UTGITT AV SOS-BARNEBYER / NR 4 • 2014

HJELPER EBOLA-RAMMEDE BARN SIDE 03 FILIPPINENE ETT ÅR ETTER SIDE 12

MÅ GJENOPPBYGGE KRIGSRAMMEDE BARN SIDE 18

TEMA SIDE 4-9

OMSORG GIR UTVIKLING

Klubo jobber ved SOS-barnebyers medisin-ske senter i Monrovia i Liberia. En fem år gammel gutt med feber søkte hjelp, men le-gene hadde problemer med å behandle ham.

– Vi prøvde å sette drypp, men vi fant ingen blodårer under huden hans. Plutselig begynte han å kaste opp. Han døde senere, forteller Klubo i dag.

Kort tid etter fikk Klubo feber. For sik-kerhets skyld isolerte hun seg fra familien sin, og snart viste testene at hun var smittet med ebola.

INGEN MEDISINDet medisinske senteret Klubo arbeider på

behandler ikke ebola. Derimot behandler de en rekke andre kompliserte sykdommer, og dersom en pasient mistenkes for å ha ebola blir han eller hun sendt videre til en spesialklinikk. Nylig måtte senteret holde stengt i ni dager, men nå er klinikken nok en gang åpen døgnet rundt.

De ansatte behandler rundt 50 pasienter hver dag, og alt medisinsk personell har på seg beskyttelsesantrekk og følger strenge retningslinjer for å minske risikoen for infeksjon.

Det finnes ingen kjent medisin mot ebola. I Vest-Afrika behandles de syke med væskeerstatning og eventuelt antibiotika

• ABB• Ansatte i SAS• Dips• Eplehuset• Espira Gruppen AS• Finn.no• Kruse Smith• Lilleborg• Mercuri Urval• Norges Rederiforbund• OBOS• Prosafe• Skretting

SOS-bedriftspartnere finansierer bygging eller drift av en SOS-barneby, et SOS- familieprogram, et familiehus, en barne-hage, en skole eller et medisinsk senter.

For mer informasjon, kontakt Linda Cecilie Dale. Telefon: 23 35 39 00E-post: bedrift@sos-barnebyer.no

Takk for engasjementet fra våre HOVEDSAMARBEIDSPARTNERE:

Vi takker for støtten fra våre HOVEDBIDRAGSYTERE:

SOS-BEDRIFTSPARTNERE

LEDER2

SVEIN GRØNNERN generalsekretær

Fredspris til fremtidenEn pakistansk jente og en indisk mann har satt barna først. Derfor har de fått Nobels fredspris.

17 år gamle Malala Yousafzai fra Pakistan og 60 år gamle Kailash Satyarthi fra India har fått årets fredspris. De er forskjellige i alder og kommer fra land som tradisjonelt har ligget i konflikt med hverandre. Men det som forener dem er større enn de ulikhetene de måtte ha. Begge har nemlig jobbet for barns rettigheter, og begge har vist oss at barna er avgjørende for et lands framtid. Det er barna som skal bygge morgendagens samfunn, som skal kjempe seg ut av fattigdom og un-dertrykking, og som skal oppdra framtidige generasjoner.

Du som støtter SOS-barnebyer kjenner deg kanskje igjen i dette budskapet. Fredsprisen går to modige enkeltmennesker, men den er også en oppmuntring til alle oss som på hvert vårt hold jobber for at barn skal få det bedre. Nå må også verdenssamfunnet gjøre mer for å hjelpe barna fram. For tiden arbeider FN med å sette nye utviklingsmål for årene etter 2015, og budskapet fra SOS-barnebyer er at barna denne gangen må settes først. Vi må hjelpe de hjemløse barna og sørge for at flere familier blir i stand til å holde sammen. Vi må styrke barnas rettigheter og gi alle et godt utdanningstilbud. Og vi må ta vare på de barna som har vært vitne til vold, krig og ødeleggelser.

SOS-barnebyer er til stede i 134 land og territorier over hele verden. Vi jobber med barn og familiene deres hver eneste dag. Alle barn trenger en trygg familie og en stabil oppvekst. Og alle barn fortjener å bli hørt. Derfor er Malala og Kailash gode forbilder. De har vist oss at barnas framtid er det viktigste av alt. Nå må vi andre følge i deres spor.

SOS-magasinet utgis av Stiftelsen SOS-barnebyer Norge, Mariboes gt. 13, Postboks 733 Sentrum, 0105 Oslo Telefon: 23 35 39 00 E-post: sos@sos-barnebyer.noAnsvarlig redaktør: Svein GrønnernRedaktør: Thomas Havro Hansen

Design og layout: Itera GazetteTrykk: Color Print ASOpplag: 154 000Forsidefoto: Patrick WittmannRed. avsluttet: 7.11.2014Kontonr.: 8380 08 73730www.sos-barnebyer.no

MILJØMERKET

241 519

TrykksakC

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

Svanemerke norprint [Converted].pdf 02-04-08 08:18:40

AKTUELT 3

VIL TILBAKE TIL BARNA

Legeassistenten Klubo ble smittet av ebola da hun behandlet en fem år gammel gutt med feber. Nå er hun frisk, og vil tilbake på jobb for å hjelpe flere.

tekst: THOMAS HAVRO HANSEN foto: NURUDEEN SANNI

for å forhindre andre infeksjoner. I de vestafrikanske landene er dødeligheten på rundt 70 %, ifølge WHO.

Klubo beskrives som en dedikert medar-beider som alltid setter sine pasienter først. Da hun ble hentet av ambulansen sa hun: – Jeg kommer til å overleve, og skal komme tilbake og fortsette å behandle pasientene mine.

Klubo var innlagt på sykehuset i to uker. Nå er hun frisk, og har blitt gjenforent med familen sin, som du kan se på bildet. Så snart hun har fått tilbake kreftene er hun tilbake på jobb på SOS-barnebyers medi-sinske senter.

«De har vist oss at barnas framtid er det viktigste av alt. Nå må vi andre

følge i deres spor.»

Mistet foreldrene,fant hverandre

Ebola-epidemien har gjort nesten 4 000 barn i Liberia, Guinea og Sierra Leone foreldreløse. Ti år gamle Saye er en av dem.

De var 18 barn som kom til Hawa Massaquoi Child Care Centre

utenfor Monrovia i Liberia. Alle hadde mistet foreldrene sine i ebola-epidemien. Etterhvert ble 16 av barna hentet av andre slektninger. Bare ti år gamle Saye og en jevngammel jente ved navn Blessing var igjen på senteret. De hadde ingen familie igjen som de kunne bo hos.

Saye så både sin mor og sin eldre søster dø, og vet hvor ubarmhjertig ebola kan ramme. Han har opplevd mye som er vanskelig, men får nå hjelp til å komme seg videre.

– Jeg vil ikke at det som har hendt skal hindre meg i å gjøre det jeg vil når jeg blir stor, sier Saye, som er overbevist om at det finnes en grunn til at han overlevde.

Saye og Blessing leker mye sammen og snakker om det de har opplevd. Kort tid etter at de kom til barnesenteret fant de også ut at de var søskenbarn. Begge har mistet foreldrene sine. Men nå har de i hvert fall hverandre.

Klubo i midten, omgitt av familien sin.

p

54 TEMA: OMSORG GIR UTVIKLING TEMA: OMSORG GIR UTVIKLING

BARNEOMSORG GIR UTVIKLING

Barneomsorg er viktig for et lands utvikling, viser nye rapporter. Nå vil tidligere SOS-barn gi noe tilbake til samfunnet.

tekst: THOMAS HAVRO HANSEN

FOTO

: CO

NO

R A

SH

LEIG

H

– Jeg bodde med besteforeldrene mine på landsbygda nær Mbabane, sier Nomsa fra Swaziland. – Jeg var sammen med flere av mine søskenbarn, men etterhvert ble beste-foreldrene mine for gamle til å ta hånd om alle sammen. Da fikk vi heldigvis bo hos SOS-barnebyer i stedet. Jeg var ni eller ti år gammel.

I dag er hun 33 år. Hun vet ikke hva som ville skjedd med henne om hun ikke hadde fått et nytt hjem hos SOS-barnebyer.

– Det hadde ikke vært mulig for meg å få den utdanningen jeg har fått. Og framtiden min ville ikke sett ut slik den gjør nå, sier hun.

Hun driver nå et lite investeringsfirma sammen med flere andre tidligere SOS-barn. Der skaper de arbeidsplasser både for seg selv og for andre, samtidig som de gir ti prosent av overskuddet tilbake til barne-byen der de vokste opp.

KUNNE IKKE KASTE BORT MULIGHETEN35 år gamle Sidibe var bare noen måneder gammel da han flyttet inn i SOS-barnebyen i Abobo-Gare i Elfenbenskysten. Barnebyen i Abobo-Gare var den første SOS-barnebyen Afrika, og Sidibe tenker tilbake på oppvek-sten med glede.

– Vi hadde et godt liv i barnebyen, spe-sielt rundt høytider som jul og nyttår. Jeg husker godt de store middagene der alle spiste sammen.

Sidibe var nesten tjue år gammel da han flyttet over i ungdomshuset i barnebyen. – Vi var ti ungdommer som bodde i en leilig-het sammen, og vi kom godt overens. Det var en god atmosfære, forteller han.

Problemet kom når han skulle utdanne seg. – Lærerne mine prøvde å oppmuntre meg, men jeg var verken motivert eller kon-sentrert nok til å studere, sier han.

Da han til slutt forlot ungdomshuset

var det et avgjørende øyeblikk i livet hans, forteller han i dag.

– Jeg måtte innse at jeg ikke hadde klart å ta den utdanningen jeg ville, sier han. – I stedet begynte jeg på et kurssenter der jeg lærte mekanikk. Da skjønte jeg at jeg ikke

kunne kaste bort denne muligheten også. Jeg jobbet hardt, og fikk et fagbrev. Med diplomet i hånda, og med god hjelp fra bar-nebyen, fikk jeg meg en jobb i et av de store selskapene i byen.

GÅR UT OVER SAMFUNNETDårlig omsorg går ut over både barna og samfunnet. Det viser en ny rapport fra organisasjon Family For Every Child, en paraplyorganisasjon for 15 nasjonale bar-neorganisasjoner på fire ulike kontinenter. Rapporten viser at barn uten omsorg gjør det dårligere både på skolen og i arbeids-markedet, i tillegg til at de har høyere ri-siko for feilernæring, sykdom, barnearbeid, barneekteskap og andre former for utnyt-telse. Derfor er barneomsorg viktig for både sosial og økonomisk utvikling i et land.

Rapporten levner heller ingen tvil om at det er familiebasert omsorg som er det beste for barna. Åtte millioner barn verden over lever i dag i barnevernsinstitusjoner, noe som ofte innebærer et liv adskilt fra det øvrige samfunnet, kanskje sammen med hundrevis av andre barn, og uten noen naturlig familie å forholde seg til. Felles for

disse barna er at de har mistet den grunn-leggende tryggheten og omsorgen alle barn har rett på. For mange forsvinner også alle ambisjoner om utdanning, helsetjenester og muligheten til å skape sitt eget liv.

Men barna selv vet hva som nytter. Under arbeidet med rapporten spurte Family For Every Child mer enn 600 barn i sju land hva de mener har vært viktig i livet deres. Svaret var entydig: Alle satte trygge, omsorgsfulle familier svært høyt, ofte høyere enn rene materielle behov. Andre undersøkelser har gitt tilsvarende resultater. Barna har altså svarene, hvis de bare blir spurt.

I FYR OG FLAMMEInvesteringsselskapet til Nomsa i Swazi-land heter Shisa Bhe. Det betyr «i fyr og flamme» på siswati, det nasjonale språket i landet. Nomsa har studert økonomi og er nå daglig leder i selskapet. – Vi tenkte at

et investeringsselskap kunne være en god måte å hjelpe unge mennesker på, sier hun. – Vi bidrar til sikkerhetstjenester, matla-ging og skogsrydding, og har en plan om å jobbe med landbruk også.

Det var ikke lett å starte Shisa Bhe når ingen hadde penger, foreller Nomsa. – Det-te er et vanskelig marked i Swaziland, men to år etter oppstarten har vi tre kontrakter og tjener akkurat nok penger til å betjene dette kontoret og betale for en telefonlinje.

Hun håper Shisa Bhe kan utvide til sta-dig nye områder.

– Det hadde vært flott med et selskap som kan tilby alt du ønsker deg under ett tak, sier hun.

Nomsa holder fortsatt kontakten med sin SOS-familie, forteller hun. – Det var vanskelig for meg å flytte fra barnebyen da jeg ble voksen. Men heldigvis har jeg fort-satt et nært forhold til SOS-søsknene mine.

76

FO

TO: A

SR

AT F

AS

IKA

FOTO

: SU

NE

KIT

SH

OFF

FOTO

: MA

LIK

WA

GN

ER

Tre jenter på vei til SOS-skolen i Jimma i Etiopia.

Unge i Zimbabwe får nå SOS-barnebyers hjelp til å ta høyere utdanning.

Nomsa driver investeringsfirmaet Shisa Bhe som skaper arbeidsplasser og gir deler av overskuddet til SOS-barnebyer.

«Barn uten omsorg gjør det dårligere både på skolen og i arbeids-markedet.»

FAKTA

• Utarbeidet med bidrag fra blant annet SOS-barnebyer.• Vedtatt på FNs generalforsamling høsten 2009.• Beskriver hvordan man hjelper familier til å holde sammen og

hvordan man hjelper barn som har mistet familien sin.• Retningslinjene kan lastes ned på http://www.unicef.org/

FNS RETNINGSLINJER FOR ALTERNATIV OMSORG

TEMA: OMSORG GIR UTVIKLING TEMA: OMSORG GIR UTVIKLING

998

FOTO

: ND

AP

UN

DIK

WA

GA

ESES

/SU

NE

KIT

SH

OFF

FOTO

: SO

S A

RK

IV

FOTO

: FO

TO: G

ÜN

TER

BIE

RIN

GER

FOTO

: SYL

VA

IN C

HER

KA

OU

I

TEMA: FOSTERBARN

I Namibia starter kvinner opp egne bedrifter med støtte fra SOS-barnebyers familieprogram. Disse barna har kommet inn i SOS-barnebyen i Abobo-Gare og lærer seg nå skrive. En SOS-medarbeider hjelper et barn i Mbabane i Swaziland.

Familien til denne enken i Den sentralafrikanske republikk får helsehjelp og utdanningsstøtte fra SOS-barnebyer.

8

FAKTA OM RAPPORTENE

Drumming together for change• Rapport fra 2014 utarbeidet av akademiske

miljøer i Malawi og Storbritannia med hjelp fra SOS-barnebyer Malawi.

• Avdekker at flere utviklingsland ikke makter å følge FNs retningslinjer for alternativ omsorg.

• Gir flere råd om hvordan landene kan hjelpe til å gi en bedre barneomsorg, blant annet økt deltakelse fra lokale organisasjoner, bygge opp nasjonale myndighe-ter og slippe flere aktører med kompetanse og erfaring til i arbeidet.

• Rapporten kan lastes ned på www.sos-childrensvil-lages.org/

Family for every child• Paraplyorganisasjon for barneorganisasjo-

ner i 15 ulike land på fire ulike kontinenter.• Står bak rapporten «Why care matters» som

beskriver hvordan manglende barneomsorg hemmer utviklingen i fattige land.

• Jobber for at barn må stå i sentrum når man skal tenke langsiktig om et samfunns utvikling.

• Rapporten kan lastes ned på www.familyfore-verychild.org/

Why Care Matters:The importance of adequate care for children and society

© D

avid Brunetti/E

veryChild/FS

CE

, Ethiopia

HOLD FAMILIENE SAMMENMange land mangler offentlige systemer for å ivareta sårbare barn. Det viser en an-nen rapport, som SOS-barnebyer har vært med på å utarbeide. Den heter «Drumming together for change» og ble også omtalt i forrige nummer av SOS-magasinet.

Rapporten viser at barna ofte blir over-latt til uformelle og tilfeldige ordninger, uten tilstrekkelig tilsyn eller kvalifika-sjonskrav til dem som jobber med barna. Ofte har de nasjonale myndighetene ingen oversikt over hvor barna bor eller hvem som tar seg av dem. Dermed er selv de barna som er heldige nok til å ha tilsyn fra voksne i praksis overlatt til seg selv.

Det disse landene trenger er et offentlig apparat som kan koordinere, kvalitetssikre

og finansiere barneomsorgen i langt større grad enn i dag. I enkelte land må man be-gynne med å skaffe seg en oversikt over hvor mange barn dette gjelder, hvor de befinner seg, hva slags hjelp de trenger og hvem som kan bidra.

Dessuten må lokalsamfunnene invol-veres, ikke minst familiene og barna selv. Både barn, fosterforeldre og biologisk familie må lyttes til når de nye løsningene skal finnes. Jo nærmere barna vi kommer, jo mer kunnskap får vi om hva som må til for å gi barna og familien deres muligheten til et bedre liv.

En bedre barneomsorg gir både flere del-takere i arbeidsmarkedet, et bedre grunnlag for økonomisk vekst, og lavere utgifter i fremtidens sosialbudsjetter. Derfor må om-

sorgen for utsatte barn rykke høyere opp på utviklingsagendaen, mener SOS-barnebyer.

Begge rapportene fremhever behovet for mer kunnskap, et tydeligere fokus, og en sterkere innsats for barn.

MANGE PRAKTISKE PROBLEMERDet har vært mange praktiske problemer på veien, forteller Sidibe i Elfenbenskysten. Fordi det ikke finnes ID-papirer etter hans biologiske foreldre har han fortsatt ikke kunnet få seg et pass. – Men takket være SOS-barnebyer har jeg fått meg et nasjonalt ID-kort som gjør at jeg kan jobbe, sier han.

I dag trives han som bilmekaniker. – Jeg synes jobben min er fascinerende. Og er jeg lykkelig, fordi jeg er god på det jeg gjør, forteller han.

Han bor sammen med sin forlovede, med to barn og et tredje på vei. – Jobben min gjør at jeg kan skape et godt liv for meg selv og familien min, sier han. – Derfor har jobben min en god innflytelse på alle rundt meg.

Selv mener han at utdanningen han fikk fra SOS-barnebyer gir ham muligheten til å ta ansvar for sitt eget liv.

– Det er jeg veldig stolt av, sier han. Nå har han ambisjoner også for andre.

I likhet med Nomsa, som gir deler av over-skuddet til SOS-barnebyer, vil også Sidibe gjøre noe for samfunnet han bor i.

– I fremtiden vil jeg nok gjøre noe an-net, sier han. – Aller helst vil jeg starte en bedrift og hjelpe de fattige.

TEMA: OMSORG GIR UTVIKLING TEMA: OMSORG GIR UTVIKLING

10 STATSBUDSJETTET

– På verdensbasis lever 160 millioner barn uten voksne omsorgspersoner. Bistandsbud-sjettet må rettes mer inn mot disse sårbare barna, krever Svein Grønnern. – Et trygt hjem er basisen både for en god oppvekst, for en bedre helse, og for at barna klarer å dra nytte av utdanningen vi skal tilby dem.

Grønnern er glad for den storstilte satsingen på utdanning i utviklingsland. – Utdanning står sentralt i SOS-barnebyers arbeid, sier han. SOS-barnebyer er til stede i 134 land og territorier over hele verden, og sikrer tilgangen til utdanning for de mest marginaliserte barna gjennom å styrke familiene deres, støtte lokalsamfunn og

elever med bøker, utstyr og kompetanse, og gjennom å drive egne skoler der andre skoletilbud mangler.

GLAD FOR UTDANNINGSSATSINGTidligere i år la regjeringen fram en stor-tingsmelding om utdanning i utviklings-politikken. I høst var det åpen høring på Stortinget, der Grønnern deltok.

– For SOS-barnebyer er det meget po-sitivt at regjeringen ønsker å øke støtten til de mest utsatte og sårbare barna, og at man ønsker å øke kvaliteten på utdanning globalt, sier han. – At 250 millioner elever mangler grunnleggende lese- og regnefer-

digheter selv etter fire års skolegang viser viktigheten av en slik prioritering.

SOS-barnebyer mener det er viktig å prioritere jenters skolegang. – Samtidig må vi styrke innsatsen overfor ekstra sårbare grupper av barn og unge, sier Grønnern. – For å sikre at disse får en reell rett til utdanning er det viktig å stimulere til økt samarbeid med lokalsamfunn og lokale organisasjoner som kjenner barn og deres hverdag.

OMSORG EN FORUTSETNING– Utdanning er en forutsetning for stabilitet og langsiktig utvikling. Men et trygt hjem

I regjeringserklæringen fra i fjor høst lovet regjeringen å prioritere tiltak slik at barn under barnevernets omsorg i større grad får vokse opp sammen med søsknene sine, og i forslaget til statsbudsjett for 2015 lover regjeringen å rette særlig oppmerksomhet mot fosterhjem som kan ta imot søsken.

– Vi er glade for å se positive signaler i statsbudsjett for 2015, men venter spent på detaljene i søskenomsorgen, sier Sissel Aarak, leder for nasjonale programmer i SOS-barnebyer Norge. – Vi trenger både forsterkning av fosterhjem som tar imot søsken, og økt kompetanse om søsken-spørsmål i barnevernstjenesten.

Nå etterlyser Aarak de konkrete virke-midlene for å ivareta søskens behov i barne-vernet. Hun har følgende råd til barnemi-nister Solveig Horne:• Utarbeid en strategi for å sikre tilstrek-kelige fosterhjem med vilje og evne til å ivareta søsken.

• Tilby forsterking av fosterhjem som tar

imot søsken, med ekstra støtte i en opp-startsfase.

• Styrk kompetansen til de ansatte i bar-nevernstjenesten, slik at søsken blir et sentralt tema i utdanning og forskning på feltet.

• Lag konkrete retningslinjer for plassering av søsken utenfor hjemmet og for oppføl-ging av søsken i barnevernet.

• Kartlegg barnas søskenrelasjoner tidlig for å sikre gode vurderinger og kjennskap til søsken.

• La søskenplasseringer bli en integrert del av barnevernsstatistikken.

• Sørg for at eventuell adskillelse av søsken alltid begrunnes ut fra hensyn til barnets beste.

– Det gjenstår å se om de økte ressursene til det statlig barnevernet faktisk kommer søsken og andre barnevernsbarn til gode, sier Sissel Aarak. – Regjeringen har lovet oss en satsing, og nå venter vi på resultatene.

11STATSBUDSJETTET

BER REGJERINGEN PRIORITERE BARN

– Regjeringens satsing på utdanning i utviklingsland er prisverdig, sier Svein Grønnern, general-sekretær i SOS-barnebyer Norge. Han mener dette må gå hånd i hånd med en sterkere satsing på barneomsorg i utviklingspolitikken. – Norge må stille strengere krav til våre samarbeidsland, sier han. Tekst: THOMAS HAVRO HANSEN

– TRENGER KONKRETE TILTAK FOR SØSKEN I BARNEVERN

er en forutsetning for at utdanningen skal bli vellykket, sier Grønnern. Regjeringens satsing på utdanning bør derfor ta et tyde-ligere ansvar for de millioner av barn som i dag står uten tilstrekkelig foreldreomsorg, mener han.

– Barn som bor på gata, som er underer-nærte eller lever i frykt, vil ha store proble-mer med å ta til seg kunnskap og gjøre seg nytte av en utdanning, sier Grønnern.

Mange utviklingsland mangler bar-nevernsstrukturer, og klarer heller ikke å følge opp FNs retningslinjer for alternativ omsorg. Det får konsekvenser, ikke bare for barna det gjelder, men for samfunnet de vokser opp i, og for generasjonene som kommer etter.

– Norge må bidra til en bedre barne-omsorg hos våre samarbeidsland i utvi-klingspolitikken, sier Grønnern. – Vi må stille klare krav til de landene som mottar vår støtte, samtidig som vi selv må rette en større andel av bistandsbudsjettet inn mot barn. Dette er et av de viktigste bidragene vi kan gi til en god utdanning og en bedre fremtid for våre mest marginaliserte barn.

– I Norge blir seks av ti søsken skilt fra hverandre i fosterhjem. Det bryter med barnas grunnleggende rettigheter, sier Sissel Aarak i SOS-barnebyer.

«Barn som bor på gata, som er underernærte eller lever i frykt, vil ha store problemer med å ta til seg kunnskap og gjøre seg nytte av en utdanning.» Svein Grønnern

FO

TO: S

OS

-AR

KIV

FO

TO: S

OS

-AR

KIV

1312 FILIPPINENEFILIPPINENE

– Jeg kaller henne mamma, for det er hun som er moren min nå, sier 14 år gamle Nico om sin 65 år gamle bestemor Asela. Han mistet begge foreldrene og en eldre bror i tyfonen. Han husker hvordan moren pleide å gi ham lommepenger før han skulle på skolen, stort sett 10 pesos om dagen. Nå har bestemoren overtatt den jobben.

– Det handler om å finne gode grunner til å le, sier 65 år gamle Asela selv. Hun mis-tet tre voksne barn i tyfonen, men nå har hun blitt mor igjen, forteller hun. – Det er lett å gi opp, men jeg velger å se det som en velsignelse. Dette er hva skjebnen ga meg.

Asela fungerer nå som mor for fem av sine barnebarn. – Det er jeg som har bedt dem kalle meg mamma, sier hun. – Hel-digvis føles det veldig naturlig. Og når det kommer fra barna blir det ekstra spesielt.

Men hun innrømmer at det tar på å være mor igjen. Ikke bare følelsesmessig, men også økonomisk.

– Jeg er en pensjonist som ikke en gang har fullført videregående skole, sier hun. – Det er ingen som er interessert i å ansette meg. Mannen min gjør litt snekkerarbeid her og der. Men det er ikke nok til å forsørge fem barn i skolealder.

FÅR HJELPDet er her SOS-barnebyer kommer inn i bildet. Fra barnebyen i Tacloban drives et program der foreldreløse barn får hjelp til å bo hos sine slektninger. 124 barn i alle aldre får den støtten de trenger for å kunne leve et mest mulig vanlig liv.

– Målet er at disse barna skal få den sam-me støtten som barna inne i barnebyen får, forteller barnebydirektør Oscar Garol. – Det betyr gratis utdanning, økonomisk støtte, medisinsk hjelp og liknende. Vi støtter fa-miliene slik at barna får det best mulig.

Også husene i barnebyen ble rasert under tyfonen. Nå bygges de opp igjen, og ifølge Garol blir den nye barnebyen både større og bedre. Barna har flyttet inn igjen, og lyden av lekende barn kan igjen høres mellom husene.

– Det er jo ikke en ordentlig barneby uten barn, sier Garol. – Det var en etterlengtet dag da vi alle kunne flytte inn i husene våre igjen.

ETTER KATASTROFEN

BIDRAR MERSOS-barnebyer forsøker å hjelpe til på mange områder i det tyfonrammede om-rådet. Den lokale skolen i Palanog manglet både dører og vegger, hadde presenninger som tak og 40 elever som måtte dele på åtte lærebøker.

– En stor utfordring, sier Emily Abeto, som er lærer på skolen. – Det er vanskelig å være lærer, og enda vanskeligere når vi verken har klasserom eller bøker.

Nå har SOS-barnebyer tatt fullt ansvar for å gjenoppbygge skolen i Palanog. Tidlig neste år vil 12 klasserom og andre fasiliteter være på plass.

– Palanog er en by mange ignorerer,

antakelig fordi vi bor langt opp i fjellene og det ikke var noen dødsfall her. Men det betyr ikke at barna ikke ble påvirket, sier Emily Abeto. – Heldigvis får vi hjelp nå. Og vi gleder oss til å få skolen vår tilbake.

BARNA HAR EN FRAMTIDSOS-barnebyer gir fiskeutstyr til fiskere og oppretter barnevennlige områder der barn kan leke, høre historier, male, spille og holde på med musikk. Mer enn 2 000 barn har besøkt disse barnevennlige områdene, og nesten 500 familier har fått støtte til å skaffe seg et levebrød, enten som fiskere el-ler på andre måter.

For 65 år gamle Asela kom hjelpen fra SOS-barnebyer som sendt fra himmelen. – Dette er akkurat det vi trenger, sier hun. – Antakelig er det akkurat dette folk i vår situasjon har mest behov for. Og vi er utro-lig takknemlige.

Det er barnebydirektør Oscar Garol glad for å høre. – Det viktigste er at barna forstår at de har en framtid, sier han. – De har kanskje mistet foreldrene sine og andre familiemedlemmer, men det finnes folk som vil hjelpe.

Tacloban var en spøkelsesby etter tyfonen for et år siden. Nå leker barna igjen.

Tekst: THOMAS HAVRO HANSEN Foto: SEBASTIAN POSINGIS

FAKTA

Natt til 8. november 2013 traff tyfonen Haiy-an sentrale deler av Filippinene og omlag fire millioner mennesker mistet hjemmene sine. Vindkastene hadde en hastighet på 379 km i timen, og tyfonen er sannsynligvis den verste i Filippinenes historie. Over 10 000 døde og mange er fortsatt savnet.

KATASTROFEN PÅ FILIPPINENE

Heldigvis får vi hjelp nå. Og vi gleder oss til å få skolen vår tilbake.«

Nico mistet foreldrene sine, og bor nå hos bestemoren sin sammen med fire søskenbarn.

I Palanog har skolen endelig startet opp igjen.

Barna har begynt å leke i barnebyen igjen.

SOS-barnebyer har donert en båt til fiskerne i landsbyen

STORT & SMÅTT

Klare for Atlanterhavet

Samboerparet Ingunn og Snorre har passert Kanariøyene og gjør seg klar for det store Atlanterhavet.

Du har kanskje lest om dem i SOS-magasinet tidligere. Ingunn Narverud og Snorre Føreland la ut fra Hellas i sommer, og skal seile jorden rundt mens de samler inn penger til SOS-barnebyen i Ipiales i Colombia. Den barnebyen besøker de også underveis på turen. Fra Hellas har seilasen gått innom Sardinia, Menorca og spanskekysten, før de var innom Madeira og så Kanariøyene. Derfra seiler de to videre til Kapp Verde, og legger ut på fer-den over havet midt i november. Overfar-ten regner de med vil ta to til tre uker.

Du kan følge de spinnville seilerne på http://www.sy-spinnvill.com/. Der kan du også gi ditt bidrag til barnebyen i Ipiales.

KONSERT FOR NORDLANDSHUSET150 mennesker møtte opp på solidaritetskonserten for SOS-barnebyer i familiekirken i Rana i oktober. Pengene går til Nordlandshuset som skal bygges i barnebyen i Mwanza i Tanzania.

Det var kjente navn som spilte opp, blant annet Ola Bremnes og Maria Solheim. Barnebyen er ventet å stå ferdig våren 2015, og SOS-barnebyer er allerede til stede i området med et familie-program som hjelper rundt 1 000 barn og voksne.

FÅR HJELP FRA POLITIET

Politiets Fellesforbund har bidratt med hele 200 000 kroner til SOS-barnebyers barnehjem i Murmansk. – Vi har lange tradisjoner for å engasjere oss og ta et samfunnsansvar, sier Per Kristian Heitmann i Politiets Fellesforbund. – Jeg er glad for at vi nå har gått inn i et større humanitært prosjekt. – Grunnen til at vi valgte å samarbeide med SOS-barnebyer, er at de har gode referanser og lave administrasjons-kostnader.

AkershusIngrid Steen Malt/91 82 30 09

Buskerud Grith Overgaard Fosnæs/93 44 51 14

FinnmarkRosel Olsen/95 04 66 15

HedmarkEva Bækkel/99 01 83 06

HordalandSonal Patel/41 30 45 83

Møre og RomsdalKari Mette Abusland/95 12 55 60Gerd Watten/90 93 58 74

NordlandStåle Bakken/95 90 13 31

Nord-TrøndelagIngrid Hallan/99 58 24 12

Oppland Eva Engenes/97 78 65 63

OsloSolveig Hauge/41 60 46 27

RogalandRagne Rødstøl/91 82 35 07

Sogn og FjordaneRalf Einar Johannessen/48 27 55 96

SvalbardAnne Lise Klungseth Sandvik/91 71 31 63

Sør-TrøndelagIda Marie Ulriksborg/95 85 29 28

TelemarkSissel Berit Hoell/91 36 50 81

TromsBodil Skotnes/91 57 92 30

VestfoldBernhard Marti/99 61 17 54

ØstfoldMary Gander/48 16 37 24

ØNSKER DU Å BIDRA SOM SOS-FRIVILLIG? For mer info: sos-barnebyer.no/frivillig. Ta også gjerne kontakt med din fylkesleder.

Fredag 26. september åpnet den 15. barne-byen i Vietnam. Det er bygget 12 familiehus der 120 barn vil få et trygt hjem og en ny start i livet. Innflyttingen skjer gradvis slik at barna blir vant til sitt nye miljø.

Til nå har 48 barn flyttet inn. Når barne-byen er i full drift får 120 barn et nytt hjem og en ny familie. Barna i barnebyen har

også fått tilbud om utdanning og helseopp-følging. Det skal i tillegg bygges en barne-hage med plass til 200 barn.

SOS-barnebyer har vært til stede i Viet-nam siden 1969, og landet var et av de første utenfor Europa som etablerte barnebyer.

SOS-barnebyer takker Orkla for finansi-eringen av denne barnebyen.

Ny barneby åpnet i Pleiku i VietnamBarn på skolene i Fana har samlet inn 1,8 millioner til gode formål, og får ros på lederplass i lokalavisa.

Elevene på barne- og ungdomsskolene i Fana og Ytrebygda i Bergen har solgt kaker, ryddet og båret bøsser i høst. Totalt har de samlet inn 1,8 millioner som fordeles på en rekke gode formål, blant annet SOS-barnebyen i Mwanza i Tanzania.

– De har ikke så mange ting som vi har, sier 7 år gamle Sara til lokalavisa Fanaposten. – De kan ikke gå alene på gaten og har nes-ten ikke hus. Og så har det vært masse krig der.

Venninnene hennes, Henriette og Ingrid, er helt enige. – Jeg vil at det skal bli fred og at alle kan få en mamma eller pappa, sier Henri-ette, mens Ingrid håper det skjer noe «magisk» som gjør at alle kan få en familie. – Eller at alle barna kunne få ønskene sine oppfylt i det landet, sier hun.

Innsatsen får også fortjent ros på lederplass i den samme avisa.«Elevene gis kunnskap og verdier som er viktige å ta med seg

videre i livet,» heter det i lederartikkelen. «Vi tar av hatten for inn-satsen, og håper det gode arbeidet vil fortsette og sette varige spor både her hjemme og i den store verden.»

Barn i Fana samlet inn millioner

Ikke alle ønskene til Solveig

står skrevet i stjernene.

Noen av dem har hun

satt ned på papiret.

Skriv et teStament Som handler om livet ingen arveavgift • Fri advokathjelpHele eller deler av arven etter deg, kan gi de mest sårbare barna et trygt hjem og en fremtid.

sos-barnebyer.no/testament tlf. 23 35 39 49 / 23 35 39 00

Frantisek Hajnovic leverer over gitaren han har kjøpt til SOS-barnebyen i Bergen.

16

Frantisek er fra Slovakia men jobber nå som IT-ingeniør i Oslo. På fritiden spiller han gitar, og i sommer besluttet han å spille på gata og i tillegg donere halve spilleinntekten til et godt formål. I samråd med SOS-bar-nebyer kjøpte han en gitar for pengene, som han ga til barna i barnebyen i Bergen.

Barnebyen har husband, og trengte en elgitar. Musikkrommet i barnebyen er ellers godt ustyrt med instrumenter og teknisk utstyr, og det er gode muligheter både for individuell musikkundervisning og øving som «band». Musikkrommet ble bygget og etablert ved oppstarten av barnebyen, finansiert av private givere.

Frantisek begynte med gitarspilling som 18-åring. I mai i år bestemte han seg også for å dele både musikkgleden og inntekten med flere.

– Det var egentlig kjæresten min som inspirerte meg mest til å gi penger til en god sak. Hun er med i en salsagruppe som

danser til inntekt for rent vann i flere afri-kanske land. Jeg tenkte at jeg også kunne gjøre noe lignende, forklarer han.

Gitaren har fått navnet Imelda – opp-kalt etter en låt av Mark Knopfler i Dire Straights, Frantisek sitt store forbilde.

– Å spille for å hjelpe andre er en ekstra motivator. Både responsen fra publikum og den gode følelsen man får av å bidra til veldedighet er uvurderlig, sier han. Han oppfordrer derfor flere musikere til å gjøre noe lignende.

«Håper dere får like mye gleden av denne som jeg hadde ved å tjene pengene til den», skriver Frantisek på en liten lapp han har lagt ved i etuiet. Gitaren overrekkes barne-byen i Bergen så raskt som mulig.

Både Frantisek og venner har bidratt. Tom Pazourek, Mada Marginean, Monika Mala, Marco Stallman og Karoline Buer har spilt eller sunget til inntekt for gitaren. Tusen takk alle sammen!

I sommer spilte Frantisek Hajnovic (25) gitar på gaten i Oslo. Over halvparten av pengene han tjente ble investert i en gitar til barna i barnebyen i Bergen. Der kommer gitaren godt til nytte i barnebyens musikkterapi.

Tekst: CAMILLA DELBEKK

– Dersom hver og en av viser engasjement, sprer budskapet eller er med i organisasjo-ner som SOS-barnebyer vil verden være et skritt lenger. Verdens barn vil også være et skritt nærmere en rettferdig oppvekst. En oppvekst som ikke er bestemt av tilfeldighe-ter, skriver Zuzanna i Romerikes Blad.

Zuzanna tok kontakt med SOS-barneby-er etter å ha sett Johannes-kampanjen tidli-gere i år. Hun sitter i elevrådet på Lillestrøm videregående skole, og i tillegg til vervet i UngSOS er hun leder for AUF i Skedsmo. Tidligere i høst samlet hun flere ungdom-mer til å delta frivillig på barnebymarsjen i Oslo, hun har arrangert temakveld og solgt vafler sammen med UngSOS i Lørenskog på Lillestrøm torg, der inntektene gikk til ungdomshuset i Kosovo.

Da hun var innom SOS-barnebyers kontor i august for å pakke deltagerbager

sa hun at hun en dag vil jobbe for SOS-barnebyer – riktignok etter at hun har vært statsminister!

– Barn i ulike samfunn møter svært for-skjellige definisjoner av hva det vil si å være et barn. I samfunn som Norge tar vi det for gitt at barn har rett til å være barn. De har mulighet til å utvikle seg og være nysgjer-rige på verden. I Norge forsøker vi å gjøre vårt beste for å la barn være barn. Dessverre er Norge bare et unntak i verdenssammen-heng, forteller hun i innlegget.

– Det er på tide at hver og en av oss krever å opprettholde barns rettigheter på poli-tikernes dagsorden. Barn er fremtiden, og derfor må deres rettigheter beskyttes. Ikke bare i Norge, men i resten av verden. Det må legges til rette for at barn skal kunne få lov til å være barn, uansett hvor i verden de kommer fra!

KJEMPER FOR DE MINDRE HELDIGE

FOTO

: RO

MER

IKES

BLA

D

FOTO

: SU

NE

KIT

SH

OFF

FOTO

: TO

NY

FIG

UEI

RA

FOTO

: TH

OM

AS

HA

VR

O H

AN

SEN

GITARKAMERATEN MED DET STORE HJERTET

17STØTTESPILLERESTØTTESPILLERE

MOSAMBIK HAR både høy befolknings-vekst og en arbeidsledighet på nesten 30 %. På SOS-barnebyers ungdomshus i Maputo bor Ermelinda, som vil reise jorden rundt og lære mer.

Ungdomshuset støttes av det norske rederiet Høegh Autoliners, og huser i dag 76 unge mennesker. Mange av dem er som Ermelinda, som har begynt på en utdan-ning og drømmer om en framtid.

Ermelinda studerer politikk og adminis-trasjon, men er redd for at det ikke er spe-sifikt nok til å sikre henne jobb når hun er ferdig. Derfor vurderer hun også å studere turistnæringen.

Mer enn en tredjedel av ungdommene på ungdomshuset tar høyere utdanning. San-dra tar medisinutdanning på fjerde året, og også hun har lyst til å reise verden rundt. – Mitt neste ønske er å studere utenlands, sier hun. – Så vil jeg komme tilbake hit og få meg jobb på et offentlig sykehus, så jeg kan hjelpe venninnene mine i landsbyen.

Fernando kom til SOS-barnebyer da han var tre år gammel. Nå er han 25, og er nes-ten ferdig med yrkesutdanningen sin. Han jobber nå som selger.

– Det er godt å bo her sammen med brø-drene mine, sier han. – På hverdagene stu-derer vi, men i helgene er vi alltid sammen.

Han har bodd på ungdomssenteret i åtte år, men besøker fortsatt huset i SOS-barne-byen der han bodde og holder god kontakt med SOS-moren sin. – Det jeg ønsker er å bli ferdig med studiene mine og ta vare på de yngre brødrene mine, sier han.

Hjelper unge i Maputo

17 år gamle Zuzanna kjemper for de mindre heldige barna. Hun er leder for UngSOS på Lillestrøm, og skrev leserinnlegg i lokalavisa om barns situasjon som en del av en skoleoppgave.

Er med og styrker familier i AngolaI LUBANGO I ANGOLA får nå sårbare familier hjelp til utdanning og yrkes-opplæring. I tillegg jobbes det med å øke og styrke kompetansen slik at omsorgs-personer gir god og trygg omsorg til barna. Både familiene og den lokale SOS-organisasjon skal styrkes.

Hjelpen kommer fra norske Ulstein, og går i hovedsak til SOS-barnebyers fa-milieprogram i området. Der får mer enn hundre familier, mer enn fem hundre voksne og barn, hjelp til å klare seg selv. I tillegg jobber Ulstein med å støtte lokal-samfunnet, og med å styrke bevisstheten om barns og voksnes rettigheter i landet.

De viktigste oppgavene er å sørge for at barn får tilgang til helt nødvendige tjenester, som skole, helsetilbud og næ-ringsrik mat. På lang sikt er det et mål at familiene skal klare å forsørge seg selv. Det er en bred innsats som nå leg-ges ned, med fokus både på likestilling, yrkesopplæring, flere arbeidsmuligheter, og ekstra ansatte i familieprogrammet.

18 19

bevilge 2,8 millioner kroner til gjenoppbyg-gingen. Beløpet går inn i et større bidrag som SOS-barnebyer internasjonalt stiller til rådighet for den utsatte befolkningen på Gaza. De palestinske selvstyremyndig-hetene har beregnet at gjenoppbyggingen vil koste rundt 46 milliarder kroner, og giverlandsgruppen for Gaza, som Norge leder, bevilget nylig 35 milliarder kroner til arbeidet på Gaza og i resten av de palestin-ske områdene. Det er mer enn forventet, men likevel ikke nok.

– Denne gjenoppbyggingen må også inkludere en styrking av det faglige og psy-kososiale arbeidet med de hundretusener av barn som har opplevd krigshandlinger på nært hold, sier Grønnern. – Traumebe-handling for barn må gis en vesentlig plass i

helsearbeidet som nå tar til i området.Alternativet, tror Grønnern, kan være at

denne lange konflikten bare fortsetter.

VANSKELIG SITUASJON– For barna på Gaza er situasjonen svært vanskelig, sier Ida Sofie Karlsrud. Hun har skrevet masteroppgave om emosjonell utvikling hos barn som har vokst opp i krig og konflikt. Hun gjorde sin studie på Vestbredden, og skal reise tilbake til Hebron like etter at SOS-magasinet har snakket med henne.

– Forskningen i dag vektlegger trygg-het, sikkerhet og emosjonell forståelse, sier hun. – Altså alle de tingene man ønsker å gi sine barn uavhengig av hvor man bor. Alle ønsker å gjøre det beste for sine barn.

Det er de voksnes ansvar å passe på, sier hun. Det er viktig å skape sikkerhet uten å skape frykt. Da må man heller ikke foku-sere for mye på at det faktisk er trygt. – Og det er også avgjørende med noen former for kliniske tiltak, sier hun. – Ressursene er få, og barna er mange. Og noen trenger langva-rig klinisk terapi.

Samtidig har disse områdene få fagfolk å stille opp med. Og det er ikke uproblema-tisk å importere fagfolk fra andre land. – Det er en utfordring å jobbe i en kultur som ikke er din egen, forteller Karlsrud. – Det handler både om kommunikasjon, om å forstå kulturelle koder, og om hvilken posi-sjon barn har i de ulike samfunn.

Karlsrud beskriver Midt-Østen som „en helt unik situasjon“. – Der er det nå tredje

1918 BARN I KRIG BARN I KRIG

–MÅ GJENOPPBYGGE BARNA

– Alle barn i Gaza som er mer enn seks år gamle har opplevd tre kriger, og svært mange barn sliter med stress-syndromer og andre traumer etter krigføringen, sier Svein Grønnern.

Etter årets krig anslås det at så mange som 373 000 barn har hatt ulike trauma-

tiske opplevelser. 1,5 millioner mennesker i Gaza har liten eller ingen tilgang til rent vann, og nesten 17 000 hus er ødelagt. Nesten 2 000 mennesker er døde, blant dem omtrent en fjerdedel barn. Nær 10 000 mennesker er skadde i konflikten, også her er omtrent en fjerdedel barn.

UNNGÅ NYE VOLDSSPIRALERBehovet er derfor stort for å hjelpe barn og unge på Gazastripen. Rundt halvparten av den gjenværende befolkningen i Gaza er barn under 18 år, og rundt 1 100 barn er registrert som foreldreløse. Det er mye infrastruktur som skal gjenoppbygges, og befolkningen trenger også medisinsk utstyr og måter å forsørge seg på.

Nylig vedtok SOS-barnebyer Norge å

– Det er ikke bare infrastruktur og boligmasse som skal gjenoppbygges i Gaza. Like viktig er det å gjenoppbygge og reparere traumatiserte barn og unge, sier Svein Grønnern, generalsekretær i SOS-barnebyer Norge.

Tekst: THOMAS HAVRO HANSEN Foto: BJØRN-OWE HOLMBERG

I Gaza har barna opplevd flere kriger etter hve-randre. Denne jenta har laget en tegning fra da hun var vitne til at bestefaren ble skutt.

I Syria har SOS-barnebyer opprettet barnevenn-lige dagsentre.

FOTO

: WIS

SA

M B

AC

HO

UFO

TO: W

ISS

AM

BA

CH

OU

BARNEBYMARSJEN 2014 21

1400 gikk barnebymarsj for å hjelpe barn

generasjon med palestinere som vokser opp i en situasjon som genererer psykososiale vansker, sier hun. – Det er en helt akutt psy-kologisk krise. Det er kritisk å få inn hjelp nå. Og vi kan begynne med sanggrupper, samtalegrupper og så videre.

Atle Dyregrov og Magne Raundalen ved Senter for Krisepsykologi i Bergen har arbei-det med temaet barn i krig i en årrekke. De var blant annet med på et internasjonalt prosjekt som i 2003 undersøkte barns opp-levelser av krig i Irak. Den viser blant annet at tid ikke leger traumer. Barna fortsatte å være redde i flere år etter at krigen var slutt.

BARNEVENNLIGE ROMFlere steder i verden har SOS-barnebyer begynt med såkalte barnevennlige dagsen-tre der barna kan leke, tegne, synge og få utfolde seg slik barn er ment å gjøre. I områ-der som er rammet av krig eller katastrofer blir denne typen tiltak stadig fler. I Syria får mer enn 8 000 barn hjelp av SOS-barnebyer på denne måten. I Tacloban på Filippinene har tallet nådd 2 000. På Balkan får flere barn som er rammet av den nylige flommen hjelp på samme måte.

I tillegg trengs gode fagfolk. I Rafah på Gaza-stripen jobber psykologer i SOS-barnebyers familieprogram med barn og familier som har blitt hardt rammet av krigen, og både barn og voksne får oppføl-ging og hjelp.

Barn må få en mulighet til å være barn, og det er vanskelig når ikke en gang de voksne rundt dem har kontroll over situa-

sjonen. Under årets krigføring ble også israelske barn rammet, og SOS-barnebyer er til stede på begge sider av konflikten. Barna i SOS-barnebyen i Neradim i Israel måtte stadig søke tilflukt, og barnebydirektøren var opptatt av å fortelle at det fantes barn på Gaza som var i samme situasjon. De ga også beskjed til den israelske hæren om hvor SOS-barnebyen på Gaza befant seg, slik at den ikke skulle bli truffet av bomber. SOS-barnebyen i Neradim har både jødiske, muslimske og kristne barn.

VIKTIG MED SKOLE– Skole og utdanning er helt avgjørende, sier Ida Sofie Karlsrud. – Skolen er en helt unik mulighet for å skape struktur og forutsig-barhet og komme gjennom den emosjonelle støyen hos barna. I tillegg får barna et fel-lesskap med andre barn, en opplevelse av å være sammen om noe som er vanskelig.

Skolen er også avgjørende fordi den gir en følelse av mestring, forteller hun. – Og med mestringen kommer følelsen av at du kan gjøre noe mer med ditt eget liv.

Karlsrud har besøkt skoler på Vestbred-den og forteller om en stor etterspørsel etter

sosiallærere og helsesøstre. – Skolene hadde dårlig med ressurser og lite tilgang på fagpersonell. Det kunne være én helsesøster som hadde ansvar for 1 500 elever. Det er en vanskelig situasjon hvis det er barn som har store utfordringer, forteller hun. – Men selv om ressursene er få, jobber alle meget hardt for å gjøre alt de kan for barna.

Karlsrud er opptatt av at vi må bygge barna opp til å tro på fremtiden igjen. – Vi trenger tiltak for å fremme barnets egne ressurser, sier hun. – Det å stimulere barnets tro på seg selv er kanskje det mest avgjø-rende. Vi må forsøke å gi barnet en tro på at det går an få til noe, til tross for situasjonen rundt dem.

BARN BLIR FORSØMT– Dessverre ser vi ofte at arbeidet med barn forsømmes når krigsrammede områder skal gjenoppbygges, sier Svein Grønnern. Han mener Norge har en unik posisjon gjennom sin lederposisjon i giverlandsgruppen for Gaza. – Utenriksminister Børge Brende må sørge for at barnas behov kommer høyere

opp på agendaen.FNs generalsekretær Ban Ki-moon har

gitt uttrykk for at den neste gjenoppbyg-gingen av de palestinske områdene må bli varig, og at man ikke kan fortsette å gjenoppbygge krigsherjede områder dersom det bare følges av nye ødeleggelser. Det er Grønnern enig i.

– Barn som har levd med krig og trusler står i fare for å bli ustabile som voksne, sier han. – Dersom vi ikke gir barna kvalifisert hjelp, kan resultatet bli nye voldsspiraler og en konflikt som aldri tar slutt.

Syv norske byer arrangerte barnebymarsj i år, og neste høst kan det bli enda flere.Barnebymarsjen er allerede en tradisjon! Det begynte i Stavan-ger i fjor høst, og vokste til seks andre kommuner i år. Sammen med Sta-vanger tok Oslo, Bergen, Trondheim, Skien, Levanger og Sandefjord fatt på høstens barnebymarsj, og distansene varierer fra 1,5 til 3 kilometer.Både før, under og etter marsjen var det aktiviteter og underholdnings-

innslag. Voksne betaler 100 kroner, mens barn under 16 år går gratis. Det er de frivillige i SOS-barnebyer som arrangerer barnebymarsjen, og inntektene går til SOS-barnebyers arbeid i Tanzania, Somalia og Angola.Flere nye byer har nå gitt beskjed om at de ønsker å være med i tradisjo-nen neste år

20 BARN I KRIG

«SOS-barnebyen i Neradim i Israel ga beskjed til hæren om hvor barnebyen på Gaza var, så den ikke skulle bli truffet.»

«Vi må forsøke å gi barnet en tro på at det går an få til noe, til tross for situasjonen rundt dem». IDA SOFIE KARLSRUD

FOTO

: ELI

SA

BET

H T

ØN

NES

SEN

FOTO

: ELI

SA

BET

H T

ØN

NES

SEN

OM BARN FOR BARN OM BARN FOR BARN

BARN HJELPER BARN

OM BARN FOR BARN

« «Det føles godt å hjelpe noen som trenger det så sterkt.

Jeg vil bli en god fotballspiller og vil også hjelpe til med å rydde jorden for miner sånn at barn kan leke trygt og spille fotball.

He i! Jeg heter Agmari, er 12 år, og bor

i mor Rakels hus i barnebyen i

Huambo, Angola.

tekst og foto: TURID WEISSER

Det beste jeg vet er ris og poteter og kjøtt som mor Rakel lager. På fritiden liker jeg aller best å spille fotball, og jeg synes Cristiano Ronaldo er verdens beste fotballspiller.

Jeg liker at mor lærer oss ulike ting, hvordan vi skal gjøre nye oppgaver og arbeid i huset. Jeg liker å hjelpe moren min med husar-beid og med å lage mat.

Når jeg blir stor vil jeg arbeide sammen med dem som hjelper til med å fjerne miner i Angola. Minene ligger begravet i jorda og kan eksplodere hvis noen tråkker på dem. Det gjør er at det er vanskelig for oss å finne trygge steder å spille fotball. Det er veldig farlig for barn.

Jeg vil bli en god fotballspiller og vil også hjelpe til med å rydde jorden for miner sånn at barn kan leke trygt og spille fotball. Det er store byer og områder hvor det fortsatt er mange, mange landmi-ner fra borgerkrigen, selv om krigen sluttet for 12 år siden. Jeg vil arbeide for å fjerne minene så vi kan spille fotball over alt i Angola!

• Det bor 18 millioner mennesker i Angola.

• Hovedstaden heter Luanda.• Språk: Portugisisk• Det var borgerkrig i Angola i

nesten 30 år, til det ble fred i 2012.

• Det finnes tre SOS-barnebyer i Angola.

FAKTA ANGOLAFAKTA

AKTIV HØST FOR SKOLER

I høst har mange skoler hatt aksjon til inntekt for SOS-barnebyer. Haukedalen skole i Bergen hadde SOS-barnebyløp 22. oktober. Da løp barna i to forskjellige løy-per, en for de store og en litt kortere for de små. De hadde konvolutt med penger med hjemmefra.

På FN-dagen var det flott sangsamling der elevrådet ved skolen overleverte 22 500 kr til skolekontakt Anne –Lis Øvre-botten. Pengene går til sosialsenteret og familieprogrammet i Mwanza i Tanzania.

Takk til elever, lærere og foreldre: Dere gjør en forskjell!

tekst: LENE MOEN VIK

foto: MATS HVALSENGEN

Navnet har oppstått fordi de ønsker at elevene skal ha et eierskap til denne aksjo-nen, de vil at alle elever og lærere skal vite nøyaktig hva innsamlede midler går til; en SOS-barneby i Siteki i Swaziland. Frem til nå har denne skolen vært med på å støtte en barnehage, men den er nå ferdig finansiert. Dermed har elevene bestemt seg for at de vil støtte vårt familieprogram i dette lokal-samfunnet, for de har sett med egne øyne hvor viktig dette arbeidet er.

To ganger har elever og lærere fra Sør-umsand vært på reise til Swaziland for å se prosjektet med egne øyne. De ville gjerne se at pengene kom trygt frem og hvordan de ble brukt. På disse turene har de fått være

med de lokale SOS-arbeiderne ut i felt, og der har de møtt svært sårbare og utsatte fa-milier som ikke ville ha klart seg uten den støtten de får fra SOS-barnebyer.

Disse møtene har gjort sterkt inntrykk, og elevene sier det føles godt å hjelpe noen som trenger det så sterkt. De har møtt sto-resøsken på sin egen alder som har ansvaret for store barneflokker, og de har sett gamle bestemødre som har mistet alle barna sine og som har måttet overta ansvaret for alle barnebarna.

–Det er godt å vite at hjelpen kommer frem, nå har jeg sett det med mine egne øyne. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen, er noen av elevenes egne ord.

De sterke inntrykkene kommer tyde-lig frem i filmen «Bry deg,» som er på våre nettsider: www.sos-barnebyer.no/brydeg

Sørumsand videregående skole har vært en aktiv aksjonsskole for SOS-barnebyer i flere år. De har en årlig innsamlingsaksjon som de kaller «Aksjon Siteki», og nå kan du se en film om aksjonen på våre nettsider.

– Alle kan hjelpe noen

GIR I STEDET FOR Å FÅ

Også i år er tusenvis av elever over hele landet med på Omvendt Julekalender! For 7. år på rad inviterer SOS-barnebyer sko-ler til å gi i stedet for å få. Hver morgen i desember samles klasser til en advents-stund og ser en film fra SOS-barnebyer og reflekterer sammen over temaet i dagens kalenderluke. I år har er det fokus på FNs barnekonvensjon, i anledning konvensjo-nens 25 års jubileum i 2014. Barneombud Anne Lindboe dukker opp i første luke og forteller at FNs barnekonvensjon også er viktig for barn i Norge. I fjor deltok 50 000 barn som samlet inn 2,6 millioner kroner. I år går deler av inntekten til SOS-barneby-ers arbeid for barn i Gaza.

Følg kalenderen på www.omvendtjulekalender.no

Takk for dine bidrag i året som har gått. Sammen hjelper vi barn over hele verden til en trygg oppvekst og en bedre fremtid!

Bli SOS-fadder på sos-barnebyer.no eller ring 02210.

God jul!