Virkelighets

historie

tii ettertanke

Bøker

Thorstein Jakobsen«Kjell barnet Gud husket»Dreyer Forlag

Det mangler ikke på såkalte historier fra virkeligheten på det litterære marked. Tåredryppendevirkelighetshistorier er i de senereår blitt de reneste bestselgere formangt et forlag, og det er tydelig atOla Nordmann kaster seg overmange slike historier med glup appetitt, enten det er gamle kvinner iødemarken eller mennesker somhar slitt seg gjennom et menneskelig helvete, det dreier seg om. Oganført av ukebladene er altså myeav dette etter hvert blitt godt stoff ibokform.

Boken «Kjell barnet Gud husket» må så utvilsomt plasseres igruppen av slike virkelighetsfortellinger. Men likevel er det på sett ogvis en annerledes virkelighetshistorie hovedpersonen Kjell har fortalt til forfatteren Thorstein Jakobsen.

Historien er for så vidt ikke særlig original. Kjell opplever en ulykkelig barndom. Han havner allerede som unggutt i en vond sirkelmed alkoholisme, narkotika, kriminalitet og langvarige fengselsopphold. Han møter Bjørg og mellom dem oppstår et nært venneforhold. Etter at Kjell en tid har holdtseg på matten, blir han dømt forfyllekjøring, og det er under soningen av denne dommen den avgjørende forandringen skjer. En dagblir han oppsøkt i fengslet av Bjørgsom har tatt med seg en offiser iFrelsesarmeen. De snakker sammen, ikke spesielt om åndeligespørsmål, men om løst og fast. Ogetter besøket folder han hendene iden første spede bønn til Gud.

Kjell opplever en radikal kristenomvendelse i ensomheten bakfengselsmuren. Som lyn fra klarhimmel blir han kvitt trangen tilalkohol og narkotika. Håpløshetenblir erstattet av frimodighet, og døren til et nytt liv står åpen. Kjellklarer å gripe sjansen. Han blir inkludert i et kristent miljø i Frelsesarmeen, og får seg jobb etter enkanossagang til bedriftsledere somikke har tro på ungdom med kriminell fortid. Kjell gifter seg medBjørg, og når fortellingen slutterfor øvrig i mai 1980 møter viKjell i en god og fredelig familiesituasjon.

Tåredryppende? Jo, på sett ogvis er vel historien det. Men ved ålese Kjells egen beretning, aner vilikevel den dype realisme og hardekamp som ligger bak utviklingenfra alkoholiker og kriminell til entrygg familiesituasjon. Det kan saktens være delte meninger om hvorvidt slike historier bør bli allemanns eie i bokform eller somukebladsreportasjer. Men uten å tastilling til en slik diskusjon, må jegbare medgi at dette møtet medKjell ble noe mer enn klisjépregetukebladjournalistikk i bokform.Kjell fremstår som en ærlig og realistisk person. Han opplever forandringen i sitt liv som et Gudsunder. Men det som kanskje gjørsterkest inntrykk er hans vilje ogevne til å tilgi. Og Kjells egentligebudskap i et bittelite nøtteskall erdette: «Igjen tenker ieg på min fortid og på min nåtid. Forskjellen ersom natt og dag. Hvorfor? På

«-og en manns

husfolk er

hans fiender»

Begge de finske kandidatene tilNordisk Råds Litteraturpris 1981 erromanforfattere, og begge erkvinner. Det første er i og for segikke så oppsiktvekkende, mens«kjønnskvoteringen», derimot, girgrunn til å sette kryss i taket. Selvsagt, ingen ville ha snakket omkjønnskvotering dersom to mennvar nominert. Hvordan da hefte segved dette? En rask repetisjon av endel fakta omkring denne litteraturprisen forklarer hvorfor:

Fra den første gang ble utdelt i1962, er Nordisk Råds Litteraturpris utelukkende blitt tildelt menn,fram til i fjor, da Sara Lidman bleprisvinner. Men året før hadde engruppe kvinnelige litteraturarbeidere opprettet en alternativ pris iprotest mot den totale mannsdominansen i prisvinnnerrekken sålangt. Nordiske Kvinners Litteraturpris 1979 ble tildelt finlandsvenske Marta Tikkanen, og detteble en pristildeling med ringvirkninger. I 1980 lanserte samtligeland en kandidat av hvert kjønn tilden offisielle prisen, som altså omsider gikk til en kvinne. At et landstiller med to kvinnelige kandidater, slik Finland gjør i år, har såvidt jeg vet ikke hendt tidligere,merkelig nok.

Bortsett fra de to likhetspunktene jeg nevnte innledningsvis, harimidlertid ikke Irmelin SandmanLilius og Eeva Joenpelto så mye tilfelles. Irmelin Sandman Lilius representerer den meget skriveføresvensktalende minoriteten i Finland, og er i første rekke kjent forsine poetiske og fantasirike barneog ungdomsbøker. Romanen huner nominert for, «Fråmlingsstjårnan» (Bonniers, 1980) er faktiskhennes første som primært tarsikte på et voksent publikum.Nærmere omtale av den og avSandman Lilius' forfatterskap folger i en senere artikkel.

*

Eeva Joenpelto, født 1921 iSammatti, nord-vest i det finskspråklige Nyland, har et tjuetallsromaner bak seg, og har lenge værtbetraktet som en av Finlands storeepikere. Hun er nominert til åretsnordiske litteraturpris for tredjebind i romanserien om livet i enlandsens, liten finsk kommune iårene etter borgerkrigen. «Husfolkog fiender», tittelen på seriensførste bind, brukes også som hovedtittel for hele dette mektigeeposet om klasse-, kjønns- og generasjonsmotsetninger i en vanskeligtid. Tittelen henspeiler på Matteus10:36: « og en manns husfolk erhans fiender.»

At Joenpelto er nominert for

grunn av penger? Nei, på grunn avomsorg og kjærlighet.»

Bokens hovedperson har merenn de fleste av oss slitt seg framtil erkjennelsen av at omsorg ogkjærlighet bør være hjørnesteiner ivelstands-Norge. Nettopp derfor erdet en bok til ettertanke.

RUNE VALDERHAUG

seriens tredje bind (fra 1978), skyldes selvsagt dette bindets egenkvalitet, men trolig også det faktum atfjerde bind, som kom senhøstes1980 («Eteisiin ja kynnyksille»«Til forstuer og på dørterskler»)ennå ikke er oversatt. Tredje binder kommet på svensk under tittelen «Som sanden i havet» og vilforeligge på norsk til våren med tittelen «Salt regn». Uoverensstemmelsen i titlene skal jeg kommetilbake til.

Men ettersom allerede to bind avdette Joenpeltos hovedverk føreligger på Gyldendal Norsk Forlag, iEeva-Liisa og Finn Jors oversettelse, synes jeg det vil være riktig åpresentere tredje bind i sammenheng med de to foregående. La detogså være nevnt at verket opprinnelig ble lansert som en trilogi,men at forfatteren etter påtrykk frapublikum og fra romanpersoneneseiv (!) valgte å fortsette serien. Detsiste lyder nok noe underlig, menjeg siterer her bare forfatteren. I etintervju med Helsingfors-avisen«Hufvudstadsbladet» sist sommerfortalte hun at romanpersonenehennes simpelthen ikke lot hennevære i fred. Hun måtte fortsette!Dessuten, etter at «Husfolk ogfiender» ble filmet for finsk TV, erEeva Joenpelto mer enn noen gangblitt høna som legger gullegg forforlaget, så presset kommer nokfra flere kanter.

