Forført

May Britt Stendal

© Lyst Forlag 2016 / Forlagshuset i Vestfold as

ISBN: 978 82 93349 31 0

Trykk: ScandBook AB, SverigePapir: 70 g FSC-Holmen Bluish-White

Forsidefoto: ShutterstockOmslagsdesign: jummel designstudio

Sats: jummel designstudioSatt med Adobe Garamond Pro 10,5/12,5

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven

eller inngåtte avtaler om kopiering.

EROTIKK

5

Kapittel 1

Dyna er surret rundt kroppen, armen strekkes ut, fingrene famler etter vekkerklokka på nattbordet, øynene åpnes mer og mer. Hver dag våkner jeg til den samme høye kimingen, og det samme ordet banker inni hodet. Ett ord. Leander. Noen ganger er det som jeg kan føle det han føler, ja selv om han ikke er nær. Andre ganger kan det være i form av et desperat rop. Hodet siger ned mot puta igjen, øynene lukkes, og et lavt stønn sniker seg fram mellom leppene. Dagslyset slippes gjennom de lyse gardinene, øynene åpner seg på nytt, og den kraftløse kroppen kjemper seg fri fra den varme dyna, ruller ut av sengen, tasser naken bort til garderoben, skyver døra til siden, automatisk slås lyset på og lukten av Leander kjennes. Dunsten blir sterkere når jeg tripper inn, ser Leanders T-skjorte henge over hyllekanten, og skjelver av minnene om ham. Jeg napper det lysebrune plag-get til meg, lukter på, fyller lungene med duften av ham. «Le-ander, Leander», hvisker jeg, som om jeg håper at stemmen hans skal svare meg. Kan han høre meg? Kan han sende et tegn på at

6

alt er bra, at han tenker på meg og at vi fremdeles har kontakt? Uansett hvor mye jeg prøver, eller lytter, får jeg aldri noe svar. Jeg klarer snart ikke mer av denne tausheten. Forslaget om ikke å ha kontakt gjennom hele ferien begynner å bli en forferdelig opplevelse. Det er ikke like lett å holde håpet oppe, men jeg må. Jeg må håpe at han kommer tilbake.

I dag er det er første dag på jobb etter gjennomført tre uker ferie, og det uten Leander. Ferien var velfortjent, men samti-dig utfordrende. Valget mellom en rolig reise på hotell alene og besøk hos familien er alltid et dilemma. Hvert år velger jeg likevel det siste. Ikke er det hyggelig og dessuten ganske krev-ende. Jeg vet at både foreldre, søsken og venner vil ha besøk, og alle har planlagt hvordan de ønsker at det skal være, uten å inkludere meg. Allerede etter fire dager lengter jeg hjem, og higer etter å sette klørne i oppgaver som gir meg arbeidsglede. Jobben betyr mye, ikke bare tjener jeg bra, men jeg liker å ut-vikle og implementere gode IKT-systemer som understøtter arbeidsprosessene ved åanalysere, skriverapporter og kommu-nisere med andre bedrifter. De stramme rutinene, fleksible ar-beidsoppgavene, gode kollegaer med godt humør og god kom-munikasjon gjør at jeg trives. Jeg har funnet min nisje, nemlig det å være ansvarlig for overlevering av nye eller endrede løs-ninger til bedrifter. Det som kan smerte meg er overtiden, og jaget etter å holde frister. Men det er akkurat slik jeg vil ha det.

7

Dokumentet på pc-en lyser mot ansiktet mitt, et ark på skrive-bordet er fullt av fargerike streker og illustrerer mønster av tråd-er som om det er et ankerfeste. Uten helt å erindre at jeg har dykket langt ned i forefalt arbeid, vokser oppgavene fram og gir mening på magisk vis. Det er alltid like triumferende å skape fornuft ut av kaoset, og tiden flyr av sted. «Em, skal du ikke hjem?» Anne står ved døra, holder jakken mellom begge hendene, bøyer hodet litt ned før hun titter bort på meg fra under vippene. Med store energiske øyne kikker jeg bort på henne, som lener ryggen mot dørkarmen, og smiler svakt. «Hei. Det skal jeg, må bare avrunde dette her først. Hyggelig at du spør.» «Det er fint, men ikke føl at du må. Kanskje du kan vente med noe til i morgen?» «Det er jeg klar over. Ikke vær redd for at jeg sliter meg ut, jeg skal ikke sitte her så mye lengre.» Anne nikker tilbake som om hun ikke er så sikker, men snur og tripper tilbake. Like etter smeller det svakt i en dør, og jeg forstår at jeg er alene på jobb. Jeg vender tilbake til arbeidet med analyser og rapporter. Etter en stund strekker jeg litt på meg, jubler lavt, gliser bredt og er godt fornøyd over dagens innsats, slår av pc-en og griper vesken min. På vei ut slokker jeg lyset, låser døra til kontoret, strener gjennom gangen, ned trap-pen og ut hoveddøra. Ute skinner solen, og heten slår mot meg, dampende og kvelende. Båten. Jeg må komme meg hjem og ut på sjøen! Hælene

8

på de brune skolettene klikker mot asfalten idet jeg målbevisst haster bort til min svarte Porsche, og åpner døra. Det er gru-somt varmt inne i cupen, bølgene fra den høye temperaturen dundrer mot meg. Jeg smeller bildøra igjen, vrir om nøkkelen, den svake brisen fra kjøleanlegget føner ansiktet og håret. Jeg lukker øynene et sekund og lar huden avkjøle. Der er han igjen! Tankene fører meg til Leander. Jeg åpner øynene og kikker på veien foran meg, svelger tungt, puster rolig inn deretter lang-somt ut. Best jeg kjører hjem før han fester seg i tankene mine, har ikke lyst at savnet skal styre meg.

Jeg er hjemme. Hjemme alene og slår på radioen så det ikke er så stille rundt meg. Céline Dion synger All by Myself, minne-ne med Leander fra sist båttur velter i meg, savnet etter ham kommer snikende og hekter seg rundt meg som et stramt tau, mens jeg fyller den røde tursekken med gule snorer. Stapper ned den svartstripete bikinien, et par håndklær, solkrem, smør-er litt mat, koker kaffe, leter fram fiskeutstyret fra boden, tar på meg den svarte shortsen og en hvit topp med blå og lilla blomster. Hvor lenge må jeg gå sånn og vente på lyd fra ham? Telefonen ringer. Kan det være ham? Hjertet banker hardt, og jeg løper for å ta fram mobilen fra vesken. «Det er Eilin.» «Hei, velkommen hjem!» Elisabeth sin stemme klinger friskt og entusiastisk. «Hvordan var første dag på jobb?» «Det var mye å henge fingrene i, men jeg liker det jo sånn.» Munnvikene mine trekker seg oppover, smilet er på plass.

9

«Her også. Det er så varmt i dag, tenkte kanskje du ville bli med på stranden.» «Jeg har pakket for en tur med båten, men jeg kan gjerne bli med.» «Vet du hva, da tar vi heller en tur med båten, det frister veldig. Når tenker du å dra?» «Med det samme, men når passer det for deg?» «Jeg kommer til deg med en gang!»

Samtalen avsluttes. Jeg har fylt sekken, går ut og plasserer den og fiskeutstyret i bilen. På vei tilbake fra bilen høres en bil svinge inn gården, og jeg snur meg. En mørk sølvgrå Volvo S60 med laminerte sidevinduer og glasstak ruller inn ved siden av den svarte Porschen. Døra åpner seg, en ivrig Elisabeth vinker og haster over grusen så hun nesten dulter armen borti bilene. Jeg gliser bredt tilbake, humøret mitt stiger raskt flere hakk, det bobler inni meg når jeg ser venninnen min. Jeg forter meg mot henne, og hun løper mot meg. Vi omfavner hverandre, klem-mer hardt og lenge. «Jeg har savnet deg. Fy søren det er godt å se deg igjen!» sprudler Elisabeth. «Jeg har savnet deg også», innrømmer jeg, «du ser like godt ut som vanlig.» «Hva har du gjort i ferien?» «Ikke så mye. Pliktbesøk hos familien. Det har vært både og.» Jeg trekker svakt på smilebåndet. «Hva har du gjort?» «Jeg har hatt det så fint! En uke hjemme hos familien og en

10

uke sammen med Tom.» Hun stopper litt opp for å puste, hun gløder, leppene strekker seg bakover, og smilet lyser opp ansik-tet hennes. Jeg vifter med nøkkelen og peker på ytterdøra. Hun nikker, vi går sammen for å låse døra mens hun fortsetter å prate om ferien sin. «Så herlig at du og Tom fikk ferie sammen. Hvor var dere?» Vi går tilbake til bilen min og hun snakker ivrig om alle plassene de har besøkt. Hvordan været var og hva de har opplevd sammen. Jeg elsker å lytte til når hun forteller. Måten hun skil-drer opplevelsene på sier noe om hvor forelsket hun er i Tom, hun som var så nervøs for å treffe han på den sammenkomsten at jeg måtte bli med, viser nå det motsatte. Gleden er stor på hennes vegne. Idet bildøra smeller igjen og jeg starter motoren, ser hun spørrende på meg. «Hvordan er det med Leander?» «Jeg har ikke hørt fra han siden jeg gikk ut i ferie.» Jeg svel-ger tungt og forsøker meg på et smil idet jeg svinger bilen ut på veien. «Hva er det med ham? Han kan da ikke holde på sånn? Jeg liker det ikke! Er dere ikke sammen?» Hun rister på hodet og får et hardt, klart uttrykk i øynene, stemmen går fra myk og lat-termild, til hard og brutal: «Du må seriøst sette ned foten. Still krav til ham!» «Vi er sammen. Han har en del ting han må gjøre. Det blir helt feil av meg å snu opp ned på livet hans mer enn hva jeg har gjort allerede.»

11

Ansiktet hennes lyser opp, øynene er fredelig. «Du er for snill, Eilin.» «Mulig jeg er det. Men jeg vet også at han har beveget seg inn på et område som nok virker litt skummelt, det har vi vel begge to. Vi trenger tid, både han og jeg.» «Det forstår jeg. Men det å ikke gi lyd fra seg på over tre uker. Jeg hadde aldri akseptert det.» «Alt til sin tid. Vi har snakket om det på forhånd.» «Det du sier er at dere har en avtale?» Hun rynker pannen lavt. «Mhmmm.» «Hva slags avtale?» Hun bikker hodet til siden, og jeg kjen-ner honningduften fra det lyse, silkemyke håret hennes. «Vi ble enige om å snakkes etter ferien.» «Sååå, du har ennå ikke snakket med ham?» Hun glipper med de mørke vippene. «Nei», bekrefter jeg rolig, fortsetter å se framfor meg, gjen-nom ruten, på veien og forbi svingen. «Dere to og avtaler, og det fungerer for deg?» «Jeg savner ham, veldig. Det er kanskje viktig å kjenne på de følelsene også, ikke ta alt for gitt.» «Du er bare helt utrolig, tar deg av ting på en god måte.»

Etter 30 kilometer tar vi av til høyre, fra den asfalterte veien og fortsetter tre hundre meter langs en smal, humpete kjerre-vei hvor grusen spretter opp mot understellet som popkorn. En liten parkeringsplass på snaue tjue kvadratmeter i enden av

12

veien, ikke langt fra sjøen, parkerer jeg bilen i skyggen av noen store bjørketrær. Elisabeth er rask med å komme seg ut av bilen, og åpner bakluken. «Skal du fiske?» Hun hever øyenbrynene og ser opp, stem-men hennes er mild. «Tok med stanga siden jeg trodde jeg skulle være alene.» Den skarpe solen gjør at jeg myser svakt med øynene, og et smil leker i munnvikene. Elisabeth tar med seg piknikkurven sin og rusler nedover stien imot båten. Jeg tar fram kjølebagen, sekken min, låser bilen og følger etter. Stien har en bratt nedstigning ned til utløpet av sjøen og brygga hvor båten ligger. Fine som-merfugler flyr forbi når vi tripper lett av gårde bortover grus-veien med solen varmende i ryggen.

Elisabeth sørger for å plassere altpå dekk, mens jeg tusler en runde rundt båten for å se til at den er i orden. En hvit Askelad-den C62 21 fots med marineblå striper. «Nå skal vi nyte sola, spise litt mat og bare kose oss.» Stem-men min er ivrig, jeg bykser om bord og starter motoren. «Klar for sjøsprut og vind i håret?» fortsetter jeg. «YES!» roper Elisabeth, setter seg godt til rette ved siden av meg idet båten forsiktig driver framover på sjøen. Måkeskrik-ene minner om turen jeg hadde sammen med Leander. Hvileløs står jeg framfor rattet. Kommer han til å gi lyd fra seg? Jeg rister fort av meg tanken og øker farten noe. Små skvulp slår mot kjølen idet den pløyer seg vei gjennom vannskorpa og vi ørner av gårde. Bølgebrus og vind i håret, båten kjører passe fort, og

13

jeg stikker nesen så langt fram jeg klarer. Små salte vanndråper fester seg til ansiktet og leppene. Veldig deilig å komme seg litt vekk. Vekk fra arbeidet, fra alle små ting som burde vært gjort, fra dårlig samvittighet, fra avtaler og andre gjøremål. Det blinker i vannskorpen av solen som speiler seg idet mørkeblå vannet. Jeg strekker meg etter de brune polaroid butterflysol-brillene som ligger framfor rattet, tar dem på, nå trengs de, for ettermiddagssolen står høyt på himmelen og lyser skarpt. Fra å blokkere naturen og landskapet, forstyrret av gjenskinn, endrer sikten seg til å se klart og tydelig igjen. Elisabeth lener seg bak-over og lukker øynene.

