HVA VILLMARKA LÆRTE MEG

102557_hva villmarka laerte meg_cc15_.indd 1 14/01/16 08:53

102557_hva villmarka laerte meg_cc15_.indd 2 14/01/16 08:53

Øivind Berg og Lars Monsen

HVA VILLMARKA LÆRTE MEG

102557_hva villmarka laerte meg_cc15_.indd 3 14/01/16 08:53

© Larsforlaget AS 2016

Grafisk formgiving: Bente C. BerganRedaktør: Gro StangelandIllustratør: Christoffer GravRepro: Narayana Press, DanmarkTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2016

ISBN 978-82-93432-005

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR,Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Henvendelser om boken kan rettes til:post@larsforlaget.no

102557_hva villmarka laerte meg_cc15_.indd 4 14/01/16 08:53

5

InnholdHelt alene i skogen for første gang (1972) 7

Sommerferie i nord (1975) 17

Sultne ville dyr (1979) 25

Med fiskestang i Børgefjell (1980) 32

I kne for det mektige fjellet (1983) 41

Høstnatt på Krogskogen (1984) 45

Jul i gammelskogen (1986) 55

Geronimo (1988) 62

30 dager i villmark (1991) 71

Katmai nasjonalpark (1997) 79

Drømmen om Alaska (1998) 87

Til Alaska med Geronimo (1999) 97

Turglede – det ville ekstra 102

102557_hva villmarka laerte meg_cc15_.indd 5 14/01/16 08:53

102557_hva villmarka laerte meg_cc15_.indd 6 14/01/16 08:53

7

Helt alene i skogen for første gang

(1972)

– Mamma, kan jeg få overnatte ved Øyungen i morra? – Overnatte? Sammen med hvem da? – Alene. – Hva er det du sier? Nei, nå tror jeg du er rusk, gutt. Du er jo bare ni år! – Hva så? Jeg vet jo veien. Jeg har vært der mange ganger. – Ja, sammen med pappa og meg, det er noe annet, skjønner du vel? – Jammen … – Ikke noe jammen, svaret er nei, ingen diskusjon, Lars.

102557_hva villmarka laerte meg_cc15_.indd 7 14/01/16 08:53

8

Lars stormer ut av kjøkkenet, smeller med døra og løper opp på rommet. Han setter musikkanlegget på full guffe og kaster seg på senga. For en skuffelse! Lars har gledet seg til dette i flere dager, helt siden han fikk ideen i skolegården i begynnelsen av uka. Når han endelig våger å spørre om lov, får han blankt avslag. Mora er ikke verdt mange flate lus akkurat nå.

– Lars! Middag! Lars reiser seg fra senga, skrur av musikken og går ned. De andre har alt satt seg, og faren kikker skrått bort på Lars. – Hei, pappa. Lars setter seg mellom Erik og Per-Yngve. Erik, som er tretten og eldst, sitter nærmest faren, og Per-Yngve, som er åtte, sitter nærmest mora. – Hei, Lars, skjedd noe? Faren ser spørrende på Lars. – Ikke noe spesielt. Faren lar blikket gli fra den ene til den andre. Ingen sier noe. Han stikker gaffelen i en potet og begynner å skrelle den. – Hm. Mora kremter og sender potetfatet til Lars. Lars tar en potet og setter fatet fra seg. Han kikker på poteten, sukker og begynner å skrelle. Middagen er et fast holdepunkt i familien, og ingen vil gå glipp av den, unntatt lille Jan på to måneder. Han sover i sprinkelsenga si og vet ikke hva han går glipp

102557_hva villmarka laerte meg_cc15_.indd 8 14/01/16 08:53

9

av. Det pleier å være ganske muntert, og det er det i dag også, men Lars klarer ikke å være med i praten. Han sit-ter taust og spiser. Faren lar ham være i fred, og mora sier ingenting om planene til Lars. Den saken er avgjort. Etter middag legger faren seg på sofaen. Han er taxisjå-før, arbeider lange skift for å tjene nok penger, og han er ofte trøtt etter middag. Det hender at Per-Yngve og Lars sover middagslur sammen med faren. Han pleier å snor-ke en stund, og så våkner han uthvilt og i godt humør. Denne dagen er ikke noe unntak. – Du pappa, er det greit at jeg overnatter ved Øyun-gen fra i morra til lørdag? – Denne helga går det ikke, Lars, jeg må jobbe. – Men jeg kan dra alene. – Alene, sier du? Tja, tror du at du klarer det, da? Lars setter seg opp, ser på faren og ordene renner ut av ham: – Jeg har vært der mange ganger før med deg og mam-ma, og så har jeg overnatta mange ganger ved Movatn og Store Skillingen med deg og mamma og Erik og Per-Yng-ve og Egil og Inger og Anders, og så vet jeg jo veien både fram og tilbake. Vær så snill? Faren smiler, klør seg i nakken, stryker neven over haka, tenker lenge og ser Lars alvorlig inn i øynene. – Det er greit, gutten min! Klart du kan få overnatte alene.

