TIDSSKRIFT FRA

BIOTEKNOLOGINEMNDA

NR. 3/2006 • 15. ÅRGANG

Etikk, genetikk og virus

• Hvem snakker for barna? • Overvåking av GMO

• Genetikk og epigenetikk • Blir genmodifisert mais lovlig i Norge?

• Nye nobelpriser • Kvalitetssikring av gentester

NR. 3/2006 – 15. årgang

Redaksjonen avsluttet: 11. oktober 2006

Ansvarlig redaktør: Sissel RogneRedaktør: Casper LinnestadRedaksjonsmedarbeidere: Grethe S. Foss, Norunn K. Torheim og Tore Wallem Utgiver: Bioteknologinemnda

Opplag: 9 000

GENialt utkommer fire ganger i året og sendes gratis til alle interesserte. Postadresse: Postboks 522 Sentrum, 0105 OSLO Besøksadresse: Prinsensgt. 18, OsloInternett: http://www.bion.no E-post: bion@bion.no Produksjon: Spekter Reklamebyrå AS www.spekter.com

Bioteknologinemnda er et frittstående, regjeringsoppnevnt organ og ble første gang oppnevnt i 1991. Nemnda er hjemlet i lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. og lov om fremstilling og bruk av genmodifiserte organismer. Foruten å være rådgivende i saker som angår bruk av bio- og genteknologi i relasjon til mennesker, dyr, planter og mikroorganismer, skal nemnda bidra til opplysning og debatt.

I sine vurderinger skal nemnda spesielt vektlegge de etiske og samfunnsmessige konsekvenser ved bruk av moderne bioteknologi.

Bioteknologinemnda har 21 medlemmer og observatører fra seks departementer. Bioteknologinemndas sekretariat er lokalisert i Oslo sentrum. Bioteknologi-nemnda har et budsjett på 6,7 millioner kroner for 2006.

Elektronmikroskopibilde av bakteriofag T4, en viruspartikkel som infiserer bakterieceller. Bildet er hentet fra www.wikipedia.org.

Leder ................................................................................................................................ 3

Nytt fra nemnda

Kven snakkar for barna? ................................................................................ 4

Skal Norge si ja til genmodifisert maislinje 1507? ...................................... 9

Norsk helsearkiv ........................................................................................... 10

Kvalitetssikring av gentester ........................................................................ 11

Åpent møte: Mye etikk i virus .....................................................................12

Mange ville genteste seg på Forskingstorget ............................................15

Kva arvar vi eigentleg frå foreldra våre? .................................................................16

Kva er eit gen? ............................................................................................................. 18

Kvifor er einegga tvillingar forskjellige? ...................................................................19

Argusøyne på GMO også etter utsetting? ..............................................................21

Nobelpriser 2006 ........................................................................................................ 22

Kurs og møter ..............................................................................................................24

NR. 3/2006IN

NH

OL

D

Lars Ødegård

Etisk oppdagertrang

På det åpne møtet om virus som Bio-teknologinemnda og Den Norske UNESCO-kommisjonen arrangerte i september, var den røde tråden etikk. De inviterte foredragsholderne representerte det absolutte toppsjik-tet i internasjonal forskning, men ble også valgt ut fra evnen til etisk reflek-sjon over egen forskning og et lang-varig engasjement i samfunnsdebat-ten.

Vi fikk høre om hvordan metoder utviklet på begynnelsen av 1970-tal-let gjorde det mulig å sette virusets arvestoff inn i bakterier og hvordan dette førte til en omfattende debatt om bruken av denne teknologien. Forskerne selv tok ansvar og utfor-met retningslinjer for god laborato-riepraksis. Tretti år senere da virus ble syntetisert i laboratoriet for første gang, ble hele verden igjen bekymret for hva teknologien kunne brukes til. Var det riktig å gå ut med resultater som kunne misbrukes av terrorister? Skal det være fritt frem for forskere å forske på det de vil? Hva skal regule-res i lover og hva skal reguleres av forskningsmiljøene selv? Dette er sentrale spørsmål som blant annet

Bioteknologinemnda er satt til å vur-dere.

På virusmøtet fikk vi også høre at de store oppdagelsers tid innen bio-logien ikke er forbi. En oppdagelse som skulle revolusjonere synet på virus begynte med en inspeksjon av et kjøletårn på et sykehus i England. Man var på jakt etter legionella-bak-terien etter et utbrudd av lungebe-tennelse, og i kjøletårnet fant man noe som ble antatt å være en bakte-rie. Det skulle vise seg å være noe helt annet – nemlig et virus. Størrel-sen på viruset forbløffet forskerne. Virus hadde alltid blitt forbundet med noe svært lite, men her hadde man et virus som ikke bare var mange ganger større enn noe virus man kjente til fra før, det var også større enn mange bakterier. Nå som vi først kjenner til dem, ser vi at disse gigantvirusene slettes ikke er uvan-lige i naturen, og forskergrupper har satt av gårde for å finne dem og deres slektninger blant annet i havområ-dene.

Oppdagelsen av gigantvirusene er en god illustrasjon på hvordan solid grunnforskning baner vei for

nye oppdagelser og gir oss stadig bedre innsikt i naturens mysterier. Framskrittene vil fortløpende gi oss nye muligheter for blant annet bedre medisinsk behandling, for eksempel gjennom forbedrede vaksiner.

Oppdagertrang og nysgjerrighet er karakteristiske trekk ved oss men-nesker. Vår higen etter ny kunnskap gir oss både vilje og muligheter til kontinuerlig å søke nye svar og muligheter. Samtidig som vi gleder oss når vi oppdager stadig nye ting om naturen rundt oss, skal vi huske på at det nettopp er når ervervelsen av kunnskap er spesialisert og når den gir oss muligheter til nye valg, at det er spesielt viktig å holde et fokus på samfunn og kultur. Det er knapt noe forskningsfelt som i fremtiden vil påvirke oss mer enn bioteknologi. Men uansett hvor detaljerte bilder et mikroskop kan gi, vil det ikke avdekke svarene på de etiske utfordringene som følger av oppdagelsene. Det vik-tige er at vi setter av tid og rom for dialog mellom ulike fagfelt og poli-tiske syn. Først da kan vi komme frem til om det som er teknisk mulig, er konsistent med det vi ønsker.

NR. 3/2006

LE

DE

R

3

Ope møte 6. september 2006:

Kven snakkar for barna? Korleis vurderer ein omsynet til barnet opp mot omsynet til foreldra når

ein skal avgjere om eit par skal få assistert befruktning? Dette var tema

for Bioteknologinemnda sitt opne møte 6. september 2006.

Norunn K. Torheim

I følgje bioteknologilova skal legar utføre ei medisinsk og psykososial vurdering av par før dei avgjer om paret skal få tilbod om assistert befruktning. Legane har etterlyst ret-ningslinjer for å gjere slike vurderin-gar. Sosial- og helsedirektoratet (SHdir) har no på oppdrag frå Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) laga utkast til rundskriv om dette. Rundskrivet skal gjere det lettare for legane å ta avgjerder i vanskelege

saker. Bioteknologinemnda ønskte med dette opne møtet å bidra til at rundskrivet blir grundig debattert før det blir fastsett.

Ikkje barneombodet sitt bord?Barneombod Reidar Hjermann for-talde at dei i Barneombodet har dis-kutert mykje kva som er deira rolle i forhold til dette temaet. FN sin bar-nekonvensjon har ikkje klart definert kva eit barn er. Det er opp til dei

enkelte landa å bestemme det. Barne-ombodet har valt å definere sitt felt frå unnfanging til barnet er 18 år, gitt at barnet ligg an til å bli født. Assis-tert befruktning og fosterdiagnostikk er derfor ikkje deira bord. Det er noko anna med vurdering av adoptivforel-dre der barna allereie fins. Hjermann ønskte derfor heller ikkje å seie noko om legane sin rett til å underkjenne foreldre som søkjer assistert befrukt-ning. Han sa likevel at han ser at det er mange problematiske sider og samtidig fantastiske moglegheiter når det gjeld donorsøsken og at det trengst forsking der ein ser på kor-leis det er å vere donorsøsken.

Ufrivillig barnløyse og assistert befruktningVidar von Düring, seksjonsoverlege ved St. Olavs Hospital, fortalde at ufrivillig barnløyse mellom anna kan skuldast anatomiske forhold hos kvinna eller dårleg sædkvalitet hos mannen. Dersom ein opererer kvin-ner for for eksempel muskelknutar, er det ikkje noko krav til at ein skal vurdere paret si omsorgsevne før inngrepet, sjølv om inngrepa ofte fører til at kvinna klarer å bli gravid. Fyrst når ein tek i bruk bioteknolo-giske metodar, stiller bioteknologi-lova krav til vurdering av paret.

I 2004 vart om lag 1400 barn, 2,5 prosent av alle fødde, fødde ved hjelp av in vitro-fertilisering eller mikro-injeksjon (sjå tekstboks). Det største problemet med metodane har vore fleirlingefødslar fordi ein har sett inn fleire befrukta egg for å sikre at kvinna skulle bli gravid. Forbetring av metodane har gjort at ein i dag kan setje inn berre eitt egg. Dette har redusert talet på fleirlingefødslar kraftig, noko som har stor betyding for helsa til barn og mor.

Når dei vurderer paret, ser dei på kvinna sin alder, kor mange barn ho har og på medisinske og psykososi-ale kriterium. Ved klinikken i Trond-heim avviser dei 15-20 prosent av dei 4-500 nye tilfella dei får vist til seg per år. Dei fleste får avslag av medi-sinske årsaker, mens to prosent får avslag av psykososiale årsaker. Eit par gongar i året ber dei par skaffe vurdering frå sosialkurator/sosial-

Sytti tilhørarar var til stades på det opne møtet på Felix Konferansesenter 6. september. Foto: Casper Linnestad.

NR. 3/2006N

YT

T F

RA

NE

MN

DA

4

kontor. Men det er legen som avgjer til slutt.

von Düring sa at fagmiljøa er posi-tive til at lova set krav til vurdering av para. Dette er noko ein kan støtte seg til når ein har vanskelege saker. Retningslinjene som no kjem, er og ønskte av fagmiljøa. Dei vil vere til hjelp i tvilstilfelle og vil føre til ei meir samstemd vurdering. Retnings-linjene fører til lite endring frå dagens praksis, men det er ei kvalitetssik-ring, sa han, og understreka at vurde-ringa likevel i sin natur er subjektiv.

von Düring presentererte og ein rapport frå HFEA som har vore eit sentral dokument arbeidsgruppa sitt arbeid (sjå tekstboks).

Utkastet til retningslinjerRagnhild Castberg, avdelingsdirek-tør i Sosial- og helsedirektoratet, pre-senterte utkastet til rundskriv. Ho understreka at lova sin formålspara-graf er eit viktig rammevilkår for deira arbeid, og trygge oppvekstvilkår ligg

utanfor bioteknologilova sitt formål. Castberg sa at rundskrivet skal

vere til hjelp for ”vanskelege kasus”, som kvar av dei store klinikkane har 3-4 tilfelle av kvart år. Det skal og fange opp og beskrive spesielle pro-blemstillingar og rette merksemda mot spesielle risikofaktorar. I rund-skrivet gir dei blant anna følgjande anbefalingar:- Tilvisande lege bør gje medisin-

ske, sosiale og psykososiale opp-lysningar, og paret bør informe-rast om at legen pliktar å gi slike opplysningar.

- Primærsamtale med behandlande lege bør finne stad før den medi-sinske utgreiinga startar og bør gjennomgå medisinske og psyko-sosiale opplysningar, blant anna medisinske forhold hos kvinna og barnet, alvorleg, dødeleg sjukdom eller andre medisinsk forhold knytt til foreldra. Legen bør og vurdere faktorar som kan utsetje barnet for alvorleg psykologisk

Britiske HFEA (Human Fertilisation and Embryology Authority) har publisert ein rapport som diskuterer korleis omsynet til barnet bør handterast i forbin-delse med assistert befruktning.

HFEA opererar med fire ulike kategoriar. Kategori 1 tar mest omsyn til foreldra sin autonomi (sjølvstende), mens kategori 4 tek mest omsyn til barnet si velferd:

1. Prinsippet om barnet sitt beste bør fjernast frå lovgivinga fordi foreldra sin autonomi alltid bør komme før moglegheita ein tredje part har til å hindre at eit barn blir født.