Hva er det så som gjør dette eposet til kjær folkelesning og stordiktning? Kanskje er det forfatterens «grasrotperspektiv». Hun tarutgangspunkt i tre familier: forretningsmannen Hånninens, storbonden Julins og kommunistenGroonroos'. Alle er merket av krigen. Den har splittet folket i to,motsetningene mellom de «hvite»seierherrene og de forfulgte «røde»preger hverdagen. Både hvit og rødterror skal ennå forårsake sorg ogfostre hat. Skildringen bygges oppomkring disse tre familiene somknyttes sammen ved ekteskap ogforretninger. Etter hvert kommer vihovedpersonene godt inn på livet.De får klar profil, uten at de slutterå overraske oss. Bipersonene kanderimot ofte være karikaturer ogtypekarakterer uten psykologisktyngde, plassert der for å illustreretendenser i tiden. Men hovedpersonene har egenverdi. Vi tror pådem som mennesker, derfor tror viogså på forfatterens fremstilling avde historiske forhold de opptrer i.

Det er sagt om Eeva Joenpelto atsolidaritet med de små i samfunnetkarakteriserer hennes forfatterskap. Like gjerne kunne en si atsolidaritet med samtlige sentraleromanpersoner karakteriserer hennes fortellerteknikk. Her er ingenironisk avstandstagen, ingen besserwissen som kan påvirke leseren.Uansett samfunnsposisjon ellermoralsk status interesserer Joenpeltos skikkelser som mennesker, fordi de er skildret av en somgodtar dem som de er. Joenpeltoformer ikke romanpersonene sineetter et ferdigsydd ideologisk eller

NOItmSK LITTKRATIRPBI^KAI^IDiITER

teva Joenpelto.

moralsk mønster. Dette tror jeg erhennes store fortjeneste, hunhverken idealiserer eller fordømmer. Derimot avslører hun hvordanmaterielle og politiske forhold former livet til menigmann, også påområder vi regner for personlige.

Mens første og tredje bind i storgrad er historisk orientert, gårannet bind lengst når det gjelderdyptpløyende psykologiske portrett. Særlig gjelder dette den kortsynte og smålure forretningsmannen Oskari Hånninens kone Salme,en hverdagens sliter som nok representerer den oppofrende Kvinnen, men som også gjør gjeldendeen trang til uavhengighet sommannen hennes står totalt uforstående overfor. Hvorfor vil hun foreksempel absolutt ha egne briller,når hun kan få låne hans når hanikke trenger dem? Om dette lyderutrolig for oss i dag, tror jeg detsier mye om kvinnens situasjon ienkelte miljøer i 1920-årenes Finland såvel som i nabolandene.

Hos Joenpelto er det kvinnenesom står de egentlige verdier i livetnærmest. Det er de som holder hjulene i gang i hverdagslivet, men deter også kvinnene som best evner åse de store sammenhengene i tilværelsen. Liv Køltzow karakteriserer i sin anmeldelse av annet bind iDagbladet romanserien som etkvinnekorrektiv til den vanligesosialrealistiske romanen. Og hunuttrykker håp om at tredje bind vilgi større rom for den opprørsproblematikken som knytter seg tilHånninens yngste datter Anja. Lameg bare antyde at dette håpetinnfris, men på en annen ogmindre oppløftende måte enn sikkert Liv Køltzow og mange av osshadde tenkt.

For annet og tredje bind harsvenskene valgt helt andre titlerenn det de finske originaltitlenebetyr, ordrett oversatt. I svenskutgave heter annet og tredje bind«Sådd bland tornen» og altså «Somsanden i havet», bibelske allusjoner til henholdsvis Jesaja 10:22og Lukas 8:7. Den norske tittelenpå tredje bind, «Salt regn», er entilnærmet nøyaktig oversettelse avoriginaltittelen «Sataa suolaistavetta». De svenske titlene forundrer meg, men i hvert fall gir demening, hver for seg. Verre er detmed den norske tittelen på annetbind: «En brann, revet ut av ilden».Den må jeg innrømme at jeg ikkebegriper noe av, seiv om den liggernær opp til originaltittelen «Kuinkekåle kådesså» («Som en brann ihånden», godt oversatt til engelskmed «Like holding a red-hot coal»).Kunne de norske oversetterne,Eeva-Liisa og Finn Jor, gi en forklaring på disse noe forvirrendedetaljene, ville de gjøre meg ogsikkert andre av Eeva Joenpeltosentusiastiske norske lesere en tjeneste.

