Upload
tidsskriftet-a
View
228
Download
1
Embed Size (px)
DESCRIPTION
Arkitektur og fiksjon
Citation preview
4/2014
arkitektur og fiksjon
Er det noe dette landet har nok av, så er det vær. Er det noe vi har for mye av, så er det bygningsskader på grunn av alt været. Og mer vil det bli. Været blir våtere og vinden tøffere. Vi må rett og slett lære oss å beskytte bygningene våre bedre. Weber VentiGuard er et enkelt, hurtig og rimelig fasadesystem – en totrinns ventilert tetting. Det gir en varig og sikker beskyttelse mot vær og vind og en vedlikeholdsvennlig, pusset fasade som ikke lar en slåsskamp med værgudene gå ut over utseendet.
Weber leverer gjennomprøvde, vakre og vedlikeholdsvennlige fasadesystemer for alle kjente klimautfordringer.
Weber VentiGuard. Et komplett fasadesystem for norsk klima.
weber-norge.no | Vi gjør hardt arbeid lettere
Skjønnheten og uværet.
NYHET
Fakultet for arkitektur og billedkunst
Kunnskap foren bedre verden
www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnuLEDER OG FRA ARKIVET 07
Minus er det nye plussDen største fordelen med REDAir® FLEX ventilert fasadesystem er det vi har fjernet. For det første; kompleksiteten. Borte er også kuldebroer som gir energitap og en tidskrevende installasjon. Alt dette takket være vårt spesialutviklede isolasjonsprodukt som fungerer som bærende element og som understøtter de fleste bærende konstruksjoner. REDAir FLEX gir deg enkelhet uten kompromiss.
Ta en nærmere titt på REDAir: www.rockwool.no/REDAir
Demonenes tilbakekomst / 04
Studene// /// Kunst og design / Studentarbeid / Utstilling / Konkurranse / 06
Litteratur og sted / 10
Yaroslava / 18
Villa Karius og Villa Baktus / 20
Scenografi / 22
Mennesker forkledd som bygninger / 30
Skikkelig slum Fremtiden / 32
Arkitektur og stjernekrig / 38
Eksepsjonelt eksperimentelt / 40
Fancy fasader og dekorativt dilldall / 42
Umenneskelig gråhet / 44
Brød og sirkus / 45
This is all fiction / 46
Arkitektureventyr / 47
INNHOLD
oppdateringer
leder og fra arkivet
intervju
kommentar
fjerneverdig
omtale
studentarbeid
essay
omtale
text
fotoreportasje
artikkel
artikkel
kranglekroken
bibliotekhjørnet
Forside
Vilde L. Blom og Hanne Dahl Geving
maria wylleransvarlig redaktør
DEMONENES TILBAKEKOMST
leder
Utdrag fra Demonenes tilbakekomst (2004), en veldig
upublisert, ganske så langdryg roman, skrevet av Maria
(11).
Jeg så meg rundt. Jeg var i et digert rom, hvis man
kunne kalle det et rom da. Hall eller sal hadde nok
passet bedre. Gulvet jeg lå på var sjakkrutete i svart
og rødt. Rommet hadde grå steinvegger med masse
utskjæringer av slanger og forvridde ansikter. Rommet
var slettes ikke noe hyggelig, men fantastisk på samme
måte. Jeg syntes jeg kunne høre svake stemmer og så
meg rundt, men jeg var mutters alene. Stemmene kom
fra veggene! Jeg gikk mot dem og la øret mot den kalde
steinen. Det kom innenfra! Jeg tok øret vekk og så meg
om. I endeveggen var det en dør, og jeg gikk mot den.
Døren var også av stein og den var prydet med run-
dinger i et merkelig system. Midt på døren var det to
steinhåndtak. De var også prydet med rundinger, men
her var det små sirkler inni òg. Jeg dro i håndtaket og
gikk videre inn i en ny hall. Hallen var ikke stor. Veggene
var grå her og, og det var en grå dør – helt lik den i det
forrige rommet. Jeg åpnet den og gikk inn.
Det neste rommet jeg kom inn i var fantastisk, mildt
sagt. Gulvet var lyseblått og veggene var hvite med malte
bilder av løver og blomster og andre vakre ting. - Hvor
kunne jeg være? tenkte jeg. Dette rommet var minst
like stort som det andre, men på en måte omvendt. Jeg
tenkte på det mørke rommet og grøsset da jeg kom på
stemmene. Her var det helt stille. Jeg kunne bare høre
den raske pusten min, men ellers var det ikke så mye
som en flue som summet rundt i rommet.
Det å beskrive arkitektur er en øvelsessak.
04 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014
FRA ARKIVET 05
fra arkivet
fra tidsskriftet a sitt arkiv: A (1964), nr. 2. side 1.
fra tidsskriftet a sitt arkiv: A (1996), nr. 1. side 2
KUNST OG DESIGN / STUDENTARBEID / UTSTILLING / KONKURRANSE
oppdateringer
06 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 6–9
tekst/ amund m. rolfsen, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
og ingeborg stavdal, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
KUNST OG DESIGN
nye pass I februar i år inviterte
Politidirektoratet og Kripos til en konkur-
ranse for nytt design av norske pass. «Det
norske landskap» av Neue Design Studio
stakk av med seieren. På stempelsidene
er Geirangerfjorden avbildet, og UV-lys
avdekker nattehimmel og nordlys.
psfk.com
OPPDATERINGER 07
STUDENTARBEID
tor./fre. 14–18, lør./søn. 12–16mellomveien 4 (trondheim).
babel bok: ny butikk i trondheim Babel
Bok er en uavhengig kunstbokhandel inne
på Babel Visningsrom for Kunst på Buran.
Babel er et «eksperimentelt visningsrom for
internasjonalt tilreisende kunstere og andre
utprøvende prosjekter.»
bro over vågen i bergen Studenter ved kunst- og designhøgskolen i
Bergen (khib) har bygd en 24 meter lang trebro over Vågen i Bergen sentrum.
khib opplyser: «Brokonstruksjonen baserer seg på å bruke så tynne og lette
materialer som mulig.» Broa måtte imidlertid stenge ett døgn etter åpning på
grunn av vind, og Bergen kommune beordret vakthold, skriver Bergens Tidene.
kjetil helland, khib
babelbok.no
UTSTILLING
åpning av transark Den 19. november
åpnet Transark, et nytt senter ved arkitek-
turutdanningen ved ntnu. Initiert av Gro
Rødne og Bjørn Otto Braaten er målet å
«utforme en utdanning som i større grad
svarer på grunnleggende utfordringer i
vår tid» ved å «undersøke hva som skjer i
læringsprosessen som omdanner studenter
til arkitekter».
drabantbyene I disse dager har Oslo Museum en utstilling
om drabantbyene, med ønske om å nyansere det noe negative ryktet
de har fått gjennom årene. Utstillingen tar for seg utbyggingen av
drabantbyene og drabantbyen som bolig- og livsform.
tirsdag til søndag, kl. 11–16bymuseet i frognerparken (oslo).
19. novemberntnu (trondheim).
britt renee m
elhu
s
nyebilder.no
08 INGEBORG STAVDAL OG AMUND M. ROLFSEN
KONKURRANSE
guggenheim i helsinki Solomon R. Guggenheim
Foundation har i år utlyst en arkitekturkonkurranse for det
nye Guggenheim i Helsinki. Hundrevis av forslag er sendt
inn. Du kan gå inn på nettsiden og sjekke ut alle «blobsene».
designguggenheimhelsinki.org
designguggenheimhelsinki.org
designguggenheimhelsinki.org
OPPDATERINGER 09
LITTERATUR OG STED
tekst/ hanna malene lindberg, litteraturstudent, ntnu, [email protected]
illustrasjon/ mari synnøve o. gjertsen, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
intervju
omgivelser i det skjønnlitterære.
Ord er byggesteiner. Vi konstruerer bygg, men vi konstruerer også litterære virkeligheter. Vi speiler verden eller
beskriver noe som aldri kunne blitt realisert. På de følgende sidene har noen norske forfattere reflektert over sin
tilnærming til sted, i dagliglivet og i litteraturen.
linn strømsborg1986, furuset
Hvor viktig var stedet for Furuset og Roskilde? Stedene
har endt opp med å være viktige i bøkene mine, men
det var aldri meninga mens jeg jobbet med dem. Med
Roskilde, så visste jeg hele tida at rammen var festivalen,
og at teksten skulle begynne med at de dro og slutte med
at de dro hjem igjen, men det er jo en bok som handler
om en vennegjeng som har vært der mange ganger.
Det går linjer ut av stedet og til minner dem imellom,
samtidig som stedet ble veldig viktig for historien, og
stedet ble også nesten en slags karakter i boka.
Roskilde handler om en vennegjeng på festival, og
det kunne vært en hvilken som helst festival. Furuset
handler om Eva og vennene hennes som vokser opp på
et lite sted der noen vil bort og noen vil bli. Jeg ville si
noe om det å vokse opp og å forsøke å bli voksen, ikke
egentlig så mye om stedene der man gjør disse tingene.
[...] så er Høybråtenveien der, den begynner i rundkjøringa og strekker seg
hele veien langs kirkegården og frisøren og husene og de parkerte bilene
og hundene og joggerne og lyktestolpene og epletrærne og det stedet der
noen har klipt hull i gjerdet og der katten alltid sitter, den som gjemmer
seg under biler så du bare ser de lysende øya om kvelden, og hele veien ut
til Lørenskog er Høybråtenveien, og jeg bor der, i den ene enden av den
bor jeg og jeg har et vindu med rosa gardiner og en tapet med blomster
på og en skjøt rett over senga som jeg pirker på, den løsner mer og mer
for hver måned som går og til slutt skal vi pusse opp og rommer mitt blir
hvitt, tapetet fjerna lag for lag, i store strimler i Høybråtenveien 23K.furuset (2013) kapittel: det jeg flytter fra, det jeg tar med meg
10 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 10–17
Furuset er bare et sted med en benk å sitte på, en skole
å gå til, en kiosk å kjøpe smågodt på og ringeklokker der
venna dine bor. Men boka ble også, uten at jeg visste
det selv da jeg skrev, en kjærlighetserklæring til dette
stedet som jeg faktisk trodde jeg hata. Å skrive om det
gjorde at jeg forsto det bedre. Og jeg skjønte, som Eva
også skjønte etterhvert, at det ikke er stedet det er noe
galt med. Det er bare et sted, det er du som er den
samme, kjedelige jenta uansett hvor du bor – innimellom.
