Renessansesosiologen – et intervju med Cathrine Holst · Renessansesosiologen – et intervju med Cathrine Holst Side 5-7 Den sosiale sosiologien Side 27-30 Sosiologen – en statusrapport

Renessansesosiologen – et intervju med Cathrine HolstSide 5-7

Den sosiale sosiologien Side 27-30

Sosiologen – en statusrapportSide 22-23

Utgitt av NORSK SOSIOLOGFORENING 36. årgang 4-2011

BESØK NSF PÅ INTERNETT WWW.SOSIOLOGFORENINGEN.NO

Stemmer i offentlighetenSkal sosiologer engasjere seg mer enn andre i samfunnets brytninger, positi-ve så vel som negative, på grunn av sitt fag? Eller er det nettopp derfor de bør være tilbakeholdne med å ytre seg om ting de ikke har forskningsbak-grunn fra? Spørsmål som dette er ikke nye, men de får fornyet aktualitet fra tid til annen, enten det dreier seg om lavkarbodietter eller en massemorders ideologiske gjerningsgrunnlag. I dette nummeret har vi blant annet et intervju med Lars Erik Berntzen. Etter terroren 22/7 ble han hyppig brukt i mediene som ekspert på grunn av sin masteroppgave om islamkritiske miljøer i Norge.

Enkelteksempler som dette inngår i en større tema-tikk. Den amerikanske sosiologiprofessoren Michael Burawoy, som kommer til Norge omtrent rundt dette bladets utgivelse, snakker mye om betydningen av «public sociology». I det legger han at sosiologene i kraft av sitt yrke har et ansvar for å forsvare menneskeheten mot samholdsødeleggende krefter. Men hvordan skal man gjøre dette i praksis? Og hva menes med «offentlig sosiologi»? En «Samtiden»-artikkel er noe annet enn et foredrag for LO, og en kommentar over telefon er noe annet enn en gjennomtenkt kronikk. Og hvor skal man engasjere seg? Som den nyopprettede bloggen til Vest-landssosiologene viser (se «Sosiologen – en statusrap-port» i dette nummeret), behøver ikke engasjementet være av politisk art – det kan like gjerne være ønske om å entre utradisjonelle sosiologifelter som arbeidstaker.

For Norges del viser Burawoy til sosiologenes betyd-ning for (og inntog i) velferdsstatens ve og vel som et eksempel til etterfølgelse. I mine øyne blir dette for sne-vert. Da har jeg mer sans for Pierre Bourdieu som tok til orde for en forening av scholarship og commitment. Mot-setningen mellom dem som vier seg til det vitenskapeli-ge arbeidet, etter vitenskapelige metoder, og dem som engasjerer seg og bringer kunnskapen ut over de lærdes sirkler, var ifølge ham kunstig og helt ødeleggende. Broer bygges ved at den engasjerte kunnskapen formes via et akademisk miljø som på den ene siden er åpent for ulike typer av formidling, og på den andre siden beholder kri-terier om vitenskapelig etterrettelighet underveis.

UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF)Postadresse: Norsk sosiologforening v/ ISS, Universitetet i Oslo PB 1096, Blindern, 0317 OsloTelefon: 99020381 (Randi Wærdahl)Faks: 22 85 52 53E-post: [email protected]: www.sosiologforeningen.nowREDAKSJONENAnsvarlig redaktør: Hans Erik NæssRedaksjonsadresse: Hans Erik Næss v/ Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi Postboks 1096 Blindern 0317 OSLORedaksjonen: Kine Paulsen, Mette Løvgren, Sverre Vigeland Lerum, Kjetil Nordengen, Kenneth Dahlgren, Eirin Pedersen, Arve Hjelseth. Design: Cazawa DesignTekstombrekking: Line HoltskogOpplag: 800 stkEKSTERNE BIDRAGSYTEREBrita Aasprang, Eli Smeplass, Sondre Strandskog Arnesen, Jon I. Eikhaug og Victor Lund Shammas. ARBEIDSUTVALGETRandi Wærdahl (leder)[email protected] Fredrik Engelstad (nestleder)[email protected] Hovland (kasserer)[email protected] Are Hermansen (sekretær)[email protected] Dæhlen (1. styremedlem)[email protected] Kaia Reegård (2. styremedlem)[email protected] Bård Ketil Engen (Vara-styremedlem med møterett og webkontakt) [email protected] Lene Bore (Vara – styremedlem)[email protected]

Forsideillustrasjon: Katsushika HokusaiFrist neste nummer: 7. desember 2011Bidrag til Sosiolognytt leveres elektronisk (Word) pr. e-post til [email protected]

REDAKTØRENS SPALTE HANS ERIK NÆSS

2 Sosiolognytt 4/11

INNHOLD SOSIOLOGNYTT 4/11

NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG

MEDLEMSKAP NSF

2 Redaktørens spalte

4 Lederens spalte

5 Renessansesosiologen

8 Uhyggelig aktuell

11 Nettkulturens paradokser

14 Frihet vs. trygghet

18 De som ikke bygde landet

22 Sosiologen – en statusrapport

24 Sosiolog – eller ombudsmann?

27 Den sosiale sosiologien

31 Sosiologer i mediene

32 Klassisk sex

Østlandet:Thomas Anton Sandøy (leder),[email protected]:Synnøve Økland Jahnsen (leder),[email protected]øndelag:Ingeborg Grønning (leder),ingeborg.grø[email protected]ø:Knut Teppan Vik (leder),[email protected]ørlandet:Hans Petter Sand (leder),[email protected]ø: Randi Karin Sivertsen (leder),[email protected] mer informasjon om lokallagene på:www.sosiologforeningen.no

Vil du bli medlem i Norsk sosiologforening? Gå inn på http://www.sosiologforeningen.no/

Dessverre kaster dette lite av seg karrieremes-sig. Grunnene til hvorfor ikke flere ser på dette som en mulighet til å delta i samfunns-debatten er likevel flere enn dårlig uttelling i tellekantsystemet. En grunn er vilje. Ikke alle ser på det som attraktivt å delta i en forurenset debattoffentlighet som den norske. Mange har vist til at debattklimaet i andre land er verre, men det spiller liten rolle for den som blir hetset i alle avisers nettforum etter et avisinn-legg. Det blir som å si til en i Oslo som allere-de er blitt våt at det regner mer i København.

En annen grunn er mangel på tid. Sosiolo-gen Pål Strandbakken kommenterte det slik i boken Sosiologisk fantasi fra 1998, redigert av Pål Veiden og Rune Åkvik Nilsen: «Du klarer van-ligvis ikke å både levere rapport, paper til den fjerde Bratislava-konferansen om «Assessing the effects of public projects», forelese for ansatte i kommunal sektor, delta i avisdebatter og å leve-re artikkel til Theory, Culture & Society.

En tredje grunn er at folk ikke bryr seg om sosiologen, selv om sosiologen bryr seg aldri så mye om folk. Strandbakken skriver lakonisk at hvis sosiologen skal ut i samfunnet [sic], må han forvandle seg til noe annet: til forfatter av kriminalromaner, tabloidjournalist, kokebok-forfatter, minister eller til informasjonsrådgiver.

Betyr dette at vi skal slutte å engasjere oss? Selvsagt ikke. Men for urutinerte forskere kan en forberedelse på hva som venter dem i offentlighetens lys være nyttig. Formidlings-ordningen som Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo har igangsatt er i så måte interessant. Den dreier seg kort fortalt om at alle stipendiater skal intervjues av forskning.no. Det gir god trening i hvordan forme sin egen stemme i offentligheten.

[email protected]

Sosiolognytt 4/11 3

4 Sosiolognytt 4/11

LEDERENS SPALTE RANDI WÆRDAHL

NSF

NORSK SOSIOLOGFORENING

www.sosiologforeningen.no

Tilfeldighet og likegyldighetI løpet av de siste snart fire årene som leder av Norsk sosiologforening har jeg fått høre mange historier om hvorfor og hvordan folk ble sosio-loger. Det er overraskende mange som sier at de ble sosiolog ved en tilfeldighet. Kanskje likte de beskrivelsen i studiekatalogen eller ville studere sammen med en venn? Narrativer om tilfeldig-het er i vanlig bruk i sosiologers akademiske tilb-livelseshistorier, blant andre mulige fortellinger om familie og sosial arv, eller hardt arbeid for å nå et idealistisk eller altruistisk mål. I hvilke andre fag kan man legitimt si at man snublet inn i det, og bare ble der?

I den siste tiden har jeg også forlystet meg med å lese Stortingsmelding nr.30 (2008-2009) Klima for forskning. Særlig forlystelsesfullt er det vel kanskje ikke. Til tross for at jeg syns det er veldig positivt at myndighetene faktisk retter søkelyset mot innholdet i forskningen framfor det tidligere litt tilslørte «ressursmålet» på 3 prosent av BNP, er det likevel noe grunnleggende provoserende i meldingens tone. Den er som et slags mantra rundt begreper som framskritt, konkurranseevne, kom-petansebygging og innovasjon, enten det handler om globale eller (til dels veldig) lokale utfordringer.

Samfunnsforskningen er ikke glemt, men det er veldig vanskelig å finne en legitimering for den. Det er som å lese om kvinnenes innsats under krigen i en historiebok fra 70-tallet. Det står mye om hvor viktig den er, men veldig lite om hva som er viktig og hvorfor.

Hvis vi ser bort i fra det generelle behovet for ytterligere kompetanseheving og mer kunnskaps-baserte praksiser, finner jeg grovt sett to konkrete roller som tilskrives samfunnsforskningen. Den første er å evaluere, for å kunne effektivisere vel-ferdssamfunnets praksiser og virkemåter, mens den andre er å være kritisk til «fremskrittet» som de andre vitenskapene skal bidra til gjennom innova-sjon og nytenkning. Forskningsmeldingen beskri-ver, slik jeg ser det, en samfunnsvitenskap som har mistet innflytelse og autoritet, og som på mange

måter er blitt redusert til myn-dighetenes lojale tjener.

Å være framskrittets vaktbikkjer er selvfølge-lig en viktig rolle å spille. For eksempel når vi tenker på at framskrittet blant annet består i vår teknologiske mulighet til å sortere ut mennesker før fødselen. Eller dreier seg om en ny global åpenhet som gjør at man kan omgå lovverk og etikk, og skalte og valte med mennesker og arbeidskraft etter eget økonomiske forgodtbefin-nende. Men kan ikke samfunnsforskningen også bidra til framskrittet gjennom å stille kritiske diagnoser til det bestående?

I forskningsmeldingen beskrives Norge gjen-tatte ganger som «et av verdens beste land å leve i» og med ambisjoner om å være det i framtida. Men selv et tilsynelatende friskt samfunnslegeme kan ha skjulte sår og sykdommer, og trenger ikke å være «verdens beste» for alle. Er det ikke viktig at et land med slike ambisjoner holder seg med en liten armé av kritiske sosiologer som, når for eksempel en massemorder dukker opp som troll av eske i vår midte, er i stand til å stille litt mer sofistikerte diagnoser på hendelsen enn at «han hadde en vanskelig barndom»?

Så til deg som forteller at du kom snublende inn i sosiologien ved en tilfeldighet: Det er ikke til-feldig at beskrivelsen i studiekatalogen traff akkurat deg. Det er heller ikke tilfeldig at akkurat du forts-atte studiene etter det første kurset og faktisk ble sosiolog. Sannsynligvis har du blitt sosiolog fordi du ikke er likegyldig til hvordan ting henger sam-men, og må stille spørsmål til det som framstår som underlig, urettferdig eller uforklarlig. Evnen til å stille kritiske spørsmål, både til fremskrittet og det bestående, er viktig for alle de virksomheter en sosiolog kan gå inn i – og for samfunnet.

[email protected]

Sosiolognytt 4/11 5

Av: Hans Erik Næss

Renessansemennesker kalles de, mennesker som er interessert i mye og faktisk vet litt om det også. Da er det jaggu bra sosiologien kan skilte med en av dem – Cathrine Holst – som attpåtil er under 40.

