INTERVJU

746 Tidsskr Nor Legeforen nr. 7, 2013; 133: 746 – 8

INTERVJU

Intervju

Krigerens

vei 746 – 8

«Hvis man går med rosa lakkbukser en gang iblant så får man jo noen brownie points i Lands-

laget for lesbiske og homofile.» Trebarnsfaren Roger Strand er den puslete arbeidergutten

fra Kristiansund som ble leder av Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen og

katalansktalende gjesteprofessor i Barcelona, sjakkspilleren som ble karatetrener, rotte-

forskeren som ble global miljøfilosof med hang til offentlig transport, belgisk sjokolade,

kompleksitetsteori og føre-var-prinsippet.

Roger Strand og jeg skulle begge holdeforedrag på et helgeseminar arrangert avmedisinstudenter i Bergen om etikk, men-neskesyn og personlig utvikling i legeyrket.Omringet av prekliniske fans kom han motmeg i vårlig morgensol med fremstrakthånd og følgende fremtoning, beskrevetfra toppen: Rødt kort glissent hår, fregnetepanne, gulgrønne mørke solbriller medsølvramme og inngraverte dødninghoder,et stort smil, antydning til rød skjeggstubb,tynn hals, signalgul skjorte med hangglider-snipper, sølv metallic tettsittende bukserog sølv joggesko. Under foredraget vardet ingen som ofret antrekket en tanke.Professor Strand vet utmerket godt at klærskaper folk og at mennesker ikke kan ikke-kommunisere, men hva er det han selvkommuniserer med sitt ytre? Man anerparadokser og dobbeltreferanser: Er detkanskje mindre selvopptatt å vise selvopp-tattheten enn å skjule den, mer jålete å gjøreseg konvensjonelt usynlig enn å karikereseg selv, lettere å sette egoet til side nårman har overskredet tabuet mot å væreannerledes? Eller er det bare Strands gledeover farger, teksturer og italienske kles-butikker, over å leve ut en frihet han skaper,over å glemme seg selv? Har han kanskjetenkt på at han derved er en akademiskrollemodell som signaliserer at også du erfri til å overskride meningsløse begrens-ninger? Den som spør, får ikke svar, bareet pussig glimt i øynene hans.

En venn sier: «Man vet sjelden helt hvaRoger tenker og mener, det er alltid noe merder. Når han er ironisk, lurer man på om hansamtidig ironiserer over ironien?» Ifølgeprofessor Jan-Helge Solbakk ved Senter formedisinsk etikk i Oslo er Strand «en av defremste narrene i norsk akademia. For somden ekte narren tør han å tale der ingen andrevåger. Av denne grunn er Roger uforut-sigbar. Det er ingen person jeg kjenner sompasser mindre til Johan Borgens romantittelVi har ham nå enn nettopp Roger.»

Tvil, smil og håp– De som ikke leser det jeg skriver, tror atjeg har veldig spredte interesser. De få somfaktisk leser det, har vel den motsatte opp-fatningen: At jeg sier det samme hver gang.

Skal man sirkle inn en tenker, er publi-kasjonslisten et sted å begynne. I vårt egettidsskrift har han publisert Risiko, usik-kerhet og uvitenhet i medisinen og Gjørkunnskap vondt?. Det finnes titler på spanskog katalansk. Blant de engelske finnes flereom kompleksitetsteori og naturvitenska-

pens forhold til politikk og etikk. Naivetyin the molecular life sciences, Rethinkingscientific responsibility og Science, utopiaand the human condition. I et ferskt bok-kapittel med tittelen Doubt has been elimin-ated finner jeg noe som likner på en tros-erklæring: «Jeg anbefaler en fragmentarisk,refleksiv, selvkritisk og prøvende livsfilo-sofi med rom for både–og, for tvil og smil.Vi må opprettholde håp uten garantier fraGud eller Vitenskapen, og innse at spørs-målene «hva skal vi gjøre» og «hva er detå være menneskelig» er grunnleggendesammenfiltrete.»

