[Reiseliv]

m | 6020./21. mars 2010 | DN Magasinet

IDET KAJAKKEN RUNDER første sving i den brune elven, spør guiden Azmi hvor jeg er fra. Og når jeg svarer, sier Azmi noe helt uventet.

– Da må vi besøke din venn!– Min venn? Den eneste vennen jeg

har her, er deg.– Visst har du en venn. Han bor langs elven

her. Du må besøke Mr. Lars.

Borneo-basillen. Det er ti år siden nå. Lars Larsen fra Bjølsen i Oslo gikk lei av Blindern, pakket sekken og dro til Østen. Fly til Bangkok, ned gjennom Thailand, inn i Malaysia, over til Borneo. Hadde tenkt seg til Filippinene, men så langt kom han ikke. Han vendte aldri tilbake til biologistudiene heller. Lars Larsen ble hektet på Borneo – verdens tredje største øy, et inferno i grønt, med urskog, unikt plante- og dyreliv og isolerte urfolksamfunn der knapt noen backpacker hadde lesset av sin sekk. Et funn for en som hadde vært interessert i natur og økologi siden barneskolen.

Dessuten ble Lars hektet på ... Liza.

Svigerfars drøm. Liza Anak Ahngau tilhører bidayuh-folket, nest største gruppering blant dayakene, som er fellesbetegnelsen på Borneos mange urfolk. En gang var dayakene kjente og fryktede hodejegere, men disse tradisjonene er lagt på hyllen for generasjoner siden, selv

om enkelte etterkommere fremdeles pryder boligene med knipper av kranier som tilhørte fordums falne fiender.

Liza og Lars møttes på et reisebyrå der hun jobbet, datet på kafeene i Kuching – et ekso-tisk, multikulturelt knutepunkt ved bredden av en bred, doven elv. Etterhvert giftet de seg og flyttet til Norge.

Nå er de tilbake. Det norsk-malaysiske paret driver Kurakura Homestay, et enkelt overnat-tingssted i jungelen utenfor Kuching, hoved-staden i den østmalaysiske delstaten Sarawak. Ingen vei fører til Kurakura – den stopper i Kampung Semadang, Lizas hjemlandsby. Derfra er elvebåt eneste adkomstmulighet.

– I 2004 var vi på et langt familiebesøk her i landsbyen. En dag tok svigerfar oss med opp hit, viste oss denne tomten og sa at hvis vi ville ha den, var den vår. Etter det begynte vi virkelig å drømme – og spare opp startkapital til egen virksomhet, sier Lars.

– Da vi begynte å snakke om dette, var Liza mest interessert i å starte spisested, mens jeg ville ha «homestay». Nå har vi bakt begge drømmene våre inn i én.

Villmat. Han strekker ut armen og fanger et digert, grønt insekt.

– Denne krabaten kaller vi en kneler på norsk, men den er kanskje bedre kjent i Vesten under sitt engelske navn, «praying mantis».

Hunnen er størst og spiser mannen under eller etter paringen. Bidayuhene tror kneleren viser veien hjem hvis du går deg bort i jungelen. Man plukker dem opp i hånden og spør om veien hjem, og de viser det med å snu seg i riktig retning.

Nærkontakt med naturen er Kurakuras forretningsidé. Lars tar med gjestene ut for å se fugler, slanger og annet dyreliv, Liza tar dem med på «jungelshopping» etter ting i naturen som kan spises: frukt og viltvoksende grønn-saker, urter, villingefær, bambusskudd og spiselige bregner. Etterpå får gjestene tilbe-rede maten selv.

– Vi vil at gjestene våre skal være som venner og ikke bare turister. Jeg lærer dem å lage mat og ris i bambusrør over åpen ild, slik som i gamle dager. Den gangen vi ikke hadde steke-panne! Det jeg lærer bort om nyttevekster og matlaging, har jeg stort sett lært av bestefor-eldrene mine. Det var oftest de som tok seg av meg; i vår kultur har ikke foreldre så mye plass som i Norge.

Jungeljul. Kurakura sto ferdig i november 2008 – et stort hus på stylter i tradisjonell stil, omgitt av en romslig kjøkkenhage og med utsikt til høye, stupbratte fjell.

