Dan T. Sehlberg

Mona

Oversatt av Kurt Hanssen

Originalens tittel: MonaCopyright © Dan T. Sehlberg, 2013

Published by agreement with Salomonsson Agency

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2014Oversatt av: Kurt HanssenOmslagsdesign: Peter StolzeRepro: RenessanseMedia ASSats: Type-it AS, Trondheim

Satt med: Sabon 10,4Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-8045-5

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i

strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Sitatene fra Koranen er oversatt fra arabisk av Einar Berg.

Abraham Sutzkevers dikt er oversatt av Barnett Zumoff og hentet fraLaughter Beneath the Forest. Poems from old and recent manuscripts,

Hoboken, KTAV Publishing House 1996.

Til Anna, Natasha og Rebecca

prolog

Qana, Libanon

Den lille jenta med den vakre kjolen var ikke redd for å taen risiko. Det hadde regnet, og bakken bak mormors hus varleirete og glatt. Det oppsatte håret hadde løsnet og de mørkelokkene hadde falt ned. Hun listet seg mot en katt, anstrengteseg for ikke å skremme den, og satte de hvite tøyskoene forsik-tig ned i den brune leiren. Katten snuste på et bildekk som låhalvveis begravet ved det rustne fotballmålet. Det var en slankkatt med fine striper. Som en tiger. Kanskje det var en tiger. Oghun var kanskje en magisk prinsesse som kunne snakke medtigre. Plutselig var det noe som skremte katten, den løp bort-over mot steinbroen og den brune, brusende elven. Prinsessenfikk i stedet tak i en gammel blikkboks. Nei, det var da selv-sagt ingen blikkboks, det var tigerens lille tigerunge, som låforlatt i leiren. Hun tørket grundig av den på kjolen. Mammapleide treffsikkert å kalle henne for kameleonen. Hvis hunbare fikk litt tid på seg, klarte hun alltid å få klærne sine til å seut som bakken hun lekte på. Akkurat i dag hadde mamma ogmormor vært så opptatt på kjøkkenet at de ikke la merke til athun løp ut i den nye, turkise kjolen. I motsetning til kjolen varbokstigeren nå ren og fin. Men sulten. Tigre er alltid sultne.Hun klemte boksen mot brystet og skled bortover marken.

Begge kvinnene stirret forskrekket på den skitne og and-pustne jenta som kom inn på kjøkkenet.

«Mormor! Jeg trenger en bolle med vann med en gang.»

7

Elif satte fra seg et fat med rykende varme sambosek-piroger.

«Du trenger ikke bare en bolle. Du trenger et helt badekar.»Hun lo og kikket bort på Nadim, hun ventet på datterens

utbrudd. Det gjorde Mona også, plutselig gikk det opp forhenne hvor leirete hun var.

«Mamma. Ikke bli sint. Jeg har funnet en tigerunge! Ogden er sulten.»

Mona holdt den ene hånden innenfor kjolelivet og strakteoppfordrende den andre ut mot Elif, som ga henne en bitpirog. Da jenta matet protesjeen sin, gled kjolen opp, ogNadim fikk et glimt av tigeren. Rommet begynte å svaie.Hun måtte holde seg fast i kjøkkenbenken for ikke å mistebalansen.

«Kjære deg. Den tigeren der er veldig farlig. Den kan bitedeg. Stå helt stille.»

Mona lo lykkelig, glad for at mamma var med på leken.Nadim skjøv instinktivt moren sin unna. Hun hadde ogsåoppdaget hva Mona holdt i fanget, og begynte å be.

Nadim beveget seg langsomt nærmere datteren.«Kan jeg få tigeren?»Mona ristet trassig på hodet.«Hun er bare rolig sammen med meg. Hun blir så fort redd.

Moren hennes har forlatt henne.»Nadim kunne ikke holde tilbake tårene. Mona var den vak-

reste som fantes. Hennes elskede datter. Qanas underverk.Med skjelvende stemme gjentok hun:

«Gi mamma tigeren nå. Ellers blir mamma sint. Kjempe-sint!»