2. Det at eit medisinsk miljø er involvert ved assistert befruktning betyr at ein tredje part har eit visst ansvar i forhold til barnet som blir født. Omsynet til pasienten (her foreldra) sin autonomi tilseier likevel at klinikken berre skal nekte å behandle dersom det er overhengande fare for at barnet kan komme til alvorleg psykisk eller fysisk skade

3. Det at eit medisinsk miljø er involvert ved assistert befruktning plasserer eit betydeleg ansvar for barnet hos ein tredje part. Klinikken skal ikkje tilby behandling med mindre dei føler seg trygge på at barnets velferd ikkje blir påverka negativt.

4. Prinsippet om barnet sitt beste i lovgivinga bør styrkast slik at barnet sitt beste er det som betyr mest når ein avgjer om ein skal hjelpe eit par (eller eit individ) å bli foreldre.

SHdir si arbeidsgruppe har spesielt diskutert kategori 2 og 3 i dette dokumen-tet. I kategori 3 skal ein vere trygge på at barnet får det bra. Den meinar at dette er ei nær umogleg oppgåva og har derfor landa på kategori 2 slik som HFEA.

eller fysisk skade og faktorar som har betyding for paret si evne til å ta hand om barnet og andre rele-vante risikofaktorar.

- I spesielle tilfelle bør legen inn-hente informasjon frå psykolog, psykiater, sosialkurator og even-tuelt og sosialrapport.

- Behandlande lege bør vere spesi-elt merksam på psykososiale for-hold som kan utgjere ein risiko for barnet.

- Spesielt vanskelege problemstil-lingar bør leggjast fram for sjuke-huset sin etiske komité.

- Uromeldingar bør takast opp med paret på ein skånsam måte.

Legene har ikkje tilgang til å innhente informasjon frå strafferegistert, men det ville heller ikkje vore noko fasit-svar, sa Castberg.

Frå ein prøverørsklinikk sin ståstad Gudvor Ertzeid, overlege ved Sek-sjon for barnløshet og assistert

Nokre metodar for assistert befruktning

Britisk rapport om barnet sitt beste

- In vitro-fertilisering (IVF) – prøverørsbefruktning - Mikroinjeksjon (ICSI) – injeksjon

av sædcelle i ei eggcelle- Mikroinjeksjon med sæd tatt ut

frå testikkel- Innsetjing av frosne/tinte

befrukta egg- Inseminasjon med sæd frå ekte-

felle eller donor

Ei sædcelle blir injisert i ei eggcelle ved metoden intracytoplasmatisk spermieinjeksjon (ICSI).

NR. 3/2006

NY

TT

FR

A N

EM

ND

A

5

befruktning ved Rikshospitalet, for-talde at dei i 2005 behandla over 1100 par med IVF/ICSI (sjå tekstboks) og inseminerte ca. 450. Ved IVF/ICSI vart 33 prosent gravide (gjennom-snittsalder 34 år). For inseminasjon er tala 10-15 prosent dersom ein brukar partners sæd og 22-25 prosent der-som ein brukar donorsæd. I 2005 fekk 77 av 835 (9 prosent) avslag på søk-nad om behandling. Dei sju fyrste månadene i 2006 fekk 73 av 522 par avslag (14 prosent). Dei fleste får avslag av medisinske grunnar, for eksempel alder, eggstokkfunksjon eller risiko for hepatitt C-smitte. Ved klinikken ser dei at behovet for behandling aukar, samtidig som ven-tetida for behandling aukar. Derfor må dei og setje strengare krav til dei som skal få tilbod om behandling.

Tilvisande lege må fylje ut eit skjema med både medisinsk og psy-

kososial informasjon om paret. Ved mangelfulle opplysningar kontaktar klinikken legen og/eller paret. Etter samtykke frå paret kan dei og skaffe informasjon frå andre institusjonar, for eksempel behandlande lege, psy-kiater eller psykolog. Det kan og vere at paret blir bedt om å skaffe sosial-rapport tilsvarande den ein får utar-beida i forbindelse med adopsjon. Legen avgjer så om dei skal få behand-ling, men overprøver ikkje frårådin-gar frå andre. Vanskelege saker blir behandla i plenum. I helt spesielle til-felle blir sjukehuset sin etiske komité og Helsetilsynet kopla inn.

Filosofiske betraktningar Berge Solberg, førsteamanuensis ved Institutt for sosialt arbeid og helsevi-tenskap ved NTNU og medlem av Bioteknologinemnda, undra kven som skal ta ansvar for det ufødde barnet

når barneombodet skyv det bort? Han synes det er greitt at samfunnet har medbestemmingsrett på dette feltet.

Ifølgje Solberg er det i tidsånda å snakke om barnet sitt beste og dette skjer kanskje mest i samfunn der ein allereie har sterkt fokus på barn og barndom. Han viste og eksempel på at skepsisen mot reproduksjonstek-nologi ikkje alltid har vore grunn-gjeve ut frå omsynet til barnet sitt beste.

Men korleis skal ein operasjonali-sere verdien barnet sitt beste når bar-net ikkje er til? Dersom vi forventar dårlege oppvekstvilkår for eit poten-sielt barn, har vi da handla til dette barnet sitt beste ved å ikkje la det bli til? Solberg konkluderer med at bar-net sitt beste må oversetjast til dyds-etiske eller samfunnsetiske omsyn som refererer til oss her og no. Vi skal alle samhandle med disse framtidige menneska som vi skaper “i morgon”. Vi føretrekkjer å sjå velfungerande menneske inn i auga framfor men-neske som slit med psykiske og fysiske problem som følgje av at vi let dei bli til. Gen-etikk handlar om kva slags identitetar vi ønskjer at mor-gondagens menneske skal leve under. Menneske som vi er medansvarlege for å skape, ønskjer vi skal utvikle seg til menneske som har det godt.

Solberg lanserte ei familiebyg-gande tilnærming til temaet i staden for å snakke om barnet sitt beste. Hovudspørsmålet då blir; kan ein hjelpe dette paret til å utvikle ein god og stabil familie, ved assistert befrukt-ning? Dette vil vere mål på om behandlinga har vore vellykka, noko som er sentralt i helsevesenet. Narko-mane, incestdømde, valdsforbrytarar og utviklingshemma er i faresona. Ei ”riktig haldning” til å stifte familie er vesentleg for at det skal gå bra. Ei open framtid for barnet kan vere ein vesentleg premiss for at ein god og stabil familie skal kunne realiserast. Empirisk forsking vil kunne fortelje oss mye av verdi om faktiske familiar og familieliv, sa Solberg.

Kva familiar er samfunnet interes-sert i (ikkje) å realisere gjennom å tilby teknologisk assistanse? Vi må kunne seie nei til par som openbert ikkje vil kunne lykkast med å reali-

Barneombod Reidar Hjermann (t.h.) vil i utgangspunktet ikkje seie noko om vurdering av foreldre som søkjer om assistert befruktning. Bioteknologinemndas leiar Lars Ødegård (t.v.). Foto: Casper Linnestad.

NR. 3/2006N

YT

T F

RA

NE

MN

DA

6

Gudvor Ertzeid fortalde korleis dei vurderer par som søkjer assistert befruktning.

Ragnhild Castberg presenterte utkast til retningslinjer.

Morten Stephansen fortalde korleis ein vurderer par som søkjer om å få adoptere.

Guro Brekke snakka om forholdet mellom foreldre og barn.

Berge Solberg kom med filosofiske betraktnin-gar rundt temaet ”barnet sitt beste”.

Vidar von Düring ønskte retningslinjene velkomne.

Gry Myhre og Turner syndrom foreningen ønskjer tilbod om eggdonasjon.

Sigrid Eriksen og Foreningen for ufrivillige barnløse ønskjer at fleire skal få tilbod om assistert befruktning.

Inger Lise Hognerud og HivNorge ønskjer at hiv-positive skal for tilbod om assistert befruktning. Foto denne sida: Casper Linnestad.

NR. 3/2006

NY

TT

FR

A N

EM

ND

A

7

sere eit godt familieliv, utan å måtte grunngje det i omsynet til barnet som ikkje fins. Solberg meiner det er heilt i orden å stifte familie av lyst, og at lysta til å danne forpliktande relasjo-nar er noko vi som samfunn ikkje bør motarbeide.

AdoptivheimarDepartementet understreka i opp-draget dei gav direktoratet, at det ikkje er meininga at par som søkjer assistert befruktning, skal vurderast på tilsvarande måte som par som søkjer adopsjon. Morten Stephan-sen, avdelingsdirektør i Barne-, ung-doms-, og familieetaten, fortalde korleis dei vurderer adoptivheimar. Adopsjonslova er frå 1917. I følgje lova må søkjarane vere over 25 år, og i følje retningslinjene bør ein ikkje vere over 45 år. Det kan gjerast unn-tak frå det siste dersom for eksempel ein av partane er ein del yngre eller dersom det er snakk om å få eit barn nummer to slik at ein få eit søsken til barnet ein allereie har. Lova krev og at søkjarane skal ha vore gifte i minst to år, men ein tek omsyn til om paret har vore sambuarar. Retningslinjene opnar og for at einslege som har res-sursar ut over det vanlege i forhold til barn, kan godkjennast. Dei fleste adopsjonane er av utanlandske barn, over 700 barn blir adoptert til Noreg per år. Avslagsprosenten er 5-6 pro-sent. Stephansen sa at adoptivfami-liar i minst mogleg grad bør skilje seg ut frå andre familiar med eigen-fødde barn. Dette gjelder kor mange barn ein har, barna sin alder, etc.

Søkjarane må ha god fysisk og psykisk helse. Dei må kunne ha helse til å ta seg av barnet i 15-20 år, det vil seie heile oppvekstperioden til barnet. Ved alvorleg sjukdom kan det vere snakk om å krevje ein symp-tomfri periode. Når det gjeld kreft, har ein no gjerne betre prognosar så det i seg sjølv er ikkje grunn til avslag. Dei er tilbakehaldne med å god-kjenne søkjarar som er avhengige av daglege medisinar mot psykiske lidingar for å kunne fungere normalt. Dersom barnet har spesielle behov, blir det sett strengare krav.

Dersom søkjarane er heilt eller delvis uføretrygda, ser dei ofte store

avvik mellom helseopplysningane i adopsjonssaka og trygdesaka. I slike saker festar dei større lit til trygde-opplysningane. Ved tvil om søkjaren si helse, blir opplysningane lagt frem for ein rådgivande lege.

Søkjarane må og ha ein stabil øko-nomi slik at barnet får vekse opp under trygge forhold. Dei må og leg-gje fram uttømmande politiattest, men mindre lovbrot er ikkje til hin-der for adopsjon.

Risikofaktorar og friskfaktorar Psykolog Guro Brekke jobbar med barn og foreldre og samtalar med dei og rettleier foreldre. Ho meinar alt arbeid retta mot barn er førebyggjande. Målet med arbeidet er å gi barn stad-festing og samanheng i alt dei har opplevd og å styrke kontakt og sams-pelet mellom barn og foreldre.

Risikofaktorar skal takast på alvor i arbeid med barn og ungdom. Eksempel på risikofaktorar er forel-dre med rusproblem, psykiske vans-kar, omsorgssvikt og overgrep. Brekke understreka likevel at risiko-faktorar ikkje nødvendigvis gjer at det ikkje går bra med barnet. Om det gir utslag eller ikkje, avheng av kva friskfaktorar som er til stades i bar-net sitt oppvekstmiljø. Ein viktig friskfaktor er ein nær omsorgsperson og tidleg tilknyting. Ved assistert befruktning er dette ein faktor som er til stades, men ikkje ved adopsjon.

Andre friskfaktorar er det å ha ein stabil familie, det å tilhøre eit nett-verk og det å ha sosial støtte. Brekke meiner vi bør spørje kva tilbod vi kan gi til familiar slik at dei kan lykkast på ein god måte. Korleis mobiliserer ein for eksempel eit større nettverk? Ho meiner ein må forske meir på kva som er utfordringa.

– Når det gjeld bruk av donorsæd, er det viktig med openheit. Det er foreldra si oppgåve å fortelje dette. Det vil vere nyttig for barnet å vite det, men kvar familie må finne si løysing. Men generelt kan ein si at openheit er bra. Familiehemmeleg-heiter lever sitt eige liv. Dei som har opplevd at hemmelegheiter blir avslørte, seier ofte at dei har følt at ”det var noko” og ofte blir dei letta når dei får vite. Barn har ingen for-

dommar, dei lærer av oss, sa Brekke.

