hva er arkitektutdanningen?
1/2013
Leder / 2
Arkivet / 3
Oppdatering Studentengasjement / Forelesninger /
Rørosseminaret / Landskapsarkitektur / 4
«Whatever catches you» / 8
Fundamentert på skjøre formuleringer / 12
Arkitektutdanningen / 14
Bildereportasje Der arkitekter blir / 20
Paneldebatt / 28
Studerer for mye / 30
En uendelig dialog / 31
Innlegg og debatt / 32
Omtale / 34
Kranglekroken / Bibliotekhjørnet / 35
Risiko som metode / 36
En arkitekt starter / 38
Særkurs Å lære av Lima / 40
INNHOLD
mathias midbøeansvarlig redaktør
leder
2 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013
HVORFOR a NÅ IGJEN?
Fordi vi er optimister og noen arbeidsjern
Fordi vi tror på det gode i arkitektstudenten
Fordi vi vil gi ham en sjanse til å våkne opp og
gjøre noe av det han bestemmer seg for hver dag
Fordi vi kan virke som dekkorgan for de som vil
slenge dritt
Fordi vi kan hjelpe de som vil bli en av gutta
Fordi vi selv har så mye vi vil ha sagt
Fordi lærerne og instituttene sikkert har noe de vil
ha sagt
Fordi fagutvalget trenger et organ
Fordi vi vet at mange har problemer som noen har
svar på
Fordi vi vet at mange har svar på problemer
Fordi arkitektur er alt
Fordi a er arkitektur
Fordi du kan skrive alt i a
hurra
Derfor altså: a
Da vi startet å leke med ideen om et tidsskrift for arki-
tektstudentene før jul, visste ingen av oss i redaksjonen
at det hadde eksistert noe slikt tidligere. Vi så behovet
for et tidsskrift som diskuterte og informerte om hva vi
holdt på med. Vi ønsket et tidsskrift som våget å peke
på elefanten i rommet, og ikke reklamere uhemmet
for ny norsk arkitektur i hver bidige anmeldelse. Vi
vil at denne generasjonen med arkitekter skal tørre å
rope ut i den off entlige arkitekturdebatten, og ikke la
politikere og økonomer fortelle befolkningen hva som
er god og dårlig arkitektur.
Gamle «a» hadde lignende visjon som oss: Å skape
engasjerte og kritiske arkitektstudenter. «A» er bygd
opp fra bunnen. Men vi ønsket å beholde navnet, for å
vise at noen har veien før. Nå er det vår tur til å brøyte
veien videre.
Jeg håper arkitektstudenter, og andre interesserte, tar
oppfordringen om å sende inn bidrag. Vi har opprettet
nettsiden tidsskriftetA.no for å kunne holde løpende
debatter, fortelle om aktuelle saker og gi informasjon.
Tidsskriftet du nå holder i hånden vil være temabasert
og stille spørsmål arkitektstudenter undrer seg over i
studiehverdagen. Slik som det helt essensielle: Hva er
arkitektutdanningen?
ARKIVET 3
a (trykt utg.) 1968, nr. 37. side 3. /forrige side a-arkiv 1962, nr. 1. side 23. ukjent forfatter
arkivet
Vi er ikke lenger herskere i rom og tid,
vi er utmålt til kvadere som skal hogges til
og legges fart i en pyramide
av levestandard og velferd.
Drivved i en malstrøm.
Men av og til vil vi ikke bare drive
Vi trår vannet, betrakter situasjonen
og fi nner en utveg: Vi orienterer oss.
Der er ting vi ser, som vi vil la andre få del i.
Skolen vår er etter hvert blitt så stor
at vi trenger et talerør for å bli hørt.
– Om aldri så lite pretensiøse, så har vi alle
drømmer og meninger som trenger lys og luft.
Her er klessnoren.
Vær ikke redd for å bli uthengt!
Lars Fasting, første redaktør i a.
STUDENTENGASJEMENT / FORELESNINGER / RØROSSEMINARET / LANDSKAPSARKITEKTUR
oppdateringer
4 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 4–7
illustrasjon/ hilde nessa tekst/ hanna malene lindberg og nikolas s. røshol
STUDENTENGASJEMENTpubdebatt Ved aho har studentene satt i gang
«Pubdebatt». Dette er en rekke paneldebatter ved
puben til aho som danner et forum hvor diskusjo-
ner kan løftes ut av tegnesalen. Første paneldebatt
omhandlet et spørsmål som stadig blir diskutert, og
som også er spørsmålet vi stiller oss i denne første-
utgaven: «Hva er arkitektutdanningen?».
seks:førti Ved ntnu arrangerer industri-
design- og arkitektstudenter en serie akademiske
vorspiel. Ønsket er å skape en sosial plattform hvor
kreative fag forenes. «Seks:førti» tar utgangspunkt
i Pecha Kucha-formatet, og hver innlegger får tjue
lysbilder med tjue sekunder per bilde; til sammen
seks minutter og førti sekunder.
120 hours Arkitektkonkurransen «120 Hours»
ble startet opp av studenter ved aho. For å sitere
arkitektnytt.no «Magnus Pettersen og Peder Brand
ved Arkitektur og designhøgskolen i Oslo (aho)
etablerte studentkonkurransen 120 Hours i et forsøk
på å skape en kulturendring der studenter våger å
skille seg ut og ta risiko. De hevder det råder en snil-
lisme i arkitektutdannelsen, og ønsker å oppfordre til
debatt og kritisk tenkning.» Konkurransen har blitt
arrangert tre ganger. Årets tema var «Architecture
vs. Nature», og deltakerne ble utfordret til å lage en
cruise-terminal i Geirangerfjorden. På 120hours.no
kan du se alle bidragene.
foto / k
asper reimer, th
ilde orluf, 120
hou
rsfoto
/ seks:førti
OPPDATERINGER 5
trestykker 2013 I år arrangeres
den studentdrevne workshopen
for femte gang. Den blir arrangert
vekselsvis av de tre arkitektskolene,
og i år er det studenter ved bas som
holder stafettpinnen. Workshopens
tema er «Rom for lek», og tretti
studenter fra aho, ntnu og bas møt-
tes i påsken for å designe noe som
inviterer til lek på tvers av alle aldre.
I sommer skal prosjektet realiseres
i Nordnesparken i Bergen.
magasinet kote Tidsskriftet er
startet av studenter ved master-
studiet i landskapsarkitektur ved
Universitetet for miljø- og bioviten-
skap (umb). Den første papirutgaven,
«Ideal og virkelighet», ble utgitt i
oktober 2012, og utgave nummer
to, «Endring og tilpasning», kom
i april 2013. De har vunnet njkfs
studentpris, og drifter nettsiden
magasinetkote.no.
rake visningsrom Prosjektet
er resultatet av «Trestykker 2011», og
blir brukt som utstillingsarena for
arkitektur og kunst. Visningsrommet
ble nominert til «Mies van der
Rohe-prisen 2013». rake driftes av
studenter ved ntnu, og blir forhå-
pentligvis stående et par år til.
6 HANNA MALENE LINDBERG OG NIKOLAS S. RØSHOL
fellesforelesninger ved ntnu Universitetet
har arrangert fellesforelesninger i fl ere år, men i vår
med en ny vri. Forelesningene har dette semesteret
knyttet seg opp mot ett tema: «Digital/Analogue».
Høstsemesteret vil de temabaserte forelesningene
fortsette. Da vil to og to arkitekter bli invitert for å
diskutere en problemstilling fra to forskjellige vinkler
som for eksempel lokalt/globalt. Det arbeides òg med
å lage en oppsummering av forelesningene på slut-
ten av hvert semester, slik at disse blir tilgjengelige
utover de timene de holdes.
aho sessions: 5+5 takes on tradition I vår
ønsker aho å rette oppmerksomheten mot under-
visningstradisjonen på skolen. Med 5 forelesninger
og 5 seminarer vil de blant annet se på hvilke verdier
og preferanser som styrer norske arkitekters arki-
tekturforståelse. Disse forelesningene kan du fi nne
mer informasjon om på aho.no, hvor du også kan se
video fra de tidligere forelesningene.
foto/ jarle væhler
impulsforelesninger ved umbVed Institutt for Landskapsplanlegging ved umb holdes
det ukentlige foredrag som tar for seg forskjellige tema
knyttet til utdanningen. Her får du alt fra «Hvordan
skrive» til «Gater og plasser i norske byer». Forelesningene
kan du lese mer om på umb.no/ilp eller magasinetkote.
no, hvor det også legges ut video.
FELLESFORELESNINGENE VED NTNU, UMB OG AHO
LANDSKAPSARKITEKTUR I TROMSØaho og Universitetet i Tromsø har gått
sammen om et nytt masterstudium
i landskapsarkitektur. «Tromsø Academy
of Landscape and Territorial Studies»
vil starte opp til høsten, og vil fokusere
på utfordringer knyttet til bærekraft,
da særlig med tanke på utviklingen
av nordlige landområder.
RØROSSEMINARET«The 14th taf International Celebration of
Architecture» fant sted mellom 26. og 28.
april. Seminaret arrangers i samarbeid mel-
lom Trondheims arkitektforening og ntnu.
Flere internasjonale arkitekter samlet seg på
Røros for å holde foredrag, mingle og spise
god mat. «A» var til stede, og det vil komme
intervjuer og innblikk fra seminaret på tids-
skriftetA.no.
MER STUDENTENGASJEMENTstudio:beta En gruppe studenter ved ntnu ønsker å
etablere en plattform utenfor skolen hvor man kan møtes
for å diskutere arkitektur og jobbe med prosjekter. Målet
er å få utnytte tomme lokaler i sentrum og synliggjøre
arkitektstudentene i bybildet.
rallar Et nytt tilskudd til en stadig voksende skare
av studentdrevne kontorer og prosjekter. Rallar realiserer
for tiden sitt andre prosjekt, denne gangen på Rjukan.
Prosjektet heter «Møtested på Rjukan» og skal bygges
av 20 ntnu-studenter i sommer.
OPPDATERINGER 7
foto/ rallar arkitekter
foto/ mari synnøve o. gjertsen
«WHATEVER CATCHES YOU»
nikolas s. røshol, stud.ark., ntnu, [email protected]
interview
an interview with michael hansmeyer
8 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 8–11
February fourteenth: Some people might have a date
this cold winter afternoon – I, however, am luckier:
I have an interview with the experimental architect
Michael Hansmeyer, who is visiting Trondheim to
give a lecture on the topic of Digital/Analogue. For
twenty minutes we get to discuss themes such as the
architecture education, his works, and how using the
computer really can be an intuitional process.
we meet up in the university hallway, and make
our way to the library where we station ourselves
on the couches for the interview. My initial question
is what his education has been; I was aware that
his past had involved several career paths, and was
curious as to what he himself viewed as educatio-
nal toward becoming an architect. He tells me that
Europeans usually thinks of his education as a quite
un-conventional one; beginning as an undergraduate
in economics and inhabiting Wall Street for the next
couple of years, before getting his mba. He was still
to work in economics consulting for a few years to
come, before enlisting in architecture school.
At fi rst glance these fi elds, those of econo-
mics and architecture, may seem unrelated, but
Hansmeyer urges me that they are not; when
he got to architecture school, what he knew was
numbers and how to make them do as he wanted
them to – and that is just what he continued doing
at Columbia University. «Two diff erent fi elds,» he
says «nonetheless with linkages between them.»
further, he compares the way Europeans
study architecture with the way he learned it in
America. At Columbia, it had been very much
from the outside, using a digital environment
– the building never left the screen. «eth is com-
pletely the opposite,» he goes on «they actually
learned to build something.» He tells me that at
Columbia, where they were into the blob, every
project was fantastic as long as it wasn’t a box. At
eth, on the other hand, a modernist mindset was
at play; everything was fantastic granted it was a
box. He tells me that he uses the term modernist
cautiously, «to some people it’s a delicate topic.»
