Torgrim Sørnes

Uten nådeDe henrettede i Norge 1783–1814

Torgrim Sørnes:Uten nåde; De henrettede i Norge 1783–1814© Schibsted Forlag 2011Omslagsdesign: Trine + Kim DesignstudioRepro: RenessanseMedia ASOmbrekking: Type-it ASTrykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-5559-0

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtalerom kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov elleravtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes medbøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Innhold

Innledning: Tornerose våkner 9

1. Forråtnelse 13Anna Henriksdatter Østmo (1753–1783)

2. Det onde som vandrer i mørket 31Ole Jonsen Rørvik (1748–1784)

3. Brutalitet 48Christen Caspersen Huslegaarden (1753–1786)

4. Kampen for tilværelsen 62Mons Olsen Rekve (1754–1786)

5. Berme 75Hans Pedersen (–1787)

6. Ensomhet 88Karen Farteinsdatter Nyseter (1766–1788)

7. Rovdyret 105Trond Svendsen Finseteie (1771–1791)

8. I en grunn grav 116Hans Christensen Bakke (–1791)

9. Uten nåde 124Moses Samuelsen (1765–1791)

Mikkel Hansen (1770–1792)

5

10. Månelyst 141Lars Løvåsen (1773–1792)

11. Hunndjevelen 150Marit Syversdatter Karmhus (1768–1795)

12. Hor 165Arne Nielsen Klemmen (1774–1796)

13. Sjalusi 178Knud Olsen (1759–1796)

14. Et ondt menneskes onde død 187Hans Henriksen Onsrud (1772–1798)

Engebreth Rasmussen (1757–1798)

15. Svin 200Sigurd Evensen Sordal (1770–1798)

16. Stivsinn 215Anders Olson Ljøsne (1764–1803)

17. Hat 234Torkild Bjørnsen Gåsdeilde (1774–1803)

18. En fremmed i et fremmed land 243Peter Walberg (1780–1805)

19. Mishandling 251Gjermund Kittelsen Tingstå (1764–1806)

20. Blind vold 267Amund Gulbrandsen Kirkebystuen (1771–1807)

21. Ingen skånsel 273Nils Toldsteen (1778–1807)

Ole Bergmann (1767–1807)

6

22. Likegyldighet 291Peter Jonasson Westerström (1799–1809)

23. Grusomhet 306Christian Amundsen Bjerkeset (1784–1810)

24. Desperasjon 315Ole Steffensen Føre (1775–1812)

25. Revolusjonen 325

Noter 329

Kilder 335

Innledning: Tornerose våkner

«Og jeg så, og se, en gul hest, og han som satt på den, hansnavn var Døden, og dødsriket fulgte med ham, og det blevgitt dem makt over fjerdedelen av jorden, til å drepe medsverd og med sult og med pest og ved villdyrene på jorden.»(Åpenbaringen 6.8)

Klokken 9 om morgenen den 8. juni 1783 ble den moderneverden født.

På Island åpnet det seg en revne som var tre mil lang. Skyerav svovel og svart støv sto femten kilometer til værs. Elver avild og smeltet fjell pløyde gjennom landskapet og ødela alt påsin vei. Det regnet svovelsyre. Glødende stein på størrelse medkuruker fløy igjennom luften.

En uke med jordskjelv hadde endelig klart å vekke densovende vulkanen Laki. Den skulle ikke sovne igjen på åttemåneder.

To dager senere falt aske fra himmelen over Bergen, askeså sur at gress og blader visnet. Solen så ut som om den vardyppet i blod. Dagen etter ga Laki fra seg en ny dose til atmo-sfæren, og den 14. juni overgikk den seg selv med en gigantisksalve. Til sammen spydde vulkanen ut over hundre millionertonn svovel i atmosfæren sammen med aske, stein og giftigegasser.

En kvelende svart tåke la seg over Europa den sommeren.

9

En fjerdedel av befolkningen på Island strøk med, en av tyveeuropeere døde av forgiftningen. Hester og sauer som spistedet forurensede gresset, råtnet opp i levende live, og mennes-kene fulgte etter. Hår og tenner falt ut, og kroppene visnet.Vinteren som fulgte ble et helvete. Temperaturen sank drama-tisk over hele den nordlige halvkule; isfjell fløt rundt i Mexi-cogulfen. Regnet i Afrika stoppet opp, og Nilen tørket inn. Ensjettedel av befolkningen i Egypt sultet ihjel. Monsunen i Indiaforsvant. Den lille istid var blitt enda kaldere.

Den titaniske erupsjonen på sagaøya skulle gi verden i sinalminnelighet, og Europa i sin særdeleshet, ti sammenhengendeår med ekstremvær. I klimaforverringens fotspor fulgte sult ogdød; etter hungeren kom politiske omveltninger. Revolusjonerførte til krig. Krigene vokste i omfang inntil de omfattet helekloden. Millioner ble drept.

Norge var ille ute. Allerede før Lakis utbrudd var vårt landlyst i den lille istids bann. Temperaturene hadde vært lavesiden 1300-tallet, et fenomen som allerede hadde utryddet denskandinaviske befolkningen på Grønland. Da Lakis uberegne-lige konsekvenser kom på toppen av dette, begynte tallet pådøde å overstige tallet på fødte. Et allerede lavt folketall sankytterligere. De tre apokalyptiske rytterne pest, sult og død redi galopp over det frosne landet. Kun krig manglet.