Etter å ha kjørt en liten stund, peiler jeg meg inn mot en av de små holmene og senker farten forsiktig. Mørkeblått og grått forsvinner nå mot lysere nyanser av lysegrått og beige. En vak-ker liten holme hvor sandstranden omkranser et grålig, svakt gråblått nakent berg med bølgete og flammende utseende. Eli-sabeth åpner øynene forsiktig, ser seg litt rundt før hun spretter opp og gjør seg klar for å legge til. Jeg slenger over fenderne og legger båten med ripa mot holmen. Elisabeth står klar med ankeret. Så fort vi er nær nok, kaster hun anker over bord, hop-per på land, griper trossa og holder båten på linje før hun slår et halvstikk rundt en jernbolt. Jeg skrur av motoren, finner fram sekken med mat, drikke og liggeunderlag. Elisabeth hjelper til med å bære, og vi tusler litt bortenfor båten før vi slår oss ned. Ingen av oss sier noe, bare ser på hverandre, gliser bredt og øy-nene stråler.

14

Jeg setter fra meg sekken, legger utover et strandpledd, håndkle og solkrem før vi vrenger av oss klærne, slenger oss ned på det myke liggeunderlaget og lukker øynene. «Deiliiig», piper hun i slags beruset tone. «Veldig», mumler jeg, og lar solens stråler stryke meg som ømme kjærtegn mot huden. «Smører du meg inn?» Hun strekker solkremen mot meg. «Klart det», svarer jeg og griper solkremen. «Solen tar virkelig godt her.» Hun tar av seg undertøyet. «Det er jo ingen her.» Hun ser bort på meg og blunker med øyet. Hennes kremglatte hud, renskårede kjeve og høye kinnbein gir et ansikt skapt for portretter. «Det har du helt rett i», understreker jeg, vrenger av meg bh-en og trusa, og stapper dem i sekken. Jeg ligger på magen på svaberget og lar tankene vandre. Det er helt blå himmel så langt jeg kan se, solen gløder grenseløst og forgyller både sjø og land. En svak bris kiler varsomt over huden. Jeg blir mer og mer søv-nig, tankene får fritt spillerom. Det er som om jeg hører Elisa-beth snakke langt borte. Med ett rykker det i hele kroppen.

«Sovner du?!» Hun ler lystig. «Kom igjen, så bader vi.» Smilet hennes brer seg over hele ansiktet. Like fort spretter hun opp, tusler mot vannet og legger på svøm. Ja, ja, jeg kan like gjerne avkjøle meg litt og fokusere på andre ting. Jeg grynter svakt, men stabber meg opp og tusler mot vannet. Sjøens bølgeformer kan minne om svake skrukker på silke. Innslag av grønt i blåfar-gene gir et ekstra tilskudd av ro og harmoni. Den sterke grønn-

15

fargen vannet har fått, er fra sommeralgene. Det salte vannet er mykt og deilig, som en hånd forsiktig stryker huden. Jeg kaster meg ut idet og svømmer utover. Leander. Igjen kommer tank-ene snikende på meg. Minnene går tilbake til ettermiddagen jeg var så varm, båtturen, den milde brisen fra sjøen, og Lean-der. Det rykker lett i leppene mine, latteren sitter like løst som tårene idet jeg forestiller meg at han svømmer her ute sammen med meg. Jeg veksler blikk med Elisabeth som gjør at jeg våkner litt, himler svakt med øynene, og med ett får jeg et vannbad i ansiktet. «Må du slutte å drømme deg bort da.» Hun ler kraftig, så brystene rister og plasker i vannet under henne. Jeg tørker vekk vannet fra ansiktet med hånden og blunker. Elisabeth strekker seg over på magen og skyver seg framover, svømmer inn mot land, og jeg svømmer etter. Nakne, og lette på foten beveger vi oss opp fra sjøen, videre over den varme sanden. Elisabeth stopper opp et øyeblikk og ser på meg med grublende krystallblå øyne. «Ring ham da vel, eller skal du bare sitte der og råtne?» «Jeg venter litt til», svarer jeg, danderer det stripete strand-pleddet, og legger meg ned på svaberget under solen i Evas drakt for å tørke huden. Elisabeth myser med øynene, får et dust ansiktsuttrykk, men velger ikke å si mer, legger seg ned ved siden av meg, og stryker meg på armen før hun klemmer til. «Du har for mye inni det lille hodet ditt. Hva kan jeg gjøre?» Stemmen hennes er like frisk og behagelig som en fønvind.