«WHATEVER CATCHES YOU» 9
photo
/ kyun
gsu
b shin
10 NIKOLAS S. RØSHOL
photo
/ mich
ael han
smeyer
the term modernist ignites something in my
mind. His work is based on utilizing the present
technology to create a new architecture. Is this
not what the modernists were doing in the early
twentieth century? And Michael Hansmeyer agrees;
whenever there are new discoveries, such as today’s
computational technology, there will be a period of
time where the possibilities are explored, to see what
they are able to create. In retrospect, he observes,
some of his experiments will probably be viewed as
excessive, or even silly. «But if history’s a guide,» he
adds, «then parts may become assimilated and enter
the architectural cannon.»
This does nothing to strangle my curio-
sity – I ask him whether time is drawing close
to a realistic way to produce his elements, and
whether they will ever be structural. Hansmeyer
tells me that the answer to both questions lays in
additive manufacturing, that of actually printing
three-dimensional structures as components for
buildings. This allows for merging of the build-
ings structure and surface, in that the printer may
place the desired material where it is needed.
i compare this way of producing architecture
to the prefabrication of concrete that we are used
to. «A prefabrication, defi nitely,» Hansmeyer notes,
«but when one traditionally thinks of prefabrication,
one thinks of the fi fties or sixties – one also has this
uniformization or standardization in mind.» The
development is that to the machine there’s no dif-
ference in producing a thousand diff erent elements
or a thousand identical elements. «There is no
real benefi t towards uniformization anymore» he
concludes.
One of the things I fi nd fascinating about
Hansmeyer’s work that is how his processes origi-
nate in the computer. I remark that we’re often told
by our teachers that this leads to a loss of creativity.
Michael answers that it is not quite that simple:
«We have this topic, the lecture series is called
Digital/Analogue and it’s becoming a really inte-
resting question; what, these days, is analogue,
and what is digital?» The immediate answer to this
usually is that whatever happens in the computer is
digital. «But of course, everything today is done on
the computer – so that isn’t, perhaps, the qualifying
argument anymore.» The way he sees it, is that the
computer may add an additional level of abstraction.
a fitting metaphor for his working processes
may be one of drawing. When I put the fi rst line on
the paper, I usually don’t know what it will turn into;
I simply draw the line. Perhaps I even throw the
entire sheet of paper away. If it’s usable, though,
I decide on what to do to the sketch next. Eventually
«WHATEVER CATCHER YOU» 11
Subdivided Column
materials: Greyboard, 1mm laser-cut sheet (2700 total), wood core
dimensions: 40-70cm diameter, 270cm height, 650 kg weight
consept: The Subdivided Columns project explores the use of
algorithms to develop a new language of form. The columns are
produced using customized subdivision processes. The allure of
these processes is that despite using a very simple input, they
can produce something that is extraordinarily complex.
The Sixth Order
materials: abs plastic in 1mm sheets (10800
sheets total), wood and iron core
dimensions: Individual columns: 40-70
cm diameter, 270 cm height
exhibition room: 700 x 500 x 300 cm
venue: Gwangju Design Biennale 2011, Gwangju, South Korea
duration: September 2 - October 23, 2011
biennale directors: Seung H-Sang, Ai Weiwei
concept: The Sixth Order installation by Michael Hansmeyer
opens at the Gwangju Design Biennale 2011. The installation
engages the main theme of the Biennale ‘dogadobisando’ (design
is design is not design) by presenting not a designed object, but
instead proposing the design of a process to generate objects.
mba = Masters of Business and Administration
ethz = Technical Federal University of Zürich
Columbia: University in New York City
michael hansmeyer
Hansmeyer is an experimental architect,
computational architect in his own wording,
who is utilizing current technology to create
architecture. He is German born, and grew
up in the United States, where he got his
mba and worked both at Wall Street and in
consulting before getting his architecture
degree at Colombia, New York City.
photo
/ kyun
gsu
b shin
it may turn into a built project. «Ultimately the
judgment about what one what one wants to keep,
what one likes, what one desires, it’s still very much
up to the architect.» The same, he tells me, even
applies to colleagues of his that uses algorithms for
solely functional means. «At the beginning they have
to defi ne what is important to them, what qualities of
a building one optimizes for, what sort of a weighing
of assessment possibilities one uses.»
There is also the step of viewing outcomes,
and choosing which ones are worth keeping.
«The computer doesn’t only have one output, but
in most cases many, many variants.» Here too, one
uses intuition to select what to build upon, and
what to discard. «I don’t see it as a contradiction
at all, the computer and intuition,» Michael says.
Currently, Hansmeyer is working on creating
an entire habitable room. To attain this, he uses a
discovery from his earlier experiments when he was
to physically fabricate his columns – they have an
interior surface. This had to be overlooked then, but
lays the fundament of a series of new explorations.
This new project will utilize fabrication methods
that were not available at the time of the columns.
Using fi nely ground sand as building blocks for
sand stone-like structures, the grotto can achieve
an entirely unmatched level of detail, as well as
being structural. In his lecture that same evening
Hansmeyer borrows from Louis Kahn, and asks
the question «What would a sand-corn like to be?»
As time draws to an end, I ask my fi nal ques-
tion; how should one learn architecture? «I don’t
know,» he answers, «I don’t think there is one
way. It’s whatever you fi nd interesting, whatever
you would like to pursue; whatever catches you.»
12 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 12–13
FUNDAMENTERT PÅ SKJØRE FORMULERINGER
illustrasjon/ hilde nessa tekst/ hanna malene lindberg, stud.ark., ntnu,
essay
et spørsmålstegn rundt byggekunsten som et uttrykk for vår poetiske side
Vi er avhengige av språket. Ord er noe vi støtter oss
på i mange sammenhenger. Alle fagkretser har sin
språkkultur, og dette gjelder også arkitekturen. Er
dette noe vi som studenter er bevisst?
Det skrives om arkitektur. Mye, ofte, og gjerne
av godt utdannende folk på over førti. Språket som
ofte blir brukt til å beskrive byggverk har fascinert,
og til tider provosert meg. Som arkitektstudent blir
du tidlig presentert for den poetiske arkitektur. En
arkitektur som strekker seg ut over det tekniske
og legger vekt på det sanselige. Tilhørende dette
kommer en språkføring som er full av metaforer,
og ofte relativt diff us. Hvorfor er det slik at det er
dette språket som blir overlevert til vår genera-
sjon? Hva er grunnen til at dette er språket mange
av oss ukritisk adapterer og bringer videre?
metafor til overtalelse Språk i arkitek-
turen brukes blant annet til å formidle prosjekt
i konkurransesammenheng, overbevise andre
om at din løsning er den beste. Elisabeth Tostrup
har i artikkelen «Tracing Competition Rhetoric»,
skrevet om retorikken brukt i arkitekturkonkur-
ranser. Tostrup går i sin artikkel gjennom hvordan
visuelle og språklige virkemidler blir brukt i over-
talelsen øyemed. Her slår hun fast at det poetiske,
metaforiske språk løper som en rød tråd gjennom
publikasjoner av konkurranseresultater. Disse
metaforer har vært brukt i arkitekturen i lengre
tid, men Tostrup mener at anvendelsen har økt
betraktelig de siste ti til tjue årene. Og da ikke bare
i arkitektur, men i mediene generelt. Vi erstatter i
økende grad det spesifi kke med svevende banaliteter.
Det er hevdet at arkitekter ikke lenger lager
rom å være i. Det fokuseres heller på bygget i
seg selv og hvordan dette ser ut – da gjerne på
avstand. Såkalte signalbygg skaper ofte debatt
på grunn av måten publikum oppfatter byggets
ytre form, en form som like gjerne kan være et
konsept som et romskapende element. Det tegnes
bygg som symboliserer bobler, hav, mennesker:
FUNDAMENTERT PÅ SKJØRE FORMULERINGER 13
Arkitekturen skal si noe ut over seg selv. Vi har gått
fra å snakke metaforisk om bygg til å bygge metafo-
riske bygg. Har vi begynt å lage arkitektur av ord?
men intensjonen..! Modellen er den represen-
tasjonen av vårt arbeid det kanskje er enklest for de
som står utenfor fagfeltet å forstå. Bilder og romlige
studier gir oss hjelp til å visualisere og fornemme
hvordan det endelige resultatet kan bli. Ved å i tillegg
beskrive det hele med ord kan vi komme nærmere
en oppfattelse av romlig atmosfære. Faren er at
ordene blir vasete, vide, og heller enn å tydeliggjøre
skjuler enkelte aspekter bak sinnrike formuleringer.
Det er en forskjell på å beskrive et bygg og å beskrive
intensjonen som ligger bak. Her ligger et skille det
er nyttig å være bevisst.
ny arkitektur med gamle ord? I den arki-
tektoniske kanon vi blir presentert for ved ntnu har
kanskje Sverre Fehn og Nordberg Shulzch toppse-
tene. Dette er våre professores helter, heltebilder
vi gjerne bringer videre. Men er det deres språk og
teori vi skal tufte dagens arkitektur på? Arkitektur
er mer enn det tekniske, og det å beskrive arkitek-
tonisk form og følelse kaller fort på klisjémakeren i
oss alle. Til tider er det nødvendig. En beskrivelse av
et bygg er ment til å formidle mer enn at her er det
stablet murstein på murstein. Metaforer og språklige
utbroderinger er ikke et onde. Men det gagner ingen
at vi ukritisk overtar tradisjoner fordi det er enkelt og
etterprøvd av de før oss. Det må være mulig å sette
spørsmålstegn.
Skriver vi slik fordi vi mener det er rett til vår tids
arkitektur? Skriver vi slik fordi det er denne grenen av
arkitekturteorien som blir bejublet av våre professo-
rer? Ble arkitekturens språk poetisk for å få oss vekk
fra massebyggeriet? For å bejuble massebyggeriet? Er
arkitekturens språk poetisk for å vise at bygg er mer
enn fi re vegger og et tak, helheten større enn delene?
Er ordene en siste fl ukt i en stadig mer nøyaktig og
datastyrt hverdag hvor vi ønsker å drømme oss bort
i skissetegning og betong som favner om treet?
På veggen min henger et postkort med en påskrift
fra Juhani Pallasmaas essay «Sverre». Der står det
følgende: «Sverre Fehn is one of the most impor-
tant thinkers, who built in the manner in which he
spoke». Pallasmaa berører med dette noe vi burde
trakte etter: Å skrive som vi bygger. Om beskrivelsen
av boligfeltet da ikke vinner noen litteraturpris får
vi heller satse på at de fremtidige beboerne har en
forståelse av hva slags bygg de skal fl ytte inn i.
Litteratur:
Tostrup, E. (2009) Tracing Competion Rhetoric. Nordic Journal of Architectural Research, vol. 21, no. 2/3, pg. 23–36.
ARKITEKTUTDANNINGEN
illustrasjon/ bjørg helene andorsentekst/ katarina harbækvold, stud.ark., ntnu, [email protected]
alice lødemel sandberg, stud.ark., ntnu, [email protected]
reportasje
er den slik vi vil den skal være?
De fl este som søker en utdanning i arkitektur har en mening om hva studiet er, hva de ulike skolene står for og hvorfor de søker sin skole.
Men hvor forskjellige er skolene egentlig?
Et dykk i de ulike skolenes profi l og studienes oppbyg-
ning viser at det er visse tema rundt utdanningen som
stadig er oppe til diskusjon, og at disse er under konti-
nuerlig vurdering. Denne artikkelen søker å belyse noen
av disse temaene. Hvor ligger de egentlige diskusjonene
om utdanningen av arkitekter? Er arkitektutdanningene
i Norge slik vi vil de skal være?
