Sluttrapport fra arbeidsgruppe nedsatt av Justisdepartementet 4. september 2003 om

EFFEKTIVISERING AV STRAFFESAKSAVVIKLINGEN:

1. Innledning

1.1 Arbeidsgruppens oppnevning

Den 13. august d.å. avholdt Justisminister Odd Einar Dørum møte med ledelsen i Domstoladministrasjonen, Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Riksadvokatembetet og Politidirektoratet om straffesaksavviklingen i Oslo. Formålet med møtet var å drøfte mulige tiltak for å effektivisere straffesaksavviklingen i Oslo. I møtet ble det besluttet å opprette en hurtigarbeidende arbeidsgruppe som skal vurdere mulige endringer i rutiner, regelverk og samarbeid som kan føre til en mer effektiv straffesaksavvikling i Oslo, og om mulig i landet for øvrig.

Justisdepartementet har ved brev av 4. september oppnevnt Stein Arne Nilsen, direktør i Oslo tingrett, som leder av arbeidsgruppen og for øvrig følgende medlemmer:

- Statsadvokat Anne Grøstad, Riksadvokatembetet- Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad, Oslo statsadvokatembeter- Politimester Ingrid Wirum, Politidirektoratet- Visepolitimester Hans Halvorsen, Oslo politidistrikt, kriminalavdelingen- Lagmann Jan Martin Flod, Borgarting lagmannsrett- Seniorrådgiver Espen Langseth, Domstoladministrasjonen- Advokat John Christian Elden, Den norske Advokatforening

Som sekretær fungerer dommerfullmektig Trond Erik Solheim, Oslo tingrett.

1.2 Mandat og arbeidsform

Om arbeidsgruppens mandat og arbeidsform heter det i oppnevningsbrevet:

”Når det gjelder mandat danner oppsummeringen fra Oslo tingrett av 14.08.03 en del av rammen for arbeidet i arbeidsgruppen. Gruppen skal vurdere mulige endringer i rutiner, regelverk og samarbeid som kan føre til en mer effektiv straffesaksavvikling i Oslo, og om mulig i landet for øvrig.”

Oslo tingretts oppsummeringsnotat av 14.08.03 følger med som vedlegg til rapporten.

Mandatet er vidtrekkende. En rekke tiltak som kan føre til en mer effektiv straffesaksavvikling er omhandlet av tidligere arbeidsgrupper.1 Tatt i betraktning gruppens arbeidsform og fristen for ferdigstillelse har arbeidsgruppen fokusert på handlingsorienterte tiltak og forbedringsområder som ikke, eller i liten grad, er behandlet tidligere. Det er tatt 1 Se sluttrapportene til arbeidsgruppe I (20.06.00) og II (21.06.00) i Prosjekt hurtigere straffesaksbehandling, Prosjekt flerårig plan for ressurser i domstolene (30.09.02), delprosjekt 5 – Prosessforbedringer i straffesakskjeden (30.01.03) og forstudierapport til delprosjekt II i Prosjekt domstoler i endring (08.03).

Side 1 av 36

utgangspunkt i at tids- og kostnadseffektiviteten i straffesaksavviklingen i Oslo ikke er tilfredsstillende. Arbeidsgruppen har søkt å avdekke de ledd i straffesakskjeden hvor det er et forbedringspotensialet, årsakene til at disse ikke fungerer tilfredstillende samt vurdere mulige endringer i rutiner, regelverk og samarbeid. Arbeidsgruppen har ikke prioritert å utforme forslag til ny lovtekst, men vil peke på områder hvor lovendring anses hensiktsmessig og skissere innholdet i mulige endringer. Arbeidsgruppen har også fokusert på behovet for ressurstilførsel for å nedarbeide eksisterende restanser og for å opprettholde en stabil og akseptabel saksbehandlingstid.

Arbeidsgruppen har hatt fire møter, hvorav ett som heldagsmøte. Det er blitt innhentet informasjon fra, Stockholm tingsrett og Københavns politi vedrørende reglene om forkynnelse i Sverige og Danmark og erfaringene ved disse.

2. Kryssende krav til straffesaksavviklingen; betryggende, hurtig og kostnadseffektiv

Hensynene som gjør seg gjeldende på etterforskningsstadiet, i påtalebehandlingen og i rettergangen kan sammenfattes i tre grupper; straffesaksavviklingen skal være betryggende, hurtig og kostnadseffektiv.

Hensynet til betryggende saksavvikling er grunnleggende. Sakens faktum må bli klarlagt og rettsspørsmål riktig avgjort. Særlig viktig er det å unngå at uskyldige blir dømt og å sikre at siktede får tilstrekkelig mulighet til å tale sin sak for retten. Straffesaksavviklingen skal imidlertid også sikre at straffen virker etter sitt formål. Går det for lang tid fra den straffbare handling begås til endelig straffedom foreligger, blir dommens individualpreventive og almenpreventive effekt svekket. Dersom siktede er uskyldig, har han krav på raskt å bli renvasket for anklagene og dersom han er skyldig bør han få sin straff og bli ferdig med den så snart som mulig. Lang behandlingstid reduserer også respekten og tilliten til politi og domstol, både i samfunnet generelt og hos de som er berørt av den kriminelle handling.

Hurtig saksbehandling er en forutsetning for å få saken betryggende gjennomført. Dersom behandlingstiden er lang, kan det lett føre til at bevismaterialet svekkes og at vitners erindringer forskyves og endres. Hensynet til hurtig saksbehandling kommer særlig på spissen når siktede sitter varetektsfengslet. Ønsket om hurtighet og ønsket om betryggende saksbehandling vil ikke alltid trekke i samme retning. Til dette kommer at økonomiske hensyn alltid vil sette grenser for hvor raskt og betryggende en sak behandles.

I avveiningen mellom de tre hensyn vil sakens alvor og karakter stå sentralt. Hvor betryggende en sak skal behandles er langt på veg et ressursspørsmål. Avveiningen mellom prosesskostnadene og sakens alvor og karakter er i dag avgjørende for hvor grundig saken behandles2. Det må likevel understrekes at krysningen av disse hensyn aldri må falle ut, slik at rettssikkerheten for den anklagede utfordres.

Arbeidsgruppen vil peke på områder hvor saksbehandlingsreglene, og dermed ressursbruken, kan tilpasses den enkelte saks alvor og karakter bedre enn etter dagens regler.

2 Dette gjelder bl.a. for tiltaltes rett til å få oppnevnt forsvarer på det offentliges bekostning, adgangen til å behandle saken i tiltaltes fravær, adgangen til ankebehandling og saksbehandlingen i ankeomgangen.

Side 2 av 36

3. Politiets, påtalemyndighetens og domstolenes behandlingstider i Oslo

3.1 Saksbehandlingstiden generelt

I Oslo tar det i gjennomsnitt ca 300 dager fra en anmeldelse blir registrert til straffesaken er rettskraftig avgjort ved dom i første instans. De tilsvarende tall for Bergen og Trondheim er ca 150 dager. Problemet ligger først og fremst i tidsbruken fra saken sendes til retten, eventuelt til høyere påtalemyndighet, og frem til rettsaken er avviklet. Denne fasen står i Oslo for 2/3 av den samlede tidsbruken. 3 Oslo politidistrikt bruker i dag i gjennomsnitt 113 dager til etterforskning og påtalebehandling av forbrytelsessaker, hvilket er godt under landsgjennomsnittet på 137 dager.4

Som vi ser av tabellen under, er behandlingstidene for straffesaker i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett over dobbelt så lange som den anbefalte normen på 90 dager. De er også langt over landsgjennomsnittet. Tall fra 3. kvartal 2003 viser ytterligere forverring i begge instanser.

I tillegg kommer tiden fram til soning, som de siste årene har ligget på 150-200 dager i østlandsområdet.

Behandlingstid straffesaker 2002 Dager Norm Avvik Landsgj.snittetBehandlingstid i Oslo tingrett:TilståelsessakerMeddomsrettssaker

44186

3090

1496 120

Behandlingstid i Borgarting lagmannsrett:LagrettesakerMeddomsrettssaker

243198

9090

153108

195162

3.2 Særlig om fristsakene

Ved lov av 28. juni 2002, ble det ved endring av straffeprosessloven § 275 innført frister for berammelse av hovedforhandling og for når hovedforhandling må være påbegynt der siktede er varetektsfengslet eller var mindreårig på gjerningstidspunktet. Endringene trådte i kraft fra 1. oktober 2002.

Oslo tingrett har problemer med å overholde 6-ukers fristen for påbegynt hovedforhandling. I kolonnen under fremgår at det særlig er i saker med strafferamme over seks år problemene er store. Her avvikles bare hver tredje sak innen fristen. For saker med strafferamme under seks år overskrides fristen i én av fem saker. Det er grunn til å se med betydelig alvor på situasjonen. Fristreglene er meget viktige for en effektiv rettspleie, og det er betenkelig at tiltak som er vedtatt i lovs form ikke lar seg gjennomføre i praksis.3 For påtalesaker var den gjennomsnittlige behandlingstiden ved Oslo statsadvokatembeter 48 dager i 2002. Landsgjennomsnittet var i samme periode 20 dager. Tallene er imidlertid noe usikre da de er basert på manuelle stikkprøver.4 Tallene er per 1. november 2003 og gjelder oppklarte forbrytelser. Behandlingstiden for forseelsessaker er ved Oslo politidistrikt 87 dager.

Side 3 av 36

Fristsaker: Andel saker berammet innen 42 dager

Strafferamme fengsel over 6 år Strafferamme fengsel under 6 år

Innen fristen 36% 80%Etter fristen 64% 20%

3.3 Mulige årsaker til lang behandlingstid

Straffesaksavviklingen i Oslo går i dag tregere enn i landet for øvrig og markert tregere enn det lovgiver har satt som målsetting og minstekrav. Den lange behandlingstiden har ulike årsaker. Arbeidsgruppen har valgt å fokusere på tre områder hvor det antas å ligge betydelige forbedringspotensiale. Dette gjelder elektronisk saksforberedelse og informasjonsutveksling mellom straffesaksaktørene, tiltak for å redusere antallet utsatte og bortfalte saker ved Oslo tingrett og tiltak for å effektivisere gjennomføringen av domstolsbehandlingen i første og annen instans. Arbeidsgruppen har også vurdert om det er tilført tilstrekkelig ressurser i straffesakskjeden til å håndtere eksisterende og fremtidig sakstilgang.

4. Elektronisk samhandling i straffesakskjeden

Elektronisk samhandling mellom aktørene i straffesakskjeden kan bidra til bedre og raskere informasjonsutveksling og en mer effektiv ressursutnyttelse. Gevinstene ved elektronisk saksflyt er blant annet:

- Bedre gjenbruk av informasjon (de neste instansene som behandler saken behøver ikke re-registrere opplysninger, skrive inn tiltaler på nytt osv.)

- Raskere informasjonsflyt (transporttid for dokumenter reduseres eller fjernes)- Raskere tilgang til informasjon (saksbehandlingen kan starte tidligere i det påfølgende

leddet i kjeden)- Mer oppdatert informasjon (f.eks. status for forkynning)- Bedre kvalitet på data (mindre feil pga færre registreringer og ved at informasjonen

legges inn av den instansen som har produsert den)- Lettere distribuering av avgjørelser til presse, publikum, LOVDATA etc.

Elektronisk samhandling vil naturlig nok gi størst gevinst i domstoler med stort saksvolum.

4.1 Stifinneren

I forbindelse med innføringen av saksbehandlingssystemet LOVISA i domstolene, er det etablert et opplegg for elektronisk kommunikasjon mellom politiets saksbehandlingssystem BL (Basisløsning) og LOVISA. Fellesprosjektet har fått navnet Stifinneren.

Følgende dokumenter og opplysninger oversendes nå elektronisk mellom politiet og domstolen:

Side 4 av 36

- Tiltaler i saker der politiet er påtalemyndighet- Personalia (tiltalte, aktører og vitner), straffebud mv- Bevisoppgave (praktiseres bare i begrenset grad)- Dom

Den strukturerte informasjonen overføres ved hjelp av EDI (Electronic Document Inter-change). Dette innebærer at informasjonen automatisk overføres neste bruker og plasserer seg direkte inn i riktig datafelt.

4.1.1 Forbedring og videreføring

De siste årene er det gjort store investeringer i politiets og domstolenes nye saksbehandlingssystemer. Den elektroniske samhandlingen som i dag skjer via Stifinneren er imidlertid forholdsvis beskjeden, og gir en begrenset effekt. De moderne saksbehandlingssystemene åpner opp for en langt mer aktiv utveksling av informasjon mellom aktørene enn vi har i dag.

Stifinneren omfatter i dag ikke statsadvokatene eller Økokrim, pga begrensninger ved disse etatenes EDB-systemer. Politidirektoratet har satt i gang et arbeid for å få etablert ny dataplattform for statsadvokatene og Økokrim. En rapport er nylig ferdigstilt. Ved valg av løsning for statsadvokatene, er det viktig at det velges en løsning som sikrer datakommunikasjon mellom enhetene langs straffesakskjeden. Det er et klart behov å overføre mer informasjon elektronisk enn det som gjøres i dag - blant annet begjæringer om berammelse, berammelsesbrev samt forsvareroppnevning med anmodning om snarlig dokumentoversendelse til forsvarer slik at fremdriften forutsatt i strpl § 265 kan praktiseres. Det vil videre være hensiktsmessig at informasjon om forkynningsstatus gjøres tilgjengelig på et fellesområde, evt. overføres til datafeltet i den enkelte sak i LOVISA. Som redegjort for i kapittel 5.2., fører manglende forkynnelse til et betydelig effektivitetstap. Dette vil reduseres dersom status for forkynnelse ble gjort tilgjengelig for domstolen på et tidligere tidspunkt.