HELGE VIDAR HOLM

Alta, Norge

av Kjell R. Soleim

Seinhestes i fjor rullet en del kjøretøyer utleidfra Sivilforsvaret nordover til Finnmark. Lastebiler, effektive og dødsens prosaiske. Men tonenvar langt fra dagligdags i de tre professorene Galtung, Næss og Christies brev til statsministeren.Fra da av ble Alta-elva symbolet på «den dypesplittelsen som truer». Et angstsymbol, for utbyggingssaken hadde ført oss i retning av en «historisk situasjon», hvor Regjeringen må velge ikkebare på vegne av Stortingets mandat, men likemye på vegne av det fellesskap av holdningersom er og blir en forutsetning for at en nasjonikke skal briste i sammenføyningene. Et nyttovergrep mot samene truer ikke bare «de materielle og psykologiske forutsetninger for samiskidentitet». Også vi som tar en del i eller lar være åyte motstand mot overgrepene står overfor entrusel mot vår egen identitet.

Nå på nyåret stiller Regjeringen opp med etskip, nydøpt for anledningen. Skip er ikkeprosaiske. Skipet tilhører det mest lunefulle avalle elementer. Det kommer over havet med rikdom og død. Med skip ble alle kontinenter erobret for vesterlandsk økonomi og kultur. Vår regjering har kanskje undervurdert skipets funksjon i det symbolske univers? Eller kanskje symbolfunksjonen og dens sammenheng med menneskets identitet rent generelt? Jeg skal i det følgende belyse dette synspunktet.

Språket gir oss indentitet før vi har bedt om den.Jeg sier «jeg» fordi jeg har hørt andre si det;alle «de andre» i språkfellesskapet er til stede ihvert eneste ord jeg uttaler. Et ord eller engrammatikalsk form har betydning ikke fordi jeghar spesielle saker på hjertet som jeg vil uttrykke,men fordi ordet eller formen allerede er avgrensetoverfor alle andre ord, alle andre former. Språketer ikke privat, det er universielt. Derfor er ogsåethvert samfunn universielt - uansett materiell ogkulturell nyanserikdom.

Identitet er videre knyttet til alt man streveretter. Til sjøs, i byene, på vidda. Ikke på grunn avindividets uendelige begjær etter tilfredsstillene,men fordi enhver må kjempe for å få «de andre»til å erkjenne ens rett til å være et strebende vesen. Språket er et system av tegn som står i forhold til et system av betydninger, det er ikke etsystem av reelle verdier som på forhånd avgjør aten måte å leve på er å foretrekke fremfor andrelevemåter. Den samiske nyanserikdom når detgjelder a uttrykke «sne» er ikke noe bevis for atsamisk setter reindrift høyere enn andre ervervseller livsformer, like lite som norskens nyanserik

dom på «fjell» skulle tyde på forkjærlighet for anleggsdrift.

No. uade samer og nordmenn overhodet erspråkvesener, betyr dette bare at vi alle er underlagt den grunnleggende språkets lov som sier atuansett hva vi trakter etter, kjærlighet eller gods,kan vi ikke finne noen tilfredsstillene i noe avdette uten at det passerer gjennom språket, utenat de symboler jeg stiller opp for gods og kjærlighet blir anerkjent som universielt gyldige. Hvismine oid, mine symboler blir avvist, kan jeggrave ut nye kanaler i språket i et forsøk på å blihørt, eller jeg gir opp og står i Kains ensomhetmed mord i blikket overfor «de andre» - overforSamfunnet. Jeg kan m.a.o. objektivere de andre(og meg seiv), anvende list (strategi og taktikk)samt fysiske virkemidler, objektivere språket oggjøre det til redskap for privat krig.