Jobber du på samme måte med å skrive ut karakterer
som med å skrive ut omgivelsene? Det er karakterene
som kommer først, og mange av scenene jeg skriver
kunne jo foregått hvor som helst. Men det gjør jo også
noe med disse folka jeg finner opp at de er der jeg
plasserer dem, og at de kommer fra de stedene jeg
bestemmer. Jo i Furuset er han som aldri vil flytte derfra.
Hvis Furuset handla om New York, så hadde kanskje
Jo vært han som ville flytte ut på landet – til Wisconsin
i stedet. Det vet jeg ikke, for han ble som han ble. Og
det er jo stedets feil, på en måte.
Har du endret syn på omgivelser ved å prøve å
beskrive dem? Jeg prøver kanskje å finne historier i
ting jeg før ville tenkt var ubetydelige. I Furuset er jo
en benk, snarveien mellom blokkene og hvordan det
ser ut der når det snør veldig viktig – i hvert fall for
meg. Dette var ikke ting jeg tenkte et sekund ekstra på
under oppveksten. Men da jeg skulle skrive historier
som passa inn der, så fant jeg ting jeg kunne feste
historiene til. Lyden av heisen i oppgangen til Nina,
grusen under skoa når snøen har smelta, alle bussene
som kjører forbi Granstangen borettslag hver eneste dag.
Det var disse tinga som dukka opp i minnene mine da
jeg skulle skrive, hvis noen hadde spurt meg og bedt
meg fortelle om stedet, så hadde jeg aldri nevnt noe om
dette. Da hadde jeg sagt at det er et lite sted med et lite
senter, ganske grått og trist, mye blokker, men det var
fint der også. Så det handler jo om å tolke stedet, eller
det handler om å finne alle de vanlige tinga som kan
bli til en tekst eller enda en historie. u
LITTERATUR OG STED 11
12 HANNA MALENE LINDBERG
Våren 1952. Sommeren 1952. Høsten 1952. Seinhøsten 1952. Langsomt blei huset
reist. Langsomt fikk det et utseende som viste at nå var en av Håkon Nylands
drømmer i ferd med å bli virkelighet. Så stolt en husbygger må være når han
ser at hans eget arbeid blir virkelighet foran øynene på ham! At alt slitet, alle
de finurlige operasjonene, all planlegginga, alt strevet med å skaffe seg rimelige
materialer, alle ryktene man hører om at der og der og der kan man skaffe det
og det og det. All beinflyinga, all syklinga rundt for å forhøre seg, for å fikse det
hele så rimelig som mulig. Alle de tusen slagene med hammer. All spikeren som
skal spikres i. Alle plankene som er blitt frakta på sykkel opp Knardalsbakken,
bunt for bunt. Alle tingene som skal til. Golvbelegget. Isolasjonsmaterialer. Det
pinlig nøyaktige forskalingsarbeidet, før reisverket ennå er kommet opp, og man
befinner seg ute på et tomt jorde, opptatt med det reneste puslespill, hvor ingenting
skal bli overlatt til tilfeldigheten. Hvor langt fram det kan virke da! Våren 1952.
25. septemberplassen (1974)
dag solstad1941, sandefjord.
Ser du en sammenheng mellom litteratur og arki-
tektur? Begge deler er komposisjoner. Men formålet
med komposisjonen er veldig forskjellig. Arkitektens
formål er å tilfredsstille en byggherres ønske, mens en
forfatter jobber for å tilfredsstille sine egne intensjoner
ett hundre prosent.
Om verden og tingene (1966):
«Jeg følte at dette mennesket måtte komme ut i verden,
møte de andre, men jeg forsøkte å komme til dette
møtet gjennom en introspektiv form, en slik kommer
man ikke ut i verden, ut i den faktiske sanselige verden,
Norge, Europa, Jorden anno 1966. For når jeg skrev om
hus, var det ikke hus for eksempel i Schweigaardsgate
i Oslo, men mitt sinns hus, når jeg skrev om trær, var
det ikke trærne for eksempel langs Karl Johan, men
mitt sinns trær, ja det var mitt sinns trær selv om jeg
hadde skrevet at det var trærne langs Karl Johan, for
trærne langs Karl Johan hadde jeg aldri hatt noen tillit
til, aldri trodd ordentlig på.»
Tenker du på den samme måten fortsatt? Jeg kan
stå inne for veldig mye av det. Jeg ville ikke brukt de
samme ordene, men jeg har nok den samme innstil-
lingen, den samme måten å nærme meg virkeligheten på.
Da jeg begynte å skrive handlet det mye om å beskrive
indre virkeligheter. Men et tre er ikke et symbol på et
eller annet, det er et faktisk tre. Det har jeg vært opptatt
av hele tiden, å være konkret.
Jeg har jobbet mye med dette å ville bli forfatter. Jeg
brukte et år for å prøve å skildre et løv som skjelver.
Så lærte jeg at det ikke går, man må gå rundt det. Så
enkelt er det. Man kan ikke gå rett på.
Er det viktig for deg som forfatter å plassere skriften
stedsmessig? Ja. Jeg skrev en roman fra Halden (25.
septemberplassen, journ.anm.) da jeg bodde der. Jeg
hadde egentlig begynt på en helt annen bok, en bok
uten sted. Men det klaffet aldri, det var først da jeg
landet ordentlig at det ble noe, at det kunne bli en bok.
LITTERATUR OG STED 13
Hvorfor benytter du deg av beskrivelser av omgivel-
sene? Det er kulisser. Og jeg ønsker å navngi kulissene
mine. Jeg føler at det først blir ordentlig når jeg gjør
det. Jeg har skrevet en rekke togreiser, og da skriver
jeg alltid hvor toget går. Hva det farer forbi. Togreiser
i Telemark, Vestfoldbanen. Men jeg vet ikke så mye om
hvorfor jeg gjør det jeg gjør.
Hvordan er forholdet mellom karakterene og
rommet? Når jeg plasserer personer i et rom, betyr
rommet like mye som personene; samspillet er viktig.
Det er derfor personene i romanene mine begir seg så
mye ut og rundt, fordi rommet de er i ikke passer til
deres intensjoner.
Har du endret syn på noe arkitektonisk fordi du har
jobbet med å beskrive det skriftlig? Jeg tror det skjer
mer når du jobber med å skrive ut karakter. De skjønner
du mer av etter hvert som du jobber med dem, du får
sympati. Men at du skal få sympati med bygg… Nei, jeg
tror ikke man får sympati med arkitektur.
Jeg jobbet en gang med den der plassen i Berlin…
Potsdamer platz. Når jeg virkelig kikket på den så jeg
hvor billige materialene de hadde lagt inn var. Det ser
kaldt og estetisk ut på avstand, men så ser du etter og ser
at de har lagt matter og sånn på en billig måte. Så man
får ikke mer sympati av å beskrive. Nesten omvendt.
En gang gikk jeg bortover ved Østbanen og så på
Postgirobygget. Og så tenkte jeg at «Er det ikke snart
på tide å rive det, det er stygt som bare faen.» Når et
bygg har stått i 30 år og man fortsatt synes det er ille,
kan man rive det. Man kan stemme over det, og om
man ikke vil rive det kan det stå til evig tid. u
14 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 10–17
Alexa tisser på seg når vi kommer til Linderud. Vi skulle gå helt hjem, hun var
jo enig i det, det er ingen vits i å bruke penger på fem bussholdeplasser. Men nå
er vi bare litt forbi senteret, vi er ikke halvveis engang.
Jeg spurte jo om det var greit å gå. Og hun klatra opp på barnehageporten og
åpna kjettingen og sa ja da mamma. Nå sier hun ingenting, men hun begyn-
ner å gå bredt med beina, og jeg veit hun fryser. Det er jo desember. Refleksen
hennes dingler under boblejakka.
Seksti minus førtifem er femten. Femten kroner igjen.
Men jeg kan ikke snike, ikke med henne, for hun ser alt jeg gjør, hun ser på
meg hele tida, og hvis vi går inn bakdøra, bråstopper hun foran automaten og
sier: –Har vi billett, mamma?
Og blokkene glitrer, og Alexa vagger, og bilene bråker, og lyktestolpene er fulle
av tusjbokstaver, jeg husker Alex skreiv navnet mitt sånn, bak idrettsahallen, og
jeg sier ikke noe om tissinga, men jeg veit at når vi kommer hjem, skynder hun
seg inn på badet og lukker døra, og om noen dager finner jeg den trusa, krølla
sammen, nederst i skittentøykurven, sånn er hun, sånn går det, sånn er hun.
Men jeg orker ikke se på at hun vagger på den måten.
–Vi får ta bussen, sier jeg.
Hun kikker opp.
–Ja, sier hun. -Det er kanskje litt bedre.
Vi snur. Senteret skinner. De har pynta det med lys på kryss og tvers, det skal
forestille en gave.
Da tar Alexa hånda mi og stopper.
En gutt står foran oss. Han smiler, vi er kanskje like gamle, han er pen. Han
holder en pappkopp i hånda.
–Kunne dere ha hjulpet meg med noen småpenger? sier han.«la stå» fra vinternoveller (2014)
ingvild rishøi1978, lambertseter og kjelsås
Du sier du slet med å plassere hovedpersonene i
«Vi kan ikke hjelpe alle» så vi kunne se det for oss –
er det å male et indre bilde målet ditt når du skriver?
Jeg ønsker at leseren skal se handlingen i novellene
mine tydelig for seg. Ofte fungerer det best å velge en
detalj, så bygger leseren sitt eget indre bilde rundt den
detaljen. Jeg kan for eksempel beskrive en sofapute og
leseren ser for seg en hel stue, og jeg slipper å beskrive
hvordan bordet er plassert i forhold til lenestolen. Men
da jeg skreiv denne teksten, sleit jeg. Jeg ville at teksten
skulle foregå ved et ekte senter, at senteret skulle ha et
navn. Til slutt valgte jeg Linderud senter og Riksvei 4w,
men akkurat der er det masse rare av- og påkjøringer,
og jeg ønsker absolutt ikke at leseren skal måtte kjenne
til veiplanlegginga rundt Linderud senter for å kunne
få noe ut av novella. De første leserne jeg viste den til,
klarte ikke å se for seg hvor den foregikk. Så jeg skreiv
om flere ganger, men jeg er ikke sikker på om jeg har
fått det til nå heller.