Hvordan utdanner man gode arkitekter? Hvordan gir
man, i løpet av ti eller elleve semestere, studentene nok
kjøtt på beina til å ta velbegrunnede valg om konstruk-
sjon, materialer, fargebruk og estetikk? Lærer vi nok om
mennesker, måten vi lever på, kultur, økonomi, miljø
– alt dette som arkitekturfaget omfatter? Arkitektur
er et modningsfag, og mange studenter bruker store
deler av studiet på å forstå hva faget egentlig handler
om. Det er viktig å diskutere hva som prioriteres og
hvilke læringsmetoder som benyttes. Balansen mellom
praktisk læring og teori, kunstnerisk og teknologisk
tilnærming, tverrfaglighet og bruken av digitale verktøy:
Hvordan stiller de ulike skolene på disse områdene?
byggende arkitekter I norsk og nordisk tradisjon
står praktisk kunnskap og direkte tilnærming til mate-
rialer sterkt i arkitekturstudiet. Studentene utforsker og
bygger i små modeller og i fullskala, lærer teknikker og
prinsipper. Mange jobber også på byggeplass. I Bergen
er studentene med på å bygge sin egen skole gjennom
kurs og prosjekter, og ntnu er stolte over sin tradisjon
med bygging i 1:1 allerede i første semester. Dekanus ved
Fakultetet for arkitektur og billedkunst ved ntnu, Tore
Haugen, understreker at dette er en viktig del av studiet
her: «Vi vektlegger dette med praktisk bygging og det å
lære seg ‘håndverket’. Denne måten å nærme seg faget på
er en viktig del av den skolen vi har.»
Midlertidig rektor ved bas, Sixten Rahlff , er enig «Jeg
tror praktisk erfaring er viktig. Ikke at det skalvære en
ren byggeskole, men å ta i materialer og prøve ut og feile
er avgjørende for selvtilliten til arkitekten.» For å kunne
stå sterkt i forhandlingene med utbyggere og ingeniører
senere er det nyttig å ha god kjennskap til byggeprosess
og konstruksjon.
mangel på teori og struktur Det er en kjensgjer-
ning at arkitektstudiet i stor grad er prosjektorientert og
praktisk rettet. Det ligger i fagets og yrkets natur. For
mange kan imidlertid dette blir en brutal overgang fra
tidligere studier. Noen møter veggen allerede i løpet av
første semester, og konkluderer med at dette yrket ikke
er noe for dem. Studiehverdagen oppleves som svevende
og fl yktig, og en kan ikke lenger lese seg til det riktige
svaret – det fi nnes ingen. «Learning by doing» blir etter
hvert et kjent begrep, og en akseptert metode for å tilegne
seg arkitektfaglige ferdigheter og kunnskaper. Faglærerne
legger opp til et løp der veien er målet, og oppfordrer
studentene til å bevege seg ut på dypt vann. Det er slik vi
lærer, blir det sagt.
16 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 14–19
Men når mange hopper av studiet, før det egentlig
har begynt, kan man stille spørsmålstegn ved om
dette er en god måte å introdusere studentene for
arkitektur. Man lærer ikke barn å svømme ved å kaste
dem forsvarsløse ut i vannet uten noe å hjelpe seg med.
Man trenger en fl ytevest, eller i det minste noe som
holder en oppe mens en tar sine første, usikre svøm-
metak. I arkitektstudiet kan en slik fl ytevest være noe
mange studenter savner: Mer struktur og teoretisk
kunnskap.
Balansen mellom teori og praktisk læring er et av
de temaene som stadig kommer opp til diskusjon, og
Tore Haugen ved ntnu bekrefter at det strides internt
om dette: «Vi har noen diskusjoner. Nå går studen-
tene går fra et stort teoretisk fokus på videregående
til at teori på arkitektstudiet nesten er feil – det fi nnes
faglærere som sier at man ikke skal bry seg noe om
det. Jeg tror at å lære seg teori og teknikker som går
på metoder, organisering og prosjekteringsprosesser,
kan hjelpe en til å bli en bedre arkitekt. Det er noen
teoretiske rammeverk som jeg tenker vi kunne ta
sterkere inn i studiet, og det tror jeg ville være positivt
for en del studenter – da får du litt av begge deler.»
Også studentene selv gir uttrykk for at studiet
hadde hatt godt av mer teori om struktur. «Å være
kreativ handler like mye om å fi nne en god metode
og arbeide godt og systematisk som at de gode ideene
skal dukke opp i hode,» mener Viktoria Fjellbekk,
student ved ntnu. Hun opplever at det i fjerde
årskurs fortsatt er mangel på struktur rundt det å
prosjektere: «Har man en idé uten at man har tid
eller evne til å utarbeide den, hjelper det fi nt lite.»
arkitektrollen i endring Arkitekten forven-
tes å ha kontroll over et bredt spekter av fagområder.
Yrket innebærer prosjektledelse og koordinering
av mange ulike fagfelt. For å beherske dette og se
muligheter kreves forståelse for alt fra materialer,
konstruksjon og tekniske løsninger til samfunnsvi-
tenskap og sosiologi. Arkitektfaglig kompetanse blir
nå etterspurt på stadig fl ere områder, og tverrfaglig
forståelse og erfaring med teamarbeid har blitt en
viktig del av utdanningen.
ntnu skilter gjerne med fordelene og mulig-
hetene det gir å studere arkitektur ved et stort
universitet. I realiteten påvirker ikke dette studiet
i særlig grad; per i dag er studiet fortsatt låst fast i
gamle konvensjoner. Dekanus Tore Haugen forteller
med stor entusiasme at ab-fakultetet ønsker å satse
mer på tverrfaglighet og utnytte kompetansen som
fi nnes ved ntnu: «Vi sitter med utrolige ressurser.
Ved ntnu er det mange som har stor kompetanse
på materialer, nanoteknologi, samfunnsvitenskap,
humaniora og det å lage arkitektur for mennesker.
Erfaring med tverrfaglig samarbeid er viktig når man
ARKITEKTUTDANNINGEN 17
foto/ vilde kjærsdalen
«(...)teori på arkitektstudiet er nesten feil – det fi nnes faglærere som sier at man ikke skal bry seg noe om det.»
tore haugen /dekan ntnu
jobber med store, komplekse problemstillinger, og det
er noe vi vil satse mer på fremover.» Han innrømmer
at det foreløpig er mye snakk og lite gjort, og at tverr-
faglighet for arkitektstudentene i realiteten bare dreier
seg om noen få kurs på masternivå. Mange studenter
sier de kunne tenke seg mer tverrfaglig samarbeid og
dypere innsikt tidligere i studiet. På spørsmål om
hvorfor dette ikke blir gjort svarer Haugen at det
erfaringsmessig er vanskelig grunnet at strukturen
i arkitekturstudiet skiller seg fra andre studier.
En annen grunn til at tverrfaglig samarbeid på
arkitektstudiet ikke blir gjennomført i større grad,
kan være hva som tradisjonelt ses på som målet
med utdanningen. Arkitektens rolle er i endring,
og med en så bred basis som arkitektstudiet gir
burde man være rustet til å møte mange ulike typer
arbeidsoppgaver, også utenom den tradisjonelle
arkitektrollen. bas ønsker gjennom mange ulike typer
kurs og tilnærminger til faget å danne grunnlag for
å utvikle et mangfold av ulike arkitekter; «Det som
er så fi nt med yrket vårt er at det er så utrolig mye
forskjellig,» sier rektor Sixten Rahlff . Han peker på
at arkitektens rolle tradisjonelt har vært å tegne hus,
men at det nå er så mye mer. «Det er så mange ulike
retninger en arkitekt kan ta. Det viktigste man gjør
som arkitektstudent er kanskje å defi nere sitt eget
syn på hva arkitektur er – sin egen innfallsvinkel.»
Likevel er det, som også dekanus Tore Haugen
poengterer, lite rom for dette i praksis: «Vi har
fremdeles hovedvekt på hva du skal frem til og levere
etter fem år, og da er det i stor grad den prosjekte-
rende arkitekten som blir vurdert.» Dette gjør seg
synlig på diplomforelesningene og paneldebattene,
der oppgaver som beveger seg utenfor de tradisjo-
nelle prosjekteringsoppgavene ofte blir møtt med
skepsis fra sensor og faglærere. Det blir skrevet og
debattert mye om arkitektens endrede rolle – men
henger utdanningen med på utviklingen?
mellom kunst og teknologi Selv om
kunnskap om andre fagområder og ferdigheter
innen prosjektutvikling er viktig for å møte de ulike
problemstillingene arkitekter står ovenfor, ligger
selve kjernen i studiet fortsatt et sted mellom kunst
og teknologi. Arkitektens tradisjonelle oppgave er
å oversette teknologiske muligheter til estetisk form
og brukervennlighet. Disse komplekse prosjektene
skal så formidles med et visuelt språk som målgrup-
pen forstår. Denne kjernen er felles for alle de tre
skolene, men vektingen er ulik.
Dekanus Tore Haugen kan imidlertid fortelle
at ntnu nå ønsker å utvide sin profi l og utnytte
mulighetene også i kunstnerisk retning: «Vi ønsker
å gi studentene mulighet til å jobbe mer i grense-
landet mellom arkitektur og kunst.» Ønsker ntnu
også å åpne for større valgfrihet og mulighet til å
fi nne sin egen innfallsvinkel til faget? Arkitektens
potensielle arbeidsområde har utvidet seg, og det
burde være større mulighet for studenten selv å velge
sitt ståsted i spennet mellom kunst og teknologi.
digitale metoder – muligheter og begrens-ninger Ute i arbeidslivet er det ingen tvil om at
kunnskap og ferdigheter knyttet til bruk av digi-
tale verktøy etter hvert har blitt en nødvendighet.
Avanserte programmer gir stadig nye muligheter
for både prosjekteringsfasen og visualisering –
og utviklingen går raskere og raskere. Med denne
18 KATARINA HARBÆKVOLD OG ALICE L. SANDBERG
utviklingen har det dukket opp nye problemstillinger
knyttet til arkitektutdanningen: Hvor stor vekt skal
opplæring i digitale verktøy få, og når er studentene
klare for å ta det i bruk?
Ved ntnu kjører man, i tråd med vektlegging
av håndverket og skissering som verktøy, et nesten
helt analogt grunnkurs for førsteårsstudentene.
Dette er fasen der man introduseres for arkitektur
og prøver å forstå begreper som romlighet, mate-
rialitet, struktur og form. Tanken er at tegning og
analog jobbing gir en grunnleggende forståelse
av form og rom man ikke får ved å jobbe digitalt.
Digitale verktøy introduseres etter hvert – men disse
må studentene selv ta ansvar for å lære seg. aho
angriper det annerledes, og innfører fast undervis-
ning i digitale verktøy allerede i første årskurs.
Hvor er det mest fornuftig å legge ned ressur-
sene? Å lære digitale verktøy krever i likhet med
analoge metoder mye trening – og mye tid.
Studenter ved ntnu uttrykker at de savner fast
dataundervisning, og opplever at tiden ikke
strekker til. Mye har endret seg siden 1910, og
selv om blyanten fortsatt sies å være arkitektens
raskeste kommunikasjonsverktøy, kan vi ikke
lukke øynene for at verden blir stadig mer digita-
lisert. Kanskje ntnu har noe å lære av aho her?
å dyrke ulikhetene De tre norske skolene er
i grove trekk relativt like. Selv om vektingen av noen
aspekter er ulik, er kjernen og oppbygningen den
samme. Arkitektutdanningen er under kontinuerlig
utvikling, og historien viser at skolene har nærmet
seg hverandre. Går vi mot et svar på spørsmålet vi
stilte innledningsvis; hvordan utdanner man gode
arkitekter? Eller bør vi dyrke de ulikhetene skolene
står for, og gi studentene mulighet til å svare på
dette? Hvordan man lærer best er et individuelt
spørsmål. Ved å legge til rette for større valgmulig-
het både mellom og innenfor de ulike studiene kan
kanskje fl ere fi nne sin måte å utforske arkitektur på.
