Kirsti MacDonald Jareg

ØYENE I VESTHebridene – Orknøyene – Shetland

© CAPPELEN DAMM AS 2013

Forfatter har fått støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ordtil å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-47005-0

2. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Erlend AskhovForfatterportrett: Marte Eyde KjuusOmslagsfoto: Kirsti MacDonald Jareg

Kart: Cappelens verdensatlasSats: Type It, Trondheim

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2014Satt i Bembo 10,7/12,4 pkt. og trykt på 80 g Munken Print Classic

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskiltavtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare

tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Kirsti MacDonald Jareg, f. 1966, har bodd i Norge, Skott-land, Sverige og Botswana. Hun er psykolog og frilans-forfatter med tilleggsutdannelser i sosialantropologi ogsakprosaskriving. MacDonald Jareg har publisert reise- oghistorieartikler i Levende Historie,Aftenposten, Reiser og Ferie,Personae m.m. og skriver for tiden en reiseskildring fråIrland.

INNHOLD

FORORD 7

HEBRIDENE 9

De indre hebridene 11

De ytre hebridene 158

ORKNØYENE 237

SHETLAND 347

TAKK 435

KILDER 437

FORORD

«Bruker man pund på Hebridene?» spurte en venn. Hun skulle besøkemeg på øya Tiree, vest for det skotske fastlandet. Spørsmålet fikk megfor alvor til å forstå at de tidligere norske koloniene var ukjent terrengfor mange. Noen forbinder de skotske øyrikene med fiskerimeldinger,men deretter må flere melde pass og slå opp i atlaset for å plassere dempå kartet. Paradokset er at mange av innbyggerne på Hebridene, Orkn-øyene og Shetland har god oversikt over hvor Norge ligger, ja, mangekjenner seg også delvis som norske. Til tross for alle de historiske, kultu-relle, språklige og politiske båndene mellom Norge og de skotske øyene,er det vanskelig å oppspore norsk litteratur fra disse øyrikene. Denneboken er mitt bidrag til å vekke interessen for våre nærmeste naboer ivest.

Kan øyer bli en besettelse? Klart de kan. Det finnes heldigvis en dia-gnose for tilstanden, islomani, slik at man lettere kan identifisere syn-dromet og dermed unngå å bli kurert. Symptomene viser seg som enuimotståelig trang til å oppsøke øyer eller til og med skrive om dem.

Det er vanskelig å fastslå nøyaktig når jeg ble smittet, men det må havært en gang rundt fellingen av de første melketennene. Mine første barn-domsminner fra Hebridene dreier seg om å finne det som mine skotskeslektninger kaller «a sheltered spot.» Etter lange turer på kritthvite stren-der med turkis havbunn, med drageflygning eller på jakt etter fargerikeskjell, var det tid for en rast i le for vinden – en lunsj bak et tørrmurtsteingjerde. Av og til lå vi i telt etter å ha tatt en prat med grunneieren.Kanskje fikk vi et spann melk i velkomstgave, eller avtalte en båttur forå fiske makrell.

Andre ganger bodde vi under tak, hos slektninger på øya Tiree, blanthvitkalkete hus med stråtak, der himmel og hav og sol møttes over grønnegressmatter, spekket med hvite og gule tusenfryd, som endte i sanddynerder generasjoner med barn hadde hoppet før oss. Sjøen var nok kjølig

7

forfriskende, men solen stekte på ryggen og tørket salte flekker mens viskrev bokstaver i sanden.

Da jeg ble voksen nok til å reise til de skotske øyene for egen maskin,grep jeg sjansen og reiste med kjærester (en av gangen), venner og etterhvert min egen familie. Jeg overnattet på hotellet som mine bestefor-eldre, Jeana og William MacDonald, drev på Isle of Skye. Jeg oppsøktefødestedet til min oldemor, Margaret MacLeod, i jeger- og fiskerparadi-set Morsgail Lodge på øya Lewis der hennes far, og min tippoldefar, varviltvokter. Før jeg tok farvel med dagens viltvokter på Morsgail, svømtebarna mine i innsjøen et steinkast fra huset, og et lite øyeblikk så jeg etindre bilde av min egen oldemor som en gang må ha vasset og kanskjetatt noen svømmetak ved den samme, fredfulle ferskvannsstranden.

Mange år senere gikk ferden til de to andre skotske øygruppene Orkn-øyene og Shetland. Og jeg oppdaget, til tross for hva befolkningene pådisse nordlige øygruppene selv hevder, at de har mye til felles med Hebri-dene.

Denne boken handler altså om skotske øyer. Den er ikke en faktabokog heller ikke en guidebok, men et forsøk på en kulturhistorisk reise-skildring. Jeg har heller ikke øyhoppet som om jeg hoppet paradis fraen øy til en annen. Nei, beretningen er fra reiser gjennom mange år.Noen øyer har jeg besøkt mange ganger, andre kun en enkelt gang. Jeghar heller ikke besøkt alle øyene, men de fleste av dem som har ferjefor-bindelse. Reiseruten starter på de indre Hebridene, så seiler jeg vestovertil de ytre Hebridene før jeg setter kursen nordøstover mot Orknøyene.Til slutt går jeg i land helt i nord på Shetland.

