Fra Fra ord til ord til

livliv

Fra Fra ord til ord til

livliv

November 2008November 2008November 2008November 2008

”Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv

og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.” (Luk 9,23)

Du skal ikke tro at du kan bevege deg i verden som en fisk i vannet bare fordi du lever midt i

den.

Du skal ikke tro at du kan høre eller se på ethvert radio- eller TV-program som du får inn i huset

gjennom radio, fjernsyn og internett.

Du skal ikke tro at bare fordi du kan bevege deg fritt i verdens gater, kan du se på

enhver plakat og tankeløst kjøpe hvilken som helst avis eller bok.

Du skal ikke tro, at bare fordi du er

i denne verden, kan du leve

akkurat som du vil: ha tvilsomme erfaringer eller

umoralsk oppførsel,

praktisere abort, skillsmisse, føle hat, bruke vold,

stjele…

Nei da. Du er i denne verden. Hvem ser vel ikke

det?Men du tilhører ikke

denne verden.

Det utgjør en stor

forskjell.

Og klassifiserer deg i den gruppen folk som ikke nærer seg av tingene som er i denne verden, men av det som Guds stemme inni

dem uttrykker.

Guds stemme er i ethvert menneskes hjerte, og hvis du lytter til den, vil

den føre deg inn i et rike utenom

denne verden der man opplever ekte

kjærlighet, rettferdighet,

renhet, ro, selvbeherskelse og

intet begjær.

Hvorfor flykter så mange til Østen, for eksempel til India, for å finne indre stillhet? Mange

forsøker å få innsikt i hemmeligheten bak

den oppsiktsvekkende kjærligheten som

noen åndelige ledere utstråler etter et

langt liv i selvbeherskelse og benektelse av deres

eget ego.

Mange gjør dette som en naturlig reaksjon på all støyen som er i verden rundt oss og inni oss. Denne

støyen som fjerner den stillheten vi trenger for å høre Guds stemme i oss.

Uff da! Men er det virkelig nødvendig å dra helt til India når Kristus i 2000 år har gjentatt

for oss ”fornekt deg selv … fornekt deg selv”?

Verden oversvømmer deg som en elv, og du må gå mot strømmen.

Det rolige og behagelige liv er ikke den kristnes liv; og hvis du vil følge Ham, spør

ikke Kristus deg om noe mindre enn det.

Verden er for den kristne som en tett

skog der man skal trå forsiktig.

Hvor skal man trå da?

I fotsporene som Kristus har etterlatt seg da Han

gikk i denne verden: Hans Ord.

I dag gjentar Han for deg:

”Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv.”

Dette vil kanskje utsette deg for andres forakt,

misforståelse, hån og baksnakk; du kan bli isolert, du vil måtte akseptere å miste ansiktet, og du vil

måtte forlate enhver moteriktig måte å være kristen på.

Men det er enda mer:

”Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.”

Enten du vil det eller ei, forbitrer smerten ethvert liv. Selv ditt liv. Mindre og større

smerter kommer hver dag. Vil du unngå dem? Vil du gjøre opprør? Føler du at du vil banne? Da er

du ingen kristen.

Den sanne kristne elsker smerten, elsker korset, selv

midt i tårene, fordi han vet at de har en stor verdi. Det er

ikke for ingenting at Gud har valgt smerten blant de

uendelig mange måter å frelse menneskeheten på.

Dette må vi huske: at Kristus er stått opp fra de døde etter å ha båret korset og etter å ha blitt

korsfestet.

Oppstandelsen er også din skjebne hvis du klarer å akseptere med kjærlighet det som livet

bringer med seg og den smerten som en konsekvent kristen levemåte medfører. (jf Joh. 6,40)

Du vil ikke lenger misunne noen. Da vil du kunne betrakte deg selv som en disippel av

Kristus.

Da vil du erfare allerede på denne jorden at korset er veien til en glede du aldri har opplevd før. Din sjels liv vil begynne å

vokse; Guds rike vil konsekvent gro i deg, og den ytre verden vil

etter hvert forsvinne fra dine øyne, og den vil se ut som en kulisse.

”Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge

meg.”

Akkurat liksom Kristus som du har fulgt, vil du

være lys og kjærlighet for de utallige smerter som plager menneskeheten i

dag.

“Parola di Vita”, pubblicazione mensile del Movimento dei Focolari.Testo di: Chiara Lubich (1978)

Grafica di Anna Lollo in collaborazione con don Placido D’Omina (Sicilia - Italia)