Som rektor Sixten Rahlff sier: «Jeg tror det er viktig å
diskutere ulikhetene, at man er klar over sine styrker
og svakheter og at det er alle de tre arkitektskolene
sammen som lager de framtidige arkitektene. Det er
unikt at det er tre ulike alternativ, og at vi er såpass
forskjellige. Det betyr faktisk noe hva du velger.»
ARKITEKTUTDANNINGEN 19
foto/ k
ari tønseth
foto/ k
ari tønseth
«Det viktigste man gjør som student er kanskje å defi nere sitt eget syn på hva arkitektur er.»
sixten rahlff /rektor bas
DER ARKITEKTER BLIR TILfoto / vilde kjærsdalen (bas), marie vallestad (aho), bjørg helene andorsen og william fairminer (ntnu)
tekst / alice lødemel sandberg, stud.ark., ntnu, [email protected]
bildereportasje
Det meste av vår tid tilbringer vi på en tegnesal
i et spesifi kt bygg. Bygget kan være en transformert
kornsilo og dypvannskai i Sandviken i Bergen. En
høyblokk fra 60-tallet på Gløshaugen i Trondheim,
tegnet av en av ntnu sine egne arkitektprofessorer.
Eller et tidligere transformatorverksted ved Akerselva
i Oslo, omgjort for ahos formål etter en prosjekt-
konkurranse. I disse bygningene sitter våre neste
arkitekter. Det er her vi skal lære hva arkitektur er.
Det er her vi skal lære hvordan arkitektur blir til. Det er
her vi til slutt skal skape, skape noe, skape arkitektur.
De neste arkitektene er ikke der ute blant arkitektonisk
storslagenhet og menneskets enkelthet. Arkitektstudenten
sitter i en tegnesal, i et bygg, på en skole. Det er her
arkitektstudenten blir skapt. Vil en silo, en høyblokk,
skape ulike arkitekter? Er omgivelsene med på å forme
oss som arkitektstudenter?
Som arkitektstudenter lærer vi hvordan omgivelsene påvirker oss, og vi lærer hvordan vi kan påvirke omgivelsene. Hvordan påvirker så
omgivelsene måten vi studerer arkitektur?
20 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 20–25
DER ARKITEKTER BLIR 21
aho/ Tegnesal
22 BILDEREPORTASJE
aho/ Kantinegangen
DER ARKITEKTER BLIR 23
aho/ Kantinen
aho/ Tegnesal
24 BILDEREPORTASJE
ntnu/ Tegnesal
DER ARKITEKTER BLIR 25
ntnu/ Biblioteksgangen
ntnu/ Tegnesal
bas/ Tegnesal
foto/ bror hansen
26 BILDEREPORTASJE
bas/ Kantinen
bas/ Whitebox
DER ARKITEKTER BLIR 27
PANELDEBATTEN
illustrasjon/ mari synnøve opheim gjertsentekst/ hanna malene lindberg, stud.ark., ntnu,
kommentar
en tid for ord
Et par-tre ganger i året stopper arkitektutdanninga
ved ntnu opp og samles rundt noen halvslitte
utstillingslokaler på Solsiden og et par forelesnings-
saler på stripa. Det er tid for diplomutstilling, med
tilhørende sensur og paneldebatt. En utstilling som
viser enden på fem år i et studiemiljø med det som
burde være stor takhøyde for feil, og et skritt mot den
«virkelige verden». En utstilling med bredde i både
problemstilling og kvalitet. En sensur som på et par
dager tar for seg utallige temaer og presentasjonstek-
nikker. At ntnu setter undervisningsstopp i denne
perioden er både viktig og riktig. Sensuren kan i sin
komprimerthet være lynkurs på tjue minutter i arki-
tekturdiskursens «dos and don’ts». Det hele avsluttes
med paneldebatten. En debatt hvor visdomsordene
sitter løst hos sensorer og fakultetsansatte.
Paneldebatten er det forumet vi som studenter
har til å diskutere vår utdannelse med både
representanter fra vårt universitet og utenforstå-
ende. Sist paneldebatt valgte ntnu å ikke ha
noen studentrepresentanter i debattpanelet. Jeg
håper de tar studentene tilbake. I møtet mellom
de etablerte og de nye stemmene kan man få
fl ere godbiter å skrible ned i notatblokken.
For jeg innrømmer det gjerne, det er dette jeg
gjør på paneldebatten. Jeg skriver ned oppløftene
eller ikke fullt så oppløftende sitater, fra sensorer,
studenter og ansatte. En slags godteriboks jeg
kan åpne i de øyeblikkene hvor utdannelsen føles
meningsløs. Kanskje våger jeg meg til å rekke hånda
i været og få mikrofonen sendt min vei for å lufte
mine tanker rundt det som blir drøftet. Det er, uten
tvil, de dagene jeg har lært mest om hva som menes
rundt dette studiet jeg muligens skal tilbringe fem
år på. Hvordan forholder studiet seg til profesjonen?
Studerer vi? Eksperimenterer vi? Er vi pysete?
Er det ett sted du burde innfi nne deg i løpet
av dine studieår er det nettopp her. Allikevel er
oppmøte blant de lavere klassetrinn dårlig. Føles
diplom så fjernt at man ikke ser at dette kan være
28 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S.28–29
PANELDEBATTEN 29
et sted det er mye å hente? Fakultetet kan ikke gjøre
annet enn å oppfordre, og mer enn dette kan heller
ikke jeg. Men jeg oppfordrer. Sterkt. Paneldebatten
er et friskt pust i en diskusjon som alt for sjeldent
luftes utenfor vennegjengen. Studenter ved aho
har tatt skjeen i egen hånd, og har dette semesteret
arrangert fl ere paneldebatter. Den første tok opp
det som alltid luftes ved diplomens slutt, og også
i dette tidsskriftet: Hva er arkitektutdanningen?
Det er et spørsmål vi må tørre å stille, en debatt
hvor vi som studenter har noe å si. Så om vi ikke
selv setter i gang slike debatter er det minste vi
kan gjøre å dukke opp der de foregår. Vi snakker
om det i Studentrådet, vi snakker om det blant
venner, til tider kan utdannelsen også diskuteres
på tegnesalen. Vi kan være fornøyde, misfornøyde,
eller likgyldige. Men vi har mulighet til å bli hørt.
Kanskje er det du som kan komme med en godbit
jeg kan skrible ned i notatblokken min neste gang.
Inntil da kan du jo se om du også fi nner trøst
i noen notater fra nettopp paneldebattene jeg har
overvært de knappe to årene jeg har studert ved
ntnu. Fordi jeg mener vi kan lære mye av å høre
hva andre har å si. Som en liten påminnelse
til både dere og meg om det vi får vite gang på
gang: Det er ikke noe å være redd for.
Dag Kittang
Prodekanus for innovasjon og forskning ved Fakultet for arkitektur og billedkunst, ntnu.
Sivilarkitekt nth, 1974. Doktorgrad i 2006; «Trebyen Trondheim».
Har tidligere arbeidet i sintef, Asplan Viak og Selbu kommune.
STUDERER FOR MYEmathias midbøe, stud.ark., ntnu, [email protected]
intervju
Dag Kittang tegnet boliger på diplomoppgaven, men
har arbeidet med fysisk planlegging i hele sin karrie-
re. Nå er han prodekanus for innovasjon og forskning
på fakultetet for Arkitektur og billedkunst på ntnu.
Hvordan skal man få arkitekter til å arbeide i stat
og kommune med byplan, saksbehandling og lignende?
«Vi må ikke signalisere så ensidig at dette
studiet bare går ut på å være den store desig-
neren og kunstneren. Vi må skape større bredde
i utdanningen. De første årene må ikke skremme
bort de med en annen holdning til faget.»
Burde det være mer samarbeid mellom arkitekter
og ingeniører?
«Jeg tror det er veldig forskjellige kulturer. Det
var nok mer samarbeid da jeg var student, for vi tok
mange fag sammen, særlig innen planlegging. Det
var veldig nyttig, og jeg tror vi vil være tjent med å
bygge ned de kulturelle grensene mellom disse to
fagene. Kanskje vi burde introdusere mer tekno-
logi hos oss og mer kreativitet hos ingeniørene?»
Hva kan dagens studenter bli bedre på?
«En burde ikke være så opptatt av å skape
det orignale og grensesprengene, men se at
kvalitet handler om mer enn det. Studentene blir
opptatt av å lage et byggverk, men ser ikke
sammenhengen det står i, verken byplanmessig,
visuelt eller i en bygningstradisjon.»
Er det noe arkitektstudenter var bedre på før?
«Nei. Jeg kom hit i en veldig turbulent tid i
-69, og da stod alt på hodet her. Alle professorene
var detronisert. Før hadde de makt og innfl ytelse,
men det ble snudd opp ned med studentopprøret.
Undervisningen er mye bedre i dag, og studentene
jobber mer i dag. Alt for mye. De drar hverandre
opp. Det blir et veldig krevende læringsmiljø og
kjør som ikke er bra. Men de blir jo veldig gode.»
Hvordan defi nerer du arkitektur?
«Menneskeskapte byggverk. Det fi nnes mye
god arkitektur bygget uten arkitekter, og mye
dårlig arkitektur laget av arkitekter. Det er viktig å
huske at arkitektur ikke er noe kvalitetsbegrep.»
Er det mannen i gata eller arkitekten som vet hva
god arkitektur er?
«Hva folk oppfatter som god arkitektur er
bestemt av den arkitekturdiskursen de er en del av.
De ulike diskursene er bestemt av vår bakgrunn,
utdannelse, hvilke tidsskrifter vi leser og hva vår
samtalepartner mener er god arkitektur. Det er opp
til de forskjellige kulturelle og sosiale rammene vi
beveger oss i si hva som er god arkitektur og ikke.»
Hvilket byggverk bør alle oppleve?
«Det blir for banalt å si operaen i Oslo, men
jeg syns det er et fantastisk bygg formmessig. Det
kommer jo litt i konfl ikt med det jeg har sagt tidlgere
om de store signalbyggene, men det er noe med at
de har skapt et off entlig rom som er helt spesielt.»
Jeg forventet nesten at du skulle nevne Sverre Fehn,
ettersom vi hører så mye om ham i forelesningene, og
ikke Snøhetta.
«Det var rart. Jeg har mye mer sans for Snøhetta
enn Sverre Fehn, men det trenger du ikke skrive.»
foto/ madeleine refvem bongard
30 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013
INTERVJU 31
EN UENDELIG DIALOGillustrasjon/ bjørg helene andorsentekst/ nikolas s. røshol, stud.ark., ntnu, nikolas@tidsskriftetano
intervju
Det hele begynte i 1962. Lars Fasting og Svein
Hatløy hadde nylig samarbeidet om en sak i stu-
dentavisen Under Dusken, et samarbeid som ga
mersmak. Sammen grunnla de «a». Nåværende
redaksjon ville høre hvilke tanker som spilte inn
i oppstarten, og avtalte et møte med Lars Fasting.
«Vi startet med å se på undervisningen gene-
relt,» sier Fasting, «noterte hvordan vi hadde det,
og hva som kunne gjøres annerledes. Vi begynte
å diskutere et nytt opplegg for undervisningen.»
Var det å undersøke studiehverdagen drivkraften?
«Det var egentlig det. Å se på undervisningen –
det ble et forum for å drøfte hva vi holdt på med.»
