Krig!

Hva symboliserer papirtranene?

Navn:

1

TEKSTSAMLING

1. Arnulf Øverland: Du må ikke sove! 3

2. Nordahl Grieg: 17. mai 1940 4

3. Nordahl Grieg: De beste 5

4. Inger Hagerup: Aust−Vågøy. Mars 1941 6

5. Inger Hagerup: Vær utålmodig menneske! 7

6. Gunvor Hofmo: Det er ingen hverdag mer 8

7. Torborg Nedreaas: Kruttrøyk 9

8. Jens Bjørneboe: Vise om byen Hiroshima 15

9. Papirtranene 16

10. Inger Hagerup: Adventslysene 17

11. En gammeldags juleaften 18

2

Arnulf Øverland (1889─1968)

Du må ikke soveJeg våknet en natt av en underlig drøm,det var som en stemme talte til meg,fjern som en underjordisk strøm −og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?

− Du må ikke sove! Du må ikke sove!Du må ikke tro at du bare har drømt!I går ble jeg dømt.I natt har de reist skafottet i gården.De henter meg klokken fem i morgen!

Hele kjelleren her er full,og alle kaserner har kjeller ved kjeller.Vi ligger og venter i stenkolde celler,vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv hvad vi ligger og venter,og hvem der kan bli den neste de henter.Vi stønner, vi skriker − men kan dere høre?Kan dere absolutt ingen ting gjøre?

Ingen får se oss.Ingen får vite, hvad der skal skje ossEnnu mer:Ingen kan tro hvad her daglig skjer!Du mener det kan ikke være sant,så onde kan da ikke mennesker væreDer fins da vel skikkelige folk i blant?Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv om det kreves.Og nu har vi gitt det − forgjeves, forgjevesVerden har glemt oss! Vi er bedratt!Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskapog tenke på hvad der gir vinning og tap!Du må ikke skylde på åker og feog at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjemog si: Det er sørgelig, stakkars dem!Du må ikke tåle så inderlig velden urett som ikke rammer deg selv!Jeg roper med siste pust av min stemme:Du har ikke lov å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!De puster på hatets og ondskapens glør!De liker å drepe, de frydes ved jammer,de ønsker å se vår verden i flammer!De ønsker å drukne oss alle i blod!Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,som stimer med sang over torg og gater,og opglødd av mødrenes fromme svig,vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedragmed heltemot og med tro og ære −du vet, at en helt, det vil barnet være,du vet, han vil vifte med sabel og flagg!

Og så skal han ut i en skur av stålog henge igjen i en piggtrådvaseog råtne for Hitlers ariske rase!Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,på arbeid, på samhold, på kjærlighet!Men den som ikke vil dø i en flokk,får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket − å, kunne du høre!Det er en eneste ting å gjøre:Verg deg, mens du har frie hender!Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.Ute var glitrende stjernevær.Bare en ulmende stripe i østvarslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens randsteg med et skjær av blod og brand,steg med en angst så åndeløs,at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender.−Vår tid er forbi − Europa brenner!

3

Diktet ble først trykket i Samtiden i 1935. Utgitt i diktsamlingen «Den røde front» i 1937.

Nordahl Grieg (1902−1943)

17. mai 1940

I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær.Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.Det stiger en sang over landet, seirende i sitt språk,skjønt hvisket med lukkede leber under de fremmedes åk.

Det fødtes i oss en visshet: Frihet og liv er ett,så enkelt, så uunnværlig som menneskets åndedrett.Vi følte da trelldommen truet at lungene gispet i nødsom i en sunken u-båt… Vi vil ikke dø en slik død!

Verre en brennende byer er den krig som ingen kan se,som legger et giftig slimslør på bjerker og jord og sne.Med angiverangst og terror besmittet de våre hjem.Vi hadde andre drømmer, og kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget med grøde av hav og jord,og slitet skapte en ømhet, en svakhet for liv som gror.Vi fulgte ikke med tiden, vi bygde på fred, som i tross,og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste.  Vi vet det må demre en dagda nordmenn forenes i samme befriede åndedrag.Vi skiltes fra våre sydpå, fra bleke utslitte menn.Til dere er gitt et løfte; at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned,Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.

Kringkastet fra Tromsø 17. mai 1940. Nordahl Grieg leste selv diktet.

