«I dit ansikts sved skal du æde dit brød»websok.mikromarc.no/Mikromarc3/web/get_binary.aspx?id=... · 137 MARI ØSTHAUG MØYSTAD «I dit ansikts sved skal du æde dit brød»

137

MARI ØSTHAUG MØYSTAD

«I dit ansikts sved skal du æde dit brød»

Disiplinering og assimilering av tatere på

Svanviken arbeidskoloni 1908-1989

I dit ansikts sved skal du æde dit brød. Først arbeid, så lønn, så mat! Og arbeidet, det var grøftegraving, torvtaking, veiarbeid, fjøsarbeid, tresking - kort sagt - slit fra matklokka ringte tidlig på morgenen til den barmhjertig meldte om kveld og kvile. Men stopp litt! Ikke hvile riktig ennå. Nå skal forsømt skolegang tas igjen! Norges første kveld-skole for voksne? Stakkars tatere-fanter-splinter- eller hva de nå ble kalt. Her fikk man erfare at prisen for eget hjem var høy. Altfor høy, synes noen, og forlot Svanviken i harme. Likevel, den norske vinteren er ikke nådig for dem som må vandre ute, og snart stod de på døra til bestyreren igjen. Jo da, det var bare å komme tilbake, men de måtte huske på at neste gang de dro, ble det uten barna! Slik var loven!1

Målet for denne artikkelen er å gi en forskningsbasert oversikt over disi-plinering og assimilering av tatere på Svanviken arbeidskoloni i tids-spennet mellom 1908 og 1989.2 I knapt et trekvart århundre brukte Norsk misjon blant hjemløse arbeid som det viktigste redskap for å «temme» og tilpasse tatere til majoritetssamfunnet. I bunn og grunn var Svanviken en arbeidskoloni, selv om institusjonen fra 1. januar 1973 skiftet navn til Svanviken familiesenter og etter dette la større vekt på attføring og familievern.3

Artikkelen bygger på og supplerer det vi vet fra tidligere forskning om Svanviken, særlig ut fra Per Haaves avsløring av steriliseringspraksisen og Karen- Sofie Pettersens studier av forholdet mellom Misjonen og kolo-nistene på Svanviken.4 Dessuten bygger artikkelen på intervjuer med ti tidligere kolonister og flere ansatte ved Misjonen, og et omfattende arkiv-

ARBEIDERHISTORIE 2016

138

materiale etter Norsk misjon blant hjemløse.5 Noen av intervjuene ble gjennomført under Glomdalsmuseets arbeid med å dokumentere romani-folket/taternes historie, mens andre ble gjort som en del av utredningsar-beidet i forbindelse med en offentlig utredning av statens politikk overfor taterne.6 Informantene består av menn og kvinner som har vært på kolo-nien i forskjellige perioder av sitt liv. Alle intervjuer er anonymisert. Det vil si at informantenes virkelige navn er erstattet med pseudonymer.

Etableringen av Svanviken arbeidskoloni Svanviken arbeidskoloni ble først åpnet 13. september 1908 etter at løsgjengerloven var trådt i kraft året før. Misjonens ansvar for boset-tingen av taterne var hjemlet i en regjeringsresolusjon av 1907 som bestemte å legge bosetting av «omstreifende» personer under Kirke- og undervisningsdepartementet, som igjen delegerte denne oppgaven til Misjonen.7 Resolusjonen utfylte løsgjengerloven, som hjemlet at Misjonen kunne «fjerne de voksne fra omstreiferlivet».8

Jacob Walnum, Misjonens grunnlegger og den første generalsekre-tæren i foreningen, mente at arbeidet blant barna var Misjonens viktigste oppgave. Samtidig var han også opptatt av at det måtte settes inn ressurser for å få de voksne bort fra landeveien. I motsetning til Eilert Sundt, som trodde at taterne kunne bosettes direkte fra landeveien, mente Walnum at det burde finnes en mellomstasjon, en «skole» der taterne skulle lære å bli fastboende. Det var Svanviken som ble denne mellomstasjonen.9

Meningen med Svanviken arbeidskoloni var fra begynnelsen at fami-lier av taterslekt skulle «dyktiggjøres for et nyttig og fastboende liv». Koloniens resultater skulle la seg måle etter i hvilken grad bosettingen lykkes.10 Fra 1908 til 1940 hadde til sammen 506 barn og voksne opphold på Svanviken, mens 484 voksne og barn var på Svanviken i perioden mellom 1949 og 1986.11

Det var tre ulike veier inn i kolonien. For å rekruttere tatere til institu-sjonen, oppsøkte ansatte ved Misjonens hovedkontor familier som man visste hadde problemer, og tilbød disse en plass på Svanviken. I andre tilfeller tok familier, som hadde problemer, selv kontakt med Misjonen. Til slutt hendte det også at sosialkontoret sendte søknad om opptak.12 Det var også en viss variasjon over tid når det gjelder årsakene for oppholdet. Den første tiden var det «streifing» som var den dominerende årsaken til opphold på Svanviken. Mot slutten av institusjonens virketid var det stort sett andre grunner som var grunn til opptak. I tidsrommet 1967–1976 oppga Misjonen økonomiske og sosiale omstendigheter, vanskelige boforhold, kriminalitet og alkoholmisbruk som hovedårsakene til opptak, mens streifing ble angitt som opptaksgrunn for bare to fami-


139

lier, og da også bare sammen med en annen grunn.13 Av de siste tolv opptakene før 1980 oppga Misjonen streifing bare i tre tilfeller som årsak til opptaket, også da i sammenheng med andre forhold.14 Ut fra dette kan det se ut til at Misjonen her tok konsekvensen av at en stadig større andel av taterne som kom til Svanviken ikke lenger var bostedsløse. Svanviken gikk dermed fra å være en institusjon for «omskolering til bofasthet» til å være et rehabiliteringstiltak for vanskeligstilte familier av taterslekt.

Misjonen la vekt på at oppholdet på Svanviken var frivillig. Dette var imidlertid en sannhet med modifikasjoner. Flere vitenskapelige studier og en rekke intervjuer med kolonister har vist at Misjonen, vergerådet og senere barnevernet ofte truet med at barna ville bli satt under Misjonens omsorg hvis foreldrene ikke gikk med på et opphold i arbeidskolonien.15 Barna ble brukt som «riset bak speilet», både for å få taterne til å komme til Svanviken og som det ultimative maktmidlet for å holde dem i kolonien i en avtalt periode. Som en av informantene sa: «Bjørnstad fra Misjonen kom til båten og fortalte mine foreldre at enten flytter dere til Svanviken arbeidskoloni eller vi tar barna fra dere.»16 For mange kolonister var ønsket om å beholde barna den største – og negative - drivkraften for et opphold. Misjonen hadde i utgangspunktet trodd at politiet skulle bruke løsgjengerloven til å anvise arbeid ved Svanviken arbeidskoloni og ilegge straff og tvangsarbeid for de som ikke godtok dette, men fortsatte å streife.17 Når staten ikke iverksatte løsgjengerloven ved å bruke tvang overfor taterne, så brukte i stedet Misjonen vergerådsloven. Dette var en praksis som i følge Pettersen ikke var hjemlet i lov.18

Selv om familier på Svanviken på ulike måter kunne prøve å gjøre motstand mot personalet på Svanviken, og da særlig mot bestyreren, var mulighetene for dette begrenset og kunne få som konsekvens at de mistet omsorgsretten til egne barn. Det er likevel mulig å spore flere eksempler på hvordan kolonistene tok til motmakt, når de syntes at forholdene var for urimelige.