Fasting mener det var en mangel på plattformer
for diskusjon rundt faget og undervisningen, selv
om det var diskusjoner i klassen og ellers. Fasting
forklarer at diskusjonene dreide seg om oppgavene
deres, hvorfor de gjorde som de gjorde. Studentene
diskuterte også lærerne «opp stolper og ned vegger.»
Etter en tid viste den elevdrevne diskusjonen sin
eff ekt – i fjerdeklasse fi kk Fasting og hans medstu-
denter formulere sin egen skoleoppgave, noe som
avvek fra datidens norm. «Rundt halvparten av
klassen ble med. Resten jobbet med oppgaver som
skolen stilte.» Heller ikke masteroppgavene var selv-
programmerte på 60-tallet: «Jeg kan ikke huske at
det var noen som tok selvvalgt diplom,» sier Fasting.
Også tidligere hadde arkitektstudentene ved
nth påvirket undervisningen. Da Fastings far var
arkitektstudent en generasjon tidligere, protes-
terte de mot obligatoriske forelesninger ved å ikke
melde sin tilstedeværelse ved oppropet. «Det var
Sverre Pedersen som skulle forelese, men så sa han
«Jeg skjønner at ingen er tilstede, så jeg har ingen
grunn til å holde forelesning.» Så han tok jo rotta
på dem,» mimrer Fasting. Tross det umiddelbare
tapet fi kk studentene gjennomslag, og studiet gikk
bort fra obligatorisk oppmøte på forelesninger.
Ikke lenge etter intervjuet fi kk redaksjonen en
e-post fra «a» sin andre oppstartsredaktør Svein
Hatløy. Han ønsket oss til lykke med oppstart, og
sa at første utgaves tema «Hva er arkitektutdan-
ningen?» står hans hjerte nært – spørsmålet inspi-
rerte ham til å starte Bergen Arkitekthøgskole.
Også i dag jobber han med hva utdannelsen
skal være, og vil i begynnelsen av juni holde et
foredrag om dette på Oskar Hansen-konferansen i
Warzawa. Hatløy skal presentere bas’ undervisning
gjennom tjuesyv år, og «New Chinese school of
Architecture», sin undervisning gjennom seks år.
Situasjonen har endret seg de siste femti årene,
mener Fasting og Hatløy. Det betyr likevel ikke at vi
er ved veis ende av dialogen om hva studiet er. Den
er nødt til å være kontinuerlig, så både studentene,
lærerne, og studiet ikke ender opp et uønsket sted.
Lars Fasting
Lars Fasting (1938) er Sivilarkitekt mnal, var første med-
redaktør i «a», og ble uteksaminert fra nth i 1964.
Han er nå dagelig leder i Fasting Arkitekter, som ble
startet i 1976. Fasting har skrevet bøkene Trondheims
Bybilde (1976) og Trondheims Gullalder (1999).
Han står også bak bygg som ntnusByggingeniørbygg på Lerkendal.
innlegg og debatt
32 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 32–33
A på ny. Til lukka! Det vekkjer minner frå 52 år attende,
då me laga fyrste «a». Og, det får meg til å tenkja på
nytt. Takk for invitten. Ikkje gamle tankar omatt, men
å tenkja omatt. Når de spør, er eg som arkitektstuden-
ten som får ei ny oppgåve. Heile kroppen må gå inn
i det. Las i «Arkitektnytt» at føremålet med «a», var at
de ville fi nna ut kva det er å studera arkitektur. Godt
spørsmål, godt føremål.
arkitektstudiet for meg personleg, svaret må
vera personleg, ulikt for alle, er å leita etter, søkja. Set
du ord på det, lagar eit søkingsobjekt, kan du koma til
å laga eit hinder. Studiet, som er off entleggjort på alle
måtar, og lovfesta av styresmaktene så korkje du eller
foreldra dine, eller kjærasten din, kan tvila på det, er
å bruka tid på noko du ikkje veit kva er. Du kan ikkje
fortelja nokon kva du har gjort, før etterpå.
Du har fått høve til å sjå etter noko du ikkje kjenner.
Studiet er å leita etter noko du ikkje veit korleis ser ut.
Rett nok kjenner mange studentar til arkitekturobjekt.
Men studiet har ikkje arkitekturhistorie som føremål.
Du har fått høve og studielån til å arbeida med det som
ikkje er laga enno. Å teikna er ikkje å teikna av. Med
blyanten og tusjpennen kan du fi nna ting du ikkje
har visst om. Du lagar former og uttrykk som du ikkje
før har sett. Dette er arkitektstudiet, sjølve arbeidet.
Blyanten er òg forskingsreidskapen din.
Det føregår i eit rom du sjølv må få opp å stå. Du
lagar dette rommet medan du arbeidar. Du lagar sjølv
veggane på dette rommet, den romlege avgrensinga. Her
skal eg ikkje gå inn i studieplanen, men koma attende
til kva «a» kan vera her: –«a» er eit hol i veggen. Å sjå
ut så du ser kva som går føre seg i kring oss. Og, at
andre kan sjå inn til oss og snakka til oss.
redaksjonen den gong i vesle «a», var teiknesalen
sin indre del. Medan me alle sak å teikna på vekas felles
prosjekteringsoppgåve, prata me saman om neste nummer
på «a», skreiv, teikna litt, klypte og limte inn, for open
teiknesal, for så å senda det til off settprenting. Mange
medarbeidarar, våre klassekamerater, var med.
Anne Grete Hansteen var ein av dei. Nemner henne
fordi ho alltid hadde eit innlegg, eit sanningsord om
arkitektur, noko meir ho nett hadde oppdaga. Sjå i blada
frå 1962–4. Etter 3 års studie kunne ho til dømes seia:
«Arkitektur er trykk og strekk». Som redaktørar fryda
Lars og meg oss over den kortfatta fi losofi ske påstanden,
og limte det omgåande inn i det enno uferdige manuset
som var under redigeringa. Stemninga i indre teiknesal
var høg, eit godt vilkår for at den fi losofi ske refl eksjonen
kunne stiga opp frå sinnsdjupet.
Under ein ekskursjon ikkje lenge etterpå, for å sjå
på nett nybygd arkitektur i Oslo-området, vart eitt bygg
studert særskilt. Der! – Påstanden til agh kom opp som
vedkjenning. Dette bygget viste seg berre som «trykk».
Me såg det, alle. Arkitekturen var ikkje heil. Dette var
ikkje bra.
fleire andre teiknesaler og redaksjonar seinare
vart min praksis. Salar med betre ljos enn inst mot
midtkorridoren i Lågbygget på nth den gong.
No har eg den gleda og utfordrande tilliten i å utforma
og vera med å utvikla nye studieplanar for ei rekkje
kinesiske arkitektskular. Arkitekthøgskulane der er fl est
politekniske som ved ntnu. Dette vil mange endra. Og
endra dette må me i heile verda, meinar eg. Etter eg tok
diplomen ved nth har eg i hovudsak arbeidd med det,
i vidaregåande studie, og som arkitekt både i praksis
og undervising.
Det tok til i «a». Utan å skriva meir om det her, kan
eg visa til Noregs tredje Arkitekthøgskule, bas, som me
skipa i 1986, og som offi sielt er sidestilt med ntnu og
aho av Storting, Regjering og eu-kommisjonen.
Ikkje mindre, eg vil helsa til den nye redaksjonen i
«a», dette bladet for ordskifte var viktig for meg under
arkitektstudiet: –Lukka til med å føra «a» vidare, å drøfta
kva er å studera arkitektur. Helsing Svein Hatløy.
svein hatløy, siv. ark., nth.
Å TEIKNA ER Å IKKJE TEIKNA AV
viktoria hamran fjellbekk, stud.ark., ntnu
Når jeg startet studiet mitt på ntnu reagerte jeg på hvor
lite fokus det er på realfag og teori. Det handlet mer om
å komme med store ord som egentlig ikke betydde noe,
være sprø og kreativ og ikke minst glemme alt som har
med struktur, fasit og konvensjoner. I første klasse kan
dette være bra, men etterhvert i studiet burde det vært et
mye høyere fokus på struktur. Selv nå i fjerde klasse kan
jeg se mange som sliter med å strukturere prosjektene
sine, og jeg tror det skyldes det fokuset lærerne har og
de læremetodene de bruker og at lærerne selv mangler
struktur. Å være kreativ handler like mye om å fi nne en
metode og arbeide godt og systematisk som at de gode
ideene skal dukke opp i hodet. Har man en idé uten
at man har tid eller evne til å utarbeide den, så hjelper
det ikke, uansett hvor god ideen er.
john haddal mork, stud.ark., ntnu
Jeg er også av den oppfatning at man blir en bedre
arkitekt hvis man engasjerer seg i annet enn bare studiet.
Det kan være alt fra kulturrelaterte ting til sport og orga-
nisasjoner. Når lærerne på arkitekt derfor legger opp til
et opplegg og lager en kultur om at du burde tilbringe
så mye tid som mulig på tegnesalen, da blir jeg mektig
irritert. Hvor god arkitekt blir du hvis du aldri har tilbrakt
tid i en sportshall eller et kulturhus, lært organisering i
foreninger, eller reist litt rundt i nærområdet? Jeg sier
ikke at man skal gjøre dette hele tiden, men arkitekturen
fi nner man ute blant folket, ikke inne på en tegnesal. Et
sosialt liv gir også et stort utbytte. Hvordan ellers skal man
lære å kjenne det sosiale rommet, hvordan mennesker
relaterer og beveger seg i forhold til hverandre i sosiale
sammenhenger, for å kunne skape god sosial ark tektur.
Jeg synes lærerne kan ha et større fokus på dette, og at
dette er mye mer verdifullt enn å døgne to dager på rad
for at layouten skulle bli bare litt bedre. vhf
DEBATT 33
VISJON VERT RØYNDOM
ARKITEKTSTUDIET
Om du studerer arkitektur, har du heilt sikkert høyrt
om den store 1:1-bølgja som foregår hjå NTNU. Dette
er noko arkitektfakultetet reklamerer med, og betyr at
me skal vere så fl inke å bygge i 1:1 her oppe i bartebyen.
I realiteten er det eitt stort paviljongprosjekt i 1.klasse
som er organisert av fakultetet.
Men kanskje er det greit? At paviliongbygginga er
ei innføring som freistar til gjentaking? At det gir den
vesle erfaringa som gjer det greit å hoppe i det sjølv
neste gong? Men korleis kan me som studentar få til
meir 1:1-bygging på skulen vår?
Ein beveger seg nemleg inn mot ein utfordrande
balanse når ein skal oppfordre til 1:1-prosjekt. Kor mykje
oppfordring skal til før det følest som ei plikt? Og den
andre vegen: Kor lite tilrettelegging kan fakultetet ha?
Usikkerheit og frustrasjon er bra når det gjeld læring
og utvikling, men det fi nst alltids ei grense som gjer
at ein ikkje torer å hoppe i det heile.
Korleis få fl eire til å tore å gjere slike prosjekt? Eg
meiner at me som NTNU-studentar skal vere best
på den verkelege verda, å klare å gjere visjonar til
røyndom. Nøkkelen ligg i å skape eit breiare fellesskap
blant arkitektstudentane; me må skape ein felles arena
som gjer at me oppfordrar og pushar kvarandre til å ta
utdanninga i eigne hender.
skulen/teiknesalen Det er her den annleis per-
sonen vert skapt. Det litt sære, alternativt tenkande og
utfordrande individet. Arkitekten. Her skal ein utfordre
konvensjonane, her skal ein føkke opp totalt, fi nne kor-
leis eit 100 meter høgt tårn vil sjå ut i Geiranger. Fordi
det er kjekt.
den supplerande staden Det er her meiningane
vert skapt, her diskuterer ein arkitektur, her planlegger
ein kanskje sitt første reelle prosjekt. Her testar ein
om tegl faktisk vil stå i bue. Kanskje tok ein heilt feil?
