OGNDAL HISTORIELAG

o

Arbok for 1992 3. ÅRGANG

I REDAKSJONEN: Styret i Ogndal Historielag

Lars Tønne, Nils Christian Hagen, Lita Welde, Beate Kjesbu, Tordis Langfjord

ISBN: 82-91039-00-3

TRYKT HOS A/S OFFSET-TRYKK, STEINKJER I992

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 Heimbøgda, dikt av Einar Rødseth . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 Omtale av dikteren, arbeideren og fjellmannen ved Odd Holdaas . 6 Trekk fra livet på ein storgård for 150 år sia. Innsendt av Arnfinn Haug . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 En tragedie i skogen. Minne om Ole Vålen ved Nils Chr. Hagen 10 <<Gamle breve» - fra en soldat i 1808 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Heder til en trønderhelt som var med i samme krigen .......... 14 Krager'n, ved Lars Tønne .................................. 16 Samlagsstemnet på Kjøråsen i 1919, ved Peder Bolås ............ 18 100 år siden Verdalsraset. Paul Sende, ein som var med, ved Normann Ryan jr. . .......... 20 Axel Stigum - Gjeterguten, handelsmannen, bilmannen, grunderen, ved Finn Stigum ....... 22 Litt omkring Almenningssaka i Ogndal, ved Lars Tønne ......... 35 Enda ei høyesterettssak i 1952 .............................. 41 Albert E. Gulstad, jegeren og fjellmannen, fra «Omkring Skjækervatnet» av Nils Chr. Hagen ............... 42 Albert E. Gulstad 70 år, dikt av Einar Rødseth ................. 43 Anne Austli, den meste illegale kvinnen i Nord-Trøndelag ........ 44 Kastmaskina, ved Lars Tønne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 Bestemortanka, dikt av Jorunn Foss ......................... 49 Fra Indherreds-Posten for 100 år siden ....................... 50 Litt fra lagets aktiviteter i år, samt planer framover ............. 52

I kommisjon hos Steinkjer Libris

Forord

joda, det vart <<Sålaup» også i år! Dette er den tredje i rekken og vi håper at vi også denne gangen har

fått med noe av interesse. Vi har ganske bra tilgang på stoff, men er fortsatt interessert i at flere

sender oss stoff av forskjellig art. Vi er glad for at Finn ville skrive artik­kelen om sin Jar, Axel Stigum. Takk skal du ha! Artikkelen inneholder også mange gode bilder.

Vi skulle egentlig hatt med en artikkel i år om våre to store polarfare­re, Otto Sverdrup og Kristian Kristiansen.

Om hundre år er allting glemt, sa de før. Det ser nesten slik ut! Det er jo litt å være stolt av, at når Nansen skulle gå på ski over Grønland, så tok han med seg to ogndalinger! Ingen sparbygg og ingen fra Stod! Hadde han det, ja, da hadde vi nok hørt om det stadig!

Men ogndalingen har det ikke med å skryte av sine storverk. Otto Sverdrup vart kjend over store deler av verden for sine redning­

saksjoner og sin forskning i polare områder. Asbjørn Aastrøm ledet i sommer en ekspedisjon i disse farvann og har

satt seg grundig inn i Sverdrups bravader. Vi håper at han kan hjelpe oss, slik at vi etterhvert kan presentere disse på en rettferdig måte.

Den staute jegeren med hund som vi etterlyste navn på ifjor, var Hil­mar Susegg Eivind Giskås og flere, kjente igjen både mannen og stua hans, Ne-stu i Susegga, der Kåre Solstad nå regjerer. Takk til alle som hjelper oss med stoff!

3

Vi tar her med et bilde med mange personer på. Er det noen som kjen­ner en eller flere av disse, så vil vi gjerne høre fra dem. Bildet skal være tatt i Skjækerfossen, trolig i 30-åra, kanskje litt før. Det skal være en del ogndalinger (Gaulstad-bygger?) som har syk la over fjellet på fest, og som her er på tur heim dagen etter. De fleste på bildet er verdalinger, og vi sender dette også til <<Helgådals-Nytt)), om de kan sette navn på verdalingene.

Bildet tilhører Gyda og ]on Susegg.

4

Heimbøgda

Det finns ingen plass henn i val'n som e kjærar einn plassen der heimen og vaugga hi stått. Fer når du e bortreist, det kjæm liksom nerar og minne dæ vakkert om år som hi gått.

Ja, vesst hi æ sjett nåkkå anna te bøgdi med mækti'ar forhold, bevare mæ vel, !ned nåkka anna te dræmnad og døgdi, men heimbygda e no deinn likaste læll.

Henn hi æ ferri som smågut og sprongji så løsti og glad over tuvå og stein, i skogja som gjetar hi æ setti å songji poinni ein himmel så klår og så rein.

Når frå deinn tida som smågut æ minnes, bli Ogndal'n leksom i hjartet så ner. Nå som e vakkert frå heimbøgda finnes i mæ i tankan aill stass kor æ fer.

Folk som bur utanom sei fer det mæsta at dal'n e fattig på gods og på gull, men dæm som frå føst av hi rota si fæsta, dæm synes på rikdom at dal'n hainn e full.

Du sjer det vel bæst når du kjæm oppi høgda, gå og sætt dæ på Nommereins-valin ein kveill. Sætt dæ i stoinn og sjå over bøgda når solstrålan pænt over Ogndal'n feill.

5

Einar Rødseth.

Kanskje du synes det gjær det såmmå om heimen e fattig og gammel og grå. Da trur æ de tankan hos dæ vil kåmmå at heimbøgda lik'vel e vakrast å sjå.

Her va det gamlingan streva og kåvvå med forhoilla sålles som livet dæm baud. Med tanke på det skoill bli likar å låvvå fer oss som kom ætti, det kom dæm ihau.

Einar Rødseth var fødd den 17. mai 1900. Foreldra, Elen og Tobias Rød­seth, kjøpte småbruket Øver-Bakken på Gaulstad, og dette vart barn­domsheimen til Einar og dei fem andre syskena. Dei vaks opp i ei tid da dei økonomiske vilkåra var dårlege. Ved sida av det vesle som bruket kasta av seg, måtte dei ta arbeid utanom - i skogen eller med noko anna - for å ha å spe på med tii livsens opphald, og lell kunne det vera meir enn trangt nok. Dette gjorde at Einar like eins som andre ungdomar, måtte tidleg ut i arbeidslivet, og han starta som nykonfirmert med skogs-

6

Her, i gamme/stua på Øver-Bakken, vaks Einar Rødseth opp som eld­stemann i ein søskenflokk på seks. Og her frå hadde han fin utsikt over Gaulstad-grenda og kort veg opp på høgfjellet.

arbeid i Roktdalen med djupsnø og «frøssi-bork». Seinare var han med under prøvedrifta i Malså gruver og vart der kjent med rallaren og gruve­livet for første gong.

Dei største opplevingane hadde han nok i fjellet. Barndomsheimen ligg like ved inngangen til fjellet med Nummerein med fleire hundre år gamle gruvegangar ovafor gården, og vidare innover; Stortjønnfjellet og Skjækerfjella, og vide fjellvidder austover mot Svenskegrensa. I desse fjellområda kjente han seg verkeleg heime. Der var det fisk og ryper å fanga som eit kjærkomi tilskott til levemåten. Inne i fjellet kjente han seg i eitt med naturen og nær skaparverket.

Fleire av dei finaste dikta hans har naturleg nok og tilknytting til fjellet og livet der, og det kjem tydeleg fram at han lenge etter at han flytta heimanfrå, kjende ei sterk draging mot heimbygda og fjellheimen austa­for Gaulstad.

7

Ymse trekk fra livet på ein storgård for 80-90 år sia

Eg minnes frå guttedagane, når folk var samla og snakka om jordbruk, nybrott og avlingar, når noko framifrå skulle nemnas så vart det ofte sagt: «Det va som den tida han Anders dreiv på Vi be».

Eg forsto at det var ein mann som sambygdingane sette høgt for sitt arbeid og tiltak. Eg har så freista å leite i noko meir om han.

Anders Vibe var fødd på Kjesbuhaugen i Øvre Ogndal den 3. mai 1811. Foreldra var innflytta frå Gudbrandsdalen, vonleg kom faren til drifta ved Gaulstad gruver. Anders kom som ungdom til Vibe i teneste hos enka etter David Andreas Gram. Da så garden gjekk over til frøken Anne Elisa­beth Gram, vart Anders gårdsbestyrar på Vibe. Vibe var eit stort gårds­bruk med ein besetning på 40 naut og 10-12 hestar. Gården hadde sitt eige mjølkeutsalg i Håkkåstua, Steinkjer.

Eit slikt gårdsbruk i den tida trengte mykje folk, da landbruksmaskiner enda ikkje var teke i bruk. Det var såleis jamnast 3 drenger på gården, 2 dagleigarar og 7 husmenn som var der 5 dagar i veka. I slåttonna var det 2 og 3 slåttarlag med 6 mann i kvart lag. Vibe var som ei matbu for Øvre Ogndal. Folk der oppe henta såkorn og poteter derfrå. Det skulle oftast betalas med arbeid. Det vart såleis å kalle inn folk til dei ymse onnene.

Anders var stundomtil på landbrukskolen på By. Ikkje så at han var elev, han kunne være der nokre dagar no og da for å setje seg inn i nye driftsmåtar, serleg grøfting. Det han lærte og såg tok han til å gjennom­føre på Vibe, og serleg da med grøfting av jorda og såing av grasfrø.

Anders arbeidde opp den såkalla «Brødkørgja». Nedafor lia vart opp­teke ein stor kanal som vart fylt med stein frå nybrottet. Vegen til Gjel­vold vart seinare lagt ovenpå kanalen. «Aasalia>> og «Aasamyra» vart opp­arbeid av Anders.

Han var den første i bygda som tok til å bruke «engelskplog». Den var hans eget arbeid, han var nemleg ein flink og hendig smed.

Den kjente plogsmeden Sakarias Kalset var også ei tid hos Anders, for å lære å få den rette sving på plogane. Anders fekk også premie for plog­nad med sin sjølaga plog.

8

Anders var ein bestemt og myndig kar til å gjennomføre sine planar. Ein vår ba han frøken Gram om 100 daler for å kjøpe beinmjøl og anna kunsthevd som hadde kame i bruk. Men han fekk det ikkje innvilga. An­ders gjekk så på buret og auste bygg i sekker og kjørte til brennerie på By og seide dei for 100 daler. Da frøkena seinare på året fekk sjå verk­naden av gjødslinga var slaget vunne og Anders fekk for framtida dei pengane han kravde til drifta.

Etter ei opptegning avlast det på Vibe i 1860 over 200 tønner bygg. I Figga hadde gården sagbruk saman med Trana og Midja. Husa på Lille

Trana er oppført av materialer fra Vibe og Øvre Trana. Frøken Anne Elisabeth Gram åtte også begge Haugdal-gårdene og Rød­

seth i Sparbu. Anders hadde med utvisning av ved og bygningsyrkje til oppsetterne. Drifta av det store bruket var ikkje småting å byrja med for ein ungdom.

Anders var i det heile knytte til Vibe i 44 år. Han var etter si tid sers skrive- og regnskapskyndig, noko som kravdes i den store bedrifta.

Anders etterlot seg ein son, Ole A. Vibe, som bur på Ryan i Henning. o.s.

*

(Dette stykket sto i bladet «Nord-Trøndelag» 's julenummer for 1931. Når det gjelder dei to bokstavane O.S. som underskrift, er det truleg Ole Strugstad, bestefar til Ole Strugstad av i dag. Stykket er innsendt av Arnfinn Haug}.

Anders hadde ein bror, Andreas, som vart oldefar til Arnfinn Haug. Når det gjeld «Brødkørgja» så hei ter det at den fekk namnet sitt etter

uåret i 1812. Den skaff a då såkorn til mange gårder da kornet fraus for dei fleste. Det kan soleis tenk as at det er ein liten feil her.

Red.

9

Ole Vålen

Vinteren 1929/30 var det drift i Båbu almenning ved Myrbekken. Hoggarlaget låg i ei skogstue på Hafstadsetervollen.

Hoggere var Ole Vålen, Rangvald Rones, Karl Køhl, Olaf Næss, Ingemar Flatås og Sigvart Køhl. Kjørere var Ole Austli, Emil Åsheim og Konrad Rossø. Sistnevnte brukte Emils 2. hest. Karane arbeidde så nære skogstu at de gikk inn til formiddagsmat.

4. februar, på tur inn til mat, gikk Ole Austli forbi Ole Vålen. Han holdt på å sage ned ei svær kvæståt furu og sa at han skulle komme til måls straks han hadde felt treet. «Hold meddag dokk».

Men tida gjekk og Ole Vålen kom ikke, så dem frøkta for at det kunne være noe gæli. Svogeren, Ole Austli, gjekk for å se etter, og om ikkje så lenge hørte de at han kauka.

Ole Vålen høgde i ei bratt li og bakken var hardfrøssi. Sagsnittet var skrått nedover og furua glei av stubben og med rota først segla den ned­over bakken. Ole blei treft av ein kvist i hodet og døde der.

Det blei først satt opp eit kors der han omkom, og senere blei det slått opp et skilt på ei stor gaidd på stedet. Skiltet var ein furuplanke med in­skripsjon skåret inn av Konrad Rossø:

<<Her forulykket Ole Vålen

den 4-2 1930, 241f2 år gl.>>

Skiltet var noe påkjent av vær og vind og vart fornya i 1992. Gaidden var falt ned og skiltet vart satt opp på ei stor furu like ovom.

En meget god venn av Ole var på skogsarbeid i ei anna bygd. Natta før Ole forulykket, drømte vennen:

«Han og Ole gikk og drog på en slede hvor det låg en skikkelse. Etter­hvert som den gikk, kom Ole mer og mer bort, og kom så helt bort».

Den 5. juni 1992 var ca. 70 mennesker samla omkring furua som begge skilta nå var festa på. Denne furua står på et fint utsiktspunkt, 100 meter nord for Myrbekken, oppe på en haug like ovom der ulykka skjedde. Skoleklasser fra Vålen skole var med.

lO

Ottar Aust/i ved furua med det gamle og nye merket, samt kransen.

Foran f v.: Ole V ålen, Olaf Næss og Ingemar Flatås. Bak f v. Karl Køhl og Ragnvald Ranes.

11

Det blev fortalt litt om hvordan hoggere og tømmerkjørere hadde det for et halvt århundre siden: 10 mann i ei skogstue, sjølhushold, stor skog, stokksag, barking med øks og tømmerkjøring med hest. Det blei rede­gjort for hvordan ulykken var skjedd. En vakker krans av lyng, mose, bar og markblomster blev hengt opp på furua mellom skilta. I det fine været blei det en stemningsfull minnestund.

Her er også ein bil av gammel årgang- ein Ford 1939-modell. Bildet er teke på Nordheim i 1937. Sjåfør er Einar Skjeflo. Videre ser vi Tale og John Hammer og Bjarne Elnan. Men hvem er det som ligg på panseret?

12

Heder til trønderhelt

I årboka for 1991 hadde vi med eit brev frå soldat Lars Nielssen Set­nan, skrive frå Kongsvingertraktene i 1808. I år kommer det andre bre­vet, samt ein artikkel frå Adresse-Avisa i høst fra samme krigen.

* Kiere broder.

Jeg skylder hervet min erbødigst taksigelse for dette brev som ieg fik ifra dig d 19d september. Det Jornøjer mig meget at hørre at mit brev er kom men regttig hi em, da jeg hørrer at det haver verret lenge i veiien, men mand kan ikke ventte det stort bedre da mange av minne kamrat­ter har Jaaet brev iemennat (Heimanfraa) i fra som har veret 7 maane­der under res. Men nu herefter skal ieg skrive alle minne brever til Her Gram paa Wibe som er saa god og besørger dem. Naar du skriver mig til maa du lade mig vide om du betaller naaget for minne brever eller ikke. Jeg betaller ikke naaget for dem som iegjaar i fra dig da alle sol­datter brev haver enn u gaaet frit. Det fornøyier mig meget at hørre at dig lever vel alle sammen og ieg hørrer at dig haver Jaaet et godt aar nordenfielsk og ieg hørrer at dig har det bæste bob om fret (Fred). Her søndenfielsk er megen forhaabning om fret ennu. Vig (Vi) ligger ennu nesten ingen nat rolig da fiienden nermer sig paa resgrensen mange ganger saant vig er immer i beveggelse. D 3d (Maanadsnamnet er ule­sande) kom di svenske masserendes med 6 hundrede mand over linjen paa vorres grenser. Da vorres patrulier merket dem om natten klaka l og et halt slet da blev det straxt mett baade til os og til brigadeskieffen kammer Her Staffelt som ligger ved brigaden paa Madtrandmoen en mil bagenfor os. Da blir det straxt slaaen allarm. I Jegeren da fik vi straxt 4 devisionner av det første Trondhiemske granader regiment os til understøttels. Da fiienden kom saa ner vaares hovekvartter at dem merkede at der var krisfolk blev dem staaendes ganske stille intil at gra­naderne kom, merkket dem at vi var naaget sterk og da begynte skarp­skytterne at fyrre paa fiienden. Da vent dem straxt til baage i gien. Vor mange ganger vi er fresta aj fiienden kan ieg ikke beskrive. - AJ skarp-

13

skytterdevisonnen erre 8 mand døde, 5 i krigen og 3 paa Kons-venger. Jndet viderre nyt haver ieg at fortelle Dem denne gang, en at ieg lever saa vel med helsen og sunhed i alle maader og ønsker at hørre det sam­me ifra eder igien. Jeg haver lenge siden skrevet Even Bo/aas til dersom ieg hadde vist vor han haver verret men nu fik ieg brev ifra ham d. 18d september og nu vil ieg skrive ham til saasnart iegjor tid. Jndet viderre, flittig hilsen til jader og moder søster og broder og hans kanne og datter skal verre saa jlettig helst ifra mig at ieg tenger med Guds ielp at kom­me jem ennu engang dersom Gud under mig helsen og livet. Her søn­denfjelsk konde ieg ikke se naagen fornøyielse i at verre, da iser Eyia­skoggen (Eidsskogen) fødevarerne er meget kostbar her nu enskiønt det blev et got aar men dog lit, for medels her var en meget sterk varmme. En tynde havre 6 daller, en tynde byg 12 daller, en tynde rug 20 daller, en tynde salt 20 daller paa Kons-venger, en mark smør 22 sk. en mark ost JO sk. en mark møsmør JO sk., en mark flesk 20 sk.- Jndet viderre en at vig haver jløttet tilbage en haljierring paa en gaard som heder Tølløs Bol paa Fyiskoggen, 3 mil sødost for Kons-venger. Ved Fred drek hal som er JO mil ifra Kons-venger siges at der har verret nyleg et felt slag men ved ennu engen foldstendig underretning om samme men neste gang skal du jaa vide bedre underretning.

Jeg helser ]on Setnan og hans kanne og børn at ieg efter tidens um­stendighed lever vel og ønsker dem det samme. Jeg haver lenge siden ventet brev fra Ole ]ansen Setnan men haver enn u ikke jaat naagn. Men naar du skriver mig til maa du jaa her Gram paa Wibe til aa skrive utskrejten som ved vor den skal verre beskaffen saa at det kommer regt­tigfram.

Tolløfbøl d.20 september 1808 Lars Nielssen Setnan

(Utanpaaskrifta er:) Velagte Dannemand Arent Nielssen Schietne. Sparboe præstegield og

nordre Trondhiem amt.

* Kaptein Nikolay Drejer på stubben er en av norges mest berømte kri­

gere. Da det så som svartest ut for hans avdeling, gikk han opp på stub­ben og oppildnet trønder-soldatene til å slå svenskehæren tilbake. Nylig fikk en av hans mer ukjente kolleger, Elias Nægler, sin velfortjente heder.

14

Drejer er en av forgrunnsfigurene i den norske hærens mest legenda­riske slag, nemlig kampene på Trangen ved Flisa 25. april 1808. Kaptein Drejer var en dyktig skytter og skjøt fra stubben mens to soldater sto bak og ladet geværer til ham. Drejer døde noen dager senere av de syv kulene som traff ham. Han ble 34 år.

Selv om det går frasagn om Drejers heltemot, mener militær­historikerne at en annen kaptein fra samme avdeling, kaptein Elias Næg­ler, fortjener vel så stor anerkjennelse. I høst ble det avduket en minne­stein over Nægler på Trangen, og et busslass med trøndere deltok i sere­monien. Nikolay Peter Drejer var opprinnelig fra Fosnes i Nord-Trønde­lag, mens Nægler var født på Tingvoll på Nordmøre. Nægler var i begyn­nelsen av 40-årene da slaget sto.

Begge tilhørte Den 2. Trondhjemske Infanteribrigade. Avdelingen del­tok med ca. 600 mann i kampene som oppsto da svenskene forsøkte å ta Kongsvinger festning i en knipetangsmanøver våren 1808. Denne klo­en kom via Trangen. Elias Nægler hadde ca. 200 mann under sin kom­mando, og i en kritisk fase hvor han først ble drevet bakover, klarte han å utnytte en svakhet hos svenskene og presset dem til retrett. Kampene endte med at den svenske oberst C. P. Gahn med 480 mann ble omringet og tatt til fange av nordmennene. Minnestøtten er reist på det stedet hvor man mener Nægler og hans menn hadde bygd sine forhugninger. For sin innsats ble Nægler belønnet med Dannebrog-ordenen med kors og for­fremmet til major.

Ved minnehøytideligheten på Trangen deltok bl.a. 17 medlemmer av Det Nordenfielske Grenader Compagnie i Trondheim, oberstløytnant Tore Gransæther fra IR 12 og tannlege Leidulf Hafsmo. Det er neppe noen som har større detaljkunnskap om det som skjedde med trønderne ved Trangen enn tannlegen og amatørhistorikeren fra Byneset.

Grenaderene fra Trondheim var utstyrt med uniformer og våpen fra 1808. De trønderske infanteristene som deltok i Trangen-kampene, til­hørte avdelingen som var forløper til våre dagers Sør-Trøndelag infanteri­regiment nr. 12.

15

Krager'n

Vi som no tek til å dra på åra kan hugsa at <<Krager'n» vart omtala med ein viss respekt. Mange hadde «Eksert» med den, hadde lært seg å skyte med den. Den var brukt på jakt og dei eldste hadde vori på grensevakt i 1905 med den.

Den vanlege krager vart sett i produksjon i 1894 og frå 1912 vart det også laga ein Krag karabin.

Kven var så denne Krag, som hadde fått namnet sitt knytt til dette geværet?

Det var kaptein O. H. ]. Krag som konstruerte geværet. Han var født i Grong i 183 7 som son av sokneprest Hans Peter Schnitler Krag. Faren var født i Meldal, var ein foregangsmann i skoleverket og har millom anna samla og gjeve ut «Sagn om slaget ved Kringen 26. august 1812».

Ein annan son, Peter Rasmus Krag var offiser og vegingeniør i tida 1859-82 vegdirektør.

Men så var det O.H.]. Krag, han var frå 1880-95 direktør for Kongs­berg våpenfabrikk. Der var det ein bøssemaker som heitte Erik Jørgen­sen, og saman konstruerte dei dette geværet.

Den norske hær brukte «Krager'n» til 1940. Det vart også i lang tid brukt av Danmarks og USA's hærer.

At «Krager'n>> var populær, også i Amerika viser flg. artikkel i «Norden­fjeldsk Tidende» mandag 8. august 1898:

En korrespondent til <<New York-Herald» beretter, at i kampene ved Santiago blev frivillige Regimenter trukne ud aj Ildlinjen, fordi den tæt­te Krudtrøg fra deres Springfieldgeværer trak Fiendens Ild paa sig og hindred egen Sigtning.

Det var der regulære Tropper med Krag-]ørgensens Gevær, som i en­hver henseende udkjæmpede Kampen. Skarer aJ Frivillige, som listed sig ud fra sine egne Afdelinger og frem i de regulære Troppers Ildlinje, blev aJ disse Summarisk jaget tilbage saasnart de oppdagedes. De kom grædende tilbage og trued med at kaste sine Springfieldgeværer, saa­fremt de ikke fik Krag-]ørgensens.

* 16

Martin Saur har henta ((Krager'n» sin som hang i Fossem-marka un­der krigen. Bildet er teke ved butikken etter freden kom.

17

Året er 1918, Ogndal skyttarlag starta sesongen den 4. juni med ny for­mann og ny forhandlingsprotokoll. Formannen var Jakob Skjeflo, far til skytterkongen Arve. Jakob var ein av dei beste skytterne i Samlaget. Han var ein flink murer, og var meister for dette byggverket, og hadde skytter­kameratene til dugnadsfolk. Det lei mot slutten på verdenskrigen. Folket vilde verne om nøytraliteten sin. Medlemstalet var stort. I protokollen er berre namna på dei som fikk premie nedskrivi. Ein finn namn på 75 stk. gjennom året. Kanskje opp mot 100 medlemmer. Karer frå mest alle bu­stader i området, frå Vibe, Setten, Råde, Åsgarden, Volden, Finstad, grensa mot Henning, Grøtan, Åsholt, Strugstad og Trana. Økonomien i laget var god. U. L. Ogna hadde streva i mange år for å få sitt forsamlingshus. Skyt­tarlaget gjekk no saman med dei i arbeidet med huset. I skytterlagsproto­kollen finn ein skrive frå første og tredje styremøte. 4. mars 1919 med­lemsmøte hos R. Bolås. Søknad om samlagsfesten 15.-16. juni. Styremøte hos O. Sektnan på Kjøraas. Bevilga kr. 10,- (av kassen) gave til basar 8.-9. juni til inntekt for forsamlingshuset. 5. juni møte hos Sekt­nan. Då forelåg godkjenning av samlagstemnet. Men datoen vart den 22. og 23. juli s.å. Det vart da bevilga kr. 40,- til gavepremie til stemnet. Noko meir om samlagstemnet står det ikkje i boka. Truleg hadde stemnet sin eigen protokoll, den finnes ikkje i arkivet!

Det vi veit meire om dette stemnet; eller festen som dei sa den gongen, er det vi har høyrt og hugsar frå skytartreff utgjennom åra. Det vi veit er: 800 metersholdet som Jakob bygde vart ein suksess. Det var 3 skudd­serier med dei vilde alt mens pengane rakk i to samfulle dagar. På skyting i laget brukte dei kr. 0,75 pr. serie. Men de var vel krona full frå eit slikt stemne. Laget fekk stort overskot. Noko som kom godt med for Gildevan­gen! No kan vel mange undres på at dette 800 meters holdet er så langt når 600 meter-skansen ligg knapt 100 meter nedenfor her. Men standplas­sen, eller ligger plassen var lenger bak. Den var ved skigarden - grinda millom Kjøråsgårdene. Skyttaren hadde fotane på digkanten. Det vilde vare vanskelig i dag. Men eg hugsar ein 5-års gutonge som stod borte på Meierigården og såg på trafikken. Det var mest gående og nokre leide sykkel oppover bakkane. Men så kom det ein stor motorsykkel med side­vogn. Føraren i skinndrakt og huve med skinnreim under haka. Geværet stakk opp or sidervogna! Røysing-grinden var i bruk enno. Det måtte vere ei grind der som stengte for Gosenvegen. No vart det kvasse ord og bannskap ved grinda. Guten bau seg ikkje til å late op grinda, han vart redd og sprang heim!

18

Omkring 1900 var det stor interesse for å lære å skyte. Instruksjon i vå­penbruk vart også innført i skolen!

I en «Skytebok for gutter i by- og landsskolerne» som er utgitt i 1912, står det i forordet:

Ethvert frit folk, som vil beholde sin frihet, og leve i fred, maa være forberedt paa at forsvare friheten; jo bedre forberedt det er; des mindre utsat er det for angrep. Derfor er god krigsforberedelse det bedste værn baade for frihet og fred.

Enhver gut som med iver og alvor deltar i skyteøvelsen, forbereder sig derved paa den bedste maate til at bli en dygtig fædrelandsforsvarer. »

Fig. 7. Fig. 2.

19

100 år sidan Verdalsraset

Natta til 19. mai 1893 gjekk det store Verdalsraset som forandra ei heil grend og som krevde 112 menneskeliv.

Ein av dei som var med i raset var Paul Sende. Han kom til Ogndal som 18-åring og budde i Gasen til han døydde i 1984.

Vi tek med ein artikkel som Normann Ryan jr. skreiv om han i Trønder-Avisa 24. desember 1977:

Til våren er det 85 år siden et leirras i Leirådal i Verdal krevde 112 men­neskeliv. Verdalsraset har forlengst fått en plass i historia som en natur katastrofe av dimensjoner. En av dem som opplevde raset på nært hold, som ble tatt av leirmassene, men som kom fra tragedien med livet i be­hold, er Paul Sende i Ogndal.

Andre juledag runder Paul Sende 85 år - fem måneder før Verdals­raset. Han var med andre ord fem måneder da han sammen med de andre i familien ble tatt av raset og ført ned gjennom dalen natta til den 19. mai i 1893.

- Vi var sju personer i familien - fem barn og to voksne. Mor, far, bro­ren min og jeg ble reddet, men de tre søstrene mine mistet alle livet. De hadde vært hos besteforeldra i noen dager og hadde kommet heim kvel­den før raset ...

Det var en frisør fra Levanger, navnet var Sæbø, som reddet meg. Da hadde leirmassene ført meg en kilometer nedover dalen.

Paul Sende husker naturligvis ingen ting fra ulykkesnatta, men han er blitt fortalt om katastrofen. Foruten tapet av de tre jentene, mistet fami­lien alt. Heimen deres, Tokstad i Leirådal, som var et bruk under den gamle prestegården, lot det seg ikke gjøre å bygge opp igjen.

- Vi fikk bu på en gård ved Leksdalsvatnet i et par år. Foreldra mine bygde så ny heim på Sende i Leksdal. Det er der jeg har Sende-navnet fra.

Slektsnavnet var Skrove. Mor het Beret-Marta Ovsdatter Støa og far het Peder Pederssøn.

Som 7-8 åring kom Paul Sende ut i arbeidslivet. Han begynte som gjetergutt og holdt på med det til han var konfirmert.

20

- En måtte jo tjene til konfirmasjonsklær. Det var vanlig da. Etter kon­firmasjonen kom jeg som dreng til Hofstad og i 1910 drog jeg til Ogndal der var jeg fram til jeg skulle inn til militærtjeneste, var dreng hos Erik Volden.

Etter militærtjenesten, som jeg utførte på Øyanmoen i Stjørdal, ble det mange år med forskjellig slag gårds- og skogsarbeid.

I 1918 giftet Paul Sende seg med Pauline, og noen år seinere kjøpte de bruket som han i dag steller alene. Han ble enkemann for flere år siden.

- Det er blitt mang en hard arbeidsdag opp gjennom åra - med tøm­merhogging, skogsgrøfting og annet gårdsarbeid. Da jeg var dreng på Hofstad, fikk jeg 50,- kroner i året samt ett sett med klær. Det var sannelig ikke så enkelt å få pengene til å strekke til ...

Snus måte en jo ha, og for ei eske måtte en ut med 23 øre. Ei flaske god konjakk kostet to kroner og ti øre, og det måtte en også unne seg til jul. Skulle en på fest, kostet det ti øre å komme inn. Men det var ikke alltid en hadde så mye ...

Paul Sende er en sprek 85-åring. Han har lagt en lang og strevsom ar­beidsdag bak seg. Han har trukket seg tilbake til et liv i ro og mak. Han trives i stua si.

- De som bor på aldersheim har det sikkert godt på alle vis. Jeg trur likevel ikke jeg kunne trives med det. Det er så rart med det når en er blitt vant med å bu for seg sjøl - uten særlig mye folk omkring seg og forskjellig slags støy. Så lenge jeg er i stand til å ta vare på meg sjøl, vil jeg bu her i stua mi.

Dagene kan bli lange, vet du. Særlig i den mørkeste tida av året. Men jeg finner alltid på noe å gjøre. I vedskjulet tilbringer jeg lange stunder. En må sørge for å ha det varmt og lunt. Ellers får jeg den hjelp jeg trenger til vasking, baking og slike gjøremål.

Jøss da, jeg trives og har det bra.

21

Axel Stigum

Forord jeg fikk i oppdrag av formannen i Ogndal historielag, Lars Tønne, å

skrive en artikkel om Axel Stigum 100 år etter han var født. Lars ga meg ingen ramme. jeg ser ikke bort i fra at formannen og leserne forøvrig mener at jeg har utfoldet meg litt for vidt- feks. om dette med bilen og biltrafikkens utvikling fra 1920-årene og til årene etter krigen. Etter som Axel Stigums O-punkt med hensyn til virksomhet i voksen alder, og O-punktet for bilismen i distriktet faller meget nært sammen, falt jeg for fristelsen til å kople litt.

Ettersom jeg husker glimt fra dette med bilen helt fra jeg var 4-5 år (1924-1925), og tiden har vært levende interessert i bil, og hele mitt voksne liv har hatt som arbeidsområde biler og biltrafikk - håper jeg at mitt konsept godtas. Finn Stigum

Axel Stigum var født i Rødøy i Nordre Helgeland 20. september 1892, framgår av en «Bevidnelse» i sakens anledning.

Foreldrene var skredder Bernt A. Berntsen Stigum og Kristine Fredrik­ke F. Ingebrigtsen.

Bernt var kommet til Trøndelag. Fredrikke var heime i Helgeland. Til å passe Axel hadde de engasjert en ung jente som het Mathilde. I året 1900 forlot familien Helgeland og dro til Trøndelag. Med på denne reisen var nevnte unge dame Mathilde. Hun giftet seg ettter hvert i Trøndelag, og det ble mange barn. Ett av disse barna er Normann Ryan.

Bernt og Fredrikke med barn slo seg ned i Sparbu. Bernt var som nevnt skredder, og han fant ut at en forretningsdrivende handverker burde bo mer sentralt. Han rev derfor ned huset (!) familien bodde i, og bygde det opp igjen i Tranabakken. Dette ble da utgangspunktet for Axel og hele barneflokken på i alt 6.

Axel (og de andre) måtte tidlig ut og forsørge seg selv. Axel fikk jobb på Kjøråsen Østre som gjeter 10 Vz år gammel. «Den 26. april 1903 kom jeg hit», har han skrevet på en liten tavle som fantes i et skrin på «mørklof-

22

tet» i forretningsgården på Røysing. Han var altså da 10 Vz år gammel. Fra dette tidspunkt tok han navnet Axel Kjørås. Det var vanlig den tid å ta navnet på den gården en kom til i en slik situasjon.

Å være gjetergutt ga nok ingen høy status som krevde den aller beste omsorg. Axel har fortalt at hodeputa i senga var vond å ligge på. Da han undersøkte innholdet var dette alt annet enn dun!

Han har også fortalt at han har stått i vedskjulet og hogd ved og grått fordi han var sulten. Men rett skal være rett, husbonden tok selv affære og ordnet opp i dette forholdet.

Men noe var vel også gledelig. Om det var en tilfeldighet kan ikke fast­låes, men han møtte sin tidligere barnepike Mathilde på gården. Hun had­de tatt tjeneste der.

Noe tyder på at husbondsfolket på Kjøråsen også var innstilt på at ung­dommene skulle få ta del i de fornøyelsestilbud som fantes. Begge var gitt permisjon for å delta en dag på Steinkjer-Martnan. Til all hell strakk mart­nan seg over mer enn en dag. Normann forteller fra sin mor at det var bare ett par sko til disposisjon. Derfor kunne de ikke dra sammen, men var henvist til hver sin dag. Dette med mangel på sko var nok ikke noe særsyn i de dager.

Avgangsvitnemål fra Røysing folkeskole fikk han - Axel Berntsen Kjø­rås 6. juni 1907, undertegnet av A. O. Tønne ..

Til Bolåsen Et viktig og grunnleggende avsnitt i Axel Stigums liv ble nok innledet

da han ca. 16 år gammel kom til Bolåsen. Der arbeidet han i 3 år som gårds- og skogsarbeider. I de senere år kunne en merke at han så med gle­de tilbake til den tiden med den gang ordfører R. Bolås som sjef. Da han sluttet fikk han en meget god attest hos Bolås som også mente at han kunne være skikket til å overta «en eller annen kontorpost>>.

Et forhold som er bemerkelsesverdig er at han i de tre årene i Bolåsen klarte å spare opp så mange penger at han selv kostet seg til Sund Folke­høgskole vinteren 1911112, og senere til K. Solbergs handelsskole i Trond­heim i 1913. Med denne sin spareånd slapp han i alle fall senere å måtte slite med såkalte <<Studielån>>.

At innsatsen på skolene var upåklagelig viser bl.a. eksamensvitnemålet fra handelsskolen. Det var 8 fag. 1.0 i fem av fagene. Dårligste karakter var 1,5 - i skriving.

Det er bare beklagelig at enkelte ikke har klart å følge opp!

23

Ungdomsbilder av Marianna og Axel Stigum.

Karrieren som forretningsmann påbegynnes Med eksamensvitnemål fra Sund folkehøgskole og Solbergs handels­

skole, og andre gode attester for skogs- og gårdsarbeid m.v., var nå tiden inne for å starte sin karriere som forretningsmann. Hans første ansettelse var ved Stavne Samvirkelag. Senere fulgte ansettelser i Meråker, Inderøy og Levanger og andre steder. ·

Han var bestyrer ved Innerøyna Handelslag i l Vz år. I attesten framgår at omsetningen i denne perioden stadig økte, og det «langt raskere end man hadde vovet å haape». En av årsakene til denne suksessen var trolig også at han traff en jente der, Marianne Tronstad, som han ble forelsket i og senere, i 1916 giftet seg med. Og hun ble en framifrå støttespiller for Axel resten av livet. Hun var forøvrig butikkdame ved nevnte samvirkelag mens Axel var bestyrer.

Tilbake til Ogndal Men Axel hadde slått dype røtter i Ogndal. Og han hadde nok blikket

vendt dit mens han var borte. Han fikk greie på at handelen i Meierigården på Røysing var nedlagt,

og at lokalene var ledige. Han så der en sjanse til å bli handelsmann i heimbygda.

Til dette måtte han ha startkapital. For å skaffe seg dette var han med og reiste stolper til kraftlinjen fra det nye kraftverket (energiverket) i Støa.

24

Men han måtte nok også låne penger. Han hadde nødvendig tillit hos Sakarias Brandsegg og Lorents Gravås til at begge stilte som kausjonister.

Høsten 1919 var alt klappet og klart. Axel og Marianne kunne stille bak disken i egen butikk.

Meieridrifta på Røysing tok slutt, og Steinkjer meieri overtok melke­leveransene. Dermed ble driftsbygningen til meieriet også ledige, og Axel kjøpte eiendommen i 1922. Dermed ble det kvadratmetrer nok å ta av. Fyrhuset for meieriet ble innredet til butikk. Resten av bygningen ble ominnredet til boliger både for innehaveren og hans familie, og for andre. Og denne bygningen har vært under stadig forandringer, repara­sjoner og forbedringer.

Axel hadde nok dette med vekst i seg. Han var ikke tilfreds bare med å drive på Røysing. Han etablerte og drev filialer både hos Rafael Elvereng på Gaulstad i 2 år- 1924 og 1925, og i 1926 og 1927 på Skjellegrind­moen.

Ellers var ikke salg av dagligvarer bare det driften dreide seg om. Axel ordnet seg - etter det en har forstått - nærmest litt «fete» kontrakter med Sunnan - Grongbanen som var under bygging, samt med militæret - på leveranser av bjørkved. Denne bjørkveden var av meget god kvali­tet, og leveransene betydde nok meget økonomisk både for Axel og man-

Einar Grøtan.

25

ge andre i ellers trange tider. Det er sagt at folk fra bygdene omkring kla­get over at de store vedleveransene kom bare fra Ogndal.

Ellers slo Axel seg på produksjon av takspon. Han kjøpte sponklyver, og snart ble «Stigumspon» et anerkjent produkt. Han engasjerte bl.a. svigerfaren, John Tronstad, Inderøy, som salgsrepresentant der. Og om­setningen var visstnok upåklagelig.

Senere kjøpte han utstyr for produksjon av takstein av sand og sement. Det var byggmester Bertin Saur som sto for denne produksjonen.

Under krigen hadde Axel produksjon av knott som ble brukt til drift av biler når det ikke lenger var bensin å få kjøpt. Det var Martin og Oskar Aas som sto for denne produksjonen.

Han etablerte også et bilverksted på meieriområdet, med en ung mann, Einar Grøtan, som leder og senere eier. Einar var en usedvanlig dyktig mann på området, og ble høyt skattet, ikke bare i Ogndal, men også i de omkringliggende bygder for sin særdeles velutviklede tekniske innsikt og sin hjelpsomhet.

I 1955 bygde Axel en forretningsgård på Guldbergaunet og etablerte den første selvbetjeningsbutikken i Steinkjer og distriktet her.

Axel hadde åpenbart «griinderegenskaper» - som det heter nå i 1992 - i seg. Han så mulighetene og forstå å utnytte dem.

Røysing i 1920-åra, med butikklokalet slik det var før ombygginen i 1941 da bakken foran bygningen ble gravd ut, og butikken flyttet ned i kjelleren. Dermed kom butikken nærmere vegen, og det ble parker­ingsplasser.

26

Transportvirksomhet Alt fra første stund forretningen var etablert oppsto et transportbehov.

Det var Bernt (Axels far) som bodde i Tranabakken og hadde hest som foresto varetransporten fra Steinkjer til Røysing.

Senere kjøpte Axel hest selv for transport til filialene, først på Gaulstad, senere på Skjellegrind. Det jeg ser for meg er en kraftig hest - Brunen -forspent en slede som også var stor og tungt lastet med varer, dra avgårde i snøkavet over Røysinghaugen på tur til filialen. Jeg var trolig 5-6 år. Rikard Skjellegrind var da ansatt i forretningen, og det var han som had­de denne tøffe transportjobben, samtidig som han gikk over til ekspedi­tør når han vel var framme med varelasset.

Men så gjorde bilen sitt inntog. Og det er vel riktig å si at: Selvsagt ble et eksemplar anskaffet. Dette skjedde tidlig i 1920-åra, og det er vel like selvsagt at det ble en T-Ford, en såkalt pedal-Ford. Axel kjøpte denne i Stjørdal, og uten noen form for opplæring kjørte han nyanskaffelsen heim. Oppe i Steinkjerbakken møtte han politimesteren. Han bodde der. Men han var nok ikke ute på bilkontroll!

Det ble montert et ørlite, avtagbart lasteplan, og bilen kunne således brukes både som lastebil og til persontransport.

Senere ble en større T-Ford lastebil anskaffet. Den gikk både som laste­bil og turbil. For å øke trekkraften ble det montert en reduksjonsgirboks med vanlig girspake. Jeg husker godt det øredøvende bråket når det ble skiftet gir. Synkroniseringen var nok ikke helt god!

I 1930 ble to nye Chevrolet lastebilchassier anskaffet. Men nå ble Ole Sjøvold fra Sparbu engasjert til å bygge førerhus og lasteplan. Dette var nok et nytt område for han som han mestret godt. Det som især var karakteristisk for disse to bilene var de elendige bremsene. Men dette for­hold bidro også til å vise at det var godt slag i maskineriet. Bremsebånd­ene lå helt åpent utenpå bremsetromlene. Det betydde selvsagt rask sli­tasje når sand og søle hadde fritt fram. I regnvær var bremseeffekten nesten lik null.

På den tiden var det vanlig med grinder tvers over vegen for å holde buskapen innenfor vedkommende eiendom. Det kunne være 6-10 grin­der på 10 km veg. Jeg var med som «grindgutt» og husker godt at sjåføren brøt giret i revers for å klare bremsingen. Men giret med tilbehør var fan­tastisk nok like godt for det! Men motoren gjorde nok en bråvending.

Neste «utviklingstrinn» var en Reo lastebil kjøpt i 1933. Hittil hadde oppdragene til Ole Sjøvold vært å bygge førerhus og

lasteplan. Nå ble oppgaven utvidet til også å bygge busskarosseri. Og

27

Mor og datter - Marianne og Eld­rid - klar for biltur 17. mai 1926. I bakgrunnen butikken innredet i det nedlagte meieriets fyrhus, samt T-Forden.

Kvinneforening på tur til Namsos i en Chevrolet 1927. Det tror jeg var den første bilen i fylket med lukket førerhus. Det var Petter Nyenget i Le­vanger som produserte dette. Nyenget ble senere landskjent for sitt ut­merkede produkt «Nyenget-tippen» for lastebiler.

28

Den kombinerte Volvoen på tur i 1939. Overhenget bak bakakselen var nok blitt i lengste laget. På dårlig veg hendte det at forhjulene lettet!

Tømmerlastingen foregikk med handmakt. Stakene var forlenget med vannledningsrør, og tålte påkjenningene dårlig. Lastebredden ble etter hvert betydelig. Foran fra venstre: John Hammer og Axel Stigum. På lasset Olav Stjernen, samt en del intereserte:

29

opplegget var slik at lastebilene relativt enkelt skulle kunne omrigges til busser.

Denne busskjøringen ble nok en bra «butikk». Det kom bestillinger på turer fra Namsos i nord og fra bygdene rundt Steinkjer, til Stjørdal i sør.

Disse bussene ble også benyttet til bilruten Gaulstad - Steinkjer hver lørdag. Denne Reoen ble utstyrt med dobbelt førerhus (et sete bak fører­setet).

I uka gikk denne bilen i tømmertransport. Det dobbelte førerhuset var beregnet for tilfeldige passasjerer ned til Steinkjer. Ekstrainntektene var 75 øre pr. passasjer tur/retur. 50 øre for en veg. Avgangstidene kunne nok være noe variable!

Nevnte T-Ford ble omsider skiftet ut med en Buick til drosjetrafikken. Det var nok et framsteg.

Denne Buicken og Reoen fikk ikke slippe så lett. Under krigen ble som kjent bensinen borte, og knott - helst av older - ble brukt i stedet. Motoren i denne Buicken hadde relativt stort sylindervolum, og hadde også et lavt turtall. Begge deler var gunstig for gengassdrift.

Reoen på sin side var en solid lastebil med meget gode hydrauliske bremser. Dette mente foran omtalte verkstedmann Einar Grøtan burde kunne utnyttes ved at Buickrriotoren ble montert inn i Reoen til erstat­ning for den som sto der. Og som vanlig for Einar ble det fullklaff. Begge

1'1-'1'­'l'-

'f026.J

'-p

Buicken på Oslo-tur i 1937. To dager hver veg var reisetiden. Axel foran til venstre.

30

En typisk situasjon en mandags morgen. Bilene har vært på tur i hel­gen. Det som nå foresto var å løfte av busskarosseriene og montere lasteplan. (1939).

t} Lj r~) 1n: ~- t ;-a J l S p ~~ u- t ·

l 'ILS Politiets tekniske trafikkonsulenter var nok ikke like «innpåklivan»

som Biltilsynet er i dag! Kraftkaren på første benk har sikret seg en bra plass. At motoren er relativt svak, og ikke er i stand til å framkalle de store rykkene- er nok bra for henne som sitter bakerst! Axel bak rattet.

31

girkassene ble benyttet slik at det ble 12 gir forover. Bilen ble da også nyt­tet som brøytebil mellom Steinkjer og Skjellegrind. Men turen tok nok sin tid!

Samfunnsengasjert Axel Stigum var meget samfunnsengasjert. Han var forkjemper for av­

holdsdsak og målsak. Han var litterært interessert og venn av folkehøg­skolen. Som senere medlem av Fylkestinget talte han varmt denne sko­lens sak.

Fra 1929 var han medlem av kommunestyret i Ogndal, og ordfører i periodene 1938-1940, 1945 og 1952-1955. Under krigen ble han som det framgår avsatt som ordfører, og satt en tid i fengsel. Etter fredsslutningen ble han igjen innsatt i vervet.

Tormod Røyseng skrev i et jubileumsskrift da firmaet Axel Stigum AlS rundet 50 år i 1969 følgende:

<<Da krigen kom i 1940 gjorde Stigum my kje for å få fram forsyningar både for bygdefolket og dei mange hundre som måtte evakuere frå Steinkjer da byen vart lagt i oske. Som nabo hadde eg høve til å fylgja det heile på nært hold, og eg vil gjerne seie at ein kan ikkje fulltakke Stigum for det han gjorde for bygda dei harde vekene i 1940».

Marianne og Axel tar en velfortjent hvil. Som regel var en bok involert.

32

Axel som eldre. Rikard Skjellegrind.

Axel var Arbeiderpartiets mann, og absolutt på parti med de svake i samfunnet og småkårsfolk, og talte deres sak. Det var nok lett for han å sette seg inn i deres situasjon. Ellers er det trolig riktig å si at hans syn harmonerer mer med det syn dagens (1992) Arbeiderparti forfekter med hensyn til økonomi og vekst (markedsøkonomi).

Noen av hjertesakene som kommunepolitiker var: Ny aldersheim, skolepolitikk, veg rundt Lustadvatnet og bedre veger i sin alminnelighet i bygda.

]eg husker at han selv satt og tegnet og vurderte størrelsen på ny aldersheim på Guldbergaunet, før arkitekten overtok. Axel var ikke glad for den store kommunesammenslåinga i 1964. Han mente bygda hadde så store ressurser at det beste for bygda og folket der måtte være å få styre seg selv. Slik ble det nå ikke da.

Medhjelpere Det sier seg selv at Axel hadde mange medhjelpere, og blant disse var

selvsagt kona Marianne. I de første årene arbeidet hun i forretningen sam­tidig som hun var husmor. På den tida var det slik at arbeidsfolkene som regel hadde kost og losji der de arbeidet. Av den grunn økte arbeidet med husholdningen for Marianne slik at hun etter hvert hadde nok med

33

dette, bl.a. med å holde det store huset i orden. Men helt til det siste had­de hun hvert år laget julebakst nok til å invitere alle som kom til butikken for å handle til jul - på julekaffe i leiligheten.

Av alle medhjelperne står nok Rikard Skjellegrind i en særklasse. Han arbeidet i firmaet fra 1927 og fram til 1973, avbrutt av en periode på 3 år da han hadde en stilling i et firma i Steinkjer. Rikard og Axel samarbei­de meget godt. De utfylte hverandre. Axels «liV>> var å få i gang noe nytt. Når tingene var i gang var visstnok ikke selve driften så morsom for Axel. Da var det Rikard som sto parat til å overta mye av driften og ta vare på nyskapningene.

Som leserne sikkert forstår måtte det være mange personer i tillegg til de som allerede er nevnt, som gjennom årene etter hvert var ansatt i firmaet. Det var butikkbetjening, hushjelper, sjåfører, hjelpemannskaper innen transportvirksomheten m.v. Som oftest la hver enkelt ned flere års arbeide sammen med Axel og Marianne. De var alle meget dyktige og pliktoppfyllende folk. Jeg kan ikke huske at jeg hørte mishagsytringer av betydning om hverandre - hverken fra arbeidstakerforhold eller eier­hold. Og vi unge som vokste opp i denne heimen og dette miljøet fikk et godt grunnlag å leve på som vi er meget takknemlige for.

Axel Stigum døde i desember 1959, 67 år gammel. Maianne døde i januar 1960, 67 år gammel.

Mor var syk og kunne ikke delta i fars begravelse. Begge er begravet ved Skei kirke. Før vi dro til kirka var jeg inne i sykerommet hos mor og for­talte at i dag var det at fars begravelse skulle finne sted. Hun var meget syk og lå hele tiden i en døs. Da åpnet hun øynene og sa: «Er det det?>> Og om litt de for meg uforglemmelige ordene: «Har du ren skjorte, Finn?>> Omsorgen strakk langt inn i døden.

34

Ogndal almenninger Litt omkring Almenningssaka i Ogndal

Almenningssaka tok til i 1939 med advokat Solnørdal som prosessfull­mektig for ogndalingene: På grunn av krigen, uthaling fra landbruksde­partementet og advokat Solnørdals sykdom kom den ikke til Høyesterett før i 1952. Det var da høyesterettsadvokat Asm. Schiefloe som førte saka for ogndalingene.

Resultatet vart at Ogndal vart tilkjent almenningsrett i Kjesbu, Sellifjell og Roktdal almenninger. Men ogndalingene har nok benyttet seg av al­menningene lenge før 1952, og med full rett.

Hva er så grunnlaget for almenningsretten? <<Almindinger, kaldtes fra Oldtiden aj, de store og ydyrkede Stræknin­

ger - Skove, Heeder, Overdrev, Moser o.l. som ikke var inddragne under landsbyernes Marker og Fælleder og det derved opprettede Kulturfæl­lesskab.

I kraft av den gamle Vedtægt, at alt, hvad der ingen Herre havde, til­hørte Kongen, ejede denne Almindingerne, men det var de omkring­boende bønder tilladt at oppføde Sviin i Skoven, lade Kvæget græsse paa Alminding eller benytte den til Lyngs/ætt>>.

Om ogndalingene hadde sine svin på skogen vet vi vel lite om, men det er nok ikke utrolig. Sikkert er det at de hentet tømmer til husbehov, lot sine dyr beite, tok emner til traug m.m. fra almenningene. Vi har også mange såkalte «slett» i almenningene. Dette er steder der de slo graset og ofte stakket det og· kjørte det hjem på vinterføre. (Overrein-slettet, Såsegg-slettåsen osv.)

Hvorfor var det så nødvendig med rettssak for å få almenningsrett? Det er jo de siste åra fokusert mye på forstassistent Nicolai Martens, særlig i historien omkring Abrahamvollen.

I siste halvdel av det 19. århundre fikk vi opprettet et Forstvesen i Norge. Unge og nyutdannede forstassistenter vart ansatt av staten for å bedre skogskjøtselen i landet.

Disse gjorde nok en meget god jobb for staten og har nok også mye av æren for at det ble en bedre forståelse for nødvendigheten av en bedre skogskjøtsel.

35

Imidlertid måtte det bli en sterk konflikt mellom disse og de som gjen­nom generasjoner var vant til å kunne gjøre nesten som de ville i almen­ningene. Og selv om disse holdt på sin rett så ble nok Martens & co. for sterk. Men når det kom opp almenningssaker både her og der etter kri­gen så viste det seg overalt at «Born av deim som bygde landet var på tuf­tom endatil>>.

Det var gamle folk som husket at de var med far og kjørte tømmer fra almenningen. Og dette vart tillagt stort vekt og avgjorde .vel til slutt saka.

Vi tar med endel av disse vitneutsagna og lar disse tale sitt. Det er grunn til å håpe at også fremtidens bønder tar vare på almenningsretten. Måtte kjennskap til almenningenes historie også bidra til dette.

År 1941 den 29de september ble rett holdt i det midlertidige rettslokale i Steinkjer.

Dommer: sorenskriver Asbjørn Lindboe. Saksøkere: T. Bjerkem, Arne Kjesbu, Anton Finstad og R. Skjefloe,

Ogndal. Saksøkt: Staten v/ Landbruksdepartementet, Oslo. Til stede: For saksøkerne møtte adv. Solnørdal, Oslo. For saksøkte møtte

regjeringsadvokat Valentin Voss ved adv. Schiefloe, Steinkjer.

Stod fram som 1ste vitne: Lars Knudsen Susegg, født 30/12-1861, har tidligere eiet bondegården

Susegg, gnr. 132 bnr. l i Sparbu. Gården eies no av sønnesønnen og dri­ves av Suseggs sønn, da sønnesønnen er mindreårig. Susegg har almn.rett anerkjent av Staten i Båbu og Volhaug almn. Gården har ikke i vitnets tid gjort krav på noen almn.rett i almn. i Ogndal herred, og det gjør eieren og driveren av gården heller ikke idag. Formantes og for­klarte:

V. har gitt forklaring for en offentlig oppnevnt komite med sorenskri­ver Holaker som formann, og med bl.a. Albert Eggen fra Stod som med­lem, antakelig i 1921. V. er ikke sikker på årstallet. Komiteen holdt sitt møte på Grand hotell i Steinkjer. Komiteen skulde drøfte almn.forholde­ne i Nord-Trøndelag og hadde bl.a innkalt bygdekomiteen for Sparbu for å gi forklaring. Denne bygdekomite besto av: Johannes Okkenhaug, Jo­han Dahlem og Kristoffer Røli. Etter anmodning av Kristoffer Røli fulgte v. med komiteen og ga forklaring sammen med den. Sorenskriver Hol­aker sa til komiteen, at de absolutt måtte sørge for å få forklaringene fra gamle folk skrevet ned, så ikke forklaringene kom bort. V. tok da opp for­klaring hos flere gamle folk om bruken i Båbu almn. og Volhaugen almn.

36

Det var ikke snakk om Kjesbu almn. V. tok opp forklaring av Hans Fisk­nes på Fisknes i Henning. Ole Hafstad på Hafstad i Sparbu, Ole Jeremias­sen Susegg og Ole Suegg på 2 ac Susegg-gårdene. Ole]eremiassen Susegg ga forklaring til v., men han var ikke villig til å skrive under på noen er­klæring. Han grunnga dette med at myndighetene hadde funnet ut at almn.drift var ulovlig drevet av bøndene, det hadde vært tyveri hadde myndighetene sagt, og det vilde han ikke ha noe mere av. Dette nevnte v. for Ole Olsen Susegg og sa at han vilde vel heller ikke skrive under da. Til det svarte Ole Olsen at det bare var noe tøv det Ole Jeremiassen had­de sagt. Ole Olsen var sikker på at det hadde vært rettigheter, men at myndighetene hadde tatt rettighetene fra dem, så han hadde ingen beten­keligheter med å skrive under.

V. ble forelagt sitt brev til gr.bruker Arne E. Kjesbu av 6 mars 1941 i avskrift og erkjente at avskriften ord til annet var overensstemmende med det originale brev. Han fastholdt innholdets riktighet og forklarte seg etter eksaminasjon helt overensstemmende med brevet som lestes opp for ham. Det var fra 9 års alderen av at han hadde fulgt med sin far på reiser, mest til Steinkjer, og han satt inne og hørte på hva bygdefolket pratet om. Det var i 1870-årene et stående samtaleemne mellom kallene at den gamle almn.retten de hadde hatt fra Arilds tid var tatt fra dem på en brutal måte. V. hadde forstått uttalelsenes slik, at forstvesenet hadde forbudt dem å hugge i almn., og dette hadde forstvesenet gjort på grunn av den kommisjon som arbeidet her i Trøndelagen i 1860-årene. Det var ingen tvil blant bygdefolket om at det hadde ligget til gårdene en gammel almn.rett fra de aller eldste tider. De brukte uttrykket Arilds tid.

Fra 19 års alderen av, kanskje fra før også, harv. ferdedes meget i almn. i Ogndal. For jakt på tiur, elg og rype, for bærplokking og annet. V. feldte sin første elg som 19 år gl. i 1880. V. er vokset opp på den Suseggården han siden eiet og som er en av de nordligste gårder i Henning. Den støter opp til herredsgrensen. V. hadde i mange år elgjakten i Ogndalsalmn. Under sin ferding i almn. la v. merke til vinterveiene. De vistes vel i myrene også ved sommerstid, så v. kom til at det måtte vært kjørt med tyngre lass der enn med høy. V. tenkte seg at det var kjørt skogsvirke, men v. har ikke sett noen slik kjøring. V. har ikke hørt snakk om at det i tidligere tider er drevet myrmalm i almn. V. la også merke til at vinter­veiene begynte tildels i skogslier og det tyder etter v's. mening på at de er brukt til kjørig av trevirke. De kom sjeldnere fra sletter som de vilde ha gjort for høykjøringen. V. så også flere sag-stellinger for håndsag. I 1870-1880 årene var de så forfalne at det bare såvidt kunde sees hva de

37

var brukt til, men det var tydelig at det hadde vært sagstellinger, og det lå også sagtafs og annet der. V. kan ikke no huske hvor mange stellinger han så eller nøyaktig hvor de lå, men han så iallfall en 3-4 stykker i Kjesbu almn. innover mot Svartbekkåsen.

V. husker at han så emner til traug. Det var hugget store trær og på de nederste delene var det skåret (økset) av lomper så langt oppover som de kunde gi høvelige emner. Lompene var kløvd og var tildels økset slik at en kunde se hva slags emner en hadde for seg. De var stillet opp under trær og var blitt stående. De var tatt av både gran og furutrær. V. så den slags emner særlig i Kjesbu almn., men tror også han så dem i Roktdal.

Da v. var skolegutt drev de fra Øvre Ogndalen med å selge traug og tjæ­re. Traugemnene var for det meste tatt i almn. og tjæren var brent på sam­me sted. De sakene ble også brukt til byttehandel for å få mel eller annet.

V. kjenner til at det bodde i allfall 4 familier oppe i Kjesbu almn. mel­lom Susegg-slettåsen og Høghaugen.

Da v. ble konfirmert i 1876 var han med å kjøre stuen til den siste bebo­er der oppe ned til bygda. Denne siste het Abraham Fjelli.

Han måtte flytte fordi han ikke fikk lov av skogforvaltningen å bo der, og han gikk to ganger tilfots til Stockholm for å spørre Kongen om å få bli boende der.

I samband med v's. forklaring om hva han som gutt hadde hørt hva bygdefolket snakket om, forklarer han, at han husker at Eskil og Per Kjes­bu på Kjesbu, Ole Strugstad på Strugstad og Sakkarias Hammer på Ham­mer snakket om almln.retten de hadde mistet men, legger v. til, mest alle gårdeiere snakket om dette utan at v. no kan huske enkelte navn. V. fikk av de uttalelser som falt det inntrykk, at gr.eierne hadde mistet rettigheter de hadde brukt og at de hadde stanset hugsten fordi den hadde blitt for­budt av forstvesenet. Om den var blitt brukt hvert år kjenner v. ikke til. V. har intet personlig kjennskap til fra hvilke gårder i Ogndal det var dre­vet i almn. Denne samtale mellom bygdefolkene om at retten var tatt fra dem har pågått fra 1870 og helt til de siste år.

V. har ikke hørt at de fra Ogndal har gjort krav på almn.rett andre ste­der enn i Kjesbu, Sellifjell og Roktdal almn. innenfor Ogndal herreds­grense.

V. ble edfestet. Opplest og vedtatt.

Stod fram som annet vitne: Ole Henriksen Giskås, f. 13/1-1860, født på plassen Reipa under Gisk-

38

åsen, faren bygslet 1882 Giskås, gnr. 24 bnr. 2 i Ogndal, formantes og for­klarte:

Eiendommen Giskås er av v. kjøpt i 1905 og han har solgt den i 1909 til John Høen. V's. kår av eiendommen er falt bort som udekket ved tvangsauksjon.

V's. far har fortalt v. at både faren og farfaren har drevet i almn. Farfaren gjorde det i hele sitt liv, men faren bare til å begynne med. Senere ble det forbudt. De drev i Sellifjell almn. Der tok de tømmer og virke til tre­kar. Det ble også brent tjære og løpt never. Faren har fortalt v. at lens­mannen viste ut på den måte at han gikk oppå en haug og sa til den ene gården at de kunde hugge i den retning, og til en annen gård at de kunde hugge i annen retning. Det var futen og lensmannen som stod for dette til å begynne med, men senere kom skogforvalter Martens og han forbød hugst. V. forstod det som om de ikke betalte noe, hverken for yrket eller for hustømmeret. Det var farfaren som tok hustømmer. Etter at Martens var kommet ble det både betaling og mulkt og andre ubehageligheter. Faren sa til v. at farfaren hadde tatt leveråd i almn., men no fikk de ikke lov til det. Fra Giskås brukte de å setre i almn. (Roktdal), og v. har brukt Giskåsslettet helt til Martens forbød det. En hel del andre gårder hadde setre og sletter i almn. Hollås f.eks. i Sellifjell og Skjellegrind i Kjesbu almn., og Bruem hadde også slette der. Så vidt han vet hadde Grøtan slet­ter der. Trana hadde slette i Sellifjell opp mot Kvernmoen. Dessuten slo gårdene på myrene. Det var høystakk-stang så å si i hver myr. Det så v. da han var gjeter i almn. Sivert Reipen kjørte høy som skulde til Gjeilvold og som var slått i myrene. Han har fortalt at de hadde gjemt avdrått fra seteren i høystakkene som ble kjørt ned til bygda i vinterføre. Det er v's. mening at mest alle gårdene setret og slo i almn. på sletter og myrer. Han nevner f.eks. Ola H. Giskås, Tarald Hollås og Ola Moen, Hollås, som folk som har slått deroppe. Denne slått og setring gikk for seg inntil Martens forbød det. Martens forbød også å reparere seterhusene, så de måtte slut­te med å setre der.

Bygdefolket mente at de før Martens kom hadde rett til å hugge i almn. og drive der på annen måte. Hollås-karene hadde f.eks. lenge holdt på med å hugge tørved i Sellifjell, men mot dem ble det reist straffesak. De ble dømt og utsonte vann og brød hos lensm. Petersen. De kunde ikke bevise noe for seg. De hadde bare forliksmål fra futen. V's. far Henrik Olsen Giskås ble også dømt og straffet for å ha hugget i almn. Faren had­de hugget til salg. V. er ikke bekjent med at det fra Ogndal er virket i

39

andre almn. enn i Kjesbu, Sellifjell og Roktdal almn. innenfor Ogndal herredsgrenser.

Dommerne gjorde den merknad at v. var meget tunghørt, og at retts­boken derfor ikke kunde forelegges vitnet. Partene frafalt edfestelse og godtok protokollasjon.

Adv. Solnørdalla fram gjenp. av brev fra lste v., Lars Susegg til gr. bruker Arne E. Kjesbu av 6 mars 1941.