Interesseorganisasjonar Lova set og avgrensingar til kven som blir vurderte for assistert befruktning. Det er blant anna ikkje lov med eggdonasjon. Både Foren-ing for ufrivillig barnløse (FUB) og Turner syndrom foreningen ønskjer tilbod om eggdonasjon. – Vi ville godtatt lova dersom sæddonasjon og var ulovleg, sa nestleiar i Turner syndrom foreningen Gry Myhre. Sigrid Eriksen i FUB sa at barn født ved eggdonasjon har tilknyting til begge foreldra, til mor gjennom svangerskapet og til far genetisk. Så når sæddonasjon blir oppfatta som trygt for barna, er eggdonasjon enda tryggare.

FUB lurer og på kvifor foreldre som treng assistert befruktning skal vurderast spesielt. Her er det snakk om barn som er godt planlagde. Eriksen viste til at det berre er i nokre få tilfelle ein ønskjer nøyare vurde-ring av paret.

HivNorge ønskjer at hiv-positive skal få tilbod om å bli vurdert for assistert befruktning. Ikkje fordi dei er befruktningsudyktige, men for å unngå å smitte partnaren, sa juridisk rådgivar Inger-Lise Hognerud. Men lova set krav til at ein skal vere infer-til for å få behandling. Risiko for smitte gir derfor ikkje grunnlag for at ein kan få assistert befruktning. Ho viste og til Bioteknologinemnda si utsegn frå 2005 der eit fleirtal sa ja til sædvask for hiv-positive menn, men nei til inseminasjon av hiv-posi-tive kvinner (sjå GENialt 3/2005). Hognerud sa at alternativet er å gjere det på vanleg måte med den smitte-risikoen som då følgjer. Det er stor ueinigheit i organisasjonen om dette temaet, men dette er eit val kvinna må ta, sa Hognerud.

Les meir på nett:- Program frå møtet ligg på www.bion.no.- Brev frå Bioteknologinemnda til Helse

og omsorgsdepartementet om utkast til rundskriv (16.05.06) ligg under

”Uttalelser” på www.bion.no.- Rapporten frå HFEA “Tomorrow’s chil-

dren” ligg på http://www.hfea.gov.uk.

NR. 3/2006N

YT

T F

RA

NE

MN

DA

8

Mais. Foto: Anne-Margrethe Linnestad

EU har i løpet av det siste året god-kjent import av linje 1507 fra Pioneer Hi-Bred International Inc. og Myco-gen Seeds til bruk som mat og fôr og til ulik videreprosessering. Gjennom EØS-avtalen gjelder i utgangspunk-tet slike vedtak også i Norge (se GENialt 1/2005). Norske myndighe-ter kan imidlertid legge ned spesifikt forbud dersom man mener at en aktuell GMO (genmodifisert orga-nisme) medfører økt helse- eller mil-jørisiko eller er i strid med gentekno-logiloven.

MotstandsdyktigMaislinje 1507 har fått innsatt bakte-riegenet Cry1F, som koder for et giftig protein som gir beskyttelse mot larver av visse sommerfuglarter. I tillegg har linjen fått et annet bakteriegen som

koder for enzymet phosphinothricin-acetyl-transferase (PAT). Pat-genet gir toleranse mot ugrasmidler av type glufosinat-ammonium. HelseaspekterBioteknologinemnda ser det som positivt at linje 1507 ikke inneholder innsatte gener for antibiotikaresis-tens. Nemnda mener videre at søker har sannsynliggjort at maislinje 1507 ikke skiller seg næringsmessig fra annen mais.

Bioteknologinemnda mener imid-lertid at det så langt ikke kan uteluk-kes at genproduktet fra genet Cry1F har en adjuvanseffekt, altså at protei-net kan virke forsterkende ved aller-giske reaksjoner. Denne uønskede egenskapen er vist for et beslektet protein, Cry1Ac. Nemnda regner

med at en eventuell negativ helseef-fekt sannsynligvis først vil gjøre seg gjeldende hos utsatte grupper, eller hos dem med stor andel mais i kos-ten/fôret. I denne sammenheng viser Bioteknologinemnda til at det gjen-nomsnittlige forbruket av mais i Europa per person er langt lavere enn eksempelvis i Afrika. Spesielle mål-grupper, som spedbarn, kan dessu-ten ha et langt større inntak av mais enn det beregnede gjennomsnittlige inntaket. Dersom det faktisk knytter seg en advjuvansegenskap til Cry1F-proteinet, kan dette teoretisk føre til økt utvikling av allergi mot matvarer som spises sammen med mais, eller mot maisen selv.

Miljø og bærekraftig utviklingBioteknologinemnda er i utgangs-punktet positiv til at moderne tekno-logi brukes i landbruket dersom dette for eksempel fører til redusert bruk av miljøfarlige kjemikalier. Den sprøytemiddelresistente maislinjen 1507 skal dyrkes med ugrasmiddelet glufosinat, noe som gir produsentene kjemisk kontroll på ugras i åkeren. Bioteknologinemnda mener at søkerne ikke belyser hvorvidt økt bruk av en genmodifisert linje som mais 1507 kan bidra til å endre meng-den av sprøytemidler som brukes i landbruket, totalt sett. En gradvis omlegging av sprøytemiddelpraksis kan ha helsemessig betydning gjen-nom at bønder og landarbeidere eksponeres annerledes for slike stof-fer og ved at innholdet av sprøyte-middelrester i mat og fôr endres. Bru-ken av maislinje 1507 kan altså føre til en endret helserisiko, det være seg i positiv eller negativ retning i for-hold til tidligere praksis.

EU har så langt ikke godkjent maislinje 1507 til dyrking. Før en eventuell godkjenning av slik bruk kan gis, mener Bioteknologinemnda at det må stilles krav til at søker leg-ger fram studier på hvordan rele-vante organismer i europeisk natur påvirkes, eksempelvis truede som-merfuglarter.

Nå må Norge ta stilling til om det skal bli tillatt å importere

maislinje 1507. EU har godkjent denne genmodifiserte sorten, som

både er insektresistent og motstandsdyktig overfor en bestemt

sprøytemiddeltype. Bioteknologinemnda har kommet med en

avsluttende vurdering som vil inngå i den norske sluttbehandlingen før

Miljøverndepartementet fatter et endelig vedtak.

Casper Linnestad

Skal Norge si ja til genmodifisert maislinje 1507?

NR. 3/2006

NY

TT

FR

A N

EM

ND

A

9

Nemnda har hatt NOU 2006:5 Norsk helsearkiv – siste stopp for pasient-journalene på høring. Utredningen gir en utfyllende beskrivelse av dagens bruk og rammeverk for pasientjour-naler. Den utgjør del én av en større utredning om Norsk helsearkiv og dreier seg i første omgang om arkiv for spesialisthelsetjenesten, som omfatter sykehus og privatpraktise-rende spesialister. Den andre delen av utredningen, som skal gjøres ferdig senere, vil omfatte primærhelsetjenes-ten (allmennleger, helsestasjoner osv.) samt annet autorisert helsepersonell.

Helse- og omsorgsdepartementet ønsker en totalvurdering av utrednin-gen og i tillegg en uttalelse basert på fem spesifikke problemstillinger knyt-tet til arkivets omfang, ressursbruk og tilgjengelighet for brukere.

I NOU 2006:5 omtales de to typene arkiver vi har, pasientjournalarkiv og sakarkiv. Sistnevnte omfatter virksom-hetenes administrative arkiv. Sakarkiv foreslås fortsatt lagret etter nåværende praksis. Fordi mange journaler skal bevares, ønsker man å vurdere praksis opp mot den samlede ressursbruken i Norsk helsearkiv. I Norsk helsearkiv er det aktuelt å samle pasientjournaler fra døde personer og pasientjournaler fra nålevende, dersom journalene ikke har vært i bruk på ti år. Det foreslås at hele pasientjournalen oppbevares ti år i Norsk helsearkiv og at det deretter gjø-res et utvalg fra det lagrede materialet for å redusere plassbruk og kostnader ved lagring.

En overordnet problemstilling for Bioteknologinemnda er å legge til rette for forskning samtidig som sikkerheten til all pasientinformasjon ivaretas. Spe-sielt gjelder det å håndtere taushetsbe-lagt informasjon. Det blir viktig å utar-beide utleveringsrutiner som muliggjør bruk av pasientjournaler for forskere og andre brukere, samtidig som en sik-rer at all sensitiv informasjon kun bru-

kes som planlagt og ikke misbrukes slik at spesielt enkeltindivider rammes.

Bioteknologinemnda er enig i prinsippet om at det opprettes et Norsk helsearkiv. Bioteknologi-nemnda har imidlertid flere kom-mentarer om ressursbruk og om man skal redusere journalmengden ved langtidslagring. Dette reflekteres i nemndas konklusjon:

En samlet nemnd mener at de journaler som arkiveres, skal være komplette.

Både ved behandling av pasienter og i forskningsøyemed kan det bli vik-tig å innhente informasjon også fra avdøde familiemedlemmer. Utvelgelse av journaler kun etter pasienters diag-nose, vil derfor kunne begrense nytten av helsearkivet.

Hvis ressursmessige hensyn må tas, mener Bioteknologinemnda at utvalg kan gjøres. Valg av institusjo-ner og pasientgrupper må i så fall vurderes nøye.

Journaler for nålevende personer må bevares komplette. Dette er viktig for å kunne sammenstille informasjon fra tidligere innleggelser med nye sykehusinnleggelser.

Bioteknologinemnda savner en drøfting av lagring av biologisk mate-riale som er innhentet i forbindelse med pasientbehandling (eksempelvis patologiske prøver). Bioteknologi-nemnda mener dette er et vesentlig punkt som bør utredes nærmere.

Lise Lund Håheim har i høst vært engasjert som

vikar i Bioteknologinemndas sekretariat. Hun

har for tiden permisjon fra sin stilling som seni-

orforsker ved Nasjonalt kunnskapssenter for hel-

setjenesten. Lise Lund Håheim er utdannet tann-

lege og har doktorgrad i epidemiologi om risiko

for hjerneslag.

Les mer:Hele Bioteknologinemndas uttalelse av 29.09.06 er lagt ut på www.bion.no.

Norsk helsearkiv– siste stopp for pasientjournaleneLise Lund Håheim

Forbrukernes rett til å velgeBioteknologinemnda mener at økt bruk av genmodifiserte planter gene-relt kan gjøre det vanskeligere å unngå sammenblanding av produkter fra genmodifiserte og ikke-genmodifi-serte linjer. Internasjonalt er mais et svært viktig næringsmiddel. Samtidig er det allerede en omfattende produk-sjon og bruk av genmodifiserte mais-linjer. Nettopp for å unngå fare for util-siktet innblanding av genmodifiserte organismer i såvarer, avlinger og pro-dukter, kan dette i seg selv være et argument for å gå imot godkjenning. Samtidig er det viktig at regelverk for sporbarhet og merking videreutvikles og følges opp slik at forbrukernes valgfrihet sikres. Ved eventuell dyr-king må dessuten et velutviklet regel-verk for sameksistens legges til grunn.

Flertall for forbud11 av 15 medlemmer anbefaler at nor-ske myndigheter nedlegger forbud mot linje 1507. Disse medlemmene påpeker at søker ikke har lagt fram immunologiske studier hvor det undersøkes om Cry1F-proteinet kan virke som en adjuvant. Disse medlem-mene savner også dokumentasjon som belyser etiske forhold, maislinjens mulige samfunnsnytte og innvirkning på bærekraftig utvikling. Disse elleve medlemmene vil oppfordre norske beslutningsmyndigheter til å være konsekvente og signalisere overfor industrien at slik dokumentasjon kre-ves for å få godkjenning i Norge.

4 av 15 medlemmer anbefaler at norske myndigheter ikke nedsetter særskilt forbud mot omsetning av maislinje 1507, men at godkjennings-vedtakene i EU opprettholdes (dyr-king er ikke godkjent). Tre av disse fire medlemmene påpeker samtidig at det er uheldig at Bioteknologinemnda ikke har mottatt dokumentasjon som muliggjør en grundig vurdering av maislinjens mulige samfunnsnytte og eventuelle bidrag til en mer bærekraf-tig landbrukspraksis.