Fra Friheten, 1943 (Island)

Nordahl Grieg (1902−1943)

De beste

Døden kan flamme som kornmo;klarere ser vi enn førhvert liv i dens hvite smerte:det er de beste som dør. De sterke, de rene av hjertetsom ville og våget mest;rolige tok de avskjed,en etter en gikk de vest. De levende styrer verden,en flokk blir alltid igjen,de uunnværlige flinke,livets nestbeste menn.  De beste blir myrdet i fengslet,sopt vekk av kuler og sjø.De beste blir aldri vår fremtid.De beste har nok med å dø. Slik hedrer vi dem, med avmaktmed all den tomhet vi vet,men da har vi sveket de beste,forrådt dem med bitterhet. De vil ikke sørges til døde,men leve i mot og tro.Bare i dristige hjerterstrømmer de falnes blod. Er ikke hver som har kjent demmer rik enn de døde var −for menn har hatt dem som vennerog barn har hatt dem til far. De øket det livet de gikk fra.De spøker i nye menn.På deres grav skal skrives:De beste blir alltid igjen.

Fra Friheten, 1943 (Island)

Nordahl Grieg ble selv skutt ned og drept under et bombetokt over Berlin 2. desember 1943. Han deltok som krigsreporter.

Inger Hagerup (1905−1985)

Aust−Vågøy. Mars 1941

De brente våre gårder.De drepte våre menn.La våre hjerter hamredet om og om igjen.

La våre hjerter huggemed harde, vonde slag.De brente våre gårder.De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.De drepte våre menn.Bak hver som gikk i døden,står tusener igjen.

Står tusen andre samleti steil og naken tross.Å, døde kamerater,de kuer aldri oss.

Fra Videre, 1944 (Stockholm)

Inger Hagerup (1905−1985)

Vær utålmodig menneske!   Langsomt blir allting til. Skapelsen varer evig. Mørket ble lys og lyset ild, og mennesket våknet en dag og sa: Jeg vil!  

Langsomt blir allting til. Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn. Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn. Men dette vet vi, at vi er med på å skape det evige livet, skape det ondt eller godt.   Vi vil ikke tape. Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått. Mange var veiene. Det bar galt avsted. Styrken ble makt og makten vold. Og mennesker trampet hverandre ned. Men alltid var drømmene den ytterste virkelighet.   Langsomt blir allting til. Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen. Hva er det vi vil? Drømmer og utopier sier de kloke menn, de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger! Livet er ikke bare hus og mat og penger. Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger, alltid på vei mot menneskehetens seier eller nederlag.   Det haster, det haster i dag! Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor! Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.   Fra Den syvende natt (1947)

Gunvor Hofmo (1921−1995)

Det er ingen hverdag mer

Gud, hvis du ennå ser: det er ingen hverdag mer.

Det er bare stumme skrik,det er bare sorte lik.

som henger i røde trær!Hør hvor stille det er.

Vi vender oss for å gå hjem,men alltid møter vi dem.

Alt vi fornemmer en dager de dreptes åndedrag!

Om vi i glemsel går:det er asken deres vi trår.

Gud, hvis du ennå ser:det er ingen hverdag mer.

Fra Jeg vil hjem til menneskene (1946)

Torborg Nedreaas (1906−1987)

Kruttrøyk Stillheten eksploderte med vekkerklokkas kiming, hun grep den i ørska og puttet den under teppet, hvor den snerret videre til hun hadde funnet stopperen. Hele den dirrende kroppen hennes verket etter sjokket.

Klokka er fire. Klokka fem skal hun stille i kø. Hun løfter armen for å tenne nattlampen, men senker den igjen. Lukker øynene. Ikke sovne igjen, bare slappe av et minutt, eller to minutter. Søvnen tar tak i henne igjen og forlanger sitt. Et hosteanfall vekker henne, en sur kriblehoste som hun har fått i den rå morgenluften når hun står i kø og fryser. Den kommer alltid om morgenen. Men så blir hun da våken. Hun krøller seg et øyeblikk under teppet og spenner musklene for å samle mest mulig varme til å motstå kulden i værelset med.