Den skriftlige og telefoniske kommunikasjonen med forsvarere som i dag skjer i forbindelse med berammelse og forberedelse av straffesaker, er tids- og arbeidskrevende for alle parter. Arbeidsgruppen ser for seg at den fremtidige kommunikasjonen mellom domstol og forsvarere i langt større utstrekning kan skje elektronisk - først og fremst via e-post.

Likeledes kan overføringer av saksdokumenter mellom politi-/påtalemyndighet og forsvarere effektiviseres ved at dette skjer elektronisk (enten fra e-post til e-post, eller fra BL til e-post). I dag får forsvarerne alle sakens dokumenter oversendt per post. Det oppleves som et stort problem at dokumentene ofte kommer sent og at det kan mangle dokumenter i saken. Utveksling av saksdokumenter mellom forsvarere og politi-/påtalemyndighet forutsetter sikkerhetssystemer som hindrer uønsket spredning til og innsyn fra tredjemenn.

Tiltak nr. 1 Justisdepartementet viderefører stifinnerprosjektet ved å oppnevne en formell styringsgruppe sammensatt av representanter fra Politidirektoratet, Domstolsadministrasjonen, Kriminalomsorgen, Riksadvokaten og Justisdepartementet. Det avsettes øremerkede midler til forbedring og videreføring av stifinnersystemet.

Side 5 av 36

En viktig oppgave for styringsgruppen bør være å få etablert løsninger som gjør det mulig å innlemme statsadvokatene, Økokrim og Riksadvokaten i stifinnerprosjektet.

Tiltak nr. 2 Domstolene utvikler systemer som gjør det mulig å kommunisere med forsvarer via e-post (f.eks. om berammelse og domsoversendelse).

Tiltak nr. 3 Justisdepartementet utvikler systemer som gjør det mulig å overføre alle sakens elektroniske dokumenter til forsvarer via e-post.

5. Utsettelser og bortfall av straffesaker i første instans

5.1 Innledning

I 2002 ble det berammet 5123 meddomssaker for Oslo tingrett. Av disse utgjorde 1471, dvs ca 30 prosent, ikke vedtatte forelegg. Om lag hver fjerde meddomssak faller bort eller utsettes før hovedforhandlingen starter. For foreleggssaker er bortfallsfrekvensen dramatisk. Kun én av fire berammede saker ender med dom. Nesten halvparten av sakene bortfaller som følge av at forelegget vedtas, mens de resterende trekkes eller utsettes av andre årsaker - deriblant manglende stevning av siktede eller vitner.

Utsettelser og bortfall av berammede hovedforhandlinger påfører politi, domstol og det offentlige for øvrig betydelige kostnader og medfører lenger saksbehandlingstid generelt og for den sak som utsettes. Beregninger fra Oslo tingrett viser at det på for Oslo tingrett alene, utbetales ca 6 millioner kroner per år i advokatsalær for straffesaker som utsettes. I tillegg kommer utgifter og ulemper ved berammelse av saken, disponering av lokaler, stevning av siktede og vitner, innkalling av meddommere, forberedelse av aktorat og forsvar og binding av dommerressurser. Sist, men ikke minst, fører det til store påkjenninger for fornærmede, siktede og vitner.

Arbeidsgruppen vil i det følgende se nærmere på hovedårsaken til utsettelse av straffesaker samt årsakene til den høye andel bortfall av foreleggssaker.

Side 6 av 36

5.2 Problemområde: Forkynnelse av tiltalebeslutning og innkalling til hovedforhandling

5.2.1. Problem og målsetting:

InnledningDen grafiske fremstilling nedenfor viser frekvensen av utsatte og bortfalte hovedforhandlinger berammet ved Oslo tingrett i perioden januar 2002 til juli 2003.

Andelen saker som bortfaller eller utsettes varierer, men har normalt ligget et sted mellom 25 og 30 prosent. Utsettelser som følge av at siktede ikke er lovlig stevnet har ligget mellom 10 og 16 prosent, hvilket utgjør nesten halvparten av samtlige utsatte og bortfalte saker.5 Bortfall av rettsmøter er et særlig problem for Oslo. Verken Trondheim tingrett eller Bergen tingrett har statistikk over hvor mange saker som utsettes, hvilket har sammenheng med at dette ikke er oppfattet som et problem ved disse embetene.6

Ambisjonen bør være at ikke mer enn 5-6 prosent av berammede hovedforhandlinger utsettes på grunn av manglende stevning av siktede.

5 Andelen har sunket noe siden mars/april 2003.6 Trondheim tingrett har opplyst at andelen utsettelser totalt ikke overstiger ca 10 %. Bergen tingrett vil for fremtiden føre statistikk over andelen utsatte saker og årsaken til utsettelser.

Side 7 av 36

Hensyn bak reglene om forkynnelseReglene om forkynnelse av tiltalebeslutning og stevning skal ivareta to hovedhensyn. For det første skal reglene skape størst mulig sikkerhet for at siktede mottar dokumentet, slik at han eller hun kan gjøre seg kjent med innholdet og ivareta sine interesser i saken. For det annet skal reglene skape notoritet over at dokumentet er kommet frem til siktede, slik at de rettsvirkninger som er knyttet til forkynnelsen kan inntre. Ovennevnte hensyn gjør seg også gjeldende for så vidt gjelder innkalling av vitner, dog i en noe annen form og med andre rettsvirkninger.

Dagens forkynnelsesregler og problemer ved disseFremgangsmåten for forkynnelse fremgår av domstolloven kapittel 9. De mest praktiske reglene er § 163a (postforkynnelse), § 168 (personlig forkynnelse) og § 169 (forkynnelse for familiemedlemmer m.v.).

Straffeprosessloven gir uttømmende anvisning på hvilke dokumenter som skal forkynnes i en straffesak.

Ved saker i første instans skal påtalemyndigheten snarest mulig forkynne tiltalebeslutningen for siktede med informasjon om hvem som er oppnevnt som forsvarer (strpl § 263)7. Påtalemyndigheten skal videre forkynne stevning for siktede, vitner og sakkyndige (strpl §§ 275, 86 og 110). Når dom er avsagt skal retten besørge denne forkynt med informasjon om frist og fremgangsmåte for anke ( strpl § 43).

Forkynnelse forutsetter at politiet kjenner til bolig-, arbeids eller oppholdssted. Oslo politidistrikt bruker i dag betydelige ressurser på å lokalisere siktede og vitner. Årsakene er mange; at siktede/vitner ikke melder flytting til folkeregisteret, at siktede/vitner lever omflakkende liv uten fast tilholdssted, vansker med å innhente informasjon fra andre offentlige etater (sosialkontor), at siktede/vitner oppholder seg i utlandet, m.v. Forkynnelse blir og vanskeliggjort ved at siktede/vitner ikke ønsker å medvirke, særlig ved å unnlate å returnere mottakskvittering ved postforkynnelse.

Forbedringsområdene kan ligge i ressurstilgangen til stevnevitnekontoret, i organisatoriske forhold eller i reglene for forkynnelse av tiltale og innkalling til hovedforhandling – eller samtlige av disse forhold.

5.2.2 Erfaringer fra Sverige og Danmark

Sverige8

Domstolsverkets arbeidsgruppe for prosessrettslige spørsmål avga i august 1999 en rapport over utsatte hovedforhandlinger i straffesaker, med forslag til tiltak for å redusere andelen utsatte saker.9 I 1999 ble ca 25 % av hovedforhandlingene berammet for tingsretten utsatt.

7 Der tiltalte ikke har forsvarer skal han ved forkynnelsen foreholdes påtalemyndighetens bevisoppgave, underrettes om sin rett til innsyn i sakens dokumenter og oppfordres til å melde fra innen tre dager dersom han ønsker ytterligere bevis – se strpl § 263.8 Reglene om delgivning må ses i sammenheng med rettergangsbalkens kapittel 36 og 45 om innkalling av vitner og siktede ved vite. Vite er et straffeprosessuelt tvangsmiddel hvor den innkalte blir forelagt en på forhånd fastsatt bot som trår i kraft dersom pålegget ikke etterleves.

Side 8 av 36

Den fremste årsaken til utsettelser var manglende forkynnelse (delgivning) av tiltalebeslutning og innkalling til hovedforhandling.

Utgangspunktet etter delgivningslagen 1970:428 § 3 første og annet ledd er at forkynnelse skjer gjennom postutsendelse med kvitteringsslipp eller mottaksbevis (ordinær delgivning), eller gjennom særskilt ordning med postbefordringsforetak (særskild postdelgivning). Etter tredje ledd kan forkynnelse i visse tilfeller også skje ved at innholdet i dokumentet leses opp for mottakeren over telefon og at dokumentet deretter sendes som alminnelig post (telefondelgivning). Tiltalebeslutninger kan ikke forkynnes på denne måten. Derimot kan innkalling av vitner skje ved telefondelgivning, hvilket er særlig praktisk der siktede er fengslet.10

En særskilt form for ordinær delgivning er forënklad delgivning etter § 3a jf § 19. Forënklad delgivning skjer ved at dokument sendes med post til mottakerens sist kjente adresse og at det tidligst en dag senere sendes melding om at dokumentet er sendt. Dokumentet anses forkynt når to uker er gått etter siste melding ble sendt, forutsatt at det ikke fremstår som usannsynlig at dokumentet er kommet frem.11 Forënklad delgivning kan kun anvendes når det etter omstendighetene ikke fremstår som utilrådelig. Innkalling til hovedforhandling kan skje ved förenklad delgivning, også av siktede. Som hovedregel kan forkynnelse av tiltalebeslutning (stämningsansøkan) ikke forkynnes på denne måten. Etter endringslov 2001:236 er det i § 3b imidlertid gjort unntak for tiltalebeslutninger i saker som kunne vært avgjort ved föreleggande av ordningsbot (forenklet forelegg)12.

Det er som utgangspunkt domstolene selv som forestår forkynnelse av tiltalebeslutninger og stevninger. Forkynnelsesarbeidet er ressurskrevende og tingsrettene må selv søke i folkeregisteret, telefonkataloger m.v. for å spore opp siktede og vitner13. Stockholm tingsrett behandler ca 7000 straffesaker per år og opplyser å bruke om lag 9 årsverk til forkynnelsesarbeid alene.

Forkynnelse kan også skje ved stämningsmannadelgivning, dvs som den norske stevnevitneforkynnelse. Stämningsmannsfunksjonen er på samme måte som i Norge organisert under politiet14. Forkynnelsestjenester kjøpes også fra private foretak som avlastning for politiets stevnevitnefunksjon. I første rekke synes dette gjort i sivile saker – primært namssaker – men det forekommer også i straffesaker. Erfaringene er opplyst å være gode og kostnadseffektive.

9 Domstolsverket er i disse dager i gang med en ny kartlegging av antallet utsatte hovedforhandlinger samt hvor stor andel av disse som skyldes manglende forkynnelse.10 Hovedforhandlingen må da være påbegynt innen en uke.11 Förenklad delgivning forutsetter at mottakeren er blitt informert om at forkynnelse kan skje på denne måten. Slik informasjon skal som hovedregel forkynnes på vanlig måte.12 Etter endringslov 2001:236 lyder § 3b annet ledd nå slik: En tiltalad i et brottmål vid tingsrätt får delges stämningsansökan och andra handlingar i målet genom förenklad delgivning om han eller hon i samband med föreleggande av ordningsbot, eller utredning av et brott som enligt 48 kap 13 § rättergångsbalken får beivras genom sådant föreläggande, har delgetts upplysning om at förenklad delgivning kan komma att anvendas i brottmålet.

13 Stockholm tingsrett har ingen egen avdeling som har ansvar for forkynnelsene – hver avdeling besørger forkynnelse for sine saker.14 Stämningsmannsfunksjonen er i poliseverksamhetsutredningen (SOU 2001:87) foreslått flyttet til kronofogdemyndigheten. Forslaget er fortsatt til behandling i det svenske justisdepartementet.

Side 9 av 36

Danmark

Retsplejeloven kapittel 17 gir anvisning på flere alternative forkynnelsesmåter. Mest brukt er brevforkyndelse, jf § 155 nr 1, som tilsvarer de norske reglene om postforkynnelse. Etter § 155 nr 2 kan forkynnelse også skje ved at postbudet overleverer brevet personlig til mottakeren mot mottakskvittering (”postforkyndelse”). Denne forkynnelsesformen er lite brukt, da den er kostbar og lite effektiv. Forkynnelse kan og skje ved personlig overlevering av en stævningsmand, hvilket tilsvarer den norske stevnevitneforkynnelse. Brevforkyndelse kan kun skje overfor adressaten personlig, mens postforkyndelse og stævningsmandsforkyndelse med visse unntak også kan skje overfor en nærmere bestemt personkrets på bopel, eller arbeidssted dersom adressaten ikke påtreffes.

