AKTUELT I FORENINGEN

278 Tidsskr Nor Legeforen nr. 3, 2016; 136

� Se også www.legeforeningen.no

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Sterkest inntrykk gjorde alle de flotte menneskene278 – 9

Svært enkle forhold, godt samarbeid, fungerende støtteapparat og flotte mennesker. Slik kan de to norske legenes opphold på transittklinikk i Sørøst-Europa oppsummeres.

Legene Kari Schrøder Hansen fra Oslo ogFrode Oosterling fra Lillehammer arbeidetpå Røde Kors’ transittklinikk i Hellas vedgrensen av Makedonia. De delte en periodepå fire uker før jul.

Oppgaven besto i å behandle pasientersom var på vei fra Hellas til andre deler avEuropa. Det passerte mellom 8 000 – 10 000personer gjennom transittleiren hver dag,som ligger på den greske siden av grensenmot Makedonia.

I denne leiren arbeidet fire helseorganisa-sjoner. Det var Leger Uten Grenser, Interna-sjonale Røde Kors, organisasjonen Verdensleger og den lokale greske hjelpeorganisa-sjonen Praxis. Samarbeidet mellom dissevar utmerket. Disse organisasjonene er ogsåtilstede på mange av de greske øyene hvorflyktningene kommer inn, som Lesbos.

– Flere frivillige har stått frem i medieneog etterlyst tilstedeværelsen fra organisasjo-nene. De er der, men ikke alltid overalt, sierKari Schrøder Hansen.

– Fordelen med å arbeide for en etablertorganisasjon er at du alltid jobber i et system.Jeg gikk rett på nattevakt etter ankomst oghele støtteapparatet fungerte, alt det tekniskevar på plass og jeg undersøkte pasienter fraførste time, sier hun. Det var en svært effek-tiv drift og godt organisert.

Flyktningene var mellom en time til nitimer i Røde Kors transittleir. Like før Schrø-der Hansen dro hjem, stengte Makedonia

grensen for migranter og kun syrere, afgha-nere og irakere ble sluppet videre. Detteskapte utfordringer fordi mange ikke komseg videre med tog fra Makedonia, men bleværende i leiren på gresk side.

Flere hundre behandlet på et skift– Vi behandlet mellom 150 til 200 personerpå et åttetimers skift. Stort sett feilte de detsamme som personer som oppsøker en lege-vakt i Norge. Men det er én stor forskjell,disse flyktningene er mye mer sårbare.De har gått langt og har hatt strabasiøse ogfarefulle reiser. De kan ikke gå hjem og sovei en seng når de har feber, de må fortsette rei-sen. Mange hadde mistet medisinene i van-net under flukten eller de var gått tomme.De fleste pasientene hadde luftveisinfek-sjoner, men vi så også en del brannskader,skoldeskader hos barn som følge av bl.a.matlagning under primitive forhold og kutt-skader. Mange hadde betente sår på føtter. Istor utstrekning ga vi kun lindrende behand-ling som smertelindring eller kløestillende.Skabb var utbredt og en fullgod behandlingville kreve innsmøring, dusjing etter 12timer og rene klær. Flyktningene hadde ver-ken dusj eller rene klær slik at vi ga kunkløedempende preparater, slik at de kunnefortsette reisen, forteller Schrøder Hansen.

– Det sterkeste minnet jeg har, er alle deutrolig flotte menneskene jeg møtte. Det varsmilende barn som lekte rundt oss. En kame-ratgjeng som hadde en kamerat som var blittlam etter et bombeangrep, hadde båret hammed fra Syria til Europa. En annen mann jeg

Foto: Michael Debets/NTB Scanpix

«De fleste feilte det

samme som personer

som oppsøker legevakt

i Norge. Men det er

en stor forskjell, disse

flyktningene er mye

mer sårbare»

Kari Schrøder Hansen

AKTUELT I FORENINGEN

Tidsskr Nor Legeforen nr. 3, 2016; 136 279

traff, hadde møtt en enke med fire barn, hantok ansvaret for dem, i tillegg til sin egenfamilie.

Frode Oosterling forteller at da han overtokfor Kari Schrøder Hansen som lege på NorgesRøde Kors Basic Health Clinic i Idomeni.20. november hadde grensen vært stengt foralle andre enn syrere, afghanere og irakere ica. ett døgn. Det medførte at alle de resterendemigrantene ble sittende fast i leiren, og slikforholdt det seg til han dro hjem 6. desember.Det kom stadig nye til, på det meste antar manat det var 6 000 mennesker i leiren. Det somvar designet som en transittleir beregnet på fåtimers opphold ble dermed over natten til enmer permanent flyktningeleir, noe den ikkevar dimensjonert for. Klinikkteltet lå rett vedden høyrøstede matkøen ti meter foran, selvegrensen med konstante demonstrasjoner ogkonfrontasjoner hundre meter bak. Mye folkog mye lyd.