Sketchup har ikkje svaret.
Om ein konsenterer seg berre om det eine eller det
andre, vert det ikkje bra, men om ein får til begge deler,
trur eg at arbeidet vert meir leikent og mindre farleg.
At ein då over tid kan utvikle evna til å leike seg meir i
reelle prosjekt. Visjon vert røyndom.
Me, ei gruppe studentar, har starta opp Studio:Beta, eit
aktivt lokale i Midtbyen, den supplerande staden. Lokalet
skal innehalde temporære arbeidsplassar, diskusjonsforum,
vere ein møtestad på tvers av trinn, og eit grensesnitt mot
byen. Dette vonar me fakultet vil støtte. jhm
34 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013
andreas magerøy, stud.ark., ntnu, [email protected]
omtale
Der ligg det då. Clarion Hotel & Congress Trondheim. Eg
måtte ein tur ned og sjå på det. Denne kvite sjøstjerna frå
ein annan planet som har krype opp på land på Brattøra
i Trondheim. Det er vanskeleg å vere nøytral til dette
bygget. Eit viktig prosjekt. For Trondheim og for Norge.
Vi treng ein større debatt rundt denne nye futurismen
«Space Group» så uredd har introdusert oss for.
Eg får liksom ikkje heilt tak på det. Det er ingen
stader å gripe. Silketrykket som eigentleg er den
einaste nyansen i fasaden, gjev det heile ein karakter
av eit bygg utan faste kantar. Eg har lyst bort å ta på.
Strekker ut handa og skal berre kjenne litt på glaset.
Då går det med eitt opp for meg at ein forsamling på
nokon titals personar sit på innsida av det halvmørke
glaset og følgjer spent med på meg. «Unnskyld, var
ikkje meininga å forstyrre», mumlar eg og går vidare
langs bygget.
Hit kjem dei. Tusenvis av konferansedeltakarar frå
heile landet. Heile verda. Dette er bygget som represen-
terer Trondheim og Norge for denne stresskoff ertbaserte
reiselivsnæringa. Eg undrast om dei kanskje tek seg tid
til ein tur over gangbrua og inn til sentrum når dei er
her. Eller blir dette futurismeslottet det einaste dei tek
med seg i minnet? Ekte norsk byggekunst.
Eg kan ikkje unngå å bli fasinert av den metallkledde
fasaden på konferansesenteret. Dette elles rektangulære
prismet er rikt på bevegelse og rytme. Kombinasjonen av
bruk av datakraft og småskala modellstudie har resultert
i noko som bør stille i klassen for Norges vakraste plane
vegg. Har du moglegheit til å sjå den i mørket er det
verdt turen i seg sjølv. Mange andre stader i bygget har
Space Group sin evne til å utforme detaljer og prøve
idear i modellar skapt mykje fl ott arkitektur. I lobbyen
er det til dømes ganske mange kvadratmeter med kvit
vegg som på ein enkel måte likevel aldri blir keisam.
Vi snakkar om eit stikk i sida til det vi held høgt i
norsk byggeskikk. Dersom vi skal sjå på dette som eit
showroom for norsk arkitektur, til dei frå det fjerne
utland som måtte dumpe innom konferansane, så kan
ein nesten seie det er litt provoserande. Kor vi kjem
frå og kor vi står, er så godt som vaska bort. I beste
fall viser bygget kor vi går hen. Om vi utan vidare tar
i mot og hyller den nye futurismen som blir skapt
på Brattøra, kvar står då norsk arkitektur om 20 år?
Arkitektar som kjem utafrå stillar seg undrande til at
den norske trebyggekulturen så godt som blir neglisjert
når det kjem til større prosjekt. Det var jo dette vi skulle
kunne best av alle.
Før ein har vore inne i det, kan ein ikkje dømme
dette bygget. Med den store gullstjerna på netthinna var
eg redd det heile skulle vere for glorete. For glorete for
norske brukarar. Den store lobbyen overraskar likevel
med ein behageleg enkelheit og dessutan ein givande
romleg sekvens. Heilheita er verkeleg tatt i vare på ein
imponerande måte, for å vere eit bygg av denne stør-
relsen. Og det ser ut til å fungere. Konferansegjestene
sig rundt i lobbyen som er full av stands. Inn på
presentasjonar og ut til middag. På gangbruene oppe
i atriet stoppar gjestene opp ein augeblunk for å nyte
ei utsikt til innsida av bygget, før dei set kursen mot
restauranten i niande der utsikta er upåklageleg for det
som ligg på utsida.
Det handlar kanskje litt om å bygge eit varemerke.
Norsk arkitektur er i skotet og har blitt ein eksportindustri.
Ein av dei viktige faktorane er ei spesiell haldning til
staden og tomta, men ved chct er det vanskeleg å sjå
den lokale tilknytinga. Det er heller ikkje mykje norsk
verken i uttrykk, utforming eller materialbruk. Har det
noko å seie for oss? Kvar fører dette oss i utviklinga av
norsk arkitektur? At Space Group bygger sitt eige vare-
merke er likevel sikkert, og det blir svært spennande å
sjå kva kontoret gjev oss i framtida.
Det er ikkje alle som syns det er pent. Hotellet med
den arrogant gylne stjerna. Men det blir kanskje tatt inn
i varmen på sikt. På arkitektlinja ved ntnu har vi blitt
utfordra med uttrykket: «Make big, beautiful mistakes!»
Jauvisst er det stort og fl ott. Men eg får meg ikkje til å
seie at det er bra. am
HOTELL I SÆRKLASSE
«Nei! Det funka ikkje. Nu har du låst deg før masse!»
Lisa er nådelaus i sin kritikk av Andreas sitt einebu-
stadprosjekt. «Ka e problemet? Det e mykje kvalitet i
denne romlege sekvensen!» Andreas peiker på vand-
ringa gjennom den tjukke teglverksmuren og drøymer
om å gå frå det tunge, mørke og ut i den opne trivlege
stua. «Ja, men det bi før masse gang. Det e ikkje nå
go løsning. Sløsing med areale. Det der burde du kun
løs på en bedre måte!» «Så gangar kan ikkje vere bra
det, då?» Andreas har kanskje låst seg for mykje. «Jo,
i rette sammenheng kan vell ganga vær bra. Men det
må ikkje bli en korridor» seier Lisa og fektar med ar-
mane parallelt framfor seg. «Ein gang kan vere bra og
ein korridor e feil? Kor ligge forskjellen?» Om svaret
er openbert skal i alle fall Lisa få lov til å sette ord på
det sjølv. Ho skal få alle dei moglegheitene som fi ns
for å trakke i ei felle. «En gang kan vær et rom med
betydning, det kan tilfør huset meningsfylte kvaliteta.
Det kan kanskje en korridor også, men en korridor
e ofte bare lang, smal, lite gjennomarbeida og lite
arealeff ektiv. Et hus ska vell ikkje vær en labyrint av
korridora? Det må vell fi nnes bedre måta å kom seg
imellom de forskjellige romman?» «Så alle rom som
e lang og smal e dårlige og unødvendig?» Daniel har
fulgt diskusjonen nøye, men til tross for sitt trønderske
opphav greidd å halde seg utanfor. Fram til no. «Huss
på at om du lage en gang, kan du itj plukk’n bort om
du går lei. Da må den vårrå!» Andreas begynner å
innsjå at slaget er tapt, men vil ikkje gje seg heilt. «Men
koff er e det så masse korridora rundt om i nybygg og
leiligheter, viss det i utgangspunktet ikkje e nokke vi
vil ha? Eller vil vi det?» am
kjersti lie, arkitektur- og byggbiblioteket
ARKBIB ANBEFALERKORRIDOR PÅ GANG
En gammel dame blir helt rørt over å se at «A» er
gjenoppstått, men jeg ser at A-redaksjonen sier: «– Vår
visjon er å skape engasjerte og kritiske arkitektstuden-
ter.» Hva er skjedd?! I 1967 gjenoppsto «A» første
gang, etter å ha ligget nede et par år. Den gangen sleit
både lærere og nth-system med å tøyle de engasjerte
og kritiske studentene, svært ofte arkitektstudenter,
som skrev veggaviser og gikk i demonstrasjonstog
mot kapitalismen og for væpna revolusjon! Ikke alle
studenter var politisk aktive, men radikal burde man
i det minste være, for å bli tatt på alvor av de sinteste
og synligste. 68-ere tegnet ikke villaer for fi ff en! Nå
sitter mange av oss i villaer selv…
historiebok Først anbefaler jeg dere å lese –
eller lese i – Arkitektur i hundre – arkitektutdanningen
i Trondheim 1910–2010. Deres radikale forgjengere
omtales bl.a. i kapitlet «Studentaksjoner og undervis-
ningskritikk.» For øvrig er boken en fryd for øyet – og
tåler godt å blaes i mang en gang.
«corbus»-tegninger Ikke verdens heftigste
fredagskvelds-dvd, men en unik, komplett samling teg-
ninger fra en av heltene fra forrige århundre: 16 dvd-er
med alle Le Corbusiers bygningsplaner! Må foreløpig
sees i biblioteket (fordi de var så søkkdyre).
onarchitecture OnArchitecture: A selection of
original content featuring the best architecture in the
world – intet mindre! Intervjuer med arkitekter; fi lmer
av prosjekter fra hele verden; tekster og lenker – og
fl ere kommer stadig til. OnArchitecture har ennå ikke
oppdaget Snøhetta, Tyin – eller Norge, for den saks
skyld – men inneholder mye annet. Her kan du se
smakebiter: onarchitecture.com. Full tilgang (med vpn) via
ntnu.no/ub. Klikk på databaser; skriv «OnArchitecture».
God fornøyelse – og eventuelt læring! kl
bibliotekhjørnet
… ikke mindre enn tre ting denne gang, ettersom det er første nummer av a. gratulerer!
KRANGLEKROKEN / BIBLIOTEKHJØRNET 35
andreas magerøy, stud.ark., ntnu, [email protected]
kranglekroken
Vi kjem ingen veg dersom vi er einig. Kunnskap spring ofte ut frå forstålelige og veldig banale spørsmål og diskusjoner. På teiknesalen ligg moglegheita til rette for dette. La deg provosere og inspirere.
36 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 36–37
RISIKO SOM METODEhanne hammerseth, stud.ark., ntnu,[email protected]
intervju
Andreas G. Gjertsen utgjør den ene halvdelen av det
prisvinnende kontoret tyin tegnestue. Kontoret
opprettet han sammen med Yashar Hanstad i 2008
da begge var ferdige med tredjeklasse ved ntnu.
Studietiden var preget av det å starte eget kontor,
samtidig som han var på samtlige workshops han
kunne komme over. Men hvilke tanker har han om-
kring det å studere arkitektur?
«Når jeg ser tilbake nå, overrasker det meg litt
hvor mye jeg åpenbart har lært. Før trodde jeg jo at
jeg kunne alt, og det tror jeg jo nå òg. Men for hvert
år som går oppdager jeg at jeg kan mindre og
mindre. Det er det som er så frustrerende og spen-
nende med arkitektur, og det er derfor jeg fortsetter.
Jeg blir aldri klok på det.»
Han er ikke i tvil om hva det er han savner
med studietida: «Den luksusen av å ha så god tid.
Å ha hele fem år på å fordype seg er jo fantastisk.
Man har en veldig stor mulighet som jeg tror man
ikke helt oppdager før det er for sent.»
Hva er da den beste måten å bruke studietida
si på?
«Å tørre. Hvis du er på et punkt hvor du er redd
for at du ikke har god nok tid eller at arkitekturen
blir dårlig, at du kommer til å stryke eller lignende,
da er du på et punkt hvor du bare bør kaste deg i det.