Ønsker du å gi oss et bilde av din virkelighet eller få
oss til å gjenkjenne vår egen? Som regel ønsker jeg
bare at leseren skal ha et tydelig bilde i hodet, men jeg
trenger ikke ha full kontroll på det. Bare i visse tilfeller,
som det over, er det viktig akkurat hvordan ting er i
forhold til hverandre, og da sliter jeg alltid mye mer,
særlig fordi jeg har så ekstremt dårlig stedsans, eller
spasial intelligens, som jeg tror det heter. Jeg går meg
vill hele tida, og hvis jeg skal forklare noen veien til
noe, skjønner de aldri noenting.
Jobber du på samme måte med å skrive ut karakterer
som med å skrive ut omgivelsene? Ja, litt på samme
måte. Jeg beskriver små konkrete ting, og håper at
leseren skal skape en hel person rundt de tingene.
Er det å plassere folk på faktiske steder viktig for
deg? I den første boka mi foregikk to av novellene på
Kjelsås, der jeg er fra. Det angrer jeg litt på, jeg skulle
ønske den var mer generell, på en måte. Jeg prøver mer
og mer å ikke plassere personene helt konkret, fordi
da får jeg ofte problemer med geografien. Plutselig er
veien liksom enveiskjørt, og så rakner hele plottet mitt.
Men i dette om Linderud senter, så ville det være rart
om hun ikke nevnte senteret ved navn, for det gjør man
alltid i Oslo. Så da måtte det være et helt konkret sted.
Memorerer du i bilder eller ord? Jeg husker
replikker godt, de kan jeg ofte gjengi ganske presist. Og
så husker jeg i nærbilder, aldri oversiktsbilder. Det har
vel med stedsansen å gjøre. Stedsansen gjør forresten
også at det er en del litteratur jeg har problemer med.
For eksempel leser jeg noen gamle bøker, av Mikkjel
Fønhus, som beskriver store naturlandskap i Norge, og
av Helge Ingstad, som levde blant indianere i Amerika.
Jeg faller helt av lasset når de prøver å forklare geogra-
fien, med stepper og stup og nord og sør og det ene
bakom det andre.
LITTERATUR OG STED 15
u
kjersti annesdatter skomsvold 1979, haugerud
Da jeg skrev den første boka mi, Jo fortere jeg går, jo
mindre er jeg, trengte jeg et lite og oversiktlig univers.
Hovedpersonen bor i en blokkleilighet i Groruddalen
i Oslo, og det er så å si bare her hun oppholder seg.
Verden befinner seg på den andre siden av kikkehullet,
og ingen ser inn til henne. Jeg hadde en klar forestilling
om hvordan leiligheten så ut, fordi den var lik den første
leiligheten jeg selv bodde i. Vi flyttet før jeg fylte tre år,
ergo skal jeg strengt tatt ikke kunne ha noen minner
derfra. Kanskje husker man klarere ting som man er
blitt fortalt, gjentatte ganger, fra man er liten, fordi det
får fortellingens form.
Da jeg skrev neste bok, Monstermenneske, visste
jeg at en roman kan være hva som helst, og fordi den
skulle romme så mye, ble stedene viktige for meg, som
holdepunkter. Hvert kapittel er knyttet til et bestemt
sted. Romanen beveger seg fra mikrokosmos til makro-
kosmos, fra en sykeseng i en kjeller, til helt ut i universet.
Den nyeste romanen min, 33, foregår i Irland,
Frankrike og Norge, som et triangel. Stedene er angitt
fordi forfatterne Samuel Beckett, Louis-Ferdinand Céline
og Kjersti Annesdatter Skomsvold kommer derfra. Men
romankarakterene Samuel, Ferdinand og K. er festet i
språket mer enn i geografien; jeg stoler på språket som
et slags tilholdssted i denne romanen.
Nå forestiller jeg meg at jeg vil skrive en ny roman,
som kan fungere som en bruksanvisning for byggingen
av et hus. Hvert kapittel beskriver en hendelse som jeg
ønsker skal foregå i dette huset, og så må huset bygges
slik at denne hendelsen kan finne sted.
monstermenneske (2012)
Jeg satte meg på senga, visste ikke om det var de
hvite veggene, eller de altfor fargeglade gardinene,
eller de døende, som vi jo alle er, eller bare at ingen
var glade for å se meg, det skal så lite til for å vippe
meg av pinnen. Jeg måtte forklare resepsjonsdamen
hvem jeg var, at jeg skulle bo her, hun trodde først
jeg var en pårørende. Hun ga meg romnøkkelen
uten å se på meg, og da jeg spurte om det var noen
måltider i løpet av dagen, sa hun at middagen
allerede hadde vært, de spiser så tidlig på landet.
Pappa som kaller meg et bunnløst sluk, mamma
som sier «min sultne datter», jeg snudde meg vekk,
men resepsjonisten så allerede en annen vei.
16 HANNA MALENE LINDBERG
stockholm sier (2010)
victoria durnak1989, haugenstua og rælingen
I alle bøkene mine er stedet handlingen utspiller seg
en del av rammeverket. Diktsamlingen Stockholm sier
handler om ei jente som flytter til Stockholm for å studere
kunst. Da hun ankommer er hun alene med byen. Med
arkitekturen og infrastrukturen. Hun tilbringer mye tid
utendørs: sykler, tar på bygninger og måler avstander.
Hun vil delta i byen, ikke bare være en kunde, eller en
gjest. Hun prøver å føle seg hjemme og ta vare på byen,
tenker på vennene hun har reist fra, lengter etter å ta
vare på nye venner eller aller helst en kjæreste.
Jeg prøver aldri å beskrive arkitektur. Det er mer
som at handling og sted ikke kan skilles fra hverandre.
I diktene mine jobber jeg med situasjoner hvor hand-
ling og sted er likestilt, fordi det er sånn jeg opplever
verden. Sånn sett opptrer et utsnitt av steder i tekstene
mine. Subjektive, ja. Men mange subjektive erkjen-
nelser er felles.
Står du på gulvet har du som regel taket over deg,
en dør eller et vindu rett fram, og alle de tingene utgjør
bygget. Men arkitektur er noe annet enn litteratur –
arkitekten må hanskes med tyngdekraften, vann og
ofte store budsjetter. Samtidig er begge disipliner ulike
former for hukommelse.
Er det Oskar Hansen som mener at det kun er
arkitektur som kan påvirke oss, sosialt og politisk? Jeg
har like stor tro på litteraturen og kunsten, og kan føle
meg mer maktesløs i møte med arkitekturen, fordi det
er vanskelig (umulig) for meg å endre den. Jeg kan bare
endre hvordan jeg bruker steder, men når jeg møter
byggeplasser og plakater for kommende bygg er jeg
nødt til å akseptere dem. For meg er det viktig at kunst
(og arkitektur) knytter meg til virkeligheten heller enn
å støte meg vekk fra den.
De fleste bygg ser vi bare fra utsiden. Litteratur
oppmuntrer til det motsatte. Tror det var noen kunstnere
i New York som arrangerte byvandringer der publikum
hver uke, eller måned, eller hva det var, fikk bli med opp
i skyskrapere og inn i gjemte, storslåtte banketthaller
og andre rom. Det var et fint prosjekt synes jeg, for det
er en skremmende og eggende tanke: Hva skjer inni
alle byggene vi passerer?
det er ikke byen som får deg til å trykke på send
det er ikke byen som får deg til å tenke
at alt som skjer etter tolv ikke skjer
at alt du gjør fort heller ikke skjer
og sletter beviset i utboksen
bykjernene er like
med avgangstavler, ingen bor i knutepunktet
sier man her slutter byen, eller vannes den ut
som en samtale som ender uten at noen finner på en
unnskyldning eller sier jeg må gå
LITTERATUR OG STED 17
18 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 18–19
text and illustration/ sara solana, artist and photographer, [email protected]
YAROSLAVA
text
She is taking it and falling asleep. By the
time she wakes up again, the membrane
will be all over, with this cold smell. She
takes another squared orange from the black
machine, and heads to the car.
The streets are moist, the sky is white, the
brownstones sleep. She left the car open.
Inside, a small frog is in the passenger seat.
She looks to the front. She looks to the frog
again. It is not there anymore. The whole
car is covered by dry red. She is awake now.
YAROSLAVA 19
20 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 20–21
I Jens’ nedre tannrekke ble det i etterkrigsårene oppført
to boliger av tannokkupantene som i senere tid har
blitt kjent som Karius og Baktus. Villa Karius og Villa
Baktus var de eneste enhetene som ble ferdigstilt i et
større planlagt utbyggingsfelt bestående av eneboliger
i rekke. Grunnet uenigheter med landeier, ble boligene
revet og karienes utbyggingsplaner for både øvre og nedre
tannrekke skrinlagt. Til tross for at villaene ble revet kort
tid etter ferdigstillelse har de hatt stor innvirkning på
kariearkitektur verden over.
Villa Karius og Villa Baktus ble forankret i grunnen
via røtter, og omkranset av sement for økt stabilitet.
Røttene var utført i en stiv, men porøs masse kalt
dentin, et svært praktisk materiale å arbeide med,
da det lett kan omformes. Dentinet sprang ut fra
røttene for å utgjøre den såkalte kronen. Rommene
ble smakfullt og minimalistisk innredet, men den
utstrakte bruken av dentin ga akustikkproblemer,
særlig i Villa Karius.
Av både praktiske og estetiske årsaker ble begge
villaene kledd i ren emalje, hovedsakelig bestående
av mineralene hydroksylapatitt og kalsiumfosfat.
Som byggemateriale har emalje mange av de samme
konstruktive egenskapene som betong. Det er et
særdeles slitesterkt materiale, men vil knuses ved
kraftige støtpåkjenninger. Emaljen vil også korrodere
når den utsettes for oksiderende syrer og annen
forurensning. Da vil den gå fra kritthvit til ulike
varianter av kremfarget latte. For å unngå dette
kreves regelmessig vedlikehold. Nevnte svakheter tatt
i betraktning, er emalje likevel et optimalt materiale
for beskyttelse mot syreskader og andre lokale klima-
påkjenninger som kjennetegner det orale miljøet.
I tråd med de ledende ideene i etterkrigsårene
ble Villa Karius og Villa Baktus svært nøkternt
utført. Fasadene var fullstendig strippet for plakk
og ornamentikk, og utstrålte en form for simpel
eleganse der de på mastodont vis steg fram i land-
skapet. De bar preg av sin funksjon som beskyt-
telse for utenforstående farer, noe som resulterte
i et lukket og innadvendt arkitektonisk uttrykk.