Men den mangelen skulle snart bøtes på: Den 14. april 1784overtok kronprins Frederik styret av landet ved et ublodigkupp. Hans sinnssyke far hadde allerede lenge vært reduserttil et lydig bumerke; en kongelig påholden penn. Den enesteforskjellen var nå hvem som skulle få holde i pennen.

Europa sto imidlertid foran større politiske omveltningerenn den beskjedne palassrevolusjonen i København. Det ube-regnelige klimaet utløste i 1789 den franske revolusjon. Sammeåret rant elvene på Østlandet over i en enorm flomkatastrofe

10

som senere har fått navnet Storofsen. En ny runde med sult ogdød fulgte. En desperat befolkning begynte å dyrke opp indreTroms.

Engelskmennene tok over der Laki slapp. Krigføring veksletmed blokade. Det som var igjen av den norske befolkningen,sto i fare for å utryddes. Under den siste, avsluttende invasjo-nen i 1814 skrev kong Christian Frederik at hans svenske mot-stander ville komme til å erobre «un pays devasté et depeuplé»– et rasert og folketomt land.

Under slike forhold skulle man tro at det pressede folk stosammen. Så ser imidlertid ikke ut til å ha skjedd. Kampen mel-lom forbryterne og samfunnet fortsatte mens nasjonen drevmot avgrunnen.

I løpet av dette drøye snes år ble 26 personer henrettet iNorge – tre kvinner og 23 menn. Én ble henrettet for en poli-tisk forbrytelse, én var voldtektsforbryter og de andre var mor-dere. Det var fire svensker, to finner og én same blant dem. Denyngste var atten år, den eldste førtito. To av kvinnene haddemyrdet sine barn, to av mennene likeså. Tre menn myrdet sinegravide kjærester, åtte menn begikk rovmord. Fem morderebrukte kniv, ni brukte øks, de resterende fordelte seg på båts-haker, klubber, knyttnever, spark og mordbrann. Det var treleiemordere og to sjalusidrap.

Et fellestrekk ved de fleste av ugjerningene ser ut til å væreisolasjon – det gjelder både offer og gjerningsmann. Flere avdem var totalt frendeløse, andre hadde slektninger som vendtedem ryggen. Ofrene bodde alene – og døde alene. Forbryternevandret rundt som gespenster på landeveiene, mange av demvar som den uhyggelige «negotium perambulans in tenebris»som psalmisten synger om.

Det onde som vandrer i mørket.Dette er deres saga.

11

1

Forråtnelse

Anna Henriksdatter Østmo (1753–1783)

«Dette er den første straffen: At ved dommen i sitt egethjerte blir ingen skyldige frifunnet.»(Juvenalis)

Det var en nesten uutholdelig stank i det lille kammerset påØstmo. En stank av lik, forråtnelse og død.

Stanken var påtrengende allerede om kvelden den 24. januar1782 – en kald kveld i et kaldt århundre i et kaldt strøk avvårt kalde land. Østmo ligger på Glommas venstre bredd derden gjør en sving forbi Kirkenær i Hedmark fylke, en del avlandet hvor kulden virkelig kan sette seg fast og herje medmenneskene som den vil. I 1782 var det enda kaldere ennnå. Den lille istid hadde fremdeles nakketak på den nordligehalvkule.

Erik Gundersen gikk likevel og la seg i sin seng på kam-merset. 1700-tallets mennesker var herdet både mot kulde ogvond lukt. Eilert Sundt beskrev på 1850-tallet hvordan det varvanlig å «vaske sig» hver lørdag, mens bading i stamp ellerkar gjorde man kun før jul – «Glommendalen fra Kongsvin-ger opover er vel det strøg, hvor der nu for tiden bades mest.Her hører det endnu nogenlunde regelmæssig til at tage laugtil jul, tildels også til påske og pints.»

Man må øve vold på sin fantasi for å sette seg inn i de

13

olfaktoriske sidene ved 1700-tallet. Og dette var den delen avNorge hvor man badet oftest.

Neste morgen var odøren enda verre, og Erik klaget til sin farGunder, bonden på Østmo. Gunder på sin side forsto umiddel-bart hva som var årsaken til lukten. Han hadde hatt sine mis-tanker lenge; nå var det han hadde ventet på, endelig skjedd.Når det lukter råttent, er det alltid fordi noe er i ferd med åråtne.

Han tok med seg et par menn som vitner og gikk inn på Erikskammers. Lukten slo dem i nesen, og den kom fra sengen.

På 1700-tallets landsbygd hadde man ikke madrasser, detvar halm man lå på. Sengebunnen var hel; oppå denne lå etgodt lag med tørr halm. Neste lag besto av en underdyne – noeman i våre dager ville kalt madrass – som likeledes var stappetmed halm. Denne halmen ble skiftet et par ganger i året. Slikbidro man ikke bare til å holde lukten ved like, men også til åholde liv i de stadig kløende loppestikkene.

Stanken kom fra denne underdynen. Mannfolkene så at dennylig var blitt lappet; da de kjente etter, var det et eller annetinni den. Noe som ikke var halm. Man kjente konturene av etmenneske, – et lite menneske.

En av tjenestejentene på Østmo, den snart tretti år gamlemen fremdeles ugifte Anna Henriksdatter, ble hentet. Gunderforlangte at hun skulle åpne dynen og ta ut det som måtte væreinni den – uansett hva det måtte være.