Les mer:Nemndas siste vurdering av 05.09.06 kan

leses på www.bion.no. Der ligger også nemn-

das tidligere høringsuttalelser for maislinje

1507 av 30.09.03, 03.05.04 og 05.11.04.

NR. 3/2006N

YT

T F

RA

NE

MN

DA

10

Bioteknologinemnda har ved flere anledninger arbeidet med gentester. Nemnda arrangerte blant annet et fagseminar om regulering av gene-tisk undersøkelser i klinikk sammen med Sosial- og helsedirektoratet (SHdir) 7. juni 2006. På møtet belyste vi etiske dilemmaer og så på hva som fungerer og hva som ikke fungerer i praksis med dagens lovverk på dette området. OECDs retningslinjer ble også presentert. Representanter for alle landets medisinsk-genetiske fag-miljøer deltok på møtet.

Bioteknologinemnda berømmer OECDs arbeidsgruppe for initiativet og grundigheten i arbeidet, og anbe-faler at retningslinjene blir lagt til grunn for det videre arbeidet med kvalitetssikring av gentester i Norge, både de offentlige og de private. Molekylære gentester ser ut til å bli brukt stadig mer, og det er et økende

Kvalitetssikring av gentesterBioteknologinemnda har gitt en høringsuttalelse til Nærings- og

handelsdepartementet (NHD) og Helse- og omsorgsdepartementet

(HOD) om OECDs utkast til retningslinjer vedrørende kvalitetssikring

av molekylærgenetisk testing.

Sissel Rogne og Norunn K. Torheim

kommersielt marked. Siden resulta-tene fra slike gentester kan ha stor medisinsk betydning for andre enn den som tester seg i forbindelse med diagnostisering og behandling av sykdom, kan feil resultater fra gen-tester få vidtrekkende konsekvenser også for andre familiemedlemmer. Nemnda er opptatt av at testene som tilbys skal være godt kvalitetssikrede tester.

Nemnda har i sitt høringssvar vektlagt å komme med forslag til hvilke deler av retningslinjene man bør utvikle videre for å få gode ret-ningslinjer innenfor vanskelige områ-der i den kliniske hverdagen.

Akkreditering av laboratorier ved hjelp av tredjepart kan få økonomiske konsekvenser. Akkreditering behø-ver likevel ikke bli dyrere enn andre prosesser for dokumentasjon av kva-litet i laboratoriearbeidet. Nemnda

mener at akkreditering eller autorisa-sjoner er den mest effektive måten å unngå useriøse aktører dersom man samtidig offentliggjør hvilke offent-lige og private aktører som er kvali-tetssikret. Nemnda mener at HOD bør spesifisere hvordan eventuelle endringer i prosedyrer for autorisa-sjon/akkreditering skal gjennomføres, både administrativt og økonomisk.

Nemnda synes det er bra at ret-ningslinjene også dekker informasjon til pasienter og helsepersonell samt opplæring av personell og at man skal spesifisere tolkningen av resulta-tene i svarrapporten.

I arbeidet med gentester har nemnda spesielt interessert seg for unyttig gentesting og forholdet mel-lom testing i klinikk og forskning. Unyttig gentesting kan både være en byrde for pasienten og en kostnad for helsevesenet. Før en test er etablert og validert er testingen regnet som forskning. Nemnda mener OECD må se nærmere på skillet mellom testing i klinikk og testing i forskningssam-menheng slik at ikke tester som ikke er validert blir benyttet i klinikk.

Nemnda mener også at Norge bør oppfordre OECD til komme med ret-ningslinjer som sikrer validitet i testene slik at man sikrer at bare klinisk rele-vante tester brukes i klinisk praksis.

Bioteknologinemnda mener at det i det videre arbeidet med gentesting i Norge blir viktig med et tett samar-beid mellom SHdir, Bioteknologi-nemnda og det nyetablerte norske nettverket for medisinsk genetikk (se GENialt 2/2006).

Videre lesning på www.bion.no:- Hele høringsuttalelsen.- Rapport fra møtet om genetiske under-

søkelser i klinikk, 7. juni 2006.- Omtale av møtet i GENialt 2/2006.- Temaark om gentesting.- Se også artikkelen ”Mange ville genteste

seg på Forskingstorget” side 15 i dette nummeret av GENialt.

Hvordan sikrer man at gentester holder god nok kvalitet? Foto: Tore Wallem.

NR. 3/2006

NY

TT

FR

A N

EM

ND

A

11

Dette var noe av det 500 vitenskaps-interesserte fikk høre om da de del-tok på et møte om virus i Universite-tets Aula i Oslo 22. september. Møtet var åpningsarrangement på Fors-kningsdagene der årets tema var etikk. Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen ville med dette møtet feire forskning og undring og belyse et felt der det er store internasjonale utfordringer. Hensikten med møtet var også å belyse forskningsetikk ut fra det som

Åpent møte under Forskningsdagene 2006

Mye etikk i virusVirus er, bortsett fra å gi oss sykdom og bekymringer for fugleinfluensa,

viktig i et bredt spekter av forskningsfelt. De er dessuten blitt en viktig

del av vår biologi gjennom evolusjonen. Virus spiller også en sentral rolle

i bioetikkens historie, for det var først da man begynte å koble virus og

genteknologi at bioetikk virkelig ble satt på dagsorden.

Norunn K. Torheim og Sissel Rogne

skjer i forskningsfronten på virus. Virusforskning er sentralt i syk-domsforståelse, kreftbehandling, vaksiner, evolusjon, bioterror, biovå-pen med mer. Virus er også et viktig verktøy for genteknologien, for gen-terapiforskning og for utvikling av vaksiner.

De inviterte foredragsholdere på møtet var valgt fordi de har vist evne til etisk refleksjon over sine egne vitenskapelige arbeider og har tatt del i samfunnsdebatten.

Skal forskere få utføre de forsøkene de vil?Joseph Sambrook er verdenskjent for sin forskning på tumorvirus, altså virus som gir opphav til kreft. Han var sentral i arbeidet med å få utviklet retningslinjer for genteknologisk arbeid på 1970-tallet. Manualen han har vært med på å lage for gentekno-logisk laboratoriearbeid, brukes over hele verden. På møtet ga han oss en oversikt over utviklingen av bio-etikken.

Sambrook startet med å spørre om forskere skal ha lov til å følge sine ideer, hvor de enn leder dem? Eller er det noe man ikke skal kunne gjøre? Hvem skal eventuelt bestemme hva man ikke kan gjøre? Skal hva man ikke skal kunne gjøre, avgjøres av følt risiko så vel som målbar virkelig risiko, og hvem sin oppfattelse av risiko skal man i så tilfelle bruke?

Han fortalte om hvordan man tid-lig på 1970-tallet begynte å diskutere hvorvidt all forskning skulle kunne gjennomføres. Bakgrunnen var at forskningsgruppen til Paul Berg i USA hadde planer om å putte arvestoff fra virus inn i en bakterie. Dette var noe som var blitt mulig etter at man hadde funnet ut hvordan enzymer kunne kutte og lime DNA, såkalt rekombi-nant DNA-teknikk. På den måten kunne man sette sammen DNA fra ulike organismer. Men skulle man til-late denne typen forskning? Noen kalte det en pre-Hiroshima-idé. Paul Berg gikk med på å utsette forsøkene til de var blitt nærmere diskutert. Fra januar 1973 og utover ble det avholdt flere møter med ledende biokjemi-kere. Et møte i Asilomar i 1975 resul-terte i at det ble laget retningslinjer for arbeid med gener. Målet var å redu-sere potensielle farer ved rekombinant DNA-teknikk, å vise at forskere kan handle og ta ansvar og å unngå restrik-tiv lovgivning. Slik fikk man sikret at arbeidet foregikk i trygge former og at man fikk publikums aksept for denne typen arbeid. Retningslinjene la grunnlag for retningslinjene som Nati-onal Institutes of Health (NIH) har for denne typen arbeid og som følges over hele verden i dag.

Sambrook sa at han ikke ser at det å gjøre noe i laboratoriet er farligere enn

H.K.H. Kronprins Haakon var tilstede under åpningen av Forskningsdagene i Aulaen, her flankert av (f.v.) direktør Peter Johan Schei, Fridtjof Nansens institutt, professor Bjørn Berdal, Forsvarets mikro-biologiske laboratorium, leder Astrid Nøklebye Heiberg og fagansvarlig Mari Hareide fra Den norske UNESCO-kommisjonen, direktør Sissel Rogne, Bioteknologinemnda og (helt t.h.) rektor Geir Ellingsrud, Universitetet i Oslo. Foto: Ola Myklebost.

NR. 3/2006N

YT

T F

RA

NE

MN

DA

12

at det skjer naturlig. Virus har alltid puttet sine gener inn i andre organis-mer. Han viste til at det ikke har ført til verken sykdom, død eller elendighet at forskere har tatt i bruk genteknolo-giske metoder når de jobber med virus. Han stilte spørsmål ved om man trenger lover som regulerer denne aktiviteten dersom forskerne følger de retningslinjene for god labo-ratoriepraksis som har vært brukt i flere tiår.

Utryddede virus kan gjenskapes i laboratorietEckard Wimmer var den første til å lage et smittsomt virus fra grunnen av på laboratoriet. Han fortalte hvordan forskningsgruppen hans i USA fikk til dette og hvilke reaksjoner de fikk da de publiserte resultatene i juni 2002.Wimmer startet med å vise den kje-miske formelen til poliovirus: C332652H492388N98245O131196P7501S2340 Forskningsgruppen hans tok utgangs-punkt i genomsekvensen til viruset da de skulle konstruere det. Dette brukte de til å bestille syntetiserte DNA-biter som de satte sammen i laboratoriet. Resultatet ble et polio-virus som var i stand til å gi sykdom i mus.

Da resultatene ble publisert, ble det reist spørsmål ved om det skadet nasjonal sikkerhet å gå ut med resulta-tene. Dette var i 2002, mindre enn ett

år etter 11. september 2001 og episo-dene med antraks-brevene som inne-holdt hvitt pulver med miltbrannbak-terier. Spørsmålene var mange. Var det galt å publisere resultatene? Hadde man her gitt terroristene et nytt våpen? Burde man ha satt en stopper for at forsøkene ble utført?

Wimmer selv mener at dersom politikk skal brukes til å styre fors-kningen, ville forskningen vært død. Han mener at vi ikke kan beskytte oss mot misbruk av teknologien, men at vi kan beskytte oss ved å prøve å for-utse hva som vil skje og lage vaksiner og antivirale midler.

Med de nyeste metodene som er utviklet for å syntetisere DNA, er det mulig å lage et virus for noen få cent. Teknologien gjør at det også er mye raskere å syntetisere det man vil ha, enn å endre på arvestoffet ved å mutere det. Til nå er tre virusgenom syntetisert. Foruten poliovirus er det influensaviruset fra 1918, som var opphav til spanskesyken, og et virus som infiserer bakterier.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har siden 1988 hatt som mål å utrydde polioviruset på samme måte som man utryddet koppeviruset. Men selv om WHO lykkes med å utrydde viruset, må vi aldri slutte å vaksinere folk. Det ville være direkte uetisk, sa Wimmer. Dersom vi får en generasjon uten poli-ovaksine vil det få katastrofale konse-

kvenser dersom noen slipper løs et syntetisert virus.

Wimmers forskningsgruppe har også laget et poliovirus som ikke gir sykdom, et såkalt attenuert (svekket) virus. For å gjøre dette har de brukt kunnskapen om at den genetiske kode er degenerert, det vil si at flere DNA-koder gir samme aminosyre i protei-net. Men noen DNA-koder brukes oftere enn andre. Wimmers gruppe laget et virus med de kodene som bru-kes sjeldnest. Virus som er laget på denne måten, gir ikke sykdom i mus, og følgelig har de potensial for å bru-kes som vaksine. De vaksinene som brukes i dag er ikke helt sikre. En sjel-den gang kan selve vaksinen gi syk-dom hos de som vaksineres.

Professor Ole Petter Ottersen, Universitetet i Oslo, ledet møtet. Her ser vi ham med et panel som stilte spørsmål til foredragsholderne. Fra venstre professor Dag O. Hessen, redaktør Erik Tunstad, professor Christa Schleper, direktør Peter Johan Schei, professor Bjørn Berdal og professor Bjørn Grinde. Foto: Ola Myklebost.

