket er stalaktitter. Det viser seg at grotta tar

skade av alle turistene, for eks. utåndingsluften forårsaker grønne alger på veggene. En gang ble det

holdt en konsert for 1500 mennesker der inne, men det var nok ikke så vellykket for det ble ikke

flere. Et universitet holder på med forskning om menneskenes innvirkning på grotten og følger

utviklingen. Men den absolutt største delen av grotten er ikke tilgjengelig for turister og forblir

således upåvirket.

Neste besøk var i en krokodillefarm

med nilkrokodiller. Det var 100-vis av

dem fra de minste til de største. De ser

helt ufarlige ut der de ligger, men er

uhyre raske når de hugger og et slag

med halen kan også være dødende.

En zoologisk hage med store katter

var mål for vårt neste besøk. Det fantes

puma, løver, geparder og leopard. Jeg

så ved et tilfelle at en av dyrepasserne

var inne hos gepardene, og etter

rundvandringen fikk vi forespørsel

om vi ville bli med inn. På vår

forespørsel flere ganger forsikret

han at dyrene var født og oppvokst i

fangenskap og at de var helt

ufarlige. Vi var tre stykker som

anmeldte vår interesse. Vi gikk inn

sammen med to dyrepassere og vi

satt på huk og klappet en av de tre

gepardene som lå der og døset. Jeg

var meget forsiktig da jeg gikk rundt

der så jeg ikke trampet den på halen! Det hele blev behørig foreviget, og da vi kom ut igjen fikk vi

diplom. Geparden er verdens hurtigste landdyr og den kan akselerere fra 70 til 120 km/time på 2

sekunder. Denne store hastigheten kan den dog holde bare en kort tid, og hva som setter

begrensningen er kroppstemperaturen som stiger meget hurtig. Det finnes 7000 geparder i verden og

av disse finnes 500 i S-A.

187

Så var det tid for å studere strutser. I Oudtshoorn, bare 3-4 mil nord for George og etter en veldig

fjellpassasje, var det flere store strutsefarmer etter veien med 100-tal i hver. Den farmen vi besøkte

hadde 1200 strutser. Farmingen begynte på 1870 tallet og det var fjærene, som bruktes i damehatter,

som da var attraktive og gav gode innkomster. Men hattfjærer blev umoderne ca 1915. Farmerne ble

kalt for fjørbaroner eller strutsebaroner. De hvite fjørene plukkes etter 6 måneder da de er som finest.

De øvrige fjærene plukkes hver 9. måned. Foruten fjærene selger man i dag også egg, kjøtt og skinn.

Kjøtt og skinn er det viktigste i dag. En damehåndveske av strutseskinn koster over 5000 kr. Et

strutsepar holder sammen hele livet.

En voksen struts kan veie opp til 130 kg og kan bli opp til 60 år gammel. Den har meget sterke ben,

og om den angriper så sparker den framover, og den kan da sparke ihjel et menneske. Vi ble tilbudt å

ri på en struts, men det var bare vår danske guide Paul som aksepterte, og det viste seg at dette hadde

han nok gjort før. Vi fikk også se tre afrikanere i et strutserace.

Ei høne legger 10-16 egg tre ganger per år, og rugetiden er 6 uker. Et egg veier normalt 1,4 kg og

tilsvarer 24 hønseegg. For 1 kg fjor får man 200 rand (= 320 NOK) og for dette behøvs fjær fra 6

strutser. Eggene er kolossalt sterke. En voksen person kan stå på et egg uten at det knuses. Jeg kjøpte

en pose mais for 50 cent og ga strutsene direkte fra hånda. De var litt hardhendte så det kjentes i

handa etterpå.

Mandag 1/4

Vi tar oss i dag fram til reisens endepunkt, Kappstaden. Vi tar inn på Palm Garden Protea Hotel

hvor vi skal bo i tre netter. Kappstaden, som er S-A’s største by, er en moderne og pen by med det

kjente Taffelberget (Table Mountain) inntil. Inne i byen ligger også Signal Hill hvorfra det hver dag

kl 12 skytes et kanonskudd. I selve kjernen er det 830 000 innbyggere, mens det inklusive den

nærmeste omgivelsen er 3 millioner. Vasco Da Gama var den første hvite mann i S-A da han

landsteg her 1498 på jakt etter sjøveien til India.

Vi passerer Mossel Bay. Vasco Da Gama var på sin reise her og handlet til seg en okse.

Portugisiske katolikker bygde her S-A’s første kirke. På slutten av 1800-tallet var Mossel Bay

verdens største havn for handel med strutsefjær. Lunch ble inntatt i Swellendam på restaurant Houw

Hoek Inn (Houw = stopp, Hoek=hjørne). Dette er S-A’s eldste restaurant og er fra 1779. Den er om-

og tilbygd i gammel og trivelig stil. Bare kjelleren er original, men vi var ikke der. Handelsmenn fra

Kappstaden hadde sin vei forbi her når de skulle til de indre delene av provinsen for å kjøpe buskap.

I 1869 fant man diamanter ved byen Kimberley, og S-A er en av verdens største

diamantprodusenter. 70% av verdensproduksjonen kommer fra Afrika. En tredjedel av alle diamanter

188

går til smykker. Resten brukes i industrien, for eks. til borekroner. Den største diamant som er kjent

er Cullinan-diamanten. Den blev funnet i S-A 1905 og var opprinnelig på 3106 karat (1 karat = 0,2

g). Av denne gjorde man 96 mindre slipte diamanter. En berømt indisk diamant er Kohinoor, 191

karat i slipt tilstand, og som finnes i den britiske dronningkrone.

Firmaet De Beers Consolidated Mines, med hovedsete i Johannesburg, er verdens største produsent

av edelstensdiamanter og har 25.000 ansatte. De Beers kontrollerer 80% av verdens diamanthandel

og er ledende når det gjelder prissetning.

Under den senere delen av aparteidtiden, da S-A ble utsatt for handelsblokader, ble man nødt til å

bygge ut sin industri for å være selvforsørgende. Da man ikke har olje innen landets grenser, bygde

man ut en egen industri for å produsere bensin med kull som råmateriale. Man har meget store

kullreserver og produserer 150 millioner tonn per år. Kull brukes hovedsakelig til å produsere

elektrisk energi, og man eksporterer halvparten av sin produksjon. Tross dette så er 7 millioner

mennesker uten elektrisk strøm.

Tirsdag 2/4

Vi gjorde idag en tur til toppen av Taffelberget. Taffelberget inngår i Table Mountain National

Park. Det er et platåberg, og toppen er 1087 m.o.h. Det går taubane dit opp som starter på nivå 366 m

og ender på 1044 m. Det er et eneste spenn og kabellengden er 1244 m. Enkel tur tar 5 minutter og

man har en grandios utsikt over Kappstaden. Det er ofte på grunn av vind og tåke ikke mulig å ta seg

opp til toppen med taubanen, men vi var heldige og hadde fint ver. Det er noen merkelig dyr på

toppen og som er ganske tallrike. De kalles klippdasser (svensk), er nesten tamme og er på størrelse

med en liten hare.

Neste besøk var i Kirstenbosch som sies å være et av verdens 6 "flowerkingdoms", og det inngår i

Table Mountain National Park. Det var som en botanisk hage, meget velstelt og fint og stor

artrikdom. Protea er en planteslekt med busker og truer og som har meget vakre blomster. Det finns

ca. 90 arter i S-A, de fleste i Kapp-provinsen. En spesiell protea-art med røde blomster er S-A’s

nasjonalblomst. Protea kalles også for "sugar bush" fordi små fugler suger nektar fra blomstene.

På vår vei videre passerte vi Bishop Hill. Den har sitt navn etter erkebiskop Desmond Tutu som bor

her. Ved vårt besøk i Soweto så vi også hans hus der. Lunch ble inntatt på Seaforth Restaurant i

Simonstown, og deretter gjorde vi en kort spasertur til en pingvin kolloni. De var meget uredde så vi

kunne nesten ta på de. For å beskytte fuglene var det derfor vakt tilstede. Noen hadde unger og andre

lå på egg på betryggende avstand fra vannet. Denne pingvinarten kalles Jackass eller den afrikanske

pingvinen, og den finns bare i S-A (endemisk). Den veier ca. 3,5 kg og behøver 0,5 kg mat om

189

dagen. Den minsker kraftig i antall. I 1930 var det mer enn 1.2 millioner, som i 1980 var redusert til

120.000. På Dyer Island har kolonien minsket fra 70.000 til 6.000. Kanskje den viktigste årsaken er

forurensning av olje. Ved to ulykker med oljetankers i 1968 døde 25 000 pingviner.

Denne ettermiddag gjorde vi også en busstur lengst sør til Cape Point. Dette er også et

naturreservat, 70 km2. Der var det mulighet til å gjøre en spasertur på klippen til det absolutt sørligste

punktet. Nesten alle gjorde denne turen som tok ca. 3/4 time. Det var en fin tur, men det blåste

kolossalt, 25-30 m/sek ifølge guiden. Hadde det blåst fra land isteden for mot land så har vi ikke

kunnet gå av fare for å bli blåst på sjøen. Breddegraden her er 34°21°25, og kan sammenlignes med

Kreta på den nordlige halvkule. Dette er dog ikke S-A’s sydligste punkt som er Kapp Agulhas noe

lengre øst.

På veien hjem ble vi stoppet av en flokk bavianer på veien. Disse er vant til å få mat for de hoppet

opp på biler som stoppet foran oss. Men man skal absolutt ikke mate de. De har lange tenner og biter

kolossalt kraftig. I flokk kan de drepe en løve eller en gepard. Etter dette beundret vi solnedgangen

da solen sank i havet kl 18.43.

Det finnes i S-A 102 endemiske fuglearter og 23 endemiske fiskearter utenfor kysten, d.v.s. arter

som ikke finnes noen andre steder på jorden. Av alle verdens fiskearter finnes 83% her. Ved Kapp

Gode Håp møtes to havstrømmer. Den ene er varm og kommer fra Indiske havet. Den andre er kald

og kommer fra Antarktis og følger vestkysten oppover til Angola. Dette setter sitt preg på klima,

vekstlighet og fiskerikdommen i havet. De må anstrenge seg kraftig for å holde japanske og kinesiske

fiskebåter borte.

Det er fire sør-afrikanere som har mottatt Nobels fredspris: 1960 høvding og ANC-leder Albert

Luthuli, 1984 erkebiskop Desmond Tutu og 1993 ANC-leder (og et år senere president) Nelson

Mandela samt president FW de Klerk.

En annen kjent mann i S-A’s historie er politikeren og finansmannen Cecile Rhodes. Som 17 år

gammel prestesønn kom han fra England. Han startet diamant- og gullgruver og han ble meget rik.

Som politiker utvidet han det britiske herredømmet til også å omfatte Rhodesia (oppkalt etter ham),

nåværende Zimbabwe. Han arbeidet for å skape et stort britisk kolonivelde i Afrika. Ytterligere en

årsak til boerkrigen. En periode var han guvernør i Kapp-provinsen. Han hadde planer på å bygge en

jernbane mellom Kappstaden og Kairo. Dette ble dog ikke av.

190

Onsdag 3/4

Ferden gikk idag til en vingård. S-A er meget store når det gjelder vinproduksjon. Constanzia er et

meget kjent og populært vinmerke som bl.a. Napoleon brukte. Vi besøkte KWN vingård. Det er et

kooperativ hvor 5000 drueprodusenter er tilsluttet. Det sies at det er verdens største. Man produserer

her alt fra hvit og rød vin til sherry, portvin og cognac. Vinen skal lagres i eikefat, og det fans

størrelser fra 200 til 20 400 liter. De store karene hadde form som en opp-og-nedvendt bøtte. Det

kreves store mengder eik til disse fatene, og derfor plantet man i slutten av 1800-tallet eik så man

ikke skulle behøve å importere. Men det gikk ikke bra. Eiken vokste for fort og veden ble for løs. Et

annet problem var insekter som trivdes utmerket på eika i det behagelige klimaet. Hos oss fryser de

bort om vinteren og blir således mindre skadelige. Etter rundvandringen var det behørig

prøvesmaking av produktene.

Vi hadde lunch på ytterligere en vingård i Bushendal, og også her med prøvesmaking. Vi gjorde

deretter et opphold i Stellenbosch, en liten by med ca. 40 000 innbyggere, og som er sentrum i et rikt

frukt-, tobakk- og vindistrikt. Men Stellenbosch er mere kjent for sitt universitet. 4 av 6 statsministere

har studert her. Det er ikke stort, 6000 studenter. Byen er S-A’s nest eldste og ble grunnlagt av

hollenderen Simon van den Stell som var guvernør i Kapp-provinsen etter Jan van Riebeck.

Det var nå siste kvelden og vi hadde bestemt at vi skulle spise middag tilsammen på restaurant

Waterfront. Det blev en hyggelig kveld, jeg spiste tomatsuppe, en stor hummer og dessert, 128 rand

(= ca 200 kr). På veien hjem til hotellet med vår buss gjorde vi en ekstra tur opp til Signal Hill.

Herfra hadde vi en magnifikk utsikt over den opplyste Kappstaden. Dessuten var hele den høye

veggen på Table Mountain flombelyst.

Torsdag 4/4

Det var nå avreisedagen og vårt fly gikk ikke før kl 21.25. Hva skulle vi gjøre i mellomtiden? Jo, ta

en helikoptertur! Så noen av oss gjorde en 20 minutters sightseeing over Kappstaden og Taffelberget,

en verdig avslutning på Sør-Afrikareisen. Pris: 210 rand.

Som siste aktivitet føre avreisen fra hotellet kl.18.45, var jeg ute i byen og kjøpte videokassett "The

Big Five" samt en CD med "Soweto String Quartet". Start fra Kappstaden flyplass med jumbojet kl.

21,25.

191

Melbourne, Australia februar 1995

Hilsen til Anne Kristel og Marte fra Bestefar

Når man som dere er i tenårene, kan det være interessant å høre om andre land og i dette tilfelle et

annet kontinent.

Australia er like stort som hele Europa -og avstandene virker enorme. Store deler av innlandet er

ufruktbart -og min reise går langs sydøstkysten fra Melbourne i syd til Cairns i nord. Min nabo

Eivind Viken bor i Mornington, en liten by ca. en times vei utenfor Melbourne. Han og kona Olga

har et fint murhus i 2 etager med en hage full av blomster, forøvrig Olga's stolthet. Eivind var spion

under siste krig og lå i urer og steinbuer langs kysten og rapporterte til England om tyske båter.

Helsen fikk vel en knekk etter dette, men humøret er fortsatt på topp. Han kommer hjem til 17. mai

og da vil Unnelands-bygda ære han med et bronserelieff på skolen.

Jeg ble mottatt som en nær venn i huset og fikk mat å drikke som på det beste luksushotell.

Melbourne har 3 mill. innbyggerer og ligger inn i en bukt som er mange mil i diameter -og med en

smal innseiling. De fleste folk i Australia bor i de store byene (Sydney ca. 4 mill.) og land distriktene

er grissent befolket. Byene er tett befolket med et ukjent antall skyskrapere og kjempestore

forretningsbygg og kjøpesentra.

192

Kaptein Cook seilte i 1770 som første gangen til noe man hadde hørt om som het Australis. På

denne tiden var det stor arbeidsledighet og fattigdom i England og den som feks. i nøden stjal et brød,

kunne få mange års fengsel. Myndighetene deporterte derfor mange fanger til det nye landet som

Cook hadde "funnet" -og selvsagt var ikke alle farlige fanger. De opprinnelige innbyggerne,

aborginerne, ble betraktet som lavtstående -og behandlet deretter.

Den 23.02.95 startet jeg på en tur langs kysten og nordover mot Port Macquarie -ca. 43 mil. Turen

gikk med turist buss og 15 passasjerer + sjåfør og vertinne. Rundt Sydney er det temmelig flatt og

terrenget videre bestod mest av store gårder med tusen vis av storfe (kyr og okser) og sauer. Kyrne er

sorte, flekkete eller brune og hver bonde holder bare en type, uten å blande rasene. Kyrne går ute hele

året og jeg så ingen som slo høy. Slettene var opprinnelig skogbevokste, slik som fjellene innenfor,

men intens skogsdrift har laget dette om til beiteland.

Australia innførte i forrige århundre mange dyreslag som nesten har fått katastrofale følger.

Kaniner, rever, hester, bøfler, esler, kameler m.m. Noen av dyrene kom seg unna fangenskapet -reiste

ut i skogen og formerte seg i store antall. Derfor er det ikke bare kenguruer som truer landbruket,

men også alle de andre dyrene som på en natt kan ødelegge en kornåker på hundrevis av mål. Selv

om bøndene har fellingstillatelser for en lang rekke dyreslag, så monner det lite.

Etter første dagsovernatting rakk vi 24.02.95 til Surfers Paradise ca. 50 mil lenger nord. Nå

begynner det tropiske klimaet med enormt store bananplantasjer og sukker-rør plantasjer så langt

øyet rekker. Terrenget er nå delvis mere bakkete med sumper og mongrove-trær, hvor det ikke er

oppdyrket. Nå og da dukker det opp små landsbyer med koselige 1 etasjers hus der det er butikker

m.m. Husene er enkle, og ikke etter vår standard, men det er heller ikke nødvendig når solen skinner

det meste av året. I Cairns er minimumstemperaturen om vinteren (juli) ca. 17 C0

Denne byen Surfers Paradise, bærer sitt navn med rette, da det er milevis med fine strender, og

store bølger ruller inn fra Stillehavet. Surfing er like populært som slalom hos oss og alle ungdommer

kan det. Ellers har hver by her flotte golf baner og det er vel knapt noe land hvor man kan spille golf

overalt -og billig. Ellers ser man mange steder Bowlingbaner ute. Det er fint vedlikeholdte plener på

ca. 25 x 25 m. hvor menn og kvinner i hvite klær og hvite hatter triller baller mot bestemte mål for å

se hvem som kommer nærmest. Dette er sikkert en lek som stammer fra gamle dager og det holdes

klubb -krets, regions og statsmesterskap og alt foregår i stilige og godt organiserte former.

Veiene er godt vedlikeholdte og bilene kjøres på venstre side, slik som i England. Alle

reklameskiltene langs veiene virker uvante og skjemmende, men man venner seg jo også til dem.

193

Maten er førsteklasses og billig, med masser av grønnsaker og frukter, mange ukjente for meg. Folk

er vennlige og hjelpsomme og en nordmann ser ut for å få ekstra oppmerksomhet.

Lørdag 25/02-95

Turen startet mot Brisbane, som vi kjørte fort forbi. 2 mill. innbyggere og mange store skyskrapere.

Vi var nå på "The Golden Qoast" som ligger i staten Quinsland og hvor det har vært gull graving.

Landskapet blir med mere nedbør grønnere og tropiske vekster overtar mer og mer. Vi var innom en

stor grapefruktplantasje og så hvordan fruktene hang på små planter (ca. 50 70 cm.) Ellers dominerte

banan og sukkerørplantasjene. Sukker-rørene bli levert til fabrikker som presser saften ut. Ellers

mange gårder og meierier. Vi kjørte nå i et populært feriestedområde langs kysten, med stadige tilbud

om kjøp av hus eller hytter. Her er det varmere og grønnere enn sydpå, der de ikke har hatt regn på 4

år -og mange farmere er konkurs.

I ettermiddag kjørte vi helt ut på kysten og tok en 30 minutters ferge over til Fraser Island. Dette er

verdens største øy på 127 km. x 25 km. som utelukkende består av sand. I millioner av år har sanden

samlet seg i dyner og "fjell" opptil 120 m. Det finnes ikke en eneste stein på øya, men innlandet

består av regnskog med trær opptil 60 - 70 m. høye. Det regner 3000 mm. pr. år (som i Bergen) og

regnet samler seg i små og store vann som renner videre i havet. Eksperter mener det er veldig store

vannreservoarer under sanden -og alt vann er helt klart (silt gjennom sand). Vi gikk en tur gjennom

jungelen og fikk forklart et utall antall blomster og planter. Varmt, fuktig og mange typer slanger.

Dyrelivet ellers er fugler, padder, dingoer (hunder) og hester. Alle er ville. Dingoen her er den eneste

rene opprinnelige dingoen, da den ellers på fastlandet er oppblandet med andre hunder.

Vi bor i små enkle leiligheter og det blir litt i varmeste laget om natten. I morgen er det kjøretur

med 4-hjulsbil langs sandstranden -4 mil frem og 4 tilbake. Her skulle dere ha vært jenter, så bade-

sjuke som dere er. Vi stopper her på Fraser Island i to netter -og så går turen videre. Disse

kjøleanleggene på hotellene har gjort meg temmelig snufsete. Ellers er formen fin og maten god. I

Brisbane tok vi med flere turgjester, og vi er nå 20 stk. fra USA, Canada, England, Holland,

Tyskland + 1 fra lille Norge som sender de beste hilsener hjem.

Søndag26/02-95

Jeg ble vekket av stillehavsbølgene som slo innover stranden,

ca. 50 m. nedenfor hytten. Etter en solid frokost kjørte vi med den gamle bussen, som nevnt i 4 mil.

Stoppet noen ganger der små elver randt ut fra øyen. Badet i rent og kaldt ferskt vann. Stoppet også

ved et 50 år gammelt rustent skipsvrak, som var skyllet inn på stranden av en cyklon. Endel folk

vasser utover stranden og prøver kastesluken, noen med bra fangst. Foreløpig har jeg ikke sett noen

194

prøve å bade i disse store bølgene. Enten er de redd for understrømmer eller haier, som det finnes i

havet her. Hyttene vi bor i er enkle, med fine tropiske trær som palmer o.l. på alle kanter. Etter lunch

gikk jeg en times tur langs stranden og brukte resten av dagen til avslapning i hagen. Aborginerne

kalles de opprinnelige urinnvånerne og som man tror har vært her minst 60.000 år eller mere. Om

kvelden demonstrerte en Aborginer hvordan de utnyttet naturen. Han viste mer enn 20 forskjellige

blader som blir nyttet som medisin eller mat. Av redskaper finnes kar, plater og ikke minst

boomeranger i 10-12 forskjellige variasjoner. Jaktet man på f.eks. fugl, skulle den komme inn igjen

hvis man bommet. De aller fleste skulle ikke komme i retur, men sirkle rundt i rasende fart for å

drepe eller skade dyr eller fiender.

Mandag 27/02-95

Vi forlot Fraser Island og kjørte tilbake til fergestedet på dårlige grus-veier. Vel over på fastlandet

gikk turen videre mot nord og endepunktet byen Rochhampton. Byen er "kjøttkveghovedstaden" i

Australia og har 60.000 innbyggere. Turen hit var 35 mil lang og gikk stort sett forbi kvegfarmer, og

her var det noen som også slo gresset. Landskapet er grønt og fint med store flater inntil fjellene man

ser i det fjerne. Sjåføren vår, Ron, er en utmerket sjåfør og har stor lokalkunnskap om hver eneste

landsby vi passerer. En regel han følger er å hilse til luen på alle trailere og busser vi møter. Litt rart

er det også å se politifolk i korte bukser, stor hatt og svær revolver på siden. På veien hit var vi også

innom en park med tropiske planter, trær og endel dyr, blant annet krokodiller, kenguruer, emuer,

aper med mere. Hotellet er udmerket, Country Comfort, og oksebiffen var mør og fin. Det har vært

delvis skyet i dag, men varmt og godt. ca. 27C0.

Tirsdag 28/02-95

Startet dagen tidlig som vanlig. Vi kjører hver dag ca. 35-50 mil og med gode veier og 100 km. pr.

time, så går det fint når man sitter godt. Vi tar små stopp hver annen time + 1 times lunch midt på

dagen.

I dag var vi innom Aborginal-museum der de innfødte viste oss hvordan boomerangen kommer i

retur. Jeg fikk den til å gå litt i ring og traff nesten en av de andre deltakerne. Ellers har de litt hule-

malerier, men ikke så veldig mange andre synlige kulturelle skatter. Vi kjørte mot kysten, og utenfor

der befinner "The Great Barrier Reef" seg eller Øygarden med rev utenfor om man kan kalle den slik.

Det er 48 skogbevokste øyer, og bare noen få er befolket. Vi tok ferge over til den minste som er 1

km. lang og 1/2 km. bred. Den er tropebevokst og kalles Daydream Island og der skal vi være 3

netter. Ble servert et fantastiskt godt smørgåsbord med kald og varm mat + tropefrukter i massevis.

195

Onsdag 01/03-95

Dagen startet med bølgebrus inn i rommet som ligger kloss til havet. Etter frokost ble det båt-tur til

flere av øyene med lang stopp ved en fantastisk hvit strand. Vannet holdt 29C og luften det samme,

og med en svalende bris fra stillehavet. Bading og soling i flere timer. Her må man passe seg for

solforbrenning og bare solfaktor 15 holder mål. Vel hjemme ble det avslapping ved

svømmebassenget som er stort og fint og omkranset av palmer og blomstrende planter. Dette er en

dag som alle vil huske med glede rene sydhavsparadiset og med topp service og udmerket mat.

Torsdag 02/03-95

Dette ble avslapningsdag med tur rundt den lille øya. Her finnes 4 svømmebassenger,

seilkatameraner, tennisbaner, volleyball m.m. Jeg hadde tenkt meg på havfiske, men da jeg hørte at

det skulle være 8 fiskere ombord, meldte jeg avbud. Så mange fiskere på en gang blir det bare rot av.

Dagens høydepunkt ble telefonen til Trond der han fortalte om sønnen, Erik som er kommet til. Så

vidt jeg husker 51 cm. lang og 3,1 kg. tung. Jeg spanderte champagne på gruppen og fikk ufortjent

applaus. De yngste fikk lurt meg med på diskotek. En orgie i lyd og lyseffekter.

Fredag 03/03-95

Ny busstur nordover mot Townswille, en by på ca. 100.000 mennesker. Fremdeles store sukker-

rørplantasjer, avløst av kvegflokker. Byen har et stort akvarium. Verdens største byggverk, laget av

levende vesener, ligger som et belte utenfor Quinsland, nemlig korallrevet. Det er like stort som hele

England, og har veldige fiskestimer og koraller i millionvis -som tilslutt blir et rev av de døde

korallene. Området er fredet. Vi fikk se en film i et planetarium, der vi nærmest lå på stolene og hele

"himmelen" var dekket med undervannsbilder. Veldig interessant. Overnatter i 16. etasje i et

hypermoderne hotell, Travelodge.

Lørdag 04/03-95

I dag var vi innom et museum for sukker-rørhøsting. I gamle dager ble disse 2 - 3 m. høye rørene

kuttet med hånd. Smalsporede jernbanelinjer ligger overalt på gårdene og disse blir fremdeles

benyttet for transport frem til fabrikkene. Nå foregår høstingen maskinelt og transportbånd fører

rørene over til hengere -som etterpå tippes over på jernbanevogner. Sukkerørindustrien er den største

årsaken til Quinslands økonomi -og mil etter mil ser man disse kjempestore plantasjene der rørene

vaier friskt i vinden. Forholdene er ideelle her med rød vulkanjord og rikelig med regn (3000 mm. pr.

år) Sist uke regnet det forresten 1500 mm. på kort tid og da oversvømmes ofte fastlandet.

Vi kjørte inn i en nasjonalpark for regnskog og stoppet ved et gammelt vulkankrater på ca. 300 x

300 m., der det er vann nå. En båt førte oss langs strendene og kapteinen fortalte om alle tropiske trær

196

som omkranset vannet. Mange rare fugler fikk vi også se, men kvelerslanger som det er mye av, fikk

vi ikke øye på.