Retsplejeloven skiller mellom hovedforhandlinger for landsrett og byrett som settes med meddommere (statsadvokatsaker) og hovedforhandlinger for byrett som settes uten meddommere (bøtesaker/politisaker).15 Domsbehandlingen av bøtesaker er i byretten underlagt forenklet rettergang - også når det gjelder kravene til forkynnelse. Som utgangspunkt skal retten etter § 932 første ledd forkynne innkalling for siktede på vanlig måte. Det kreves ikke at tiltalebeslutningen forkynnes særskilt, men den skal ligge ved innkallingen dersom det i saken ikke tidligere er utferdiget forelegg. Etter § 932 annet ledd kan retten unnlate å forkynne innkallingen, og isteden sende den til siktede som vanlig brev med et varsel som i alminnelighet skal være minst to uker fra avsendelsen.16

I statsadvokatsaker skal statsadvokaten forkynne anklageskriftet (tiltalebeslutningen) for siktede (§ 832, jf § 927). Når saken er berammet, forkynner Statsadvokaten stevningen med opplysning om tid og sted for rettsmøtet (§ 840 jf § 927). Forkynnelse av anklageskriftet kan også skje samtidig med stevningen. Innkalling av vitner skal forkynnes, jf retsplejeloven § 175.

Stævningsmændenes kontor i København er organisert under byretten og består av ca 180 ansatte. Av disse er 19 polititjenestemenn som utfører stevnevitneoppgaver ved siden av sine ordinære politioppgaver. Dokumenter som viser seg vanskelig å forkynne oversendes ettersøkingsavdelingen ved København politi. Denne enheten består av 36 ansatte, hvorav 28 polititjenestemenn. Ettersøkingsenheten behandler ca 21 000 forkynningsoppdrag per år.

5.2.3 Prøveprosjekt med overføring av berammelsesansvar

Overføring av berammelsesansvar til politietOslo tingrett og Oslo politidistrikt startet høsten 1997 et prøveprosjekt hvor politiet fikk ansvar for å beramme foreleggsaker på en straffesal – sal 518. Ordningen ble innført for å gi politiet mulighet til å stevne siktede på stedet dersom forelegget ikke ble vedtatt. Dette er særlig praktisk hvor siktede blir presentert et forelegg på politistasjonen, typisk etter å ha avgitt politiforklaring eller å ha vært innbrakt etter politilovens §§ 8 og 9. Ordningen

15 Etter § 686 annet ledd skal meddommere kun medvirke i saker hvor det blir spørsmål om å idømme høyere straff enn bøter eller i saker som for øvrig vil være av særlig inngripende betydning for tiltalte eller av særlig offentlig interesse. 16 Reglene om innkalling av siktede må ses i sammenheng med en utvidet adgang til fornyet behandling der dom er avsagt selv om tiltalte har uteblitt.

Side 10 av 36

gjennomføres ved at journalhavende jurist får tildelt ferdig utfylte stevninger hva angår dato for rettsmøtet, men hvor den innstevnedes navn står åpent.17

Av de 1471 berammede foreleggssaker i 2002 ble 266 saker berammet på sal 518. Det ble avsagt dom i 35,7 % av sakene berammet på sal 518. Det tilsvarende tallet for foreleggssaker generelt var 24 %. Av saker berammet på sal 518 ble 51,9 % vedtatt eller trukket. Det tilsvarende tall for foreleggsaker generelt var 58,1%. Tallene viser at saker som direkteberammes utsettes sjeldnere enn saker som berammes på ordinær måte. Hovedårsaken er at siktede blir stevnet på stedet samtidig som saken berammes, og at forelegg som erfaringsmessig blir vedtatt etter at saken er berammet nå vedtas på et tidligere tidspunkt. Arbeidsgruppen har ikke statistikk over hvor mange forelegg som vedtas før saken berammes, men politiets erfaring er at dette skjer langt oftere i sal 518-sakene enn ellers.

Arbeidsgruppen mener økt grad av direkte berammelse hos politiet vil effektivisere berammelses- og forkynnelsesarbeidet. En slik ordning reduserer imidlertid tingrettens oversikt og kontroll over berammelsen. Sakene vil i praksis bli oversendt retten langt senere enn saker som berammes på ordinær måte, hvilket vanskeliggjør tingrettens administrasjon og saksforberedelse. For tingretten innebærer dette at direkte berammelse i dag ikke kan skje i så stort omfang som politiet ønsker18. Tidligere forsøk på å utvide ordningen til flere saler og andre sakstyper har blitt avviklet på grunn av slike administrative problemer.

Området for direkte berammelse bør utvides. Ordningen er hensiktsmessig i saker hvor etterforskningen er ferdig raskt og hvor bevissituasjonen er oversiktlig – eksempelvis saker om promillekjøring, besittelse av narkotika m.v. I første omgang kan det være aktuelt å se på muligheten for direkte berammelse av enedommersaker, herunder tilståelsessaker, besøksforbud, førerkortbeslag m.v. I dag berammes disse av tingretten selv, som også har ansvaret for postforkynnelse av innkallingene. Bortfall av saker pga manglende forkynnelse er et problem også i enedommersaker, og det er ikke sjelden dommer og protokollfører sitter virkesløs og venter på den innkalte uten å vite om innkallingen er forkynt.

Ytterligere direkte berammelse av hovedforhandlinger er per i dag vanskeligere å administrere. Økt bruk av elektronisk saksbehandling og elektronisk informasjonsutvikling mellom tingretten og politiet vil imidlertid åpne for en utvidelse, også for så vidt gjelder hovedforhandlinger.19

Månedsfrist for gjennomføring av forkynnelseHøsten 2000 startet Oslo tingrett et prøveprosjekt hvor målsettingen var å få en raskere avklaring av om siktede og vitner var stevnet, slik at ytterligere ressurser kunne settes inn eller saken utsettes. Ordningen gikk ut på at tingretten berammet saker minst tre måneder frem i tid. Politiet hadde så én måned til å forsøke postforkynnelse, og én måned til stevnevitneforkynnelse. Når det gjensto én måned til hovedforhandlingen, skulle påtaleansvarlig gjøre opp status og vurdere om saken skulle utsettes. Ble saken utsatt, skulle den samtidig berammes på nytt, slik at de som var stevnet fikk beskjed om utsettelsen og ny

17 Samtidig med innkallingen får siktede forkynt forelegget som tiltalebeslutning, jf strpl § 268. Han blir også informert om sin rett til å la seg bistå av forsvarer, forelagt politiets bevisoppgave med oppfordring om å melde eventuelle ytterligere bevis og gjort kjent med sin rett til innsyn i sakens dokumenter, jf strpl §§ 94 og 267 første ledd. Før hovedforhandlingen vurderer saksforberedende dommer om det skal føres ytterligere bevis, jf strpl § 267 annet ledd.18 Behovet for hurtig avklaring av tidspunkt for hovedforhandling blir i dag langt på veg ivaretatt gjennom underhåndskontakt mellom retten, påtalemyndigheten og forsvarer (forhåndsberamming).19 Jf kapittel 4 ovenfor.

Side 11 av 36

innkallingen ved samme ekspedisjon. Andelen hovedforhandlinger som ble utsatt kort tid før hovedforhandlingen sank sterkt for disse sakene. Ordningen fungerte likevel ikke helt tilfredsstillende, dels fordi de fastsatte rutinene ikke ble fulgt og dels fordi det medførte betydelig arbeid med å holde oversikt og å utveksle statusopplysninger mellom tingretten og politiet. Mange av de problemer som oppsto vil bli avhjulpet ved økt bruk av elektronisk saksforberedelse og elektronisk informasjonsutveksling, jf kapittel 4 ovenfor.

Tiltak nr. 4 Justisdepartementet tar initiativ til at det utvikles systemer som muliggjør økt elektronisk samhandling ved berammelse.

Tiltak nr. 5 Oslo politidistrikt og Oslo tingrett igangsetter et prøveprosjekt hvor visse kategorier enedommersaker blir berammet direkte av politiet.

5.2.4. Organiseringen av forkynnelsesarbeidet

Stevne- og berammelseskontoret (heretter stevnekontoret), forestår administrative oppgaver i tilknytning til berammelse av straffesaker samt forkynnelse av stevninger og andre dokumenter i straffesaker. Stevnekontoret består av om lag 30 årsverk, inklusive kontorleder og gruppeleder. En vesentlig del av arbeidet utgjør registrering/administrasjon av berammelser og forkynnelsesoppdrag samt produksjon av stevninger og oversendelsesbrev (postforkynnelse). Andelen stevninger som lar seg forkynne ved brev er stadig synkende og utgjør i dag under 50 prosent.20 Saker som ikke lar seg postforkynne, følges opp av registerspanere som forsøker å spore opp siktede eller vitnet blant annet gjennom søk i politiets dataregistre. 21 En betydelig del av disse sakene må forkynnes ved at stevnevitnene oppsøker mulige adresser og tilholdssteder.22

I mars i år ble registerspanerarbeidet organisert i porteføljer med en ansvarlig saksbehandler på hver straffesak. Omorganiseringen har vist gode resultater og har redusert andelen utsatte hovedforhandlinger merkbart. Gjennomsnittlig utsettelsesandel har frem til oktober vært 7,5 prosent av de berammede saker.23

Arbeidsgruppen er av den oppfatning at stevnekontoret er organisert på en hensiktsmessig måte og at det er lite å vinne på ytterlige organisatoriske forbedringer. Det er heller ingen grunn til å tro at domstolen kan utføre hele eller deler av disse oppgavene på en mer effektiv måte enn etter dagens ordning. 24 Forkynnelsesarbeidet er i dag avhengig av politiets erfaring og tilgang på politiets dataregistre.

Økningen i antallet forkynnelsesoppdrag og tendensen til at forkynnelsene blir mer ressurskrevende, gjør det nødvendig å øke ressurstildelingen til stevnekontoret. Nødvendig ressurstilførsel for å håndtere veksten i antall saker, samt å nedarbeide restanser, er anslått i kapittel 8.2 til 8.4 nedenfor.

20 Etter det arbeidsgruppen erfarer er den synkende andelen vellykkede postforkynnelser et særskilt problem for Oslo.21 Arbeidet med registerspaning utgjør om lag 10 årsverk.22 Stevnekontoret har i dag i underkant av 6 årsverk til oppsøkende virksomhet.23 Rettsferien, samt at det på grunn av interne forhold ved Oslo tingrett ble berammet få saker i august, gjør imidlertid disse tallene usikre.24 Erfaringene fra Danmark og Sverige tyder på at en delt løsning vil være langt mer ressurskrevende enn dagens ordning.

Side 12 av 36

5.2.5 Forslag om endringer i prosesslovgivningens regler om forkynnelse

Det er ønskelig at reglene om forkynnelse er tilpasset karakteren av de dokumenter som skal forkynnes og variasjonene i straffesakers alvor og karakter. Både Sverige og Danmark har redusert kravene til forkynnelse i bøtesaker.25 Arbeidsgruppen har vurdert om kravet til forkynnelse bør fjernes i visse typer saker, og om forkynnelsessreglene kan gjøres enklere og mer kostandseffektivt enn dagens regler tillater. Det er også nødvendig å vurdere andre tiltak for å effektivisere forkynnelsesarbeidet. Sentralt i så måte vil være om siktede eller vitner bør kunne pålegges å medvirke og hvilke sanksjoner som eventuelt bør kunne iverksettes mot manglende medvirkning.

5.2.5.1 Om kravet til forkynnelse bør fjernes for visse typer dokumenter eller saker

Alminnelig brevforsendelse som særskilt forkynnelsesformPåtalemyndigheten eller retten, kan velge mellom de forkynnelsesformer domstolloven gir anvisning på for straffesaker.26 Rettsvirkningene av at forkynnelse er skjedd er de samme, uavhengig av hvilke forkynnelsesform som er brukt. Arbeidsgruppen mener at denne systematikken bør opprettholdes. Det bør ikke innføres særskilte forkynnelsesformer for visse typer saker dersom dette også nødvendiggjør særlige regler om virkningen av at forkynnelse er skjedd. Innføring av alminnelig postforsendelse uten retur av mottakskvittering vil på en uheldig måte bryte med forkynnelsesreglenes systematikk.

Bør kravet til særskilt forkynnelse av tiltalebeslutningen oppheves?Etter straffeprosessloven § 263 skal tiltalebeslutningen forkynnes for siktede snarest mulig, dvs samtidig med at tiltalen sendes retten for berammelse av hovedforhandling. Bestemmelsen blir bare delvis fulgt opp i praksis. Både Oslo statsadvokatembeter og Oslo politidistrikt sender tiltalen i brev vedlagt mottakskvittering, men gjør ikke ytterligere forkynnelsesforsøk før saken er berammet og siktede skal stevnes. Arbeidsgruppen har vurdert hvorvidt kravet om særskilt forkynnelse av tiltalebeslutningen bør oppheves, mot at tiltalebeslutningen sendes som ordinært brev uten mottakskvittering og forkynnes sammen med stevningen. En slik lovendring gir imidlertid ikke store besparelser og vil kunne gripe inn i siktedes mulighet til å forberede sitt forsvar.27 I saker hvor det er viktig at siktede på et tidlig tidspunkt blir kjent med tiltalen, vil kravet om særskilt forkynnelse fortsatt ha en realitet. Påtalemyndighetens praksis må ses i sammenheng med at innkallingen regelmessig skjer i god tid, i alle fall der tiltalebeslutningen ikke er forkynt i forkant. Dersom kravet om særskilt forkynnelse av tiltalebeslutningen oppheves, må kravet til varsel etter straffeprosessloven § 86 forlenges. Dette vil virke uheldig på avviklingen av det store antall saker hvor siktede vitterlig har blitt meddelt tiltalebeslutningen i god tid.