16

«Når det gjelder ham, ingenting.» Jeg blir stille noen få sek-under. «Stort sett tar jeg det ikke innover meg, men savnet, føl-elsene som sniker seg inn i perioder har jeg ikke helt kontroll over. Jeg forsøker å stenge dem ute, legge lokk over eller jobbe det vekk.» «Det er akkurat det samme jeg gjør. Det beste er at det fun-ker!» Jeg forsøker å krumme leppene til et smil. Selv med verdens beste venninne som fyller meg med energi, glede og fantastiske historier, er savnet der. Som om jeg mangler noe, og tomheten forblir min største hunger. Hvorfor er det sånn? Jeg kveler tan-ker og følelser, skrur en kork over hullet og stenger dem inne, borte, vekk, lukker øynene, puster rolig inn og lar tankene fyl-le seg med sol og måkeskrik. Som skyggen følger kroppen min, blir jeg mentalt forfulgt av en slags svimmelhet. Slipper ikke ta-ket, og lar tankene feste seg igjen. De smale myke leppene hans, de skarpe og glødende blågrå øynene, det varme smilet og den trillende latteren. Tankene spoler tilbake til morgenen sist jeg var sam-men med Leander, i armene hans etter deilig sex. De hete min-nene er som en brems. Lengselen etter Leander bygger seg opp på nytt. Det hjelper ikke at alle andre ting er i sin skjønneste orden. Savnet er som et eget usynlig og lavmælt varslingsorgan fra mitt indre. En antenne som hvisker sine følelseshieroglyfer i et merkelig språk og gjør meg miserabel. Jeg får ikke ro, savnet etter ham presser energien ut av meg. Hva betyr det egentlig at jeg lengter? Lengter jeg virkelig etter det som jeg ønsker meg, eller lengter jeg etter å bli verdsatt? Er jeg bare naiv, ensom og spen-

17

ningssøkende, eller den håpefulle romantikeren? Jeg retter meg opp og stirrer utover horisonten. Sjøen ligger stille og blank. Solen skinner og kaster glans over vannet, glinser i overflaten og får huden til å gløde over den hvite stripen over hoften og brys-tene. Den vakre bølgegangen prydes av skøyter, en cruisebåt, en yacht, en gammel seilskute og flere seilbåter. Romantisk kjær-lighet, er det en type overlevelseskode? Nei, jeg må ha troen på ham. Jeg vender ansiktet forsiktig bort på Elisabeth. «Er du sulten?» spør jeg i et forsøk på å tvinge Leander ut av tankene mine. «Vi kan nok spise litt nå.» Hun retter seg opp, griper det rosa blonde undertøyet og tar det på. «Jeg har smurt med noe mat, Farris og kaffe.» «Jeg rasket med meg noe å grille. Har tatt med engangsgrill.» Elisabeth titter spørrende på meg med havblå, klare øyne som gjør ansiktet hennes glødende. «Herlig. Vi får sette i gang grillen med det samme.» Jeg roter ned i sekken min, plukker fram den gjennomsik-tige sorte bh-en, hekter den på, og trekker opp trusa mellom beina. Elisabeth tar fram grillen fra piknikkurven, ser til at den står trygt i sanden, og tenner på. Flammene strekker seg mot himmelen, før de forsiktig avtar. Deretter mikser hun sammen en fargerik salat, tar fram noen pølser og legger på grillen. Jeg sender henne en kopp med Farris, plukker fram mobilen fra sekken og ser på den. Jeg har fått en melding. Kan det være? Des-perat åpner jeg meldingen med det samme. Det er fra Leander! Lyset er tent i de klare øynene mine, neseborene vibrerer

