Embed Size (px)
Citation preview
1
Jon Kvæstad
Etterdønning
Gjensyn med Luka Franelic, Ante Skroza,Tomislav Baresa og andre
fra JUPITERS FORBANNELSE og SLANGENS HODE,
17 år etter Jugoslavias sammenbrudd.
2
1
Espressoen kom først, deretter det øredøvende smellet som fikk brosteinen under kafébordet til å riste. Luka Franelic klamret seg til den vesle koppen i brunglassert fajanse med det skvalpende varme brygget. Så døde sjokkbølgen ut, overflaten glattet seg og solen danset ikke lenger over hustakene. Men svart røyk fra regjeringskvartalet formørket den blanke skiven og sendte et kaldt gufs over Kaptol, etterfulgt av hylende sirener.
Hans første tanke var en gasseksplosjon i et nærliggende restaurantkjøkken. Den neste innskytelsen fikk blodet til å fryse. Kunne det tenkes at grupper innen den neo-jugoslavistiske bevegelsen virkelig hadde gjort alvor av truslene sine om å straffe landets regjering for å ha gitt grunnskuddet til ideen om en ny føderasjon av sydslaviske republikker?
Første desember to år tidligere hadde EU-parlamentets president, Jerzy Buzek, gitt grønt lys for at Kroatia, på gitte premisser, var ønsket velkommen i unionen, mens Serbia, Bosnia og Montenegro fortsatt hadde et stykke vei å gå. I visse kretser opplevdes dette som et svik mot tanken om å kunne opptre som en gjenforent blokk og følgelig med større styrke. At Brüssel kun forhandlet med suverene stater syntes ikke å påvirke de mest ytterliggåendes ambisjoner. Dessuten ville det gamle maktmønsteret fra Titos tid, der Beograd satt med bukten og begge endene, uvegerlig ha favorisert den gamle garden av politiske opportunister med selvskreven rett til en plass i solen.
Han reiste seg, la en seddel under kaffekoppen og skrittet i vei mot eksplosjonens episenter. Ved torget nedenfor kirken sto vraket av en utbrent lastebil med fronten knust mot en lyktestolpe. Gaten var strødd med gassflasker, flertallet fortsatt uskadde etter sammenstøtet. En mengde tilskuere hadde samlet seg bak politisperringene. Innenfor gjorde brannfolk sitt ytterste for å kjøle ned gatelegemet og de nærliggende bygningene, der vinduer og takpanner hadde fått den hardeste medfarten.
Hendelsen syntes å ha vært et uhell, konkluderte Luka, etter å ha tatt åstedet grundig i øyesyn. Acetylen var en ytterst eksplosiv gass. Blandet med oksygen skulle det bare en gnist til for å antenne innholdet i en knust beholder, hvilket åpenbart hadde vært tilfelle her. Idet han brøytet seg gjennom mengden med kurs for Ribnjak-parken fikk han øye på et kjent ansikt. En mann han hverken hadde sett eller hørt fra på mer en femten år, siden han forsvant fra radaren etter en mulig flystyrt. Blikkene deres møttes i et flyktig sekund, med et glimt av gjenkjennelse i den andres øyne.
«Ante Skroza, min gamle våpenbror – er det virkelig deg?»«I egen person. Og du er den samme, som om det skulle ha vært i går.»
3
De omfavnet hverandre med klapp på skuldrene. Sammen forlot de ulykkesstedet i taushet mens spørsmålene sto i kø. Luka loste dem inn i en stille bakgate til en anonym kneipe med enkel servering. Først da ølet kom på bordet, og verten opptatt med sitt i det ellers tomme lokalet, var sannhetens øyeblikk inne.
«Hva skjedde etter Beograd?» spurte Luka lavmælt. «Det siste vi fikk inn fra RTS (Radio i Televizija Srpska) var bruddstykker fra amerikanernes kryssermissil på jakt etter dobbeltdekkeren din mellom broene. USS Roosevelt terminerte imidlertid Tomahawken da oppdragsgiveren din, Tibor Horvat, kontaktet oss og sa at flyets sprøytetanker inneholdt et forholdsvis harmløst insektmiddel. Ikke antraxsporer, som du truet med å slippe løs over byen hvis ikke Milosevic ga etter for kravet om å gi slipp på Krajina.»
Bankmannen Tibor Horvats instrukser hadde vært å la Ante presse Beograd til å gi fra seg tre hundre millioner D-mark, tilsvarende Horvats kommisjon fra en handelsavtale mellom regimet og den russiske staten i forbindelse med en større våpenleveranse, men som serberne hadde nektet å kreditere ham. Ante hadde på sin side grepet muligheten til heller å slå et slag for et fritt Kroatia uten den selvbestaltete Republika Srpska Krajina innenfor egne grenser. Et høyt spill der den politiske prisen var for høy til å kunne innfris, som uvegerlig endte i en verbal stillingskrig der ingen av partene ville gi seg.
«Selv brydde jeg meg ikke om kjemikalienes beskaffenhet så lenge trusselen ble tatt alvorlig,» kommenterte Ante. «Men da det fjernstyrte missilet steg til værs og ble borte benyttet jeg sjansen til å stikke. Nesten tom for drivstoff fikk jeg karet meg over grensen til Bosnia før flyet styrtet. Det sies at jeg lå bevisstløs en drøy uke før jeg våknet i en fremmed seng.»
«Du ble ikke brakt til et sykehus, ellers ville vi ha visst det.»«Jeg krasjlandet i en steingard på småbruket til et eldre barnløst ektepar,»
forklarte Ante. «Da jeg omsider kom til meg selv igjen hadde vrakrestene blitt fjernet. Selv fikk jeg tilbud om å bli der til støvet hadde lagt seg. Mannen i huset hadde fått hendelsen beskrevet av en tidligere nabo og lagt to og to sammen. Jeg bodde på stedet til de gamle gikk i graven. Hjalp dem med steinrydding og annet forefallende arbeid. Tenk deg en tidligere rakettingeniør med håndflatene fulle av sprukne vannblemmer. For tiden har jeg et tinglyst skjøte på at eiendommen står i mitt navn,» tilføyde han sorgmuntert.
«Ikke Tijesno, akkurat,» sa Luka spøkefullt.«For langt fra havet,» istemte Ante. «De seneste månedene har jeg bodd i
Sarajevo under fingert navn, med en og annen avstikker til Zagreb.»«Stoja?»Ante stirret rødmende ned i ølglasset.
4
«Jeg hører hun er gift,» sa han ut i luften. Blikket var innadvendt og stemmen tonløs. De to hadde vært barndomsvenner, i alle fall gjennom sommermånedene da Stoja og familien hennes kom fra innlandet til Tijesno, Antes fødeby ved kysten, for å feriere. Luka visste kanskje bedre enn noen hva begge følte for hverandre og hvilke etniske stengsler som til sist ble uoverstigelige med tanke på et samliv. Men mye vann hadde rent i havet siden gang. Ante var ikke lenger den sky guttungen han første gang hadde møtt på president Franjo Tudjmans kontor, preget av massakren i Vukovar og den lange, nerveslitende flukten til et Dubrovnik under ild. Merittlisten hans ville aldri bli nedskrevet annetsteds enn i den militære etterretningens annaler. Et skadeskutt menneske med et brennende ønske om å bli gjenforent med sin første kjærlighet, og gjennom henne hadde prøvd å finne det ankerfestet han så sårt trengte.
«Gudskjelov at eksplosjonen skyldtes en knust gassbeholder.» Ante ledet skyndsomst samtaleemnet bort fra det personlige. «Et øyeblikk var jeg redd for at jihadistene, eller de bosniske restene av sjeik Abdullah Azzams muhajidin-regime fra Afghanistan, hadde rettet et angrep mot regjeringen for å skape tvil i EU om Kroatias evne til å ivareta grenselinjen mot Bosnia på en betryggende måte. Du er sikkert vel kjent med hva som skjedde der da de hellige krigerne strømmet inn i landet for å hjelpe sine muslimske brødre i kampen mot oss og serberne.»
«Militærgrensen fra dobbeltmonarkiets tid for å hindre det osmanske rikets ekspansjon nordover i sin tid,» bemerket Luka tørt. «Det endte med et siste angrep på Wien i 1683, da tyrkerne ble sendt hjem med halen mellom bena. Men her snakker vi om løse grupperinger av ymse slag, ikke en velutrustet hær med sultanens elitesoldater – janitsjarene – i den spisse enden.»
«Izetbegovic ga dem bosnisk statsborgerskap og innlemmet dem i hæren, senere ble de fleste utvist etter vestlig press og rettighetene deres inndratt. Hvorvidt bin Laden og hans nestkommanderende, Ayman al-Zawahiri, fikk beholde de bosniske passene sine eller ikke, kan man bare spekulere om. Men elementer innenfor Al-Qaida skal fortsatt befinne seg der i det skjulte.»
Luka tittet på klokken. Det nærmet seg lunsjtid. Men først ville han høre resten av Antes utredning før de bestilte.
«Presidenten lekte med ilden da han åpnet slusene mot Midtøsten og kanaliserte saudiske penger inn i republikken gjennom islamske hjelpeorganisasjoner,» fortsatte denne, etter å ha fuktet strupen. «Zawahiris nettverk ble imidlertid oppløst, og etterretningstjenestene mener å ha god kontroll med ytterliggående islamisters bevegelser i området. Rottene forlot vel det synkende skipet da sjeik Anwar Shaban ble likvidert med flere skudd gjennom frontruten på bilen hans ved et kroatisk sjekkpunkt, underveis til et
5
møte med Alija Izetbegovic 14. desember 1995, samme dag som fredsavtalen for Bosnia ble underskrevet. Myndighetene ønsket ikke at han skulle bli tatt i live og utlevert til NATO, som da skulle erstatte den fredsbevarende FN-styrken. Han hadde ikke bare sørget for at de mange møtene med presidenten ble filmet, men også skaffet seg detaljerte utskrifter av alt som ble sagt. På videoene er ansiktene riktignok sladdet, bortsett fra Abu Malis – en av bin Ladens toppfolk i Europa. I Shabans bil fant man også en notatbok med islamistenes etterkrigsplaner. Hva den ellers måtte inneholde av kompromitterende opplysninger vet vel bare de innvidde.»
«Journalisten Esad Hecimovic skal visstnok være i besittelse av en kopi,» innskjøt Luka. «Men han advarer sterkt mot hysterisk islamofobi på grunnlag av bin Ladens vidløftige planer om europeisk jihad, samt konspirasjonsteorier av enhver art. Under gitte omstendigheter kunne Bosnia muligens blitt et oppmarsjområde for wahabittenes eller salafistenes ortodokse forståelse av Islam, men Izetbegovic ville ikke vite av det. Riktignok mente han at fromme bosnjaker i større grad burde leve ut sin religiøse overbevisning også i det ytre, men presiserte at det aldri kom på tale å gjøre denne til statsreligion. Frihet, åpenhet om troen og respekt for andres livssyn i møte med denne, var hans grunnholdning. Litt av en balansegang med arven fra det tidligere ensrettete Jugoslavia friskt i minnet.»
«Hvor kan denne Abu Mali ha tatt veien?» undret Luka, med referanse til Antes opphold i Sarajevo da krigen nærmet seg slutten. Via omveier hadde han fått nyss om vennens eskapader i Bosnia, hvor han opererte som snikskytter mot beleirerne av byen sammen med en kvinne. Hvis bin Ladens betrodde mann befant seg der i samme tidsrom kunne Ante muligens ha en begrunnet formening om hvorvidt han fremdeles oppholdt seg i regionen.
«Ryktene sa at han og al-Zawahiri hadde skaffet seg kontroll over narkotrafikken langs en eller flere av de gamle smuglerrutene,» svarte Ante, etter å ha tenkt seg om. «Men det var før jeg hørte om Al-Qaida, langt mindre visste hva disse cellene drev med eller hvordan virksomheten ble finansiert. Nylig gjennomførte flere land en samordnet aksjon mot en av disse transittårene, så alt taler vel for at Abu Mali er smart nok til å styre trafikken på trygg avstand. En slik figur løper ikke rundt og skryter av sin egen delaktighet i omsetningen av kontrabande, slik kretsen rundt Arkan og sønnene til Milosevic hadde for vane. Men hvorfor dvele ved fortiden nå som landet står på terskelen til fullverdig medlemskap i Europa?»
«Kanskje nettopp derfor,» mente Luka. «Gjennom hele sin historie, med unntak av en kortere periode i middelalderen under kongene Tomislav og Zvonimir, har Kroatia vært en kasteball for europeiske dynastier. Nasjona-lismen står derfor sterkt i enkelte kretser. Kanskje noen der ikke ønsker at
6
landet skal innlemmes i en ny union, som – i realpolitikkens navn – unnlot å komme oss til unnsetning da serbiske stridsvogner skjøt Vukovar i grus. Jeg ser ikke bort fra at morgenens gasseksplosjon kan ha vært et mislykket forsøk på å ramme politikerne som frivillig avstår en hardt tilkjempet suverenitet til byråkratiet i Brüssel. Uhellet skjedde tross alt like ved parlamentet.»
«De såkalte neo-jugoslavistene?» fnyste Ante. «Hvor stor skade kan en gjeng med drømmere og nostalgikere, som flokker seg om den gjenoppståtte Josip Broz i en skuespillers skikkelse, påføre oss?»
«Noen i menigheten kunne nok tenke seg å gjenreise imperiet i Titos ånd,» innvendte Luka. «Dyrkingen av den sterke mann har alltid appellert til historieløse svermere både til høyre og venstre.»
Ante skar en grimase og tok seg til tinningene.«Politikk på tom mage gjør noe med hodet mitt,» himlet han med øynene.
«Omelett og blitva hadde vært tingen nå. Er du fortsatt i etterretningen?»«Kontraspionasjen, ikke den militære,» presiserte Luka. «Ivo Buravics
avdeling er nokså desimert med hensyn til mannskaper og ressurser. Maria Roca er fremdeles bindeleddet mellom denne og ESOP. Men Uroboros-affæren er selvsagt ikke du kjent med,» tilføyde han ved nærmere ettertanke.
«Må ha vært etter at jeg ble kastet ut av hæren for ureglementert oppførsel og dro til Bosnia,» kommenterte Ante. «Står Ivo fortsatt ved roret?»
«Formelt er han pensjonert, men har litt vanskelig for helt å slippe taket. Stikker innom kontoret noen timer midt på dagen for å sjekke tingenes tilstand. Stort sett mer til bry enn nytte, tenker jeg. Situasjonen er ikke den samme lenger som i hans glansdager.»
«Kunne vært artig og slått av en prat med ham.» Ante vinket kroholderen til seg. «Mimret om en fortid da verden vi kjente gikk opp i limingen og ingen visste hvem man kunne stole på. Rivningene omkring fordelingen av Titos dødsbo kunne endt i et lappeteppe av nye konfliktområder, som generasjoner kom til å slite med.»
«Serberne måtte avstå Kosovo, men Republika Srpska henger fortsatt igjen som en blindtarm i det bosniske legemet. Det samme kan sies om Hercegovina, der kroatene utgjør flertallet. Bosnia er ikke lett å administrere når befolkningen er så sammensatt. Med tiden vil man kanskje finne omforente løsninger på landets mangslungne problemer.»
«En endeløs kilde til uenighet og stillstand i økonomien,» nikket Ante.Verten stilte seg ved bordenden, kremtet for å påkalle oppmerksomheten
og spurte hva herrene ville ha å spise. Selv kunne han anbefale fjellets østers, lammetestikler marinert i hvitløk og basilikum.
7
«Jeg sa at dette var et bra sted,» blunket Luka sardonisk, da innehaveren gikk ut i kjøkkenet for å tilberede omeletten.
8
2
Luka banket på den allerede åpne døren, før han skrittet over terskelen til Ivos gamle kontor. Lite hadde forandret seg siden krigens dager, bortsett fra at mannen bak skrivepulten var sivilt antrukket. I dress virket den aldrende skikkelsen mer slunken enn den korpulente overkroppen skulle tilsi, og det tidligere så kjøttfulle ansiktet var innhult i kinnene. Men posene under øynene og den alvorstyngete pannen, kranset av en jerngrå, ungdommelig manke, kunne ingen ta feil av. Livet hadde latt ham eldes med verdighet, selv om sporene etter ektefellens grufulle død, da en løpsk sporvogn i en av Zagrebs gater maltrakterte henne til det ugjenkjennelige, fortsatt var lesbare i munnvikenes trassige dype furer.
Ivo Buravic, den ensomme gjengangeren i paranoiaens støvete korridorer, der medløperes, angiveres og tvilsomme informanters hjerter og nyrer hadde blitt behørig gransket gjennom det halve tiåret Kroatia kjempet for sin rett til å tre ut av føderasjonen, skottet opp fra dossieret på skrivebordet.
«Jeg hadde en forutanelse om et snarlig besøk,» gryntet han. Luka krysset gulvet og slo seg ned i gjestestolen, der stoppen krøp opp gjennom det blankslitte trekket, la benene i kors med hendene foldet over det ene kneet og inhalerte den tidløse atmosfæren av gammel sigarettrøyk.
«Hører at ånden din fortsatt svever over vannene,» sa han, «Men hvordan har det seg at du ventet å se trynet mitt med det første?»
«Fordi du er godt opplært.» Ivo tappet den sparsomme papirbunken med en krøkt pekefinger. «Regnet med at du hadde stukket nesen din dypere i denne saken enn politiet brydde seg om å gjøre og ønsket svar på nokså iøynefallende, men ubesvarte spørsmål. La oss starte med det mest opplagte: Hva har en lastebil med militære gassflasker på Kaptol-høyden å gjøre?»
«Militære?»«Den jugoslaviske armeens, mer nøyaktig. Etterlatenskaper fra et depot
lokalisert i Slavonia, forteller stensilene svart på grønt.» Flaskene hadde faktisk vært militærgrønne, slo det Luka i ettertid. Men at
etterretningen satt med bakenforliggende opplysninger om eierskap og opprinnelsessted forekom ham litt underlig.
«I etterdønningene fra krigens dager sjekker vi alt som smeller rutinemessig,» forklarte hans gamle sjef. «Selv om det nå har gått en halv mannsalder siden den siste granaten ble avfyrt er ikke alle motsetninger glattet ut. Skjønt i dette tilfellet dreier det seg trolig om et simpelt tyveri av farlig gods som noen forsøkte å gjøre penger på, ikke et attentatforsøk. Hvis så var tilfelle, og man virkelig hadde lykkes, ville det historiske kvartalet med sine eldgamle praktbygninger vært delvis jevnet med jorden.»
9
«Traff forresten Ante Skroza der oppe, rakettingeniøren. Du husker sikkert ham fra anslaget vårt mot serbernes rakettbatteri i Lijepo Brdo.»
«En av de få overlevende etter Vukovar-massakren,» nikket Ivo. «Det foresvever meg at han hadde en omflakkende og nokså stormfull tilværelse på ulike arenaer før teppet gikk ned etter Beograd.»
«De siste sytten årene har han tilbrakt i eksil, hovedsakelig på et bosnisk småbruk. Vi snakket litt om forholdene der da jihadistene kom Izetbegovic til unnsetning, og hvilken trussel de kunne ha utgjort om de hadde fått fotfeste i regionen. Kan hende stikker han innom deg en dag for å slå av en prat om dette og hint.»
«I så fall må det bli før man pælmer meg ut for godt,» sa Buravic stramt. «Gråhårete feltagenter er lavstatus i en tid da ungdommen tror at datamaskinen har alle svarene. Men så lenge det gamle kontoret mitt står ubrukt har man innvilget meg en slags besøksrett. Et sted å slå i hjel noen formiddagstimer med tilbakeskuende tanker, uforstyrret av verdens skjeve gang. Kanskje jeg burde skaffe meg en papegøye for selskaps skyld.»
«Husk at en dysfunksjonell datanerd satte bom for general Celeketics felttog for legge Dalmatia under serbiske herredømme,» minnet Luka ham om. «Manipulerte fortroppens GPS-mottakere slik at hovedstyrken kjørte seg fast i tåken. I mellomtiden hadde en svaksynt lydtekniker avslørt maskepiet mellom Milosevic og grev Marco Césarea om Istrias fremtid.»
«Jeg mener ikke at disse snørrungene er tapt bak en vogn, men ingen av dem har kjent lukten av korditt i nesen,» brummet Ivo. «Kan hende er jeg bare en gammel grinebiter som tiden har løpt fra. Men høytflygende teknologi kan aldri erstatte øynene og ørene på bakken.»
«Hverken analytikerne i ESOP eller Maria Roca vil motsi deg på det punktet.» Luka fylte opp kaffekruset sitt fra termokannen på det overfylte skrivebordet. «Hvordan går forresten det samarbeidet om dagen? Eller har forsvarsdepartementet strupt budsjettene deres nå som ro og harmoni har tatt kvelertak på det meste?»
«Vår inntreden i EU vil neppe løse landets grunnleggende økonomiske vansker over natten,» kommenterte Ivo surt. «Svarte tall i sommerhalvåret, blodrøde når turistene har reist. Dessuten forsvant ikke korrupsjonen med kommunismen. Vi kunne ha trengt litt av den lutheranske arbeidsmoralen som landene i nord er så velsignet med. Ikke bare brukt vinteren til luftige vyer om lettjente penger.»
«Neo-jugoslavistene er nok mer opptatte av en likelig fordeling,» bemerket Luka. «Før krigen hadde Beograd prosentvis verdens største andel av rentenister. Hva lever man av der når Kroatia etter løsrivelsen sitter med kysten og øyene? Klipper håret på hverandre og plukker bringebær?»
10
«Drømmer vel om at euroen skal redde dem, slik vi og slovenerne i sin tid bidro tungt til å holde Jugoslavia flytende,» fnyste Buravic. «Men den epoken er lykkeligvis over. Så få vi se hvor godt kunaen står seg i markedene nord for Alpene. For øyeblikket er den pari med danske kroner.»
Utenfor hørtes en skjærende lyd av trikkebremser mot blankt stål. Luka reiste seg og gikk bort til vinduet. Ved nærmeste veikryss sto en tankbil på tvers av skinnegangen, med motorstopp og blinkende nødlys. Sporvognen skrubbet med alt den hadde, men sammenstøtet var ikke til å unngå. Viljeløst skjøv den tankbilen en halvmeter i kjøreretningen før det venstre hjulsettet lettet fra banelegemet og hjørnet av det skråstilte, fremskutte frontpartiet skar en flenge i tankens understell. Ferden endte i en sammenfiltret masse av vrengt stål, flommende drivstoff og glødende jernfilspon fra skinnegangen
Luka kastet seg ned på gulvet da bensindampen tente med et øredøvende smell som blåste glasset ut av vindusrutene og langt inn på gulvet. Flammehavet satte fyr på asfalten, treverk, markiser, strømledninger og annet nærliggende brennbart, før ilden skapte sin egen vind og raste gatelangs i begge retninger. Larmen var øredøvende. Røykskyen gjorde dag til natt. Gjennom det brølende infernoet hørtes lyden av sirener. For sent til å redde de mange som ikke hadde rukket å komme seg unna i tide.
Ivo satt urørlig blant flagrende dokumenter og drivende sotpartikler bak det renblåste skrivebordet, med et glassaktig tusenmeterblikk. Leppene beveget seg i taus pantomime, som om han gjenopplevde synet av sin maltrakterte kone klistret til trikkens fender. Luka ristet glassbitene løs fra jakkeryggen og stablet seg på bena. I veikrysset slet røykdykkere med å skumlegge gatelegemet for å bryte de dansende ildtungene over, mens andre pumpet en strøm av kulldioksid mot revnen i tanken. Ambulansene sto på vent, klare til hente ofrene så snart muligheten bød seg. Forhåpentlig hadde de fleste klart å berge seg innomhus før flammehavet fikk overtaket.
Buravic vred seg ut av stolen og vasset gjennom konfettien av saksdokumenter på sin vei mot vinduet.
«Denne må regnes blant de verste katastrofene byen har vært utsatt for i fredstid,» fastslo han, med bensindampen rivende i nesen. Sporvognen og tankbilen var fullstedig utbrente, men fortsatt rant det drivstoff gjennom den åpne flengen. En eneste fyrstikk hadde vært nok til å gjøre lommen av petroleumsgass i konsentrert form om til en ildkule av uante proporsjoner. Ettersom minuttene gikk ville den stadig bli mer fortynnet. Likevel kom neppe gaten til å bli åpnet for redningsmannskapene før lekkasjen var behørig sikret og den verste røyken hadde lagt seg.
«Litt av et sammentreff at tankbilen skulle få motorstopp like før trafikklyset skiftet,» sa Luka ettertenksomt. «Trikkeføreren kunne vanskelig oppdage den tidsnok til å foreta en kontrollert nedbremsing.»
11
«Veikrysset burde for lengst ha vært stengt og overgangen flyttet til en rettere, mer oversiktlig strekning,» nikket Ivo dystert. «Jeg har ikke tall på hvor mange nestenulykker som gjennom årene har funnet sted her. Trikkene holder stor fart gjennom kurven, og bilistene er fargeblinde. Men dette … »
Ordene tonet ut med en oppgitt gest over katastrofens omfang som knapt lot seg beskrive. HRTs reportasjebil var allerede på plass utenfor sperringene, der horder av skuelystne stimlet sammen. Store politistyrker prøvde å hindre dem i å komme for nær før vraket av bensinbilen var blitt tauet bort. Selv om ilden var slukket holdt tankens ytre så høy temperatur at overrislingen fra brannslangene umiddelbart gikk over i damp.
Nok en reportasjebil ankom åstedet og manøvrerte seg gjennom folkemengden. Public Press & Television PPT, sto det med forholdsvis småstilt skrift langsetter den nærmeste siden. Luka skulle gjerne ha sett registreringsnummeret for om mulig å få klarhet i hvilken del av regionen selskapet holdt til. Logoen alene fortalte ham ingenting, men politiet hadde åpenbart gitt den klarsignal til å passere. I kjølvannet fulgte en regjeringslimousin med motorsykkeleskorte. Ministrene hadde altså meldt sin ankomst for å si noen velvalgte ord til media og uttrykke sin sorg over det inntrufne.
Rutinemessig tok han frem mobiltelefonen, slo nummeret til avdelingen og ba stemmen der sjekke nyhetsformidlerens navn og lokalisering i firmaregisteret. Han kunne ikke få øye på noen form for aktivitet i eller omkring bilen, det være seg reportere, kamerafolk eller andre. HRT hadde imidlertid fått utstyret sitt på plass og skaffet seg adgang til flere av ministerne. I utkanten av disse kom presidenten til syne, sammen med et kamerateam.
PPT var ikke å finne noe sted. Heller ikke ved hjelp av Google, fikk han vite fra dataoperatøren på den åpne telefonlinjen før et halvt minutt var gått. Luka brøt forbindelsen, ba Ivo få på seg jakken og søkte gjennom skrivebordet etter et håndvåpen. Fra tidligere visste han at den avgåtte etterretningssjefen pleide å ha en Steyr M 1-A liggende i nederste høyre skuff, sammen med et magasin med ekspanderende ammunisjon til bruk i nødverge på trafikkerte steder, der uskyldige ellers lettere kunne bli skadet av et gjennomtrengende, helmantlet prosjektil.
Pistolen var fortsatt på plass, nypusset og oljet.Luka sjekket at våpenet var sikret før han skjøv en runde opp i kammeret
og stakk det bak bukselinningen ved korsryggen. Ivo stirret granskende på ham, men sa ingenting. Begge visste av bitter erfaring at man bevæpnet seg ikke for en tur i parken. Sammen hastet de ned trappene og ut på gaten med kurs mot politisperringen. Fremme huket Luka tak i en fersk aspirant, viste ham ID-kortet sitt og ba ham følge med. Den unge mannen skottet spørrende
12
bort på sin overordnete, men denne bare viftet ham av gårde. Skulle Luka ta feil i sin nagende mistanke var ingen skade skjedd. I motsatt fall risikerte man et proverbielt Bagdad midt i Zagrebs sentrum.
Den store, medtatte kassevognen med TV-antenne på taket var låst og forlatt. På gulvet foran passasjersetet lå et par tomme sigarettesker, kaffebegre og sammenkrøllet sjokoladepapir. Skilleveggen mellom kupeen og bagasjerommet besto av en hel stålplate uten lysluke. Heller ikke bakparten var utstyrt med vinduer, kun to dører med håndtak og låsekasser festet til en midtstolpe. Fra bukselommen tok Luka frem en sveitsisk armékniv, foldet den ut, valgte skrujernet og stemplet det fast i nærmeste nøkkelhull. Et velrettet slag mot knivens bakkant med pistolskjeftet fikk den skjøre låsemekanismen til å gi etter. Med fast grep om håndtaket vred han skrujernet mot venstre og trakk døren til seg. Et raskt blikk viste at bagasjerommet hverken inneholdt redigeringsutstyr, monitorer, sender, kabler eller annet nødvendig utstyr til å få en reportasje på luften. Kun et par medtatte lateksmadrasser, ulltepper og annet rask.
Luka ba om å få låne politimannens Maglite. Sammen entret de kassevognens indre, med Ivo på vakt utenfor. Bomben var plassert i hjulbrønnen. Mellom femten og tyve kilo plastisk sprengstoff, utstyrt med militære sprenghetter koblet til en elektrisk impulsgiver for kortslutning ved fjernkontroll. Uten å nøle grep Luka tak i spagettien av tynne ledninger og rev dem løs fra bombemassen. Så langt var det verste avverget, men fortsatt kunne sprenghettene detoneres. Impulsgiveren våget han ikke røre. Ved hjelp av politimannen fikk han varsomt plassert den eksplosive enheten mellom lateksmadrassene, lengst mulig unna den høypotente ladningen.