– Vi har hatt cirka 80 gjester i år, og det er ikke så gærent med tanke på at vi ligger et stykke utenfor den store turiststrømmen. De

Bitt av BorneoLars Larsen ville komme seg bort fra det hele. Det klarte han. Morten Møst (tekst og foto), Sarawak, Malaysia

61 | m DN Magasinet | 20./21. mars 2010

DET GODE LIV. Lars Larsen og kona Lizasøker lykken et stykke fra allfarvei på Borneo.

fleste som kommer hit, er folk som ønsker å komme litt unna og oppleve naturen og kulturen på landsbygda. Vi var fullbooket til jul, forteller Lars fornøyd.

En viktig kilde til nye gjester er nettstedet tripadvisor.com, der reisende poster vurde-ringer av overnattingssteder de har benyttet. Om Kurakura har tidligere gjester strødd om seg med skamros: «a hidden gem», «a unique jungle getaway» og «absolutely amazing».

– Det er klart at sånt er til god hjelp, sier Lars.

Derimot er han skeptisk til omtale i reise-håndbøker av Lonely Planet-typen.

– Der har vi delte følelser. Det ville sikkert øke trafikken hit, men da jeg reiste selv, merket jeg at Lonely Planet markerte en løype. Jeg møtte de samme folkene som dro til de samme stedene, og så at når disse stedene hadde stått i boken og vært populære over lang tid, ble de forandret, og ikke alltid til det bedre.

Innvandrerliv. Etter årene i Norge snakker Liza uanstrengt norsk. Nå er det Lars’ tur til å bli integrert i bidayuh-samfunnet, der det ikke er vanlig å gifte seg med fremmedkulturelle som ham.

– Det viktigste og vanskeligste er språket, jeg kommer ingen vei uten det. Bare 10–20 prosent i landsbyen snakker engelsk. Jeg forstår og kan

tildels henge med på en samtale på malay (riksspråket i Malaysia), men bidayuh er mye vanskeligere. Bidayuh har ikke noe skriftspråk, ingen ordbok. Man kan kun lære det ved å høre. Det verste er at det finnes mange dialekter. Bare fire landsbyer har den dialekten vi bruker her. Det betyr at selv om jeg lærer meg språket godt hjemme, vil jeg få problemer hvis jeg møter bidayuh fra et annet distrikt.

Storfamiliekulturen er også noe Lars strever med å bli vant til.

– Man er ikke så mye alene, akkurat. Folk kommer og går hele tiden. Den større familien er ett; man deler det man har. Det er for eksempel vanlig å gå inn til hverandre og hente det man trenger, for eksempel salt eller sukker. Alle tar del i oppdragelsen av hveran-dres barn. Det kan være vanskelig å se hvem som er mor til hvem.

En annerledes dame. Men også Liza skiller seg kraftig ut i landsbymiljøet. Svært få bidayuh-kvinner har jobb utenfor hjemmet, og ingen andre i landsbyen har startet egen virk-somhet.

– Jeg er den første kvinnen her som har gjort noe sånt. Til å begynne med fikk vi mange spørsmål og måtte bruke mye tid på å forklare. Til og med høvdingen inviterte oss hjem for å høre hvilke planer vi hadde, og om de kunne påvirke landsbykulturen. Sist juli

inviterte vi alle i landsbyen hit, slik at de kunne få se hva vi har bygget opp. Alle kom. Det var mer enn 300 mennesker her den dagen.

Langhus i forfall. Lokalbefolkningens skepsis er ikke grunnløs. Historien om landsbyturisme i Sarawak er også historien om kulturer som mister sin ekthet. Nesten alle som besøker Borneo, ønsker å se et langhus – en landsby under ett tak. I dag har mange familier flyttet inn i individuelle boliger, mens stadig flere langhus forfaller eller blir museer.

– Langhus som får mye besøk, risikerer å bli mer eller mindre ødelagt etterhvert. Det ser vi også i området her. De er ikke ekte lenger.

«Homestay»-modellen som Kurakura bygger på, er en enkel form for overnattingsbedrift og er underlagt få krav i det malaysiske lovverket. Man kan ha maksimalt fire soverom, og alt må være i samme bygning. Skal man drive større foretak, som «guest house» eller regulært hotell, kommer langt flere reguleringer inn i bildet. Det er dermed begrenset hvor lukrativt Kurakura kan bli.

– Men vi ønsker å drive enkelt. Blir det bare motgang, får vi heller finne på noe annet. Men vi vil gi det ihvertfall fem år, sier Larsen.

– Liza ga Norge fem år. Jeg må minst gi Malaysia det samme.most@dn.no

De fl este som kommer hit, er folk som ønsker å komme litt unna og oppleve naturen og kulturen på landsbygda.LARS LARSEN

m