Professor Joseph Sambrook er i dag kanskje mest kjent for å ha skrevet en laboratoriemanual som brukes av molekylærbiologer over hele verden. På 1970-tallet deltok han i etiske diskusjoner om de mulige farene ved å ta i bruk rekombinant DNA-teknologi. Foto: Casper Linnestad.

Professorene Eckard Wimmer (t.v.) og Jean-Michel Claverie diskuterer. Wimmer var den første til å syntetisere virus i laboratoriet. Claverie har oppdaget en ny type virus, gigantvirus, som kan ha hatt en betydningsfull rolle i evolusjonen. Foto: Casper Linnestad.

NR. 3/2006

NY

TT

FR

A N

EM

ND

A

13

På spørsmål om man kan lage farli-gere virus, sa Wimmer at dersom man lager et virus som er så farlig at ver-ten, for eksempel et menneske, dør raskt, vil ikke vedkommende få tid til å smitte noen og derfor vil viruset egentlig være mindre farlig for en befolkning.

Så hva er et virus, er det liv? Så lenge vi ikke er enige om hva liv er, blir vi heller ikke enige om dette. Kan-skje er det både liv og ikke liv. Utenfor cellen er polioviruset dødt som en pingpongball. Inne i vertcelle får det egenskaper som liv, sa Wimmer.

Stammer cellekjernen fra et gigantvirus?Jean-Michel Claverie snakket om gigantvirusene som han var den før-

Virus Virus er ikke organismer i vanlig forstand. De er nemlig avhengige av levende celler for å formere seg og overleve.

De har gjerne bare litt arvestoff (DNA eller RNA) og en proteinkappe som beskytter arvestoffet.

Virus har spesialisert seg på å bruke andre organismers cellemaskineri til å kopiere sitt eget arvestoff og seg selv. Noen virus setter til og med arve-stoffet sitt inn i andres arvestoff for å kopiere opp arvestoffet sitt. Dermed vil de fleste organismers arvestoff inneholde arvestoff fra virus. Dette påvirker genreguleringen i cellene våre.

For noen år siden ble en ny gruppe virus oppdaget. Disse virusene har flere gener enn vanlige virus og er på størrelse med bakterier. De kalles derfor gigantvirus.

over 50 prosent av disse genene ligner ikke på gener man finner andre steder, følgelig er de et nytt og spennende studieobjekt for bioteknologer og bio-informatikere.

Den franske forskningsgruppen leter nå etter flere gigantvirus. De leter i havet, for det er nemlig virus, og ikke hvalene, som er den største biomas-sen i havet. Claverie mener at 60 pro-sent av biomassen i havet er virus. Her har de en viktig rolle i klimakon-troll og global oppvarming. De tar for eksempel knekken på store algeopp-blomstringer.

Gigantvirusene ser også ut til å ha en spennende rolle i evolusjonen. Cla-verie har en hypotese om at vår celle-kjerne kan stamme fra et gigantvirus. Han viste at definisjonen på virus og cellekjerne praktisk talt er det samme. Begge omtales som noe som kopierer genene sine ved hjelp av cellens mas-kineri. Claverie mener at cellekjernen kan stamme fra et virus som har infi-sert en forhistorisk RNA-celle og blitt værende der fordi det på den måten fikk beskyttet DNA-et sitt.

Stammer cellekjernen fra en bakterie?Lynn Margulis er en av verdens mest kjente og kontroversielle biologer. Hun sto bak teorien om at mitokon-driene, kraftstasjonene i cellene våre, stammer fra bakterier som er blitt spist opp av en større celle. I dag har denne teorien bred støtte. I sitt fore-drag snakket hun om evolusjon og utviklingen av de første cellene. Denne forskningen kaster nytt lys over sammenhenger i biologien.

Margulis startet med å si at hun var

oppgitt over hvor mange amerikanere som ikke aksepterer at evolusjon har funnet sted. Hun poengterte at selv om hun hadde noe kontroversielle ideer om hvordan evolusjon foregår, så måtte man ikke glemme hvor mye det faktisk er enighet om i forsknings-miljøene.

Margulis gjorde rede for forskjellen mellom symbiose og hennes hjerte-barn symbiogenese. Ved symbiose er det to selvstendige organismer som drar nytte av hverandre, de lever sammen, men de er ikke ett. Dette er ikke det samme som parasittisme der bare den ene drar fordel av samlivet. Vi lever for eksempel i symbiose med bakteriene i tarmene våre. De får mat og vi får hjelp til å fordøye maten.

Ved symbiogenese vil organismer som har levd i symbiose, smelte sammen og bli til en ny organisme. Det er dette Margulis mener skjedde den gangen cellene våre fikk mitokon-drier. Og hun mener at symbiogenese er en viktigere drivkraft for evolusjon enn tilfeldige mutasjoner i arvestoffet.

Margulis har nylig publisert en artikkel som støtter teorien om at arkebakterier og bakterier, som begge er encellede mikroorgansimer uten verken cellekjerne eller mitokondrier, har levd sammen i symbiose og siden gjennom symbiogenese gitt opphav til en celle med cellekjerne, men uten mitokondrier. Denne typen celler gjennomgikk så symbiogenese med bakterier og ga opphav til eukaryote celler som har både cellekjerne og mitokondrier. Og derfra utviklet alle sopper, planter og dyr seg.

Margulis presenterte noen fantas-tiske videoer som viste hvordan bakte-

ste til å karakterisere, i 2002. Dermed ble disse virusene satt på sykdoms- og evolusjonskartet.

Gigantvirusene har fått navnet mimivirus etter ”mimicking microbe”. De ble første gang observert i Brad-ford i Storbritannia i 1992 da man lette etter smittekilden i et kjøletårn etter utbrudd av legionella. De så etter bak-terier som lever i amøber i kjøletårn. Den gang klarte de ikke å identifisere ”bakteriene”. Først da Claveries fors-kningsgruppe i Frankrike fikk studert prøvene, fant de ut at dette ikke var noen bakterie, men noe helt nytt. Her var det snakk om gigantvirus. Disse virusene er like store som bakterier, men de har regulære former slik som virus. De har mye større genom og flere gener enn vanlige virus. De har gener for å kopiere og reparere sitt eget DNA og til å lage RNA. Godt

Nitimens lyttere lærte også litt om virus denne dagen. Bioteknologinemndas direktør Sissel Rogne intervjues. Foto: Finn Klingenberg.

NR. 3/2006N

YT

T F

RA

NE

MN

DA

14

Ved hjelp av ein vattpinne kan ein ta ut celler frå munnhola. Foto: Ola Myklebost.

Virtuell DNA-analyse for å finne mordaren var interessant både for små og store. Animasjonane var laga av Naturfagsenteret. Foto: Kate A. Furøy, Nysgjerrigper.

Kva gjer folk når dei får tilbod om å genteste seg for all mogleg framtidig risiko for sjukdom? Jo, dei fleste testar både seg sjølv og barna sine.

I alle fall gjorde dei det på Biotek-nologinemnda sin stand på For-skingstorget 22. og 23. september på Universitetsplassen i Oslo. Her kunne ein ved å ta ein vattpinne i munnen få tak i sine eigne celler. Når ein putta vattpinnen i eit røyr og tilsette ulike typar væsker, fekk ein arvestoffet sitt, DNA-et, ut av cellene. Løysinga med DNA kunne ein så drype på ei høg-teknologisk DNA-brikke for å teste alle gena sine.

Dette var sjølvsagt berre juks og fanteri. Bioteknologinemnda ville formidle at slik testing ikkje er lovleg. Etter norsk lov er det nemleg forbode å teste friske folk på gata på denne måten. Det er dessutan ikkje lov å teste barn under 16 år i det heile.

Skal ein frisk person genteste seg, skal vedkomande til lege og visast vidare til medisinsk-genetiske avde-lingar ved sjukehus som er godkjende for denne typen verksemd. Der skal ein ha genetisk rettleiing før, under og etter at testen er teken. Ein av grunnane til at det er slik, er at det å få kjennskap til sjukdomsrisiko kan føre til unødvendig uroing og redu-sert livskvalitet.

I dag er det heller ikkje slik at ein kan teste seg for alt mogleg på ein gong. Det gjenstår enno mykje for-sking for å finne ut kva genvariantar som påverkar risikoen for å få mange av dei vanlege folkesjukdommane som kreft og hjerte- og karsjukdom-mar. Dessutan fortel ikkje ein analyse av gena alt om sjukdomsrisiko. Mil-jøfaktorar har og mykje å seie for utvikling av ein del sjukdommar.

Vil du vite meir om gentesting kan du lese Bioteknologinemnda sitt temaark om gentesting. Der kan du

Forskingsdagane 2006

Mange ville genteste seg på Forskingstorget

Norunn K. Torheim

lese om kva ein gentest er, korleis ein kan utføre ein gentest og kvifor det er etiske problemstillingar knytt til tes-ting av friske personar. Sjå og i GENialt 2/2006 der vi hadde fleire artiklar om gentesting.

Både temaarket og GENialt kan lastast ned frå

nettsidene våre www.bion.no. Temaarka kan

og bestillast som klassesett. Det er gratis.

rier lever tett utenpå andre encellede organismer. Når man ser bilder av et slikt tett samliv, forstår man at det ikke er umulig at symbiose mellom organ-simer kan resultere i symbiogenese.

Aktuell lesning:- Berg P, Baltimore D, Brenner S, Roblin RO, Sin-

ger MF. Summary statement of the Asilomar con-

ference on recombinant DNA molecules. Proc

Natl Acad Sci U S A. 1975;72(6):1981-4.

- Cello J, Paul AV, Wimmer E., Chemical synthesis

of poliovirus cDNA: generation of infectious

virus in the absence of natural template. Science.

2002;297(5583):1016-8.

- La Scola B, Audic S, Robert C, Jungang L, de

Lamballerie X, Drancourt M, Birtles R, Claverie

JM, Raoult D. A giant virus in amoebae. Science.

2003; 299(5615):2033.

- Margulis L, Chapman M, Guerrero R, Hall J. The

last eukaryotic common ancestor (LECA): acqui-

sition of cytoskeletal motility from aerotolerant

spirochetes in the Proterozoic Eon. Proc Natl

Acad Sci U S A. 2006;103(35):13080-5.

Professor Lynn Margulis har lansert teorien om at mitokondriene i cellene våre stammer fra bakterier som ble spist av en større celle. Foto: Casper Linnestad.

Lederen i Den norske UNESCO-kommisjonen, Astrid Nøklebye Heiberg, presenterte UNESCOs Verdenserklæring om bioetikk og menneskeret-tigheter, som nylig er oversatt til norsk. De fleste land har ikke lover som regulerer bruk av bioteknologi. Derfor trenger de retningslinjer og beskyttelse, noe denne deklarasjonen skal bidra til. Foto: Ola Myklebost.

NR. 3/2006

NY

TT

FR

A N

EM

ND

A

15

Vi har to kopiar av kvart gen. Den eine kopien arvar vi frå mor og den andre frå far. Den fyrste som kom fram til at vi arvar eigenskapar i enkelte, konstante arvefaktorar, og at vi har to kopiar av kvar arvefaktor (det vi i dag kallar gen) var den aust-errikske munken Gregor Mendel, som studerte erteplantar. Han for-mulerte arvelovene i 1865. Seinare vart det vist at det vi arvar er DNA-molekyl og at DNA-molekyla inne-held gen. Gen kodar for protein, som utfører mange ulike oppgåver i cel-lene våre (sjå og eigen artikkel ”Kva er eit gen?” side 18).

GenvariantarDei to kopiane vi har av eit gen blir kalla allel eller genvariantar. Vi kan ha to like allel eller to ulike allel av eit gen. Sidan vi har to kopiar av kvart gen, gjer det som regel ingen-ting om det eine allelet er defekt, altså at det ikkje produserer det pro-teinet det skal. Det er som oftast nok for oss at den eine fungerer.