En gruoppvekkende scene fulgte. Anna åpnet lappen, stakkhånden inn i dynen og dro ut et fullgått, nyfødt barn i en alde-les uappetittlig tilstand, «hvis forraadnede Stank røber hendesonde Gierning».

Det hadde vært en gutt. Her var corpus delicti – forbrytelsensgjenstand. Dette var mord.

Men det var ikke noe overraskende mord. Dette var et ventet

14

mord, et varslet mord, nærmest annonsert; hele Østmo og storedeler av både Hoff og Grue prestegjeld hadde sett det kommei ukevis, noen i månedsvis. Nå var det altså fullbragt. Bareopprydningen gjensto – både den fysiske inne på kammersetog den juridiske.

I dette tilfellet tok man den juridiske først. Gunder slepteAnna med seg over til gården Strand hvor lensmann Schmidtbodde. Hvis det skulle holdes forhør, var det like greit å lalovens lange arm ta seg av det fra starten av.*

Mens det første forhøret foregikk, surret Østmo av rykter.Det vil si, ryktene hadde jo gått i månedsvis allerede. Nå blede høylytte i en grad som aldri før.

Omtrent alle hadde hatt Anna mistenkt både for å væregravid og for å planlegge å ta livet av barnet. Selv de minstoppmerksomme på gården hadde lagt merke til «at hun i desidste Tiider var noget tykkere end som sædvanlig». Ryktenehadde til og med nådd sogneprest Lemmich1 på Flisa. Dennelokale pontifex hadde sendt sin medhjelper Halvor Kirkemotil Anna to ganger enkom ærend for å få henne til å tilstå singraviditet. Kirkemo hadde begynt forsiktig. Han «tilspurgtehende alene om det var sandt at hun lavede til Barsel» vedførste anledning – og fikk da et benektende svar. Siste gan-gen han prøvde, var 12. januar, han var da bedt om å kommeav Gunder Østmo selv for å presse en bekjennelse ut avAnna. Stuen hadde den gangen vært full av folk – men Annablånektet likevel. Hennes venninne Marthe som «adskillige

*Schmidt var selv på samme tid innviklet i en korrupsjonssak; det var flere til-talepunkter, hvorav det om at han var «i Genægenhed til Slagsmaal», var detmildeste. I mai ble han dømt for både utpressing og smøring, men han fikkbare en mulkt.

15

gange spurgte hendes Svangerskab» fikk også et tilsvarendeavvisende svar.

Det hadde toppet seg da Gunder kom hjem fra kirken søn-dag 20. januar 1782. Anna hadde vært hjemme under guds-tjenesten, og da Gunder fant henne, lå hun til sengs på et litestuekammers hvor hans sønn Erik pleide å sove om natten.Dette var jo svært så uvanlig – Anna sov normalt ute i fjøsethos dyrene. Hvorfor hadde hun nå lagt seg i sengen til hus-bondens sønn – og ikke minst: Hvorfor lå hun til sengs midtpå dagen? Han jaget henne ut i stuen og fikk henne til å leggeseg der. Det ble lettere å passe på henne slik.

Det var blod under sengehalmen. Gunders mistanke blenå nærmest til visshet. Han fikk to andre piker, Marthe ogHelene, til å ligge sammen med Anna neste natt «ligesom atpaapasse hende». Selv gikk han og la seg i sikker overbevis-ning om at sannheten nå ville komme for en dag i løpet avnatten.

Den som venter, får se.Mandags morgen sto han grytidlig opp, men fuglen var

fløyet. Anna hadde gått til fjøset, riktignok sammen medMarthe som skulle være hennes vokterske. Han ropte dem innigjen.

Som om ikke dette var nok, «hans Huus Folk havde berættetham at Anna Henrichsdatter maatte have fød Barn». Imidlertidvar både barnet og etterbyrden borte. Det eneste man hadde,var «en Mængde Blod» inne på kammerset og en kvinne somfortsatte å benekte alt.

Problemstillingen var ikke ukjent. Det eksisterte ingen formfor prevensjon, selv ikke «sikre perioder» var noe man i almin-nelighet kjente til. Provosert abort ble forsøkt fremkalt ved enhærskare av medikamenter fra malurt via brennevin til arse-nikk, men virkningen var alltid tvilsom: Den dosen som skulle

16

til for å drepe fosteret, var ofte identisk med den dosen somogså drepte moren.

Samtidig var det hormonelle nivået i befolkningen den gangsannsynligvis like høyt som i dag, og den evige kampen mel-lom hormoner og moral bølget frem og tilbake. Uønskede gra-viditeter var derfor et like stort problem som i vår tid, om ikkestørre.

Frem til 1767 hadde kvinner som fødte utenfor ekteskap,måttet gjennomgå en ydmykende prosess som kaltes «aaben-bare Skrifte»; det vil si at kvinnen måtte bekjenne sin synd ikirken mens hele menigheten hørte på, eksamineres av prestenog deretter tas inn igjen i menigheten.

Leiermålsbøtene besto fremdeles. Både kvinnen og barnefa-ren måtte betale for det de hadde gjort, i rede penger. Hvis ikkepenger kunne fremskaffes, ventet fengsel i åtte dager på vannog brød. For noen av de ulykkelige fremsto nok dette som rensikringskost i forhold til hva de var vant til.