18

svakt og kroppen skjelver idet jeg åpner meldingen. «Endelig gir han lyd fra seg!» Elisabeth humrer lavt. Jeg ser bort på henne, møter de lune og glitrende øynene hennes, før jeg igjen flytter fokus tilbake på teksten. *Håper det står bra til. Fått gjort noe hyggelig? Jeg ser det har tatt lengre tid enn forventet og beklager veldig. Jeg kommer hjem i kveld, til deg, om du vil da? Tårer renner. I all hast tørker jeg dem vekk så Elisabeth ikke skal se meg gråte. Han kommer i kveld, hjem til meg! Jeg gliser skjevt og svelger forsiktig. Klart det er i orden at han kommer til meg. Hva tror han egentlig? Jeg skal få se ham snart igjen. Holde ham, kjenne ham, nyte ham. Jeg lukker øynene, klarer ikke an-net enn å blomstre. *Hei, står bra til med meg. Er sammen med Elisabeth, ute med båten. Gleder meg til å se deg i kveld, hjemme hos meg . *Hils Elisabeth. Er hjemme ved 19.30-tiden. Gleder meg også . For første gang på litt over tre uker, stiger humøret og til-fredsstillelsen betraktelig over å høre fra ham. Har han savnet meg? Sikkert ikke like mye som jeg har savnet han. Har han de samme følelsene for meg nå som før? Jeg rister av meg usikkerhet-en og leser om igjen meldingen hvor han skriver at han kom-mer. «Kommer han?» spør Elisabeth «Mhmm. I kveld.» Øynene mine hviler på henne, drøm-mende og lystig på samme tid. Elisabeth ler lavt som smitter over på meg.

19

«Godt å se deg glad!» Hun lener seg mot meg og gir meg en god klem. «Takk. Jeg må være hjemme til halv åtte, han kommer da.» Jeg er så glad at jeg nærmest letter fra bakken og glir av sted. «Det er i orden», bekrefter hun med glitrende øyne, som om hun forstår at jeg ikke vil utdype mer om det. Elisabeth legger ut mer om ferien sin, jeg blir sittende og lytte. Solen senker seg lavere på himmelen, smelter inn i hori-sonten og gir et lett rosa skjær. Fremdeles er det varmt og godt. Vindstille. Klokken nærmer seg sju, stranden ligger og bader i et mildt whiskyfarget lys. Elisabeth og jeg begynner å pakke sammen, ser til at ingenting blir etterlatt og setter fart hjemover.

20

Kapittel 2

Få minutter etter at jeg har dusjet av meg saltvannet, ringer det på døra. Hjertet mitt slår raskt, som trommestikker. Er det ham? Jeg går for å åpne, kroppen min dirrer, munnen er tørr og varmen stiger til kinnene. Der står Leander, jeg smiler og invit-erer ham inn. Han har på seg en beige shorts, en rosa T-skjorte som er åpen i kragen, og øynene limer seg fast til den muskuløse kroppen hans som om jeg er forhekset. Øynene hans gløder. Blikket vender tilbake til åpningen på T-skjorta. Glimtet av de stramme brystmusklene, gjør meg tørr i munnen, og jeg svelger tungt. Han ser strålende ut! Leander ruller øynene over meg. Hvorfor gjør han det? «Du har gått ned litt?» hvisker han. Det er ikke noe å snakke om. «Hei du, godt å se deg også.» Jeg strekker meg på tå og gir ham en lang og hard klem. Sanser inn den deilige lukten av ham, med søt, deilig, varm og innbydende noter av kokos, melon, vanilje og treaktige akkor-

21

der. Knærne mine gir nesten etter, jeg tenner brått og hardt, og det føles som jeg skal dø. «Ikke skifte tema nå. Fortell hvorfor du har gått ned.» Øynene hans blir litt smalere. «Jeg er ikke en av dem som synes det er så viktig å veie seg hele tiden, men siden du nevner det, har det kanskje blitt noe mindre mat i ferien, det har vært så varmt.» «Hmmm, du må spise, Eilin.» «Leander, jeg spiser, det vet du, jeg klarer bare ikke å spise så mye hver gang.» «Jeg vet.» Han lukker øynene i irritasjon, kanskje angrer han over å ha sagt det? Jeg kikker nedover kroppen min og spør: «Synes du klærne mine er altfor store på meg?» «Nei da, det ser bare ut som om du har tatt av flere kilo si-den sist jeg så deg. Kanskje jeg bare husker feil?» Jeg ser ned i gulvet, fikler med fingrene. Hvordan får han meg alltid til å føle meg som et ulydig barn? Han tar et skritt mot meg. «Hvordan er det med deg?» spør han mildt, og gjør at jeg titter opp på ham, samtidig synker jeg sammen av ømhet. Jeg har hatt det helt jævlig, for faen! Jeg svelger. «Hvis jeg forteller at jeg har det bare bra, så lyver jeg.» Han puster dypt inn, trekker meg nær seg og omfavner meg. Huden hans stryker seg mot kinnet mitt, duften av ham borer seg gjennom nesen min fyller meg med minner. «Jeg har savnet deg, Eilin.» Han trykker meg hardere mot

22

seg, pusten hans slår mot håret mitt. «Jeg har savnet deg så mye, Eilin, du vil ikke tro det», hvis-ker han og kysser meg på hodet.Jeg prøver best mulig å holde emosjonene mine i sjakk idet tårene presser på, og jeg svelger tungt. «Har savnet deg veldig mye også», stammer jeg fram svakt, titter opp, betrakter ham, mens hver celle i kroppen stråler var-me bølger, begeistringen stiger av å være jenta hans. Leander drar hånden kjapt gjennom håret før han rynker pannen og vurderer meg med smale, mørke øyne. «Vi må snakke sammen.» Tonen i stemmen er mer behers-ket enn skjelmsk. Hjertet synker i meg av redsel for det uvit-ende. Leander griper armen min og leier meg inn i stuen. De grå diafangardinene gir et dempet lys fra vinduene. Han setter seg ned i den beige sofaen med bein i svartbeiset tre, banker håndflaten lett et par ganger på setet ved siden av, smiler elskverdig og innbydende til meg. Nå må jeg ikke gråte. Jeg svelger tungt, setter meg ned ved siden av ham, vender an-siktet mitt forsiktig mot hans og møter de blågrå øynene som skinner klart som en stjerne. «Det er ikke noe skummelt.» Ansiktet hans gløder som sølv-glinsende månelys i kontrast til klærne, og det gjør meg litt tryg-gere. «Jeg kommer til å få flere reisedager som følge av jobben dette året», fortsetter han. Jeg sperrer øynene opp av interesse. Leander bikker hodet til siden, slenger armen over sofaryggen og iakttar meg. «Siden vi nå har et fast forhold, og det er meningen at vi

23

skal se mer til hverandre enn tidligere, lurte jeg på hva tenker du om det?» «Det var ikke helt det jeg så for meg. Jeg, vi, er jo vant med å være borte fra hverandre i perioder, det skal nok gå bra. Skjer det nå snart?» Jeg flytter litt på meg, skrått mot ham, øyenbrynene mine hever seg, øynene blir runde og milde. Han blir stille et øye-blikk, ser raskt ned i gulvet før ansiktet er tilbake på meg, fester øynene til mine og gjør seg glad. «Det skjer ikke før om noen uker. Du vil få vite det i god tid. Det er snakk om noen dager en gang i måneden.» Jeg blinker med øynene et par ganger. «Å, såpass.» Skuffelsen skyller innover meg, ansiktet er for-trukket, som i smerte, men viker ikke blikket selv om. «Vi har faktisk klart en hel sommer fra hverandre, da fikser vi dette», fortsetter jeg, øynene er blanke og leppene trekkes oppover. Han smiler tilbake, klemmer meg i hånden og holder øyne-ne på meg. Jeg kjenner på en følelse, det henger i luften, kjemi-en, den er til å føle på, som om det pulserer mellom oss, trekker oss tettere sammen, og jeg stønner lavt. «Jeg føler det også», sier han, de gråblå er mørke og levende.En lengsel etter å kjenne ham knyter seg inni meg. Han stryker meg lett over hånden med tommelen, alle musklene inni meg strammer seg og det pirrer nedentil. Hvor-dan får han det til? Tenne meg sånn selv nå? Jeg biter meg svakt i underleppen.

24

«Du vet hvordan det tirrer meg når du gjør sånn», mumler han, leppene er brede og fyldige. «Hva hindrer deg?» spør jeg i en spøkefull tone. Han må ha sett gløden som ble tent i øynene mine, for han gliser bredt og humrer. «Jeg kan ikke. Jeg må tilbake på jobb, avslutte en oppgave og sende en rapport.» Han hever de mørke brynene og får en svak rynke i pannen. «Jeg kommer tilbake så fort jeg kan, okei?» Jeg nikker, forsøker å begrave hvor skuffet jeg er. «Jeg kan nesten ikke vente, gleder meg til å komme tilbake», hvisker han. «Jeg liker kåtskapen din. Ikke gjør noe når jeg er borte, vent på meg.» Heten stiger og jeg rødmer. Han stryker meg varsomt på kinnet, lener seg mot meg og kysser meg lett på pannen. Jeg har så lyst å kysse ham. Kyss meg, Leander! Han ser meg dypt i øyne-ne, før han igjen lener seg mot meg. Leppene hans møter mine. Milde himmel, så deilig! Hjertet mitt slår raskt og flammen brer seg i kroppen. Han lukter så godt, friskt, ren og nydelig. Jeg lar fingrene mine stryke ham lett gjennom de myke lokkene. Leander omkranser hof-tene mine med armene sine, trekker meg tett inntil seg, som om han understreker at jeg er hans. Jeg kjenner bicepsen hans. Han er så sterk, så muskuløs. Han stopper opp, lar tungen fukte leppene sine før han bikker seg imot meg igjen, lar hodet sitt hvile mot mitt. «Du lukter så godt, Eilin», hvisker han og kysser meg ømt på leppene. «Jeg har planer med deg senere i kveld, husk det»,

25

poengterer han, blunker og smiler ertende. Dette er nesten galskap, jeg er opphisset og vil ha ham, men må vente. «Gleder meg til du kommer tilbake.» Jeg blunker, øynene blusser svakt, løfter haken, kysser ham ømt på munnen, og for-står han må gå. Han slår armene omkring meg, klemmer meg hardt som om han ikke ønsker å gå. Jeg griper hånden hans, øynene mine møter ansiktet hans idet han slipper grepet og ser på meg før han rolig strekker seg opp i sin fulle lengde. Jeg reiser meg opp fra sofaen, klemmer meg imot ham og slår følge med ham ut i gangen. «Det er ikke meningen å være så kjip med deg», mumler han og ser litt ned, som om han skammer seg. «Jobben kaller, sånn er det bare.» Ansiktet hans er like over mitt, og leppene bare noen centimeter fra munnen min. «Vi ser hverandre etterpå, det ordner seg, tenk ikke mer på det nå.» Leander trykker meg inntil veggen og gir meg noen deilige, dype kyss før han forsvinner ut døra.

Igjen er jeg alene, stillheten presser fram den tikkende lyden fra den antikkbrune klokken på veggen, som vakuum fra en bal-long. Jeg tusler tilbake til stua, slenger meg ned på sofaen, slår på TV’n og leter etter et program som kan være interessant. Komishow fra Apollo Theatre i London, det kan jeg se på. De forskjellige komikerne utfører sine sketsjer på en hysterisk god måte. Jeg ligger på sofaen og hikster av latter. Til tross for at jeg har problemer med å innhente meg for hver ny sketsj, kjenner

26

så jeg smått at savnet etter Leander sniker seg inn som en usyn-lig stigende damp. Idet programmet slutter, ringer det på døra. Jeg skvetter til, reiser meg og går mot entreen. Forsiktig åpner jeg ytterdøra og ser Leander stå der. «Hei, kom inn», oppfordrer jeg. «Hei du», svarer han og tar et skritt inn i gangen. Jeg gir ham mer plass og går over til å betrakte ham på av-stand. Fargekombinasjonen på veggen av en varm beigetone blandet med rødt, fremhever den gylne hudfargen hans. Han har tatt av seg de mørkebrune sandalene og skrever bestemt mot meg, tar tak i meg, trykker hoften sin mot meg, og gir meg dype kyss. Deretter fletter han fingrene mellom mine, rykker lett i hånden som om han vil vi skal gå, tusler inn i stuen, og setter oss på sofaen. «Jeg skal elske med deg nå», hvisker han. «Ja», mumler jeg, føler rommet snurrer og at gulvet forsvin-ner. Det er kun han som egentlig kan forstå hva det er som gir meg den spesielle følelsen. Jeg er sammen med ham jeg liker å ha rundt meg. Han som gjør meg så glad og lykkelig. «Jeg har tenkt på deg hele tiden. Har så lyst å kjenne deg.» Han fortsetter å kysse meg, kjenner vekten hans over meg, han er ikke tung, bare glødende. Jeg plasserer armene mine rundt ham, trykker ham mot meg idet jeg klemmer hoften min mot ham, kjenner bulen på buksen hans. Jeg fniser lydløst. «Eilin, kom.» Han reiser seg opp, strekker ut hånden, og jeg griper den. «Vi går på soverommet.»

Vil du lese resten?

Forført bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på

www.forlagshusetivestfold.no