1

MAGASINETTANKS VGS, VÅREN 2012 Medie- og inf.kunnsk. 1

Ida Marie (18) reiste til Uruguay, og Thea (18) reiste til Wales. Begge skulle være et skoleår i utlandet, men Ida Marie kom hjem etter bare tre måneder.

Utveksling tur- retur

MacGyver, Neil Armstrong, Barack Obama, John F. Kennedy og Martin L. King Jr. var alle speidere, s. 4.

Står det så dårlig til med Bergens-skolene? s. 6.

Fretex lokker til retrokjøp med nye motebølger,s 10.

2

Sammen med Espen Vaular, Siv Dyb Wangsmo og Thomas Cook eier Åshild Kyte bydelskaféen Nobel Bopel nede på Møhlenpris.

Side 14

Bli med inn i en NOBEL BOPEL

3

MAGASINETINNHOLD4- 7 Speideren: Learning by doing8 - 11 Står det virkelig så dårlig til med bergensskolene?12-13 Fretex sine gjemte skatter14-17 En nobel Bopel18-19 Første steg til rockestjerne20-25 Klosteret Marias Minde26-29 Utveksling- året de kom hjem30-32 Frekvens - ingen grenser33 Har du søkt sommerjobb?34-37 Gamlehaugen - kronprinsens hybel38-39 -Russetiden blir sykt fett!40-41 Hasjrøykere er ikke som du tror42-44 Fra bunn til best: Bergens Buekorps45-46 Hva kan 18-åringene vente seg av Bergens uteliv?

Tekstene og bildene i dette magasinet er laget av elevene i Medie- og informasjonskunnskap 1 ved Tanks videregåande skole.

20-25

42-44

30-32

4-7

12-13

4

Hva har MacGyver, Neil Armstrong, Barack Obama, John F. Kennedy og Martin Luther King Jr. til felles? Jo, at alle var speidere. De er bare en liten klype av kjente personer som har, på ulik grad, dedikert livet sitt til å hjelpe andre. Frank Botnevik fra Bergen MS er en av dem og har vært speider i 23 år.

Den 32 år gamle bergenseren job-ber til vanlig som Operations manager i firmaet Amitec, eller mellomleder i en IT bedrift som det heter på godt norsk. Denne stillingen fikk han ikke på grunn av utdan-nelse som leder, for det fikk han ikke før senere, men på grunn av sin 17 år lange er-faring som speiderleder. Da han fikk jobben betalte firmaet for den nødvendige utdan-nelsen han manglet, forteller han.

- Jeg begynTe I Flokken da jeg var 9 år fordi jeg hadde en venn som gikk der.I motsetning til de fleste barn på hans alder, valgte han speideren ovenfor fotball og sier åpent sin mening om hvorfor.- Fotball søg, men det kan også ha noe med at jeg ikke var så flink til det heller.Selv om det var gøy som liten å ikke ha like mye ansvar som nå, syns han egent-lig det var morsommere å være leder enn å være speider. Og selv om han fremdeles må betale årskontingent, sier han det er verdt det når han ser gleden og framgangen til barna. Selv får han heller ikke betalt et rødt øre for arbeidet sitt.

- Jeg hAr nOk beTAlT rundt 10.000 kr i kontingent oppgjennom årene.når Frank begynte som leder var de om lag 1-2 i Troppen, og ved hjelp fra mange an-dre som også syntes speideren burde være et tilbud for unge, klarte de å reise gruppen. I dag er de nemlig rundt 50 speidere tilsam-

men. Det har vært en jevn økning opp gjen-nom årene og gruppen vokser fremdeles takket være speidere som tar med seg ven-nene sine. - noen ganger når det er ekstra slitsomt spøker vi ledere med at vi må lage noen dårlige møter, sånn at det blir færre speidere, sier han smilende.

DeT er Ikke bAre I bergen MS at det har vært en stigende interesse for speiding. Siden den første leiren Sir baden Powell holdt på brownsea Island i 1907 har antall medlemmer skutt i været. Fra 20 speidere på den tiden har det vokst til over 28 mil-lioner i hele verden, og det er bare seks land i dag som ikke har speidere. Cuba, burma, laos, kina, nord-korea og Andorra.

bADen POwell (1857-1941), speider-ens far, hadde som mål å stoppe neste ver-denskrig. han lyktes ikke, men det betyr ikke at andre ikke kan fortsette tankegan-gen hans. hans mest kjente sitat er «Spei-ding skal være gøy. hvis det ikke er gøy, er det ikke speiding» og meningen med spei-deren var å gjøre barn om til ansvarsfulle

mennesker.Dette blir gjort ved at de lærer kunnskap alle bør kunne, men som færre kan. «lær ved å feile» heter det og vil si at ved å prøve nye ting vil du utvikle deg og lære av dine feil. I bunn og grunn lærer alle speidere det bear grylls viser på sitt program på Dis-covery Channel, «Man VS. wild». han tar det kanskje til et høyere nivå av ekstreme tilfeller, men det er ingenting du ikke kan lære i speideren. Det er ikke tilfeldig at han kan disse tingene heller, for grylls er nem-lig Storbritannia sin speidersjef.

TIng De lærer er blant annet hvordan gi tegn til omverdenen hvis de går seg vill, overleve på overnattingsturer i telt og hvordan sette opp en gapahuk. en speider lærer også å bygge storslagne byggverk med bare paller og cilastau. bortsett fra de åpenbare tingene som å gå på tur i skogen gjør også speidere andre ting.en gang i året har speidere over hele verden en felles samling som kalles JOTA/JOTI. Det står for Jamboree on the air og Jambo-ree on the internet. Før I tiden var det bare en gjeng som drev med amatørradio, mens nå har det gått over til chatting på internett. I bergen MS er målet at alle skal kunne ha en PC hver.Arrangementet varer i 24 timer hvor de sov-er (hvis de vil) på lokalet lånt av firmaet, Amitec, der Frank jobber. Det går heller ikke lenger bare i å snakke med andre spei-

Learning by doing

Noen ganger når det er ekstra slitsomt spøker vi ledere med at vi må lage noen dårlige møter, sånn at det blir færre speidere - Frank botnevik

“

Av // Ingvild Frostad Gulichsen

5Frank på et nokså vanlig Flokk møte. Foto: rebekka Pedersen

6

dere over hele verden, men også i å spille rock band, bordtennis, dansematte og di-verse x-box spill.

en DAg FrAnk AllTID gledet seg til var onsdagene, for da var det speidermøte. Da fikk han se igjen vennene sine og slik er det fremdeles.- Det er umulig og ikke bli godt kjent og glad i folk når man bor så tett på de som man gjør på leir.Og det er sant, for på leir deler patruljene telt der de bor sammen i en hel uke. På den måten blir man nesten tvunget til å bli kjent med hverandre hvis de ikke er det fra før. Men alle kjenner alle fra før av, så det er ikke noe problem.

DeT er Ikke bAre gODe venner og jobb speideren har brakt med til Frank. hadde det ikke vært for sin tid som speid-erleder hadde han heller ikke truffet damen som skulle bli hans kone. Og uten helene botnevik hadde det heller ikke blitt noe til den nydelige datteren Marie.

en annen som har fått kjenne på samholdet i bergen MS er Flokk-lederen rebekka Pedersen (17 år). Til daglig går hun på Årstad VgS på design og tekstil linjen og

ønsker å bli designer. hun er heller ikke den eneste speideren som har hatt det ønsket. Den kjente franske designeren Jean-louis Dumas-hermes var også speider en gang.

hVer OnSDAg er rebekkA en av de fire andre lederne som hjelper Frank med å holde styr på ungene. hun begynte i spei-deren høsten 2009 da noen venner hun kon-firmerte seg med overtalte henne til å beg-ynne og har elsket det hvert sekund siden.- Jeg gleder meg alltid til å se folkene igjen. De er på en måte som en forlenget familie.Siden rebekka begynte på speideren føler hun at hun har blitt flinkere til å snakke rundt andre. Det faktum at hun må betale kontingent selv om hun er leder bryr hun seg ikke om.- Deg gjør meg absolutt ingen ting for jeg får så mye ut av det og lærer så mye at det er fullstendig verdt det.«Skal bli speider samme dag de er født!»Den smilende 17 åringen ble leder våren 2010 og siden hun selv var så fersk følte hun at Flokken, som er for de yngste, var det rette stedet for henne å være leder. Det at hun liker barn var også en avgjørende faktor. Også om 10 år ser hun fremdeles seg selv som leder. Selv om hun muligens ikke er like aktiv da er hun sikker på at hun er

speider da også. hun er også fast bestemt på at når hun får barn skal de bli speidere og hun håper at de kommer til å få like gode erfaringer og minner fra speideren som hun har.

Jeg kunne egenTlIg hA blITT spei-der mye tidligere hadde det ikke vært for at jeg ikke hadde mulighet da, sier rebekka og ser smilende ut av vinduet. hun fortel-ler at hun var rundt 7 eller 8 år da hun og bestemoren var på et juleverksted i kirken der bergen MS holder til at Frank kom opp til dem. han spurte om hun ville begynne i speideren og ca. 8 år senere begynte hun.lykke i minneform

nÅr SPørSMÅleT OM gODe min-ner kommer, er det ikke kort med svar fra noen av dem. heller ikke når spørsmålene går mot leirer, for da kryper det et smil om munnen på dem begge. - På bussen hjem fra en leir sang alle «I like the Flowers» i over en time, sier Frank og smiler. når han gikk på videregående hendte det en artig hendelse han ikke klarer å glemme. en av speiderne hans falt i elven.- Det var ikke noe alvorlig, men han var sønnen til læreren min da.Videre flommer det ut med minner om flotte

Flokken på tur. Foto: rebekka Pedersen

7

turer sammen med gode venner og ting de opplevde. blant annet om en tur for alle patruljelederne og assistentene i hele MS korpset i norge. en av aktivitetene der var «Jog, yoga og bad» Det sier nok litt, for om morgenen var det akkurat det som skjedde. Tidlig om morgenen skulle alle som var der opp og jogge. Det var sen vinter og tidlig vår akkurat da så det lå fremdeles snø en del steder forteller han. De måtte jogge ned i sjøen, som vi kan forstå var iskald, før øk-ten endte med yoga.en ting begge de bergenske speiderne er enige om er at etter en leir savner man det å alltid ha noen rundt seg. Det å tilbringe en hel uke sammen med opp til 10 speidere i en lavvo og å ha en seng og et rom for seg

selv er ganske forskjellig.- Den første dagen er det bare behagelig å kunne ligge på sofaen hele dagen i stillet, men de neste dagene er litt uvandt. Man får følelsen av at noen mangler, sier Frank.

Men SelV OM AlT dette virker som fryd og gammen sier Frank og rebekka at det ikke er alltid ting går helt som på skinner. De dagene det er ekstra hektisk på jobben, og Frank heller har lyst til å ligge på sofaen enn å bli klatret på av hypre speidere, kan være ekstra tunge. Men på de dagene drar han seg opp av sofaen og på med et smil.- Det som er så fint nå er at vi er 5 ledere på 15 barn. noe som vil si at det alltid er noen som kan ta over. uansett om han har

en tung dag klarer alltid ungene å sette et smil om munnen hans, forteller han.- Selv om Frank har autoritet er han også som et stort barn, sier rebekka.Og det er ikke bare hun som sier det. Frank selv har sagt at han liker å være leder for de yngste blant annet fordi da kan han oppføre seg som et barn selv.Så hva har harrison Ford, Steven Spiel-berg, Michael Moore, Frank botnevik og rebekka Pedersen til felles? Jo, at alle er speidere. Det samme var 11 av de 12 men-nene som har gått på månen. Akkurat det har gitt dem unike minner og venner som varer. Akkurat det har gitt dem en mulighet til å gi tilbake.

Den første dagen er det bare behagelig å kunne ligge på sofaen hele dagen i stillet, men de neste dagene er litt uvandt. Man får følelsen av at noen mangler. - Frank botnevik

“Deler av Troppen som samles rundt bålet i haugsdalen. Foto: Frank botnevik

8

Dagens mediebilde preges av en debatt omkring skolens fysiske og sosiale miljøet. Med fokus på dårlig fysisk og psykisk helse, midlertidige nedleggelser og bus-sing av elever i hytt og vær, har bergens-skolene blitt satt i et meget dårlig lys den siste tiden. Det sies imidlertid at det er et eventyr å gå på eventyrskogen skole. kan grendeskolene være lyset i enden av tunel-len?

I lIkheT MeD en rekke andre skoler har også eventyrskogen vært nedleggings-truet, men dette har foreldre og ansatte satt en stopper for. I skolebruksplanen fra 13.12.2010 ble det vedtatt at skolen skulle bestå. I denne forbindelse skrev Marianne knutsen, leder i FAu, følgen-de: “kjære alle sammen, både FAuère og klassekontakter! Så var det sikret - eventyr-skogen blir skole for barna i området i ennå noen år framover. Vi får håpe vi slipper flere kamper men i så tilfelle er foreldrene i Sandviken klar til innsats!”

DeTTe VAr en gleDelIg nyhet for skolens elever, særlig for fjerdeklassingen robert Davidsen: - Jeg liker å gå til og fra skolen, og dessuten er det så mange flotte ting man kan gjøre her. Videre forteller robert om begivenhetsrik lek og moro i skogen, sykling på skoleplassen og intense kamper på fotballbanen. når han er inne i skolebygget, liker han å tegne, perle eller spille blokkfløyte. robert er veldig fornøyd med mangfoldet eventyrskogen tilbyr, både når det gjelder fysisk og kreativ utfoldelse, og svarer kontant ”Ja!” på spørsmål om

han kunne tenke seg å bli på eventyrsko-gen i mange år til. likevel må han videre til krohnengen neste år, og da blir skoleveien dobbelt så lang. – Men nå er jeg så vant til å gå til skolen, og vet hvordan jeg skal passe meg i trafikken. Det blir god trening, også får jeg jo gå sammen med vennene mine, avslutter robert med et lite smil på lur.

kArI STOruM er lærer ved even-tyrskogen, og er storfornøyd med det spen-nende miljøet i indre Sandviken. – Stoltze-kleiven, Muleelven og sjøen er interessant

for barna og kan benyttes i fag som sam-funnsfag og naturfag. Skogen ved skolen er en flott ressurs i friminuttene, og er med på å hindre de unges kropper fra å for-falle. Dessuten står FySAk (fysisk aktiv-itet) på planen 2 ganger i uken for skolens fjerdeklassinger. her blir elevene delt opp i forskjellige stasjoner; løping i skogen, kanonball på lekeplassen og dansing og bryting i skolebygget. kari mener at skole-gangen blir langt mer givende for barna når de holder på med varierte aktiviteter.

MObbIng er TIl stadighet oppe som tema i samfunnsdebatten. er det mulig at skolens størrelse/elevantall har innvirkn

ing på konflikter i skolehverdagen? – Slik er det nok nødvendigvis ikke, sier kari, og forklarer at større skoler har fagfolk og kvalifisert personell til å håndtere slike ut-fordringer. Dessuten kan det være lettere å skille seg ut på en mindre skole, tilføy-er hun. Som lærer setter kari mye pris på friheten ved en grendeskole. Med mange års erfaring fra større skoler, opplever hun særlig at prosjektarbeid er enklere å få satt i gang på en liten skole. I denne forbindel-se nevner kari 4 fuglekasser som elevene nylig snekret. hun kan også fortelle at gut-tene har satt opp hytter i skogen bak sko-len, og en av disse har faktisk blitt brukt til utstilling i regi av bergen Arkitektforen-ing. – Jeg synes det er meget trivelig å være lærer ved eventyrskogen, og gleder meg til å komme på jobb hver eneste dag.

eTTer SAnDVIken SkOle ble revet i 1988, kjempet foreldre og andre lokale il-dsjeler i 15 år for områdets skolemangfold, noe som resulterte i eventyrskogen skole i 2004. Siden har de arbeidet hardt for å op-prettholde dette lokale skoletilbudet. Sko-

så dårlig til med bergensskolene?