I Annas tilfelle ville bøtene ha blitt seks riksdaler – en forhenne uhyre sum hun ikke hadde noen mulighet til å skaffe.Dermed vanket det i beste fall fengselsstraff.

Hva barnebidrag angikk, skulle i prinsippet barnefarenbidra dersom han kunne. Hvis han var blakk, var det ingenmyndighet som åpnet sin kiste. Det kunne dessuten være vans-kelig å få en mann til å tilstå at han faktisk var barnefaren.Hvis han ønsket, kunne han avlegge ed på at han ikke vardet, og dermed slippe unna. Analyse av blodprøver eksisterteikke. I tillegg kunne den kvinnelige part risikere motsøksmålfor «falsk Udleggelse af Barne-Fader».

Barnefødsler i skjul – den aktuelle termen var «i Dølgsmaal»– med etterfølgende barnedrap – var derfor så alminnelig iNorge på denne tiden at man flere steder i landet med regel-messige mellomrom innkalte alle ugifte kvinner på gården til

17

«Mælkeprøve» – bondekonen klemte dem på brystene for åse om det kom melk ut. Hvis man hadde mistanke til at detvar begått mord, ventet man bare tålmodig på at avsløringenskulle skje. Uskyldiges blod roper mot himmelen.

Så også her. Lensmann Schmidt gjorde seg ferdig med detforeløpige forhøret, arresterte Anna og sparket deretter sakenoppover til sin overordnede, fogden.

Fogden i Solør var Jens Kiønig2 – en københavner som varblitt sendt til Norge i 1764 som en slags ryddegutt for diverseustrukturerte embedsmenn med enda mer ustrukturerte regn-skaper – en jobb han utførte så grundig at han fikk attest som«en tro, vigilant og hurtig Person til at forrette hvad hannemi Kgl. Majestets Tieneste maatte betroes». I 1766 var han blittfogd i Solør og Odalen, etter at hans to forgjengere i embedetbegge var blitt avskjediget for underslag, den siste ble endogsatt inn på Akershus Festnings slaveri. Kiønig kvitterte utansettelsen med følgende:

«Jeg nedlægger herved udi den allerdybeste soumission minunderdanigste og erkiendtligste Tack til samtlige det høikongel. Collegio for den særdeles Naade det har ladet seeimod mig, at jeg formedelst høi formaaende Forestillingallernaadigst er bleven værdiget med denne Bestilling somal min Tiid i den dybeste Ydmyghed stedse lever.»

Like krypende var han ikke ovenfor sine underordnede, somvi snart skal få se.

Han beordret nå obduksjon av barneliket. Denne obduksjo-nen ble foretatt av regimentskirurg Hess3 på Kongsvinger.

Hess hadde to oppgaver foran seg: Var barnet dødfødt?Og hvis ikke, hva hadde det dødd av? For å svare på detførste spørsmålet gjennomførte han den såkalte «lungeprø-ven» – docimasia pulmonum. Prøven går ut på at man tar bar-

18

nets lunger ut og legger dem i vann. Hvis barnet har pustet,vil lungene være fulle av luft og flyte. Hvis barnet aldri harpustet, vil lungene ikke inneholde luft og derfor synke.

Dette barnets lunger «svømmede ovenpaa Vandet», og dettil og med «meget let». Nå er det en viss feilkilde ved denneprøven. Hvis døden har skjedd lenge før obduksjonen, vil lun-gene kunne være full av gass fra forråtnelsen og kan derfor flytelikevel. For å imøtegå denne problemstillingen noterte Hessat lungene i dette tilellet var «den friskeste Deel af Fosteret»og at den positive lungeprøven således ikke kunne komme av«putrefaction».*

Med andre ord hadde barnet levd og pustet luft. Men hvahadde det dødd av?

Her ble regimentskirurgens oppgave noe lettere da han fantet stort, sammenrullet stykke lintøy som noen hadde stappetinn i barnets munn.

Nå er heller ikke dette et entydig bevis for mord. Babyerer det som kalles «obligatoriske nesepustere» – de puster ikkespontant gjennom munnen før de er opp mot et halvt år gamle.Det er med andre ord nesen til barnet man må tette igjen hvisman ønsker å drepe det. Det ser ut som om Hess har vært klarover dette problemet også, siden han ikke konkluderte enty-dig med at barnet var blitt kvalt. Kluten i munnen var mer etbevis på at barnet var angrepet av noen som hadde til hensiktå myrde det. Men, la han til, selv om barnet ikke var blitt kvaltav dette, var det likefullt dødsdømt, han fant at det «igiennemen aaben og uforbunden Navlestreng havde indtrukket Døden,om aldri andre Omstændigheder vare tilstødte». Med andre

*I virkeligheten vil selv en minimal grad av forråtnelse gjøre testen ubruke-lig. Hess fulgte imidlertid datidens medicolegale standard. I våre dager vil enlungeprøve bare kunne anses som «suggestiv».

19

ord mente Hess at barnet ville ha blødd i hjel gjennom denavrevne navlesnoren hvis ikke noen hadde vært så forsynlig åkvele det først.

Dette er en dødsårsak man var opptatt av på 1700-tallet.Andre pattedyr biter over navlesnoren uten at det ser ut til åskape problemer; våre nærmeste slektninger sjimpansene larsnoren være til den har tørket inn og løsner av seg selv; deter kun homo sapiens som føler trang til å underbinde snorenog deretter kutte den med et skarpt instrument. Det som varspesielt i disse drapssakene, var at moren så ut til å ha revetsnoren over uten hverken å vente til den sluttet å pulsere ellerunderbinde den. Om det så ikke kunne bevises at barnet haddedødd av blødning, var det likefullt et tydelig tegn på at morenikke hadde hatt til hensikt at det skulle overleve.