Likevel var lysforholdene gode, særlig når Jens
gapte. Ved å kombinere den massive brutalismen
tekst/ magnus knusson, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
foto/ julie fosse, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
VILLA KARIUS & VILLA BAKTUS
omtale
ikke bare tannpine
prosjketopplysningerarkitekter: Karius og Baktus
byggeår: 1954
stil: Strømlinjeformet brutalisme
VILLA KARIUS OG VILLA BAKTUS 21
med strømlinjeformede bevegelser, har Karius
og Baktus blitt beskyldt for å bedrive ren blob-
arkitektur. Paralleller har blitt dratt mellom deres
festningsaktige, men organiske uttrykk, og bygnin-
gene man finner i Midtøstens kasbaher. Dessverre
skulle det vise seg at konstruksjonene ikke klarte å
stå imot angrep utenfra. Da det ble kjent at Karius
og Baktus på ulovlig vis hadde slått seg ned på
privat grunn, ble tannlegen umiddelbart kontaktet
for å sanere boligfeltet. Da okkupantene forsøkte
å gå i dialog med både landeier, mora hans og
den utøvende makt fremstod alle partene som lite
imøtekommende for nye innspill og kompromisser.
På brutalt vis ble villaene jevnet med jorden.
Karius og Baktus har ikke bare skrevet seg inn
i arkitekturhistorien med sin nyskapende bruk av
materialer og unike tilnærming til sted. Ruinene
står igjen som symbol på den feilslåtte håndteringen
av okkupanter som fortsatt eksisterer verden over.
Om det finnes noen arkitektoniske løsninger som
tilsier at Villa Karius og Villa Baktus skulle kunne
stå imot borens herjinger vites ikke. Det er derimot
klart at fornyelse i form av total sanering ikke er
sosialt bærekraftig. Om man har lært noe av Karius
og Baktus’ dystre skjebne er det at man må ta tak
i utfordringene ved rota. Man må først og fremst
forhindre at nødvendigheten av kariearkitektur
oppstår, noe som gjøres ved regelmessig tannpuss.
Ruinene står igjen som symbol på den feilslåtte håndteringen av okkupanter som fortsatt eksisterer verden over.
SCENOGRAFI
foto/ johannes l. f. sunde, fotografistudent, nffs, [email protected]/ amund m. rolfsen, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
fotoreportasje
hele verden i en svart boks
22 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S.22–29
SCENOGRAFI 23
På bakrommet står de. Fasadene, papptrærne,
vindusrutene, og de store hodene av pappmasje.
Rammel og skrot.
24 JOHANNES L. F. SUNDE
SCENOGRAFI 25
På scenen danner de illusjonen. Andre land,
byer og steder oppstår og forsvinner. Vi er der.
26 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 22–29
SCENOGRAFI 27
Rommet skapes av handlinger. Menneskene
handler. Rommet forandres.
28 JOHANNES L. F. SUNDE
SCENOGRAFI 29
Sceneteppet går ned. Vi er tilbake i salen.
Ut av karakter.
Applaus!
30 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 30–32
tekst/ eirik strand, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
illustrasjon/ anders w. solhøy, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
artikkel
MENNESKER FORKLEDD SOM BYGNINGER
om rom og sted i hukommelsen
I hukommelsen er arkitekturen poetisk. Den er farget av enkeltindividets opplevelse: Det
fenomenologiske. Den er ikke objektiv, den fremstår ikke i form av planløsninger eller
målbare dimensjoner. Den er et sanseinntrykk. Sansene tegner bilder i hukommelsen,
men sansene tegner ikke bilder med linjal. Likevel er stedene vi husker virkelige. Vi kan
besøke dem igjen, men de vil ikke føles like hver gang vi er der. Sansene dikter på virke-
lighetens lerret og forener arkitekturen i en kombinasjon av realitet og fantasi.
Litteratur
Mysite.pratt.edu: Heidegger M. (1951,) Building Dwelling Thinking
(28.10.14). http://mysite.pratt.edu/
Pallasmaa J. (1985), The Geometry of Feeling, (1985) The Rooms of Memory’.
I: Mackeith, P (red.) Encounters: Architectural essay. Helsinki:
Rakennustieto Oy, s. 87 – 110
Pallasmaa J. (1996), The Eyes of the Skin: Architecture and the Senses,
3.utg. 2012. Chichester: John Wiley & Sons Ltd
Aarome.org: Pallasmaa J. (2013), Voices of Tranquility: Silence in art and
architecture (01.10.14). http://www.aarome.org/
Zumthor P. (1988), A Way of Looking at Things. I: Zumthor P. (red.)
Thinking Architecture. Basel: Birkhäuser, s. 9-26
barndomsminner I essayet A Way of Looking
at Things begynner Peter Zumthor med å beskrive
hvordan minner fra hans barndom er sterkt knyttet
til arkitekturen slik han kjenner den. Han forteller
om hvordan han opplevde sin tantes kjøkken som
barn: «Atmosfæren i dette rommet har blitt stående
uadskillelig forbundet med min forståelse av et
kjøkken.» Videre presiserer han at disse minnene
av arkitektonisk opplevelse fra tiden før han hadde
en faglig forståelse av arkitektur er av stor betydning
for ham: «Minner av denne typen inneholder de
sterkeste arkitektoniske erfaringer jeg kjenner til. De
er reservoarer av atmosfærer og bilder i arkitekturen,
som jeg utforsker i mitt virke som arkitekt.»
Minnene former våre ideer om arkitektur.
Zumthor husker et spesifikt kjøkken: Dette har blitt
stående i hans hukommelse som et forbilde for alle
fremtidige kjøkken.
visuell arkitektur I boken The Eyes of the
Skin tar Juhani Pallasmaa et oppgjør med det han
kaller okularsentrisk arkitektur: Synets arkitektur.
Han mener det visuelle har altfor stor betydning i
dagens samfunn, og at dette gjenspeiles i arkitektu-
ren. Vi ignorerer de andre sansene til fordel for synet
slik at vi står igjen med en platt, livløs og billedlig
arkitektur. «Øyets dominans, samt undertrykkelsen
av de andre sansene skyver oss i retning av frem-
medgjøring, isolasjon og det overfladiske.» Han
baserer dette på synets evne til å gjøre oss til tilsku-
ere: «Synet skiller oss fra omverden, mens de andre
sansene forener oss med den.» Den tyske filosofen
Martin Heidegger belyser også dette synspunktet
i essayet Building Dwelling Thinking: «Når vi snak-
ker om relasjonen mellom mennesket og rommet
høres det ut som mennesket sto på den ene siden,
og rommet på den andre. Men rommet er ikke noe
mennesket står overfor. Det er hverken et eksternt
objekt eller en indre opplevelse. Det er ikke slik at
det finnes mennesker, og over og rundt dem rom.»
arkitektonisk opplevelse Sansenes sam-
virkning i arkitektoniske opplevelser manifesteres i
hukommelsen. Måten arkitektur fremstår i minnet
er fenomenologisk; opplevelsen av arkitekturen
domineres ikke av det visuelle. I hukommelsen er vi
løsrevet fra okularsentriske vrangforestillinger, og ser
arkitektur i refleksjon av oss selv. Pallasmaa skriver:
«En mektig arkitektonisk opplevelse eliminerer støy
og vender bevisstheten mot det indre; til vår eksisten-
sielle erfaring og følelse av tilværelse.»
realitet og fantasi I essayet The Rooms of
Memory ser Pallasmaa i likhet med Zumthor tilbake til
sin barndom. Han assosierer arkitekturen i renessan-
semalerier med minner fra barndommens uskyldige
fantasiverden: «Maleriene tar meg tilbake til scener
fra barndommen der fantasien utspilte seg: Dette
var ikke tause rom, for de hvisket til meg om lekens
begynnelse.» I maleriene Pallasmaa beskriver fremstår
arkitekturen i en poetisk dimensjon, han understreker
dette ved å stille seg det enigmatiske spørsmålet: «Er
ikke disse scener og malte landskap – i virkelighet –
mennesker forkledd som bygninger?»
Han belyser et annet aspekt ved dette temaet i
essayet The Geometry of Feeling, hvor han forklarer
at barndomsminnene er fri for målbare detaljer,
mens sanseinntrykket og følelsen av arkitekturen
består: «Jeg husker ikke lenger detaljene av tak eller
ildsteder i bygg fra min barndom, men når jeg hører
regnet tromme mot himlingen, kjenner jeg fremdeles
en følelse av velbehag i kroppen; eller når jeg kommer
inn – kald og forfrossen – minnes jeg varmen fra
ildstedet.»
Arkitektur er en del av hukommelsen både i poesi,
og i de erfarte rom og steder; en kombinasjon av reali-
tet og fantasi.
MENNESKER FORKLEDD SOM BYGNINGER 31
KVINNEN I ROMMET 43
32 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 32–37
FREMTIDEN
tekst/ alice lødemel sandberg, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
illustrasjon/ vegard forbergskog, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
artikkel
Når vi nevner utopi og arkitektur går tankene til
Ebenezer Howards hagebyer eller skyskraperene til Le
Corbusier. Hvis vi går inn i ordets definisjon er ikke disse
utopier, men fremtidsvisjoner og reformbevegelser. De var
utopiske i hvordan de tok tak i samfunnet og introduserte
en idealisert samfunnsmodell. Men de ble presentert som
realiserbare alternativer til samtidens fysiske omgivelser,
noe en utopi ikke er. Den virkelig utopiske og dystopiske
arkitekturen finner vi i litteratur og film hvor de forblir
ideer og advarsler. Det finnes en forskjell på den dysto-
piske og utopiske arkitekturen, og arkitekturen skildret i
utopiske og dystopiske verk.
ordene vi bruker Thomas More introduserte
ordet utopi i boka De Optimo Reipublicae Statu deque
Nova Insula Utopia i 1516. Boka er en kombinasjon
av fiksjon og politisk filosofi hvor More introduserer
leseren for et ukjent samfunn, øya Utopia. Gjennom
beskrivelsen av Utopia sitt styresett beskriver More
det han ser på som et ideelt samfunn. I Utopia
arbeider alle sammen i et jordbrukssamfunn hvor
ingen eiendom er privat, men deles av alle. Denne
nye samfunnsstrukturen er en kritisk kommentar til
samtidens England og Europa.
