Veien til Baranquilla 2 korr

Veien til Barranquilla

T YPE-IT AS, 02.07.2012ORDRE: 26420 (s . 1 av 270)


Thomas Hylland Eriksen

Veien tilBarranquilla

Roman


Tidligere utgittSiste dagers heldige, 1999 (roman)

Utgitt med støtte fra Digni og Norad

© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Satt med 10,8/13,4 pkt. Sabon hosType-it AS, Trondheim 2012

Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6Printed in Germany

GGP Media GmbH, Possneck 2012ISBN 978-82-03-35207-2


1

Mange år senere, da han satt på en benk i en fremmed byog så de frådende bølgene slå mot klippene, kunne Pablofremdeles huske den kjølige morgenen på pensjonatet iBogotá, da professoren i den snodige hatten hadde kom-met og hentet ham for å ta ham med på sin første reise tilsjøen. På den tiden var San Francisco en ganske ny bydel iCiudad Bolívar, en barrio inni en barrio i utkanten av enforvokst storby, men den hadde alt rukket å få et nedslittpreg. Den menneskelige bebyggelsen hadde vokst frem littetter litt, uten noen felles eller overordnet plan, til å be-gynne med på en flat slette delt i to av en grunn elv som all-erede den gangen var brun av møkk og gjørme. Da slettenvar fylt opp av gater, butikker, kirker, verksteder, murhusog skur, begynte husene å gro oppover i åsen som ugressi regntiden. Stiftelsen lå nesten øverst i bakken, i Calle 68Sur. Hvilken gate han bodde i selv, hadde Pablo forlengstglemt på dette tidspunktet. Han hadde ikke besøkt SanFrancisco siden han var ung.

I virkeligheten hadde reisen begynt et par dager i for-veien, men det hadde ikke Pablo hatt den minste anelseom den gang. Han hadde spist godt den kvelden, kylling-

5


lår og pommes frites, et stort beger med cola og en kule-is. Rene fetekuren, og en oppskrift på hjertesykdommerog tidlig død, mente de bedrevitende damene som skrevom lavkarbo og jogging i søndagsavisen. Damene på stif-telsen snakket aldri på den måten, de visste bedre. De vir-ket gladere jo mer barna spiste, uansett hva det var, selvom de sikkert leste de samme avisene. Alle som hang pågatehjørnene langs Avenida 19c Sur var enige om at kyl-ling og pommes frites var solid og næringsrik mat, noe avdet beste man kunne få, og det var kanskje fordi de nestenaldri hadde råd til det.

Hadde det ikke vært for at de fremmede karene span-derte den kvelden, måtte Pablo ha nøyd seg med godte-riet fra Jesuskirken. I virkeligheten het den noe annet, ogden hørte til stiftelsen, men den var en merkelig kirke utensnev av røkelsesduft og ikke så mye som et bilde av JomfruMaria på veggen. Det luktet alltid kritt og kaffe der inne.Den unge, hvite pastoren snakket alltid på sitt litt merke-lige, men flytende spansk om Jesus. Hver eneste søndagkom han og snakket om Jesus, ofte midt i uken også. Også sang de yngre barna av full hals, brekende og ustemt,mens en eller annen spilte kassegitar. I det siste hadde dehatt en hvit jente med langt, gult englehår, som hele tidensmilte med store, hvite tenner mens hun sang. Og de sangalltid om Jesus – Jesus som frelste de fattige, Jesus som ledfor deg og meg, Jesus som aldri ble sint og som alltid varrettferdig og mild. De nevnte aldri Jomfru Maria, Gudsmor, med et ord, og det var faktisk påfallende sjelden at denevnte sjefen selv også. Det var en merkelig kirke, og denhadde lite til felles med de vanlige kirkene i bydelen, mende som drev den var hyggeligere enn de vanlige prestene,det var kanskje fordi så mange av dem var kvinner, og påhalloween hadde de alltid et fjell av godteri liggende på et

6


bord, nok til alle som stakk innom, de spurte aldri etternavn og adresse, ingen ble kastet ut.

Når de var ute og gikk i gatene sent på halloweenkvel-den, var det alltid Carolina som endte med den mest over-fylte kurven. Slik var det i år også. Denne gangen haddehun på seg en hvit prinsessekjole med et kinesisk sølv-diadem i plast, og selv Gabi, som påstod at han hatet jå-lete jenter, måtte til slutt innrømme at hun så ganske braut. Huden var så brun, tennene og øynene så hvite, kjolennesten selvlysende i halvmørket. Det var hvitt, sølv, hvittog svart, mørkebrunt og lysebrunt. Pappa hadde drevet oggnålt i minst et år nå, med den merkelige stemmen sombåde var kald og varm på én gang, om at Carolina kom tilå få problemer hvis hun ikke holdt seg hjemme for frem-tiden. Hun hadde klart seg bra så langt, men Pablo haddeen anelse om at det ikke kom til å vare. Hun hadde fylt tolvnå, så hun var nesten to år yngre enn ham selv. Han varikke dummere enn at han forstod at løpet ville være kjørtfor Caro hvis hun fikk en unge i løpet av de neste par–treårene. Hun hadde jo ikke engang en mor eller tante somkunne ta seg av kreket. Inntil videre var hun trygg. Hunhadde ikke fått mensen ennå, men det kunne skje når somhelst.

Foreldrene til Jhon Fredy hadde på seg identiske kosty-mer, sønnen også, stakkars gutt. Hver for seg kunne denok ha glidd inn i mengden, men når de kom i flokk vir-ket familien komplett idiotisk, med faren, som sikkert varover førti, i et rødt og svart djevelkostyme og moren rettved siden ham i et helt makent, hun kunne vel i det minsteha funnet noe hekseaktig, men de hadde vel fått tre for to.Jhon Fredy selv virket happy i sitt djevelkostyme, han glistemed perfekte hvite tenner og viste Pablo stashet i gresskar-kurven, det var mest karameller og skum, men også noe

7


tyggegummi og gelégodteri. Selv hadde Pablo på seg en blåog rød superheltdrakt av billigste slag, en svart maske somden Zorro brukte, og holdt en slunken godtepose i venstrehånd. De stoppet og nikket til hverandre med et skjevt smil.Det luktet ikke aguardiente av foreldrene i dag, det var velfor tidlig på kvelden. Faren la en hånd på skulderen til JhonFredy, han var fremdeles en fot høyere, og lot guttene ståog prate i lyset fra gatelyktene, omgitt av de vennlige luk-tene og lydene som fylte hele gaten denne kvelden.

«Fattern min er jo ikke ute i kveld da,» sa Pablo og nik-ket mot Jhon Fredys foreldre. «Han ligger hjemme og drek-ker, hvis’n har noe å drekke på da, hvis ikke bare ligger’n.Tv-en røyk jo i forrige uke, da. Det æ’kke så jævla festlighjemme hos oss om da’n, ikke sant.»

Jhon Fredy sa at de kunne komme og se på tv hos dem nårsom helst, og Pablo spurte ham om det bare var Carolinasom interesserte ham, men Jhon Fredy svarte indignert atfaen heller, jeg har en søster jeg også, tror du ikke jeg vethvordan det er? Da sa Pablo at ja, jeg vet da det, og hun ersytten år, du ser forskjellen, ikke sant? Men etterpå klas-ket de håndflatene sammen, gliste og sa, ser deg på man-dag. Da var det at Pablo oppdaget at søsknene og de andrevar borte. De hadde vel gått ned til busstasjonen, hvor detpleide å komme en tryllekunstner. Han skulle til å følgeetter, da to voksne menn kom bort til ham og bøyde segned mens de hilste med brede krokodillesmil. De var mel-lom tredve og førti år og bleke som vampyrer.

Selvfølgelig skjønte Pablo at det var noe som ikke stemtemed de to fremmede. Hva de gjorde i San Francisco på hal-loweenkvelden var nå deres egen sak. For den del kunne degodt ha vært professorer eller journalister eller sånne sombare av uklare grunner likte å menge seg med fattigfolkpå festdager. Kanskje de var ute etter jenter. Men hvorfor

8


skulle de da komme bort til Pablo? De så ikke ut som dentypen mannfolk som likte å tafse på gutter heller, for devar ofte litt eldre og fetere og hadde klamme pølsefingreog luktet kamfer og røkelse.

Det som fikk Pablos alarmklokker til å ringe for alvor,var at mennene ikke luktet noe videre tillitvekkende hel-ler. Etterbarberingsvannet var en tynn ferniss som prøvdeå kamuflere en dyrisk, utålmodig svettelukt, omtrent sliklærere lukter like før de skal til å slå. De ville ham noe,og han var på vakt, som et vilt marsvin like utenfor huleni samme øyeblikk som den kjenner lukten av en puma tohundre meter unna. Da mennene spurte om han ville hanoe å spise, målte Pablo avstanden til hulen før han bestiltedet han hadde lyst på. Det krydde av folk i gaten, og selvom han hadde kommet bort fra søsknene og vennene sine,kjente han igjen halvparten av ansiktene. Sånn var det åbo her, nemlig. San Francisco var verken by eller landsby.Du kjente ikke alle, men du kjente heller ikke ingen. Detvar nesten det beste han kunne si om hjemstedet sitt. Enmellomting mellom alle og ingen er som regel perfekt. El-lers var det et ninguna futura-sted, hvis du ikke var veldigglad i å bake brød halve natten og selge det hele dagen,eller stå i kroppslukten fra fremmede og klippe hår fra syvtil syv – inkludert nesehår og ørehår – eller selge bazoco,kokain og annen drit nede i dumpa om kvelden. Du måttekomme deg et annet sted så fort som mulig hvis du villenoe med livet ditt, alle visste at det var sånn, men nesteningen gjorde noe med det.

Lukten var det Pablo la mest merke til, men det var fordidet var slik han var. Han registrerte også solbrillene og desaklige dressjakkene mennene gikk med, men tenkte ikkeså mye over at det var et aparte antrekk på en dag somhalloween. De var på farens alder, men mer velstelte, med

9


hvite, hele tenner og glattbarberte ansikter, og begge så littgjødd ut, med antydning til dobbelthaker og mager sompresset seg mot skjortestoffet. Den ene luktet munnskylle-vann med mentol, og det var alltid et dårlig tegn; det varet bevis på at han hadde noe å skjule.

Da han hadde spist og tørket fettet grundig av hen-dene, først med en våtserviett og så med en tørr serviett,ble svettelukten fra karene mer påtrengende, og Pablo lamerke til at de så på hverandre uten å si noe. Ståket av men-nesker rundt ham virket plutselig ikke betryggende lenger,tvert imot, hadde det bare vært fem, ville alle lagt merketil ham, men når kafeen til Juan Pedro var stappfull og detsikkert var fem hundre bare på fortauet utenfor, ville énmindre ikke gjøre noen forskjell for noen. «Tusen takk,»sa han høflig, og begynte å mumle noe om at han skulle gåog se etter kompisene sine. Da rykket det til i de fire hen-dene som hang som blekkspruter under de koksgrå dres-sjakkene. «Et lite øyeblikk,» sa den ene, «det er noe vi måspørre deg om. Kan ikke du bare bli med oss bort til bilen,så skal vi vise deg noe du helt sikkert er interessert i.»

Pablo så først på den ene, deretter på den andre. De såikke særlig hyggelige ut nå heller, selv om de åpenbart for-søkte. Så kikket han bort på Juan Pedro, for å få støtte ogkanskje et råd, men han var selvfølgelig altfor opptatt medå steke hamburgere til å følge med på hva som skjeddeblant kundene. Det var jo en spesiell kveld, en magisk kveldda butikkene delte ut gratis smaksprøver og hele Avenida19c Sur myldret av folk som hadde kledd seg ut – selv defattigste hadde fine kostymer, fanden måtte vite hvor dehadde fått pengene fra, og det luktet stekt kylling, kaffe,sigarettrøyk og sukkerspinn herfra til busstasjonen. Hvor-dan skulle Juan Pedro ha tid til Pablo i dag? Han tjente merpå fire timer i kveld enn på en måned ellers. Pablo så på

10


hendene sine. De var helt rene, jevnt brune med glatte neg-ler uten spor av skitt. Ikke så mye som en dråpe kyllingfetthadde kilt seg inn under en negl. Fingrene luktet svakt avparfyme fra våtservietten. Han var nøye med sånt. Men nåmåtte han stikke. Han så ut på fortauet, hvor en pulserendemasse av barn og voksne beveget langsomt i begge retnin-ger og så ut som et gigantisk tusenben på karneval inntilman oppdaget at det var satt sammen av enkeltindivider.San Francisco kunne være et helt fint sted å være, når detbare var halloween eller nyttårsaften. De fleste av innbyg-gerne visste kanskje ikke hvordan man betalte strømreg-ningen, men de hadde alt som trengtes av kunnskaper omhva som skulle til for å få seg en fest.

Pablo tok sats, reiste seg og sprang ut på fortauet, ålteseg i sikksakk gjennom folkemengden, presset seg på skråover gaten og ned i Calle 64 Sur, og først da kunne hanbegynne å løpe. Der nede var det ikke et menneske i ga-tene. Ikke en bil. Ikke så mye som en hestekjerre. Da hanhadde løpt et kvartal, snudde han seg. De kom etter ham!Og de var voksne karer som langet ut det de klarte. De komtil å ta ham igjen. Pablo satte opp farten. Han hadde nyejoggesko. Han var ikke det minste sliten foreløpig. Menhan var ennå ikke fylt femten, og hadde to voksne mennetter seg.