Mona så morens tårer. Hun flyttet urolig blikket bort tilmormor. Hørte hennes bønner. Så strakte hun fram håndenmed tigerungen. Som ikke var en tigerunge. Som var en boks.Som ikke var en boks. Som var en granat fra en israelsk kla-sebombe. Nadim holdt blikket festet på ansiktet til datteren.

8

Hendene deres møttes. Det var som om nervene i hånden hen-nes, de små, tynne hårstråene på håndbaken, strakte seg motdatteren med en pulserende intensitet. Hun holdt pusten oglukket hånden rundt den kjølige granaten.

Teen i koppen var blitt kald for lenge siden. Mennesker komog mennesker gikk. Det angikk ikke lenger ham. Han vartom. Like kald som teen. Død. Men likevel så smertelig le-vende. Etterlatt. Men det var bare skallet hans som satt vedvindusbordet på det lille tehuset. Med tomt blikk og krølleteklær. Håret var ugredd. Han var full av sot. Utenpå og inni.

Han visste ikke hvor lenge den svartkledde mannen haddesittet der, rett overfor ham. Ikke hvor han kom fra eller hvor-for han hadde kommet. Mannens vennlige blikk hvilte på denkalde fasaden hans. Den gamle la hånden sin på hans. En ruog varm hånd.

«Samir Mustaf.» Han rykket til da han hørte navnet sitt.«Koranen sier: ‘Og det finnes de som våker over dere … somkjenner dere og vet hva dere gjør. De gudfryktige skal vitterligfinne salighet.’»

De satt der, den gamle og den tomme. Hvor lenge haddehan ingen anelse om. Kanskje en time. Kanskje en uke. Denlille kafeen lå rett overfor Hiram-sykehuset i Tyre. Han skulleha besøkt byen sammen med henne. Vist henne ruinene avhippodromen og den vakre triumfbuen. Badet med henne påstranden.

Han kjente en sur smak i munnen. Den gamle reiste seg ogtok ham i armen. Dro ham opp. Samir fulgte stivt med hamut av tehuset. Han så verken gaten, bilene eller menneskene.Hørte ikke larmen. Han så bare det samme bildet foran seg,om og om igjen. Datteren hans hadde ikke noe ansikt. Detvar borte. De var borte.

Han kom fram til en ventende bil. Noen åpnet døren.Mannen snakket med myk stemme:

9

«Du kan ikke gjøre mer her. Men det er mer du kan gjøre.»Samir sank ned i baksetet på bilen. Den gamle fulgte ikke

etter, han lukket bare døren etter ham. Bilen svingte meden gang ut i den hissige trafikken. Under bakspeilet hanget solbleket bilde av fotballspilleren Ronaldo. Han lukketøynene.

del i

Infeksjon

Fem år senere. Dubai City, emiratet Dubai

Burj al Arab, arabernes tårn, er kjent som verdens mest luksu-riøse hotell. Det var lenge Dubais signaturbygg, der det reisteseg i form av seilet på en dhow, tre hundre og tjueen meterover en kunstig øy. Hotellet besto bare av store suiter, og merenn to tusen kvadratmeter av det var dekket med ekte gull.Alle tepper var håndknyttede.

Som en av tre ansvarlige entreprenører, hadde Mohammedal-Rashid brukt en stor del av sin våkne tid på byggeplas-sen de fem årene det tok å skape Burj al Arab. Byggefirmaethans var et av de største og mest respekterte på den arabiskehalvøya.

Mohammed hadde også tilbrakt mye tid på hotellet etter atdet var ferdig. Han bodde i Saudi-Arabia, og hadde lagt storedeler av forretningsvirksomheten sin til Dubai. Det var vans-kelig å slå den eksepsjonelle servicen og den høye sikkerhetensom hotellet kunne tilby.

Men akkurat nå var både sikkerhet og service uvesentlig.Han studerte de blå fløyelsveggene i den store suiten. Blikketvandret bort til de spesiallagede sitteputene, som var nestento meter i diameter og sydd med gulltråd. Den sterke duftenfra liljene på bardisken og spisestuebordet gjorde ham tungi hodet. Han skulle ønske at han kunne åpne balkongdørenog slippe inn frisk luft. Den store tv-skjermen viste lydløse fe-riemål og lykkelige turister med store smil. Han fortapte segi en reklamefilm for Disney World.