Ordet utopia stammer fra gresk og er satt sammen
av ou, «ikke» og topos, «sted», med suffikset ia,
som indikerer et stedsnavn. Direkte oversatt får vi
da «ikke-sted». På engelsk vil ordet uttales likt som
Eutopia, hvor prefikset eu på gresk betyr «godt». Slik
kan utopia bety «godt sted». Thomas More påpeker
arkitekturens utopier og dystopier
FREMTIDEN 33
u
dette: «Wherfore not Utopie, but rather rightely my
name is Eutopie, a place of felicitie.» Med denne
doble oversettelsen beskrives Utopia både som et
godt sted og et ikke-sted. Utopia er et perfeksjonert,
men uoppnåelig samfunn. Med prefikset eu kan
man sette et regelrett antonym med prefikset dys,
«dårlig». Slik får vi Dystopia, et sted hvor alt er så ille
som mulig. Det verst tenkelige styresett.
utopi eller fremtidsvisjon? Med disse
definisjonene til grunn kan man trekke paralleller
lenger tilbake enn Thomas More sitt Utopia. Platons
idealstat presenterer som navnet tilsier, en ideell
samfunnsmodell. Senere skal Platon ha prøvd å få
modellen innført i Siracusa uten hell. Himmelens
Paradis vil for noen fremstå som en utopi, mens den
for andre anses som en realitet. Når utopien begyn-
ner å forholde seg til et sted, og fremlegges som noe
reelt, faller den utenfor definisjonen av en utopi.
arkitekten og utopien Arkitekten har i
stor grad latt seg friste til å gjøre utopien realiser-
bar. Ønsket om å gjennomføre sine ideer ligger i
arkitektens natur. Denne driven etter å realisere
gjør at arkitekten mister det utopiske. Våre første
kjente arkitekturutopister, Ebenezer Howard og Le
Corbusier, begynner begge med utopiske planer
for en ideell samfunnsmodell uten tilknytning
til sted. Senere ønsker de å realisere sine utopier.
Med postmodernismen mistet arkitekten også sin
34 ALICE LØDEMEL SANDBERG
interesse for samfunnsansvar og blir kun designer
og formgiver. Dagens utopier bærer preg av å hver-
ken presentere et ideal, en samfunnsmodell, eller å
frigjøre seg fra stedet.
de store forandringene som trigger ossDet er i stor grad omveltninger i samfunnet som
skaper grobunn for utopiene og dystopiene. Den
første bølgen kommer med den industrielle revolu-
sjonen: En total omstrukturering fra naturalhushold
til arbeider og arbeidsgiver. Fra jordbruk og hånd-
verk til urbanisme og fabrikkproduksjon. I England
økte andelen av befolkningen som bodde i byer fra
17 % i 1801 til 72 % i 1891.Den enorme tilstrøm-
ningen til byene resulterte i forferdelig boforhold
og store helseproblemer hos arbeiderklassen.
utopien som ble hagebyen Det var dette
Ebenezer Howard ønsket å løse. Slik han så det
eksisterte det to alternativer, town og country: To ulike
samfunnsformer som begge byr på problemer og
muligheter. Howard introduserte et tredje alterna-
tiv, town-country, satt sammen av det beste fra de
to. «There are in reality not only, as is so constantly
assumed, two alternatives – town life and country life
– but at third alternative, in which all the advantages
of the most energetic and active town life, with all
the beauty and delight of the country may be secured
in perfect combination; […]» (Howard, 1989: 45).
I boka Garden Cities of To-morrow fra 1898 intro-
duserer Howard hagebyprinsippet. Planene han
tegner er både utopiske i form og innhold. Howard
så for seg at hver by i stor grad vil være selvstendig,
men en reorganisering av samfunnet i et nettverket
av hagebyer vil sammen lede til kooperativ sosia-
lisme og bryte med kapitalismens strenge grep.
Gjennom the Garden City Assosiation ville Howard
realisere sin utopi, men med alle ulike aktører som
måtte involveres for å realisere prosjektene ble ikke
hagebyen kooperative slik Howard hadde sett for
seg. I hagebyene slik vi kjenner dem har kun en
liten rest av Howards ideer overlevd virkelighetens
prøvelser. Våre hagebyer er forsteder for middel-
klassen og ikke selvdrevne byer for arbeiderne.
utopien som ble skyskraper Etter århun-
dreskiftet fortsetter teknologien og dens muligheter
å vise seg. Fremtidsoptimismen livnærer seg på
hver nye oppfinnelse. Som en foregangsmann for
samspillet mellom teknologi og arkitektur finner vi
Le Corbusier. I boka The City of Tomorrow, opprinne-
lig Urbanisme, fra 1925 presenterer han sine ideer for
en moderne by. Ideene utarbeidet for A Contemporary
City brukte han i et forslag til sanering av et område i
Paris, Plan Voisin fra 1925.
Prosjektet A Contemporary City er i modernis-
mens ånd en modell som skal kunne plasseres i en
hvilken som helst kontekst. «[…] I have assumed
an ideal site to begin with. My object was not to
overcome the excisting state of things, but by
constructing a theoretically water-tight formula to
arrive at the fundamental principles of modern
town planning. Such fundamental principles,
if they are genuine, can serve as the skeleton of
any system of modern town planning; being as it
were the rules according to which development
will take place.» (Le Corbusier, 1925:164).
De visuelle fremstillingene slår oss som utopiske.
60 etasjer høye skyskrapere med plass til 300
personer per dekar. Men for Le Corbusier var dette
reelle og ønskede prinsipper for hvordan vi skulle
bygge den moderne byen. Han mente at de historiske
byene måtte saneres, for at man så kunne bygge
opp den moderne byen etter den nye tidens krav.
FREMTIDEN 35
u
arkitekturutopier i kunst, litteratur og film Ideene til Ebenezer Howard og Le Corbusier
fikk feste og har hatt betydning for ettertiden. Men
det er i kunst og litteratur vi finner utopiene som
aldri skjedde. Er det i disse uttrykksformene utopien
kan være fri fra virkeligheten? Er ikke arkitekturen i
stand til å utrykke fantasien og kompleksiteten som
ligger i utopien?
Den nederlandske billedkunstneren Constant
Nieuwenhuis jobbet fra 1956 til 1974 med konseptet
for en anti-kapitalistisk fremtidsby, New Babylon.
Henri Lefebvre forklarer navnet slik, «New Babylon –
a provocative name, since in the Protestant tradi-
tion Babylon is a figure of evil. New Babylon was
to be the figure of good that took the name of the
cursed city and transformed itself into the city of
the future.» New Babylon var et post-revolusjonært
samfunn fremstilt etter situasjonistenes ideer.
Situasjonistene var politisk og kunstneriske radi-
kale som stod for sosialismens overtagelse av det
kapitalistiske samfunn. Nieuwenhuis ser for seg
New Babylon som et samfunn med total auto-
nomi, hvor behovet for å arbeide er byttet ut med
et nomadisk liv av kreativ lek. Selvrealisering og
selvtilfredshet var hans mål. Alle deler av miljøet,
og slik arkitekturen, skal kunne bli kontrollert og
omstrukturert spontant. Nieuwenhuis bruker den
frie leken kunsten inviterer til, dens uttrykkelseskraft
og den rollen den kan spille i en politisk debatt.
Den amerikanske forfatteren Ernst Callenbach
ga i 1975 ut den utopiske roman Ecotopia hvor
han beskriver et økologisk forsvarlig samfunn,
som en reaksjon på samtidens miljøbekymringer.
I litteraturen har man mulighet til å gå inn i det
fiksjonelle samfunnet og oppleve i detalj hvordan
det er å leve i det. Flere eksempler finnes også på
dystopier i litteraturen med blant annet George
Orwells overvåkningssamfunn i 1984 eller William
Goldings selvgrodde samfunn i Fluenes Herre.
Fritz Lang sin film Metropolis fra 1927 viser en
36 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 32–37
dystopisk fremtidsvisjon av det moderne samfunnet.
I Metropolis er samfunnet blitt sterkt klassedelt.
De fattige bor under bakken og deres eneste rolle i
samfunnet er å arbeide ved maskinene for de rike
som nyter et liv i luksus over bakken. Byen styres
med kald rasjonalitet og mennesker er blitt redusert
til maskiner. Filmen tar oss med inn i universet, i
de visuelle kulissene og den opplevde fortellingen.
hva med dystopiene, har de også skjedd? I de sovjetiske planleggingsideologiene fra 1920-tallet
finner vi disurbanismen. Byen framstod som kapita-
lismens verk og var ikke ønskelig i en planleggingsi-
deologi på kommunismens grunnlag. Forslaget var
derfor å spre befolkningen over hele Sovjetunionen
i båndstrukturer. Befolkningen ville plasseres langs
veier i naturlige og rurale miljøer og busses inn til
arbeid i krysningspunktene mellom veiene. Denne
spredningen av befolkningen og oppløsning av byen
ser vi resultater av i dag. I mellomlandet mellom by
og land har industri og bolig etablert seg strukturløst.
Dystopier er mye brukt i dagens russiske litte-
ratur. Russerne lever i et isolert, maktutdøvende
og frihetskrenkende land. Den russiske befolk-
ningen går og venter på at boblen skal sprekke.
I sin post-atomkrigsroman Metro 2033 (2005)
beskriver Dmitry Glukhovsky et samfunn i under-
grunnen. Glukhovsky oppdaget at metroen i Moskva
er verdens største tilfluktsrom og stasjonene er
bunkere. Bak veggene er det tunneler, passasjer og
flere bunkere. Mesteparten av metroen i Moskva
ble bygd som en konsekvens av atomkrigredselen.
I Metro 2033 lever de overlevende i små samfunn
på de ulike metrostoppene. Dmitry Glukhovsky
ser selv på romanen sin som et mulig framtids-
senario. «I do not think of Metro 2033 as sience-fi
or fantasy, it is definitely a dystopia. An analysis of
the russian society under certain circumstances.»
(Glukhovsky, 2014, Bokprogrammet nrk)
Flere eksempler på bygde omgivelser fremstår
som virkeliggjorte dystopier. Boligprosjektet Pruitt-
Igoe i St. Louis, Missouri fra 1954 viser hvor galt
FREMTIDEN 37
Referanser
TheOpenUtopia.org: Introduction (29.10.14). Theopenutopia.org/
full-text/introduction-open-utopia/
Phonetic-blog: Utopia and dystopia (23.10.14). Phonetic-blog.blogspot.
no/2009/03/utopia-and-dystopia.html
Icup.org: Watson, C. (1993), Trends in world urbanisation (23.10.14).