Søndag 05/03-95

Vi ble kjørt til en jernbanestasjon, der et turist-tog tok oss langs en skogbevoktet fjellside opp til en

landsby, Kuranda. Banen går omtrent som langs Unnelandsfjellet, over juv og bratte stup. 1500 mann

arbeidet i 5 år på banen og det tar 1 1/2 time fra Cairns til Kuranda. Opprinnelig ble banen bygget i

1891 for å betjene folkene på tinnfeltene i Kuranda. Nå er den bare i bruk for turistene, fordi det også

går vei dit. I Kuranda er det et utall av kramboder for salg av souvenirer av alle typer. Trelurer som

de innfødte lager musikk eller nærmest en slags gurgling med. Ellers boomeranger o. a. av alle slag. I

alt virvaret av turister, satte jeg meg ned på en benk med 1 kopp the. På hodet hadde jeg den typiske

Australiahatten. Plutselig kom det et japansk ektepar og pekte på benken, og jeg forsto at hun ville

sitte ved siden av meg mens han tok bilde. Etterpå var det hans tur til å sitte -og jeg holdt rundt dem

hver gang. Etterpå stilte de seg opp foran meg og bukket dypt og sa tankju. Plutselig kom en hel

flokk japanere og 2 jenter satte seg ned og ble fotografert mens jeg holdt rundt dem. De sa tankju og

bukket dypt, mens jeg som hadde sett Crocodyle Dundee, med Mr. Hogan, satte 2 fingre til hatte-

bremmen og sa ok. Så ble det plutselig 4 som skulle fotograferes med meg og jeg holdt godt rundt

dem med 2 på hver side. Før jeg visste ordet av det krydde det med japanere som sprudlet og lo -og

alle skulle fotograferes meg meg i sin midte. Ekteparet som startet det hele, var forlengst forsvunnet

og jeg satt midt i en stim av folk som fotograferte, bukket -og svermet rundt meg på alle kanter. Til

slutt ble det så galt at all trafikk stoppet opp i passasjen og jeg måtte bare fordufte, mens alle

kameraer og movies klikket mens jeg gikk. Hvem de trodde jeg var? Aner ikke, en ekte Australier

eller en skuespiller?

Reisen gikk videre til regnskogen og en stor elv i jungelen, Daintree.Båten førte oss nedover elven

og vi fikk se mange fugler, krokodiller, tropetrær m.m. Båten gikk helt inntil skogen på elvebredden

og vi så en slange som hvilte oppe i et tre og ventet på fuglefangst. Små krokodiller hvilte på

elvekanten, mens de store lå ute i floden. Her følte man seg virkelig i villmarken. Denne dagen har

vært regnfull, men med 30C0 varme, gjør det ingenting om man blir våt.

Vi returnerte til Cairns som nå er blitt en turistby av dimensjoner. Japanerne betaler mindre for en

ukes opphold, inklusiv golfbaner her, enn en enkel golftime hjemme i Japan. Derfor kryr det av

japanere her -og golfbaner er det overalt i Australia, og man spiller billig på disse.

197

Mandag 06/03-95

Den store korallbarrieren, 240 mil, er som nevnt like stor som hele England og ligger utenfor

Quinsland. Vi reiste ut til en liten øy omlag 4 mil fra land der vi kunne bade og se på krokodiller i

bur. Det er noen brennemaneter som kalles Jellow-fish og som ligner på våre brennemaneter, men

disse er giftige og får du mange nok på deg, er de direkte dødelige. Så selv i paradis er ikke alt idyll

og i mange områder som på denne øya, må man holde seg innenfor garnlenken hvis man vil bade i

sjøen, i stedet for i swimmingpoolen.

Krokodillene som var opptil 5 m. lange var ellers ikke noe vakkert syn. Deretter tok katamaranen

oss enda lenger ut til selve barrieren, der bølgene slo over korallene i mils lengde. Innenfor revene,

men på grunt vann hadde man forankret en slags hotellplattform som vi la inntil. Her var det gratis

utleie av snorkelutstyr og du kunne ligge i lengre tider og se ned på korallene og et utall antall fisker.

En slags ubåt, der underdelen på båten hadde store glass, førte oss rundt i koralljungelen og

fiskestimene. Fantastisk opplevelse som bare få blir forundt. Plattformen hadde også kjøkken så full

lunch med varm mat ble servert. Stor dag med skyfri himmel og litt mer sol enn kroppen tålte.

Tirsdag 07/03-95

Dagen startet varm og med stor luftfuktighet. Turen gikk til Botanisk Hage her i byen. En park som

fremdeles har den opprinnelige vegetasjonen beholdt. Små turer inne i fuktig jungel med mange rare

lyder, trær og planter. Slik så landet ut da de første settlerne kom og raserte regnskogen. Nå har man

forstått at den har sin berettigelse og laget en del store fredede områder.

Denne byen, Cairns, har tropisk klima, grønne sletter, varme og rikelig nedbør. Plutselig siger

skyene inn fra Stillehavet og tropisk varmt regn øser ned -for å slutte igjen like plutselig. Jeg var ved

svømmebassenget om ettermiddagen da regnet satte inn, men det var bare herlig å bli våt -og like

etter skinte solen igjen. I dag har det sikkert vært over 30o, men fin bris fra havet like ved. De fleste

turdeltakerne har avsluttet og reist hjem i dag. Bare et engelsk par + jeg skal fortsette i morgen på et

cruise over 3 dager. Avslutningen skjedde i går kveld og jeg samlet inn ca. 2000 kr. i driks til

sjåføren og vertinnen på bussen. Selvsagt måtte jeg holde en liten tale -og det gikk vist bra. Bussen

startet på nøyaktig samme turen tilbake til Sydney i dag og med nye deltagere. Selv om bussturene

har vært lange så var alle enige om at turen hadde vært vel-lykket og lærerik. Det gjelder 2 farmere

med koner fra Canada, pensjonert skolelærer og pensjonert jernbanearbeider, også fra Canada,

pensjonert tegner og forfatterinne også fra Tyskland, forretningsmann + kone fra Tyskland, 2 tyske

kvinnelige bankfunksjonærer fra Tyskland, 2 søstre + 1 mann (pensjonister) fra Holland, engelsk

ektepar fra London + 1 nordmann som dypt savner Lillemor på denne reisen.

198

Onsdag 08/03-95

Full avslapning i dag på dette luksushotellet, Travelodg i Cairns. Svømmebassenget og boblebadet

ble flittig brukt, men med solen omtrent like over hodet, må man være forsiktig med solingen. Byen

er full av souvenirbutikker og T - shirt og skjell dominerer fullstendig. Maten er billig og for 20 - 30

kr. får man et fullverdig måltid, men selvsagt dyrere på de fine restaurantene. Kl. 15.00 entret vi

båten Reef Escape som tar ca. 100 personer og som vil føre oss sydover til endel berømte øyer.

Middag ble servert kl. 19.30 og bestod av valgfritt 4 for-retter 4 hoved-retter og 3 typer desert. De

som ikke legger på seg etter slike måltider, må lide av spisevegring. Ingen dressplikt, men vanlig

pent kledde mennesker. Sitter ved siden av 1. styrmann som forøvrig har seilt alle våre fjorder på

Caribien Line sine båter. Ellers en oljefyr og kona fra Canada og en brannmann fra New York.

Hyggelige reisevante folk som man lett kommer i kontakt med.

Torsdag 09/03-95

Frokost med reneste smørgåsbordet + alle de tropiske frukter man kan tenke seg. Småbåter fraktet

oss i land på den største øyen her, Hinchinbrook Island, hvor den vanlige regnskogturen ble foretatt.

Nå har jeg vært med på såpass mange jungelturer og den ene skiller seg lite ut fra den andre. Etter en

eventyrlig lunch med alt hva havet kan by, ble det ny landgang på en mindre øy, Dunk Island. Der

var det kilometervis med hvite sandstrender og sjøvann som "nesten" var i varmeste laget.

Traff på en kvinnelig kokk på spaserturen som fortalte at man hadde vansker med å få personale til

hotellet, da det var ingenting å foreta seg på et såpass lite sted. Hotellet kunne ta 1500 mennesker,

men nå var det utenom sesongen, og knapt halvfullt. Hun tjente Kr. 7.500,- pr. måned etter

skattetrekket og kunne legge seg opp endel penger, da det var ingenting å bruke dem på. Solen er

hard på denne turen, men jeg er bare glad til og bruker som de øvrige faktor 15 på solkremen. Jeg

forlovet meg på at jeg aldri skulle klage på varmen, og det har jeg heller ikke gjort, men det har holdt

hardt mange ganger. Nå sitter jeg på øverste dekk i solnedgangen og en mild bris stryker over

kroppen. Middagen er høydepunktet og vi har alle valgets kvaler om hva man skal ta av det

rikholdige tilbudet.

Fredag 10/03-95

Vi våknet til en ny dag ca. 4 mil til havs og like ved de ytterste korall-revene. På baksiden av båten

hang en plattform -og oppå denne var småbåten (20 mann) festet. Vi gikk ganske enkelt rett ombord i

den små båten, plattformen ble senket ned, og påhengsmotoren startet -og vi styrte ut til de grunneste

områder. De som hadde dykkersertifikat fikk utlevert slikt utstyr, mens vi andre fikk snorkler og

svømmeføtter. Vi kunne nå rolig ligge og kikke ned på de mange koralltyper og myriader av fisker i

alle regnbuens farger. Det finnes ca. 1500 typer fisk, fra de aller minste til de største rokker, tunfiskar

199

og haier. Selv så jeg en hai på ca. 1 m., men det skulle være en fredelig type ble det sagt. Det ble flere

turer ut til korall-revene, og med 30o i sjøen kunne man ligge lenge uti hver gang. Korallene vokser

bare ned til 30 m., da det ellers blir for lite sol-lys. Forutsetningene ellers er varm sjø hele året.

Korallene er som nevnt levende vesener som lever i symbosium med alt annet levende vesen i sjøen.

Innimellom snorkelturene fisket jeg fra storbåten og fikk en skikkelig rugg på 5 - 6 kg. opptil båten,

men det ble for høyt å heve den opp, så den glapp av igjen.

Den kvelden var det Captains middag hvor alle pusset seg opp etter beste evne. Skipets offiserer

tok imot oss i hvite dresser og kokken overgikk seg selv med middagstilbud. Gratis Champagne til

alle og stor stas da mannskapet underholdt utover kvelden. Jeg stod lenge på øverste dekk i den milde

natten der båten gled langsomt inn mot Cairns lysflom i det fjerne.

Torsdag 17/03-95

Etter 4 dager hos Eivind og Olga igjen, går kursen nå mot Thailand og Bangkok. Dagene i

Mornington har vært fine med behagelig temperatur og litt overskyet innimellom.

Naboene Don og Edna tok meg med til datterens og svigersønnens farm -1 time fra Mornington.

Landet her er helt flatt og var opprinnelig sumpmark der godseieren jaktet vilt. Her var det de første

kaninene, harene og hjortene ble sloppet, for å kunne jakte også på disse dyrene. Lite ante man

dengang at dette skulle bli en enorm landeplage.

Senere ble området tørrlagt ved hjelp av kanaler og jorden som besto av torv ble produktivt område

med mange farmere. Han vi besøkte hadde 300 kyr og ungdyr, og 150 kuer melket gjennomsnittlig

6.500 1. pr. år. Han hadde ingen driftsbygning og siloforet ble lagret ute som hos oss. Under et skjul

tok han inn 16 kuer om gangen, og fra en "grøft" i midten, melket han alle på en gang. Mens han

melket fikk de en porsjon mjøl fra en sentraltank. Kuene var av den hollandske Frieser typen og han

inseminerte alle kuene selv. Hovedhuset var 80 år gammelt, men godt restaurert og pent vedlikeholdt.

De hadde 3 barn og trivdes med gårdsdrift. Gården var på 190 acres = mål. Heller ikke på denne

turen fikk jeg se kenguruer i vill tilstand. De kommer lik hjorten, bare ut om kvelden og natten og er

sky og varsomme da bøndene jakter på dem. Det finnes omlag 30 millioner i Australia. En mindre

type, Vallibies, er omtrent som en hare og disse så jeg mange av. Kenguruen føder etter 2 mnd. et lite

nøste så stort som en valnøtt. Moren slikker en vei oppover mot pungen og den vesle tassen følger

slimhinnen inntil den biter seg fast i spenen -inne i morens pung. Der forblir den til den er stor nok til

å titte ut i den store verden.

200

Hvis man skal avslutte Australiaturen i få ord må det være: dette er et kontinent som er mye større

enn de fleste forestiller seg. Når naboen Ron skal på jakt i Nord-Australia, kjører han i 7 dager for å

komme dit. Det neste må være at på grunn av avstanden, er også temperaturforskjellene store.

Store områder på nordøstsiden er tropiske og alle typer tropiske planter og trær trivdes udmerket.

Visste dere forresten at solen står rett i nord kl. 12.00 om dagen -for så å gå mot venstre ned i vest.

Visste dere at midt inne i Australia er en uttørket kjempestor innsjø som ligger under havets

overflate. Når det da kanskje regner mye år om annet, blir sjøen fylt opp i milevis og fisk fra

tilførselselvene følger med. Pelikanene følger fisken og når den dør ut på grunn av at vannet tørker

ut, så dør også Pelikanene før de greier å fly tilbake til områder med fisk. Visste dere at Australia

antagelig er et av verdens mest streikevillige folk. Eivind har aldri vært på et eneste bygg, uten at det

har vært minst en streik. De som streiker har ingen streikekasse å støtte seg til -så derfor blir det å

suge på fingrene inntil streiken er over. Oftest er det de forskjellige fagforeningene som går til streik

fordi de er uenige i fordelingen av oppgavene.

Australia er et land i fremgang og har en lysende fremtid foran seg med store resurser og

muligheter. Jeg reiser gjerne tilbake til dette landet.

18-21/03-95

Bangkok er hovedstaden i Thailand, med 7 mill. innbyggere detvil si dobbelt så mange som i hele

Norge. Byen virker fullstendig kaotisk i første omgang, med en trafikktetthet som får Bergen til å

ligne en landsby. Det finnes 50.000 taxier og 60.000 motorsykler på 3-hjul som også går som taxier.

Alle kjører som de er på vei til siste tog -og innimellom snor det seg tusenvis av vanlige motorsykler

i reneste slalomen. At dette går bra er uforståelig,

men hittil har jeg ikke sett en eneste ulykke. Folk med svake nerver bør likevel betenke seg på å ta

kjøreturer med egne biler her. Besøk i flotte templer, vannveier og lignende er naturlige utflukter og

skjønnheten i templene er utrolige. Likevel er det nok mange fattige folk her, som lever på minimum.

Jeg var på et weekend-marked her, der et område på hele Unnelands størrelse var belagt med telt-tak

og butikker i tusenvis.

Her solgte man alt fra mat i alle fasonger til klær, sko, souvenirer, gamle ting også videre. Det

pussige er at jeg selv svettet i strie strømmer der jeg gikk rundt, mens ikke noen svette dråpe var å se

på de innfødte. Så er da heller ikke 36 C0 + stor luftfuktighet vanlig for en nordboer. Ellers skal det

ikke høy boligstandard til for å sove her hvor natten også er varm og god. Byen ellers er støvete og

skitten i forhold til Singapore der alt var rent og ordentlig. Fortauene er i elendig forfatning med folk

201

som selger mat, drikke og frukt overalt. Dette står i grell kontrast til skyskraperne av glass og betong

som tyder på velstand for noen. Thailand er da også landet i Asia som har raskest økonomisk vekst.

Jeg bor på hotell Rembrandt, et 5 stjerners hotell på 26 etasjer med nydelig rom, flott

svømmebasseng og brukbare middagspriser. Nå gleder jeg meg til hjemreisen i morgen 21. mars –for

øvrig min gebursdag.

Sør-Afrika mars – april 1997

Turen gikk over London til Johannesburg, hovedstaden for verdens gull og diamanthandel. Flotte

moderne bygninger i sentrum, som om kvelden ligger øde og forlatt av de hvite. Flere travle

forretningsgater er nå innvadert av de sorte og da flytter de hvite ut til andre strøk. Selv midt på

dagen finner man ikke en eneste hvit på disse gatene , det er rett og slett for farlig. Alle de store

byene i Sør-Afrika har enorme kriminalproblemer og drap, voldtekter og ran skjer hver dag. Med 2

millioner illegale flyktninger til landet hvert år, må det naturligvis føre til voldsbruk.

Fra Johannesburg gikk turen til Sun City, omlag 4 timers kjøretur. Denne ligger i et bortgjemt

dalføre og er bygget opp fra grunnen av og med penger fra en styrtrik investor. Alt er tilrettelagt for

underholdning med hoteller, golfbaner, svømmebassenger, kunstige hager, broer, fosser og et stort

antall steinfigurer og støpte figurer forestillende Afrikas ville dyr. Spille cassinoer, teatersal og et

stort antall restauranter kompletterer billedet. Det hele er rett og slett en kjempestor eventyrverden

som er tilpasset både store og små. Underholdningsavdelingen bød på et stort show med berømte

artister fra hele verden, bl. a. Tom Jones.

Kruger Nasjonalpark, eller nærmere sagt et privat lodge i utkanten, ble neste stoppested.. Det var

bare 18 senger og vi bodde i små hytter med felles spisesal, bar og en åpen grillplass i enden..

Vekking kl 0530 og avgang i åpne terrengvogner kl 0600. Vi holdt oss stort sett på skogsveier, men

fant guiden noe interessant, så kjørte han overalt ute i terrenget. En lokalkjent sort mann satt fremme

på panseret på en stol og observerte. Hjem til stor frokost kl 0900 og så fottur ute i terrenget fra kl.

elleve til ett da lunchen ble servert( ikke mange deltakere på fotturene ) Klokken 1630 var det ny

kjøretur og hjemigjen kl 1930 for å innta kveldsmat ute foran en åpen grill. Selvfølgelig bare viltkjøtt

i alle variasjoner.

På turene så vi giraffer, bøffler, antiloper, vortesvin, løver, sebraer og et stort antall fugler og

kattedyr. En av gangene stoppet vi opp da vi så en løve som lå flat i gresset ved siden av veien og vi

forstod straks at den var på jakt. Ved nærmere ettersyn, så vi flere løver rundt i gresset og under

busker, i alt 1 l skulle det vise seg.. En flokk sebraer og 3 giraffer viste tegn til uro, men visste

202

tydeligvis ikke hvilken vei de skulle dra. Ingen av dyrene brydde seg om vår eksistens. Etter en halv

times intens venting, startet løven på nedsiden av veien angrepet. Først drog den seg nærmest

fremover på buken, for så å sette i gang jakten med ett digert sprang. Ett advarende grynt fra

giraffene fikk hele flokken til å flykte i panikk og 11 skuffede løver samlet seg til oppsummering av

nederlaget( 8- 1 åringer og 4 voksne holøver) Guiden mente dette bare var en treningsrunde ,

arrangert for ungdomene.

Senere på dagen kom vi over 3

voksne hanløver som hadde

halvspist en sebra. De var så fulle

av mat at de pustet tungt, stønnet

og la seg over på siden, uten å

ense oss. Hanløvene virket

skremmende store, men så lenge

man sitter i bilen vil de ikke

angripe folk. Hvis man derimot

forlater bilen, da ligger man

temmelig tynt an. Terrenget var

stort sett flatt med ett og annet tørt

elveleie. Det var nærmest en

savanna med akasietrær og en og annen busk her og der. Hver tur var like interessant og påskeuken

gikk som en røyk. Tidlig til sengs og tidlig opp og med førsteklasses mat og service.

Turen gikk så med fly videre til nabostaten Zimbabwe (tidligere Rhodesia) og til Victoria Falls. Jeg

tok inn på Victoria Falls Lodge som ligger rett ovenfor et lite vann der alle skogens dyr kommer for å

drikke. Om kvelden er vannet opplyst og man sitter på verandaen og har panoramautsikt til

drikkeplassen. Selve hotellet var nytt og bygget som et stolpehus av rundtømmer og med ca 20 cm

tykt stråtak. Selve Victoriafossen var omlag 5 minutters kjøring fra hotellet. Fossen eller nærmere

bestemt fossene var et imponerende skue der de kastet seg utfor stupene og dampskyene stod høyt

over området.( kunne sees milevis fra flyene ). Landsbyen var utelukkende bygget opp omkring

fossen og viltet og tusenvis av turister bekreftet hvor inntektene stammet fra. Turistbyråene tilbød

viltstudier i alle varianter, fra enkelt-turer til fellesopplegg eller leiebil med telt og utstyr.

Ett 18 seters lite fly bragte meg så til neste stat, Namibia. Dette var inntil første verdenskrig en tysk

koloni og tysk er fremdeles fremherskende. Da staten bare har 1,5 mill. innbyggere, var det en enkel

sak for Sør-Afrika å okkupere landet i sin frykt for at kommunismen og Castros tropper i Angola

203

skulle innvadere landet gjennom Namibia. De bygget flotte hovedveier og flyplasser i landet noe

landet nyter godt av i dag. Landet ble egen stat i 90 årene. De har imidlertid en sårbar økonomi da

90% av inntektene kommer fra diamantgruven og 90% av det de forbruker blir kjøpt fra Sør-Afrika.

Ellers har de ingen industri og landets siste 10 produksjon er hovedsakelig kjøtt og fisk.

Flyet hadde 4 stopp på noen enkle flyplasser eller rullebaner uten noen form for betjening. Vi

landet i Windhock (Vind-hukk dvs. ly for vinden) som er landets hovedstad med 125.000

innbyggere. Det virker som at innbyggerne i dette landet har det bedre enn i mange andre afrikanske

land. På flyet ble jeg kjent med en tysker som anbefalte en jaktfarm omlag 10 mil utenfor byen. Etter

en telefonsamtale ble jeg hentet av Bernt Seefeldt som tok meg med til sin "beskjedne farm" på bare

5000 hektar( 1 hektar =10 mål) Med en størrelse på 10 x 5 km hadde han dermed 50.000 mål til

rådighet, men kunne dessuten også jakte på naboeiendomene på 800.000 mål. Han drev med

kjøttproduksjon og hadde 400 storfe gående på farmen. Vanligvis hadde han 600 dyr, men tørke i

nesten 8 år hadde tvunget han til å nødslakte en del dyr. Dessuten beitet 200 ville dyr og 15

villhester, de siste hadde han gående " fordi de var så pene å se på". Jorden lå ubearbeidet slik den

hadde lagt i årtusener, men var nå inngjerdet med ståltrådgjerder i forskjellige teiger( 160 km gjerder)

slik at han kunne flytte dyrene etterhvert som teigene ble avbeitet. Vann måtte føres frem fra gårdens

hovedkilde og 140 km plastrør førte vann til de forskjellige arealene. Hver annen måned stengte han

alle vannkildene bortsett fra en, hvor da dyrene samlet seg. Oksekalvene ble da kastrerte og

brennmerket med et tall. Slaktedyr (3 åringer) og gamle kuer ble tatt ut og bølingen sluppet fri igjen

inntil neste inspeksjon om 2 måneder igjen. Nå var det rikelig med 50- 60 cm gras overalt og egentlig

mat for 3000 dyr, men maten skulle vare i minst 1 år og kanskje ennå lenger. Dessuten kunne de

årlige lyn-nedslag forårsake store branner og dermed redusere avlingen. Regn som de hadde nå i

vinter kunne man heller ikke regne med årvisst. Normalt skulle det falle 3-400 mm. men den tørre

jorden kunne bare nyttigjøre seg 10 % resten fordampet. Bonden slo en 3m bred stripe på begge

sidene av gjerdene slik at en eventuell brann ikke skulle ødelegge de kostbare ståltrådgjerdene so

stod med 3 tonns spenn. Dessuten virket stripene som branngater.

Det er grytidlig morgen på farmen ute på slettelandet og solen er i ferd med å jage vekk

nattekulden( minus 3 grader) Den vil fortsatt skinne 350 dager pr år, vinter som sommer. Hanen har

forlengst galt i villende sky sin dominans over farmens 40 høner. Duene har begynt å kurre og

miniugla (10 cm ) i treet utenfor har avsluttet sin nattkonsert. Det samme har sjakalene som i stort

antall vandrer rundt på steppene. Gårdens 6 sorte arbeidere dukker frem fra hyttene sine og mottar

dagens innstruks fra sjefen. Etter en solid frokost, drar vi ut på dagens jakt. Vi kjører på de nyslåtte

jordveiene langs gjerdene i en åpen landrover og prøver å unngå de verste hullene som jordsvin og

vortesvin har laget i sin søken etter røtter og termitter. Dette er busksavanna med ett og annet

204

akasietre, men ellers helt flatt. Det dukker stadig opp dyr som sebraer, springbukk, hartebest ,

vortesvin og kudu. Skytingen foregår med anlegg fra bilen og avstanden er aldrig mindre enn 200 m.

Etter norske prinsipper skal man ikke skyte fra bil, men her er det bonden som setter reglene.

Dessuten skal man være en meget habil jeger for å treffe riktig med stående skyting uten anlegg på

200 in. Da dette er trofejakt, beholder jegeren kun hornene mens kjøttet går til farmen( de ansatte får

1 kg kjøtt pr. dag pr. familie ) En voksen kuduokse med svære vridde horn kommer på skuddhold,

men jeg avstår fra å skyte. Det vil i så fall koste meg nærmere 4000 kr. pluss ukjent beløp for

hjemsending og det er det ikke verdt.. De fleste dyrene er av erfaring redde for bilen og holder seg på

4-500 meters avstand. Jeg gjør avtale med bonden at jeg kan skyte en hartebest som skal gå til kjøtt

på gården, uten ekstra betaling. Etter en del kjøring rundt i terrenget, får jeg dyret i sikte og han

knekker sammen etter første skuddet. Hele dyret heises opp på lasteplanet og gårdens sorte

medarbeidere tar seg av slakting og flåing, mens bonden og jeg tar oss en øl i skyggen.

Lunchen klokken 1300 og middagen klokken 2000 består selvsagt av viltkjøtt og jeg kan selv velge

neste dags meny. Farmeren bestemmer selv hvor mange ville dyr som skal skytes, men da dette er

gårdens nest viktigste inntekts-kilde, passer han alltid på at det er tilstrekkelig fornybar kilde igjen.

En dag kommer en lastebil og henter 15 gamle kuer og en okse til slaktehuset. Oppgjøret vil ligge

på ca.kr. 12 pr.kilo og kjøttet går til salamiproduksjon. For ungdyr oppnår han kr. 15 pr. kg.

Familiens 3 barn, 17,15 og 13 år, kommer hjem i helgene fra hovedstaden der de bor i internat fra

de er 6 år gamle( med mye gråt og tenners gnissel) Med de avstander som det her er mellom farmene,

blir det ikke bygget skolehus nærmere. Til sammenligning kan man tenke seg 1 farm i Os,1 farm i

Åsane og 1 i Samnanger vil ikke kunne fylle noen skolestue.

Uken gikk fort og i Windhock fikk jeg en leiebil og reiste vestover hvor jeg tok inn på et lodge,

hvor jeg var eneste gjesten. Om ettermiddagen kjørte vertinnen meg rundt på den 300.000 mål store

eiendommen. Flere ville dyr var å se og ikke minst et yrende fugleliv. Noen av småfuglene bygger

svære kolonireder, opptil flere meter i diameter, hvor hver enkelt har sitt eget krypinn. Da vi kjørte

bort til ett av disse så vi en voksen kobraslange som hang ut av redet nedentil, samtidig som han

stakk hodet inn i de forskjellige redene, på jakt etter egg og unger. Litt nifst!