Mord ble det uansett, enten gjennom en aktiv handling ellergjennom ren vanrøkt.

Rettssaken begynte 19. mars 1782 i Solør og Odalen Ting-rett. Fogd Kiønig skulle i prinsippet være aktor, men av eneller annen grunn sendte han en fullmektig isteden, prokura-tor Ebbesen.* Den oppnevnte forsvareren var den gamle pro-kurator Enevoldsen,4 dommeren var sorenskriver (og dikter)Hans Schiermann.5 Sammen med seg hadde Schiermann åttelegdommere, alle bønder, alle voksne – og alle var menn.

Anna Henriksdatter var svensk av fødsel. Hun var født i1753 i Dalby församling i Värmland, på gården Röjden belig-gende ved sjøen av samme navn tett ved norskegrensen. Huntilhørte en av de mange slekter av skogfinner som hadde vand-ret inn i området, og som trellet til livets utkomme i de sko-gene nordmenn og svensker ikke ville bo i. Nå var hun 29 år

*En person som ikke finnes registrert som eksaminert jurist etter 1736. Hansformelle juridiske kompetanse er uklar.

20

gammel. Noen presteattest fra Sverige innhentet man aldri forå få bekreftet dette, men Schiermann noterte at «af Delinqven-tens Status og faste Liniamenter» kunne man slutte at hun varomtrent tretti år slik hun påsto. Da hun var tyve, hadde hunforlatt sitt fedreland for å søke lykken i Norge.

Utvandringen hadde også en mørkere bakgrunn: Hun for-klarte nå uoppfordret for retten at hun hadde født et barn iSverige, drept det og puttet liket inn i kirkegårdsmuren. Dettehadde skjedd for åtte år siden, og hun hadde flyktet fra Sverigekort etter. Barnets far var en gift bonde.

Denne tilståelsen beseglet hennes skjebne.Som om ikke dette skulle være nok, dukket det opp enda et

barn. Hun hadde født en gutt som het Brede i 1776, også denne«u-ægte». Faren til Brede var Johan Tvengberget, en kar somriktignok tok på seg farskapet, men som nektet å gifte seg medhenne. Dette var mens Anna tjente på gården Sorknes.

Hun var i det hele tatt en kvinne med en fortid. Hennesutvalg av kavalerer viste stor mangel på dømmekraft.

Forsvareren, Enevoldsen, hadde etter dette ikke så mye åkomme med for å frelse sin klient, han hadde ikke engangklart å forhindre den ulykksalige tilståelsen av barnemordeti Sverige. Han forsøkte derimot å beskytte henne mot aktorsiherdige utspørring så lenge saken varte. Allerede tidlig underprosessen avbrøt han aktor med en oppfordring om å visebarmhjertighet:

«Her staar en Synderinde som bekiender alt hvad hende eromspurgt, og hendes Svar er allereede falden paa endeel afHr Ebbesens Spørsmaale. Et saaret Hierte maa man hellerikke saare meere end Nødvendigheden udfordrer, meenteDefensor, Hvorfor han og ville bede Retten holde Haandover, det Malversantinden ikke skal svare paa meere endnettopp hvad der ikke før er svaret paa.»

21

Men, som han også uttalte: «Gud give Retfærdigheden maattefremskinne» – og dermed måtte Anna Henriksdatter Østmofortelle alle detaljer om hvordan det hadde gått til med hennessiste fødsel.

Det hadde begynt med rier søndagen den 20. januar. Menshusbondsfolket var i kirken, hadde hun lagt seg i kammerset.Først ut på kvelden rundt klokken syv fødte hun et guttebarn.Ja, det levde. Ja, det hadde skreket. For å få det til å tie stillehadde hun revet av en bit av underskjørtet sitt og stappet inn imunnen på barnet. Hun la barnet på sengen og bredte et skjørtover det.

Senere på kvelden skulle kammersets egentlige beboere leggeseg; Gunder kom og ville jage henne ut – det var da hun fikk«det hastige Indfald» å putte liket inn i underdynen gjennomet hull hun hadde laget.

Ut på natten sto hun opp, samlet opp etterbyrden i et skjørtog gikk ut i fjøset med det. Den ene av hennes to voktersker,Marthe, våknet og ble med henne ut – uten å spørre hverkenhva hun skulle der eller hva hun gikk og bar på i skjørtet.Marthe erklærte for retten «om det end da var mørkt kundeVidnet ikke vide hvad Anna Henrichsdatter udrettede». Detoppsiktsvekkende er at hun tilsynelatende ble trodd. En mor-kake med hinner og navlesnor veier tross alt rundt en halv kiloog er et dryppende blodig og ikke minst voluminøst organ.

Schiermanns* dom av den 4. april fulgte § 6-6-8 i straffe-loven. Denne paragrafen lød:

*Schiermann hadde fått attest fra stiftsamtmann Levetzau at han «er en af devittigste Mænd, som findes her, og hans Redelighed kan paa ingen Maadesættes i Tvivl». Dommen hans bærer preg av at han helst ville ha sett en laverestraff, men følte seg bundet av loven.