Stod fram som 4de vitne: Raffe! Thoresen Engan, f. 17/-1861, kårmann på Engan. gnr. 32 bnr. 3

i Ogndal, tidligere eier av gården som er et nybrott. V. mener at gnr. 32 gnr. 3 skal ha almn.rett hvis bnr. l blir tilkjent det. Formantes og for­klarte:

V. forklarer at han er født på Gravåsen og at han 10 år gl. kom til Bolås som gjeter. Han var på Bolås til han var 25 år gl. Første året han var på Bolås, i 1871, var han med opp i Sellifjell og hentet tømmer. Tømmeret var blinket og sto i Sellifjell på Stormyran rett vest for Skeisetra. Tømme­ret ble brukt til reparasjon av hus. V. hørte ikke noe om hvorvidt tømme­ret ble betalt eller ikke, men han går ut fra at det ble betalt, fordi det var blinket og fordi at hugsten foregikk så sent som i 1871. Samme året ble det til Bolås og flere andre gårder hugget tørrved. Veden ble ikke lagt opp i favn eller på annen måte målt, men kjørt direkte ned til gårdene. V. tror derfor ikke at det er betalt noe for denne veden.

Husene på Bolås ble flyttet i årene 1857-61. Først ble låven flyttet, året etter fjøset og i 1861 stulåna. Disse husene er bygget av stort fjelltømmer og det ble på gården snakket om at tømmeret var hentet i almn. Det ble også fortalt at de ikke hadde fått nok til å bygge opp fjøset, så de fra Bolås lånte noe tømmer fra Kristoffer Kokås, som til gjengjeld skulde få noe fra Bolås når denne gården fikk fra almn. senere. Det ble på Bolås snakket om at de tidligere hadde hugst i almn., men at den var «kommet bort». Hva som hadde gjort at den var kommet bort kjenner v. ikke til.

V. ble edfestet. Opplest og vedtatt.

40

Enda ei almenningssak for Høyesterett i 1952

Snåsa hellstyre mot Gaulstad-byggene

I tusener av år har det bodd folk på Gaulstad. Dette er bevist ved at det er jernvinneanlegg der som er datert til ca. år 3-500. Det er også trolig en steinalderboplass ved Lustadvatnet.

Like lenge, og kanskje enda lenger har folket der oppe drevet fangst og fiske. Og et av de rikeste områdene for slik virksomhet har vært Skjækerfjell-området. Og dette området har nok helt til senere tid vært langt mer brukt av ogndalingene enn av snåsningene.

4. mars i 1935 kom fjelloppsynsmannen på Snåsa over endel Gaulstad­bygger på fangst i Gomolia. En av disse var Albert Gulstad, eller Lilt­Gulstin.

Dette vart opptakten til at Snåsa fjellstyre anla sak mot Gaulstad­byggene, som på sin side hevdet at området var almenning, kalt Østre Ogndal almenning.

Politimesteren henla imidlertid saken, men fjellstyret satte h.r. adv. Aas­mund Schiefloe på saken. Den kom opp i 1939 og Snåsa tapte saken. Så anket fjellstyret saken inn for lagmannsrett, og her kom den opp i 1944. Fjellstyret tapte atter saken, men akk, at Snåsa er for snåsningan er nok ikke noe nytt. Saken vart innanket til Høyesterett, men da adv. Schiefloe vart arrestert kom ikke saken opp før i 1952. Her ble flg. kjennelse avsagt:

Albert E. Gaulstad, Ogndal kjennes uberettiget til jakt i Roktdal al­menning i Snåsa uten å ha erhvervet tillatelse hertil i medhold av § 31 i lov nr. 5 av 12. mars 1920.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Det er få i dag som husker denne saken. Men det er mange som husker n'Albert. Men de fleste husker ham som en eldre mann og har hørt om hans bragder i skog og fjell.

At han var en kjent og avholdt jeger og fjellmann kan en se av det som er skrevet om han. Vi tar derfor med litt av dette:

41

Albert E. Gulstad f. 1880 - d. 1959 Ein av dei som heldt mest til ved Skjækervatnet var Albert Litj­

Gaulstad. Ja, det var under det namnet han vart kjend. Rypefangst og jakt, fiske og bærplukking var ein del av levebrødet.

Nuland skriv om da dei var kome til Gommolia: «Pipene våre sloknet, og en snekave kom tett, hvit og våt fra Stor­

skjækerhatten, det kulset over våre våte, rykende rygger. Det var en ursk natt. Det var best å gå, det var midnatt og ennå to

timer blautmyr, kratt og elv til Skjækerhytta. Da var det at jeg ikke trod­de mine egne sanser. Var det ikke en båt som seg lydløst langs land i tåken og regnet? Hallo! Og et mål svarte som jeg skulle kjent blant hund­re. Albert! ja, hvem andre kunne det være som lå her inne og otret slik en svinenatt? Nu skulle det sikkert være bryllup uti Ogndalen igjen, og han Albert skaffet fisk. Ganske riktig! Og bra med fisk hadde de også fått, ca. 20 kg jevn og fin med kiloskulter inniblant. Den roskyggen var velkommen, så kaldt det enn var».

Det var ein kar som traff Albert inne i Skjækerlia på molteplukking. Han visste at gubben ikkje så så godt lenger, og spurde: «Men ser du molta da, Albert?» «Nei, å sjer a itj, men æ veit kor a står».

Albert sovna inn for alltid inne i hytta si ved Skjækervatnet. Han satt ved bordet og vindauget med utsyn over Skjækervatnet og sine kjære Skjækerfjell.

42

ALBERT E. GULSTAD 70 ÅR I dag så e det fæst og hælg, det årmålsdag ska vårrå, og fesk og ræv og skarv og ælg får vårrå te i mårrå. Det suse ifrå Skjækerli'n det blenke over flåin der minna mang ligg blank og skin med gull i høgfjellsblåin.

Æ minnas må så mang 'n tur frå åråm som hi fløtti, men læl så e det knapt æ trur at du kainn vårrå søtti. Du einno flyg så sprek og kåt og sætt ut hoinner snurru, i faukåt storm du ror din båt med sekker hainn mot fjurru.

Ja, du med dine søtti år i Skjækerfjella tråve, i Hattåm stØtt og sekkert går der ainner glætt og snåve. Fjellet blenke i dett sinn med rypa du hi skøtti. Ta hagla med og gå så inn ti de næste søtti.

43

KVINNER SELV . ..

Den mest «illegale» kvinnen i hele Nord-Trøndelag, Anne Austli i Ogndal

Holdt ((hotell» for Lingekarene. Mange spennende eventyr

Oppe i Ogndal i Nord-Trøndelag, like ovenfor gården Tolstad, ligger gården Svedjan. Gården før en 4-6 kyr og har litt skog. Den ligger slik til at den ikke kan sees fra hovedveien som går like nedenfor. Det er ikke så forferdelig store greiene denne gården, men likevel har den i krigsåra på sin måte vært med og skrevet Norgeshistorie, så den nok i dag kan sidestilles med Austråt, Lade og Rimol og andre lignende gårder som er merkesteder i sagaen vår.

Kompani Linges <<hotell» Gården er som sagt beskjeden, og det samme kan i høy grad sies om

eieren, Anne Aust/i, som vi i går hadde fornøyelsen av å hilse på oppe hos hennes gode venn Herberth Helgesen.

Anne Austli er enke og har fire sønner, hvorav den ene bare var i syv års alderen da krigen brøt ut.

Selv er hun av disse trauste bondekvinnene, enkel og beskjeden, men med en glødende kjærlighet til fedrelandet. Når hun snakker om det far­lige arbeidet hun drev under krigen, reduserer hun det likesom til intet. Dette var det ikke mer enn alminnelig plikt, mener hun. -Ja, derom kan det i alle fall være delte meninger.

Fra Kompani Linge begynte å operere i Trøndelag omkring slutten av 1943 og til krigens slutt, hadde karene sitt faste og sikre tilholdssted på gården hos Anne Austli.

Separatordekningen som ble «hotellet>> Anne Austli kom meget tidlig med i det iillegale arbeid. Under krigen

ble flere Steinkjefamilier evakuert opp til henne, og hun forteller at en tid var det hele 25 mennesker på Svedjan.

På denne måten kom hun i forbindelse med illegalisten Harald Larsen fra Steinkjer, som senere rømte og kom tilbake som medlem av Kompani Linge, og sammen med sine kampfeller bl.a. Herberth Helgesen hadde til­hold hos henne.

44

Anne Austli forteller at det var den gang separatorkulene skulle inn­leveres at hun syntes dette var for harmelig da hun hadde en flunkende ny separator. Hun satte derfor guttene sine i gang med å grave en jordhule i nærheten av gården og her oppbevarte hun separatoren.

Imidlertid var det blitt for hett for Larsen og han kom dit opp for å gå i dekning. Intet var da naturligere enn at han holdt til der borte i «hotel­let>> som hulen senere ble kalt.

Anne Austli forteller at like før Larsen kom, hadde hun hatt besøk av rasjoneringspolitiet, da hun var siktet for å levere for lite melk. Disse var imidlertid heldigvis reist like før Larsen kom. Men det morsomme var, forteller hun, at mens Larsen var der i dekning, kom naboene og fortalte de utroligste historier om ham. Han var arrestert, og han var reist til Sverige, ja, det var sogar de som visste at han var dratt over Meråker. -Da lo Anne Austli en stille latter.

Larsen arresteres, og rømmer Imidlertid ble «dekningslivet» i lengden for trivielt for Larsen og han

forlot Austlies og bega seg til Steinkjer. Her ble imidlertid han og hans venn, Knut Sand, arrestert og sendt til Falstad. Herfra så de de sitt snitt til å rømme, idet de midt på lyse dagen klippet seg ut gjennom piggtrå­den og forsvant. Historien om denne dramatiske flukt hører ikke hjemme her, men de ble godt mottatt. «]a, jeg har nå saksa som dom brukt enno jeg>>, bemerker Anne Austlis eldste sønn Alf som også er tilstede.

Friske slåttekarer Og mens tyskerne finkjemmet Innherred etter de to flyktninger, lå de

hos Anne Austli og hadde det godt. Larsen hadde skamfert foten sin under flukten, og «jeg tenkte et øyeblikk på å legge ned en av mine egne gutter og sende bud etter doktoren», forteller Anne Austli, «men så fikk jeg da doktorert ham selv», legger hun til. Sand ble forresten også dårlig den første dagen der, for Anne Austli hadde laget «kokakjøtt» og det ble for kratig kost for Falstadfangen.

Og mens tyskerne lette og lette, ja fOr etter veien nedenfor Austli, gikk disse karene deroppe i lia og gjorde høyonn for sin matmor, mens de sikkert smilte i skjegget.

Gårdsveien fikk gro igjen Gården Svedjan eller Austli som vi kaller den her, ligger som nevnt et

stykke ovenfor hovedveien. Høsten 1942 hadde et sagbruk i nærheten

45

begynt å stable noe plank ved veien og over denne. Etter hvert grodde det til der da veien aldri ble brukt, og slik hadde det seg vel at det aldri kom tyskere opp til gården. Adkomsten til gården skjedde nemlig etter en sti ovenfor gården.