Du fi nner ut av det. Jeg mener at det er i risikosonen
du lærer. Så å ha pågangsmot er veldig viktig, samt
å bruke hverandre.»
I studietiden hendte det fl ere ganger at Andreas
og Yashar ga fi ngeren til opplegget dersom det var
mot sin hensikt for dem akkurat der og da. Selv om
de forstod at opplegget på skolen var av høy kvalitet,
utnyttet de seg av mulighetene til å bryte ut når det
var noe de hadde lyst til å være med på. For som
Andreas sier: Det vi vil, det vil vi! Han mener det
kan gå bra så lenge man jobber litt mer, selv om
man til tider kanskje blir litt sliten, og litt upopulær.
For å forklare hva han mener med å bruke hverandre,
forteller han om hvordan de pleide å diskutere da de
var på skolen.
«Om jeg var i tvil så orka jeg ikke sitte og vente til
det kom en lærer. Jeg gikk bare bort og spurte en
kompis. Da blir vi gode til å sparre. Det er nettopp
det som er så herlig med å være på sånne tegnesaler.
Det er unikt at 60–100 folk sitter sammen og jobber
med arkitektur uten risiko for å tape noen ting!»
Han vektlegger at det er viktig å snakke med folk
på forskjellige nivå for å bli bedre. Dette inkluderer
ikke bare medstudenter og lærere, men og de man
ser opp til. «Vi gikk til Sami Rintala når vi hadde ting
vi hadde lyst til å diskutere. Vi bare nikka og hørte på
«Vi gikk til Sami Rintala når vi hadde ting vi hadde lyst til å
diskutere. Vi bare nikka og hørte på og bare shit,
det her er poesi og visdom liksom. Noterte
og sugde det til oss.»
RISIKO SOM METODE 37
og bare shit, det her er poesi og visdom liksom. Noterte
og sugde det til oss.»
å bygge på risiko I dag går Yashar og Andreas
ofte rett fra tegnebordet til å bygge i full skala. Som
regel ender det med at designet endrer seg i løpet av
byggeprosessen fordi de oppdager feil underveis.
«Vi tror at arkitektur blir til av en serie av
veldig, veldig mange små valg. Det er nok en del
arkitekter som har litt beslutningsvegring, og det
kan få mange prosjekter til å stoppe opp. Men
tør man kaste seg ut i det vil man oppdage at det
plutselig dukker opp mye spennende. Det er de
tilfeldighetene vi synes det er fi nt å omfavne.»
Å være litt utenfor komfortsonen?
«Ja, det snakker vi veldig mye om at vi ønsker
å være. Det er ikke behagelig, men veldig givende
– det er et skapende rom å være i.»
Helst skulle han sett at det å jobbe med risiko
ble presentert som en metode på studiet, ikke bare
som en tilfeldighet noen heldige oppdaget.
Vi snakker om studietiden igjen, og at det sprøeste
han gjorde var å fl ytte til Thailand med Yashar for å
bygge barnehjem. Å tørre. Om viktigheten av å våge
å ta sjanser. At det å være i risikosonen er viktig for
å lære. Hele tida på jakt etter det forlokkende ukjente
på den andre siden av komfortsonen.
«Jeg tror nemlig at vi kan gjøre bedre løsninger
på det vi vet, etter at vi har vært gjennom ting vi ikke
vet. Vi bruker hue veldig mye her i Vesten, og så
bruker vi kroppen en del, men den der magefø-
lelsen bruker vi ikke noe særlig. Vi putter den
liksom litt til side og sier at den bare kan brukes
til veldige smale ting. Men jeg tror at intuisjon kan
brukes i stor grad innen arkitekturutviklingen. Og da
må man trene intuisjonen, og derfor må man være
usikker. Det er en rar muskel å trene.»
Både Andreas og Yashar er en del av lærerstaben
til førsteklasse ved ntnu. Han forteller at det er en
veldig givende atmosfære blant både lærere og
studenter som det er lett å trives i. Da blir det lett å
bruke det han lærer av studentene i egne prosjekter
og omvendt.
«Jeg har fått tilbakemelding av studenter som
sier at ‘Åh, nå har jeg kasta bort tida mi, nå har jeg
jobba med dette i to dager, men det ble jo ingen-
ting.’ Da sier jeg at eneste måten du kan kaste
bort tida di på, er å ikke jobbe. Om du jobber godt
i to uker og tar en uke fri, da kommer du tilbake
bedre rustet enn du var før den uka. Fordi det er et
modningsfag, ikke sant. Så selv en tur på Rema kan
få deg til å modnes som arkitekt, og det er utrolig
fascinerende og veldig befriende.»
foto/ fred
rik kihle
38 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 38–39
EN ARKITEKT STARTERkristine glenna kragset, stud.ark., aho,[email protected]
refleksjon
Som arkitektstudent har jeg jeg ofte lurt på hva
arkitektutdanningen egentlig er. Hva er arki-
tektur, hva er utdanningen i seg selv, og hva er
mine utfordringer som student? Arkitektur kan
beskrives som bygningskunst, noe som befi nner
seg et sted mellom kunst og teknikk, mens
synonymer til ordet utdannelse er dannelse,
drill, dressur, innføring, instruksjon og leksjon.
Denne bredden i innhold og betydning av
ordene speiler seg også i arkitektutdannelsen.
I studiet møter vi studenter mange ulike sider
av faget. Studiet er en innføring i et fag hvor
det ikke fi nnes noen fasit, men en rekke ulike
synspunkt og ståsted. Spekteret av temaer som
berøres er bredt, fra form og farge til material-
og konstruksjonskunnskap, historie, samarbeid,
prosjektering, og ikke minst kreativ tenkning.
Det første studieåret er en fri og leken tilnærming
til faget. For fl ere studenter er dette det første møtet
med arkitektur, et møte som kan være både hyggelig
og forvirrende. En sakte, men sikker sjonglering
av arkitektfagets mange temaer starter. Etter hvert
som tiden går, blir temaene fl ere og mer kompli-
serte. Intuisjon og egne erfaringer med rom, sted og
konstruksjon er det vi har å forholde oss til i starten.
Kanskje er dette også den mest spennende perioden
av studiet, en periode hvor fagets mest grunnleg-
gende kvaliteter blir utforsket, undersøkt og diskutert.
Tiden går, ulike verktøy introduseres i grunnkur-
sene og forståelsen av faget øker. Vi sanker inntrykk
på en rekke ekskursjoner og lærer å se våre omgi-
velser med nye øyne. Den fl ittige arkitektstudenten,
som gjerne tilbringer både ti og tolv timer på tegne-
salen daglig, møter nye lærere med nye tanker og
ideer om hva arkitektur egentlig dreier seg om. Dette
kan virke forvirrende i starten, frem til det gradvis
viser seg at det fi nnes nesten like mange holdninger
til faget som det fi nnes arkitekter. Lærerne diskuterer
«Som en nordlending med sterk form- og fargesans har sagt, det handler om å være ‘seriøs, men ikke alvorlig.’ (...)Fremfor alt er arkitektstudiet en arena for læring, ikke for prestasjoner.»
EN ARKITEKT STARTER 39
seg i mellom, og det som er viktig for den ene
nevnes ikke engang av den andre. Veiledninger kan
være både oppklarende og forvirrende på én gang.
Studentene håndterer utfordringene på
ulike måter. Noen benytter den fagansvarliges
meninger som semesterets fasit, mens andre
vil fi nne egne svar. Samtidig som kunnskapen
øker, vokser også tanken om at det er viktig å
prestere godt. Å holde prestasjonsangsten på
avstand er en av utfordringene i studiet.
Etter de tre første årene får studentene selv
velge kurs, og videre program for diplomoppgaven;
vi får igjen muligheten til å leke oss. Ofte blir
diplomoppgavene grunnlaget for en diskusjon av
skolens posisjon nasjonalt og globalt, styrker og
svakheter i utdanningen, og kvaliteten på studiet.
Tendenser i faget er ikke lenger forbeholdt den
enkelte skole eller institusjon, men beveger seg
globalt. Dette gjør det desto viktigere at vi leter
etter hva vi tror på, en måte å prosjektere på som
inspirerer, og at vi gir oss selv tid fordype oss i det
som virker interessant. Fremfor alt er arkitektstudiet
en arena for læring, ikke for prestasjoner. Som en
nordlending med sterk form- og fargesans har sagt,
det handler om å være «seriøs, men ikke alvorlig.»
Vi må selv fi nne en rød tråd. En tråd som vil
være unik for hver enkelt student. Den knyttes
til våre første romlige opplevelser, erfaringer og
kunnskap tilegnet i løpet av studiet og inkluderer
derfor både egen bakgrunn, intuisjon, kreativitet
og kunnskap. Om vi husker på at studiet er optimal
arena for å øve, fremfor å prestere, kan vi bli dyktige
og samtidig ha det gøy underveis – vi lærer best
om vi er seriøse, men ikke alvorlige. Mulighetene
for more seg med studiet er mange, potensialet
er stort – vi studenter bør selv velge hvordan vi
gjør og former vår egen arkitektutdanning.
Å LÆRE AV LIMAlene westeng, stud.ark., ntnu, [email protected]
særkurs
40 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 40–43
De tre siste semesterene før diplomoppgaven ved
ntnu gir arkitektstudentene muligheten til å velge
såkalte særkurs – altså fokusområde eller prosjek-
temne som skal styre semesterets hovedprosjekt.
En tid i forveien setter studentene opp en liste over
prioriterte valg, og administrasjonen ved fakultetet
delegerer ut plasser. Kursene dekker et vidt spekter
av emner som fi nnes innenfor faget. Noen forandres
fra år til år, mens andre har eksistert i en årrekke.
Særkurset jeg har valgt dette semesteret er
«Byforming og urbanisme – Å lære av Lima», et
helt nytt kurs som innebærer seks uker i Lima,
Peru. De to første ukene av programmet startet
med forberedende arbeid hjemme i Trondheim,
og ankomst i Peru var i begynnelsen av februar.
I Lima samarbeider vi med det lokale universitetet
Universidad Richardo Palma (urp) og studerer
utvalgte områder av byen, valgt av ntnu og urp
i forkant. Vi jobber i grupper og bruker meste-
parten av tiden til å undersøke, bli kjent med, og
analysere disse områdene. Ut fra analysene skal
vi utarbeide forslag til byutvikling – et arbeid vi
fortsetter med og avslutter i Trondheim. Hensikten
med denne reportasjen er å dele opplevelsene,
målene og måtene å jobbe på under dette kurset.
En kort bakgrunnsoppsummering: Sentrum av
Lima ble bygd over århundrer og er i dag ganske
stabilt, men byen fortsetter å vokse i høyt tempo
langs utkantene gjennom dalene Chillón, Rímac og
Lurín. Byen har opplevd en eksepsjonell befolknings-
vekst fra ca en halv million innbyggere i 1940 til
rundt 9 millioner i dag. Det fi nnes ikke en offi siell
byutviklingsplan, og Lima vokser ukontrollert og
uformelt utover byens distrikter og grenser. Dette
gjør byen til et interessant tilfelle for urbanisme-
studier. Folk slår seg ned og bygger hus på land-
områder ingen eier, og infrastruktur og mer solide
og tilpassede bygninger kommer etterhvert. Målet
for kurset her i Lima er å utvikle urbane visjoner
basert på det vi lærer om formelle og uformelle
strategier. Professor og kursleder Kerstin Höger
forteller at hun selv har mer erfaring innenfor
typisk europeisk byplanlegging, hvor det er vanlig
å utvikle såkalte «top down»-masterplaner. Men
muligheten til å utarbeide dette kurset ble en unik
sjanse ettersom hun mener byen er spesiell med
tanke på uformell og formell byutvikling, og «bottom
up»-tankegang og planlegging. Byplanlegging og
urbanisme er i dag mer åpent, og Kerstin mener
målet med kurset er å kunne lære mer om uformelle
prosesser og å utvikle åpne og fl eksible strategier
som kan overføres til lignende situasjoner i andre
Sør-Amerikanske byer og resten av verden.
