OGNDAL HISTORIELAG

o

Arbok for 1993 4. ÅRGANG

I REDAKSJONEN: Styret i Ogndal Historielag

Lars Tønne, Beate Kjesbu, Lita Welde

ISBN: 82·91039-00-3

TRYKT HOS AlS OFFSET-fRYKK, STEINKJER 1993

Innhaldsliste:

Song til heimbygda, dikt av Einar Rødseth . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 Julebrev fra Per (Overrein) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6 Hollåsfeltet,

om dei som var med frå starten, av Odd Holdaas . . . . . . . . . . . . . . . 10 Tvangsflytting frå Fagerli, dikt av Jorun Foss ....................... 20 Tranaskogvegen,

av Andreas Strugstad, frå «Nord-Trøndelag» i 1939 . . . . . . . . . . . . . . . 22 Ja, disse skoger og fjell ...

Redaktør Johannes Kjesbu feirer 60-årsjubileum som jeger . . . . . . 26 Johannes Kjesbu,

folkeopplysningsmartn og jeger, av Jakob Bjerkem . . . . . . . . . . . . . . 32 Ei bjønnhistorie frå Ogndal,

frå boka «På Jakt», av Johs. Kjesbu .............................. 35 Eit intervju med Klara Hammer,

av Petrus Grøtan og Ame Guin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 Et trist barndomsminne,

av Martin O. Aasan, frå «Nord-'frøndelag» ........................ 48 Geitosten, også frå «Nord-Trøndelag», jula 1935 .................... 49 Kjøgemeisteren (tjymestern),

av Lars Tønne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 - Eit Kongebrev frå 1616, av Hilmar Stigum, frå Nord-Trøndelag historielags årbok ......... 51

Innbydelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 De rike skal gjøres fattige, men blir de fattige rikere? . . . . . . . . . . . . . . 54 Frå historielagets verksamheit ...................................... 55

I kommisjon hos Steinkjer Libris

Forord

Det er fortsatt ei glede å vera redaktør for «Sålaupen». Fordi det er så bra tilgang på stoff. Saman med medredaktørane, Beate Kjesbu og Lita Welde, har eg vald ut årets artikler.

Vi vonar at det meste har interesse for dei fleste. Årets hovedartikkel får være Hollåsfeltet, skrive av Odd Holdaas.

Det er på tide at dette vert nedskrive, fleire av dei som var med på star­ten i 1953 er no borte.

For å få ein start på dette arbeidet hadde vi ei samling heime hos Kari og Asbjørn Aasheim der mest alle gjenlevande av «bureisarane» var med. Det vart ein særs triveleg kveld, der det kom fram mange historier frå «virkelighetens verden». Ja, det er mest ikkje til å tru.

Hjarteleg takk til dykk alle for at de kom, for alt de fortalde og for at eg fekk vera med.

Lars Tønne

3

Song til heimbygda

Frå Ingeborg Giskås har vi fått tilsendt dette diktet, eller songen. Ho skriv at far hennar, Arne E. Kjesbu laga tonar til den og skreiv ned notane.

Bakom blåe fjell og høgder der kor gran og furu står, mellom hei og grøne sløgder finn du dal 'n med bygda vår. Fossedur og elvebrus blanda lint med skogens sus.

Her fann fedrene sitt yrke, jorda braut og rudde gard. Slekter etter slekt fekk styrke i arven gjæv frå mor og far. Elsken som til jorda band kjært i hugen alltid brann.

Trauste bønder bakom plogen sår kvar vår med von og tru. Strev og slit i tømmerskogen, grøfta myr med nyreist bu. Elveflaum med fløytarliv. Hardført folk i fjellet driv.

Her går elgen stolt i liom, auren feit i vatna sprett. Rypeskratt i fjellbandsiom, i skogen haren smyg og smett. Tuddurleik på skårråsnø, vårblå natt i hei og hø.

4

Gamle tufter kan ein finne -minne i frå farne år. Her og kvar eit gamalt minne rundt omkring på gardom står. Gruvesjakter, åfallshjul, i heiom morkna seterskjul.

Strid her er ved vintertider -gufs frå fjell i rokk og yr, men med sommarslør i lier dalen er eit eventyr: Fjella gløser matt i dis, vatna blå i solgangsbris.

Bygda vår i helg og yrke stakar lei for liv og veg, vigsel ifrå heim og kyrkje lyser bjart for fot og steg. Æra deim som søv i grav, verna arven som dei gav.

Kjære bygd bak fjell og skogar, støtt eg ber deg i mitt sinn. Minna kjær til hugen sjogar og til hjarta vegen finn. Barneheimen, far og mor, gard og grunn på odelsjord.

Einar Rødsetb

OGNDAL SONGLAG 1945 l. rekke fv.: Borghild Overrein, Gerd Overrein, Solveig Bolås, Kari

Saksvoll, Audhild Aas, ]orid Kvernmo, Petra Brandsegg, Eygunn Skei, Gunvor Volden. 2. rekke f v.: Lita Strugstad, Åshild Volden, Målfrid Aar­holdt, Ingrid Kjørås, Reidun Bolås, Ingebjørg Gravås, Oline Henning, Ragnhild Sivertsen, Elsa Berg, Freidis Elnan, Oddny Kvernmo. 3 rekke fv.: Kristian Skei, Olav Engan, Ola Waaseth, Håkon Årsand, Erik Gravås, Erling Saksvoll, Ludvik Stornes, Roseni Dahl, Peder Bolås. 4. rekkefv.: Peder Kvarving, Harald Waaseth, Ivar Hammer, Arne Kvern­mo, Anton Aasan, Kristian Overrein, Magne Midjo.

Ogndal songlag hadde konsert saman med Henning musikklag. Derfor alle notetstntiva. Foran Johan H. Bjerkem som dirigerte.

Denn konserten vart halde på Gildevangen i høve general Stugstads be­søk i UL Ogna i 1945.

5

Julebrev fra Per

Dette julebrevet er skrive av Per Narve Overrein til mora, Petra Over­rein. Vi tykte det var så godt skrive og på ein framifrå måte skildrar dei minne ein utflytta ogndaling kan ba frå heimbygda si. Difor fekk vi låna det for å taka det med her.

Når den første snøen kommer om senhøstes, minnes jeg vinteren hjemme i Ogndal, barndommens lek med snøball, skiturer og en slitsom skolevei. Da tok vi fram en rusten sparkstøtting som vi måtte bruke en stund før den gled godt. Sparkturene til byen kunne være råkalde. Nesen ble blå og det kunne «bite» godt. Og bak kom skyggene når det tidlig ble mørkt. Da sparka jeg ekstra raskt for å kjøre fra skyggene som kom bak meg. Men det var godt å komme hjem med sparkstøttingen full av varer, og spennende bøker fra biblioteket.

Fint var det å se på snøen i måneskinn, det glimtet i snØkrystallene. I barneårene var det mye snø i julen hjemme, og det var kaldt. Vi strevde med å få varme på ovnen. Kulden kunne også ha andre gode sider, da fikk man mer ro til å være inne, mer ro til å gjøre det hyggelig hjemme, pynte opp, høre på radio, bygge opp sitt sinn.

Det skjedde mye om høsten, som hadde en eller annen forbindelse til julen, eller som fikk betydning for hvor trivelig jula ble, hvor mye vi kunne hente fra lagret, fra «fjøset».

I barneårene husker jeg godt da vi tresket kornet. Det var spennende når treska kom til gårds, gjerne sent på høsten. Flere hester måtte til for å kunne trekke den til gårds. Treskinga var hardt arbeid. Vi ble fulle av kornsnarp overalt, i håret, i halsen, i skoene. Men ellers var det fint arbeid å stå i «Stålet» og kaste kornband til de som skulle fore det inn i treska. Arbeidet var viktig fordi vi på den måten fikk 5-6 sekker fulle med korn som vi kunne levere til mølla- <<mørna».

Enda viktigere for oss var potetplukkingen. Potetene var velsignet som mat som kunne drøyes i så mange retninger. Potetplukkingen var en trivelig virksomhet om høsten, da gikk historiene og det var trivelig både for hester og mennesker. Da var alle folk nyttige og bidro med sitt.

6

Ikke så trivelig var det å hente ved, det var ikke så greitt å finne, og det var mer enslig arbeid, men det måtte til, og vi visste jo at det ellers ville være kaldere i stuen, og vi måtte nøye oss med å være på kjøkkenet. Spe­sielt var det viktig med mye ved i jula, da skulle vi jo ikke mangle noe. Da skulle det være varmt, og det var en god varme som kom fra veden, og en god lukt.

Høstingen går helt tilbake til sommeren da vi slo graset og hengte det på hesjer, og kjørte det hjem senere på sommeren. Det var nødvendig for å kunne «finne igjen» kyrne i fjøset senere på høsten og i jula. Nok høy var nødvendig for å kunne gå i fjøset i jula og vite at også dyrene der had­de det godt, og manglet verken tørt eller vått.

Når vi hadde høstet alt kunne vi trygt stå og se på grågås som for sør­over i flokk utpå høsten. Da kunne vi stå i vinduet og se på snøfillene som kom over Oftenåsen.

I barndommen kom også slakteren til gårds ikke lenge før jul. Vi barna prøvde å gå så langt unna som mulig hvis grisen skreik og skottet kom. Det var trist det å skulle være av med et trivelig dyr. Vi syntes synd på grisen, men den fylte sin rolle ved å fraktes til slaktebenken. Det ble ihvertfall mye god mat av den, ikke minst i julen. Det som var viktig var at alle fant sin plass og bidro med sitt både med å gjøre de praktiske tingene, og å bidra til å skape festen. Alle hadde sin store betydning i den­ne sammenheng, på en måte både mennesker og dyr.

Når julen endelig kom hadde enhver av oss gjort svært mange ting som fikk betydning for at vi kunne feire en julefest. Folk arbeidet så godt de kunne, og for mor ble det særlig mye slit. Den gang var både folk og dyr så mye mer delaktig i tingene. Det var også tydeligere hvor viktig det folk gjorde var, enn det er i vår tid, hvor «alt» kan kjøpes. Så mye mer måtte «skapes» fra grunnen av.

De «rene» juleforberedelsene fikk vi også utrolig mye tid til å gjøre. Vi både laget juletrepynt, presanger, bakte kaker. Juleforberedelsene varte i minst en måned. Bakstekona «Nikolina» måtte være med. Nå er huset et­ter henne revet, og det finnes ikke det minste tegn på at det noen gang sto der, men i min tid var hun likevel med og «skapte» julen for mange i bygda.

Framfor alt var det når julen nærmet seg så mye som skulle vaskes. Det var en stor jobb på et gårdsbruk. Men det var mye god moral i å ikke ta for lett på dette. Det skulle kjennes i ryggen «når vi har vaska gølvet». Men vi fikk sånn ro over oss etter et slikt basketak med vaskefilla. Da ble det også tydeligere at jul var helt forskjellig. Det skulle også være en fest,

7

Bildet viser Sagstua på Fjeset, der Nikoline «Sagstun» bodde. Herifrå kom også mor til den verdskjende vitskapsmannen Lawrence Hafstad.

ja mest mulig forskjell fra hverdagen. Vi hadde ikke mye, men vi hadde nok fordi vi alle strevde og gjorde vårt. Pyntingen var viktig, og vi laget eller kjøpte faktisk mye fint, men det mest trivlige var det vi hadde hatt litt hånd om sjøl.

Vi kunne feire fordi vi hadde gjort alt det andre og gjort oss fortjent til det. Vi strevde som mange hadde gjort før oss, vi pusset sølvtøyet. Det var mening i å fylle hendene.

Vi hentet juletreet, det var kaldt og «gufsi» når juletreet kom inn. Men med mye ovnsvarme ble det tørt og fint, med mye grønt, og vi fant fram de gamle pyntesakene, sammen med de nye vi hadde laget. Det var stas når juletreet var pynta, det lyste så pent. Det var levende lys den gangen. Kort var stunden da juletreet hadde lysene på fordi det kunne brenne ned, men lyset det skapte var lenge tent i vårt sinn.

Bygda lå der stille på julekvelden, og når vi gikk ut ved 17-tiden kunne vi i godt vær høre kirkeklokkene fra Skei. Det var noe som hele bygda kunne dele, der den lå tung av snø, snø som glitret så trolsk i måneskin-

8

net, glitret som bare vi barn kunne se skikkelig, fordi vi hadde tid til å strekke tiden.

Vi var beredt på høytiden og hadde gjort så mye i stand. Roen kom ikke helt på juleaften, men fra førstedag var det «helg». Det var en sterk ro for et barn som ikke så helt meningen med å streve slik, som ikke så det store i det lille strevet.