Ser man på CV-n hennes, blir Cathrine Holst en av disse menneskene som ikke bare gjør alt, men gjør det riktig: ung, men likevel godt etablert forsker ved Uni-versitetet i Oslo, ansvarlig redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift, etterspurt foreleser i ulike fora og fast kom-mentator i Aftenposten. Spørsmålet er derfor betimelig: Hvordan føles det å være en del av den nye vinen?

- Det har vært mange dødlinjer, reising og mye nattarbeid i det siste, i tillegg til at husstan-den har vært rammet av omgangssyke, så akku-rat nå føler jeg meg ikke spesielt ny, heller gam-mel og trøtt. Men planen er å få drukket en del vin i helgen.

Da kan jeg anbefale en syrah-vin fra Rhone-dis-triktet, for eksempel Côtes du Rhône Domaine d’Andézon 2008. Kraftige saker, og utmerket mot post-omgangssyke. Men nå over til noe helt annet. I din doktoravhandling fra 2005, Feminism, Episte-mology & Morality, går du i rette med feministiske forskere som mener at man med god samvittighet kan stille seg bak teorier som passer ens politiske syns-punkter fremfor bedre begrunnede teorier. Likevel avviser du ikke at en feministisk vitenskapsteori kan utvikles. Kan du utdype dette?

- Feministisk vitenskapsteori er et bredt sett av teorier om kunn-skap og vitenskap, om hvordan kjønn ofte påvirker forskning og forskningsresultater, og om hvordan vitenskap best kan bedrives innen-for rammen av normer om likestilling og demokrati. Det er et uhyre interessant og utfor-

derende felt, og kan ikke «avvises» som sådan. Det jeg er kritisk til, er retninger innen femi-nistisk vitenskapsteori som vil erstatte kognitive og metodologiske vitenskapelighetskriterier med rent politiske kriterier.

Du har oppgitt i et tidligere intervju at du var (er?) inspirert av feministiske tolkninger av Jürgen Habermas i ditt doktorgradsarbeid, samtidig som du har skrevet et kapittel i boken Habermas: Kritiske lesninger (redigert av O. Lysaker og G.C. Aakvaag) med utgangspunkt i en debatt om euroføderalisme. Hvorfor denne brede interessen for Habermas?

- Interesserer man seg for femi-nistisk teori og Europa-spørsmålet, er det umulig ikke å støte på Habermas. Noen av de mest inter-essante lesningene av Habermas er gjort av feministiske tenkere som

Seyla Benhabib, Nancy Fraser og Iris Marion Young. Når det gjelder EU, har Habermas

Renessansesosiologen – intervju med Cathrine Holst

Cathrine Holst

Interesserer man seg for feministisk teori og Europa-

spørsmålet, er det umulig ikke å støte på Habermas.

Men jeg kan ikke utstå å bli kalt «habermasianer».

Foto: UiO

6 Sosiolognytt 4/11

bidratt substansielt både forskningsmessig og som intellektuell. Jeg er ikke opptatt av alt Habermas er opptatt av, jeg er også uenig med ham i mye og kan ikke utstå å bli kalt «haber-masianer», men jeg mener han er en ganske ekstraordinær skikkelse i europeisk akademia og intellektuelt liv både i kraft av banebryten-de enkeltbidrag og bredden i engasjementet.

Hvordan er situasjonen etter Hjer-nevask? Har programmet endret noe for din del når det gjelder synet på feministisk forskning?

- I og for seg ikke. Jeg kjente jo denne forskningen godt innenfra, og min innstilling er vel fortsatt ganske dobbel: Her finnes en rekke svært dyktige forskere, men man bruker for mye tid på å diskutere håpløse filosofiske og kvasi-filosofiske posisjoner. Det tok nesten livet av meg en stund, for jeg finner det så fullstendig bortkastet.

Merkelapper og motforestillingerMange ynder å rubrisere deg som «intellektuell» – først da Dagbladet inkluderte deg i sin liste over Nor-ges 10 mest intellektuelle i 2005, og fem år senere da du overtok redaktørstolen i Nytt Norsk Tidsskrift med en usedvanlig vågal programerklæring om å lage et tidsskrift som ikke var for folk flest. Er det noe estetisk/eksistensielt ved det intellektuelle som tiltrek-ker deg, eller er det mer en konsekvens av ditt vitenskapsteoretiske utsyn?

- Den Dagbladet-kåringen synes jeg ennå er pinlig – jeg følte ikke jeg hadde noe på den listen å gjøre. Jeg går heller ikke rundt og prøver å være «intellektuell», virkelig ikke. Jeg synes imidlertid det er akademikeres plikt å delta i det offentlige ordskifte, selv om det av og til kan føles meningsløst, fordi man blir misfor-stått. Jeg lever vel også et ganske gjennomgri-pende boklig-akademisk liv og jeg er et politisk dyr. Å være redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift er noe av det mest givende jeg holder på med. Slik sett har dette opplagt en eksistensiell side. Å bli mor har derfor vært ganske frustrerende – plut-

selig trengte det praktiske livet seg på så til de grader – men også fantastisk, selvfølgelig. Jeg visste ikke at jeg var i stand til å elske så sterkt.

Hva med resten av norsk samfunnsvitenskap, eller akademia, for den del: er vi for lite intellektuelle av oss? Og hvorfor bør vi i så fall steppe opp innsatsen?

- Folk er ulike, også akademikere. Jeg synes akademia bør gi rom for ulike pro-filer. Det er utmerket å være den fremste eksperten på EUs postdi-rektiv, men er det ikke også greit om det i akademia finnes folk som

ut fra en bred forskningsmessig og intellektuell orientering kan si noe om situasjonen mer all-ment i EU akkurat nå? Eller skal dette oppdra-get overlates til andre? Hvem da? Jeg har sagt til meg selv at nå må jeg bare være «flink pike» og publisere de riktige stedene, og jeg styrer jo på, men det går en grense for hvor mye man bør la seg styre av de forskningspolitiske styringssyste-mene. Blir det for ille og strømlinjeformet i akademia, blir jeg heller fri skribent.

En bredere dannelseDu er svært aktiv på andre fronter enn selve fors-kningen. Eksemplene på dette går fra å være medlem av Det nasjonale granskningsutvalget for redelighet i forskning, til å være UiO-ambassadør på en «nasjo-nal forelesningsturné» våren 2011. Er dette en del av intellektuell dannelse, det å utvide blikket og teste

nye kommunikasjonsarenaer?- Sosiologisk kritikk av rational-

choice har en del for seg. Mye av det vi gjør er ikke så planlagt, slik er det i hvert fall for meg. Før jeg kom til Oslo var jeg ansatt ved Universitetet i Bergen, som førsteamanun-sis i vitenskapsteori. Jeg ble vel med i det granskningsutvalget i kraft av den stillingen. Når det gjelder det amabassadør-oppdraget, var tilbudet om å snakke om feminisme for yrkes-fagelever på Raufoss simpelthen for fristende. Det var også en fin togtur oppover.

En annen ting som går igjen i omtaler av deg er interessen for Europa. Først som EU-motstander i dine yngre år, og nå med et tydeligvis mer sammen-

Jeg synes det er akademikeres plikt å delta i det offentlige ord-skifte, selv om det av og til kan

føles meningsløst, fordi man blir misforstått.

Blir det for ille og strømlinje-formet i akademia, blir jeg

heller fri skribent.

Sosiolognytt 4/11 7

satt blikk. Sammen med professor John Erik Fos-sum ved ARENA har du forsket på norske intel-lektuelles forhold til Europa. Kan du si litt om fun-nene deres?

- Det snakkes mye om avstanden mellom «eliter» og «folk». I Europa-spørsmålet er det snarere slik at norske eliter, også intellektuelle, parafraserer folkelige opppfatninger. Norsk Europa-debatt er folkelig, nasjonalistisk og ganske nytte-orientert: det sentrale spørsmålet er hva «vi» – nordmenn – får ut av EU og Europa. Dette gjelder egentlig relativt uavhen-gig av ja eller nei til EU-medlemsskap. Det finnes selvsagt kontrære røster, men bildet var i grunnen mindre sammensatt enn jeg trodde. Nå er jo ikke Europa-debatten nødvendigvis så rik andre steder heller, og der er stor nasjo-nal variasjon. Britisk EU-debatt ligner mye på vår. Ser vi til det intellektuelle liv i Frankrike, Tyskland, Spania og Italia, er konstellasjonene ganske andre.

Grunnen til at jeg spør er at, foruten ARENA, virker det som om det er liten interesse for Europa etter 1945 generelt i norsk samfunnsvitenskap (de gamle heltene før 1900 får vi tilsynelatende aldri nok av). Er du enig, og eventuelt hvorfor ikke?

- Fossum og jeg skriver i den artikkelen at norske intellektuelle gjerne «hopper over Euro-pa». De vil gjerne se utover det nasjonale, men lukker øynene for det som skjer på eget konti-nent – med unntak av den skandian-viske modellen, som man jo er helt manisk opptatt av. Man orker ikke ta i den splittende og vanskelige EU-saken, jeg tror mye dreier seg om det. Noe av dette kan nok også avspeiles i forskningen, uten at jeg vil trekke dette for langt.

Hvis vi skuer litt inn i EUs fremtid: Tror du interessen vil øke, eventuelt minske, med utfallet av den uroen som finner sted i Europa i 2011?

- Den burde øke, men mange virker nå mest opptatt av hvor lurt det var av Norge å holde seg utenfor EU. Det er jo et storslagent perspektiv i en situasjon der den politiske sty-ringsordenen i Europa vakler.

Jeg finner en del av det som sies om hva som er sosiologi og hva som ikke er sosiologi

litt anstrengt.

Om fremtidenI løpet av det neste tiåret vil en rekke prominente forske-re ved Institutt for sosiologi (ISS) ved Universitetet i Oslo (UiO), der du er ansatt, gå av med pensjon. Hvor-dan ser du på deg selv og dine interesseområder som «neste ledd» i den faglige næringskjeden?

- Det er jeg vel litt usikker på. Jeg planlegger ikke så nøye. Jeg gikk nylig til finalen i konkur-ransen om European Research Councils Starting Grant, noe som utløser mye penger. Det betyr at jeg skal være forskningsleder på ARENA de neste fem årene med et prosjekt om forholdet mellom folkestyre og ekspertstyre («epistokrati»). Litt avhengig av publiseringsprofilen min, søker jeg meg nok til sosiologi igjen senere. Det er et flott fag med en del strålende folk som jeg gjer-ne skulle samarbeidet mer med.

Hva skulle du ellers ønske deg av institusjonelle grep for å videreutvikle sosiologien i Norge?

- Jeg ble jo glad da den nasjonale evalueringen ønsket seg en større satsning på teori og metodo-logi. Ellers vil diskusjonen om disiplinens forhold til nabofag bare bli viktigere, tror jeg. Jeg finner en del av det som sies om hva som er sosiologi og hva som ikke er sosiologi litt anstrengt. Det er for-nuftig med en arbeidsdeling innenfor samfunnsvi-tenskap, men sosiologien bør forstå seg selv som inngående i et bredere samfunnsvitenskapelig forskningsfellesskap. Noe annet som sikkert må tas enda mer tak i, er forholdet mellom undervisning

og forskning. Hvordan skal dette avveies or organiseres fremover? Her gjelder det også å inkludere studente-ne ordentlig i diskusjonen.

Til slutt: Hvis du fikk være enehersker på ISS i 10 år fremover, hva ville du gjort da?

- Ansatt dyktige folk som kan drive fors-kningen og fagdebatten fremover. Ellers er jeg veldig glad for at det er Karin som er leder ved ISS og ikke jeg. Karin [Widerberg] har vært en meget god leder, og jeg har stor tro på Grete [Brochmann] som etterfølger.

