HERMAN LINDQVIST

HERMAN LINDQVIST (f. 1943) har yrkesbak-grunn som journalist og krigskorrespondent. Siden 1990 har han vært forfatter på heltid og er i dag Sveriges mest leste. Han har utgitt omkring femti bøker. På norsk foreligger Na-poleon (2005), Columbus (2006), Revolusjon (2007), Madame de Pompadour (2009) og Karl Johan (2010).

I denne boken forteller Herman Lindqvist levende og inspirerende om Spanias dramatiske og blodige historie. Han begynner med de berømte hulemaleriene i Altamiragrotten for mer enn 30 000 år siden og tar oss med helt frem til det nye Spanias fødsel ved Francos død i 1975.

Svært mange kjenner Spania som ferieland, men kunnskapen om de stolte og patriotiske spanjolenes historie er nok ofte mangelfull. Lindqvist vil med denne boken vise oss at bak turistenes forestillinger om landet skjuler det seg et fascinerende Spania som få nordboere kjenner til.

«Här tycks finnas det mesta som en utlänning någonsin kan tänkas vilja veta om ämnet spansk historia, och kanske lite till.»Tidsskriftet Populär Historia

Om Lindqvists Napoleon-biografi skrev pressen:«Velformulert, veldokumentert og avgjort leseverdig ett-binds biografi som får med seg det viktigste i denne utrolige actionpregede livshistorien.»Erik Bjørnskau, Aftenposten

Om Revolusjon – Frankrikes blodige år:«Det hele er like levende og spennende fortalt som noen roman.»Eirik Lodén, Stavanger Aftenblad

Om Madame de Pompadour:«Det er et leseverdig, innlevd, sympatisk tegnet bilde av en forunderlig kvinne.»Eirik Lodén, Stavanger Aftenblad

historien om

spaniaH

ISTOR

IEN O

M span

iaH

ERM

AN

LIN

DQ

VIST

ISBN: 978-82-516-3624-7

www.schibstedforlag.no

9 7 8 8 2 5 1 6 3 6 2 4 7

Herman LindqviSt

Historien om SpaniaOversatt av

Hege Frydenlund

Herman LindqviSt: Historien om SpaniaOriginalens tittel: Historien om Spanien© Herman Lindqvist 1991agent: Bonnier Group agencynorsk utgave © Schibsted Forlag aS, Oslo 2011Omslagsdesign: irene marienborgOmslagsbilde: Philip James de Loutherbourg: «defeat of the Spanish armada, 8. august 1588» (national maritime museum, Greenwich, Lon-don)Oversatt av: Hege FrydenlundKart: Hans Petter Carlsenrepro og layout: renessansemedia aStrykk og innbinding: ait Otta

iSBn 978-82-516-3624-7

det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPinOr. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

5

innhold

Kapittel 1 – HiStOrien BeGYnner i COvadOnGa 9

Her ble det moderne Spania født 9 altamira – steinalderens Sixtinske kapell 16 Sto menneskehetens vugge i Cantabria? 23 Hvor kom ibererne – de første «spanjolene» – fra? 27 Fønikerne – de første inntrengerne 31 damene som ikke var herrer 35 da Spania fantes, men ikke det spanske språket 40

Kapittel 2 – rOmertiden 44

Spanjolene begynner å snakke latin 44 de første kristne 50 Jødene kommer til Spania 52

Kapittel 3 – da nOrden var «naSJOneneS SKJØd» 53

erobret vestgoterne Spania? 54 den første jødeforfølgelsen 60

Kapittel 4 – SPania BLir mUSLimSK 64

Córdoba – Europas mest betydningsfulle by 64 Covadonga og «tretti ville esler» 71 Spanias første gullalder 74 Jødisk blomstring 82

Kapittel 5 – viKinGene KOmmer tiL andaLUCÍa 84De plyndrer Sevilla, selger slaver og lager ost 84

Kapittel 6 – da LYSet KOm Fra andaLUCÍa 90 Jødisk poesi fra Córdoba 98 og 101 Kalifenes Córdoba – der generalene var poeter

og spanjolene ble arabere 100

6

muslimsk poesi 104

Kapittel 7 – tOrdenSØnnen JaKOB KOmmer PÅ Banen 107 Kampen mot islam innledes 112 den hellige Birgitta og andre spaniafarere 115 Spanjolenes språk 120

Kapittel 8 – eL Cid OG andre eventYrere 123 de kristne rykker frem 127 vendepunktet 132 det første korstoget 133 toledo blir europas kulturelle sentrum 135 en norsk prinsesse i Spania 138 nye jødeforfølgelser 141

Kapittel 9 – da CataLOnia var en StOrmaKt 146

Kapittel 10 – Ferdinand OG iSaBeLLa 156 inkvisisjonen 165 det siste korstoget 173 det fantastiske året 1492 176 Granada faller 176 Jødene drives ut av Spania 181 Columbus seiler til india og oppdager amerika 185 den spanske paven 187 Kastiljansk blir verdensspråk 193 de siste muslimenes skjebne 193 Johanna den vanvittige 194

Kapittel 11 – KOnGen av SPania BLir eUrOPaS meKtiGSte mann 204 Keiseren støtter dackefeiden 206 den nye verden utforskes 219 Formelt korrekte massakrer 219 det spanske og det portugisiske imperiets utstrekning

omkring 1580 220

7

millioner blir drept 224 Sølvets lange vei 230 Sølvet som gjorde Spania fattigere 232 Barbara Blombergs gutt 237

Kapittel 12 – FiLiP 2. 239 el escorial – verdens åttende underverk 242 madrid blir hovedstad 247 en spansk sendemann med store planer 252 danskene skulle sendes til amerika 257 den spanske armada 262 Spansk kristendom 270

Kapittel 13 – maUrerneS etterKOmmere BLir KaStet Ut av SPania 274 de første kommunistene 278 Kulturens gullalder 280

Kapittel 14 – drOnninG KriStina OG den SPanSKe Sendemannen 287 da spanjolene hjalp dronning Kristina augusta

til å bli katolikk og fyrstinne i roma 291

Kapittel 15 – den dYStre SLUtten FOr HaBSBUrGerne i SPania 298 den spanske arvefølgekrig 304 Flamenco – den misforståtte musikken 308 tyrefekting er ikke fekting 310 da Bellmans onkel arrangerte festene i Cádiz 314

Kapittel 16 – naPOLeOn anGriPer SPania 319 da Bernadotte holdt på å bli konge i Spania 322 maja – hvem er hun egentlig 333

Kapittel 17 – den FØrSte KarLiStKriGen 335

Kapittel 18 – den FØrSte SPanSKe rePUBLiKKen 1873–1874 343

Kapittel 19 – aLFOnS 13. 349 de siste koloniene 352 Franco – europas yngste general 355

Kapittel 20 – det FØrSte diKtatUret 357 Primo de rivera 357

Kapittel 21 – den andre SPanSKe rePUBLiKKen 362 Franco forsvarer lov og orden 364 Francos maurere i asturias 369

