31

Funn av skolopendere og tusenbein i Nord-Norge

Arne C. Nilssen og Robert Bergersen

Tromsø Museum får ofte tilsendt dyr (eller bilder) med spørsmål om hva dette er. Særlig ofte er det dyr som blir funnet inne i hus.

En av gjengangerne er en skolopender som kalles stor steinkryper (Lithobius forficatus), somgjerne blir funnet i kjellere og uthus. Her får du vite at det faktisk er funnet 8 arter av skolopendere og 5 arter tusenbein som naturlig finnes i de tre nordligste fylkene.

Vi som jobber med insekter og andresmåkryp, kommer av og til over dyr

som er sjeldne også for oss. Skolo-pendere og tusenbein er dyr som vilegger merke til, for de er ikke særligvanlige her nord. Da tar vi bilder av demog tar dem med til museets samlinger.

Ingen hadde en samlet oversikt over detsom fantes av materiale og opp-lysninger, og forfatterne tok derforinitiativet til å publisere en artikkel omdet vi visste om forekomsten av dissedyregruppene. Det første vi gjorde, var åspørre om andre museer haddepreparerte eksemplarer fra Nord-Norge.Vi begynte selv mer systematisk å seetter disse dyra, men landsdelen er stor,så vi kunne ikke dekke alle områdene.Så fant vi på noe lurt. I samarbeid medvårt museums skoletjeneste vedMarianne Giæver laget vi et prosjekt forelever i grunnskolen der de skulle leteetter skolopendere og tusenbein i sitt

nærmiljø. Vi ga hint om hvor slike dyrkunne finnes (under steiner, under barkpå døde trær, og ved stranda). 264, 156og 102 skoler fra henholdsvis Nordland,Troms og Finnmark fikk forespørselen,og noen deltok i 2004, men mest våren2005. Det kom inn ganske mye, særligav de vanligste artene, men det komogså inn sjeldenheter som faktiskforandret nordgrensen for noen arter.Ikke bare i Norge, men i hele verden.

I mai 2006 laget vi en vitenskapeligartikkel på engelsk som oppsummertealle funn av skolopendere og tusenbein iNord-Norge (Bergersen, Olsen, Djursvollog Nilssen, 2006). Det vi skriver om her,er mye basert på denne artikkelen.Kanskje noen av elevene som var iprosjektet, leser dette og kan se at detble både en vitenskapelig artikkel og enOttar-artikkel av det?

BakgrunnsstoffVi skal ikke plage leserne med system-atikken (som stadig er i forandring), mennøye oss med å si at skolopendere ogtusenbein ikke er insekter, og at desammen med edderkoppdyr, krepsdyrog insekter tilhører den største av alledyrerekker, nemlig leddyr (Arthropoda:de med leddete bein). Skolopendere(Chilopoda) og tusenbein (Diplopoda)utgjør egne klasser under leddyra.Sammen med fåfotinger (Pauropoda) ogdvergfotinger (Symphyla) utgjør de enunderrekke som kalles mangefotinger(Myriapoda) (se figur).

Det er uenighet om hvor myeskolopendere og tusenbein egentlig er islekt, for selv om begge grupper harmange bein, så er det mye som skillerdem. Det er ganske lett å skille enskolopender fra et tusenbein, nemlig vedå se på føttene. Skolopenderne har ett

32

par føtter på hvert kroppsledd og harnokså flattrykt kropp (ovenfra og ned),mens tusenbeinene har to par føtter påhvert ledd og er ofte runde i kropps-formen. Skolopenderne er alle rovdyrsom er raske i sine bevegelser, menstusenbeinene er trege og lever av planterog råtnende plantedeler.