Siden 1976 er 20-30 grendeskoler blitt nedlagt årlig, og antallet nedleggelser øker gradvis. Ved Fjellsiden i Bergen finner vi Eventyrskogen skole. Den står derimot fjellstøtt.

Jeg gleder meg til å komme på jobb hver eneste dag” – kari Storum

“

Av // Dan Philip Sund

Bakgrunneventyrskogen skole er en avdeling innenfor krohnengen skole, og ble åpnet i 2004. beliggenhet: Ved foten av Stoltze-kleivenTar i mot elever fra 1.-4. klasse, og har rundt 80-90 elever.

Står

det

virk

elig

9

10

DAgenS MeDIebIlDe PregeS av en debatt omkring skolens fysiske og sosiale miljøet. Med fokus på dårlig fysisk og psykisk helse, midlertidige nedleggelser og bussing av elever i hytt og vær, har bergens-skolene blitt satt i et meget dårlig lys den siste tiden. Det sies imidlertid at det er et eventyr å gå på eventyrskogen skole. kan grendeskolene være lyset i enden av tunel-len?

I lIkheT MeD en rekke andre skoler har også eventyrskogen vært nedleggingstruet, men dette har foreldre og ansatte satt en stopper for. I skolebruksplanen fra 13.12.2010 ble det vedtatt at skolen skulle bestå. I denne forbindelse skrev Marianne knutsen, leder i FAu, følgende: “kjære alle sammen, både FAuère og klassekontakter! Så var det sikret - eventyrskogen blir skole for barna i området i ennå noen år framover. Vi får håpe vi slipper flere kamper men i så tilfelle er foreldrene i Sandviken klar til innsats!”

DeTTe VAr en gleDelIg nyhet for skolens elever, særlig for fjerdeklassingen robert Davidsen: - Jeg liker å gå til og fra skolen, og dessuten er det så mange flotte ting man kan gjøre her. Videre forteller robert om begivenhetsrik lek og moro i

skogen, sykling på skoleplassen og intense kamper på fotballbanen. når han er inne i skolebygget, liker han å tegne, perle eller spille blokkfløyte. robert er veldig fornøyd med mangfoldet eventyrskogen tilbyr, både når det gjelder fysisk og kreativ utfoldelse, og svarer kontant ”Ja!” på spørsmål om han kunne tenke seg å bli på eventyrsko-gen i mange år til. likevel må han videre til krohnengen neste år, og da blir skoleveien dobbelt så lang. – Men nå er jeg så vant til å gå til skolen, og vet hvordan jeg skal passe meg i trafikken. Det blir god trening, også får jeg jo gå sammen med vennene mine, avslutter robert med et lite smil på lur.

kArI STOruM er lærer ved even-tyrskogen, og er storfornøyd med det spen-nende miljøet i indre Sandviken. – Stoltze-kleiven, Muleelven og sjøen er interessant for barna og kan benyttes i fag som sam-funnsfag og naturfag. Skogen ved skolen er en flott ressurs i friminuttene, og er med på å hindre de unges kropper fra å for-falle. Dessuten står FySAk (fysisk aktiv-itet) på planen 2 ganger i uken for skolens fjerdeklassinger. her blir elevene delt opp i forskjellige stasjoner; løping i skogen, kanonball på lekeplassen og dansing og bryting i skolebygget. kari mener at skole-gangen blir langt mer givende for barna når

de holder på med varierte aktiviteter.

MObbIng er TIl stadighet oppe som tema i samfunnsdebatten. er det mulig at skolens størrelse/elevantall har innvirkn-ing på konflikter i skolehverdagen? – Slik er det nok nødvendigvis ikke, sier kari, og forklarer at større skoler har fagfolk og kvalifisert personell til å håndtere slike ut-fordringer. Dessuten kan det være lettere å skille seg ut på en mindre skole, tilføy-er hun. Som lærer setter kari mye pris på friheten ved en grendeskole. Med mange års erfaring fra større skoler, opplever hun særlig at prosjektarbeid er enklere å få satt i gang på en liten skole. I denne forbindel-se nevner kari 4 fuglekasser som elevene nylig snekret. hun kan også fortelle at gut-tene har satt opp hytter i skogen bak sko-len, og en av disse har faktisk blitt brukt til utstilling i regi av bergen Arkitektforen-ing. – Jeg synes det er meget trivelig å være lærer ved eventyrskogen, og gleder meg til å komme på jobb hver eneste dag.

eTTer SAnDVIken SkOle ble revet i 1988, kjempet foreldre og andre lokale il-dsjeler i 15 år for områdets skolemangfold, noe som resulterte i eventyrskogen skole i 2004. Siden har de arbeidet hardt for å op-prettholde dette lokale skoletilbudet. Sko-

11

len har en beliggenhet som gjør at barna er sikret en relativt trygg skolevei, og fra foreldrenes side har dette vært et tungt-veiende argument i kampen for å beholde eventyrskogen. Det var også dette som ble tungen på vektskålen da skolebyråden gikk inn for vedtaket om videre drift i 2010. Skolen har altså en sterk støtte fra en godt sammensveiset gjeng foreldre, som alle øn-sker å kjempe for deres barns beste.

Inger lise Davidsen, mor til robert i fjerdeklasse og Jon i andreklasse, synes det er meget viktig å ta vare på eventyr-skogen av forskjellige grunner : - Først og fremst har eventyrskogen et ”alle kjenner alle-miljø”, noe som sørger for høy triv-sel og sosialt samhold både på skolen og i fritiden. Jeg opplever at mine barn ser fram til skoledagen om morgenen, og merker tydelig at barna har vært i aktivitet etter endt skoledag. Vi synes det er viktig å være i kontakt med andre foreldre, og denne kommunikasjonen fungerer utmerket når miljøet er såpass lite. Inger lise utdyper vi-dere at slik samhandling kan være med på å forebygge og løse konflikter. Inger lise er også fornøyd med skolens beliggenhet, ettersom barna da har muligheten til å gå til og fra skolen. - Det gir dem daglig mosjon og fine opplevelser sammen med venner på veien, sier hun. - Dessuten blir det mindre tidspress i en allerede travel hverdag for oss foreldre, som dermed slipper å plukke opp barna til fast tid hver dag. Det arrangeres i tillegg aktiviteter på kveldstid ved skolen, og da er det en stor fordel at skolebygget kun ligger en kort spasertur unna.

Inger lISe kAn OgSÅ fortelle at hun og andre foreldre er svært takknemlig for at skolen holder en tilfredsstillende standard, og ikke er blant de som må stenge grunnet dårlig vedlikehold.- barnas beste er det viktigste. Mange barn tilbringer 7-8 timer på skolen hver dag. Deres trivsel og arbeidsglede i skolen er essensielt for kvaliteten i deres oppvekst, og derfor er det en viktig oppgave for oss foreldre å engasjere oss i skolens hverdag. eventyrskogen skole har et godt skolemiljø, og det er verdt å ta vare på, konkluderer In-ger lise Davidsen.Med eventyrskogen skole som et lysende eksempel, kan det gjerne skapes en for-ståelse blant politikere og myndigheter om at grendeskolene spiller en viktig rolle i framtidens skolesystem.

12

Fretex sine gjemte skatter

Moten har forandret seg, nå er det mer trendy å kjøpe second-hand. Av // Kristin Kolaas

Det er fredag ettermiddag i Fretex lokaler i lars hilles gate. Flere mennesker har tatt turen til bruktbutikken, hvor klærne henger på lange rekker langs veggene. lukten av gammelt tøy fyller lokalet. Det skremmer imidlertid ikke Marit kolaas. hun er en jente på 23 år, som lenge har gått i disse omgivelsene. Da hun var 17 år oppdaget hun hvor spennende butikken var, og i dag er hun innom et par ganger i måneden. Vintage

klær FrA 1920-TAlleT og opp til omtrent midten av 1970-tallet, kaller man Vintage. Dette er noe som mange er ute et-ter i disse dager. Det skal være unikt, det skal være gammelt og det skal synes. For ungdommer er det ofte lettere å kjøpe vin-tage eller second-hand, for å lage den stilen de er ute etter, men også fordi det ofte er et billigere alternativ enn vanlige klær. Mange vil synes at man får mer for pengene. Trendene kommer tilbake, og da kan det

høSTJAkke: Marit har funnet en jakke som hun mener ville passet fint til høsten, men siden det nærmer seg sommer, lar hun den henge.

13

være lett å finne noen 70-talls bukser på Fretex, som mamma ikke lenger har liggen-de i skapet.

- VI er blITT Mye FlInkere til å sortere klær i butikkene våre, etter farger og stoffer. Vi har mange gode stoff, mer alternative klær og dessuten fordelaktige priser, sier liv Spjeld by, butikkleder i lars hilles gate. Marit kolaas er ofte in-nom Fretex, for å se om hun finner plagg som ser interessante ut. Om hun finner noen fine stoff/tøy, lagrer hun dem hjemme i skapet, for senere å sy dem sammen til noe nytt. - Jeg er ofte innom for å se, men det er ikke alltid jeg kjøper noe. Det er likevel alltid noe jeg får lyst på. De har så mye forskjellig, et stort spekter, alt fra pels til fine bluser. Dessuten liker jeg det at alle plaggene er så forskjellige. butikken gjemmer på mange hemmeligheter og his-torier. Mange av plaggene har virkelig sjel. Marit ser seg rundt og får øye på en svart skinnjakke med nagler. Formen falt ikke helt i smak, men et smil brer seg i ansiktet hennes – muligens en fremtidig idè?Det er både menn og kvinner som bev-eger seg rundt i lokalet. Antallet kvinner er imidlertid størst. både unge og eldre

kaster blikket mot glass, bøker og ikke minst klær som det er mest av i butikken. - Det er mange som handler på Fretex, men størsteparten er kvinner mellom 20 og 40 år, sier Spjeld by.

nÅr DeT hAnDler OM Å ta vare på miljøet, kan det å handle på Fre-tex være en god idè. Ved å kjøpe bruk-te klær eller andre gjenstander, spar-er man miljøet. Salget av brukte klær har økt med 8 til 10 prosent i kjeden. - Vi får inn 6 til 8 tonn klær hver uke, kun i bergen, noe som er ekstremt mye. 70 % av klærne kommer ikke ut i butikkene. Det blir derfor mye eksport av brukte klær til utlandet, men også mye blir kastet, sier Sp-jeld by. gjennom spørreundersøkelser som Fretex har gjennomgått, er det ikke mange som har nevnt hva de mener om miljøet, men liv tror likevel det er mange som tenker gjenbruk. - Miljøet er viktig, og jeg ten-ker selv ofte på dette når jeg handler på Fretex. Men jeg må nok innrømme at ho-vedgrunnen er at jeg finner mye her og i en annen prisklasse, enn om jeg skulle dratt til vanlige klesskjeder. Jeg kjenner mange skeptikere, som synes det å handle

på Fretex, nesten er litt ekkelt. På en måte kan jeg forstå det, men likevel ikke. Mange av gjenstandene her er lite brukt, kanskje opp til fem-seks ganger. en annen grunn for at jeg går på Fretex, er fordi her finner jeg ting med sjarm, og ofte mer spesielle ting enn hva som blir solgt i dagens butik-ker, som er preget av masseproduksjon. - Det er viktig å spare miljøet, og ved å han-dle på Fretex får man ikke dårlig samvit-tighet akkurat, legger hun til. Skatterlangs butikkens ganger kan man få øye på mye forskjellig. Og om man er heldig, kan man få øye på små skatter innimellom alt tøyet. - Jeg er alltid på utkikk etter klær og stoffer som skiller seg ut, eller som kan brukes som noe annet. Min mor lærte meg tidlig å hånd-tere symaskinen, så jeg kan nesten kalle det en hobby. hjemme hos henne står en symaskin som hun kjøpte da hun var 17 år. Siden den gang har hun fått god erfaring med å sy. - loppemarkeder er alltid spennende, og om du er heldig kan du gjøre skikkelige kupp. Men til forskjell fra loppe-markeder, er Fretex åpent hele året. Jeg har selv funnet noe jeg vil kalle mine ”Fretex-skatter”. Det er blant annet smykker, som for meg er noen av de fineste jeg har.

PÅ rekke Og rAD: På Fretex sine stativer er utvalget stort

14

En nobel bopelSolen skinner over Møhlenpris, og folk stikker hodet forsiktig ut av skjulestedene sine. Det kryr av folk. Ute på fortauskanten sitter det en jente med laptopen godt plantet på fanget, og en oppslått bok på bordet.

kaféen lyses opp i solskinnet, og synet som møter en når en trer inn i det lyse rommet er stoler og bord i forskjellige fasonger og størrelser, og gamle fargerike lamper som henger ned fra taket. I hjørnet sitter det tre personer dypt i en samtale med hver sin rykende kaffe og noen brødsmuler på tall-erkenene. Veggene er fylt med rammer i ulike størrelser, og med vakre illustrasjoner og fotografier. - Vi pleier ofte å ha forskjel-lige utstillinger her, og nå er det Åshild kanstad Johnsen som vi har hengende på veggene. ellers pleier det å være alt fra installasjonskunst til barnetegninger fra Møhlenpris skole, eller bilder laget av stu-

denter ved kunsthøyskolen i bergen, sier Åshild kyte.Sammen med espen Vaular, Siv Dyb wangsmo og Thomas Cook eier hun bydel-skaféen nobel bopel nede på Møhlenpris, eller «Møllaren» som det heter lokalt. kaf-éen åpnet døren for sine første gjester en varm august dag i 2010, og siden har den vært tatt i bruk av alt fra de lokale hipsterne til småbarnsfamilier samt resten som har tatt seg turen over haugen.

lOkAleT er FylT MeD gamle restau-rerte møbler. røde, brune og svarte stoler står rundt de forskjellige bordene, og borte

i kroken står en gammel grå sofa. Det føles som om å ha entret en annen tidsepoke. Møblene gir et nostalgisk preg på lokalet, og det er nettopp ved møblene det hele beg-ynte. Åshild forteller videre om espen som har en forkjærlighet for gamle møbler, og da han tok doktorgrad viste det seg at han hadde litt ekstra tid til overs. Den brukte han på å restaurere gamle møbler og selge de. han startet en egen liten møbelstasjon i det vesle lokalet nede på Møhlenpris. Jeg og Siv var ofte innom hos espen, og en dag bemerket vi at det hele lignet på en liten kafé med alle møblene som sto rundt om. Vi likte tanken på å ha en slags nab-

Av // Hedvig Inderhaug

15

møblene som sto rundt om. Vi likte tanken på å ha en slags nabolagskafé her nede, og etter hvert begynte vi å selge vafler, toast og cola hver søndag, vi kalte det «søndager med fint vær».

Men DeT Skulle TA lAng tid før drømmen ble realisert. Papirer og søknader ble lagt i store bunker, og stuet bort i hverdagsrushet. Tanken om å åpne en kafé ble nesten glemt, helt til kommunen ga klarsignal. Åshild var nettopp ferdig med studiene ved kunsthøyskolen, og hun ten-kte da, nå bare «gønner» vi på! hele våren og sommeren gikk bort til oppussing av lokalet, og på sensommeren var det endelig klart. Tanken om at møblene skulle få et nytt liv sto sentralt, og de bestemte seg for at møblene skulle være til salgs. Det ble en del av gimmicken vår, du kan kjøpe stolen du drikker kaffe i. Vi fokuser-er på kvalitet, framfor kvantitet, og vi er i mot standard bokhyller fra IkeA som holder i ett år. Det er så synd når man ser kvalitetsrikt arvegods slenges på søppel-dynga.

AT kAFéen ble lAgT TIl Møhlenpris var en ren tilfeldighet, men Åshild sier de har blitt mer bevisst på beliggenheten etter de startet. hun er selv oppvokst på «Møllaren», og kan huske før i tiden da Møhlenpris besto av småforretninger. nå henger det kun gamle skilt utenfor tomme lokaler. hun skulle gjerne sett for seg at flere tok i bruk lokalene, og få tilbake det folkelivet det en gang var. Folkene på Møhlenpris har et vanvittig engasjement, og de har en samhørighet som man ikke finnes overalt. Det rår ingen tvil om at folkene her er engasjerte, de har til og med gitt ut historiebøker. Det jeg personlig synes er mest givende og inspirerende er folket, de er så flinke til å stille opp og bruke kaféen. I begynnelsen tenkte vi de kom for å gi sin støtte, men de har blitt værende og gjort det om til sin egen lille nabolagskafé. De er utrolig glad i bydelen sin.

enDA gJeSTene I STOr grAD kom-mer fra nabostrøket, er det også mange som tar turen over haugen. gjerne i sam-menheng med ulike eventer. For ved jevne mellomrom fylles det lille rommet opp av folk fra hele byen som er kommet for å se artister som Anja elena Viken, runa hovland eller elever fra grieg Akademiet. Det er en herlig blanding av sjangre og musikkuttrykk.

16

olagskafé her nede, og etter hvert begynte vi å selge vafler, toast og cola hver søndag, vi kalte det «søndager med fint vær».

Men DeT Skulle TA lAng tid før drømmen ble realisert. Papirer og søknader ble lagt i store bunker, og stuet bort i hver-dagsrushet. Tanken om å åpne en kafé ble nesten glemt, helt til kommunen ga klarsig-nal. Åshild var nettopp ferdig med studiene ved kunsthøyskolen, og hun tenkte da, nå bare «gønner» vi på! hele våren og som-meren gikk bort til oppussing av lokalet, og på sensommeren var det endelig klart. Tanken om at møblene skulle få et nytt liv sto sentralt, og de bestemte seg for at mø-blene skulle være til salgs. Det ble en del av gimmicken vår, du kan kjøpe stolen du drikker kaffe i. Vi fokuserer på kvalitet, framfor kvantitet, og vi er i mot standard bokhyller fra IkeA som holder i ett år. Det er så synd når man ser kvalitetsrikt arvegods slenges på søppeldynga. AT kAFéen ble lAgT TIl Møhlenpris var en ren tilfeldighet, men Åshild sier de

har blitt mer bevisst på beliggenheten etter de startet. hun er selv oppvokst på «Møl-laren», og kan huske før i tiden da Møhlen-pris besto av småforretninger. nå henger det kun gamle skilt utenfor tomme lokaler. hun skulle gjerne sett for seg at flere tok i bruk lokalene, og få tilbake det folkelivet det en gang var. Folkene på Møhlenpris har et vanvittig engasjement, og de har en sam-hørighet som man ikke finnes overalt. Det rår ingen tvil om at folkene her er engas-jerte, de har til og med gitt ut historiebøker. Det jeg personlig synes er mest givende og inspirerende er folket, de er så flinke til å stille opp og bruke kaféen. I begynnelsen tenkte vi de kom for å gi sin støtte, men de har blitt værende og gjort det om til sin egen lille nabolagskafé. De er utrolig glad i bydelen sin.

enDA gJeSTene I STOr grAD kom-mer fra nabostrøket, er det også mange som tar turen over haugen. gjerne i sam-menheng med ulike eventer. For ved jevne mellomrom fylles det lille rommet opp av

folk fra hele byen som er kommet for å se artister som Anja elena Viken, runa hov-land eller elever fra grieg Akademiet. Det er en herlig blanding av sjangre og musik-kuttrykk. Men for de som vil ha mer å bryne seg på arrangeres det annenhver torsdag Møhlen-quiz på nobel bopel. Da blir det som sild i tønne, og temperaturen høy i den ellers så rolige kaféen. hjernecellene får seg et realt trøkk, og quizen avsluttes alltid med ett spørsmål om Møhlenpris. Men Åshild og gjengen har mer å by på, de har nemlig et bredt spekter av ulike kulturelle begiven-heter. Alt fra boklansering til teaterfores-tilling har funnet sted hos nobel bopel. De synes det er stas og veldig kjekt at så mange ønsker å uttrykke seg der, men det krever mye planlegging og organisering, så det blir helt umulig for dem å si ja til alle henvendelser. Åshild informerer også om at de planlegger et nytt konsept hos nobel bopel. nemlig et matevent noe a lá last Tuesday på legal. Der Siv og Åshild vil kokke i stand noe god mat, men mer enn

17

det vil hun ikke røpe.

DA JuSTISMInISTeren kontaktet de for et lokale nølte de ikke. nobel bopel holdt kaféen oppe for den spesielle anledningen, og vartet opp med mat og god stemning. Det var politi overalt, og full security, mim-rer Åshild. For det var full spenning da jus-tisministeren var i byen for å diskutere den mye omtalte voldtektsbølgen som herjet over landet med stortingsrepresentant Jette Christensen, ricks-eier Tom greni, roar Fosse fra Politiets Fellesforbund, samt rep-resentanter fra studentmiljøet i bergen. Det virket som om han koste seg på den lille kaféen for det siste han sa før han dro var «Dette er mitt sted, hit kommer jeg tilbake». Farvel, møbler!Forrige lørdag var det slutt på møbelsalget for nobel bopel. Åshild finner det vemodig at det nå ikke lengre vil selge møbler, men sier at det ble rett og slett for vanskelig og tidskrevende. nye møbler skulle oppdages, fikses og leveres. Det er ikke det at vi ikke ville, men det er

en praktisk sak. kaféen må tilpasses livene våres, og når espen nå har fått fastjobb i Statoil måtte vi bare slutte med salget. Det er jo utrolig synd for noe av det unike med nobel bopel var jo nettopp det at lokalet

var i konstant endring. Men de står fortsatt for tanken på gjenbruk og kvalitetsmøbler. Og Åshild utelukker ikke det at de en gang i framtiden kan begynne med møbelutsalget igjen…

18

Første steg til rockestjerneFor mange er den store drømmen å bli rockestjerne. Hos Aktive kvinners kultursenter (AKKS) legges alt til rette for å lykkes.

I eT AV bergenS hISTOrISke bygg kan man til en hver tid høre dunkingen av basstrommer og kjenne pulserende bassgang treffe brystet. De lange og smale korridorene snor seg frem og tilbake blant flere av bergens kulturorganisasjoner. en av organisasjonene som holder til på georgernes verft erAkkS bergen. en feministisk organisasjonsom aktivt jobber for å fremme jenter i alle ledd av musikkbransjen.

aKKS er BergenS største tilbyder av opplæring i rytmisk musikk, og jobber med å rekruttere ungdom til byens rockemiljø. Avdelingen i bergen har to ansatte, en av dem er Victoria Moldekleiv. hun er band og øvingslokaleansvarlig, og jobber daglig med å tilrettelegge for uetablerte band i byen. -Vi tilbyr mange forskjellige kultur-tilbud, sier hun. hun mener AkkS er et viktig element i det bergenske kulturtilbu-det.

DeT SOM er unIkT med tilbudet AkkS tilbyr, er at man på et eneste sted kan få alt man trenger for å drive band. I tillegg til

øvingslokaler blir det arrangert konserter og kurs i diverse instrumenter. en annen unik ting med disse tilbudene er at det ikke er noen øvre aldersgrense. Det forekom-mer stadig at eldre ungdommer deltar på kursene som blir arrangert. kursene pleier ofte å ledes av kjente personer. en av dem er gitaristen i Casiokids, Omar Johnnsen. Det er ikke et kriterie fra organisasjonen å hyre inn kjente personer, men det menes at det kan ha en positiv e fekt at forbilder kan motivere elevene til å jobbe mer med musikken. Fokuset ligger hovedsakelig på spilleglede, fremfor å bli teknisk god. Det kastes også lys på viktigheten av å komme seg ut og få sceneerfaring.

VICTOrIA legger stor vekt på vik-tigheten av dette, og legger til at en konsert tilsvarer ti vanlige øvinger i effektivitet. Dette er en påstand mange band kjenner segigjen i. For å bidra til en scene å spille på,arrangeres hvert år “eggstokkfestivalen”. Dette er en festival for uetablerte band, hvor de 24 første som melder seg på får muligheten til å være med. Opplegget rundt festivalen pleier å være profesjonelt,

noe som gir et massivt engasjement blant bandene. konserten arrangeres på det aka-demiske kvarter, og det er mulighet for å vinne eksklusive premier, deriblant spille-jobb på festivaler og plateinnspilling AkkS har i alle år flagget høyt med at de jobber for å fremme kvinner i musikknæringen. hvordan har det seg da at det per dagsdato er flere gutter enn jenter på medlemslis-tene? I Ifølge Victoria kan svaret ligge i at Jenter gjerne trenger et ekstra spark bak for å komme i gang med bandspillingen. -Det er lettere for gutter å følge opp et prosjekt enn det ofte er for jenter. Dette vises i stor grad i den mannsdominerte musikkindus-trien generelt. Det er som regel menn som har størst innflytelse, noe som visespå lønnsforskjeller og annen statistikk på hvem som i stor grad styrer markedet. -Det er i grunnen utrolig at vi i 2012 har behov for en organisasjon som AkkS, sier Victo-ria.

PerSOnlIg SynS hun det er spennende å følge med på debatter rundt dette noe ømfintlige temaet. hun trekker blant annet frem

Av // Adrian Brudvik

Devastate of mind på scenen ved avslutning av samspillskurs.

19

debatten Susanne Sundfør skapte da hun nektet å motta spellemannsprisen ettersom at den ble gitt i kategorien “årets kvinneligeartist”. Den gang ble det mye snakk om hvorvidt man skulle ha likestilte pre-mieklasser, med både gutter og jenter. På landsbasis er 46 % av med. Denne raten er noe lavere i bergen, noe som gjør at denne avdelingen har ekstra mye fokus på å invol-vere jenter.

VICTOrIA FOrTeller at selv om medlemslistene viser en relativt høy an-del jenter, er det en ikke en statistikk som gjenspeiler realiteten når det gjelder hvor mange av hvert kjønn som dukker opp i øv-ingslokalene deres. Det som er interessant er at det i utgangspunktet kun var jenter som benyttet seg av AkkS tilbudet da det startet i 1995. nå er trenden fullstendig snudd. I 2. etasje finner man AkkS sine øvingslokaler. et av bandene som benytter disse flittig er “Devastate of mind”.- Vi setter pris på en så god øvingsmulighet midt i byen, som i tillegg ikke koster så mye, Sier bandet som består av fire gutterpå 17 år. De har vært AkkS-medlemmersiden de begynte å spille sammen for 2 år siden. Den gang startet karrieren med et brak da de debuterte på selveste garage.

Denne kOnSerTen var avslutningen på samspillkurset AkkS arrangerer to ganger i året. guttene setter ekstremt stor pris på tilbudet de fikk den gangen. De sier selv atdet var et gullkorn, ettersom at de ikke hadde noe særlig nettverk av konsertarrangører på den tiden. Mange kjente artister, deriblant Ane brun, har hatt sin første konsert på et samspillkurs arrangert av AkkS.Samspillkurset går hovedsakelig ut på å sette sammen band, som etter en lengre pe-riode med intens øving får spille sin førstekonsert på garage. underveis tilbys det hjelp fra proffesjonelle instruktører, som deler sine erfaringer med bandene. “Dev-astate of mind” er veldig fornøyd med alt de har lært på disse kursene. -Vi har lært alt fra hvordan vi skal skru på forsterkerne til hvordan vi kan forbedre samspillet. Til spørsmålet om de har merket noe til at AkkS i utgangspunktet er en feministisk bedrift, rister alle unisont på hodet. - Vi har ærlig talt ikke merket noe særlig til det. Vi føler oss godt ivaretatt, til tross for at vi er gutter, uttaler gitaristen med et lurt smil. guttene dundrer løs på den nyeste låten de har skrevet. Forsterkerne jobber på fullt og lyden er intens i det lille rommet. nok en gang står en ung og lovende gruppe og håper på et fremtidig gjennombrudd.

Victoria Moldekleiv i et av øvingslokalene.

Akks har gjennom mange år arrangert flere arangementer.

Det er i grunnenutrolig at vi i 2012har behov for enorgansisasjon somAKKS. - Victoria Moldekleiv

“

20

Klosteret Marias MindeI ytre Sandviken ligger det et nonnekloster idyllisk plassert ved foten til Hellen festning. Med en rik og lang historie fungerer det nå som et pensjonat for de gamle St.Franciskus Søstrene.

Av // Rasmus Anders Lund og Eivind Baste Bollingberg

21

22

-Å være nonne er som å være dypvanns-dykker, du vet aldri helt hva som møter deg, forteller Søster Mary. Man blir jo ikke nonne over natten, det tar minst fire år før man kan avlegge sine evige løfter, så da vet man litt om hva man begir seg ut på.- Men hvordan er det å være nonne? Søster Mary smaker på spørsmålet, virkelig smat-ter. Ja hvordan er det å være gift? Å være nonne er som å være gift, det er ikke alltid enkelt, men når man først har bundet seg så prøver jo man så godt man kan for at det skal fungere, men det fungerer ikke for alle. Det er veldig givende konkluderer Søster Mary med.

SøSTer MAry FOrTeller at det å være nonne, ikke skiller seg ut fra så mange andre ting her i livet, man møter motgang og medgang. Det er noe godt med det å leve med likesinnede mennesker, man slipper også å måtte flytte på gamlehjem når man blir gammel. livet på klosteret er preget av rutiner. Mange av dem står opp klokken 7:30 og har morgenbønn før frokosten de spiser sammen.Presten fra St.Paul kirke kommer og holder messe, så spiser nonnene middag og går tur. På ettermiddagen samler nonnene seg til kaffe. De samler seg av og til og ser på TV. - Derrick er populært, sier søster Mary og peker inn i TV stuen der mange av nonnene har samlet seg for å se på TV.Mange leser og skriver også. nonnene får besøk på denne tiden, -Det syns vi er ekstra hyggelig. De ser på nyhetene og leser avisen når kvelden nærmer seg, og noen av nonnene følger med på sport. en av nonnene som har gått bort, var ivrig tilhenger av brann og var gretten dager etter om brann ikke vant, forteller Mary.-Der er ikke annerledes i kloster en for folk

flest. Dagene blir ikke alltid som planlagt, og det er godt og ha som vane å si ja slik at en kan forandre planene man har lagt.nonnene fra Vietnam bruker tid på å lære om den norske kulturen, og det norske språk.

nOnnene FrA SøSTrene av Det hellige kors av nha Trang kongreasjonen kom til norge for å hjelpe menigheten her i norge både ved praktisk og åndelig arbeid som blant annet omsorgsarbeid blant me-nighetens syke. De første søstrene kom til hønefoss i 2003 og siden har det komt flere og fem søstre har kommet her til Marias Minde. her hjelper de oss mye med både matlaging, vasking og rydding.

-DeT VAr nÅr Jeg ble 19 år jeg bestemte meg for å bli nonne.Søster Mary begynner å fortelle om da hun var 19 år og fikk kallet. Da hun virke-lig bestemte seg for hva hun skulle bli. På denne tiden bodde hun i Irland med famil-ien sin.- Min kusine var blitt nonne og helt siden jeg var liten ønsket jeg å bli det.I 1958 kom det en 26 år gammel nonne fra norge. hun var i Irland for å rekruttere non-ner til St.Franciskus søsterskapet. Med seg hadde hun en lysprosjektor og bilder av det nye klosteret i bergen. -bildene var så pene. Jeg husker hun viste ett bilde der nonnene var ute i hagen og plukket rips. De smilte og så veldig glade ut. Forteller Søster Mary entusiastisk.hun var trollbundet av de flotte bildene av det idylliske klosteret i norge.

hun SnAkkeT MeD Den norske non-nen etter presentasjonen og tilba sin hjelp ettersom nonnen skulle holde et nytt fore-drag om klosteret på en sykepleierskole.

-Faren hennes var ikke religiøs, han låste henne inne på rommet på søndager slik at hun ikke skulle gå i kirken, men så ble hun nonne, forteller Mary. hun og den norske nonnen ble kjent, og Mary bestemte seg da for å reise til norge. I norge utdannet hun seg som sykepleier samtidig som hun jobbet på Florida sykehus. Mary forteller at nonnene ofte jobber eller tar utdanning samtidig som de bor på kloster. Mary job-bet og en periode på 27 år på Voss sykehus.-Jeg jobbet lenge på akutten. Der kom det folk som hadde vært i alvorlige bilulykker, og folk som hadde brukket et ben i skibak-ken som var sikker på at deres siste dag var kommet.

en OMVISnIng hADDe vel vært på sin plass? Søster Mary reiser seg, setter stolen pent inntil bordet og viser oss ut av rom-met. Med små raske skritt flyr hun innover den lange, trange gangen. Mens hun går kan hun fortelle at klosterets kapell har fått rykte på seg for å være norges peneste ka-pell. hun åpner døren inn til kapellet og tar oss med inn. Med vegger av lys murstein, et alter av marmor med en myk belysning og en stillhet man bare finner i kirker lever kapellet opp til sitt rykte.

er DeT Ikke VAkkerT? Spør søster Mary lavt for ikke å overdøve stillheten. Søster Mary forklarer livlig om klosterets utsmykking, orgelet som før tilhørte kapel-let på haukeland sykehus som nå er stille rom og at kapellet og hele klosteret aldri har hatt behov for rehabilitering. Vi følger Mary opp en trapp til andre etasje. Vi ender opp i en lang gang med dører til mange forskjellige rom. -Det er her i andre etasje de vietnamesiske nonnene bor, forteller Mary. hun viser oss et rom, peker til et krusifiks på veggen og

Her kaster vi inn nonnene som ikke oppfører seg - Søster Mary

“

23

24

25

forteller at på alle rommene på klosteret henger det et krusifiks. utsikten er også en fryd for øynene, for ut vinduet kan man se bergensfjorden helt inn til bergen og alle båtene som kommer og går. ute i hagen kan man se spor etter et drivhus.-Vi ble pålagt å betale luksusskatt da vi hadde drivhus, det hadde vi ikke råd til så vi måtte dessverre rive det. Mary viser vei bortover gangen, hun åpner døren til ett av de små rommene som ikke brukes lenger. -Dette er en nonnecelle, her kaster vi inn nonnene som ikke oppfører seg. Spøker søster Mary.Det er vanskelig å få øye på søster Mary når hun ikke smiler, og med et stort smil om munnen tar hun oss med videre igjennom klosteret.

hun TAr OSS MeD VIDere til bibli-oteket. utenfor døren henger det ett sort elghode.-nonnene har selv utstoppet det.biblioteket har et høy tak, med mange bøker og noen lamper som står samlet i et

hjørne. bildene er malt eller heklet av non-nene selv, eller familiemedlemmer av non-nene. lampene bruker de når de syr, hekler eller bare trenger litt ekstra leselys, forteller søster Mary.Søster Mary flyter igjennom klosteret når hun viser oss de forskjellige rommene. klosteret er stort, og ikke minst pent, og hvordan nonnene nå sitter med et slikt stort kloster trigger nysgjerrigheten.- Så hvordan endte dere opp med dette klos-teret da? Søster Mary er ivrig etter å for-telle.

MAnge hAr I ÅreneS løp gått og un-dret på hvordan St.Franciskus-søstrene kom i besittelse av dette vakre stedet ved helleveien. Det hele begynte med en pas-tor, Pastor wang. Pastor wang hadde en elev som het Valborg, som var datteren til den franske ambassadøren i Oslo. hun giftet seg så med en fransk greve og flyttet ned til Frankrike og het nå Fru Cady de navacelle. under et opphold i norge besøkte hun sin tidligere lærer Pas-tor wang. Pastor wang var nå blitt sogne-

prest for St.Pauls kirke i bergen. han tok henne med for å se byen, og viste henne St.Pauls kirke og hospitalet som ble drevet av St.Franciskus søstrene.når Fru de navacelle var kommet hjem sendte hun 10.000,- Francs til Pastor wang, og senere sendte hun enda en gang 10.000,- Francs, og ba ham bruke pengene som han ville. Så en dag kjøpte Pastor wang et stykke av gården nyland i ytre Sandviken, den ganges strakte eiendommen seg helt fra hellefjellet til fjorden. Pastor wang døde, og da hans testament ble åpnet viste det seg at han hadde testamentert hele eiendommen til St.Franciskussøstrenes kongregasjon.Allerede da begynte planleggingen av klosteret.

SnArT er DeT PÅSke. For nonnene har opptrappingen til denne høytiden begynt. Med strålende vær ser det ut som det kan bli en kjempegod påske og med god stemn-ing, idyllisk plassering og Jesus har kanskje nonnene i St.Franciskus søsterskapet norg-es beste pensjonisttilværelse.

26

Ida Marie (18) reiste til Uruguay, og Thea (18) reiste til Wales. Begge skulle være et skoleår i utlandet, men Ida Marie kom hjem etter bare tre måneder.

I det jeg stiger inn døren blir jeg møtt av et varmt smil. Jeg veksler et par ord med servitøren som straks viser meg veien til bordet hvor Ida Marie sitter. Jenten jeg nå skal få møte har på bare 1 ½ år, rekt å bli kjent med en ny kultur, lært seg spansk, fått nye vennskap, jobbet i skobutikk og gått på skole både i norge og i uruguay. Året var 2010, det var blitt august måned og tiden var kommet for å børste støv av skolebenken. Ida Marie valgte bare å gjøre det litt annerledes enn de andre – hun reiste til uruguay. Slik ble det, men det varte ikke lenge. bare 3 måneder etter at Ida Marie har reist til uruguay er hun tilbake i norge. At-mosfæren på Jacob All er rolig, behagelig rolig. Den røde sofaen og det varme lyset fra gasslampene tar opp fargen i leppestif-ten til Ida Marie. Det lyse håret er oppsatt, smilet bredt og øynene blå – hun ser bra ut. Jeg kan ikke annet enn å undre hvorfor en slik sunn og frisk ungdom valgte å vende hjem så fort.- Jeg hadde hjemlengsel, og jeg savnet alle folkene hjemme, både venner og familie. Det var vanskelig å være så langt hjem-mefra da jeg verken hadde muligheten til å få besøk eller mulighet til å dra hjem på besøk. DeT blIr STIlle eT øyeblikk, så stille at jeg rekker å registrere musikken som spilles salig i bakgrunnen. Det varer kun én brøkdel av ett sekund før en baby på nabob-ordet plutselig gir uttrykk for sin missnøye gjennom et hyl. og vet du, jeg følte også veldig på det her med småsøsknene mine. Jeg følte jeg gikk

glipp av så mye i livet deres da de på denne tiden bare var ….hun løfter opp kaffekoppen, tar en forsiktig ”tenkeslurk”, og i det hun setter kaffekop-pen ned igjen, smiler hun og konstaterer at de på det tidspunktet da hun dro til uruguay bare 2 og 4 år - småsøsknene hennes altså. kulturelle utfordringer Savn etter familie og venner var en ting, men også kulturforskjeller kunne til tider gjøre oppholdet vanskelig. Å lære språket var noe en bare ble fint nødt til etter som all kommunikasjon foregikk på spansk. hun sier hun fort fikk taket på det, men at det i begynnelsen var vanskelig å gjøre seg forstått. - Det var vanskelig å få nære venner, dra vitser og bruke ironi i samtaler. Ikke bare var språket en utfordring, men med ulike normer og oppfatninger av sam-funnet rundt, kunne det oppstå misforståel-ser. - når jeg snakket med folk måtte jeg være veldig tydelig i det jeg sa. Det var veldig annerledes fra hjemme, da vi i min ven-negjeng bruker ironi hele tiden. hjemreisen – en prosess i seg selvDa beslutningen var tatt, var alt som gjensto for Ida Marie å pakke kofferten, si ¡hasta la vista! og sette seg på første fly hjem. nå kunne hun se fram til sin egen seng og mors kjøttkaker. eller skulle det noe mer til?

FOr IDA MArIe VAr hjemreisen mye vanskeligere enn å reise til. Før beslut-ningen kunne tas måtte hun ha foreldrene sitt samtykke, mye papirarbeid fulgte og

det måtte kommuniseres mye mellom de tre partene; yFu uruguay, yFu norge og foreldrene. en sum på 70 000 kr oppå det hele svei nok litt ekstra. - Foreldrene mine ville jo ikke at jeg skulle reise hjem, spesielt ikke pappa, han ville jeg skulle prøve lenger. Det oppsto også en del rot og misforståel-ser, forteller hun. - Da jeg mottok flybillettene til hjemreis-en av yFu norge viste det seg at de ikke hadde fått kontakt med yFu uruguay. Jeg fikk kjeft av yFu uruguay, da de mente jeg løy om at jeg hadde fått tillatelse til å reise hjem.Ida Marie er uten tvil et levende og snak-kende vesen. hun kan så mye, reflekterer godt og har god innsikt i det hun snakker om. Jeg er fascinert, men allikevel full av undring – hvorfor valgte hun dette byrådet, og hvorfor endte det slik som det gjorde? kanskje hun var naiv og ikke visste nok om byrådet. Det viser seg fort at jeg tar grundig feil. At yFu – youth for understanding er en ikke-kommersiell og fortjenstefri utvek-slingsorganisasjon, med et formål om å øke toleranse og redusere avstand mellom men-nesker, er ikke noe ny informasjon for Ida Marie. - Forskjellene mellom yFu og en del an-dre utvekslingsorganisasjoner er at i yFu er det frivillig arbeid. Det er ingen familier som får betalt for å ta i mot utvekslingss-tudenter. hun presiserer allikevel at byrådet ikke levde opp til forventningene. hun fortel-

Året dekom hjem

Av // Eline Skakstad

27

Ida Marie Askvik HallandAlder: 18 årBosted: Bergen, EidsvågDestinasjon: Uruguay,Byrå: YFU – Youth for UnderstandingReiseår: 2010-2011, men reiste hjem igjen til Norge i november 2010.

ler også at yFu uruguay var pliktig til å snakke med studentene én gang i måneden, selv om ikke dette alltid var tilfelle. uproft, sier hun og ler litt. Jeg ler litt med. - Det var opplegget til yFu uruguay som ikke var så veldig proft, yFu norge deri-mot var veldig greie å forholde seg til. Om det skyldtes kulturen eller om hele op-plegget bare var veldig useriøst er hun ikke helt sikker på.

Følgene – negative eller positive? På skolen i uruguay var fag som fysikk, his-torie, engelsk, kjemi, biologi, matematikk og astronomi en del av Ida Maries hverdag. I motsetning til den norske skolen hvor vel 90 % av disse fagene går under kategorien ”programfag”, ble de i uruguay regnet som

obligatoriske. I uruguay synes Ida Marie at det var van-skelig å holde følge med de andre elevene. At det hele foregikk på spansk gjorde det ikke spesielt lettere. Om det skulle bli noe lettere å vende tilbake til skolebenken i norge var neimen ikke sikkert det heller. Det ville bli vanskelig å ta igjen det elevene hjemme hadde lært de tre siste månedene. Jeg valgte derfor å begynne å jobbe da jeg kom hjem til norge. Ida Marie får jobb på Skoringen, Sundt. hun forteller at resten av året ble et slags friår for henne hvor hun jobbet, tjente penger og gjorde en del gøy på fritiden. Skoleåret 2011-2012 er hun tilbake på skolebenken igjen, hun begynner i 2. klasse, på Tanks Videregående Skole. At reisen tok en annen

vending enn planlagt betyr ikke at hun an-grer på valget hun tok. reisen har brakt både positive og negative ting med seg. Det er kjipt å se venner få russeklær med tanke på at jeg selv kunne vært russ og snart ferdig med skole.Ida Marie må kanskje gå på skole et år ek-stra, men at reisen har vært en utrolig op-plevelse legger hun ikke skjul på. hun an-grer ikke på at hun valgte å reise – verken utreisen eller hjemreisen. I løpet av det siste året har hun både lært seg spansk, knyttet et vennskap til vertsfamilien hun er sikker på kommer til å vare livet ut og ikke minst fått et større perspektiv på verden. hun har til og med rukket å dratt tilbake til uruguay på besøk til både vertsfamilie og de nye ven-nene sine. >>

28

Vi er i bergen, nærmere lokalisert, Tel-egrafen. Å kommentere at været er vått er kanskje unødvendig, men nok til å få meg til å skli på marmorgulvet i det jeg entrer den storslåtte døren til Telegrafen. Jeg møter Thea på baker brun, vi bestill-er en skolebolle hver og en kopp kaffe – svart kaffe. Ansiktet hennes er plettfritt og øynene stråler. Åpenhet er det første som slår meg. hun er kledd i ei blå dongerij-akke og har et rødt tørkle knytt stramt rundt hodet. under bordet kan jeg skimte et par sorte Dr. Martins. hun er røff, vet hvor hun vil og hva hun vil. Dette er uten tvil ei jente som kan snakke for seg.

å Begynne meD generell fakta som hvilket byrå hun reiste med er ikke vesentlig. - Jeg reiste ikke med byrå. Jeg reiste med hordaland Fylkeskommune, gjennom knarvik Videregående Skole.Slik det er å forstå måtte Thea, da hun be-gynte i 2.klasse, søke seg inn på knarvik som vanlig VgS elev. Det var først når hun kom innenfor skolens fire vegger at hun videre kunne velge å dra på utveksling til wales. At Thea valgte denne metoden er helt bevisst. - I motsetning til andre byråer hvor alle får lov å reise, sender hordaland Fylkeskom-mune, gjennom knarvik VgS, hvert år, kun 16 elever til utlandet. hun forteller også at det var viktig med gode karakterer for å i det hele tatt bli vur-dert som kandidat. hun måtte også skrive et essay om seg selv, forteller hun.

SOM Jeg TIDlIgere har presentert for Thea velger jeg å fokusere mer på hjem-reisen og hvilke mulige konsekvenser op-pholdet i wales har fått for henne senere. etter å ha tilbrakt et år i utlandet.

- ulemper? Spør Thea. Jeg kommer ikke på noen ulemper med at jeg valgte å reise på utveksling. Jeg skjønner raskt at jeg har vin-klet spørsmålet feil, og prøver fort å hente meg inn igjen ved å spørre om fordelene ved utvekslingen. hun ser seg litt om, som om hun funderer på det jeg nettopp spurte om. Jeg rekker å bryte en bit av skolebollen som jeg svelger ned med litt kaffe, før Thea ivrig forteller videre.- Jeg har ikke så veldig godt språkøret, men etter et år i wales snakker jeg relativt bra engelsk.Thea er heller ikke lei av skole, og sier at året i wales ble som å være på en slags folkehøyskole. hun er en energisk og sprudlende person. hvordan hun sam-menlikner året i wales med å gå på folke-høyskole fascinerer meg og jeg bestemmer meg for å grave litt dypere. hverdagslivet til Thea var annerledes enn hjemme i norge, da hun forteller at hun hadde mye frihet, og heller ingen faste in-netider. hun forteller også at folk var veldig åpen og hyggelig, til og med dem man ikke kjente.- bare jeg kom inn i en butikk sa de ”hi love!”.

TheA er SVærT enTuSIASTISk når hun forteller og synes det var gøy at folk kan være så åpen. hun syntes heller ikke at det var vanskelig å bli kjent med walisiske ungdommer da humoren var relativt lik den norske, og de tok ironi veldig godt. Slikt sett var ikke kommunikasjon noe problem. etter å ha omgås med folk som ikke snak-ker norsk, har det i ettertid oppstått et par pinlige situasjoner. Jeg har brent meg litt på den der, ler Thea. Jeg står i kø på flyplassen i bergen, da en fyr sniker forbi meg. Jeg glemte at jeg var hjemme, og presterte så si høyt; ”er det

mulig å bli så frekk at man sniker i køen på den måten?!”hun smiler og jeg kan ikke annet enn å le med. Videre snakker Thea om hvor fornøyd hun var med skoleopplegget. I wales hadde hun kun tre selvvalgte fag, fysikk, matte og biologi. gjennom skoleåret hadde hun in-gen vurderinger, kun eksamener i slutten av hver termin. - Jeg leste meg opp til fysikkeksamen på én uke. Alt som krevdes for å få godkjent skoleåret var at jeg besto, og det gjorde jeg.

Å SPørre TheA OM utvekslingen brakte noen ulemper med seg, er noe en hver per-son bare kan gi opp. utfordringer derimot, eller ting hun ville gjort annerledes, det måtte det vel finnes noen av? Thea løfter kaffekoppen halvveis opp til munnen, hun skotter bort på meg, før hun så sier, - Jo, forresten! er det en ting jeg ville forandret på så er det valg av fag. Da jeg var i wales skulle jeg heller valgt kunst- og fotofag i stedet for biologi. er det noe de kan, er det kunstfag!en skulle kanskje tro at det å dra på utvek-sling brakte med seg flere utfordringer enn som så. Alt i alt er nok dette veldig indivi-duelt og kommer veldig an på innstillingen personen stiller med. gode karakterer og fine papirer er nok ikke alt som skal til for gå på skole i utlandet et år. Det kreves mot, ”ståpåvilje” og en god dose engasjement. Thea reiste ut og ble ett år, Ida Marie kom tilbake etter bare tre måneder. For en syt-tenåring er nok overgangen til et år i uru-guay en større utfordring enn et år i wales. I uruguay forgår all undervisning på spansk og kulturen er vesentlig forskjellig fra den norske. I wales snakker de engelsk og kul-turen har mange likhetstrekk med den nor-ske.

Også Thea Ytterbø Klakegg (18) som valgte å reise på utveksling til Wales i 2. Klasse har allerede rukket å reise tilbake på besøk. I Wales fikk hun både praktisert engelsken og knyttet nye vennskap til walisiske ungdommer.

29

Et år i Cardiff, WalesThea Ytterbø KlakeggAlder:18 årBosted: Bønes, BergenDestinasjon: Cardiff, WalesReiseår: Skoleåret 2010-2011

30

Fra venstre: Veronika Ask Stuksrud (19), Adrian nyhammer Olsen (17), Tobias Træen (17) og Johanna husbye (17). Foto: karoline S. Storebø

31

Fra venstre: Veronika Ask Stuksrud (19), Adrian nyhammer Olsen (17), Tobias Træen (17) og Johanna husbye (17). Foto: karoline S. Storebø

Det er en grå, kald kveld og regnet plasker ned i strie strømmer. ut døren til 1880-huset kommer det to unge mennesker som job-ber i Frekvens, for å ta seg en røykepause. nå er det pause i tredje etasjen i redak-sjonsrommet i Frekvens. Muntre stem-mer og latter høres fra møterommet. Inne på møterommet sitter redaksjonen rundt et bord som bugner av snacks og brus. På veggene henger et par plakater, blant annet noen filmplakater. De henger sammen med den prestisjefylte ungdomsprisen fra 2007.

AnSVArlIg reDAkTør, Adrian ny-hammer Olsen (17), kommer inn fra røyke-pausen og drar av seg ytterjakka, før han slenger seg ned på en stol. Deretter starter møtet opp igjen. Det er nå bare ti minutter igjen av redaksjonsmøtet, og det blir ikke kastet bort et eneste sekund når det dreier seg om en så viktig sak som «oppussing av møterommet». Diskusjoner om IkeA- møbler, maling og gulvtepper sprer seg rundt bordet. – hva om noen søler nudler på gulvteppet? Sier en bekymret Frekven-sarbeider. Tross i all diskusjonen, kan en ikke la være å legge merke til at stemnin-

gen er på topp. Folk virker sammensveiset, og alle er svært engasjerte og deltar flittig i samtalen. Prosjektlederen i Frekvens, Siri breistein, er også med på redaksjonsmøtet. hun har en utdanning innenfor media, og er der for å rettlede gruppen. hun skryter blidt av redaksjonsgjengen. hun er meget fornøyd, men minner dem på å huske mål-gruppen, nemlig ungdom.

FrekVenS hAr et nytt medlem i gjen-gen, nemlig Tobias Træen (17), som har jobbet i Frekvens siden november i fjor. han har blitt tildelt jobb som assister-ende redaktør innen musikk, noe som han trives godt som. - Jeg er veldig interessert i musikk og tenkte det kunne være gøy å prøve ut journalistikk, så da jeg så de hadde en ledig stilling som assisterende redaktør innen musikk, søkte jeg med en gang, sier Tobias smilende.

ADrIAn nyhAMMer OlSen, er selv fersk som ansvarlig redaktør, men fersk innen journalistikkens verden er han langt i fra! bak seg har han erfaring som spal-tist for bTbatt, Askøymagasinet og et år

i Frekvens innen seksjonen «Politikk og samfunn». – Jeg valgte å jobbe innen Frekvens fordi det hørtes fett ut, sier han. Det er ikke van-skelig for han å tenke på hva han skal bli når han blir eldre. – Jeg skal definitivt bli journalist, sier han og gliser.Å skrive for Frekvens har sine fordeler, selv om det er uten betaling. For det første, er det bra med erfaringen som Frekvens gir enten du vil jobbe innen dette yrket senere, eller ikke.– Du kan velge om du vil prøve det ut, beg-ynner Tobias. – Og om du har bestemt deg, så kan det være et viktig skritt videre, avs-lutter Adrian. Det er ingen grenser for hva de kan skrive om, eller hvem de kan snakke med for å få informasjonen de trenger til en bestemt artikkel, og det beste av alt; de bestemmer sakene selv. Frekvensgjengen har blant annet fått intervjue bård Ose, Sondre lerche og den ettertraktede geir lippestad, som selv ikke bbC har greid å få et intervju med enda. – nå har vi jo faktisk grunner til å intervjue idol, og det er drittkult! Sier de med entusiastiske stem-mer.

Ingen GrenserI ungdomsavisen Frekvens jobber en gjeng engasjerte og flinke un-gdommer. Bli med på et redaksjonsmøte i Frekvens og se hva som skjuler seg bak avisen og disse ungdommene.

Av // Karoline S. Storebø og Ragnhild Borge

>>

32

De legger OgSÅ TIl at de har flere godbiter i vente. – Vi har flere navn på blokken for å si det sånn, men det kan vi nok ikke røpe, sier Adrian og smiler lurt. Siden avisen er en gratis-avis og arbeidet er frivillig, kan ikke noen kreve noe fra dem som jobber der. – Man kan ikke sette krav til frivillig arbeid, sier Adrian bestemt. Imi-dlertid tilbyr Frekvens flere kurs, blant an-net skrivekurs, for de som vil lære å skrive bedre tekster. – Det er jo alltid en fordel om du kan skrive da, men det er ikke et krav. Frekvens krever selvfølgelig litt om du har

lyst å jobbe der, spesielt krever det innsats og vilje. Det krever også tid, men det kom-mer an på hvilke seksjon du jobber i, eller hvilke stilling du har innenfor den seks-jonen.

neTTSIDen TIl FrekVenS, er Ve-ronika Ask Stuksrud med å ha ansvar for. – nettet er ikke vårt beste medium og nett-siden er kaos, men dette skal bli fikset så fort det lar seg gjøre, sier hun og ler litt.Frekvens har ingen krav til skriftlige kon-trakter, og har derfor et par morsomme

historier angående jobbsøking i Frekvens. – en gang var det en som skrev en søknad på fem sider, ler Adrian. Videre forteller han at gutten som skrev søknaden hadde med erfaringer fra og med barnehagen av med i søknaden. Folkene som sitter der bryter ut i latter. – Det var jo søtt da, sier Adrian og smiler. – han jobber faktisk her i Frekvens nå, legger han til og ler.

Så lenge det er en stilling ledig i Frekvens, har du full mulighet til å bli med. – Vil du være med, så får du være med, sier Adrian.

33

Har du søkt sommerjobb?Når er det høysesong for jobbsøking til sommeren. Tusenvis av ungdommer prøver å skaffe seg en fast jobb eller sommerjobb.

nedover rulletrappen på exhibition blir du møtt av lyden av listepop. Musikken kom-mer fra den populære, lille sandwichbutik-ken fra den store kjeden big bite. køen er alltid lang, men når du endelig når frem for å bestille, blir du møtt av ungdommer og unge voksne som gir god service og god mat.

Sjefen er en ung mann ved navn Orlando Montenegro (28) og han har job-bet som sjef for big bite exhibition siden 2010. han har vært sjef for diverse andre big bites, blant annet på gullgruven, siden 2007. han har tidligere jobbet som hov-mester og fått god ledererfaring, og er den første gutten til å være franchisetaker i big bite.På spørsmålet om hvorfor han velger å ansette så mange ungdommer svarer han: “Jeg er ganske ung selv, så det er vanskelig å ansette folk som er eldre enn deg”. han sier at det er vanskelig å gi beskjeder og være sjef for de som er eldre enn deg. Der-for liker han å jobbe med ungdom, de er ar-beidsvillige og glad i å lære. Orlando trives veldig godt med å jobbe med ungdommer og synes det er utrolig morsomt. “Man lær-er av de unge også”

Den erfarne Sjefen sier at det var vanskelig å skille mellom det å være sjef

og det å være venn, spesielt i begynnelsen. Det er vanskelig å gi beskjeder til venner du henger med utenfor jobb, så det er vik-tig å ha gode grenser som du holder deg til. han sier det er mye lettere nå som han er erfaren og har funnet klare retningslinjer på hvordan han vil at ting skal være. “Jobb er jobb, venner er venner.”Orlandos supertips til jobbintervju og CV. Vær oppriktig og ærlig, det er utrolig lett å gjennomskue folk. Ikke overdriv med pynt på CV-en, ungdom har som regel liten til in-gen arbeidserfaring så det er ingen mening i å late som man har det. Det er utrolig viktig å være PÅ, vis at du har lyst på jobben og at du er læringsvillig. “graden av fravær er kanskje det første jeg ser på. er ikke det på plass, er jeg ikke interessert å ansette deg”. Orden og oppførsel spiller også inn når du søker jobb. Sist, men ikke minst, søk tidlig! Alle de gode jobbene er vekke før du vet ordet av det.

DeMI COuDrAy (18) går på bergen kat-edralskole og jobber fire timer, to ganger i uken pluss flere vikariater i løpet av uken. hun er svømmeinstruktør og jobber med alt fra vanntilpassing for småbarn til voksen-kurs. hun fikk jobben etter at hun sluttet å svømme for bSC. hun har jobbet fast som instruktør i to år og trives veldig i jobben.

DeT er TyDelIg AT attenåringen trives i jobben sin. hun liker å jobbe med barn og hun trives godt i vannet. Andre fordeler med jobben er at hun jobber sammen med andre instruktører og svømmere som også er gode venner. “Jeg liker å se fremgang hos barna og å se at foreldrene blir stolt”. Demi forteller at det er en krevende jobb. “Du må kunne håndtere små unger mens foreldrene ser på. Alle skal inkluderes og hver enkelt skal få tilbakemelding om hva de kan gjøre bedre”. hun forteller også at noen av guttene kan bli litt yr, så da blir resten av treningen på magen.

“Jeg hAr lærT Å Være mer tydelig i språket og være mer selvstendig og stå på egne bein”. hun har lært å fokusere på en-keltting. “Det er bare å være tålmodig, ting tar tid”. en slik jobb tar seg godt ut på CV-en

bÅDe OrlAnDO Og DeMI gir uttrykk for at det er sunt med ungdom i arbeid. De har gode erfaringer med det og håper å se enda flere reise seg fra sofaen og jobbe litt. Det lønner seg i fremtiden å ha litt ar-beidserfaring og også ha noe å skrive på CV-en.

Av // Nikolai Nordlid

34

Som 20-åring levde kronprinsen som kongen på haugen. Han gikk på skolen og lagde mat som andre på samme alder, men hybelen hans var en villa på 1800m².

Slottet i Bergen var kronprinsens hybel

Av // Helene Sagstad

35

36

runDT bOrDeT satt statsrådsrepresentantene helt tilbake til 1900. bordet trekkes ut og helt bort til veggene på begge sider.

I DeT engelSkInSPIrerTe områ-det med en eviggrønn park i det ellers så gråfylte bergen, ligger gamlehaugen. en villa av middelalder stil med over 1000 besøkende daglig på en vakker sommerd-ag. Denne fantastiske bygningen ble vår folkekjære kronprins haakons hybel i hans tidlige 20-år. Da kronprinsen tok krigssko-leutdannelsen i 1993 for å bli marineoffiser, studerte han ved Sjøkrigsskolen i bergen. han bodde da i den historiske kongeboli-gen som de fleste bergensere omtaler som «Slottet». Villaen er inspirert av skotske borger og bygget av Christian Michelsen, en mann som er av de størst profilene i norsk politisk historie. Siden hans død har eiendommen vært en kongebolig og nas-jonaleiendom.

STeDeT er PArADIS, ti minutter unna bergen sentrum, her ligger parken hvor over tusener av ungdommer samler seg på en varm sommerdag. De er her for å bade, sole seg og nyte det fine været når det først kommer. På det populære stedet står et stort, grått slott plassert på haugen med nydelige blomster dekorert utenfor. bor det noen her? Står det noen i vinduet og lusker? hvordan ser det ut inni? Dette er tankene til de besøkende og forbikjørende. I dette forunderlige slottet bodde altså kronprinsen da han studerte i bergen.

krOnPrInSen leVDe som andre på hans alder, hvor han lagde sin egen mat, gikk på skole og studerte. unntaket var at hybelen han bodde i, var hele 1800m² og tomten på ikke mindre enn 87 mål. I byg-ningen bestående av fem etasjer; en kjeller, tre midtetasjer og et loft bodde han i drøye to år. kronprinsen brukte selv bare andre etasje, noe som var mer enn stort nok. For-skjellen på hvordan det er til vanlig og da kronprinsen bodde her, er at tomten var be-mannet under hele oppholdet. Politiet over-våket døgnet rundt og enda flere var ansatt på huset. I tredje etasje bodde tjenerne. Den unge kronprinsen vasket nok ikke selv, men Tor Christiansen (53) som er både gartner og jobber med formidling av eiendommen, kan røpe at han hadde et t-kjøkken i andre etasje som han brukte til å lage sin egen mat. Dette viser også til at kronprinsen var tidlig voksen og jordnær. I løpet av de to årene han bodde der, fikk han god kontakt med de ansatte. han var hyggelig og hilste, stoppet også gjerne opp for en prat.

hVA hAn gJOrDe PÅ fritiden er ikke godt å si. kanskje tok han seg en øl på ter-rassen en varm sommerdag eller en duk-kert i nordåsvannet? han er i hvert fall den eneste kongelige som har vært boende på gamlehaugen over så lang tid. Den for-rige var dronning Maud i Michelsens tid, altså før det ble kongebolig. hun bodde

i villaen når hun reiste frem og tilbake til england. både svensker, dansker og andre kongefamilier har tilbrakt sin tid på dette fantastiske stedet. De fleste i Michelsens tid, men svenskene besøkte stedet for bare en kort stund tilbake. For første gang siden 1.verdenskrig ble det holdt statsråd utenfor Oslo, og møtet tok sted på gamlehaugen i september i fjor. Møtet var stort for bergen, siden da Michelsen var vår statsminister, ble statsrådene alltid holdt på gamlehau-gen, i hans egen bolig.

I DAg blIr krOnPrInSenS hybel brukt til museum og kongebolig. I første etasje er det museum som holdes åpent i sommermånedene. her er noe renovert, men Christiansen påpeker at de vil prøve å beholde det så likt som det en gang var. I andre etasje er kongeboligen. Trappene opp hit er sperret av, dette er privat og dermed ikke lov å besøke. når kongefamilien kom-mer på besøk, brukes hele huset, inkludert museet i første etasje. Problemet da er at møblene er hundre år gamle, altså gamle og slitte. Dette gjør at det er fare for å ødelegge dem.

«DA DrOnnIngen kOM PÅ beSøk, sa hun til sin venninne at hun ikke måtte sette seg på møblene, «se hvor slitte og ver-difulle».» sier Christiansen med et smil om munnen. han som museumsguide satt stor

37

her mottar kronprinsen eksamenspapirene fra Sjøkrigsskolen i bergen. hval, Morten /Scanpick

pris på å høre dronningen selv si dette selv. Den dag i dag er seks personer ansatt på gamlehaugen; to gartnere, en driftsleder, to guider og en renholdsarbeider som kommer og vasker en gang i uken. De andre ansatte jobber hver dag, året rundt. «Å klippe gresset er ikke en enkel sak. Det tar som oftest opptil en uke, selv med flere personer i arbeid samtidig», sier han.

AllereDe hAr VI fått inntrykk av hvor mye gress som befinner seg over området. Parken er nesten ni hundre meter lang og vel to hundre meter bred på det største. Til sammen er det 18 dekar plen, noe som tils-ier en del arbeid. Den store parken som er åpen for alle er svært populær til tur, soling og aktiviteter. Om sommeren jobber også vektere på badeplassen. «For at det skal fungere og ha en åpen park med så mange besøkende, må vi har vektere som passer på at folk oppfører seg, i tillegg sørger de for at de besøkene går hjem på nattestid».

For noen år tilbake ble det forbud mot bruk av engangsgriller, grunnet det store antallet personer som tar nytte av parken, og sik-kerheten for barn som løper rundt omkring. Sikkerheten må være best mulig også med tanke på omgivelsene av skog, gress og planter. bergenserne vet å ta vare på park-en, for gamlehaugen har ikke vært plaget med hærverk eller forsøpling.

bIlDeT VISer de slitte møblene fra den kvinnelige delen av stuen.

38

I klASSerOMMeT lengST inne i gan-gen i 3. etasje sitter de fremtidige russejen-tene Agate bosdal, Christel Mathiesen og henriette Åstveit. – russetiden blir sykt fett, sier Agate og smiler bredt. Christel har i motsetning in-gen store forventninger. hun vil heller ta feiringen litt på sparket, for da vet hun at hun får det gøyest. likevel er de tre jentene enige om at det er kongeparken de gleder seg mest til.

kOngePArken er til vanlig en familie fornøyelsespark, men den første helgen i mai hvert år blir kongeparken gjort om til et eldorado for russen. 18 og 19-åringer fra hele norge samles for å feste. I tillegg

holdes det flere konserter med kjente artis-ter som blant annet Skrillex, lIMFAO og Tinie Tempah. russen er villig til å betale store summer for å være med på dette ar-rangementet. Prisen for den billigste bil-letten ligger på 1500 kroner. I tillegg kom-mer transport og overnatting.

«ruSSeTIDen hAr blITT en industri, det har tatt av». representanten for lærerne på Tanks videregående skole synes det er hårreisende at russen bruker så mye penger på et to uker langt fyllakalas. - russen bruker alt for mye penger på noe som kunne vært gøy uten å bruke en brøkdel av pen-gene. russetiden har blitt en industri, det

har tatt av. Det er noen som tjener vanvittige penger på russen, sier lærerinnen. hun var selv russ da hun var 18, men på den tiden var russetiden et helt annet konsept. Det var ikke 14 dager med festing og kongeparken. lærerinnen smiler når hun mimrer tilbake til sin egen russetid. - Det var en russedress og noen fester og det var gøy. Det var an-nerledes, mye mindre målestokk. hva hun gjorde selv i russetiden vil lærerinnen i midlertid ikke gå i detalj på.

I klASSerOMMeT TIl 3D er det i midler tid ingen tvil om at russefeiringen er høyt på prioriteringslisten, koste hva det koste vil. – hvis det går skikkelig dår-

De smale gangene på Tanks videregående skole i Bergen vil om ikke lenge være fulle av lystige ungdommer i røde bukser. Allerede nå i mars kan man se 3. klassingene gå rundt med de blå fleace-russegensrene, og røde bagger med print av det norske flagget.

Russetiden blir SYKT FETT

Av // Ida Marie Askvik

Foto: Iris engen Skadal

39

OVer: Christel Mathiesen og Agate bosdal er ikke redde for å slå ut håret! De gleder seg til å feire russetiden!

høgre: Førsteklassingene Ada lindvik, Silje Jakobsen og Alba heg-gernes er ikke redde for å bli svartelistet. De gleder seg til de selv skal være russ, men foreløpig har ikke russetiden stor betydning for dem.

lig med noen fag som følger av russetiden kan jeg ta dem om igjen til høsten siden jeg likevel skal ha et friår, sier henriette. hun tror det kommer til å bli mye skulking og fravær igjennom russetiden, og det kan der-for hende at hun vil gå ned i karakter i noen fag. De to andre jentene nikker seg enige. – Ja spesielt siden lærerne har satt sånn ca halvparten av alle heldagsprøvene rett etter kongeparken. – Men vi har heldigvis fått

flyttet heldagsprøven i matte, sier Christel. lærerne hAr erFArIng med at elev-ene yter mindre de 14 dagene russefeir-ingen pågår. De er ofte trøtte, slitne eller ikke til stede. - Det hender at det går utover karakterene til folk, men samtidig er det 14 dager det står på og det er jo ikke all verden, det er jo ikke da alt gjøres, sier lærerinnen fra Tanks. hun synes forsovet at det er greit å markere at man er ferdig med 3 års vide-regående skole, men mener at feiringen har blitt alt for stor og alt for mye.«ruSS er ruSS Og SkOle er skole, og

egentlig skal det kunne kjøres samtidig»Tanks videregående skole har en politikk om at de ikke legger til rette for russe-feiringen eller tar ekstra hensyn. – russ er russ og skole er skole, og egentlig skal det kunne kjøres samtidig sier lærerrepre-sentanten på Tanks. henriette er enig, - Jeg syns ikke at lærerne skal ta hensyn til at vi skal feste som faen i 3. klasse for å feire at vi snart er ferdig. russetiden burde vært

etter eksamen. - Jeg ville hatt russetiden etter eksamen for å slippe stresset og nyte russetiden mer, sier Christel. Dette er også lærernes representant enig i. likevel mener hun at det kan bli problematisk å løse prob-lemet praktisk. – russetiden er de to første ukene i mai, og det er litt tidlig å være fer-dig med alt da. russetiden skulle blitt fly-ttet, men der har du problemet med 17. mai. kanskje kunne russetiden heller startet på 17. mai med russetoget?

ruSSen har allereDe funnet på

over 100 russeknuter, og noen av dem er over gjennomsnittet merkelige. - en russek-nute jeg syns er veldig rar et at man skal sove hos en lærer og lage frokost dagen et-ter uten at læreren vet om det, ler henriette. Agate legger til at det også er en knute som går ut på at man må ha et brød rundt mo-bilen en hel dag. Selv skal jentene foreløpig bare gjøre klassikeren å bade før 1. april. lærerrepresentanten for Tanks sier at hun

en gang opplevde at en gjeng med russ løp igjennom baksetet i bilen hennes da hun ventet på grønt lys i et lyskryss. hun har også opplevd at noen har sittet under pul-tene sine eller oppe i trær en hel dag. held-igvis for russen har lærerinnen en god pors-jon humor og godt humør. hun har ingen ting i mot at noen sitter under pultene sine i timen. - I bergen har vi grei russ, spesielt på tanks. Ingen ting er problematisk på tanks, det skjer bare sånne småting som vi må regne med.

Vi vil feire russetiden fullt ut og heller ta opp igjen noen fag senere

“

40

Fakta Hasj blir mest brukt av ungdomDen vanligste bruksmåten for å oppnå rus er røyking Nedbrytning kan ta opp til 70 dager Utvinnes av cannabis planten Bivirkningene er omdiskutert

Stian (17) røyker hasj til daglig og ser ikke noe gale i det så lenge han ikke skader andre enn seg selv.

Av // Amalie Jakobsen Sommer

Hasjrøykere - Ikke som du trorSOM 17 År gAMMel jente boende i ber-gen merker jeg at flere og flere på min egen alder bruker hasj. når vi ser på statistikker ser man at antall personer som røker hasj er veldig høyt og en stor del, spesielt av un-gdommer kan svare ja på at de har prøvd dette. Vi har alle hørt argumentene og de-batten. Men jeg vil se på en annen side av saken. nemlig hasjrøykerne. gjennom denne reportasjen skal jeg gi et bilde av hvorfor man røyker hasj og meningene til røykerne. kan de komme med noen saklige argumenter?

Jeg MøTTe Den 17 år gamle Stian fra bergen, en søndags ettermiddag på Cafe Opra i bergen sentrum. I det jeg kommer andpusten opp trappen har han og en kam-erat akkurat bestilt seg en kaffe som de vok-

sent nipper på. røykpakken og lighteren ligger åpenlyst på bordet, selv om ingen av dem er gammel nok til å eie den. Jeg som blir litt stresset av åpenlysheten ser meg rundt for å forsikre meg om at det ikke er noen jeg kjenner tilstede, heldigvis ikke. hvordan kan de være så rolige? Det slår meg raskt at tobakksrøykingen ikke er det de trenger å bekymre seg i å bli tatt for.Jeg starter intervjuet, Stian prater i vei som om det er verdens mest naturlige ting, kompisen sitter og lytter og prøver å ikke avbryte, men av og til må han hoppe

unDerSøkelSe OM hasjbruk blant unge utført i 2008 av tidsskrift for den norske legeforening. inn, de har begge så mange meninger om denne saken og de

prater oppglød i vei. Argumentene de kom-mer meg får meg til å måpe, jeg som trodde jeg skulle få dem til å tenke seg om en gang til med den informasjonen jeg har lest meg til må innse nederlaget. Disse guttene vet virkelig hva de snakker om. Så hvordan startet dette. hvordan har veien gått til det naturlige forholdet en vanlig bergensgutt har til et narkotisk stoff? Stian ler i det jeg spør om første gang, Jeg pleier å dele den i to forteller han, første gang jeg prøvde hasj og første gang jeg fikk effekt av å røyke hasj, jeg kan godt fortelle begge to hvis det er greit? Jeg nikker og ber han om å fortsette. Vel, det var i 10ende klasse, når jeg var 16 år gammel, to år siden altså. Jeg hadde hørt mye positivt om det og hadde bestemt meg for å prøve det, jeg var nysgjerrig. Så en dag jeg var alene hjemme med en kompis

Undersøkelse om hasjbruk blant unge utført i 2008 av tidsskrift for den norske legeforening.

41

bestemte vi oss for at i dag skal vi prøve det! Vi grep muligheten når vi hadde den og tok en tur ned i nygårdsparken, det en-este stedet vi viste eller håpte vi skulle få kjøpt. Vi hadde rett, ikke lenge etter tras-ket vi hjemover med 2 gram hasj i lommen. Stian må stoppe litt, han ser på kameraten og ler. Så sitter vi der med 2 gram hasj som vi ikke vet hva vi skal gjøre med. Vi viste jo at det skulle røykes, men vi hadde ikke rullepapir og ingen peiling om andre måter. Vi endte tilslutt opp med å sette fyr på det under et glass og suge i oss røyken gjennom et sugerør. han ler igjen, vi fikk selvfølgelig ingen effekt. Vi tenkte vi hadde kjøpt dårlig stoff eller noe, så vi gikk tilbake til nygård-sparken og kjøpte enda mer som vi røykte på samme måte, fortsatt ingenting. Vi var skuffet men bestemt på at vi skulle få effekt en gang. etter dette røykte vi mer og mer, flere kompiser var også med og vi kom inn i et slags hasjmiljø hvor vi lærte mye.

DeT VAr PÅ Denne måten vi fikk effekt for første gang den 20. april 2010. «Det var som om jeg hadde levd i mørke og et lys ble tent.» Det å røyke hasj ble etter dette et høydepunkt for oss, vi planlagte flere uker i forveien at vi skulle røyke og gledet oss masse. Vi røykte til spesielle anledninger, eller anledninger som ble gjort spesielle på grunn av hasjen. Men det var sjeldent og noe vi gledet oss til. Men så kom sommerfe-rien. nå hadde vi plutselig mye tid til overs og trengte ikke bekymre oss for skole dagen etter. «Vi oppdaget en ny ting å gjøre på, vi kunne røyke bare fordi vi kjedet oss.» Den sommeren røykte vi mye, for mye egentlig når jeg ser tilbake på det. han tar en pause i det enda en kompis kommer inn på kafeen.

hAn SITTer Seg neD et par minutter før de to andre går ut for å ta seg en røyk. Vi går tilbake til hasjen. nå har jeg et helt annet forholdt til røykingen! noen ganger har jeg lyst til å røyke andre ganger ikke, det kommer og går. Jeg kan røyke masse i en periode, «men så kommer du til et punkt hvor de negative sidene over-veier de positive sidene, da slutter jeg» Jeg kan holde meg unna i flere måneder før jeg bestemmer meg for at jeg har lyst igjen. Jeg kan ikke se for meg at jeg mister lys-ten. Det er liksom noe med det å være skev (bergensk for høy) som du savner. hasjen gjør at jeg blir mer reflektert, jeg får mer forståelse for andre, et mer åpent sinn og viktigst av alt lærer jeg meg å fokusere på det som er viktig i livet. Jeg gidder ikke irri-tere meg over småting lenger, som at en bil spruter vann på meg, da bruker jeg heller

krefter på å tenke på alle de narkomane som bor på gaten i bergen. en siste grunn er min personlige mening om alkohol. Jeg har aldri drukket meg full og drikker aldri alkohol. hasj har blitt min erstatning til alkohol, når jeg er på fest hvor folk drikker røyker jeg isteden. Jeg bruker heller ikke mer penger på hasj en hva en gjennomsnittlig person bruker på alkohol.

eT VIkTIg PunkT i dette intervjuet er jo det faktum at hasj er ulovlig, er dette noe du føler på? Ja det er jo selvfølgelig kjipt men det er ikke noe som stopper bruken, verken for meg eller noen andre. Men ja jeg får dårlig samvittighet på grunn av det. «Det hadde hvert deilig for samvittigheten om det ble lovlig» Så det er grunnen til at du vil det skal bli lovlig? han ser forskrekket på meg. nei, langt i fra! nå må du bare stoppe meg om det blir for mye advarer han. For når det kommer til dette har han virkelig mye å tilføye!

POlITIVeTerAn IVer STenSruD (61) gikk i fjor ut og sa at han mente at vi trenger en ny narkotikadebatt. han mener det er unødvendig å prøve å ta de som har et gram eller to. Det er ikke de som er de kriminelle. Det er bakmenne vi vil ha tak i. Stian er helt enig. er det en ting som vir-kelig plager meg når jeg kjøper hasj er at jeg støtter organisert kriminalitet. Men det stopper meg ikke. både Stian og Stensrud mener politiet kjemper en tapt sak. Du kan ikke ta alle uansett. Det at det er ulovlig hin-drer ingen i å røyke. «Det vil finnes røykere uansett om hasj er lovlig eller ikke» Ved å gjøre det lovlig blir det mye lettere for myn-

dighetene å kontrollere og regulere bruken. hVIS Jeg VIl kJøPe alkohol i dag må jeg på polet eller dagligvare butikk hvor jeg blir bedt om å vise legitimasjon fordi det er aldersgrense. Mens vil du ha tak i hasj tar du deg en tur til nygårdsparken og får kjøpt så lett som bare det. «Det er ingen i parken som bryr seg om hvor gammel du er» hvis hasj derimot hadde hvert lovlig og de hadde solgt det på steder som vinmonopolet hadde det hvert mye vanskel-igere for yngre å få tak i det.

hVIS hASJ hADDe hVerT lovlig hadde vi også blitt kvitt bakmennene og staten kunne faktisk tjent penger på det. et annet argument er jo selvfølgelig det at politiet bruker mye penger og ressurser på å stoppe hasj kjøp og salg. «hadde du ikke heller øn-sket at de pengene skulle blitt brukt på at politiet kom 5 min før når du blir ranet?» For hva er det egentlig som er så gale med hasj i forhold til lovlige rusmidler som eks alkohol? Personer som røyker hasj skader ingen andre enn seg selv, bivirkningene av røykingen er mye diskutert eller små. Det sies at hasj er en døråpner til sterkere rus-midler, men det er jo også alkohol til siga-retter og sigaretter til hasj. Jeg sier ikke at hasj ikke er skadelig, for det er det. Men det er også sigaretter, snus og alkohol. Det er lovlig og folk kan velge selv om de vil ut-sette seg for faren. Jeg merker selv at jeg får bivirkninger som at jeg blir sløvere, glem-som og tregere. Men med en gang jeg slut-ter forsvinner dette. når du ser på det store bildet er det mange flere som blir skadet av alkoholen gjennom avhengighet og fylle-kjøring enn hva det er av hasj. Så hvorfor er egentlig alkohol men ikke hasj lovlig?

nÅ klArer Ikke lenger kompisen og holde seg. han bobler over. Viste du at hasj først ble ulovlig i uSA fordi hamp er en billigere måte å lage papir på, det er litt det samme som sukkerindustrien. Stian tar over, ja myndighetene har nok ikke alt på det reine. De sier mye rart når det kom-mer til denne debatten! Viste du at det står skrevet i en brosjyre fra helsedirektoratet at hasj kan sniffes? De ler høylytt begge to. Direkte feilinformasjon fra myndighetene. Dette er litt av grunnen til at jeg ville gjøre dette intervjuet forteller Stian. Jeg vil vise en annen side av saken og få folk til å åpne øyene. hasj er kanskje skadelig, men det er mange lovlige ting som er likså farlig. Vi er ikke en gjeng narkomane!

Jeg har selv erfart som mindreårig

at det er lettere for meg å få tak i hasj enn hva det er å få tak i alko-

Stian (17)

“

42

Fra bunn til best!Mathismarkens bataljon er ett av bergens søndagskorps, og fyller i år 125 år. Det er ikke mer en fem år siden buekorpset var det minste i byen med knappe 10 medlemmer. buekorps i bergen er en tradisjon som har vært i over hundre år. Dette er noe unikt for bergen, og har vært satt stor pris på av ber-gensere og andre innflyttere i alle år. I den siste tiden, har det virket som om buekorps er blitt litt ut i ungdomskretser - det er vist kulere å henge og drive dank. Offiserene og medlemmene i Mathismarkens bataljon de-rimot, har bevist mot dette og gått fra et av de minste og dårligste korpsene i byen, til det største og beste.

Jeg TOk Meg en telefonsamtale til bue-korpsets nåværende sjef Chase Alexander Jordal, og avtalte å møte han i buekorpsets rådlokale for en liten prat. Det er tirsdag et-termiddag, og regnet har nettopp startet å dale ned. uheldigvis har jeg ikke paraply, så jeg må klamre meg inntil en vegg med et lite tak over. Sjefen kommer fem minutter for seint, og unnskylder seg mens han tar øretelefonene utav og pakker vekk iPaden. Vi kommer inn i lokalet og slår oss ned i en brun skinnsofa – overraskende behagelig sofa.

ChASe SkAl PÅ DATe SnArT, så jeg får beskjed om at vi må komme kvikt i gang. han har gått i korpset i mange år, og var selv medlem og opplevde den litt vans-keligere tiden korpset opplevde for noen år

siden. 2004 var min første sesong, og jeg vil aldri ha korpset på samme nivå som den gang. Det har vært helt fantastisk å være en del av den nye tiden og være med å utvikle dette korpset til sitt virkelige potensiale. Det er helt fantastisk å være en del av en slik seier som i fjor og oppleve en så god tid for Mathismarken, etter vi har vært så lavt nede.

ChASe er ÅreTS SJeF Og var sjef i fjor. Det er normalt at en er sjef for to se-songer. han har hatt masse arbeid å gjøre, men han har vist resultater. korpset vant jo tross alt bA prisen for bestebuekorps 2011.Å være sjef er jo noe som er veldig gøy, til tross for alt presset. Det er mye å gjøre og press på både meg og mine offiserer - som forresten er til stor hjelp. Folk som ser på i dag, husker nok tiden for noen år siden da korpset ikke akkurat var på topp, så det er veldig viktig for oss å kunne holde oss der vi er og ikke falle ned igjen til et slikt nivå. buekorpset er ikke bare for medlemmene, men for hele bevegelsen rundt og folkene som tar glede av det, sier Chase.

DeT er TyDelIg AT DeT er gode tider hos Mathismarken – det oser av god stemn-ing på en vanlig trening. Det er onsdag et-termiddag, og buekorpset gjør seg klar for marsj. Soldatene, de minste i korpset, er sprudlende og glad. De løper rundt med store smil om munnen, og gjør sitt beste for å marsjere så fint de kan. Jeg får et inntrykk

av at de eldre er gode rollemodeller for de små, og de hjelper hverandre alle med et smil om munnen. Jeg fikk tak i noen ord med et av korpsets mest trofaste medlem-mer, Tommy lie.Tommy er i sin 12 sesong i korpset og oper-erer som sideoffiser – han er en av de som passer på soldatene. Det sosiale i bataljonen er veldig bra, vi har film/spill kvelder for de mindre og egne kvelder for de eldre. Det er ikke bare marsjeringen som gjør det gøy å gå i bue-korps, men det vi også gjør utenom – kino, Peppes, wasteland osv. Det er viktig at vi eldre er skikkelig rollemodeller for de små, passer på hvordan vi oppfører oss og på språkbruket– men like vel har vi det kjekt.Tommy er bare 18 år, men har likevel siden i fjorten års alderen spilt en viktig rolle i bataljonen. han har vært med på både harde og gode tider i Mathismarken. når jeg først begynte var i en veldig nedover periode. Jeg var ikke så gammel og kunne ikke gjøre annet enn å få med meg de jeg kjente. Jeg lurte hele tiden på hvorfor vi ikke var like mange som de andre korpsene, men likevel trivdes jeg på grunn av kameratskapet og de gøye aktivitetene.

MAThISMArken er Ikke et av Ber-gens eldste, men like vel et gammelt korps. På 90 tallet var Mathismarkens forrige stor-hets tid, da de under sjef Thomas Thuland lå på over 100 medlemmer. Det som gjør at Mathismarken skiller seg ekstra ut denne nå

Etter flere år på bunn av buekorpsbevegelsen har Mathismarkens bataljon endelig reist seg.

Av //Mathias Olausen Vetti

43

Eg slår

så det svir

“

44

for tiden, er det veldig unge rådet. De fleste buekorps har en sjef som er i tjue årene og offiserer på samme alder. Mathismarken derimot har et råd med offiserer på en al-der fra 16-19 år, ettersom de for to sesonger siden gikk gjennom et stort generasjons skifte da de mistet mange medlemmer som var blitt for gammel, og da var det på tide for de unge å tre inn. DeT hAr VærT uTrOlIg mye arbeid å få korpset opp på det nivået vi har i dag. Vi var 6 medlemmer første marsjdag 2007, vi fikk ny sjef som tok ansvar og sa «dette skal vi klare». Fire år etter stilte vi 107 stykker på 17. mai og størst i byen. Mye verving, mer aktiviteter utenom buekorpset og gODT kameratskap, sier Tommy – som på tross av sin unge alder har vært en vel-dig viktig brikke i korpsets utvikling. Det virker som buekorpset bare vil framover og er sterkt målrettet på en like suksessfull se-song som i fjor.

OVer: Fv; Sjef Chase Alexander Jordal med Adjutant Scott Macody lund.TIl høyre: Tommy lie sine soldater med egne buekorps regnjakker.

45

46

I ein storby som bergen er det ikkje få som gjerne tar seg ein tur på byn, same om det er måndag eller laurdag. Andre sit heime og irriterer seg over at ein ikkje er 18, og då diverre ikkje kjem inn på uteplassar. Me kan tenkje oss at i ein by som bergen, er det mange populære plassar og besøkje, og det og vere under 18 er eit irritasjonsmo-ment utan like. Samtidig er det ikkje berre 18 åringar som synest det å gå på byn er kjekt, eldre folk tar og gjerne turen og for å kose seg med noko godt i glaset og i eit hyggeleg samvær.

I FølgJe 6 ungDOMMAr på Tanks VgS som alle var 16 år gamle, var det i grunn ikkje noko og sjå fram til det å kunne få lov til og byrje å gå på byn. Dei hadde alle høyrd at det ikkje var så «hipt» som alle skulle ha det til, spesielt ikkje før ein var blitt 20 år gamal. Plassen som dei hadde høyrd om var exoduse, og dei var vel alle ganske einige i korleis Maria bjelland (16) lo og forklarte dette: Det bare er kjedelig og ikke skjer så mye. Det dei òg frykta var at når dei faktisk kunne byrje å gå ut, skulle prisane stige. Om det ikkje er dyrt nok frå

før av, så ryktast det om at det jaggu skal verte enda dyrare. Dette var og noko som drog ned lysta blant ungdommane. Dei hadde ikkje dei store forventninga til utelivet i bergen by, etter kva dei hadde høyrd. Men samtidig så sa dei at dei kunne jo ikkje vite, ingen av dei hadde opplevd det sjølve, så det fekk bli ein overraskelse til deira fyrste tur ut.

eg gJekk Inn I DeT lune og koselige lokalet ein måndags kveld, og sat meg ned for å vente på han eg skulle prate med. Fot-ballpuben var det visstnok kalla. eg såg rundt meg, og blei glad av det heile. Den varmen eg såg i menneska som var der, samværet dei i mellom og ikkje minst sam-været mellom arbeidarar og gjester. Denne kvelden var det helst litt eldre folk der, som blant anna venta på ein fotballkamp.Medan eg sat og venta kom det ein mann bort til meg, for han lurte på kva eg sat og skreiv. eg forklarte at eg kun var ute etter og forhøyre meg litt om plassen av han som styrte den. utan at eg spurde, byrja han og fortele om ein plass han dreiv før, som han kalla Fenix. han sa at denne plassen, og

Fotballpuben var ganske like plassar, sett bort i frå at Fenix kun var pub. Det var ein plass folk stod og banka på tideleg på mor-gonen, det kunne ofte vere misbrukarar som trengte ei øl. Så sa han:Du bør ikke spørre for mye om alkohol, da kan en bli vondt berørt.Dette var noko han sjølv hadde merka då han styrte den baren, at du spør ikkje om kva folk gjer der. Du spør ikkje kvifor folk kjem for å ta seg ei øl, det kan vere så mange grunnar som på mange måtar kan vere vondt for gjesten. etter denne interes-sante historia frå ein triveleg, mellomhøg

«Det er bare kjedelig, og skjer ikke så mye»Exoduse er kjedelig, Fotballpuben er berika med folk kvar einaste dag. Likevel er det så mange som kjem att, kvifor?

Av //Lisa Håvik Skarvatun

47

mørk kar, kjem ein overlykkelig mann som presenterer seg som Paal Davanger og set seg med meg. Denne 49 år gamle mannen frå Mathopen har eit glis rundt munnen som eg ikkje har sett liknande til. han beklaga han var sein, men han hadde nett så gløymt seg litt ut. For min del gjorde ikkje det noko med det slåande humøret han hadde.

eg Ser uT I DeT store lokalet og lurer på om kvifor fotballpub var det store og satse på. han forklarar at før hadde dei kun kjellar lokalet, som er Downstairs, kvar dei byrja i 1986. Dette var ein heilt vanleg pub. Dei la merke til at store delar av publikumet deira var fotball interesserte, og at ein fot-ballpub var noko som var sakna. Dei fekk seinare tilgang på lokalet oppe også, og fot-ballpub var det dei ville satse på. her starta dei i 1991, og som Paal sa,Dette var vårt vinkelskudd, her traff vi.Dei har heldt på i 20 år no, med same eigar heile vegen. Og lengre skal det bli!Fotballpuben opna allereie 09.00 om mor-gonen. I den tida kjem det helst pensjoni-star, nordsjø arbeidarar og folk som blant anna levde på trygd. Desse kjem berre for å ta seg ei øl, før dei fer att. utøver dagen kan det vere alt frå aldersgruppa 20 til 80 år, før «festinga» tek over utpå kvelden, og aldersgruppa heldt seg på 18 til 40 år. Det kunne eg for så vidt sjå ved å ta ein kjapp titt over skuldra.

FOTbAllPuben hAr og eit lokal nede i kjellaren, Downstairs. Det er same eigar, og vert driven på same måte. eg lot meg bite merke i at her var det 18 års grense på torsdagar, medan 20 i helgene. Dette gjaldt for så vidt oppe på Fotballpuben òg. Dette kunne han forklare med at, når du blir stu-dent som deg, så er det kjedelig og ikke komme inn på en typisk studentdag. Det var noko dei hadde bestemt heilt frå byrjinga det at det skulle vere 18 på torsdagar, og 20 i helgene. Studentdagen må få leve! noko eg òg lot meg bite merke i, var at det stod på nettsida deira at Downstairs var ein pub med alle rettighetar. kva i alle dagar kunne dette bety tenkte eg? Det ville seie at det var sal av øl, vin og brennevin. På torsdagar sal dei sjølvsagt ikkje brennevin, sidan det var 18 års grense.nÅr Du gÅr PÅ FOTbAllPuben/Downstairs så treff du likesidige folk, dei er som tidlegare nemnt hyggelege og det er utan tvil servitørane og. Fotballpuben er særegna for byn,Pass opp for etterligninger, seier han og ler.Fotballpuben har eit ganske stort lokale,

som absolutt kjem til fordel. I forhold til andre «etterlikningar» som han kallar det, som berre kan vise kanskje to kampar på same tid, kan dei vise 6-7. I helgene bruker dei òg Downstairs til å vise kampar, men ik-kje torsdagar. Då er det kun fest og diskotek der, slår Davanger fast.

Dei tenkjer mykje på kundegruppa si, kva dei liker og korleis dei vil ha det. Som fot-ballpub viser dei sjølvsagt mykje fotball.Men til syvende og sist er ikke fotball alt, kampene tar slutt.når kampane er ferdige, slår det om til ein vanleg uteplass. kl. 22.00 på fredagar og lørdagar er det DJ og diskotek oppe også,

og på torsdagar og søndagar er da karaoke der. På fredagen er det karaoke på Down-stairs, så me kan konkludere med at det er ei god blanding av fotball og pub.Fotballaget brann har sjølvsagt gjort sin be-merkning, med tanke på at det er byens lag. brannsupporterar vert prioriterte i saman-hengar med andre lag som blant anna Fk haugesund og andre. Dette er for å unngå bråk og konfliktar som lett kan skapa seg i diskusjonar om kven som er best, gjorde feil og riktig. Men dei tar gjerne i mot min-dre grupper, slik som blant anna Tromsø supporterar som kjem lang vegs. Det er helst når store grupper møtest at det kan bli bråk, og det er dette dei vil styre unna.

øVerST: F.v Maria bjelland (16), henriette Andersen (16) og emilie Overaa (16) unDer: F.v Victor holsten (16), Joakim Friis (16) og Jonas rørtvit(16)

48

49

Gutten i garderobenI dagens samfunn er det sjelden man ser så tydelig overvekt av et kjønn som i danseklassene på videregående skoler. Vi har fulgt syttenåringen Johan Lavik – som egentlig aldri hadde planer om å bruke skole-dagene på ballett - gjennom den tomme guttegarderoben og til øvingsarenaen for Langhaugens storprosjekt.

Av //Eurora Telle

50

DeT er en helT VAnlIg onsdag et-termiddag, og de fleste videregåendeelever har for lengst tuslet hjemover etter nok en skoledag. For elevene på langhaugen musikk – og danselinje derimot, vil hverda-gen de neste to ukene være ekstra preget av dans, musikk og koreografi. Det er under to uker til skolens storsatsing går av stabelen i grieghallen, og billettene har allerede blitt lagt ut for salg.

gArDerOben SOM neSTen står tom. Svarte tights trekkes oppover bena, hår flettes og vannflasker fylles. I jentegardero-ben på langhaugen er alt rutine, og alt skjer veldig raskt. lyset tennes, og den tomme dansesalen vekkes til live i det tretti elever strømmer inn i rommet. I en garderobe ikke langt unna snører en enslig gutt på seg gym-skoene før han entrer det livlige rommet,

Johan lavik er 94-kullets eneste mannlige representant på danselinjen i bergen. Til tonene fra nittitallsslageren «wannabe» av Spice girls dannes det formasjoner, og blikkene vendes mot speilet. – Du står alt for nærme meg, om jeg skal ha plass til det hoppet må du i hvert fall trekke en meter bort! utbrytes det i det sangen bytter. – Det kommer til å være bedre plass i grieghal-len uansett, svarer jenta utbruddet rettes mot, før hun forflytter seg. At forestillingen skal vises i grieghallen er et krydder som fremdeles kun lurer i bakgrunnen, og som elevene ikke helt har turt å smake på.

DAgen AVSluTTeS, og en av elevene kjører felles uttøyning før man vender til-bake til garderobene. Jentene til den ene garderoben, Johan til den andre. – egen-tlig er det ikke så ille å være alene i gut-

tegarderoben. Det er ganske chill der; eget kjøleskap, sofa og man kan synge så høyt man vil fordi ingen hører deg uansett. Det at han går glipp av garderobesnakket bekym-rer han ikke så masse, - disse jentene er jeg med hver dag, jeg kjenner de bedre enn det de er klar over og mest sannsynlig kan jeg fortelle deg hva de snakker om akkurat nå uten å være der. likevel hender det at han tar turen gjennom jentegarderoben på veien hjem for å slå følge med noen til bussen, - da pleier jeg å gjøre et skikkelig stort num-mer ut av det og holde meg foran øynene, late som at det hadde vært utrolig kjipt om jeg så dem skifte, noe jeg likevel ser hele tiden i dansesalene.

FOreSTIllIngenS kreATIVe ansvar-lige - nina henriksen og Camilla Skrede Johannesen er enige om at Johan er en vik-

Iført røde fløyelskjoler danses det moderne jazz til bohemian rhapsody

51

tig del av klassen, og synes det er tøft med gutter på danselinjen. –hittil ser alt veldig bra ut, musikklassen øver i aulaen og de er allerede veldig samspilte! Til helgen settes alt sammen, og det er først da at elevene vil få en feeling av hvordan forestillingen vil bli. Tiden er inne for øvingshelgen, og i skolens aula er det ryddet plass til dansere, band, orkester og kor. Stemningen er god, mellom veskene ligger det matpakker og det er kø til vannmaskinen. Det er «øving-shelgen», helgen hvor forestillingen for første gang settes sammen og elevene får et inntrykk av helheten.

lærerne hAr enDA ikke kommet, på scenen jammer gitaristene og bassistene, og på gulvet øves det på grasiøs rulling. Det myldrer av liv, og latteren sitter løst blant de ulike alderstrinnene.

I pausen møter jeg igjen sytten år gamle Johan lavik, en av de fire guttene spredt utover de tre årstrinnene på skolens danselinje. I dagens siste dansenummer spiller han rollen som blake Carrington – hovedkarakteren i 80-tallsserien Dynastiet. resten av klassen, kun bestående av jenter, spiller krystle og Alex-is – de to kvinnene som gjennom seriens ni sesonger sloss for å kapre blake, eller i denne scenen Johan.

IFørT hVITe FOTbAllShOrTS, brun parkas og joggesko er han sannsynligvis rommets mest avslappede person. Mange av elevene som har dratt seg til langhau-gen denne søndagsmorgenen har jobbet frem mot å få være med på en slik forestill-ing hele livet, dette er smakebiten på hva deres voksne liv forhåpentligvis vil bringe og det er her det gjelder å overbevise. Johan er ikke en av dem. han er gutten som spilte kort på bakerste rad hele ungdomskolen, en av dem som egentlig var ganske skolelei da søknadsfristen til videregående ble annon-sert, og som ble rådet av skolens veileder til å velge en retning med en litt mer sp-esialisert og variert hverdag. – Da jeg fikk brevet om auditionen ble jeg sykt usikker, man skulle danse ballett og det hadde jeg selvsagt aldri gjort før. hele barndommen har jeg danset foran speilet, freestylet, prøvd meg frem med hiphop, aldri noe sånt, aldri noe mer enn for moro skyld.

Før hVer AuDITIOn sendes listen over deltakere ut, og blant elevene på de eldre år-

strinnene er det alltid mye snakk om hvem som stiller. hvem har man hørt om, hvilke skoler er sterkest representert og kanskje aller viktigst; hvor mange gutter vil delta på auditionen? Johan addes på facebook av samtlige gutter på danselinjen, og dagen før auditionen samles en gjeng på Fysak for å lære han å danse ballett. en sommerferie senere sitter han på første rad i et rom fylt av jenter, og har gått til innkjøp av sitt første par ballett sko. – Vi guttene på langhau-gen har et veldig bra forhold, vi går alle i klasse med bare jenter og har et behov for å vise at vi faktisk er representert vi også. Så da tiendeklassingene skulle komme på skolebesøk fikk de se et litt annet show enn hva de ventet seg…

-«The bOyS OF lAnghAugen» var noe vi fant på for at tiendeklassingene skulle forstå at det faktisk er utrolig gøy å være gutt på danselinjen. Vi brukte musikk fra high School Musical og breaket til Michael Jackson. gitaristene begynner å klimpre på gitarene, en jente trekker frem en kornett og pausen har gått mot slutten. –nå gleder jeg meg bare til den ordentlige opplevelsen, det å danse i grieghallen blir helt sykt!når klokken nærmer seg syv pakkes instru-mentene sammen, og elevene gjør seg klare for å høre de siste beskjedene angående den påfølgende uken. –Dette lover det beste for en fantastisk forestilling! roser Camilla, -enda er dere ikke helt sikre på hva dere er med på, men de neste fire dagene må dere bruke på å informere venner og kjente, for dette, det blir bra!

52

Tenåring i krig

53

JOhAnneS hJerTAker (90) dro om kvelden, den 8.april 1939, til bergen, da han var 18 år gammel. han våknet av at skudd ble avfyrt. Tyske krigsskip kom seilende og skjøt inn fra hellen. På Marine-holmen var det norske flagget erstattet av det tyske. Dette medbrakte stor misnøye hos Johannes. - «Da skjedde det noe med meg, da sa jeg høyt og tydelig at dette god-tar jeg ikke. Selv om jeg må ofre livet mitt, så vil jeg aldri bli en av de som vil forenes med tyskerne».

De SOM FlykTeT risikerte livet sitt, men det satte ikke en stopper for min heltemod-ige bestefar. han skulle inn i arbeidstjenest-en i england. han flyktet til brømnes, hvor han da fikk beskjed om å bli hentet. han ble spurt om å gi vekk plassen sin på båten, til en som rømte fra gestapo. han sa da at det var greit. Den samme båten skulle komme tilbake igjen, sånn at han kunne komme over med neste tur. båten hadde forlist på grunn av uvær, og kom aldri tilbake. De måtte rømme opp i fjellene. – «gestapo var etter oss og det var fly som lette etter oss i flere dager. Det regnet masse, og vi var søkk våt», sa han og fortsatte å snakke. Det var stadig hindringer for dem. De var kliss våt og uten mat. De fikk beskjed om en båt som lå i land, som de kanskje kunne prøve å komme over til england med. Det

Han ankom Bergen 9.april 1939, og våknet av skuddene som ble avfyrt i 3-4 tiden om natten. På marine-holmen var det norske flagget vekke, og det tyske flagget hadde blitt heist. Det skjedde noe med han, og han sa høyt og tydelig «Dette godtar jeg ikke.»

Av //Dyveke Grevskott

54

JOhAnneS hJerTAker (90) dro om kvelden, den 8.april 1939, til bergen, da han var 18 år gammel. han våknet av at skudd ble avfyrt. Tyske krigsskip kom seilende og skjøt inn fra hellen. På Marine-holmen var det norske flagget erstattet av det tyske. Dette medbrakte stor misnøye hos Johannes. - «Da skjedde det noe med meg, da sa jeg høyt og tydelig at dette god-tar jeg ikke. Selv om jeg må ofre livet mitt, så vil jeg aldri bli en av de som vil forenes med tyskerne».

De SOM FlykTeT risikerte livet sitt, men det satte ikke en stopper for min heltemod-ige bestefar. han skulle inn i arbeidstjenest-en i england. han flyktet til brømnes, hvor han da fikk beskjed om å bli hentet. han ble spurt om å gi vekk plassen sin på båten, til en som rømte fra gestapo. han sa da at det var greit. Den samme båten skulle komme tilbake igjen, sånn at han kunne komme over med neste tur. båten hadde forlist på grunn av uvær, og kom aldri tilbake. De måtte rømme opp i fjellene. – «gestapo var etter oss og det var fly som lette etter oss i flere dager. Det regnet masse, og vi var søkk våt», sa han og fortsatte å snakke. Det var stadig hindringer for dem. De var kliss våt og uten mat. De fikk beskjed om en båt som lå i land, som de kanskje kunne prøve å komme over til england med. Det oppsto enda en hindring, de var ikke inter-essert. «Til tross for at de på båten ikke var interessert, så anmeldte de oss aldri,» sa han og humret litt. – «De gjorde faktisk ikke det». Flukten ble enda lengre, og de måtte opp igjen i fjellene, for og ikke bli tatt. Det var en lokal rutebåt som hadde sagt seg vil-lig til å ta de med seg over til england hvis det var fullstendig krise, noe som det også var. Dermed kom de seg helskinnet over nordsjøen.

I englAnD ble JOhAnneS tatt inn i

Marinen, hvor de måtte gjennom en sik-kerhetskontroll. – «Det var trening, tren-ing, løping og springing.» han var på båter som eskorterer for handelsskip, mellom england, Canada og statene. han tjente 62 måneder i marinen. «Du sa aldri hvem du var eller hva du het, for å holde familien din trygg. hvis noen spurte om hva jeg het, sa at jeg ikke var sikker. Det var viktig å holde en lav profil. På en båt kalte de meg for Jens, fortalte han mens han begynte å le. De ropte Jens etter meg på båten engang, og jeg snudde meg. Da var det gamle kjen-ninger».

JOhAnneS VAr MeD på D-dagen i nor-mandie. Dette var et vendepunkt i krigen i Vest-europa, slaget var tøft. – «Å være i normandie var hardt. Det var tett med båter. Det var miner i vannet, og det lå store slagskip på utsiden og skjøt over oss. kan du tenke deg den trafikken?» Sa han og tr-akk pusten. De kunne ikke kjøre for langt inn med skipet, på grunn av at det lå miner lengre inne. Det kom blindjegere, som be-gynte å skyte, og de skjøt tilbake. Dermed hoppet soldater fra skipene sine, og med tungt utstyr, druknet de når de var uti van-net. «nei, vet du? Jeg var ikke redd. I et-tertid hadde jeg gjort i buksen». «Vi stop-pet å skyte en stund, og gikk vi ned under dekk. Vi lagde oss en kopp kaffe og spilte kort, mens de skjøt på oss. Det var ingen som kunne tro at vi ikke skulle bli drept», sa han og er sjokkert over det selv. Det var lenge Johannes og resten av mannskapet ikke så en ende på krigen. Det så mørkt ut. Det var dårlig med mat om bord, men da amerikanerne ble med i krigen fikk de skik-kelig proviant. – «Da fikk vi godt med mat og amerikanerne sparte ikke på maten. Da fikk vi skikkelig mat.»

«VI VAr Ikke SÅnn SOM tenåringer er i dag, fortalte han og lo godt. «Jeg likte

å gå på skole. Vi gikk syv år på skole, og ble deretter konfirmert. Jeg ville fortsette å gå på realskole og gymnas», fortalte han entusiastisk. Men det fikk han aldri, fordi at faren ikke hadde råd til dette. Johannes skulle ombord i en båt og være en del av mannskapet, i en ung alder av 14 år. – «Da måtte jeg gjøre voksenmannsarbeid, som å laste store sekker, og bære tungt. kan du tenke deg det? Midt oppe i dette ble det ikke tid til å dyrke noe tenåringsliv».

eT AV De beSTe minnene han har fra krigen var i en påskehelg. Da fikk de kaker-lakker om bord i skipet. Da måtte de røyke hele skipet, og de kunne ikke være om bord. Så da måtte hele mannskapet deres i land, og de fikk bo på en militærleir. Der fikk de låne ski og hele mannskapet sto på ski, i marineuniformen. –« Det var ikke alle som var like gode,» fortalte han mens han hum-ret og lo. «Det beste minne fra krigen var da vi marsjerte bortover til marineholmen. Der så vi at det tyske flagget hang. Vi tok det ned, og heiste det norske flagget. Da var krigen slutt».

«Jeg hADDe JO VISSe problemer et-terpå, det er jo klart, det er ikke til å unng廫Vi tenkte jo da krigen var slutt, at vi skulle glemme det som hadde skjedd, og bare for-trenge det, og jeg har prøvd å fortrenge det i mange år», fortalte han og stoppet opp. I vannet lå det mennesker, og de hadde jo lyst til å ta de opp. Men det kunne de ikke, for da kunne de risikert å bli tatt. – «Det var tøft å se mennesker gå bort rundt oss, det gjør noe med en», fortalte han og sukket. Det begynner å minke på krigsveteranene. Det er en utdødende rase. Alle var kompiser under krigen, og de deler de samme opplev-elsene. når de møtes, blir det selvsagt snak-ket om gamle dager.

551

Mottat av norske «en helt annen erfaring»Av Rahel Rohne

Det er sommer, solen skinner og på Bryggen ser man masse folk. Flere av de er turister. Hvert år kommer masse turister til Bergen og det finnes flere innvandringer her. Nordmenn opplever det på forskjellige måter. Noen er stolt at så mange kommer til Bergen, for noen er det den samme og for noen er det litt irriterende.

Men hvordan er det egentlig for folk som kommer helt nye til Norge? Hvordan følger de seg?

Jeg møttte på to jenter som har bodd her nå 6 ½ måneder i Bergen, jeg ble kjent med de tidligere fra en event. Begge kommer fra Tyskland og flyttet hit for et frivillig sosialt år. Begge jobber for organisasjonen KFUK-KFUM. (Norges KFUK-

KFUM er en kristen barne- og ungdomsorganisasjon) 

For å intervjue de tar jeg bussen og møte de hjemme. Lena er 19 år og Iris fyller snart 21. Jeg har vert hos de før, derfor er det ingen problem å komme inn til de igjen, selv om de i øyeblikket er litt opptatt. De holder på å sette opp et hylle.

De virker ganske hyggelig og veldig gjestfri. Jeg kommer inn i rommet og må begynne å le. Lena står der og prøver å holde det hylle rett, mens Iris prøver å få skruen inn. Etter en liten vente tid, kunne jeg begynne intervjuet mitt og det var veldig spennende å høre fra dem, hvordan den første innblikk i Norge var for de.

Lena: Vi kom hit i slutten av august og på den årstiden var det

egentlig relativt kaldt. Det var imponerende å se masse fotgjengere i byen og veldig spennende å se at de var tilsynelatende mer unge folk enn gamle. Man kunne også se at mesteparten var veldig bevisst på sin ytre. Jeg hadde ikke peiling at å kjøpe klær her kunne være så dyrt, klærne som folk kler på seg kunne lett har vært fra H&M. Det sjokkerte meg litt at alt virkelig var så dyrt.

Lena glytter bort på Iris og Iris kan bare bekrefte overens med Lena.

Iris: Ja, det var også min førsteinntrykk. Jeg er helt enig med Lena. På gatene ser man en god del tiggere og i alle fall masse turister. Jeg synes det er helt positiv at folk er snill i butikker og veldig hjelpsom.

UNGKULTUR

Bilde: Lena (til venstre) og Iris (til høyre) på utsikktsplattform på fløyen.

23. m

ars

2012

MAGASINETTANKS VGS, VÅREN 2012 Medie- og inf.kunnsk. 1