Noe av det fascinerende med øyer er at de, som mennesker, har sær-egne karaktertrekk. Det er dette særegne som man ganske diffust, menpå samme tid presist, kaller personlighet eller sjel. Som med mennesker,er det noen som straks får min sympati eller vekker positive følelser, jakanskje begeistring, jeg vil treffe dem igjen. En sjeldnere gang vekker deirritasjon eller antipati. Men stopp litt nå, vil noen innvende: Bidrar manikke selv til hvordan man opplever en øy? Noen møter en øy med et til-litsfullt og åpent sinn, mens andre møter det samme stedet med armenefoldet kritisk i kors. Vil ikke en og samme øy beskrives vidt forskjelligav ulike reisende? Selvfølgelig. Enhver reisende har med seg en bagasjesom ikke gjennomlyses og granskes i sikkerhetskontrollen: Åpenhet, for-dommer, skepsis, lærevillighet, tillit, nedlatenhet. I dette rommet mel-lom den reisende og øyene blir møtene og minnene skapt.

8

øye ne i ve st

HEBRIDENE

Da dr. Johnson, forfatteren av A Dictionary of the English Language,bestemte seg for å forlate sin behagelige tilværelse i London og reisetil Hebridene, protesterte kona til reisefølget hans, James Boswell. Hvahadde den aldrende mannen å bestille på disse øyene vest for Skottland?Hun ble avspist med følgende svar: «Madam, vi reiser ikke dit for å opp-søke paradis. Vi drar dit for å oppleve noe annet enn vi vanligvis pleier.»Mye har forandret seg siden dr. Johnsons og Boswells ekspedisjon i 1773,men fortsatt reiser mange til Hebridene av samme grunn: for å opplevenoe annet. Kvaliteter som ikke koster. Mennesker som har tid til å prateog hilse. Ulåste dører, sykler og biler. Ren luft og himmel fylt av sjøfugl,fiolette lyngheier der hjorteflokker streifer om og kongeørnen hviler påoppdriften. Strender med turkisblått, klart vann som selv turistkontoreti Thailand bruker i sine brosjyrer. En frekk reklamebløff fra thailandskemyndigheter, naturligvis, men hva annet kan dette være, spør det skotsketuristkontoret, enn en «kompliment i forkledning?»

De indre Hebridene ligger på vestkysten av Skottland, og strekker segfra den frodige, whiskymarinerte Islay i syd til fjellendte Skye i nord. Vestfor Skye ligger de ytre Hebridene. Atskilt av en havstrekning, The LittleMinch, der blå menn fra den gæliske underverdenen drukner dristigesjøfolk på deres ferd til de ytre øyene. Eller Innse Gall – «De fremmedesøyer» – etter nordmennene som koloniserte Hebridene. De ytre Hebri-dene strekker seg i en lang bue ut mot det åpne Atlanterhavet. Nestestopp etter de hvite, sammenhengende sandstrendene er Amerika.

Dougie MacTaggart kutter torv for Laphroaig whisky-destilleri

DE INDRE HEBRIDENE

Kintyre – en halvøy

Fergeleiet Kennacraig på halvøya Kintyre er ikke stort mer enn det. Etfergeleie. Slike steder har ikke et eget liv. De er snyltere. De våkner tilliv når ferger legger til land, og i en tilmålt stund næres de av den feteeksosen fra dieselmotorer, brekende sauer som stirrer ut fra sprinklene ipick-up-er, hutringen fra våte syklister, spedbarn som gråter utålmodigog trommingen på rattet fra turister som synes de har ventet altfor lenge.Buken på fergen åpner seg og innholdet ruller ut: Noen biler har kajakkpå taket, andre har sykler som er festet bak, det smeller i landgangen idetbilen kjører i land. Menn i gule refleksvester og røde hjelmer vinker deventende om bord. Alle får plass, de tålmodige som de utålmodige. Sjå-førene setter på brekket og forlater bilen. En enslig bilalarm begynnersnart å ule – noen har glemt seg og låst bilen – og snart faller andre alar-mer inn, som om de var et ulvepakk. En siste hilsen idet fergen glir frakai. Fergeleiet ligger stille tilbake, uten å protestere. Det krever styrke åstadig være den som blir forlatt.

«Fergen til Islay skulle gått 17.30, men er forsinket», sier damen bakskranken i Kennacraig. Det er påske. Jeg står i den lave bygningen somhuser et venterom og billettutsalg. Vinduene er dugget av pusten fra våte,ventende passasjerer. På veggen bak skranken har noen hengt opp småtrofeer, pengesedler fra Sverige, USA og Italia.

Utenfor står bilene i parallelle køer. Det regner og skumrer. Langt utei sundet, Sound of Islay, skimter jeg et fartøy. En bilferge fra CaledonianMacBrayne, eller CalMac blant kjente. Utskjelte, statssubsidierte og lov-priste CalMac som knytter Hebridene sammen. Svarte og hvitmalte ferger,som frekventerer over 20 havner. For mange markerer denne påskedagenJesu siste måltid med disiplene, men for CalMac er dette den siste dageni vintersesongen.