Bør kravet til forkynnelse av stevning fjernes eller lempes for (visse) foreleggssaker?Kravet om forkynnelse av stevning er etter arbeidsgruppens syn grunnleggende. Uteblivelse kan utløse en rekke rettsvirkninger, blant annet adgangen til å fremme saken uten siktedes tilstedeværelse og adgangen til å pågripe og fengsle siktede og vitner for fremstilling eller avhør.28 Dette er alle områder hvor hensynene bak forkynnelsesreglene gjør seg tungt 25 Kravene er heller ikke de samme for tiltalebeslutning og stevning.26 Dog slik at forkynnelse av dom er særskilt regulert i dl § 159a.27 Siktede har etter straffeprosessloven § 86 annet ledd kun krav på tre dagers varsel ved innkalling til hovedforhandling.28 Jf straffeprosessloven § 281 og §§ 88 og 115.

Side 13 av 36

gjeldende. Det skal likevel nevnes, at både Sverige og Danmark har reduserte krav til forkynnelse av stevninger generelt, eller i (visse) foreleggssaker spesielt. Etter arbeidsgruppens syn, vil lovendringer etter mønster av det svenske eller danske system på en uheldig måte bryte med systematikken i de norske forkynnelsesreglene. Kravet til forkynnelse av stevning bør i alle fall ikke fjernes dersom tiltalebeslutningen eller forelegget ikke lenger skal forkynnes særskilt.

5.2.5.2 Om forkynnelse bør skje enklere og mer kostnadseffektivt enn dagens regler tillater

Forkynnelse gjennom elektronisk postSom et alternativ til postforkynnelse, vil forkynnelse via elektronisk post gi administrative besparelser. Slik forkynnelse vil antagelig i liten grad fange opp de personer stevnevitnekontoret i dag har vansker med å nå. På den annen side vil det kunne frigjøre ressurser som kan settes inn på disse. Det må være en forutsetning at siktede/vitnet selv har akseptert å motta forkynnelse på denne måten. De som mottar forkynnelse elektronisk, bør på forhånd ha fått tildelt en kode som må brukes for å få tilgang til meddelelsen og ved retur av mottakskvittering. Også mottakskvittering bør sendes elektronisk.

Forslag om bruk av elektronisk post og telefaks er fremmet tidligere,29 og må ses i sammenheng med arbeidet med IKT strategi og regelverksutbygging for domstolene generelt. Ved lov av 25. april 2003 nr 24, er det gjort endringer i domstolloven § 146 som tilrettelegger for bruk av elektronisk kommunikasjon. Paragraf 197a gir også Kongen fullmakt til ved forskrift å tilpasse lovbestemmelser om skriftlig kommunikasjon for bruk av elektronisk kommunikasjon. Forkynnelse gjennom elektronisk kommunikasjon er drøftet i Ot prp nr 8 (2002-2003).30

Arbeidsgruppen mener det generelt er ønskelig med regelverk som er tilpasset dagens kommunikasjonsformer. Som det fremgår av kapittel 3 ovenfor, er det investert betydelige midler i elektroniske saksbehandlingssystemer. Det er i dag mulig å lage systemer som ivaretar behovet for sikkerhet for at dokumentet kommer frem til rett person.

Tiltak nr. 6 Justisdepartementet tar initiativ til at det utvikles systemer som muliggjør forkynnelse gjennom elektronisk post.

Forkynnelse gjennom forsvarerNår en part har gitt alminnelig prosessfullmakt, følger det av tvml § 47 jf dl § 193, at forkynnelser og meddelelser i vid utstrekning kan rettes til prosessfullmektigen. En av de mest anvendte forkynnelsesformer i sivile saker er underhåndsforkynnelse etter dl § 179. Forsvarer i straffesak kan ikke vedta forkynnelse etter dl § 179.

Det vil etter arbeidsgruppens syn ikke være hensiktsmessig å innføre regler tilsvarende dl § 193 for forsvarere i straffesaker. Det er derimot ingen hindring for at forsvarer medvirker at forkynnelse skjer overfor siktede. Dette kan gjøres ved at dokumentet sendes forsvarer, som overlever det til siktede og returnerer mottakskvitteringen etter at siktede har signert.

29 Sist ved delprosjektgruppe 5 sin sluttrapport av 30. januar 2003.30 Departementet åpnet prinsipielt for bruk av elektronisk forkynnelse, men fant at forkynnelsesordningen bør vurderes nærmere med tanke på en mer omfattende tilrettelegging for elektronisk forkynnelse.

Side 14 av 36

Innenfor dagens lovverk betinger en slik ordning frivillighet.

Der siktede ikke er varetektsfengslet, vil forsvarer som hovedregel bli oppnevnt straks tiltalte er tatt ut. Forsvarer skal uten unødig opphold ta kontakt med siktede og drøfte hvordan forsvaret bør føres. Forsvareren har også aktivitetsplikt i relasjon til saksforberedelsen for retten; Han skal sende inn bevisoppgave, vurdere politiets bevisførsel og ta stilling til om saken bør behandles med fagkyndige meddommere. Arbeidsgruppen mener at forsvarer også bør pålegges å medvirke til at tiltalebeslutning og stevning blir forkynt for siktede. En slik plikt skiller seg ikke prinsipielt fra deres øvrige plikter i saksforberedelsen og vil gi en ekstra sikkerhet for at siktede har forstått innholdet i de dokumenter som forkynnes for ham.

Forsvarers medvirkningsplikt kan utformes på ulike måter. Ett alternativ vil være å pålegge forsvarer å overlevere dokumentet med mottakskvittering og deretter returnere denne med siktedes signatur. Et problem med dette forslaget er at siktede kan trenere forkynnelsen ved ikke å signere mottakskvitteringen. Siktedes blotte ønske om å unndra seg forkynnelse, bør etter arbeidsgruppens syn ikke være avgjørende for om overleveringen gjøres kjent for retten og påtalemyndigheten. Arbeidsgruppen går derfor inn for en lovendring hvor forsvarer pålegges å overlevere dokumentet til siktede og skriftlig bekrefte overleveringen til påtalemyndigheten eller retten. Plikten til å medvirke til forkynnelse bør være den samme for offentlig oppnevnte forsvarere som privat forsvarere.

Ordningen vil medføre besparelser på flere områder. Det er et stort problem at siktede lar vær å returnere mottakskvitteringen, og forkynnelse gjennom forsvarer må antas å være effektivt i mange av disse tilfellene. Ofte vil forsvarer ha lettere for å komme i kontakt med siktede enn hva gjelder politiet og retten. Ordningen vil også medvirke til at forsvarer setter seg hurtigere i kontakt med siktede, hvilket er en fordel for saksforberedelsen generelt. Det forekommer i dag at forsvarers første møte med siktede skjer dagen før, eller samme dag som hovedforhandlingen avholdes, hvilket kan medføre utsettelse dersom siktede har opplysninger til forsvarer som gjør ytterligere bevisførsel nødvendig. Videre vil forkynnelse regelmessig skje tidligere i saksforberedelsen enn hva som er vanlig i dag, hvilket også innebærer at det tidligere blir klart hvilke saker det må settes inn ekstra ressurser for å få tiltalebeslutningen eller stevningen forkynt.

Effekten av forslaget vil et stykke på veg avhenge av at siktede har oppgitt sitt forsvarerønske før tiltale tas ut, og at politiet i avhør husker å spørre om dette, eventuelt be om at det meldes inn så snart som mulig. Forsvareren vil da raskt kunne ta kontakt med siktede og forberede et møte.

I noen tilfeller vil stevnekontoret sitte med informasjon som forsvarer trenger for å kunne komme i kontakt med siktede. Forsvarer bør i en viss utstrekning kunne henvende seg til stevnekontoret for å få hjelp til å lokalisere siktede, eventuelt få stevnekontoret til å medta innkallingsbrev fra forsvarer til siktede under ordinær forkynnelse.

Forkynnelse gjennom forsvarer er også foreslått i DP5 sin sluttrapport 30. januar d.å.31

Tiltak nr. 7 Det innføres en ny paragraf i domstolloven kapittel 9 som for eksempel kan lyde:

31 Delprosjekt 5- prosessforbedringer i straffesakskjeden, 30.01.03.

Side 15 av 36

Bistås siktede i en straffesak av forsvarer, plikter denne på oppfordring fra retten eller påtalemyndigheten, å overlevere til siktede dokumenter som skal forkynnes for ham samt å skriftlig bekrefte overleveringen til retten eller påtalemyndigheten med angivelse av dato for overleveringen. Forkynnelse anses skjedd på den tid forsvareren angir med mindre annet blir sannsynliggjort.

Også straffeprosesslovens regler må tilpasses lovendringen, deriblant straffeprosessloven § 265.

Forkynnelse ved personlig overlevering av post mot mottakskvittering eller ved andre private forkynnelsestjenesterArbeidsgruppen har vurdert hvorvidt deler av politiets forkynnelsesoppgaver bør settes bort til tilbydere av private post- og budtjenester.

Posten Norge tilbyr ikke personlig overlevering av brev til mottakers adresse. Den tidligere ordning med ekspressbrev, som ble overlevert på mottakers adresse mot kvittering, er nå avviklet.32 Rekommanderte forsendelser utleveres kun på postkontoret.

Etter arbeidsgruppens syn bør også andre tilbydere av post- og budtjenester kunne brukes ved forkynnelse. I både Sverige og Danmark settes deler av forkynnelsesarbeidet bort til private selskaper. Det er usikkert om slike løsninger lar seg integrere med politiets stevnevitnefunksjon på en tids- og kostnadseffektiv måte. Stevnekontorets oppsøkende virksomhet skjer i nært samarbeid med registerspanerne og ofte i miljøer hvor polititjenestemennenes erfaring og myndighet er viktig. Dersom bruk av private tjenester skal være hensiktsmessig, må det være som en særskilt form for postforkynnelse på linje med rekommanderte forsendelser. Det må kreves at brevet kun overleveres til mottakeren personlig mot mottakskvittering. Forkynnelse ved overlevering til et medlem av husstanden m.m., slik som ved stevnevitneforkynnelse, er ikke tilrådelig. Arbeidsgruppen har innhentet prislister fra tre budfirmaer i Oslo for levering av brev innen Oslo kommune. Prisene per brev ligger på mellom 55 til 80 kroner for levering innen samme dag, men vil være betraktelig lavere ved stort volum.

Tiltak nr. 8 Justisdepartementet vurderer å endre domstolloven § 163a, slik at postforkynnelse kan skje gjennom private post- og budtjenester ved direkte overlevering på mottakers adresse mot mottakskvittering.

5.2.5.3 Om tiltalte og vitner bør kunne pålegges å medvirke til forkynnelse, og evt hvilke sanksjoner kan iversettes mot manglende medvirkning

Pålegg om å møte hos politiet for mottagelse av forkynnelse

32 Ordningen tilbys fortsatt for pakker, men det kreves ikke at mottaker legitimerer seg eller at adressaten personlig kvitterer.

Side 16 av 36

I DP 5 sin sluttrapport,33 foreslås det å gi politiet hjemmel til å pålegge mistenkte eller vitner å møte til et bestemt tidspunkt for å motta forkynnelse. Etter forslaget anses dokumentet forkynt på dette tidspunkt også dersom mistenkte/vitnet ikke møter. Forslaget er ment som et alternativ der de ordinære forkynnelsesformer ut fra politiets kjennskap til mistenkte/vitnet vil være vanskelig å få gjennomført.

Arbeidsgruppen er positiv til forslaget, men mener uteblivelse ikke bør innebære at forkynnelse anses skjedd. Bestemmelsen vil i hovedsak bli brukt mot personer uten fast bopel. Disse har ofte betydelige rusproblemer og mange vil ikke møte i samsvar med pålegget. Det vil neppe være betryggende om det kan avsies dom etter straffeprosesslovens § 281 i saker hvor det er høyst tvilsomt om siktede er kjent med innkallingen. Konsekvensen av uteblivelse bør derfor kun være at siktede eller vitnet kan pågripes for fremstilling til forkynnelse. Arbeidsgruppen har vurdert om forslaget bør begrenses til å gjelde personer som oppgir å være uten fast bopel, eller unnlater å oppgi en postadresse som tiltalebeslutning og stevning kan sendes til. Det er særlig i slike det vil være behov for å kunne ilegge oppmøteplikt. En slik begrensning vil likevel være for snever. Det avgjørende bør være om politiet ut fra sin kjennskap til vedkommende vet at forkynnelse ellers ville blitt vesentlig vanskeliggjort.

Avhenting av mistenkte eller vitner vil være et særskilt straffeprosessuelt tvangsmiddel. I tråd med hovedregelen etter straffeprosessloven kapittel 22, bør kompetansen til å treffe beslutning om avhenting forbeholdes påtalemyndigheten. Også pålegg om oppmøte vil være et tvangsinngrep. Arbeidsgruppen finner det imidlertid hensiktsmessig at slikt pålegg kan gis av polititjenestemenn uten påtalekompetanse. Slike beslutninger bør kunne treffes av ansvarlig etterforsker ut fra den kjennskap han eller hun har til siktede eller vitnet.