Det er fort gjort å bli ferdig med påkledningen, hun sjusker litt med vaskingen for å komme i klærne. Hun tar strikkejakke og kåpe på før hun slokker lyset for å lufte før hun går. Når hun ruller opp blendingen, står mørket mot ruten, men hustakene har en anelse av dagslys over seg, skorsteinene tegner seg engstelig mot en blakk stripe av gryende dag. Gatene ligger begravd i mørket. Hun åpner vinduet, og en emmen lukt av gatestøv står mot henne. September har ofte en slik merkelig kald brennlukt om morgenen. Hun snuser den inn, hoster litt og prøver igjen å fylle lungene. Når hun har vent seg til mørket, kan hun skimte den gule murbygningen rett over, der hvor en dame for noen dager siden kastet seg ut fra fjerde etasje. En alminnelig husmor. Hun samler kåpa tettere i halsen og lener hodet tungt mot karmen. Hånden famler urolig ved kåpekraven, hun er blitt klam over pannen og har en vond og frossen smak i munnen, som er ganske tørr. Hun lukker øynene med et drag av smerte. Det er liksom hun har vondt for å puste, hun anker seg sakte. Langt borte, utenom byen, høres lyden av et skudd, flere skudd. Det lyder kvalt og dempet, mer som et stønn i veggen. Men øynene hennes åpner seg igjen med et skremt uttrykk, hun trekker seg litt bak gardinet. Hun lytter i retningen. Skuddene har stilnet. Men hun synes hun fornemmer lukten av kruttrøyk. Hjertet arbeider så tungt, det flimrer for øynene ved hvert hjerteslag. Hun lukker vinduet igjen med dirrende hender, denne merkelige lukten blir hengende igjen i neseborene hennes. I entreen blir hun stående uten å sette hatten på. På knaggrekken mangler det en gul regnfrakk og en grå hatt. I natt igjen, i natt også. Hun krummer munnen umerkelig. Ansiktet hennes inne i speilet er et gammelt ansikt, et ansikt uten glede, øynene er visne. Når Torulf kommer hjem en gang, vil han finne sin mor eldet, en gammel bitter kone vil han finne. Hvis Torulf kommer hjem mer. Hvis. Hvis. Hun leter etter gruen i dette «hvis». Vente, vente. Slite og kave, og ingenting vite. Kanskje er han død. Tanken gjør henne ikke noe videre. Hun har opplevd den for ofte. Hun søker kvalen i den, hun vrenger sitt indre jeg for å oppleve hugget i sjelen. Men tanken vrir seg tørt et sted i henne uten å fenge, som en tomhet, et uttrådt ingenting. Denne bitre tomheten er verre enn angsten.

Langsomt setter hun hatten på. Pledd og votter, hun finner begge deler og lytter med ett. Nå først!

Det er Trygves skritt. Hans rolige, ubekymrede skritt som nærmer seg. Hun slenger vottene fra seg og tar dem opp igjen. Nå er han forbi tredje etasje. Hun tar hatten av seg igjen og slenger den på entrébordet, pusten hennes hveser gjennom nesen, munnen er blitt stram, og en liten rødme ligger under øynene og gir dem liv av harme. Nå setter han nøkkelen i låsen −

Han tar øynene til seg med det samme. Nei, er du alt oppe da, mor, sier han med anstrengt vennlighet. Hun svarer ikke. Bare stirrer, mørkt og forbitret. Han henger hatten fra seg og

begynner å dra av seg regnfrakken. Hun puster varsomt inn, leter etter alkoholduft, men kjenner bare at hun er ubehjelpelig forkjølet. Fornemmer atter denne sære lukten som av kruttrøyk, den har liksom tatt plass i henne selv, i hodet, i munnen, den gir henne nervøse frysninger i huden.

Nå? spør hun hardt. Han trekker på skuldrene, det ble sent i kveld igjen, sier han med et brydd forsøk på en latter.

Hun fnyser en liten hånlatter. Hun kjenner seg ond mot ham. Han er allerede på vei til sitt lille kammers bak kjøkkenet.

Trygve! Det kommer lavt, en avsluttet ordre. Han går nølende etter henne inn i stuen. Der blir han stående halvt i døren, var det noe du ville, kommer det i en kvalt gjesp. På et blikk fra moren lukker han døren og setter seg, uvillig, ansiktet har en trassig likegyldighet som gjør det stygt. Moren driver noen skritt på golvet med hendene flettet i hverandre, stillheten er full av usagte ord som gjør det vanskelig å puste. Tomrommet brer seg ubarmhjertig mellom dem.