En gang var Norge nær ved å annektere hele halvøya Kintyre fraSkottland. Det hele berodde på en tabbe fra den skotske kongen Edgar.

11

I 1098 signerte han og kong Magnus Berrføtt en fredsavtale. «Du skal fåHebridene, eller det som dere kaller Suderøyene», sa den skotske kon-gen. Nordmennene hadde allerede kontrollert øyene i lang tid, men nåvar tiden inne for å formalisere kontrakten om de norske områdene.«Men», tilføyde den skotske kongen og trodde kanskje han var snedig:«Du skal bare få de øyene som du kan fare rundt mens roret fortsatt erfestet til skipet.» Ved å kludre med definisjonen av hva en øy er, mistetskottene Kintyre, eller Saltire, som halvøya het på den tiden. For hvemkunne forestilt seg at kong Magnus var like slu? At han satt til rors mensbåten hans ble dratt over det smale landstykket som knytter Kintyre tilresten av fastlandet? Snorre omtaler hendelsen i Magnus Berrføtts saga:

… da kong Magnus kom nord til Saltire, lot han dra ei skute overSaltire-eidet, og seilte så av sted. Kongen sjøl satte seg i løftingen ogholdt om styrestanga, og la på den måten under seg alt det land somda lå på babord. Saltire er et stort land og bedre enn de beste av Suder-øyene [Hebridene] så nær som Man. Det er et smalt eid mellom Saltireog sjølve Skottland; der blir ofte langskip dradd over.

Snorre og Orknøysagaen påstår at kong Magnus faktisk underla seg Kin-tyre. Dagens historikere hevder at det kreative erobringsforsøket ikke varfullt så vellykket. Nåvel. Om kong Magnus forsøkte å fjerne Kintyre fradet skotske kartet, har ingen gjort så mye for å sette Kintyre på kartetigjen som Paul McCartney. Hadde jeg kjørt forbi fergeleiet Kennacraigog fortsatt til veis ende, ville jeg havnet i den lille byen Campbeltown,nærmeste by til sir Paul McCartneys eiendom, High Park Farm. Hitreiste Paul og familien etter at Beatles ble oppløst i 1970. Det var herhan slikket sårene og kom til hektene. Da Wings noen år senere slapplåten Mull of Kintyre, var resultatet overveldende. Den solgte mer ennnoen tidligere single i Storbritannia. Musikkvideoen til Mull of Kintyreviser Linda, Paul og gitarist Denny Laine fra Wings som rusler syngendened til stranden. I det fjerne kan en skimte sekkepipespillere. De virvleropp sand og marsjerer målrettet mot de tre bandmedlemmene. Et lokaltsekkepipeband; The Campbeltown Pipers. Sang, gitar og gummistøvlermøter trommer, sekkepiper og kilt: «Mull of Kintyre, oh mist rolling infrom the sea, My desire is always to be here. Oh Mull of Kintyre.»

Snart slutter barn, koner med skaut og trauste bønder seg til det lillebandet. Det mørkner, alle står samlet rundt et stort bål og synger hylles-ten til Kintyre, et bortgjemt og upolert sted der McCartney-familien fikk

12

øye ne i ve st

være noenlunde i fred. Mull of Kintyre ligger ytterst på Kintyrehalvøya,utenfor allfarvei. Et gammelt fyrtårn blinker advarsler i natten. Nord-Irland skimtes på den andre siden av den smale havstripen som skiller deto landene.

Scotch

Jeg skal ikke til Campbeltown eller Mull of Kintyre. Jeg skal til whiskyøyaIslay.

Overfarten fra Kennacraig med M.V. Hebridean Isles tar rundt to og enhalv time. Det blåser en sur atlantisk vind denne påskekvelden. Turen erikke for de sjøsvake, men som alltid ligger folk og sover, selv på kortedistanser som denne. Passasjerer ligger henslengt på sofaer og benker.Hvorfor er de så trøtte? Kjeder de seg? Har de jobbet skift? Eller reistlangt? Det er de fastboende som sover. De er lette å kjenne igjen. De harsommersko allerede i mars, gullsandaler og nakne, bleke legger. Ingenbruker regntøy. Turistene ser ut som om de skal på en lengre ekspedi-sjon til kalde strøk. Vindtett, vanntett, varmt. Gjerne med kamera ogkikkert. Er det pent nok vær, står de på dekk. Kikkertene søker etterspekkhoggere og delfiner.

Det er også en bar om bord. Jeg bestiller en Islay-whisky, en Lagavu-lin. En liten passasjer i baren drikker IRN-BRU-brus, den andre skotskenasjonaldrikken. Den oransje leskedrikken ser giftig ut, smaker kunstigog har vært produsert siden 1901. Den er elsket i Skottland, men egnerseg dårlig til eksport. Det gjør derimot whisky.