Pålegg om å melde seg til et bestemt tidspunkt for forkynnelse bør ikke gi mistenkte status som siktet etter strpl § 82. Dersom mistenkte besluttes avhentet, vil han fra før ha status som siktet, enten ved at det er utferdiget et forelegg, en siktelse eller en tiltale.

Forslaget er en naturlig videreføring av straffeprosessloven § 230 annet ledd og kan innpasses som et nytt femte ledd til denne.

Tiltak nr. 9 Ny straffeprosesslov § 230 femte ledd kan for eksempel lyde:

Når det må antas at forkynnelse ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, kan politiet i forbindelse med opplesning som nevnt i fjerde ledd pålegge mistenkte og vitner å møte på politistasjon, lensmannskontor eller annet offentlig kontor på et nærmere angitt tidspunkt for å motta forkynnelse av tiltalebeslutning eller stevning. Den pålegget retter seg mot skal gjøres kjent med at uteblivelse uten gyldig grunn kan gi grunnlag for pågripelse og fremstilling for forkynnelse. Han skal gis en kopi av pålegget og bekrefte mottaket. Dersom mistenkte eller vitnet er uteblitt uten at det er opplyst eller sannsynliggjort at han har gyldig forfall, kan påtalemyndigheten beslutte at han skal avhentes for straks å fremstilles for forkynnelse av tiltalebeslutning eller stevning. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og inneholde en betegnelse av den som besluttes avhentet. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes.

Lovbestemt plikt til å oppgi postadresse til stevnevitne, politi eller annen offentlig

33 Delprosjekt 5, prosessforbedringer i straffesakskjeden, 30.01.03.

Side 17 av 36

myndighetStraffeloven § 333 påbyr enhver å oppgi navn, fødselsdato, fødselsår, stilling eller bopel til offentlig myndighet når dette begjæres i den offentlige tjenestes medfør. Det er et problem for politiet at mistenkte og vitner ikke har plikt til å oppgi postadresser og telefonnummer. Etter arbeidsgruppens oppfatning bør straffelovens § 333 utvides til å gjelde også slike opplysninger. I tillegg bør politiet få særskilt hjemmel til å pålegge mistenkte og vitner å orientere politiet dersom de endrer bopel eller postadresse. Slike pålegg må være tidsbegrenset og begrenset til den aktuelle straffesak.

Tiltak nr. 10 Straffeloven § 333 utvides til også å gjelde opplysninger om postadresse og telefonnummer.

Tiltak nr. 11 Politiet gis hjemmel til å pålegge mistenkte og vitner å orientere politiet dersom de endrer bopel eller postadresse.

Utreiseforbud m.v. overfor sentrale vitnerDet er et problem, særlig for Oslo, at siktede og vitner oppholder seg i utlandet når forkynnelse skal skje. Dette gjelder dels ordinære feriereiser og dels der hensikten er å unndra seg forkynnelse. Det har vist seg svært vanskelig å få nødvendig bistand fra utenlandske myndigheter.

Aktuelle tiltak kan være utreiseforbud, inndragning av pass eller meldeplikt for politiet. For siktede vil reglene om varetektsfengsel og varetektssurrogat være tilstrekkelig. Arbeidsgruppen har vurdert om også sentrale vitner bør kunne ilegges utreiseforbud og eventuelt også meldeplikt, inndragning av reisedokumenter m.v. Tungtveiende hensyn taler imidlertid mot dette. Ulempene ved at vitner forlater landet vil langt på veg kunne avdempes ved bevisopptak enten i Norge eller i utlandet, eller ved økt bruk av telefonavhør.

5.2.6 Opplysninger om bopel og oppholdssted fra annen offentlig myndighet

En rekke siktede og vitner i straffesaker lever omflakkende liv uten fast bopel eller har midlertidig opphold på ulike offentlige og private institusjoner. Særlig sosialtjenestens taushetsplikt gjør det vanskelig å få forkynt tiltalebeslutninger og stevninger for denne gruppen personer. Bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 , jf § 13b nr 5 og sosialtjenesteloven § 8-8, gjør i dag at sosialtjenesten gjennomgående nekter å opplyse vedkommendes oppholdssted, også der han eller hun har opphold på offentlig institusjon av typen bokollektiv e.l.

Arbeidsgruppen vil peke på at sosialtjenestens praksis er en vesentlig hindring for effektiv forkynnelse og dermed også for en effektiv straffesaksavvikling. Avveiningen av behovet for effektiv straffesaksavvikling og hensynet til fortrolighet mellom sosialtjenesten og brukerne er vanskelig og sammensatt. Hensynet til rask saksbehandling og hurtig forkynnelse er den bærende begrunnelsen for at offentlig myndighet etter utlendingsloven § 45 første ledd bokstav h), plikter å gi utlendingsmyndigheten opplysninger om utlendingers navn og adresse uten hindring av reglene om taushetsplikt.34

34 Se Bente Ohnstad, Taushetsplikt, personvern og informasjonssikkerhet i helse- og sosialsektoren, 1997, side 85 og Inst. O nr. 92 (1987-88) s. 23.

Side 18 av 36

Arbeidsgruppen vil be Justisdepartementet vurdere om politiet også ellers bør kunne pålegge annen offentlig myndighet å opplyse om personers bopel eller oppholdssted. Det må vurderes om hjemmelen bør begrenses til der formålet er å få forkynt tiltalebeslutning eller stevning, eller om slike pålegg også kan gis under etterforskningen – eksempelvis for innkalling til avhør. Opplysningsplikten kan begrenses til der forkynnelse (eller innkalling til avhør m.v.) ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort.

Tiltak nr. 12 Justisdepartementet vurderer om politiet bør gis hjemmel for å pålegge annenoffentlig myndighet å opplyse om personers bopel eller oppholdssted.

5.3. Problemområde: Bortfall av foreleggssaker

5.3.1 Innledning:

Som det fremgår av tabellen nedenfor ender bare en av fire berammede foreleggsaker med dom. Om lag 60 prosent av sakene vedtas eller trekkes på annet grunnlag.

Det er særlig et problem at hovedforhandlingene bortfaller kort tid før de skulle vært avholdt. Om lag 85 prosent av sakene som bortfaller blir trukket eller utsatt de siste 4 dagene før hovedforhandlingen. Over halvparten av disse bortfaller samme dag eller dagen før hovedforhandlingen.35 Hovedgrunnen er at forelegget blir vedtatt av siktede. Ulempene ved den høye andelen bortfall blir i dag søkt avdempet ved at Oslo tingrett overberammer i betydelig grad. Kostnadene og effektivitetstapet er likevel betydelige og det er etter arbeidsgruppens oppfatning lite å vinne ved ytterligere overberamming.

35 Antall dager%Utsatt samme dag:2023,51 dag før:2123,52 dager før:910,53 dager før (inkl.helg):1517,64 dager før: (inkl.

helg)89,45 – 10 dager:44,710 – 20 dager:11,120 – 40 dager33,590 – 140 dager44,7

Side 19 av 36

Problemets kjerne er at det brukes betydelige ressurser på å forberede domstolsbehandling av forelegg som til syvende og sist blir vedtatt. Målet må være at disse foreleggene vedtas før utgiftene pådras. Det kan være en rekke årsaker til at foreleggene ikke vedtas tidligere: Ofte satser siktede i det lengste på at politiet ikke velger å sette i gang hele straffesaksapparatet for en ”liten” bots skyld. En annen årsak kan være at siktede mener boten er for høy eller av andre grunner urimelig, uten at skyldspørsmålet egentlig bestrides. En tredje at siktede generelt ikke ønsker å samarbeide med politiet. Det er ofte først når alvoret ved å måtte møte i retten siger inn at mange velger å vedta forelegget.

5.3.2 Mulige forbedringsområder

Innformasjon i forelegget:All erfaring tilsier at god informasjon og oppfølging i form av purringer og orientering om den videre saksgangen ofte fører til at foreleggene vedtas, og at de vedtas på et tidligere tidspunkt enn de ellers ville. Den viktigste kilden til informasjon vil være forelegget selv.

Etter arbeidsgruppens syn gir ikke dagens foreleggsmaler tilfredstillende informasjon om prosessen videre dersom forelegget ikke vedtas. Det bør klart tilkjennegis at saken vil bli sendt til domstolsbehandling, at siktede (dersom han blir domfelt) i regelen vil bli idømt saksomkostninger, og at han også kan bli idømt saksomkostninger hvis forelegget vedtas etter hovedforhandlingen er berammet. Videre bør vilkårene og fordelene ved behandling som tilståelsessak komme klart frem, og siktede bør utrykkelig oppfordres til å ta stilling til om han ønsker saken behandlet som tilståelsessak. Sistnevnte vil være særlig praktisk etter innføringen av domstolsbehandling av tap av førerrett, jf nedenfor under kapittel 6.2.1.

Det bør også fremgå av forelegget at vedtagelse ikke innebærer en erkjennelse av straffeskyld.

Aktiv bruk av straffeloven § 59 annet ledd:Det er viktig at påtaleansvarlig ved valget av om saken skal avgjøres ved forelegg og ved utmålingen av boten og de øvrige reaksjoner er seg bevisst straffeloven § 59 annet ledd. Sett bort fra masseovertredelsessakene (visse vegtrafikksaker, tollovertredelser, m.v), bør boten ofte kunne settes lavere enn det påstanden ellers ville vært i en hovedforhandling. Det kan i enkelte tilfeller også reageres med forelegg i saker hvor det ved en hovedforhandling ville blitt lagt ned påstand om betinget fengselsstraff. Der det er tatt slike hensyn, bør dette klart fremgå av forelegget – herunder at det må påregnes strengere straffepåstand ved en eventuell hovedforhandling.

Rutinemessig purring og saksbehandlingsgebyrOslo politidistrikt har i det siste økt fokus på å følge opp siktede. Forelegg skal normalt ikke sendes tingretten før det er ringt til siktede og orientert om at dette nå vil skje. Etter arbeidsgruppens syn bør det rutinemessig også sendes ut skriftlige purringer. Det bør videre vurderes å gi politiet hjemmel for å ilegge saksbehandlingsgebyr der siktede ikke innen fristen returnerer forelegget i utfylt stand. Gebyret bør kunne økes for hver purring og ha tvangskraft uavhengig av om forelegget senere vedtas eller saken senere blir avgjort ved dom. Gebyret må etter klage bortfalle, dersom siktede sannsynliggjør at han ikke har mottatt forelegget, eller at han av andre grunner var forhindret fra å svare i tide. Et slikt saksbehandlingsgebyr vil gi siktede et initiament til å returnere forelegget på et tidlig stadium.

Side 20 av 36

Tiltak nr. 13 Riksadvokaten bør ta initiativ til en gjennomgang av dagens maler for forelegg. Malene bør tilpasses de enkelte kategorier overtredelser og reaksjoner.

Tiltak nr. 14 Politiet gis hjemmel for å ilegge standardiserte saksbehandlingsgebyr der siktede ikke innen den fastsatte frist returnerer forelegget i utfylt stand. Saksbehandlingsgebyret bør kunne økes for hver purring og ha tvangskraft uavhengig av om forelegget senere vedtas eller saken senere blir avgjort ved dom.

Tiltak nr. 15 Oslo politidistrikt gjennomgår sine rutiner for oppfølging av forelegg som ikke er returnert innen fristen. Det bør rutinemessig sendes skriftlige purringer med ny frist før saken oversendes retten.

Tiltak nr. 16 Riksadvokaten bør utforme retningslinjer for anvendelsen av straffeloven § 59 annet ledd i foreleggssaker.

6. Ressursbruk ved gjennomføring av straffesaker i første instans

6.1 Foreleggssaker

Etter arbeidsgruppens syn bør reglene om domstolsbehandling av foreleggssaker gjennomgås på ny. Avveiningen mellom hensynene til betryggende, hurtig og kostnadseffektiv straffesaksbehandling bør reflektere den enkelte saks alvor og karakter. Den alt overveiende del av foreleggssakene er lite komplisert og med en beskjeden og lite inngripende reaksjon.

I 2002 berammet Oslo tingrett 1471 hovedforhandlinger til behandling av ikke vedtatte forelegg. Av disse ble dom avsagt i 357 saker. Avvikling av rettsmøte, domskonferanse og domsavsigelse binder opp betydelige ressurser i domstolene og påtalemyndigheten. Det er ikke mulig å avvikle en sak på under 2 ½ til 3 timer, uansett hvor enkelt sakskomplekset er.

Behandling av foreleggsaker uten legdommereArbeidsgruppen vil be Justisdepartementet igjen å se på muligheten for å avholde hovedforhandlinger i foreleggssaker uten legdommere. Det er enighet om at legdommerprinsippet bør stå sterkt i den norske strafferettspleie. Prinsippet må imidlertid avveies mot hensynet til tids- og ressurseffektivitet. Etter arbeidsgruppens syn, vil de fleste foreleggssaker kunne undergis en betryggende behandling uten legdommerdeltagelse. Til sammenligning behandles i dag gebyr (parkeringsgebyr m.v) av en fagdommer alene og alvorlige straffesaker kan avgjøres etter forenklet rettergang av en fagdommer alene etter reglene i straffeprosessloven § 248. Det er da vanskelig å begrunne at et forelegg for enkle trafikkforseelser, tollovertredelser m.v. skal behandles med legdommere. På samme måte som for sivile saker, bør siktede kunne kreve retten satt med legdommere. Forberedende dommer bør også kunne bestemme dette når særlige grunner gjør det ønskelig - eksempelvis der dommeren vurderer annen reaksjon enn bot. Noen avgjørende grunn mot at disse sakene som hovedregel avgjøres uten legdommere kan det da ikke være.

Side 21 av 36

Legdommerprinsippet står for øvrig sterkt også i Sverige og Danmark, uten at det der er ansett nødvendig med legdommere i (alle) foreleggsaker.36

Ved behandling av foreleggssaker uten legdommere og med bruk av protokollfører, vil tidsbruken antagelig kunne halveres slik at en dommer kan avvikle 3-4 foreleggsaker per dag. I Oslo tingrett vil dette frigjøre om lag to dommerårsverk. I tillegg kommer sparte utgifter til legdommere og administrasjon av disse.

Lovendringen kan eventuelt begrenses til forseelsessaker. Etter arbeidsgruppens syn bør forelegg ilagt foretak etter straffeloven kapittel 3a fortsatt behandles med legdommere.

Tiltak nr. 17 Forslaget kan innpasses som et nytt annet til fjerde punktum i straffeprosessloven § 276 første ledd. Lovteksten kan for eksempel lyde:

Ved behandling av saker hvor forelegg er trådt i stedet for tiltalebeslutning, settes retten uten meddommere. Saksforberedende dommer skal etter begjæring fra siktede eller når særlige grunner foreligger, bestemme at retten settes med meddommere. Slik begjæring må fremsettes senest samtidig med fristen for å kreve ytterligere bevis etter straffeprosessloven § 267 første ledd annet punktum. §318 gjelder tilsvarende så langt den passer.

Forslaget vil nødvendiggjøre tilpasninger av andre bestemmelser i straffeprosessloven, deriblant straffeprosessloven § 267.

Summarisk behandling av foreleggssaker ved uteblivelseReglene om bevisførsel og gjennomføringen av hovedforhandlingen for øvrig skiller i liten grad mellom store og små saker. En forseelsessak hvor siktede er ilagt et forelegg på noen få tusen kroner behandles etter de samme prinsipper som en sak hvor siktede risikerer årelang fengselsstraff.

Kravene til bevisførsel er også de samme der siktede uteblir uten gyldig forfall og saken fremmes etter straffeprosessloven § 281.37 Oslo tingrett har ingen statistikk for hvor mange foreleggssaker som blir pådømt etter straffeprosesslovens § 281, men all erfaring tilsier at dette skjer ofte.

Etter arbeidsgruppens syn taler gode grunner for å forenkle domstolsbehandlingen i foreleggsaker hvor siktede uteblir uten gyldig forfall. Forelegget er et tilbud fra påtalemyndigheten om å få saken avgjort utenrettslig og skal kun utferdiges der alternativet vil være å reise tiltale. Vedtagelse av forelegg har dels karakter av avtale om straff og dels av en oppgivelse av retten til domstolsbehandling. Der siktede lar vær å møte for retten, er det naturlig at domstolsbehandlingen kan skje mer summarisk. Dette er ordningen etter den danske retsplejelovs § 934 første ledd som lyder: ”Udebliver tiltalte uden oplyst lovlig forfald, eller nægter han at afgive forklaring, kan retten, når der ikke under sagen er spørgsmål om højere straf end bøder, og omstændighederne ikke findes at tale erimod, anse ham som den, der vedgår det ham påsigtede forhold, og påkjende sagen uden videre bevisførsle. Dommen kan udfærdiges ved en påtagning på anklageskriftet.”

36 Se den svenske rettergångsbalken 1. kapittel § 3b og den danske retsplejelovs § 687 annet ledd.37 Gjennomføringen av forhandlingene blir likevel preget av at siktede ikke er til stede og ikke forklarer seg direkte for retten.

Side 22 av 36

En løsning etter modell fra den danske retsplejelov vil etter arbeidsgruppens syn være å gå noe for langt. Rettens ansvar for sakens opplysning er grunnleggende og ingen bør dømmes til straff uten at retten har vurdert bevisene for straffeskyld. Omfanget av bevisførselen og hvordan bevisene skal føres bør likevel overlates til rettens skjønn. Det bør i slike saker åpnes for at retten får straffesaksdokumentene til gjennomsyn og at dom kan avsies på grunnlag av disse uten ytterligere forhandlinger. Kravene til domsgrunner kan også reduseres, slik at det ved domfellelse kun kreves en beskrivelse av det saksforhold som anses bevist og at det ikke kreves begrunnelse for reaksjonsfastsettelsen, forutsatt at det ikke reageres med annet enn bot.

Forslaget kan gjennomføres ved endringer i straffeprosessloven § 292 og § 40

Forslag nr. 18 Justisdepartementet vurderer å forenkle kravene til bevisførsel og domsgrunner i foreleggssaker hvor siktede uteblir uten gyldig forfall.

6.2 Øke andelen tilståelsessaker

I Oslo avgjøres mellom 30 og 40 prosent av straffesakene som tilståelsessak, hvilket er langt lavere enn i de øvrige store byer. I Trondheim og Asker/Bærum avgjøres det langt flere saker som tilståelessaker enn ved meddomsrett, mens det i Bergen og Stavanger avgjøres omtrent like mange saker i hver kategori. I en viss grad kan forskjellene forklares med at Oslo har et annet og grovere kriminalitetsbilde enn landet for øvrig, og at en forholdsvis større andel av anmeldte saker henlegges. En stor del må likevel forklares i andre forhold. For eksempel synes en unødvendig stor andel foreleggssaker berammet som hovedforhandling, hvilket neppe kan forklares med særtrekk i kriminalitetsbildet.

6.2.1 Politiets rutiner; Særlig om foreleggssaker og tap av rett til å føre motorvogn på grunn av straffbare forhold

Oslo politidistrikt har det siste året økt fokus på bruk av påtaleunnlatelse, forelegg, konfliktråd og domstolsbehandling i tilståelsessak. Effekten synes god, og andelen saker som får sin avgjørelse på annen måte enn gjennom hovedforhandling er økende. Andelen ligger likevel godt under det som er vanlig i andre større byer.

Det er arbeidsgruppens oppfatning at foreleggsaker som sendes til tingretten for berammelse av hovedforhandling ofte kunne, og burde, vært avgjort som tilståelsessak. Det er viktig, særlig av hensynet til effektiv ressursutnyttelse, at disse sakene blir kanalisert til rett behandlingsform. I sær gjelder dette ved ikraftredelsen av lov av 4. juli 2003 nr 77, hvor kompetansen til å fastsette tap av retten til å føre motorvogn på grunn av straffbare forhold overføres til domstolene.38 Tap av førerrett kan også ilegges ved forelegg, hvilket vil være den praktiske hovedregel. Lovendringen vil innebære betydelig merarbeid for domstolene, i sær for tingrettene. Det må antas at færre vil vedta forelegg om forelegget også inneholder tap av 38 Justisdepartementets utkast til forskrift er ute på høring. Det tas sikte på at den nye ordningen skal tre i kraft fra 1. januar 2004.

Side 23 av 36

førerrett (og prikkbelastning). Spørsmålet om siktede skal tape førerretten, og evt for hvor lenge, er et reaksjonsspørsmål. Der skyldspørsmålet ikke er bestridt, vil saken normalt kunne behandles som tilståelsessak. Det er viktig at politiet gjennomgår sine rutiner for å hindre unødig behandling som meddomssak. Arbeidsgruppen foreslår at det utarbeides et standard forelegg for tap av førerrett og prikkbelastning. Det bør i forelegget gis grundig informasjon om prosessen videre, dersom forelegget ikke vedtas. I sær bør vilkårene for, og fordelene ved, tilståelsesdom fremgå tydelig. Politiet bør også gjennomgå sine rutiner for når foreleggsaker skal oversendes tingretten med begjæring om tilståelsesdom. Arbeidsgruppen viser til at påtaleinstruksen § 8-20 første ledd siste punktum bør tilpasses lovendringen, slik at forelegget også skal oversendes til behandling som tilståelsessak der siktede er uenig i forelagte reaksjoner, som nevnt i straffeprosessloven § 2 nr 4.

I langt de fleste saker hvor det er tatt beslag i siktedes førerkort, vil etterforskningen kunne skje raskt. For å unngå dobbeltbehandling – først av spørsmålet om beslag av førerkortet, og så spørsmålet om straff og tap av førerrett – bør politiet sørge for at saken oversendes domstolen med parallell begjæring om tilståelsesdom eller foreleggspådømmelse innen 3-ukers fristen for oversendelse av førerkortbeslaget. For saker som ikke avgjøres ved tilståelsesdom, vil politiet og domstolens saksbehandlingstid være en viktig premiss når siktede vurderer om han skal samtykke til beslaget.

Arbeidsgruppen har vurdert om foreleggssaker i alle tilfeller bør forsøkes pådømt som tilståelsessak, eventuelt at dette gjøres i alle saker hvor siktede ikke utrykkelig har motsatt seg slik behandling. En slik ordning vil ha flere fordeler. For det første vil en dommer lettere kunne danne seg et bilde av om siktedes innsigelser gjelder skyldspørsmålet eller reaksjonsfastsettelsen. Det er for øvrig ikke enhver innsigelse mot skyldspørsmålet som hindrer behandling som tilståelsessak. Det er for eksempel ikke et krav at siktede erkjenner at forholdet rammes av straffeloven. I saker hvor domfellelse forutsetter en skjønnsmessig vurdering, eksempelvis av om siktede har opptrådt uaktsomt, kan han overlate denne vurderingen til enedommeren. Dommerens veiledning om lovforståelsen vil erfaringsvis også ofte føre til at siktede erkjenner straffeskyld for forholdet. I første omgang kan en slik ordning innføres på begrensede kategorier foreleggssaker. Forelegg hvor tap av førerrett til motorvogn er ilagt, vil være særlig egnet. Foreleggene bør da regelmessig oversendes innen utgangen av 3-ukers fristen for oversendelse av førerkortbeslag, slik at disse spørsmålene kan behandles i samme rettsmøte.

Tiltak nr. 19 Det utarbeides standard foreleggstekst for tap av førerrett og prikkbelastning.

Tiltak nr. 20 Påtaleinstruksens § 8-20 første ledd siste punktum tilpasses lovendringen slik at forelegget også skal oversendes til behandling som tilståelsessak der siktede er uenig i forelagte reaksjoner som nevnt i straffeprosessloven § 2 nr 4.

Tiltak nr. 21 Oslo politidistrikt gjennomgår sine rutiner for hurtig påtaleavgjørelse i saker hvor det er tatt beslag i siktedes førerkort.

Tiltak nr. 22 Oslo tingrett og Oslo politidistrikt igangsetter et prøveprosjekt hvor visse kategorier foreleggssaker som hovedregel forsøkes pådømt som tilståelsessak før saken berammes som hovedforhandling. I første omgang kan en slik ordning begrenses til forelegg hvor siktede er fratatt retten til å føre motorvogn.

Side 24 av 36

6.2.2. Økt bruk av strafferabatt ved tilståelse

Etter straffeloven § 59 annet ledd har retten, der siktede tilstår, plikt til å vurdere om straffen skal settes lavere enn den ellers ville blitt. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov av 2. mars 2001 nr 7, og hadde sin bakgrunn i at straffen i tilståelsesssaker ikke skilte seg nevneverdig fra straffen der gjerningsmannen ikke har tilstått. I forarbeidene fremheves hensynet til prosessøkonomi og hensynet til at fornærmede skånes for belastningen ved en hovedforhandling. Arbeidsgruppe I foreslo i sin sluttrapport39 en normalrabatt på 1/3 av den straff som ville blitt ilagt uten tilståelse. Departementet ønsket ikke å gi anvisning på et normalnivå, men det er forutsatt at rabatten skal være så stor at antallet tilståelser øker. 40I Rt 2002 s 1591 reduserte Høyesterett straffen med 1/3 fra hva retten fant ville vært straffen uten tilståelsen.

Andelen tilståelsessaker har ikke økt nevneverdig etter lovendringen og har for Oslo tingrett sågar vært synkende. Så langt arbeidsgruppen erfarer har det heller ikke skjedd vesentlige endringer i straffutmålingen i tilståelsessaker sammenholdt med straffen der gjerningsmannen ikke har tilstått. Riksadvokaten har nå tatt initiativ for å kartlegge påtalemyndigheten og domstolenes praktisering av straffeloven § 59 annet ledd, og tar sikte på å gi retningslinjer for påtalemyndighetens anvendelse av bestemmelsen i et rundskriv.41

Arbeidsgruppen vil peke på det særlige ansvar påtalemyndigheten har for å informere siktede om muligheten for tilståelsesdom, og til å følge opp lovgivers signaler ved straffepåstanden inntatt i oversendelsen til retten. Bemerkningene i påtegningen vil stå sentralt ved rettens straffutmåling. Siktede vil i tilståelsessaker normalt ikke ha krav på offentlig oppnevnt forsvarer. Det er da særlig viktig at påtalemyndighetens strafforslag og begrunnelsen for denne er balansert og veloverveid. Det kan også være hensiktsmessig at påtaleansvarlig på et tidligere tidspunkt orienterer siktede om den straffen som vil bli påstått dersom saken behandles som tilståelsessak og den straffpåstand som må forventes ved en eventuell hovedforhandling.

