odØUUlk-o PABRIKKER.

Tllh«tr P,1n,er1kn MuHIIIR

RINGERIKE 1959 -1960

RINGERIKES UNGDOMSLAG

OG RINGERIKES MUSEUM

ELLEN HALS

OLA BRÆNDEN• H . .JØRC3ENSEN

INNHOLD : ,.,~, --~ . Om1J1t1 : 011n11u• lra 1ø.t.111e1 pl tlrtd.lol<ten I M<»1'r tlrtt .

Em"" Jl. Solll"•: Ditt. Drommeltrd I Rurt ldalftl . . .

Fredrit Sdi-.Nff; Sl. OS.n Kilde - St. Olus BrJ111n pl Krøl<l&Gltn .••

0 . B.; KP1abrmntre I Lolndtt ,.

l'nL1•: 8ttln K!rb • ..

Aa,f4 ,,.~IM: En bondekona ~ f« 100 lr 11dtn .••

E. F. H&I-•: Odtlabønde.- 01 ldltndlllSff pl Rlncmb 1&24 •

Kffl B..tu; Ditt Madoftna

l'NANHd; Oltt. 8,-nti.,ll'ntl<I .

Varv V/Ul-'Ol/: Adaltn OI lltdaltn.

Kffl Sut,, : Dikt. Juleknldatlctkt.

H. 11. W.: En lin~ t lf: llllnd ..

Dr&&onbmpen pl NordtrhOY .• .. " . "

li. li. W., Dtn fpratt11tttlrytter1Jtnnom Adal ..

RINGERIKE

rr ,,;,: I -i r-/11 lit)' eM t

T Ii Joha" h lkber1et1 80 å rs dat

P'rl..,, ...... .. ;,. -,.,1 ..... , .. ,,.t, ~:,,-::'::~--"'''· --/,a11ttlof, "41/G , ..... --•. Clullfl<I/ T• p,I U. /erdGl<Jnl 11o.r,11t,a.,.,.,,,.,lrnrl<lor/rlll"l;IG, KGll,rou/j/ /rlld"l;I, /kU- • -"'"""111!'KH "'1 fukr,.tt,~. .. ,,. Ill n11<1nin11/,rd /<>TUlblld. hrbl<l,f,r I/omn //tlllmd/0111.

n,,..,.,tfl, 0, l<I ou 1>11 "'"' l "'"' ,10~ ,.n.., .. 1111111,-l<IGU• , N • llet1tifr0,1tlff,rd,tfoJk. F,a s,,,1<111.t,,1,1,..,nn,,o,/fn.,•ri:Jd<l<I•, l••-•<luo, K/oln.-/kll•, .....,.,.11,.,.,.,u..,,,,. •. °"''_.,_,,.,..,,,,,.,.1p,1,t ...... •- _,,,. - /k/11>14,t I U~t, .... i..11""",-1,m ...... o,n,-;,•t,r-1,t""..,_111>1;.u.,t, __ ,,,,,..,.,, ...... -. lHtk-lO,kHkGTl1""9-l..,..,d. ,.i:r,,..,,. MOI ,te!ft "'1 /;,li, """-'''"""'"0110">n<b<I. Kk,.•l•ø,r1r,Jlu<lf11/dr 4tø, blfr ,m.//o.l:Ur o, lu1e •dbr ,Sl1u MOid. _. ...,,, .. ,1adh,.JohnOl/l>II., 11/0ik,to, 11n-1<1,r1u,,om1mu,co,<1,- .. u. 11ør -u,,,.,..,...,_,,,~.,, o,.., 11...in /o/tt..,, _, !:Idd• . IH• IG•f'lerd• er,-,1....,1 N• •.tal " tn - l Fklkt, k<lldnol, !Hu_.w.,,..i" 1_,,,_,_.,,,,"'ll<f<'III"'""· .,..,u,.,.,n., o,odlffatnder,O,bl. O!-K11..,1,t,_ IG/lttd• o/tlll•• e .... I. o....,....,.,.,, ,pai,, ...... ""'""',_..,.,, ,,en-eru1, ... ,,.1. De _,111o..,,1, twø" n.,....., w ~11, 1 nom~, • .,.,.. °'""tlerol•N'l'dlflld 84~Do-•.ta1tttkco/v,e,qr, 1/Gn p,,1"rlwfl/eylau,M ..,.,....., .. ...,.,, irt ')'ktc ,p,1,.,.., IHbd•I, ,,uer o, ""U,r: Bn/o•f• .$'/f'lrfflMlld o, Cl11Mll4 BO""• ilor l/ffM-•r l.Wr.t:etlrMt.

Bri.11t11i.w..11eo, ,1,,.,....,,.,noo, .. ,.i,,u. iHrll .... S/g!,aMO<d/,am = /~~ ::~"'·- *' tu//tj<ffllf/lleløu11""erN~r,,. O.t/lrllltt;t••kl•M

N•ot/ll-e Md/ffdlt•

..,-~'""'-'· v•r Nd-tf9• -,,1 ,tnur ettn l"llll o,kJlppm,11•. 10ou-,.,....,,,"", .. ,o1u1tt.«. :;.,:' :,"ø~~""" nu,.,, ,lfe•n.erf/•lfløllo .. ..., ... b .. f4<1',

Z:, :ø,.:;:,eo;,.o~"n,.;!''='n!~"'"• Sollrttlp11/""l""""//,ro,AHtck. 0..... "-""""'"" "• r llkf ,O,tdfel ,qr ..,.,.,,11111,, N• rl_,i.,....,.uo.u., .

,,_,_ A....,.,.,..,. lloo,...,. e•,.., •Ntt<I 1/Udln • 0.11, ... ,..,. __

""""'"11...i...i~"""'"'••l/atblf/rJflrrtt :: .,=,•~-=:::=::;. l"'"'"''""""''~•H110,n11. o, 11.,.,rde• 1>0rc deer1•tot0d/,c

:.'.::r: :::!"~ ::f.""e"". D<bæm"ørb<ilt,rcdlkøp, Jløkblo,1ltllf'. ffl• g,,r Olffl /Uln " i,.,.,_•IUIG•l'ff• lia• JOII• • ,oi I• ,1 1k1kblli, Hnlla.t o,ta.t.tf(WNI.

lld• lldlaerl~<I. ,lll~- .. -•-1/e .. 11,p•...,. ,.11 ...... R119ddalett /rllø fl/ fn"fHI. t:US/um«ter--s..Uu......,, ,tr/bo:,o,/..U.••11-,-. ,o.-u..,,os..11q0., J<WIUf.• h/ll,Jo..,...,,./e,o,.,,.,/11,,. Ll~o,doder-1/l,lbtt, Jø,k/«rl/ghelett ,relb,,,....,,..,.n,_, Der1k1• ...,,11..,JlctuS<:,p/fo,.Too/f• o,IW> Vdr,M. 0.,1,,..,. ...... 1 ..... ..,_,,, <ktn•k.tre>'o,,.,Hkk"""'Ollk""11 "'p,D<tller Ø d <erJo,4/el -~,: J• .dttLilt-S/•rt-N,l,dM s~, Dercer • on/1...,q• •l;,rt

R•ublr Jol dd ,-~, I tid:ftll o,11-polta11 JifroutU 4 ,Jo.,.., _,.lla110,......iuø"ael'Jffff. x-o ... ,uw1 v1"11ando111. Jtnnw,wl/ 1NrbHll-lloA11-J1.,,.;1tl....i".tam1HJl11. rn..r , Jrttl-,n, ~ it.11, o,<kll.-wr_,.oUcJ,CII.. Hodllote11 - t,.,Udo,,s-, dr, -niotff 1e..,w11J.Ut. Hu it.øl t,«,c /ni• de tnll«klldu tett.

r ,1.,.,w1.iN,tupø,IWW!'t,;,ppl IHrhfferR.,..ultlffl o,bl1.t.tvl.olø<illf'tt'llllll:11. Ntl - taitb4de1lupo,t,;,ppl ZAf,if(tl'llcdØfdril.1: -rriitlll<UIMllf/Mde ,0,1-.nff<lrrido. Hu - .,1.,11 Jl/wpiøo. tille der~ I ,:lot.ta ø,aldrlfut.U..lffn. .,., • .u,.,.,.,...., Dd a dnu ~ d• li.or kllf'IO tlltr.

Dd.t>Jl'C>l'llf"alktM,.t.ter Of r,.,,,,ld<'II tr dor I Fal.tbø'p•,m,da. Jln<klaMfh,lttt>«r, Of del "°""" li.ar 1_,. -.tt ln(iu. Ko" ,wl da, JONIAI ~= ::i ~ril'°~~ i~,::.,~,~·

RINGERIKE

~::/::::."'"'"Wdl hø11 Øfho ,111,.,,,

E:lfn1Nldo.\'.kelert</drl11"" Rill"trØf ri119tr

S4b«,erdd pd lid"'~'""" ø/1 Sktln.t> mol 1td11 Of I/til, tnupe-, f lr"ll OIi' IOllø" md.id. hut09høtor /1.\:ogltn.dt1 o..,.,, molu, htndn vll lkloe t loppe- : Tatt/o>dtn11e91/det1un.da

lfil tl!um/1 B/dn,: bak bldn.t

.ve11;o,,,.,,,,. "''"'·•

.\:llfrktrdo,edgod,,/111

To pd Ul/ dell •~ flllpl>4'/o,.,kdpa. GHIIIW.

~tl~d.!~=:l~r ,0111,idrl1t11 JJt"II NO"'b/)'t'/lldMtll ,l ~tltl d/11 l>llrg~lknl f11r1«rer.

!:r::.,t;':øc{"''" f o, 11/o<kr:

RINGERIKE

Pi Krokskogen har vi St. Olavs Kilde Ved Midtskogen og St. Olavs Brønn ved Rei.el.seter. - Den dag I dag kan vi påvtsc kilden og brøn­nen, men det er lite vi vet om disse stedene Det !!Ile som er på trykk fra gamle dager tyder Ikke på at det har vært noe bemerkelsesverdig ved noen av dem, I hvert fall Ikke I de siste 2--300 årene. Biskop Je!llll Nllaon som ellerl har nedi.egnet. alt han kommer over på sin vei, har Ikke noe om brønnen ,·ed Rctla I sin visitas­bok fra 1594 da han dro over skogen Han kom da heller Ikke forbi den på sin ve!. om k:lldcn har han bare dette: cSaa droge wl fra Mldt­skoogst.cnen I norducst 1 flcring til St. O1urrs kilde Uggendb i veyen och hafde w\ den pa'l den ho.ire h.aand.• Nå kan det nok tenkes a t bispen har fått høre noe om kilden men Ikke tatt det med i dagboken fordi all helgendyr­kelse skulle ties Ihjel etter Reformasjonen. Bbpen var ny;;gjerrig. grov og spurte der han kom. og hr. Ham som hadde vært sogneprest 1 Holelbort1mot20årvnrmed lblspefølget, Så det &kulle være rart om det ikke var falt noen ord om kilden da de kom dit. Men -dagboken har alt.så ba.re ofret. noen få on:I

"'""'· Første gang vi finner nevnt St.. Olavs Brønn på ReUa er I foged Wleb Rlngertksbeskrlvelte fra 1743: cPna samme Skov (Krokskogen) er en Sæter kaidet Retllla, hvor der tindes en Kilde, som springer ud ar det ha.arde Bjcrg, -'Om aldrig ft)'SCr elle r mangler Vand, kaldet St. Olafs Kilde. Tæt ved Kilden er et rundt HuJ I Bjerget. :,om et Vandspand, og en Ug­ncbe af en Hestehov. hvor der siges at St. Olaf vandede sin Hest , da han rejal.e de!V'-er til Rlngertke til sin St!ffader Kong Sigurd Sir ... ·• - Mens bispen Uer Ihjel kilden &å ,·elger fogden å taLterllgg/ore brønnen. Det gjør han med disse ord : cmcn der tindes nok ar saadanne Kilder, som springe ud af heelt B}erg, paa Ringerike og andre Steder, og skul•

de han paa en miraeulos Maade ha\'e opvaU dem, kunde denne Konge Ikke andet I ain ganske Regjering ha,·e gjort end opvække Kil­der. Hvaddetandetangaaer,flndermanandrc r.flcrker nok ar St. Olaf paa andre Steder. der troes som en Troes-Artleul.> - Wiel &krlver at det som er på Rctla er en kilde. men det er Ikke riktig. Det er en gammel jett('gryte med en fordypning ved aiden av. - Begge blir fylt av regnvann og en bekk som render over her. Senere er det I boker og &krifter 1>ta•

dlg en sammenblanding av sted og navn når det gjelder brønnen og kilden. uten at det kommer frem noe nytt av Interesse.

som vi ser $kal såvbst Ikke bispen og heller Ikke fogden forlede OSI Ul A tro annet enn at Olavsnavnet er pla.,ert Wfeldlg pl disse 2 af.c. dene. Olavsetiketten ble klistret pl så mangt. så hvorforikke et sted etler to pl Krokskot::en?

VI har hatt vanskelig for å forsone oss med denne verdslige forklaring nAr det gjelder dls..'IC stedene som har fAU OlavsnavneL knyttet til

.eg, og i hAp om l kunne kaste et aldri så lite lysglimt over spørsmålet har vi sto\·et lgJen• nom atskllllg stoff og har I årenes lop streifet over hele terrenget omkring kilden og bronnen på kryss og tvers I vid omkrets. De slutninger vi har trukket av det oppsamlede materiale og av undersøkelser I terrenget vU vi i kort­het redegjøre for her. da det kan te:nkcs å hl!. en viss Interesse og kanskje bidra til at det kan komme noe mere frem fra andre hold.

Il.

I dag ligger blde k11den og brønnen utenfor alfan•el og en får lett det Inntrykk at det har vært den rene tllfeldlghet at det blant alle Krok.skogeN mange kilder og brønner skulle bli akkurat dls.5e to som fikk O!avsnavnet knyt.. lelWseg.

VI er kommet. til at dette inntrykket er galt. EU.er å ha studert terrenget på denne delen av skogen ut fra det vi vet. om hvordan vel og all ble lagt- I gammel Ud, og ut fra det vi pc>+ slUvt vet om de gamle \'eiene på Krokskogen, e- vi kommet til at både kilden og: bronnen en gang må ha Ugget I alfarvelen aom gikk tvers «m!r skogen. Ikke samtidig. Forst har vrien over skogen, eller rettere stien, gått over Retla med brønnen og ned Grondokka Ul Sundvollen Senere har den gått forbi kilden pa Mldt.­U.ogen og ned Nordkleiva W Sundvollen. Har alfarvelen gått over dis.se lo stedene ligger de t natr å sette kilden og brønnen I forbindelse med pilegrimene. De må ha ful gt det vanlige \rikket over akogen, andre muligheter hadde

.. __ Profeuor Sverre Steen skriver 1 sin bok

cF!rd og Fest• om hvordan fol.k tok seg frem pi den Uden det her er tale om, det vil sl fra år 1000 og utover. Han skriver at tolk sokte ,eg ~i langs elveløpene opp gjennom dalene. • EITene har vert menneskenes levende vel• Ylltte.. Krokskogen var tett og ugjennem­trmplig pi den Uden, men langs bekkdar oC eltrde6er kunne man ta eeg frem.