Icup.org.uk/reports%5cicup601.pdf
Howard, E. (1989), Garden Cities of to-morrow. Faber Paperbacks
Le Corbusier (1925), The City of Tomorrow
Members.chello: Constant (25.10.14). Members.chello.nl/j.seegers1/
situationist/constant.html
Lang, F. (1927), Metropolis. USA
Feireiss, L. (2011), Utopia Forever: Visions of Architectur and Urbanism.
Berlin: gestalten
nrk.no: Bokprogrammet nrk (24.10.14). tv.nrk.no/serie/bokprogrammet/
MKTF01000114/04-02-2014
Wikipedia, Situasjonisme, Sovjet urban planning ideologies of the 1920s,
Pruitt, Kowloon Walled City
det kan gå. I overbefolkede St. Louis prøvde man
å redde den dårlige bosituasjonene ved å sanere
slummen og bygge et prosjekt med offentlige boliger
som moderne høyhus. Etter ferdigstillelsen begynte
levekårene i området å synke og prosjektet ble
internasjonalt kjent for sin fattigdom, kriminalitet
og segregering. Prosjektet ble revet på 70-tallet.
Kowloon Walled City, opprinnelig et kinesisk
fort i Hong Kong, ble okkupert av 2000 flykt-
ninger i 1947 og befolkningen økte til 33.000
på det meste. Byen ble regnet som det tettest
bebodde området i verden med 1200 innbyg-
gere per dekar. Byen ble revet i 1994.
på vei mot en dystopi? Vår samtid preges av
tre sterke krefter. For det første lever vi i dag i en
globalisert verden. Hele vår klode er samlet i et nett-
verk av politikk, økonomi, produksjon, arbeidskraft
og diskusjon. For det andre lever vi i en klimakrise.
Kloden har fått nok. Konsekvensene av hva vi gjør vil
være katastrofale. For det tredje opplever vi at men-
neskeheten vokser i enorm fart.
Dagens utopier skildrer overlevelsesarkitek-
turen i dette kriserammede samfunnet. Løsninger
på hvordan vi kan bo i dette dystopiske miljøet.
For eksempel i Anthony Lau sitt prosjekt Flooded
London. For å løse problemet med et stigende
havnivå og en økende befolkning ser Lau for seg en
utvidelse av London på Thames Estuary, satt til 2030.
«The future of human habitation and expansion is
obliged to adapt to living on water.» Prinsippet Lau
legger fram er å gi nytt liv til skip og oljeplattformer
som er ute av drift ved å konvertere dem til boliger
tilpasset en livstil på vann. «[…]the inhabitants will
live alongside the natural cycles of nature and the
rhythms of the river and tides.» (Feireiss, 2011: 76).
Hva hvis vi kunne bestemme fremtiden? Hvilket
miljø er det vi skaper for neste generasjon? Hvilke
omgivelser er det vi vil leve i? Hvis vi kunne velge.
Hvilket samfunn ville vært det beste? Er det frem-
tiden eller fortiden vi drømmer om? Vil vi gjenskape
noe som har vært eller etablere noe helt nytt? Hva
hvis krisen inntreffer, hva da? Hvordan ser verden
ut etter at havnivået har steget eller atombomben
har smelt? Er vi rustet til å overleve? Hvordan
skal vi tilpasse oss? Hvilke ideer og verdier er våre
viktigste? Hvordan kan fremtiden se ut? Hva hvis…
38 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 38–39
ARKITEKTUR OG STJERNEKRIG
tekst/ ingvild stokke, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
illustrasjon/ joana bruno, grafisk designer, [email protected]
essay
en reise gjennom arkitekturen i star wars
Hvis du kunne velge hvilken som helst destinasjon, hvor
ville du dratt? Mitt svar er kanskje utenom det vanlige.
Aller helst ville jeg tatt en tur med stjerneskipet til Han
Solo og Chewbacca. Eller til en av de gamle byene
på planeten Naboo, eller jedi-tempelet på Coruscant,
eller kanskje til romstasjonen Dødsstjernen – mange
muligheter det er, som Yoda ville sagt.
Det er ikke den såpeoperaliknende handlingen,
eller de sjarmerende effektene i de eldste filmene
fra George Lucas’ filmsaga som fascinerer meg aller
mest. Det er fullt mulig å nyte filmene uten å følge
med på handlingen. Det som skjer i bakgrunnen
er underholdende nok i seg selv. Arkitekturen og
scenografien generelt, selv på 70-tallet, er verdt de
tretten timene alene. George Lucas har skapt alt fra
en svevende by i skyene, til en undersjøisk by ved
navn Otoh Gunga.
God arkitektur i film er viktig. Filmen må
inneholde rom som gjør det mulig for publikum
å leve seg inn i den verdenen skuespillerne
befinner seg i. Spesielt i en serie som Star
Wars. Jeg nekter å tro at serien hadde blitt en så
stor suksess om Luke Skywalker og prinsesse
Leia hadde kjempet for friheten i Bymarka.
Serien inneholder mye og forskjellig arkitektur
som er med på å sette stemningen. Lucas’ designteam
spiller på kjente assosiasjoner med farger, lys og rom.
De spisse skyskraperne på Coruscant får horisonten
på byen til å likne en nålepute med stjerneskipene
sirkulerende rundt seg. Og med mangelen på grønta-
realer i skyggene fra de gigantiske bygningene, kan
det hele minne litt om en overdreven karikaturteg-
ning av New York. De samme, kjente elementene
finner vi igjen i byen Theed på Naboo. Denne byen
har elveløp som Venezia og bygninger som likner
forvridde versjoner av Hagia Sofia i Istanbul, bygget
utelukkende i grønt og beige. Hjemmet til Anakin
Skywalker, ørkenplaneten Tatooine, er faretruende
lik den tunisiske ørkenen, med en og annen droide
spredt rundt om. Stedene hvor vi finner heltene våre
er med andre ord i stor grad inspirert av arkitektur
Jeg nekter å tro at serien hadde blitt en så stor suksess om Luke Skywalker og prinsesse Leia hadde kjempet for friheten i Bymarka.
ARKITEKTUR OG STJERNEKRIG 39
Kilder
1. Architectue.about: Carven, Jackie. Star Wars Architecture
(03.11.14). Architecture.about.com/od/greatbuildings/ss/
starwars_3.htm
2. Architectsjournal.co.uk: Pallister, James. Top 10:
Architecture of Star Wars (ptII) (01.11.14). Architectsjournal.
co.uk/story.aspx?storyCode=5203477
vi kjenner fra vår egen planet Tellus. Vi assosierer
det med noe kjent – borte bra, hjemme best.
På den annen side er imperiet omgitt av militære
konstruskjoner. Det er minimalistisk, upersonlig
og grått. Drar man den litt lenger kan man se hvor
enkelt kreativ design kan brukes som et instru-
ment i krig og et våpen for masseødeleggelse.
Dødsstjernen er en konstruert klode. Den er både
en romstasjon og et supervåpen med kapasitet til
å ødelegge en hel planet. Dødsstjernen inneholder
shoppingsentre, parker og puber. I tillegg er det
fullt mulig å bo der. Kanskje er det ikke så rart at
den ble kåret til den beste Star Wars-konstruksjon
av Architects’ Journal i 2009. Men denne enorme
konstruksjonen har én feil, og denne feilen spiller
en av hovedrollene i den originale filmserien.
Jeg mener at Star Wars er et av de beste eksem-
plene på hvor viktig det er med god arkitektur
i fiksjon. Det var noe i det totalt fremmede og
dødskule universet, som sparket i gang en interesse
for arkitektur. Kanskje var det lettere å åpne øynene
for noe litt fremmed, istedenfor den kjedelige veien
man går hver dag. Det er fascinasjonen for den
fiktive verdenen som førte til at jeg til slutt endte opp
som arkitektstudent – og veldig glad for det jeg er.
40 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 40–41
eksempler til etterfølgelse
Forbildene er mange i arkitektverdenen, og som student
blir man presentert for en rekke kjente navn. Rekken
er imidlertid kjedelig og kort. Arkitektstudenter trenger
referanserammer som inneholder mer enn pyramider,
Eiffeltårnet, Snøhetta og bildesøket «nice architecture»
på Google.
Eksperimentelle arkitekter tenker i fri dressur, og
tegner arkitekturfantasier og utopier. De inspirerer
på en annen måte enn tradisjonelle arkitekter. De
minner oss på å tenke utenfor den berømte boksen,
og nesten uten unntak er prosjektene så vanvittige
at de aldri blir bygget. Det handler om å se mulighe-
tene og glemme begrensningene.
byer på ben Archigram var en av de mest
kjente og fargerike arkitektgruppene på 1960-tal-
let. Inspirert av tiårets protestgenerasjon, reklame,
tegneserier og romfart, skapte de en radikal og
eksperimentell poparkitektur som opponerte mot
konservative levesett og strenge bystrukturer.
Prosjektet deres The Plug-In City fra 1964 er
en by i konstant endring, der boligkapsler flyttes
rundt av enorme kraner og plugges inn i en sentral
megastruktur. The Walking City, fra samme år, er
en stor reptilaktig, høyteknologisk by som vandrer
fritt av gårde på tynne teleskopben. Den er stedsløs,
og kan slå seg ned der det passer innbyggerne.
Felles for The Walking City og The Plug-In
City er at de avfeier oppfattelsen om at en by må
være ett sted. Den kan i stedet være en superor-
ganisme. Byene legger til rette for et dynamisk
nomadeliv, og redefinerer infrastrukturens
rolle i byen. Archigram gikk rett i strupen på de
formale og statiske drabantbytendensene som
rådet i britisk modernisme på den tiden. Deres
misnøye med den konvensjonelle arkitekturen
gjorde at de drømte om alternative urbane scena-
rier. De fysiske umulighetene var underordnet.
Archigram oppfordret oss til å tenke på hva vi
trenger fra arkitekturen, og om den tradisjonelle
tilnærmingen virkelig gir oss de beste løsningene.
Det som startet som en samling urealistiske student-
prosjekter ble inspirasjon for en ny generasjon arki-
tekter. Det kommer blant annet til syne i Pompidou-
senteret til Renzo Piano og Richard Rogers, og i de
tidlige arbeidene til Sou Fujimoto. Selv i dag stråler
Archigrams prosjekter friskt av mot og kreativitet.
tekst/ jonas peter falck, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
EKSEPSJONELT EKSPERIMENTELT
kommentar
EKSEPSJONELT EKSPERIMENTELT 41
En stor reptilaktig, høyteknologisk by som vandrer fritt av gårde
arkitektur er krig Eksperimentell arkitektur
som eget fagfelt ble etablert mye takket være Lebbeus
Woods. Amerikaneren fullførte aldri studiet og reali-
serte ingen prosjekter, men kalte seg likevel arkitekt.