Intet tvinger oss til å anta (med Mao og Mefisto)at krigen var fra begynnelsen. Nyere fransklingvistikk (med bakgrunn i Saussure), antropologi (Levi-Strauss) og psykoanalyse (Lacan) hellermer i retning av Skriften: i begynnelsen varOrdet. Når Den norske stat sender kjøretøyer ogskip til Finnmark, kan imidlertid den historiskesituasjonen vi er kommet opp i ha sammenhengmed at ordet hos samer og nordmenn fra begynnelsen av ikke sprang ut fra samme gud, fra en påforhånd etablert universalitet. Dette betyr bare atbegynnelsen er med oss fremdeles, og at det er påhøy tid å prøve å finne ut hva som skjer på detspråklige felt når to menneskegrupper som ermer eller mindre fremmede for hverandre møtespå samme fysiske område.

Hvis vi ser bort fra den absolutte krigstilstand,finnes bare én mulighet: at partene skaper detsom ikke er der på forhånd: en ny universellorden som regulerer både fredelig samkvem ogmilitære ekspedisjoner. Så lenge begge parteranerkjenner de felles symboler som stilles opp, vilekspedisjonene være prestisjekamper med deravfølgende begrensede militære mål, da det trengs tonoenlunde jevnbyrdige parter for å holde symbolene ved like. Når ekspedisjone utarter til kampom overherredømme, til kamp om en gruppes liveller død, kan dette bare skyldes at en imaginærorden, det tøylesløst selvsentrerte begjæretsorden, har spist seg inn på symbolenes enemerkerfordi en gruppe håper å sikre seg endelig seier oguendelig seiersrus ved å fortære de goder denandre gruppen har nøklene til. *

Symbol står for pakt - om man veksler ord,bytter kvinner eller utveksler gåver. Ordetsmakt er størst i de samfunn som mangler ei stå

ende jundisk-politisk apparat til å tvinge gjennomløsninger på konflikter mellom ulike parter innenfellesskapet. BrudcT på symbolske lover for forholdet mellom mennesker, mellom slekter ellerklaner, har svakere psykologisk virkning i samfunn hvor statsapparatet som permanent ytremaktinstans overtar ansvaret for allmenn harmoniog rettferdighet. Statsmakten er nettopp gjenstand for uendelig begjær; den gir illusjon om«bare» å være et middel til å føye sammen hjulene i et stort maskineri, men dens mål må væreå få deiene til å fungere i overensstemmelse meden idé (om levestandard, knirkefritt samspill osv.)som står høyere, nærmere det gode liv enn denrisikobetonte fred som avhenger av språkets maktalene.

Statens begjær er uendelig: den anerkjenneringen rival utenom andre stater. Når et statssamfunn møter et samfunn uten stat, er det på mangemåter en skandale. Staten må da forhandle meden talsmann som først og fremst må nekte for athans autoritet bæres oppe av annet enn ord. Imøtet med en urbefolkning uten stat vil en moderne statsmakt lettest kunne sikre seg overherredømme ved å knekke språkets makt samt dekulturelle institusjoner som bæres oppe gjennomsymbolske påbud, forbud og byttehandel.

Her står vi ved det sentrale: når en gruppekjemper om overherredømme (i kraft avarisk blod, teknisk-vitenskapelig rasjonalitet ellerfordi Gud vil det), betyr det at gruppen har åtskiltønsket om sin egen og kanskje også alle de andregruppenes lyse fremtid (til alle etter behov! osv.)fra ønsket om at andre skal anerkjenne dissefremtidsutsiktene som lyse. Så lenge en imaginærendegyldig løsning lokker i det fjerne, er allesymbolske avtaler lite verd.

Dermed står vi også ved det paradoksale ogironiske: menneskegrupper som går under betegnelsen «primitive» eller «urbefolkninger» beherskes i høyere grad av den universelle, symbolskeorden som utgjør menneskets fortrinn fremfor dyrets, enn det «moderne» menneske som er et ektefødt barn av en teknisk-vitenskapelig sivilisasjon. Vi «moderne», som tror på et stadig merfullkomment herredømme over naturprosesser ogsamfunnsmessige prosesser, beherskes mer avden imaginære orden, selvbedragets orden. For vihar nettopp latt våre håp og lengsler bli ivaretattav et «objektivt» (teknisk-vitenskapelig eller politisk-vitenskapeli) språk som uavhengig av allesubjektive ønsker vil lede oss inn i overflodensland... som vi selvsagt aldri vil nå uten at vi heltfortrenger symbolenes funksjon som intersubjektiv pakt, dvs. uten at vi avskaffer språket og slut

ter å klage uten at vi får helt entydig signal omdet.

Før noen handel kan finne sted, bytter vi ordeller symbolske gåver. Over tingenes bruks- ogbytteverdi står pakten: som byttere er vi likeverdige. Men enhver pakt åpner for troskap og svik,og når jeg sender av gårde de farvede glasskulenemine og får skinn og kjøtt tilbake, vet jeg godt atden dagen jeg blir tilbudt glasskuler til bytte forkorn, da er hvert kornnek en farvet glasskuleverd, eller også vil jeg snart måtte ty til utenomspråklige midler for a få et levende vesen skaptetter samme bilde som jeg, til å forstå at vi førstog fremst er ulike og at han ikke lever på Vårherres eller den allmenne rettferdighetens nåde, menpå min.

Selvsagt lever samene ikke på din eller min,men på statens nåde, slik som du og jeg. Itillegg lever de og driver sin næring på statenseiendom, og staten kan gi og ta, og nå velger denå ta for å gi, da den ikke har mer å ta av. De flestenordmenn velger å tie i sakens anledning. Det erderfor vi har en stat, er det ikke? Den har taltmed sine kraftprognoser. Skulle så opinionenoverprøve statens vurderinger? Skulle vi få samene tiFå bevise for oss at det de taper er merverd enn det Finnmark vil vinne på utbygging?Regnestykket er selvsagt uløselig: det opererermed størrelser som ikke lar seg sammenlikne.Problemstillingen er en snare: det er opp til samene å bevise for oss at visse ting er verdifullefor deres kultur som om det var mulig å beviseat en kultur «har» noe verdifullt uten at man haren felles kulturell referanseramme i form av etgjensidig anerkjent symbolspråk! Hvor det ikkefinnes noen slik ramme, oppdager vi kun merkelige instinkter i handlinger naturfolket ser ensymbolsk mening i på bakgrunn av et kultureltsystem. På denne måten oppfordrer vi samene tilå stille opp et folkloristisk bilde av seg seiv. Mendette er samtidig en felle for oss: uten å vite detfår vi i retur vårt eget imaginære bilde av samenes virkelighet, og når de lurer oss, er det barefordi vi lurer oss seiv til å tro at samenes kulturbare er lureri.

Samisk og norsk har intet med hverandre ågjøre bortsett fra at begge er språk og dermed grunnlegger hver sin sivilisasjon. Når Norgeikke kan anerkjenne samene som egen nasjonalgruppe, som urbefolkning, har dette sammenhengmed at samene ikke får den første skoleundervisning på sitt eget morsmål. Den norske sprakarroganse har som konsekvens at et helt sprakuniverser i ferd med å flerres opp. Enhver som har oppgitt sin dialekt vet at konflikttilstanden seiv her

kan synes uholdbar i det lange løp. Har man førstanerkjent det «kultiverte hovedstadsspråk» somen mulighet for seg seiv, vil man stadig vekk oppleve at to symboler kjemper om å komme til uttrykk i talen. Tilpassingsprosessen til det «dannede» språk kan være smertelig nok, men denlindres ved at dialektene og det «dannede» språkfaktisk har et register alle kan spille på. Skandinaviske sprak har noe til felles, en felles resonansbunn, vi har noe til felles med tysk og engelsk, endog med latinske språk. Men vi haringen felles strenger med samisk. Her vil konflikten være total, og de generasjoner av samer somevt. får oppleve at deres eget symbolske universbrister i sammenføyningene, vil ikke ha noenspråklige midler til disposisjon i kampen for åbevare eller finne en mening i det å være same.

« landets hellige

savn og nød»

Mange søringer som kommer tilFinnmark fengsles på turistvis avdet makeløse jakt-terrenget medrype og hare i veldige mengder, avde tusen sjøer og ti-tusen bekkerog elver som står stinne av fisk, avseptember-dager på Finnmarksvidda med så hissige og sjeldsyntefargeflekker i all høstprakten at duså aldri maken, eller av hvite vintervidders monotone sus av vind,eller nattsol over hele fylket nårAlta eller Kautokeino eller Karasjok har høyeste sommertemperatur i Europa.

Hvor er din rett til landets hellige savn og nød? spør NordahlGrieg i det berømmelige Beskadesdiktet. Beskades, det er fjellryggensom reiser seg når du gjennomAlta-dalføret kommer til Gargia ogbegynner oppstigningen til Finnmarksvidda. Og det som får ham tilå spørre, det er synet av en reinsimle som sparker lav løs undersnøen, eter den frosne jord.

Idar Kristiansen har kanskjedenne retten til landets helligesavn og nød. Han kommer i ethvertfall fra enkle kår i Honningsvåg,vokste opp i en rødmalt sjøbu medkjøkken og en stue for foreldre ogfire barn. Tre barn delte en seng,og når teppet gled ned mellomsengen og ytterveggen, frøs det fastder. Faren fattig fisker. Moren drevagning. Men nød kan ikke IdarKristiansen huske at der var. Detfantes alltid fisk å spise. Da er likevel ingenting sagt om den ottenforeldrene hadde for det dagligeutkommet, for alt det som kostetpenger og ikke kunne hentes gratisopp av sjøen.

Det fantes tre bøker i dettehjemmet. Bibelen var den ene avdem. Idar Kristiansen forteller tilHanne Gamnes i Dagbladet at hansførste litterære erobring var enNorges-historie fra 1917 som varglemt igjen av noen og som hanleste på doen i en nedlagt kafe inabohuset.

La gå! Idar Kristiansen led ikkedirekte nød i oppveksten. Han fikktil og med gå realskolen. Det varfaren som ville det. Han skullekunne velge noe annet enn båten.

Likevel forteller det kanskje noeom hva kampen for å overleve harkostet at faren døde etter strabasiøsevakuering fra Honningsvåg overLyngen til Nord-Møre i 1944. Moren strevde videre alene for barna.Idar Kristiansen gikk lærerskolen.Det ble gitt lån til lærerutdannelse.

Det kan imidlertid tenkes at oldemoren hadde langt større rett tildet Nordahl Grieg kaller «landetshellige savn og nød». Hun kom fraFinland til Lyngen altså densamme veien som hovedpersonen i«Kornet og fiskene», Heikki, vandrer sammen med den kvinnen hanennå ikke har rukket å gifte segmed og som bærer hans barn i magen. Og seinere gikk denne oldemoren som var ung kvinne dengang, med et spedbarn på armentilbake til finsk sult og nød. Hun

forsvant sporløst med minstebarnet. Mann og to andre barn etterlothun i Lyngen.

Idar Kristiansen fikk aldri noenforklaring på hvorfor hun dro tilbake. Det kan tenkes at hun bleutvist eller utstøtt enten fordi hunikke var gift, eller på grunn av fattigdom.

Det er denne oldemoren som harspøkt i Idar Kristiansens sinn sidenhan var guttunge, og da han somvoksen mann begynner å grave ioldemorens skjebne, kommer hanbort i den katastrofen som de langehungers-årene i Finland betydderundt 1860—1870 da kornet på sjuav elleve år ikke ble modent, danøden steg og steg og finnene dødei tusentall. Bortimot 20% av befolkningen strøk med på ett år.

Hittil er det kommet tre bøker iden romankvartetten som «Kornetog fiskene» skal bli: «Svanevinger iNord», «Den salte åkeren», «Stienefører til havet». Jeg har tidligereanmeldt alle tre bøkene i BergensTidende og skal prøve å la være ågjenta meg seiv. Det får greie segmed en oppsummering.

«Kornet og fiskene» er en historisk romanserie. Idar Kristiansenskildrer en tid og dens menneskersom han bare har muntlige overleveringer om i tillegg til det historiske kilder kan fortelle ham. Resten blir til i hans skapende fantasi.

Noen mennesker har bare forakttil overs for de fleste historiskeromaner. En meget nær slektningsom har historie som fag, blaradspredt i stabelen av historiskeromaner som ligger på skrivebordet mitt og kaster dem uvørent påplass med et eneste ord: «Historieporno!»

Dessverre kan han vel ha rett idet for en del historiske romanersvedkommende.

Og likevel! Stundom skriver enforfatter så visjonært og så ekte omen forgangen tid og om henfarne

mennesker at denne sort historieskrivning synes oss langt sannereenn faghistorikernes nøkterne drøftinger og forsiktige konklusjoner.Og forresten: Kunne en faghistoriker ha skrevet avhandlingen omfinlendingenes innvandringshistorie i Norge? De som kunne forsynt ham med muntlige eller skriftlige vitneutsagn, er gått i sin grav.Tilbake har han riksarkivene ogandre offisielle kilder. Jeg er redddet ville bli en tynn avhandling, ogat mennesket ville bli borte for leseren.

Idar Kristiansen våger å skriveom kvenenes vandring fra Finlandtil Norge. Det er hans stoff, hansdyrebare stoff, fra hans dyrebarelandsdel. Stien og landeveienhan gikk den en dag bak en kisteog lærte den skritt for skritt, oghan meddeler leseren dette stoffetmed stor kunst og innlevelse, morer oss, rører oss, harmer oss, fåross til å skue menneskets litenhet

og dets storhet! Men først og sistunderholder han oss, pirrer vårnysgjerrighet, spenner våre forventninger, holder oss fast i sittkunstgrep fra første til siste bokstav.

MAGNUS BØEi n

Støtte til NRKOSLO: Programutvalget i Kring

kastingsrådet behandlet fredag enserie morgenkåserier i radioen derdet kom fram synspunkter på forurensningsproblemer i Grenland.NRK fikk støtte av rådet for sinbehandling av saken ved at beggeparter fikk anledning til å kommetil orde, heter det i en pressemelding fra Kringkastingsrådet.

Til grunn for programutvalgetsbehandling lå flere innkomne brev,med klager over uttalelser i morgenkåseriet som ble oppfattet somuriktige.

Idar Kristiansen,

KRONIKK

Bergens Tidende mandag 19. januar 1981

«Det er påhøy tid å prøveå finne ut hvasom skjer pådet språkligefelt når tomenneskegrupper sommer eller

mindre fremmede for hverandremøtes på samme fysiskeområde», skriver magister i filosofi Kjell R. Soleim i dagenskronikk. Med utgangspunkt ispråkfilosofisk teori analysererhan konflikten mellom staten ogsamene på Finnmarksvidda,med særlig referanse til det somskjer i Alta.

4 KULTUR BERGENS TIDENDE MANDAG 19. JANUAR 1981