Dei to allela fungerer vanlegvis uavhengig av kvarandre, det vil sei at dei ikkje påverkar proteinproduk-sjonen til kvarandre. Men det fins unntak. Eit slik unntak er at det er mogleg for eit allel å påverke kom-ande generasjonar sjølv om allelet sjølv ikkje er overført og følgjeleg ikkje tilstades. Dette fenomenet blir

Arvestoffet vårt består av DNA. Dette har vi visst lenge. Men nyare

forsking viser at vi truleg arvar meir enn DNA frå foreldra våre. Og

RNA-molekyl ser ut til å kunne gå i arv.

Norunn K. Torheim

Kva arvar vi eigentleg frå foreldra våre?

kalla paramutasjon. Ei ny studie av mus tyder på at det er RNA-molekyl som gjer at dette skjer.

Vi arvar og RNABåde plante- og dyrestudiar har vist at og RNA-molekyl (sjå tekstboks) kan overføre informasjon frå genera-sjon til generasjon og at desse RNA-molekyla påverkar regulering av genaktivitet.

Paramutasjonar vart fyrst obser-vert i plantar, nærare bestemt i mais, for femti år sidan. Seinare har ein og sett det i pattedyr. Hos menneske trur ein det kan påverke utvikling av diabetes. Ein ny studie som er gjort på mus, har gitt verdifull informa-sjon om korleis paramutasjonar skjer. I denne studien har dei sett på Kit-genet. Dette genet kodar for eit protein som har ei viktig rolle i fleire prosessar i cellene, blant anna i pro-duksjon av pigmentet melanin. Der-med påverkar dette genet fargen på musene.

Det fins to ulike allel av Kit-genet. Det eine av desse lagar ikkje noko funksjonelt protein. Mus som har to funksjonelle allel, villtype mus, har einsfarga hale, mens mus som har to ulike allel, mutante mus, har kvite prikkar på haletuppen. Dei lagar og mindre mengder RNA som kan bli til protein.

Når ein parar mutante mus med

villtype mus, vil etter Mendel sine lover halvparten av avkomma vere villtype mus med to kopiar av det funksjonelle allelet. Følgjeleg skulle dei og hatt einsfarga hale. Det mer-kelege her er at dei fleste musene har kvit hale haletupp og ser ut som mutantar (sjå figur). Når ei ser på gena deira ser ein likevel at dei har same genvariantar som villtype mus. Ein ser og at dei har mindre meng-der RNA som fungerer som prote-inoppskrift. Altså har dei same allel som villtype mus, men same utsjå-nad og like mykje RNA som mutante mus.

Når ein studerer desse musene nærmare, ser ein at dei og har ein del RNA-molekyl med unormal stør-relse. Dette RNA-et er kortare enn RNA-et som trengs for å lage pro-tein. Dette finn ein og igjen i sædcel-lene til mutante mus. RNA-molekyla kan altså ha kome frå sædcellene og eggcellene. Det vil seie at dei har gått i arv.

For å sjekke om det var mogleg at desse RNA-molekyla med unormal lengde hadde vore der heilt sidan befruktninga, sprøyta forskarane forkorta Kit-RNA-molekyl inn i befrukta egg til villtype mus. Resul-tatet vart kvitflekka hale både hos avkommet og deira avkom igjen.

RNA-interferens?Korleis kan så arva RNA føre til at det blir danna mindre RNA som kan gi protein? Kan det vere at RNA-molekyla med unormal størrelse fører til at RNA-molekyla som skal gi protein blir brotne ned? Dette fenomenet, som blir kalla RNA-interferens, er kjent frå andre studiar (sjå artikkelen om nobelprisen i medisin side 22).

For å teste denne hypotesen sprøyta dei korte RNA-molekyl, så-kalla mikro-RNA (sjå tekstboks om RNA side 17), inn i dei befrukta egga. Ein veit nemleg at mikro-RNA set i gang nedbryting av RNA-et som kodar for protein. Resultatet vart som ein hadde håpa: mus med kvitflekka hale.

Ein treng fleire forsøk for å finne ut kva som er den eksakte mekanis-men bak paramutasjon. Paramuta-

NR. 3/2006

16

sjon er eit epigenetisk fenomen, det vil seie at noko går i arv utan å endre baserekkefølgja i DNA-molekylet (sjå tekstboks om DNA, genetikk og epigenetikk side 20). Andre eksem-pel på dette er kjemisk modifisering av DNA-et eller proteina DNA-et er kveila rundt (sjå artikkelen ”Kvifor er einegga tvillingar forskjellige?” side 19). Forskarane vil ikkje sjå bort i frå at slik modifisering kan ha noko å seie her, sjølv om dei ikkje fann slike forskjellar i denne studien.

Ein ting er i alle fall sikkert; RNA-molekyla har heilt sikkert fleire over-raskingar å by på.

VilltypeEinsfarga haleTo funksjonelle allel

Paramutant Kvitflekka haleTo funksjonelle allel

Villtype Einsfarga haleTo funksjonelle allel

Mutant Kvitflekka haleEitt funksjonelt og eitt ufunksjonelt allel

Mutant Kvitflekka haleEitt funksjonelt og eitt ufunksjonelt allel

Foreldre

Ulike typar avkom

Utsnitt av dobbelttråda DNA-molekyl bygd opp av dei fire basane A, C, G og T. G og C på motståande trådar dannar basebar og A og T dannar basepar.

Transkripsjon:DNA-trådane går frå kvarandre og ein RNA-tråd blir laga på den eine DNA-trå-den. RNA-molekylet er enkelttråda og er bygd opp av dei fire basane A, C, G og U. Sekvensen i RNA-molekylet blir lik sekvensen i den andre DNA-tråden, men RNA brukar U i staden for T.

Ferdiglaga RNA-molekyl som blir transportert til cella sitt cytoplasma der proteinproduksjonen skjer.

DNA-tråd

RNA-tråd

DNA-tråd

Basepar

Vi har mange ulike RNA-molekyl i cellene våre. RNA er forkorting for ribonukleinsyre – på engelsk ”ribonucleic acid”. RNA er bygd opp av fire ulike basar: A, C, G og U. RNA førekjem vanlegvis som enkelttråda molekyl (ssRNA, frå ”single-stranded RNA”), men opptrer og som dobbelttråda molekyl (dsRNA, frå ”double-stranded RNA”). Ulike typar RNA er:• mRNA frå engelsk ”messen-

ger RNA” – bodbringar-RNA fraktar genetisk informasjon ut frå cellekjernen der DNA-et er, til cella sitt cytoplasma der proteina blir produserte. Koden i RNA-et avspeglar den genetiske koden i DNA-et. Omsetjing frå DNA til RNA blir kalla transkribering. Eit anna namn på eit RNA-mole-kyl er derfor transkript.

• rRNA – ribosomalt RNA er vik-tige komponentar i ribosoma, proteinkompleksa som er cel-lene sine proteinproduksjons-maskineri.

Kva er eit RNA-molekyl?

• tRNA frå engelsk ”transfer RNA” – overførings-RNA er små RNA-molekyl som leverer riktige aminosyrer til ribosoma som produserer protein.

• siRNA frå engelsk ”small interfering RNA” eller ”silen-cing RNA” – små interfere-rande RNA eller ”av-brytar”-RNA og miRNA – mikro-RNA små RNA-molekyl som er involverte i regulering av gen-aktivitet. Mens miRNA er enkelttråda molekyl, er siRNA dobbelttråda molekyl som kan føre til nedbryting av mRNA-molekyl med tilsvarande sekvens og på den måten slå av gen fordi det då ikkje blir laga protein frå genet. Dette skjer ved ein prosess som blir kalla RNA-interferens, RNAi (sjå artikkelen om nobelprisen i medisin s. 22).

Arvestoffet til ein del virus er RNA, enten som enkelttråda eller som dobbelttråda.Sjå og figur av DNA s. 18.

Når ein parar villtype mus og mutante mus vil ein i teorien forvente at halvparten av avkomma er villtype mus. I dette tilfellet hadde halvparten av musene villtype gen, men dei fleste av dei hadde likevel utsjånaden til mutante mus.

Kjelder:- Rassoulzadegan, M. et al., RNA-

mediatet non-mendelian inheritance of an epigenetic change in the mouse. Nature 2006, 441(7092), 398-401.

- Soloway, PD. Genetics: paramutable possibilities. Nature 2006, 441(7092), 413-4.

NR. 3/2006

17

Kva er eit gen?Dei fleste har lært at eit gen er eit avgrensa stykke av DNA-et som kodar for eit protein, eller delar av eit protein, og at eit gen har bestemte start- og stoppstadar. Eukaryote organismar, slik som menneska, kan lage fleire protein frå same gen. Dette kan skje fordi gena våre er bygde opp av såkalla ekson og intron. Eksona inneheld instruksjonar for å lage pro-tein, mens introna som ligg mellom eksona ikkje kodar for protein. Når cella lagar RNA-molekyl, lagar den fyrst eit langt RNA-molekyl som inneheld både ekson og intron. Der-etter kuttar den ut dei delane av RNA-molekylet som ikkje kodar for protein, altså introna. I denne proses-sen kan cella setje saman eksona på ulike måtar slik at ein får RNA-mole-kyl som lagar ulike protein.

No som ein har analysert genomet nærare, viser det seg at det ikkje er fullt så enkelt.

Transkript i staden for gen?Fleire byrjar no å sjå på genomet som eit kontinuerlig transkript (sjå tekst-boks om RNA side 17) der ekson frå ulike ”gen” kan kombinerast for å danne RNA, altså transkript. Eksona kan til og med kome frå ulike kromo-som. Kanskje er det altså ikkje slik at eit gen har ei definert byrjing og ein definert slutt. Dette er med på forklare kvifor vi kan klare oss med relativt få gen i forhold til andre organismar.

Ein studie av kva RNA som blir laga frå ti humane kromosom, viser at det blir danna mange ulike RNA frå same DNA, frå begge DNA-trå-dane og mange frå DNA-område som ein meiner ikkje kodar for pro-tein. Det er og mange overlappande transkript.

Det viser seg at mesteparten av RNA-et som blir danna i cellene ikkje kodar for protein. I mus blir 63 pro-sent av genomet oversett til RNA, men berre 1-2 prosent av genomet kodar for protein. Ein har og funne

mykje små RNA-molekyl og anna RNA med ukjent funksjon.

Vi arvar meir enn DNA-sekvensStadig fleire studiar viser at det er meir enn DNA-sekvensen som blir overført frå generasjon til generasjon. Det er vist at nedarva RNA-molekyl påverkar fargen på halen hos mus (sjå artikkelen ”Kva arvar vi eigent-leg frå foreldra våre?” side 16). Vi kan og arve modifisering av DNA og pro-tein (sjå artikkelen ”Kvifor er einegga tvillingar forskjellige?” side 19).

Er definisjonen viktig?Har det så nokre praktiske konse-kvensar korleis vi definerer eit gen? Jo, når ein for eksempel leitar etter årsaker til sjukdom, kan det å jobbe etter forenkla modellar gjere at ein overser viktige funn. Det at ein ikkje har ein klar idé om kva eit gen er, kan og hindre samarbeid mellom forska-rar. For bioinformatikarar som for eksempel leitar etter sjukdomsgen og samanliknar gen mellom ulike orga-nismar, har det og betyding.

Ei gruppe på 25 forskarar i det såkalla Sequence Ontology Consor-tium som lagar definisjonar for å gjere det lettare å samanlikne gen-sekvensdatabasar, sat saman i to dagar og kom fram til følgjande defi-nisjon av eit gen: Lokaliserbart område av genomsekvens som korre-sponderer til ei arveeining som er kopla til regulatorisk region, trans-kribert region og/eller andre funk-sjonelle sekvensregionar.

Dette er kanskje ikkje ein defini-sjon som er klar for lærebøkene enno. Forvirringa kring kva eit gen er, gjer at det er fleire som byrjar å bruke ord som transkript eller ekson.

Kjelde:Pearson, H., What is a gene? Nature 2006, 441(7092):469-74.

Etter som kunnskapen om det

humane genom aukar, stiller no

fleire og fleire spørsmål ved kva eit

gen eigentleg er.

Norunn K. Torheim

Arvestoffet vårt DNA er bygd opp av to DNA-trådar som er tvinna rundt kvarandre og dannar ein DNA-heliks. Det er framleis meir å oppdage for komande forskarar for å forstå kva vi arvar og korleis genaktivitet blir regulert. Foto: Corbis/Scanpix.

NR. 3/2006

18

Vi veit at miljøfaktorar som sigarett-røyk og stråling kan skade DNA-et vårt og endre rekkefølgja på basane i gena våre. Men miljøfaktorar som fysisk aktivitet og kosthald kan endre genaktiviteten i cellene våre utan å påverke baserekkefølgja i gena våre. Slik sett kan både dei miljøfaktorane vi sjølve blir utsette for, og dei miljø-faktorane foreldra våre har vore utsette for, påverke genaktiviteten vår.

Studie av dyr og menneskeVed å endre dietten til gravide mus har forskarar klart å endre farge på pelsen til musungane og forandre kor-

Kvifor er einegga tvillingar forskjellige?

Aldring, kreft, mentale lidingar og infertilitet er alle sjukdommar som

kan skuldast endring i genaktivitet som ikkje er forårsaka av endring i

baserekkefølgja i arvestoffet, DNA. I tillegg til baserekkefølgja har vi

nemleg epigenetisk informasjon i arvestoffet vårt. No leitar forskarane

og i denne informasjonen når dei skal finne årsaka til sjukdomsutvikling.

Norunn K. Torheim

leis dei reagerer på stress. Hos menneske veit ein at einegga

tvillingar kan vere i ulik fysisk forfat-ning og få forskjellige sjukdommar sjølv om dei har dei same genvarian-tane.

Så kva er det som skjer i dei gra-vide musene? Og kvifor er einegga tvillingar forskjellige? Forklaringa er at miljøfaktorar samspelar med gena våre. Miljøfaktorar påverkar oss gjen-nom heile livet heilt frå vi er i mor sin mage. Korleis dette skjer veit ein ikkje heilt, men svaret ser ut til å liggje i epi-genetikken: korleis andre instruksjo-nar i DNA-molekylet enn baserekke-

• 1860-åra Munken Gregor Mendel formulerer arvelovene sine etter å ha studert eigenskapane til erte-planten. Han konkluderer med at kvar eigenskap var styrt av dis-tinkte einingar, det vi i dag kallar gen, og at vi har to kopiar av kvar av desse einingane. Vi arvar ein kopi frå mor og ein frå far. Gena blir fordelt til kjønnscellene uav-hengig av kvarandre.

• 1909 Ein dansk botanikar brukar ordet gen for fyrste gong.

• 1910 Studiar av bananfluger viser at gena sit på kromosoma.

• 1941 Ein kjem fram til at eit gen gir eit protein/enzym.

• 1944 Ein finn ut at gena er laga av DNA-molekyl.

• 1953 Den kjemiske strukturen til DNA-molekylet blir publisert. Samtidig oppstår teorien om at DNA går via RNA for å bli pro-tein.

• 1977 Ein finn ut at gen er oppdelt i delar, det vil seie at eit gen kan lage fleire protein. Dette skjer ved ein prosess som blir kalla alterna-tiv spleising. Alternativ spleising gjer at kodande sekvensar blitt sett saman ulike måtar. Dermed får ein lage ulike RNA-molekyl som lagar ulike protein.

• 1993 Fyrste mikro-RNA identifi-sert i ormen Caenorhabditis elegans.

• 2006 Ideen om at gen er eit langt kontinuum byrjar å ta form.

Sjå og Bioteknologinemnda si tidslinje på www.bion.no. Der finn du fleire viktige hendingar innan bio- og genteknologi.

Sentrale hendingar i genetikken si historie

Einegga tvillingar har dei same genvariantane, men er likevel forskjellige. Foto: Corbis/Scanpix.

NR. 3/2006

19

følgja påverkar genaktivitet.

Modifisering av DNA og proteinMiljøfaktorar kan slå av og på gen ved å påverke korleis DNA-et eller pro-teina som DNA-molekyla er pakka rundt, er modifiserte. DNA-et kan modifiserast ved at det får festa på seg såkalla metylgrupper. På same måte blir proteina som DNA-et er kveila rundt, histona, modifiserte av andre kjemiske molekyl (sjå tekstboks). Modifiseringa av histona påverkar kor laust eller tett DNA-molekyla er pakka rundt histona, og det påverkar korleis protein kjenner igjen DNA-molekylet og slår av og på gen. Såleis kan modifiseringa av DNA-et eller histona regulere om gen er på eller av, det vil seie om det blir danna protein frå det eller ikkje. Dette er altså instruksjonar i arvestoffet som kjem i tillegg til baserekkefølgja. Vi kallar det epigenetisk informasjon.

No som ein veit at modifisering av arvestoffet har betyding for genaktivi-teten, kan ein få betre forståing av sjuk-domsutvikling og kan dermed tenkje riktigare når ein skal utvikle medisi-nar. Blant anna innan kreftbehandling prøver ein å ta i bruk medisinar som skal hindre at DNA-et blir metylert.

TvillingstudiarEin spansk studie frå 2005 viser at epi-genetiske forskjellar aukar med alde-ren. Dei spanske forskarane under-søkte 80 par einegga tvillingar i alde-ren tre til 74 år. Studien viser at mens det er liten epigenetisk forskjell mel-lom unge einegga tvillingar, kan det vere stor forskjell i modifisering av DNA og histon mellom eldre einegga tvillingar. Det var tre gongar fleire gen som hadde ulik aktivitet hos 50-årin-gar enn hos treåringar. Tvillingar som har vakse opp i frå kvarandre, eller har ulik livsstil, har større forskjell enn dei som har delt miljøfaktorar. Det viser at det ikkje berre er DNA-sekvens som er viktig; miljøpåverk-nader er og viktige for korleis vi blir. Det kan forklare kvifor einegga tvil-lingar har ulike risiko for sjukdom. No studerer dei same forskarane einegga tvillingar der berre den eine har type 1 diabetes. Slik håpar dei å finne ut kva for miljøfaktorar som aukar risikoen for å få diabetes og korleis dei gjer det.

Internasjonalt prosjektMens genomet, det vil seie baserekke-følgja i arvestoffet vår, er det same i alle cellene, er modifiseringa av DNA-

et og histona, den epigenetiske infor-masjonen, ulik i ulike vev og den endrar seg ved miljøpåverknader. Det modifiserte genomet kallar vi epi-genomet. The International Human Epigenom Project (IHEP) er ein plan-lagd oppfølgjar til the Human Genom Project (HGP). HGP fann DNA-sekvensen til heile det humane genom. IHEP vil studere epigenomet til celler frå fleire vev samtidig for å kartleggje modifiseringa av genomet i ulike vev. Slik håpar ein å forstå korleis modifi-sering av genomet påverkar regule-ring av genaktivitet i ulike celler. Målet er å karakterisere celler i alle vev, og embryonale stamceller. Det er mange utfordringar for prosjektet. Det er blant anna store mengder data som skal analyserast. Forskarane vil sam-anlikne funna i menneske med van-lege modellorganismar som gjær, bananfluge og mus.

Kjelder:- Qiu J. Epigenetics: unfinished symph-

ony. Nature, 2006, 441 (11), 143-145.- Fraga, M.F. et al., Epigenetic differen-

ces arise during the lifetime of mono-zygotic twins. PNAS, 2005, 102 (30) 10604-10609.

DNA-molekyla inneheld gena våre som er oppskrifter på protein.

DNA-molekyla er lange trådforma molekyl som er bygde opp av fire ulike basar: A, C, G og T.

Rekkefølgja på basane bestemmer kva protein som blir laga frå eit gen.

Endringar i baserekkefølgja kan føre til endra proteinfunksjon og det kan i verste fall gi sjukdom. Når vi arvar DNA frå foreldra våre, arvar vi instruksjonar om korleis protein skal lagast og det er det som formar oss.

Ytre påverknader/miljøfaktorar som stråling eller kjemikaliar kan endre baserekkefølgja, gi mutasjonar, i DNA-et og dermed gi sjukdom.

Genetikk handlar om korleis vi arvar DNA og korleis endringar i

DNA, genetikk og epigenetikk

baserekkefølgja i DNA-et påverkar genregulering.

Genomet, baserekkefølgja i arvestof-fet vårt, er det same i alle celler og vev og er det same gjennom heile livet med mindre vi pådreg oss mutasjonar.

Genaktivitet: Når eit gen er aktivt blir det laga protein frå det. Ulike faktorar regulerer genaktiviteten, det vil seie om genet er på og lagar pro-tein. Genaktivitet vil følgjeleg variere frå celletype til celletype.

Epigenetikk handlar om korleis andre faktorar enn baserekkefølgja i eit gen går i arv og korleis dette påverkar genregulering og den epi-genetiske informasjonen. Dette kan for eksempel skje ved modifisering av DNA-et eller proteina, histona,

som DNA-molekyla er kveila rundt for å danne kromosom. (sjå artikke-len ”Kvifor er einegga tvillingar for-skjellige?” side 19).

DNA-et kan modifiserast ved at det får festa på seg metylgrupper (eitt karbonatom og tre hydrogenatom) der basen C kjem like før basen G.

Histona kan modifiserast ved at dei får endra fasong ved å få festa på seg ein ”hale” som kan bestå på meir enn 20 kjemiske grupper. Det kan for eksempel vere metyl-, acetyl eller fos-fatgrupper.

Miljøfaktorar kan og regulere genuttrykk via RNA-molekyl. Desse RNA-molekyla kan gå i arv (sjå artik-kelen ”Kva arvar vi eigentleg frå for-eldra våre?” side 16).

Epigenomet, genomet som er modi-fisert både i DNA-et og histona, er ulikt i ulike celler og vev og endrar seg gjennom livet ved eksponering for miljøfaktorar.

NR. 3/2006

20

I løpet av de siste årene har EU utar-beidet nye lover og regler for hvor-dan genmodifiserte organismer skal vurderes. Først da dette regelverket så smått begynte å falle på plass, opphevet EU i sitt moratorium som hadde satt midlertidig stopp i behandlingen av GMO-søknader mellom 1999 og 2003. EU har nå gjenopptatt vurderingene og god-kjent flere genmodifiserte planter.

EFSA er den vitenskapelige, råd-givende institusjonen som EU støt-ter seg på når GMO-søknader behandles. EFSA vurderer både helse- og miljøaspekter og har bred vitenskapelig kompetanse. EFSA åpner også for å trekke veksler på eksperter utenfor EU. Nylig ble eksempelvis mikrobiologiprofessor Ingolf Nes ved Universitetet for miljø og biovitenskap på Ås medlem av EFSAs GMO-panel.

De viktigste regelverkene når søknader om godkjenning av gen-modifiserte planter vurderes i EU, er direktiv 2001/18/EF om utset-ting og markedsføring av GMO, og forordning 1829/2003 for godkjen-ning av genmodifisert mat og fôr (se mer om disse i GENialt 1/2005). Begge slår fast at GMO-søknader skal inneholde en plan for hvordan man kan identifisere mulige ufor-utsette, negative effekter på helse eller miljø etter at en bestemt GMO er tatt i bruk.

Spesifikk eller generell overvåkning?I GMO-regelverkene i Norge og EU er føre var-prinsippet nedfelt. Man kan imidlertid tenke seg at en GMO kan godkjennes til tross for at en mulig negativ effekt er regnet som sannsynlig. Ulempen må i så fall veies opp, og vel så det, av betyde-lige fordeler. Dersom det under vur-deringen av en GMO konkluderes med at det er vitenskapelig grunn-lag for at en negativ effekt kan til-skrives selve den modifiserte egen-skapen, skal det legges opp til en spesifikk overvåkningsplan etter en eventuell markedsføring. Potensi-elle farer og usikkerheter som frem-kom under risikovurderingen skal da testes gjennom hypotesebaserte eksperimenter og spesifikke under-søkelser.

Dersom det derimot vurderes at bruken av en GMO ikke medfører risiko, eller bare en minimal risiko for helse og miljø, og søker har lagt frem tilstrekkelig dokumentasjon for å underbygge dette, blir den aktu-elle GMO bare gjenstand for såkalt generell overvåking etter markeds-føring. Dette skal gjennomføres for om mulig å fange opp uventede, negative effekter.