«Resten må overlates til ekspertene,» sa han og tørket svetteperlene fra pannen med håndbaken idet de krabbet ut av bagasjerommet. «Hva du nå har vært vitne til har aldri funnet sted. Ikke et kny til kolleger, overordnete eller media. Det dreier seg kun om et hensatt kjøretøy og skal behandles deretter. Resten vil høyere myndigheter med ansvar for rikets sikkerhet ta seg av. Har jeg uttrykt meg noenlunde klart?»
Politimannen kikket spørrende på Ivo som nøyde seg med å nikke. Bedre å la gjerningsmennene sveve i uvisshet om hvorfor bomben ikke gikk av. Av gode grunner kom de heller ikke til å anmelde tapet av bilen. Hva førerhuset måtte inneholde av ledetråder gjensto å se. Sannsynligvis var eventuelle papirer, vognkort og registreringsbevis ved årskontroll, samt skiltene, forfalsket. Eller man tok det for gitt at eksplosjonen ville utradere alle spor som kunne føre til en pågripelse.
«Her er det åpenbart et mønster,» sa Luka, da Ivo og han igjen var på tomannshånd. «Det fatale møtet mellom tankvognen og trikken vil nok bli forklart som en tragisk hendelse. Men når en bilbombe ankommer
13
ulykkesstedet samtidig med landets øverste ledelse, er hensikten ikke til å ta feil av. Iskaldt beregnet, men slett gjennomført. Hvorfor vente med å detonere ladningen når det magiske øyeblikket innfant seg? Det var mer enn nok RDX i hjulbrønnen til å blåse flere kvartaler overende.»
«Så gasseksplosjonen dagen i forveien kan muligens sees i lys av dette.»«Gassen stammet fra et militært depot. Samme gjelder detonatorene. I det
minste har vi en fellesnevner. Hvor sprengstoffet er fremstilt, samt mottakerens adresse, vil partiets kjemiske signatur fortelle oss.»
«Oss?» Ivo masserte neseroten under en rynket panne. Skuldrene lutet, synlig tynget av de nye byrdene som dagens hendelser hadde gjort ham delaktig i. «Husk at du snakker til en grå eminense uten portefølje. Etterfølgeren min lar seg ikke forplikte av hva du eller jeg måtte mene. Som du sikkert husker er det hærens oppgave å beskytte landet mot ytre fiender.»
Luka overhørte den milde irettesettelsen som rommet et snev av bitterhet. «Her snakker vi om en fiende som hverken respekterer grenser eller tar
andre smålige hensyn,» presiserte han. «Vi aner ikke hvem disse gjerningsmennene er, hvor de måtte ha tilhold, eller hva de vil oppnå med dette bakholdsangrepet. Dessuten har den militære etterretningen vist seg bedre evnet til å takle slike trusler enn politiet. Det kan ikke i samme grad benytte seg av uortodokse metoder eller taushetsbelegge virksomheten sin. Hvis funnet av bomben eksploderer i media, og vi lar frykten lamme oss, har motparten vunnet en halv seier. Så her gjelder det om å trå varsomt.»
«Tror du virkelig politimannen holder tann for tunge?» sa Ivo tvilende.«Han er ung, tjenestevillig og kjenner sin plass. Beviset for dette er
allerede underveis.» Luka pekte på kranbilen som rundet hjørnet i utkanten av folkemengden. «Dessuten behøver vi ikke trekke på etterretningens ressurser i første omgang, med unntak for Maria Roca. Kontoret ditt holder lenge som operativ base for sambandstjenester mellom oss og ESOP. Skulle vi trenge støvler på bakken har vi Tomislav Baresa, Stipe, Boris og Vinko i bakhånd, akkurat som i gamle dager. Tomi er for tiden ansatt som militær rådgiver i et konsulentfirma. De øvrige gjenopptok sine tidligere sivile sysler da krigen tok slutt. Men ingen har glemt sine gamle kunster fra oppholdet i felten.»
«Hverken ESOP eller andre jobber for knapper og glans, selv om de er idealister,» innvendte Ivo.
«Finansieringen skal jeg ta meg av, i alle fall den mest akutte,» svarte Luka beroligende. At han ble født med gullskje i munnen var ingen hemmelighet blant tidligere kolleger. Meningen var at han skulle overta farens virksomhet, men valgte i stedet å følge sine egne stier. Til straff ble familiens formue båndlagt i en tidsbegrenset stiftelse, bestyrt av sveitsiske advokater. Bortsett fra avkastningen skulle denne i sin helhet tilfalle hans
14
egne barn. Men siden han til nå ikke hadde noen, ei heller syslet med planer om snarlig ekteskap, var bestemmelsen blitt opphevet. Stiftelsen var for lengst omgjort til rentebærende verdipapirer. Selv hadde han fått behovene sine dekket gjennom en lang karriere som yrkesmilitær og senere kontraspionasjen. Men nå kunne deler av arven komme til nytte gjennom å forskuttere utgiftene i forbindelse med utfordringene de nå hadde foran seg.
«På tide å sikre seg smellbonbonene.»Ivo tok frem sin velbrukte iPhone og slo et nummer etter hukommelsen
med blikket rettet mot Kaptol-høyden. Så snart forbindelsen var opprettet ga han i rasende fart en beskjed som ikke var til å misforstå. Lipizzaneren sparker i sagmuggen igjen, smilte Luka for seg selv. Skjønt bildet av Ivos satte gestalt minnet ikke mye om en rasehests.
«Demoleringsekspertene plukker bilen fra hverandre og bringer alt relevant materiale over til kontoret mitt omgående, inkludert skiltene, søppelet og det hele,» meddelte den pensjonerte etterretningssjefen. «Selv beholder de en prøve av sprengstoffet for nærmere analyse. At jeg ikke lenger står på tjenestens lønningsliste er saken uvedkommende. For alt de vet kan jeg ha en honorær stilling som rådgiver for den nye ledelsen. Taushetsplikten deres gjelder uavkortet. Med andre ord vil skjemaveldet være mitt ansvar så lenge jeg oppholder meg i denne bygningen.»
«Da er vi i gang,» kvitterte Luka.
15
3
ESOP var en frittstående gruppe dataminerere som på oppdrag tittet andre i kortene der det forelå mistanke om lyssky virksomhet. Opprinnelig ment å være EUs elektroniske støttefunksjon til det nyetablerte Europol med hovedsete i Haag, men medlemslandenes juridiske ekspertise ville det annerledes. Navnet ble imidlertid beholdt da kjernetroppen av elektroniske snushaner på privat basis tok ideen med seg til Wien. Den kroatiske hærens egen spionmester hadde med hell benyttet dem ved flere anledninger, der hans egne begrensete ressurser kom til kort. Blant avdelingens mest minnerike hendelser var penetreringen av Uroboros-foretakenets ugjennomtrengelige brannmurer mot slutten av den jugoslaviske innbyrdeskrigen, samt manipuleringen av den serbiske generalens samband under fremrykningen nordover for å ta den dalmatinske kysten i en knipetangsmanøver.
Gruppen arbeidet i et skyggeland utenfor lovens rammer. Men så lenge de hverken etterlot seg spor, eller nyttiggjorde seg andres eiendomsrett til egen vinning, hadde ingen myndighetsperson løftet en forarget pekefinger mot virksomheten deres. Uoffisielt ville nok enkelte heller mene at ESOP i det skjulte bedrev en samfunnsnyttig innsats. Såfremt noen i det hele tatt var klar over hva som foregikk mellom veggene i den gamle habsburgerbygningen ved Donaus bredder.
Da Ulrich Biermans telefon ringte denne sene kveldstimen, og displayet til hans forbauselse viste at anropet kom fra den tidligere kollegaen Maria Roca, ante han at noe var i gjære. Nyhetene hadde for en time siden vist bilder av et brannherjet Zagreb, forårsaket av en kollisjon mellom en trikk og en tankvogn. Men kjente han den nøkterne Maria rett måtte det være noe ganske annet hun hadde på hjertet.
«Er dere klare for et nytt oppdrag?» spurte hun, etter først å ha beklaget seg over manglende kontakt gjennom mange år. Maria Roca, den gang fersk fra universitetet med magistergrad i statsvitenskap og historie, hadde vært Biermans nærmeste rådgiver på området, før hun stilte seg til tjeneste for fedrelandets militære etterretning da Krajina-serberne grep til våpen. Oppholdet var ment å være midlertidig. Med sine 42 år var hun fortsatt der, selv om Kroatia hadde levd i fred med naboene gjennom en kvart mannsalder.
«Kommer an på omfanget og graden av engasjement,» svarte han. «Noe dere skulle hatt ferdig i går?»
«Aller helst,» sukket hun. «Saken ramlet ned i fanget vårt i løpet av den seneste timen, og vi må smi mens jernet er varmt. Brifingen inneholder noen følsomme ord som jeg nødig vil se gjentatt på nettet.»
16
«Et øyeblikk.» Bierman koblet om til en sikker linje der krypteringen var nær sagt ugjennomtrengelig. Nerden som hadde skrevet programmet, Joop Slotermeer, påsto at selv datakraften i hans nyeste MacBook Air ville lete forgjeves etter nøkkelen. Hvis hun ringte fra en smarttelefon, fortrinnsvis iPhone, kunne han på sekunder installere den programbiten hun trengte for å snakke fritt, uten at de hemmelige tjenestenes aldri hvilende lytteposter ville skjønne en eneste stavelse.
Drøyt femten kilo sprengstoff midt i en folkemasse, plassert i hjulbrønnen til en kassevogn merket Public Press & Television PPT med falske skilt, foruten mulige DNA-spor knyttet til søppelet eller fingeravtrykk fra ukjente gjerningsmenn. Ikke mye å gå på, tenkte Bierman da Maria var ferdig. Hvis ikke CCTV-kameraene hadde fanget opp ansiktene deres idet de forlot kjøretøyet, såfremt slike fantes i nærheten av åstedet.
«Du ønsker altså å få gjennomgått mobiltrafikk og nettaktivitet mellom bestemte grupperinger for den seneste måneden,» gjentok han. «Heldigvis har vi systemer for den slags, så det hele ruller nærmest av seg selv. Simone vil løpende analysere råmaterialet fra det området du nå har skissert. Hvis noen kan finne nåla i høystakken måtte det være henne.»
Kroatia hadde i de senere år blitt et oppmarsjområde for flerkulturell immigrasjon, til bekymring og irritasjon blant deler av den stedlige katolske befolkningen. På nettet ble moskeenes inntog, sammen med religiøse hodeplagg, kalt smitten fra Bosnia. Synlige tegn på politisk avmakt og brolegging av veien for islamsk ekspansjon, mente bloggere, som advarte høylydt mot venstresidens ynkelige knefall i landets skjebnetimer da EUs port var blitt åpnet på gløtt. Foreløpig hadde ingen truet med aksjoner, men Bierman så ikke bort fra at slike ville komme. Britenes Defense League var høyresidens svar på problemet der i gården og kunne lett danne malen for liknende grupperinger. Hvorvidt ideen om slike hadde funnet veien til Kroatia, og den udetonerte bomben var en forsmak på hva landet hadde i vente, gjensto å se. Fra muslimsk hold hadde ingen martyrer foreløpig meldt sin ankomst.
«Jeg er sørgelig klar over at vi famler i blinde, men foreløpig har vi ingen signifikante spor etter gjerningspersonene,» kommenterte Maria. «Opptrede-nen deres tyder imidlertid på at det kan dreie seg om amatører.»
La oss håpe at de også er like løsaktige i kommunikasjonen seg i mellom, mumlet Bierman i sitt stille sinn, etter å ha lagt på røret.
17
4
Dalmatia med øyene og dalstrøkene innenfor hadde til alle tider vært underlagt fremmede makter. De fleste kom østfra, med unntak av romerne og senere venetianerne. Grekerne i syd tok sin andel, ungarerne i nord sin. Napoleon innlemmet landskapet i det italienske kongedømmet fra Istria til Kotor. I mellomtiden strakte det osmanske riket seg over større deler av regionen, før habsburgerne overtok nordområdene.
Den opprinnelige kystbefolkningen stammet formodentlig fra skytere og illyrere, før germanske og slaviske stammer rykket inn på 500-tallet. Germanerne trakk seg nordover gjennom alpene mens slaverne ble værende. En broket blanding av ulike kulturer, som omsider syntes å ha funnet sin form. Hvis ikke trykket fra den muslimske verden igjen skulle skape røre i de forholdsvis nybakte nasjonalstatene.
Religionskriger var ingen ukjent foreteelse i det tidligere Europa. Den enkeltes overbevisning om Guds eksistens, og hva han ville med sine utvalgte sjeler, syntes sterkere enn driften til å opprettholde livet blant de mest fanatiske tilhengerne. Hvorvidt EUs sekulære grunnholdning og overnasjonale forordninger var robuste nok til å dempe motsetningene over tid gjensto å se, tenkte Luka. Madrid og London hadde allerede vært gjenstand for meningsløse massedrap fra hjemmeavlede muslimer, indoktrinerte av de skriftlærdes agitasjon om at veien til frelse gikk gjennom martyrisme.
Al-Saud’ernes petrodollar fyrte opp under jihaddistbevegelsens notoriske handlinger for å holde dem unna sin egen dørstokk. Samtidig med at skogen av moskeer, den ene større og mer prangende enn den forrige, fikk stadig større utbredelse. Wahabismens selvforherligende budskap om rettroenhet var det sunnimuslimske Saudi-Arabias fremste åndelige eksportartikkel. Ikke bare innen moskeens vegger skulle Guds lov gjelde, men også på gaten ble sharia praktisert. Hva bosniske sunnier fikk merke under krigen i form av et selvbestaltet religionspoliti, der gjeldende sedvane brått ble satt til side.
Var gårsdagens hendelser svar på politikernes lemfeldige holdning til islamske fundamentalisters ambisjoner om verdenskalifatet?
Nylig hadde en forskrudd nordmann sprengt landets regjeringsbygning med en bilbombe, deretter slaktet sekstini medlemmer av arbeiderpartiets ungdomsfylking på en sommerleir. Til sammen nærmere hundre drept og et dobbelt antall såret. Når spenninger mellom ulike kulturer kunne føre til slike monstrøse handlinger i en ellers fredelig krok av verden, hva med aspektene for det tidligere Jugoslavia, som bar på en arv man helst ville glemme?
18
Kanskje den arabiske våren kunne bringe en forandring med seg. Men det ville neppe skje før salig kong Abdulaziz ibn-Sauds mannlige etterkommere ble flere enn antallet stjerner over sandørkenen Rub’al Khali, og statskassen ikke lenger kunne opprettholde elitens ekstravagante livsstil. Dersom Allah i sin tur beordret Muhammad ibn Abd al-Wahhabs mest hengivne budbringere til å overta fallittboet, ville bin Ladens eksesser i ettertid fortone seg som dovne bølgeskvulp mot fjerne strender. Hatet mot de vantro kom til å anta profetiske dimensjoner. Hvorvidt det også ville fenge blant Europas titalls millioner fastboende muslimer, var ingen gitt å si. Skulle det skje måtte man være forberedt på at den herostratisk berømte nordmannens meningsfeller ville finne det opportunt å bære ved til bålet.
Plinget fra iPad’en rev ham ut av de dystre tankene. Maria Roca sendte melding om at S&K var i rute. Hvilket betydde at hun personlig hadde levert sigarettpakkene og kaffebegrene fra kassevognen til laboratoriet for kartlegging av førerens og medpassasjerens DNA-profiler. Bestillingen var gjort som poste restanse, i tråd med Ivo Buravics protokoll.
Siden hemmelighold var absolutt nødvendig for ikke å virvle opp en masse støv hadde han foreslått noen enkle kjøreregler i sakens anledning. Vel vitende om den inngrodde rivaliseringen mellom forsvarets etterretning og kontraspionasjen måtte ingen av de to tjenestenes ledelse få innsikt i hvilken massiv tilintetgjørelse med uante tap av menneskeliv gamlebyen nylig var blitt spart for gjennom resolutt handling. Skulle dette havnet i TV-ruten ville ettervirkningene slått inn dørene til regjeringskontorene med styrke som fra et gammaglimt, på toppen av den fatale ulykken.
Frykt, panikk og kaos gjennom målrettet handling var terrorismens egentlige hensikt. De materielle ødeleggelsene kunne den rammete part lettere hanskes med over tid, som etter jordskjelv, tsunamier og andre naturgitte katastrofer. Hvis kollisjonen var ment å være innledningen til det store smellet hadde bakmennene relativt sett oppnådd lite, annet enn å gruble over hvordan en så enkel aksjon kunne slå så feil.
Årsaken hadde Ivo meddelt ham allerede tidlig på morgenkvisten, da rapporten fra bombeekspertene forelå. Sprenghettene, som øyensynlig stammet fra et gammelt militært lager, hadde enten ligget for lenge i et tærende miljø eller samsvarte dårlig med tenningsboksens spesifikasjoner. Ved kontrollerte forsøk hadde ingen av dem detonert, uansett hvilke remedier man benyttet.
Greit å få den beskjeden, hadde vært Lukas reaksjon etter å ha tilbrakt deler av natten med å gruble over hva som kunne ha hendt. Det heroiske, for ikke si dumdristige ved handlingen, ble dermed grundig avdramatisert. Sprengstoffet var som antatt en type RDX (Research & Development X),
19
trolig Semtex. Tsjekkisk fabrikat. Men hvilket parti og hvem det var levert til ville kjemiske analyser trolig avdekke.
Resultatet kom to dager senere, levert i en forseglet manilakonvolutt på Ivos kontor. Produsenten var ikke navngitt, men et firma som drev med fjerning av stålkonstruksjoner og armert betong hadde bestilt 600 kilo Semtex til sitt tidligere kontor i Mitrovica, Kosovo. Men etter NATOs straffebombing av serbiske mål som følge av massakrene i regionen hadde selskapets virksomhet tydeligvis opphørt. Ikke så underlig, lød Ivos syrlige kommentar. Sprengstoffet som ble brukt mot kosovoalbanernes boliger stammet trolig fra samme parti som i kassevognen. Dette var nå i forsvarets varetekt, nærmere bestemt ingeniørkorpsets. Ikke bokført siden det var et beslag og følgelig hadde ingenting å gjøre i forsvarets rigorøse regnskapssystemer.
Omfanget av skadene etter sammenstøtet mellom trikken og tankbilen var også på det nærmeste klarlagt. 19 døde og 87 såret, hvorav 26 livstruende. De materielle ødeleggelsene beløpet seg foreløpig til nær 420 millioner, kuna men sluttsummen var forventet å bli vesentlig større. Beskjedent i forhold til hvilke ødeleggelser bomben ville ha medført, foruten de menneskelige omkostningene.
«ESOPs skanning av Istria har foreløpig gitt små resultater,» kunne Maria melde over en kaffekopp på et stille sted noen kvartaler unna jernbanestasjonen. «Ingen aktivitet fra de høyrøstete under krigen, da mange ønsket en løsrivelse fra Kroatia. Man følte at stridighetene ikke angikk dem og protesterte mot å bære deler av omkostningene. Demografisk har regionen endret seg ganske mye de siste femten årene. Folk med penger har for en stor del overtatt de gamle steinhusene langs kysten fra Umag til Porec, Rovinj og Pula, samt Motuvon og andre borgbyer. De omtaler seg som istrianere og vil helst være seg selv nok.»
«Da kan vi trygt vende blikket mot syd og østover,» kommenterte Luka. «Høyreekstremister, venstreekstremister, hellige krigere og hva ellers har du? Morderbanden fra Krajina, med Goran Hadzic som sistemann ut, sitter nå i Haag. Men hva med ugresset i fotsporene deres, og hvilke frø måtte tenkes å spire blant befolkningen som ydmyket tok flukten under Operasjon Storm i nittifem? Siden bombematerialet opprinnelig befant seg på serbisk grunn kan det senere ha krysset broen over Ibar, og havnet i andres hender. Eksempelvis albanernes bosniske åndsfeller, eller serbiske voldsromantikere med røtter i Krajina. Flere svarte får enn rettsstaten har griller til.»
Maria tok frem iPhone’n, koblet den til nettet og googlet publicpress. Ingen treff, svarte programmet, etter å ha tygget på forespørselen noen sekunder. «Kun et innfall,» svarte hun på Ivos spørrende blikk. «Tenkte
20
kanskje at navnet på kassevognen refererte til en nettside. En av de mange med tvilsom propaganda rettet mot bestemte målgrupper.»
«Slike miljøer ikler seg gjerne lånte gevanter for å fremstå mer grenseoverskridende, alternativt bruker akronymer i samme hensikt,» nikket Luka. «Prøv for moro skyld ppt, som sto uthevet i enden av navnet.»
Pittsburgh Public Theater, med forkortelsen ppt i e-postadressen, kom opp på skjermen, foruten en rekke utenlandske institusjoner av offentlig karakter.
«Tenker vi overlater dette i sin helhet til Joop Slotermeer,» sukket hun. «Dataminering er ikke for amatører som oss.»
«Den dysfunksjonelle nerden,» smilte Buravic sardonisk. «Celeketics har aldri klart å forsone seg med tanken om å ha blitt rundlurt av en spirrevipp som knapt nok visste forskjell på feltmarskalk og brødskalk. Vi møttes etter krigen på strandpromenaden i Split. At ekspedisjonens skjebne skulle bli avgjort av noen tastetrykk var tungt å bære for en gammel kriger.»
Under felttoget for å avskjære Dalmatia ved Karlobag hadde generalen med velberådd hu valgt nattetåken over høysletten Licko polje som sin nærmeste allierte. I ly av denne kunne store styrker forflytte seg usett for patruljerende NATO-fly, som hadde til oppgave å holde området under oppsyn. Ulempen var at fremrykningen med dette foregikk i blinde. Altså måtte man ta elektronikken til hjelp for å holde orden på avdelingenes posisjoner.
Bevegelsene ble samordnet fra en kommunikasjonssentral i Trieste og formidlet via en kraftig signalmast til Celeketics kommandopost. Joop Slotermeer, som av andre grunner lenge hadde prøvd å finne en bakvei inn i andre deler av systemet, snublet tilfeldigvis over et aktivt program i bygningen til Uroboros Holding, der en rekke lysblink var i bevegelse langs en skråstilt akse med kartreferanser til det nordvestlige Kroatia. Det tok ham ikke lange tiden å fastslå at punktene var GPS-fyr tilknyttet tunge enheter som stridsvogner, artilleri og liknende. I samråd med Ivo hadde han manipulert signalene slik at hele bataljoner havnet på vidåtta. Forvirringen endte med at fremrykningen gikk i stå. Angriperen hadde dermed mistet overraskelsesmomentet, med fare for å havne i et bakhold.
«Generalen falt for eget grep i hendene på en klåfingret datasnoker,» presisterte Luka. «Et liknende stunt kan også gjøre susen i vårt tilfelle, forutsatt at Slotermeer oppdager mistenkelig nettaktivitet som på en eller annen måte kan knyttes til bomben. For øyeblikket befinner vi oss i et tåkeland der alle konturer er utvisket. Rester av DNA vil neppe gi treff i noen registre. Dessuten får vi ingen adgang til slike uten å måtte legge kortene på bordet.»
21
«Vi har bundet oss selv til masten i så måte, men hva ville alternativet ha vært?» spurte Ivo retorisk. «Parlamentarisk kaos, der alle hadde virret rundt uten mål og mening. Kanskje var det dette gjerningsmennene håpte på ved å la den ubrukelige bomben heller detonere i media. Når effekten uteble har vi skaffet oss et overtak som for all del ikke må skusles bort.»
«Antyder du at vi har med vennlige terrorister å gjøre?» kom det fra Maria. «Folk som leverer oss atten kilo høyeksplosivt materiale på døren, men ikke har til hensikt å skade noen?»
«Ingenting kan utelukkes,» repliserte Ivo. «Deduksjon er å eliminere det utenkelig, men her er lerretet for stort og uoversiktlig.»
«Alt som legges ut på Internet blir værende der i all evighet,» bemerket Luka. «Dataminering er blitt en av de hemmelige tjenestenes viktigste øvel-ser. Slotermeers jobb er å grave frem sporene, Simones å knytte trådene sammen. Finne de små hintene av substans i verdensvevens sladrespeil.»
«Før og under oppløsningen av Jugoslavia spionerte spionene i den fysiske verden,» ytret Ivo med et hjertesukk. «Glad at jeg er for min del er ute av dansen. En gammel mann har ikke hode for å lære seg de nye trinnene.»
«Men hvis bomben kun var ment som en advarsel, hva forteller det deg?» Maria ville ikke helt slippe tak i resonnementet hans. Ivo strøk seg over den ubarberte haken. Hvis kona hans, Zuhra, hadde levd ville hun aldri latt ham møte dagen med gråsprengt skjeggstubb.
«Slovenia,» lød svaret. «Grunnen til at Luka og jeg først rettet søkelyset den veien var Ljubljanas høylydte og vedvarende protester mot EU-søknaden vår. Hovedanliggendet deres var fri adgang til havet, hvilket de også fikk gjennom et makeskifte. Vi avsto havnebyen Koper i bytte for verdiløs utmark. Men stridighetene har fortsatt til denne dag. Hvorvidt særinteresser i Istria fortsatt styrer mot en delt løsning, betinget av et historisk ambivalent forhold til nabolandene, ikke godt å si. Så sent som til midt på femtitallet var halvøya som kjent underlagt Italia.»
«Som om ikke jeg har skrevet en grundig analyse vedrørende dette temaet,» minnet hun Ivo om. «Men vår gamle kjenning Crna Zemlja er ikke spesielt aktiv lenger. Uansett er løpet kjørt for separatistiske grupper av alle avskygninger, ikke minst takket være EUs ryggmargsrefleks mot ytterligere oppsplitting av regionen.»
«Hjernemassen forringes med årene,» unnskyldte Ivo seg. Han var vel kjent med Marias kompendium, bestilt av den daværende regjeringen. Hensikten hadde nettopp vært å avdekke hvorvidt den historiske grenselinjen mellom naboene i nord var egnet til å skape interessekonflikter.
22
«Jeg skjønner likevel Ivos betenkeligheter,» innvendte Luka. «Men i og med at ESOP ikke har oppdaget kompromitterende trafikk i noen del av regionen må svarene søkes annetsteds.»
«Merkelig at bilen ikke ble grundig sjekket ved noen av grensepostene,» undret Maria. «Har pressen immunitet i så måte? Hvis det er tilfelle kan hvem som helst frakte hva som helst til hvilket som helst bestemmelsessted. Ta eksempelet med kassevognene fulle av whisky fra Kypros til Knin, hvor de deretter ble omlakkerte i FNs farger og fortsatte nordover, tilsynelatende tomme. Hadde det ikke vært for kalamitetene i Senj, der stedets politimester havnet i klisteret, ville narkotrafikken deres aldri blitt oppdaget.»
«Han bidro også til en viktigere avsløring, riktignok uforvarende.» Luka ble fjern i blikket. «Men grenseovergangene mot Bosnia skal ha blitt kraftig forsterket etter likvideringen av sjeik Anwar Shaban i nittifem.»
«Mye kan ha forandret seg på mer enn femten år.» Maria himlet med øynene. «Men siden den formentlige reportasjebilen var på pletten så raskt etter brannen må den nødvendigvis ha oppholdt seg i nabolaget.»
«Oversiktsbilder fra luften mens den var underveis hadde vært til uvurderlig hjelp,» gryntet Ivo. «Men hvordan får man tak i slike?»
«Bierman hevdet under vårt første møte i hin hårde dager at ESOP allerede den gang hadde klonet programvaren til enkelte av NROs satellitter,» kom Luka i tanker om. «Problemet var at i samme øyeblikk de lastet noe av billedmaterialet ned ville haukene i det amerikanske sikkerhetsbyrået være over dem. Etter 9/11 er nok systemene i Fort Meade ytterligere skjerpet og mulighetene for å smugtitte tilsvarende redusert.»
«Jeg husker den bemerkningen,» nikket Maria, hun var allerede i ferd med å lete opp nummeret til Biermans sikre linje. To minutter senere smilte hun bredt, mens den ledige hånden viste V-tegnet.
«Han sender resultatene fra siste ukes passeringer til iPad’en min. I kampen mot terrorisme har vi og amerikanerne felles sak. Det holder å nevne Abdullah Azzams og Ayman al-Zawahiris navn for å be dem åpne arkivene. Finner de biler som passer med beskrivelsen vil ESOP få utskrifter med tilhørende kartreferanser.»
«Og likevel sier man at verden ikke går fremover,» gliste Luka polisk.
23
5
«Kaptein Skroza. Familiens svarte får. Ser man det.»«Hallo til deg også, Ivo. Luka ba meg stikke hodet inn som snarest når
jeg først var i byen. Du har ikke forandret deg mye på alle disse årene, hvis ikke hukommelsen spiller meg et puss. Kan hende det utsvevende livet mitt, mer presist stormfylla i en periode, har hatt sin virkning i så måte.»
«Så ille at Drzic ga deg avskjed i unåde,» nikket Buravic. «Så havnet du i helveteshullet Bosnia, fikk jeg høre ad omveier. Men etter oppvisningen din over Beograd ble det stille. Alle trodde du hadde omkommet i en flystyrt før Luka nylig fortalte meg at du fortsatt var blant oss. Mer furet og værbitt, riktignok. Forhåpentlig har du også rent av deg hornene og funnet fred med tanken på at de siste gjenlevende fra ondskapens regime befinner seg i Haag. Ratko Mladic måtte også gi tapt til slutt, etter alle årene på rømmen.»
«Under beleiringen av Sarajevo hadde Vesna, en annen skarpskytter som fikk meg på bena da jeg var lengst nede, ved en gitt anledning generalen på kornet,» sa Ante med et vemodig smil. «Hennes skjebne, og alt som deretter hendte, har jeg gjort mitt ytterste for å glemme. Men flammehavet forleden ble som et déjà-vu av krigens redsler. Så mange døde og sårete i løpet av de første sekundene kan jeg ikke minnes å ha opplevd. Selv når granatilden mot sentrale deler av den bosniske hovedstaden var på sitt mest intense.»
«Har du snakket med Luka etter dette?»«Hvordan det?» Antes stemme fikk et vaktsomt tonefall. Følelsen av å bli
konfrontert med en overhengende trussel gjenspeilte seg i blikket.«Vi tror ulykken var arrangert som et forspill til noe verre,» forkarte
Buravic. «Da redningsmannskapene hadde gjort hva de kunne, og politikerne inntok arenaen sammen med HRT, dukket det opp en fremmed reportasjebil med påskriften Public Press & Television. Selskapet var ikke registrert i noe register, så Luka tok affære. I hjulbrønnen til det da forlatte kjøretøyet kom han over nær tyve kilo ferdigrigget plastisk sprengstoff.»
«Gud hjelpe oss,» stønnet Ante. «Men her har dere holdt kortene tett til brystet. Avisene ville brukt krigstyper om funnet var blitt kjent.»
«Av åpenbare grunner kunne vi ikke la det komme på gata. Her i huset er jeg og Maria Roca de eneste som vet, og slik må det forbli inntil videre.» Ivo tittet på klokken. «Maria har bakgrunn fra et konsulentfirma i de hemmelige tjenestenes skyggeland. Jeg skal møte dem begge om ti minutter på en konoba like bortenfor her. Med ditt kjennskap til Bosnia ville det kanskje være nyttig om du også var med. Luka regner deg som del av familien etter alt dere to har vært sammen om.»
Blendet av det skarpe vårlyset utenfor måtte øynene tilpasse seg det mørke lokalet før detaljene gradvis trådte frem. Den ombygde vinkjelleren
24
åpnet ikke for gjester før fem om ettermiddagen, men døren sto likevel på gløtt. Luka vinket dem bort til bordet med et spørrende blikk mot Ivo.
«Så gutten gjorde alvor av besøket sitt? Godt å ha ham tilbake i folden. Dette er Maria,» sa han henvendt til Ante. «Regner med at Ivo har gitt deg kortversjonen av hvorfor vi er samlet her.»
«Vi snakket mest om tulipanene i parken,» svarte Ante og grep Marias utstrakte hånd. «Skulle ønske jeg kunne presentert meg som tidligere kaptein i den kroatiske hæren. Men kanskje det byr seg en ny anledning til å gjenopprette tilliten hos min gamle våpenbror. Alt han måtte ha sagt i mitt disfavør er den rene og skjære sannhet.»
«Så lenge det ikke utarter til koketteri,» smilte hun imøtekommende. «Vi har alle gjort våre feilvurderinger i kampens hete. Men du vant over Milosevic ved simpelthen å overleve ham. Hvilket er en bragd i seg selv.»
Eieren av konobaen var ute i diverse ærend for å skaffe råvarene til kveldens spiseseddel. Først da Luka hadde stengt ytterdøren tok Maria frem iPad’en fra vesken. Overvåkingskameraene i nærheten av brannsonen hadde enten strøket med i flammehavet eller var plassert i blindsonen for den parkerte bombebilen. Spørsmålet var om satellittene hadde fanget opp det fremmede kjøretøyet i sine dekningsområder.
Fotokvaliteten var i råformat med lav oppløsning. Likevel ga den et rimelig godt inntrykk av veisystemene sett gjennom Keyhole-satellittens teleskopøye fra hundre og nittifem kilometers høyde. Ulike transportmidlers form og størrelse var tydelig lesbare i sin monokrome, kontrastfattige gjengivelse. Men få eller ingen av dem syntes å korrespondere med objektet fra billedserien på bordflaten foran dem.
For sammenlikningens skyld hadde Ulrich Bierman i ESOP anbefalt dem å gjøre noen opptak av den aktuelle kassevognen fra oppstillingsplassens nærmeste hustak. Luka hadde tatt seg av dette og fått Maria til å overføre filen fra kameraet til iPad’en via en PC. Etter rute 64 la Ante hånden på Marias skulder og ba henne gå to klikk bakover i visningen. På en rasteplass til høyre i billedutsnittet hadde han oppdaget en mørk firkant ved skyggen fra en fjellknatt. Objektet befant seg i motlys, konturene var utflytende som følge av den varme soldisen, men foran hadde kameraet fanget opp en tydelig refleks. Blikkboks, tomflaske, eller den skrå frontruten til et kjøretøy?
Tre hoder bøyde seg over skjermen med Ivo som passiv tilskuer. Yngre øyne med skjermtrening var bedre egnet til å vurdere et todimensjonalt bilde bestående av punkter. Uten lesebriller fløt detaljene sammen til en grå, substansløs masse. Fjerne objekter hadde han ingen problemer med, selv gjennom et dioptersikte der dybdesynet ikke var til nytte.
25
«Bruk sideveis visning til samme koordinat,» foreslo Luka. Slotermeer hadde ordnet det slik at satellittens opptak fra én dag til den neste samsvarte i tid og sted. Med fingertuppen på skjermen kunne man bla lineært, så vel som i numerisk rekkefølge.
Ved dette tilfellet var lysforholdene annerledes. Nå kunne man tydeligere se en parkert bobil med oppslått bakdør og to personer sittende i hver sin klappstol ved en rykende grill. Pensjonister på tur, konkluderte Maria., før hun fortsatte søket vertikalt.
Fire timer senere var hele materialet gjennomgått med argusøyne. Mesteparten forkastet med unntak av to bilder tatt på ulik tid en halv dagsreise fra hverandre. Disse ønsket Luka å ta en nærmere titt på, bearbeidet i Photoshop til grensen for det mulige. Maria sendte anmodningen til Bierman, vedlagt fotografiene av den aktuelle kassevognen. Med bakgrunn i disse ville programmet kunne foreta en sannsynlighetsberegning om hvorvidt satellitten hadde funnet den rette. Ved deretter å plotte stedsangivelsene på kartet lot bilens bevegelser seg enkelt fastslå, både med hensyn til retning og rutevalg. Hva opprinnelsesstedet angikk måtte man ty til kvalifiserte gjetninger. Hvis ikke Slotermeers hyperaktive søking på nettet ga dem flere holdepunkter.
«Hva tror du?» spurte Ivo, før han og Luka gikk hver til sitt. Før møtet i konobaen hadde Ante vært samtaleemnet dem imellom med hovedvekt på hans mentale tilstand. Var han fortsatt den løse kanonen på dekk, eller hadde årene på småbruket i Bosnia gjort ham mer reflektert og moden?
Inntrykket Ivo satt igjen med etter det overraskende besøket tydet på det siste, men sårene etter krigsopplevelsene hadde etterlatt arrvev. Overlevende fra massakren i Vukovar bar fortsatt på tunge traumer. Terrorisert av serbiske tanks gjennom måneder, uten at noen kom dem til unnsetning. Som om dette ikke var nok hadde Ante også senere følt seg sviktet av sine egne. Et spionasjetokt i Krajina, der han egenhendig hadde satt en serbisk artilleristiling ut av spill og kartlagt fiendens øvrige posisjoner, var blitt møtt av hans overordnete med en likeglad holdning. Hvis politiske hensyn var noe å ofre livet for kunne han like gjerne ha latt humla suse. Hvilket han også gjorde, før krigens redsler igjen fikk grep om den mørbankete sjelen hans.
«Under den sindige overflaten er han en blindgjenger som under gitte omstendigheter kan komme til å detonere,» sa Luka ettertenksomt. «En utretter som ennå har til gode å bli påskjønnet for innsatsen. Desto større grunn til å få ham ut av lediggangen og inn i varmen. Ellers risikerer man at følelsene hans slår kontra, med de følgene det kan få for oss alle.»
«Mistenker du at han er innblandet i bombeaffæren?»
26
«Tanken har streifet meg,» innrømmet Luka. «Som du husker var han utdannet rakettingeniør. Av den grunn ble han hyrt av Stipe Mesic og Franjo Tudjman til sabotasjeaksjonen i Lijepo Brdo. Med sin kampvilje i striden for et fritt Kroatia kunne nok en person som Ante finne det formålstjenlig å gi samfunnet en advarsel mot å la landet gå på billigsalg til et skrantende Europa. Han kan nok om sprenghetter og hva ellers som skal til for å gi politikerne annet å tenke på. Men bløffen hans overfor Milosevic, da han truet med å slippe dødelige antraxsporer i luftrommet over Beograd, viser at han ikke er uten skrupler. Problemet er at man aldri vet hva slags grums den enkelte bærer på, eller i hvilke situasjoner det måtte komme til uttrykk. Ved å ta Ante inn i folden har vi ham under oppsikt. Så vil tiden vise om hans gamle jeg fortsatt er i vater. Etter alt han har gjennomgått er intet gitt på forhånd.»
27
6
Joop Slotermeer varmet fingrene på tekruset, åpnet og lukket hendene noen ganger og knekket knoker for å få ut stivheten. Vinteren satt fremdeles i veggene til den gamle steinbygningen, tross solens iherdige forsøk på å bryte jerngrepet. Hustrig nordavind ulte gjennom de gisne vinduene og stjal varmen fra panelovnen under. Men ullteppet over lårene og varme filttøfler gjorde sitt til å isolere mot kaldrøyken fra Donau.
Klar for en ny lang økt med graving etter gamle dataspor. Sikting og sortering av ulike strenger for å lete etter mulige sammenhenger. Han startet rutinemessig med å skanne den ungarske sikkerhetstjenestens overvåking av bestemte miljøer som kunne tenkes å utøve terrorhandlinger da en melding poppet opp på skjermen. Du har en uavhentet gevinst, lød teksten. Så Game Over-viruset prøver å komme seg gjennom ESOPs brannmur, smilte han diabolsk til skjermen. Her hadde avsenderen feilberegnet mottakerens evne til å slå slike barnslige forsøk tilbake.
Ved hjelp av et mineringsprogram man ikke fikk kjøpt hos Apple Store fant han nokså omgående ruteren til serveren, fravristet denne inntrengerens IP-adresse og skrev en melding: Godt forsøk, men ikke prøv igjen. Neste gang er spillet over for ditt vedkommende. Et eller annet sted, fortrinnsvis i USA, ville en datasnokers PC riste i grunnvollene før skjermen gikk i svart. En vennlig advarsel som vanligvis virket. Hvis ikke aktet han å mose all programvare til over grensen for å gjenopprette denne. En barnslig handling, ja vel, men god morgengymnastikk for hjernevindingene. Dessuten fortjente disse tullingene som terroriserte nettbrukerne å få seg en på nesen.
Bierman stakk hodet inn, rødroset av kulde så tidlig på morgenen. Han kastet et lengselfullt blikk mot vannkokeren før yttertøyet fant hengeren.
«Bildene?»«Sendt til Roca i går kveld, vasket og renset med Photoshops tryllestav,»
svarte Slotermeer. «Bilen stemmer med fasiten. På det siste opptaket er deler av logoen synlig, men knapt nok lesbar. lic pr ss & tel er tydelige nok. Resten er brutt opp av solens skyggespill gjennom en trekrone i veikanten.»
«Ellers noe som Simone bør kjenne til?»«Ikke foreløpig. Men jeg noterte meg en ny innføring i Allamvédelmi
Hatóságs filer over terrormistenkte. EU-parlamentets bygningen i Brüssel er havnet på rødlisten, knyttet til navnet Abu Mali, bin Ladens tidligere europasjef. Noe vi bør legge oss på sinne i disse ulvetider?»
«Kopier avsnittet og flagg det,» foreslo Bierman. «Styringsverk og forvaltning ser ut til å være i skuddlinjen akkurat nå.»
Først Oslo, deretter Zagreb. Hvis bomben hadde gått av, rettet Slotermeer seg selv. Skulle Brüssel være neste hadde erkefiendene gjort felles sak. Den
28
norske massemorderen var en ensom ulv, jihadbevegelsen et mangehodet vesen. I gråsonen mellom disse ytterlighetene lå et hav av misnøye, der handlingene ikke nødvendigvis var betinget av ondskap, men hat og frykt, selvrettferdighet og maktsyke, foruten avsky og mistro overfor den som i sin vankundighet tillot seg å ha en annen overbevisning enn deres. Altså måtte man lete i alle miljøer etter tegn på planlagt voldsutøvelse.
En halv dagsreise mellom stoppene. Bilen hadde kommet fra syd eller øst, kanskje et sted i mellom. En fire felts autoput skar seg gjennom landskapet mot Dubrovnik. Øst og vest for denne gikk et nettverk av bygdeveier på kryss og tvers mellom landsbyer, de fleste grusdekket. Med unntak av magistralen langs kysten, bygget av Napoleons ingeniører langs den romerske traseen i den korte perioden Dalmatia var underlagt kongeriket Italia.
Slotermeer la ut et virtuelt kart på skjermen og lot bilen finne korteste veien bakover til diverse avmerkete punkter. En nokså unyttig eksersis etter hans mening, men Simone hadde gjort seg visse betraktninger om hvor man burde lete. På statsnivå skulle hverken Bosnia, Montenegro, Serbia eller Makedonia ha noe uoppgjort med Kroatia sytten år etter frigjøringen. Altså kunne trusselen enten komme fra hardbarkete nasjonalister drevet av gammelt nag overfor myndighetene i Zagreb, eller grupper som var ute etter hevn for drapet på mannen som kunne ha gjenreist Islams innflytelse i Bosnia. I begge leirer hadde det lenge vært stille. Men dersom Kroatia kom overens med Brüssel om fullt medlemskap i den europeiske unionen ville dette slå porten igjen foran nesene på sistnevnte.
I de første krigsårene hadde Franjo Tudjman og Slobodan Milosevic hatt regelmessig kontakt med tanke på å dele Bosnia seg imellom. Siden Hercegovina historisk sett hadde tilhørt Kroatia, og hovedsakelig var befolket av kroater, syntes det rimelig at et oppløst Jugoslavia ble delt etter demografisk tilhørighet. Serberne argumenterte langs den samme linjen for endelig å bli kvitt arven etter tyrkerne. Begge regnet med å få stormaktenes støtte, siden ingen ønsket en muslimsk stat nord for Middelhavet.
Likevel nektet partene for en slik løsning noensinne var blitt diskutert. I praksis ville dette betydd at bosnjakene måtte fordrives eller drepes, og etnisk rensing hadde Europa dårlige erfaringer med. Likevel ble det gjort iherdige forsøk på nettopp dette, med massakren i Srebrenica som det endelige høydepunkt. Men også i Lasva-dalen, Ahmici og Zenica foregikk det ting som ikke sto på general Ratko Mladics merittliste. Hercegovineren Dario Kordic måtte bøte for disse ugjerningene med 25 års fengsel i Haag.
«Poenget mitt er at kroatene i regionen følte seg satt på sidelinjen av Tudjman,» forklarte Simone. «Etter først å ha kjempet deres sak gjorde han til slutt helomvending. Saken ble så politisk betent at han risikerte å bli slått i
29
hartkorn med Kordic og flere av hans militante forbundsfeller. Hvis en sammenslåing hadde funnet sted kunne det også hende at noen av disse partikameratene fra det hercegovinske HDZ ble skarpe utfordrere til presidentskapet. Sånn sett var det kanskje greit å holde dem på armlengdes avstand.»
«Alle veier synes å ende i det samme knutepunktet.» Slotermeer stirret konsentrert på skjermen. Han hadde knapt fått med seg halvparten av analytikerens utredning.
«Metkovic,» nikket Simone samtykkende «Et blomstrende handelssenter under det osmanske riket. Bosnia er bare en bindestrek unna Hercegovina.»
«Så her får man i pose og sekk, Mohammad og paven side om side.»«Ingen ukjent konstellasjon i de traktene.»«Skulle gjerne hatt det fordømte bilnummeret,» sukket Slotermeer
oppgitt. «Kjenningsbokstavene og sifrene sier at det tilhørte en 99-modell Opel Corsa fra Maribor, som senere ble vraket etter en utforkjørsel.»
«I terrorbransjen gis det ikke ved dørene.» Simone plukket noen gule blader fra en potteplante. «Foreløpig er det lite vi kan gjøre annet enn å sitte på hendene våre. Hvis ikke Ulrich eller andre har noen lyse ideer.»
Kanskje han selv hadde et og annet i ermet, tenkte Slotermeer, oppkvikket av flavanoidene i den svarte Darjeeling-teen. Når inntrengere på nettet var i stand til kapre andres datamaskiner ved hjelp av fristende agn, hvorfor ikke bruke Simones kunnskaper og Ulrichs sluhet mot det voldelige menasjeriet med et målrettet budskap og se om noen nappet? Verdensveven var langt fra ugjennomtrengelig for den som kjente krokveiene.
Fordypet i tanker om alt han hadde opplevd og blitt fortalt dagen i forveien ruslet Ante langs promenaden mot Maksimir-parkens katedral. Med sitt åpne landskap, kunstige dammer og frodige vegetasjon dannet den en lunge ikke langt fra byens larm, der sinnet kunne finne hvile. Men sporene fra infernoet var synlige også her. Den hete vinden hadde brakt med seg et tynt askelag, og den klebrige lukten fra utbrente bygninger hang fortsatt igjen på støpejernsbenkene, lampeposter og trestammer. Med tiden ville regnet skylle minnene bort og vegetasjonen ta til seg den luftbårne strømmen av sotpartikler, salter og forkullet plast. Foreløpig var det ingen mørke skyer å se på den blekblå, luftige vårhimmelen.
Det som plaget ham mest var den udetonerte bomben. Hvem kunne tenkes å kaste gode penger etter dårlige ved å la atten kilo Semtex gå fløyten på en så amatørmessig måte? Al-Qaida kunne man trygt se bort fra. Hvis noen der hadde hatt hånd om sakene ville sjokkbølgen ha felt trærne i parken, like effektivt som skurtreskeren i en kornåker.
30
Selv hadde han befunnet seg ved St. Markus-kirken, skrått over gaten for regjeringens residens, på det aktuelle tidspunktet. Hvorvidt den lave 1400-talls steinbygningen hadde kommet fra eksplosjonen uten større ødeleggelser var et annet spørsmål. Den hadde klart seg rimelig bra etter en nær fulltreffer fra luften før krigen var et år gammelt. Men skadene hadde vært utbedret da han senere traff landets president og Luka Franelic innenfor de aldersstegne veggene for første gang. Møtet hadde kommet i stand på oppfordring fra utenriksminister Mesic, hvor et planlagt raid mot serbernes rakettbatteri i det nordlige Bosnia sto på dagsordenen. Faller Zagreb, faller resten, hadde vært Tudjmans klare slutning den gang. Det samme kunne ha skjedd nå hvis bomben hadde virket slik den skulle, om enn med et annet siktemål.
Men hvilket? Et nærmere studium av de ulike komponentene kunne muligens gitt ham
en idé om kyndigheten til dem man hadde med å gjøre. Ekspertenes konklusjon med hensyn til sprenghettenes tilstand hadde vært klar nok. Allahs friskarer, med det flammende sverdet og påtatte selvrettferdighet, gjorde sjelden slike feil. Martyrenes bombevester var utviklet av spesialister og virket etter hensikten i minst nitti av hundre tilfeller. Så langt hadde befolkningen i den kroatisk-bosniske føderasjonen Hercegovina vært forskånet fra slike, det være seg i Mostar, Sarajevo eller andre steder, hvor jihadistene hadde skaffet seg fotfeste. Hva rikspolitikerne i Zagreb angikk sto de neppe på listen over utvalgte mål. Så lenge man ikke la hindringer i veien for etablering av stadig flere moskeer burde ingen der ha noe å frykte.
Krigens bunnfall derimot, som hadde dyrket hatet i ruinenes blodstenkte sedimenter og sverget hevn, var en mer sammenrasket gruppe. Selv kunne han vært en av disse, om ikke den langvarige rekonvalesensen på småbruket sør for Tamnava-elven hadde aktivert jordfeilbryteren hans før sikringen i hjernen kortsluttet. Naturen hadde gjorde underverker der alkoholens balsam kom til kort. Vasket ham ren innvendig, mens spriten bare ga midlertidig glemsel. Nå kunne han nyte et glass velfortjent hjemmebrent etter dagens dont, smake på luft full av ange og legge seg utslitt mellom kjølige lakener i det gamle steinhusets trygge favn. Livet med spett, hakke og skitt under neglene krevde ikke annet av ham enn bevisstheten om å være til.
Det gamle ekteparet, som hadde tatt seg av ham etter tumultene over Beograd, hjalp ham å finne stien til hans tapte selv på sin egenartete, stillferdige måte. I deres siste stunder fikk han gjengjeldt omsorgen deres som et helere menneske, uten selvforakt og anger. Men nok en gang raslet fienden med sablene, i samme stund som folket gjennom avstemning hadde gitt sitt samtykke til å bli det 28. medlemmet i den europeiske unionen.
Kroatene i Hercegovina var utelukket fra å delta. Historiske grensedragninger hadde ført dem inn i et skjebnefellesskap med naboene, der
31
separatismen ulmet lik glør etter en skogbrann i humuslaget under røttene. Til tider slo den ut i full flamme, som da broen i Mostar ble rammet fra luften og senere sprengt for å skille den kroatiske siden fra den bosnjakske.
Mange spådde denne dysfunksjonelle staten et kortvarig liv. En misnøyens smeltedigel, der konfliktnivået mellom folkegruppene til dels var uoverstigelig og rommet oppviglere av alle avskygninger. Særlig blant hercegovinere, som følte seg sveket av politikerne i Zagreb for ikke å ha gjort krav på det gamle hertugdømmet da Jugoslavia brøt sammen. Serberne hadde uten blygsel tilrevet seg en egen enklave øst for Sarajevo, Republika Srpska, men en tilsvarende manøver med hensyn til Hercegovina ble aldri foretatt fra kroatisk side. Begge ville hatt felles grense med moderlandene og kunne med tiden ha blitt innlemmet i disse, hvis det uensartete konglomeratet av ymse grunner skulle gå opp i limingen.
Man visste at det gjæret i enkelte miljøer, der følelsen av at regionen gikk baklengs inn i fremtiden hadde ført til motløshet og sinne over ikke å bli hørt. Kunne noen blant disse ha kjent seg kallet til å slamre igjen døren for Kroatias inntog i EU ved bokstavelig talt å feie Zagrebs folkevalgte av banen? I så fall var bombeaksjonen motivert av realpolitikkens unnfallenhet.
At tusener uskyldige hadde måttet betale prisen ville av opprørske elementer blitt betraktet som nødvendige omkostninger. Et mindre onde for et større gode. I det flerkulturelle Bosnia-Hercegovina hadde tidligere naboer og venner stått mot hverandre på ulike sider av etniske skillelinjer, som i verste fall også splittet familier. Kuler var billige og lett tilgjengelige. Kirkegårdenes tause gravmæler og massegravenes forvitrende knokler ga sjelden rettskraftige vitnesbyrd om henrettelsenes sanne natur, langt mindre gjerningsmennenes motiv og identitet. Drapene ble bare hvisket om eller tidd i hjel blant ofrenes etterlatte. Livet måtte gå videre, blodet vaskes bort. Men i frimureriet ble legender skapt, der graden av heltestatus var overens-stemmende med forbrytelsens størrelse og karakter.
Nordmannen som sprengte regjeringsbygningen i Oslo, og deretter pepret nær et hundretalls unge deltakere på en sommerleir med maskinpistol, hyllet massedrap som politisk virkemiddel. Kanskje han med dette også hadde inspirert andre til liknende dåd. Hvis bomben i Zagreb hadde gått av ville byens skjebne knapt nok blitt møtt med et hevet øyebryn blant militante ekstremister på disse trakter. Politikerne hadde kun seg selv å takke for at unnlatelsene deres endelig ble straffet.
Men hvordan kunne forøverne her har gått så grundig i baret? var det stadig tilbakevendende spørsmålet som murret bakerst i hjernen. Han plukket frem mobiltelefonen og ringte Luka. De ble enige om å treffes på den samme kneipen som under deres første møte. Han trengte å få luftet tankene sine for å høre den andres mening. Siden Hercegovina hadde vært
32
hans hjem i alle disse årene mente han å ha skaffet seg en rimelig god oppfatning om sinnelaget til den blandete befolkningen.
«Jeg har også undret meg over dette, men uten å finne et fornuftig svar,» var Lukas respons da sprenghettene ble nevnt. Ellers sa han seg enig i Antes resonnement om hvor i geografien bomben kunne ha kommet fra. Kroatene der, med Goran Hadzic i spissen, var hardbalne karer som hadde presset Tudjman til det ytterste for å tvinge igjennom en deling av Bosnia, der Hercegovina skulle tilfalle Kroatia. Tudjman var på sin side mer lydhør overfor stormaktenes signaler. Å legge hele eller deler av regionen i vektskåla kunne bli ensbetydende med Bosnias endelikt. Bedre å la tiden arbeide for seg enn å velge en serbisk løsning. På sikt skulle man ikke se bort fra at Hercegovina falt som en moden frukt i Zagrebs hender.
«Sprengstoffet stammet opprinnelig fra en virksomhet i Mitrovica,» opp-lyste han, og ba innehaveren om urtebrennevin til kaffen, men ikke uten et spørrende blikk på sidemannen først. Ante svarte med et beroligende smil.
«Skjønner bekymringen din, Luka, men den er for lengst utdatert. Alkoholen var et sidesprang. Noe jeg trodde skulle døyve skuffelsen over hærens manglende reaksjon på rapporten min fra Krajina. Da det senere gikk opp for meg at kommandant Drzic var bundet på hender og føtter i denne saken, så jeg virkeligheten i et annet lys. Vi var ikke rede til å kaste serberne ut av stillingene deres. Muligheten bød seg først etter at forhandlingene i Genève brøt sammen og Operasjon Storm ble iverksatt.»
«Så djevelen fikk aldri slått kloa i deg?»«Jeg oppførte meg umodent og fikk betale for det, så enkelt kan det sies,»
nikket Ante bekreftende. «En sløvet hjerne i en ustødig kropp kunne aldri ha truffet hva øyet siktet på gjennom kornet til et skarpskyttergevær. Langt mindre lekt katt og mus med amerikanernes kryssermissil over Beograd.»
Han nippet til glasset med lokal travarica. Urtene var annerledes enn i den hjemmebrenten han selv fremstilte. Gamlingens oppskrift, men med et innslag av rosmarin og jomfruelig koriander.
«Demonene fra den tid hilser heller ikke på meg lenger,» fortsatte han. «Med unntak av Otto, våpensmugleren som drepte Vesna i et bakhold. Selv var jeg partneren hennes under beleiringen av Sarajevo, hvor vi begge opererte som skarpskyttere. Senere forlot vi byen og slo oss sammen med geriljakrigerne i nord. Det var her Otto dukket opp med et tilbud om å kapre en russisk våpenlast som var ment for fienden. Vesna og jeg gjorde det vi var best til, men da russerne var nedkjempet vendte Otto seg mot oss. Vesna ble liggende igjen på bakken, skutt til døde av maskinpistolen hans. Selv slapp jeg unna med en kule i skulderen og rømte i et en-motors propellfly, maken til det jeg benyttet over Beograd. Tross smerten og blodtapet fikk jeg karet
33
meg over grensen mot Ungarn før bensintanken gikk tom. Turen endte på et sykehus i Pec, hvor den mystiske Tovar dukket opp.»
«Bankmannen Tibor Horvat.» Luka tømte glasset og fyrte opp en sigarett. Røykeloven ble liberalt anvendt på kneiper som i hovedsak serverte drikke. «Denne Otto har jeg faktisk hørt om. En tysk frivillig, som hadde meldt seg til tjeneste i den kroatiske hæren, men viste seg å være frilanser med tvil -somme hensikter. I Tuzla falt han for eget grep under plyndring av et para-militært våpenlager. En patrulje snublet over det stivfrosne legemet hans, halshugget med hodet hvilende mellom bena.»
Ante knep øynene sammen. Et dypt sukk slapp over leppene. Da han åpnet dem igjen var det som en skygge hadde lettet fra ansiktet. Huden kjentes glattere og musklene mindre anspent. Forræderen og krigsprofitøren hadde fått sin bekomst. Minnet om Vesna kunne legges til hvile.
«Du nevnte et foretak i Mitrovica,» minnet han Luka om. «På hvilken side av demarkasjonslinjen?»
«Serbernes. En tidligere entreprenør som blant annet drev med demoleringsarbeider i ruinene etter NATOs bombetokter. Hvor sprengstoffet tok veien da bedriften stengte vet vi ikke, før det omsider dukket opp her. Sprenghettenes opprinnelse har vi ikke klart å spore. I prinsippet kan bomben ha vært rigget i Zagreb like gjerne som et annet sted. Men spørsmålet ditt gikk vel mer i retning av et hvorfor enn hvor eller av hvem.»
«Kan hende er det bakgrunnen min fra den tekniske høyskolen som gjør det hele en smule forvirret.» Ante tygget ettertenksomt på underleppen. «La du merke til noe spesielt da du fjernet tennladningene fra den plastiske massen? Om noen eventuelt kunne ha tuklet med tilkoblingen i ettertid?»
«Jeg rusket dem bare ut for å bryte kontakten, hvordan det?» Luka stirret på ham med et spørrende blikk. «Ekspertenes dom var at futten hadde gått ut av dem, så det hadde likevel ikke gjort noen forskjell.»
«Det kunne ha gjort allverdens forskjell om potente ladninger var blitt byttet med defekte,» innvendte Ante. «Som da vi i sin tid saboterte det velfungerende tenningssystemet i serbernes mellomdistanseraketter ved å erstatte dette med Petar Juricas drepende innretning, under dekke av å være inspektører fra overkommandoen som handlet på vegne av den russiske leverandøren,» tilføyde han. «Hvis utøverne var profesjonelle hadde de testet en eller flere sprenghetter fra samme parti før bomben ble klargjort. Man lar ikke atten kilo Semtex gå til spille ved slumset, amatørmessig arbeid.»
«Du mener at en reddende engel kan ha grepet inn,» sa Luka tvilende. «I små, sammensvorne grupper er utbrytere sjelden vare. Men selvfølgelig, slikt hender. Selv den mest skrupuløse kan rammes av bondeanger når virkeligheten stirrer ham i hvitøyet.»
«Hva med bilen?»
34
«Den står nå der og ruster.» Luka fikk et muntert glimt i øynene. «Kanskje vi skulle legge en salgsmelding ut på nettet med et bilde som viser sideteksten under overskriften Knallpris! eller Salgsbombe! for å gi de skyldige en på snuten. Men spøk til side. Du har bodd i Hercegovina i alle årene etter krigen og vet litt om hva som rører seg der. Hva om du gjentok spionasjetoktet fra Krajina for å se hva du eventuelt kunne avdekke? Denne gang vil du ikke stange i en vegg av forspilte muligheter med en handlingslammet Drzic som motpart. Du vil trenge en iPhone og en iPad på min regning for å holde kontakten. Samt et kredittkort til en konto i Privredna Banka til dekning av løpende utgifter. Hva tror du om det?»
«Jeg skal likevel tilbake dit for om mulig å selge småbruket som tilleggsjord til en av naboene,» svarte Ante. «Men ikke gjør deg større forhåpninger om at noe vil dukke opp. Jeg har ingenting å gå på i motsetning til da, hvor det handlet om granatkastere og kanoner. Hva folk har i hodene sine er langt vanskeligere å få øye på.»
«ESOP har i oppdrag å saumfare nettet etter spor,» beroliget Luka ham. «Joop Slotermeer er en djevel i så måte. Finnes det mark i eplet kravler de ut av skjermen hans. Uroboros-affæren jeg nevnte for deg, samt general Celeketics overraskelsesselskap, rullet han opp med datamusen like virtuost som når Herbert von Karajan dirigerer statsoperaen i Wien. Poenget er vi ikke har folk på bakken, hvis eller når han måtte finne en ledetråd. HUMINT og ELINT i skjønn forening, høres ikke det greit ut?»
«Kunne være artig å gjennomtråle gamle trakter uten å se snurten av ser-biske stridsvogner,» nikket Ante megetsigende.
35
7
Katedralen fra 1217 er Kaptol-høydens landemerke, grunnlagt i sørøst-skråningen ved fundamentet til kong Ladislaus av Ungarns bispesete fra 1094. Navnet Kaptol har rot i det italienske ordet for kanonløp eller gruppe av kanoner, capitulum. Katedralen ble sterkt skadet under mongolenes herjinger i 1242. Festningsverket omkring kom først på plass mellom 1512 og 1520 til vern mot tyrkernes invadering av det habsburgske riket.
Hvilke tanker ville erkebiskopen i sin residens innenfor murene ha gjort seg om han visste hvor nære på dette praktfulle anlegget kunne ha gått over i historien, undret Luka, der han skrittet gjennom parken med den stive papirposen fra Apple Store i den ene hånden, ‘Rough Guide to Bosnia-Herzegovina’ i den andre, samt Antes nyslåtte Visa-kort på innerlommen. Dekkhistorien hans var frilanskorrespondent for redigering av den britiske reisehåndbokens neste utgave. Ellers skulle han opptre under eget navn, pass og annen ID. Snakke med folk om forholdene etter krigen, ta bilder, gjøre notater på iPad’en, og ellers ha toveis kontakt med ham og Maria via e-post.
Hvis samtalen kom inn på hans egen deltakelse i stridighetene skulle han bruke den til sin fordel, alt etter hvilket selskap han befant seg i. Bosnjakene ville like å høre om snikskyttervirksomheten hans i Sarajevo, kroatene om deltakelsen i de paramilitæres kamp mot serberne. Hans politiske holdning overfor hercegovinerne skulle være anti Tudjman og motstander av den sittende regjeringen. Kroatia måtte aldri mer styres av fremmede makter, det være seg Venezia, Wien eller Brüssel. Etter noen drinker kunne det hende at noen forsnakket seg og uforvarende satte ham på sporet av en mulig sammensvergelse. Hvis så skjedde skulle han rapportere i fortid ved å henvise til utbombete landsbyer eller sønderskutte kirketårn.
iPad’en var fra leverandørens side utstyrt med nødvendig programvare. Endringer i operativsystemet, samt andre tilleggsytelser, ville iCloud ta seg av når enheten var koblet til nettet. Brukerkontoen var allerede opprettet med kredittkortnummer, Apple-ID, passord og det hele.
Skjermen var på størrelse med en musmatte, tykkelsen omtrent det samme. Men siden den hverken trengte mus eller ledninger, kun brukerens lette berøring av den trykkfølsomme skjermen til å utføre alle operasjoner, var den mer hensiktsmessig enn en bærbar PC og tok mindre plass på kafé-bordene Ante stort sett kom til å benytte som underlag. Profilmessig passet den også bedre sammen med det øvrige pikkpakket til en korrespondent som reiste lett og tilhørte den moderne verden, hvor alle personlige eiendeler fikk plass i en enkel ryggsekk.
36
«Noe annet jeg trenger å vite,» spurte Ante, da de møttes på kneipen i forbindelse med overleveringen. Fingertuppen hans var allerede i kontakt med ikonene på skjermen og det bakenforliggende innholdet.
«Leiebil er bestilt og betalt for,» svarte Luka. «Volkswagen Jetta 1.6 med tanke på smale, kronglete bygdeveier.» Han overrakte Ante papirene samt et ordrenummer. «Resten er opp til deg.»
«I særdeleshet,» sukket Joop Slotermeer, da Ulrich og Simone forsvant ut av huset og etterlot ham alene til en uviss vandring gjennom nettets dunkle irrganger. Det var som å lete etter lysbryteren i et ukjent, stupmørkt rom.
De seneste par dagene hadde ikke avdekket stort mer enn en viss økning i trafikken for et par uker siden mellom ulike diskusjonsfora. Den ene i Tuzla-området, den andre ved Neretva-deltaet, skjønte han etter hvert av sparsomme stedsreferanser i enkelte innlegg. Hva han også merket seg var at bestemte ordpar stadig gikk igjen; vojna snaga og nasa zemlja.
I transkribert utgave foreslo oversetteren henholdsvis våpenmakt og vårt land. Her foregikk det tydeligvis en meningsytring om forsvar eller frigjøring med harde virkemidler, men av hva og på hvilken måte? I og med at Simone hadde lagt visse føringer for hvilken region han først burde konsentrere seg om kunne det neppe være annet enn den evige striden om Hercegovinas fremtidige status.
Han tastet inn ‘public press og lot oversetteren lete etter dekkende ord på det lokale språket i begge serverne. Ingenting dukket opp. Reportasjebil ga imidlertid treff i form av izvjestajno auto. For ham var imidlertid sammen-hengen uklar, men kanskje han kunne trekke veksler på Maria. Møysom-melig fikk han klippet og limt sammen brokker av hva som var blitt skrevet i sakens anledning, og sendte det hele til e-posten hennes.
Svaret kom etter tre minutter. Et medlem av en diskusjonsgruppe hadde en fetter som jobbet for den lokale TV-stasjonen. Reportasjeteamet hadde havnet i grøften langs en iset veistrekning nord for Jablanica. Resten var kommentarer knyttet til selve hendelsen.
Tid for å klippe hengelåser, tenkte Slotermeer. Et møysommelig arbeid, men e-poster inneholdt vanligvis mer sensitive opplysninger enn koseprat i det åpne rom. I henholdsvis Tusla og Metkovic holdt de to lokale leverandørene til. Følgelig var det grunn til å tro at godsakene var å finne på deres servere. I alle fall var det tidssparende å begynne der, så fikk det vise seg etter hvert hva som måtte dukke opp av relevante mønstre.
Fire kaffekopper og det dobbelte antallet daggamle sachertorten senere, dukket Ulrich og Simone opp etter møtet med revisor. Samtidig presenterte skjermen et foto av en kassevogn i profil, tatt utenfor et lakkeringsverksted. Med den ene hånden støttet mot hekken sto en smilende mann i kjeledress.
37
Hjørnet av et skilt med latinske bokstaver var synlig til høyre for posøren, vinkerett mot billedplanet og hardt beskåret. Men kameraet hadde i sin helhet fanget opp motivets kvintessens, selve grunnlaget for at bildet ble tatt – den nylakkerte logoen.
«Hva har vi her?» spurte Bierman med et blikk over skulderen, idet han hengte frakken over nærmeste stolrygg. «Du vil ikke si at det der kom seilende av seg selv gjennom cyberspace?»
«Intel Core i7-prosessoren er litt av en kodeknekker,» repliserte Joop. «Likevel tok det meg brorparten av dagen å åpne lukene til noen titalls tusen nettbrukeres postkasser og skanne innholdet i disse. Meg bekjent finnes det ingen ferdige programmer som kan lese tekst på bilder. Altså har jeg måttet skrive et eget haleheng til søkemotorens virkeområde.»
«Tenkte jeg det ikke,» kommenterte Bierman. «Men hverken bestillers eller utøvers e-postadresser er til å bli klok av, så faktisk er vi like langt.»
«Kommer an på billedoppløsningen.»Slotermeer zoomet inn på kjeledressens brystlomme, der lakkererens
emblem var synlig. Han dro pikslene til smertegrensen for hva de maktet å gjengi, før lesbarheten forsvant i tåke. Hadde mannens kropp vendt motsatt vei ville firmanavn, adresse og telefonnummer trolig fylt store deler av ryggtavlen, men her var det nærmest snakk om et broderi. Et filigransarbeid som kun et næropptak ville gjengitt noenlunde presist.
«Hva med Photoshop?»Slotermeer ristet på hodet.«Tror heller vi må ty til telefonkatalogen for å skaffe oss en mest mulig
komplett fortegnelse over slike enmannsforetak,» foreslo han. «Du finner dem nær sagt i hver eneste landsby, gjerne kombinert med reparasjoner av enhver art fra biler til traktorer, slåmaskiner og motorsager. Et uoversiktlig beite, for å si det slik. Men kanskje likevel verd et forsøk.»
Bierman stirret hardt på det digitale fotoet der Public Press & Television PPT skinte mot ham fra bilsiden i sin nylakkerte glans. Skuffelsen over å ha vært så nær overskygget Slotermeers gudbenådete talent til å finne frem i andres gjemmer. Her hadde det budt seg en sjanse av tusen til å snøre igjen sekken med den skyldige. IP-adressen hans var umulig å få tak i. Hvis ikke Joop også var i stand til å dra den kaninen opp av hatten.
«Da snakker vi om datakraften til IBMs supercomputer Watson, hvis du gjerne vil ha resultater i vår levetid,» kom det tørt fra datanerden. «Jeg tviler på at kjøp av en slik lar seg avskrive på vårt investeringsbudsjett. Men du kan jo nevne det for revisor ved neste korsvei.»
Man fikk heller satse på at bygdesladderen i brukernes nærområde kunne gi Luka Franelics utsendte et hint eller to, tenkte Bierman.
38
Ante hadde fulgt hovedveiene i innlandet mot Sarajevo, deretter videre til Travnik. Forfatteren Ivo Andrics fødeby, der også handlingen i romanen ‘Konsulene’ var hentet fra. Han sjekket inn på hotell Pahuljica, trestjerners og sentralt beliggende. Etter en forfriskende dusj og bytte av antrekk satte han seg i en krok under åpen himmel, med iPad’en og en nypresset appelsin-juice foran seg på bordet.
Underveis hadde Maria sendt ham en e-post. På temalinjen sto det tut-og-kjør. Spent åpnet han denne og ble ikke så rent lite overrasket da bildet av kassevognen traff ham midt i ansiktet. ESOP hadde funnet den på nettet, men hvor bildet var tatt hadde man ikke klart å avdekke. Lytt til grasrota, var oppfordringen hennes. Med hilsen og ønske om en god tur videre.
Mannen på bildet var åpenbart lakkereren, som hadde sent resultatet til godkjenning fra kunden. Det lille man så av omgivelsene ga ingen pekepinn om verkstedets beliggenhet. Man kunne ikke løpe rundt med dette og forhøre seg om noen kjente vedkommende uten å bli gjenstand for nærgående spørsmål. Men fantes det likevel en vei rundt, der nysgjerrigheten til andre kunne vekkes på en tilforlatelig måte?
Han mintes Lukas spøkefulle bemerkning om å legge bilen ut for salg. På bildet presenterte den seg rimelig bra, og personen kunne like gjerne være eieren. Men han trengte en ramme der kjøretøyet på bildet fremsto som et salgsobjekt. Enklest å la Maria gjøre dette fra kontorets Mac Book. En enkel overskrift samt noe få tekstlinjer med en stipulert pris, fiktivt firmanavn og telefonnummer. Dessuten hadde hun tilgang på Photoshop, som trengtes til retusjere bort logoen på bilsiden.
Han sendte henne et forslag uten annen begrunnelse enn at han forfulgte en idé. Før han rakk å drikke opp juicen lå den ferdige annonsen klar.
Ukens tilbud!
Skapvogn til godtkjøpspris, velegnet som bobil,innredet etter eget ønske. Pris: 8400 kuna, ferdig registrert.(utstyret kommer i tillegg.)
Firmaets adresse og telefonnummer var hennes egne. Til hans formål spilte det ingen rolle hva som måtte ha stått der, så lenge budskapet virket rimelig plausibelt. Mannen på bildet var objektet for oppmerksomheten, tilbudet unnskyldningen for at han selv kunne ta frem annonsen på skjermen, hvis eller når anledningen bød seg. Det han trengte i tillegg var en lyd som kunne styres fra bukselommen for å signalisere ankommet e-post. Timingen var viktig om stuntet skulle lykkes, uten at det virket påfallende.
39
Solen sto ennå høyt på himmelen. På tide å ta den nærmeste borgen i øyesyn, knipse noen bilder og gjøre seg sine betraktninger i egenskap av korrespondent. Han måtte smile av denne enkle, men ugjennomtrengelige kamuflasjen. Kanskje lå det et levebrød her, hvis skriveferdighetene og fortellerevnen viste seg å holde mål.
Uansett hadde han fått føle dette landskapet bokstavelig talt på kroppen gjennom den hasardiøse og strevsomme flukten fra fangevokterne sine etter massakren i Vukovar. Uten annet enn det han sto og gikk i hadde han satt kursen sydover. Sov i skjul om dagen, forflyttet seg om natten og spiste det han måtte finne av uinnhøstete rotfrukter på jordene. Til slutt var han så avmagret, forfrossen og utmattet at han i desperasjon ringte på en fremmed dør og ble tatt hånd om av en bosnjaksk familie. De ga ham husly og skyss videre til det foreløpige endemålet for bestrebelsene, Dubrovnik. Fra asken til ilden, kunne man kanskje si, i og med at Dubrovnik var under beskytning fra serbisk artilleri på den tid.
Og nå var han her, i byen ved Lasva-elven, hvor utsendinger fra det osmanske riket, habsburgerne og Napoleons imperium i sin tid hadde vaglet seg på fjellhyllene omkring for å spionere på hverandre. Men ruinene av festningsverkene skrev seg fra langt tidligere sekler, før krutt og kanoner ble tatt i bruk. Nå hadde disse en plass i guidebøkene som severdigheter fra svunne dager, da hellebardene kløvde fiendens hodeskaller eller stakk ham til døde med sin fryktete aksjonsradius. Mye blod hadde flytt når stridende tørnet sammen i nærkamp med lynende sverd, skjold og brynje. Til sammenlikning hadde snikskytterens hodeskudd etter oppløsningen av Jugoslavia gitt offeret en rask og smertefri død.
Han hadde opplevd en tilbakespoling av dette under sitt korte opphold i Sarajevo dagen i forveien. Byens ansikt hadde gjennomgått store forandringer siden den gang, da sønderskutte bygninger var et vanlig syn. Minnene satt så dypt at han nøyde seg med en rask spasertur i gamlebyen. Bombardementet av de sentrale delene hadde vart tre ganger lenger enn beleiringen av Stalingrad. Bygninger som inneholdt uerstattelige kulturminner hadde fått den hardeste medfarten. Hensikten var å fjerne alle spor etter tyrkeryngelen fra det Osmanske riket ved å bombe byen tilbake til middelalderen.
Hvis åsene rundt Travnik hadde vært filleristet av granater ville også middelalderborgens runde tårn og slanke minaret trolig endt på historiens skraphaug. Her sto de fortsatt like uanfektet med spydene pekende mot kveldshimmelen. Hvorvidt det skyldtes befolkningens etniske sammenset-ning, der byen så sent som på 1990-tallet i all hovedsak var befolket av kroater, sa de tause murene ingenting om. Men at århundrenes gang hadde satt sine spor var tydelig nok for en besøkende.
40
I skumringen ruslet han ned til bebyggelsen for å ta en pizza og notere inntrykkene fra en gryende virkelighet bortenfor den han selv hadde gjennomlevd. Sårene etter krigen var ennå ikke leget i store deler av befolk-ningen, og under overflaten gjæret motsetningene. Men i grøftekantene spirte de første vårblomstene, et tegn på at livet gikk ufortrødent videre.
På veien passerte han en suvenirbutikk med alskens krimskrams i hyllene. Sykkelbjeller hadde den selvsagt ikke, men muligens en noe enklere dings med passende lyd. Han fant en nøkkelholder i myk plast, som fløytet en strofe fra en kjent folketone når man klemte på den. At lyden var nokså fjern fra Apples eget varsel om mottatt melding fikk heller våge seg.
Som forventet var lokalet tynt besatt så tidlig i sesongen. Tre av åtte bord var opptatt. Selv valgte han det som lå nærmest toalettet, hvor trafikken av gjester nødvendigvis måtte passere, for å teste om ideen virket. Før pizzaen kom på bordet rigget han seg til med iPad’en til høyre og eksemplaret av Rough Guide, skrevet av Christopher Davenport i juni 2003, synlig foran seg. Han hentet frem Pages, et sideredigeringsprogram han hadde bestilt på nettet og betalt fra brukerkontoen. Teksten kunne han deretter legge i bokhyllen, som var Apples arkiv for dokumenter.
Davenport hadde på mange måter grepet tonen fra den tid, særlig der han beskrev en samtale med en skolelærer fra Vojkovici i et fjellområde utenfor Sarajevo. De hadde snakket om løst og fast mens glassene med hjemmebrent stadig ble fylt. Davenport utbrakte en skål for Bosnia. Verten hadde ikke respondert på dette, men i stedet svart med et Ziveli! Da briten senere spurte guiden sin om han hadde sagt noe galt og ba henne oversette uttrykket, fikk han til svar at ziveli betydde lenge leve oss. Mannen ønsket å være høflig, men var etnisk serber, og ingen serber skålte for Bosnia.
Davenport hadde møtt den uoverstigelige muren mellom etniske grenser. Å bryte dem ned tar tid, mente han. Et fromt håp, kunne Ante ha fortalt ham.
41
9
Luka hadde rutinemessig avlagt den kommunale opplagstomten for etterlatte kjøretøy en morgenvisitt for å sjekke om kassevognen fortsatt sto der. Fra den ble tauet inn og frem til i går hadde den vært parkert på 32 C, men nå var den altså borte. Et tilfreds smil kranset Lukas munnviker ved synet av det tomme feltet bak nettinggjerdet. Innhegningen var kun bemannet i kontortiden, altså måtte noen ha klippet hengelåsen før daggry og kjørt den usett gjennom porten.
Nøklene hadde vært fjernet fra tenningen og dørene låst da han brøt seg inn bak den skjebnesvangre ettermiddagen. Men hva eieren umulig kunne vite, så sant han ikke hadde sveipt interiør og understell med en detektor, var at den allerede samme kveld hadde blitt utstyrt med transpondere under hjulkapslene bak. Signalene fra disse ble hvert femtende sekund plukket opp av en GPS-satellitt, og kjøretøyets posisjon i målingsøyeblikket videresendt til en bestemt brukers digitale adresse. I dette tilfelle ESOPs, som igjen rutet dataene videre til Lukas iPad.
Han sjekket med denne så snart han ankom kontoret i kontraspionasjens anonyme bygning ved Park Stara Tresnjavka. Til sin overraskelse fikk han se at bilen hadde kurs nordover, motsatt av hva han hadde forventet. For øyeblikket sto den stille på en rasteplass ved motorveien gjennom Slovenia. Hvor man aktet å legge kursen videre gjensto å se. Trolig Istria-halvøya., alternativt Ljubljana. Hvis gjerningsmennene var å finne innenfor grensene til det tidligere Jugoslavia, vel å merke.
I postkassen lå det også en melding fra Maria, vedlagt annonsen hun hadde utarbeidet for Ante. Hans gamle våpenbror hadde tatt ham på ordet da han ba ham lytte til den lokale bygdesladderen. Uten firmalogoen fremsto bilen nøyaktig hva den ga seg ut for å være, skjønt hvordan Ante aktet å bruke annonsen fremkom ikke av e-postens ordlyd. Men skulle noen gjenkjenne personen på bildet kunne man nøste videre derifra.
Fire timer senere passerte kjøretøyet Trieste, forlot E 27, og svingte av ved Kozina mot Klanec. Her gikk veinettet på kryss og tvers i alle retninger, over landsbygda og mot sjøen. Men så lenge satellitten holdt øye med bevegelsene kunne man bare lene seg tilbake. Når endepunktet var nådd ville koordinatene fortelle nøyaktig hvor bilen sto parkert.
Han kunne be politiet plukke den opp og ta hånd om sjåføren under et eller annet påskudd, men det ville kun føre til en masse spørsmål han ikke var rede til å besvare. Raskeste måten å komme dit på var luftveien til Pula med et innenriks fly. Alternativt hyre egen transport fra et privat selskap, og leiebil videre derifra. Uansett ville situasjonen kreve et ekstra par øyne. Aller helst det dobbelte for en effektiv overvåking, men kompetente personer som
42
kunne stille på kort varsel vokste ikke på trær. Tomislav Baresa fylte begge kravene. For tiden jobbet han tre dager i uken som militær rådgiver i et konsulentfirma. Hvorvidt han også var ledig for andre oppdrag ville en rask telefonsamtale gi svar på.
Ante spiste en solid frokost før han la seg på veien videre. Testingen av annonsen kvelden i forveien hadde ført til at han kom i prat med en av gjestene, som i forbifarten hadde sendt ham et nysgjerrig blikk da folketonen stemte i fra nøkkelringens spilledåse. Han kommenterte tilbudet, men viste ingen interesse for mannen på bildet. Men stuntet hadde i alle fall virket.
Likevel var det et lotteri med ytterst små sjanser for å treffe en som kjente vedkommende. Et spill han nødig ville ha satt pengene sine på med håp om gevinst. Kanskje var oddsene noe bedre på landsbykafeene enn blant tilreisende i Travnik. Knøttsmå steder der alle kjente alle. Ikke minst håndverkerne, mekanikerne og andre, som lokalsamfunnene var så avhengige av.
Hvor utbredt og velfungerende dette nettverket var fikk han et slående eksempel på senere samme dag. Han hadde spurt seg frem ved småstedene langs veien om det fantes et bilverksted i nærheten og endte med en liste på femten adresser mellom Bugojno og Metkovic. Han noterte seg dem som drev med oppretting og lakkering, i tillegg til den vanlige virksomheten. Disse lå spredt over et større område med klynger av små landsbyer. Han begynte i nord og arbeidet seg sydover til solen duppet ned over åsene i vest.
Samme kveld satt han på en kneipe og ruget over et glass kirsebærvin da innehaveren kom bort og ba ham flytte bilen noen meter til venstre. Mannen ventet et lass med støpesand i løpet av nærmeste time, og dette skulle tøm-mes ved inngangen til gårdsplassen. Han sendte et skråblikk mot iPad’ens skjerm, der Ante via mobilnettet hadde lastet ned en artikkel med bilder av gamle festningsverk. Samtidig lot han det pipe fra nøkkelholderen.
«E-post,» mumlet han unnskyldende, og gled ned på setet igjen.Dette var tydeligvis nytt for innehaveren. I alle fall gjorde han ingen tegn
til å trekke seg tilbake mens Ante hentet frem annonsen.«Tilbud fra en venn som visste at jeg var ute etter et kjøretøy med
overnattingsmuligheter,» forklarte han. «Det blir mye reising i min bransje, så er ofte er det greit å ha sengen i nærheten.»
«Hva driver du med?» spurte innehaveren.«Skriver om hvordan Bosnia har hentet seg inn igjen etter krigen. Denne
er fra 2003, og forlaget planlegger en ny utgave.»Han henviste til eksemplaret av Rough Guide med blikket fortsatt rettet
mot annonsen. Verten lente seg over skulderen hans for å ta det magiske
43
brettet nærmere i øyesyn. Rene trolldommen. Her trengtes ikke engang knapper for å bevege seg fra det ene til det andre.
«Skulle tro det var gamle Pletikosa,» bemerket han, med pekefingeren rettet mot mannen på bildet. Men siden annonsen viste til en adresse i Zagreb måtte det nødvendigvis dreise seg om en annen.
«Hvem?» Ante kjente et sting av forventning.«Milos Pletikosa, billakkereren i Donji Mracaj. Visste jeg ikke bedre ville
jeg påstått at det var han. Men alle har visst en dobbeltgjenger, sies det.»«Jeg stikker og flytter bilen,» sa Ante.«Apropos seng, jeg har et ledig rom i etasjen over,» benyttet verten
anledningen til å si. «Hundre og femti kuna med frokost.»
44
10
Da kassevognens bevegelser opphørte i Sovinjak var Luka og Tomi Baresa på vei nordover gjennom Istria i en leid Opel Insignia fra flyplassen ved Pula. Mot sydøst, 450 km i luftlinje unna, sneglet Ante seg frem langs en svinget landevei gjennom kupert terreng mot Donji Mracaj.
Billakkereren Milos Pletikosas verksted lå i utkanten av landsbyen, mellom skogkledde fjellpartier og åpent sletteland. Ante trengte ingen ytter-ligere anvisning enn smatringen fra en vinkelsliper. Mannen slo av elektro-verktøyet og vippet opp visiret foran øynene da leiebilen rullet inn på gårdsplassen. Gnistregnet fra stålplaten, plassert over to bukker, opphørte.
Ante slo av tenningen, nappet til seg ryggsekken og steg ut. Mekanikeren sendte kjøretøyet et vurderende blikk, dro av seg hanskene og nikket mot åsen ovenfor.
«Opp dit?»I forlengelsen skimtet Ante en fjellstue, badende i soldis fra den vikende
morgentåken. Han ristet på hodet, åpnet ryggsekken og tok frem iPad’en. «Det gjelder tilbud fra en bilforhandler i Zagreb hvor ditt ansikt pryder annonsen,» sa han. «Jeg vil gjerne forsikre meg om at bilen ikke er stjålet før jeg eventuelt slår til.»
Han vekket skjermen til live, åpnet e-posten og tok frem annonsen. Pletikosa så mildt forvirret ut, som om det hele var en dårlig spøk. «Hvordan i all verden fant du frem hit?»
«Eieren av et vertshus like nord for her gjenkjente deg på bildet,» svarte Ante. «Han kom bort til bordet mitt i et annet ærend da jeg satt med tilbudet foran meg og reagerte med det samme. Men kan du bekrefte at det virkelig er deg, ikke bare ditt alter ego?»
Lakkereren strøk en skitten hånd gjennom den tynne manken.«Jeg hadde et oppdrag for en kunde i Metkovic som trengte et firmanavn
på en bil maken til denne,» sa han langsomt. «Public Press & Television, tror jeg det var. Før vedkommende hentet den sendte jeg en e-post til godkjenning, men på dette bildet er teksten borte. At bilen nå skulle være til salgs i Zagreb skjønner jeg ingenting av. Kanskje den bare skulle brukes midlertidig til en eller annen jobb og deretter avhendes.»
«Er fargen den samme?»«Må være omlakkert med tanke på salg, men ellers ja. Siden teksten er
borte, mener jeg.»«Har du navnet og adressen til oppdragsgiveren?»«Ligger på maskinen, hvis jeg ikke har slettet dem. Men forhandleren i
Zagreb har vel en kjøpekontrakt,» tilføyde Pletikosa.
45
«Med en eller annen,» nikket Ante megetsigende. «I slike saker gjelder det å holde tunga rett i munnen.»
Adressen i Metkovic viste seg å være en steinbygning under renovering, der tak og bjelkelaget mellom etasjene manglet. Så mye for ingenting, tenkte Ante nedslått. Og siden bilforhandleren i Zagreb var et fantasiprodukt stoppet alle sporene her. Egentlig ikke det minste rart når man visste hva bilen hadde vært lastet med. Men Luka måtte få beskjed om det mislykte resultatet av en lovende mulighet. Så fikk man heller se hva ESOP kunne fiske opp av mudderdammene på Internett.
Skjønt spilte det noen rolle om gjerningsmennene ble tatt, så lenge katastrofen var blitt avverget og sprengstoffet lå trygt forvart i en innbruddsikker militær bunker? Det eneste fornuftige han kunne foreta seg i forlengelsen av dette var å kontakte naboen med tanke på salg av småbruket. Med andre ord vende nesen nordover igjen.
I vest parkerte Luka leiebilen ved nærmeste tettsted til nullpunktet. GPS-signalet lå rundt fire hundre meter lenger fremme. Skapvognen var ikke å se. Omsider fikk de sirklet den inn til en gammel driftsbygning med en tre meter høy dobbeltdør i værslitt tre samt åtte kraftige gangjern. Døren var også delt på tvers for lettere å håndtere når den fulle høyden ikke var i bruk. I mørket innenfor skimtet de kjøretøyets bakpart mellom håndkjerrer, redskaper og gammelt høy. Eneste tegn til liv var duene som hekket i steinmurenes nisjer.
At kassevognen virket hensatt på ubestemt tid sa sitt om behovet for kontinuerlig overvåking. Men bygningen måtte nødvendigvis ha en eier som lot seg oppspore i et kommunalt arkiv. Fra sitt tidligere liv og oppvekst i Trieste mente han å huske at Pula var Istrias administrative senter. Men å dra dit i eget ærend for å kjempe mot byråkratiets inngrodde sendrektighet var bortkastet møye. I stedet kunne han trygt overlate jobben med å finne eiendommens tinglyste skjøte til ESOPs dataoperatører.
Han tok noen bilder av bygningen rund baut, noterte GPS-posisjonen og veistubbens navn. Deretter fulgte de sine egne fotspor i motsatt retning til husklyngen hvor bilen sto parkert.
«Vi stopper for et måltid underveis, Tomi,» sa han til Baresa. «Rovinj har et par trivelige utesteder som sikkert er åpne for lunsj når vi kommer dit. Kassevognen har vi kontroll på så lenge transpondernes batterier virker. De korte signalene trekker nesten ingen strøm. Bedre å spore opp bygningens eier enn å bli hengende rundt i nabolaget med kikkert.»
«Kan dette ha vært en dekkoperasjon for å sende oss ut på villgåsjakt?» undret Baresa. «Eller ble den fjernet fra opplagstomten med tanke på desinfisering av fingeravtrykk og liknende?»
46
«Da er man ute i seneste laget siden DNA-analysen allerede foreligger,» sa Luka. «Vi fikk den tauet bort nokså omgående, etter først å ha sikret oss diverse tomemballasje der overflaten kunne tenkes å ha rester av fingerfett. Men dette kommer jo først til nytte når en pågripelse foreligger. Så langt er det ingenting som tilsier at en slik er nært forestående.»
Luka manøvrerte forsiktig mellom steingjerdene og ut på den asfalterte veien. Noen hundre meter lenger fremme delte denne seg i et Y-kryss, hvor en kort snutt førte videre inn på E 751 mot Rovinj og Pula. Telefonen plinget. Anroperens ID viste Skroza. Luka blinket inn til siden og satte bilen i fri. Han leste den korte, men utfyllende meldingen med et dypt sukk.
«Ante,» sa han, idet bilen rullet ut på veien igjen. «Han klarte på snedig vis å oppspore billakkereren og fikk ristet ut bestillerens adresse, som viste seg å være en tom bolig under ombygging i Metkovic. Her har vi en firkant med ett hjørne i Zagreb, ett i Istria, ett tredje sydvest for Travnik og det siste ved Neretva-elvens utløp. Hva annet kan man utlede av dette enn at kassevognen har hatt en omflakkende tilværelse?»
«Bortsett fra de defekte sprengsatsene synes aksjonen å være godt planlagt,» kommenterte Baresa. «Det uforutsette har likevel en egen evne til å dukke opp ved en eller annen korsvei. Du husker hva Vinko, Boris og jeg ble vitne til under Operasjon Storm i nittifem, og hvilke følger det fikk for vår mest folkekjære minister mange år senere?»
«Jeg merket meg den brå avskjeden,» istemte Luka med et innfult smil. «Vi kan jo minnes historien under lunsjen, før maten kommer på bordet.»
* * *«Tomislav, er det virkelig deg?»
Tomislav Baresa stoppet uvilkårlig ved lyden av den ukjente stemmen og kastet et blikk over skulderen. En ung kvinne på vei til å bli voksen møtte det spørrende blikket hans med undring. Han syntes det var noe kjent ved ansiktet, men vagt, som om det tilhørte en annen tid. Hun på sin side var i ferd med å unnskylde seg over å ha forvekslet ham med en annen. Men siden navnet hans hadde vært på leppene hennes kom det ikke ut av tynn luft.
«Jelena?» sa han prøvende. Hun nikket ivrig. Han krysset den smale, bro-lagte gatestumpen mot torgallmenningen og studerte henne inngående. De høye kinnbenene og mandelformete øynene minnet ham om noe han helst ville glemme. En rykende ruin med to forkullete menneskekropper, begge henrettet av skudd gjennom bakhodet. I blikket hennes kunne han fortsatt lese sorgen og fortvilelsen over tapet av foreldrene den fatale maidagen i 1995. Hun var knappe fire år den gang, men den eneste som kunne ta an-svaret for sine to mindre søsken. Synet av de tre forkomne skapningene som
47
klamret seg til bjelkelaget under gulvet i gjødselkjelleren var så hjerteskjæ-rende at hverken tid eller avstand kunne fjerne det fra netthinnen.
Kampen om Vest-Slavonia, og dermed samlingen av et splittet Kroatia, var på det nærmeste over da denne hendelsen fant sted. Ingen selvstendig stat kunne i lengden leve med en selvbestaltet utbryterrepublikk i sin midte, hvilket en rekke resultatløse forhandlinger til overmål hadde demonstrert. Til sist mistet regjeringen i Zagreb tålmodigheten. Lederne for denne serbiske enklaven var ikke til å rokke og visste også hva følgene ville bli. Da den kroatiske hæren, støttet fra luften, tidlig neste morgen slo til med overvel-dende kraft, fant den området mer eller mindre øde. Krajina-serberne hadde tatt flukten allerede kvelden i forveien med alt de kunne frakte av eiendeler, men latt sine gamle bli igjen. Under et fremskutt patruljetokt med Baresa i førersetet, hvor hensikten var å avdekke fiendtlige stillinger i den sørøstlige sektoren, kom man over det nedbrente gårdshuset i det fjerne. Hvis ikke Jelena, beordret av sin mor, hadde tatt søsknene med seg ned i gjødselkjelleren og bli der til mørket falt på, ville hele familien trolig vært utslettet.
Nå, seksten år senere, ville altså tilfellet at de to skulle møtes igjen. Bare-sa visste at ungene i mellomtiden var blitt tatt hånd om av ulike fosterfa-milier, med tett oppfølging fra det lokale barnevernet. Til gjengjeld kjentes det både godt og befriende å se at livet tydeligvis hadde fart pent med henne. Likevel følte han seg en smule beklemt, redd for at gjensynet skulle åpne gamle sår. Men han kunne ikke takke nei da hun inviterte til en kopp kaffe på den stedlige iskrembaren tvers overfor torgbodene.
«Hvor ble det av dere etterpå?» spurte hun og rørte sukkeret inn i et krus cappuccino med mekaniske bevegelser, som om tankene ikke var helt til stede. Baresa nippet til sin doble espresso.
«Da felttoget var over gikk vi hver til vårt,» svarte han. «Vinko gjenopp-tok jobben som slakter, Boris videreutdannet seg fra speditør til råvare-mekler i metallbransjen, og selv er jeg militær rådgiver i et konsulentfirma. Vi lærte litt om strategi og taktikk av våre amerikanske kolleger under for-beredelsene til det avgjørende slaget.»
Sammen hadde de tre utgjort kommandoenheten som kom henne og søsk-nene til unnsetning. Det undret ham at hun fremdeles husket navnene deres etter alle disse årene. Han ble ikke mindre forbløffet da hun også ga til kjenne at hun visste hvem den ene gjerningsmannen var.
«Jeg glemmer aldri stemmen hans da han fjernet luken over gjødselkjel-leren og sa noe til kameratene sine om å undersøke de andre uthusene,» forklarte hun. «Etter det siste regjeringsskiftet hørte jeg ham igjen, denne gang på TV. Hvordan et slikt udyr kunne bli landets kulturminister overgår
48
min forstand. Men det sies at enkelte lot seg kjøpe av motparten for å drepe sine egne. Weekend-tsjetniker, var det ikke dét de ble kalt?»
«Noen regnet vel med at Milosevic skulle bli den nye Tito og valgte side deretter,» nikket Baresa. De flest kollaboratørene hadde imidlertid gjort seg usynlige etter oppgjøret og fikk indirekte unngjelde ved at huset deres ble sprengt i nattens mulm og mørke, og restene jevnet med jorden før morgen-gryet. Men enkelte slapp unna enhver form for straff ved å bedyre sin udelte patriotisme. Med velfylte lommer og et nettverk av sammensvorne kjøpte de seg posisjoner der ingen kunne røre dem, så sant ikke bevisene var utvety-dige. At Jelena mente å ha husket stemmen hans betydde lite i rettslig sammenheng. En sterkt traumatisert fireårings vitneprov fra den gang ville neppe bli tillagt vekt. Men det neste hun sa fikk ham til å spisse ører.
«Idet han trakk seg bort fra luken ble den høyre skulderen hans, som singleten ikke dekket, opplyst av en lysstrime fra gluggen på kortveggen. Der fikk jeg et glimt av en tatovering som minnet om en drage, eller en orm med vinger. Synet varte bare et kort sekund, så jeg kan ikke være sikker. Men tegningen var tydelig nok i seg selv.»
Kanskje snarere det siste, tenkte Baresa mørkt. Uskoci var betegnelsen på habsburgske leiesoldater under forsvaret mot den ottomanske ekspansjonen i middelalderens Europa, utposterte langs den såkalte militærgrensen, med hovedkvarter i borgbyen Senj ved den dalmatinske kysten i nord. Uskok var en som hoppet inn i fiendens leir for å gjøre mest mulig skade og deretter forsvinne. Huggormen Poskok hadde urettmessig fått et navn som antydet at den spretter. Men det var kun i folketroen et slikt kunststykke lot seg gjen-nomføre av et så muskeltungt reptil.
Likevel kunne den ha inspirert løse grupper av kyniske besteborgere til å kaste kontorjakken i helgene, iføre seg kamuflasjeuniform og jakte på blan-dete ektepar, fortrinnsvis der den ene parten var muslimsk bosnjak. Det bur-de ikke forundre noen om enkelte hadde tatt skrittet fullt ut ved å la seg tatovere med en mytisk fremstilling av denne huggormen, nettopp for å tilkjennegi et åndelig slektskap med fortidens geriljakrigere mot islami-seringen av Balkan. Et uhellig frimureri med fatale følger for dem det gikk utover. Jelenas foreldre tilhørte denne kategorien, der moren var etnisk bosnier. At begge etter oppløsningen av den jugoslaviske føderasjon hadde rett til kroatiske pass og statsborgerskap gjorde neppe noen forskjell i angripernes øyne.
Hvis landets kulturminister skulle ha blitt avslørt som en av disse ville TV-seerne reagert med både vanntro og forskrekkelse. Hans vinnende vesen og den varme, fulltonende, lett forførende stemmen var elsket av mange og hadde løftet ham høyt på meningsmålingene. At den overveldende sjarmen hans like gjerne kunne være psykopatens kjennetegn måtte også tas i
49
betraktning. I Baresas øyne og ører var fremtoningen hans nesten for god til å være sann. Hvis den kroatiske folkesjelen kunne sies å ha et særtrekk var det snarere en reservert distanse. Men her sto man muligens overfor et beregnende naturtalent som visste å sno seg i systemet, fjernt fra sinnbildet av den dvaske, dog svært dødelige ormen.
To uker senere spiste han middag med sin gamle venn og våpenbror Luka Franelic gjennom fem lange, blodige år på en hyggelig restaurant i gamle-byen. Luka var fortsatt i den militære etterretningstjenesten, med Bosnia som hovedansvar. Begge delte oppfatningen om nødvendigheten av en grense-endring, der den serbiske enklaven ble en del av Serbia mens Hercegovina burde tilfalle Kroatia. Uenighetene mellom de tre folkegruppene i den tidligere jugoslaviske republikken var til tider så amper at politikerne hadde et svare strev med å oppnå konsensus i viktige saker. Dermed ble staten hengende etter i den forandringens vind som blåste over regionen.
«EU kan ikke til evig tid administrere seg bort fra problemene,» gryntet Franelic mellom to munnfuller lammestek med spinat. «Hverken serberne eller kroatene der betrakter seg som bosnjaker, og der ligger kjernen til stri-dighetene. Så lenge vi alle var erklærte jugoslaver ble etnisk tilhørighet av mindre betydning. Vi giftet oss på tvers av slike skillelinjer, uten at det førte til stridigheter i familien om hvilken nasjonalitet barna skulle ha.»
«Apropos det siste, Luka, har du noen gang støtt på en gruppe frifanter, inspirert av uskok’enes kodeks om å forsvare kristenheten mot muslimsk innflytelse, som ved å utrydde blandingsektepar samt avkommet deres når den ene av foreldrene var bosnjak?» spurte Baresa, med referanse til Jelenas traumatiske historie. «Hun mente å ha sett en tatovering av et fabeldyr på skulderen til den ene drapsmannen, i form av en drage eller en orm med vinger. Poskok’en er jo i folkloren kjent for å kunne hoppe fra tre til tre og slå til med dødelig kraft fra oven.»
«Den forsyner seg grovt av fugleegg og unger, men angriper bare når den føler seg truet,» presiserte Luka. «Ellers kjenner jeg ikke til at en spesifikk gruppe weekend-tsjetniker opererte etter en slik modus, langt mindre hadde utstyrt seg med spesifikke kjennetegn.» Skjønt én person kunne muligens opplyse dem, mente han, fisket frem mobilen, konfererte registeret og slo et nummer. «Mannen var en artist med nålen i sin tid, og en prikkskytter av rang i spesialstyrken. Geværet la han på hyllen da krigen var over, men fort-satte med tatoveringen, bortsett fra av halvfulle jentunger som i et øyeblikks overmot ba om slibrige dekorasjoner på obskure steder. Da fikk overførings-bilder heller gjøre nytten. Å ta liv når det krevdes var så sin sak, skjending av yppige kropper i puberteten en hån mot skaperverket, mente han.»
Telefonen ringte lenge og vel før noen svarte i den andre enden.
50
«Mile? Luka her. Har noen i bransjen, deg bekjent, tatovert en orm utstyrt med vinger på skuldrene til mannspersoner?»
«Her i Zagreb? Det foresvever meg at en slik var på moten for et par tiår siden, fortrinnsvis blant Dobroslav Paragas tilhengere. En løst sammensatt gruppe yngre menn, antakelig med tvilsomme hensikter. Du sysler vel ikke med planer om å melde deg inn i brorskapet?»
«I så fall er jeg vel litt sent ute,» bemerket Luka sarkastisk. «Men du kjenner altså ingen av disse.»
«Slik jeg har forstått det opptrådte de under fingerte navn,» konkluderte tatovereren. «Dessuten har nok de det gjelder i mellomtiden fått motivet fjernet med laser for å unngå plagsomme spørsmål i saunaen.»
«Der har du svaret ditt, Tomi,» kom det megetsigende fra Luka, idet han puttet telefonen i lommen. «Gjerningsmannen og medhjelperne hans ville neppe kunne trekkes for retten på grunn av bevisets stilling.»
«I det minste må vi anta at hun snakker sant med hensyn til hva hun så og hørte,» sa Baresa ettertenksomt.
Lokalet begynte så smått å fylles, men det nærmeste sidebordet sto fortsatt som reservert. Baresa holdt vekselvis øye med armbåndsuret og inngangsdøren, mens tankene syntes å være et annet sted.
«Venter du noen, Tomislav?» Luka tittet opp fra dessertskålen med en spørrende mine.
«Vedkommende jeg adresserte i forbindelse med drapene,» svarte han stivt. «Vår alles folkekjære kulturminister pleier å spise her på denne tiden, sammen med sine nærmeste klakører. Sentralt plassert ved sitt faste stam-bord, hvor han både kan bli sett og være på hils med de øvrige gjestene.»
Luka la hodet på skakke med et ormesmil i den ene munnviken.«Aner jeg en aldri så liten dialog her til ære for nevnte følge?»«Jeg akter ikke å la ham dø i synden,» mumlet Baresa sammenbitt. «Om
det fellende beviset skulle være fjernet skal han likevel vite at noen der ute kjenner identiteten hans fra en grumset fortid og kan dolke ham ved hjelp av pennen. I så fall ville hans ettermæle være grundigere smadret enn om han hadde havnet på tiltalebenken.»
«La oss bestille et par ekstra flasker vin for å gi oss en grunn til å være høyrøstet,» foreslo Luka og vinket på servitøren. «Du er fortelleren mens jeg spiller annenfiolin. Start med litt lavmælt mimring om opptakten til Ope-rasjon Storm, hvordan vi slo til med alt vi hadde av bakkestyrker, fly og det hele fra alle kanter samtidig, og fortsett med opprenskningsaksjonen, der du, Vinko og Boris kom over det nedbrente huset nær den bosniske grensen. Jeg slenger inn et spørsmål hist og her, som den uvitende personen jeg er ment å være. Vi skrur opp volumet og blir veldig engasjerte når dramaet topper seg etter funnet av de overlevende, hvor Jelena er ditt øyenvitne.»
51
De var godt på vei med flaske nummer to da kulturministeren toget inn i spissen for fem dresskledde byråkrater. Servitøren fikk det travelt med bestillingen av aperitiffer før menyene kom på bordet. Baresa var allerede i gang med en lenger utredning om hvordan fiendens førstelinje var blitt revet i filler, og det høye tempoet under den videre fremrykkingen for å hindre at motparten rakk å omgruppere. Deretter forlot han det store scenariet siden fienden nå var på flukt inn i Bosnia og opprenskningen kunne begynne. Luka la merke til at han hadde fanget sitt publikum, til ministerens milde irrita-sjon. For ham var det tydeligvis utenom dagsordenen ikke å ha ledsagernes fulle oppmerksomhet.
«Vi raste sydover langs en smal bygdevei da røyken veltet opp i det fjerne,» fortsatte Baresa. «Vår første tanke var at her ble vi vitne til den brente jords taktikk mens flyktningene gjorde sitt ytterste for å unnslippe. Hvem hadde tatt seg tid til den slags tull i en hardt presset situasjon, kunne man saktens undres over, så vi bestemte oss for å undersøke nærmere. Da jeepen omsider rullet inn på gårdstunet fikk vi se likene av en mann og en kvinne innenfor murene til den ulmende ruinen av det som engang hadde vært hjemmet deres, begge skutt med en kule gjennom bakhodet.»
Noen prøvde å hysje ham ned, men Luka stilnet dem med en håndbe-vegelse. Ministeren studerte menyen i taushet og hadde tydeligvis vanskelig for å bestemme seg. Baresa, som nå virkelig var blitt varm i trøya, fortalte med patos om de overlevendes alder, hvilken tilstand de befant seg i etter oppholdet i gjødselkjelleren og traumene de fortsatt bar på etter alle disse årene. Det siste mest som en dramatisk gest, siden alle tre hadde klart seg rimelig bra ved hjelp av omsorgsfulle steforeldre.
«Den eldste, som snart runder tyve, kan fremdeles huske stemmen til en av gjerningsmennene da han åpnet luken til gjødselkjelleren og ga en be-skjed til kameratene. Hun kunne ikke se ansiktet hans tydelig i motlyset, men på den høyre skulderen bar han en tatovering av et fabeldyr. Av beskri-velsen hennes har jeg senere forstått at det dreide seg om en orm med vinger. En undersøkende journalist skal visstnok ha grepet fatt i historien, så de skyldige går trolig en usikker fremtid i møte.»
Ministeren klappet menyen sammen og reiste seg fra bordet. «Jeg kom her for å spise, ikke høre på et foredrag fra en krigsveteran i vintåke,» gryn-tet han ergerlig. De to konspiratørene fulgte ryggen hans med blikket til den forsvant ut døren og blunket hemmelighetsfullt til hverandre.
Dagen etter kunne nyhetsoppleseren i HRT fortelle at mannen hadde sagt opp stillingen med umiddelbar virkning, grunnet personlige anliggender. Etter sigende skulle han ha forlatt landet og befant seg nå på ukjent adresse.
52
* * *
Etter å ha levert leiebilen til Avis i Pleso lufthavn sydøst for Zagreb satte begge seg i Baresas langtidsparkerte Audi A-4 og kjørte den siste milen inn til byens sentrum. Været var grått med lett vårregn, temperaturen behagelige sytten grader og veirabattene lyste grønt av spirende blomsterløk. Om ikke lenge ville knoppene utfolde seg i et kortvarig fargespill langs den gråsvarte asfalten, der nyankomne linerler spankulerte over raden av kantstein og innevarslet en ny årstid.
Mens Baresa konsentrerte om den stadig tettere ettermiddagstrafikken satt Luka fordypet i skuespillet de hadde oppført tre år tidligere som følge av Tomislavs uventete møte med en dyster fortid. En weekend-tsjetniks forfengelighet og grenseløse overmot hadde gitt drapene et ansikt, og den giftige ormen tatovert på skulderen blitt hans bane. Jelena hadde rukket å bli nitten år da skjebnen omsider innhentet denne lystmorderen av en beste-borger. Minnene om den grufulle maidagen ville hun nok måtte leve med. Men etter den sublime avsløringen, da Tomi billedlig talt rev kulturministeren ned fra pidestallen ved hjelp av en velplassert bløff og sendte ham ut i glemselens mørke, slapp hun i det minste for all fremtid å se det eiegode, vinnende smilet hans på TV.
Lyden av en sirene rev Luka ut av hans tilbakeskuende refleksjoner. Baresa senket farten og lot ambulansen passere i luken som oppsto.
«Antes fundering over sprenghettenes tilstand kan muligens gi oss et utilsiktet hint,» sa Baresa tankefullt. «Under min tid i felten opplevde vi mer enn én gang at ting brøt sammen. Våpen kilte seg og RPG-rør revnet i hendene på operatøren under avfyring. Som oftest skyldtes dette feil bruk, overbelastning eller dårlig vedlikehold. Men her sviktet samtlige detonatorer, til tross for at de var av militær standard. Man kunne fristes til å tro at noen hadde fått harehjerte i siste liten og byttet godsakene med vrakgods.»
«Bevisst inngripen fra en medløper som ikke hadde mage til å leve med følgene?» Luka smattet på denne uventete vinklingen. Kan hende hadde man å gjøre med to ulike fraksjoner. Den ene sørget for kollisjonen mellom trikken og tankbilen, den andre fulgte ikke opp. I stedet fikk man atten kilo sprengstoff levert på døren med hilsen fra en ukjent velgjører.
Baresa bremset opp foran kontraspionasjens bygning og slapp Luka av.«Terrorisme har jeg aldri forstått meg på, enten den utøves av profetens
tilhengere eller hjemmeavlete antagonister,» sa han hoderystende. «Vi var krigere i uniform, ikke massemordere med bombebelter som sprengte torgkoner og skolebarn. Men for å vinne freden må vi kanskje legge inn et annet gir. Tenke som dem og agere deretter.»
53
«Elendigheten startet nokså samtidig med Brüssels erklæring om vårt kommende medlemskap i unionen,» minnet Luka ham om. «Hvis dette var folk med et horn i siden til regjeringen, eller var ute etter å gjøre størst mulig skade, kom de til dekket bord. Gaten var full av tilskuere etter brannen, foruten at de folkevalgte meldte seg på. Det kunne ha endt i en katastrofe uten sidestykke når regningen skulle gjøres opp.»
«Desto større grunn til å få aksjonistene ut i åpent lende.»«Foreløpig har de skjult seg godt, men ESOP leter etter spor på nettet.
Åpne eller krypterte spiller ingen rolle, hvis man lykkes i å finne et mønster som isolerer dem til bestemte nisjer eller en andre fellesnevnere. Meningen er visst å infiltrere kommunikasjonen deres på en eller annen måte.»
«Fyren med det hollandske navnet er ikke tapt bak en vogn,» mintes Baresa med et diabolsk glis. «Kjørte rundt med det serbiske kavaleriet som om stridsvognkommandørene skulle ha blitt rammet av høydesyke. Men Licko polje ligger godt under tusen meter, så oksygenmangel hadde ingenting med general Celeketics problemer å gjøre. Datanerden hadde bare tatt kontroll over GPS-mottakerne deres. La oss håpe han kan gjøre det igjen mot disse angriperne. Slotermeer, var det ikke det han het?»
54
11
Joop Slotermeer noterte seg meldingen om Skrozas forslagne måte å lokalisere eieren av lakkeringsverkstedet på, men som dessverre endte blindt. Motpartens husvære hadde for tiden ingen annen eier enn en lokal bolig-spekulant, og navnet vedkommende hadde oppgitt i forbindelse med oppdraget var lånt fra folkeregisteret i en annen kommune. E-postadressen kunne være ekte nok, men uten at kontoen lot seg spore. Disse folkene hadde virkelig lagt seg i selen for ikke å bli oppdaget.
Heller ikke en nøyere gransking av diskusjonsforaene med gjengangerne ‘våpenmakt’ og ‘vårt land’ ga tellende resultater. Ingen bestemte mønstre, som syntes å ha betydning for hendelsene i Zagreb, manifesterte seg. Men da han sjekket eierskapet til den gamle driftbygningen, hvor skapvognen nå var hensatt, kom navnet på en tidligere major i den jugoslaviske armeen til syne. Vedkommende falt riktignok på slagmarken i Petrinja mens stridighetene ennå var i sin spede begynnelse, men ingen etterkommere hadde anmeldt krav om overtakelse til skifteretten eller annen forvaltning.
I seg selv et ganske oppsiktsvekkende mangel på initiativ, siden eiendomsprisene hadde skutt i været over store deler av det kystnære Istria. Her riktignok nær en landsby i mer rurale omgivelser rundt tyve kilometer fra strandsonen, men likevel. Kanskje majoren ikke hadde slektninger, eller de anså femten mål steinet utmark for å være nærmest verdiløs. Hvorvidt Franelic fant opplysningene interessante fikk bli opp til ham å avgjøre.
Slotermeer reiste seg fra pulten, strakte de møre nakkemusklene og skrittet over gulvet mot kaffetrakteren. Til venstre for ham satt Ulrich med haken i hendene og blikket innadvendt. Han snudde hodet sidelengs idet kollegaen passerte.
«Hent en til meg også,» sa han i forbifarten, og rakte frem et tomt krus med brune plimsollringer på den hvite glasuren innvendig. «Uten koffein strander tanken, akkurat som lekteren i mudderbanken der ute. Nå har den ligget siden i går ettermiddag uten å komme løs for egen maskin.»
«Hva er problemet?» spurte Joop over skulderen mens han fylte krusene fra trakteren. At Bierman hadde kjørt seg fast var tydelig å se.
«Mysteriet med den udetonerte bomben kan muligens ha en aparte forklaring ingen av oss har tenkt på.» Ulrich mottok det velfylte kruset med begge hender for ikke å søle. «Du vet at RDX-sprengstoff er utstyrt med en kjemisk signatur som angir partiet og mottakerens identitet. Hva ville du ha gjort om du ønsket å sprenge terminal 2 på Schiphol uten at handlingen kunne spores tilbake til deg?»
Slotermeer la hodet på skakke. Problemstillingen var nokså fremmed i hans begrensete del av virkeligheten.
55
«Stjålet det på et lager, antar jeg, men svaret er sikkert ikke riktig.»«Eller fått sprengstoffet givende fra en uskyldig tredjepart.» Biermann
senket nivået i kaffekruset med en slurpende lyd og slikket leppene. «I vårt tilfelle tok bombeekspertene hånd om det, formodentlig uten kvittering. Altså eksisterer det ikke på Hærens inventarliste over eksplosivt materiale.»
«Men det kom jo tross alt fra sted,» innvendte Joop. «Så vidt jeg har forstått er opprinnelsen kjent og lokalisert til en mottaker i Kosovo.»
«Sett nå at det skulle forsvinne, med eller uten gåseøyne, fra der det nå måtte være lagret, hvilken nytte har man av en slik opplysning? Militæret kan lovlig bruke det til sine formål, og da er saken klar. Men kommer det på avveier er forbindelsen brutt. Hæren kan beskyldes for manglende sikkerhetsrutiner, men neppe noe mer. At bomben ikke gikk av kan ha vært en planlagt handling for å sikre seg sprengstoffet til senere bruk.»
«Men av hvem?»«Hæren selv, eller fraksjoner innen de væpnete styrkene som sympatise-
rer med noen på utsiden,» svarte Bierman konspiratorisk.«Da har du kanskje også et mål og en dato i sikte?» Slotermeer stirret på
ham med en blanding av oppgitthet og beundring.«Rundt tre måneder fra dags dato,» svarte Bierman kryptisk. «Franelic og
andre har hatt liknende anfektelser med utgangspunkt i de defekte spreng-hettene, men uten å lande der jeg nå befinner meg. En gammel soldat mistenker ugjerne sine egne for anslag mot staten ved hjelp av stedfortredere, men selv har jeg ingen hemninger i så måte. Kanskje vi burde rette oppmerksomheten mot det paramilitære miljøet og se etter et mulig motiv. Skjønt dette er ikke ting man lufter åpenlyst med meningsfeller på nettet.»
Vårt land og våpenmakt, minnet Slotermeer seg selv om. Men hvordan komme videre derifra?
«Så du har virkelig tenkt å forlate alt dette?»Naboen, Stjepan Radic, skuet ut over de synlige åtte målene med ryddet
mark, kantet av høye, metertykke steingarder der vinrankene skjøt fra syv år gamle stokker. Tusener av timer var nedlagt i den skrinne jorden for å fullføre arbeidet gamlingen hadde viet sitt liv til. Nå sto potetlauvet i blomst, den første løken var klar til å høstes, mens dill, rosenkål, rotfrukter og tomater ennå befant seg i et tidlig stadium.
Ante rettet den møre ryggen og støttet seg på grevet. Den spede skikkelsen hans fra førstegangstjenesten i militæret hadde forandret seg mye på de mange årene med spett og selvkonstruert steinbukk. Musklene var blitt seigere, senene mer fremtredende, og skulderbredden hadde gått opp et nummer i størrelse. Han forbrente fett som en dieselmotor på matolje, så
56
fortsatt var magen flat. Men hvor lenge ville den forbli slik når spade og hakke havnet på hyllen, og buesagen hadde tatt sitt siste skjær? Naboens bukfett fortalte det meste om følgene av et maskinelt landbruk.
«Alt har sin tid, Stjepan, så nå akter jeg å gjenoppta mitt tidligere yrke,» svarte han. «Hvis tilbudet ditt fortsatt står ved makt kan du overta herligheten på dagen. Gjelden min til Ljubomir og Milena er oppgjort med renter. Men takknemligheten over at de berget livet mitt kan aldri fullt ut betales.»
«En vakker gravtale,» sa Radic og spyttet brunt. «Lønnsom drift krever større arealer enn de jordlappene man klarte seg med før i tiden. Jeg byr deg gjeldende markedspris for opparbeidet antall dekar, resten får du ta på egen kappe. Men dette er du selvsagt innforstått med.»
Summen var ikke rare greiene, skjønt bedre enn forventet. Det øvrige arealet besto av skogbevokste bergknatter som knapt lot seg utnytte til annet enn ved. Nå manglet bare oppmålingsbrevet og signaturene deres på de nødvendige papirene for å sluttføre handelen de begge var enige om. Likevel var det med blandete følelser han frasa seg dette stedet, som hadde vært hjemmet hans de seneste atten årene.
Radic skjøv skråtobakken med tungespissen over til motsatt side.«Apropos tilbud, lenge siden du har sittet bak spakene i et småfly?»«Beograd var min siste opptreden, for å si det slik. Hvordan det?»«Jeg har en bekjent som driver med slike, i nærheten av Livno. Han
trenger en mekaniker. Tenkte det kanskje var noe for deg? Du kunne jobbe der, bo her i helgene, og ellers dyrke dine andre interesser.»
«Stelle litt rundt husene, mener du?» Ante trakk på det. Forslaget var velment, men ingenting bandt ham her lenger. Likevel var det verd å tenke på om alt annet skulle skjære seg. Uansett måtte han kanskje tilbake hit av andre grunner, alt etter hvordan tingene utviklet seg i Zagreb.
«La meg sove på det,» var det beste svaret han foreløpig kunne gi.
Luka møtte Ante på en kafé i Karlovac, noen mil sydøst for Zagreb. Som medlem av kontraspionasjen var det klokest å holde en lav profil med hensyn til hvem han ble sett sammen med. Faste mønstre ga forutsigbarhet og kunne sette kontaktene hans i fare. Antes virksomhet i Bosnia-Hercegovina måtte ikke kompromitteres av nysgjerrige blikk. Så lenge samfunnet var forholdsvis smått og åpent gjorde man best i å gå i ett med omgivelsene.
«Det er som å drive fangst av blekksprut med lyster nattetid,» sa han, etter å ha hørt Antes versjon av hvordan han sporet opp billakkereren. «Man tror den skal bli et lett bytte, men så snart harpunspissen nærmer seg kroppen har bløtdyret forsvunnet i en mørk sky. I ditt tilfelle var ikke bare adressen
57
falsk, men også bestillerens navn, kunne Ulrich Bierman i ESOP fortelle. Disse folkene stiller ikke opp på torgallmenningen med protestplakater i hendene for å bekjentgjøre sine hensikter.»
«Men nå befinner altså skapvognen seg i denne gamle driftsbygningen en kilometers vei nordøst for Motovun?»
«Eiet av en salig major i den jugoslaviske armeen, som tilsynelatende er uten arvinger,» nikket Luka. «Bierman har forresten en teori om at sprengstoffet ikke var ment å gå av da brannen hadde rast fra seg, men sto klart til å bli hentet av militære myndigheter for senere bruk. Han mener vi kan få føling med det på selveste nasjonaldagen, om ikke EU har endret betingelsene for medlemskap innen den tid. Hvis alle gode makter står oss bi er første juli selve merkedagen. Men skulle eksempelvis parlamentsbygningen på St. Markus-plassen være bombet i mellomtiden kan enhver tenke seg følgene.»
«Vi har med andre ord drøye tre måneder til å områ oss på.»«Finne ut hvem som konspirerer mot oss og hindre at sprengstoffet igjen
kommer på avveier,» presiserte Luka. «Det siste kan bli en umulig oppgave, siden dette er ute av våre hender. Selv har jeg ingen innflytelse lenger der i gården. En bekymringsmelding rettet til hærens generalinspektør, uten å ha gjort det nødvendige fotarbeidet for å komme til bunns i sakene, ville bare blitt møtt med overbærende blikk.»
Han vinket på servitøren og ba om kaffe med vann til dem begge.«Hvordan gikk det forresten med salget av eiendommen?»«Naboen tok den uten å prute, foruten huset og kjøkkenhagen,» svarte
Ante. «Hvis denne hadde ligget ved Makarska-kysten ville jeg vasset i penger. Nå ble det en passe slant til en liten leilighet utenfor sentrum av Zagreb. To rom og kjøkken. Mer trenger jeg ikke.»
«Hva slags fyr er det egentlig? Jeg mener hva holdningen til politikk angår. Har han avfunnet seg med tingenes tilstand, eller hva?»
«Som folk flest i denne delen av Bosnia.» Ante trakk på skuldrene. «Regjeringsmedlemmene er en gjeng kverulanter, der partene trekker i hver sine retning. Gud er død, Allah en fjert i den islamske tåken, så i virkeligheten er jorda det eneste man kan dyrke og tro på. Han tilbød meg forresten en jobb på vegne av en bekjent som driver med småfly, antakelig med bakgrunn i merittene mine fra tidligere, selv om disse endte i grøfta. Bare synd at jeg ikke fikk Milosevic og banden hans i knestående før amerikanerne grep inn, kom han stadig trekkende med.»
«Men du har ikke flysertifikat.»«Mannen trengte en mekaniker,» forklarte Ante. «Sertifikatet for slike er
en formalitet. Jeg kunne tatt det på dagen om nødvendig.»Luka nippet til espressoen og skylte den ned med vann.
58
«I en slik jobb treffer man mange forskjellige typer,» sa han ettertenksomt. «Hvor i Bosnia var dette?»
«Nær Livno, forsto jeg det som.»«Hercegovinsk kjerneområde med kong Tomislav i sin midte,» bemerket
Luka. «I senere tid kalt Herzeg blant deler av lokalbefolkningen, for å understreke kantonens gamle tilhørighet.»
«Myndighetene har nedlagt forbud mot denne benevnelsen,» bemerket Ante. «Minner vel litt mye om de blodige krigsårene da Dario Kordic gikk til sengs med Franjo Tudjman og Herzeg-Bosnia ble innlemmet i Kroatia. Fikk brura velge ville hun vraket ektemaken og kastet seg i armene til naboen i vest, som min hjemmelsmann Stjepan Radic yndet å si det. At høysletten Livanjsko polje bare ligger et steinkast fra kysten gjør ikke situasjonen mindre betent for de styrende i Sarajevo.»
«Nettopp derfor kan Livno være en strategisk lyttepost,» forekom det Luka. «Skapvognen fikk påført logoen sør for Travnik. Bestilleren opererte med fiktiv adresse i Metkovic. Travnik, Livno og Metkovic ligger nesten på linje fra nordøst til sydvest, uten at det forteller oss så mye. Men nok til å tro at vi sirkler i området for konspirasjonens arnested, med monumentet av kong Tomislav som et samlende symbol. Eller hva?»
Ante stirret ut av vinduet der trafikken køet seg ved innkjørselen til E 94. Uansett ville han trenge en jobb, så hvorfor ikke som flymekaniker.
59
12
Livno, med elven Bistrica rennende gjennom byen, hadde sin hjemstavn på Bosnia-Hercegovinas største høyslette, omrammet av fjell i alle retninger. Kamesnica og Dinarene i syd, Cisar i nord, Tusnica i øst og Sator i vest.
Flyklubben, der Ante skulle ha sin daglige dont, lå fem kilometer utenfor bygrensen. Gliderne var sjefens ansvar, en røslig kar ved navn Bruno Markovic. Foruten å få dem til værs i riktig høyde tok han seg også av vedlikeholdet hvis vinger eller skog ble skadet under landing. Antes oppgave var å sørge for at de en-motors trekkflyene fungerte upåklagelig til enhver tid.
Jobben var i alt vesentlig rutinepreget. De enkle, pålitelige stempelmoto-rene krevde lite ettersyn utover leverandørens krav, hvilket førte til mye dødtid som Ante kunne nytte på annet vis. Under dekke av å være frilanskorrespondent for Rough Guide fartet han mye rundt i næromgivelsene med fotoapparatet. Eieren hadde fra første stund vært innforstått med dette og ga ham en rekke tips om hvor han burde legge veien. Dermed virket det heller ikke påfallende at iPad’en aldri var langt unna.
Kveldene tilbrakte han stort sett på kaffebaren Moulin rouge, alene eller sammen med de lokale. Markovic kom stadig innom. Fra Stjepan Radic hadde han hørt historien om Antes bravader i luften over Beograd. Ved bordet ble disse usminket spredd videre til et lydhørt publikum, der Markovic ikke la fingrene i mellom. Etter hvert fikk hendelsen legendariske proporsjoner, som Ante hverken kunne forsvare seg mot eller redusere omfanget av. Han ble hyllet til den store gullmedaljen og skålt for i alle varianter av alkoholholdige drinker. At han unnslo seg det meste ble tatt for beskjedenhet. En egenskap som bare økte heltestatusen i tilhørernes øyne.
«Men noen anerkjennelse fikk du aldri, hvis jeg husker riktig,» sa en av dem. Han hadde fulgt dramaet på serbiske fjernsyn, men også vært innom andre kanaler som BBC og HRT. Sistnevnte hadde forholdt seg rungende taus mens britene kommenterte dramaet høylydt, særlig da den amerikanske krysserraketten fra hangarskipet USS Roosevelt entret luftrommet på kollisjonskurs med den vesle biplanet av et propellfly. Davids kamp mot Goliat, der David denne gang måtte gi tapt. Men at denne enslige krigeren i alle disse årene hadde skjult seg på et småbruk syd for Savas bredder var nytt for ham til denne dag.
«Galskapen min fortjente ingen anerkjennelse,» repliserte Ante. «Jeg truet med å sprøyte mengder av dødelige antraxsporer over Beograd om ikke regimet der tvang serberne i Krajina til å bringe deres selvbestaltete operetterepublikk til opphør, og dermed få slutt på den vedvarende
60
terrorbombingen av kystbyene våre. Hadde jeg visst at sprøytetanken inneholdt et harmløst ugressmiddel ville jeg neppe begitt meg ut på dette eventyret, som likevel ikke førte noe sted hen.»
«Men motet du viste kan ingen ta fra deg,» mente tilhøreren. «Det kunne ha gjort en forskjell.»
«Amerikanerne utgjorde forskjellen,» innskjøt Ante. «Richard Holbrooke ba serberne kutte ut historieforelesningene, ta krigens realiteter inn over seg, eller møte NATOs straffereaksjoner på hjemmebane. Rå makt var det eneste språket Milosevic, Karadzic og Mladic var villige til å bøye seg for. Men vi vet jo hva som skjedde i Kosovo etter Dayton.»
«Likevel fortjener du en hyllest for å ha prøvd.»Mannen hevet glasset. Ante klinket med kaffekoppen. De øvrige rundt
bordet samlet seg i en dempet applaus uten større fakter.«Det kjennes godt å være blant venner,» smilte Ante imøtekommende.
RDX (Research Department Explosive) var en sprengstofftype som først så dagens lys i 1898, hovedsakelig utviklet for militære og industrielle formål. I ren syntetisert utgave var stoffet hvitt, krystallinsk og stabilt. Iblandet andre eksplosiver med plastiske egenskaper kunne det knas og formes til nær sagt ethvert formål, uten fare for spontan detonering.
Gass derimot var en annen historie. Slotermeer hadde for ordens skyld sjekket chassisnummeret på lastebilen som hadde vært innblandet i uhellet ved Kaptol-høyden, der en beholder eksploderte under sammenstøtet med en lyktestolpe. Gjennom søk i ulike databaser fremkom det at kjøretøyet hadde skiftet eier flere ganger. For tiden var den registrert på en bedrift i Tomislavgrad, tidligere Duvno, som drev med produksjon av acetylengass.
Politiets rapport inneholdt få opplysninger utover førerens beskrivelse av uhellet, samt boten han var blitt ilagt for manglende sikring av farlig gods. Dette var nå beslaglagt og bilvraket sendt til opphugging. Firmaet benektet imidlertid enhver kjennskap til saken og hadde meldt bilen stjålet. Derimot var ingenting nevnt om at gassflaskene stammet fra et av den jugoslaviske hærens depoter i Slavonia.
Byen lå i Hercegovina. Gjennom tidene hadde den flere ganger skiftet mellom å kalle seg det ene eller det andre. Tomislav var en av kroatenes tre vidgjetne konger under middelalderstatens glansdager, fikk Slotermeer vite av Maria, som svar på opplysningene han nå hadde sendt henne. Siden Ante Skroza for tiden befant seg i området skulle hun formidle disse videre gjennom Luka.
Under krigen hadde Hercegovina vært et vepsebol av hardbarkete nasjonalister, kunne historien og Simone fortelle. At skuffelsen over Tudjman-regimets vaklende holdning til grensedragningen i området etter
61
Jugoslavias sammenbrudd fortsatt kjentes som en torn i kjøttet, burde neppe være egnet til å forundre andre enn dem som ikke ble tvunget til å leve med stormaktenes fasit om hvor fremtidens skillelinje skulle gå.
Men nå som Kroatia var på vei inn i det gode selskap, uten at hercegovinerne ikke fikk sitte ved samme bord, våknet den gamle bitterheten over Zagrebs manglende besluttsomhet til live. Man følte seg sveket og forlatt av moderlandet, med kun statuen av en fordums konge til minne om sin arv og tilhørighet. Byen Tomislavgrad hadde igjen fått navnet tilbake etter sosialiststatens endelikt, men innbyggerne ble fortsatt av mange betegnet som duvnjaker. Man kunne lett forestille seg hva som rørte seg under overflaten i dette spenningsfylte landskapet.
Senere samme kveld i leiligheten Markovic hadde funnet til ham, skrev Ante et memo til Luka om hvordan oppstyret rundt ham hadde utviklet seg. Luka kvitterte med Ulrich Biermans spekulasjoner om hvorfor bomben i den gitte situasjonen ikke detonerte. Kunne det faktisk være et bestillingsverk fra konkurrerende aktørers side for å sikre seg det høypotente sprengstoffet til senere bruk? Å sluse det gjennom hærens arsenal åpnet mulighetene for la det forsvinne sporløst i hendene på individer med tvilsomme hensikter. I Hercegovinas nyere historie var det ingen mangel på slike. Antes nimbus kunne derfor virke som fluepapir på enkelte, så her gjaldt det om å tolke tegnene slik en viss mann leste skriften.
At Joop Slotermeer, gjennom snoking i politiets arkiver hadde lokalisert eieren av ulykkesbilens adresse til dette området, sa også sitt. Tomislavgrad lå bare drøye tyve kilometer sørøst for Livno, men gassen i disse flaskene var ikke tilviket under kongelig oppsyn. Luka ba ham likevel forhøre seg om hendelsen ved å bruke seg selv som vitne. Han satt tross alt inne med første-håndskjennskap til skadene eksplosjonen hadde medført.
Foreløpig hadde ingen ytret noe om saken i hans nærvær. På kaffebaren den kvelden dreide samtalen seg mest om den synlige islamiseringen av landet der stadig flere moskeer skjøt i været, finansiert av søkkrike saudiarabere for å utbre den forhatte wahabismen. I sin arkaiske form var den nærmest å regne som en krigerklæring, mente en av de mest taleføre, og siterte koranens oppfordring til å spre terror i de vantros leir med alt man disponerte av menn og kavaleri. At flertallet av moskegjengerne hverken tilhørte al-Qaida eller var særlig påvirket av sjeik Anwar Shabans flammende taler spilte mindre rolle. Så lenge Vesten var beleiret av dette selvbevisste terrorveldet ville den før eller senere måtte bøye seg for overmakten.
Hvis disse kjortelkledde tullingene er så hipne på Paradiset, hvorfor ikke ta plass i de rakettliknende minaretene sine og telle ned for oppskyting,
62
hadde en av de meningsberettige foreslått. Hvorvidt kommentaren var et uttrykk for kjekkaserier eller et dyptfølt ønske om å bli kvitt muslimene, ble hengende i luften. Men understrømmen av kulturelle motsetninger kom like klart til syne som da lokket ble løftet av trykk-kokeren Jugoslavia etter Titos død.
Selv hadde Ante ikke deltatt i ordvekslingen, men da han ruslet hjem med laurbær i håret og klapp på skuldrene var det med blandete følelser. De samme understrømmene fantes i hele regionen, skjønt her hadde man også andre ting å bale med. Å bli etterlatt i en bakevje mens andre fosset videre kjentes aldri godt for noen. Bitterheten over avmaktsfølelsen var først og fremst rettet dem som sviktet når regnskapet skulle gjøres opp i Dayton. Frykten for Islam ble nærmest en ventil for oppdemmet frustrasjon, mens hovedfienden egentlig satt i Zagreb.
Hvis acetylenflaskene og bomben, sammen eller hver for seg, var ment å inngå i en straffeekspedisjon mot myndighetene, kom både gamle og nye beslutninger til å bli satt på prøve. Førstnevnte syntes i alle fall å ha utspring her, i og med det påståtte biltyveriet i Tomislavgrad. Sprengstoffets veier var mer uklare etter at det ble fjernet fra virksomheten ved Mitrovica. Hvis det nok en gang kom ut på vandring kunne et nytt anslag skje når som helst, så sant det ikke ble kvalt i fødselen.
Biermann hadde antydet en mulig dato i og med at denne var Kroatias nasjonaldag, men den største effekten ville man snarere oppnå ved å velge seremonien for medlemskap i EU første juli. Dagens dato var 18. april. Sekstiåtte dager frem i tid, med ytterligere fem til den neste. Men dette var bare tallmagi, uten støtte i den foreløpige etterforskningen. Sprengstoff var ikke merket med best før, minnet han seg selv om.
Frigjøringsdagen 30. mai var også et mulig alternativ. Hvor mange slike hadde nasjonen egentlig, medregnet feiringen av de katolske helgenene? Flere enn nok til å gå surr i tellingen, kom han til, selv om man krysset ut de religiøse merkedagene. Kunne dette gi unge Slotermeer noe å ta tak i?
I Wien ruget hollenderen over nullene og enerne bak tegnene i dataspråket, ikke fullt så ung lenger siden klokken hadde passert midnatt. Førti år og åtte minutter gammel – hvor skulle dette ende? Han lurte på hva gravsteinen ville si om hans liv og virke. Trolig ikke annet enn seks sifre ved tidslinjens ytterpunkter. Men siden han nå rundet sitt fjerde desennium, hva annet kunne han ønske seg i bursdagsgave enn tall som ikke var hugget i stein?
Når fienden ikke kom til syne på nettet var mobiloperatørenes baser neste sted å lete. Folk gratulerte hverandre med dagen, avtalte møter og oppga anbudspriser for ulike oppdrag. Al-Qaida oppga ikke datoen for smadringen av tvillingtårnene eller angrepet på Pentagon. Så lenge NSA fra Fort Meade
63
og Hawaii, samt britenes lytteposter på Kypros holdt all elektronisk trafikk i eteren under oppsikt, hadde terroristene klokelig nok gått over til å bruke kurerer. Men de folkene han var ute etter sto neppe på etterretningstjenestenes terrorlister og brukte nok telefonen regelmessig. Det handlet bare om å finne fellesnevneren som bant dem sammen i et nettverk.
Ord hadde så langt ikke gitt resultater, men hva med numeriske størrelser? Datoen for en planlagt udåd, knyttet til symbolladete årstall med positive eller negative fortegn. En nasjons fødsel, en konges død, skjebnetunge hendelser i et folks historie. Siden byen Tomislavgrad hadde blinket seg ut i forbindelse med tyveriet av lastebilen valgte han å begynne der. Ta for seg listen over lokale abonnenter, la søkemotoren gå og se hva som måtte kravle ut av teleoperatørenes databaser. Oversetteren fra talespråk til sifre ville logge disse i enhver samtale og la alt annet fare. Godt å ha roboter til å jobbe for seg, tenkte han med en gjesp. Så fikk han se hva slags grums som ventet ham i morgen tidlig, om noe i det hele tatt. Selv fikk han sove på det ubehagelige faktum at førtiårskrisen hadde innhentet ham.
64
13
Bygningsmassen i Tomislavgrad var en salig blanding av fortid og nåtid. Der, som de fleste steder i etterkrigstidens Europa, hadde innflytelsen fra den sveitsisk-franske arkitekten og maleren Le Corbusier satt sine skjemmende spor i et ellers frodig bybilde. Kalvinistisk strenghet mot gotikkens, barokkens og renessansens menneskelige ansikt. Men slik ville jo sosialistene ha det, tenkte Ante hoderystende.
Han stoppet ved monumentet over kong Tomislav, den første monark i et kroatisk rike som hverken var underlagt Karl den store eller bysantinsk overherredømme. Kresimir Petar fulgte deretter og gjorde landet til en sjømakt i Adriaterhavet fra Rijeka til Neretva, med Venezia som hardeste konkurrent. En snau periode innbefattet kroatenes landområde også Bosnia. Det hele endte med kong Zvonimirs død i 1089.
Skulptøren hadde valgt å fremstille kongen på en særdeles maskulin måte, også i valg av materiale. Støttende på sverdklingen med løftet blikk uttrykte den røft formete bronseskikkelsen autoritet og viljestyrke.
Blitsen lynte fra de rå bruddflatene som fra en skarp meisel da Ante fyrte av et bilde. Bak seg hørte han et langtrukket «Boooom!» Han snudde seg og møtte et bredt glis fra en av de lokale.
«Så at leiebilen din hadde Zagreb-skilt,» sa mannen. «Hørte noen der prøvde å velte St. Markus med drønnet fra en gassflaske.»
«Jeg var faktisk i nærheten da det skjedde,» bemerket Ante. «Litt av en eksplosjon, som kunne ha blitt mye verre om resten av beholdningen hadde gått med i samme slengen.»
«Hva skjedde egentlig?»«En fullastet kamion kjørte inn i en lyktestolpe med de følgene det fikk,»
forklarte han. «Heldigvis knuste bare denne ene flasken, men gassen ble antent av gnistregnet fra sammenstøtet. Har dette vært på nyhetene her?»
«Gjett om.» Mannen himlet med blikket. «Ved Duvno-sletten utenfor byen ligger en bedrift som produserer acetylen. Lastebilen var deres, men ikke gassen. En manko av den størrelsen det her var snakk om ville blitt oppdaget og anmeldt til myndighetene.»
Ante kunne ha opplyst hvor varene kom fra, men ønsket ikke å tilkjenne-gi at han visste mer enn han burde. «Var bilen stjålet?» spurte han i stedet.
«Man sier så,» kom det forbeholdent, med et søkende blikk over skulde-ren. «Skal vi heller gå et sted og ta en kopp kaffe?»
Ante stilte seg nølende til forslaget. Hvorvidt mannen forsøkte å gjøre seg interessant, eller fisket etter noe han kunne servere ved middagsbordet, var ikke lett å avgjøre. Men tanken på en kaffeskvett virket fristende, uansett hvilke motiver den andre måtte ha.
65
Mannen geleidet ham til et utested skrått over parken, i samme gate Ante hadde parkert noen titalls meter unna. De valgte et bord til høyre for inngangen og bestilte hver sin espresso.
«Man skal ikke trekke alt etter hårene, men historien om tyveriet stinker,» sa den fremmede fortrolig. «Svogeren min jobber der ute og mener at ledelsen prøver å vri seg unna erstatningsansvaret i dette tilfellet. Jeg tror dem når de sier at gassen ikke var deres. Av fjernsynsbildene fremgikk det tydelig at flaskene var militære. Sjåførens forklaring er ikke til å bli klok på. Først sier han det ene, så det andre. Han unnlater også å svare på hvor flaskene skulle leveres, så der står saken for øyeblikket. Dette vet jeg fra annet hold, men vil nødig bli sitert. Du er en slags journalist, har jeg skjønt, stemmer ikke det?»
«Hvordan er du kommet på den tanken?» spurte Ante forbløffet.«Fotografiapparatet, iPad’en og leiebilen,» svarte mannen med
overbevisning. «Typisk storbyreporter. Du kom vel ikke hit for å avbilde et ikon.»
Tankesettet mannen ga til beste hadde alltid funnet grobunn i det balkanske jordsmonnet, tenkte Ante. Fakta blandet med en god porsjon rykter, og vips hadde man en konspirasjon. Å skille klinten fra hveten var ofte en vanskelig øvelse, selv for en dyktig politietterforsker. Men denne henvendelsen til en vilt fremmed antydet at saken var mer betent enn nærmiljøet følte seg komfortabel med.
«En slags reporter er jeg vel,» løy han. «Skriver og fotograferer for en reisehåndbok, den britiske Rough Guide, om hvordan folk her opplever bruddet med vår nære fortid. Kall det sosialantropologisk geografi, om du vil. Siden Tomislav har blitt symbolet for kroatisk identitet og nasjonalisme i dagens Bosnia er statuen i så henseende også politisk interessant.»
«Det siste kan romme litt av hvert,» sa mannen med en geip.Ante lot bemerkningen fare. «Hvilke tanker har du eller svogeren din
gjort dere om de militære gassflaskene?» Han ville ikke helt slippe taket i den motstridende forklaringen om hvordan disse hadde kommet på vidvanke. Kunne produsenten i den nevnte bedriften ha kjøpt dem svart for å unngå krøll i bokføringen? Implisitt i spørsmålet lå det en antydning om urent trav, ikke en simpel skatteunndragelse.
Mannen vred seg på stolen. Øynene flakket nervøst i begge retninger, men hverken øvrige gjester eller forbipasserende var innen hørevidde.
«Har du hørt om en gruppe som kaller seg Rodoljubna akcija?» spurte han, foroverlent med ubevegelige lepper. Ante måtte anstrenge seg for å oppfatte navnet, som betydde patriotisk aksjon eller handling, men ristet benektende på hodet. Luka hadde karakterisert denne delen av Bosnia for å
66
være hercegovinsk kjerneområde, så kanskje han nå befant seg i den bitre og uforsonlige sjåvinismens sentrum.
«Den oppsto under krigen, men er fortsatt aktiv i det skjulte,» fortsatte den andre. «Jeg tror gassen ble stjålet ved hjelp av personer fra den tidligere motstandsbevegelsen og fraktet til Zagreb i en bestemt hensikt. Lastebilen kan ha blitt tjuvlånt uten bedriftens vitende, men rapportert som stjålet da det hele ble en sak for politiet. Altså kan man fraskrive seg alt ansvar både for transport og last. Sjåførens røverhistorie er alt man har å forholde seg til. Han tør ikke sladre på disse folkene, så sant han har livet kjært.»
«Er det virkelig så ille?»«Hvis du har tenkt å skrive om dette må det skje med henvisning til hva
som er offentlig kjent. Alt annet er plukket opp langs veien fra anonyme kilder. Men jeg vil gjerne at folk skal vite at krigens uhyrligheter fortsatt kaster lange skygger etter demobiliseringen. Kall dem gjerne ved navn. Bedre å få disse elementene frem i lyset enn å la dem få fortsette undergravingsvirksomheten sin i det skjulte. De lever i historien med zupanen som forbilde, lik serbernes dyrking av Kosovo-myten, der kong Lazar tapte slaget mot tyrkerne i samråd med Guds vilje.»
Han nikket mot statuen bak trestammene. Preget av stundens alvor, men mindre på vakt. Ante mente å se et glimt av lettelse i de mørkbrune øynene, som om han endelig hadde funnet fremmed villig til å lytte, uten å bli overkjørt av hissige innvendinger og stormende fakter. Storbyreporter, smilte Ante innvendig. Men bilens registreringsnummer med ZA foran sifrene hadde tydeligvis gjort utslaget.
«Noe du gjerne vil vise meg her?» spurte han, nærmest for å gi mannen ryggdekning mot småbysladderens nysgjerrige blikk, og samtidig minne ham om formålet sitt med turen. «Historiske bygninger, kirker eller andre severdigheter. Ting verd å nevne for å lokke tilreisende hit.»
«Vi har ikke så mye å vise frem, sammenliknet med broen i Mostar,» svarte han med et skuldertrekk. «Rough Guide høres ut som en bok for naturopplevelser, og fjell har vi nok av her. Men jeg tar deg gjerne med en runde gjennom sentrum, så får du selv vurdere hva som gjør seg på trykk.»
De reiste seg. Ante la igjen en seddel under kaffekoppen til betaling for begge og hengte ryggsekken over skulderen. Kanskje fikk han høre ting underveis som kunne komme til nytte. Rodoljubna akcija var i alle fall verd å ta en nærmere titt på for analytikerne i Wien.
«Merkelig sted,» utbrøt Slotermeer. «Kranglebøttene blir ikke engang enige om en dato for landets nasjonaldag.»
67
«Hvem?» Simone satte krøllstrek i margen på utskriften og tok en jafs av eplet. Langreist med seigt skall og trolig evigvarende, kom hun til, etter å ha hatt det liggende i skapet siden før jul. Og nå viste kalenderen 20. april.
«Bosnierne. Frigjøringsdagen, lik nasjonaldagen, oppgis til å være 1.mars, men du kan visst like gjerne feire denne 25. november. Uttrykker dette at landet er delt innenfor fastlagte grenser?»
«Bosnjakene har vel sin, kroatene sin, og så videre,» kommenterte hun. «I den del av verden kaster man også krone og mynt om Jesu fødselsdag.»
«Jeg kommer visst ingen vei langs denne linjen heller,» sukket Slotermeer oppgitt. «Merkelig hvor gjenstridig alt er blitt i det siste.»
«Skyldes nok alderen, kjære venn,» smilte Simone drepende, reiste seg fra pulten og strøk ham vennlig over håret med den ledige hånden. «Kanskje dette kan sette deg på travet,» tilføyde hun og rakte ham utskriften.
«Rodoljubna akcija, hva er dette?»«En gruppe som kaller seg patriotisk handling – eller aksjon – om du vil.
Jeg mottok en rapport via Roca på morgenkvisten, signert Ante Skroza fra Tomislavgrad i Hercegovina. Se hva du eventuelt kan hoste opp om disse skøyerne. Her lukter det både vårt land og våpenmakt lang vei.»
«Hva skulle jeg gjort uten deg, kjære.» Slotermeer grep fatt i papiret og kysset henne demonstrativt på hånden. «Det var ikke vondt ment,» presiserte han. «Men etter et langt samboerskap innenfor disse veggene … »
«Skrid til verket mens du ennå sitter oppreist,» avbrøt hun ham. «Og følg pengene, hvis du finner noen. Slike figurer har gjerne en felleskasse til dekning av ymse utgifter. Sikkert noen sponsorer også blant næringslivstopper som ikke vil skitne til lankene sine. Skulle det dukke opp noen navn kan du koble disse til kabbalaen. Riktignok er du ingen jødisk mystiker, men trolldomskunstene kan ingen ta fra deg.»
«Takk for at du minnet meg om min herkomst,» svarte han surt.«Vi franskmenn er kjent for våre antisemittiske holdninger,» humret
Simone med glitrende øyne, uten spor av ironi.
«Vi får nok ingen gjentakelse av bombetrusselen om sprengstoffet skulle fordufte,» sa Ivo Buravic til Luka. Foreløpig lå det trygt forvart i ingeniørkorpsets eie, hadde han via omveier fått brakt på det rene. «Hvis Bierman har rett, og alt tyder på at den planlagte aksjonen ble sabotert for å oppnå en mer kraftfull og bedre målrettet utnyttelse av eksplosivene på et senere tidspunkt, vil nok anvendelsen ta andre former.»
«Hva med Rodoljubna akcija?»«Aldri hørt om dem,» svarte Ivo. «Kan ha vært at Skrozas hjemmelsmann
har lagt ut et blindspor for godt mål på gassprodusentens vegne. Han oppdager bilen med Zagreb-ID, holder seg i bakgrunnen til muligheten byr
68
seg, og spiller den nysgjerrige bondetampen som ønsker å komme i avisen. Forklaringen hans er plausibel nok. Hvorvidt den holder til å frikjenne bedriften vil nok motpartens forsikringsselskap ha sin mening om. Men skulle de legge ballen død vil Antes informant ha en bonus i vente for å ha berget firmaets omdømme. Svogeren jobber der, og byen har neppe råd til å tape en eneste arbeidsplass. Greit å trekke en obskur aktør opp av hatten når det røyner på.»
«Et langt liv i spionbransjen har sannelig preget tankegangen din,» smilte Luka. «Slotermeer har forsøkt å leke med datoer fra telefonoperatørenes logger, men alt han har funnet relaterer seg stort sett til harmløse jubileer og møter. Ingen nasjonale merkedager som kunne gitt oss et hint om når rødt parti aktet å slå til neste gang. Frigjøringsdagen 30. mai ligger nærmest i tid. Blant hercegovinerne flest er nok denne det såreste punktet i den nasjonale sjelen. En årlig påminnelse om tvangsekteskapet Dayton-avtalen knesatte.»
«Enig i det.» Ivo lot blikket vandre langs husrekkene der reparasjonene fremdeles pågikk etter brannen. En tilsvarende hendelse lot seg neppe kopiere for å fylle gatene med tilskuere og landets styrende. Så hvor ville man slå til neste gang, og på hvilken måte? Han var ikke rede til å si noe om dette, men kjente på vannet at det kom til å skje. Ikke i form et Allahu akbar! fra martyrer med bombevester, men big-time, som amerikanerne sa. Frende er frende verst, tenkte han i sitt stille sinn, med Jugoslavia undergang in mente.
69
14
«Kattens lek med musen,» mumlet Slotermeer for seg selv. To dager hadde rent mellom fingrene før ordene patriotisk handling dukket opp, og da i en nokså uventet sammenheng. En tidligere brigadesjef hadde holdt et foredrag i Mostar på byens vestside i forbindelse med gjenoppbyggingen av den ødelagte broen. Dette var blitt lagt ut anonymt på nettet, hvorpå flere av møtedeltakerne reagerte med harme. Finn forræderen, tørr feigingen vise ansikt og drittklyse, lød enkelte av uttalelsene fra hylekoret.
Selv fant Slotermeer ingen grunn til opphisselse på deres vegne over den retrospektive tekstens form og innhold. Hvorvidt brigadesjefens analyse holdt mål fikk bli opp til andre å avgjøre. Hadde det ikke vært for de krasse reaksjonene, slik tilfellet var mot Wicky Leaks i enkelte kretser, ville han ikke lagt brett på denne sammenstillingen av ord som dataprogrammet hadde flagget på hans kommando. Men harske ytringer bar ofte bud om kulturelt betingete bakevjer med mye grums. Så her burde man kanskje snu litt på flisa og la datamusen leke med katten.
Følg pengene, hadde Simone oppfordret ham til. Hvis foredragsholderen hadde talt til menigheten var det muligens kollekt med i bildet. Honorar, leie av lokalet, betalt medlemskap eller donasjoner. Undres hva mannens konto måtte vise av inntekter og utgifter, tenkte han, snoket seg inn i registeret til bankenes betalingssentral og søkte på navnet. Oversikten listet opp en rekke overføringer fra og til privatpersoner, firmaer og offentlige institusjoner på henholdsvis debet- og kreditsiden, hvorav de månedlige pensjonsutbetalingene var faste gjengangere. Men én av disse skilte seg ut, en post med tittelen Patriotisk Front. En samlekonto i brigadesjefens navn, der beløpene dryppet inn regelmessig fra utallige støttespillere.
Ved månedens slutt ble kontoen tømt og totalsummen flyttet til en østerriksk bank, hvor alle elektroniske spor av dem endte. Østerrikerne var kjent for å ivareta kundenes penger på gammeldags vis, med full diskresjon bak lukkete ståldører. Intet annet enn kontohaveren kode kunne åpne hvelvet for uttak. Selv da ga banksjefene dem nødig fra seg, som om pengene var deres egne. Ingen vits i å prøve seg der, visste Slotermeer av erfaring etter mange år i Wien. Men givernes navn og adresser var ikke beskyttet av det samme hemmelighetskremmeriet og lot seg enkelt avdekke. Han kjørte ut en liste fra de seneste tre månedene og så at en rekke firmaer gikk igjen. Deriblant en kjenning fra Tomislavgrad, som nylig hadde vært innblandet i et uhell.
Et enkelt Google-søk på Patriotisk Front ga flerfoldige treff fra klesbutikker til publikasjoner og supporterklubber. Ved å grave litt dypere fant han et nettsted tilhørende en organisasjon for krigsveteraner, lokalisert
70
ved utløpet av elven Neretva. Formålet til denne var å ivareta interessene deres, rettslige så vel som pekuniære. Medisinsk støtte til operasjoner, proteser, rehabilitering og psykisk helsevern var deler av denne potten. I og for seg edle formål, så sant de hadde rot i virkeligheten. Men siden mange slike var unntatt offentlig kontroll fungerte de ofte som pengemagneter for grådige snyltere.
Sifferkontoen i Østerrike tydet på at det siste kunne være tilfelle. Hvorvidt forbindelsen med acetylenprodusenten i Hercegovina kunne tas til inntekt for dette gjensto å se. Her smakte det litt av en frimurerbevegelse der ordene i tittelhodet fikk et annet innhold. Krigskasse snarere enn sykekasse, alt etter hvilke mentale briller man betraktet dem med.
Å komme til bunns i denne materien krevde en dreven fridykkers utholdenhet. For øyeblikket følte han seg som en fisk på land, gispende etter luft fra alle de utmattende timene foran skjermen. Luft var muligens hva han trengte. Rusle en tur i solnedgangen langs den skjønne, blå Donau og se det brune elvevannet flyte sakte østover mot Svartehavet.
Englene snakker til den som går, het det seg. Hvis englene ville fant han kanskje også et åpent konditori langs veien, med svulmende kremboller og andre energibomber. Livmålet tilsa at han burde holdt seg til gulrøtter for å bli mer attraktiv i Simones øyne, men det løpet var for lengst kjørt. Bedre å være fri enn måtte slite med syrlighetene hennes, selv om disse var godlynt ment. Men før han rakk å sette planen ut i livet fløt det opp en melding fra dypet, der søkemotoren hadde fått et nytt treff i Patriotisk Fronts database over velgjørere – en mann ved navn Bruno Markovic.
Umiddelbar sa det ham ingenting. Så kom han til tenke flyklubben i Livno, der Ante Skroza for tiden jobbet som mekaniker. Han vendte seg mot tastaturet igjen og skrev et preliminært notat til Maria om Patriotisk Front, og hvor hun skulle søke etter nettsiden deres. Formodentlig var det kun et fluebein, men hva spiste ikke fanden i nøden? Dessuten var det ikke opp til ham å avgjøre hvilke opplysninger som måtte være av betydning.
I ettertankens bleke skjær kom han til at Bruno Markovic sikkert var et vanlig navn på de kanter. Best å undersøke saken nærmere før han trykket på sendeknappen med kopi til Bierman og Franelic. Kan hende var Patriotisk Front nøyaktig hva organisasjonen ga seg ut for. En gyllen regel sa at mistanker skulle begrunnes med indisier eller fakta. Hvis denne Markovic viste seg å være en baker, eller eier av en bensinstasjon, ville notatet være et slag i luften som bare skapte forvirring.
På den annen side …Jeg får nok heller forbrenne fett, tenkte han bistert, idet han gikk løs på
den møysommelige oppgaven med å skaffe belegg for sannhetsgehalten i organisasjonens filantropiske formålsparagraf på tom mage. Elektroniske
71
pasientjournaler var enkle å bryte seg inn i, som da han i sin tid pyntet på skolekarakterene sine fra et telefonmodem. Men å finne dem var en annen skål.
72
15
Ante hørte motorduren nærme seg. Føreren av glideflyet hadde nettopp frakoblet trekkvaieren og overlatt seg selv til elementene. Med stigende luftstrømmer fløt det fritt på stive vinger mens trekkflyet kom inn for landing. En gjentakende fuskelyd fra motorens eksosanlegg fikk Ante til å løfte blikket. Hadde sjefen igjen fått trøbbel med tenning eller drivstoffpumpe, tross den gjennomgripende overhalingen ved siste service?
Hostingen ga seg. Motoren putret ufortrødent videre på jevnt turtall mot landingsstripen. Hjulene tok asfalten med et lett hopp før bremsene slo inn og dempet farten. Kontrollert svingte det inn til parkering foran verkstedet.
«Samme dritten,» brummet sjefen ergerlig, da propellen hadde falt til ro og han selv klatret ut av cockpiten. «På tide å skifte motor før denne bryter sammen. Egentlig har den gått lenger enn den burde, så jeg har allerede bestilt en ny. Leverandøren vil selv ta seg av monteringen på Pleso flyplass utenfor Zagreb. Teoretisk har den ennå mange mil til gode, så faren for havari er ikke overhengende. Men bedre å være på den sikre siden.»
«Alt virket upåklagelig da jeg kjørte den i benken,» bemerket Ante.«Kanskje den bare er blitt litt lunefull på sine gamle dager,» istemte
Markovic. «Gikteriske sylindere, stive ledd og prostataproblemer i manifolden. Slik går det gjerne med de fleste av oss i livets høst.»
Han fyrte opp en sigarett til tross for skiltet med ildsfarlig væske.«Skulle gjerne ha foretatt utskiftingen nå før høysesongen begynner, men
leverandøren var opptatt frem til sist i mai, begynnelsen av juni,» sa han mellom dragene. «Endelig dato blir bekreftet senere. Skulle gjerne ha sett at du fløy den opp dit og var til stede under arbeidet. Men i så fall trenger du et sertifikat for denne flytypen. For deg ville dette ha vært en smal sak siden en-motors maskiner i prinsippet er nokså like. Men myndighetene forlanger at papirene er i orden før de gir deg adgang til luftrommet alene.»
«Kunne vært moro å få prøvd seg igjen under fredeligere forhold,» sa Ante. Selv om det nå var mange år siden han sist hadde sittet bak spakene visste han at de innarbeidete refleksene fortsatt var til stede. Landing måtte han nok øvd på. I så måte skilte denne utgaven seg vesentlig fra dobbeltdekkeren man tidligere benyttet i landbruket.
«Hvis du vil kan jeg få opp en instruktør fra Ortijes utenfor Mostar og gjøre det unna på direkten,» foreslo Markovic.
«Tilbudet akseptert,» nikket Ante. «Du bestemmer dagen og timen.»«Da sier vi det slik.» Markovic knuste sneipen under hælen.
«Intet nytt fra vestfronten?» spurte Ivo. April hadde gått over i mai, men ellers var man like klok med hensyn til hvilke fortredeligheter den nærmeste
73
fremtiden måtte bringe. ESOP hadde ikke klart å lokalisere fra hvilket hold et eventuelt nytt angrep kunne tenkes å ramme byen, langt mindre hvor eller når. Den rungende tausheten kjentes frustrerende. Det var som å vente på at neste granat fra det serbiske artilleriet under krigen skulle pløye seg gjennom husets yttervegg og eksplodere i familiens soverom.
Men fraværet av krig betydde ikke nødvendigvis at folk kunne føle seg trygge, hadde bombeepisoden gitt klart til kjenne. Sist kom fienden i arbeidsantrekket til en fiktiv nyhetsformidler med onde hensikter. På hvilken måte han muligens ville slå til igjen var i beste fall gjetninger. Altså kunne heller ikke angrepet forutses eller avverges med passende midler.
«Mener du kassevognen i Istria?» Luka lente seg bakover mot stolryggen og stirret opp mot taket der en flue virret formålsløst omkring på den store, hvite flaten. Et sinnbilde på situasjonen de selv befant seg i. «Signalene fra transponderne er fremdeles aktive,» svarte han på sitt eget spørsmål.
Buravic åpnet en slank saksmappe og skjøv den over bordet.«Jeg har gjennomgått den serbiske majorens rulleblad og historikk ved
hjelp av våre nye venner i Beograd, men denne er høyst ordinær,» bemerket han. «Intet der som tilsier at vi burde gå ham nærmere etter i sømmene.»
«Vi ble vel alle etter hvert en smule ekstraordinære,» bemerket Luka sarkastisk, mens han skummet gjennom den nøkterne beskrivelsen. «Denne rakk å forlate jammerdalen før det hele virkelig utartet.»
«Kan hende ligger bare sporhundene igjen i den gamle bygningen,» sa Ivo springende. «For alt vi vet er kjøretøyet for lengst over alle hauger.»
«Spiller ingen rolle.» Lukas pekefinger stoppet et øyeblikk ved rubrikken over majorens nærmeste pårørende. Foruten hans gamle mor, og hennes to brødre på syttiåtte og åttito, fantes det kun en fjern slektning bosatt i Detroit, Michigan. Ikke rart at eiendommen fortsatt sto i mannens navn, men noen måtte ha visst dette. Trolig en yrkesbror som overlevde krigen og nå befant seg i veteranens rekker. Flere av disse hadde egne forbund, ikke alle like forsonlig stilt til oppgjøret av boet i 1995. Uten Jugoslavia heller ingen kystlinje som de kunne kalle sin egen.
I det seneste notatet fra Ante hadde navnet Rodoljubna akcija fremkommet. Hverken han selv eller Ivo forbant noe med dette, så der var man like langt. Sannsynligvis en lokal samling likesinnete, rede til å forsvare sin nasjonale identitet med alle midler om denne skulle bli truet. Føderasjonen av Bosnia og Hercegovina rommet hele tolv kantoner, entiteter og distrikter med spesiell status. Et etnisk lappeteppe der ikke alle fant seg til rette med tingenes tilstand, slik slovenere, kroater, serbere, makedonere og montenegrinere i større grad hadde vendt seg til å gjøre innenfor sine grenser. Disse var imidlertid mer omforente i spørsmålet om nasjonalitet,
74
mens en serber i Bosnia forble en serber, samme om det regnet eller solen skinte. Man seilte gjerne under egen vimpel på dette opprørte havet.
«For å gjenta meg selv kommer nok fienden snikende i en annen forkledning ved neste høve,» murret Ivo. «I så fall kan vi like gjerne grave oss ned og bli der til angrepet er over, hvis vi ikke skulle få et guddommelig gjennombrudd fra uventet hold. Ante for sin del kan ikke utrette all verden, og ESOP strever med sitt. Her har vi med snedige folk å gjøre, som tålmodig leter etter huller i forsvarsverkene våre og ikke tar noe for gitt. Skulle de slå til fra bakken på en av merkedagene møter de en helt annen motstand enn sist – et større politioppbud ved innfartsveiene, trolig forsterket med mannskaper fra hærens spesialstyrker. Siden nasjonaldagen er nært forestående må de enten befinne seg her allerede eller angripe fra luften. Det siste faller på sin egen urimelighet med tanke på flyvåpenets beredskap.»
«Litt av en salve fra en pensjonert stridsmann,» nikket Luka anerkjennende. «Beskrivelse av motpartens sinn og sjel virker skremmende presis, men mulighetene deres for å lykkes har visse mangler. For tiden pågår det større takreparasjoner på vitale bygninger etter uhellet med gassflasken. De gamle, solide steinveggene klarte seg, men terrakottapannene fra samme periode tålte ikke påkjenningene like godt. Sett at man fyller rommene mellom lektene med tilpassete sprengstofflameller av typen som sprenger innover før de nye pannene legges vil bankettsalen nedenunder, med alle de innbudte celebritetene, bli pulverisert. Selv ikke tannlegene deres vil klare å identifisere dem etter en slik omgang.»
«Du er litt av en gledesspreder, Luka, har noen fortalt deg det?»«Følger bare opp hva du selv sa om hull i forsvarsverkene. Her har de så
mange de måtte ønske til å begrave hele forsamlingen. Skulle noen be om å få pannene fjernet igjen på ren mistanke ville vedkommende blitt møtt med et overbærende smil. Og deretter lagt i tvangstrøye på et dertil egnet sted av menn i hvite frakker.»
«Hvilken bransje vi er i,» sukket Ivo oppgitt, men rykket til da bord-telefonen kimte. Den grå bakelitten hadde ikke gitt lyd fra seg siden han gikk over i pensjonistenes rekker og skulle for lengst ha vært frakoblet.
Nølende løftet han røret av gaffelen.«Buravic.»«Kaptein Dragotin Pribicevic fra ingeniørkorpset. Har du barnebarn?»«Hvordan det?» Ivo flakket med blikket.«Sprengstoffet vi mottok fra bombekommandoen via forsyningstjenesten
må ha vært en spøk,» svarte Pribicevic. «Kjennes som Semtex 10, lukter som Semtex 10, men er ikke annet enn en god replika laget av et plastilinliknende stoff. Stanislav Brebera ville vendt seg i graven om noen skulle utgitt dette for å være hans baby.»
75
«Stanislav hvem?» Ivo så mildt sagt himmelfallen ut.«En tsjekkoslovakisk kjemiker, ansatt ved VCHZ Synthesia, nå Explosia
a.s, som oppfant produktet på femtitallet,» svarte kapteinen belærende. «Det vi har smeller ikke høyere enn en teddybjørn fjerter.»
«Men bombekommandoen fikk sprengstoffet testet og sporet til et parti som opprinnelig ble levert med adresse Mitrovica,» innvendte Ivo.
«Finnes ikke spor av mononitrotoluen i denne massen, Buravic. Plastilin hører hjemme på barneværelset. Men atten kilo er kanskje i meste laget.»
Kapteinen ringte av. Ivo ble sittende med røret i hånden og stirre tomt foran seg til pipingen fra opptatt-tonen. Forsiktig, som om det var skjørt porselen, senket han røret lydløst ned på gaffelen igjen.
Av Ivos kommentarer og fortapte uttrykk hadde Luka skjønt tegningen. Den trykkende tausheten som fylte rommet bare understreket alvoret i meddelelsen. Bierman hadde forutsett at dette kunne skje. Men ikke at noen skulle bytte ut den ekte varen med en etterlikning.
«Hva gjør vi nå?» spurte Ivo, da han endelig gjenvant talens bruk.«Hva annet kan vi gjøre enn å godta et uavvendelig faktum,» svarte Luka.
«Etter dette er trusselen blitt mer åpenbar. Men så lenge vi ikke har den minste anelse om hvor eller hvem den er ment å ramme, må vi bare fortsette det møysommelige arbeidet med å pusle bitene sammen til et hele for om mulig å komme synderne i forkjøpet. Å involvere myndighetene på dette stadiet vil uvegerlig utløse hyperaktivitet, forvirring og panikk blant politi-kerne, der alle løper i bena på hverandre og skriker etter svar. Får media tak i dette er helvete løs. Da ender det i utallige pressekonferanser der spekula-sjonene går i vilden sky, uten at noen blir det minste klokere.»
«Ingen lystelig situasjon,» istemte Buravic. «Men hvor blir det av geniet som avslørte general Celeketics felttog da vi kavet omkring i blinde etter sirkuset i Knin? Snakk om å bli reddet av gongongen i den avgjørende runden. Vi kunne visst trenge et liknende under her og nå.»
Joop Slotermeer gjorde seg sine tanker der han pløyde gjennom tusener av krigsveteraners pasientjournaler med henblikk på tapte lemmer og andre alvorlige kvestelser. Sykehusoppholdet var et offentlig ansvar, men langvarig rehabilitering tok private seg av. Ved å følge vedkommendes opptrening av førlighet frem til regningen skulle betales, hadde han til gode å se Patriotisk Front gi en eneste pasient et økonomisk håndslag.
Altså frontet man noe ganske annet av patriotisk art. Han plukket frem den hvilende meldingen til Maria Roca og trykket på send.
76
16
Stipe Mesic, den siste lederen av det jugoslaviske presidiet og senere Kroatias president etter Franjo Tudjman, var fortsatt det uttrykte bildet av seg selv. Den strittende jerngrå sveisen over buskete øyebryn, flankert av månedgammel skjeggstubb i det runde, joviale ansiktet hadde stort sett holdt seg uforandret fra første gang Luka lærte mannen å kjenne. Men fattiggutten fra Zadar, som senere utdannet seg til advokat, hadde rukket å sette dype spor etter seg ved utformingen av den unge statens forfatning.
I det tredje århundre ble sønnen av en frigitt slave, Diocles, utnevnt til romerrikets keiser under navnet Gaius Aurelius Valerius Diocletianus med hovedsete i Spalatum, nåværende Split. Egenhendig gjenreiste han det skrantende imperiet, nedkjempet rikets fiender og etablerte et autokratisk regjeringssystem som skulle vare frem til Constantius 1 overtok i 305.
Den flyktige likheten mellom to så vidt forskjellige personligheter hadde dog visse berøringspunkter. Begge var barn av sin tid, hadde opplevd innbyrdeskrigens fatale virkninger, og var strukturerte i gjenoppbyggingen av statsmakten. Diokletians modell var eneveldet, Mesic representerte folket. Konstitusjonen hadde overlevd den dalmatiskfødte imperatorens i antall år, men var den robust nok til å tåle et slag av ukjent størrelse og omfang?
Hvis noen kunne ha en begrunnet mening i så henseende måtte det være Stipe Mesic. Han hadde opplevd alt fra studentopprøret mot Tito under den såkalte kroatiske våren på syttitallet til å lede Jugoslavia i sammenbruddets timer, for deretter å bli landets første valgte president i fredstid. De to avtalte å møtes på et offentlig sted, der også andre enn Zagrebs innbyggere vanket.
Mesics svar, etter å ha lyttet inngående til Lukas beskrivelse av trussel-bildets natur uten avbrytelser, var et betinget ja. Et knusende anslag, eksem-pelvis mot de folkevalgte, ville uvegerlig føre til en unntakssituasjon, men denne kom til å bli kortvarig. Generalprøven på folks psykiske motstands-evne hadde man allerede sett etter det katastrofale infernoet nylig, da nær femti tusen liter bensin gikk opp i flammer. Sprengvirkningen fra atten kilo Semtex kunne selvsagt bli langt verre, alt etter hvordan ladningene ble rigget. Hvem hadde ikke sett høyhus bli lagt i grus ved et tastetrykk.
«Så vår venn Ante er i felten igjen, nå som korrespondent med lisens til å lyve?» Mesics furete ansikt revnet i et smil, før han igjen ble alvorlig. «Hercegovinere er stort sett rimelige folk, men vi hadde endel skjærmyssel med enkelte grupperinger under krigen. I alles kamp mot alle handlet det om å gi og ta. Se hvor langt strikken holdt før den slo tilbake over fingrene. Men jeg skjønner dem godt når de føler seg sveket. Blod er som kjent tykkere enn vann. Og den store kong Tomislav står nå engang der nede med hånden på sverdet og et frossent blikk mot utenverdenen.»
77
«Sier navnet Rodoljubna akcija deg noe?» spurte Luka.Mesic trakk på det, som om han lot tankene vandre tyve år tilbake.«Det fantes en rekke paramilitære grupper med patriotisk-ditt-eller-datt
knyttet til navnet,» svarte han nølende. «Enkelte massakrer i Arkan-stil, rettet mot bosnjaker, skal visstnok ha forekommet. Men langt fra i det omfanget serberne foretok i Srebrenica.»
«Det finnes en nettside kalt Patriotisk Front, etablert etter sigende for å skaffe penger til nødstedte krigsveteraner,» opplyste Luka. «Initiativtakeren er en tidligere brigadesjef ved navn Nikola Kucar. Men nå viser det seg at man ikke finner spor av veldedighet i annet enn formålsparagrafen.»
«Kucar var en moderat person, slik jeg husker ham,» kommenterte Mesic. «Men kanskje mannen har latt seg bruke som frontfigur i andres tjeneste. Ante bør trå varsomt i slike miljøer, der helter for tiden er mangelvare.»
«Bravadene hans er blitt allment kjent via andre kilder, så han slipper ikke unna,» repliserte Luka. «Selv prøver han å dra fordel av situasjonen med tanke å kunne avdekke suspekte holdninger av betydning for en eventuell aksjon trolig rettet mot våre myndigheter.»
«La ham bare ikke gjøre seg større forhåpninger om deltakelse i lukkete fora der skumle slagplaner legges,» poengterte den aldrende statsmannen. «Ellers jeg enig i at offentligheten bør holdes utenfor enhver spekulasjon av denne art, så lenge trusselen for øyeblikket kun er hypotetisk. Der intet finnes har selv keiseren tapt sin rett. Slik er nå engang verden laget.»
Mon ikke salig Diokletian også ville sagt seg enig i dette, undret Luka.
«Pass på turtallet så du ikke forregner deg,» advarte instruktøren. «Husk at du har åtti kilo ekstra dødvekt med på lasset.»
Etter å ha takset til enden av gressmarken og svingt den vesle Cessna-maskinen mot vinden, foretok Ante en rask instrumentsjekk. Deretter ventet han til motoren viste rett arbeidstemperatur, slapp bremsen og ga gass. Så snart flyet hadde nådd hastigheten for løfteevne trakk han det opp i en pen kurve. Ved tre hundre fot flatet han ut og fløy en runde over høysletten.
Flyet oppførte seg som forventet. Mykt og ledig svarte det på styrespa-kens bevegelser uten å protestere. Etter et snaut kvarter var instruktøren for-nøyd. Også med måten Ante tok det ned på i en glidende bevegelse.
«Dette har du tydeligvis gjort før,» nikket han anerkjennende, da flyet var tilbake på standplass. «Markovic sa at sertifikatet ditt kun var en formsak, og jeg kan ikke annet si meg enn enig. I dag skriver vi nittende mai,» fortsatte han etter et blikk på armbåndsurets kalender. «Tenker du har papirene i hende senest ved slutten av neste uke.»
78
«Bruno har opplevd sporadisk motorfusk ved enkelte anledninger,» påpekte Ante. «Selv merket jeg ingen slike unoter under denne turen.»