13

Tanken på familien fikk det til å vende seg i magen hans.Eller var det den sterke duften fra liljene? Han lurte på hvabarna gjorde. Bunyamin satt sikkert og så på tv, leksene varnok for lengst unnagjort. Lille Azra lå og sov.

Mohammed var ikke et menneske som pleide å gråte. Dahan kjente den salte smaken av tårer i munnen, prøvde hanå huske sist det hadde skjedd. Det var kanskje da Bunyaminble operert. Han tørket seg forsiktig i ansiktet med en svetthånd.

Han kom til å se på henne igjen. Hun var ikke høy, underén sytti. Virket lavere nå som hun hadde tatt av seg de høy-hælte skoene. Han studerte de små føttene hennes, de skintesvakt i grått av de tynne strømpebuksene. Beina, som så sterkeut. Den mørke kjolen satt stramt. Hun hadde tatt av seg jak-ken og kneppet opp tre knapper i blusen. Eller var det hansom hadde kneppet dem opp? Han så den svarte kanten påbh-en mot den mørke huden. Han svelget. Hvordan kunnehan tenke på sex i en sånn stund?

Han flyttet urolig blikket til ansiktet hennes. Hun var vak-ker. Det var ikke lett å si nei til de mørke øynene. Samtidigvar det noe som ikke stemte. En bulk i den velpolerte lakken:Nesen. I og for seg en fin nese, men den så skjev ut. Bruk-ket. Den ga det myke ansiktet hennes et hardt trekk, en slagsegenrådig blanding av bokser og modell. Hun virket fullsten-dig uinteressert i ham, der hun satt sammenkrøpet i den storelenestolen og bladde nonsjalant i Vanity Fair. Fingrene vartynne og neglene vakkert manikyrerte.

Til å være femtifem år, var Mohammed al-Rashid i god fy-sisk form. Han trente styrke hver dag. Kroppen hans vakteinteresse hos kvinnene. Han visste at den ikke hadde unn-gått henne. Ingenting unngikk henne. Med de forutsetnin-gene kunne han lett ha reist seg fra sengen, slått henne sønderog sammen og så bare forlatt rommet. Det som hindret ham,var at han ikke var bundet. Hadde han vært det, ville han ha

14

kjempet seg løs og kastet seg over henne. Hun hadde verkenteipet håndleddene hans, bundet ham eller satt håndjern påham. Den spede kvinnen, som ikke var mer enn én og en halvmeter fra ham, så altså ikke på ham som en trussel.

Mohammed hadde god intuisjon, og svaret på maktbalan-sen var å finne i blikket hennes. Hun hadde fortalt hvem hunvar og beordret ham til å sette seg på sengen. Der satt hanfortsatt, to timer senere. Halsen var tørr. Det verket i ryggen.Og så hadde han begynt å få tømmermenn.

Hun slengte bladet fra seg og kikket på klokken.«Skal vi slippe inn litt luft?» Hun snakket feilfritt arabisk.Han nikket takknemlig. Hun reiste seg og gikk bort til bal-

kongdøren på strømpelesten. En varm bris feide inn i rom-met. Den blafret i Vanity Fair, og duften fra liljene ble blandetmed eukalyptus. Da han studerte kvinnen som tente seg ensigarett på balkongen, fikk han lyst til å le. Le eller gråte.Hva ventet hun på? Blackberryen hennes lå taus på bordetved lenestolen. Hun hadde sjekket den mange ganger. Nå vir-ket det som om hun bare sto der ute og drømte. Han skjeltemot døren på den andre siden av rommet. Det tok bare noensekunder å komme seg ut. Men hun var kanskje ikke alene?Sto det vakter utenfor? Det forklarte muligens hvorfor hunvar så rolig.

«Du rekker det kanskje, Mohammed. Kanskje ikke.»Han rykket til, og så at hun satt på huk ved siden av ham.

Han hadde ikke hørt henne komme. Hun var så nær at hankjente varmen fra pusten hennes. Tobakken. Hun satt stille.En katt klar til sprang. Da han ikke rørte seg, men taust senketblikket, reiste hun seg og gikk tilbake til lenestolen.