Kan Roger sykle?– Jeg er førstegenerasjons akademiker,vokste opp i arbeidermiljø i Kristiansundmed en far som spilte postsjakk og en morsom var normal. Småbymentaliteten varklam, spørsmålet «ka vil naboan sei» kunneødelegge de fleste befriende ideer. Skal jeg

likevel si noe pent om Kristiansund, så mådet være at identitet og væremåte ikke varbesudlet av den kremmerånden vi forbantmed Sunnmøre og Romsdal.

Et glis røper gleden ved å pirke i hjem-fylkets fogderikrangel. – I Kristiansundtrodde vi på opplysning, vi likte leksikonog ensyklopedisk kunnskap, det var OK åvite navn på hovedstaden i mange land. Vivar en familie av sjakkspillere og kryssord-løsere. Det er antakelig helt klassisk at jegmed en sånn bakgrunn valgte realfagene.Så slapp jeg å være så engstelig for enmasse usynlige koder som jeg ikke skjøntenoe av. Jeg måtte vel vokse i selvtillit førjeg våget meg på andre fag. At biokjemienskulle gjøre meg til en slags filosof, varuventet, for å si det mildt.

At Roger Strand skulle bli en eksentriskprofessor var derimot som ventet. Roger gikkut av videregående med 24 seksere og to fem-mere. Han ble kalt «professoren» alleredei barneskolen. Den gang gikk han alltid kleddi hvit skjorte og svart bukse. Klassekamera-tene ertet ham i friminuttene ved å gi hammatteoppgaver av typen 3 423 845. Deskulle raskt regnes ut i hodet, ellers ble Rogerslengt i snøfonna. Han var dårlig i gym,utrent, kunne ikke sykle. Så skjedde det noe.I videregående skole var han med på å startekarateklubb i hjembyen. I dag er han en avinstruktørene i Fana Karateklubb. Og kanfortsatt ikke sykle. Han er heller ikke musi-ker, til tross for at han som medlem av duoenStraffy (Strand og barndomsvennen Affy)i 1985 vant Ungdommens musikkmønstringiÅpen klasse med verket Monster i konsert-sal. Karrieren ble avsluttet på en rockegallaåret etter. Da hadde de to fått kjøpt en gam-mel flaggstang av Kristiansund kommune.Med øks og motorsag ble den partert underfremføring av Kongesangen.

ZenPå et internasjonalt seminar i medisinskfilosofi arrangert av Filosofisk poliklinikk

«Man vet sjelden

helt hva Roger tenker

og mener, det er alltid

noe mer der»

INTERVJU

Tidsskr Nor Legeforen nr. 7, 2013; 133 747

INTERVJU

på Baroniet Rosendal startet dagene medkarate før frokost, ledet av en uvanligalvorlig og ydmyk Roger.– Hva er det med karate?

– Min karatelærer Ingrid Bjordal sier detrett ut: Det handler om at vi skal bli bedremennesker. Om respekt og ære. Om selv-følelse som resultat av mestring. Jeg vet deter gammeldags.– Du har trent karate i 25 år, er du et bedremenneske?

– Det er en livslang vei. Krigerens vei,kalles den i Japan. Kanskje er jeg en bedreRoger så lenge jeg skjønner at jeg ikke erfremme. I dag er det in for venstreintellek-tuelle å interessere seg for zenbuddhisme,men de kaster ut babyen med badevannetnår de er så religiøst opptatt av å være seku-

lære. Interessen for østlig tenkning handlerom å sette i parentes noen av disse håpløsedualismene vi sliter med, slike som «kropp/sinn» og «troende/ikke-troende». Karatedanner helheten menneske, kropp, hjerte ogånd, tenker man i Japan. En personlig vekst– som også kan skje i kor, for eksempel –det handler om pust, kropp, fellesskap,disiplin, korreksjon, tålmodighet. Jeg serungdommer ta form, vi kan faktisk effektivtgjøre noe viktig for folk som sliter. Det eraltfor lite kroppsdannelse på universitetet.Vi dyrker kropp-sinn-skillet. Så er da ogsåfolk i ubalanse på ymse vis.

