EN REISE I NORSK POPHISTORIE

Få kjenner norsk pop bedre enn Jan Eggum og Bård Ose. Livslang dedikasjon til sjangeren har proppet dem fulle av mer eller mindre nyttig kunnskap om musikken, menneskene og fenomenene som har defi nert vår popkultur. I denne boken boltrer de seg i arkivene og børster støv av det som utgjør våre kollektive popminner – fra vinylens inntog til CD-platen overtok.

Eggum og Ose trekker fram de viktigste artistene og strømningene, sine egne favoritter og ikke minst det obskure og særegne, som hårreisende omslag, no-hit wonders og sensurerte plater. Med personlige betraktninger, funfacts og et utpreget visuelt fokus byr Popminner på et nostalgisk gjensyn med en munter og fargerik del av norsk musikkhistorie. Bla i boken, spill musikk og la det swinge!

JAN EGGUM (f. 1951) er prisbelønnet trubadur og komponist. BÅRD OSE (f. 1960) er forfatter og programleder i NRK P1.

PO

PM

INN

ER

Ja

n E

gg

um

& B

ård

Ose

JAN EGGUM& BÅRD OSE

ISBN: 978-82-8211-316-8

www.vegaforlag.no

I S BN 978-82-8211-316-8

9 7 8 8 2 8 2 1 1 3 1 6 8

EN REISE I NORSK POPHISTORIE

JAN EGGUM& BÅRD OSE

INNHOlD:

FORORD 4PlATEBAREN 6FAvORITTER OG lANDEPlAGER 10FRA NORD OG SøR, øST OG vEST 14MED PÅ NOTENE 18TREKKSPIll 20FORElDRENES FAvORITTER 22NORA BROcKSTEDT 24BARNAS BESTE 28FUllTREFFER EllER SKIvEBOM? 32SvENSKESyNDEN 36ARNE BENDIKSEN 42FREM FRA GlEMSElEN 46PlATEREKlAMER 50DEBUT 52FøR DE BlE STORE 54PlATESTREKER 58MUlTIKUNSTNER NIlSEN 60vIDAR I SKUDDET 62BRANSJEFOlK 68FAMIlIER 72BRøDRE 74SøSTRE 75RElIGIøSE 76JUl PÅ SPIllEREN 78WENcHE MyHRE 80SPORT & SPIll 86

TRIM & TRAll 88OG NÅ: REKlAME! 89BARNESTJERNER 92ANITA HEGERlAND 94REvy OG TEATER 98FRA SKJERM TIl SKIvE 100FIlMMUSIKK 102MElODI GRAND PRIx 104JAHN TEIGEN 110FORDOMSFRIE FRIIS 114POETER & TRUBADURER 180cOWBOyS & cOWGIRlS 120NO-HIT WONDERS 122AlIAS 124DANSEBAND 126GITARKAMERATENE 128SUNDERFUNDIGHETER 130lIllEBJøRN NIlSEN, GIT. 131lETT BlANDING 132SEx & SENSUR 136OG TAKK FOR DET! 138KNUTSEN & lUDvIGSEN 140PUDDElROcK 142ÅGE AlEKSANDERSEN 144PÅ KASSETT 148UTlANDET KAllER 152SAMMEN, FOR lIvET 156

4

FORORDDenne boken er et resultat av vår kjærlighet til norsk popmusikk og dens visuelle side, spesielt det som ble laget på 60- og 70-tallet. Interessen startet veldig tidlig, og er uløselig knyttet til vinylplaten. Vi sluttet aldri å forundre oss over at en liten stift plassert på et stykke plast som gikk rundt og rundt, kunne gi oss så herlig lyd i så mange timer. Plater – og omslagene de kom i – var vår største glede og kjærlighet. Det ble vår store lidenskap.

Vi husker hver eneste plate fra oppveksten. Artistene, sangene, stedene vi var, hvem vi var sammen med – alt dette dukker opp i tankene når vi setter på akkurat en bestemt plate. Til og med lukter vender tilbake. Gode dufter som mors hjemmebakst, St. Hans-bål, parfymen til jenta vi likte best. Og ikke fullt så gode lukter som svette, tåfis, og røyk. Men selv sur stank har en misjon hvis den kan lokke frem gode minner.