Når det gjaldt julepresanger hadde jeg morro av å lage helt spesielle ting, som sjelden fungerte helt bra. En rattkjelke, f.eks. hadde jeg laget, og strevde mye med. Men i tankene fungerte den bedre.

Det var jul fordi alt liv skulle ha det godt. Da skulle vi ha overskudd til å ta oss også av småfuglene. Det var trivelig å finne fram kornbandet og sette det ut i treet. Og faktisk kom fuglene ganske fort, de skuttet på seg av kulden, vippet med stjerten og spiste brødsmulene. Og innimel­lom kunne også et ekorn komme på besøk, fort opp og ned i treet. Joda alt dette måtte vi ordne før vi selv kunne feire med god samvittighet.

Det var trivelig å gå en tur i fjøset i jula. Der så kyrne på oss, der de åt, og enda triveligere var det med de små lamma. Både dyr og grøde i hus skapte trygghet for vinteren.

Julen var tiden da de eldre søsken som var på skoler kom hjem, og for­talte spennende om ting utenfor bygda.

Det var så mange ting som var som gaver, ja det meste kunne være det om en så det slik. Det var ikke bare det som ga seg ut som å være jule­gaver.

Vi gjorde i fellesskap hjemmet klart til å ta imot julebudskapet, som jo kommer i så mange former hvis man kan se. På julekvelden var vi rede til å høre juleevangeliet, og det var noe nytt i det hver gang, selv om ord­ene var de samme. Vi kjente igjen stallen og krybben. Vi som hadde fjøs. Inne var det varmt og lyst, og det gjorde lite om det var kaldt ute, bare det var stille. Julesangen tonte, og våre røster var med i et større fellesskap enn heimen. Da var det en fryd å sovne sent på julekvelden, gjerne i ny­vasket sengetøy.

Hilsen Per og Marit

9

Hollåsfeltet: Mønsterbruk på rekke og rad

Av Odd Hollås

Historielaget har som oppgave å ta vare på ikkje berre den gamle, men og den nære historia. Som eit ledd i det arbeidet samla laget folk frå alle heimane på feltet til ein prat om den første tida da dei starta med dyrk­inga, og om korleis dei har opplevd utviklinga framover til i dag når gård­ane ligg der på rekke og rad som reine mønsterbruk.

Da dei starta som bureisarar, måtte dei <<brøyte seg rydning i svartaste skog». Den første tida budde dei i skur og brakker og hadde lite og ingen ting å hjelpe seg med. Berre nokre få kvadratmeter hadde dei å bu på, og der skulle dei ha plass til familien og i tillegg opp til 5-6 arbeidskarar som var med på hus bygginga. Men med eit ukeleg pågangsmot og tru på at dei skulle få tillevelege forhold, kom dei seg gjennom den første tida. Hus vart bygd og seinare tilbygd steg for steg, og jord vart lagt under plo­gen etter kvart. Dei første potetane vart sett første våren, og etter kvart vart det f6r til dei første kyrne. Åtte av bruka har i dag husdyrproduksjon og gir heiltidsarbeid for brukaren.

Det var Nord-Trøndelag Landbruksselskap som fordelte jord til bureis­ingsbruka. På kvart bruk vart det rydda 40 mål skog som brukarane skulle få oppdyrka kostnadsfritt for å ha ein god start. Inntekta av skogsalget skulle dekke dyrkinga, og det som vart til gode av pengar etter at dyrk­inga var gjennomført har seinare vorti til Hollåsfondet, eit fond der av­kastinga har gått til styrking av jordbruket i Ogndal.

*

Den 3. mars 1953 var den første av bureisarane på plass. Da kom Einar Langås oppover saman med broren Åsmund som skulle hjelpe han å kome i gang. Dei gjekk frå Hyllbrua, og Åse Hollås som da gjekk fram­haldsskolen, fekk i oppdrag av Arne Myhr å vise dei vegen om Hollåsen og ned til bruket. Det vart altså ho som,seinare skulle bli kona hans, som var vegvisar for Åsmund da han kom til Ogndalen første gongen. Den 27. same månad kom Målfrid og Inge Solberg og Torleif Skogseth, og den 27. april var Ragna og Einar Grande på plass. Seinare kom familiane ein etter ein- Mary og Johan Grande våren 1953, Oddveig og Herlaug Vangstad

10

Dei første bureisarane på Hollåsfeltet samla til kaffestund. Karane er frå venstre: Åsmund Langås, Bjarne Aasheim, Torleif Skogseth og Inge Solberg. Kvinnene: Oddbjørg Andersson, Mary Grande, Åse Langås, Oddveig Vangstad, Ragna Grande, Målfrid Solberg og Emma Aasheim.

11

og Pauline og Thomas Lien kom i 1954, og endeleg i 1955 fekk Åsmund Langås som den siste skjøte på bruket sitt.

Før dyrkinga på Hollåsfeltet starta, hadde Emma og Bjarne Aasheim kjøpt jord i nokonlunde same området av Ogndalsbruket til eit bureis­ingsbruk. Dei starta med dyrkinga i 1946, og braut opp dei første 26 måla med stubbrytar og handmakt. Etter at dei nyaste bureisarane hadde fått oppdyrka dei 40 måla sine, fekk også Emma og Bjarne dekt opp dyrking av 14 mål slik at dei også hadde 40 mål under plog.

Sidan har bulldozarane og grøftemaskinene gått jamnt og trutt over heile Hollåsfeltet, og dei fleste av bruka har i dag i underkant av 200 mål dyrka jord. Husa har vorti nybygd, tilbygd og påbygd med jamne mel­lomrom, og i dag st:å,r Hollåsfeltet meir enn nokon gong fram som ei sam­ling av reine mønsterbruk.

Det er ein fantastisk stor arbeidsinnsats som er lagt ned for å få til feltet som det ligg i dag. Kanskje serleg dei første åra var det mykje slit. Av dei som byrja som bureisarar, overlet Torleif Skogseth som den siste i haust garden sin til neste generasjon, og av dei ni mannlege bureisarane som starta, er det berre fire som lever.

På dei 40 måla som Landbruksselskapet skulle dyrke på kvart bruk sto bureisarane for rydding. Det vart både ved og fiskeroer av det som sto igjen etter tømmerhogsten. Her er Ragna Grande i full sving med å brenne bar og kvist.

12

Oversiktsbilde etter at det hadde begynt å kome opp permanente hus.

Den første boligen til Ragna og Einar Grande. I denne bua på seks kvadratmeter budde det til sine tider seks vaksne personar. Her rustar dei seg til moltetur. 1953 var eit uvanleg godt molteår.

13

Stor egeninnsats Sjøl om det heitte at bureisarane skulle få 40 mål oppdyrka jord, vart

det mykje slit den første tida. Dyrkinga var sett bort på anbud, men dei måtte i tillegg vere med og ta del i arbeidet sjøl. Det heitte at dei skulle legge rør sjøl, men det vart sjølsagt mykje meir enn det dei måtte gjera. Teglrøra vart kjørt med lastebil, og å lesse av lasset var som regel kvinn­folkarbeid, så dei fekk ta sine tak, dei og. Anbudsarbeidet gjekk ikkje så glatt som det var tenkt, og det vart mange harde tak både med dei første måla og seinare.

l tillegg til å bryte opp jord, skulle det også vere hus til både familie og husdyr. Alle starta med ei lita brakke på berre nokre få kvadratmeter, etter kvart som dei fekk tid og hadde mulegheit, vart det større bustad­hus - og brakka vart gjerne til eit provisorisk fjøs.

For å få til rimelegast muleg bygging, vart det rigga opp fleire proviso­riske sagbruk der det vart saga hustømmer. Ogndalingane fekk almen­ningsrett i 1952. Bureisarane fekk også godt av denne retten etter at det hadde vori ein del strid med Statens Skoger om det. Det vart drivi fram my kje frå almenningen. Det sto og att ganske bra med skog på bruka, og skogen vart seid, og vart til kjærkomne kroner i den første tida da bruka ikkje kasta noko av seg elles.

- Vi hadde med oss to kviger da vi flytta oppover, og dei kalva før vi rakk å få til fjøs til dei, fortel Oddbjørg Andersson. Før vi fekk ferdig eit provisorisk fjøs til dei, fekk dei gå fritt i utmarka om hausten. Vi tok med oss ei bøtte og melka dei der vi fann dei. Naboane hadde også lov til å forsyne seg med melk på denne måten, fortel ho, og Torfeif Skogseth nik­kar og kjem godt i hug at han eit par gonger skaffa seg melk når kvigene var i nærleiken av bruket hans.

Ragna Grande minnest og husdyrhaldet før dei fekk bygd fjøs. Ho had­de kokt to porsjonar såpe. Dette hadde kvigene fått tak i ein gong ho og Einar var heime på Sandvollan på helgavisitt. Kvigene sto og åt såpe så skummet sto om kjeften på dei da Ragna og Einar kom heim. Glasvatt som skulle brukast til isolering, og pappen kring spikarpakkene hadde dei og forsynt seg av. Kvigene overlevde, men ei av dei kasta kalv etter dette «måltidet». Kanskje ikkje så rart.

Hardt økonomisk I tillegg til at den første tida baud på hardt arbeid var det også tungt

økonomisk for dei fleste av bureisarane. Dei var alle unge folk som ikkje hadde lagt seg opp stort av pengar før dei starta - og dei par første åra

14

Arbeid med stuetomt bos Ragna og Einar Grande. I bakgrunnen bytte nummer to som vart ferdig og teki i bruk som vinterbolig seinbausten 1953. Denne bytta vart seinare til fjøs.

Dei første busa bos Oddveig og Herlaug Vangstad. Eva og Svein står framfor «fjøsdøra» medan den lågaste delen av buset til høgre var bolig.

15

Målfrid og Inge Solberg flytta inn i stua førjulsvinteren 1953.

Dei først husa på Åsheim.

16

kasta ikkje bruka av seg nokon ver­dens ting. Krona måtte snuast både ein og fleire ganger før ho vart brukt. For å ha noen kroner å bru­ke på seg sjølve og barna tok fleire av dei på seg litt leiearbeid i skogen om vinteren i tillegg til at dei byg­de opp bruka.

- Vi berga oss på at Axel Stigum let oss kjøpe både bygningsvarer og matvarer på «krita>> det første året. Hadde det ikkje vori for det, hadde vi aldri fått det til å gå rundt, seier Ragna Grande.

- Eg hugser den første tida medan vi hadde berre eit par kyr. Hadde vi hatt dyrlegen på besøk, hadde vi nesten ikkje att pengar til noko anna den månaden, seier Målfrid Solberg.

Vanskeleg var det å få endane til å møtast for dei alle. Klede vart omsydd og oppsydd, og det var i

Inge Solberg kjøpte seg ein Case­traktor i Verdal. Han hadde ikkje tilhengar, men køyrde materialar til fjøset på dråg.

det heile å greie seg som best dei kunne med dei små midla som var til rådigheit.

Det var driftige folk som tok fatt på Hollåsfeltet. Dei var i sine beste år, og det tok ikkje mange åra før det låg fine gardar der det før hadde vori skog og villmark. Dei nye bøndene merka seg også ut som driftige folk med bra innsyn i arbeidet. Berre ta år etter at dei hadde komi igang, hadde dei buskapar og kyr med mellom dei beste i distriktet på melke­toppen.

- Da vi begynte å levere melk til meieriet, hadde vi eit tjueliters og eit femtenliters spann, forte! Oddveig varigstad. Eg hugser godt eg sa at når den dagen kjem at desse spanna blir fulle, skal eg vere glad. Det tok ikkje så mange åra før leveransen var både det 10- og 15-doble av det.

Ein av grunnane til at det har vori slik vekst på Hollåsfeltet meiner bru­karane sjølve er at det heilt frå starten var eit veldig godt samhald og eit godt miljø mellom dei som begynte der. Alle starta heilt frå botnen, og alle hadde vilje og tru på at dei skulle skapa gode forhold for seg og sine.

17

Sten-og stubbebryteren

BdØRNEN er nutidens bedste redskap i sit slags. Ved hjælp av "Bjørnen" kan 2 a 3 mand utrette mere. arbeide ved op­tagning av sten og stubber, grøftegravning etc. end 7-8 rnand uten dette fortrinlige redskap. "Bjørnen" betaler sig derfor paa nogen faa arbeidsdage. Den pa­tenterte gripeindretning gjør gravning omkring stenen før optagningen overflødig. Forlang katalog!

Eneforhandling for Norge:

~Heimdal Maskinforretning KRISTIANIA Storgt. 28. TRONDHJEM Fjordgt. 15-

Repræsentant i BERGEN: Hr. Hjalmar Minde. Velassorteret lager av alleslags moderne landbruks

maskiner og -redskaper etc.

Da Bjarne Aasheim tok til som bureisar var stubbebrytaren og grøft­spaden den vanlege reiskapen.

Sjølv om grøftmaskina frå 1950-åra i dag virker primitiv så var det eit stort framskritt. (Annonse fra «Ny jord» 1915).

Oddbjørg Andersson (Langås) med dei to første kyrne dei hadde. I bak­grunnen er det stabla opp ved for salg .

18

Dei arbeidde mot same mål og ville bevise at det gjekk ann å få til noko. Men dette har ikkje komi gratis. Bureisinga gjekk hardt ut over helsa

til dei som tok fatt, og dei aller fleste av dei vart utslitne før tida. I dag lever berre fire av dei rii karane som starta, og kvinnene er 6g merka av slitet gjennom åra. Alle gardane er overdregne til neste generasjon eller seid. Ein ny generasjon har teki futt, og skal føre tradisjonane vidare.

«Bureisernes kvalifikasjoner Under trykket av arbeidsløsheten og de vanskelige økonomiske for­

hold har mange jordstyrer ligget under for fristelsen til å anbefale folk til bureisingsstøtte som savner ikke bare faglige, men personlige forut­setninger for å slå sig igjennem som bureisere. For slike folk er det ofte en ulykke å komme bort i bureisingen, likesom resultatet av deres arbei­de ikke står i forhold til den erholdte støtte.

Det er derfor nødvendig at kravet til bureisernes kvalifikasjoner skjerpes. Med de nu bedrede arbeidsforhold antar man at dette også let­tere lar sig gjøre.

Det vil herefter bl.a. bli krevet at søkerne skal vedlegge søknaden en bevidnet skriftlig oplysning om tidligere beskjeftigelse, særlig om sin praksis og om mulig annen oplæring i jord- og husdyrbruk. På grunn­lag herav og i henhold til jordstyrets kjenskap til søkeren for øvrig, skal dette avgi en så ubetinget og saklig uttalelse om hans kvalifikasjoner som mulig».

(Rundskriv fra Landbruksdepartementet i 193 7)

19

Jorunn Foss bar skrive mange fine dikt. Hennes tankar om fraflytting frå gardsbruk skildrer på ein framifrå måte dei kjensler ein kan ba i den saman­beng.

Tvangsflytting frå Fagerli

Skrevet i 1976. Tankar omkring fraflytting frå gårdsbruk der det av ein eller annen grund ikkje går ann å bli buande lenger, fekk meg til å skriva ned dette. Vi måtte sette oss tilbake til den tida da hesten var den einaste trekkrafta for eit flyttlass.

No ska vi fløtt vi, du Marit, i frå heimen vi ha hatt, heilt i frå vi gifta oss. Vi søv hen sist gongen i natt, nå ska det stå hen øde og jerlatt.

Ha du sløkt ut i omna, Marit, så vi kan reise trøgt, jer du synes sekkert som meg, at det villa vårrtå støgt om eln tok det som vi ha bøgt.

Lett att grinna, du Marit, og sjå te at kroken e hekta på. Kliv opp på fløttlasset, så kan du setti å sjå på alt det som vi reise i frå.

Sjå på ækran, du Marit, bratt, men gavmild jord. Og hen dørka vi, mat åt ku og sau i fjor, før dem på slakterhuset for.

20

Sjå på stua, du Marit nei vest e a itj stor. Men hen opplevd vi å bli jar og mor te ein barneflokk så stor.

Du gredd det, du Marit men ojt i sparsomheit, å få te mat nok åt all itj la vi oss svoltin det æ veit sjøl om vi arbedd og sleit.

Dem reist ut bonna våres Marit, ein etti ein mått dem dra. Du sa det du at det villa gjørrå oss gla om de skikka dokk bra.

Sjå deg ikreng, Marit, og sjå kor vakkert hen e. Sjå storbjørka, gla fer at vi itj mått høgg a ne, og bruk a te ved.

Sjå på himmeln du, Marit, kor han e høgblå i dag. Hør på småføglan, trur dem spelle i moll i dag, no når dem takke fer lag.

Hør på kvennbekken Marit kor han bruse og let. Hør på skogsusen kor sorgsamt det let, mest som det sokke å gret.

Holl i tauman Marit ska æ sjå bortåt smia ein sveng, fer du sjønne det hen må låsast alle teng, ska itj bli husrom fer fant som fer omkreng

Ta nøkkeln du, Marit og legg han i kørga di. ja så kjøre vi da, lett Blakken rusle seint over sti no når vi fløtte frå Fager/i.

Jorunn Foss

21

Tranaskogvegen

Av Andreas Strugstad

Helt fra alders tid - og visstnok lenge før den tid også - var det ad­skillig trafikk etter den vegen som her er nevnt. Den var jo således Steinkjer-vegen for søndre Ogndal, og likeså for nordre del av Båbua (Henning). Og før det ble bruer over Ogna, kom visst også øvre Ogndal og Gaulstad trekkende nedover Koldåsfjellet og fikk følge i Susegg- og Brandsegg-bygger. Skulle noen fra disse trakter ut i hovedsognet, eller an­net steds ut i verden, var jo Tranavegen første etappe.

Langs med vegen både på øver og ytre ende, lå der fra gammelt av mange små, trivelige heimer, ja, ute i nanagrenda var det da mest hus i hus et langt stykke innover. Den mellomliggende strekning var da - som nå - et dystert låglende, hvor tjukke granskogen stod like innpå veg­kanten og stengte både for sol og måne. Det eneste som avbrøt stillheten der inne kunne være om et halvskremt ekorn rullet over vegen og klatret og skrattet opp etter en tykk granlegg, eller at ei nattvukku spilte opp fra en høy grantopp og sendte sine klangfulle toner langt innover skogen i den stille, lumre forårskveld.

Det mest særmerkte ved denne vegen var kanskje, at det var bakke opp og bakke ned mest hele strekningen. «Høyt opp på fjellet, i dalen, dypt nede», som B.B. skrev.

Trafikken gikk da rolig og regelmessig for seg inntil for et par men­neskealdre siden. (Nå er det vel i tillegg enda et par menneskealdre siden. Red. anm.). Så begynte man å gå trett av de lange og bratte bakkene. Og sommeren 1879 ble det sendt søknad om bidrag til omlegging av de vers­te bakkene. Men de vise menn som satt i rådet den gang, fant at en om­legging som antydet ville bli altfor kostbar sett fra den lille bygdas øko­nomi, de meget vanskelige terrengforhold, og den lokale trafikk, og avslo søknaden.

Noen tid etter ble det oppstukket en veglinje på nordre side av elven, med sikte på å få trafikken fra søndre del av bygda over til vegen fra nord­re del. Om disse linjealternativene ble det da en noe skarp bygdastrid. At de menn som hadde trafikkert Tranaskogen fra barnsben av og vent seg til de bratte bakkene, nødig ville gi avkall på denne vegen, var jo ikke så

22

mye å undres over, men det var nokså mange utenom som sympatiserte og ville støtte krav om en omlegging som omsøkt. På et herredsstyre­møte ble det således framlagt ikke mindre enn 5 lister til fordel for nevnte omlegging. Viseordføreren, Even Grindberg, som den dag ledet kommu­nestyremøtet, foreslo på grunn av disse henstillinger, å utsette behandlin­gen av saken. Etter en del debatt ble endelig hans forslag vedtatt, men kun med hans dobbelstemme. (Sparbu og Ogndal var ennå samme kommune).

Men saken kom op{Lpå nytt og resultatet ble som bekjent at den nord­re linje seiret, og dermed var Tranaskogvegens framtidige skjebne beseg­let. Den ble om ikke lang tid nedlagt. (Som kjent er vegen igjen tatt opp som kommunal veg).

Hos en og annen av den gamle garde vil det visstnok ennå dukke opp selsomme minner som knytter seg til den urgamle veg som fedrene trådte fra uminnelige tider, minner som vil kaste et klart streiflys over svundne tiders trafikk og forholdene ellers.

Skiløpere fra Steinkjer I årene før Skistua på Fossemfjellet ble innviet og tatt i bruk, hadde ski­

løpere fra Steinkjer sine utferder oppover Tranaskogvegen med Strugstad som endepunkt. Med omsyn til allsidig trening bød visst denne ruten på mange fordeler. Der var stupbratte bakker, såvel unna som mot, både på opptur som på heimveg. Og så var det lange, flate strekninger imellom hvor man kunne få «strekke beina» og gå på etter behag. Men var det rik­tig mildt vær, og fint føre, kunne de iblant la skiene hvile og i stedet rykke ut med kjelkene. Innpå Tranaplassen var det en lang, nesten snorrett bak­ke med en dryg flate nedenfor til utforrenn. Nedskriveren av disse linjer minnes et slikt kjelkerennstevne der ute en kveld. Det var en fin-fin søn­dagskveld ut i mars, stjerneklar himmel, litt vårdis i lufta, blankt måne­skinn så det spraket i granskogen, og vegen så fin som et stuegulv. Et stort følge damer og herrer fra byen hadde satt stevne der oppe. Vi ble enige om at alle kjelker i Steinkjer måtte være mobilisert ut den kvelden.

Startplassen var oppe ved han Teodorsen. Det gikk da så piano forbi han Jakob å'n Rasmus. Når de kom ned til han Mekal, ble det fart. Og før de nådde han Kaneles, var farten oppe i mangfoldige knop. Sist, men ikke minst når de suste forbi hu Ane og fløy utover den stupbratte Brandsve­bakken, da var farten helt uberegnelig. Man hadde ennå ingen apparater til å måle en så voldsom fart. Lufttrykket var så stekt at damenes nedre

23

beklædningsdel flagret og vendte bakover. Man fikk ikke sanset seg rett, eller fikk ordentlig sukk for seg, før man hadde passert Sandbekkbrua og var halvvegs opp i bakken på andre siden.

Taterfølger I mine guttedager var det ikke så liten «turisttrafikk» oppover Trana­

skogvegen. Men denne trafikken var ikke akkurat noe særlig ettertraktet, og var enda mindre innbringende for distriktet. Slike folk kom gjerne trekkende etter landevegen i store selskaper opp til 20 i tallet, stort og smått regnet. De måtte selvsagt innom Steinkjer, og når fruene hadde av­lagt alle forretningene et eller annet påtrengende besøk - og gjort for­retninger, og mennene hadde vært innom et eller annet sted og frisket opp humøret, og det lakket mot kveld, var det å begi seg ut på lande­vegen-igjen for å finne nattherberge noensteds. Det var antakelig bolig­nød i byen også i de dager. Oppe ved Tranakåret hadde de sitt standkvar­ter, hvorfra de gjorde visitter til de nærmeste heimene.

Bygdefolk som var på heimtur fra byen, ble ofte tvunget til å stanse opp der utenfor. De kunne bli invitert på en særs fordelaktig hestehandel, eller et røverkjøp av en klokke, eller i det minste få gjøre klokkebytte som de aldri i livet ville angre på. Imidlertid kunne kveldens program bli utspillet på en eller annen dramatisk måte der borte ved husene. Karene var rykket i håret på hverandre og kjempet «til der vanket så blodig en pande». Kjerringene skjelte og hysset på ungene som tutet og skrek­av redsel eller av sult, eller kanskje av begge deler.

Neste dag var det å fortsette lenger oppover skogen og bygda inntil bygdas nøytralitetsvern fikk nyss om dem og fikk dem anholdt og trans­portert over herredsgrensa hvor de på nytt kunne få ha friheten og nyte friluftslivet på vanlig vis noen dager.

«1llll-l(ristiaJl» I en liten grå stue ved vegen oppe på Bergbakken vaks der i sin tid opp

en ungdom som fram gjennom årene ble adskillig populær og godt kjent i sine kretser. Kristian het han. Under de militære øvelser på Sandan var han ofte å se nede i leiren, mest hver dag.

Ærekjær som Kristian var, så han seg gjerne anledning til å gjøre seg gjeldende mellom befalet. Å få gjøre honnør for offiserne lot til å være hans største fornøyelse. Og når han var nede på plassen, hadde han også stor interesse av å inspisere musikken. Han hadde gode anlegg i den lei. Signalene kunne han så pass utenad, at han ville godt ha klart bestillingen

24

som regimentshornblåser for den saks skyld.

Heime på Bakken hadde han et meget primitivt in­strument, en såkalt halvmå­ne. I sine beste stunder stod han ute på bakken og blåste signalene så det hørtes langt opp i bygda. Han var en godslig og gemytlig kar, han gjorde visst aldri noe menne­ske men - når unntaes den gangen han blåste alarm nede i leiren på Sandan, og narret mannskapene ut. Han kunne stille spørsmål eller komme med svar eller be­merkninger så rent komiske, at selv normalt utrustede folk ofte måtte beundre hans vittigheter.

Nå er det mange år og da­ger siden «Tull-Kristian>> gikk til kvile. Men som han gikk her fredsæl og godlynt, slik vil og minnet hans lenge bli bevart hos alle som omgik­kes ham og lærte ham rett å kjenne.

«'IUll-Krestian» - alltid iført en gammel uniform.

25

Ja, disse skoger og fjell ... Redaktør Johannes Kjesbu feirer 60-årsjubileum som elgjeger og har mangt og meget å minnes

Jovisst er det et nærmest banalt emne å skrive om dette med elgjakt og jegere no for tida. Men for det ene har Nationen spurt meg om noe i samband med elgjakt til bladets julenummer; for det andre er det i høst 60 år sia jeg første gang var med og skjøt elg i Solåslia i Kjesbumarken. Så jeg hører i alle fall til mellom de eldste no levende såkalte storviltjegere her i Nord-Trøndelag, ja kanskje i heile landet med. Og alderen har som kjent også sine prærogativer.

Vel er det mer enn nok å stelle med av skrivearbeid m.v. i den avisen jeg framleis har ansvar for, så jeg kunne lettvint ha vist folk som måtte interessere seg for å lese om elgjakt til jaktbøkene jeg har utgitt, den siste «Bjønn og elgjakter>> kom for noen år sia ut på F. Bruuns Forlag, Trondheim.

Med denne billige tekstreklamen - håper julenummerets redaktør lar den slippe gjennom - går jeg over til hva det etter hvert måtte lykkes å få med i farten, om og fra elgjakt her i Nord-Trøndelag og litt om fjella våre.

60-års jaktdagen feiret jeg i elgskogen sammen med et par kamerater, nemlig bror min, bonde Arne Kjesbu, og eldste svigersønn hans, Ole Giskaas. Og det ble på sett og vis noe av en jubileumsstemning med den jakten. Laget var heldig å felle en 18 spirs okse, sikkert et av de flotteste av de omlag 300 elger som ble skutt i Nord-Trøndelag den høst. De to eldre var så hensynsfull å la yngstemann i laget og god jeger ordne med skytinga som trengtes, storoksen ble liggende etter et par skudd. Men det var «Bamse» som i god tid på forhånd visste hvor elgen holdt til og trakk oss dit. Og sant å si kom ikke vi to andre til stede før dramaet var utspilt. Vi fikk være med å dele gleden over jakthellet og minnes at vi to felte en stor okse siste jakttiden i fjor. Forresten, når ordet glede nyttes i denne sammenheng, i det også innrømmes at jeg mang en gang har syntes det var noe visst sårt i å se et stolt skogens dyr ligge drept.

Jakthellet spiller også en rolle økonomisk. Vi i vårt jaktlag hadde rett til å skyte ett dyr, og denne retten kostet mellom seks og sju hundre kro-

26

jakthytta til ]obs Kjesbu på Kjesbusetervollen. Etter maleri av Carl Lønseth.

ner, og så hadde vi høve til å bu i min hytte i jakttiden. Men dersom vi ikke hadde elg, ville det ha blitt et nokså kostbart hytteopphold.

Jeg nevnte «Bamse». I alle år som jeger har jeg drevet med bandhund, men praktisk talt ikke vært borti jakt med laushund, og posteringsjakt har alltid bydd meg i mot. Men gå med god hund i band, bedømme vind og vær, endog det aller svakeste lunefulle drag i luften- elgen har fabelaktig skarp nese - og så ta omsyn til landskapet, da blir jakten spennende sport. Med sjangser ikke bare for jegeren, men også for viltet. I høst fikk på det viset tre okser sjangse til å slippe vekk fra oss. Den fjerde og stør­ste, muligens også den med best teft, tapte imidlertid i tevlinga.

* Så langt tilbake som i 1880-åra - for de yngre no en fjern fortid - var

jeg som 10-12 års guttunge sammen med jamnaldringer i Kjesbugårdene i Ogndal opptatt av jakt og fiske, slik vi hørte og så de voksne drive med disse ting. Jaktterrenget hadde vi inntil gårdene, fiskevatna lengre til fjells, men de to elver Ogna og Lauva stryker forbi innjorda.

27

Det hendte vi skjøt fugl med pilbørse, en haglbørsestump var det dog mer interesse ved, men rifle, elgjakt og virkelige jegere var eventyret.

Enkelte ganger hendte det vi så bjønn som var skutt inne i Gaulstad­og Skjækertjella og ble kjørt ut over dalen. I alle mine jegerår seinere har jeg ikke fått se bjønn i fjellet, langt mindre skyte noen. Den ble tidlig bor­te i Ogndalsfjella, men en høst f6r jeg etter en laupartasse av en bjørn inne i Skjækerfjella. Måtte gi opp da mørket kom, og ta nattlosji i fjellet. Fikk seinere høre at jegere fra Snåsa hadde skutt bjørnen dagen etter -langt aust i fjellom.

Den første bygdamann i Ogndal som fikk navn av elgjeger var en ung tjenestegutt, han skjøt i 1879 første elgen som ble felt i bygda etter at det­te storviltet hadde vært borte fra Innherrad og Nord-Trøndelag ellers i år­tier. Den unge mann drev jakten både på ulovlig vald og i den tid elg var freda, så han ble dømt til å sitte på vatn og brød noen døgn. Men jakt­bedriften hans ble ikke mindre interessant for det. Han het Joakim, fikk senere tilnavnet Skjelstad, og ble kjent jeger og bøssesmed.

En høst i jaktiden var han tilskuer til et slagsmål mellom to store elg­okser. Under basketaket knekket de heller store tre. Joakim gikk med en munnladningsrifle og turde ikke skyte.

Allerede tidlig i 80-åra kom det bymenn og utlendinger for å drive elg­jakt i Ogndal. De var ikke drevne jegere alle sammen. Bygdefolket hadde moro av en historie som ble fortalt. En bymann som gikk på jakt der oppe, hadde losji hos Jakob og Siri Skjellegrind. Så kom han til gårds en ettermiddag i stor begeistring over å ha skutt elg. Våt var han til skinnet og gjennomfrossen, så det passet bra at Siri hadde varme i «sengstu'n». Han var en ytterst fåmælt mann, men prata no ustanselig om elgen og skytinga, mens han ranga av seg det eine plagget etter det andre og lever­te Siri til tørk. Da han også smetta av seg underbuksa rett foran kjerringa, syntes hun det ble vel mye til demonstrasjon, fikk fatt i dette sise plagget og strauk på dør.

En av de første som gikk på elgjakt i Ogndal, det jeg kan minnes av så­kalte sportsjegere, var daværende forstassistent i Steinkjer, seinere skog­inspektør i Molde,]. Preuthun. Han ble en av de mest kjente sportsfiskere i landet.

Også en ung forstmann fra Trondheim, Chr. Meisterlin, skjøt elg i Ogn­dal i 80-åra. Et par sommere i mine gutteår lå han på landmåling der oppe, og hadde stasjon på Kjesbu. Vi gutter beundret Meisterlin for hans ferdighet som skiveskytter, og det var ellers en kjekk, livlig kar. Det hend-

28

·te vi fikk lov å «løyse skott» med den fine rifla hans, når han drev øvelse sjøl.

Som godsforvalter seinere i Selbu fikk Meisterlein kjent jegernavn, han var bl.a. i sin tid en av de flinkeste fluktskyttere nordafjells. Han skjøt mengder av skogsfugl, rovfugl, ryper og hare, men av all jakt satte han elgjakten fremst.

Seinere ut over åra kom det engelskmenn, franskmenn, tyskere, øster­rikere og italienere på elgjakt i Nord-Trøndelag, og også til Ogndal. Flere av dem var drevne sportsjegere.

Vald fikk de ordna med gjennom havnefoged Juels jakt byrå i Namsos, seinere ble det oppretta flere slike byråer.

* Fra 1890-åra og helt opp til 1920, var elgjakten stort sett å rekne for vir­

kelig jakt. Men med den lovfesta fem dagers jakttid ble det en endring. Og etter at elgen mere og mere trakk ned i bygdaskogene og går der nes­ten som en annen buskap, har jakten fått en helt annen karakter enn før. Situasjonen er blitt den at i flere grender rykker nær sagt hele mann­husingen ut på høstslakting. Med mere eller mindre godt utbytte. Og ska­deskutte dyr reker omkring i skogene, flyter ut gjennom elvene eller blir liggende å råtne andre steder i terrenget etter dødskamp.

For 50-60 år sia og noe seinere måtte en til fjells, helst høgfjells, for å finne storoksene. No har også disse tatt til å ferdes i bygdaskogene, der mengder av kyr holder til og yngler. Det er av reint matnyttige omsyn denne flyttinga etter hvert har foregått. Men det er dog framleis storelg her og der i de mange tradisjonsrike fjellvalda i Nord-Trøndelag, både i Innherad og Namdal.

Av alle bygder i fylket har nok Snåsa de fleste jakttradisjoner, både når det gjelder store elgvald, jegere og jaktloser. Bygda har flere jaktslekter, som en av de mest kjente i sin tid nevnes Våg-slekta. Våg-karene hadde ei bjønnbørse som gikk i arv fra far til sønn, den het «Makalausa». Det ble slått· en sølvnagle i stokken for hver bjønn som ble skutt med børsa, i alt 17 nagler. <<Makalausa» er såvidt jeg vet første gang omtalt i skrift i min bok »På jakt» i 1913. Børsa kom seinere ut av slekten og bygden, storviltjegeren Rosenberg kjøpte det historiske våpen, som egentlig bur­de ha plas i et museum- eller på heimegården.

I Snåsa ble det i høst skutt over 100 elger. Jeg nevner med det samme at i tiårsperioden 1929-39 ble det i Nord-Trøndelag felt 2740 dyr.

29

Bygdene i øvre Namdal har også rike jakttradisjoner, ved siden av laks­fisket. En av de mest kjente elgjegere i Namdal i de siste 50 år var Kristian Fiskum, Harran. Han døde i fjor.

* Det er bare en liten del av de vide nordtrønderske jaktvalda som i de

siste halvt hundre år og mere har vært mitt fjellrike å kalle. Det er fjella mellom Verdal i sør, grensetraktene mot Sverige i øst og Snåsa i nord, bygdene Henning, Ogndal og Stod, vest og nordvest. La oss si at på en slomp dreier det seg om en vidde på 400-500 kvadratkilometer.

Mangen gang har det hendt meg på jaktferdene i fine septemberdagen, med de så vekjente, besungne farger i skogene og fjellet, at jeg har måttet slå meg ned en stund for å nyte utsyn. Fra Hervola med Høgsjøene nær innpå, over den vide Verdal og andre strøk av Innherad lenger ute. Fra Sagvollvola ser en Skjækerdalen strekke seg lang og brei. Midt inne i det vide fjellstrøket mellom Gaulstadbygda og grensefjella har en Grønlihøa med sermerkt flora, i nærheten ligger Åsvatnet og det større Skjæker­vatnet og blinker og vinker, eller truer i storm. I bakgrunnen Storskjæker­hatten, Litlskjækerhatten, Sukkertoppen, Løysmunnhatten.

Gjennom dette fjellstrøket f6r i okkupasjonsåra mengder av kvinner og menn som måtte ta seg over til Sverige. Enkelte slet seg til blods når vær og føre var slemt. De aller fleste måtte ha kjentmenn til å løse, og den hjelpa var ikke uten risiko. Det var nær ved en farlig opprulling da freden kom. Noen veker til og det hadde sett stygt ut for folket i en fjellgrend.

Av festlige utsynsstader ellers i det nevnte «fjellrike har en videre Pik­haugsetervollen, Grønberget som vaktpost mot Roktdalen, og på venstre side av dette dalføre Brannheia og Raubeinfjellet med utsyn over store strøk av nordre Innherad. - Tornsåsen og Halvgåtthaugen i Ogndal er også av de høgder der en gjerne hefter en stund når det høver.

Min gamle venn og høgt ærede kollega Henry Røsoch skrev i sommer, etter et ferieopphold her i Innherad, en artikkel om «landsdelen med kvadratmil av forsømte turistsjangser». Han tenkte først og fremst på «fagre fjord og bygder». Men også om fjella våre i Nord-Trøndelag kan det med sannhet sies at de byr på kvadratmil med forsømte turistsjangser. At de enda ligger der mest bare som sjangser turistmessig er vel mye vår egen skyld. Mange av oss eldre fjellvandrere og naturdyrkere har tenkt som så at vi for vår del helst ville være fri turiststrømmen.

*

30

Det er lange linjer, bredde og trøndsk ro også over fjella våre. <<Dei ligg og knyt knokane», sa Svein Moren en gang.

Her er ingen bratte overganger, ingen bråe kast, ikke noe skrik i land­skapet. Men i all denne jevnheten, tryggheten, kanskje noen vil si ensfor­migheten, er det en rikdom av variasjoner, så en vender tilbake dit atter og atter, og gleder seg for hver gang. Det gir bl.a. vår naturlyriker her oppe, maleren Carl Lønseth, uttrykk for.

Ja disse skoger og fjell! No blir det vel snart slutt med å ferdes der for en gammel naturelsker.

Som også tidt kom der som urostifter og ransmann. Slik er det med jege­ren. Men tross alt: <<Mellom oss et forbund løftes» som det ikke har vært mulig å bryte - før det blir brått slutt.

31

Johannes Kjesbu Folkeopplysningsmann og jeger

Når no Ogndal og Sparbu Historielag gir ut boka «På jakt» av Johannes Kjesbu på nytt, er det naturleg å sette fokus på denne markante personen frå Øvre Ogndal som var med å sette sitt preg på kulturlivet i Nord­Trøndelag frå århundreskiftet og i vel 50 år framover.

Johannes var son til Ingeborg og Ernst Kjesbu i Ner-Kjesbua og var bror til Arne. Arne Kjesbu <<var» Øvre Ogndal UL i ein mannsalder. Han gav gratis tomt til Ognheim og spelte til dans på eit utal arrangement i Øvre Ogndal ULs regi. Johannes Kjesbu var fødd 7. mai 1871. Foreldra var målfolk og heldt Fedraheimen. Verdens Gang og Almuevennen som var radikale blad i den tida, kom også jamt til gards. Læraren Jon Sundfær kom til bygda. Han slo nok opp ei kulturdør for den unge Johannes mot nye og ukjente utsyn. Vi skal også hugse på at folka i begge Kjesbugarda­ne på denne tida, og også i generasjonar før, var gode jaktarar. Dette opp­vekstmiljøet danner altså dei to grunnpilarane i Johannes Kjesbu sitt liv: Grundtvigs frilynte kultursyn og lidenskapeleg jaktinteresse.

Etter eit par år på framhandsskole reiste han til Askov i Danmark. Dette var den tidas åndelege sentrum i Norden. Her vart Grundtvig sine idear og skrifter studerte og utlagt av si tids fremste åndskjemper. I tillegg reiste også Kjesbu fleire gonger til København og høyrte forelesningar av Georg Brandes.

Tidleg var Johannes Kjesbu klar over at han måtte bli bladmann, men først måtte han ein del år innom læraryrket. Han var eit par år lærar i fol­keskolen i Ogndal. Desse åra var han også vikar for redaktøren i Norden­fjeldske Tidende på Levanger. I tida 1898 til1912 var han lærar ved folke­høgskolen, først fem år ambulerande i Inntrøndelag og resten av tida i Namdalen.

I 1912 vart Johannes Kjesbu redaktør av Steinkjer-bladet Inntrønde­lagen som frå å vera eit venstreorgan vart lagt over i bondepolitisk lei. I 1918 kjøpte Kjesbu reaktør J. A. Skjeftes blad Indherred som var organ for Det radikale venstre. Etter kort tid gjekk dette bladet opp i A/S Nord­Trøndelag. Under Kjesbus leiing vart Nord-Trøndelag organ for bonde­reisinga i fylket. Etter bombinga våren 1940 gjekk Inntrøndelagen og

32

Nord-Trøndelag saman til ei felles­. avis som i dag heiter Trønder-Avisa.

Olav Hougen og Johannes Kjesbu var redaktørar frå starten.

Johannes Kjesbu var tru mot sine ungdoms ideal heile livet. Han heldt fast ved ideane frå Askov og folkehøgskoletankane. Han var ein folkeopplysar likså mykje som ein redaktør også i den tida han sat som bladmann Det var høgt under taket under hans leiing. Grundtvig sine idear om den frukbare dialo­gen heldt han høgt.

Sjølv om han var redaktør med stor R og såleis hadde ein tittel det stod respekt av i den tid og natur­legvis hadde omgang med «byens kondisjonerte» la han stor vekt på det han betrakta som godt stoff; personhistorie og lokal kulturhi­storie. Mykje godt lokalt kulturhi­storisk stoff redda han frå gløymsle

Johs Kjesbu. Maleri av Carl Lønseth.

ved å ta det inn i avisa si. Ei direkte oppfølgjing av denne lina viser han ved i sitt åttiande år å skrive den friske bygdeforeljing Ingeborg som ved sida av det reint underhaldningsmessige også er levande kuturhistorie av stor verdi. Ingeborg kom først som «kjellar»-forteljing i avisa og seinare som bok.

Som folkehøgskolemann var det natur leg at han også like eins som bro­ren Arne vart ein aktiv ungdomslagsmann. Han var såleis formann i Inn­trøndelag Ungdomssamlag fleire år rundt århundreskiftet. Han vart seina­re utnemnt til æresmedlem i Inntrøndelag Ungdomssamlag. Han var også den første æresmedlem av Nord-Trøndelag avd. av Norsk Presseforbund og vart heidra med Kongens fortenestemedalje i gull.

Sin lidenskapelege interesses for jakt har han også latt dei etterkom­ande slekter få del i gjennom dei tre bøkene han skreiv. Først ei bok i 1913 med skildringar og fortelingar frå skog og fjell. Denne boka utvida og omredigerte han til På jakt som kom ut i 1934. I 1942 fekk han så opp­moding frå Bruns forlag og bokhandel i Trondheim om stoff til ei jakt-

33

bok. Han omredigerte da på nytt dei gamle jakthistoriane og kalte no boka Bjørn og Elghistorier. Denne boka har kome ut i tre opplag. Kjesbu hadde ei sterk dragning mot fjell og jakt. Han skriv sjølv om ein gong han skulle delta på eit kurs på landbrukshøgskolen midt i elgjakta. Men han klarte ikkje å sitje på Ås heile jakttida så han søkte seg fri frå kurset og reiste heim til Ogndal og fekk med seg dei 3-4 siste dagane av jakta saman med broren Arne.

Johannes Kjesbu var gift med Haldis Torvik frå Leka. Dei hadde ingen barn. Johannes Kjesbu døydde 21. november 1951 vel 80 år gamal.

Til slutt tar vi med ein del av eit avsnitt eit brev som fylkesmann Lind­boe skreiv til Johannes Kjesbu da han for godt trekte seg som redaktør ved årsskiftet 1949/50: «. . . for meg står det som noe vesentlig, at den ånd fra Folkehøgskolereisningens dager som du er slik en ekte represen­tant for, ikke lenger skal finnes blandt det offentlige ordskiftes menn. Den var samtidig alvorlig og glad, nasjonal og med åpent sinn for alt av verdi i det fremmede, med en vilje til rett og sannhet, med en ærbø­dighet for det vakre og med trang til objektivitet».

Nils O. Overrein saman med yngste sonen, Torkjell våren 1945.

34

Historielaga i Sparbu og Ogndal har gått saman om å gi ut boka «På jakt» i nytt opplag. Vi vonar at mange vil kjøpe den, det er mange gode jakthistorier i den. Vi tek med ei lita bjønnhistorie frå Ogndala. (Nils O. er farfar til nåværande Nils Daniel):

Ola og Nils Overrein var slemt ute for bjønnen en gang. De hadde lagt ut sjølskott ved åkeren på Sveet sydøst for gården. Og en dag da de hør­te det «gikk», strøk både Jar og sønn ivei for å se efter om bjønnen var blitt liggende. Men den var bare såret, og sinna så den la på Ola da han kom ned i skogen. Nils skulde så hjelpe far sin. Bjønnen slapp da Ola og tok fatt på gutten. Og enda «kal 'n» var adskillg skambitt fikk han gitt bjønnen et slag over nesen med børsepipa, mens den stod på bak­føttene og la framlabbene over akslene på Nils. Den dasken var nok litt kraftig, for bjønnen strøk fra dem med en gang. Og straks fjter fant de den død i nærheten, nærmest av blodtap efter slaget. Nils var 17 år den gang, og han hadde alltid senere merke i venstre hånden fra dette sam­menstøtet med bjønnen.

Ola Overrein var oldefar til den nuværende bonde Nils O. Overrein, og Nils som fikk merke efter bjønnlabben, bestefar til Nils 'n nu, som har skutt både elg og gaupe (men ikke bjønn).

JOHANNES K]ESBU

Ofte jeg i dype tanker går og dveler selsomt ved din grav! En hjertens takk herfra du får, for alt av godt du her oss gav! Friskt i minnekrensen står navnet ditt fra svundne år. Mange gode minner meg i hugen rinner mildt som solen skinner i den lyse, friske vår.

Du som lerkens vinger bar høyt blant oss du avholdt var. Ved ditt virke du oss gavnet! Ved din bortgang du ble savnet. Takk for mangen festlig stund! Takk for glade smil om munn. Glad du alltid var å finne. Lenge leve ditt minne!

ANDR. STRUGSTAD

35

Intervju med Klara Nybo Hammer Lydbåndopptak ved Petrus Grøtan 27. februar 1984

Avskriva av Arne Guin

P. Ka'n heiti går'n hen da? K. Den heiti Hammer, men i daglegtale sei vi no Håmmår'n, og den høre

te Øver-Ogndal'n. P. De e vel ei stund sea du Klara kom hit? K. Ja, æ kom fløttan hit i 1928 æ. Æ gifta mæ i 1929 med Johan Hammer

på Håmmåra. Kom ifrå Kvam der æ ha voksi opp. P. Ja, æ tænkt å få hør litte om teglverket bortpå Haug. Æ ferstår faren

ha my med det. Va'n arbeidsformann eller bestyrar bortpå der? Å du arbeid da der du å, gjord du ikj det?

K. Ja, æ gjord da det i småstunnom. Vi tjent da godt, sju.!rilla rør, rulla rør, altså.

P. Så det va før dæm va brent da? K. Ja, det va det. Ja, dæm arbeid no leiret da. Det va hestkraft som dro

de denne - ja, æ veit ikj ka æ ska kaill beholdar'n dæm ha leiret oppi. P. Ei slags kveinn, kanskji. Og så va det vel hestvandring? K. Ja, hestvandring va det, ja. Det va ein hest som dro. Å når leiret va ar­

beid nok va det ei slags maskin dæm ha de ni, å der va det forskjelli dimensjona på røra ætti som det va bestilt. Æ kain ikj hus på akkurat tomman på røra no, nei. Det va tomma dæm benævnt størrelsa med. Æ trur de va tre størrelså.

P. Enn lengda? Vart dæm kappa? K. Ja, dæm vart kappa så dæm va lik lang allihop, omlag 25-30 cm. Også

vart det tredd ein tein igjennom kvar røra. Så vart dæm lagt i hyllå i rekke og rad. Også låg dæm no der te da'n ætti. Da va det vi ongan som fekk jobben med å rull røra så ho vart rund, fer vart a liggan fer læng på hyllom vart a flat. Men det mått gjentakast det, dag ætti dag te dæm vart stødig nok.

P. Og det mått gjøråst før ho skoill inn te brenning? K. Ja, ho skoill tørkast å så mått a vårrå heilt rund. P. Å det va ein operasjon som mått gjøråst fleir gong? K. Ja, det mått gjentakast mang gong så det va mykjy arbeid med det. Så

låg 'a no adskjellig læng å tørkast. Røra mått vårrå skikkele tørr før dæm sætt a inni omnan.

36

P. Va det nå overbygg over det der tørkestativet?

K. Nei, dæm låg i rekkån å dæm va tå tre. Å den tein vi tredd gjennom røra va tå tre den å. Det va berre ei rør på kvar tein, men det gikk ikj så mang dåggå før ein koin ta ut det der tein fer røra vart no stødiar om senn.

P. Men enn når dæm skoill inni om­nan da?

K. Da må æ sei æ kjæm ikj riktig ihau kalles det foregikk. Dæm sætt det no inn ættikvart som røra va tørr nok. Dæm skuva inn røra med om­nan var kald. Brenninga foregikk om hausten, å da fyldt dæm gjem opp inni omna. Der va det eit veldi stort rom. Også va det pipå imil­lom allstess bortover å dæm gikk heilt oppi toppen.

Klara Nybo Hammer. (Foto urlånt av Stdn~tr Hammer)

Varmen kom neant den da, dæm fyra med favnvedskiå. Det gikk vel­dig my ved når dæm heldt på med brenninga. Fale va det å, fer dæm mått pass på at det ikj vart fermy brent. Å når vi bynt å sjå til eldtoppan når vi kleiv opp ein ståggå fer å sjå, ja, da va det spennende når det va fullt tå eldtungå bortover. Da mått verksfolka vårrå påpassele fer å reguler varmen i botn så det ikj vart fer hard brenning.

P. Kain 'n vårrå lang ein sånn omn? K. Å, ho, ho. Nei, det veit æ ikj. Hain va styggele lang, ja. Hain va no ferre-

sten firkanta. P. Men innlegg for ve'n da? K. Det va poinni, på ei si. P. Va'n høg da? K. Den der omn? Å, hoi. Hain va mang meter. 7 m mått'n no vårrå, det

trur æ. P. Det gikk vel inn mykjy rør fer kvar brenning? K. Å ja, men det va ikj berre rør, sjer du. I såmmå omna brent dæm mur­

stein å. Ja, også takstein. Dæm stelt te my takstein, sju. Ja, det gjord dæm, ja. Å dæm ha aill sortan inni omn.

37

P Når dæm forma te den der takstein, brukt dæm fengran eller ha dæm nå anna?

K. Nei, det va heindra, ja. Men det va no ei form med rett størrels som dæm fyld med leir, resten va hainarbeid. Det skoill vårrå nå fåri ti den der stein. Det vart gjort med hand.

P Murstein va det vel enklar med? K. Ja, det va sekkert. Men hain tørd no my meir brenning hainn enn røra

å takstein. Hain va no tønger å. P Men når dæm skar te murstein. Kolles foregikk det? K. Da brukt dæm ein stræng. Det va næsten som når dæm sker ost på

meieriet no fer tia. P Den der brenninga? Foregikk den seint i sesongen når dæm ha laga te

rør, stein osv.? K. Ja, altihop som skoill inni omn vart plassert der ætti kvart som det vart

ferdigtørka. Så stod det der te dæm fyra opp. Æ kain ikj kåmmå ihau anna enn at brenninga foregikk om hausten. Det va no om hausten vi såg flamman bynt å kom opp. Det va veldig fint, men det va fale å. Det va branntilløp feir gong så dæm mått vårrå veldig påpassele. Dæm va der både natt og dag i lang tid når dæm heldt på med brenninga. Nei, det va eit slitsamt arbeid, altihop va tungt. Leiret drog dæm inn på spesielle trillbårå. Det va i bakka bortfor sjølve huset dæm tok leiret.

P Dæm kjørd ikj med hest da? K. Nei, det trilla dæm med handmakt, ja. Det va eit slit utan grenser. P Huse du namna på nå'n som arbeid da du va der? K. Ja, det vo hain far, å så va hain Ola Nybo, broren hans far. Også Edvard

Melhus å Torvald Gjerstad. Hain gikk no på lærarskolen, men om såm­mår'n va'n bestandig på teglverket, arbeid å song. Det va så my triveleg at!

P Huse du på ka dokk koinn tjen da? K. Å, det va no vel ikj så svært da. Vi ha 3 øre røra. Så det va no om kor

snåp vi va fer å få te littigrainn. Vi va ikj akkurat stortøk heiller da, å sætt ikj nå fordringa.

P Det gikk altså på akkord? K. Ja, det gjord det. Vi va glad vi fekk ti ein liten slant. P Omsetninga da? Va det mæst i Kvam? K. Ja, det va heilst bygdafolket som fekk ti røra og stein. Du veit det va

ikj bila å kjør med, bærre hesttrafikk. Det va tungt slag det denne så dæm kjørd ikj borti anna bygdi. Det kain æ iallfall ikj minnast, men

38

Kvam fekk no ti det dæm trøngt. Det var grøfta mykjy så dæm ha bruk fer rør. Å på hustaka la dæm stein.

P Va det nå eget merke på stein så dein kain gjenkjennas? K. Nei, nå fabrikkmerke kain æ ikj minnast. P. Huse du på om faren din arbeid læng bortpå teglverket? K. Hain heldt på i mang år, ja. Ikj kjæm æ ihau kæn som overtok ætti åm,

å ikj huse å kæn hain overtok ætti. Æ minnes ikj kalles Haug Teglverk vart starta heller, det mått ventelig vårrå eit andelslag fer kommunalt va det ikj.

P Kæn som heldt hest der da? K. Dæm lånt på gårdom. På Haug å heilt oppover te Aassved. Det va ikj

aill hestan som gikk med på å gå rundt. Det va ein hest som va brukt der. Hain va sta, å det va no ikj så heldig.

P Gikk dæm sjøl, hestan? Eller mått dæm kjørast? K. Nei, det mått no vårrå ein liten kjyting som heildt ti tauman, ja. P Ja, det va no ei virksomhet denne å som va nødvendig, og det skaffa

da nå arbeidsplassa å. K. Ja, det gjord det, men æ må sei det va eit blodslit.

SKOARBEID P Ja, denne va om teglverket det. Men faren din dreiv med skoarbeid å

hain. Det skoill æ gjem ha hørd lite om! K. Javesst gjor'n det. Det ha'n drevve med i unge år, å det fortsætt'n med

heilt ten fløtta på aldersheimen. Også ha'n gårdsbruket attåt. P For'n rundt i bygdin å da? K. Ja, dæm va to stykkja, hain Martin Five va ilag me'n. I unge år va dæm

bestaindi ilag å da f6r dæm både Følling, Kvam å Stod, delvis i Egge. Det va eit stort område. Også vart det husski my strev når dæm skoill gjørrå sko fer det va så my arbeid med skinna. Dæm kjøft heile huda å mått bearbe den.

P Dæm barka hui å da? K. Jada, dæm mått vårrå ferdig før dæm bynt med skoarbeide. Det skoill

gjørråst sko åt famelian. Det va hussji my handarbe med det derre. Dæm gjord no alt mulig da, lauparsko å snøresko, damesko å herresko - altihop.

P. Lågsko å finsko å, venteleg? K. Nei, det va ikj brukt enno det, sju. Så det va høgsko, ja. Også brukt

dæm pluggasko. Dæm gjord no my labba å, turistlabba å lærvlabba, ja, det gjord'n. Også vart det no my skolapping da, hælvsåling å sånt.

39

Det to'n no my godt med sæ heim. Men hain ha så lite rom, sju. Krøbelt va det, ja, men det va utruleg kor'n greid sæ med di. Hain ha no igrunn det verk­tyet hain trengt. Skomakarma­skin ha'n å.

P. Veit du når hain fekk ti den? Da'n f6r rundt på gårdom ha'n vel ikj det?

K. Det ska æ ikj sei fer sekkert, men det ha æ villa trudd fer dæm ha no skomakarmaskin gammelt attet å, tå ein elder sort da. Dæm ha no så my med sæ når dæm f6r rundt.

P. Når vart det slutt med trafikken rundt i bygdin å han ordna sæ verksted heim?

K. Nei, det veit æ næsten ikj. Enn o så seint som i 16-17 for'n no rundt, ja, men da va'n ålein. Hain å Martin ha skilt lag. Far va

Magnus og Elise Nybo, foreldrene til Klara.

my borti Stod, serleg om vinter'n nårn koinn fårrå isen. P. Hi du bevara nå tå sko'n hain laga? K. Å nei, vi gikk novel ti dæm te dæm va vel utsletti.

PLEIERSK PÅ GAMMELHEIMEN P. Så arbeid du vel på aldersheimen i Kvam å? K.Ja, æ va der i 3 Yz år som pleiersk. Det mått vårrå 23-24-25-26. P. Kæn va bestyrarinne der da? K. Først i tida var det ei frå Namdalseidet. Ho heit Anna Overgård. Så vart

det ho O line Kne. Ho va der i mang år. Karen Grøtan va budeie fer det va gårdsbruk der den gongen. Ho styra med fjøset å det gjord ho på ein samvittighetsfull måte. Ja, det e sekkert. Du store min, dæm lei ikj­nå nød, krøttera da, nei. Ho ha sånn omsorg fer dæm, ferstår du.

P. Ellers va det vel ikj så enkelt å driv ein aldersheim kanskje slik som husa va?

40

Til venstre, Kvam aldersheim.

K. Nei, det va tungvint, frøktele tungvint. Men du veit vi vesst no ikj om nå anna så vi fann oss no ti det.

P. Ætti forholda så ha dæm det godt, læll da? K. Å ja, dæm syntes ha det godt, ja. Dæm skryta no, gamlingan, når dæm

ha kommi dit. Det gikk ikj læng før dæm fann sæ terætte å syntes dæm ha det godt. Dæm fekk no bra stell å da.

P. Men holdningan ifrå starten va vel ikj slik at gammelheimen skoill vår­rå fer aill? Oppfatningan va vel slik at den skoill vårrå berre fer enkelte persona?

K. Det va det som va så fært, sju, at meininga va sålles. Å det vil æ sei at denne e nå som hi sette ti følk i lenger tid, ja, i dei seinare åra å. Det e fært!

P. Va det vanskeleg fer følk som villa dit? Va det ventetid som det e i dag? K. Nei, det va øyeblikkelig det dersom dæm villa. Æ hørd ailler om at det

va overfylt heiller. Det regulertes no ætti kvart da. Dæm va veldig gam­mel og skral når dæm kom dit. Ingen som va rask å rørig fløtta på Hei­men. Nei, dæm va tæmmeleg utsletti når dæm kom dit så dæm trengt hjølp.

P. Men oppgaven din, da. Du va vel ikj sykepleiersk berre på Heimen, men ellers i bygda å?

41

K. Nei, æ va berre på gammelheimen æ. Ja, det træft vel æ mått ut når det va nå, det e no så, men stort sett va æ i ro. No kjæm æ ikj i hau kor stort belægg det va- det mått da vel vårrå 14-15 stykkja, trur æ.

P Kolless va det å samarbei med læga'n? Va dæm lett å få ut om det trengtes?

K. Det va hain Bragstad som va distriktslæge. Det va hain vi mått henvend oss te .. Det va ikj vanskeleg å samarbeid med hain, nei. Æ kain no fer­tæl ein liten episode. Æ fekk hain Bragstad te å flir, å hain va ein svært alvorleg mainn. ]au, det va ein gammel mann der. Hain va millom 80 å 90 år. Hain ha vorti så avhengig tå morfin. Det mått'n ha kvar kveld. Så va det no ikj så greit å få snarleg bud ifrå Steinkjer heller, den gon­gen. Å så vart vi utan. Så drøyft æ vatn ti glasset åt kailla om kveil'n, den porsjon hain brukt å få, å haim tok det å sov inderleg godt. Denne fertærd æ 'åm Bragstad neste gong hain kom. Da fliran. Det va einast gongen æ såg hain dro på smil'n. Ho, hoi, det vart belli medisin. Kaill'n fekk ikj meir morfin ætti den dag, hain drakk kaldvatten istan.

P Det ha kanskji verre bra i dag, å det, i enkelte tilfeller? K. Ja, det ha sekkert ikj verri så domt. Det bli messbrukt så my tabletta

no. Den gongen trur æ ikj det fanns tabletta i nå form, æ hørd iallfall ikj snakk om det.

ANDRE MINNER FRÅ KVAM P Du hi vel sekkert mange minner ifrå Kvam? K. Ja, du veit det dukke no opp nå ættikvart. Dess gamlar æ bli dess meir

levende kjem barndomsminna fram. Det e vel såless med allihop det. Dæm sei vi går i barndommen å det e æ heilt enig i. Vi gjer det.

P. Det va vel my ungdom oppi Kvam i den tia? K. Å ja, det va det. Det va my musikk å song i Kvam den gongen å. Sang­

koret va svært det da, sju. Dæm ha bynt å verri med på stevn å da. Å likæns hornmusikklaget Liv, det blomstra. Dæm va ivrig, ja. Det va mang som va med ifrå Øver-Kvam å heilt utant Knesgrenda. Å det va ikj bilan å sætt sæ oppi i de tider. Nei, det va ein sjeldenhet med ein bil den gongen.

P Ja, du huse vel på de første bilan som kom oppi Kvam å du? K. Å ja, det huse æ vældig godt da'n Per Grøtan ha fått ti bil. Det va nes­

ten som eit under som kom ætti vein. Det va litte rart, ja. Men ka år­stall koinn det vårrå? Æ trur det mått vårrå litte ferri 1920.

P. Enn nabo'n da? Hain Berton Haug.

42

Dampskipet Bonden på Snåsavatnet.

K. Berton Haug, ja, hain fekk ti bil. Først fekk'n no ti ein tråvar. Hain f6r å kjørd, ja. Å, hoi! Så fekk'n ti bil. Det va nåkkå først i ti'n det å. Men hain Per va først. Ja, det va nåkkå rart. Å så redd hestan va den gongen! Du veit det va mest hestkjøring ætti veia da, å, det va sant sa'n, bilan va eit skræmsel.

P. Det va antageleg spennende å vårrå melkkjørar den gongen? K. Ja, ka du tru! Det va sant ja. P Dæm va vel forsektig te å kjør i bynsla? K. Det va dæm, men du veit hestan va redd den der tur'n tå bilan. Det

va ikjnå rart det. Men om du træffe ein hestekjørar i dag så sjer ikj he­sten ætti bil'n heiller. Dæm e oppeli med det.

P Æ tenkji på når rutebil'n bynt å gå. Tok følk den eller brukt dæm he­stan eller anna framkornstmidel?

K. Nei, det va no vel mesta dæm satt på rutebil'n hos hain Nils Aal. Men det va no mang som gjord Steinkjertura med hest læng utover.

P Du kjem vel ihau båttrafikken på Snåsavatnet å du, Klara, du va no nærast nabo'n?

K. Ja, vi va nok nerast naboan, ja. Det va ikj mang meter utover dit båten gikk.

43

P Det va vel radig for dokk når dokk skoill te Steinkjer å ta båten te Sunnan?

K. Ja, da gikk vi te Flekstad å vart med derifrå. Å så tok vi toget fra Sun­nan. Det va no nå svært denne da, syntes vi. Det va sekkert, ja. No va det oft i tørrsåmmåra at Snåsavatnet vart så grunt at ikj båtan kom fram ætti renna uti Høla. Da vart det vanskeleg. Det va greit med begge båtan gikk. Da va det ein utafor å ein innafor å dæm korrespon­dert, men så mått det no te småbåta, robåta, fer å få fårrå imillom dæm. Hain far va ivein mang gong hain, ja, fer å ro både vara å følk.

P Det va vel ikj så radig med varetransporten heller? K. Nei, du veit det va ikj det. Når følk ha verri i byn å handla mått dæm

no prøv å få det med sæ. Men du veit, det va idyll å med den der båttrafikken, det va nåkkå vældig triveleg med di. Vi syntes det va trist om hausten når det fraus te så ikj båtan kuinn gå længer.

P Båtan gikk vel i helga, å dæm? K. Jada, det va my brukt at musikklaget va med på helgatura oppå Snåsa

f.eks. Det va storartet, sjer du, å vårrå med ifrå Flekstad, så va dæm no iland på Rygg. Der va det kai. Å, jada, det va triveleg!

P Båten kom vel bort da jernbanen kom? K. Ja, den såg vi no berre røyken tå. P Nei, det vart vel ikj anna enn minner igjen tå båttrafikken sjøl om

dæm heldt på læng. K. Å ja, dæm mått gå i mange, mange år. Æ veit ikj kæn som va gamlast

tå Bonden å St. Olav. Det mått vårrå Bonden, å hain gikk længst å. P Så va det ein annan teng du venteleg ha litte føling med, å tenkji på

fedræftin. K. Fedræftin ja, dæm som kom i frå Lierne. Dæm huse æ på, ja. Å ho,

du verden å læll, vi hørd dæm no der dæm gikk å hoia å lokka på krøttera. Det gikk eit kvinnfølk ferre å ho ha sånn røst. Vi hørd a no ifrå Haugan å heilt uti Aunanmarka. Jada, ho gikk først, å dæm ha bra kustus på krøttera. Det e sekkert. No bynt dæm å vårrå klar da. Dæm kvilt på ferskellig plassa, Kvams­myrån å Aunanmyrån. Dæm mått ha nå'n sta'n å kvil fer dæm va tem­mele ømføtt - sårføtt.

P Det va no ein temme leg lang marsj. K. Å ja, du store. Det va både oksdræfti å kudræfti kvar fer sæ. Ein koin

ikj ha dæm i lag, da ha det nok vorte fer my uro.

44

P. Leid dæm nå krøtter kanskji? K. Nei, dæm jåggå alt. Det e spesielt ei æ kjæm ihau. Ho va sekkert ei

gammel setertaus. Ho ha sånn drag på dyra. Ho va i frå Lierne. Dæm samla ihop krøttera både fra Li å frå Snåsa å ha store, svære dræfti. Ja, det e ei svunnen tid, alt dette.

P. Ja, det ferandres my på 60-70 år. K. Å ja, kolossalt, vi kain ikj samenlegn på nå vis. P. Det skjedd vei mykjy i fjellet å? K. Ja, i Kvam dreiv dæm med hursi my fjellslått å det va ein retteleg onn­

time, ska sei dæ. Følk va no avhengig av ver å vind da når gresset skoill tørkast på bakken. Så sætt dæm opp stakka da åt det dæm ikj fekk rom fer i høybuin, å så kjørd dæm det heim på vinterføre. Ja, det va frodig gras i fjellet.

PÅ SYKEPLEIERSKOLEN P. Kor gammel va du da du reist på sykepleierskolen? K. Da va æ så ung at æ ikj havt lov te å komme dit i dag. Det va ingen

som ha verri så ung som ha kommi dit. Æ ha så vidt fyidt 17 år, men det va ikj nå spørsmål om det. Æ huse på da oversøstra tok i mot mæ, så sa ho det at ha du ikj verri så kraftig som du e så ha du ikj vorti oppti hen, nei. Ho såg vei på det, venteleg. Æ va nok lubben den gon­gen å æ som æ hi verri alltid.

P. Det va altså som ein sykepleierskole? K. Ja, i to år. Å det va litte ansless på sykehuset da enn det e no. Trøste

mæ! P. Dokk ha vel både praktisk og teoretisk undervisning? K. Å jada, vi ha da litti teori å ja. Det va ikj så my, men vi ha da no'n tima.

Vi ha no hain «Hansemann» ståan på gangen utanfer eit legekontor. Det va eit skjelett det da, sju.

P. Tok dokk blodprøva å sånt å? K. Nei da, det va ingenting slekt. P. Enn sprøytå da? K. ]au, sprøytå mått vi sætt, ja, det va no morfin det. P. Enn vaksine? K. ]au, æ hørd da snakk om vaksine, men det va det Iægan som sætt. Vi

vesst om koppvaksinen. Det va det jordmødrene som utførd, vi va ikj borti det, nei. Ja, det va no ei triveleg tid med æ va der, men tungvint va det. Ikjnå triveleg såless, nei.

45

TIL OGNDALEN P. Men så kom du te Ogndal'n. Kom du frå sykehuset å hit? K. Ja, det gjord æ, å da f6r æ rundt i bygda. P. Det koinn vel bli mang strabasiøs tura da, venteleg. K. Tja, det vart da det, særleg om vinter'n. Det va ikj bil å rekvirer da,

nei. Ein mått bu sæ ti ein slea. Men fer det mæst vil æ sei dæm va flenk. Dæm ha med sæ mykjy klea så æ ska ikj sei æ fraus nå særleg. Det gjord æ ikj, men det koinn no vårrå styggver, å om vår'n va det my dårleg føre.

P. Det va vel ikj så enkelt alltid på plassa der det låg sjuke å gamle folk? K. Å nei, det va ikj alltid så komfortabelt, nei, å det va utruleg ka'n mått

hjølp sæ med. Men ein fekk no prøv å bruk tølmodet da, det trengtes no.

P. Va du borti no'n som va skada? K. Nei, det va æ igrunn ikj, ikj nå spesielt, nei. Sjølsagt va det enkelte

småskada, det va no så. Det vart nok så my tå di ætti at æ fløtta åt Ogn­dala. Da ha æ mang besøk ifrå heiman oppi hen fer doktera'n som ha pasienta med sår å slekt, sendt dæm åt mæ. Det va no veldig greidt det, æ syntes det va berre triveleg at dæm kom. Æ f6r no på mang plassa å, det gjord æ, ja.

MEIRE FRÅ KVAM P. Tilbake te faren din litti. Ka tid fekk hain ti gårdsbruket bortmed

Haug? K. I 1907. Det ha verri plass før i tida, det som han kjøft da. Det va på

ner-sia tå vei'n. Karen heit ho som ha plassen. Kaill'n hennes, hain Hel­mer, va død fer mang år sia. Ho va liksom storkokken både i Kvam å Stod med ho va så lik, men det ha 'a no slutta med da vi kom dit. Rom­met ha verri plass under Hallan så det kaltes Hallan nedre. Å på øver sia tå vei'n va det ein plass. Den kjøft dæm no sea da.

P. Vart det på ainner sia tå elva, det da? K. Nei, vei'n åt Aune går gjennom den passen, å længer opp bli det

Aunjorda. P. Begge det der plassan va tå Haug dæm da? K. Nei, dæm va no sjølægara da vi kom hit. Dæm va ikj tå Haug, men tå

Hallan. Ane heitt 'a kjerringa oppi øver plassa. P. Det va ingen plass på ainner sia tå elva der kor'n Lønnem bygd? K. Nei, der hain bygd det va tå Nord-Haugan, å hain sætt no opp stua. P. Ja, det vel mang plassa omkreng hen?

46

K. Det va det. Også va det nå jord nedover mot Snåsavatnet. Dein hørd te Ner-Grindberg. Det fekk far og mor kjøft litte seinar.

P. Så dokk ha hest da? K. Jada, det ha vi. Men meir enn tre kyr ha vi ailler. Ikj ha vi saui heller.

Men vi ha no'n geiter. P. Va det folk borti plassen der'n Berton budd i seinar tid? K. Det va det. Æ kjem så vidt ihau gammelkaill'n der. Hain heitt Isak

Haug. Å Isakhaugen heite det den dag i dag oppå den der kor korsvæ­gan kjem innpå allmannvei'n. Seinar kjøft hain Berton Haug det. Gam­melfolket der kalla sæ Oline å Bernt Saur. Da va det husmannsplass. Å ho Oline, det va søstra hennes Lovise Grønnes. Dæm kom vesst ifrå ein Finstadplass oppi Ogndala.

P Æ tenkji på hain Haug som budd utmed Kne. K. Å ja, hain Sigurd, mein du? Hain kom da ifrå Jo-gårda hain. P Ja, men hain ætta ifrå Haug. Æ hi snakka med ho Signe Strandvik, å

ho mintes dæm fløtta ifrå Haug. Men æ merka mæ ikj kor plassen låg. K. Dæm sa det ha verri ein plass imillom Haug å Sør-Aunan oppå toppen

imot Hallan. Det e no om det va den da? P Ja, det henne hi verre ein grei å interessant samtale det, Klara. K. Det spørs om det e nå brukan tå di? P Det bli det nok. No må vi avslutte denne samtalen med Klara Nybo

Hammer, datter te Lise og Magnus Nybo. Takk skal du ha!

*

Klara Hammer kom til Ogndal som sjukesøster, men som dei fleste av desse så fekk ho ikkje gå i fred. Ho vart gift med John Hammer og vart bondekone på «Håmmåra». Men heile sitt liv var ho ein ivirg sanitets­ven. Petrus Grøtan intervjua Klara Hammer, og vi har lånt dette frå Kvam historielags årbok, «Nåkkå tå kvart frå Kvam og Følling» 1992.

47

Et trist barndomsminne fra Øvre Ogndal (Av Martin O. Aasans efterlatte optegnelser).

Martin O. Aasan, som så ofte skrev i «<nntrøndelagen» om gamle dager, er vandret bort i år. Kort før sin død leverte han oss noen nedtegnelser om minner fra sin ungdom for 60-70 år siden, og således har vi også i dette julenummer et bidrag av ham (1935):

På Skjellegrindbakken i Øvre Ogndal, hvor Anton Henning nu bor; bodde i min barndom en mann som hette Knud. Han var bror til Andreas Volden og Rasmus, som jeg engang skrev om i «lnntrønde­lagen». En vinter for ca. 70 år siden hadde Knud noe skogsdrift oppe i Mokkafjellet. En dag over julen skulde han opover og kjøre ned noe tømmer som han hadde liggende der. Han hadde med sig sønnen, som da var bare unggutten. De skulde ligge i en sæter der oppe noen dager. Imidlertid røk det op med en svær østenvind og streng kulde. Da be­stemte de sig til å kjøre hjem dagen efter; hvis været ikke bedret sig. Mor­genen efter var stormen heller verre, og de drog så på hjemvei efter at de hadde fått på et lass med rognkvister som skulde være skav til krøter­ne. De kjørte over isen på Mokkavatnet, men enten nu hesten ikke traff på rette veien eller hvad det var, så kjørte de ned hesten i et bekkos. Knud skulde så prøve å få hesten o p. Han falt ut i råken selv, og hesten må ba spent ham, for han kunde ikke komme op igjen, men omkom. Den stakkars gutten fikk da av lasset og fikk faren o p av råken og la ham på langsleden. - Han bredte en frakk over liket og sprang belt ned til Skjellegrind efter hjelp, mens den arme hesten lå i vannet i den bit­ende vind og kulde. Min far hadde en tjenestegutt som hadde kjørt høi til noen ute i Ogndalen, og da han var på hjemtur; kom han til Skjelle­grind netto p i det samme da man fikk børe om ulykken. Han blev da med o p til Mokkavatnet og kjørte liket hjem. jeg busker godt da drengen vår kom hjem og fortalte om den triste begivenhet, og far og mor blev meget bedrøvet da Knud var en god venn av dem.

Dere kan også få vite hvem den stakkars gutten var. Det var den kjen­te snekker Edvard Knudsen, som bar bodd i Steinkjer i mange år og som nu bor på Steinkjer gamlehjem. Det måtte være tungt for ham å se faren omkomme på en så sørgelig måte. Han har fortalt mig at da de var i sætra den siste natten, satt faren og sang vakre sanger næsten hele natten.

48

Geitosten

Dette stykket om Geitosen fortel vel også om ei form for markedstil­pasning, om ikkje heilt vellukka.

En forretningsmann m.m. i Steinkjer hadde et par ganger, kanskje jler, kjøpt geitost av en kone fra en bygd nær Stenkjer. Tross hennes for­sikringer om at det var ekte, uforfalsket geitost, hadde vedkommende mann misstanke om at det var noe kumelk i osten.

Forretningsmannen som også er noe av en filur og spasmaker, tenkte han så at neste gang kona kom og bød frem gjeitost, skulde han prøve å få henne til å si som sant var.

Så en dag tren bemeldte kone inn i butikken: - Ska dåkk hå gjeitost idag? - Hm ja - det er vel ekte geit? spurte forretningsmannen. -ja-a, så ekt som Di berre kainn få 'ni svarte kona. - Det var leit det, sa mannen, for no bar æ eit tiljell i magan så æ

itt tøle ekte gjeitost. Men ba det vore litt ku i den så - -Kona blev stående og tvinne seg en stund, og så sa hun: - Tja, lite ku e de da å, så æ trur itt 'n ska vårrå fale fer dåkk, nei. -ja, er det no det, så! Og så kjøpte han gjeitosten, og fornøide sig over handelen. Senere kom same kona igjen og fortalde at nu var det mer ku i gjeit­

osten. men da blev det ingen handel.

(Jula 1935)

49

«Kjøgemeisteren (Tjymestern)»

Det høgste verv ein kunne få i eit bryllup var kjøgemeister. Om eit bryllup skulle verta vellukka på alle vis, stod og fall med korleis han klara oppgåva si. Det var berre nokre få menn i eit bygdesamfun som meistra denne jobben, og ofte kunne det vera ein viss konkurranse mellom desse.

No er det mest ingen att av denne «yrkesgruppa». Og om det vert brukt kjøgemeister så er oppgåva hans langt enklare no enn før. I høve avslut­ninga på eit soddkurs som vart halde i Bondekvinnelaga i Steinkjer siste vinter skulle eg forsøke å seia litt om den rolla som kjøgemeisteren hadde i bryllup i gammel tid. Vi som no er litt opp i åra hugsar jo dei store bryl­lupa og kjøgemeistere som hadde ansvar for å få folket til bords og på rett plass, at maten kom inn til rett tid, talarlista, pans-serveringa og mykje meir. I tillegg måtte han sjølv kunne konversere, fortelje ei god his­torie i ny og ne og samtidig måtte han ha ei viss autoritet.

Men korleis var det lenger tilbake i tida. Da bryllupa vara i ei heil veke. Det vanlege var da at bryllupa var i <<Håvållån», for da hadde folk best tid samtidig som det ofte var bra ver.

Det første dei måtte gjera var å kalla til seg han som skulle vera kjøge­meister. Han måtte settas godt inn i heile opplegget, særleg kven som skulle bedas. Ja, for det var kjøgemelsteren som gjekk omkring og baud til bryllup. Han hadde da gjerne ein «bedarstav», slik at når folk såg han kom så visste dei ærendet hans. Han fortalde da korleis det skulle vera, og han snakka med dei som dei ynskte skulle hjelpa til med noko. Mykje av maten var ofte «senningar», altså mat som folket bar til brullupsgarden. Såleis kunne også kjøgemeisteren bera fram hva dei ynskte kvar enkelt skulle skaffe. Kvelden før bryllupet var det <<senningskveld», da dei bar dit maten. Å få folket til bords var ofte den vanskelegaste oppgåva. For det første skulle dei sjølvsagt sitja i forhold til slektskap med brur og brudgom. Men i tillegg var det ei rangordning i bygda, og dei fleste visste kor på stigen dei høyrde heime. Særleg kunne det vera lett å fornerma kvinnene ved å sette dei for langt ned ved bordet. For dei var det også ei ære at den maten dei hadde skaffa til vart sett framfor brudeparet.

50

Men i tillegg til alt dette kom at alle var så «tong å be». Ja, det var vanleg at folket gøymde seg bort når dei skulle til bords. Kvinnfolka var overalt på lofta, mens karane heldt til i stallen, på låven eller dei sto borti ei vogn­bu. Og om dei vart funne, så gjekk dei ikkje til bordet straks, nei, dei skulle no prata litt til, og så måtte dei no finna kjerringa, så innan alle var på rett plass så kunne det gå heile timen. Og var det så ei som fann ut at ho var sett for langt ned ved bordet, ja så kunne det benda at ho tok med seg kallen og gjekk heim.

Men som regel gjekk nok dette bra. Bryllupa var minnerike høgtider og festar som folk aldri gløymde. Ofte vart det knytt nye veneband som førte til bryllup. På fleire vis var såleis bryllupa viktige hendingar i bygde­samfunnet. Men kjøgemeisteren var alltid eit midtpunkt som hadde mykje av æra for eit velukka bryllup.

Men ikkje alle såg med like stor glede på desse bryllupsfestane. Det kunne vel og benda at det skeia ut og gjekk for vidt. For å vise korleis det var «udi Stods», tek vi med eit Kongebrev frå 1616 som konservator Hilmar Stigum (bror til Axel Stigum) har sendt til Nord.!frøndelag His­torielags årbok ca. 1950. Han seier her at Stod-byggene bør gjøres be­gripelig at de er under loven og ikke under nåden. Sjølv om det truleg ikkje var så mykje betre i Ogndala så vil vi tiltre dette.

Hilmar Stigum var bror av Axel Stigum. Han var folkelivsgranskar og professor ved universitetet i Oslo. Han har skrive mykje, millom anna i Norsk kulturhistorie. Han utga i 1952 verket «Vår gamle Bondekultur», og seinere, Det norske håndverks historie.

<<Mandat, dennem angaaende, som udi Flad-seng f'mdes sammen. Vi Christian den Fjerde, med Guds Naade, Danmarkes, Norges, Venders

og Gothers Konge etc. Giør alle vitterligt: at eftersom Vi naadigst kom­mer udi Efaring, hvorledes iblant Vore Undersaatter der udi Trundhiems Læhn, udi Stods Giddet, saa'fel Geistlige som Verdslige, store Usikkelig­heder skal befindes, i det at l mange Karle og Qvindfolk, som ikke ere Ægte-Folk, understaae sig alligevel at søge Seng med hverandre; og naar slig deres Letfældighed bliver aabenbaret, skulle de dennem med adskil­lige Undskyldninger vide at besmykke, og en Part foregiver sligt dennem ikke at kunne forbydes, naar de ere Blodsforvane og til hverandre be­slægtet: og andre skulle forvende sligt hidindtil altid at have været bruge­ligt og uformeent, synderligt, naar det skeede udi godt Folks Nærværelse og til ingen Utrugt: mens at de saaledes skulle være foraarsaget i deres Klæder at sammenligge, formedelst udi Huuset, hvor Giæstebud holdtes,

51

ikke Anden Plads eller Rum skulle findes, med mange andre Undskyld­ninger, som de skulle optænke, sligt deres letfærdige og løsagtige Levnet at skiule og forsværge; hvorefter dog intet andet følger, end stor Uskikke­lighed, Guds Fortørnelse, og udi Længden, deres største Skade og For­dervelse. Da paa det sligt herefter kunne blive afskaffet, ville Vi alvorligen saadan Letfærdighed og Senge-Søgning aldeles have forbudet: saa efter denne Dag ingen Karl eller Qvindfolk, som er kommen til deres Skields Alder, og ikke ere udi Egteskab sammen, maa nogenstæds ligge tilhobe, have eller de ere skyld eller uskyld, ædrue eller drukken, nøgen eller i Klæder, i Gilde eller Giæstebud, uden fore eller hvad andre flere ulovlige Undskyldninger de kunne optænke. Bliver det lovligen beviist, at nogen herimod giort haver, om dennem enskiønt ingen anden Utugtigheds Be­drift og Samqvem, kan overbeviises, da bøde de hver af dennem derfor 8 Ørtuger 13 Mark S.: mens dersom de hverandre udi de forbødne Leed tilhøre, som saaledes bliver befunden at have ligget tilhobe, og derpaa bliver talt, da skulle de derfor lide, eller efter loven sig lougværge. Beden­des og bydendes Vore Lehnsmænd og Fogder der udi forbemeldte Trundhiems Lehn, at de have grandgivelg Indseende, at sligt forargeligt Levnet kan blive straffet og aldes afskaffet. Ladendes det ingenlunde. Gi­vet paa Vott Slot Kiøbenhavn den 4de Februarii Ao. 1616.

Under Vort Signet. Christian

52

Indbydelse!

Skei herred har ingen egen sparebank. Det vil imidlertid let indsees, at der er mange fordele, baade for den private og for kommunen ved at have sparebank inden sine egne grænser.

Man gaar ud fra som givet, at mange vil være med at faa istand en saa­dan sparebank ogsaa for Ogndalen.

Undertegnede tillader sig derfor herved at indbyde til tegning af det i lov om sparebanker foreskrevne grundfond.

Denne tegning fordeles paa aktier a kr. 10.00. Den samme kan tegne flere aktier.

Disse aktier vil blive forrentede som i loven omhandlet. Naar kr. 2000 - to tusinde kroner -er tegnet, indkaldes aktietagerne

til generalforsamling til vedtagelse af love m.m. Aktier kan tegnes hos undertegnede samt i Stenkjær hos «lndherreds­

postens» og «<nntrøndelagens» redaktioner.

Skei, den 19de december 1900.

A. O. Tønne K. M. Øksnes

B. Ryan Chr. Overrein E. Røising E. Kolaas K. Kvarving O. Ris

O. A. Wibe og O. A Skei

53

De rike skal gjøres fattige, men blir de fattige rLl(ere?

(Fra «Nord-Trøndelag» 719-1920)

Den engelske utenriksminister Balfour har i sin svarnote til sovjetstyret uttalt som sin personlige mening likeoverfor Tschitscherins bemerk­ninger om sovjetstyrets velsignelser, at han aldrig hadde drat i tvil sovjet­styrets evne til aa gjøre rike fattige, men han var bange for at man tok feil naar det gjaldt den langt vigtigere og vanskeligere opgave aa gjøre de fat­tige rikere.

Fikk han rett?

54

Frå lagets arbeide i 1993:

Sommerens vandring gjekk frå Vibe til Helge, over Geilvolllialla. Opp­legget var eit samarbeid med Egge Historielag og svært mange deltok i den fine turen.

Seinare hadde vi tur til Litl-Roktseteren, der Nils Chr. Hagen fortalde om området der.

Så har laget gitt ut Johs. Kjesbu's «På jakt» i nytt opplag, saman med Sparbu Historielag.

Restene av smelteovnen ved Hyttejossen i Ogndal er der ennå, og vil nok bli en stor attraksjon de nærmeste årene. Fra venstre formann i Ogndal historielag, Arvid Fossum, skogsjef Tor Arne Bade, Steinkjer kommuneskoger og fylkeskonservator Kolbein Dahle.

55

Arbeidet med planer for Rokne smeltehytte er i gang. Vi har hatt besøk av Arne Espelund og Ivar Berre, saman med fylkeskonservatoren. Kultur­sjef Anne Cath. Parow har også vært der, og alle var svært interessert i prosjektet. Slik kan ein seia at laget har nok å gjera i lang tid framover.

56

Styret i laget: Arvid Fossum, formann Nils Chr. Hagen, kasserer Lita Welde Beate Kjesbu Tordis Langfjord