Ove Eide

VEGAR INN I FILM

Forteljingar: ei grunnleggande kommunikasjonsform

- munnleg- skriftleg- film- tv- -

Tre grunnleggande forteljingar:

1: den progressive forteljinga – ei positiv utvikling: vanskane vert løyste, målet vert nådd – trass i motgang og vanskar

2: den regressive forteljinga – handlinga går i negativ lei (Om mus og menn)

3: den stilleståande forteljinga – forventningar om løysing blir ikkje innfridde

Tre hovudtema (på tvers av kulturar, generasjonar):

1: relasjonar – frå sorg til glede eller omvendt, om kjærleik, venskap, familie…KJENSLER

2: helten tek ansvar: stor fare, noko(n) må bergast

3: offeret – den som ofrar seg: den kristne grunnforteljinga, Terje Vigen, Villanden

I Hollywood-film:Gjerne eit personleg prosjekt ved sida av hovudhandlinga (romantisk prosjekt)

Kjernescener: avgjerande for handlinga

Komplementære scener: utdjupande scener, miljøskildringar

Utfordringar for skulen:

-sosiale skilnader, konsevensar i/for skulen - bygge bru fritid – skule- motivere for anna syn på tekst enn fritidsbruken- utvikle didaktiske perspektiv som er tilpassa notida

og elevane

MÅL

1: Frå estetisk til RETORISK teksttilnærming2: Utvikle LITERACY – eit metaspråk om tekstar

(evna til å tolke/forstå kommunikasjon + kunne nå fram til andre med bodskap)

Skulen må tematisere språk, form, retorikk – ikkje fascinasjon, innlevinga (men gjerne ta utgangspunkt her).

I fritida kan vi gripast, i skulen skal vi finne ut noko om kvifor

Elevane må få innsikt i det språket som formidlar verda til dei: gjennom film, skjønnlitteratur, sakprosa.

PRIMÆRDISKURS: det primære språket, heimen – i stor grad narrativ (forteljande): subjektiv, lineær, rettferdiggjerande.

Elevane kjem til skulen med ulike språk som ballast (ulike primærdiskursar): nokre er godt fortrulege med skulens måte å snakke om tekst på (metaforar, «djupare meining», metaspråk).(Tileigna – lærde ferdigheiter)

Nyare forsking om tekstlesing: skiljet går ikkje mellom norske elevar og innvandrarar, men mellom elevar med ulike forhold til skulens normer og språk. Elevane møter skulen med ei forforståing, med ulike holdningar til dei tekstane skulen tek opp.

Nokre elevar har med seg motivasjon heimanfrå: den klassiske litteraturen / kunsten sin verdi og deler verdiar med læraren

Hugs: Malene frå Folldalen

Spissformulert: Nokre elevar har sans for spelet – andre er ikkje interesserte i å følgje reglane: dei legg vekt på at tekstane skal innehalde spenning, underhaldning, kjensler – VERE GØY.

Handlings- og personorienterte lesemåtar.

Desse elevane sitt språk skil ikkje mellom kvardagsspråket og skulespråket. Den populærkulturelle lesemåten vert brukt på alle tekstar.

Elevane i ei kasse har:

- ulik motivasjon/ ulike primærdiskursar- ulik grad av metaspråklege strategiar (literacy)- ulik grad av kompetanse i symboltolking (literacy)

Ei utfordring:

Korleis bygge bru(er) mellom populærkulturen (kjensler, gøy) og kunsttekstar (vinne erkjenning, refleksjon)

Ei løysing: lese populærtekstar for å trene på refleksjon

Elevane må lære om form, alle kulturuttrykk er meining formidla i form

= retoriske lesingar

Tre nivå i arbeidet med film – eller andre opplevingar

1.Spontan oppleving – personleg, umiddelbart, der og då – som vi kan uttrykke overfor kvarandre

2. Fagleg: med kunnskapar og ferdigheiter – for å kunne setje ord på opplevingane

→ ANALYSE OG TOLKING

3. Refleksjonar, sette opplevinga (1) inn i større samanhengar: etisk, samfunnsmessig, historisk

2: Kva slags filmkunnskap?

- film som forteljing: oppbygnad (dramaturgi), konfliktar, personleg prosjekt og samfunnsprosjekt

- verkemiddel: perspektiv (fugl, normal, frosk), bildeutsnitt,klipp, casting, kamerarørsler, musikken

-filmhistorie: referansar, sitat

-sjanger

3: Refleksjonar, ettertankar

- vurdering av filmen- moral, bodskap

- sambandet film- tid (Kvifor er Harry Potter populær, Ringenes herre, reality-seriar? Korleis var tid og samfunn då filmen var laga?)