Kall det nostalgi, kall det mimring, kall det hva du vil. Vi kaller det kjærlighet til noe vi vokste opp med og som vi sverget troskap til livet ut. Det løftet skal vi klare å holde! Denne boken er et resultat av vår lidenskap (som noen hevder er en lidelse – dem om det) og samtidig en hyllest til den visuelle siden av norsk pophistorie, som for oss er like viktig som tekst og musikk.

Du vil nok kjenne igjen de fleste artistene, og mange av omslagene. Men sjansen er også stor for at du vil oppdage plater du ikke ante eksisterte. Den norske platehistorien er full av produksjoner som ble trykket

5

i et så lite antall at de ble solgt bare i én landsdel, eller som måtte bestilles via en kupong i en publika-sjon med svært beskjedent opplag. For ikke å glemme de som gikk rett i billigbunken, eller havnet som premier på tivoli.

Dette er altså en minnebok om norsk popmusikk fra den tiden da vinylplaten regjerte, hovedsakelig perio-den 1955–85. Hovedtyngden er lagt på plateomslag – singler og LP-er – og de er plassert i forskjellige kapitler etter tema. Vi har også laget egne kavalka-der på seks artister som etter vår mening stiller i en klasse for seg: Nora Brockstedt, Arne Bendiksen, Wenche Myhre, Anita Hegerland, Jahn Teigen og Åge Aleksandersen.

Illustrasjonene er i all hovedsak hentet fra Jan Eggums samling av norske plater, ukeblader, aviser, noter og alt annet som har med vår lidenskap å gjøre. Bård Ose har forfattet teksten, mens Jan har plukket illus-trasjoner. Felles for alle omslagene som gjengis her, er at de forteller en historie. Morsomme, finurlige,

glade eller triste historier om hverandre, og med noen overraskelser innimellom. Bla i boken, spill musikk, og bli med på en reise som for vårt vedkom-mende aldri tar slutt.

Denne boken har også som formål at leseren skal gjenoppleve gleden, lidenskapen og kjærligheten – de følelser som best kan beskrive vår interesse for musikk. For oss er det nemlig mer enn musikk. Det er en stor del av selve livet.

Bergen, juli 2012Jan Eggum og Bård Ose

Bård Ose, julen 1963

Jan Eggum, Bergen 1971

Platebaren

Vårt hellige sted i barndommen var ikke lekebutik-ken, men plateforretningen. Dette forlokkende lokalet med fargerike omslag i vinduet, lyttebåser på rekke og rad og utallige pappstykker som huset musikalsk magi.

Ofte var det tilfeldig hvilken plate vi fikk med oss hjem. Og det er her omslaget kommer inn: Bård kan huske den dagen moren hans valgte å kjøpe singlen «The Craftsman» med The Pussycats – ikke fordi det var et langhåret rockeband som sønnen sikkert ville like, attpåtil norsk, men fordi et av medlemmene, Sverre Kjelsberg, var ikledd en helnorsk lusekofte på omslaget. En annen gang var det en tier for lite som førte til at Bård kjøpte en LP med Jonas Fjeld Rock ‘n’ Rolf Band. Den han egentlig skulle ha, kostet mer enn han hadde i lomma. Så da ble det heller en plate med noen gærninger som hadde malt seg i fjeset. Men for en opplevelse det var å høre disse platene for første gang!

Slike opplevelser var det mange av, selv om de avtok noe utover i de neste tiårene. Men fascinasjonen for platebaren som midtpunkt for en kulturell utdan-nelse og felles lidenskap, forsvant aldri. Hvert år dukket det opp nye milepæler og favoritter, og hvert tiår brakte med seg tekniske nyvinninger. Vi gikk fra steinkaker til vinyl, fra singler til LP-er, og så kom CD-en. Med den hadde plutselig alle i nabolaget eget musikkanlegg.

7

Dette siste er vesentlig: Da vi vokste opp på 60- og 70-tallet, tilhørte vi en egen klubb. De av oss som samlet på plater og gjerne hadde egen platespiller, ble sett på som særinger. Før CD-ens inntog ble platefor-retningen oppsøkt av en kundekrets som var genuint interessert i musikk, som nøt omslagene i like stor grad som det musikalske innholdet, og som følte at det å betale for en plate var det samme som å kjøpe aksjer i A/S Livet.