Så hva er Skottlands fremste nasjonaldrikk, whisky? For å si det enkelt:Whisky er destillert øl uten humle. Skotsk whisky, Scotch, må være lagetog lagret i Skottland i minst tre år. På eikefat. Alkoholstyrken må væreminst førti volumprosent idet dråpene tappes i flasker. Hvor mange whis-kyregioner som finnes i Skottland, kommer an på hvem man spør. Menen av de klassiske oppdelingene er whisky fra høylandet, lavlandet, Islay,Speyside og Campbeltown i Kintyre. Det finnes to hovedtyper whisky:Kornwhisky lages av ulike typer korn og maltwhisky av maltet bygg.

Så langt er det ganske greit. Men nå gjelder det å henge med i svin-gene: Hvis du holder en flaske der det står malt whisky på etiketten, erden laget av maltet bygg. Hvis all whiskyen kommer fra ett destilleri, hardu sikret deg en single malt. Og hvis whiskyen til alt overmål kommerfra samme fat, holder du en flaske single cask. Skjenker du deg derimot

13

he bride ne

et glass blended malt, drikker du en blanding av maltwhiskyer fra for-skjellige destillerier.

Hvorfor alle disse spissfindighetene, spør man kanskje. Av én enkelgrunn: Hvis man skal ha utbytte av en omvisning på Islays whiskydestil-lerier, må man ha gjort hjemmeleksen først. Så altså: Hvis du har skjenketdeg en blended scotch whisky, drikker du en blanding av kornwhisky ogmaltwhisky. Og sannsynligheten er stor for at maltwhiskyen i blandingenkommer fra Islay. En gang gikk det meste av whiskyene fra øya til blends,til store navn som Johnny Walker, Chivas Regal, Bells, White Horse ellerFamous Grouse. Så skjedde det noe dramatisk. Single maltwhiskyer bleen ettertraktet vare. Markedet får ikke nok. Whiskypilegrimene strøm-mer til Islay som aldri før.

Port Charlotte

Islay. Fergen siger inn mot Port Ellen. Dønningene sender måneskinn iretur. Jeg kjører i land og følger veibeskrivelsen ut av den lille havne-landsbyen og nordover. Øde, øde strekninger med torvmyr, eller peat-bogs, som de sier på disse trakter. Veien er ujevn. Asfalten nærmest flyterpå duvende torv. Hvis man går på veien mens en tung lastebil dundrerforbi, vil underlaget bølge lett.

Været skifter. Fra klar himmel og måne, til det som må kunne karakte-riseres som monsunregn. Bortsett fra at det naturligvis ikke finnes mon-suntid her. Men nå gir utrykket «å bøtte ned» mening. Det er som omnoen kaster skurebøtter med vann mot frontruten og truer med å brekkede hardt arbeidende vindusviskerne. Vinden gjør at skyllebøttene kom-mer i ujevne klask, regnet blåser i vannrette klaser. En hilsen fra Atlan-terhavet. Jeg kjører sakte. Dels fordi jeg ser dårlig, dels fordi det går saupå veiene. Det er som om dyrene tiltrekkes av billys, eksos og asfalt. Deignorer fare. Etter noen minutter er galskapen over. Vinden har ikkeløyet, men regnskuren har bestemt seg for å arbeide seg østover, kanskjeover Sound of Islay, kanskje den vil ramme glasskuppelen på det gamlefyrtårnet på Mull of Kintyre.

Islay er en stor øy. Det tar tre kvarter å nå frem til Port Charlotte, derjeg skal bo. Hvitmalte hus omfavner hverandre. Byen ble oppkalt etterCharlotte Campbell, moren til Walter Fredrick Campbell, som eide Islaypå 1800-tallet. Hun var visst vakker. Det er Port Charlotte også.

14

øye ne i ve st

Uisge-beatha

Whisky kom til Islay fra Irland sannsynligvis rundt 1300-tallet, med mun-ker som brukte drikken til medisinsk behandling. Den egnet seg sann-synligvis ikke til noe annet heller, for det tok tid før man forsto atwhiskyen modner på fat. Det gæliske navnet, uisge-beatha eller uisgebaugh,som uttales uske-va og betyr «livets vann», ble med tiden simpelthen tilwhisky.

Sydvest for fergebyen Port Ellen, ligger the Oa. Et øde og vilt område,med høye klipper og hvite strender, der illegale destillerier blomstret, langtunna skatteoppkrevernes oppsyn. En bekymret prest fra Islay, ArchibaldRobertson, skrev på slutten av 1700-tallet:

… Vi har ikke en eneste avgiftsinnkrever på hele øya. Det lages der-for store mengder whisky her. Og djevelskapen som følger av å kon-sumere for mye av denne drikken, er svært synlig på øya. Det er énhovedgrunn til vår store fattigdom: Bygget, som skulle fø familien tilden fattige bonden som leier jorden, blir solgt til bryggere …