Han tenkte tilbake på kveldens middag. Tidligere i ukenhadde han fanget opp et rykte om et stort kontorbygg. Detjapanske handelskammeret lette etter tomt til et kommer-sielt kjøpesenter for asiatiske firmaer. Han visste at det varstore muligheter for arabiske firmaer til å gjøre forretninger

15

i Asia. I tider som dette, når arabiske selskaper og bankersloss med for høye lån og synkende likviditet, var utenland-ske prosjekter ekstra interessante. Derfor hadde han tatt enringerunde og fått høre at det var en konsulent, en kvinnefra Abu Dhabi ved navn Sarah al-Yemud, som hadde fått an-budsoppdraget. Det tok ham ti minutter å finne opplysnin-ger om henne, og etter å ha studert referansene hennes bahan assistenten sin om å kontakte henne. Han gikk ut fra athun uansett ville kontaktet selskapet hans, men han tok ingensjanser. En middag ble booket allerede neste kveld, i tårnetspanoramarestaurant Al Muntaha i tjuesjuende etasje.

Han kikket på henne. Det virket som om hun satt fordypet itanker. Hun var vendt mot tv-en, men blikket befant seg langtbortenfor den tause golfturneringen som ble vist. Hun så trøttut. Liten. Hendene var knyttet. Så hardt at knokene var hvite.

Hun hadde ventet på ham da han kom inn i den halvsirkel-formede restauranten, to hundre meter over havet. Innrednin-gen var futuristisk, og fra bordet ved et av de store vinduenekunne de se Jumeirah-stranden og de kunstige øyene Palm ogWorld. De hadde spist en god middag, og deretter flyttet segbort til baren og de dype fløyelslenestolene.

Mohammed pleide å si at han var en pragmatisk muslim.Han var troende, men valgte selv hvilke regler han skullefølge. Alkohol var en ting han hadde gitt etter for. Arbeidethans gjorde at det innimellom var nødvendig å drikke alko-hol med kunder. Det var en ettergivelse som han kunne levemed. Faktum var at han etter hvert hadde begynt å drikke myeogså uten kunder. Han hadde tilbudt Sarah favorittchampag-nen sin, Louis Roederers Cristal. Hun aksepterte villig. Detvirket som om hun også var en pragmatisk muslim.

Prosjektet var omfattende, og Sarah hadde satt seg godtinn i lokale byggeregler og avansert prospektering. Til å be-gynne med hadde han vært forbauset over at asiatene haddevalgt å gi oppdraget til en kvinne. Kvinner var en sjeldenhet i

16

forretningslivet, for ikke å snakke om i byggebransjen. Menallerede etter de første timene med Sarah skjønte han at manikke måtte undervurdere henne. Ironien fikk ham til å stønne.

Etter nesten tre flasker vin, hun hadde ikke drukket i hanstempo, begynte han å bli mindre interessert i asiatiske bygge-prosjekter og mer interessert i beina hennes. Da hun lo høyt,tok han sjansen og la en hånd på låret hennes. Latteren bleborte. Hun så på ham under den svarte luggen. Uten et ordtok hun glasset sitt og reiste seg. Først trodde han at hunhadde tenkt å forlate ham. Han så forundret på henne, menhun smilte og nikket mot de ti gullforgylte heisene. Han fulgteetter som en lydig skolegutt. Dette var altfor bra til å væresant.

Hun forandret seg så snart han lukket døren til suiten. Nåvar det en metallisk tone i stemmen, noe skarpt som ikkepasset til den myke, kvinnelige og nesten skjøre personensom han akkurat hadde spist middag med. Forklaringen komraskt: Hun påsto at hun var en del av Enhet 101. Han visstehvem de var. Mossads bødler.

At Sarah ga ham denne informasjonen var urovekkendenok i seg selv. At hun i tillegg visste at selskapet hans haddevært ansvarlig for byggingen av en omfattende bunker i Iran,var enda mer urovekkende. Spesielt fordi nettopp denne bun-keren utgjorde en topphemmelig, fremtidig oppbevarings-plass for anriket uran. Men det aller mest urovekkende varat hun ikke stilte noen spørsmål. I stedet satte hun seg bare ilenestolen og begynte å bla i motemagasiner.