Det finnes ca. 3300 arter skolopendere iverden, tallrikest i tropene; 24 er funnet iNorge. Alle skolopendere er rovdyr oghar giftklør, og den største arten iverden kan bli nesten 30 cm lang. Noenav de største artene kan gi smertefullebitt, men om de kan være farlige for

Øverst: Figur som viser hvor skolo-pendere og tusenbein er plassert i denstore dyrerekken leddyr(Arthropoda). Norske navn:Chelicerata = klosaksdyr; Myriapoda= mangefotinger; Hexapoda =seksfotinger; Entognata=urinsekter.Det finnes flere oppfatninger omhvordan leddyra skal klassifiseres, ogden endrer seg hele tida. Figuren erbasert på siste utgave av eiamerikansk lærebok som biologi-studenter ved Universitetet i Tromsøbrukte i 2013.

Nederst: En av verdens størsteskolopendere kalles Scolopendragigantea, og den forekommer iMellom- og Sør-Amerika. Den kan bliopptil 30 cm lang. Den oppfører segaggressivt som det rovdyr den er. Denkan drepe øgler, slanger, frosker,fugler og mus med et helt arsenal avgiftstoffer.

Figur: Arne C. Nilssen.

Foto: Katka Nem

Čoková, W

ikimedia Commons.

33

mennesker, er noe usikkert. De artene vihar hos oss, er i alle fall helt harmløse.

Det er ca. 10 000 arter tusenbein i verden(flest i tropene), og hittil er 34 arterregistrert i Norge. Antall bein variererfra 22 til 750, slik at ingen har tusenbein, selv om det ikke er langt unna. Denstørste arten i verden, en afrikansk art islekten Archispirostreptus, kan bli 38 cmlang. Noen av de store artene holdes som«kjæledyr». Som trege plantespisere ertusenbeinene helt harmløse for oss, mende kan skille ut en ekkel væske.

Skolopendere(Chilopoda)

Stor steinkryper (Lithobius forficatus– kart 1) er en skolopender som folk oftesender inn da den kan finnes inne ibolighus og uthus. Vi finner den faktiskofte i kjelleretasjen på Tromsø Museum!På grunn av størrelsen (14–31 mm lang)ser denne skolopenderen litt skummelut, men den gjør ikke oss noe. Den er etrovdyr som fanger forskjellige insekterog andre småkryp. Det er mulig at dener mer knyttet til hus i Nord-Norge enntilfellet er lenger sør, der den finnes ute idet fri, under steiner og plankebiter.Utbredelseskartet viser at Tromsø er detnordligste funnstedet i nyere tid, ogprikken i Finnmark er et dårlig

stedfestet funn fra 1866. Arten er spredtmed mennesket fra sitt opprinneligeområde i Europa og Nord-Afrika tilNord- og Sør-Amerika, Australia ogAsia.

Løvsteinkryper (Lithobius melanops –kart 2) er mer gulbrun i forhold tilforegående art, og den har en lengde på9,5–17,5 mm. Den er nokså vanlig iDanmark, men temmelig sjelden i restenav Norden. Den er antakelig spredt medmennesker, og den blir ofte funnet i

I 2005 kom det i den svenske serienNationalnyckeln til Sveriges Floraoch Fauna ei imponerende bok sombeskrev utseende og utbredelse avalle arter skolopendere og tusenbein iNorden (Andersson o.a., 2005). Våreforekomster fra Nord-Norge kom medi denne boka.

Verdens største tusenbein ser slik ut.Det kalles det afrikanske kjempe-tusenbeinet med latinsk navnArchispirostreptus gigas. Arten erpopulær som «kjæledyr».

Foto: George Chernilevsky, W

ikimedia commons.

34

kulturlandskap, slik som parker oginnendørs i drivhus. Det opprinneligelevestedet antas å være åpne strenderved havet.

Arten har aldri vært påvist i Nord-Norgefør vi gjorde våre innsamlinger, ogskoleelevene fant den ikke. Vi har tofunnsteder i Tromsø-området og et funnhelt sør i Nordland. Naturlig utbredelsefor arten er (Vest)-Europa og Nord-Afrika. Den er ganske vanlig på Island.

Det er mulig at denne arten er oversett,for når folk rapporterer en storskolopender, har vi kanskje sagt at detsikkert er stor steinkryper uten å senærmere på den.

Taigasteinkryper (Lithobiustenebrosus– kart 2) ligner foregåendeart, også i størrelse (10–16 mm lang).Funnene av den i Rana-området er nyefor Nord-Norge, og egentlig langtutenfor dens kjente utbredelse. PerStraumfors hadde to funnsteder i Ranapå 1970-tallet, og sannelig klarte elever

N

Finnmark

Nordland

Troms

Lithobius curtipes

Strigamia maritimaKart 4

Nordlig steinkryper

Havstrandjordkkryper

N

Finnmark

Nordland

Troms

Lithobius forficatusKart 1Stor steinkryper

NFinnmark

Nordland

Troms

Lithobius melanops

Lithobius tenebrosusKart 2

Løvsteinkryper

Taigasteinkryper

N

Finnmark

Nordland

Troms

Lithobius erythrocephalusKart 3Strandsteinkryper

Stor steinkryper (Lithobiusforficatus) er en av de størsteskolopenderne vi kan finne i Nord-Norge, og den kan bli opptil 31 mmlang. Fo

to: Kinesisk fotograf, W

ikimedia Commons.

35

på Båsmo skole i Rana å finne enda femeksemplarer i vårt skoleprosjekt.

Arten blir typisk funnet under bark pådøde bar- og løvtrær. Som navnetantyder, er den en nord- og sentral-europeisk og østlig art, og den er ikkefunnet i Danmark.

Strandsteinkryper (Lithobiuserythrocephalus – kart 3) har en lengdepå 10–16 mm og ligner de øvrige stein-kryperne som vi har omtalt her. Den kanfinnes i mange forskjellige biotoper, sliksom ved strender og kulturpåvirkedeområder. Våre funn stammer mest fradøde trær, der den lever under bark ogjakter på de tallrike larvene av bark-biller, snutebiller og trebukker som kanfinnes der. Den ble ofte, slik som påHamarøy, funnet sammen med bark-perletusenbeinet (Proteroiulus fuscus),som den antakelig dreper og spiser.

Før vi startet prosjektet var detnordligste funnet fra Kvæfjord i 1975 i etgranplantefelt. Men våre venner fraFjordtun skole fant en hunn og tohanner i Rypefjord i Hammerfest i 2005,noe som resulterte i en prikk langt nordfor alle andre funn. Det er selvfølgeligverdens nordligste forekomst. Arten erellers svært vanlig nedover i Europa, ogden finnes også i Nord-Amerika og påIsland.

Nordlig steinkryper (Lithobiuscurtipes – kart 4) er en art som er vanligi Sverige, Finland og Nord-Russlandinklusive Kola-halvøya. I Norge er denmindre vanlig, og de fleste funn sør ilandet er gjort nær svenskegrensen. Vår

undersøkelse i Nord-Norge viser at denbare forekom helt øst i Finnmark, ogNordhagen skole fant den ved Båtsfjord.

Arten ligner de andre steinkryperne,men den er bare 7–11,5 mm lang. Denfinnes ofte i fuktige naturskoger, der denlever i skogbunnen, sjelden under bark.Den fins også langs strender.

Enøyet steinkryper (Lamyctesemarginatus – kart 5) har fått navnetfordi den bare har bare ett tydeligpunktøye på hver side av hodet. Den ermørkebrun avfarge og er 6,5–11mm lang. Denfinnes på strenderav sjøer og elverog foretrekkertørre ogeksponertebiotoper, men kanogså forekomme imenneske-påvirkede miljøer.Den er vidt spredtover hele verden,også på øyer somAzorene,Kanariøyene,Island ogGrønland.

Alle våre funn iNord-Norge erhunner, og det erkjent at den iNorden kanformere seg vedpartenogenese,dvs. uten at

N

Finnmark

Nordland

Troms

Geophilius proximusKart 6Skogjordkryper

N

Finnmark

Nordland

Troms

Lamyctes emarginatusKart 5Enøyet steinkryper

eggene trenger å befruktes av en hann(«jomfrufødsel»). Andre steder i verden,på øyer som Azorene, Kanariøyene,Hawai, Tasmania og New Zealand, erdet også funnet hanner.

Kartet viser at den er funnet spredt overhele Nordland og Troms, pluss ett funnnær Alta i Finnmark, som er detnordligste.

Skogjordkryper (Geophilus proximus– kart 6) har en helt annen kropps-bygning enn de skolopenderne vi hittil

36

Nederst: Strandsteinkryperen(Lithobius erythrocephalus) er envanlig art i Nordland, og den ble oftefunnet under bark.

overflødiggjort hannene og formerer segved jomfrufødsel.

Kartet viser at den er funnet over detmeste av Nordland og Troms. I Finnmark har vi belegg for bare tofunn. Skoleelever står for flere av dissenordlige forekomstene. Andersson o.a.(2005) har to ekstra prikker lenger øst iFinnmark som vi ikke har belegg for, ogde er derfor markert med blått.

Havstrandjordkryper (Strigamiamaritima – kart 4) er som navnetantyder knyttet til havstrender, dasærlig langs Atlanterhavskysten ogØstersjøen, og den regnes som en marinart. Den er ikke funnet i Finland. Dennejordkryperen er en rødgul art som kanbli 40 mm lang, og på egnete lokaliteterkan den være svært tallrik. Vårt prosjekthar arten som ny for Nord-Norge, der 2hunner og 1 hann ble funnet av RobertBergersen i Osen i Bindal i 2004. Vi harlett etter arten lenger nord, noe ogsåmarinbiologer har gjort, men ikke funnetden. Funnet i Bindalen er derfor ganskeisolert og det nordligste i verden.

Øverst: Skogjordkryper (Geophilusproximus) er en gulaktig og opp til 40mm lang skolopender funnet over detmeste av Nord-Norge.

har omtalt. Den er gulaktig på farge oglang (opp til 40 mm) og slank. Den leveri alle slags skogsbiotoper, på åpnestrender, berg og grasmarker. Dette er

den vanligste jordkryperen i Norden ogNordøst-Europa, men den er sjelden iDanmark. I Norden er det bare funnethunner, så det ser ut til at den har

Foto: Arne C. Nilssen, Dividalen 1982.

Foto: Arne C. Nilssen 30. juli 2011.

37

Tusenbein(Diplopoda)Vanlig perletusenbein (Proteroiulusfuscus – kart 8) blir mellom 6,5 og 15mm langt og lever for det meste underbark på døde trær. Det regnes som et avde vanligste tusenbeinartene i Norden,men det er ennå ikke funnet i Tromseller Finnmark. Arne Fjellberg fantarten i et krykkjereir på Bleiksøya utforAndøya, det nordligste funnet i verden.Fuglereir er for øvrig oppgitt som et

levested for arten. Arne C. Nilssen harfunnet det vanlig under bark av furu, orog bjørk i Hamarøy, og luken iutbredelsen til søndre Nordland (sekartet) er neppe reell. Arten ser ut til åha stor spredningsevne ved å bli fraktetmed mennesker (og kanskje fugler?), forden er funnet på Island, Færøyene,Azorene, Madeira, Kanariøyene og St.Helena. Det er også vanlig nedover detkontinentale Europa.

Børstetusenbein (Polyxenus lagurus –kart 7) er lett å kjenne igjen da det er

mindre enn 4 mm lang og har knipperav taggete børster langs siden på hvertkroppsledd og to lange penselliknendebørstesamlinger som peker bakover frabakkroppen. I Norden finnes det heltopp til Polarsirkelen. Det finnes i alleslags skogstyper, gjerne under bark,men også i råtnende lauv og i klippe-blokker, og i fuglereir. I Sverige har detblitt funnet i maurtuer av Formica rufa,og i Danmark av Formica pratensis.

Fra Nord-Norge har vi bare ett funnsted,nemlig 2 hunner funnet av Arild Fjeldså

N

Finnmark

Nordland

Troms

Polydesmus denticulatusKart 10Vanlig kiletusenbein

N

Finnmark

Nordland

Troms

Polyxenus lagurus

Nemasoma varicomeKart 7

Børstetusenbein

Barktrådtusenbein

N

Finnmark

Nordland

Troms

Proteroiulus fuscusKart 8Vanlig perletusenbein

N

Finnmark

Nordland

Troms

Cylindroiulus latestriatusKart 9Strandkeisertusenbein

38

på Straumøya i Bodø i 1971. På grunnav den lille størrelsen er arten nok lett åoverse, og det er heller ikke lett å se atdet er et tusenbein.

Barktrådtusenbein (Nemasomavaricorne – kart 7) blir opptil 14 mmlangt og 0,5 mm bredt, altså et tråd-formig tusenbein. Arten lever underbark på døde trær, men kan også finnes isteinhauger og i blokkmark. I Norden erdet begrenset til de sørlige områdene,inklusive Danmark. Det finnes ogsånedover Europa. Funnene vi rapporterer

fra Nordland er nye for landsdelen, og erlangt nord for den øvrige, kjenteutbredelsen i Norden. Mye tyder derforpå at det er oversett. Også denne artener partenogenetisk, i hvert fall i nordligeområder, og alle funn vi rapporterte om,var hunner.

Strandkeisertusenbein(Cylindroiulus latestriatus – kart 9)varierer i lengde fra 8,5 til 19 mm; det ergråbrunt og marmorert langs siden, menryggen er mørkere. Arten er knyttet tilhavstrender der den kan leve i råtnende

tang, men det blir også funnet på fersk-vannsstrender og i kompost i bebygdestrøk. Utbredelsen i Norden er sørligereområder, for det meste i kyststrøk. Vihar bare fire funnsteder i Nord-Norge,inklusive ett funn i vårt prosjekt helt søri Nordland. Merk også ett funn (6eksemplarer) på Røst. Vi antar at det ervanligere enn utbredelseskartet viser.Skoleelevene fant det ikke, men de letteikke så mye langs fjæra der det villevært lettest å finne. Arten finnes utbredtover det meste av Europa og på isolerteøyer slik som Kanariøyene og Azorene.Det finnes også i Nord-Amerika,Australia, Asia og til og med iAntarktis.

Vanlig kiletusenbein (Polydesmusdenticulatus – kart 10) kjennetegnes vedat børstene på ryggen er klubbformede.Det har en lengde opptil 17 mm, erlysebrun i fargen (blir mer rosafarget i

Nederst: Børstetusenbeinet(Polyxenus lagurus) regnes som detmest merkverdige tusenbeinet somfinnes. Børstene, som lett løsner, sieså forvirre og kan være et forsvar motmaur. Dette flotte bildet er tatt avGilles San Martin fra Belgia, og det erbrukt en fokus stacking-teknikkbeskrevet et annet sted i heftet (s. 45). Dyret er bare 2 mm langt, ogbildet er satt sammen av 202 bilder.

Øverst: Vanlig perletusenbein(Proteroiulus fuscus) har fått navnet«perle» i sitt navn, for de rundeprikkene langsetter siden kan minneom en perlerad. Bildet er tatt påHamarøy i 2004.

Foto: Arne C. Nilssen.

Foto: Gilles San, W

ikimedia Commons.

39

sprit). Det oppgis at den naturligebiotopen for arten er lauvskog, særlighvis det er kalkrik grunn. I Skandinaviafinnes det overalt sør for Polarsirkelen,og det er vanlig i Danmark og i sentraledeler av det kontinentale Europa. I Norge var arten tidligere oppgitt åfinnes opp til Trøndelag, og første funn iNord-Norge var fra Rana i 1998. I vårtprosjekt fant vi at det var vidt utbredtover det meste av Nordland, inklusiveVesterålen og Lofoten. Det nordligstefunnet var fra Tromsø. Skoleelever bidrosterkt til den nye kunnskapen om artensforekomst i Nord-Norge.