[email protected]

8 Sosiolognytt 4/11

Av: Mette Løvgren

Etter terrorangrepene 22/7 ble en nylig innle-vert masteroppgave i sosiologi gjenstand for intens interesse i mediene. Årsaken var for-fatterens granskning av terroristens ideolo-giske farvann – et farvann han slett ikke er alene om å seile i.

Du skriver i masteroppgaven din at «muligheten for en antagonistisk eskalering må likevel sies å være til stede, og derfor er også voldsbruk et potensielt fram-tidsscenario».Ble du allikevel overrasket da volden var et faktum?

- Ja det ble jeg selvfølgelig. Jeg tror alle ble overrasket over de ekstreme hendelsene. Per-sonlig synes jeg det var noe ubehagelig å gå tilbake og lese masteroppgaven min igjen. I analysen min tenkte jeg innenfor rammene av et langt perspektiv. Jeg så nok heller for meg en mer gradvis og tiltakende polarisering som på sikt kunne føre til voldsbruk. Med en gang disse hendelsene inntraff tenkte jeg ikke at dette var begått av en person med anti-islam-ske synspunkter. Når vi fikk mer info og saken ble mer kjent virket det som jeg delvis hadde forutsett denne utviklingen. Det var litt spesi-elt å havne i den situasjonen.

Tidligere har du uttalt at du ønsker en åpnere offentlig debatt, hvor aktører med anti-islamske holdninger også kan delta. Men er det særlig rea-listisk å tro at offentlig debatt kan moderere ekstreme synspunkter?

- Nei det er det nok ikke nødvendigvis. Jeg ser en åpen offentlig debatt som en pågående maktkamp, og «rasjonell dialog» er ikke et nødvendig utfall. Det er heller ikke dette jeg har i tanke-ne når jeg etterspør en mer åpen samfunnsde-batt. Tenk på islamismens fremvekst – den kan

tolkes som en reaksjon på utbredelsen av vest-lige prinsipper og ideer som en trussel mot det tradisjonelle samfunnet, som islamistene idealiserer. Vi kan si at en lignende dynamikk også ligger til grunn for den anti-islamske bevegelsen. Enkelt sagt kan man si at en viktig faktor for å bygge ned fiendebilder er at aktø-rene møter hverandre. Samfunnsdebatten kan være en arena for slike møter.

Kan du gi noen eksempler?- Kontinuerlig og direkte

debatt har også den fordelen at seier og tap ikke er endelige,

men stadig pågående innenfor et «demokratisk rammeverk» – nederlag én dag kan bli fulgt av seier i neste debatt. Aktører som har en legi-tim deltakelse i samfunnsdebatten blir til en viss grad også bundet til samfunnskontrakten.

Uhyggelig aktuell – et intervju med Lars Erik Berntzen

Personlig synes jeg det var noe ubehagelig å gå tilbake og lese

masteroppgaven min igjen.

Lars Erik Berntzen

Foto: UiO

Sosiolognytt 4/11 9

Retorikken vil trolig være like sterk, men aktørene blir bundet inn i et spill, med visse spilleregler. Det er for øvrig viktig å påpeke at det eksisterer viktige skillelinjer mellom Brei-viks ekstreme synspunkter og handlinger, og de perspektivene som står sentralt for den anti-islamske bevegelsen.

Debattens problemerAktørene som deltar i og meningene som blir ytret i en enkelt offentlig debatt virker utover den enkelte debatten – vi kan se for oss at meningsgrensene blir tøyd. Hva om grensene blir tøyd i en retning vi ikke ønsker, som mer intoleranse, frykt og fremmedfiendt-lighet? Er ikke dette en bekymring som kan legiti-mere at ikke alle meninger skal bli ytret offentlig, eller bli gjort til gjenstand for offentlig debatt?

- Jo, det er for så vidt en legitim bekym-ring. Her vil jeg påpeke medias rolle ikke bare som en demokratisk kanal men som en arena for konflikt, hvor debatter ofte blir forenklet og tilspisset. Når det er sagt så er også muligheten til stede for at meningsbrytninger også kan resultere i mer nyanserte oppfat-ninger. Men det viktigste poen-get mitt er at motsatsen til et scenario med åpen og offentlig debatt er to eksisterende motpoler som interagerer, men ikke innenfor samme arena. De forholder seg til hverandre

selv om de ikke skriver i samme avis eller sit-ter i samme tv-panel. En åpen og saklig debatt hvor man slipper til anti-islamske og innvan-dringskritiske synspunkter vil ikke nødvendig-vis føre til at slike holdninger blir mer utbredt. Det motsatte er også mulig. Jeg mener man kan skimte en redsel for anti-hegemoniske og anti-islamske argumenter – at disse kan føre til store holdningsendringer i befolkningen. Da tenker jeg at man har liten tiltro til demokra-tiet og folks kritiske evner. Tanken leder inn på å kneble meningsmotstandere. Det går imot våre liberale demokratiske prinsipper, så lenge det ikke er snakk om ytringer som er direkte voldsoppfordrende eller stigmatiserende. Hvor grensene går for dette er selvfølgelig alltid noe man må forholde seg til.

Bør vi moderere ekstreme synspunkter, og i så fall hvordan?

- Et hypotetisk alternativ er ekskludering og marginalisering. Det er ikke bare etisk

betenkelig, men også nærmest umulig i denne sammenhengen når man tar i betraktning sosiale medier og nettforumers sentrale rolle. Jeg vil også poengtere at

innvandringskritiske og anti-islamske holdnin-ger ikke tilsvarer en politisk bevegelse med gjennomslagskraft i seg selv. Samtidig så peker aktørene innenfor den anti-islamske fløyen på

Jeg ser en åpen offentlig debatt som en pågående maktkamp,

og «rasjonell dialog» er ikke et nødvendig utfall.

LEDELSE31. januar 2012 avholder Handelshøyskolen BI sin faste årskonferanse der kjente ledere og organisasjonsforskere snakker om veien til et bedre næringsliv. Flere sesjoner dreier seg om likestilling, kreativitet og innovasjon på tvers av kulturer. PS: Deltagelse er DYRT, så vurder budsjettinn-hogget nøye.

SUNDTPå Gamle Raadhus i Oslo 15. desember 2011 snakker Bodil Stenseth, historiker og forfatter av Eilert Sundt og det Norge han fant, om – nettopp – Eilert Sundt (1817-75). Ettersom han er regnet for å være sosiologiens grunnlegger i Norge, og dessuten en av de som fikk innpass i Norsk sosiologisk kanon i 2010, er dette en anledning til å bli bedre kjent med ham.

10 Sosiolognytt 4/11

legitime politiske temaer og problemstillinger som også opptar store deler av befolkningen, som graden av innvandring og utviklingen vi ser i områder som Groruddalen. Som samfunn må vi kunne diskutere disse tingene. Hvis noen mener at premissene er feil eller virke-lighetsforståelsen er gal, så må man kunne imøtegå på det. Ekskludering virker mot sin hensikt og vil bare bidra til å forsterke aktøre-nes anti-hegemoniske virkelighetsoppfattelse.

Uttømt sympati?Er sympatien uttømt nå, tror du – sympatien for et flerkulturelt samfunn som vi så etter 22. juli?

- Jeg tror vi vil se en dem-pet retorikk en stund framover. Men utviklingen i Norge og i Europa tilsier at slike holdnin-ger ikke nødvendigvis kommer til å avta, ei heller den anti-islamske bevegelsen. Her ten-ker jeg på flere faktorer. På et generelt plan er det verdt å trekke inn den fortsatte immi-grasjonen til Europa og Norge, sammen med økonomisk uforutsigbarhet og voksende sosi-al ulikhet. Disse faktorene vil antageligvis spille en stor rolle med hensyn til holdninger i

Utviklingen i Norge og i Europa til-sier at slike holdninger ikke nød-

vendigvis kommer til å avta, ei hel-ler den anti-islamske bevegelsen.

befolkningen. Parallelt ser vi at den anti-islam-ske bevegelsen bygger sin virkelighetsforstå-else på verdier som står sentralt hos det nor-ske folket, som demokrati, ytringsfrihet og likestilling. Samlingen omkring disse og andre aspekter blant de anti-islamske aktøre-ne bidrar til en nokså robust virkelighetsopp-fattelse, med opphav i både den politiske høyre- og venstresiden. Bruken av slike sen-trale verdier styrker bevegelsen og sikrer gode muligheter for gjennomslag i den nor-ske befolkningen. På motsatt side blir islam fremstilt og oppfattet som den bakstreverske, mørke ideologien som utfordrer vårt sam-

funn og verdigrunnlag.Så hva blir utfallet?- Med basis i disse aspekte-

ne vil den anti-islamske beve-gelsen trolig overleve et midlertidig tilbake-slag. Kritikken rettet mot disse perspektivene og aktørene i media, kan også tenkes å for-sterke polariseringen. Her tenker jeg blant annet på stemplingen av personer med anti-islamske oppfattelser som høyreekstreme.

[email protected]

Sosiolognytt 4/11 11

Av: Arve Hjelseth

Å korrigere eller nyansere mange internettmil-jøers noe spesielle oppfatning av innvandring, klimapolitikk og likestilling er en heldagsjobb, om det i det hele tatt er mulig. Bør vi likevel interessere oss for denne sfæren?

I motsetning til mange andre akademikere har jeg lenge – i lange perioder sporadisk, av og til mer systematisk – fulgt med på diverse inter-nettforum. Det begynner vel å nærme seg 15 år siden jeg oppdaget dette merkelige feno-menet. Utgangspunktet var mine personlige interesser, blant annet fotball, men jeg har også lest titusenvis av innlegg, kommentarer og blogger om temaer som innvandringspolitikk, likestilling og klimaendringer. Dette er i parentes bemerket antakelig de tre feltene hvor mange deltakere i størst grad bekjenner seg til nokså paranoide forestillinger både om hvordan virkeligheten ser ut og om myndig-hetenes evne og vilje til å tåkelegge denne virkeligheten.

Derfor er jeg muligens mindre overrasket enn mange andre over hva slags tone som dominerer i internettdebatter. Relativt rabiate høyreorienterte holdninger har utgjort et politisk tyngdepunkt på alle de store avisenes nettsteder i snart femten år, i hvert fall på temaområdene jeg nevnte ovenfor. Bare tidvis har dette vært gjenstand for disku-sjon i de presumptivt mer sivili-serte delene av offentligheten. For snart ti år siden stengte en svensk storavis sine disku-sjonssider en periode etter at en domstol kom til at de ikke kom unna redaktøransvaret for hva som ble publisert på nettsidene, og i Norge anmeldte Bernt Hagtvet for et par år

siden hegnar.no for å ha spredd rasisme på sitt den gang beryktede debattforum.

Slike hendelser har skapt en forestilling om at nettet ikke er noen egnet arena for dem som søker kvalitetsdebatt. De har jo langt på vei rett i det, men den manglende oppmerks-omheten rundt internettets mangfold har samtidig skapt et inntrykk av akademisk arro-ganse overfor strømninger som dermed har blitt lite synlige på den overflaten de fleste av oss foretrekker å beskue.

Marginalisert majoritet? Denne arrogansen har en paradoksal, men tvetydig konsekvens: På den ene siden bestyrkes internettsamfunnenes forestilling om at de utgjør en usynlig majoritet, som ikke kommer til orde andre steder i offentlig-heten. På den andre siden erfarer folk som faktisk forsøker å diskutere saklig med dem ofte at de trives i denne offerrollen. Somme-rens fryktelige hendelser har uansett tvunget fram en mer systematisk samtale om sam-funnsdebatten på internett.

Reaksjonene etter 22/7 har variert i de ulike redaksjonene. Aftenposten stengte rett og slett debattforumet sitt, og har fortsatt ikke

gjenåpnet det. Men de åpner for leserkommentarer til en del nyhetssaker og kronikker/debattinnlegg, med noe strenge-re moderering enn før. VGs

debattsider, som trolig er landets største inter-nettforum med totalt nærmere 33 millioner innlegg i arkivet (www.vgd.no), eksisterer omtrent som før. Men også her forsøker mode-ratorene å følge bedre med. I tillegg har mange nettaviser koblet Facebook opp mot sine

Nettkulturens paradokser: Rapport fra frontlinjen

Relativt rabiate høyreorienterte holdninger har utgjort et politisk

tyngdepunkt på alle de store avis-enes nettsteder i snart femten år.