22

«Vorder noget letfærdigt Qvindfolk med Barn, og med sinBarnefødsel i Dølsmaal omgaar, og ikke bruger de ordent-lige beskikkede Midler, som hende og Fosteret i saadantTilfald kunde betiene, og samme Barn borte bliver, ellerpaaskydis at være dødt født, eller i andre Maader forkom-met, da skal hun agtis saasom hun sit Foster med Villiehafde ombragt.»

I tillegg påkalte Schiermann også § 6-6-9:

«Ingen letfærdige og besovede Qvindfolkis Børn, som udenEgteskab avlede ere, og døde findis, maa jordis førend Præs-ten derom advaret haver givet Øvrigheden det tilkiende,hvilken strax lovligen dertil skal lade Synsmænd opkræve,som den Døde skulle syne. Findis da nogen kiendelig Tegntil Haandgjerning, eller til Mistanke billig Anledning, atmed Barnet ikke er lovligen omgaaet eller handlet, da forføl-gis Sagen lovlig til Tinge af Husbonden som andet Drab.»

Med andre ord ble hun ikke dømt for fosterdrap, men for fød-sel i dølgsmål. Schiermann ville ikke være ved at hun haddekvalt barnet med hensikt, så lenge hun selv nektet å tilstå det.Obduksjonen hjalp heller ingenting – den kunne fastslå at bar-net var drept, men ikke at det hadde skjedd «med Villie». Annaselv hevdet som sagt at hun hadde puttet kluten inn i barnetsmunn for å få det til å tie stille.

Det er ikke usannsynlig at Schiermann på denne måten harforsøkt å redde livet til Anna Østmo. Han var en ihuga vol-tairianer og hadde oversatt flere av den store filosofs verkertil dansk. Voltaire var motstander av dødsstraff, og det er slettikke umulig at hans dansk-norske elev var av samme oppfat-ning.* Ved å bruke nettopp paragrafene 6-6-9 og 6-6-8 åpnet

*Schiermanns egen bokdebut, Prodromus pathologiæ psychologicæ distinctiustradendæ, ble derimot ingen bestselger – mer et nisjeprodukt, kan man vel si.

23

han opp for at Kongen senere kunne benåde Anna Østmo.Hadde han dømt henne for barnemord, etter § 6-6-7, villebenådning være en betydelig mer usikker affære.

Et av stikkordene i paragrafene var «letfærdig». Juristenegjorde om og om igjen et poeng av dette begrepet – en giftkvinne som myrdet sitt barn, kunne hun rammes av loven?Eller en enke? Hvor langt tilbake i tid kunne feiltrinnet ligge?

Omtrent samtidig som rettssaken mot Anna Østmo pågikk,ble en viss Inger Pedersdatters barnedrapssak pådømt iHøyesterett. Hun hadde også holdt svangerskapet hemme-lig, født barnet på landeveien og lagt det fra seg i en stenur– levende, men nakent i februar 1781. Barnet døde da også.Det som gjorde at Inger beholdt hodet på skuldrene, var nett-opp at hun ikke var «letfærdig». Hennes sogneprest skrev engod attest om hennes «Ærbarhed», og selv hevdet hun å væreblitt besvangret «under Ægteskabsløvte».

Inger Pedersdatter fikk seks år på tukthuset. Et godt ryktelønte seg.

I Annas tilfelle talte begrepet «letfærdig» mot henne – ikkebare hadde hun født tre barn utenfor ekteskap, men hun haddeogså myrdet to av dem. For ytterligere å stemple henne trakkman da også frem faren til det myrdede barnet på Østmo – detviste seg å være en guttunge på 18 år som var blitt konfirmertåret før. Ingen durkdreven forfører med andre ord. Det måttesnarere være Anna som hadde forført ham.

Denne juvenile Casanova – Paul Olsen Østmo het han – blefremkalt for retten, ikke som vitne med eds avleggelse, mensom «deponent». Hvorfor han ikke ble stevnet som vitne eruklart, kanskje hans ungdom unnskyldte ham. Han innrømmetå ha hatt seksuell omgang med Anna, men «vidste ikke om hankunde være Barne-Fader» – og dermed ble han sendt ut igjen.

Schiermann kjente for rett at Anna skulle halshugges med

24

øks, hennes hode skulle settes på en stake og kroppen begravespå retterstedet.

Anna «sagde sig med denne Dom at være fornøiet.»Saken ble likevel anket til Lagmannsretten. Dette var en helt

automatisk prosedyre og hadde vært det helt fra 1714 av nårdet gjaldt «de fra Livet dømte». Hennes forsvarer var nå pro-kurator Urban Weydemann6 – han hadde intet å si utover detfilosofiske, men defaitistiske at «denne Rets Dommer kand velsee det udvortes, men en højere Dommer maae skjønne det ind-vortes». Weydemann forklarte aldri om denne høyere Dommerskulle være Kong Christian VII eller likefrem Gud Fader selv.Kanskje ikke så pussig at Underrettens dødsdom da ble stående.

Etter lagtingsdommen 19. juli 1782 ble Anna igjen spurt omhun ønsket å anke saken videre? Hun svarte på nytt nei, det såhun ingen hensikt i, «men indskiød sig under Kongens Naadetil Straffens Formildelse derhen at kunde nyde Christen Jord».Med andre ord var hun rede til å dø, men ikke til å bli begraveti villmarken.