Du får henge i. Jeg er fanden så trøtt, kommer det fra sønnen. Så, så, nå kommer ordene. Bitterheten, måneders oppsamlet harme. Hun aner

uklart at hun bør tie, akkurat nå bør hun tie, ordene som kommer nå, vil jage ham milevis fra henne, nå står hun i begrep med å gjøre galt tusen ganger verre. Hun kan ikke stanse, stemmen når etterhånden en høyde hun ikke mestrer, den brytes nå og da av små hissige hostebyger, den skjærer i hennes egne nerver.

Trøtt! Du er trøtt! Ja, selvfølgelig er du trøtt, ha ha. Enn jeg da! Du tror ikke jeg er trøtt? Jeg arbeider bare seksten timer i døgnet. Bare seksten timer. Å stå i kø til kroppen verker som ild, det er ikke noe å bli trøtt av. Jeg må sørge for alt. Jeg må holde i orden klær som er verd å hive på sjøen, jeg må vaske dem selv og gå på forsyningen og sørge for brensel og − hun krøker seg sammen i hoste.

Mens du sover utover dagen. For å bli opplagt til natteranglingen din. Du kunne visst ikke hente det brødet du selv spiser om jeg tigget deg om det. Jeg skal visst ikke tigge deg! For du må enda ikke tro at det er det som er verst for meg − at du er en døgenikt, at du har skuffet meg, at jeg sliter meg i hjel.

Trygve sitter foroverbøyd, kjevene er stramme, ansiktet er skjevt og fremmed. Han tier. Han ruller seg en sigarett med fingrer som dirrer litt. Moren har stanset sin vandring ved vinduet hvor hun begynner å trekke opp blendingen. Nakken hennes er grå og mager under altfor kortklippet hår. Hun bryter den sugende stillheten med saktere stemme.

Det er krig, Trygve.

Det vet jeg vel for fa'n, farer han opp, men så får du huske på at lyset skal slokkes før du ruller opp. Han slokker med forte, ampre bevegelser. Moren hoster vondt, han stryker seg fort over pannen og setter seg igjen. Nå begynner hun igjen, nå begynner hun igjen −

Jaså. Du vet det. Jeg trodde ellers du hadde glemt det. Du har jo så mye annet å tenke på.

Det blir stille et øyeblikk. Han suger heftig av sigaretten. Er du ferdig snart. Nei! Jeg er ikke ferdig, min venn. Du kan tro jeg blir ikke ferdig så lett. Jeg

skulle likt å vite hvor du holder deg henne, om nettene. Men det er forresten det samme. Det som piner meg, piner meg, får meg til å skamme meg til døden, det er denne dette − å. At du hører til dem. Snylterne. De som danser. De som danser og drikker og flørter og fornøyer seg. Nå, i en tid som − . Hun hiver etter pusten, hun kjenner denne ramme smaken i ganen, som lukt av kruttrøyk. Den sitter tåket i sinn og sanser, liksom en drøm en verken riktig kan huske eller riktig bli kvitt.

Det betyr ingenting det, at du slett ikke har råd til dette her, sier hun om litt. Det er meg aldeles likegyldig det at du somler bort livet ditt og ingenting er og ingenting blir. Men det piner meg det, at jeg har en voksen sønn som går omkring her i landet i dag, og ikke vet at det er krig! Du −

Asj, hold nå opp. Selvfølgelig vet jeg det er krig. Men hva fanden vil du jeg skal gjøre. Jeg kan ikke stanse krigen.

Stanse krigen! Stanse den! Stemmen hennes har skrudd seg opp i høyden igjen, hun har flammete røde flekker på halsen. Nei du − dere, dere kan ikke stanse krigen. Dere som danser, dere som danser! Å gud nei, dere stanser ikke krigen, dere. Dere som bare har tanke for fornøyelser –

Hva pokker vet nå du om det. Hold nå opp da! Han har reist seg, øynene er rødkantede og forvåkede, han puster gjennom tennene. Du stanser ikke krigen ved å plage livet av meg iallfall, hold deg unna meg!

Nei ikke gå, ikke gå! Du må ikke gå. Stemmen hennes er som et nødskrik. Si meg bare, ber hun, si meg bare − hvor er det du er henne. Hva slags piker −

Det raker deg ikke! freser han. Å gud! Å gud. Nå gråter hun så smått. Unnskyld mor. Du skjønner jeg er altfor trøtt til noe slags kryssforhør. Vi er

vel trøtte begge. Han tørrer svetten av pannen, der ligger blodårer på huden under øynene som de lyse øyenvippene gjør hvite.

Kunne du bare passe dine egne saker. Prøv heller å forstå meg, og ikke plage. Plage Ja plage! Du plager meg, selv om du ikke sier et ord! Du snakker om krig −

ja det er jo det som er det jævlige. Det er krig. Det er jævligere for meg enn du forstår. Og du må la meg være i fred, for svingende, forstår du det, forstår du det! Du må ikke binde meg, du må ikke prøve på å tyrannisere meg til å være hjemme, jeg må få være meg selv, og du må ikke blande deg bort i mine saker. Han har vendt seg med ryggen til henne, han puster dypt med hele kroppen og løfter hodet, pusten dirrer. Forstår du ikke, sier han, at litt − litt moro. Litt glemsel. Noe − noe må jeg ha som er ung. Jeg − hm. En er ikke ung mer enn en gang.

Han er usikker i stemmen, han flytter på seg og unngår henne. Skumringen som stod mot ruten, har grånet i avmakt, ute har trikkene begynt å gå, den nakne brannmuren som rager til værs borte i tverrgata, har fått et sløret rosa skjær fra morgenhimmelen. Kjerrer klaprer i gata. Moren stryker en bustet hårlokk fra tinningen. Stemmen er mild nå, men parat til bratte overganger. Kjære deg, sier hun, kjære deg. Hvorfor kan du ikke ta deg noe skikkelig arbeid, da. Disse ukebladskriveriene dine − det er jo bare tøv. Du skulle ha fast arbeid, du som andre. Det er nok å bruke ungdommen sin til. Hun hoster litt igjen, og stemmen tar til med en hardere klang, ungdommen − den norske ungdommen i dag, du. Den danser ikke. Det er ikke tider til å danse. Den norske ungdommen, du, den kjemper i landflyktighet, den blør og strider og lever midt oppe i villeste alvoret. Moro du! − Moro tenk! − Tror du Torulf har det moro du kanskje? Tror du Torulf danser!

Hold opp å mase, sier han som i vånde, han snur seg med et rykk. jeg vet da fa'n om Torulf danser, det blir hans sak, hører du, hans sak! Og nå holder du fred, ja nå vil jeg be deg holde fred en gang. Jeg må sove, du får da for helvete la meg få sove −

Jo, du er fin! Du er en stolt nordmann! − Ja sov du, sov du, bare sov du! Sov til dommedag om du vil, jeg forakter deg! Ja, jeg forakter deg! Og vet du hva jeg ville, ja vet du hva jeg heller ville ha utholdt! Ja, for nå skal du vite det − jeg ville ha foretrukket at du var nazist, og at du reiste til østfronten og kjempet for noe du trodde på, for det vil jeg si deg, at de som er frivillige og slåss for nazistene, de tror på noe de, og kjemper for noe de, og om vi hater dem og er fiende med dem, så er det også noe de ofrer, foruten at de setter livet til, for de har menneskeverd de, det er stoff i dem, skal jeg si deg, tross alt, hvor gale de er, så er de bedre enn dem som danser −− nei nei gud, Trygve, jeg mente det ikke, å gud jeg mente ikke det der − ikke gå, nei, jo gå heller inn og sov, jeg skal ikke plage deg, ikke se så stygt på meg, Trygve −

Du mente det ikke. Jeg vet at du mente det ikke. Han er kommet helt hen til henne, han har trengt henne opp til vinduet.

Du er visst glad i meg. Men du skulle ha holdt kjeft, forstår du. Du skulle ha holdt kjeft. – Nei slipp meg − du er meg ulidelig!

Han står og ryster de knyttede hendene ned langs siden, stemmen hopper. Det ligger sigarettpapir på de tørre leppene, tennene er gule. I øynene er det hvite glimt, pannen er dyprød. Han stønner med ett, nei mor! Gråt da ikke for fa'n − å herregud, bry deg ikke om meg. Han tar keitet etter henne, men med strak arm, avstanden er for stor. Ord er farlige. Mor. Mor da! Å, vi er gått for langt. Hører du mor, ser du ikke at jeg er overnervøs! Nei ikke nervøs, jeg er fanden ikke nervøs, men − vi er nervøse begge to. Alle er det. Vi sier for mye. Det er det, ser du, at vi − vi må tie. Skal dette gå godt, da må du lære deg å tie. Jeg kan ikke snakke med deg. Han strakte seg oppgitt, trekkene hans liksom falt utover og oppløste seg i en rød damp, å salte, sviende, helvetes inderlig forbanne, om vi bare, bare kunne ha snakket sammen!