Det heter seg jo at det er i møte med alternative oppfatninger og

motargumenter at uholdbare syns-punkter lutres og ender med å

måtte forkastes.

nyhetssaker, slik at folk kan kommentere og dis-kutere via sine profiler. Med unntak av den siste kanalen kan man de fleste steder fortsatt skrive anonyme innlegg.

Fordi gjerningsmannen fra regjeringskvartalet og Utøya gan-ske raskt ble assosiert med inter-nettets dunklere sider, har altså mange medier foretatt en reorien-tering. Også skribenter og akademikere har vist økt interesse for fenomenet. Det er på tide. Men kan kompetente skribenter virke til å moderere den utvilsomt nokså usaklige tonen som kjenne-tegner særlig visse utvalgte debatter? Eller er det like greit å argumentere for at de store mediehu-sene stenger disse kanalene?

Debattkulturens årsakerInternettoffentligheten er mye mer nyansert og mangfoldig enn de mest utbredte fordommene tyder på. Men det skrives enormt mye som for det første ikke ville vært i nærheten av å slippe gjennom en vanlig redaksjonell prosedyre i en avis, og som for det andre er klart over grensen for usaklig hets mot både folkegrupper og enkeltindi-vider. Hva det skyldes og hva som kan gjøres med det er det rimeligvis flere meninger om.

En vanlig forklaring på det gjennomgående nokså dårlige nivået – rent bortsett fra at skoleti-mene i skriftlig norsk ser ut til å ha vært bortkas-tet i en del tilfeller – er at mye av debatten fore-går anonymt, og at debattanter derfor ikke tren-ger å stå til rette verken for argumentasjon eller stil. Enkelte går derfor inn for kun å tillate diskusjon under fullt navn.

I det siste synes det likevel som om flere har vært opptatt av at vi alle har et ansvar for å bidra til å høyne nivået, enten det foregår anonymt eller ikke. Tanken er å konfrontere fordommer og konspirasjonsteorier og dermed argumentere dem i senk. Det er jo selve begrunnelsen for ytringsfrihet som står på spill her: det heter seg jo at det er i møte med alternative oppfatninger og motargumenter at uholdbare synspunkter

lutres og ender med å måtte forkastes. I sjokket etter sommerens tragedie var det flere som lovet seg selv å aldri mer la usaklig muslimhets stå uimotsagt, verken skriftlig eller muntlig.

Det litt dystrere perspektivetDet alternative og litt dystrere perspektivet tar utgangspunkt i at holdninger radikaliseres på inter-

nett fordi det er så lett å møte andre med beslek-tede holdninger. I møte med likesinnede får man bekreftet og gradvis forsterket sine egne oppfat-ninger, og ikke minst søker man mot kilder som trekker i samme retning. Trollene sprekker ikke i dagslys, de blir bare sintere, skrev Fredrik Gier-løff i Aftenposten. Et stykke på vei erfarte Ber-gensfilosofen Iver Ørstavik det samme da han gjennom en periode på flere uker diskuterte aktivt på Facebook-siden til organisasjonen SIAN – Stopp islamiseringen av Norge (opp-summert i en artikkel i Prosa 4/2011). Samtidig peker han på at også dette er et mangfoldig miljø og at enkelte var genuint interessert i motfore-stillinger og diskusjon.

En av de største utfordringene, enten man heller mot den ene eller den andre teorien, er imidlertid denne: Med internett har det vokst fram en motoffentlighet som holder seg med sine egne kilder og sine egne faglige autoriteter. Dette gjelder særlig på innvandrings- og klima-feltet. Faglige referanser til SSB eller til FNs klimapanel vil derfor ikke fungere som argu-ment, for motdebattanten din har alternative

kilder som påstås å være mer etterrettelige. Ørstavik erfarte at det gjaldt å holde en ekstremt saklig tone for å få motparten i tale, og å unngå retoriske poen-

ger og sarkasmer. Men dette er ikke dette til-strekkelig til å vinne debatten, selv ikke om man er bevæpnet med det vi kanskje trodde var ugjendrivelige fakta. I stedet må man bruke energi på å gå inn i de alternative kildene som klimaskeptikere og innvandringsmotstandere forer hverandre med i rikt monn.

Fordi gjerningsmannen fra regje-ringskvartalet og Utøya ganske

raskt ble assosiert med internettets dunklere sider, har mange medier

foretatt en reorientering.


Troverdige motforestillinger – en heldagsjobb!Dette er en tidkrevende jobb, og gevinsten er høyst usikker. Akkurat som det fantes presump-tivt tunge faglige autoriteter som lenge betvilte sammenhen-gen mellom røyking og lunge-kreft, finnes det – nå mye lettere tilgjengelige! – kilder som sår tvil om både klimaforskning og SSBs befolkningsframskrivninger.

Det er derfor en heldagsjobb å lansere tro-verdige motforestillinger, som samtidig tar bekymringen over innvandring på alvor. Samti-dig er det antakelig viktig å gjøre det. Ikke for å vinne hver enkelt diskusjon, men fordi den primære adressaten for et innlegg på internett

om innvandringsdebatten ikke er den du direk-te diskuterer med, men den nysgjerrige og kanskje usikre leser: Å bringe motforestillinger

til torgs kan påvirke andre enn dem man retter innlegget til.

Men først og fremst vil jeg uansett anbefale en times surfing på diverse internettforum, og i leserkommentarer til avis-enes nyhetssaker. Det er en kilde til både underholdning og irritasjon, og maner ikke minst til ettertanke med hensyn til offentlighe-tens demokratiske potensial. God fornøyelse.

[email protected]

Trollene sprekker ikke i dagslys, de blir bare sintere.


Av: Kjetil Nordengen

I boken Terrorindustrien fra 2009 tar filosofen Joakim Hammerlin et oppgjør med de som pro-fitterer på økt frykt for terrorangrep etter 11. september 2001. Etter 22. juli har norske medier til dels gjort seg til terrorens nyttige idioter. De burde lest Hammerlins bok.

Er måten (den vestlige) verden har reagert på terror etter 11. september 2001 vært preget av nødvendige og rasjonelle tiltak rettet mot reelle trusler? Eller er det snakk om en «politisk over-reaksjon» som kan få ubehagelige konsekvenser for oss som borgere? Hammerlins bok om «ter-rorindustrien» er historien om økt overvåkning og sosial kontroll som følger i kjølvannet av terrorangrepene i New York, Madrid og Lon-don – om hvordan stater kan legitimere en sta-dig utvidelse av sitt innsyn i og oversikt over enkeltmenneskers aktiviteter, registrering, over-våking og kontroll.

Totalitære tendenserOvervåkningskameraer, mobiltelefonsporing, spionprogrammer (spy-ware) på internett og elektroniske spor nær sagt overalt hvor man beveger seg: Når man leser første del av Ham-merlins bok, føler man seg litt som den parano-ide karakteren «Jarle» fra Bård Tufte Johansen og Harald Eias Åpen Post. Dersom den infor-masjonen som faktisk finnes og registreres om oss, falt i gale hender, for eksem-pel en despotisk statsledelse med totalitære hensikter, så ville våre liv kunne sett ut omtrent som i Orwells fremtidsdystopi 1984. Med dagens tek-nologi er dette en reell politisk mulighet. Hel-digvis er ikke det politiske ønsket i Norge i dag tilstrekkelig stort til å kunne sette ut slik omfat-

Frihet vs. trygghet Et essay om terrorindustrien, nyttige idioter og veien videre

Joakim Hammerlin

Foto: Manifest forlag

tende overvåkning og kontroll i praksis. Det som bekymrer Hammerlin, er det han

mener er en stadig økende tilbøyelighet til å benytte slike metoder. Datalagringsdirektivet, som pålegger leverandører av teletjenester å lagre informasjon om hvem som kommuniserer med hvem og når, og av når du er på internett, er ett eksempel på denne utviklingen. Ham-merlin gir en rekke megetsigende eksempler på de absurde situasjonene som oppstår når fryk-ten for terror dras for langt. Som historien om den fire år gamle jenta med hjemmelaget mul-

tesyltetøy innpakket som julegave til moren, som under tvil får ta med seg syltetøyglasset etter at pakken er åpnet og moren har

smakt på innholdet. Poenget er: alle skal kon-trolleres. Vi kan aldri vite hvem som er terroris-ten. Og alle er i prinsippet mistenkt.

Men noen er mer mistenkt enn andre. En

Med dagens teknologi er det en reell politisk mulighet for statene å ha nær sagt total kontroll med

sine borgere.


annen konsekvens av terrorfrykten er økt bruk av DNA-registrering og lagring av annen bio-metrisk informasjon som fingeravtrykk. I Stor-britannia er om lag 10 prosent av landets befolkning inne i slike registre, som er svært etnisk skjevrepresenterte. 40 prosent av alle svarte menn er registrert, mot 9 prosent av hvite menn.

Opphauset terrortrusselHva er det som gjør at vi tillater denne sakte dragningen mot økt kontroll og overvåkning? Hammerlin kaller det for et «terrortraume», en forståelse av at vi står overfor en massiv trussel, som ikke har rot i virkeligheten. For risikoen for å rammes av terrorisme er marginal. Faren for å dø av lynnedslag og peanøttallergi er større enn risikoen for å bli drept i et terrorangrep.

Men som kjent er statistikk den verste type løgn. Hammerlin banker den lave sannsynlig-heten for å bli drept av terrorister så ettertryk-kelig inn, men han må til sist også innrømme at selvfølgelig er ikke slik sannsynlighet rasjo-nell. Én terrordrept er en for mye. Stater og individer ønsker å være sikre på at de har gjort hva de kan for å unngå at slikt skal skje. Spørs-målet er om de noensinne kan være helt sikre på det? Dessuten er det noen som tjener på at folk er redde. Disse kaller Hammerlin for «terrorindustrien».

TerrorprofittørerI Hammerlins beskrivelser av terrorindustrien er det, i tillegg til terroristene selv en rekke andre mennesker som på ulik måte vil kunne sanke gevinster av terror og, ikke minst, av frykten for nye terrorangrep. «Krigen mot ter-ror» var selve bærebjelken i Bush-administra-sjonens politiske prosjekt, og det er et interes-sant faktum at rett etter terrorangrepet i USA, hadde George W. Bush en oppslutning på hele 86 prosent på meningsmålingene. Republika-nerne fikk overbevist folket om at de trengte beskyttelse mot terrorens trusler, og at de var de

rette til å håndtere denne trusselen. De er avhengige av at terrortaumet videreføres, at folk fortsetter å se terroren som en rell fare.

I tillegg er det en betydelig gruppe som profitterer økonomisk på terrorfrykten. «I kri-gen mot terror har de private kontraktørene vunnet», skriver Hammerlin. Både på hjemme-bane og i operasjoner ute, som for eksempel Irak og Afghanistan, er private sikkerhetsselska-per helt sentrale. I tillegg tjener den amerikan-ske våpenindustrien rått på dette. Det ameri-kanske forsvarsbudsjettet økte med 81 prosent fra 2000 til 2008 (justert for prisstigning). I

etterforskningen av flykapringe-ne som ledet til tvillingtårnenes fall, kom det fram at sikkerhets-

rutinene ved amerikanske flyplasser generelt var på et lavmål på grunn av kostnadskutt. Daværende president George W. Bush svarte på dette ved å ansette 50 000 mennesker i et nytt byrå for flyplassikkerhet.

Terrorens nyttige idioterTerroristers mål er som regel å endre samfunnet på en eller annen måte, spesielt gjennom å skape frykt og oppmerksomhet som igjen fører til at de som styrer må endre samfunnet på bestemte måter. Men terrorisme «avhenger at det samfunnet som rammes (...) responderer slik terroristen ønsker», skriver Hammerlin. Effekten, virkningen av terrorisme, avhenger i stor grad på måten det rammede samfunnet reagerer på et slikt angrep.