Han studerte dannelsen av form, rom og lys gjen-
nom tegning, modell og ord. I tillegg grunnla han en
skole for eksperimentell arkitektur. Han skrev mye,
tvilte på det meste og mente at arkitektur er krig og
krig er arkitektur.
Hans mest kjente prosjekter finner man i boken
Radical Construction. Tegningene er politisk ladet
og provokative. Han tar for seg scenarioer som
Sarajevo etter krigen, San Francisco etter jordskjelvet
og Havana etter handelsboikotten. Arkitektur etter
krig, katastrofe og apokalyptiske tilstander. Woods
ønsket ikke at ødelagte bygninger skulle restaureres
til sin opprinnelige stand, heller ikke riving og
nybygg. Begge disse prinsippene oppfordrer folk til
å komme seg tilbake til livet slik det var før krigen.
Det livet finnes imidlertid ikke lenger, og man må
finne nye måter å leve på. Det mest økonomiske
er at etterkrigsbyen bygges opp av restene fra det
ødelagte. Woods tegninger viser spektakulære rom
og strukturer som reiser seg opp fra krigsruiner.
hypotetisk og inspirerende På mange måter
minner eksperimentell arkitektur om science fiction,
men det er en forskjell. Mens science fiction følger
en historie fra start til slutt, er arkitekturprosjektene
åpne. Åpne for at andre kan utvikle planene videre.
Prosjektene har ubegrenset kapasitet for kollektiv
fantasi, og potensiale for å bli virkeliggjort. De setter
spørsmålstegn ved vår oppfattelsene av omgivel-
sene og hverdagslivet. Eksperimentell arkitektur er
hypotetisk, men mer fascinerende enn det meste
som bygges.
relationalthought.wordpress.com/2012/07/29/1173/
Kilder
Lebbeuswoods.com: Woods, L. (2011), War and Architecture:
Three Principles (08.10.14). Lebbeuswoods.wordpress.
com/2011/12/15/war-and-architecture-three-principles/
Woods, Lebbeus (1996), War and Architecture. New York:
Princeton Architectural Press.
Archdailt.com: Merin, Gili (2013), The Plug-In City / Peter
Cook, Archigram (05.10.14). Archdaily.com/399329
ad-classics-the-plug-in-city-peter-cook-archigram/
42 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S.42–43
I denne utgaven av fjerneverdigspalten skal vi disku-
tere hva som skjer når man med overfladiske grep
forsøker å gjøre bygninger mer interessante enn de
egentlig er. Som regel blir de mer iøynefallende enn
de trenger å være.
Først ut er TrønderEnergi sitt hovedkontor i
Trondheim. Arkitektkontoret skriver i sin egen
beskrivelse av Energibygget: «I prosessen med inte-
riørprosjektet dukket ønsket om kunst i bygget opp
og det ble besluttet at dette skulle integreres i bygget
og på fasaden.»1 Det er tydelig at dette kom litt for
sent. Den ønskede integreringen ser man lite til.
Ett av påfunnene er en diger sirkulær lystavle som
FANCY FASADER OG DEKORATIVT DILLDALL
fjerneverdig
har sugd seg fast på nordfasaden. I all sin påklis-
trede teknofascisme dekker den helt eller delvis
seks vinduer, i en slags ny-manieristisk interak-
sjon. Det eneste positive er at tavla fint kan tas ned
uten å etterlate et savn i fasaden Det er selvfølgelig
viktig å tenke på fleksibilitet og framtidige eiere av
bygget, men da kunne man heller holdt seg tro til
konseptet med energisparing og fjernet hele greia.
Et steinkast unna Energibygget ligger Scandic
hotell Lerkendal. Som kollega Amund M.Rolfsen
skriver i forrige utgave av A: «Fasaden er ikke direkte
stygg, men den engasjerer ikke.» Vel, den er ikke
direkte pen heller. Når bygget er minst dobbelt så
Fjerneverdig: adj. motsatt av verneverdig, brukes om
bygninger av anti-antikvarisk verdi, (jf. fjerneverdig
arkitektur)
tekst/ mikkel frengstad, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
foto/ maria wyller, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
FANCY FASADER OG DEKORATIVT DILLDALL 43
Det blir som å sprite opp havregrøten med piffi-krydder for å gjøre den mer spiselig.
høyt som alt rundt seg, blir det minst dobbelt så
ille når fasadeløsningen ikke fungerer. Det enkle
er ofte det beste, men også det vanskeligste når
man prøver å få til mer enn det forholdene tillater.
Det blir som å sprite opp havregrøten med piffi-
krydder for å gjøre den mer spiselig. Feilkoblingen
ligger ikke i å lage havregrøtarkitektur. Havregrøt
er ålreit nok innimellom. Problemet er at man
forsøker å skjule manglende kokkeleringsevner
ved å tilsette en smaksforsterker. Det hjelper lite
når smaken ikke er særlig verdt å framheve.
Heldigvis er det alltid noen som har det verre. I
Oslo, byen alle elsker å hate, har de dusinet fullt i
ett og samme kvartal. De fleste av byggene i Barcode
kunne fylt en fjerneverdigspalte alene med sine
desperate forsøk på å stikke seg ut. Kanskje like greit å
samle alt på ett sted, så den ene slår den andre i hjel.
Kilder
1. Tegn3.no: Energibygget (03.11.14). Tegn3.no/
prosjekter/energibygget/
44 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S.44–45
tekst/ tora vollset, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
en forvirret manns møte med det moderne
UMENNESKELIG GRÅHET
imdb.com: jaqcues tati, playtime (1967), © 1967 specta films
omtale
Filmen Playtime åpner med skyer som beveger seg
fritt over en blå himmel før en høyreist bygning
i stål og glass bryter inn i synsfeltet. Etter hvert
avsløres et helt landskap av identiske bygninger.
Åpningssekvensen setter stemningen for den franske
filmskaperen Jacques Tatis spillefilm fra 1967. Tati
spiller selv rollen som den forvirrede protagonisten
herr Hulot, en franskmann som sliter med å forstå og
finne frem i en moderne verden. Filmen er et humo-
ristisk skråblikk på hvordan vi utformer omgivelsene
våre og hvor vanskelig det er å være menneske i et
samfunn der løsningen på alle problemer virker å
være ny teknologi og større, mer avanserte systemer.
Den nye teknologien vi sier forenkler hverdagen,
blir i Tatis film et hinder som vanskeliggjør livene
våre og umuliggjør grunnleggende menneskelige
interaksjoner.
knute på tråden Playtime sentrerer rundt en
rekke ulike karakterer og deres liv i det moderne
Paris, blant annet herr Hulot som skal ha et møte i en
kontorbygning, men aldri finner frem. Menneskene i
Playtime greier ikke å snakke ordentlig sammen fordi
det alltid kommer tekniske hindre i veien for at de
skal treffes. Plutselig står herr Hulot i en heis uten å
vite at det er en heis, og den fører ham vekk fra man-
nen han skulle snakke med. Det er enkelt å relatere til
Hulots usikkerhet i møte med ukjente systemer. Tati
peker på en følelse av å hele tiden henge litt etter. En
følelse vi kjenner på også i dag, med teknologi som
alltid blir såkalt bedre og raskere.
De fysiske omgivelsene i Playtime fremstår som
uforståelige, umenneskelige og overlesset med
høyteknologiske løsninger. Det er en labyrint av
identiske stål- og glasskonstruksjoner, landskap av
uendelig gjentagende kontorbåser, en jevn strøm av
mekaniske stemmer over høyttaleranlegg, blinkende
signallys og mennesker som vandrer rundt og
utfører meningsløse arbeidsoppgaver. Vi befinner
oss i en verden av gråtoner, der menneskene som
bryter med det grå og homogene blir fremmedele-
menter. Alt dette gir filmen en særegen estetikk som
både er tiltrekkende og avskrekkende på samme tid.
en hyllest til detaljen Playtime har en
fantastisk detaljrikdom, i hver eneste scene foregår
det hundre ting på en gang. Tati bruker overraskende
virkemidler for å lede oppmerksomheten vår mot
små detaljer som ellers ville forsvunnet i virvaret av
handling. Mye av humoren i filmen ligger her. Når
en glassdør knuser, og det eneste som er igjen av
døra er et stort håndtak, blir dørmannen ved sin lest,
og beveger håndtaket frem og tilbake når folk skal
inn.
Tatis Playtime er en fest av en film der vi
innlemmes i et surrealistisk univers av komiske
detaljer preget av en uro og bekymring for fremtiden.
Bygningene er bygget for roboter og ikke mennesker,
og omgivelsene er formet med tanke på effektivitet
for de store massene heller enn for enkeltmennes-
kets frihet til utfoldelse. Det ligger en kompleksitet
i Playtime som gjør den verdt å se igjen og igjen.
imdb.com: jaqcues tati, playtime (1967), © 1967 specta films
BRØD OG SIRKUS 45
en forvirret manns møte med det kreative studiet
En workshop. Jeg har fått 15 minutter til å lage en modell-
skisse. Jeg har nettopp begynt i 1. klasse på arkitektstudiet.
Hva er en workshop? Hva er en modellskisse?
«Jeg valgte dette studiet fordi det virker som en god
kombinasjon mellom realfag og noe mer kreativt.» Nå
er jeg her – smertelig/hjertelig klar over fraværet. Jeg
har bare 15 minutter. Det er vel bare å begynne.
15 minutter Jeg skal lage en abstrakt modell
av et landskap bestående av busker, stein og lyng.
Hvilket materiale skal jeg bruke? Først prøver jeg
bølgepapp. Det viser seg at det tar for mye tid å få
papp til å etterligne kupert landskap. Materialet er
ikke medgjørlig for en fyr med lite tålmodighet. Jeg
har ikke god tid. Pappen forkastes.
12 minutter igjen Jeg har fått gode tips om å
bruke papirpose. De sier at det ser organisk ut når
det har vært sammenkrøllet. Jeg river av en bit av
posen og fester den møysommelig til underlaget av
modellen. Jeg har brukt alt for lite materiale til å lage
det lille berget jeg forsøker å etterligne. Papiret er
for stramt til at jeg kan gjøre noe med det. Jeg river
hull i posen midt på modellen for å få nok luft under
papiret. Helvete. Nå har jeg laget et gigantisk hull i
landskapsmodellen min.
