Kjersti Bjørkmo

Jeg har prøvdå bli venn med dyrene

Den første kråka på jorda

Uten assistanse snør kvelden, snør åsen, snør kråkaog lander med et skrik kveilet i nebbet.Kledd som en pionér; den første kråka på jorda,med et kov av ansikter bak øynene.

5

Minne om å våkne i tomt hus

Det er september.Far står utenfor vinduet og plystrer og plystrerpå hunden som er borte i mørket.

Regn mot bregnene i hagen, og på kjøkkengulvetstår vannskåla som et blankt øye.

6

Jordhund

På kveldsturen vår henger månensom en reingnagd knoke over vannvokterhuset.Hunden vil grave et hullog det tar tusen år. Det er nok til å bli reddfor å bli gammel som en kniv,og for at noe vergeløst skal bre segi vaskeservanter, stuevinduer, ansikter.

7

Det skrå regnet stiller sin diagnose

Det er ikke sant at det finnes en første gang.En tørr firkant på asfaltenviser at noen har satt seg i bilenog kjørt bort.Når et gatelys flimrer, er det glemselen som slår inn.Utenfor byen kan man høre et gjerde på en slette.Når det blåser vibrerer livetmellom pålene.

8

Etter å ha begynt å lese dødsannonsene daglig

Klodens ensomme rotasjon i alt jeg gjør.Menneskene bøyer hodene mot hverandre.Gatelysene dryppersin omsorg over fortauene.Byen foran meg ligger utspent, som hudenfra en tusenarmet gud.

9