Men vent litt, hva med kassetten? Kassetten fungerte vel egentlig ikke som noe annet enn et enkelt hjelpe-middel – enten for å lage personlige samlinger av favorittlåter som skulle imponere jenter vi likte, eller for å gjøre prøveopptak av egenkomponerte

sanger. Men kassetten gjorde det samtidig lettere å ta med seg musikk på stranden. Den store ulempen var selvfølgelig spoling, en funksjon som tappet batteriene lenge før jentene fikk høre favorittsangen sin. Hvorfor var den alltid i starten eller slutten av båndet?

Kassetten klarte heldigvis aldri å ta vinylens plass. Lyd- kvaliteten var for dårlig, og omslagene en vits. Små, brettede papirstykker? Latterlig! Men CD-en klarte å overta for vinylen, på godt og vondt. Mye av grunnen til at overgangen gikk så fort, kan ha vært albumet Brothers In Arms (1985) med Dire Straits. Den ble brukt som testplate i forretninger verden over, og ful-gte gjerne med gratis hvis man kjøpte seg CD-spiller.

8

Borte var alle de store omslagene. Vi satt igjen med upraktiske plastesker som gikk fortere i stykker enn lillebrors lekebiler, og små papirinnlegg som etter en stund så ut som fi llete sanghefter på juletreet. Lyden var gjerne «bedre» og formatet «mer praktisk», men gleden over å kjøpe en CD var minimal sammenlig-net med følelsen som jaget gjennom kroppen hver gang en LP ble betalt og puttet i pose.

CD-en var riktignok liten og hendig, men akk så up-ersonlig. Er det rart at salget stupte da nedlasting ble innført? Trenger du mer bevis, er det bare å se hva som er favorittformatet til den nye generasjonen: vi-nyl! Ringen er dermed sluttet. Den generasjonen som

kvittet seg med platespilleren (for et herlig ord!) og vinylsamlingen (enda bedre!), innser at de gjorde en tabbe, og sitter nå og river seg i håret av ergrelse.

Et velkjent scenario: Sønnen i huset har oppdaget gleden ved musikk, og etter å ha rast fra seg på iTunes, har han skjønt at vinyl er tingen. Han går til sin far, som med skjelvende stemme innrømmer at han på 90-tallet kvittet seg med både spiller og samling. «Hva tenkte du på?» spør den unge poden. «Aner ikke,» svarer faren, resignert og irritert. Så kjøper han seg en ny platespiller – han vil gjenopp-leve gleden, lidenskapen og kjærligheten.

10

Favoritter &

landeplager

Vi starter med noen av de mest kjente og populære singelplatene i samlingen. Det holder å lese title-ne før melodiene begynner å surre i hodet. Ikke alle landeplagene er like artige å bli påminnet om – «Å, nei! Der fi kk jeg DEN på hjernen igjen!» – men vi håper og tror at ingen av disse hører hjemme i den kategorien. Kanskje med enkelte unntak …

Forresten: Det er helt tilfeldig, men likevel et morsomt faktum, at de fl este av disse favoritter og landeplager har norske tekster.

11

12

Otto Nielsen komponerte melodien til«Du ska få en dag i mårå».

Benny Borg brukte pseu-donymet Ben A. Castle da han skulle krediteres som komponist for «Balladen om Morgan Kane».

13

«En glad calypso om våren» var en listetopper i Norge første gang i 1959, den gang med Per Asplin.

Trøste & Bære klarte mesterstykket å få en parodi på svensk dansemusikk til å bli en favoritt i dansemiljøet.

14

Hvis man setter seg ned for å studere norsk pop-musikk fra før 1990, vil man oppdage noen av-slørende forskjeller. I utgangspunktet har de fl este norske popartister de samme forbildene, avhengig av hvilken epoke de tilhører. Men tolkningen og ut-trykket har ofte vært vidt forskjellig.

Det er interessant hvordan enkelte stilarter har festet seg bedre i noen landsdeler enn andre. For eksempel danseband. Det er nok ikke folketallet som gjør at det er fl ere ganger så mange danseband langs sven-skegrensen som langs Grense Jakobselv. Det samme gjelder til en viss grad country og blues, som i mange år var ensbetydende med musikk fra vest.