En nedadgående spiral, som ledet store deler av befolkningen ut i sult ogsykdom. Og alkoholisme. Da potetpesten fra Irland også rammet avlin-gene på de skotske øyene på 1840-tallet, pakket mange sammen det lillede eide. Dårlige utsikter til et bedre liv gjorde at småbrukere takket jatil gratisbilletter fra private godseiere, billetter til overfylte skuter medkurs for Australia, New Zealand, USA og Canada. Jordeiere på de flesteøyene på Hebridene, inkludert Islay, medvirket til at tusenvis av men-nesker forlot øyene. Fattige bønder som ikke kunne betale leien, varikke lønnsomt, og mange ble simpelthen også kastet ut av husene sinemed makt. Epoken går under navnet The Clearances. Store områder blerensket for ulønnsomme mennesker og erstattet med importerte, lønn-somme sauer. De leverte langt mer ull og kjøtt enn de magre, hardføre,mørke hebridiske sauene.

Mennesker emigrerer ikke, verken da eller nå, om ikke de venter segen bedre fremtid. Ofte levde ikke virkeligheten opp til forventningene.Canadiske vintre og endeløs skogrydding var om mulig verre enn de for-holdene de skotske småbrukerne forlot. Men andre fikk faktisk et bedreliv, og oppmuntret landsmenn til å følge etter. Staten New York, som davar en britisk koloni, gjorde seg lekker og averterte for eksempel etter«gode protestanter». De lokket med dyrkbar jord til folk som holdt ut å

15

he bride ne

oppholde seg i ukevis under dekk, med fare for å bukke under for epi-demier eller forlis.

På 1830-tallet bodde det rundt 15 000 mennesker på Islay. I dag harøya rundt 3 500 innbyggere. Islay er ikke et unntak. Denne drastiskereduksjonen av folketall skjedde på nær sagt alle øyene på Hebridene.Den eneste forskjellen var at emigrasjonen var mer eller mindre frivilligog tvangsflyttingen mer eller mindre voldelig.

Kampen om Duich Moss

I dag er store deler av Islay fortsatt eid av noen få private jordeiere. Detteer ikke spesielt for denne øya. Tvert imot. Mange av øyene på Hebri-dene er i privat eie, og selv om innbyggerne har helt andre rettigheterenn før, kjenner mange seg prisgitt jordeierens manglende respekt forog kunnskap om lokale forhold. På Islay har den største konflikten gåttmellom naturvernorganisasjoner og lokalbefolkningen.

En sak fra 1980-tallet begynte med at destilleriene var på jakt etternye områder der de kunne hente ut torv. Torv brennes for å tørke byg-get og gi whiskyen den karakteristiske røyksmaken som kjennetegnerflere av Islay-whiskyene. Vel. Destilleriene fikk klarsignal til å grave torvi Duich Moss, en myr ved flyplassen, skriver whiskyskribenten AndrewJefford. Den nasjonale naturvernorganisasjonen Nature Conservancy Coun-cil, NCC, protesterte mot planene. De hevdet at Duich Moss var et viktigbeiteområde for en truet fugleart, tundragåsen. Hele situasjonen tilspis-set seg da miljøaktivister fra Friends of the Earth tok seg over til Islay ogdemonstrerte mot utgravingen. Det må ha vært et spektakulært kultur-kræsj. Jordnære øyfolk mot idealistiske byfolk. Det endte med et stortfolkemøte i 1985 i samfunnshuset i byen Bowmore i regi av Friends ofthe Earth, skriver Jefford. Seks hundre og femti mennesker møtte frem.Da lederen for aksjonen, David Bellamy, hevdet at det var fugletitteresom holdt fergene i gang, ble han møtt med latter. Men det var da hanbeskrev miljøvernerne som «modige folk» og folk fra Islay som en «en sinthorde», at begeret rant over for de vanligvis sindige øyboerne. Da Bel-lamy kom tilbake til hotellet sitt den kvelden, sto bagasjen hans utenforMachrie Hotel. En bønn om politibeskyttelse vekket liten medlidenhet:«Finn veien ut selv, kamerat.»

Øyboerne tapte Slaget om Duich Moss til tross for at de selv var over-beviste om at torvgraving og fugler var en uproblematisk konstellasjon.

16

øye ne i ve st

Logikken deres var naturligvis slik: Siden vi har så mange fredete artersom ønsker å overvintre her, tyder vel det på at vi lever i pakt med natu-ren. I motsetning til de områdene naturvernerne kommer fra. Der erdet knapt dyreliv igjen. Så la dem rydde i egen bakgård og la oss være ifred!

Men saken hadde rukket å bli utenrikspolitikk. Fuglevernerne haddesendt en klage til EU-kommisjonen i Brussel, som sa at Storbritanniaikke overholdt sine forpliktelser overfor truete dyrearter. Presset på Islay-destilleriet fra britiske myndigheter økte i styrke da pressen lekket atrepresentanten fra Brussel ville ta saken til EU-domstolen. Destillerietskiftet mening og fant andre steder å grave etter torv. Men striden varikke over med dette.