Fra Olk> or lteder langs vest.siden av Oslo­fjorden har det pU. et eldgammelt trikk Inn cjermom dalaøllene I Bærum or opp Lomme­dalen lanp elnn. Dm'n. hu det vært natur• UC for den IDID lkuUe W Rlngerike 1 følge Lomma Yidere opp W llat.tllplueen. Derfra

RINGERIKE

langs Bukkebekken opp til Retln OG videre ned Grondokka til Sundvollen. Et blikk på kartet er nok til å overbevise oss om nt dette har vært den letteste og korteste \'Cl under de davær­ende lorhold. - Denne veien har vel Olav Haraldsson tatt. og pilegrimene fulgte dette fare t da de begynte å komme ra år etter Olavs død på Stiklestad I 1030.

Veten O\'er Krokskogen rorbi bronnen på Rctla har sikkert Ikke hort Ul de store ptle­grims\·eiene, men den kan ha nl!rt brukt u folk som horte hjemme i visse strok lanp Oslofjorden og av folk som kom sjo,·elen og gikk i land på \·est.siden av fjorden et sted. 0g har brønnen hatt ord pl\ seg for å være hel­lig, kan nok også andre ha ta ll denne veien selv om det var en omvei for dem.

Hvor lenge al fa rveien h!lr gåU over Relb.

kan vi ikke sl noyaklig. men hoyst sannsynHi gikk folk her tll Svartedauen salte en stopptr

for pilegrimsgang og annen mellembygds ferd. sel I 1350-å rene. Da det igjen ble llv og rø rt I JSQ0.11,rene e r det gamle velfaret grodd Igjen og en ny mere forseggjort ridevel blir anlagt over skogen. og :som erstatning for brønnen ved Retla :som nå ble liggende langt av !el. fikk vi St. Olavs Kilde ved Midt.skogen, • liggende I VeJen•, det vil si I den nye rideveien. Det er denne veien biskop Jens Nilsson har gi tt en noyaktlg beskrivelse av I 1594. Da det senert kom kjørevei over skogen ble også St. Olars kilde ved Midtskogen liggende utenfor alfar­vei. Men da var det nok Ingen ydmyke plk­grlnwje!er som hadde tanke !or den lenger. Og I dag er det Ikke mange :som vet å finne frem til den.

m. I over 300 år rra 1030 til omkring 1350,

kan vi da regne ~ed at pilegrimsveien er gått over Retla. Det beste argument for var anta· gelse om at \·elen har gått her l gammel Ud. og nettopp I den tiden da pllegrimsvandrlngffl var på det høyeste, har vi I sagnene om 51-

~:~De~ v:: :!::e~~!i~~~ ~!~ a; 1:~ &kogen er knyttet til Retla og strøket der om­kring Ja såvidt vi vet finnes der Ikke noe-

::_m::n ~e~~:a~ii! ~:Ti";,

RINGERIKE

Ikke mindre enn 3 sagn og deuuten et fjerde fra nærliggende lrakter. fra Gyrihaugen. Alle 4 sagn er hva Innholdet. angir helt forsk)i?lllge. VI gjengir sagnet fra Gyrihaugen slik det fore­ligger I Andreas Faye·s cNorske Folke-Sagn. , utg!tt l 183J :

cDa St. Olaf kom ti l Gaarden Steen. vildc han bygge op en Kirke der. fordi hans Moder, som de sige, boede der. Dette syntes en Gjo. ger (Gyger), som havde sit Hjem l Fjeld el Gy­rlhaugen llgeoverfor (Navnet har det erte r Gy­geren) Ikke om. Hun spurgte derfor Kongen om han turde gi\'e sig I en Veddeprøve med hende; clnden du bliver fæn:ilg med Kirken din, skal jeg have lagt en Stttnbroover Stttns. !Jorden• sagde hun. Det ha,·de St. Olaf Lyst Ul at prove og svarede ja; men før hun endnu var halv færdlg med Broen hørte hun Klok. keme fra St. Olafs Kirke, for da var han alt færdlg med den. Saa blev troldet saa ra.sende, at hun greb de Stene, hun havde baaret Sllm• men Ul Brobygningen og kastede dem fra Gy­rlhaugen tvertover Fjorden efter Kirken ; men ing('ll af dem traf. Da blev hun saa arrig. at hun sled ar sig det ene Laarbeen og slyngede del. etter Ta.amet. Der er Ikke Nogen, aorn rik• tig l'eed , hvordan det gik til; Nogle sige, at det tog Taamet med, Andre at hun slgtede for hølt. Men det vide Alle, at Benet toer ned bag Kirken I en Sump, for der gh-er det den Dag I Dag en fæl St.ank fra sig og derfor kal . des Sumpen OJDgerputten endnu.• - -

Til sagnet føyer Faye hva der muntlig er bllU ham fo1·talt : cDe Stene hun kastede efter Kirken landtes for længe siden paa Nabognar• den Moes Marker. Den af Gjøgren begyndte Bro er nu fuldendt. I St. Olafs Kirke holdt man længe Gudstjeneste hver SL Hans Dag: men for omtrent ISO Aarsiden brændte Ki rken at ved Lynild. De skjønne Ruiner trodscde endnu længe Tidens Ødclæggelser og Folk vide at !ortæUe fra deres Bedsteforældre, hvorledes dl.ne tom Bøm vare med at smykke den bry1t­fæld!ge Kirke med Blomster og Grønt til St . Hansciap.Festen. Det var nu I den Tid man troede at skylde de viede Stene Ærbødlghed. De Tider ere nu rorbi. For nogle Aar &Iden blev denne ærvæl'dlge Kirkeruin n~ten Jev­net med Jorden~. __

Manuskriptet Ul t.'ette sagnet. nedtegnet med Jorgen Moes håndskrift, ligger I Univers!-

tel&blblloteket. og I forordet Ul boken 5in tak­ker Faye bl. a. Jorgen Moe for stoff han har mott.att fra ham. Også rogro Wiel har hørt dette sagnet og t.a.tt det med I sin innberetning 1 1743.

Det sagn som Bernhard Herre gJengtr I sin skis.se • Krogkleven• ble første gang offentlig­gjort I cDen Constltutlonelle• I 1841. cEven­tyret lyder I Korthed saaledC'S•, skriver han: En underjordisk Prlnds nært'de en varm, men haab!øs og upaask}ønnet Henglvenhed til en ung, deilig Huldreplge. Han bar sin KJærUg­hed !onllgt, men hengav sig Ul en ørkes!os Uv!rksomhcd der harmede de Underjordiske. Kun naar ?.taanen Skinnede over de sorte. tungsindige Fje!dsocr, og naar Natteravnen lstemteslnetriste Toner,fulgtehanden Elske­de, og da anede Huldren, hvad der feilede ham. Men en Middag I Augustmaaned. da det var lummert I Dalene. havde Sanct Olaf, der foer over Krokskoven. lagt sig Ul Hv!le under nogle

skyggefulde T~r I Nærheden av Rethellerne, og her saae Huldreplgen ham, Idet hun van­drede mellem Træeme.

Det var den første Chrlstne, hendes Blik havde hvilet. oaa, og dermed VRr hendes Skjæb­ne afgjort. Hun kunde Ikke vende Blikket fra den christne Konge, og da han fortsatte sln Reise, glk hun langsomt og tyst efter ham, indtll han rorsvandt. for hende nede I Veien. Her satte hun sig og stirrede t ro,stcslos efter ham. Solen brændt.e hende bruun, men hun mærkede det Ikke; thl hendes Sjæl fulgte Ola f. Hendes KJærUghed for den chrtstne Mand ryg. tedes mart blandt de Underjordiske, og de banlyste hende fordi hun havde henglvet s!g til deres blttreste Fiende; men den underjor­diske Prlnds kunde ikke glemme hende, og til Strar omskabt.e hans Fader ham til en Øm, med denne F\lgl.s vilde rovgjænige Natur, men a!Ugevel sku Ide han bære Mlndct om sin Kjær­llghed hos sig selv uden at Hulderen kunde ane det.. Alllgeve\ - rort.æller Eventyret -sad der bestandig paa samme Sted, hvor den unge Huldre stirrede ned over Veien, en s t.or, bruun Ørn l den høle Orantop, og naar Solen om Middagen brændte hedest, slag og hvifl.ed '!

RINGERIKE

den med sine store Vinger ror at svale luften omkring hende. Da Efleranret kom, visnede Huld repigen hen og dode. og skjont hun havde været hadet a r sit Folk, ble\' alllgevel hele Or. neslægten fredet af Huldrestammen, fordi den. ne ene Øm havde væmet om deres smukkeste Datt.er. - -

Sagn nr. 3 fra Retla, om hvordan brønn; ble Ul, har vi tidligere gjengitt I Wlels versjon fra 1_743, hvorav det tydellg fremgå r at sagnet er kJent fra andre steder. Det e r et typisk vandresagn som vi finner mange variasjoner av rundt i landet og - vel å merke _ for­

trlnsvis p6 sl.eder hvor det er historisk kjent, eller sannsynlig, a t St.. Olav har vært.

Det samme gjelder i ennå sterkere grad det sisle sagnet. nr. 4., som vi har om St. Olav fra strøket omkring ReUa. DeUe fi nner vi forsk gang på trykk hos Faye. Han sknver: Trnl, dene kunde ikke fordrage St. Olaf. han gjorde o fte Korsets Tegn, og det kunde de paa ingen Maade lide, og desuden byggede han mange Klrker og Lyden av d isse Klokker fik de Ingen Ro for. De gjorde ham derfor al den Hinder, de kunde; men nogen Magt med ham rUi: de Ikke, fordi Kongen var ror hellig. Men nur St. Olaf mpdt.e dem, forvandlede han dem til

J Steen, og saadanne St.ene, Som havde vættt Trolde før de vovede sig l kast med St. Olaf,

, kan man see rundt om I landet. En slig Steen­gjøger staar f. eks. I den nordre Krogklev, dtr Ve!en gik i de Dage. som St. Olaf reiste nedi-

~ gjennem sprang hun ud ar Fjeldvæggen med en s tor T rugbøl paa Ryggen og skreg:

cSt. Olaf med di t brede Skjeg Du rider saa nær min Kjeldervæg.• St. Olav saa paa hende og svarede: • Stat du der I Slok og Steen TiJ jeg kommer he r Ulbars igjen.•

Og Ojøgren staaer de r den Dag er. - -Så vidt Faye. Særlig naturtro kan Ikke gjøgra I Krok·

kleiva ha vært. Hun er umulig å oppdage Idag og Ingen kan sl hvor hun sl.år l Kleiva. Men hvis det er riktig, som vi tror, at , der Veltil glk I de Dage., det var over RetJa med bnm·

~=::t~~e~i:~~d:u~ :::~1e;:; ham skriver. Kjentfolk har da også viss$

RINGERIKE

fortelle at gjogra aldri har stått i Krokkleiva, men lenger nord i åsen, oppover mot Gron­dokka.

Det viste seg å være riktig nok: Hun står der den dag i dag så livaktig at Ingen Ml er mulig. Og der hun står I berget langt nord to~ Krokkleiva er hun et levende bevis på at sag­nH om St. Olav og Ojogra må skrive seg fm den tiden da ferd.selen gikk over Retla og ned O rondokka, det vil si fra tiden for 1500. Når vi så vet at Svartedauen la en dod hånd over all ferdsel fra 1 350 og uto1-er ti\ I 500. og at også seterdriften lå nede i disse årene, kommer vi til at sagnet om St. Olav og Ojogra må skri­ve seg fra tiden for 1350. Det må altså ha !evet på Ringerike i mlru;t 600 år, antagelig ennå meget lenger.

IV.

Om St. Olavs Kilde ved Mldtslmgen vet vi intet utenom det biskop Jens Nilsson forteller i sin dagbok, at den eer !lggend!s I Veyen>. Fo­ged Wlel nevner den ikke i sin Ringeriksbe. skrivelse fra l 743. Den må ha vært ukjent for ham, ellers ville han sikkert ha omt.a.lt den i forbindelse med brønnen ved Retla . Helle~ Ingen sagn er knyttet Ul kilden. Det kan være nere grunner til denne absolutte taushet. Den viktigste grunnen er vel at da den nye veien kom l 1500-årene var Interessen for pilegrims­ferder sterkt .synkende. Klrken.s menn hadde }o hele tiden etter Reformasjonen .stlllet seg lite Imøtekommende til denne helgendyrkelsen. Dertil kom så de svarte århundreder fra 1350 og utover. - Noen større Ultrelmlng, sett fra pilegrimenes synspunkt, hadde heller ikke Rin­gerike lenger da landet endelig begynte å kom­me på fote Igjen. Hva var det tilbake av ær• verdige gudshus og andre severdigheter for pilegrimer da Jens Nilsson kom på vls.ltas hos­ten 1594? - Hamar-blsperu; Imponerende byg. nlngskompleks på Storoya med kirker og ka­peller og med hvilested og hospltlum for pile­grimer sto ode og forlatt alt tidlig på 1500-tallet. Bare en cSkiøn mured Oaard staaer endnu Ul slunes•, skriver blspen. Boru;nes­k.lrken, som vel var det viktigste sett med pile• grimenes øyne, s to ode. cDer glores Ingen Tieneste>, sier bispen. Og kirken på St.eln, og.så kaldt en Olavs-kirke, var åpen for guds­tjeneste bare en dag I året, St. Hansdag.

Mendetvarogsåandreomstendigheter60m bidro Ul at pilegrimene ikke så gjerne dro over Krokskogen til Ringerike langs den nye rideveien. Det var ikke trygt å ferdes der etter at finnebosetningen tok til I begynnelsen av I 600 årene. Akkurat I strøket om St. Olavs kilde ble det Ud!!g en hel f!nnekolonl . Plassen cKleHa, . som Vi vet har Ugget kloss inn plt kilden, var en av de forste plassene som ble ryddet av finner og innfort I matrikelen. De som kom forbi St Olavs Kilde på Mldtskoge.i l dls:se årene traff bare fremmedfolk der, Ingen norske var fastboende på skogen. Her var hel­ler Ingen seter med bygdefolk om sommeren som kunne huse den veifarende og som hadde behorig respekt for kilden og for sagn og tra­disjoner. St. Olavs Kilde på Midtskogen var nå også en dårlig erstatning for de gilde Jette­grytene på Retla. Og sli Gjogrn da! - Nei, vi kan nok gå ut fra at pllegrimsvandrlngene over Krokskogen stopper opp tidligere enn an ­dre steder. Da den nye ride1•eien kom 11500-årene, og brønnen på Retla og Gjogra I veien der ble liggende helt utenfor alfarvei og folke­skikk, da var det slutt. Ja, sannsynligvis var det slutt før Svartedauen begynte sine herjin­ger og for den alminnelige nedgangstiden satte Inn.

V.

Det er ganske utrolig hvor kort tid det tok for Olav Haraldssons navn, han.s livsverk og hans ~~jebne og de undere som var skjedd etter hans død, ble kjent over store deler av Europa. Det varte ikke mange årene for pilegrimene kom, enkeltvis og I nokk, for å dra til hans grav I Nidaros.

Pilegrimene utgjorde en høyst uensartet nokk, de aller neste var utlendinger. For noen var vandringen et uslag av de edleste motiver, en botsgang spnmget ut av dyp religiøs trang. Men for de nest.es vedkomende var det vandre­lysten som lå til grunn, lysten Ul å oppleve noe, og da først og fremst det storslagne skue­splllet I Nidaros på OL,okdagen. Folk var ikke så bundet av tid og sted som nå. Når våren kom meldte vandrelysten seg og så dro de I vei uhemmet av d!stanser og hindringer. At noen tok veien over Ringerike når de skulle llJ Nidaros, stemmer godt med det vi vet om pilegrimsferdene. Vlstnok var Nidaros det en-

10

P llgrlm arb/Idel pd rt/Jkoie,J;ri11 f l/~<11,lrirl<en i Valdru.

delige mål for de neste, men det var meget almlnnellgå ta avstikkere underveis til steder der O!av hadde ferdes. For n orske pl!egrlmers vedkommende kan det også godt tenkes at Ringerike var del endelige mål for ferden . I våre gamle lover er der bestemmelser om pile. grimene, at de skal tas vel imot der de kom­mer og hjelpes på alle måt.er.