Da vi vokste opp, virket det som om all den gode pop-musikken kom fra Oslo. Det var der alle plateselska-

pene var, og det var dit man fl yttet hvis man ville bli popartist. Så på den måten var det fra Østlandet generelt og Oslo spesielt at alle nye trender ble staket ut og deretter presentert for publikum. Men noen skillelinjer oppsto likevel.

Takket være sjøfarten etter annen verdenskrig fi kk utallige vestlendinger et sterkt forhold til country-musikk. Kartong på kartong med plater ble fraktet over havet av sjømenn, og deretter solgt i butikker som Tobbens tobakk i Bergen – en liten tobakksjappe som også fungerte som møtested for byens musikk-interesserte cowboyer. Slike sjapper fantes også i Stavanger. Men viktigst av alt: Vestlandet hadde mas-sevis av samfunnshus der det ble arrangert dans hver helg. Det gjorde sitt til at fl ere og fl ere gutter (samt noen få jenter) startet band som kunne spille til dans.

Fra norD oG sØr,

Øst oG vest

15

På repertoaret sto country, rock ‘n’ roll og pop, og gjerne en reinlender for moro skyld.

Et danseband på Vestlandet var – og har alltid vært – noe helt annet enn det som regnes for å være et typisk danseband. Slik de for eksempel alltid har vært det på Østlandet, der påvirkningen fra Sverige har styrt valg av repertoar og påkledning. Vokalister fra danseband på Østlandet som gikk solo, fi kk merke-lappene «syngedamer» og «syngemenn».

Men Østlandet hadde noe som ingen andre lands-deler hadde sent på 50-tallet: de fi re store rock ‘n’ roll-pionérene. Rocke-Pelle, Per Elvis Granberg, Roald Stensby og Jan Rohde. Bergen kom ikke på kartet før en musikerstreik i Oslo tvang repertoarsje-fen på Norsk Phonogram, Rolv Wesenlund, til å se

seg om etter talenter i andre deler av landet. Han valgte Bergen som Norges svar på Liverpool, og Mer-sey Beat ble elegant oversatt til Bergen Beat. Denne perioden i norsk pop varte bare et par år, men gjorde så sterkt inntrykk på byen mellom de syv fjell at den fremdeles regnes for å være noe av det viktigste som har skjedd der.

Forut for Bergen Beat hadde man hatt Shadows-bøl-gen, med størst rekruttering på Østlandet, etterfulgt av et knippe beatband som alle skrev seg inn i norsk musikkhistorie: Vanguards, Beatniks, Cool Cats og Pussycats. Sistnevnte var kanskje det eneste norske rockebandet på 60-tallet som med litt fl aks kunne ha fått karriere i utlandet. De kom fra nord, men måtte via Sverige for å få innpass i hovedstaden – og dermed den norske platebransjen.

16

Noe skjedde på Vestlandet midt på 70-tallet. Frem til da hadde Bergen og Stavanger hatt noenlunde samme musikkmiljø, med country som fellesnevner. Men så ble Bergen bitt av bluesbasillen. Plutselig dukket det opp horder av bluesband, parallelt med punkere som rottet seg sammen i mer eller mindre vellykkede konstellasjoner. Det tradisjonelle rocke-bandet ble skjøvet til side. I stedet skulle man være sint og/eller seriøs.

I Stavanger la man aldri det tradisjonelle rockebandet bort. I stedet satset man på rock for et stort publikum – fengende musikk som oppfordret til allsang. Roga-lendinger har aldri vært fl aue for popularitet, hvilket har ført til at distriktet har klekket ut publikumsvin-nere på løpende bånd. Det er nok å nevne Stavanger-ensemblet, Asfalt og Mods. Fra Bergen kom det

stort sett sinte, seriøse menn i den samme perioden. Unntaket var Tomboy, som med Torhild Sivertsen i front hadde det eneste kommersielle kortet fra Ber-gen midt på 80-tallet.

Trønderne skjønte det helt fra starten av. Glun-tan banet veien på 60-tallet med sin iørefallende blanding av hootenanny, country og dansemusikk. Gruppen ble så populær at den i en periode solgte fl ere plater i Norge enn både Beatles og Creedence. Folkeligheten til Gluntan kan spores helt frem til i dag, via Prudence, til DDE.