Arbeid og disiplin Oppgaven til Svanviken arbeidskoloni var ifølge Oscar Lyngstad, Misjo-nens tredje generalsekretær, å få taterne til å akseptere og strebe etter de tre største verdiene i livet: å få et hjem; forstå arbeidets velsignelse; og skjønne at også de var utvalgt til å ta del i Guds rike. Lyngstad viste da også til de to første paragrafene i koloniens husregler, som lød: 1) Ditt hjem skal være ditt beste sted på jord. Innrett ditt liv i som utenfor hjemmet etter dette. 2) Ditt hjem er til like dine kjæres hjem. Bidra derfor til at hjemmet for alle i din familie må bli den deiligste plett som finnes.19

Misjonen la vekt på at oppholdet på Svanviken var frivillig. Dette var imidlertid en sannhet med modifikasjoner.


140

Til tross for at Svanviken endret seg over tid, var institusjonen i hele sin virketid preget av kontroll og tvang. Dette var i bunn og grunn et lite egnet middel for å nå institusjonens mål. Med sin store grad av disiplin lignet arbeidskolonien på fengsler og andre totale institusjoner.20 Det så imidlertid ikke eierne på som noe problem. Så sent som i 1978, skrev Misjonen i 70-årsskriftet for opprettelsen med en viss stolthet: «Svan-viken var med sitt tilbud til hjelp for hele familier samlet langt forut for sin tid, en forløper for moderne familiebehandling og attføringsprin-sipper. Man bygget behandlingen opp etter fem punkter – arbeidstrening, regelmessighet, orden, kunnskaper, gudsfrykt.»21

Tvungen rensking av «den skitne tateren»Bading og dampbading spilte en viktig rolle på Svanviken helt fram til det kom nye og mer moderne hus i 1970-årene med egne bad. Badehuset hadde en sentral plassering midt på eiendommen. Og allerede ved ankomst i kolonien var det obligatorisk å bade for å gjennomføre en «avlusning» av kolonistene, som Misjonen mente var nødvendig.22 Bading og badstugang ble deretter et fast ritual for de voksne og de større barna: «Det var obligatorisk å dusje der hver lørdag.»23 Misjonen så på renskingen som et redskap for å bygge et felleskap. Det skulle skje

Småhusene på Svanviken, 1935-70. FOTO: ARKIVET TIL NORSK MISJON BLANT HJEMLØSE, RIKSARKIVET


141

under oppsyn, slik at Misjonen kunne være sikker på at alt gikk riktig for seg. I beretningen fra sin tid som bestyrer ved Svanviken i perioden 1949-1955 skrev Anker Holmin om den ukentlige badstua:

Den ene delen av badehuset var badstue: Kvinnene og de store jentene greide styrerfrua og en av lærerinnene med. Karene og de store guttene holdt styreren og en stor gutt, gjerne eldste sønnen av styreren, styr på. Stundene med karene i badstua skapte fellesskap. Her var vi alle fall på like fot.24

For taterne var opplevelsen derimot annerledes. For voksne tatere var det unaturlig å stå splitter nakne i badstua, slik det ble krevd, og lære av de ansatte hvordan de skulle vaske seg: «Vi var jo sjenerte, men [bestyrer] Myhre gikk rundt og valset der både med unge og voksne.»25

Tilvenning til fast bostedSom nevnt, var tilvenning til fast bosted et sentralt mål med oppholdet i arbeidskolonien. Familiene som kom til Svanviken fikk hvert sitt hus der de skulle bo mens de var i kolonien. Husene ble kalt småhjemmene. Infor-mant «Tore» bodde i et hus der det var «kjøkken, stue og to små soverom. I tillegg var det en utedo som ble tømt hver uke.»26 Småhusene sto i kontrast til bestyrerboligen, som var en stor villa med en låve.27

Svanviken var organisert etter majoritetssamfunnets tradisjonelle kjønnsbaserte arbeidsdeling. Det var ulike opplegg for menn og kvinner, og opplegget brøt med taternes tradisjonelle arbeidsdeling, der kvinnene var aktivt med i den daglige handelsvirksomheten. Det å gå etter klokka og være utholdende, var det viktigste budskapet til mannen. Gjennom hardt arbeid og under streng disiplin skulle mennene lære seg regel-messig arbeid. I Svanvikens første periode var dette gårds- og skogsar-beid. «Arbeidstiden var fra 07.00 til 17.00, avbrutt av en times middag fra klokken 12.00 til 13.00.»28 Fra slutten av 1960-årene ble dette tilbudet brukt i stadig mindre grad. I 1967 kom en ny plate- og sveiseopplæring på plass og enda senere et snekker- og bygningsverksted.29

Kvinnene på sin side skulle slutte med sin tradisjonelle handelsvirk-somhet for å bli hjemmeværende husmødre. «Du måtte spørre hvis du skulle en tur til Molde. Ikke noe var fritt,» forklarte en av dem i ettertid.30 I stedet skulle kvinnene lære hva som var riktig atferd: å være husmor og «stelle sitt hjem økonomisk og hyggelig». Misjonen ansatte en egen lære-rinne som ga undervisning i matstell, søm med mer, og hun førte også daglig kontroll med hjemmene. En ansatt «kom med hvite hansker og kontrollerte hjemmene fra klokken 9.00».31

På denne måten ble kvinnene og familiene utsatt for en omfattende


142

kontroll og overvåkning.32 Institusjonens regler for husstell harmonerte ikke med den enkelte families rett til selv å bestemme hvordan de ønsket å ha det hjemme. Kort sagt, det var overdrevent strenge regler for hvordan huset skulle ryddes og vaskes. Det skulle til enhver tid være i orden. Middagen skulle serveres til et bestemt klokkeslett, klær skulle vaskes på mandager, og stopping og lapping skulle skje en bestemt dag etter nærmere ordre. Om vinteren skulle det være ro klokken ti om kvelden, og om sommeren klokken tolv.33

Svanvikens kurs i «nøysom husholdning og pyntelig småborgelighet» satte på ulike måter varige spor hos taterne.34 Kvinner som selv ble utsatt for opplæring og kontroll på Svanviken, hadde fortsatt «støv på hjernen» mange tiår etter oppholdet. At det å holde hjemmet rent og plettfritt fortsatt var en sentral del av kvinners identitet blant taterne, kan også sees i lys av Svanvikens påvirkning. Informant «Hanne» opplevde reglene som negative, og kontrollen som svært belastende:

Jeg tror jeg har tatt skade av oppholdet på Svanviken. Jeg har alltid vært veldig renslig av natur. Jeg ble nok en perfeksjonist av å være der. Du visste nemlig ikke når husmora kom på inspeksjon. Når inspek-sjonen kom, skulle alt være ryddet. Klærne skulle ligge pent brettet i skapet, og ungene være ferdig badet til et visst klokkeslett.35

Hvem hadde det vanskeligst på Svanviken – kvinner eller menn? Analy-seres Svanviken i et kjønnsperspektiv, er det tydelig at kvinnene der på mange måter var i en mer sårbar situasjon og ble utsatt for en større grad av kontroll enn mennene. Informanten «Tore», som var på Svan-viken på 1950-tallet, uttrykte det med følgende ord:

Mennene kom seg jo ut litt. De jobbet ute og traff folk der og de kunne også engasjere seg i fotballen. Mødrene derimot gikk bare inne i Svan-viken. De måtte skrive butikkbok og de fikk bare handle det de ansatte på Svanviken mente de hadde behov for. De fikk ikke lov til å handle utenfor Svanviken, men inne på området. Bare klær kunne handles utenfor Svanviken. Mor fikk en «kleskonto» hun kunne reise til Molde og handle klær for.36