Gjess

Mange på Islay har blandete følelser for miljøvern på grunn av den rike ogprivate organisasjonen Royal Society for the Protection of Birds, RSPB.Organisasjonen har blitt en mektig jordeier på de skotske øyene, deri-blant Islay. Fordelen med deres iherdige kamp for å verne gjessene, er atRSPBs fuglereservat nord på øya tiltrekker seg turister. Det er naturligvisen god ting. Turister legger igjen penger om sommeren, hvilket gjør attomme Bed & Breakfast-er overlever vinteren. Problemet er at fugleneer så mange at de overbeiter omgivelsene sine.

En kveld gikk jeg tur med Mark Piper, som eier og forvalter hjorte-skogen Gearach Forest. Vi gikk til fots i skumringen for å se hjort. Jegspurte hva han mente om hele affæren med gjessene og han sukket opp-gitt. «De er smarte. De legger sammen to og to og har forstått at der deter fugleskremsler, er også gresset på sitt beste.»

På den annen side er gjessene ofte mer inntektsbringende enn sauenepå grunn av kompensasjonen de utløser – nettopp på grunn av overbei-tingen. Men kompensasjoner utløser mer enn penger. De utløser ogsåkonflikter på Islay. Ifølge Piper er kompensasjon avhengig av at gjesseneer på plass når RSPB kontrollerer hvor fuglene beiter. Selv har han ikkealltid vært så heldig. Når RSPB kommer for å telle gjess, hender det atfuglene har fløyet.

Kompensasjon eller ikke: Besøkstallet på fuglereservatet ved innsjøenLoch Gruinart, nordvest på Islay, konkurrerer med mange av destilleri-ene. Og selv folk som Ian Mitchell, forfatteren som bodde mange år på

17

he bride ne

Islay og som er sterkt kritisk til RSPB, innrømmer at organisasjonen harendret holdning til det bedre når det gjelder lokalbefolkningen. Den for-teller ikke lenger hvordan bøndene skal dyrke jorden. Og den bidrar tilat tannhjulene i øysamfunnet dreier rundt, riktignok med forstyrrendesandkorn i maskineriet.

Korset i Kildalton

For lenge siden, etter siste istid, før torv la seg tungt over øyene og gjesseneble utrydningstruet, var Hebridene dekket av løvskog. På noen av øyenefinnes det fortsatt lommer med urskog. Som området rundt Kildalton,sydøst på Islay. Veien dit går forbi tre destillerier. De ligger som hviteklosser nede i fjæra, der høyvannet slikker mot de gamle kaianleggene:Laphroaig, Lagavulin, Ardbeg. Fjellene skjermer denne sydøstlige delenav øya mot Atlanterhavet. Her våger trær å vokse. Ask, pil, bjørk, rognog hassel. De forkrøplete stammene og de grønne skuddene på trærnebeskytter de ville, gule primulablomstene og den skotske blåklokken,klokkeblåstjernen, som gir skogbunnen en intens, blå farge. En umis-kjennelig duft fra knollene til den hvite, ville ramsløksblomsten trengergjennom bilvinduet.

Veien ender ved middelalderkirken Kildalton. Veggene er flekket medgrått og gult lav. Taket har smuldret opp, men veggene med de bue-formete vinduene hegner om graver til glemte mennesker. Noen av deavlange gravstøttene ligger i gulvet, andre er murt inn i veggen. Et avrelieffene viser en mann i rustning, med lukkete øyne. Sverdet liggerover magen. Men selv om Kildalton kirke er fra rundt 1200-tallet, ergravstøttene langt eldre. Kildalton-korset står i kirkegården. Islays størsteseverdighet, når man ser bort fra whiskydestilleriene. Det står omtrentslik det ble reist på 700-tallet og er det eneste intakte keltiske korset iSkottland. Langt høyere enn en voksen mann, hugget ut fra en enestestein. I 1000 år gjemte det seg en uhyggelig hemmelighet under sokke-len. I alle fall hvis man skal tro sir Arthur Mitchell, som restaurerte deni 1882 og fant levninger av en kvinne og en mann. Mannen hadde lidden voldsom og unaturlig død, mente Mitchell. Tro om ikke han haddevært utsatt for blodørn, en henrettelsesmetode som vikingene brukte påden tiden de plyndret og koloniserte Man, Hebridene, Orknøyene ogShetland fra slutten av 700-tallet. I sagaen fra Orknøyene, Orkneyinga-sagaen, kan man lese følgende om hvordan Harald Hårfagres sønn ble

18

øye ne i ve st

drept av sin motstander Einar jarl: «… de fant Halvdan Hålegg og Einarfikk dem til å kutte ribbena fra ryggraden med et sverd og dra ut lungenegjennom åpningene i ryggen. Han overga offeret til Odin som takk forseieren.» Offeret lå med andre ord på magen og lungene ble revet ut slikat de liknet blodige ørnevinger. Ikke hvem som helst fikk æren av å blihenrettet på denne måten: Ofrene var av høytstående rang. Som sønnentil Harald Hårfagre. Og mannen under Kildalton-korset? Var han prest ien kirke som ikke har satt spor etter seg da vikingene plyndret Islay på800-tallet? Eller døde han på en annen måte?