Kapittel 22 – BOrGerKriGen 1936–1939 372 Frivillige i borgerkrigen 376 Franco el Caudillo 380 Guernica 382 «Farvel, jeg elsker deg, pappa» 387 Hva kostet krigen 390

Kapittel 23 – FranCOS SPania 391 Francos harde styre 393 det moderne Spania tar form 398 turismen – storindustri og kulturkollisjon 400 Franco gjeninnfører kongedømmet 402

demokratiseringsprosessen blir innledet 406 Francoismen dør 410

Kart over det moderne Spanias regioner 412Historien i korte trekk 412Litteratur 415register 419

Til min datter Elin – som har vært med på hele ferden

KaPitteL 1

Historien begynner i Covadonga

Her ble det moderne Spania født

10

denne historien om Spania begynner ikke i madrid. den be gynner heller ikke i Barcelona eller Sevilla, men så langt det overhodet er mulig å komme fra

tyrefektingens og flamencoens andalucía eller turistenes Solkyst. den begynner i Covadonga, i en hule oppe i de nesten 3000 meter høye fjellene i landskapet asturias. dit kom en hær bestående av berbere og arabere marsjerende i 718 (eller kanskje noe senere – ingen vet nøyaktig) for å erobre de siste kristne skansene i nord-Spania. i hulen, der jomfru maria lenge var blitt dyrket, gjemte det seg en skare kristne krigere på flukt fra de fremrykkende maurerne. de krist ne ble ledet av Pelayo, en mann av kongelig byrd. Flere forskjellige le g-en der skildrer hvordan Pelayo til slutt seiret over maurerne. den ver-sjonen som nasjonalistis-ke spanjoler liker best, alfons 3. av asturias og Leóns krønike fra 993, beskriver hvordan mau-rerne i sitt siste angrep skjøt skurer av steiner med kraftige katapulter mot de kristne, som had-de søkt tilflukt i hulen Covadonga. men Gud grep inn og sørget for at

Muslimene angrep de innesperrede kristne med katapulter, men ifølge legendene skal Gud ha latt steinene bli kastet tilbake på muslimene, som alle sammen til slutt ble meiet ned av rundt tretti tapre kristne. Litografi fra 1800-tallet av Rafael del Castillo.

11

DET SPANSKE MONARKIETS VUGGEHulen i Covadonga i fjellene i Asturias regnes for å være det spanske monarkiets fødested. Her begynner historien om det som i dag er Spa-nia. Muslimene invaderte den iberiske halvøy i 711, og etter bare noen år var hele landet okkupert. Den eneste væpnede motstanden ble orga-nisert i Covadonga, der noen kristne under ledelse av en mann som het Pelayo, hadde gjemt seg. Hulen ble tidlig et valfartssted. Maleri fra 1700-tallet av Jenaro Pérez Villamil.

12

steinene bare rikosjetterte i den hellige jomfruens alter og spratt tilbake mot fienden med voldsom kraft. Legendene forteller at 125 000 maurere falt i kampen som fulgte, mens 62 000 greide å flykte. men da de flyk-tende maurerne var kommet et stykke på veien, styrtet en stor steinblokk nedover fjellskråningen og knuste flere tusen av soldatene. resten av dem ble feid ned i elven nedenfor, der alle sammen – ifølge de gamle krønikeskriverne – led en pinefull død. en av de mest detaljerte beretningene oppgir at det var 31 kristne helter som alene drepte over 240 000 arabere. Ja, det finnes dem som mener at det var 400 000 mauriske lik. Så mange arabere har det neppe noensinne vært på hele den pyreneiske halvøy, men vi forstår hva krønikeskriverne mener – seieren var total for de kristne. Pelayo ble umiddelbart valgt til konge, og dermed ble den organiserte motstandskampen mot islam innledet. det skulle bli en krig som varte i nesten 800 år, og i den kampen ble Spania født. Kampen for eller imot noe eller noen har alltid vært det eneste som har holdt de ulike folkegruppene som utgjør nasjonen Spania i dag, sammen. Pelayos krig førte til at det lille kristne kongedømmet oppe i fjellet etter hvert ble jordens første virkelige impe-rium, verdens mektigste nasjon i over hundre år, landet som den stolte spanjolen Francisco Ugarte de Hermosa i 1655 beskrev slik: Siden Gud skapte verden, har det ikke eksistert noe imperium så stort som Spania, for fra solen går opp til den går ned, opphører den aldri for et øyeblikk å skinne over Spanias land. Kristendommen ble det samme som spansk nasjona-lisme, og det var kristendommen, da den kom under ett

13

kongelig septer, som ble det limet som skulle til for å holde Spanias mange motstridende krefter sammen. Og spanjol ble selve innbegrepet av en mann som verdig og kompromissløst møter virkeligheten. en som aldri er

Etter seieren ble Pelayo, som var i tjeneste hos den siste gotiske kongen, gjort til konge av Asturias. Den første hovedstaden hans het Cangas de Onís, og derfra ble den væpnede kampen mot okkupasjonen innledet. Det førte til at Asturias i dag blir betraktet som det frie Spanias vugge, nasjonalis mens fødested. Pelayo og hans to nærmeste etterfølgere ligger begravd i hulen. Helt fra 1388 har den spanske kronprinsen ført tittelen fyrste av Asturias. Maleri av L. Madrazo (detalj).

14

lunken eller bare sånn passe. en som er enten eller, og som alltid går fullt og helt inn for det han eller hun gjør. den britiske antropologen Julian Pitt-rivers har skrevet at «spanjolene er som alle andre, bare mer». Han har også skrevet: «alle land og samfunn er forskjellige, men Spania er litt mer forskjellig.» det er bare når man forstår fortiden at man kan si noe om fremtiden, og vi kan bare forstå Spania i dag hvis vi betrakter landet gjennom dets historie. Filosofen og forfat-teren José Ortega y Gasset, som kunne sin historie til gagns, beskrev på 1920-tallet landet sitt poetisk, men dystert på denne måten: «Snarere enn en nasjon er Spania i dag en støvsky som ble igjen i luften da et stort folk galopperte bortover historiens landevei.» denne boken skal handle om hvordan alt dette skjedde, hvordan Spania ble Spania og – som det heter i visen: «hvor-for forskjellen er så rasende stor mellom en ekte og en falsk spanjol».

Helt siden middelalderen har alle spanske tronfølgere båret tittelen fyrste av asturias frem til de blir konge, og landska-pet asturias er den eneste av Spanias moderne 17 autonome regioner som fortsatt offisielt kalles fyrstedømme (Princi-pado de asturias). en arabisk krønikeskriver fra tiden rett etter Pelayo har – forståelig nok – en litt annerledes versjon av hva som skjedde der oppe bakom Picos de europas skogkledde fjell. «isa ben ahmad al-razi forteller at på anbasa ben Suhaim al-qalbis tid reiste et forvillet esel ved navn Pelayo seg i Galicias fjell …» Krønikeskriveren forteller at tre hundre kristne var blitt

15

omringet og isolert i fjellet, der de gjorde motstand til de fleste sultet i hjel. til slutt var det bare rundt tretti menn og ti kvinner igjen. «de hadde ikke annet enn villbienes hon-ning å spise.» da lot araberne til slutt de kristne få være i fred der oppe i hulen og marsjerte av sted igjen, for, som krønike-skriveren sier: «tretti ville esler, hva kan de gjøre oss?» Hulen i Covadonga eksisterer fortsatt og er et kjent val-fartssted for spanske nasjonalister. alle spansktalende lands flagg henger i basilikaen som er blitt bygd i nærheten. mange tusen spanjoler har skjenket sine mest dyrebare eiendeler til madonnaen, la Santina – alt fra vielsesringer og signerte fot-baller til fyllepenner og gullbroderte messehagler. Gavene lig-ger til allmenn beskuelse i glassmontre i en spesiell bygning.

Ifølge legendene skulle det lenge ha foregått dyrking av jomfru Maria i hulen i Covadonga. Jomfruen i «Madonnas hule» regnes for å være alle spanske feltslags skytshelgen, og alteret blir kalt Spanias hovedalter. Den nåvær-ende madonnaen, la Santina, kom dit på 1700-tallet og er Astu-rias’ skytshelgen. 8. sep-tember hvert år feires hun med en høytidelig prose-sjon.

16

inne i hulen ligger asturias’ første konger begravd, de som ble Spanias stamfedre. tusenvis av spanske og sørame-rikanske turister foretar reisen til Covadonga hvert år. de kommer som pilegrimer, oppfylt av den sakrale stemningen som råder i og omkring hulen. veien dit går via Cangas de Onís. På et skilt ved inngangen til hulen kan man lese denne teksten: «aqui, al nombre de la madre de dios, de entre las rocas, sobre las cumbres, surgió españa.» (Her, i Guds mors navn, frem fra klippene over fjelltoppene, oppsto Spania.) Staten Spania ble kanskje født i Covadonga, men det spanske folkets – eller snarere folkenes – historie, den begyn-ner naturligvis langt tidligere, men i det samme fjellet.

ALTAMIRA – steinalderens Sixtinske kapell

ikke langt fra Covadonga ligger altamira-hulen med sine berømte dyremalerier, «hulealderens Sixtinske kapell», og over et stort område i dagens asturias og nabolandskapene Cantabria og Baskerland finnes det mange lignende, om

Det finnes få bevarte kunst-gjenstander fra den første kristne, gotiske tiden i Spania. Men dette korset, «Englenes kors» fra 808, ble laget i Oviedo i Asturias. Korset med sine like lange armer har blitt symbolet for Asturias. Det befinner seg i katedralen i Oviedo.

17

ikke fullt så praktfulle hulemalerier. de eldste er kanskje 30 000 år gamle. ingen vet hvem som malte bildene på huleveggene. vi vet bare at de var Cro-magnon-mennesker, og at bildene trolig har hatt religiøs betydning. det er lett å bli både rørt og grepet når man ser disse maleriene for første gang. man kjenner en nesten fysisk direkte kontakt med våre europeiske forfedre som levde for mange tusen år siden. Og følelsen blir enda sterkere når man ser avtrykket av en manns håndflate, og ved siden av den et lite barns sprikende håndavtrykk på veggen, en hilsen fra 15 000, kanskje 20 000 år tilbake. maleriene på veggene er de første tegnene på at men-nesket i årtusener har forsøkt å påvirke åndene, og at de også har hatt en trang til å uttrykke sin egen ånd og legem-liggjøre og forevige sine egne ønsker og behov. Kanskje er bildene et rop om hjelp fordi tilfanget av byttedyr holdt på å ta slutt, et rop som har klingt stumt i mørket i mer enn 15 000 år, helt til maria på ni år var den første som fikk se dem da karbidlampen hennes lyste opp huletaket. Hulemaleriene i altamira finnes i taket, akkurat som michelangelos malerier i det sixtinske kapell. maleriene bør derfor helst oppleves liggende på ryggen, for først da kan man se hvordan kunstnerne har utnyttet huletakets overflate, og hvordan de ved å stryke på de sterke røde, gule og svarte fargene har fått oksene til å tre frem fra takets krumme relieff. i taket løper også bisonokser, hester, villsvin og en råbukk. alt dette ble altså skapt for 15 000–20 000 år siden av noen mennesker i den trange hulen i det flakkende lyset fra fakler eller oljelamper. Fargene hadde de plassert i skjell.

18

Den delen av hulen som ofte kalles «steinalderens Sixtinske kapell», er 18 meter lang og 9 meter bred. Det antas at det hvelvede taket har hatt en største høyde på omkring 2 meter og en minste på 1,10 da bil-dene ble malt. Fargene ble utvunnet fra planter og blandet med pulve-riserte mineraler, sot, blod og dyrefett. De ble smurt på med fingrene. Bildene viser hovedsakelig bison, villsvin og rådyr, men det forekommer også fremstillinger av hester. Det finnes derimot ingen eksemplarer av de vanligste dyrene på den tiden, nemlig harer og fugler.

19

Bisonokse i Altamira-hulen, cirka 15 000 år gammel. Se hvordan kunstneren har utnyttet sprekkene i veggen for å forme oksens hode. Ingen vet i dag nøyaktig hvorfor menneskene i Altamira malte disse bildene. De eldste hulemaleriene i området er kanskje 30 000 år gamle. De spanske hulemaleriene var de første som ble oppdaget i Europa. Vitenskaps-mennene nektet lenge å tro at bildene var ekte. De passet ikke inn i datidens historieoppfatning.

20

i hulen Cova de la Sarsa i Sørøst-Spania er det funnet flere kamskjell der man fortsatt kan se okerfargen – paletter som mennesker fra magdalénienperioden har kastet fra seg. det var en jeger på leting etter hunden sin som først snu-blet over inngangen til altamira-hulen i 1868, men det var amatørarkeologen marcelino S. de Sautuola som med hjelp av sin datter maria oppdaget maleriene i 1878. men Sautu-ola opplevde hverken nasjonal eller internasjonal anerkjen-nelse for sin oppdagelse. Samtidsvitenskapen hadde aldri sett slike bilder før – ergo måtte de være nye og malt av en bedrager, mente forskerne. de passet ikke inn i de svært strenge rammene som datiden mente var gitt for mennesket og dets muligheter. de som ikke fremdeles blindt fulgte Bibelens skapelsesberetning, var troende darwinister, og i darwins verden fantes det ingen kunstnerisk skapende mennesker for 15 000 år siden. Bildene ble avferdiget med argumenter som at «slike malerier er ikke typiske for stein-alderen, ikke er de assyriske eller fønikiske, de er bare mid-delmådige for en kunstner av den moderne skolen». mange år senere ble det oppdaget lignende huler i Frankrike, og da kapitulerte vitenskapen. Sautuola fikk sin anerkjennelse i 1902, men da hadde han vært død i 14 år. Sautuola kan kanskje kalles en slags forhistoriens Colum-bus. Han sprengte rammene og oppdaget verdener bakover i tiden som ingen hadde kunnet forestille seg tidligere. det er lite trolig at samtlige hulemalerier i fjellmassivet mellom Frankrike og Spania ennå er funnet. nye funn gjøres frem-deles, og det er ikke utelukket at en jeger en dag finner en ny åpning som kanskje fører til et forhistoriens gravkammer à la tut-ankh-amons, med bilder og funn som kan forklare mye av det vi i dag bare har antagelser om.

21

Forskerne bombarderer hverandre med stadig nye teo-rier om hva maleriene egentlig forestiller og hvorfor de ble malt. det er blitt hevdet at bildene i virkeligheten er symbo-ler, metaforer for det mannlige og det kvinnelige. Bildene i altamira og andre huler skal altså være beretninger om fruktbarhet. Hulearkeologer har krøpet langs kilometer-lange ganger og i skinnet fra hodelyktene finkjemmet mil-limeter for millimeter av tak og vegger, og noen av dem, særlig noen franske forskere, har – under stigende opphis-selse, får vi anta – ment at de har sett stadig flere symboler for mannlige og kvinnelige kjønnsdeler, symboler for sam-leie. andre fortolkere, freudianske huleforskere, går enda lenger og mener at de – når de trenger inn i hulene med sine fakler – kjenner at de vandrer i fortidsmenneskenes og hele menneskehetens skjød og livmor. For dem er alt det de ser på veggene og i taket, uttrykk for kjønn og samleie. men de har litt problemer med å forklare hvorfor bisonoksen, der han kommer stormende med senket hode i all sin tyngde og mandighet, skal kunne være et symbol for kvinnelighet. men slik er det, påstår de. Kort sagt: ingen kan uberørt forlate disse hulene. Kanskje de ble brukt til innvielsesritualer når de unge ble opptatt i voksenverdenen. i dag er det helt klart at bildene i hulene, figurene, de mange tegnene, de uforklarlige prik-kene og strekene, har blitt til i løpet av en svært lang peri-ode, og at de er uttrykk for en alt annet enn primitiv kultur. det finnes også ulike stiler innenfor hulekunsten, stiler som har variert med mange tusen års mellomrom, men samtlige stiler kan forekomme i samme hule. mange av hulene ser ut til å ha blitt brukt uavbrutt i et uendelig antall generasjoner. menneskene som levde rundt slutten av istiden, må ha

22

Sierra Nevada

Cartagena

MAROKKO

Melilla

Granada

Jerez

Ceuta

Cádiz

MálagaAlmería

Gibraltar

Sevilla

Córdoba

A N D A L U C Í A

FRANKRIKE

PORTUGAL

B i s c a y a b u k t e n

La Coruña CovadongaSantander San Sebastián

Santiago de Compostela

A S T U R I A S BilbaoB A S K E R L A N D

Pamplona

Miño

G A L I C I ADe kantabriske fjell

León BurgosEbro

Aragó

n

Cinc

a

SegreEsla Valladolid Duero

Zaragoza

P y r e n e e n e

BarcelonaTarragonaSalamanca Segovia

Ávila

ValenciaIbiza

MenorcaMallorca

Palma de Mallorca

Murcia

Segura

Guadalquivir

Sistem

a Ibérico

Sierre Morena

S i s te ma C

entral

TúriaTajo

Guadiana

Toledo Montes de Toledo

CA

TA L O N I AA R A G Ó N

ANDORRA

CabrielC

AS

TI L

LA

MadridEl Escorial

B A L E AR

EN

E

AT L A N T E R H AV E T M I D D E L H AV E T

S ierra de Segura

0 250 500 km

Høyde over havet

Over 2000

1000–2000

200–500

0–200

500–1000

KART OVER SPANIA MED DE HISTORISKE LANDSKAPENE

Høyde over havet i meter

23

følt et sterkt behov for å få kontakt med de kreftene som styrte naturen og livet. Hulemaleriene var en måte å kom-munisere med åndene på. Oksene løper fra den svært hånd-gripelige verdenen, der hulemannen bodde, til den andre siden, som jo hele tiden fantes rett i nærheten. Grensene mellom virkelighetens og åndenes verden var sannsynligvis svært uklare. alt var ånd og levde. vi vet nå at det på denne tiden også fantes såkalt bærbar kunst, utskårne tre- og beingjenstander. antakelig var tek-stiler, huder og tregjenstander også dekorert med like sterke farger som huleveggene, men materialene har vært for ømtålige til å vare i 15 000 år. derimot er det funnet verktøy av stein og bein med bilder av vakre hjortedyr og til og med små skulpturer, menneskenes første portretter. Spanjolenes forfedre omga seg altså med mye kunst, sterke farger og hadde et rikt indre liv. de hadde også musikk. i russland er verdens første kastanjetter blitt funnet ved siden av skjelet-tet av et Cro-magnon-mennesket. det er ingen grunn til å tro at spanjolenes forfedre har sittet i stillhet i hulene sine. Kastanjettene klapret ganske sikkert også der.

Sto menneskehetens vugge i Cantabria?

det finnes spanske forfattere som forsøker å bevise at ikke bare historien om Spania begynte ved Covadonga, men at hele menneskehetens historie begynte akkurat her, i fjellene i Cantabria. den katalanske dr.philos. Jorge m. rivero-meneses San José påstår i sin bok Cantabria, Cuna de la Humanidad at hele menneskehetens vugge ligger i Canta-bria. Hvis jordens verdensdeler føres sammen til et hele, slik de jo ifølge geografene en gang har sittet sammen, da –

24

mener doktor rivero-meneses – ligger Cantabria i jordens midte, og der oppsto de første menneskene. derfra utvan-dret de siden i alle retninger. det er ingen tilfeldighet at ordet «cuna» ikke bare betyr vugge på spansk, men også fødested, hjemland, opphav og opprinnelse. men – siden dette er Spania – «cuna» betyr også bredden mellom oksens horn. Opp fra denne vuggen kommer altså ikke bare Spania, men alle mennesker, hvis vi skal tro doktor rivero-meneses San José. Bevisførselen hans er kanskje ikke helt krystallklar, men det er et faktum at Cro-magnon-menneskene bodde langs den cantabriske kysten og i fjellområdene der for over 30 000 år siden, lenge før de fantes i andre deler av dagens europa. de jaktet og fisket, malte sine magiske bilder til for minst 10 000 år siden, trykte håndflatene mot fjellveggene og forsvant. det vil si – kanskje ikke alle. et stykke lenger øst, der det også finnes huler og hule-malerier, ligger Baskerland, euskal Herria, bebodd av et folk hvis opprinnelse ingen er sikker på, og som snakker et språk, euskara, som ikke ligner på noe annet språk på jorden. i den svært rike – og særdeles fantasirike – litteraturen om baskernes opprinnelse, finnes det forfattere som har hevdet at baskisk var det språk som ble talt av Skaperen selv (abbed diharce de Bidassouet), eller at det var dette språket som ble snakket i edens have (abbed dominique Lahetju-zan). andre har med overbevisning hevdet at baskisk var det eneste språket som ble snakket før Babels tårn, atter andre har risikert heder og ære med den mer beskjedne påstand om at baskisk bare er et av de 75 opprinnelsesspråkene som ble resultatet av språkforvirringen etter Babels tårn. andre teorier er at baskisk har en viss likhet med georgisk-kauka-

25

siske språk, men samtidig også med hamito-semittiske språk blant berberne i nord-afrika. det mangler med andre ord atskillige brikker før det baskiske puslespillet kan legges ferdig. enkelte forskere har konstatert at det ikke finnes en så stor prosent individer med

Gammeliberisk bronserytter fra 400-tallet før Kristus. Den ble funnet i La Bastida de los Alcases i Sørøst-Spania, og er en av de få bevarte gjenstandene fra den iberiske kultu-ren. Det førhistoriske museet i Valencia.

Til høyre: Spanias første kolo-nister, ibererne, kom sørfra fra Nord-Afrika for omkring 5000 år siden. Arkeologene har kom-met frem til at de første spanjo-lene var kortvokste, senesterke og mørkhudede. De var dyktige ryttere og krigere, og det korte stridssverdet deres var så effek-tivt at romerne overtok model-len. Denne krigeren er fra romertiden, 200-tallet.

26

rh-negativt blod hos noe annet folkeslag på jorden, og ikke noe annet sted dominerer blodtypen O i så sterk grad som hos den baskiske befolkningen. det skulle bevise at bas-kerne er den reneste rasen, kanskje også den eldste. at uttrykk som rase, og i særdeleshet rene raser, for lenge siden har gått av moten, bekymrer ikke baskiske skribenter, som med tyngde og ettertrykk fortsetter å hevde at baskerne er jordens eldste rase. de har bevis. For en del år siden ble det funnet deler av et skjelett av et Cro-magnon-menneske i Baskerland. dette funnet gjorde det mulig for baskiske skjelettforskere å vise at flesteparten av dagens baskere ser ut som og har samme kroppslige propor-sjoner som dette Cro-magnon-mennesket for 9000 år siden hadde. altså skulle baskerne være etterkommere etter disse første tenkende og skapende menneskene i europa. Bevisene blir kanskje ikke akseptert av alle, men de holder i Baskerland. Selv om det kan bevises at baskerne er et gammelt folke-slag, og at de har bodd i fjellene sine i flere tusen år og at språket deres er eldgammelt, er det likevel slik at baskerne opp gjennom tidene har blitt blandet opp med innvandrere. innflyttingen til Baskerland har periodevis vært stor, og i dag er baskerne et blandingsfolk som alle andre. de ligner på sine naboer på både den spanske og den franske siden av grensen. men de baskiske tradisjonene, identiteten og språ-ket har overlevd. den gamle greske historikeren og geografen Strabon skrev om baskerne at de var «rå og umenneskelige». Han trodde at deres ville skikker, som for eksempel menneske-ofring og dyrking av månen, hang sammen med at de bodde så avsides og isolert fra resten av verden at de ganske enkelt «hadde glemt samfunnet og menneskeheten».

27

Men kanskje var det slik at kunstnerne i Altamira-hulen ropte til hverandre på et slags urbaskisk da de malte oksene sine. Bevis det motsatte, den som kan.

Hvor kom ibererne – de første «spanjolene» – fra?

På den tiden da Altamira-menneskene levde, var det som skulle bli Skandinavia fortsatt dekket av et tre kilometer tykt islag, som sakte begynte å smelte i kantene. Vår tid skulle ikke komme før flere tusen år senere. Den iberiske halvøy hadde den gangen ennå ikke fått noe navn, men den var like utilgjengelig som nå, et kontinent for seg selv, avsperret fra Europa av Pyreneene. Nest etter Sveits er Spania Europas mest fjellrike land, og ingen annen hovedstad i Europa ligger like høyt som Madrid, 655 meter over havet. Det er bare ved kysten man kan se sletteland-skap. Halvøya kan beskrives som en imponerende borg, der fjellkjedene er murene, og høyplatået midt på halvøya er borggården. De aller første menneskene som streifet omkring på den iberiske halvøy, kom sannsynligvis fra Afrika for mer enn 500 000 år siden. De var jegere, og pilespissene og flint-knivene deres kan studeres på museum i Madrid. Fra Afrika kom også de første menneskene som skulle bli bofaste og spre seg ut over større områder, nemlig ibererne. Fortsatt raser det heftige debatter om nøyaktig hvor ibe-rerne kom fra og hvem de egentlig var. Indignerte spanske historikere har krast avvist påstandene om at ibererne skal ha hatt nordafrikanske røtter. Det råder imidlertid en viss enighet om at de trolig har nordafrikansk avstamning. En

28

fraksjon innenfor forskningen mener at ibererne bare var på gjennomreise i nord-afrika, og at de egentlig kom fra Lil-leasia. de kom i alle fall for alvor for cirka 5000 år siden, og de bosatte seg hovedsakelig i den sørlige delen av landet; i øst helt opp til elven ebro, som betyr elv på iberisk. ibererne skal ha vært kortvokste, senesterke og mørkhu-dede. de var gode ryttere. de levde stammevis, oppdelt i klaner i bofaste samfunn. i tarragonas bymur kan man ennå se det iberiske fundamentet. de dyrket jorden, hadde kyr,

Oksene ved Guisando utenfor Ávila har stått der i flere tusen år, uten at noen vet hvem som plasserte dem der eller hvorfor. De er hugget i granitt og har nok vært knyttet til de tidlige iberernes religiøse riter, men stedet har vært betraktet som en helligdom til langt inn i vår tid. Det var for eksempel her Isabella på 1400-tallet ble gjort til tronar-ving for å markere forbindelsen med historiens røtter.

29

drev handel, men om det trengtes, var de også modige og hensynsløse krigere, som heller tok gift enn å la seg ta til fange. de hadde sin egen religion, og de dyrket åpenbart oksen. tunge okseskulpturer i stein kan fortsatt ses på mange kan-ter av den iberiske halvøy. Utenfor Ávila, ved Guisando, midt på det kastiljanske høyplatået, står fire okser med sen-ket hode ved siden av hverandre. Pannene deres er slitt, som om mennesker i tusenvis av år har berørt dem, kanskje for å få kraft. ingen vet hvorfor de står der, eller hvem som plas-serte dem der. ibererne dyrket også kvinnen, det vil si modergudinnen. i nesten 5000 år gamle graver ved almería er det funnet mange hundre kvinnefigurer. Siden det var så mange av dem, må disse gudinnene ha vært en del av alle hushold, omtrent som katolikkenes madonnafigurer i dag. de er laget av stein, uten ansikter. noen er av bein eller elfenben, dekorert med det som historikerne kaller «ugleøyne». Få steder i europa kan man se så mange megalittgraver som i almería-området i Sørøst-Spania. det finnes store kollektive graver og enkle dolmener, men også kamre, gang-graver og alle typer monumentale gravbygninger. i en grav ble det funnet nesten hundre skjeletter, og sammen med de døde ble det funnet dolker, gjenstander og nåler av kobber, i tillegg til pilespisser og kniver av flint og gjenstander av elfenben, turkis og rav. i løpet av noen hundre år etter sin ankomst til den ibe-riske halvøy hadde ibererne spredt seg ut over et veldig stort område. de bodde isolert fra hverandre, hver klan og stamme for seg. de var jordbrukere og jegere, men de drev også med gruvedrift. de som bodde i de rikeste og mest

30

fruktbare områdene, utviklet seg til stadig mer avanserte kulturer, særlig i sør. men det finnes megalittgraver av ulike typer i hele Spania. ingen vet hvilket språk de første innbyggerne snakket. det er funnet leirtavler, husgeråd og steiner fra rundt 500-tal-let f.Kr. med iberiske inngraveringer og til og med bokstaver

det er funnet iberiske skrifter fra 500–300-tallet f.Kr. Her er et brev på gammeliberisk, innrisset på en blyplate, funnet i 1967 i nærheten av Gerona. det har lyktes å tyde bokstavene, men ingen har ennå greid å oversette teksten.

På forsiden står dette: Ar. basiaŕebe/ebaŕikame: tuikesiŕa: bor-ste: abaŕkeborste: teŕ…/tiŕs: baidesbi: neitekeru: boŕbelioŕku: timoŕ …/giŕ: bartasko: anbeiku: baidesir: salduko kulebobeŕkuke bigiltiŕste: eŕeśu: kotobanen: eberga: bośkalirs/loŕs: abatibi: biuŕbones: salduegileŕku: n …

På baksiden står dette: taŕui: abobaker: abaśake: bosbeŕiun: erna: borakau:

(Fra Spain at the Dawn of History av richard J. Harrison)

31

og hele setninger. Fra romertiden er det funnet mynter med både latinsk og iberisk tekst. ibererne hadde et eget skrivesys-tem, et slags alfabet, sannsynligvis påvirket av fønikerne. Bokstavene har latt seg tyde, men ikke innholdet i tekstene. Kan de ha snakket baskisk?

Forskere har samkjørt alle iberiske ord som er funnet, med moderne baskiske ordlister, men likhetene har vært små. det er ikke så underlig, for hvis man samkjørte et moderne skandinavisk språk med 2500 år gamle ordlister fra våre for-fedres språk, et slags urgotisk – hvis det nå hadde vært mulig å oppdrive slike ordlister – er det sikkert ikke mange prosent av ordene som er forståelige i dag. dagens baskisk innehol-der en stor andel ord som har kommet fra fransk og spansk, eller kastiljansk, språk som ikke fantes da ibererne ristet sine steintavler og preget sine mynter. mesteparten av den iberiske halvøy var dekket av eike-skog da ibererne kom. det var rike forekomster av vann og vilt. i jorden fantes det mineraler – tinn, bly, kobber, sølv, gull, jern og kull – og det var disse rikdommene som tidlig trakk de første utenlandske handelsmennene til iberernes kyster. Og snart kom også de første erobrerne.

Fønikerne – de første inntrengerne

de første inntrengerne var fønikerne. de kalte landet ispa-nia, fra det fønikiske ordet sphan, som enkelte språkvitere mener at betyr «harenes land», men som mer romantiske skribenter selvsagt oversetter med ordets andre betydning, «det gjemte landet», for utilgjengelig har iberernes land all-tid vært.

32

men det ser ut til at harer har spilt en spesiell rolle på denne tiden, for de dukker til og med opp på tidlige iberiske mynter. Fønikerne var durkdrevne handelsmenn fra dagens Liba-non, da som nå drevet vestover av politiske omveltninger i sin egen verdensdel. de handlet med alt som gikk an å kjøpe og selge, også slaver. Handelsstasjonene og markedene deres lå langs hele middelhavskysten helt frem til den ibe-riske halvøy. de var svært dyktige sjøfarere som allerede for 3000 år siden tok seg ut gjennom Gibraltarstredet til atlanterhavet. ifølge grekeren Pindaros skal Herakles ha reist to søyler, en på hver side av stredet. På søylene skal han ifølge legenden ha risset inn teksten: «non plus ultra», som betydde omtrent: Bortenfor søylene finnes det ingenting. Grunnen til at Herakles kom hit i det hele tatt var jo at han ble sendt av evrysthevs for å hente kjempen Geryonevs’ skjønne buskaper, for her fantes det nemlig allerede i hen-hold til den greske mytologien fantastiske okser. Oppdraget var det tiende av Herakles’ tolv storverk. Geryonevs bodde «ved solnedgangens land i vest, der vår verdensdels ytterste odde skyter ut i havet». monsterokser, kjemper og verdens ende – fønikerne våget seg uansett ut gjennom sundet. de seilte mot sør langs afrikas atlanterhavskyst, og de dro nordover langs den span-ske kysten og helt opp til de britiske øyene, der de hentet tinn. ved Spanias atlanterhavskyst anla de, kanskje allerede 1100 f.Kr., byen Gades (andre sier Gadir). denne byen, som i dag heter Cádiz, ble vest-europas første by. Gades betyr festning på fønikisk. Byen ble først mellomstasjon for det britiske tinnet, og senere ble iberisk sølv skipet ut herfra.

33

Blant dem som har vært på jakt etter sagnets tapte atlan-tis, er det noen som hevder at det må ha befunnet seg et eller annet sted i eller utenfor dagens Cádiz. Både Platons og Strabons skrifter kan tydes slik. Sikkert er det i alle fall at den iberiske halvøy ikke bare var en vill ødemark med krigerske iberere da fønikerne ankom dit. det lå allerede et rike der, iberernes første statsorganisa-sjon. Landet het tartessos, som muligens er Bibelens tarsis. Hovedstaden het også tartessos og lå i nærheten av føniker-nes Gades. Landet tartessos strakte seg, i alle fall periodevis, langs hele sørkysten, det som er dagens andalucía. Strabon har også skrevet om dette landet. ifølge ham lå hovedstaden ved elven tartessos (dagens Bonetis). denne elven, skriver den greske geografen, renner ned fra kelter-nes fjell, «fjellet av sølv», og elvevannet fører med seg rike-lig med sølv, tinn, gull og kobber. tarsis-skip, som er nevnt mange steder i Bibelen, er ekstra lange fønikiske fartøy, bygd for reisen bort til atlanterhavskysten. i esekiel 27,12 står det:

Tarsis handlet med deg fordi du hadde så mye av alle slags varer. Det de kjøpte av deg, betalte de med sølv og jern, tinn og bly.

dette riket skal ha hatt skrevne annaler, lover og dikt med over 6000 verselinjer på rim. vi vet at fønikerne plantet vindruer ikke så langt fra Gades, i et område som i dag heter Jerez (Sherry). ved dagens Solkyst plantet de andre druetyper, ved det de kalte malaka. det ble en tung, søt vin som har vært en stor eksportartikkel helt frem til våre dager, fra «malagas vin-stenkte veier».

34

med eller uten vin gikk det livlig for seg når fønikerne hadde fest. Profeten Jesaja skriver mye om dette i sine osende spådommer. Fønikerne brakte med seg harper og nye sanger og danser til iberernes rike. Fønikerne forsynte seg ganske visst med råvarer fra ibe-rerne, men de tilførte også noe. de kunne fremstille glass og farget tekstiler ved hjelp av sjøsnegler, den berømte pur-purfargen, og de importerte produkter fra kulturene ved middelhavet, etruskiske, greske og egyptiske gjenstander. de snakket et semittisk språk som lignet gammelhebraisk, og de skrev med et eget alfabet, en forbedring av egypternes hieroglyfer. Samtidig som fønikerne drev sin handel i sør og sørvest, trengte et nytt folkeslag seg inn på den iberiske halvøy på 900-tallet f.Kr. det var kelterne. de kom som krigere med jern og stridsvogner og bosatte seg hovedsakelig nord for elven ebro. Kelterne blandet seg med ibererne og påvirket dem i stor grad, og den keltiberiske kulturen som nå oppsto, skulle komme til å eksistere svært lenge. i dag er en stor prosent av innbyggerne i nord- og nordvest-Spania, spesielt de som lever i Galicias skogkledde åser, lysere enn innbyggerne i andalucía. de har lysebrune eller til og med blå øyne, ikke mørkebrune eller svarte. det regnrike Galicia minner mye om Bretagne i Frankrike og om irland. Galicierne spiller sekkepipe og har sine egne sagaer og myter, som ligner dem som fortsatt kan høres i Bretagne og i irland. i inkvisisjonens dager brant kjetterbålene lengst og høy-est i Galicia, for ingen andre steder i Spania mente kirken at det fantes så mange hekser som der keltibererne og baskerne bodde. etterkommerne deres er ofte begavede fortellere,

35

som for eksempel nobelprisvinneren Camilo José Cela. men det keltiske språket eksisterer ikke lenger i Spania, i stedet har Galicia sitt eget språk, gallego – galicisk – som er beslektet med portugisisk. Fremdeles kan man se hus og gårder i Galicia som er bygd på keltisk vis, nesten som festninger. i dag kalles de «castros», som er et ikke uvanlig etternavn. Fidel Castros far kom fra byen Oleiros i Galicia.

Damene som ikke var herrer

På 600-tallet f.Kr. kom grekerne til den iberiske østkysten. de kom østfra, og derfor kalte de landet Hesperia, som betyr «solnedgangens land» på gresk. Grekerne lette etter mineraler og nye markeder, og akkurat som fønikerne ble de værende på den iberiske halvøy. de hadde med seg hjulet og dreieskiven, de startet gruvedrift, plantet oliventrær og bygde ut vinmarkene. Hovedstaden deres var emporion ved dagens Gerona. de hadde også med seg musikken, og blant instrumen-tene de brakte med seg, var kastanjetter, slike som kan ses på greske malerier. i templene deres kunne ibererne dyrke diana og lytte til lyrer og fløyter. ifølge musikkhistorikerne var det grekerne som slo an den første strengen i den musik-ken som i dag regnes som typisk spansk, cante jondo, den «dype sangen». det toner altså et ekko fra dianas tempel dypest i bunnen av andalucías sanger. Grekerne førte oksene inn på arenaen. i den greske kul-turen forekom det mange typer okseoffer og danser med levende okser. ibererne tok raskt etter.

36

det var grekerne som kalte folket de møtte for iberere, «de som bor ved ebro-elven». Hva ibererne kalte seg selv, er det ingen som vet. det fantes ennå ikke noe enhetlig land. nå inntraff det som historikerne pleier å kalle iberernes orientalisering. i møtet med folkene som kom østfra – fønikerne og gre-kerne – og med kulturene deres og gjenstandene de hadde med seg fra hele middelhavsområdet, oppsto det en helt egen ny iberisk kultur. denne kulturen vet vi nå en hel del om ettersom det i nyere tid er gjort store funn etter utgravninger. de mest bemerkelsesverdige funnene var alle disse «damas», kvinnestatuer som ble funnet i iberiske graver i nærheten av alicante, murcia og albacete i sørøst, ikke så langt fra almería, der modergudinnen ble dyrket tusen år tidligere. La dama de elche og la dama de Baza er de vakreste og mest kjente av disse funnene fra iberernes første gullalder. de befinner seg i dag i det arkeologiske museet i madrid. La dama de Baza er en kvinnefigur i nesten naturlig størrelse, som sitter på en tronelignende stol. av la dama de elche er det ikke mer igjen enn den øverste delen. Begge figurene utstråler en slags autoritativ ro. dette er kvinner som har makt, og som er vant til å bli adlydt. La dama de Baza har fremdeles fargene sine i behold, og begge kvinne-figurene er prydet med store, tunge smykker. La dama de elche, som ble funnet allerede i 1897, har store ringer ved ørene, som en slags antikkens hodetelefon (hva er det la dama de elche hører, som ikke vi hører?). Leppene hennes er fortsatt røde, og hun ser ut som om hun ikke tror et eneste ord av det som noen holder på å si til henne, antake-lig en person som ligger på kne ved hennes føtter.

37

La dama de Baza ble funnet i 1971. Hun sitter på en bevinget trone med løveføtter. Begge figurene er mer enn 2000 år gamle. Smykkene deres, symbolene omkring dem og det som ble funnet i gravene, bærer tydelig preg av påvirkning fra ulike middelhavskulturer, særlig fra Hellas. men uttrykket i ansiktene deres, denne sikre selvfølgeligheten, er rent ibe-risk og noe som skal vise seg i all portrettkunst på den ibe-riske halvøy frem til vår tid. La dama de Baza blir så å si selve basisdamen for den spanske kunsten. damene ble en stor sensasjon da de ble oppdaget. Her møter vi kvinner som åpenbart hadde makten, som var her-skere. men slike kvinner fantes det ikke, det stemte ikke med det som var kjent om iberernes verden for 2500 år siden. ingen menn i sikte. ingen Hombre de Baza. det måtte i så fall være beinrestene av de brente likene som lå i en nisje inne i den bevingede tronen. den eneste tenkelige forklaringen på damenes eksistens som de svært machofikserte spanske samtidshistorikerne kunne komme på, var at de ikke var damer, men utkledde herrer! det ble skrevet seriøse avhandlinger om emnet. men ideen ble forkastet. i dag blir damene akseptert som damer – nesten. de har blitt opphøyd til prestinner, kanskje gudinner, og dermed har det inntrådt en temporær ro rundt spørsmålet.

38

GAMMEL DAME MED PONDUSLa Dama de Elche ble oppdaget i 1897. Hun er minst 2500 år gammel. Ingen vet nøyaktig hvem hun er, men hun gir inntrykk av å være en kvinne som ikke tåler å bli motsagt. Kunstneren er påvirket av gresk kunst, men har tilført noe helt eget iberisk. Arkeologene ble svært forvirret da damen ble funnet utenfor byen Elche i Alicante, men i dag er de fleste enige om at hun er en slags gudinne eller prestinne. Hun er utstilt i det arkeologiske museet i Madrid.

39

La Dama de Baza ble oppdaget i 1971 seks mil øst for Granada. Hun er 1,3 meter høy og veier 800 kilo. Fargene er godt bevart. Det antas at hun forestiller den fønikisk-kartagiske gudinnen Astarte/Tanit, og at hun er laget en gang mellom 400 og 350 f.Kr. I en liten nisje i siden på tronen ble det funnet asken fra en død mann. Både klærne og ulike detaljer rundt henne og utsmykningen av stolen avslører påvirkning fra flere middelhavskulturer, men uttrykket i ansiktet, den trygge, urokkelige utstrålingen er noe eget iberisk. Hun kan betraktes som selve basisdamen for den fremtidige spanske portrettkunsten. Hun befinner seg i all sin prakt i det arkeologiske museet i Madrid.

40

Da Spania fantes, men ikke det spanske språket

På denne tiden hadde den iberiske halvøy fått navn – føni-kernes Spania eller ispania og grekernes Hesperia – men det fantes ennå ikke noen enhetlig nasjon. det var liten kontakt mellom de ulike folkeslagene og de iberiske stammene på halvøya, og den dominerende kulturen var semittisk. det fantes et Spania, men ingen spanjoler, og ingen hadde ennå hverken hørt eller uttalt et eneste ord på det spanske språket, hverken i den kastiljanske eller katalanske formen. men oksen fantes, toro bravo. de spanske kampoksenes stamfedre regnes for å være okser fra egypt, som det neste innvandrende folkeslaget, kartagerne, hadde med seg. de paret oksene sine med de ville bisonoksene som levde i det indre av halvøya – de samme bisonoksene hvis forfedre lever videre på veggene i altamíra-hulen – og ut av denne sam-mensmeltingen oppsto den sterke og farlige toro bravo, som holdes halvvill i store flokker. nå kom den ekte toro bravoen inn på arenaen, som offerdyr i de greske og kartagiske templene. ibererne tok etter. toro bravoen er dagens tyrefekter-okse. Barcelona eksisterte, selv om byen ble kalt Barcino. Sevilla eksisterte som en iberisk festning, mens madrid bare var en navnløs opphøyning på det kastiljanske høyplatået, der de aller første hulemenneskene hadde hatt en liten hule. men oppe i det kalde norden var det ikke mye bedre. der hadde våre forfedre nettopp ristet sine helleristninger for eksempel i tanum i Bohuslän og litt lenger nord i Skje-berg i Østfold, men navnene Sverige, norge eller Skandina-

41

via hadde ennå ingen hørt, og hvilket språk nordboerne snakket den gangen, vet vi lite om i dag. vi vet bare at våre egne forfedre på denne tiden begynte å hutre fordi klimaet ble stadig dårligere. vindruene som vokste i Skåne, frøs, og buskapen kunne ikke lenger gå ute og beite året rundt. det har arkeologene påvist. Omtrent på denne tiden, cirka 300 f.Kr., seilte den greske geografen Pytheas til de britisk øyer og videre opp til det som da var den bebodde verdens nordligste grense, et land han kalte thule, der det skulle være dag halve året og natt den andre. etter hans egen beskrivelse har det antakelig dreid seg om landstrekningen nord for trondheim oppover mot polarsirkelen. Han må ha kommet litt off season, for med skrekk og gru beskriver han det stivnede havet som lig-ger ved jordskivens ytterste kant, og barbarene som stamper i snøen mens de venter på at solen skal komme tilbake. det var våre forfedre. men så totalt isolert var de ikke, for de kammergravene, gravhaugene og ganggravene som fantes i Sverige og i norge under all snøen allerede på Pytheas’ tid, minner mye om dem som ibererne bygde. Bodde det samme folke-slag i det sørlige Skandinavia som på den iberiske halvøy? Hadde de handelsforbindelser med hverandre? Histori-kere og arkeologer snur og vender på puslespillbrikkene sine, men noe svar som tilfredsstiller alle, har ingen ennå kunnet gi. i store deler av middelhavsområdet pågikk på denne tiden den bitre maktkampen mellom roma og Karthago. Kartagerne var etterkommere etter fønikerne og bodde i våre dagers Libya og tunisia. Karthago kom av det føni-kiske navnet Kart Hadasht, som betyr nybyen.

42

Kartagerne hadde allerede lenge hatt sine egne handels-stasjoner i Spania, da Karthago, denne rike, mektige og militært overlegne nasjonen besluttet å slå til mot roma ved blant annet å besette store deler av den iberiske halvøy. det var sannsynligvis kartagerne som allerede på 500-tallet tilin-tetgjorde iberernes gamle rike, tartessos, for etter den tiden er det knapt noen som nevner tartessos lenger. i stedet har kartagerne kolonier der. den nye kampen ble innledet med at feltherren Hamil-kar Barkas, hvis navn vi finner igjen i ordet Barcelona, på 200-tallet f.Kr. raskt la under seg store kystområder, blant annet hele Costa del Sol, i tillegg til de største sølvgruvene i øst. Keltibererne inne i landet gjorde voldsom motstand, men Hamilkar for hardt frem og lot de tilfangetatte iberiske lederne korsfeste. men ibererne hevnet seg gjennom en krigsmetode som har blitt legendarisk: geriljakrig. Hamil-kar greide aldri å kontrollere det indre av landet. Strabon, den gamle greske geografen, skriver at ibererne var uovertrufne krigere, men at de aldri lærte seg å holde skjoldene sine sammen i krig. de kjempet tappert, men all-tid hver mann for seg. Grekerne, kartagerne og romerne var langt færre i antall enn ibererne, men de seiret alle til slutt fordi de var mer samkjørte, mente Strabon. men den tiden skulle komme da den iberiske halvøys kri-gere virkelig kunne holde skjoldene sine sammen, og da kunne ingen lenger beseire dem. de spanske falanksene som marsjerte frem på 1500- og 1600-tallet, var som bevege-lige festninger av stål. i de øyeblikkene i historien som span-jolene har holdt sammen, har de vært uovervinnelige. Karthago spredte seg utover. Hovedstaden Carthago nova, eller nye nybyen (dagens Cartagena) ble anlagt, og

i roma steg irritasjonen. Karthago måtte stoppes en gang for alle. Karthagos nye hærfører i Spania, den bare 25 år gamle Hannibal, som var sønn av Hamilkar Barkas, vervet flere tusen av de ville keltiberiske krigerne og tok dem med seg da han i 218 f.Kr. rykket frem i ilmarsj med 40 000 mann, 9000 hester og 35 elefanter, først over Pyreneene og deret-ter over alpene på vei mot roma. da var det riktignok bare 26 000 mann igjen, men Hannibal sørget for forsterkninger. Karthago tapte til slutt, og i 197 f.Kr. overtok romerne etter loven kartagernes iberiske rikdommer, gruver og han-delsstasjoner. romerne var kommet for å bli i dette landet som de kalte Hispania.