En viktig del av kontrollen med kvinnene kom av at funksjonærene bodde på området, og kolonihusene var vendt mot bestyrerboligen slik at han kunne følge med på alt som skjedde.37 Ettersom kvinnene var dem som oppholdt seg mest hjemme, var dette også en kontroll som rammet dem spesielt. Informant «Ruben» sa følgende om hvordan moren hans ble kontrollert av husmoren på Svanviken:


143

[Navn på ansatt, anonymisert] var husmor, og hun kom ved 11–12-tiden før middag hver eneste dag for å kontrollere alle husene. Husmoren passet på at alt var på stell, at alt var rent og ryddig. Hun bodde slik at hun kunne stå i vinduet sitt og se på at alt gikk riktig for seg. Far måtte jobbe, men han orket ikke å jobbe, for han lengta så ut. Det var tvang, vet du!38

Det var også bare kvinnene som ble rammet av noe som kanskje kan kalles for «kollektivstraff» ettersom det ble åpnet for at fengslede fami-liefedre kunne sone sammen med sine familier etter fengselslovens § 12.39 Informant «Hanne», som var på Svanviken i to perioder, først i 1979–1980 og senere fra 1986–1988, var der fordi mannen hennes fikk tilbud om et opphold som en del av åpen soning etter fengselslovens § 12. Muligheten til å sone på Svanviken førte i «Hannes» og mange andre kvinners tilfelle til at både de og barna deres ble straffet for noe mannen i familien hadde gjort.40

Jeg hadde selv ikke noe grunn til å være på Svanviken. Jeg dro dit for å holde familien samlet. Jeg passet bra på barna mine og hadde ikke noen behov for opplæring. Den første gangen vi kom til Svanviken var det lettere, for da reiste vi sammen. Jeg var veldig ung, og så på det hele som en lek da. Tror egentlig ikke at jeg helt forstod alvoret i det.41

SteriliseringKvinnene ble også utsatt for kontroll med hensyn til sin reproduktive helse. Historikeren Per Haave har dokumentert at det var et stort press på kvinnene på Svanviken om å godta sterilisering. Han viser i en arkiv-undersøkelse at i perioden fra 1949-1970 ble mødrene i nærmere 40 prosent av familiene på Svanviken sterilisert.42 Steriliseringen kan både sees i sammenheng med at kvinnene tilhørte utsatte familier, men henger også sammen med at de ofte ble ansett å være uskikket som mødre. Det siste ble av styreren på Svanviken i 1950 årene satt i sammen-heng med at kvinnene var av taterslekt.43 I følge Haave var forutset-ningen for en vellykket bosetting i Misjonens øyne at familiene ikke hadde for mange barn å forsørge.44 Sterilisering ble på denne måten et bosettingspolitisk virkemiddel.

Assimilering gjennom opplæringVed siden av de nevnte praktiske og kroppslige assimilerings- og lærings-formene på Svanviken, fantes det også mer teoretiske og skolepregede tiltak. Det var obligatorisk voksenopplæring på kveldstid. Men også denne


144

Familie med tre barn foran ett av husene på Svanviken, 1926. FOTO: ARKIVET TIL NORSK MISJON BLANT HJEMLØSE, RIKSARKIVET


145

opplæringen møtte visse problemer. For det første var særlig mennene slitne når de kom hjem fra arbeidet. Når de så hadde fått seg litt kveldsmat, måtte de i gang med regning og skrivning, noe som ikke var særlig lystbe-tont etter en lang arbeidsdag på bruket. For det andre var enkelte tilbud overflødige eller mistilpasset. I følge de tidligere beboerne, hadde koloniens ledelse en stereotyp forestilling om taternes lave utdanningsnivå: «Begge mine foreldre kunne lese og skrive, men de måtte fortsatt gå på kveldsskole for å lære dette. Skolen var obligatorisk én til to kvelder i uka,» fortalte informant «Tore».45 Flere av kvinnene sa at de selv lærte ting «de kunne fra før». Og for det tredje var visse tilbud utilstrekkelige. Mennene gikk på kurs som ikke ga noen formell kompetanse, og derfor heller ikke fikk noen posi-tive utslag på arbeidsmarkedet. Et problem var at det fantes få opplærings-tiltak på kolonien som resulterte i et fagbrev. Slik var det ikke bare i begynnelsen, men selv på slutten av Svanvikens virketid. Generelt hevder de fleste av de tidligere kolonistene at oppholdet ikke tilførte dem noen formell kompetanse som gjorde tilværelsen som bofaste lettere i ettertid. Men det finnes unntak som bekrefter regelen, som informanten «Ragnhild»:

Vi kunne gå på kurs i sveising, og vi fikk være med og snekre hus. Mann-folka fikk sveisebrevet, men det var kun sveisebrevet man kunne få. Du gikk på masse kurs, blant annet i håndarbeid, men du fikk ikke noe fagbrev. Det var systue der og flere kurs med Norsk Korrespondanse-skole. Jeg gikk på et kurs i psykologi der. Det var en fin tid. Nå var det ingen som reiste før tiden, og alle ventet til de ble bosatt.46

Flere ga uttrykk for at kolonien nok kunne være bra for «dem som virkelig trengte det», det vil si de som på ulike måter ikke mestret tilværelsen. Andre mente at mye av opplæringen ville vært grei hvis den bare ikke var påtvunget dem.

Utover den mer vanlige skolen var det to andre opplæringsformer. For kvinnene var det også et skikk-og-bruk-tilbud: «Hver uke var det «mødre-kveld» eller «konekveld». Da skulle kvinnene lære å holde kaffekoppen rett.»47 Dessuten var det forkynning av Bibelen og kirkegang. Det som ifølge generalsekretær Lyngstad først og fremst satte sitt preg på Svan-viken, var den kristelige påvirkningen gjennom andakter, møter, fester, samtaler og personlig omgang. De daglige andaktene i drengestua, framsto for bestyrer Hauer som «noe gildt».

Helt til slutt må det sies at kvinnene kom dårligere ut enn mennene, også når det gjelder opplæringstilbud. Selv om kvinnene etter hvert fikk retten til å delta i opplæringstilbud som i utgangspunktet var tiltenkt menn, så var opplæringen som var rettet mot kvinner svært begrenset, noe som Solheim-utvalget kritiserte i sin utredning i 1980. De påpekte blant annet at kvinnene stort sett var henvist til å ta seg av hjem og barn.48


146

Makt, avmakt og motmakt i SvanvikenArbeidskolonien var et lite samfunn der funksjonærene, og særlig besty-reren, hadde stor makt. Taternes muligheter til å lykkes var i stor grad avhengig av hvordan bestyreren brukte den makten som stillingen ga. Som institusjonens øverste leder hadde han mulighet til å ta både små og store avgjørelser på vegne av dem som bodde i arbeidskolonien.