Noen historikere betviler at blodørn faktisk fant sted. Enkelte hevderat slike skrekkhistorier passet godt inn i kirkens fremstilling av hednin-gene. Andre mener det hele bygger på en misforståelse av sagatekster.Roberta Frank hevder for eksempel at man allerede fra sagatiden har feil-tolket grammatikken i de norrøne skaldenes poesi. Dessuten tolket demetaforene bokstavelig, skriver Frank. Det tidlige poeter egentlig mente,hevder hun, var at ofrene fikk ryggen revet opp av ørner da de bleliggende igjen som åtsel på slagmarken. Så har hun rett? Ble de kristnesagaforfatterne simpelthen revet med? Ble bildet av blodtørstige vikingerfristende å male med litt for bred pensel?

Hjemmebrent

En kald vind får tak, selv på denne skjermete delen av øya. Jeg kjørertilbake og besøker det første av de tre whiskydestilleriene langs veien:Ardbeg.

I 1880-årene besøkte skribenten Alfred Barnard alle whiskydestille-riene i Storbritannia. Resultatet ble en rikt illustrert bok, The WhiskyDistilleries of The United Kingdom. Barnard reiste selvfølgelig også til Islayog besøkte syv destillerier som fortsatt er i drift. Noen av dem haddeallerede eksistert i hundre år, som Bowmore fra 1779. Andre var nye ogmoderne, som Bruichladdich eller Bunnahabhain fra 1881. Da Barnardbesøkte «det isolerte» destilleriet Ardbeg, hadde stedet offisielt eksistertsiden 1815. Offisielt? Som mange andre destillerier var Ardbeg-whiskyen gang i tiden det samme som hjemmebrent. Mange av småbrukene påIslay og andre steder i Skottland drev whiskybrenning som en smågesk-jeft, en attåtnæring som var god å ha i de kalde månedene da det ellersvar fint lite å gjøre.

Så sent som på 1700-tallet var whisky forbeholdt bygdefolk, og langt

19

he bride ne

fra en nasjonaldrikk. Byfolket på sin side lesket seg med øl og vin. Medindustrialiseringen vokste byene, og med økt økonomisk vekst fikk mannye vaner. Etterspørselen etter maltwhisky økte. Myndighetene så sittsnitt til å få nye inntekter: De innførte avgifter på malt, som også blebenyttet i ølbrygging. Det var et særdeles upopulært tiltak. Det ble opp-tøyer i Glasgow, soldater ble satt inn mot demonstrantene og blod fløt igatene. På Islay og mange andre steder gikk whiskyproduksjonen underjorden. Eller rettere sagt: inn i grotter og avsidesliggende skur. De somproduserte lovlig og åpent, gikk konkurs.

Islay hadde sannsynligvis flere ulovlige brennerier og større smugler-virksomhet enn noe annet sted i Skottland. Det var ikke før rundt år1800 at en innkrever tok mot til seg og reiste til Islay for å undersøkeforholdene. Fangsten var formidabel. 233 personer ble dømt for illegalspritbrenning, noen av dem var i familie med grunnleggerne av dagensdestillerier og forfedre til dagens administrerende direktører.

Men bøter og beslag av hjemmebrentapparater hjalp lite. Til det vartørsten for stor og smuglevirksomheten altfor lønnsom. Det måtte to lov-endringer til for å hvitvaske hele whiskygeskjeften: I 1823 ble det billigå kjøpe en lisens for å lage whisky, og avgiftene ble halvert. Så hva varkonsekvensene av at produsentene ble lokket ut fra huler og låver? Fordet første ble kvaliteten på whiskyen langt bedre med de profesjonelledestilleriene. Det var på høy tid. En tidlig reisende til Hebridene, Mar-tin Martin, beskrev drikken i sin reiseskildring fra 1695: «… første slurkpåvirker alle delene av kroppen: to teskjeer av denne drikken er en rik-tig dose; og hvis en mann drikker mer enn dette, vil pusten stoppe oppog han vil være i livsfare …»

En annen konsekvens av legaliseringen var at destilleriene nå sysselsatteen stor andel av befolkningen. Ikke nok med det: Små landsbyer medskoler, kirker og hus til arbeiderne og familiene deres reiste seg i nærhe-ten av de store destilleriene. Og, tilsynelatende paradoksalt, alkoholpro-blemene ble mindre, til tross for at arbeidere hadde rett til tre–fire glassom dagen. Skikken varte så lenge at selv dagens destilleriansatte minnesdisse lystige tidene med et smil og et sukk.

Peat

De klassiske røyksmakwhiskyene fra Islay ville ikke eksistert uten peat,eller torv. Men verden ville ha gått videre uten «peatete» whiskyer. Langt

20

øye ne i ve st

verre ville tilstanden vært hvis ikke innbyggerne på de skotske øyenehadde torv til å holde seg varme med gjennom våte høststormer ograsende vinterorkaner. I flere tusen år har torv fylt jordgammer, tradisjo-nelle blackhouses, nyere whitehouses og moderne hus med sin umiskjen-nelige lukt. Ved var stort sett ikke tilgjengelig, bortsett fra tømmer somfløt i land fra et og annet skipsvrak eller fjernt kontinent. Kull kom førstmed fergetrafikken på midten av 1800-tallet. Hvis det i det hele tatt gikken ferge. For mange var det uansett ikke aktuelt å kjøpe kull, det kostetfor mye.