Rotte = menneske– På Biokjemisk institutt i Bergen vokstespontanantropologen frem i meg. Biokjemi-

Illustrasjon Roger Strand

Roger StrandFødt 1968 i Kristiansund• Professor i vitenskapsteori, Universi-

tetet i Bergen

• Gift, far til tre døtre

• Doktoravhandling (Theoretical Metho-

dology in Biochemistry), 1998

• Leder av Senter for vitenskapsteori,

Universitetet i Bergen 2005 – 11

• Medlem av Den nasjonale forsknings-

etiske komité for naturvitenskap

og teknologi siden 2006 (Dannelses-

utvalget 2007 – 09)

• Styremedlem i Filosofisk poliklinikk

INTERVJU

748 Tidsskr Nor Legeforen nr. 7, 2013; 133

INTERVJU

kerne var så mye mer eksotiske og interes-sante enn biokjemien. Å forstå hva somforegikk var mer fascinerende enn disseleverhomogenatene som vi gikk og skvalpamed. Jeg var heldig, det fantes et senter

for vitenskapsteori ved universitetet og enmann som Ragnar Fjelland, selv realist ogfilosof, som kunne hjelpe meg videre nårjeg innså at jeg var mer fascinert av å forstårealfagene enn den fysiske natur.– Hva var det som var så interessant?

– Det var jo morsomt med folklorenblant forskerne. Men viktigere var dengradvise oppdagelsen av at «virkeligheten»ikke består av ubetvilelige fakta. I realfags-miljøer i 1980-årene trodde vi på viten-skapen. Men på laboratoriet sto vi til knesi en gjørme av usikkerhet. Jeg husker enkollega som sa: «Vi gjør det på rotte, ogdet gjelder for menneske. Sånn er det bare!»Så dårlig tenkt, og allikevel virket det somom det kom pålitelig kunnskap ut av slikeprosjekter. Det var pirrende. Slike spørsmålhar ikke klassisk vitenskapsfilosofi hatt noeå si om. Doktoravhandlingen min oppstorundt de erfaringene.– Så du fikk øye på en slags naivitet blantde skarpe realistene. Var det tvisynet fraKristiansund som gjorde deg kritisk?

– Kanskje. Men jeg ble faktisk forandretav ex.phil. Jeg har stor respekt for dendannelsesmuligheten det er å ha et slikt fag.Foreleserne var vel noen gale svinepelser,men de kunne få oss til å stille spørsmål.De var tenkere. Jeg var en slik student somelsket filosofihistorien, jeg var platonikermens vi leste Platon. Så hadde vi om Aris-toteles og jeg skjønte at Platon hadde tattfeil. Jeg var enig med Hume helt til Kantdukket opp to uker senere. Slik lærer du jomasse. – Jeg tok feil for to uker siden, hvakommer jeg til å tenke to uker fra nå, omdet jeg mener i dag?

(Ut)dannelse eller hjernevask?– Trenger vi mer kritisk intellekt i medi-sinen?

– Jeg kjenner forskerutdanningen på Detmedisinsk-odontologiske fakultet i Bergen.Opplæringsdelen av utdanningsprogrammeter svakt. På doktorgradsstudiet hadde deopprinnelig en halv dag til vitenskapsteoriog etikk, mens andre fakulteter hadde ethelt semester! Gradvis har vi forhandlet

det opp til et to dagers kurs for medisinerne.Men det er fortsatt ingen formelle arbeids-krav knyttet til vitenskapsteorien, det er nokå være fysisk til stede. Andre doktorgrads-stipendiater bruker tre måneder på å skrivesemesteroppgave om de grunnleggendeerkjennelses- og maktproblemene. Det eren skam.– Idealet for en vitenskapelig holdning ermot til å se etter innvendinger mot det manholder for sant?

– Vi bør ved universitetet utvikle størreskepsis til hverdagsplattheter, at alt skalvære slik det ser ut ved første øyekast.På sitt beste finnes det en lekenhet i sam-funnsfag og humaniora som jeg savneri realfagene. En evne til å stille åpnendespørsmål av typen «hvorfor tenker vi atdette er sykdom, hvilke kulturelle forutset-ninger får det til å tre frem slik for oss,hvilken rolle spiller det økonomiske sys-temet når vi skal fortolke fenomenet?– Hjernevasker vi legestudentene?

– Finnes hjernevask? spør Roger Strand.– Tja, hvis man får folk til å tro at de vil detde må? Til å la seg ensrette uten å se at deter det som skjer?