Herregud. Hvordan hadde Mossad fått tak i navnet hans?Hvor mye visste de om bunkerprosjektet? Om de andre pro-sjektene hans? Han bannet stille over grådigheten sin. Hanskulle aldri ha gått inn i det forbannede bygget, uansett hvorgodt betalt det var. Han hadde ikke noe usnakket med is-raelerne, og hadde aldri hatt det. Politikk var ikke hanssak.

17

Blackberryen vibrerte. Sarah plukket den opp, lyttet i still-het og la på. Hun ble sittende med telefonen i hånden og stu-dere ham. Bet litt i en negl. Han klarte ikke sitte stille lenger.Han reiste seg og slo ut med hendene.

«La oss avslutte denne lange kvelden.»Hun ble sittende i lenestolen og fulgte ham med blikket. Så

satte hun resolutt føttene i skoene, dro på seg jakken og reisteseg.

«Du har rett, Mohammed, det er på tide å avslutte.»Han nølte et sekund, men så kastet han seg fram. Med ban-

kende tinninger grep han tak i vasen med liljer og slengte segmot henne. Vasen kastet han mot hodet hennes. Hun kløpham i siden og gled unna. Han stavret framover, mistet ba-lansen og falt hodestups ned i lenestolen. Det brant der hunhadde kløpet ham. Han kom seg raskt på beina og snur-ret rundt. Han fant henne sittende på sengen, rolig, som omingenting hadde skjedd. Han ble så forbløffet at han kom heltut av det. Det var som om de bare var to søsken som leke-sloss. Nå hadde storesøster gått lei. Eller hadde hun gitt opp?Skulle han løpe mot døren eller ta henne først?

Det gjorde så vondt i venstre side at han nesten ikke klarteå stå. Han kjempet imot, men sank ned i lenestolen. Rolle-bytte. Nå sitter jeg her og hun der. Han fikk øye på knivenhun hadde i hånden. Det var ingen vanlig kniv, mer som enkartongkniv. Han stønnet og tok seg til siden. Skjorten varvarm og fuktig. Hun hadde stukket ham med kniven. Hvoralvorlig var det? Det var som om hun leste tankene hans.

«Jeg har punktert leveren din. Du kommer til å dø. Detkommer dessverre til å gjøre vondt. Det skulle ikke skje pådenne måten, men av og til blir man nødt til å improvisere.Leveren din slipper ut store mengder blod i bukhulen. Denkan ikke trekke seg sammen etter et knivhogg, og det gjørdet hele enda verre. Dessuten er det leveren som lager protei-net som gjør at blodet levrer seg. Er den punktert, så … Kort

18

sagt, det er slett ikke bra for deg. Men skaden er ikke bra formeg heller, siden jeg hadde ordre om å gi deg hjerteinfarkt.Det skulle ikke se ut som et drap. Det blir vanskelig å unngå,når du har hull i leveren.»

Den skjærende smerten slukte tankene hans.«Jeg vil ikke dø, jeg har familie,» stønnet han svakt.Hun reiste seg.«Jeg vet du har familie. Gled deg over de minnene du har,

og vær lykkelig over de gavene Gud har gitt deg. Bunyaminog Azra klarer seg. Hvis du har vært en god muslim, kom-mer englene og henter sjelen din. Er det ikke sånn? Og hvisdu så svarer rett på noen enkle spørsmål, blir du skrevet inni Jannah, paradiset, av selveste Allah. Deretter er det bare ågjøre seg husvarm. Det kommer til å gjøre vondt i noen timer,men den som venter på noe godt … Jeg kan ikke hjelpe degmer. Min rolle i dette er over.»

Hun gikk inn på badet, og han hørte lyden av rennendevann. Krampene fikk ham til å falle framover på gulvet. Hanså den store, mørke flekken vokse raskt på det tykke gulvtep-pet. Det luktet støv og rengjøringsmiddel. Hadde han værten god muslim? Han angret på sin pragmatiske innstilling tilislam. Tankene svirret. Han så uklart. Han måtte finne enmåte å stoppe blødningen på. Han hadde kanskje en sjanse?En pute, hva som helst å presse mot såret til han kunne få le-gehjelp. Det fantes helsepersonale på hotellet. Alt fantes pådet forbannede hotellet. Sarah var hans eneste håp. Han gurg-let og hostet. De svarte, høyhælte skoene dukket opp i syns-feltet hans igjen. Hun dro ham opp i sittende stilling. Hanbrakk seg. En brunrød sørpe skyllet utover gulvet og beinapå lenestolen.