Responsen var annerledes i Norge etter 22. juli enn i USA og vesten forøvrig etter 11. sep-tember. Vi har fått skryt for måten vi har rea-gert og håndtert terrorangrepet på. «I en hel verden ser man nå opp til hvordan nordmenn reagerte etter terroren» sier Magnus Ranstorp, forsker ved den svenske forsvarshøyskolen og en av Nordens mest anerkjente terroreksperter til Aftenposten 22. september i år. «Mer åpen-het og demokrati» har vært parolen – helt i tråd med Hammerlins ønsker.

Men – det er et men her, og det er norske

Alle skal kontrolleres. Vi kan aldri vite hvem som er terroristen. Og

alle er i prinsippet mistenkt.


medier. Norske medier har fått noe kritikk for dekningen av 22. juli, eller snarere for deknin-gen av Anders Behring Breivik. Dagbladet hadde Breivik på forsiden 23 av de 27 første dagene etter angrepet. VG viste bilder fra rekonstruksjonen der Breivik later som han sik-ter på folk han drepte. For å nevne et par momenter. Det har ikke vært nok kritisk refleksjon rundt disse prioriteringene. Og selv-kritikken har nærmest uteblitt, Dagbladets redaktør Lars Helle har sågar gjort det til en lei uvane å møte kritikk med motkritikk og ned-sabling heller enn å svare på kritikken han selv utsettes for.

De tabloide mediene har en dobbeltsidig karakter. De har et samfunnsoppdrag som «den 4. statsmakt», og utøver viktige demokratiske oppgaver. Men på den andre siden er de kom-mersielle aktører i et marked. De kan ikke for alltid dytte edle hensikter om folkeopplysning foran seg. De må kunne konfronteres med sine kommersielle interesser, og at terroren i en del tilfeller har vært deres salgsplakat. For mediene bidrar til å hause opp terrorfrykten i Norge.

En av mine favorittinnsikter i Hammerlins bok er svaret han selv gir på spørsmålet om hvorfor mediene gjør seg selv til terroristenes «nyttige idioter» ved at de gir dem så mye opp-merksomhet og dermed hjelper dem å nå målet med å skape frykt i befolkningen. Han skriver: «I en viss forstand kan man (...) si at terroriste-ne og massemediene har gjensidig utbytte av hverandre». Dette er selvfølgelig ingen påstand om konspirasjon. Men terror sel-ger aviser. Og dermed selges også terroristens budskap. Dette bidrar til å holde terrorfrykten oppe, det bidrar til å gjøre inntrykkene fra det som har skjedd, mer tilgjengelig. Mer synlig. Mer sannsynlig.

Friheter på spillUSA og Storbritannia er nok klassens verstin-ger når det kommer til opphauset terrorfrykt, og Sverige og Danmark har gått lengre enn Norge i antidemokratiske inngrep. Men hvor-

dan vil 22. juli forandre oss? Hvilke virkemidler er vi villige til å gi staten i bekjempelsen av ter-rorens trusler? Hvilke rettigheter og friheter er vi villige til å gi slipp på for å føle oss trygge? Jeg tror redaktør i Varden, Lars Kise, også har rett når han sier følgende: «Mer avlytting, flere kameraer og strengere kontroll har også en pris. Hvis Norge endres for mye etter 22. juli, har terroren dessverre vunnet.»

Det er selvfølgelig ønskelig å avdekke skumle hensikter. Hvis noen har planer om å bombe slottet, og det finnes metoder for å få greie

på det før det faktisk skjer, er det klart man ønsker seg det. Det sosiologiske spørsmålet er hvordan vi kan veie opp hva vi vinner av sik-kerhetsmessige fordeler mot hva vi taper av demokratiske rettigheter. Hvor unormal kan adferden din være før det er greit at staten skal begynne å holde deg under lupen? «Man kan ikke tillate at noen må begå forbrytelser før man fengsler dem,» har Condoleezza Rice

Hvorfor gjør mediene seg selv til terroristenes «nyttige idioter» ved å

gi dem så mye oppmerksomhet?

Foto: Manifest forlag


uttalt i et forsvar for amerikanernes omstridte metoder i krigen mot terror. Man skal altså komme fienden i forkjøpet. Slikt går på tvers av demokratiske prinsipper om frie borger med sine frie ytringer og bevegelser, og retts-friheten som sier at enhver er uskyldig inntil motsatt er bevist.

Dette er interessant både av hensyn til den enkelte borgers individuelle demokratiske ret-tigheter og ressursbruken slik kontroll medfø-rer om den skal foregå i utstrakt bruk. Er det riktig å bruke statlige midler til å overvåke befolkningen?

Ny bok i novemberHammerlin skulle egentlig komme med en ny bok, Under en blodig storm – om terror og demo-krati, den 11. september i år. Men da terroren også rammet norsk jord, bestemte forlaget og forfatteren seg for å utsette utgivelsen, og

boken vil komme ut i november. I et intervju vedrørende denne utgivelsen sier han blant annet følgende: «22. juli kan forandre Norge. Det vil komme krav om nye antiterrortiltak. Oppgaven vår som samfunnsdebattanter er å bidra til at det er fornuften som styrer denne prosessen istedenfor frykten. Vi må finne fram til de rette tiltakene – de som kan gi sikker-hetsgevinster uten å ha for store demokratiske omkostninger».

Det skal bli interessant å se hvordan den norske terrorfrykten utvikler seg, og det skal bli interessant å lese Hammerlins kommentarer til og analyser av det som allerede har skjedd. Og sist, men ikke minst, vil det være interes-sant å se norske sosiologer følge i filosofens fotspor og delta i debattene som kommer.

[email protected]

Fra sikkerhetskontrollen på flyplassen i Berlin. Kilde: Wikipedia


Av: Hans Erik Næss

Generasjon X misbrukte sjansen de hadde på 1990-tallet til å bygge landet. For dette har de sluppet billig unna – for billig. Det er med andre ord en sosiologisk oppgave å avdekke hvilke samfunnsendringer dette har medført.

«Utøya er vår generasjons nullpunkt», skrev journalist Anne Marte Blindheim i Dagbladet 22. september, 2011. Men hva legger den rela-tivt unge Blindheim i «vår generasjon», bortsett fra en gjeng «som er hatet av mange eldre for å tøyse med alt som ikke skal tøyses med og beskyldt for å være kalde og kyniske?»

En mulig forklaring kan være Generasjon X, de som er født mellom 1965 og 1980, og på 1990-tallet tilranet seg definisjonsmakten i Norge. Mange av Gen X-erne som fikk plass i Dagbladets kåring av «Norges nye kulturelite» i 2010 har dessverre brukt denne elitestatusen på verst mulig måte: å være likegyldig, eventuelt iro-nisk, til den. Derfor er det på høy tid at noen setter fokus på hva de kunne ha utrettet.

Fra ‘68 til ‘81 og så videreI et tankevekkende essay om «frihet på norsk» fra boken Frihet, redigert av Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen, skriver sosiolo-gen Gunnar C. Aakvaag (se intervju i Sosiolog-nytt nr. 3/2011) at opplysningsarven i Norge kretser rundt to reaksjoner på etterkrigstidens store ordensprosjekt: Arbeiderpartistaten.

Den første av disse reaksjonene var det såkal-

te «68-opprøret». Politisk tok opprøret form av et strukturoppgjør med et samfunn bygd på lukkede sosiale nettverk. Kulturelt tok det form av et livsstilsopprør, hvor friheten til å ha langt hår og høre på The Doors ikke skulle begrenses av noe moraliserende kulturpoliti. Likhet, det vil si at alle skulle være likeverdige, var både norm og målsetting.

Den andre reaksjonen er det ideologiske opprøret, ofte kalt høyrebølgen, som begynte med Kåre Willochs overtagelse av regjerings-makten i 1981,og tok form av et nyliberalt regi-me, hvis kjerne ifølge Aakvaag var å «reversere individets avmakt og ufrihet gjennom en gene-rell deregulering av samfunnslivet». Ja takk til flere TV-kanaler, og nei til siste rest av et sam-

funn der politikken la til rette for at sønner skulle gjøre som sine fedre. Frihet var tidens mantra.

I tillegg kunne Aakvaag omtalt en tredje reaksjon, dersom den hadde kommet, nemlig den

man kunne se for seg blomstre med Generasjon X ved inngangen til 1990-tallet. Alt lå til rette for gatesmarte hoder som proppfulle av intellek-tuell kapital skulle bygge landet i dot.com-alde-ren. Ironisk brodd skulle bli Generasjon X’ nye våpen mot A4-samfunnet. Slik gikk det ikke.

For hvor ble det av brorskapet – den siste av de tre ideene fra den franske revolusjonen i 1789? Slik brorskapsideen er formulert i revolusjonsdo-kumentet «Déclaration des droits de l'Homme et du Citoyen» fra 1789, dreier den seg om et nasjo-nalt fellesskap og individuelle rettigheter, og er

De som ikke bygde landet

Mange av Gen X-erne som fikk plass i Dagbladets kåring av «Nor-

ges nye kulturelite» i 2010 har dess-verre brukt denne elitestatusen på

verst mulig måte: å være likegyldig, eventuelt ironisk, til den.


ellers relativt diffus. Derfor er det ingen overras-kelse at brorskap, i form av solidaritet, sjelden strekker seg utover partiblokkers usvikelige tro på at de kan ha monopol på fellesskapsfølelse. Vår politiske flokkdynamikk skaper mange små «oss» i stedet for et større, humanistisk «vi».

Reality bitesPrinsipielt kan et fornyet solidaritetsbegrep mot-virke dette. Dessverre hjalp ikke Generasjon X oss, selv om de hadde de beste forutsetninger. Jon Niklas Rønning, best kjent som humorist, skriver i boken Generasjon Facebook fra 2009 at eldre generasjoner tidlig anklaget X-erne for å mangle meninger. Men ifølge Rønning var det hele poenget. Den beste måten å irritere en generasjon på som har tatt stilling til absolutt alt det går an å ta stilling til, fra høyre til venstre på den politiske skalaen, var ikke å ta stilling til noe som helst.

Utfallet ble likevel ikke som forventet. Det er moro med ironi iblant, men å drite i alt er en

kortsiktig strategi, spesielt når det er snakk om forholdet til foreldrene dine. I forfatteren Douglas Copelands roman Generation X fra 1991, hvor begrepet virkelig ble kjent, er det

passasje som illustrerer dette: «Give parents the tiniest of confi-dences and they’ll use them as

crowbars to jimmy you open and rearrange your life with no perspective. Sometimes I’d just like to mace them. I want to tell them that I envy their upbringings that were so clean, so free of futurelessness». Eventuelt kan vi følge Rønning når han med alvorlig klang skriver: «Hvor lenge kan du være ironisk, før du kveles av din egen mangel på engasjement? Kan du le av foreldrene dine fordi de er teite, når du selv har barn?»

Sjarmerende humor og kreativ intelligens måtte derfor vike for noen ganske usympatiske trekk som forplantet seg videre på samfunnsnivå. Danske Morten Albæk, filosof og forfatter av boken Generasjon fucked up? sammen med Ras-mus Hyllebæk, sa til Morgenbladet i 2005 at

Foto: fra filmen Reality Bites (1994): www.imdb.com

Vår politiske flokkdynamikk skaper mange små «oss» i stedet for et

større, humanistisk «vi».


Generasjon X «fraskriver seg alt ansvar for sam-funnsutviklingen, og skyver skylden for alt som går galt over på 68-erne. Karrieregenerasjonen kjennetegnes ved at de på overflaten virker fulle av selvtillit, mens de reelt sett er konfliktsky og har angst for forandring. Nettopp derfor fraskri-ver de seg ansvar, til tross for at deres posisjoner i samfunnet gjør dem objektivt mektige.» Au da.

HaterneMye tyder dessverre på at verken Rønnings syrlige bemerkninger eller Albæks bekymringer ikke går inn noe sted. Etter ironien har vi ikke kommet lenger enn til 4-stjerners middag og føl-gertelling på Twitter. Tafatthet overfor realpoli-tikk samt manglende evne til å målbære et pro-sjekt med snev av en samlet front, har snarere ført til at spillerommet for mer radikale og mer uensartede krefter på den ene siden har fått følge av en skremmende kynis-me på den andre. Å invitere hve-randre til hverandres TV-pro-gram blir for X-erne viktigere enn å se sin kollektive makt i et større perspektiv.

Forargelse over en slik bevisstløshet om maktposisjoners mulighetsbetingelser betyr ikke at alle må rase mot alt de finner urettferdig, eller slutte å gjøre meningsløse ting. Poenget er bare at i vår globaliserte verden skaper alle former for trygghetstrusler et fornyet behov for å forstå samholdets vilkår og virkninger. Det er her Generasjon X har sviktet. De har ikke stått opp imot haterne – de som leverer stadig ny føde til det sosiale raseriets mangehodede troll. Et håp om endring vil imidlertid forbli en illusjon hvis den norske offentligheten fortsetter å trampe rundt i den kulturelle svinestien Generasjon X har etterlatt seg.

Se til SeltzerHeldigvis skal det ikke rare omstendighetene til for å identifisere lyspunktene. Da nisjeprogram-met Trygdekontoret på NRK3 hadde en «sint ung mann-spessial» 25/9, 2011, ble vi invitert

til en sober granskningsprosess (i form av en samtale mellom programleder Thomas Seltzer, psykiater Finn Skårderud, Esben «Dansken» Selvig og komiker Odd-Magnus Williamson)

om hvorvidt terroristens psyko-logiske profil virkelig er så frem-med fra resten av samfunnet. Resultatet var forbløffende og trist på en og samme tid.

Programmet, gjennom X-prototyp Seltzer, viste et snev av generasjonens potensial dersom X-erne hadde giddet å se sin egen makt som en del av betingelsene for en fornyet solidaritet. La meg for all del understreke at dette ikke betyr at hvis Seltzer og andre hadde brukt makten sin til noe fornuftig, ville vi unngått 22. juli-terroren. Det er dessuten for tidlig å fastslå om «Generasjon Alvor», slik de født etter 1980 blir kalt, blir et magisk botemiddel mot likegyl-dighetens etterslep. Snarere illustrerte program-met gjennom Seltzer at samfunnet, i kontrast til hva haterne over hele Europa tror, bare kan reddes av det de forsøker å ødelegge; ikke Arbeiderpartiet, ei heller sosialdemokratiet, men ideen om et opplyst folk.

[email protected]

I vår globaliserte verden skaper alle former for trygghetstrusler et fornyet behov for å forstå samhol-

dets vilkår og virkninger. Det er her Generasjon X har sviktet.


Tidsskrift for samfunnsengasjerte! Henger du med i diskusjonene? Ta deg tid til å lese langt ogklokt. Abonner og få tidsskriftet både på papir og digitalt. Les hvor du vil, som du vil. idunn.no - våre tidsskrift kan leses på alle dine mobile enheter.

Nytt Norsk Tidsskrift er et flerfaglig tidsskrift om politikk, kultur og vitenskap. 4 nummer i året. Privatabonnement: 445,- Student: 320,- Enkelthefte: 110,- + porto

Besøk www.idunn.no/ts/nnt

Tidsskrift for samfunnsforskning presenterer resultater fra aktuelle samfunnsvitenskapeligeundersøkelser for et bredere publikum. 4 nummer i året. Privatabonnement: 500,- Student: 285,- Enkelthefte: 110,- + porto

Besøk www.idunn.no/ts/tfs

Tidsskrift for kjønnsforskning er et tverrfaglig tids-skrift som viser bredden i kjønnsforskningen iNorge og presenterer ny kunnskap fra feltet. 4 nummer i året. Privatabonnement: 440,- Student: 285,- Enkelthefte: 120,- + porto

Besøk http://www.idunn.no/ts/tfk


Av: Sondre Strandskog Arnesen og Jon I. Eikhaug

Forskningsmiljøet ved Sosiologisk institutt på Universitetet i Bergen ble i 2010 beskrevet som fremragende av et internasjonalt fagpanel. Men hva skjer med dem som ikke forfølger en karriere som forsker?

Panelet mener nivået på forskningen her i byen er blant det beste man finner, også i internasjo-nal målestokk. Dette burde være et solid grunnlag for å gi sosiologistudentene en attrak-tiv grad i bagasjen og gode fremtidige jobbmu-ligheter. Men hvordan oppleves hverdagen for en sosiologistudent? Møter de et næringsliv som ser verdien i å ansette en sosiolog? Dette er historien til sosiologene Arnesen og Eikhaug:

Arnesen i feltenDer stod jeg utenfor London City University påkledd en sliten olabukse og en band t-skjorte fra «No means no» en dag i august. Rundt meg samlet det seg en flokk med britiske lærerspirer, som for meg så ut som om de skulle på skole-ball. Jeg hadde uten tvil bommet på antrekket og småløp til hotellet for å skifte til min eneste dress. Dagen etter reiste jeg til Oxford Street for å svi av mer eller mindre hele (reise)støtten jeg fikk fra universitetet på en ny garderobe.

Slik begynte min første dag i felten og arbeidet med datainnsamlingen til master-oppgaven. Det skulle ta to år med tabber som dette og en lang rekke av utfor-dringer knyttet til teoretiske, metodologiske og empiriske problemstillinger før oppgaven var i havn. I denne prosessen lærte jeg antakelig mer enn mine samlede år i det norske skolesystemet til sammen. Men ingenting kunne forberedt meg på den triste

avslutningen på to intense år med datainnsam-ling, analyse og skriving som til slutt skulle ende opp som en masteroppgave i sosiologi. Der satt jeg og kikket med firkantede øyne og stirret på en rød digital klokke som tikket uro-vekkende fort på en pc-skjerm. Min siste time var kommet – oppgaven skulle leveres til sensur.

Så satt jeg der alene på en lesesal, fant frem dokumentet på maskinen, dobbelt og trippel-sjekket at det var den endelige versjonen, og trykket på «last opp». To års arbeid skulle nå analyseres fra begynnelse til slutt av de mest kyndige på de respektive feltene landet kunne oppdrive (les: de som hadde tid og trengte pen-gene), gis en dom, for deretter å havne i uni-versitetets støvete digitale arkiv.

Tiden var inne for å starte et nytt og bedre liv. Lite visste jeg da at livet slik jeg kjente det, nå var over. Aldri igjen skulle jeg få føle den klamme masterangsten som bredte seg i hele kroppen de gangene man faktisk hadde det gøy og gjorde noe helt annet enn å skrive. Aldri igjen å dele gode historier fra intervjuer, obser-vasjon eller relativt «artige» statistiske finurlig-heter på lesesalen med mine medstudenter…

Eikhaug prøver å få seg jobb«Du er en utypisk søker, Eikhaug». Ordene faller midt i et jobbintervju som forretnings-utvikler hos et av Norges største konsern. Jeg

har kommet videre til andre intervjurunde, og det er kon-serndirektøren som serverer set-ningen. Først tenker jeg at utsagnet er ment som en sjanse

for meg til å argumentere hvorfor jeg passer til stillingen, men da jeg må bruke de følgende minuttene til å forklare at en sosiolog er noe

Sosiologen – en statusrapport

«Du er en utypisk søker, Eikhaug». Ordene faller midt i et jobbintervju som forretningsutvikler hos et av

Norges største konsern.


ganske annet enn en sosionom forstår jeg at det var oppriktig ment.

Stillingen går ut på å jobbe strategisk med IT i bedriften, altså kreves det en blanding mellom IT-kunnskap og organisasjonsforståel-se. Med bachelor i informasjonsvitenskap og flere års bakgrunn som IT-inge-niør, samt en fersk master i sosi-ologi, mener jeg selv at jeg oppfyller begge kravene.

De to andre søkerne som har kommet videre til andre runde er siviløkono-mer, og det viser seg etter hvert at det er dette som er «en typisk søker». Intervjuet går som det går. Det første jeg tenker på idet jeg forlater konsernlokalene er den gamle selvironiske fra-sen om at sosiologer etter endt utdanning hav-ner på den ene eller andre siden av skranken på NAV. Ikke overraskende mottar jeg en e-post noen uker senere med info om at stillingen er besatt, og brått føler jeg NAV-spøkelsets klam-me hånd overskygge tilværelsen.

Sosiologenes virkelighetDisse historiene viser at problemet for nyut-dannede sosiologer ikke er manglende kvalitet på utdanningen – forskningsmiljøet er som nevnt fremragende. Men hvorfor har sosiologi-en likevel en ufortjent lav status i næringslivet? Spesielt det private næringslivet har i liten grad oppdaget ressursene som sosiologer besitter. Eller er statusen fortjent?

I sistnevnte eksempel er det fristende å skyl-de på konserndirektørens uvitenhet, men det er (dessverre) ikke en tilstrekkelig forklaring. Vi tror mange nyutdannede sosiologer forlater universitetet med en god teoretisk ballast og et engasjement for faget, men samtidig en usik-kerhet omkring hva det kan brukes til. At sosi-

ologien er et basisfag med koblinger til en rekke andre fagretninger er dens fremste styrke, men samtidig dens største forbannelse.

Vi tror hovedårsaken til at folk flest ikke helt vet hva en sosiolog gjør, er at vi selv svik-ter i å synliggjøre faget og hva kunnskapen vi

besitter kan brukes til i arbeids-livet. Vi glemmer at vi i løpet av sosiologistudiene får en grundig innføring i statistiske metoder og teorier om menneskelig

samhandling. Vi glemmer at dette gir oss gode analytiske evner og en samfunns- og organisa-sjonsforståelse som skiller seg fra andre fagret-ninger. Og vi glemmer at dette er høyt etter-traktede egenskaper enten man jobber som forsker eller næringslivsleder.

Vi føler derfor at tiden er inne for å dele det vi som studerende og utdannede sosiologer holder på med til en hver tid.

Vår nyopprettede blogg (http://www.sosio-logforeningen.no/blog/vestlandet/) er ment å være et sted som slipper til sosiologisk kunn-skap – til og med sosiologisk synsing. Vi må tørre å bruke den kunnskapen vi besitter selv om referansene til de harde forskningsdataene mangler. Og vi må tørre å videreføre sosiologi-ens tradisjon for å stille kritiske spørsmål og utfordre konvensjonell visdom.

Denne artikkelen stod opprinnelig som en kronikk på http://www.sosiologforeningen.no/blog/vestlan-det/sosiologen-en-statusrapport/#, 10. september, 2011.

[email protected] og [email protected]

Vi tror hovedårsaken til at folk flest ikke helt vet hva en sosiolog gjør, er

at vi selv svikter i å synliggjøre faget og hva kunnskapen vi besitter

kan brukes til i arbeidslivet.

Illustrasjonsbilde: http://www.sosiologforeningen.no/blog/vestlandet


Av: Victor Lund Shammas

Vårt privilegerte sosiologivirke, våre lange timer med lesing og skriving og refleksjon, har gjort oss både rustet og skikket til å gå i tjenes-te som de marginalisertes ombud. Så hvorfor gjør vi det ikke?

Når folk tar opp forholdet mellom engelsk og norsk er det som regel for å uttrykke bekym-ring: De skandinaviske språkene blir slukt av den allmektige engelsken. Men vi kan faktisk slå oss selv på brystet for de små ordene som har krøpet andre veien: smörgås, isberg, gravlaks – og ombuds-mann. En «ombudsman» (i engelsk støpning) er et så for-treffelig norrønt konsept at det knapt finnes et

land i verden som ikke har innført det. Ombudsmannen får delegert retten til å

snakke på vegne av en gruppe mennesker og skal representere disse menneskene overfor myndighetspersoner på en måte de selv ikke er i stand til. Vi har et barneombud, fordi barn ikke kan stemme eller skrive innlegg i avisa. Vi har et pasientombud, fordi det kan være vans-kelig for pasienter å navigere i helsebyråkratiet. I dag har vi sosiologer fordi offentlig sektor liker å omgi seg med rapporter som kan legiti-

mere den daglige driften der.

Fraværende sosiologerDet er så godt som ingen over-

drivelse å påstå at norske sosiologer i dag er

Sosiolog – eller ombudsmann?

I dag har vi sosiologer fordi offent-lig sektor liker å omgi seg med rap-porter som kan legitimere den dag-

lige driften der.

Foto: Grant Neufield / Flickr.com


nesker ble drept under den israelske invasjonen i 2009, men er beredt på å sende asylsøkerne tilbake til de okkuperte områdene.

Saken har engasjert folk på begge sider, fra Carl I. Hagens famøse TV2-opptreden under valgkampen hvor han reiste ned til palestinerne og skjelte dem ut for åpent kamera, til Erling Borgens og andres arbeid for å stelle i stand en palestinsk filmkveld under Film fra Sør-festiva-

len. Selv har jeg og andre bekjente skaffet flyktningene soveposer på billigsalg og mobi-lisert våre sosiale nettverk til å gi

bort varme vinterklær – et minimalt bidrag, men responsen var overveldende: Vi ble invitert inn på kaffe rundt leirbålet, og vi fikk høre om et annet Norge enn det vi er vant til. Palesti-nernes redselskatalog var rystende: Fulle ung-dommer som kommer ravende inn på natta på vei hjem fra byen for å rope støtteerklæringer eller skjellsord, og som aldri sees igjen; en han-delsforening som sammenligner palestinerne med «forsøpling av bybildet» i beste sendetid; syke flyktninger som blir nektet adgang på legevakta; en palestiner som tente på seg selv utenfor UDI i ren desperasjon, og knapt fikk adgang til sykehusbehandling.

Vi ble spurt om vi ikke kunne gjøre noe mer for dem. Jeg tenkte litt på hvordan vi kunne gå frem, og kom på noen ideer – jour-nalister vi kunne kontakte, leserbrev vi kunne skrive. Men å gå til sosiologene – det virket

utenkelig, en latterlig og ubegri-pelig tanke. Sosiologene kan ikke mene noe. De er opptatte, isolerte på sine institutter, eller fanget i et gammeldags vitenskapsfilosofisk

paradigme som vil ha det til at fag og engasje-ment ikke lar seg forene. Dette er feil.

Engasjement og fag i skjønn foreningRachel Carson var en kjent amerikansk biolog og den viktigste pådriveren for å avskaffe det svært ødeleggende insektmiddelet DDT. Hun var ikke bare en glimrende fagperson, men også

fraværende fra nesten alle viktige politiske spørsmål. Som stand mener vi ingenting bestemt om papirløses rettigheter, om den øko-logiske katastrofen som rykker nærmere, om Oljefondet, om vår del av verden sin rolle som forbruker og andre deler av verden sin rolle som produsent.

Vi mener ikke så mye om velferdsstaten hel-ler, annet enn at den nok bør bevares. Vi har mis-tet vår plass i verden, vi vil ingen-ting bestemt, vi har ikke noe overordnet, kollektivt mål med fagvirksomheten vår. Vi vil bare overleve nok et år med budsjettforhandlinger.

Som profesjon ville vi hatt godt av å tenke mer aktivt over hvilken rolle vi kan spille utover det minimalt faglige, hvordan vi kan oppfylle fagets frigjørende potensiale ved å spille en mer aktiv rolle i enkeltstående skjebner og saker. Vi burde begynne å regne oss selv som noe mer enn bare fagpersoner – snarere som marginali-serte menneskers ombudsmenn og – kvinner.

De papirløses situasjonJeg kom til å tenke på dette etter en skjellset-tende opplevelse med de palestinske «papirløse» utenfor Jakob kirke i Oslo sentrum. Her har flere titalls asylsøkere bodd siden slutten av mai, med endelig avslag på søknadene sine, men uten fastsatt hjemreisedato. I sommermånedene har folk som har passert palestinerne stort sett nøyd seg med å bemerke at det virker trivelig å sove i teltleir med titalls andre på en gressflekk i hovedstaden – en litt frikete variant av Roskilde-fes-tivalen, nærmest. Men etter hvert som vinterkulden rykker nærmere har alvoret begynt å gå opp for folk. Palestiner-ne bor i telt, midt i en nordisk metropol, ikke fordi de synes det er kjekt med primus og pin-nebrød, men fordi de ikke vil bli forlatt og glemt på et avsidesliggende asylmottak. Dette er deres kamp for å tvinge seg selv tilbake i folks bevissthet. Den norske staten fraråder rei-ser til Gaza-stripen etter at over ett tusen men-

Det er så godt som ingen overdri-velse å påstå at norske sosiologer i dag er fraværende fra nesten alle

viktige politiske spørsmål.

Rachel Carson viste at man kan være faglig og engasjert, uten

at engasjementet blir en tvangstrøye som saboterer den

kritiske ettertanke.


en uhyre engasjert aktivist. Med boka Silent Spring i 1962 ga hun startskuddet for den moderne miljøbevegelsen og pådro seg samti-dig vreden fra en samlet kjemisk industri i USA. Carson skal ha vært litt av en «one-woman campaign», som ved siden av en hyperaktiv faglig virksomhet stadig ble blandet inn i pengeinnsamlinger, kronikkskriving, offentlige taler. Hun var det første moderne »miljøombudet» – for naturen kan ikke stem-me eller delta i debatter.

Hennes sammensmelting av faglig engasje-ment og medmenneskelighet viser at det lar seg gjøre. For akkurat som glimrende populærvi-tenskapelige formidlere som Richard Dawkins og Richard Willkinson viser at det går an å kombinere bred appell med faglig integritet, viser Carson at man kan være faglig og enga-

sjert, uten at engasjementet blir en tvangstrøye som saboterer den kritiske ettertanke. Som riks-politikerne har sagt så ofte at det er en klisjé: Det går an å ha to tanker i hodet på samme tid.

I Norge finnes det i dag nok av mennesker som føler de ikke kan snakke for seg. Dersom Bourdieu jobbet ved Universitetet i Oslo i dag ville han kanskje påpekt at vi som akademikere har et ansvar for å løfte frem slike stemmer og foreta analyser for og med dem. Vårt privileger-te virke, våre lange timer med lesing og skri-ving og refleksjon har gjort oss både rustet og skikket til å gå i tjeneste som de marginalisertes ombud. Kanskje betyr det også at vi har en plikt til å gi en «stemme til de stemmeløse», som det en gang het.

[email protected]


Av: Brita Aasprang og Eli Smeplass

Uformelle sosiale fellesskap kan være en flott ressurs for en sosiologistudent. Det er Trøndersosiologisk sommerleir et verifiser-bart bevis på.

Noe som lett kan mangle ved det å være masterstudent i sosiologi er muligheter til å delta i sosiologiske fellesskap ved siden av studiene. Det er ikke nødvendigvis utdannings-institusjonens ansvar å skape slike fellesskap, men opp til den enkelte selv å skaffe seg nettverk og ressurser. Her er opplegg som Trøndersosiologisk sommer-leir og andre arrangementer gjennom Sosio-logforeningen en gyllen mulighet.

Trøndersosiologene er Norsk sosiologfore-nings lokallag i Trøndelag. Våren 2011 invi-terte Trøndersosiologene som vanlig til tur og seminar for faglig og sosialt samvær. Sam-lingen fant sted på Husby som ligger på Fosen nord for Trondheimsfjorden. Trønder-sosiologene inviterer studenter så vel som ferdigutdannede sosiologer, enten de er ansatt i akademia eller andre deler av arbeidslivet.

For oss studenter vil slike uformelle felles-skap prege hvordan vi oppfatter betydningen av det sosiale ved sosiologien og det gir oss en mulighet til å bruke sosiologien i praksis. Det er gjennom den gode diskusjonen at sosiologien blir kreativ, og kreativitet blom-strer der sosiologer trives. Et par timer med

bil, og en liten båttur unna Trondheim kunne de engasjerte sosiologene ta inn på professor Aksel Tjoras (se intervju i Sosio-lognytt nr. 3/2011) «trønderlån»

som han hadde stilt til disposisjon. Organise-ringen var enkel, og på programmet stod sosial hygge og faglig snakk.

BadestampsosiologiI løpet av denne sommerleiren var flere aktiviteter på dagsorden. Foruten de mer tørre diskusjonene, ble også en del tid brukt til den typiske norske aktiviteten: Dugnad. Sosiologene hadde et mål med samarbeidet – badestampen på gården skulle gjøres klar for helgens litt mer fuktige aktivitet. Felles-bading. Stampen måtte vaskes, fylles med

Den sosiale sosiologien

DISPUTAS – OG SÅ?Septembernummeret av Forskerforum 2011 har en sterk sak om livet etter doktorgradsdisputasen. Av 905 personer som tok doktorgraden i 2006, har bladet spurt 17 av dem om hva som skjedde etterpå. Svarene er nok til å fylle poli-tikere, PhD-studenter og instituttadministratorer med uro om akademiske karriereveier.

NY SOSIOLOGBLOGGEn gruppe sosiologer med utspring fra Universitetet i Ber-gen har nylig opprettet en flott blogg som søker å samle sosiologmiljøet på Vestlandet. Her blandes uformelle essays med nøkterne kronikker og mye annet. Nettstedet er en del av Norsk sosiologforenings nettmangfold, og du kan lese mer på: http://www.sosiologforeningen.no/blog/vestlandet/

Uformelle fellesskap preger hvordan vi oppfatter betydningen av det sosiale ved sosiologien og det gir oss en mulighet til å bruke

sosiologien i praksis.


vann, og det måtte sages ved til oppvarmingen av vannet. Med ett var gårdstunet forvandlet til et kollektiv hvor bøkene var langt unna.

Det er fantastisk hvor mange flotte tanker man får mens man marineres i sosiologisuppa, og gjennom dagens dugnad og kveldens bad oppstod en rekke interessante diskusjoner. Noen av dem var kanskje mer faglige enn andre, men den hel-hetlige opplevelsen vi satt igjen med var en uformell stemning, hvor det ble like naturlig å diskutere Durkheims teorier som friluftsliv. Badestampsosiologi er kanskje en noe uvanlig bindestrekssosiologi, men fellesbetegnelsen på denne retningen er at sosiologen driver meta-virksomhet, og ser på seg selv i en annen sosial kontekst enn universitetsbygningen.

Forklaringen er at «den sosi-ale sosiologien» krever at man tør å analysere uten å lene seg på bøkene, samstundes som en slipper seg litt løs og kanskje slurver en smule med referanse-føringen. Det er ikke all sosiolo-

gi som skal bli artikler og publikasjoner. Noe skal også bli opplevelser, fellesskap og disku-sjoner, og det er nettopp når man tør å være sosial at man skaper nye tanker.

Sosiologisk musikalitet og svelerPå dagsordenen var det mer enn bare lek og moro. Det var også satt opp program der mer seriøse temaer skulle tas opp og disku-teres. Men dette betød ikke at diskusjonene måtte finne sted under tradisjonelle settin-ger. Etter noen timer innendørs med kur-

Badestamper og svelemåltider er to kontekster som kan gi oss

ulike fordeler under den sosiolo-giske diskusjonen. I badestam-pen vil individene være relativt

frikoblet fra strukturene de omgir seg med i hverdagen.

Foto: Aksel Tjora


sing i sosiologisk fantasi, ble det bestemt at vi skulle ta en pause og gjøre klart til et sve-lemåltid. Da vi som sosiologer skulle lage sveler ble naturlig nok det første vi gjorde å stelle i stand en avansert arbeidsdeling. Noen ble sendt til butikken for å skaffe de aktuelle råvarene, noen stekte svelene, mens andre skulle ordne klart festbordet. På noen oppgaver ble det raskt tydelig at det kanskje ikke var behov for så mange hender, og det viste seg at med mange svelestekere kan det bli litt søl. Dermed fungerte resten av sel-skapet som moralsk støtte og kritiske tilsku-ere til dem som stod ved takka.