Så langt er det ikke lagt opp til spesifikke overvåkningsplaner for noen av de GMO-er som er godkjent i EU. Alle er altså vurdert som trygge

Hvor nøye skal man følge med på de mulige skadevirkningene som en godkjent, genmodifisert organisme

(GMO) kan forårsake? Dagens regelverk i EU krever at man foretar undersøkelser også etter at en

genmodifisert plante er tatt i bruk som mat eller blir dyrket. Alle GMO-søknader skal inneholde en plan

for hvorledes dette kan gjennomføres. Likevel er det fortsatt et uklart spørsmål i EU hvor omfattende

overvåkningen skal være. Selv om EFSA (European Food Safety Authority) kom med retningslinjer for GMO-

overvåkning i år, er disse såpass lite konkrete at omfang og innhold fortsatt debatteres, og tautrekkingen

mellom industri, forvaltning og forbrukerorganisasjoner fortsetter.

Casper Linnestad

Argusøyne på GMO også etter utsetting?

og underlegges kun såkalt ”generell overvåkning”. Men hva ligger i dette begrepet?

Hvordan finne det uventede?EFSA har foreslått at den generelle overvåkningen er en prosess i tre stadier. Dersom man først observe-rer en uvanlig effekt eller hendelse, må man så vurdere om effekten har et skadepotensiale og til slutt se om

EFSA (European Food Safety Authority) holder til i denne bygningen i Parma, Italia. EFSA gir EU uavhengige vitenskapelige råd i GMO-spørsmål. Foto: EFSA (gjengitt med tillatelse).

NR. 3/2006

21

effekten kan knyttes til en aktuell GMO. EFSA antyder at generelle overvåkningsplaner vil variere alt etter hva slags GMO og hvilken bruk av dem det er snakk om.

Dersom man ikke vet hva man skal se etter i forbindelse med gene-rell overvåkning, blir det en utfor-dring å fange opp uventede, nega-tive effekter etter markedsføring. Det er uansett viktig å enes om hva som er referanserammen, altså hva som kan sies å være naturlige fluk-tuasjoner for arter og variasjonen for ulike parametere knyttet til miljø og helse.

Hvem overvåker?For å følge med på effektene av å ta i bruk genmodifiserte organismer er planen at man skal trekke veksler på nettverk som allerede finnes rundt omkring i Europa. Det kan dreie seg om programmer for måling av gene-rell biodiversitet, dyre- og planteliv, endringer av landskapstype, jord- og vannkvalitet osv. I tillegg skal det foretas spørreundersøkelser blant bønder og forbrukere. Hvilke orga-nisasjoner og institusjoner som kan være aktuelle bidragsytere i den generelle GMO-overvåkningen, vil variere fra land til land. Dette er foreløpig lite konkretisert fra EUs og EFSAs side.

Mange snakker allerede om at ulike data fra ulike EU/EØS-lands generelle GMO-overvåkning burde samles og analyseres i én og samme instans. Oppbyggingen av en slik enhet og utgiftene til å drive GMO-overvåkning kan fort innebære bety-delige kostnader, også for den som har søkt om godkjenning. Foreløpig er det ikke enighet om hvordan reg-ningen skal deles.

Videre lesning:Se uttalelsen om GMO-monitorering etter markedsføring utarbeidet av GMO-panelet i EFSA (European Food Safety Organization) (http://www.efsa.eu.int):”Opinion of the Scientific Panel on Genetically Modified Organisms on the post market environmental moni-toring (PMEM) of genetically modi-fied plants” The EFSA Journal (2006) 319, 1-27.

Arvestoffet vårt, dobbelttråda DNA-molekyl i cellekjernen, inneheld infor-masjon om korleis cellene skal lage protein. Proteina styrer alle prosessane i cellene våre og gir oss ulike eigenska-par. Protein er for eksempel enzym som bryt ned mat, mottakarar av sig-nal mellom celler i for eksempel hjer-nen og antistoff som beskyttar oss mot bakteriar.

Proteinproduksjonen føregår i cel-lene sitt cytoplasma. For å få den gene-tiske informasjonen ut av cellekjernen, lagar cella enkelttråda RNA-molekyl. Desse blir kalla mRNA etter engelsk messenger RNA – bodbringar-RNA (sjå figur s. 17). Dei blir transporterte frå cellekjernen til cytoplasmaet og brukte som proteinoppskrift av cellas proteinproduksjonsmaskineri. Av dei

Nobelprisen i medisin 2006

Fann ut korleis gen blir

slått av og påAmerikanarane Andrew Z. Fire og Craig C. Mello er tildelt nobelprisen i

medisin for sitt arbeid med RNA-interferens. Dette er ein grunnleggande

mekanisme for å slå av og på gen. Den spelar og ei rolle i cellene sitt

forsvar mot virus. Forhåpentlegvis vil dette vere kunnskap som kan

brukast til å lage framtidige behandlingar for ei rekkje sjukdommar.

Norunn K. Torheim

rundt 25 000 gena vi har, er det til ei kvar tid berre ein del av dei som er i bruk i ulike celler, slik at vi får spesiali-serte celler. Det er derfor viktig at cella har kontroll på kva gen som skal vere på, og kva gen som skal vere av. Ein måte å regulere genaktivitet på er ved modifisering av DNA eller protein som DNA-et er kveila rundt (sjå artik-kel ”Kvifor er einegga tvillingar for-skjellige?” s. 19).

RNA-interferensDå forskarar rundt 1990 skulle lage kraftigare farge på ein blomster ved å innføre gen som skulle auke mengda raude pigment, skjedde det noko mer-keleg: fargen forsvann og blomsteren vart kvit.

Kva som hadde skjedd, forstod ein

Foto: Corbis/Scanpix.

NR. 3/2006

22

Kornberg kapret forsiden av Science 8. juni, 2001. Foto: Casper Linnestad

Nobelprisen i kjemi 2006

Som far, så sønnTore Wallem

Årets nobelpris i kjemi ble tildelt Roger D. Kornberg (f.1947) ved Stan-ford University i USA. Som tolvåring – for 47 år siden – var han i Stock-holm for å se faren Arthur Kornberg (f.1918) bli overrakt nobelprisen i medisin.

Roger D. Kornberg får prisen for banebrytende arbeid med å forstå transkripsjon og regulering av gener i eukaryote celler.

For at vi skal nyttiggjøre oss den genetiske informasjonen i cellekjer-nene våre, må en kopi av genene lages og føres til andre deler av cel-len. Denne kopien blir brukt som en oppskrift på proteiner. Det er denne prosessen som kalles transkripsjon (se figur s. 17).

Hovedtrekkene for hvorledes transkripsjonen foregår inne i celle-kjernen har vært forstått en stund, men det skjuler seg spennende ting i detaljene. Det er her Roger D. Korn-bergs arbeid kommer inn. Han var blant annet den første som laget et bilde av hvordan transkripsjon fore-går i eukaryote celler (se forsiden på tidsskriftet Science fra 2001). Man kan følge hvordan kopien til DNA-et

fyrst då prisvinnarane i 1998 oppdaga at cellene kunne øydeleggje RNA-molekyl slik at det ikkje vart danna protein frå genet. Dei studerte regule-ring av genaktivitet i rundormen Caenorhabditis elegans. Fire og Mello fann ut at cellene har dobbeltråda RNA-molekyl som slår av gena. Dei dobbelttråda RNA-molekyla interfere-rer med andre enkelttråda RNA-mole-kyl, derav namnet RNA-interferens på denne prosessen.

Dobbelttråda RNA-molekyl set i gang RNA-interferens ved å binde seg til spesielle protein som deler dei opp i mindre delar. Desse delane bind seg så til andre spesielle protein som bryt ned den eine tråden. Den andre tråden fan-gar RNA-molekyl med same base-sekvens, som så blir øydelagde av pro-teina. Dermed er RNA-molekylet borte, og det blir ikkje danna protein frå genet. På denne måten brukar altså cellene RNA-interferens for å påverke genaktiviteten.

I genomet vårt har vi og hundrevis av gen som kodar for små RNA-mole-kyl, såkalla mikro-RNA. Dei inneheld kodar for delar av andre protein. Mikro-RNA kan danne dobbeltråda RNA og dermed setje i gang RNA-interferens. Genregulering ved hjelp av mikro-RNA spelar ein viktig rolle i utvikling av organismar og regulering av cellefunksjon. Cellene brukar og RNA-interferens for å kvitte seg med virus som har dobbeltråda RNA-mole-kyl som arvestoff.

Innan grunnforsking er RNA-inter-ferens allereie i bruk som eit verktøy for å studere genfunksjon. Ein ser og for seg at ein kan syntetisere små RNA, såkalla små interfererande RNA, for å slå av bestemte gen og at ein på den måten i framtida kan få nye terapiar for for eksempel virusinfeksjonar eller kreft. Dette er ei form for genterapi som kanskje er lettare å få til enn andre former for genterapi.

Kjelder:- nobelprize.org.

- Fire A., Xu S.Q., Montgomery M.K., Kos-

tas S.A., Driver S.E., Mello C.C. Potent

and specific genetic interference by

double-stranded RNA in Caenorhabditis

elegans. Nature 1998; 391:806-811.

Redaktør Casper Linnestad

TIPS

bion@bion.no

– RNA-tråden – gradvis blir utviklet. Bildene er så detaljerte at man kan skille ut enkeltatomer.

Bildene genereres av en datamas-kin på bakgrunn av den informasjo-nen man får ut ved å bombardere krystalliserte molekyler med rønt-genstråler. Den svenske Vetenskaps-akademien fremhever spesielt at Kornberg har lykkes i den vanske-lige oppgaven å ”fange” en kjemisk reaksjon som er i full gang. De bio-kjemiske metodene han har utviklet gjør det mulig å kontrollere proses-sene og få dem til å stoppe slik at de kan avbildes.

Kilde: nobelprize.org

NR. 3/2006

23

Biotech, globalisation and riskSted: Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB), Ås Foredragsholdere:Professor Julian Kinderlerer og Senior Lecturer David Townend, begge fra University of Sheffield, UK, direktør Matthias Kaiser (NENT). Kurset vil vektlegge nord/sør-problematikk og avholdes på engelsk. Kurset tar opp følgende hovedspørsmål:

1. What is Globalisation? 2. What is Risk in Biotechnology?3. What is the Precautionary Principle?4. The Convention on Biodiversity and the TRIPS agreement: risk in global law5. Should the advances of modern biotechnology be allowed?

Deltakere: Dr.gradsstudenter og interesserte i bioteknologi, etikk, landbruk, risiko og jus. Mer informasjon: www.etikk.no eller prof. Deborah Oughton: deborah.oughton@umb.no

• Bioteknologinemnda held foredrag som tek opp biologiske, etiske og samfunnsmessige sider ved bruk av bioteknologi og gentek-nologi innan mat og medisin.

• Naturfagsenteret viser korleis deira nettressursar naturfag.no og viten.no kan

brukast i undervisninga.

• Skolelaboratoriet i biologi tek deltaka-rane med på laboratoriet der dei får praktisk erfaring med å gjennomføre ei fiktiv gentesting og diskutere etiske sider ved gentesting.

• Visning av filmen ”GATTACA” med påfølgande diskusjon.

I samarbeid med Norges forskningsråd og UMB inviterer Bioteknologinemnda til doktorgradskurs:

A-blad

BioteknologinemndaPostboks 522 Sentrum0105 OsloTelefon: 24 15 60 20 Faks: 24 15 60 29E-post: bion@bion.nowww.bion.no

Lærarkurs i Narvik I samarbeid med Nordland fylkeskommune inviterer Bioteknologinemnda, Naturfag-senteret og Skolelaboratoriet i biologi ved Universitetet i Oslo til lærarkurs i etikk, sam-funn og bioteknologi. Kurset skal gi lærarar i vidaregåande skule innføring og oppdate-ring i aktuelle bioteknologiske og genteknologiske tema. Programinnhald:

Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad har signalisert at departementet ønsker å se nærmere på en mulig liberalisering av bioteknologiloven slik at eggdonasjon kan gis ufrivillig barnløse kvinner. En slik behandling har konsekvenser for eggdonor, berørte familier og det fremtidige barnet. Bioteknologinemnda ønsker å få flest mulig syns-punkter frem i møtet og en bred diskusjon rundt emnet.

Møtet vil være gratis og åpent for alle. Informasjon om program, tid og sted vil bli kunngjort på Bioteknologinemndas nettside.

8. november 2006

4.-8. desember 2006

EggdonasjonBioteknologinemnda inviterer til åpent møte om:

8.-9. november 2006

Kurset er gratis. Program og lenke til påmelding finn du på www.bion.no

Returadresse:BioteknologinemndaPostboks 522 Sentrum0105 Oslo