Feltarbeidet består av å besøke områdene og samle
informasjon. Vi tar bilder, snakker med beboere og
myndigheter, skisserer og så videre. I begynnelsen
Å LÆRE AV LIMA 41
besøkte hele klassen alle de tre områdene, og vi
brukte en hel dag på hvert sted. Etter det var det opp
til oss å dra dit på eget initiativ, og å velge repre-
sentative områder å undersøke. Enkelt og greit,
tenker man, men Lima byr på fl ere utfordringer:
Både lokale medstudenter og lærere snakket mye
i begynnelsen om utrygge områder. Vi syntes det
hørtes fjernt ut inntil vi kom ut i feltet og merket
det store antallet av sikkerhetsvakter i gatene, og
tydelige forskjeller på levestandard i boligene.
Lima har større områder man kaller «barriadas»
eller «shanty towns», og middelklassedistrikter
hvor utvalgte gater eller «quintas*» plutselig har
betydelig lavere levestandard. Dette kan illus-
treres ved at politibetjenter og sikkerhetsvakter i
gatene ved fl ere anledninger har kommet bort til
oss under befaringer og advart oss om tyverier.
Men opplevelsene på befaringer har stort sett vært
positive. Mange ser, ikke overranskende, litt ekstra
på oss der vi kommer i store grupper og knipser
bilder, men oftest er kommentaren «Hello! Welcome
to Peru.» Vi merker likevel at situasjonen er en
hindring. Det virker alltid som det er de områdene
som er klassifi sert som utrygge som er de mest
interessante og de vi gjerne skulle brukt mer tid i.
Den gruppa i klassen som studerer byens historiske
sentrum, og da også byens første «barriada», løste
problemet ved å avtale politieskorte i forveien.
Temaene vi jobber med er alt fra revitalisering av
gamle bydeler, transformasjon og fortetting. Siden
kurset er nytt bruker vi mye tid på å undersøke og
fi nne essensen i områdene vi jobber med, og derav
formulere problemstilling og fokus. Vi jobber i stor
skala innenfor temaer som infrastruktur, program-
mering av bygninger, og utvikling av off entlige rom.
Gruppen fra ntnu består av femten studenter
med representanter fra Frankrike, Spania, Portugal,
Litauen og Norge. De tre gruppene vi jobber i er i
tillegg organisert slik at få fra samme land jobber
sammen. Med urps elleve studenter fordelt på disse
tre gruppene, handler dette særkurset like mye om
interkulturell kommunikasjon som urbanisme og
arkitektur. Det dukker opp mange utfordringer. De
fl este snakker engelsk, men det er ofte forelesnin-
gene går på spansk og blir oversatt av tolk på stedet.
Man har med andre ord ikke annet valg enn å plukke
opp litt spansk!
I tillegg til intense uker med forelesninger og
research, er det satt av tid til å se litt av resten av
landet iløpet av oppholdet. Noen dagsturer til
«huacas» (indianske hellige steder) har vært lagt
inn i programmet, og det gis muligheten til å ta en
helgetur til steder som Macchu Picchu.
Den største utfordringen er likevel å holde et
tidsskjema for forelesninger og utfl ukter. Å få alle
til å komme presis til avtalt tidspunkt har vist seg
«Huaca» Pachacamac dekker et stort område.
foto: len
e westen
g
42 LENE WESTENG
å være nærmest umulig. Resultatet har vært at
fl ere og fl ere av også europeerne kommer senere
enn opprinnelig avtalt. Om det er fordi vi vet folk
ikke vil være der presist uansett, eller om vi har
fått et mer avslappet og sør-amerikansk forhold
til klokka er uvisst. Kursleder Kerstin forteller at
dette er en av de store vanskene hun og ledelsen
har med tanke på organiseringen – ting blir alltid
forandret i siste liten. «Jeg er vant til å planlegge
seks måneder i forveien – jeg har aldri forandret
en forelesningsplan så mange ganger som jeg har
her!», forteller hun. Hun påpeker at ting alltid
løser seg til slutt, men at man må være fl eksibel.
Det at kurset arrangeres for første gang dette
semesteret bærer med seg både positive og negative
ting. Områdene som er valgt ut er i største laget
til å studere i bare ett semester, og informasjon
er vanskelig å fi nne ettersom mye bare fi nnes på
spansk. «Vi er introdusert til et veldig bra nettverk
av forelesere og kontakter, men organiseringen
har nok absolutt forbedringspotensial,» mener
Kristine Brembo, «men vi skjønner at mange
faktorer spiller inn her.» Cecilie Schei er enig.
Hun legger til at det er vanskelig å se for seg hva
resultatet av dette skal bli, siden det ikke er gjort
før. Men begge studentene er fornøyde med valg
av kurs, særlig siden tilnærmingen er original.
*Quinta: «Komplekser», som består av bygninger med fl ere sepa-
rate boliger, alle med hver sin inngang. Alle inngangene er som regel
sentrert rundt et fellesområde, gjerne mer eller mindre en «gang».
Ofte (mest før i tiden) med felles fasiliteter som vann og toalett.
Dagene i Lima går fort, og inntrykkene er mange.
«Jeg tror det å ha gjort et slikt prosjekt i et sted som
Lima er veldig verdifullt i seg selv,» bemerker Jean-
Babtiste Josset når jeg spør om hva han håper å sitte
igjen med i ettertid. Det planlegges et lignende kurs
allerede til høsten, så ivrige sjeler som vil lære mer
om Lima, urbanisme og byforming kan vurdere å se
i denne retningen. Man lærer mye også utenom
arkitekturfaget ved å reise på en studietur slik som
dette. «Det er veldig sosialt og vi håper å få med oss
litt spansk og kanskje lære litt salsa før vi reiser
igjen,» forteller Kristine og Cecilie lattermildt.
Bildetekst
1. Befaring i San Christobal, en av de første uformelle byområdene.
2. «Quinta» i bydelen Pueblo Libre.
3. Befaring i San Christobal, en av de første uformelle byområdene.
foto
: len
e w
este
ng
foto: kristin
e brembo 1.
2.
Å LÆRE AV LIMA 43foto: lene westeng 3.
Lars Fasting og Svein Hatløy, Astrid
Sandvik og Kjersti Lie, Arkitektenes
Linjeforening, Studentrådet ab, Martin
Rasch Ersdal, Anette Helstad,
Vilde Kjærsdalen, Marie Vallestad, Kari
Tønseth, Nina Kjesbu, og Emil Solbakken.
Krav til innlevert materiale
Tekstens lengde medregnet tabeller, noter og refe-
ranseliste m.m. bør ikke overgå ca. 1500 ord.
Redaksjonen forbeholder seg retten til å kutte.
Tittelen skal omfatte artikkelens tittel, ev. undertittel og
forfatterens navn.
Noter begrenses og plasseres samlet etter artikkelen
Referansehenvisning i teksten skal være med
forfatternavn, publiseringsår og ev. med side-
tall, slik: Det er hevdet (Leach 1974:34) at…
Litteratur skal stå samlet og i alfabetisk rekke-
følge til slutt i teksten og settes opp slik:
Bøker: Habermas J. (1981) Theorie des kommunika-
tiven Handelns I. Frankfurt am Main: Suhrkamp
Kapittel i bok: Jakobsen, K. (2000) «Pierre Bourdiue:
De intellektuelles symbolsk makt» s. 81–116. I: I.B.
Neumann (red.) Maktens strateger. Oslo: Pax
Tidsskrifter: Lindbekk, T. (2000) Norsk sosiologi –
pulverisering eller sammenheng? Sosiologi i dag 1, 5–13
Illustrasjoner; grafi sk framstilling, tabeller og lignende skal
sendes sammen med manuskriptet som bilde.
TIL BIDRAGSYTERNETAKK TIL
44 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013
Redaksjon
Mathias Midbøe (ansv. red.), NTNU
Nikolas Røshol (nestleder, jour. ansv.), NTNU
Hanna Malene Lindberg (jour. ansv.), NTNU
Mikkel Evald H. Frengstad (nett ansv.), NTNU
Henriette Bakke Nielsen (layout ansv.), NTNU
Mari Synnøve O. Gjertsen (foto- og ill. ansv.), NTNU
Simen Andreas Aas (ntnu), Kristine Glenna
Kragset (aho), Alice Lødemel Sandberg
(ntnu), Andreas Magerøy (ntnu), Bjørg
Helene Androsen (ntnu), Hanne Hammerseth
(ntnu), Katarina Harbækvold (ntnu), Kristian
Ormhaug (ntnu), Lene Westeng (ntnu), Lisa
Ekhorn (ntnu), Madeleine Refvem Bongard
(ntnu), William Faiminer (ntnu), Hilde
Nessa (ntnu), Daniel Evensen (ntnu).
Annonser
Markedssjef: Simen Andreas Aas
Kontanktinformasjon
Adr.: ALF, Alfred Getzvei 3, 7491 Trondheim
E-post: [email protected]
Nett: www.tidsskriftetA.no
Forside: Mari Synnøve O. Gjertsen
Printes av: Merkur-Trykk as
Trykkeriet er svanemerket
Opplag: 500
Trykk: 130 gr. matt coated, ScalaOT
Utgiver: Arkitektenes Linjeforening
issn 1894-1087
www.tidsskriftetA.no
TIDSSKRIFTET A
A er et tidsskrift driftet av av arkitektstudenter,
med ønske om å bevisstgjøre og engasjere.
Tidsskriftet vil, sammen med nettsiden, publisere
relevante saker innen temaer som krever en diskusjon
i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte
og egenproduserte saker.
Teksten sendes som vedlegg til [email protected]
eller per post til ALF, Alfred Getzvei 3, 7491 Trondheim.
Er du engasjert i studiet?
Er du engasjert utenfor studiet?
Vet du om noen andre som er det?
Vi ønsker å høre fra deg som har tanker eller
meninger om utdanningen, om arkitektur, bygg
eller andre relevante og beslektede temaer.
VIL DU VÆRE BIDRAGSYTER?
Ta kontakt eller send inn ditt bidrag til [email protected]
LAST NED GRATIS STUDENTVEOver halvparten av norske arkitekter bruker i dag ArchiCAD som sitt BIM-program.
Sørenga byggetrinn 6Ark. MAD / Ill. Eve Images3 av 4 arkitektkontor på Sørenga bruker ArchiCAD.
www.graphisoft.no Tel: 21 55 58 00 [email protected]
RSJON PÅ MYARCHICAD.COM
ARCHICAD + ARCHITERRA FOR LANDSKAP
ArchiCAD med tilleggsapplikasjonen ArchiTerra gir god funksjonalitet for landskapsforming. Man kan importere SOSI- og DXF-filer og lett generere 3D-terreng.
DINANNONSE
HER ?
ØNSKER DIN BEDRIFT Å NÅ UT TIL NORGES FREMTIDIGE ARKITEKTER OG LANDSKAPSARKITEKTER?
Tidsskriftet A utgis av Arkitektenes Linjefore-ning ved ntnu, og distribueres på ntnu, aho og umb. Tidsskriftet A er en ideell arena for din bedrift til å gjøre seg kjent hos morgen-dagens arkitekter og landskapsarkitekter.
Ta kontakt allerede idag for å bli kontaktet av oss før neste utgivelse av tidsskriftet A, eller dersom du har spørsmål om annonsering!
Fakultet for arkitektur og billedkunst
Kunnskap foren bedre verden
www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnu