Vår Fuglefauna 28 (2005), nr. 1 Vår Fuglefauna 28 (2005), nr. 1

Midt på 90-tallet bestemte vi oss for å finne ut hvor dverggjessene vir-kelig trakk om høsten, og hvor de over-vintret. I samarbeid med blant annet WWF Finland sitt dverggåsprosjekt og Norsk institutt for naturforskning star-tet NOF et større prosjekt hvor vi ville forsøke å finne ut av dette ved hjelp av satellittradiosendere. Resultatene fra de første satellittradiomerkingene viste at de norske dverggjessene, som hekker i Finnmark, flyr rett øst til Kanin-halvøya i Russland. Her oppholder de seg i noen uker, før de setter kursen videre.

Det viste seg at fra Kanin-halvøya flyr en del av bestanden videre i sør-vestlig retning, til vinterkvarteret i Ev-ros-deltaet på grensen mellom Hellas og Tyrkia. Denne ruten følges nå opp nøye, og et omfattende EU-LIFE pro-sjekt hvor NOF har en sentral rolle, skal i de nærmeste årene arbeide for å sikre rasteplassene langs denne trekkruta for dverggjessene. Mer overraskende var det at noen av de norske fuglene fort-setter fra Kanin-halvøya videre mot øst. De krysser Ural-fjellene i Russland og setter så kursen sørover gjennom den enorme Ob-dalen mot rasteplasser i det nordlige Kasakstan og videre mot

hittil ukjente overvintringsområder som vi har antatt ligger ved det Kaspiske hav. Denne ruta benyttes også av store deler av den nord-russiske dverggåsbestand-en. De radiomerkede fuglene som har reist denne veien har imidlertid enten blitt skutt eller mistet senderen. Denne trekkruta har derfor vært godt kjent så langt som til Kasakstan, men ukjent sør for dette området.

I mars 2004 møttes den russiske gåseforskeren Vladimir Morozov og Tomas Aarvak i Odessa i Ukraina. Et-ter at vi gjennom tre sesonger har mis-lyktes i fangstforsøkene på dverggås i rasteområdet i det nordlige Kasakstan for å kartlegge denne trekkruta videre, var tiden nå inne for å forsøke andre alternativer for å finne det ukjente vinterområdet. Morozov har tidligere lyktes i å fange dverggjess nord i det europeiske Russland, i et område kalt Polar-Ural, ikke langt fra landsbyen Vorkuta. Etter en rask opplæring i å feste satellittsendere på gåseryggen var planen klar: Hvis vi kan klare å levere satellittsendere til Morozov i Moskva innen 10. mai vil han prøve å fange mytende dverggjess under sitt tre måneder lange feltopphold i Vorkuta.

Så nå var det bare tida og veien for oss: tre satellittradiosendere ble sendt til USA for omprogrammering og bat-teriskifte. Firmaet Microwave Telemetry Inc. kunne ikke love noe, men håpet å kunne få senderne levert i Trondheim til 1. mai. Det klarte de ikke, og vi måtte sette kursen nordover til den årlige overvåkingen av dverggjessenes vår-ras-ting på Valdakmyra i Finnmark uten å ha fått ekspedert senderne til Russland. Satellittsendere er dessuten ikke noe man uten videre sender i posten over landegrensene, - da er sannsynligheten minimal for at senderne kommer fram. Senderne koster 20 000 kroner stykket og vil være et fristende bytte i enkelte land. Da senderne ankom NOF-konto-ret i Trondheim 10. mai, gikk de umid-delbart med ekspresspost til Lakselv, hvor vi plukket dem opp og kjørte til grensebyen Karigasniemi i Finland og

Satellitter sporer dverggås til

sivilisasjonens vugge – Mesopotamia!

Av Ingar Jostein Øien & Tomas Aarvak

Tabell 1. Fylkesvis fordeling av plott i Norsk hekkefuglatlas 1998-2004

Fylke D kode C kode B kode A kode TotalØstfold 43 503 96 0 642Akershus 268 152 275 15 710Oslo 212 32 43 18 305Hedmark 751 153 177 32 1113Oppland 112 65 96 6 279Buskerud 321 82 85 4 492Vestfold 180 75 255 10 520Telemark 767 46 120 54 987Aust-Agder 202 33 87 2 324Vest-Agder 1148 23 43 0 1214Rogaland 490 61 83 6 640Hordaland 409 89 60 2 560Sogn og Fjordane 39 36 65 0 140Møre og Romsdal 450 441 388 55 1334Sør-Trøndelag 1683 2191 6479 451 10804Nord-Trøndelag 1245 1375 3131 177 5928Nordland 1947 1237 1479 364 5027Troms 106 102 413 34 655Finnmark 721 332 698 22 1773

Sum alle fylker 11094 7028 14073 1252 33447

Vår Fuglefauna 28 (2005), nr. 1 Vår Fuglefauna 28 (2005), nr. 1

sendte senderne i posten til det finske dverggåsprosjektet. Samme dag som de mottok pakken i Helsinki var Petro Pynnönen på vei med tog til Moskva som kurér med senderne. På dette tids-punktet hadde Morozov allerede reist til studieområdet i Polar-Ural, men en av hans studenter ventet på senderne, og reiste ens ærend med disse de 250 milene nordover til Vorkuta.

Vi hørte ikke noe fra Morozov i løpet av sommeren, men i slutten av juli var stemningen høy da vi logget oss inn på satellittselskapet ARGOS’ hjemmesider og kunne konstatere at alle tre senderne sendte signaler fra hekke- og myteområdene for dverg-gjess ved Vorkuta. De hadde klart å fange en hunn og to hanner og sette på senderne 20. og 21. juli. I slutten av august startet trekket fra Vorkuta mot Kasakstan som forventet. Etter mange

tidligere runder med satellittsendere på dverggjess var det ikke noen stor overraskelse for oss når det var kun de to hannene som startet ut på trekket nedover den lange og brede Ob-dalen i Russland. Hunnen hadde sannsynligvis blitt skutt allerede i myteperioden. De to hannene startet ikke trekket samti-dig, og trakk ikke sammen, så hyppige plott fra begge disse fuglene medførte at vi fikk mye ny og verdifull informa-sjon om rasteområdene nedover langs Ob-elva. Tre-fire uker brukte de på trekket nedover den ca 190 mil lange Ob-dalen, og i slutten av september hadde de to gjessene nådd det vik-tige høst-rasteområdet ved de store innsjø-kompleksene i Aktybinsk- og Kustanay-områdene i Kasakstan. Litt overraskende kom plottene nå fra helt andre sjøer enn de som vi tidligere har registrert dverggjess i, og vi fikk snart

bekreftet fra våre samarbeidspartnere i Kasakstan at Lake Kulykol, som er den viktigste dverggåssjøen, var så godt som tom for dverggjess denne høsten. Vi så også at begge gjessene besøkte et om-råde på den russiske siden av grensa: innsjøkomplekset Shalkaro-Zhety-kolski. Når gjessenes områdebruk i så stor grad varierer fra år til år blir verne-arbeidet for en slik langttrekkende art ytterligere komplisert.

I oktober fikk vi jevnlige plott fra begge gjessene i dette området, men etter 20. oktober mistet vi kontakten med en av dem. Kun den ene han-nen var nå igjen av de tre, og ved de ukentlige nedlastingene av plott utover seinhøsten holdt vi pusten av spenning for å se om den siste fuglen ville overleve jakttrykket i Kasakstan, og begynne å bevege seg mot de ukjente vinterområdene.

Dverggåspar på Valdakmyra i Finnmark. Hannen til venstre. Foto: Ingar J. Øien.

Vår Fuglefauna 28 (2005), nr. 1 Vår Fuglefauna 28 (2005), nr. 1

I begynnelsen av november begynte det å virkelig å skje spennende saker. Først fikk vi inn signaler fra elvedeltaet Samur, et større våtmarkskompleks ved kysten av det Kaspiske hav i det nord-lige Aserbajdsjan. Dette landet er fra før av kjent for å ha vært et vertsland for opptil 6000 overvintrende dverggjess. Det tok ikke lang tid før gåsa beveget seg på nytt, uka etterpå var den fortsatt i Aserbajdsjan, men nå i fjellområdene i nærheten av den Armensk-okkuperte enklaven Nagorno Karabach! Etter kun noen dagers opphold i disse krigsher-jede områdene gikk turen videre til det nordlige Iran, hvor vannreservoaret Arazlisu, på grensa mot Aserbajdsjan, fungerte som rasteplass i noen dager. Nå begynte dette virkelig å bli spen-nende, og overraskelsen var stor da vi fikk inn nye signaler den 20. novem-ber. Et nytt, og helt uventet land var nå lagt til den eventyrlige reiseruta. Gåsa hadde satt kursen vestover, og var nå i de kurdiske områdene i høylandet i Øst-Tyrkia, i innsjøen Haçli som står på den Tyrkiske BirdLife-partnerens liste over IBA-områder. Veldig lite er kjent om fugleforekomstene i dette avsides-liggende området, og en rask telefon til Güven Eken i BirdLife Tyrkia bekreftet at det var helt ukjent at det rastet dverg-gjess i denne delen av Tyrkia. På grunn av konfliktnivået i området var det ikke tilrådelig for den tyrkiske BirdLife-part-neren å sjekke området umiddelbart.

Dette området ligger såpass høgt at vi tvilte sterkt på om dette kunne være vinterkvarteret, og allerede ved sjekk 25. november fikk vi bekreftet at den rastløse gåsa igjen var på vingene. Etter å ha saumfart mange av de mest krigs-herjede områdene i regionen var det vel helt naturlig at den til slutt fant sitt endelige overvintringsområde i Irak.

I tre hele vintermåneder har denne dverggåshannen fartet rundt i de store våtmarksområdene i det sagnomsuste Mesopotamia, mellom elvene Eufrat og Tigris, hvor menneskehetens vugge skal ha stått. Her lå engang navngjetne byer som Ur og Babylon og her ble skriftspråket oppfunnet! I omtrent hele desember oppholdt den seg rundt IBA-området «Haur Al Shubaicha», bare åtte mil øst for Bagdad. I BirdLife Internationals oversikt over IBA-områ-der står det om denne lokaliteten at den sannsynligvis har stor betydning for overvintrende våtmarksfugler, men at den «sannsynligvis aldri har vært besøkt av ornitologer»! Gjennom det

Trekkrute og stoppesteder for de to omtalte dverggåshannene, vist med hhv. blå og rød linje.

Dverggåsas bevegelser i vinterområdene i Mesopotamia i Irak.

Vår Fuglefauna 28 (2005), nr. 1 Vår Fuglefauna 28 (2005), nr. 1

meste av januar brukte gåsa store deler av våtmarksområdene nord for Tigris mellom Bagdad og Al Amarah, mens den i februar ofte ble lokalisert i et nytt IBA-område: «Haur Al Suwayqiyah», like nord for byen Al Kut. Om dette området står det i Birdlife Internatio-nal sin oversikt at det er en stor isolert innsjø omgitt av tørre steppeområder. Denne relativt grunne og brakke inn-sjøen dekket tidligere et område på ca. 50 000 ha., men ble delvis drenert i 1945. Området får tilsig fra en rekke mindre elver fra Zagros-fjellene i øst, og blir regelmessig oversvømt av flomvann fra Tigris. Før 1945 var området kjent som et tradisjonelt overvintringsområde for ender, gjess og andre våtmarksfug-ler med enorme konsentrasjoner av grågjess, tundragjess og rødhalsgjess. Imidlertid holdt området fortsatt i 1968 blant de høyeste konsentrasjonene av gjess i hele Midtøsten. Helt i slutten av februar fikk vi inn plott fra et tredje IBA-område: «Haur Chubaisah» som ligger like nord for byen Al Amarah. Dette området er kjent for å ha vært et viktig overvintringsområde for dverggjess på 1960-tallet.

De enorme våtmarkene i Mesopo-tamia var en gang de mest produktive i verden, og de største i hele Midtøsten. De var det endelige målet for million-er av trekkende våtmarksfugler. Men mange år med interne konflikter og krig har ført til ødeleggelse av store deler av disse våtmarkene, og store deler av dette økosystemet nærmest kollapset. Den mest negative påvirkningen kom-mer fra enorme dam-komplekser som Saddams Bath-regime bygget, og som har ført til drenering og uttørking av våtmarkene. På satellittbilder fra 2000 er det mulig å se at kun ca 7 % av våtmarkene har fått være uberørt av uttørkingen. Det er sannsynlig at dette har vært en medvirkende årsak til den negative bestandsutviklingen hos dverg-gåsa. Men også for dverggåsa er det et håp i hengende snøre: selv om bare en liten del av det opprinnelig 15 000 kvadratkilometer store området er inn-takt, så har omtrent 30 % av området igjen blitt oversvømmet, hovedsakelig på grunn av at lokalbefolkningen ødela en mengde dammer og diker i 2003.

Denne dverggåshannen har gitt oss store mengder informasjon, og selv om dverggjessenes områdebruk langs trekkveiene og i vinterkvarteret har vist seg å være både dynamisk og fleksibel, anser vi at vi har funnet hovedovervin-

tringsområdet for de norske dverggjes-sene som bruker den østlige trekkruta. Selv om fuglen som viste oss veien dit var en russisk hekkefugl, bruker de nor-ske og de russiske fuglene de samme rasteområdene i Kasakstan, og etter all sannsynlighet er også vinterkvarterene de samme. Men hvor denne gåsa, og artsfrendene som overvintrer i Meso-potamia vil fly nordover i vår, er det ennå ingen som vet. Senderen gir nå i begynnelsen av mars fortsatt signaler, og vi holder pusten!

LitteraturAarvak, T. & Øien, I.J. 1994. Dverggås Anser

erythropus - en truet art i Norge. Dverg-gåsprosjektets virksomhet 1987-1993. Vår Fuglefauna 17: 70-80.

Aarvak, T. & Øien, I.J. 1994. Dverggåspro-sjektet - ett skritt videre. Vår Fuglefauna 17: 172-175.

Aarvak, T. & Øien, I.J. 1995. Gjenfunn av dverggås Anser erythropus fra Sør-Russ-land. Vår Fuglefauna 18: 112-113.

Aarvak, T. & Øien, I.J. 2003. Moult and au-tumn migration of non-breeding Fennos-candian Lesser White-fronted Geese Anser erythropus mapped by satellite telemetry. Bird Cons. Int. 13:213-226.

Evans, M. I. 1994. Important Bird Areas in the Middle East. BirdLife Conservation Series No. 2. BirdLife International. Cambridge. UK.

Lorentsen, S.-H., Øien, I.J & Aarvak, T. 1998. Migration of Fennoscandian Lesser White-fronted Geese Anser erythropus mapped by satellite telemetry. Biological Conservation 84: 47-52.

Øien, I.J. & Aarvak, T. 1998. Satellitt-tele-metri gir ny kunnskap om dverggåsa. Vår Fuglefauna 21:88-89.

Øien, I.J. & Aarvak, T. 2000. Steppene i Nord-Kasakstan – rikt, men farlig gåseland. Vår Fuglefauna 23:179-181.

Øien, I.J. & Aarvak, T. 2002. Fortsatt håp for «den syngende gåsa»? Vår Fuglefauna 25: 117-122.

Satelittmerking av dverggås nytter! Tomas Aarvak (t.v.) og Ingar J. Øien merker her en dverg-gås med satelittsender i Finnmark i 1995. Foto: Ingar J. Øien.

Internett • www.piskulka.net• http://www.birdlife.net/datazone/sites/

index.html