Egypterne hadde gresshoppene som sin landeplage og når en stor sverm av disse treffer frontruten,

smeller det som hagl og hele ruten blir tilgriset. Men Namibia har også noen ekle sorte biller med

lange ben og svære følehorn. De ligner litt på våre skorpetroll men er 4 ganger så store og de finnes i

millionvis overalt.. De er kannibaler og spiser sine egne og forøvrig alt som kommer i deres vei. Selv

205

om de er ufarlige, så er det ganske ekkelt når de kommer krypende oppover leggen din eller tar seg

oppover stolen for så å komme ned langs kraven. Ufyselig, spør du meg!.

Ellers finnes det mange tyske graver og minnesmerker i området, etter at tyske tropper kom hit i

1902 for å slå ned et opprør som den stedlige stammen, Hottentottene hadde startet. 2400 tyske

soldater falt og på gravene står det f.eks: Soldat N.N. døde 2/11-1902( da døde han i sengen av

sykdom) Soldat N.N. falt 2/11-1902( i så fall falt han i kamp) Soldat N.N. ble myrdet 2/11-1902( i så

fall hadde Hottentottene angrepet)

En "fiskerguide" tok meg med ut til de uendelige

sandstrendene der vi fisket med makrell som agn. Et

tungt blylodd vet siden av agnet, gjorde at han kunne

kaste temmelig langt ut i bølgene. Det var rikelig

med fisk og de fleste jeg drog inn lignet på vår ørret

og var på 1 til 2 kg. Jeg var også så heldig at jeg fikk

hai på kroken. Det var slett ikke enkelt å dra den

svære fisken inn på grunna, men det lykkes til slutt.

Haiene her har nok fisk å spise , så det er sjelden de

angriper folk, men det var litt skremmende å kikke

inn i kjeften på den. De kan bli opptil 60 kg og ser ut

til å trives utmerket der bølgene slår i mot

brenningene. Ellers dominerte sjøfuglene området og

på grunn av all fisken, var de beregnet til 80

millioner av dem. Byen levde av havfiske, men

tidene var blitt dårligere fordi havgående trålere fra

mange nasjoner hadde drevet rovfiske i mange år.

Snipp. snapp, snute... så var eventyret ute for denne gangen... OG DET VAR GODT Å KOMA

HEIMATT ! !

Cuba - paradisøya i Karibien 1997

Milevis med hvite sandstrender, sjøtemperatur på 26 grader, siesta under palmene der villige

tjenere løper til og fra med drinkene. Varadero er Cubas lekeplass for turistene 'og de få privilegerte

på øyen som boltrer seg på førsteklasses turisthoteller.

206

Nei, dette er ikke Cuba slik de aller fleste opplever hverdagen. Virkeligheten er steinhard og

lutfattig der omtrent alt er strengt rasjonert. Det som ikke er rasjonert, finnes heller ikke å få kjøpt,

det eksisterer nemlig ikke. Øvrigheten bestemmer hva som er nødvendig for sine innbyggere og hva

de ikke behøver, basta ! Derfor er forretningene tomme for alt annet enn det som er rasjonert.

Cuba er fra naturen ett rikt og vakkert land. Jorden er grøderik, vannresursene gode og subtropisk

klima gir temperaturer mellom 24 og 32 grader året rundt. Det er tilgang på flere mineraler, en del

olje og på god jord gir grobunn for de fleste vekster.. Folket er vennlige og nødvendigvis utrolig

tålmodige som finner seg i fattigdomen og undertrykkelsen.

Da Castro og Che Guevara laget revolusjon

på 50 tallet og kastet ut den forhatte diktatoren

Bastista, jublet folket. Nå var det bedre tider i

vente, selv om U.S.A. nektet ethvert samkvem

med Castro. Sovjet stod klar til å steppe inn og

inntil de trakk seg ut, hadde man i hvertfall

noen som tok sukker i bytte for varer. I

mellomtiden overtok staten alt på øyen; hus,

jord, transportmidler, firmaer ble " folkets eie

". Gratis skole, gratis lege, gratis transport var

noe folk satte pris på og analfabetismen ble

utryddet. Men så var det slutt på godene for

utenlandsgjeld og en kjempestor hær pluss

byråkratiet slukte resten. Man prøver desperat

å holde revolusjonsånden vedlike med

kjempeparader, slagord overalt og senest et

stort marmorminnespalass for folkehelten Che

Guevara ( innviet i 1997 av Castro) I

mellomtiden rygger man bakover for full fart i

utviklingen. Landet mangler alt som f.eks.

reservedeler , biler traktorer, olje, husholdningsartikler, blyanter, kulepenner toalettpapir m. m.. Intet

sted i verden finner man så mange amerikanske biler fra 50 og 60 årene og bare verdens beste

mekanikere gjør at de fremdeles hoster og går. En del busser strever seg fremdeles fremover, men

meste transporten foretar store røykspyende lastebiler der folk står som sild i tønne oppå lasteplanet.

Når så traktorene har åndet ut, så får man ta hesten oksen og handemakten til hjelp. Halvparten av de

enorme sukkerrørsåkrene blir nå høstet med håndmachete som i slavetiden noe som er ganske hardt

207

arbeide i solsteken. Endatil langs landeveien kan man se grupper opptil 10- 12 mann som kutter

gresset med samme type machete. Hestene og oksene har fått sin renessanse og det finnes langt flere

hestedrosjer enn vanlige taxier. Hestene har forøvrig en sekk festet under halen slik at avføringen

samles opp til gjødsel. Ellers er det flott å se alle cowboyene som rir rundt og passer sin buskap. Det

er virkelig flotte typer som praktiserer ridekunsten til det ypperste.

Trinidad, Santa Clara, Moreno og Sancti Spiritus er alle byer med hus og minnesmerker etter

kolonitiden (spansketiden) Siden opprøret mot spanjolene startet i forrige hundreår, har husene og

minnesmerkene gradvis forfalt. En tur gjennom gatene, er en tur gjennom byer i forfall. Maling og

puss faller av i store flak og ingen har penger til å gjøre noe med det. Fra gaten ser man direkte inn i

stuen til folk der bestemor sitter rett innenfor i en gyngestol. En liten vegg skjuler sengene og

kjøkkenseksjonen der kokingen foregår med kull. Ingen vinduer, men skodder som kan lukkes igjen.

Det hele virker totalt håpløst sett med våre øyne, men folk er blide og dette er måten folk har levet på

i generasjoner. Mye klær behøves nødvendigvis ikke og de få plaggene de har er alltid rene og

velstelte.

I 90 årene var det tendenser til opprør fordi folk manglet mat. Castro forstod at han måtte lempe litt

på grepet og lot hver familie eie 4 ha. land for eget bruk og la folket få lov å benytte de forhatte

dollarene til å handle i " dollarbuttikkene". Forholdene bedret seg betraktelig og i dag finnes slike

privatmarkeder i alle byer der folk kan møte opp med egenproduserte varer for salg utenom

rasjonerings-systemet

Havanna er millionbyen med fordums glans der Hemmingway og Spenser Tracy med venner

inntok sin romdrink på sine favorittbarer. Langs sjøen ligger hele rekker med nydelige hus fra

kolonitiden, men som ellers helt til forfall. Selv om de er oppførte på Unescos liste over verneverdige

bygninger, så hjelper det ingenting. De nye hotellene for turistene er de eneste, - som holdes i orden-

ja, og så revolusjonspalassene selvfølgelig. Hemmingways hjem i Havanna er forøvrig blitt museum.

Cubas befolkning er en kosmopolitisk blanding med hovedvekt på spanjoler og negrer og dermed

mulatter. De er svært vakre og med den fattigdomen som finnes, vil nok mange prøve å dra nytte av

sitt vakre utseende. På en tur fra hotellene kan man ikke unngå å bli omringet av pene 20 åringer som

gjerne vil være med deg inn på hotellet for 400 kr. Det er i så fall mere enn en arbeider tjener på en

hel måned. Snakk ikke om moral for den som lever i usseldom !

Castros kommunisme på Cuba har spilt totalt falitt. Beinhard sentralstyring, byråkrati og

korrupsjon kjennetegner systemet slik som i alle diktatorstyrte land. Folket har fått friheten ved

revolusjonen, heter det. Men ikke prøv deg på noen kritikk for da havner du fort bak murene sammen

208

med tusener andre. Storebror ser deg og følger med deg overalt. Til ditt eget beste, selvfølgelig!

Selvforherligelse og propagandaplakater overalt kan likevel ikke skjule at skoleungene må dele på

blyanten og at folk mangler selvfølgelige ting som såpe, tannpasta og igjen dette toalettpapiret, bare

for å nevne noen få ting.

Cuba er et flott land, fin natur og med mange muligheter for fremgang. Folk kan daglig se på T. V.

hvordan man har det i andre land og ønsker nok å oppnå en høyere levestandard i motsetning til

stadig å rygge tilbake. Men da må de kaste av seg diktatorveldet og begynne den langsomme

prosessen med å bygge landet opp igjen etter demokratiske prinsipper. Men jommen har de mye å ta

fatt på.

Dagene på Varajeros flotte badehotell ble avsluttet med en fisketur mellom øyene utenfor. Fangsten

ble 3 Barracudaer, hver på 6-7 kg. Denne rovfisken har samme utseende som vår gjedde og man har

mye moro når den skal draes inn med stang. Skipperen dykket deretter ned på noen grunner og hentet

opp en del Languster. De ble servert nykokte på dekket og smakte og såg ut som hummer.

Hvis Star-Tour skal fortsette turer til Cuba, må de i alle fall kutte ut charterflyselskapet Premier der

vi satt på flyseter som måtte være beregnet på pygmeer. Det går rett og slett ikke å la langbeinte

skandinavere sitte i 11 timer inneklemt så trangt. Flyturen fra Santiago og til Havanna i et utgammelt

russisk propellfly er også opplevelser de fleste kunne unnvært. Det gikk imidlertid bra denne gangen

og litt spenning skal det jo være på en reise.

Vietnam desember 1998

Landet har 75 mill. innbyggere hvorav de fleste bor i byene og langs den Gule Flod (kommer fra

Kina) og Mekongdeltaet i Syd. Frem til år 1000 var de okkupert av Kina for senere å bli styrte av

forskjellige keisere og dynastier, intil Frankrike overtok ca. 1850. Franskmennene bygget mange

veier jernbaner og flotte hus som den dag i dag er bevart. Japanerne inntok landet i 1940-45 , men

franskmennene kom igjen etter krigen og ble der inntil de tapte slaget ved Dien Bien Phu i 1954.Så

ble landet delt ved den 37. breddegrad med kommunistene i nord og såkalt " demokratisk" styre i

syd. De fusket til seg nesten 100 % tilslutning ved valget.

Næringsgrunnlaget er først og fremst risen ( tredje største eksportør ), kull og fisk. Risen dyrkes i

vannbasseng der hver bonde omhyggelig steller med sin lille åker. Han hakker åkeren for hånd eller

pløyer med vannbøffel.. Husene eller nærmere sagt skurene, og metodene er akkurat de samme som

for 1000 år siden, men de ser ikke ut for å sulte på landet. Etter krigen tok kommunistene all jorda fra

209

de rike og delte den ut. De som hadde eiet jorda, ble skutt. Da man senere tvangskollektiviserte

jorden, ble det hungersnød i landet og man måtte omgående slå retrett.

Veiene er stort sett i en meget dårlig forfatning og nå bygges de ut av japanerne mot at de får

fordeler ved valg av biler. Broen over den Gule flod ved Hanoi er livsviktig og ble daglig bombet

under krigen for så å bli reparert om natten, Til slutt satte man amerikanske soldater til å reparere

broen og da ble det slutt på bombingen.

Ha Long bukten er en enorm bukt med over 3000 stupbratte øyer som ser ut som de er kommet opp

fra havet. Utmerkede fiskeplasser. Keiser byen Hue ligger inne i landet og man kommer dit via et

høyt fjellpass. Dette passet ble sperret under krigen og all transport fra nord til syd måtte derfor gå på

stier inne i Laos. Hue har mange keiserpalass og padogaer. Siste keiseren døde i Paris i 1997.

Maten er velsmakende og består gjerne av 10-12 retter med ris grønsaker, kjøtt og fisk. Hundekjøtt

er svært populært og men ser stadig lastebiler fullastet med hunder. Mye eksporteres til Kina. Grisene

puttes inn i en trang tønne av bast og stables 4-5 i høyden på lasteplanet. Løse hunder og griser lever

et farlig liv. Utenfor mange restauranter ligger levende slanger og høns for de som vil ha fersk mat. I

alle byer sitter det folk på fortauene og tilbereder måltider over åpen ild. Kull brukes til varmekilde.

Det pussige er at de kan sitte på huk hele dagen med stompen nesten i fortauet.

Saigon, omdøpt ti Ho Cgi Minh city, har 6 mill innbyggere og er Vietnams økonomiske hovedsete.

Franskmennene som var her i 100 år, bygget mange flotte bygninger og kirker og et flott

210

presidentpalass. Bodde på nyrestaurerte Majestic, som er et av de flotteste hoteller jeg har bodd på.

Trafikken er om mulig ennå verre enn Hanoi og syklister på scootere, motorsykler utgjør 98 % av

hele trafikkbilledet. Ingen bryr seg det minste om fotgjengerne og skal du over gaten, er det bare å

tråkle seg fram og håpe på det beste. Dessuten bruker syklistene og motorsyklistene fortauet til å

parkere sine kjøretøyer og fotgjengerne blir tvunget ut i gaten. Hver 10. meter er det en gateselger og

tiggingen kunne være plagsomt. En tur på

Mekongfloden avslører at tusenvis av

familier bor ombord på prammen sin eller

i blikkskur på land. Disse folkene har

såvisst ikke merket noe til den såkalte 7 %

stigning i indeksen. Myndighetene har i

det siste lettet noe på restriksjonene og

gitt noe rom for fri handel. Mange

utlendinger er interesserte i å investere i

industri og turisme.

Vietcom var opprinnelig en

organisasjon som var motstander av

presidenten i syd. Vietcom søkte hjelp fra

Kina og regimet i sør fra Amerika.

Amerikanerne bombet og stengte all

forbindelse mellom nord og syd, også sjøveis. Da oppstod den såkalt Ho Chi Minh stien fra nord til

syd gjennom Laos. 300.000 mann arbeidet dag og natt på stien og 200.000 sørget for mat til de som

nyttet stien. Forsyningene ble bært på ryggen og hver mann brukte 4 måneder. på turen.

Amerikanerne bombet stien hvert 8 minutt, døgnet rundt og Vietcom bygget den opp igjen samme

natten. Totalt falt det 7 mill. tonn bomber. Dette er mere enn dobbelt så mye som ble sluppet i hele 2.

verdenskrig.

3-4 mil utenfor Saigon var man klar over at Vietcom holdt til og det ble plassert en større militær

forlegning der. Dette så ut til å være et dårlig valg for stadig forsvant det utstyr og vakter ble skutt,

uten at man fant synderne. Det amerikanerne ikke visste, var at hele leiren stod midt oppå Vietcoms

hovedkvarter. Det var gravet tunneler i 3 høyder, 4, 6 , og 8 meters dybde i 25 mils utstrekning.. Her

var det kjøkken, matrom, og sykestue. Hvis man ble overasket, var det like mange utganger som

reven har i hiet sitt. Nedløpet var dekket med løv og var på størrelse med et A-4 ark. Amerikanerne

var selvsagt for store til å komme ned og man fikk da fatt i noen små soldater fra Mellom-Amerika,

de såkalte tunnellrottene. Men de støtte på sinnrike feller av bambus og døden inntraff omg. hvis man

211

falt i en slik. Totalt bodde det 16.000 mann i tunnelene og 6000 kom opp igjen i live. Hver 50. meter

var det en oppgang og soldatene bar kun på lykt, maskinpistol og kniv + maten som var en

lerretspose med ris. Uten sivilbefolkningens hjelp, vill det være nytteløst å føre geriljakrig

Vietnams nyttår er 30. januar og Vietcom angrep 100 forskjellig byer og tok mange, bl. annet Hue.

De gikk fra hus til hus og skjøt folk etterhvert hvis de fant at de hadde samarbeidet med

amerikanerne.

Vietnam har en tvilsom rekord; det mest korrupte landet i verden. Skolen og legetjenesten er fri,

men bare de som betaler under bordet får legehjelp og utdannelse. Befolkningen er vennlige og

arbeidsomme. Ingen ser ut for å bære nag til U.S.A for krigen og en av pilotene som satt i det

berømte " Hilton Hanoi" fengselet kom tilbake som US- ambassadør i 1997.

Hvis det etableres industriplasser, så er arbeidskraften veldig rimelig. For å illustrere dette var vi

innom en oberst som både hadde slåss mot franskmennene og amerikanerene og med brystet fullt av

tapperhetsmedaljer. Han hadde 50 dollar i pensjon pr. måned. Soldatene hans fikk 2 dollar.

Vietnam er et vakkert land med mange muligheter, men de har en lang vei å gå før bedringen

inntreffer. Kommunismen fungerer like dårlig her som på Cuba og i Nord-Korea.

Zernits, Sveits juli 1977

Det går godt an å gå i de sveitsiske Alpene uten å ha gjennomgått klatreskole- det er sågar utmerket

å gå og vi liker det.

Fotturen startet nord i landet, men da værmeldingene var mere optimistiske lenger sør, drog vi med

hurtigtog gjennom fjellene til en dal på sydøstsiden. Den heter Qber og Unter Engadin (øvre og nedre

Engadin). I den øverste ligger det kjente vintersportparadiset St.Moritz mindre kjent som

sommerparadis. Etter en prat med en hyggelig medpassasjer, valgte vi en liten sidedal som heter

Pontresina. Den er akkurat så pen som brosjyrene viser og med en landsby av den gode gamle typen-

med flere kirker, jernbanestasjon, hestedrosje m.m. Den ene kirken klemtet hvert kvarter, og det gikk

en stund før vi syntes det var hyggelig med kiming døgnet rundt.

Pontresina er en fjellbygd som ligger på 1850 m. høyde. Selv i denne høyden drives det gårdsbruk,

men gresset er adskillig mindre enn i bygdene lenger nede. Husene er som sagt samlet i en landsby

og temmelig mange leier ut værelser både sommer og vinter. Ellers er det en del hoteller, pensjonater

m.m.- og turistene dominerer gatebilledet. Vi valgte et pensjonat med frokost og aftens. For dette

betalte vi kr. 166,- pr. døgn for dobbeltrom. Det var da 3-retters aftens som smakte helt fortreffelig.

212

En fot-turist (Wanderer) finner et Eldorado i Pontresina. Sommerbrosjyren over stedet er laget i

fugleperspektiv og viser stier, daler- fjell - elver, m.m. så nøyaktig at man straks kan kjenne seg

igjen. Ifølge sommerbrosjyren har man 220 km. gode og oppmerkede turløyper i dalen. Vi har ikke

gått på alle, men kan bekrefte at det som er skrevet, er sant! Turveiene ligger enten i skogsområdene

nede i dalene eller på snaufjellet ovenfor, eller kombinert.

Alle kan ta baner, heiser eller gondoler opp i

fjellene og derfra følge de merkede stier i

nærsagt alle retninger. Brosjyrene og veiviserne

forteller hvor veien fører og hvor lang tid det

tar i behagelig tempo. Noen valgte å spasere

ned igjen i dalen og andre gikk kanskje en tur

til en annen bane og tok denne ned igjen. Få

eller ingen gikk både opp og ned slik som vi.

Det var nå nærmest for å få med alle skiftninger

i vegetasjon og utsikt- og for å komme i form.

Veier og stier var godt vedlikeholdt og slette og

fine. Ingen vansker for noen å finne frem. Vi

frydet oss hver dag over den rene og klare

luften. Marsjen gikk som en lek og turer på 5-6-

7 timer hver dag gjorde oss bare godt. Utsikten var fantastisk og vi hadde vansker med å forlate hvert

eneste utsiktspunkt. Blomsterfloraen overrasket oss med sine store variasjoner., e. krystallklare rene

farger. Alperose, Edelweiss, Primula o.a. lyste mot oss som stjerner.

Når man oppholder seg i høyder på rundt 3000 m. så er det her nattefrost og blomstene må ha en

usedvanlig tilpassingsevne som kan tåle dette. Vi var også forundret over alle de irrgrønne Alpe-

engene (Alp-stuck) vi fant i de store høyder. Her har Alpebøndene i årtier tatt flatlandsbøndene sine

kuer i sommerpensjon og gjorde det delvis ennå. Kuene bar kjempestore bjeller som hørtes

kilometervis borte. Her oppe laget man fremdeles de berømte sveitser-ostene av forskjellige typer.

Der hvor kuene ikke beitet, kunne man av og til på lang avstand oppdage hjorter, geiter eller

steinbukker. (med kikkert). Gode fjellstøvler, kikkert, fotoapparat er forøvrig det eneste man ikke må

glemme på en slik tur. Her i landet praktiseres ikke så mye å gå med full opp-pakning fra ett sted til

et annet. Fordelen er at man kan bo på samme stedet og med liten og lett opp-pakning besøke en lang

rekke andre steder som hver for seg er helt forskjellige. Den ene dag fulgte vi langs en fossende elv

gjennom delvis skog og delvis åpent lende. Så fulgte et stykke med bratt terreng og skogen gikk over

213

til busker. Vi endte turen på en fjelltopp i ca.3000 m høyde, hvor snøen fremdeles lå. Som ekte

fotturister rastet vi ved et kaffibål med rundstykker og gammel speket Engardinerpølse. Herfra hadde

vi utsikt til alle kanter og kunne se de største fjelltopper på opptil 4000 m. høyde. På en av dem

oppdaget vi en klatregjeng på 12 mann som var på vei oppover en stup-bratt snøskavl. Det kan krible

i magen på noen hver når man ser en slik lek med døden. Det gikk likevel uhyggelig langsomt

oppover med lagene ( 2 x 6 stk). Omtrent som fluer på et papir. Alle kom tilslutt helt opp og da vi

gikk videre, satt de samlet rundt selve spissen til en velfortjent hvil. Stakkars folk hvis de skulle

nedigjen samme veien!

Divolezza er et av målene for turer fra Pontresina. Dit fører det gondolbane og fotsti- om man vil

følge vårt eksempel. Ved gondolbanens endepunkt ligger en restaurant- hvor man også kan leie

skiutstyr. Det var nemlig rikelig snø for de som ønsket seg en slalåmtur. Et skitrekk like ved siden av

sørget for å bringe folk opp igjen i bakken. De fleste slikket likevel sol i snøfonnene eller på terassen

foran restauranten. Sol er det rikelig av i Engadin som ligger på sydsiden av en høy fjellkjede.

Nedbøren ligger på 900 mm og den kommer oftest om natten. Luften er tørr og klar og det er ikke

uten grunn at Engardin har en lang rekke kurhoteller. Det er jo ganske fantastisk at eldre og uføre

mennesker kan komme opp i 3000 m høyde med gondol eller bane. De kan der gå turer så langt eller

kort som helse og alder tilsier- for deretter å bli bragt ned igjen like lettvint. Fjellene i Sveits er

sannelig ikke bare for friske fjellvandrere og godt er det!

Vi stoppet i Pontresina i 1 uke, men var på langt nær ferdig med alle turene. St. Moritz som lå noen

få km. derfra, skiltet også med 185 km. turløyper og stier. Vi rakk ikke å besøke disse eller andre

lignende tilbud i sidedaler av Engadin. Ferden gikk nemlig 3-4 mil nedover dalen til Zernez, som er

landsbyen ved innfallsporten til Sveits' nasjonalpark. Her gikk vi turer i siste uken.

Parken er ikke stor, men gjennomskaret i alle retninger av dype daler og høye fjell. Alle stier er

merket og inntegnet på et utmerket kart, og vi gikk de aller - fleste. Det var ikke tillatt å forlate stien

og grunnen forstod vi etterhvert. Det ville bli ettersøkning hver dag om turistene skulle på boltre seg

overalt i parken. Stiene var ofte den eneste farbare vei fremover. Dyrene i området skulle dessuten få

fred. Det var mange av dem og på 400-500 meters avstand så vi store flokker av hjort- geit - og

steinbukk. De siste er "nasjonaldyret" i parken. Stolt og høyreiste står disse Alpedyrene rundt

toppene som de forøvrig aldri helt forlater. Skog og flatland er ikke deres rike. Hva i all verten kan de

leve av om vinteren?

Hver dag bød på helt nye opplevelser og hver dal var annerledes. Vi startet gjerne kl. 8.00

hver morgen og holdt ut til kl.17-18. om ettermiddagen. Det var liksom ikke mulig å få med

214

nok opplevelser av natur, dyr og planter. Ja, plantelivet var ennå mer frodig her enn lenger

oppe. Alt og alle var fredet og ikke en plante eller tre var tillatt å røre. Bare synd vi ikke

hadde med oss en Flora, slik at vi kunne lært navnene på dem alle. Uansett hva de heter, de

lyste opp med en renhet og farveprakt man sjelden ser.

Også Zernitz med omegn hadde mere å tilby en fotturist enn vi kunne rekke over på en uke.

Den samme klare og kjølig-friske luften hadde gjort oss godt, og vi kan vende nesen

hjemover.

Vi traff få Skandinavere i Engadin-fjellene og ingen nordmann. Det er synd for her har man

adskillig å tilby alle aldersgrupper og et hvert inntektstrinn. Du kan få deg et utmerket privat-

innkvartering for kr. 20-25,- døgnet, der du selv lager deg mat. Gode campingplasser finnes

overalt, og alle klasser og typer av hoteller.

Maten er rimelig og førsteklasses overalt. På mitt spørsmål om grunnen til at man bare fikk

god mat overalt, svarte en restaurantvert: "De som serverte 2 klasses mat i Sveits er forlengst

gått konkurs".

Dersom du etter dette ønsker å besøke Sveits som fotturist, kan jeg gi deg noen råd: Du kan

reise nedover med jernbane- og det er billig. Du kan også nytte helge-reiser med fly- det er

også fremdeles rimelig, men altfor lang ventetid i København. Kjøp deg i god tid "Amtliches

Kursbuch der Sweitz"- S B B Bern. Den gir deg alle opplysninger om togtider, postbusstider

(som tar passasjerer) og rabatt-ordninger som det finnes mange av. Vi kjøpte et 14 dagers

turistpass som kostet kr. 330,- pr. person og som gav oss fri adgang hvor vi ville med

jernbane og buss. Dessuten rabatter på de fleste private baner, stolheiser og gondolbaner. Grei

ordning!

Når du kommer hit, går du innom et reisebyrå og får deg "Hotellfuhrer Sweits" som gir deg

bindende opplysninger om hoteller, pensjonater m.m. Med disse hjelpemidlene + som nevnt

fjellstøvler, kikkert og ryggsekk, kan du trygt starte på fottur i Sveits. Jeg kan love deg naturopp-

levelser du aldri har sett. Serviceapparatet er utbygget langt utover- vanlige folks behov, men det er

for å kunne tilfredsstille enhver turist. Utenom de mest nyttete stiene, kan du gå i timevis uten å

treffe et menneske. Helt uberørt natur i massevis (Heller ingen hytter, da slik bygging ble forbudt for

mere enn 20 år siden).

215

Hvis du ønsker deg noe annet enn badeferie med sol, og sjø bør du dra til syd-øst Sveits. Sol er det

i massevis- du kommer i fin form- får god mat- og kommer hjem igjen sunn og frisk og med et vell

av naturopplevelser. Skulle jeg velge meg et fedreland nr. 2, må det bli Sveits.

Egypt – Faraoenesland februar 1996

Egypt er mere enn pyramidene selv om disse og de mange andre minnesmerkene gir landet enorme

valutainntekter gjennom turiststrømmen. Egypt har 65 mill. innbyggere hvorav ca. 20 mill. bor i

Cairo. Hvert 25. sekund ankommer en ny egypter til verden og hver 8.måned økes befolkningen med

nye i.mill. Det er derfor naturlig at befolkningeksplosjonen er landets største problem. Det er

dessuten kun 4% av landet om er dyrkbart, resten er ørken. Det smale grønne beitet ligger på begge

sider av Nilen , verdens lengste elv. I årtusener har Nilen vært selve drivkraften for landet. Hvert år i

juli begynte den å stige 140 dager for så å bli stående 10-12 m over normal vannstand i ytterligere 40

dager. Deretter sank den igjen til normal vanntand etter nye 40 dager og i denne perioden kom folket

ned fra høydedragene for å så og plante. De fikk bare en eneste avling, men den var til gjengjeld

svært bra fordi markene var dekket med et tykt lag livgivende mudder.

En ny epoke begynte da russerne bygget Aswandammen i 1960. Den er ca 3 km lang, 1 km tykk

nede og 40 m oppe. Den er bygget ca 7 km ovenfor den gamle dammen og er stor nok til å temme

Nilen og samtidig gi landet hardt tiltrengt strøm. Nå kunne bøndene flytte sine hus ned på flatlandet,

til sine åkrer og det var alltid vann nok til 3 avlinger pr år. Noe videre glade for denne forandringen

var de likevel ikke for nå måtte de for første gang kjøpe kunstig gjødsel og arbeide 3 ganger så mye,

for samme nettoen. Men landet som helhet fikk mere mat til alle de nye borgerne som strømmet på.

Ovenfor dammen ble det dessuten en stor kunstig innsjø der man daglig tar opp ca. 20 tonn fisk pr

dag.

De fleste av Egypts innbyggere lever etter vår oppfatning i fattigdom. De har det til felles med sine

mere berømte Faraoer at religionen lover dem et forgylt og bedre liv etter døden. Selv midt på

fortauet i Cairos trafikkmylder, kan plutselig en hel mengde egyptere spre ut sine bønnetepper for å

foreta en av de 5 foreskrevne bønnestunder pr dag. På flyplassen tar gjerne politimannen av seg lue,

sko og revolver for så å legge pannen mot teppet, i retning Mekka. På den gamle festningen i Cairo

står den flotteste og største moskeen i hele østen. Den er bygget av alabast og nydelig dekorert

innvendig. På gulvet finnes kun tepper fordi møbler bare vil hindre folk i å utføre sine bønner. Alle

besøkende tar forøvrig av seg skoene før de går inn. Det finnes ellers over 1000 moskeer bare i Cairo

og deres minareter( høye tårn) rager høyt over byens sandfargede og helst kjedelige mursteinshus.

216

Egypterne har alltid vært

kjent for å være dyktige

forretningsfolk, plasserte

mellom den fjerne Østen og

Europa. Hit kommer

fremdeles kamelkaravaner

hver uke, fullastet med

krydder o.l.. Kamelene kan gå

en hel uke uten vann og -g

dager uten mat for så å spise

omtrent hva som helst når

anledningen byr seg. Folks forretningssans er sterkt utviklet og enhver turist blir nærmest fotfulgt

med tilbud om pyntegjenstander i gull sølv eller stein, kopperplater, trefigurer og ikke minst

papyrusavtrykk. Skallet rundt den ca 2 cm. tykke papyrusplanten skjæres bort, saften i den

gjenværende massen presses ut og strimlene man da får legges vinkelrett på hverandre og tørkes

inntil man har et perfekt grunnlag for skriving maling o.l. Egypterne er uvanlig dyktige håndverkere

og århundreders erfaring blir daglig praktisert i Cairo bakgater hver dag. Den som får en høy pris for

sin vare blir ikke oppfattet om en svindler, men som en dyktig forretningmann. Derfor kan gjerne

prisen være 100 pund (ca. 200 kr) i starten for så å ende på 20-30 kr etter intense forhandlinger. Hvis

du selv er så dårlig forretningsmann at du betaler det han først forlanger, blir han dypt fornærmet

hvis du etterpå beskylder han for svindel.

De fleste går kledt i fotside kjortler , såkalte kaftaner, klær som er billige og luftige i det varme

klimaet. Arbeidet på gårdene

foregår stort sett for hånd og

med god hjelp av de små

eslene om trofast bærer sin

herre og mester og drar

grønsaklasset til markedene

tidlig om morgenen. Det er

forøvrig et under at de ikke

blir kjørt ihjel i Cairo hvor

den sterkestes rett herjer og

kjøreregler ikke ser ut til å

eksistere. Traktorer ser man

217

lite til og det ville vel ikke gitt noen lykke å gi

seg ut på de bløte rismarkene med slike

maskiner. Da er det nok bedre hjelp å få med

flere koner i arbeide og muligheter for flere

etterkommere.

Nilens grønne bredder har lokket til seg

stadig nye erobrere i tusener av år og

presteskapet holdt regnskap med tidsregningen

for de forskjellige dynastier-første, andre,

tredje dynasti o.s.v. For å sikre seg det nye

livet etter døden, var det nødvendig å være

godt forberedt d.v.s. lage sikre og godt utstyrte

gravkammer, mens de selv hadde herredømet.

Pyramidene ved Cairo er egentlig slike

gravkammer der steinsarkofagene var finurlig

plasserte i midten, gjennom tuneller. Den

innvendige delen av pyramiden var laget av

lokale steinsorter, mens den utvendig var

dekket med 300.000 steinblokker fra Øvre

Nilen-fra 2 til 15 tonn tunge. Disse var alle fint tilhugget og ble dradd oppover på plass over stein og

jordfyllinger. Rundstokker, påsmurt våt leire gjorde transporten lettere. Hele byggverket endte i en

spiss 137 m over bakken og de bommet bare med 2 cm. Stor ingeniørkunst!

I Kongenes dal ved Luxor (tidligere Theben) -,halveis oppover langs Nilen, har ett av fjellene form

som en pyramide. Dette ble etterhvert det mest populære gravstedet og hittil er det funnet 85 graver

hvorav de fleste forlengst var plyndret. Arkeologer mener at det fremdeles finnes flere graver som

ikke er oppdaget. Noen av gravstedene var ikke oppdaget av plyndrerne og disse rike funnene ble

spredt utover hele verden. Det meste havnet likevel på Egyptisk museum i Cairo. Dette museet er

forøvrig verdt et besøk i seg selv med tusener av gjenstander, mange av gull og sølv. Alle

gravstedene var tildekket med stein og masser slik at utvendig er det umulig å se inngangen.

Selv om mye tid og penger gikk med til å lage gravkammer, levde de også et annet liv, noe som

kan sees i Karnak, rett over Nilen og Kongenes dal. Her var stedet for fester, dans og religiøse

seremonier. Et stort område er dekket med festplasser, rom, søyler, dammer og hager. Mange av de

store søylene står så tett, at store steinblokker ble lagt over som tak. Alle søyler, vegger og tak er rikt

218

dekorert med figurer og hireoglyfer. Enkelte steder kan man ennå ane litt av de flotte fargene som

engang var benyttet. Det var også mange obelisker i Karnak og en av disse er å finne i Washington

og en annen på Place de Concorde i Paris. Den største som står igjen er 35 m høg og veier 35.000 kg.

Den er skjært ut av granittfjellet oppe ved Asvan. Man mener at det ble benyttet meisler av en

steinsort som var hardere enn granitt og i de hakkene om ble meislet ut slo man så ned trekiler, for

deretter å helle på vann. Trekilene svellet ut og et stykke av steinen løsnet. Det ligger ellers fortsatt

en slik obelisk igjen i steinbruddet (den ufulendte obelisk), men denne brakk i stykker for

arbeiderne. Det ble så laget en vei ned til Nilen og 6000 mann dro obelisken til flåten på runde

stokker, påsmurt våt leire. Transporten av all stein foregikk bare under selve flomtiden hvert år. Det

var nok en hektisk virksomhet under flommen hvert år når det tok 20.000 mann nesten 20 år å gjøre

ferdig en pyramide.

De gamle egypterne er nok våre kulturelle forfedre, med regne og skrivekunst, ingeniører,

astrologer m.m. på et tidspunkt der våre forfedre ennå bodde i huler.

Dagens egyptere er vennlige, dyktige og arbeidssomme men med en levestandard om ligger

milevis fra vår. Kanskje skyldes det overbefolkning eller nye "faraoer" som utnytter folkets nød. Litt

rart er det likevel at Egypt sies å være en av Mercedes sine beste kunder?

Den om reiser dit vil få store kulturelle opplevelser, stille seilturer på Nilen og en magesjau med på

kjøpet. Så er det desto hyggeligere å komme hjemigjen til kulde ren natur og grovbrød.

Tyrkia sommeren 2003

Min gode venn Hjalmar Hansen rundet 60 år den 10 juli og inviterte meg til sitt nye feriehus i

Tyrkia for å unngå for mye styr hjemme i forbindelse med bursdagen. Slike invitasjoner bruker jeg

ikke lang tid på å besvare positivt og etter 4,5 timer direkte fly landet vi i Antalya , en by på Oslos

størrelse ved Middelhavet. Derfra er det 1 times buss-tur til den lille byen Kemer, et typisk

turistområde med 13.000 innbyggere.

Tyrkia er et temmelig stort og variert land med 70 mill. mennesker, hovedsakelig muslimer. Det er

helt umulig å beskrive dette varierte landet etter et kort besøk på bare ett sted, men en del inntrykk

sitter igjen. Mange tror at Tyrkere er et sted der alle damer går med skaut og side kjoler og mennene

er mørke og skumle med ørnenese. l byene er folk like moderne som hos oss og det fortelles at bare

15 % er såkalte ”fundamentalistmuslimer” som leser koranen bokstavelig. Disse bor hovedsakelig på

landet eller i grensetraktene mot Irak og Iran. De øvrige muslimene praktiserer nok en svært liberal

tolkning av skriften og mange tar seg gjeme et glass vin eller øl.

219

Kemer har alle momenter i seg til å bli en turistmagnet i likhet med steder i Spania, men i tillegg er

prisene slik de var i Spania for 10 år siden. Badestrendene er flotte, vannet krystallklart og varmt,

restaurantene er mange og tilbyr variert, billig og god mat. Gullsmed og lærbutikkene dominerer

gatebilledet og med en god del prutting kan man oppnå priser 30-40% rimeligere enn hjemme.

Parkanleggene er under utbygging og kommunen satser stort på å trekke til seg investorer og turister.

Like bak byen ligger fjellene på rekke og rad med grønn skog temmelig langt oppover og

turmuligheter til tusen. Vannet på fjellene er helt rent og kan drikkes på stedet. Når det som nå var

oppmot 43 grader varmt, trekker mange opp i fjellene der det er kjøligere mellom trærne. En av

restaurantene hadde sogar plassert en hel rekke bord med benker midt ute i elven slik at folk kunne

sitte og kjøle beina mens de spiste. Kelnerne vasset barbent til og fra med maten. Vi tok oss også en

tur til Olympusfjellene der vi besøkte en trang dal med stupbratte fjell på begge sider og der vi fant

gamle steinhustomter og uthugde forsvarsverker. Dette skal ha vært bosteder for de første kristne for

1600 år side der de bygde forsvar til beskyttelese mot de rådende religioner på den tiden. Folk som

vil forlate den religion som til enhver tid råder, har aldri vært populære og er det heller ikke i dag

blant mange sekter hos oss.

Hjalmar har besøkt Kemer i de siste år og valgte til slutt å kjøpe seg en vertikalt enebolig med

felles pool og vaktmester og gartner sammen med 7 andre boliger. Huset har innredet kjeller samt tre

etasjer med dusjer, boblebad, wc og en lang rekke terrasser i alle retninger. Tyrkerne er usedvanlig

flinke murere og fliseleggere og alt arbeide er virkelig profesjonelt utført. Alt innbo ble kjøpt svært

rimelig lokalt, delvis laget etter mål. Med 13% arbeidsledighet i landet og dårlig økonomi, er det god

tilgang på arbeidskraft. Hjalmar kan virkelig være stolt av dette huset og Elin har innredet det med

ypperlig sans for farger og proporsjoner.

Ibrahim er navnet på en tyrker med en sjarm som kan smelte en stein og når han i tillegg har norsk

pass og snakker norsk helt perfekt, så er han den fødte selger for sine nye boligkomplekser under

oppføring. Like i nærheten har han og hans kompanjong bygget 2 hoteller, Viking Hotell og Grand

Viking med hovedsakelig norske gjester. Vi ble også godt kjente med andre engelsktalende tyrkere

som alle var særdeles hyggelig mot oss turister. Alle ventet på å komme inn i EØS til neste år og inn

i ELI innen 2005 slik at de kunne få ta del i Europas velstand.

Dagene gikk med båtturer og bading der lunch var inkludert i dagsprisen. Den klagende tyrkiske

musikken kunne vi vært foruten, men etterhvert vennet vi oss til deres lokale "hardingfele" låter.

En pussig hendelse inntraff da vi første mørke kvelden skulle låse oss inn i huset og Hjalmar hadde

problemer med å finne nøkkelhullet. Gartneren kom ilende til og hjalp oss og som tips ga Hjalmar

220

han 20 millioner tyrkerpenger = 100 kroner. Mannen var helt overveldet og siden stod han der hver

kveld for å låse oss inn og fikk 20 mill. hver gang. Mer lett-tjente penger hadde aldri kommet han i

hende og kona gjorde som kvinner flest; hun raste ut i byen og kjøpte seg ny kjole. Hvis noen skulle

antyde at det var annet enn manglende briller som gjorde at Hjalmar ikke fant nøkkelhullet, så var

jeg tilstede og kan avkrefte en slik eventuell påstand.

Sammen med noen andre norske inviterte Hjalmar til fest på terassen på Tyrkiz hotell, der han

tidligere hadde bodd. Jeg gjorde meg ærend opp fra stranden og visket i øret på direktøren at

Hjalmar hadde bursdag og at blomster sjampis og kake ville gjøre susen. Et nydelig dekket bord var

gjort i stand for 10 personer og stor var forbauselsen til Hjalmar da sjampisen kom på bordet og

bursdags-sangen ljomet over byen. Som vi skrev i stilen på folkeskolen "Me var alle einige om at me

hadde hatt ein fin dag"

Klokken 12 på hjemturnatten var egentlig Hjalmars store dag og og 2 andre par fra Bergen var

frempå med en minisjampis til gratulanten. Klokken 0400 på morningen landet vi på Flesland der

Elin ventet for å ta Hjalmar med på en picknick feiring på deres båt for så å avslutte dagen med en

enkel sammenkomst med barn.

Så ble det likevel litt hallebadus for jubilanten som ikke ville ha noen oppmerksomhet på dagen.

For meg blir det å takke for at jeg kunne få glede meg sammen med Hjalmar i hans hus i

"sommerlandet" Tyrkia.

Island, sagaøyen i vest - 2009

Invadert av vikinger med øks og sverd i år 874. Invadert av rosa homoer og lesper i år 2009 ?

Island er et stort land som for det meste har lavaområder som ikke lar seg dyrke. Vatnajøkul er

Europas største isbre og utgjør en vesentlig del av landet. Landet har lavaopprinnelser fra både eldre

og nyere tider. Fossile lavaområder dominerer enkelte steder og det kan fortone seg som et størknet

hav der bare mose dekker stenene. Så er det andre områder der berggrunnen er mer avrundet og der

det vokser gress innimellom. I dalførene finnes det mer myrlendt terreng og det er her de

oppdyrkede gårdene befinner seg. I Liene og fjellene er det udmerkede beitemarker for Islands

nasjonaldyr, sauen. Det finnes ikke skog i landet og man prøver nå å få plantet til en del områder

som har såpass gunstige forhold at trærne kan vokse opp. Været er svært vekslende med en god del

regn og forholdsvis milde vintrer der snøen skjelden blir liggende i lavlandet. Bønderne slår engen

kun en gang pr år, kanskje 2 ganger hvis det er gjødslet godt.

221

Ingolf Arnason var den første som slo seg ned på Island i år 874. Han hadde med seg kona og

familien og sikkert rikelig med både dyr og utstyr. Til slike formål brukte vikingene en båt de kalte

Knark og som kunne lastes godt ned med varer og dyr.Til arbeidsfolk tok han turen om Irland og

kapret med seg 10 slaver til å gjøre det groveste arbeidet. På den tiden var landet tett bevokset med

kratt som gjorde det vanskelig å ferdes inn i landet. Det ble da til at de bosatte seg langs elvene der

det også var rikelig tilgang til fisk,fugler,hval og bær.Det var nok kjent i Norge at det befant seg et

Island i Vest som en tidligere Viking hade besøkt og tilfeldigvis havnet ved en isbre (derav navnet)

Etter Ingolf fulgte det en rekke Vikinger til det nye landet og ryktene gikk langs hele Norges

Vestkyst om de gode beiteforholdene og rikelige fiskemuligheter.Island ble etterhvert hurtig befolket

og da det første Alltinget ble holdt i år 930, var befolkningen anslått til ca 30.000.Forbindelsene til

Norge var gode og med gunstig vind, kunne man seile strekningen på 72 timer.Ikke alle kom

frem,men de har forsvunnet fra sagaen. Etterhvert ville man ta inn i lovverket De kjente

Gulatingslovene og sendte derfor en utsending til Gulen og hentet erfaring derfra.

Tingvellir der høvdingene laget lovene ligger på en slette rett ved siden av en bratt

fjellskrent. Lovgiverne satt i en ring på sletten og diskuterte hva som skulle vedtaes. Deretter

ble lovene ropt ut fra fjellskrenten bak,noe som ga ekstra gjenklang til forsamlingen.

Ingenting ble skrevet i begynnelsen, men tekstene ble husket fra det ene året til det andre.På

tinget kunne man ikke løse konflikter med våpen, det fikk man i såfall vente med til tinget var

over. Forbrytere ble henrettet og kastet i et vann der vannet forsvant inn i fjellet. Den samme

skjebne tilfalt uekte barn som gikk samme veien i vannet.Tinget var datidens " 17 mai" med

masse konkuranser i bryting, pilskyting, ridning m.m. og handel med dyr og varer. På tinget

ble også vanlige tvister avgjort av høvdingene for å unngå krangel og krig.Island var mer og

mindre knyttet til Norge, men danskene overtok styringen rundt tiden for svartedauen i det

13. århundre da Island ble svekket av at 33 % av befolkningen døde. Island ble først eget land

igjen den 17.Juni 1944 og denne dagen feires årvisst. På skolen i dag lærer man fortsatt

dansk, med norsk og svensk som valgfag og dessuten engelsk. Alle skoler har selvsagt

oppvarmet svømmebassenger.

Jordbruk er fortsatt den største næringen sammen med fiske. Beiteforholdene for sauer er

gode og for å øke kvaliteten, lar man ikke sauene gå ute hele vinterern, men forer dem inne

noen måneder, Hver gård har store områder til rådighet og endel satser på melkeproduksjon

til eget marked. Fisket har vært vesentlig for å skaffe folk jobber og for å øke landets

velstand. Det finnes store fiskeresurser rundt landet og det førte til skarpe konfrontasjoner da

landet utvidet sin fiskerisone til 250 nautiske mil. Nå er det nedgang i fisket grunnet

overbeskattning og man leter etter andre satsingsområder. Man har gitt tillatelse til bygging

222

av 5 store alluminiumsverk som nok vil gi eierne god fortjeneste med den billige strømmen

som leveres.

Turistvirksomhet er et satsingsområde med store muligheter. Det vrimler med turister på Island og

man hører faktisk flere språk her enn turistbyen Bergen. Landet har mye å tilby folk som ønsker

mere enn en overfylt badestrand. Foruten de historiske stedene,har man flotte fosser å vise frem

f.eks. Gullfossen, hvalsafari, brevandring, brekjøring, Helikopter turer, fiske, dykking og ikke minst

ridning. Populært er å legge klokke og mobil hjemme og dra på hestetur med telt og proviant og

forlate den moderne verden for noen dager. Islendingene elsker sine hester og på hver eneste gård

streifer det 10-15 hester omkring. Hesteridningskonkurranser er populært og gutter er i flertall på

hesteryggen, i motsetning til hos oss hvor nesten bare jenter går på ridekurs.

Island har rikelig med oppvarmet vann fra undergrunnen og flere steder har man utnyttet dette til å

lage strøm til hele landet. Overvannet fra ett av disse verkene (30 min. fra Reykjavik) lar man renne

ut i en dam, ca 20-30 m i diameter og omlag 1 m dypt. Den kalles den "Blå Lagune" og er fyllt med

turister fra morgen til kveld som koser seg i det varme vannet ute. På grunn av mineralene i vannet

skal det være foryngende, noe som gjør det enda mere spennende. De fleste bygninger på Island er

oppvarmet med fjernvarme. Gartnerne har også gunstig varme til sine drivhus. Når man reiser rundt i

landet, dukker det stadig opp røykdotter hist og her som indikerer at under her er det liv og røre. På

noen steder bobler det opp hele tiden og svovellukten river i nesen. Man har på langt nær utnyttet all

den varmen som jorden ustanselig produserer,det meste til ingen nytte.

Ved stedet Geysir er det stendig eksplosjoner av vannkaskader oppmot 38m rett opp hvert 8.

minutt. Et fantastisk syn som store grupper står rundt og venter på. Rett ved siden av finnes en annen

geysir som steg opp til 85 m, men den sluttet å fungere etter et jordskjelv i 2002. Øya er et

jorskjelvområde med stadig nye små og litt større jordskjelv. Island holder på å revne i 2 deler der

den ene delen går mot Amerika og den andre mot Europa. Revnen er godt synlig og øker med 2 cm

pr år så det går en tid før landet revner fullstendig.

Landet har flere museer som viser hvordan Vikingene levde i Sagatiden, f.eks. i Borgarnes.Snorre

Sturlason som levde på 1200 tallet var Islands store dikter som skrev bl.a Heimskringla og Den

yngre Edda. Han hadde sin egen lille badedam, ca. 3 m bred hvor han koste seg daglig. Han ble

myrdet av sine 3 tidligere svigersønner som hadde alliert seg med Snorres fiender.

Island har en befolkning på ca. 300.000 mennesker hvorav 60 % bor i Røykjavik. De fleste som

kom til Island var Norske,hovedsaklig fra Vestlandet og språket de snakket i Sagatiden, har Island

beholdt inntil i dag. Reykjavik er en moderne by med gode veier og gater der alle hus er armerte for

223

å tåle jordskjelv.Trehus finnes knapt og er i såfall fra en svunnen tid. Noen arkitekter har fått prøve

seg på nye bygninger og i utkanten reiste det seg stadig nye bydeler ,særlig i oppgangstiden rundt

2007. Alle trodde levestandarden ville gå til himmels og 30.000 polakker arbeidet natt og dag for å

tilfredsstille etterspørselen. Så sprakk boblen og de som hadde blåst den opp til fantasihøyder, de

forsvant ganske enkelt utav landet og viste seg ikke igjen. Så står man da igjen med tusenvis av

tomme leiligheter der vinduene griner mot deg uten gardiner og alle byggekranene peker forgjeves

etter noen som kan sette dem i arbeide. Alle polakkene har forlatt landet med pengene i lomma og

tilbake sitter Island med 17 % arbeidsledighet. Det hele er til å gråte over!

Reykjavik by ser ikke ut for å ha mistet motet og utelivet florerer til langt på natt. Maten er

førsteklasses og særlig fisk og lammekjøtt kan måle seg med det beste man får i verden.

Norge passer på luftrommet over Island og Danmark passer på havene så alle kan sove trygt

Det blr for Islendingene å spytte i neven og vise verden at et folk med vikingblod ikke lar seg

knekke av et lands tilbakeslag,men står på for fullt.

Ja,så var det homoene og lespene da. De invaderte byen fra hele verden og satte Reykjvik

på verdenskartet og byen overstyr denne augustnatten. Da vi forlot byen kl 5 den neste

dag,var festen fortsatt i full sving. Om de slår seg til i byen,vil bare tiden vise.

Takk Island for vennlig mottagelse, god mat og godt drikke, natur vi ikke har sett maken til

og opplevelser vi vil bære med oss resten av livet. Takk også til Islandia Travel som la opp

turen og til en glimrende guide og en dyktig sjåfør. Det var 15 hyggelige mennesker med på

turen og vi vil sikkert reklamere for Island til våre venner og kjente.

Kenya 2008

Kenya med sine 29 millioner innbyggere består av en rekke folkeslag hvorav Kikuyene med sine

21 % er den største gruppen. Hovedspråket er engelsk med svwahili som språk nr. 2. Gjennomsnittlig

levealder er rundt 60 år og arbeidsledigheten runt 40 %. Hovedeksporten er kaffi, the pluss endel

grønsaker og frukt. Turistindustrien er viktig og har nå stått helt stille etter urolighetene i

begynnelsen av året. Viktigheten av landets nasjonalparker har gjort det nødvendig å forby alt

viltkjøtt og ellers alle deler av villdyrene slik som horn ,bein m.m. Blir man påtruffet inne i parkene

for tjuvskyting, kan viltvokteren uten videre skyte vedkommende direkte ned uten forvarsel. De som

blir pågrepet for vepnet ran, selv med en liten follekniv, blir dømt og hengt. Med så mange fattige og

sultne innbyggere der bare 70 % kan lese og skrive, er det lett for å gripe til vold for å opprettholde

livet. Særlig i hovedstaden Nairobi med sine 2 mill. innbyggere og 1000 nye hver eneste dag, er

problemet stort. Det bygger seg raskt opp slumområder der oppmot 800 mennesker må dele på hver

224

latrine og folk bor i blekkskur uten vann og strøm. Landet har store aidsproblemer og Bill Clinton

o.a. har sendt landet store mengder kondomer gratis for å stoppe aidsen. Men, som en av gatens

kvinner har uttalt; jeg selger kondomene for kr. 1,- pr stk. for å skaffe mat til barna og så selger hun

ubeskyttet sex fortsatt så problemet er ikke enkelt å løse. Myndighetene prøver på andre måter å

forbedre folks helse og har forbudt all røking, bortsett for angitte plasser. Brytes loven, blir straffen

hard.Lønningene er lave og en servitør f.eks. tjener kr 700,- pr mnd.

Landet ble selvstendig fra

engelsk hovedherredøme i 1963 og

er nå en republikk med flertalls-

styre. Korrupsjon gjennomsyrer

hele landet fra øverste hold og

nedover og det legger en

lammende hånd over fremgangen.

Når man kjører hovedveiene, så

påtreffes politifolk med

maskinpistoler omtrent hver annen

mil. De fleste bilene er gamle og

en feil koster en klekkelig mulkt som straks halveres hvis man betaler cash uten kvittering. Man

regner med at landets korrupsjon øker landets priser med mellom 10 og 15 %., noe innbyggerne må

betale. Ingen myndighet er i stand til å stoppe landets korrupsjon fordi alle som har anledning lar seg

korumpere og har ingen ønske om å stoppe ekstrainntekten. Skal man handle i Kenya, må man lære

seg å prute. Hvis en vare koster kr.100,-, så tilbyr man kr.20,- og selgeren virker fornærmet, men går

ned 10,- kr og man selv går opp det samme beløp. Til slutt ender man gjerne på 40,- kr og begge er

fornøyde.

Viltsafarituren med Temareiser i Kenya lagt opp av den

danske guiden Jesper Petersen som bor i Nairobi og er

samboer med en afrikansk kvinne. Han har inngående

kjennskap til det meste av landet og kjenner dyr, planter,

blomster og trær bedre en de fleste. Han har en

entusiastisk innstilling til landet og folket og brenner for

dets fremgang. Han tok oss med til noen av landets fineste

nasjonalparker med et yrende antall villdyr. Etter hver dags utflukt, tok vi inn på fine lodges med

udmerket mat og forpleining. Shaba National Reserve, Samburu National Reserve, Lake Nakuru

Natianal Park og Masai Mara hadde alle et dyreliv som imponerte oss fullstendig. Enkelte steder

225

dominerte gnuene med sine enorme flokker iblandet en rekke sebraer og antiloper. Ellers var det

løver, hyener, vortesvin, sjakaler, krokodiller, bøffler, leoparder, geparder, impalaer, antiloper, topier,

vannbukker, giraffer, gaseller, oryxer, neshorn, flodhester og elefanter. Vi kjørte 6 deltagere i hver bil

der taket kunne heves slik at vi kunne stå oppreist og se utover landskapet. Man hadde bare anledning

til å følge de oppkjørte traseene og ikke kjøre ut på jomfruelig mark. Da de fleste dyrene hadde

innsett at bilene ikke utgjorde noen trussel, kom vi mange ganger helt tett innpå dem. Jeg var den

eneste som ikke fotograferte fordi jeg har gjort det på tidligere safarier og kunne nå derfor nyte synet

og naturen i fulle drag. Vi så bl.a. mange løver som om dagen bare slumrer i treets skygge og ikke

enset hverken oss eller dyrene som beitet rundt dem. Jakten startet først ved mørkets inntrengen.

Savannaene gir et mektig inntrykk med milevis med lett bølgende landskap der ett og annet

akasietre bryter synsranden og litt skog omkranser elvebreddene. Jorden er av fruktbar vulkansk

karakter og er en ustoppelig kilde til slettenes grassetere. Her bor det ingen mennesker(bortsett fra de

få loddsgene) og dyrene må selv finne ut hvordan de skal overleve lengst mulig i en tøff hverdag.

Derfor er alle gresseterne stendig på vakt og i flokkene er det altid noen som passer på. Kjøtteterne

lider sikkert heller ingen nød med titusenvis av muligheter til et saftig kjøttmåltid. Gribbene svever

over landskapet og er altid klar for å rense opp i naturen etter døde dyr eller spise rester etter nattens

jakter.

På ett av stedene hadde man bygget opp et enkelt overnattingssted i en tretopp rett ved siden av et

lite tjern.Tretopp hotell kunne ta i mot en del overnattingsgjester og servere middag. På det flate taket

var det rigget opp en sterk lyskaster slik at hele tjernet nedenfor var opplyst. Utover kvelden kom så

alle skogens og savannaens dyr forsiktig frem , samtidig som de kikket seg rundt til alle sider. Etter å

ha drukket seg uttørste,var det så å returnere til der de kom fra. Jeg mintest med glede sist jeg var der

rundt 1990 da jeg besøkte Serengeti Nasjonalpark og Ngorongoro nasjonalpark med avslutning på

hotelletl.Den gangen kom det 2 neshorn for å drikke og endte opp med en real kamp kl 2 om natten

der jeg satt alene igjen på taket.Den største jaget til slutt den minste rundt tjernet før den forsvant inn

i skogen og den minste stod igjen med et stygt sår i siden. Straks etter så jeg flere lysende hyeneøyne

i skogkanten der de hadde luktet blod. Neshornet forstod faren og labbet ut i tjernet slik at vannet

dekket såret og der stod den da jeg køyet kl 3 om natten. Dagen etter var den borte.

Nå var det Eskils tur til å sitte oppe alene om natten mens jeg og alle de andre hadde køyet oss og

var fornøyde med alle dyrene vi hadde sett. Ut på natten kom det 2 gaseller for å drikke og da de

oppdaget at det også stod 2 hyener og voktet tilbakeveien, fikk de panikk og stupte mot viltgjerdet på

bygningens ene side. Den ene kom seg gjennom,mens den andre satt fast et lite øyeblikk. Det var

tilstrekkelig for hyenen som på et blunk hadde grepet tak og drept den med et kraftig bitt. Dermed

226

fikk Eskil oppfylt sitt ønske om å overgå bestefars dramatiske natt på Tretopp hotell og hyenene fikk

stt ønske oppfylt om et saftig nattmåltid. En gasell vendte tilbake til skogen med ett familiemedlem

mindre.

Masaifolkene

I utkanten av Masai Mara nasjonalparken holder nomadefolket masaiene til. Disse høyreiste stolte

folkene har levd her i uminnelige tider på samme måte som i dag. Kuene danner hele livsgrunnlaget

og forholdene på beitemarkene er avgjørende for et vellykket år. En storfamilie bygger først et

forsvarsverk av en samlig tornebusker i en rund ring omlag 30-40 m i diameter. Innefor denne ringen

taes dyrene inn om natten og porten stenges for rovdyrene utenfor. Mennene henter inn en rekke

tommetykke lange trestenger som kvinnene fletter sammen til et ganske lavt "rundtelt". Deretter er

det så kvinnene som blander sammen kumøkk med gress til en seig masse som klines utenpå

spileflettverket. Når dette tørker,dannes en tett vegg og tak som beskytter helt fint mot regn og sol.

Det lages 3 små flaskebunnstore hull i siden for lys og for at røyken kan slippe ut. Inne er en liten

avdeling for foreldrene, belagt med kuskinn der kjøttsiden er opp. Til hodepute nyttes et trestykke.

Barna har en tilsvarende avdeling og i midten er det en kokegrop som også anvendes til oppvarming i

kalde netter. Det var ikke noen sengeklær å se så sansynlig lå de i de samme klærne som de gikk i.

Dermed var det lite og nesten ingenting å ta med seg når de skulle flytte til en ny boplass.Innenfor

den plassen hvor vi besøkte var det ca. 5 hytter for familiene og beregnet for ca 130 kuer utenfor. De

spelemmede masaiene går altid kledde i skjørtlignende rødt klede med et slags teppe over,også det i

rødt. De går uten undertøy og syntest vår undertøyskikk var direkte uhygienisk. De minste ungene

går helt nakne og bæres ofte rundt av eldre søsken. Når masaiene skal hente seg mat, skyter de en pil

inn i kuens halsåre og tapper ut blod. Kuen merkes slik at det går en viss tid før den kan blodtappes

igjen Blodet drikkes direkte eller blandes med melk til en slags "cocktail". Så melk og blod er deres

hovedmatkilde pluss litt kjøtt av og til. Grønsaker og frukt kan de ikke dyrke fordi elefantene spiser

det opp på en blunk. Når guttene er i gifteferdige alder, går de til en nabostamme for å finne en brud

slik at det kommer litt nytt blod inn i stammen. De respektive foreldre har en lang og inngående

pruting om den vordende 12-13 årgamle bruden, men til slutt ender det på 10 kuer som er den

normele prisen. Det kommer ikke på tale å kjøpe en jomfru så brudgomen sender sin beste venn

avgårde for å fikse den oppgaven før avtalen er i orden. Ved alle store begivenheter er dansen viktig

og ofte dannes det en ring av mannfolk der det synest å være en konkuranse om å hoppe høyest og

vise frem sin spenstighet omtrent som våre hallingkast. En annen dans er å gå i ring etter hissige

trompetlyder fra spillemannen som blåser i et bøffelhorn. Alle mannfolk bærer bestandig på en kjepp

og en machetelignende lang kniv i beltet og har ingenting annet å forsvare seg med, men antagelig er

det tilstrekkelig for å sette seg i respekt ovenfor rovdyrene. I de siste årene forsøker de fleste

227

nomadene å la barna gå på skole og da blir det gjerne lengere opphold i leiren i nærheten av skolen.

Kvinnene har oppgaven med å bære vann til folket, se om barna og lage forskjellige smykker av tre,

bein eller horn for å tjene noen skillinger.

Slik lever masaiene i dag og nøyaktig slik har de levet i tusener av generasjoner tilbake i tiden. Det

er hverken riktig eller har noen hensikt å sette vår målestokk og levemåte opp mot masaienes. Dette

raske besøket viste et stolt og glad folk som lever et tilsynelatende lykkelig liv,langt bortenfor vår

heseblesende kultur og slik bør de få leve i fremtiden, uten vår innblanding.

En safaritur til Kenya er en opplevelse for livet, men for å ha den rette nytten av turen, må man ha

en viss interesse for uberørt natur og ville dyr. De som drar på en slik tur for å ha noe å skryte av når

de kommer tilbake, eller fordi de kjeder seg hjemme, bør la være å reise.Turen må kunne betegnes

som anstrengende med grytidlig opp hver eneste dag og hele tiden kjøring på humpete veier noe som

var svært belastende på rygg og nakke. En stor del av Kenyas veisystem består nemlig av

vaskebrettveier, men EU har nå gitt penger til forbedring av hovedveiene der Kinas forbrytere bygger

asfaltveier for harde livet. Om kort tid vil ihverfall hovedveiene bli perfekte.

Det vil være nærmest umulig å få ned på papiret alt man opplever på en slik safarietur og dette er

bare noen glimt fra turen slik jeg opplevde det. De øvrige deltagerne opplevde det kanskje på andre

måter ,men hver for oss kom vi alle beriket tilbake fra oppholdet. Som gammel jeger må det

antagelig ligge i mine gener en unik interesse for uberørt natur og de dyr som lever der, hvad enten

de finnes i Norge eller i andre land. Jeg for min del blir slett ikke sliten av opplevelser jeg har

interesse av og det er fortsatt plass til flere gode minner.

Jeg er veldig glad for at min nittenårige sønnesønn Eskil ville være med meg på turen. Jeg har hatt

jevnlig kontakt med han siden fødselen og vi har altid kommet særdeles godt utav det med hverandre

i alle disse år. Det var ekstra gledelig å se hvordan han sugde inn og fikk med seg alle de lukt og

synsinntrykk som savannaens dyr og natur hadde å by på. Han viste en stor sosial intelligens ved å

hele tiden prate med de innfødte og prøve å lære noen swahiliske ord og uttrykk. Dette er væremåte

som går rett til hjertet på en gammel bestefar og jeg garanterer at denne turen ikke vil gå i Eskils

glemmebok noensinne. Når han i disse dager flytter ut av hjemmet og til en hybel, så er jeg forvisset

om at han har alle forutsetninger for å se frem mot et vellykket fremtid.

Oljeleteren i Kenya

På en av mine reiser til Kenya, ble jeg med på en safarireise rundt i landet, noe jeg har skrevet

om tidligere. Det ble mange fantastiske opplevelser med bl.a. overnatting i Tre Top hotell. Som

228

navnet sier er hotellet bygget oppe i et tre med overnatting for 20 personer. Om kvelden kunne vi

sitte ute på verandaen og se ned på et opplyst tjern der alle skognes dyr kom snikende frem for å

drikke. Selv ble jeg sittende alene til klokken 3 om natten og fikk oppleve flere dramatiske

hendelser, deriblant en kamp på liv eller død mellom 2 neshorn. Det minste fikk en flenge i brøstet

alt mens hyenene luktet blod og stod ved vannkanten og håpet på et kjøttmåltid. Neste morgen var

alle borte.

Den siste uke var en badeferie i Mombasa med flotte strender og nydelig hotell. En kveld ble jeg

budt på en drink av en amerikaner som tydeligvis var alene. Han tilbød seg å spandere middag på

meg under forutsetning av jeg også fulgte hans drikkevaner. Da han tydeligvis allerede var ganske

pussa, hadde jeg ingen vansker med å følge hans innskytelser. Han fortalte at han var på ferie i

byen etter lange uker på leting etter olje i bushen. Det ble en lang og hyggelig middag med

påfølgende besøk i baren. Litt ut på natten i ett-tiden fortalte han om at kompisen hadde kjørt utfor

i fylla og mistet begge beina. Nå lå han på sykehuset og tiden var inne for et besøk, mente han.

Han beordret derfor full middag med den beste kyllingrett som restauranten kunne lage og den

beste vinen. Kylling var nemlig kompisens livrett og mine innvendinger om at tidspunktet for

middagsservering var litt upassende, ble prompte av-feid. Deretter forlangte hans at kokken i full

hvit kokkekledning skulle stille opp. Hovmesteren med uklanderlig sort dress hørte med og

likeledes kelneren i rød uniform og med kallott på hodet. All maten, serveringspersonalet samt

amerikaneren og jeg ble lastet inn i en liten buss og kjørte avsted til sykehuset ca klokken 3 om

natten. Vi kom ikke lenger enn til resepsjonen der en kraftig sort mann bestemt stoppet oss.

Amerikaneren forsøkte seg med bestikkelser som resulterte i at den hvite bestyrerinnen ble tilkalt.

Det var en meget bestemt dame med knute i nakken som nektet ethvert besøk til den arme

stakkaren som hadde mistet begge bena. Det ble en hissig diskusjon og amerikaneren hevdet at

kylling var kompisens yndlingsrett og at han ikke aktet å forlate sykehuset før maten var servert.

Det ble tilkalt ennå en sykepleierske som løste den gordiske knute på en elegant måte. Hun hevdet

at dette å la 5 mann komme inn på sykesalen midt på natten, ville vekke alle pasientene. Derimot

kunne vi få vente her ute i resepsjonen mens hun selv bragte maten inn til mannen. Slik ble det og

etter en times tid, kunne vi alle returnere til hotellet med mange takksigelser fra kompisen og

tomme fat. Hvem som hadde spist maten, fikk vi aldri greie på!

Jeg så ikke mere til amerikaneren neste dag og var glad for at jeg ikke måtte oppfylle min

lovnad om å følge hans drikkemønster. Det ville blitt litt slitsomt i lengden og flere nattlige

sykebesøk var ikke blant mine største ønsker. Amerikaneren føyer seg inn i rekken av de

mange hyggelige og spesielle folk jeg har møtt på mine reiser.

229

KAPITTEL VI: LESERINNLEGG AVISER

De glemte barnehjemsbarna

Dette er en kort beretning om en av de tusener barnehjemsbarn som opplevde en tøff barndom.

Både hun og søskene ble av kommunen plasserte på et religiøst barnehjem " der man tukter den man

elsker". Her både tuktet man med bjørkeris, slag og hårde ord- og "elsket" ved å misbruke barna om

natten. Det var et skrekkregime som ga sår i sjelen for resten av livet. Ingen med forstanden i behold

ville finne på å klage til inspektørene for etterpå å få så mye ris på baken at man måtte ligge på

magen en hel uke.

Nå har hun og mange andre for flere år siden søkt om billighetserstatning for ødelagt barndom.

Dette går fra kommunen på rundgang til de forskjellige departementer til det sansynligvis ender ut i

sanden. For en minstepensjonist ville ethvert beløp hjelpe på økonomien ,men vel så viktig er å bli

forstått og få oppreisning.

Når det først er begått feil,så behøver man ikke å gjøre det enda en gang ved å unnlate å be om

unskyldning. Videre bør man lære at uinskrenket makt korumperer selv om man kamuflerer seg bak

en kristen barmhjertighetsmaske.Man blir rasende når man hører om barn som har fått sine liv

ødelagt av skammløse myndighetspersoner som har fått utfolde sine perversiteter uten å bli straffet.

"Jeg gråt hele veien i ubehersket glede da jeg for siste gang forlot barnehjemmet. Ikke fordi jeg var

fri for bank og misbruk, men fordi jeg for første gang i mitt liv fikk eie noe helt for meg selv,nemlig

staskjolen som var nyttet under inspeksjoner m.m. Dette å få eie noe helt alene for første gang,

overgår alle andre gleder senere i livet"

Håper denne damen på 70 år blir forstått og i det minste rekker å få en unskyldning før hun forlater

denne verden.

Veibygging

OLJEFONDET TIL ETTERSLEKTEN?

Det blir gang på gang gjentatt at vi må spare oljepengene til fremtidige generasjoner. Milliardene

blir derfor pøst inn i andre land uten tanke på hva dette gjør for disse landenes økonomier.Skulle vi

selv straks bruke opp pengene,er vel alle enige om at vi ville få inflasjon,men hva med å bruke

pengene til noe nyttig her som ikke påvirket vår økonomi?

230

Da Spania kom inn i EU fikk de støtte til å bygge opp sin innfrastruktur bl.a. til bygging av 4 felts

motorveg langs Middelhavet Azorene (tilhører Portugal) som er det fattigste landet i Vesteuropa,fikk

også penger til veiutbygging.Forutsetnigen for pengestøtten fra EU var hele tiden at pengene skulle

nyttes til det aller mest nødvendige for landets fremgang; BEDRE VEIER. Altså,hvis vi ikke hadde

hatt oljepengene og vært fattige,ville vi mest sansynlig vært EU medlemer og fått støtte til

utbygging av våre veinett, FORDI DET ER FORUTSETNINGEN FOR ET LANDS

FREMGANG.Nå trenger vi ingen støtte fordi vi har penger nok så hvorfor lar vi ikke

Engelsmennene, tyskerne, spanjolene eller andre bygge våre veier ? La dem ta med seg absolutt alt

de trenger og bare kjøpe melk brød og ferskvarer her. Den ferdige veien betaler vi med overførsel

direkte fra oljefondet til veibyggeren i utlandet, helt utenom vår økonomi. Dette må da være mye

bedre enn å spekulere med våre penger på børsen og risikere et børskrakk som etterlater lite til våre

etterkommere.

Gode veier er den beste gave vi kan gi våre barn for å fremme landets økonomiske vekst i

fremtiden. Jeg oppfordre samferdselsministeren og eller regjeringen til å gi meg og hundretusener av

andre her i landet en fornuftig forklaring på hvorfor dette ikke blir gjort.For svært mange her i landet

er det et mysterium at vi ikke kan forbedre våre veier på denne måten.

Vold i hjemmet

Med rette er det satt fokus på på det store antall kvinner

som er utsatt for fysisk vold i hjemmet. Det er vel ingen som

innerst inne godtar at kvinner bankes opp og mørketallene er

sikkert store.

Det er likevel mørketall som aldri kommer frem i media;

kvinners psykiske terror av menn. Det er nemmelig ikke

forbeholdt menn å være herskesyke, for kvinner kan denne

kunsten til fullkommenhet. Men her er det ingen skamslåtte

kinn og blåe øyer å vise frem og og å be om hjelp for

problemet er forbundet med så stor skam at omtrent ingen

tørr å snakke om det. Mennene biter fornedrelsen i seg og

håper at ingen merker det. Vi er likevel mange som legger

merke til det når kvinnen på en nedlatende måte omtaler ektemannen i andres påhør. Det er

tydeligvis hun som vet alt og kan alt i det ekteskapet. Derfor er det hennes plikt å nekte ham jakt

eller fisketur for da er han utenfor hennes omsorgsfulle innflydelse. Skulle han likevel trosse

231

advarselen, så følger gjerne 3 ukers øredøvende stillhet og kald mat. Noen form for sexliv kommer

ikke på tale i de nste 6 måneder. Som ytterligere straff blir han stadig påminnet om hvor dum han er

og hvor mye bedre og flinkere den og den naboen er. Langsomt og sikkert brytes selvtilliten ned og

han aksepterer til slutt at det hele skyldes ham selv. Legg merke til at kvinner med slikt herskesinn

nesten alltid finner en tålmodig mann med et mildt sinnelag. Alle andre ville forlengst flyttet til et liv

i ensomhet og fornektet enhver form for nytt ekteskap.

Stopp ethver form for vold i ekteskapet også kvinners psykiske vold mot mannen!

Bror til mishandlet mann

Dommedagsprofeter

Etter at folk i århundreder har vert terrorisert om det glohete helvete, har man omsider funnet ut at

det hele skyldes en oversettelsesfeil og man kan rolig slappe av. Noen unskyldning for alle

menneskevrak som ligger igjen, er vel for mye å forlange av de som har prediket denne læren. Dette

å holde rundt det motsatte kjønn i en dans, var også en dødssynd som medførte at du også havnet på

nevnte varme sted. Heldigvis er det nå enkelte religiøse som likevel tar sjangsen, noe hundretusener

danseglade folk før oss var totalt avskåret fra.

Men nye spøkelser manes stadig frem av myndigheter og andre “ forståsegpåere”. Det kreves

stadig skyhøye avgifter på fyringsolje, bensin og diesel fordi luften blir forurenset. Vedfyring

forurenser også og bruker du strøm, så kunne du spart miljøet ved å eksportere den til land som nytter

kull. Du er fortsatt et miljøsvin som ødelegger for etterslekten, forårsaker at Antarktis smelter og at

havet stiger 60 meter,til orkaner, sykloner og oversvømmelser. Om ikke alt dette er nok, så må du gå

med konstant dårlig samvittighet for alle som sulter i Afrika, India og en lang rekke andre land. Hvis

du ennå ikke har grepet til pilleesken, så tenk på all mat som er eller har vert farlig f.eks. egg, smør,

fett, kaffi, tobakk, alkohol, høye og lave karbohydrater mm. Så kan du i samme slengen bekymre deg

for å bli gammel og ikke få plass på sykehjem eller eldrhjem for mye av pengene til dette har havnet i

regnskogfond, bibliotek i Egypt, statue av Nelson Mandela og en lang rekke andre formål ute i

verden.

Medborgere, når nå helvete er avskaffet, vennligst ikke man frem nye djevler som bare

angstpillefabrikkene tjener penger på. Er det ingen som skjønner at vanlige folk tar seg nær av alle

disse dommedagsprofetiene og at man er med på å ødelegge folks livskvalitet.

232

Hvis du nå har et ønske om å gjøre en siste god gjerning her i livet, så sørg for at du ikke blir

kremert og ytterligere ødelegger luften. I mellomtiden kan du synge som Kleppeviken “ No kjem ein

vals, den vil eg ha med deg “ og du risikerer ikke å havne på nevnte varme sted, men blir lykkelig og

glad for menneskelig livsutfoldelse.

Vi har langt igjen før vi runder 1 % av verdens befolkning og kan vanskelig påta oss å redde denne

kloden vi bor på.

Helse i natur - En solskinshistorie

Han var på vei mot rypefjellet da jeg møtte han en tidlig morgen. Han gikk med hagla på armen og

med lette og ledige skritt i terrenget, noe som kjennetegner en friluftsmann. Like etterpå hørte jeg 2

raske skudd som forhåpentlig ga resultater.

På veien ned, møtte jeg en dame med et geværfuteral over skulderen og da jeg antok det var

jegerens kone,gratulerte jeg henne med en ekstra sprek ektemann. Hun foretrakk å vente på han

lengere nede for det var umulig å følge han på disse turene. Men, slik hadde det ikke altid vert. Han

var oppgitt av legene pga. ryggplager som ikke kunne opereres og var 100 % uføretrygdet. For at han

skulle ha selskap om dagene, kjøpte hun en fuglehund til han og meldte han inn i en fuglehundklubb.

Der lærte han at hunden måtte ha mosjon og derfor ble det flere turer ute i hagen hver dag. Turene

ble lengere etterhver rundt i nabolaget for etter noen uker å havne i nærmeste skogsterreng. Så ble det

lett jogging for tilslutt å ende med løping i skogen hver dag. Historien kan kortest ned til at han ble

bedre og bedre for hver tur og han kunne melde seg til arbeide igjen,etterhvert 100 %. For ikke å falle

tilbake til elendigheten igjen,løp han en halv time med hunden hver morgen og en lang tur hver

ettermiddag.

Kroppen vår er skapt for å være ute i naturen og i dette tilfelle har naturen gitt han helsen tilbake.

Eldresynspunkt

”HAN ER IKKE TUNG- HAN ER MIN BROR” fortalte en asiatisk pjokk som bar sin lillebror på

ryggen sin. Vi lever i en tid der folk blir mere og mere selvsentrerte og alle " skal realisere seg selv".

Barna er det samfunnet sin oppgave å ta seg av i barnehager og de eldre er det også samfunnet sin

plikt sørge for.Den såkalte " eldrebølgen" hørest nærmest ut som en sunami som kommer til å

ødelegge livskvaliteten for fremtidige generasjoner og spise opp milliardene staten har på bok. For

oss eldre er det da viktig at vi står opp for våre rettigheter og ikke blir stående med lua i hånden for vi

kan få til forandring og forbedring hvis vi vil.

233

For en del år siden fikk min eldre bror endelig plass på Gamlehjemmet nå Helsehjemmet etter et

langt liv som tømmermann. Enmannsrommet delte han med en annen kar som var plaget med

psykotiske anfall med mye skriking om natten. Min bror nektet meg å få gjøre noe med det " for da

blir jeg sendt hjem igjen". Jeg skrev et innlegg i lokalavisen med fullt navn på Gamlehjemmet der jeg

beskrev min brors situasjon og mitt navn under. Dagen etter ble min brors romkamerat flyttet kl.

0900 om morgenen.

Min eldre søster bodde som enke på et gammelt gårdshus uten dusj eller sanitæranlegg og ble

etterhvert mere og mere skrøpelig. Denne kommunen bygget en rekke eldreboliger, men disse ble

leiet ut til flyktninger , noe kommunen tjente penger på. Jeg ringte da til ordføreren og mente at et

menneske som hadde bodd i kommunen hele sitt liv, måtte være berettiget til leilighet foran våre nye

landsmenn som var bedre skikket til å bo i et gammelt hus den første tiden. Hvis han fremdeles ikke

skaffet min søster et bedre sted å bo, så ville han måtte stå tilrettes foran et TV kamera og forklare

grunnen. Han ringte dagen etter og lovet leilighet inne 3 måneder og slik ble det.

Vår generasjon har altfor stor respekt for øvrigheter og er ikke altid konfortable med å protestere

selv om vi føler at noe ikke er riktig. Rundt 1956 var vår 5 årige sønn innlagt på Barnesykehuset og

vi fikk beskjed på at vi helst ikke måtte besøke han " for det var uheldig for sykdommen". Vi besøkte

han likevel hver dag,mens foreldrene til de andre barna holdt seg borte. En helt vanvittig forordning

som vi følte var rivende galt den gangen. I dag får foreldre bo med barna på sykehuset. La oss si ifra

når vi føler innerst inne at våre kjære ikke får den pleie og respekt som de fortjener!

" Du skal ikke inderlig vel godta den urett som ikke rammer deg selv" - Bror

Julepresangen

I " gamle dager", det vil si like før og like etter krigen, var det vanlig å arbeide også på julaften til

kl 1400. På de fleste kontor ble det kanskje til at man hadde kaffi ca kl ett og med kaker og noe godt

til. Når det nærmet seg slutt for dagen,ventet vi alle på julaftens begivenhet. Nede på hjørnet på

Nedre Korskirkealmenning lå nemlig Vågens restaurant slik den hadde gjort til alle tider og derfra

ventet vi på en spesiell gjest. Ganske i nærheten av restauranten lå det en butikk som solgte dameklær

og damene der ventet også på samme gjesten. Presis 5 minutter før stengetid og når alle kunder hadde

gått hjem ankom gjesten direkte fra Vågen for å handle dameundertøy til kjæresten. En slik alvorlig

handling krevde mot og en liten støyt på Vågen var nødvendig hvert år for dette var nok ingen

hendelse man kunne være bekjent av.Ikke kunne han vite at han ble observert fra viduene av mange

skuelystne på Nedre Korskirkealmenning. Når vi nå kunne konstatere at alt var slik det skulle være,

234

kunne både vi og ekspedistrisene på klesforretningen ønske hverandre God Jul og alle håpet at

undertøypresangen ble vellykket.

Alle forventet at han dukket opp også neste år, slik at vi kunne starte julefeiringen.

Frelse verden – verdens navle er ikke Norge

Det synest ganske ubegripelig for mange av oss, at våre myndigheter absolutt skal blande oss opp i

alt mulig som skjer i verden . Vi er på størrelse med en middels stor by i mellomeuropa, men

oppfører oss som vi er en stormakt som skal redde verden. Det finnes vel knapt en eneste

fredskonferanse, miljøkonferanse eller fattiglandskonferanse uten at vi må delta. Våre ministrer reiser

rundt hele verden og øser ut millionene og miliardene til alle mulige gode formål med et fromt ønske

om at det forbedrer forholdene i landet. Hvordan pengene blir brukt, hører vi lite til og selv om vårt

lands kontrollmyndiheter stadig etterlyser resultatene, så forblir det taust fra giverne. Det skulle ikke

tilfeldigvis snike seg inn en mistanke om at pengene forsvinner for en stor del i korrupsjon og eller til

våpenkjøp for å undertrykke landets egne innbyggere slik at herskerne kan leve i luksus.( konfr. siste

dagers hendelse).

Vi er et lite land som må innse at vi umulig kan frelse verden fra all nød, krig og fattigdom alene.

Det må være mye bedre at vi kosentrerte vår hjelp til et mindre antall konkrerte oppgaver der vi

kunne kontrollere at pengene ble riktig brukt, f.eks. skoleprosjekter eller f.eks. helsestasjoner eller

lignende.

Det virker nærmest pompøst at våre ministrer reiser verden rundt med åpen lommebok der de blir

mottatt med flotte biler med norske flagg på panseret. Pengemessig står vi oss bra, men vi kan med

fordel jekke oss ned noen hakk og innse at det finnes andre land som kanskje har bedre løsninger på

verdens problemer enn oss.

Tiden er inne for de mange høye herrer å stige ned fra tronen og begi seg ut blant folket og få høre

innbyggernes dom over ders pengebruk og nytten av den. De vil mest sansynlig få seg en

overraskelse!

Oppvarming - Folk Fryser

For syv år siden, i 2003, skrev jeg inn en artikkel om mangemillionæren som holder på å fryse

ihel,ved siden av et kjempestort vedlager. Nå er de gått 7 år til og situasjonen er nøyaktig den samme

i dag. Mangemillionæren som holder på å fryse ihel ved siden av vedlageret.

235

Folk har i lengere tid forundret seg over denne mannen og hans oppførsel. De får til svar at han av

miljømessige grunner ikke kan fyre med sin egen ved pga. at han forurenser luften, På spørsmål

hvorfor han selger veden til naboen, svarer han at naboens forurensing ikke er hans problem og

dessuten tjener han gode penger på salget av ved og pengene sparer han til sine etterkommere.

Innvendinger om at noe av hans enorme formue kunne nyttes på hans pensjonerte mor, avfeier han

med at også hun må lære seg til å delta i den alminnelige sparsommelige livsførsel og spare på

oppvarmingen med minimalt bruk av ved. At barna har mye større muligheter i livet enn han selv

hadde som ung, ignorerer han fullstendig som irrelevant.

Det gikk så lang at myndihetene til slutt grep inn for om mulig å gjøre mannen umyndig og for

hans egen skyld ta vare på han før han frøs ihel foran vedhaugen. Men mannen hadde et kvikt svar og

hevdet at han selv gjorde nøyaktig det samme som myndighetene gjør. Landet har nok gass og olje til

å holde halve Europa med varme,men kan av miljøhensyn ikke bygge eller starte opp

gasskraftverkene selv eller levere billig gass og olje til sine egne. ( Kofr. moren som fryser). Derimot

bygger man mange ledninger til de andre landene slik at elektrisiteten som disse fremstiller av vår

gass , kan vi kjøpe igjen til dyre priser. Svalbardkullet eksporterer vi til Danmark og Tyskland som

fremstiller sterkt forurenset elektrisitet av kullet og eksporterer kraften til oss. Staten samler seg opp

kjempeformuer som de ikke kan bruke og som de hevder skal komme etterkommerne tilgode, alt men

landets minstepensjonister fryser med minnimal inntekt. All avgiften som legges på

innenlandsforbruket gjør ar små og store bedrifter har store vansker med å greie seg i konkurransen

med utlandet som kjøper vår gass og olje billig.

Mannen hadde så mange gode argumenter at myndighetene vurderte å ansette han i staten. For

undertegnede og mange med meg, fortoner både mannens og statens oppførsel mildest talt helt

uforståelig,selv om deres argumenter er omtrent helt like.

Selvforsvar

Det er vel ingen som har unngått å lese om de mange brutale overfall på eldre mennesker, der de

først blir banket opp for så å bli kneblet og etterlatt alene. Slike hendelser setter en skrekk i oss andre,

særlig for dem som bor ensomt til, slik som jeg. Hvis noen bryter seg inn i mitt hus så er spørsmålet;

kan jeg skyte han i bena, kan jeg denge til han med et balltre, eller kan jeg fyre løs på han med en

narrepistol som avgir en fryktelig drønn for deretter å sprute en peppersprøy i øynene på han. ( er å få

kjøpt i Tyskland). Med de nye reglene for oppbevaring av våpen som nå er kommet, er det vel liten

mulighet for å rekke å låse jaktrifla opp, hente sluttstykket og finne patron mens tyven allerede er

inne i huset. Det hele spørsmålet til slutt er derfor dette; hvilke midler kan jeg bruke for å forsvare

236

folk og eiendom innenfor lovens bestemmelser? Jeg kjenner til at i USA er det mange stater som gir

innbyggerne rett til å skyte i selvforsvar ved innbrudd. For mitt vedkommende vil det lite nytte å

tilkalle politiet for de vil bruke minst 30 minutter for å rekke hit, så hva kan jeg egentlig gjøre selv?

Hilsen Modell 1926

Strømkrise

Strømprisene har gått helt til himmels. Folk med dårlig råd fryser. Vannbassengene er tomme og

rasjonering av strøm vurderes.

Når det gjelder energiproduksjon i Norge, så ligger vi sansynligvis i toppskiktet på verdensbasis

når det gjelder: Strømproduksjon av vasskraft pr .innbygger, Gassproduksjon pr. innbygger

Oljeproduksjon pr. innbygger.

HVORFOR I ALL VERDEN BEHØVER DA VÅRE INNBYGGERE Å FRYSE?

Kan det skyldes mangelfull styring av dette landet over lengere tid når det gjelder kraftproduksjon.

Vi har nemlig rikelig med resurser vi kan benytte. Det bor sikkert ikke mange i dette landet som

forstår hvorfor våre innbyggere skal fryse fordi vi ikke nytter deler av vår energiproduksjon til å lage

rimelig elektrisitet til oss selv.

Selvmordsbombere

For mere enn 1000 år siden var det noen smarte Vikingledere som innbilte sine soldater at når de

falt i kamp, så havnet de øyeblikkelig i Vallhall der de kunne spise, drikke og slåss og livne oppigjen

like friske neste dag. Derfor ble de ypperlige soldater som ikke var redde for å gå i frontstriden. Det

var vel heller ikke så farlig om det røk med både prester, nonner og sivile i kampen.

Man skulle tro at verden gikk fremover og at man idag havnet i himmelen med alle dens goder

hvis man kunne sprenge seg selv og flest mulig kvinner, barn og andre uskyldige sivile, ville være

fullstendig utenkelig. Med tilgang til aviser, radio og TV burde de fleste være så opplyste at de ikke

lot seg lure av lederne til slike uhyrligheter.

Det finnest ikke unnskyldning for å sprenge uskyldige sivile hva enten det er i London, Madrid,

Irak, Pakistan eller andre steder. De som forleder unge menn til slike oppdrag, er bare ute etter egen

makt over folks frie tanker og levemåte.

237

Forsvaret – aldri mere 9 April

Sa vi i 1945 etter, smertelig erfaring hva " det brukne geværs taktikk hadde ført til". Mange var

nesten på gråten etter krigen hvis de av forskjellige grunner ble avviste på sesjonen. Det var høyst

motiverte soldater som var inne til tjeneste og aldri hørte man noen beklage seg, selv om forholdene

nok kunne være kummerlige. På den tiden var det russerne vi fryktet mest, men hvis de kom, så

skulle de ihvertfall få skikkelig motstand.

Nå ser det ut for at vi legger alt ansvar på onkel Sam i Amerika og at han stiller opp som garantist

for oss hvis det blir krig. Vi er minst like dårlig forberedte nå som vi var i 1940 og det ser ut for at vi

ingenting har lært. Og forsvaret er nærmest nedlagt i dette landet. Men, det kan hende at onkel Sam

ikke har råd til å forsvare demokratiet overalt i verden og mener at de største byrdene må vi selv

bære. Hvis han trekker alle styrkene ut også fra Europa, kan det bli vanskelig å komme til unsetning

helt fra Amerika, hvis en krigssituasjon oppstår. Man behøver ikke være noen spåmann for å innse at

vi fremdeles hadde vert under Naziåket om Hitler hadde gått på England i stedet for Russland og

Norge. Hvem skulle da kaste han ut av Europa?

Vår hjelpeløshet ble tydelig demonstrert På Utøya der galningen kunne fortsette sine myrderier

uten at lensmann, heimevern, militære eller jegere grep inn. Det var endelig nok gevær i distriktet og

mannen var lett å uskadeliggjøre slik han eksponerte seg med all skytingen, men alle var lamslåtte.

La oss være på vakt mot alle ytre og indre fiender og gripe inn øyeblikkelig ved behov!

Alkoholpolitikk

Landets alkoholpolitikk ser ut som den er spesiallaget for Vestlendinger og noen nord i landet.

Langt over halve befolkningen har muligheter for å handle til Svenskepriser på alkohol og sigaretter

innenfor en til 2 timer. Veiene til og fra de mest nyttede stedene er fulle av kjøpelystne Nordmenn

som fyller handlevognene med alle type varer inklusive alkohol og sigaretter. I tillegg kommer så

smuglingen i større og mindre kvanta. Det er et faktum at grensehandelen har overskredet alle

proposjoner og polet i Strømstad er Sveriges største mens vårt Vinmonopol melder nedgang i

omsetningen.

“Det mørke fastland” blir vi ofte omtalt, men vi vil vel knapt drikke oss ihel om vi får samme

muligheter som den største delen av befolkningen. Svenskehandelen fører til en unødvendig trafikk

og slitasje på veiene,innførsel av varer som man like gjerne kunne kjøpt her i landet og et tap av

tusener av arbeidsplasser i Norge.

238

Hvor er miljøverdepartementet og Solheim som ser på all den unødvendige forurensingen av all

kjøringen ?

Hvor er Kleppa som godkjenner all denne unødvendige slitasjen på veiene til og fra Sverige ?

Hvor er Landbruksdepartementet og Landbruksorganisasjonene som ser på all importen av

landbruksvarer ?

Hvor er Handelsdepartementet som godkjenner all unødvendig import av varer vi selv kan

produsere ?

Alt dette skjer utelukkende fordi folk Vestpå og delvis Nordpå må bli forskånet for å få samme

tilgang til sigaretter og alkohol som den største del av befolkningen.

Alle er vel enige om at sigaretter alkohol gjør stor skade på folks helse, men gjelder det bare for

folk Vestpå ? Vi må innse at vi er en del av Europa og at vi vanskelig kan isolere oss med skyhøye

priser på bestemte varer. For min del må gjerne alkohol og sigarettprisene bli dobbelt så dyre,hvis de

øvrige landene følger samme mønster som oss. Tiden er inne til å vurdere vår alkoholpolitikk på nytt

for denne vanvittige kjøringen til å fra Sverige for noen flasker vin og en kartong sigaretter virker

både komisk og tragisk sett utenfra.

Bistand – Vi er de beste – Heia Norge

Vi er mange i dette landet som forundrer oss over at våre myndigheter skal blande seg opp i alt

mulig i verden. Vi er et land med befolkning på størrelse med en middels by i Europa og hvis alle

byer på denne størrelsen har like stor utenlands aktivitet, må det bli folksomt på fredskonferanser,

miljøkonferanser og fattiglandskonferanser. Det kunne vært interessant f.eks. å få evaluert hva alle

pengene vi har pøst inn i Gaza er brukt til, men her er giverne og mottakerne tause som østers. Det

kan til tider være vanskelig å innse at vi var det eneste vestlige landet som anerkjente Hamas og at

mesteparten av verden forøvrig ikke ikke forstod vårt edle standpunkt.Våre ministre reiser verden

rundt og sikkert med gode intensjoner om å skape fred, redde miljøet og bekjempe verdens

fattigdom, hele tiden med åpen lommebok. Med så mye medbrakt giverglede på baklomma, blir de

mottatt med åpne armer og norske flagg på bilpanseret. Så langt er alt vel og bra og med billeder av

halvt ihelsultne barn på skjerm og i aviser på forhånd, er det ingen som tør å etterlyse resultatet av all

vår bistand eller sette spørsmålstegn ved selve reisen og hensikten. Det skulle vel tilfeldigvis ikke

være slik at de styrende i de fleste fattige land er fullstendig korrupte og at mye av bistand nyttes til å

opprettholde sitt eget luksusliv med å kjøpe våpen for pengene? Ingen med forstand kan la være å

239

føle medlidenhet med sultne barn i disse landene, men det må kunne stilles spørsmål ved om vår

bistand er med på å opprettholde korrupte regimer som folket burde kvitte seg med forlengst. Vi må i

det minste kunne forlange at våre myndigheter følger opp at våre gaver kommer frem til det rette

formålet og at det blir offentliggjort resultatet av vår innsats.

Da EU påtok seg å bygge en av hovedveiene i Kenya, sendte de ut arbeidet på anbud og kineserne

fikk oppgaven og arbeidet er i full gang. Med 40 % arbeidsledighet i landet skulle man tro at landet

selv måtte få oppgaven, men det var ikke aktuelt. De var nok klar over at mye av pengene da ville

falle i korrupte hender. Den edle hensikten er selvsagt at gode veier er en forutsetning for å bygge

opp et land og at ved å la pengene gå til de fattige,ville landet fortsatt ha dårlige veier og ingen

fremskritt. Kanskje vi burde gå samme veien og konsentrere oss om få og lignende prosjekter der vi

kunne se resultatene og sammen glede oss over disse. La oss innse at vi er et lite land som ikke kan

påta oss å frelse verden, men heller konsentrere oss om enkelte konkrete oppgaver som vi har

kapasitet og ikke minst penger til å løse. Det virker nærmest pompøst å se våre ministre reise rundt i

verden og opptre som om vi skulle være en stormakt. Pengemessig står vi oss bra,men vi kan med

fordel jekke oss litt ned og innse at det også finnes andre land som kanskje har bedre løsninger på

verdens problemer.

VERDENS NAVLE ER IKKE I NORGE- selv om mange oppfører seg som om det er riktig !

Gamle stadsnavn

I tidlegare tider var folk flinke til å setja navn på stader både på innmark og utmark. Det var ikkje

slik at du fekk beskjed om å berre gå ut og slå ein teig. Nei her hadde alle stadene på garden navn og

i dag kan du starta å slå i f.eks.Naustbrekka. I ettermiddag kan du so renska potetåkeren i Solbrekka.

I fjellet var det og navn på dei fleste stadene. Om du manglar kviga di, so kan naboen som nett kom

att frå fjellet stadfesta på næraste halve kilometeren kor kviga går. Når sauene skulle hentast heimatt

om hausten, so vart jagarane fordelte med navngjetne stader der dei skulle jaga. Navnene som vart

nytta, var ikkje laga av myndigheiter, men kome til etterkvart av brukarane.

No vert navna nestan ikkje brukt meir og vil gå i gløymeboka etterkvart. Det er difor påkrevande at

nokon tek vare på dei for ettertida. For mange år sidan gjekk eg rundt til eldre folk og spurde dei ut

om ymse stader og navn. Det vart til slutt omlag 900 navn som min gode nabo, Arne Nesse hjelpte

meg med å få inn på kartet. Eg starta med å setja ein ring og eit tal på kartet og staden som hadde eit

navn for so å skriva talet og navnet på sida av kartet (kart får ein i kommunen) Når dette er gjort, so

er navnet sikra for ettertida og kommunen vil meir enn gjerne ha desse opplysningane for å setja dei

240

inn på originalkartet etterkvart. NAVNA PÅ INN OG UTMARK DØYR UT MED DEI GAMLE.

Min nabo Sivert Neset hadde svært mange navn på heimabøen sin og eg nevner nokre av dei som

eit eksempel; Smibakken, Naustbrekka, Urane, Uraåkeren, Jedlen, Trehaugmyra, Nedsteleitet,

Øvsteleitet, Seljehola, Solbrekka, Neråkeren, Nord, Litleklubben, Litleholmen, Askehaugen,

Brekkane, Jeilebakken, Træet, Gardskjelda, Brekka, Kjeldemyra, Groåkeren med mange fleire.

Går vi til fjellet so finn vi mange navn like innanfor parkeringsplassen f.eks. Jakobssetret,

Raudesetret, Torbareset,Askjelsfossen, Heimstekleiva, Instekleiva, Tausamyrane, Taushauge,

Heimste Kolabakken, Inste Kolabakken, Kolabakksreset, Paddebekken, Heimste uvershola med

mange fleire.

Det er ikkje mange som nyttar desse navna lenger, men når dei fyrst er samla inn, so er dei tekne

vare på for ettertida. Dei navna som eg har samla inn, står no på Bergen Kommune sine kart der dei

er å få kjøpt for dei som er interesserte. Eg oppmodar alle som har tilknytning til heimagard og fjell

om å ta fram kulepennen og notera ned alle navn som ein kan få ut frå eldre folk på staden.

Skogen tar gårdene

Når man reiser rundt i landet vårt, blir en forskrekket over hvor fort landet vårt gror igjen. Små

busker på omlag 1 meter vil i løpet av neste år bli til et lite tre og i løpet av noen år har en hel skog

vokset opp både på utmarken og innmarken Hele bygdelag med grønne og frodige enger hvor ku og

sau beitet, er plutselig forvandlet til en jungel av løvtrær der man knapt kan se at det har vært noen

virksomhet.

Våre myndigheter ser ut for å være maktesløse tilskuere til forfallet og har ihvertfall hittil ikke

kommet opp med forslag som kan stoppe utviklingen. Daglig kan vi være vitner til at gjengroingen

går fortere og fortere som en lavine uten styring. Det er nok av folk som daglig kritiserer bøndene for

at de får for mye tilskudd og helst ser at hele landbruket blir lagt ned og at vi kan kjøpe billig mat fra

utlandet. Denne innstillingen som deles av mange, gjør de gjenlevende gårdbrukerne motløse og

påskynder at bruket legges ned enda fortere.

Myndighetene bør sette opp status og finne ut hva vi skal med landbruket i Norge f.eks.; Dyrket

mark gjennom hundreder av år må vi ta vare på slik som vi gjør med gamle bygninger som f.eks.

stavkirker. Vi må ha gårdene for å kunne levere mat i en krise eller krigssituasjon. Å skyte en båt i

senk i dag er rene barnemat i forhold til siste krig. Hvis det bryter ut smittsome sykdommer på folk

eller dyr i utlandet, vil importen stoppe opp fullstendig og vi er avhengige av egen produksjon.

241

Det er ingen utenlandske eller norske turister som er interesserte i gjengrodde bygder og veier der

man nærmest kjører i tuneller av trær på begge sider. Turistindustrien blir skadelidende i alvorlig

grad og dette svekker bygdesamfunnet ytterligere. Fraflyttingen fra bygdene er allerede faretruende

stor og vi har nok trykk på de store byene og sentra om ikke resten av bygdefolket også skal flytte

inn.

De fleste som bor i bygdene ønsker å bosette seg der, men det forutsetter at de får arbeide på stedet.

Der kan ihvertfall myndighetene begynne med å legge forholdene til rette for småindustri med gode

veier, vann og kloakk og rimelige eller gratis tomter. Da vil man ha sikre arbeidsplasser som gir

inntekt ved siden av gårdsbruket. Billige lån og tilskudd til utbedring av husrom til gårdsferieturister,

kunne også dra i samme retning. Når man nå ser hvor galt dette bærer avsted, kan det komme på tale

at staten betaler bøndene for at de i det minste holder markene rene og slår minst en gang pr år. Hvis

odelsloven i tillegg ble avskaffet,ville også de som ønsker å drive en gård, få anledning til det noe

som er vanskelig i dag.

Det er sikkert ingen enkel løsning på gjengroingsproblemet, men vi kan ikke alle sitte med hendene

i fanget og se på at en stor del av landet vårt går tilbake til villmarken uten å gjøre noe for å stoppe

katastrofen.

Landet vårt gror igjen

Turistindustrien har endelig oppdaget at det er lite å vise frem av norsk natur hvis landet har

grodd igjen med busker og trær. Dette er et fenomen som i første omgang gjelder Vestlandet

og Nord-Norge. Sett fra Oslo ,ser det kanskje ikke så ille ut med de brede jorbruksbygder på

Østlandet.

Det er vel nå alminnelig kjent at de små bruk legges ned i et stort antall hvert eneste år da eierne

ikke finner det lønnsomt å drive lenger. Etter kort tid dukker det opp små busker på den dyrkede

marken som etter noen år er vokset til en skog. Det er gjerne slik at når noen bønder i en bygd gir

opp, så følger snart flere etter og det sosiale livet i bygden går i stå. Dette er en tilstand som

forsterker håpløsheten som brer seg i bygda der bønderne fra før av er hetset for subsidier og andre

statlige tilskudd. Til slutt gir man opp og det første forfall starter omgående. På mange

Vestlandsveier er sidene nå så skogkledde at man ikke ser noe av de vakre fjordene eller fjellene.

Det ser ut for at våre myndigheter ikke har lagt 2 pinner i kross for å stoppe denne utviklingen. Både

Østerike og Sveits har velstelte gårder og ser ut for å ha løst dette problemet forlengst. Like etter

krigen satte man ned et utvalg som ble stilt spørsmålet hva man skulle gjøre med landets mange små

bruk. Konklusjonen ble at gårdene og bygdene måtte reddes fordi:

242

1: Hvis det ble krig igjen, måtte landet kunne fø seg selv.

2: Det er nok trykk på byene om ikke folk på bygdene også skulle bosette seg der.

3: Turistene vil se bygder i drift og ikke gjengrodd terreng.

4: For å få folk til å stoppe i bygdene, må forholdene legges tilrette for at de blir der.

Denne planen ble gjennomført og resultatet kan man se i dag der alt er slått og stelt og gårds og

sætrene er i full drift over hele landet. Det er vel ganske opplagt at det er statens inngripen som har

gjort dette mulig med rentefrie og rimelige lån til driftsbygninger, maskiner m.m. og andre

subsidier. Videre har staten påskyndet etableringer av industri i bygdene med tilskudd til ferdige

tomter til firmaer som vil starte opp ute på landet der småbønderne er en stabil arbeidskraft.

Det ikke nødvendig at man skal finne opp kruttet på nytt når man enkelt og greit kan se hvordan

andre har løst problemet. Gjengroing av landet vårt går nå med hurtigtogsfart og hvis ikke

myndighetene gjør noe med det straks, vil Vestlandet og Nord Norge om få år ikke være attraktivt å

reise i hverken for oss eller turistene.

Synden ( glimt fra en barndom)

Leste nettopp i avisen om en 13 årig jente i Jemen som ble voldtatt av 4 menn. Som straff ble hun

gravd ned i jorden med bare hodet oppe for så å bli steinet ihel av en flokk menn, mens tusenvis stod

og så på. Hun hadde nemlig syndet. I et annet arabisk land ble 2 menn hengt for homofili. I alle

religioner har man konstruert opp en lang rekke synder slik at man kunne holde folket i sjakk. Det

ville være komplett umulig å leve uten å synde mot et eller annet påbud og dermed var man hele

tiden en livslang synder som kunne kues og holde nede i skam.

Arvesynden

En av barndomens mange synder, var arvesynden som du arvet fra foreldre og forfedre. "Dette var

syndens straff" brukte man ofte om folk som ble syke eller utsatt for ulykker eller uhell. Var noen

født syk, ja så var det selvsagt foreldrenes synder barnet skulle lide for. Var avkommet mentalt syk,

ble vedkommende gjemt bort slik at ikke naboene skulle se hvordan foreldrene hadde drevet synd.

Den kronisk syke pluss hele familien skulle altså lide helvetes kvaler fordi noen i familien hadde

syndet. Man kan tenke seg hvilken påkjenning dette måtte være!

Sex synden

En kjenning av meg gjenfortalte hans bestefars beretning om sexsynderens tilgivelse i gamle dager.

Fjerde søndag etter barnefødsel troppet barnefaren opp i kirken og gikk med bestemte skritt frem til

sin kirkebenk, mens barnemoren stoppet opp ved inngangen. Presten kom ned til henne og forkynte

243

med høy røst at hennes synder var henne tilgitt og hun var nå ren og kunne gå frem til sin mann.

Hele forsamlingen kunne nå bivåne denne syndige kvinnen som tydelig hadde bedrevet sex, men var

nå ren igjen. Det var en alminnelig oppfatning i protestantiske miljøer at sex hadde man kun for å få

barn og noe som for all del ikke måtte nytes. Vi måtte nødvendigvis se på at dyrene paret seg, men

det var bare en praktisk og nødvendig handling som aldrig ble nærmere omtalt. Man fikk absolutt

ingen opplæring i menneskenes forplantning, men kyskhet var et absolutt påbud. Den som

tilfredsstilte seg selv, levde selvsagt i stor synd og kunne få en lang rekke sykdomer og dessuten bli

blind. I så fall skulle vel en stor del av landets befolkning vært helt blinde i dag. Dette å få en

"lausonge" før man var gift, var det samme som at man var en hore og ble behandlet deretter.

Sexdriften er vel en av våre største drifter, så her var det mye synd å ta fatt i for prest og predikant.

Den som ikke hadde syndet i tanker ord eller gjerninger, var vanskelig å finne så syndsforlaterne

hadde rikelig å ta fatt i. Her var det bare å tordne i vei fra talerstolen.

Helveteslæren

"Dersom du ikke går frelst til sengs i kveld, kan du i morgen våkne til evig brenselspine i helvete i

all evighet" utbasunerte biskop Hallesbye. Denne læren har i århundreder fyllt opp våre

mentalsykehus med livredde og vettskremte mennesker. Jeg stod ofte i gangen på skolehuset om

kveldene og hørte predikanten gulpe opp sitt sparess, nemlig helvetesbudskapet om evig pine.

Kvinnene gråt og bar seg og de frelste jublet "Hallejuja" i kor for hver stakkar som gav seg over og

dermed unngikk dette forferdelige stedet. I mitt naive barnesinn lurte jeg på hvorfor alle de som ikke

hadde hørt om frelsen, også havnet der når de ikke visste at de hadde syndet. Så tenkte jeg på alle de

stakkerne som hadde levd før Jesus og ikke hadde hatt muligheter for å bli frelste. Når jeg senere i

livet har møtt tilsynelatende lykkelige omtrent nakne indianere i Amazonas jungel eller Masaiene i

Kenya med sine kuer da har jeg tenkt "stakkars folk de aner ikke hvilke kvaler de skal møte i deres

neste liv" Da hadde den befriende latteren deres forstummet og det gravalvorlige pietistiske livet ville

startet. Et eksempel på helveteslærens makt, er den sogningen som i gamle dager hadde begått drap

og dømt til hengning i Bergen. Biskopen kunne tilgi hans synder hvis han selv møtte opp i Bergen.

Så stakkaren gikk over Vikafjellet til Voss og videre til Bergen og skafottet. Han ungikk dermed å

brenne i all evighet og foretrakk en hurtig død og så himmelsk fryd i sitt neste liv. Man kan godt

forstå han.

Helveteslæren er religionens nakketak på folket for å skremme dem inn i sine rekker. Den er

uhyrlig, frekk, gir angst, uhygge og er ødeleggende for menneskenes livsutfoldelse. Selv om man i

dag har funnet ut at det hele skyldes en oversettelsesfeil, så sitter det fremdeles igjen i mange sekter.

Jeg har i avisinnlegg etterlyst at biskop eller prest skal stå frem og be om unskyldning for alle de

244

ødelagte liv som denne læren har forårsaket. Er det noen som virkelig har syndet, så er det de som

har nyttet seg av helveteslæren til å skremme folk inn i sin religion.

" Den man elsker, tukter man"

Jeg fikk aldrig juling av min far eller mor fordi det var i mot deres prinsipper. Han var en kirkens

mann, men gikk aldrig på bedehuset. "Gjer det som rett er og far varsamt fram mot andre" fikk vi

innprentet. Min beste kompis mistet sin mor ved fødselen og da faren var fraværende,vokste han opp

hos bestefaren. Han var predikant og søndagsskolelærer. Han må ha elsket sin sønnesønn noe aldeles

over alle grenser for han tuktet han bestandig. Min enfoldige tosk skjønte ikke at den samme

bestefaren som nærmest gråt av bevegelse på bedehuset, etterpå banket min kompis gul og blå. Dette

med liv og lære, var noe jeg alt den gang forstod var to forskjellige ting. Han var så vandt med denne

julingen, at han så ut til å godta at han var umulig og derfor fikk berettiget bank. Så mye «tukt» som

han fikk i sin barndom, må han ha vert elsket over alle grenser av sin bestefar.

Sportssynden

På realskolen hadde vi en prest, Hageseter (senere biskop) som oppfordret oss til å drive idrett, noe

han ble sterkt kritisert for av "de rette troende "Noen hadde endatil sett han spille bridge på toget og

alle visste at kortstokken var djevelens redskap. Vi hadde ingen organisert idrett i bygda, men

skiløping var altid populært. Da bordtennisgruppa ble startet og vi fikk overta det gamle skolehuset,

var gleden stor. Indremisjonsfolkene nektet å være med på husovertagelsen for det ble tillatt med

dans en gang for året ved årsavslutningen. Min svoger Nils og jeg brukte en hel vinter på å rive

skorstein, vegger m.m og kle opp lokalet fullstendig til nytt. Resultatet ble vellykket og ungdomene

strømmet til, untatt barn av "de rette troende" som mente vi ledet barna inn på ville veier og bort fra

troen. Når mange tusen sauer skulle samles på Unneland om høsten, kom det massevis av folk og vi

holdt kafe i lokalet vårt med varm suppe, kaffi og kaker.Dette var hovedinntekten til laget..Uansett

vær og kulde var det ikke et eneste indremisjonsmenneske innom dørene hos oss. Dørklinken der var

infisert av den verste synd som tenkes kunne, nemlig årsdansen og sporten. Da heller stå ute og

gumle på tørt brød alt mens regnet silte ned og nesen blånet. "Sport er fandens påfunn for å få

menneskene bort fra Gud".

Alkoholsynden

”Den som drikker en flaske øl, er fortapt og ender opp som alkoholiker" Dette tilsvarer dagens

forbud for muslimene og ble tatt helt alvorlig. De fleste ungdomer brøt selvsagt dette budet, men for

de kristne var påbudet en realitet. Da min kone og jeg kjørte til bl.a. Sveits i 1950, gikk vi inn på en

restaurant og spiste middag. Utenfor stoppet det en Mercedes med 2 biskoper som entret stedet og

satte seg rett ved siden av oss. De ble servert en apiritiff mens de ventet på maten. Til maten drakk

245

hver av dem en karaffel med rødvin. Til kaffen kom det så konjakk og de varmet innholdet i glassene

med henden samtidig som de ivrig diskuterte med hverandre. Etterpå satte de seg inn i bilen og kjørte

bort. Lite ante de at iflg. våre pietister så ville en slik oppførsel bringe dem på et lite hyggelig sted i

deres neste liv. Dette var vårt første møte med en liberal alkoholpolitikk og vi var mildt sagt

forbauset.

Guds vilje (im chala= om Gud vil)

De fleste religioner har den troen at Gud bestemmer alt her på jorden. " Ikke et løvblad faller til

jorden uten Guds vilje". Denne læren kan virke destruktiv for hvis jeg skal lykkes og ha det godt, så

vil jeg bare få det hvis Gud vil. Motsatt har han også bestemt det hvis det går galt for meg,f.eks.

.sykdom og død. Når min uerstattelige 10 årige sønnesønn Erik døde av kreft, da kalte min kristene

nabokone det for en "styrelse". Jeg kan aldrig godta en slik "styrelse" fra Gud. Mange har lett for å

ikke arbeide hardt nok for et bedre liv- for hvis de skal lykkes, så har i så fall Gud bestemt det for

lang tid siden,hva enten de gjør noe eller ingenting. En historie forteller om en bonde som i årevis

hadde brutt opp ny jord fra en steinete bratt lid, slik at det var blitt et gårdsbruk til slutt. Presten kom

på visitt og roste bonden for de fine åkrene og sa så " men så har du nå hatt god hjelp av Vårherre

da" " ”JO” sa bonden, ”men det var ihvertfall ikke mye han hadde gjort da jeg startet her "Et

gammelt uttrykk sier " Vårherre hjelper mest den som hjelper mest til selv" og det var denne regelen

bonden hadde arbeidet etter.

Mange har nyttet seg av Guds eneveldige bestemmelse og påberopt seg direkte forbindelse til

Vårherre. Hva skulle en stakkar si til sitt forsvar når prest og predikant fikk meldinger direkte

ovenfra med formaninger for deg? Konger og Keisere var også priviligerte i så måte og paven i dag

er jo Guds dirkte utvalgte på jorden. Hvem tør å stå opp mot meldinger som kommer direkte fra

Gud? Man skal være passe naiv for ikke å forstå at dette er noe mange nyttet seg av for å undertrykke

folk og holde dem nede. Den som setter seg ned og forventer at Gud skal ordne alt for dem, de vil få

et miserabelt liv.

For ganske få år siden levde det et kristent ektepar sammen med sin 17 årige datter i

Sunnhordaland. En lørdag hun besøkte nabogjenta, endte det opp med at de gikk på dans i

ungdomslokalet. Foreldrene fikk greie på dette og møtte opp inne i danselokalet der moren med en

våt klut tørket bort sminken og leppestiften fra jentens ansikt og leide henne hjem igjen. Den samme

natt skrev gjenten på en lapp " håper dere er tilfredse nå" og så skjøt hun seg med farens jaktgevær. I

kirken under begravelsen holdt faren en tale og takket Gud for at han hadde satt dem på en slik

prøvelse og for at de hadde bestått prøven. Dette var da også enslags "styrelse" av Vårherre iflg.

foreldrene.

246

Gudstroen

Det er vel ingen som betviler at det ikke finnes mange gode regler i alle religioner. Nå har vel alle

som søkte makt i samfunnet tolket skriftene og reglene slik at de selv fikk øket makt og innflytelse

over menneskene. Dette har altid vert en genial måte å holde massene nede på for ingen med vett og

forstand vil vel sette seg opp mot Guds vilje. Dermed kunne man med god samvittighet føre store

kriger i Guds navn og Olav den Hellige kuttet godt og greit hodet av de som ikke lot seg kristne. I et

tidsrom beordret Paven en hel stamme slaktet i Frankrike (kjetterne) fordi de hadde fraveket den rette

tro.(Guds vilje" Hitler beordret drap av 6 millioner jøder på den mest grusomste måte, noe Vårherre

med et knips kunne forhindret så det måtte da også vært en "styrelse" som er vanskelig å forstå. ( var

det ikke en eneste rettferdig blant alle disse millionene ?) Alle religionskriger som har vert ført og

føres i dag, har alle sin egen tolkning av levereglene som er fastsatt av Gud og blir tolket forskjellig

slik at de uten videre kan sende sine medborgere ut i en « hellig» krig.

Noen og enhver ber til sin Gud når de rir på båthvelvet en vinternatt. Mange finner enorm trøst i sin

Gudstro og det kan ikke fornektes at det kan ha en god mental virkning i hverdagen. De har funnet

noe fast i tilværelsen som de godtar og tilber. Jesus bad oss elske våre fiender og behandle andre slik

vi selv ville bli behandlet. Dette kan være gode forsetter, men vanskelig å følge. Jugelindianerne i

Amazonas og nomadene i Kalahariørkenen har sikkert også sine regler å leve etter, ellers hadde de

vel ikke bestått i tusener av år. De har sikkert også sine Guder som de tilber.

Dette er noen funderinger som er rablet ned i en sen nattetime som et speilglimt fra en svunnen tid.

Når jeg har trukket frem en del utvekster som var på religionen, så er det for å vise hvordan det

fungerte på den tiden.En av de største ting som har hendt i min tid er FN sin menneskerettserklæring

som gir enkeltmenneskene individuell frihet. Den faller nok tungt for brystet for enkelte regimer og

religioner. Det gir likevel håp om mere frihet for fremtidige generasjoner. "Enhver er salig i sin tro"

heter det og det har ingen hensikt å ta troen i fra menneskene.

Når vi i dag lærer at i Melkeveien finnes milliarder av planeter som vår egen og at det finnes

milliarder av Melkeveier, da bør vi innse at vår planet bare er et puktum i verdensrummet slik at vi

med fordel kan jekke oss ned noen hakk og gjøre vårt beste for å holde fred med våre nære og fjerne

medmennesker på jorden. Denne « religionen» kan vi vel alle være enige om.

Ryggplager

En stor del av landets befolkning har før eller senere vert plaget med vond rygg. Det har versert

mange forskjellige teorier om årsaken og like mange botemidler,det fleste uten virkning.Det siste er

vel at de fleste med vond rygg vil få det bedre etter en ukes tid ,uansett hva de foretar seg.

247

Jeg er oppvokst på en Vestlandsgård og kan ikke huske at noen sluttet helt å arbeide om de haddet

vondt i ryggen. Nå er det imidlertid slik at kuene må melkes og få mat,uansett om matmor/far har det

vondt Dyrenes bås må rengjøres og gjødselen må skyves ut. Livet gikk sin vandte gang,uansett

folkenes eventuelle ryggplager.

Jeg har tilbragt en vesentlig del av mitt liv på kontorkrakken og som leder kunne det bli lange dager

og kvelder. Å sitte eller stå for lenge har altid vert en plage for meg og jeg har vert en god kunde for

fysioterapeutene som jeg ble anbefalt av legen. Det føltest behagelig å få masasje og jeg trodde den

gang at dette var årsaken til at smertene ga seg etter noen dager.

Jeg har hatt gråsteinsmuring som en av mine hobbyer og da min sønn skulle mure opp en støttemur

for sitt påtenkte hus i et stupbratt terreng, ble jeg spurt om å være rådgiver.Dette var under en av

mine mange dårlige perioder og jeg pekte med en liten pinne hvor gråsteinen skulle plasseres uten å

måtte bøye meg. Det gikk imidlertid ikke lenge før jeg ikke kunne la være å ta spettet i bruk fordi

steinene ikke lå slik jeg ville ha dem. Dette økte på og etter en tid, var jeg fullt engasjert i oppgaven

med full arbeidsinnsats hver kveld fra kl 6 til 10. Dette var i 1980 og det regnet hele høsten og

vinteren og regnklærne var omtrent ikke av kroppen. Ryggen ble bedre og bedre og fungerte i alle

vinkler og stillinger og tålte godt harde løft.Min sønn var selvsagt med hele tiden og vi var ikke lite

kry da vi endelig kunne slappe av på en mur som var ca. 30 m lang og 4 m høy og den gang taksert

som egeninnsats til kr. 120.000,-

Jeg har i mere enn 50 år jaktet på hjort,elg og reinsdyr og forlengst oppdaget at dette å bevege seg i

terrenget gjør underverker for en dårlig rygg. Allerede året etter muringen bar jeg som 60 åring på

Hardangervidda 2 dager etterhverandre kjøttbører på 64 og 65 kilo ca. 3-4 timer hjem til hytten i

ulendt terreng. Ryggen holdt, men jeg pådro meg meniskskade.

Min hobby med gråstein fikk jeg igjen prøve skikkelig ut som 83 åring på sønnens hytte. På en uke

hentet jeg stein langs strendene,førte dem frem i en liten båt for så å bære dem opp til muren. Etter en

uke, var muren ferdig og jeg kalkulerte den til å veie 1,5 tonn der alt var bært opp i fanget og så murt.

Det var en stolt murer som unnte seg en pils som avslutning. Ryggen hadde fungert perfekt.

Det burde kanskje vert en psykolog som vurderte disse historiene for JEG BLIR ALTID FRISK

NÅR JEG GJØR NOE JEG LIKER SELV OM DET ER STRITT. Det kan være dager når ryggen er

ekstra vond f.eks. etter lang sitting under et foredrag. Bare jeg kan få på meg jaktstøvlene og gode

klær, så vil en tur ute i terrenget myke opp kroppen og minske smertene betraktelig.Kan jeg i tillegg

jakte, så er alle plager borte. Juni 2011.

248

Lottopremie – landet der alle har vunnet 1. premie i Lotto

Før 1930 var Norge det fattigste landet i Europa med arbeidsløshet utvandring og stor nød i både

by og land. Industrialiseringen var ikke kommet langt og det var dårlige kår for både bønder og

fiskere. At barna deltok i alt arbeide allerede i tidlig skolealder, var normalt overalt og ikke gjenstand

for diskusjon. Høyere utdannelse var forbeholdt de som hadde velstående foreldre og noe studielån

eksisterte ikke, så for majoriteten var det å finne et dårlig betalt arbeide eller emigrere til Amerika.

For de som kom i sosial nød,var fattigkassen eneste utvei, men den var forbundet med så stor skam at

de fleste prøvde å unngå få på seg fattigstemplet og heller gå sultne til sengs. Fremtidsutsiktene for

majoriteten av befolkningen var mildest talt dystre.

Til alt overmål fikk vi så krigen i 1940 med 5 års tysk undertrykkelse, noe som satte landet

ytterligere tilbake. Ved krigens slutt var alt totalt nedslitt og vi manglet praktisk talt alt fra spiker og

bord til mat, klær og møbler m.m. Langsomt ble det å bygge landet oppigjen på nytt og med et innbitt

ønske om å få opplæring som soldat og ikke la oss ta på sengen en gang til. Når man er helt på

bunnen, så kan det bare gå en vei og alle gikk inn for å gjøre godt igjen det som var revet ned.

Langsomt følte vi at levestandaren økte og optimismen spredde seg.

Da oljealderen nådde Norge, var vi veldig mistroiske i begynnelsen og trodde lite på det store

eventyret. Nå utviklet denne industrien seg med expressfart og overgikk alle forventninger. På alle

områder ble våre levevilkår forbedret med gode lønninnger, lån og tilskudd til utdanning og liten

arbeidløshet inntil denne dag. På en mannsalder har det skjedd større fremskritt her i landet enn på de

siste 1000 år i Norge. DERFOR HAR HVER ENESTE NORDMANN VUNNET 1.PREMIEN I

LOTTO. Vi trenger å bli minnet om dette og tenke over hvor heldige vi er og kutte ut mesteparten av

all den unødvendige sytingen som etterhvert nesten tar overhånd.

Det er millioner rundt i verden som ikke har til det daglige brød. Innbyggerne i Sovetos slum i

Sydafrika, Nairobis fattige som får 1000 nye innflyttere hver dag, eller Sydamerikas undertrykte har

såvisst ikke noen grunn til å prise dagen eller finne seg mat hver dag. Det er kort og greit et spørsmål

om å overleve der gjerne bare halvparten av de arbeidsføre er i arbeide og da i tillegg dårlig betalt.

De fleste regimer har i tillegg korrupte styrende som selv suger ut verdien av det lille som landet kan

produsere. Får de noen hjelp utenfra, så er det mange som står parat til å stjele fra lasset. For alle

disse fattige er hungeren det daglige problemet ,men like belastende er mangelen tro på fremtiden og

bedre forhold. Når Clinton deler ut gratis prevensjonsmidler til de fattige i Kenya, så selger mange

disse videre for kr.1 pr stykk for å kjøpe brød til barna." Jeg vil sikkert dø av aids når jeg ikke bruker

prevensjon ved sexsalg, men i mellomtiden lever mine barn opp på det brødet jeg har kjøpt."

249

La oss fokusere på at vi har en levestandard som de fleste folk i verden bare kan drømme om. Det

må være mulig å finne en annen måte å fylle tilværelsen på enn all den veldige sutringen.Ta f.eks.

alle disse flotte folkene som bruker mye av sin fritid til gratis innsats i idrettsalg, korps, sangkor og

alle typer sosiale aktiviteter. De er med på å lage et bedre samfunn for oss alle og er et eksempel til

etterfølgelse. La oss alle prøve å gjøre livet lettere for våre nærmeste, vår nabo, vår bygd, vår by og

vårt land og ta et tak der det trenges.

Rike Norge

Når man er født rundt den tiden Norge var det fattigste landet i Europa, synest det paradoksalt å

kritisere dagens situasjon for vi har det egentlig veldig bra her i landet.Heldigvis tillater vårt

demokrati likevel at vi stiller kritiske spørsmål til de styrende organer og her er det mye vi ikke

forstår.

Når vi leser om en eldre dame som må vente dagevis på å få operert en brukken arm, eller når

pasienter må ligge i senger på gangene i stedet på rommene, da spør vi : mangler staten penger til å

bygge ut våre sykehus og penger til å ansette flere leger ?

Når man må vente i 2 til 3 mndr for å få tatt et MR billede av et vondt kne og ytterligere 3 mndr.

for at en spesialist kan se på det. Et privat firma tar billedet på dagen for kr 1950 og privat spesialist

gir deg svaret 2 dager etterpå for samme sum, da spør vi: mangler staten penger til å kjøpe disse

tjenestene fra private ?

Når vi kjører gjennom Grimesvingene på det som opprinnelig var laget for hest og kjerre og trailere

og busser på flere steder ikke kan passere hverandre og syklister ferdes i ytterste livsfare mens man

med enkle midler kunne rette opp de verste svingene, da spør vi; mangler staten penger til dette

arbeidet ?

Når mye av den luftige nye transportplanen en gang langt inn i fremtiden skal realiseres med bl.a.

bro over Bjørnefjorden og stort sett tilbakebetales av bilistene, da spør vi ; mangler staten penger til å

kjøpe fks. denne broen etter anbud og la oss tenke oss Japan som leverandør.Pengene tar man direkte

fra oljefondet,helt utenfor vår økonomi og betaler direkte til Japan. Er det ikke bedre å investere våre

oljepenger i et slikt samferdselsprosjekt enn på andre usikre prosjekter ute i verden eller låne dem

bort til latterlig lav rente ,eller har vi ikke midlene ?

Når vi nå påviselig har misligholdt vedlikeholdet av våre veier i årevis og vi må bare spørre ; har

det manglet på penger eller er det bare udugelighet ? Man kunne nesten tro at jo dårligere veiene er,

250

håper man på mindre trafikk for å spare miljøet, alt mens man fks. i USA ferdes på veier med 5

kjørebaner i hver retning.Når EU skulle hjelpe Kenya med moderne hovedvei, så la de det ut på

anbud og Kina bygde veien med egne folk og maskiner i et land som har 40 % arbeidsledighet. Et

lands fremtid er nemlig helt avhengig av moderne veier for bare å pøse på med hjelpesendinger

bringer ikke landene fremover.

Det er prisverdig at vi ligger langt fremme med nødhjelp til fattige land,men kan det tenkes at det

ikke er nøye etterkontrollert så vi ikke bare er med på å opprettholde korrupte regimer som folket

burde ha kastet for lenge siden ?

Med våre stakkars 5 mill. innbyggere er vi omtrent som en middels by i Europa som har påtatt oss å

bringe fred i verden og reiser verden rundt som fredsmeglere. Det skulle ikke tenkes at en medbragt

feit lommebok er medvirkende til den strålende mottagelsen ? Hvis alle ansamlinger på over 5 mill.

mennesker skal ha utsendinger i like stort antall som vi, da blir det travelt på flyplassene. Det er

selvsagt ingen av oss som antyder at noen av alle våre travle utsendere har en internasjonal senere

karriere i sikte, det ville virke fornærmende.

For mer en 100 år siden var landet lutfattigt,men hadde politikere med visjoner som bevilget et helt

årsbudsjett ( over flere år) til bygging av Bergensbanen. I dag påståes det at vi er et steinrikt land

med politikere helt uten store visjoner, ei heller såpass små visjoner at det legges tilrette for at en

eldre dame slipper å vente i flere dager for å få spjelket en brukket arm.

Vi har selv valgt de politikerne og dermed deres byråkrater som vi dermed fortjener, men har

vanskelig for å se at alle våre penger har bragt oss så mye lenger frem enn våre naboland uten en slik

formue.

Som svar på min sutring over alt som kunne vert bedre, får jeg vel dikterens regle fra myndighetene

tilbake som omtrent er slik;

"Dei vil altid klaga og syta at det gange so seint og so smått, men eg trur at dei skal ikkje syta for

me skal koma om inkje og so brått " Ja, jeg håper at våre folkevalgte skal komme i gang med store

visjoner for landet, det venter vi på. En stor visjon ville fks. være at utenlandske entrepenører bygger

en 3 eller 4- felts vei Bergen- Oslo med oljepenger direkte til utlandet, utenom vårt økonomiske

system. Når vi for mer enn hundre år siden som lutfattige kunne bygge jernbanen på denne

strekningen, så må vi vel i dag som steinrike kunne bygge en moderne vei. DET VILLE VIRKELIG

VÆRE EN STOR VISJON.

251

Tresko – den siste tresko generasjonen

Tresko har vore nytta som fottøy i generasjonar her i landet. Det vesle ein trong av trevirke var

stort sett lett å få fatt i. Furu var sterkaste materialet, older var det lettaste, men ellers kunne ein også

nytta andre tresortar.

Arbeidet måtte gjerast medan trevirket var heil ferskt og lett å forma. Først var det sag og øks til

utvendig grovforming. Deretter vart bakre halvdel hoggen ut med ein skylp dvs. eit runda hoggjern,

spesialforma til denne oppgåva. No vart det å ta fram navaren(handboren) og bora ut fleire hol

framover i treskoen. Då vart det lettare å grava ut resten med eit spesielt treskojern for til slutt å

finpussa heile skoen med eit gravejern.Til slutt brukte mange å gravera inn sitt bumerke med

tollekniven. Under heile denne prosessen vart skoen sett fast i treskokrakken for å kunna arbeide på

han, utan å skade seg.

Det var i gamle dagar svært mange som laga tresko og ein kunne finna dei i alle bygder. Det var

billege å produsera og lite pengar gjekk med til verktøy. Som eit døme kan nevnast at i 1920 kunne

ein dyktig treskomakar produsera opptil 400 par og prisen han fekk var 1 kr. pr par, men so var no

400 kr mykje verdt den gongen.

Treskoen har mange gode eigenskapar, er rimeleg i innkjøp og utan utgifter i bruk. Han isolerar

godt mot snø og kulde og er varm å gå i om vinteren og sval om sumaren. For at han ikkje skal falle

av foten, må ein krøke tærne og under gang vil lufta verta bytt ut i eitt sett og dermed sveittar ein

ikkje. Det var viktig at skoen var tilpassa foten og det skulle ei viss trening til for å kunna gå med

tresko, og ikkje å forgløyma å kunna springa.

Heile huslyden nytta tresko til dagleg og dei stod fint oppstilte i yttergangen på rekke og rad når

folk gjekk inn i huset for å avslutta arbeidsøkta. Det var eigne sko som vart nytta i fjøset(florsko) og

desse vart berre nytta der.Tresko vart nytta overalt, sjølv på skulen, men skulle folk ut av bygda f.eks.

til byen, so var det å ta fram lerskoene. I mange hus måtte ungane dela på lerskoene fordi dei hadde

berre eitt par gutasko og eitt par gjentesko. Dersom det skulle takast skulefoto, so vart det slagsmål

om kven som skulle få nytta skoparet for ingen ville lata seg taka bilete av i tresko. Om vintrane nytta

vi treskoene nærast som småski og skreid nedover bakkane i full fart der det var glatt. Dersom helane

var for høge, ja so slipte me dei ned til null ved å hengja oss bak ei vogn og skrapa av helane mot

grusvegen. Etterkvart var det enkelte som møtte opp i kloggar dvs. tresko med lær overdel, men det

vart for dyrt for dei fleste.

Då det kom omlag 100 utsvelta forkomne russiske krigsfangar til Unneland under krigen, so hadde

252

alle desse tresko på beina, mange utan sokkar. Her var det ingen gestapistar og i motsetning til dei

aller fleste krigsfangane, so fekk dei her vanleg soldatkost. Som einaste tilskuar fekk eg ein sundag

oppleve at 25 tyskarar og 25 russarar hadde fotballkamp nede på marka vår. Det var ingen domar og

ingen reglar og alle var ivrige etter å få ballen i mål og vinna kampen. Då russarane vart ivrige, so

sparka dei av seg treskoene og sprang berføtte og det resulterte til slutt i at 50 tresko fauk rundt i lufta

og eg måtte stadig dukka for å ikkje få ein sko i hovudet. Eg heldt sjølvsagt med russararne, men

kven som vant trur eg ingen fekk greie på, men moro hadde dei.

Ja, no er tida forbi for treskoene, men framleis går eg med trekloggar og ikkje skal nokon få på meg

desse nymotens fargeglade plastkloggane.

Rovdyrmerking

Det var på tide at noen ropte et varsku når det gjelder den utstrakte klavemerking av ville

dyr slik det ble presentert på TV nylig. Har noen med forstanden i behold tenkt over hva det

vil si å bli jaget med et helikopter over lange strekninger før dyret blir bedøvet med en pil.

Det må for dyret være en stress-situasjon over alle grenser. Like ille må det være for dyret å

bli tatt hånd om av hovedfienden, mennesket mens man selv er maktesløs men våken. Hvis en

jeger hadde jaktet på denne måten, ville han utvilsomt blitt buret inne for en lang tid og

avisene hadde vært fulle av fyartikler om jegeren. Men i forskningens tjeneste kan man tillate

dette uten protester. Har noen tenkt på hvordan det føles for dyret å få et fremmedlegeme

tredd inn over halsen og gjerne gå med det over lengre tid. Spør et menneske med nakkesleng

om hvordan det føles å gå med krage i årevis og hva det gjør med livskvaliteten.

Det ser ut for at forskerne går sine egne veier og da må de finne på noe som viser ighjen for

de millionene som er budsjettert. Hvor er dyrevernerene som eller er flinke til å stille opp for

dyrenes beste?

Mangemillionær holder på å fryse ihel, ved siden av et

kjempestort vedlager

Folk har i lengere tid forundret seg over denne mannen og hans oppførsel. De får til svar at

han av miljømessige grunner ikke kan fyre med sin egen ved pga. at han forurenser luften. På

spørsmål om hvorfor han selger den til naboen, svarer han at naboens forurensing ikke er

hans problem og dessuten tjener han gode penger på salget av ved og pengene sparer han til

sine etterkomere. Innvendinger om at noe av hans enorme formue kunne nyttes på hans

minstepensjonerte mor, avfeier han med at også hun må lære seg til å delta i den alminnelige

253

forsiktige livsførsel. At barna har mye større muligheter i livet enn han selv hadde som ung,

ignorerer han fullstendig.