Til tross for de vide fullmaktene, virker det som at Svanvikens første bestyrer Pastor August Herman Francke Hauer praktiserte et mer flek-sibelt system enn de senere bestyrerne, i følge Misjonens eget festskrift fra 70-års jubileet i 1978.49 Hauer var bestyrer fra 1908-1909, og det ser ut til at han i ganske stor grad tok hensyn til beboernes ønsker og krav. I følge Hauer kom den første familien bare kort tid etter at Svanviken arbeidskoloni ble innviet, søndag 13. september 1908. Hauer hadde først vært bekymret over om det i det hele tatt ville flytte familier til Svan-viken; men etter kort tid kom ytterligere sju familier vandrende. Hans neste bekymring var hva de skulle leve av, men her gjaldt den gamle bibelske lov: «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød.» 50 Dette forklarte han nærmere:

Mannfolkene skulle arbeide på bruket, være med i onnene, grøftegra-ving, torvstikking o.s.v. Når den store stabbursklokken ringte, var det å stille opp til arbeide om morgenen. Så fikk enhver henge i til økten var ferdig. Ingen hadde lov til å legge sig ned ved grøftekanten eller i en høisåte under arbeidet. En liten middagshvil – en slurk eftaskaffe – så på ‘n igjen til kveldsklokka langt om lenge ringte og sa: «slutt for i dag, kom igjen i morgen».51

Det viste seg at taterne ikke var fornøyd med arbeidet på Svanviken, og ikke med maten heller:

Når vi ber om kjøtt og flesk får vi høre at vi skal ete sild og salt flesk for det er billigere. Vi kan ikke bli mette av det vi får, og vi skal ikke få utlevert mer enn det vi har tjent opp i arbeidslønn. Hør Hauer, sa hele følget en dag – kan vi ikke sleppe å arbeide nede på bruket ? Vi er ikke skapt til å bruke hakke og spade, grave grøfter og alt dette andre. La oss få sitte heime i hytta vår og lage blikktøy, kniver i ben! Så farer vi på bygden og selger når vi har laget opp en del – Eller kjerring og unger kan dra rundt og selge, mens vi sitter heime og arbeider.52

Hauer fryktet at det ville «[trekke] sammen til uvær», først og fremst fordi reisendefolket måtte lære seg å gå etter klokka og forholde seg til «noget som andre forbistret kalte ‘plikt’». Etter bare tre måneders drift


147

dro de første to familiene sin vei. Kolonistene var overbevist om at fami-lien Astrup, som i sin tid ga Svanviken til Misjonen for deres arbeid med de reisende, hadde ment å gi Svanviken til de reisende og ikke til en forening som brukte pengene på kostbare funksjonærer!53

Flere familier truet med å dra sin vei og i jubileumsboka heter det at det skjedde en slags «revolusjon» på Svanviken der det måtte «jenkes på begge sider». Bestyreren hevet lønnen, og ga taterne lov til å lage så mye blikktøy de ville på fritiden. De som ønsket det, fikk reise og selge varene. Til og med bestyreren selv reiste rundt og solgte kolonistenes blikktøy på Misjonens basarer, på fester og i husene til private.54

Kolonistreglementet ved Svanviken besto av strenge regler og lite eller ingen fritid; men likevel maktet taterne å tilkjempe seg et visst hand-lingsrom. Det kan se ut som at det i denne første perioden var viktig for ledelsen ved kolonien å få etablert et stabilt klientell. Det ga beboerne større fleksibilitet enn det reglene tilsa. I jubileumsboka omtales besty-reren som kolonistenes «kramkar», når han reiste rundt og solgte kolo-nistenes håndverk, noe som er interessant ettersom Misjonen på alle måter arbeidet for å få taterne til å gi opp sin tradisjonelle handelsvirk-

Bosatt familie på Svanviken, ukjent år. FOTO: ARKIVET TIL NORSK MISJON BLANT HJEMLØSE, RIKSARKIVET


148

somhet. I arkivene har denne virksomheten blitt dokumentert ved blant annet en annonse fra salg av blikktøy fra Svanviken. Det er åpenbart at taterne hadde makt til å protestere når de syntes at ledelsen ved Svan-viken gikk for langt, og at de kunne påvirke bestyreren på denne måten. Dette er noe av det samme som Pettersen viser i sin beskrivelse av motstandsstrategier som ble brukt av Misjonens klienter i en langt senere periode ved kolonien.55

Bestyrerens overveldende makt – forverring over tidMen det som ofte ble betegnet som bestyrerens altomfattende makt og autoritet var ofte svært vanskelig å utfordre, spesielt da Knut Myhre var bestyrer på Svanviken. Myhre ble ansatt som lærer i 1955, og var bestyrer fra 1956 til 1969. Han opptrådte på en slik måte at mange tatere ga opp og forlot kolonien før den avtalte tiden. Det strenge regelverket, og en holdning der «Misjonen alltid visste best», førte til at mange fami-lier ikke klarte å gjennomføre et opphold på Svanviken. «Johannes» var en av dem som valgte å flykte fra Svanviken da han fikk nok av Myhres håndtering av barna hans:

Den dagen Myhre stengte ungene inne i skolehuset så de tisset på seg, rant begeret over for meg. Han var alltid etter ungene. Men tenk å stenge dem inne, da. Jeg tok tak i Myhre «i hue og ræva» etter at han gjorde det. «Nå skal ungane takast,» sa han da. Da måtte jeg bare rømme. Klokka fire om natta, midtvinters og med små unger. Vi vassa med snø til livet. Vi kjørte fra Svanviken og helt til Sogn i en Opel Kadett. Ikke hadde jeg penger, bare et trekkspill. I Sogn stoppet vi og fikk solgt trekkspillet og kjøpt mat til ungene. Vi hadde rømt fra «konsentrasjonsleiren» i Møre.

Når Myhres etterfølger Austvik uttalte at på Svanviken «regjerer ein etter prinsippet om det opplyste enevelde», var dette etter alt å dømme en skjønnmaling.56 Informant «Ruben» vurderte Myhre på følgende vis:

Han var bisk, han, han var ikke god, den karen. Han var rene, skjære sadisten. Husker en episode med min tante og onkel. Han hadde plaget dem en hel natt en gang det ikke var strøkent i huset deres. Ungene hadde sittet på gulvet og lekt med noen leker, mens han mente at alt skulle være strøkent.57

Han fortalte også hva som skjedde da hans bror «Geir» ble syk, og hvordan Myhre i lange tider nektet ham legehjelp:


149

Min bror [«Geir»], som var født i 1955, døde på Svanviken. Han ble dårlig, men ble liggende syk i ukesvis på en benk i stua, men ble nektet lege. Mamma spurte om å få lege da han ble syk, men Myhre mente at han bare var lat. Det var ikke tale om at han skulle få lege. Myhre var jo sjef, og han bestemte alt. Til slutt kom han til lege i Eide, men det var et forferdelig himla liv før vi fikk lege til ham. Da han til slutt fikk lege, var han så svak at far måtte bære ham. Mor mi så at han bare ble sykere og sykere. Til slutt ble han sendt til sykehuset i Kristian-sund. Mamma besøkte ham på sykehuset. Husker en gang da mamma og jeg dro for å besøke [Geir] på sykehuset, da fikk vi refs av Myhre fordi moren min hadde dratt på sykehuset uten å spørre Myhre først. Da stod Myhre ved porten og ventet, og han laget et himla liv fordi mamma hadde tatt meg med.

«Rubens» vurderinger av Myhre var ingen unntak. Tvert imot, var det mange av de tidligere beboerne som fortalte at Myhre ofte brukte unød-vendig makt og autoritet i sin håndtering av barna:

Vinter på Svanviken rundt 1960. Styreren er tydelig til stede gjennom skiltet. FOTO: ARKIVET TIL NORSK MISJON

BLANT HJEMLØSE, RIKSARKIVET


150

Myhre er den verste som noensinne har vært på Svanviken. Hadde du gjort ti regnestykker og ett var galt, så måtte du stå i skammekroken. Det hendte barn falt i gulvet av utmattelse etter å ha stått der en evighet. Da hadde han en egen teknikk med å få fisket dem opp igjen. Jeg husker særlig en gang. Da tok han så hardt i ei jente og skrek så stygt til henne at hun både tisset og bæsjet på seg i redsel. Det glemmer jeg aldri.58

Det hjalp lite at taterne sa ifra til Myhre:

Flere voksne gikk til Myhre og sa ifra at slik kunne han ikke gjøre, men det var ingen av dem som hadde makt til å få han vekk. De foreldrene som sa ifra til Myhre, de så han seg ut, og de mobba han. Han kunne mobbe dem i månedsvis. Til slutt når de ikke greide mer og rømte fra Svanviken, da ble unga tatt. Det var folk på Svanviken som ikke klarte dette systemet, å bli plaga slik. De hadde levd et fritt liv og ble sperra inne på Svanviken.

Som nevnt, var Myhre spesielt autoritær og brutal, sammenlignet med tidligere bestyrere; men avstraffelse forekom også under tidligere besty-rere. Da for eksempel noen gutter rømte fra barnehagen ble de straffet av bestyrer Anker Holmin: «Det hendte at vi stakk fra barnehagen for å se på hestene. Jeg husker en gang vi hadde gjort det. Da slo bestyreren oss rett ned. Kan huske at det svimlet for meg. Ellers fikk vi aldri juling i barnehagen.»59 Han fortalte videre om Myhre:

På skolen begynte hverdagen. Første klasse gikk rimelig greit, selv om det var veldig strengt. Jeg hadde en snill lærer som het [anonymisert]. Da var det for det meste salmesang og pianospill. Vi var bare åtte–ni unger om gangen på Svanviken. Første til tredje klasse gikk i lag, og fjerde, femte, sjette og sjuende gikk i lag. Vi var innmeldt i Eide skole, men ingen der kontrollerte hva som foregikk. Problemene på skolen startet da Knut Myhre begynte. Han var prest og var først lærer, så bestyrer på Svanviken.60

I fortellingene til tidligere beboere fremstår Myhre som oftest som en autoritær og ufølsom styrer, og da særlig overfor barna på kolonien, som opplevde ham som unødvendig brutal. Informantene la vekt på at Myhres lederskap førte til at flere ikke klarte å gjennomføre oppholdet på Svan-viken. Myhres oppførsel bekreftes av Stenhammar som forteller at Myhre ikke bare opptrådde autoritært, men også hadde andre metoder, blant annet sosial kontroll gjennom gruppepress der ansatte bevisst eksklu-derte enkeltpersoner og satte dem i ydmykende situasjoner. Myhre fant


151

også ut at å «erte» voksne beboerne til de sprakk var mere effektivt enn irettesettelse. Erting ble også brukt overfor skolebarna ved at barna ble egget til å erte medelever til de gråt «av utmattelse», med den hensikt å korrigere deres oppførsel.61

Godkjente assimileringsmetoderNoe som går igjen i taternes fortellinger om oppholdet på Svanviken, er deres opplevelse av at Misjonen gjennom arbeidskolonien skulle lære dem den riktige måten å leve på. Kunnskapen og kompetansen taterne hadde når de kom til Svanviken, ble som nevnt i liten grad vurdert som relevant. Tvert imot var institusjonens offentlige uttalte mål å gjennom-føre kulturell assimilering av taterne. I bladet Aktuell fortalte bestyrer Myhre i 1963 på denne måten:

Det vi gjør […] er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform. Vi prøver å løsrive dem fra forbindelsen med slekten som de tidligere har følt seg knyttet til med sterke bånd. Vi prøver å gi dem eiendom og forpliktelser, vaner og behov som ikke lar seg forene med den omstreifertilværelsen de har vært vant til og som deres forfedre har vært vant til gjennom århundrer.62

Dette skjønte også taterne. Informanten «Tore» fortalte blant annet følgende: «Beboerne fikk drive med håndverk, men det var forbudt å drive med handel, snakke romani og å kle seg tradisjonelt. De tradisjo-nelle visene var det heller ikke lov å bruke! Annenhver søndag var det tvungen kirkegang.»63 Og informant «Ruben» uttalte:

Vi hadde ikke lov å snakke romanispråket, og damene skulle ikke ha langt hår. Det var tabu, det. Du skulle heller ikke ha løslomme. Det var heller ikke lov. Det var lover for alt. Mor mi hadde så langt hår at hun kunne sitte på det. Jeg kan fortsatt se henne for meg, den dag i dag, hvordan de lange flettene hennes så ut når vi lå på bakken. [Navn på ansatt, anonymisert] plagde mor mi mange ganger på grunn av det lange håret, så til slutt klippet mor seg.64

Intervjuet med Myhre ble gjengitt i sin helhet i mars 1963 i Misjonens eget blad På hjemveien. Dette tyder på at det ikke var noen motsetning mellom Myhre og Misjonen, men at hans mål og metoder var godtatt fra organisasjonen som eide Svanviken.65 Og da Myhre sluttet som bestyrer for Svanviken, for å bli sykehusprest i Molde i 1969, fikk han gode skussmål av Misjonens generalsekretær Olav Bjørnstad. Blant annet skrev Bjørnstad i På hjemveien:


152

De år Myhre har vært på Svanviken har vært viktige og betydnings-fulle år i koloniens historie. Det har skjedd en betydelig utbygging og modernisering av institusjonen. Nye tider krever nye former og tiltak. Styrer Myhre har stått sentralt i dette arbeidet. Ja, sjelden har vel en mann mere gjort seg i ett med oppgaven og tjenesten. En tar ikke for sterkt i når en sier at Myhre elsker Svanviken og det arbeid som her er i gang. Det er således ikke med lett hjerte han forlater det sted som har vært hans hjem og arbeidsplass de siste 15 år.66

Artikkelen i Aktuell og På hjemveien der Knut Myhre ble intervjuet, beskrev et meget strengt regime som la vekt på at både romanispråket og «lyse minner fra glade vandredager» var tabu på kolonien. Fortiden skulle være glemt. All oppmerksomhet skulle rettes mot utsikten til å bli fastboende. Journalisten undret seg over at landeveiens «frie fugler» kunne innordne seg etter et slikt regime, men føyde til at «frivilligheten» på Svanviken var bundet opp til kjensgjerningen at foreldrene mistet barna hvis de forlot kolonien, og at oppholdet var den eneste muligheten de hadde til å beholde dem. Som en naturlig oppfølging, konfronterte journalisten Myhre med at Svanviken ikke var helt i tråd med det allmenn-heten forsto med «human og demokratisk beskyttelse av en folkemino-ritet». Dette ga han følgende svar på:

Dette er en radikal framgangsmåte, og vi må riktignok spørre oss: Har vi rett til det? Norsk misjon blant hjemløse er heldigvis ikke i tvil om svaret […]. Vi har rett. For de små barnas skyld tar vi oss den retten. Omstreiferkulturen er i hele sin art og tradisjon ikke innstilt på egentlig samarbeid med, men på å utnytte samfunnet. Parasittisk. Men slik samfunnet har utviklet seg, er det i dag nær umulig å leve omstreiferlivet uten å lide nød og uten å komme i konflikt med loven. Vi må se den kjensgjerningen i øynene at de av barna som ikke blir tatt hånd om i et fastboende miljø, går en vanskelig og temmelig sikkert en ulykkelig tilværelse i møte. Derfor ser vi det ikke bare som vår rett, men som vår kristenplikt å drive dette arbeidet. […] Dette er den rent sosiale begrunnelsen for arbeidet. Men som et kristent misjonsselskap er det selvsagt et hovedmål for oss å føre disse menneskene inn i det kristne samfunnet. Og med slike siktemål kan vi naturligvis ikke bøye oss for hverken etnologisk antikvariske hensyn, eller for romantiske forestillinger om «det frie livet på landeveien».67

Assimilering av barnaOgså barnas opplevelse av kolonien var preget av kontroll og disiplin. Mange reagerte som «Ruben» på de strenge reglene:


153

Vi barna fikk ikke den friheten vi var vant med på Svanviken. Vi måtte være inne til bestemte tider, og klokken 11.00 skulle alle være stille. Hvis vi ikke oppførte oss bra, kunne vi få tomtestraff. Da fikk vi ikke gå utenom tomta. Det kunne gå dager og hele uker. Hvis Myhre så at noen gikk utenom tomta, så kom han. Han bodde jo slik at han kunne følge med på alle husene.

For å tilpasse barna til majoritetssamfunnet opprettet Misjonen barne-hage og skole på Svanviken.68 De første årene gikk barna på Svanvikens egen skole og for seg selv i en egen barnehage.«Fra tre år og fram til skolepliktig alder måtte vi være i barnehagen fra klokken 9.00 til 15.00,» fortalte en informant som opphold seg på Svanviken fra 1953-1959.69 Fra og med 1960 ble de sendt på skole i Eide. En ny barnehage ble tatt i bruk i 1977. Den hadde plass til 32 barn fra Svanviken og tok også imot barn fra Eide kommune.70

Helt fra begynnelsen av Svanvikens virketid ble det anlagt en barne-hage for barn fra treårsalderen. Dermed fikk mødrene tid til å delta i opplæringen. Barn under tre år ble tatt hånd om av de kvinnelige funk-

Barnehagen på Svanviken, rundt 1923. FOTO: ARKIVET TIL NORSK MISJON BLANT HJEMLØSE, RIKSARKIVET


154

sjonærene når mødrene var med på skoleundervisning.71 Barnehagetil-budet var en av de få tingene som kvinner kunne oppleve som positivt. Barnehagen, som var obligatorisk for barn over tre år, gjorde at kvinnene fikk mulighet til å delta på ulike aktiviteter. For dem som hadde store barneflokker, kunne nok dette oppleves som frigjørende: «Det var alle tiders å være der. Vi hadde fem små barn, og de gikk alle i barnehage.» 72

Ved siden av at mødrene skulle forberedes til å følge opplæringen på Svanviken, ble det lagt vekt på betydningen av barnehagens oppdra-gende effekt på barna. Ifølge Misjonen var dette aspektet viktigere i denne barnehagen enn det som var vanlig i andre barnehager.73

For de ansatte framtonet arbeidet i barnehagen seg som nokså normalt og inkluderende, med en mild form for assimilering:

Arbeidet med barna i barnehagen var lystbetont. For dem var alle slags vanlige former for lek temmelig fremmed. De var som svamper som sugde til seg alt det nye. Noen måtte også lære å sitte til bords når vi skulle spise. De hadde bare sittet på et tregulv. Når de først lærte sangene, som også var ukjente, sang de av full hals. De var glade i å synge, og var lette å få med seg. De sang på juletrefestene vi hadde. De fikk bruke trehjulssykler, og om vinteren akte vi på kjelke i bakkene nedenfor oss. Noen av de større gutta fikk også ski og jeg gikk mange runder sammen med dem. Alle så ut til å trives. Alt dette er jo helt vanlige leker som barn naturlig vokser opp med, men det var det ikke for disse, det var vel ikke lett å dra med seg slikt i en heste-kjerre.74

I følge den ansatte manglet taterbarna mye av den kunnskapen andre barn på samme alder hadde. Blant annet kjente de ikke til barnesangene. Men problemene var ikke større enn at det kom til små, humoristiske hendelser:

Jeg må fortelle om en liten episode. Vi sang «Du som metter liten fu(g)l velsign vår mat o gud» når vi skulle spise. Da var det engang en av guttene sa: «Jammen rart at vi synger liten ful». Jeg spurte hvorfor. Da vred han på seg litt, men så var det en av de andre som sa hva det betydde [på romani]. Ful med tjukk l er det kommer opp av kroppen vår i andre enden det, – ikke rart at han undret.75

Det er usikkert hvordan taterne og deres barn opplevde situasjonen på 1960-tallet og tidligere. Men fra 1970-tallet vet vi at det kom til en forskjellsbehandling som barna opplevde som urettferdig.


155

En segregert barnehage sent på 1970-talletHøsten 1977 ble det tatt i bruk en helt ny barnehage på Svanviken, og kapasiteten ble doblet. Barnehagen ble godkjent for 32 barn i alderen tre til sju år, og Eide kommune disponerte halvparten av plassene. Dersom det fortsatt var plasser ledige, ble det også åpnet for å kunne ta imot barn under tre år. Ettersom Svanviken barnehage var det eneste barnehagetilbudet i kommunen, så var det de første årene kamp om barnehageplassene.76 Selv om dette burde ført til en bedre kontakt med ungene i Eide, forteller en ung tater som selv gikk i barnehagen i Svan-vikens siste virketid at det ble praktisert en form for «klasse-» eller «raseskille» mellom barna fra Eide og barna fra Svanviken.

På denne tida var det 40 barn i barnehagen, og bare sju av disse kom fra Svanviken. Barna fra Svanviken kledde ikke på seg sammen med barna fra bygda fordi disse var redde for å få sine ting frastjålet.

Vi fikk ikke spise med de andre barna, og vi fikk heller ikke leke med lekene deres. Når det var tid for å spise, satt vi barna fra Svanviken alene med nista vår ute i gangen, mens barna fra bygda satt på spise-rommet med personalet og spiste maten sin. Tenk at jeg måtte sitte i en gang, i lag med klærne og spise matpakka og eplet mitt! Vi fikk heller ikke lov til å låne sykler eller andre leker ute før de andre var ferdig med å leke. Da det var skikonkurranse i barnehagen, fikk ikke «taterunga» være med, eller rettere sagt, vi fikk være med når vi trengte oss på, men vi fikk ikke premie som de andre barna. Ja, det var litt av et klasseskille.77

Barnas opplevelse av skolenSom nevnt, var det mye disiplinering og straff på skolen, både på Svan-viken og i Eide. Informant «Ruben» husket dette:

Jeg gikk et halvt år på Eide skole. Etterpå skulle jeg gå på skole på Svanviken, men det ble det ikke noe av. Det var bare kjefting. Du ble så motløs av det at du ville ingen ting. Det var mye mobbing i de seks månedene jeg var på Eide skole. Jeg måtte alltid forsvare broren min. For han tok alltid igjen når han ble plaget.

På denne måten ble opplevelsen av skolen negativ for mange, og lærings-utbyttet lavt.

Ettersom jeg var såpass stor og var over konfirmasjonsalder, så ble jeg satt i arbeid etter dette. I papirene mine står det at jeg hadde tatt de


156

skolene jeg skulle ta, på seks måneder. Det var bare løgn i de papirene. Jeg jobbet i fjøsene, på jordene og i høyonna hesjet jeg. Jeg kunne ikke lese og skrive da jeg kom til Svanviken, og det kan jeg fortsatt ikke.

At «Ruben» ble utskrevet fra skolen, bekreftes i Misjonens egne arkiver, og at dette er skolemyndighetenes ansvar. At han verken kan lese eller skrive, nevnes derimot ikke.

Misjonens paternalistiske syn på taterne Helt til slutt skal vi belyse de grunnleggende oppfatningene som misjonen og taterne hadde om Svanviken. Misjonen og taterne hadde ulike oppfatninger av årsakene til at en familie «havnet» på Svanviken, og de var også splittet i synet på taterne som gruppe. At Misjonen og taterne ikke hadde det samme synet på hensikten med oppholdet på Svanviken, er noe som går igjen helt fra institusjonens første periode, for eksempel i Walnums første beretning fra arbeidet med bosetting av «omstreifere»: «Med bosættelse mener omstreiferne da ikke andet end at faa et hus, der kan gi dem ly for vinteren og være et tilflugtssted mellom reiserne, mens de vil fortsætte med at streife om sommeren og til dels ogsaa om vinteren.»78

Sosialantropologen Ellen Marie Marvik refererer videre til at dette viser seg i taternes tilpasning til Svanviken og i deres motvilje til å tre inn i rollen som klient, noe som synliggjøres i dette sitatet fra På hjemveien i 1981, skrevet av avtroppende bestyrer Torbjørn Jacobsen:

Når jeg nå får anledning til å betrakte det hele på avstand, får jeg en fornemmelse at det stort sett bare var vi (personalet) som arbeidet med problemene. Det ble ofte slik at den hjelpen vi ville yte ikke nådde fram på grunn av manglende vilje eller passivitet fra den hjelpetrengendes side når det gjaldt å gjøre noe med sin egen situasjon. I slike tilfeller er det nærliggende å la kritikken gå innover oss selv og spørre. «Hva galt er det vi har gjort?». Vi ble som regel svar skyldig, – for hvorfor skal vi alltid spørre slik og til og med tro at det er oss det er noe galt med? Jeg tror nemlig at kardinalfeilen består i at klientene på Svanviken familie-senter ikke er enige (eller ikke vil være enige i) at den hjelpen som tilbys er den hjelpen de vil ha og selv mener de har behov for og trenger. Jeg påstår i dag at dette er et tydelig bevis på at mange av klientene ikke har god nok innsikt i sin egen livssituasjon og er livredd for å få sine egne problemer og svakheter avdekket. For klientene gjelder det derfor å være villige til å samarbeide på et helt annet plan enn tidligere, slik at de etter hvert blir klar over at det ikke bare er arbeidsløshet eller bolig-problemer som «tvinger» dem til Svanviken.79


157

Taternes perspektiv: diskriminering som årsak til oppholdet på SvanvikenMye av klientenes samhandling på Svanviken handlet om den diskrimi-nering og urett majoritetssamfunnet utsatte dem for, og oppholdet på kolonien ble definert som en konsekvens av denne uretten. At Svanviken til dels var et alternativ til fengselssoning, var også med på å understreke at dette var et opphold kolonistene selv hadde valgt, og at de ikke var der for å lære eller å behandles, men for å slippe å sitte i fengsel.80

Det er en stor avstand mellom det Misjonen mente var hensikten med et opphold på Svanviken, og det taterne ønsket å få ut av oppholdet. I sitatet over hevdet bestyrer Jacobsen at det var «klientene» ved Svan-viken som ikke var bevisste på sin egen situasjon og derfor ikke var samarbeidsvillige. At det kunne være feil eller mangler ved tilbudet på Svanviken, ble derimot ikke tatt i betraktning.

I sin hovedoppgave legger Marvik vekt på at taterne heller ikke uten videre delte de ansattes syn på dem som klienter: «Taterne nekter å gå

Flyfoto over Svanviken, 1910-40. FOTO: ARKIVET TIL NORSK MISJON BLANT HJEMLØSE, RIKSARKIVET


158

med på at de kommer til Svanviken på grunn av ‘feil’ eller ‘mangler’ ved dem selv, pga. problemer av psyko-sosial art, slik personalet ser det.»81

En psykolog som var engasjert på et prosjekt for Misjonen i halvannet år fra 1970 til 1971, så derimot klart at systemet på Svanviken ikke fungerte, og at taterne hadde en følelse av ikke å bli hørt. I et radioin-tervju fra 1977 fortalte vedkommende:

[D]e fleste av familiene har kommet til Svanviken fordi de har vært ute i en fortvilet situasjon. De har reist rundt, de har hatt kummerlige boliger og arbeidsforhold. Så når dette har pågått over tid, er familien utslitt. De har barn som skal på skole, de har dårlig økonomi. Men når de har vært en tid på Svanviken og funnet roen, føler de at har blitt med på noe som de ikke visste hva var. Til å begynne med når de er kommet hit, er de lettet. Etter hvert blir flere og flere av dem frus-trert. De føler seg innesperret. De føler at den frihet de hadde, er borte, og de stiller seg sterkt kritisk til den måten ting blir gjort på. De føler at de ikke blir hjulpet slik de ønsker å bli hjulpet.82

En naturlig oppfølging, som ikke ser ut til å ha falt Misjonen inn, kunne da være å spørre hvordan taterne egentlig ønsket å bli hjulpet? Hadde Misjonen stilt dette spørsmålet, noe som ville tilsi at de betraktet taterne som kompetente mennesker med evne til å vurdere egen situasjon og egne behov, ville kanskje et opphold på Svanviken blitt mer vellykket for de fleste.83

Noter 1 Sitatet er fra Svanvikens første bestyrer pastor August Herman Francke

Hauer (1908–1909). Jf. A. Austvik, Folket som reiste - og forsvant. Om fanter og fantemisjonen, Oslo 1998: 85.

2 Omstreifere var den offisielle betegnelsen på den nasjonale minoriteten vi i dag kaller taterne eller romanifolket. Her vil navnet tatere brukes til tross for at Misjonen i sin virketid brukte navnet omstreifere om gruppen. Denne artikkelen er en kortversjon av en studie som var vedlegg til en offentlig utredning om norsk politikk overfor romanifolket/taterne fra 1850 og fram til i dag, NOU 2015:7. Assimilering og motstand. I samme utredning finnes også en kildebasert artikkel av Madeleine Stenhammer, Vedlegg til NOU 2015: 7. Vedlegg 17. En norsk misjonsstasjon? Svanviken i norsk tater/romanipolitikk 1949-1986, som er et nærstudium av Svanviken som institusjon fra 1947-1986.

3 I følge Misjonens eget medlemsblad På hjemveien, nr. 6. juni 1973, skiftet Svanviken arbeidskoloni navn til Svanviken familiesenter fra 1. januar 1973. Da mente man at det gamle navnet arbeidskoloni ikke lenger var dekkende fordi det kunne ha uheldige assosiasjoner i retning av tvangsarbeidsleire, og at det nå ble lagt stor vekt på skolegang, attføring og opplæring. I 1987 skiftet Misjonen navn til Kirkens Sosialtjeneste. Etter 1989 gikk organisasjonen over til å drive en annen virksomhet. Svanviken


159

fortsatte å fungere også etter dette, men da for et annet klientell. De som gjennomførte et opphold på Svanviken arbeidskoloni, ble kalt kolonister. Dette var et navn de selv også brukte.

4 P. Haave, Sterilisering av tatere 1934-1977. En historisk undersøkelse av lov og praksis, Oslo 2000; K.-S. Pettersen, Tatere og misjonene. Mangfold, makt og motstand, Oslo 2005 (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, rapport 2/2005).

5 Arkivmaterialet er blant annet Riksarkivet (RA), PA-793, Norsk Misjon blant hjemløse og SAT, PA 295, Svanviken arbeidskoloni.