«Jeg kan gi deg en rekke hemmeligheter.» Stemmen hansvar ru og svak.

Hun satte seg på huk ved siden av ham, og unngikk smidigalt som lekket ut av den punkterte kroppen.

19

«Du trenger ikke anstrenge deg. Vi vet allerede det vi tren-ger å vite. Vi har andre kilder. Mitt oppdrag her var å stoppeframtidige problemer. Du skal ikke hjelpe Teheran med flerebygg. Din etterfølger vil forhåpentligvis være mer forsiktig.»

Han snøftet.«Bunkeren var et rent forretningsoppgjør … og jeg vet …

andre ting. Viktige ting.»Hun kikket på klokken sin.«Hva slags viktige ting da?»Hun hørtes ut som hun kjedet seg fryktelig. Han lette feb-

rilsk i den ødelagte hukommelsen sin. Middagen hos OmarFathy. Det hadde vært en venn av Omars bror der som hanikke hadde truffet før. Hva var det nå han het igjen? De haddehatt en diskusjon om bunkerbyggingen. Noe annet var blittnevnt. Noe veldig hemmelig.

Han hadde varm væske i munnen og nesen og halsen igjen.Hun reiste seg. Han kunne høre de myke skrittene hennes pådet tykke gulvteppet, deretter de skarpe klikkene fra hælenemot det harde gulvet. Han jamret seg. Hun snudde seg ikke,men gikk bort og lukket balkongdøren. Hun hadde tenkt åforlate ham.

«Arie al-Fattal!»Ordene ble uttalt med munnen begravd i det støvete gulv-

teppet. Det suste i hodet. De utydelige skoene stoppet halvveismot ytterdøren. Nå kom de tilbake.

«Hva er det med ham?»Et glimt av håp. Han så igjen opp i det myke ansiktet med

den skjeve nesen.«Hjelper du meg?»Hun så taust på ham. Vurderte spørsmålet hans.«Jeg har fortsatt tabletten som du skulle ha tatt. Jeg har

ikke lyst til å sløse den bort, men hvis du gir meg noe av verdi,kan du kanskje få den. Den gjør at hjertet ditt stopper, heltsmertefritt. Ellers har du minst én time igjen å leve, og det er

20

definitivt ingenting å se fram til. Det går ikke an å redde deg,selv om du lå på et operasjonsbord. I prinsippet er det umuligå sy i leveren.»

En tablett. Det var alt han ville ha. Å få sovne inn. Flyktefra flammene som brant ham opp innenfra.

Hun tok fram telefonen og satte den på opptak. Så slo hunut med hendene som en teaterregissør. Han prøvde å snakkesammenhengende.

«Du vet altså hvem Arie al-Fattal er. Jeg traff ham på enmiddag. Han prøvde å få meg interessert i å være med ogfinansiere et attentat mot Israel.»

Hosten avbrøt ham, og for hvert angrep eksploderte tusen-vis av lys. Susingen i hodet ble sterkere.

«Hva slags attentat?» sa hun utålmodig.«En slags form for teknisk angrep. Et nytt våpen. Et virus.»Det siste hvisket han. Magen fikk ham til å vri seg i kram-

per, og da han gjorde det, ble halsen igjen fylt av en varm ogtykk væske. Han ble liggende på siden, han snappet kraftløstetter pusten, som en fisk på land. Hun ventet på mer, men såat han ikke ville klare å fortsette. Hun åpnet minibaren vedsengen.

«Tabletten skal tydeligvis løses opp i en sukkerrik væske.For at den skal virke fortere.»

Hun rotet omkring blant drikkevarene.«Jeg antar at det er ok med Coca-Cola? Den er kald.»Han fulgte henne med blikket. Hun åpnet den røde bok-

sen. Så holdt hun opp en hvit pille, på størrelse med en Aspi-rin. Hun ristet forsiktig på boksen for å få tabletten til å løseseg opp. Han var taus, men kroppen var spent som en fjær.Hun hjalp ham med å drikke. Han svelget blod, magesyre ogCoca-Cola. Hun la hodet hans varsomt ned på gulvteppet, ogreiste seg.