Saken ble likevel anket. Det tok seg rett og slett ikke ut åhenrette folk etter bare to rettsinstanser.

Den 17. oktober 1782 hadde saken nådd Oberhoffretten iChristiania. Denne domstolen var tredje ledd i ankeprosessen.Den besto av ni medlemmer, men kun fem behøvde å være tilstede for at dom skulle kunne avsies. I dette tilfellet var seksdommere til stede.

En av dem var Enevold de Falsen.7 Han hadde bare en månedtidligere blitt far til lille Christian Magnus, som senere, i 1814,skulle bli «Grundlovens Fader». Enevold de Falsen var forutenå være jurist også forfatter og redaktør – han led da også avbipolar sinnslidelse, en sykdom han ga videre til sin sønn.*

*En sykdom som skulle ta livet av ham; den 16. november 1808 druknet hanseg i Christianiafjorden.

25

De Falsen var prinsipiell motstander av dødsstraff for altannet enn kongemord. I dette tilfellet var imidlertid så vel hansom de andre dommerne like bundet av lovens bokstav somSchiermann hadde vært. Anna Østmo hadde ikke gitt sinedommere mye slingringsmonn heller – her var et lik, her varen tilståelse, her var vitner. Hun hadde tilstått å være både«letfærdig» og dobbeltmorderske.

Den 25. juni 1783 konfirmerte Høyesterett i København detre foregående dødsdommene. Etter denne fjerde rettsinstansvar det bare Kongen igjen som kunne gi henne livet tilbake.

Den Kongen vi her taler om, var Christian VII, som på dettetidspunktet hadde vært sinnssyk i årevis. Majesteten ser ogsåi sine klare øyeblikk ut til å ha vært motstander av dødsstraff.Han var omgangsvenn med de liberale franske filosofer Vol-taire og Diderot, og selv da hans egen yndling Struensee blehenrettet i 1771 for majestetsfornærmelse og hor med dronnin-gen, skal Christian ha sagt at han helst ville ha benådet ham.Ikke bare det, han ville også ha frelst den brutale grev Brandt,som i rollen som sinnssykevokter både hadde banket opp ogbitt Hans Majestet – tre år senere noterte Kongen sørgmodigog maktesløst: «Ich hätte gern beide gerettet.»

I 1783 var Kongen imidlertid hensunket i en sløvhetstil-stand* som ikke lenger lot seg endre. Han skrev nå under påhva som helst hans ministre la foran ham, og hvis han i sjeldnetilfeller vegret seg, lot han seg raskt skremme til underkas-telse. Hans stemor dronning Juliane hadde nå bukten og beggeendene.

Majestetens minister Høegh-Guldberg8 var i motsetning tilsin nominelle herre stokk konservativ. Han og det uinspirerte

*Man antar at det var schizofreni han led av. En ekstrem barneoppdragelsegjorde neppe saken bedre.

26

byråkratiet som gikk under navnet «Det danske cancelli» holdtnåden tilbake fra den dobbelte barnemorderske i Norge. Dom-men skulle fullbyrdes. Det var riktignok lenge siden sist noenvar blitt henrettet etter § 6-6-8, de fleste ble benådet hvis detvar noen som helst mulighet for det. Det var Annas frivilligeog uoppfordrede tilståelse av det første mordet i Sverige som ivirkeligheten hadde felt henne. Den siste norske barnemorder-ske før Anna var blitt henrettet i 1780, og den kvinnen haddebrukt både kniv og tau for å ha i hjel den nye verdensborgeren.

Slik hadde Anna Østmo med sin overilte tilståelse av sittførste barns skjebne i Sverige bokstavelig talt lagt hodet påblokken. Hun ble dømt til døden for sitt siste mord, men detvar det første som kostet henne benådningen.

Skarpretteren måtte hentes fra Christiania. Denne offentligetjenestemannen het Franz Gottschalck Lædel. På dette tids-punktet var han 57 år og gammel i faget. Det er ingen annennorsk skarpretter i nyere tid som har henrettet flere enn han.

Franz Gottschalck Lædel var annen generasjons skarpret-ter i Norge. Han hadde kommet til Norge som seksåring dahans far August Anton Lædel hadde sluttet som skarpretter påBornholm og flyttet til Christiania for å overta den mer inn-bringende praksisen der. Franz Gottschalcks mor Sophie Mar-gareta Mühlhausen var også av bøddelslekt, hennes far haddevært skarpretter i København og hennes mor igjen var datterav skarpretter Schlegel i Lübeck. Familien Mühlhausen haddei tillegg overtatt Vestlandets skarpretterdistrikt.

Genetikken skulle være i orden.Da August Anton døde i 1749, arvet Franz Gottschalck stil-

lingen som militær skarpretter, kun 22 år gammel. Få måned-er senere fikk han også det tilsvarende sivile ombudet for heleAkershus Stiftsamt, det nåværende Østlandet. Det var en jobbmed mye reising. Ikke bare skulle han hugge hodet av folk,

27

brenne dem opp eller henge dem, men også piske og brenne-merke dem. Han skulle spikre desertørers navn fast til galger,og han måtte også kunne brenne bøker og politiske skrifterhvis nødvendig.