102557_hva villmarka laerte meg_cc15_.indd 9 14/01/16 08:53

10

– Mamma sa jeg ikke fikk lov … – Jeg skal snakke med mamma. Og så hjelper jeg deg med å pakke sekken. Lørdag morgen kjører jeg deg opp til Skar, og så henter jeg deg på søndag. Lars er klar for sin første overnattingstur. Tenk en natt helt alene mellom Nordmarkas høye grantrær. Han svin-ger sekken opp på ryggen og vinker til faren. – Ser deg her i morra klokka ett, Lars. God tur! Faren vinker gjennom bilvinduet og kjører sin vei. Plutselig føler Lars seg veldig liten og alene, men så leg-ger han i vei. Det kribler i magen, og tankene svirrer og tar avstikkere i alle retninger. Det er varmt. Lufta dirrer. Lars er sikker på at han finner fram til Øyungen, men det er en drøy tur, nesten to og en halv kilometer. Heldigvis er det en skogsvei helt fram til vannet, og ingen steder der veien deler seg før demningen i enden av Øyungen. Fra sekken dingler en plastkopp og en kniv. Det er en ordentlig kniv, og det første Lars skal gjøre når han kommer fram til vannet, er å spikke pil og bue. Han har et stort hyssingnøste i den ene sidelomma på sekken. Da Lars kommer fram til vannet, finner han leirplassen. Han setter fra seg sekken, ruller ut liggeunderlaget. Han husker farens siste beskjed i bilen: – Du trenger ikke telt, Lars, men smør inn ansiktet

102557_hva villmarka laerte meg_cc15_.indd 10 14/01/16 08:53

11

med myggmiddel og snør soveposen godt sammen når du legger deg. Og, Lars, dette sier jeg bare en gang: Bålbren-ning kommer ikke på tale. Det er knusktørt i skogen. Faren var helt bestemt på dette området, for han hus-ker godt episoder der Lars har startet gressbranner. Villmarkslivet er tøft. Lars spikker bue og piler. Pilene farer med drepende kraft mot furustammene. De er indi- anere, og Lars klarer å snike seg ganske nær før han blir oppdaget, men da er det for seint. Pilen borer seg inn i rødhuden. Etter å ha knertet et dusin fiendtlige indiane-re finner Lars fram fiskestanga. Men det er ikke en fisk som gidder å følge sluken som subber langs bunnen der vannet bare er en halvmeter dypt. I sommervarmen står ørreten på dypet der vannet er litt kaldere. Dagen går fort. Ettermiddag blir til kveld, og langsomt kryper mørket nærmere. Snart er det helt mørkt. Lars krøller seg sammen i soveposen. Han fryser ikke, og tre lag med myggmiddel i ansiktet holder de irriterende blod- sugerne borte. Likevel er han urolig. Det er så mørkt, og så er det så mange fremmede lyder. Det knekker i kvister, og han aner en skygge som beve-ger seg. Lars ligger helt stille. Han tør nesten ikke puste. Er det noen som lister seg mellom trestammene? Han stirrer ut i nattemørket gjennom den lille åpningen i soveposen. Det er skummelt å ligge helt alene i skogen.

102557_hva villmarka laerte meg_cc15_.indd 11 14/01/16 08:53

12

102557_hva villmarka laerte meg_cc15_.indd 12 14/01/16 08:53

13

Lars vrir seg i soveposen. Han angrer litt på dette solo­prosjektet. Han tvinger tankene bort fra villdyr og skumle økse­mordere. Tenker på Oslomesterskapet i skolesjakk neste helg. Han skal delta. Han er god nok til å vinne, og han gleder seg. Motstanderne skal bankes sønder og sammen. Akkurat slik som Leeds United rundspiller Liverpool og Manchester United. Og han tenker på farens turkamerat, Egil «Gam­mer’n» Paulsen, og historiene han har fortalt om alle de eventyrlige fisketurene i Femundsmarkas ville natur. Han har fisket hundrevis av svære ørreter, og han har møtt bjørn. Bjørn? Kan det være en bjørn som lusker rundt mellom trærne i marka? Lars skyver tankene om bjørn bort. Han tvinger seg til å tenke på klassekameratene og alt det morsomme de pleier å finne på sammen. Og så sovner han. Da Lars våkner, er det lyst – og varmt. Han kryper ut av soveposen og går ned til vannet. Spruter litt vann i ansiktet og piller morrarusk ut av øyekrokene. Det er tid­lig på morgenen og mange timer til han skal møte faren på parkeringsplassen ved Skar. Heldigvis er det mye Lars ikke rakk dagen før. Han kriget mot indianere, fisket og badet, men han rakk ikke å pirke i maurtuene, klatre i trærne eller bygge demning i bekken. Men først er det frokost. Han er sulten. Han finner fram et halvt brød, litt

102557_hva villmarka laerte meg_cc15_r1.indd 13 14/01/16 12:53

pålegg og kniven. Den har et langt blad, rødt skaft og to fingerstoppere mellom skaftet og det skarpe bladet. Det er ingen sak å skjære brødskiver med slik redskap. På hjemveien bader Lars i kulpene i Skarelva. Han duk-ker seg og lar sola tørke kroppen før han kler seg. Håret tørker også fort i sola og den lette brisen som følger elve-draget. På parkeringsplassen står faren og lener seg til bilen. Han smiler og vinker. – Nå, Lars, var det skummelt? – Skummelt? Hva snakker du om? Kan jeg få lov nes-te helg også? – Nei, da er det sjakk matt! – Å, det hadde jeg glemt. Det blir gøy.

102557_hva villmarka laerte meg_cc15_.indd 14 14/01/16 08:53