«Sånn, Mohammed. Nå kan du i det minste glede deg overat denne slitsomme kvelden snart er over. Er det ikke iro-

21

nisk at det er den amerikanske nasjonaldrikken som blir dinredning?»

Hun satte den tomme boksen på bardisken med et smell.Deretter gikk hun bort til ytterdøren uten å snu seg. På gulvetlå den arabiske magnaten igjen som en kunstig øy i en stor,mørkerød sjø. En fallen miniatyr av Burj al Arab. Med revetseil. Kroppen var ikke lenger spent. Hjertet hadde sluttet å slåetter et par minutter.

Stockholm, Sverige

Det var fortsatt en halvtime igjen. Han sovnet mens han sattder og ventet. Utskriftene gled ut av mappen og ut over detgrå steingulvet på konferanserommet, hvor de laget et farge-rikt mønster. Han lot dem ligge, og prøvde å finne en mer be-hagelig stilling på den stive kontorstolen. De vakreste tonenei verden strømmet gjennom sjelen hans.

Døren åpnet seg, og der sto en ung ingeniørstudent medstritt, svart hår og et ansikt fullt av fregner. Han sa et ellerannet. Eric forlot motvillig Tosca, men bare halvveis, den eneøretelefonen til iPoden fikk sitte i.

«Vil du ha en kreft-cola eller en ordentlig Coke?»Eric himlet med øynene.«Hvis det er light du mener, så ja takk. Og det kreftsnakket

er bare tøv. Ingen har vitterlig dødd av å drikke Coca-Cola.»Studenten prøvde ikke å bry seg om utskriftene som dekket

gulvet.«Ok, professor. Jeg setter den ved talerstolen.»Eric nikket. Så lente han seg tilbake.«Med is og sitron, takk.»Han satte øretelefonen på plass, og arien ble til stereo

igjen.Han tenkte på den kommende forelesningen. Sekretariatet

22

hadde fortalt ham at det var over hundre påmeldte. Dagenstale var en grunnleggende gjennomgang av forskningen hans,og dermed velkjent farvann. Han visste hvor skjærene var.

Tosca hadde kommet fram til fengselet, og sang for sindødsdømte kunstner. Amor che seppe a te vita serbare, vårhete kjærlighet gir deg livet tilbake.

Eric sluttet å tenke på foredraget, tankene drev i stedet overpå nattens sammenstøt. Han hadde dype kloremerker underden hvite skjorten. De hadde elsket. Da Hanna, het og skjel-vende, hadde mumlet fram et nei og prøvd å skyve ham fraseg, hadde han strittet imot. Fortsatt. Hun hadde kjent at hanvar på vei og prøvde å verge seg. Sånn var avtalen mellomdem. Men han hadde vært dopet av duften hennes. Berusetav den svette halsen hennes. Klarte ikke, ville ikke adlyde. Dadet var for sent, hadde hun holdt ham tett inntil seg. Tatt imotham. Etterpå, da han hadde ligget og gispet etter pusten medansiktet begravd i håret hennes, hadde hun grått. Først bareen stille hulking. Så av ren fortvilelse.

«Din jævel. Ditt forbannede jævla svin.»Hun hadde klort ham.Den fregnete studenten dukket opp i døråpningen. Eric

kastet et blikk på klokken og nikket. Han skrudde av midt ifinaleduetten, reiste seg og fulgte etter det strie håret på denkorte spaserturen bort til F2-aulaen. Det første han så dahan gikk opp på scenen ved talerstolen, var at noen – anta-gelig Fregnene – hadde klistret Cancerfondets logo på glassetmed Coca-Cola Light. KTH-humor. Summingen i salen stil-net. Han kremtet og lot blikket vandre over publikum. Hankjente ikke igjen noen av dem, men så hadde han da hellerikke hatt så mye kontakt med studentene det siste året.