Han knakk i stemmen som et menneske drevet til det ytterste. Nervene hans lever i luften om dem.

Moren står og pusser nesen langsomt, med små sukk. Hun er spak nå, men det er liksom ordenes egen blodåre er sprunget i henne, det renner ennå litt.

Det er all denne ranglingen Uten et ord vender han henne ryggen. Han tar i døra for å gå inn til seg selv,

men stanser for hennes åndeløse «hyss»! Hun lytter anspent mot vinduet. Gjennom morgenens stigende støy av trikker, vogner, sykler og skritt høres

en dempet snerring, den synker som en sirene og blir stående og spinne utålmodig et stykke lenger oppe i gata, hvor en liten grå bil har stanset.

Trygve, vet du jeg tror det er en gestapobil. Der oppe ved papirforretningen. Kom her og se.

Trygve blir stående ubevegelig i den halvåpne døra. Jo, vet du, nå går de ut. Det er en med alpelue og hornbriller og en med hjelm

og gevær, nei to av dem, du! Uff, jeg synes det er uhyggelig, jeg. De går og leter etter et hus. Kanskje det er noen de skal ta nå igjen. Å nei, kom her og se, de kommer hitover. De ser på numrene.

Hun har ikke hørt ham komme, men nå merker hun ham bak seg, han lener seg ganske lett over henne, det dirrer i musklene hans. Men hun kan ikke merke at han puster.

Trygve! Å gud. Det ser ut som det er hit de skal. Noen her i huset tenk! Å, ånei, det er uhyggelig. Vet du, det er akkurat som jeg kjenner lukten av kruttrøyk. Er det virkelig bare innbilning? Jeg synes jeg har kjent det i hele dag. Tro hva de står og snakker sammen om. Jeg er så spent på om det er noen her i huset. Å nei, men se, de har nøkkel til våres gatedør! Nei dette er virkelig fælt du. Tenk om det er Schmidt nede i annen. Å stakkars fru Schmidt du. Trygve, er det virkelig sant at de piner folk? Tror du at det er virkelig sant?

Han har trukket seg tilbake i skyggen av karmen, hun ser ikke annet enn den hvite glansen fra øynene hans, og svaret arbeider seg hviskende fram, støtvis og grugget.

Det er − virkelig sant. De piner − De holder pusten begge da gatedøra slår i. En rytmisk trommeild av

jernskodde trinn langt nede i trappa når dem med sitt ekko. Hun hører sin egen puls slå. − Skrittene stanser i annen etasje.

Å gud, hvisker hun og folder hendene oppunder haken. Men hva er dette, nå hugger skrittene igjen, et tungt klirrende kor av jernskritt, de fortsetter, de kommer nærmere. Tredje etasje. Frøknene Abelhus? Vel nei, de fortsetter fremdeles, de hører gjenlyden i gangens murvegger. Sterkere. Hun har vendt seg mot Trygve, som har glidd ut fra sin skygge, det gustne dagslyset fra vinduet faller på ham som på et gjenferd, han har åpnet munnen, den ser ut som et hull i det grå ansiktet, det er som om trekkene hans er visket helt ut. Nå er de rett utenfor her, de står og subber litt og småtramper, skal de videre, hun vil ta etter Trygve og holde seg fast i ham. Han glir unna henne som om han vil flykte, han dukker seg og blir stående som fastfrosset mens svetten perler fram på overleppen hans. Han har grepet fatt i en stolrygg, han hakker tenner −

De to i stua holder pusten. Øynene deres skrur seg fast i hverandre i en taus brann.

Ringeledningen går som et skrik gjennom leiligheten.

De to i stua rører seg ikke, puster ikke. Det ringer igjen, ringer vedvarende, klokka murrer som verk gjennom stillheten. Som i en ond drøm flimrer det gjennom henne, hver ting som skjer i disse sekundene.

Hun sanser Trygves hånd, den har grepet hennes i et fort, hett tak, den er klam. Så er det ikke mer. Han lukker døra bak seg uten å se seg tilbake. Hånden hans er ennå i huden hennes, hun kjenner den som en sår blodbølge gjennom seg. Døra er lukket. Så er det ikke mer.

Hun er alene. Hun står som spikret fast i samme stillingen, det prikler følelsesløst i huden hennes. Alt blod har forlatt ansiktet.