Et illegalt rede Larsen og Sand rømte så til Sverige og kom seg over til England. Da

de så senere som Lingekarer vendte tilbake til Norge med forskjellige sele bre oppdrag, fant de ut at hos Anne Austli var det ideelle tilholdssted. og nå utspant der seg en illegal virksomhet på denne lille gården som gjør at den for alltid vil ha sin store plass i vår frihetskamps historie.

Sender-radio og våpen Her holdt også Lingekarene til, borte i «hotellet>> eller kanskje som

oftest på selve gården. Her hadde de sender og våpen, og her opprett­holdt de sine forbindelser med Per Svinnset, Ronæs Johansen og direk­tør Johansen på Steinkjer, og med Per Elvereng og John Hammer i Gaul­stad, grenda nærmest svenskegrensen. Elvereng var vel den fremste los i disse traktene, og har vel hjulpet et par-tre hundre mennesker over gren­sen. John Hammer kjørte rutebilen til Steinkjer og hadde stadig agenter med nedover og flyktninger med oppover.

Grammofonspill og hvitt signalflagg Anne Austli hadde ordnet det slik, forteller hun, at når det var frem­

mede på gården hang hun ut et hvitt flagg for at eventuelle Lingekarer kunne se at det var uvedkommende der og være forsiktige. Og hadde hun disse karene på besøk, og det var ikke sjelden, og der da uventet kom noen uvedkommende, så satte hun på grammofonen og spilte en plate for gjestene, samtidig som hun på denne måten fikk varslet de som var på loftet om besøket. Effektivt og enkelt.

«Hilsen til odelsbonden» Lingekarene hadde stikkordet: «Hilsen til odelsbonden>> når de kom.

Det var jo selvsagt mange hun ikke kjente av dem. Men hun hadde også besøk av andre illegalister som hadde fått forbindelsen gjennom Linge. Bl.a. for XU -karene også om gården hennes.

Når vi spør Anne Austli om hun ikke var nervøs over stadig å ha slike farlige gjester, smiler hun bare og slår det hen. Nei, hun var alltid like kald og rolig. En morgen ennå mens det var mørkt kom Helgesen dit med to

46

kamerater og banket på. Anne lukket opp og Helgesen sa sitt dekknavn som den gang var Melhus. «Nei, edet slekt folk ut og fær», sa Anne tørt og slapp karene inn.

Da Jørstadbrua ble sprengt Den gang Lingekarene hadde sprengt brua ved Jørstad tok de veien

innover mot grensen, men da de var kommet dit sendte de observatører nedover i Ogndalen for å høre hva tyskerne foretok seg. Da de kom inn hos Anne Austli møtte hun dem med at nå måtte de skynde seg for nå satt karene på loftet og hørte fra London om en sprenging i Snåsa.

Hun smiler litt mens hun forteller dette, og så sier hun mens hun ser polisk på oss: <<Å du veit det va snedig å lur' tyskeran».

En smågutt som holdt kjeft Midt oppe i alt dette illegale arbeide gikk Anne Austlis yngste sønn som

bare var en ni-ti år gammel. Men det er rart med det, eplet faller ikke langt fra stammen som en sier, for gutten kunne tie han. Han var satt til det av mor sin, og det hendte ikke en gang at han missnakket seg. Og det får en si var fabelaktig av en slik småkar. Men en dag kom han hjem og fortalte at læreren hadde fortalt om kompasset på skolen, og bl.a. nevnt at enkelte kompass kunne være veldig store, og andre igjen så små som en fem-øring. Men da tenkte jeg, fortalte pjokken og smilte lurt, «at æ har nu sjett dæm smeer å æ».

Sankt-Olavkorsets ros rett høver . .. Når det er snakk om kvinnefronten og kvinnenes innsats under krigen,

da kommer Anne Austli i aller forreste rekke. Vi vet at hun med sitt ene­stående beskjedne vesen helst vil unngå all offentlig påskjønnelse og ros, men så dristig og trofast som hun tjente sitt fedreland under krigen, får hun nok ta den lille «Ubehageligheten» at hun i alle fall får den ros hun fortjener.

Herberth Helgesen har foreslått henne til St. Olav, men av forskjellige formelle grunner kan hun ikke få denne orden. Men vi har andre, vi har Borgerdådsmedaljen og vi har Frihetskorset, og det ene eller den annen må Anne Austli få. Norge plikter det. Hun hører til de kvinner hvis navn skal stå med lysende bokstaver i historien om Norges frihetskamp.

Fred O/ai

47

«Kast -maskina»

Det hender at gamal reiskap kan gjere nytte for seg. Då Ole Jakob Røys­ing skulle så haustkveite i august i år så ville ikkje han Åsen rensa for han. Han hadde for mykje anna å gjera. Så var gode råd dyre, eller rettare sagt, dei var ikkje så dyre. For han Åsen meinte at det kunne finnast ei kast­maskin i nabolaget og det meinte han var brukbar reiskap.

Så vart kast-maskina på nabogarden bori ut og sett i arbeid. Og det skulle visa seg å vera fullgod rensing. Smått og lett korn kom ut ein stad. Halmstubb og agner bles ut bak og ut over såldet kom det fint og heilt reint såkorn.

Når vart så denne maskina brukt? Frå gammelt av så vart jo kornet ut­renska med sluggu, kornet rista ut av halmen og kasta med kastspjeld. Så kom piggmaskina, som slo ut kornet men som ikkje hadde nokon rense­verk. Og da vart kast-maskina brukt til å rense kornet.

48

Bestemortanka

Ka gjær det vel om itj ryggene så bratt at håret hi gråna å e buståt å matt. At måle i mia e alt fer stort, å glansen å stasen hi kommi bort.

Ka gjær det vel om æ itj hi klea i massa å goill å søll i skoffa å kassa. Ka gjær det vel om æ itj e så pynta å nett å itj lenger danse så løsti å lett.

Når æ bur hen i ei triveleg bøgd å æ hi mi sekre å faste trøgd. Å bonnbonna ikreng mæ ler å spreng da sakne æ vel ingen teng.

Å når bakken e foil av blomster å strå å æ enno eie den evnen å kain sjå, å æ kainn setti å hør på at småføglan søng, da hi æ vel ailt som æ trøng.

j.F

49

100 år siden

(Indherreds-Posten 26. Marts 1892)

Storm var her igaarmorges. Sjøen gik hvid og Dambskibet «Stenkjær» arbeide­

de noksaa haardt for at komme ud Elven. «Erik Jarl» som skulde gaaet fra Trondhjem Kl. 8 igaarmorges, gik først derfra Kl. 3 Eftermiddag.

Stortingets Flertal vilde ikke gaa med paa at give Bergens Theater et Statstilskud på 5.000

kroner. Vore Repræsentanter Soelberg og Okkenhaug (Foosnæs og Hæg­stad var ikke tilstede) stemte naturligvis imod dette Statstilskud. Og dog synes vi for vort Vedkommende at det havde været langt glædeligere om de havde stemt for denne Bevilgning. Thi de havde dermed vist at de havde Forstaaelse af den opdragende Magt der ligger i den sceniske Kunst, og at denne ligesaavel har Krav paa Statstilskud, som andre Indret­ninger til Oplysninens Fremme.

Kongelønnen blir den vanlige, altsaa 336 000 kroner. Stortingsmand Rinde foreslog

den ved Behandlingen i Thinget nedsat med 80 000 kroner, og støttedes heri af H.K. Foosnæs, der skarpt fremholdt den Misstemning der raader her i Amtet ianledning Kongens Stilling til Konsulagten.

Ved Steinkjer Mek. Verksted arbeides efter Bestilling nye Ploge, og brugte modtages til Reparasjon.

Den, som Plogsmed, bekjendte Isak Raade er engageret ved Værkstedet.

(Indherreds-Posten Lørdag 18de juni 1892)

To Mand druknede Lørdag Eftermiddag lite Juni hændte en Sørgelig Ulykke der 2 Mand

druknede under Fløtning i Mokkaelven, Ogndal. 3 Mand var i ferd med

50

at løsne en Tømmerklak;. Denne ramlede ned og rev med sig alle tre ud i Elven. Den ene reddedes medens de 2 andre druknede. Det var Folk paa begge sider af Elven og var Vidne til denne rædselsfulde Begivenhed uden at kunde komme de Forulykkede til Hjælp.

De forulykkede var ]ørgen Olsen Mok og Bertram Olsen Gulstad­plads. Begge var ugifte. Vi er ikke saa mange voxsne Mennesker heroppe i denne vor lille ajsidesliggende Bygd og derfor vil Tabet aj to voxsne, arbeidssomme Mænd, som ved sin hæderlige og bramfrie Vandel, har ervervet sig alles Agtelse, føles noksaa tungt. Og ikke mindst tungt blev de for de alderstegne Forældre, thi gamle Ole Mok har mistet sin eneste Søn, og Ole Gulstadplads har mistet den bedste en Fattigmand kan eie, en hæderlig og hjelpsom Søn.

Øvre Ogndal, den 13de juni 1892. G.S.

En Hest tilhørend A. Langli fandtes i gaar med afbruket Ben paa Havnegangen

Nordsileiret. Den ble strax skudt.

Sild lang, tør, tynd Vaarsild skal være fisket endel af ude i Beitstadsundet.

Den bør faa gaa, thi den er jo nesten uspiselig saa nylig eften Regningen.

Lysttur med «Bonden>> Hvis tilstrækkeligt Antal Deltagere løser Billetter hos Expeditør Rosen­

vinge, Stenkjær, in den 23de Juni vil Dampskibet «Bonden» gaa Lysttur fra Sunde Lørdagsaften den 25de Juni Kl. 10 til Sem (Snaasen). Retur Søn­dagsaften kl. 7. Billetter kr. 1.50 (tur/retur) løses paa Nøstvoldens Handels­forening og hos Expeditør Rosenvinge, Stenkjær.

51

Litt om lagets aktiviteter

Vi har vel egentlig ikke vært så veldig aktive, men noe er da blitt gjort. Årets vandring tok vi sammen med skogeierlaget. Tema var «Kultur­

minner i utmarka», og vi fokuserte på de problemer som moderne skog­bruk skaper for å ta vare på slike verdier.

Turen gikk fra Skjevloa med «offersteinen», gravhaugen og gammelstua der, til Råde med alle de store gravhaugene der. I kårhaugen hos Tuset, med en enestående utsikt, var det kafferast og orientering om området og emnet.

Videre gikk vi etter den gamle vegleia til «Fuggelås-berget» og videre til Skei etter den gamle hulvegen (oldtidsveg). Vi tror det er viktig at det som er att av slike kulturminner blir tatt vare på, og at alle som har slike på sin eiendom, tek vare på det!

Vi hadde håpa på faglig bistand til planer for å restaurere smeltom­nen, men nei - det vart ikke i år heller! Men området er blitt en perle, med sittebenker og bålplasser!

Vi har i stor grad bistått museets folk som har gått omkring og registrert kulturlandskap og fornminner i sommer og høst. Håper det blir noe re­sultat av dette arbeidet.

Av planer framover får vi fortsatt ta med restaurering av smeltomnen. Ellers skulle det vært moro å bygge opp et kvernhus. Det er planer om et samarbeid med biblioteket om hjelp til slektsgransking og andre opp­gaver. Vi håper dette kommer i gang og at folk vil benytte det!

Lars Tønne

52