AvslutningVårt prosjekt har bidratt til øktkunnskap om utbredelsen av tusenbeinog skolopendere i det nordligste Norge,og det ble funnet nye nordgrenser forflere av artene, ikke bare i Norge, mentrolig i verden. Kystklimaet i Nord-Norge er forholdsvis mildt til å være sålangt nord, og dette gjør at vintrene blirlettere å overleve for disse skapningene.

Å bruke skoleelever i kartleggingenviste seg å være en suksess, og mangeprikker på kartene våre kan vi takkedem for. Vi ønsker også at du som leserer oppmerksom på at slike dyr finnes, ogtar vare på eventuelle funn (rødsprit kanbrukes som konserveringsmiddel), somdu kan sende til oss.

Litteratur:Andersson, G., Meidell, B. A., Scheller,U., Winqvist, J.-Å., Osterkamp Madsen,M., Djursvoll, P., Budd, G. & Gärdenfors,U. 2005. Nationalnyckeln till Sverigesflora och fauna [Encyclopedia ofSwedish Flora and Fauna].Mångfotingar. Myriapoda. 351 pp.ArtDatabanken, Uppsala.

Bergersen, R., Olsen, K. M., Djursvoll, P.and A. C. Nilssen. 2006. Centipedes(Chilopoda) and millipedes (Diplopoda)in North Norway. Norw. J. Entomol. 53:23–38.

Over: Barktrådtusenbeinet(Nemasoma vericorne) ble førstegang funnet i Nord-Norge av PetterJordan i Bogen i Evenes i 1995, ogbildet viser et av eksemplarene hanfant. Bildet er tatt gjennomstereolupe.

Vanlig kiletusenbein (Polydesmusdenticulataus) er særegen ved atbørstene på ryggen er klubbformede.

Foto: Arne C. Nilssen, 1995.

Foto: Aiwok, W

ikimedia commons.

40

Tabell 1. Antall eksemplarer av nordnorske skolopendere og tusenbein: Hvor de nå eroppbevart.

Chilopoda Diplopoda

Tromsø Univ. Museum 220 96Zool. Museum, Bergen 51 31Zool. Museum, Oslo 33 18Rana Museum 30 5Zool. Museum, København 2SUM 334 152

Tabell 2. De viktigste samlerne av nordnorske skolopendere og tusenbein, og når desamlet.

Skolopendere Tusenbein

Skoleelever* (2004-2005) 164 59Robert Bergersen (2004-2005) 34 10Arne C. Nilssen (1975-2005) 24 29Per Straumfors (1975-1984) 24Kjell M. Olsen (1993, 1998) 20 13H. W. Waldén (1971, 74, 87) 20 3Petter Jordan (1995, 2001) 15 3Jon Fjeldså (1967) 8Lauritz Martin Esmark (1866) 6Arne Fjellberg (1974, 1984) 3 1Zool. Mus. Oslo Exp. (1966) 3Wim Vader (1977) 3C. d'Udekem d'Acoz (2005) 2Tore R. Nielsen (2002) 2Olav Myhre (1983) 1Erling Hauge (1995, 2003) 22Hans Tambs-Lyche (1937) 6Arild Fjeldså (1971) 2Hans Jakob Sparre Schneider ≥4** ≥1**Embrik Strand (1900) ≥1**Andre (levert til museer) 5 2

* Det meste av materialet (~ 90%) ble samlet i 2005 (særlig om våren)**sannsynligvis tapt materiale

Forfatterne:

Arne C. Nilssen erprofessor i biologi vedTromsø Museum-Universitetsmuseet.Insekter er hansspesialområde.

E-post: arnec.nilssen@uit.no.

Robert Bergersener førstekonsulent ogcand. scient. i zoologi.Han ersamlingsbestyrer, noesom betyr at han haroveroppsyn med dezoologiske

magasinene og tilhørende databaser.Han har publisert en rekkevitenskapelige artikler på flere felter.E-post: robert.bergersen@uit.no Fo

to: Konstanse Karlsen –Tromsø Museum –Universitetsmuseeet i Tromsø.