– Om morgenen måtte vi pent be demsom hadde slått opp teltet sitt rett foran kli-nikken om å flytte seg litt, så vi kunne åpnedørene, forteller han.

Alle jobbet diagnostisk– Klinikken vår klarte å ta unna pågangen,takket være veldig godt samarbeid i teamet.Det høres sikkert ikke forsvarlig ut med150 – 200 pasienter på et åttetimers skift.Grunnen til at vi kan stå inne for virksom-heten er at også de tre erfarne sykepleiernejobbet diagnostisk, i tillegg til de to legene.Uvant i starten for norske leger og syke-pleiere, men vi fant raskt en modus operandider legene ble konferert ved alle patologiskeeller usikre funn. Og som bildet av journalenvår viser, ble det ikke brukt unødvendig myetid på dokumentasjon, sier Oosterling.

Enkle forhold, men godt legearbeidSykdomspanoramaet var dominert av luft-veisinfeksjoner. Først og fremst et øvre luft-

veisvirus som ga et seigt slim som var slit-somt å hoste opp, og som også hele teamet blesmittet av.

– I denne settingen ble jeg positivt over-rasket over at etterspørselen etter antibiotikaikke var større. Min innøvde monolog omantimikrobielle midlers ulemper ble derforsjelden tatt fram, de virussyke tok til takkemed fire tabletter Paracet uten å mukke.Etter som dagene gikk ble imidlertid folkenda sykere, og en større andel fikk diagnos-tisert antibiotikakrevende nedre luftveis-

infeksjoner. I tillegg til sansene våre og ste-toskopet kunne vi skilte med otoskop, ter-mometer, blodtrykksmåler, oksymetri ogEKG. Tilgjengelige laboratorieprøver be-grenset seg til blodsukkermåling og urin-stiks. Desto mer tilfredsstillende å oppleveat det faktisk går an å gjøre en ordentlig jobbsom doktor under slike enkle kår, selv utenCRP, sier Oosterling.

– Sent en natt kom en fortvilet ung far tiloss. Datteren hans var blitt borte i løpet av nat-ten, i de mørke og uoversiktlige forholdene ileiren. Hjertet sank i oss, og vi kunne ikke

gjøre mer enn å geleide ham til representanteni leiren ansvarlig for oppsporing av bortkomnefamiliemedlemmer. Nattskiftet gikk videre, oglike etter at det var blitt lyst og vi gjorde ossklare til å reise, kom mannen tilbake. Nå medden bortkomne datteren på armen. Han villebare takke for hjelpen. Da var det vanskelig åholde den profesjonelle masken.

Egen sikkerhet viktigOosterling forteller at spenningen i leirenbygde seg gradvis opp etter hvert som detstadig kom flere til som ikke ble sluppetvidere nordover.

– Vi fikk inn flere pasienter med skaderetter slåssing, med politiet eller internt mel-lom migrantene, heldigvis ingen med livs-truende skader. Egen sikkerhet er en viktigdel av treningen vi har gjennomgått i RødeKors. Vi gikk aldri ut av klinikken alene imørket, og vi hadde alltid med oss radio.Evakueringsruten ble prøvekjørt. Grunnentil at det er lurt, skjønte vi da vi kjørte feil ogble stående fast i gjørmen midt ute på etjorde en tidlig morgen. Selv ble vi aldri truetpå noen måte. Men da vi forlot leiren etterkveldsskiftet onsdag 2. desember skjønte viat noe var i gjære. Den påfølgende natten blevårt telt og all annen infrastruktur i leirenramponert, uvisst av hvem. De påfølgendedagene fram til min hjemreise ble derforbrukt til rydding og reorganisering, medtanke på å starte opp klinikken igjen som enmobil enhet, der vi tar med oss medikamen-ter og utstyr ut igjen av leiren etter avsluttetskift, avslutter Oosterling.

Ellen Juul Andersen

ellen.juul.andersen@legeforeningen.noSamfunnspolitisk avdeling

UNG PASIENT: Frode Oosterling undersøker en av de yngste pasientene. Foto: Caroline Haga fra det intera-sjonale Røde Kors forbundet (IFRC)

ENKEL JOURNAL: Som journalen viser ble det ikke brukt unødvendig mye tid på dokumentasjon. Foto: Frode Oosterling

«Det var tilfreds-

stillende å oppleve

at det faktisk går an

å gjøre en ordentlig

jobb som doktor under

slike enkle kår.»

Frode Oosterling