Trønderne forsto også dette med image, mye takket være en talentfull frontfi gur ved navn Dag Ingebrigt-sen. Han overbeviste sine bandmedlemmer i Subway Suck, The Kids og TNT om at rock ‘n’ roll er mer enn

17

musikk – det er en pakke, der utseende, attityde og sceneshow betyr like mye som det musikalske. At In-gebrigtsen hadde rett, er hevet over enhver tvil. Pop og rock fra Trøndelag har aldri vært kjedelig.

De nordlige og sørlige delene av landet har også hatt stor betydning for utviklingen av norsk popmusikk, om enn i en mer stillferdig grad. Visebølgen som skyllet over landet på 70-tallet, kunne ikke ha nådd like høye bølger uten påvirkningen fra nord og sør. Fra nord kom den politiske brodden, fra sør kom den søte stemningen. Fra begge landsdeler kom trubadur-er som videreførte ånden fra New Yorks Greenwich Village, og som blandet viser med country i beste Nashville-stil.

Dette er bare noen av de musikalske linjene som duk-

ker opp hvis man studerer norsk pop fra de tiårene som denne boken dekker – fra midten av 50-tallet til slutten av 80-tallet. Det fi nnes selvsagt mange fl ere – blant annet nordnorskbølgen fra rundt 1980, ledet an av Zoo og Unit Five – men disse overlater vi til leserne å fi nne.

Linjene er i ferd med å viskes ut. Det er ikke lenger så lett å høre hvor en artist kommer fra i landet, musi-kalsk sett, og hovedgrunnen er selvsagt internett. Nå sitter en musiker i nord og starter arbeidet på et nytt opptak. Han sender det til en kollega i sør, som legger på et instrument og sender det til et medlem i vest for å få lagt på noen gitarer, før det sendes østover for å få vokal og siste lydmiks. Borte er den tiden da du satte på en plate og hørte med en gang hvor artisten kom fra. Det er kanskje like greit?

18

Det er vanskelig å forestille seg i dag, men det var faktisk en tid da noter og notehefter solgte mer enn plater, og samlingspunktet for å høre de siste slagerne var rundt familiens piano. Skulle man ha «Tango for to», kjøpte man gjerne notene og sang og spilte selv. Hva var vitsen med å kjøpe platen? Den hørte man jo på radioen!

Helt frem til midten av 50-tal-let ble det solgt fl ere noter enn plater av store slagere. Som regel var det far i huset som spilte opp, omgitt av familie og venner i lystig allsang. Salget av noter dalte etter hvert som fl ere og fl ere kjøpte seg grammofon, og til slutt bare var de aller ivrigste som kjøpte slagere på papir.

Vårt utvalg er gjort like mye av estetiske som av kommersielle grunner. Mange av sangene som presenteres, er blitt glemt i årenes løp, men vi synes likevel at hef-tene er så fl otte at de fortjener å bli gjengitt. Dessuten utgjør de et eget kapittel i historien om norsk populærmusikk.

Med på

notene

EN REISE I NORSK POPHISTORIE

Få kjenner norsk pop bedre enn Jan Eggum og Bård Ose. Livslang dedikasjon til sjangeren har proppet dem fulle av mer eller mindre nyttig kunnskap om musikken, menneskene og fenomenene som har defi nert vår popkultur. I denne boken boltrer de seg i arkivene og børster støv av det som utgjør våre kollektive popminner – fra vinylens inntog til CD-platen overtok.

Eggum og Ose trekker fram de viktigste artistene og strømningene, sine egne favoritter og ikke minst det obskure og særegne, som hårreisende omslag, no-hit wonders og sensurerte plater. Med personlige betraktninger, funfacts og et utpreget visuelt fokus byr Popminner på et nostalgisk gjensyn med en munter og fargerik del av norsk musikkhistorie. Bla i boken, spill musikk og la det swinge!

JAN EGGUM (f. 1951) er prisbelønnet trubadur og komponist. BÅRD OSE (f. 1960) er forfatter og programleder i NRK P1.

PO

PM

INN

ER

Ja

n E

gg

um

& B

ård

Ose

JAN EGGUM& BÅRD OSE

ISBN: 978-82-8211-316-8

www.vegaforlag.no

I S BN 978-82-8211-316-8

9 7 8 8 2 8 2 1 1 3 1 6 8