RINGERIKE

Hva he!!lgc kilder angår kan vi holde oss til biskop A. Chr. Bang som i sin tid samlet opplysninger om dem. Han fikk oppsporet 34 praktisk talt utelukkende Olavs-kilder, deri: blant St. Olavs Kilde på Krok5kogen. OpplY5-nlngen om den har han tatt fra Jens Nilss!lns dagbok.

Det viser seg at de fleste av disse Olavs. kildene er å finne langs de veiene som vi vet pilegrimene fulgte på sin ferd . Også her har vialtsåetargumentsom taler foratbronnen og kilden på Krokskogen skriver seg fra pile­grimstiden og kan være hellige kilder.

Vi ser også at det til de kilder som bar St Olavs navn var knyttet et sagn i mange tilfe?­\er. Sagnet var ofte det samme som vi kjenner fra Retla: Kongen kom ridende, han var t-Orst, og kilden sprang frem. Ofte het det at det var helsebot i vann fra de hellige kilder. Van­net ble drukket, eller en syk arm eller et ben ble vasket eller badet med kildevannet. Både friske og syke la gjeme igjen et eller annet offer, små kors var alminnelig. Ved en kil!le i landet skal det til s.ine tider ha ligget over 100 simple små trekors. Alltid skulle det vært ett eller annet som kunne fortelle de som kom etter at de sto på et hellig sted. E!lers kunne en finne de mest forskjellige offergjenstande ved eller i kildene, som f.eks. klesplagg og mynter. Det sto respekt av kilden og alt som var knyUet til den. A ta noe som horte den til ble regnet til de store synder.

Det var vanlig at pilegrimene rastet og holdt andakt når de kom til en hellig kilde. Lå kil­den ved en kirke eller nær folk og bebodde ste­der var gjeme gudstjenesten forbundet med visse ceremonier og foregikk etter et fast r!tU•

al . Det forutsatte !midlertid at det var folk i nærheten som visste hvordan det skulle vært. som kunne rettlede og helst også ta hånd om en trett vandringsmann. - Med dette i tan­kene vender vi tilbake til Retla.

På denne setervollen midt l alfarve!en Dl: med den karakteristiske bronnen skulle for· holdene ligge særlig godt til rette for otavs­dyrkelse. Her har folk fra bygden hele SOIP· roeren vært j daglig kontakt med den under­lige folkevandringen av allslags fremmedfolk, pilgrimene, som kom langveisfra for A gjeste

~;: : .H~~~~d=~1:~~:d~:t~~I= ~

RINGERIKE

KØ LA B R E N N E R E i .Lundee På gårdene Bjerke og Berg finnes som kjent

forekomster av jernmalm. For å utnytte disse

grimene må ha øvet på enkle sjeler har St. Olav og bronnen stått i et skjær av mysUkk og helligdom som Igjen er kommet Ul utlreykk I de sagn som Iver den dag i dag. Seter(olket har sørgt't for kontuinitet.en fra år Ul år. Byg. dens folk som gjennom slektledd kom hit kjem. te til eller fikk fortalt og fortalte videre til sambygdinger og pilegrimer alt som var ver::I A vite om St. Olavs bronn. om Ojogra og om cet hue anstod I berget de r burte•, som det slltrletgammeltnot.at.ogmegetnnnet.

1300 årvllvltroatdcthelesommerhalvårei er kommet vandrende pilegrimer fra Bærum opp gjennom Lommedalen og videre langs Lomma og Bulf.cebekken opp til Re~seter hvor de har rut.et og holdt andakt. For 600 år $Iden tok det slutl.

TeU ved bronnen er noen st.enansamllnger som etter beliggenhet og fonn vanskelig kan skrive &eg fra opprenskning. heller Ikke kan de ha vært gnmmur I vanlige seterhus. Delte er det eneste som kan vi rke lllt fremmed når vi I dag står ved brannen på Retla.

Men lakket være bygdefolket er der bevart så vidt meget på folkemunne at vi a v det som foreligger lor I.tekke den slutning at Jet t-e­gryten, brønnen på Retla, har ha tt ord på seg for å være en hellig kilde. Men h va det te ellers kan ha ført med 5eg a v faste regler for andak• ler.offergaver,osv. vet vi ikke, for dodeeere­monler og ri tuale r er dårlig egnet for muntlig <Werleverlngfra slekttll slekt. Av dcnslaper sjelden noe bevart og Retl.a er Ingen unn­tagelse.

Men bronnen lever og Ojogra står der fora.'l bergveggen like levende som den dagen hun kom farende ut. Og I sagn og løse stubber har folkefantasien i snart I 000 år kretset om henne, om brønnen på Retla og om cNorges evige Konge• og hans ferd over Krokskogen.

Fredrik Schjonder.

ble cSognedalens Jernverk> opprett.et I 1752. Enda finnes I bruk ovner .som er laget ved verket. Denne bedrift skarret llv og rorclse i bygda. Det ble med en gang penger å tjen~ for noen hver. Både folk og hester ble det bru:. for til transport mellom grubene og verket. Mange var også opptatt med å brenne trekull.

Men del var mange vansker ror bedrift.en. sllkatdenaltl l805blenedlagtforgodt.

At verket har opptatt .soknedøl!ngenes tid og tanker I høy grad. vitner følgende regle som gikk på folkemunne I bygdene omkring:

D11 soknedøling, du høfotlelg,

1løttholderd111okren,aldrlhelg. Støtterdun'Clrtogaldrlhvit ,

allti'erd11 den1lemme lik.

Det kan nevnes at John Levorsen Hauke­dalen, gift I 1751 med Ingeborg Andcndatt.er Finsand. bodde på gården Solhaug I Lunder. Han brente trekull ved Jernverket Ofr fikk der­for navnet cKølabrenneren •. I 1760 kjøpte han gil.rden Goplerud I Hedalen og. ble stamfa r ti l den store og vldgrelnte cKølabrenner$1ekta~ som Elling Gop!erud har laget slektsregister for og reist et varig minne for på Vatneberget på Oop\erud. Ættl lngf! r av ckølnbrcnneren> er nå soredt vidt omkring I Valdres, særlig l Bagn og Hedalen, på Rlngf!rlke og mange har ut• vandret. særlig til statene Wl5coruln og Min• ncsota I U.S.A. I Wlscon51n møt.es cKølabren. neme• tilstemne en gang låret.

Kølabrennerslekterui merke.

Ved 0 . B.

12

STEIN

Ingen vet sikkert når Olavsklrken på Stein ble bygget, heller Ikke hvem som bygget den, men steinene kan fortelle oss en del, cog det har været en &mukk gammeldags bygning• sier foged Wlel. De lærde sier at de eldste klr• kenevarde penestutrorte. VI vet at de fø rs te prestene som kom til landet, var engelske og irske, og at disse kunne mer enn en prest l dag; de var også arkitekter og kirkebyggere. De hadde sU:nhuggere og byggnlnp folk med seg, og folk IOffl kunne bttnne kalk og bruk e den. Jeg har hørt gamle murere kalle bren t kalkstein for llmste!n, det samme som på engelsk - limestone. Tre var det nasjonale byggemateriale her, men steinhugging og byg­ging av steinhus varbegrenset Ul å rause opp noen steinbuer på snaufjellet eller båt naust inne I fjordene.

$1.eln kirke består av tre seksjoner: Apsis (det halvrunde tilbygget til koret), koret og skipet; dette er 63 kvm innvendig. Apsis og grunnmuren er bygget av kalkstein som er brutt på gården. Dette er første byggetrinn. Så ser det ut som at byggmesteren har opp. daget. den vakre $BndJtelnen på øst.sla av StelnsfJonlen og bygget kirken av denne : den bit er latt ved Stelnseter og den røde på Ulv­øya. (Her er også Dynnastelnen latt, kanskje opl Hønensteinen) . De gamle kirker ble byg­~t cmed. so!en•, fra øst mot vest, og her ser det ut som deUe er konsekvent gjennomført. kitt hver seksjon må antas å være muret op, hTer for .eg, da det ikJte er forbandt I steinene ~llom dble.

Det fønte sikre åntall vi har om kirken, er 1345; da nevnes en prest der kim het Elrtk OrmNnn. Stein TBr så eget kirkesogn Ul 1581, da det ble sli tt. sammen med Hole, og I de

RINGERI KE

hundre li.r som fu!gle, ble det bare holdt messe der hver St. Hans. I li.ret 1683 slo lvnet ned og ødela taket og alt brennbart. For· endel Ar siden veltet et st.ort tre i parken ved kirken. og under roten kom det lilsyne forkullet tre­\'erk , som rtmeligvis var rester O.\' takverket Kirkegården har ligget på ostsin av den nå­værende gård.svelen på et jorde som heller ne1 mot Steinsfjorden ; der har det blit t pløyd opp knokler og kranier.

I 1704 sender ca!mucn • i Hole soknadUI Ren tekammeret i Kobenha\·n om å fli. tommer til

restaurering av ki~ken på Stem. og her gjen­gis hva Erling Bjorke har funnet i arkivet

cAmtmann Glud sendte den Hl aprtl !704 påbud til fogd Lars Tonder og sorenskriver Christian Muller om å holde en besiktigel.ses­forretnl ng over kirken for å få vite lwor meget og hva slags tommer som skulle t il Resultatet av besiktige\SeJforretn lngen skulle sendu Ill amtmannen In d uplo, da ett eks. skulle sendes Rentckammeret I København, og ettek.s. skulle cbll ved Am11tet beliggende• . Forretningen bieholdt 26. mal 1704.

•Og haver vi da udi Taarnebyggeren Nlel!i Aensagers overværelse befunden efterskrefne Sortementer af Last til samme Klrches repara­sjon, hvorar allenesle Murene ere i behold. a~ skulde behøves. Nemllg: 1) Blelcher som skal lægge.s tvert over Mu ren, ?Sal. (alen) !ang. al tychelsen 16 palm 2 tolvter t rær. (Palm nr rundmål, og 3 tommer lang så at r.ek5. 16 palm svarte Ul 16 lommer I tverrm1U). 2) Træer 18 al. lang Ul Murene, men af tychelse 16 palm - J tolvt. 3) Sperreverkt! ar Spirer 12 al. !ang ar tyehelse 10 palm - 9 tolvte r. 4) Koret i Klrehcn 6 T ræer 8 al. langaf tychelse 10 palm - 6 T ræer . 5) Een Mast til Taamet 20 al. lang af tychelse 20 palm - I Træ . 6) Spirer til Taarnets Fundamente 16 al. lang ar tychelse 12 palm - I tølvt 4 Træer. 7) Til en Sllem e eller F<XI som Taam et Pal bygges paa 8 al. lang ar tychelse 10 palm -I tølvl. 8) Blelcher Ul Taamf<Xlen af længde 10 al. og tyehelse 12 palm - 4 tolvter. 9) 'f1l Bindingsverk I Taamet og Foden 11 al. 1ang og 10 palm tychelse 4 tølvter. 10) Underlag I Gulvet li al. lang ar størrelse som godt Hus­tommer - t tølvt 7 Træer. Summa 24 tolvttr 8 Træer. Saaledes ar os besigtlget, ttsttrll med egne Hænder og Zlgnetter. Aetum anno.

RINGERIKE

Die et Loco, ut sup ra. Lars Tønder (og 61!gl) . Christian MU\Jer (og 61!gl) . Per Torchelsen Leene. De andre besiktigelsesmennene har ba. re forbokstavene i navnene sine..

Det er vel lite sannsynlig al kirken har hatt tåm fra nytt av, og når tåmbygger Aenager (Onsager?) har talt med tømmer til U.m, og det&om grovt er, kan det være fordi et tim varønskelig dengang.

Det ble da hverken tåm eller tak på kirken; murene sto der og forfalt. I ,rct 1788 kommer den høyt begavede danske kunstner Erik Pauel. i:tn lll landet, og maler og tegner en mengde på sin ferd, nøyaktig og nitid utrørt alt sammen. Han er ogtå pi Stein og Jager en b\yantak!w avklrkeru!nen,ogvlserdaatdeteren frodig vegeta.sJon oppe på murkronen, men forovrli er murene lnntakt.e, med de smale vtndu.såp-­nlngcne og døren på sydveggen. Men frost, 1501 og vind herjer videre med murene og I 1830 fir naurkreftene hjelp av mennesket, og da monner det for alvor. Nesten hele kirken bllr tevet, og steinen, fint t!lhugne blokker b!!r lagt I hagemurer, grurunurer under hus og fj,o.l og der det ellers trengtes stein. Det ist.l r da

13

Igjen en del av sondre lang.,.egg og en del a\' ap.sl$, og forut.en grunnmuren er heldigvb en vlndusiipnlng I koret bevart. Ett.er sorerukri• ver Palludans be.skrivelse har det vært rem vinduer og to dorer I kirken. Beretningm er fra 1743, OG han forteller at murene er JIU un• der to alen tykke, og d Choret har det væ• ret tre Vinduer, nemlig l nord, ost og sønden og I telve Kln:hen et mindre I nord og et I søn• der, samt tvende dører, en udl vest.er og en I sønder. Og det har været et Steenalter I &am• me Kln:he. - - Det sies at dette steinalter ligger I fjøsmuren eller I landkummen. For• ut.en de ca. 6 000 stein som llgger I hagemuren på Stein, er apt endel kommet tU Hønefoss oger I behold.

I 1897 blir et servitutt påheftet Stein som sier at kirkeruinen er underlagt Foreningen Ul norske Fortidsminnesmerkers 8e1'Bring, og at denne har eneretten til dis.se. I 190 1 gjør eieren av Stein hemendelte tU nevnte forening om at ruinen m, bli "fedllkeholdt, og beskyttet mot ytt.erligere forfall. Det kan Ikke lffl! at noe blir gjort.

I 192:ler lmldlertldsåmegetraistutavap.

14 RINGERIKE

sis og sondre vegg, at noe må gjøres, og a rk.I - muren. Rammen er ca. en tomme bred og e~ tekt Gerhard Fi.scher tar da hånd om det. Rød par mill imeter dyp, og inne i rammen er dtt sandstein og kalk.stein bl!r brutt på Ulvpya OR cflskebenhugging•. På et par steiner i vin. på gården og murt Inn. Hellegulvet I skipet duet i koret kan en tydelig se denne huggln-

2 ,/_

~ \:, -=::::::1 \J\

R"-'"'"~ hv~( L~ 7 {<> ,

~~---~-_~ __ ,: ( ~ = c.-~

ble og-sl tatt opp og reparert, og her fant man daendelgamlenorskeogengelskemynterfra Olav den He!Uges og kong Ætelred den 2nen's tid, i alt 46 hele og 26 fragmenter. De lå t det sydvestre hjørnet.

I 1743 beskriver fogd Wlel Stein kirkeslik: •Ved Oaarden Sten finnes en Kirke, oppmuret av nett og glatlhuggen Sl.en. Stenene omkring Dø!"ffle er llstehøYlet, og det har været en &mukk, gammeldags Bygning. I denne Kirke blev det holdt Oudatjeneste hver St. Hansdag, hYllket opphørte for 60 aar siden, da den blev antændt at Lynet, og da den siden Ikke er ble­vet reparert, er HYeMngen nedfallen, saa den er Ille ruineret. Stenene dert er så skjønne at Jeg aldri har seet noget bedre i nogen Kirke. Kirken sies at vaere bygget at St. Olav..