6 Alle intervjuene er gjennomført av artikkelforfatteren som siden 2004 har vært konservator på Glomdalsmuseet og ansvarlig for Glomdalsmuseets nasjonale satsing på romanifolket/taterne og utstillingen Latjo drom. I perioden fra mai 2011 til desember 2013 hadde hun permisjon fra stillingen som konservator og jobbet da som utreder og rådgiver for utvalget som produserte utredningen NOU 2015:7 Assimilering og motstand i juni 2015. Denne artikkelen er basert på en lengre artikkel som er vedlegg nr. 17 til utredingen.

7 RA, PA-793, Norsk misjon blant hjemløse, introduksjon. 8 Ibid. 9 O. Lyngstad, Landeveiens folk i Norge, Kort oversikt over omstreifernes

historie og Norsk Misjon blant hjemløse 1897-1947, Oslo 1947: 68. 10 Paa hjemveien, nr. 9 1918: 59. 11 Om antallet på Svanviken i første perioden: Lyngstad 1947: 19. 12 Ibid. 13 Ibid.: 43. 14 Ibid. 15 O.R.E. Bastrup og Aa.G. Sivertsen, En landevei mot undergangen.

Utryddelsen av taterkulturen i Norge, Oslo 1996; K.-S. Pettersen, En kvalitativ studie av tiltak rettet mot barn av tatere i perioden 1914-1986, Oslo 1997 ; Haave 2000. Forholdet mellom omsorgsovertakelse av barn og opphold på Svanviken belyses senere i artikkelen.

16 Intervju med «Tore» for Glomdalsmuseet ved M.Ø. Møystad 2004. Likedan mange andre egne informanter og Pettersen 2005.

17 Beretning om arbeidet med omstreifernes bosættelse ved staten, IV: 1914-1916. Avgit av Generalsekretæren for «Foreningen til motarbeidelse av omstreifervæsenet», Kristiania 1910: 5.

18 Pettersen 2005. 19 Lyngstad 1947: 70. 20 Pettersen 2005. 21 Gjengitt i Austvik 1978. 22 Intervju med «Tore» for Glomdalsmuseet ved M. Ø. Møystad 2004. 23 Intervju med «Ruben» for Tater-/romaniutvalget ved M.Ø. Møystad 2012. 24 På hjemveien, nr. 1–3 1987–89: 15. 25 Intervju med «Ruben» for Tater-/romaniutvalget ved M.Ø. Møystad 2012. 26 Intervju med «Tore» for Glomdalsmuseet ved M.Ø. Møystad 2004. 27 Ibid. 28 Ibid. 29 Lyngstad 1947: 71. 30 Ibid. 31 Ibid. Pettersen 2005. 32 Pettersen 2005. 33 SAT, PA-295, Svanviken arbeidskoloni, reglement og instrukser 1908-24,

kolonistreglement for Svanviken arbeidskoloni, trådt i kraft 1. juli 1913. 34 Jf. Pettersen 2005: 99, som bl.a. viser til intervjuet med daværende bestyrer

Myhre i bladet Aktuell i 1963.


160

35 Ibid. 36 Ibid. 37 Intervju med «Tore» for Glomdalsmuseet juni 2004, ved M.Ø. Møystad;

Pettersen 2005. 38 Intervju med «Ruben» for Tater-/romaniutvalget ved M.Ø. Møystad 5.

november 2012. 39 Austvik 1998: 117. 40 Intervju med «Tore» for Glomdalsmuseet med «Hanne» januar 2014 ved

M.Ø. Møystad, A. Gustavsen og M. Grønnerud. 41 Ibid. 42 P. Haave, Sterilisering av kvinner fra Svanviken arbeidskoloni 1949-1970.

Vedlegg 18. Vedlegg til NOU 2015:7: 553. 43 Haave 2015: 578-589. 44 Ibid. 45 Intervju med «Tore» for Glomdalsmuseet ved M.Ø. Møystad juni 2004. 46 Intervju med «Ragnhild» for Tater-/romaniutvalget ved M.Ø. Møystad, 4.

november 2012. Hun oppholdt seg på Svanviken på 1970-tallet. 47 Ibid. 48 NOU 1980:42: 51. 49 Beskrivelsene som følger er tatt ut fra dette festskriftet: A. Austvik

(red.), 1908-1978. Svanviken gjennom 70 år. Festskrift ved jubileet 1978. Jubileumsskrift, Norsk Misjon blant hjemløse 1978.

50 Gjengitt i Austvik 1978: 23. 51 Ibid.: 23-24. 52 Ibid.: 24. 53 Statsråd Astrup hadde i 1886 kjøpt den 8000 mål store eiendommen

for å drive myrdyrkningsforsøk og Svanviken var på denne tiden det mest betydelige myrdyrkningsarbeidet i landet i følge Foreningen til modarbeidelse af omstreifervæsenet II: Beretning om foreningens virksomhet 1900 til 30.juni 1903. Avgiven af sekretæren, Bergen 1903: 25.

54 Austvik: 1978. 55 Pettersen 2005 beskriver hvordan kolonister på 1950– og 1970-tallet

forholdt seg til makten de stod overfor på Svanviken. 56 SAT, PA-0295, W, L0069, 0001. Referert i Stenhammer 2015: 543. 57 Intervju med «Ruben» 5. november 2013, ved M.Ø. Møystad. 58 Intervju med «Tore» for Glomdalsmuseet, ved M.Ø. Møystad juni 2004. 59 Ibid. 60 Ibid. 61 Stenhammer 2015. 62 Ibid. 63 Intervju med «Tore» for Glomdalsmuseet ved MØ. Møystad juni 2004. 64 Intervju med «Ruben» for Tater-/romaniutvalget ved M.Ø. Møystad 5.

november 2012. 65 På hjemveien, nr. 3 1963. 66 På hjemveien, mars 1969. 67 Ibid. 68 Ibid. 69 Intervju med «Tore» for Glomdalsmuseet ved M.Ø. Møystad 2004. Han la

til: «For oss ungene var det greit å være der mens vi gikk i barnehagen.» 70 NOU 1980:42. 71 På hjemveien, nr. 9 1968: 12. 72 Intervju med «Ragnhild» for Tater-/romaniutvalget ved M.Ø. Møystad, 4.

november 2012. Hun oppholdt seg på Svanviken på 1970-tallet. 73 Ibid. 74 Tidligere barnehagelærers «dokumentar» om livet på Svanviken,


Opprinnelig skrevet til hennes barn. Sendt til Tater-/romaniutvalget i februar 2012. Datert september 2010: 5.

75 Ibid. 76 Austvik 1978: 37. 77 Intervju med tidligere kolonist på Svanviken, januar 2014. Glomdalsmuseet

ved M.Ø. Møystad og A. Gustavsen. 78 Foreningen til modarbeidelse af omstreifervæsenet, I. Beretning om

arbeidet med omstreiferes bosættelse ved staten 1909-1910, Kristiania 1910: 9.

79 På Hjemveien, nr. 1 1981. Gjengitt i E.M. Marvik, «Et merke ble satt på personer og slekter»: om taterne i Norge, hovedoppgave i sosialantropologi, Oslo 1983: 117.

80 Marvik 1983. 81 Marvik 1983. 82 Radiointervju med NRK i Glomdalsmuseets arkiver, 1977. 83 For en vurdering av bosettingsarbeidet til Misjonen, se M.Ø. Møystad

samt S.B. Lilleaas og D. Ellingesens interne notat om bosetting skrevet for Tater-/romaniutvalget 2015.

Documents

«I dit ansikts sved skal du æde dit brød»websok.mikromarc.no/Mikromarc3/web/get_binary.aspx?id=... · 137 MARI ØSTHAUG MØYSTAD «I dit ansikts sved skal du æde dit brød»