Klokka hviner. Hun legger de iskalde hendene om haken og kinnene og lukker øynene, munnen er dradd i et grin av smerte, hun anker seg sakte.

Da smeller det kvalt av et skudd i leiligheten, et dumpt sukk i golv og vegger. Etterpå er det stille. Gravstille mens entréklokka raser, for intet i verden er mer stille

enn stillheten etter et skudd. Hun rører seg ikke. Hun står der og er død. Hun har blodsmak i munnen. Brannmuren

borte i tverrgata er farget helt rød av morgensola. En blek avglans av dens rødme legger seg over nakken hennes, som tegner litt av kraniets bratte skråning under det skamklipte håret.

Nå begynner de å hamre på døra. Da retter hun seg opp, hun beveger seg modig og kjenner ikke grunnen under føttene. Det har gått noen sekunder, kanskje. Tidløse øyeblikk, de står og bever alene i

evigheten. Og ordene, som ennå lever i rommet som løsrevne, usynlige cellevev, har ennå ikke fått tid til å dø, deres beiske ånde puster ennå fra mørket i krokene.

Hun åpner i det samme de begynner å arbeide med låsen. Trygve Risør? Trygve Risør. Trygve Risør. Mannen med alpelua beklager, han snakker og sier noe. Hun skjønner ham ikke, hun

hører ikke. Hun går foran dem. Nakken hennes er falmet og gammel under det tufsete håret, men det er en oppreist nakke, en dronnings nakke. Trygve Risør! Det er hans navn. Skrittene hennes er uten tyngde.

Ved den lukkede døra til kammerset hans stanser hun med hånden på dørvrideren, det er så stille der inne.

Ja gud, for en stillhet der inne. Den besøkende senker uvilkårlig stemmen for blikket hennes. Han snakker norsk, han spør, ikke uten høflighet: sover han kanskje.

Hun smiler et fort, grått smil, det flakser som en skremt fugl over ansiktet hennes. Ja. Han sover.

Langsomt bøyer hånden hennes dørvrideren, de er blitt stille de tre. Døra åpner seg sakte, de tre venter taktfullt. Hun beveger de gråhvite leppene, og nå har hun stemme, en stemme med orgeltoner i.

Under øynene ligger en liten feberrødme, og halsen har flammete flekker. Munnvikene dirrer hjelpeløst, men stemmen har en bristende underklang av triumf.

Vær så god, mine herrer! En blålig damp siger ut fra kammerset i tunge spiraler, en tett og emmen lukt av

kruttrøyk.

Fra Bak skapet står øksen, 1945

Jens Bjørneboe (1920−1976)

Vise om byen Hiroshima

Det var en vakker morgenUdi Hiroshima by.En sommermorgen nittenfemogførti.Og solen ja den lysteFra en himmel uten sky,En sommermorgen nittenfemogførti.

Småpikene de lekteUdi have og blant trærOg gjorde allting slik de store gjorde.De pyntet sine dukkerOg de vasket dukkeklærOg kvinnene skar brød på kjøkkenbordet.

Og mange småbarn var detSom stadig lå i sengFor dette var en tidlig morgentimeMens solen strålte deiligOg mens duggen lå på engOg blomster nettopp åpnet sine kroner.

Det var en vakker morgenUdi Hiroshima byEn sommermorgen nittenfemogførti.Og solen ja den lysteFra en himmel uten sky,En sommermorgen nittenfemogførti.

(Fra Ordet nr. 3, 1966)

Papirtranene symboliserer fred.

I 1945 var Sadako Sasaki to år gammel. Hun befant seg i familiens hjem da atombomben falt over Hiroshima, 6. august 1945, mindre

enn to kilometer fra nedslagsstedet. Ti år senere fikk Sadako diagnosen leukemi, eller ”atombombesykdommen”, som Sadakos

mor kalte den. Legene ga henne ett år å leve. Et japansk ordtak sier at den som bretter 1000 papirtraner får oppfylt ett ønske. Sadako

begynte å brette papirtraner i håp om å bli frisk. Hun brettet alt hun kom over av papir; medisinemballasje, reklame, servietter, til og med

innpakningspapir fra andre pasienters bli-frisk-gaver. Hun rakk å brette 644 traner før hun døde 25. oktober 1955. Hennes venner gikk sammen om å brette resten, og alle ble gravlagt med Sadako. Sadako

ble altså et offer for atombomben, men papirtranene hennes lever videre som et internasjonalt symbol på fred.