Så hva er peat? Hvis du ser et brungrønt myrlandskap på de skotskeøyene, er sannsynligheten stor for at dette er et tykt teppe av torv. Sakteog tålmodig har det vokst seg tungt, lag på lag, over eldgammel stein-grunn, gjennom flere tusen år. Så hva skjedde? Klimaendringer. Etterat istiden slapp taket, fikk øyene gradvis et ganske behagelig klima somoppfordret trær til å slå røtter og danne løvskoger så langt vest som deytre Hebridene. Men i årtusenene før vår tidsregning ble det våtere ogkaldere. Vinden økte i styrke. Og enkelte vekster fikk gode kår. Som foreksempel furutorvmose. Sphagnum capillifolium. En mose som er umet-telig på vann, en grådig svamp, som alltid higer etter mer fukt. Densuger til seg væske tilsvarende åtte ganger sin egen vekt. Torv dannes nårtorvmosen vokser fortere enn den brytes ned.

Men hvis mosen først gjør et ærlig forsøk på å råtne, må den gi opp.Den blir kvalt av sin egen vekt. Planterestene blir til en oksygenfattig ogsyrerik kompott i stedet for å kompostere seg på anstendig vis og bli tildyrkbar jord. På Islay er torvteppet opp til ti meter dypt. Jo mer omdan-net torven er, dess tyngre og mer kompakt blir den, og avgir desto mervarme. Torv kuttes derfor ofte et par meter ned i bakken, som store mur-stein. Brikkene stables i stakker og vinden tørker dem lette og tørre.

Malting

Så hva er sammenhengen mellom disse svarte, våte organiske restene ogwhisky? Jeg kommer snart tilbake til dette, men først må jeg gå omveienom malt. Maltwhisky lages av bygg, gjær og vann. Men gjær kan ikkegjøre underverker med byggkorn rett fra åkeren. Det skulle tatt seg ut!Korn består hovedsakelig av stivelse, mens gjær på sin side krever suk-ker for å få til noe som helst. Så hvordan trylle stivelse om til sukker?Gjennom å malte bygget. Gjennom å lure naturen, føre de gylne kor-

21

he bride ne

nene bak lyset. For å få i gang spireprosessen, legges kornet i vann. I todager ligger det og bløtgjør seg, mens vannet stadig og samvittighetsfulltskiftes ut. Og just som kornet bader, starter det å spire. Stivelsen brytessakte ned til sukker. Etter et par dager, siles vannet fra det søkkvåte byg-get.

De våte kornene spres ut over maltgulvene. Vår! tenker de håpefullefrøene og spirer mot en sol som ikke er der. Og mens de ligger der ogtillitsfullt skyter ut små skudd og røtter, fortsetter stivelse å omdannes tilsukker. Sukker som skal gi næring til kornplanten. Tror kornet. Men detblir aldri til et strå som vaier i sommerbrisen.

Lynda Grey er omviser på Bowmore, Islays eldste destilleri, som lig-ger med utsikt over fjorden Loch Indaal. Jeg parkerer bilen og går mot-villig ut i en skur av hagl. Isklumpene pisker som bjørkeris mot kinnene.Lynda venter tynnkledd utenfor døren til Bowmore til alle som har bestiltomvisning er på plass. Hun ber oss om å slå av mobiltelefonen og blitsenpå kameraene på grunn av brannfaren. På den hvite destilleriveggen hen-ger et svart og gult skilt som understøtter oppfordringen til Lynda Grey:«Highly inflammable liquid.»

Bowmore har tre maltgulv. Fugler flakser oppunder taket idet vi gårinn i tussmørket til det ene gulvet. Bygget ligger som et gyllent teppeog spirer villig. Lukten er som et barndomsminne, en utstrakt hånd i enåker, etter at regnet har stilnet, hånden lukker seg rundt et fuktig aks,drar av de harde kornene og holder dem mot nesen. Byggkornene fårligge i fred i et døgn før de får full forpleining. De rakes, dag og natt,hver fjerde time. For å hindre at det fuktige bygget mugner og at de smårøttene filtrer seg inn i hverandre. Dessuten hjelper snuoperasjonen til åholde den riktige temperaturen i det levende, tykke teppet.

Bowmore har en elektrisk snumaskin, men de raker og snur også mal-ten på den gamle måten, med en rive. Slik faren til Lindsay MacArthurfra Ardbeg-destilleriet gjorde den gang også de maltet selv. Hun viste ossde gamle maltgulvene og redskapen som ble brukt til å vende malten.«Dette er plogen. De kjørte den gjennom malten flere ganger om dagen.Tre gulv – 20 tonn. Faren min gjorde det i 25 år og han ser ut som entanks.»

22

øye ne i ve st