Dette gikk så langt at myndighetene til slutt grep inn for om mulig å gjøre mannen umyndig

og for hans egen skyld og ta vare på han. Men mannen hadde et kvikt svar og hevdet at han

selv gjorde nøyaktig det samme som myndighetene gjorde. Landet hadde nok gass og olje til

å holde et holde halve Europa med varme, men kunne av miljøhensyn ikke bygge

gasskraftverk selv eller levere billig gass og olje til sine egne. Derimot bygget man ledninger

til de andre landene slik at elektrisiteten disse fremstilte av vår gass, kunne vi kjøpe igjen til

dyre priser. Svalbardkullet eksporterte vi til Danmark som fremstilte sterkt forurensende

elektisitet av kullet og eksporterte kraften til oss. Staten samlet seg opp kjempeformuer som

de ikke kunne bruke og som de hevdet skulle komme etterkommerne tilgode, alt mens landets

minstepensjonister fryser og har minimal inntekt. All avgiften som ble lagt på

innenlandsforbruket gjorde at både små og store bedrifter hadde store vansker med å greie

seg i konkurransen med utlendingene som kjøpte vår gass og olje billig.

Mannen hadde så gode argumenter at myndighetene vurderer å ansette han i staten. For

undertegnede og mange med meg fortoner både mannens og staten oppførsel mildest talt helt

uforståelig, selv om deres argumenter er omtrent helt like.

Tilgi dem ikke for de vet inderlig vel hva de har gjort

De nærmer seg begge 90 år og står krumbøyde alene på den nedlagte stasjonen og venter på

" velferdstoget". De er begge født i Europas fattigste land og har vært med på å bygge landet

opp til det rikeste. I alle år har de betalt sin skatt og trygdeavgift og gledet seg over landets

fremgang og dagene da de skulle få nyte velferden i sin alderdom. Under krigen måtte de

innrette seg i vanskelige kår med lite mat og mangel på omtrent alt. Han deltok tidleg i

illegalt arbeide og måtte rømme landet. Senere var han som høyere offiser med på å bygge

opp forsvaret for så å arbeide i departementet slik hans kone også gjorde . De fikk bygget seg

et lite 3 etasjes hus og levde et rolig og stille liv inntil skjebnen trådte til . Han gikk langsomt

i i dementes glemselsverden og ble 100 % avhengig av sin kone. Uten henne fant han ikke

hjemigjen og etterhvert ble han en pleiepasient. Dette gikk bra inntil hun ramlet og brekket

høyre overarm og havnet på sykehus der han også nødvendigvis måtte følge med. Noen plass

på sykehjem var ikke å oppdrive og begge ble sendt omgående hjemigjen med litt hjelp noen

ganger for dagen. Stadig nye hjemmehjelpere dukker opp og når klokken er 5 er det sengetid

for ekteparet for da forsvinner siste hjelperen.

254

Nå sitter de da på denne nedlagte stasjonen fordi ingen har fortalt dem at her stopper ingen

tog. "Velferdstoget" raser forbi i full fart med skrålende barnehagebarn ,jublende ungdomer

som kommer fra nybygde idrettshaller. komunefuksjonærer fra hypermoderne kommunehus

og statsråder med brystet fylt med udmerkelser for milliardene de har gitt til fattige land. De

to blir stående helt rådville og tenker tilbake på alle valgløftene som politikerne har strødd om

seg i over 50 år om dette å sikre de gamle plass på velferdstoget. De stiller seg helt

uforstående til at ingen er i stand til å henge opp det røde stoppflagget på denne stasjonen. De

innser plutselig hvor naive de og alle andre trengende eldre hadde vært da de trodde på

løftene som var gitt av praktisk talt alle partiene på stortinget.

Nå er de for gamle til å ta opp kampen og det er bare å resignere og tusle hjemigjen til det

3 etasjes lille huset der den demente må hjelpe sin kone opp og ned alle trappene, for hvis hun

faller igjen, så er hele deres verden falt i grus. De sitter igjen med et ørlite håp om at

milliardene til slutt setter seg fast i halsen på politikerne og at de dermed blir såpass dårlige at

de får smake sin egen medisin.

Et lands livskvalitet er målbart i deres evne til å ta seg av de svakeste. Når vi nå er blant de

rikeste land i verden, så er det ikke mangel på penger som mangler for å nå målet , men vilje.

Vi har rett og slett valgt feile folk til å styre dette landet!

255

KAPITTEL VII: DIKT OG SANGER

Unnelandssang

Tekst. Kåre Unneland

Melodi: Kristen Øgaard

I hele verden finner man Om du i verden reiser kring

så mangen dal og fjell. og er din lykkes smed,

Det skjønneste jeg skue kan som haren løper du i ring

er dog min bygd ved kveld og hit til dette sted.

Der hjorten spring i bratte nut Det finnes kun for meg en dal

og orren knurrer mildt, mitt hjerte hører til.

der ørnen brer sin vinge ut Du må ei by meg kongens sal,

og svever høyt og vilt. det er her jeg leve vil.

256

Bjørnavågsvisa

Melodi: Jeg er den glade vandreren

Jeg er den glade vandreren,på vei til Bjørnavåg

med seil og båt og så tilfots,du overalt meg såg

Fallerei,fallera ,falleri,fallerahahaha

falleri ,fallera

der liker jeg meg best

Når solen runder skogens rand,og speiler Leif sin øy

da drar vi ut på fiskefangst og da har vi det gøy

Falleri, fallera osv

her liker jeg meg best

Der hjorten spring i bratte nut og rauter hest om høst

der finnes orre,ørn og røy og måsens hese røst

Falleri fallera osv

her liker jeg meg best

Når kveldsol siger sakte ned og lyser gult i vest

og Kåre sjenker dagens dram,da tar vi oss en fest

falleri osv

her liker jeg meg best

Du må ei by meg kongens sal og Røkkes luksusliv

ei heller New Yorks natteliv,det er her jeg hører til

Falleri fallera osv

her liker jeg meg best

Bjørnavågen,Juni 2003

Kåre Unneland

257

Bestefarvalsen

Melodi av Evert Taube

Kven har sagt att nett eg skal ha lukka i dag

og få vandra i livet med min kjære

og kven har sagt att nett me skal ha kjærleik i lag

kunne saman med borna få være

Ta ein dram når eg vil

og ei svingom dertil

Fata børsa og vandre i skogen

skyte elg eller hjort

skyte seint eller fort

skjere rugen når åkern er mogen

Men kven har sagt att nett eg skal få reise ikring

og få vitja dei underlegste strender

og kven har sagt at nett eg skulle vandra i ring

før eg nasa mi heimover vender

Mykje kjærleik og smil

fekk eg mil etter mil

mange vener meg fylgde på stien

vandre høgt over fjell

vandre morgon og kvell

og so heimatt til Unnelands lien

Men kven har sagt att nett eg skal ha helsa og mot

og få vandra i livet utan saknad

og kven har sagt at nett eg skal få festa mi rot

og i heimlege trakter få vakna

I min alderdoms kvell

no når liv er på hell

har eg framleis mitt smykke rundt halsen

tek ein dram eller to

hentar fram mine sko

og so dansar eg bestefars valsen

Skreve på min 80 årsdag den 21.mars 2006

258

Hyldningskvad til Anders

Du vandrar som vidt over fjellet fer

og heimatt på blytunge ryggsekkjer ber

kom inntil og kvil deg på Anders sin benk

so fyller han staupet ditt dugleg med skjenk

Om langt du har vandra og vidt du har vore

på Anders sin benk vil du finna det store

at hjarta er velfylt med gjestfri natur

her ligg ikkje griskheit og mammon på lur

Og hytta ho ligg her og ber deg å stande

på finare nattplass du kan ikkje lande

og fjellet og mannen har fylt deg med ro

so no kan vi trygt sei godnatt til oss to

Når morgonen renne med sol over fjellet

so prise deg lukkeleg,du har hatt hellet

i dag har du helsa på Mjølfjell sitt folk

for vennskap å skjøne du treng ingen tolk

Hilsen far

259

Kjærleiksvise

Har eg nyleg sagt deg at eg har deg kjær

at det vart mi lukke det å ha deg nær

I mitt løynde hjarta fann du deg ein bit

ofte i mi draumverd søkjer tanken dit

Takk for alt du bragte inn i livet mitt

kvart eit kjærleiksdikt måtte verta ditt

Gråe kvardagsstunder lyfta du til fest

mine tunge stunder løyste du som best

Om eg enn vert gamal håret det vert grått

kjærleiken du gav meg er det største eg har fått

Du er himmelkvelven lyser opp min veg

det største i mitt liv,det vart å elska deg.

260

Hilsen til Erik

NÅR DU HAR DET VONDT

DA HAR JEG DET VONDT OG

NÅR DU ER SYK

FØLER JEG MEG SYK OGSÅ

NÅR DU ER LEI DEG

DA FØLER JEG DET SAMME

NÅR DU HAR SMERTER

KAN JEG FØLE DINE SMERTER

NÅR DU GRÅTER

DA GRÅTER JEG MED DEG

DINE SALTE TÅRER

KAN JEG FØLE PÅ MITT KINN

NÅR DU HAR DET GODT

DA HAR OGSÅ JEG DET FINT

NÅR DU ER GLAD

KAN JEG KJENNE DET I MITT HJERTE

ERIK,DU ER EN SUPERGUTT

SOM JEG ER VELDIG GLAD I

NÅR DU BLIR HELT FRISK

SKAL VI DRA PÅ FISKE SAMMEN

HILSEN BESTEFAR

Hilsen til mitt barnebarn like før han døde av kreft 10 år gammel

261

Dikt til minne om Lillemor

Dette diktet skrev jeg til minne om Lillemor like etter begravelsen i 1995. Det kan også

være mitt ettermæle når jeg har falt bort.

Fell ikkje tårar på grava mi,

Eg er ikkje der – mi sjel er fri.

Du finn meg i vinden, som stryk ditt kinn

I snøen som funklar, og gler ditt sinn.

Eg er sola som gyller din åker og eng,

Eg er fuglen som sirklar på lette veng.

Når du vaknar til stille morgongry,

Er det eg som er hjå deg, i tanken på ny.

Du finn meg i stjerna, som lyser din veg

Sjå etter kjærleik, då finne du meg.

Fell ikkje tårar på grava mi,

Eg er ikkje der – mi sjel er fri.

Arna 3/1-95

Kåre Unneland

262

KAPITTEL VIII: ETTERSKRIFT

I år 2011 vart eg 85 år og tida er inne til å sjå litt tilbake;

Det var ikkje store framgangen i Norge frå Harald Hårfagre og til min bestefar og min fars levetid.

Dei fleste gardane vart drevne på same tungvinte måten der alt var tungt handarbeide. Folk på

Unneland levde stort sett av det dei fekk ut av garden og litt pengar vart det gjerne av smør, kjøtt og

hudsalg til Bergen. Etterkvart kom so mjølkeleveransen i gang til byen. I slutten av år 1800 fylgde

min far sin eigen far med kløvhest over Borgaskaret til byen med smør og skinn. Dei overnatta i

Søtholet for 25 øre og kom heimatt med lus, til stor fortvilelse for bestemor.

Far min var vel den første som kjøpte hesteslåmaskin rundt 1920, av merket John Deere. Det vart

eit kjempesprang framover for no slapp folk det harde slåttearbeide med langorv. Seinare kjøpte han

også hesterakemaskin og høyvendar som og letta arbeidet. Det var likevel nok å gjera for nestan alt

høyet måtte hesjast og hågraset vart sett opp i stakk ute og dekka med sekkjer og stein. Det var ikkje

utan grunn at bønderne no tok maskiner i bruk for rundt 1920 fekk dei garden sin samla på eitt

stykke. Før den tid,var det teigblanding der kvar bonde eigde eitt stykke her og eitt stykke der alt

etter boniteten på jordsmonnet. Med so mange jordstykker plassert ulike stader, var det ikkje til å

unngå at det vart mange grensetvistar. Sjølv i mi tid var det mange gonger usemje om grenser, serleg

i utmarka.

Det var ikkje uvanleg med 10-12 ungar på kvar gard og sjølv om det no var komen litt industri

rundt Bergen ( Janus med fl.) der ein kunne vera heldig å få seg arbeide, var det mange arbeidsledige.

Amerika var løysinga og frå Unneland for dei over i flokk og fylgje, millom andre mine 2 onklar

Lars(19 år) og Nicolai (17 år ) Frå kvar einaste gard på Unneland forlet både kvinner og menn

fedrelandet til landet med mjølk og honning, Amerika. Det var nedgangstider etter første verdenskrig

og stor arbeidsledigheit rundt 1930. Folk tok kva slag arbeide det kunne vera berre for nokre slantar

med pengar. Mi syster, Liv, tok seg tenestejobb på Paradis. Løna var kr 30,- pr. månad og arbeide frå

tidleg morgon til seine kvelden. So var det i det minste ein mindre å metta på heimegarden. I ÅR

1930 VAR NORGE DET FATTIGASTE LANDET I EUROPA.

Framgangen gjekk seint og eg kjenner ikkje til at nokon fekk lommepengar heime. 50 øre til

kinobillett måtte ein sjølv tena inn på eit eller anna vis. Sjølv sykla eg som tiåring rundt Haukeland,

Lone Rolland Indre Arna og Unneland med bladet Dagen 2 gonger i veka for 8 øre pr. blad. Det var

berre ein tung sykkel på garden, men draumen om ny sykkel oppnådde eg aldrig på bladomberinga.

Var det fattigslege tilhøve i Norge før krigen, so vart det ikkje betre når tyskarane inntok landet.

263

Det var streng rasjonering på omtrent alt mogeleg, men dei som hadde ein gard hadde i det minste

mat i huset. Om tyskartida på Unneland, har eg skreve utførleg om tidlegare.

Etter krigen, mangla vi alt her i landet. Maskiner, vegar jarnbane, hus og heim var nedslitt og

dårleg vedlikehalde. Det vart å brette opp armane og gå i gang med gjenreisingsarbeidet. Folk var so

happy med friheita, at syting og klaging omtrent ikkje eksisterte. Vi ungdomar forlova oss på at 1940

mistaket ikkje skulle få gjenta seg og russarane var det store spøkelset. Vi gjekk inn i militæret med

liv og lyst, for min del 16 mndr. delvis i Tyskland. Dei som av helsegrunnar vart avviste på sesjonen,

var nærmast på gråten. Det var rikeleg med arbeide for alle og serleg annlegsarbeidarar var det stor

etterspurnad etter. Dei tente bra med pengar og mange nytta høvet til å byggja seg hus, ofte med

dugnadsinnsats av vener. I mellomkrigsåra var det mange som gjekk konkurs av for stor gjeld og det

sat i oss alle. Difor prøvde vi mest mogeleg å låna lite og heller spara opp pengar før det vart bygd

hus.

Mykje av løna gjekk med til mat og her var det pengar å spare. Fisk kunne ein kjøpa i stort og salta

og røykja sjølv. Lam og oksekjøt vart handsama på same måten for fryseboks og kjøleskap eksisterte

ikkje. Poteter kjøpte vi i sekker på 50 kilo og lagra kaldt sjølv. Kvinnene strikka og sydde vanlegvis

alt til borna og gjerne delvis ogso til dei vaksne. Alle klærne frå dei eldste borna gjekk i arv til dei

mindre. Nokon kjøp og kastmentalitet eksisterte ikkje. Var familien ein skjeldan gong til byen, so var

det aldrig tale om noko restaurantbesøk, men berre kaffi og kake på næraste kafeen.

Kvinnene på gardane har i alle tider hatt ei ansvarsfull og viktig oppgåve. Hos oss f.eks. var vi 9

born som alle skulle ha klede, omsut og mat. Difor var det altid mor som stod fyrst opp og fyrde i

ovnen før ho gjekk i fjøset for å mjølka kuene. Deretter var det frukost for heile familien og syta for

at borna kom seg på skulen. Etterkvart som gjentene vaks til, so fekk dei oppgåver f.eks.

oppvask,golvvask og liknande. Dersom mor hadde ei ledig stund, so var det å strikka og sy, slik at ho

var virksam frå morgon til kveld. Om sumaren var det full jobb ute, men også då måtte maten vera

ferdig til rett tid. Om hausten var tida inne for slakting og salting og pølselaging.

Vaskemaskin eksisterte ikkje og i kjellaren vart det å fyra under ein stor kopparkjele og varma

vatnet og vaska der. Alle kleda vart skyllte i elva, om vinteren gjennom eit hol i isen. Det var ellers

vanleg å fø borna heime, gjerne ved hjelp av ei jordmor, men det var ikkje tid til å liggja lenge etterpå

for oppgåvene tørna seg opp. Det er ingen tvil om at gardskonene hadde den striaste jobben på

Vestlandsgardane.

Etter ei tid, vart det fleire og fleire bønder som tok seg arbeide attåt gardsarbeidet. Dei såg at det

var meir lett-tente pengar å hente utanom garden og dermed trappa dei ned på dyrehaldet og

264

mjølkeproduksjonen. Inntekta på ein liten Vestlandsgard med 8-10 kyr var for lita til folk sine auka

krav til levestandard. Gradvis gjekk det nedover med gardsdrifta på Unneland, inntil i dag når ingen

leverara mjølk lenger og berre ein driv med dyr( oksar). Det er viktig at bøane vert slegne og ikkje

gror igjen for i ein krisesituasjon kan vi få bruk for god og grøderik jord og det har vi rikeleg av på

Unneland.

Det har i alle tider vore vanleg at kona skulle vera heime med borna og syta for mat i huset,

reinhald og alle andre huslege sysslar. Med moderne hushaldsmidlar som fryseboks, kjøleskap,

vaskemaskin m.m. vart det mogeleg for kona også å ta seg arbeide når borna hadde begynt på skulen.

Slik også hos oss der Lillemor alt i 1970 tok seg arbeide og huslyden si inntekt vart mykje betre. Vi

var nok millom dei fyrste som var med på denne nyskapinga og seinare fylgde fleire med.Tidlegare

var det nærast utenkjeleg at mannen i huset skulle laga mat eller stella speborna, det var under hans

verdigheit. Det var difor mange som glodde og syntest synd i meg då eg trilla rundt med barnevogna

på vegane alt i 1952. Stakkars fyr, kva slags kvinnfolk er det han har fått i huset?

Med betre inntekter, var det mange som nytta pengar på hyttekjøp, so også vi der ei jaktbu på

Tysnes med tømmer frå Unnelandslia vart fyrste bygget. Tidlegare var det berre rikfolk som hadde

hytte ved sjøen eller på fjellet.

Oljealderen var komen til Norge, men ingen trudde på verkeleg kva det ville innebera for landet.

Nokre amerikanske spesialistar kom hit for å hjelpa oss med oljeutvinninga og snart vart spådomen

om betre velstand innfridd. Fleire og fleire fekk seg arbeide på plattformene det god mat og høge

lønningar frista folk frå heile landet. I min familie er alle mine 3 born meir eller mindre involverte i

oljeutvinning og tener bra med pengar. Landet har pr. dags dato 3 tusen milliardar kr. på oljekontoen

som vert investert over heile verda. Frå å vera det fattigaste landet i Europa i 1930, er vi no det

rikaste.

Ingen generasjon har fått vera med på så store omveltningar og framgång som min generasjon.

Lillemor gløymte aldrig at far hennar var fattigforstandar og skulle avgjera om dei verst stillte skulle

få hjelp frå det offentlege ( fattigkassa). Dei stod der utanfor døra hans i Helldalen og tvinna fingrane

og bad tynt om matlapp for seg og ungane. Alle tykte dette var ei fornedrande handling og ingen

gjekk der før dei var nøydde. Dette kunne vel vera rett før siste krig. Dette var omtrent på same tid

som eg gjekk rundt med aviser for 8 øre pr. stk. og drøymde om ein sykkel. No får ungane sykkel

straks dei kan gå.

Bøndene i Beitelaget har eigarandel i Gullfjellet av forskjellig storleik. Eg hugsar godt den

kranglinga det vart på Unneland då Stephansen ville kjøpa vassrettane i fjellet. Min far ville ha eitt

265

kilowatt straum til garden for evig tid medan dei andre ville ha pengar og trengte dei sjølvsagt meir

enn han. Stephansen ville ikkje levera straum, men heller betala. Eg sat i stova heime då 4 naboar

troppa opp og slo i bordet og banna på at no fekk læraran versågod skriva under på salget. Og slik

vart det. Nokon påstår Stephansen ellers betalte litt ekstra til dei som vegra seg for å skriva under

fordi dei hadde so liten andel i fjellet.

Min nabo Alf Unneland var formann i Beitelaget ein heil mannsalder og likte jobben. Alle klaga på

han, men ingen ville ha jobben hans. Alf hadde litt vanskar med å forma og skriva brev og i alle år

fekk eg lov å hjelpa han med skrivinga, noko som fell lett for meg. Ei og anna lammesteik stakk han

inn til meg for betaling ville eg ikkje ha. Det Alf mangla i skrivekunst, tok han igjen på diplomatiet

for rund måtte han vera som skulle styra omlag 20 Beitelagsmedlemar.

Eg kan ikkje hugsa årstalet, men ein dag jaga Klara Stephansen vekk ein flokk ungar som bada i

Osavatnet "fordi det var drikkevatn". Då sa eg til Alf at no må du skrema eigarane med at Stephansen

sel drikkevatn til Bergen og tener grovt med pengar på det dersom de no ikkje står saman mot han.

Då må de gjera slutt på ordninga med at ein enkelt eigar kan blokkera for eit vedtak. Eg fekk tak i

reglar for sameige som var nytta overalt og der fleirtalet bestemmer, men no må du vera rask Alf

medan eigarane er harme! Alf gjorde det kunststykket å få alle til å skriva under dei nye lovene for

laget. Eg rådde til at dei hyrde inn advokat Harris som eg kjende til tvistemålet og det gjekk bra med

oppgjeret då Bergen Kommune kjøpte oppdemningsretten av laget. Eg vart påskjøna med ein sjekk

på kr. 5,000 for min innsats for beitelaget og dei 16 benkane eg lagde og sette opp i fjellet og vona

Alf også fekk skryt for den fine måten han styrde laget på og hans eineståande evne han hadde til å

mekla millom stridande partar i beitelaget.

Det har aldrig vore so mange foreningar på Unneland, bortsett frå Indremisjonen, Beitelaget og

bordennisklubben. Bordtennisklubben er no nedlagt og Indremisjonen driv framleis, men i liten

målestokk. Halve huset er leigd ut til barnehage. Ein ideell organisasjon har no kjøpt nyeskulen som

kommunen selde.

I gamle dagar hadde vi navn på nestan kvar einaste liten kolle eller dal i fjellet. Om du skulle

fortelja naboen om kor du hadde sett kviga han savna i fjellet, so kunne du gjeva opp staden nesten

nøyaktig. Dette var navn som folk i uminnelege tider hadde nytta like opp til mi tid. Når det vart slutt

på å ha storfe i fjellet,vart navna ikkje brukt lenger og dermed gjekk dei i gløymeboka. For mange år

sida, gjekk eg difor rundt til alle gamle folk på Unneland og i Fjellgardane og spurde dei ut om navn i

fjellet og på garden deira. Navna noterte eg ned på kartkopien og so fekk eg Arne Nesset( som

arbeidde i militæret) til å føra dei inn på originalkartet. Det vart til slutt mange kart og veldig mange

266

navn som alle er å finna no i Bergen Kommune sin kartavdeling der alle kan kjøpa seg kopier om dei

ynskjer. Alle mine gamle naboar er forlengst borte, men eg er glad for at dei hjelpte meg å ta vare på

navna som berre dei kjende til. NAVNA VIL STÅ DER I ALL FRAMTID.

Jakt har vore ei lita attåtkjelde for folk lang tid attende. Det var vel fyrst og fremst rypejakt i

Gullfjellet som var størst, men det var også mykje orrejakt. Nyskotne villfuglar var altid populære i

Bergen og jegarane sette pris på desse ekstrakronene. Snarefangst av småfuglar om hausten har eg

sjøl dreve med og vi fekk 10 øre for kvar trost, levert i byen. Når det var skotpremie for rev, so var

det mange som jakta på han.

Hjort er det ingen som kunne minnast at det hadde vore på Unneland i gamle dagar. Det vart stort

oppstyr hos Algerøyen i Nesvika då eg fekk melding rundt 1960 om at ein hjort stod rett bort i

bakken hos han. Naboen Elias og eg møtte opp med Mausarane våre og folk stimla saman nede på

vegen. Vi telde til 3 og skaut samstundes og bukken datt rett ned. Berre eitt skot sat i dyret og vi

hadde ein koseleg krangel om kven som traff. Seinare har eg felt eit stort antall hjort både på

Unneland og på Tysnes der eg har hytta. Kvart å i meir enn 50 år har eg også jakta på reinsdyr på

Hardangervidda og på elg i Setesdalen. Eg trur vel eg har felt omlag 3-4 dyr til saman kvart år når eg

ser attende på desse 3 dyreartene.

Skule utanom folkeskulen, var det ikkje mange som fekk høve til å vera med på. Straks guten eller

jenta var komfimert, so var det å koma seg ut i løna arbeide og hjelpa til med økonomien på garden. I

vår familie som hadde ein skulelerar som far og dermed litt betre med pengar, fekk alle gå på

vidaregåande skular som mykje me sjølv ville. Dei fleste foeldre ellers syntest vidare skule var heilt

bortkasta pengar.

Farande folk har det vore mange av på Unneland i alle tider. Lett tilgang til båtreiser og kort veg til

Bergen har gjort det enkelt å dra til utlandet. Dei fleste i tidlegare tider drog til Amerika og vart

verande der. I mi aldersgruppe var det ikkje vanleg med mange utenlandsreiser og eg trur vel at eg i

so fall var eit unntak. I dag dreg mine born rundt heie verda både privat og i forretningar og tek det

som ein sjølvsagt og nødvendig reise.

Over eit langt liv har eg besøkt desse landa; DANMARK, SVERIGE, FINLAND, LITAUEN,

ESTLAND, ENGLAND, ISLAND, IRLAND, TYSKLAND, BELGIEN, HOLLAND,

FRANKRIKE, SPANIEN, PORTUGAL, ITALIA, GREKENLAND, ROMANIA, ALGERI, TUNIS,

EGYPT, MAROKKO, MONACCO, SYDARIKA, KENYA, TANZANIA, NAMIBIA, VIETNAM,

KINA, THAILAND, AUTRALIA, USA, CANADA, MEXICO, COLUMBIA, BRASIL,

ARGENTINA, PERU, CHILE, PARAGUAI, PANAMA.

267

Lang har eg vore og mangt har eg sett, men altid vendt nasa heimatt til min heimstad Unneland der

eg trivest best. Gjennom år attende, har eg skreve artiklar om Unneland i gamle dagar. Eg trur det er

viktig at etterkomarane kan få kjennskap til korleis livet var her, berre for ein generasjon sida.Tida

renn uhorveleg fort og plutseleg er det ingan att som har kjennskap til den nære fortida.

Tusen takk til leseren som har fulgt meg og lest historiene fra mitt 88 årige liv. Det er

visselig mye som jeg har glemt og noe som kanskje kunne vært utelatt. Jeg er takknemmelig

for at jeg har hatt et langt liv og unngått alvorlige sykdomer. Lillemor var en kvinne fylt av

kjærlighet til meg og våre barn. Alle barna har skaffet seg gode og interessante jobber og står

seg utmerket økonomisk. Barnebarna ser ut til å følge i foreldrenes fotspor og skikker seg bra.

At barn og barnebarn har det bra, er min største glede her i livet.

Min interesse for jakt, fiske, reiser og lokalhistorie har jeg i behold og håper som de fleste

på et langt og interessant liv.

Jeg har fulgt fjellbonden Aasmunds råd og har skjote når høvet har bydd seg.

Kåre Unneland