Vi var svært heldig med været denne hel-gen, og svelemåltidet foregikk derfor ute i sola. De sosiologiske tankene ble satt i sving med litt inspirasjon fra god mat og frisk luft. Her ble temaet sosiologiske teksters musikali-tet tatt opp. Diskusjonen gikk ut på hva som får tekster til å fungere og hvilke kriterier som skaper en god sosiologisk fagartikkel.

Svelesosiologien har mange likheter med badestampsosiologien, med den forskjellen at svelesosiologien har et mer strukturert preg der en på forhånd har bestemt temaet for dis-kusjonene. Metodologien innen denne ret-ningen skal foregå under et helt uformelt felt. Deltakerne skal hele tiden ha fokus på avslapning og godt humør under gjennomfø-ringen av prosjektet. I tillegg blir det oppfor-dret til digresjoner og andre avvik fra frem-driftsplanen. Denne delen av sommerleiren kan i retrospekt sies å være en av de mer givende innslagene, og det ble klart for oss at slike møter kan være vel så produktive som de mer strukturerte.

Badestamp- og svelesosiologi som alterna-tive rammerDe nye bindestreksosiologiene vi introduse-rer her kan virke fremmed for mange, og det kan derfor være lurt å inkludere et teoretisk perspektiv for å se det hele i et sosiologisk

lys. Vi har valgt å bruke en teoretiker som var spesielt opptatt av dagliglivets interaksjon for å belyse hva som egentlig skjer i denne for-men for sosial sosiologi. Som Georg Simmel blant annet skriver i On Individuality and Social

Forms fra 1971 er individer kre-ative vesener som kan skape sosiale strukturer. Disse struktu-

rene vil etter hvert begynne å leve sine egne liv uavhengig av de som skapte strukturene til å begynne med. Strukturene vil i neste omgang kunne virke begrensende på den individuelle kreativiteten.

Litt fritt tolket kan vi tenke oss at bade-stamper og svelemåltider er to kontekster som kan gi oss ulike fordeler under den sosiologiske diskusjonen. I badestampen vil individene være relativt frikoblet fra struk-turene de omgir seg med i hverdagen. Her står kreativiteten fritt, og individene skaper nye ideer som i ettertid kan utvikles til noe mer. På den andre siden kan mangel på struktur og litt for mye hygge gjøre at det meste blir glemt til neste dag. Svelesosiolo-gien har et annet utgangspunkt. Her er del-takerne noe mer strukturert, noe gjør at denne formen vil være mer hemmende for kreativiteten enn badestampsosiologien. Samtidig kan vi si at den sosiologiske disku-sjonen havner i en kontekst som avviker fra den vi vanligvis møter på arbeidsplassen. Vi får dermed frigjort oss fra noen av struktu-rene vi vanligvis skaper rundt oss til hver-dags, men samtidig dannes nye strukturelle rammer som kan gi diskusjonen et noe mer konstruktivt utgangspunkt.

En oppfordringDet kan være vanskelig å måle betydningen av det sosiale ved sosiologien, når det ikke kobles til publikasjoner eller «impact factor». Prosessene forut for den gode artikkel kan være noe underkommunisert. Samtidig vil vi si at det er mye hyggeligere å diskutere sosio-logi i en badestamp enn å sitte med skrives-

Sosiologisk kreativitet kommer lettere når man hygger seg.


perre og selvhøytidelighet som en isolert sosiologisk øy bak en lukket dør.

Vår konklusjon blir enkel. Man må selv se nytten av det å kunne praktisere sosiologi i felleskap med andre. Det å diskutere egne og andres problemstillinger i sosiologisk lys blir derfor svært viktig. Selvrekrutteringen som skjer gjennom at de som er spesielt interessert i sosiologi ønsker å snakke med likesinnede, setter sitt preg på det sosiologiske fellesskapet som oppstår på en sosiologisk sommerleir.

Sosiologi trenger ikke å være en tørr aktivitet man bedriver på kontor eller lese-sal. Sosiologisk kreativitet kommer lettere når man hygger seg. Studenter så vel som akademikere har godt av litt dugnad og sosi-alt initiativ slik at man kommer seg ut av bøkene, og ut i den virkelige verden der kreative samtaler kan ha like stor nytteverdi som klassisk teori.

[email protected] og [email protected]


Sosiologer i medieneAv: Kine Paulsen

Jo mer annerledes dietten er fra det de rundt deg spiser, jo vanskeligere er det å opprettholde den. Hvis mannen din eller venner lager en god middag til deg som bryter med dietten er det ikke så lett å si nei. Så blir det jul og burs-dag og du skal ut og reise – hva gjør du da?Sosiolog Laura Terragni, Morgenbladet, 14.10.11

Hadde jeg sagt at jeg er her for å studere krigen, så hadde jeg blitt kastet ut. Som sosiolog kaller jeg det skjult delta-gende observasjon. Det er beskjedent lureri sammenliknet med å invadere et helt land.Sosiolog og forfatter Geir Angell Øygarden, Agderposten 14.10.11

Faren ved å knytte pedofili til seksualiseringen av ungjen-ter, er at det kan oppfattes som at unge jenter ikke har rett til seksualitet. Småjenter skal få lov til å gni underlivet mot hjørnet av et bord uten å bli påført skam. Tenår-ingsjenter skal få drive med eksperimentering og utfor-sking og fortsatt ha rett til å ikke bli objektivisert eller utsatt for overgrep.Sosiolog Hannah Helseth, Dagbladet 13.10.11

I 1999 viste en rapport at homofile og bifile hadde lavere livskvalitet enn befolkningen generelt. «Vi kan ikke slå fast at problemene skyldes deres seksuelle identitet, men sta-tistisk er det en større andel ungdom med en annen seksu-ell orientering som sliter, sammenlignet med heterofil ung-dom», sierSosiolog Kristinn Hegna, sykepleien.no 11.10.11

Likestillingsnormen har bidratt til at flere kvinner kan bryte ut av lite tilfredsstillende ekteskap, og har dermed også indirekte bidratt til selvmordSosiolog Anders Barstad, Fredrikstad Blad 09.10.11

I dag gir det status å ha et bevisst forhold til mat og det å si nei takk til brød, pasta og poteter er greit. Dietter som lavkarbo legitimerer å være kresenSosiolog Annechen Bugge, VG 02.10.11

Jeg tror at det som gjør en fotballspiller til en stjerne er at vi får se innsiden av personligheten hans. At vi får se at de er på pub, tar en røyk og er utro mot kjæresten. Dette gjør fotballen mer interessant.Sosiolog Trond Blindheim, NRK 10.09.11

Problemet i skolen er at det ikke er teori bak det de holder på med. Undervisningen blir litt tilfeldig. Det er viktig med et system og rutiner. I tillegg er pc og riktig dataprogram like viktig for barn med store lese- og skrivevansker, som blyant og viskelær er for andre elever. Sosiolog Tom J. Myhre, Nettavisen 08.09.11

Det at fedre de siste 20 årene har vært eksklusivt hjemme med barna, har klart påvirket rollen som far. Nyere fors-kning viser at fedre får en ny opplevelse og tenker anner-ledes om sin rolle ut fra erfaringen de gjør. Å knytte far inn mot omsorgsfeltet, er et virksomt tiltak for likestilling. Sosiolog Knut Oftung, Bergens Tidene 08.09.11

Etter 22. juli har vi sett at flere aktører i det antiislamske miljøet distanserer seg fra den mest ekstreme retorikken, mens andre fortsetter som før. Sosiolog Lars Erik Berntzen, Aftenposten 07.09.11

Jürgen Habermas (bak til høyre), Max Horkheimer (t.v) og Theodor Adorno (t.h) i forgrunnen, foto: Jeremy J. Shapiro, april 1964.


Klassisk sex

Anja Sletteland (UiO), Johan Fredrik Rye (NTNU), Kjetil Lundberg (UiB) og Brynhild Granås (UiT)

veksler på å skrive baksidekommentarer i Sosiolognytt.

Johan Fredrik Rye. Foto: Bygdeforskning

På tampen av nok et utmer-ket, men som vanlig særde-les seriøst Sosiolognytt – her kommer litt lett sexsnakk av det klassiske slaget. Det stemmer nemlig ikke, som Eia og de folka gnåler om, at sosiologer aldri har brydd seg om biologiske seksualiserte

forklaringsmodeller for å forstå hvorfor kvinner trives best ved kjøkkenbenken og andre sosiale fenomener.

Ta Durkheim og hans selvmordsstatistikk. Den viste at skilsmisser rammet menn hardere enn kvinner. Hans sosi-ologiske forklaring er den medfødte kvinnelighetens enkelhet – de trenger rett og slett ikke ekteskapet og mannens sosiale samvær for integrasjonens skyld. Durk-heim påpeker at «[k]vinnens seksuelle behov har i virkelig-heten en mindre intellektuell karakter enn mannens, etter-som hennes intellekt vanligvis er mindre utviklet. Hennes seksuelle drifter er mer direkte bundet til organismens behov, og de følger disse snarere enn å styre dem».

Kort sagt, med Durkheims formuleringer: «Fordi kvin-nen i mye større grad enn mannen blir styrt av instinkter, trenger hun bare å følge dem for å finne fred og ro». Eller som Ottar Brox en gang foredro på et Vinterseminar: Det er mange grunner til å lese klassikerne – men det er også mange grunner til å lese dem med en betraktelig klype salt. Også Tönnies gjorde så godt han kunne for å forklare grunnformene i det sosiale samspillet med bio-logisk kjønnsforklaringer, blant annet for å skissere hva som ikke er vitsen med ekteskapet: «The sexual instinkt does not in any way necessiate a permanent living together». Tönnies utdyper: «Moreover, in the beginning it does not lead so much to fixed mutual relationshop as to one-sided subjugation of the woman, who, weaker by nature, can be redused to an object of mere possesion or to servitude». Akkurat.

Mange av de andre klassikerne var også opptatt av sex. Weber, for eksempel, var det i sykelig forstand.

Som det står skrevet i en utmerket artikkel i Sosiolo-gisk tidsskrift (Foss, 3/2011), så var hans akademiske liv sterkt preget av manglende ereksjoner. Han prøvde seg på mange andre enn kjerringa, Marianne, men det fungerte bare stykkevis og delt. Han slet visstnok med kombinasjonen patalogisk impotens og utstrakt utro-skap. Uansett ble resultatet mye god sosiologi. Marx, på sin side, var ikke impotent, verken som sosiolog eller på hjemmefronten, og hans kumpanjong Engels stilte villig opp som velgjører i begge henseende. Da hushjelpen ble med barn, kom Engels til unnsetning og gjemte henne bort, finansielt og på alle andre vis.

Hva våre andre klassikere bedre tiden med, og hva det gav oss av klassiske tekster, skal ikke utdypes her. Men to konklusjoner kan antydes. Forklaringer forankret i en biologisk kjønnsforsståelse er ikke noe som sosiolo-ger må starte med, slik oppfordringen her forleden lød fra den hjernevaskede omverden. Det er noe vi har slut-tet med. På et teoretisk plan er det en utmerket utvikling.

På den annen side: Om klassisk kjønnsteori er tvil-som, så synes det som deres praksis var mer interes-sant. Her er det kanskje noe å hente. Det finnes utvil-som mange driftige sosiologer, men færre med sosiolo-giske drifter? Mye som skrives er både solid og seriøst, men det er kanskje verken sensuelt, sprekt eller spesi-elt spenstig, sånn jevnt over. Selv teller jeg kanter for harde livet, da blir det mindre tid til lek.

[email protected]

Documents

Renessansesosiologen – et intervju med Cathrine Holst · Renessansesosiologen – et intervju med Cathrine Holst Side 5-7 Den sosiale sosiologien Side 27-30 Sosiologen – en statusrapport