7 minutter igjen Skulle jeg lage landskap i
tillegg til en konstruksjon oppå dette landskapet? Jeg
har ikke engang begynt å tenkte på hva jeg skal bygge.
Er det ikke konstruksjonen som er det viktigste? Jeg
glemmer helt at vi kan ordne på modellene senere.
Prosessen suger meg inn.
5 minutter igjen Svetteproduksjonen
begynner å ta seg opp kraftig. Klassisk tegn på
stress. Skal jeg kjøpe leire? Men jeg har ikke tid
til å gå på butikken. Nå må jeg må få av meg gen-
seren før svetten går gjennom t-skjorten. Hvilket
materiale etterligner best den myke lyngen jeg
forsøker å formidle?
«Hva gjør du, Mats?»
«Jeg lager landskapsmodell av et seterbrød fra
kiosken. Tror det kan bli jævlig bra.»
Sagt med den største selvfølgelighet. Jeg er ende-
lig en arkitekturstudent.
BRØD OG SIRKUS
tekst og foto/ mats heggernæs, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
studentarbeid
tekst/ andreas magerøy, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
illustrasjon/ tiina tinouschka nilsson, kunst-student, [email protected]
kranglekroken
46 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014
«Dersom eg berre kunne gått
inn i ein simulator som leste
tankane mine, tenk så enkelt det
hadde vert å lage ein bra modell!»
Andreas bryt stilla på bordet
etter eit kvarter med konsentrert
modelliming.
«Ka du mein?» spør Lisa
og legg mobilen fråverande
ned i ein dam av trelim.
«Jo, ein data som berre les
tankane dine, og teiknar det
du ser for deg. Og så blir det
simulert i et rom. Som i Inception.»
«Æ ha ikkje sett den, men skjønn ka du mein!
Som en modell av en drøm du bærre kan gå rett
inn i. Det hadde vert dritkult! Og om du ikke lika
handtaket på en dør eller nå, så bare tenke du
på det til det e sånn du vil!» Lisa ser ut som om
ho er klar for å hoppe rett over på ein tverrfaglig
doktorgrad i programmering og nevrovitenskap.
«Jeg syns nesten det høres litt skummelt ut.
Hva om du får mareritt?» seier Mari og ser ut
som ho prøver å kvesse blyanten med blikket.
«Det greier du vel å unngå så lenge du er
våken. Det blir jo som ein dagdrøm, berre det at
du kan vise den fram til eit publikum.» forklarer
Andreas, og medgir: «Men ein skal passe seg
litt, ja. Det blir flaut om det plutselig står masse
lettkledde skalafigurar rundt på hushjørna.»
«Har du klær på skalafigurene dine?»
flirer Mari og har tydelegvis funne ut at
kvesser er eit eigna reiskap
til å kvesse blyanten med.
«Det beste er at du får ein
datamodell som det ikkje er
motstand i. Ikkje lenger kriging
i Archicad eller Revit!» Men Mari har følgt med i timen
i snart fire år: «Jeg tror det fort
kan bli et problem. For om det
ikke er noe motstand vil det ikke
skapes noe nytt i prosessen.»
«Det e sant» seier Lisa og ser ut som
nokon har slått ho i sjakk. «Det du får
ut e liksom akkurat det du har i hode.
Alt vil vere en kopi eller sammenset-
ning av nåkka du har sedd før.»
«Ja, det er jo lettare å tenke seg ting ein har sett
før enn å komme på nye ting» erkjenner Andreas.
«En hver fiksjon har vel rot i en virkelig greie. En
må bare bearbeide det på en eller annen måte, til
det blir noe nytt.» seier Mari. «Det du seier kan bety
at fiksjon er noko som skjer. Resultatet kan holdast
fast med tanken, bli delt og kjent av fleire, og blir på
den måten ein slags verkelegheit?» undrar Andreas.
«Sorry, e datt av.» seier Lisa, endeleg ferdig med å
fjerne trelim frå mobilen. Andreas fortsetter: «Når vi
lager ein modell eller perspektiv av eit prosjekt gjer vi
det for å overbevise andre eller oss sjølv. Vi seier til og
med at vi prøver å få andre til å tru på prosjektet. Det
verkar jo som vi prøver å skape ein felles verkeleg-
heit?» Det blir stille eit augeblikk. «Jeg vet ikke om
det nødvendigvis gjør det gjeldende for all fiksjon.»
seier Mari med eit tenkande uttrykk i andletet.
«E vil i alle fall ikke ha nåkka sånn maskin.
Det kan jo vær vi ikke får bygd nåkka, fordi folk
bærre kan tenk sæ det huset dem ønske sæ.» Lisa
er plutselig skremt av tanken. «Åå, eg trur ikkje du
treng å bekymre deg. You know, this is all fiction.»
ARKITEKTUREVENTYR 47
Arkitektur og fiksjon, altså? Praktisk nok fikk jeg
temaet i fanget samtidig som boken Fairy Tales:
When Architecture Tells a Story kom i postkassen.
Boken er resultatet av en konkurranse med føl-
gende enkle kriterier: 1. Skriv et arkitektureventyr.
2. Design det.
Det er bred enighet i tiden om at kommu-
nikasjon er viktig. Også arkitekter må bli bedre
på å formidle; ikke bare til oppdragsgiver, men
også til andre som skal leve med arkitekturen.
I Fairy Tales kritiseres den kjedelige arkitek-
turen som kun er sin funksjon – den sier ikke noe
mer utover denne. Det samme gjelder arkitektur
som skjuler mangelen av sjel bak skinnende
fasader og falske historier. Arkitekter må evne å
formidle et genuint og universelt budskap! Men
hvordan gjør man egentlig dette? Kan man kanskje
lære noe av hvordan arkitektur brukes i fiksjon?
arkitektur forteller noe! Innen fiksjon
kan arkitekturen brukes som virkemiddel for å for-
sterke et budskap. Eksempelvis i fremtidsdystopier
som Terry Gilliams Brazil (1985) og Fritz Langs
ARKITEKTUREVENTYRtekst/ stine thordarson moltubakk, [email protected],arkitektur- og byggbiblioteket
foto/ julie fosse, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
bibliotekhjørnet
Metropolis (1927), hvor ruvende futuristisk arkitek-
tur fremhever hvor lite og ubetydelig mennesket
er i en totalitær stat. Eller i Jan Morris’ Hav – en
reisebok fra et land som ikke eksisterer. Her beskrives
arkitekturen for å virkeliggjøre verdenen og sette
fantasien i sving hos leseren. Vi kan se den for oss
selv om vi aldri har vært der.
Fairy Tales viser flere eksempler på hvordan
fiksjonens virkemidler kan brukes bevisst av
arkitekter for å dyrke frem og kommunisere
sine ideer, hvordan tekst og bilder brukes for
å skape forståelse hos leseren. Kun de som
har gjort det skarpest i konkurransen er med
i boken. De fremviser et bredt og kreativt
mangfold av historiefortelling, blant annet
gjennom noveller, dikt og tegneserier.
bare starten? 2013 var det første året kon-
kurransen ble arrangert, og i disse dager er runde
nummer to i gang. Jeg håper at både arkitekter
og studenter lar seg inspirere til å eksperimen-
tere med ulike måter å kommunisere design på.
Kanskje ved hjelp av disse eventyrene om arkitek-
tur? Du finner boken og filmene hos arkbib.
A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur
og kunst, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere.
Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere
relevante saker innen temaer som krever en diskusjon
i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte
og egenproduserte saker.
vil du skrive til tidsskriftet a?
Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til tidsskriftet a.
Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei.
Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjo-ner til [email protected].
TIL BIDRAGSYTERNE
redaksjon
Maria Wyller (ansv. red., styreleder), ntnu
Ingeborg Stavdal (nestleder, jour.ansv.), ntnu
Amund M. Rolfsen (jour.ansv.), ntnu
Mikkel Evald H. Frengstad (økonomiansv.), ntnu
Henriette Bakke Nielsen (layoutansv.), ntnu
Mari Synnøve O. Gjertsen (foto- og ill.ansv.), ntnu
Julie Fosse (nettside- og sosiale medie.ansv.), ntnu
journalister Alice Lødemel Sandberg, Andreas
Magerøy, Ingvild Stokke, Magnus Knutsson, Jonas
Peter Falck, Magnus Knutsson, Tora Vollset, Mats
Heggernæs, Hanna Malene Lindberg, Eirik Strand.
fotografer og illustratører Vilde L. Blom,
Johannes Laukeland F. Sunde, Hanne Dahl Geving,
Vegard Forbergskog, Joana Bruno, Tiina Tinouschka
Nilsson, Anders W. Solhøy, Sara Solana.
layoutHenriette Bakke Nielsen og Margunn Aksnes
forsideVilde L. Blom og Hanne Dahl Geving
AnnonserMarkedsansv.: Olaf Godtland Røe
KontanktinformasjonAdr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes
Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim
E-post: [email protected]
Nett: www.tidsskriftetA.no
Printes av: Merkur-Trykk as
Trykkeriet er svanemerket
Opplag: 500
Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT
Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab
issn 1894-1087
www.tidsskriftetA.no
TIDSSKRIFTET A
Ola Djupvik, Martin Miguel Almagro Tonne, Jonas Krøvel,
Stine Thordarson Moltubakk og Eileen Garmann Johnsen.
TAKK TIL
TIL BIDRAGSYTERNE
TAKK TIL
Studerer du arkitektur?
Da er vi fagforbundet for deg!
Studentmedlemskap gir deg: •Gratisreise-, ulykkes- og/ eller innboforsikring •Rådgivning innen jobb- og lønnstilbud •Bank-ogforsikringsfordeleriDNB •Gratis juridisk hjelp •Lønnsstatistikk
Les mer og meld deg inn på www.hvorforafag.no
Attraktive og pene overflater. Lys, lysere, lysest. Fiks ferdig! Og samtidig: Redusert energibehov og bedre totaløkonomi.
Unicon utnytter betongens estetiske og tekniske kvaliteter, og dens unike mulighet til å skape et variert arkitektonisk uttrykk.
TRB
komm
unikasjonLYS, MØRK, RU, GLATT,ROLIG, SPRELSK, RUSTIKK...
unicon.no
Miljøsertif isert i NS-EN ISO 14001