Den 9. oktober møtte så skarpretter Franz GottschalckLædel fra Christiania opp på Sætremoen i Hoff, rett sør fordet som i dag er Flisa sentrum. I den anledning pukket fogdKiønig på at Lædel selv måtte ha med seg øksen, «at Skarpret-teren tillige faaer Ordre at holde sig rescriptet af 12te Martii1698 efterrettelig, med selv at anskaffe sig de fornødne Instru-menter», så skulle lensmann Schmidt til gjengjeld stille medstake og spiker. Lædel spesifiserte at staken skulle være femalen lang. Fogden prutet det ned til at 3–4 alen over bakken.Han mente det måtte holde, så skulle lensmannen til gjengjeldta med en stige for at Lædel skulle kunne spikre Anna Østmoshode fast til toppen av staken. Lensmannen skulle sørge for atgraven var ferdig oppkastet.

Selv Annas siste bønn om begravelse i kristen jord varavslått, noen slekt og venner som kunne be for henne, eksi-sterte ikke i Norge. Hennes hodeløse legeme skulle spas ned ibakken på Sætremoen.

Selve henrettelsen foregikk ved at forbrytersken la hodet oghalsen på en såkalt «blokk» som kunne være mer eller mindreforseggjort, men som i mange tilfeller ikke var noe annet ennen lav trestubbe. Skarpretteren løftet øksen og lot den fallevertikalt ned på den blottede nakken med en teknikk somikke er langt unna den man bruker når man kløver vedkub-ber. For å hindre forbrytersken i å nappe hodet til seg i reflekshadde Lædel med seg en bøddelknekt. Dennes oppgave underselve eksekusjonen var å holde hodet fast enten etter håret,etter ørene eller etter halstørkledet. Ellers skulle bøddelknek-ten mest gå til hånde med de grovere delene av jobben – blant

28

annet å begrave den hodeløse kroppen. Kvinner med langt hårble ikke barbert, men håret ble løftet vekk fra halsen for å giskarpretteren et rent hugg.*

Slik ble rettferdigheten utøvet i Solør denne kalde høstdag-en i grålysningen. Anna Østmos hode ble skilt fra kroppenuten viderverdigheter, det havnet på stake og ble værende der imånedsvis – kråker og skjærer fikk forsyne seg av det de kunnemens kvinnehodet gradvis ble forvandlet til en skalle og steilenråtnet for vind og vær. Når skallen til slutt falt i bakken, bleden som regel spadd ned på stedet.

Her lå da Anna Østmos hodeløse lik og slumret inntil deti forbindelse med veiarbeid ble gravet opp igjen i 2010. Detble da diskutert hvorvidt hun nå – etter to hundre år – endeligskulle få oppfylt sitt siste ønske om begravelse på kirkegården.Noen mente at forbrytelsene mot samfunnet og hennes barnnå var sonet og at tiden for tilgivelse var kommet.

Svaret ble til slutt et forsiktig «ja» fra øvrigheten – AnnaØstmos ben skulle begraves på kirkegården.

***

De to siste som ble dødsdømt i Oberhoffretten i Christiania,var Tjøstel Olsen og hans søster Berit fra Odalen i Hedmark.De to hadde høsten 1781 hatt «legemlig Omgiængelse», dre-vet – i alle fall delvis – av «den Nødvendighed de befandt sigi, at have fælles Logi, da i hans Forældres Hytte ikke andenLejlighed gaves». Han var da 17 år gammel. Denne aktivitetenresulterte i en graviditet – de to tenåringene tilsto det hele for

*Dette ga opphav til en mytisk vandrehistorie om at forfengelige kvinner baskarpretteren flytte håret deres så det ikke skulle komme blod på det. De villeta seg ut selv når hodet sto på stake.

29

sin mor, men med det resultat at deres mor ganske straks løprundt til sine venninner og fortalte det videre. Til slutt nådderyktene øvrigheten og begge ble arrestert.

Berit fødte så i fengselet et dødfødt barn.Dette var blodskam, og de skyldige skulle derfor dømmes

etter § 6-13-14:

«De som sig i de forbudne Leed imod Guds Lov, enteni Blod, eller Svogerskab, forsee, straffis paa deris Liv, ogdesforuden, saa fremt samme Blodskam er begangen baademed Fader og Søn, eller baade med Moder og Daatter, elleraf Fader med Daatter, eller af Søn med Moder, da skulleKroppene, naar de halshugne ere, kastis paa en Ild ogopbrændis.»

Oberhoffretten skrev i dødsdommen den 3. april 1783: «Detvil ankomme paa hans Majestetes Naade, hvorvidt disse ulyk-keliges af Præsten attesterede ringe Sjæle-evner, slette Opdra-gelse, saa og een af Fattigdom enstanden Nødvendighed atmaatte have et Leje tilsammen, kan virke Strafs Formildelsefor disse beklagelige, hvis eedelige og usminkede Bekiendelseendog beder om Naade for dem.»

Majesteten aksepterte denne gangen Oberhoffrettens argu-mentasjon og benådet de to til livstidsstraff. Tjøstel ble satt påKongsvinger festning, og Berit havnet i Christiania tukthus.

Hun døde i sitt fengsel før ett år var gått. Han derimotholdt ut bak de klamme stenmurene helt til 1787. Da ble hanbegravet fra Kongsvinger festning – død av tæring, bare 24 årgammel.

Den 30. april 1783 kom så en kongelig resolusjon sombestemte at straffesaker fra nå av skulle appelleres direkte fraLagtinget til Høyesterett. Oberhoffretten beholdt sivile sakeren stund til, i 1797 ble den så avskaffet helt.

30