Han sluttet å snu seg, men ventet når som helst at enneve skulle dukke opp fra ingen steder og holde ham fasti høyre skulder. Han fortsatte å løpe i en jevn rytme. Jolenger hjemmefra han kom, desto sterkere ble følelsen avfrihet. Plutselig løp han ikke bare fra de to mennene i dress-jakker og solbriller, men også fra alt annet. Han løp fra detsvette og innestengte soverommet han delte med resten avfamilien sin, fra den evangeliske stiftelsen som han egent-lig hadde vokst fra, han var på vei bort fra skolens uende-

11


lige kjedsomhet og pugging, i ferd med å legge skuffelsene,slitet, stanken og støvet bak seg, alt som hans bydel haddefått sin dose av og vel så det. Han bare løp, uten å blisliten. Snart passerte han det store veggmaleriet hvor fed-rene ble bønnfalt om å slutte å slå barna sine, han kryssetTransmilenio-veien, han var ute av Ciudad Bolívar, menhan fortsatte å løpe. Han ble verken sliten eller tørst. Hanløp langsommere nå, men i en jevn rytme som hos et eselsom har slitt seg. Esler rømmer jo også fra noe. Til sluttkjente han ikke kroppen sin, merket ikke om han ble sli-ten, han bare løp. Han følte seg ikke trygg selv om men-nene var forsvunnet. De kunne ha snudd og hentet bilen.Han holdt seg langs den smale gaten som løp parallelt medhovedveien. Der kunne han smette inn i et smug hvis hanplutselig fikk et par frontlys i ryggen.


2

Pablo løftet hodet og snuste ut i luften. Han visste ikkehvor lenge han hadde løpt og enda mindre hvor langt, menhan kjente smaken av rustent jern i ganen, svetten somfikk klærne til å klistre seg til huden og at en fremmedlukt – kanel og eksos blandet med geitebæsj og nystektpizza – fylte neseborene. Han slengte seg ned som en sekkpoteter i en mørk trappeoppgang. Det var utenkelig at dehadde fulgt etter ham helt hit, og om de så gikk rett forbiham om ett minutt, ville de ikke få øye på ham. Han haddeingen tro på at de kunne lukte ham heller, så han krølletseg sammen på øverste trinn og forsøkte å sove.

Pablo var ikke dum. Han hadde mange ganger hørt athalloween var høysesong for kidnappere, med kaos i ga-tene og utkledde barn og voksne. Senest i forrige uke haddeto av damene på senteret snakket om det under samlin-gen. Men han hadde aldri trodd at noen kom til å prøveseg på ham, selv om Juana flere ganger hadde strøket hamover håret og sagt at han måtte passe seg spesielt for kid-nappere, han som var så pen og spesiell og hadde et grøntog et brunt øye. Han var heller ikke dummere enn at hanskjønte hvorfor barn ble kidnappet. Jentene ble tatt for å

13


ligge med de voksne karene som mesteparten av tiden varlangt borte fra familien sin, om de hadde noen, og gutteneble tatt for å gjøre alle de farlige og bedritne jobbene. Nårde stjal unger fra San Francisco, var det iallfall ikke for åfå løsepenger fra foreldrene.

Hvem som kidnappet barn var ikke Pablo sikker på,men han var ikke et øyeblikk i tvil om at det foregikk. NårJuana og Manuela advarte dem om kidnappere, hørtes detbåde mer alvorlig og mer konkret ut enn når de snakketom hva som ville skje i neste liv hvis de syndet i dette. Engang hadde han spurt kokka Pilar om hvem det var somkidnappet barn. Hun sto med ryggen til og vasket en storkjele mens hun sa, med streng stemme, at det fantes mangeslemme menn der ute, som man måtte passe seg for, menhun sa ingen ting om hvem de var eller hva det var somgjorde dem så slemme.

Pablo hutret. Et fint yr, som en knottsverm med tusen-vis av nesten usynlige insekter, fylte luften utenfor. Hanhadde takskjegg over seg, men varmt var det ikke. Det varaldri ordentlig godt og varmt i Bogotá. Den tørre varmeni landsbyen var et av de tydeligste minnene han hadde fratiden før de måtte flykte. Han trakk knærne helt opp underhaken og prøvde å massere det ene låret med venstre hånd.Først da husket han det idiotiske halloween-antrekket hangikk med. Han rev av seg Zorro-masken og hadde mestlyst til å skrike av raseri over at han lå i en trappeopp-gang langt hjemmefra og frøs midt på natten, ikledd enblå og rød superheltdrakt av et syntetisk stoff som virketmer kjølende enn varmende mot huden. Han hadde i detminste de hvite Adidas-skoene og et par ordentlige sok-ker.

Da han hadde besinnet seg og skulle til å plukke opp mas-ken han hadde slengt fra seg innerst i kroken – den hadde

14


tross alt kostet tusen pesos – oppdaget han en papirlappved siden av. Hadde han ikke sett rett på den, ville hanha tatt den for å være en reklameseddel for en restauranteller et vaskeri. Den rektangulære papirlappen var brun,lilla, grønn og hvit, men siden den var på størrelse med enpengeseddel, tok Pablo den opp for å studere den. 50 MILPESOS, sto det på den. Nå gjenkjente han den fra butik-ker han hadde vært i. Han snudde og vendte på den et parganger før han kunne fastslå at den var ekte. Han dyttetden lynraskt ned i den blå og røde superheltlommen medspindelvevmønster, og kastet et vaktsomt blikk rundt seg.Fremdeles spaserte folk rett forbi der han lå, men ingen lottil å se ham. Han håpet bare at ingen skulle inn eller ut avden grønnmalte tredøren han lente seg mot.

Selv om Pablo hadde sett en femtitusenlapp før, haddehan naturlig nok aldri eid en selv. Pengene som kom Pablosvei var vanligvis mynter, men han hadde også ofte hatt tu-senlapper med bilde av en fyr med stripete slips som så utsom en kartelleder. For en tusenlapp kunne man kjøpe segen stor ispinne med sjokolade og nøtter eller en arepa medost, eller en buñuelo. Han hadde også ofte hatt en totusen-lapp mellom hendene, med et bilde som forestilte en karsom ærlig talt så nokså tåpelig ut, med en liten, stivt vok-set bart og foroverstrøket hår. To tusen var nok til noe ådrikke, en flaske cola eller pony, et par små poser potetgullog en sandwich eller en kuleis med tre kuler, og enda villehan hatt nok til noen tyggispakker, iallfall hvis han kjøptefra El Zapato eller faren til Antonio, som var kompis medGabi og hadde gått i samme klasse som ham helt til hanmåtte droppe skolen for å tjene penger til familien. Så vardet femtusenlappen, nok til å kjøpe en haug med tamales,nok både til ham selv og til Carolina og Gabriel, og denvar en pen penge, grønn og brunlig, med et frodig tropisk

15


motiv og i forgrunnen en skjeggete mann, kanskje ganskeung, det var så vanskelig å gjette alder når folk haddeskjegg, han var kanskje en av conquistadorene Pablo varoverbevist om at han nedstammet fra.

Yndlingsseddelen var likevel titusenlappen, den enestesom ikke hadde bilde av en alvorlig mann på forsiden. Detvar ikke så ofte Pablo hadde ti tusen pesos mellom hen-dene, og hvis han hadde det, forsvant pengene fort. En ganghadde han kjøpt seg et par sandaler til nesten ti tusen. Enannen gang, men da hadde han vært liten og dum, haddehan kjøpt en halv flaske Ron Santa Fe til faren sin. Det varfør han hadde skjønt at hvis faren trengte enda mer rom,så trengte havet mer vann.

Navnet hennes var som duften av ferskenblomster. Po-licarpa Salavarrieta. Ti tusen pesos. Pablo visste ingen tingom henne, ikke når hun var født, hva hun likte å spisetil middag, om hun var gift eller om hun hadde fått noenbarn ennå, men han gikk ut fra at hun hadde fått plass påpengeseddelen på grunn av det vakre håret og det gåtefulleansiktet. Hun så ut som om hun bar på en stor hemme-lighet. Policarpa hadde bølgende, mørkt blondt hår somflommet utover skuldrene og en kjole med en slags knip-lingsbroderier i halsen. Hun hadde ansiktet vendt litt bort,men blikket var festet på den som så på henne. Munnenmed de fyldige leppene var lukket og alvorlig, men Pabloså – kanskje han var den eneste – antydningen til et smil,som om hun hadde lyst til å le men ikke fikk lov. Hun varen kvinne Pablo kunne hatt lyst til å bli bedre kjent med,han hadde alltid tenkt på henne som moren han aldri haddehatt, men i det siste hadde han begynt å se på henne på enannen måte, han fikk lyst til å kysse henne på munnen, ogen gang hadde han faktisk gjort det også. Gabi hadde settdet, og trodde Pablo gjorde det fordi han hadde sett folk

16


kysse pengesedler på film, og det måtte han gjerne tro, denlille idioten.

Nå merket Pablo at han var sulten. Før han hadde fun-net pengene, hadde han bare vært sliten. Han reiste seg fratrappen, børstet usynlig støv av halloweendrakten, og blan-det seg med menneskene på vei ned bakken. Ingen snuddeseg og pekte. Omtrent halvparten av de han så var selv ut-kledd, og mange så ut som om de kunne være studenter.De var iallfall godt over 20.

Igjen så han seg vaktsomt omkring for å være sikker påat det ikke var noen han kjente i nærheten, og så gikk hanut på plassen foran den store kirken og satte seg på en benkfor å studere femtitusenseddelen. Den kjentes ut akkuratsom de andre sedlene han hadde hatt, kanskje papiret varlitt stivere og nyere, men han ville ikke klart å gjenkjenneden om han bare hadde tatt på den i lommen. Den haddeogså den vanlige pengelukten av svette, støv og mugg. Menden var mer verdt, faktisk femti ganger så mye som de van-lige tusenlappene.

Motivet var trykt sidelengs. Nederst var en alvorlig mannmed bakoversveis og en lang hengebart med gråstenk. JorgeIsaacs, het han. Bak ham, i mindre format og andre far-ger, satt en kvinne med en bok i fanget og et drømmendeuttrykk. Bak henne igjen kunne man skimte en elv somslanget seg gjennom et flatt landskap. Baksiden av sedde-len viste ganske enkelt en liten plankehytte under et stort,skyggefullt tre. Det var palmer i bakgrunnen. Motivet varaltså ikke fra denne delen av landet, og heller ikke fra dalenhan kom fra, og det sa ham ingenting. Mannen med henge-barten så verken ut som en conquistador eller en general.Det var noe trist og tenksomt over ham. Sikkert en malereller noe, antok Pablo og stakk seddelen i lommen igjen.Så reiste han seg og slentret selvbevisst langs Carrera 7 mot

17


Avenida Jimenez, instinktivt i motsatt retning av der hankom fra. Han ville bli nødt til å veksle den store seddelennår han skulle kjøpe noe, tenkte han idet han passerte endaen av de merkelige kioskene han bare hadde sett én gangfør, under sitt forrige og hittil eneste besøk i Santa Fe.

Ettersom Pablo fulgte med på colombianske telenovelas,hadde han lenge visst at hver morgen åpnet de sylindriskemetallkioskene seg som gigantiske tordivler i ferd med ålette. Nå var de klappet sammen og låst langsmed helegaten. Ingen kunne gjette på at det bak det glatte, matte alu-miniumskallet befant seg en vegg der brusboksene nåddeopp til taket, en stabel kartonger sigaretter med og utenmentol, hundrevis av tyggispakker, sikkert tyve forskjelligekjendisblader, tannpirkere, kjekspakker, sjokolade, drops,frimerker, potetgullposer, juiceflasker, kjærligheter, lakris-stenger, plastleker fra Kina og kanskje femti slags varer til.Pablo visste hva det meste kostet. Man ble flink med pen-ger når man alltid var blakk.

Bortsett fra metallkioskene var nesten alle butikkene ogsmåbodene fremdeles åpne, selv om klokken var over ellevepå kvelden. Men han kunne ikke gå til en liten markeds-bod hvor innehaveren var troende til å oppføre seg som enonkel og begynne å spørre og grave om hva en så ung guttgjorde ute alene her nede så sent. I så fall var det umulig åvite hva som ville skje. Da han kom forbi inngangen til etstort supermarked, gikk han derfor rett inn, en halvmeterunna sikkerhetsvakten som hadde blikket vendt i en annenretning. Her var de så sløve at de ikke så på kundene en-gang. Ingen her ville synes det var merkelig at en gutt somhan hadde en femtitusenlapp. Og om de syntes det var rart,brydde de seg ikke.

Pablo fant hyllene med snacks og brus, og begynte å stu-dere prisene. Selv om han hadde mye penger, trengte han

18


ikke å sløse. Dette viste seg å være en helt usannsynlig dyrbutikk. Den samme sjokoladen som kostet tusen pesos hosEl Zapato, kostet femten hundre her. En toliter med bruskostet fire og et halvt tusen, og hjemme kunne han medlitt flaks få en helt maken flaske for under tre tusen. Hanbestemte seg for å kjøpe en pakke kjeks, en liten pose po-tetchips og en halvliter brus.

Pablo var alltid nøye når han kjøpte chips. Posene sånokså like ut, men han hadde i mange år visst, av bitter er-faring, at innholdet var dramatisk forskjellig fra merke tilmerke. Todo Rico knaste fint, men ulempen var at den fikkdet til å lukte råtten ost av fingrene resten av dagen. TajaMiel stinket av sur gjørme. Margaritas Pollo var til nødspiselig, men den var dynket i en kunstig kyllingsmak somikke tiltalte ham. Platano-chips hadde han aldri tålt luktenav, chipsen måtte være laget av tynne potetskiver og ikkeav banan. Som vanlig endte han med å kjøpe en pose DeTodito Natural, et chipsmerke som var dårlig likt i barri-oen fordi den eneste smakstilsetningen var salt, men nett-opp derfor likte Pablo det. Enkle smaker og lukter var alltidå foretrekke fremfor blandinger som var ukyndig kompo-nert eller, enda verre, kunstige etterligninger av noe annet.Det fantes knapt noe verre enn lukter som ga seg ut for åvære noe annet enn det de var.

Han rasket med seg en pakke sjokoladekjeks av enklesteog beste sort og en boks rød cola. Han fikk tre sedler – totyvetusenlapper og én femtusenlapp – i vekslepenger, sam-men med noen kobbermynter. Han skjøv pengene så dyptned i lommen han kunne. Så tok han den tynne plastpo-sen og gikk tilbake til trappen sin. Der skulle han bli til imorgen tidlig. Hva som skjedde da, hadde han ingen anelseom. Han visste bare at han ikke hadde det minste lyst til åta bussen hjem igjen, selv om det sikkert var trygt for kid-

19


nappere nå, og om det ikke var det, hadde han sikkert fåttlov til å bo på stiftelsen noen dager, det hendte at noen avbarna gjorde hvis det var for farlig for dem hjemme.

Men Pablo ville ikke hjem, det hadde han skjønt alleredefør han var ute av Ciudad Bolívar. Han åpnet colaboksenog snuste inn den svake duften av karamell og syrlighet.Men i kveld luktet den frihet. De hjemme kom til å savneham, iallfall Gabi og Caro. Han var mer usikker på hvor-dan faren ville reagere, men de regnet sikkert med at hanvar i live et eller annet sted og kom tilbake til dem så snarthan klarte å rømme. Jo, han skulle nok sende et postkorttil søsknene sine. Om noen dager. Først måtte han finne uthvor han skulle dra og hva han skulle leve av.

Da brusen var drukket og maten spist, slengte Pablo søp-pelet et par trinn ned og lente seg bakover. Han følte seg yrog fri. Han hadde penger, mye penger. Han hadde forsvun-net hjemmefra, og ingen visste hvor han var. I morgen tidligville Carolina og Gabriel oppdage at han ikke var hjemme.De ville først tro at han hadde spilt tv-spill med Jhon Fredytil han sovnet, men utpå formiddagen kom de til å forstå athan var borte. Så ville de begynne å fabulere om hvor hankunne være og hva som kunne ha skjedd. Den neste ukenville de ikke snakke om annet. De merkeligste rykter komtil å surre i gangene på skolen og i matsalen på stiftelsen.Fattern kom kanskje til å drikke enda mer enn han pleide,om han hadde penger eller klarte å låne noen. Men etteren liten stund ville de få noe annet å sladre om. Da skullehan sende et kort og fortelle at han var på Grønland elleri Barcelona eller noe, der han levde som isbjørnjeger ellertyrefekterassistent. Joda, da skulle de få litt å tenke på. Også skulle han komme tilbake etter et par år, når han haddefått lagt seg opp nok penger, og kjøpe et hus. Han varbare usikker på hvor han skulle kjøpe det huset. Det fantes

20


fine hus i San Francisco og La Nueva Candelaria, men så-vidt han visste ingen med svømmebasseng. Dessuten villedet være noen opplagte fordeler ved å bo i et bedre strøkhvor det var mer orden på saker og ting. Men han haddeogså andre hensyn å ta. Alle vennene hans, og vennene tilGabi og Caro, bodde i strøket. Alt det vante og velkjentebefant seg der. De visste hvor alle butikkene var og kjentede fleste som jobbet der. De kunne spise på stiftelsen noenår til og få hjelp med grammatikken og matteleksene. Detbeste ville nok være å kjøpe et hus i strøket og få installertet svømmebasseng utenfor, selv om han ville bli nødt tilå ansette en sikkerhetsvakt. Nei, kanskje han bare skullekjøpe det huset på Grønland eller i Australia eller Barce-lona, så fikk familien komme etter. Det var nok best slik.

Med disse tankene i hodet snuste Pablo inn duften avdoven frihet og sovnet uten en bekymring til den jevneduren av fulle folk som ble ranet og politifolk som stiltemistenkelig ungdom opp mot veggen for å kroppsvisiteredem.


3

Hele sitt voksne liv hadde Simón Arriba de las Casas be-traktet seg selv som en ganske vanlig mann. Det skyldtesat han utelukkende sammenlignet seg med folk som lignetpå ham selv, og det visste han; det var bare så sjelden hanså denne begrensningens implikasjoner. Innvånerne ute ide fattige barrioene betraktet seg sikkert som vanlige deogså. Ja, de som hadde en dvd-spiller som fungerte og enpålitelig vaskemaskin der ute, regnet seg sikkert som høytpå strå, siden de fleste de kjente ikke hadde noen av de-lene. De fleste mennesker, uansett hvor de levde på dennekloden, regnet seg nok som vanlige. Ikke at det hjalp hamnoe videre.

Etter langvarig refleksjon over utallige glass øl og CubaLibres hadde Simón Arriba for mange år siden konkludertmed at han var en mann som hadde alt unntatt et liv. Hanvar nemlig henfallen til selvmedlidenhet slik andre kan værehenfalne til hasardspill eller alkohol. Sjelden gikk solen nedfør Simón hadde sørget litt over at han ikke hadde noe liv.Dette betydde på ingen måte at han regnet seg som død,men som han ofte mumlet til seg selv foran speilet om mor-genen, kunne han like gjerne ha vært det. Ingen ting av

22


det han hadde satt seg fore å gjøre som ung mann, haddekommet heldig ut. Han var mislykket fra topp til tå, iall-fall før han hadde fått dagens første kaffekopp og sigarett,og følelsen varte gjerne til langt utpå ettermiddagen. Ja, igrunnen hendte det ikke så sjelden at melankolien nektetå slippe taket før det var på tide å legge seg.

Men fra og med i dag ville ikke Simón være en vanligmann lenger. Nå kunne han faktisk gjøre hva som helst.Kursene hans på La Nacho ville aldri noensinne bli gitt len-ger. Gloria ville ikke behøve å se ham mer resten av livet,om hun ikke insisterte, og kanskje ikke engang da. Cristiánog Piedad kunne også selv bestemme om de ville ha kon-takt med sin far. Ville de ikke, var det deres egen sak, de varvoksne mennesker. Tanken på disse brutte båndene fikkham til å føle seg lett og fri, nesten som en tyveåring, ogslik skulle det fortsette å være på ubestemt tid – ja, gjerneresten av livet. Den dramatiske hendelsen på plassen foranfakultetet nå i formiddag, måtte kunne kalles et mirakel.Det var som å bli født på nytt. Kanskje folk som opplevdereligiøse vekkelser hadde det omtrent på samme måte.

Han følte seg riktignok ikke friere enn at han stoppetved Carrera de las Américas for å vente på grønt lys. Menidet lyset skiftet og de overfylte minibussene skrenset, åpnetskydekket seg, og noen solstråler traff Simón i ansiktet. Dethadde vært grått hele uken. Solstrimen måtte være et tegn.Fra hvem eller hva ante han ikke, men det spilte da helleringen rolle. Nå skulle han endelig begynne å leve. Nøyak-tig hvordan ante han ikke, for han visste ikke lenger hvor-dan man gjør når man lever. Det var så lenge siden hanhadde fulgt sine innskytelser at han hadde glemt hvordanman gjorde det, men disse detaljene ville nok komme påplass i løpet av en kort stund.

Forresten var det en heldig omstendighet at det var ak-

23


kurat i dag og ikke i morgen at denne situasjonen haddeoppstått, for i morgen ville han ha tatt bilen. I dag var detbare biler med skilt som sluttet med oddetall som haddelov til å kjøre i Bogotá. Hadde han hatt bilen på campus,ville han kanskje bare ha satt seg inn i den og kjørt hjem.Han ville ha satt seg apatisk foran tv-en, kanskje, og settpå et av Glorias imbesile formiddagsprogrammer til stedigakkompagnement av hennes enerverende teslurping. Og såville magien være brukt opp i løpet av noen timer. Senereville han ha bedt om et møte med rektor, forklart det inn-trufne med bøyd hode og blomstrende høflighet, og så villealt blitt nesten som før igjen i løpet av en uke. Men detteville aldri skje.

Simón hadde kurs for Santa Fe. Han ville drikke øl ogkaffe, røyke sigaretter og lese en avis, helst El País, druknei folkelivet, se på menneskene som gikk forbi og følge sinførste og beste innskytelse.

For bare en time siden hadde han vasset i den lunknegjørma som var hans gamle liv og spilt rollen som en halv-gammel, halvgod forsker og universitetslærer, en katastro-falt dårlig ektemann, iallfall i ektefellens øyne, og far til tobarn, herunder en sønn som hadde levd sitt eget liv sidenhan kom i stemmeskiftet for ti år siden og en datter somskammet seg over sitt opphav. Nå var han et nytt men-neske. Nøyaktig hvilket menneske var han usikker på, menhan regnet med at det ville bli klart i løpet av en dag ellerto.

I formiddag hadde Simón holdt sin første forelesningpå flere uker. Universitetet hadde vært stengt igjen, mendenne gangen var det for en gangs skyld ikke på grunnav demonsterende studenter, men fordi teknisk personalestreiket. Ikke for det, det var bare et par måneder siden stu-dentene sist hadde demonstrert, mer brutalt enn på lenge

24


og med dårligere motiv enn han kunne huske at de noengang hadde hatt. De stilte nemlig ingen krav lenger, dekrevde ikke engang verdensrevolusjon eller lavere kantine-priser. De var bare misfornøyde på en generell og diffusmåte. Den eneste grunnen til at rektor slapp unna, var an-givelig at han hadde skuddsikre ruter i bilen. For noe tøv.De neste dagene diskuterte avisene på ramme alvor om detkunne regnes som kidnapping at bilen hans ble holdt igjenet kvarters tid av studentene. Den ene kommentatoren varmer idiotisk enn den forrige, og snart orket ikke Simón ålese annet enn El País.

Tro om det fantes folk i Spania som var så lei av spal-tistene i El País at de holdt seg med colombianske aviser istedet? Det ville ha vært uttrykk for en slags kosmisk rett-ferdighet, hadde han tenkt den morgenen mens han satteover kaffen.

Simón Arriba de las Casas hadde et navn som forpliktet,men det ville være misvisende å si at han hadde levd opptil det. Ingen var mer klar over dette enn ham selv, bortsettfra Gloria. Hun var til gjengjeld i overkant krystallklar ogpåståelig i sin dom over hans åpenbare mangler. Når mennjamret selvmedlidende over at de ikke hadde fått til noe ilivet, var det ikke konenes oppgave å støtte dem, men åmotsi dem. I mange år hadde Simón fått daglige bekreftel-ser på at Gloria var en kone av den typen som motsa nårhun skulle ha støttet og omvendt, og han hadde ikke len-ger noe usnakket med henne.

Duften av nykokt kaffe med et fint støv av revet muskat-nøtt på toppen hadde fylt leiligheten den morgenen. Detvar år siden Gloria sist hadde kokt kaffe til ham. Slik dehadde det nå, var det bare så vidt hun nedverdiget seg tilå hilse på ham når han tilfeldigvis passerte henne på veiut eller i retning badet. Et par ganger, for en del år siden,

25


hadde Simón spurt hva som var galt, men hun hadde baretrukket dumt på skuldrene mens hun ristet nesten umerke-lig på hodet. Mer gadd han ikke å spørre. Han hadde sinstolthet og identitet som colombiansk mann å ivareta, ogcolombianske menn er ikke kjent for å snakke med kvinnerom sine innerste følelser.

Han skavet løs et stykke steinhard hvit ost og rev en bitav brødet. Bløte oster hadde han aldri kunnet fordra, oghan spiste gjerne stående ved kjøkkenbenken, slik det varblitt. Gloria var uansett aldri i nærheten når han spiste fro-kost lenger. Guttungen sov, han hadde visst ingen timerfør tolv i dag.

Tolv minutter senere sto Simón sammen med talløseandre medlemmer av Bogotás middelklasse, med jakkenkneppet igjen og lommeboken dypt nede i innerlommen,presset sammen som en av mange portugisiske sardiner påboks, i en Transmileniobuss på vei mot sentrum. De fat-tige gikk, syklet eller tok minibuss. De rike hadde så mangenummerskilter og biler at de kunne kjøre hver dag. Da deble introdusert for noen år siden, kom de røde leddbussenesom bestilt for den lavere middelklassen, som var tallriknok til at selskapet visstnok gikk med overskudd.

Klokken var fem på ni da Simón entret auditoriet medvesken under armen og spaserstokken i høyre hånd. Et parminutter senere begynte studentene å lunte inn i rommetsom søvnige kalver, med halvt lukkede øyne og en skulder-veske eller sekk slepende etter seg. Et øyeblikk så Simónseg selv som zenú-høvding og studentene som soldater påvei for å kjempe mot conquistadorene, og han tillot seg åbruke et øyeblikk på å undre seg over hvilke ord og ges-ter som ville gi dem nok kamplyst til å knuse overmak-ten med velplasserte giftpiler og snedig utpønskede feller iskogbunnen. Men så åpnet han dokumentmappen og fant

26


frem den medtatte notatbunken. Noen av arkene haddetydelige kaffeflekker, og samtlige var gulgrå og rufsete ikanten. Det var sikkert ti år siden han hadde tatt den sisteutskriften av forelesningene.

Klokken ett over ni kremtet han og så utover den glisneforsamlingen. Det var kanskje tyve studenter der i alt. Etpar av jentene satt tett sammen og hvisket og fniste. En ungmann med stort hår og antydning til fullskjegg halvveis låbakover i stolen, som om han plutselig hadde fått hjerte-infarkt eller var blitt truffet i brystet av en snikskytter. Treeller fire glante lengselsfullt mot vinduet. Resten leste avi-sen eller halvsov. Simón lot seg ikke affisere av dette. Hanvisste bedre enn studentene hva de hadde godt av. Myn-dig løftet han spaserstokken med håndtaket i polert metallog dunket den forsiktig i gulvet. Slik hadde hans egen pro-fessor klart å oppnå oppmerksomhet fra sine studenter åretter år. Tidligere hadde Simón slått stokken mer bestemti bakken, men i fjor hadde den langvarige brutaliteten tilslutt medført at håndtaket løsnet og måtte festes med hvitteip. Det var av børstet stål, og lot seg ikke lime. Det bryddehan seg ikke om. Skjøten så faktisk ut som tilsiktet pynt.Man måtte vite at stokken hadde vært reparert for å se det.

«Simón Bolívar,» begynte han. Litt over halvparten avstudentene snudde seg mot lyden. «Hvis Simón Bolívarhadde hatt anledning til å lese Rodolfo Stavenhagen ellerAndre Gunder Frank, ville han ikke ha dødd ensom ogglemt i en sump i Venezuela.» Denne dramatiske åpnin-gen hadde pleid å fungere tidligere. Alle hadde et forholdtil Bolívar, landsfaderen til et halvt dusin søramerikanskestater. Et par av studentene kom til og med fra provin-sen som bar hans navn. De fnisende jentene så på Simónmed store fiskeøyne og halvåpen munn. Så begynte de åfnise igjen. En spinkel gutt som aldri hadde møtt blikket

27


hans, dro frem en iPad fra vesken og skrudde den på medutstudert nonchalanse. Hvor fanden har han fått den fra,spurte Simón seg selv. Det skyldtes ikke at gutten haddeindiansk utseende at spørsmålet måtte stilles, men snarereat en familie som har råd til å utstyre sin sønn med et sliktkostbart elektronisk leketøy, også ville hatt råd til å sendeham på et bedre universitet. Enten har han stjålet den, ellerså har han fått den billig fra en analfabet som har stjåletden, konkluderte Simón. Man var ikke økonomisk sosio-log for ingenting. Simón var tilfreds – ja, stolt av sin yr-kestittel. Til forskjell fra enkelte av sine mindre begavedekolleger, hadde han nemlig aldri hatt varme følelser for denye strømningene som skylte inn over kontinentet på nitti-tallet – Deleuze og Guattari, Lyotard og Baudrillard, Kris-teva og Derrida, blaserte franske fintenkere som heller villeleke med begreper enn forandre verden. De hadde sikkerthørt om fattigdom og undertrykkelse, men de ante ikkehva det var. I så fall ville de ikke ha brukt sine topptrim-mede og velutrustede hjerner på et intrikat glassperlespillfor de innvidde, i stedet for å gjøre en innsats for verden.Så uinteressert var Simón i de nye retningene, som i grun-nen ikke var så nye lenger, at han bare såvidt hadde regist-rert at Slavoj Zizek nylig hadde skrevet en lang, snirkleteog ikke minst mye sitert artikkel full av henvisninger tilHitchcock og Lacan, der han roste den skolastiske filoso-fien for å ha reist spørsmålet om hvor mange engler somfikk plass på et knappenålshode. «Hvor mange menneskerhar hittil fått plass i massegravene til Farc og de paramili-tære?» mumlet han sotto voce før han kremtet og fortsatteå forelese.

«Andre Gunder Franks store prestasjon bestod i å visehvordan den avhengighetsskapende, perifere kapitalismeni Latin-Amerika hindret utvikling og hvordan latifundia-

28


systemet gjorde det umulig for fattige bønder å skape re-volusjon. Årsaken var det lave teknologiske utviklingsni-vået og den utbredte analfabetismen, som los patrones ikkehadde noen interesse av å gjøre noe med, så lenge arbeids-oppgavene var enkle og tilgangen på ny arbeidskraft rike-lig.»

Slik åpnet forelesningen, og han holdt monologen gå-ende i førti minutter uten pause. I dag overrasket Simón segselv ved å trekke linjer som ikke sto i manus, men som varrelevante for alle som ville forstå Latin-Amerikas bedrø-velige tilbakeliggenhet, fra Gunder Frank tilbake til Marxog videre til Hegels analyser av verdensånden; fra det tra-disjonelle latifundia-systemet i latinamerikansk landbruk,finansiert og basert på slaveri, og fremover mot dagensklassedelte samfunn hvor situasjonen enten var velstandfor de få og avmakt for de mange, eller broderlig forde-ling av ineffektivitet og bunnløs elendighet. Han avslut-tet med en relativt sprek analyse, syntes han iallfall selv,av Bogotás fattige bydeler og deres innbyggere som vårtids svar på tidligere tiders jordløse landarbeidere, og vistepunkt for punkt hvordan de speilet hverandre. Det under-liggende budskapet var, her som i alle hans forelesningerom latinamerikansk økonomi, at conquistadorene var enrøverbande som hadde ødelagt hundrevis av godt funge-rende samfunn. (At han selv bar et conquistador-navn, be-traktet han som en historisk misforståelse. Selv slavenesetterkommere i Karibien drasset jo på slaveeiernavn somCarrington og Churchill.) Indianerne hadde tapt, og fort-satte å tape hver bidige dag, etter over fem hundre år. Desiste frie, som unndro seg herre–trell-dialektikken, var si-gøynerne som fremdeles flakket omkring i lavlandet.

«Når verdensånden trenger inn i Ciudad Bolívar, byde-len som så poetisk, om noe misvisende, er oppkalt etter vår

29


ulykkelige landsfader, da skal vi få se en omfordeling somgår langt ut over de spredte almissene som drysses på dehalvfattige i Brasil, den etniske vekkelsen i Bolivia og denuansvarlige populismen i Venezuela,» avsluttet han, i håpom å vekke studentenes eventuelle anlegg for nasjonalistiskbegeistring og sosiale samvittighet. De virket ikke uberørteav avslutningen hans, selv om de to jentene midt i audito-riet fremdeles fniste og andre betraktet skoene sine, halv-sov, smugleste sportssidene i avisen eller fortsatte å glanehjernedødt ut av vinduet. En liten håndfull så ut til å hatatt notater under forelesningen.

Til slutt åpnet Simón for spørsmål. En litt tykkfallen,bebrillet student i begynnelsen av tyveårene, som haddefulgt flere av Simóns kurs de siste årene, rakte opp hånden.Simón hadde lenge lagt merke til ham og anså det ikke forhelt usannsynlig at gutten kunne bli noe av en protesjé, der-som han bare fortsatte å komme regelmessig til forelesnin-gene uten å forstyrre undervisningen. Hvis han nå i tilleggbegynte å stille intelligente spørsmål, steg sjansene ytterli-gere for at Simón kunne begynne å bygge et lite hoff avlojale disipler rundt seg, noe han hadde drømt om å gjøresiden lenge før han avla sin doktorgrad. Nå kom spørsmå-let. Det begynte godt. «Herr Professor,» sa studenten nem-lig, med klar, tydelig stemme. Men så fortsatte han: «HerrProfessor, hvor sa De at Bolívar døde? Jeg har alltid troddat det var i Bolivia. Og hvis det ikke var det, hvorfor heterdet landet Bolivia da?»

Fem–seks av de som satt rundt ham, stønnet oppgitt.De skjønte i det minste at det var et irrelevant spørsmålunder en forelesning om økonomisk historie. «Spør kame-raten din med den iPaden om han ikke kan finne det på espunto wikipedia punto org,» svarte Simón uten å se opp,pakket ned bunken med notater og mumlet noe om lesning

30


og skriftlig innlevering i neste uke, før han tok stokken iet fast grep og marsjerte ut av auditoriet som førstemann.

I mange år hadde Simón betraktet seg selv som en full-komment kompetent foreleser, og det ville han ha fortsattmed, om ikke studentene hadde vært så apatiske. Lønnende betalte på Universidad Nacional var verken til å leveeller dø av, og det var sjelden noen fortalte de ansatte at degjorde en samfunnsnyttig jobb, eller at deres kunnskaperutgjorde nasjonens hjerteblod. Enkelte professorer gjordedet bra, som juristene og økonomene, men det skyldtesbare fritidsaktiviteter. De kunne få nok av både penger oganerkjennelse i løpet av en eneste ettermiddag til at detholdt dem i live og ved godt mot iallfall et par uker. Enslik situasjon kunne Simón bare drømme om. Han påtokseg riktignok lønnede konsulentoppdrag flere ganger i se-mesteret, men de kostet mer enn de smakte. Som regel vardet frivillige organisasjoner han laget utredninger for, avog til et departement, og betalingen var jevnt over en vits.