I aokltelstelnen rundt hele kirken er det hurgeten Yakker profil, 9 tommerbred; den er flere at.eder lydelig ennu. De cllstehøvlede Ste­ne• 80IJJ. Wlel nevner er sikkert de ramme­hupie Ildner tom det finnes mange av I hage-

.:: ::::,.

gen, og der er også et gresk likearmet kon. Disse korsene finner en mange av ellers O(U, bil.de I hagemuren og på steiner I grunnmuren under hovedbygningen. Likeså er del funnet sek! OlaYskors, derav ett inne I sondre vegg, og disse kan ha vært innvieJ.seskors, og ds ri­meligvis tolv I alt.

Et par profllh ugne sl.einer er murt inn ved døren I vest, en tredje Ugger løs. Engang nr det også to stelnsøyler med et enkelt kap!tl! !!Om lå der. Den ene ble borte for mange Ar siden, den andre ble fjernet I årene 1940--45, Kan noen gt opplysninger om hvor disse rr?

Det er et alment ønske å få dette gamle, vak­re kulturminne restaurert. Viljen er der; det meste av steinen finnes, og pengene kan oe:s' Sikkert skaffes, uten at Staten eller kommunt11

~:!~ ~~~~:~:k~i:~-e:1:,:.i:-~::;: varer. A bevare en ruin I vårt klima kan!~ sammenliknes med konservering av rulnrr

(Fort&. 11de32)

RINGERIKE 15

En bondekones dag - --•··--- ,fac J{j{j åe .,-iden )

AASTA FJHOSTAO

Det var mork og kald foreju!svinter. Ong­kjærrtnga på F royu, Anne, stod opp I kulande morke, fekk Uv i varmen på pelsen I kjøkken~ og hengte over kafflkjelen rora tendte lokta og gikk te fjose. Det var djupe snøfaner I lri.nga mellom våningshuset og det låge iøm­merfjOJe. Hu brette opp slakken, tok på seg &trirorkle og sette sorpebyttene te krøttera for atoktelåmjælke.

Det var godt og vart nemed kusla, og trott vart'a, engen hadde gkrtkl og vørt urolig om natta, og gamlemand, han Lars, vart så erje­ment av onge.skrtken, d, hu måtte gå fram og tebars oA golve med engen for i få ,vevd'n.

Han Ola, mand hendes, var på koiakjøring innoverte Bærums-verke,ogdetvarllttstusllg - med ett fekk a seg et kraftig ,park ,6. mjælke sprute. ltno tull, Jente, hold deg vaken! - Krøttera skulde ha en titen ho!vannll, og hu mille Inn I det kalde, morke lae. Der tuslet detsA rart borti roene, var det nisse tru, eller 1kromt? Hu hadde hort nok ht11torier om man­ge rare hendinger sålCllsen. Hu gikk Inn nt med mjælka, og slite a opp I treringene I ,pig­kammerse. Gamlefolka, han Lars og mor Ragne, hadde stått opp, og Ragne hadde tyggl el god tugge, og lagt I el rein fUle te engen. og satt og vogge så ,mitt, mens dom tok mår­rakamn.

- Er det uvær ute, sa Lars, han tok seg f'l lak under nAsan. - Je har sånt trøkk ror bring,.

- Nei, men det bllr vel snart, svarte Anne. - Krøttera rister seg og aklterl

Ongen vart stelt framved peisvarmen, den fekl( mat. og så var det i g/ora frå seg i fjose, Grisa mAlte ha non gode delgtuller, nå skulde dom snart slak te.5, og felte målte dom væra •kulde det bli no smult og ha pi brødet utover

vinte ren og våren. Non forskremte honcr borti el ro målte a nok stæla litt Jettkonn kl. Dugurdsgrauten hadde Ragne stampe, den var kokt av grovt byggmjøl og vann, og skrubbe godt nerover hænen. Alle At tor samma vesle traue, og tresklene sleikte dom godt av og sette dom I hver sl veggsprunge. Ja, YllSSgrauten v,r go hård!umat og det var som Bård, en gammal legdekall sa, når han drog opp kallgraut­skalken tor lomma: - Ornukn har dr! OJ>p fler enn den harslll hæll

- Du fir gjora reint Idag det er Jordan, sier Ragne til Anne, - men du får spara grøn.sipa, du velt det er ,ju soktensyndar før jull

Ja, Anne gir Igang med sand og en llten sopelime på de flisete gølva. Seia blir det ei god llltynn I ve\'en for meddan. Det ha.ste med verkenetedenyekjolatcjulnå,teveka kunne domventel>Adesyjentcog,komakcrtcgards.

Tankene flakker sine eine veler når en slUcr I veven - Anne knkk nA fyst på Jule.stria. -Når nå veven var nere, og alle hadde fått nye kleer og ,tovler, kom IJaktingL Han Anders glakter kom I ott.a. og det var griseskrik og kuraut og blodrøring, Anne grøste seg. Men Maren oppå Haugen kom og greide med tanna, det var mye te arbe å stå ute I snøhaugen i t rå dom reine. Maren hjalp nå kl sela I slakt­Inga og, det kunne og hende at Ola eller Lars kunne stampe k/oldelg for dom I stelnrnorte• ren. eller ta en tom med hakkekniva på bret­tet, det var nesten Ilte kvinnfolkarbe. Ragne •Jol vlldenågrelemedsaltlnga,demestevart Jo salte. Vaskinga hadde dom gjort Ifrå seg for pi hosten - mens fjorden var oppe, for dit måtte dom for å sjule klea, der banke dom !utvannet ut med banketre. Tælj!ys målte dom nå ,toype, ror det var bare d parafinlampe på

""'"'·

16 ~- ,.-

Som nu sitter der I vevstolen hører a gjen• nom slaga av veven , slaga av slira has Lars, han driver og tresker rugen bortpå låven, \mor. ra ska' n vel te møUa og mala, Sl\ Ilte brød. mjølet bllr altfor ferskt te Jul. F1atbrød har dom al t bakt, tre høye stabler, Sl\ det gredde seg nok te v/i.ren. Det skulde nå vør! morro å prøve seg og stekt slik goro-kake te Jul, og kanske fattlgmand og, hu fekk nok opskrl!L bortpå Bye, men det var vel ltte så godt fl byne med no nytt.. - A, om a kunne fått slllc kåpe som pre.sl.d rua hadde Ifjor, men det var nå Ilte å tenke pt\ , hu fekk nok gå med sjalet nå som ror. Dom fekk nok spare på stasen , det kunne ha al my å sela for dom om dom kunne få lnnredd no mer av stueh uset. Det var ltt.e store hjelpa I en diger bynlng med ufærige rum. - • Nei, nå var det meddan~, det ,·ar nok sild ldag, en måtte spara på sugla n å før slaktinga.

- Du få r nølte deg, sa Ragne, - så rekker du å vaske sildefjølene og dissa kjørclla før du gir ongen, han Lars og je tar oss en meddaslur.

Mens a Anne salt og vogge ongen I svemn , kom nabokjerrtnga, hu Berte, Innom med avisen.

- Er det gutt eller hån du har fått? spør't, - Det er nok hån, gårdgut ten kommer sela,

sier Anne. - sett deg nå, Berte, så henger je over kaffekjelen.

- Je velt Ilte åssen det er , je er så frø.sin,

RINGERIKE

je må tta , sier Berte, og demmeså setter a seg ved peisen. Snart kommer Ragne og leiter fram brunsukkerd. og de t bllr en kaffedråpa ror Anne ska te fjøse Hu må bæra Inn vann nA før det bli r mørt, fal.ar vass-sælan og drar avgarde. Detskamangevendingerbådetefølk og krotter. skjørtekanten blir hardtæla av viw­! Øl og snoslask, men Anne er ung, og hor der. -er det !t te heslevekkahasOJ:ihuhorerneri svingen ! Det gjør godt I han Ola med vann suppe, han er rrøsln erte r kjøreturen. og han få r tesmersen f\eskebeta på et flatbrød.og kommer :mart på gli med praten Han er sl munter, og ser og hører så my rart stolt. han.

- Hekke trur du Je møtte !går morrai; dR je reste? Jo, hu Maren Ner-Fjær1itad, hu gl~ med en kælveskrott på nakken te Hønefas,, fortælt'n.

- Det er \t te grelt å bli enke med så mange bån , sier Ragne, - hu trenger vel non skjel­linger te jul.

- Det er nok ner som ha r bilt enke, ,1er Oia. - Det dalt en mand I køla mila her oro l.05dan.

- A var det for kar som ltte kunde pant !leg? sier Lars,

- Det var en gammal finne bortante Bentt­p\adsen, svarar Ola. Men Anne bllr bleik.

Kara legger seg på h ver sln krakk v~ om­men i s tua I mørkinga, Ragne tar bundmgtn

(Forts. 51de 32)

n lhffff RINGERIKE P.!n,er lh , Muu11m 17

<9dclsbøndcr og lcilmdingcr P Å R IN C:. ERIK E I 1 6 24

I artikkelen om gårdene i Norderhov i • Rin- de går I dag. Navnene Lunder og Viker bllr gerike~ for I fjor er det en fell som bor rettes: vanligvis ikke brukt på 1600-tallet, både pr~• under Trygst.ad står det a t Erik Trygst.ad elde ten og futen snakker helst om cSogneda!ens de 10 lispund I gården i 1612- 20 og !gjen I Anne:o og , Odalens Annen. Dette har ført 1624,detslste talletskai være 1644. Dessuten tilden mlsforståelscnatnårdetl Jordebokene er Bårderud blitt nesten borte, fordi den er stod at Øvre Berg tHhorte cLunder Kirke• så kommet til å bl! stående under Busterud; den har futen trodd det var Lunder kirke på Ha­siste gården burde forøvrig ha stått under delanddet var t.aleom. Viker og Ikke under Nordcrhov.

IV. Gdrdene i Lunder og Viker i 1624

som nevnt I forrige artikkel lå disse utkant,.. sognene under Hole-presten på 1500-tallet, og han !gjen var underordnet presten på Norder­hov, som hadde en god del av Inntektene av både Hole og dalene. Men da Hole ble skilt ut som eget prestegjeld, ved et forlik melom prestene I 1610, fikk hr. Hans Hermansen på Hole hele tienden av Hole, mens hr, Niels Knudsen på Norderhov fikk all tiende av Lur. ­der og Viker og dessuten det prestebolsgodset i disse .soknene som presten på Hole før hadde hatt Inntektene av.

Fra gammelt av har grensene mellom Nor­derhov og de to !mi soknene sikkert vært noe uklare, fordi de spilte llten rolle I praksis for prestene på 1400 og 1500-talet. Alle gårdene like ved det som seinere ble fastsatt som gren­sen lå da øde, I Ada!en var det så seint som omkr. 1600 Ingen brukere på gårdene fm Hval og Skollerud til Strande og Haugerud, og I Soknedalen var det Ingen mellom Verne og Hovland, som ror resten bare så vidt var skyld­satt. Etterhvert som skogen b!e mer verd, og det kom brukere på ødegårdene, ble grensene tneUom gårdene sikkert fastlagt temmellg noyfl selv l utmarka, men da var det Norderhovs­Presten som hadde hele området, og ror ham spilte da soknegrensene liten rolle. Fm mel­lomalderen har vi svært få brev om gårdene ! dalene, men vi får l alle fall vite at SOmdnlen lå i ytre Adalen og I Norderhovs sokn. Rlmelig­vb har de rfor grensene for Viker og Lunder før den Sl.ore Mannedauden gåt omtrent der

l. Lunder.

Nedre Berg, fullgård. Bruker: Oudbrnnd. Sk}'ld l 1647: ca. 31 lispund. Summen vari­erer Utt I jordebokene, men dette er den hoyestesummen jeg harfunnet. 1 1624 t!l· horte nesten 12½ lispund (2 såld 5½ set­ting) Knut Enger i Sigdal, 12 ½ lispund Ola Bjørke I Norderhov, og 2½ lispund pres. teboletpå Jevnaker. Mu!lgenstllhørte2set,.. ting Nils Gulsvik I Flil Resten, ca. 2-3 lis­pund, mangler, men det var sikkert bondt>--· Øvre Berg, halvgård. Bruker: Ola. Skyld: 15 llspund, som tilhØrte Lunder k1rke.

Bjørke, halvgård. Bruker: Knut. Skyld: 20 lispund (2huder),somtllhørteAskerpres• tebol.

Bllksrud, ødegård. Bruker: Helge. Skyld: 5 lispund (6 skinn), som Alv Nokleby eler.

Båmls, nevnt forst! folketellingen 1666. cFieldsmarcken flskewand• er nevnt I Jorde­

bokene mellom 1577 og 1607, men er for­svunnet I Jordebolca 1616. Skylda var 2 kalvskinn (I¾ lispund), som var krongods.

Halkjenrud, Ikke nevnt ror ! 165-0, da den skyldte511spund.

Haukedalen, halvgård fra 1594. Sniker: Am­bjørg. Skyld: 15 lispund, som bonden sjøl varbygseln\dlgoverl 1616,og som tilhørte Jon Kvie I Ha!Ungdal I 1647. Ingen opplys­ninger I 1624.

Havlk, nevnt først I 1660, da brukt av Oullek Redalen I Krødsherad.

Hovland, ødegård, brukt under Oppgarden. Skyld: 8 skinn (61/.i lispund), hvorav 4

18

sklnn var kongens, før Hamar bispcstols gods, og 4 skinn tllhorte Norderhov, for Hole, prestebol. Skylda var satt opp først i 1614, og gården ble første gang skyldsatt og inn­ført I jordeboka I 1594.

Vesle-Hovland, som ligger I Norderhov, er nevnt som en ikke skyldsatt rydningsplass I 1660; den en sikkert opphavlig ryddet fn Hovland.

Kltl.elsby, nevnt som ryddingsp!ass I 1660, brukt under Ask {vel som seter).

K jos, nevnt som chu.smannspla.ss• I 1623, som ødegård fra 1629. Bruker: Ragnhild. Skyld l 1647: 3 skinn (2 ½ lispund), som da var sjøleie.

Kroksrud, ødegård, nevnt I skattemanntall forst 1626 som chusmannsplasu. Skyld: 4 skinn (31/:i lispund) , som Norderhov pres­tebol elde. Gården var Ikke skyldsatt I den tid prest.ebolsgodset I Lunder lå under Hole prestebol.

Land, nevnt I et makesklftebrev av 1649, da det gikk over !ra kronen til borgermester Hans Eggertsen. Skyld: 2 skinn.

Lundesgarden, fullgård. Bruker: Per. Skyld: 40 lispund (egentlig 4 huder), som lå under Norderhov, før Hole, prestebol.

Modalen, nevnt som rydntngi;plass I 1660, med skyld4 skinn. Skyldsatt etter 1652.

Narverud, nevnt først I 1647 som ødegård, med en skyld av 4 setting (1 1/.i llspund) som Kri­stoffer Oren I Krødsherad elde og brukte.

Olle. ødegård. Bruker: Engebret. Skyld I 1647: 5 lispund, som da var sjøleie. Ingen opplysninger I 1624.

Oppgarden, fullgård. Skyld I 1647---60: 25% llspund (egentlig 22 ½ lispund og 4 skinn). Bruker: Klem met Jonsen (fra Gulsvik ! F!å), som også eler 15 lispund og I ½ setting, 9 setting tilhørte Tore Hovland I Eggedal, og 2 setting Harald Hllle ! Flå. De 4 skinnene­tilhørte Lunder kirke. Det .som mangler. 5½ setting, tilhørte sikkert bønder I Lunder og grannebygdene.

Pukkerud, ødegård, nevnt først 11644, da land­skylda var 4 skinn, som tilhørte Norderhov prestebol.

Rud, fullgård. Bruker: Jon. Skyld: 20 lis­pund korn. 6 setting (2 ½ lispund) tilhørte Erik Ringnes i Krødsherad. 8 setting Helge Ørperll! barn, og 2 setling Birgit G ulsvik !

RINGERIKE

Flå. Resten, 32 setting eller 13':I lispund. m!lllglcr.

Rosby, nevnt som rydningsplass i 1652. kron­gods. brukt under Hovland.

Sjurslykkje, brukeren kalt husmann til 1625. fra 1626 ødegårdsskatt. Bruker: Amund. Skyld: 5 lispund , som Niels Nielssen, borger i Oslo. hadde I pant.

Slette, nevnt forst under • husmenn• i 1627. ødegårdsskaU fra 1629. I 1641 skyldte den 2 setting til Jens Thommessen på Ul!eland på Eiker, i 1660 4 setting, som Levord Slette sjøleide.

Sessrud, nevnt forst 1660 som ryddingsplass. Stromsåt med Sognelia og Breievannet, sky\cl

I skinn, som i 1649 ble makeskiftet fra kon­gen UJ borgermester Hans Eggert,,;en I Kris­tiania. Etler jordeboka av 1652 var hele området da brukt under Bjørke. Ikke nevnt tidligere, men kanskje vi her har et av de skinnene som i eldre jordeboker står opp­for under • Fieldmareken fiskewand • ?

Tranby, nevnt forst som rydnlngsplass i fol­kelelllngsllstene l 1666.

Uggen, rydningsplass. ikke skyldsatt. i 1660 brukt under Rud.

Vælsvannet, skyld I skinn, brukt under Lun­desgarden I 1594, seinere (1616 og 1642) un­der Oppgarden. Vannet tilhorte kongen. Det gjelder visstnok bare ovre Vælsvannet.

Øveren, nevnt isom rydningsplass l jordeboka 1652, uten opplysninger om eierforhold. Aker, 1660 rydnlngsplass i:nder Nedre Berg,

ulen skyld.

2. Øvre Adalen eller Viker.

Bergsund, se under Norderhov. Blak.stvelt, halvgård fra ca. 1645, for odegård.

Bruker: i\llkkel. Skyld: JO Uspund, lagt på Ul 20 lispund omkring 1645, tilhorte Norder­hov, for Hole, prestebol. Før 1600 lå gården øde, og den som brukte den sammen m~ Grølerud og Viker betalte til.sammen 3 bis­merpund fisk Ul presten I Hole for det (dvs. noe over 15 kilo fisk).

Bu.slerud, bmkt under Semmen, se Norderho,. Ikke skyldsatt.

Elsrud, ødegård. Bmker: Gudbrand. Skyld" 5 lispund, som Norderhov prestebol eide. Gården var Ikke skyldsatt den gang Hole­presten hadde prestebolslntektene

RINGERI KE

Enger, ødegård, Bruker Nils. Skyld: 5 ilspund, til Norderhov prestebol. Det samme som er sagt om Elsrud gjelder også om Enger I eldre tid.

Fjøsvika, rydningsp!ass, ikke skyldsalt etter ny skyld, men var på 2 øresbol, som Torstein Hov elde. Han brukte vel også gården som seter. I 1646 var det kommet bruker på gården .

Finnsand, brukt under Haugerud, se der. Flaskerud, nevnt som rydningsp!ass i 1652, brukt av Halvard Npkleby. Granum, nevnt som rydnlngsp!as:s I 1660, og

da nett.opp ryddet. Grøterud, rydnlngsplass, står ikke I skatte.

manntallene, men skylder i 1624 1 bismer­pund (litt over 5 kg) rå fisk til Norderhov prestebol. Fpr 1600 ble det bet.alt 3 bismer­pund fisk for bruken av G roterud, Viker og

Blaki;t vei t sammen, til Hole prestebol. Egen bruker kom det ikke på gården fpr omkring 1660.

GunnbJorrud. rydn lngsplass, nylig ryddet og Jordebokfort I 1652, men ikke skyldsatt, brukt (og vel også eld) av Engebret Hallum.

Haugerud, halvgård fra 1594, for ødegård. Bru­ker: Knut. Skyld: I 1615 15% lispund ( 19 skinn) , som tilhørte Peder Knudsen på Hal­lingstad på Toten, for fut over Hadeland og Ringerike. I 1624 eier han bare 15 skinn. og I 1650-60 eler ha ns arvinger 30 skinn (25 lispund) . Det er mulig at skylda har vært på ! alle fall 2 huder- 24 skinn alt I 1612-24, og a t Peder Knudsen da Ikke elde det hele. Godset hadde h an få tt med sin kone, som var e tte rkommer etter Dyre se­valdsson, lagmann på Oppla ndene på 1500· tallet , som Igjen s tammet fra Dyre Erlends­son, som visstnok bodde på Vestre Sørum !

Hole omkring 1450. Finnsand ble brukt under Haugerud for samme skyld, og i 1511 hadde en Erlend Dyresson krevd vitnemål om at Finnsand aldri hadde t ilhørt kongen, så gården må ha tilhørt denne ætta alt den

""'· el.emmen• , cLemen. , cLchme•. cLehne•, fis-kevann , skylder 60 slk, krongods. Dette fiske­vannet må vlslitnok sokcs I Adalen, skjønt det er ikke le tt å finne ut h va det kan være fore tfiske det er snakk om. I 1594 vardet brukt av ma nnen på Gjennbu l Haug, 11617,

" 1642 og 1652 av Asle Skollerud, I 1660 er det Kristoffer Hallum og Vegger Haugerud som bruker det. Krist.offer elde og brukte Gunn­bjorrud, så det er vel derfor han har kommet borti dette fisket, Det behøver ikke nødven­digvis dreie seg om et vann, for jordebøke­ne kan diskevann~ bety fiske i elv også. Kanskje er det fiske I en del av Sperillen det gje!der?

Llndelia, ovre og nedre, nevnt forst i 1660, da de nett-Opp var ryddet og brukerne hadde tilbudt seg å betale skatt og landskyld, 4 skinn h1·er. Nedre Llndelia til Norderhov prestebol og Øvre til Lagstolen I Kristiania. Dcnnedellngenviseratjordacgentllghadde ligget under Nes, som på samme måten var delt mellom prestebolet og lagst.olen.

Lunde. ødegård. Bruker: Ola. Skyld: 5 lis­pund, tllhorte Gudbrand Øksne I Land.

Nes, fullgård. Bruker: Per. Skyld : 3 huder (dvs. 30 lispund) og 5 bismerpund rå fisk (ca. 26 kg). De 3 hudene var gammel t Ha­margods, nå lagt under lagmannen ! Oslo, og det ble regnet som halvparten av gården, de5 bismerpundene fisk tilhorte Norderhov, for Hole, prestebol. Etter jordeboka 1577 fikk presten da bare 4 bismerpund, og det er også opplyst at fiske t I Urula hørte tll prestenspart,sådetscrutt!latgården har vært sklkkellg delt I t.o parter, stelnt og rein t , som det heter. Begge parter hadde bygselrett over sin del, i alle fal! i 1647.

Oppen. rydnlngsgård, nevnt fprst I 1660, da det va r krongods, og brukeren hadde Ulbudt seg å betale 2 skinn i landskyld.

Rlngcrud, husmannsskatt I 1634, ødegård I 1636. Bygslet borti l636,skyld2 sklnn, som var krongods. Gården er Ikke nevnt tidli­gere, men derimot er det I 1614 nevnt en gård cRlngen ode., med landskyld 2 skinn, som var krongods, og som ble brukt under Folum, og det er rimeligvis samme gård.

Ruclstaden. ødegård. Bruker : Kjell. Skyld: 4 skinn (3 \1:, lispund), som var krongods.

Skagnes, ødegård , lå under Nes til omkring 1624. Bruker fra 1625: Ola. Skyld: I hud (10 115pund), Hamargocls, nå lagt under lag­st-Olen I Q5lo. I 1660 var landskylda gått opp til 1 hud 3 skinn. Vestre Bjonevann. som I

1529 var krongods og skyldte 1 blsmcrpun:I fersk fisk, var I 1660 lagt under Skagnes og

20

hadde da en skyld av en halv hud (6 skinn, dvs. 5 lispund). Sannsynligvis har fisket hort under brukeren av Skagnes fra gam­mel tid.

Skalerud, nevnt som rydnlngsplass forst i fol­kete!Ungsllslene 1666.

Strande, fullgård. Bruker: $Øren. Skyld : l 1631--60 og sansynllgvls alt I 1624 20 lis• pund. 15 lispund tilhørte Torstein Hov, som fra 1631 elde alle de 20 lispundene. Resten, 5 lispund, mangler I 1624.

Tosovlka. rydnlngsplass, nevnt i jordeboka 1652, brukt og eld av Halvord NØkleby. Skyld I 1660: 2 skinn.

Viker, kalt rydnlngsplass I 1660. I 1517 ble den brukt sammen med BIakstveit og Grøt.erud . for en landskyld av 3 bismerpund Hsk Ul Hole prestebol, I 1624 ble den brukt under Nordert\Ov prestebol, vel som seler, I 164.4 hadde den en skyld av 2 bismerpund fisk (litt over 10 kg) til prestebolet., og l 1660 var det økt til 3 bismerpund. Først da er det bruker pA gården. I tillegg Ul de tte nevner rolketellingsllstene

for 1664-86 d isse plassene: Fuglerud, Øvre Lykkje med skyld 3 skinn, og SØrsdal, et hus, alle I Lunder, Lia, Telgen og As.set, alle uten landskyld, I Adalen. En gård •ØVreseh, som ligger I kongens almennlng, blir bygslet bort for første gang i 1652; den er muligens den samme som Asset.

Denne oversikten viser tydelig hvor fA går­der det var I dis.se bygdene I 1624. Hele land­skylda av gårdene I Lunder svarte ikke til mer enn omkring 200 lispund eller 10 skippund, dvs. 5 alminnelig fullgårder ute pA flatbygda. En gård som søre Set rang,som riktig nok had ­de den største landskyld av alJe gårder pA Rin­gerike, var pA 100 lispund, altså halvparten av akylda ror alle gårder I Lunder. Og I Viker var ikke den samlede landskyld pA mer enn ca. 160 lispund, omtrent det begge SetranggArdene akyldte. Likevel hadde det gått raskt fram­over med nyryddingen I de siste 50 Ar før 1624, i den tlda hadde det kommet folk pA aue de amAgArdene som er nevnt I det foregående, og ryddingen fortsatte u tover I hele hundreåret, allk a t tallet pA girder stadig økte. Før denne u tv1kllngen begynte IA da lene der nesten øde. I 1528 var det bare S gårder i Lunder som folk bodde fu t pA: Lundesgtrden, Oppgarden, Ne-

RINGERI KE

dre Berg, Øvre Berg og Rud , og i Viker var det bare Srande og Nes. .Det kan være naturlig å undre seg på om disse bygdene noensinne har l!gget helt ode, når det bare var noen f,\

gårder der sA seint som i 1528, 180 Ar etter Mannedauden. Men særlig nmelig er dette Ikke. av nere grunner. De gårdene som det bod. de folk på I 1528 hadde alle forholdsvis stor landskyld, og Oppga rden ble i 1524 makeskir­tet mot en del av Gulsl'ik i Flå,en gård 1·i vet aldri hadde Ugget ode, noe som viser at den må ha vært omtrent så stor i 1524 som den var hundre Ar seinere. Hvis den hadde vært ryddet opp på nytt I odemarka en gang for denne han. delen. må det ha tatt lang tid. for en gård på over 20 lispunds skyld blir ikke ryddet på nOt'n fA år. Bjorke har I 1577 en landskyld på 2 hu­der eller 20 llspund, men denne gården hadde i 1526 ingen bruker. Men vi 1•et at den ble make­skift.et til prestebolet pA Asker en gang på 1500-tallet, en god stund for 1577. og alt da hadde den samme skyld. Det at landskylda er fastsatt I huder, ikke i korn eller malt, l'iser sannsynUgvls nettopp det at denne gården ho.r vært uten bruker en stund, slik ot den har vært brukt som slåttemark, men ikke til kom­dyrking. Men en så pass stor skyld som 2 huder på en gård som ikke hadde bruker viser at det må ha vært ganske mye og vel oppryd· det slåtteland pA gården, og den ryddingen mf. ha tatt tid. Og viktigere endn er det at Bjorke må ha vært brukt under en av de andre går· dene I Lunder, det er Ikke rimellg at noen har vært vlll!g til å holde oppe en sA stor slåtte• mark I Lunder h\'1.s bygda ellers JA Øde, hYer• ken kry!llnger eller folk på flatbygda på Rln• gerike trengte å dra helt opp til Lunder etter høy på 1400-tallet, det var nok av nedlagte ødegårder som lå langt mer lagelig tl1 ror dem. Et annet viktig argument er skatten; Al le de gårdene som er nevnt I 1528 betalte seinere! hundreåret tullgårdskatt, med unntak av øvre Berg, som var halvgård. I de tilfelle hvor det er mulig å kontrolle re det, dvs. der vi har for­holdsvis rikelig med brev fra mellomalderen. viser det seg at de gårdene som var fullgårder ! 1577, første gang vi får oversikt over alle bebodde gårder I Akershus len, de gårdene har også vært I noenlunde ubrutt bruk ogsA I ned· gangstida mellom 1350 og 1500. Det er Ikke noe stort eller sikkert materiale vi har å bygge

RINGERIKE

på, si helt sikre kan vi Ikke være, men når vl ,er h•or tregt det gikk ror futen å få nyryd­dede gårdersalt opp fra octegårder Ul halv­gårder, og videre Ul fullgårder, på 1600-tallet. såvlrkerdetlkkesærllgrimellgatdeforholds­vill få og avsides gårdene i Lunder og Viker skulle ha fUt skatt som fullgårder rorhold.svis tidlig, for Hi77, hvis de noensinne hnr ligget odel en lengre periode. Så er det også det å merke at vi har Ingen grunn til d tro at den store Mannedauden har herjet \'erre I dalene enn ellers, vi skulle heller vente tvert I mot. Riktignok går det mange sagn om bygdelag IOffl ble helt øde, men all erfaring viser at far­.sotter herjer verst der folk bor tettest. Deri­mot kan vl nok regne med at folk har flyttet !ra små og tungdrevne gårder I dalene når , tørre og bedre gårder ble bygselledlge på nat• bygda. Derfor er det svært rimelig at det Ikke har vært Ill tomt t Øvre Adalcn og Soknedalen ! 13SO somdctbleetterhvcrt. Det ser ut som folketallet Ikke forand ret seg stort på 1400-lallet, Ill det kan godt hende at det aldri har væn så få bebodde gårder i dalene som det •ar omkring 1500, og som vi har sett, tok det enda hundreårfør det ble fart i sakene: Mel­lom 1528 og 1577 kom det folk Igjen på Bjørke. oe i 1594 ble Haukedalen og Haugerud gjort til halvgårder, noe som sikkert betyr at de gtkk overfra l være underbruk Ul å ha fast boset­ning. Det var hele framgangen på HiOO-tallet. foru omkring 1650 er det blitt noenlunde folk­somt oppover dalene.

Et annet spørsmål som kan være av lnte res­Jt er deUe; Har det vært gårder for Manne­dauden på de stedene hvor det ble ryddet nye &irder etter 16007 J eg tror vi temmelig trygt kan svare Ja på det, I alle fall når det gjelder de gårdene 80JTl er nevnt i denne artlkke!en. At det en gang ml ha vært langt flere gårder 1 dalme ffin det var på 1500-tallet ml være htlt likkert. Viker sogn bestod på den tid øv bare to Cårder, og det er neppe trolig at noen '1Ue lace 80ltn av noe slikt, selv om gårdene Il langt av lel. Dessuten stod selve kirken på Ylter, en gård som Il pde helt Ul omkring llleO. Hvla nå en mann ville sette opp kirke på &trden aln, ville han vel Ikke finne på l byg• le den på en aetenoU eller utslitt. Og- nlr ni f«t på 11100-taliet begynte l rydde nye går­der, • rJddet de na turligvis der Jorda var best,

21

og jordbunnsforholdene hadde ikke forandret seg fra mellomalderen, 56 rydnlngsmennerH! fant slkken vanligvis den be!te jorda på sam­me sleder som rydningsmennene tidlig I mel• lomalderen. Navnene viser og.sa at det er gam. le gårder som er b!!lt ryddet Igjen. VI kan bare se pl noen navn I Lunder: Slette og Kjos og Olle heter så fordi gårdene JA på et sted der det var s.leU, eller en kjos (Ilt.en dal, dokk) eller e! olle. Men dersom disse na\'nene var gitt pl 1500- eller 1600-tallet, måtte de ha fått bestemt form. Kjosen, Olla, Sletta. Når de lkkeharfåttdenneform,vlserdetklartatdet ,•ar gamle navn som var I bruk l bygda, og det viser sikkert også at det folk I Lunder på 1500-tallH tenkte på nlr de ø. Slette og Kjos og Olle, det var Ikke forst og fremst kjosen eller sletta eller olla, men det var ødegdrden, kan­skje med spor ,etter gammel busetning. og på alle disse sledene har det nok vært ut..slltter I hele den tida gårdene Ill. øde. ,Disse navnene kan også brukes som argument for at Lunder aldri har vært heltøde, for det er Ikke rlmel1g at så mange gamle navn hadde kunnet bli be­vart I denne form hvis bygda bare hadde vært en seterdal forgrannebygdene. Men og.såen god del av de navnene .90lll teoretlslt kan være nyere mA gl tilbake til mellomalderen. Et navn som Haukedalen for eksempel er et van• llg naturnavn, I bestemt form, det kunne godt være navn på en døl som først seinere også er blitt gårdsnavn. Mendenneglrden får fast busetning så tidlig. og har så paM stor land­skyld, at dersom smAglrder som Olle og Kjos har greidd l bevare navnet fordi de har vært slåttemarker, sa kan vi være temmelig s!kre på at det samme har vært Ulfelle med Hauke, dølen. Litt annerledes • tlller det teg med en rydnlng.splass som Fjøsvika; det navnet er grelt nok, og kan godt være gitt på 1500-tallet, men nå Yiser det seg ved et heldig tilfelle a t akkurat dette stedet, aom I 1624 ml ha vært brukt som seter aY Tonteln Hov I Ulleri.l, sies å være på 2 øresbol. Øl'esbolrtenlnga går Ul· bake på skyldsettinga I gammelnorsk tid, før 1350. den betyr at det den gang ble bet.alt to øre i landskyld av glrden. Men når denne skyldenheten bllr brukt ennå I 1624, viser det bø.re at det Ikke ble gttt noen fast landskyld øv stedet . det var bare en tradlsjonell regne­enhet som hang Igjen. Torstein HOY kunne

22

føle &eg temmelig trygg når han oppgav den­ne eiendommen, for øresbol-land.skyld ble Ikke skattlagt I 1624. Naturligvls kan navnet være nyere fordi om stedet hadde vært gård I gam­mel tid, men når folk kalte gården Fjc>svika og lklte Fjøsvik, som vi skulle vente om navnet var gammelt, kan det være fordi de tenkte pa vika der det stod eller hadde stått et fjøs. Ikke først og fremst pi Ø(legdrd.en, når de brukte navnet..

Eiendomsforholdene i disse soknene i 1624 er omtrent som l de nedre delene av dalene. I Lunder er litt over 50 prosent priva tgods, derav Ikke så lite •Jolele (Haukedalen, Oppgar­den), men det mute tilhørte bonder I grann­bygdene, 5ærl!g FIA og Krødsherad. Over 40 prosent tilhørte kirker og prestebol, og bare et pa.r prosent var gammelt biskops- eller kron­gods. Særlig intere.uant er det å se at Lundes. gården, som mi ha vært kirkested fra gammel tid , og Hovland, som trollg viser tilknytning Ul hedensk gudsdyrkelse, begge lO tilhører kir­kelige institusjoner.

I Adalen dominerer det offentlige godset helt, ikke rullt 30 pro.sen t er privateiendom, resten er delt mellom Norderhov prestebol og kongen. Og de gårdene som er I privat t ie (Strande, Haugerud og Lunde) Ulhorer Ikke ådøllnger. Eiendomsrorholdene må ha vært ganske rastlagt. også på de la nge strekningene som ikke hadde fast busetning, for etteNJOm nye gårder blir ryddet, ser vi hvordan futen sørger for å få landskyld der hvor gårdene er ryddet på kongens grunn (Busterud, Rlnge­rud, Rudstaden, Undella, Oppen) , men sam­tidig fins det op6. nyrydninger som bønder ute pA flatbygda eler og bruker, vel som setrer og ul.$låtter (O unnbjørrud, F1a.skerud, Toso... vilta). Når kongen derfor krever eiendomsrett Ul noen av nyrydningene, men Ikke Ul alle , må det være fordi de øde strekningene Ikke ble ttgnet som almennlng, for da sku lle nemlig kongen fått rett til alle gårdene. Når kongen krever landskyld av noen av girdene, må det komme av a t de rør de ble skyldsatt ll ! u t,. mark som tradbjonelt, ved hevd, tllhørt.e andre gårder som kongen alt elde. Dette forholdet er klart nok ved Undell-P.rdene, de må ha ligget I utmarka lll Nu Mindre grelt er for­holdet. ved Busterud: blde FjØSYlka og Som­dalm var prlval(ods, nærmut.e offentlige gods

RINGERIKE

M adonna Jeg vil ha en madonna,

skdret av en som ikke kan 1:e11/e,

gitt liv av en t viler

hvi., trø.sl hun skal i:ære, skapt av den søkende u ro

hos en som enda har l1dp. Saktmodig -

bærende sitt bani

som el lvi hun skal sk jenne -

skal hu n ta /orm under liendene og kret•e alt .

Slik 1ka1 hun komme i mi n stue

og bo i mitt dndedrag .

I den ensomme stillhet

t·il hun ,enke sin hdnd,

og et p11ebllkk av evighet

la. l11set 11d meg.

Jeg 1kal ikke be eller takke.

Forlp.,t rkal jeg sid

i det re11e l11s a11 kjærlighet .

er Bergsund, og heller ikke semmen, som Bw­terud ble brukt under, var offentlig gods. Her må det faktisk foreligge gammel hevd for at gården var kongens, enda den var øde og Ikke ble bygslet borL før I 1632, og da uten land· skyld. Det blir til og med uttrykkcllg sagt at gtrden ikke er Innfort I Jordeboka, men at den er tilgrodd, selv om den har vært ryddet tør.

Alt dette viser tydelig hvor mangelrulle de opplysninger er som vi finner I of!enllge dokU· menter, bygdetradisjonene har holdt grele Ø mange eierforhold som ikke kommer fram 1

arkivsakene, og det til og med I tilfelle der en kunne vente at bygdefolket ikke hadde noen ærlig Interesse av å passe pA hvem som eld~ godseL E. F. Halvorsen-

RINGERIKE

r Synets ::t REFLEKS

Det er litt trut d i:ære blmd men, det er .som man tar det, md vite. J eg gjemmer en billedbok I mitt .sin 11, runer.som et eventyrrike.

} fl9 blar I lkn boken for hvert et trinn men, jeg l11t ter til andres forklaring, og fin ner det bilde .wm hpvn Inn, !Ul er som ~ dpenbaring.

I tankene ,er jeg, nær og fjern, Jjellel , lyngen og mosen. Moltem11rer og svarte t jer n, ja,ul vefjelldronningroten -

dm hvite blomst~ .som ha11g i en sprekk pd flaberg i •Neurfantkollen• bak 1etervangen ved t jern og bekk, med kyr og .sauer pd v0Ue11.

Jeg mlnnu .skigard og vier grd l>ed,tUle,,peilblanke lpker. Natten, him mel med 1tjerner pd, og gamlf, hu..s hvor det .sppker. -

Jeg ml nnu bonden med plog og hut , , eig, og , terk f.sitt virke. ~eg ,er ham /or meg i rorg og f el t , 1 ltvercla g1klær og j kirke.

Jeg kJeme 1kogm.au rem brune hui llfflkranut ai, t yttebærkkuer. Natl/iolerVedfo,sebr u,, 09/jeUeli m.angeoa.ser.

Jeg mmnes rognen med b/0111,t og bær, og hoslens farg'r,ke dager. Grde deinrøyser hist og her, oggomledu/tendehager. -

Jeg minm:.s hater med bjellekrans, og nmJroitglilter lang, stien. Jeg el.skei .snøen i all den, glan.,, og rtod pd .ski gjennom lien.

Det l11.s .som /anget inn ett og alt gjemte jeg djupt i mitt hjerte. det ba r meg .siden, sd el jeg fall under blindhetens smerte. -

Det er litt trut , ndr a,Wre ,er, men okk, det md sd rare. De/ er en mening med alt ,om skjer. Det visdomsord md du lære.

EVA AASAND J:9~0/

23

24 RINGERIKE

Ådalen og 1-ledalen Hjemme hos disse dalers sagaskriver

På Stornt.5te gård I Hedalen bor en mann bare smilte lunt og Jeg forstod at han ikke har som Ringerikes ungdom vi.I ha sl.ort ut.bytte noeruomhelsl t rang Ul å gjøre sig bemerket av! bl! kjent med, ror han elsker Jorden, fol• ute blandt den store hop! ket og Uogen som få - og han kan fortelle • Selve navnet Storruste forteller en strak$, at pl aln egen lune måte. Han heter Elling E. • her er Ikke snakk om en plass eller noe smi­Elsrud og er en mann I 50-årene, eldste sønn bruk, men om en stor gammel gård - den på denne st.ore skoggird og dermed odelsbe• største I Hedalen med tusenvis mål skog inn­rettlget. I sine sprekeste ungdomsår hadde over Vidalen og Vassfaret. han den vanskjebne å falle som offer for pole- Elling Elsruds cverksted• - skrive.stuggu omyellt og mistet efterpå s!n førlighet I bena. om De vil, ligger ut mot verandaen I 2. etasje, Derfor har han nu I mange Ar med Iherd ighet og derifra har man den herligste utsikt til den l!;utet seg over historiske studier, og Jeg tør sagnomspundne Vlda len , hvoMgjcnn em den påst.6. at lngen kjender disse dale rs hb toMe så a lfare vel mellom Va ld res og Rlngcril<e gikk. godt som han. Til si tt held er han såpass vel- Ennu I dag S)'Jlll spor efter veien I myrer hvor situert a t han kan kjøpe sig de bøker han vil kavlebruene Ikke har ri. t net. Der I Vldalen nr og koste sig utskrifter fra gamle Ungboker o. I. før sottedødens dager en kirke øm ingen nu i arkivene. kan finne spor efter uten ford.vidt en haug

En tin sommerdag var Jeg atter pi tur t!I heter Klrkehaugen. Efter denne gamle alfar­ham, og fra mitt besøk h05 denne skogens og vel drog under den store manne<iaue en skatle­daleru gransker vil jeg fol"$0ke l fortelle litt av oppkrever fra Bergen med hele landets stal$­det Jeg så og hørte. Mitt besøk strakk sig over kasse - 1 alt 7 hele hestekløiv med sølvpenger. 3 dager og de mellemllggende uker blev for det Før denne skaU.e lraravane falt w m offer for meste anvendt Ul å notere ned de rare sogn pesten, grov de pengene ned og de ligger der og hilltorter, som hr. Elsrud enten fortalte eller fremdelc:3. Mange har I århundrenes løp $Ok~ lot mig tå skrtve av fra sin egen rikholdige rna- å grave skatten frem , men h itt!! forgjeves. I nUlllkrtptæ.mllng. folketroen heter det at man under arbeide

Sin egen gårds hl.storle har han samlet I en med ålete op Jordgravet gods Ikke må snakke. t ykk foliant, !lott innblnnen hos Ref.4um I Os- Så. var det engang et par ka re r holdt p6. OI lo, og Jeg tør tro at dette diplomatarium er den grov. En fin rytter får dem forbi og han snak­dyreste bok aom finnes på lange leier. Alle ket til dem, men de holdt 4lg. En stund t-lttr adkomstdokumenter ned gjennom tidene er kom el kjerring sellendes i et bakstet raug ner• her nøle Innskrevet, personaliske opplysninger over Vldøla og hun ropte: cH.ar dere seu ryt­om de forskjellige gårdmenn, domsavgjorel- terenl ~ De svarte Ikke og kjerringa ropte så 1

ser om grenser I skog og mark, gamle sagn som ett og alt: cJe når'n vel au - je nlm'n n i knytter sig til gården o~.v., o.s.v. att.> Da orket den ene graveren ikke å holde

l andre like så tine men Ikke så store follan- sig lenger og skrek så: cDu når'n f . . . • • · al• ter er akt.stykker til andre gårder og slekters dr\ att! > Dermed var det gjort; skatten var historie. Men hvorfor gir De Ikke ut en sam- Ikke å finne enda de var nesten nedpå den. !ing i trykken? var et av de mange spørsmål I de senere år var det en svenske øm gl"Ol' som jeg I samtalen rettet Ul hr. Ebrud. Han Iherdig efter skatten og han blev kalt Vl(ial.t-

RINGERIKE

syms):;en. Han fortalle selv, at hans mor hadde pu med ham som liten til en spåkjerring, og hun hadde spådd at han engang skuldc finne en stor skatt. Da han kom til Aadalen og fikk høre sagnet om Norges skatt i Vida.len skjonle han straks at han hadde den chanse som den svenske spåkvinne hadde snakket om. lian grov pA kulsvarte livet og de merker som fin­nes efler VldalMYCnsken fort.eller at han var ikke den typen som ligger på lat.siden.

Si snakker Jeg og E\srud om den st()re •ofse. I 1789 hvorom sagnet lever i nesten alle byg­dtr pl Ø$tlandet. På Ringerike blev flere går­der så meget skadet at. myndighetene måtte nedskrive matrikkelskylden på dem. Dette var dledts tilfeidet med Sundvolden gård I Hole, som dengang eldes av Gaute Isaksen. Her på Storrusle gikk det rent Ille under denne of,el Seteren med bll!.kap og redskap gikk med I leirfallet og en ung gutt på 18 år mistet livet. I alt omkom 6 mennesker I Hedalen under denne ofse og denne wrgellge hende!se blev foreviget i en sang forfattet av skolemester Chl'Utopher Michelsen Rud.stø og den er på 13 ven. Siste vers er slik : •VI hede dlg Jesu al Jorderiks Dommer Vær naadlg mod dennem som Doden falt paa, Du hutellg SOmme til Graven henkommer Og andre langsommere fra Verden bortgaar, Din visdom er st()r, I Hoihed du bor. Du cJør IOm du lyster med dit her på Jord.•

Ute på Yerandaen har hr. E\snid en stor kikken på stativ og den er d. god (forstørrer 170 ganger) at man J>å halv mils avstand kan kJende folk. Med denne kikkert kunde vi se sporene efter ofsen I 1789 og Elsnid forteller at han engang hadde den fomoletse A se lenge p,l en bjønn aom gikk og drev dank der I VI­dalen. Elg ser han støtt og stadig I kikkerten. I stontugangen henger et mektig elghode som I levende llve satt på den merkeligste av alle NO!Jet elgdyr, nemlig Mlkkjel Fønhus' •Troll­e!ren •. Når villmarken., dikter. Mlkkjel Føn­hus, nevnes så får Jeg fortelle at han er nære &lekt med Ebn.id og ofte stlkker Innom her på tården. I en opklebnlngsmappe har Ebnid

~\':~ ::t~:::~~a;b':;;dftå~~r:d:~::: &nere, blandt ville kvinner I AfrLkU Jungel og Rir 1kb et kontrefal sammen med min lands­tnanrh Stor-Hans fra Femund mangler.

25

Så horte jeg om Vassfaret - en avglemt av­dal som lå fredet for all trafikk innUI Fønhus laget sine mesterlige fortellinger om elgen og bjønnen der. Inne I Vassfaret har Ebrud sin hytte og den er hans Sorta Moria slott. Han har lovet mig et bil!ede derifra og forhåpent­lig kommer det så bcUds at det kan gjengives J!.lmmen med disse linjer. Like utenfor buveg­gen er en gammel jernblåst fra vikingtiden, og den anskueliggjørossdevanske!Jgheterda!ens folkhaddemedåskaffesige,ggestålllls!nevå­bcnl Det kostet en hel dags molsommellg ar. belde å vinne ut sA mC'get jem av myrmalmen som til en ok.sehammCT.

Mennene på St-onuse gird var gJennem lan­ge tider holdne menn, hølreble og fimelle slik som typen påenstorbondefradaleneer.

•Orannvor mann ti! gjestebod komen tegjermedandretalar. Lydermed øyro og med augo skodar, Yeltenktog fyre var.•

Slik står det I Håvamål !! Et av de sagn 50lII finnes nedskrevet I Els­

rud's bok er om en mann fra St()rtu.ste som blev med I tred,•eårskrlgen. - Da han blev sA lenge borte gav man sig tiltå.l.1 med at han var død. Hans kone giftet Sig ptny. Arene rullet videre, og lenge efter kom der en høstkveld til• gårds en fremmed mann ,om fikk hus for nat.­ta. Den morgenen g}orde han noe med hånd­kledet som konen kjendte Igjen og ble sikker på, at den fremmede var hennes fønte og rette mann. Mannen .sa, at siden hun var lykkelig og hadde det bra vllde han Ikke forstyrre ekte­skapet. Han bad farvel, og Ingen 511. ham mere.

En stor, vakker kar fra St()rrusle het Jon Andent,n og blev tatt ,om soldat I Kongens uvvakt I København. Siden bosatte han sig der I staden og blev godt gift. Sl var det engang Anders Jonsen Storrusle og Syver Pedersen Busken.id var i Christiania og der traff sam­men med en fremmed mann som var kaptein på et sldp som lå på hamna. Da den fremmede flkkhøreatdet()Yarfra Hedalen blev de ven­ner og godt forlikte.

Den samme Anders St-orrusle var Yerge for en enke på Omsnid og hun vllde Ikke sitte med gården lenger. Derfor hjalp Anders henne med salget, og den pris hun fikk - 500 Spd. - syn.

26

tes alle var bra. Men pengenedslagel I 1808-14 gjorde at Omsmd-enkens pengesum blev tll Intet og nu la hun Storruste-mannen ror hat. Hver kveld bad hun i sin bonn om at Anders ikke målte få hvile i innviet Jord. Hennes ond­lflndlge bonn blev også opfylt, for Anders druk• net I Holsfjorden - like ved Utoya I Hole en vinterdag han kom !ra Bragnes. Alt gikk tll bunds og I de gamle notetinger står nevnt at han hadde 1800 daler på sig. Omsrud-enken fikk det ikke så godt for hun dode, li hun blev liggende Ulse:ngs I mangfoldige år og blev helt sammenkrøpet av gikten.

Fra 1670 har Storruste vært odelsgods for da blev del kjøpt av Anders Brynl\sen , f. 1649, d. 1723 og hans efterkommere har siden vært eiere av nordre og søndre Storruste og Storrus­temoen. På Hedals kirkegård er dalens folk stedt til hvile, og man fant der en gammel gravsten med Anders Brynhlldsens lnslgnater. Denne s ten er siden oppreist og står nu ved Storrustegravene.

En kan Ikke skrive om Hedalen uten å nevne noe om den gamle ærverdige kirke ved lldja­rustad gård. Ingen kan bestemt. al hvor gam­mel kirken er, men en sakkyndig mann som professor Indrebø har nevnt at den aka! være fra 1150. I de pavelige nuntie ra regnskaps.. og dagbøker, fort under tiendeopkrevnlngen 1282 -1334, er den nevnt og kalles ecclesia Hilda!. Hedala kirke er I al!e tilfelle et av de eldlite Gudshus i Norge, og den var en lovekirke I lik­het med 8ol1.'lnes på Ringerike. Thomask!rken på Filefjell, Hellnl s tavkirke I Spydeberg o. fl.

Ved en ombygning I 1738 utrørt av Sven Olsen Trasset fra Fåberg I Gudbrandsdalen, ml5tet kirken det meste av a!n oprlndelighet, men dens gamle klenodier er tilstede som det var I mlddelalderen. Her er et Kru1i/Uu, som har stått på en bjelke over legmannsalteret. Dette Krualfik:s betegnes .som et av de fagreste kunstverker I norsk middelaldersk kunat.

En Maria-figur med milde, kloke ølne og amll om munnen. Kanskje er det et arbeide rra Håkon Håkon.sens tid (1217-1263) . Det var da en lkjøn blomstringstid - en refleks av solen førnalten seg på oss!

Relikvieskrin med båre er en sjeldenhet, for regelenvarvelat.altsllktb!evkaatetpi akrap. haugen da reformasjonen blev innført. Videre

RINGERIKE

ser vi et røkelseskar og oscu la torum (Kysse. pla te), dopefon t av klebers ten o.s.v

Ved den siste reparasjon a v kirken I 1902 fa nt man under kirkegulvet ca. 134 mynter og omkr. 30 brakleatcr. Det sisle h entyder til

de t latinske ord bractea, som betyr tynt blikk DiSse bruktes til amu let ter. Myntene var fra 1263-1355.

Til Hedals kirke hører 2 par kirkeklokker. Den eldste klokke har denne innskript :

N!cholavs Anglva Mefe-c!h, d. e. N1colaus engelskmann gjorde mig. Sagnet fortelle r at en søsterklokke blev fraktet fra Hedalen og skulde til Bagn . men den gikk til bunds l Bergstjernet og derfor horer man denne kla• gesang av klokken som er igjen :

Dlngdang, dalang Tors tein Smalang. Mak\n I Trondhjem Sysle Ugg I fje\lavatn i Bergskjænn Dlngdang, dalan g!

Den gamle kirkes litterære skatter er boru:',

ennskjønt der sikkert I dem alle fantesetek­sempel av den oldnorske blbel cStjom• og Ho­meliebokcn. I den s tore amemagnæanske håndskriftsamling i København finnes en håndskrift av en gammelnorsk preken - tal\ ut av Homelleboken . Denne preken som er In. det 12. århundrede ha r til overskrift : c ln dedi• catlone templl æ rmo• - preken til kirkelnn• vielse og den var også sikkert engang holdt l Hedalskirken. Prekenen som er omsatt i sin Ud av profe.,.sor Unger er for lan g til å gjengi~ her, men et ka n sies og det er, at de kunde sine ting de gamle prester også. I talen fol'U'ller presten hvad hver ting betyr. En tirade pl slutten er sl ik : • Hvis vi vil være den HelllJ Ands tempel, da skal vi v15e den t rengende ne:5· te samme miskunn som kirken viser os.s. Like­som kirken leder OM i G uds favn ved dåpsl(il· den,sAska l vlogsålede vå rneste fravlllfarel.!Je vedtårekilden,ldetvlgråteroverhanss)'ndtr, ti tårer renser synder llkcsom dåpskilden. Og Jlkesomvl skr!ftervåresynderlkirken,såskal vi også. refse vår nesles synd, Godt er det å gl Gods til kirkene. men bedre er det å trøste den ulykke!!ge neste, som har det behov, U kirkel' forgårmedverden,men sjeleforgåra!dr\g.>

RINGERIKE

OVERTRO tJ. , W.om.t~

Med bedre skoler og større opplysning svant overt roen som hadde blomstret rikt ! bygdene, Uttetter hverl.

I.sær I Soknedalen og Aclalen hadde troen pl deovematurllge fri tt spillerom.

I begge daler fantes cSlgnekaller, og cslgne. kjerringer.. Enkelte av dem mente og.så at de hadde , svarteboka•.

En $lik mann som levde i første halvdel av det rorrtge hundreår, var Helge •Rosenkran• sen•I Lunder. Hanvaren megetdyktlgmaler, også rosemaler. og derfra skriver seg visstnok ham strålende tilnavn. Han var avholdt og fryktet et ter omstendighetene, for han , kunne noe av hverh, og var ubetinget den mest navn• g]etne ,slgnekalb i Ringerlksbygdene den u. den.

A~ særllg Interesse fra overtroens tid er et forhør som amtmann J . Must I Buskerud tok opp 01·er en !Jlke fra Adalen som sa hun var bergtatt.

Forhøret holdte. I Norderhov prestegård 'I . og8. augustl'120.

lrølge pikens forklaring ble hun med 11st lokket inn I berget eldet en mann av positur, uttale og klær som hennes husbonde, hun tjen. te hos, Nils Skarud. mølle henne og lokket henne med seg. I fjelle t forsokte de underjor• diske å få henne tu l spise og drikke samt tale, tnen piken holdt seg standhaftig og va r Ikke til i rokke enda de provde å narre henne ved i la vesener, blant annet I hennes mors 1klk• telJC by henne mot o.s.v.

Da U faren og en annen mann brakte en

:;~:1::ro~:,: :~~:P ~å ~~k~~ ;;:: a~:; ble ledet til s ine husbondsfolk. Derefter s ier plken: •Matmoren tok flatbrød og havde lid detudl og rokte henne med og kast.ede kniv

~::~:::':'ei:;,~;~~~;~ ::ri:~i:~ !~!~~

27

me. hvorfor matmoderen kledte henne av og lagde henne, hvorefter hun holdt Idelig ved sengen udl J dager og ellers syg udl 8 dager hvorimedens hun kuns litt eller In tet kunne ta­gc til .sig, men sted.se befunnet sig krettesløs. med hodepine besværet, og til søm hengiven,,.

Til slutt rortalte piken at da hun var bli tt frlsk.ogfikklovtllårelsehjemtllsineforel­dre,hvorhunvar 14 dagerUI det ved annekset ble gjort messe. Da hun forste gang ville gå til Herrens bord, ble hun erter anmeldelse el adm!tert,men henvist til klokkeren for ennu bedre i sin kristendomå bil undervist, hvortil hun dagen efter I folgeav 4 bønder bega~ på vegen. hvilke 4 menn forklarte å ha sett o·ed piken gående på samme tid, en udl llge gestalt og habih som hun. hvilken efter «be­spørgelse, ikke var blitt var. eller visst utav forenn de kastet en kniv over hodet og fortalte henne det. hvorefter hun kom Ul klokkeren. og da hun hadde vært der I noen dagu, ble til •Guds bord antagen•, og samme dllg for pres­ten, som fikk forkla ring som her beskrevet er ord til annel, likeledes cpassagen• fortalt, og hun sa videre til denne tid ikke å ha for­nummet til de aller ringeste anfektnlnger,,.

Til slutt besvarte piken, AatrtOlsdatter, be­nektende en del spørsmål. som ble sWlet hen­ne for at man kunne overbevise #f om at hun Ikke hadde vært gjenstand rorselvbedrag I en ubevissttilstand.

I begynnelsen av 1840-årene ble dette akt.­stykke t rykt sæl'$klll og 801gt for 4 skilling stykke. Det te ga hove Ul a t Henrik Wergeland l bladet • For arbeldsklassen•lronlsertc og ras­te mot de s takkars boktrykkere.

Wergeland minner her om at boktrykkerne medstor hoytidel!ghet t i840haddefelretou. tenbergs mlnnesom en cLyselsseier over mor­keh. , Hvorledes kan man kalle pressen • LY· sets pol'U når 01·ertroen tør trenge seg ut der­lgjennem?i>

Den bit re artikkelen slutter d.: cM.hte nu blot Ikke utgivelsen av hint 4 skillinga skrift bevirke a t de underjordiske myldrer frem 01·er det hele land, av enhver bakke, enhver fjel• hammer! Om en sådan følge bekymrer utgiver . ne seg Ikke, min gode almuesmann. Det er dlne4skilllngdevll have.,.

( &Jltr ,_ ,., _, _lri_,!1'1""1

- ~ ... ,tnjt / r•oatri""lJI#}

28

Julekveldsklokke

Kari Bakke

Snart 1kal klokkene ringe

den hellige ju lekveld inn,

1nart skol klokkene ringe.

I.9Se .tin omende, dype lyd

ut lik en signende vinge.

Bringe o,s /red og frJJd.

Julekvtld.sldokke ring over /a11d,

ring otier by, ov~ stormbld.st strand.

La din nrige tone, hjtlpe,1/ndre,fomme.

Gjør du ou I11tten<U 1tille,

jukkuldrklokke i stjunelys, gjØr du on 111tten1U stUle.

Be du ou hvile vdr trottle hdnd,

be du o,, t,øve tidrt hode,

julektltldsklokku dnd.

Ring du din tone i hjcte og hjem,

din tone 'Pf'T ikke hvem er hvnn.

Lar du oss ydm11kt knele

,om ddav lkthelligehtle.

Snart akal klokkene ringe _ .

RINGERIKE

RINGERIKE " EN IINT 1 efaRu:iJ

Denne hendelsen det her skal fortelles om. kan Ikke tidfestes noyaktig, men antagelig fant den sted omkring 1885. Histor!en er for­talt nedskriveren av Ole Lian som \'ar gjen­stand for hendelsen. Han hadde selv en gang .skrevet ned historien og med bud sendt den Ul redaksjonen a\' cRlngerlke•, men budet somlet bort papiret unden'el.s, så det kom aldri fl't'ltl dit det flkulle. Da jeg syntes Ul dragelsen er av den art at den burde få plass I cRlngeri­ke., tillater Jeg meg å. oversende den nå, gjen• gitt efter hukommelsen slik den ble fortalt meg.

Nedskriveren kjente Ikke O!e Lian !or han som gammel mann skulle utfore et oppdrag på Heensmoen I 1947. Han var en meget akt.et mann som man sA opp tll. Historien Jyder slik:

Som ung gutt var Ole en vilter kar, som var med på fyll og fanteri Ul st.adlghet. En Julaf• ten I.sen hadde lagt seg på elven, så den så­vidt var gå.ende, fikk han lyst på en rangel. Han gikk over elven fra vestsiden ved Heen og oppsøkte tJenest.eguttene på en gård på OSI.siden. Og der tok de frem det de hadde å ture med. Da det var slutt der, dro han til nabogården og fortsatle turingen innt!I tJener­neble kalt Inn tlljulekvdds.

PA en annen gård I nærheten sto en elghund bundet I en lang lenke. Plut-,ellg oppdaget den at det sjanglet en full fyr nedover jordet mot elven. Det var Ola. Føret var glatt og han ram­let overende gang på gang. Hunden ble helt vill over dette og rev og slet I lenken. Ola var sAJJUSklar at han forsto det vUle være farlig for ham om hunden kom løs. cDa er Jeg solgt.•

: k!~~ :~e~:~~ :e~a;:~er~::ef~::th:~ lffikt tanken ut før lenken røk og hunden kom ,tYl'tende mot ham. Men den gjorde Ikke an­ritt enn å slikke ham I ansiktet. Ola kom seg

omsider på bena igjen og forsokte å komme ned på elva. Hunden fulgte med trekkende på lenkestubben. Kommet seg på isen, fikk Ola øre på åpent vann, og torst 50m han var, for­sokte han å. komme uttll for å drikke. Men d11 bet hunden seg rut I Olas bukseben og trakk ham tilbake i sikkerhet.

Veien på I.sen Var nylagt og speilblank og ikke god å finne. Det var bare en smal spong som var gåendes. Så snart Ola gikk utenom det uty. dellgeraretefterdesom hadde gått den før, bet hunden seg Igjen rut I buksebenet hans og trakk ham på rettvel.

Slik gikk de Ul de var kommet velberget over elven. Hunden fulgte ham trofast helt hjem. Men da O!as mor fikk se ham komme I følge med denne ,lnte hunden, turde hun Ikke åpne doren. cDu må Jage hunden før jeg tor slippe deg inn.• .sa hun. Hunden gikk hjem og O!a kom inn uten i få noen overhallng for i ha drukketsegfulljulckvelden.-

Neste morgen, da han hadde sovet rusen av seg, fortalte han h1•ordan hunden på en ror­underllg måte hadde reddet ham over I.sen og brakt ham trygt hjem. Da hans mor hørte det.­te, ba hun ham aldri i drikke seg full mer. cNel, det behøverdulkkevrere redd ror at Jeg skal gå på fylla herefter,• svarte han. cJeg skallovedegatJegaldrlmerskalmakehver• ken øl. vin eller brennevin.• Og dette løftet holdt han.

Da han fortalte denne historien la han til at han syntes Ikke han kunne være hunden takknemlig nok, som på en slik merkellg måte forst hadde reddet ham fra i drukne og videre fått ham Ul å ta be&lutnlngen om for eftertl­den å holde seg bortefra fyll. Han hipet også at andre som horte historien ville bli påvirket på amme måte.

H. H. W.

30 RI NGERIKE

l)rn_gonkamprn

I cMorgcnbladeh nr. 205, 1898, hadde riks­arkivar Hultfeldt--Kaas en beretnin g om våre krigstradlsjoncr,oghvorhan9åvlstehvorledes der I tidens loo kan utvikle seg beretninger om forhold og begivenheter, som enten Ikke har ek.$1.:stert , elle r hvis innhold reduseres ved historisk gransking.

Det har således ofte vært tilfelle at solda. tene ! tidligere århundrers krigsbegivenheter Ikke har fått den plass I folketradisjonen som de fortjente , mens private kvinner og menn er blitt stlllet i første rekke. Spesielt gjelder detlc året. 1716, et år med store minner l hvilket der gikk en (risk fedrelandsk begeist­ring over Norges hær, og i hvilket norske sol­dater ved mange anledninger la for dagen en tapperhet og seig utholdenhet under dårlige administrative forhold, et ek$empel for alle tider.

Det har vært talt og skrevet meget om den rolle Anna ColbJømsdaUer Ram\1$ spilte under kampene plt. Norderhov den 28. marsc I den anledning kan da henvises til profes.sor Daaes behandling av emnet I chlstorlske sklldringer•.

Riksarkivaren kom da mer og mer Ul den overbevisning at hun Ikke hadde spilt den rolle som etter hvert var tillagt henne. Hennes navn nevnes således Ingen steder I de militære arkivers samtidige beretninger, dagbok.sopp­tegnelur, rapporter, Innkomne brever og memorialer om denne affære. Når man har forundret ug over at kallsbøker on. fra en nærfølgende tld heller Ikke nevner stort, d. har dette sin forklarllge grunn. Hun har naturligvis hatt sin hederllge andel I det hel­dige ulfall for oss, og sikkert vært en kjekk og uforferdet kvinne, men hennes Innsats har bestått I i motta og beverte de svenske godt og derved få dem lll ro I hip om at hennea

landsmenn snart måt te komme. Den meget omtalte underoffiser Thor Hovlands navn er heller Ikke oppfort I rullene som sådan, hvilket Jo Ikke forhindrer at han knn ha vært med blant de tapre menn som ved Norderho,• av­verget en stor fare for fedrela ndet, men I så fall har han vært med som menig dragon Heltene fra Norderhov, de om hvem historien samler seg I forste rekke, het ka ptein Knud Oyllenstjeme Sehested og løytna nt Peder Tønder Collln.

Den svenske hær li foran Akershus. Nord­mennene hadde trukket seg tilbake til Gjelle• bæk-Gjellum for å dekke Vestlandet og for her i kunne forene seg med tropper som var ventendes fra Danmark. Oberst Øttkf'n bevok­tet med fire nujonale og t re • gevorbne• kom• panler Ulgangene Asker--Ojellebæk og hold t med sitt regiment til i Lier. Oberst Kruses selu nasjonale kompanier va r a vgitt til gencnil Sehested som li ytterst I Asker, en halv mil fra Ojellebæk, for i bevokte veien gjennom Røyken. Veif'n over Krokskogen var forhugget og besatt med vebnede OOnder. De svenske sto ved Ravnsborg, hvorfra de ofte, men fo rgjeves hadde forsøkt å drive de norske u t av sine stillinger. Regimentet var Imidlertid på gronn av disse stadige angrep meget medtatt, sam­tidig som dårllge leir. og provlanteringsforhold hadde svekket deres effektive styrke. Det var I mars måned ,OG'. både mannskap og hester måtte bivuakere under åpen himmel. Ved av• marsjen til Rlngerike var således øttkens styrker redusert fra 800 til 440.

Den 26. mars om morgenen ble oberst Løwen sendt fra den svenske hovedarm6 med 5--600 dragoner for å gi over Ringerike og komme rir ann6 I ryggen. Svenskene dro over BJøl'Ut11

opp til Klrkeby I Hakkedalen, Den 27. I grå-

RUiOERIKE

lysningen dro de derfra. Samme dag sendte prokuraior Søren Lochstor på Hakkednls \·erk melding om dette til kommanderende general Rapportroreren hadde ordre om å gå nau og dag. Meldingen kom genernlen l hende den 28. ved middagstid, samtidig andre rapporter. blant annet fra fogden Lars Mikkelsen som oppholdt seg på Krokskogen med de beveb­nede bønder. og stadig holdt generalen å jour medS\"tn.skenesbevegelser.

Den 27. ble en hard dag ror oberst Lowens dragoner, for bondcne hadde forhugget veien Ol'er Harestuskogen og forskanset seg. Heldig­vis for oss ble han alt.så forsinket. kom om kl-elden bare til Hankenstad I Lunner. Både pi HartStuskogen og Hadeland hadde sven­Ume kamper med norske soldoter og bonder. $OIII bide fOl'$1nket dem og felte en del ov deres folk. På vår side falt av bondene fire mann og IO ble fanget og fort frem for kongen av Sverige. Tross at general Momer og de øvrlgeofllsererforlangteC.em straHet, befnlte kongenatdeskul!eladem faremed fred Ul deres hjem og ga hver av dem en dukat ror tapptrht og ønsket at han hadde slike bonder OYeral t lSvertge.

Ikke før den 28. kom altså S\·enskene Ul Nordtrhov pre3tegård. hvor de comkring Klr­kegaarden alog sin Leir saavelsom og paa dr tvtncle meste Oaarde derved og blev ar Præsten meget ve] traeteret samt skikkede slg Ul Hvl!e og R.ollghet ventende Ikke, at de af vorcs Trop­ptr skulde blive overrumplet. men fomolede sig oC glædede sig ved. hvorledes de Dagen dier ,kulde komme bag paa vor Annte.~

Sammenhengen med nordmennenes marsj oC angrep må etter rapportene ha vært føl­gende: Kommanderende general mottok fra Iltre kantu melding om svenskenes omgående :v::t V:t:~dd:!::d d!en e~!n~

1~a~::;:

~tdygll~ Dragonkompanler - hvori­ha dt nere Vacanser, da de I de sldstc Tider

,cte lldt meget - snarest mulig at afgaa til

31

Rmgerige foratafskjæredetsvenske Ca.vale• ri.• Derfor avmarsjerte obersten med hoved• styrken HU ut på ettermiddagen, etter at kap­tein Krmd Oyllenstjerne Sehcsted en times tid l forveien var sendt som avantgarde mecl sin gevorbne kompani. Med ham fulgte I for. travet premierløytnant Peder Tønder Collln.

OUkens dragoner hadde en anstrengende marsj, det heter i general Lutrov.s rapport : ,Oberst Ottken ha1•de laget sit Tempo \'Cl lagt og sat alle Anstrængelse ud af Bctragtning. og alle Underordnede. fra Otrlelerene til den rin­geste Menige fulgte ham med god Vilje og Cournge.• SOidatene forsto hvor viktig opp­ga\·en var, derfor gikk det raskt opp gjennom Uer og 0\'er Holsfjord.-n for å komme tidsnok frem. Rapporten lyder videre: cNoget em.·r de Svf'nSke havde slaget Leir og antændt sine cFeyer og Nyinger.. kom vor udsendte Avant­garde under Kapt . Sehested. Koppelow og Col­lins Commando paa "i Mil nær Præstcgaarden. Lieu/, Co/lin t·or stroks ude ot rccognrucere og /Je/011dt 1"ie11de11 ot s/aa i:ed Præs/egoarde11 Derfor resolverede Otrlelerene samtlige ! Her• rens Navn strax at attaquere Fienden, saasom de havde Herr Oberst Øllken med Resten af hans Regiment ivente, som og ankom medens Actlonen varede. Attaquen skeede om Morge­nen Kl. •~3. Fienden, som var fremmest og forst blev angrcbcn. gjorde Modstand tllfods. saasom de Ikke kunde komme tilhest, dog uden synderlig Skade, saasom vi Ikke mistede flere døde og quæstede end 21 Mand, hvorimod ar Fienden b:ev rangen Oberst og Oeneralquar­tennester Lowen, 2 Rltmestere, 5 Underofflele­rer. 3 Tambourer og omtrent 113 Oemene. hvllke blev tagne I Aellonen og siden her og der ar Krigsfolkene og Bøndeme fundne I Skougc.-ne. dcsllgeste døde paa Pladsen 42 Mand. De Øvrige maatte salvere sig ved F1ug• ten Nat og Dag samme Vel Ulbage det bed.ste, de kunde, og kom udl en ynkelig Tilstand Ul den svenske Leir saavel paa Mandskabet som paa Hestene og ilde oondllloneret.•

32

! JJen {aule \

\ sykkelrytter ! \ gjennom Aadal ca. 1880 l --- ~r~ --

En tysk forretningsmann I Christiania, Georg Bausbak, var en Ivrig sportsmann og en av de fønte, ja, karukje den aller fønte som 110lgte 5Ykler her I Norge. Beisykkel kalte man det den gang. Det var disse høye syklene med et stort forhjul og et ganske lite bakhjul med fingertykke, kompakte ringer.

Sausbaks 5vigertnne var p6. den tid guver­nante på en gård i Nes I Ada!. Han tok seg tllt og ørte en week-end tur dit opp for å hUse pA henne. Han syklet da på sin belsykkel den lange bakkete vel rra Chrtstlanla Ul Nes I Ada!, frem den ene (lagen og tilbake til byen den neste. I sannnhet en prestasjon på et slikt kjøretøy.

En gang han kom 1yklende oppover dalen, holdt mannen på cNett.op> - en plJUS syd for Buttlngsrod - på l gjerde mot veien. Da han fikk se dette spetakkelet som kom trillende I full fart, trodde han det var den slemme selv som var ule og ror. Han tok spettet i hånden og sto ferdig til å kverke ham Idet han passer­te. Heldigvis hadde Bausbak oppdaget mannen med spetlet. Han aatle farten opp og tro det forteste han kwme. Da han nådde frem Ul cNettoppen~, ka.slet denne spettet mot ham, men heldigvis var ramn så stor at det havnet bak 1ykkelrytleren. Hadde hjulet blitt truffet vllleresultaletbmtkat&.ltrofalt.

Da Bausbak kom frem til 1ltt bestemmelses­sted, beklaget han seg over at folk I Adalen var så farllge a t man Ikke kunne sykle I fred efler alfa rvei u t.enmedfarefor sltt llv.

H . H. W.

RINGERIKE

En bondekones dag (Forts. fra side 16)

og Anne rokken bortved omsdora. Det var st. godt å hvlle litt skomt, og parafin tr dyr.

- Je traf'n Rasmus på vegen, sier O!a. - V! har'n vel her snart. Velt du A'n sa' Je har 36 syskenbån, han Anders OfUaker er den J)enl'­

sl.e, men han Hans er den sterkesle! Anne måtte le så smått, men hu 1yns det

var vondt med dissa legdefølka. Det var Ras­mus og det var Blakken og Bård, $Ol1l engang no'n hadde nart te å et~ rå risengrynsgraut, 5l han nesten holt på A sprekke. Han \Ag på bak­ken og skreik 11.t dom sku hjule'n med t.au. Og så var det a Kart på tur, og flere slike u!okke• Jlge som gikk gardimellom og At nådens brød, og så holt folk ap med dom, for mange gikk nesten I båndomma. Lusete var dom og, og m/1.lte nå Ugge I sengebenken på kjokkene, eller pl !ofte, og var det rekt! gæ!I fekk dom væra lfjøse.

Nei, - ni glømmer a seg reint bort, h11 fatar løkta og drar på dor, det er mjælketld for lenge sela. - Når utestel!et er gjort og kvel!vorden etl, setter a &eg ved bannveven tl stynn, det er så fredelig og veva de smalt bl'n• delbanna. Kan hende det blir non alner 1 aelle, han Ola ska te Brant$ før Jul.

Ute kom vinternatta kall og mørk, med skrik av rev og ul av ulv Ifra skauen, men I gamle­stua på Frøyu er det lunt og fredelig, og dom gir Ul ro, gamlefolka I omhengs.senga ,om stlr I den eine roa av stua. og ongfølke I omhenp­senga I den andre roa.

s TE. IN O::.ieke (Fort.s. fra lide 14)

Syd-Europa. Her er temperatursvingninger fra pluss til minus pl 60-10 grader, regn, snø O&" tele. Det som kan redde Stein kirke er 1 fl den under lak. 0g en skal snakke lavt om tid­ligere slekters vandalisme. Er vi bedre?

SOm sagt, stelnsøylene er borte, men mer kan gå samme veien. Her er hver eneste stein en vertllfull antikk gjen,tand. Ansvaret h•Utr tungt på den Institusjon som har tatt hind om ruinen. Pt:r LJJt.

HØNEFOSS TEGLVERK OG KALKFABRIK

- Under samme ledelse -

• Tlf.S.nlnlbord :1<1•112•2'4•507

T•1l...,rk•I d1Nkt<t2'4

• JERN - BYGNINGSARTIKLER

MALERVARER • KJØKKENUTSTYR

TEGLVERKSPRODUKTER