«God formiddag. Mitt navn er Eric Söderqvist, og for syt-ten år siden gikk jeg på det fireårige sivilingeniørprogrammet,med fokus på datateknikk. Etter det har jeg fortsatt med åfordype meg innenfor scientific computing. For fem år siden

23

tok jeg en doktorgrad på BCI, Brain Computer Interface, altsåsamarbeidet mellom datamaskiner og hjerner. Det siste årethar jeg ledet et forskningsprosjekt som vi kaller Mind Surf.Et tverrvitenskapelig arbeid som fusjonerer verdensledendenevroforskning med vår mest avanserte IT-teknikk. Vi sam-arbeider med Karolinska Institutet og Kyoto University, ogteamet mitt har en rekke patentsøknader innenfor området.Forhåpentligvis kommer dere til å være like tent på det somjeg er, når mine førtifem minutter er over.»

Det var stille i lokalet. Eric tok den trådløse fjernkontrollenog trykket fram det første bildet sitt.

«Hjernen rommer over hundre milliarder nerveceller. An-tallet synapser – eller kontaktpunkter hvor nerveimpulseroverføres fra en nervecelle til en annen – klarer vi ikke å telle.Ved hjelp av nervetråder spinner disse synapsene et nettverkmed en enorm kapasitet. Drømmer, minner, følelser, bevegel-ser, inntrykk prosesseres i en stadig pågående syntese. Til trossfor at hjernen er et av vår tids største forskningsområder, vetvi fortsatt svært lite om vår biologiske superdatamaskin.»

Et klikk og et nytt bilde.«I dag lever vi stadig lengre og sunnere liv, mye takket være

banebrytende framskritt innenfor så vel medisin som teknikk.Vi har mer virkningsfulle medisiner. Vi har avanserte redskap,som pacemakeren, proteser og en rekke mer eller mindrekomplekse hjelpemidler for handikappede. I løpet av det sistetiåret har vi også blitt bedre på transplantasjoner. Vi har be-gynt å se mulighetene med genforskning og stamcelledyrking.Men alle disse framskrittene innebærer fortsatt ingen forand-ring for de mange millioner mennesker som lider av alvorligehjerneskader.»

Bildene viste kjente ansikter med kjente sykdommer.«Bare i USA er det mer enn fem millioner mennesker med

permanente hjerneskader, to millioner med lammelser, én mil-lion med Parkinson og én million blinde. I tillegg til tjue

24

millioner døve. Utenom disse finnes det slagpasienter og men-nesker med andre relaterte problemer som depresjon. Mangeav disse sykdommene og skadene kommer av at hjernen ikkemakter å tolke inntrykk og utføre muskel- og nervekomman-doer. Det gir seg utslag i blindhet, en manglende evne til åkommunisere, en delvis eller fullstendig lammelse.»

Eric drakk en slurk brus, og blunket til den fregnetestudenten som satt på første rad.

«Prosessoren i en datamaskin minner på mange måter ommenneskets hjerne. Begge arbeider med binære systemer ogkommuniserer via impulser. Likhetene gjør det mulig å kom-binere disse systemene. I konvergensen mellom datamaskinog menneske finner vi løsninger på en rekke av de nevnteproblemene. Det er mitt kall. Jeg arbeider med å skapetankestyrte datasystemer. Og datastyrte tankesystemer.»

Han lot ordene bli hengende i luften en stund, før hantrykket fram et bilde av hjernebølger under en EEG-måling.

«BCI-programmer tolker nevral aktivitet og oversetter dentil digitale kommandoer. Elektroder registrerer tanker, somderetter – via datamaskinen – kontrollerer eksempelvis me-kaniske proteser eller digitale kommunikasjonssystemer. Pådenne måten kan man gjenskape funksjoner hos pasientersom lider av nedsatt motorikk som følge av slag, ryggska-der, MS eller ALS. Lamme kan styre ulike former for hjelpe-midler og bevege seg ved hjelp av proteser. Mulighetene eruendelige.»

Eric startet en filmsekvens.«Her ser dere en ape som har lært seg å styre en robotarm

for å få mat. Apen kontrollerer armen via en joystick. Apenhar også et BCI-implantat i hjernen, som tolker de elektrofy-siske signalene som skapes hver gang hun utfører en beveg-else med joysticken. Her kobler nå forskerne av joysticken.Dere ser at robotarmen likevel fortsetter å hente mat til apen.Hvordan er det mulig?»

25