Også domstolene har et ansvar for å synliggjøre den strafferabatt som gis, gjerne ved utrykkelig å ta stilling til hva straffen ville blitt dersom saken ikke var behandlet som tilståelsessak.

I tilståelsessaker hvor det ikke er spørsmål om å idømme ubetinget frihetsstraff i mer enn 6 måneder, har siktede som hovedregel ikke krav på offentlig oppnevnt forsvarer. Oppnevnelse må i så fall skje etter straffeprosessloven § 100 annet ledd, hvor det kreves særlige grunner. Siktedes mulighet for forsvarerbistand vil i noen tilfeller være avgjørende for om saken lar seg pådømme som tilståelsessak. Rådgivning fra forsvarer kan være avgjørende for at siktede godtar slik behandling – både gjennom generell veiledning og gjennom underhåndskontakt 39 Arbeidsgruppe I, Prosjekt hurtigere straffesaksbehandling. Sluttrapport av 20. juni 2000.40 I merknaden til lovforslaget heter det i Ot prp 81 1999-2000 side 44: ”Formålet med lovendringen er at det skal legges større vekt på tilståelser i alminnelige saker enn tilfellet er i dag, særlig i de saker som behandles i forhørsretten. Lovendringen kan også få betydning for enkelte alvorlige straffesaker, men det er ikke først og fremst disse sakene forslaget tar sikte på. Retten bør i domspremissene angi hvilken betydning tilståelsen har hatt ved straffutmålingen. Gjelder det forbrytelser hvor det har dannet seg et nokså eksakt straffenivå i praksis, typisk i en del narkotikasaker, kan det være hensiktsmessig at retten i premissene angir hva som ville ha blitt straffen hvis den siktede ikke hadde tilstått. I andre saker kan man som regel ikke forvente at retten gir en slik angivelse av ”rabatten”. Men retten bør i mer generelle vendinger gi utrykk for hvor stor vekt den har lagt på tilståelsen.”41 Riksadvokatens brev av 10. november d.å. til landet statsadvokatembeter er inntatt som vedlegg til rapporten.

Side 25 av 36

mellom forsvarer og påtaleansvarlig om utforming av siktelsen og reaksjonsvalg. I saker hvor reaksjonsspørsmålet står sentralt, er det erfaringsmessig vanskelig for siktede å gi avkall på forsvarerbistand - eksempelvis der forholdet ligger i grensen mellom betinget fengsel, ubetinget fengsel og samfunnsstraff. Domstolene bør være bevisst den prosessøkonomiske gevinst som kan ligge i en begrenset oppnevnelse etter straffeprosessloven § 100 annet ledd. Det kan videre være behov for en mer fast ordning hvor siktede kan henvende seg til forsvarerer med konkrete spørsmål. I Oslo kan dette gjøres ved en utvidelse av forsvarervakten. Ordningen må i så fall begrenses til korte konsultasjoner for generell veiledning om vilkårene for tilståelsesdom og forventet straffutmåling.

Forslag nr. 23 Riksadvokaten bør ta initiativ til at det blir utformet standardisert informasjon om:

- Vilkårene for tilståelsesdom- Straffeutmålingspraksis i tilståelsessaker sammenholdt med saker hvor

siktede ikke har tilstått.

Forslag nr. 24 Riksadvokaten bør utforme instruks for betydningen av straffeloven § 59 annet ledd i relasjon til:

- Utformingen av påtegningsark og forslag til straff ved oversendelse til retten.

- I hvilken grad det kan gis forhåndstilsagn om påtalemyndighetens strafforslag ved en eventuell tilståelsesdom.

Forslag nr. 25 Oslo tingrett tar initiativ til økt bevissthet om forsvarers rolle i tilståelsessaker og de prosessøkonomiske fordelene ved begrensede oppnevninger etter straffeprosessloven § 100 annet ledd.

Forslag nr. 26 Advokatforeningen tar initiativ til økt bevissthet blant forsvarere om muligheten for tilståelsespådømmelse og fordelene ved dette.

Forslag nr. 27 Justisdepartementet vurderer hvorvidt forsvarervakten i Oslo bør utvides til også å omfatte generell rådgivning om tilståelsesdom og forventet straffutmåling ved slik domsbehandling.

6.2.3 Berammelsesrutiner Oslo tingrett

Som beskrevet ovenfor er saksmengden i dag stor både for tingretten, påtalemyndigheten og forsvarere. Dette gjør det igjen vanskelig å finne berammelsestidspunkt som passer for alle aktører. Dialog og vilje til fleksibilitet er viktig for å utnytte tid og ressurser mest mulig effektivt. Oslo tingretts erfaring er at forsvarere i dag strekker seg lenger for å tilpasse seg tingrettens berammelsesplan. Tingretten berammer i dag hovedforhandlinger med start kl 0900, og for visse saker kl 1200. Fra et forsvarerstandpunkt er det ønskelig at retten er mer fleksibel mht berammelsen av de små og mellomstore straffesakene. Saker med samme forsvarer bør i større grad berammes til samme dag, gjerne med samme aktor og dommere. Det bør også være mulig å starte hovedforhandlingene senere enn kl 0900, dersom dette er ønskelig av hensyn til forsvarers og aktors timeplan. Slik fleksibilitet er vanlig i landet for øvrig. Dette vil kunne frigjøre kapasitet både for aktor og forsvarer.

Side 26 av 36

Forslag nr. 28 Oslo tingrett gjennomgår sine rutiner med sikte på mer fleksibilitet og bedre kommunikasjon med forsvarer og aktor i berammelsesprosessen. Herunder må vurderes å foreta flere berammelser samme dag og eventuelt avvente domskonferanser til dagen derpå.

7. Ressursbruk ved gjennomføring av straffesake annen instans

Arbeidsgruppe II foreslo i sin sluttrapport42 flere tiltak vedrørende ankebehandlingen av straffesaker.

Begrenset bruk av lagretteEtter straffeprosessloven § 352 første ledd, skal lagmannsretten i bevisbedømmelsesanker settes med lagrette (jury) i alle saker som gjelder straffebestemmelser med strafferamme over seks år, uavhengig av hvor streng straff siktede i realiteten risikerer. Arbeidsgruppe II foreslo å begrense området for lagrettebehandling til saker som gjelder straffebestemmelser med strafferamme over seks år og det er påstått eller idømt straff i førsteinstans som overstiger fengsel i fire år. Det ble også foreslått endringer i straffeprosessloven § 353 første ledd. Forslagene er gjentatt i forstudierapporten i Delprosjekt II.43

Antallet lagrettesaker for Borgarting lagmannsrett har steget markert det siste året. Fra å ha ligget på om lag 100 saker per år tilsier prognosen for 2003 om lag 150 innkommende saker. Det er foreløpig uvisst hvorvidt dette representerer en (midlertidig) bølgetopp. Det er imidlertid klart at tendensen går i retning av stadig flere lagrettesaker. Uvissheten gjelder kun hvor dramatisk økningen vil være. Lagmannsretten legger til grunn 150 lagrettesaker i saksavviklingsplanen for 2004.

En undersøkelse i 1998 viser at forslaget ville redusert antallet lagrettesaker med ca 60, noe som innebærer en bruttobesparelse på ca 7,2 millioner kroner for lagmannsretten. Dersom 50% av disse sakene kommer til behandling som meddomssak, vil kostnadene til gjennomføring av disse utgjøre ca 2,2 millioner kroner, hvilket utgjør en netto besparelse på ca 5 millioner kroner. I tillegg kommer besparelser av utgifter til lagrettemedlemmer og forsvarer. Besparelsene ved de foreslåtte endringer i lagretteordningen tilsvarer om lag lagmannsrettens ressursbehov for å nedarbeide eksisterende restanser, samt møte den generelt økende saksmengde, jf nedenfor under kapittel 8.2.3 og 8.3.3.

I forstudierapport fra Delprosjekt II, god ressursutnytting i domstolene august 2003, foreslås det nedsatt en forstudiegruppe for å kartlegge ressursbruken i lagrettesakene sammenlignet med saker som går for stor meddomsrett. Arbeidsgruppen er enig i at dette er nødvendig. Kartleggingen bør imidlertid ikke kun omfatte ressursspørsmål. Det vil også være nødvendig å få frem statistisk materiale for domstolsbehandlingen av to-instanssakene; hvor stor andel av sakene som ankes (fullstendig anke), fordeling av disse etter forbrytelseskategori, resultatet av ankebehandlingen sammenlignet med resultatet i førsteinstans m.v. Ved innføringen av LOVISA vil det nødvendige tallmaterialet være lett tilgjengelig. Arbeidet bør starte snarest

42 Arbeidsgruppe II, Prosjekt hurtigere straffesaksbehandling, 26. juni 2000.43 Delprosjekt II, God ressursutnyttning i domstolene, august 2003.

Side 27 av 36

mulig og gjennomføres over en treårsperiode, slik at eventuelle tendenser over tid kan fanges opp.

Adgangen til å nekte siktedes anke fremmetI sluttrapporten ble det også foreslått å endre straffeprosessloven § 321 tredje ledd, slik at siktedes rett til automatisk fremming av anke forbeholdes saker med strafferamme på over seks år og hvor det er påstått eller idømt mer enn fire års fengsel.

Legdommerdeltagelse og skriftlig ankebehandling i lagmannsrettenVidere ble det foreslått endringer i straffeprosessloven § 332 og § 333 ved at lagmannsretten ved straffutmålingsanker settes uten legdommere i alle saker, og at begrensede anker med partenes samtykke kan behandles skriftlig.

Denne arbeidsgruppen tar ikke stilling til ovennevnte forslag, men ser det viktig at forslagene tas til behandling.

Forslag nr. 29 Justisdepartementet tar stilling til forslaget fra Arbeidsgruppe II, Prosjekt hurtigere straffesaksavvikling.

Forslag nr. 30 Justisdepartementet nedsetter en gruppe som får i oppgave å kartlegge ressursbruken i lagrettesaker samt samle inn og systematisere data for domstolsbehandlingen av to-instanssaker.

8. Ressursbehovet i de ulike leddene i straffesakskjeden

8.1 Innledning

Som det blant annet fremgår av Elstadrapporten,44 har de senere års økning i saksmengde og kompleksitet ikke blitt fulgt opp av en tilsvarende ressursøkning til straffesakskjeden. For domstolenes del har dette ført til økte behandlingstider, hvilket i sær har gitt store utslag ved Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.45 For politiets og påtalemyndighetens del, har man opplevd store kapasitetsproblemer. Det har over en lengre periode vært mangel på statsadvokater til å aktorere saker som berammes ved Oslo tingrett og våren 2003 førte dette til midlertidig berammelsesstopp fra statsadvokatenes side. Dette er i seg selv dramatisk og vil forplante seg gjennom straffesakskjeden i lang tid fremover. Til dette kommer at Oslo tingrett fikk en saksvekst på hele 27 prosent fra 2000 til 2001 som følge av en intern realrokering av 33 stillinger til straffesaksavviklingssiden i Oslo politidistrikt. Dette avfødte høyere restanser enn noen gang tidligere og har smittet over på neste ledd i straffesakskjeden - lagmannsretten. For å unngå at det oppstår slike flaskehalser, bør man i langt større grad se ressurstilførselen i straffesakskjeden i sammenheng. Et system som baserer seg på skippertak i form av ekstraordinære midler når restansene er blitt uhåndterlige - vil ikke bare være lite ressurseffektivt, men også lite forenlig med de frister lovgiver har satt for behandlingstiden. Ressursene må tilføres jevnt i alle ledd og i samme tempo som saksveksten.

44 Sluttrapport av 30.09.02, Prosjekt flerårig plan for ressurser i domstolene.45 Underdekningen har også gått på bekostning av nødvendige investeringer som kunne effektivisert driften og bedret servicen overfor publikum.

Side 28 av 36

I det følgende har arbeidsgruppen foretatt en nærmere vurdering av politiets, påtalemyndig-hetens og domstolenes framtidige ressursbehov i lys av en fortsatt jevn saksvekst. Frem-stillingen er delt i to: Først foretas en beregning av den ressurstilgang som er nødvendig i de ulike leddene for å holde tritt med saksveksten. Dernest gjøres det et overslag over hva som må til for å nedarbeide dagens restanser i løpet av to år. (Arbeidsgruppen anbefaler at en restansenedarbeiding foretas over to år, og ikke et kortere tidsrom. Det skyldes at det alltid vil ta noe tid å få god avkastning av nye ressurser.)

8.2 Nødvendig ressurstilgang som følge av saksvekst

8.2.1 Innledning

Antallet anmeldte forbrytelser og forseelser i Oslo har vært relativt konstant siden 1996. Det har imidlertid i samme periode vært en markert økning i antallet hovedforhandlinger og rettsdager for Oslo tingrett. Årsaken til dette ligger dels i restanseavvikling, dels i en økning i politiets oppklaringsprosent og dels i endringer i hovedstadens kriminalitetsbilde. Tendensen går i retning av mer omfattende og komplekse saker og en større del av kriminaliteten har grenseoverskridende karakter eller bedrives av personer som samarbeider i nettverk. Økonomisk kriminalitet har videre vært et satsingsområde, hvilket har ført til en rekke store straffesaker i den senere tid.