Det verste var likevel ikke å bli avspist med knapper ogglansbilder, men at de som bestilte kunnskapen ikke virketinteressert i resultatene. Det hendte at journalister ringteham for å få en kommentar om vold og fattigdom, men despurte aldri om noe konkret han hadde forsket på. Grun-nen var at de ikke ante hva han drev med, og de var hellerikke interessert. De som hadde bestilt forskningen, haddefor sin del aldri tid til å høre ham snakke om resultatet. Detakket for rapporten og betalte, og siden hørte han ikkeen lyd. I beste fall fantes det noen et sted i organisasjonensom leste sammendraget, som de ville sitere fra neste gangde søkte om penger fra en rik og godtroende organisasjoni nord.

Mens han foreleste, hadde det begynt å regne igjen. Etøyeblikk var Simón nær ved å angre på at han hadde tatt

31


med stokk og ikke paraply, men på den annen side haddehan en sterk fornemmelse av at stokken var det riktige red-skapet i dag, som alle andre dager. Den var et mer passendetilbehør for et mannfolk. En paraply hadde en vagt komiskaura, spesielt når den ikke åpnet seg som den skulle. Chap-lin hadde brukt paraply og ikke stokk, hadde han kanskjeikke det?

Han gikk rett ut av bygningen uten å ta veien innom kon-toret han delte med to kolleger. Han tørket et par imagi-nære svettedråper av pannen og betraktet studentene somvimset hit og dit på plassen foran fakultetet. Tempoet deresvar uansett ikke fryktinngytende. Tro hva de snakket om?Det ante ham at det ikke var Marx og Hegel, FernandoCoronil og Rodolfo Stavenhagen. De siste årene hadde detlangsomt gått opp for Simón Arriba at studentene hans to-talt manglet interesse for økonomisk sosiologi og marxis-tisk utviklingsteori. De ønsket seg en grad for å få en jobb.De gikk på universitetet for å finne ut hva de skulle bli, ikkehvem de skulle være. De ville ha en rolle, ikke en identitet.

Simón gikk nølende ut på plassen. Han visste ikke hvorhan skulle gå. Tanken på å dra hjem, med stuen full av Glo-rias melodramatiske sukking og høylytte teslurping, var di-rekte frastøtende. Hadde hun bare begynt å arbeide igjen,da kunne det kanskje blitt noe med henne også. Ikke varhan videre interessert i å sette seg noe sted på plazaen forå lese avisen heller. Det eneste fornuftige målet han kunnekomme på, var faktisk kontoret. Der kunne han utvekslenoen erfaringer fra de siste par ukene med kolleger, omnoen av dem var inne i dag – ingen hadde jo sett hverandresiden før universitetet ble stengt – og få seg et par kop-per gratis kaffe. Det var iallfall én kollega han hadde enviss sans for. Han hadde et greit forhold til de andre også,men de drev nå med sitt, og han møtte dem aldri utenom

32


arbeidstiden. Hans sosiale liv bestod for det meste i å for-holde seg til Glorias familie, eller rettere sagt å holde denirriterende flokken av skravlende ignoranter på avstand.Av og til savnet han noen kompiser å drikke med eller gåpå fotballkamp med eller i grunnen hva som helst menngjerne bedrev sammen med andre menn. I likhet med mangeandre hadde han en tid hatt kontakt med noen venner frastudietiden, men de hadde drevet i hver sin retning, og hanhadde ikke sett dem på flere år, kanskje ti eller femten.

Nøyaktig hvorfor han likte sin yngre kollega, var hanusikker på, men han antok at det var noe ved øynene hen-nes som minnet ham om Rosita fra Barranquilla, jentasom alltid hadde en blomst i det bølgende håret og somså på ham med mandelformede øyne som utstrålte en tid-løs klokskap, selv om hun bare var sytten da Simón flyt-tet. Kollegaen het Mercedes Betancourt og førte seg som endronning – ikke at hun hadde noen spesiell grunn til det,hun kom fra en fallert gren av den berømte oligarkfami-lien og var ansatt på nåde som hjelpelærer i kvantitativ ogkvalitativ metode. Der andre kvinner hadde én skjønnhets-flekk, hadde hun seks, og hun plirte mot verden gjennomukledelige hornbriller av billigste sort. Men hun hadde enbehagelig stemme, myk som honning, og når hun så påSimón, følte han seg som en mann og ikke som en akade-misk skjødehund fra semiperiferien. Det falt ham ikke innat hun begjærte ham, men det var et sug og en lengsel ide mørke øynene som sannsynligvis bodde der permanent,og som han alltid fanget opp. Ja, han skulle nok ta en turopp i korridorene etter hvert og kanskje hente litt post ogse om ikke Mercedes Betancourt var på plass også i dag.

Simón var kommet et stykke ut på plassen, og sto midtforan fontenen da han overvant vankelmodigheten og be-stemte seg for å snu, og da var det han oppdaget at noe

33


var galt med stokken. Den slengte fra side til side som enløs protese. Den hvite teipen, som var surret stramt mel-lom ørnehodeskjeftet i børstet stål og selve stokken i sobertmørkebrunt tre, hadde begynt å løsne. Det underlige varat det ikke bare var den ytterste strimmelen som var løs,men hele polstringen, kanskje ti eller femten lag, hadde lir-ket seg løs fra underlaget; det var som om stokken plut-selig hadde fått malaria og begynt å svette. Simón sattefra seg dokumentmappen og forsøkte å feste teipen igjen.Først klemte han hardt, med foldete hender, rundt stokkog skjefte, for å få limet til å feste seg igjen. Så surret hanløs en halv meter teip og surret den fast igjen, så hardt hankunne. Men idet han grep stålørnen og løftet stokken, sankden ned i en 45 graders vinkel.

Simón reagerte spontant ved å slippe stokken ned påbakken og tråkke på den. Det gjorde vondt da han traffhåndtaket med venstre fot, og derfor gikk han over til åtrampe på selve stokken med høyre fot, i håp om at denfør eller siden ville brekke. Han oppnådde imidlertid bareå få vondt også i høyre fot, samtidig som et halvt dusinstudenter forsiktig trakk nærmere for å se hva som fore-gikk. Nå begynte han å bli sint for alvor. Han løftet stok-ken over hodet og drælte den alt han kunne i murkantenrundt fontenen. Treverket sprakk og sendte en skur av fli-ser over muren. Noen havnet i vannet. Oppmuntret av suk-sessen, gjentok han bevegelsen tre–fire ganger til. Nå varstokken ugjenkallelig ødelagt. Den var brukket på to ste-der, og de lyse treflisene sprikte ut i luften som for å minnetilskuerne om at stokken egentlig var laget av en billig tre-sort som noen hadde dekket med mørk lakk, kanskje ikkehelt ulikt sin eier.

Til slutt slapp Simón restene av stokken på bakken oghoppet energisk på flisene i noen sekunder. En lyd unn-

34


Documents

Veien til Baranquilla 2 korr