«Motoren malte som en katt, den,» istemte instruktøren. «Men nå skal jo kjerringa likevel byttes med en pent brukt og nyoverhalt.»
Han noterte de nødvendige opplysningene på et skjema og tok en siste titt inn i cockpiten. «Dette instrumentet her en nytt for meg,» sa han og pekte. «Ser ut som en GPS-anordning koblet til høydemåleren. Kjekt å ha hvis sikten er dårlig eller barometerstanden ikke helt er til å stole på. Men her i området navigerer man vel hovedsakelig etter sansene. Kunstig horisont og den slags remedier er bare nyttig under blindflyging. Det skulle tatt seg å slippe en glider løs når tåken lå tykk over Livanjsko polje. Det er jo tross alt kundene man lever av.»
Instruktøren pakket sakene sine og tok farvel. Godt å kjent luft under vingene igjen, tenkte Ante lettet, idet Landcruiseren med den andre bak rattet satte kursen mot hovedveien. Møtet med steingjerdet for snaut et par tiår siden hadde hverken fått hodet eller kroppen til å glemme. Refleksene fungerte nærmest på autopilot, som om intet var hendt. Men han kunne ikke fri seg fra at nervene hadde vært litt i ulage da han trillet frem til start.
Flyet på sin side hadde oppført seg eksemplarisk gjennom hele turen. Hvis noe kjentes uvant måtte det ha vært den noe baktunge følelsen da hjulene slapp bakken. Åtti kilo, hadde mannen sagt. Selv ville Ante ha gjettet på hundre, men det gikk vel stort sett for det samme. Hvis han husket riktig veide denne flytypen 1089 kilo. Til gjengjeld var løfteevnen mer en stor nok når man først hadde vunnet høyde.
Inne på verkstedet fant han frem iPad’en og skrev en melding til Luka. Han trengte noen å dele denne seieren med, som et øyeblikk hadde fått ham til å føle seg ung igjen. Skjønt ikke uvøren lenger, slik hans gamle jeg hadde vært på den tiden, da liv og død hang i balanse under vektstangens vippepunkt. Hvis Stoja hadde vært her ville stunden vært fullkommen. Men krigen hadde skilt dem mot deres vilje, og de mellomliggende årene gjort en gjenforening umulig. Kanskje var det best slik. Hva de hadde hatt sammen tilhørte fortiden, der de gyllne minnene var deres eneste felleseie.
«Den ensomme rytter rider igjen,» sa Ivo tørt, da Luka fortalte om sertifikatet. Nå skulle altså Zagreb få unngjelde, i og med denne turen hans til Pleso. Bare han nå ikke hadde noe ekstra i bagasjen, slik tilfellet hadde vært over Beograd. Men Luka beroliget ham med at det kun handlet om utskifting av motoren på et av aeroklubbens gamle trekkfly.
«Sjefen hans, Bruno Markovic, står forresten på Slotermeers liste over donorer til den uegennyttige foreningen Patriotisk Front,» opplyste han. «Imidlertid har ikke datageniet funnet spor av økonomisk støtte til
79
krigsveteranenes rehabiliteringsprogrammer. Enten stikker den pengene i egen lomme eller bruker de innsamlete midlene til noe ganske annet.»
«Stipe Mesic mente altså at frontfiguren deres var en anstendig fyr.»«Så langt det rekker,» sa Luka tvilende. «Foreningen bankkonto viser i
alle fall bevegelser som ikke kommer de skadelidte til gode. Ellers ville han ha funnet dem igjen i hjelpeapparatets regnskaper.»
Ivo slo på kaffetrakteren og lot vannet boble gjennom filteret ned i kolben. «Situasjonen vi befinner oss i minner mest om de gamle menn på benken som venter på Godot,» sa han over skulderen.
«Men uten Francks snusmalte kaffe,» påpekte Luka. «Ellers har du rett i at ventingen på at noe håndfast skal materialisere seg er uteblitt. Skygger på veggen er alt vi har å forholde oss til. Selv bombematerialet forsvant som ved et trylleslag under forsvarets nese.»
«Hva med nevnte Markovic, kunne en saumfaring av hans levnet gi oss en mulig ledetråd ut av tussmørket?»
«Slotermeer gjør hva han kan, så får vi se.»Ivo fant frem kopper og skjenket i.«Jeg har en ugrei følelse for Antes engasjement der ned,» sa han, synlig
berørt. «Kan gutten ha blitt viklet inn i noe han ikke overskuer rekkevidden av? Eller blitt snudd, som vi gamle spioner yndet å si.»
«For det første er han ingen gutt lenger,» minnet Luka ham om. «Og meldingene hans så langt har vært åndsnærværende uten tegn til psykotiske trekk, hva man kunne ha forventet etter alt han har gjennomgått.»
«Mulig at jeg ser spøkelser på høylys dag.» Ivo tok en slurk av den sterke, glovarme kaffen. «Men jeg aner en reprise av hva som skjedde i nittifire, denne gang regissert av en annen med gode kunnskaper om Antes alenegang mot det serbiske regimet. Svik har vært nevnt til kjedsommelighet i forbindelse med hercegovinernes opplevelse av Tudjmans handlinger. Men lot vi ikke også Ante i stikken da han trengte oss som mest?»
«Politikk, Ivo. Dessuten kunne ikke Europa godta at en storbys befolkning ble truet med døden om ikke utpresseren fikk oppfylt kravet sitt.»
«Nettopp, men prøv å se det fra Antes ståsted. En dyktig operatør, som vet å spille på de rette følelsene, kan lede et labilt offer til slaktebenken uten større anstrengelser.»
«Du mener at Patriotisk Front har hånd om sprengstoffet?»«Jeg ser ikke bort fra muligheten.» Buravic masserte neseroten med et
grunnende blikk mot den tomme veggen, der bildene av hans kone i sin tid hadde hengt. «Hvorfor var det så om å gjøre at Ante tok flysertifikat, spør jeg meg, når Markovic selv kunne ha reist til Pleso for å få byttet motoren?»
«Høysesong,» foreslo Luka. «Ante er kvalifisert til gjøre et slikt ærend, men har ingen erfaring med dra glidere opp i riktig svevehøyde.»
80
«Kanskje. Og likevel.» Ivo viftet bort en villfaren veps med kurs for kaffekoppen. «Antes meritter har løpt foran ham ved hjelp av denne naboen, som i sin tur var Markovics kompis. De to kan allerede tidlig ha lagt hodene i bløt. Hvorvidt Markovic trengte en mekaniker eller ikke er av mindre betydning. Med bakgrunn i Antes utdannelse ville et slikt tilbud virke tilforlatelig. For å fjerne enhver innvending fra hans side, og sørge for at han følte seg velkommen i lokalmiljøet, gjorde de ham til helt. Dette er bondepsykologi på sitt mest utkrøpne, spør du meg.»
Luka lente seg bakover i kontorstolen, med kaffekoppen mellom begge hender og skohælene på den slitte bordplaten. I all sin enkelhet var Ivos beskrivelse av en broket virkelighet nær briljant. Antes beslutning om å selge bruket kom som bestilt. Resten var kun et spørsmål om å taue ham inn til et selvmordsoppdrag under skinn av et trivielt motorskifte.
«Sett at det forholder seg slik, hvordan kan man få Ante i posisjon uten hans aktive medvirkning?» tenkte Luka høyt. «Jeg nekter å tro at han holder oss for narr med hensyn til ærendet sitt, og skjønner ikke hvordan flyet kan fjernstyres med en joystick, som i et dataspill.»
Ivo slo oppgitt ut med armene. Den første delen av resonnementet holdt vann, men et betjent luftfartøy var ingen drone på jakt etter opprørske talibankrigere i den afghanske fjellheimen, der en operatør i Nevada foran en monitor hadde hånden på spaken.
«Vi møter veggen hvor vi enn snur oss,» gryntet han. «Kanskje vi burde følge Mesics råd om å ligge lavt og håpe det beste.»
«Hvis Ante er snudd, slik du så malende ga uttrykk for, er det lite våre myndigheter på ren mistanke kan foreta seg innenfor Bosnia-Hercegovinas grenser,» kommenterte Luka. «Mesic oppfordret til ro i andedammen for å unngå hysterisk flaksing med vingene. I Antes situasjon bør han helst forbli uvitende om Patriotisk Front og Markovics pengestøtte til denne. Dette vil bare skape usikkerhet i forholdet til arbeidsgiveren og muligens få ham til å gjøre noe overilt som kan sette livet hans i fare.»
«Best å sitte stille når båten rugger på seg,» nikket Buravic samtykkende. «Men sørg for at Slotermeer også gjennomgår bohavet til Antes tidligere nabo for å se hva som eventuelt måtte skjule seg i krokene. Stjepan Radic, var det ikke det han het?»
81
17
Sertifikatet kom med posten tirsdag 28. mai. Lørdagen i forveien hadde eieren fløyet Cessna’en ut til kysten for renovering og avstiving innvendig. Tusener av flytimer med strekk og vridning i karosseriets sammenføyninger hadde tatt sin toll. Ikke at dette betydde så mye for sikkerheten, men Markovic var lei av plateknirk og gnissing under slepet. Manglende nagler var blitt erstattet, skjeve sømmer strukket på plass, og interiøret hadde fått ny hud av lettmetall. Bakenfor denne var det sprøytet inn elastisk, støydempende skum. Ante kom til å merke forskjellen, mente Markovic bestemt.
Siden Kroatias frigjøringsdag 30. mai dette året landet på en torsdag hadde motorleverandøren, etter påtrykk fra Markovic, sagt seg villig til å gjøre jobben grytidlig påfølgende morgen. Han trengte begge maskinene i drift ved ukeslutt for å dekke det store innrykket av kunder. Høyttrykk var meldt, med gunstige vinder for glideflyging. En slik anledning kunne ingen la gå fra seg, selv om sesongen gjerne varte til ut september.
«Siden du ankommer Zagreb på selveste frigjøringsdagen vil jeg gjerne at du gir den en honnør fra oss her nede,» sa han. «Hva tror du om denne?»
Fra en pappsylinder trakk han frem en seks meter lang lerretsvimpel med ordene OSLOBODENJE og NEZAVISNOST på hver sin side, begge flankert av byvåpenet på en bakgrunn av det kroatiske sjakkbrettet. To lange snorer var festet til et stag i vimpelens butte ende og forankret med en karabinkrok for oppheng under flykroppen.
Ante fikk en følelse av déjà-vu. Et liknende banner, men da som rekla-meseil, hadde for nitten år siden gitt ham innpass til luftrommet over Beograd. Nå ble han altså bedt om å hylle den etterlengtete frigjøringen og uavhengigheten fra den serbiske dominansen i det gamle Jugoslavia. Ironisk nok var det ikke en dag for tidlig. Men kunne han virkelig fly over byen uten tillatelse fra luftfartsmyndighetene?
«Ingen problemer,» forsikret Markovic ham om. «Flyplanen din er klarert med Pleso. Ingen der hadde innvendinger mot at du tok en svipp over Kaptol-høyden med vaiende fane underveis. Men ta en prøvetur først, så vi får sjekket hvordan den oppfører seg i luften. Å dumme seg ut er dårlig reklame for både Livno og flyklubben.»
Et ubeskrevet blad, var Slotermeers knappe svar på forespørselen om Stjepan Radics liv og levnet. Bortsett fra folkeregisterets og skatteetatens annaler dukket ikke navnet hans opp andre steder. Hvis mannen hadde penger lå de i madrassen. Og skulle han være i besittelse av et kjøretøy lot det seg ikke spore gjennom offentlige kanaler. Typisk småbonde, smilte Luka skjevt.
82
18
Neste morgen sto Ante opp grytidlig. Himmelen var nærmest skyfri, luften kjølig, og en lett morgentåke kantet foten av fjellene. Moulin rouge åpnet ikke på flere timer ennå, men han var uansett for oppspilt til å spise frokost. Et krus sterk pulverkaffe med tre skjeer sukker fikk holde til han landet i Zagreb. Erfaringen tilsa at sansene hans var mer skjerpet på tom mage. Koffeinet gjorde også sitt til å holde ham årvåken.
En halvtime senere befant han seg i luften. Pleso bekreftet flyplanen og varslet at ingen andre luftfartøyer for tiden trafikkerte korridoren i den angitte marsjhøyden, eller på tvers av denne. Ante kunne lene seg tilbake og nyte utsikten. Dessuten hadde Markovic rett i at forholdene om bord var blitt atskillig mer behagelige etter den omfattende støyskjermingen. Til gjengjeld mistet man noe av nærkontakten med de ytre omgivelsene.
I luftlinje fulgte han traseen til den nye motorveien nordover, 3500 fot over bakken. I syd manglet brospennene over enkelte daler og slukter mens pilarene sto klare. Foran ham lå fire felt asfalt glinsende i morgensolen, der miniatyrkjøretøy sneglet seg i begge retninger. Motoren arbeidet ufortrødent. Ikke et eneste host eller feilslag av den typen Markovic fikk oppleve i forbindelse med landing. Med instruktøren om bord hadde det heller ikke skjedd. Skulle det likevel oppstå noe fatalt kunne han i verste fall ty til motorveien. Bedre å nødlande der enn midt i en steinet utmark.
Modellen var opprinnelig laget for militær rekognosering og gjorde sist tjeneste under krigen i Vietnam. Et liknende monoplan hadde så vidt berget livet hans etter en skuddveksling i Bosnia, men denne gang var alt bare sol og glede. Bortsett fra det mislykte anslaget mot Zagreb, der trusselens opprinnelse ennå ikke hadde latt seg avdekke. Hvorvidt det forelå andre planer om et nytt forsøk var helt i det blå. Fra sitt hold hadde han ikke oppfanget signaler om at noe var i emning.
Under Stillehavskrigen hadde japanske selvmordsflygere ofte vært benyttet for å ramme den amerikanske krigsmakten. Al-Qaida benyttet det samme virkemidlet ved angrepene 9. september 2001. Hvis Cessna’en hans hadde vært pakket med sprengstoff og ført av en fanatiker, ville den utgjort en formidabel trussel. Av sikkerhetsgrunner ville flyet blitt tvunget ned før det nådde målet. Men om vedkommende hadde papirene i orden – hva da?
Tanken ledet uvegerlig til hvordan toktet hans over Beograd hadde blitt møtt med stående ovasjoner på Moulin rouge. Kunne en engere krets blant tilhørerne, inspirert av historien, fått ideen om å bruke ham i sitt eget spill?
Solen forsvant bak en tung sky og sendte et kaldt gufs inn i kabinen.Sett at hans tidligere nabo, på vegne av Markovic, uvitende hadde
rekruttert ham til jobben som mekaniker i en bestemt hensikt, resonnerte
83
han. Videre at mannens motortrøbbel var initiert av ham selv som et påskudd til å bytte denne. Hva som skjulte seg bak den nye innerkledningen hadde han bare sjefens ord for. Det kunne like gjerne være vaffeltynne sprengstofflameller som skum, ferdig rigget med detonatorer. Disse ville enten kunne utløses automatisk ved en bestemt anvisning fra høydemålerens aneroidbarometer, eller i en gitt kartposisjon siden flyet også var utstyrt med GPS.
Dobbelt trøbbel, med andre ord.Hvis så var tilfelle fantes det ingen måte å unnslippe på, tenkte Ante
panisk. Fanget i et system der kontrollen var fratatt ham fantes det kun én løsning, å holde seg langt unna bygningene på Kaptol. Men først måtte han skaffe seg visshet om at fantasien ikke hadde spilt ham et puss.
Uten å bry seg om anvisningene fra Pleso senket han flyet langsomt mot motorveien. Like før denne krøp over fjellet skimtet han en stasjon for vektkontroll ved enden av en større rasteplass med restaurant og bensinstasjon. Her var trafikken nærmest fraværende så tidlig på morgenen. Nå måtte han bare gamble på at denne lå høyere enn bygningene på St. Markus-plassen.
På en tom strekning noen kilometer fra stasjonen lot han landingshjulene nesten berøre asfalten, til hornkonsert fra enkelte bilister i motsatt kjørefelt. De siste hundre meterne satte han flyet ned, bremset opp og trillet langsomt inn foran vekten. To uniformskledde betjenter stormet ut av bygningen. Ante, lettet over at ingenting hadde skjedd, møtte dem på halvveien.
«Hva i helvete gjør du her?» skrek den ene og veivet med armene.«Jeg trenger en vektkontroll,» svarte Ante med tilkjempet ro. «Det kan
være et spørsmål om liv og død hvis denne overstiger spesifikasjonene.»«Vi driver med vogntog her, ikke småfly,» sa den andre, en smule mer
fattet. «Hvor mye er det snakk om?»«Et sted mellom ti og tyve kilo, gjetter jeg på. Problemet er at disse må
fjernes av profesjonelle før jeg eventuelt kan fortsette.»«Det var sannelig ikke rare greiene,» kommenterte sidemannen surt.
«Men vekten er følsom nok til å skille med fem kilos margin. Kliss ny,» tilføyde han stolt, og anviste hvor Ante skulle plassere understellet.
Hvis fyllet i veggene besto av skum ville det neppe gjøre utslag. Men plastisk sprengstoff av typen RDX hadde en ganske annen egenvekt. Nålen stoppet på femten kilo over de angitte 1089. Ante fant frem iPhone’n og slo nummeret til Luka ved hjelp av hurtigtasten.
En snau time senere var Luka på plass, sammen med et team fra ingeniørkorpset anført av kaptein Dragotin Pribicevic. I mellomtiden hadde Ante takset det vesle flyet til en lomme bak bygningen, der kun deler av halepartiet var synlig for kjøretøy i nordgående retning. Varsomt ble
84
innerkledningen fjernet og blottla hva han hadde fryktet. Pribicevic løsnet en liten klump av den plastiske massen, rullet den mellom fingertuppene og snuste.
«Dette er andre boller, Franelic,» sa han vitende. «Skulle ikke forundre meg om vi her har partiet som den uekte varen var ment å representere.»
«Noen hadde erstatte den beslaglagte Semtex’en med et plastilinliknende stoff,» forklarte Luka Ante. «Av den grunn oppdaget man ikke forskjellen før sakene ble tatt i bruk.»
«Når fikk du vite dette?»«Kapteinen ringte Ivos kontor i går ettermiddag. Vi våget ikke å
informere deg av frykt for din egen sikkerhet. Mulighetene for at noen hadde skjult sprengstoffet i flyet uten at du visste om det anså vi for utelukket.»
«Markovic tok det en tur ut til kysten under påskudd av å stive opp karosseriet,» opplyste Ante. «Han hevdet selv at mellomveggen inneholdt et støydempende elastisk skum.»
«Hvordan fikk du mistanke?»Ante gjennomgikk hele tankegangen og hadde kommet til at en
vektkontroll ville bekrefte eller avkrefte hvorvidt han var blitt manipulert.«Om naboen din er innblandet gjenstår å se,» sa Luka. «Slotermeer for
sin del fant ingenting som knytter ham til bestemte bevegelser.»«Så hva gjør vi nå?»«Holder tett og lar deg gjennomføre programmet som avtalt. Denne lille
uregelmessigheten i henhold til flyplanen skal jeg personlig ta meg av. Pleso er nok for øyeblikket i stuss om hvorfor du forsvant fra radaren.»
«Faen til rigg,» stønnet en av mannskapene, der han sto med hendene fulle av detonatorer og ledninger. Dashborddekslet hadde han også fjernet. Koblinger mellom instrumentene og et relé, der en kabel fortsatte videre bakover i det skjulte, var det mest iøynefallende. Hvor denne endte ville Ante helst ikke tenke på, men ingenting av dette hørte hjemme der.
«Fjern likegodt hele sulamitten selv om bombematerialet er nøytralisert,» sa Pribicevic til sin underordnete. «Kabelen gjør sikkert ingen skade så lenge koblingen er borte. Men siden alt hang sammen med tenningen, høydemå-leren og GPS-funksjonen kan den være koblet til drivstoffpumpen. Hvilket kan bety at når flyet var i posisjon over målet ville tilførselen bli brutt og motoren fuske. En omvendt sikkerhetsbryter om den øvrige djevelskapen skulle svikte.»
Sprengstoffet og detonatorene ble tatt hånd om av de uniformerte. At disse remediene heretter var sikret kunne ingen være i tvil om. Men muldvarpen i systemet gikk fortsatt løs. At vedkommende ville skygge banen innen dagen var omme følte Luka seg rimelig sikker på. Kapteinen lovte å holde øynene åpne og munnen lukket til bedrageren var avslørt.
85
«Drapsforsøk, planlagt massemord, konspirasjon mot staten – disse folkene har litt å svare for,» sa Luka da demoleringsgruppen var forsvunnet, uten å etterlate seg spor etter operasjonen i flyets indre. Hoderystende studerte han teksten på vimpelen Ante hadde fått med seg fra Livno. «Frigjøring og selvstendighet får en viss bismak når man vet hvor hyllesten kommer fra. Samtidig rommer den en skjult anklage om tidligere tiders troløshet.»
«Jeg kunne jo bare fly direkte til Pleso og parkere der,» sa Ante. «Etter dette er jeg sterkt i tvil om at avtalen med motorleverandøren gjelder.»
«Det siste må i beste fall kalles en underdrivelse,» kommenterte Luka beskt. «Det som hadde vært igjen av deg ville kråkene plukket opp fra asfalten. Markovics plan var så djevelsk utspekulert at jeg sjelden har opplevd maken. Muligens med unntak hva som skjedde i Knin, da den serbiske popstjernen Lepa skulle gifte seg i det katolske kapellet på borgen der under Milan Martics regime, men hvor brudeparet med følge tilsynelatende ble likvidert. En bedre regissert forestilling har jeg aldri vært vitne til. Men det var en digresjon,» avbrøt han seg selv. «Jeg tror vi gjør klokest i å spille med i denne farsen og la Markovics vimpel vaie over Kaptol-høyden. Når TV-bildene ruller over skjermen hans vil han innse at anstrengelsene har vært forgjeves. Samtidig bør vi ha spanere på plass i Livno, som kan fotfølge mannen i tilfelle han stikker.»
Klokken 12:26 løftet et festkledd Zagreb blikkene mot himmelen da den lavtflygende monoplanet rundet spiret på St. Markus-kirken og gjorde et elegant sveip over parlamentsbygningen mot det beskjedne president-palasset. De fleste klappet, men hos EU-motstanderne falt ordet ‘selvstendighet’ dem tungt for brystet. Etter jubelen å dømme utgjorde disse knapt et mindretall. Flyet vippet med vingene til takk, før det la kursen mot Pleso, der et team av åstedsgranskere sto klare til å ta imot det. En av disse var utstyrt med et håndholdt apparat for hurtiganalyse av DNA. Dersom man fikk treff som tilsvarte resultatet fra sjokoladepapiret eller sigarettpakken i den falske reportasjebilen, ville det med stor sannsynlighet knytte de to hendelsene sammen. Resten ville trolig komme for en dag under prosessen mot Bruno Markovic. Hva undersøkelsene for øvrig ville bringe gjensto å se.
Samtidig landet et helikopter med Tomislav Baresa, samt åtte mann fra den kroatiske kontraspionasjen, på et jorde utenfor Livno, der en tolvseters minibuss ventet. Alle sivilt kledde og væpnet med Glock 17 i bukselinningen under jakkeslagene. Sannsynligheten tilsa at Bruno Markovic hadde benket seg sammen med venner og bekjente på Moulin rouge for å overvære sendingen fra Zagreb. Baresa, sammen med Tin Kidric fra kontraspionasjen,
86
blandet seg med gjestene. De øvrige seks tok posisjoner i nabolaget for å dekke tenkelige rømningsveier.
Da tidspunktet nærmet seg var stemningen elektrisk i deler av forsamlingen. Kidric vandret rundt med et ølkrus i den ene hånden og en iPhone i den andre, og knipset bilder i all stillhet. Baresa minglet med gjestene, men lyttet for det meste til hva som ble sagt mens bildene rullet over skjermen. Da kameraene fanget inn flyet over Kaptol holdt kretsen omkring Markovic pusten. Den etterfølgende tausheten druknet i hyllesten fra publikumet på St. Markus-plassen.
Elleve personer fulgte ham ut på gaten før de skilte lag. Noen med trøstende klapp på skulderen, andre mørke i ansiktene. Markovic selv skrittet ut mot huset sitt ved enden av en bratt bakke. Men før han kom så langt ble han avskåret og trukket inn i smuget mellom to bygninger.
Fast og bestemt geleidet agentene ham mot minibussen. De øvrige seks kom til etter hvert og pakket ham inn som en del av flokken. Ingen sa et ord før alle var på plass og bussen kjørte rolig mot det ventende helikopteret. Markovic forholdt seg taus men fattet. Den nærmeste agenten satt vendt mot den kidnappete med pistolen hvilende i fanget.
«Bruno Markovic, du er nå under sivil arrest for å ha konspirert mot kroatiske myndigheter og vil bli ført til Zagreb,» opplyste Baresa. «I ditt tilfelle gjelder ikke Miranda-reglene. Du kan selvsagt unnlate å si et eneste ord, men tiltalen mot deg er klar allerede. Hva denne går ut på er du sikker innforstått med siden du nettopp har bivånet resultatet.»
«Hvordan …?» Setningen tonet ut i intet. Markovics stemme lød vislende tom, som luften fra et punktert dekk.
«Du valgte simpelthen feil pilot,» svarte Baresa nøkternt.
Naboen din hadde kun perifer kontakt med bevegelsen, sto det i e-posten fra Luka, da prosessen mot Markovic og tilhengerne hans var en uke gammel. Han visste hvilken plan disse folkene syslet med og mente at du var den perfekte kandidaten til å gjennomføre denne. Samtidig var denne andre gruppen i gang med å rigge en bilbombe. Markovic mente at en slik løsning var lite målrettet og benyttet den indre striden blant de sammensvorne til å skaffe seg sprengstoffet ved å lokke en av tvilerne over på sin side. Hvor beregnende mannen var med hensyn til det videre forløpet er blitt klarlagt gjennom avhørene. Muldvarpen i det militære systemet sitter nå fengslet sammen med de øvrige konspiratørene. Men hovedgrunnen til at naboen din engasjerte seg i dette var muligheten til å bli kvitt deg. Siden salgsdokumentene for overdragelsen av bruket ditt var tinglyste og i orden, så han sitt snitt til, gjennom et taktisk grep, å slippe unna regningen.
87
«Du sier ikke det,» stønnet Ante oppgitt for seg selv, idet han slo av iPad’en. Egentlig var han ikke spesielt overrasket med tanke på mannens notoriske gjerrighet. Til gjengjeld betydde dette at han ble sittende med eiendommen til han eventuelt fant en ny kjøper, mens den andre sonet en lenger fengselsstraff for medvirkning til drap.
Reaksjonene i Bosnia-Hercegovina over de stadig flere arrestasjonene var preget av forvirring og mistro til øvrigheten. Siden deltakerne ble avhørt på et hemmelig sted, i full forståelse mellom de to lands myndigheter, fikk heller ingen utenforstående adgang til hva saken angikk. Likevel visste omgivelsene nok til at media begynte å spekulere. Ethvert oppslag ble imidlertid møtt med rungende taushet, som ytterligere fikk fart på rykteflommen.
Da tiltalen omsider ble gjort tilgjengelig var mottakelsen blandet. For Ante, som kjente sakens detaljer, overrasket det at vesentlige sider ved denne var utelatt. Samtlige av de impliserte ble i varierende grad dømt for planlagt massedrap eller medvirkning til dette. Ingenting ble sagt om mot hvem, hvor eller på hvilken måte dette var tenkt gjennomført. Heller ikke at kollisjonen mellom trikken og tankvognen utgjorde deler av straffeutmålingen.
Den harde kjernen blant konspiratørene skulle sone i Kroatia under strengt regime, de øvrige i Bosnia-Hercegovina. Straffene var forsynte med en klausul, et dokument de innsatte måtte underskrive. Siden denne vedrørte begge nasjonenes sikkerhet, ville tilleggsbestemmelsen uvegerlig føre til strengere reaksjoner for den eller de tiltalte som skulle finne det opportunt å fortelle historien sin i media. Man regnet ikke med at noen ville føye skam til skade i en så alvorlig sak, der forehavendet hadde vært avverget og følgelig ikke ga noen form for heltestatus blant likesinnete.
Under avhørene fremkom det også at de stjålne gassflaskene hadde vært ment som oppvarming til den påfølgende kollisjonen og bombeattentatet. Organisasjonen Patriotisk Front hadde bidratt med mannskaper og midler til gjennomføringen av de ulike aksjonene, foruten å skaffe til veie den ledige driftbygningen i Istria gjennom en kollega av den serbiske majoren. Sammen med Antes dokumentasjon fra billakkereren utgjorde skapvognen en del av beviskjeden. DNA-sporet fra denne tilhørte personen Markovic hadde kontaktet helgen før Kroatias frigjøringsdag – en sprengstoffekspert med tilhold i Metkovic, der Antes undersøkelse endte.
Verden hadde sannelig ikke forandret seg mye siden den blodige krigen på nittitallet, tenkte han. Men fienden i ens indre var et gjenstridig vesen som vanskelig lot seg nedkjempe.
* * *
Forfatterens kommentar
88
Historien er i sin helhet oppdiktet og har ingen rot i virkelige hendelser. Det samme gjelder Aeroklubben i Livno, som byr på helt andre opplevelser enn vår helt ble utsatt for. Skjønt erkjennelsen av at fortiden kaster lange skygger over regionens blandete befolkning er forhåpentligvis ikke meislet i stein.
89