8.2.2 Saksutvikling i Oslo tingrett

Antallet nye meddomsrettssaker og enedommersaker i Oslo tingrett har gjennom en årrekke vært økende. For å få et samlet bilde av sakstilgangen, vises utviklingen i form av normerte straffesaker.46

46 Summen av meddomsrettsaker og enedommersaker, hvor enedommersakene er gitt en vekting av 0,3 meddomsrettssak

Side 29 av 36

Figuren tar utgangpunkt i 1995 da to-instansreformen ble innført. Den viser en jevn økning på gjennomsnittlig ca 250 normerte saker per år. Erfaringstall for Oslo tingrett viser at hvert dommerårsverk avvikler 125 meddomsrettsaker årlig. Veksten i straffesaksantallet tilsvarer altså en årlig arbeidsmengde på 2 dommerårsverk. Ved tingretten er det en 1:1-faktor mellom dommere og støttepersonale, slik at det altså vil være et årlig behov for tilførsel av 2 dommerårsverk og 2 saksbehandlerårsverk.

8.2.3 Saksutvikling i Borgarting lagmannsrett

I Borgarting lagmannsrett er det også en økning i antall nye straffesaker. Nedenfor vises økningen siden 1996 i normerte straffesaker (dvs. summen av alle straffesakstypene). Hver normert straffesak tilsvarer en lagrettesak.47

47 En lagrettesak er vektet til 4, en meddomsrettssak til 2,5 og en begrenset anke til 1. Når summen av dette divideres med normen for lagrettesakene, fremkommer en normert straffesak.

Side 30 av 36

Figuren viser en årlig vekst i arbeidsmengden tilsvarende 12 jurysaker. Erfaringstall viser at et lagdommerårsverk avvikler 10 slike normerte saker. Dette medfører et årlig behov for 1,7 nye årsverk i lagmannsretten. Med et forholdstall på 0,6 for støttepersonell, blir totalbehovet på 1,7 lagdommere og 1 saksbehandler årlig, om restansene ikke skal øke.

8.2.4 Saksutvikling i Oslo politidistrikt

Arbeidsmengden for politiets jurister beskrives best ved det antall aktorater som avvikles, antall rettsdager og ikke minst ved det antall saker som oversendes Oslo tingrett.48 Arbeidsmengden kan også beskrives ut fra økningen i antall politijurister i Oslo, jf kurven nedenfor.

Kurven viser en nærmest lineær økning i antall politijurister på om lag 6 årsverk i året. Bemanningsøkningen har så langt holdt tritt med saksutviklingen. Prognosene viser at det er nødvendig med fortsatt oppbemanning.

Særlig om stevnekontoret48 Se kurven i punkt 8.2.2.

Side 31 av 36

I 2002 registrerte stevnekontoret inn 28160 saker. Antallet saker de to foregående år lå på mellom 20000 og 21000. Økningen skyldtes i en viss grad Prosjekt Oslo tingrett, hvor tingretten frem til mars 2003 ble tildelt ekstra dommerressurser for nedarbeiding av straffesaksrestanse. Saksmengden har imidlertid holdt seg høy også etter avviklingen av Prosjekt Oslo tingrett, og antallet stevninger i september og oktober 2003 har ligget på samme nivå som året før. Sammenholdt med tallmaterialet fra Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett tyder alt på at tendensen vil fortsette.

Bemanningsøkningen i samme periode har ikke holdt tritt med saksveksten. Fra 2000 til 2003 har saksmengden per saksbehandler økt med om lag 10 prosent. Den reelle økning i arbeidsbyrde er imidlertid større, blant annet fordi stadig færre returnerer mottakskvitteringen ved postforkynnelse og at ettersøknings- og den operative del av stevnevitnearbeidet generelt er mer krevende. Etter arbeidsgruppens syn er denne underkapasiteten en av hovedårsakene til den høye andelen utsatte hovedforhandlinger. Isolert sett vil det være nødvendig å øke bemanningen med åtte årsverk sammenholdt med bemanningen fra 2001, med ytterligere ett årsverk for hver tusende nye saker.

8.2.5 Saksutvikling i Oslo statsadvokatembeter

Kurven nedenfor viser en svak økning i antallet statsadvokataktorater frem til 2002. Økningen er så langt dekket inn ved hjelp av midlertidige engasjementer, overtid og bruk av aktorer fra Oslo politidistrikt. Sett bort fra 2003, er veksten på omlag 50 aktorater i året. Man ser imidlertid også at antall rettstimer bak hvert aktorat øker på grunn av større og mer omfattende saker. Prognosene for 2003 viser en dramatisk økning i antallet rettsdager. Til dette kommer at antallet fristssaker er sterkt økende i Oslo. Ut fra disse beregningene bør Oslo statsadvokatembeter årlig tilføres minst to statsadvokatstillinger og to saksbehandlingsstillinger.

Side 32 av 36

8.3 Ressursbehov for å nedarbeide restanser

8.3.1 Innledning

Dersom man parallelt med å tilføre ressurser i takt med saksveksten også gir ekstra ressurser til å nedarbeide restansene, vil man med stor sannsynlighet komme nær de fastsatte mål for behandlingstider. Som nevnt innledningsvis har arbeidsgruppen beregnet hva det vil kreve av ressurser å nedarbeide restansene i Oslo i løpet av ett eller to år. Det må likevel understrekes at det i beregningen ikke er tatt hensyn til behovet for ressurstilførsel for å behandle de sivile sakene, herunder prioritere saker som gjelder barnevern, familierett og stillingsvern. Utviklingen hva gjelder slike saker kan indirekte redusere effekten av ressurser tilført straffesakssektoren.

8.3.2 Restansenedarbeiding i Oslo tingrett

Prognosene per 3. kvartal 2003 tilsier at det totalt sett vil komme inn 4.045 nye meddomssaker dette året. I så fall vil beholdningen av ubehandlede saker være ca 1700 ved utgangen av året. Med en antatt saksvekst på 5 prosent, vil det komme 4430 nye saker inn i 2005. Dersom den teoretiske behandlingstiden ved utgangen av 2005 skal være 90 dager, må beholdningen samtidig reduseres til 1108 saker. Dette innebærer en restansenedarbeiding på 565 saker i løpet av perioden. Idet et dommeråsverk avvikler 125 M-saker, tilsvarer dette en arbeidsmengde lik ca. 5 dommerårsverk.

Side 33 av 36

8.3.3 Restansenedarbeiding i Borgarting lagmannsrett

Beholdningen av lagrettesaker vil ved utgangen av 2003 være på 60 lagrettesaker og ca 60 meddomsrettsaker. Ifølge prognoser vil antallet nye lagrettesaker i 2004 være ca 150, og antallet nye meddomsrettssaker ca 100.

Dersom den teoretiske behandlingstiden ved utgangen av 2005 skal være 90 dager, må beholdningen av lagrettesaker reduseres til 37 og meddomsrettssaker til 25.

Dette innebærer en restansenedarbeiding på 22 lagrettesaker og 35 meddomsrettssaker i løpet av perioden. Dette tilsvarer en arbeidsmengde på 44 normerte saker.49 Med utgangspunkt i at et lagdommerårsverk avvikler 10 normerte saker årlig, vil det være nødvendig med 4,4 nye lagdommerårsverk.

8.3.4 Restansenedarbeiding i OPD

Med høstens midler til restansenedarbeiding og en reell styrking på om lag 8 jurister, vil Oslo politidistrikt kunne opprettholde dagens behandlingstid. Forutsetningen for dette er at politidistriktet tilføres midler i takt med den årlige sakstilveksten som beskrevet ovenfor. Det er imidlertid viktig å understreke at den økende mengde statsadvokataktorater tar mye tid og ressurser som kommer i tillegg til Oslo politidistrikts egne oppgaver. I perioden 10 mars til 30. september d.å., har Oslo politidistrikt mottatt 105 oppnevningsaktorater, hvilket grovt sett tilsvarer ca 200 rettsdager. I tillegg kommer tiden som går med til forberedelser. Dersom denne praksisen opprettholdes, vil dette med stor sikkerhet gå utover Oslo politidistrikts evne til å egne saker à jour. Restansenedarbeiding i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett vil også påvirke Oslo politidistrikts ressursbehov. Hvor stor ressurstilførsel som kreves er usikkert, men forsøkes anslått i tabellen nedenfor under kapittel 8.4.

8.3.5 Restansenedarbeiding i Oslo statsadvokatembeter

Oslo statsadvokatembeter har så langt unngått restanseoppbygging ved bruk av midlertidige engasjementer, overtid og oppnevnelse av politijurister som aktorer.

8.4 Oppsummering/konklusjon

Vi har her delt opp ressurser som det årlig er nødvendig å inneha for å klare veksten i saker på ca 5%.

Oslo politidistrikt Oslo statsadvokater Oslo tingrettBorgarting

lagmannsrettstevne

kontoret

1,5

politi-jurister

6

saksbe-handler

3

statsadvokater

2

saksbehandler

2

dommere

2

saksbehandler

2

dommere

1,7

saksbehandler

1

49 Lagrettesaker.

Side 34 av 36

Denne oversikten viser grovt det antall stillinger straffesakskjeden i Oslo trenger hvert år for å holde behandlingstiden konstant.

For å nedarbeide restansene for å komme ned i målsatte behandlingstider, vil det være nødvendig å tilføre ressurser en periode. Tallene nedenfor angir derfor årsverk for en restanseaksjon med varighet i to år.

Oslo politidistrikt Oslo statsadvokater Oslo tingrettBorgarting

lagmannsrettstevne

kontoret

6

politi-jurister

5

saksbe-handler

3

statsadvokater saksbehandler dommere

5

saksbehandler

5

dommere

4,4

saksbehandler

3

Tabellene indikerer at ressursbehovet for å nå fastsatte mål i en restansenedarbeidelse er størst i domstolene, men at økende saksvekst krever ressursøkning av om lag samme omfang for alle ledd i straffesakskjeden.

9. Anbefalinger for det videre arbeid

Arbeidsgruppen har med utgangspunkt i erfaringene fra Oslo foreslått en rekke tiltak som kan føre til en mer effektiv straffesaksavvikling. Fokus er rettet mot behovet for videreutvikling av dagens systemer for elektronisk kommunikasjon og forbedringer av rutiner, samarbeid og regelverk i saksforberedelsen til, og gjennomføringen av, domstolsbehandling i første og annen instans.

Gruppens vide mandat og korte tidsfrist har gjort det vanskelig å foreta grundige analyser av samtlige tiltak som foreslås. En rekke av tiltakene må følges opp av de institusjoner som er representert i gruppen, både hver for seg og i samarbeid. Tiltakene som gjelder endringer i rutiner og samarbeid mellom de ulike ledd i straffesakskjeden kan iverksettes straks uten tilførsler av ekstra ressurser. En del av forslagene til endringer i prosesslovgivningen må naturlig nok undergis en mer grundig behandling. I sær gjelder dette forslagene som berører legmannsdeltagelsen i domstolsbehandlingen. Det stadig økende misforhold mellom sakstilgangen og domstolenes dimensjonering, tilsier imidlertid at dette arbeidet gis høy prioritet. En rekke av forslagene til lovendring bør kunne gjennomføres raskt. Forslagene til endringer i reglene om forkynnelse er ikke prinsipielt problematiske, og særlig forslaget om forsvarermedvirkning vil ha god effekt.

Arbeidsgruppen har redegjort for politiets-, påtalemyndighetens og domstolens ressursbehov i lys av en fortsatt jevn saksvekst. Det pekes på nødvendigheten av en planmessig og jevn ressurstilførsel i alle ledd i straffesakskjeden og i samme tempo som saksveksten. Økningen i antall rettsdager for tingretten og lagmannsretten vil være retningsgivende også for saksveksten ved påtalemyndigheten. Ressurssituasjonen, særlig i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett er i dag utilstrekkelig for å møte økningen i saksmengden. Uten ytterligere tildelinger vil restansene og saksbehandlingstiden øke ytterligere.

Arbeidsgruppen foreslår at Justisdepartementet viderefører gruppens mandat til å koordinere og følge opp ovennevnte forslag til endringer i rutiner, regelverk og samarbeid. En rekke av

Side 35 av 36

forslagene nødvendiggjør tett samarbeid mellom institusjonene representert i gruppen. Gruppen vil i første omgang kunne nedsettes for ett år, slik at det rapporteres skriftlig hver 6. måned samt avholdes et oppsummerende møte med Justisministeren i desember 2004. Gruppen bør utvides med ett medlem fra Justisdepartementet og ett medlem fra Kriminalomsorgen. Arbeidsgruppen vil også kunne følge opp og utdype ressurssituasjonen i straffesakskjeden som helhet.

Det bør som nevnt under kapittel 4 i tillegg oppnevnes en styringsgruppe for å videreføre stifinnerprosjektet (elektronisk informasjonsutvikling mellom aktørene i straffesakskjeden), samt en gruppe til å kartlegge ressursbruken i lagrettesaker samt samle inn og systematisere data for domstolsbehandlingen av to-instanssaker.

Tiltak nr. 31 Justisdepartementet viderefører arbeidsgruppens mandat til å koordinere og følge opp gruppens forslag. Gruppen avgir delrapport etter 6 måneder og sluttrapport etter 1 år. Det avholdes et oppsummerende møte med Justisministeren i desember 2004.

Tiltak nr. 32 Arbeidsgruppen utvides med ett medlem fra Kriminalomsorgen og ett medlem fra Justisdepartementet.

Side 36 av 36