– Jeg tror det er fullt mulig å få legestu-dentene til å engasjere seg i intellektuellespørsmål i medisinen, og dem kryr det joav. Kanskje er det verre med professorene.Men vi må huske at det er en tingenes tvangher. Å fylle psykiatriterminen med et kursom antipsykiatriens historie i 1960-årenekunne nok være vel så interessant som åundervise læreboken. Men hva skal stak-karene hjelpe seg med på neste legevakt?Jeg tror heller det er slik at studenter følerseg nødt til å dilte med flokken. De serikke alternativet selv om de har andredrømmer. Og jeg tror avmakten opplevestvers gjennom hierarkiene. Dra til Brüsselog snakk med folk i EU-parlamentet. Desier også at de ikke har valg og at det ikkefinnes noe som fører frem.– Kan vi utvikle legestudiet slik at vi fåren sterkere utvikling av selvstendighet,dømmekraft, mot og empati? Dette er joegenskaper som blir svekket gjennomutdanningen, ifølge mange studier (1)?

– Det kan vi nok, mener Strand. Medisin-studiet kunne ha hatt en helt annen og syste-matisk satsing på personlig og akademiskdannelse. Jeg skulle ønske at opptakskrite-riene kunne endres, slik at folk kan bli legerselv om de ikke får 6 i matte og fysikk påvideregående skole. Hvorfor skal en kom-mende lege kunne regne ut volumet av etparallelepiped og gjøre integrasjon medsubstitusjon? Jeg prøver å hjelpe ei superjente inn på studiet i Bergen. Alt ved hennetilsier at hun kan bli en fantastisk lege, menhun hindres av det tøvet der. Det er per-verst. Hvis vi tenkte på studentene ikke sombilmekanikere, men som fremtidens beslut-ningstakere, så ville vi få en annen verden.

Mange av studentene på medisin kunnevært barrikadestormere hvis de følte at detgikk an. I stedet ender de opp med å velgevekk kritisk tenkning, protest og aktivismetil fordel for ferdigheter som vil kommetil nytte for individuelle pasienter, mensom vil ha lite annet å tilby enn avmakt pådet strukturelle nivået. I utdanning må vivåge å ta folk på alvor, gi dem oppgavermed rom for å feile. Vi må gi dem utfordrin-ger uten fasitsvar – «hva er et menneske»,«hva er forskjellen mellom høflighet ogrespekt?» Altfor ofte handler studiet omå gjenta det man har hørt i timen.

Empatien og de myke hendene– Du er vitenskapsfilosof. Er medisinenet realfag eller humanisme?

– Helsevesenet har gjennom 50 år endretseg radikalt på grunn av velstand, tekno-logiutvikling, rettighetstenkning og nyerammevilkår. Det har skapt en front dernoen blir engstelige for at humanismen skaldrukne i tekniske og administrative funk-

sjoner. De leter frenetisk etter «kjerneni faget» og finner den ikke i teknisk dyktig-het eller at man er oppdatert på forskningog retningslinjer, men i empati, mykehender og «den Annens ansikt», som detheter. Spørsmålet er om de derved bidrartil å marginalisere sitt eget synspunkt.– Mener du at empati og omsorg ikke er desentrale verdiene i medisinsk virksomhet?

– Jo, men jeg er skeptisk til å byggemuseer rundt de verdiene. Da risikerer viat de blir som hvalskjelettet under taket pånaturhistorisk museum. Kjekt å ha, mensteindødt. Jeg tror vi må unngå å skapefronter mellom teknologi og teknisk kom-petanse på den ene siden og «verdier» påden andre. Blant annet fordi de myke ver-diene risikerer å tape den kampen.

Edvin Schei

edvin.schei@isf.uib.noUniversitetet i Bergen

Litteratur

1. Coulehan J, Williams PC. Vanquishing virtue: the impact of medical education. Acad Med 2001; 76: 598 – 605.

«Kanskje er jeg en

bedre Roger så lenge

jeg skjønner at jeg

ikke er fremme»

«I utdanning må vi

våge å ta folk på alvor,

gi dem oppgaver

med rom for å feile»